Innhold

       Til Stortinget.

1. Innleiing

    Regjeringa har fremja ei stortingsmelding om utviklinga av distrikts- og regionalpolitikken. Ei prinsippmelding om distrikts- og regionalpolitikken vert lagd fram kvart fjerde år. Førre melding vart lagd fram våren 1993, St.meld. nr. 33 (1992-1993) « By og land hand i hand. Om regional utvikling ».

       Meldinga om distrikts- og regionalpolitikk bygger på Langtidsprogrammet som vart lagt fram 7. mars 1997. Meldinga har ein breiare gjennomgang av distrikts- og regionalpolitikken enn Langtidsprogrammet. Samtidig med distrikts- og regionalmeldinga vert det og lagt fram andre meldingar som er viktige i distrikts- og regionalpolitisk samanheng. Det er særleg grunn til å framheve Miljøverndepartementet si melding om regional planlegging, og Nærings- og handelsdepartementet si melding om SND.

       I distrikts- og regionalmeldinga vert utviklinga av busetting, folkesetnad og levekår analysert, og sett i samanheng med næringsutvikling og viktige utviklingstrekk innanfor andre viktige politikkområde.

2. Endringar i folkesetnad, busetjingsmønster og levekår

2.1 Samandrag

       Målet for distrikts- og regionalpolitikken er å halde oppe hovuddraga i busetjingsmønsteret og å utvikle robuste regionar i alle delar av landet. Departementet understrekar at dette målet ligg fast. Det er særleg viktig å styrke næringslivet og legge til rette for utvikling av konkurransedyktige bedrifter i alle delar av landet. Utviklinga dei siste åra har vist at regionale senter i distrikta klarer seg godt, mens busetjingsmønsteret i ei rekke distriktskommunar over tid vil vere trua. Regjeringa har derfor auka ambisjonar på det distriktspolitiske feltet, og vil på brei basis sikre eit høgt nivå på den distriktspolitiske innsatsen. Med dei store problema det no er i utkantane, må meir av ressursane konsentrerast om å fremme utviklinga i slike område. For å få meir effekt av innsatsen vil ein satse på:

       Departementet viser til at måla i distrikts- og regionalpolitikken er knytte til endringar i folkesetnad og i busetjingsmønster. Den låge folketettleiken og store avstandar i delar av landet gjer at busetjingsmønsteret somme stader kan vere sårbart.

       Meir enn to femdelar av folket i Noreg lever i kommunar som har over 150 innbyggjarar pr. km2, mens mindre enn ein tredel bur i kommunar med ein folketettleik på 25 eller færre innbyggjarar pr. km2. Under ein tidel bur i kommunar med ein folketettleik på 5 eller lågare.

       Dersom folketalet går for mykje ned i område med låg folketettleik og store avstandar, kan det bli vanskeleg og kostbart å halde oppe viktige samfunnsfunksjonar både i offentleg og privat sektor.

       Departementet peiker på at det utan tvil er grenser for kor stor nedgang i folketalet eit lokalsamfunn kan tole, men det finst ikkje noko fasitsvar på kor stort folketal som trengst for å halde oppe livskraftige samfunn. Ei rad kommunar i distrikta har hatt nedgang i folketalet i det meste av etterkrigstida, ein del har hatt dramatisk nedgang. Trass i dette har levekåra, også i desse kommunane, utvikla seg positivt. Nedgangen i folketal har ikkje ført til marginalisering i form av lågare velferd for innbyggjarane. Utviklinga av kommunikasjonane, og utviklinga av senterstrukturen, har redusert faren for avfolking av mange område i distrikta.

       Landet har samla sett hatt vekst i folketalet sidan først på 80-talet. Av landsdelane er det først og fremst Sørlandet og Sør-Vestlandet som har hatt stor vekst i folketalet sidan først på 1980-talet. Også det sentrale Austlandsområdet har hatt ein vekst over landsgjennomsnittet. På Vestlandet har folketalet auka om lag like mykje som i landet under eitt, mens veksten i Nordmøre og Trøndelag har vore om lag halvparten av landsgjennomsnittet. Folketalet på det indre Austlandet og i Nord-Noreg er om lag det same i dag som det var for femten år sidan. Konsentrasjonen innanfor landsdelane har vore sterkast i Nord-Noreg. I 1996 har Nord-Noreg hatt nedgang i folketalet. Mange kommunar har hatt nedgang i folketalet gjennom fleire tiår. Dei siste 10 åra har det vore nedgang i 231 kommunar. I 125 kommunar var nedgangen i tiårsperioden større enn 5 % 50 kommunar hadde meir enn 10 % nedgang, medan 12 kommunar hadde nedgang større enn 15 %. I mange utkantkommunar har denne utviklinga ført til ein skeiv struktur i befolkninga. På grunn av dette er det fare for at folketalet vil halde fram med å gå ned, sjølv om utflytting frå kommunane stansar opp.

       Kvinneunderskotet i dei yngre aldersklassane er stort i dei fleste distriktskommunane. Problema mange distriktskommunar møter i arbeidet med å rekruttere unge familiar, heng ofte saman med manglande utsikter til arbeid for to. Når kvinnene i aukande grad tar utdanning, er dette eit gode for den einskilde og for samfunnet, men det kan også vere eit problem for utkantkommunar som vil ha vanskeleg for å rekruttere kvinner med høgare utdanning. Offentleg sektor hadde ein kraftig vekst i 1970-åra, og dette hadde stor innverknad på utsiktene til arbeid for kvinner, ikkje minst i distrikta. Det er ikkje grunn til å vente at ekspansjonen i offentleg sektor i distrikta kan halde fram med same styrke i framtida. Departementet meiner derfor det er nødvendig med ein sterk innsats for å betre sysselsettingsvilkåra for kvinner i privat sektor i distrikta.

       Sidan 1970-talet har det vore satsa sterkt på utvikling av sentre i distrikta. Viktigast er satsinga på kommunesentra. Den viktige rolla kommunane har fått innanfor det norske velferdssamfunnet har gjort at kommunesentra er blitt tilført mange nye oppgåver. Det er vidare bygd ut ei rekkje funksjonar på eit høgare geografisk nivå. Det har styrka dei regionale sentra. Senterstrukturen har òg mykje å seie for utviklinga av det private næringslivet. Departementet meiner at det er viktig å utvikle vidare den senterstrukturen vi har.

       Departementet peiker på at utviklinga og utjamninga i levekår er ein sentral del av distrikts- og regionalpolitikken. Å sikre innbyggjarane likeverdige levekår, gode sysselsettingsløysingar og eit godt tenestetilbod, er ein føresetnad for å kunne skape robuste regionar og halde oppe busetjingsmønsteret. Slik Regjeringa vurderer det, er sysselsettings- og inntektsvilkåra, i tillegg til retten til utdanning, dei viktigaste føresetnadene for å oppnå gode levekår for den enkelte.

       Dei store skilnadene i levekår mellom landsdelar og mellom by og bygd er langt på veg borte. Det er framleis skilnader i graden av arbeidsløyse. Den har i heile perioden etter 1993 vore lågast i Sogn og Fjordane, medan Telemark og Finnmark har hatt høgast arbeidsløyse. Reduksjonen i arbeidsløysa har i åra 1994-96 vore noko lågare i Nord-Noreg enn elles i landet. Nord-Noreg har vidare ein større del uføretrygda, noko som også har samanheng med arbeidsmarknaden. Skilnadene i personleg inntekt landsdelar og fylke imellom er blitt mindre. Utdanningsnivået er gått kraftig opp i alle delar av landet, men det er framleis skilnader mellom by og bygd.

       Ei sentral utfordring i distrikts- og regionalpolitikken er å få fleire ungdommar med høgare utdanning til å flytte ut i distrikta igjen, etter fullført utdanning.

       Innanfor fylka er det framleis gjennomgåande skilnader i levekår. Departementet meiner at utviklinga i ein del utkantkommunar med nedgang i folketalet er urovekkjande.

2.2 Komiteen sine merknader

2.2.1 Bosetningsmønsteret. Målsetninger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, viser til at målet for distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å videreutvikle robuste regioner i alle deler av landet. Flertallet går inn for en bedre målretting og regional tilpassing av virkemidlene. Det er viktig med målrettede tiltak for å sikre sysselsetting og velferdstilbud i utkantområder med stor nedgang i folketallet. Det er særlig viktig å styrke næringslivet og legge til rette for utviklingen av konkurransedyktige bedrifter i alle deler av landet.

       Flertallet er enig i at det er nødvendig med økte ambisjoner på det distriktspolitiske feltet og at en på bred basis sikrer et høyt nivå på den distriktspolitiske innsatsen. Flertallet forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til den konkrete oppfølgingen i budsjettforslaget for 1998.

       Flertallet viser til de seks delstrategiene som meldinga legger opp til for å nå hovedmålet. Flertallet er enige i at dette er viktige strategier og en riktig prioritering av tilgjengelige midler.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen og medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil fastholde at det trengs en mer konkret og offensiv målsetting for distrikts- og regionalpolitikken enn den Regjeringen har. Regjeringen har i meldingen dokumentert at flyttestrømmen forsterkes. Regjeringen innrømmer at utviklingen er uheldig og vil kunne føre til samfunnsøkonomiske tap om den fortsetter. Regjeringen signaliserer sterkere satsing for å hindre at dette skjer. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ved tidligere anledninger ikke har invitert til en sterkere innsats for å snu flyttestrømmen, men at den de senere år har redusert bevilgningen til distriktspolitiske virkemidler.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at det aller viktigste for å få en annen utvikling er at målsettingen endres.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Målet for distrikts- og regionalpolitikken er å legge til rette for at folketallet kan opprettholdes i alle kommuner. »

       Disse medlemmer mener at en slik ny målsetting og en sterkere vilje til å følge opp målsettingen er nødvendig for at alle enkeltindivider som til sammen avgjør hvordan flyttestrømmene skal gå, føler en større trygghet for å satse framtida si i distriktene enn i dag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det trengs en langsiktig og kraftig omlegging på mange politikkområder for å snu flyttestrømmen, og innser at en slik omlegging kan ta lang tid. En slik omlegging vil lønne seg for samfunnet ved at det unngås pressproblemer i byer og tettsteder, miljøproblemer kan reduseres og naturressurser kan utnyttes på en best mulig måte.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at Norges særegne bosettingsmønster er et godt utgangspunkt for en rasjonell og bærekraftig utnytting og forvaltning av våre rike naturressurser som jord, fisk, skog, vannkraft og metaller. Samtidig sikrer en spredt bosetting en god beredskap i krisesituasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil samtidig peke på at sentralisering betyr økt press på byer og bynære områder. Forurensninger og sammensatte sosiale problemer holder allerede på å forringe nærmiljøene i pressområdene. En ytterligere folketilflytting vil kunne gjøre det umulig å følge opp de løfter som er gitt, av mange partier, om en ny giv gjennom trafikktiltak og miljøopprusting for nettopp slike områder.

2.2.2 Områder med særlige utfordringer

2.2.2.1 Utsatte utkantområder

       Komiteen viser til at det er en utfordring for den offentlige distrikts- og regionalpolitikken at mange ser ut til å flytte fra kommuner med et godt utviklet offentlig velferdstilbud, god barnehagedekning og full sysselsetting. Komiteen viser til at det også i framtida vil være folk som av ulike årsaker flytter fra distriktene og inn til mer sentrale strøk.

       Komiteen viser spesielt til at utviklingen i en rekke kommuner har vært så negativ over lang tid at bosettingsmønsteret er truet. Folketallet i disse kommunene vil sannsynligvis gå ned selv om utflyttingen skulle stoppe opp. Mens en tidligere kunne hindre nedgang i folketallet i distriktskommuner gjennom redusert fraflytting, er situasjonen i dag slik at innflytting er nødvendig for å hindre en videre nedgang i folketallet.

       Komiteen viser til at nedgangen i folketallet i flere utkantkommuner også fører til at befolkningsstrukturen endrer seg. Eldreprosenten øker, mens prosentandelen barn, ungdom og voksne har gått ned. Komiteen viser til at et økende antall omsorgstrengende eldre av et innbyggertall som totalt sett blir redusert, skaper store utfordringer.

2.2.2.2 Menneskelige ressurser

       Komiteen vil understreke viktigheten av å trekke til seg flere ressurspersoner som kan være motorer for den videre utvikling i kommunen. I mindre kommuner skal det ikke mange slike personer til før en har et miljø som kan være avgjørende for den videre utviklingen i kommunen. Det er også viktig at kommunene her tenker helhetlig for eksempel i forbindelse med ansettelser. Det er også viktig å arbeide for stabile ressursmiljøer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at den økende mangelen på fagutdannet personell på viktige områder, ikke minst innenfor helse- og omsorgssektoren, i særlig grad rammer utkantkommunene. I en situasjon hvor kommuner må overby hverandre med høye lønninger for å skaffe nødvendig fagfolk blir disse taperne.

       Flertallet mener derfor det er nødvendig med regulerende tiltak for å hindre videre utglidning og for å styrke utkantkommunenes muligheter i konkurransen om fagutdannet personell.

       Flertallet viser til sine respektive fraksjoners merknader i Innst.S.nr.215 (1996-1997), jf. St.meld. nr. 23 (1996-1997).

       Flertallet viser til at flertallet i denne innstillingen, i forbindelse med den nye fastlegeordningen, fremmer en rekke forslag som skal bidra til at vi kan få en tilfredsstillende legedekning over hele landet.

       Flertallet viser til at en kreativ markedsføring for å trekke til seg flere tilflyttere også kan bidra til at de som allerede bor i kommunene kan føle en større stolthet og bli bedre klar over hva de har. På den måten kan en unngå den nedgangsstemning og avmaktsfølelse som gjør fraflyttingstrusselen til en selvoppfyllende profeti.

2.2.2.3 Rekruttering av kvinner og ungdom

       Komiteen viser til at en skjev kjønns- og aldersbalanse er blitt resultatet i områder med langvarig nedgang i folketallet, og at tiltak for tilflytting innen disse grupper må prioriteres.

       Mange kommuner søker å trekke til seg ungdom for hjemvendelse direkte etter endt utdannelse. Dette er en viktig og prisverdig målsetting. Komiteen ser at det likevel kan være et større tilflyttingspotensiale i småbarnsfamilier med bakgrunn fra distriktene. Distriktene kan ikke konkurrere på byenes premisser, og må derfor bli flinkere til selv å fremheve hva som er fordelene ved å bosette seg der. Distriktene har ofte lave boligpriser, ingen rushtrafikk eller forurensing, mange gode oppvekstvilkår for barn, full barnehagedekning, tette sosial nettverk, nærhet til en eller flere av besteforeldrene etc. Disse fordeler er godt tilpasset småbarnsforeldres behov, derfor mener komiteen det skulle være mulig å finne utslagsgivende og kreative tiltak som vil gjøre det fristende for unge i etableringsfasen å vurdere å flytte tilbake til hjemkommunen. Her kan en tenke seg en rekke tiltak, for eksempel en allianse med besteforeldrene, slik at en ved hjelp av disse kan få avdekket en målgruppe som kan kontaktes med « frierbrev » og en oversikt over hvilke tilbud kommunen kan by på.

       Komiteen viser til at relevante arbeidsmuligheter for begge i et hushold, vil være hovedbetingelsen for tilflytting til de fleste utkantområder. De problemene mange distriktskommuner møter i arbeidet med å rekruttere unge familier, henger ofte sammen med manglende utsikter til arbeid for to.

       Komiteen viser til at ungdom ofte reiser ut for å ta utdannelse og at det har vært vanskelig å få disse, særlig kvinnene, tilbake til distriktene etter endt utdannelse. Mange kvinner tar høyere utdanning som også åpner for jobbutsikter i offentlig sektor. I den grad det er etterspørsel etter arbeidskraft med høyere utdanning i distriktene, er det nettopp innenfor offentlig sektor at alternativene finnes. Derfor vil en forsatt sterk offentlig sektor være en forutsetning for å rekruttere unge kvinner til distriktene.

       I arbeidet med å rekruttere kvinner til distriktene kan det være en fordel dersom det offentlige aktivt rekrutterer flere kvinner med høyere utdanning til andre yrker enn de rene omsorgsyrkene. Kommunen kan f.eks bevisst rekruttere kvinner til stillinger som krever økonomer, jurister, revisorer, og ingeniører. Flere kvinner i den kommunale administrasjon og ledelse vil kanskje føre til at kommunen får en mer bevist holdning til de forutsetninger som må være til stede både for å beholde de kvinnene som allerede bor i kommunen og for å kunne rekruttere flere.

       Komiteen vil understreke viktigheten av å utvikle nettverk mellom kvinnelige etablerere, private næringsdrivende og andre i fagmiljø i distriktene. Det er viktig å satse på kvinner som satser og bor i distriktene. Et godt tiltak i så måte er Kvinner Viser Vei messen. Komiteen vil vise til at 1999 bør være distriktskvinnenes år og at Kvinner Viser Vei messen i den sammenheng er vedtatt lagt til Hedmark. Det vil derfor være svært positivt om departementet støtter dette tiltaket.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at en rapport som nylig er utarbeidet ved Høgskolen i Stavanger viser at landbruksavdelingen i fylket har lykkes med satsingen på kvinner og bygdeutvikling. BU-midlene har gått til levedyktige prosjekter. Bare fire av 32 foretak som undersøkes i rapporten har lagt ned virksomheten. Ingen gikk konkurs. Rapporten viser også at kvinnene trenger mindre startkapital men lykkes minst like ofte som menn med å oppnå lønnsomhet i sin egen bedrift.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i at det er nødvendig å stimulere unge i etableringsfasen til å bosette seg i distriktene. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at barnefamilier i dag ofte må ha to arbeidsinntekter for å klare seg økonomisk. Mangelen på arbeidsplasser gjør at dette er enda vanskeligere å oppnå i distriktene.

       Disse medlemmer mener derfor en kontantstøtteordning slik disse partier går inn for, ville sikre større valgfrihet for småbarnsforeldre og derved også være med å gjøre det lettere å flytte til en distriktskommune.

2.2.2.4 Satsing på regionale sentra

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at vi fram til 1995 har sett en trend der regionale senter i distriktene klarere seg godt og befolkningstallet for alle fylker har holdt seg stabil. Flertallet viser til at tallene for 1995 og 1996 kan gi rom for en viss bekymring. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det blant annet har vært en netto utflytting på til sammen 7.900 personer fra Nord-Norge de to siste årene. Flertallet vil be om at departementet følger situasjonen nøye slik at regjeringen kan følge opp med egnede tiltak.

       Med en mer målrettet regionalpolitikk mener flertallet at det vil være mulig å demme opp for utflytting fra fylker. Blant annet kan det være viktig å se på hvordan regionsentre kan unngå å utvikle de samme pressproblemer, f.eks. høye boligpriser, som sentrale byområder.

       Som en del av den samlede distriktspolitikken mener flertallet det er viktig å opprettholde arbeidet med å utvikle robuste regionsentre. Det er viktige at disse sentrene kan fungere som motorer for området rundt og at de kan tilby omkringliggende områder de viktige tjenester og kulturtilbud som utkantområdene ikke har befolkningsgrunnlag til å kunne tilby selv.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at den bevisste satsing på å stimulere utviklingen av noen få såkalte regionsentra, har hatt en sentraliserende effekt ved at andre kommunesentra har blitt prioritert ned bl.a. ved tildeling av utviklingsmidler og ved lokalisering av offentlige arbeidsplasser. Disse medlemmer mener det er viktig at alle kommunesentra gis de samme muligheter til å utvikle gode bomiljø og gode tjenestetilbud. De senere års utvikling viser at det er stadig færre som ender opp i det nærmeste regionsenter når de først har bestemt seg for å flytte. Disse medlemmer vil derfor tilby ekstra utviklingsmidler til alle enkeltkommuner som selv prioriterer å bruke av egne midler til sentrumsutvikling.

       Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti ber departementet vurdere å gje ekstraordinære tilskudd og låneordningar frå og med Namdalen og nordover (SND - Nord-tiltak) f or å møte den vanskelege situasjonen med utflytting, jf. SSB sine tal. k

2.2.2.5 Likeverdige levekår

       Komiteen viser til at det å sikre innbyggerne likeverdige levekår, gode sysselsettingsløsninger og et godt tjenestetilbud er en forutsetning for å kunne skape robuste regioner og holde oppe bosettingsmønsteret.

       Komiteen anser gode sysselsettings- og inntektsvilkår og retten til utdanning som de viktigste forutsetningene for å oppnå gode levekår for den enkelte. I tillegg er gode offentlige tjenestetilbud svært viktig.

       Komiteen viser til at det er viktig å sikre at framtidas vekst i sysselsetting, utdanning og inntekt kommer alle deler av landet til gode. I områder med ensidig næringsstruktur er det viktig å utvikle et mer variert og rikt næringsliv, med arbeidsplasser til folk med høyere utdanning. En aktiv distriktspolitikk vil på denne måten både kunne minke pressproblemene i de større byene og sikre en god utvikling i distriktene.

2.2.3 Årsaker til økt flytting

2.2.3.1 Generelt

       Komiteen mener situasjonen er alvorlig i mange kommuner som nå over flere år har kommet inn i et negativt utviklingsløp. Ungdommen kommer ikke tilbake etter endt utdanning bl.a. fordi det finnes få jobber som passer til de med høyere utdanning. Dermed blir aldersfordelingen skjev. Dette forhold vil kunne forsterkes ytterligere på grunn av den sterke satsingen på høyere utdanning de aller siste år. I tillegg blir kjønnsfordelingen skjev ved at kvinner i enda mindre grad enn menn flytter tilbake etter endt utdanning. Sogn og Fjordane og Finnmark har nå den uheldigste kjønnsbalanse. Når det i Sogn og Fjordane er lavere kvinneandel enn landsgjennomsnittet i 22 av 26 kommuner, vil dette kunne få stor betydning for folketallsutviklingen fremover.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er svært bekymringsfullt når meldingen dokumenterer at det de 10 siste år har vært nedgang i folketallet i 231 kommuner, og at nedgangen har vært større enn 10 % i 50 kommuner. Befolknings- og flyttetallene for de to siste år peker klart i retning av at avfolkingsproblemene har forsterket seg. Mens det i 1994 var nedgang i folketallet « bare » i Finnmark, Nordland og Nord-Trøndelag, var det de to følgende år nedgang også i Hedmark og Oppland.

       Mens nettoutflyttingen fra Nord-Norge var gjennomsnittlig på 1.370 i perioden 1986-90 og 1.630 i perioden 1991-94, var den på hele 4.500 i perioden 1995-96. Nytt er det også at mange kommuner med regionsentra ser ut til å oppleve en relativt sterk nettoutflytting. Dette gjelder utdannings- og kompetansesentra som Bodø og Alta. I tillegg opplever store regionale sentra som Harstad og Narvik at nettoutflyttingen er større enn fødselsoverskuddet, slik at folketallet går tilbake.

       Disse medlemmer vil vise til at flytting til områder med jobbmuligheter alltid har vært en av hovedforklaringene på flyttestrømmene. Det er derfor ikke overraskende at den store arbeidsledigheten som oppsto i årene etter 1986, virket dempende på flyttestrømmen. Det er ingen grunn for arbeidsledige i utkantene å flytte til et senter der jobbmulighetene er like dårlige. De siste årene har antallet arbeidsplasser økt kraftig og også den registrerte ledigheten er gått noe tilbake. Fra 1994 til 1995 økte antall arbeidsplasser med 37.600 som tilsvarer 2,2 % av antallet arbeidstakere. Hovedtyngden av disse arbeidsplassene kom i Oslo-området og i en del større byregioner i Sør-Norge. Sysselsettingsøkningen var jevnt over minst i Nord-Norge. Dette kan være en viktig forklaring på at flyttestrømmen fra Nord-Norge de siste år har gått direkte til Oslo forbi de lokale sentra.

       Disse medlemmer vil peke på at endret statlig politikk på en rekke områder har fjernet arbeidsplasser i distriktene og skapt utrygghet for den framtidige utviklingen. Markedstilpasningen av Postverket, Televerket og NSB er typiske eksempler på dette. De store statsbedriftene og Forsvaret har redusert antall ansatte med over 10.000 siden 1991. Ikke minst er det regionale sentra som har tapt arbeidsplasser og viktig kompetanse på denne utviklingen. Omleggingen av jordbrukspolitikken har avgjørende betydning for arbeidsplasser og økonomi i mange kommuner. Det synes etter hvert å være en bred erkjennelse av at det er meget krevende å erstatte disse tapte årsverk med nye arbeidsplasser. Det som nå skjer i mange bygder er at viktige produksjonsmiljø med store ringvirkninger brytes ned samtidig som man gjennom stor offentlig innsats prøver å gi begrep som « regionale verdiskapingsmiljø » et reelt innhold.

2.2.3.2 Endret politikk som årsak til økt flytting

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine gjennomgående merknader i innstillingen. Gjennom disse merknader er disse medlemmer opptatt av at det føres en distrikts- og regionalpolitikk som til en hver tid tar hensyn til de omskiftende forhold i samfunnet.

