1. Sammendrag

Innledning

       Stortingsmeldingen om barskogvern gir en evaluering av barskogvernet i Norge fram til nå, vurdering av dagens verneomfang og behovet for ytterligere vern i lys av mål og virkemidler i den samlede skogforvaltningen.

       Departementet viser til at Stortinget tidligere har sluttet seg til landsplan for vern av barskog hvor det foreslås et samlet verneareal på 295 km² produktiv barskog innen 1997. Målsettingen med verneplanen er å sikre et representativt utvalg av både det typiske og de sjeldne/truede elementer i den norske barskognaturen. Sammen med barskog som for øvrig er vernet etter naturvernloven, vil dette utgjøre 449 km² eller 0,84 % av den produktive barskogen i Norge. Eldre barskogreservater og barskog som inngår i nasjonalparker og andre typer verneområder utgjør 126 km², og i tillegg har Statskog SF administrativt vernet 28 km². Samlet for verneplanen vil om lag 90 km² produktiv barskog (tilsvarende 32 %) ligge på Statskog SFs arealer.

Behov for barskogvern, bevaring av biologisk mangfold

       Vern og bærekraftig bruk av barskog har fått en stadig viktigere plass internasjonalt. Departementet viser i denne sammenheng til Konvensjonen om biologisk mangfold og Bern-konvensjonen, som Norge har sluttet seg til og hvor en har forpliktet seg til å ivareta det biologiske mangfoldet.

       En stor del av det biologiske mangfoldet er knyttet til ulike skogtyper, og beregninger viser at det i Norge finnes minst 33.000 forskjellige arter av planter og dyr. Ca 22.000 arter finnes i skog, og mange av artene lever i Norge i ytterkant av sitt utbredelsesområde, og kan ha genetiske særtrekk. Vern av barskog er et sentralt element for bevaring av det biologiske mangfoldet, og sikring av dette, ved bl.a. vern av barskog, er en forutsetning for at fremtidige generasjoner fortsatt skal ha valgmuligheter når det gjelder utnyttelse og opplevelse av ulike livsformer knyttet til disse skogene.

       Regjeringen legger til grunn at den samlede forvaltning av skogressursene skal være økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Forvaltningen må bygge på at skogen skal kunne yte et vesentlig bidrag til sysselsetting og verdiskapning. Videre er det innenfor skogbruket, i tråd med næringens sektoransvar for å ivareta miljøverdier i skog, nedlagt vesentlige ressurser i å utvikle et flersidig skogbruk som tar hensyn til miljøverdier i tråd med prinsippene om en bærekraftig forvaltning. Videre pekes det i meldingen på at vern av barskog også er av vesentlig politisk og markedsmessig betydning, selv om vern av barskog er særlig begrunnet i behovet for å sikre naturfaglige kvaliteter. De internasjonale avtaler som Norge har ratifisert forutsetter at nasjonal politikk omfatter beskyttelse av skog, herunder lite påvirket/urørt skog. Det vises til at Norges troverdighet internasjonalt i ulike skog- og miljøspørsmål og i forbindelse med eksport og omsetning av skogprodukter, derfor er avhengig av at det kan vises til et tilfredsstillende, landsdekkende og representativt nett av skogområder vernet for ettertiden.

       Bevaring av biologisk mangfold skal i hovedsak skje gjennom retningslinjer for den ordinære skogsdriften, og det vises i denne sammenheng til St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Regjeringen vil ved videreutvikling av de skogpolitiske virkemidlene legge vekt på at virkemiddelsystemet fanger opp ny miljøkunnskap, og prinsipper for bærekraftig utvikling skal legges til grunn for godkjenning av tiltak og statlig støtte. Samtidig vil Regjeringen legge til rette for at skogressursene kan utnyttes og utvikles til beste for næringens utøvere, industrien og landet. Regjeringen legger videre til grunn at arbeidet med bevaring av miljøverdier i skog, herunder representative skogtyper, biologisk mangfold, særpregede naturforekomster m.v., må bygge på et samspill mellom skobrukets egne virkemidler og vern.

Vern og verneomfang

       Regjeringen foreslår i meldingen en utvidelse av « Landsplan for vern av barskog » på om lag 120 km² produktiv barskog, hvor andelen statsgrunn antas å utgjøre om lag 10 % - dvs. ca 12 km². Utvidelsen forutsettes å fange opp vesentlige mangler ved dagens barskogplan. Den foreslåtte utvidelsen vil medføre at Norge får vernet ca 1,06 % av den produktive barskogen, og i tillegg vil noe barskogarealer kunne bli vernet i nye nasjonalparker og gjennom andre fylkesvise verneplaner.

       Arbeidet med den nåværende landsplan for vern av barskog skjer ved hjelp av fire regionvise delplaner - for Midt-Norge, Øst-Norge, Vest-Norge og Nord-Norge.

       Tabellen under viser antall verneverdige områder basert på NINAs registreringer, med oversikt over totalarealet, produktivt barskogareal og de vedtatte arealrammene for vern av produktivt barskogareal i regionene.

       Departementet viser til at omkring 350 områder med internasjonal, nasjonal eller regional verneverdi i de fire regionene i utgangspunktet vil være aktuelle verneobjekter ved den økningen av arealrammen som denne meldingen legger opp til. Flere av disse områdene er imidlertid uaktuelle fordi det er foretatt hogst eller andre inngrep som har redusert verneverdiene. Noen områder er dessuten uaktuelle pga stor konfliktgrad, og det vises til at hvilke av de 350 lokalitetene som fortsatt er aktuelle for vern, må avklares gjennom ordinær saksforberedelse.

