Vedrørende spørsmål til St.meld. nr. 40 - barskogvern

1. Makeskifte - et reellt alternativ

       For å redusere konfliktene ved gjennomføringen av nåværende barskogplan ble det lagt opp til at makeskifte med statsgrunn skulle forsøkes der forholdene lå til rette for det. Erfaringene så langt viser imidlertid at det har vært vanskelig å få etablert skikkelige makeskifteordninger.

       I Miljøverndepartementets retningslinjer fra 1991 er det lagt følgende forutsetninger til grunn for makeskifte:

-	Grunneier må selv være interessert og ta initiativ. Makeskifte fremstår mao. som et tilbud.

-	Det må finnes egnede arealer på statsgrunn. Både beliggenhet, skogkapital, arrondering og tilgjengelighet må være tilfredsstillende.

-	Det må være saklig grunnlag for makeskifte. Det er f.eks. ikke aktuelt dersom vern kun berører en liten del av grunneiers totale areal.

-	Det må foreligge tilfredsstillende eiendomsforhold etter at makeskifte er gjennomført både for grunneier, herunder Statskog SF, Opplysningsvesenets fond (OF) og vernemyndighetene.

       Det er forutsatt full kompensasjon for statlig grunn som inngår i et eventuelt makeskifte.

       Direktoratet for naturforvaltning har med bakgrunn i disse retningslinjene behandlet alle søknadene som er kommet inn.

       Få eiendommer tilhørende Statskog og Opplysningsvesenets fond (OF-skog) har hittil vært aktuelle i makeskiftesammenheng. Det må likevel være riktig å si at Statskog tidligere har vært relativt åpen for å drøfte makeskifte - men mindre imøtekommende når det kommer til konkrete saker. Senere har Statskog og OF-skog signalisert en mindre imøtekommenhet ved at de nå presiserer at deres rammebetingelser i form av bedrifts-økonomiske hensyn skal legges til grunn for et eventuelt makeskifte. De har også presisert at de vil ha annet areal tilbake, et såkalt « trekantbytte ».

       I den senere tid har Miljøverndepartementet også vurdert mulighetene for makeskifte gjennom statlig kjøp av privat grunn. Etter departementets oppfatning kan det i alle fall være grunn til å vurdere et slikt tiltak som et mulig konfliktdempende virkemiddel. Her er vi imidlertid avhengig av bistand fra landbruksmyndighetene i fylkene, kommunene og næringsorganisasjonene dersom dette skal kunne utvikles til et reellt tilbud. Det er landbruksmyndighetene som behandler alle konsesjonssakene og som vurdere både bruk av statens forkjøpsrett og ulike konsesjonsbetingelser. Dersom det i dette hadde vært en mulighet for at vernemyndighetene kunne kjøpe skog til makeskifteformål, ville slike løsninger i større grad være et reellt alternativ. Departementet er også avhengig av at landbruksmyndighetene er positive til å gi fradelingstillatelser knyttet opp til ulike kjøp. Dersom departementet får innsyn i mulige eiendomsoverdragelser før saken er til behandling, vil dette gjøre det mulig å komme inn som førstepart noe som er mindre konfliktfylt.

       Et makeskifte kommer kun opp der grunneierne selv ønsker en slik løsning. Fylkesmannen oversender henvendelsen til direktoratet som så avklarer med Statskog, KUF m.m.. Dersom vi få et positivt svar vil direktoratet gjennomføre makeskifteforhandlinger med nødvendig hjelp av Regjeringsadvokaten/statens kommisjonærer.

2. Leie av skog

       Det eksisterer i dag ingen mulighet for vernemyndighetene til å leie skog til verneformål. Dette skyldes i hovedsak den begrensningen som ligger i dagens budsjettordninger, samt manglende juridisk grunnlag.

       I praksis kan vernemyndighetene for valte en leieordning dersom følgende regelendringer gjennomføres:

-	Områdene som leies må gis en beskyttelse mot inngrep på lik linje med et naturreservat

-	Det må etableres en egen post på statsbudsjettet som sikrer årlige framtidige bindinger.

