Innhold

       Til Stortinget.

1. Innledning

1.1 Sammendrag

       For å videreføre en utvikling med reduksjoner i teleprisene og for å legge til rette for forbedring av eksisterende tjenester og innføring av nye tjenestetilbud, foreslår Regjeringen i proposisjonen at hele telemarkedet åpnes for konkurranse fra 1. januar 1998. Dette innebærer en avvikling av Telenors resterende enerett til generell nettinfrastruktur (dvs. det faste telenettet for framføring av teletjenester som tilbys allmennheten) og Telenors enerett til offentlig taletelefoni.

       Samferdselsdepartementet ser det som viktig å legge til rette for best mulig utnyttelse av landets samlede nettressurser, lavere priser og utvikling av nye tjenester fra tilbydere fra forskjellige bransjer for å oppnå økt verdiskapning, sysselsetting og velferd.

       Enerett vil ikke lenger være det mest egnede virkemiddel for å nå opptrukne mål og vil i økende grad bli umulig å håndheve selv om en skulle ønske det.

       Regulert konkurranse vil bidra til et fortsatt fall i prisene, og regelverket vil sikre at distriktene får et likeverdig tilbud.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ragnhild Barland, Aud Blattmann, Kari Helliesen, Johan M. Nyland, Ola Røtvei og Solveig Torsvik, fra Senterpartiet, Johanne Gaup, Terje Sandkjær og Magnus Stangeland (lederen), fra Høyre, Ole Johs. Brunæs, Oddvard Nilsen og Thorhild Widvey, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til at televirksomheten er i kontinuerlig utvikling. Teknologiutviklingen bryter ned grensene mellom tradisjonelle teletjenester, IT-tjenester, informasjons- og mediatjenester og skaper dermed grunnlag for samarbeid og konkurranse på tvers av tidligere adskilte bransjer både nasjonalt og internasjonalt.

       Komiteen er enig i at de land og bedrifter som ligger lengst fremme i bruk av informasjonsteknologi har de beste forutsetninger for å hente ut gevinster i form av økt verdiskapning, sysselsetting og velferd.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at teletjenestene i Norge er blant de beste i verden, både når det gjelder pris og tjenestetilbud.

       Flertallet er enige med Regjeringen i at den telepolitiske målsettingen skal være:

       Flertallet vil understreke den avgjørende rolle Telenor har spilt og fortsatt spiller i utviklingen av teletjenester i Norge.

       Flertallet peker videre på at telemarkedet på relativt kort tid har utviklet seg fra å være en noenlunde stabil og avgrenset virksomhet, til å bli en av de mest dynamiske og nytenkende næringer.

       Flertallet viser til at denne utviklingen har skjedd samtidig som Telenor har hatt eneretten på teleområdet.

       Flertallet mener at Telenor også i framtiden skal være et viktig redskap for å sikre landsdekkende tjenester og oppfylle samfunnspålagte oppgaver.

       Flertallet viser til fellesmerknad fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i Innst.O.nr.66 (1994-1995), der det heter:

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til den regulatoriske og teknologiske utviklingen som skjer internasjonalt i telesektoren. F.eks har Sverige, Finland og Storbritannia ingen begrensninger i antall aktører innen telesektoren, inklusive infrastruktur og taletelefoni. Danmark har som mål å gjennomføre dette pr. 1. juli 1996, og de øvrige EU-land har liknende planer fra 1. januar 1998. Flertallet mener videre at dette får betydning for reguleringen av telesektoren i Norge og viser til proposisjonen.

       Flertallet vil understreke at Telenor som andre bedrifter i internasjonal konkurranse, også har betydelige fordeler av solide markedsandeler hjemme.

       Flertallet mener at den teknologiske utviklingen vil føre til nye store utfordringer for både enkeltpersoner, næringslivet og politisk for å få til en lik, rettferdig tilgang til og bruk av disse tjenester.

       Flertallet vil peke på at en velfungerende telesektor med et godt utvalg av høykvalitetstjenester og skreddersydde tilbud, til konkurransedyktige priser, vil påvirke næringslivets konkurranseevne i positiv retning. Dette vil videre ha en positiv sysselsettingseffekt, særlig innenfor en ekspanderende telesektor, men også innen næringer som produserer produkter til bruk innen telekommunikasjon. Dette vil være trygge og varige arbeidsplasser.

       Flertallet er enig i målet om å være i forkant av den teknologiske utviklingen for å sikre størst mulig verdiskaping, både offentlig og privat, og for en effektiv bruk av de ressurser som nyttes til utbygging og tjenesteyting innenfor telesektoren.

       Flertallet vil peke på viktigheten av de brukereide bredbåndskablene i boligområder som samlet sett utgjør en vesentlig del av den elektroniske hovedvegen i Norge. Ved at borettslag, velforeninger, sameier o.l selv kan kreve anbud fra ulike leverandører, kan det oppnås konkurranse uten å bygge nye bredbåndsnett i store deler av boligmassen. Dette gjør det mulig å oppnå sterkere brukerstyring og en raskere og mer effektiv konkurranse om IT-tjenester i Norge enn tilfellet er i land der kabelselskaper eller televerk eier alle bredbåndkabler helt inn i boligene.

       Flertallet vil understreke den nasjonaløkonomiske og forbrukerpolitiske betydningen av dette. Flertallet forutsetter derfor at brukerne beholder eierrett til kabler de eier, og at dette blir sikret i den videre utviklingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at Regjeringen ønsker å ligge i forkant av utviklingen i EU-området og nå foreslår å oppheve enerett på taletelefoni fra 1. januar 1998 og på nettinfrastruktur fra 1. november 1996. Disse medlemmer har videre merket seg at reglene for universale teletjenester innenfor EU ikke er ferdig behandlet, men at Regjeringen ikke ser det som et poeng å avvente behandlingen av dette regelverket. Disse medlemmer kan ikke støtte opphevelse av eneretten på taletelefoni og nettinfrastruktur.

       Disse medlemmer viser til at EU-resolusjonen om liberalisering av offentlig svitsjet taletelefoni og nettinfrastruktur ikke er rettslig bindende for EØS-området, forutsatt av at eneretten ikke fører til konkurransevridning.

       Disse medlemmer mener at den raske teknologiske utvikling på tele- og IT-sektoren i seg selv ikke tilsier opphevelse av eneretten. Disse medlemmer viser til at Telenors spesielle stilling har ført til utviklingsmuligheter for selskapet, slik at eneretten ikke kan sies å ha vært til ulempe. Telenor AS viser seg å være konkurransedyktig, også i økonomisk sammenheng.

       Disse medlemmer vil vise til komitéflertallets merknad i Innst.O.nr.66 (1994-1995) hvor det står følgende:

       Det er grunn til å understreke at prinsippet om like priser over hele landet fortsatt ligger fast og at dette må følges opp av Regjeringen.

       Disse medlemmer vil videre understreke at Telenor AS som er et heleid statlig aksjeselskap har et særskilt ansvar for utvikling av teletjenester innenlands, slik at hele landet tar del i den utviklingen som nå skjer innenfor teleteknologien.

       Disse medlemmer forutsetter at den eiendomsretten som borettslag, sameie, velforeninger o.l. i dag har til deler av kabelnettet, sikres i den videre utvikling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig at myndighetene legger forholdene til rette for best mulig utnyttelse av nettressursene, lavere priser og utvikling av nye tjenestetilbud for å oppnå størst mulig verdiskapning, både offentlig og privat, og for en effektiv bruk av de ressurser som nyttes til utbygging og tjenesteyting innenfor telesektoren. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at enerett ikke vil være noe egnet virkemiddel for å nå disse målene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at ved oppheving av enerett på taletelefoni og nettinfrastruktur er det viktig at det legges klare samfunnsmessige mål i konsesjonsvilkår, samt at de statlige netteiere samarbeider slik at de ikke underminerer de samfunnsmessige interesser.