       Det presiseres i meldingen at hovedmålsettingen med suppleringen av områder for barskogvern er å dekke opp dokumenterte mangler i den eksisterende landsplanen for barskogvern. Hvor mye som skal vernes i de ulike regionene, kan først bestemmes når resultatet av eventuelle nye registreringer foreligger, og en kan vurdere områdenes kvaliteter i lys av evalueringen av hva og hvilke vernekvaliteter som allerede er vernet. Departementet ønsker å prioritere de kystnære områdene, som er underrepresentert i den eksisterende planen. I Øst-Norge vil høyproduktive områder i lavlandet bli prioritert.

       Det pekes i meldingen på viktigheten av at inngrep som ødelegger eller reduserer verneverdiene ikke blir foretatt mens planarbeidet pågår. Midlertidig vern etter naturvernloven fremstår som det sterkeste virkemiddel for å stanse inngrep som kan ødelegge eller redusere verneverdiene. Det vises i den sammenheng til departementets retningslinjer av oktober 1991, hvor det er uttalt at en vil føre en relativt restriktiv praksis når det gjelder midlertidig vern, men at det i mangel på andre virkemidler kan bli påkrevet. Imidlertid vil departementet fortsatt ha som målsetting at vedtakene om midlertidig vern av barskog blir av kortest mulig varighet pga at midlertidig vern kan føre til uavklarte driftsproblemer for grunneier. Miljøvernmyndighetene vil vurdere dette i hvert enkelt tilfelle.

Erstatning, kjøp og makeskifte

       Miljøverndepartementet viser til at det er en målsetting å avgjøre flest mulige erstatningssaker i forbindelse med barskogvernet i form av minnelige avtaler med grunneierne. Videre vises det til at kjøp av områder er betinget av at det på frivillig grunnlag oppnås enighet mellom staten og grunneier. Departementet er videre innstilt på at de grunneiere som ønsker det, også i fremtiden skal kunne få selge sin eiendom til staten etter de samme retningslinjer som tidligere. Muligheten for kjøp av områder vil derfor bli gjort godt kjent for alle berørte grunneiere.

       Departementet viser til at makeskifte med statsgrunn vil være et hjelpemiddel for å redusere mulige konflikter. Omfanget av makeskifte har vært lite fordi forholdene i liten grad har ligget til rette for det iht. de fastsatte retningslinjer, og prosessen har vist seg å være ressurskrevende. Følgende forutsetninger er iht. departementets retningslinjer fra oktober 1991 lagt til grunn for makeskifte:

       Departementet viser til at makeskifte som kan bidra til sikring av gode løsninger iht. verneformålene i barskogplanen og for bevaring av biologisk mangfold, også vil være et viktig moment i vurderingen. Der makeskifte er aktuelt, enten med Statskog SF eller OFs eiendom, kan forhandlingene skje direkte mellom grunneier og OF/Statskog SF. Ofte kan det imidlertid være hensiktsmessig at Direktoratet for naturforvaltning kjøper det aktuelle arealet og står for gjennomføringen av makeskifte i forhold til grunneier.

Økonomiske og administrative konsekvenser

       Departementet viser til at erstatninger med omkostninger for den nåværende barskogplanen er beregnet til 275 mill. kroner for vern på privat grunn, dvs. i gjennomsnitt 1,45 mill. kroner pr. km² produktiv barskog. I tillegg kommer kompensasjon til Statskog SF ved justering av balanseverdier og en årlig bevilging på 2 mill. kroner i 7 år over Miljøverndepartementets budsjett.

       Videre vises det til at den foreslåtte utvidelsen av barskogvernet anslagsvis vil koste om lag 180 mill. kroner, inkludert kostnader forbundet med erstatningsutbetaling for vern på Statskog SFs grunn. Det er lagt til grunn en gjennomsnittlig kostnad på 1,5 mill. kroner pr. km² på privat grunn, som er noe høyere enn for den allerede vedtatte barskogplanen. Dette skyldes at den foreslåtte utvidelsen i større grad vil søke å fange opp de høyproduktive barskogarealene. Anslaget er imidlertid beheftet med usikkerhet pga stor variasjon fra område til område.

       Regjeringen går - i samsvar med de rettsprinsipper som ligger til grunn i lov om statsforetak - inn for at Statskog SF gis full kompensasjon i forbindelse med utvidelsen av barskogvernet på lik linje med private grunneiere.

2. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen om å fremme lovfestet rett til erstatning for midlertidig vern.

Forslag 2

       I områder som varig vernes gis private eiere rett til å velge mellom makeskifte, engangserstatning eller fortsatt leieordning.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen utvide verneplanen for barskog med 300 km², slik at både store områder, villmarksområder, kystnære områder, områder med sjeldne og truete plante- og dyrearter, samt høyproduktive områder i lavlandet kan sikres.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen inngå langsiktige leieavtaler for registrerte verneverdige skogområder som faller utenfor landsplanen for vern av barskog slik at en ikke mister muligheten til å verne disse arealene i fremtiden.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gjør det mulig å utbetale erstatningsbeløp til grunneiere på årlig basis, eller på annen måte gjennom periodiske utbetalinger.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring i naturvernloven slik at midlertidig vern tidsbegrenses inntil 10 år, at midlertidig vern utover 2 år kan skje ved at departementet gjør vedtak om forlengelse for 2 år om gangen, og at det gis rett til erstatning for økonomisk tap dersom vernevedtaket blir forlenget utover 2 år.

