7. Pensjonspolitikken og folketrygden
7.1 SAMMENDRAG
Det uttales at Regjeringen i meldingen legger opp til en mer helhetlig pensjonspolitikk der folketrygdens pensjoner, offentlige og private tjenestepensjoner, egne pensjoner, pensjonistbeskatningen og pensjonisters levekår ses i sammenheng. Alle skal ha trygghet for opptjente rettigheter i folketrygden. Den enkelte skal også ha sikkerhet for at systemet med opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden opprettholdes.
Folketrygden skal sikre alle innbyggere pensjon ved bortfall av arbeidsinntekt som følge av oppnådd pensjonsalder, uførhet og tap av ektefelle. Videre skal folketrygden sikre minstepensjon til alle, uavhengig av tidligere yrkesdeltakelse og arbeidsinntekt, og sikre en tilleggspensjon som står i forhold til tidligere yrkesdeltakelse og arbeidsinntekt. Det vises til at det har vært bred enighet om at fødte og unge uføre må kunne være garantert en pensjon noe over minstepensjon, og at pensjonssystemet skal ta hensyn til og kompensere for perioder med ulønnede omsorgsoppgaver og omfordele i favør av lave inntekter.
Det redegjøres for prinsippet for regulering av folketrygdens grunnbeløp som innebærer at pensjonister gis en inntektsutvikling om lag på linje med ventet lønnsutvikling for yrkesaktive. Regjeringen vil fortsatt legge dette til grunn.
Det redegjøres for pensjonssystemene i Sverige, Finland og Danmark. Det pekes bl.a. på at den offentlige pensjonen i alle nordiske land består av to deler: en minstepensjon uavhengig av yrkesdeltaking og en tilleggspensjon avhengig av yrkesdeltaking. Danmark skiller seg ut idet tilleggspensjonen er lik for alle yrkesaktive, uavhengig av tidligere arbeidsinntekt. Den er bare avhengig av lengden på den yrkesaktive perioden. Pensjon utover nivået i offentlige ordninger dekkes gjennom supplerende ordninger som i Norge (tjenestepensjon og egne pensjonsforsikringer).
Som konklusjon må en drøfting av pensjoneringsalder og fleksibilitet framholdes det at Regjeringen vil opprettholde nåværende pensjonsalder, men legge til rette for økt fleksibilitet. Regjeringen legger til grunn at valgfri førtidspensjonering før fylte 67 år skal ivaretas gjennom de eksisterende avtalefestede ordningene som er etablert (AFP). Det er ikke aktuelt for Regjeringen å medfinansiere ytterligere nedsetting av den nåværende aldersgrensen på 64 år i AFP dersom partene avtaler dette, eller å forslå ytterligere endringer i skattereglene i den sammenheng.
For å bedre fleksibiliteten og stimulere flere eldre til å fortsette i arbeid før og etter fylte 67 år går Regjeringen inn for å forbedre avkortingsreglene for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år. Friinntektsgrensen på ett grunnbeløp opprettholdes, men avkortingsprosenten settes lavere enn nåværende 50 prosent. Samtidig tar en sikte på å oppheve regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt.
Under drøftingen av folketrygdens pensjoner til enslige, samboere og ektepar framholdes det at Regjeringen vil opprettholde folketrygdens etterlattepensjon og forsørgingstillegg i framtiden. Regjeringen ønsker å opprettholde et system der ulønnede omsorgsoppgaver i perioder tas hensyn til ved pensjonsberegningen. Det viser ellers til at man nå til dels har fjernet trygdemessig forskjellsbehandling av ektepar og samboere. Regjeringen vil foreta en bred, offentlig utredning av de problemstillinger som samboerskap reiser med hensyn til rettigheter og plikter.
For å forbedre fordelingsprofilen i folketrygden vil Regjeringen gjøre enkelte justeringer i ordningene rettet mot ektepar. Grunnpensjonen til pensjonister med selvforsørget ektefelle foreslås redusert fra 1 G til 3/4 G, som for ektepar der begge har pensjon fra folketrygden. Forslaget vil bare gjelde nye pensjonister. Det vises ellers til at gjenlevende ektefelle med egen uføre- eller alderspensjon i dag har rett til tilleggspensjon som kan være betydelig høyere enn det deres egen opptjening tilsier. Regjeringen går inn for en justering slik at tilleggspensjonsopptjening ikke kan bli like høy som nå, når begge ektefeller har tjent opp egen tilleggspensjon. Prosentsatsen som i dag benyttes ved beregningen - 55 % av summen av egen og avdød ektefelles tilleggspensjon - foreslås for nye tilfeller redusert til 45 %
Kvinnelige pensjonisters inntektsforhold drøftes særskilt i meldingen, og det påpekes at kvinner på grunn av gjennomsnittlig kortere tid i arbeidslivet og lavere arbeidsinntekt som oftest får lavere folketrygdpensjoner enn menn. Regjeringen vil styrke den behovsrettede bostøtteordningen, særlig med tanke på å bedre enslige eldre kvinners levekår fordi den mener at dette er den mest målrettede og effektive måten å bedre økonomien til disse på.
Som konklusjon på en drøfting av pensjonsrettigheter ved skilsmisse framholdes det at Regjeringen ikke vil foreslå en ordning med deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller ved skilsmisse. Det påpekes at en delingsordning vil innebære merutgifter for folketrygden og komplisere folketrygden og forholdet til tjenestepensjonsordningene. Regjeringen vil imidlertid foreslå endringer i ekteskapslovens bestemmelser om kompensasjon på skifte og ektefellebidrag for å bedre skilte kvinners inntektsforhold både før og etter pensjoneringsalderen. Det vises også til at Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet gjennom trygdeetaten vil sørge for bedre informasjon om muligheten til å fremme krav om ektefellebidrag også når man blir pensjonist.
7.2 KOMITEENS MERKNADER
Komiteen vil peke på at folketrygdens alderspensjon har et todelt siktemål. Den både sikrer alle en grunntrygghet uavhengig av tidligere inntekt og gir en tilleggspensjon som er avhengig av arbeidsinntekt. Folketrygden er et solidarisk system idet det skjer en overføring fra dem som har inntekt, til dem som ikke har det, og fra dem med høye inntekter, til dem med lave inntekter. Folketrygdsystemet bidrar til en inntektsutjamning mellom generasjoner, kjønn og ulike samfunnsgrupper.
Komiteen mener folketrygden må være basisen for pensjonene også i framtida, og det er viktig å bevare oppslutningen om folketrygden hos folk flest. Et fortsatt offentlig tilleggspensjonssystem er med og sikrer dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at aleneboende enslige har hatt en svakere levekårsutvikling enn de fleste andre husholdningstyper. De har gjennomgående dårligere boligstandard og lavere gjennomsnittsinntekt enn andre. Flertallet mener ordninger som gjelder økonomi, trygd, bolig og sosiale hjelpetiltak må utformes slik at de sikrer likestilling og likeverd for enslige.
Flertallet mener folketrygdens ytelser, offentlige og private tjenestepensjonsordninger, pensjonistbeskatningen og pensjonistenes levekår må sees i sammenheng. Det er avgjørende for legitimiteten og troverdigheten til folketrygden at tjenestepensjonsordninger og egne pensjonsordninger ikke utvikler seg til å bli mer enn et supplement til folketrygden.
For mange minstepensjonister utgjør bokostnadene en vesentlig del av utgiftene. Flertallet mener derfor det er viktig å sikre at denne gruppen blir ivaretatt gjennom bostøtteordningen samtidig som de må skjermes i forhold til egenandeler. Bostøtte er en svært målrettet og formålstjenlig støtteordning for de med høye bokostnader og lav betalingsevne. Flertallet mener det derfor er viktig å opprettholde og forsterke denne ordningen, som særlig kommer enslige eldre minstepensjonister til gode.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, har merket seg at spørsmål og forslag knyttet til fondsopplegg for å styrke folketrygdens økonomiske grunnlag de senere år har vært gjenstand for bred offentlig interesse og debatt. Sentrale tema er på ulike måter drøftet og belyst bl.a. i Pensjonsforsikringsutvalgets innstilling ( NOU 1994:6 ) og utredningen « Fra sparing til egenkapital » ( NOU 1995:16 ). I tillegg kommer opprettelsen av Statens petroleumsfond og nasjonalbudsjettenes drøfting av de langsiktige utfordringene i finanspolitikken, bl.a. belyst gjennom generasjonsregnskap.