       Disse medlemmer mener at distrikts- og regionalpolitikken ikke skal være statisk og sementerende. Virkemidlene må tvert imot settes inn på og i de områder som til en hver tid har behov for dem.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener hovedårsaken til den økte flyttestrømmen fra distriktene er manglende politisk vilje til å skape en annen utvikling. Stortingsflertallet av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har ikke ønsket en konkret målsetting for dette viktige politikkområdet, og Stortinget har derfor ikke fått redegjørelser basert på utviklingen i folketall, arbeidsplasser, alders- og kjønnsfordeling i den enkelte kommune eller region. Stortinget har i liten grad fått rapporter om effekten av de distriktspolitiske virkemidler. Regjeringen har oversett Stortingets vedtak om at det ved enhver viktig politikkomlegging skal utredes de distriktspolitiske konsekvenser.

       Til tross for at utviklingen etter disse medlemmers mening har gått i feil retning har det samme stortingsflertallet fjernet viktige mottiltak. Eksempler på slike er:

       Samtidig er en lang rekke mottiltak blitt svekket. Eksempler på slike er:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at enkelte mottiltak som Regjeringen har satset på, har virket dårlig. Her kan nevnes som eksempel regionsentersatsingen. Utviklingen bl.a. i Nord-Norge viser nå at folk flytter fra og forbi regionsentrene. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har vært skeptisk til denne satsingen fordi ressursene som er brukt til å stimulere disse, er gått på bekostning av andre sentra i distriktene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil nevne en rekke sentraliseringstiltak som er gjennomført med stemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre:

       Endelig vil disse medlemmer nevne de restriksjoner som er lagt på bygdenæringene gjennom for eks. dagens rovdyrpolitikk samt vern av utmark og skog.

       Disse medlemmer vil også peke på at det ressursbaserte næringslivet som dominerer i distriktene, er mer utsatt for åpen konkurranse enn det tjenestebaserte som dominerer i byer og bynære strøk. Ikke minst har EØS-avtalen og WTO-avtalen bidratt til at også jordbruket og den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien i stor grad er påvirket av prisvariasjonene på verdensmarkedet. Disse medlemmer mener disse forskjeller mellom bynæringene og bygdenæringen må iakttas mye mer enn hittil om flyttestrømmen skal kunne snus.

       Disse medlemmer vil hevde at den forsterkede flyttestrømmen er et resultat av en planlagt og villet politikk fra partiene Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Disse partiene er ansvarlig både for fraflyttingsproblemene i utkantene og pressproblemene som oppleves i mange sentra og byer i dag.

       Disse medlemmer vil peke på at også private bedrifter er blitt mer opptatt av økonomisk resultat og mindre av sitt samfunnsansvar enn tidligere. Dette har særlig blitt synlig når hjørnesteinsbedrifter er besluttet nedlagt. Ericsson A/S i Arendal og Kværners anlegg i Kirkenes er velkjente eksempler. Disse medlemmer antar at slike endrede holdninger har sammenheng med at eiere av de større bedriftene ofte ikke bor i samme lokalsamfunn, men kan også skyldes en smitteeffekt fra offentlig eide selskaper og foretak. Å stimulere til økt lokalt eierskap er etter disse medlemmers oppfatning et viktig mottrekk for å bidra til økt samfunnsansvar hos eierne.

2.2.3.3 Regjeringens beskrivelse av situasjonen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen gjennom de årlige budsjettframlegg om høsten og de årlige distrikts- og regionalpolitiske redegjørelser om våren, har gitt Stortinget fyldig framstillinger av den regionale utvikling. Disse medlemmer er fornøyd med de analyser som er lagt fram og at det gis såvidt fyldig informasjon i meldingen. Med de raske endringer som har vært i de senere år i den regionale utviklingen, er det viktig at Kommunal- og arbeidsdepartementet sikrer at regional statistikk og analyser er løpende oppdatert og lett tilgjengelig.

       Når det gjelder tiltakene, viser disse medlemmer til pkt. 2.2.1. foran der det er et stort flertall for:

       Disse medlemmer ber derfor om at Regjeringen viderefører denne måten å informere Stortinget på.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er en betydelig svakhet ved meldingen at den ikke legger større vekt på den store endring i flyttemønsteret som har skjedd de 2-3 siste år. Det er også grunn til å etterlyse analyser basert på en framskriving av den utvikling som er konstatert, samt et overslag over omfanget av de virkemidler som trengs for å hindre at f.eks. 100 nye kommuner skal havne i kategorien « utkantkommuner med betydelige problemer » de neste 5 år. Disse medlemmer mener det må erkjennes at det trengs betydelig økonomiske stimulanser til distriktene for å stoppe den uheldige avfolkingen, dersom det ikke er vilje til å endre det som betegnes « den brede regionalpolitikken ». Disse medlemmer mener at Regjeringen i meldingen ikke i tilstrekkelig grad har fått fram bakgrunnen for og tyngden i den sentraliseringsprosess som nå foregår.

       Det går heller ikke fram av meldingen at omfanget av distriktspolitisk støtte er blitt sterkt redusert de senere år. De sysselsettingsmessige resultater av disse ordninger er heller ikke omtalt.

       Disse medlemmer mener at Regjeringen ikke gir signaler om en mer distriktsvennlig politikk for landbruk, fiskeri, samferdsel, kommuneøkonomi eller generell næringspolitikk og nevner ikke et eneste beløp når det gjelder de spesifikke distriktspolitiske virkemidlene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at endog Regjeringen nå innrømmer at « utviklinga i en del utkantkommunar er urovekkande ». Dette er en befriende innrømmelse etter at Regjeringen i flere år har skrytt av at den fører verdens beste distriktspolitikk.

3. Næringsutvikling og føresetnader for regional næringsvekst

3.1 Samandrag

       Departementet viser til at auka konkurranse er eit trekk som påverkar utviklinga i mange delar av økonomien og samfunnet. Den teknologiske utviklinga og nedbygging av handelshinder gjer sitt til at fleire marknader blir kopla saman. Verksemder som tidlegare var skjerma, må i aukande grad møte konkurrentar.

       Ny teknologi medverkar og til ei stadig forbetring og utskifting av produkta, utvikling av nye produkt og samstundes ein meir effektiv produksjon. Ein stadig større del av verdiskapinga ligg i den kunnskapen som blir tilført produkta. For produsentane vil det seie krav om å meistre ein stadig meir komplisert framstillingsprosess, med krav til kvalitet, pris, kundetilpasning og knappe leveringstider. Det set store krav til kompetanse i arbeidsstyrken og til opplæring og nyskaping i bedrifter og næringsmiljø. Samspelet mellom bedrifter med ulike roller i verdikjeda, finansieringsinstitusjonar, offentlege aktørar, regionale høgskular og nasjonale kompetansesenter er mykje meir i fokus. Slike produksjonsmiljø - eller regionale verdiskapingsmiljø - blir stadig viktigare i næringsutviklinga.

       Regionale verdiskapingsmiljø omfattar ofte små og mellomstore bedrifter, og dei står for ein stor del av sysselsetjinga og verdiskapinga i privat sektor. I Noreg hadde i 1995 vel 96 % av alle bedriftene tjue eller færre tilsette.

       Nye arbeidsplassar blir skapte gjennom nyetableringar og vekst i eksisterande bedrifter. Kvart år blir det etablert og nedlagt om lag ein tidel av den samla bedriftsmassen. Behovet for kontinuerleg forbetring, nyskaping, oppgradering i høve til ny teknologi og kunnskap gjer at kompetanse og spreiing av kompetanse til dei små og mellomstore bedriftene blir ei sentral oppgåve i distrikts- og regionalpolitikken. Departementet peiker på at nyskaping er ei av de fundamentale drivkreftene i den økonomiske utviklinga. Dette blir stadfesta både i nyare økonomisk teori og gjennom dei røynslene som mellom anna er oppsummerte i ulike OECD-studiar. Organiseringa av produksjonen og evna til å ta i bruk ny kunnskap og setje nyskaping i system er viktige konkurransefaktorar.

       For bedriftane er det viktig at kunnskapen er tilgjengeleg, og at dei har evne og høve til å utnytte kunnskap og ny teknologi. Ikkje minst er telekommunikasjonar og informasjonsteknologi område der det er viktig at infrastrukturen er godt utvikla, og at bedriftene er godt oppdaterte med omsyn til dei mogelegheiter bedriftene har til å gjere nytte av tele- og informasjonsteknologien til mellom anna å redusere avstandsulempene.

       Dei generelle utviklingstrekka og utfordringane som norsk næringsliv står overfor, og dei meir spesielle utfordringane for næringslivet i distrikta, gjer at Regjeringa meiner det framleis er påkravd med ein offensiv distrikts- og regionalpolitikk i åra som kjem.

3.2 Komiteen sine merknader

3.2.1 En variert næringsstruktur

       Komiteen ser det som et mål å etablere en så variert næringsstruktur i distriktene som mulig. Dette vil minske sårbarheten og øke mulighetene for knoppskyting fra etablerte bedrifter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det også må være et mål å minke avhengigheten av den offentlige sektor. Når mer en 70 % av arbeidsstyrken i et fylke eller distrikt er ansatt i den offentlige sektor kan en ikke lenger betegne tilstanden som en blandingsøkonomi. Balansen er forrykket til fordel for en overveiende offentlig avhengighet. Dette er uheldig fordi distriktet blir direkte avhengig av skiftende politiske vedtak for sin videre velferd.

       Komiteen viser til at fornyelsen av næringslivet må skje langs to hovedstrategier

       Etablerte bedrifter vil utgjøre hovedbasisen også for den framtidige sysselsettingen i privat sektor. Komiteen viser til at det er viktig å unngå at det i bruken av virkemidler blir skapt et motsetningsforhold eller ulik prioritering mellom etablerte bedrifter og nyetableringer.

       Komiteen understreker at både bedriftsutvikling og bygdeutvikling har best sjanse for å lykkes dersom en satser på lokale fordeler og spesialiteter. Felles for begge primærnæringene, både jordbruk og fiske, er at økt verdiskapning må skapes gjennom en høyere grad av lokal videreforedling og tilleggsaktiviteter knyttet til primærnæringene. For eksempel kan landbruket være et grunnlag for å utvikle bygdeturisme, tre og skogvirke kan bli et grunnlag for å utvikle bioenergi, og bergverkforekomster kan i sterkere grad utnyttes til for eksempel stenindustri.

       Komiteen viser til at Indre Namdalsregionen, med kommunene Lierne, Røyrvik, Namsskogan, Grong og Snåsa, er et eksempel på en region med et høyt innslag av primærnæringer og nedgang i folketallet. For denne regionen vil en utvikling basert på videreforedling og tilleggsaktiviteter til etablerte næringer kunne bidra til en mer positiv utvikling.

       For å medvirke til en slik utvikling mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, det bør settes i gang tiltak der det gjennom SND i Nord Trøndelag øremerkes nødvendige midler i en forsøksperiode på minimum tre år. Disse midlene vil kunne brukes til satellittetableringer i Grong og Rørvik når det gjelder SNDs virksomhet i Nord-Trøndelag. Satellittkontorene må knytte til seg ressurspersoner underlagt SND-kontoret i Steinkjer.

       Flertallet viser til at dette forsøksprosjektet, etter en evaluering, eventuelt kan videreføres til andre distrikter med tilsvarende behov.

3.2.2 Rammebetingelser

       Komiteen vil understreke betydningen av stabile og forutsigbare rammevilkår for både nyetablerere og eksisterende næringsliv. Komiteen mener det må føres en næringspolitikk som bygger på den fordelen Norge har med rik tilgang på naturressurser. Målsetting om full sysselsetting og foredling av naturressursene der de finnes, må stå sentralt i en næringspolitikk som skal gjøre Norge mindre avhengige av oljeressursene. Komiteen mener det er en viktig forutsetning for næringsutvikling i distriktene at det offentlige tjenestetilbudet fungerer godt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at Regjeringens næringspolitikk i for stor grad er ensidig underlagt markedskreftene med for liten vilje til nødvendig samfunnsmessig styring. Disse partier mener at næringspolitikken må legges bedre til rette for å sikre aktive eiere og norsk eierskap og at forholdene for familiebedrifter må ivaretas særlig. Familiebedrifter sørger i en særlig grad for et direkte samspill mellom kunnskap, kapital og samfunnsverdier.

       Dette er vesentlig for at overskuddet i bedriftene skal bli brukt til å utvikle en konkurransedyktig produksjon i Norge, samtidig som kompetanse og ekspertise får anledning til å utvikle seg i norske miljøer. Norsk eierskap vil dessuten gjøre det lettere for norske underleverandører å opprettholde leveranser til næringslivet i Norge.

       Erfaringer viser at kompetanse for forskning og utvikling ofte flyttes med når et hovedkontor flyttes. Norsk eierskap vil også innebære mindre risiko for strategiske oppkjøp og utflagging når bedriftene står overfor viktige veivalg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at dette partiet er bekymret for at dagens skattemodell ikke gir nok incitament til å bygge opp egenkapital i små- og mellomstore bedrifter.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med skattefri avsetning til Egenutviklingsfond, der skattereduksjonen betinges av fysisk investering eller oppbygging av formalkompetanse i egen virksomhet. Ordningen gjøres landsomfattende med skattereduksjoner på 30 % til 80 % avhengig av kommuners SND-status. De avsatte midler må benyttes i løpet av 5 år for å oppnå skattegevinst. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er enig i at det er viktig å legge til rette for størst mulig grad av norsk eierskap i næringslivet. Samtidig er det ikke minst nødvendig å bidra til at eiere som velger å arbeide i egen bedrift ikke diskrimineres skattemessig. Disse partier vil arbeide for å forbedre delingsmodellen og viser i den forbindelse til partienes nylig framlagte tiltakspakke for SMB-bedriftene/familiebedriftene. Disse medlemmer vil understreke at en viktig forutsetning for økt sysselsetting også i distriktene er både personlig initiativ og et skatte- og avgiftssystem som verdsetter det å skape arbeidsplasser. Samtidig vil disse medlemmer også påpeke at myndighetene aktivt må legge forholdene til rette for både eksisterende virksomhet og for nyskaping og nyetablering, bl.a. ved forenkling av byråkrati, skjemavelde og regelverk.

3.2.3 Små og mellomstore bedrifter

       Komiteen ser det som en viktig oppgave å legge forholdene bedre til rette for en målrettet og ekspansiv utvikling av små og mellomstore bedrifter. Både kommunale og statlige rammebetingelser må legge til rette for dette. Etableringen av små og mellomstore bedrifter er ønskelig blant annet fordi det medvirker til at en kan bygge opp lokalsamfunn sten på sten slik at samfunnene blir mindre sårbare enn ved etableringen av tradisjonelle hjørnesteinsbedrifter. Det får ikke så store ringvirkninger i lokalsamfunnet når en liten bedrift får problemer. I tillegg er sysselsettingspotensialet i små og mellomstore bedrifter stort.

       Komiteen viser til at etableringen av flere små og mellomstore bedrifter ofte blir suksessfylt når den kan bygge på det eksisterende næringsliv. Dette kan gjøres gjennom knoppskyting og videreutvikling av produkter, men det kan også gjøres gjennom etablering av flere underleverandører og bedrifter som tilbyr forskjellige former for service og kontortjenester. For å etablere flere små og mellomstore bedrifter er det viktig at det lokale næringsliv og den kommunale næringsavdeling trenes opp til konstant å være på utkikk etter de gode ideene. Ikke minst er det viktig å la entreprenører bygge videre på den kunnskap og erfaring de allerede besitter. Dette krever et tett samarbeid mellom næringsliv og offentlige tilretteleggere. I denne sammenheng bør man kartlegge potensialet for servicebedrifter og underleverandører som kan bygges opp for å betjene det etablerte lokale næringsliv. Komiteen ser på dette som en konkretisering av den bærende ideen om å ta utgangspunkt i lokale forutsetninger og fortrinn.

       Komiteen viser til at regional utvikling og vekst i små og mellomstore bedrifter mer og mer skjer gjennom regionale verdiskapningsmiljøer. Her står leveranser og spesialiserte tjenester til de eksportrettede bedriftene i miljøet ofte sentralt. Komiteen mener det er viktig at myndighetene, gjennom offentlig service og tilrettelegging av infrastruktur og som nettverksbygger mellom aktørene, også kan spille en viktig rolle når det gjelder vedlikehold og videreutvikling av slike miljø.

       Komiteen vil understreke viktigheten ved at forsknings- og utredningsorganene lokalt trekkes effektivt inn i utviklingen av de regionale verdiskapningsmiljøene. Her har både departement og fylkeskommunene viktige roller som pådriver for å legge forholdene til rette for langt bedre kobling mellom små og mellomstore bedrifter og de lokale forsknings- og utredningsorganene. At det legges opp til at de lokale SND-kontorene skal være fylkesrepresentanter for Norges forskningsråd, vil også være til stor hjelp for å klare å utnytte de nasjonale forskningsmidler til å styrke kompetansen og konkurransedyktigheten til små og mellomstore bedrifter i distriktene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at viljen til å skape verdier i egen virksomhet er et uttrykk for vitalitet i samfunnet. Muligheten til å starte og drive bedrift bør være åpen og attraktiv for flest mulig. Myndighetene må bidra til dette ved å fjerne flere kostbare reguleringer av privat virksomhet og ved å forenkle regler slik at de med rimelighet kan praktiseres i små bedrifter. Delingsmodellen må forbedres slik at skattebyrden går ned og bedrifter i større grad kan tilpasse seg markedet i stedet for skattesystemet.

       Disse medlemmer vil bedre arbeidsvilkårene for de små bedriftene for å fremme entreprenørånd, nyskaping og konkurransedyktighet i norsk næringsliv og dermed trygge arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Enhver distriktspolitikk er meningsløs om den ikke tar sikte på selvhjulpenhet gjennom et sterkt lokalt bedriftsliv basert på en småbedriftsvennlig politikk.

       Disse medlemmer mener kompetent og aktivt eierskap i seg selv gir et viktig bidrag til verdiskapingen. Private eiere som selv deltar aktivt i bedriftens daglige drift, og industrielle investorer som investerer egne midler i næringsprosjekter, vil ivareta investeringer på en bedre måte enn offentlige myndigheter. Det aktive private eierskapet og det private institusjonelle eierskapet må styrkes på bekostning av statens eierskap i norsk næringsliv.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng særlig trekke fram følgende tiltak:

       Disse medlemmer vil påpeke tjenesteytende sektors betydning som sysselsetter og verdiskaper og dens viktige rolle i samspillet med det øvrige næringsliv. Tjenesteytende næringer har fått økt relativ betydning i forhold til vareproduserende næringer - i Norge såvel som i andre utviklede økonomier. I 1996 var 41  % av arbeidstakerne i Norge sysselsatt i privat tjenesteyting. Mange av aktørene i tjenestesektoren er små og mellomstore bedrifter. Tjenestesektoren er sentral i strukturendringene og vektsprosessene i økonomien, og bidrar til innovasjons- og endringsprosesser i andre deler av næringslivet og er selv en innovatør og drivkraft for teknologisk endring.

       Disse medlemmer understreker at den gjensidige avhengigheten og omfattende samhandlingen mellom industri og tjenesteytende virksomhet gjør det unaturlig å trekke et klart skille mellom disse i næringspolitisk sammenheng. Disse medlemmer forventer at tjenesteytende sektor, og forholdet mellom tjenesteytende sektor og tradisjonell industri vies oppmerksomhet i den varslede næringspolitiske meldingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener Regjeringen nedvurderer betydningen av at enkeltmennesker ikke bare investerer kapital i bedriften, men også investerer mye av seg selv. Disse medlemmer vil vektlegge kreativitet, innsats, engasjement, og at « det skal lønne seg å jobbe ». Etter disse medlemmers vurdering ser Regjeringen helt bort fra disse individuelle drivkreftenes betydning for innovasjon og verdiskapning; personlige drivkrefter.

       Disse medlemmer vil fremme privat eierskap, verdiskaping og utvikling i småbedriftene gjennom å:

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at de fleste bedriftene i distriktene er små og mellomstore bedrifter og en svært stor del av disse er også familiebedrifter, hvor virksomheten kan være opparbeidet gjennom flere generasjoner.

       Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti har lansert en egen tiltakspakke for familiebedriftene. Denne pakken utgjør i tillegg til en rekke forslag som tar sikte på å bedre rammevilkårene for SMB-bedriftene generelt, også forslag som kan lette videreføring ved generasjonsskifte. I denne tiltakspakken inngår bl.a. forslag om at summen av arveavgift og dokumentavgift bør reduseres slik at generasjonsskifte ikke medfører så store kostnader for familiebedriftene som i dag.

       Hva angår viktige tiltak for å styrke SMB-bedriftene viser dette medlem bl.a. til fellesmerknadene mellom Kristelig Folkeparti og Høyre.

3.2.4 Informasjonsteknologi

       Komiteen viser til at utfordringene innenfor IT og telekommunikasjon blir å utnytte den nye teknologien systematisk både til å øke verdiskapningen i det eksisterende næringsliv, utvikle nye næringsformer og bedre den offentlige tjenesteytingen i distriktene. Fordelen med IT-teknologi i en distriktspolitisk sammenheng er at dette gir store muligheter til å redusere avstandsulemper.

       Komiteen vil vise til at det innenfor offentlig sektor ligger godt til rette for å kunne benytte IT. Komiteen mener at den offentlige sektor må vise større vilje til å kunne nytte denne teknologien hvor etableringer i sentrale strøk medfører etablering av satellittfunksjoner i distriktene. På denne måten vil de offentlige sevicetiltakene komme nærmere brukerne. Komiteen peker også på at offentlig sektor skal vurdere nyetableringer i distriktene på bakgrunn av tilgangen til IT.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg for å utrede hvordan ny informasjonsteknologi (IT) kan bidra til å flytte funksjoner i offentlig forvaltning ut fra Oslo og andre større byer. »

       Disse medlemmer mener en slik utredning også må omfatte utflytting fra noen av de store statlige selskaper som virker sterkt sentraliserende bl.a. fordi ledelsen er plassert i Oslo, slik som Folketrygdfondet, Banksikringsfondet, Statkraft, Telenor, SND, Statkorn, NSB, Luftfartsverket, Statsbygg, Posten, Arcus, Husbanken, Postbanken, Landbruksbanken. Disse medlemmer mener disse selskapene kan være typiske objekter for rasjonalisering og desentralisering.

       Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti gjer følgjande framlegg:

       « Stortinget ber Regjeringa setje ned eit breitt samansett utval for å greie ut korleis ein kan bruke ny informasjonsteknologi (IT) for å desentralisere viktige funksjonar i offentleg forvalting. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil minne om at utflyttingen av Norsk Tipping har vært vellykket også ved at det er etablert et bredt IT-miljø i Hamar.

       Komiteen viser til at Regjeringen har brukt ny informasjonsteknologi aktivt for å fremme sysselsetting i distriktene. Gode eksempler på at dette arbeidet har gitt resultater ser vi blant annet i Brønnøysundregistret, Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana og Statens innkrevingssentral i Mo i Rana.

       Komiteen forutsetter at denne satsingen fortsetter også når det gjelder framtidig lokalisering av statlig virksomhet.

       Komiteen vil vise til den raske utvikling som skjer internasjonalt og som vil betinge økt kompetanse både for å anvende IT og for å utvikle og produsere de nødvendige produkter. Det er kjent at det allerede i dag utdannes for få på høgskolenivå med slik kompetanse.

       Komiteen vil understreke at IT er et viktig hjelpemiddel og at kompetent bruk av informasjonsteknologi kan gi mer effektiv bruk av arbeidskraft og andre ressurser. Dette er viktig også i et distrikts- og regionalperspektiv. Komiteen mener Regjeringen ved opprettelse av eventuelle nye statlige arbeidsplasser bør vurdere om disse bl.a. på grunn av muligheter for IT-nettverksbygging kan etableres i distriktene. Komiteen vil vise til bedrifter som er store brukere av informasjonsteknologi så som Brønnøysundregisteret, Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana og Statens innkrevingssentral i Mo i Rana er interessante eksempler på distriktsetablerte virksomheter. Disse betyr uten tvil mye for lokalmiljøet og for utviklingen av disse.