2. Utvikling innen telesektoren

2.1 Sammendrag

       Telesektoren i Norge har over de siste 10-15 årene gjennomgått en gjennomgripende utvikling. I dag har alle husstander som ønsker det, telefon. Ventelister er erstattet med telefontilknytning på dagen i mange tilfeller. Prisene er av de laveste i verden og ventes å synke ytterligere i takt med teknologiutviklingen og tilbud fra flere aktører. Prisnivået på teletjenester i Norge er reelt sett redusert med over 50 % i perioden 1989-96. Fjerntaksten er i samme periode redusert med 70 %. Telebrukerne vil i 1996 betale om lag 6,5 mrd. kroner mindre for teletjenester sammenlignet med pris og bruk i 1989. Av dette er om lag to tredjedeler innsparinger for næringslivet.

       Det er de land og bedrifter som ligger lengst fremme i bruk av informasjonsteknologi som har de beste forutsetningene for å hente ut de gevinstene dette kan gi av økt verdiskapning, sysselsetting og velferd. Dette er en av konklusjonene i rapporten « Den norske IT-veien. Bit for bit », utarbeidet av Statssekretærutvalget for IT. Utviklingen innen kommunikasjons- og informasjonsteknologi får større og større betydning for vår hverdag og for landets økonomi og konkurranseevne. Nye virkemidler er påkrevet for at Norge skal kunne holde tritt med andre land i utvikling og bruk av informasjonsteknologi. En godt fungerende telesektor er avgjørende for å få den ønskede utviklingen.

       Kap. 2.4 i proposisjonen tar nærmere for seg problemstillinger på ulike felt vedr. muligheter og samfunnsmessige aspekter ved informasjonssamfunnet.

Telepolitiske mål og gjeldende telefonpolitikk

       Gjeldende telepolitikk i Norge er fastlagt ved behandlingen av St.meld. nr. 8 (1991-1992) Om televirksomheten i Norge, jf. Innst.S.nr.115 (1991-1992), og av senere stortingsframlegg. Ny telelov ble vedtatt ved behandlingen av Ot.prp. nr. 36 (1994-1995) Lov om telekommunikasjon, jf. Innst.O.nr.66 (1994-1995). Loven trådte i kraft 1. januar 1996.

       Regjeringen mener hovedmålene for utviklingen på teleområdet skal være:

       Den teknologiske og markedsmessige utvikling har ført til at enerett ikke lenger er et egnet virkemiddel til å nå telepolitiske mål. Eneretten omfatter i dag bare en tredjedel av telemarkedet.

Avvikling av resterende eneretter

       For levering av tjenester som i dag er åpnet for tilbud fra flere aktører (f.eks. dataoverføringstjenester og verdiøkende tjenester), foreslår Regjeringen at det fra 1. november 1996 skal bli tillatt å bruke eksisterende alternativ infrastruktur, som f.eks. telenettene til el-forsyningen og kabel-TV-nettene.

       Dette innebærer f.eks. at kabel-TV-nettene fra 1. november 1996 kan brukes til å formidle eksisterende konkurransetjenester, og fra 1. januar 1998 taletelefoni. De alternative nettene, herunder kabel-TV-nettene, vil bli underlagt den alminnelige telereguleringen og de kontroll- og tilsynsordninger som gjelder for sektoren. Kringkastingsvirksomheten vil fortsatt bli regulert av kringkastingslovgivningen.

       Regjeringen foreslår også at mobilkommunikasjonsområdet, med virkning fra 1. november 1996, skal utvikles ytterligere, bl.a. ved å utlyse konsesjoner for tilbud av mobiltelefontjenester på 1.800 MHz-båndet (DCS-1800) og ved å tillate bygging av egne nett til mobil- og andre konkurransetjenester. Dette skal gjennomføres innenfor en ramme som ivaretar overordnede samfunns- og distriktspolitiske hensyn.

       De foreslåtte endringer i proposisjonen vil bidra til å styrke arbeidet med at Norge skal være blant de land som er lengst fremme når det gjelder å utvikle informasjonssamfunnet og utnytte de muligheter kommunikasjons- og informasjonsteknologien gir for å bedre levestandarden og skape arbeidsplasser. En velfungerende telesektor er en forutsetning for å utnytte disse mulighetene ettersom telekommunikasjon er veiene i informasjonssamfunnet.

       Regjeringen legger vekt på følgende forhold som taler for en endring:

2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at målsettingen for norsk telepolitikk fortsatt skal være landsdekning av grunnleggende teletjenester til lavest mulig pris og høy kvalitet, samt sikre størst mulig verdiskapning og effektiv utnyttelse av de ressursene som settes inn på telesektoren.

       Flertallet vil understreke at Norge må være i første rekke internasjonalt i bruken av kommunikasjons- og informasjonsteknologi for å øke verdiskapningen.

       Flertallet ser det som viktig at flest mulig får muligheter til å delta aktivt i utformingen av IT-samfunnet. Flertallet legger derfor stor vekt på de mulighetene for brukerstyring og lokal deltakelse som ligger i de brukereide bredbåndsnettene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at Norges geografi, topografi, klima og befolkningsmønster gir høyere kostnader enn i andre land. Det er derfor svært viktig for Norges konkurranseevne at telepolitikken bidrar til at vi videreutvikler vår posisjon med internasjonalt sett lave priser. Gjennom fortsatt effektivisering og økt konkurranse med tilbud fra flere aktører, vil telekommunikasjon redusere ulempene ved store avstander som igjen bidrar til å styrke tjenestetilbudet i distriktene.

       Flertallet peker på muligheten som åpner seg for at arbeidsoppgaver i framtiden utføres som fjernarbeid, som øker fleksibiliteten for så vel arbeidstaker som arbeidsgiver. Likeledes åpnes mulighetene for å få til mer samarbeid og bedre oppgave- og funksjonsdeling. Fjernkonsultasjon, fjernundervisning, kompetanseoverføring og elektronisk dokumentutveksling vil kunne fornye helsetjenesten.

       Flertallet viser til at hjemmedatamaskinen er en inngang til multimediainformasjon, kunnskap, underholdning og kommunikasjon med andre på tvers av land og kontinenter.

       Flertallet vil videre peke på at telemedisin og kunstutstillinger på Internett er eksempler på at ny teknologi bidrar til å styrke tjeneste- og kulturtilbudene i distriktene. Ny teknologi vil også bidra til forenkling i så vel arbeidsliv som hverdagen - og kan gi nye utfordringer for f.eks. småbarnsforeldre som etterspør mer tid til sosial kontakt med familie og venner.

       Flertallet peker på at teknologi ikke kan erstatte menneskers grunnleggende behov for mellommenneskelig kontakt og sosialt samvær med hverandre. De nye tilbudene som vokser fram vil ikke kunne erstatte det å være til stede på idrettsarenaen, i konsertsalen eller på kunstutstilling, og følelsen av å dele opplevelser med andre. Men de nye mulighetene vil kunne forenkle oppgaver i hverdagen og i arbeidslivet slik at det blir mer tid til sosial omgang.

       Flertallet peker videre på at for brukere med spesielle behov og krav til tilgjengelighet, kan ny teknologi gi nye muligheter for aktiv deltakelse og bidra til å skape et samfunn som er mer tilgjengelig for alle.