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om avsetning av statlige midler til kommunale næringsfond i forbindelse med gjennomføringen av barskogvern, herunder kriterier for tildeling av slike midler.

3. Komiteens tilråding

  Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       St.meld. nr. 40 (1994-1995) - Om opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000 - vedlegges protokollen.

       Stortinget ber Regjeringen sikre at Statskog SF og Opplysningsvesenets fond stiller arealer til disposisjon for makeskifteordninger.

       Regjeringen gis fullmakt til å inngå leieavtaler med private eiere i områder som vurderes som barskogreservat.

Vedlegg 1: Brev fra Miljøverndepartementet, statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 23. mai 1996.

Vedrørende spørsmål til St.meld. nr. 40 - Barskogmeldingen

1. Trearkiver og frøplantasjer

       Trearkiver og frøplantasjer er viktige supplementer for å bevare genetisk plantemateriale, men vil aldri kunne erstatte vern av barskog i sitt naturlige miljø. Lite påvirket og urørt skog utgjør i tillegg til vern av selve skogen, et viktig livsmiljø for en rekke plante- og dyrearter. Videre fungerer verneområdene som viktige referanseområder for blant annet miljøovervåking og som « økologiske laboratorier » for forskning og undervisning. Bevaring av gjenværende områder med lite påvirket skog vil også bidra til å gi sikkerhet for at sentrale økologiske funksjoner i skoglandskapet blir opprettholdt på lang sikt.

2. Endring av ekspropriasjonserstatningsloven - virkninger for erstatningsutbetalinger ved barskogvern

       Ved vern av barskog får eieren full erstatning for sitt økonomiske tap. Erstatningen fastsettes i samsvar med ekspropriasjonserstatningslovens regler.

       Etter ekspropriasjonserstatningsloven § 4 første ledd skal verdsettingen gjøres på grunnlag av salgsverdien eller bruksverdien av eiendommen. Har eiendommen høyere bruksverdi for eieren enn salgsverdi, legges bruksverdien til grunn. I barskogsaker har regelmessig bruksverdien størst verdi.

       I lovens § 6 er det fastlagt at bruksverdien skal fastsettes på grunnlag av avkastningen av eiendommen ved « slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden ». Eierne skal således, under hensyn til tilpasningsplikt og påregnelighet settes i samme stilling som om fredning ikke hadde skjedd. Av forarbeidene til loven fremgår at « Det er en realistisk fremtidig utnytting av eiendommen - dersom ikke fredning hadde kommet - man skal frem til ».

       For verdsetting av skog er i utgangspunktet to verdisettingsmodeller aktuelle;

       1. Erstatning for « slakteverdi » eller realisasjonsverdi. For noen mindre eiendommer kan det være påregnelig at hele området blir hogget ut og solgt. Vi får da en faktisk vurdering av skogens netto salgsverdi på fredningstidspunktet med tillegg av grunnverdi og venteverdi for ungskog.

       2. Erstatning for redusert balansekvantum. Denne metoden synliggjør hvilket økonomisk tap en grunneier får som følge av redusert årlig uttak. Fremtidig tap kapitaliseres til nåverdi.

       Det er imidlertid svært vanlig at det benyttes mellomformer med en kombinasjon av disse beregningsmetodene. Slike vurderinger er gjenstand for en konkret vurdering. Det er således ikke riktig som antydet i lovforslaget at balansekvantumsmetoden alene blir benyttet ved verdivurdering av skog.

       Lovendringsforslaget innebærer trolig at realisasjonsprinsippet (slakteverdien) alltid skal benyttes. Som konsekvens vil en da få en situasjon hvor grunneierne kan få erstatning ut over full erstatning - mao får dekket mer enn sitt økonomiske tap. I mange tilfeller er det helt urealistisk å tenke seg at skogverdiene blir realisert umiddelbart - både mht den enkelte grunneier, forholdet til skogloven, markedstilpasning osv. Dette innebærer at de som får sine eiendommer fredet blir satt i en gunstigere økonomisk situasjon enn de som ikke får eiendommen vernet.

       Forslaget innebærer også at en i realiteten beveger seg bort fra tilpasningsprinsippet. Dette vil i så fall være et klart brudd med et av de viktigste prinsippene i norsk erstatningsrett. Prinsippet gjelder generelt for all typer erstatning.

       Dersom forslaget vedtas vil grunneierne få en vesentlig høyere erstatning enn i dag. Etter våre beregninger vil det kunne føre til en dobling av erstatningene sammenlignet med dagens ordning.

Vedlegg 2: Brev fra Miljøverndepartementet, statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 23. mai 1996.

Vedrørende spørsmål til St.meld. nr. 40 - Barskogmeldingen

Behovet for å verne større sammenhengende skogområder

       En vesentlig svakhet med dagens vern av barskog er at det er vernet få store områder. Dette har også vært ett av hovedpunktene i den kritikken vernet har fått fra faglig hold både nasjonalt og internasjonalt. Størrelsesfordelingene for arealet av de enkelte verneområdene viser at det er mange små områder og for få store til å dekke variasjonen i naturforholdene innen det enkelte området. Mangelen på store områder tillater heller ikke at skogens naturlige dynamikk, og endringsprosesser som skogbrann og store stormfellinger, får virke uhindret. I små verneområder vil da konsekvensene for stabiliteten til artssamfunnene og de økologiske funksjonene bli for store.