       Komiteen mener det vil være til stor skade for norsk næringsliv dersom utdanningssystemet vårt svikter slik at det blir umulig for våre bedrifter å få tilsatt kompetent arbeidskraft. Komiteen viser til at de respektive partier i sine forslag til budsjett har lagt vekt på å styrke kvaliteten i utdannelsestilbudene blant annet gjennom økt timetall i grunnskolen og økt satsing på etterutdannelse for lærere. Slik situasjonen er i dag er etterspørselen etter informasjonskompetanse langt større enn tilbudet. Dette kan føre til at viktig distriktsarbeidskraft velger å flytte til mer sentrale strøk bl.a. på grunn av karrieremuligheter og høyere avlønning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en handlingsplan der myndighetene på en dynamisk og fremtidsrettet måte legger til rette for å styrke utviklingen av norsk IT-kompetanse, i den hensikt å skape grobunn for nye arbeidsplasser og for å videreutvikle og trygge de eksisterende arbeidsplassene i hele landet. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil også vise til at Høyre etterlyser en sterkere satsing på å tilrettelegge for nye arbeidsplasser innen teknologiområdet og viser bl.a. til tiltak som:

       Disse medlemmer vil understreke at ett av de viktigste virkemidler for å oppnå vekst i IT-næringen er liberalisering av telesektoren.

       Komiteen vil vise til at planene om et nasjonalt IT-senter vil kunne få positiv betydning for den samlede nasjonale IT-satsingen. Samtidig må det erkjennes at det trengs betydelig oppmerksomhet fra statens side for å hindre at satsingen på et nasjonalt senter skjer på bekostning av de avanserte miljøer som vi allerede har rundt i landet. Komiteen vil understreke betydningen av at ulike miljøer blir kartlagt for å sikre at det totalt sett blir utviklet et næringsmessig mangfold med grunnlag i IT.

       Komiteen vil likevel advare om at den nye teknologien i verste fall også kan gjøre det enklere å sentralisere tjenester. Her er det viktig å være på vakt slik at en bruker de styringsinstrumenter som finnes for å fremme en positiv utvikling i distriktene.

       Komiteen mener det må legges opp til en bevisst, målrettet bruk av den nye teknologien slik at den kan tjene som et viktig virkemiddel for å styrke utviklingen i distriktene og motvirke videre sentralisering.

       Komiteen viser til at utfordringen for næringslivet i distriktene blir å sikre større tilgang til og mer effektiv bruk av den nye informasjonsteknologien og utnytte denne i egen vare- og tjenesteproduksjon samt å redusere avstandsulemper.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at ny informasjonsteknologi kan føre til informasjonskløfter og økte forskjeller mellom folk ved at teknologisk utstyr eller kunnskaper mangler i enkelte områder eller i grupper av befolkningen. Storsatsing på IT i skolen er derfor svært viktig i arbeidet for likeverdige levekår. Flertallet mener det er viktig at staten ser til at den nødvendige infrastruktur blir bygget opp for at alle deler av landet skal kunne bruke moderne IT-utstyr like lett som strøm og telefon. Der private aktører overtar kontroll med infrastrukturen, må det stilles krav som sikrer at ikke distriktene blir tapere på grunn av manglende infrastruktur eller høge teletakster.

       Flertallet vil i denne sammenheng peke på den positive utviklingen vi har hatt med hensyn til teletakstene spesielt i løpet av de siste årene.

       Komiteen vil peke på at de tverretatlige offentlige servicekontor som er prøvet ut i enkelte kommuner, også kan utprøves som utgangspunkt for IT-baserte private arbeidsplasser.

4. Den breie distrikts- og regionalpolitikken

4.1 Samandrag

       Departementet viser til at det no går føre seg ein del endringar i sektorpolitikken som skaper nye utfordringar for utviklinga i distrikta. Den distriktspolitiske effekten av innsatsen på andre politikkområder er omfattande. Det er vanleg å kalle denne samla innsatsen for den breie distrikts- og regionalpolitikken, medan dei distriktspolitiske verkemidla over Kommunal- og arbeidsdepartementet sitt budsjett vert kalla den smale distrikts- og regionalpolitikken. Det er liten tvil om at det er den breie distrikts- og regionalpolitikken og den generelle økonomiske politikken som har mest å seie for å utvikle levekåra og tryggje busetjingsmønsteret i alle delar av landet. For å få størst mogeleg effekt er det viktig å sjå innsatsen innanfor dei ulike sektorane i samanheng.

       Dei siste åra har det skjedd endringar innanfor fleire sektorar som er regionalpolitisk viktige. Særleg viktige regionalpolitiske sektorar der det skjer endringar, er samferdsle, landbruk og fiskeri og kommunesektoren. Desse sektorane blir derfor spesielt omtalte i meldinga.

       God framkomst i alle delar av landet er framleis det viktigaste målet for samferdslepolitikken, på same tid som ein tek omsyn til miljø og trafikktryggleik. Investeringar saman med drift og vedlikehald av infrastruktur er viktige element i ein politikk for spreidd busetnad og levedyktig næringsliv i alle delar av landet. I arbeidet med å skape godt fungerande regionar, er det svært viktig å knyte saman senter og omland gjennom gode samferdsleløysingar.

       Større grad av marknadsorientering har vore nødvendig for å sikre ein mest mogeleg effektiv ressursbruk innanfor samferdslesektoren. Viktige samferdsleetatar som postverket og televerket har møtt sterkare konkurranse og blitt omdanna til statlege selskap. Departementet meiner at ei friare stilling i høve til staten har gjort Posten og Telenor i stand til å møte den auka konkurransen. Det har ført til store kostnadsreduksjonar som kundane, ikkje minst i distrikta, nyt godt av. Både Posten og Telenor har samfunnspålagde oppgåver, og basistenestene skal vere tilgjengelege for innbyggjarane og næringslivet i heile landet.

       Det er eit mål å sikre ein omfattande og kostnadseffektiv landbruksproduksjon i Noreg, som kan gje grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri. Landbruket må framleis spele ei sentral rolle i arbeidet med å utvikle robuste distrikt og bygdesamfunn. Det er gjennomført tiltak som har gitt kostnadsreduksjonar i landbruket, til beste for forbrukarane. Ei slik utvikling må halde fram, men dette må skje på ein måte som i tilstrekkeleg grad sikrar dei distriktspolitiske omsyna. Det har til følgje at inntektsvilkåra og produksjonen i distriktsjordbruket må haldast oppe, samstundes som ei må leggje stor vekt på å utvikle ny næringsaktivitet i lokalsamfunn der landbruket veg tungt.

       Det sentrale økonomiske verkemidlet innanfor jordbruksavtalen når det gjeld næringsutvikling i landbruket, er bygdeutviklingsmidlane (BU-midlane). Målet er at BU-midlane skal føre til fleire arbeidsplassar innan og i tilknyting til landbruket. Resultata av satsinga i 1995 viser ein venta sysselsettingsauke på 1.200-1.300 årsverk, av desse 700 årsverk for kvinner. I 1995 gjekk 69 % av midlane til kommunar innanfor det distriktspolitiske verkeområdet.

       Fiskerinæringa er ei av dei viktigaste eksportnæringane i Noreg, og ho er basisnæring i mange kystsamfunn. Slik Regjeringa vurderer det, er utviklinga av ei lønsam og berekraftig fiskeri- og havbruksnæring det sikraste grunnlaget for vidare busetnad, sysselsetting og utvikling langs kysten.

       Den største utfordringa for norsk fiskerinæring i åra framover, er å sikre ei praktisk omstrukturering og vidareutvikling av næringa. Det er særleg viktig å få til auka horisontal samarbeid mellom bedriftene for å styrke bedriftene si konkurranseevne i den internasjonale marknaden. Vidare bør ein få til auka vertikalt samarbeid mellom flåten, havbruksnæringa og industrien når det gjeld mottak/levering av råstoff.

       Regjeringa vil m.a. arbeide for ei forvaltning av fiskeressursane som sikrar ei høgast mogeleg langsiktig og berekraftig avkastning, ei miljøsikker havbruksnæring og eit godt fiskerihamntilbod.

       For kommunesektoren har det vore nødvendig å sikre eit finansieringssystem som legg grunnlaget for eit mest mogeleg likeverdig tenestetilbod, samstundes som tilbodet ikkje blir dårlegare der det i dag er best utbygd.

       Rammetilskot til kommunar og fylkeskommunar er det viktigaste statlege verkemidlet for å påverke fordelinga av inntekter mellom kommunar og mellom fylkeskommunar. I tillegg til målsetjinga om utjamning av føresetnader for eit likeverdig tenestetilbod, blir det òg gitt tilskot gjennom inntektssystemet som er regionalpolitisk underbygde.

       I åra framover tek Regjeringa sikte på at det kommunale tenestetilbodet skal lyftast der det i dag er dårlegast, utan at det blir dårlegare der det i dag er godt.

       Regjeringa sitt mål om berekraftig utvikling legg viktige premiss for distrikts- og regionalpolitikken. Dette inneber mellom anna at verdiskapinga i distrikta må skje innanfor dei grensene naturen set. Mange distrikt er avhengige av eit miljø- og naturbasert næringsliv. Berekraftig bruk av naturressursane i slike område er derfor ein føresetnad både for ei vidare utvikling av næringslivet og for å ta vare på regionane sine føremonar.

       Regjeringa legg vekt på utvikling av kulturområdet som eit berande element i utviklinga av gode lokalsamfunn. Alle delar av landet skal ha tilgang til kulturutrykk og kulturaktivitet.

       Staten har ei pådrivarrolle i denne satsinga, i samråd med kommunar og fylkeskommunar. Det må mobiliserast til brei aktivitet i kultursektoren, både av amatørar og profesjonelle. Som ein del av dette arbeidet vil Regjeringa velje ut nokre lokale signalprosjekt rundt om i landet, som kan styrke kulturengasjementet, livslang læring og fysisk aktivitet. Dei nasjonale kulturinstitusjonane må trekkjast med i ei slik vitalisering av kulturlivet. Det same gjeld teater, orkester, musi og riksanlegg m.m., der staten saman med kommunar og fylkeskommunar bidrar med finansiering. Det vil bli arbeidd for å styrke samordning og vidareutvikling av informasjonssystem i kultur- og kunnskapssektoren i « Kulturnett Norge ». Det bør byggjast ut eit nasjonalt nettverk av musikk-, kultur- og kunstskular.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet arbeider med å førebu det faglege grunnlaget for å greie ut distriktspolitiske konsekvensar av større politikkomleggingar innanfor viktige samfunnsområde. Arbeidet blir sett i samanheng med arbeidet i Kostnadsberekningsutvalet. Regjeringa vil vidare ta initiativ til ein brei gjennomgang av effektane for distrikta av ulike verkemiddel, mellom anna samferdsleinvesteringar og ulike ordningar innanfor landbruket. Målet med utgreiinga vil vere å sikre at den distriktspolitiske innsatsen på ulike område i større grad vert vurdert i samanheng, slik at den samla innsatsen vert meir målretta.

4.2 Komiteen sine merknader

4.2.1 En helhetlig politikk for utvikling av distriktene

       Komiteen viser til at den distriktspolitiske effekten av innsatsen på mange politikkområder er omfattende. Særlig gjelder dette innenfor områder som samferdsel, landbruk, fiskeri og ikke minst i kommunesektoren. Komiteen peker på at regionalpolitiske hensyn må være blant de fremste i den videre utviklingen av disse sektorene. Komiteen understreker betydningen av at det snarest mulig blir etablert rutiner som sikrer at konsekvensene for distriktene blir utredet som en del av beslutningsgrunnlaget når Stortinget skal avgjøre om politikken på viktige samfunnsområder skal legges om. Komiteen er enig i at det skjer en bred gjennomgang av effektene for distriktene av ulike virkemidler med sikte på bedre målretting. Komiteen vil understreke viktigheten av at en klarer å fange opp nytten av et virkemiddel i bred samfunnsøkonomisk forstand.

       Komiteen vil vise til at Stortinget 23. mai 1995 gjorde slikt vedtak:

       Komiteen konstaterer at Regjeringen nå vil gjennomføre distriktsmessige konsekvensutredninger ved større politikkomlegginger. Komiteen vil understreke viktigheten av dette, da virkningene av endringer i den brede distrikts- og regionalpolitikken kan være omfattende og uoversiktlige. Komiteen vil likeså understreke at Kommunal- og arbeidsdepartementet må tillegges et klart ansvar for å samordne og utrede distriktshensyn i den samlede politikken slik Regjeringen uttaler i meldingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det ut fra samme hensyn er nødvendig at alle saker om de distriktspolitiske virkemidler på Stortinget er underlagt kommunalkomiteen.

       Disse medlemmer finner det underlig at departementet ikke har kommet lenger enn til å utrede hvordan slike konsekvensutredninger skal foretas når andre departement er involvert. Etter at stortingsvedtaket om konsekvensutredninger ble gjort er svært mange saker med store distriktspolitiske konsekvenser lagt fram uten at direkte og indirekte virkninger for bosettingsmønsteret er omtalt. Særlig beklagelig er det at Kommunal- og arbeidsdepartementet selv ikke har med slike vurderinger i departementets egne meldinger og proposisjoner, jf. forslag om nytt inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ønsker å styrke en politikk som sikrer sterkere og livskraftige lokalsamfunn. Målet er å motvirke sentralisering, opprettholde bosettingen i distriktene og bevare balansen i bosettingsmønsteret innen regionene.

       De distriktspolitiske virkemidlene finnes på en rekke områder, og disse må etter disse medlemmers sitt syn samordnes og koordineres. En god distriktspolitikk kjennetegnes ved at den tar de distriktspolitiske utfordringene inn som en del av all annen politikk, som en del av den økonomiske politikken, landbruks-, fiskeri-, utdannings- og miljøpolitikken osv. Slik kan distriktspolitikken brukes aktivt til å styrke distriktene.

       Disse medlemmer mener følgende punkter må stå sentralt i distrikts- og regionalpolitikken:

       Disse medlemmer mener målet med all distriktspolitikk må være å sikre levedyktige og allsidige samfunn i distriktene. Etter disse medlemmers oppfatning må de distriktspolitiske virkemidler effektiviseres ut fra dette siktemålet.

       Disse medlemmer vil understreke at distriktspolitiske hensyn må vektlegges i hele den økonomiske politikken. Den økonomiske og strukturelle utvikling må ta sitt utgangspunkt i at mye av ressursgrunnlaget ligger i distriktene. Opprettholdelse av bosetting og utvikling av gode lokalmiljøer i bygdenorge er derfor en viktig forutsetning for en best mulig forvaltning av naturressursene.

       Disse medlemmer ser følgende punkter som særlig viktige i det videre arbeid med regional- og distriktspolitikken:

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det i tillegg må åpnes adgang for kommuner og fylkeskommuner til å ilegge all varehandel innen grensene sine en omsetningsavgift for omfordeling til grendebutikker/nærbutikker.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at på samme måte som individet har behov for sosial trygghet, har det behov for forankring. Bevaring av nærmiljø og lokalsamfunn betyr derfor mye i kampen mot rotløshet og verdioppløsning. Høyre ønsker at mer makt og innflytelse overføres til lokalsamfunnet. Kommunene skal bli mindre avhengig av statlige instruksjoner og overføringer. De skal ha større interesse av og muligheter til å påvirke sine egne inntekter ved å legge til rette for mer lønnsomt næringsliv. Høyre vil føre en helhetlig politikk som tar hele landet i bruk. Distriktspolitikken må gi mulighet til å utvikle robuste regionale sentra med sikte på å bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Forvaltningen av naturressursene i distriktene er en viktig forutsetning for verdiskapingen i Norge. Det dreier seg om næringer knyttet til for eksempel fisk og maritim virksomhet langs kysten, jord og skogbruk, energi og energiforedling og reiseliv.

       Disse medlemmer vil vri distriktspolitikken bort fra selektive tiltak der politikere eller byråkrater plukker ut enkeltbedrifter - og bransjer, og over mot generelle forbedringer i rammevilkårene, rettet mot bedrifter og enkeltpersoner. Virkemidlene skal være lønnsomhetsorientert og profesjonelt administrert. Høyre mener at utviklingsfremmende investeringer i kunnskap og i kommunikasjoner er viktige distriktspolitisk tiltak.

       Disse medlemmer vil utvikle vekstpotensialet i byer, regioner og distrikter og gjøre det mulig å bosette seg der man ønsker gjennom å:

4.2.2 Samferdsel

       Komiteen viser til at gode samferdselsløsninger er en forutsetning for å utvikle robuste regioner. Investeringer er sammen med drift og vedlikehold av infrastruktur viktige element i en politikk for spredd bosetting og levedyktig næringsliv i alle deler av landet.

       Komiteen mener at i utformingen av samferdselspolitikken er det viktig å ta miljømessige hensyn slik at negative konsekvenser ved samferdsel blir færrest mulig. Kollektive løsninger bør bygges ut der det ligger til rette for dette. I den offentlige politikken bør det bli tatt hensyn til at store avstander og få mennesker vanskeliggjør bruken av kollektive løsninger i distriktene.

       Komiteen vil vise til at en god postal infrastruktur er viktig for et effektivt og konkurransedyktig næringsliv i hele landet. I tillegg er dette en viktig funksjon for å opprettholde et desentralisert bosettingsmønster i landet.

       Komiteen viser til sine respektive partiers merknader i Innst.S.nr.285 (1995-1996) hvor Postverkets infrastruktur og organisering ble behandlet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at det er viktig at Norge har en samferdselspolitikk som legger til rette for bosetting i distriktene. Gode kommunikasjoner er en svært viktig forutsetning for utviklingen av næringslivet i distriktene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er kritisk til Regjeringens sterke fokusering på bedriftsøkonomisk lønnsomhet i forhold til viktige servicefunksjoner.

       Disse medlemmer mener det er viktig at samferdselssektorene ses mer i sammenheng enn det som har vært tilfelle til nå. Det bør derfor utarbeides en helhetlig, nasjonal transportplan som erstatter dagens veg-, jernbane-, luftfarts- og havneplaner. I dette planarbeidet må også fylkespolitikerne foreta en samlet prioritering.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser i den sammenheng til forslaget om å etablere fylkeskommunale samferdselskontorer med totalansvar for investeringer så vel som drift på samferdselssektoren i fylket - stamvegene unntatt. Dette medlem viser i den sammenheng til merknader i Innst.S.nr.227 (1996-1997) til St.meld. nr. 36 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil særlig understreke viktigheten av at det satses sterkere på fylkesveiene og de mindre riksveiene slik at mindre bedrifter som ligger utenom de større sentra, får forbedret sine vilkår.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil minne om at det i inneværende vegplanperiode var særlig svikt i bevilgningene over statsbudsjettet til fylkesveier. I forhold til planforutsetningene ved periodens start i NVVP 1994-97, ble bare 67 % bevilget. Senterpartiet vil fortsette å foreslå en sterkere satsing på fylkesveier både ved at budsjettposten økes og ved at statens tilskottsandel økes fra 60 % i dag til 70 %. I den forbindelse registreres med beklagelse at Regjeringen i forslag til Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2001 foreslår at tilskuddsprosenten reduseres til 50 % Disse medlemmer konstaterer at det er lite samsvar mellom et slikt forslag og formuleringer i denne meldingen om « å knyte saman senter og omland gjennom gode samferdsleløysingar. » Disse medlemmer vil påpeke at den trange kommuneøkonomien over en årrekke har tvunget mange fylkeskommuner til å prioritere samferdselstiltak stadig lavere for å kunne gi gode nok basistjenester innenfor helse og utdanning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil uttrykke bekymring for virkningen for utkantene av at stadig flere transporttjenester med båt og bil blir satt ut på anbud, noe som bl.a. har ført til at store børsnoterte selskap overtar stadig mer av bussrutene. Disse medlemmer mener det må foretas en evaluering av hvordan denne utvikling har påvirket tjenestetilbudene. SNDs medvirkning med egenkapital til etablering av et storselskap for å overta bussruter over hele landet, er etter disse medlemmers mening ikke positivt for distriktene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at det er en klar sammenheng mellom gode kommunikasjoner og mulighetene til å skape materiell velferd. Store avstander, spredt bosetning og en meget åpen økonomi gjør Norge som nasjon spesielt avhengig av gode transportløsninger. Næringslivets konkurranseevne er i stor grad avhengig av effektiv transport. Det er fortsatt rom for betydelige reduksjoner i transportkostnadene gjennom å effektivisere og bygge ut infrastrukturen.

       Disse medlemmer ønsker økt satsing på veiutbygging og vil særlig peke på viktigheten av å ha et nett av stamveier og hovedveier som sikrer effektiv transportavvikling i landet, og gode transportårer mot markedene i utlandet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser et stort vekstpotensial i å utnytte moderne tele- og datakommunikasjon. Fri konkurranse innenfor telesektoren vil redusere kostnadene både for forbrukere og næringsliv. Høyre vil prioritere de prosjekter som regionalt eller nasjonalt gir god samfunnsmessig lønnsomhet. Lønnsomme prosjekter må ikke bindes til ulønnsomme prosjekter. For å styrke kommunikasjonene og avhjelpe miljøproblemer knyttet til disse vil Høyre:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at det for næringslivet i distriktene er viktig å få redusert transportkostnadene. Norge har ifølge NHO og Transportbrukernes fellesorganisasjon 80 % høyere kostnader til transport (sum innenlands og utenlands) enn konkurrentene. Det meste av disse kostnadene er knyttet til vegtransport. Disse medlemmer vil peke på at det ikke er mulig å rasjonalisere bort avstanden, men gjennom utbygging av infrastrukturen kan avstandshandicapet reduseres vesentlig.

       Disse medlemmer vil peke på at det er viktig at man satser på å bedre infrastrukturen både på stamvegnettet og på fylkesvegene og de øvrige riksvegene. En oppgradering av fylkesvegene er viktig for å oppnå et effektivt vegsystem ute i distriktene. Vegfattige kyststrekninger må sikres gode ferge- og båtforbindelser.

       Disse medlemmer vil videre peke på behovet for å øke sikkerheten ved blant annet å bygge ut gang- og sykkelveger. Dette er viktig ikke minst med tanke på at 6-åringene skal begynne i skolen. En del vegstrekninger er det også viktig å sikre mot rasfare.

       Disse medlemmer vil videre peke på at det er viktig å opprettholde også kollektivtransporten ute i distriktene. Det vil ikke være mulig å gjøre dette alle steder ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper. Staten må der hvor det er nødvendig gå inn og kjøpe transporttjenester for å sikre et godt kollektivtilbud i hele landet.

       Disse medlemmer vil peke på at det må legges til rette for at alle innbyggere får tilbud om å få utført grunnleggende posttjenester og at det er gode telekommunikasjoner over hele landet. Disse medlemmer vil oppheve takstsoneordningen og innføre like teletakster over hele landet.

4.2.3 Landbruk

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil sterkt understreke følgende fra meldingen: « Eit livskraftig landbruk er ein føresetnad for å nå målet om å halde oppe hovuddraga i busettingsmønsteret og for å sikre levekåra i ulike deler av landet. »

       Flertallet viser til at livskraftig landbruk er en forutsetning for å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og for å sikre levekårene i alle deler av landet. Flertallet mener det er viktig å videreføre den distriktspolitiske innsatsen i landbruket på et høyt nivå slik at en sikrer inntektsvilkårene og produksjonen i distriktene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil i denne sammenheng peke på at jordbruksareal i drift har økt fra 9.553  336 dekar i 1969 til 10.254  300 dekar i 1995.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det samtidig er viktig å peke på at det er produksjonspotensialet på arealet som er avgjørende for avkastningen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil vise til at jordbruksareal i drift er øket i denne perioden grunnet endret registreringsteknikk. Realiteten er at produksjonspotensialet er redusert fordi mye god dyrka jord er bygget ned.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at i områder der landbruket spiller en underordnet rolle, og der grunnlaget for sysselsetting og bosetting er mer allsidig, må aktiviteten i landbruket baseres mer på markedsmulighetene. Dette innebærer en sterkere distriktspolitisk målsetting innenfor landbrukspolitikken.

       Komiteen vil peke på den store betydning landbruket har for industriproduksjonen og vil gi sin tilslutning til følgende beskrivelse i meldingen:

       Komiteen vil vise til at landbruket har en viktig oppgave i å forvalte norsk natur samtidig som opplevelse av denne naturen er viktig for fastboende såvel som for en stadig voksende turistnæring. Komiteen vil på denne bakgrunn understreke følgende uttalelse i meldingen:

       Komiteen vil i denne sammenheng peke på at videreutvikling av naturbaserte reiselivstilbud kan gi mange nye arbeidsplasser for kvinner og ungdom.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at landbruket i tiden fremover i større grad utnytter de markedsmuligheter som ligger innenfor det tradisjonelle jordbruket. Dette gjelder økologiske produkter, eksport av grønnsaker og kjøttproduksjon basert på beite. Enten en satser på kvalitet eller nyvinning er det viktig å utnytte naturgitte og lokale fordeler og tradisjoner. Flertallet viser i denne sammenheng til for eksempel eksport av jordbær fra Hedmark til Tyskland og av kjøttmoreller fra Hardanger til England.

