Samandrag

       IMF er primært ein økonomisk « overvakingsinstitusjon. » Dei to andre hovudfunksjonane, finansiering og teknisk assistanse, er nært knytte til overvakingsfunksjonen.

       IMF nyttar fleire verkemiddel i overvakinga. Desse kan delast i to hovudgrupper, den multilaterale overvakinga og den bilaterale.

       Basis for den multilaterale overvakinga er analysar av utsiktene for verdsøkonomien i« « World Economic Outlook » (WEO) som blir lagt fram to gonger i året.

       Den bilaterale økonomiske overvakinga utgjer kjernen i verksemda til IMF og blir utført gjennom årlege konsultasjonar med kvart medlemsland i samsvar med artikkel IV i IMF sine vedtekter.

       Tendensen til meir globale og integrerte kapitalmarknader har gjort det viktigare enn nokon gong å ha ein vedvarande god økonomisk politikk. Dette har ført til eit omfattande arbeid i IMF for å forsterke innsatsen med å følgje opp den økonomiske utviklinga i medlemslanda. Mexico-krisa i 1994/1995 representerte eit konkret døme på behovet for å intensivere dette arbeidet. Mexico stod brått overfor ein sviktande tillit på dei internasjonale kapitalmarknadene som førte til omfattande kapitalutgang. Dette gjorde det naudsynt å setje i verk programtiltak frå IMF snarast mogleg, kombinert med finansiell støtte langt ut over dei vanlege lånerammene.

       Ut frå røynslene frå Mexico-krisa har IMF sett i verk ei rekkje tiltak som skal verke førebyggjande og som skal setje IMF raskare og betre i stand til å møte tilsvarande situasjonar i framtida. Kontinuiteten og fokus i den økonomiske overvakinga skal betrast.

       Den nordisk-baltiske valkrinsen, som har felles styrerepresentant i IMF, har slutta seg til forslag som skal medverke til ei forsterka oppfølging av dei økonomiske utfordringane verdsøkonomien og enkeltland står overfor.

       Etter røynslene frå krisa i Mexico har IMF teke ulike initiativ for å gjere tilgangen på data frå medlemslanda betre. Initiativa kan delast i to kategoriar:

a)	Tiltak for å styrkje datarapporteringa frå medlemslanda til IMF, og

b)	tiltak for å oppmuntre medlemslanda til å publisere data av høg kvalitet til publikum

       IMF har lagt opp til to statistikkstandardar: Ein minimumsstandard (The General Data Dissemination Standard, GDDS) som er tenkt å omfatte alle medlemsland og ein standard (The Special Data Dissemination Standard, SDDS) som i særleg grad er tenkt for land som ønskjer tilgang til dei internasjonale kapitalmarknadene. Førebels er det berre SDDS som er gjennomført. Den generelle standarden blir klar i 1997. I samsvar med vedtektene kan ikkje IMF påleggje medlemmene å publisere data til publikum. Det er derfor frivillig om ein vil slutte seg til standardane eller ikkje.

       Ved utgangen av 1996 hadde i alt 41 land slutta seg til standarden. Noreg slutta seg til SDDS den 18. juni 1996 og var med ved opninga av databasen 19. september 1996. I den nordisk-baltiske valkrinsen har to av dei baltiske landa førebels ikkje slutta seg til standarden. Krava i standarden er så pass strenge at Noreg ved utgangen av 1996 berre oppfylte 13 av 18 statistikk-kategoriar fullt ut. For Noreg er det særleg krava til datakategoriane for offentleg sektor som byr på vanskar. I løpet av overgangsperioden må ein avgjere om Noreg skal bruke retten til unntak frå krava til frekvens og aktualitet som standarden gir rom for.

       Ein må vente at det i tida framover internasjonalt vil bli stilt større krav til informasjon om den økonomiske og finansielle utviklinga i medlemslanda. Dette har i første rekkje samanheng med globaliseringa og effektiviseringa av den internasjonale kapitalmarknaden.

       Den nordisk-baltiske valkrinsen meiner at det framleis er rom for å forsterke innsatsen på desse områda. Det bør mellom anna leggjast større vekt på å formidle motiva for verksemda til IMF og for politikktilrådingane. Eit velinformert publikum er viktig for å få diskusjonen på det nasjonale og internasjonale planet opp på eit høgt fagleg nivå og for å få størst mogleg oppslutning om hovudlinjene i tilrådingane frå IMF. Med dette som bakgrunn har valkrinsen generelt gått inn for ei meir open haldning når det gjeld verksemda til IMF.

