6.1 Sammendrag

       En reform basert på de økonomiske forutsetninger som lå til grunn for forsøket, er teoretisk beregnet til å koste ca 250 mill. kroner, inkludert administrative utgifter til Rikstrygdeverket og kommunene. Årlige driftsutgifter til Rikstrygdeverket og kommunene er beregnet til noe over 20 mill. kroner.

       Det framholdes at de reelle kostnadene ved en så vidtrekkende reform imidlertid vil avhenge bl.a. av de inntektspolitiske målsettinger, utgiftsnivået på legetjenestene i kommunene ved innføringstidspunktet, resultatet av forhandlingene mellom de berørte parter og hvilken effektiviseringsgevinst som kan oppnås ved at

-	fastpriskomponenten av legenes lønn blir større enn i dag

-	det innføres henvisningsplikt til spesialisthelsetjenesten og pasientene skal tilbakehenvises til fastlegene etter endt spesialistbehandling

-	fastlegen skal ha henvisningsretten og som hovedregel også skrive ut sykemeldinger

-	det gjennomføres en bedre samordning av øyeblikkelig-hjelp-tjenestene mellom første- og andrelinjetjenesten.

       Dessuten vil det med en fastlegeordning ikke lenger være mulig for allmennleger utenfor listepasientordningen å kreve refusjoner fra folketrygden. Det betyr at refusjonsutbetalingene til leger som i dag har refusjonsrett, men ikke kommunal driftsavtale, vil falle bort.

       Reformen vil endre fordelingen av utgifter til allmennlegetjenesten mellom stat og kommune. Hvordan de kommunale utgiftene skal kompenseres, vil departementet komme tilbake til.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil understreke at kommunene må få dekket alle kostnader fastlønnsordningen medfører. Det må legges til grunn at alle leger som i dag praktiserer både med og uten avtale med kommunene, skal få mulighet til å bli fastleger hvis de ønsker det når reformen iverksettes. Overføringene til kommunene må ivareta dette fullt ut.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det i samarbeid mellom staten, kommunene, legene og brukerne må fastsettes kriterier for en del praktiske forhold som må løses ved innføring av fastlegeordningen. Det gjelder f.eks. regler for avtaleinngåelser, oppretting av nye avtaler og kriterier som ULS skal følge i legefordelingsspørsmål.

       Dette flertallet viser til at enkelte kommuner i dag ikke oppretter nye driftsavtaler med leger, selv om legedekningen i kommunen ikke er god nok. Kommunene sparer penger ved å la pasientene betale høyere egenandeler hos leger uten avtale. I den nye fastlegeordningen må finansieringsordningene overfor kommunene legges opp slik at kommunene får øremerkede overføringer til å inngå nye fastlegeavtaler, så lenge legedekningen er innenfor en fastsatt norm.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det i meldingen er vist til beregninger som tilsier at å gjennomføre en fastlegeordning på landsbasis basert på forsøksordningens betingelser, ville føre til økte kostnader, men at de faktiske utgifter i en permanent ordning vil være avhengig av flere faktorer. Dette knytter seg til forholdet mellom per capita-tilskuddet og honorardelen, eventuell utvidelse av legenes ansvarsområde m.m.

       Flertallet vil ellers peke på at alle legene i fastlønnsordningen får en ensartet avlønning bortsett fra at legene i utkantkommuner med lavt folketall får et høyere per capita-tilskudd for de første 500 innbyggerne på listen enn i andre kommuner.

       Flertallet har merket seg at henvisningsplikt til 2. linjetjenesten følges av tilbakehenvisning til fastlegen, noe som betyr at de totale ressurser blir bedre utnyttet. Det finnes eksempler på at spesialister kontrollerer pasienter for ofte pga. liten pasientpopulasjon. Dette betyr at mange pasienter like gjerne kunne gått til kontroll hos allmennlegen. For f.eks. en hudspesialist er det enkelt å kontrollere « lette » pasienter innenfor en meget kort konsultasjonstid. En slik form for spesialistpraksis legger beslag på kostbar spesialistlegearbeidskraft og kan være med på å forsterke spesialistmangelen.

       En slik bruk kan også generere store samfunnsmessige utgifter ved at pasienten kanskje må ta fri fra arbeid og reise med drosje over lange strekninger i mangel av offentlige kommunikasjoner, alt betalt av folketrygden.

       Flertallet viser til at fastlegesystemet vil endre fordelingen av utgiftene mellom stat og kommune, og har merket seg at staten fullt ut vil dekke de merutgiftene som kommunene får.

       Flertallet har også merket seg at fastlegeordningen skal evalueres for å følge med i om ordningen utvikler seg mot de mål som er forutsatt nådd.