       Skogeierforbundet har foreslått at det opprettes et fond for oppkjøp og leie av skog. En slik ordning vil kreve en stor engangsbevilgning fra staten i tillegg til at andre parter (næringen m.m.) kan tenkes å bidra. Vernemyndigheten har muligheter til å forvalte en slik ordning men følgende viktige faktorer må på plass:

-	Det må gis mulighet til at det kan opprettes et slikt fond.

-	Det må utvikles et prisnivå på leie av skog.

-	Framtidige disposisjoner på eiendommen (salg, eiendomsoverdragelse, lån m.m.) må skje på den bakgrunn at deler av skogen er leid til verneformål.

-	En tidsbegrensning må klargjøres. Dersom det skal erstatte endelig vern må en leieavtale strekke seg helst over 100 år.

3. Prosedyrer ved båndlegging eller midlertidig vern

       Etter naturvernloven § 18 nr. 4 kan Miljøverndepartementet treffe vedtak om midlertidig vern inntil saken er avgjort. Myndigheten til å treffe vedtak er i dag delegert til Direktoratet for naturforvaltning.

       « Midlertidig vern » betyr et foreløpig vedtak om vern som skal gjelde under behandlingen av vernesaken. Begrunnelsen for bestemmelsen er å gi vernemyndighetene mulighet til å hindre at aktuelle verneobjekter blir ødelagt eller redusert under arbeidet med vernesaken. I samband med verneplan barskog er det blitt truffet ca 25 vedtak om midlertidig vern.

       Erstatning for midlertidig vern er regulert i naturvernloven § 20 b hvor det henvises til at eventuelt økonomisk tap kan kreves etter « alminnelige rettsgrunnsetninger ». Det vil si at man må bygge på en analogi fra grunnlovens bestemmelser, nærmere bestemt Grunnloven § 105. Det kan aldri bli snakk om erstatningsansvar direkte etter Grunnloven § 105 all den tid rådighetsinnskrenkninger, herunder områdevern etter naturvernloven, ikke regnes som avståelse av eiendom.

       I hvilken utstrekning det følger erstatningsplikt etter en analogi fra Grunnloven § 105, har vært gjenstand for omfattende diskusjon gjennom flere år. Temaet gjelder grensen mellom erstatningsfrie og erstatningsbetingede rådighetsinnskrenkninger. I dag er imidlertid utgangspunktet og hovedregelen klar - slike rådighetsinnskrenkninger gir normalt ikke krav på erstatning for økonomisk tap.

       I særlige tilfeller kan det likevel bli aktuelt med erstatning for midlertidig vern, f.eks. hvis et vernevedtak rammer foretatte investeringer. Høyesterett har imidlertid slått fast at « det i alle tilfelle må være et krav om at inngrepet er vesentlig ».

       Direktoratet for naturforvaltning har i forbindelse med verneplanen for barskog åpnet for at det kan utbetales forskudd på erstatning til de grunneiere som av ulike årsaker får økonomiske problemer i tiden før et vernevedtak treffes. Vi stiller her krav om dokumentasjon av situasjonen og at det stilles med en bankgaranti. Pengene betales tilbake uten renter dersom området ikke vernes.

       Direktoratet har hatt ordninger i 5 år, men hittil er det svært få forespørsler som er fremkommet. Av de få forespørslene som hittil har vært, er ordningen brukt der behovet har blitt dokumentert å være tilstede (5 tilfeller). Ordningen bygger på at grunneierne må stille med en bankgaranti som sikkerhet for « lånet ». Dette er gjort med bakgrunn i at eiendommens (skogens) verdi kan forringes ved hogst eller at skogen kan selges i verneperioden. uten en bankgaranti ville vi risikert å tape det utbetalte beløpet. I praksis viser det seg også at det ikke trenger å være noe problem å stille med en bankgaranti. Sikkerheten til banken er skogens eller eiendommens verdi enten i form av erstatning eller i form av verdi i tømmeret m.m..