       Årleg har IMF ein fortruleg gjennomgang av den økonomiske politikken i medlemslanda utan at vurderingar og tilrådingar frå IMF blir publisert. Det er ulike oppfatningar i den nordisk-baltiske valkrinsen om korleis eit breiare innsyn bør praktiserast ved dei årlege gjennomgangane. I prinsippet kan ein offentleggjere tilrådingane på tre stadium:

-

Ein kan publisere dei konkluderande politikk-vurderingane og tilrådingane som IMF-delegasjonen presenterer for styresmaktene i det enkelte landet like etter konsultasjonen. Det er opp til landa sjølve å avgjere dette. Norske styresmakter gjorde vurderingane og tilrådingane til IMF-delegasjonen offentleg tilgjengelege etter besøket i Noreg hausten 1996 og vil halde fram med det.

-	Ein kan publisere stabspapiret som er sjølve grunnlaget for behandlinga i styret. Dette krev i så fall vedtak i styret for IMF.

-	Ein kan publisere oppsummeringa som administrerande direktør i IMF gjer etter at styret har diskutert eit land. Dette krev òg i så fall eit vedtak i styret for IMF.

       Landa i den nordisk-baltiske valkrinsen ønskjer å gå vidare i retning av auka offentlegheit frå IMF om resultatet av gjennomgangen av økonomien i medlemslanda. Ein bør her truleg gå varsamt fram slik at ein oppnår ein rimeleg balanse mellom omsynet til å ta vare på eit ope forhold i diskusjonane i styret og mellom IMF-staben og medlemslanda på den eine sida og omsynet til eit velinformert publikum på den andre. Saka er framleis til behandling i IMFs styre.

       Finansieringsfunksjonen til IMF er nært knytt til overvakingsfunksjonen. IMF gir mellombels finansiering til land som har problem med betalingsbalansen på vilkår av at landet samtidig går inn i eit økonomisk tilpassings- og reformprogram for å leggje forholda til rette for ei gunstigare økonomisk utvikling og auke tilliten hos kreditorane. Eit slikt program inneheld krav til utforming av den makroøkonomiske politikken (kondisjonalitet) med sikte på å fjerne grunnlaget for dei problema ein har fått. Formålet med kondisjonalitet er å sikre ei berekraftig økonomisk utvikling og at bruken av IMF sine ressursar blir mellombels.

       IMF kan yte kort- og mellomlangsiktig finansiering til medlemslanda under føresetnad av at det blir utarbeidd eit forpliktande økonomisk tilpassingsprogram for å fjerne eller redusere ubalansen i økonomien. Land kan komme opp i vanskar når det gjeld betalingsbalansen som følgje av intern og ekstern uro. Formålet med finansieringa er å lette ei naudsynt omlegging av den økonomiske politikken og hindre at problema blir førde over til andre land. Vilkåra i det økonomiske tilpassings- og reformprogrammet kallast kondisjonalitet. Kravet om kondisjonalitet for å få tilgang til finansiering gjennom IMF er først og fremst motivert av at problema i landet skal løysast innan ei rimeleg tid og at lånet frå IMF blir tilbakebetalt for å skape grunnlag for nye lån. Dessutan er kondisjonaliteten meint å skape tiltru til den økonomiske politikken i landet, slik at det blir lettare å få tilgang på kapital frå andre kjelder.

       Dei vilkåra som IMF sett, byggjer på institusjonen sine røynsler og innsikt i kva slag politikk som kan leggje grunnlaget for berekraftig vekst. I eit økonomisk tilpassingsprogram vil som oftast ei tilstramming av finans- og pengepolitikken stå sentralt. Saman med strukturtiltak kan dei få marknaden til å fungere betre og gi stabile rammevilkår for privat næringsliv. Eit program for tilpassing vil normalt innebere omlegging på fleire politikkområde samstundes.

       Eit program med IMF blir forma i nært samarbeid mellom IMF-staben og styresmaktene. Medan landet sjølv bestemmer den konkrete og sosiale innrettinga av programmet, har IMF plikt til å sjå etter at dei totale makroøkonomiske omsyna blir tekne vare på i kvart enkelt tilfelle.

       IMFs kondisjonalitet har ofte vore kontroversiell, mellom anna fordi det kan vere ulike syn på kva for økonomisk politikk som verkar best. Kritikarane har rg hevda at IMF sine program serleg rammar dei fattigaste.

       Dei seinare åra har IMF sine program i aukande grad vore forma med tanke på dei mest utsette gruppene i samfunnet. Alle program skal sikte på å oppnå berekraftig vekst og gi rom for eit målretta sosialt tryggingsnett. Tilgjengelege data for helse og utdanning i fattige land som har hatt program med IMF, viser ein vesentleg framgang på desse områda. I IMF pågår det interne faglege drøftingar om desse spørsmåla. Ofte har IMF nytta høvet til å få styresmaktene til å avgrense utgiftene til forsvarssektoren til eit nivå som er meir i samsvar med det objektive omsynet til tryggleiken.

