Innhold

       Til Stortinget.

1. Innledning

       I samsvar med Stortingets vedtak 12. juni 1995 har utkast til innstilling vært forelagt familie-, kultur- og administrasjonskomiteen og finanskomiteen til uttalelse. Uttalelsene til nevnte komiteer er i sin helhet gjengitt i kap. 15 i denne innstillingen.

1.1 SAMMENDRAG

       Innledningsvis i meldingen understrekes det at Regjeringens mål er å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og økt livskvalitet for den enkelte. Det framholdes at for å oppnå dette er en avhengig av høy verdiskaping og høy sysselsetting. Regjeringen legger derfor stor vekt på arbeidslinja også i velferdspolitikken. Et godt utdanningssystem, utbygging av barnehager og en aktiv likestillingspolitikk framholdes også som viktige deler av en helhetlig velferdspolitikk. Regjeringen vil slå ring om folketrygden og holde fast ved at utviklingen av helse- og omsorgstjenester i hovedsak skal være et offentlig ansvar underlagt offentlig styring. Velstandsutviklingen skal komme både nåværende og framtidige generasjoner til gode og må derfor være bærekraftig. Det understrekes at hjelp til selvhjelp er et viktig mål i velferdspolitikken. Det påpekes at et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale motsetninger og avdemper negative virkninger av økonomiske nedgangstider.

       I en gjennomgang av de historiske linjer bak det norske velferdssamfunnet vises bl.a. til at Fellesprogrammet fra 1945 slo fast mål som arbeid, trygghet og helse for alle. Trygdeordningene, helsetjenesten og eldreomsorgen ble bygd ut i takt med nye muligheter og behov. Innenfor omsorgs- og helsetjenestene har utviklingen vært kjennetegnet ved desentralisering og økt vekt på tjenester utenom institusjon. Det vises til at de sosiale utgiftene fra 1972 til 1990 har økt fra vel 18 til 29 prosent av bruttonasjonalproduktet, og at folketrygdens utgifter til pensjoner og sosiale formål nesten er femdoblet siden 1967, målt i faste kroner. Antall årsverk som brukes til helse og sosiale tjenester, er i samme periode mer enn tredoblet.

       I en gjennomgang av dagens situasjon og utfordringene framover framheves bl.a. at sammenlignet med andre vesteuropeiske land har Norge høy sysselsetting, en jevn inntektsfordeling og godt utbygde velferdsordninger. Det påpekes imidlertid også at selv om det store flertall har gode levekår og har økt sin velferd de senere årene, er noen grupper blitt hengende etter, og blant dem som har dårlige levekår, nevnes eldre som bor alene uten annen inntekt enn folketrygdens minstepensjon, enslige forsørgere med full overgangsstønad fra folketrygden, unge arbeidsledige med lav utdanning og enkelte grupper blant funksjonshemmede.

       Det påpekes at økonomiske og sosiale problemer som følger av arbeidsledigheten, har hatt stor betydning for utviklingen av levekårene til mange mennesker de senere årene. Arbeidsledigheten har skiftet karakter, og det er blitt flere langtidsledige. Særlig ungdom med lave kvalifikasjoner og liten eller ingen arbeidserfaring kan ha problemer med å komme inn på det ordinære arbeidsmarkedet. Blant personer over 60 år og nedover i 50-årene har det skjedd en betydelig overgang til uføre- og annen førtidspensjon. Også sysselsettingen blant funksjonshemmede har gått ned de senere år. Regjeringen ønsker å stimulere til en gradvis høyere gjennomsnittlig avgangsalder på lengre sikt og vil derfor holde fast ved dagens pensjonsalder i folketrygden på 67 år. Behovet for fleksibilitet for personer mellom 64 og 67 år bør ifølge meldingen ivaretas gjennom avtalefestede førtidspensjonsordninger. Regjeringen vil legge forholdene bedre til rette for at de som vil og kan fortsette lenger i arbeid, skal ha mulighet til det.

       Det framholdes at etter en betydelig økning i antall stønadsmottakere i løpet av dette tiåret, er denne utviklingen nå snudd. Sykefraværet har gått betydelig ned, og det har vært klar nedgang i antall nye uførepensjonister. Mot slutten av 1994 har det imidlertid vært en mindre økning både i sykefraværet og antall nye uførepensjonister sammenlignet med samme periode i 1993. Regjeringen mener at det gode samarbeidet mellom partene i arbeidslivet for å redusere sykefraværet, bør videreføres, og vil selv videreføre sykelønnsordningen og fortløpende vurdere ordningen opp mot de resultatene som nås. Medisinsk rehabilitering vil bli prioritert fra Regjeringens side. Regjeringen vil ikke foreslå noen endring i kriteriene for rett til uførepensjon, men legger vekt på tiltak som gir bedre muligheter til å kombinere arbeid og trygd, og som kan stimulere til å utnytte restarbeidsevne.

       Antall enslige forsørgere som mottar stønad fra folketrygden, har nesten stabilisert seg. Antall mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp, stagnerte ved inngangen til 1990-årene, men har den senere tid økt litt igjen. Det understrekes at lavere tilstrømning til ulike former for førtidspensjonering vil være av stor betydning for å sikre vår sosiale trygghet og velferd på lang sikt.

       Endringer i alderssammensetningen vil trekke i retning av at det kan forventes å bli flere uførepensjonister fram mot år 2010, mens den sterkeste veksten i antall alderspensjonister ventes å komme fra 2010 og utover. Framtidens pensjonister vil ha tjent opp høyere pensjonsrettigheter. Over tid vil forventet antall yrkesaktive bak hver pensjonist, gå noe ned. Et økende antall eldre hvorav flere enn før vil være aleneboende, vil føre til økt behov for pleie- og omsorgstjenester.

       Kvinners yrkesdeltakelse fortsetter å øke, og behovet for forsørgerbaserte ytelser, som f.eks. etterlattepensjon og ektefelletillegg, går ned. Høyere yrkesdeltakelse blant kvinner øker pensjonistenes samlede husholdsinntekt i framtiden. Flere skilsmisser og samboere reiser spørsmål knyttet til flere av velferdsordningene. Regjeringen vil sikre enslige forsørgere et bedre inntektsnivå mens de er hjemme med små barn.

       Det påpekes at utsikter til stigende utgifter til pensjoner og pleie- og omsorgstjenester faller sammen med moderate vekstutsikter for norsk økonomi, og at dette vil kunne innebære en økt forsørgingsbyrde for kommende generasjoners yrkesaktive. Dette tilsier ifølge meldingen at en må unngå å iverksette pensjonsreformer som fører til økte framtidige utgiftsforpliktelser. Det understrekes at om skattebyrden ikke skal bli vesentlig høyere for framtidige generasjoner enn for nålevende, må det offentlige ha betydelige budsjettoverskudd i årene framover.

       Regjeringen legger til grunn at kommunene også i framtiden skal ha ansvaret for utformingen og utbyggingen av pleie- og omsorgstilbud til eldre og funksjonshemmede. Statlige myndigheter skal fortsatt ha et særlig ansvar for å sikre et mest mulig likeverdig tilbud på landsbasis. Regjeringen vil samtidig understreke at den enkelte selv har et ansvar for eget liv og egen helse, og for å innrette seg med sikte på å kunne klare seg best mulig på egen hånd. Det understrekes at pleie og omsorg i størst mulig grad skal knyttes til ordinære boliger. Regjeringen legger til grunn at sykehjem fortsatt skal være en del av en samlet eldreomsorg og uttaler at det i mange kommuner fortsatt vil være nødvendig å styrke sykehjemstilbudet. Regjeringen går inn for at det skal være tilbud om ensengsrom til dem som har behov for det. Samtidig skal yngre funksjonshemmede som i dag bor i sykehjem og aldershjem, tilbys alternative boformer utenfor institusjon. Regjeringen vil mobilisere til større ansvar og fellesskap i nærmiljø og lokalsamfunn.

       Regjeringen mener at en kombinasjon av offentlig finansiering og egenbetaling fortsatt skal ligge til grunn for finansiering av tjenestene. Egenbetalingen skal ha en sosial profil, som skjermer dem som har lavest inntekter. Regjeringen vil derfor i større grad målrette den økte offentlige ressursinnsatsen mot tyngre pleie- og omsorgsoppgaver. Det påpekes at økt betalingsevne i framtiden, spesielt blant pensjonister med middels høye og høye inntekter, taler for at satsene og nivået for brukerbetaling for hjemmetjenester bør kunne heves.

       Regjeringen legger til grunn at pensjonene fra folketrygden fortsatt skal gi grunntrygghet for alle innbyggere uavhengig av tidligere arbeidsinntekt, og gi en viss standardsikring i forhold til tilvant arbeidsinntekt for yrkesaktive. Regjeringen legger videre til grunn at tjenestepensjoner og egne pensjonsordninger skal fungere som supplerende ordninger til folketrygdens pensjonssystem. Det uttales at utviklingen i tjenestepensjonsordninger og private forsikringsordninger kan bidra til at den gode fordelingsprofilen i folketrygdens pensjonssystem motvirkes fordi slike ordninger kan favorisere personer med høyere inntekter eller spesielle yrkesgrupper. Det understrekes at en må unngå at supplerende tjenestepensjoner fortrenger folketrygden som felles pensjonsordning.

       Regjeringen vil på denne bakgrunn opprettholde prinsippene for tildeling av pensjonsytelser i folketrygden ved at ytelsene i hovedsak knyttes til hvert individ, men også ved at familiebaserte ytelser har en sentral plass. Regjeringen vil opprettholde folketrygdens etterlattepensjon og forsørgingstillegg, fordi de bidrar til å jevne ut inntektsforskjeller mellom kvinner og menn og mellom hushold. Regjeringen vil imidlertid foreta visse justeringer i ordningene rettet mot ektepar og etterlatte, som vil gi en bedre fordelingsprofil i folketrygden.

       Regjeringen legger opp til at det over tid foretas en skattemessig tilnærming mellom pensjonister med midlere og høyere inntekter og lønnstakere med tilsvarende inntekter. Minstepensjonister uten andre inntekter enn pensjon skal fortsatt ha skattefrihet, og lave pensjoner skal fortsatt ha skattefordeler. Meldingen legger til grunn at skattefavorisering av private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven opprettholdes, men det foreslås strengere krav til fordelingsprofil, og det stilles tydelige krav om forsikringselement og livslang ytelse. Regjeringen vil også foreta en viss opprydding når det gjelder den skattemessige behandling av premiefond for å forhindre at de brukes for å oppnå rene skattemessige, heller enn pensjonsmessige fordeler.

1.2 KOMITEENS GENERELLE MERKNADER

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Nyhuus, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil understreke at alle mennesker er like mye verdt, og at alle har noe i seg som kan utnyttes til det beste for den enkelte og samfunnet dersom forholdene legges til rette for det.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil også understreke at det norske velferdssamfunnet er preget av høy levestandard, relativt lik fordeling av inntekt og formue og en arbeidsledighet som er lav sammenlignet med en rekke andre vesteuropeiske land. Dette framkommer også i UNDPs rapport « Mennesker, samfunn og utvikling » fra 1995.

       Flertallet mener at St.meld. nr. 35 (1994-1995) synliggjør at vi i hovedsak har en velfungerende velferdsstat bygget på prinsipper som likeverd og fordeling. De fleste mennesker i Norge har det økonomisk trygt, og hovedtyngden av dem som har behov for støtte fra det offentlige, får dekket disse. Flertallet mener at det nå er behov for en gjennomgang av våre velferdsordninger da prinsippene i dagens systemer ble bygget opp under andre forhold og i en annen tid. Flertallet har registrert at et mindretall ser ut til å falle utenfor, og understreker at en av utfordringene nå er å bedre tilbudet til disse gruppene.

       Ett av målene i Velferdsmeldingen er å fange opp dem som faller utenom arbeidsmarkedet og velferdsordningene, og for hvem velferdsordningene i dag ikke er tistrekkelige. Unge arbeidsledige og spesielt langtidsledige, enslige forsørgere som har overføringer fra folketrygden som hovedinntektskilde, og enslige eldre i store byer er blant dem med dårligst levekår. Fordi sammenhengen mellom yrkesaktivitet og levestandard er tydelig, mener flertallet det er viktig å legge til rette for deltakelse i det ordinære arbeidslivet for flest mulig.

       Flertallet vil påpeke at ved gjennomgangen av dagens velferdsordninger er den overordnede målsettingen at velferdsordningene for framtida trygges. En forutsetning for dette er å sikre en fortsatt sterk og stabil økonomi. Flertallet mener derfor at god kontroll med offentlige finanser er god velferdspolitikk. Velferdsordningene bygger på felles økonomisk innsats som grunnlag for å gi legitimitet til systemet. Flertallet mener det er viktig for framtidas brukere at tilliten til fellesskapsordningene opprettholdes. Folketrygden skal fortsatt være det bærende elementet i vår pensjonsordning, og er grunnpilaren i velferdsstaten.

       Flertallet mener det viktig å føre en stabil økonomisk politikk samt å avsette tilstrekkelig ressurser for framtida. Flertallet mener derfor at avsetningene på petroleumsfondet er en nødvendig investering for framtidas velferd, slik at vi kan forsørge både de yngste og de eldste. Mye tyder på at folk vil leve lenger, noe som igjen vil medføre økt behov for pleie- og omsorgstjenester. I tillegg vil det være langt flere som vil ha opptjent høyere tilleggspensjoner i folketrygden. Flertallet mener det er riktig å sette av penger i dag slik at vi kan finansiere dette i framtida.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine generelle merknader.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er avgjørende at vi foretar de nødvendige endringer nå for å sikre folketrygden for framtida.

       Flertallet mener at det er overordnet at arbeidslinja gjennomføres. Det er viktig at alle får mulighet til å bidra ut fra sine evner og forutsetninger. Prognoser for framtidig befolkningsutvikling tilsier også at det i framtida blir færre til å bære de økonomiske byrdene for fellesskapet. Derfor må flere bidra og med det utgangspunkt at alle har noe å bidra med. Flertallet mener det hviler et ansvar på alle, både enkeltmennesker, arbeidsgivere og det offentlige for å legge til rette for deltakelse. Flertallet vil også understreke at det å være i arbeid er et gode i seg selv. Det er en klar sammenheng mellom personlig økonomi og det å være i arbeid. For mange er det også gjennom arbeidet man oppretter og vedlikeholder et nødvendig sosialt fellesskap.

       Flertallet vil vise til at de fleste nordmenn fikk bedre levekår i 1980-årene. Flertallet vil imidlertid peke på at de største forskjellene i levekår finnes mellom dem som er i arbeid, og dem som ikke har arbeid. Flertallet vil derfor understreke at satsing på arbeidslinja er et svært viktig virkemiddel for å sikre folks levestandard og for å motvirke ulikheter i befolkningen.

       Flertallet mener videre at det er et mål å oppnå større fleksibilitet mellom arbeid og trygd for dem som i perioder av livet ikke er helt arbeidsføre.

       Flertallet mener også det er nødvendig å diskutere hvilke oppgaver velferdsstaten skal prioritere i framtida. Vi ser en utvikling hvor folks behov og ønsker om ytelser øker forholdsmessig mer enn det staten kan tilby. Flertallet mener det offentlige ikke kan svare på alle krav og forventninger, og det må derfor stilles strengere krav til fordeling av ressurser mellom grupper. Et klart mål er å bedre situasjonen for dem i samfunnet som ikke har fulgt med i velstandsutviklingen. Et annet sentralt mål er å omfordele ressursene mellom dagens mottakere av ulike ytelser, men også å sikre en formålstjenlig omfordeling over tid. I et slikt perspektiv blir generasjonsregnskapet viktig. Med et langsiktig mål for øye er det viktig å sikre framtida for kommende generasjoner.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil påpeke at en del enslige forsørgere og enslige under 45 år er blant dem som har opplevd en nedgang i disponibel inntekt de siste årene. Dette flertallet mener det er et mål å sikre en jevn fordeling av ressursene og forhindre en utvikling mot et 1/10-samfunn.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil påpeke at alle har fordel av et trygt, likestilt og stabilt samfunn. Kvinner er mer avhengig av fellesskapsgoder og -løsninger enn menn er i mange sammenhenger. Fordi det fortsatt er slik at kvinner tar størst ansvar for de familiære omsorgsoppgavene, er det også de som rammes først dersom det offentlige tjenestetilbudet ikke fungerer.

       Bedre permisjonsordninger og barnehagedekning har gjort det lettere å kombinere omsorg og arbeid eller utdanning. Flertallet mener derfor det er god likestillingspolitikk å sikre velferdsordningene. Flertallet ønsker å styrke kvinnenes stilling både når det gjelder offentlige tjenester, og ved å innrette pensjonsordningene slik at de i større grad ivaretar kvinners behov.

       Komiteen vil påpeke at fordi kvinner lever lenger enn menn, er også politikken for de eldste eldre viktig kvinnepolitikk. Komiteen vil dessuten peke på at behovet for pleie- og omsorgstjenester vil øke sterkt i årene framover, både fordi det blir flere eldre og fordi de fleste vil leve lenger. Komiteen mener det er et mål at de som ønsker det, skal kunne bli boende i eget hjem så lenge som mulig. Det er imidlertid også nødvendig å understreke at alle også har et ansvar for å planlegge for sin egen alderdom. Komiteen vil også understreke behovet for at det bygges ut tilstrekkelig antall institusjonsplasser med heldøgns omsorg og pleie.

       Komiteen vil understreke at kvaliteten i pleie- og omsorgstilbudene må sikres selv om behovene vil øke sterkt i årene framover. Det er mange forhold som påvirker kvaliteten på tjenestene, som bl.a. kompetanse hos tjenesteyteren og organisering av tilbudet. Ikke minst er graden av brukermedvirkning viktig for å sikre god kvalitet på tjenestene. Komiteen mener det må legges til rette for at mottakeren av tjenestene kan ta aktivt del i utformingen av innholdet i tjenestene, og selv bestemme mer over sin egen hverdag. Dette gjelder både om en mottar tjenester i eget hjem, eller om en bor i institusjon.

       Komiteen vil også vise til at en del funksjonshemmede har sakket akterut i velstandsutviklingen. Innen en rekke områder er det behov for prioritering av denne gruppa. En relativt stor andel funksjonshemmede har lav utdannelse, mange unge funksjonshemmede bor fortsatt i institusjon, og det gjenstår mye praktisk tilrettelegging for eksempel når det gjelder transport. Komiteen mener det er viktig å sette i verk tiltak slik at flest mulig funksjonshemmede blir mest mulig selvhjulpne.

       En stor del av de eldre som har lav levestandard, er enslige minstepensjonister og pensjonister med lav tilleggspensjon med høye bokostnader, spesielt i de større byene. Komiteen mener at et målrettet virkemiddel for å bedre deres situasjon er å bygge ut ordningen med bostøtte.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at i tillegg må disse gruppene skjermes i forhold til egenandeler i større grad enn i dag.

       Komiteen vil understreke at beskyttelse av rettigheter som arbeidstaker står sentralt i velferdsstaten. Utbyggingen av sykepengeordningen må forstås i denne sammenheng. Komiteen mener det er riktig å ha en sykepengeordning som sikrer inntekt ved sykdom. Komiteen mener også det er nødvendig å understreke arbeidsgiverens ansvar i forhold til sykdomsforebyggende arbeid. Det er en viktig målsetting å satse på godt arbeidsmiljø for å forhindre at folk blir syke.Komiteen vil motarbeide alle tendenser til rasisme i vårt samfunn. Diskriminering av mennesker på grunn av ulik etnisk tilhørighet er uforenlig med komiteens syn på menneskeverdet. Flyktninger og andre som blir innvilget asyl i Norge, må sikres likeverdige muligheter i forhold til norske borgere. Samarbeid, gjensidighet og toleranse mellom innvandrere og nordmenn vil være helt grunnleggende. Likeverdige muligheter innebærer både rettigheter og plikter.Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er påfallende at Velferdsmeldingen ikke omtaler de store forskjellene som er i ferd med å bli ved at en stor andel av innvandrerne ikke har kommet inn på det ordinære arbeidsmarkedet.

       Det er ikke akseptabelt at store grupper sakker akterut i forhold til velferdsutviklingen.

1.2.1 Generell merknad fra Arbeiderpartiet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil at det norske samfunnet fortsatt skal være et velferdssamfunn som er basert på sosialdemokratiske verdier som frihet, likhet og solidaritet. Velferdssamfunnet skal være en garantist for at nødvendige behov blir dekket, samtidig som innretningen av velferdsgodene ikke må umyndiggjøre folk. Det er viktig at alle føler ansvar for eget liv.

       Den nordiske og norske velferdsmodellen er først og fremst kjennetegnet ved at den omfatter alle uansett inntekt, bosted, alder og kjønn. Denne modellen har vært et ideal for mange andre lands utbygging av sine velferdsordninger.

       Etter en lang periode med oppbygging av tjenester og velferdstilbud, er det nå nødvendig å evaluere hvordan disse fungerer. For Arbeiderpartiet er det grunnleggende viktig å sikre best mulig fordeling av godene. Levekårsundersøkelsen 1995, fra Statistisk sentralbyrå, viste at befolkningen som helhet har hatt en klar bedring av den materielle levestandarden de siste 15 årene. Et lite mindretall faller likevel utenfor det store fellesskapet og disse medlemmer mener en slik utvikling må snus. For disse medlemmer er det alltid et overordnet mål å sikre velferdsstaten for alle, men samtidig fordele ressursene bedre.

       Den positive økonomiske utviklingen i Norge kan heller ikke sees uavhengig av utviklingen i våre naboland og utviklingen i en global sammenheng. Disse medlemmer mener at det verken er riktig eller mulig at den velferdsveksten som har funnet sted i Norge etter den andre verdenskrig, ensidig kan komme oss til gode. Disse medlemmer mener denne målestokken også må spille inn i en evaluering av våre velferdsgoder.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av en stabil økonomi for å sikre våre velferdsgoder og utbygging av nye ordninger. Disse medlemmer mener at vi har en forpliktelse til å forvalte verdiene slik at de også kommer framtidige generasjoner til gode. Avsetning av midler på Statens petroleumsfond er et viktig virkemiddel for å bidra til en stabil økonomi og samtidig forvalte ressursene slik at de som kommer etter oss, også skal nyte godt av dette.

       Disse medlemmer viser videre til at det i Langtidsprogrammet for 1994-97 ble presentert en helhetlig og langsiktig strategi for å øke verdiskapningen og sysselsettingen. Denne strategien er fulgt opp i senere budsjettdokumenter. Disse medlemmer viser til at de viktigste elementene i denne strategien er:

       Resultatene begynner nå å vise seg. Ledigheten er på vei ned samtidig som pris- og kostnadsveksten er lav. På samme tid er også offentlig sektors finansielle situasjon bedret. Men Arbeiderpartiet akter ikke å slå seg til ro så lenge mange fortsatt ikke har et arbeid. Arbeid for alle er fortsatt jobb nr. 1.

       Disse medlemmer mener det er sentralt å sikre folketrygden for framtida. Fortsatt skal folketrygden være det bærende elementet i vårt pensjonssystem; derfor er det også avgjørende at pensjoner som utbetales i tillegg, sees i sammenheng med ytelsene fra folketrygden. mange av framtidas pensjonister vil ha høye pensjoner. Disse medlemmer mener det derfor er riktig at framtidas pensjonister med høye ytelser bidrar mer til fellesskapet enn hva som er tilfelle i dag.

       Erfaring viser at det er en nær sammenheng mellom velferd og det å være i arbeid. Store deler av dem som har lav levestandard, er utenfor arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener derfor at arbeid til alle er det viktigste målet. I tillegg til at arbeid har direkte betydning for den enkeltes økonomi, er arbeidsfellesskapet for mange det viktigste sosial nettverket de har. Arbeidslinja omfatter alle, også de som ikke er hundre prosent arbeidsføre hele tiden. Disse medlemmer vil derfor at det satses mer på tiltak som gjør det mulig å kombinere arbeid og trygd, og som gir flere en mulighet til å bidra etter evne. Det er riktig å fokusere på menneskers restarbeidsevne og ikke på hvor syke eller uføre de er. Arbeid er et gode som flest mulig må få ta del i.

       Det er også sentralt for vår felles velstandsutvikling at flest mulig er i arbeid. Befolkningsutviklingen framover viser at forsørgelsesbyrden for de yrkesaktive vil øke. Disse medlemmer mener derfor at den gjennomsnittlige avgangsalderen, som i dag er 61 år, bør øke.

       I tråd med sosialdemokratiske verdier mener disse medlemmer at det offentlige har en forpliktelse til å sikre at grunnleggende behov for trygghet og helse blir ivaretatt. Folk skal ha trygghet for at de vil få behandling når en blir syk, samt pleie og omsorg når det er nødvendig. Disse medlemmer ønsker en sterk offentlig sektor og mener dette både er et mål og et virkemiddel. Det er viktig å ha en sterk politisk styring av offentlige midler og ressurser. På samme tid ønsker vi en debatt om hvilke oppgaver som må utføres av det offentlige og hvor private tilbydere og frivillige kan gjøre en innsats.

       Disse medlemmer vil understreke at tjenester knyttet til helse og omsorg i all hovedsak er og bør være det offentliges ansvar. Disse medlemmer mener prinsipielt at det er uheldig med en utvikling hvor helse og omsorg gjøres til gjenstand for kjøp og salg som andre varer.

       Disse medlemmer vil vise til at det har vært en utvikling hvor en stadig større andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder mottar hele, eller deler av, sin inntekt gjennom offentlige stønader eller trygder. Disse medlemmer mener at dette er en uheldig utvikling. Disse medlemmer mener at en god velferdspolitikk er å legge til rette slik at alle får brukt sine ressurser og krefter best mulig. Disse medlemmer mener at utgangspunktet for politikken må være at alle har noe å bidra med. Det offentlige har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte kan få bruke sine ressurser best mulig. Dette bør skje i samarbeid med arbeidslivets parter. Å avvise folk fra arbeidslivet uten å ha gitt dem en sjanse til å vise hva de kan, er ikke akseptabelt.

       Disse medlemmer vil understreke at det er mange som ikke har mulighet til å være i arbeid. Disse medlemmer mener det er et felles ansvar å sikre en god levestandard også for dem som lever av trygd.

       På samme tid som det er et mål å sikre at flest mulig er i arbeid, må det også iverksettes økte tiltak for å forhindre at folk blir syke. Disse medlemmer vil vise til at det fraværsforebyggende arbeidet som LO og NHO har gjennomført, har gitt gode resultater, og mener at dette arbeidet også er overførbart til andre sektorer. Det er viktig at bedriftshelsetjenesten trekkes aktivt med. Disse medlemmer mener det er både i arbeidsgivers og arbeidstakers interesse å satse mer på fraværsforebyggende arbeid. Disse medlemmer ser på denne bakgrunn ikke at det er behov for endringer i dagens sykelønnsordning.

       Arbeiderpartiet har vært drivkraften for innføring av velferdsordninger og mer rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet. Disse medlemmer mener dette også er en riktig politikk for framtida. På denne bakgrunn vil også disse medlemmer gå mot forslag om å privatisere de primære velferdsoppgavene, og mener at det er bedre å bygge ut det offentlige tjenestestilbud enn å gjennomføre kostnadskrevende reformer når det gjelder kontantoverføringene til den enkelte. Trygghet for at det finnes et godt behandlingstilbud den dagen en har behov for det, er for de fleste viktigere enn å ha litt mer igjen til forbruk.

       De minst ressurssterke er mest avhengig av det offentlige tilbudet. Derfor er det god fordelingspolitikk å bygge ut offentlige velferdsgoder framfor å styrke den enkeltes økonomi. På samme måte er kvinner mer avhengig av offentlige tjenestetilbud enn menn, fordi det fortsatt er kvinner som tar hovedtyngden av ansvaret for omsorg i familien. Arbeiderpartiets offensive satsing på utbygging av velferdsgoder, som fødselspermisjoner, tidskontoordninger og barnetilsynsordninger, er derfor også god kvinnepolitikk.

       Disse medlemmer ønsker en sterk og offensiv offentlig sektor, og mener det best sikrer en god og rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet. På samme tid vil disse medlemmer understreke at det er nødvendig at hver og en føler ansvar for seg selv, sine omgivelser og for fellesskapet. Politikere eller de offentlige organene verken kan eller skal overta ansvaret for den enkeltes liv. Disse medlemmer mener vi får det beste resultatet der hver enkelt får være med å legge premissene i forhold som vedrører dem. På den bakgrunn ble pasientrettigheter sterkt vektlagt under behandlingen av Helsemeldinga i juni 1995. Og på samme måte er behovet for og ønsket om brukermedvirkning understreket i flere sammenhenger i Velferdsmeldinga. På denne måten ønsker disse medlemmer å understreke at vi ønsker velferdstilbud med god kvalitet, og som brukerne skal være med å utforme.

1.2.2 Generell merknad fra Senterpartiet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil bevare og utvikle den norske velferdsmodellen som bygger på universelle framfor behovsprøvde ordninger. Grunnleggende velferdstjenester må være tilgjengelig for alle uavhengig av sosial bakgrunn, alder, kjønn, yrke og bosted. Samfunnet har gjennom utformingen av rammene rundt den enkeltes oppvekst, utdanning, yrkesliv og alderdom, ansvar for å gi den enkelte gode og likeverdige muligheter til å fylle sitt ansvar og forpliktelser overfor fellesskapet. Staten skal legge til rette for at innbyggerne kan ta ansvar for egen livssituasjon og samtidig sikre økonomisk grunntrygghet for alle.

       Folketrygden må også i fremtiden være grunnpilaren i velferdssamfunnet, og sikre trygghet ved inntektsbortfall under sykdom, uførhet og ved alderdom. Velferdsstaten må finansieres gjennom fellesskapet. Senterpartiet mener at skattesystemet må brukes bevisst for å sikre en mest mulig rettferdig fordeling mellom grupper, generasjoner og mellom ulike livsfaser. For Senterpartiet er dette prinsipielle og praktiske målsettinger som i sum betyr at velferdsstaten må sikres gjennom universelle løsninger.

       Disse medlemmer mener at hensynet til økologien må være overordnet kortsiktig økonomisk vekst. Vi må ta langsiktige hensyn for å sikre gode vilkår også for framtidige generasjoner.

       I dag legges det for stor vekt på materiell velstand. Vi kjøper, sløser og bruker stadig mer. Disse medlemmer mener det er viktig å arbeide for et bedre livsmiljø, der vi kan ha mer tid til samvær med familie og venner og til omsorg for andre i nærmiljøet.

       Høy livskvalitet og godt kulturelt rotfeste er viktig for oss alle. Vi trenger å kjenne oss til nytte og føle tilhørighet i et fellesskap. Da får vi også trygghet til å møte nye utfordringer og andre kulturer. For å sikre livsmiljøet vårt i forhold til naturen og medmennesker har vi alle et personlig ansvar.

       Disse medlemmers prinsipielle utgangspunkt for trygdepolitikken er at alle som er bosatt i Norge skal være sosialforsikret med lovbestemt rett til kontantstønader ved sykdom, omsorgspermisjon, arbeidsløshet, uførhet og alderdom. Til sammen utgjør disse rettighetene et felles offentlig folketrygdsystem. Alle borgere har rett til velferdsgoder som finansieres gjennom skattene. Disse medlemmer vil bidra til å unngå at friske personer blir passive mottakere av trygd.

       Disse medlemmer vil peke på den store ulikheten i velferdsordninger mellom yrkesaktive og selvstendig næringsdrivende. Disse medlemmer mener at selvstendig næringsdrivende må ha like rettigheter i forhold til fødselspenger, sykepenger, dagpenger, attføring, fleksibel pensjonsalder og mulighet til opptjening av tjenestepensjon.

       Disse medlemmer vil at trygdesystemet fortsatt skal spille en viktig rolle i fordelingspolitikken. Disse medlemmer mener at alderspensjonen må vurderes, særlig med sikte på fordelingspolitiske virkninger. Disse medlemmer foreslår at det nedsettes en pensjonskommisjon som skal utrede mulighet for et pensjonssystem i folketrygden som tar sikte på større likhet og grunntrygghet for alle. Disse medlemmer vil ikke støtte Regjeringens forslag til endring når det gjelder skattlegging av pensjonister.

       Barn og unge er samfunnets viktigste ressurs. Gjennom opplæring, utdanning og deltakelse skal disse aldersgruppene selv bli i stand til å overta ansvar. Trygg oppvekst, vern mot overgrep og tildeling av oppgaver er viktig. Dette er et ansvar som ikke minst hviler på foreldrene.

       Gode oppvekstvilkår for barna er en viktig investering for framtida. For å gi barn og foreldre mer tid sammen, vil disse medlemmer arbeide for større frihet for småbarnsforeldre til å velge mellom å være hjemme og delta i arbeidslivet. Det må legges til rette for mer fleksibel arbeidstid for småbarnsforeldre, og trygderettighetene ved omsorgsarbeid må bedres. Økte kontantoverføringer bør skje gjennom økt barnetrygd og småbarnstillegg.

       Hvordan vi tar vare på de svakeste i samfunnet sier mye om hvilket samfunn vi lever i. Senterpartiet mener at søkelyset må settes på forholdene for følgende grupper: eldre, funksjonshemmede, enslige forsørgere og rusmiddelmisbrukere. Disse medlemmer går imot forslag til omlegging av støtten til enslige forsørgere som vil skyve de mest ressurssvake over på økonomisk sosialhjelp.

Forskjellene i Norge øker

       Disse medlemmer viser til at størstedelen av folket har høy levestandard og opplever en stor velstandsutvikling, samtidig som noen grupper får det stadig verre. Forskjellene i levekår øker. Noen av årsakene til dette er innstramming i medisinske vilkår for å få uføretrygd, og at arbeidet med attføring ikke fungerer etter intensjonene. Med dagens arbeidsmarkedssituasjon er det fare for at ytterligere flere grupper skyves over på sosialhjelp. Disse medlemmer kan ikke akseptere en slik utvikling. Det er en stor utfordring å bedre fordelingen av ressursene både geografisk, i forholdet mellom generasjonene og mellom de ulike gruppene i befolkningen.

       Det norske samfunnet har vært bygd opp rundt forståelsen av at alle skal ha like muligheter uansett bosted og økonomiske forutsetninger. Disse medlemmer vil peke på at forskjellen mellom dem som har arbeid og dem som ikke har arbeid er en av de store skillelinjene i samfunnet. Disse medlemmer vil utforme velferdsordningene slik at en kan motvirke de økende forskjellene ved å omfordele ressursene til utsatte grupper som eneforsørgere, funksjonshemmede, arbeidsledige og mennesker i etableringsfasen. Disse medlemmer mener en må utvide arbeidsbegrepet til å omfatte ulike omsorgsoppgaver og frivillig samfunnsinnsats. Frivillige omsorgsoppgaver og frivillig samfunnsinnsats skal kunne gi pensjonspoeng.

       De siste ti årene har det nesten vært en dobling av antall personer som mottar økonomisk sosialhjelp. Stor arbeidsledighet og innstramminger i enkelte trygdeytelser har skjøvet flere grupper over på økonomisk sosialhjelp. Disse medlemmer foreslår at en ordning med samfunnslønn utredes.

       Om lag 50.000 unge under 25 år mottar sosialhjelp. Disse medlemmer er urolige over en utvikling der mennesker i arbeidsfør alder i økende grad blir avhengige av offentlige overføringer. Disse medlemmer vil spesielt understreke alvoret i at en stor andel unge stenges ute fra arbeidsmarkedet og dermed trygdesystemets sikkerhetsnett. Senterpartiet mener det er behov for en sterkere satsing overfor denne gruppen, og går bl.a. inn for en mer fleksibel bruk av arbeidsmarkedsmidler for å skape arbeid til unge arbeidsledige.

       Disse medlemmer vil påpeke at Velferdsmeldingen i liten grad tar hensyn til kvinner og til likestillingspolitikken. Tvert imot ser en at det er kvinnene som kommer dårligst ut med de forslagene som Regjeringen har fremmet. Verst går det ut over gruppen eneforsørgere, der Regjeringen legger opp til en innstramming på flere hundre millioner kroner. Dette til tross for at levekårsundersøkelser viser at dette er den gruppen som har det vanskeligst, og hvor hele 39 % trenger sosial stønad i tillegg for å klare de daglige forpliktelsene.

       Disse medlemmer viser også til at kvinners pensjonsrettigheter er svært dårlige. I 1985 fikk menn i gjennomsnitt 19 % høyere pensjon enn kvinner. I 1994 var forskjellen økt til 35 % ifølge Institutt for sosialforskning (INAS). Ordningen med pensjonspoeng for omsorgsarbeid har ikke tilbakevirkende kraft, og deltidsarbeid gir liten uttelling i form av pensjonsytelser.

       Disse medlemmer vil peke på at forskjellene i levekår i landet er størst mellom Oslo vest og Oslo øst. Disse medlemmer mener disse levekårsforskjeller må motvirkes gjennom en lang rekke tiltak og viser i denne sammenheng til Senterpartiets forslag i Innst.S.nr.208, jf. St.meld. nr. 14 (1994-1995) Levekår og boforhold i storbyene.

Grunnlaget for velferdsstaten

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet har foreslått å redusere oljeutvinningstempoet til 1994-nivå i løpet av 1996 og 1997. Olje og gass er lagerressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv og ut fra hensynet til kommende generasjoner. Disse medlemmer mener en slik langsiktig ressursutnytting gir bedre velferd enn rask utvinning og investering av oljepengene i utlandet, slik Regjeringen legger opp til med oljefondet.

       Disse medlemmer vil peke på at den vedvarende høye arbeidsledigheten på over 140.000 arbeidsledige er en stor belastning på nasjonens økonomi. Velferdsmeldingen slår fast at den yrkesaktive andelen av befolkningen reduseres og dermed får økt forsørgelsesbyrde. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn vise til at « arbeid til alle » vil være det viktigste grunnlag for å opprettholde den norske velferdsmodellen. Senterpartiet mener det er nødvendig med en ny kurs og nye løsninger for å redusere tallet på arbeidsledige. Disse medlemmer viser i den sammenheng til Senterpartiets alternative budsjett for 1996.

Sysselsetting

       En forutsetning for å opprettholde velferdsstaten er høy sysselsetting og god forvaltning av kapitalen. Regjeringen framhever stadig den såkalte arbeidslinja som hovedpilaren for velferdspolitikken.

       Disse medlemmer er bekymret for utviklingen på arbeidsmarkedet. Det foregår en omfattende omlegging av strukturpolitikken med sikte på en mer markedsbasert økonomi. Tusenvis av arbeidsplasser blir radert bort innen blant annet post, tele, NSB, landbruk og fiske. Disse medlemmer viser til at forslag i Rattsø-utvalgets innstilling vil bety ytterligere press på den kommunale økonomien, som igjen fører til nedbygging av offentlig sektor. Det er grunn til å spørre om hvor alle de nye arbeidsplassene skal komme. Intensjonene i arbeidslinja vil kunne kreve så mange som 500.000 nye arbeidsplasser for å kunne redusere andelen trygdemottakere gjennom å utnytte arbeidsevnen til den enkelte.

       Disse medlemmer peker på at mange unge har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser i den sammenheng til Senterpartiets forslag vedrørende praksisplasser og mer fleksibel bruk av arbeidsmarkedsetatens midler.

       Disse medlemmer viser til at land som Sverige, Danmark og Nederland, med en velferdsmodell som vår, nå foretar en kraftig omlegging med sikte på et mer markedsbasert system. I Nederland blir uføretrygd og sykelønnsordning privatisert. Oppsigelsesvernet skal svekkes. Dette blir gjort for å være konkurransedyktig i forhold til de andre EU-landene. Det blir videre hevdet at for å få kapitalkreftene til å investere i landet, må avkastningen være god. Billig arbeidskraft blir derfor et lokkemiddel for kapitalen.

       Disse medlemmer er bekymret for at også krefter i Norge, som har som mål at Norge skal tilpasse seg utviklingen i EU, vil svekke våre velferdsordninger av konkurransemessige hensyn. Prinsippene om fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester som også Norge er underlagt gjennom EØS-avtalen, kan tvinge fram en mer markedsstyrt velferd.

Arbeidslinja

       Disse medlemmer understreker betydningen av at alle får lik mulighet til å delta i arbeidslivet. Disse medlemmer vil understreke at det i veldig mange tilfeller ikke er mangel på viljen til å arbeide, men mangel på arbeid som er avgjørende. Det er en stor utfordring for samfunnet å legge forholdene til rette for at funksjonshemmede får lik mulighet til utdanning og arbeid. Attførings- og rehabiliteringsarbeidet har ikke fungert etter intensjonene, og disse medlemmer mener det er nødvendig med en evaluering og gjennomgang av den såkalte arbeidslinja. Disse medlemmer viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), der Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ba om en årlig redegjørelse for Stortinget, for å følge utviklingen i forhold til arbeid, attføring, uføretrygd og sosial stønad for å kunne iverksette riktige og nødvendige tiltak. Det er viktig at en sterkere satsing på arbeidslinja ikke fører til uforsvarlige innstramninger i trygdeordningene, slik at sikkerhetsnettet blir fjernet for mennesker som ikke har ressurser eller praktisk mulighet til å delta i ordinært arbeid.

Kommunale pleie- og omsorgstjenester

       Disse medlemmer mener at tilbudene på kommunenivå må utformes ut ifra de lokale forhold og forutsetninger. Det vil bety at det blir lokale variasjoner i tilbudet. Disse medlemmer vil videre peke på at det er viktig å sikre et mest mulig likeverdig tilbud. Det må være mulighet for ulike prioriteringer og løsninger lokalt, bygd på minstekrav som alle kommunene får økonomiske rammer til å oppfylle.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig med en betraktelig sterkere prioritering av utbygging av nye sykehjemsplasser sett i lys av den forventede befolkningsutviklingen.

       Disse medlemmer vil understreke kommunenes plikt til å følge opp sosiallovens bestemmelser om omsorgslønn og avlastningstiltak til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Disse medlemmer vil arbeide for at pleietrengende og deres pårørende sikres rett til omsorgskontrakt i forhold til bl.a. hjelpetiltak i hjemmet, omsorgslønn og avlastning. Omsorgsarbeid må gi likeverdige pensjonspoeng også i forhold til uførepensjon.

       Disse medlemmer vil arbeide ut ifra et grunnsyn om at alle mennesker er likeverdige og har rett til likeverdige liv.

       Funksjonshemmedes levekår må sikres gjennom lønnsutvikling, samt rett til utdanning og arbeid. Det må være større fleksibilitet i å kombinere arbeid og trygd. Ordningen med personlige assistenter må videreutvikles. Tilgjengeligheten til offentlige bygninger og transportmidler må bedres for bevegelseshemmede. Foreldre med funksjonshemmede barn må sikres mulighet til barnehageplass, spesialpedagogiske tiltak, avlastning og omsorgslønn.

1.2.3 Generell merknad fra Høyre

Sikrere fremtid

       Komiteens medlemmer fra Høyre tar utgangspunkt i at det norske samfunn er et godt samfunn å leve i. Norge er ikke et totredjedelssamfunn selv om enkelte innen eldregruppen, enslige forsørgere og ungdom har vanskelige levekår. Velferdssamfunnet er kjennetegnet av gode levekår for de aller fleste, godt utbygde velferdsordninger, gode utdanningsmuligheter, høy sysselsetting og en solid økonomi basert på høye oljeinntekter. Likevel vil Norge som nasjon stå foran store utfordringer i neste århundre som vil påvirke utviklingen og prioriteringene i velferdssamfunnet. Dette vil kreve nytenkning og omforming av enkelte velferdsordninger. Etter disse medlemmers oppfatning bør derfor det offentlige i større grad konsentrere seg om kjerneoppgavene. Høyre ønsker en sterk, men begrenset statsmakt slik at det blir mulig å løse de viktigste fellesoppgavene på en langt bedre måte enn i dag. Slike fellesoppgaver er helsevesen, eldreomsorg, pensjoner og andre nødvendige velferdsordninger.

       Disse medlemmer understreker at hovedtrekkene i det norske velferdssamfunnet må videreføres. Velferdssamfunnet med alle dets ulike trygder og helse- og sosialtilbud vil hele tiden være i endring. Slik skal det være i et dynamisk og nyskapende samfunn i stadig forandring. For å møte nye generasjoners krav til velferdssamfunnet, må både det personlige ansvaret styrkes, friheten og muligheten til å velge må økes, og det offentliges grep om hvert enkelt individ må reduseres.

       Disse medlemmer mener man på mange områder har gått for langt med hensyn til offentlig tjenesteproduksjon og detaljstyring. Det reduserer privat ansvarsfølelse og engasjement, sikrer ikke god fordeling og skaper urealistiske forventninger og kravmentalitet til at det offentlige overtar og løser alle problemer.

Trygghet og ansvar

       De forslag disse medlemmer går inn for, bygger på følgende hovedsyn: Fordi befolkningsutviklingen fører til færre yrkesaktive og flere pensjonister samtidig som dagens anslag for oljeinntektene viser at disse blir kraftig redusert, er det nødvendig å foreta endringer for å sikre velferden for kommende generasjoner. Disse medlemmer mener en slik gjennomgang først og fremst må resultere i endringer i trygde- og velferdsordningene for folk i yrkesaktiv alder. Det skal svært gode grunner til å gjøre endringer i skatte- og pensjonsreglene for alderspensjonistene både fordi det er opptjente rettigheter, og fordi det ikke er lenge siden tilleggspensjonsreglene ble endret. Det er viktig å opprettholde en sammenheng mellom arbeidsinntekt og pensjon. Disse medlemmer vil peke på at veksten i utgiftene til alderspensjon er nødvendige og riktige. Dersom alderspensjonistene får beholde sine oppsparte midler slik at stadig flere får en romslig økonomi, vil de ha bedre muligheter til å ta vare på seg selv, betale for tjenester de trenger, og utsette tidspunktet for når de blir avhengig av offentlig omsorg.

       Disse medlemmer ønsker å sikre kommende generasjoners velferdsordninger gjennom å fondsbasere tilleggspensjonene. Fondsbasering av tilleggspensjonene er en trygghetsreform. Når den enkelte sparer til egen pensjon, blir tryggheten større enn om utbetaling av tilleggspensjoner overlates til fremtidens skattebetalere. Fondsoppbygging på private hender vil være en viktig del av en politikk for en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor. Disse medlemmer vil i denne innstillingen fremme forslag i tråd med dette.

       Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens arbeidslinje, som disse medlemmer slutter seg til, ikke vil la seg gjennomføre dersom stønadsordningene fremstår som så attraktive og tilgjengelige at det ikke lønner seg å arbeide. En tilværelse på trygd eller stønad er langt mindre stigmatiserende enn før. Dette medfører dessverre også at folk støtes ut av arbeidslivet. Ca. 64 mrd. kroner utbetales nå årlig i trygdeytelser og sosialstøtte til folk i yrkesaktiv alder som er helt eller midlertidig ute av yrkeslivet. Til sammenligning utgjør utgiftene til alderspensjon ca 49 mrd. kroner.

       Disse medlemmer understreker at det ikke bare er endringer i dagens offentlige velferdsordninger som er en forutsetning for å bevare det beste i det norske velferdssamfunnet. Minst like viktig er det å stramme inn i de høye offentlige utgiftene på andre områder i samfunnet for å skape rom for å bevare og finansiere velferdsgodene. Det er m.a.o. behov for en helhetlig alternativ økonomisk politikk i forhold til hva Regjeringen har gjennomført de senere årene. I denne sammenheng viser disse medlemmer til Høyres økonomiske politikk som bl.a. er basert på lavere offentlige utgifter, skatte- og avgiftslettelser, og en vridning av ressursbruken og verdiskapningen i samfunnet fra offentlig til privat sektor.

Høyres alternativ - det skal lønne seg å jobbe

       Dissse medlemmer viser til at Høyres alternativ for å sikre velferdssamfunnets fremtid bygger på følgende hovedsyn:

Arbeiderpartiets forfeilede strategi

       Disse medlemmer mener at Regjeringens velferdsmelding ikke kommer med tilstrekkelige forslag til å håndtere de store utfordringene som det norske velferdssamfunnet står overfor inn i neste århundre.

       Disse medlemmer konstaterer at meldingen gir følgende strategi for å møte hovedutfordringene i velferdspolitikken:

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen legger opp til å føre en velferdspolitikk som vil få det stikk motsatte resultat av hva man hevder man ønsker: Ved å angripe og redusere opparbeidede rettigheter, men forbedre trygdeordninger for yrkesaktive underminerer man i realiteten arbeidslinja. Det vil lønne seg mindre enn før å jobbe. Oppfordringen til å ta ansvar for seg selv reduseres.

       Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen gir tilfredsstillende svar på hvordan det offentlige skal kunne bære den sterke utgiftsveksten i folketrygden inn i neste århundre, selv om noe av utgiftsveksten skal dekkes gjennom skjerpet beskatning av pensjonistene.

       Disse medlemmer mener at Regjeringen undervurderer utfordringene som den sterke veksten i folketrygdens utgifter frem mot år 2030, fører med seg. Regjeringen legger stor vekt på « arbeidslinja » som bl.a. innebærer at flest mulig skal ha eget arbeid og få utnyttet sin arbeidsevne til å forsørge seg selv. Disse medlemmer er enig i denne målsetting. Imidlertid kan man ikke se at forslagene i meldingen legger forholdene til rette for å oppnå målsettingene med « arbeidslinja ». I denne sammenheng vil disse medlemmer påpeke følgende:

       For øvrig har disse medlemmer merket seg at Regjeringen velger å skyve interne politiske problemer om eventuell beskatning/behovsprøving av barnetrygden foran seg ved å nedsette et offentlig utredningsutvalg.

1.2.4 Generell merknad fra Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at arbeid til alle er og blir selve grunnlaget for velferdsstaten. Bare full sysselsetting kan sikre velferdsstaten og videreutviklingen av denne. Dette medlem mener det er en forutsetning for finansieringen og videre styrking av velferdsstaten at flest mulig er med på å bidra til fellesskapet.

       På bakgrunn av dette blir arbeidsledigheten en trussel mot vår velferd. Arbeidsledigheten oppleves negativt for enkeltmennesket og for samfunnet som helhet. Den fører til økt grad av utstøting, noe som i dag rammer særlig kvinner og ungdom med liten utdannelse, eldre arbeidstakere og grupper av etniske minoriteter. Resultatet blir skjevere fordeling og større ulikheter mellom folk.

       Arbeidsledigheten er en trussel mot troverdigheten til det politiske systemet og kan føre til en ytterligere solidaritetsavvikling. En offensiv sysselsettingspolitikk med nedkorting av arbeidstiden, gode ordninger for etter- og videreutdanning, satsing på ny vekst innenfor miljø, helse og undervisning mener dette medlem er viktige krav for bedret velferd.

Visjonen

       Ønske om mange og gode leveår fylt med et trygt og meningsfullt liv er bakgrunnen for at vi som enkeltmennesker søker sammen i et fellesskap. Det er gjennom et organisert fellesskap de fleste mennesker har erkjent at et slikt liv lettest lar seg realisere.