       Flertallet mener at BU-midlene må utnyttes aktivt til gjennom næringsutvikling å skape flere arbeidsplasser i tilknytning til jordbruket. Her er det viktig å satse på videreutvikling og videreforedling av produkter samtidig som lokale tradisjoner kan utnyttes til å skape en nisje i markedet. Etterspørselen etter mer spesielle landbruksprodukter som ikke er masseproduserte i den grad som vi er blitt vant til ventes å øke i den nære fremtid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til den gjennomgang av nyere økonomiske arbeider som er lagt fram i rapport fra Norsk Investorforum « Det tekno-økonomiske paradigmeskiftet - konsekvenser for norske distrikts- og ressursbaserte næringer ». Rapporten inneholder viktige synspunkt på forskjellen mellom byenes økonomiske aktiviteter og bygdenes tradisjonelle økonomiske aktiviteter, og hvordan en markedsliberalisering slår ut forskjellig. Disse medlemmer mener det vil være av stor betydning å føre videre utredninger omkring disse sammenhenger for å få et bedre grunnlag for å vurdere behov for fremtidig støtte til bygdenæringene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding om økonomiske og miljømessige gevinster av å beholde/utvikle småskalabasert struktur for lettere industri som for eks. næringsmiddelindustri, fiskeforedling, treforedling samt innen havbruksnæringen. »

       Disse medlemmer vil peke på at en økende etterspørsel etter høykvalitets nisjeprodukter, kan gi grunnlag for etablering av nye, små bedrifter i distriktene. Det vil være av stor verdi å få åpnet markedskanaler for de nye nisjeproduktene, om nødvendig ved å se på alternativer til kjededistribusjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til Regjeringens understreking av landbrukets avgjørende betydning for bosettingen i store deler av landet. Disse medlemmer mener situasjonen er alvorlig når statistikk viser at et stort flertall av landbrukskommunene hadde nedgang i folketallet fra 1980-95, en periode der folketallet i landet har steget. (Kilde: Landbrukets utredningskontor 1996, « Befolkningsutviklingen i landbrukskommunene »). Disse medlemmer vil videre vise til at det har foregått en betydelig regional omfordeling av kjøttproduksjonen i perioden 1990-95. De sentrale fylkene Oslo/Akershus, Østfold, Vestfold og Rogaland har økt sin andel sterkt. (Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket, « Resultatkontroll 1996 »). Disse medlemmer kan ikke se at en slik virkning har vært tilsiktet ved Stortingets behandling av en ny landbrukspolitikk.

       Disse medlemmer vil vise til at årsverksinntektene i jordbruket har hatt en nedgang på ca 18.000 kroner fra 1994 til 1997, mens en for andre grupper har hatt en økning på 22.000 kroner. Jordbruksinntektene ligger nå på under 50 % av gjennomsnittlig årsinntekt for lønnstakere. (Kilde: Tall fra budsjettnemnda for jordbruket). De totale investeringene i primærskogbruket ligger nå 40 % lavere enn de mål Regjering og Storting har trukket opp for de langsiktige investeringene i skogbruket.

       Disse medlemmer vil peke på de betydelige ringvirkninger av den forverrede økonomien i jordbruket. Dette gir seg i siste instans utslag i skatteinngangen i disse kommunene og dermed tjenestetilbudet til innbyggerne. For de første 10 måneder i 1996 ble det registrert en gjennomsnittlig skattevekst på 5,3 % for primærkommunene. Industrikommunene hadde en vekst på 6,7 %, mens landbrukskommunene hadde en vekst på bare 1,3 % i forhold til året før.

       Når en ser disse fakta i sammenheng, og vet at utslagene av endrede virkemidler og rammebetingelser i landbruket først kommer etter en viss tid, mener disse medlemmer det er grunn til sterk bekymring for befolknings- og sysselsettingsutviklingen i alle de kommuner hvor landbruket utgjør en stor del av næringsgrunnlaget. Erfaringer både fra vårt land og våre naboland er at en nedbygging av landbruksbaserte arbeidsplasser i distriktene i liten grad lar seg kompensere gjennom andre tiltak. Målet om fortsatte kostnadsreduksjoner i matproduksjonen og foredling må derfor holdes opp mot de virkninger dette vil få for våre aller mest sårbare lokalsamfunn. Disse medlemmer mener hensynet til sysselsetting og bosetting må vektlegges langt sterkere enn stortingsflertallet har gjort de senere år. Disse medlemmer mener det trengs en omfattende omlegging av landbrukspolitikken bl.a. for å bidra til at unge føler trygghet for å overta etter dagens brukere. En slik omlegging skal etter disse medlemmers mening baseres på følgende:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener dessuten:

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det for Høyre er sentralt å verne om eiendomsretten, friheten og råderetten i landbruket. Respekten for folks ønske om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid er sentrale politiske mål. Disse medlemmer vil derfor arbeide for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser, og som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap. Høyre mener at dette best kan skje ved at det er færrest mulig hindringer på veien mellom bonden og forbrukeren. Det gir bonden de beste forutsetninger for, i større grad enn nå, å leve av de inntekter markedet gir.

       Disse medlemmer mener landbrukspolitikken må utformes slik at den samlede støtten i form av offentlige overføringer og skjermingsstøtte gjennom toll og importavgifter fortsatt kan reduseres. Disse medlemmer mener at det er nødvendig med en kritisk gjennomgang av omsetningsleddene og en reduksjon av det kostnads- og avgiftsnivået som næringen i dag møter. Disse medlemmer vil forenkle støtteordningene til enkle, forutsigbare ordninger der støtten går mest mulig direkte til bonden. Den offentlige landbruksforvaltningen må reduseres og oppgavene begrenses til forvaltningsoppgaver.

       Disse medlemmer mener unødvendige lover og regler i forbindelse med produksjon, foredling og omsetning av landbruksprodukter må avvikles. Det må snarest etableres reell konkurranse i alle ledd innen foredling og omsetning av jordbruksprodukter slik at ikke produktivitetsøkning i landbruket blir borte i omsetningsleddene. Bøndene må sikres frihet til å produsere ut fra egne forutsetninger og levere varene der de selv ønsker.

       Disse medlemmer mener grunneiernes rettigheter må sikres når staten erverver eller båndlegger arealer. Det må gis full økonomisk kompensasjon ved innskrenkinger i eiendomsretten. Statens forkjøpsrett ved omsetning av landbrukseiendommer må avvikles og konsesjonslovene gjennomgås på nytt. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre brukeren gode og forutsigbare rammebetingelser og samtidig gjøre landbruket mer økonomisk robust gjennom økt markedsorientering, og vil derfor:

       Disse medlemmer vil at skogbruket skal være en selvhjulpen overskuddsnæring med rammebetingelser på linje med våre nordiske konkurrentland.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser også til at jordbruksareal i drift har vist en økning de senere årene, men mener det i den sammenheng er viktig å understreke at det er produksjonspotensialet som er avgjørende for avkastninga. Dette medlem vil derfor understreke betydningen av et styrket jordvern for å sikre grunnlaget for framtidig matvareproduksjon og beredskap. I mange kommuner ser vi uheldige eksempler på hurtige reguleringsvedtak som omregulerer god dyrkbar jord til utbyggingsformål.

       Dette medlem vil understreke at det tradisjonelle jord- og skogbruket fortsatt vil utgjøre ryggraden for bosettingen i store deler av distriktsnorge. Satsing på nisjeproduksjon og alternativt næringsliv er svært viktig og vil kunne motvirke utflyttingen, men hovedsatsingen må fortsatt konsentreres rundt primærnæringene.

       Dette medlem mener derfor det er beklagelig at svært mye av den landbruksbaserte produksjonen har gjennomgått omfattende sentralisering de senere årene. Dette har ikke bare bidratt til å fjerne viktige arbeidsplasser i distriktene, men også svekket tilhørigheten til primærprodusentene. Etter dette medlems oppfatning er det viktig at myndighetene i samarbeid med landbrukets organisasjoner fremmer mer effektive tiltak for å motvirke denne utviklingen.

       Dette medlem viser videre til den konflikt ulike former for vern representerer i svært mange distrikter. Etter dette medlems mening er det viktig at nødvendige vernevedtak skjer i nær forståelse og samarbeid med næringene både når det gjelder erstatninger og videre forvaltning. Dette medlem viser for øvrig til partiets standpunkter i de ulike saker som nylig er behandlet eller er under behandling i Stortinget, såsom Barskogmeldingen, Rovviltmeldingen og ekspropriasjonserstatningsloven.

4.2.4 Fiskeri og havbruk

       Komiteen viser til at målsettinga om at norsk fiskerinæring skal være med å sikre sysselsettingen og bosettingen langs kysten fremdeles bør være sentral. Komiteen mener det et viktig å arbeide aktivt for en omstilling i norsk fiskerinæring som tar utgangspunkt i kort avstand til ressursene og i de tradisjonelt sterke miljøene som finnes langs kysten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at fiskerinæringen vil kunne få en enda mer sentral plass i norsk næringsliv i fremtiden, og at bosettingen i mye av Kyst-Norge i stor grad vil være avhengig av at betingelsene blir lagt til rette for en struktur i næringen som er tilpasset dagens bosetting og der opprettholdelse av lokalt eierskap gis prioritet av myndighetene.

       Disse medlemmer mener det er viktig å arbeide for at fiskerienes konkurransefortrinn med nærhet til fiskeressursene blir ivaretatt. En variert fiskeflåte med hovedvekt på kystflåten, sammen med en fleksibel fiskeindustri med små og mellomstore anlegg, er den kombinasjon som gir størst verdiskaping og sysselsetting i fiskeriene. Det må være et mål for myndighetene å arbeide for at fiskeflåten fortsatt skal være fiskereid og at industrien på land har lokalt eierskap.

       Komiteen viser til at effektivitetsøkningen i fiskeflåten har ført til en reduksjon både i antall fiskere og i antall båter. For at fiskeriene også i framtiden skal danne grunnlag for bosetting langs kysten blir det stadig viktigere hva som skjer med fisken etter at den er kommet til land. Både en sterkere grad av videreforedling og en tettere kontakt med markedet vil være avgjørende.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at for å sikre foredlingsindustrien på land må en også begrense omfanget av ombordproduksjon.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at en økonomisk og økologisk riktig utnyttelse av norske fiskeressurser forutsetter at bosetting og mottaksanlegg har en desentralisert struktur.

       Komiteen vil påpeke at kapasiteten i fiskeflåten må være tilpasset ressursuttaket. Kystflåten må være bærebjelken i den norske fiskeflåten. Kontrollen med ressursuttaket må intensiveres gjennom større satsing på Kystvakten.

       Komiteen mener at kyststatene må samarbeide over grensene for å unngå overbeskatning. Kyststatene må sammen sikres fortsatt suverenitet til å fastsette totalkvote for de regulerte bestandene og kvotene til de åpne havområdene.

       Komiteen vil påpeke at grunnlaget for fastsetting av kvotene fortsatt må baseres på forskernes anbefalinger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser særlig til den bedrøvelige bestandssituasjonen i Nordsjøen der flere viktige kommersielle arter er under minste anbefalte biologiske nivå. Flertallet er bekymret for konsekvensene for fiskeriene på Sør- og Vestlandet, og for et økt press mot de rike fiskeressursene i Barentshavet hvis det økologiske systemet i Nordsjøen forstyrres. Flertallet mener det må øves press mot EU for å få til en bedre forvaltning av ressursene i Nordsjøen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil styrke mottaks- og foredlingsindustrien i fiskeindustrien. I enkelte tilfelle vil det være behov for å gjenåpne kondemnerte anlegg. Dette kan bidra til å styrke kystflåten med kortere avstander mellom fangstfelt og mottaks- og foredlingsanlegg. Havner og farleder langs hele kysten må styrkes for å kunne ivareta kystflåtens behov. Disse medlemmer vil også arbeide for å styrke linemiljøet gjennom tilskudd til lineegne-sentraler og andre kostnadsreduserende tiltak.

       Disse medlemmer var sterkt uenig i at Fiskarbanken ble innlemmet i SND, og vil arbeide for at SND gis nye retningslinjer for sin virksomhet, særlig når det gjelder å opprettholde en småskalabasert struktur både i fiskeflåten og på land.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til komiteens høring med Norges Fiskarlag der organisasjonen sa seg godt fornøyd med det faktum at fiskerne nå får tilgang til SNDs virkemiddelapparat.

       Flertallet vil understreke at dette særlig vil komme kystfiskeflåten til gode.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Norges Fiskarlag i den samme høring påpekte at bevilgningene til SNDs virkemiddelapparat er blitt redusert de siste år, og at fiskerflåtens tilgang til dette virkemiddelapparatet fra 1. januar 1997 ikke medførte økte bevilgninger til SND. Omleggingen fører derved til at det blir flere næringer som konkurrerer om allerede knappe bevilgningsrammer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til rapport fra NORUT Samfunnsforskning i Tromsø om SNDs fiskerisatsing som ble lagt fram i oktober 1996, der følgende sitat er hentet:

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at fiskerisektoren er i dag en svært viktig bidragsyter til eksport og økt verdiskaping i Norge. Næringen har lenge vært hemmet av stivbente konsesjons- og omsetningsregler, og den har møtt konkurransehindre for foredlede produkter i andre markeder. Resultatet er blant annet at videreforedlingen er alt for svakt utviklet i Norge. Veien til en mer robust fiskerinæring ligger i færre reguleringer, mer markedstilpassede produkter og bedre sikkerhet for adgang til internasjonale markeder. For å sikre fiskerinæringen gode og langsiktige vilkår vil disse medlemmer:

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke den betydning fiskeripolitikken har for bosettingen og ressursutnyttelsen i kyst-Norge.

       Dette medlem mener at norske fiskerier og fiskeindustri bare kan sikres ved en langsiktig ressursforvaltning i et nært samarbeid med andre nasjoner. Det må legges vekt på en balansert politikk der kystfisket bevarer sin rolle og det internasjonale reguleringsregimet for den havgående fiskeflåten fungerer i samsvar med bæredyktig forvaltning. Dette medlem uttrykker videre bekymring for den kritiske bestandssituasjonen i Nordsjøen, der flere viktige kommersielle arter er under minste anbefalte biologiske nivå. Dette medlem forutsetter at Regjeringen øver press på EU for å få til en bærekraftig forvaltning av ressursene i Nordsjøen, samtidig som det må gjøres klart at ressursene i Barentshavet ikke er tilgjengelige for andre enn de som har kvoter der.

       Dette medlem ønsker en variert fiskeflåte med hovedvekt på kystflåten. En fleksibel fiskeindustri med små og mellomstore anlegg, en kombinasjon som vil gi stor verdiskapning og sysselsetting, og det konkurransefortrinn som kommer gjennom nærhet til fiskeriene må være målet. Det må være et mål for myndighetene å arbeide for at fiskeflåten fortsatt skal være fiskereid og at industrien på land har lokalt eierskap. Dette medlem vil styrke mottaks- og foredlingssiden i fiskeindustrien. Dette kan bidra til å øke kystflåtens konkurransefortrinn med korte avstander fra fangstfelt til mottak. Havner og farleder langs hele kysten må styrkes for å kunne ivareta dette fortrinnet.

       Dette medlem mener det er nødvendig med en fornyelse av fiskeflåten for å være konkurransedyktig. Finansierings- og godkjenningsordningene må bedre tilpasses dette behov, blant annet ved at rammen for kontraheringstilskudd utvides. Etter at Statens Fiskarbank er innlemmet i SND er det viktig at den fiskerifaglige kompetanse ivaretas og føres videre der.

       Dette medlem vil spesielt understreke det økte ansvar som SND plasserer lokalt gjennom totalansvarsordningen.

       Dette medlem vil påpeke at en økonomisk og økologisk riktig utnyttelse av norske fiskeressurser forutsetter at bosetting og næringspolitikk har desentralisert struktur. Kapasiteten i fiskeflåten må være tilpasset ressursuttaket. Kyststatene må fortsatt sikres suverenitet til å fastsette totalkvote for de regulerte bestandene og kvotene for de åpne havområdene. Grunnlaget for fastsetting av kvotene må fortsatt baseres på forskernes tilrådinger.

       Komiteen viser til at havbruksproduksjonen blir en stadig viktigere del av fiskerisektoren. Komiteen mener det er viktig å styrke oppdrettsnæringen når det gjelder evne til egenstyring, markedstilpassing av produksjonen, videreutvikling og kvalitetssikring. Her er det spesielt viktig å legge til rette for fremtidsrettet forskning både når det gjelder oppdrett av flere arter og kvaliteten på de arter vi allerede oppdretter i dag. Komiteen vil likevel understreke at forskningen ikke må undergrave de fortrinn Norge har når det gjelder å produsere naturlige produkter fra en ren natur.

       Både for tradisjonelle fiskeriprodukter og for oppdrettsfisk mener komiteen det bør være en prioritert oppgave å arbeide for å bedre markedsadgangen til markeder utenfor EU.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at myndighetenes liberalisering av havbruksnæringen har ført til en sterk sentralisering både på eiersiden og arbeidsplasser innen foredling. Næringen har mistet mye av sin distriktsprofil, og det lokale eierskap er blitt redusert.

       Disse medlemmer mener det særlig for en næring som baseres på stell av levende dyr, er viktig med den nærhet som et aktivt lokalt eierskap gir. De nye store eierne fører til at overskudd trekkes ut av kystkommunene.

       Disse medlemmer mener det er særlig uheldig at det har vært brukt økonomiske virkemidler gjennom SND for å få til denne sentralisering. Også innen denne næring vil disse medlemmer fremme forslag til fordel for de små og mellomstore enheter og for å stimulere til lokalt eierskap.

       Disse medlemmer vil at offentlig støtte til havbruksnæringen i sterkere grad skal gå til produktutvikling, oppbygging av salgskanaler samt markedsføring, og at slik støtte særlig skal gis til mindre aktører og samarbeidsorganer for disse. Disse medlemmer vil foreslå begrensninger på hvor mange konsesjoner som kan eies av en aktør. Ved tildeling av nye konsesjoner og ved godkjenning av overdragelser må de prioriteres som legger opp til lokal foredling av fisken. Det er særlig viktig å hindre at utenlandske kapitalinteresser overtar norske anlegg.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at havbruksnæringen har hatt en sterk vekst de siste 15 år. Veksten er et resultat av et nært samarbeid innad i næringen og mellom myndighetene og næringen. Myndighetenes liberalisering av næringen har ført til en tiltagende sentralisering som har ført til at aktørene har blitt færre og større. Næringen har mistet mye av sin distriktsprofil og det lokale eierskapet blir redusert. Dette må søkes motvirket i fortsettelsen ved konsesjonspolitikken.

       Samarbeidet i næringen må intensiveres, forskningen må innrettes mot et større samarbeid mellom tradisjonelle fiskerier og oppdrett.

       Dette medlem antar at det også i årene framover vil være betydelig uro på det handelspolitiske området når det gjelder oppdrettsfisk og bearbeidede fiskeprodukter. Norge må aktivt følge opp inngåtte avtaler og sikre norske produsenters rettigheter i Europa og ellers. En « utflagging » av store deler av oppdrettsnæringen kan føre til tap av mange tusen arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

       Komiteen mener det bør settes inn mer midler til havneutbygging og til utbedring av farleder i distriktene. Dette er nødvendig for å bedre grunnlaget for en konkurransedyktig fiskerinæring.

4.2.5 Kommunesektoren

       Komiteen viser til at kommunesektoren spiller en viktig rolle i regionalpolitikken. I mange regioner er kommunene svært viktige både for sysselsettingen, næringsutviklingen og for det totale velferdstilbudet til innbyggerne. Komiteen mener det er viktig å sikre at små utkantkommuner fremdeles har større inntekt per innbygger for å sikre et godt tjenestetilbud.

       Komiteen mener at gode offentlige velferdstilbud ofte er en forutsetning for at kvinner skal bli boende i distriktene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at et eget regionaltilskudd knyttet til inntektssystemet skal bidra til å ivareta dette hensynet.

       Disse medlemmer viser i tillegg til at alle kommuner som taper på grunn av omleggingen av inntektssystemet skal bli kompensert for dette. Regjeringen har i kommuneøkonomiproposisjonen for 1998, St.prp. nr. 61 (1996-1997), lagt dette til grunn for hele overgangsperioden som vil vare til og med år 2001.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at omleggingene i inntektssystemet, som ble vedtatt av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet og som trådte i kraft fra 1. januar 1997, vil få store negative konsekvenser for utkantkommuner. Høgskoledosent Paul Olav Berg ved Høgskolen i Bodø sa følgende på et seminar om norsk distriktspolitikk i Stortinget 19. mars 1997:

       Disse medlemmer vil peke på at endringene så langt har en overgangsperiode på 5 år og at tilførsel av ekstraordinære tilskudd i form av regionaltilskudd og ekstra skjønnsmidler gjør konsekvensene lite oversiktlige.

       Disse medlemmer viser til en helt fersk rapport fra Nordlandsforskning, NF-rapport nr. 7/97, om befolkningsuttynning og lokale endringsprosesser som er skrevet på oppdrag fra Kommunal- og arbeidsdepartementet. Det er undersøkelser i de tre kommunene Rendalen i Hedmark, Verran i Nord-Trøndelag og Steigen i Nordland som ligger til grunn for rapporten. Dette er kommuner som hadde en folketallsnedgang på mer enn 10 % mellom 1980 og 1990. Folketallet har også gått gradvis ned mellom 1990 og 1996. Kommunene har ulik næringsstruktur og geografisk beliggenhet.

       Rapporten konkluderer med at folketallsnedgangen ikke har ført til dramatiske konsekvenser ennå, men det slås fast at både næringsliv, grunnlag for sosiale aktiviteter og tjenestetilbudet er sårbart for reduksjoner. Det sies videre i rapporten følgende:

       Rapporten slår videre fast at ettersom den kommunale sektor har sentral betydning både for arbeidsplasser og tjenestetilbud, får utforming av statlig politikk stor betydning for det lokale nivået. I denne rapporten fra Nordlandsforskning sies det også:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at disse partier hadde et alternativt forslag til inntektssystem som i varetok hensynet til småkommuner og distriktskommunene på en helt annen måte enn dagens system. Disse partiers forslag la også vekt på å møte storbyenes spesielle utfordringer.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine partiers forslag til endret kostnadsnøkkel for kommunesektoren, slik den er presentert i Innst.S.nr.286 (1995-1996).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil vise til at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 1998, St.prp. nr. 61 (1996-1997), har foreslått å sette av skjønnsmidler til kommuner med markert nedgang i folketallet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke viktigheten av en god balanse mellom offentlig og privat virksomhet også i distriktene. Det nye inntektssystemet for kommunene basert på NOU 1996:1 « Et enklere og mer rettferdig inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner » setter de enkelte kommunene i stand til å gi sine innbyggere likeverdige servicetilbud. Det er viktig at systemet får fungere etter sin hensikt uten for mye skjønnsmessig « lapping ». Konkurranseutsetting av kommunal virksomhet må økes. En slik konkurranseutsetting er ikke bare tjenlig for den kommunale økonomi, men også viktig for kompetanseoppbygging og aktivitet i private bedrifter som igjen bidrar til den balanse som er nevnt foran.

       Disse medlemmer viser til at distriktene og ressursforvaltningen er bærebjelker i verdiskapningen i Norge. Dette gjelder fisk og maritim virksomhet, jord- og skogbruk, energi og energiforedling og reiseliv knyttet til naturopplevelser og levende distriktssamfunn. Disse medlemmer vil understreke at den viktigste distriktspolitiske utfordringen blir å utløse potensialet for ny vekst, større verdiskapning og nye arbeidsplasser ved bruk av generelle, langsiktige rammevilkår.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til den aktuelle sak med omstillingsmidler til Kirkenes hvor Kværner Kimek fikk store beløp til oppbyggingen, men som nå allikevel viser seg å ha vært utilstrekkelig. I neste omgang er disse midler med å undergraver sunn næringsvirksomhet i samme landsdelen, konferer uttalelsen fra ledelsen ved Kaarbøverkstedet i Harstad som påpeker de uheldige virkninger av konkurransevridende tiltak.

       Disse medlemmer vil peke på at de viktigste utviklingsfremmende distriktspolitiske tiltak er investeringer i kunnskap som øker kompetansen, og kommunikasjoner som bedrer adgangen til markedene. Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på Høyres forslag om økt satsing på veibygging.

       Disse medlemmer mener at livskraftige og godt fungerende byer og regionsentra er en fordel, for ikke å si en nødvendighet for landet som helhet. Byer og regionsentra må settes i stand til å fylle sin funksjon som lokale lokomotiver innenfor sine regioner, som kompetansebaser og kapitalformidlingssentra. En slik utvikling vil gjøre disse sentra til attraktive bosteder også for høyt utdannede personer som ønsker å flytte ut fra de største byene. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at distriktene utnytter aktivt de fordeler de allerede har, så som lavere kriminalitet, bedre sosiale nettverk, stabile oppvekstvilkår for barn i et renere miljø og muligheter for naturtilknyttede fritidsaktiviteter på en rekke områder.