Dette flertallet er at for å gjennomgå det foreliggende materialet, klargjøre de viktigste problemstillingene og framstille på enklest mulig måte de sentrale valgene man nå står overfor når det gjelder å sikre folketrygdens økonomiske grunnlag, bør det oppnevnes et offentlig utvalg. På bakgrunn av vurderinger av utvalgets innstilling og høringsuttalelser skal saken legges fram for Stortinget.
Grunnleggende for all finansiering av offentlige pensjons- og velferdsordninger er at vi i framtiden har offentlige finanser som setter oss i stand til å innfri trygdeforpliktelsene, samtidig som en kan sikre og videreutvikle de øvrige velferdsordningene. For å bidra til en økonomisk politikk som er bærekraftig over tid, er det derfor viktig å synliggjøre framtidige forpliktelser når det gjelder pensjonsytelser og øvrige sentrale velferdsytelser.
Dette flertallet mener derfor at utvalget må gjennomgå og vurdere mulige fondstyper som i dag er i bruk og/eller kan anses å ha vesentlig interesse for trygdefinansiering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til at utvalget herunder skal vurdere hvorvidt en eventuell fondsbasering skal knyttes til folketrygdens totale finansiering, eller kun folketrygdens tilleggspensjoner, herunder også vurdere fordeler og ulemper ved en mer individuell innretning av forsikringsdelen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener det videre bør redegjøres for fordelingsvirkninger knyttet til fondskonstruksjoner, herunder mellom generasjoner.
Utvalget skal bygge på folketrygdens nåværende hovedinnretning når det gjelder rettighetsreglene.
Dette flertallet viser videre til Verdensbankens omfattende rapport « Averting the old age crisis - policies to protect the old and promote growth » som konkluderer med at en overgang til mer fondsbaserte pensjonsordninger kan være å foretrekke fordi kostnadene ved et slikt system er lavere, og fordi samlet sparing i økonomien blir høyere. Det må vurderes om en overgang i retning av et fondsbasert trygdesystem bedre kan både sikre pensjonene og den økonomiske veksten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på rapporten « Individbasert, delvis fondsoppbygging av folketrygden? » som Den Norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund har bidratt med.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener det er riktig å iverksette et utredningsarbeid fordi fondering av pensjonene vil kunne øke tryggheten for framtidige pensjonister og morgendagens yrkesaktive. Samtidig vil generasjonsperspektivet kunne bli ivaretatt.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå og drøfte fordeler, ulemper og risikomomenter ved ulike fondskonstruksjoner for hele eller deler av folketrygden. Utvalget bør berøre alle relevante områder herunder forholdet mellom Statens petroleumsfond og folketrygdens framtidige forpliktelser, individuell eiendomsrett ved eventuell fondering av folketrygdens tilleggspensjoner og individuell rett til å bestemme hvor og hvordan sparing skal forvaltes, og en vurdering av ulike mulige fondskonstruksjoner, både i offentlig og privat sektor, som kan anses å ha vesentlig interesse for trygdefinansiering. Utvalget må spesielt redegjøre for fordelingsvirkninger knyttet til fondskonstruksjoner, herunder forholdet mellom generasjonene. Utvalget skal bygge på folketrygdens nåværende hovedinnretning når det gjelder rettighetsreglene. »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at disse medlemmer er skeptiske til et system med individbasert fondsoppbygging. Disse medlemmer legger vekt på at folketrygden fortsatt skal bygge på utjevningsprinsippet, og at innbetalingene skjer til fellesskapet og ikke individbasert til den enkeltes pensjonsopptjening. Også eventuell fomdsoppbygging må baseres på slike prinsipper.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sitt forslag om å utrede et pensjonssystem hvor en også blir bedt om å vurdere hel eller delvis fondsoppbygging ved hjelp av trygdeavgiften.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at de individuelle rettighetene kan styrkes ved at den enkelte kan få eierskap til egen sparing og styring med hvordan midlene forvaltes.
Disse medlemmer vil også vise til at en slik omlegging kan ha gunstige samfunnsøkonomiske konsekvenser fordi den samlede sparingen og vekstevnen i økonomien kan styrkes samtidig som oppbyggingen av fond vil kunne bety en bedre tilgang på kapital i det norske egenkapitalmarkedet. En sterkere fondsoppbygging på private hender vil bedre balansen mellom privat og offentlig sektor i Norge. Egenkapitaltilgangen til det norske egenkapitalmarkedet styrkes. Disse medlemmer ønsker at en eventuell fondsoppbygging må skje i privat sektor for å bidra til en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor i Norge.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg forslag fra Arbeiderpartiet og Høyre om å nedsette et offentlig utvalg som bl.a. skal vurdere hvorvidt en eventuell fondsbasering skal knyttes til folketrygdens totale finansiering, eller kun folketrygdens tilleggspensjoner, herunder også vurdere fordeler og ulemper ved en mer individuell innretning av forsikringsdelen.
Dette medlem vil i den forbindelse minne om at avkastningene i folketrygdfondet er høyere enn tilsvarende investorer på børsen. Folketrygden er basert på en felles forvaltning av midlene gjennom de årlige budsjettforhandlinger i Stortinget. Dette medlem går imot en endring av folketrygden slik Arbeiderpartiet og Høyre åpner for, og som vil undergrave de kollektive prinsipper.
Dette medlem er overrasket over at Arbeiderpartiet på denne måten bidrar til å så tvil om folketrygdens framtid innenfor rammen av velferdsstaten. En mer individuell innretning av forsikringsdelen er et privatiseringsframstøt som i hovedsak tjener forsikringsselskapene.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å sørge for en betryggende finansiering av folketrygden i fremtiden. En fortsatt ensidig satsing på bare én løpende finansiering av pensjonsforpliktelsene vil kunne legge en urimelig bør på fremtidige generasjoner av skattytere.
Dette medlem går derfor inn for å utrede en fondsbasering av hele eller deler av alderspensjonen i folketrygden. Både folketrygdfondet og petroleumsfondet bør kunne nyttes i denne sammenheng. Dette medlem legger vekt på at folketrygden fortsatt skal bygge på utjamningsprinsippet og at innbetalingene skjer til fellesskapet, ikke individualisert til den enkeltes pensjonsopptjening. Også fondsoppbyggingen må baseres på slike prinsipper.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå og drøfte fordeler, ulemper og risikomomenter ved ulike fondskonstruksjoner for hele eller deler av folketrygden. Utvalget bør berøre alle relevante områder, herunder forholdet mellom Statens petroleumsfond, Folketrygdfondet og folketrygdens framtidige forpliktelser og en vurdering av ulike mulige fondskonstruksjoner, både i offentlig og privat sektor, som kan anses å ha vesentlig interesse for trygdefinansiering. Utvalget må spesielt redegjøre for fordelingsvirkninger knyttet til fondskonstruksjoner, herunder forholdet mellom generasjonene. Utvalget skal bygge på folketrygdens nåværende hovedinnretning når det gjelder rettighetsreglene. »
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker viktigheten av trygghet, stabilitet og forutsigbarhet rundt ordningene og ytelsene knyttet til pensjonsalderen. Dette gjelder både ytelsene gjennom folketrygden, tjenestepensjoner og øvrige private pensjons-, spare- og forsikringsordninger. Disse medlemmer vil videre understreke at trygghet, stabilitet og forutsigbarhet i ytelsene knyttet til pensjonsalderen både må gjelde overfor de yrkesaktive som forbereder sin pensjonsalder, og overfor dem som er pensjonister i dag. De yrkesaktive må kunne føle trygghet for ytelsene fra de ulike pensjonsspareordningene som skal komme til utbetaling, og de som er pensjonister i dag, må føle trygghet mot plutselige og urimelige økninger i skattetrykket.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at folketrygden også i fremtiden må være grunnpilaren i det norske velferdssamfunnet. Velferdsstaten må finansieres gjennom fellesskapet ved en aktiv fordelingspolitikk via skattesystemet. Disse medlemmer mener at folketrygden også må ha fordelingspolitisk profil og omfordele mellom generasjoner og mellom de som er i lønnet arbeid og de som ikke har arbeid. Disse medlemmer mener videre at arbeidsbegrepet må utvides til å gjelde omsorg og annen frivillig samfunnsinnsats.
Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen legger til grunn prognoser for folketrygdens framtidige pensjonsforpliktelser som bygger på full lønnsvekstkompensasjon ved den årlige reguleringen av folketrygdens grunnbeløp. Dersom disse prognosene blir fulgt opp i praktisk politikk, vil det innebære en sterk økonomisk vekst for tilleggspensjonistene. Siden 1970 har grunnbeløpet blitt underregulert i forhold til lønnsveksten i samfunnet for øvrig. Likevel har gjennomsnittlig alderspensjon steget langt mer enn lønnsveksten. Dette skyldes at flere pensjonister etter hvert tjener opp høye tilleggspensjoner. Minstepensjonistene har samtidig fått kompensert for underreguleringen av grunnbeløpet, ved tilsvarende overregulering av særtillegget.
Disse medlemmer er ikke enig i en velferdspolitikk som reduserer ytelsene til svaktstilte grupper, samtidig som det blir flere og flere tilleggspensjonister med stadig høyere alderspensjon. Dersom det er slik at nasjonens økonomi er eller blir presset, må staten skjerme minstepensjonistene og andre lavinntektsgrupper og først kutte i ytelsene for de best stilte.
Disse medlemmer går inn for at en mer lik pensjon fra folketrygden utredes. Folketrygden må sikre alle en grunntrygghet som er tilstrekkelig for alle slik at det normalt ikke er behov for ulike tilleggsytelser. Disse medlemmer viser til at dagens minstepensjon ikke er på et slikt nivå. Derfor er det behov for å styrke den behovsprøvde bostøtteordningen inntil grunntryggheten økes for alle.
Disse medlemmer mener det må vurderes mulighet for å etablere egen tilleggspensjonsordning i folketrygden.
Disse medlemmer viser til at endringer i pensjonssystemet må sees i sammenheng med omfordelingsprofilen i skattesystemet.
Disse medlemmer viser til at pensjonsordningene er svært omfattende og kompliserte, og mener derfor det er nødvendig med en grundig gjennomgang. Disse medlemmer foreslår at det settes ned en pensjonskommisjon med representasjon fra alle politiske partier, der partiene selv nominerer sine egne representanter. Disse medlemmer mener at pensjonskommisjonen må få i oppgave å foreta en helhetlig gjennomgang av pensjonsordningene, der følgende legges til grunn:
| - | Pensjonssystemet må i sterkere grad enn i dag sikre pensjonistene en mer lik økonomisk grunntrygghet. |
| - | Vurdering av lik opptjening av tilleggspensjoner/tjenestepensjoner i offentlig og privat sektor. |
| - | Skatteincentiv for egne tilleggspensjoner opp til samme nivå som i staten, dvs. 66 % av inntekt som yrkesaktiv. |
| - | Pensjonspoeng for ulønnet samfunnsnyttig arbeid. |
| - | Finansiering av pensjonssystemet, herunder vurdering av hel eller delvis fondsoppbygging ved hjelp av trygdeavgiften. |
| - | Vurdering av fleksibel pensjonsalder mellom 60 og 70 år. |
Disse medlemmer fremmer i tråd med disse intensjonene følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen oppnevne en kommisjon som skal utrede et framtidig pensjonssystem som sikrer en bedre økonomisk grunntrygghet for alle. »
Komiteens medlemmer fra Høyre vil holde fast ved alderspensjonen og åpner i stedet for å vurdere innstramninger i en del av de øvrige velferdsordningene. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at de forslag som Høyre fremmer bl.a. knyttet til sykelønnsordningen, ledighetstrygden og uførepensjonen, samlet sett vil bidra til å øke den faktiske gjennomsnittlige pensjonsalderen. Dette vil igjen lette det offentliges økonomiske handlefrihet og mulighet til å unngå store innstramninger i ytelsene til alderspensjonistene.
Disse medlemmer mener at det gjennom tilleggspensjonen bør være en klar sammenheng mellom trygdeavgiftsinnbetalingene i yrkesaktiv alder og nivået på tilleggspensjonen.
Selv om disse medlemmer har som utgangspunkt at tilleggspensjonen skal videreføres, bør den i årene fremover i større eller mindre grad fondsbaseres. En slik fondering vil i større grad sikre at pengene finnes når tilleggspensjonene skal utbetales. En slik måte å sikre fremtidige tilleggspensjoner på vil øke muligheten for at andre velferdsgoder kan videreføres. Fondsbasering av tilleggspensjonen er dermed først og fremst en trygghetsreform. Når den enkelte må spare til egen pensjon, blir tryggheten større enn om utbetalingen overlates til fremtidens skattebetalere. Fondsoppbygging i dag betyr at vi velter færre forpliktelser over på unge og ufødte generasjoner. Etter disse medlemmers oppfatning må den enkelte ha eierskap til sin egen sparing og få innflytelse over hvordan midlene skal forvaltes.
Disse medlemmer mener en fondsbasering av tilleggspensjonen vil føre til at generasjonsperspektivet blir bedre ivaretatt, at den samlede sparingen kan økes, at den enkelte får eierskap til egen sparing, at informasjonen om egne rettigheter bedres og at egenkapitaltilgangen til det norske egenkapitalmarkedet styrkes. Disse medlemmer ønsker at en eventuell fondsoppbygging må skje i privat sektor for å bidra til en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor i Norge.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget ved behandlingen av B.innst.S.nr.I (1994-1995) vedtok å be Regjeringen legge fram som egen sak levekostnadsberegninger for ulike husholdningstyper og foreta en skattemessig vurdering av enpersonhusholdningene på denne bakgrunn.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti avventer denne saken, men vil minne om at Kristelig Folkeparti tidligere har fremmet forslag om et husholdningsfradrag i skatt for aleneboende enslige. Det er påkrevd at skattesystemet tar hensyn til at aleneboende enslige generelt har høyere husholdnings- og bokostnader pr. person enn andre husholdningstyper.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at minstepensjonen fremdels er skammelig lav. Dette rammer først og fremst kvinner. Resultatene er å lese i levekårsundersøkelsen der nettopp denne gruppen kommer svært dårlig ut.
Sosialistisk Venstreparti har gjennom flere år fremmet forslag om å øke minstepensjonen ved å øke særtillegget. I B.innst.S.nr.11 (1995-1996) fremmet Sosialistisk Venstreparti på nytt forslag om å øke særtillegget med 400 mill. kroner. Forslaget fikk ikke flertall.
Sosialistisk Venstreparti fikk derimot gjennom et budsjettpolitisk samarbeid flertall for å øke minstepensjonen med 400 kroner i innstillingen til salderingsproposisjonen for 1994-95.
Dette medlem mener at minstepensjonistene bør prioriteres i årene som kommer. Denne gruppen blir stadig mindre som følge av at flere opparbeider seg tilleggspensjoner - noe som i kroner og øre gjør det billigere for staten å gi minstepensjonistene det økonomiske løft de fortjener, og som Levekårsundersøkelsen har dokumentert behov for. Dette medlem vil for øvrig vise til egne merknader om det økonomiske grunnlaget for vår sosiale velferd under kap. 3.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i at det bærende element i pensjonspolitikken skal være folketrygden slik den er bygget opp i dag med grunnpensjon og tilleggspensjon, men vil på sikt arbeide for en lik pensjon til alle fra det offentlige samtidig som det oppfordres til investering i tilleggspensjonsordninger gjennom forskjellige private, forsikringsbaserte tiltak.