       Departementet vil presisere at ingen grunneiere har fått båndlagt sine eiendommer helt siden 1988 og fram til i dag. De områdene som ikke blir vernet blir « frigjort », dvs. grunneierne får beskjed fra vernemyndighetene om at vern ikke er aktuelt. Dette skjer fortløpende i prosessen og senest i tiden etter at vernevedtak er fattet i Regjeringen.

4. Differensierte erstatningsordninger

       Etter naturvernloven § 20 har eiere eller rettighetshavere til eiendom som blir fredet som naturreservat krav på full erstatning for økonomisk tap som er en følge av fredningsvedtaket. Det vil derfor ikke være mulig å differensiere slik at enkelte (som f.eks. får fredet 40-50 % av sin eiendom) får en relativt gunstigere erstatning.

       I lovens § 6 er det fastlagt at bruksverdien skal fastsettes på grunnlag av avkastningen av eiendommen ved « slik påreknelig utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden ». Eierne skal således, under hensyn til tilpasningsplikt og påregnelighet settes i samme stilling som om fredning ikke hadde skjedd.

       Som følge av tilpasningsplikten (f.eks. hogst på resteiendom) vil fredningsvedtak som berører vesentlige deler av en eiendom kunne få erstatningsrettslige konsekvenser i den forstand at mulighetene for tilpasning blir små.

       En vil alltid oppleve noe uenighet om verdsettingsmåte/metode for å finne frem til full erstatning. Staten må her legge til grunn de prinsipper og den rettspraksis som er nedfelt av høyesterett og underliggende instanser. Domstolenes vurdering av faktorer som avvirknings-takt, tilpasningsmuligheter, kapitaliseringsfaktor og tømmerpris vil normalt være utslagsgivende for verdsettingen.

5. Verneomfang dersom alle ***-områder skulle vernes

       Som utgangspunkt for de gjennomførte registreringene (av NINA) ble det lagt stor vekt på kriterier som urørthet, størrelse og sjeldenhet. Klassifiseringen tar utgangspunkt i skogstrukturen, skogtyper m.m. og i mindre grad til forekomst av truete/sjeldne arter.

       Resultatet fra registreringene viser at områdene med høyest verneverdi i stor grad var å finne i de mer marginale skogområdene (høyereliggende, lavproduktive, vanskelig tilgjengelig). På bakgrunn av urørthetskriteriet ble det derfor få ***-områder i det høyproduktive lavlandet.

       Til sammen ble ca 260 områder klassifisert som svært verneverdig (***). Hittil er ca 110 av disse vernet. I Vest-Norge og Nord-Norge vil det med den eksisterende arealrammen (295 km²⁾ bli vernet anslagsvis 30 ***-områder. Til sammen vil da ca 140 ***-områder være vernet.

       Dersom en verneplan skulle ha som målsetting å verne de resterende 120 områdene, ville dette kreve en utvidelse av dagens arealramme på anslagsvis 290 km², dvs. 170 km² mer enn barskogmeldingen legger opp til. Områdene som er registrert i løpet av 1994 og 1995, bl.a. kystgranskogen i Midt-Norge vil komme i tillegg.

       Det bør også nevnes at verneverdiene i en del av de registrerte ***-områdene i dag er ødelagt av omfattende vegbygging og hogster.

6. Barskogplanen i forhold til Rio-konvensjonen

       Regjeringen legger vekt på at arbeidet med bevaring av miljøverdier i skog, herunder representative skogtyper, biologisk mangfold, særpregede naturforekomster m.v., må bygge på et samspill mellom skogbrukets egne virkemidler og vern.

       Formålet med verneplanen er å sikre både det typiske og det sjeldne i den norske barskognaturen. Dette skal en forsøke ved å verne et nettverk av verneområder som til sammen dekker 1,06 % av det produktive barskogarealet.