       Komiteen mener at forsøkene med distriktsaktiv skole bør føres videre og forsterkes. Det er en styrke for lokalsamfunnet å integrere skolen bedre i lokalsamfunnet. Ikke minst vil det være viktig å engasjere lærerne og elevene i lokal næringsutvikling og entreprenørskap.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti erkjenner at det i visse tilfelle kan være økonomiske årsaker til at tilbud om opplæring i entreprenørskap (også kalt distriktsaktiv skole m.v.) ikke gis. Disse medlemmer ser positivt på at det kan gis støtte til opplæring i entreprenørskap/distriktsaktiv skole fra kommunale næringsfond. Kommuner som tilbyr entreprenørskap/distriktsaktiv skole som valgfag, bør kunne gis et ekstra beløp til sitt næringsfond av denne grunn.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Det opprettes en særlig tilskuddsordning i Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett for de grunnskoler som har distriktsaktiv skole/entreprenøropplæring som tilvalgsfag. »

       Komiteen mener det er positivt at kommunene skal få en større handlefrihet til å ta i bruk virkemidler til lokal infrastruktur. Det er viktig at kommunene kan foreta lokale prioriteringer ut fra lokale forutsetninger og behov.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende viktig for landets bosettingsmønster at det legges opp til å beholde dagens kommunestruktur. Med den økte virksomhet i kommunesektoren er den enkelte kommune blitt stadig viktigere for sysselsetting, tjenestetilbud, næringsutvikling og ikke minst for samhold og identitet for dem som er bosatt i de mindre kommunene. Disse medlemmer ser positivt på at primærkommunene har fått en slik viktig rolle, og mener kommunene må gis enda bedre muligheter til å utvikle seg som samfunnsbyggere.

4.2.6 Kultur

       Komiteen mener det er viktig å legge vekt på utvikling av kulturområdet som et bærende element i utviklingen av gode lokalsamfunn. Det er viktig at alle deler av landet har tilgang til et godt kulturtilbud. Et godt kulturtilbud vil kunne skape en større følelse av samhold og felles virkelighetsforståelse. Ikke minst vil det for kvinner være et godt alternativ til det som mer sentrale strøk kan by på.

       Komiteen mener at fysiske møteplasser er en viktig forutsetning for et aktivt lokalt kulturliv. Det statlige tilskuddet utløser langt større midler lokalt. Det er fylkeskommuner, kommuner, andelslag/stiftelser og foreninger som står for bygging og drift av lokale og regionale kulturbygg.

       Et eksempel på dette er regionteatrene der staten dekker 70 % av kostnadene.

       Ikke minst for at lokalsamfunnene skal tiltrekke seg og beholde unge, er det viktig med et rikt kulturliv.

       Komiteen ser det som viktig at bransjeavtalen for bokomsetning opprettholdes for å sikre like bokpriser og tilgjengelighet av bøker i hele landet. Tilsvarende må filmleieavtalen opprettholdes for å sikre også de små kinoene tilgang til kvalitetsfilmer til akseptable priser.

       Komiteen ser den raske utviklingen innen nye medier som en kulturpolitisk utfordring på flere områder. Det er nødvendig å sikre at mediebruken ikke skaper nye sosiale- og geografiske skiller. Ved siden av at skolen må spille en sentral rolle i opplæringen av bruken av nye medier, mener komiteen at bibliotekene kan spille en viktig rolle som formidler og sikre at alle kan få tilgang til bruken av nye medier.

       Komiteen ser utviklingen av digitalt sendenett i Norge som et viktig redskap for å gjøre allmennkringkastings-TV tilgjengelig for alle i hele landet.

       Komiteen vil også understreke den betydning de kommunale musikkskolene har for styrkingen av kulturlivet i de ulike lokalsamfunn. I den sammenheng viser komiteen til at Stortinget nå har gått inn for å lovfeste også musikkskolene og imøteser at dette vil få betydning både for videre drift av eksisterende musikkskoler og opprettelse av musikkskoletilbud i de kommuner som i dag ikke har dette.

4.2.7 Energiforsyning

       Komiteen vil vise til at strømforsyning er en basistjeneste som må garanteres av det offentlige for å skape et trygt grunnlag for bosetting og næringsvirksomhet. Særlig av hensyn til bosettingen i spredtbygde områder mener komiteen det er nødvendig å slå fast at dette samfunnsansvaret skal gjelde uavhengig av den økonomiske situasjonen for enkeltaktører i kraftmarkedet. Komiteen vil peke på at ordningen med statstilskudd til nettbygging og vedlikehold skal bidra til å sikre at de minst lønnsomme nettstrekninger er i god stand. Komiteen registrerer at det er et stort behov for å få klarlagt behovet for slik statsstøtte de nærmeste år, og mener det er en oppgave for NVE å framskaffe slike data. Komiteen vil understreke at den langsiktige trygghet for en god infrastruktur i form av strøm og kommunikasjoner må være til stede for å sikre en stabil bosetting og hindre fraflytting fra utkantbygder. Det er avgjørende viktig at de som planlegger å investere i bolig eller næringsvirksomhet i et område med spredt bosetting, kan være trygg på at strømforsyningen er like trygg om f.eks. 15 år. Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at det ikke skal gis dispensasjon fra forsyningsplikten for strøm til områder med fast bosetting eller næringsvirksomhet. »

       Komiteen vil peke på de muligheter som finnes for å etablere lokal strømproduksjon ved hjelp av vindmøller, aggregater, solenergi eller bioenergi. Også når slike løsninger velges, skal vanlige krav til kvalitet på strømforsyningen sikres.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til disse partiers ulike forslag bl.a. om en evaluering av energiloven, for å sikre at strømforsyning skal regnes som infrastruktur slik at hensynet til kundene tillegges mer vekt enn hensynet til eiernes muligheter til å hente ut et økonomisk utbytte fra denne virksomhet. Disse medlemmer mener det allerede i dag er eksempler på at den stadige sterkere fokus på lønnsomhetskrav fra eiernes side, setter hensynet til kundene til side og særlig da kunder i spredtbygde områder. Kravene fra NVE om årlige effektivitetsforbedringer til nettdriften er en spesiell trussel mot de spredtbygde områder så lenge bevilgningene for statsstøtte til såkalte ulønnsomme nettstrekninger er så beskjedne. Disse medlemmer vil peke på at NVEs praksis på dette område må legges fram til drøfting i Stortinget sammen med forslag til prisutjevnende tiltak i lokalnettet. Disse medlemmer vil fremme forslag om tilleggsbevilgninger for å styrke strømforsyningen i utkantene i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på den effektiviseringsprosessen som pågår i energisektoren.

       Flertallet vil understreke behovet for sikkerhet, kompetanse og et godt faglig miljø også innen denne sektoren.

       Flertallet er kjent med Statnetts planer om å skille ut deler av virksomheten.

       Flertallet vil understreke at disse planene og effektiviseringsprosessene generelt må gjennomføres slik at behovet for sikkerhet, kompetanse og et godt faglig miljø blir ivaretatt. Flertallet forutsetter at store organisasjonsendringer på vanlig måte blir lagt fram for Stortinget.

5. Nasjonale strategiar

5.1 Samandrag

       Grunnlaget for ei god utvikling i distrikta blir lagt gjennom ein forsvarleg økonomisk politikk og ein distrikts- og næringspolitikk som fremmer eit lønsamt og vekstkraftig næringsliv i alle delar av landet innanfor rammene for ei berekraftig utvikling. Regjeringa vil framleis legge vekt på at distrikts- og næringspolitikken framstår som heilskapleg, med ei god samordning av verkemidla.

       Innsatsen for næringsutvikling i distrikta utgjer ein ekstrainnsats i forhold til den generelle næringspolitikken. Ein tilsvarande ekstrainnsats har vi også i område med einsidig næringsgrunnlag, gjennom omstillingsarbeidet. Med Noreg sin spesielle geografi vil likevel innsatsen i distrikta vere den viktigaste. På andre politikkområde blir også omsyna til distrikta lagt vekt på.

       Departementet viser til at det i andre land i Europa skjer ei utvikling der det regionale nivået blir viktigare. I EU har regionale styresmakter og representantar for nærings- og arbeidsliv i eit område stor innverknad på mål og strategiar i utviklingspolitikken. Dette gjeld i høve til korleis ein distrikts- og regionalpolitisk ekstrainnsats for næringsutvikling skal utformast, men og generelt i høve til annan politikk som er viktig for utviklinga i det einskilde området. I ei vidare utvikling av norsk distrikts- og regionalpolitikk, der regionane spelar ei viktigare rolle i utforminga av mål og strategiar, er det framfor alt fylkesnivået som blir den naturlege eininga å satse på.

       Samarbeid på tvers av fylkesgrensene må stimulerast der det fell naturleg i høve til funksjonelle arbeids- marknads- og serviceregionar. Den overordna strategien som Regjeringa vil leggje til grunn for bruken av dei distriktspolitiske verkemidla i åra som kjem, er å utvikle varige og lønsame arbeidsplassar og stimulere verdiskapinga basert på dei særskilde føresetnadene i kvar region. Denne hovudstrategien er delt opp i desse delstrategiane:

       Departementet peiker på at formålet med regionale utviklingsprogram er å få til ein meir effektiv politikk med meir forpliktande koplingar mellom planar forankra i utfordringane og vilkåra for kvar region, og bruk av verkemiddel. Mål og strategiar er formulerte på fylkesnivå, men i tråd med nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken.

       Regjeringa ønskjer eit meir heilskapleg regionalt utviklingsarbeid i fylka, der fleire verkemiddel etter kvart blir sett i samanheng. Regjeringa ønskjer å leggje opp til ein best mogleg samordning og forenkling av planprosessane.

       Dei regionale utviklingsprogramma vil ha form av årlege framlegg frå fylkeskommunen om korleis fylka vil bruke dei verkemidla som står til disposisjon til regionalpolitiske formål. Ut i frå eksisterande planar (fylkesplan, strategisk næringsplan) skal fylkeskommunane i samråd med dei aktuelle partane (nærings- og arbeidsliv, kommunar og statlege sektorstyresmakter) lage årlege program for korleis verkemidla konkret skal nyttast i fylket. I innhald vil programma ha mykje til felles med dei årlege rulleringane av handlingsprogramma til strategisk næringsplan. Ein oppnår ei forenkling ved at fleire planprosessar og budsjettrutinar kan slåast saman. Prosessen med regionale utviklingsprogram vil bli meir forpliktande for partane enn dei tidlegare prosessane.

       Fylkeskommunane skal i utarbeidinga av utviklingsprogramma samarbeide nært med regionale styresmakter, arbeids- og næringsliv. For å få ei god samordning mellom folkevalde og ulike statlege styremakter på fylkesnivå er det viktig at fylkesmannen tar aktivt del i arbeidet. For å sikre samsvar med nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken vert det lagt opp til sentral godkjenning av programma. Når det gjeld verkemiddelbruken innanfor fiskerisektoren har Regjeringa eit særskilt behov for overordna nasjonal styring. Ein legg derfor vekt på at dei regionale utviklingsprogramma ikkje kjem i konflikt med dei overordna fiskeripolitiske retningslinene. Kvart fjerde år skal det vere ein breiare gjennomgang av programma samordna med revisjonen av fylkesplanen.

       Slik Regjeringa ser det, er det nødvendig å gi fylkesnivået meir handlefridom til å formulere eigne utviklingsstrategiar. Ei satsing på regionale utviklingsprogram, gir fylkesnivået ein slik rett.

       Dei regionale utviklingsprogramma skal omfatte dei distriktspolitiske verkemidla som er retta mot bedriftsfinansiering og tilrettelegging. Ved godkjenninga av avtala mellom SND og Nord-Trøndelag fylkeskommune var det ein viktig føresetnad for Regjeringa at fylkesplan og strategisk næringsplan skal vere rettleiande for SND-kontoret si verksemd. Gjennom regionale utviklingsprogram vert dette sett i system. Gjennom programma vert den overordna strategien for næringsutviklingsarbeidet i fylket lagt. Avgjerd om bruk av bedriftsretta verkemiddel i den einskilde sak skal takast av SND-kontoret. Den overordna strategien å utvikle varige og lønsame arbeidsplassar og stimulere verdiskapinga basert på dei særskilde føresetnadene i kvar region skal leggast til grunn for dei regionale utviklingsprogramma i alle fylke.

       Regjeringa meiner at etableringa av fylkesvise SND-kontor er ei klar styrking av arbeidet med næringsutvikling på det regionale nivået. Fylkeskommunen og SND-kontoret utgjer saman eit sterkt miljø på fylkesnivå i arbeidet for kompetanseheving, omstilling og nyskaping i næringslivet.

       Gjennom etablering av SND-kontor vil også dei fylka som ikkje ligg innanfor det distriktspolitiske verkeområdet få større innverknad på statlege verkemiddelbruk. Også her skal dei fylkeskommunale planane legge føringar på bruken. Dette kan også her skje gjennom regionale utviklingsprogram, som igjen er basert på eksisterande fylkesplanar/strategiske næringsplanar.

       Departementet meiner at regionale utviklingsprogram kan gjere det mogeleg å sjå innsatsen i fleire sektorar i samanheng. Det er ikkje aktuelt å endre dagens budsjettmessige ansvarsdeling mellom sektorane, men sektorane har mykje å hente på å samarbeide betre. For å fremme slikt samarbeid vil Kommunal- og arbeidsdepartementet stille auka midlar til rådvelde for programma. Særleg viktig er dette i utkantfylka, og i desse fylka skal programmet innehalde ein eigen utkantstrategi. I eit slik programarbeid ligg og ein føresetnad om sterkare samhandling mellom ulike etatar og forvaltningsnivå. Betre samråd, samhandling og samordning på det regionale nivået, gir betre ressursutnytting og integrasjon mellom sektorane regionalt. Det legg i tillegg grunnlaget for betre samspel mellom sentrale, regionale og lokale styremakter.

       God og forpliktande deltaking frå regionale statsetatar er nødvendig dersom ein skal lukkast med ei omlegging som omtalt. Dette gjeld både fylkesmannen som statleg samordningsstyresmakt, og sektorstyresmakter som SND-kontoret, fylkesmannen sine landbruks- og miljøvernavdelingar, vegstyresmakter, fiskerisjef, arbeidsmarknadsetat m.v.

       I arbeidet med regionale utviklingsprogram vil det også vere viktig å få dokumentert miljøomsyn og premissar som bør leggjast til grunn i bruken av dei distriktspolitiske verkemidla, og å dokumentere korleis dette skal følgjast opp i utforming og iverksetjing av tiltak.

5.2 Komiteen sine merknader

5.2.1 Regionale utviklingsprogram og regionale utviklingsselskap

       Komiteen viser til at formålet med regionale utviklingsprogram er å få til en mer effektiv politikk med mer forpliktende koblinger mellom planer og bruk av virkemidler i den enkelte region. Komiteen er enig i at dette er en viktig målsetting og at det er behov for mer forpliktende regionale utviklingsprogram. Gjennom utviklingen av regionale utviklingsprogram blir den overordnede strategien for næringsutviklingsarbeidet lagt og folkevalgte organ på regionalt nivå vil få større ansvar i distriktspolitikken. Det vil også bli foretatt politiske prioriteringer som vil være retningsgivende for SNDs fylkeskontor. Regionale utviklingsprogram vil gjøre det mulig å se innsatsen i flere sektorer i sammenheng. Det er gjennom disse programmene den overordnede strategien for næringsutviklingen i fylket skal legges. Komiteen forventer at fylkeskommunene vil prioritere denne oppgaven høyt. Også andre sektorer bør delta på en forpliktende måte i arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene. Komiteen vil i denne sammenheng peke på den innsatsen som skjer i Nord-Trøndelag når det gjelder BU-midlene. Komiteen vil peke på viktigheten av at programmene inneholder en egen utkantstrategi i utkantfylker.

       Satsing på kompetanse og kunnskapsspredning bør bli en av hovedpilarene i det arbeidet fylkene gjør med regionale utviklingsprogram i tiden framover. Komiteen viser til at det er spesielt viktig å knytte tettere kontakt mellom regionale kompetansemiljø og lokale SMB i distriktene.

       I regioner som grenser mot EU må myndighetene være ekstra påpasselig når det gjelder utviklingen av næringslivet i regionen. Komiteen viser til at et samarbeid med EU-regionene her kan utløse muligheter til å se regionen som en helhet til beste for alle de som bor der. I regionenes Europa er det viktig at også norske bedrifter, spesielt i grenseområdene, er konkurransedyktige og får de samme vilkår som sine konkurrenter på den andre siden av grensen. Det er også viktig at de mulighetene som blant annet INTERREG-programmene gir blir tilstrekkelig kjent.

       For å sikre samsvar med nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken blir det lagt opp til en sentral godkjenning av de regionale utviklingsprogrammene. Komiteen vil peke på viktigheten av at denne godkjenningsprosessen skjer så raskt som mulig slik at en unngår unødvendige forsinkelser og mister momentum i det regionale arbeidet.

       Komiteen viser til at det i et slikt programarbeid ligger en forutsetning om sterkere samhandling mellom ulike etater og forvaltningsnivå. Bedre samordning på det regionale nivået gir en bedre utnyttelse av ressursene. Komiteen viser også til at god og forpliktende deltakelse fra regionale statsetater er nødvendig dersom en skal lykkes med denne omleggingen.

       Komiteen vil understreke at de ettårige regionale utviklingsprogram må behandles så raskt at det ikke oppstår nye køer, og at slike program bygger på langsiktige planer slik at det ikke oppstår utrygghet ved hvert årsskifte om hva som skal støttes og hvilken støtte som gis.

       Komiteen mener det er viktig og prisverdig at innføringen av regionale utviklingsprogram fører til at fylkeskommunene selv får prioritere bruken av de samlede regionalpolitiske virkemidler.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at denne nære samhandling mellom fylkeskommunen, fylkesmannen og SND ikke skal innebære at folkevalgte vedtak skal kunne overprøves av regionale representanter for staten.

       Disse medlemmer mener det er viktig å få fastslått at begrepet « region » normalt skal bety det samme som « fylke ».

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er viktig å ha så mange funksjonelle definisjoner av ordet region som nødvendig. Blant annet kan flere kommuner som f.eks. har et utstrakt interkommunalt samarbeid defineres som en region. Disse har som oftest også et eget regionråd. Dette er for eksempel tilfellet i Vesterålen og i Glåmdalsregionen i Hedmark.

       Disse medlemmer viser til at fylkesplan og strategisk næringsplan er fireårige. Det årlige programmet for virkemiddelbruken skal være forankret i disse langsiktige programmene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er opptatt av at en plan for distriktsutvikling som omfatter alle viktige politikkområder, må være mer langsiktig enn en ettårig plan.

       Disse medlemmer mener det er store fordeler med en tett kobling mellom de politisk vedtatte planene og bruken av virkemidlene, slik at planene blir mer forpliktende. Disse medlemmer mener derfor det må være rett at de som utarbeider og vedtar slike program (fylkespolitikerne og deres administrasjon) også har den direkte kontakt med næringslivet som følger med å ha ansvar for å dele ut pengene.

       Disse medlemmer vil av denne grunn fastholde prinsippet om at midler under kategori Regional- og distriktspolitikk på Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett fortsatt skal fordeles via fylkeskommunenes næringsavdelinger i samme eller øket omfang som i dag. Disse medlemmer vil vise til at Stortinget ikke har gjort vedtak om å overføre bevilgningsansvaret fra fylkeskommunene til SND. Hvis dette blir gjort slik det antydes i meldingen, frykter disse medlemmer at fylkeskommunen som næringspolitisk aktør vil ha utspilt sin rolle. Disse medlemmer vil vise til at flertallet av fylkeskommunene meget motvillig har inngått avtaler om SNDs fylkeskontor for en kort prøveperiode. For at fylkeskommunene etter en slik prøveperiode skal kunne ha mulighet til ta tilbake de funksjoner som midlertidig overlates til SND, er det viktig at det ikke gjøres endringer som bygger ned fylkeskommunenes utadrettede apparat når det gjelder næringsutvikling og regionalpolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at deler av departementets midler til distriktspolitikk er delegert til fylkeskommunene som står ansvarlig for bruken overfor departementet. Disse medlemmer vil hevde at dersom fylkeskommunene frivillig ønsker at SND lokalt etter avtale forvalter slike midler kan ikke dette sies å forringe deres rolle i distriktspolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti erkjenner at næringslivet vil ha fordeler av å kunne ha all sin kontakt med det offentlige virkemiddelapparatet gjennom ett organ, og vil komme nærmere tilbake til hvordan dette skal ordnes ved behandling av meldingen om SNDs virksomhet. I denne omgang vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fylkeskommunene skal beholde bevilgningsansvaret for Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjettkapitler for regional- og distriktspolitikk. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at staten må ha et hovedansvar for gode rammebetingelser for næringslivet i hele landet. Dette gjelder grunnleggende betingelser som en solid satsing på utdanning, forskning og utvikling samt tilrettelegging av infrastruktur. Det gjelder også rammevilkår som en fornuftig rød og grønn skattepolitikk, tilstrekkelig kapasitet på låne- og tilskuddsordninger og en god kompetanseformidling. Alle ordningene må underlegges samfunnspolitiske hensyn.

       For å redusere byråkrati, øke brukervennligheten og for å styrke distriktsprofil og muligheter for lokal styring, vil dette medlem arbeide for å endre Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

       Det sentrale SND yter i dag både tilskudd, lån og egenkapitalstøtte. Men tildelingene er i stadig mindre grad underlagt generelle samfunnspolitiske hensyn. Særlig gjelder dette tildelinger fra egenkapitaldivisjonen. Dette medlem vil arbeide for at dette endres.

       I tillegg til SIVA og de ulike regionale utviklingsselskapene, går dette medlem inn for at det opprettes et sentralt statlig igangsettingsselskap som kan ivareta oppgaver de andre selskapene ikke kan klare alene. Dette selskapet vil være et nyttig redskap når ny næringsvirksomhet skal igangsettes, og når bedrifter må restruktureres fra grunnen av, enten det gjelder ledelse, organisasjon eller produktspekter.

       Det offentliges innsats i næringsutviklingen må styrkes sentralt og lokalt. Tilgangen på statlig aksjekapital bør, slik dette medlem ser det, økes betydelig gjennom å opprette et eget statens aksjefond. Dette bør i større grad enn det folketrygdfondet kan, brukes til å ta vare på og utvikle norske bedrifter i en tid hvor utenlandske og innenlandske interesser ofte jakter på kortsiktige gevinster. For forvaltningen av statens interesser i bedrifter der staten har en stor eierandel, går dette medlem inn for å opprette et eget forvaltningsselskap.

       Dette medlem vil arbeide for en forvaltning som er mer villig til å ta risiko når det er samfunnstjenlig.

       Både i det sentrale SND-systemet og i de lokale utviklingsselskaper må organiseringen være slik at rollen som aktiv eier og rollen som igangsetter skilles.

       For å kunne satse på små og mellomstore bedrifter vil dette medlem foreta en radikal omorganisering, opprydding og utfylling av dagens støtteapparat, og en desentralisering av midler og ansvar.

       Dette medlem ønsker å styrke fylkenes og kommunenes selvstendige rolle i næringspolitikken. Sosialistisk Venstrepartis modell for regionale utviklingsselskaper kan være et godt redskap i dette arbeidet. Dersom Sosialistisk Venstrepartis modell gjennomføres, vil fylker som oppretter utviklingsselskap helt eller delvis forvalte de statlige midler fylket har til rådighet, og dermed kunne samle både økonomiske ressurser og faglig kompetanse på bedriftsutvikling i forhold til det som er tilfelle i dag. Utviklingsselskapene skal kunne yte garantier, lån, tilskudd til produktutvikling, ansvarlig lånekapital, aksjekapital, administrasjonstilskudd og stipender. Selskapene skal også delta i bedriftsutvikling med kompetanse og personellservice, og være et igangsettingsselskap. Dette innebærer at selskapet skal spille en aktiv rolle med tett oppfølging og veiledning særlig overfor ny næringsvirksomhet som gis støtte, for å hjelpe til i bedriftsutviklingen.

       Dette medlem går derfor inn for å opprette regionale utviklingsselskaper i alle deler av landet. Selskapene bør eies av fylkene, eventuelt med medvirkning fra andre offentlige instanser, som gir retningslinjer for driften.

       Et investeringsfond som disponerer de offentlige egenkapitalmidlene må etter dette medlems syn tilknyttes det regionale utviklingsselskapet. Også dette fondet bør styres av et offentlig oppnevnt styre. Fylker som ønsker å prøve ut denne modellen, bør få ekstra støtte i en startfase.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at evalueringen av SND er til behandling i næringskomiteen i St.meld. nr. 51 (1996-1997). Dette medlem vil peke på at Kristelig Folkeparti stemte mot å legge de typisk distriktsrettede virkemidler inn i det nye SND, fordi disse virkemidler adskiller seg fra de generelle næringspolitiske virkemidler. Av samme grunn gikk Kristelig Folkeparti mot å innlemme Statens Fiskarbank.