       Flertallet viser til at i hele OECD-området og i økende grad ellers i verden er tendensen at teknologi- og etterspørselsutviklingen på teleområdet har gitt støtet til en deregulering av de nasjonale markedene.

       Flertallet viser videre til at det innen OECD-landene med et par unntak vil bli innført konkurranse på samtlige teletjenester, infrastruktur og tilknytningsutstyr innen 1998. EU har vedtatt full konkurranse innen 1. januar 1998.

       Flertallet konstaterer at de resterende enerettsområdene her hjemme består nå av generell teleinfrastruktur og offentlig svitsjet taletelefoni i det faste nettet.

       Flertallet har også merket seg forhandlingene som pågår innen WTO (World Trade Organisation) - hvorav 47 land deltar i forhandlinger med forpliktelse til en viss markedsadgang for utenlandske teleoperatører og tjenesteleverandører og at utenlandske aktører ikke diskrimineres i forhold til nasjonale aktører. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forhandlingsresultatet med sikte på fullmakt til å underskrive protokollen.

       Flertallet er enig i departementets vurdering i at resterende enerett og regulering basert på en monopolsituasjon ikke er et egnet virkemiddel for å utnytte mulighetene teknologi og markedsutviklingen gis under tele- og IT-industrien.

       Flertallet slutter seg til departementets forslag om å tillate bruk av alternativ infrastruktur, inkludert kabel-TV-nett for fremføring av teletjenester som allerede tillates tilbudt fra flere aktører. Flertallet er enig i at dette skjer fra 1. november 1996.

       Flertallet viser til at frekvenser er en begrenset ressurs. Flertallet peker på at det er viktig å beholde en offentlig styring med bruken av denne ressursen.

       Flertallet har merket seg at ved utstedelse av nye konsesjoner skal konsesjonærene betale avgift på mobilkommunikasjonsområdet.

       Flertallet samtykker i at dette gjøres gjeldende fra 1. november 1996.

       Flertallet støtter videre departementets forslag om at eneretten for telekstjenesten også avvikles fra 1. november 1996.

       Flertallet har merket seg at departementet videre foreslår å avvikle eneretten for Telenor AS fra 1. januar 1998. Flertallet viser til at departementet forutsetter at nye aktører gis nødvendige konsesjoner høsten 1997, slik at de kan tilby tjenester fra 1. januar 1998.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er enig i at alle husstander og bedrifter over hele landet må sikres grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris, men vil understreke at dette ikke er noen motsetning til prinsippet om lik pris på teletjenester. Disse medlemmer vil vise til Senterpartiets forslag i Innst.S.nr.132 (1995-1996) om bortfall av fjerntakst på taletelefoni som ville gitt brukere av ny teknologi som f.eks. Internett rimeligere takster, slik at også distriktene på lik linje med sentrale strøk kunne ta del i den teknologiske utvikling til rimelige priser. Disse medlemmer har som mål at vi i framtida kun skal ha én takstgruppe for taletelefoni i Norge.

       Etter disse medlemmers oppfatning tilsier ikke den teknologiske utviklingen at det er nødvendig med differensierte priser på taletelefoni ut fra geografiske avstander. I tillegg til taletelefoni bør også muligheten til leide linjer og datatjenester for både bedrifter og private høre med til de grunnleggende teletjenester.

       Tele- og IT-sektoren må kunne sies å være den sektor som er mest geografisk uavhengig av avstander og det skulle etter disse medlemmers oppfatning lett kunne legges til rette for nye etablering av virksomhet og sysselsetning i Distrikts-Norge i denne type virksomhet.

       Disse medlemmer går imot avvikling av resterende eneretter innenfor telesektoren. Telenors enerett på taletelefoni og nettstruktur har gitt alle deler av landet gode teletjenester til lik pris og lik kvalitet, samtidig som selskapet har styrket sin økonomiske stilling. Målsettingen for Telenor kan nå synes å dreie mer mot satsing i det internasjonale markedet enn å bidra til en positiv utvikling på telesektoren i hele landet.

       Disse medlemmer mener at åpning av full konkurranse på telemarkedet først og fremst vil føre til at andre konkurrenter viser interesse for de sentrale og folkerike områdene i landet. Dette er ikke negativt i seg selv, men kan føre til at distriktene får et dyrere og dårligere tilbud enn sentrale strøk. Det vises også til at Norge har svært lave telepriser sammenliknet med EU-land, og gevinsten i form av lavere priser ved økt konkurranse innenlands er ikke dokumentert til å kunne bli gunstigere enn den prisnedgang Telenor AS - uavhengig av enerettsspørsmålet - har skissert for de kommende år. Det vises også til den prisgangen som Telenor AS har gjennomført de senere år. Det vil etter disse medlemmers oppfatning kunne forventes at Telenor AS bidrar til senking av teleprisene i de land hvor de ønsker å satse internasjonalt, og dette vil kunne få følger for Telenors økonomiske evne når det gjelder satsing innenlands. Det vises også til de store grunnlagsinvesteringer som Telenor AS forventes å skulle bidra med i sin internasjonale satsing, f.eks. i Øst-Europa.

       Disse medlemmer vil peke på Norge har allerede de laveste teleprisene i Europa på bedriftsmarkedet. Disse medlemmer er ikke overbevist om at Telenor, samtidig som de satser internasjonalt, vil kunne foreta en sterk reduksjon av teleprisene nasjonalt, utover det den teknologiske utviklingen i seg selv tilsier.

       Disse medlemmer vil stemme imot avvikling av enerett på offentlig svitsjet taletelefoni og nettinfrastruktur i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er enig med departementet i at den teknologiske og markedsmessige utvikling fører til at enerett ikke er forenlig med gjeldende telepolitiske mål.

       For å bidra til en bedre utvikling, er disse medlemmer enig i at ytterligere avvikling av konkurransehemmede monopoler innen telesektoren er nødvendig. Lavere priser og nye elektroniske kommunikasjonsmuligheter åpner for nye måter å organisere produksjon og bedrifter på. Liberalisering av telesektoren vil bidra til at prisene senkes, og åpner også for at den enkelte får brukt sine evner og kunnskaper enda bedre.

       Disse medlemmer mener at alternativ infrastruktur også bør åpnes for taletelefoni fra samme tidspunkt, dvs. 1. november 1996. Disse medlemmer viser til kap. 4 om nærmere omtale av forslaget.

       Disse medlemmer viser til at samtlige av våre naboland har avviklet nasjonale monopolrettigheter tidligere enn EU-direktivene forutsetter, fordi man har innsett at dette gir en bedre planmessig overgang til en ordinær markedssituasjon.

       Disse medlemmer viser videre til at prisnivået på de ulike teletjenester vil være betydelig lavere etter at avvikling av monopoltjenester er gjennomført. Dette vil være en stor fordel for såvel private som bedriftsabonnementer.

       Disse medlemmer mener at av hensyn til bedriftenes og landets konkurranseevne, bør også Norge åpne for full konkurranse før 1. januar 1998. Disse medlemmer foreslår at eneretten på infrastruktur og offentlig taletelefoni avvikles fra 1. januar 1997.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at eneretten på infrastruktur og offentlig taletelefoni avvikles fra 1. januar 1997. »

       Disse medlemmer viser til at teleprosjekter er under planlegging bl.a. i Sunnhordland, Rogaland, Agder og Hallingdal. Deltakerne i disse prosjektene er lokale energiverk, kabelfjernsynsselskap, skoler og kommuneadministrasjon.