       Et samfunn bygd på rettferdighet og likeverd, med små forskjeller, gode levekår, få konflikter og stor grad av trygghet er lettest å oppnå når mennesker går sammen om å løse felles problemer og utfordringer. Utviklingen av velferdsstaten er resultatet av et slikt samarbeid.

       Velferdsstaten har vist oss at vi som enkeltmennesker har hatt og fortsatt har en egeninteresse av å vektlegge betydningen av et solidarisk samfunn der vi tar ansvar for flere enn oss selv og vår nærmeste familie. En godt utviklet velferdsstat bidrar til den trygghet som gjør utfoldelse og mangfold til et felleseie - til et samfunn det er godt å leve i for alle.

       Velferdsstaten er et sikkerhetsnett for trygghet og omsorg som alle mennesker har behov for på forskjellige stadier i livet. En velfungerende velferdsstat er en forutsetning for at omsorg og tjenester skal være tilgjengelig for alle medlemmer i samfunnet - ikke bare for dem med god økonomi.

       Både kvinner og menn er tjent med at velferdstilbud blir utbygd for å dekke folks behov. Kvinner i lavlønnsyrker eller med lav pensjon vil tape mest på at fellesskapsløsningene blir dyrere eller dårligere.

Hovedutfordringer

       Dersom flertallet i befolkningen møter en velferdsstat som enten mangler de tjenestene de har behov for, eller som tilbyr fellesgoder med lav standard, tror dette medlem at et økende antall vil velge private løsninger framfor fellesgoder.

       De som har penger, kan kjøpe seg private pensjonsforsikringer når folketrygden trues. De kan sende sine barn i privatskoler hvis det offentlige skoletilbudet mangler lærebøker og gode lærekrefter, eller de kan velge private sykehus og klinikker når tilbudet og kvaliteten på offentlige sykehus ikke strekker til.

       Dersom flere kjøper private tjenester, vil egeninteressen i å betale for fellesgoder over skatteseddelen svekkes. På sikt vil en slik utvikling kunne skape et delt samfunn: flertallet sikrer seg og sine i et privat marked, mens de som faller utenfor, sikres et minimum av inntekt og tjenester med dårlig eller redusert standard.

       For Sosialistisk Venstreparti er det en hovedoppgave å hindre en slik utvikling. Fellesløsningene må videreutvikles slik at flertallet slutter opp om dem. Bare en offensiv politikk for økt kvalitet og bedre tilbud på offentlige tjenester mener dette medlem kan hindre at høyresida får oppslutning om å bygge ned velferdsstaten og å øke ulikheten.

       Dette medlem er bekymret for en politikk som i stadig sterkere grad vektlegger egenbetaling på viktige velferdstjenester framfor økt skattefinansiering. Etterspørsel av nødvendige velferdstjenester gjøres dermed mer avhengig av personlig økonomi. Dette vil kunne resultere i et uheldig underbruk av viktige helsetjenester og nødvendige medisiner. Utviklingen viser at mens egenbetalinger for tjenester i helsesektoren i 1986 utgjorde 1,6 mrd. kroner, var dette beløpet endret til henholdsvis 2,5 mrd. kroner i 1991 og 3,4 mrd. kroner i 1994.

       Den største forskjellen i levekår går mellom dem som har jobb, og dem som ikke har. Kampen mot arbeidsledigheten er derfor viktig i en politikk for økt utjamning og mindre forskjeller i samfunnet. Økt innsats for å skape flere arbeidsplasser er en hovedutfordring i en politikk for rettferdig fordeling. I et samfunn der vi fremdeles har barnehagekøer, helsekøer og store miljøutfordringer, er det ikke mangel på oppgaver, men mangel på politisk vilje, når køen av ledige hender ikke får tilbud om arbeid. Ulike strategier for deling av arbeid er nødvendig for å øke sysselsettingen. Dette er spesielt viktig i en tid der den teknologiske utviklingen på mange områder fører til færre arbeidsplasser. Sosialistisk Venstreparti har vært en pådriver i dette arbeidet og viser i den forbindelse til Dok.nr.8:46 (1993-1994).

       Dette medlem vil peke på fire sentrale mål i velferdspolitikken:

Situasjonen i dag

       De fleste vil i dag ha de tjenestene og den tryggheten som velferdsstaten kan tilby, mens ideologien bak ordningene tynnes stadig ut. Kravene og behovene er sterke, men den kollektive tankegangen har blitt svekket og settes stadig på prøve. Det offentlige sees på som en leverandør av ulike tjenester og i stadig mindre grad en arena for omfordeling, deltaking og medansvar.

       Individuell mestring, troen på markedet eller konkurransesamfunnets fortreffelighet, blir stadig sterkere idealer. I velferdsstatens tidsepoke har vi på mange måter, paradoksalt nok, gått fra et « vi-samfunn » til et « jeg-samfunn ».

       Dette medlem vil vise til at samtidig med denne gradvise endringen av idealer har arbeidsledigheten fått lov til å feste seg også i Norge. Vi har fått en mer markedstilpasset økonomi. Flertallet på Stortinget har gitt skatteletter til dem som trenger det minst, samtidig som det har foretatt innstramminger i viktige velferdsordninger som retten til dagpenger, sykepenger, attføring og uførepensjon samt i ordningene til enslige forsørgere.

       Resultatet er å lese i de siste tallene fra levekårsundersøkelsen. Både den og rapporter/studier fra andre norske forskningsmiljøer bekrefter det vi lenge har visst:

Veien framover

       Kampen mot arbeidsledigheten, mot økende nyfattigdom og kriminalitet, mot utrygghet og større forskjeller i samfunnet kan best føres innefor rammene av dagens velferdsmodell.

       Norsk økonomi gir et godt grunnlag for å bekjempe forskjells-Norge. Det står ikke på vår økonomiske evne - det er den politiske viljen som i dagens situasjon ser ut til å være den største utfordringen.

       Dette medlem vil i den forbindelse vise til de økonomiske rammene som gjør det mulig å bekjempe arbeidsledigheten og løse velferdsoppgavene på en god og forsvarlig måte.

       Dette medlem vil spesielt peke på to viktige forhold:

       Dette medlem mener at sammenlignet med andre land gir dette spillerom i den økonomiske politikken. Det avgjørende er etter dette medlems vurdering de politiske valgene vi gjør. I stedet for å gi skattelette til de rikeste, øke utbyttebetalingen i næringslivet og redusere offentlig sektors andel av BNP, mener dette medlem vi må prioritere tiltak for å sysselsette flere og bevare en sterk offentlig sektor.

       En politisk mobilisering til fordel for solidaritetssamfunnet, for fellesskapet, for likhetstanken og for mer rettferdighet, er nødvendig om dagens utviklingstrekk ikke skal få slå rot - bli morgendagens samfunn.

       Behandlingen av velferdsmeldingen i Stortinget vil gi et viktig signal om hvilken vei det politiske flertall ønsker å gå i tida framover.

       For Sosialistisk Venstreparti er det avgjørende at velferdsdebatten nå setter fokus på vår tids største utfordring - arbeidsledigheten. Det er ledigheten som øker presset på velferdsstatens ulike ordninger. Mindre ledighet fører til mindre sosiale utgifter.

       Når myndighetene fører en lite offensiv sysselsettingspolitikk, er det andre samfunnsområder som får merke det. Folk trenger penger å leve av - det er dyrt for velferdsstaten å ha 150.000 registrerte ledige og tusenvis av mennesker som er undersysselsatt, eller som på grunn av redusert arbeidsevne ikke melder seg ledig i et sterkt konkurransepreget arbeidsmarked.

       I prosessen rundt framleggelsen av velferdsmeldinga har enkelte forsøkt å skape et inntrykk av at det er velferdsordningene som er hovedproblemet - ikke mangel på lønnet arbeid. Dagens ordninger hindrer pågangsmot og kreativitet mener noen. Dette er høyresidas forsøk på å mistenkeliggjøre brukerne, de som er presset ut av et stramt arbeidsmarked. Hensikten med en slik argumentasjon er å redusere velferdsstatens forpliktelser og ytelser. De ønsker en reduksjon i de offentlige overføringene - en mindre offentlig sektor.

       Resultatet av en slik politikk - høy ledighet og innstramminger i de offentlige ytelser, er forverra levekår for utsatte grupper.

       Sosialistisk Venstreparti vil advare mot en slik utvikling.

       For øvrig vil dette medlem vise til sine merknader og forslag under de enkelte kapitler i innstillinga.

1.2.5 Generell merknad frå Kristeleg Folkeparti

       Komiteens medlem frå Kristeleg Folkeparti vil understreka at sosial rettferd og tryggleik bygd på det kristne menneskesyn, nestekjærleiksbodet og forvaltartanken har vore utgangspunktet for Kristeleg Folkeparti sin politikk gjennom heile partiet si historie. Målet med velferdspolitikken er å gje alle gode levekår og tryggleik slik at dei får naudsynt hjelp den dagen dei treng det, uavhengig kvar i landet ein bur.

       Dette medlem vil peike på at velferd ikkje berre dreier seg om økonomi. Det dreier seg og om det å ha det godt med seg sjølve og dei ein har rundt seg. Velferdspolitikken må ha omsorg for heile mennesket som mål, både sjel og lekam. Livskvalitet er eit viktig omgrep i velferdsdebatten.

       Dette medlem viser til at dei aller fleste har det godt materielt sett i Noreg i dag. Samstundes er det stadig fleire sjølvmord, fleire skilsmisser, meir valdskriminalitet og fleire som har rusmiddelproblemer. Dette er store utfordringer for velferdssamfunnet, som ikkje berre kan løysast ved å løyva meir pengar.

       Dette medlem vil understreka at kvar einskilt har eit eige ansvar for livet sitt og for eiga helse og sosial tryggleik. Fellesskapet korkje kan eller skal bera hovedansvaret for den einskilde sitt liv, men skal sikra ei deling av godene i samfunnet som gjer det mogeleg for alle å leva eit verdig liv. Det er ei utfordring å få ei oppgåvedeling og eit samarbeid mellom enkeltmenneske, familie, frivillige og det offentlige som kan sikre ei deling av bører og god livskvalitet.

       Dette medlem meiner livskraftige sosiale nettverk i nærmiljø og lokalsamfunn er viktig ressursar i velferdssamfunnet. Samarbeid og samhandling mellom det offentlege og frivilllige organisasjonar, kyrkjelydar, velforeninger m.m. må styrkast.

       Dette medlem viser til at den frivillige innsatsen er ein stor og viktig del av det velferdsnett samfunnet vårt er avhengig av. Den private innsatsen utan fortenestemotiv har lange tradisjonar i den norske velferdsstaten. Kristeleg Folkeparti meiner det må bli slutt på at det offentlege overtar stadig fleire av dei private institusjonane. Samfunnet må leggja til rette for at denne innsatsen kan halda fram slik at det framleis blir mangfold og variasjon i velferdsordningane, både fagleg, ideologisk og administrativt. Den frivillige innsatsen er eit viktig supplement til den offentlege, og må få driva på basis av eigenarten sin.

       Dette medlem vil peika på at frivillighetssentralane har gitt positive erfaringar om korleis ein kan utløyse frivillig innsats. Det må leggjast til rette for at det kan bli oppretta slike sentralar i fleire kommunar. Men det er eit paradoks at medan det offentlege gjennom årtider har kommunalisert mange av dei oppgåver som blei drivne av friviljuge organisasjonar, blir desse tenestene no igjen spurte etter, men då organisert gjennom frivillighetssentralane.

       Dette medlem vil understreka at folketrygda er ein av grunnpilarane i velferdssamfunnet vårt. Ho er eit sikringsnett som gjer det mogeleg for folk å oppretthalda ein viss økonomisk levestandard både ved sjukdom, dersom ein blir ufør, tap av forsørgar, arbeidsløysa og pensjonsalder. Dei som ikkje har vore yrkesaktive, har og ein sjølvstendig rett til pensjon frå folketrygda. Innføring av pensjonspoeng for omsorgsarbeid for pleietrengande familiemedlemmer og for omsorg for eigne born var eit viktig framsteg i arbeidet for å betra kvinner sine pensjonsrettar. Det var eit steg attende da det vart vedteke å redusera rettane til uføretrygd for dei heimearbeidande. Kristeleg Folkeparti meiner dei som blir uføre medan dei er heime med omsorgsoppgåver som gir rett til omsorgspoeng, må få rekna ut uføretrygda si som om dei ville gått ut i arbeid igjen etter at omsorgsperioden var slutt.

       Dette medlem viser til at Kristeleg Folkeparti tidlegare har foreslått ei ordning med rett til omsorgspermisjon utan løn i inntil 2 år for yrkesaktive som vil ta omsorgsansvar for pleietrengjande familiemedlemmer. Dei som får slik permisjon, skal ikkje miste løns- og konkurranseansiennitet. Dei vil og kunne få omsorgsløn frå kommunen og ha rett på 3 pensjonspoeng.

       Dette medlem meiner det er viktig å innføre ein slik rett. Det vil gjera det mogeleg for fleire av dei som ynskjer det, å ta på seg pleieoppgåver, og fleire pleietrengjande vil få hjelp.

       Dette medlem ser verdien av større fleksibilitet når det gjeld trygd og arbeid. Det må bli enklare å kombinera trygd og arbeid utan å tapa retten til trygd når inntekta auker. Det må vera lønsamt å auka arbeidsinnsatsen, og trygdemottakarne må kunne prøva seg i arbeid i lengre tid utan å mista rettar. Her må både arbeidsgivarane og regelverket gi rom for ulike løysingar for den einskilde.

       Dette medlem vil peika på at mange som får attføringspengar, opplever at dei blir kasteballar mellom trygdekontora og arbeidskontora. Dei er for friske til å få uføretrygd, men for sjuke til at arbeidskontoret prioriterar dei i køen der. Dette må Regjeringa gripe fatt i slik at samarbeidet mellom etatane blir betre og den einskilde får naudsynt hjelp.

       Dette medlem vil understreka at det er viktig med eit utstrakt og godt samarbeid mellom ulike offentlege etatar, både statlege og kommunale. Sosialkontora er også ei viktig brikke i det samla økonomiske tilbodet til dei som har det vanskeleg på ulike måtar. Det er viktig at også dei som treng hjelp på sosialkontoret, får naudsynt hjelp til å klara seg sjølv slik at dei ikkje blir avhengig av sosialhjelp over lang tid.

       Dette medlem har merka seg at mange av dei som lever av ulike trygdeordningar, ofte får sosialhjelp i tillegg. Departementet må sjå på reglane om det er endringar som kan gjerast slik at det skal bli lettare for trygdemottakarane å klara seg økonomisk med den trygda dei får.

       Dette medlem meiner dei offentlege velferdsordningane må bli betre for dei som treng det mest. Kristeleg Folkeparti vil prioritera funksjonshemma, pleietrengande eldre, vanskelegstilte gravide og aleineforeldra i denne samanhengen. Dette vil ein kome attende til under andre avsnitt i innstillinga.

       Dette medlem vil peika på at det er kommunane som har ansvaret for mange av dei områda som har verknad på folk sin velferd. Kommunane må difor settast økonomisk i stand til å løysa oppgåvene dei har både overfor pleietrengande eldre og funksjonshemma. Når talet på eldre over 80 år aukar sterkt i åra framover, vil det også føra med seg at tilboda for denne gruppa må bli fleire. Kristeleg Folkeparti vil derfor i åra framover auka overføringane til kommunane slik at dei blir i stand til å gje personar som treng omsorg, eit tilstrekkeleg tilbod.

       Dette medlem viser til at mange forhold som har stor verknad for folk sin velferd, ikkje er tatt opp i meldinga. Det gjeld mellom anna familie- og utdanningspolitikken. Familien er ein basis for fellesskap og sosialt liv. Den familiepolitikken som blir ført, har ein avgjerande verknad på dei haldningane og verdiane som pregar utviklinga i samfunnet.

       Dette medlem legg stor vekt på å gjera det mogeleg for familiane å få meir tid saman. Familiane må få ein reell valfridom mellom arbeid i og utanfor heimen medan borna er små. Det må bli økonomisk mogeleg for ein av foreldra å vere heime med omsorg for eigne born dersom dei ynskjer det. Kristeleg Folkeparti har derfor foreslått ei kontantstøtte til familiane som på sikt skal vere like stor som den statlege støtta til ein barnehageplass for same alderstrinn.

       Dette medlem ser det som ei stor utfordring å sikra folketrygda i framtida. Det må settas av reservar no slik at samfunnet i framtida ikkje blir heilt avhengig av sterk økonomisk vekst for å klara dei utgiftene som kjem. Mellom anna bør det vurderast å auka fondsoppbygginga gjennom auke i trygdeavgifta som kan leggjast inn i folketrygdfondet. Det må arbeidast med korleis folketrygdfondet kan brukast i framtida som ein del av finansieringa av folketrygda.

       Dette medlem legg til grunn at folketrygda skal vera den viktigaste grunnsteinen i velferdssamfunnet også i framtida. Dette vil stilla krav til oss alle om solidaritet med dei sjuke og pleietrengande, dei som er funksjonshemma, dei arbeidslause og dei som er åleine om omsorg for borna. Dei friske og arbeidsføre må vere villig til å betala noko meir enn i dag for at folketrygda skal ha ein trygg basis også i det neste århundret.

1.2.6 Generell merknad fra Fremskrittspartiet

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil hevde at ansvaret for å utvikle et godt velferdssamfunn påhviler både staten og det enkelte menneske.

       Det enkelte menneske må gis frihet og muligheter til egenutvikling og tillegges personlig økonomisk ansvar for seg selv og sin familie. Dette betinger imidlertid etter dette medlems mening at statsskatt på eget arbeid må være minimal og helst fjernes. Skattleggingen må i større grad enn nå legges på forbruk.

       Statens ansvar i velferdssamfunnet må etter dette medlems mening være å sikre alle tilstrekkelig helsetilbud, omsorg for eldre og funksjonshemmede, en rimelig alderspensjon, samt sørge for tilstrekkelig utkomme for dem som pga. sykdom eller funksjonshemming ikke er i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Dette medlem mener at de utfordringer vi står overfor i fremtiden, understreker at man må prioritere mellom ulike formål. Det relativt høye skatte- og avgiftsnivå i Norge gjør at en ikke i vesentlig grad kan dekke økte bevilgninger gjennom en økt skattefinansiering. En av de viktigste politiske oppgavene er å finne den riktige balansen mellom hensynet til verdiskapning og solide offentlige finanser og hensynet til gode ordninger for den som trenger det.

       Dette medlem mener at det er den løpende nasjonalinntekten som danner det økonomiske grunnlaget for velferdsordningene. Det er derfor viktig at verdiskapningen holdes på et nivå som kan danne grunnlag for fortsatt sterk satsing på våre velferdsordninger. Overføringene utgjorde i 1900 knapt 1/10 av de samlede offentlige utgifter eller ca 1 % av BNP. I 1995 er de kommet opp i omtrent halvparten av utgiftene eller noe under 30 % av BNP. Denne økningen av overføringene kan etter dette medlems skjønn ikke fortsette.

       Dette medlem mener at den foreliggende velferdsmelding i for liten grad legger opp til at enkeltmennesket må ta større ansvar for sin livssituasjon og sin velferd. Dette medlem mener også at enkeltmennesket i større grad må ta konsekvensene av egne valg. Solidaritet og sosial rettferdighet må etter dette medlems mening nødvendigvis ikke alltid være kanalisert og administrert av det offentlige.

       Dette medlem er enig i at folketrygden fortsatt bør være en offentlig forsikringsordning for helse- og omsorgstjenestene, dekke alderspensjoner, uførepensjoner og etterlattepensjoner, samt gi rimelig utkomme ved arbeidsledighet. De øvrige overføringene som i dag belastes folketrygden, og som er av mer sosialpolitisk karakter, bør etter dette medlems vurdering overføres til det ordinære statsbudsjett.

       Ansvaret for sykepengedelen bør vurderes overført til partene i arbeidslivet, slik eksempelvis Nederland har gjort med godt resultat. Et direkte ansvar for partene i arbeidslivet for sykepengeutgiftene vil i større grad ansvarliggjøre viktigheten av et godt arbeidsmiljø og styrke det forebyggende helsearbeid i bedriftene.

       Dette medlem har merket seg at Regjeringen i meldingen er relativt optimistisk når det gjelder folketrygdens fremtidige økonomi i et tidsperspektiv frem mot år 2030. Dette medlem deler ikke denne optimisme.

       Dette medlem viser til siste generalforsamling i den verdensomspennende FN-organisasjonen ISSA - International Sosial Security Assosiation - hvor det nylig ble foretatt en bred gjennomgang av utviklingstrekkene og tendensene for trygdesystemene i organisasjonens medlemsland, hvor Norge også er med. Det var en alminnelig oppfatning blant trygdeinstitusjoner og beslutningstakere over hele verden at endringer på trygdeområdet både er uunngåelig og nødvendig.

       Dette medlem vil mene at folketrygdens fremtid i Norge ikke kan sikres bare ved å øke avgiftene eller ved å justere stønadsreglene.

       Dette medlem mener at omfattende reformer i folketrygden når det gjelder områdene alderspensjon, dekning av utgifter til helsetjenester og arbeidsløshetstrygd, er nødvendige. Dette medlem har merket seg at Regjeringen i Velferdsmeldingen ikke har gått inn for gjennomgripende reformer i vårt trygde- og velferdssystem, men nøyer seg med mindre justeringer og i store trekk med å opprettholde velferdsordningene som de er i dag. Dette medlem er redd for at dette kan gi alvorlige konsekvenser et stykke ut i det neste århundre.

       Dette medlem mener at Velferdsmeldingen i liten grad diskuterer hvilken betydning høye sosiale avgifter på næringslivet har på landets konkurranseevne og sysselsetting.

       Dette medlem vil bemerke at Regjeringen bare i liten grad i Velferdsmeldingen foreslår en dreining av ytelsene mot de mest trengende, og fortsatt i vesentlig grad opprettholder generelle ordninger.

       Dette medlem er positiv til at Regjeringen i meldingen har lagt stor vekt på det forebyggende aspekt representert ved arbeidslinjen, men dette medlem føler at arbeidslinjen i denne sammenheng er for sterkt økonomisk motivert. Strategien for arbeidslinjen i meldingen er mer preget av å true enn å lokke.

       Dette medlem mener med andre ord at meldingen i for liten grad fremmer positive incitamenter for å motivere til arbeid fremfor trygdeløsninger.

       Dette medlem finner det spesielt uforståelig at Regjeringen i sin Velferdsmelding, til tross for en trang folketrygdsøkonomi, ikke legger forholdene bedre til rette for privat sparing og pensjonsforsikring, for inntektssikring ved oppnådd pensjonsalder, men snarere tvert om legger opp til en vesentlig innstramming for private pensjonsordninger og sparing med skattestimulans. Her mener dette medlem at Regjeringen går den motsatte vei av hva andre store industriland gjør, eksempelvis Sverige, Italia og Japan.

       Uforståelig er det også for dette medlem at Regjeringen i meldingen ikke legger opp til en fondsoppbygging av deler av folketrygden.

       Regjeringen bygger sin optimisme på flere tvilsomme forutsetninger, nemlig full sysselsetning, vellykket arbeidslinje og fortsatt høykonjunktur. Selv om dette medlem også har som målsetning full sysselsetning, er det vel lite trolig at vi noen gang kommer dit. Men selv med full sysselsetning vil dette medlem vise til at fra omkring år 2010 vil det bare være i underkant av to yrkesaktive for hver pensjonist/trygdet, mens det i dag er litt under tre yrkesaktive. Dette vil naturlig nok gi som konsekvens at de yrkesaktive i fremtiden vil måtte ta på seg større byrder for å opprettholde nåværende pensjonsordninger, om en ikke får til en fondsoppbygging av folketrygdfinansieringen.

       Dette medlem mener at meldingens kanskje største svakhet er at den ikke går inn i det motsetningsforhold som ligger i den såkalte arbeidslinja som innebærer at flest mulig mennesker skal ut i arbeidslivet utenfor hjemmet, samtidig som det erkjennes at det verken er ønskelig eller mulig å erstatte mye av den private omsorg med offentlige tjenester. Ved stadig å premiere folk som går ut i arbeidslivet, og å la folk som enten ikke kan eller vil ut i arbeidslivet i stikken, undergraver man den private omsorgen og fremmer en usosial forskjellsbehandling til fordel for folk som har lønnsinntekt. Dette medlem mener i denne sammenheng at meldingen forsøker å kamuflere at den familiepolitikk den baserer seg på, innebærer mest støtte til toinntekts familier dvs. til ektefeller som stort sett tjener mest. En slik arbeidslinjepolitikk basert på at det alltid er nok arbeidsoppgaver utenfor hjemmet, fører til at de som trenger mest hjelp og pleie, ikke får det. Dette går først og fremst utover kvinner som i stor utstrekning må nøye seg med minstepensjon, og som ofte er henvist til å leve enslig i alderdommen. Man ser her klart etter dette medlems mening at den såkalte likestillingen i virkeligheten går på bekostning av de svakstilte kvinner. Dette medlem mener således at både de nåværende og fremtidige velferdsordningene i altfor sterk grad betinges av aktiv deltagelse i arbeidslivet, og dette kan føre til en presset livssituasjon for de aller svakest stilte.

       Dette medlem viser til at så langt har arbeidslinjen ikke vært noen suksess. Antall uføre øker igjen, og altfor mange mennesker under attføring er blitt kasteballer i attføringssystemet og mange har endt på sosialhjelp. Arbeidslinjen forutsetter nærmest full sysselsetning og urealistisk positiv tilrettelegging fra næringslivet. Skal næringslivet få pålegg om tilrettelegging av arbeidsplasser for funksjonshemmede av ulik grad, må etter dette medlems mening næringslivet kompenseres for dette. Dette medlem kan ikke se at Regjeringen i meldingen har tatt høyde for dette.

       Dette medlem vil peke på at oljeinntektene vil avta betydelig et stykke ut i år 2000, og det er bare en sterk satsing på investering i næringslivet i Fastlands-Norge som kan demme opp for det skattetap som påføres samfunnet ved reduserte oljeinntekter. Regjeringen viser i meldingen til at det nå er opprettet et Petroleumsfond som skal være en sikkerhet også for folketrygdens fremtidige økonomi. Men dette medlem vil i denne forbindelse peke på at så langt er Petroleumsfondet eller deler av dette ikke øremerket og lovregulert som folketrygdfond. Dette medlem ser imidlertid positivt på at Petroleumsfondet er opprettet, og at generasjonsregnskapet nå er tatt på alvor. Dette medlem er imidlertid skuffet over at Regjeringen i Velferdsmeldingen ikke har gått dypere inn i vurderingen om et fondsbasert system i folketrygden på linje med det som praktiseres i privat forsikring.

       Dette medlem er bekymret for at Regjeringens forutsetninger for en stabil folketrygdøkonomi utover i år 2000 vil svikte og kan gi som resultat en betydelig høyere folketrygdavgift og en enda større underegulering av grunnbeløpet i folketrygden. Videre er dette medlem engstelig for at en sviktende folketrygdøkonomi i fremtiden kan resultere i strakstiltak for å holde utgiftsveksten nede, slik Stortinget eksempelvis gjorde i 1991 med endring av opptjeningstak og reduksjon av pensjonsprosenten. På sikt mener dette medlem at slike endringer vil føre til at alle om en tid faktisk blir minstepensjonister. Slike grep svekker tilliten til folketrygden og dens forutsigbarhet.

       Dette medlem finner det både uforståelig og urettferdig at meldingen legger opp til en rekke innstramminger i private tjenestepensjoner og egne private pensjonsordninger. Dette medlem mener at de foreslåtte innstramminger i private pensjonsforsikringer favoriserer offentlig tjenestepensjonsordning og demper kapitaloppbygging i form av forsikringssparing og sparing med skattefordel. Dette medlem mener at istedenfor å stramme inn på de private pensjonsordningene burde Regjeringen stimulere til økt sparing, også gjennom private tjenestepensjonsordninger og private egenpensjonsordninger med skattefordeler.

       Dette medlem mener at skal en få til en forsvarlig helsetjeneste og eldreomsorg, med like tilbud over hele landet, må helsetjenesten og eldreomsorgen rettighetfestes og bli et statlig ansvar betalt av folketrygden. Dette medlem mener at det må regelfestes et minstebeløp for sosialhjelp og videre at sosialhjelpen må bli et statlig ansvar i fremtiden. Dette medlem viser ellers til sine særmerknader under de ulike kapitler i innstillingen.

2. Vår sosiale velferd og levekår i hovedtrekk

2.1 SAMMENDRAG

       Det understrekes i meldingen at det er en nær sammenheng mellom gode levekår, sosial velferd og arbeid, og at utviklingen på arbeidsmarkedet derfor i betydelig grad påvirker befolkningens levekår. Det pekes på at mens ledigheten i Norge var svært lav i etterkrigstiden fram til 1975, økte den sterkt fra begynnelsen av 1980-tallet. Særlig har situasjon vært vanskelig for ungdom og eldre arbeidstakere. Personer med lav utdanning rammes oftere av arbeidsledighet enn personer med høy utdanning. Situasjonen på arbeidsmarkedet har blitt bedre fra annet halvår 1993.

       Følgende hovedtrekk framholdes som framtredende i dagens situasjon:

       Det uttales videre i meldingen at de aller fleste nordmenn fikk bedre levekår i løpet av 1980-tallet, at inntektsfordelingen holdt seg relativt stabil i denne perioden, og at det har vært en positiv utvikling i de samlede levekår i årene 1980 - 1991. Av negative trekk i utviklingen av levekårene nevnes økonomiske og sosiale problemer som følger av problemene på arbeidsmarkedet.

       Om pensjonistgruppene uttales at de jevnt over har hatt en positiv inntektsutvikling, både på grunn av gjennomsnittlig økte utbetalinger fra folketrygden, men også fordi inntektskilder utenfor folketrygden, særlig tjenestepensjoner og kapitalinntekter, har økt vesentlig de siste årene. Levekårene blant eldre personer er likevel ikke på nivå med befolkningen for øvrig, særlig gjelder dette enslige over 79 år.

       Mottakere av overgangsstønad kommer dårlig ut i inntekt sammenliknet med andre grupper. Mange enslige forsørgere oppgir også at de har økonomiske problemer. På tilsvarende måte kommer også sosialstønadsmottakere dårligere ut levekårsmessig sammenlignet med andre grupper både med hensyn til inntekt, bolig og helse.

       Levekårsundersøkelsen viser at funksjonshemmede oftere har større økonomiske problemer enn den øvrige befolkning. Unge uføre med rett til garantert tilleggspensjon har imidlertid hatt en sterk inntektsvekst de senere årene.

       Det pekes på at det særlig er langtidsledige og mottakere av sosialstønad som i størst grad opplever at levekårene hoper seg negativt opp. Pensjonistgruppene og enslige forsørgere kommer relativt bedre ut, men likevel vesentlig dårligere enn befolkningen totalt.

2.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil understreke at det er en nær sammenheng mellom levekår og situasjonen på arbeidsmarkedet, både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet. Komiteen har merket seg at situasjonen på arbeidsmarkedet nå er noe bedret, men registrerer samtidig at arbeidsledigheten er høy blant enkelte grupper ungdom og innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. Komiteen mener det er et mål å gjenreise den fulle sysselsettingen, og det må derfor rettes en særskilt innsats overfor de gruppene som er mest utsatte.

       Komiteen har merket seg at på tross av generell levekårsforbedring på 1980-tallet sakker noen grupper akterut. Komiteen viser til at langtidsarbeidsledige og mottakere av sosialstønad er de gruppene som har hatt dårligst levekårsutvikling, og som ser ut til å ha en opphopning av problemer. Komiteen er særlig bekymret for de unge i en slik situasjon. Komiteen mener også det er viktig å gjøre noe med situasjonen for deler av gruppene funksjonshemmede, enslige forsørgere, innvandrere og eldre. Et mål ved behandlingen av velferdsmeldingen er derfor å ivareta interessene til disse gruppene og sikre en jevn fordeling av ressursene.

       Antallet alderspensjonister økte sterkt fra 1980 til 1994. Komiteen vil vise til at de fleste har fått bedret sine levekår. Det er likevel store forskjeller innad i gruppen. Komiteen vil poengtere at selv om de fleste eldre har fått en god materiell levestandard, er det likevel noen som har problemer med isolasjon, ensomhet og mangel på omsorgstilbud. Dette er en utfordring for det offentlige i samarbeid med familiene og frivillige organisasjoner.

       Komiteen registrerer at det de seinere år har vært ujevn utvikling i antallet som gjennomgår ulike former for attførings- og rehabiliteringstiltak. Det er viktig å følge denne utviklingen nøye slik at de ulike tiltakene svarer til de behov som faktisk foreligger. Komiteen vil særlig understreke viktigheten av at tiltak settes raskt i verk når sykdom oppstår, noe som er viktig for den enkelte og for muligheten til raskt å komme i arbeid igjen. Komiteen vil videre understreke betydningen av et godt samspill mellom arbeidstakere, arbeidsgivere, arbeidsmarkedsetaten, leger og trygdekontor for å få folk raskest mulig friske og ut i arbeid igjen.

       Utviklingen av antall uførepensjonister har også variert. Fra 1980 til 1991 var det en sterk økning i gruppen som mottok uførepensjon, i 1992 og 1993 var det en utflating, mens det fra 1994 igjen har vært en mindre oppgang i antall uføretrygdede. Komiteen mener det er viktig å finne årsakene til at økningen er størst for kvinner og særlig for yngre kvinner.

       Det var også gjennom 1980-tallet en sterk økning i antallet enslige forsørgere. Komiteen vil vise til at utbyggingen av barnehager, skolefritidsordninger, og utvidede permisjonsmuligheter i forbindelse med fødsel gjør det enklere å kombinere omsorg for barn med arbeid eller utdanning.

       I perioden 1980 til 1993 var det en økning i antall sosialhjelpsmottakere og i sosialstønadsutbetalingene. Komiteen viser til at det er flere årsaker til denne økningen som blant annet flere enpersonshusholdninger, flere samlivsbrudd og arbeidsledighet. Det er også forskjeller mellom kommunene med hensyn til hva som er de vanligste årsakene til behov for sosialstønad. Komiteen mener imidlertid det er foruroligende at en såvidt stor andel av befolkningen er stønadsmottakere. Komiteen vil poengtere at sosial stønad er et sikkerhetsnett. Det er imidlertid et mål at færrest mulig skal motta sosial stønad som en permanent ytelse, men at den enkelte skal få hjelp og bistand til å komme i aktivitet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil vise til at utviklingen i sykefraværet har variert mye. Etter en vekst i sykefraværet i deler av 1980-årene ble sykefraværet redusert fra 1988 til 1994. I slutten av 1994 og i 1995 har det igjen vært en økning i korttidsfraværet. Flertallet mener det er nødvendig å følge denne utviklingen nøye og viser til at samarbeidet om redusert sykefravær mellom LO og NHO har oppnådd positive resultater. Flertallet mener det er et mål at sykefraværsprosjektet videreføres og også omfatter virksomheter utenfor LO/NHO-området. Det er videre flertallets oppfatning at det sykdomsforebyggende arbeidet på arbeidsplassene må styrkes, blant annet gjennom bedriftshelsetjenesten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg at det har vært ulik utvikling når det gjelder levekår blant ulike grupper. Samtidig har grupper av stønadsmottagere som har de dårligste levevilkårene, økt meget sterkt. Disse medlemmer vil påpeke at det først og fremst er viktig å stimulere til en utvikling der flest mulig i yrkesaktiv alder ikke blir avhengig av offentlige stønader. Flere arbeidsplasser, et bedre fungerende arbeidsmarked og krav til at den enkelte tar initiativ til å kvalifisere seg til arbeidsmarkedet, er viktig for å lette presset på trygde- og stønadssystemet. Disse medlemmer mener at det bør åpnes for privat arbeidsformidling.

       Disse medlemmer vil også minne om at store grupper av arbeidstagere, ikke minst de som arbeider innenfor en del typiske « kvinneyrker » eller har redusert arbeidstid, ikke sitter igjen med høyere nettoinntekt enn mange stønadsmottagere. Disse medlemmer vil advare mot å utvikle trygde- og stønadsordningene slik at det ikke lønner seg å ta ordinært lønnsarbeid for grupper som har muligheter til å delta i det ordinære arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om generell tillatelse til privat arbeidsformidling. »

3. Det økonomiske grunnlaget for vår sosiale velferd

3.1 SAMMENDRAG

       Det understrekes at hovedmålet i Regjeringens økonomiske politikk er å trygge og videreutvikle velferdssamfunnet, også for framtidige generasjoner gjennom å holde en høy arbeidsstyrke og orden i de offentlige finanser. Regjeringen vil føre en økonomisk politikk som kan legge grunnlag for fortsatt lav pris- og kostnadsvekst for å forbedre konkurranseevnen, og dermed styrke grunnlaget for en høy sysselsetting.

       Regjeringen vil bruke oppbygging av formue i Statens petroleumsfond som et virkemiddel til å vektlegge langsiktige hensyn. Den anslåtte veksten i petroleumsinntektene de nærmeste årene skal bidra til å styrke budsjettbalansen og generasjonsfordelingen. Som et absolutt minstekrav til generasjonsfordeling vil Regjeringen legge til grunn en budsjettpolitikk som bidrar til at framtidige generasjoner ikke får lavere levestandard enn dagens generasjoner.

       Som et hovedbudskap i Regjeringens politikk framholdes det at det er nødvendig å unngå at sysselsettingen svekkes. Utstøting av arbeidskraft til permanente stønadsordninger eller nedsatt pensjonsalder må unngås, og en må også unngå at grupper av ungdom varig stenges ute fra arbeidslivet. Det påpekes at for å oppnå dette er en aktiv struktur- og næringspolitikk, bl.a. ved tiltak som kan forbedre arbeidsmarkedets virkemåte, derfor nødvendig.

       Det vises til at barnetrygdens framtid og utforming har vært i fokus i ulike sammenhenger, og at det bl.a. har vært reist spørsmål om å skattlegge barnetrygden eller å gradere den etter barnets alder eller etter mottakers inntekt. Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal vurdere bl.a. de fordelingsmessige aspektene ved overføringsordningene, herunder barnetrygden, samt innvirkningen på yrkesdeltakelsen, særlig blant kvinner.

       Under drøftingen av utviklingen av antall uførepensjonister vises det bl.a. til at befolkningsutviklingen isolert sett tilsier at det vil bli en økning fram til 2010, og at det derfor er viktig å forsøke å beholde flere av dem som ellers ville ha blitt uførepensjonert, i arbeidsstyrken.

       Om kvinners yrkesdeltakelse uttales det bl.a. at denne økte sterkt i 1970- og 1980-årene, men også at antall timeverk utført i gjennomsnitt pr. kvinne er betydelig lavere enn for menn, og at det derfor fortsatt kan være potensial for økning i kvinners yrkesdeltakelse.

       Det påpekes at et økende antall eldre ventelig vil medføre økt etterspørsel etter pleie- og omsorgstjenester etter århundreskiftet. Befolkningsutviklingen vil imidlertid også være viktig for etterspørselen etter andre former for offentlig tjenesteyting, som barnehager, skoler og helsetjenester, bl.a. fordi slike tjenester i stor grad retter seg mot bestemte aldersgrupper.

       Det framholdes at de langsiktige makroøkonomiske beregningene gir grunnlag for begrenset vekst i ressursbruken i kommuneforvaltningen. Sett i lys av at det historisk har vært en betydelig vekst i standard og dekningsgrad i kommuneforvaltningens tjenesteyting, betyr dette ifølge meldingen at en framover vil stå overfor sterkere krav til effektiv ressursbruk og strammere prioritering mellom oppgaver enn tidligere. Regjeringen vil legge vekt på at kommunene i størst mulig grad bør utforme og bygge ut et pleie- og omsorgstilbud som er tilpasset de lokale forhold, og ikke bestemt av muligheter til finansielle tilpasninger.

       For å sikre et varig, økonomisk grunnlag for de ønskede sosiale velferdsordningene framholdes det som nødvendig at de har fordelingsvirkninger som de fleste oppfatter som rimelige.

3.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil understreke at arbeidsledighet er sløsing med menneskelige ressurser og innebærer økte utgifter og reduserte inntekter for staten. Ledighet virker ofte passiviserende og nedbrytende på den enkelte som rammes. På sikt er ledigheten derfor en stor trussel mot velferdsstaten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at befolkningsframskrivninger tyder på at det i framtiden vil bli færre yrkesaktive pr. pensjonist. Det vil derfor bli stadig viktigere at så mange som mulig i arbeidsdyktig alder er tilgjengelige på arbeidsmarkedet. Flertallet mener derfor at en god politikk for å sikre velferdsstatens økonomiske fundament er en politikk for økt sysselsetting. Et sentralt element i en slik politikk vil være å styrke verdiskapingen.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil peke på at norsk økonomi er svært åpen og dermed avhengig av internasjonal handel for å sikre verdiskaping og sysselsetting. Det er derfor viktig at den økonomiske politikken også innrettes slik at den bidrar til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne.

       Dette flertallet viser til at utbyggingen av velferdstilbudet har skjedd gjennom at det offentlige har påtatt seg et ansvar for stadig flere oppgaver. De offentlige utgiftene har vokst fra under 10 % av BNP ved århundreskiftet, mens de for 1996 er anslått til 47 % av BNP. En stor del av denne økningen er økte overføringer til private. Offentlig sektor har dermed fått en stadig viktigere fordelingspolitisk rolle. Det er derfor viktig at velferdsordningene utformes slik at de støtter opp om velferden på lang sikt.

       Dette flertallet viser til at det i flere år har vært arbeidet med å forbedre styringen av statlige ressurser. For å unngå feildisponeringer og feilaktig bruk av midler er det viktig at rapporteringen, datagrunnlaget, økonomistyringssystemer m.v. er så godt som mulig. Spesielt er det viktig å utvikle rapporteringsverktøy som gir et reelt bilde av om målsettinger for bruk av statlige midler er oppfylt.

       Dette flertallet viser til at bare en mindre del av den offentlige tjenesteproduksjonen er finansiert ved brukerbetaling. Priser brukes således i liten utstrekning for å styre ressursbruken i offentlig tjenesteyting. Dette flertallet vil vise til at Regjeringen har nedsatt Brukerbetalingsutvalget som skal vurdere dagens betalingssystemer i pleie- og omsorgssektoren. Dette flertallet vil understreke at målsettingen med gjennomgangen er å finne bedre og mer rettferdige systemer. Det er også et mål at de med svakest økonomi skal skjermes mer mot egenandeler. Dette flertallet mener videre det bør vurderes hvordan brukerbetaling kan ivareta både effektivitets- og fordelingshensyn. Dette flertallet vil be om at brukerbetalingsordningene blir forelagt Stortinget som egen sak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at den økonomiske utvikling i årene framover vil være avhengig av så vel befolkningssammensetning og yrkesaktivitet som verdiskapningen i samfunnet. Med de pensjonsforpliktelser staten har, og med den veksten i antall eldre som vil komme, er det klart at samfunnets utgifter både til pensjoner og til ulike omsorgstjenester vil øke sterkt i neste århundre. Dette må det tas hensyn til i behandlingen av de årlige budsjetter og langtidsplaner.

       Flertallet vil peke på at nedgangen i oljeinntektene om noen år, gir grunn til bekymring dersom det ikke oppnås vekst i annen næringsaktivitet som vil gi staten inntekter. Økt sysselsetting og et konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv er av avgjørende betydning for å at Norge fortsatt skal ha et solid økonomisk fundament og kunne trygge velferdsordningene.

       Flertallet mener samtidig det er viktig å understreke at vår generasjon her i landet generelt har en høyere levestandard en noen tidligere generasjon har hatt. Slik det nå er, akkumuleres større og større forpliktelser på de yrkesaktive generasjoner i neste århundre. Det er nødvendig å innrette økonomien slik at belastningen blir bedre fordelt mellom generasjonene. Velstandsutviklingen må også ta hensyn til en bærekraftig utvikling og til utjamning mellom verdens rike og fattige land.

       Flertallet legger til grunn at folketrygden fortsatt skal være den økonomiske bærebjelken i det norske velferdssamfunnet. Det er av stor betydning at alle føler trygghet for at Folketrygden vil innfri sine fremtidige forpliktelser uten at opparbeidede rettigheter reduseres. Dette vil i stor grad være betinget av at det skapes en sikker økonomisk basis for folketrygdens forpliktelser i framtiden.

       Flertallet viser til at folketrygdfondet nå er på ca 93 mrd. kroner, og at de årlige renteinntektene hvert år tillegges fondet slik at fondet stadig blir større. For første gang vil det i 1996 bli avsatt penger på petroleumsfondet. Offentlig sparing i form av slik fondsoppbygging, vil være med å sikre større økonomisk handlefrihet når utgiftene til pensjoner øker, og oljeinntektene sannsyligvis går ned utover i neste århundre.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at budsjettpolitikken som et minimum må bidra til at framtidige generasjoner ikke får lavere levestandard enn dagens generasjoner. En uforsvarlig budsjettpolitikk i dag vil redusere det økonomiske grunnlaget for framtidige generasjoners velferd. Norsk økonomi nyter i dag godt av store inntekter fra petroleumssektoren. Dette er en naturressurs som også framtidige generasjoner bør nyte godt av. Det er derfor helt sentralt at deler av denne formuen kan avsettes på petroleumsfondet. Dette er viktig av flere grunner: Oppbygging av petroleumsfondet vil bidra til å understøtte en lav pris- og kostnadsvekst og dermed bidra til å styrke konkurranseevnen. Dette bidrar igjen til et lavt rentenivå. Offentlig sparing gjennom fondsoppbygging er videre viktig for å kunne møte framtidige utbetalinger fra folketrygden og for å etablere finanspolitisk handlefrihet til å takle økonomiske tilbakeslag.

       Dette flertallet peker på at generasjonsregnskapsberegninger viser at statsbudsjettet for 1995 burde vært styrket med 10 - 30 mrd. kroner for å unngå skatteøkninger eller utgiftsreduksjoner i framtiden. Strekkes perspektivet lenger enn til 2030, må det settes enda strengere krav til den økonomiske politikken. Det vil derfor bli nødvendig å foreta klare budsjettmessige prioriteringer for å sikre framtidige generasjoners velferd. Dette kan bare oppnås gjennom langsiktighet i finanspolitikken, og ved at man tar hensyn til dagens unge og framtidige generasjoner ved budsjettoppleggene.

       Dette flertallet viser til at valg av finansieringsordning for offentlig velferd, og da i første rekke folketrygden, vil påvirke nasjonalinntekten og fordelingen av den i befolkningen. Et sentralt spørsmål er hvordan et slikt finansieringssystem vil påvirke sparingen i samfunnet. Økt sparing medfører at investeringene, i form av real- eller finanskapital, vokser, slik at nasjonalformuen øker og statsinntektene styrkes. Slik kan en opprettholde velstandsnivået reelt sett selv om antallet yrkesaktive bak hver pensjonist avtar. Dagens system for finansiering av pensjonene i folketrygden er basert på et obligatorisk system hvor allmenne trygghets- og fordelingspolitiske hensyn står sentralt. Dette flertallet peker på at det utligningssystem folketrygden er basert på, innebærer at pensjonsutgifter dekkes gjennom løpende inntekter.

       Dette flertallet vil understreke at trygdeavgiften og arbeidsgiveravgiften må ses på som en del av de samlede skatteinntekter som går til finansiering av offentlige utgifter generelt. Videre er det slik at de samlede utgifter fra folketrygden overstiger inntektene fra trygdeavgift og arbeidsgiveravgift. Dette flertallet viser til at f.eks. arbeidsgiveravgiften ved flere anledninger er justert av Stortinget ut fra andre hensyn enn til finansiering av folketrygden.

       Dette flertallet viser til at den demografiske utviklingen innebærer at arbeidskraft relativt sett kan komme til å bli en knappere ressurs på noe sikt. Den gjennomsnittlige avgangsalderen var i 1993 om lag 60 1/2 år. Uførepensjonering bidrar sterkest til å redusere gjennomsnittlig avgangsalder, spesielt i aldersgruppen 40-60 år. Framskrivninger viser at antallet uførepensjonister vil øke. Videre viser det seg at det er lite som tyder på at det er en sammenheng mellom redusert pensjoneringsalder og andre former for reduksjoner i arbeidsstyrken og økt sysselsetting. Mistilpasningen mellom bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft og de arbeidslediges kvalifikasjoner blir ikke mindre om pensjoneringsalderen reduseres. Lavere pensjoneringsalder vil også redusere offentlige inntekter. Dette flertallet vil derfor peke på behovet for å snu tendensen med stadig fallende yrkesdeltagelse spesielt i eldre aldersklasser. Dette er også viktig for å hindre at eldre arbeidstakere må slutte før de selv ønsker.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at petroleumsfondet er et allment fond som ikke isolerer midlene fra en helhetlig budsjettprosess. Et viktig prinsipp i fondskonstruksjonen er at så lenge det er underskudd på statsbudsjettet eksklusive netto oljeinntekter, skal fondet først og fremst dekke dette underskuddet for å sikre at staten ikke på den ene siden bygger opp et fond, mens annen formue bygges ned. På denne måten ses petroleumsformuen i sammenheng med resten av statens formue, og fondet vil reflektere reell formuesoppbygging for staten ved at avsetningene til fondet har sitt motstykke i overskudd på statsbudsjettet. Flertallet understreker at det offentliges sparing gjennom overskudd på statsbudsjettet er avgjørende for å møte utfordringene knyttet til finansieringen av offentlige utgifter i framtiden. Petroleumsfondet er i så måte bare et virkemiddel for å vektlegge langsiktige hensyn.

       Flertallet viser til at denne problemstillingen blir aktualisert ved at det i 1996 for første gang avsettes midler i fondet på varig basis. Flertallet peker på at petroleumsinntektene kommer framtidige generasjoner til gode ved at statens finansielle stilling styrkes, og ved at petroleumsformuen omplasseres i annen formue som kan gi en avkastning som kan bidra til å opprettholde velferdsordningene på sikt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at den sosiale velferden er basert på et solid og bærekraftig økonomisk fundament. Tryggheten for de offentlige velferdsgodene bygger på at staten ikke tar på seg større byrder enn den har grunnlag for ved en rimelig beskatning av den samlede verdiskapning. Disse medlemmer viser til at dagens folketrygd er innrettet slik at de yrkesaktive opparbeider rettigheter som når de utløses, må finansieres ved beskatning av morgendagens verdiskapning. Dette forholdet må tillegges stor vekt og medføre stor aktsomhet i utformingen av velferdsordningene. Generasjonsperspektivet må stå sentralt slik at dagens politiske beslutninger ikke velter større byrder over på morgendagens skattebetalere enn de vi selv er villig til å bære.

