7.1 Samandrag

       Det vil i større grad bli lagt vekt på å få til ei sektorsamordning der dette trengst for løyse viktige og store regionale utviklingsoppgåver. Innafor regionalpolitikken er det Kommunal- og arbeidsdepartementet som har ansvaret for den løpande samordninga og koordineringa av dei ulike sektorområda. Departementet viser til at innføringa av regionale utviklingsprogram fører til at verkemidla i større grad kan koplast betre gjennom det strategiske utviklingsarbeidet og planlegginga i fylkeskommunane. Den sentrale oppgåva for departementet i ei slik arbeidsdeling, i tillegg til politikkutvikling, er rettleiing, råd, forhandlingar og godkjenning knytt til utarbeidinga av programma. Det vil bli lagt opp til årlege rundar og breiare gjennomgang og evaluering kvart fjerde år.

       Vidare viser departementet til at ein gjennom innføringa av regionale utviklingsprogram ønskjer å styrke fylkeskommunen som utviklingsaktør. Etableringa av SND-kontor i fleire fylke gjer at fylkeskommunen får ei meir reindyrka rolle som utviklar av mål og strategiar innanfor distrikts- og næringspolitikken. Oppfølgingsansvaret gjennom konkret verkemiddelbruk blir lagt til SND-kontoret. Det er då viktig at dei måla og strategiane som blir utvikla på fylkesnivået, blir førande for korleis SND-kontoret bruker verkemidla, slik det er lagt opp til i avtalen mellom SND og Nord-Trøndelag fylkeskommune. Denne føresetnaden ligg til grunn også for avtalar mellom andre fylkeskommunar og SND om lokale SND-kontor. Kommunane spelar ei nøkkelrolle i distrikta, både som politisk og administrativt organ, som tenesteytar, arbeidsgjevar og etterspørjar etter varer og tenester. Grunnlaget for eit levedyktig lokalsamfunn heng saman med at folk finn kommunen attraktiv både som heimstad og arbeidsstad. Då er det viktig at kommunen ikkje berre utviklar gode velferdstilbod, men at han òg er med og mobiliserer dei lokale ressursane i næringsutviklingssamanheng. Strategisk næringsplanlegging (SNP) er eit viktig verkty i den samanhengen. Det er likevel nødvendig å vurdere om SNP-prosessen er godt nok tilpassa dei utfordringane som kvar kommune møter. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil derfor setje i gang ei evaluering av SNP-prosessen i kommunane for å få eit betre grunnlag til å vurdere behovet for tilpassingar. Innanfor ei slik evaluering er det òg interessant å fokusere på det regionale perspektivet og forholdet til regionale utviklingsprogram.

       Formålet til SIVA er å vere eit nasjonalt føretak for auka sysselsetting i distrikta. SIVA si primære rolle er å tilby ein gagnleg fysisk infrastruktur for bedrifter på stader der den private eigedomsmarknaden ikkje fungerer fullgodt, og der det av samfunnsøkonomiske grunnar er ønskjeleg å stimulere den økonomiske aktiviteten.

       Strategien til SIVA er å byggje opp regionale verdiskapingsmiljø gjennom ein kombinasjon av eigedomsdrift og nettverksbyggjande tiltak. Det er viktig at SIVA også i framtida samråd seg med andre aktørar når selskapet går inn i nye engasjement. Spesielt er det viktig at SIVA og SND koordinerer oppgåvene sine. Det er teke initiativ til ein gjennomgang av dei to instansane si verksemd for å hindre at uheldig overlapping skjer. Det vil òg verte vurdert om ein eigen samarbeidsavtale kan vere tenleg. Kommunal- og arbeidsdepartementet ser det som viktig å sikre SIVA eit forsvarleg eigenkapitalgrunnlag.

7.2 Komiteen sine merknader

7.2.1 Om SND

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at innføringen av regionale utviklingsprogram vil styrke fylkeskommunens stilling som utviklingsaktør. De regionale utviklingsprogrammene vil bidra koblingen mellom mål og strategier på den ene siden og konkret virkemiddelbruk på den andre. Det er nå inngått avtaler mellom SND og elleve fylkeskommuner om oppretting av distriktskontor. Avtalene balanserer fylkeskommunenes næringsmessig engasjement med utgangspunkt i fylkesplanene og årlige regionale utviklingsprogrammer, med behovet for samordning av virkemiddelbruken på fylkesnivå, og hensynet til en helhetlig organisering av SND på fylkesnivå.