       Disse medlemmer viser til at igangsetting av disse prosjekter kan skje fra 1. november 1996, da den første deregulering er på plass. Disse medlemmer viser til at formålet med å etablere slike lokale nett, er å betjene kommunikasjonsbehovet for disse bedriftene og etatene.

       Disse medlemmer viser imidlertid til at proposisjonen ikke åpner for at disse prosjektene skal kunne tilby talekommunikasjon fra 1. november 1996.

       Disse medlemmer viser til at grensene mellom tale, data og bilde er et sammensmeltet fenomen i den digitale verden. Det er både i teknisk og markedsmessig sammenheng veldig ofte et vanskelig og unaturlig skille å forsøke å lage og etterfølge et særskilt regelverk for taletelefoni. Ikke minst mener disse medlemmer dette blir komplisert når det bygges opp regionale/kundebaserte nett som håndterer både tale, data og bilde, og hvordan talesiden skal håndteres helt særskilt overfor brukerne.

       Disse medlemmer viser til Høyres forslag om at det også åpnes for taletelefoni for alternativ infrastruktur allerede fra 1. november 1996.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at Sosialistisk Venstreparti hittil har vært kritisk til den liberalisering som har vært innenfor telesektoren. Dette standpunktet har vært begrunnet i at Televerkets/Telenors enerett har bidratt til et likeverdig tilbud og like priser over hele landet, samtidig som prisene har blitt kraftig redusert de seinere år. Dette medlem mener at de internasjonalt sett lave prisene i Norge viser at det ikke har vært nødvendig med konkurranse på nett og offentlig taletelefoni for å oppnå vesentlige kostnadsbesparelser for kundene.

       Dette medlem mener at målsettinger knyttet til pris og landsdekkende tilbud fortsatt må stå sentralt i utformingen av den framtidige telepolitikken.

       Dette medlem viser i den sammenheng til at vesentlige deler av televirksomheten allerede er liberalisert, og at enerettsområdene i dag utgjør om lag en tredel av telekommunikasjonsmarkedet. En forutsetning for at eneretten på taletelefoni skal videreføres er etter dette medlems syn at slike tjenester rimelig klart lar seg skille fra andre, konkurranseutsatte, teletjenester.

       Dette medlem innser at det i framtiden ikke vil være mulig å trekke et slikt klart skille mellom enerettsområder og konkurranseutsatte områder. Økende integrering mellom lyd, tekst, data, bilder m.v., økende omfang av ulike såkalte verdiøkende tjenester, bedriftsinterne nett, oppsett av samtaler via utenlandske operatører og digitalisering av nettet bidrar til en nedbryting av dette skillet. Dette medlem vil også peke på at framtidens kunder i langt større grad vil etterspørre integrerte teletjenester. Å holde på offentlig taletelefoni som enerettsområde synes i denne sammenheng både som teknologisk unaturlig og svært vanskelig å kontrollere.

       Dette medlem viser videre til at Telenor i dag har enerett til nettinfrastruktur for framføring av teletjenester som tilbys allmennheten. Dette medlem vil peke på at situasjonen allerede i dag er slik at priser på teletjenester begynner å bli godt tilpasset de reelle kostnadsnivå. Dette medlem vil likevel anta at det vil være noe mer å hente på prisene ved leie av sambandskapasitet i og mellom områder med høy næringslivs- og befolkningstetthet. Et system med maksimalpriser for landsdekkende teletjenester må utformes slik at denne gevinsten på infrastruktursiden kommer alle deler av landet til gode. Det er viktig å sikre verdier og avkastning på investert kapital. Myndighetene må, som eier av Telenor og av selskaper som eier alternativ infrastruktur, være bevisst på at konkurranse og investeringer som fører til overkapasitet i nettet er sløsing med viktige samfunnsressurser og tidligere investerte midler. Dette medlem vil særlig peke på faren for at statlige bedrifter konkurrerer med hverandre, slik at Staten nødvendigvis vil være taperen.

       Dette medlem innser på bakgrunn av dagens konkurransesituasjon og den teknologiske utvikling at det ikke er hensiktsmessig å forsøke å holde på de eksisterende eneretter på telesektoren. På denne bakgrunn ser dette medlem det som nødvendig å etablere et regelverk som - i så stor grad som dagens konkurransesituasjon og den teknologiske utvikling gjør mulig - regulerer telesektoren. Dette medlem vil i den sammenheng peke på at reguleringer på denne sektoren vil gi muligheter for det offentlige til i større grad å styre utviklingen, f.eks ved konsesjoner til operatører, på områder der det i dag ikke er styring.

       For å sikre statlig styring og for å oppfylle målsettinger om pris og dekningsgrad, er det nødvendig med et sterkt statlig engasjement på denne sektoren. Dette medlem vil understreke at et 100 % statlig eid Telenor, med konkurransevilkår på linje med andre selskaper og som fullt ut får kompensert for samfunnspålagte oppgaver, vil være myndighetenes viktigste redskap for politisk styring og kontroll.

       Dette medlem viser at staten eier flere nett, bl.a. gjennom Telenor AS, Statnett og NSB, og viser til leieavtalen mellom Telenor AS og NSB.

       Dette medlem ser det som viktig at Staten fører en politikk hvor de sikrer verdier og avkastning på investert kapital, og at Staten ikke konkurrerer med seg sjøl gjennom alternative nett. For å ivareta den offentlige interesse bør derfor Regjeringen som eier, utarbeide en samarbeidsavtale for de statlige nett.

       Dette medlem vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at det etableres en samarbeidsavtale for den statlige nettinfrastruktur. »

3. Regelverk for morgendagens telemarked

3.1 Sammendrag

Struktur og hovedprinsipper i regelverker og nærmere om reguleringsformene

       I forslaget i proposisjonen legger Regjeringen fram prinsipper og hovedelementer i et regelverk for morgendagens telemarked med flere aktører.

       Regelverket vil sikre Regjeringens mål på teleområdet og ivareta brukerinteresser, og vil legge grunnlaget for tjenester med høy teknisk kvalitet og sikkerhet. Regelverket vil legge til rette for konkurranse på like vilkår.

       En sektorspesifikk regulering vil bl.a. ha til formål å bidra til å sikre:

       Det er nødvendig med en sterk regulering på telesektoren for å sikre telepolitiske mål. Dette gjelder ikke bare i en overgangsfase fra enerett til en situasjon med tilbud fra flere aktører. Også i en situasjon med flere aktører er det nødvendig med regulering for å ivareta forbrukernes interesser og for å sikre at konkurranse skjer på like vilkår. Regelverket for morgendagens telemarked vil omfatte både det tidligere enerettsområdet og de områder som i dag allerede er åpnet for flere aktører. Dagens regelverk vil fortsatt utgjøre hovedelementene i telelovgivningen. På de områder som nå foreslås åpnet for flere aktører vil det være behov for tilpasninger i eksisterende regelverk og utforming av nytt regelverk. Det rettslige grunnlaget vil være lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon. Regelverket vil, i samsvar med norsk rettstradisjon, bli utformet som en kombinasjon av konsesjoner og forskrifter.