Dette medlem vil sterkt understreke viktigheten av at pensjonssystemet er forutsigbart og pålitelig slik at det for den enkelte ikke skal være tvil om hvilke ytelser pensjonisttilværelsen skal bygges på. Endringer i lov om folketrygd må ikke, slik det har vært praktisert ved enkelte anledninger de siste årene, gis tilbakevirkende kraft.
Dette medlem innser at omfordelingseffekten i folketrygdsystemet er viktig for å sikre minimumsytelser til alle. En viss heving av nivået for minstepensjonister er etter dette medlems mening nødvendig. Mange minstepensjonister, som ikke har andre inntekter enn grunnbeløp og særtillegg, lever ofte på kanten av det samfunnet kan akseptere. Dette medlem vil derfor gå inn for at særtillegget skal økes.
Dette medlem ønsker ikke å redusere skattefordelen for pensjonister. Pensjonister har, gjennom sin yrkesaktive innsats, betalt skatt av sine inntekter, og for å opprettholde den forutsatte tilnærmede likhet mellom en yrkesaktiv og en pensjonisttilværelse kan skattefordelene ikke fjernes.
Folketrygdens finansiering i fremtiden vekker bekymring i mange sammenhenger. Dette medlem er av den oppfatning at en hel eller delvis dekning ved hjelp av fondsoppbygging vil være nødvendig for å gi sikkerhet for fremtidens pensjonister og for å sikre fremtidige generasjoners inntektsgrunnlag.
7.2.1 Prinsipper for regulering av grunnbeløpet
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til Stortingets retningslinjer for den årlige reguleringen av grunnbeløpet hvor det i Innst.S.nr.140 (1990-1991) heter:
| « Siktemålet for reguleringa skal vere å gi pensjonistar med folketrygdpensjon ei inntektsutvikling om lag på linje med venta utvikling for yrkesaktive og i tråd med dei prinsipp som er lagt til grunn for gjennomføringa av det inntektspolitiske opplegget elles. » |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener disse retningslinjene fortsatt skal ligge til grunn for de årlige reguleringene av grunnbeløpet, og at drøftingene fortrinnsvis bør konsentrere seg om størrelsen på grunnbeløpet. Flertallet vil likevel vise til at grunnbeløpet i praksis ikke alltid følger den alminnelige inntektsutviklingen. En varig underregulering av grunnbeløpet i forhold til den alminnelige inntektsutviklingen kan svekke verdien av opptjente pensjonsrettigheter på lang sikt og dermed også forutsigbarheten ved og tilliten til pensjonssystemet. Flertallet vil derfor be Regjeringen vurdere om opplegget for reguleringene av grunnbeløpet bør justeres slik at det gir klarere verdisikring av opptjente pensjonsrettigheter i forhold til lønnsutviklingen. Flertallet vil på samme tid understreke at fleksibiliteten i drøftingene må sikres.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader og forslag om å utrede et nytt pensjonssystem med større grunntrygghet for alle.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget har fastsatt retningslinjer for den årlige regulering av grunnbeløpet. Det er viktig at grunnbeløpet justeres slik at minstepensjonistenes inntektsnivå sikres. Disse medlemmer mener det ved de årlige reguleringer også må kunne foretas andre justeringer i ytelsene til pensjonistene enn regulering av grunnbeløpet. Det er viktig at funksjonshemmedes og eldres organisasjoner sikres innflytelse i de årlige drøftingene med staten om grunnbeløpsreguleringen.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil peke på den underregulering av grunnbeløpet som har funnet sted gjennom mange år. Dersom det skal være mulig å opprettholde tilliten til folketrygden, må reguleringen for fremtiden skje i tråd med inntektsutviklingen for øvrig i samfunnet slik at G representerer en realistisk beregningsfaktor i systemet.
7.2.2 Pensjoneringsalder og fleksibilitet
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, vil vise til at 2/3 av den yrkesaktive befolkningen har adgang til fleksibel pensjonsordning fra de er 64 år gjennom AFP (avtalefestet pensjon). I privat sektor finansierer arbeidsgiverne 60 prosent av pensjonsutgiftene samt et AFP-tillegg. Staten bidrar med 40 prosent av pensjonsutgiftene. For dem som benytter seg av ordningen, gis det pensjonsopptjening for de årene en benytter AFP. Utover dette gjelder skattebegrensningsregelen og lav trygdeavgift som for pensjonister, men det gis ikke særfradrag.
Tilsvarende er det mulig i en del yrker å øke pensjoneringsalder til etter fylte 67 år. Flertallet vil også understreke at mange ønsker å være i arbeid lengst mulig og at fleksible pensjonsordninger ikke må utformes slik at de kan benyttes til å presse enkelte ut av arbeidslivet. Flertallet mener videre at det er formålstjenlig å oppheve regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke må overstige tidligere arbeidsinntekt for å stimulere flere i gruppen 67 til 70 år til å bli værende i arbeid.
Flertallet mener at de grunnleggende prinsippene om opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden fungerer etter hensikten.
På grunn av den forventede utviklingen, hvor stadig færre personer vil finansiere stadig flere, mener et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, det ikke er riktig med en lavere generell pensjonsalder. Dette flertallet vil også peke på at den gjennomsnittlige avgangsalderen i dag er om lag 61 år, og det er et mål å heve den generelle avgangsalderen.
Dette flertalet viser til viktigheten av å legge vekt på arbeidslinja som hovedstrategi, også i aldersgrensespørsmål. I tillegg er det viktig å støtte opp om en høy aldersnorm for å øke gjennomsnittlig avgangsalder.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ønsker å få utredet konsekvenser av større grad av fleksibilitet i avgang fra yrkeslivet. Det gjelder såvel tidspunkt for når man slutter, som mulighetene for å kombinere arbeid og pensjon. En bør også utrede konsekvenser av at fleksibiliteten knyttes til særskilte grupper. Slitne eldre med lang yrkeskarriere kan ha behov for å gå av med pensjon før fylte 67 år, eller kombinere lettere/mindre arbeid og delpensjon. Dette har vært et hovedsiktemål bak AFP-ordningen, som gjelder fra fylte 64 år.
Det kan være behov for mer særskilte ordninger for spesielt belastede yrkesgrupper. Samtidig er det ønskelig å stimulere til at flere eldre kan fortsette lenger i arbeid, på hel- eller deltid. Det kan også bli et økende antall eldre yrkesaktive framover som kan ha helse og en arbeidssituasjon som gjøre det mer ønskelig og aktuelt å fortsette i arbeid på heltid eller deltid etter fylte 67 år.
Flertallet mener at det er viktig å se folketrygden, AFP og supplerende tjenestepensjoner og egne pensjonsordninger i sammenheng.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på at målet er å stimulere til høyere snarere enn lavere gjennomsnittlig pensjoneringsalder.
Dette flertallet ber Regjeringen utrede alternativer for mer fleksible pensjonsordninger for personer i alderen 64-70 år. Folketrygdens pensjonsalder på 67 år skal fortsatt være den normale pensjonsalderen. Et alternativ kan for eksempel utformes slik at den gir høyere pensjon ved lang yrkeskarriere og sent uttak, og lavere pensjon ved tidlig uttak og kort yrkeskarriere. Alternativene bør ikke føre til merutgifter for folketrygden.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede fordeler og ulemper ved innføring av en fleksibel pensjonsordning for personer mellom 64 og 70 år, både hva angår avgangstidspunktet og muligheten til kombinasjon pensjon/arbeid. Eventuelle endringer forutsettes ikke å øke belastningen på folketrygden. »
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det vil være nødvendig med en harmonisering av folketrygden, TPES og EPES slik at man kan tegne egne pensjonsforsikringer for å kompensere for inntektsbortfallet hvis man velger å gå av tidligere enn den generelle pensjonsalder. Endring av besteårsregelen vil være et viktig moment for å kunne gjennomføre en slik endring, og en mer livsløpsbasert opptjening gir større mulighet for den ønskede fleksibilitet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det burde vært mulig med større grad av fleksibilitet i avgangen fra yrkeslivet. Det gjelder såvel tidspunkt for når man slutter, som mulighetene for å kombinere arbeid og pensjon. Svakheten ved den fleksibilitet man har i dag, er det forhold at den ikke gjelder alle. AFP-ordningen gjelder i NHO/LO-området og bare for lønnstakere, hovedsakelig ansatte i offentlig sektor og større bedrifter. De fleste ansatte i bedrifter utenfor dette området har ikke mulighet til fleksibel avgang uten at arbeidsgiver betaler hele pensjonsutgiften. En ordning som det offentlige er med og betaler, burde ikke være ekskluderende for så store grupper som den i virkeligheten er.