       Flertallet viser til at etableringen av SND-kontorer i flere fylker gjør at fylkeskommunen får en mer rendyrket rolle som utvikler av mål og strategier innenfor distrikts- og næringspolitikken. Oppfølgingsansvaret gjennom konkret virkemiddelbruk blir lagt til SND-kontoret. Det er da viktig at målene og strategiene som blir utviklet på fylkesnivået blir førende for hvordan SND-kontoret bruker midlene.

       St.meld. nr. 51 (1996-1997) om SND understreker at hele SNDs administrasjon skal ta distriktspolitiske hensyn ved forvaltningen av alle SNDs virkemidler. For å sikre at fylkeskommunens mål og strategier blir fulgt best mulig opp, og for å sikre at det tas tilstrekkelig hensyn til utkantene, mener flertallet at de regionale utviklingsprogrammene må gi føringer på bruken av alle virkemidlene som SND-kontoret forvalter.

       Flertallet viser til viktigheten av at de målene og strategiene som blir utviklet på fylkesnivået virkelig blir førende for hvordan SND-kontoret bruker virkemidlene. Dette er forutsetningen for avtalen mellom SND og Nord-Trøndelag fylkeskommune, og denne forutsetningen vil også ligge i bunnen for avtaler mellom SND og andre fylkeskommuner. Flertallet viser til at dette betyr en overordnet politisk styring av SND.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til merknad under avsnitt 5.2.1 vedrørende forholdet mellom fylkeskommunene og SND. Disse medlemmer vil vise til at innlemmingen av Distriktenes Utbyggingsfond i SND har ført til en lavere prioritering av distriktshensyn enn tidligere. Det har i liten grad vært gitt rapporter til Stortinget om resultatene som SND har oppnådd i form av økt sysselsetting. Evalueringen som ble gjennomført av Stiftelsen for nærings- og samfunnsforskning (SNF) vinteren 96/97 konkluderte med at SND har opptrådt i samsvar med Stortingets vedtak. Samtidig konkluderes med at « distriktutviklingsdivisjonen » bør gis et navn som er mer i samsvar med den virksomhet som drives. Det foreslås at divisjonen omdøpes til « Nyskapingsdivisjonen ».

       Denne evaluering viser etter disse medlemmers mening at SND ikke drives i samsvar med den formålsparagraf som er vedtatt av Stortinget der det står at SNDs ene hovedformål er å « fremme tiltak som skal gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikt med særlige sysselsettingsvansker eller dårlig utbygd næringsgrunnlag ».

       Disse medlemmer viser til at dagens distriktsutviklingstilskudd er en videreføring av det tidligere investeringstilskuddet og bedriftsutviklingstilskuddet. Investeringstilskuddet har tidligere hatt en klar og tilsiktet kompensatorisk effekt for å gjøre de definerte utbyggingsområdene attraktive for investeringer. Kravet til nyskaping som et ønsket kjennetegn når investeringstilskudd skulle gis, ble innført i 1991. SND har siden 1993 lagt økende vekt på at støtte skulle gis til prosjekter som var utviklingsorientert og innstilt på modernisering. Dette har ført til at den kompensatoriske effekt har blitt tonet ned samtidig som tidligere selektive virkemidler er gjort landsdekkende.

       Disse medlemmer vil vise til at Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev til SNF datert februar 1997 konkluderte slik om nevnte evaluering:

« Evalueringsrapporten som nå foreligger, har ikke på en seriøs måte tatt utgangspunkt i at SND både har en næringspolitisk og distriktspolitisk rolle. SNDs funksjon i distriktspolitikken, og det at SND opererer i et land som har ulike regionale utfordringer er knapt behandlet. Det tyngste distriktspolitiske virkemidlet distriktsutviklingstilskudd er kun omtalt, ikke vurdert på en tilstrekkelig grundig måte. Evalueringen kan derfor ikke fungere som et fullverdig grunnlag for en vurdering av i hvilken grad SND har oppfylt målene som ble satt da SND ble etablert. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ønsker å videreutvikle og styrke den delen av SND som bidrar til næringsutvikling i distriktene, og vil derfor øke bevilgningene til SND over Kommunaldepartementets budsjett. Imidlertid kan disse medlemmer ikke se at det er nødvendig for SND å drive vanlig bankvirksomhet med høge renter gjennom grunnfinansieringen der dette bør kunne ivaretas av bankvesenet. Disse medlemmer vil derfor redusere disse rammene, men mener samtidig det er nødvendig å øke rammene for risikofinansiering.