       Dette medlem har merket seg at Senter For Næringsforskning (SNF) gir SNDs virksomhet i de første årene en god karakter ut fra det flertallet i Stortinget hadde bestemt som hovedmålene for den nye statlige virkemiddelbanken.

       Kristelig Folkeparti har med jevne mellomrom kritisert SND i denne etableringsfasen for en for sentralisert og sendrektig saksbehandling og for en mangel på vilje til å ta risiko. Kristelig Folkeparti har etterlyst en regionalisert SND-organisasjon og et nærmere samarbeid med fylkeskommunen og de lokale finansinstitusjoner.

       Dette medlem mener det er et steg i riktig retning når det nå fra Regjeringen legges opp til en styrking av SNDs regionale organisasjon basert på den såkalte Nord-Trøndelag modellen. Det viktige er at det blir ført forhandlinger mellom SND og fylkeskommunene. Det er nødvendig å se over tid hvordan den desentraliserte beslutningsmyndighet i den nye organisasjon vil fungere. Dette medlem vil understreke at i alle fall vil en fylkeskommunal næringsstrategi være viktig for den lokale saksbehandling og samarbeid mellom SND og lokale finansinstitusjoner.

       Dette medlem viser til de mer omfattende synspunkter Kristelig Folkeparti har til meldingen - St.meld. nr. 51 (1996-1997) om evalueringen av SND. Dette medlem vil i denne merknad bare kommentere enkelte av ordningene og organisatoriske spørsmål som har særlig distriktspolitisk betydning.

       SNF påpeker at SND på enkelte områder til nå ikke har utviklet gode nok programmer og organisering av kompetanse- og bedriftsutvikling. Dette er et syn dette medlem deler og understreker at utfordringen er særlig stor i forhold til mindre bedrifter i distriktene. I denne sammenheng er både økonomiske virkemidler og nettverksbygging nødvendige for å gi styrke til utvikling av teknologi og markeder.

       Innenfor nettverksbyggingen er kvinnearbeidsplasser særlig viktig for å ivareta bosetting og sysselsetting i distriktene.

       SNF mener de distriktsrettede ordninger har for stor plass innenfor SND. På bakgrunn av den sterke fraflytting fra distriktskommuner, er dette medlem sterkt uenig i denne vurdering.

5.2.2 Lokale servicekontor

       Komiteen viser til at Stortinget flere ganger har understreket de muligheter som ligger i å etablere offentlige servicekontorer der postale tjenester inngår som ett element sammen med andre offentlige servicetjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at ved behandlingen av Innst.S.nr.285 (1995-1996) om postvirksomheten i Norge vedtok Stortinget mot fire stemmer et forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti om at:

       Disse medlemmer vil etterlyse en mer offensiv oppfølging av dette stortingsvedtaket.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at ordningen med lokale servicekontor må bygges ut videre. Flertallet viser til at det i privat næringsliv finnes en rekke aktører som hver for seg ikke er store nok til å investere i tjenester og utstyr som ville vært hensiktsmessig for deres virksomhet.

       Flertallet ber om at departementet ved videre utbygging av de lokale servicekontorer også vurderer muligheten for denne type tilleggstjenester for de mindre næringsdrivende i distriktene.

       Flertallet viser til at dette for eksempel kan dreie seg om revisjon og regnskap, IT-tjenester og veiledning i bruk av Internett, og muligens juridisk veiledning. Forsøksprogrammene for å utvikle praktiske løsninger for å sikre folk i utkantsamfunn tjenester og velferd må føres videre og forsterkes. I slike forsøk må sektorsamarbeid og samlokalisering av tjenester som post, nærbutikk, trygdeetat og ligningsetat være sentralt. Det er av avgjørende betydning at folk i utkantområder får tilgang til alle grunnleggende tjenester selv om befolkningsgrunnlaget er lite.

       Flertallet vil understreke at det trengs både økonomiske stimulanser og klare direktiver fra staten til de involverte etater for å lykkes med å bringe offentlige tjenester til jordbrukerne i utkantdistriktene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at opprettelse av servicekontorer er en sak mellom offentlige forvaltningsnivå innen ulike sektorer, men med utgangspunkt i kommunene. Der det er opprettet slike kontor , har hensikten vært å effektivisere tjenestetilbudene og yte kundene raske og gode tjenester. Som et godt eksempel på dette, vil disse medlemmer nevne kundetorget i Askøy kommune.

       Disse medlemmer vil advare mot en utvikling der det offentlige utvikler en type servicekontorer som betyr opprettelse av offentlige konsulenter på områder som ligger utenfor forvaltningsnivåenes naturlige ansvars- og tjenesteområder. Det bør være opp til kommunene selv å beslutte om de ønsker å tilby brukerne ulike offentlige tjenester i et kundetorg eller et såkalt servicekontor.

       Disse medlemmer mener at private konsulenter og tjenestetilbydere f.eks. innen revisjon og regnskap, IT-tjenester og jus etc gjerne kan få leie seg inn i servicekontorene, men at det offentlige ikke må starte opp slike tjenester i offentlig regi. Det vil kunne føre til krav om subsidierte priser og virke konkurransevridende overfor private virksomheter. Små kommuners behov for privat virksomhet er stort, og tiltak satt i verk av det offentlige, må ikke bidra til å fjerne eller underminere privat virksomhet og initiativ eller forhindre fremveksten av ordinære private tjenester.

       Komiteen vil peke på de mulighetene som ligger i telependling. Telependling vil for mange av dagens pendlere representere en mulighet til å bruke en større del av tida på eget hjemsted. I svært mange yrker vil fremveksten av ny teknologi gjøre det mulig å utføre deler av det arbeidet som i dag utføres på arbeidsplassen, i hjemmet. Dette vil igjen bety mindre reising og mer tid til familie og fritidsaktiviteter.

       Komiteen vil peke på den store betydningen telependling kan få for bosetting i distriktsnorge. Svært mange ønsker å bo utenfor de sentrale strøk, samtidig som de vil være tilknyttet en sentralt plassert arbeidsplass. Med telependling kan dette kombineres i mye større grad enn i dag. Dette vil både gjelde personer som ønsker å flytte ut av de sentrale strøk, og personer som vurderer å flytte til sentrale strøk, som følge av slitsom pendling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at dersom telependling skal bli et aktivum for distriktsnorge, kreves det koordinering og satsing fra det offentlige. F.eks. bør det stimuleres til å opprette telependlingssentraler i forbindelse med lokale servicekontor. Her må teknologi og arbeidsforhold være på et slikt nivå at det både dekker behovet for rask og god kommunikasjon med den enkeltes arbeidsplass, og behovet for et arbeidsfellesskap.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med et statlig initiativ for å få fortgang på dette arbeidet. Det bør derfor opprettes et antall pilotkommuner hvor telependlingssentraler etableres. Erfaringene fra disse pilotkommunene bør danne grunnlaget for at kommunene selv tar initiativ for en videre utbygging av dette tilbudet.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette i gang et pilotprosjekt i et utvalg kommuner vedrørende telependling. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at telependling kan være et av flere viktige tiltak for satsing i utkantkommuner. Det er allerede forsøk på gang i enkeltkommuner med telependling på kommunenes eget initiativ. Det skulle derfor ikke være sterkt behov for å lage et eget pilotprosjekt for dette hvor en i tillegg velger ut et visst antall kommuner på forhånd. Men disse medlemmer vil be departementet i sitt videre arbeid med spørsmålene omkring servicekontorene å legge stor vekt på å tilrettelegge også for telependling.

5.2.3 Særlige tiltak for Nord-Norge og innlandskommunene i Sør-Norge

       Komiteen vil vise til at Nord-Norge er en landsdel rik på naturressurser og menneskelige ressurser. For at den negative folketallsutvikling i landsdelen skal kunne snus, er det viktig å satse på gode rammebetingelser for næringslivet og for dem som bor der. De særlige støtteordningene må dimensjoneres for å utligne de ulemper som er knyttet til avstander og klima. Komiteen har merket seg den positive evalueringen av Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark, og at talsmenn for Regjeringen har slått fast at ordningene vil bli videreført. Det er særlig interessant at det særlig er fritaket for arbeidsgiveravgift samt de personrettede tiltakene som har bidratt til at sysselsettingen har økt med 6 % i tidsrommet 1990 til 1996. Komiteen vil ikke unnlate å peke på at utfordringene er store ved at folketallet i perioden 1991-95 gikk tilbake med 3,4 %, jf. meldingens tabell 2. Komiteen mener det er spesielt viktig for bosettingen i Nord-Norge at de offentlige tjenestetilbud er minst på høyde med landet for øvrig.

       Komiteen vil vise til at det er innlandet i Sør-Norge i tillegg til Nord-Norge som har særlige problemer med å opprettholde folketallet. Komiteen vil vise til at det ble oppnevnt et innlandsutvalg i 1981 i en periode med svakere vekst i innlandsfylkenes næringsliv. Siden utvalget leverte sin innstilling NOU 1983:21 har kystområdene fått sterke vekstimpulser fra havbruksnæringen, økt oljevirksomhet samt vekst i maritime næringer som i sum har bidratt til mangel på arbeidskraft i flere kystkommuner. Et forprosjekt fra Telemarksforskning oppsummerer en rekke negative særtrekk ved innlandet i Telemark: skjev alders- og kjønnsfordeling, låg kompetansetetthet, liten vilje til omstilling, låg andel av nyskaping, mest tap ved nedlegging av offentlig tjenesteyting og omlegging i primærnæringene.

       Komiteen vil peke på at også utviklingen i Oppland og Hedmark har endret seg i negativ retning. Det synes også være en tilsvarende utvikling i innlandskommuner i andre fylker og også i de indre fjordbygdene på Vestlandet. Komiteen mener det er viktig å finne årsakene til denne negative utviklingen med tanke på å finne mottiltak.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet finner det lite hensiktsmessig å gå en omvei om en ny innlandskommisjon. Opplegget i meldingen med både særskilte statlige satsinger rettet mot utkantområder med betydelig befolkningsnedgang, pålegg til fylkeskommunene med slike utkantområder om å utarbeide egne utkantstrategier i sine regionale utviklingsprogram og en generell sterkere distriktsprofil i virkemiddelbruken, gir de regionale og lokale myndigheter tilgang til mer målrettet og bedre lokalt tilpassede virkemidler for å løse problemer i slike områder på deres egne forutsetninger. Hedmark og Oppland fylkeskommuner er godt i gang med dette arbeidet.

       Med den nære dialogen det legges opp til mellom fylkeskommunene og de sentrale departementene i arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene, vil det etter disse medlemmers mening også være lett å ta opp spørsmål om endringer i virkemidlene dersom det viser seg at en ikke får den tilsiktede effekt. En kommisjon vil ut fra dette derfor lett bli et lite fleksibelt og unødvendig forsinkende mellomledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppnevne en ny Innlandskommisjon for å vurdere behovet for særlige virkemidler og politikkutforming for å opprettholde bosettingsmønsteret i innlandsdelen av Sør-Norge. »

5.2.4 Særlig strategi for lokalsamfunn tuftet på hjørnesteinsbedrifter

       Komiteen viser til Innst.S.nr.131 (1996-1997) der komiteens flertall fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ba Regjeringen « se spesielt på de problemer som oppstår rundt steder som er spesielt avhengig av en bedrift og at dette kommer til uttrykk både i regionalmeldingen ... ».

       Komiteen viser til at Regjeringen omtaler omstillingsarbeidet i områder med ensidig næringsgrunnlag, og at en ytterligere evaluering vil bli lagt frem i Statsbudsjettet for 1998. Komiteen har merket seg at det er viktig for et vellykket resultat at omstillingsarbeidet kommer i gang tidlig, og at det er styrking av eksisterende næringsliv som gir best effekt i form av ny sysselsetting. Komiteen er enig i at det er staten som skal utpeke områder som skal gis særlig omstillingsstøtte, og at det både for overvåking av behov og utforming av tiltak vil være aktuelt å trekke inn fylkeskommunene sterkere enn i dag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til problemene knyttet til virksomheten ved Kværner Kimek i Kirkenes. Disse medlemmer mener dette er et nytt eksempel på at virksomheter viser mindre samfunnsansvar enn tidligere, og at dette endog gjelder for en hjørnesteinsbedrift som har oppnådd ekstra støtte ut fra sin sentrale samfunnsfunksjon. Disse medlemmer mener bedriftenes samfunnsansvar vil komme klarere fram ved at det innføres en særskilt meldeplikt for hjørnesteinsbedrifter som planlegger å redusere eller legge ned sin virksomhet. Disse medlemmer viser til at det i dag er meldeplikt til myndighetene ved eierskifte ut fra bestemmelser i lov om erverv.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag under henvisning til de premisser som er lagt i Innst.S.nr.131 (1996-1997):

       « Stortinget ber Regjeringen innføre meldeplikt for hjørnesteinsbedrifter som planlegger å legge ned eller sterkt redusere sysselsettingen. »

5.2.5 Særlig satsing i utkantene

       Komiteen er enig med Regjeringen i at det er viktig å øke ambisjonene i utkantområdene med nedgang i folketallet og endret bosettingsmønster, og at det som følger av dette må settes inn sterkere virkemidler for å fremme en bedre utvikling i slike områder.

       Komiteen viser til at det i alle distriktsfylker, der det er fare for befolkningsnedgang i utkantområdene, skal utvikles en egen strategi innefor de regionale utviklingsprogrammene.

       Komiteen viser til at dersom folketallet går for mye ned, kan det bli vanskelig og kostbart å holde oppe selv de viktigste samfunnsfunksjoner, både i offentlig og privat sektor. Komiteen mener det må settes i verk spesielle tiltak for å sikre sysselsetting og velferdstilbud i utkantområder med stor nedgang i folketallet. Komiteen viser blant annet til at det er nødvendig å rekruttere flere unge til disse kommunene. Ikke minst er det en utfordring å rekruttere unge kvinner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er sterkt uenig i at en slik ekstra satsing skal gå på bekostning av andre og noe bedre stilte områder der det også trengs støtte bl.a. for å kompensere for avstandsulemper. Hvis det innenfor dagens bevilgninger skal skje en sterkere prioritering av de mest utsatte, vil vår distriktspolitikk utvikle seg til en dårlig kopi av EUs reparasjonspolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener den særskilte utkantsatsingen til utpekte « utviklingskommuner » skal komme som et tillegg til de ordinære bevilgninger som skal forebygge fraflytting, og fremmer følgende forslag:

       « Det opprettes et eget budsjettkapittel på Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett med støtte til utviklingskommuner som er de 50 kommuner som har hatt størst nedgang i folketallet de siste 5 år. Ordningen dimensjoneres ut fra en 5-årig plan. »

5.2.6 Særlige tiltak rettet mot kvinner og unge

       Komiteen viser til at det ikke er sannsynlig at vi i fremtiden vil få en like kraftig ekspansjon i offentlig sektor som den vi har vært vant til. Derfor er det også nødvendig med en sterk innsats for å bedre sysselsettingsvilkårene for kvinner i privat sektor i distriktene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener kvinner må være en prioritert målgruppe innefor en rekke av de regionale virkemidlene. I den forbindelse vil det blant annet være viktig å markedsføre ordningen med etablererstipend overfor kvinner i distriktene. Kvinneandelen når det gjelder bruk av etablererstipend har i den senere tid gått ned. Det er viktig å kartlegge grunnene til dette. Etablererstipendene er godt tilpasset kvinners etablerermønster. Kvinner starter ofte i det små og ekspanderer ikke før bedriften og ideen har bevist sin soliditet. Dette har tidligere ofte medført problemer i kontakten med blant annet kommunale næringskontor.

       Flertallet viser til at flere steder i landet har kvinner gått sammen i nettverk for i fellesskap å arbeide for etablering av egne arbeidsplasser. Flertallet mener at stableringsstipend også skal kunne nyttes til denne type tiltak, såkalte nettverkskredittenheter.

       Flertallet er enig i at det må åpnes for bruk at etablererstipend til egne nettverks-kredittenheter for kvinner. Flertallet mener at den økte satsingen på kommunale næringsfond i større grad også må komme kvinner og ungdom til gode. Det er også viktig at satsingen på disse gruppene kommer til uttrykk gjennom de fylkeskommunale regionale utviklingsprogrammene.

       Flertallet ser behovet for å ha en funksjon i kommunen som kan arbeide aktivt for rekruttering av ungdom. Gjennom høring med Bygdeungdomslaget er flertallet blitt kjent med ideen om returkonsulenter. Flertallet mener at dette er et viktig arbeid, men vil gjerne se dette tiltaket i en litt større sammenheng. Det er blant annet viktig at dette arbeidet starter tidlig. Ungdom som vil bosette seg i hjemkommunen sin etter endt utdanning, må på forhånd få veiledning i hvilke typer utdanning som kan hjelpe dem til å nå dette målet. Funksjonen må i tillegg brukes aktivt for å rekruttere utflyttet ungdom. Det er også svært viktig at kommunen har et aktivt forhold til ungdom som, av en eller annen grunn, kommer til kommunen slik at disse i større grad blir værende.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at for å ivareta arbeidet med en utkantstrategi, kan det tenkes mange måter å organisere dette på, alt etter hvilke typer tiltak en velger å vektlegge i arbeidet. Det bør derfor ikke legges for sterke føringer på hvordan dette skal løses i det enkelte fylke eller den enkelte kommune. Det viktige er å rette fokus på de tiltakene som ønskes gjennomført og en oppfølging av disse. Mange tiltak kan være aktuelle, hvorav telependling eventuelt kan nevnes som et eksempel ved siden av servicekontorer, lokale SND-kontorer m.v.

       Dette flertallet mener at en slik alene ikke løser de sentrale utfordringene. Måten å organisere dette på, vil være ulik alt etter hvilke typer tiltak som vektlegges i arbeidet. Dette flertallet vil be departementet i nært samarbeid med kommuner/fylkeskommuner om å iverksette tiltak for å vinne erfaring med hvordan en mest effektivt kan fremme arbeidet med tilbakeflytting. Telependling kan være et av flere tiltak i den sammenheng.

       For å fremme en funksjon som vil fremme rekruttering på alle de tre planene det er vist til ovenfor, vil komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette igang en forsøksordning med lønnstilskudd til returkonsulenter i 10 kommuner. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at dette arbeidet må sees i sammenheng med behovet for en aktiv rekruttering av kvinner.

5.2.7 Vannkraftbasert verdiskaping

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til behandlingen av Ot.prp.nr.10 (1996-1997) der det ble vist til at konsesjonskraft er vederlag utbyggingskommunen mottar for de inngrep utbygging av kraftproduksjon har medført.

       Konsesjonskraft er et definert volum som leveres til en gitt pris. Den gevinst som kommunen eventuelt får ved videresalg til egne innbyggere eller eget kraftverk eller andre, skal derfor ikke utløse skatteplikt.

       § 26 første ledd bokstav c ble endret slik at det bl.a. står: « Fylkes-, herreds- og bykommuner er ikke skattepliktige for formue i kraftforetak ». Det betyr at videresalg av konsesjonskraft kan gå rett inn i kommunekassa.

       Kommunene har fri råderett over konsesjoneskraften.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også understreke at det er fullt mulig for de offentlig eide E-verkene å praktisere 2-prissystem som gir kommunene anledning til å gi kommunenes innbyggere billigere kraft.

       Dette flertallet vil minne om at det helt siden århundreskiftet har vært et mål at vannkraften skal disponeres til beste for hele samfunnet. Det er derfor lagt klare begrensninger på den private eiendomsretten.

       Forutsetningen har vært at retten til å regulere vassdragene ikke var omfattet av den private eiendomsretten. Hjemfallsretten var ment å sikre at verdiene i vassdraget tilfalt det offentlige etter at private utbyggere hadde fått avkastning på sine investeringer.

       Konsesjonskraft og konsesjonsavgift er også utformet med tanke på at utbyggingskommunen skal få verdier av kraften bl.a. som kompensasjon for ulemper ved selve utbyggingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig å minne om at den kraftkrevende industrien står for i underkant av en tredel av det samlede forbruket av kraft i Norge.

       Kraftforbruket i denne industrien har vært tilnærmet stabilt i mange år samtidig som produksjonen har økt. Om lag halvparten av forbruket dekkes gjennom langsiktige kontrakter med Statkraft. Disse kontraktene, andre langsiktige kontrakter og industriens egenproduserte kraft ivaretar industriens behov for langsiktige og forutsigbare rammer.

       Flertallet mener at industrien generelt bør ha gode muligheter for å få bedre betingelser enn andre kundegrupper. Industrien har lang brukstid, store kraftvolumer og tar ut kraften på høyt spenningsnivå. Videre er mange av bedriftene lokalisert nær kraftverkene. Industriens mulighet til fleksibilitet i kraftforbruket bør også være et sterkt forhandlingskort.

       Flertallet legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår. Samtidig er det nødvendig at næringen foretar omstillinger som gjør denne virksomheten konkurransedyktig.

       Det er viktig at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr. produsert enhet og viser til at industriens fremtidige kraftvilkår avklares i god tid før de eksisterende kontrakter utløper.

       Flertallet mener det er nødvendig å se nærmere på hvordan den langsiktige kraftbalansen kan styrkes i årene fremover, både ved å begrense veksten i elektrisitetsforbruket og ved å bedre tilgangen på kraft. Flertallet er derfor tilfreds med at Regjeringen har tatt initiativ til å sette ned et energiutvalg for å vurdere kraftbalansen mot år 2020. Utvalgets mandat er bl.a. å vurdere ulike tiltak på tilgangs- og forbrukssiden for å sikre et bærekraftig energisystem.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til den store betydningen vannkraftutbyggingen har hatt for industrireisingen i Norge. Rikelig tilgang på billig elektrisk strøm har vært avgjørende ikke bare for steder med kraftkrevende industri, men også for lønnsomheten i mye av vår øvrige næringsvirksomhet. Disse medlemmer mener det er avgjørende viktig at vi beholder det nasjonale eierskapet til vannkraftressursene og at kraftsektoren fortsatt underlegges en streng offentlig styring. Dagens store offentlige eierandel og den varierte eierstruktur i kraftanlegg og nett er et godt utgangspunkt for å kunne beholde vannkraften som både et nasjonalt og lokalt fortrinn.

       Disse medlemmer vil fastholde at vannkraftressursene skal regnes som en lokal ressurs som skal gi stabile skatteinntekter til de kommuner der kraftverk og magasiner ligger. Dette prinsipp er viktig for å sikre bosettinga i store områder der det ellers er vanskelig å skaffe ny næringsvirksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker at norsk vannkraft i størst mulig grad skal bli foredlet i Norge, og helst så nært kraftstasjonene som mulig. Disse medlemmer vil ta vare på den kraftkrevende industri vi har i dag ved at de sikres langsiktige kraftavtaler til priser som kan sikre deres konkurranseevne. Det er viktig å kunne fremme foredling framfor å øke råvareeksporten av f.eks. aluminium.

       Disse medlemmer vil på nytt fremme forslag om et nytt regime for norsk energiforvaltning med sikte på å sikre en sikker strømforsyning med større prisstabilitet for alle strømbrukere. I denne forbindelse må tariffen for bruk av nettet endres slik at brukere med kort avstand til kraftstasjonene får økonomiske fordeler. Dette vil gi fordeler for næringslivet i distriktene.

5.2.8 Maritime næringer

       Komiteen vil vise til at sjøfarten har gitt svært mange arbeidsplasser både indirekte og direkte i lange tider. Disse tradisjoner har gitt grunnlag for nye virksomheter slik at de maritime næringer i dag sysselsetter om lag 70.000 årsverk med god fordeling i hele Kyst-Norge. Komiteen vil peke på at disse næringer konkurrerer på et internasjonalt marked, noe som forutsetter at de norske rammebetingelser er tilpasset dette. Komiteen mener det er lagt et godt grunnlag for fortsatt videre ekspansjon i de maritime næringer ved det nye skatteregimet for rederivirksomheten som bidrar til at hovedkontorene flyttes tilbake til Norge. Komiteen vil peke på at særlig skipsverftene har store ringvirkninger av sin virksomhet, og at mange av disse ligger i distriktene. Det er svært viktig at det kommer på plass et internasjonalt avtaleverk som regulerer statsstøtten til skipsverftene. På dette område mener komiteen at Regjeringen må fortsette sitt arbeid for like internasjonale regler.

6. Dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla

6.1 Samandrag

       Departementet viser til at den distriktspolitiske innsatsen er regulert gjennom det distriktspolitiske verkeområdet. Det verkeområdet vi har i dag tok til å gjelde frå 1. januar 1994. Verkeområdet byggjer på grundige analysar, med bakgrunn i prinsipp som var diskutert i Stortinget i samband med handsaminga av St.meld. nr. 33 (1992-1993). Verkeområdet er godkjent av EFTA sitt overvakingorgan, ESA. Regjeringa tek sikte på ein ny revisjon med verknad frå 1. januar 1998. Etter Regjeringa sitt syn, bør denne revisjonen i hovudsak gjennomførast etter dei same prinsippa som siste revisjon, med ei sterk prioritering av dei svakaste områda. Departementet peiker på at ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift, er eit viktig distriktspolitisk verkemiddel. ESA har stilt spørsmål ved ordninga sett i høve til regelverket for statsstøtte som gjeld i EØS-området. Når ESA har avklart sitt syn på dagens ordning nærare, vil Regjeringa vurdere korleis norske interesser best kan takast i vare. På Kommunal- og arbeidsdepartementet sitt budsjett er det fleire ulike ordningar som vert nytta til å skape utvikling i distrikta. I tida som kjem vil det vere nødvendig å prioritere innsatsen i dei deler av distrikta som er mest trua av folketalsnedgang. Regjeringa legg til grunn som overordna prinsipp at dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla skal reserverast prosjekt som av samfunnet blir vurdert som ønskjelege, men som ikkje ville la seg gjennomføre utan offentleg stønad. Innanfor dei generelle rammene for økologisk berekraft, vil høgaste prioritet bli gitt til prosjekt med stort potensial for verdiskaping og sysselsetting, og med stort innslag av nyskaping og omstilling. For å stimulere til nyskaping og omstilling vil det i større grad bli gitt « betinga » lån. I utkantområde skal ein vise meir velvilje for meir lokalmarknadsbaserte tiltak som er viktige for busetting og sysselsetting på staden.

       Mål- og resultatstyringsystemet som nyttast i dag, er ikkje tilpassa styringsmodellen med regionale utviklingsprogram. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil vurdere om det er nødvendig å gå gjennom mål- og resultatstyringssystemet for dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla med sikte på å oppnå ein best mogleg bruk av dei statlege ressursane til slike formål. Innsatsen for etablering av nye bedrifter er eit prioritert satsingsområde når det gjeld bruk av distriktsutviklingstilskotet. Den nye ordninga med såkornkapital vil og bli viktig i denne samanhengen. Etableringsstipendet er ei ordning for småbedriftetablerarar i alle delar av landet. Ordninga gjeld alle typar næringar, med unntak av offentleg verksemd og landbruksnæringa. Etableringsstipendet er spesielt retta mot dei minste etableringsprosjekta. Ut frå dei store problema det er i utkantane, samstundes som det er sterk ekspansjon i sentrale strok, vil Kommunal- og arbeidsdepartementet gi høgare prioritet til distrikta i denne ordninga. Fram til i dag har det vore fylkeskommunane som har forvalta etableringsstipendet. I tråd med arbeidsdelinga som ligg til grunn for dei avtalane som vert inngått mellom SND og fylkeskommunane, har fleire fylke valt å legge forvaltninga av stipendet til SND-kontoret. Det er opp til kvart fylke å avgjere om forvaltninga framleis bør vere i fylkeskommunen, eller om ordninga bør overførast til SND-kontoret.

       I dag er dei små og mellomstore bedriftene den heilt dominerande bedriftsgruppa i distrikta. Denne gruppa har lite røynsle og kapasitet til systematisk fornying av kompetansen og utnytting av eksterne kompetansemiljø. Samstundes er det utvikla ein omfattande institutt- og høgskulesektor i Noreg, med utprega geografisk spreiing gjennom nasjonale og regionale institusjonar som i varierande grad er retta inn mot situasjonen for småbedriftene.

       Departementet meiner derfor det er ei hovudoppgåve å lette tilkomsten til desse kunnskapsmiljøa for dei mindre bedriftene. Ulike tiltak vert nytta for å få dette til. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil i neste periode vidareføre arbeidet med å rekruttere høgt utdanna arbeidskraft til mindre distriktsbedrifter. Dette vil i fremste rekke skje gjennom programmet SMB-Kompetanse (SMB=Små og mellomstore bedrifter). Vidare vil programma for strategi- og leiarskapsutvikling i SMB (FRAM-programmet), teknologiformidling frå nasjonale FoU-miljø gjennom attachear til fylka (TEFT-programmet) og utvikling av forskingsresultat til kommersialiserbare produkt (FORNY-programmet) bli vidareført. Gjennom REGINN (Regional innovasjon) som startar opp i 1997, er målet at regionale høgskular og forskingsinstitusjonar skal samarbeide med verksemder om å ta i bruk nye forskingsresultat og få løyst særskilde problem i einskilde verksemder. I REGINN vil det bli lagt stor vekt på god forankring til fylkesnivået. Kommunal- og arbeidsdepartementet vurderer det slik at satsing på kompetanse og kunnskapsspreiing bør bli ein av hovudpilarane i arbeidet som fylka gjer med regionale utviklingsprogram framover. Ein vil leggje vekt på at dei nasjonale satsingane som blir gjennomførte er forankra i kvart fylke, alt etter kva behov næringslivet der står overfor, med fylkeskommunen og SND sitt fylkeskontor i viktige roller. Lokale og regionale senter spelar ulike roller og har ulike funksjonar i senterstrukturen. Det er derfor viktig å få til ei meir aktiv tilrettelegging for å utvikle dei delane av servicefunksjonane som er kontaktintensive. Som ein del av dette er det viktig å styrke tilkomsten til regionale og lokale senter. Det vil medverke til å stabilisere og auke dei funksjonelle omlanda og stabilisere busetjingsmønsteret.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet ønskjer å styrke dette arbeidet, mellom anna ved å la fylka og kommunane få større handlefridom til å ta i bruk verkemiddel til både « hard » og « mjuk » infrastruktur. Døme på « hard » infrastruktur er tilrettelegging av næringsområde, utbygging av industri- og trafikkaier, vassverk og opprusting av kommunesenter. Regjeringa vil auka løyvingane til utbygginga av hamner i distrikta. « Mjuk » infrastruktur er lokal mobilisering, nettverkssamarbeid, bransjeanalysar osv. Med innføringa av regionale utviklingsprogram er siktemålet at fylkeskommunane skal prioritere bruken av dei samla regionalpolitiske verkemidla under eitt for området sitt. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil i åra som kjem satse sterkare på kommunale næringsfond, som har gitt svært gode resultat. Det skal i det vidare arbeidet leggjast vekt på at fordelinga av kommunale næringsfond må sjåast i samanheng med dei fylkeskommunale strategiane og bruk av andre verkemiddel, og at fondet er forankra i regionale utviklingsprogram der det lokale næringslivet er involvert. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil halde fram med den særskilde kvinnesatsinga. Kvinner vil framleis vere prioritert målgruppe innanfor fleire av verkemidla. Samstundes vil ein opne for at etableringsstipendet kan finansiere nettverkskreditteringar. Kommunal- og arbeidsdepartementet ventar at satsing på kvinneretta arbeid kjem til uttrykk gjennom fylkeskommunane sine regionale utviklingsprogram. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil sette i gang ei evaluering av kvinnesatsinga. Då vil ein og sjå på årsakene til at kvinneandelen på etableringsstipendet har gått ned.

       Regjeringa meiner at meir av den distriktspolitiske innsatsen må konsentrerast til dei delane av landet som er særleg utsette for nedgang og marginalisering av folkesetnaden, område som ligg utanfor rimeleg pendlingsomland til dei lokale og regionale sentra. Dette er delar av landet som har eit ekstra svakt nærings- og servicegrunnlag. Arbeidet for å sikre sysselsettinga i desse områda skal styrkjast, samstundes som det må utviklast ein politikk som medverkar til å halde oppe servicenivået på eit høgt nivå. Regjeringa vil på bakgrunn av dette ta initiativ til at det innanfor rammene av distrikts- og regionalpolitikken blir utvikla ein eigen politikk for slike utkantområde. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Planleggings- og samordningsdepartementet vil ta initiativ til eit eige program der fylkeskommunar, kommunar og statlege etatar blir inviterte til å finne fram til gode metodar for det vidare arbeidet. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil også satse ekstra midlar for å ta i bruk moderne informasjonsteknologi i utkantstrøk.

       Nord-Noreg har i heile etterkrigstida vore den høgast prioriterte landsdelen i distrikts- og regionalpolitisk samanheng. Regjeringa vil halde fast ved den prioriteten landsdelen har hatt på dette området. Det kjem mellom anna til syne gjennom Styringsgruppa for kontakt med Nord-Noreg. Statsministeren er leiar for gruppa, og det er etablert eit samarbeidsforum mellom Regjeringa og dei regionale styresmaktene i landsdelen. Styringsgruppa har fått utarbeidd eit strategidokument for verdiskaping og næringsutvikling i Nord-Noreg. Regjeringa vil generelt streke under kor viktig denne typen samarbeid er, der nasjonale og regionale styresmakter samarbeider og har tett kontakt med næringslivet og partane i arbeidslivet, og der deltakarane forplikta seg til å følgje opp dei tilrådingane det er semje om. Statens spesielle innsats i høve til Nord-Noreg er i så måte eit døme på ein meir ambisiøs bruk av regionale utviklingsprogram, der også sektorområde under den store regionalpolitikken er med. Ein står i Nord-Noreg framfor heilt spesielle utfordringar knytte til å vidareutvikle lokaliseringsfordelane ved landsdelen under dei nye føresetnadene knytte til teknologi og marknad. På grunnlag av drøfting i Styringsgruppa for kontakt med Nord-Noreg vil det derfor bli sett i gang ei eiga utgreiing om korleis innarbeidd kompetanse og næringsverksemd kan tilpasse seg nye føresetnader når rammevilkåra for ressursbaserte næringar blir endra. Regjeringa vil framleis bruke tunge verkemiddel gjennom tiltaktssona for Nord-Troms og Finnmark. Kommunal- og arbeidsdepartementet sette i 1996 i gang ei evaluering av tiltakssona. Evalueringa skal leggje grunnlaget for ei vurdering av behovet for eventuelle endringar i tiltakssona. Regjeringa vil vidareføre sona, men på kort sikt kan det vere aktuelt å justere nokre av dei verkemidla som eksisterer i sona, slik at ho samla sett skal fungere betre. Omstillingsarbeidet i indre Finnmark blir ei stor utfordring også dei komande åra. Programmet vart starta i 1993 og opprinneleg var det ein føresetnad at programmet skulle gå til utgangen av 1997. Programmet set som mål å etablere alternativ næringsverksemd i dei tradisjonelle reindriftsområda. Arbeidet med utvikling av alternativ næringsverksemd vil halde fram også etter 1997. Mellom anna vil ein vurdere ei forlenging av omstillingsprogrammet i sin noverande form ut 1998.

       Dei eigne omstillingsmidlane er ein regionalpolitisk ekstrainnsats, på same måte som ekstrainnsatsen i distrikta. Innsatsen blir sett inn for å gi området nye bein å stå på. Området kan liggje utanfor det distriktspolitiske verkeområdet. Det er området, kommunen eller regionen som skal omstillast, ikkje berre den kriseramma bedrifta eller bransjen. Det er derfor nødvendig at omstillingsarbeidet skjer gjennom ein brei innsats på fleire felt, og at arbeidet er godt forankra i omstillingsområdet. I den vidare utviklinga av omstillingsarbeidet er det naturleg å sjå nærare på forholdet mellom regionale utviklingsprogram og omstillingsarbeidet. Noreg er med i INTERREG II-programmet, som tek sikte på å fremme den regionale utviklinga i grenseregionane internt i EU og langs yttergrensene av EU. Gjennom INTERREG IIc-programmet satsar ein særleg på transnasjonalt samarbeid om fysisk planlegging og regional utvikling. Programmet omfattar samanhengande område frå minst tre land, og det er òg opna for støtte til regionar på tvers av sjøgrenser. Gjennom dei såkalla pilotprosjekta er det utvikla eit eige samarbeid mellom Skottland og dei nordlege delane av Noreg, Sverige og Finland. Målet for dette samarbeidet er å finne fram til gode modellar for å styrke både offentleg og privat service i mindre lokalsamfunn.

       Mange norske fylkeskommunar og regionale statsetatar har engasjert seg i samarbeid med regionar i andre land, og dette er i ferd med å bli ein del av det næringspolitiske arbeidet i norske fylkeskommunar. Hovudeffekten av arbeidet er som oftast indirekte gjennom utvikling av nettverk, samarbeidskompetanse og kulturforståing. Regjeringa ser positivt på dette arbeidet. Fylkeskommunane sine internasjonale engasjement må forankrast i nasjonale interesser og det må etablerast ei klar arbeidsdeling med det nasjonale virkemiddelapparatet både heime og ute. Gjennom regionale utviklingsprogram får fylka betre høve til å satse på internasjonalisering i det regionale næringslivet. Statleg finansiering av denne verksemda blir også dei neste åra konsentrert om INTERREG og pilotprosjekt. Dei store byane har føresetnader for å spele ei større rolle innanfor kunnskapsspreiing, nyskaping og nyetablering. Departementet meiner det derfor er viktig å styrke det eksisterande arbeidet i forskningsparkane.

       For eksempel kan det nevnes at regionene Kongsvinger Arvika har et eget samarbeidsutvalg kalt ARKO som arbeider for å forbedre infrastrukturen og næringsutviklingen i regionen.

6.2 Komiteen sine merknader

6.2.1 Distriktspolitiske virkemiddelområder

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er gjennom meldinga gjort kjent med at det skal foretas en ny revisjon av det distriktspolitiske virkeområdet med virkning fra 1. januar 1998.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener denne revisjonen i hovedsak bør gjennomføres etter de samme prinsippene som revisjonen i 1994, med en sterk prioritering av de aller svakeste områdene. Det er nødvendig å prioritere den distriktspolitiske innsatsen i de deler av distriktene som er mest truet av befolkningsnedgang.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til erfaringene fra forrige omlegging av det distriktspolitiske virkeområdet. Det kom sterke reaksjoner fra flere kommuner som hadde fått sin støttestatus redusert, og som mente vedtak var fattet på feil grunnlag. Det ble også reagert på at beslutningsgrunnlaget ikke var gjort tilgjengelig for kommunene. I ettertid har flere kommuner, blant disse Selbu, Midtre Gauldal og Marnadal, rapportert om en dramatisk svikt i bedrifters investeringer i disse kommunene som en følge av den reduserte SND-status. Disse medlemmer konstaterer at tap av SND-status oppfattes som dramatisk for en kommune og næringslivet der. En ny gjennomgang må derfor innbefatte en høringsrunde der det er fullt innsyn for alle parter.

       Disse medlemmer vil påpeke at større landkommuner hvor det er bygdelag som strekker seg langt ut i distriktet, samtidig som andre deler av kommunen, f.eks. tettstedet, ligger nærmere et regionsenter, utgjør et særlig problem i denne sammenheng. Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig å finne en avgrensning av virkemiddelordningen som ikke medfører uheldig konkurransevridning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremme følgende forslag:

       « Endringer vedrørende det distriktspolitiske virkeområdet avgjøres av Stortinget. »

6.2.2 Gradert arbeidsgiveravgift

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er kjent med at ESA 14. mai 1997 vedtok et forslag til formålstjenlige tiltak for å akseptere nedsatt arbeidsgiveravgift som et distriktspolitisk virkemiddel i tråd med statstøtteregulativet i EØS avtalen. ESA har akseptert arbeidsgiveravgiften som en kompensasjon for de ekstra transportkostnader bedrifter i tynt befolkede områder har, og en har sikret at denne ordningen kan videreføres i sine hovedtrekk. ESAs forslag ville medføre at et mindre antall kommuner i sone to nærmest de store byene måtte tas ut av virksomhetsområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift. I tillegg foreslår ESA at alle bedrifter innefor skipsbygging, produksjon og distribusjon av elektrisk kraft, oljevirksomhet, samt visse deler av konkurranseutsatt tjenesteyting og gruvevirksomhet måtte betales høyeste sats for arbeidsgiveravgift uavhengig av lokalisering.

       Komiteen er videre kjent med at Regjeringen ikke vil akseptere ESA sitt forslag. Regjeringen mener differensiert arbeidsgiveravgift er en del av skattesystemet, og derfor ikke skal omfattes av dette regelverket. Regjeringen har stilt seg åpen for videre dialog med ESA om saken.

       Komiteen støtter Regjeringens arbeid i denne saken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at den graderte arbeidsgiveravgift er vårt viktigste distriktspolitiske virkemiddel. Disse medlemmer viser til følgende vedtak i Stortinget 19. mai 1994:

       Disse medlemmer vil videre vise til at den graderte arbeidsgiveravgiften gir utilsiktede virkninger og gir ekstra administrasjon for bedriftene særlig i områder med mye pendling.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at ordningen med gradert arbeidsgiveravgift skal opprettholdes og at sats for arbeidsgiveravgiften skal knyttes til virksomhetens lokalisering og ikke til arbeidstakerens bosted. »

6.2.3 Lån og tilskudd

       Komiteen mener at prioritet ved tildeling av lån og tilskudd må gis til prosjekt med stort potensiale for verdiskapning og sysselsetting og med stort innslag av nyskapning og omstilling. I utkantområder må det utvises større velvilje for mer tiltak basert på det lokale markedet som er viktige for bosetting og sysselsetting på stedet. Skal vi lykkes i etableringen av flere nye bedrifter må distriktsutviklingstilskudd i større grad være risikovillig kapital. Den nye ordningen med såkornkapital er et viktig tiltak for å få dette til.

       Komiteen viser til at Stortinget i B.innst.S.nr.II (1996-1997) sluttet seg til Regjeringens forslag om å bevilge 200  mill. kroner til et såkornkapitalfond samt 50  mill. kroner til et tapsfond for såkornkapitalordningen. Regjeringen foreslo at kapitalen ble fordelt på fond sentralt og regionalt. Det ble lagt opp til at fondene skulle være uavhengige, men med et samarbeide i nettverk for å utnytte hverandres ekspertise. Det ble lagt opp til samarbeide med private investorer.

       Komiteen mener den regionale forankringen er viktig for at fondene skal kunne fungere som bindeledd mellom forskningsmiljøene, utvalgte nyetablerere og private investorer. Komiteen mener en slik organisering vil sikre at den statlige kapitalen bidrar til å hjelpe grundere i alle landsdeler og må også ha en god distriktsprofil.

       Komiteens medlemme fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til disse partiers merknader i B.innst.S.nr.II (1996-1997) der disse partier anbefalte at det ble etablert regionale fond med egne styrer med tilknytning til forskningsparkene i Tromsø/Narvik, Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo/Ås.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktigere å få såkornkapitalfondet realisert enn å overstyre organiseringen av dette politisk med fare for å tape den private støtten. Disse medlemmer erkjenner at private investorer selvsagt stiller visse krav til fondet og dets virkeområdet,og at det er vesentlig å få til en enighet mellom disse viktige investorer og staten. Disse medlemmer vil minne om at en realisering av fondet vil bety at bedrifter i en tidlig utviklingsfase og med høy risiko gjennom fondet vil øke sine muligheter til suksess. Fondet vil i sitt virke bruke SNDs kontaktnett og vil behandle alle prosjekt likt uansett hvor i landet prosjektene er. Disse medlemmer vil på dette grunnlag ikke motsette seg at selskapet ledes av ett styre som har til formål å finansiere og overføre kompetanse til prosjekter i ulike deler av landet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er nødvendig å sette inn betydelig større bevilgninger til distriktspolitiske virkemidler for å kunne snu flyttestrømmen. Hvor mye som trengs vil avhenge av hvor sterke sentraliseringskreftene får lov til å være. Viktigst vil det være å få til en omfattende omlegging av politikken på viktige områder som samferdsel, landbruk, fiskeri/havbruk og kommuneøkonomi. Disse medlemmer er enig i at det nå er behov for særlig stor innsats i kommuner med særlig stor og langvarig fraflytting.

6.2.4 Etablererstipend

       Komiteen viser til at ordningen med etablererstipend har vært en suksess. Formålet med etablererstipend har vært å fremme utviklingen i næringssvake strøk, likevel har mer en 60 prosent av midlene hittil gått til sentrale østlandsområder. For framtiden bør det gis høyere prioritet til distriktene. En bør også vurdere hvorvidt det vil være hensiktsmessig å kunne gi etablererstipend flere ganger til samme foretak etterhvert som et foretak utvikler seg og beviser sin soliditet. Her kan en tenke seg et slags trinn to i etablererfasen med flere ansatte osv.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det er opp til hvert fylke å bestemme hvorvidt forvaltninga fremdeles bør være i fylkeskommunen eller om ordningen bør overføres til SND-kontoret.

       Komiteen vil framheve viktigheten av å få et bedre samsvar mellom det behovet lokalt næringsliv vil ha på lengre sikt for utdannet arbeidskraft og utdanningstilbud regionalt slik at en ikke i den grad som i dag utdanner ungdommen ut av sine hjemområder. En slik tilpassing bør ikke skje isolert, men som en del av utviklingen av regionale verdiskapning-miljøer, herunder regionale forskningsstiftelser. De ca 220 ressurssentrene ved de videregående skolene rundt i landet kan bidra til et mer næringsrettet miljø, særlig ved de videregående skolene. De har også store muligheter til å spille en viktig rolle ved etterutdanning som da kan skje nær hjemstedet. Dette er særlig viktig for kvinner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at ungdom må gjøres til prioritert søkergruppe til etablererstipend og at etablererstipendet skal regnes som skattefri inntekt.

       Komiteen vil gi støtte til KADs kampanje « Etablering gir vekst for alle. » For at denne kampanjen skal kunne lykkes påligger det kommunene et ansvar for å utvikle positive holdninger til næringsliv og nyetableringer.

6.2.5 Interreg

       Komiteen viser til at mange norske fylker har engasjert seg i samarbeid med regioner i andre land. Gjennom regionale utviklingsprogram vil fylkene få større muligheter til en samlet koordinert innsats i forhold til internasjonalisering. Komiteen viser til at statlig finansiering av denne virksomheten også de neste årene kommer til å konsentrere seg om INTERREG og pilotprosjekt som Nordic Link.

       I regioner som grenser mot EU må myndighetene være ekstra påpasselig når det gjelder utviklingen av næringslivet i regionen. Komiteen viser til at et samarbeid med EU-regionene her kan utløse muligheter til å se regionen som en helhet til beste for alle de som bor der. I regionenes Europa er det viktig at også norske bedrifter, spesielt i grenseområdene, er konkurransedyktige og får de samme vilkår som sine konkurrenter på den andre siden av grensen. Det er også viktig at de mulighetene som blant annet INTERREG programmene gir blir tilstrekkelig kjent.

       Komiteen viser til at det er et stort behov for samarbeid med nabolandene av hensyn til de som bor i grenseområdene. Særlig innen samferdsel er det nødvendig å samordne planer og gjennomføringen av disse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det pågående arbeidet med Atlantbanen er viktig for å fremme en god infrastruktur på strekningen Trondheim-Østersund. Det er her viktig å utnytte de mulighetene for et interregionalt samarbeid som Sveriges EU-medlemskap gir. De planer som har eksistert over lengre tid når det gjelder jernbaneutbygging for å knytte byene Oslo, Kongsvinger, Stockholm, Østersund og Trondheim sammen bør videreføres.

6.2.6 Kommunale næringsfond

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, anser at kommunene er viktige for næringsutvikling i distriktene og at kommunenes rolle blir mer sentral desto mindre kommunen er i folketall. Dette gjelder både konkret tilrettelegging for næringslivet og å sørge for at nødvendige offentlige tjenester er tilgjengelig.

       Flertallet mener det er viktig å satse mer på kommunale næringsfond. Kommunale næringsfond er rettet inn mot å støtte mindre infrastrukturtiltak og heilt små bedrifter.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at slike fond har gitt svært gode resultater. Det er viktig at fordelingen av kommunale næringsfond i framtida må sees i sammenheng med fylkeskommunale strategier. Bruken av kommunale næringsfond må være forankret i regionale utviklingsprogram der det lokale næringsliv er innblandet. Disse medlemmer mener økningen i de kommunale næringsfondene bør gis en markert utkantprofil.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at bevilgningene til kommunale næringsfond er blitt halvert de siste 3 år. Samtidig er dekningsområdet utvidet både geografisk og i forhold til de som kan søke støtte. Til tross for de meget gode resultater som er oppnådd både i direkte sysselsetting og andre positive bidrag til lokal næringsutvikling, har også de mest utsatte kommuner fått sterkt reduserte bevilgninger.

       Det er etter disse medlemmers mening positivt med de signaler som gis om å satse mer på kommunale næringsfond. Det er samtidig grunn til å etterlyse mer konkrete signaler. Samtidig vil disse medlemmer gå imot den omlegging i retning av økt fjernstyring av tildelingspraksisen som det legges opp til ved at kommunene skal bindes til prioriteringene i en fylkeskommunal plan. En særlig styrke ved de kommunale næringsfond er at man lokalt vet best hvem det bør satses på. Det har ikke kommet signaler til Stortinget hverken fra departementet eller annet hold om at pengene ikke brukes målrettet nok. Derimot er man i kommunene frustrert over at det allerede er for mange bindinger om bruken av midlene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen ikke legger opp til økt fjernstyring i tildelingspraksisen av kommunale næringsfond ved at den kobles til regionale utviklingsprogrammer. Tidligere skjedde endelig tildeling fra departementet. Fra 1995 skjer dette i det enkelte fylke.