Disse medlemmer mener at det bør utredes en generell fleksibel avgangsalder. Det er viktig i en slik sammenheng å legge inn økonomiske incitamenter som gjør det interessant å stå lengst mulig i arbeid. Ordninger som bidrar til fleksibilitet, må medføre en kostnad i forhold til pensjonsutbetaling for den enkelte som velger å ta ut pensjon tidlig, ved at man får en lavere årlig pensjon. For dem som velger å stå lenger i arbeid, vil det da bli en høyere årlig pensjon, ved at det vil bli flere år å innbetale folketrygdpremie og færre år å ta ut pensjonen på. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til en del interessante trekk ved den svenske modellen. Slik dagens pensjonsordninger, både folketrygden og tjenestepensjonsordningene, er organisert, vanskeliggjøres en fleksibel pensjonsalder uten at det medfører store merkostnader for folketrygden eller bedriftene. For selvstendig næringsdrivende vil det være særlig viktig at EPES-regelverket tilpasses slik at EPES kan nyttes ved en ordning med fleksibel pensjonsalder.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig å ha et fleksibelt pensjonssystem som gir arbeidstakerne større mulighet til å kombinere arbeid og pensjon fram til pensjonsalder. Et første skritt må være å gi alle arbeidstakere, også selvstendig næringsdrivende, mulighet til å ta ut pensjon fra samme tidspunkt som til enhver tid gjelder for AFP-ordningen.
Disse medlemmer viser til at stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Magnhild Meltveit Kleppa våren 1995 fremmet et privat forslag som bl.a. innebar adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i forbindelse med behandlingen i finanskomiteen uttalte en samlet komité følgende:
| « Komiteen viser til at Regjeringa har lagt fram for Stortinget St.meld. nr. 35 (1994-1995) « Velferd mot 2030 » og at denne inneholder vurderinger av situasjonen for alderspensjonister og Folketrygdens framtid. Komiteen mener at forslaget om adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år bør vurderes i forbindelse med behandlingen av denne meldinga. Komiteen viser til at det er nødvendig å vurdere to viktige forhold når det gjelder rettigheter for arbeidsløse over 60 år. For det første at man ikke må bidra til at eldre skyves ut av arbeidsmarkedet, og for det andre eldres behov for en verdig avgang fra arbeidslivet. » |
Disse medlemmer viser videre til at i dag kan arbeidsledige eldre motta dagpenger sammenhengende fra 60 1/2 til 67 år. Disse medlemmer mener det ikke er noen heldig situasjon at eldre skal være henvist til å motta dagpenger over så lang tid. Arbeidsledige over 60 år vil være blant dem som har minst mulighet til å få seg nytt arbeid. Etter disse medlemmers mening vil mulighet til førtidspensjon innebære en mer verdig avgang fra yrkeslivet. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at Regjeringen i for stor grad retter søkelyset og tiltakene inn på å stimulere eldre til å fortsette i arbeid så lenge som mulig. I altfor liten grad drøftes hvorvidt denne linja kan bidra til å forverre situasjonen for ungdom og andre som faller utenfor arbeidsmarkedet. Langtidsledige og unge arbeidssøkere avspises i dag for lettvint med arbeidsmarkedstiltak og utdanningstilbud.
Disse medlemmer går inn for å utrede mulighet for fleksibel pensjonsalder mellom 60 og 70 år som innebærer høyere pensjon jo senere pensjoneringstidspunkt. En slik ordning kan erstatte dagens AFP-ordning. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede mulighet for fleksibel pensjonsalder mellom 60 og 70 år innrettet slik at det utbetales høyere pensjon jo senere avgangsalder. »
Disse medlemmer går på denne bakgrunn imot Regjeringens forslag om endring i avkortingsreglene på pensjon for personer i aldersgruppen 67 til 70 år.
Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet tidligere har foreslått at personer over 60 år som har gått 80 uker på dagpenger, skal ha rett til førtidspensjonering. Det er uverdig at eldre personer som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, skal være uten tilbud om en trygdeordning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det er stor forskjell på hvor arbeidsfør den enkelte arbeidstaker er, når vedkommende kommer opp i 60-årsalderen. Det gjenspeiles bl.a. i at gjennomsnittlig avgangsalder i dag er 61 år. Disse medlemmer legger stor vekt på at eldre arbeidstakere ikke skal presses ut av arbeidslivet. Samtidig må regelverket være slik at eldre utslitte arbeidstakere har mulighet for å få førtidspensjon.
Disse medlemmer vil peke på at det for en del vil være en god løsning å trappe ned yrkesaktiviteten over tid. Det er nå innført en ordning med tidskonto for foreldre i de første leveårene til barna. En tidskonto for eldre kunne for eksempel bety at arbeidstakere over 60 år fikk mulighet til å redusere yrkesaktiviteten mot å fortsette noe lenger i arbeid enn til normal pensjoneringsalder på 67 år.
Disse medlemmer synes ikke departementet gir god begrunnelse for å avvise en slik ordning i meldingen, og mener dette bør utredes nærmere. Mulige problemområder og alternative kombinasjonsløsninger for en tidskontoordning bør vurderes. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede en tidskonto for eldre arbeidstakere som gjør det mulig å kombinere arbeid og trygd fra 60 år og oppover. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig med Regjeringen i at det bør gjøres mer attraktivt å kombinere arbeid og trygd etter fylte 67 år, og støtter forslaget om å oppheve regelen om at summen av pensjon og trygd ikke må overstige tidligere arbeidsinntekt. Dette medlem mener imidlertid at friinntektsgrensen før avkorting av pensjon bør settes høyere enn det Regjeringen foreslår, og vil tilrå at den settes til 2 G. Avkortingen deretter kan være 50 % som nå.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet ønsker større fleksibilitet i pensjonssystemene enn det som er tilfelle i dagens oppbygging, med en fast aldersgrense på 67 år. Muligheter til å avslutte sin yrkesaktive innsats tidligere eller stå lenger i arbeid bør bli mulig. Ytelsene tilpasses den reelle pensjonsalder ut fra en normal på 67 år.
7.2.3 Besteårsregelen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at besteårsregelen gir en bedre opptjening av tilleggspensjon særlig for grupper som har et avbrudd eller kommer sent i gang med yrkeskarrieren. Det samme gjelder ofte kvinner som har deltidsarbeid pga. hjemmeboende barn i skolealder. Kvinners endrede yrkesløp og innføring av pensjonspoeng for omsorgsarbeid kan ha ført til at besteårsregelen kan gi endrede fordelingsvirkninger som det er viktig å få belyst.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at tilleggspensjonen i folketrygden skal sikre at den økonomiske forskjellen mellom inntekt som yrkesaktiv og pensjonist ikke blir for stor. Besteårsregelen innebærer at avgiftsinnbetalingen for de 20 beste årene bestemmer nivået på tilleggspensjonen. Dette sørger for at de som har varierende inntekt gjennom yrkeslivet, f.eks. kvinner og langtidsutdannede, får en folketrygdpensjon som tar hensyn til den levestandard de har opparbeidet seg. Dette er en grunn til at mange kvinneorganisasjoner har vært motstandere av å utvide eller oppheve besteårsregelen. Disse medlemmer peker imidlertid på at innføring av rett til pensjonspoeng for omsorgsarbeid ikke lenger gjør kvinnenes mulighet til å opptjene full tilleggspensjon avhengig av besteårsregelen. Den gruppen som sannsynligvis har mest å tape på endringer i besteårsregelen, er personer med svært varierende inntekt gjennom yrkeskarrieren med høyest inntekt mot slutten av yrkeslivet.