       Andelen av « villmarkspregede » områder, dvs. områder som ligger lenger enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep, har avtatt dramatisk fra århundreskiftet og utgjør i Sør-Norge (sør for Nordland) kun 5 % av arealet. Det meste av dette er fjellområder. Kun 1 % av det produktive skogarealet ligger lenger enn 5 km fra nærmeste bilveg.

       Historisk har det meste av skogarealet i landet blitt utnyttet til ulik næringsvirksomhet. I dag kan bare 0,5 % av skogarealet sies å være urskog, dvs, urørt skog. Dersom vi ser på arealer som er så lite påvirket av inngrep at de fortsatt kan defineres som naturskoger, så utgjør disse en andel på 10-20 % av skogarealet. Andelen av naturskog avtar for hvert år. Årlig bygges omlag 2000 km med nye skogsveier. Dette følges så opp med skogsdrift som endrer skogarealene.

       Hittil er bare 19 områder med et barskogareal større enn 10 km² vernet. I forbindelse med registreringene er det kartlagt 40 områder med et totalareal større enn 10 km². Kun 16 av disse har et større barskogareal enn 10 km². Disse er derimot svært utsatt for inngrep, og det haster med å sikre disse restene.

       Et verneomfang på 120 km² produktiv barskog vil sammen med den foreslåtte nasjonalparkplanen, sikre anslagsvis halvparten av disse 40 områdene. Disse må sikres dersom vi fortsatt skal kunne ha en viktig andel med større barskogområder som ikke er påvirket av nyere inngrep fra skogbruket. Etter en totalvurdering anser departementet et verneomfang på 120 km² som tilstrekkelig. Det vil imidlertid fortsatt være behov for å videreutvikle mål og virkemidler i den næringsrettede skogpolitikken, da vern av skog uansett bare vil omfatte en liten del av skogarealet. Miljøverndepartementet vil i samarbeid med Landbruksdepartementet og næringen følge opp dette arbeidet innenfor rammen av « Levende skog »-prosjektet.

Vedlegg 3: Brev fra Miljøverndepartementet til energi- og miljøkomiteen, datert 14. mai 1996.

Vedrørende spørsmål til St.meld. nr. 40 - barskogvern

1. Makeskifte - et reellt alternativ

       For å redusere konfliktene ved gjennomføringen av nåværende barskogplan ble det lagt opp til at makeskifte med statsgrunn skulle forsøkes der forholdene lå til rette for det. Erfaringene så langt viser imidlertid at det har vært vanskelig å få etablert skikkelige makeskifteordninger.

       I Miljøverndepartementets retningslinjer fra 1991 er det lagt følgende forutsetninger til grunn for makeskifte:

       Det er forutsatt full kompensasjon for statlig grunn som inngår i et eventuelt makeskifte.

       Direktoratet for naturforvaltning har med bakgrunn i disse retningslinjene behandlet alle søknadene som er kommet inn.

       Få eiendommer tilhørende Statskog og Opplysningsvesenets fond (OF-skog) har hittil vært aktuelle i makeskiftesammenheng. Det må likevel være riktig å si at Statskog tidligere har vært relativt åpen for å drøfte makeskifte - men mindre imøtekommende når det kommer til konkrete saker. Senere har Statskog og OF-skog signalisert en mindre imøtekommenhet ved at de nå presiserer at deres rammebetingelser i form av bedrifts-økonomiske hensyn skal legges til grunn for et eventuelt makeskifte. De har også presisert at de vil ha annet areal tilbake, et såkalt « trekantbytte ».

       I den senere tid har Miljøverndepartementet også vurdert mulighetene for makeskifte gjennom statlig kjøp av privat grunn. Etter departementets oppfatning kan det i alle fall være grunn til å vurdere et slikt tiltak som et mulig konfliktdempende virkemiddel. Her er vi imidlertid avhengig av bistand fra landbruksmyndighetene i fylkene, kommunene og næringsorganisasjonene dersom dette skal kunne utvikles til et reellt tilbud. Det er landbruksmyndighetene som behandler alle konsesjonssakene og som vurdere både bruk av statens forkjøpsrett og ulike konsesjonsbetingelser. Dersom det i dette hadde vært en mulighet for at vernemyndighetene kunne kjøpe skog til makeskifteformål, ville slike løsninger i større grad være et reellt alternativ. Departementet er også avhengig av at landbruksmyndighetene er positive til å gi fradelingstillatelser knyttet opp til ulike kjøp. Dersom departementet får innsyn i mulige eiendomsoverdragelser før saken er til behandling, vil dette gjøre det mulig å komme inn som førstepart noe som er mindre konfliktfylt.

       Et makeskifte kommer kun opp der grunneierne selv ønsker en slik løsning. Fylkesmannen oversender henvendelsen til direktoratet som så avklarer med Statskog, KUF m.m.. Dersom vi få et positivt svar vil direktoratet gjennomføre makeskifteforhandlinger med nødvendig hjelp av Regjeringsadvokaten/statens kommisjonærer.

2. Leie av skog

       Det eksisterer i dag ingen mulighet for vernemyndighetene til å leie skog til verneformål. Dette skyldes i hovedsak den begrensningen som ligger i dagens budsjettordninger, samt manglende juridisk grunnlag.