       Regjeringens forslag om avvikling av resterende eneretter kan sees i sammenheng med pågående forhandlinger innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO) om handel med grunnleggende teletjenester. Det er ventet at disse forhandlingene vil føre til større adgang til de nasjonale markedene for utenlandske aktører og ikke-diskriminering av utenlandske aktører. Forslaget som legges fram er i overensstemmelse med utviklingen innen EU og ivaretar således EØS-avtalens bestemmelser. Det er enighet innen EU om å avvikle eneretter for taletelefoni og infrastruktur innen 1. januar 1998. EU-kommisjonen har vedtatt direktiver som tillater bruk av alternativ infrastruktur og som innebærer økt konkurranse på mobilkommunikasjonsområdet fra i år. De fleste vestlige land har allerede avviklet, eller er i ferd med å avvikle eneretter. Våre naboland Sverige og Finland har allerede innført regulert konkurranse, og Danmark følger etter i juli 1996, jf. ellers kap. 2.5 i proposisjonen om den regulatoriske utvikling nasjonalt og internasjonalt.

Pålagte landsdekkende tjenester og samfunnspålagte oppgaver

       Det er lagt avgjørende vekt på å sikre alle husholdninger og bedrifter i alle deler av landet tilgang til grunnleggende teletjenester til lavest mulig pris og mulighet til å bruke alle tjenester som tilbys i nettet. Landsdekkende leveringsplikt vil bli utvidet til å omfatte tilbud om tilknytning til digitalt nett.

       Telenor vil fortsatt være et viktig redskap for å sikre landsdekning og vil etter avvikling av enerettene være pålagt leveringsplikt. Pålagte landsdekkende tjenester har til nå omfattet offentlig taletelefoni, leide samband og enkelte datatjenester. Taletelefoni skal være tilgjengelig for alle husstander, bedrifter og virksomheter, mens leide linjer og datatjenester i tillegg skal være tilgjengelig for alle bedrifter og virksomheter. Målet er sikret ved at Telenor AS er pålagt leveringsplikt.

       Regjeringen ønsker at leveringsplikten skal utvides til å omfatte tilbud om tilknytning til digitalt nett, med det tilfang av nye tjenester dette gir mulighet for å bruke.

       Det tas sikte på å innføre en ordning hvor nettkostnadene ved leveringsplikten for taletelefoni blir fordelt på aktørene i markedet. Ytelser til funksjonshemmede og etablering og drift av telefonautomater vil inngå i kostnadsfordelingsordningen. I tillegg vil Telenor utføre spesielle samfunnspålagte oppgaver som er knyttet til totalforsvaret, nød- og sikkerhetstjenesten, ytelser vedr. Svalbard og telegramtjenesten mot utlandet og skip. Regjeringen legger til grunn at kostnadene skal dekkes over de respektive departementers budsjett. Alle aktører vil bli pålagt å formidle anrop over nødnumrene til politi, brannvesen og helsetjeneste uten godtgjørelse.

       I telemarkedet er det et press for å prise tjenestene på en måte som samsvarer med underliggende kostnader. Det må forventes at enkelte aktører i dette markedet vil ønske å senke prisene for å få innpass på spesielt attraktive markedsområder. For å motvirke regionale forskjeller i prisene, vil Regjeringen innføre maksimalpriser på pålagte landsdekkende tjenester. Maksimalprisene vil bli regulert slik at de hindrer at det utvikler seg uheldige regionale forskjeller i prisnivå på pålagte landsdekkende tjenester. Ordningene vil bli innført fra 1. januar 1997.

Samtrafikk

I et telemarked med flere nettoperatører og tjenesteleverandører vil det være nødvendig å sikre samtrafikk mellom ulike nett og tjenester. Formålet med samtrafikk er at enhver bruker av teletjenester skal kunne kommunisere med enhver annen bruker og kunne benytte seg av det totale tilbudet av teletjenester. For nye aktører i markedet er det en forutsetning for å kunne etablere seg at en får avtaler om samtrafikk med eksisterende aktører i markedet. Det legges til grunn at aktørene selv har de beste forutsetninger for å forhandle fram samtrafikkavtaler. For å sikre overordnede formål, vil telemyndighetene bl.a. utarbeide retningslinjer vedrørende forhandling om samtrafikkavtalene. Telemyndighetene vil ha anledning til å gripe inn hvis aktørene ikke kan oppnå enighet på egenhånd.

RNT-regler og adgang til begrensede ressurser og ekspropriasjon

       Kap. 3.5 i proposisjonen gir en nærmere omtale av regulerte tjenester-regelverket (RNT) som fastsetter harmoniserte vilkår for tilgang til og bruk av offentlige telenett og offentlige teletjenester. RNT-regelverket kan forenklet sies å være regler som pålegger innehavere av enerett eller særrett å opptre på en måte som gjør at markedet fungerer nærmere et marked med flere aktører. Selv om det kun er én operatør, sikres tjenesteleverandørene tilgang til infrastrukturen og kundene tilgang til grunnleggende tjenester til ikke-diskriminerende vilkår og kostnadsorienterte priser. Tilgang til underliggende infrastruktur er en forutsetning for å kunne tilby telekommunikasjonstjenester, og RNT-regelverket har derfor bidratt til å skape konkurranse i de delende av telesektoren hvor enerett er avskaffet.

       Kap. 3.6 i proposisjonen gir en nærmere omtale av begrensende ressurser og ekspropriasjon.

       Regjeringen ser konsesjon som et viktig styringsmiddel i en situasjon med flere aktører. Konsesjoner vil i tillegg til å sikre pålagte landsdekkende tjenester, bli brukt for å sikre bruk av begrensede ressurser som radiofrekvenser, nummer og framføringsrett (ekspropriasjon). Det forutsettes at alle operatører får like muligheter til framføring av teleinfrastruktur, enten ved adgang til ekspropriasjon eller ved tilgang til eksisterende infrastruktur. Det legges opp til prising av radiofrekvenser for mobiltelefoni og for visse nummerserier for å sikre at disse begrensede ressursene brukes effektivt og til beste for brukerne og samfunnet for øvrig.

       Departementet legger ikke opp til å begrense antall aktører utover de begrensninger som tilgjengelige radiofrekvenser for den type tjenester setter, under hensyn til hensiktsmessig og effektiv utnyttelse av frekvensspekteret.

Standarder

       Teleoperatører og tjenesteleverandører vil bli forpliktet til å følge de harmoniserte standarder som utvikles i tiden framover, for å sikre at brukerutstyr kan tilkoples alle teleoperatøreres nett og tjenester og for å bidra til at brukerne i Norge får nyte godt av fordelene ved den internasjonale konkurransen som gjelder brukerutstyr og tjenester.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen forutsetter av forbrukerhensyn at det skal finnes (minst) en opplysningssentral som har opplysninger om alle abonnenter, uavhengig av hvilken operatør abonnenten er tilknyttet, og videre at det kan pålegges forpliktelse til å inngå i samarbeid om kataloger.

       Komiteen viser til at høring med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), og er enig i departementets vurdering av at ytelser til funksjonshemmede legges innunder såkalte « pålagte landsdekkende tjenester » og ikke inn under « samfunnspålagte oppgaver ».

       Komiteen mener at det offentlige har ansvar for at den teknologiske utviklingen benyttes slik at den ikke bidra til skiller mellom ulike brukergrupper. Komiteen forutsetter at systemer på alle områder er transparente, slik at de ikke skaper problemer og unødvendige kostnader for funksjonshemmede.

       Komiteen viser til at konkrete krav til utforming av generelle teletjenester som ivaretar funksjonshemmedes krav til tilgjengelighet og bruksvennlighet må ivaretas gjennom konsesjonslovgivningen, og ber departementet følge dette opp.

       Komiteen viser til at offentlige myndigheter har en viktig rolle som premissleverandør for den generelle utviklingen til også å omfatte funksjonshemmedes interesser og at disse blir innbakt i de generelle løsningene. Komiteen mener at dette krever at forvaltningen har kunnskap om funksjonshemmedes behov når det skal stilles krav til nye produkter og tjenester.