Disse medlemmer vil på den annen side peke på at besteårsregelen i dag bidrar til at det er begrensninger på hvilke endringer det er mulig å foreta i pensjonssystemet. Regelen bidrar til at det ved fondsbasert finansiering av tilleggspensjonene blir vanskelig å åpne for individuelt å bestemme plassering av midlene, slik den svenske pensjonsreformen innebærer. Besteårsregelen er også det vesentligste hinder for at man kan innføre en rettferdig ordning når det gjelder deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse etter langvarig ekteskap. Mangelen på muligheter til å dele pensjonsrettigheter på en mer rettferdig måte, rammer i det alt vesentlige kvinner. Slik deling av pensjonsrettigheter tidligere ektefeller imellom må være kostnadsnøytral i forhold til folketrygden. Disse medlemmer vil også peke på at besteårsregelen er et hinder for å kunne innføre en mer fleksibel avgangsalder, eventuelt deltidspensjonering fra arbeidslivet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener de negative og positive konsekvensene av en endring av besteårsregelen bør utredes og fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede fordelingsmessige og økonomiske konsekvenser av å utvide eller oppheve besteårsregelen, spesielt med hensyn til kvinneperspektivet, pensjonspoeng for omsorgsarbeid, innføring av deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse etter langvarig ekteskap og fleksibel pensjonsalder. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at besteårsregelen gjør at nivået på den enkeltes tilleggspensjon blir høyere enn om alle inntektsår hadde tellet like mye. Dette har stor betydning for foreldre som har arbeidet deltid en del år for å kunne være mere hjemme med barna. Uten besteårsregelen ville disse, hovedsakelig kvinner, fått en sterkt redusert pensjon. Hensynet til dem som vil få lavere pensjoner hvis besteårsregelen fjernes, gjør at disse medlemmer ikke kan støtte at regelverket på dette området endres nå. Det er viktig at pensjonssystemet har regler som på denne måten ivaretar variasjoner i yrkesaktivitet, arbeidsledighet og utdanningslengde.
7.2.4 Pensjon til ektepar og samboende pensjonister
Det er ennå ikke likebehandling av samboende og gifte eldre når det gjelder trygdemessige forhold. Komiteen slutter seg til forslaget om at det nedsettes et utvalg for å foreta en bred gjennomgang slik at det blir mer rettferdig når det gjelder ordninger for samboere og ektefeller.
Utvalget forutsettes å utrede de problemstillinger samboerskap reiser med hensyn til rettigheter, ytelser og forpliktelser. Utvalget bør gi en prinsipiell vurdering av å likestille ulike grupper samboere med ektepar, både med hensyn til de privatrettslige forhold samboere imellom og de offentligrettslige forhold.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har som utgangspunkt at samboende pensjonister ikke må favoriseres i forhold til ektepar med hensyn til pensjons- og trygderettigheter. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det i 1994 ble gjennomført en omlegging av regelverket etter « svensk modell » slik at samboere som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har hatt felles barn, får de samme trygderettigheter som ektepar. Disse medlemmer vil vise til at det nylig er innført en ordning med egenerklæring for enslige forsørgere dersom det skal utbetales forhøyet barnetrygd. Disse medlemmer vil be Regjeringen vurdere om det etter samme mønster kan innføres krav om egenerklæring for pensjonister som skal ha utbetalt full grunnpensjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre krav om egenerklæring om at man er enslig som grunnlag for å få utbetalt full grunnpensjon slik at det blir likebehandling av gifte og samboende pensjonister med hensyn til pensjon. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknader i B.innst.S.nr.I (1992-1993) der Sosialistisk Venstreparti gikk inn for en gradvis utjamning av pensjonsytelsene til ektepar i forhold til trygdenivået for samboende pensjonister.
Dette er i tråd med tidligere merknader og forslag fra Sosialistisk Venstreparti. I den sammenheng vil dette medlem vise til Stortingets behandling av trygdeoppgjørene i Innst.S.nr.157 (1990-1991) og i Innst.S.nr.212 (1991-1992).
Dette medlem vil legge til grunn en individbasert ordning for en pensjonsreform. Det må derfor skje en opptrapping av ytelsene for pensjonistektepar for å oppnå likestilling for samboende. En opptrapping av satsene for særtillegget mener dette medlem er nødvendig og ser dette som et viktig ledd i å likestille gifte og samboende.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti en rekke ganger har tatt opp forskjellsbehandlingen av gifte og samboende pensjonister i trygdesystemet. Det er urettferdig at samboende skal ha en lovmessig rett til å motta 2 fulle grunnbeløp når gifte får 1,5 til sammen. Dette betyr at samboere får ca 20.000 kroner mer i pensjon enn ektepar.
Dette medlem mener det må bli slutt på at samboende pensjonister skal ha rett på høyere pensjon enn gifte pensjonister. Den enkleste og minst kontrollkrevende måten å løse dette på, er ved å la alle få lik alderspensjon når det gjelder grunnbeløp og særtillegg. Kristelig Folkeparti er imidlertid villig til å finne mellomløsninger som betyr at gifte får høyere ytelser og samboere lavere ytelser. Det viktigste er å få en lovendring som innebærer at ikke samboere har lovfestet rett til høyere pensjonsytelser enn gifte. Kontrollproblemene kan løses ved en egenmelding slik det gjøres i forhold til barnetrygd for aleneforsørgere som har en samboer.
Dette medlem viser til at OECD har anslått grunnutgiftene i et topersonhushold til om lag 1,7 ganger høyere enn for en enpersonhusholdning som gjennomsnitt. Grunnbeløpet i folketrygden må kunne sies å skulle dekke grunnutgiftene. Grunnbeløpet for et ektepar til sammen bør derfor minst være på 1,7 G for å ivareta dette. Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendring som vil gi hver ektefelle en grunnpensjon på 85 % av grunnbeløpet i folketrygden. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at den forskjellsbehandling som fremdeles skjer mellom gifte og samboende pensjonister, må opphøre, og dette medlem vil, på nytt, fremme følgende forslag om full likestilling mellom disse grupper:
« Full likestilling mellom gifte og samboende pensjonister oppnås over 2 år ved å øke grunnbeløpet til 87,5 % av G og særtillegget til 58,6 % av G i 1996 og tilsvarende opp til 100 % og fullt særtillegg fra 1997. »
7.2.5 Pensjonsrettigheter ved skilsmisse
Komiteen merker seg at en stor andel av dagens minstepensjonister er kvinner. Dette bildet vil forandre seg etterhvert som stadig flere kvinner vil opptjene pensjonspoeng med rett til tilleggspensjon, og færre vil derfor bli minstepensjonister. En gruppe kvinner som imidlertid fortsatt vil komme dårlig ut, er de som skilles etter et langvarig ekteskap i godt voksen alder og ikke har tjent opp pensjonspoeng utover minstepensjon.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil slutte seg til Regjeringens forslag om endringer i ekteskapsloven for å ivareta hensynet til denne gruppen kvinner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å sikre bedre ordninger for kvinner som blir skilt etter mange års ekteskap uten at de har tjent opp pensjonsrettigheter utover minstepensjon. Så lenge tidligere ektefelle lever, kan det være en løsning å ivareta denne gruppens behov ved endringer i ekteskapsloven. Når vedkommende dør, faller imidlertid en slik ytelse bort. Disse medlemmer mener derfor det bør finnes fram til en ordning som kan sikre en etterlatteytelse, og vil be departementet vurdere dette nærmere. En løsning kan være å la eventuelle gjenlevende ektefeller dele etterlattepensjonen i forhold til hvor mange år de har vært gift med avdøde.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning der gjenlevende fraskilt ektefelle får en viss andel av etterlattepensjon etter tidligere ektefelle, når ekteskapet har vart et visst antall år og gjenlevende har vært hjemmearbeidende størstedelen av ekteskapet. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser også til at kvinner i stor grad har deltidsjobb med lav betaling, og at deres innbetalinger til folketrygden gir liten uttelling i form av pensjonsytelser.
Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen gjennom Velferdsmeldingen ikke følger opp med en mer rettferdig fordeling som tilgodeser det viktige omsorgsarbeidet som kvinnene i stor grad har utført. Disse medlemmer går imot forslaget til innstramming av etterlattepensjonen. Disse medlemmer viser til at kvinner i gjennomsnitt lever 6 år lenger enn menn, så det blir i hovedsak kvinner som rammes av denne innstrammingen.
Disse medlemmer viser til forslaget om endringer i ekteskapsloven for å trygge skilte kvinners økonomi i pensjonisttilværelsen. Disse medlemmer mener dette ikke er en tilfredsstillende løsning for denne gruppen, og går isteden inn for en ordning med deling av pensjonsrettigheter.
Disse medlemmer mener at det er viktig at det foretas en utredning for å komme fram til en mer rettferdig ordning med hensyn til trygderettigheter for ektepar og samboere. Nye samlivsformer betyr nye utfordringer for trygdesystemet. Disse medlemmer mener at samboere og ektefeller må gis lik pensjon, men den totale fordelingspolitikken må fortsatt ta hensyn til at det koster mer å være enslig og ha en egen bopel.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at fire stortingsrepresentanter fra Høyre i Dok.nr.8:10 (1993-1994) fremmet forslag om deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse. I dette dokumentet ble det skissert tre ulike metoder for å få til en slik deling av pensjonsrettigheter. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen anbefaler at man gjennomfører endringer i ekteskapslovens bestemmelser om kompensasjon for skilte ved å innføre en ny kompensasjonsregel hvor hovedregelen skal være at det kan fastsettes bidrag uten tidsbegrensning ved skilsmisse etter langvarig ekteskap. Disse medlemmer vil påpeke at en slik lovendring kan bidra til en noe bedre økonomisk situasjon for de kvinner som har arbeidet lenge med omsorg for felles barn og i hjemmet for øvrig, hvis en skilsmisse oppstår sent i ekteskapet.
Disse medlemmer vil likevel understreke at formålet med å innføre en slik lovendring må være å styrke denne muligheten i forhold til gjeldende rett. Dette kan gjøres ved at det utarbeides klare forskrifter med hensyn til hvilken lengde på ekteskap og størrelse på pensjonsforskjeller mellom ektefellene man har hatt til hensikt å nå gjennom lovendringen. Dette er viktig for å etablere en praksis hvor man ved skifte ved skilsmisse enkelt kan finne ut hvilke vilkår som ligger til grunn for at en slik kompensasjon skal gis. Med slike klare regler vil partenes advokater/rådgivere under skiftet lett kunne fastsette om vilkårene er oppfylt eller ikke, og man vil slippe å måtte gå veien om å etablere rettsfortolkning av lovparagrafen i opplagte tilfeller. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen ved fremleggelse av lovendringene å skissere klart hvilke tilfeller man ønsker å treffe.
Disse medlemmer er enig i at deling av pensjonspoeng innenfor dagens pensjonssystem med en besteårsregel vil innebære at samfunnets fellesutgifter øker. For disse medlemmer er det en forutsetning at deling av pensjonsrettigheter utelukkende skal skje mellom de tidligere ektefellene, uten kostnad for folketrygden. Disse medlemmer vil i sin diskusjon om besteårsregelen be departementet utrede nærmere fordeler og ulemper ved å utvide eller fjerne besteårsregelen, bl.a. slik at deling av pensjonsrettigheter blir mulig.
7.2.6 Pensjonister med selvforsørget ektefelle
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, slutter seg til at det gjennomføres enkelte endringer for å bedre fordelingseffektene. I dag har de fleste pensjonister med selvforsørget ektefelle høyere pensjon enn pensjonister med ektefelle som også er pensjonist. Flertallet mener dette ikke er rimelig og mener derfor at grunnpensjonen for pensjonister med selvforsørget ektefelle bør reduseres fra 1 til 3/4G. Flertallet vil imidlertid understreke at de med lavest inntekt må skjermes, og at endringen kun skal gjelde nye pensjonister.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er skuffet over at Regjeringen nå foreslår en ny trygdeomlegging som ytterligere favoriserer samboere i forhold til gifte. En avkorting av grunnbeløpet for pensjonist med yrkesaktiv ektefelle vil bety ca 10.000 kroner mindre i pensjon for gifte, mens samboere ikke får noen reduksjon. Dette er en omlegging disse medlemmer ikke kan støtte.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen opprettholde dagens ordning uten avkorting av grunnbeløpet for pensjonist med yrkesaktiv ektefelle. »
7.2.7 Etterlattepensjon
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at behovet og begrunnelsen for etterlattepensjon i fremtiden vil reduseres som følge av at yrkesaktiviteten blant kvinner økte sterkt på 70- og 80-tallet, kombinert med gradvis effekt av ordningen med opptjening av pensjonspoeng for omsorg i hjemmet. Selv om yrkesaktiviteten blant kvinner i dag er langt høyere enn for en del år siden, vil likevel etterlattepensjon for en del kvinner gjøre det lite lønnsomt å være eller bli yrkesaktiv siden etterlattepensjonen avkortes mot egen arbeidsinntekt. Etterlattepensjonen kan m.a.o. i en del tilfeller hemme incentivene til yrkesaktivitet blant kvinner.
Flertallet finner det rimelig at det vurderes en justering av regelverket i retning av at avdøde ektefelles tilleggspensjonsopptjening får mindre betydning. Dette som følge av at stadig flere kvinner har vært yrkesaktive og opparbeidet egen tilleggspensjon etter fylte 67 år.
Flertallet foreslår at det nærmere vurderes justeringer av dagens regelverk for beregning av avledet tilleggspensjon både i det tilfellet hvor tilleggspensjonen beregnes som 55 % av avdødes tilleggspensjon, og i det tilfellet hvor tilleggspensjonen beregnes som 55 % av summen av egen og avdød ektefelles tilleggspensjon.
Flertallet viser til at etterlattepensjonen ifølge regelverket skal graderes etter hvor stor inntekt man kan forvente at den gjenlevende vil skaffe seg. Lovens intensjon bør praktiseres slik at ikke etterlatte som har mulighet til arbeid, heller kan heve etterlattepensjon over mange år. Etterlattepensjon skal m.a.o. i utgangspunktet ikke være den måten som etterlatte i yrkesaktiv alder får sin inntekt på over lang tid.
Flertallet viser til at situasjonen for etterlatte normalt vil være svært forskjellig avhengig av alder og derigjennom tidligere samlivsform. Middelaldrende og eldre kvinner, som har tilpasset seg en tradisjonell samlivsform som hjemmearbeidende, vil ofte ha dårligere mulighet til inntektsgivende arbeid enn yngre kvinner og menn som mister sin ektefelle. På denne bakgrunn mener flertallet det bør vurderes en form for aldersgradering av etterlattepensjonen slik at etterlattepensjon til yngre etterlatte kun kan ytes i et tidsbegrenset antall år. En slik eventuell endring av reglene for etterlattepensjon kan selvsagt kun gjelde nye tilfeller.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at regelverket om arvede tilleggspensjonsrettigheter sikrer at mange kvinner ikke blir minstepensjonister når de blir enker. Det vil fortsatt gå mange år før de fleste kvinner har opptjent egne store pensjonsrettigheter. Dagens regelverk gjør det mulig for dem å opprettholde noenlunde samme levestandard fordi om de blir alene. Det er rimelig at disse får del i de pensjonsrettigheter ektefellen har opptjent, og som de har gjort sin innsats for gjennom sitt arbeid i hjemmet. Regjeringens forslag om å redusere de arvede rettighetene fra 55 til 45 % av summen av begges tilleggspensjon, vil i stor grad ramme kvinner som bare har en liten tilleggspensjon. Disse medlemmer finner på denne bakgrunn ikke å kunne støtte Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil fremme følgende forslag:
« Regelverket om arvede tilleggspensjonsrettigheter beholdes uendret, slik at ektefelle fortsatt arver 55 % av ektefellenes samlede pensjonsrettigheter. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil ikke gå inn for noen ytterligere reduksjon av ytelsene til pensjonister, slik som en reduksjon av etterlattepensjonen til 45 % av ektefelles og egenopptjent tilleggspensjon. Heller ikke kan dette medlem støtte en samordning mellom folketrygdens ytelser og yngre ektefelles arbeidsinntekt. Opptjente rettigheter må honoreres fullt ut selv om ektefellen er yrkesaktiv, da slike tiltak ellers vil kunne føre til en mindre gunstig vurdering av ekteskapet som institusjon og en oppfordring til valg av andre samlivsformer, noe dette medlem ville betrakte som meget uheldig for samfunnet som helhet.
7.2.8 Pensjonspoeng for omsorgsarbeid
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at dagens regelverk gjør at personer som velger å være hjemmearbeidende mens barna er små eller yter tyngende omsorgsarbeid, kan komme dårlig ut i trygdesystemet dersom de blir uføre. Regelverket for opptjening av pensjonspoeng innebærer at dersom uførhet inntreffer i omsorgsperioden og personen ikke har opptjent pensjonspoeng før omsorgsperioden startet, vil ikke vedkommende få medregnet mulige fremtidige pensjonspoeng.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at personer som mottar pensjonspoeng for omsorgsarbeid, får medregnet mulige fremtidige pensjonspoeng fram til pensjonsalder dersom uførhet inntreffer i omsorgsperioden. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at regelverk og kjønnsrollemønstre fører til at mange kvinner ikke blir godskrevet det pensjonsgrunnlag de burde, ut fra deres yrkes- og samfunnsinnsats. Kvinnene var fram til 1987 avskåret fra å bli tilkjent sin rettmessige andel av inntekt fra felles næringsvirksomhet. Likeså har kvinner både nå og tidligere større vanskeligheter med å fylle folketrygdens besteårsregel og kravene til opptjeningstid. Den nylig innførte ordningen med omsorgspoeng har ikke tilbakevirkende kraft og innebærer heller ikke full likestilling for arbeid som knytter seg til omsorg og pleie av barn, syke og eldre eller annen samfunnsnyttig ulønnet innsats.
Disse medlemmer vil peke på at reglene for opparbeiding av tilleggspensjoner i folketrygden har vært diskriminerende i forhold til kvinner. Kvinner har i langt større grad utført ulønnet samfunnsinnsats som ulike omsorgsoppgaver. I tillegg har mange kvinner vært i deltidsstilling, noe som i liten grad gir uttelling i form av pensjonsytelser. Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt en ordning med pensjonspoeng for omsorgsarbeid, men ordningen ble ikke gitt tilbakevirkende kraft.
Disse medlemmer viser for øvrig til sitt forslag om å utrede et pensjonssystem som skal gi bedre grunntrygghet for alle.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at innføringen av ordningen med 3 pensjonspoeng for omsorg for egne barn og/eller pleietrengende familiemedlemmer vil bedre kvinners pensjonsytelser i framtiden. Mye tyder på at ikke alle som ville ha rett på slike pensjonspoeng for pleieomsorg, søker om det. Disse medlemmer mener det er viktig at rettighetene gjøres bedre kjent. Poengene bør kunne gis automatisk til alle som får forhøyet hjelpestønad, og til dem som mottar omsorgslønn.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener de som har omsorg for egne barn, bør få 3 poeng årlig fram til og med det år barnet fyller 9 år, altså i 3 år lenger enn det som nå gjelder. Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av folketrygdloven som gir rett til 3 pensjonspoeng årlig for omsorg for egne barn fram til og med det år barnet fyller 9 år. »
Dette medlem viser til at det bare er de som har omsorgsarbeid etter 1. januar 1992, som har mulighet til å bedre sine pensjonsrettigheter gjennom pensjonspoeng for omsorg. Dette gjør at det fortsatt vil ta mange år før kvinner flest har mulighet til å få pensjonsutbetalinger mer på linje med menn. Da Stortinget behandlet trygdemeldingen i 1989, fremmet Kristelig Folkeparti forslag om at det også måtte vurderes ordninger for dem som hadde hatt omsorgsarbeid tidligere, og som blir pensjonister de nærmeste årene. Dette forslaget fikk imidlertid bare Kristelig Folkepartis støtte. Dette medlem mener dette er en problemstilling som bør utredes nærmere og fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede måter å bedre pensjonen for hjemmearbeidende som har hatt omsorgsarbeid også før 1992, og som blir pensjonister de nærmeste årene. »
7.2.9 Pensjoner til selvstendig næringsdrivende
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet legger stor vekt på at rammebetingelsene for selvstendig næringsdrivende og spesielt nyetablerere må være slik at denne type virksomhet ikke forhindres, men oppmuntres. Forholdet mellom den gevinst en etablerer kan oppnå dersom han eller hun lykkes, og den risiko etablereren løper dersom ting går galt, demper i dag nyskapningen og viljen til å satse på egen hånd.
Disse medlemmer mener det er behov for en politikk for økt sysselsetting og verdiskapning i små og mellomstore bedrifter. Det er derfor viktig å redusere den risikoen den enkelte etablerer står overfor når han eller hun starter egen virksomhet.
Disse medlemmer vil videre peke på at trygdesystemet generelt og pensjonssystemet spesielt er en del av det rammeverket som hemmer nyskapning og gründervirksomhet. De betydelige forskjellene mellom det offentlige sikkerhetsnettet for ansatte i offentlig eller privat virksomhet og det sosiale sikkerhetsnettet som tilbys dem som satser for å skape sin egen arbeidsplass, virker hemmende. Disse medlemmer ønsker at en del av de ubalanser som i dag eksisterer i trygdesystemet, bør utbedres. Herunder er det grunn til å se nærmere på innrettingen av sykelønnsordningen, dagpengerettigheter og pensjonsordningene. Disse medlemmer vil òg vise til sitt forslag om å gjøre TPES tilgjengelig også for mindre bedrifter og en bedre EPES-ordning for selvstendig næringsdrivende.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil slutte seg til at det er behov for en utredning av selvstendig næringsdrivendes forpliktelser og rettigheter i trygdesystemet, og med særlig vekt på overgangen fra selvstendig næringsdrivende til arbeidstaker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at selvstendig næringsdrivendes manglende retter og plikter i folketrygden først og fremst skyldes den « rabattordningen » disse har hatt i trygdesystemet. Som følge av redusert innbetaling til folketrygden har mange selvstendig næringsdrivende isteden valgt private velferdsforsikringer/ordninger. Dette medlem ser imidlertid gode argumenter for å innfri selvstendig næringsdrivende flere retter og plikter i folketrygden og vil på denne bakgrunn støtte forslag om å få utredet konsekvensene av dette.
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede mulige endringer i regelverket som kan redusere den sosiale risikoen i forhold til bortfall av velferdsgoder ved overgang fra å være ansatt til å bli selvstendig næringsdrivende, og for selvstendig næringsdrivende generelt. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til forslagene om endringer i ekteskapsloven som vil gi utvidet rett til ektefellebidrag. Flertallet ber om at Regjeringen i denne sammenheng også vurderer muligheter for rett til ektefellebidrag fra tidligere ektefelle i de tilfeller der den ene ektefellen ved skilsmisse overtar forretningsdrift som de har drevet sammen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at det sosiale sikkerhetsnettet også må ta hensyn til selvstendig næringsdrivende som gjennom sykdom kanskje må forlate virksomheten og omplasseres til annet arbeid. Intern omstilling til nye produksjoner gir ikke rett til rehabiliteringspenger. Hvis selvstendig næringsdrivende kommer opp i skilsmisse, gis det ingen dagpenger eller attføringspenger, slik at en kan ha en overgangsperiode til å bygge opp ny virksomhet eller endre driften.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede innføring av rett til dagpenger eller attføringspenger i inntil ett år for selvstendig næringsdrivende etter en skilsmisse, dersom næringsgrunnlaget bortfaller, og fremme et slikt forslag. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det gis samme rett til sykepenger og fødselspenger for selvstendig næringsdrivende som for arbeidstakere. »