       Disse medlemmer viser til at fylkeskommunene kan favorisere kommuner med store utflyttingsproblemer gjennom en aktiv målrettet tildeling av næringsfond. Når midlene er fordelt, har kommunene samme frihet som før til å gjøre egne prioriteringer. Det er således ingen binding til fylkeskommunenes prioriteringer når det gjelder anvendelsen av midlene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er tilstrekkelig å kreve at den enkelte kommune legger sin egen strategiske næringsplan til grunn for sine tildelinger. Alle endringer når det gjelder de kommunale næringsfond må etter disse medlemmers mening gå i retning av å utvikle en enda mindre stivbeint ordning. Den enkelte kommunes medvirkning til å utvikle regionale utviklingsprogram vil være betydningsfull av andre årsaker.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil likeså gå imot en omlegging av fordelingen av midlene mellom kommunene slik at noen skal få mindre enn i dag for at særskilt utpekte utkantkommuner skal få mer støtte. Disse medlemmer mener det trengs en forsterket innsats til alle kommuner som i dag er støtteberettiget for å forebygge at antallet kommuner med store fraflyttingsproblemer øker. Den sistnevnte gruppe av kommuner må det kunne tas et krafttak for uten at dette skal finansieres av bevilgninger som i dag er fullt utnyttet med gode resultater.

       Disse medlemmer vil peke på det uheldige i å sette negative stempel på kommuner som sliter med problemer som er påført dem av storsamfunnet. En ordning for å styrke kommuner med sterk fraflytting bør derfor rettes mot for eks. « utviklingskommuner ».

7. Aktørane sine roller i distrikts- og regionalpolitikken

7.1 Samandrag

       Det vil i større grad bli lagt vekt på å få til ei sektorsamordning der dette trengst for løyse viktige og store regionale utviklingsoppgåver. Innafor regionalpolitikken er det Kommunal- og arbeidsdepartementet som har ansvaret for den løpande samordninga og koordineringa av dei ulike sektorområda. Departementet viser til at innføringa av regionale utviklingsprogram fører til at verkemidla i større grad kan koplast betre gjennom det strategiske utviklingsarbeidet og planlegginga i fylkeskommunane. Den sentrale oppgåva for departementet i ei slik arbeidsdeling, i tillegg til politikkutvikling, er rettleiing, råd, forhandlingar og godkjenning knytt til utarbeidinga av programma. Det vil bli lagt opp til årlege rundar og breiare gjennomgang og evaluering kvart fjerde år.

       Vidare viser departementet til at ein gjennom innføringa av regionale utviklingsprogram ønskjer å styrke fylkeskommunen som utviklingsaktør. Etableringa av SND-kontor i fleire fylke gjer at fylkeskommunen får ei meir reindyrka rolle som utviklar av mål og strategiar innanfor distrikts- og næringspolitikken. Oppfølgingsansvaret gjennom konkret verkemiddelbruk blir lagt til SND-kontoret. Det er då viktig at dei måla og strategiane som blir utvikla på fylkesnivået, blir førande for korleis SND-kontoret bruker verkemidla, slik det er lagt opp til i avtalen mellom SND og Nord-Trøndelag fylkeskommune. Denne føresetnaden ligg til grunn også for avtalar mellom andre fylkeskommunar og SND om lokale SND-kontor. Kommunane spelar ei nøkkelrolle i distrikta, både som politisk og administrativt organ, som tenesteytar, arbeidsgjevar og etterspørjar etter varer og tenester. Grunnlaget for eit levedyktig lokalsamfunn heng saman med at folk finn kommunen attraktiv både som heimstad og arbeidsstad. Då er det viktig at kommunen ikkje berre utviklar gode velferdstilbod, men at han òg er med og mobiliserer dei lokale ressursane i næringsutviklingssamanheng. Strategisk næringsplanlegging (SNP) er eit viktig verkty i den samanhengen. Det er likevel nødvendig å vurdere om SNP-prosessen er godt nok tilpassa dei utfordringane som kvar kommune møter. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil derfor setje i gang ei evaluering av SNP-prosessen i kommunane for å få eit betre grunnlag til å vurdere behovet for tilpassingar. Innanfor ei slik evaluering er det òg interessant å fokusere på det regionale perspektivet og forholdet til regionale utviklingsprogram.

       Formålet til SIVA er å vere eit nasjonalt føretak for auka sysselsetting i distrikta. SIVA si primære rolle er å tilby ein gagnleg fysisk infrastruktur for bedrifter på stader der den private eigedomsmarknaden ikkje fungerer fullgodt, og der det av samfunnsøkonomiske grunnar er ønskjeleg å stimulere den økonomiske aktiviteten.

       Strategien til SIVA er å byggje opp regionale verdiskapingsmiljø gjennom ein kombinasjon av eigedomsdrift og nettverksbyggjande tiltak. Det er viktig at SIVA også i framtida samråd seg med andre aktørar når selskapet går inn i nye engasjement. Spesielt er det viktig at SIVA og SND koordinerer oppgåvene sine. Det er teke initiativ til ein gjennomgang av dei to instansane si verksemd for å hindre at uheldig overlapping skjer. Det vil òg verte vurdert om ein eigen samarbeidsavtale kan vere tenleg. Kommunal- og arbeidsdepartementet ser det som viktig å sikre SIVA eit forsvarleg eigenkapitalgrunnlag.

7.2 Komiteen sine merknader

7.2.1 Om SND

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at innføringen av regionale utviklingsprogram vil styrke fylkeskommunens stilling som utviklingsaktør. De regionale utviklingsprogrammene vil bidra koblingen mellom mål og strategier på den ene siden og konkret virkemiddelbruk på den andre. Det er nå inngått avtaler mellom SND og elleve fylkeskommuner om oppretting av distriktskontor. Avtalene balanserer fylkeskommunenes næringsmessig engasjement med utgangspunkt i fylkesplanene og årlige regionale utviklingsprogrammer, med behovet for samordning av virkemiddelbruken på fylkesnivå, og hensynet til en helhetlig organisering av SND på fylkesnivå.

       Flertallet viser til at etableringen av SND-kontorer i flere fylker gjør at fylkeskommunen får en mer rendyrket rolle som utvikler av mål og strategier innenfor distrikts- og næringspolitikken. Oppfølgingsansvaret gjennom konkret virkemiddelbruk blir lagt til SND-kontoret. Det er da viktig at målene og strategiene som blir utviklet på fylkesnivået blir førende for hvordan SND-kontoret bruker midlene.

       St.meld. nr. 51 (1996-1997) om SND understreker at hele SNDs administrasjon skal ta distriktspolitiske hensyn ved forvaltningen av alle SNDs virkemidler. For å sikre at fylkeskommunens mål og strategier blir fulgt best mulig opp, og for å sikre at det tas tilstrekkelig hensyn til utkantene, mener flertallet at de regionale utviklingsprogrammene må gi føringer på bruken av alle virkemidlene som SND-kontoret forvalter.

       Flertallet viser til viktigheten av at de målene og strategiene som blir utviklet på fylkesnivået virkelig blir førende for hvordan SND-kontoret bruker virkemidlene. Dette er forutsetningen for avtalen mellom SND og Nord-Trøndelag fylkeskommune, og denne forutsetningen vil også ligge i bunnen for avtaler mellom SND og andre fylkeskommuner. Flertallet viser til at dette betyr en overordnet politisk styring av SND.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til merknad under avsnitt 5.2.1 vedrørende forholdet mellom fylkeskommunene og SND. Disse medlemmer vil vise til at innlemmingen av Distriktenes Utbyggingsfond i SND har ført til en lavere prioritering av distriktshensyn enn tidligere. Det har i liten grad vært gitt rapporter til Stortinget om resultatene som SND har oppnådd i form av økt sysselsetting. Evalueringen som ble gjennomført av Stiftelsen for nærings- og samfunnsforskning (SNF) vinteren 96/97 konkluderte med at SND har opptrådt i samsvar med Stortingets vedtak. Samtidig konkluderes med at « distriktutviklingsdivisjonen » bør gis et navn som er mer i samsvar med den virksomhet som drives. Det foreslås at divisjonen omdøpes til « Nyskapingsdivisjonen ».

       Denne evaluering viser etter disse medlemmers mening at SND ikke drives i samsvar med den formålsparagraf som er vedtatt av Stortinget der det står at SNDs ene hovedformål er å « fremme tiltak som skal gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikt med særlige sysselsettingsvansker eller dårlig utbygd næringsgrunnlag ».

       Disse medlemmer viser til at dagens distriktsutviklingstilskudd er en videreføring av det tidligere investeringstilskuddet og bedriftsutviklingstilskuddet. Investeringstilskuddet har tidligere hatt en klar og tilsiktet kompensatorisk effekt for å gjøre de definerte utbyggingsområdene attraktive for investeringer. Kravet til nyskaping som et ønsket kjennetegn når investeringstilskudd skulle gis, ble innført i 1991. SND har siden 1993 lagt økende vekt på at støtte skulle gis til prosjekter som var utviklingsorientert og innstilt på modernisering. Dette har ført til at den kompensatoriske effekt har blitt tonet ned samtidig som tidligere selektive virkemidler er gjort landsdekkende.

       Disse medlemmer vil vise til at Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev til SNF datert februar 1997 konkluderte slik om nevnte evaluering:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ønsker å videreutvikle og styrke den delen av SND som bidrar til næringsutvikling i distriktene, og vil derfor øke bevilgningene til SND over Kommunaldepartementets budsjett. Imidlertid kan disse medlemmer ikke se at det er nødvendig for SND å drive vanlig bankvirksomhet med høge renter gjennom grunnfinansieringen der dette bør kunne ivaretas av bankvesenet. Disse medlemmer vil derfor redusere disse rammene, men mener samtidig det er nødvendig å øke rammene for risikofinansiering.

       Disse medlemmer vil at den statlige støtte i første rekke skal gå til de bedrifter i distriktene som skaper nye arbeidsplasser eller opprettholder dagens sysselsetting. All statistikk forteller at det er de små og mellomstore bedrifter som skaper de fleste nye arbeidsplasser i landet. I distriktene er denne type bedrifter enda viktigere enn i sentrale strøk. Disse medlemmer konstaterer at SND ikke har prioritert de små og mellomstore bedriftene høgt nok, og at også distriktshensyn er tonet ned til fordel for ønske om god lønnsomhet i SNDs egen virksomhet. Disse medlemmer vil vise til at SND i sine årsrapporter ikke forteller om virksomhetens resultater i form av arbeidsplasser til tross for at SND har som et av sine formål å bidra til vekst i sysselsettingen. Disse medlemmer vil vise til den evaluering av SNDs distriktsrettede virkemidler som er foretatt av Nordlandsforskning og NIBR. Denne rapporten viser at mens bedrifter med under 1  mill. kroner i omsetning i 1989 fikk tre av ti støttekroner, fikk de i 1994 bare to av ti. Bedrifter med omsetning over 10  mill. kroner har i den samme periode økt sin støtteandel fra 24 til 35 %. Bedrifter med under ti ansatte fikk knapt 60 % av støttekronene i 1994 mot over 80 % fem år tidligere. Rapporten viser også at SND har satset den statlige støtte til distriktene på bedrifter med tryggere økonomi enn det Distriktenes utbyggingsfond gjorde.

       Disse medlemmer mener at Stortinget må se til at SND bidrar langt sterkere til å styrke sysselsettingen i distriktene og til å ta vare på bosettingsmønsteret. Disse medlemmer vil fremme forslag i samsvar med dette ved behandling av St.meld. nr. 51 (1996-1997), bl.a. forslag om å sette av egne låne- og tilskuddskvoter for småbedrifter i distriktene.

       Egenkapitaldivisjonens virksomhet må innrettes mot å ivareta etablering av ny virksomhet, støtte av gründere og sikring av lokalt eierskap. Disse medlemmer er meget kritisk til egenkapitaldivisjonens virksomhet som bidrar til å sentralisere næringslivet og øke det statlige eierskapet i lønnsomme bedrifter. Den forretningsmessige profilen må tones ned på bekostning av de distriktspolitiske hensyn. Investeringer som ikke ivaretar lokalt eierskap må unngås. Disse medlemmer vil vurdere å fremme forslag om å avvikle egenkapitaldivisjonen med mindre virkemåten blir endret.

       Disse medlemmer forutsetter at en eventuell videreføring av egenkapitaldivisjonen i SND betinges av en omorganisering for å unngå enhver mulighet for at selskapet der SND er eiere blir forfordelt gjennom lån og tilskudd fra SND.

       Disse medlemmer vil særlig nevne tilskuddsordningene gitt til landbruksbasert næringsmiddelindustri, egenkapital til de største havbruksaktørene, egenkapital til kjøpesenter, egenkapital til privat vannforsyningsanlegg i Bærum og egenkapital til landets største busselskap som uheldige eksempler på bevilgninger fra SND. Disse bevilgningene gir sentralisering av makt og arbeidsplasser og færre arbeidsplasser enn om virksomheten fikk fortsette i mindre selskaper.

       Disse medlemmer mener en ordning med såkalte betingede lån vil kunne virke som en premiering av de som ikke lykkes med sine prosjekter. Ved en vurdering av SNDs låneordninger må det legges mer vekt på å stimulere bedriftene til å lykkes enn på å kunne få penger tilbake til statskassen for å bruke de samme pengene flere ganger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser i forbindelse med SND til behandlingen av St.meld. nr. 51 (1996-1997) Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og partiets merknader til denne meldingen.

       Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstreparti sine merknader og framlegg om etablering av Regionale utviklingsselskaper (RUS) i innstillinga til St.meld. nr. 51 (1996-1997).

7.2.2 Om SIVA

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at SIVA har gått over fra å være et selskap som sto for oppføring og utleie av industribygg i distriktene til i større grad å arbeide med virksomhetsutvikling og arbeid gjennom investerings- og ventureselskap. Flertallet er enig i at SIVA bør utvikle den effektiviteten som ligger i å kombinere innsatsfaktorene eiendom, bedriftsutvikling og arbeid gjennom risikokapitalselskap. Flertallet viser til at SIVA, med sitt nettverk både i Norge og internasjonalt, kan fungere som et nettverksenter for industriell nyskaping som kommuner, fylkeskommuner og virkemiddelapparatet ellers kan dra nytte av.

       Flertallet viser til at SIVAs målsetning er å fungere som spydspiss i innovativ tenking og handling. Flertallet viser til den raske overgangen til kunnskapsintensiv næringsvirksomhet gjør det nødvendig at distriktene blir i stand til å utvikle en tidsmessig infrastruktur for nyskaping.

       SIVAs strategi for å bygge opp regionale verdiskapingsmiljø gjennom en kombinasjon av nettverksbygging og eiendomsdrift er en effektiv virkemiddelbruk i så måte.

       Flertallet ser det som viktig å sikre SIVA et forsvarlig egenkapitalgrunnlag, og viser til at SIVA har hatt liten økning i egenkapital. Departementet bør legge til rette for en vesentlig økning alt i 1998-budsjettet.

       Flertallet er enig i at SIVA hverken kan eller skal være noen finansieringsinstitusjon for næringslivet i distriktene, men mener kombinasjonen av de tre aktivitetsområdene gjør SIVA til et handlekraftig og effektivt virkemiddel for næringsutveksling i distriktene. Det er likevel verdt å understreke at eiendomsinvesteringene skal gi avlastning på bedriftens egenkapitalside. På denne måten kan SIVA avhjelpe bedriftenes egenkapitalsituasjon.

       Flertallet viser til at SIVA bør fremme et samspill mellom sentrale strøk og distriktene, uten at distriktsprofilen til SIVA blir svekket.

       Flertallet viser til at SIVA ved utgangen av 1995 administrerte en bygningsmasse på omkring 235.000 kvadratmeter fordelt på 35 steder over hele landet. De største eiendomsinvesteringene er i fylkene Nordland, Sogn og Fjordane, Hedmark, Troms og Agder-fylkene. Ved utgangen av 1996 var over 8.600 personer i aktivitet i SIVA-tilknyttede virksomheter. For tiden er det en økende etterspørsel etter SIVAs tjenester som eiendomsutvikler. Flertallet viser til at dette kan ha sammenheng med at bedriftene ønsker og bør ha egenkapitalen fri til strategisk satsing isteden for å bruke den til fast eiendom. Regjeringen bør vurdere om ikke dette også generelt er den beste måten å hjelpe bedriftene med egenkapital fra statens side.

       Flertallet viser til at eiendommene til SIVA blir drevet etter forretningsøkonomiske prinsipper innenfor en ramme av balansedrift. Statens « kostnad » med SIVA er representert ved at staten ikke krever direkte økonomisk avkastning på den egenkapitalen som er skutt inn i selskapet. Et slikt opplegg bør legges til grunn for SIVAs videre drift ut i fra de spesielt risikofylte oppgaver SIVA har i distriktene.

       Flertallet viser til at det i tillegg kommer mindre årlige tilskudd over statsbudsjettet til utvikling av virksomheter og utvikling av ulike deler av infrastrukturen for nyskaping.

       SIVA arbeider nå også med å utvikle næringsparksmodellen utenfor Norge, foreløpig i Nordvest Russland. Flertallet ber Regjeringen vurdere hvorvidt SIVA-modellen kan være en interessant måte å bistå norsk næringsliv, og spesielt små og mellomstore bedrifter i distriktene, til å internasjonalisere seg.

       Flertallet viser til at både Møreforsknings evaluering av SIVA og SNFs evaluering av SND fra februar 1997 konstaterer at de to selskapene i hovedsak er ulike og at det synes å være lite overlapping mellom de to selskapenes virksomhet. Flertallet viser videre til den aktive utviklerrollen som preger SIVAs virksomhet. Flertallet mener det er viktig at SIVAs arbeid for å utvikle regionale verdiskapingsmiljø, bl.a. gjennom å stimulere til nettverksbygging føres videre. Etter flertallets oppfatning utgjør SIVAs tre ulike virksomhetsområder i denne sammenheng viktige deler av et samlet hele. På områder der SIVAs virksomheter berører SNDs vil det være tjenlig at de to institusjonene koordinerer aktiviteten. Det er viktig at SND ser på SIVA som en interessant og utviklende kunde for sine virkemidler, som er lån og tilskudd.

       Flertallet finner grunn til å slå fast at SIVA skal bestå med den kombinasjon av innsatsfaktorer som benyttes i dag, nemlig eiendom, virksomhetsutvikling, nettverksbygging og arbeid gjennom regionale risikokapitalselskaper og forskningsparker.

       Flertallet mener det er viktig at et evt. overskudd av SIVAs virksomhet blir brukt til å styrke egenkapitalen og dermed styrke næringsutviklingen i stedet for å gå som utbytte til staten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener SIVA fortsatt skal være et selskap for oppføring og utleie av industribygg. Disse medlemmer stiller seg spørrende til utviklingen av SIVA til et bedriftsutviklings- og investeringsselskap uten at dette har vært behandlet av Stortinget. Disse medlemmer har merket seg at det er investert vesentlig kapital i 15 risikokapitalselskap som ligger på siden av SIVAs virksomhetsområde.

       Disse medlemmer stiller seg ikke negative til utvidelse av selskapets egenkapital, men vil ta endelig stilling til dette når eventuelt konkret forslag foreligger. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen begrunner nærmere hvorfor kapitalutvidelse er nødvendig. Likeledes hvor mye av utvidelsen som skyldes SIVAs primærvirksomhet, oppføring og utleie av næringsbygg, og hvor mye som skyldes kapitalbehov i annen virksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til merknader under kap. 5.2 vedrørende SND og etableringen av regionale utviklingsselskaper.

7.2.3 Regjering og Storting

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er særlig viktig at Kommunal- og arbeidsdepartementet får en sterkere stilling som samordner av politikk og overvåker av virkningene på bosettingsmønsteret av den totale politikk og annen påvirkning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at de politiske signaler som gis fra aller høgeste hold i Storting og Regjering har betydning for utviklinga i landet langt ut over de direkte vedtak som fattes. Det er den trygghet som den enkelte føler for en god utvikling i sitt nærområde enten det gjelder arbeide og lønn eller offentlige tilbud som avgjør om og hvor folk flytter. Disse medlemmer er overbevist om det kan legges grunnlag for en annen utvikling i flyttemønsteret ved at det gis flere positive og troverdige signaler til distriktsbefolkningen. For å kunne skape den nødvendige trygghet hos de mange som går med flytteplaner - og derved snu flyttestrømmen - trengs det at hensynet til utviklinga i distriktene gjøres til et overordnet hensyn og at ansvaret for denne utviklinga gjøres tydelig. Disse medlemmer viser til at Kommunal- og arbeidsdepartementet i dag har en samordningsfunksjon for regional- og distriktspolitikken. Dette departementet synes å ha mistet mye av sin innflytelse. Dette har blitt synlig bl.a. ved at SND ble underlagt Næringsdepartementet. Samtidig har departementet i liten grad stått frem som en forkjemper for en god utvikling i distriktene, jf. sakene om nytt inntektssystem for kommunene og om ny kommunestruktur.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å overbevise folk om at det er vilje til en annen utvikling. Disse medlemmer mener det trengs både et regjeringsskifte og at en ny regjering markerer en ny kurs i distriktspolitikken ved å forsterke samordningen internt, f.eks. ved å opprette et eget departement for distriktsutvikling. Et slikt departement må ha en sentral posisjon i den sentrale statsforvaltningen bl.a. ved å samordne og utrede med tanke på at beslutningstakere på ulike styringsnivå skal sette utviklingen av landets bosetting langt høgere på sakslista enn i dag. Helt sentralt for et slikt samordningsdepartement vil bli hensynet til dem som bor i pressområdene og hensynet til stabile forhold i de næringer som særlig rammes når den politisk styring med utviklingen uteblir.

8. Forslag frå mindretal

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding om økonomiske og miljømessige gevinster av å beholde/utvikle småskalabasert struktur for lettere industri som for eksempel næringsmiddelindustri, fiskeforedling, treforedling samt innen havbruksnæringen.

Forslag 2

       Det opprettes en særlig tilskuddsordning i Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett for de grunnskoler som har distriktsaktiv skole/entreprenøropplæring som tilvalgsfag.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen sette i gang et pilotprosjekt i et utvalg kommuner vedrørende telependling.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at ordningen med gradert arbeidsgiveravgift skal opprettholdes og at sats for arbeidsgiveravgiften skal knyttes til virksomhetens lokalisering og ikke til arbeidstakerens bosted.

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen sette igang en forsøksordning med lønnstilskudd til returkonsulenter i 10 kommuner.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen oppnevne en ny Innlandskommisjon for å vurdere behovet for særlige virkemidler og politikkutforming for å opprettholde bosettingsmønsteret i innlandsdelen av Sør-Norge.

Forslag 7

       Endringer vedrørende det distriktspolitiske virkeområdet avgjøres av Stortinget.

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen innføre meldeplikt for hjørnesteinsbedrifter som planlegger å legge ned eller sterkt redusere sysselsettingen

Forslag 9

       Det opprettes et eget budsjettkapittel på Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett med støtte til Utviklingskommuner som er de 50 kommuner som har hatt størst nedgang i folketallet de siste 5 år. Ordningen dimensjoneres ut fra en 5-årig plan.

Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fylkeskommunene skal beholde bevilgningsansvaret for Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjettkapitler for regional- og distriktspolitikk.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 11

       Målet for distrikts- og regionalpolitikken er å legge til rette for at folketallet kan opprettholdes i alle kommuner.

Forslag 12

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med skattefri avsetning til Egenutviklingsfond, der skattereduksjonen betinges av fysisk investering eller oppbygging av formalkompetanse i egen virksomhet. Ordningen gjøres landsomfattende med skattereduksjoner på 30 % til 80 % avhengig av kommuners SND-status. De avsatte midler må benyttes i løpet av 5 år for å oppnå skattegevinst.

Forslag 13

       Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg for å utrede hvordan ny informasjonsteknologi (IT) kan bidra til å flytte funksjoner i offentlig forvaltning ut fra Oslo og andre større byer.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 14

       Stortinget ber Regjeringa setje ned eit breitt samansett utval for å greie ut korleis ein kan bruke ny informasjonsteknologi (IT) for å desentralisere viktige funksjonar i offentleg forvalting.

9. Komiteen si tilråding

    Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre følgende

       St.meld. nr. 31 (1996-1997) - Om distrikts- og regionalpolitikken - vedlegges protokollen.

       Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en handlingsplan der myndighetene på en dynamisk og fremtidsrettet måte legger til rette for å styrke utviklingen av norsk IT-kompetanse, i den hensikt å skape grobunn for nye arbeidsplasser og for å videreutvikle og trygge de eksisterende arbeidsplassene i hele landet.

       Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at det ikke skal gis dispensasjon fra forsyningsplikten for strøm til områder med fast bosetting eller næringsvirksomhet.