       Komiteen mener departementet i det videre arbeid må benytte den kompetanse som finnes i funksjonshemmedes organisasjoner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er i hovedsak enig i de målsettinger og prinsipper departementet foreslår for regelverket for morgendagens telemarked.

       Flertallet er enig i at regelverket i framtiden vil bestå av teleloven, forskrifter og konsesjoner. Flertallet har merket seg at departementet vil komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer i lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon i løpet av vårsesjonen 1997.

       Flertallet peker på at en ny telepolitisk virkelighet krever nye styringsmekanismer og reguleringer.

       Flertallet understreker at styringen av telepolitikken utformes gjennom lov og konsesjonspolitikken.

       Flertallet er enig i behovet for bruk av konsesjoner ved flere aktører i telemarkedet, og mener at konsesjoner vil bidra til at konkurransen på telemarkedet vil bli ført med like vilkår.

       Flertallet viser til at viktige telepolitiske mål, som pålagte landsdekkende tjenester og de spesielle samfunnspålagte oppgavene skal ivareta tele-, distrikts-, og sosialpolitiske og sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn, kan sikres gjennom konsesjonstildeling til aktørene.

       Flertallet er videre enig i at det vil være nødvendig at aktørene i telemarkedet tilbyr ytelser til nødetatene, nødnummer, uten godtgjørelse og at opplysninger om dette går fram av operatørenes kataloger.

       Flertallet har videre merket seg at departementet foreslår maksimalpriser innført fra 1. januar 1997 på leide linjer og taletelefoni.

       Flertallet har merket seg at departementet foreslår maksimalpriser for å motvirke regionale forskjeller. Flertallet peker videre på at maksimalpriser skal hindre at prisreduksjoner til attraktive kunder skal finansieres med prisøkning til kunder som ikke er like økonomisk attraktive. Dette vil være viktig for å ivareta distriktspolitiske målsettinger.

       Flertallet vil understreke nødvendigheten av samtrafikk mellom de forskjellige operatørnett. Videre mener flertallet det vil være nødvendig at samtrafikkregelverket ivaretar brukernes interesser mot utestengelse fra andre nett enn det som er utgangspunktet for brukeren.

       Flertallet peker på nødvendigheten av et sektorspesifisert regelverk for å ivareta forbrukerrettigheter, personvern og privatlivets fred i et telemarked med flere aktører og større konkurranse.

       Flertallet viser til at departementet vurderer kostnadene ved de samfunnspålagte oppgavene å være omlag 180 mill. kroner. Departementet vil komme tilbake til størrelsen på kostnader ved statsbudsjettet for 1998.

       Flertallet viser til at det i dag finnes ulike brukereide kabelnett i ulike borettslag, velforeninger, sameier o.l. Flertallet ser det som viktig at eierne selv må kunne velge hvordan de vil bruke sine egne bredbåndsnett innenfor gitte konsesjonsregler.

       Flertallet forutsetter at regelverket utformes slik at eierne av bredbåndsnett får reelle muligheter til å forhandle fram de leveransene de skal disponere sin nettkapasitet til, og kreve konkurrerende anbud på disse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, regner videre med at eierne av slike nett får den samme retten som andre aktører og kabeleiere til å ta betalt for trafikk på sine nett.

       Flertallet viser til at Telenor fortsatt vil være pålagt leveringsplikt. Flertallet har merket seg at det tas sikte på å innføre en ordning hvor nettokostnadene ved leveringsplikt av taletelefoni blir fordelt på aktørene i markedet. Dette vil være et viktig virkemiddel for å oppnå telepolitiske mål ved nyregulering av telemarkedet.

       Flertallet understreker behovet for at det etableres regelverk for konsesjoner, samtrafikk, pålagte landsdekkende tjenester og samfunnspålagte oppgaver, og videre at det tas hensyn til de samfunnsmessige mål i konsesjonspolitikken

       Flertallet peker på at regelverket i et marked med styrt konkurranse forutsetttes å utgjøre et redskap for å oppnå telepolitiske mål.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ser det som positivt at landsdekkende leveringsplikt også utvides til å omfatte tilbud om tilknytning til digitalt nett og at utbyggingen av det digitale nettet forseres. Dette vil ha stor betydning for utviklingen av næringslivet, spesielt i distriktene. Det samme gjelder videreføring av leveringsplikten for leide linjer, da dette vil føre til at bedrifter og virksomheter i utkantområder kan konkurrere på lik linje med næringslivet i sentrale strøk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at bruk av datatjenester i dag er dyrere i distriktene enn i sentrale strøk, bortfall av fjerntakst ville føre til at prisen på bruk av datatjenester ikke ville være avhengig av geografiske avstander og styrke konkurranseevnen for utkantbedriftene.

       Disse medlemmer viser til komitéflertallets merknad i Ot.prp. nr. 66 (1994-1995) og står fast ved prinsippet om like teletakster over hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at departementet mener at leveringsplikt for samfunnspålagte tjenester i fremtiden sikres gjennom konsesjon til Telenor AS. Departementet peker på at i et etablert og velfungerende marked med flere aktører kan kostnaden ved slik leveringsplikt synliggjøres ved hjelp av arbeidsmetoden.

       Disse medlemmer mener at også andre enn Telenor AS på sikt må kunne ivareta leveringsplikt for landsdekkende tjenester.

       Disse medlemmer viser til at Telenor AS og de nye aktørene forutsettes å inngå avtaler om samtrafikk. Disse medlemmer mener at nye aktører ikke har mulighet til å komme igang, uten akseptable samtrafikkordninger. I den korte perioden før flertallet i Stortinget åpner for full konkurranse, mener disse medlemmer at det er viktig at de nye aktørene får en reell mulighet til å konkurrere. For å unngå at forhandlingen om pris og vilkår kan ta for lang tid, foreslår disse medlemmer at begge partene kan bringe samtrafikkordningene inn for STF til avgjørelse dersom forhandlingene en måned etter forhandlingsstart ikke har ført til noe resultat.

4. Alternativ infrastruktur og mobilkommunikasjon

4.1 Sammendrag

       Avvikling av resterende enerett i telesektoren vil kunne ha positive effekter i form av lavere telepriser og et utvidet tilbud av teletjenester. Privatkundene vil fortsatt sikres adgang til alminnelig telefoni på rimelige vilkår. En velfungerende telesektor med et godt utvalg av høykvalitetstjenester og skreddersydde tilbud, til konkurransedyktige priser, vil påvirke næringslivets konkurranseevne i positiv retning. Dette vil videre ha en positiv sysselsettingseffekt, særlig innenfor en ekspanderende telesektor, men også mer generelt.

       Flere aktører innenfor telesektoren vil stimulere den teknologiske utviklingen, særlig med hensyn til å kombinere forskjellige teknologier som tele-, IT- og kringkastingsteknologi. Dette vil også fremme utviklingen av kombinerte terminaler, som f.eks kombinerte mobiltelefoner og vanlige telefoner.

Alternativ infrastruktur

       I dag er det utbygget flere former for infrastruktur som egner seg til overføring av telekommunikasjonstjenester. Disse nettene omtales gjerne som alternativ infrastruktur da de på grunn av sin egnethet til overføring av telekommunikasjon utgjør et alternativ til det faste nettet til Telenor AS.

       For å hindre kryssubsidiering skal tilbydere av alternativ infrastruktur som samtidig har enerett eller særrett innenfor et annet område, pålegges å føre særskilt regnskap for sin telekommunikasjonsvirksomhet.

