Brev fra Finansdepartementet til finanskomiteen v/stortingsrepresentant Eilef A Meland, datert 25. mars 1997:

DOK.NR.8:49 (1996-1997)

       Jeg viser til Deres brev av 7. mars 1997 der det bes om en angivelse av tidspunktet for Finansministerens uttalelse vedrørende de forslag som fremsettes i Dok.nr.8:49 (1996-1997). Min uttalelse gis nå.

1. Fordel ved privat bruk av arbeidsgivers datautstyr hjemme

       Skattedirektoratet har ikke gitt forskrift om fordelsbeskatning av privat bruk av arbeidsgivers datamaskin, men laget utkast til takseringsregler for verdsettelse av den skattepliktige fordel. Skatteplikten for privat fordel i arbeidsforhold følger av de gjeldende regler.

       Finansdepartementet arbeider for tiden med utkast til regler om skattefritak for fordel ved privat bruk av arbeidsgivers datautstyr. Departementet tar sikte på en nærmere regulering i forskrift av 2. september 1977 om skattefritak for visse naturalytelser, og vil fremme forslag til kgl res om forskriftsendring i vår, med virkning fra og med 1997.

       Etter dette er intensjonene i forslag 1 i Dok.nr.8:49 ivaretatt ved Finansdepartementets arbeid med saken. Forslaget anbefales derfor ikke av formelle grunner.

2. Omfanget av fordelsbeskatningen i arbeidsforhold

       Forslag 2 i Dok.nr.8:49 (1996-1997) gjelder etter ordlyden « ikke-økonomiske goder » fra arbeidsgiver, men sikter åpenbart til « ikke-kontante » goder, dvs. naturalytelser. Slike ytelser er klart av økonomisk karakter, men innebærer ingen direkte pengeoverføring. Det er nødvendig med forholdsvis omfattende skatteregler for naturalytelser, jf nedenfor. Ikke-økonomiske goder i vanlig forstand for ansatte, f.eks et velorganisert og trivelig arbeidsmiljø, spennende arbeidsoppgaver, status og titler, oppsigelsesvern osv, faller naturligvis utenfor skattelovens fordelsbegrep.

       Naturalytelser innebærer altså ikke en fordel i direkte penger, men i form av gjenstander eller tjenester helt eller delvis finansiert av arbeidsgiver. På kapitalvareområdet kan ytelsen stilles til disposisjon enten til eie, eller til bruk ved at eiendomsretten beholdes hos arbeidsgiveren. Dette kan ha betydning for omfang og tidfesting av beskatningen. Framstillingen nedenfor tar sikte på bruk av varer og tjenester, uten å gå inn i de særspørsmål som oppstår når arbeidsgiver overfører selve eiendomsretten til en gjenstand som stilles til disposisjon.

       Ytelser til rent tjenestlig bruk, uten noen privat anvendelse, medfører ingen beskatning, og inngår ikke i begrepet naturalytelser. Et eksempel er fri transport på ren tjenestereise. Det er naturalytelser med et privat bruksområde som reiser skattespørsmål, fordi den ansatte da har en naturalfordel. Noen ganger representerer en slik naturalfordel et privat ekstraforbruk som den ansatte ellers ikke ville ha hatt, men i svært mange tilfeller oppnås en privat besparelse ved at naturalfordelen erstatter egenbetalt privatforbruk.

       Behovet for skatteregler er naturligvis særlig stort for naturalytelser som bare er til privat bruk, altså som ikke angår tjenesten og som representerer et rent lønnstillegg i annen form enn penger. Men det er også behov for skatteregler for naturalytelser som har en større eller mindre tjenestlig grunntilknytning, men som også medfører privat bruk i noen omfang. Skatteplikt i slike tilfeller er nødvendig av hensyn til skattemessig likebehandling av lønnstakere uansett avlønningssystem.

       Et eksempel fra den gjeldende firmabilbeskatningen kan belyse de 3 kategoriene som følger av det ovenstående:

-	den rene tjenestekategori: holder arbeidsgiver tjenestebil for den ansatte, uten noen som helst privatbruk, blir det ingen fordelsbeskatning,

-	den blandede tjeneste- og privatkategori: holdes firmabil som brukes både i tjenesten og privat, sjablonbeskattes den ansatte for en standard fordel som normalt vil utgjøre en betydelig del av arbeidsgivers kostnader til bilen, men ikke hele kostnaden,

-	den rene privatkategori: holdes firmabil for ansatt som bare eller nesten bare bruker den privat (intet eller ubetydelig tjenestebehov), skattlegges den ansatte for en fordel lik arbeidsgivers samtlige kostnader til bilholdet, inklusive årlig avskrivning.

       Det sier seg selv at en generell innskrenkning av skatteplikten til bare å omfatte pengeinntekter, ikke naturalfordeler, ville føre til betydelig forskjellsbehandling av fordeler i arbeidsforhold. De som kunne, ville da be sin arbeidsgiver om å finansiere deres privatforbruk direkte og skattefritt (bolig, bil, klær, kolonialvarer, feriereiser mv), og redusere kontantlønnen tilsvarende. Dette ville være ødeleggende for skattesystemet og provenyet.

       Noen vil hevde at en ihvertfall bør frita den blandede tjeneste- og privatkategori generelt fra fordelsbeskatning, med den begrunnelse at når en grunntilknytning til tjenesten foreligger i form av tjenestebruk, bør en se stort på den ekstra privatbruk og la denne være skattefri. For visse mindre typer ytelser kan nok dette resonnement ha noe for seg, og resonnementet ligger til grunn for en del gjeldende unntak etter dagens regler, jf nedenfor. Men som generelt prinsipp ville også en slik løsning være uakseptabel. En ville da etablere et meget stort hull i skattesystemet, typisk i bl.a. firmabilbeskatningen. Kravet til grunntilknytning til tjenesten ville komme under sterkt press og bli langt vanskeligere å håndheve enn i dag.

       Det klare utgangspunkt må derfor være skatteplikt for naturalytelser som medfører fordel i form av privatbruk. Dette følger også av Innst.S.nr.101 (1995-1996), hvor finanskomiteens flertall uttaler at det « vil fastholde hovedregelen om at alle forhold som oppnås i et arbeidsforhold, også naturalytelser, må anses som skattepliktig vederlag ».

       Begrensninger i skatteplikten for naturalfordeler må ha en tilstrekkelig konkret begrunnelse. Slike begrensninger er det i og for seg mange av. Dette går fram bl.a av den gjeldende naturalytelsesforskrift av 2. september 1977, som vedlegges. Hovedinnholdet i denne forskriften er bestemmelser om skattefritak for særlige oppregnede typer naturalytelser, samt for enkelte pengeytelser. I tillegg er det praktiske håndhevingshensyn som tilsier at en nokså generelt ser bort fra bagatellmessig privatbruk, uten noen uttrykkelig, detaljert regulering av det.

       Enkelte ytterligere begrensninger kan vise seg ønskelig å forskriftsregulere i takt med utviklingen, men dette må vurderes konkret for hvert typetilfelle. Saken som hjemme-PC, jf ovenfor, er et eksempel på det.

       Jeg ser etter dette ikke noe behov for en ytterligere generell drøftelse av skatteplikten for naturalytelser til hel eller delvis privat bruk. En meningsfylt drøftelse må i stedet knyttes til de enkelte typetilfeller av naturalytelser, når utviklingen gir konkret foranledning til det. Jeg anbefaler på denne bakgrunn ikke det foreliggende forslag 2 i Dok.nr.8:49.