1. Sammendrag

Bakgrunn

       Dagens skatteregler rammer tilfeldig, bl.a. avhengig av ligningskontorenes praksis, i forhold til etter- og videreutdanning. Regelverket er utformet slik at dersom arbeidsgiver betaler utdanningsutgiftene for en arbeidstaker, så fordelsbeskattes arbeidstakeren for dette dersom det dreier seg om såkalt grunnutdanning, men ikke for videreutdanning. I tilfeller der arbeidstaker selv betaler utgiftene ved etter-/videreutdanning, vil arbeidstakeren få skattefradrag dersom det dreier seg om ajourhold av kompetanse, men ikke dersom det dreier seg om videreutdanning.

       Gjeldende regelverk praktiseres ulikt fra likningskontor til likningskontor, og er komplisert å praktisere rettferd fordi det er vanskelig å skille henholdsvis ajourhold og videreutdanning og grunn- og videreutdanning fra hverandre. Grensene er utvilsomt flytende. Dermed oppstår det en uheldig praktisering av regelverket der hvilken skattekommune en tilhører avgjør hvilken skattemessig behandling skatteyter får.

       Ifølge NOU 1997:25 , Ny kompetanse, kan retningslinjene være vanskelige å akseptere fordi de formelle utdanningsnivåene ikke alltid gir uttrykk for de reelle utdanningsmotivene, og dessuten er kontrollproblemene store:

Behov for etter- og videreutdanning

       Ifølge beregninger foretatt i henholdsvis Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Verdensbanken anslås verdien av de menneskelige ressursene i Norge til omlag 2/3 av landets nasjonalformue. I Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 er eksempelvis den neddiskonterte verdien av arbeid anslått til mer enn 4 mill. kroner pr. innbygger, mens oljeformuen til sammenlikning utgjør ca 340.000 kroner pr. innbygger.

       Beregningene er selvsagt beheftet med usikkerhet, men de gir en meget klar indikasjon på hvor viktig det er å videreutvikle kunnskapskapitalen - verdien av arbeidskraften. Den framtidige verdien av den menneskelige kapitalen avhenger sterkt av i hvilken grad denne kompetansen vedlikeholdes og videreutvikles. I denne sammenhengen står omfanget og kvaliteten på etter- og videreutdanningen helt sentralt. Ikke minst for verdiskapingen i små- og mellomstore bedrifter er den skattemessige behandlingen av dette området viktig.

Likebehandling

       Med dagens regelverk kan man oppleve tilfeller der arbeidstakere som har omlag samme utdanningsbakgrunn, og som tar samme etterutdanning, får ulik skattemessig behandling avhengig av hvilken skattekommune vedkommende tilhører.

       Problemstillingen i forhold til skatteplikt ved opplæring/utdanning er delvis behandlet i Ot.prp.nr.1 (1997-1998), og i St.meld. nr. 1 (1997-1998), og konklusjonen der er at gjeldende praksis i hovedsak gir tilstrekkelig rom for at arbeidsgiver dekker utgifter til utdannelse uten at det oppstår skatteplikt for arbeidstaker. Men her ser man bort fra den betydelige forskjellsbehandlingen som forekommer med gjeldende regelverk.

       Formålet med dagens regelverk er å forhindre at lønn tas ut som naturalytelser, eller at « ordinære » husholdningsutgifter blir fradragsberettiget. Men dette formålet kan ivaretas på andre og bedre måter enn ved å skille mellom hhv. grunn- og videreutdanning og ajourhold av utdanning og videre utdanning.

       Formålet med å trekke et skille må være å definere hva som er et « frynsegode » på den ene siden, og hva som er et « nødvendig » kompetansetiltak på den andre siden. Det mest nærliggende er å stille krav til varighet og kvalitet istedenfor utdanningskategori. På denne måten vil man sikre et rettferdig og enhetlig regelverk der bosted ikke blir avgjørende i forhold til skattebehandling. Det stilles for øvrig allerede i dag krav til faglig kvalitet, og varighetskravet blir implisitt lagt til grunn i mange av dagens saker. Dette representerer i så måte ikke noe kvalitativt nytt, men tilfeldighetene ved dagens regelverk vil kunne fjernes. Et varighetskrav vil sikre at ikke fullstendige utdanningsløp finansieres av arbeidsgivere.

