3.1 Sammendrag

Struktur og hovedprinsipper i regelverker og nærmere om reguleringsformene

       I forslaget i proposisjonen legger Regjeringen fram prinsipper og hovedelementer i et regelverk for morgendagens telemarked med flere aktører.

       Regelverket vil sikre Regjeringens mål på teleområdet og ivareta brukerinteresser, og vil legge grunnlaget for tjenester med høy teknisk kvalitet og sikkerhet. Regelverket vil legge til rette for konkurranse på like vilkår.

       En sektorspesifikk regulering vil bl.a. ha til formål å bidra til å sikre:

-	Et tilbud av pålagte landsdekkende teletjenester av høy kvalitet og lavest mulig pris ved bl.a. bestemmelser og leveringsplikt og videreføring av samfunnspålagte oppgaver som i dag utføres av Telenor AS, jf. kap. 3.3 i proposisjonen for prisregulering.

-	Forbrukerrettigheter, personvern og privatlivets fred.

-	Effektiv utnyttelse av og like vilkår for tilgang til begrensede ressurser som radiofrekvenser, nummer og framføringsrettigheter.

-	Grunnleggende krav som sikkerhet og kvalitet i telenettene, og bruk av felles standarder og tekniske grensesnitt.

-	Reell konkurranse på like vilkår i telemarkedet.

-	Samtrafikk, for at enhver bruker skal kunne kommunisere med enhver annen bruker og kunne benytte seg av det totale tilbudet av teletjenester.

       Det er nødvendig med en sterk regulering på telesektoren for å sikre telepolitiske mål. Dette gjelder ikke bare i en overgangsfase fra enerett til en situasjon med tilbud fra flere aktører. Også i en situasjon med flere aktører er det nødvendig med regulering for å ivareta forbrukernes interesser og for å sikre at konkurranse skjer på like vilkår. Regelverket for morgendagens telemarked vil omfatte både det tidligere enerettsområdet og de områder som i dag allerede er åpnet for flere aktører. Dagens regelverk vil fortsatt utgjøre hovedelementene i telelovgivningen. På de områder som nå foreslås åpnet for flere aktører vil det være behov for tilpasninger i eksisterende regelverk og utforming av nytt regelverk. Det rettslige grunnlaget vil være lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon. Regelverket vil, i samsvar med norsk rettstradisjon, bli utformet som en kombinasjon av konsesjoner og forskrifter.

       Regjeringens forslag om avvikling av resterende eneretter kan sees i sammenheng med pågående forhandlinger innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO) om handel med grunnleggende teletjenester. Det er ventet at disse forhandlingene vil føre til større adgang til de nasjonale markedene for utenlandske aktører og ikke-diskriminering av utenlandske aktører. Forslaget som legges fram er i overensstemmelse med utviklingen innen EU og ivaretar således EØS-avtalens bestemmelser. Det er enighet innen EU om å avvikle eneretter for taletelefoni og infrastruktur innen 1. januar 1998. EU-kommisjonen har vedtatt direktiver som tillater bruk av alternativ infrastruktur og som innebærer økt konkurranse på mobilkommunikasjonsområdet fra i år. De fleste vestlige land har allerede avviklet, eller er i ferd med å avvikle eneretter. Våre naboland Sverige og Finland har allerede innført regulert konkurranse, og Danmark følger etter i juli 1996, jf. ellers kap. 2.5 i proposisjonen om den regulatoriske utvikling nasjonalt og internasjonalt.

Pålagte landsdekkende tjenester og samfunnspålagte oppgaver

       Det er lagt avgjørende vekt på å sikre alle husholdninger og bedrifter i alle deler av landet tilgang til grunnleggende teletjenester til lavest mulig pris og mulighet til å bruke alle tjenester som tilbys i nettet. Landsdekkende leveringsplikt vil bli utvidet til å omfatte tilbud om tilknytning til digitalt nett.

       Telenor vil fortsatt være et viktig redskap for å sikre landsdekning og vil etter avvikling av enerettene være pålagt leveringsplikt. Pålagte landsdekkende tjenester har til nå omfattet offentlig taletelefoni, leide samband og enkelte datatjenester. Taletelefoni skal være tilgjengelig for alle husstander, bedrifter og virksomheter, mens leide linjer og datatjenester i tillegg skal være tilgjengelig for alle bedrifter og virksomheter. Målet er sikret ved at Telenor AS er pålagt leveringsplikt.