       For å utnytte eksisterende infrastruktur best mulig og gi anledning for nye markedsaktører til å forberede seg på konkurransesituasjonen, bør det foretas enkelte regulatoriske endringer som trer i kraft før 1998.

Mobilkommunikasjon

       Regjeringens forslag i proposisjonen om å åpne for at flere aktører kan etablere og drive mobilkommunikasjonsnett og tilby mobilkommunikasjonstjenester, forutsetter at konsesjonsvilkårene blir utformet slik at nye og eksisterende mobiloperatører får mest mulig likeverdige konkurranseforhold.

       Det legges til grunn at operatørene får anledning til å anlegge egne nett og nytte alternativ infrastruktur.

       Det foreslås også at det blir tillatt med direkte sammenknytning (både nasjonalt og over landegrensene) mellom mobile og faste nett, samt mellom flere mobile nett.

       Bl.a. på grunn av kapasitetsproblemer på det ordinære GSM-båndet (900 Mhz), legges det opp til å utlyse konsesjoner for etablering og drift av systemer etter DCS 1800-standarden så snart som mulig.

       Hovedelementene i norsk politikk på mobilområdet vil være:

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i departementets forslag om å tillate alternativ infrastruktur for alle tjenester som er konkurranseutsatt fra 1. november 1996.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på de miljømessige konsekvenser etablering av teleinfrastruktur fører til. Ved etablering av nye aktører i telemarkedet vil behovet for ny infrastruktur gjøre seg gjeldende, med f.eks master og føringsveier for kabler. Dette vil kunne medføre miljøbelastninger som kunne ha vært unngått ved et samarbeid mellom operatørene. Flertallet er derfor enige i at det pålegges en plikt til å tilby deling av fysisk infrastruktur med andre operatører, der dette er mulig og ønskelig av miljøhensyn.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil når det gjelder de mobiltelefonkonsesjoner som allerede er tildelt, oppfordre konsesjonsinnehaverne til å samarbeide om utbygging av ny infrastruktur som f.eks. master, slik at miljøbelastningen blir minst mulig.

       Disse medlemmer mener at utbygging av mobilnettet må skje uavhengig av opphevelse av enerett på nettinfrastruktur, da mobilselskapene har forpliktet seg til landsdekkende tjenester. Dagens mobilnett må utbygges slik at konsesjonsvilkårene oppfylles.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at å oppheve restriksjoner på bruk av nettene vil realisere en samfunnsøkonomisk gevinst ved at ressursene utnyttes bedre.

       Disse medlemmer mener alternativ infrastruktur også må åpne for taletelefoni fra 1. november 1996. Dette vil bidra til at prisene reduseres til fordel for både private og bedrifter.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Eksisterende alternativ infrastruktur blir tillatt brukt til taletelefoni fra 1. november 1996. »

       Disse medlemmer viser til departementets forslag om å oppheve restriksjonene i bruk av etablert alternativ infrastruktur, men foreslår ikke at disse skal få bygge ytterligere/nye nett utover sin primærvirksomhet innen strømforsyning m.m. Derimot foreslås at de skal gis anledning til å oppgradere de eksisterende nettene for å gjøre dem i stand til å kunne levere konkurransetjenester.

       Disse medlemmer mener at ut fra miljøhensyn er energiforsyningen kanskje den aktør som kan framføre ny infrastruktur mest kostnadseffektivt og miljømessig på den beste måte. Dette fordi kraftselskapene allerede har etablerte framføringsveger til bygninger i form av master, stolper og rør som kan benyttes til utbygging av nye fiberkabler til teleformål. Miljømessig burde det derfor ut fra regelverket stimuleres til at regionale e-verk finner interesse for å utnytte denne mulighet til å bygge nett, framfor å lage restriksjoner på at kraftselskapene kun skal få utnytte den teleinfrastruktur de besitter fra før.

       Disse medlemmer viser også til at Regjeringens forslag, i regional sammenheng og overfor kundene, vil kunne skape store ulikheter. En regional aktør kan da til noen kunder i et distrikt bidra til et tilbud av nye og alternative tjenester basert på alternativ infrastruktur, forutsatt at de har en eksisterende telekabel inn til enkelte bygg. Naboen som ikke har en slik eksisterende telekabel allerede, kan da ikke få det samme tilbudet da f.eks. e-verket ikke får bygge denne nye kabelen til teleformål. Dette til tross for at det finnes en eksisterende strømføringsveg inn til dette huset som medfører at e-verket allikevel kunne fremføre en ny kabel, på billigst og en best miljømessig måte.

       Disse medlemmer mener det ut fra alle hensyn må være meget hensiktsmessig at eierne av alternativ infrastruktur får lov til å bygge ny infrastruktur til teleformål utover eiernes primærvirksomhet.

       Disse medlemmer mener at eierne eller operatørene av eksisterende, alternativ infrastruktur, eller aktører som av naturlige årsaker har anledning til å etablere alternativ infrastruktur, gis anledning til å etablere ny infrastruktur på lik linje med tjenesteleverandører med virkning fra samme tidspunkt, dvs. 1. november 1996.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktigere å bidra til en best og raskest mulig utbygging av de landsdekkende mobilnettene enn å åpne for ytterligere konkurranse på dette markedet. Dette medlem mener at det av hensyn til oppfyllelsen av de forpliktelser som dagens to konsesjonærer har tatt på seg, vil være uheldig med en ytterligere konkurranse nå som kan bidra til lavere fortjenester, og dermed færre ressurser til videre utbygging av nettet.

       Dette medlem mener videre at det særlig på mobilkommunikasjon vil være nødvendig å begrense antall aktører fordi dette dreier seg om bruk av en begrenset naturressurs, frekvenser i lufta, og at etablering av infrastruktur for overføring av signaler medfører naturinngrep.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Det gis ikke konsesjon til nye mobiltelefonoperatører før de eksisterende konsesjonærer har oppfylt sine forpliktelser m.h.t landsdekkende GSM-nett. »

5. Tilsyn med konkurransemarkedet

5.1 Sammendrag

Departementets tilknytning for Statens teleforvaltning og Telenor AS

       I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 36 (1994-1995) Lov om telekommunikasjon, jf. Innst.O.nr.66 (1994-1995), ble det vedtatt å henstille til Regjeringen å utrede konsekvensene av å legge Telenor AS og Statens teleforvaltning til to forskjellige departementer.

       Regjeringen har gitt et interdepartementalt utvalg i oppdrag å utrede dette spørsmålet. Utvalget redegjør for utviklingen i organisering og styring av telesektoren, herunder utøvelsen av statens ulike roller, og det skisseres alternative organisasjonsformer, jf. kap. 5.1 i proposisjonen.

       I samsvar med utvalgets tilråding slutter Regjeringen seg til utvalgets tilråding om at Administrasjonsdepartementet overtar Samferdselsdepartementets myndighet til å avgjøre klagesaker av konkurransemessig karakter. For andre klagesaker opprettholdes den nåværende ordningen.

Forholdet Statens teleforvaltning - Konkurransetilsynet

       Det sektorspesifikke regelverket som er fastsatt med hjemmel i telelovgivningen, overlapper i noen grad det regelverk som er fastsatt i konkurranselovgivningen og som Konkurransetilsynet er satt til å håndheve. Det samme vil gjelde det sektorspesifikke regelverk som blir utarbeidet for et telemarked med regulert konkurranse. På denne bakgrunn ga Administrasjonsdepartementet og Samferdselsdepartementet høsten 1995 Konkurransetilsynet i oppdrag å utarbeide en felles rapport med utredning og samordningsbehov mellom tele- og konkurransemyndighetene på telesektoren. Hovedpunktene i rapporten er omtalt i kap. 5.2 i proposisjonen.

