1. Sammendrag

       Stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen har den 9. februar 1998 fremsatt følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres. »

       I begrunnelsen for forslaget viser forslagsstiller til at spørsmålet om såkalt aktiv dødshjelp i den senere tid har vært diskutert i flere land, også i Norge. Vanligvis forbindes begrepet dødshjelp med at hjelperen (i praksis en lege) selv utfører den handling som utløser døden. Den andre formen for aktiv dødshjelp, medvirkning til selvmord, har man ikke noe eksempel på i rettspraksis, men det forekommer nok i det skjulte.

       I mange andre land - bl.a. Sverige, Tyskland og Frankrike - blir medvirkning til selvmord ikke ansett som noen forbrytelse. Det er ikke tale om at pasienter skal bli utsatt for aktiv dødshjelp uten å ha bedt om det og ingen leger skal kunne pålegges å utføre aktiv dødshjelp. Spørsmålet er om de leger som etter en samvittighetsfull overveielse frivillig etterkommer pasientens ønske om dødshjelp for å slippe ytterligere lidelse, skal straffes for sin hjelp bl.a. ved å fratas legelisensen. I Nederland kan leger bli unntatt fra straffelovens bestemmelser under visse forutsetninger.

       Professorene Johs Andenæs, Andres Bratholm og Finn Seyersted har utarbeidet forslag til endringer i vår straffelovgivning, som bl.a. går ut på å fjerne straffeloven § 236, som fastsetter straff for den som « medvirker til at nogen berøver seg selv Livet ». I § 235 er det i dag bestemt at straffen for drap som er skjedd med avdødes samtykke eller av medlidenhet, kan nedsettes. Her foreslår professorene et tillegg om at straffen kan falle helt bort hvis handlingen blir foretatt for å imøtekomme en bestemt og veloverveid anmodning.

       Uansett hva man måtte mene om aktiv dødshjelp, bør man etter forslagsstillers oppfatning kunne støtte et forslag om at spørsmålet blir utredet på en seriøs måte der også internasjonale erfaringer blir trukket inn.

2. Komiteens merknader

       Dok.nr.8:66 (1997-1998) har vært forelagt Justisdepartementet som har avgitt uttalelse i brev til komiteen av 24. mars 1998, jf. vedlegg 1.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Morten Olsen og Jan Petter Rasmussen, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at begrepet aktiv dødshjelp kan defineres på følgende måte: En person dør en unaturlig død med medvirkning fra andre. Aktiv dødshjelp kan deles inn i to hovedformer, medvirkning eller hjelp til selvmord (assistert suicid) og aktiv dødshjelp (eutanasi).

       Aktiv dødshjelp kan være:

       Fellesnevneren for aktiv dødshjelp er at dødsårsaken er en annen enn personens sykdom/lidelse (f.eks. medikamentene som brukes i dødssprøyten). Aktiv dødshjelp er en aktiv handling med den hensikt og følge at pasienten dør, oftest umiddelbart.

       Medvirkning eller hjelp til selvmord er eksempelvis legeassistert selvmord, det vil si at en lege foreskriver medikamenter med den hensikt at en person skal bruke det til å begå selvmord.

       Fellesnevneren for passiv dødshjelp er at det er sykdommen som er dødsårsaken. Hensikten er at pasienten skal dø så skånsomt og naturlig som mulig, og en aksepterer at den naturlige dødsprosessen går sin gang.

       Former for passiv dødshjelp:

       Flertallet mener begrepet «passiv dødshjelp» er misvisende og egnet til å skape uklarhet. Begrepet bør derfor ikke brukes. Flertallet mener det foreligger begrepsforvirring dersom medisinsk behandling og naturlige dødsprosesser blir tatt med i begrepet.

       Flertallet har merket seg at spørsmålet om retten til et verdig liv og en verdig død ofte kommer opp når spørsmålet om aktiv dødshjelp diskuteres. Flertallet mener det er vanskelig og kanskje umulig for utenforstående personer å vurdere om en person har et verdig liv eller ikke. Ved slike vurderinger kan man lett la seg styre av egne verdioppfatninger.

       Flertallet mener at argumentene for aktiv dødshjelp tyder på et menneskesyn hvor man selv ønsker å være herre over liv og død, og hvor holdninger til kriser og smerter kobles til menneskeverdet.

       Flertallet vil understreke viktigheten av at syke og gamle tilbys aktiv livshjelp i stedet for aktiv dødshjelp. Helsepersonell, familie/venner og samfunnet for øvrig bør bidra til å gi pasienten et positivt livsinnhold. Menneskene rundt den syke må gi omsorg, varme, nærhet, lindring og trøst. All kunnskap vi i dag har om smertelindring og bedre omsorg ved livets avslutning bør omsettes i praksis. Flertallet vil uttrykke tilfredshet med at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utarbeide en helhetlig plan for pleie og omsorgstilbud for å gi den beste livshjelp til uhelbredelig syke og døende mennesker.

       Flertallet viser videre til at selvbestemmelsesretten for den dødssøkende ikke er reell før helse- og sosialtjenestene stiller opp med tilbud som skaper likeverdige valgsituasjoner.