       Regjeringen ønsker at leveringsplikten skal utvides til å omfatte tilbud om tilknytning til digitalt nett, med det tilfang av nye tjenester dette gir mulighet for å bruke.

       Det tas sikte på å innføre en ordning hvor nettkostnadene ved leveringsplikten for taletelefoni blir fordelt på aktørene i markedet. Ytelser til funksjonshemmede og etablering og drift av telefonautomater vil inngå i kostnadsfordelingsordningen. I tillegg vil Telenor utføre spesielle samfunnspålagte oppgaver som er knyttet til totalforsvaret, nød- og sikkerhetstjenesten, ytelser vedr. Svalbard og telegramtjenesten mot utlandet og skip. Regjeringen legger til grunn at kostnadene skal dekkes over de respektive departementers budsjett. Alle aktører vil bli pålagt å formidle anrop over nødnumrene til politi, brannvesen og helsetjeneste uten godtgjørelse.

       I telemarkedet er det et press for å prise tjenestene på en måte som samsvarer med underliggende kostnader. Det må forventes at enkelte aktører i dette markedet vil ønske å senke prisene for å få innpass på spesielt attraktive markedsområder. For å motvirke regionale forskjeller i prisene, vil Regjeringen innføre maksimalpriser på pålagte landsdekkende tjenester. Maksimalprisene vil bli regulert slik at de hindrer at det utvikler seg uheldige regionale forskjeller i prisnivå på pålagte landsdekkende tjenester. Ordningene vil bli innført fra 1. januar 1997.

Samtrafikk

I et telemarked med flere nettoperatører og tjenesteleverandører vil det være nødvendig å sikre samtrafikk mellom ulike nett og tjenester. Formålet med samtrafikk er at enhver bruker av teletjenester skal kunne kommunisere med enhver annen bruker og kunne benytte seg av det totale tilbudet av teletjenester. For nye aktører i markedet er det en forutsetning for å kunne etablere seg at en får avtaler om samtrafikk med eksisterende aktører i markedet. Det legges til grunn at aktørene selv har de beste forutsetninger for å forhandle fram samtrafikkavtaler. For å sikre overordnede formål, vil telemyndighetene bl.a. utarbeide retningslinjer vedrørende forhandling om samtrafikkavtalene. Telemyndighetene vil ha anledning til å gripe inn hvis aktørene ikke kan oppnå enighet på egenhånd.

RNT-regler og adgang til begrensede ressurser og ekspropriasjon

       Kap. 3.5 i proposisjonen gir en nærmere omtale av regulerte tjenester-regelverket (RNT) som fastsetter harmoniserte vilkår for tilgang til og bruk av offentlige telenett og offentlige teletjenester. RNT-regelverket kan forenklet sies å være regler som pålegger innehavere av enerett eller særrett å opptre på en måte som gjør at markedet fungerer nærmere et marked med flere aktører. Selv om det kun er én operatør, sikres tjenesteleverandørene tilgang til infrastrukturen og kundene tilgang til grunnleggende tjenester til ikke-diskriminerende vilkår og kostnadsorienterte priser. Tilgang til underliggende infrastruktur er en forutsetning for å kunne tilby telekommunikasjonstjenester, og RNT-regelverket har derfor bidratt til å skape konkurranse i de delende av telesektoren hvor enerett er avskaffet.

       Kap. 3.6 i proposisjonen gir en nærmere omtale av begrensende ressurser og ekspropriasjon.

       Regjeringen ser konsesjon som et viktig styringsmiddel i en situasjon med flere aktører. Konsesjoner vil i tillegg til å sikre pålagte landsdekkende tjenester, bli brukt for å sikre bruk av begrensede ressurser som radiofrekvenser, nummer og framføringsrett (ekspropriasjon). Det forutsettes at alle operatører får like muligheter til framføring av teleinfrastruktur, enten ved adgang til ekspropriasjon eller ved tilgang til eksisterende infrastruktur. Det legges opp til prising av radiofrekvenser for mobiltelefoni og for visse nummerserier for å sikre at disse begrensede ressursene brukes effektivt og til beste for brukerne og samfunnet for øvrig.