       Departementene har gitt etatene fullmakt til å sette i verk det samarbeid som den framlagte skisse beskriver, et praktisk samarbeid som fremmer effektiviteten i tilsynet med telesektoren og er til gjensidig nytte for begge etatene.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, slutter seg til Regjeringens forslag om at Administrasjonsdepartementet overtar Samferdselsdepartementets myndighet i klagesaker av konkurransemessig art. På denne måten blir slike avgjørelser lagt utenfor Samferdselsdepartementet, samtidig som man unngår å splitte opp telemyndighetenes fagkompetanse.

       I saker som har politisk eller prinsipiell karakter, er flertallet enig i at Samferdselsdepartementet skal være klageinstans og at det ikke foretas noen andre endringer i Samferdselsdepartementets oppgaver når det gjelder tilsyn, eierskap og i forholdet til Statens teleforvaltning.

       Flertallet mener at en slik løsning vil være viktig for å sikre styringen av telemarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til flertallsvedtaket jf. Innst.O.nr.66 (1994-1995):

       Disse medlemmer viser til at departementet nå har gjennomført denne utredning og foreslår at Administrasjonsdepartementet overtar Samferdselsdepartementets myndighet til å avgjøre klagesaker av konkurransemessig karakter, mens ved andre klagesaker opprettholdes den nåværende ordning. Departementet foreslår ingen endringer hva angår skille mellom eierrolle og regulatørrollen.

       Disse medlemmer viser til at selv med opphevelse av eneretten fra 1. januar 1998, vil en fremdeles ha et regelverk som vil pålegge den dominerende aktøren særlige plikter. Som departementet selv peker på, er det grunn til å tro at det også etter 1. januar 1998 vil være en del klagesaker som gjelder Telenor AS og selskapets særlige forpliktelser. Disse medlemmer mener det derfor vil være viktig at Telenor AS og Statens teleforvaltning (STF) legges til to forskjellige departement, og foreslår at STF legges til Administrasjonsdepartementet.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at Statens teleforvaltning legges til Administrasjonsdepartementet. »

       Disse medlemmer er enig i at Administrasjonsdepartementet overtar Samferdselsdepartementets myndighet til å avgjøre klager av konkurransemessig karakter. Disse medlemmer er imidlertid uenig i departementets vurdering av at andre klagesaker som Statens teleforvaltningsråd ivaretar, Samferdselsdepartementets ivaretaking som klageinstans i saker av politisk eller prinsipiell karakter fortsatt blir i Samferdselsdepartementet.

       Disse medlemmer foreslår at disse oppgavene overføres til Administrasjonsdepartementet og fremmer slikt forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at klagesaker som Statens teleforvaltningsråd ivaretar, og ivaretaking av klagesaker av politisk eller prinsipiell karakter på teleområdet overføres Administrasjonsdepartementet. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti anser at de telepolitiske målsettinger blir best ivaretatt ved at den fulle kontrollfunksjon ligger i Samferdselsdepartementet. Dette medlem kan vanskelig se at konkurransevilkårene kan vurderes isolert fra prinsipielle telespørsmål, fra forpliktelser som ligger i konsesjonsvilkår etc. Dette medlem anser at den telepolitiske kompetanse ligger i Samferdselsdepartementet, og vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen beholde klagemyndigheten i Samferdselsdepartementet. »

6. Satellittorganisasjonene

6.1 Sammendrag

       Kap. 6.1 i proposisjonen omtaler reorganisering av de tre mellomstatlige telesatellittorganisasjonene som Norge deltar i: Eutelsat, Intelsat og Inmarsat.

       Satellittene formidler kringkasting, datatrafikk og taletelefoni. Det er særlig Inmarsat og Intelsat Norge benytter, og hvor Norge har relativt høye eierandeler. Samferdselsdepartementet ivaretar rollen som norsk part i organisasjonene, mens Telenor Satellites Services AS er norsk signatar. Ifølge organisasjonenes gjeldende regelverk kan kun en teleoperatør pr. land være medlem.

       Både på partsnivå (regjeringene) og blant signatarene (operatørene) er det økende enighet om at organisasjonenes nåværende struktur ikke er egnet til å møte konkurransen en ser kommer. Flere store private globale satellittsystem er i ferd med å bli etablert, og store nasjonale aktører bygger opp egen satellittkapasitet.

       Inmarsats tjenester er i første rekke rettet mot maritim kommunikasjon, men også mot landmobil- og flykommunikasjon.

       Ny teknologi, lavere kostnader og nye tjenester er i ferd med å skape et massemarked med mange konkurrenter, der Inmarsat tidligere var enerådene. Samferdselsdepartementet er enig med flertallet av medlemslandene i at det er nødvendig å modernisere organisasjonsformen, herunder å vurdere om deler av eller hele Inmarsat skal ha en selskapsliknende struktur. Samferdselsdepartementet forutsetter at omstruktureringen ikke svekker plikten og muligheten til å ivareta nød- og sikkerhetstjenestene til sjøs. Totalomfanget av de andre samfunnspåleggene, som for eksempel global dekning av alle tjenester, må vurderes i en konkurransesammenheng.

       Parallelle problemstillinger om endringer i organisasjonsformen blir også drøftet i Eutelsat og Intelsat. Samferdselsdepartementet legger avgjørende vekt på at endringene ikke svekker evnen til å levere pålagte landsdekkende tjenester.

       Vedtak om den framtidige strukturen vil bli fattet i de tre organisasjonene i løpet av 1996/97.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til Norges medvirkning i de tre internasjonale mellomstatlige telesatellittorganisasjonene, Eutelsat, Intelsat og Inmarsat, der Samferdselsdepartementet ivaretar rollen som norsk part i organisasjonene, mens Telenor Satellites Services AS (et heleid datterselskap av Telenor AS) er norsk signatør.

       Komiteen viser videre til den pågående debatt både på partsnivå (regjeringene) og blant signatørene (operatørene) om at organisasjonenes nåværende strukturer ikke er egnet til å møte konkurransen som kommer. Komiteen er enig med departementet i at det er nødvendig å modernisere organisasjonsformen, og vurderer om deler av eller hele Inmarsat skal ha en selskapsliknende struktur.

       Komiteen understreker at en omorganisering ikke svekker plikten og muligheten til å ivareta nød- og sikkerhetstjenestene til sjøs.

       Komiteen forutsetter videre som departementet at endringer i organisasjonsformen til Eutelsat og Intelsat ikke svekker evnen til å levere pålagte landsdekkende tjenester.

7. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at Statens teleforvaltning legges til Administrasjonsdepartementet.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at klagesaker som Statens teleforvaltningsråd ivaretar, og ivaretaking av klagesaker av politisk eller prinsipiell karakter på teleområdet overføres Administrasjonsdepartementet.

Forslag 3

       Eksisterende alternativ infrastruktur blir tillatt brukt til taletelefoni fra 1. november 1996.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at eneretten på infrastruktur og offentlig taletelefoni avvikles fra 1. januar 1997.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at det etableres en samarbeidsavtale for den statlige nettinfrastruktur.

Forslag 6

       Det gis ikke konsesjon til nye mobiltelefonoperatører før de eksisterende konsesjonærer har oppfylt sine forpliktelser m.h.t landsdekkende GSM-nett.

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at Statens teleforvaltning legges til Administrasjonsdepartementet.

8. Komiteens tilråding

     Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt