Vedlegg
Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 30. mai 1996:
Jeg viser til komiteens brev av 25. april 1996.
En del av taterne (heretter kalt omstreiferne) har utvilsomt kommet i en spesielt vanskelig situasjon, f eks på grunn av tapt skolegang, og i ekstreme tilfeller, lobotomi eller tvangssterilisering. Jeg viser her til billighetserstatningsordningen og til vårens proposisjon som fremmes om kort tid.
Verken Grunnloven eller lovverket ellers benytter begrepet « etnisk minoritet ». FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 inneholder imidlertid følgende bestemmelse i artikkel 27:
« I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk. »
Til tross for dens negative ordlyd, er bestemmelsen i praksis blitt tolket slik at statene om nødvendig må iverksette positive tiltak for å beskytte retten for personer som tilhører slike minoriteter til å dyrke sin egen kultur mv. FNs barnekonvensjon av 20. november 1989 inneholder en tilsvarende bestemmelse i artikkel 30. Statens forpliktelser overfor minoriteter er utdypet i FN- erklæringen av 18. desember 1992 om rettighetene til personer som tilhører nasjonale eller etniske, religiøse og språklige minoriteter, som riktignok ikke i seg selv er folkerettslig bindende.
Den 1. februar 1995 undertegnet Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Spørsmålet om ratifisering av konvensjonen er for tiden til behandling i Utenriksdepartementet. Kommunal- og arbeidsdepartementet vurderer i den forbindelse hvem som skal anses som en nasjonal eller etnisk minoritet i Norge. Dette er et omfattende spørsmål som må utredes nærmere. Konvensjonen er det første rettslig bindende multilaterale instrument om beskyttelse av nasjonale minoriteter i sin alminnelighet, og antas som sådant å utgjøre et viktig supplement til eksisterende rettslige og politiske normer på dette feltet.
Jeg er ikke kjent med at det finnes spesielle organisasjoner eller ordninger for å styrke eller ivareta omstreifernes kultur. Jeg kan imidlertid opplyse at Norges forskningsråd har under oppstart et forskningsprosjekt, « Velferd og samfunn », som har til formål å se på omstreiferne og deres situasjon i det norske samfunnet. Midler til prosjektet er bevilget av Sosial- og helsedepartementet, og arbeidet er antatt å ha en tidsramme på ca 3 år. Muligheten for å styrke eller sette i verk tiltak som ivaretar omstreifernes kultur, vil være avhengig av kunnskap om omstreifernes bakgrunn, deres språk og kultur. Det er også viktig med kunnskap om omstreifernes eget syn på ulike tiltak. Intervjuer med omstreifere vil være ett av forskningsprosjektets fire hoveddeler. Resultatet av forskningsprosjektet kan følgelig være et viktig skritt i det videre arbeid.