Brev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråden til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 10. juni 1996:

       Jeg viser til brev av 2. mai 1996 der komiteen ber om en vurdering av Dok.nr.8:78 Forslag fra stortingsrepresentantene John Alvheim og Fridtjof Frank Gundersen om en handlingsplan for styrking av familien som basis for barn og unges oppvekstvilkår.

       I januar i fjor svarte jeg på en nesten likelydende henvendelse fra representanten Sollie. Konklusjonen var at jeg ikke så det som nødvendig med en egen handlingsplan for familietiltak. Representantene Alvheim og Gundersen refererer til Statsministerens nyttårstale og bl.a. til avsnittet om at det er foreldrene som har ansvaret for å gi barna trygghet og respekt. Representantene Alvheim og Gundersen tar utsagnet til inntekt for at det er på tide å snu utviklingen slik at « en av foreldrene kan være hjemme mens barna er små ». En handlingsplan skal slik jeg forstår forslaget, ha dette som siktemål. I spørretimen 24. februar i år avviste Statsministeren på det sterkeste at hennes nyttårstale kunne tolkes i retning av at for mye av barneoppdragelsen var overlatt det offentlige.

       Jeg kan fortsatt ikke se at det er behov for en egen handlingsplan for styrking av familien. Regjeringen fører en aktiv og offensiv familiepolitikk som spenner over et bredt spekter av virkemidler. Politiken er tilpasset en ny økonomisk og sosial virkelighet. Et uttrykk for at den nåværende familiepolitikken har lykkes er at Norge er et av de land i Europa som har høyest fruktbarhet. Nivået er langt høyere enn land med mer tradisjonelle familieverdier og en komplementær rollefordeling mellom kvinner og menn som f.eks. Spania og Italia. Familiepolitikken har med andre ord skapt tillit blant blivende foreldre til at det blir lagt til rett for å ha barn. Et viktig hensyn i politikken er at begge foreldre skal kunne bevege seg på to viktige arenaer - hjemmesfæren og yrkeslivet. På spørsmål tar 70 prosent av dagens unge kvinner, uavhengig av utdanningsnivå, avstand fra at de ikke skulle kunne kombinere yrkesaktivitet og omsorg for små barn. Både i et likestillingsperspektiv, men også i et samfunnsperspektiv er det viktig at kvinner skal fortsette å være i lønnet arbeid slik de er i dag og på lik linje med menn. Dagens og fremtidens velferd avhenger av høy og stabil yrkestilknytning blant kvinnene.

       Et samfunn som ønsker en likestilt omsorg og yrkesaktivitet er avhengig av at det offentlige støtter opp under familiens egen omsorg. Fødselspermisjonen, tidskonto, rett til ulønnet permisjon og til reduksjon i arbeidstiden som muliggjøres av økte kontantoverføringer, barnehager og skolefritidsordninger ivaretar et moderne samfunns behov. Foreldre trenger tid til omsorg, men også mer kunnskap og veiledning i det å være foreldre. Utbygging av familievernet, foreldreveiledning og pappagrupper tar hensyn til slike behov. Ved skilsmisser er foreldremekling obligatorisk, og et viktig moment under revisjon av Barneloven har vært at foreldreansvaret bør sees på som en plikt overfor barnet ved en eventuell skilsmisse eller samlivsbrudd. Kommunene har utarbeidet planer for forebyggende barnevern og videreutviklet sine saksbehandlingsrutiner og barnevernet satser mer og mer på å hjelpe familiene til å klare omsorgen selv, i stedet for å ta barnet fra foreldrene.

       Barne- og familiedepartementet arbeider nå med en stortingsmelding om barnepolitikk. I meldingen vil spørsmålet om det offentliges ansvar i forhold til familiens ansvar bli drøftet, og et overordnet perspektiv vil være å se dette ut fra barnets ståsted.