       I St.meld. nr. 40 forutsettes det at et verneomfang på 120 km² må ses i sammenheng med miljøhensyn i den ordinære skogforvaltningen. Det legges også vekt på at den enkelte grunneier og skognæringen har et selvstendig ansvar for en endring av den praktiske skogdriften.

       Verneverdiene i skog er mye knyttet opp til de gjenværende naturskogene som til sammen nå utgjør 10-20 % av det totale skogarealet. Dette er skoger som er mindre påvirket av inngrep enn kulturskogene. Av gjenværende urskoger har vi i dag under 0,5 %.

       I forbindelse med ulike verneplaner og nasjonalparker er om lag 4,5 % av det totale skogarealet klassifisert som verneverdig. Om lag 38 % av dette (2.000 km²⁾ er hittil vernet. De gjennomførte registreringene gir ingen komplett oversikt over de gjenværende verneverdiene i de norske skogene. Siden de ikke var knyttet opp til truete/sjeldne arter, er det nok mange mindre områder med slike forekomster som ikke er fanget opp. I arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet i skog, er det ønskelig at slike kartlegginger gjennomføres.

       RIO-konvensjonen legger opp til at hvert land skal både identifisere, overvåke og sikre en bærekraftig forvaltning gjennom bruk av vern av det biologiske mangfoldet. I skogforvaltningen må alle deler av dette utvikles videre dersom intensjonen i konvensjonen skal oppfylles.

7. Erstatningsordninger i Sverige

       I forbindelse med vern av barskog i Sverige kjøper Naturvårdsverket årlig opp vesentlige arealer med verneverdig skog. De siste 4 årene er 100 km² produktiv skog kjøpt opp hvert år. Områdene kjøpes med dette opp før et vernevedtak er fattet.

       Fordelen med dette er at en hele tiden oppnår minnelige ordninger, og en får muligheten til å kjøpe opp skog i forkant av vernesakene. Vernemyndighetene får med dette også muligheten til å kjøpe opp verneverdig skog på et tidspunkt der salg er aktuelt lenge før et vernevedtak (dødsbo, eiendomsoverdragelse m.m.).

       Der det ikke oppnås minnelige løsninger kjøres erstatningsforhandlinger på vanlig måte. Erstatningsordningen er også der slik at den tar utgangspunkt i de restriksjoner som vernet gir. Dette betyr at det er det tapet som den enkelte lider som følge av vernevedtaket, som erstattes.

       Domänverket i Sverige (« Statskog ») skal i prinsippet ha samme erstatning som en privat grunneier. I praksis har dette likevel fungert slik at det ikke er krevd erstatning for store arealer. Dette er produktive arealer der Domenverket har uttalt at det ikke har vært « påregnelig » med drift. I de få tilfellene (4 stk.) der en ikke ble enig, ble erstatningsspørsmålet avgjort i regjeringen (om det var påregnelig med drift eller ikke). All tidligere fredning på statsgrunn i Norge, der også skog inngår, har skjedd uten erstatning. I tillegg har norsk Statskog administrativt fredet områder.

       I Sverige er nå 3,4 % av det produktive skogarealet vernet (ca 8.000 km²⁾. 75 % av dette er produktiv skog i den fjellnære skogen.

       Det ble i perioden 1978-82 kartlagt ca 410 urskogområder i Sverige. 65 av disse var såkalte fjellnære skoger og disse hadde en størrelse i gjennomsnitt på 92 km². Urørthetskriteriet sammen med størrelse ble sterkt vektlagt. Det meste at det som ble registrert er nå vernet.

       I de siste 5 årene er det også lagt større vekt på å finne fram til områder i det mer produktive lavlandet, og Naturvårdsverket kjøper årlig opp vesentlige skogarealer i de aktuelle regionene. Bare de siste 5 årene er 4-500 km² kjøpt opp i disse høyproduktive lavlandsregionene. I Sverige er dette en del av den vedtatte målsettingen om at minst 5 % av det produktive skogarealet skal vernes.