       I praksis kan vernemyndighetene for valte en leieordning dersom følgende regelendringer gjennomføres:

       Skogeierforbundet har foreslått at det opprettes et fond for oppkjøp og leie av skog. En slik ordning vil kreve en stor engangsbevilgning fra staten i tillegg til at andre parter (næringen m.m.) kan tenkes å bidra. Vernemyndigheten har muligheter til å forvalte en slik ordning men følgende viktige faktorer må på plass:

3. Prosedyrer ved båndlegging eller midlertidig vern

       Etter naturvernloven § 18 nr. 4 kan Miljøverndepartementet treffe vedtak om midlertidig vern inntil saken er avgjort. Myndigheten til å treffe vedtak er i dag delegert til Direktoratet for naturforvaltning.

       « Midlertidig vern » betyr et foreløpig vedtak om vern som skal gjelde under behandlingen av vernesaken. Begrunnelsen for bestemmelsen er å gi vernemyndighetene mulighet til å hindre at aktuelle verneobjekter blir ødelagt eller redusert under arbeidet med vernesaken. I samband med verneplan barskog er det blitt truffet ca 25 vedtak om midlertidig vern.

       Erstatning for midlertidig vern er regulert i naturvernloven § 20 b hvor det henvises til at eventuelt økonomisk tap kan kreves etter « alminnelige rettsgrunnsetninger ». Det vil si at man må bygge på en analogi fra grunnlovens bestemmelser, nærmere bestemt Grunnloven § 105. Det kan aldri bli snakk om erstatningsansvar direkte etter Grunnloven § 105 all den tid rådighetsinnskrenkninger, herunder områdevern etter naturvernloven, ikke regnes som avståelse av eiendom.

       I hvilken utstrekning det følger erstatningsplikt etter en analogi fra Grunnloven § 105, har vært gjenstand for omfattende diskusjon gjennom flere år. Temaet gjelder grensen mellom erstatningsfrie og erstatningsbetingede rådighetsinnskrenkninger. I dag er imidlertid utgangspunktet og hovedregelen klar - slike rådighetsinnskrenkninger gir normalt ikke krav på erstatning for økonomisk tap.

       I særlige tilfeller kan det likevel bli aktuelt med erstatning for midlertidig vern, f.eks. hvis et vernevedtak rammer foretatte investeringer. Høyesterett har imidlertid slått fast at « det i alle tilfelle må være et krav om at inngrepet er vesentlig ».

       Direktoratet for naturforvaltning har i forbindelse med verneplanen for barskog åpnet for at det kan utbetales forskudd på erstatning til de grunneiere som av ulike årsaker får økonomiske problemer i tiden før et vernevedtak treffes. Vi stiller her krav om dokumentasjon av situasjonen og at det stilles med en bankgaranti. Pengene betales tilbake uten renter dersom området ikke vernes.

       Direktoratet har hatt ordninger i 5 år, men hittil er det svært få forespørsler som er fremkommet. Av de få forespørslene som hittil har vært, er ordningen brukt der behovet har blitt dokumentert å være tilstede (5 tilfeller). Ordningen bygger på at grunneierne må stille med en bankgaranti som sikkerhet for « lånet ». Dette er gjort med bakgrunn i at eiendommens (skogens) verdi kan forringes ved hogst eller at skogen kan selges i verneperioden. uten en bankgaranti ville vi risikert å tape det utbetalte beløpet. I praksis viser det seg også at det ikke trenger å være noe problem å stille med en bankgaranti. Sikkerheten til banken er skogens eller eiendommens verdi enten i form av erstatning eller i form av verdi i tømmeret m.m..

       Departementet vil presisere at ingen grunneiere har fått båndlagt sine eiendommer helt siden 1988 og fram til i dag. De områdene som ikke blir vernet blir « frigjort », dvs. grunneierne får beskjed fra vernemyndighetene om at vern ikke er aktuelt. Dette skjer fortløpende i prosessen og senest i tiden etter at vernevedtak er fattet i Regjeringen.

4. Differensierte erstatningsordninger

       Etter naturvernloven § 20 har eiere eller rettighetshavere til eiendom som blir fredet som naturreservat krav på full erstatning for økonomisk tap som er en følge av fredningsvedtaket. Det vil derfor ikke være mulig å differensiere slik at enkelte (som f.eks. får fredet 40-50 % av sin eiendom) får en relativt gunstigere erstatning.

       I lovens § 6 er det fastlagt at bruksverdien skal fastsettes på grunnlag av avkastningen av eiendommen ved « slik påreknelig utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden ». Eierne skal således, under hensyn til tilpasningsplikt og påregnelighet settes i samme stilling som om fredning ikke hadde skjedd.

       Som følge av tilpasningsplikten (f.eks. hogst på resteiendom) vil fredningsvedtak som berører vesentlige deler av en eiendom kunne få erstatningsrettslige konsekvenser i den forstand at mulighetene for tilpasning blir små.

       En vil alltid oppleve noe uenighet om verdsettingsmåte/metode for å finne frem til full erstatning. Staten må her legge til grunn de prinsipper og den rettspraksis som er nedfelt av høyesterett og underliggende instanser. Domstolenes vurdering av faktorer som avvirknings-takt, tilpasningsmuligheter, kapitaliseringsfaktor og tømmerpris vil normalt være utslagsgivende for verdsettingen.