       Disse medlemmer vil at den statlige støtte i første rekke skal gå til de bedrifter i distriktene som skaper nye arbeidsplasser eller opprettholder dagens sysselsetting. All statistikk forteller at det er de små og mellomstore bedrifter som skaper de fleste nye arbeidsplasser i landet. I distriktene er denne type bedrifter enda viktigere enn i sentrale strøk. Disse medlemmer konstaterer at SND ikke har prioritert de små og mellomstore bedriftene høgt nok, og at også distriktshensyn er tonet ned til fordel for ønske om god lønnsomhet i SNDs egen virksomhet. Disse medlemmer vil vise til at SND i sine årsrapporter ikke forteller om virksomhetens resultater i form av arbeidsplasser til tross for at SND har som et av sine formål å bidra til vekst i sysselsettingen. Disse medlemmer vil vise til den evaluering av SNDs distriktsrettede virkemidler som er foretatt av Nordlandsforskning og NIBR. Denne rapporten viser at mens bedrifter med under 1  mill. kroner i omsetning i 1989 fikk tre av ti støttekroner, fikk de i 1994 bare to av ti. Bedrifter med omsetning over 10  mill. kroner har i den samme periode økt sin støtteandel fra 24 til 35 %. Bedrifter med under ti ansatte fikk knapt 60 % av støttekronene i 1994 mot over 80 % fem år tidligere. Rapporten viser også at SND har satset den statlige støtte til distriktene på bedrifter med tryggere økonomi enn det Distriktenes utbyggingsfond gjorde.

       Disse medlemmer mener at Stortinget må se til at SND bidrar langt sterkere til å styrke sysselsettingen i distriktene og til å ta vare på bosettingsmønsteret. Disse medlemmer vil fremme forslag i samsvar med dette ved behandling av St.meld. nr. 51 (1996-1997), bl.a. forslag om å sette av egne låne- og tilskuddskvoter for småbedrifter i distriktene.

       Egenkapitaldivisjonens virksomhet må innrettes mot å ivareta etablering av ny virksomhet, støtte av gründere og sikring av lokalt eierskap. Disse medlemmer er meget kritisk til egenkapitaldivisjonens virksomhet som bidrar til å sentralisere næringslivet og øke det statlige eierskapet i lønnsomme bedrifter. Den forretningsmessige profilen må tones ned på bekostning av de distriktspolitiske hensyn. Investeringer som ikke ivaretar lokalt eierskap må unngås. Disse medlemmer vil vurdere å fremme forslag om å avvikle egenkapitaldivisjonen med mindre virkemåten blir endret.

       Disse medlemmer forutsetter at en eventuell videreføring av egenkapitaldivisjonen i SND betinges av en omorganisering for å unngå enhver mulighet for at selskapet der SND er eiere blir forfordelt gjennom lån og tilskudd fra SND.

       Disse medlemmer vil særlig nevne tilskuddsordningene gitt til landbruksbasert næringsmiddelindustri, egenkapital til de største havbruksaktørene, egenkapital til kjøpesenter, egenkapital til privat vannforsyningsanlegg i Bærum og egenkapital til landets største busselskap som uheldige eksempler på bevilgninger fra SND. Disse bevilgningene gir sentralisering av makt og arbeidsplasser og færre arbeidsplasser enn om virksomheten fikk fortsette i mindre selskaper.

       Disse medlemmer mener en ordning med såkalte betingede lån vil kunne virke som en premiering av de som ikke lykkes med sine prosjekter. Ved en vurdering av SNDs låneordninger må det legges mer vekt på å stimulere bedriftene til å lykkes enn på å kunne få penger tilbake til statskassen for å bruke de samme pengene flere ganger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser i forbindelse med SND til behandlingen av St.meld. nr. 51 (1996-1997) Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og partiets merknader til denne meldingen.

       Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstreparti sine merknader og framlegg om etablering av Regionale utviklingsselskaper (RUS) i innstillinga til St.meld. nr. 51 (1996-1997).

7.2.2 Om SIVA

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at SIVA har gått over fra å være et selskap som sto for oppføring og utleie av industribygg i distriktene til i større grad å arbeide med virksomhetsutvikling og arbeid gjennom investerings- og ventureselskap. Flertallet er enig i at SIVA bør utvikle den effektiviteten som ligger i å kombinere innsatsfaktorene eiendom, bedriftsutvikling og arbeid gjennom risikokapitalselskap. Flertallet viser til at SIVA, med sitt nettverk både i Norge og internasjonalt, kan fungere som et nettverksenter for industriell nyskaping som kommuner, fylkeskommuner og virkemiddelapparatet ellers kan dra nytte av.

       Flertallet viser til at SIVAs målsetning er å fungere som spydspiss i innovativ tenking og handling. Flertallet viser til den raske overgangen til kunnskapsintensiv næringsvirksomhet gjør det nødvendig at distriktene blir i stand til å utvikle en tidsmessig infrastruktur for nyskaping.

       SIVAs strategi for å bygge opp regionale verdiskapingsmiljø gjennom en kombinasjon av nettverksbygging og eiendomsdrift er en effektiv virkemiddelbruk i så måte.

       Flertallet ser det som viktig å sikre SIVA et forsvarlig egenkapitalgrunnlag, og viser til at SIVA har hatt liten økning i egenkapital. Departementet bør legge til rette for en vesentlig økning alt i 1998-budsjettet.

       Flertallet er enig i at SIVA hverken kan eller skal være noen finansieringsinstitusjon for næringslivet i distriktene, men mener kombinasjonen av de tre aktivitetsområdene gjør SIVA til et handlekraftig og effektivt virkemiddel for næringsutveksling i distriktene. Det er likevel verdt å understreke at eiendomsinvesteringene skal gi avlastning på bedriftens egenkapitalside. På denne måten kan SIVA avhjelpe bedriftenes egenkapitalsituasjon.

       Flertallet viser til at SIVA bør fremme et samspill mellom sentrale strøk og distriktene, uten at distriktsprofilen til SIVA blir svekket.

       Flertallet viser til at SIVA ved utgangen av 1995 administrerte en bygningsmasse på omkring 235.000 kvadratmeter fordelt på 35 steder over hele landet. De største eiendomsinvesteringene er i fylkene Nordland, Sogn og Fjordane, Hedmark, Troms og Agder-fylkene. Ved utgangen av 1996 var over 8.600 personer i aktivitet i SIVA-tilknyttede virksomheter. For tiden er det en økende etterspørsel etter SIVAs tjenester som eiendomsutvikler. Flertallet viser til at dette kan ha sammenheng med at bedriftene ønsker og bør ha egenkapitalen fri til strategisk satsing isteden for å bruke den til fast eiendom. Regjeringen bør vurdere om ikke dette også generelt er den beste måten å hjelpe bedriftene med egenkapital fra statens side.

       Flertallet viser til at eiendommene til SIVA blir drevet etter forretningsøkonomiske prinsipper innenfor en ramme av balansedrift. Statens « kostnad » med SIVA er representert ved at staten ikke krever direkte økonomisk avkastning på den egenkapitalen som er skutt inn i selskapet. Et slikt opplegg bør legges til grunn for SIVAs videre drift ut i fra de spesielt risikofylte oppgaver SIVA har i distriktene.

       Flertallet viser til at det i tillegg kommer mindre årlige tilskudd over statsbudsjettet til utvikling av virksomheter og utvikling av ulike deler av infrastrukturen for nyskaping.

       SIVA arbeider nå også med å utvikle næringsparksmodellen utenfor Norge, foreløpig i Nordvest Russland. Flertallet ber Regjeringen vurdere hvorvidt SIVA-modellen kan være en interessant måte å bistå norsk næringsliv, og spesielt små og mellomstore bedrifter i distriktene, til å internasjonalisere seg.