       Departementet legger ikke opp til å begrense antall aktører utover de begrensninger som tilgjengelige radiofrekvenser for den type tjenester setter, under hensyn til hensiktsmessig og effektiv utnyttelse av frekvensspekteret.

Standarder

       Teleoperatører og tjenesteleverandører vil bli forpliktet til å følge de harmoniserte standarder som utvikles i tiden framover, for å sikre at brukerutstyr kan tilkoples alle teleoperatøreres nett og tjenester og for å bidra til at brukerne i Norge får nyte godt av fordelene ved den internasjonale konkurransen som gjelder brukerutstyr og tjenester.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen forutsetter av forbrukerhensyn at det skal finnes (minst) en opplysningssentral som har opplysninger om alle abonnenter, uavhengig av hvilken operatør abonnenten er tilknyttet, og videre at det kan pålegges forpliktelse til å inngå i samarbeid om kataloger.

       Komiteen viser til at høring med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), og er enig i departementets vurdering av at ytelser til funksjonshemmede legges innunder såkalte « pålagte landsdekkende tjenester » og ikke inn under « samfunnspålagte oppgaver ».

       Komiteen mener at det offentlige har ansvar for at den teknologiske utviklingen benyttes slik at den ikke bidra til skiller mellom ulike brukergrupper. Komiteen forutsetter at systemer på alle områder er transparente, slik at de ikke skaper problemer og unødvendige kostnader for funksjonshemmede.

       Komiteen viser til at konkrete krav til utforming av generelle teletjenester som ivaretar funksjonshemmedes krav til tilgjengelighet og bruksvennlighet må ivaretas gjennom konsesjonslovgivningen, og ber departementet følge dette opp.

       Komiteen viser til at offentlige myndigheter har en viktig rolle som premissleverandør for den generelle utviklingen til også å omfatte funksjonshemmedes interesser og at disse blir innbakt i de generelle løsningene. Komiteen mener at dette krever at forvaltningen har kunnskap om funksjonshemmedes behov når det skal stilles krav til nye produkter og tjenester.

       Komiteen mener departementet i det videre arbeid må benytte den kompetanse som finnes i funksjonshemmedes organisasjoner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er i hovedsak enig i de målsettinger og prinsipper departementet foreslår for regelverket for morgendagens telemarked.

       Flertallet er enig i at regelverket i framtiden vil bestå av teleloven, forskrifter og konsesjoner. Flertallet har merket seg at departementet vil komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer i lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon i løpet av vårsesjonen 1997.

       Flertallet peker på at en ny telepolitisk virkelighet krever nye styringsmekanismer og reguleringer.

       Flertallet understreker at styringen av telepolitikken utformes gjennom lov og konsesjonspolitikken.

       Flertallet er enig i behovet for bruk av konsesjoner ved flere aktører i telemarkedet, og mener at konsesjoner vil bidra til at konkurransen på telemarkedet vil bli ført med like vilkår.

       Flertallet viser til at viktige telepolitiske mål, som pålagte landsdekkende tjenester og de spesielle samfunnspålagte oppgavene skal ivareta tele-, distrikts-, og sosialpolitiske og sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn, kan sikres gjennom konsesjonstildeling til aktørene.

       Flertallet er videre enig i at det vil være nødvendig at aktørene i telemarkedet tilbyr ytelser til nødetatene, nødnummer, uten godtgjørelse og at opplysninger om dette går fram av operatørenes kataloger.

       Flertallet har videre merket seg at departementet foreslår maksimalpriser innført fra 1. januar 1997 på leide linjer og taletelefoni.

       Flertallet har merket seg at departementet foreslår maksimalpriser for å motvirke regionale forskjeller. Flertallet peker videre på at maksimalpriser skal hindre at prisreduksjoner til attraktive kunder skal finansieres med prisøkning til kunder som ikke er like økonomisk attraktive. Dette vil være viktig for å ivareta distriktspolitiske målsettinger.