5. Verneomfang dersom alle ***-områder skulle vernes

       Som utgangspunkt for de gjennomførte registreringene (av NINA) ble det lagt stor vekt på kriterier som urørthet, størrelse og sjeldenhet. Klassifiseringen tar utgangspunkt i skogstrukturen, skogtyper m.m. og i mindre grad til forekomst av truete/sjeldne arter.

       Resultatet fra registreringene viser at områdene med høyest verneverdi i stor grad var å finne i de mer marginale skogområdene (høyereliggende, lavproduktive, vanskelig tilgjengelig). På bakgrunn av urørthetskriteriet ble det derfor få ***-områder i det høyproduktive lavlandet.

       Til sammen ble ca 260 områder klassifisert som svært verneverdig (***). Hittil er ca 110 av disse vernet. I Vest-Norge og Nord-Norge vil det med den eksisterende arealrammen (295 km²⁾ bli vernet anslagsvis 30 ***-områder. Til sammen vil da ca 140 ***-områder være vernet.

       Dersom en verneplan skulle ha som målsetting å verne de resterende 120 områdene, ville dette kreve en utvidelse av dagens arealramme på anslagsvis 290 km², dvs. 170 km² mer enn barskogmeldingen legger opp til. Områdene som er registrert i løpet av 1994 og 1995, bl.a. kystgranskogen i Midt-Norge vil komme i tillegg.

       Det bør også nevnes at verneverdiene i en del av de registrerte ***-områdene i dag er ødelagt av omfattende vegbygging og hogster.

6. Barskogplanen i forhold til Rio-konvensjonen

       Regjeringen legger vekt på at arbeidet med bevaring av miljøverdier i skog, herunder representative skogtyper, biologisk mangfold, særpregede naturforekomster m.v., må bygge på et samspill mellom skogbrukets egne virkemidler og vern.

       Formålet med verneplanen er å sikre både det typiske og det sjeldne i den norske barskognaturen. Dette skal en forsøke ved å verne et nettverk av verneområder som til sammen dekker 1,06 % av det produktive barskogarealet.

       I St.meld. nr. 40 forutsettes det at et verneomfang på 120 km² må ses i sammenheng med miljøhensyn i den ordinære skogforvaltningen. Det legges også vekt på at den enkelte grunneier og skognæringen har et selvstendig ansvar for en endring av den praktiske skogdriften.

       Verneverdiene i skog er mye knyttet opp til de gjenværende naturskogene som til sammen nå utgjør 10-20 % av det totale skogarealet. Dette er skoger som er mindre påvirket av inngrep enn kulturskogene. Av gjenværende urskoger har vi i dag under 0,5 %.

       I forbindelse med ulike verneplaner og nasjonalparker er om lag 4,5 % av det totale skogarealet klassifisert som verneverdig. Om lag 38 % av dette (2.000 km²⁾ er hittil vernet. De gjennomførte registreringene gir ingen komplett oversikt over de gjenværende verneverdiene i de norske skogene. Siden de ikke var knyttet opp til truete/sjeldne arter, er det nok mange mindre områder med slike forekomster som ikke er fanget opp. I arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet i skog, er det ønskelig at slike kartlegginger gjennomføres.

       RIO-konvensjonen legger opp til at hvert land skal både identifisere, overvåke og sikre en bærekraftig forvaltning gjennom bruk av vern av det biologiske mangfoldet. I skogforvaltningen må alle deler av dette utvikles videre dersom intensjonen i konvensjonen skal oppfylles.

7. Erstatningsordninger i Sverige

       I forbindelse med vern av barskog i Sverige kjøper Naturvårdsverket årlig opp vesentlige arealer med verneverdig skog. De siste 4 årene er 100 km² produktiv skog kjøpt opp hvert år. Områdene kjøpes med dette opp før et vernevedtak er fattet.

       Fordelen med dette er at en hele tiden oppnår minnelige ordninger, og en får muligheten til å kjøpe opp skog i forkant av vernesakene. Vernemyndighetene får med dette også muligheten til å kjøpe opp verneverdig skog på et tidspunkt der salg er aktuelt lenge før et vernevedtak (dødsbo, eiendomsoverdragelse m.m.).

       Der det ikke oppnås minnelige løsninger kjøres erstatningsforhandlinger på vanlig måte. Erstatningsordningen er også der slik at den tar utgangspunkt i de restriksjoner som vernet gir. Dette betyr at det er det tapet som den enkelte lider som følge av vernevedtaket, som erstattes.

       Domänverket i Sverige (« Statskog ») skal i prinsippet ha samme erstatning som en privat grunneier. I praksis har dette likevel fungert slik at det ikke er krevd erstatning for store arealer. Dette er produktive arealer der Domenverket har uttalt at det ikke har vært « påregnelig » med drift. I de få tilfellene (4 stk.) der en ikke ble enig, ble erstatningsspørsmålet avgjort i regjeringen (om det var påregnelig med drift eller ikke). All tidligere fredning på statsgrunn i Norge, der også skog inngår, har skjedd uten erstatning. I tillegg har norsk Statskog administrativt fredet områder.

       I Sverige er nå 3,4 % av det produktive skogarealet vernet (ca 8.000 km²⁾. 75 % av dette er produktiv skog i den fjellnære skogen.

       Det ble i perioden 1978-82 kartlagt ca 410 urskogområder i Sverige. 65 av disse var såkalte fjellnære skoger og disse hadde en størrelse i gjennomsnitt på 92 km². Urørthetskriteriet sammen med størrelse ble sterkt vektlagt. Det meste at det som ble registrert er nå vernet.

       I de siste 5 årene er det også lagt større vekt på å finne fram til områder i det mer produktive lavlandet, og Naturvårdsverket kjøper årlig opp vesentlige skogarealer i de aktuelle regionene. Bare de siste 5 årene er 4-500 km² kjøpt opp i disse høyproduktive lavlandsregionene. I Sverige er dette en del av den vedtatte målsettingen om at minst 5 % av det produktive skogarealet skal vernes.

Vedlegg 4: Brev fra Miljøverndepartementet til energi- og miljøkomiteen, datert 10. mai 1996.

Vedrørende spørsmål knyttet til St.meld. nr. 40 - om barskogvern.

1. 0-områder

       Landbruksdepartementet (LD) har opplyst at ca 15 % av det produktive skogarealet dvs. ca 10.800 km² kan defineres som « økonomiske nullområder ». LD bygger dette på registreringene fra landsskogtakseringen og det henspeiler på topografiske forhold som gjør at skogen ikke er tilgjengelig (bratthet, avstand fra veg, liten produksjon m.m.).

       LD presiserer også at andelen « null områder » vil variere over tid avhengig av tømmerpriser og kostnader. Dette betyr at det ikke eksisterer noen fast grense for hvor mye null områder som finnes. I dette ligger også at en ikke kan regne disse som « naturlig vernede områder ».

       I Stortingsmeldingen har Regjeringen presisert at kvalitetene i nullområdene også må vurderes i arbeidet med å komme fram til en bærekraftig skogforvaltning der både vern og flerbruk vil inngå.

       Miljøvernmyndighetene ønsker at vernekvalitetene i nullområdene skal klassifiseres gjennom kartlegging av nullområder og vurdering av de biologiske kvalitetene i områdene. Landbruksmyndighetene eller skogbruksnæringen må utføre kartleggingen, mens den biologiske vurderingen må foretas av forskere.

       Mye av det som hittil er vernet, ligger innenfor det som sannsynligvis er definert som nullområder. Årsaken til dette er at i områder med like verneverdier er de områder med minst konflikt i forhold til andre brukerinteresser valgt.

2. Karshaugen i Nittedal

       Karshaugen er i forbindelse med verneplanen for barskog vurdert som et meget verneverdig supplementområde (**). Klassifiseringen peker på at området er et « forholdsvis karrig og lavproduktivt område » som ligger i høydelaget 440-480 moh.

       Området er lite og det konkluderes med at « det er altfor lite til å kunne utgjøre noe fullstendig utsnitt av et barskogøkosystem ». Det ble derfor anbefalt at området burde utvides slik at en fikk tilsammen ca 860 daa, men det ble også påpekt at pga. kraftige hogster inntil så ville et større reservat få en « lite hensiktsmessig arrondering ».

       På bakgrunn av de arealrammene som var gitt ble det ikke rom til å verne en slik utvidelse. De arealkvalitetene som en utvidelse av Karshaugen naturreservat representerer ville heller ikke være av de som kan prioriteres ved en utvidelse som foreslått i St.meld nr.40. Følgelig blir ikke området benyttet som referanseområde. Som kjent vil det nå være behov for å verne mer høyproduktive områder i lavlandet.

3. Makeskifte

       Direktoratet for naturforvaltning har behandlet alle søknader om makeskifte som hittil er kommet. Erfaringene viser at omfanget har vært mindre enn forutsatt. Dette kan ha flere årsaker bl.a. at

       Vedlagt følger en oversikt over saker hvor makeskifte forsøkes eller har vært forsøkt. Hittil er makeskifte med statlig grunn behandlet i 9 tilfeller. I tillegg kommer noen tilfeller hvor Direktoratet for naturforvaltning mente forutsetningene for makeskifte ikke var tilstede, jf. departementets retningslinjer. Hittil er ingen makeskifter gjennomført. I to av områdene (Skirvedalen, Djupåa) er det kommet fram til en løsning som grunneierne nå vurderer. I et annet tilfelle (Kulpåsen) er det kommet fram til et areal som må vurderes nærmere.

       I tillegg har Direktoratet hittil behandlet makeskifte med annen privat grunn i 2 tilfeller. Dette er nå gjennomført i ett av områdene. Det andre tilfellet diskuteres nå nærmere. En ordning med oppkjøp av privat grunn til makeskifte kan utvikles videre, men det avhenger av et nært samarbeid med kommunene, landbruksmyndighetene og skognæringen.

       Det vil bli tatt nye politiske kontakter med berørte departementer for å legge tilrette for makeskifte i det videre arbeidet med barskogvernet.

4. Organ for makeskifte

       Makeskifte kommer opp kun der grunneierne selv ønsker en slik løsning. Når fylkesmannen får en slik henvendelse, oversendes saken til Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet avklarer så dette med grunneier i det aktuelle makeskiftearealet (Statskog, KUF m.m.). Dersom det ut fra de gitte retningslinjer ligger an til at dette kan gjennomføres vil Regjeringsadvokaten/statens kommisjonærer bistå direktoratet i nødvendig grad. Dette er en ordning som hittil har fungert godt, og som har gitt raske avklaringer.

       Det har vært forsøkt løsninger ved direkte forhandlinger. Erfaringene viser at dette ikke er tilfredsstillende da det har tatt for lang tid.

       Ut fra dette synes det som lite aktuelt å opprette et nytt organ for makeskifte. Noe som også taler mot dette, er at aktuelle makeskifteområder vil ligge spredt rundt i landet. Vi er derfor avhengig av lokalkunnskapen som sitter hos fylkesmennene. I tillegg bruker vi her også de regionale barskogutvalgene som har en mer detaljert lokalkunnskap for å finne fram til aktuelle områder.

       Det bør også påpekes at det kan være en mulighet for at Jordskifteverket kan kjøre konkrete saker dersom dette vil være mere hensiktsmessig.

5. Taksasjon

       Framdriften i erstatningssakene har hittil vært stor. For alle vernete områder foreligger det et nødvendig grunnlag for verdifastsetting. Det er gjennomført nye takster i de områdene der en av partene har vurdert det som nødvendig. Dette arbeidet har i stor grad vært utført av de ulike skogeierforeningene og NORSKOG.

       Det er gått ut en forespørsel til berørte grunneiere om å få taksere områdene før vernetidspunkt. I de sakene det er gitt tillatelse til dette har det blitt en raskere framdrift enn vanlig. Det bør også nevnes at hittil er 80-90 % av vernesakene løst minnelig.

6. Samfunnsøkonomiske kostnader

Nytte-kostnadsanalyser:

       Nytte-kostnadsanalyse er en metode for å vurdere samfunnsøkonomiske virkninger av et prosjekt eller et tiltak. Ved nytte-kostnadsanalyse av miljøverntiltak generelt vil kostnadene være relativt enkle å fastslå, mens nyttesiden er betydelig vanskeligere å beregne. Dette skyldes blandt annet at et miljøgode som vern av barskog ikke har noen markedspris, eller har en markedspris som ikke reflekterer de marginale samfunnsøkonomiske kostnadene og konsum av godet. For å anslå verdien av å bevare urørt barskog må en derfor bruke andre verdsettingsmetoder enn markedspris. For denne type verdsetting benyttes ofte direkte intervjumetoder hvor et representativt utvalg av befolkningen blir spurt om sin betalingsvillighet for bevaring av urørt barskog. Betalingsvillighetsundersøkelser gir imidlertid ikke svar på hva den reelle verdien for samfunnet av urørt barskog er, men sier noe om hvordan dagens generasjon vil verdsette vern av barskog i forhold til andre goder. Norske og svenske undersøkelser for betalingsvillighet ved bevaring av urskogpregede barskoger varierer fra 35 til 200 kr pr. person pr. år, eller totalt for hele den norske befolkningen mellom 140 og 800 mill. kroner pr. år.

       Når det gjelder erstatningskostnadene for barskogvernet vises det til St.meld nr. 40 hvor nåværende plan har en kostnadsramme på 275 mill. kr og den foreslåtte utvidelsen en kostnadsramme på 180 mill. kr.

Undervedlegg

Skirvedalen naturreservat i Telemark

       Avtale om makeskifte ble inngått mellom Statskog SF og grunneierne våren 1993. Forhandlingene om makeskifte er nå inne i en sluttfase. Det er enighet med Statskog SF om makeskifteareal og det foreligger utkast til fordeling mellom grunneierne.

Øykeheia naturreservat i Vest-Agder

       Makeskifte med OF-skog er aktuelt (Sirdal prestegårdskog og Fintlandskomplekset). Den opprinnelig søknaden om makeskifte ble avslått av KUF, men de er nå positiv til å vurdere makeskifte. Det er opp til grunneierne å ta videre initiativ.

Østmarka naturreservat

       Oslo kommune eier en vesentlig del av naturreservatet. Kommunen var villig til å avstå fra ordinære erstatningsforhandlinger hvis annen statlig grunn i Oslo-området kunne overtas. 4 konkrete områder var aktuelle. Forespørsel om makeskifte ble derfor sendt til KUF, Statsbygg og Forsvaret.

       KUF ønsket ikke å selge Vestre Aker Prestegardsskog.

       Forsvaret har tilbudt å selge eiendommen Skar.

       Statsbygg ønsket ikke å selge Gaustad jord- og skog.

Djupåa naturreservat i Oppland

       Det er åpnet for makeskifte med OF-skog (Vestre Gausdal prestegårdsskog). Forhandlinger pågår med en grunneier.

Igelsrud naturreservat i Oppland

       Søknad om makeskifte med OF-skog (Jevnaker prestegårdskog) er avslått av KUF.

Årkjølen naturreservat i Hedmark

       Søknad om makeskifte med OF-skog (Romedal prestegårdskog) er avslått av KUF.

Grønknuten naturreservat i Buskerud

       Opprinnelig et ønske fra grunneierne om makeskifte med Statskog SF, men Statskog Sølvverket var negativ til makeskifte. Etter en tid ble det enighet om at saken skulle avsluttes med ordinær pengeerstatning.

Kulpåsen naturreservat i Buskerud

       Ønske fra grunneierne om makeskifte med 2 OF-eiendommer. KUF har åpnet for makeskifte med Tandberg Sjefsgårdskog, men sagt nei til å trekke inn Norderhov prestegårdskog. Grunneierne ønsker primært makeskifte med eiendommen Norderhov.

Spålen-Katnosa naturreservat i Oslomarka

       Grunneier ønsker makeskifte og har satt opp tre alternative forslag til makeskiftearealer. To av eiendommene eies av Statskog Hedmark som er negative til makeskifte.