       Flertallet viser til at helsepersonell alltid har hatt som oppgave å helbrede og lindre sykdom og smerte. Flertallet mener det vil være å gi svært uheldige signaler til samfunnet dersom medisinsk personale gis lovhjemmel til det motsatte, nemlig å ta liv. Pasienten kan bli usikker på rollen til legen/medisinsk personell og kommunikasjonen og tillitsforholdet mellom dem vil kunne bli forstyrret. Samfunnets fokusering på ressursbruken innen helsesektoren kan føre til at pasienter opplever at de er til bry og får tanker om/føler plikt til å dø for å spare samfunnet for utgifter. Faren for å overfortolke eller feiltolke pasientens signaler er opplagt til stede.

       Flertallet har for øvrig merket seg at det synes å være bred enighet blant helsepersonell om at aktiv dødshjelp ikke bør tillates.

       Flertallet har merket seg at forslagsstiller viser til ordninger i Nederland. En undersøkelse (Remmelink-rapporten, 1991) viser at 57 % av de spurte oppga « tap av verdighet » som motiv for anmodningen om dødshjelp, mens 33 % oppga « avhengighet av andre ». Videre viste undersøkelser at bare 5 % angir « smerte » som den vesentligste grunn til å be om dødshjelp. Det blir rapportert om dødshjelp til personer uten at de har bedt om det, samt til barn.

       Flertallet viser til at norsk strafferett bygger på et prinsipp om at den enkelte ikke disponerer fritt over sitt eget liv. Livet er et uavhendelig rettsgode som staten og andre plikter å respektere og verne om. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett må derfor vike for hensynet til livet. Flertallet viser til at dette prinsippet er solid forankret i vår kultur og mener det er svært viktig at det ikke rokkes ved dette prinsipp.

       Flertallet viser til at straffeloven åpner for nedsettelse av straff, jf. straffeloven § 235 og § 236. I to tilfeller av aktiv dødshjelp har resultatet vært hhv. påtaleunnlatelse og utsatt straffeutmåling.

       Flertallet mener ut fra det som er sagt ovenfor at det ikke er behov for en vurdering/utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres, slik det foreslås i Dok.nr.8:66 (1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L Stang, finner det unaturlig å gå inn i sakens realiteter i forbindelse med et forslag som må tolkes som et ønske om å fremskaffe flest mulig opplysninger, argumenter og vurderinger med sikte på å få et best mulig beslutningsgrunnlag nettopp for å kunne ta stilling til sakens realitet. Disse medlemmer vil ikke se bort fra at de argumentene som fremføres av flertallet kan være de aller beste, og lede frem til en konklusjon mot å tillate ulike former for aktiv dødshjelp. Samtidig vil det selvsagt være mulig at en utredning som fremskaffer nye opplysninger og vurderinger vil kunne lede frem til en annen konklusjon. Det er liten tvil om at tilhengere av ulike former for aktiv dødshjelp har truffet sitt standpunkt ut fra gode hensikter om å lindre smerte og nød. Også motstandere av aktiv dødshjelp har trukket sine konklusjoner med bakgrunn i et ønske om medmenneskelighet. Fremskrittspartiets medlemmer står fritt til å stemme etter egen overbevisning i spørsmål av denne karakter. Disse medlemmer vil støtte forslaget i Dok.nr.8:66 (1997-1998), slik at alle relevante argumenter kan bli tatt hensyn til i den fremtidige beslutningsprosessen og i den offentlige debatten.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

       Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til dokumentet og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Dok.nr.8:66 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen om at Regjeringen skal utrede spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres - avvises.

Vedlegg

Brev til juridiske komiteen av 24. mars 1998 fra Justisdepartementet.

Dok.nr.8:66 om at regjeringen skal utrede spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres

       Jeg viser til brev 11. mars 1998 hvor justiskomiteen ber om departementets uttalelse til forslaget fra stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen om å utrede spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres.

       I forslaget er det fremhevet at aktiv dødshjelp eventuelt bare skal skje etter pasientens ønske for å forhindre ytterligere lidelse.

       Norsk strafferett bygger på et prinsipp om at den enkelte ikke disponerer fritt over sitt eget liv. Livet er et uavhendelig rettsgode som staten og andre plikter å respektere og verne om. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett må derfor vike for hensynet til livet. Dette er etter mitt syn et svært viktig prinsipp som det ikke bør rokkes ved.

       I tillegg kommer at vi her er på et område hvor feilgrep er fatale. Selv om en pasient gir uttrykk for et ønske om å dø, har man ingen garanti for at vedkommende virkelig ønsker å dø. Hvis man åpner for aktiv dødshjelp etter anmodning, er det dessuten fare for at det også blir gitt aktiv dødshjelp i tilfeller hvor pasienten ikke uttrykkelig har bedt om å få dø. Noen vil nok også oppleve « en rett til å dø før tiden » som « en plikt til å dø før tiden ».

       I stedet for å tillate dødshjelp, bør vi sørge for bedre smertebehandling, bedre lindring av symptomer og bedre omsorg i livets avslutningsfase. Tar vi i bruk alle de kunnskaper vi i dag har om disse spørsmål, er det grunn til å tro at ønsket om å få dødshjelp også blir vesentlig redusert.

       Regjeringen har derfor nedsatt et utvalg som skal utarbeide en helhetlig plan for pleie og omsorgstilbud for å gi den beste livshjelp til uhelbredelig syke og døende mennesker.

       På denne bakgrunn mener jeg at det ikke bør settes i gang en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres.