4. Den breie distrikts- og regionalpolitikken
4.1 Samandrag
Departementet viser til at det no går føre seg ein del endringar i sektorpolitikken som skaper nye utfordringar for utviklinga i distrikta. Den distriktspolitiske effekten av innsatsen på andre politikkområder er omfattande. Det er vanleg å kalle denne samla innsatsen for den breie distrikts- og regionalpolitikken, medan dei distriktspolitiske verkemidla over Kommunal- og arbeidsdepartementet sitt budsjett vert kalla den smale distrikts- og regionalpolitikken. Det er liten tvil om at det er den breie distrikts- og regionalpolitikken og den generelle økonomiske politikken som har mest å seie for å utvikle levekåra og tryggje busetjingsmønsteret i alle delar av landet. For å få størst mogeleg effekt er det viktig å sjå innsatsen innanfor dei ulike sektorane i samanheng.
Dei siste åra har det skjedd endringar innanfor fleire sektorar som er regionalpolitisk viktige. Særleg viktige regionalpolitiske sektorar der det skjer endringar, er samferdsle, landbruk og fiskeri og kommunesektoren. Desse sektorane blir derfor spesielt omtalte i meldinga.
God framkomst i alle delar av landet er framleis det viktigaste målet for samferdslepolitikken, på same tid som ein tek omsyn til miljø og trafikktryggleik. Investeringar saman med drift og vedlikehald av infrastruktur er viktige element i ein politikk for spreidd busetnad og levedyktig næringsliv i alle delar av landet. I arbeidet med å skape godt fungerande regionar, er det svært viktig å knyte saman senter og omland gjennom gode samferdsleløysingar.
Større grad av marknadsorientering har vore nødvendig for å sikre ein mest mogeleg effektiv ressursbruk innanfor samferdslesektoren. Viktige samferdsleetatar som postverket og televerket har møtt sterkare konkurranse og blitt omdanna til statlege selskap. Departementet meiner at ei friare stilling i høve til staten har gjort Posten og Telenor i stand til å møte den auka konkurransen. Det har ført til store kostnadsreduksjonar som kundane, ikkje minst i distrikta, nyt godt av. Både Posten og Telenor har samfunnspålagde oppgåver, og basistenestene skal vere tilgjengelege for innbyggjarane og næringslivet i heile landet.
Det er eit mål å sikre ein omfattande og kostnadseffektiv landbruksproduksjon i Noreg, som kan gje grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri. Landbruket må framleis spele ei sentral rolle i arbeidet med å utvikle robuste distrikt og bygdesamfunn. Det er gjennomført tiltak som har gitt kostnadsreduksjonar i landbruket, til beste for forbrukarane. Ei slik utvikling må halde fram, men dette må skje på ein måte som i tilstrekkeleg grad sikrar dei distriktspolitiske omsyna. Det har til følgje at inntektsvilkåra og produksjonen i distriktsjordbruket må haldast oppe, samstundes som ei må leggje stor vekt på å utvikle ny næringsaktivitet i lokalsamfunn der landbruket veg tungt.
Det sentrale økonomiske verkemidlet innanfor jordbruksavtalen når det gjeld næringsutvikling i landbruket, er bygdeutviklingsmidlane (BU-midlane). Målet er at BU-midlane skal føre til fleire arbeidsplassar innan og i tilknyting til landbruket. Resultata av satsinga i 1995 viser ein venta sysselsettingsauke på 1.200-1.300 årsverk, av desse 700 årsverk for kvinner. I 1995 gjekk 69 % av midlane til kommunar innanfor det distriktspolitiske verkeområdet.
Fiskerinæringa er ei av dei viktigaste eksportnæringane i Noreg, og ho er basisnæring i mange kystsamfunn. Slik Regjeringa vurderer det, er utviklinga av ei lønsam og berekraftig fiskeri- og havbruksnæring det sikraste grunnlaget for vidare busetnad, sysselsetting og utvikling langs kysten.
Den største utfordringa for norsk fiskerinæring i åra framover, er å sikre ei praktisk omstrukturering og vidareutvikling av næringa. Det er særleg viktig å få til auka horisontal samarbeid mellom bedriftene for å styrke bedriftene si konkurranseevne i den internasjonale marknaden. Vidare bør ein få til auka vertikalt samarbeid mellom flåten, havbruksnæringa og industrien når det gjeld mottak/levering av råstoff.
Regjeringa vil m.a. arbeide for ei forvaltning av fiskeressursane som sikrar ei høgast mogeleg langsiktig og berekraftig avkastning, ei miljøsikker havbruksnæring og eit godt fiskerihamntilbod.
For kommunesektoren har det vore nødvendig å sikre eit finansieringssystem som legg grunnlaget for eit mest mogeleg likeverdig tenestetilbod, samstundes som tilbodet ikkje blir dårlegare der det i dag er best utbygd.
Rammetilskot til kommunar og fylkeskommunar er det viktigaste statlege verkemidlet for å påverke fordelinga av inntekter mellom kommunar og mellom fylkeskommunar. I tillegg til målsetjinga om utjamning av føresetnader for eit likeverdig tenestetilbod, blir det òg gitt tilskot gjennom inntektssystemet som er regionalpolitisk underbygde.
I åra framover tek Regjeringa sikte på at det kommunale tenestetilbodet skal lyftast der det i dag er dårlegast, utan at det blir dårlegare der det i dag er godt.
Regjeringa sitt mål om berekraftig utvikling legg viktige premiss for distrikts- og regionalpolitikken. Dette inneber mellom anna at verdiskapinga i distrikta må skje innanfor dei grensene naturen set. Mange distrikt er avhengige av eit miljø- og naturbasert næringsliv. Berekraftig bruk av naturressursane i slike område er derfor ein føresetnad både for ei vidare utvikling av næringslivet og for å ta vare på regionane sine føremonar.
Regjeringa legg vekt på utvikling av kulturområdet som eit berande element i utviklinga av gode lokalsamfunn. Alle delar av landet skal ha tilgang til kulturutrykk og kulturaktivitet.
Staten har ei pådrivarrolle i denne satsinga, i samråd med kommunar og fylkeskommunar. Det må mobiliserast til brei aktivitet i kultursektoren, både av amatørar og profesjonelle. Som ein del av dette arbeidet vil Regjeringa velje ut nokre lokale signalprosjekt rundt om i landet, som kan styrke kulturengasjementet, livslang læring og fysisk aktivitet. Dei nasjonale kulturinstitusjonane må trekkjast med i ei slik vitalisering av kulturlivet. Det same gjeld teater, orkester, musi og riksanlegg m.m., der staten saman med kommunar og fylkeskommunar bidrar med finansiering. Det vil bli arbeidd for å styrke samordning og vidareutvikling av informasjonssystem i kultur- og kunnskapssektoren i « Kulturnett Norge ». Det bør byggjast ut eit nasjonalt nettverk av musikk-, kultur- og kunstskular.
Kommunal- og arbeidsdepartementet arbeider med å førebu det faglege grunnlaget for å greie ut distriktspolitiske konsekvensar av større politikkomleggingar innanfor viktige samfunnsområde. Arbeidet blir sett i samanheng med arbeidet i Kostnadsberekningsutvalet. Regjeringa vil vidare ta initiativ til ein brei gjennomgang av effektane for distrikta av ulike verkemiddel, mellom anna samferdsleinvesteringar og ulike ordningar innanfor landbruket. Målet med utgreiinga vil vere å sikre at den distriktspolitiske innsatsen på ulike område i større grad vert vurdert i samanheng, slik at den samla innsatsen vert meir målretta.
4.2 Komiteen sine merknader
4.2.1 En helhetlig politikk for utvikling av distriktene
Komiteen viser til at den distriktspolitiske effekten av innsatsen på mange politikkområder er omfattende. Særlig gjelder dette innenfor områder som samferdsel, landbruk, fiskeri og ikke minst i kommunesektoren. Komiteen peker på at regionalpolitiske hensyn må være blant de fremste i den videre utviklingen av disse sektorene. Komiteen understreker betydningen av at det snarest mulig blir etablert rutiner som sikrer at konsekvensene for distriktene blir utredet som en del av beslutningsgrunnlaget når Stortinget skal avgjøre om politikken på viktige samfunnsområder skal legges om. Komiteen er enig i at det skjer en bred gjennomgang av effektene for distriktene av ulike virkemidler med sikte på bedre målretting. Komiteen vil understreke viktigheten av at en klarer å fange opp nytten av et virkemiddel i bred samfunnsøkonomisk forstand.
Komiteen vil vise til at Stortinget 23. mai 1995 gjorde slikt vedtak:
| « Stortinget ber Regjeringen fastlegge rutiner som sikrer at konsekvensene for distriktspolitikken blir utredet som en del av beslutningsgrunnlaget når Stortinget skal avgjøre om politikken på viktige samfunnsområder skal legges om ». |
Komiteen konstaterer at Regjeringen nå vil gjennomføre distriktsmessige konsekvensutredninger ved større politikkomlegginger. Komiteen vil understreke viktigheten av dette, da virkningene av endringer i den brede distrikts- og regionalpolitikken kan være omfattende og uoversiktlige. Komiteen vil likeså understreke at Kommunal- og arbeidsdepartementet må tillegges et klart ansvar for å samordne og utrede distriktshensyn i den samlede politikken slik Regjeringen uttaler i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det ut fra samme hensyn er nødvendig at alle saker om de distriktspolitiske virkemidler på Stortinget er underlagt kommunalkomiteen.
Disse medlemmer finner det underlig at departementet ikke har kommet lenger enn til å utrede hvordan slike konsekvensutredninger skal foretas når andre departement er involvert. Etter at stortingsvedtaket om konsekvensutredninger ble gjort er svært mange saker med store distriktspolitiske konsekvenser lagt fram uten at direkte og indirekte virkninger for bosettingsmønsteret er omtalt. Særlig beklagelig er det at Kommunal- og arbeidsdepartementet selv ikke har med slike vurderinger i departementets egne meldinger og proposisjoner, jf. forslag om nytt inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ønsker å styrke en politikk som sikrer sterkere og livskraftige lokalsamfunn. Målet er å motvirke sentralisering, opprettholde bosettingen i distriktene og bevare balansen i bosettingsmønsteret innen regionene.
De distriktspolitiske virkemidlene finnes på en rekke områder, og disse må etter disse medlemmers sitt syn samordnes og koordineres. En god distriktspolitikk kjennetegnes ved at den tar de distriktspolitiske utfordringene inn som en del av all annen politikk, som en del av den økonomiske politikken, landbruks-, fiskeri-, utdannings- og miljøpolitikken osv. Slik kan distriktspolitikken brukes aktivt til å styrke distriktene.
Disse medlemmer mener følgende punkter må stå sentralt i distrikts- og regionalpolitikken:
| - | Å styrke fylkenes/kommunenes mulighet til og ansvar for å drive en aktiv næringspolitikk. |
| - | En sterkere satsning på videreforedling av råstoffer og ressurser basert på lokal produksjon. |
| - | Å utvikle og opprettholde distriktsarbeidsplasser. |
| - | Å øke og målrette den offentlige innsatsen overfor distriktene slik at lokale ressurser utnyttes for å stimulere til økt lokal verdiskaping. |
| - | Å legge til rette for/etablere ulike typer tjenesteyting via fjernarbeidsplasser knyttet opp til privat eller offentlig virksomhet via bruk av tele-/dataoverføring. Kostnader til infrastruktur (samferdsel, tele, post) bør være like over hele landet. |
| - | Et forpliktende regionalt samarbeid (mellom fylker) slik at ungdom gis en reell mulighet til å fullføre sin utdanning så nært hjemstedet som mulig. |
| - | At de videregående skolene og høyskolene organiserer videre- og etterutdanningskurs og desentralisert høyskoleutdanning. |
| - | En økt satsing på investering, vedlikehold og rehabilitering av offentlige bygg, kloakkrensing, kollektivtrafikk osv. som vil stimulere til en mer ønsket distriktspolitikk. |
| - | Å styrke den lokale og regionale kulturaktiviteten. |
| - | Fraktutjevning på viktige varer. |
| - | Å gjeninnføre støtteordningen til dagligvarehandelen i små lokalsamfunn. |
| - | Å styrke samferdselen i distriktene. Det gjelder bl.a. omfordeling av veimidlene for å forbedre veistandarden i distrikter med dårlige veger. Der det ikke er realistisk å kunne bygge ut et alternativ til personbil må reduksjon av årsavgift skje parallelt med endring i bensinpriser. |
Disse medlemmer mener målet med all distriktspolitikk må være å sikre levedyktige og allsidige samfunn i distriktene. Etter disse medlemmers oppfatning må de distriktspolitiske virkemidler effektiviseres ut fra dette siktemålet.
Disse medlemmer vil understreke at distriktspolitiske hensyn må vektlegges i hele den økonomiske politikken. Den økonomiske og strukturelle utvikling må ta sitt utgangspunkt i at mye av ressursgrunnlaget ligger i distriktene. Opprettholdelse av bosetting og utvikling av gode lokalmiljøer i bygdenorge er derfor en viktig forutsetning for en best mulig forvaltning av naturressursene.
Disse medlemmer ser følgende punkter som særlig viktige i det videre arbeid med regional- og distriktspolitikken:
| - | Å sikre kommunene og fylkeskommunene et selvstendig og tilstrekkelig inntektsgrunnlag slik at de kan gi alle innbyggerne et likeverdig tjenestetilbud. |
| - | At enkelte distrikter fortsatt pekes ut som spesielle virkemiddelområder, avhengig av den enkelte regions behov. |
| - | At fylkeskommunene og kommunene gis en mer sentral rolle i det lokale og regionale plan- og utviklingsarbeid og i distrikts-, nærings-, og sysselsettingspolitikken. |
| - | At det må utvikles et allsidig arbeidsplasstilbud i distriktene spesielt med tanke på kvinner og ungdom. |
| - | At det legges til rette for at lokale ressurser i størst mulig grad kan videreforedles der de hentes ut. |
| - | At ordningen med statlige tilskudd til kommunale næringsfond styrkes og at næringsfondene også må inkludere satsingsfelt innen landbruket. |
| - | Bedre rammevilkår for produktutvikling i distriktsbedrifter. |
| - | At distriktenes interesser skal ha høy prioritet i SND ved at fondets regionale organisasjon styrkes og gis en lokal tilknytning. |
| - | At de distriktspolitiske virkemidler skal bidra til en positiv miljøutvikling og at sammenhengen mellom sentralisering og miljøbelastninger utredes. |
| - | At SIVAs arbeid innen næringsutvikling gis høy prioritet. |
| - | At SND gis tilstrekkelige rammer og en risikoprofil som kan sikre finansiering av interessante prosjekter som er avskåret fra ordinære finansieringskilder. |
| - | Støtte bør gis til utkantbutikker f.eks. ved samlokalisering med offentlige etater og restriksjoner mot utbygging av store kjøpesentra nær byene. |
| - | At reise- og transportutgifter over lengre distanser utjevnes og at frakttilskuddet opprettholdes. Drivstoffprisene bør være mest mulig like over hele landet. |
| - | Takstsoneordningen til Telenor A/S oppheves og lik takst for hele landet innføres. |
| - | At alle innbyggerne må få et tilfredsstillende tilbud av grunnleggende posttjenester. |
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det i tillegg må åpnes adgang for kommuner og fylkeskommuner til å ilegge all varehandel innen grensene sine en omsetningsavgift for omfordeling til grendebutikker/nærbutikker.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at på samme måte som individet har behov for sosial trygghet, har det behov for forankring. Bevaring av nærmiljø og lokalsamfunn betyr derfor mye i kampen mot rotløshet og verdioppløsning. Høyre ønsker at mer makt og innflytelse overføres til lokalsamfunnet. Kommunene skal bli mindre avhengig av statlige instruksjoner og overføringer. De skal ha større interesse av og muligheter til å påvirke sine egne inntekter ved å legge til rette for mer lønnsomt næringsliv. Høyre vil føre en helhetlig politikk som tar hele landet i bruk. Distriktspolitikken må gi mulighet til å utvikle robuste regionale sentra med sikte på å bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Forvaltningen av naturressursene i distriktene er en viktig forutsetning for verdiskapingen i Norge. Det dreier seg om næringer knyttet til for eksempel fisk og maritim virksomhet langs kysten, jord og skogbruk, energi og energiforedling og reiseliv.
Disse medlemmer vil vri distriktspolitikken bort fra selektive tiltak der politikere eller byråkrater plukker ut enkeltbedrifter - og bransjer, og over mot generelle forbedringer i rammevilkårene, rettet mot bedrifter og enkeltpersoner. Virkemidlene skal være lønnsomhetsorientert og profesjonelt administrert. Høyre mener at utviklingsfremmende investeringer i kunnskap og i kommunikasjoner er viktige distriktspolitisk tiltak.
Disse medlemmer vil utvikle vekstpotensialet i byer, regioner og distrikter og gjøre det mulig å bosette seg der man ønsker gjennom å:
| - | Stimulere til at kommunene konkurrerer om å tiltrekke seg innbyggere og investeringer. |
| - | Styrke de regionale sentra slik at de lettere kan beholde og tiltrekke seg kompetanse. |
| - | Utvikle gode kommunikasjoner. |
| - | Føre en næringspolitikk som ikke sementerer dagens næringsstruktur, og fjerne hindringer for at nye næringer kan vokse frem over hele landet. |
| - | Fremme småbedriftenes evne til å skape trygge arbeidsplasser gjennom lempeligere skatteordninger og deregulering. |
| - | Sikre reiselivsnæringen gode rammebetingelser blant annet ved å styrke markedsføringen av Norge i utlandet. |
| - | Videreføre tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. |
| - | Fastslå at naturområdene i Finnmark på statens grunn er en nasjonal ressurs. Høyre avviser særrettigheter på etnisk grunnlag, og mener at fremtidig forvaltning må baseres på anerkjente prinsipper og etableres i nært samarbeid med Finnmarks folkevalgte organer. Aktive reindriftsutøvere har gjennom alderstids bruk fått særlige rettigheter nedfelt i reindriftsloven. |
| - | Organisere de norske samfunn på Svalbard slik at lokalbefolkningen får reell innflytelse i lokalsamfunnet med de begrensninger som Svalbards spesielle situasjon innebærer. |
| - | Opprettholde balanserte rovdyrstammer som forvaltes i samarbeid med våre naboland. |
4.2.2 Samferdsel
Komiteen viser til at gode samferdselsløsninger er en forutsetning for å utvikle robuste regioner. Investeringer er sammen med drift og vedlikehold av infrastruktur viktige element i en politikk for spredd bosetting og levedyktig næringsliv i alle deler av landet.
Komiteen mener at i utformingen av samferdselspolitikken er det viktig å ta miljømessige hensyn slik at negative konsekvenser ved samferdsel blir færrest mulig. Kollektive løsninger bør bygges ut der det ligger til rette for dette. I den offentlige politikken bør det bli tatt hensyn til at store avstander og få mennesker vanskeliggjør bruken av kollektive løsninger i distriktene.
Komiteen vil vise til at en god postal infrastruktur er viktig for et effektivt og konkurransedyktig næringsliv i hele landet. I tillegg er dette en viktig funksjon for å opprettholde et desentralisert bosettingsmønster i landet.
Komiteen viser til sine respektive partiers merknader i Innst.S.nr.285 (1995-1996) hvor Postverkets infrastruktur og organisering ble behandlet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at det er viktig at Norge har en samferdselspolitikk som legger til rette for bosetting i distriktene. Gode kommunikasjoner er en svært viktig forutsetning for utviklingen av næringslivet i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er kritisk til Regjeringens sterke fokusering på bedriftsøkonomisk lønnsomhet i forhold til viktige servicefunksjoner.
Disse medlemmer mener det er viktig at samferdselssektorene ses mer i sammenheng enn det som har vært tilfelle til nå. Det bør derfor utarbeides en helhetlig, nasjonal transportplan som erstatter dagens veg-, jernbane-, luftfarts- og havneplaner. I dette planarbeidet må også fylkespolitikerne foreta en samlet prioritering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser i den sammenheng til forslaget om å etablere fylkeskommunale samferdselskontorer med totalansvar for investeringer så vel som drift på samferdselssektoren i fylket - stamvegene unntatt. Dette medlem viser i den sammenheng til merknader i Innst.S.nr.227 (1996-1997) til St.meld. nr. 36 (1996-1997).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil særlig understreke viktigheten av at det satses sterkere på fylkesveiene og de mindre riksveiene slik at mindre bedrifter som ligger utenom de større sentra, får forbedret sine vilkår.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil minne om at det i inneværende vegplanperiode var særlig svikt i bevilgningene over statsbudsjettet til fylkesveier. I forhold til planforutsetningene ved periodens start i NVVP 1994-97, ble bare 67 % bevilget. Senterpartiet vil fortsette å foreslå en sterkere satsing på fylkesveier både ved at budsjettposten økes og ved at statens tilskottsandel økes fra 60 % i dag til 70 %. I den forbindelse registreres med beklagelse at Regjeringen i forslag til Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2001 foreslår at tilskuddsprosenten reduseres til 50 % Disse medlemmer konstaterer at det er lite samsvar mellom et slikt forslag og formuleringer i denne meldingen om « å knyte saman senter og omland gjennom gode samferdsleløysingar. » Disse medlemmer vil påpeke at den trange kommuneøkonomien over en årrekke har tvunget mange fylkeskommuner til å prioritere samferdselstiltak stadig lavere for å kunne gi gode nok basistjenester innenfor helse og utdanning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil uttrykke bekymring for virkningen for utkantene av at stadig flere transporttjenester med båt og bil blir satt ut på anbud, noe som bl.a. har ført til at store børsnoterte selskap overtar stadig mer av bussrutene. Disse medlemmer mener det må foretas en evaluering av hvordan denne utvikling har påvirket tjenestetilbudene. SNDs medvirkning med egenkapital til etablering av et storselskap for å overta bussruter over hele landet, er etter disse medlemmers mening ikke positivt for distriktene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at det er en klar sammenheng mellom gode kommunikasjoner og mulighetene til å skape materiell velferd. Store avstander, spredt bosetning og en meget åpen økonomi gjør Norge som nasjon spesielt avhengig av gode transportløsninger. Næringslivets konkurranseevne er i stor grad avhengig av effektiv transport. Det er fortsatt rom for betydelige reduksjoner i transportkostnadene gjennom å effektivisere og bygge ut infrastrukturen.
Disse medlemmer ønsker økt satsing på veiutbygging og vil særlig peke på viktigheten av å ha et nett av stamveier og hovedveier som sikrer effektiv transportavvikling i landet, og gode transportårer mot markedene i utlandet.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser et stort vekstpotensial i å utnytte moderne tele- og datakommunikasjon. Fri konkurranse innenfor telesektoren vil redusere kostnadene både for forbrukere og næringsliv. Høyre vil prioritere de prosjekter som regionalt eller nasjonalt gir god samfunnsmessig lønnsomhet. Lønnsomme prosjekter må ikke bindes til ulønnsomme prosjekter. For å styrke kommunikasjonene og avhjelpe miljøproblemer knyttet til disse vil Høyre:
| - | Gi høy prioritet til utbygging av stamveinettet. |
| - | Styrke transportlinjene til kontinentet. |
| - | Bygge ut kollektivtransporten i de områder hvor man kan oppnå god kapasitetsutnyttelse og redusert bruk av privatbil. |
| - | Bare godta bompengefinansiering for å finansiere konkrete prosjekter, og fjerne bommene når prosjektet er nedbetalt. |
| - | Prioritere utbygging av jernbane der dette gir størst lønnsomhet og/eller størst miljøeffekt. |
| - | Organisere norske lufthavner som aksjeselskaper med privat eller kommunalt medeierskap. |
| - | Sikre fri konkurranse i luftfarten og kollektivtransporten for øvrig. |
| - | Fjerne parallellavgiften på flytrafikken. |
| - | legge infrastrukturen til rette slik at tungtransport kan overføres fra land til sjø der dette kan gi betydelige miljøgevinster. |
| - | Omgjøre NSB og Postverket til aksjeselskaper med privat medeierskap. |
| - | Privatisere Telenor AS. |
| - | Selge ut statens andeler i SAS Norge. |
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at det for næringslivet i distriktene er viktig å få redusert transportkostnadene. Norge har ifølge NHO og Transportbrukernes fellesorganisasjon 80 % høyere kostnader til transport (sum innenlands og utenlands) enn konkurrentene. Det meste av disse kostnadene er knyttet til vegtransport. Disse medlemmer vil peke på at det ikke er mulig å rasjonalisere bort avstanden, men gjennom utbygging av infrastrukturen kan avstandshandicapet reduseres vesentlig.
Disse medlemmer vil peke på at det er viktig at man satser på å bedre infrastrukturen både på stamvegnettet og på fylkesvegene og de øvrige riksvegene. En oppgradering av fylkesvegene er viktig for å oppnå et effektivt vegsystem ute i distriktene. Vegfattige kyststrekninger må sikres gode ferge- og båtforbindelser.
Disse medlemmer vil videre peke på behovet for å øke sikkerheten ved blant annet å bygge ut gang- og sykkelveger. Dette er viktig ikke minst med tanke på at 6-åringene skal begynne i skolen. En del vegstrekninger er det også viktig å sikre mot rasfare.
Disse medlemmer vil videre peke på at det er viktig å opprettholde også kollektivtransporten ute i distriktene. Det vil ikke være mulig å gjøre dette alle steder ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper. Staten må der hvor det er nødvendig gå inn og kjøpe transporttjenester for å sikre et godt kollektivtilbud i hele landet.
Disse medlemmer vil peke på at det må legges til rette for at alle innbyggere får tilbud om å få utført grunnleggende posttjenester og at det er gode telekommunikasjoner over hele landet. Disse medlemmer vil oppheve takstsoneordningen og innføre like teletakster over hele landet.
4.2.3 Landbruk
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil sterkt understreke følgende fra meldingen: « Eit livskraftig landbruk er ein føresetnad for å nå målet om å halde oppe hovuddraga i busettingsmønsteret og for å sikre levekåra i ulike deler av landet. »
Flertallet viser til at livskraftig landbruk er en forutsetning for å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og for å sikre levekårene i alle deler av landet. Flertallet mener det er viktig å videreføre den distriktspolitiske innsatsen i landbruket på et høyt nivå slik at en sikrer inntektsvilkårene og produksjonen i distriktene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil i denne sammenheng peke på at jordbruksareal i drift har økt fra 9.553 336 dekar i 1969 til 10.254 300 dekar i 1995.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det samtidig er viktig å peke på at det er produksjonspotensialet på arealet som er avgjørende for avkastningen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil vise til at jordbruksareal i drift er øket i denne perioden grunnet endret registreringsteknikk. Realiteten er at produksjonspotensialet er redusert fordi mye god dyrka jord er bygget ned.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at i områder der landbruket spiller en underordnet rolle, og der grunnlaget for sysselsetting og bosetting er mer allsidig, må aktiviteten i landbruket baseres mer på markedsmulighetene. Dette innebærer en sterkere distriktspolitisk målsetting innenfor landbrukspolitikken.
Komiteen vil peke på den store betydning landbruket har for industriproduksjonen og vil gi sin tilslutning til følgende beskrivelse i meldingen:
| « Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien og den skogbaserte foredlingsindustrien er av dei tyngste sektorane i norsk industriproduksjon. Ein stor del av desse verksemndene er lokalisert i distrikta. Den sterke forankringa landbruket har i Distrikts-Noreg, gjer at utviklinga i landbruket spelar ei sentral rolle for den samla busettinga og sysselsettinga i desse områda. » |
Komiteen vil vise til at landbruket har en viktig oppgave i å forvalte norsk natur samtidig som opplevelse av denne naturen er viktig for fastboende såvel som for en stadig voksende turistnæring. Komiteen vil på denne bakgrunn understreke følgende uttalelse i meldingen:
| « Eit livskraftig landbruk i ulike delar av landet er ein føresetnad for å ta vare på det varierte landskapsbiletet vårt med sine kulturlandskapsverdiar. Kulturlandskap og kulturmiljø utgjer viktige positive marknadsverdiar som det er viktig å utnytte i næringsutviklinga ». |
Komiteen vil i denne sammenheng peke på at videreutvikling av naturbaserte reiselivstilbud kan gi mange nye arbeidsplasser for kvinner og ungdom.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at landbruket i tiden fremover i større grad utnytter de markedsmuligheter som ligger innenfor det tradisjonelle jordbruket. Dette gjelder økologiske produkter, eksport av grønnsaker og kjøttproduksjon basert på beite. Enten en satser på kvalitet eller nyvinning er det viktig å utnytte naturgitte og lokale fordeler og tradisjoner. Flertallet viser i denne sammenheng til for eksempel eksport av jordbær fra Hedmark til Tyskland og av kjøttmoreller fra Hardanger til England.
Flertallet mener at BU-midlene må utnyttes aktivt til gjennom næringsutvikling å skape flere arbeidsplasser i tilknytning til jordbruket. Her er det viktig å satse på videreutvikling og videreforedling av produkter samtidig som lokale tradisjoner kan utnyttes til å skape en nisje i markedet. Etterspørselen etter mer spesielle landbruksprodukter som ikke er masseproduserte i den grad som vi er blitt vant til ventes å øke i den nære fremtid.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til den gjennomgang av nyere økonomiske arbeider som er lagt fram i rapport fra Norsk Investorforum « Det tekno-økonomiske paradigmeskiftet - konsekvenser for norske distrikts- og ressursbaserte næringer ». Rapporten inneholder viktige synspunkt på forskjellen mellom byenes økonomiske aktiviteter og bygdenes tradisjonelle økonomiske aktiviteter, og hvordan en markedsliberalisering slår ut forskjellig. Disse medlemmer mener det vil være av stor betydning å føre videre utredninger omkring disse sammenhenger for å få et bedre grunnlag for å vurdere behov for fremtidig støtte til bygdenæringene.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding om økonomiske og miljømessige gevinster av å beholde/utvikle småskalabasert struktur for lettere industri som for eks. næringsmiddelindustri, fiskeforedling, treforedling samt innen havbruksnæringen. »
Disse medlemmer vil peke på at en økende etterspørsel etter høykvalitets nisjeprodukter, kan gi grunnlag for etablering av nye, små bedrifter i distriktene. Det vil være av stor verdi å få åpnet markedskanaler for de nye nisjeproduktene, om nødvendig ved å se på alternativer til kjededistribusjon.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til Regjeringens understreking av landbrukets avgjørende betydning for bosettingen i store deler av landet. Disse medlemmer mener situasjonen er alvorlig når statistikk viser at et stort flertall av landbrukskommunene hadde nedgang i folketallet fra 1980-95, en periode der folketallet i landet har steget. (Kilde: Landbrukets utredningskontor 1996, « Befolkningsutviklingen i landbrukskommunene »). Disse medlemmer vil videre vise til at det har foregått en betydelig regional omfordeling av kjøttproduksjonen i perioden 1990-95. De sentrale fylkene Oslo/Akershus, Østfold, Vestfold og Rogaland har økt sin andel sterkt. (Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket, « Resultatkontroll 1996 »). Disse medlemmer kan ikke se at en slik virkning har vært tilsiktet ved Stortingets behandling av en ny landbrukspolitikk.
Disse medlemmer vil vise til at årsverksinntektene i jordbruket har hatt en nedgang på ca 18.000 kroner fra 1994 til 1997, mens en for andre grupper har hatt en økning på 22.000 kroner. Jordbruksinntektene ligger nå på under 50 % av gjennomsnittlig årsinntekt for lønnstakere. (Kilde: Tall fra budsjettnemnda for jordbruket). De totale investeringene i primærskogbruket ligger nå 40 % lavere enn de mål Regjering og Storting har trukket opp for de langsiktige investeringene i skogbruket.
Disse medlemmer vil peke på de betydelige ringvirkninger av den forverrede økonomien i jordbruket. Dette gir seg i siste instans utslag i skatteinngangen i disse kommunene og dermed tjenestetilbudet til innbyggerne. For de første 10 måneder i 1996 ble det registrert en gjennomsnittlig skattevekst på 5,3 % for primærkommunene. Industrikommunene hadde en vekst på 6,7 %, mens landbrukskommunene hadde en vekst på bare 1,3 % i forhold til året før.
Når en ser disse fakta i sammenheng, og vet at utslagene av endrede virkemidler og rammebetingelser i landbruket først kommer etter en viss tid, mener disse medlemmer det er grunn til sterk bekymring for befolknings- og sysselsettingsutviklingen i alle de kommuner hvor landbruket utgjør en stor del av næringsgrunnlaget. Erfaringer både fra vårt land og våre naboland er at en nedbygging av landbruksbaserte arbeidsplasser i distriktene i liten grad lar seg kompensere gjennom andre tiltak. Målet om fortsatte kostnadsreduksjoner i matproduksjonen og foredling må derfor holdes opp mot de virkninger dette vil få for våre aller mest sårbare lokalsamfunn. Disse medlemmer mener hensynet til sysselsetting og bosetting må vektlegges langt sterkere enn stortingsflertallet har gjort de senere år. Disse medlemmer mener det trengs en omfattende omlegging av landbrukspolitikken bl.a. for å bidra til at unge føler trygghet for å overta etter dagens brukere. En slik omlegging skal etter disse medlemmers mening baseres på følgende:
| - | Produksjonsgrunnlaget for mat må tas vare på med en styrking av jordvernet. |
| - | De strenge krav til matkvalitet og miljøvennlig produksjon må følges opp. |
| - | Økonomien i jordbruket må styrkes med tanke på å gi den langsiktige trygghet som trengs. |
| - | Reduserte avgifter på basismatvarer for å redusere grensehandel og forbrukerpriser. |
| - | Eiendomsoverdragelse ved generasjonsskifte må lettes. |
| - | Det må stimuleres sterkere til å bygge opp ny skog både av næringshensyn og som ledd i klimapolitikken. |
| - | Det skal satses på en mer desentralisert foredlingsindustri |
| - | Tiltak for økt foredling og verdiskaping basert på innenlandsk trevirke. |
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener dessuten:
| - | Rovdyrpolitikken og vernepolitikken må legges om slik at utmarksressursene som grunnlag for bosetting blir sterkest vektlagt. |
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det for Høyre er sentralt å verne om eiendomsretten, friheten og råderetten i landbruket. Respekten for folks ønske om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid er sentrale politiske mål. Disse medlemmer vil derfor arbeide for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser, og som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap. Høyre mener at dette best kan skje ved at det er færrest mulig hindringer på veien mellom bonden og forbrukeren. Det gir bonden de beste forutsetninger for, i større grad enn nå, å leve av de inntekter markedet gir.
Disse medlemmer mener landbrukspolitikken må utformes slik at den samlede støtten i form av offentlige overføringer og skjermingsstøtte gjennom toll og importavgifter fortsatt kan reduseres. Disse medlemmer mener at det er nødvendig med en kritisk gjennomgang av omsetningsleddene og en reduksjon av det kostnads- og avgiftsnivået som næringen i dag møter. Disse medlemmer vil forenkle støtteordningene til enkle, forutsigbare ordninger der støtten går mest mulig direkte til bonden. Den offentlige landbruksforvaltningen må reduseres og oppgavene begrenses til forvaltningsoppgaver.
Disse medlemmer mener unødvendige lover og regler i forbindelse med produksjon, foredling og omsetning av landbruksprodukter må avvikles. Det må snarest etableres reell konkurranse i alle ledd innen foredling og omsetning av jordbruksprodukter slik at ikke produktivitetsøkning i landbruket blir borte i omsetningsleddene. Bøndene må sikres frihet til å produsere ut fra egne forutsetninger og levere varene der de selv ønsker.
Disse medlemmer mener grunneiernes rettigheter må sikres når staten erverver eller båndlegger arealer. Det må gis full økonomisk kompensasjon ved innskrenkinger i eiendomsretten. Statens forkjøpsrett ved omsetning av landbrukseiendommer må avvikles og konsesjonslovene gjennomgås på nytt. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre brukeren gode og forutsigbare rammebetingelser og samtidig gjøre landbruket mer økonomisk robust gjennom økt markedsorientering, og vil derfor:
| - | Rydde opp i sammenblandingen av distriktspolitiske og landbrukspolitiske ordninger. |
| - | Verne om eiendomsretten og friheten til å råde over egen eiendom og egen produksjon. |
| - | Redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket. |
| - | Øke konkurransen på foredlings- og omsetningsleddet, blant annet ved at konkurranselovgivningen gjøres gjeldende også på omsetningsleddet. |
| - | Prioritere arbeidsvilkår og lønnsomhet for yrkesbonden og bygge ned diskrimineringen i overføringssystemet av samdrift og større enheter. |
| - | Synliggjøre kostnadene ved de politiske reguleringer landbruket er pålagt. |
| - | Gjøre det enklere å skille boligen fra driftsenheten. |
| - | Fremme mer rasjonelle driftsenheter. |
| - | Legge til rette for økt utnyttelse av ressursgrunnlaget i utmark. |
| - | Gjennom forbedringer i matvaremerkingen styrke forbrukernes mulighet til å orientere seg om innholdet i produktene. |
| - | Stille strenge veterinærmessige krav ved handel med matvarer. |
| - | Forenkle saksbehandlingen i jord- og konsesjonslovsaker ved å gi de lokale landbruksnemndene avgjørelsesmyndighet med fylkeslandbruksstyrene og departementet som ankeinstans. |
Disse medlemmer vil at skogbruket skal være en selvhjulpen overskuddsnæring med rammebetingelser på linje med våre nordiske konkurrentland.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser også til at jordbruksareal i drift har vist en økning de senere årene, men mener det i den sammenheng er viktig å understreke at det er produksjonspotensialet som er avgjørende for avkastninga. Dette medlem vil derfor understreke betydningen av et styrket jordvern for å sikre grunnlaget for framtidig matvareproduksjon og beredskap. I mange kommuner ser vi uheldige eksempler på hurtige reguleringsvedtak som omregulerer god dyrkbar jord til utbyggingsformål.
Dette medlem vil understreke at det tradisjonelle jord- og skogbruket fortsatt vil utgjøre ryggraden for bosettingen i store deler av distriktsnorge. Satsing på nisjeproduksjon og alternativt næringsliv er svært viktig og vil kunne motvirke utflyttingen, men hovedsatsingen må fortsatt konsentreres rundt primærnæringene.
Dette medlem mener derfor det er beklagelig at svært mye av den landbruksbaserte produksjonen har gjennomgått omfattende sentralisering de senere årene. Dette har ikke bare bidratt til å fjerne viktige arbeidsplasser i distriktene, men også svekket tilhørigheten til primærprodusentene. Etter dette medlems oppfatning er det viktig at myndighetene i samarbeid med landbrukets organisasjoner fremmer mer effektive tiltak for å motvirke denne utviklingen.
Dette medlem viser videre til den konflikt ulike former for vern representerer i svært mange distrikter. Etter dette medlems mening er det viktig at nødvendige vernevedtak skjer i nær forståelse og samarbeid med næringene både når det gjelder erstatninger og videre forvaltning. Dette medlem viser for øvrig til partiets standpunkter i de ulike saker som nylig er behandlet eller er under behandling i Stortinget, såsom Barskogmeldingen, Rovviltmeldingen og ekspropriasjonserstatningsloven.
4.2.4 Fiskeri og havbruk
Komiteen viser til at målsettinga om at norsk fiskerinæring skal være med å sikre sysselsettingen og bosettingen langs kysten fremdeles bør være sentral. Komiteen mener det et viktig å arbeide aktivt for en omstilling i norsk fiskerinæring som tar utgangspunkt i kort avstand til ressursene og i de tradisjonelt sterke miljøene som finnes langs kysten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at fiskerinæringen vil kunne få en enda mer sentral plass i norsk næringsliv i fremtiden, og at bosettingen i mye av Kyst-Norge i stor grad vil være avhengig av at betingelsene blir lagt til rette for en struktur i næringen som er tilpasset dagens bosetting og der opprettholdelse av lokalt eierskap gis prioritet av myndighetene.
Disse medlemmer mener det er viktig å arbeide for at fiskerienes konkurransefortrinn med nærhet til fiskeressursene blir ivaretatt. En variert fiskeflåte med hovedvekt på kystflåten, sammen med en fleksibel fiskeindustri med små og mellomstore anlegg, er den kombinasjon som gir størst verdiskaping og sysselsetting i fiskeriene. Det må være et mål for myndighetene å arbeide for at fiskeflåten fortsatt skal være fiskereid og at industrien på land har lokalt eierskap.
Komiteen viser til at effektivitetsøkningen i fiskeflåten har ført til en reduksjon både i antall fiskere og i antall båter. For at fiskeriene også i framtiden skal danne grunnlag for bosetting langs kysten blir det stadig viktigere hva som skjer med fisken etter at den er kommet til land. Både en sterkere grad av videreforedling og en tettere kontakt med markedet vil være avgjørende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at for å sikre foredlingsindustrien på land må en også begrense omfanget av ombordproduksjon.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at en økonomisk og økologisk riktig utnyttelse av norske fiskeressurser forutsetter at bosetting og mottaksanlegg har en desentralisert struktur.
Komiteen vil påpeke at kapasiteten i fiskeflåten må være tilpasset ressursuttaket. Kystflåten må være bærebjelken i den norske fiskeflåten. Kontrollen med ressursuttaket må intensiveres gjennom større satsing på Kystvakten.
Komiteen mener at kyststatene må samarbeide over grensene for å unngå overbeskatning. Kyststatene må sammen sikres fortsatt suverenitet til å fastsette totalkvote for de regulerte bestandene og kvotene til de åpne havområdene.
Komiteen vil påpeke at grunnlaget for fastsetting av kvotene fortsatt må baseres på forskernes anbefalinger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser særlig til den bedrøvelige bestandssituasjonen i Nordsjøen der flere viktige kommersielle arter er under minste anbefalte biologiske nivå. Flertallet er bekymret for konsekvensene for fiskeriene på Sør- og Vestlandet, og for et økt press mot de rike fiskeressursene i Barentshavet hvis det økologiske systemet i Nordsjøen forstyrres. Flertallet mener det må øves press mot EU for å få til en bedre forvaltning av ressursene i Nordsjøen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil styrke mottaks- og foredlingsindustrien i fiskeindustrien. I enkelte tilfelle vil det være behov for å gjenåpne kondemnerte anlegg. Dette kan bidra til å styrke kystflåten med kortere avstander mellom fangstfelt og mottaks- og foredlingsanlegg. Havner og farleder langs hele kysten må styrkes for å kunne ivareta kystflåtens behov. Disse medlemmer vil også arbeide for å styrke linemiljøet gjennom tilskudd til lineegne-sentraler og andre kostnadsreduserende tiltak.
Disse medlemmer var sterkt uenig i at Fiskarbanken ble innlemmet i SND, og vil arbeide for at SND gis nye retningslinjer for sin virksomhet, særlig når det gjelder å opprettholde en småskalabasert struktur både i fiskeflåten og på land.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til komiteens høring med Norges Fiskarlag der organisasjonen sa seg godt fornøyd med det faktum at fiskerne nå får tilgang til SNDs virkemiddelapparat.
Flertallet vil understreke at dette særlig vil komme kystfiskeflåten til gode.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Norges Fiskarlag i den samme høring påpekte at bevilgningene til SNDs virkemiddelapparat er blitt redusert de siste år, og at fiskerflåtens tilgang til dette virkemiddelapparatet fra 1. januar 1997 ikke medførte økte bevilgninger til SND. Omleggingen fører derved til at det blir flere næringer som konkurrerer om allerede knappe bevilgningsrammer.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til rapport fra NORUT Samfunnsforskning i Tromsø om SNDs fiskerisatsing som ble lagt fram i oktober 1996, der følgende sitat er hentet:
| - | « det har ikke vært mulig å påvise stordriftsfordeler i den tradisjonelle fiskeindustrien, muligens med unntak for mel og olje » |
| - | « store bedrifter kan ha ulemper når raske omstillinger er nødvendig » |
| - | « en større trålerflåte vil øke presset på ressursene og medføre svakere ressurskontroll » |
| - | « en større trålerflåte vil kunne svekke Norges troverdighet i internasjonale forhandlinger » |
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at fiskerisektoren er i dag en svært viktig bidragsyter til eksport og økt verdiskaping i Norge. Næringen har lenge vært hemmet av stivbente konsesjons- og omsetningsregler, og den har møtt konkurransehindre for foredlede produkter i andre markeder. Resultatet er blant annet at videreforedlingen er alt for svakt utviklet i Norge. Veien til en mer robust fiskerinæring ligger i færre reguleringer, mer markedstilpassede produkter og bedre sikkerhet for adgang til internasjonale markeder. For å sikre fiskerinæringen gode og langsiktige vilkår vil disse medlemmer:
| - | Fastsette fangstmengden ut fra vitenskapelige vurderinger. |
| - | Samarbeide over grensene for å unngå overbeskatning. |
| - | Videreutvikle et system med omsettelige kvoter gjennom å utvikle ordninger med «enhetskvoter», for dermed å oppnå en økonomisk effektiv beskatning som er økologisk forsvarlig. |
| - | Avvikle firkantede konsesjons-, eksport- og omsetningsregler blant annet gjennom å tillate langsiktige leveringsavtaler og innføre en meglerinstans i prisfastsettelsen av førstehåndsprisen på fisk. |
| - | Legge til rette for en mer markedsstyrt fiskerinæring innenfor ressursmessig bærekraftige rammer, og som skal være uavhengig av offentlige tilskudd. |
| - | Likestille norske og utenlandske fiskere med hensyn til tilskudd til bygging av fiskefartøy ved norske verft. |
| - | Fjerne spesielle reguleringer av havbruksnæringen, bortsett fra helse- og miljøkrav. |
| - | Arbeide for flere arbeidsplasser i foredlingsindustrien gjennom økt effektivisering, større markedsadgang, mer forskning og markedsrettet produktutvikling. |
| - | Arbeide for økt frihandel med fisk og fiskeprodukter. |
| - | Øke forskningen knyttet til oppdrett av nye marine arter. |
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke den betydning fiskeripolitikken har for bosettingen og ressursutnyttelsen i kyst-Norge.
Dette medlem mener at norske fiskerier og fiskeindustri bare kan sikres ved en langsiktig ressursforvaltning i et nært samarbeid med andre nasjoner. Det må legges vekt på en balansert politikk der kystfisket bevarer sin rolle og det internasjonale reguleringsregimet for den havgående fiskeflåten fungerer i samsvar med bæredyktig forvaltning. Dette medlem uttrykker videre bekymring for den kritiske bestandssituasjonen i Nordsjøen, der flere viktige kommersielle arter er under minste anbefalte biologiske nivå. Dette medlem forutsetter at Regjeringen øver press på EU for å få til en bærekraftig forvaltning av ressursene i Nordsjøen, samtidig som det må gjøres klart at ressursene i Barentshavet ikke er tilgjengelige for andre enn de som har kvoter der.
Dette medlem ønsker en variert fiskeflåte med hovedvekt på kystflåten. En fleksibel fiskeindustri med små og mellomstore anlegg, en kombinasjon som vil gi stor verdiskapning og sysselsetting, og det konkurransefortrinn som kommer gjennom nærhet til fiskeriene må være målet. Det må være et mål for myndighetene å arbeide for at fiskeflåten fortsatt skal være fiskereid og at industrien på land har lokalt eierskap. Dette medlem vil styrke mottaks- og foredlingssiden i fiskeindustrien. Dette kan bidra til å øke kystflåtens konkurransefortrinn med korte avstander fra fangstfelt til mottak. Havner og farleder langs hele kysten må styrkes for å kunne ivareta dette fortrinnet.
Dette medlem mener det er nødvendig med en fornyelse av fiskeflåten for å være konkurransedyktig. Finansierings- og godkjenningsordningene må bedre tilpasses dette behov, blant annet ved at rammen for kontraheringstilskudd utvides. Etter at Statens Fiskarbank er innlemmet i SND er det viktig at den fiskerifaglige kompetanse ivaretas og føres videre der.
Dette medlem vil spesielt understreke det økte ansvar som SND plasserer lokalt gjennom totalansvarsordningen.
Dette medlem vil påpeke at en økonomisk og økologisk riktig utnyttelse av norske fiskeressurser forutsetter at bosetting og næringspolitikk har desentralisert struktur. Kapasiteten i fiskeflåten må være tilpasset ressursuttaket. Kyststatene må fortsatt sikres suverenitet til å fastsette totalkvote for de regulerte bestandene og kvotene for de åpne havområdene. Grunnlaget for fastsetting av kvotene må fortsatt baseres på forskernes tilrådinger.
Komiteen viser til at havbruksproduksjonen blir en stadig viktigere del av fiskerisektoren. Komiteen mener det er viktig å styrke oppdrettsnæringen når det gjelder evne til egenstyring, markedstilpassing av produksjonen, videreutvikling og kvalitetssikring. Her er det spesielt viktig å legge til rette for fremtidsrettet forskning både når det gjelder oppdrett av flere arter og kvaliteten på de arter vi allerede oppdretter i dag. Komiteen vil likevel understreke at forskningen ikke må undergrave de fortrinn Norge har når det gjelder å produsere naturlige produkter fra en ren natur.
Både for tradisjonelle fiskeriprodukter og for oppdrettsfisk mener komiteen det bør være en prioritert oppgave å arbeide for å bedre markedsadgangen til markeder utenfor EU.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at myndighetenes liberalisering av havbruksnæringen har ført til en sterk sentralisering både på eiersiden og arbeidsplasser innen foredling. Næringen har mistet mye av sin distriktsprofil, og det lokale eierskap er blitt redusert.
Disse medlemmer mener det særlig for en næring som baseres på stell av levende dyr, er viktig med den nærhet som et aktivt lokalt eierskap gir. De nye store eierne fører til at overskudd trekkes ut av kystkommunene.
Disse medlemmer mener det er særlig uheldig at det har vært brukt økonomiske virkemidler gjennom SND for å få til denne sentralisering. Også innen denne næring vil disse medlemmer fremme forslag til fordel for de små og mellomstore enheter og for å stimulere til lokalt eierskap.
Disse medlemmer vil at offentlig støtte til havbruksnæringen i sterkere grad skal gå til produktutvikling, oppbygging av salgskanaler samt markedsføring, og at slik støtte særlig skal gis til mindre aktører og samarbeidsorganer for disse. Disse medlemmer vil foreslå begrensninger på hvor mange konsesjoner som kan eies av en aktør. Ved tildeling av nye konsesjoner og ved godkjenning av overdragelser må de prioriteres som legger opp til lokal foredling av fisken. Det er særlig viktig å hindre at utenlandske kapitalinteresser overtar norske anlegg.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at havbruksnæringen har hatt en sterk vekst de siste 15 år. Veksten er et resultat av et nært samarbeid innad i næringen og mellom myndighetene og næringen. Myndighetenes liberalisering av næringen har ført til en tiltagende sentralisering som har ført til at aktørene har blitt færre og større. Næringen har mistet mye av sin distriktsprofil og det lokale eierskapet blir redusert. Dette må søkes motvirket i fortsettelsen ved konsesjonspolitikken.
Samarbeidet i næringen må intensiveres, forskningen må innrettes mot et større samarbeid mellom tradisjonelle fiskerier og oppdrett.
Dette medlem antar at det også i årene framover vil være betydelig uro på det handelspolitiske området når det gjelder oppdrettsfisk og bearbeidede fiskeprodukter. Norge må aktivt følge opp inngåtte avtaler og sikre norske produsenters rettigheter i Europa og ellers. En « utflagging » av store deler av oppdrettsnæringen kan føre til tap av mange tusen arbeidsplasser i Distrikts-Norge.
Komiteen mener det bør settes inn mer midler til havneutbygging og til utbedring av farleder i distriktene. Dette er nødvendig for å bedre grunnlaget for en konkurransedyktig fiskerinæring.
4.2.5 Kommunesektoren
Komiteen viser til at kommunesektoren spiller en viktig rolle i regionalpolitikken. I mange regioner er kommunene svært viktige både for sysselsettingen, næringsutviklingen og for det totale velferdstilbudet til innbyggerne. Komiteen mener det er viktig å sikre at små utkantkommuner fremdeles har større inntekt per innbygger for å sikre et godt tjenestetilbud.
Komiteen mener at gode offentlige velferdstilbud ofte er en forutsetning for at kvinner skal bli boende i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at et eget regionaltilskudd knyttet til inntektssystemet skal bidra til å ivareta dette hensynet.
Disse medlemmer viser i tillegg til at alle kommuner som taper på grunn av omleggingen av inntektssystemet skal bli kompensert for dette. Regjeringen har i kommuneøkonomiproposisjonen for 1998, St.prp. nr. 61 (1996-1997), lagt dette til grunn for hele overgangsperioden som vil vare til og med år 2001.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at omleggingene i inntektssystemet, som ble vedtatt av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet og som trådte i kraft fra 1. januar 1997, vil få store negative konsekvenser for utkantkommuner. Høgskoledosent Paul Olav Berg ved Høgskolen i Bodø sa følgende på et seminar om norsk distriktspolitikk i Stortinget 19. mars 1997:
| « Jeg vil våge den påstand at de færreste så langt har det klart for seg hvilke vidtrekkende konsekvenser den nye fordelingsnøkkelen vil kunne få for et flertall av norske kommuner, og særlig for de mindre distrikts- eller periferikommunene. » |
Disse medlemmer vil peke på at endringene så langt har en overgangsperiode på 5 år og at tilførsel av ekstraordinære tilskudd i form av regionaltilskudd og ekstra skjønnsmidler gjør konsekvensene lite oversiktlige.
Disse medlemmer viser til en helt fersk rapport fra Nordlandsforskning, NF-rapport nr. 7/97, om befolkningsuttynning og lokale endringsprosesser som er skrevet på oppdrag fra Kommunal- og arbeidsdepartementet. Det er undersøkelser i de tre kommunene Rendalen i Hedmark, Verran i Nord-Trøndelag og Steigen i Nordland som ligger til grunn for rapporten. Dette er kommuner som hadde en folketallsnedgang på mer enn 10 % mellom 1980 og 1990. Folketallet har også gått gradvis ned mellom 1990 og 1996. Kommunene har ulik næringsstruktur og geografisk beliggenhet.
Rapporten konkluderer med at folketallsnedgangen ikke har ført til dramatiske konsekvenser ennå, men det slås fast at både næringsliv, grunnlag for sosiale aktiviteter og tjenestetilbudet er sårbart for reduksjoner. Det sies videre i rapporten følgende:
| « Kombinert med endringene i overføringene til kommunene og en svak kommuneøkonomi, begynner en del negative virkninger å komme til syne. På noen områder nærmer man seg terskelverdier for å kunne opprettholde tilbud og arbeidsplasser, og på andre er terskelen nådd slik at tilbud reduseres eller forsvinner. » |
Rapporten slår videre fast at ettersom den kommunale sektor har sentral betydning både for arbeidsplasser og tjenestetilbud, får utforming av statlig politikk stor betydning for det lokale nivået. I denne rapporten fra Nordlandsforskning sies det også:
| « På dette området føler den kommunale ledelse at de er blitt marginalisert i politisk forstand fordi de mener at de sentrale myndigheter ikke tar hensyn til de virkningene den statlige politikken har på lokale forhold ... » |
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at disse partier hadde et alternativt forslag til inntektssystem som i varetok hensynet til småkommuner og distriktskommunene på en helt annen måte enn dagens system. Disse partiers forslag la også vekt på å møte storbyenes spesielle utfordringer.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine partiers forslag til endret kostnadsnøkkel for kommunesektoren, slik den er presentert i Innst.S.nr.286 (1995-1996).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil vise til at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 1998, St.prp. nr. 61 (1996-1997), har foreslått å sette av skjønnsmidler til kommuner med markert nedgang i folketallet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke viktigheten av en god balanse mellom offentlig og privat virksomhet også i distriktene. Det nye inntektssystemet for kommunene basert på NOU 1996:1 « Et enklere og mer rettferdig inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner » setter de enkelte kommunene i stand til å gi sine innbyggere likeverdige servicetilbud. Det er viktig at systemet får fungere etter sin hensikt uten for mye skjønnsmessig « lapping ». Konkurranseutsetting av kommunal virksomhet må økes. En slik konkurranseutsetting er ikke bare tjenlig for den kommunale økonomi, men også viktig for kompetanseoppbygging og aktivitet i private bedrifter som igjen bidrar til den balanse som er nevnt foran.
Disse medlemmer viser til at distriktene og ressursforvaltningen er bærebjelker i verdiskapningen i Norge. Dette gjelder fisk og maritim virksomhet, jord- og skogbruk, energi og energiforedling og reiseliv knyttet til naturopplevelser og levende distriktssamfunn. Disse medlemmer vil understreke at den viktigste distriktspolitiske utfordringen blir å utløse potensialet for ny vekst, større verdiskapning og nye arbeidsplasser ved bruk av generelle, langsiktige rammevilkår.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til den aktuelle sak med omstillingsmidler til Kirkenes hvor Kværner Kimek fikk store beløp til oppbyggingen, men som nå allikevel viser seg å ha vært utilstrekkelig. I neste omgang er disse midler med å undergraver sunn næringsvirksomhet i samme landsdelen, konferer uttalelsen fra ledelsen ved Kaarbøverkstedet i Harstad som påpeker de uheldige virkninger av konkurransevridende tiltak.
Disse medlemmer vil peke på at de viktigste utviklingsfremmende distriktspolitiske tiltak er investeringer i kunnskap som øker kompetansen, og kommunikasjoner som bedrer adgangen til markedene. Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på Høyres forslag om økt satsing på veibygging.
Disse medlemmer mener at livskraftige og godt fungerende byer og regionsentra er en fordel, for ikke å si en nødvendighet for landet som helhet. Byer og regionsentra må settes i stand til å fylle sin funksjon som lokale lokomotiver innenfor sine regioner, som kompetansebaser og kapitalformidlingssentra. En slik utvikling vil gjøre disse sentra til attraktive bosteder også for høyt utdannede personer som ønsker å flytte ut fra de største byene. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at distriktene utnytter aktivt de fordeler de allerede har, så som lavere kriminalitet, bedre sosiale nettverk, stabile oppvekstvilkår for barn i et renere miljø og muligheter for naturtilknyttede fritidsaktiviteter på en rekke områder.
Komiteen mener at forsøkene med distriktsaktiv skole bør føres videre og forsterkes. Det er en styrke for lokalsamfunnet å integrere skolen bedre i lokalsamfunnet. Ikke minst vil det være viktig å engasjere lærerne og elevene i lokal næringsutvikling og entreprenørskap.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti erkjenner at det i visse tilfelle kan være økonomiske årsaker til at tilbud om opplæring i entreprenørskap (også kalt distriktsaktiv skole m.v.) ikke gis. Disse medlemmer ser positivt på at det kan gis støtte til opplæring i entreprenørskap/distriktsaktiv skole fra kommunale næringsfond. Kommuner som tilbyr entreprenørskap/distriktsaktiv skole som valgfag, bør kunne gis et ekstra beløp til sitt næringsfond av denne grunn.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Det opprettes en særlig tilskuddsordning i Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett for de grunnskoler som har distriktsaktiv skole/entreprenøropplæring som tilvalgsfag. »
Komiteen mener det er positivt at kommunene skal få en større handlefrihet til å ta i bruk virkemidler til lokal infrastruktur. Det er viktig at kommunene kan foreta lokale prioriteringer ut fra lokale forutsetninger og behov.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende viktig for landets bosettingsmønster at det legges opp til å beholde dagens kommunestruktur. Med den økte virksomhet i kommunesektoren er den enkelte kommune blitt stadig viktigere for sysselsetting, tjenestetilbud, næringsutvikling og ikke minst for samhold og identitet for dem som er bosatt i de mindre kommunene. Disse medlemmer ser positivt på at primærkommunene har fått en slik viktig rolle, og mener kommunene må gis enda bedre muligheter til å utvikle seg som samfunnsbyggere.
4.2.6 Kultur
Komiteen mener det er viktig å legge vekt på utvikling av kulturområdet som et bærende element i utviklingen av gode lokalsamfunn. Det er viktig at alle deler av landet har tilgang til et godt kulturtilbud. Et godt kulturtilbud vil kunne skape en større følelse av samhold og felles virkelighetsforståelse. Ikke minst vil det for kvinner være et godt alternativ til det som mer sentrale strøk kan by på.
Komiteen mener at fysiske møteplasser er en viktig forutsetning for et aktivt lokalt kulturliv. Det statlige tilskuddet utløser langt større midler lokalt. Det er fylkeskommuner, kommuner, andelslag/stiftelser og foreninger som står for bygging og drift av lokale og regionale kulturbygg.
Et eksempel på dette er regionteatrene der staten dekker 70 % av kostnadene.
Ikke minst for at lokalsamfunnene skal tiltrekke seg og beholde unge, er det viktig med et rikt kulturliv.
Komiteen ser det som viktig at bransjeavtalen for bokomsetning opprettholdes for å sikre like bokpriser og tilgjengelighet av bøker i hele landet. Tilsvarende må filmleieavtalen opprettholdes for å sikre også de små kinoene tilgang til kvalitetsfilmer til akseptable priser.
Komiteen ser den raske utviklingen innen nye medier som en kulturpolitisk utfordring på flere områder. Det er nødvendig å sikre at mediebruken ikke skaper nye sosiale- og geografiske skiller. Ved siden av at skolen må spille en sentral rolle i opplæringen av bruken av nye medier, mener komiteen at bibliotekene kan spille en viktig rolle som formidler og sikre at alle kan få tilgang til bruken av nye medier.
Komiteen ser utviklingen av digitalt sendenett i Norge som et viktig redskap for å gjøre allmennkringkastings-TV tilgjengelig for alle i hele landet.
Komiteen vil også understreke den betydning de kommunale musikkskolene har for styrkingen av kulturlivet i de ulike lokalsamfunn. I den sammenheng viser komiteen til at Stortinget nå har gått inn for å lovfeste også musikkskolene og imøteser at dette vil få betydning både for videre drift av eksisterende musikkskoler og opprettelse av musikkskoletilbud i de kommuner som i dag ikke har dette.
4.2.7 Energiforsyning
Komiteen vil vise til at strømforsyning er en basistjeneste som må garanteres av det offentlige for å skape et trygt grunnlag for bosetting og næringsvirksomhet. Særlig av hensyn til bosettingen i spredtbygde områder mener komiteen det er nødvendig å slå fast at dette samfunnsansvaret skal gjelde uavhengig av den økonomiske situasjonen for enkeltaktører i kraftmarkedet. Komiteen vil peke på at ordningen med statstilskudd til nettbygging og vedlikehold skal bidra til å sikre at de minst lønnsomme nettstrekninger er i god stand. Komiteen registrerer at det er et stort behov for å få klarlagt behovet for slik statsstøtte de nærmeste år, og mener det er en oppgave for NVE å framskaffe slike data. Komiteen vil understreke at den langsiktige trygghet for en god infrastruktur i form av strøm og kommunikasjoner må være til stede for å sikre en stabil bosetting og hindre fraflytting fra utkantbygder. Det er avgjørende viktig at de som planlegger å investere i bolig eller næringsvirksomhet i et område med spredt bosetting, kan være trygg på at strømforsyningen er like trygg om f.eks. 15 år. Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at det ikke skal gis dispensasjon fra forsyningsplikten for strøm til områder med fast bosetting eller næringsvirksomhet. »
Komiteen vil peke på de muligheter som finnes for å etablere lokal strømproduksjon ved hjelp av vindmøller, aggregater, solenergi eller bioenergi. Også når slike løsninger velges, skal vanlige krav til kvalitet på strømforsyningen sikres.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til disse partiers ulike forslag bl.a. om en evaluering av energiloven, for å sikre at strømforsyning skal regnes som infrastruktur slik at hensynet til kundene tillegges mer vekt enn hensynet til eiernes muligheter til å hente ut et økonomisk utbytte fra denne virksomhet. Disse medlemmer mener det allerede i dag er eksempler på at den stadige sterkere fokus på lønnsomhetskrav fra eiernes side, setter hensynet til kundene til side og særlig da kunder i spredtbygde områder. Kravene fra NVE om årlige effektivitetsforbedringer til nettdriften er en spesiell trussel mot de spredtbygde områder så lenge bevilgningene for statsstøtte til såkalte ulønnsomme nettstrekninger er så beskjedne. Disse medlemmer vil peke på at NVEs praksis på dette område må legges fram til drøfting i Stortinget sammen med forslag til prisutjevnende tiltak i lokalnettet. Disse medlemmer vil fremme forslag om tilleggsbevilgninger for å styrke strømforsyningen i utkantene i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på den effektiviseringsprosessen som pågår i energisektoren.
Flertallet vil understreke behovet for sikkerhet, kompetanse og et godt faglig miljø også innen denne sektoren.
Flertallet er kjent med Statnetts planer om å skille ut deler av virksomheten.
Flertallet vil understreke at disse planene og effektiviseringsprosessene generelt må gjennomføres slik at behovet for sikkerhet, kompetanse og et godt faglig miljø blir ivaretatt. Flertallet forutsetter at store organisasjonsendringer på vanlig måte blir lagt fram for Stortinget.