       I NOU 1997:25 gjøres følgende vurdering:

       Og videre:

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endringer av skattereglene for fradrag/fordelsbeskatning ved utdanning, slik at det ikke lenger skilles mellom ajourhold og videreutdanning eller mellom grunn- og videreutdanning, men at det i stedet stilles krav til faglig innhold og til varighet/omfang. Regelverket utformes slik at den skattemessige behandlingen blir lik fra skattekommune til skattekommune. »

2. Komiteens merknader

    Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til svar fra finansminister Gudmund Restad av 6. februar 1998 på brev fra saksordføreren 27. januar 1998:

       Komiteen mener det er nødvendig å se nærmere på dagens avgrensningsregler mellom skattefri og skattepliktig finansiering av etter- og videreutdanning. I praksis viser det seg at dagens regler forstås og håndteres ulikt fra skattekommune til skattekommune. Det er uholdbart når man opplever en del tilfeller der arbeidstakere som har omlag samme utdanningsbakgrunn, og som tar etterutdanning, får ulik skattemessig behandling avhengig av hvilken skattekommune vedkommende tilhører.

       Komiteen legger vekt på at forutberegnelighet må være et viktig mål når man utarbeider nye regler. Næringslivet skal kunne planlegge nye opplæringstiltak i pakt med utviklingen uten at skattespørsmål hemmer naturlige tiltak.

       Komiteen mener det i utformingen av beskatningsreglene må forutsette at arbeidsgiver i utgangspunktet bare er interessert i å finansiere en etter- og videreutdanning som er relevant i forhold til arbeidstakers stilling. Å operere med et så finmasket avgrensningssystem som i dag i forhold til hva som er skattepliktig eller ikke bidrar i praksis til ulikhet og tilfeldigheter når regelverket skal fortolkes. Komiteen mener en sterkere bør betone det positive i at arbeidsgiver ønsker å øke kompetansen til den enkelte arbeidstaker og ikke først og fremst fokusere på en eventuell skatteplikt som oppstår når noen får økt sin kompetanse til beste for arbeidsplassen, seg selv og samfunnet. Dette bør oppmuntres, ikke straffes, slik en ser eksempler på i dag.

       Komiteen understreker at det offentlige bl.a. gjennom skattesystemet og andre tiltak bør stimulere til positive holdninger til etter- og videreutdanning, og slik oppmuntre partene i arbeidslivet til å etterspørre slik utdanning.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 1999 legge frem en prinsipiell gjennomgang av skatteplikten når det gjelder opplæring og utdanning. Målsettingen med avklaringen bør være at det offentlige gjennom bl.a. skattesystemet og andre tiltak stimulerer til positive holdninger i samfunnet til etter- og videreutdanning. Ut fra likhetshensyn og ønske om en forenkling av et komplisert regelverk ber Stortinget Regjeringen vurdere å gjøre etter- og videreutdanning skattefri og slik oppmuntre partene i arbeidslivet til å etterspørre slik utdanning. »

3. Uttalelse fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen

   Komiteens utkast til innstilling ble sendt kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til uttalelse 5. mars 1998. Nevnte komité har i brev til komiteen 11. mars 1998 svart at den ikke har merknader til utkastet.

4. Komiteens tilråding

  Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget ber Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 1999 legge frem en prinsipiell gjennomgang av skatteplikten når det gjelder opplæring og utdanning. Målsettingen med avklaringen bør være at det offentlige gjennom bl.a. skattesystemet og andre tiltak stimulerer til positive holdninger i samfunnet til etter- og videreutdanning. Ut fra likhetshensyn og ønske om en forenkling av et komplisert regelverk ber Stortinget Regjeringen vurdere å gjøre etter- og videreutdanning skattefri og slik oppmuntre partene i arbeidslivet til å etterspørre slik utdanning.