       Flertallet viser til at både Møreforsknings evaluering av SIVA og SNFs evaluering av SND fra februar 1997 konstaterer at de to selskapene i hovedsak er ulike og at det synes å være lite overlapping mellom de to selskapenes virksomhet. Flertallet viser videre til den aktive utviklerrollen som preger SIVAs virksomhet. Flertallet mener det er viktig at SIVAs arbeid for å utvikle regionale verdiskapingsmiljø, bl.a. gjennom å stimulere til nettverksbygging føres videre. Etter flertallets oppfatning utgjør SIVAs tre ulike virksomhetsområder i denne sammenheng viktige deler av et samlet hele. På områder der SIVAs virksomheter berører SNDs vil det være tjenlig at de to institusjonene koordinerer aktiviteten. Det er viktig at SND ser på SIVA som en interessant og utviklende kunde for sine virkemidler, som er lån og tilskudd.

       Flertallet finner grunn til å slå fast at SIVA skal bestå med den kombinasjon av innsatsfaktorer som benyttes i dag, nemlig eiendom, virksomhetsutvikling, nettverksbygging og arbeid gjennom regionale risikokapitalselskaper og forskningsparker.

       Flertallet mener det er viktig at et evt. overskudd av SIVAs virksomhet blir brukt til å styrke egenkapitalen og dermed styrke næringsutviklingen i stedet for å gå som utbytte til staten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener SIVA fortsatt skal være et selskap for oppføring og utleie av industribygg. Disse medlemmer stiller seg spørrende til utviklingen av SIVA til et bedriftsutviklings- og investeringsselskap uten at dette har vært behandlet av Stortinget. Disse medlemmer har merket seg at det er investert vesentlig kapital i 15 risikokapitalselskap som ligger på siden av SIVAs virksomhetsområde.

       Disse medlemmer stiller seg ikke negative til utvidelse av selskapets egenkapital, men vil ta endelig stilling til dette når eventuelt konkret forslag foreligger. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen begrunner nærmere hvorfor kapitalutvidelse er nødvendig. Likeledes hvor mye av utvidelsen som skyldes SIVAs primærvirksomhet, oppføring og utleie av næringsbygg, og hvor mye som skyldes kapitalbehov i annen virksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til merknader under kap. 5.2 vedrørende SND og etableringen av regionale utviklingsselskaper.

7.2.3 Regjering og Storting

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er særlig viktig at Kommunal- og arbeidsdepartementet får en sterkere stilling som samordner av politikk og overvåker av virkningene på bosettingsmønsteret av den totale politikk og annen påvirkning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at de politiske signaler som gis fra aller høgeste hold i Storting og Regjering har betydning for utviklinga i landet langt ut over de direkte vedtak som fattes. Det er den trygghet som den enkelte føler for en god utvikling i sitt nærområde enten det gjelder arbeide og lønn eller offentlige tilbud som avgjør om og hvor folk flytter. Disse medlemmer er overbevist om det kan legges grunnlag for en annen utvikling i flyttemønsteret ved at det gis flere positive og troverdige signaler til distriktsbefolkningen. For å kunne skape den nødvendige trygghet hos de mange som går med flytteplaner - og derved snu flyttestrømmen - trengs det at hensynet til utviklinga i distriktene gjøres til et overordnet hensyn og at ansvaret for denne utviklinga gjøres tydelig. Disse medlemmer viser til at Kommunal- og arbeidsdepartementet i dag har en samordningsfunksjon for regional- og distriktspolitikken. Dette departementet synes å ha mistet mye av sin innflytelse. Dette har blitt synlig bl.a. ved at SND ble underlagt Næringsdepartementet. Samtidig har departementet i liten grad stått frem som en forkjemper for en god utvikling i distriktene, jf. sakene om nytt inntektssystem for kommunene og om ny kommunestruktur.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å overbevise folk om at det er vilje til en annen utvikling. Disse medlemmer mener det trengs både et regjeringsskifte og at en ny regjering markerer en ny kurs i distriktspolitikken ved å forsterke samordningen internt, f.eks. ved å opprette et eget departement for distriktsutvikling. Et slikt departement må ha en sentral posisjon i den sentrale statsforvaltningen bl.a. ved å samordne og utrede med tanke på at beslutningstakere på ulike styringsnivå skal sette utviklingen av landets bosetting langt høgere på sakslista enn i dag. Helt sentralt for et slikt samordningsdepartement vil bli hensynet til dem som bor i pressområdene og hensynet til stabile forhold i de næringer som særlig rammes når den politisk styring med utviklingen uteblir.