       Det tredje hovudområdet for IMF si verksemd er teknisk assistanse til medlemslanda. Mange land har utilstrekkelege institusjonar og manglar fagleg kompetanse til å kunne forme og sette i verk ein berekraftig økonomisk politikk. Teknisk assistanse har auka i omfang dei siste åra. Generelt har dette skjedd for å betre det institusjonelle grunnlaget for gjennomføring av dei økonomiske tilrådingane. Spesielt har det vore naudsynt å byggje opp frå grunnen eit institusjonelt apparat (sentralbankar, budsjettsystem, skattesystem etc.) i dei tidlegare sentralstyrte landa som ledd i overgangen til ein marknadsøkonomi.

       Det er i kap. 4 i meldinga gjort greie for organiseringa av IMF.

Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at IMFs primære oppgave er økonomisk overvåking. IMF skal også bidra med finansiering og teknisk assistanse. IMFs vedtekter gir medlemslandene rett til selv å avgjøre i hvilken grad de vil følge rådene fra IMF. Dette gjelder også valg av valutakursregime. Flertallet viser til at de restriksjoner IMF legger på sine medlemsland er begrensede. Dette gjelder krav til å velge valutakurssystem som ikke virker diskriminerende. Videre skal medlemslandene unngå bruk av virkemidler som gir medlemslandet en urimelig konkurransefordel, eller som utsetter gjennomføring av nødvendige omstillinger i økonomien med sikte på å oppnå balanse i utenriksøkonomien som f.eks. konkurrerende devalueringer eller innføring av nye handelsrestriksjoner.

       Flertallet viser til at IMF på bakgrunn av erfaringene med den økonomiske krisen i Mexico har tatt ulike initiativ for å bedre sin overvåkingsfunksjon. Dette går bl.a. ut på tiltak for å styrke datarapporteringen fra medlemslandene samt tiltak for å oppmuntre medlemslandene til å publisere data av høy kvalitet til publikum. Flertallet viser til at bedre og raskere analyser kunne ha motvirket problemene i Mexico ved at tiltakene kunne blitt iverksatt tidligere og mer målrettet. Flertallet vil peke på at behovet for gode analyser øker som følge av mer globale og integrerte kapitalmarkeder. Det er derfor etter flertallets mening positivt at IMF nå prioriterer arbeidet med å forbedre sine analyser samt at det nå legges til rette for økt informasjon til publikum om IMFs analyser og anbefalinger.

       Flertallet viser til at IMF kan yte kort- og mellomlangsiktig finansiering av medlemslandene under forutsetning av at det blir utarbeidet forpliktende økonomiske tilpasningsprogram for å fjerne eller redusere ubalansen i økonomien. De vilkår som IMF setter er basert på institusjonens erfaringer og innsikt i hvilke typer politikk som kan bidra til en bærekraftig vekst i det aktuelle landet. Erfaringene viser at land som har valgt å følge et slikt program har hatt en gunstigere økonomisk utvikling enn land uten slike program. Flertallet viser til at IMF de siste årene i større grad er utformet med tanke på de mest utsatte gruppene i samfunnet blant annet gjennom sosiale sikkerhetsnett. IMF har også ved flere anledninger fått myndighetene til å redusere utgiftene til forsvar framfor andre mindre sosiale utgiftsreduksjoner. Flertallet ser positivt på denne utviklingen.

       Flertallet tar ellers redegjørelsen i meldingen til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til redegjørelsen om IMF sin overvåkningsfunksjon. Den grunnleggende ideologi som IMF bygger på er frie kapitalbevegelser. Det er en illusjon å tro at videreutvikling av IMFs overvåkningsfunksjon kan rette på den samfunnsøkonomiske sårbarhet som et slikt økonomisk regime vil innebære. Krisen i Mexico er i denne sammenheng et relevant eksempel. Mexico som på krisetidspunktet oppfylte alle IMFs standardkrav; ble framstilt som et mønsterland i så måte også med fullt innsyn i den offentlige økonomi. Likevel forhindret dette ikke en nasjonal finansiell krise som følge av strukturelle endringer og samfunnsmessige konflikter. Disse medlemmer mener at IMF kunne ha fylt en funksjon som et internasjonalt verktøy for å bidra til stabile valutaforhold i verden. Verken dagens IMF-målsetting og/eller den gjennomslagskraft liberalismen har som ideologi internasjonalt tillater dette.

       Disse medlemmer vil likevel påpeke at det er positive utviklingstrekk. Dette knytter seg til større åpenhet i IMFs behandling av landene og tilgangen på informasjon om vilkår for lån og forholdene til låntakerlandene for øvrig. IMF legger oftere vekt på at militære utgifter må reduseres, noe som er positivt. Krav til innføring av omfordelingsmekanismer ved innføring av skattesystem kan også trekke i riktig retning.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går slett ikke god for redegjørelsen i meldingen.