       Flertallet vil understreke nødvendigheten av samtrafikk mellom de forskjellige operatørnett. Videre mener flertallet det vil være nødvendig at samtrafikkregelverket ivaretar brukernes interesser mot utestengelse fra andre nett enn det som er utgangspunktet for brukeren.

       Flertallet peker på nødvendigheten av et sektorspesifisert regelverk for å ivareta forbrukerrettigheter, personvern og privatlivets fred i et telemarked med flere aktører og større konkurranse.

       Flertallet viser til at departementet vurderer kostnadene ved de samfunnspålagte oppgavene å være omlag 180 mill. kroner. Departementet vil komme tilbake til størrelsen på kostnader ved statsbudsjettet for 1998.

       Flertallet viser til at det i dag finnes ulike brukereide kabelnett i ulike borettslag, velforeninger, sameier o.l. Flertallet ser det som viktig at eierne selv må kunne velge hvordan de vil bruke sine egne bredbåndsnett innenfor gitte konsesjonsregler.

       Flertallet forutsetter at regelverket utformes slik at eierne av bredbåndsnett får reelle muligheter til å forhandle fram de leveransene de skal disponere sin nettkapasitet til, og kreve konkurrerende anbud på disse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, regner videre med at eierne av slike nett får den samme retten som andre aktører og kabeleiere til å ta betalt for trafikk på sine nett.

       Flertallet viser til at Telenor fortsatt vil være pålagt leveringsplikt. Flertallet har merket seg at det tas sikte på å innføre en ordning hvor nettokostnadene ved leveringsplikt av taletelefoni blir fordelt på aktørene i markedet. Dette vil være et viktig virkemiddel for å oppnå telepolitiske mål ved nyregulering av telemarkedet.

       Flertallet understreker behovet for at det etableres regelverk for konsesjoner, samtrafikk, pålagte landsdekkende tjenester og samfunnspålagte oppgaver, og videre at det tas hensyn til de samfunnsmessige mål i konsesjonspolitikken

       Flertallet peker på at regelverket i et marked med styrt konkurranse forutsetttes å utgjøre et redskap for å oppnå telepolitiske mål.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ser det som positivt at landsdekkende leveringsplikt også utvides til å omfatte tilbud om tilknytning til digitalt nett og at utbyggingen av det digitale nettet forseres. Dette vil ha stor betydning for utviklingen av næringslivet, spesielt i distriktene. Det samme gjelder videreføring av leveringsplikten for leide linjer, da dette vil føre til at bedrifter og virksomheter i utkantområder kan konkurrere på lik linje med næringslivet i sentrale strøk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at bruk av datatjenester i dag er dyrere i distriktene enn i sentrale strøk, bortfall av fjerntakst ville føre til at prisen på bruk av datatjenester ikke ville være avhengig av geografiske avstander og styrke konkurranseevnen for utkantbedriftene.

       Disse medlemmer viser til komitéflertallets merknad i Ot.prp. nr. 66 (1994-1995) og står fast ved prinsippet om like teletakster over hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at departementet mener at leveringsplikt for samfunnspålagte tjenester i fremtiden sikres gjennom konsesjon til Telenor AS. Departementet peker på at i et etablert og velfungerende marked med flere aktører kan kostnaden ved slik leveringsplikt synliggjøres ved hjelp av arbeidsmetoden.

       Disse medlemmer mener at også andre enn Telenor AS på sikt må kunne ivareta leveringsplikt for landsdekkende tjenester.

       Disse medlemmer viser til at Telenor AS og de nye aktørene forutsettes å inngå avtaler om samtrafikk. Disse medlemmer mener at nye aktører ikke har mulighet til å komme igang, uten akseptable samtrafikkordninger. I den korte perioden før flertallet i Stortinget åpner for full konkurranse, mener disse medlemmer at det er viktig at de nye aktørene får en reell mulighet til å konkurrere. For å unngå at forhandlingen om pris og vilkår kan ta for lang tid, foreslår disse medlemmer at begge partene kan bringe samtrafikkordningene inn for STF til avgjørelse dersom forhandlingene en måned etter forhandlingsstart ikke har ført til noe resultat.