Flommen på Østlandet våren 1995 har etter komiteens mening gjort det nødvendig kritisk å gjennomgå krisehåndteringsspørsmål i fredstid på nytt.

       Dette legger også Justisdepartementet opp til i St.meld. nr. 37 (1995-1996), der departementet tar for seg bl.a. skadeomfang og krisehåndtering av flommen. Som en vesentlig del av meldingen drøfter også departementet tiltak for å styrke beredskapen for å håndtere fredskriser.

       Når det gjelder organisasjon og ansvarsforhold innen det sivile beredskap, viser komiteen til den beskrivelse som er gitt i St.meld. nr. 24 (1992-1993). Det fremtidige sivile beredskap. Prinsippene som der ble nedfelt sluttet Stortinget seg til i St.meld. nr. 48 (1993-1994) Langtidsplan for det sivile beredskap 1995-98, jf. Innst.S.nr.100 (1993- 94).

       Komiteen vil peke på at Det sivile beredskap skal utvikle et sivilt krisehåndteringsapparat som er fleksibelt nok til å møte et vidt spekter av krise- og krigsscenarier.

       I kap. 3 i den foreliggende melding tar departementet for seg dagens ordninger når det gjelder ansvarsforhold og organisering i fredsberedskapen og komiteen viser til hvilke roller de forskjellige aktørene har. Det samme gjelder for de som har ansvar for varslingsrutiner og informasjonsformidling.

       I kap. 4 blir skadeomfang, erstatning og oppfølging av flommen gjennomgått og komiteen konstaterer at erfaringene så langt tyder på at flommen ikke har medført vesentlige eller varige skader på naturmiljøet. Komiteen har også merket seg at flommen utløste et stort behov for å gjennomføre inngrep som erosjonstiltak, flomsikring og uttak av masse.

       I kap. 5 gir departementet en beskrivelse og en vurdering av innsatsen for å begrense flommen.

       Komiteen har merket seg beskrivelsen av beredskapsstatus hos de berørte myndigheter før flommen. Dette gjaldt spesielt kommuner og fylkeskommuner men også andre myndigheter er omtalt.

       Komiteen viser også til evalueringen av myndighetenes innsats under flommen der det samlet sett viste seg at varslingen ikke virket godt nok først og fremst i den innledende del av flommen.

       Hovedinntrykket av evalueringen er likevel at de enkelte myndigheter håndterte flomkatastrofen på en tilfredsstillende måte.

       Komiteen viser til at kommuner og statlige etater i varierende grad hadde utarbeidet kriseplaner som kunne tas i bruk under flommen. Men komiteen har merket seg at fleksibilitet og evnen til tilpasning ble svært viktig for krisehåndteringen. Komiteen ser det slik at bedre planlegging i forkant kunne ha redusert behovet for improvisasjon og forenklet arbeidet med den kommunale krisehåndteringen.

       På regjeringsnivå ble det nedsatt en interdepartemental samordningsgruppe under ledelse av Justisdepartementet der alle berørte departementer deltok. Komiteen har også merket seg at det ble etablert krisestaber og vaktordninger både sentralt og regionalt for å kunne håndtere oppgaver innen egne fagområder og å følge opp anmodninger om bistand fra kommunene.

       Erfaringene som ble høstet under flommen gir etter Regjeringens syn ikke noen foranledning til å fastsette nye hovedprinsipper for krisehåndtering i fred. Det er komiteen enig i. Etter den alminnelige ansvarsfordelingen mellom stat og kommune, har kommunene ansvar for krisehåndteringen på lokalt plan gjennom kommunale etater. I dette ligger at krisehåndtering bør skje på lavest mulig nivå. Kommuner og fylker vurderer ut fra den konkrete situasjon hvilke tiltak det er nødvendig å iverksette.

       Komiteen vurderer informasjonsoppgavene og hvordan de ble håndtert som svært viktige. Erfaringene var stort sett gode men på enkelte områder kan det gjøres forbedringer.

       I kap. 6 tar departementet for seg generelle problemstillinger knyttet til håndtering av kriser i fred. Det er etter komiteens mening viktig at meldingen har det siktemål at avklaringer og forslag til tiltak skal ha gyldighet for flere former for kriser og katastrofer i fred.

       Evalueringen av flommen viste at de kommuner som hadde utarbeidet en risiko- og sårbarhetsanalyse, var bedre forberedt på krisehåndtering enn de som ikke hadde gjennomført en slik analyse.

       Etter komiteens vurdering er det åpenbart at slike analyser gir kommunene grunnlag for en bedre beredskap og kriseplanlegging med bakgrunn i lokale avdekkede behov. I meget stor grad blir risiko- og sårbarhetsanalyser hjelp til selvhjelp i den enkelte kommune når kriser oppstår.

       Kommunene må ha et ledelsesapparat som kan håndtere kriser og fatte beslutninger innen eget ansvarsområde. Her bør i utgangspunktet de kommunale beredskapsråd være grunnlaget. Eventuelle kommunale tiltak må være planlagt slik at både organisasjonsapparat og tiltak kan settes igang umiddelbart i en krisesituasjon. Det samme gjelder for koordinering av tiltak som iverksettes av ulike myndigheter på lokalt plan. Her er etter komiteens mening også de frivillige organisasjonene med betydelige personell- og materiellressurser viktige medspillere.

       Etter komiteens vurdering kan risiko- og sårbarhetsanalyse være så viktig for den enkelte kommune i en krisesituasjon at komiteen vil be Justisdepartementet vurdere ulike virkemidler - herunder også en eventuell lovhjemmel - slik at alle landets kommuner innen rimelig tid har utarbeidet sin analyse. Det er også viktig at kriseplaner blir utarbeidet i den prosessen og at disse øves med jevne mellomrom.

       Når det gjelder samordningsansvaret på regionalt nivå må det etter komiteens mening utarbeides helt klare retningslinjer. Behovet for en samordningsansvarlig myndighet på dette nivå har blitt understreket ved flere katastrofer og senest under flommen der det oppstod klare behov for å samordne regionale etaters innsats og støtte til kommunene. Komiteen støtter derfor departementets planer om konkretisering av rammeforutsetninger og nye retningslinjer.

       Komiteen har merket seg politimesterens beredskapsansvar for akutte krisesituasjoner og det operative ansvar for samordning i en krise- og katastrofesituasjon inntil fylkesmannen treffer beslutning om å overta samordningsansvaret. Dette endrer ikke noe på det generelle ansvar fylkesmannen har for beredskapsplanleggingen.

       Komiteen har merket seg at gjeldende beredskapsinstruks for fylkesmennene ikke reflekterer den økte vektleggingen av beredskapsarbeid mot kriser i fred, og komiteen støtter derfor departementets forslag om å gjennomgå instruksen for å tilpasse innholdet til fylkesmannens nåværende oppgaver.

       Under flommen opprettet Regjeringen en samordningsgruppe på høyt nivå som var ledet av Justisdepartementet. Erfaringene med denne gruppen var gode og komiteen ber departementet vurdere nødvendigheten av å opprette en permanent samordningsgruppe for fredskriser/katastrofer.

       Når det gjelder utnyttelse av Sivilforsvaret og Forsvarets ressurser i krise/katastrofesituasjoner i fredstid, ser komiteen det som helt nødvendig at kommunene i sine plandokument har informasjon om hvilken bistand disse kan yte og er innforstått med de prosedyrer som må følges for å oppnå slik bistand.

       Når det gjelder bruk av militære mannskaper, vil komiteen understreke behovet for at belastningen fordeles mellom de aktiverte avdelinger.

       Komiteen støtter i sin helhet departementets vurdering av varslingssystemene og - rutinene som ble brukt under flommen og er enig i at de må gjennomgås og fornyes i forhold til de erfaringene som ble gjort og i forhold til de prinsipper som er lagt til grunn i meldingen. Komiteen ønsker spesielt å fremheve viktigheten av en enhetlig varslingsvei fra sentral fagmyndighet via regionalt nivå til kommunene og at varslene kommer frem til mottaker også utenfor ordinær arbeidstid. Innholdet av varselet må være entydig og ikke gi grunnlag for misforståelser hos mottaker.

       Når det gjelder flomvarsling, må det for fremtiden sikres at det bare utgis en flommelding for hvert vassdrag. Dette må skje i et samarbeid mellom NVE og regulantene. I tillegg må ansvarsforhold vedrørende igangsetting av tiltak fra sentralt nivå også klargjøres for berørte parter. Komiteen oppfatter det slik at spesielt NVE's rolle vil bli berørt av Flomtiltaksutvalgets delrapport 2 som ventes fremlagt i nær fremtid. Likeledes ser komiteen nødvendigheten av å gjennomgå og forbedre rapporteringsrutinene fra kommuner og statlige etater i en krisesituasjon til overordnet myndighet.

       Komiteen vektlegger kommunenes informasjonsvirksomhet som en meget viktig del av krisehåndteringen. Ut fra erfaringene fra flommen mener komiteen at kommunene generelt skal innpasse informasjon som et tiltak i kommunenes kriseplaner. Komiteen vil understreke betydningen av å ha forberedt for gjennomføring av god og pålitelig informasjon gjennom bruk av alle tilgjengelige media. Komiteen vil presisere at informasjonen må koordineres slik at den for mottaker fremstår som enhetlig og troverdig.

       I kap. 7 vurderes de administrative og økonomiske konsekvenser. Komiteen vil peke på at kommunenes arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser kan medføre økte kostnader og vil derfor be Justisdepartementet vurdere virkemidler i forhold til dette.