       Disse medlemmer vil peke på enkelte av hovedutfordringene velferdspolitikken nå står overfor. I løpet av de nærmeste årtiene vil forholdet mellom antallet skattebetalere og antallet trygdemottagere endre seg kraftig. Mens det i dag står nærmere tre yrkesaktive bak hver trygdemottager, vil antallet være mindre enn to ut i neste århundre. Samtidig vokser utbetalingene til hver enkelt trygdemottager fordi stadig større grupper opptjener betydelige tilleggspensjoner. Norges Bank har anslått nåverdien av statens forpliktelser for tilleggspensjonene i folketrygden alene til om lag 450 mrd. kroner. Et annet viktig utviklingstrekk er at anslagene for statens petroleumsinntekter viser at disse innenfor ganske få år vil nå et toppunkt for så å ha en klart avtagende tendens. I sum vil den kraftige veksten i folketrygdens utbetalinger falle sammen med flere utviklingstrekk som svekker finansieringen av de løpende utgiftene.

       Disse medlemmer slutter opp om den hovedlinje i velferdspolitikken som vektlegger økt sysselsetting og en høyere gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Disse målsettingene er imidlertid kun et delvis svar på utfordringene i forhold til folketrygdens fremtidige finansiering. Disse medlemmer mener økt sparing i dag er en forutsetning for å kunne møte morgendagens utfordringer.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens egne anslag viser at dagens statsbudsjett burde hatt et overskudd i størrelsesorden 10-30 mrd. kroner større enn det i realiteten er, for å unngå at større skattebyrder veltes over på kommende generasjoner. Undersøkelser av ulike lands generasjonsregnskaper som OECD har gjennomført, viser at Norge velter større byrder over på våre unge og ufødte generasjoner enn for eksempel vårt naboland Sverige. Sverige har som kjent betydelige statsfinansielle problemer.

       Disse medlemmer vil vise til at disse partier i sine årlige budsjettopplegg styrker balansen i statens budsjetter, øker statens sparing og legger opp til en bedre balanse mellom generasjonene. Dersom disse forslagene var blitt vedtatt på 90-tallet, ville vi i dag hatt et vesentlig bedre utgangspunkt.

       Disse medlemmer viser til den brede enighet som har vært, om at staten bør spare finansielle reserver i Statens Petroleumsfond. Disse medlemmer mener organiseringen av dagens petroleumsfond har flere svakheter i forhold til en målsetting om å bidra til folketrygdens fremtidige finansiering. I dag er Statens Petroleumsfond et rent saldofond. Det vil si at avsetningene til fondet er avhengig av konjunktursituasjonen. Staten vil trekke på fondet dersom den løpende drift viser underskudd. Størrelsen på avsetningene til folketrygdens fremtidige finansielle utfordringer vil hvert år bli veiet opp mot ønsket om å disponere midlene til populære oppgaver. Disse medlemmer mener at en fondsoppbygging med sikte på å møte folketrygdutbetalingene i første halvdel av neste århundre bør ha større stabilitet i oppbyggingen og sterkere bindinger i disponeringen av midlene enn det dagens petroleumsfond legger opp til. Disse medlemmer mener at det bør fremgå at målsettingen med Statens Petroleumsfond er å forvalte midler med tanke på senere uttellinger over folketrygden. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Statens Petroleumsfond omdannes til Folketrygdens Støttefond. »

       Disse medlemmer vil videre peke på nødvendigheten av at størrelsen på og oppbyggingen av statens faktiske forpliktelser gjennom folketrygden bør fremgå av statsbudsjettet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med budsjettet fremlegge et tallgrunnlag som viser hvor store avsetninger man årlig burde foretatt til fond, dersom forsikringsmessige prinsipper ble lagt til grunn for fondsdekning av de fremtidige forpliktelser folketrygden i dag tar på seg. »

       Disse medlemmer vil peke på at den samlede sparingen er redusert i Norge de senere årene. Det er en klar sammenheng mellom nivået på sparingen og økonomiens vekstmuligheter. Slik folketrygden i dag er organisert, ved at staten forplikter seg til store fremtidige utbetalinger uten at dette motsvares ved sparing på statens hånd, vil konsekvensen sannsynligvis være at den samlede sparingen i økonomien blir redusert.

       Disse medlemmer mener det er viktig å finne frem til løsninger på folketrygdens fremtidige finansielle utfordringer som ivaretar behovet for økt samlet sparing, og som ivaretar behovet for maktfordeling mellom offentlig og privat sektor. Disse medlemmer viser til Verdensbankens omfattende rapport « Averting the old age crisis - policies to protect the old and promote growth » som konkluderer med at en overgang til mer fondsbaserte pensjonsordninger vil være er å foretrekke fordi kostnadene ved et slikt system er lavere, og fordi samlet sparing blir høyere. En overgang i retning av et fondsbasert trygdesystem vil med andre ord både sikre pensjonene og den økonomiske veksten.

       Disse medlemmer fremmer i denne innstillingen forslag om å utrede en delvis fondsbasering av folketrygdens ytelser. Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på rapporten « Individbasert, delvis fondsoppbygging av folketrygden? », som Den Norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund har bidratt med. Disse medlemmer mener det er riktig å iverksette dette utredningsarbeidet blant annet av følgende grunner:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke betydningen av at det føres en økonomisk politikk som gjør det mulig å opprettholde det norske velferdssamfunnet. Sentrale deler i en slik økonomisk politikk må være en aktiv politikk for full sysselsetting samt en bedre husholdering av våre ikke-fornybare ressurser for kommende generasjoner. Den økonomiske politikken sammen med politisk vilje til å føre en politikk for utjevning og reduserte forskjeller legger grunnlaget for å opprettholde vårt velferdssamfunn.

       Disse medlemmer mener at målet for den økonomiske politikken må være et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og økt livskvalitet for den enkelte og en mer bærekraftig utvikling. Målet for sysselsettingspolitikken må være å legge grunnlaget for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme gjennom sitt arbeid.

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at ca 140.000 mennesker i det norske samfunn fortsatt står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten holder seg på et høyt nivå tross en internasjonal høgkonjunktur. I stedet for å være på rett vei, er våre utsikter til å gjenskape full sysselsetting dårligere enn noen gang. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen og stortingsflertallet, gjennom å gi opp viktige styringsredskaper, har redusert muligheten til å skape full sysselsetting. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til tilslutningen til EØS-avtalen, tilslutning til EUs direktiver om offentlige innkjøp og fjerning av fortrinnsretten for norske selskaper i konsesjonslovene.

       Disse medlemmer vil peke på at Senterpartiet gjennom sine økonomiske opplegg de siste år har pekt på faren for at norsk økonomi er altfor oljeavhengig, og at forholdene må legges til rette for økt verdiskapning og sysselsetting i Fastlands-Norge.

       Disse medlemmer mener det er viktig at midler overføres fra sokkelen til Fastlands-Norge. Dette må skje bl.a. gjennom en økt satsing på de offentlige støtteordninger for nyskapning og næringsutvikling og infrastruktur. Disse medlemmer viser videre til at Senterpartiet har foreslått å overføre midler fra arbeidsmarkedstiltak til faste stillinger i kommunene. Dermed vil kommunene få tilført midler til å få løst uløste oppgaver på områder som helse, omsorg, miljø og kultur. Samtidig kommer de arbeidsledige i fast arbeid.

       Disse medlemmer vil vise til Senterpartiets standpunkt når det gjelder et oljefond slik dette framgår bl.a. av Senterpartiets merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996).

       Disse medlemmer viser til at olje er en lagerressurs, og hensynet til kommende generasjoner tilsier at våre olje- og gassressurser må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet har foreslått en reduksjon av utvinningstempoet på norsk kontinentalsokkel og en overføring av midler fra sokkelen til Fastlands-Norge. Senterpartiet går inn for « ressurssparing » i stedet for « finanssparing », slik Regjeringen foreslår.

       Disse medlemmer viser til at en slik ressurssparing vil gi økte valgmuligheter for framtidige generasjoner samtidig som et redusert utvinningstempo også vil føre til et redusert press på fastlandsøkonomien.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i at målet for den økonomiske politikken bør være et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og økt livskvalitet for den enkelte, i tillegg til en mer bærekraftig utvikling.

       Dette medlem mener imidlertid at det ikke er samsvar mellom dette målet og de virkemidlene som brukes i den økonomiske politikken. De økonomiske rammene for å bekjempe arbeidsløsheten er bedre i Norge enn i de fleste andre land - og bedre enn de har vært på lenge:

       For å få en god oversikt over statens finansielle stilling, er det ikke tilstrekkelig å se på oljefondet isolert. Det er etter dette medlems vurdering nødvendig også å trekke inn Norges Bank. En oversikt over finansielle balanser, inkludert statskassen, andre statsregnskap og Norges Bank, viser at statens fordringer i alt beløper seg til mer enn 600 mrd. kroner brutto. Nettofordringene beløper seg til mer enn 300 mrd. kroner. Disse tallene er konsoliderte størrelser som ser de tre sektorene under ett og ser bort fra fordringer og gjeld mellom dem (kilde: SSB, Bank og kredittstatistikk nr. 8 1995).

       Dette medlem mener situasjonen gir oss en historisk mulighet til å skape full sysselsetting og dermed legge grunnlaget for en sunn og trygg økonomi som er det beste vernet for folketrygdens framtid. Sammenliknet med andre land har Norge et stort spillerom i den økonomiske politikken som burde vært benyttet til å sikre arbeid til alle.

       Dette medlem vil spesielt peke på behovet for strukturelle reformer på arbeidsmarkedet tilpasset den teknologiske utviklingen. Sosialistisk Venstreparti har fremmet en rekke forslag i Stortinget som følger opp behovet for reformer.

       Dette medlem vil spesielt vise til forslagene om tiltak for å dele arbeid, og forslaget om en etterutdanningsreform. Dette medlem mener det må grunnleggende endringer av denne typen til dersom vi skal oppnå varig høy sysselsetting.

       Dette medlem mener Regjeringens generasjonsregnskap har et altfor snevert perspektiv. Det dagens generasjoner overlater til kommende generasjoner, må vurderes ut fra flere forhold:

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis standpunkt i forhold til oljefonddebatten. Sosialistisk Venstreparti har konsekvent påpekt at det finnes alternativer til plassering i utenlandske finansobjekter. De mest aktuelle spareformene er sparing « på havbunnen » ved å utsette utbygginger av nye oljefelt, investering i utvikling og utbredelse av nye energiformer, investering i viktig infrastruktur og investering i norsk næringsliv. En slik forvaltning vil representere en mer bærekraftig forvaltning av oljeformuen. Det vil også være i tråd med et utvidet generasjonsperspektiv, som inkluderer mer enn et snevert « kroner og øre »-perspektiv.

       Dette medlem mener den usikkerheten som forsøkes skapt omkring folketrygdens framtid, ikke harmoniserer med statens økonomiske stilling og den utvikling som Regjeringen legger til grunn i sitt eget langtidsprogram. Gitt politisk vilje er folketrygdens økonomiske stilling etter dette medlems vurdering meget solid. Dette er imidlertid avhengig av at den systematiske nedbyggingen av offentlig sektors andel av norsk økonomi reverseres.

       Ifølge tall fra SSBs Økonomiske analyser 1/96 har utgifter i offentlig forvaltning sunket dramatisk: I 1992 utgjorde utgifter i offentlig forvaltning 55,7 % av BNP, mens de i 1995 var sunket til 51,3 %. Ifølge Regjeringens egne tall i Nasjonalbudsjettet for 1996, har Regjeringen allerede realisert Høyres mål om at det offentliges utgifter ikke skal utgjøre mer enn 50 % av BNP. Der heter det at de samlede offentlige utgiftene i 1994 utgjorde 49,7 % av BNP. Den samme utviklingen gjør seg gjeldende for direkte skatter og avgifter som prosentandel av BNP. Tabellen nedenfor viser utviklingen (Direkte skatter og avgifter som prosentandel av BNP):

       Skattebyrden, målt som bruttoandel, viser med andre ord en markert relativ nedgang i denne perioden til tross for at stigende offentlige utgifter stadig påpekes som en dominerende problemstilling. Konklusjonen er at dersom det relative skattenivået hadde vært opprettholdt, ville statsinntektene i 1994 vært om lag 24 mrd. kroner høyere enn budsjettført.

       Dette medlem mener at folketrygdens framtidige problemer er betydelig overdrevet. På s. 350-351 i Langtidsprogrammet 1994-97 heter det:

       Konklusjonen er at nordmenn vil være langt rikere i 2030 enn i 1990. Dette illustrerer etter dette medlems vurdering at folketrygdens økonomi vil være meget solid dersom den politiske vilje til å verne om denne ordningen opprettholdes. Dette medlem vil peke på at de politiske partiene har et ansvar for ikke å fordreie dette bildet i retning av en kriseforståelse som det med bakgrunn i statens framtidige finansielle stilling ikke er grunnlag for, dersom viljen til å opprettholde en sterk offentlig sektor er til stede.

       Dette medlem mener Regjeringens tall i Velferdsmeldingen vedrørende framtidige pensjonsforpliktelser er sterkt misvisende. Forutsetningen for at pensjonsutgiftene i faste kroner nærmere firedobles, er at pensjonistene - i tillegg til økende tilleggspensjoner - skal få en årlig reallønnsvekst på mer enn 1 %. Med andre ord: Grunnbeløpet skal reguleres i tråd med lønnsveksten i samfunnet for øvrig. Dette representerer i så fall en helt ny politisk linje fra Regjeringen. Målt i faste kroner er grunnbeløpet i dag ikke høyere enn det var omkring 1980.

       Dette medlem mener at et kritisk blikk på de økonomiske anslagene for petroleumsformuen - som systematisk undervurderes - den kraftige forventede veksten i privat rikdomsutvikling og underreguleringen av grunnbeløpet vil vise at Regjeringens kurver gir et feilaktig bilde av framtidige finansieringsproblemer. Med utviklingen i de økonomiske indikatorene lagt til grunn, kombinert med en politisk vilje til å verne om folketrygden, er økonomien i denne ordningen meget solid.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å sørge for en betryggende finansiering av de fremtidige pensjons- og trygdeutbetalingene i folketrygden. Demografiske data viser at folketrygdens utgifter vil øke betydelig i tiden fremover. En fortsatt ensidig satsing på bare en løpende finansiering av pensjonsforpliktelsene vil derfor kunne legge en urimelig bør på fremtidige generasjoner av skattytere. Denne skattebyrde forsterkes ved at det blir stadig flere pensjonister og trygdemottakere i forhold til antall arbeidstakere.

       Dette medlem går derfor inn for at folketrygden i sterkere grad blir fondsbasert gjennom økt offentlig sparing. Både folketrygdfondet og petroleumsfondet bør kunne nyttes i denne sammenheng. Dette medlem mener det er behov for en nærmere vurdering av ulike alternativer for hvordan en kan øke tryggheten for fremtidige pensjonsutbetalinger. I denne sammenheng vil det være aktuelt å vurdere nivået på trygdeavgiften i forhold til den betydelige opptjeningen av tilleggspensjoner som skjer for stadig større grupper av befolkningen.

       Dette medlem legger avgjørende vekt på at folketrygden fremdeles skal kunne fremstå som et stabilt og troverdig « sikkerhetsnett » for alle befolkningsgrupper. Opparbeidede rettigheter må ikke reduseres. Folketrygden er basert på solidariske prinsipper der sosialpolitiske og fordelingspolitiske hensyn står sentralt. Dette medlem mener det er viktig at folketrygden fortsatt skal bygge på utjamningsprinsippet, og at innbetalingene skjer til fellesskapet, ikke individualisert til den enkeltes pensjonsopptjening. Også fondsoppbyggingen må baseres på slike prinsipper.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet tar utgangspunkt i at vår nåværende alderspensjon i folketrygden er finansiert ved løpende innbetalinger fra personer som er i inntektsbringende arbeid, og at disse innbetalinger i stigende grad må suppleres med bevilgninger over statsbudsjettet, siden både antall eldre og utbetalinger av alderspensjoner øker. Dette medlem finner dette systemet uholdbart på lengre sikt og mener at tiden er inne til å gå over til et fondsbasert system, dvs. et system der utgiftene til pensjonsutbetalingene dekkes av det medlemmene har betalt inn til fond inkludert avkastningen på denne innbetaling. Et slikt fondsbasert system omfatter bare alderspensjonen, som derfor bør skilles ut som en egen ordning i folketrygden. Det kan begrenses til minstepensjonen, slik at ytterligere pensjon må sikres gjennom private forsikringsordninger, men det fondsbaserte system kan også omfatte utbetalinger ut over minstepensjon.

       Dette medlem legger avgjørende vekt på at et fondsbasert system må være uavhengig av overføringer fra statsbudsjettet og at de fremtidige tilleggspensjonsutbetalinger er basert på aktuarmessig utarbeidede premiesatser som regulerer innbetalingene, dvs. at det er selvfinansierende. Grunnpensjonen finansieres av en grunnpremie basert på lik prosentuell premie fra premiebetalerne. Etter dette medlems oppfatning er det også en stor fordel å få utskilt alderspensjonen fra er rekke andre overføringsordninger som i dag belastes folketrygden. Dette medlem mener også at en slik fondsfinansiering vil kunne gjenskape folks tillit til folketrygden.

       Hovedproblemet ved overgangen fra den nåværende finansiering av folketrygden til et fondsbasert system er at det normalt forutsetter at personer i inntektsgivende arbeid i en overgangsperiode må innbetale premie for å dekke utbetalingene til nåværende pensjonister og i tillegg det som er nødvendig for å opparbeide et fond som skal dekke deres egne fremtidige pensjoner, noe som etter dette medlems og formodentlig andres oppfatning vil medføre altfor høye pensjonspremier i denne overgangsperioden.

       Dette medlem vil peke på at den norske stat rår over betydelige aktiva, som aksjer, bedrifter og oljeinteresser, som vil kunne overføres til folketrygdfondet for å etablere den nødvendige kapitalbasis som pensjonsfond, slik at de ovennevnte dobbeltinnbetalinger fra de yrkesaktive kan unngås.

       Dette medlem vil vise til at når fondets kapitalbase således er sikret, vil man eventuelt kunne danne et system der enhver trygdet får eiendomsretten til sin premieinnbetaling, slik at han kan ta ut pensjon på et tidligere tidspunkt enn normert, mot å akseptere lavere pensjon, slik at man på denne måten oppnår fleksibel pensjonsalder. I denne sammenheng vil dette medlem påpeke at det kan trekkes erfaringer vedrørende etablering og drift av et slikt system fra det system som er etablert i Chile.

3.2.1 Barnetrygd

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til debatten om endringer av barnetrygden. Disse medlemmer vil avvise eventuelle forslag om behovsprøving og mener at barnetrygden fortsatt skal være en universell ordning for barnefamiliene.

       Disse medlemmer er kjent med tall fra levekårsundersøkelsen i 1991 som klart viser at barnetrygden betyr svært lite for inntekten til de høyeste inntektskategoriene, mens den betyr svært mye både i kroner og som andel av disponibel inntekt for lavinntektskategoriene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet avviser former for behovsprøving eller skattlegging av barnetrygden, og vil påpeke følgende uheldige sider ved slike ordninger:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at familiene, og i særlig grad småbarnsfamiliene, er blitt prioritert de siste årene, både gjennom bedre permisjonsordninger og gjennom utbygging av barnetilsynsordninger, noe som har vært helt riktig. Barnetrygd er den mest direkte form for støtte da den gis til alle med barn under 16 år, uavhengig av inntekt. Utgiftene til barnetrygd utgjør en stor del av de samlede utgiftene til familiene. I 1994 ble det utbetalt 11.604 mill. kroner i barnetrygd.

       Disse medlemmer mener det er riktig å vurdere hvordan de totale utgiftene til familier fordeles. Det er på denne bakgrunn nedsatt et offentlig utvalg som blant annet skal vurdere de fordelingsmessige aspektene ved barnetrygden og andre overføringsordninger. Disse medlemmer mener derfor det ikke er riktig å ta stilling til endringer i barnetrygden nå, men at det er riktig å avvente de vurderingene som blir lagt fram av utvalget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at barnetrygden bør videreføres som i dag, og vil peke på følgende:

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil i tillegg peke på at:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener barnetrygden er ett av flere virkemidler for å styrke barnefamilienes økonomi.

       Disse medlemmer vil peke på den avgjørende betydning en god studie- og boligfinansiering har for folk i etableringsfasen. Økt stipendandel og lavere studierente i Statens lånekasse for utdanning, samt økt rentestøtte i Husbanken har større fordelingsvirkning enn barnetrygden.

       Disse medlemmer mener småbarnstillegget skal brukes som et tiltak for å øke barnefamilienes valgfrihet til å kombinere omsorg, arbeid og utdanning på en bedre måte enn i dag.

       Disse medlemmer legger vekt på at et bedre og mer variert barnehagetilbud er en forutsetning for økt valgfrihet.

       Disse medlemmer viser til Senterpartiets forslag og merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) der det også ble foreslått redusert matmoms, dobling av småbarnstillegget og en kraftig økning av engangsstøtten ved fødsel for å bedre barnefamilienes økonomi.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres forslag i stortingsvalgprogrammet for perioden 1993-97 om en ny kontantstøtteordning til barnefamiliene. Forslaget har i første rekke til hensikt å sikre økt valgfrihet for barnefamiliene når det gjelder omsorgsform for sine barn. Forslaget medfører en endring av den offentlige finansiering av omsorg for barn ved å innføre en kontantstøtte som utbetales i tillegg til og etter de samme prinsipper som dagens barnetrygd. Kontantstøtten skal utbetales fra svangerskapspermisjon utløper til skolestart. Kontantstøtteordningen finansieres bl.a. ved å legge inn det statlige direkte tilskuddet til barnehager og skattefradraget for utgifter til pass og stell av barn.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at når barnet fyller 16 år, opphører barnetrygden. Samtidig begynner barna i videregående skole der bøkene koster flere tusen kroner, og der nesten alt en skal delta på, koster penger. De fleste 16-åringer blir i dag boende hjemme, noe som fører til stor belastning på familieøkonomien.

       Dette medlem ser det som viktig å styrke økonomien til familier med ungdom mellom 16 - 18 år og vil holde fast ved at det primære mål er å styrke velferdstjenestene framfor å øke kontantoverføringer. Sosialistisk Venstreparti har fremmet forslag om fullstipendiering av videregående skole. Dette medlem er også åpen for en ordning med gratis skolebøker, og vil be Regjeringen om å utrede konsekvensene av en slik ordning.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti våren 1995 fremmet et Dok.nr.8-forslag om utvidelse av barnetrygdalderen til 18 år. Under behandlingen i Stortinget ble forslaget oversendt Regjeringen for utredning og uttalelse, slik at det kunne behandles i forbindelse med oppfølgingen av det utvalgsarbeid som er i gang. Kristelig Folkeparti vil komme tilbake til denne saken når Stortinget skal behandle dette.

       Dette medlem vil peke på at Kristelig Folkeparti også en rekke ganger har fremmet forslag i Stortinget om en kontantstøtte til foreldre med små barn. Målet er at kontantstøtten på sikt skal utgjøre samme beløp som statstilskuddet til en heldags barnehageplass for tilsvarende alderstrinn og utbetales foreldre som ikke benytter fulltids barnehageplass. Med en slik kontantstøtte vil det bli mer like overføringer til alle barnefamilier uavhengig av omsorgsform for barna, og foreldrene vil få større valgfrihet med hensyn til arbeid på hel eller deltid i og utenfor hjemmet.

3.2.2 Fedres rettigheter

       Komiteen mener det er positivt at stadig flere fedre benytter seg av muligheten til å ta ut foreldrepermisjon, både fordi det er viktig for barna, men også fordi det er verdifullt for fedrene selv og for likestilling mellom kvinner og menn. Komiteen vil likevel peke på at flere fedre kunne benyttet seg av permisjonsordningen enn tilfellet er i dag, og mener at dette kan skyldes både holdninger og økonomi. Fortsatt tjener menn i gjennomsnitt mer enn kvinner; det kan derfor være rent økonomiske forhold som avgjør om en familie har mulighet til og råd til å la far ta sin del av foreldrepermisjonen. Dagens ordninger med et inntektstak i forhold til hvor mye en kan tjene og få full lønnskompensasjon for er riktig ut fra en fordelingspolitisk vurdering, men kan være et økonomisk hinder for familien for å benytte ordningen.

       I dagens ordning med foreldrepermisjon er far avhengig av at mor har opparbeidet rett til fødselspenger gjennom yrkesaktivitet. En stor andel kvinner arbeider deltid, og i disse tilfellene har fedrene bare rett til fødselspenger tilsvarende morens stillingsbrøk. Fedre som får barn med en kvinne som er hjemmearbeidende eller student, har dermed ikke rett til fødselspenger.

       Komiteen er kjent med at et utvalg har vurdert fedres rett til fødselspenger, og vil understreke at det er viktig at en lager økonomiske ordninger som også stimulerer far til å ta sin del av omsorgen. Komiteen vil videre understreke behovet for mer informasjon om mulighetene for og rettighetene til å benytte foreldrepermisjon. Etter komiteens mening er det fortsatt også holdninger hos hver enkelt, på arbeidsplassene og i samfunnet for øvrig som er til hinder for at flere fedre benytter muligheten til permisjon. Komiteen mener videre at flere fedre som tar foreldrepermisjon, også vil ha positiv betydning for hvor mange som tar ansvar for omsorgen for andre deler av familien, som f.eks. eldre og pleietrengende foreldre.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at farens rett til fødselspenger i dag er betinget av at barnets mor har vært i inntektsgivende arbeid eller mottatt nærmere bestemte ytelser i til sammen minst seks av de siste ti månedene før fødselen. Likeledes begrenses farens fødselspenger av morens yrkesandel før fødselen. Retten til fødselspenger er også knyttet opp mot om moren gjenopptar arbeidet, og faren faktisk har omsorg for barnet. Dersom moren for eksempel begynner å studere, har faren ikke rett til fødselspenger. I NOU 1993:12 - Tid for barna, heter det :

       Denne tendensen følges opp i NOU 1995:27 - Pappa kom hjem, som viser at fedrekvoten på fire uker av fødselspermisjonen har gitt merkbare utslag på statistikken over fedres uttak av fødselspenger. Et viktig signal er også at fedre velger å ta permisjon utover de fire ukene som er pålagt.

       Mannsrolleutvalget påpeker at

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at utvalgets innstilling har vært på høring. Dette flertallet mener at Regjeringen bør vurdere å gi fedre egne opptjeningsrettigheter innenfor visse rammer, og vil be om at Regjeringen kommer tilbake med en vurdering av de økonomiske konsekvensene av dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at NOU 1995:27 konkluderer med at det bør innføres en selvstendig rett til fødselspenger for yrkesaktive fedre i tilfeller der mor går ut i arbeid etter fødselen, og at det åpnes for dobbeltomsorg i situasjoner der mor arbeider minst 75 % av full stilling. LO vil gå enda lenger og går inn for å gi faren full rett til fødselspenger hvis moren arbeider halv tid eller mer etter fødselen.

       NOU 1995:27 konkluderer videre med at en far skal ha selvstendig rett til fødselspenger dersom moren etter fødselen påbegynner eller gjenopptar studier på heltid. Også dette forslaget støttes av LO. LO ber videre om at ordningen med fødselspenger evalueres og utredes på bakgrunn av endringer som skjer i samfunnet, og som påvirker både mødrenes yrkesaktivitet og fedrenes innsats i hjem og omsorgsarbeid.

       Disse medlemmer mener det er viktig at menn tar en større del av pleie- og omsorgsansvaret i familien. Større kontakt mellom fedre og barn virker positivt for begge parter og er et nødvendig skritt på vegen mot et likestilt samfunn.

       Et slikt ansvar må følges opp av selvstendige rettigheter. Dette er helt avgjørende for at alle familier skal ha økonomisk mulighet til å benytte seg av fedrepermisjonen, både når det gjelder de 2 ukene i tilknytning til fødsel, og de 4 ukene senere. Disse medlemmer mener det også bør vurderes en større fleksibilitet når det gjelder tidsperioden fedrene må ta ut permisjon i. Disse medlemmer legger til grunn at slike rettigheter også vil virke holdningsskapende i arbeidsmiljøet og gi aksept både hos bedriftsledere og arbeidskolleger for at også menn har et omsorgsansvar for barna.

       Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag :

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre får selvstendig opptjeningsrett til fødselspermisjon. Dette må gjelde både for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til de begrensninger som i dag gjelder for farens rett til fødselspenger. Disse medlemmer viser spesifikt til begrensningen som er knyttet til morens stillingsbrøk før fødselen. Dette medfører at en del fedre ikke har økonomisk mulighet til å ta fødselspermisjon da hans inntekt i så tilfelle kan bli betydelig redusert. Disse medlemmer påpeker det viktige i at menn tar en større del av pleie- og omsorgsansvar i familien. Mannsrolleutvalget påpeker det urimelige i at farens rett til fødselspenger er knyttet opp til « morens lønn eller type aktivitet utenfor hjemmet ». Utvalget påpeker videre at « Farens rett til permisjon må knyttes til at han tar omsorg for barnet i perioden ». Disse medlemmer henviser for øvrig til konklusjonene i NOU 1995:27 Pappa kom hjem. En viser spesifikt til de ulike alternativer som utvalget fremsetter, og de ulike kostnadsoverslag. Disse medlemmer ønsker en modell som omfatter flest mulig fedre, men som ikke medfører uforholdsmessig høye kostnader. Disse medlemmer viser til Alternativ 5 i NOU 1995:27 som omfatter mange fedre, og som vil gi incentiver til å ta permisjon utover fedrekvoten. Dette er en utvikling disse medlemmer ønsker å fremskynde.

       Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre får fulle fødselspenger uavhengig av mors stillingsbrøk. »

4. Inntektssikring og tiltak ved sykdom, rehabilitering og uførhet

4.1 SAMMENDRAG

       Det framholdes at Regjeringen vil videreføre arbeidslinjen i velferdspolitikken, slik at den enkelte i størst mulig grad skal kunne forsørge seg selv gjennom eget arbeid og fungere best mulig til daglig. Regjeringen vil samtidig opprettholde gode velferdsordninger for dem som av helsemessige grunner ikke kan delta i arbeidslivet.

       Under drøftingen av uførepensjon redegjøres det bl.a. for erfaringene som er gjort etter lovendringen i 1991 som innebar en presisering av vilkårene for å få uførepensjon. Det vises til undersøkelser som tyder på at innskjerpingen av reglene har hatt virkning. Antall søknader er gått ned, og flere av søknadene blir nå avslått. Det synes også å være vanskeligere å bli tilstått uførepensjon etter anke. Regelendringene og attføringstiltakene kan trolig også forklare mye av nedgangen i antall søkere. Økningen i avslagsprosenten har særlig kommet i diagnosegruppen diffuse muskelskjelettlidelser, i tråd med forutsetningene for endringen. Forholdsvis mange har også gjennomgått rehabilitering/attføring etter avslaget. Selv om innstramningen utvilsomt har bidratt til at en del av søkerne som ellers ville ha blitt uførepensjonert, fortsatt er i arbeid, understrekes det at resultatene først og fremst viser betydningen av å sette inn tiltak tidlig og at en har et arbeidsforhold å gå tilbake til etter sykdommen. Undersøkelsene viser også at mange av dem som blir forsøkt rehabilitert/attført, etter en tid likevel havner på uførepensjon, blir sosialhjelpmottakere eller forsørget privat. Det påpekes at en viss andel av søkerne blir værende på økonomisk sosialhjelp eller er privat forsørget over lang tid, og at enkelte av disse antakeligvis vil ha små muligheter til å komme i ordinært arbeid, selv etter betydelig oppfølgings- og attføringsinnsats.

       Regjeringen legger opp til at flere uførepensjonister skal ha bedre mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Det foreslås derfor visse justeringer i reglene for uførepensjon, slik at personer med en viss restarbeidsevne skal kunne fortsette i arbeid på deltid, eller kunne ta arbeid i perioder når den helsemessige tilstanden tillater det.

       Regjeringen vil foreslå

       Regjeringen vil ikke foreslå endringer i kriteriene for rett til uførepensjon.

       Regjeringen vil foreslå samordning av uførepensjon mot eventuell « gavepensjon » o.l. fra arbeidsgiver, tilsvarende det som nylig er gjennomført for kombinasjon av dagpenger og pensjon fra arbeidsgiver.

       Regjeringen vil foreslå visse justeringer i stønadsreglene for unge uføre, bl.a. med sikte på bedre målretting av stønadene og harmonisering av aldersgrensene i de ulike ordningene:

       Det uttales at nylig gjennomførte innskjerpinger i de medisinske vilkårene og tidsbegrensning for rett til rehabiliteringspenger har vært å få stønadsmottakere raskere tilbake til arbeid eller på yrkesrettede tiltak. Et prosjekt som skal evaluere tiltakene, er ventet ferdig i 1996. Det vises til at Rikstrygdeverkets tall for 1994 viser en sterk nedgang i antall mottakere av rehabiliteringspenger. Utgiftene har gått ned med 22 % i forhold til 1993, og dette antas i hovedsak å ha sammenheng med tidsbegrensningen. På den annen side har tidsbegrensningen medført en begrenset økning i nytilgangen til uførepensjon. Det har vist seg at mange av dem som har gått lenge på rehabiliteringspenger, fyller vilkårene for uførepensjon. Ca. 40 % fortsetter på rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene utover ett år.

       Under drøftingen av yrkesrettet attføring vises det til at arbeidsmarkedsetaten nå har fått et helhetlig ansvar for yrkesrettet attføring. For å styrke attføringsarbeidet og gjennomføre ansvarsoverføringen for yrkesrettet attføring fra trygdeetaten til arbeidsmarkedsetaten er arbeidsmarkedsetaten blitt styrket med 585 stillinger i årene 1993 og 1994. Arbeidet med yrkesrettet attføring er i 1995 ytterligere styrket med 200 stillinger ved omprioritering innenfor arbeidsmarkedsetatens samlede ressursramme. Den økte satsingen på attføring har gitt seg utslag i en økning i antall tiltaksplasser fra gjennomsnittlig nesten 11.000 plasser i 1990 til om lag 17.700 i 1994. For 1995 legges det nå til grunn et gjennomsnittlig tiltaksnivå på om lag 20.300 plasser.

       Det vises til at de under behandlingen av Attføringsmeldinga ble foreslått utredet en ordning med yrkesrettet attføring for personer som har hatt tungt pleieansvar, for at de skulle komme i inntektsgivende arbeid når pleieoppgavene opphører. Spørsmålet ble tatt opp igjen i forslag i Stortinget høsten 1993. Drøftingen av dette spørsmålet konkluderes med at det etter Regjeringens oppfatning ikke er sterke nok grunner til å utvide attføringsordningen til også å omfatte personer uten medisinsk funksjonsnedsettelse, men at tidligere omsorgspersoner isteden bør oppmuntres til å søke om arbeids- og opplæringstiltak gjennom arbeidsmarkedsetaten.

       Det understrekes at attføringsinnsatsen vil bli videreført i tråd med forslagene i St.meld. nr. 39 (1991-1992) Attføringsmeldinga, for at yrkeshemmede skal få bedre mulighet til å kvalifisere seg for det ordinære arbeidsmarkedet. En vil satse på forebygging, tidlig oppfølging og rehabilitering for å motvirke utstøting og utestengning fra arbeidsmarkedet.

       Regjeringen vil videreføre satsingen på medisinsk rehabilitering gjennom forsknings- og forsøksvirksomhet, kompetanseoppbygging, lov- og forskriftsendringer og økonomisk stimulering. Målet er å få et mer helhetlig og samordnet tilbud. Det foreslås bl.a.

       Det vurderes å endre beregningsreglene for attføringspenger og rehabiliteringspenger for å forenkle regelverket og saksbehandlingen, og for å markere at dette er midlertidige ytelser.

       Regjeringen vil arbeide for å få sykefraværet ytterligere ned gjennom å bygge videre på det positive samarbeidet mellom partene i arbeidslivet. Det legges opp til at det fraværsforebyggende arbeidet målrettes mer mot tiltak som vil gi varig effekt i form av arbeidsmiljøutvikling, tiltak rettet mot risikogrupper og tiltak rettet mot langtidssykmeldte. Offentlig sektor og spesielt kommunale virksomheter vil bli trukket mer aktivt inn. Det foreslås ikke endringer i sykelønnsordningen, men Regjeringen vil fortløpende vurdere ordningen opp mot de resultatene som nås, og uttaler at fortsatt nedgang i sykefraværet er en forutsetning for å kunne opprettholde den nåværende sykelønnsordningen.

       Partene i arbeidslivet vil i større grad bli stimulert til å åpne arbeidslivet for funksjonshemmede og yrkeshemmede som har falt ut av arbeidslivet, eller står i fare for det, herunder ferdig attførte personer. Det vil bli tatt initiativ overfor partene i arbeidslivet og Arbeidstilsynet til utveksling av kunnskaper og erfaringer med tiltak overfor arbeidstakere med yrkeshemninger, og til en målrettet informasjons- og holdningskampanje rettet mot arbeidslivet for å øke arbeidsgiveres og arbeidstakeres forståelse for i større grad å rekruttere funksjonshemmede og yrkeshemmede til ordinært arbeid.

4.2 FORSLAG OM ENDRING I RETTEN TIL UFØREPENSJON

       Stortinget vedtok 21. november 1995 uten realitetsvotering å oversende til sosialkomiteen følgende forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse:

4.3 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil vise til at samfunnet har endret seg mye siden mange av velferdsordningene ble innført på 40-, 50- og 60-tallet. Komiteen mener derfor det er nødvendig med en gjennomgang av trygde- og stønadsordningene og regelverkene slik at de blir mer tilpasset dagens og morgendagens virkelighet, og i størst mulig grad gjør det mulig for folk å være i arbeid.

       Komiteen anser at det er viktig for hver enkelt og for gjennomføringen av arbeidslinjen å satse sterkere på et godt arbeidsmiljø. Det er også et ansvar både for det offentlige og for arbeidslivets parter å legge arbeidsmiljøet til rette slik at den muligheten arbeidstakeren har til å fylle jobben, kommer mest mulig til sin rett. Bedriftshelsetjenesten bør være en aktiv medspiller for et bedre og sykdomsforhindrende arbeidsmiljø. Aktiv bruk av arbeidsmiljøloven kombinert med et velfungerende arbeidstilsyn er også et virkemiddel.

       Komiteen vil imidlertid bemerke at uansett tiltak på arbeidsplassen vil et visst antall arbeidstakere oppleve at de i kortere eller lengre perioder ikke vil kunne være i fulltids arbeid. Komiteen mener det da er helt avgjørende at attføringsapparatet og mulighetene til rehabilitering fungerer, og at samspillet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, lege og trygdekontor fungerer slik at en kan starte den aktive oppfølgingen så tidlig som mulig, og helst før det er gått 12 uker siden vedkommende ble sykemeldt.

       For mange som ikke kan fortsette i sin stilling, er rask rehabilitering eller attføringstiltak avgjørende for at vedkommende også kommer raskt tilbake i ordinært arbeid. Det er også sentralt at ordningene er tilpasset den enkeltes behov, slik at en får den nødvendige hjelp og støtte.

       Komiteen mener det er riktig å fokusere mer på menneskers restarbeidsevne framfor å fokusere på hvor arbeidsufør en er. Med dagens teknologiske utvikling kan de fleste, selv med liten restarbeidsevne, gjøre et verdifullt arbeid med nødvendig tilrettelegging. For mange vil det også være en fordel å kunne variere arbeidsmengden i takt med gode perioder. Komiteen er derfor enig med Regjeringen i forslag til mer fleksible ordninger som vil gjøre det enklere å kombinere trygd og arbeid.

       Fra 1960-årenes arbeidsmarked og fram til i dag har kvinnenes økte deltakelse i yrkeslivet medført store forandringer på arbeidsplassene og i familien. Dette har påvirket arbeidsdelingen i samfunnet, og vil få særlig betydning for kvinners voksenliv og alderdom. Det er likevel fortsatt store forskjeller mellom kvinners og menns yrkeskarriere. Fortsatt har de fleste kvinner hovedansvaret for omsorgen i familien. Flere kvinner enn menn er minstepensjonister. Kvinner og menn søker om uføretrygd på ulikt grunnlag og får avslag på ulikt grunnlag. Svært mange kvinner er plaget av muskel- og skjelettlidelser og menn av rusproblemer og psykiske problemer. Komiteen mener det er viktig å vektlegge disse kjønnsforskjellene.

       Komiteen viser til at det har vært store endringer på arbeidsmarkedet de siste årene. Flere enn før er i arbeid, samtidig som fortsatt for mange er uten arbeid. Andelen sysselsatte kvinner har økt i forhold til menn, men på tross av dette er antall timeverk nesten uforandret fra 1980 til 1994. På 1980-tallet var det dessuten en sterk økning i antall uførepensjonister som har resultert i styrking av tilbudet om attføring i håp om å stoppe denne trenden.

       Komiteen mener at aktivitet er bedre enn passivitet. Det er sentralt at målet om å redusere antall stønadsmottakere og å forsøke å få flere i arbeid ikke må føre til at mennesker med reelt behov for trygd i en kortere eller lengre periode ikke får ivaretatt dette.

       Komiteen vil også peke på arbeidsgiversidens ansvar for ikke å bidra til utstøting av arbeidslivet. Komiteen vil understreke at et kvalitativt godt arbeidsmiljø styrker produktiviteten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at et virkemiddel for at flere skal komme i arbeid, er å bedre samarbeidet og dialogen mellom myndighetene og arbeidslivets parter. Arbeidslivet må involveres sterkere og komme inn tidligere i arbeidet med å integrere arbeidstakere som faller utenfor.

       Flertallet støtter derfor forslag fra flere arbeidstakerorganisasjoner som mener det bør etableres et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet. Et slikt forum bør bestå av partene i arbeidslivet og myndighetene representert ved de fagorganer som har ansvar for problemstillinger knyttet til sykdomsforebyggende arbeid og tilbakeføring til arbeidslivet. Flertallet vil understreke nødvendigheten av at det i et slik forum er gjensidighet mellom partene, og at det er en gjensidig dialog. Et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet bør etableres på nasjonalt nivå og være et rådgivnings- og konsultasjonsorgan for myndighetene. Forumet må ta opp konkrete problemstillinger slik de framstår innen bedrifter og virksomheter, samt å fremme forslag til virkemidler både innen den enkelte bedrift men også statlige tiltak.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til å opprette et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet. »

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at utformingen av stønadsordningene for inntektssikring ved sykdom eller uførhet har to mål som ofte kan være motstridende: De skal sikre mottakeren økonomisk ved inntektsbortfall, og de skal samtidig ha en utforming som motiverer til aktivitet framfor passivitet. Det er derfor en politisk utfordring å utarbeide ordninger og regler som gir nødvendig trygghet og støtte i perioder hvor en ikke kan være yrkesaktiv, men samtidig stimulere til aktivitet. Dessuten må ikke ordningene fungere slik at de stenger mottakeren ute fra det ordinære arbeidsmarkedet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil framholde at det også er viktig at en stor andel av den eldre delen av arbeidsstyrken er i jobb lengst mulig av hensyn til behovet for balanse mellom andelen yrkesaktive og pensjonister. Flertallet støtter derfor at Regjeringen vil iverksette tiltak for å stimulere eldre til å være i arbeid lengst mulig. Det er også en overordnet målsetting å gi tilbud om attføring eller rehabilitering slik at den syke raskest mulig kommer tilbake i arbeid. Flertallet vil understreke at det er avgjørende at attførings- og rehabiliteringstiltak iverksettes raskest mulig for å oppnå best mulig resultater. Det har vært en del eksempler på mennesker som faller utenom, og flertallet mener at disse må følges tettere opp.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens mål om at de som har behov, skal tilbys aktive tiltak og oppfølging framfor passivt å motta trygd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at veksten i folketrygdens utgifter bl.a. har sammenheng med at stadig flere i yrkesaktiv alder har offentlig stønad som viktigste kilde til livsopphold. Dette har dels sammenheng med problemer på arbeidsmarkedet og redusert familieforsørgelse, men også med at trygdetilværelsen er mindre sosialt stigmatiserende enn før. Særlig blant en del yngre mennesker ser det ut til at trygd eller sosialhjelp ses på som et uproblematisk alternativ til arbeid i perioder. I 1994 viste sosialhjelpsstatistikken at 42 % av 24-åringer med liten utdanning utover grunnskolen hadde mottatt sosialhjelp. Mange av ungdommene hadde levd på sosialhjelp i mer enn ett år. Nærmere 50.000 enslige forsørgere hadde valgt overgangsstønad i stedet for lønnet arbeid. 33.000 mennesker mottok attføringspenger for å kvalifisere seg bedre på arbeidsmarkedet.Disse medlemmer vil vise til at i en etterutdanningssituasjon kan yrkesmessig attføring være adskillig mer attraktivt enn å oppta ordinært lån i Statens Lånekasse. For enslige forsørgere er det bygget opp ordninger der den enkelte kan velge mellom arbeid eller trygdeytelser (overgangsstønad). For yrkesaktive med belastningsskader vil det være mer lønnsomt å søke om uførepensjon enn å trappe ned arbeidsinnsatsen til en deltidsstilling. Selv om stønadsordningene ikke alltid gir 100 % kompensasjon for tidligere arbeidsinntekt slik som sykelønnsordningen, vil mange oppleve at det ikke lønner seg å ta arbeid etter en stønadsperiode. Enslige forsørgere som får utgifter til barnetilsyn og arbeidsreise når de bytter ut overgangsstønaden med lønnsinntekt, vil kunne oppleve at lavtlønnsjobben ikke kan konkurrere med trygdeytelsen når skatt er betalt.

       Disse medlemmer viser videre til at kombinasjonen av trygd, sosialstøtte, bostøtte, behovsprøvede skolestipend og inntektsavhengig betaling for kommunale tjenester, også bidrar til at det ikke lønner seg for mange å gå inn i det ordinære arbeidsmarkedet, dersom de skal basere seg på lave eller midlere lønnsinntekter. Så lenge det ikke lønner seg å arbeide, vil Regjeringens « arbeidslinje » være vanskelig og kostbar å gjennomføre. Selv strenge regler, forsøk på å stigmatisere grupper som benytter seg av trygderettigheter, et godt utbygget kontrollapparat og stadig flere stillinger i « oppmuntrings- og attføringsapparatet », vil ikke stoppe utviklingen, dersom ordinært lønnsarbeid ikke lønner seg.

       Sosialstøtten og prissetting på kommunale tjenester fastsettes i kommunene, og trygdemottakernes økonomiske situasjon vil variere fra kommune til kommune. Etter disse medlemmers oppfatning er det et klart behov for å samordne de økonomiske tilskuddene fra stat og kommune, og se mer kritisk på hvordan de behovsprøvede betalingsordningene, f.eks. i barnehagene, fungerer i denne sammenheng.

4.3.1 Uførepensjon

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at fra 1980 til 1991 økte antallet uførepensjonister med ca 80.000. Denne store økningen skyldtes sannsynligvis ikke bare økt sykelighet i befolkningen, men også et vanskeligere arbeidsmarked for arbeidstakerne. En rekke forhold indikerer at enkelte ble presset ut. Antallet uførepensjonister ble redusert med om lag 6.000 personer fra 1991 til 1993.

       Det er ønskelig at færrest mulig har uførepensjon som hovedkilde til livsopphold. Det er ikke et kvalitetsstempel på et samfunn at en stor andel går på trygd. Flertallet slutter seg derfor til Regjeringens overordnede mål om at det er viktig at andre ordninger prøves ut før uførepensjon innvilges.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering om at det grunnleggende vilkåret for innvilgelse av uførepensjon er varig reduksjon i ervervsevnen som har en medisinsk årsak. Det er sentralt at menneskets restarbeidsevne veier tyngre enn den reduserte ervervsevnen. Det er også viktig ut fra et menneskelig perspektiv at det fokuseres på mennesket og dets evner framfor der hvor det ikke strekker til.

       Flertallet vil peke på at den sterke økningen i antall uføretrygdede på 1980-tallet viste at ordningene med uføretrygd og attføring ikke fungerte etter forutsetningene, og at arbeidslivet i dag ikke er åpent nok for alle. Det har derfor vært vedtatt nødvendige innstramninger og presiseringer av ordningene.

       Flertallet viser til at Regjeringen ikke foreslår noen endringer i kriteriene for rett til uførepensjon eller nivået på uførepensjonen. Det foreslås visse justeringer slik at personer med en viss restarbeidsevne skal kunne fortsette i arbeid på deltid, eller kunne ta arbeid i perioder. Videre foreslår Regjeringen visse justeringer i stønadsreglene for unge uføre. Flertallet vil støtte disse justeringene.

       Flertallet understreker at ordningen med uførepensjon må være en del av et sikkerhetsnett som skal sikre en basisinntekt til personer som varig får redusert minst halvparten av arbeidsevnen. Samtidig må det unngås at noen blir uførepensjonert hvis de har igjen en betydelig del av sin arbeidsevne. Målsettingen må være at personer i yrkesaktiv alder skal ha muligheter og motivasjon til å bruke sin gjenværende arbeidsevne i inntektsgivende arbeid. På denne bakgrunn understrekes behovet for aktiv og målrettet satsing på forebygging, rehabilitering, attføring og behandling. Antall uførepensjonister er høyt. Veksten i antall uførepensjonister i annen halvdel av 80-tallet og nå på midten av 90-tallet indikerer at det har skjedd og skjer en uheldig utstøting av arbeidstakere fra arbeidsmarkedet. Det må være en målsetting å begrense antallet nye uførepensjonister.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på at innstramningen i uførepensjon kan ha fått en skjev og uønsket virkning særlig i forhold til noen kvinner. Kravet til medisinske funn kan være for strengt og kan være en av årsakene til at forholdsvis flere kvinner enn menn får avslag på søknad om uførepensjon.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til at Stortinget i juni 1995 behandlet vilkårene for uførepensjon og vedtok at det ikke lenger er nødvendig med medisinsk enighet der hvor det ikke finnes « objektive funn ». Flertallet mener at denne endringen vil gjøre det lettere for den store gruppen som har muskel- og skjelettlidelser, å bli tilkjent uførepensjon, men målet må jo også her være at flest mulig kan få tilbud om å være i aktivitet. Det er likevel avgjørende at disse lidelsene blir viet betydelig større oppmerksomhet, og at den aktive oppfølgingen blir bedre.

       Komiteen vil understreke at det også er påkrevd med utbygging av behandlingstilbudene for mennesker med muskel- og skjelettlidelser. Komiteen vil be om at departementet følger denne utviklingen nøye, og redegjør for situasjonen overfor Stortinget tidlig i 1997.

       Komiteen vil også vise til at den under behandlingen av Helsemeldinga, jf. Innst.S.nr.165 (1994-1995), påpekte behovet for at det gis høyere prioritet til kvinnelidelser, og at forskningsinnsatsen på dette feltet økes.

       I den forbindelse vil komiteen vise til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), der en samlet komité skriver

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil slå fast at alle mennesker har rett til å bruke sine krefter og evner i nyttig og skapende arbeid, også de som på grunn av sykdom, uførhet eller alder må avgrense sin arbeidsinnsats.

       Stor arbeidsledighet kombinert med stadig nye omstillings-, effektiviserings- og rasjonaliseringsplaner, har ført til en skjerpet konkurranse på arbeidsmarkedet. Dette har resultert i økt grad av utstøting. De med redusert arbeidsevne rammes hardest.

       De fleste mennesker ønsker å gjøre nytte for seg i samfunnet gjennom deltakelse i arbeidslivet - de ønsker å kunne forsørge seg selv og sine. Ønske om økonomisk frihet og uavhengighet står sentralt i de fleste menneskers liv.

       Innføringen av arbeidslinjen kan være et godt redskap for å realisere folks ønske om lønnet arbeid. Gjennom økt satsing på attføring og forebygging, aktive tiltak framfor trygd og økte ressurser og kompetanse til arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten, ville flere ha kunnet komme i arbeid om ikke arbeidsmarkedet var så stramt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at i en situasjon der mellom 140.000 og 150.000 har vært registret ledige gjennom mange år, står de hundre prosent funksjonsfriske først i køen når ledige stillinger lyses ut.

       Disse medlemmer viser til at praktiseringen av dagens regelverk for uføretrygd, rehabilitering og attføring ikke fungerer etter intensjonene. Stadig flere faller utenfor sikkerhetsnettet fordi de er for friske til å få uførepensjon, samtidig som de ikke er friske nok til å arbeide.

       Disse medlemmer viser til at innstrammingen på de medisinske vilkårene for uføretrygd i 1991 har ført til at kvinner i særlig grad har fått avslag på søknad om uføretrygd. Disse medlemmer viser videre til at disse partier gikk imot en ytterligere innstramming av de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon i juni 1995.

       I B.innst.S.nr.11 (1993-1994) uttalte en samlet sosialkomité:

       En slik evaluering og gjennomgang er nå blitt foretatt. En rekke forskningsmiljøer har lagt fram rapporter. En av disse undersøkelsene som er foretatt av universitetet i Trondheim viste at hele 30 % av dem som får avslag på søknad om uførepensjon, enten blir forsørget av familien eller mottar sosialhjelp.

       Dette bekrefter Regjeringen selv. I Velferdsmeldingen skriver den:

       Regjeringen erkjenner problemene visse grupper har med å kommer inn på arbeidsmarkedet. Videre erkjenner den det faktum at mange blir henvist til sosialkontoret eller til privat forsørgelse. Til tross for dette vil Regjeringen ikke ta noe initiativ til å justere lov- og regelverket på dette området. Konsekvensene av en slik politikk er og vil bli redusert inntektssikring og forverrede levekår for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet. Dette er en klar « utilsiktet virkning » av arbeidslinjen. En samlet sosialkomité ga uttrykk for et ønske om å forhindre slike uønskede virkninger.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av arbeidet med yrkesrettet attføring og tiltak for å få sykmeldte tilbake til arbeid. Disse medlemmer mener imidlertid at innstrammingene har ført til utilsiktede virkninger, særlig overfor kvinner med diffuse lidelser eller muskel- og skjelettlidelser. Disse medlemmer mener det er behov for en oppmykning av regelverket slik at en unngår at personer faller utenfor folketrygdens sikkerhetsnett.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendringer som kan rette opp de utilsiktede virkningene av innstrammingene i folketrygdens lov- og regelverk de siste årene, spesielt når det gjelder de medisinske kriteriene for uførepensjon. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil avvise det foreliggende forslaget fra Erling Folkvord om å endre kriteriene for rett til uførepensjon og fremmer følgende forslag:

       « Forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse oversendt i Stortingets møte 21. november 1995 om at Stortinget skal be Regjeringa legge fram forslag til lovendringer som sikrer retten til uføretrygd slik den var før innstrammingene i 1991, bifalles ikke. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til sine merknader og forslag som begrunner hvorfor disse medlemmer går imot forslaget fra Erling Folkvord.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti i Innst.S.nr.11 (1992-1993) stilte spørsmålstegn ved realismen i å få de med redusert arbeidsevne ut i lønnet arbeid i en tid der arbeidsmarkedet var stramt, og der tempo og arbeidsrutiner først og fremst rettet seg inn mot de funksjonsfriske.

       Omtrent samtidig med innføringen av arbeidslinjen i trygdepolitikken fremmet Regjeringen forslag til endringer i folketrygdlovgivningen. Kriteriene og retten til en rekke trygdeytelser ble kraftig skjerpet. Hardest til verks gikk Regjeringen på retten til uføretrygd, sykepenger, attføring og dagpengeordningen. Innstrammingene i disse ytelsene sluttet et bredt flertall på Stortinget seg til i bl.a. Innst.O.nr.38 (1990-1991), Innst.O.nr.66 (1990-1991), Innst.O.nr.15 (1991-1992), Innst.O.nr.71 (1992-1993), Innst.O.nr.42 (1992-1993), Innst.O.nr.110 (1992-1993), Innst.O.nr.112 (1992-1993) og i Innst.O.nr.8 (1993-1994). Disse omfattende innstrammingene i trygdeordningene kombinert med et stramt arbeidsmarked har ført til at flere har fått en tøffere livssituasjon - forverrede levekår og forringet livskvalitet.

4.3.1.1 Kombinasjon arbeid og trygd

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å gjøre det lettere å kombinere trygd og arbeid. Dersom en kan få trygd ved en uføregrad under 50 % og mulighet for å arbeide i perioder og komme tilbake til trygd i andre perioder, vil det bli lettere å benytte restarbeidsevnen. Dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt, men ikke minst er det en bedre løsning for den enkelte å kunne få arbeide optimalt. Komiteen støtter at dette bør forsøkes ut i stort omfang.

       Komiteen mener videre at det er formålstjenlig å gi mulighet til forenklet og midlertidig forhåndsregulering av uføregrad.

       Komiteen vil peke på at ved utvidelse av frysperioden ved arbeid av ordinær eller varig karakter kan flere oppmuntres til å prøve seg i arbeid i gode perioder uten frykt for å miste trygden. Komiteen mener derfor dette også er et fornuftig forslag.

       Komiteen mener det er et mål å stimulere til yrkesaktivitet og mener derfor at retten til pensjon kan fryses for en periode for å motivere til arbeid.

       Komiteen støtter forslaget om større mulighet til å kombinere arbeid og trygd. For å få dette til er det nødvendig med et omfattende samarbeid og klare retningslinjer mellom trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor for å kunne etablere et system som er til beste for brukerne. Samlokalisering bør tilstrebes der det er praktisk mulig. Det må etableres behandlingskjeder på tvers av sektorer.

       Komiteen viser til forsøksprogram med etablering av offentlig servicekontor som er åpnet på sju forsøkssteder. Trygdeetaten deltar på alle forsøksstedene, arbeidsmarkedsetaten i seks av dem og sosialetaten i to. Sluttrapport om forsøksprogrammet skal være klar i løpet av 1996, og komiteen ønsker at Stortinget gjøres kjent med erfaringene i egnet form.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener det er et mål at fribeløpet en kan ha som inntekt før trygden blir redusert, er på et slikt nivå at det sporer til aktivitet framfor passivitet. Flertallet mener derfor det er positivt med en heving av fribeløpet fra 1/2 til 1 G.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en ytterligere heving av fribeløpet utover 1 G reiser en rekke skattemessige spørsmål. Dette gjelder i første omgang fribeløp for studenter og hvilke skattemessige konsekvenser en slik endring vil måtte få for yrkesaktive med lav inntekt. Dette medlem vil ikke motsette seg at spørsmålet om ytterligere heving av fribeløpet for trygdede blir nærmere utredet og lagt fram for Stortinget.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil heve fribeløpet til 2 G.

       Dette medlem mener det er viktig å legge til rette for at folk kan få bruke sin restarbeidsevne, og støtter tiltak som vil gjøre det lettere å kombinere arbeid og uføretrygd. Det er positivt at det nå gjøres enklere for dem som gjerne vil prøve seg i arbeidslivet en periode, å få tilbake uføretrygden dersom de ikke klarer arbeidssituasjonen.

       Dette medlem viser til at regelverket i dag gjør det vanskelig for dem som f. eks er halvt uføretrygdet å få seg halve jobber som er vesentlig høyere gasjert på årsbasis enn den jobben de hadde før de ble uføretrygdet. En heving av fribeløpet til 1 G vil bedre dette noe, men fortsatt kan noen ha problemer. Det samme gjelder uføretrygdede som har politiske verv de får godtgjørelse for. I mange sammenhenger vil godtgjørelsen overstige 40.000 kroner. Det er urimelig at en uføretrygdet folkevalgt skal få redusert sin uførhetsgrad og bli fratatt uførepensjon på bakgrunn av godtgjøringens størrelse. Dette medlem vil be Regjeringen vurdere disse forhold på nytt.

4.3.1.2 Samordning av uførepensjon og gavepensjon fra arbeidsgiver

       Komiteen mener det er svært uheldig både menneskelig og samfunnsøkonomisk hvis grupper presses ut av arbeidsmarkedet, og vil derfor at uførepensjon og gavepensjon fra arbeidsgiver skal samordnes for å forhindre at offentlige ordninger delfinansierer utstøting eller en ikke ønsket førtidspensjonering.

       Komiteen vil peke på at nåværende system i en del tilfeller kan gi bedrifter incitament til å benytte uførepensjonering for å utstøte eldre arbeidstakere med redusert arbeidsevne. Slik utstøting kan forekomme via sykemelding med full lønn i et år med etterfølgende overgang til uførepensjonering, alternativt ved kombinasjon av uførepensjon og former for « gavepensjoner ». På denne bakgrunn støtter komiteen Regjeringens forslag om å samordne uførepensjon mot eventuelle gavepensjoner o.l. fra arbeidsgivere for å motvirke mer eller mindre frivillig utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidsmarkedet gjennom uførepensjonering som en form for førtidspensjonering bekostet av det offentlige. Ordningen med uførepensjon og ytelsene gjennom denne må sees i sammenheng med andre ytelser fra folketrygden som attføring, sykelønn og dagpenger. I mange tilfeller skjer det en uheldig og utilsiktet « vandring » fra den ene trygdeordning til den neste, eksempelvis mellom dagpenger, sykelønn og attføring, og med uførepensjonering som endestasjon.

4.3.1.3 Nærmere om unge uføre

       Komiteen mener at målsettingen må være at flest mulig unge uføre og fødte uføre bør være i arbeid. Det innebærer en forpliktelse for det offentlige og arbeidslivets parter til å tilrettelegge for at dette skal være gjennomførbart. Dette betyr ikke at ikke en del mennesker har krav på og rett til pensjoner og stønad, men at der det er mulig, skal aktivitet være forsøkt først.

       Komiteen mener det er uheldig at unge kan motta en uførepensjon allerede fra 16 års alder og mener det er riktig å heve aldersgrensen til 18 år. Uførepensjon skal være en trygghet for dem som av medisinske årsaker har begrenset eller ikke mulighet i det hele tatt til å være i arbeid, og er en permanent ordning. Komiteen mener at en adgang til å motta uførepensjon allerede ved 16 års alder kan være uheldig for motivasjonen og muligheten til å komme inn i en aktiv tilværelse. Komiteen mener derfor det er bedre med en endring slik at unge uføre mottar hjelpestønad opp til 18 år framfor uføretrygd. Komiteen vil også poengtere at en heving av aldersgrensen innebærer at flere mellom 16 og 18 år vil ha krav på forhøyet hjelpestønad.

       Komiteen mener at skal en lykkes med å få unge uføre ut i utprøvende arbeid og tilbake til arbeidslivet, må trygdeetaten få tildelt noen flere virkemidler. Komiteen vil vise til Regjeringens forslag om:

       Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at garantert tilleggspensjon skal sikre unge uføre som ikke har mulighet til opptjening av tilleggspensjon, en garantert minste tilleggspensjon. Det har vært en noe liberal praksis og fortolkning av «tidlig uføretidspunkt» som innebærer at yngre mennesker med diffuse og sammensatte lidelser også mottar garantert tilleggspensjon. Flertallet mener imidlertid at medisinsk uførhet bør tillegges mer vekt for å presisere at dette er en ordning for fødte/unge uføre.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti kan ikke støtte en instramming i praktiseringen av innvilgelse av garantert minste tilleggspensjon til unge uføre. Det bør fortsatt være en liberal praktisering av reglene når det gjelder unge mennesker med mer diffuse og sammensatte problemer.

4.3.1.4 Saksbehandling ved søknader om uførepensjon

       Komiteen viser til at søknad om uføretrygd sendes av behandlende lege og etterprøves av rådgivende lege. Komiteen mener det er positivt at den medisinske rådgivningen i trygdeetaten er evaluert flere ganger, og at det er gjort en rekke tiltak for at tjenesten skal bli mer integrert i trygdeetatens virksomhet. Komiteen vil særlig bemerke at evalueringene viser at rådgivende lege er mer restriktiv enn pasientens lege. Det er ønskelig at rådgivende lege har som forutsetning at aktivitet og/eller behandling skal være første prioritet. Dette er også i tråd med arbeidslinjen. Det er imidlertid ikke heldig hvis det blir for stor ulikhet i vurderinger fra behandlende til rådgivende lege. Komiteen mener det er behov for en nærmere vurdering av hvordan ordningen fungerer, og om det er tilfredsstillende at rådgivende lege fatter sin beslutning utelukkende på grunnlag av skriftlig materiale. Behandlende lege kan på sin side komme i et dilemma som advokat for sin pasient og kravet om objektiv informasjon overfor trygdeverket. Komiteen vil peke på behovet for oppfølging av behandlende legers attestasjonspraksis. Komiteen vil be Regjeringen gjøre rede for hvordan det kan oppnås en bedre samforståelse mellom behandlende og rådgivende lege.

       Det er etter komiteens vurdering også behov for å se på en rekke administrative forhold rundt behandling av søknad om f.eks. uførepensjon. Saksbehandlingstiden ved en del trygdekontorer, og i særlig grad i trygderetten, er i for mange tilfeller for lang. Det er behov for en gjennomgang for å sikre raskere behandling. Det er også behov for en vurdering av hvordan klageadgangen fungerer for dem som får avslag på søknad om uføretrygd. Komiteen har i den senere tid fått mange eksempler på at dette ikke fungerer tilfredsstillende. Komiteen er kjent med at Sosial- og helsedepartementet har iverksatt en gjennomgang av arbeidet i og organiseringen av Trygderetten, og komiteen ber om å bli orientert om dette arbeidet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Stortinget bl.a. har sluttet seg til Regjeringens forslag om innstramminger i retten til uførepensjon, attføring og sykepenger, har innskjerpet legers rett til å skrive ut legeerklæringer, har skjerpet reaksjonsbestemmelse overfor leger som tolker gjeldende regelverk annerledes, og har innført et nytt overprøvingssystem ved sykemelding etter 12. uke. I sum har dette resultert i et omfattende kontrollsystem der primærlegers faglige vurderinger blir overprøvd av egne leger ansatt ved trygdeetaten.

       Dette er et system bygd på mistillit til primærleger som Sosialistisk Venstreparti har stemt imot. Dette medlem ser de ulike innstrammingene i sammenheng med stortingsflertallets ønske om å spare i folketrygdens utgifter gjennom reduserte ytelser og strengere kontrolltiltak.

4.3.1.5 Opptjeningskriteriene for uførepensjonering

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det vil være riktig med en nærmere vurdering av opptjeningskriteriene for uførepensjonering. En slik vurdering må sees i sammenheng med en tilsvarende vurdering av kriteriene for de andre ytelsene fra folketrygden som gis i yrkesaktiv alder slik som sykelønn, dagpenger og attføring.

       Disse medlemmer peker på at dagens beregning av uførepensjon innebærer at uføre med forutgående tilknytning til arbeidslivet får medregnet fremtidig pensjonsopptjening for den gjenstående tid fra uførhet til og med det året vedkommende fyller 66 år både ved beregning av tilleggspensjonsdelen i uførepensjonen og alderspensjonen etter fylte 67 år. Dette innebærer bl.a. at nivået på tilleggspensjonsdelen i uførepensjonen er avhengig av inntektsnivået på uføretidspunktet, men langt på vei uavhengig av innbetaling og alder for når uførepensjonering inntrådte. Eksempelvis vil en person med forholdsvis høy inntekt som blir uførepensjonert som 45-åring, få vesentlig høyere uførepensjon hvert år fra 45 til fylte 67 år enn hva en annen person med lavere inntekt som blir uførepensjonert som 60-åring får frem til oppnådd pensjonsalder og som alderspensjonist. Selvstendig næringsdrivende som blir uførepensjonert på et tidspunkt hvor bedriften går dårlig, vil få lav uførepensjon og alderspensjon, dersom inntekten i året for uførepensjonering var lav. Disse medlemmer viser til at mange land, bl.a. Sverige vurderer omlegginger av uførepensjonen slik at opptjeningskriteriene for uførepensjon står mer i forhold til opptjente rettigheter og alder for uførepensjoneringen.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at opptjeningskriteriene for uførepensjon vurderes nærmere, særlig knyttet til opptjening av tilleggspensjonsdelen i uføretrygden.

4.3.1.6 Redegjørelse for forholdet mellom arbeid, attføring, uførepensjon og sosial stønad

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknadene til Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) vedrørende behov for en sterkere oppfølging av attføringssaker, uføretrygd og sosial stønad. Disse partier ba Regjeringen om å gi en årlig redegjørelse for Stortinget for å belyse forholdet mellom arbeid, attføring, uføretrygd og sosial stønad med sikte på å oppnå et mer treffsikkert og samfunnstjenlig system, som er til det beste for dem som mottar ytelser. Disse medlemmer mener at det ikke minst på bakgrunn av signaler som tyder på at attføringsarbeidet ikke er tilstrekkelig prioritert i arbeidsmarkedsetaten og om at arbeidet med attføring ikke synes å fungere, er behov for en slik redegjørelse. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gi en årlig redegjørelse, der forholdet mellom arbeid, attføring, rehabilitering, uføretrygd og sosial stønad belyses grundig med sikte på å oppnå et mer treffsikkert samfunnstjenlig system, som er tilpasset brukerne. »

4.3.2 Rehabilitering og attføring

       Komiteen vil understreke at jo lenger en person er borte fra arbeidsmarkedet, desto vanskeligere er det å komme tilbake i ordinært arbeid. Erfaring viser at medisinsk rehabilitering utover to år synes å ha liten effekt. Komiteen er derfor enig i at det er ønskelig å iverksette tiltak slik at de som er under rehabilitering, kommer raskest mulig tilbake til arbeidslivet. Fra 1. juli 1993 er stønadsperioden begrenset til ett år, men med mulighet til forlengelse under nærmere bestemte vilkår. Denne begrensningen i stønadsperioden kan i stor grad forklare at utgiftene er redusert med 22 %, og at det igjen har vært en økning i antall søknader om uførepensjon. Komiteen vil peke på at omtrent 40 % mottar rehabiliteringspenger utover et år. Dette innebærer at 52 ukersregelen ikke tolkes svært strengt.

       Komiteen viser til at tilbudet om yrkesrettet attføring har gjennomgått store endringer i tråd med Stortingets vedtak ved behandlingen av Attføringsmeldinga (St.meld. nr. 39 (1991-1992)). I innstillingen til Attføringsmeldinga ( Innst.S.nr.11 (1992-1993)) ble det uttalt:

       Komiteen vil framheve at dette fortsatt har gyldighet, og at det er nødvendig med en klarere presisering av hvor ansvaret for personen skal ligge, og ikke minst med endringer som forplikter til ytterligere samarbeid mellom etatene.

       Komiteen viser til at Regjeringen har uttalt at rehabilitering er et satsningsområde og slutter seg til denne prioriteringen. Gjennom de siste års budsjetter er også rehabiliteringsarbeidet styrket. Det er likevel åpenbare utfordringer. Medisinsk rehabilitering er i utgangspunktet et kommunalt ansvar. Fylkeskommunen har ansvar for å stille til rådighet den nødvendige spesialistkompetanse. Komiteen vil understreke kommunenes og fylkeskommunens ansvar for at det finnes et rehabiliteringsopplegg. Det er i 1996 fortsatt store mangler i tilbudet.

       Et vellykket rehabiliteringsarbeid forutsetter samarbeid mellom en rekke faggrupper på ulike nivåer. Etter komiteens vurdering er bl.a. svikt i samarbeidet en årsak til manglende resultater. Komiteen mener derfor at dette vesentlige forhold bør vektlegges og forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en egen sak, gjerne en stortingsmelding, om hvordan rehabiliteringsarbeidet kan styrkes. Komiteen ønsker at det foretas en gjennomgang av tilbudet som blant annet bør se på tilbud til ulike typer pasienter, fordeling av utgiftene og resultatene fra rehabiliteringstilbudene samt vilkårene for rehabiliteringsinstitusjonene. Komiteen etterlyser også klare føringer og forventninger til samarbeid på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå, og til samarbeidet mellom disse nivåene. Det er videre et behov for mer likhet også når det gjelder egenbetaling. I dag er det svært ulik pris ved rehabiliteringsinstitusjonene, dessuten er det ulik praksis for ulike pasientgrupper.

       I Velferdsmeldinga understrekes behovet for mer kunnskap om hvilke tiltak og typer behandling som har best effekt for medisinsk rehabilitering, noe komiteen slutter seg til. Det er også behov for å peke på at det i enkelte sammenhenger er nødvendig å understreke at ansvar hviler på hjelpeapparatet for å samarbeide til pasientens beste. Komiteen slutter seg derfor til Regjeringens forslag om lov- og forskriftsendringer som klargjør ansvaret for samarbeid. Komiteen viser til arbeidet som gjøres med en Nasjonal strategi for medisinsk rehabilitering, og vil understreke at dette er et særlig viktig område.

       Komiteen vil peke på at pasientens behov må stå i sentrum slik at rehabiliteringstilbudet tilpasses den enkelte. På denne måten vil behandlingen ha størst effekt.

       Ved behandlingen av Helsemeldinga, St.meld. nr. 50 (1993-1994), uttalte en samlet komité:

       Det opplyses i meldinga at selv om dette er en lovpålagt oppgave, er det forholdsvis få av landets kommuner som har egne planer på dette området. Etter komiteens oppfatning er rehabiliteringstilbudene og det medisinske attføringsarbeidet fortsatt for dårlig organisert, og tilbudene gis tilfeldig. Etter komiteens mening står sykehusene, primærlegene og trygdekontorene helt sentralt når det gjelder etterspørsel og utvikling av rehabiliteringstilbudene. Rehabiliteringen må knyttes tett til den medisinske behandlingen og få høyere prioritet for å bedre folks arbeidsevne og dermed redusere utbetalinger av sykepenger og trygdeytelser. Utviklingen av tilbud og kompetanseutbygging bør ikke først og fremst følge kommunegrenser, men utvikles på nasjonalt eller regionalt nivå.

       Finansieringsansvaret er i dag delt mellom fylkeskommune og kommune, og for en rekke rehabiliteringsinstitusjoner utgjør også statstilskudd og egenbetaling viktige deler av finansieringen. Et mer enhetlig finansieringssystem vil kunne medføre at pasienter med rehabiliteringsbehov kan få et bedre tilpasset tilbud. I denne sammenheng mener komiteen at trygdekontorene bør få større muligheter til å kjøpe tjenester og dermed påvirke tilbudene.

       Markedet for rehabiliteringstjenester er i dag svært uoversiktlig, og bruk av institusjoner varierer sterkt fra kommune til kommune. Mange pasienter får tilbud først og fremst fordi de selv tar initiativ overfor primærlegen eller spesialisttjenesten. Komiteen vil be departementet utarbeide en oversikt over offentlig godkjente private tilbud samt de offentlige rehabiliteringsinstitusjonene. En slik oversikt, supplert med priser og evt. opplysninger om ledige plasser, vil være til stor nytte for så vel primærleger som kommunene. Spesielt når det gjelder rehabiliteringstilbud for pasienter med mer sjeldne lidelser, vil bedre informasjon til helsepersonell og kommuner gi pasientene et bedre tilbud enn i dag.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er kjent med dagens ordning med lønnstilskudd til bedrifter som tar inn yrkeshemmede. Flertallet ser behov for å utvide denne ordningen slik at bedriftene ikke kan bruke økonomi som et argument mot å ta inn yrkeshemmede.

       Komiteen vil peke på at en yrkeshemming svært ofte er relatert til problemer med å kunne utføre konkrete arbeidsoppgaver. Det vil si at arbeidstakeren, bl.a. av medisinske årsaker, ikke er i stand til å fortsette å utføre sine pålagte arbeidsoppgaver. Det kan likevel hende at arbeidstakeren, med noe omskolering, er i stand til å utføre andre oppgaver innen samme bedrift. Dette er ønskelig ut fra flere hensyn: Arbeidstakeren kjenner bedriften godt og kan dermed gli lettere inn i annet arbeid der enn f.eks i en AM-bedrift, bedriften får beholde en verdsatt arbeidstaker og arbeidstakeren får fungere i et trygt miljø i en omstillingsfase. For å oppmuntre til en sterkere bruk av bedriftsintern attføring er det komiteens mening at man må øke kompensasjonen slik at bedriften skal se seg tjent med å sette igang en slik omstilling. Komiteen mener også at økt informasjon til bedriftene er viktig slik at en del kan bli flinkere til å attføre egne arbeidstakere.

       Komiteen mener videre at tiltak for bedriftsintern attføring på en bedre måte bør kunne dra veksler og erfaringer fra lokale AM-bedrifter. Videre vil komiteen understreke at samarbeid generelt sett bør være stikkord som bør veie tungt i arbeidet for å hjelpe de svakeste til å finne sin plass i arbeidsmarkedet.

       Komiteen slutter seg også til Regjeringens vurdering om at det er uheldig at rehabiliterings- og attføringspenger, som er midlertidige ordninger, beregnes etter de samme kriteriene som uførepensjon som er en varig ytelse. Dette kan villede mottakeren om hvilken karakter ytelsen har. Komiteen mener det derfor er positivt at beregningsreglene vurderes for å synliggjøre at dette er korttidsytelser. Det er sentralt å understreke at målet med rehabilitering og attføring er at vedkommende skal tilbake til arbeidslivet. Komiteen vil på samme tid understreke at hvis målsettingen om tilbakeføring til arbeidslivet skal være reell, så må det settes i verk aktive tiltak.

       Stortinget har tidligere gitt prinsipptilslutning til at attførings- og rehabiliteringspenger skal gi pensjonspoeng. Komiteen regner med at Regjeringen kommer tilbake med et lovforslag om dette ved vurderingen av beregningsreglene.

       Komiteen vil vise til at det har vært en positiv utvikling med hensyn til hvor mange som deltar på ulike typer attføringstiltak de siste årene. I 1995 var det om lag 20.300 plasser, og i 1996 legges det til grunn et gjennomsnittlig tiltaksnivå på om lag 21.300 plasser. Denne utviklingen er et uttrykk for den bevisste satsingen på å få folk så raskt som mulig tilbake i arbeid. For å lykkes med arbeidslinjen er det imidlertid en forutsetning at dette arbeidet videreføres og forsterkes gjennom samarbeid mellom ulike etater.

       Formålet med attføringsvirksomheten er utprøving og kvalifisering av yrkeshemmede arbeidstakere med sikte på formidling til ordinært arbeidsliv eller utdanning. Komiteen vil her peke på behovet for å få satt i gang en slik prosess så snart som mulig etter at yrkeshemminger er konstatert. Det pekes spesielt på behovet for et nært og faglig samarbeid mellom berørte organer, lege, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten m.fl.

       Komiteen mener at tiltakene for yrkeshemmede skal ha et høyt nivå, og at tiltaksplasser med sikte på integrering i ordinært arbeidsliv må prioriteres. Komiteen ser det som positivt at arbeidsmarkedsetaten i stor grad lykkes i å forsterke sin innsats overfor yrkeshemmede, og at tre av fire yrkeshemmede i 1995 var i aktive tiltak.

       Komiteen viser til at arbeidsmarkedsetaten har en rekke tiltak for yrkeshemmede. I 1996 vil det i gjennomsnitt være om lag 42.000 yrkeshemmede på tiltak. Disse fordeler seg på om lag 45 % på skole- og hospitantordningene, om lag 8 % på arbeidsmarkedsopplæring og praksisplass, om lag 5 % på formidlingstiltak, omtrent 15 % på integreringstiltak og om lag 27 % på arbeidsmarkedsbedrifter og arbeidssamvirketiltak. Komiteen ser det som positivt at det er stor bredde i tiltakstilbudet, og at det legges vekt på målrettede attføringsopplegg som passer til den enkeltes behov. De senere årene er det tilbakeført ubrukte midler fra formidlings- og integreringstiltak til staten. Den tilbakeførte summen øker stadig, og i 1995 førte dette til en nedsatt bevilgning på 100 mill. kroner, til tross for at etterspørselen er stor. Det synes også som om kapasiteten til å ta imot flere er til stede.

       Dette kan ha sammenheng med liten fleksibilitet i bruken av midlene og mellom de enkelte AM-bedriftene. Det er satt et samlet tak på hvor mange som skal få et tilbud innenfor AM-bedriftene. Dette kan føre til uønsket rigiditet. I forbindelse med AMB er komiteen av den oppfatning at det bør opprettholdes et budsjettmessig tak, men ikke et tak knyttet til hvor mange personer som til enhver tid mottar tilbudet. Arbeidsdirektoratet bør også i enda sterkere grad stå fritt til å overføre plasser fra et fylkesarbeidskontor til et annet for å møte lokale behov, og dette bør også gjelde innen fylkene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at det er mange grupper som er skjulte yrkeshemmede, f.eks. langtidsledige, rusmiddelmisbrukere, sosialhjelpsmottakere, unge arbeidsledige m.v., og som lett kan bli gående uten at yrkeshemmingen blir registeret i forhold til aktuelle arbeidsmarkedstiltak. Flertallet ønsker at de i disse gruppene som er yrkeshemmede, blir en del av rekrutteringsgrunnlaget for arbeidsmarkedsbedriftene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å øke innsatsen overfor langtidsledige, rusmiddelmisbrukere, sosialhjelpsmottakere og unge arbeidsledige. Dette medlem kan imidlertid ikke se at en slik styrking best gjøres ved å utvide rekrutteringsgrunnlaget for arbeidsmarkedsbedriftene.

       Dette medlem frykter at en utvidelse av målgruppen for AM-bedriftene til også å omfatte i hovedsak visse ungdomsgrupper, vil gjøre det vanskeligere for dem som i dag er definert som målgruppe. I en tid der også disse bedriftene blir pålagt større krav til effektivitet og fortjeneste, vil man også her kunne velge dem med størst arbeidsevne - ikke nødvendigvis dem med størst behov for et slikt tilbud.

       Sosialistisk Venstreparti mener at kommunene må finne andre alternative kvalifiseringstilbud for ungdom under 26 år, som enten er arbeidsledige eller av andre årsaker er uten arbeid. Tilbudet bør utformes lokalt og kan omfatte tjenester for nærmiljøet eller prosjekter i forhold til forebyggende arbeid i området. Etablering av aktivitetshus kan i denne sammenheng være aktuelt for noen kommuner.

       For øvrig vil dette medlem vise til egen merknad under pkt. 5.2.2 - Arbeidsledig ungdom.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at arbeidsmarkedsbedriftene både gir tilbud om varige arbeidsplasser og aktiv attføring. Det er urovekkende at det de siste årene er tilbakeført ubrukte midler fra arbeidsmarkedsbedriftene til staten samtidig som det er behov både for tiltaksplasser og varig vernede arbeidsplasser for yrkeshemmede.

       Flertallet mener det er behov for å vurdere om kapasiteten i arbeidsmarkedsbedriftene utnyttes godt nok, og om regelverket bør gjøres mer fleksibelt. Det er viktig at det ikke stilles slike krav til effektivitet og fortjeneste i denne type bedrifter som i næringslivet ellers. For de fleste yrkeshemmede er det av stor betydning at de har en arbeidsplass å gå til, og hvor de kan heve sin lønn, i stedet for bare passivt å motta trygd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at flere må få mulighet til å være lengre tid i arbeidsmarkedsbedriftene enn dagens regelverk åpner for.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at kravene for å tilstås uførepensjon på medisinske kriterier ikke må strammes slik til at mennesker som vitterlig ut fra en medisinsk vurdering har krav på uførepensjon, unødig hindres til dette ved pålegg om attføring og rehabilitering. Det er så langt disse medlemmer har registrert, dessverre for mange mennesker som de seneste par årene har endt som sosialklienter på grunn av en innstramning i tilståelse av uføretrygd.

       Disse medlemmer vil også sterkt advare mot at arbeidslinjen benyttes i så sterk grad at velferdstiltak, les økonomiske overføringer, utelukkende kobles til lønnet arbeidsinnsats. For øvrig viser disse medlemmer til sine respektive merknader når det gjelder attføring.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser klare mangler ved dagens arbeid knyttet til yrkesrettet og medisinsk attføring og rehabilitering. Den største utfordringen ligger imidlertid i et svært stramt arbeidsmarked. Mangel på jobber gjør yrkesrettet attføring svært vanskelig. Disse medlemmer ser nå behovet for at Stortingets vedtak i mars 1993, om å overføre ansvaret for yrkesrettet attføring til arbeidsmarkedsetaten, blir evaluert. Dermed vil man lettere kunne vurdere om de intensjoner, forventninger og mål Stortinget hadde med reformen, er blitt oppfylt. Disse medlemmer forventer at denne evalueringen skjer raskt, og at den forelegges Stortinget.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen evaluere reformen med overføring av ansvaret for yrkesrettet attføring til arbeidsmarkedsetaten. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at en slik evaluering er i gang. INAS har fått i oppdrag av Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet å evaluere ulike sider av samlingen av ansvaret for yrkesrettet attføring i arbeidsmarkedsetaten.

       Evalueringen er organisert i tre delprosjekter:

       Delprosjekt 1 tar for seg utvelgingsprosesser i yrkesrettet attføring, med vekt på i hvilken grad de operative inntakskriteriene som anvendes i trygde- og arbeidsmarkedsetaten, er forenlige. Dette prosjektet vil bli utført i tilknytning til et beslektet prosjekt om skjønnsutøving i attføringsapparatet.

       Delprosjekt 2 fokuserer på hvordan de to etatene forholder seg til attføringssøkere som på samme tid har behov for medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring. Her legges det vekt på graden av samforståelse mellom etatene når det oppstår usikkerhet om hensiktsmessigheten av å starte eller fortsette et attføringstiltak. Videre vil etatenes forhold til søkerens behandlende lege og trygdekontorets rådgivende lege og spørsmålet om hva som anses som egnede former for forhåndskontakt og samråding, stå sentralt.

       Delprosjekt 3 går spesielt inn på brukeropplevelsen av attføringsprosessen. Her blir det særlig fokusert på hvilke erfaringer søkerne har fra inntaksfasen og kontakten mellom de to etatene. Sentrale momenter er søkerens oppfatninger av hvor tilgjengelig, fyllestgjørende og entydig informasjonen fra etatene har vært, om begrunnelser for vedtak har virket rimelige, om ventetider og om henvisninger mellom etatene.

       Denne evalueringen vil være ferdig i løpet av høsten 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at arbeidsmarkedsetaten har fått en vesentlig styrking både av penger og personell for å drive yrkesrettet attføring. Trygdeetaten, som skulle ha hovedansvaret, har ikke fått tilsvarende styrking. Tvert imot har Tress 90 skandalen ført til en svekkelse av økonomien og dermed etatens arbeidsforhold.

       Disse medlemmer ser med bekymring på at klienter blir behandlet som kasteballer mellom disse etatene. Det har vært vanskelig å få adgang til reell informasjon om hvor mange av dem som har gått igjennom en attføringsprosess, som har kommet ut i ordinært arbeid, og hvor mange som veksler mellom ulike ordninger uten å få tilbud om arbeid.

       Disse medlemmer vil ha en gjennomgang av hele attføringsarbeidet med sikte på et bedre samarbeid og en klargjøring av ansvar og ressurser for å kunne hjelpe den enkelte. Utviklingen må følges nøye.

       Disse medlemmer har også bedt Sosialministeren om å gi en årlig redegjørelse i Stortinget, der en ser på forholdene mellom arbeidsmarkedet og oppfølging av arbeidslinjen. Skal arbeidslinjen fungere, må det settes inn større ressurser på å skape nye arbeidsplasser og på å beholde dem en har.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at personer som over lang tid har hatt tyngende omsorgsoppgaver, ikke har rett til attføringspenger når omsorgsmottakeren faller fra.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at personer som har utført tyngende omsorgsarbeid over lang tid, gis rett til attføringspenger når omsorgsmottakeren faller fra. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener når det gjelder yrkesmessig og medisinsk attføring samt rehabilitering, at samarbeidet mellom de ulike aktørene, nemlig trygdekontorene og arbeidsmarkedsetaten, ikke fungerer bra nok, og at altfor mange klienter av denne grunn er blitt kasteballer i systemet. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til at disse partier under behandlingen av Attføringsmeldingen var imot at hovedansvaret for attføring skulle tillegges arbeidsmarkedsetaten, og at partiet mente at dette hovedansvaret fortsatt burde tillegges trygdeetaten. Det burde etter disse medlemmers mening nå seriøst vurderes om det ville være fornuftig med en samlokalisering av trygdekontor og arbeidsmarkedsetat og kanskje også i tillegg sosialkontoret.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener nåværende attføringssystem ikke fungerer som det burde, selv om det medfører høye offentlige utgifter. Attføring kan bidra til å skjule arbeidsledighet, et utilstrekkelig behandlingstilbud eller kan benyttes til å dekke utgifter til utdannelse som det hadde vært naturlig at den enkelte dekket selv.

       Disse medlemmer viser til at Arbeidsformidlingen gir uttrykk for at de ikke har ressurser til å hjelpe alle arbeidssøkere. De må prioritere og velger « naturlig nok » de enkleste. Disse medlemmer mener dette er en hovedgrunn til det manglende samarbeidet mellom arbeidsformidlingen, trygdeetaten og sosialtjenesten. Dersom privat arbeidsformidling ble tillatt, ville den offentlige arbeidsformidlingen kunne konsentrere seg om de vanskeligere arbeidssøkerne.

       For at attføringsmidlene skal bli brukt mer effektivt enn i dag foreslår disse medlemmer følgende endringer:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Innst.S.nr.11 (1992-1993) hvor flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mente at hovedansvaret for hele attføringsprosessen skulle ligge i trygdeetaten ut fra en samlet vurdering av kompetanse og ressurser. Flertallet begrunnet dette med at arbeidsmarkedsetaten har store uløste oppgaver med arbeidsledigheten, og at det tar lang tid og blir svært ressurskrevende å bygge opp den kapasitet og varierte ekspertise som departementets forslag krever. Det var også en viktig faktor at det finnes trygdekontor i alle kommuner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot flertallets ønske om å overføre ansvaret for yrkesrettet attføring til arbeidsmarkedsetaten. Dette medlem viser videre til at Sosialistisk Venstreparti i Innst.S.nr.11 (1992-1993) mente at arbeidsmarkedsinstituttene med den kompetanse og erfaring de hadde, burde brukes mer aktivt som kompetansesentre, og ha ansvaret for de vanskelige og kompliserte tilfeller der ekspertisen ved trygdekontor og arbeidskontor ikke strakk til. Dette var særlig aktuelt for « smågruppene », der diagnoser, medisinsk behandling og variasjon i sykdomsbilde tilsa en mer helhetlig vurdering.

       Dette medlem vil også vise til Innst.O.nr.71 (1992-1993) der Sosialistisk Venstreparti mente at en innstramming i retten til attføringspenger var i strid med arbeidslinjen. Ofte vil det være behov for å gå utover 1 år der attføringsklienten har sammensatte lidelser og problemer. Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst.O.nr.71 (1992-1993) viser seg også i ettertid å ha medført riktighet når hele 40 % mottar rehabiliteringspenger utover 52 uker. En videreføring av denne praksis er derfor helt nødvendig om attføringsarbeidet skal lykkes, og attføringsklienter ikke bli tvunget til sosialhjelp.

       For øvrig vil dette medlem vise til forslag fra Sosialistisk Venstreparti om å rette opp de utilsiktede konsekvensene av innstrammingene i folketrygdens ytelser de siste åra.

4.3.3 Sykepenger

       Komiteen viser til at ordningen med « aktiv sykemelding » ble innført i 1993. Komiteen mener dette er et positivt tiltak både for arbeidstaker og for bedriften. Tiltaket gir muligheter for frivillig å arbeide så mye man klarer med andre oppgaver, selv om man er sykmeldt.

       Aktiv sykemelding medvirker til at arbeidstaker får prøvd andre arbeidsoppgaver som vedkommende mestrer under sykemeldingsperioden og bedriften får utført arbeid den ellers ikke ville fått utført.

       I dag brukes ordningen av kun 1 % av de sykmeldte. I en periode hvor sykefraværet øker, vil komiteen peke på at aktiv sykemelding bør tas i bruk i langt større utstrekning enn det som skjer i dag og ber departementet legge til rette for at ordningen opprettes i flere private og offentlige bedrifter.

       Komiteen mener aktivitet for dem som er i stand til det, også under sykemelding er viktig. Kommuner som har forsøkt en aktivitetslinje gjennom aktiv oppfølging, treningsprosjekt og arbeidstrening, kan vise til gode resultat gjennom kortere sykefravær og nedgang i antall nye personer på uføretrygd. Et godt eksempel er Stange kommune hvor samarbeid på tvers av etatene har gitt gode resultater. Opprettelsen av Stangehallen frisklivssentral med fysisk trening tilpasset den sykmeldtes situasjon har vært en sentral bærebjelke i prosjektet. Satsningen har vært målrettet og har tatt hensyn at ulike sykdomsgrupper har ulike behov. Spesielt bør nevnes den vektleggingen av psykisk helse som prosjektet har vært en bærer av. Statistikk viser at 1/3 av alle uføretrygdede har psykiske plager som helt eller delvis er årsak til mangelen på arbeidsdyktighet.

       En annen gruppe som utgjør en stor andel av de uføretrygdede og sykmeldte, er de med muskel- og skjelettlidelser. Også disse gruppene opplever at slike prosjekter delvis ivaretar de hensyn som er nødvendige for at de skal kunne fungere i arbeid eller kunne drive fysisk trening.

       Komiteen viser til at slike prosjekter, som vi etter hvert har flere steder i landet, gir gode resultater og bør satses på i større utstrekning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på de endringene som har skjedd innen sykefraværet. Fra 1990 til 1994 gikk sykefraværet ned hvert år. Ifølge NHOs fraværsstatistikk var det en nedgang i sykefraværet på 15,5 % fra 1990 til 1993. Fra fjerde kvartal 1994 økte igjen sykefraværet, og det fortsatte i 1995. Antallet sykefraværsdager betalt av folketrygden økte med 6,4 % Flertallet er også kjent med at sykefraværet øker mer for kvinner (8,2 %) enn for menn (3,2 %), og mener at denne utviklingen må følges nøye.

       Økningen i fraværet kan i noen grad forklares med økt sysselsetting. Det er imidlertid sentralt å fokusere på i hvilke bransjer og aldersgrupper sykefraværet øker, samt kjønnsforskjeller i fraværet. Flertallet mener det er et behov for mer informasjon om endringene i sykefraværet. Det er et mål å holde sykefraværet lavest mulig og samtidig forhindre utstøting av arbeidslivet. Et virkemiddel i den sammenheng er å prioritere det sykdomsforebyggende arbeidet på arbeidsplassene.

       Flertallet har merket seg at dagens sykepengeordning har sin bakgrunn i et mål om å redusere ulikhetene i arbeidslivet generelt og mellom funksjonærer og arbeidere spesielt. Et godt utbygd system for å sikre mot inntektsbortfall ved sykefravær er etter flertallets mening et kjennetegn ved en velferdsstat. Dagens sykepengeordning sikrer sykepenger i inntil 52 uker når sykdom er årsaken til fravær fra jobb.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker behovet for et slikt sikkerhetsnett. Dette er særlig viktig for de lavest lønte, som ofte er kvinner, hvor inntektsbortfall vil få forholdsmessig større konsekvenser enn for dem med høyere inntekt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil understreke at arbeidsgiver har et ansvar for å legge forholdene til rette på arbeidsplassene slik at det ikke fører til sykefravær eller skader.

       Sykefraværet er ulikt for kvinner og menn. Også sett bort fra fravær som følge av barns sykdom, tyder mye på at kvinner på en del arbeidsplasser har et høyere sykefravær enn menn. Flertallet mener det er behov for mer kunnskap om årsakene til disse forskjellene. Det er ønskelig med en vurdering av sykefravær sett i forhold til type arbeidsoppgaver, lengden på arbeidsdagen, total arbeidsdag inkludert reise til og fra arbeid, utdanning, omsorgsforpliktelser i hjemmet og alder.

       Flertallet vil vise til at samarbeidet mellom LO og NHO om å redusere sykefraværet har gitt gode resultater, og det er nødvendig og ønskelig at dette arbeidet videreføres. Det er også sentralt at nye grupper trekkes inn i det sykdomsforebyggende arbeidet. Innen pleie- og omsorgssektoren er sykefraværet høyt og flertallet mener det må være riktig å fokusere på tiltak som kan bidra til å redusere dette fraværet.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag om videreføring av samarbeidet mellom partene og tiltak i regi av trygdeetaten som kan redusere sykefraværet, og som kan bidra til at sykmeldte kommer raskere tilbake i arbeid.

       Flertallet vil spesielt framheve viktigheten av samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og trygdekontorene både i felles prosjekter og ved oppfølging av den sykmeldte i forhold til den enkelte arbeidsplass. Etter det flertallet kjenner til, blir de virkemidler som trygdeetaten har for å bidra til tilrettelegging av arbeidet for den sykmeldte, ikke i tilstrekkelig grad utnyttet. Kontakten mellom trygdekontoret og den sykmeldtes arbeidsgiver, eller bedriftens vernetjeneste, bør bli bedre. Foreløpige undersøkelser viser også at oppfølging av de sykmeldte ikke starter tidlig nok.

       Flertallet er kjent med at trygdekontorenes oppfølgingsarbeid evalueres. Det er viktig at svakheter som avdekkes, blir fulgt opp av Rikstrygdeverket og fylkestrygdekontorene. Fylkestrygdekontorene bør få et større ansvar for å bistå trygdekontorene slik at det blir høyere kvalitet i oppfølgingsarbeidet.

       Flertallet har merket seg at det fortsatt er et potensial for å få ned sykefraværet i ulike deler av arbeidslivet, En viktig målgruppe er de uorganiserte bedriftene. En innfallsvinkel for å redusere sykefraværet er å vie mer oppmerksomhet til ulike risikogrupper, tidlig oppfølging av dem som blir sykmeldte, og nærmere oppfølging av langtidssykmeldte. Flertallet vil understreke Arbeidstilsynets rolle i dette arbeidet.

       Bedriftshelsetjenesten spiller også en aktiv rolle i det forebyggende arbeidet på mange arbeidsplasser. Slitasjeskader er en type belastning som er overrepresentert innen enkelte grupper. Faglig veiledning og oppfølging kan bidra til å redusere denne type lidelser og derpå følgende fravær.

       Flertallet vil understreke at det også innen arbeidsmiljøområdet er bedre å forebygge enn å reparere. Det er derfor en målsetting at arbeidsmiljøet legges til rette på en slik måte at det ikke skaper sykdom eller skader, og at det i best mulig grad også tilrettelegges slik at det ikke støter ut enkelte. For å nå målet om lavest mulig sykefravær må praktiske tiltak iverksettes på arbeidsplassene.

       Arbeidsmiljøloven er et viktig virkemiddel for å skape et godt arbeidsmiljø og hindre sykefravær og utstøting. Flertallet mener arbeidsgiver har klare forpliktelser for å legge til rette arbeidsmiljøet for alle arbeidstakere. Strategien for internkontroll ble innført i 1992 og er et viktig virkemiddel for et godt helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at erfaringene er at jo lenger en person er borte fra arbeidsplassen, desto vanskeligere er det å komme tilbake til arbeid. Dette flertallet er kjent med at før yrkesmessig attføring kan forsøkes, må den sykmeldte være ferdig medisinsk utredet. Lang ventetid hos spesialist, på utredning og operasjoner gjør at den sykmeldte blir lenger i systemet.

       Det vises til forsøk som foregår i dag der sykepenger kan brukes til f.eks. å kjøpe operasjoner. Dette flertallet mener at trygdekontorene bør gis ytterligere tillatelse til å bruke av sykepengene der det kan dokumenteres at dette vil gi innsparinger for folketrygden, men uten at dette øker ventetiden for andre som venter på behandling. Dette flertallet mener også at kontakten mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og trygdekontor er viktig og bør formaliseres bedre.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti tidligere har gått imot å bruke sykepenger på en slik måte at pasienter tilknyttet arbeidslivet skal kunne gå foran andre pasienter i sykehuskø. Å kjøpe seg foran i pasientkøen ved hjelp av sykepengeordningen strider imot prinsippet om likebehandling i helsevesenet. Det er pasientens diagnose som skal bestemme når behandling skal iverksettes, ikke pasientens tilknytning til arbeidslivet.

       Dette medlem vil fastholde dette prinsippet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det ikke er riktig å endre sykelønnsordningene, på tross av en økning i fraværet fra slutten av 1994. Flertallet mener det er riktig å ha som utgangspunkt at arbeidstakerne føler ansvar overfor egen arbeidsplass og arbeidsgiver og ikke misbruker noen stønadsordninger.

       Kritikken mot sykepengeordningen har blant annet vært at den er for kostbar for arbeidsgiver. Underliggende i en slik kritikk er en oppfatning om at folk tar seg fri fra jobb uten å være syke. Flertallet mener en slik mistenkeliggjøring er uheldig. En endring i sykepengeordningen vil innebære at arbeidstakerne selv må bære en større del av omkostningene ved sykefravær.

       Flertallet vil vise til den økte oppmerksomheten rundt sykelønnsordningen da NHO og LO la fram tall som viste en økning på sykefraværet på 4 % i 3. kvartal i 1995 sammenlignet med tilsvarende periode i 1994. I en fireårsperiode har det imidlertid vært en nedgang på 20 %, og nivået på sykefraværet er nede på et tilsvarende nivå som tidlig på 70-tallet og godt under nivået i 1978 da sykelønnsordningen med full lønnskompensasjon ble innført. På tross av disse fakta angripes sykelønnsordningen fra ulikt hold.

       Rett til full lønn under sykdom er en av velferdsstatens mest grunnleggende prinsipper. En svekkelse av denne rettigheten innebærer en redusert økonomisk kompensasjon ved sykdom. Dette rammer i første rekke dem som har minst fra før - de med lav inntekt og store faste utgifter vil rett og slett ikke ha råd til å være syke.

       En svekking av dagens sykelønnsordning vil kunne føre til et underforbruk av ordningen. Man blir ikke nødvendigvis mindre syk av å få mindre betalt. På sikt vil innføring av karensdager derfor kunne ende i nye tilbakefall og flere langtidssykmeldte.

       Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er stolte over at Norge har en av de beste sykelønnsordningene i verden - en ordning som alle på arbeidsmarkedet nyter godt av. Blant dem som har jobb, er det stadig flere arbeidstakere som opplever tøffere krav til økt konkurranse gjennom ulike effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak - krav som til tider kan gå på helsa løs. I en slik situasjon er vissheten om økonomisk trygghet viktig om helsa en dag skulle svikte.

       Flertallet mener at en forutsetning for å gjøre « arbeidslinjen » reell er en videreføring av dagens sykelønnsordning. Skal målet være at de med redusert arbeidsevne også skal ha en rettmessig plass på arbeidsmarkedet, fordrer dette en sykelønnsordning som tar høyde for at vi mennesker er forskjellige - helseplager og sykelighet er ujevnt fordelt.

       Flertallet vil framheve « sykefraværsprosjektet » - et samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Resultatene har i sum vært oppløftende. Forebyggende miljø- og helsearbeid på arbeidsplassen er nøkkelen til redusert fravær. Økt innsats her gir redusert sykefravær i neste omgang.

       Investeringer i gode miljøtiltak på arbeidsplassen, et trivelig og oversiktlig arbeidsmiljø, små konflikter, et godt samarbeid mellom ledelse og ansatte, og en godt utbygd bedriftshelsetjeneste, er den sikreste veien til god helse og mindre sykefravær på arbeidsplassen.

       Flertallet mener det er denne veien vi må gå for å redusere sykefraværet - ikke som høyresida, stramme inn på etablerte velferdsordninger eller sikkerhetsnett som arbeiderbevegelsen har kjempet fram, og som vanlige folk nyter godt av.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går ikke inn for å endre sykelønnsordningen. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i meldingen sier at en fortsatt nedgang i sykefraværet er en forutsetning for å kunne opprettholde den nåværende sykelønnsordning.

       Disse medlemmer er uenig i en slik streng fortolkning som det Regjeringen her legger opp til. Disse medlemmer viser videre til Senterpartiets merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) og mener det er viktig at utviklingen i sykefraværet følges nøye, og at innsatsen for å redusere sykefraværet ikke innskrenkes. Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke betydningen av at samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet for et redusert sykefravær fortsetter. Disse medlemmer vil også understreke viktigheten av tiltak i regi av trygdeetaten for et redusert sykefravær.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at sykefravær koster det norske samfunnet totalt sett over 20 mrd. kroner hvert år. Det må være en klar målsetting at samfunnets samlede kostnader ved sykefravær blir så lave som mulig. Dette må for det første oppnås ved at færrest mulig blir syke, noe som bl.a. forutsetter incentiver og vilje til forebyggende tiltak på arbeidsplassen. Et godt utbygget helsetilbud, og redusert ventetid for behandling er en annen viktig faktor. Videre er det viktig at langtidssyke kommer inn i et effektivt rehabiliteringsopplegg fremfor passivt trygdemottak.

       Kompensasjonsnivået i den norske sykelønnsordningen er høyt i europeisk sammenheng og også høyt sammenliknet med de øvrige trygdeordningene. Disse medlemmer vil peke på at omlegginger i sykelønnsordningen i andre land viser at en moderat innstramning vil medføre redusert fravær.

       Disse medlemmer viser til at Høyre i Stortinget ved flere anledninger de siste årene har fremmet forslag om endringer i sykelønnsordningen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sykelønnsordningen som innebærer én eller flere karensdager og deretter 90 % godtgjørelse etter siste karensdag. Arbeidsgiver dekker hele arbeidstakers krav på lønn fra siste karensdag til dag 14, deretter 20 % av full lønnskompensasjon. Fødselspermisjon skal ikke berøres av ordningen. Ved fravær under barns sykdom dekkes 90 % i hele perioden. »

       I dag kan sykelønnsperioden være opp til et år. Erfaringer viser at de langtidssykmeldte bare i liten grad kommer tilbake til ordinært arbeid; bare 10 % av dem som er sykmeldt i 12 måneder. Disse medlemmer mener dette kan tilsi at samlet sykelønnsperiode bør vurderes redusert eller alternativt at ytelsene gradvis reduseres utover i sykelønnsperioden. Samtidig tilsier den lave returen til ordinært arbeid hos langtidssykmeldte at det er behov for å se ytelsene gjennom sykelønnsordningen i sammenheng med ytelsene ved arbeidsledighet, attføring og uføretrygd. Disse medlemmer mener en eventuell reduksjon i samlet sykelønnsperiode må kombineres med at attføring starter opp raskere enn 12 måneder etter sykmelding.

       Det er fra 1993 gjennomført innskjerpelser i sykdomsbegrepet i forhold til folketrygden. Likevel er det eksempler på feilbruk av sykelønnsordningen. Det er bl.a. fremkommet eksempler på at sykmelding er brukt ved arbeidskonflikter i forbindelse med rasjonaliseringer i bedrifter og innskrenkning i bemanningen. Disse medlemmer understreker behovet for streng etterlevelse av sykdomskriteriene i sykelønnsordningen.

       Disse medlemmer mener det bør vurderes om sykelønnsordningen kan og bør flyttes ut av folketrygden og overføres til det private forsikringsmarkedet som en obligatorisk forsikring for alle. En slik forsikringsbasert sykelønnsordning vil

       Et slikt system krever at forsikringsnæringen utarbeider en ny type forsikringsprodukter som skal dekke risikoen for sykefravær gjennom en forsikringspremie betalt av arbeidsgiveren. For at en slik ordning ikke skal bety økte samlede byrder for næringslivet, må arbeidsgiveravgiften reduseres. Arbeidsgiveravgiften bør i utgangspunktet reduseres i samme størrelsesorden som det premienivået som arbeidsgiverne må betale for en forsikringsbasert sykelønnsordning. Dersom en slik forsikringsbasert sykelønnsordning bidrar til redusert sykefravær, f.eks. fordi sykdomsforebyggende arbeid øker i bedriftene, vil det kunne bety besparelser for bedriftene.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at selv om sykefraværet gikk ned noen få år, har det vært en klar stigning i fraværet igjen siden 4. kvartal 1994. I 1995 økte antallet sykefraværsdager betalt av folketrygden med 6,4 %. Det er nødvendig med et fortsatt samarbeid mellom partene i arbeidslivet for at ikke sykefraværet skal øke ytterligere. Trygdeetatens satsing på oppfølging av sykmeldte må også fortsette.

       Dette medlem vil peke på at Kristelig Folkeparti har programfestet en sykelønnsordning som er mer på linje med de ordninger som finnes i andre industriland og i våre nordiske naboland. Dette innebærer en omlegging av sykelønnsordningen slik at det innføres karensdag og 90 % lønn fra 2. sykedag.

       Dette medlem legger til grunn for omleggingen at det skal lovfestes at timelønte og månedslønte, dvs. arbeidere og funksjonærer, skal likebehandles både ved korttids- og langtidsfravær. Samtidig er det en forutsetning at kronisk syke og fravær på grunn av barns sykdom ikke skal rammes av innstrammingen. Svangerskapspermisjonsordningene skal heller ikke omfattes av omleggingen.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sykelønnsordningen som innebærer at det innføres en karensdag og 90 % lønnsdekning resten av sykeperioden. Det forutsettes at ordningen skal gjelde likt for både timelønte og månedslønte. Kronisk syke, fravær ved barns/barnepassers sykdom og svangerskapspermisjon holdes utenfor innstrammingen. »

       Dette medlem viser til at familier der den ene ektefelle er hjemmearbeidende med ansvar for barn og/eller pleietrengende familiemedlemmer, ofte kan få store problemer når den hjemmearbeidende blir syk. Lovendringen som har gitt ektefellen rett til å være hjemme noen dager i slike situasjoner, har bedret dette noe, men ved lengre sykeperioder er det fortsatt vanskelig.

       Dette medlem mener det er behov for en eller annen enkel form for sykelønnsordning for hjemmearbeidende. Alternative ordninger kan være:

       Dette medlem vil be Regjeringen vurdere ulike alternativer, og fremmer følgende forslag:

       «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en sykelønnsordning for hjemmearbeidende som har omsorg for barn under 10 år og/eller pleietrengende familiemedlemmer.»

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Norge kanskje har en av verdens beste sykelønnsordninger, og at denne er en relativt stor belastning på folketrygdens økonomi. Fremskrittspartiet har ved tidligere anledninger i ulike sammenhenger fremmet forslag om å innføre 2 karensdager i sykelønnsordningen med påfølgende 80 % sykelønnsutbetaling. Dette medlem har ikke tro på at samarbeidsprosjektet mellom LO og NHO om å redusere sykefraværet ytterligere vil gi særlige innsparinger. Dette bekreftes også av at sykefraværet har gått opp fra 1994 til 1995. Dette medlem viser til komiteens besøk i Nederland hvor man hadde overført ansvaret for sykelønnsutbetalingene til partene i arbeidslivet og så langt med relativt godt resultat. Dette medlem har merket seg at Regjeringen i denne omgang ikke vil foreslå endringer i sykelønnsordningen, men vil følge utviklingen nøye. Dette medlem tolker en slik uttalelse fra Regjeringens side som at Regjeringen kan være villig til å komme tilbake til sykelønnsordningen hvis samarbeidet mellom partene i arbeidslivet ikke oppnår vesentlige positive resultat med hensyn til å redusere sykefraværet. Dette medlem mener at Regjeringens holdning i dette spørsmålet er for passiv, og dette medlem mener derfor at man i denne omgang bør foreta grep hvor man har sikkerhet for at sykelønnsutbetalingene blir redusert vesentlig.

       Dette medlem tar derfor opp igjen Fremskrittspartiets tidligere forslag om å innføre 2 karensdager med påfølgende 80 % sykelønnsutbetaling. Videre vil dette medlem foreslå at Regjeringen foretar en utredning med tanke på å overføre ansvaret for sykelønnsordningen til partene i arbeidslivet slik man eksempelvis har gjort i Nederland.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en endring av sykelønnsordningen med innføring av 2 karensdager og derpå følgende 80 % sykelønnsutbetaling. Innsparingen med de 2 karensdagene og 80 % sykelønn tilfaller i sin helhet folketrygden. »

       « Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om å overføre ansvaret for sykelønnsutbetalingene til partene i arbeidslivet slik man eksempelvis har gjort i Nederland. »

4.3.4 Dagpenger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at Regjeringen i midten av mars la fram Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) som inneholder en bred gjennomgang av dagpengeordningen. Proposisjonen ligger nå til behandling i kommunalkomiteen. Av den grunn vil det ikke være naturlig å gå inn på en grundig drøfting av proposisjonen i foreliggende innstilling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til at Regjeringen understreker at dagpengeordningen bør ha fire hovedformål:

       Dette flertallet sier seg enige i disse prinsippene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen i realiteten ikke drøfter dagpengeordningen til tross for at det er en sentral velferdsordning, som må sees i sammenheng med de andre ordningene. Disse medlemmer tar utgangspunkt i at arbeidsledigheten økte meget sterkt på 90-tallet, noe som har medført en sterk vekst i antall dagpengemottakere og høye årlige utgifter til dagpenger. Disse medlemmer vil understreke at hovedforutsetningen for å få ned antall dagpengemottakere og de samlede utgiftene til ledighetstrygd, er en utvikling og vekst i norsk økonomi hvor sysselsettingen øker. Dette igjen forutsetter en økonomisk politikk som legger bedre til rette for økonomisk vekst i de private deler av økonomien.

       Disse medlemmer vil videre presisere at selv om den generelle økonomiske utvikling og politikk er det viktigste som påvirker dagpengeutgiftene og antall dagpengemottakere, er det viktig at ordningen med dagpenger legger til rette for og gir motivasjon til aktiv jobbsøking hos arbeidsledige. Dagpengeordningen bør gi de som uforskyldt blir arbeidsledige, en rimelig inntektssikring. Samtidig må nivået på kompensasjonen avveies mot å sikre motivasjon til jobbsøking. Hovedansvaret og motivasjon for å komme inn i en ordinær arbeidssituasjon må ligge på den enkelte jobbsøker og ikke det offentlige.

       Disse medlemmer finner dagens kompensasjonsnivå på ledighetstrygden rimelig ved korttidsledighet. Imidlertid stiller disse medlemmer spørsmål ved stønadsperiodens varighet og ytelsenes nivå ved langtidsledighet. Nivået på ytelsene i den norske dagpengeordningen ved korttidsledighet er omtrent på linje med andre land i Europa, mens stønadsperiodens varighet er lengre og ytelsene ved langvarig ledighet høyere enn i mange andre land. Disse medlemmer ønsker å få vurdert en ordning med gradering av ledighetstrygden over tid som kan sikre incentiver hos den ledige til aktiv jobbsøking, også ved lengre ledighetsperioder.

       Disse medlemmer mener den maksimale dagpengeperioden (2 ganger 80 uker) bør vurderes kortet ned. I denne sammenheng påpekes at undersøkelser har vist at overgangen fra ledighet til arbeid øker kraftig når stønadsperioden er i ferd med å gå mot slutten. Disse medlemmer foreslår at det strammes inn på kravene til å ta ledig arbeid. Samtidig er det behov for en jevnlig oppfølging av de arbeidsledige, bl.a. for å sikre at ikke arbeidsledige urettmessig mottar lønn og samtidig er meldt arbeidsledige. Arbeidsledige som mottar dagpenger og dermed skal være parat for arbeidsmarkedet, må være villig til å ta tillyst arbeid selv om det medfører flytting. I dag stilles det krav om tidligere minimum arbeidsinntekt på 0,75 G for å ha rett til ledighetstrygd. Disse medlemmer foreslår å heve denne minimumsgrensen, til 1,25 G. Dagens lave minimumsgrense kan i en del tilfeller føre til at særlig ungdom for kortere perioder melder seg arbeidsledig for å motta dagpenger, noe som kan virke passifiserende og hemme incentivene til enten utdanning eller aktiv søking etter nytt arbeid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at det bl.a. fra faglig hold er rettet innvendinger mot forslagene i Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) . Innvendinger er bl.a. rettet mot Regjeringens forslag om at kravet til inntekt siste år for å ha rett til dagpenger heves fra 0,75 til 1,25 G. Etter disse medlemmers syn innebærer dette en vanskeligere situasjon for mange som allerede er i en utsatt situasjon, og kan slik føre til at forskjellene i det norske samfunnet øker.

       Disse medlemmer vil komme tilbake til saken ved behandlingen av Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) .

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener ekskludering og tilpasning kjennetegner utviklingen av dagpengeordningene de siste ti år. Ordningene blir gradvis mer ekskluderende for folk som ikke har vært i ordinært heltidsarbeid. Det har skjedd en begrensning i adgang til ytelsene ved at « inngangsbilletten » for å motta ytelser er blitt høyere for delvis ledige, og at støttelengden er redusert.

       Dagpengeordningene tilpasses i stor grad det ledighetsnivå som ligger til grunn i beslutningsøyeblikket. De politiske vedtak knyttet til 80-ukersregelen illustrerer dette. Det vises i den forbindelse bl.a. til Innst.O.nr.46 (1989-1990), Innst.O.nr.43 (1991-1992) og Innst.O.nr.112 (1992-1993).

       Ekskludering og tilpasning er også framtredende i Ot.prp. nr. 34 (1995-1996) som nylig ble lagt fram for Stortinget.

       Til tross for at Arbeidsdirektoratets analyser viser at bare 3 % av de helt og delvis ledige har vært uten ordinært arbeid i mer enn tre år, foreslår Regjeringen en videreføring av den ekskluderende ordningen med tidsbegrenset stønadsperiode for ledighetstrygd. Selv om representanter fra regjeringspartiet understreker at alle som har vært ledig over tre år skal garanteres tilbud om jobb eller tiltak, viser dette medlem til at stortingsflertallet går inn for å redusere omfanget av arbeidsmarkedstiltakene. Det vises i den forbindelse bl.a. til B.innst.S.nr.5 (1995-1996). Dette forhold kan gjøre det svært vanskelig å innfri en garanti, noe som igjen kan føre til at en liten marginalisert gruppe blir skjøvet ytterligere ut av systemet.

       Dette medlem mener at dagpengeordningen i større grad skal fange opp personer som er reelt arbeidssøkende, fordi en gjennom dette systemet med retter og plikter mer effektivt kan få ivaretatt formidlings- og kontrollbehov. Dette medlem mener det er uheldig at terskelen til å komme inn under dagpengeordningen heves, noe som spesielt rammer ungdom og kvinner med en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet.

       Det vises for øvrig til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) .

5. Hjelp til selvhjelp for enslige forsørgere, arbeidsledig ungdom og sterkt funksjonshemmede

5.1 SAMMENDRAG

       Det framholdes i meldingen at arbeidslinja i velferdspolitikken også skal gjelde for personer og grupper som tradisjonelt har hatt lav yrkesdeltakelse og svak forankring i yrkeslivet. Satsingen på arbeidslinja er det viktigste virkemidlet for å bedre levekårene for vanskeligstilte grupper. Arbeid sikrer selvforsørging og inntekt, gir sosial forankring og tilhørighet og gjør det mulig for den enkelte å utnytte sine ressurser og muligheter.

       I omtalen av enslige forsørgere understrekes det at disse utgjør en sammensatt gruppe. De fleste er i arbeid eller under utdanning. Noen er stønadsmottakere i en kort periode, mens andre mottar overgangsstønad i lengre tid. Lange stønadsperioder kan for en del føre til varig yrkespassivitet, liten sosial kontakt og diskvalifisering i forhold til senere yrkesdeltakelse. Det pekes på at forlenget foreldrepermisjon og tidskontoordning, økt barnehageutbygging, innføring av skoletilbud for seksåringer og etablering av skolefritidsordninger gjør det lettere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn. Det framholdes at enslige forsørgere med overgangsstønad fra folketrygden og som ikke er i arbeid, kan ha det vanskelig økonomisk. Mange får økonomisk sosialhjelp i tillegg til trygden.

       Regjeringen vil på denne bakgrunn legge om trygdestønadene til enslige forsørgere for å stimulere til arbeid, utdanning og selvforsørging, og for å bedre inntektene til dem som har overgangsstønad. Det fremmes i meldingen følgende forslag:

       Det påpekes at forbedringene i stønaden til barnetilsyn, utdanningsstønad og det ekstra småbarnstillegget også vil komme etterlatte forsørgere til gode.

       Om arbeidsledig ungdom heter det at det er et mål for Regjeringen å få ned ungdomsledigheten. Følgende tiltak framholdes særskilt:

       Det understrekes at det er behov for bedre samordning av virkemidlene fra sosialetat, trygdeetat, helseetat og arbeidsmarkedsetat især dersom en skal lykkes med å få personer med sammensatte problemer over fra en passiv situasjon til en aktiv situasjon i form av arbeid, arbeidsmarkedstiltak, attføring eller utdanning. Spesielt legges det vekt på at for mange unge mottakere av økonomisk sosialhjelp kan det være mest effektivt med en samordnet innsats fra flere av etatene, fordi de har behov for flere typer tjenester samtidig. Som særskilte tiltak for å få til et bedre samarbeid mellom etatene framholdes:

       Det uttrykkes i meldingen særskilt bekymring for nedgangen i yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede de senere årene. Følgende forslag framsettes for å lette integreringen av sterkt funksjonshemmede i ordinært arbeid bl.a. gjennom å øke kompetansen i hjelpeapparatet og stimulere til gode samarbeidsordninger.

5.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen mener det er en forutsetning for velferdsstatens legitimitet at åpenbare og livsnødvendige behov blir dekket. Komiteen vil ivareta velferden for alle og samtidig løfte dem som er svakest stilt. I et velferdssamfunn må alle må få mulighet til å delta etter evne.

       Komiteen mener det er viktig å få arbeidslinja til å fungere godt, og da må det målrettede og aktive tiltak til, ikke minst overfor grupper som i dag har størst problemer med å få tilgang til arbeidsmarkedet. Arbeidsledig ungdom, deler av gruppen enslige forsørgere og sterkt funksjonshemmede er blant dem som har store problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. En del eldre presses også ut av yrkeslivet, ofte på en uverdig måte.

       En annen gruppe som har problemer med å få tilgang til arbeidsmarkedet, er innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. Komiteen viser til at tiltak for innvandrere er behandlet i St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningepolitikken. En rekke tiltak er også foreslått i Handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse fra 1993. Dette er Regjeringens begrunnelse for at innvandrerbefolkningen ikke er omhandlet i Velferdsmeldinga. Komiteen vil imidlertid be Regjeringen vurdere om de tiltakene som er foreslått i Flyktningmeldinga og i Velferdsmeldinga, i tilstrekkelig grad fanger opp forventet utdannings- og arbeidsmønster i innvandrerbefolkningen, og da i særlig grad blant innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. Komiteen vil også understreke behovet for kunnskap og kompetanse om kvinner med innvandrerbakgrunn og vil påpeke at mange vil ha et livsløp som er ulikt norske kvinners virkelighet. Dette vil igjen ha skatte-, pensjons- og trygdemessige konsekvenser. Det er derfor behov for å vurdere hvordan trygde- og stønadsordningene treffer denne gruppa. Det er også behov for en gjennomgang av arbeidsmarkedsetatens tiltak overfor denne gruppa. Komiteen vil for øvrig vise til Regjeringens arbeid med en egen stortingsmelding om det flerkulturelle Norge.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at de offentlige stønadsordningene må være på et tilstrekkelig nivå slik at det sikrer livsgrunnlaget for dem som i perioder eller gjennom hele livet ikke har mulighet til å forsørge seg selv. Det er i dag store ulikheter i størrelsen på sosial stønad, både mellom kommuner og innad i kommuner. Flertallet mener det er nødvendig med skjønnsavgjørelser for fastsettelse av sosialstønadssatsene, men det er av avgjørende viktighet at ordningen ikke framstår som vilkårlig da det lett vil undergrave tilliten til systemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader og forslag under pkt. 6.3.12 Økonomisk sosialhjelp.

5.2.1 Enslige forsørgere

       Komiteen har merket seg at familiemønstrene har endret seg radikalt i løpet av de siste 20 årene, blant annet har vi fått en større andel enslige forsørgere. Enslige forsørgere er en svært uensartet gruppe, men de i gruppen som har hele sin inntekt fra trygd og stønader, har hatt den svakeste inntektsutviklingen de siste årene Innen gruppen enslige forsørgere har det også skjedd store endringer de siste ti årene. Antallet enslige forsørgere som mottar overgangsstønad, økte med 77 % fra 1984 til 1994. Av dem som mottar stønad, er en stadig større andel i arbeid eller under utdanning.

       Komiteen vil vise til at målsettingen med ordningene for enslige forsørgere er å yte økonomisk støtte i en midlertidig periode hvor det er vanskelig å kombinere omsorg for barn med yrkesaktivitet eller utdanning. Det er også et mål å bidra til å gjøre forsørgeren selvhjulpen.

       Komiteen vil vise til at det finnes en rekke stønadsordninger for enslige forsørgere som gjør det mulig å kombinere omsorgen for barn med utdanning eller arbeid, eller for å ha omsorg på heltid for barnet i en periode hvor det er nødvendig. Dagens ordninger er knyttet til den som har det meste av den daglige omsorgen for barnet. Erfaring viser at det finnes en rekke ulike samværsordninger, og mange foreldre deler tiden med barnet svært likt mellom seg. Hvilke konsekvenser dette bør få for utformingen av stønadsordningene for enslige forsørgere og refusjon for barnebidrag, vil bli behandlet ved revidering av barneloven.

       Komiteen vil påpeke at erfaring fra en rekke prosjekter viser at tilrettelegging og tiltak fra det offentlige bidrar til at flere enslige forsørgere kan kombinere arbeid eller utdanning med omsorgen for barnet. Det er gjennomført prosjekter i 6 fylker samt enkelte kommuner som kan vise til svært gode resultater. Blant annet kan prosjekter i Akershus og Vest-Agder vise til at en stor andel av deltakerne kom i arbeid eller startet opp utdanning under prosjektperioden. Dette er spesielt positivt både fordi den enkelte gjennom sitt arbeid bidrar til samfunnsøkonomien, fordi det er mer inntektsbringende å være i arbeid enn å motta stønad, og fordi yrkesaktivitet ofte gir et nyttig og nødvendig sosialt fellesskap.

       Komiteen ønsker derfor at Akershusmodellen skal gjennomføres i alle fylker, og at enslige forsørgere som har trygd og stønad som hovedinntektskilde, skal følges opp med konkrete planer.

       Komiteen vil peke på at foresatte til barn med funksjonshemming eller som er varig syke, har spesielle behov for bistand. Dette gjelder spesielt for enslige forsørgere. Komiteen vil særlig peke på nødvendigheten av kommunikasjon og samarbeid mellom helsevesenet og trygdekontorene. Komiteen vil be departementet ta en gjennomgang av hvordan arbeidet innen sosial- og helsevesenet kan organiseres på en slik måte at foresatte til barn som er sterkt pleietrengende, raskt får den bistand og hjelp de har behov for og rett til.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil framholde at enslige forsørgere er en uensartet gruppe, og at levekårene i gruppen er svært ulike. Av enslige forsørgere som ikke mottar overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn, var 77 % yrkesaktive i 1991. På tross av store forskjeller i gruppen er det en stor andel som har betalingsproblemer. Flertallet registrerer at 56 % av alle enslige forsørgere og hele 73 % av dem som mottar overgangsstønad, har betalingsproblemer. Flertallet mener derfor det er viktig å bedre den økonomiske situasjonen for enslige forsørgere og i særlig grad for gruppen som mottar overgangsstønad. Flertallet vil peke på at tall fra Sosial- og helsedepartementet viser at 37 % av de på overgangsstønad mottar i gjennomsnitt 14.800 kroner pr. år i økonomisk sosialhjelp. Andelen i byene er om lag 50 %.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at med de endringene som har funnet sted med hensyn til barnetilsyn, foreldrepermisjon, tidskontoordning og skolefritidsordning, er det riktig at vilkårene for å motta stønad som enslig forsørger endres, og at utformingen av ytelsene forandres. Dagens ordning er ikke tilfredsstillende da den bl.a. ikke tar høyde for de endringer som er gjort for å gjøre det enklere å kombinere forpliktelser for barn med arbeid og utdanning.

       Dette flertallet vil understreke at også enslige forsørgere må ha mulighet til å være hjemme med egne barn i en begrenset periode. På samme tid er det riktig av det offentlige å stille vilkår til stønadsmottakere. Nivået på stønadene må være så høye at mottakeren kan leve av det, samtidig som ordningene må stimulere til aktivitet.

       Dette flertallet mener det er et mål at enslige forsørgere også i størst mulig grad blir selvhjulpne og er i arbeid eller under utdanning når hensynet til barnet gjør det mulig. Det er også viktig at stønadsordningene ikke medvirker til at mottakeren kommer i en permanent situasjon som stønadsmottaker. Dette flertallet mener det derfor er formålstjenlig at overgangsstønad i hovedregelen kan mottas inntil det yngste barnet begynner på skolen, og i inntil 3 år i denne perioden. Det er også nødvendig å åpne for at de som tar utdannelse, kan motta stønad i ytterligere 2 år.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet foreslår i tillegg at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år der forsørgeren f.eks. må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig for enslige forsørgere å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år der forsørgeren f.eks. må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er riktig at det stilles aktivitetskrav til stønadsmottakeren om å gjenoppta et etablert arbeidsforhold etter at barnet er fylt 3 år, eller å være tilmeldt arbeidsformidlingen når forsørgeren ikke er under utdanning. Det er på samme tid viktig at det stilles aktivitetskrav til trygde- og arbeidskontorene for det ansvaret de har for oppfølging av enslige forsørgere.

       Flertallet vil også understreke at det må være mulighet for forlenget tid med overgangsstønad der særlige forhold tilsier det. Det gjelder for eksempel der barnet er sterkt pleietrengende, funksjonshemmet/varig sykt eller med store sosiale problemer. I slike tilfeller kan det gis stønad inntil barnet er 18 år. Det er også nødvendig å gi mulighet til overgangsstønad over flere år ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet inntil barnet er 10 år.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barnet er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år, bør overgangsstønad kunne gis i en overgangsperiode på inntil ett år, slik at forsørgeren får en mulighet til å innrette seg på en ny situasjon som enslig forsørger med de krav dette stiller.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at overgangsstønad gis i inntil ett år til enslige forsørgere i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barn er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år. »

       Komiteen mener at forsørgere som er arbeidssøkende, også bør kunne motta stønad til barnetilsyn da dette kan bedre deres muligheter på arbeidsmarkedet. Det er også sentralt at forsørgeren kan motta barnestilsynsstøtte når forsørgeren er sjuk, slik at ikke familien står i fare for å miste sin tilsynsordning når familien er i en periode med ekstraordinære påkjenninger. Om nødvendig må regelverket endres på dette punkt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, støtter målet om å stimulere til økt yrkesaktivitet, gjennom bl.a. å heve nivået på ordningen med stønad til barnetilsyn slik at de dekker en større del av de faktiske utgiftene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil foreslå at støtten til barnetilsyn økes med kr 800 utover Regjeringens forslag, dvs. at stønad til barnetilsyn kan utgjøre inntil kr 2.300 for ett barn, kr 3.000 for to barn og kr 3.400 for tre eller flere barn.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke støtten til barnetilsyn for enslige forsørgere slik at den utgjør inntil kr 2.300 for ett barn, kr 3.000 for to barn og kr 3.400 for tre eller flere barn. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil påpeke at for at enslige forsørgere skal få bedret sine muligheter på arbeidsmarkedet både på kort og lang sikt, er det viktig at stønadsordningene stimulerer til at flere tar utdannelse.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at det er riktig å redusere antall år enslige forsørgere kan motta overgangsstønad, samtidig som en øker satsen. Det er samtidig sentralt å gi tilbud om individuell oppfølging av den enkelte, både i forhold til aktivitet og barnetilsyn.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener det er riktig å bidra til en stabil og god økonomi i barnets første leveår og mener at det bør gis et småbarnstillegg ekstra til enslige forsørgere med barn i alderen 0 til 3 år. Retten til et ekstra småbarnstillegg er knyttet til at forsørgeren mottar uredusert overgangsstønad, samt at forsørgeren har rett til utvidet barnetrygd og ikke har inntekt over 1/2 G. Ekstra økonomisk støtte i disse årene er også positivt da tilbudet av barnetilsynsordninger er dårligere for denne aldersgruppen enn for eldre barn.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det skal gis et småbarnstillegg ekstra til enslige forsørgere med barn i alderen 0 til 3 år. Retten til et ekstra småbarnstillegg skal være knyttet til at forsørgeren mottar uredusert overgangsstønad, samt at forsørgeren har rett til utvidet barnetrygd og ikke har inntekt over 1/2 G. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at enslige forsørgere er en sammensatt gruppe foreldre, men at et klart flertall er mødre som er alene med den daglige omsorgen for barn. Levekårsundersøkelsen dokumenterer at blant de 10 % fattigste i Norge finnes en meget stor overrepresentasjon av enslige forsørgere - og deres barn.

       Disse medlemmer mener at alle enslige forsørgere og deres barn må sikres gode og trygge levekår. Dette er også viktig i en abortforbyggende sammenheng.

       Disse medlemmer viser til at folketrygdens utgifter til overgangsstønad utgjør ca 2 % av folketrygdens totale utgifter. Regjeringen foreslår omfattende endringer og nedskjæringer i stønadsordningene for enslige forsørgere. Regjeringens svar på alvorlige levekårsproblemer for denne gruppen er endringer som betyr nedskjæringer på minst 400 mill. kroner pr. år samt økte skatteinntekter på anslagsvis 200-300 mill. kroner. I Velferdsmeldinga forventer Regjeringen også økning i kommunale utgifter til sosialhjelp som følge av de foreslåtte omleggingene. Det er helt uakeptabelt at flere enslige forsørgere og deres barn skal gjøres avhengig av sosialhjelp.

       Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag i sum vil gi mer uoversiktlige støtteordninger. Det er i seg selv et problem både fordi støtteordningene allerede er uoversiktlige, og fordi det krever betydelige ressurser å sette seg inn i mange forskjellige støtteordninger. Summen av endringer og ordninger kan medføre at mange ikke får den støtten de etter regelverket har krav på.

       Disse medlemmer mener det er viktig å forbedre stønadsordningene for enslige forsørgere slik at enslige forsørgere både skal kunne sikre familiens økonomi alene, og ha tid til omsorg for barn alene. Enslige forsørgere er ofte både i en økonomisk klemme og i en tidsklemme i forhold til familier der begge foreldre har den daglige omsorgen for barn.

       Disse medlemmer viser også til at småbarnsmødres yrkesdeltakelse og familiemønstret generelt har vært i sterk forandring siden mange av stønadsordningene for enslige forsørgere ble innført. Det er viktig at støtteordningene for denne gruppen tar utgangspunkt i dette, for at det skal bli allmenn aksept og oppslutning om stønadsordningene. Det er også viktig at stønadsordningene er oversiktlige og enkle å forstå.

       Disse medlemmer viser til at det er dokumentert at enslige forsørgere i større grad enn andre småbarnsmødre er yrkesaktive, oftere har heltids lønnet arbeid eller er under utdanning. Velferdsmeldinga skaper imidlertid et inntrykk av enslige forsørgere som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten. Den sterke fokuseringen på overgangsstønadens lengde kan forlede mange til å tro at enslige forsørgere på overgangsstønad (96 % kvinner) mottar overgangsstønad i 10 år og er passive i forhold til lønnsarbeid og utdanning i denne perioden. I gjennomsnitt får mottakere av overgangsstønad slik stønad i 3 år, og bare 12 % mottar overgangsstønad i mer enn 5 år. Ut fra faktiske forhold mener disse medlemmer derfor at det ikke er berettiget grunn til å redusere overgangsstønadens lengde fra dagens regel som gir mulighet til overgangsstønad i 10 år.

       Disse medlemmer viser til at et økende antall enslige forsørgere kombinerer overgangsstønad og lønnet arbeid, f.eks. ved noe redusert arbeidstid, for å kunne følge barn til og fra barnehage og skole. For denne gruppen fungerer redusert overgangsstønad som en « tidskontoordning ».

       Disse medlemmer viser til at avkortingsreglene for overgangsstønaden i forhold til arbeidsinntekt ble lagt om nettopp for at enslige forsørgere skulle oppmuntres til å ta lønnet arbeid, og at endringen har fungert etter hensikten. Disse medlemmer vil understreke at den foreslåtte reduksjonen i antall år på overgangsstønad i kombinasjon med reduksjon i barnets alder - begge fra 10 til 3 år som hovedregel - vil gjøre det langt vanskeligere å kombinere arbeid og trygd for enslige forsørgere. Effekten av Regjeringens forslag kan derfor bli motsatt av intensjonen; nemlig gjøre det vanskeligere for enslige forsørgere å ha lønnet arbeid og den daglige omsorgen for barn alene.

       Disse medlemmer viser til at omleggingen særlig vil ramme dem som blir alene med omsorg for barn etter samlivsbrudd. Dette er en økende andel av de enslige forsørgerene. Særlig kvinner som i en periode har ønsket å være hjemmearbeidende med små barn, eller som har arbeidet deltid i denne perioden, vil få betydelig innskrenket handlingsrom etter nye regler. En slik omlegging kan bety at kvinner som kommer i en overraskende ny familiesituasjon, både får mindre mulighet til å legge om framtidsplanene for å sikre lønnsinntekt og selvstendig forsørgelse for framtida, og får mindre mulighet til å ta hensyn til barn i en skilsmissesituasjon. Disse medlemmer mener at dette ikke er hensiktsmessig verken for folketrygdens framtidige økonomi eller av hensyn til den enkelte familie.

       Disse medlemmer viser til at summen av de endringene Regjeringen foreslår for enslige forsørgere, betyr å innføre « arbeidslinja » overfor en ny gruppe som har hatt rettigheter i folketrygden. Bl.a. forslaget om å endre overgangsstønadens karakter slik at den i praksis vil fungere som en arbeidsledighetstrygd etter at barnet er fylt 3 år - med plikt til å stå tilmeldt arbeidskontoret og å ta tilvist « høvelig arbeid » - er et uttrykk for dette. Disse medlemmer mener imidlertid at denne « arbeidslinja » i like stor grad vil bli en « sosialhjelpslinje » og føre til at kvinner som tidligere hadde rettigheter i folketrygden, får begrenset muligheten til å ta lønnet arbeid, eller ikke får lønnet arbeid og dermed henvises til sosialkontorene.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til endringer i retten til overgangsstønad vil bety at viktige grupper faller utenfor ordningen. Bare den gruppen som er alene med omsorgen for barnet fra fødsel av, vil kunne motta overgangsstønad fullt ut i 3 år. Hvis hun har påbegynt utdanning før barnet fyller 3 år, vil hun ha rett til ytterligere 2 år på overgangsstønad under utdanning. Muligheten til å kombinere arbeidsinntekt og noe overgangsstønad etter at barnet er 3 år, vil imidlertid falle bort, fordi den maksimale lengden på overgangsstønaden etter hovedregelen settes til 3 år.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag innebærer at retten til overgangsstønad vil falle bort før barnet har begynt på skolen (fra 1997 - 6 års skolestart). De foreslåtte endringene vil innebære at de som blir alene med omsorgen for barn når yngste barn er 4 år, vil ha rett til overgangsstønad etter nye regler tilsvarende arbeidsløshetstrygd i 2 år, hvis yngste barn er 5 år - i ett år. Etter Regjeringens forslag vil det i hovedsak ikke være mulig å kombinere arbeidsinntekt og overgangsstønad etter at barnet har fylt 6 år.

       For dem som har hatt overgangsstønad til barnet er 3 år, vil det ikke være mulig å kominere arbeidsinntekt og overgangsstønad etter at barnet har fylt 3 år. Disse medlemmer mener at dette er en svært lite hensiktsmessig omlegging både ut fra ønsket om at enslige forsørgere skal bli bedre istand til å ta lønnet arbeid, og ut fra hensynet til den enkelte kvinne, barna og hele familiesituasjonen. Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag om å begrense retten til overgangsstønad og vil foreslå at retten til overgangsstønad beholdes til barnet er fylt 10 år som i dag.

       Disse medlemmer går også imot å begrense overgangsstønadens lengde til 3 år, men vil imidlertid gå inn for rett til å motta uavkortet overgangsstønad i 6 år. Disse medlemmer vil også be Regjeringen vurdere en ytterligere utvidelse av stønadstidens lengde med 4 år til 10 år, under forutsetning av at stønaden kombineres med arbeidsinntekt eller stipend/lån fra Statens lånekasse for utdanning i den siste 4-års perioden.

       Disse medlemmer går også imot å endre overgangsstønadens karakter etter at barnet er fylt 3 år, og Regjeringens forslag om at overgangsstønaden skal fungere som en arbeidsløshetstrygd fra yngste barn er 3 til 6 år. Dette er en uryddig og uoversiktlig endring. Regelverket for å motta overgangsstønad bør være som i dag.

       Disse medlemmer mener det er store muligheter gjennom positive tiltak å oppmuntre enslige forsørgere til å ta utdanning og lønnet arbeid. Disse medlemmer viser til ulike prosjekter som er i gang, og som har en slik funksjon. Disse medlemmer viser til at enslige forsørgere vil ha stor økonomisk interesse av å ta utdanning og lønnet arbeid selv om satsene for overgangsstønaden økes fordi det fremdeles vil være en betydelig økonomisk forskjell mellom overgangsstønadens størrelse og lønnsinntekt - selv om det dreier seg om en lavlønn.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å øke overgangsstønaden med 8.500 kroner pr. år. En stor andel mottakere av overgangsstønad må ha sosialhjelp i tillegg. Sosial- og helsedepartementet opplyser i brev av 14. mars 1996 at den gjennomsnittlige sosialhjelpsstønaden for denne gruppen er 14.800 kroner pr. år. Disse medlemmer mener derfor at satsene for overgangsstønad ytterligere bør økes med 10.000 kroner pr. år utover Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til stønad til barnetilsyn betyr at stønadsbeløpet settes til maksimalt 1.500 kroner for ett barn og maksimalt 70 % Disse medlemmer viser til at dagens ordning betyr at alle enslige forsørgere i arbeid eller under utdanning har rett til 669 kroner pr. måned i stønad til barnetilsyn, men at det er mulig å motta 4 ganger 669 kroner pr. måned på spesielle vilkår. Disse medlemmer viser til at departementet i brev av 14. mars 1996 opplyser at 7.500 enslige forsørgere mottar mer enn 1.500 kroner pr. måned i stønad til barnetilsyn. Selv om en viss andel av disse har flere enn ett barn, vil Regjeringens forslag bety at 5.000 til 6.000 enslige forsørgere får betydelig reduksjon i stønad til barnetilsyn - inntil tilnærmet 1.000 kroner pr. måned. Disse medlemmer mener at denne innstrammingen kan medføre det motsatte av Regjeringens intensjon, nemlig vil det gjøre det vanskeligere å være yrkesaktiv for enslige forsørgere, fordi normale betalingssatser for dagmammaer og private barnehager vil være betydelig høyere enn maksimumssats for stønad.

       Disse medlemmer foreslår betydelige økninger i stønad til barnetilsyn. Disse medlemmer mener at det vil være allmenn forståelse for at enslige forsørgere har behov for stønad til barnetilsyn og vil foreslå at man får dekt 100 % av dokumenterte utgifter til barnetilsyn med inntil 3.500 kroner for ett barn, 5.000 kroner for to barn og 6.000 kroner for 3 barn.

       Disse medlemmer mener det er rimelig at en forhøyet stønad til barnetilsyn avkortes etter lønnsinntekt. Disse medlemmer mener imidlertid at det kan oppstå uhensiktsmessige terskler ved at reglene formes i bare to trinn slik at stønaden halveres ved inntekt over 6 G og faller bort ved inntekt over 8 G. Disse medlemmer mener at slike terskler kan føre til utilsiktede tilpasninger for den enkelte. Disse medlemmer ber Regjeringen om å vurdere en mer trinnvis avkorting av stønad til barnetilsyn i forhold til arbeidsinntekt.

       Disse medlemmer viser til at stønad til utdanning etter dagens ordning er knyttet til overgangsstønaden, og at en innskrenking i overgangsstønaden atomatisk fører til bortfall av stønad til utdanning. Disse medlemmer viser til brev fra departementet av 14. mars 1996 som bekrefter dette, men som ikke antyder hvor omfattende innsparinger som automatisk vil følge av Regjeringens foreslåtte innstramminger i overgangsstønaden.

       Disse medlemmer viser til at Statens lånekasse for utdanning i dag yter forsørgertilskudd til studentpar med barn, men at enslige forsørger ikke har rett til tilsvarende stønad. Denne forskjellsbehandlingen skyldes trolig at enslige forsørgere som er studenter i dag, etter hovedregelen vil ha rett til overgangsstønad. Dersom det innføres begrensninger i perioden for overgangsstønad, vil det imidlertid bli en aktuell problemstilling at studenter med barn forskjellsbehandles ut fra om de er to foreldre (med rett til forsørgertillegg), eller alene (uten rett til forsørgertillegg). Disse medlemmer mener derfor at enslige forsørgere uten overgangsstønad bør har rett til forsørgertillegg - og at et slikt tillegg fra Statens lånekasse for utdanning må komme i tillegg til stønad til barnetilsyn. Disse medlemmer ber Regjeringen gjennomgå stønad under utdanning slik at enslige forsørgere sikres like rettigheter i forhold til andre studenter med barn.

       Disse medlemmer vil vise til at enslige forsørgere som har krav på fødselspenger, har engangskostnader ved fødsel som Regjeringen ikke tar høyde for når de nå foreslår å avvikle ordningen med nedkomststønad. Disse medlemmer kan ikke se noen gode argumenter for å avvikle en ordning som betyr svært mye for denne gruppens økonomi i en fase av livet der utgiftene er svært høye. Disse medlemmer vil derfor avvise forslag om å fjerne nedkomststønaden.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for færre ordninger og et enklere og mer oversiktlig regelverk. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte forslag om å opprette nye ordninger for enslige forsørgere, men velger isteden å fremme forslag om en kraftig heving av nivået på overgangsstønaden.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer i velferdsordningene for enslige forsørgere basert på følgende prinsipper:

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at stønadsordninger for enslige forsørgere må gi trygge levekår for denne gruppen. Samtidig må støtteordningene være av midlertidig karakter og dermed være utformet på en slik måte at de gir enslige forsørgere incentiver til å komme over i aktivt arbeid og bli selvforsørgende. I denne sammenheng vises det til at det de senere årene er gjennomført omfattende tiltak for å legge til rette for at foreldre med barn kan gå ut i arbeidslivet; bl.a. gjennom økt foreldrepermisjon, omfattende barnehageutbygging, samt utbygging av skolefritidsordninger. Yrkesaktiviteten blant gifte småbarnsmødre er høy.

       Dagens overgangsstønad favner svært bredt, dvs. gis til svært mange, og ytes samtidig i en lang periode, dvs. opp til barnet er 10 år. Disse medlemmer mener at dette er en lite målrettet innretning på stønaden. En så lang stønadsperiode kan bidra til passivisering og dempe incentivene til å ta ordinært arbeid. I 1992 var det bare 1 av 10 mødre som mistet rett til overgangsstønad fordi de ble selvforsørgende. Dette viser at overgangsstønaden i liten grad bidrar til aktiv deltagelse i arbeidslivet. Disse medlemmer mener det er rimelig å stille krav om at enslige forsørgere skal melde seg til arbeidsformidling for jobb eller arbeidsmarkedstiltak for kompetanseheving når det er etablert tilfredsstillende barnetilsyn. Kravet til å ta tillyst arbeid bør være det samme som for andre arbeidsledige.

       Disse medlemmer er enig i at overgangsstønaden ytes i en avgrenset periode etter fødsel eller samlivsbrudd. Utbygging av småbarnstillegget i barnetrygden må fortsette på generell basis, slik at det blir større mulighet for alle småbarnsforeldre å redusere arbeidstiden. Ved å yte en rimelig overgangsstønad i en avgrenset periode vil stønaden bli en overgangsordning som hjelper dem som har størst problemer mens barna er helt små. Økningen i stønadsbeløpet må sees i sammenheng med de årlige budsjettbehandlingene i Stortinget.

       Etter gjeldende regler er kravet for å kunne bli omfattet av stønadsordningene for enslige forsørgere at forsørgeren ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre. Den enslige forsørgeren har imidlertid anledning til å leve i stabile samboerforhold med særkullsbarn. Disse medlemmer finner det ikke riktig at eneforeldre som lever i et stabilt samboerforhold, skal ha anledning til å bli omfattet av stønadsordningene for enslige forsørgere selv om samboer ikke er den andre av barnets foreldre. Disse medlemmer viser til at denne type samboerforhold kan ha den samme fasthet, medføre deling av utgifter, og i store trekk ha de samme virkninger som samboerforhold med den andre av barnets foreldre.

       Disse medlemmer vil peke på at et stort antall småbarnsforeldre i dag tar utdanning, og kravet til utdanning gjelder uansett sivilstand. Disse medlemmer finner det ikke riktig at enslige forsørgere skal få dekket utgiftene til utdanning, mens andre må ta opp lån som må tilbakebetales over mange år. Svært mange enslige forsørgere går etter en periode inn i et samboerforhold eller inngår ekteskap. Det kan synes urettferdig og tilfeldig at sivilstanden under hele eller deler av utdanningen skal ha innvirkning på hvorvidt den enkelte skal tilbakebetale lån i en lang periode etter at utdanningen er ferdig. På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå at utdanningsstønaden til enslige forsørgere avvikles.

       Disse medlemmer kan vanskelig se begrunnelsen for nedkomststønaden som gis i tillegg til engangsstønad eller løpende fødselspenger. Disse medlemmer støtter på denne bakgrunn forslaget i Velferdsmeldingen om at nedkomststønaden avvikles, slik Høyre tidligere har foreslått.

       Stønaden til barnetilsyn gis uavhengig av dokumentasjon av tilsynsutgifter. Disse medlemmer understreker at et godt barnetilsyn er nødvendig for at enslige forsørgere skal fortsette som yrkesaktive. Disse medlemmer vil foreslå at det stilles krav til dokumentasjon av tilsynsutgifter før stønad gis. Ved stønad til barnetilsyn ved yrkesdeltagelse bør det være slik at man får dekket en viss andel av dokumenterte utgifter opp til et tak. Videre foreslår disse medlemmer at stønad til barnetilsyn ikke gis til enslige forsørgere i samboerforhold.

       Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag som innebærer at retten til overgangsstønad vil falle bort når barnet fyller 6 år. Forslaget innebærer at en som blir eneforsørger når barnet er fem år, bare har rett til ett år med overgangsstønad. Det vil i hovedsak ikke være mulig å kombinere arbeidsinntekt og overgangsstønad etter at barnet har fylt 6 år. Dette kan medføre at barnet og eneforsørgeren kommer opp i en svært usikker situasjon ved barnets skolestart. Disse medlemmer påpeker det viktige i stabilitet og trygghet i barns oppvekstvilkår. Disse medlemmer er kritisk til forslaget fra Regjeringen fordi det er lite fleksibelt, og det kan føre til at flere enslige forsørgere isteden må bli sosialhjelpsmottakere. Disse medlemmer viser igjen til at dagens ordning ikke tar hensyn til de endringer i lovverket som har gjort det enklere å kombinere forpliktelser for barn med arbeid og utdanning. Disse medlemmer mener det er riktig å redusere antall år enslige forsørgere kan motta overgangsstønad, samtidig som en øker satsen. Disse medlemmer ønsker en mer fleksibel ordning der stønadsperioden er tre år, men der retten til overgangsstønad kan beholdes etter at barnet er begynt på skolen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Retten til overgangsstønad for eneforsørgere beholdes til barnet fyller 8 år. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg enig i at det nå for å motivere økt arbeidsinnsats er riktig å redusere antall år enslige forsørgere kan motta overgangsstønad, men dette medlem vil gå imot at satsene for overgangsstønad økes. Dette medlem mener i denne forbindelse rent generelt at passive overføringer i større grad skal være behovsprøvet mot den enkelte og ikke generelle ordninger for ulike grupper av mennesker sett i forhold til sosial status. Dette medlem vil poengtere at de ulike passive overføringene fra det offentlige skal være et sikkerhetsnett for den enkelte som ikke selv er i stand til å skaffe seg eget utkomme.

       Dette medlem støtter forslaget i meldingen om småbarnstillegget. Likeledes støtter dette medlem forslaget om at overgangsstønaden skal avkortes mot brutto dagpenger, og endelig støtter dette medlem også en økning av tilskuddet til barnetilsyn for enslige forsørgere som er i arbeid eller under utdanning, og dette medlem vil øke dette tilskuddet.

       Dette medlem støtter imidlertid ikke forslaget om å innføre en basisstøtte på kr 1.000 pr. semester til alle enslige foreldre under utdanning. Dette medlem vil gi sin støtte til å redusere overgangsstønaden til 3 år, men vil gå mot forslaget om at det kan gis overgangsstønad i ytterligere 2 år under nødvendig utdanning. Dette medlem mener at enslige forsørgere under utdanning etter 3 år må kunne benytte de vanlige lån og stipendieordningen i Statens lånekasse slik at det ikke blir en forskjellsbehandling av denne gruppe mennesker i forhold til all annen ungdom som må finansiere sin utdannelse gjennom lån og stipend. Dette medlem vil også gå mot at enslige forsørgere etter at det yngste barnet har begynt på skolen, skal ha rett til stønad i en overgangsperiode på 12 måneder. Dette medlem støtter imidlertid forslaget om at stønadsretten skal forlenges for den som har særlig omsorgskrevende barn, men ikke etter at barnet har fylt 18 år.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Tilskudd til barnetilsyn for reelle enslige forsørgere i arbeid eller utdanning økes opp til 2.000 kroner for ett barn, 2.500 kroner for to barn og 3.000 kroner for tre eller flere barn, for dokumenterte utgifter. »

5.2.2 Arbeidsledig ungdom

       Komiteen ser det som svært alvorlig at relativt mange unge har problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet. Det er uheldig å starte yrkeslivet og voksenlivet med å stå på utsiden av arbeidsfellesskapet. Størst problemer har gruppen ungdom med lav yrkeskompetanse og liten arbeidserfaring. Det er viktig at arbeidsmarkedstiltakene for denne gruppa er svært målrettet.

       Komiteen, mener derfor at arbeidet med å utarbeide individuelle handlingsplaner er svært viktig.

       I tråd med ungdomsgarantien mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet at alle opp til 20 år må være sikret tilbud om jobb, utdanning eller tiltak. For ungdom i alderen 20-24 år som har vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i 6 måneder, skal det gis tilbud om aktivitet enten i form av jobb, utdanning eller andre aktive tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at all ungdom under 25 år må sikres tilbud om jobb, utdanning eller andre aktive tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i Innst.S.nr.221 (1994-1995) Forslag fra stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Magnhild Meltveit Kleppa om utvidelse av garantien om arbeid eller utdanning til ungdom under 25 år og adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år, der Senterpartiet gikk inn for mer omfattende tiltak for arbeid eller utdanning for ungdom under 25 år enn det Regjeringen foreslo.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at sosialtjenesteloven som trådte i kraft 1. januar 1993, utvidet mulighetene til å stille vilkår til mottakere av sosialhjelp. Formålet med dette var å synliggjøre sammenhengen mellom eget ansvar, retten til å motta stønad samt å understreke den enkeltes ansvar til å være uavhengig av stønad. Økonomisk sosialhjelp er en subsidiær ytelse, og det er et mål å hjelpe folk til å være i arbeid framfor å motta trygd.

       Flertallet mener det har vært riktig med en endring slik at det kan stilles vilkår om aktivitet for utbetaling av sosial stønad. Særlig overfor ungdom som har sammensatte problemer, og som ikke kvalifiseres for tilbud innen arbeidsmarkedsetaten, er det nødvendig at sosialtjenesten iverksetter tiltak som forutsetter aktivitet fra stønadsmottakeren sin side.

       Erfaring viser at få kommuner har benyttet muligheten til å stille vilkår om aktivitet for å motta sosialhjelp. Flertallet mener det er behov for å orientere kommunene om deres adgang til å stille vilkår samt å bistå sosialkontorene i den praktiske utførelsen.

       Flertallet legger vekt på at arbeid og aktivitet som tilbys bidrar til å øke den enkeltes yrkeskompetanse. I forbindelse med slikt arbeid og slik aktivitet med begrenset varighet bør søkes tilrettelagt støtte til jobbsøking og eventuelt økt fagutdannelse.

       Et annet flertall,alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at det er en økende andel unge under 25 år som mottar sosialhjelp. Opplysninger fra NIBR viser at 45 % av alle 24-åringer i 1994 med bare grunnskole hadde mottatt sosialhjelp i ett eller flere kalenderår, mens tilsvarende andel blant dem med universitets- eller høyskoleutdanning var 6 %

       Dette flertallet vil derfor understreke betydningen av og behovet for at alle unge får tilbud om å sikre seg utdanning og yrkeskompetanse.

       Dette flertallet er bekymret over at unge arbeidsføre blir gjort avhengig av økonomisk sosialhjelp. Dette flertallet vil understreke betydningen av at unge er i aktivitet og har følelsen av at det er bruk for dem i samfunnet.

       Dette flertallet viser til mangelen på kvalifisert personell vi har f.eks. innen helsevesenet og i grunnskolen, og ber om at det blir etablert flere studieplasser på studieretninger der det er og vil bli stor mangel på personell. Dette flertallet vil også understreke sterkt det offentliges ansvar i forhold til å etablere lærlingeplasser. Dette flertallet mener det er viktig å satse på å etablere en best mulig studiefinansieringsordning for å opprettholde målet om lik rett til utdanning. Økende gjeldsfrykt kan føre til lengre studietid og en vridning i valg av studier.

       Det er etter dette flertallets oppfatning behov for økt innsats for å hindre at unge stenges ute fra arbeidsmarkedet og dermed også trygdesystemets sikkerhetsnett.

       Komiteen vil peke på at reglene for avbrekk under videregående opplæring kan være for lite fleksible for en del ungdommer. Komiteen går inn for at det i forbindelse med sykdom eller omsorgsansvar må bli mulighet til 2 års opphold i gjennomføringen av den videregående opplæringen. Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i Reform -94, slik at det blir mulighet for 2 års opphold fra videregående opplæring i forbindelse med sykdom eller omsorgsansvar innenfor retten til 3 års videregående opplæring. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Reform 94 skal evalueres og forutsetter at behov for større fleksibilitet blir vurdert. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.163 (1995-1996) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til Dok.nr.8:32 (1995-1996) der en samlet komité sier:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens opplegg med ungdomsgarantien for unge mellom 20 og 24 år, gjelder først når de unge har gått ledige i 6 måneder. Disse medlemmer mener at aktuelle tilbud må komme uten et opphold på 6 måneder. Disse medlemmer viser videre til Innst.S.nr.221 (1994-1995) der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse ba Regjeringen sikre en slik ordning i statsbudsjettet 1996, noe Arbeiderpartiet og Høyre avviste.

       Disse medlemmer mener en mer forpliktende ungdomsgaranti må prioriteres i 1997-budsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen av en satsing på et bredt spekter av tiltak for å gi aldersgruppen mellom 20 og 25 år tilbud om utdanning og arbeid. Disse medlemmer foreslår følgende tiltak for å bidra til å redusere ungdomsledigheten:

       Disse medlemmer mener at ordningen med praksisplass for ungdom må videreutvikles, slik at de unge får mulighet til å prøve seg i et yrke før de velger utdanning. For mange unge kan en «tenkepause» gi økt motivasjon til videre skolegang. Et år i en praksisplass må gi poeng ved opptak til videre utdanning på lik linje med militærtjeneste. Disse medlemmer mener det må arbeides for at det etableres langt flere praksisplasser både i offentlig og privat sektor. Disse medlemmer foreslår at ordningen finansieres gjennom en mer fleksibel bruk av arbeidsmarkedsmidler. Disse medlemmer viser videre til Innst.S.nr.107 (1994-1995) der et enstemmig Storting vedtok å opprettholde kursstøtten for ungdom på praksisplass.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til samarbeidsprosjekter mellom arbeidsmarkedsetaten og kommuner der kommunene får ansvar for formidling av praksisplasser for arbeidsledige. Det har vært igangsatt prosjekter i tilknytning til idrettslag, kultur og private bedrifter. Disse medlemmer understreker betydningen av en mer fleksibel bruk av arbeidsmarkedsetatens midler, slik at unge og langtidsledige får mulighet til å komme tilbake til ordinært arbeid. Praksisplassene etablert i prosjektene i disse kommunene har fungert som et springbrett inn i ordinært arbeid.

       Disse medlemmer mener det er viktig at ungdom som har lærevansker, eller på andre måter har problem med å fullføre et fullstendig opplæringsopplegg med eksamen eller fagkompetanse, kan få tilbud om opplæring og praksiserfaring for å utnytte den arbeidsevne og delkompetanse som de kan yde. Det arbeides positivt med slike opplegg i dag, bl.a. gjennom prosjekt « alternative læringsarenaer » i regi av Røros Ressurs.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil gå imot en utvidelse av ungdomsgarantien. En slik garanti skaper ikke i seg selv flere arbeidsplasser. Disse medlemmer mener at ungdomsarbeidsledigheten først og fremst skal bekjempes gjennom den økonomiske politikken. Samfunnet har imidlertid et betydelig ansvar når det gjelder å sikre all ungdom gode utdanningsmuligheter. Disse medlemmer mener at de gode hensikter som ligger bak ungdomsgarantien, kan få motsatt effekt. En slik garanti bygger opp under holdningen om at at samfunnet har ansvaret, og samfunnet har skylden. Disse medlemmer viser til at ungdomsgarantien medfører at unge mennesker helt opp til 25 årsalderen med en garanti i hånden kan kreve at samfunnet skal skaffe dem jobb. Disse medlemmer frykter at dette forslaget kan bidra til å svekke unge menneskers evne til å klare seg selv.

       Disse medlemmer finner det betenkelig at det de senere årene har skjedd en forskyvning mot stadig flere yngre sosialhjelpsmottakere. Utviklingen synes å gå i retning av at sosialhjelp blir mer og mer « akseptert » blant yngre mennesker. Disse medlemmer understreker at det påhviler foreldre et betydelig ansvar for å unngå at ungdom glir over i en sosialhjelpstilværelse. Disse medlemmer finner det eksempelvis uheldig at ungdom uten jobb kan flytte hjemmefra og få dekket boligutgifter og utgifter til livsopphold fra sosialkontoret.

       Sosialtjenesteloven gir kommunen adgang til å kreve at personer som mottar økonomisk sosialhjelp, skal utføre arbeidsoppgaver som motytelse for stønaden. Ifølge Regjeringen har denne adgangen blitt lite utnyttet i kommunene. Disse medlemmer mener det er viktig at kommunene stiller slike krav til motytelser. Dette kan bidra til at stønadsmottakere får den nødvendige jobbtrening. En slik motytelse vil understreke de forpliktelser som ligger på den enkelte til å gjøre sitt for å komme ut av avhengighetsforholdet til hjelpeapparatet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at enkelte ungdomsgrupper taper i levekårsutviklinga - dette gjelder først og fremst arbeidsledig ungdom uten rett til dagpenger.

       Dette medlem mener at veksten i unge sosialhjelpsmottakere først og fremst har sin årsak i ungdomsgruppens problemer med å komme inn i et stramt arbeidsmarked.

       Forsker ved NIBR, Ivar Brevik, sier det slik til Kommunal Rapport:

       Dette medlem vil understreke at ansvaret for tiltak for unge, friske mennesker bør ligge hos utdanningssystemet og arbeidsmarkedsetaten. Det er uheldig når sosialkontoret blir pålagt et spesielt ansvar for denne gruppen.

       Arbeidsplikt som motytelse for økonomisk sosialhjelp er ikke noe godt svar på denne problemstillingen. Dette medlem viser i den forbindelse til merknader fra Sosialistisk Venstreparti i Innst.O.nr.9 (1991-1992).

       Et overordnet prinsipp for fagbevegelsen er at de som er i arbeid, skal ha lønn - ikke offentlige stønader. Arbeidsplikt for sosialhjelp bryter med dette prinsippet. Erfaringer med arbeidsplikt fra f.eks. Trondheim viser at ordningen har medført betydelige merutgifter for kommunene, uten at antallet sosialhjelpsmottakere som kommer i fast arbeid, har økt.

       Ansvaret for unge mennesker som kun mangler arbeid, bør etter dette medlem sin oppfatning i sin helhet overføres fra sosialkontorene til arbeidsmarkedsetaten.

       På denne bakrunn vil dette medlem fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede hvilke konsekvenser det vil få å gi en generell rett til arbeidsledighetstrygd til ungdom mellom 18 og 25 år som aktivt søker arbeid, men som innenfor dagens system ikke har rett til dagpenger. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er viktig med flere tiltak som kan lette de unges adgang til yrkeslivet. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti blant annet har fremmet forslag om lavere arbeidsgiveravgift for unge, og at det må settes i verk tiltak for å gi tilbud til « eldre » elever som faller utenfor Reform-94. Innføring av en ordning med omsorgsvikariat vil også åpne for at ungdom kan få prøve seg i arbeidslivet.

       Dette medlem vil understreke at unge menneskers inntreden i yrkeslivet er helt grunnleggende for livskvalitet og velferd for dem selv og for en eventuell framtidig familie. Ledigheten i Norge er forholdsvis lav, men ungdomsledigheten er om lag det dobbelte av gjennomsnittet og således bekymringsfull. Utdannelse er postivt i forhold til framtidige muligheter for arbeid, og det bør stimuleres til det gjennom gode ordninger for studiefinansiering, både ved en høyere stipendandel og ved rimelige renter på studielån. Det kan bidra til at flere søker høyere utdannelse og kommer i arbeid.

5.2.3 Mennesker med sammensatte problemer

       Komiteen vil påpeke behov for en gjennomgang som sikrer at en stønadsmottaker ikke blir en kasteball mellom en rekke ulike offentlige etater. Komiteen mener derfor det må nedfelles et prinsipp om at den offentlige etaten personen først henvender seg til, har ansvar for oppfølging av vedkommende ved å påta seg et ansvar for en første kartlegging av personens behov og eventuelt ta kontakt med andre etater. Komiteen vil understreke at det er uverdig å skyve klienter rundt mellom offentlige instanser. Samarbeidet mellom sosialkontor, trygdekontor og arbeidsmarkedsetaten fungerer ikke tilfredsstillende i dag.

       Komiteen slutter seg til dagens organisering når det gjelder ansvarsfordelingen mellom etatene, men vil understreke at det er et stort behov for mer samarbeid. Komiteen vil peke på at mange mennesker har sammensatte problemer, og at dette innebærer at alle de berørte etater må ha et felles ansvar for å finne den beste løsningen for den enkelte som har behov for hjelp. Komiteen mener at mangelen på samarbeid mellom ulike etater kan være et hinder for å tilrettelegge tiltak for mennesker som har behov for det. For ofte skyves mennesker mellom ulike etater, hvor ingen griper fatt i hva som er den reelle årsaken til henvendelsen.

       Komiteen mener de ulike tiltakene som er foreslått for å bedre samarbeidet mellom sosial-, helse-, trygde- og arbeidsmarkedsetaten, er nødvendige og riktige. Erfaring fra samarbeid mellom sosial- og arbeidsmarkedsetaten har vist at der samarbeidet er formalisert på ledelsesnivå, er det oppnådd best resultater. Dette synliggjør etter komiteens mening at det er nødvendig at ledelsesnivåene innen alle etatene føler ansvar for å formalisere samarbeidet.

       Opprettelse av samarbeidsfora er et virkemiddel for bedre samarbeid mellom etatene, og komiteen mener dette best kan ivaretas på lokalt nivå. Der lokale forhold gjør dette mulig, bør en arbeide for en samlokalisering av de tre nevnte etater. Komiteen vil understreke at samarbeidsforum i alle kommuner må være mer forpliktende enn et møte i ny og ne. Målene med opprettelse av samarbeidsfora må være å bidra til å hindre at mennesker blir kasteballer mellom etatene, bidra til å skape helhetlige tilbud for den enkelte og også gjennomføre kurs og skolering som kan redusere « kulturforskjellene » mellom etatene. Komiteen mener slike samarbeidsfora også kan være egnet til å utarbeide felles prosjekter hvor alle etatene deltar.

       Komiteen viser til forslaget om at den etaten som mottar en henvendelse, skal ha ansvar for en første kartlegging samt å ta kontakt med eventuelt andre aktuelle etater. Komiteen mener dette er et fornuftig prinsipp som må legges til grunn innen alle etater slik at ikke mennesker blir avvist med beskjed om å henvende seg til en annen etat eller et annet kontor.

       Unge sosialstønadsmottakere er en gruppe med særskilte problemer, og komiteen mener det er uheldig at såvidt mange unge har mottatt sosialstønad en eller flere ganger etter fylte 18 år. Komiteen vil peke på at det er en klar sammenheng mellom lav utdanning og bruk av økonomisk sosialhjelp. Det er derfor et svært viktig virkemiddel å bidra til at ungdom blir motivert og gitt mulighet til å ta utdannelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader under pkt. 6.3.12 Økonomisk sosialhjelp.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.2.2 Arbeidsledig ungdom.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at mange brukere (f.eks. eldre, funksjonshemmede og pasienter med lidelser som er vanskelig å diagnostisere/behandle) av offentlige og private tjenester slik som helsevesen, sosialkontor, trygdekontor, gjeldsofferordninger, osv. faller mellom flere stoler og derfor ikke får hjelp. Årsaken til dette er sammensatt:

       Disse medlemmer mener disse utfordringene må løses i et samspill mellom flere virkemidler:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at vi i dag har eksempler på ulike offentlige og private instanser hvor hensikten er å hjelpe brukere slik at de får kontakt med den tjeneste de trenger og ofte har krav på. Her kan f.eks. nevnes Forbrukerkontor, Pasientombud, « Juss-Buss », « NOAS » osv. Mange brukere fanges imidlertid ikke opp av disse instansene.

       Disse medlemmer ønsker at statlige myndigheter setter i gang prøveordning med såkalte « Brukerkontor ». Et slikt Brukerkontor kan f.eks. prøves ut i ett til to fylker. Brukerkontorets mandat kunne være todelt:

       Disse medlemmer mener at Brukerkontoret også kunne knytte til seg frivillige, f.eks. representanter fra ulike brukerorganisasjoner som var villig til å bistå i kartlegging og oppfølging av de problemene som den enkelte bruker opplever. Kontoret kunne også ta initiativ til brukerundersøkelser slik at en fikk bedre begrep om brukernes oppfatning av tjenestene. For å få evaluert effekten av Brukerkontoret, kunne en f.eks. gjennomføre brukerundersøkelser før Brukerkontoret begynner å ta imot henvendelser og etter at kontoret hadde fungert en tid.

       Slike Brukerkontorer bør utprøves 2-3 år før en trekker konklusjoner om de skal etableres permanent i alle fylker.

       I samsvar med de momentene som er nevnt ovenfor vil disse medlemmer komme med følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette i gang forsøk med såkalte « Brukerkontor » i ett eller to fylker. Resultatet av forsøket forelegges Stortinget. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til en utvikling der vi i det siste tiåret har fått overført til kommunenes helse- og sosialsektor en rekke ordninger som tidligere lå på statlig eller fylkeskommunalt forvaltningsnivå. Det er nok å nevne kommunehelsetjenesten, sykehjemsreformen, reform for mennesker med psykisk utviklingshemming og i det siste ulike forslag til reformer i psykiatrien.

       Felles for denne kommunaliseringsprosessen er at den handler om behandlings- og tjenesteoppgaver - ikke inntektssikring gjennom økonomiske stønader og ytelser til befolkningen.

       Å skille ut og kommunalisere stønader til enkelte grupper vil oppleves som et tilbakeskritt der en skiller mellom « verdige og uverdige trengende » i forhold til folketrygden. Dette har lite å gjøre med den desentralisering av helse- og sosialtjenestetilbud vi har sett de siste åra. Her har motivene vært å bygge ned særomsorgen for eldre og funksjonshemmede, og utvikle et effektivt og variert tjenestetilbud for alle i lokalsamfunnet.

       Disse medlemmer mener at inntektssikring og økonomiske stønader til livsopphold på mange måter hører naturlig inn under det statlige ansvarsområdet og derfor bør kunne samordnes på ett sted. Dette vil innebære at kommuner og fylkeskommuner tar seg av tjenestetilbudet, og staten tar seg av de økonomiske stønads- og trygdeordningene.

       Trygdekontorene får dermed overført forvaltningsansvaret for den økonomiske sosialhjelpen etter sosialtjenesteloven, gjerne sammen med Husbankens bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning for pensjonister m.v. De kommunale saksbehandlerne for disse ordningene flyttes fra sosialkontorene til det lokale trygdekontor, samtidig som staten trekker inn om lag 3,5 - 4 mrd. kroner som overlates til trygdekontorenes forvaltning.

       Disse medlemmer mener det er en stor utfordring i å la folk slippe å gå spissrotgang fra kontor til kontor for å få ei inntekt å leve av. Ved en omorganisering som skissert, vil folk kunne motta trygdeutbetalinger, bostøtte og økonomisk sosialhjelp på ett og samme kontor - det offentlige vil spare utgifter til byråkrati og kontrollordninger. Ved å fullføre saksbehandlingen på samme kontor, slipper en å utveksle informasjon mellom statlige og kommunale kontorer og saksbehandlere, en slipper å innhente de samme opplysningene flere ganger, og en slipper å behandle saken i mange ulike statlige og kommunale organ for å få satt sammen en total inntektsløsning for søkeren. Kontrollfunksjonen lettes betydelig, og det vil bli lettere å bekjempe eventuell misbruk av ytelser.

       For kommunene mener disse medlemmer at det vil kunne være av stor betydning å slippe de lite forutsigbare sosialhjelpsytelsene som hvert år forstyrrer budsjettbalansen. Det vil også gjøre det lettere for statlige organ å se sammenhengen mellom innstramminger i trygdeordninger og økninger i sosialhjelpsytelsene, slik f.eks. Velferdsmeldinga beskriver når det gjelder enslige forsørgere eller forskningsmiljøer som påviser sammenhengen mellom avslag på uføretrygd og sosialhjelpsutbetalingene. En vil også lettere kunne beregne virkningene av endringer i bostøtteordninger og arbeidsmarkedspolitikken.

       Ved eventuelt å samle de økonomiske stønads- og trygdeordningene på trygdeetatens hånd vil en kunne oppnå en enkel og helhetlig løsning. Et slikt forslag, som i tillegg til en god inntektssikring gir mindre papirflytting, bedre service, innsparte administrasjonsutgifter og bedre kontroll, mener disse medlemmer bør vurderes og fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere konsekvensene av å samle de økonomiske stønads- og trygdeordningene til trygdeetaten ut fra ønske om en bedre inntektssikring, reduserte administrasjonsutgifter og bedre kontroll. »

5.2.4 Funksjonshemmede

       Komiteen vil understreke at målet om at alle skal få bidra etter evne, selvsagt også gjelder for sterkt funksjonshemmede. Det er i dag få unge sterkt funksjonshemmede som er i kontakt med arbeidsmarkedsetaten. Bedre tverrsektorielt samarbeid er et virkemiddel for å gi flere mulighet til å være i arbeid.

       Komiteen vil be om en klargjøring av hvor ansvaret ligger for å tilrettelegge for at flere sterkt funksjonshemmede kommer i arbeid i kommunene. Arbeidet bør systematiseres, og kommunene må tilbakemelde resultatene. Fylkesmennenes arbeid overfor sosialtjenesten må også systematiseres og innen et visst tidsrom tilbakemeldes til Sosial- og helsedepartementet.

       Komiteen slutter seg videre til forslagene til tiltak for å lette tilgangen til arbeidsmarkedet for sterkt funksjonshemmede.

       Komiteen mener at funksjonshemmede støter på hindringer på en rekke områder når det gjelder å få tilgang til arbeidsmarkedet. Etter det komiteen erfarer, er det lite kunnskap hos en del arbeidsgivere om hvordan tilrettelegging kan gjennomføres for at funksjonshemmede skal ha ordinært arbeid. Det er komiteens mening at funksjonshemmede i for stor grad får tilbud om uføretrygd uten at yrkesmessig attføring har vært prøvd.

       Komiteen mener derfor flere tiltak som kan lette adgangen til arbeidsmarkedet for funksjonshemmede, må prøves ut, og slutter seg til Regjeringens forslag om at:

       Komiteen vil også peke på behovet for mer målrettet informasjon overfor arbeidsgivere. Komiteen viser til arbeidet som ble gjort av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet for å få funksjonshemmede inn som lærlinger i fagopplæring, og mener at dette arbeidet må følges videre opp.

       Komiteen vil videre peke på at manglende eller utilstrekkelig transport er et hinder for mange funksjonshemmede for å være i arbeid. Etter det komiteen er kjent med, er en del brukere av spesialtransport (TT) forhindret fra å ha arbeid fordi ordningen ikke dekker arbeidsreiser. Komiteen mener det er behov for en gjennomgang for å finne transportordninger som bidrar til at flere funksjonshemmede kan være i arbeid.

       Komiteen viser til at hindringene for funksjonshemmede for å være i arbeid er mange, og de berører mange departementer. Komiteen ber derfor Regjeringen ta initiativ til en handlingsplan som skal øke antallet yrkesaktive funksjonshemmede i løpet av en 5-års periode, og hvor alle berørte departementer bør delta på like forpliktende vilkår. Komiteen forutsetter at en slik handlingsplan blir utarbeidet i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en handlingsplan som skal øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede i løpet av en 5-års periode. »

       Når det gjelder praktisk tilrettelegging for funksjonshemmede, mener komiteen at mye kan gjøres. Mange har praktiske problemer i boligen, og 7 av 10 har problemer med å delta i fritidsaktiviteter. Funksjonshemmede er også overrepresentert med hensyn til psykiske lidelser. Komiteen mener det er en utfordring å legge til rette for at funksjonshemmede får delta på mer like vilkår i utdanning, arbeidsliv og fritidstilbud.

       Komiteen mener det er av stor betydning at funksjonshemmede får et reelt tilbud om utdanning og arbeid på lik linje med resten av befolkningen. Utdanning og habilitering/rehabilitering må være førstetilbudet til funksjonshemmet ungdom.

       Skal retten til utdanning og arbeid bli en sterkere realitet for funksjonshemmede, må bevisstheten og ressursene økes innenfor samtlige ansvarlige offentlige etater. Samtidig må det offentlige ha et større ansvar i forhold til å ansette funksjonshemmede. For å øke mulighetene for funksjonshemmede på arbeidsmarkedet er det også viktig at det blir klarere og bedre samarbeidsordninger med det offentlige og med det private næringslivet.

       Komiteen viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), der komiteen understreker behovet for en gjennomgang av rutiner for tildeling av tekniske hjelpemidler. Komiteen vil i den forbindelse bemerke at et hjelpemiddel ikke er fullverdig før brukeren kan betjene det og benytte det på en trygg og sikker måte.

       Komiteen vil som eksempel vise til formidlingen av rullestoler, der hjelpemiddelsentralene sammen med den kommunale formidlingstjenesten har som oppgave å finne fram til den rullestolen som passer den enkelte bruker best, både i forhold til funksjonshemning og behov for forflytning.

       Sentralen har imidlertid ikke ansvar for opplæring i trafikken, og Rikstrygdeverket stiller ingen krav til trafikkopplæring ved utlevering av rullestoler.

       Komiteen vil uttrykke behov for at det utarbeides opplæringstilbud som en del av rutinene for tildeling av tekniske hjelpemidler. Slike tilbud kan utarbeides av hjelpemiddelsentralene og formidlingstjenesten i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.

       Komiteen mener det må bli enklere å få gradert uførepensjon slik at funksjonshemmede kan få mulighet til å bruke den arbeidsevnen de har.

       Komiteen viser til behandlingen av Innst.S.nr.143 (1994-1995), der et enstemmig Storting ba Regjeringen om å finne løsninger for en mer rettferdig studiestøtteordning for elever som har valgt å få sine tilrettelagte skoletilbud ved skoler med internat, og som tidligere var statlige spesialskoler. Der vises det til at det for disse elever vil kunne være en ekstra stor belastning å påta seg studielån til videregående opplæring på grunn av at evnen til å kunne betjene et studielån for disse elevene vil være vesentlig dårligere enn for andre elever.

       I forannevnte innstilling ble det også bedt om at departementet finner fram til løsninger som innebærer at verdifulle opplæringstilbud kunne gis uten at denne elevgruppen påføres nye problemer. Komiteen vil be Regjeringen få fortgang i arbeidet med en opprydning på dette området.

       Komiteen vil understreke at alle mennesker er like verdifulle og har det samme menneskeverd. Alle må sikres de samme muligheter til å delta i aktivitetene i samfunnet ut fra sine forutsetninger. Det er nødvendig å legge til rette for at funksjonshemmedes muligheter blir reelle. Fortsatt gjenstår det mye før funksjonshemmede kan oppnå full deltaking og likestilling.

       Komiteen mener det er viktig å legge til rette for at funksjonshemmede kan få utviklingsmuligheter slik at de kan fungere best mulig ut fra egne forutsetninger både som barn og og voksne. Dette krever tilrettelagt undervisning, opplæring og ulike former for fysisk og sosial trening. I størst mulig grad bør de funksjonshemmede barna integreres i vanlig skole, men i noen tilfeller kan andre tilrettelagte opplegg være det beste. Målet må være at funksjonshemmede får være i sitt nærmiljø, i nærheten av familie og venner. Behovet for opplæring og tilrettelagt undervisning vil være svært individuelt, og varierte tilbud ut fra egne forutsetninger bør være et naturlig gode i et velferdssamfunn. Alle funksjonshemmede må ha rett til opplæring uavhengig av om funksjonshemmingen er medfødt eller kommer som resultat av ulykke eller sykdom.

       Komiteen viser til at funksjonshemmede barn skal prioriteres ved opptak i barnehager. Det er viktig at disse får et tilrettelagt barnehagetilbud, og at barnehagene får tilstrekkelig med ressurser til at barna kan få nødvendig hjelp. Tegnspråkopplæring må bl.a. sees på i denne sammenheng.

       Komiteen legger vekt på at spesialpedagogiske tiltak i skolen sikres, og at læremidler for funksjonshemmede (f.eks. blinde) lages i tide slik at funksjonshemmede får samme mulighet til utdanning som andre barn og unge. Nødvendig teknisk utstyr må også stilles til disposisjon. Komiteen viser til at funksjonshemmede som også etter å ha gjennomgått grunnskole og videregående skole har behov for opplæring i grunnleggende ferdigheter, fortsatt skal ha slike retter etter gjeldende lovgivning.

       Komiteen vil peke på at Regjeringen i forbindelse med stortingsmeldinga om etter- og videreutdanning særskilt må omtale funksjonshemmedes behov og muligheter for livslang læring i et etter- og videreutdanningsperspektiv. Gjennom opplæringstilbud på ulike nivå må også mennesker med psykisk utviklingshemming få utvikle sine estetiske evner og ferdigheter, for slik å øke deres livskvalitet.

       Komiteen vil understreke målsettingen om å skaffe flest mulig funksjonshemmede meningsfullt arbeid. Det må vurderes å bedre ordningen med lønnstilskudd slik at flere yrkeshemmede kan få arbeidstrening i vanlige bedrifter.

       Komiteen mener flere arbeidsplasser både i offentlig og privat regi må tilrettelegges for funksjonshemmede. Det må settes i gang flere forsøk med å gi funksjonshemmede fortrinn til stillinger både i offentlige og private virksomheter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det i forskriftene om tildeling av utdanningsstøtte er tatt inn bestemmelser som innebærer at støtte til høyere utdanning kan tildeles i inntil ett år utover normert tid.

       Flertallet er kjent med at det ikke er uvanlig at funksjonshemmede studenter bruker lengre tid enn det som er vanlig normert studietid. Flertallet er videre kjent med at det nå er etablert en særordning slik at forsinkelse utover ett år som skyldes funksjonshemming, på visse vilkår kan føre til ekstra støtte, dvs. når den funksjonshemmede søker har støtte fra folketrygden.

       Flertallet viser til flertallets merknad i Innst.S.nr.101 (1993-1994) til St.meld. nr. 14 (1993-1994) om studiefinansiering og studentvelferd, der det står:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at det merforbruk av studietid som skyldes funksjonshemning, bør kompenseres med direkte stipend istedenfor lån for den tiden de funksjonshemmede trenger for å avslutte høyere høyskoleutdannelse eller universitetsutdannelse.

       Disse medlemmer har merket seg at Kommunalministeren i brev av 8. februar 1996 til sosialkomiteen har uttalt at det ikke er behov for å utvide lønnstilskuddsordningen for at yrkeshemmede skal få mulighet til langvarig arbeidstrening i ordinært arbeidsliv. Disse medlemmer stiller seg spørrende til dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknader under pkt. 4.3.2 der komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, ser behov for å utvide lønnstillskuddsordningen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning med at funksjonshemmede gis rett til fullstipendiert studiestøtte i inntil ett år utover den ordinære ordning som gjelder for studiefinansiering, når merforbruket av studietid skyldes funksjonhemning. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Funksjonshemmede som på grunn av funksjonshemning trenger mer tid for å sluttføre sin universitets- eller høyskoleutdannelse, må få rimelig tilleggstid finansiert ved stipend. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet vil slå fast at arbeidsløshet er et samfunnsproblem og ikke et individuelt problem, slik Velferdsmeldingen kan gi inntrykk av når det gjelder forhold til funksjonshemmede og yrkesvalghemmede.

       Etter komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sitt skjønn kan det ikke være tvil om at folketrygden over lang tid har fungert som en sosialpolitisk innpakning av arbeidsløshet. Arbeidslinjen vil etter dette medlems mening være et godt redskap for å avdekke den reelle arbeidsledighet, spesielt for funksjonshemmede.

       Dette medlem mener at maksimal tilrettelegging for studieplasser av teoretisk og praktisk karakter er det viktigste tiltak som gjøres for å gjennomføre arbeidslinjen for funksjonshemmede.

6. Tjenester og tiltak særlig for eldre og funksjonshemmede

6.1 SAMMENDRAG

       Det vises innledningsvis i kapitlet til at kommunene i den seinere tid har fått ansvar for nye brukere som f.eks. psykisk utviklingshemmede og psykiatriske langtidspasienter, og at tjenestetilbudet i større grad enn tidligere er innrettet mot å gi hjelp i eget hjem. Kommunenes ansvar er videre blitt utvidet og klargjort bl.a. gjennom ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemning.

       I omtalen av utviklingen framover legges det vekt på de konsekvenser den forventede økningen i antallet personer over 80 år vil ha. Det pekes videre på at bedringen i eldres levekår forventes å fortsette i årene framover. Det uttales at funksjonshemmede mottar lite tjenester i forhold til hva behovet skulle tilsi, og det understrekes at det i tillegg til et godt tjenestetilbud vil være viktig å gi funksjonshemmede bedre muligheter for deltaking i arbeid og utdanning i årene framover. Det vises også til en undersøkelse som kan tyde på at det er personer med psykiske lidelser som har det minst tilfredsstillende tilbudet i kommunene i dag.

       I 1993 var kommunenes utgifter til pleie- og omsorgstjenester ca 22 mrd. kroner. En framskrivning av dagens nivå på pleie- og omsorgstjenestene vil innebære at utgiftene fram mot år 2030 vil bli om lag 37 mrd. kroner målt i faste kroner som følge av den forventede økningen i antallet eldste eldre.

       Det uttales at de offentlige omsorgsordningene aldri har vært mer omfattende enn nå, og at behovene for omsorgstjenester vil øke ytterligere i årene framover, men det understrekes også at behovet for omsorg bare kan dekkes fullt ut i et samarbeid mellom pårørende, andre frivillige og offentlig hjelp. Regjeringen legger til grunn at det offentlige har det overordnede ansvaret for at mennesker som trenger hjelp og omsorg, får tilgang på tjenester de har krav på ifølge lovverket. Det understrekes at visse typer arbeid, som f.eks. tunge og intime pleie- og omsorgsoppgaver, ikke skal utføres av frivillige, annet enn eventuelt av nære pårørende, men at den enkeltes behov for sosial kontakt og nærhet er et område hvor frivillig innsats kan være et viktig supplement.

       Det framholdes at familieomsorgen bærer i seg vesentlige kvaliteter som det er viktig å ta vare på, og at den offentlige pleie- og omsorgstjenesten derfor må støtte opp om denne omsorgen. I denne forbindelse nevnes avlastning, støttekontakt, assistentordning for funksjonshemmede og omsorgslønn som viktige virkemidler. Om omsorgslønn heter det videre at Regjeringen vil gå inn for å opprettholde ordningen som en obligatorisk tjeneste for kommunene, men uten å gi omsorgsyteren en ubetinget rettighet. Departementet vil gi nærmere veiledende retningslinjer for kommunenes bruk av omsorgslønn. Omsorgsplaner utarbeidet i samråd mellom bruker, pårørende og kommune omtales som et egnet virkemiddel for å skape økt medbestemmelse, mobilisere familie og nærmiljø og også bidra til større forutsigbarhet for de ulike partene i tjenesteforholdet.

       Under drøftingen av den frivillige innsatsen framholdes det at det nå kan være behov for å etablere et klarere skille mellom de « egentlige » frivillige organisasjonene og ulike former for tilbyderrelasjoner. Det understrekes at offentlige støttemidler til frivillige organisasjoner må forutsette at frivillig aktivitet utløses i et tilstrekkelig omfang.

       Det er nå opprettet vel 90 frivillighetssentraler, og departementet tar sikte på en framtidig finansieringsordning for frivillighetssentralene som kombinerer et betydelig oppstartingstilskudd og et mindre, permanent driftstilskudd.

       For å møte de voksende behovene for omsorgstjenester de kommende tiårene ser Regjeringen det som viktig å trappe opp utbyggingen av pleie- og omsorgstilbudet for eldre og funksjonshemmede med en struktur som er tilpasset framtidige krav og behov. Blant virkemidlene for å sikre dette nevnes bedre tilrettelegging av boliger, bl.a. gjennom bruk av livsløpsstandard, og økt satsing på omsorgsboliger og døgntjeneste i kommunene. Det redegjøres for flere styrkingstiltak i statsbudsjettet for 1996.

       Om sykehjemmene heter det bl.a. at det er nødvendig å styrke tilbudet utover dagens nivå i mange kommuner, og at sykehjemmene først og fremst bør tilby oppgaver knyttet til rehabilitering, avlastning, overgangspleie etter sykehusbehandling, krevende langtidspleie og terminalpleie. Regjeringen ser det som hensiktsmessig at aldershjemmenes funksjoner etter hvert erstattes dels av sykehjemmene og dels av omsorgsboligene. Regjeringen mener at funksjonshemmede ikke bør bo i institusjoner i flere tiår dersom det er mulig å etablere et mer selvstendig boligalternativ, og det lanseres derfor i meldingen en særskilt satsing på tiltak som kan få unge funksjonshemmede ut av aldersinstitusjoner og spesialsykehjem.

       Under drøftingen av kommunale forskjeller i tjenestetilbudet påpekes det at det er store variasjoner, men at en pr. i dag ikke har tilstrekkelige kunnskaper om hvilke faktorer som fører til disse forskjellene. Fylkesmennene og fylkeslegene i alle fylker har foretatt en særskilt oppfølging av kommuner med særlig store avvik på enkelte områder, og kommunene oppfordres til å vurdere sin egen situasjon i forhold til nasjonale mål og hovedprioriteringer.

       Det vises til at finansieringsordningene for pleie- og omsorgstjenestene varierer bl.a. med bakgrunn av adgangen til å kreve egenbetaling for tjenestene er hjemlet i forskjellige lover og forskrifter. Det uttales at Regjeringen på bakrunn av dette vil nedsette et utvalg som skal komme med forslag til mer funksjonelle finansieringsordninger for tjenestene i og utenfor institusjon. Regjeringen vil i etterkant av finansieringsutvalgets arbeid, gjennomgå sosialtjenesteloven og kommunehelseloven med sikte på å justere dem slik at det klart framgår at kommunale tjenester, herunder heldøgnsomsorg, så langt som mulig skal ytes individuelt og tilpasses boligen.

       Det skal etableres et nasjonalt senter for tekniske og ergonomiske tiltak for funksjonshemmede. Senteret skal være en sentral kunnskapsbase og skal drive utviklingsarbeid, men ikke forskning. Regjeringen vil vektlegge brukermedvirkning i forbindelse med utformingen av senteret.

       Departementet finner at lovfesting av minstestandarder og bemanningsnormer ikke er hensiktsmessige eller tilstrekkelige virkemidler for å sikre kvaliteten på tjenestene, og statens oppfølging av de kommunale omsorgstjenestene bør derfor ta utgangspunkt i resultatindikatorer heller enn bemanningsnormer og annen ressursinnsats. Hvilke kvalitetssikringstiltak som velges, må i stor grad være opp til den enkelte kommune. Sosial- og helsedepartementet vil følge opp arbeidet med resultatindikatorer bl.a. gjennom utviklingsprosjekter. Det understrekes at det er institusjonen eller virksomheten selv som i stor grad må kontrollere at forholdene er tilfredsstillende. Det framholdes ellers at det er viktig å utforme framtidens pleie- og omsorgstjenester slik at brukermedvirkning blir godt ivaretatt.

       Det vises til forslag om oppretting av eldreombud og til eksisterende ordninger med eldreråd, råd for funksjonshemmede, pasientombud og helse- og sosialombud. Regjeringen vil ikke anbefale ett sentralt eldreombud for hele landet, men at kommunene vurderer å etablere eventuelle ombudsordninger for å gi bedre veiledning og bistand i klagesaker m.v. hvor brukerne mener de ikke når fram overfor offentlige myndigheter.

       Det understrekes at satsingsområdene som skisseres i meldingen, kombinert med desentralisering av tjenestetilbudet og befolkningsutviklingen, vil medføre økt behov for bl.a. sykepleiere, vernepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og psykologer. Det uttales at Regjeringen bevisst har søkt å være i forkant av utviklingen ved å øke utdanningskapasiteten for disse gruppene. Det pekes videre på den betydning den nye utdanningen som omsorgsarbeider i den videregående skolen vil få.

       I omtalen av forsknings- og utviklingsarbeid pekes det spesielt på geriatrisk forskning, omsorgstjenesteforskning, utviklingsprogram om aldersdemens, kompetanseutvikling i forhold til vold mot eldre, etablering av kompetansesystem for autister, kompetanseutvikling for sjeldne funksjonshemninger og for informasjonsteknologi for funksjonshemmede.

       I drøftingen av sosialtjenesten pekes det på at arbeidet med kvalitetssikring av tjenestene og kontrollen med disse skal styrkes, og at staten skal bidra til å legge forholdene til rette for generell kompetanseutvikling og fortsatt stimulere kommunene til å drive fag-, metode- og organisasjonsutvikling.

       Arbeidet med rusmiddelmisbrukere i kommunene skal vies spesiell oppmerksomhet, og en vil opprettholde og fornye en restriktiv rusmiddelpolitikk.

       Regjeringen går inn for at den økonomiske sosialhjelpen fortsatt skal være et behovsprøvd sikkerhetsnett, og finner det ikke hensiktsmessig å utarbeide veiledende retningslinjer om stønadsnivået. Sosial- og helsedepartementet vil følge opp arbeidet med å motvirke vilkårlig forskjellsbehandling og sikre god saksbehandling ved sosialkontorene.

       Meldingen understreker bostøtteordningenes betydning for pensjonister med lave inntekter, og betydningen av at også de kan bo i en godt tilpasset bolig. Regjeringen foretar for tiden en vurdering av de to statlige bostøtteordningene, og vil inntil dette arbeidet er ferdig tilpasse regelverket for Sosial- og helsedepartementets ordning slik at ektefeller og samboere behandles likt.

       Regjeringen vil foreslå at den spesielle fradragsordningen i skatt for mottakere av grunnstønad og hjelpestønad avvikles. Det samme gjelder særfradragsordningen i forbindelse med store sykdomsutgifter. Samtidig foreslås at satsene for direkte stønad økes og enkelte andre endringer i grunnstønads- og hjelpestønadsordningene som vil gi forbedringer for dem med størst utgifter og hjelpebehov.

       Regjeringen foreslår å innføre et særskilt gravferdstillegg i folketrygden på inntil 8.000 kroner til dem som har dårlig betalingsevne. Den generelle stønaden ved gravferd på 4.000 kroner vil bli opprettholdt. Tillegget vil innebære merutgifter for trygden på inntil 25 mill. kroner årlig.

6.2 FORSLAG OM MINSTESTANDARD FOR STØNAD TIL LIVSOPPHOLD

       Stortinget vedtok 21. november 1995 uten realitetsvotering å oversende til sosialkomiteen følgende forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse:

6.3 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil peke på behovet for velfungerende kommunale tjenester for det økende antall mennesker med pleie- og omsorgsbehov. Staten, fylkeskommunene og kommunene har et ansvar i å legge til rette for den utviklingen som kommer. Komiteen mener også det fortsatt er behov for frivillig innsats som et supplement til de offentlige tjenestene.

       Når det gjelder eldre, funksjonshemmede og mennesker med psykiske lidelser er det i dag en underdekning av tilbud og hjelpetiltak i forhold til behovet i mange kommuner. Det er derfor nødvendig med en fortsatt sterk satsing i årene framover for å bedre tilbudet til disse gruppene. Komiteen vil påpeke at tverrsektorielt samarbeid er en forutsetning for å løse utfordringene når behovene til så mange ulike grupper skal ivaretas. Både brukere, pårørende og tjenesteytere har behov for forutsigbarhet. Komiteen vil understreke viktigheten av at det utarbeides omsorgsplaner i samarbeid med den enkelte.

       Komiteen vil vise til at de fleste eldre har en god alderdom og selv mener de har høy livskvalitet. Dette ble blant annet synliggjort gjennom en undersøkelse gjennomført av Fafo som ble presentert i januar 1996. Undersøkelsen viste også at livskvalitet har en sterk sammenheng med det å ha et sosialt nettverk og derigjennom økt trygghet.

       Behovet for pleie- og omsorgstjenester øker med økende alder. Da vi forventer en stor økning i antall eldre og at de fleste vil leve lenger, stiller dette oss overfor store utfordringer i forhold til framtidas tjenesteapparat. Komiteen vil understreke at det er et kvalitetsstempel ved samfunnet vårt at folk lever lenger. Det er også grunn til å tro at framtidas eldre, og deres pårørende, vil stille høyere krav til de offentlige tjenestene de mottar.

       Komiteen vil understreke at det økte behovet for tjenester i framtida ikke må komme på bekostning av kvaliteten i tilbudene. Komiteen mener derfor at det vil være behov for økt ressurstilgang til pleie- og omsorgssektoren.

       Bostandarden er sentral for eldres funksjonsevne. Komiteen mener derfor at hver enkelt, i den grad en har mulighet, også har et ansvar for å planlegge sin alderdom med tanke på framtidig behov for bostandard. Komiteen vil vise til at det i dag finnes mange tekniske hjelpemidler som vil kunne bidra til at eldre kan bo lenger i sine egne hjem, og at det er et mål at folk skal kunne bo hjemme så lenge de sjøl ønsker det, der det er mulig.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at det bygges opp helhetlige omsorgskjeder i kommunene med et mest mulig differensiert tilbud.

       Det har de siste årene vært en sterk økning av og forbedring i den hjemmebaserte omsorgen. Mye av denne økningen er gått til kommunenes nye oppgaver, blant annet overfor psykisk utviklingshemmede, men også eldre har nytt godt av denne utviklingen. Komiteen mener det er riktig at den hjemmebaserte omsorgen fortsatt bygges ut. Mange ønsker å bo hjemme framfor i institusjon, og komiteen vil understreke den enkeltes rett til å velge å bo i eget hjem. Som følge av høyere boligstandard og ikke minst at flere bygger med livsløpsstandard, blir det lettere å bli boende i eget hjem selv om en får behov for hjelp og omsorg i alderdommen.

       Komiteen viser også til den positive utviklingen i satsing på omsorgsboliger. Dette er en boform som gir den enkelte mest mulig privatliv, men også mulighet for pleie eller tilsyn der det er nødvendig. Utbygging av omsorgsboliger er også positivt da det reduserer presset på sykehjemsplasser. Komiteen forventer imidlertid at det utarbeides retningslinjer for hva en omsorgsbolig skal være, slik av vi sikrer kvaliteten i tilbudet.

       Komiteen vil også peke på behovet for utbygging av døgntjeneste i de kommunene hvor dette ikke er utbygd. For brukerne er det også nødvendig med stabilitet i forhold til de personene som yter tjenesten, og måten de utfører arbeidet på. Der det er stor utskiftning i arbeidsstokken, må arbeidet organiseres slik at den pleie- og omsorgstrengende blir minst mulig skadelidende.

       Komiteen viser til at det fortsatt er behov for flere sykehjemsplasser i en rekke kommuner. På samme tid er det viktig å klargjøre hvilket tilbud sykehjemmene skal gi. Komiteen mener det er nødvendig å bedre kvaliteten på en del sykehjem. Sykehjem skal gi pleie, omsorg, behandling og rehabilitering. Det er viktig at det finnes tilbud om både korttids- og langtidsplasser. Komiteen registrerer at det er store forskjeller i det kommunale tilbudet både når det gjelder institusjonsdekning, omsorgsboliger og hjemmetjenester. Noe av dette skyldes naturligvis ulike behov og ønsker, men komiteen vil understreke at forskjellene mellom kommunene ikke må bli så store at de blir i strid med grunnleggende prinsipp om likeverdig tilbud.

       Komiteen mener det er viktig at disse tre tilbudene eksisterer side om side. Oppstår en mangel på for eksempel omsorgsboliger, blir belastningen større både på sykehjem og de hjemmebaserte tjenestene. Tilsvarende hvis kapasiteten på sykehjemsplasser eller hjemmehjelp blir for liten. Komiteen mener en slik kombinasjonsmodell er helt avgjørende for å mestre det stadig økende behovet for eldreomsorg i framtida.

       Komiteen vil understreke viktigheten av å kunne gi den enkelte eldre hjelp den dagen hjelpebehovet er der. Det vises i denne forbindelse til den trygghetsavdeling som har vært i drift i Bærum kommune noen år. Der kan eldre selv be om å få komme en kort tid når de har behov for det. Dette gir de eldre trygghet slik at de våger å bo hjemme lenger. Mens de er ved trygghetsavdelingen, blir deres permanente hjelpebehov vurdert. Komiteen mener lignende tiltak bør settes i verk i flere kommuner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til Sande kommune i Vestfold, hvor man med en kommuneøkonomi under landsgjennomsnittet likevel har et fullverdig og dekkende tilbud til kommunens eldre. Med et fleksibelt tilbud som til enhver tid imøteser den enkelte pensjonists behov for pleie og omsorg har kommunen oppnådd tillit hos de eldre som i seg selv virker forebyggende. Fleksibiliteten og vekslingen mellom sykehjem, omsorgsboliger og hjemmebaserte tjenester har redusert presset mot sykehjemmet i så stor grad at kommunen i dag leier ut sykehjemsplasser til nabokommunene. Flertallet mener mange andre kommuner har noe å lære av hvordan Sande kommune har organisert sin eldreomsorg.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil peike på at tal frå Statistisk sentralbyrå hausten 1995 syner at talet på brukarar av heimetenester har gått ned dei siste 3 åra for brukargruppa over 67 år. Når vi også veit at talet på plassar med heildøgns omsorg og pleie er blitt færre dei siste åra, tyder dette at det samla hjelpetilbodet frå det offentlege er blitt dårlegare.

       Desse medlemene vil understreke at tryggleik er eit nøkkelord i heile omsorgsvesenet vårt. Dei eldre som ikkje fullt ut klarer seg sjølve lenger, må ha tryggleik i kvardagen. Dei må ha ei buform der dei føler seg trygge.

       Desse medlemene har som utgangspunkt at kommunane må byggje den type bustader som er naudsynt ut frå kva dei eldre sjølve har behov for og treng, og ikkje ta omsyn til kva dei trur blir billigast for kommunen. Omsorgsbustad vil vera eit godt tilbod til mange, men dei kan aldri erstatte sjukeheimane. Dei er eit supplement. Kommunane må difor ikkje byggja omsorgsbustader i staden for sjukeheimar. Dei må byggja begge deler.

       Desse medlemene vil peike på at ein sjukeheim er ein heim. Å bu på ein sjukeheim skal ikkje vere det same som å bu i eit sjukehus. Dette må mellom anna innebera at ingen skal tvingast til å bu på fleirsengsrom. I 1993 var det framleis 7.800 to- eller fleirsengsrom i sjukeheimane. Dette inneber at 16-17.000 av dei eldre må dele rom. Det er ein menneskerett å få bu på eige rom på sjukeheim når ein ynskjer det. Desse medlemene meiner det no må bli fortgang i arbeidet med å bygge om fleirsengsrom til einerom. Samstundes må det byggjast nye plassar til erstatning for dei som forsvinner, slik at tilbodet ikkje blir dårlegare. Innan år 2005 må alle som ynskjer det, få einerom.

       Desse medlemene meiner bygging av nye sjukeheimsplassar er ein av dei største utfordringane i eldreomsorga no. Den negative utviklinga som har vore dei siste åra, må bli snudd.

       Desse medlemene vil peike på at sjukeheimsplassar ikkje berre er livstidsplassar. Det er også avlastningsplassar og korttidsplassar. Det blir meir og meir vanleg at eldre er i sjukeheim for ei kortare tid. Det kan vere for å kome seg etter ein sjukdom eller som avlastning. Ein må ta omsyn til dette når nye sjukeheimar skal planleggast og byggjast.

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at kommunene skal ha det overordnede ansvaret for at omsorgs- og pleietjenestene er tilstrekkelig utbygget til å dekke behovet. Disse medlemmer viser til at en del funksjonshemmede og eldre likevel ikke får dekket sine behov for omsorg og pleie. Det er også et faktum at altfor mange omsorgstrengende opplever at den hjelpen de får, ikke holder kvalitative mål, og at det ikke er god nok stabilitet i hjelpen. Disse medlemmer mener at et offentlig ansvar for at omsorgstjenestene fins ikke er ensbetydende med at det offentlige skal utføre tjenesten. Disse medlemmer mener det tvert imot er grunn til å frykte at fraværet av konkurranse om å gi det kvalitativt beste tilbudet fører til et dårligere og mindre stabilt tilbud. Det er viktig at den omsorgstrengende kan påvirke tilbudet og kreve kvalitet. Den beste måten å sikre brukerens interesser på er å gi den enkelte et valg gjennom ulike tjenesteleverandører - kommunale, frivillige eller private.

       Disse medlemmer mener det er uakseptabelt når en funksjonshemmet ifølge VG februar 1996 fikk besøk av 123 hjemmehjelpere. Det er interessant at Handikapforbundet på bakgrunn av dette er villig til å drøfte om private bør tillates å konkurrere med kommunen om å yte omsorgstjenester. Disse medlemmer enig med Handikapforbundets leder i at det er et kommunalt ansvar i detalj å avtale hvilken jobb som skal gjøres, og at kommunen skal ta det fulle ansvar for tjenestene som utføres. Det offentlige må ikke gi fra seg styringen og retten til kravspesifikasjon. Målet må selvsagt være å få flere og bedre tjenester til riktig pris. Disse medlemmer er også enig i at privatansatte som skal jobbe i omsorgssektoren, må sikres gode lønns- og arbeidsvilkår.

       Disse medlemmer mener det vil styrke innflytelsen til brukerne av omsorgstjenester å tillate private å konkurrere med kommunene om å gi de beste tjenestene. Det vil fremme serviceinnstillingen og gi brukeren et mer stabilt personale.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppfordre kommunene til å konkurranseutsette omsorgs- og pleietjenester slik at eldre og funksjonshemmede får større innflytelse over hvem som skal yte dem tjenester, og hvordan tilbudet skal innrettes. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet registrerer i likhet med andre at den sterkt økende aldrende befolkning i landet etter år 2000 vil stille store krav til helse- og omsorgstjenester, og at kapasiteten innen disse sektorer som i dag allerede er for knapp, må økes vesentlig i årene som kommer.

       For å møte denne utfordringen fremover mener dette medlem at en i tillegg til økte ressurser må gjøre noe med ansvarsforholdene innen helse og omsorg samt rettighetsfeste helse- og omsorgstjenestene med finansieringsbasis i folketrygden.

       Dette medlem mener at en har tilstrekkelig erfaring for at et desentralisert helse- og omsorgsvesen verken har maktet å gi tilstrekkelige eller tilnærmelsesvis like behandlings- og omsorgstilbud i hele befolkningen, slik nasjonal helseplan forutsatte.

       Dette medlem mener at denne situasjonen ikke alene skyldes manglende ressurser, men kanskje i større grad pulverisert ansvar spredt på tre forvaltningsnivåer og fravær av reelle pasientrettigheter og brukermedbestemmelse.

       Dette medlem mener at departementet må inkorporere eldreomsorgen i sitt arbeid med pasientrettigheter. Dette medlem viser i denne forbindelse til Fremskrittspartiets forslag i Dok.nr.8:54 (1990-1991) og til partiets generelle merknader i Innst.S.nr.165 (1994-1995).

       Folketrygden som er en offentlig administrert tvungen sosialforsikring, bør etter dette medlems mening omorganiseres og bli en sikkerhetsgarantist på følgende områder:

       Dette betinger etter dette medlems skjønn at en må få en endring av folketrygdens nåværende organisasjon basert på en tredeling i forhold til de nevnte ansvarsområder. Dette medlem mener at de mer sosialpolitiske ordninger som i dag er folketrygdens ansvar, bør overføres direkte til statsbudsjettet.

       Dette medlem er enig i at det i kommunene tilrettelegges for bygging av omsorgsboliger, som er bedre tilrettelagt for lettere pleie og omsorg, men dette medlem vil advare mot en ensidig utbygging av heldøgnsomsorgsboliger på bekostning av nye sykehjemsplasser.

       På et tidspunkt i livsløpet i omsorgsboligen vil behovet for pleie og omsorg for mange bli så stort at bare pleie og omsorg på sykehjemsnivå er forsvarlig.

       Omsorgsboliger med heldøgnspleie plassert i kollektiver med tilstedeværende helsepersonell på et faglig sykehjemsnivå finner dette medlem økonomisk urealistisk å gjennomføre.

6.3.1 Standarder for det kommunale tjenestetilbudet

       Komiteen viser til at mange sjukeheimar ikkje har mange nok tilsette til at dei kan gje dei som bur der, eit godt nok tilbod. Det har kome fram mange døme på at standarden varierer mykje frå kommune til kommune. Dette er eit klårt signal om at det no er naudsynt med standardar i eldreomsorga. Alle må få oppfylt visse minstekrav også om dei bur i ein sjukeheim. Det gjelder mellom anna:

       Komiteen meiner det er naudsynt å auka talet på tilsette i eldreomsorga for å få gjennomført ein kvalitativt god standard.

       Komiteen vil streke under at slike standarder også må gjelde tenester for eldre utanom institusjon. Dei eldre må kunne vente ein viss standard på heimetenestene.

       Komiteen meiner det er særs viktig at førstelinjetenesten satsar meir på førebygging og rehabilitering blant eldre enn i dag. Komiteen vil i denne samanhengen vise til at forsøksprosjekt som byggjer på samspill mellom kultur, natur og helse, kan være tiltak for m.a. å førebygge einsemd blant eldre. Både i den opne omsorgen og på institusjonane må det satsast meir aktivt på forebygging. Fysioterapi, ergoterapi og aktivitørverksemd må prioriterast både i forhold til utdanning av personell, budsjettering og praktisk tilrettelegging og samordning. Komiteen meiner helsestasjonane bør vere samordningselement i eit slikt arbeid, og helsestasjonanes status bør aukast i forhold til ei meir « livslang » oppfølging av folk.

       Komiteen meiner at helsestasjonane bør bli eit enda viktigare element i kommunanes helse- og omsorgskjede både når det gjeld psykisk og fysisk helse. Ein god og riktig eldreomsorg er m.a. avhengig av at ein vier geriatrien større merksemd.

       Komiteen vil understreke betydningen av mangfold og valgmuligheter i det brukertilpassede pleie- og omsorgstilbud. Den hjemmebaserte omsorgen må i størst mulig grad tilrettelegges utfra hjelpemottakers ønsker og behov. Slik en del av dagens hjemmehjelpsordninger er organisert og tilrettelagt er det langt fra tilfredsstillende i forhold til brukermedvirkning og medbestemmelse fra tjenestemottaker.

       Utbyggingen av omsorgsboliger er en viktig del av et helhetlig bo- og omsorgstilbud. Komiteen vil peke på at omsorgsboliger bør være knyttet til en døgnvaktordning, slik at beboerne kan føle trygghet også når deres pleie- og omsorgsbehov øker og for å ivareta ønsket om fortsatt å kunne bo i omsorgsboligen med et økende pleiebehov.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil påpeke at det er avgjørende at det er en høy kvalitet på de tjenestene som utføres, og at den enkelte har stor innflytelse på sin egen situasjon. Flertallet mener at innholdet i tjenestene må avgjøres på det nærmeste omsorgsnivået, og at det er kommunene som har ansvaret for de tjenestene som blir gitt. Hver enkelt mottaker av tjenester har svært individuelle behov, og flertallet mener derfor at helt like standarder for pleie- og omsorgssektoren ikke er hensiktsmessig, fordi behovene og omsorgstilbudets karakter kan være forskjellige fra kommune til kommune, og fra bruker til bruker. Flertallet mener imidlertid at det er for mange eksempler på at grunnleggende behov ikke blir ivaretatt på en forsvarlig måte, og er derfor glad for at Regjeringen arbeider med forskrifter som skal gi nærmere kvalitetskrav til tjenestetilbudet i pleie- og omsorgssektoren.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at flertallet på Stortinget avviste Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti sitt forslag i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) om å legge forskriftene fram som egen sak for Stortinget i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldinga. Disse medlemmer håper likevel at klare og entydige standarder for pleie- og omsorgstjenesten nå blir nedfelt i forskriftene, og at mer allmenne standarder ikke bare blir gjort gjeldende for beboere på alders- og sykehjem, men også for åpen omsorg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at døgnbasert pleie- og omsorgsvakt i den åpne omsorgen er av stor betydning for dem som ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Disse medlemmer mener det må tas hensyn til høye driftskostnader for døgnvaktordninger i kommuner med store avstander og med f.eks. ferjeavhengighet, hvor det er behov for flere vaktenheter.

       Disse medlemmer vil peke på at den forventede demografiske utvikling med en stor økning i gruppen de eldste eldre innebærer behov for en betydelig økning av sykehjemskapasiteten. Disse medlemmer mener det derfor er nødvendig med en sterkere statlig prioritering av tilskuddet til bygging av nye sykehjemsplasser.

       Disse medlemmer mener at alle som ønsker det bør ha rett til enerom når de bor på en institusjon. Disse medlemmer viser til at komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i Innst.S.nr.165 (1994-1995) fremmet forslag om en tiårig økonomisk opptrappingsplan for å sikre rett til enerom til alle som ønsker det. Det er nødvendig å bygge nye sykehjemsplasser slik at antall plasser ikke reduseres når flersengsrom omgjøres til enerom.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i dag er relativt liten del av sykehjemsplassene som er tilgjengelig for korttidsopphold for avlastning, rehabilitering eller pleie i etterkant av sykehusopphold. Ved korttidsopphold i sykehjem betaler pasienten en viss egenandel, men det meste av utgiftene belastes kommunen. Ved ordinære langtidsopphold finansieres oppholdet i større grad av pasienten selv. Disse medlemmer mener at konsekvensene av en delfinansiering fra folketrygden ved korttidsopphold må vurderes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at grunnlaget for likeverdige kår og tilbud for alle uansett bosted er avhengig av en sterk offentlig sektor der kommuneøkonomien er av største betydning.

       Den enkelte kommune må være sikret et økonomisk grunnlag for å kunne gi en tjenesteyting som ivaretar de mål rettighetsorienterte tilbud og nasjonale minstenormer setter. Disse medlemmer mener, og har ved ulike anledninger påpekt, at det må være samsvar mellom pålagte oppgaver og disponible ressurser, samt at det gis rom for lokale løsninger.

       Disse medlemmer vil understreke at det lokale sjølstyret er av overordnet betydning og må sikres, samtidig som enkeltmennesket sikres mest mulig likeverdige tilbud og kår når det gjelder grunnleggende behov.

       Skal disse forutsetningene kunne kombineres og være reelle, må kommuneøkonomien styrkes slik at de lokale folkevalgte har valgmuligheter ut fra lokale forutsetninger, behov og variasjoner. Dette har disse partier tatt konsekvensen av i behandlingen av statsbudsjettene og har foreslått styrking av kommuneøkonomien blant annet gjennom overføringene til både primærkommunene og fylkeskommunene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at behovet for standardhevinger for å bedre levekårene i landet forutsetter at det også følges opp med økonomi slik at for eksempel antall institusjonsplasser kan økes og bemanningsfaktoren kan styrkes.

       Etter disse medlemmers syn er det avgjørende at kommuneøkonomien sikres og er forutsigbar før eventuelt standarder gjennom forskrifter og normer fastsettes. Denne forutsetningen er grunnleggende for et positivt samspill og samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene i offentlig sektor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er av avgjørende betydning for en forutsigbar og trygg velferdspolitikk at ansvaret for viktige velferdsoppgaver, som pleie- og omsorgsarbeidet er, tilhører offentlig sektor og er underlagt folkevalgt styring.

       Med dette som utgangspunkt mener disse medlemmer det er både viktig og utfordrende for den enkelte kommune å drøfte egne normer og standardmål for sin virksomhet innen pleie- og omsorgssektoren. Som grunnlag for en slik behandling bør ligge bl.a. kommunens helse- og omsorgsplan og f.eks. SSBs levekårsindeks med lokale variasjoner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti gjennom mange år har fremmet forslag i Stortinget om minstestandarder i helse- og sosialtjenesten, sist i Dok.nr.8:05 (1993-1994) og sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i Innst.S.nr.165 (1994-1995).

       De første forslagene fra Sosialistisk Venstreparti ble klart avvist av Stortinget, men flere partier har gjennom årene sluttet seg til et slikt krav.

       Dette gir håp for de beboere på institusjon som fremdeles opplever å måtte legge seg kl. 15 på ettermiddagen, som enkelte dager ikke får stå opp av sengen eller legge seg når de vil, ikke får tid til å spise seg mett, ikke få gå på do når de vil, eller dusje hver dag.

       Dette medlem vil også understreke retten til eget rom for dem som ønsker det.

       Sosialistisk Venstreparti vil vise til flere valgkamper der dette har vært tema uten at den nødvendige bedringen har skjedd.

       Det er likevel positivt at Regjeringen nå føler seg presset til å imøtekomme kravet om å motarbeide Forskjells-Norge på dette området. De uverdige forholdende bør snarest opphøre. Selv om Regjeringen fortsatt avviser kravet om lovfestede minstestandarder, ser dette medlem fram til det forskriftsarbeidet departementet nå har igangsatt.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at alle over 70 år må få tilbud om årlige helsekontroller. Det bør opprettes flere krise- og omsorgssentre for eldre.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at det over relativt lang tid er avdekket alvorlige mangler ved den daglige pleie og omsorg i mange kommunale sykehjem. Det er påvist at grunnleggende behov ikke blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Dette medlem er imidlertid usikker på om like nasjonale minstestandarder for pleie og omsorg er veien å gå for å rette på forholdene. Dette medlem mener at en statlig overtagelse av eldreomsorgen betalt av folketrygden med kommunene som tjenesteprodusenter basert på krav og forskrifter er en bedre vei å gå for å rette opp ulikhetene innen omsorgen mellom kommunene og innen den enkelte kommune.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om et statlig enhetlig finansieringsansvar for eldreomsorgen. »

6.3.2 Brukermedvirkning

       Komiteen vil videre peke på at det er en rekke forhold som har betydning for kvaliteten på tjenestene; som den kompetanse personalet har, hvordan arbeidet er organisert og ikke minst hvorvidt den enkelte har innflytelse over egen situasjon og hverdag. Det er avgjørende at alle disse forhold sees i sammenheng når kvaliteten på pleie- og omsorgstilbudene skal vurderes. Under Stortingets behandling av Helsemeldinga i juni 1995 ble behovet for mer brukermedvirkning sterkt vektlagt. På samme måte som pasientrettighetene utvides innen helsevesenet, må også rettighetene for mottakere av pleie og omsorg bedres.

       Komiteen har merket seg at brukermedvirkning er omtalt i sammenheng med pleie- og omsorgstjenester. Det er imidlertid komiteens mening at brukermedvirkning er like sentralt innen andre deler av tjenesteapparatet. Komiteen vil vise til målsettingen i handlingsplanen for funksjonshemmede og mener at dette kan være en mal for medbestemmelse og brukermedvirkning som kan brukes også innen andre områder.

       Komiteen vil også poengtere viktigheten av at brukerne benytter den innflytelsen de skal ha på utformingen av tjenestene. Det er derfor viktig at retten til deltakelse i styrer på institusjoner benyttes. Med en dreining av omsorgstjenestene hvor mer av tilbudet gis gjennom hjemmebasert omsorg, er det viktig at medbestemmelsesretten sikres også for disse tjenestene.

       Komiteen viser til at et samlet Storting ved behandlingen av Innst.S.nr.165 (1994-1995) sluttet opp om at beboere på eldreinstitusjoner skal sikres innflytelse over egen hverdag.

       Det er grunn til å anta at mange kommuner/eldreinstitusjoner ikke har gjennomført en slik brukerreform. Komiteen mener at Sosialdepartementet og Kommunenes Sentralforbund (KS) nå bør gå sammen om en informasjonskampanje rettet inn mot kommune-Norge. En slik kampanje må ha som mål at det nå blir etablert ordninger som sikrer beboerne innflytelse over egen hverdag - slik Stortinget har bestemt.

6.3.3 Brukerbetaling

       Komiteen vil understreke at det er et mål at det ikke blir for stor variasjon i brukerbetalingen for omsorgstjenester fra kommune til kommune. Komiteen påpeker at de med dårligst betalingsevne må bli skjermet. I dag er det store forskjeller med hensyn til hva pleie- og omsorgstrengende selv må dekke av faktiske utgifter avhengig om en får hjelp hjemme eller i institusjon. Komiteen er derfor opptatt av at egenbetalingsordningene blir gjennomgått med tanke på å få et mer rettferdig system. Komiteen er positiv til at Regjeringen har satt ned et utvalg som skal gå igjennom egenbetalingsordningene for å finne fram til mer rettferdige ordninger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener at framtidas behov for pleie- og omsorgstjenester kan gi nye måter å organisere og finansiere tjenestene på. Mange av framtidas pensjonister vil ha økonomisk handlefrihet til å kjøpe tjenester, mange vil også ha benyttet ulike tjenester tidligere og vil fortsette med dette.

       Komiteen vil understreke det offentliges overordnede ansvar for å sikre hjelp og omsorg til alle.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ved flere anledninger har fremmet forslag om at det må utarbeides forskrifter for egenbetaling for de hjemmebaserte tjenestene. Disse medlemmer har foreslått at det:

       Disse medlemmer viser til at disse forskriftene vil skjerme lavinntektsgrupper og samtidig skape likhet og forutsigbarhet både for tjenestemottaker og tjenesteyter.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot innføring av brukerbetaling på hjemmesykepleie.

       Skatt på sykdom er en form for beskatning som strider mot velferdsstatens grunnleggende prinsipper. Underforbruk av viktige helsetjenester kan fort bli resultatet av en politikk der pasienter og ikke skattebetalerne skal finansiere helsevesenet.

       Nødvendige medisiner, pleie- og omsorgstjenester mener dette medlem skal finansieres over skatteseddelen. Sosialistisk Venstreparti vil derfor gjenreise debatten om skatt etter evne - ikke skatt etter sykdom.

       Sosialistisk Venstreparti har i årene etter at flertallet på Stortinget innførte egenandeler på hjemmesykepleie, fremmet forslag om å kompensere dette - sist i B.innst.S.nr.11 (1995-1996).

       Dette medlem vil for øvrig vise til forslag 8 i B.innst.S.nr.1 (1995-1996) der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse ba Regjeringen om å fremme en egen melding om de samlede fordelingsvirkningene av alle egenandeler og gebyrordninger i kommunene.

6.3.4 Eldreombud

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at Stortinget ved behandlingen av Innst.S.nr.154 (1994-1995) vedtok å be Regjeringen i Velferdsmeldingen vurdere spørsmålet om å opprette et eldreombud.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til Velferdsmeldingen hvor det bl.a. heter:

       Dette flertallet er enig i dette og vil be departementet ta initiativ til et 4-årig utviklingsprogram med utprøving av ombudsordninger i en del utvalgte kommuner. Dette flertallet forutsetter at utprøvingen skjer i samarbeid med de aktuelle kommunene, noe som også må innebære et samarbeid om finansieringen av utviklingsprogrammet. Dette flertallet forutsetter videre at ombudet er et rådgivende og veiledende organ, og ikke et ordinært klageorgan.

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et 4-årig utviklingsprogram med utprøving av eldreombudsordninger i en del utvalgte kommuner. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser ellers til at ved behandlingen av Innst.O.nr.4 (1991-1992) gjorde Stortinget vedtak om å lovfeste eldreråd i kommuner og fylkeskommuner. Flertallet mener det er avgjørende at eldrerådene blir tatt aktivt med i planlegging og behandling av saker som berører eldre. Flertallet ser fram til evalueringen av arbeidet og resultatene i eldrerådene. Videre vil flertallet vise til fylkeslegens tilsynsplikt overfor helsetjenesten.

       Det er flertallets oppfatning at mange, og i særlig grad eldre, har behov for praktisk hjelp som f.eks. hjelp til søknader. Flertallet vil påpeke det ansvar kommunene har overfor sine trygdemottakere, spesielt eldre, når det gjelder økonomisk veiledning og hjelp til praktiske ting som f.eks. å skrive søknader m.v. Dette kan gjerne sees i sammenheng med sekretariatsfunksjonen som eldrerådene i kommunene har. Flertallet vil også understreke viktigheten av at kommunene gjør kjent for sine innbyggere som er trygdet, hvor slik samordnet kunnskap i kommunen finnes. Flertallet mener at kommunene f.eks. én gang i året bør gjøre dette kjent.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at eldre som brukere av ulike tjenester i samfunnet kan trenge bistand fra et eget « Brukerkontor » som disse medlemmer omtaler nærmere under punkt 5.2.3 foran. Disse medlemmer vil peke på at slike brukerkontor er et alternativ til eldreombud. Et slikt kontor kan ha et todelt mandat:

       « Brukerkontoret » kunne samarbeide med f.eks. frivillige organisasjoner for eldre og eldrerådene i kommunene. Det vises ellers til disse medlemmers omtale av « Brukerkontoret » under punkt 5.2.3 foran.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at uansett ansvarsforhold må rettssikkerheten for mennesker under offentlig tilsyn, pleie og omsorg styrkes, og dette kan etter disse medlemmers skjønn best gjøres ved først å innføre pasientrettigheter også i omsorgssektoren og dernest ved å etablere et statlig eldreombud med tilstrekkelig sekretariat.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av et statlig eldreombud med nødvendig sekretariat. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil understreke at ombudet skal være et uavhengig klage- og interesseorgan for eldre og deres pårørende. Ombudet skal også på eget initiativ ivareta denne gruppens interesser i samfunnet. Ombudet må være landsdekkende for å sikre enhetlig behandling over kommune- og fylkesgrenser, og må inneha den juridiske spisskompetanse som er nødvendig for å supplere de organer som allerede eksisterer, for å trygge de eldres forskjellige behov.

       Etter dette medlems syn skal ombudet ha følgende oppgaver:

6.3.5 Tiltak for funksjonshemmede

       Komiteen vil understreke at det er viktig at funksjonshemmede tilbys aktivitet tilpasset sine egne evner og forutsetninger. Målet om gjennomføring av arbeidslinja gjelder også for funksjonshemmede. Erfaring viser at tilrettelegging av hjem, utdanning og arbeidsplass kan gjøre mange flere selvhjulpne. Komiteen har merket seg at mye tyder på at det fortsatt er en sterk underdekning i tilbudet til funksjonshemmede.

       Komiteen vil peke på at mange funksjonshemmede bor på aldersinstitusjon og at dette ikke er ønskelig. Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde 1.615 mennesker under 67 år på alders- og sykehjem i 1994. Dette er en uverdig situasjon. Komiteen viser til tiltakene som ble satt i verk i forbindelse med statsbudsjettet for 1996. Ordningen med stimuleringstilskudd til kommunene for utbygging av andre botilbud er en riktig start. Det er et mål at alle funksjonshemmede får et botilbud som passer for deres ønsker og behov. Yngre funksjonshemmede må få tilbud om å flytte ut av sykehjem så snart som mulig. Etter komiteens syn skal ikke unge funksjonshemmede mot egen vilje ha varig bolig på sykehjem.

       Erfaring har også vist at personlige assistenter er et velegnet hjelpemiddel for å bistå funksjonshemmede, og komiteen mener flere bør kunne ta del i denne forsøksordningen. Komiteen ønsker videre å bli gjort kjent med resultatene når ordningen med personlige assistenter skal evalueres.

       Komiteen vil vise til at kommunene er oppfordret til å opprette råd for funksjonshemmede. Dette ble først anbefalt i 1970, og i 1991 hadde femti prosent av kommunene opprettet slike råd. Komiteen mener at flere kommuner bør gjøre dette.

       Komiteen mener at forholdene for familier med funksjonshemmede barn må bedres. Familienettverk og omsorg i eget hjem har stor betydning. Det offentlige har et stort ansvar for å tilrettelegge, og støtte opp om de familier og foreldre som gir omsorg til sine funksjonshemmede barn. Det offentlige må spesielt ta ansvar for at det blir gitt tilbud om barnehageplass, skole og spesialpedagogiske tiltak, tjenlige avlastningstiltak, omsorgslønn og forhøyet hjelpestønad.

       Komiteen mener at ordningen med personlige assistenter må videreutvikles og prioriteres over statsbudsjettet. Ordningen gir mange økt livskvalitet og økte muligheter til deltakelse i samfunnet. Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjøre forsøksprosjektet med personlige assistenter til et fast tilbud. »

       Komiteen viser til at tilgjengeligheten for funksjonshemmede i offentlige bygninger er svært dårlig mange steder. Det er helt nødvendig å prioritere bevilgninger til å forbedre dette i årene framover. På dette området har staten et særlig ansvar. Komiteen er kjent med at Rikstrygdeverket arbeider for å bedre tilgjengeligheten ved landets trygdekontor. Et slikt tilgjengelighetsprogram bør iverksettes for alle offentlige bygninger som skal være tilgjengelige for allmennheten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet går inn for at det blir opprettet en egen post på statsbudsjettet til bedring av tilgjengeligheten for funksjonshemmede i statlige bygninger.

       Komiteen mener at nettverksarbeidet for å bedre funksjonshemmedes aktivitetsmuligheter må styrkes, både gjennom offentlig og frivillig innsats, og i et samspill mellom privat og offentlig engasjement.

       Komiteen vil peke på at fram til nå har altfor mange funksjonshemmede bodd på aldersinstitusjon. Det bør være et klart mål at alle som ønsker et annet botilbud, må få dette realisert snarest mulig slik det nå er lagt opp til i statsbudsjettet for 1996. Kartlegging av situasjon og behov må kunne bidra til at denne gruppen får et spesielt tilbud om tilpasset bolig. Bevilgningene til dette formål på statsbudsjettet må fortsette i årene framover. Det er viktig at kommunene følger opp slik at denne gruppen kan få en verdig og tilrettelagt boform.

       Komiteen vil peke på at det er et mål at også funksjonshemmede skal kunne fungere i egen bolig når de blir voksne. Boligene må tilrettelegges for dette, og nødvendige hjelpeordninger må bygges ut. Enkelte funksjonshemmede kan ha det bedre i mindre institusjoner, enn isolert og alene i egen bolig. Målet må være å finne den boform som egner seg best for den enkelte ut fra egne individuelle behov. Hjemmehjelpsordningene må ivareta den enkeltes behov. De som trenger det, må få støttekontakter.

       Komiteen vil peke på at det er viktig at funksjonshemmede og uføre sikres en lik økonomisk utvikling som andre grupper i samfunnet. En utvikling der de svakeste sakker akterut, må unngås.

       Komiteen mener det er viktig at samfunnet stiller opp for de foreldre som får funksjonshemmede barn. De må være sikret nødvendig hjelp til å klare denne oppgaven under hele barnets oppvekst og også når de blir voksne. Det må bli slutt på at foreldre til funksjonshemmede barn må gå fra kontor til kontor for å trygle om hjelp. Foreldre som får vite at de får et funksjonshemmet barn, må tilbys kontakt med foreldreforeninger/foreldre som har funksjonshemmede barn, eller andre som arbeider i en slik sammenheng. På denne måten kan de få støtte og gode råd til hvordan de kan innrette seg.

       Komiteen vil understreke at helsestasjon, trygdekontor, sosialkontor og skolekontor må informere om den støtte og hjelp foreldrene kan få. Det bør utarbeides informasjonsmateriell som forteller om rettigheter og hjelpetiltak - hvem som gir hjelpen, og hvordan de kan få den. I alle kommuner må den enkelte familie få vurdert hjelpebehov og rettigheter samt få bistand med søknader og hjelp til igangsetting av nødvendige hjelpetiltak. Søknadsprosedyrer og saksbehandling må forenkles og gjøres raskere. Lang ventetid er uakseptabelt. Familier med omsorg for funksjonshemmede må få en lovfestet rett til avlastningstiltak.

       Komiteen mener det må bli lettere for funksjonshemmede å delta på ulike områder i samfunnet. Transportordningene er viktige i denne sammenheng, både dør-til-dør-transporten og mulighetene for å bruke offentlige kommunikasjonsmidler. Reise med spesialtransport for funksjonshemmede må koste det samme som tilsvarende reise med vanlig kollektivt reisemiddel.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener brukermedvirkning er viktig for funksjonshemmede som for funksjonsfriske. Flertallet mener derfor det er gledelig at omlag halvparten av alle kommuner har opprettet råd for funksjonshemmede, og at alle fylker har opprettet råd. Det er også en framvekst av råd for funksjonshemmede i bydelene i de større byene. Denne positive utviklingen tyder etter flertallets mening på at det ikke er behov for å lovfeste opprettelsen av råd. Det er heller ikke entydig at det er hensiktsmessig å opprette råd i alle små og oversiktlige kommuner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at Stortinget ved flere anledninger har understreket ønsket om større brukermedvirkning. Disse medlemmer vil videre peke på at det er en plikt for alle kommuner og fylkeskommuner å ha eldreråd. Disse medlemmer mener et tilsvarende råd for funksjonshemmede også vil være av stor betydning. Slike råd vil være viktige fora for å ivareta funksjonshemmedes interesser både på kommune- og fylkesplan og vil gi en større grad av brukermedvirkning fra funksjonshemmedes side.

       I en tid da levekårene for funksjonshemmede er blitt forverret, sammenlignet med andre grupper i befolkningen, er behovet for å etablere et forum som skal ivareta funksjonshemmedes interesser, økt. Det er viktig at rådet kommer tidlig med i saksgangen i saker som berører funksjonshemmedes interesser. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovfesting av råd for funksjonshemmede i kommuner og fylkeskommuner. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å lovfeste kommunale og fylkeskommunale råd for funksjonshemmede i Dok.nr.8:08 (1991-1992).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil understreke at det for noen er nødvendig med mer praktisk tilrettelegging i forhold til arbeidsmarkedet, blant annet når det gjelder transport. Flertallet er kjent med at det er bebudet en handlingsplan for transport for funksjonshemmede, og flertallet vil be om at arbeidet for å tilrettelegge transport for funksjonshemmede prioriteres. Det er også framkommet et behov om nasjonale retningslinjer for dør-til-dør-transporten (TT). Flertallet ber om at det framlegges en handlingsplan innen transportområdet, som både sikrer likeverdige transporttjenester i hele landet, og som gir sterkt funksjonshemmede i yrkesaktiv alder muligheter for større og egnet tilgang til kollektivtransporten. Flertallet vil understreke nødvendigheten av at funksjonshemmedes organisasjoner trekkes aktivt med i arbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at samferdselskomiteen så langt tilbake som i B.innst.S.nr.14 (1991-1992) ba om at det ble utarbeidet en nasjonal framdriftsplan for utbygging av dør-til-dør-transport for funksjonshemmede, og at arbeidet med handlingsplanen for transport for funksjonshemmede ble fulgt opp. Senere har samferdselskomiteen gjentatt dette en rekke ganger. I St.prp. nr. 1 (1994-1995) vedrørende Samferdselsdepartementets budsjett uttalte departementet at en tok sikte på å legge fram en handlingsplan for funksjonshemmede i løpet av 1994. Så langt har imidlertid lite skjedd.

       Disse medlemmer vil understreke at gode og hensiktsmessige transportordninger er av avgjørende betydning for funksjonshemmedes mulighet til å delta i arbeidsliv, ulike fritidsaktiviteter og for å besøke familie og venner. Det er behov for nasjonale retningslinjer slik at alle sikres likeverdige transporttilbud uavhengig av hvor de bor i landet. Disse medlemmer forutsetter slik samferdselskomiteen også bemerket i B.innst.S.nr.14 (1995-1996), at handlingsplanen for transport av funksjonshemmede nå fullføres i 1996, og at funksjonshemmedes organisasjoner tas med på råd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det også er viktig å synliggjøre bevilgningene over statsbudsjettet til transport for funksjonshemmede, og at funksjonshemmede får nytte av det som bevilges.

       Disse medlemmer viser til at bilstønadsordningen for funksjonshemmede bl.a. er behovsprøvd i forhold til ektefelles inntekt. Disse medlemmer mener nødvendig tilleggsutstyr som den funksjonshemmede må ha til bilen, bør dekkes fullt ut for alle, uavhengig av ektefelles inntekt.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg glad for at Fremskrittspartiet i inneværende statsbudsjett fikk gjennomslag for sitt tidligere forslag om at unge fysisk funksjonshemmede burde ut av sykehjemmene og få egne tilsyns- og omsorgsboliger.

       Dette medlem vil også bemerke at gjennomføringen av HVPU-reformen med tilbakeføring av mennesker fra de sentrale institusjonene, delvis har gått på bekostning av de hjemmeværende psykisk funksjonshemmede. For disse er det fremdeles mye ugjort arbeid i mange kommuner. Dette medlem vil forsiktig advare mot å presse arbeidslinjen for langt når det gjelder både psykisk og fysisk funksjonshemmede. Her må det fortrinnsvis etter dette medlems skjønn være den enkelte som må foreta valgene om å gå ut i arbeidslivet eller ikke.

6.3.6 Psykisk helsevern

       Komiteen vil understreke at kommunene har ansvaret for alle sine innbyggere. Det inkluderer også mennesker med psykiske lidelser med mindre de har så stort behandlingsbehov at tilbud må gis på fylkeskommunalt nivå. Det er et stort problem at så mange kommuner ennå ikke har utarbeidet og iverksatt handlingsplaner for psykiatri. Videre er det for få kommuner som har fritids- og dagaktiviteter for mennesker med psykiske lidelser. Komiteen viser til at det nå blir laget en stortingsmelding om psykiatri og en nasjonal handlingsplan for dette.

       Komiteen mener at tilbakeføringen av de psykiatriske langtidspasientene til primærkommunene har gått for raskt, slik at selv i dag har de fleste kommuner lite tilfredsstillende tilbud til denne pasientgruppen.

       Komiteen vil også peke på at på grunn av raske utskrivninger fra psykiatriske sykehus og sykehjem har kommunehelsetjenesten fått en vanskelig oppgave med oppfølging av disse, og noen av disse pasientene er også en sikkerhetsbelastning for familie og nærmiljø. Det haster etter komiteens skjønn med å få en egen nasjonal psykiatriplan hvor også den psykiatriske helsetjeneste i kommunene er tatt med.

6.3.7 Sosialtjenesten

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det i løpet av de siste årene har foregått et betydelig arbeid for å styrke kvaliteten og likebehandling i sosialtjenesten. God kvalitet på tjenestetilbudet og gode rutiner for saksbehandlingen vil være helt sentralt for å oppnå gode resultater i arbeidet og unngå vilkårlig forskjellsbehandling av folk. Flertallet forutsetter at arbeidet med kvalitetsutvikling i sosialtjenesten følges opp av Regjeringen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til den vilkårlige forskjellsbehandlingen når det gjelder nivået på økonomisk sosialhjelp som preger kommune-Norge i dag. Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine merknader under punktet om økonomisk sosialhjelp.

6.3.8 Tjenester for rusmiddelmisbrukere

       Komiteen vil peke på at både narkotika- og alkoholmisbruk er et stort problem som påfører enkeltmennesker og samfunnet store omkostninger. Komiteen vil vise til NOU 1995: 24[/a> /ref> « Alkoholpolitikken i endring? » og lovendringsforslag til alkoholloven, som nå er til høring, og som seinere vil bli behandlet i Stortinget. Komiteen har naturlig nok ikke tatt stilling til disse problemstillingene, men vil understreke at det er viktig å ha en alkohollovgivning som virker forebyggende, og som samtidig er i tråd med dagens virkelighet og folks rettsoppfatning.

       Det er nye utviklingstrekk i misbruksmønsteret som komiteen mener gir grunn til bekymring. Komiteen vil understreke kommunenes ansvar for rusmiddelmisbrukere, og at opprettelsen av kompetansesentra er svært viktig for å bistå det kommunale tiltaksapparatet.

       Komiteen er videre kjent med at det vil bli lagt fram en egen stortingsmelding om narkotikapolitikken og forutsetter at Regjeringen i den blant annet vil komme tilbake til forhold som forebygging, antall og ulike typer behandlingsplasser, ettervernet og nye typer misbruksmønstre.

       Komiteen mener at det databaserte registreringssystemet som opprettes hos Rusmiddeldirektoratet vil være et viktig verktøy for god utnyttelse av institusjonene, og slik at rusmiddelmisbrukeren kan tilbys et behandlingsopplegg tilpasset hver enkelt. Det er et overordnet mål at behandlingstilbudene og oppfølgingsapparatet bygges opp slik at « svingdøreffekten » reduseres. Det er for mange rusmiddelmisbrukere som i dag går fra det ene til det andre behandlingsopplegget, eller som ikke blir fanget opp i det hele tatt.

       Komiteen vil videre vise til merknader i forbindelse med budsjettet for 1996:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er opptatt av å se rusproblemet i en samfunnsmessig sammenheng. Da er det viktig med mulighet til arbeid og en rettferdig fordeling av samfunnsgodene gjennom våre velferdsordninger. Flertallet tror at små oversiktlige nærmiljø der folk har større innflytelse på egen hverdag, betyr mye. Det er viktig med et godt sosialt nettverk og at folk bryr seg om hverandre og kan ta et felles tak for å hjelpe hverandre.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at det er åpnet for større grad av tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere, noe som stiller sosialkontorene overfor nye problemstillinger. Dette flertallet vil peke på at muligheten til tvangsbehandling har vært lite utnyttet til nå. Det er et mål at behandling så langt som mulig skal skje frivillig, men dette flertallet stiller seg noe undrende til at det har vært fremmet så få saker om tvangsbehandling, og at bare et lite antall av disse har resultert i vedtak om tvangsbehandling. Dette flertallet mener det er viktig å fokusere på årsakene til dette, og viser til at Sosial- og helsedepartementet har nedsatt en ekspertgruppe som skal vurdere bruken av tvang.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har gått inn for at det kan brukes tvang overfor hardt belastede rusmiddelmisbrukere. Ved behandling av lov om sosiale tjenester ble det flertall for Regjeringens forslag om bruk av tvang i 3 måneder. Dette er dessverre svært dårlig fulgt opp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil påpeke at mye tyder på at det er stor vegring i deler av behandlingsapparatet mot å bruke tvang. Saken har vært tatt opp flere ganger i Stortinget, uten at det har blitt bedre behandlingstilbud. Hvert fylke skal ha utpekt minst én institusjon som skal kunne behandle misbrukere etter tvangsbestemmelsen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at det nå også er vedtatt at det skal kunne brukes tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere i hele svangerskapet av hensyn til barnet. Disse medlemmer mener det er viktig å ruste opp behandlingsapparatet slik at tvangsbehandling blir en reell mulighet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til at lovbestemmelsene vedrørende tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere kan fungere, slik at Stortingets intensjoner med loven blir ivaretatt. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at det kan være problematisk å prioritere behandlingshjelp til rusmiddelmisbrukere, fordi både kommune og fylke har ansvar for finansieringen. Dette kan føre til at når kommunen har bestemt seg for et behandlingsopplegg, kan det hele falle sammen, fordi fylkeskommunen ikke har penger til å følge opp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil arbeide for en annen finansieringsordning hvor ansvaret ligger på ett forvaltningsnivå.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i samband med den bebudede stortingsmeldingen om narkotikapolitikken vurdere erfaringene med den finansielle ansvarsfordeling mellom kommuner og fylkeskommuner som ble fastlagt av Stortinget i forbindelse med iverksettelse av lov om sosiale tjenester 1. januar 1993.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil arbeide for at kommunene skal få bedre økonomi, slik at de kan hjelpe rusmiddelmisbrukere.

       Disse medlemmer viser til at mange av de unge arbeidsledige som bare har sosialhjelp, har store personlige problemer på grunn av rusmiddelmisbruk. Samfunnet må ta sin plikt og sitt ansvar overfor disse menneskene.

       Disse medlemmer viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996) hvor Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere og forslag om et mer enhetlig finansieringsansvar for slik behandling.

       Disse medlemmer viser til at det er 3 år siden Stortinget behandlet St.meld. nr. 69 (1991-1992) Rusmiddelmeldinga. Adgang til tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere ble nedfelt i lov om sosiale tjenester med virkning fra 1. januar 1993. Intensjonene i Rusmiddelmeldinga og sosialtjenesteloven er ikke fulgt opp. Det er nok behandlingsplasser i rusomsorgen, men det er ikke lagt nok vekt på kvalitet i behandlingsapparatet. Oppfølging og ettervern fungerer svært dårlig. Sosialministeren har varslet ny melding om rusmiddelomsorgen og en evaluering av tvangsbehandlingen.

       Disse medlemmer mener at i stedet for en ny utredning og melding må en ta fatt i problemet og oppfylle intensjonene i meldinga fra 1991-92. Hardt belastede rusmiddelmisbrukere må få nødvendig hjelp.

       Disse medlemmer viser til at samarbeidet mellom psykiatri, barnevern og rusomsorg må bli langt bedre. Det må utvikles enhetlige behandlingskjeder, hvor én instans har ansvaret for å følge opp den personen som trenger hjelp.

       Disse medlemmer vil også foreslå at kompetansesentrene for psykiatri, rus og barnevern blir samlokalisert.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til et nært samarbeid mellom psykiatrien, rusomsorgen og barnevernet bl.a. ved at kompetansesentrene for disse faggruppene blir samlokalisert. »

       « Stortinget ber Regjeringen tilpasse barnevernloven og lov om sosiale tjenester slik at praktiseringen av regelverket med hensyn til behandling av narkomane under og over 18 år blir samkjørt. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader og forslag i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 69 (1991-1992) og ved flere budsjettbehandlinger - sist i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) der Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å bedre godkjenningsordningene og kvaliteten ved de ulike tilbud innen rusmiddelomsorgen, samt forslag der vi ba Regjeringa vurdere konsekvensene av at det økonomiske ansvaret for behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere blir lagt til ett forvaltningsnivå.

       Dette medlem mener at Regjeringa i for liten grad har fulgt opp de signaler og merknader som Stortinget ga i Innst.S.nr.122 (1992-1993) - Tiltak for rusmiddelmisbrukere.

       Dette medlem mener at all erfaring tilsier at motivasjon og fri vilje er en forutsetning for gode resultater innen rusmiddelomsorgen. Sosialistisk Venstreparti har derfor gått imot å utvide adgangen til bruk av tvangsbehandling og viser i den forbindelse til Innst.O.nr.68 (1994-1995).

       Dette medlem frykter de negative konsekvensene av Stortingets vedtak om tvangsbehandling. Dette medlem håper at denne politikken ikke vil føre til at rusmiddelmisbrukere vil holde seg borte fra det eksisterende hjelpeapparatet. En slik utvikling vil kunne få dramatiske konsekvenser, spesielt for gravide rusmiddelmisbrukere.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil peke på at tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere bare skal brukes i unntakstilfeller og når det er helt nødvendig. For at tvang skal kunne brukes, er det helt avgjørende at rusmiddelinstitusjonene har et sikkerhetsmessig og faglig godt nok behandlingstilbud til denne gruppen. Det kreves blant annet en større bemanning i en slik sammenheng. Dette medlem mener staten må dekke slike ekstrakostnader for de institusjonene som pekes ut til å tilby tvangsbehandling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er ikke overrasket, men snarere tvert om glad for at det så langt er benyttet lite tvangsbehandling overfor rusmiddelmisbrukere. Effekten av slik tvangsbehandling er etter dette medlems skjønn svært tvilsom. Dette medlem stiller seg relativt negativ til bruk av generell tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere, men aksepterer likevel bruk av tvang i særlige tilfeller.

       Dette medlem vil også påpeke at en av grunnene til mindre bruk av tvangsbehandling enn antatt, kan være at svært få, om noen, av våre behandlingsinstitusjoner har et sikkerhetsmessig og faglig godt nok behandlingstilbud til denne type klienter.

6.3.9 Personalsituasjonen

       Komiteen vil understreke at det er nødvendig å sikre tilgang på kvalifisert personell. Komiteen mener det arbeidet som er gjort de siste årene for å øke utdanningskapasiteten for helse- og sosialarbeidere, har vært riktig og viktig. På samme tid som flere rekrutteres til omsorgsarbeid, er det viktig at personalet ønsker å bli værende i jobben. Kommunene må derfor legge til rette for etter- og videreutdanning. Komiteen vil vise til at det er en stor andel av pleie- og omsorgsarbeidere som arbeider deltid, og i mange deler av pleie- og omsorgssektoren er det store utskiftninger av arbeidsstokken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at dette er uheldig for brukerne, og at det derfor er ønskelig å få en nærmere gjennomgang av dette.

       Flertallet viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), hvor hele komiteen gikk inn for at Regjeringen må legge frem en nasjonal plan for utdanning av helsepersonell, slik at behandlingskapasiteten står i forhold til forventet behov. Flertallet vil understreke betydningen av at det i denne sammenheng vil bli lagt vekt på forventet alderssammensetning i befolkningen.

       Flertallet vil understreke at dagens situasjon med stor mangel på flere typer helsepersonell ikke er holdbar. Derfor må vi utdanne flere og samtidig gå gjennom hvor mye effektiv tid som brukes til pasientbehandling i forhold til annen virksomhet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det er et paradoks at samtidig med at det er stor arbeidsledighet, er det mangel på personell i omsorgssektoren. Det bør vurderes om det kan åpnes for å gi arbeidsledige arbeidstrening f.eks. i en del av eldreinstitusjonene som et tillegg til den ordinære bemanningen. De fleste steder vil det være en del arbeid det ikke trengs faglært arbeidskraft til å utføre. Pleiepersonalet har ofte altfor liten tid til å drive ulike former for miljø- og kulturarbeid i institusjonene. Det bør vurderes om dette er et felt som arbeidsledige kan gå inn i.

       Dette flertallet viser til at enkelte kommuner ansetter ungdommer i sommerjobber for å drive velferdsarbeid blant eldre. Det kan dreie seg om tilbud av ulik art, f.eks. gå turer med eldre, prate med dem og arrangere hyggesamlinger. Dette er noe som flere kommuner bør vurdere å legge opp til.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at stortingsflertallet bestående av Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i forbindelse med B.innst.S.nr.12 (1995-1996) gikk inn for å øke utdanningskapasiteten av leger, psykologer, sykepleiere, radiografer, vernepleiere, fysioterapeuter og annet fagpersonell det er stor mangel på.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til den svært stramme personalsituasjonen både i institusjonsomsorgen og i åpen omsorg. Bemanningsnormene ved mange institusjoner er lite tilfredsstillende.

       I en tid med høy ledighet har disse partier lenge påpekt at brukerne i pleie- og omsorgstjenesten får for lite hjelp, og ved at ansatte sliter seg ut som følge av svært mange oppgaver og mye stress, samtidig som det står ca 140.000 registrerte arbeidsledige i kø.

       Disse medlemmer ønsker å koble køen av ledige hender med køen av ledige oppgaver - dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt og gir en tryggere og bedre hverdag både for de arbeidsledige og de gamle og syke med behov for pleie og omsorg.

       Disse medlemmer vil peke på at det generelle bildet av den kommunale og fylkeskommunale helsetjenesten er en sektor med relativt lave lønninger. Dette skaper både et rekrutterings- og avgangsproblem.

       Disse partier har derfor gjennom flere år kjempet for likelønn - dette vil være avgjørende for å løse de store utfordringene i den kommunale og fylkeskommunale helsetjenesten.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Dok.nr.8:01 (1994-1995) om ulike tiltak for å oppnå lik lønn for arbeid av lik verdi som Stortinget behandlet i juni 1995. Flere av forslagene ble oversendt Regjeringen etter signaler om at endringer i tråd med forslagene var like rundt hjørnet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at ingenting har skjedd. På spørsmål i Stortingets spørretime fra representanten Jorunn Hageler (SV) i mars 1996 ba Barne- og familieministeren om ytterligere tålmodighet.

       Sosialistisk Venstreparti mener at kampen for likelønn også er en kamp for å heve statusen på pleie- og omsorgsyrkene og dermed bedre rekrutteringen til disse viktige tjenestene - dette vil kunne bedre personalsituasjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet våren 1995 fremmet et privat forslag om å utarbeide en handlingsplan for legespesialistutdanningen, noe som er viktig for å sikre kvalifisert personell til pleie- og omsorgssektoren. Disse medlemmer viser til at Stortinget på bakgrunn av forslaget utformet et 9-punktsprogram, Innst.S.nr.176, jf. Dok.nr.8:55 (1994-1995), der bl.a. Regjeringen ble pålagt å arbeide videre med nasjonale tiltaksplaner for all spesialistutdanning.

       Disse medlemmer viser også til Senterpartiets forslag i forbindelse med budsjettbehandlingen om å overføre midler fra arbeidsmarkedstiltak til faste stillinger i kommunene, noe som bl.a. vil gi mulighet for å utføre flere nødvendige oppgaver i helse- og omsorgssektoren.

6.3.10 Frivillig innsats

       Komiteen vil vise til at familiene ofte yter en stor og helt uvurderlig innsats overfor omsorgstrengende familiemedlemmer. Fortsatt er det slik at kvinner utfører hovedtyngden av dette omsorgsarbeidet. Komiteen mener det er riktig at alle føler ansvar for sine familiemedlemmer og mener derfor det er riktig at det offentlige legger til rette for at både kvinner og menn lettere kan utføre omsorgsforpliktelser som et supplemenet.

       Frivillige organisasjoner yter også en omfattende innsats. Komiteen mener at den aktiviteten som finner sted innen den « tredje sektor », er avgjørende for det omsorgstilbudet vi i sum kan gi hjelpe- og omsorgstrengende. Tilbud fra frivillige organisasjoner hverken kan eller skal erstatte offentlige tilbud, men er et viktig supplement. Aktiviteten i frivillige organisasjoner har også en egenverdi fordi det gir mange mulighet til å være til nytte for andre.

       Undersøkelser viser at det fortsatt finnes et stort frivillig potensiale i den norske befolkning. Eksempel på dette er etablering av frivillighetssentraler i kommunene, som er et positivt supplement til det offentlige omsorgsarbeidet. Frivillighetssentralene mobiliserer mange mennesker som ønsker å bruke fritida si på en meningsfylt måte, samtidig som de som mottar hjelp, får en lettere hverdag. Det er fram til 1996 opprettet vel 110 frivillighetssentraler som staten gir tilskudd til.

       Komiteen mener at frivillighetens rolle i velferdssamfunnet må vektlegges sterkere. Å skape et velferdssamfunn som er godt for alle, er ikke noe staten og kommunene kan klare alene. Et velferdssamfunn handler om å skape grobunn for trygghet, mening og tilhørighet for alle. Velferd for alle krever også at folk tar ansvar og gir sitt bidrag. Regjeringen må ha som mål å utvikle samspillet mellom stat, kommune og det frivillige. Komiteen ber Regjeringen praktisk legge til rette for å utløse frivillig innsats.

       I tillegg til den omsorgen som gis av frivillige organisasjoner, mener komiteen det er viktig å understreke betydningen av all den uformelle omsorgen som blir gitt. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det uformell innsats fra pårørende og andre kjente som utgjør det største supplementet til den offentlige omsorgen. Det har også vært en utvikling hvor flere yter omsorg til andre husholdninger, men at tiden hver enkelt yter omsorg er blitt kortere.

       Komiteen vil peke på at det er langt flere søknader om tilskudd til oppstarting av frivillighetssentraler enn hva som er avsatt midler til i statlige bevilgninger. Komiteen mener at på bakgrunn av de positive erfaringer med frivillighetssentralene må det prioriteres en videre utbygging av sentraler i flere kommuner. Komiteen vil gå inn for en permanent støtte til frivillighetssentralene

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at FRISAM er et viktig ledd i å få utløst frivillig arbeid. FRISAM skal ikke bare arbeide med frivillighetssentralene, men ha som oppgave å samordne og stimulere frivilligheten i lokalsamfunnet, samt heve statusen til de frivillige organisasjonene i den generelle opinionen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at de tidligere har gått inn for å samlokalisere FRISAM og Nærmiljøsekretariatet for bedre å kunne ivareta frivillig innsats i nærmiljøet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), der komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gikk inn for at alle frivillighetssentralene skulle gis lik statlig støtte fra 1997 og gikk imot en nedtrapping av tilskuddet etter tre år til 150.000 kroner. Disse partiene gikk videre ikke inn for at det skulle stilles krav om at hver sentral måtte gi 2 årsverk frivillig innsats allerede det første året.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) der disse medlemmer uttaler at en vil komme tilbake til nivået på tilskuddet til frivillighetssentralene i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen videreføre permanent lik statlig støtte til frivillighetssentralene på minst 200.000 kroner pr. år. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig i at det er det offentliges ansvar å sørge for helse- og omsorgstjenester til alle, men disse medlemmer mener likevel at det offentlige ikke selv nødvendigvis må utføre tjenestene. Også innen helse og omsorg kan private tilby kvalitativt like gode og bedre tjenester til lavere pris enn det offentlige kan.

       Disse medlemmer tillater seg i denne sammenheng å vise til et nylig flertallsforslag i Oslo kommune, finanskomiteen, der partiene Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vedtok følgende:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på at det offentlige har et hovedansvar for at det gis et godt og tilstrekkelig tjenestetilbud i pleie- og omsorgssektoren. Slike omsorgsoppgaver må ikke overlates til « spekulanter » som ønsker å sko seg økonomisk på å utføre disse oppgaver.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at frivillige kristne og humanitære organisasjoner har lang erfaring fra arbeid på dette området. Mange av disse organisasjonene var også de første til å sette i gang tilbud innen pleie- og omsorgssektoren. Det har også tradisjonelt vært et nært samarbeid mellom disse organisasjonene og kommunale og statlige myndigheter, noe det er viktig fortsatt å oppmuntre til.

       Disse medlemmer vil understreke at frivillige organisasjoner i tida framover må og vil ha en rekke ulike oppgaver innen helse- og omsorgsarbeidet.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at det offentlige har et hovedansvar for at det gis et tilstrekkelig tjenestetilbud i pleie- og omsorgssektoren. Dette betyr imidlertid ikke at det offentlige må drive alle tilbudene selv. Frivillige kristne og humanitære organisasjoner har lang erfaring fra arbeid på dette området. Disse har ofte vært pionerer i utbyggingen av helse- og sosialtilbud til befolkningen.

       Dette medlem mener det er viktig å stimulere til at denne type private tjenestetilbud, uten fortjenestemotiv, fortsatt kan være viktige medspillere for det offentlige. Det er verdifullt å ha et variert tilbud både på eier- og driftssiden for å løse viktige samfunnsoppgaver. Den kommunaliseringen som har foregått når det gjelder tidligere private ideelle institusjonstilbud, må nå stanse opp.

       Dette medlem vil peke på at frivillige organisasjoner vil kunne ha en rekke ulike oppgaver over hele spekteret av helse- og sosialtjenester også i fremtiden, både gjennom lønnet og ulønnet arbeid. Det er store muligheter og utfordringer både innen åpen omsorg, institusjonsomsorgen, forebyggende helsearbeid og i nærmiljøarbeidet.

6.3.11 Omsorgslønn

       Komiteen har merket seg at det har vært en del eksempler på at omsorgslønn ikke har vært gitt i tilfeller hvor det åpenbart burde vært en løsning. Komiteen vil derfor be om at departementet informerer kommunene om at dette for mange vil være en god løsning, og at den også i mange tilfeller vil bli bedre og billigere for kommunen. Komiteen er kjent med at ordningen med omsorgslønn skal kartlegges og vil i den sammenheng poengtere at det er særlig viktig å få kjennskap til hvorfor ordningen er så lite brukt.

       Komiteen har merket seg at kommunenes bruk av omsorgslønn er varierende, likeså informasjonen om at dette kan være en mulig løsning. Komiteen mener fortsatt kommunene må avgjøre bruken i hvert enkelt tilfelle, men vil understreke at dette er en god ordning for mange pleietrengende og for mange omsorgsytere som ellers ikke ville kunne yte omsorg på grunn av inntektssvikt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det ikke er tilstrekkelig bare å informere kommunene om at omsorgslønn vil være en god løsning for mange. Ordningen med omsorgslønn er nedfelt i sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e. Da ordningen ved omsorgslønn ble flyttet fra kommunehelsetjenesteloven til sosialtjenesteloven, ble det uttrykkelig sagt at dette ikke skulle føre til en svekkelse av loven. Disse medlemmer viser til at Stortingets flertall gjentatte ganger har uttalt seg positivt om omsorgslønn, og at departementet måtte sørge for at ordningen ble bedre kjent.

       Det er nå mange år siden kommunene fikk en lovfestet plikt til å ha omsorgslønn som et av sine tjenestetilbud, men det er fortsatt bare et fåtall av dem som burde være berettiget til omsorgslønn, som får det. Det er viktig at den enkelte kommune informerer sine innbyggere om ordningen med omsorgslønn, på samme måte som det er viktig at personer som har, eller går inn i, omsorgsarbeid, blir informert om retten til pensjonspoeng på grunnlag av slikt arbeid.

       Det er nødvendig å stimulere kommunene til å gi flere omsorgslønn. Disse medlemmer vil derfor foreslå at staten skal dekke 50 % av kommunenes utgifter til omsorgslønn, og at det gis en egen bevilgning over statsbudsjettet til dette formålet.

       Disse medlemmer vil understreke at det offentlige i større grad må oppmuntre til at pårørende tar omsorgsansvar for sine pleietrengende familiemedlemmer. Det burde f.eks. være unødvendig for dem som allerede har fått innvilget omsorgslønn, med en omfattende søknadsprosedyre for å få innvilget dette på nytt hvert eneste år, når omsorgsomfanget er det samme.

       Disse medlemmer vil også peke på at de som har tunge pleieoppgaver i hjemmet, har behov for jevnlig avlastning. Det er derfor helt nødvendig at kommunene legger til rette for gode avlastningsordninger både i helger og ellers.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1997 foreslå en ordning der staten dekker 50 % av kommunenes utgifter til omsorgslønn. »

6.3.12 Økonomisk sosialhjelp

       Komiteen viser til at kommunene har ansvaret for utbetaling av økonomisk sosialhjelp. Sosialtjenesteloven angir hvilke utgifter økonomisk sosialhjelp skal dekke. Nesten samtlige kommuner har utarbeidet lokale normer for sosialhjelpen, men en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå viser at det ikke alltid er en klar sammenheng mellom normert sats og den faktiske utbetalingen. Komiteen har også merket seg at det er store forskjeller mellom, og innad, i en del kommuner, med hensyn til hvilke beløp som utbetales. Det er ikke heldig dersom systemet virker urimelig eller vilkårlig.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil bemerke at dagens ordning gir rom for å gi økonomisk hjelp ut fra individuelle behov. Flertallet vil understreke behovet for å ha et sikkerhetsnett i kommunene som kan ta individuelle hensyn.

       Flertallet har imidlertid merket seg at det er til dels store variasjoner i nivået på sosialhjelpen mellom kommuner, og at det også innenfor en og samme kommune kan være ulikheter med hensyn til hva søkere vil kunne få utbetalt i økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. I den grad slike ulikheter er uttrykk for ulik skjønnsutøvelse i forhold til identiske sosialhjelpstilfeller, mener flertallet det er grunn til bekymring. Dr. philos. Lars Inge Terums forskningsarbeid tyder på at så kan være tilfelle.

       Søknader som gjelder økonomisk stønad, inneholder ofte vanskelige avveininger som har å gjøre med verdier og normer. I kompliserte sosialhjelpstilfeller vil ikke nødvendigvis statlige eller kommunale normer påvirke variasjonene. Undersøkelser fra både Sverige og Norge tyder på dette.

       Flertallet har merket seg at det pågår et viktig arbeid for å styrke kvaliteten i sosialkontortjenesten. Det forutsettes at dette arbeidet følges opp av Sosial- og helsedepartementet. I dette arbeidet må sosialkontorenes håndtering av skjønnsavgjørelser i behandlingen av saker som gjelder økonomisk stønad, være sentral. Vilkårlig forskjellsbehandling må søkes unngått. Fra statlig hold må det utarbeides rutiner for saksbehandlingen i kommunene, med det mål å skape mest mulig felles forståelse av vurderingskriteriene i behandlingen av søknader om økonomisk stønad.

       Flertallet vil påpeke at datagrunnlaget som kan gi en oversikt over hvordan de ulike kommunene behandler søknader om økonomisk stønad, bør kunne forbedres. Det bør vurderes på hvilken måte data om stønadsnivået i sosialhjelpen kan forbedres i f.eks. kommunenes styrings- og informasjonshjul og bli gjort til gjenstand for bedre oppfølging av fylkesmennene og departementet.

       I kommunene er det viktig at politikere på et generelt nivå engasjerer seg i spørsmål som gjelder nivået på den økonomiske stønaden og hvilke behov som hjelpen skal dekke. På den måten vil ikke spørsmål av verdimessig karakter alene overlates til den lokale forvaltningen.

       Flertallet er kjent med at det foregår en omlegging av sosialarbeiderutdanningene for å gjøre disse mer i samsvar med utviklingen innen feltet. Flertallet vil understreke viktigheten av at de forvaltningsmessige og juridiske sidene ved yrkesutøvelsen tillegges stor vekt i utdanningene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener det er formålstjenlig og riktig med en viss grad av skjønnsvurdering ved fastsettelse av størrelsen på beløpene, da sosialtjenesteloven forutsetter individuell vurdering, og sosialhjelpsutbetalingene må tilpasses hver enkelts livssituasjon.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil avvise det foreliggende forslaget fra Erling Folkvord om å innføre en statlig minstestandard for stønad til livsopphold, og fremmer følgende forslag:

       « Forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse oversendt i Stortingets møte 21. november 1995 om at Stortinget skal be Regjeringa fremme forslag om en statlig minstestandard for stønad til livsopphold etter lov om sosiale tjenester § 5.1, bifalles ikke. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide nasjonale minstenormer for økonomisk sosialhjelp. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide veiledende retningslinjer for økonomisk sosialhjelp i kommunene som utgangspunkt for kommunale standarder tilpasset lokale levevilkår og kostnader. »

       Disse medlemmer går på bakgrunn av dette imot forslaget fra Erling Folkvord oversendt Stortinget 21. november 1995.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at det i 1980 var ca 60.000 som mottok økonomisk sosialhjelp - 13 år senere var dette tallet endret til 178.000. Hele 1 av 3 var under 25 år. Selv om tallene i dag har endret seg noe, er hovedbildet det samme.

       Mange av disse er ledig ungdom uten tidligere erfaring med lønnet arbeid. Dette gjør at denne gruppen ikke har rett til dagpenger - sosialkontoret er eneste utvei for penger til livsopphold.

       Nivået på denne stønaden varierer sterkt fra kommune til kommune, noe Velferdsmeldinga selv bekrefter. Gjennomsnittlig utbetaling av sosialhjelp i 1995 var 23.700 kroner. Stønadstiden har blitt forlenget de siste årene.

       Regjeringa gir ingen signaler om å snu denne utviklinga - tvert om skriver den

       Stortinget har som kjent åpnet opp for at Regjeringa gjennom sosialtjenesteloven kan gripe inn om urimelige forskjeller på dette område skulle få utvikle seg. Når bl.a. Nordlandsforskning slår fast at differansen i støtte til livsopphold mellom to nabokommuner kan komme opp i hele 24.000 kroner, uten at denne forskjellen kan forklares med ulike levevilkår, mener disse medlemmer det er påfallende at Regjeringa ikke vil gripe inn for å stoppe denne utviklingen.

       For disse medlemmer er sikring av likeverd og grunntrygghet, uavhengig av hvor i landet du bor, et viktig prinsipp i vår velferdsmodell.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det bør innføres nasjonale minstenormer for økonomisk sosialhjelp der det samtidig tas høyde for variasjoner i boutgiftene.

       Regjering og Storting har i dag kunnskap om hvordan kommunene praktiserer utbetalingene av økonomisk sosialhjelp - de vet at sosialhjelpsmottakere er blant de som har dårligst materielle levekår.

       Andre nordiske land har gått lengre enn Norge på dette område. Det er ingen rimelig grunn til at Norge med en god økonomi, slik situasjonen nå har utviklet seg, ikke kan gi grunntrygghet og forutsigbarhet til en av de gruppene som er mest utsatt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil minne om utgangspunktet for ordningen med økonomisk sosialhjelp, nemlig et basissikkerhetsnett som skal sikre et minstenivå for folks livsopphold. Det er viktig at sosialhjelpen har en form som bidrar til at mottakere kan bli selvforsørgende fremfor langvarig sosialhjelpsmottakere. Disse medlemmer finner det betenkelig at det de senere årene har skjedd en forskyvning mot stadig flere yngre sosialhjelpsmottakere. Utviklingen synes å gå i retning av at sosialhjelp blir mer og mer « akseptert » blant yngre mennesker. Disse medlemmer understreker at det påhviler foreldre et betydelig ansvar for å unngå at ungdom glir over i en sosialhjelpstilværelse. Disse medlemmer finner det eksempelvis uheldig at ungdom uten jobb kan flytte hjemmefra og få dekket boligutgifter og utgifter til livsopphold fra sosialkontoret.

       Sosialtjenesteloven gir kommunen adgang til å kreve at personer som mottar økonomisk sosialhjelp, skal utføre arbeidsoppgaver som motytelse for stønaden. Ifølge Regjeringen har denne adgangen blitt lite utnyttet i kommunene. Disse medlemmer mener det er viktig at kommunene stiller slike krav til motytelser. Dette kan bidra til at stønadsmottakere får den nødvendige jobbtrening. En slik motytelse vil understreke de forpliktelser som ligger på den enkelte til å gjøre sitt for å komme ut av avhengighetsforholdet til hjelpeapparatet.

       Disse medlemmer peker på at for stadig flere er sosialhjelp et supplement til trygdeytelser som ledighetstrygd, sykelønn, attføringshjelp, overgangsstønad eller uførepensjon. I tillegg vil mottakere av sosialhjelp kunne ha fordel av behovsprøvd betaling (gradert egenbetaling) på offentlige tjenester. Sistnevnte gjelder f.eks. lavere egenbetaling for kommunal barnehageplass for enslige forsørgere. Dette kan føre til at det ikke lønner seg å ta ordinært arbeid.

       Disse medlemmer er enig i Regjeringens vurdering av at hver enkelt kommune fortsatt skal bestemme nivået på sosialhjelpsytelsene ut fra en individuell behovsprøving, fremfor et system med mer normerte felles ytelser for hele landet. En viktig begrunnelse for kommunalt fastsatte ytelser, er at det er svært ulike levekostnader i ulike deler av landet, f.eks. når det gjelder boutgifter. Samtidig sikrer dagens adgang til å påklage kommunens vedtak til fylkesmannen mot åpenbar urimelig forskjellsbehandling mellom kommuner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at økonomisk sosialhjelp ikke bør være en ytelse folk har som viktigste inntektskilde over lengre tid, men en ytelse man får dersom man får behov for hjelp i en overgangsperiode. Disse medlemmer viser til at det har vært en sterk økning i antall personer som det siste tiåret har fått sosial stønad som hovedinntektskilde. Årsaken til dette henger sannsynligvis sammen med den høye arbeidsledigheten og delvis med innstramminger på vilkårene for trygdeytelser. Disse medlemmer viser til at mottakerne av økonomisk sosialhjelp er de som trolig har det vanskeligst. En økning i antall stønadsmottakere er et tegn på de økende forskjeller i samfunnet vårt.

       Disse medlemmer foreslår at det utredes en ordning med samfunnslønn knyttet opp mot en samfunnskontrakt. Det kan utformes slik at vedkommende forplikter seg til å arbeide etter mål satt opp i fellesskap mellom stønadsmottaker og det kommunale hjelpeapparatet. En ordning med samfunnslønn vil trygge økonomien samtidig som den kan hjelpe vanskeligstilte tilbake til en arbeidssituasjon eller annen meningsfylt aktivitet. Disse medlemmer mener at en eventuell ordning med samfunnslønn ikke må etableres som en varig ytelse, men må vurderes f.eks. hvert år.

       Disse medlemmer mener at gruppen som har blitt utestengt fra velferdsordningene som følge av innstrammingene av uføretrygden, bør i tilfelle få rett til samfunnslønn i en overgangsperiode. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede ordning med samfunnslønn. »

       Disse medlemmer vil peke på at levekostnadene varierer ganske mye fra kommune til kommune. Hver enkelt kommune må derfor pålegges å utarbeide standarder for økonomisk sosialhjelp som er tilpasset de levekostnader som er i den aktuelle kommune. Disse medlemmer vil ellers vise til forslaget om utredning av samfunnslønn. Disse medlemmer mener at sosialhjelp ikke skal være hovedinntekt på lang sikt, men hjelp i en vanskelig økonomisk situasjon.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at sosialhjelpen fortsatt bør være et kommunalt anliggende, men vil peke på nødvendigheten av at det ved utmåling av stønad tas hensyn til alle offentlige kontantytelser vedkommende mottar. Derfor må sosialhjelpen sees i sammenheng med andre offentlige velferdsytelser. Sosialkontoret må være forpliktet til å påse at summen av de samlede ytelsene ikke kommer opp på et nivå som gjør det mer lønnsomt å forbli stønadsmottaker enn å ta ordinært arbeid.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at et system hvor brukerne kan tjene stort på å vurdere hvilken kommune man vil bo i ut fra størrelsen på den økonomiske sosialhjelpen er urettferdig, usolidarisk og svekker troverdigheten til velferdsstaten.

       Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstreparti gjennom spørsmål i spørretimen og gjennom konkrete forslag i Stortinget (jf. Innst.S.nr.88 (1993-1994)) har ønsket å ta Regjeringas ord på alvor, når den bl.a. i Velferdsmeldinga påpeker nødvendigheten av å « sikre de som trenger det mest ». Sosialhjelpsmottakere er opplagt blant disse. Arbeidet for bedre inntektssikring for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet, er avgjørende for om levevilkårene for utsatte grupper skal kunne bedres. Sosialistisk Venstrepartis samlede velferdspolitikk tar høyde for en slik utvikling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er av den formening at sosialhjelpen bør overflyttes til staten som et statlig ansvar og administreres av de respektive trygdekontor som har spesialkompetanse på dette med pensjoner og passive økonomiske overføringer. Hertil mener dette medlem at det må utarbeides normerte veiledende satser for utbetaling av sosialhjelp for å få bort de store variasjonene som i dag er mellom de enkelte kommuner og kommunene seg imellom innen den enkelte fylkeskommune. Denne type utbetaling bør etter dette medlems skjønn være minst mulig preget av skjønnsbehandling.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om statlig overtagelse av sosialhjelpen administrert av trygdeetaten. »

6.3.13 Bostøtte

       Komiteen vil vise til at Sosial- og helsedepartementets bostøtteordning, som kan ytes pensjonister, har en god sosial profil. Komiteen er kjent med at en stor andel av pensjonistene som har en lav levestandard, også har høye bokostander. Botilskuddsordningen er derfor et viktig virkemiddel for å hjelpe en av de gruppene som har hatt dårligst inntektsutvikling. Komiteen vil peke på at bostøtten fortsatt må være på et høyt nivå.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener videre det er riktig å samordne Husbankens bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning, men forutsetter at også etter samordningen må det være de som trenger ordningen mest, som får mest støtte.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er skeptiske til at ordningene med bostøtte innenfor Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett og Sosial- og helsedepartementets budsjett skal samordnes ytterligere. Dette fordi en gjennom en samordning frykter at ordningen uthules ytterligere, slik at intensjonen med bostøtten ikke oppfylles.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig i at det er et behov for å samordne bostøtteordningene. Samtidig må støtteordningene tilpasses at det er forskjellige behov for støtte. Eldre og funksjonshemmede kan ha behov for spesialtilpasninger i boligen, og for disse gruppene kan det også være vanskelig å flytte dersom boligutgiftene stiger uforutsett. Disse medlemmer mener at det bør stilles større krav til yngre og funksjonsfriske når det gjelder å skaffe seg en bolig som er tilpasset inntektsnivået. Det er derfor fortsatt behov for andre regler for alderspensjonister og funksjonshemmede enn for andre grupper.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser for øvrig til sitt forslag om å utrede en ny pensjonsordning som skal gi bedre grunntrygghet for den enkelte. Disse medlemmer viser til at dette vil medføre reduksjon av behovsprøvede ordninger.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti har gått imot Regjeringens tidligere forslag om innstramminger i bostøtteordningene. Disse ordningene har en god fordelingsprofil og bør derfor styrkes.

       Dette er bakgrunnen for at Sosialistisk Venstreparti ved de siste årlige budsjettbehandlingene har fremmet forslag om en kraftig økning av bostøtten.

       Dette medlem vil videre vise til at regelverket for bostøtten ble endret i 1995, slik at også kommunale utleieboliger ble omfattet av ordningen. Dette medførte at ordningen ble kompensert med 40 mill. kroner utover den ordinære bevilgningen.

       Med bakgrunn i den betydelige husleieøkningen i kommunale utleieboliger var derfor kuttet i budsjettet for 1996 uforsvarlig.

       Dette medlem vil også peke på at nye regler i Husbanken kan utløse behov for ytterligere etterspørsel etter bostøtte, særlig på grunn av bortfall av rentestøtte som kan få uventet sterk effekt.

       Dette medlem vil i den forbindelse vise til B.innst.S.nr.5 (1995-1996) der Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å øke bevilgningene med 50 mill. kroner samtidig som Sosialistisk Venstreparti uttalte at en forutsetter

6.3.14 Grunn- og hjelpestønad

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag om å oppheve særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad. Det har vist seg at muligheten til særfradrag prioriterer de med inntekt, noe som av og til medfører at de som har størst behov, ikke mottar mest i støtte. Det er derfor formålstjenlig at den direkte stønaden økes samtidig med at særfradraget bortfaller.

       Disse medlemmer vil vise til at det er relativt mange som i dag mottar grunnstønad. Av de om lag 140.000 stønadsmottakerne er om lag 45.000 uførepensjonister. Disse medlemmer slutter seg til at det er et behov for omprioritering av grunnstønaden. Da dagens ordning kan gi en overkompensasjon til mottakere av de laveste satsene, mener disse medlemmer det er riktig å sette krav om høyere utgifter enn i dag før en kan tilgodesees med grunnstønad. På samme tid er det i dag en rekke av dem som mottar de høyeste satsene av grunnstønad som ikke tilnærmet får dekket sine utgifter. Disse medlemmer mener derfor det vil være riktig å prioritere de med størst utlegg og som i dag mottar de høyeste satsene.

       Disse medlemmer vil også peke på at satsene for hjelpestønad er i dag lite tilfredsstillende sett i forhold til den tid og ressurser familiene benytter til tilsyn og pleie. Det kan gis hjelpestønad til tilsyn og pleie og forhøyet hjelpestønad for barn og ungdom under 18 år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil gå imot avvikling av ordningen med særfradrag for dem med grunn- og hjelpestønad. Den fordelingspolitiske effekten som Regjeringen legger til grunn for avviklingen av ordningen, er disse medlemmer høyst usikre på.

       Disse medlemmer vil også gå imot en avvikling av særfradragsordningen i forbindelse med store sykdomsutgifter. Fremdeles er det slik at svært mange mennesker kan få uforutsigbare høye utgifter knyttet til helseskader eller alvorlig sykdom - utgifter som folketrygden i dag ikke dekker. I denne forbindelse vil disse medlemmer vise til store uforutsette utgifter knyttet til for eksempel nødvendig tannbehandling. Disse medlemmer mener det er nødvendig å videreføre en ordning som tar høyde for slike utgifter, så lenge folketrygdens lov- og regelverk ikke hjemler refusjon for slike utgifter. En slik fleksibel ordning er ofte helt avgjørende for mange barnefamilier med høye sykdoms- og helseutgifter.

       Disse medlemmer går imot innskjerpingen når det gjelder grunnstønaden, og at det skal settes krav om høyere utgifter enn i dag for å få grunnstønad. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte forslaget om endringer i nedre kostnadsgrense for å kunne motta grunnstønad.

       Disse medlemmer støtter forslaget om å øke grunnstønaden for dem som har størst behov for slik støtte. Disse medlemmer vil også poengtere at satsene for hjelpestønad bør forhøyes spesielt for dem som har behov for mye tilsyn og pleie. Det samme må gjelde for forhøyet hjelpestønad for barn og ungdom under 18 år. Etter disse medlemmers syn bør både laveste og høyeste sats for hjelpestønader økes.

       Komiteens medlemmer fra Høyre støtter Regjeringens forslag til avvikling av skattefradraget, men mener at disse stønadene burde vært sett i sammenheng med utbygging av subsidierte tjenester, hjelpemidler og medisiner. Også kravet om dokumentasjon av utgifter bør sees i denne sammenheng.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil gå imot å oppheve særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad. Dette medlem føler seg på ingen måte sikker på at de menneskene det her gjelder, vil få en bedre økonomi ved eventuelt å øke grunnstønaden og hjelpestønaden. Dette medlem finner det også uhensiktsmessig at man skal operere med to ulike systemer for dem som allerede er i systemet, og for de nye som nå kommer til etter en eventuell endring av særfradragsordningen.

6.3.15 Gravferdshjelp

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at kostnadene ved begravelse er betydelige, og avansen for begravelsesbyråene er høy. Ofte er byråene i en tilnærmet monopolsituasjon. Det er også fastslått store geografiske prisvariasjoner.

       Selv om Konkurransetilsynet nå har fastsatt forskrifter om prisopplysning for gravferdstjenester, mener flertallet at ytterligere tiltak bør vurderes for å kontrollere prisutviklingen på disse tjenestene. I en situasjon der ens nærmeste har avgått ved døden, er det få som har krefter og overskudd til å kontakte flere byråer eller sammenligne priser m.v.

       Flertallet vil derfor fremme forslag om at disse tjenestene blir vurdert prisregulert. For mange pårørende kan en prisregulering innebære at en kan få en gravferd for sine nærmeste på en verdig måte, uten å få økonomiske bekymringer eller komme opp i økonomisk problemer. Flertallet viser til de store forskjeller i de kommunale avgifter og de høye priser begravelsesbyråene opererer med.

       På denne bakgrunn vil flertallet fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1997 å vurdere konsekvensene av å prisregulere gravferdstjenestene. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har merket seg at kostnadene til gravferd for mange er en stor økonomisk belastning, og at tilskuddsnivået har stått rolig i mange år. Dette flertallet mener det er riktig at det gis et generelt tilskudd. Dette flertallet støtter derfor Regjeringens forslag om at en viderefører grunnstøtten på 4.000 kroner til alle, og at en i tillegg innfører en behovsprøvd tilleggsstøtte på inntil 8.000 kroner. Dette flertallet vil vurdere de budsjettmessige konsekvenser når Regjeringen fremmer forslag om kriterier for behovsprøvingen og omfanget av ordningen. Dette flertallet slutter seg også til at trygdekontoret skal administrere ordningen.

       Dette flertallet vil imidlertid bemerke at dette systemet må gjøres enklest mulig, og at saksbehandlingstiden bør være meget kort i slike saker. Dette flertallet har videre merket seg at utgiftene til gravferd varierer meget fra kommune til kommune, og vil be departementet se nøye på dette, slik at det ikke utvikler seg « monopolbedrifter » innenfor dette området.

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en behovsprøvd tilleggsstøtte til gravferdshjelp på inntil 8.000 kroner i tillegg til den generelle grunnstøtten på 4.000 kroner. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at dagens sats for gravferdshjelp på 4.000 kroner er for liten til å dekke de reelle kostnader ved en begravelse. Disse medlemmer fremmet på bakgrunn av dette forslag om å øke gravferdshjelpen med 1.000 kroner i statsbudsjettet for 1995.

       Disse medlemmer mener det er behov for en gjennomgang av de kommunale satser, og at det i tillegg er behov for en sterkere samordning av prisnivået på gravferdstjenester.

       Disse medlemmer vil understreke prinsippet om likhet for alle, og alle menneskers likeverd ved fødsel og død. Disse medlemmer går derfor inn for en videreføring av gravferdshjelpen som en universell ytelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om å heve satsen for gravferdshjelp til 10.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om å heve satsen for gravferdshjelp til 8.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre er skeptiske til å innføre en ny behovsprøvd ordning, som bl.a. vil kreve vanskelige avgrensninger og betydelig administrativt merarbeid for det offentlige. Disse medlemmer vil peke på at sosialkontorene i dag har muligheter til å yte hjelp der de etterlatte ikke har mulighet for å sørge for begravelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at det nå endelig foreligger en innstilling fra en arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet i 1992. Regjeringen har sluttet seg til flertallets forslag i arbeidsgruppen om å behovsprøve ytelser utover dagens nivå, og regner med at dette vil føre til årlige merutgifter på 25 mill. kroner.

       Dette medlem kan vanskelig se at dette vil være nok for å heve ytelsen til et slikt nivå at de som trenger det, vil kunne få en tilstrekkelig økning.

       Sosialistisk Venstreparti mener at enkelte grupper bør nyte godt av en rettighetsfestet tilleggsstøtte. Dette gjelder når avdøde er foreldre/forsørger til barn under 18 år, og barn under 18 år. Det gjelder videre når nærmeste pårørende er minstepensjonist evt. med en liten tilleggspensjon og andre trygdede uten vesentlig formue utover egen bolig etter eventuell arv.

       Siden Regjeringen i Velferdsmeldingen skriver at kriteriene for den nye behovsprøvde gravferdshjelpen først vil bli lagt fram i forbindelse med statsbudsjettet for 1997, vil Sosialistisk Venstreparti ikke støtte Regjeringens modell slik den nå foreligger.

       Dette medlem vil allerede nå signalisere at 25 mill. kroner i årlige merutgifter ved en omlegging slik Regjeringen skisserer, ikke synes tilstrekkelig i forhold til det som i dag er det reelle behovet. Sosialistisk Venstreparti kan ikke akseptere en omlegging av ordningens universelle karakter som ikke tar høyde for dagens behov. Dette medlem ser behovet for å øke den generelle gravferdshjelpa med 1.000 kroner utover dagens nivå for alle. Videre vil dette medlem fremme forslag om en rettighetsfestet tilleggsstøtte på 10.000 kroner.

       Dette medlem vil for øvrig bemerke at en prisregulering av gravferdstjenestene vil kunne være et viktig bidrag for en god og helhetlig profil på gravferdshjelpen.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen øke den generelle gravferdshjelpen med 1.000 kroner til 5.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997, og utarbeide forslag til en rettighetsfestet tilleggsstøtte til gravferd på 10.000 kroner når avdøde er:

       Eller når nærmeste pårørende er:

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg glad for at man nå endelig har fått forslag om en økning av gravferdshjelpen til dem som måtte være i behov for slik økning, og dette medlem støtter derfor fullt opp om det foreliggende forslag om et generelt bidrag på kr 4.000 og et behovsprøvet tilleggsbidrag på inntil kr 8.000.

       Dette medlem vil for øvrig bemerke at en ser ingen fare for at det skulle utvikles en monopolbedrift når det gjelder begravelsesbyråer, og at det offentlige derfor bør holde hendene langt unna denne type servicetjeneste.

7. Pensjonspolitikken og folketrygden

7.1 SAMMENDRAG

       Det uttales at Regjeringen i meldingen legger opp til en mer helhetlig pensjonspolitikk der folketrygdens pensjoner, offentlige og private tjenestepensjoner, egne pensjoner, pensjonistbeskatningen og pensjonisters levekår ses i sammenheng. Alle skal ha trygghet for opptjente rettigheter i folketrygden. Den enkelte skal også ha sikkerhet for at systemet med opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden opprettholdes.

       Folketrygden skal sikre alle innbyggere pensjon ved bortfall av arbeidsinntekt som følge av oppnådd pensjonsalder, uførhet og tap av ektefelle. Videre skal folketrygden sikre minstepensjon til alle, uavhengig av tidligere yrkesdeltakelse og arbeidsinntekt, og sikre en tilleggspensjon som står i forhold til tidligere yrkesdeltakelse og arbeidsinntekt. Det vises til at det har vært bred enighet om at fødte og unge uføre må kunne være garantert en pensjon noe over minstepensjon, og at pensjonssystemet skal ta hensyn til og kompensere for perioder med ulønnede omsorgsoppgaver og omfordele i favør av lave inntekter.

       Det redegjøres for prinsippet for regulering av folketrygdens grunnbeløp som innebærer at pensjonister gis en inntektsutvikling om lag på linje med ventet lønnsutvikling for yrkesaktive. Regjeringen vil fortsatt legge dette til grunn.

       Det redegjøres for pensjonssystemene i Sverige, Finland og Danmark. Det pekes bl.a. på at den offentlige pensjonen i alle nordiske land består av to deler: en minstepensjon uavhengig av yrkesdeltaking og en tilleggspensjon avhengig av yrkesdeltaking. Danmark skiller seg ut idet tilleggspensjonen er lik for alle yrkesaktive, uavhengig av tidligere arbeidsinntekt. Den er bare avhengig av lengden på den yrkesaktive perioden. Pensjon utover nivået i offentlige ordninger dekkes gjennom supplerende ordninger som i Norge (tjenestepensjon og egne pensjonsforsikringer).

       Som konklusjon må en drøfting av pensjoneringsalder og fleksibilitet framholdes det at Regjeringen vil opprettholde nåværende pensjonsalder, men legge til rette for økt fleksibilitet. Regjeringen legger til grunn at valgfri førtidspensjonering før fylte 67 år skal ivaretas gjennom de eksisterende avtalefestede ordningene som er etablert (AFP). Det er ikke aktuelt for Regjeringen å medfinansiere ytterligere nedsetting av den nåværende aldersgrensen på 64 år i AFP dersom partene avtaler dette, eller å forslå ytterligere endringer i skattereglene i den sammenheng.

       For å bedre fleksibiliteten og stimulere flere eldre til å fortsette i arbeid før og etter fylte 67 år går Regjeringen inn for å forbedre avkortingsreglene for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år. Friinntektsgrensen på ett grunnbeløp opprettholdes, men avkortingsprosenten settes lavere enn nåværende 50 prosent. Samtidig tar en sikte på å oppheve regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt.

       Under drøftingen av folketrygdens pensjoner til enslige, samboere og ektepar framholdes det at Regjeringen vil opprettholde folketrygdens etterlattepensjon og forsørgingstillegg i framtiden. Regjeringen ønsker å opprettholde et system der ulønnede omsorgsoppgaver i perioder tas hensyn til ved pensjonsberegningen. Det viser ellers til at man nå til dels har fjernet trygdemessig forskjellsbehandling av ektepar og samboere. Regjeringen vil foreta en bred, offentlig utredning av de problemstillinger som samboerskap reiser med hensyn til rettigheter og plikter.

       For å forbedre fordelingsprofilen i folketrygden vil Regjeringen gjøre enkelte justeringer i ordningene rettet mot ektepar. Grunnpensjonen til pensjonister med selvforsørget ektefelle foreslås redusert fra 1 G til 3/4 G, som for ektepar der begge har pensjon fra folketrygden. Forslaget vil bare gjelde nye pensjonister. Det vises ellers til at gjenlevende ektefelle med egen uføre- eller alderspensjon i dag har rett til tilleggspensjon som kan være betydelig høyere enn det deres egen opptjening tilsier. Regjeringen går inn for en justering slik at tilleggspensjonsopptjening ikke kan bli like høy som nå, når begge ektefeller har tjent opp egen tilleggspensjon. Prosentsatsen som i dag benyttes ved beregningen - 55 % av summen av egen og avdød ektefelles tilleggspensjon - foreslås for nye tilfeller redusert til 45 %

       Kvinnelige pensjonisters inntektsforhold drøftes særskilt i meldingen, og det påpekes at kvinner på grunn av gjennomsnittlig kortere tid i arbeidslivet og lavere arbeidsinntekt som oftest får lavere folketrygdpensjoner enn menn. Regjeringen vil styrke den behovsrettede bostøtteordningen, særlig med tanke på å bedre enslige eldre kvinners levekår fordi den mener at dette er den mest målrettede og effektive måten å bedre økonomien til disse på.

       Som konklusjon på en drøfting av pensjonsrettigheter ved skilsmisse framholdes det at Regjeringen ikke vil foreslå en ordning med deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller ved skilsmisse. Det påpekes at en delingsordning vil innebære merutgifter for folketrygden og komplisere folketrygden og forholdet til tjenestepensjonsordningene. Regjeringen vil imidlertid foreslå endringer i ekteskapslovens bestemmelser om kompensasjon på skifte og ektefellebidrag for å bedre skilte kvinners inntektsforhold både før og etter pensjoneringsalderen. Det vises også til at Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet gjennom trygdeetaten vil sørge for bedre informasjon om muligheten til å fremme krav om ektefellebidrag også når man blir pensjonist.

7.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil peke på at folketrygdens alderspensjon har et todelt siktemål. Den både sikrer alle en grunntrygghet uavhengig av tidligere inntekt og gir en tilleggspensjon som er avhengig av arbeidsinntekt. Folketrygden er et solidarisk system idet det skjer en overføring fra dem som har inntekt, til dem som ikke har det, og fra dem med høye inntekter, til dem med lave inntekter. Folketrygdsystemet bidrar til en inntektsutjamning mellom generasjoner, kjønn og ulike samfunnsgrupper.

       Komiteen mener folketrygden må være basisen for pensjonene også i framtida, og det er viktig å bevare oppslutningen om folketrygden hos folk flest. Et fortsatt offentlig tilleggspensjonssystem er med og sikrer dette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at aleneboende enslige har hatt en svakere levekårsutvikling enn de fleste andre husholdningstyper. De har gjennomgående dårligere boligstandard og lavere gjennomsnittsinntekt enn andre. Flertallet mener ordninger som gjelder økonomi, trygd, bolig og sosiale hjelpetiltak må utformes slik at de sikrer likestilling og likeverd for enslige.

       Flertallet mener folketrygdens ytelser, offentlige og private tjenestepensjonsordninger, pensjonistbeskatningen og pensjonistenes levekår må sees i sammenheng. Det er avgjørende for legitimiteten og troverdigheten til folketrygden at tjenestepensjonsordninger og egne pensjonsordninger ikke utvikler seg til å bli mer enn et supplement til folketrygden.

       For mange minstepensjonister utgjør bokostnadene en vesentlig del av utgiftene. Flertallet mener derfor det er viktig å sikre at denne gruppen blir ivaretatt gjennom bostøtteordningen samtidig som de må skjermes i forhold til egenandeler. Bostøtte er en svært målrettet og formålstjenlig støtteordning for de med høye bokostnader og lav betalingsevne. Flertallet mener det derfor er viktig å opprettholde og forsterke denne ordningen, som særlig kommer enslige eldre minstepensjonister til gode.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, har merket seg at spørsmål og forslag knyttet til fondsopplegg for å styrke folketrygdens økonomiske grunnlag de senere år har vært gjenstand for bred offentlig interesse og debatt. Sentrale tema er på ulike måter drøftet og belyst bl.a. i Pensjonsforsikringsutvalgets innstilling ( NOU 1994:6 ) og utredningen « Fra sparing til egenkapital » ( NOU 1995:16 ). I tillegg kommer opprettelsen av Statens petroleumsfond og nasjonalbudsjettenes drøfting av de langsiktige utfordringene i finanspolitikken, bl.a. belyst gjennom generasjonsregnskap.

       Dette flertallet er at for å gjennomgå det foreliggende materialet, klargjøre de viktigste problemstillingene og framstille på enklest mulig måte de sentrale valgene man nå står overfor når det gjelder å sikre folketrygdens økonomiske grunnlag, bør det oppnevnes et offentlig utvalg. På bakgrunn av vurderinger av utvalgets innstilling og høringsuttalelser skal saken legges fram for Stortinget.

       Grunnleggende for all finansiering av offentlige pensjons- og velferdsordninger er at vi i framtiden har offentlige finanser som setter oss i stand til å innfri trygdeforpliktelsene, samtidig som en kan sikre og videreutvikle de øvrige velferdsordningene. For å bidra til en økonomisk politikk som er bærekraftig over tid, er det derfor viktig å synliggjøre framtidige forpliktelser når det gjelder pensjonsytelser og øvrige sentrale velferdsytelser.

       Dette flertallet mener derfor at utvalget må gjennomgå og vurdere mulige fondstyper som i dag er i bruk og/eller kan anses å ha vesentlig interesse for trygdefinansiering.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til at utvalget herunder skal vurdere hvorvidt en eventuell fondsbasering skal knyttes til folketrygdens totale finansiering, eller kun folketrygdens tilleggspensjoner, herunder også vurdere fordeler og ulemper ved en mer individuell innretning av forsikringsdelen.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener det videre bør redegjøres for fordelingsvirkninger knyttet til fondskonstruksjoner, herunder mellom generasjoner.

       Utvalget skal bygge på folketrygdens nåværende hovedinnretning når det gjelder rettighetsreglene.

       Dette flertallet viser videre til Verdensbankens omfattende rapport « Averting the old age crisis - policies to protect the old and promote growth » som konkluderer med at en overgang til mer fondsbaserte pensjonsordninger kan være å foretrekke fordi kostnadene ved et slikt system er lavere, og fordi samlet sparing i økonomien blir høyere. Det må vurderes om en overgang i retning av et fondsbasert trygdesystem bedre kan både sikre pensjonene og den økonomiske veksten.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på rapporten « Individbasert, delvis fondsoppbygging av folketrygden? » som Den Norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund har bidratt med.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener det er riktig å iverksette et utredningsarbeid fordi fondering av pensjonene vil kunne øke tryggheten for framtidige pensjonister og morgendagens yrkesaktive. Samtidig vil generasjonsperspektivet kunne bli ivaretatt.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå og drøfte fordeler, ulemper og risikomomenter ved ulike fondskonstruksjoner for hele eller deler av folketrygden. Utvalget bør berøre alle relevante områder herunder forholdet mellom Statens petroleumsfond og folketrygdens framtidige forpliktelser, individuell eiendomsrett ved eventuell fondering av folketrygdens tilleggspensjoner og individuell rett til å bestemme hvor og hvordan sparing skal forvaltes, og en vurdering av ulike mulige fondskonstruksjoner, både i offentlig og privat sektor, som kan anses å ha vesentlig interesse for trygdefinansiering. Utvalget må spesielt redegjøre for fordelingsvirkninger knyttet til fondskonstruksjoner, herunder forholdet mellom generasjonene. Utvalget skal bygge på folketrygdens nåværende hovedinnretning når det gjelder rettighetsreglene. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at disse medlemmer er skeptiske til et system med individbasert fondsoppbygging. Disse medlemmer legger vekt på at folketrygden fortsatt skal bygge på utjevningsprinsippet, og at innbetalingene skjer til fellesskapet og ikke individbasert til den enkeltes pensjonsopptjening. Også eventuell fomdsoppbygging må baseres på slike prinsipper.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sitt forslag om å utrede et pensjonssystem hvor en også blir bedt om å vurdere hel eller delvis fondsoppbygging ved hjelp av trygdeavgiften.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at de individuelle rettighetene kan styrkes ved at den enkelte kan få eierskap til egen sparing og styring med hvordan midlene forvaltes.

       Disse medlemmer vil også vise til at en slik omlegging kan ha gunstige samfunnsøkonomiske konsekvenser fordi den samlede sparingen og vekstevnen i økonomien kan styrkes samtidig som oppbyggingen av fond vil kunne bety en bedre tilgang på kapital i det norske egenkapitalmarkedet. En sterkere fondsoppbygging på private hender vil bedre balansen mellom privat og offentlig sektor i Norge. Egenkapitaltilgangen til det norske egenkapitalmarkedet styrkes. Disse medlemmer ønsker at en eventuell fondsoppbygging må skje i privat sektor for å bidra til en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor i Norge.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg forslag fra Arbeiderpartiet og Høyre om å nedsette et offentlig utvalg som bl.a. skal vurdere hvorvidt en eventuell fondsbasering skal knyttes til folketrygdens totale finansiering, eller kun folketrygdens tilleggspensjoner, herunder også vurdere fordeler og ulemper ved en mer individuell innretning av forsikringsdelen.

       Dette medlem vil i den forbindelse minne om at avkastningene i folketrygdfondet er høyere enn tilsvarende investorer på børsen. Folketrygden er basert på en felles forvaltning av midlene gjennom de årlige budsjettforhandlinger i Stortinget. Dette medlem går imot en endring av folketrygden slik Arbeiderpartiet og Høyre åpner for, og som vil undergrave de kollektive prinsipper.

       Dette medlem er overrasket over at Arbeiderpartiet på denne måten bidrar til å så tvil om folketrygdens framtid innenfor rammen av velferdsstaten. En mer individuell innretning av forsikringsdelen er et privatiseringsframstøt som i hovedsak tjener forsikringsselskapene.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å sørge for en betryggende finansiering av folketrygden i fremtiden. En fortsatt ensidig satsing på bare én løpende finansiering av pensjonsforpliktelsene vil kunne legge en urimelig bør på fremtidige generasjoner av skattytere.

       Dette medlem går derfor inn for å utrede en fondsbasering av hele eller deler av alderspensjonen i folketrygden. Både folketrygdfondet og petroleumsfondet bør kunne nyttes i denne sammenheng. Dette medlem legger vekt på at folketrygden fortsatt skal bygge på utjamningsprinsippet og at innbetalingene skjer til fellesskapet, ikke individualisert til den enkeltes pensjonsopptjening. Også fondsoppbyggingen må baseres på slike prinsipper.

       Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå og drøfte fordeler, ulemper og risikomomenter ved ulike fondskonstruksjoner for hele eller deler av folketrygden. Utvalget bør berøre alle relevante områder, herunder forholdet mellom Statens petroleumsfond, Folketrygdfondet og folketrygdens framtidige forpliktelser og en vurdering av ulike mulige fondskonstruksjoner, både i offentlig og privat sektor, som kan anses å ha vesentlig interesse for trygdefinansiering. Utvalget må spesielt redegjøre for fordelingsvirkninger knyttet til fondskonstruksjoner, herunder forholdet mellom generasjonene. Utvalget skal bygge på folketrygdens nåværende hovedinnretning når det gjelder rettighetsreglene. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker viktigheten av trygghet, stabilitet og forutsigbarhet rundt ordningene og ytelsene knyttet til pensjonsalderen. Dette gjelder både ytelsene gjennom folketrygden, tjenestepensjoner og øvrige private pensjons-, spare- og forsikringsordninger. Disse medlemmer vil videre understreke at trygghet, stabilitet og forutsigbarhet i ytelsene knyttet til pensjonsalderen både må gjelde overfor de yrkesaktive som forbereder sin pensjonsalder, og overfor dem som er pensjonister i dag. De yrkesaktive må kunne føle trygghet for ytelsene fra de ulike pensjonsspareordningene som skal komme til utbetaling, og de som er pensjonister i dag, må føle trygghet mot plutselige og urimelige økninger i skattetrykket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at folketrygden også i fremtiden må være grunnpilaren i det norske velferdssamfunnet. Velferdsstaten må finansieres gjennom fellesskapet ved en aktiv fordelingspolitikk via skattesystemet. Disse medlemmer mener at folketrygden også må ha fordelingspolitisk profil og omfordele mellom generasjoner og mellom de som er i lønnet arbeid og de som ikke har arbeid. Disse medlemmer mener videre at arbeidsbegrepet må utvides til å gjelde omsorg og annen frivillig samfunnsinnsats.

       Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen legger til grunn prognoser for folketrygdens framtidige pensjonsforpliktelser som bygger på full lønnsvekstkompensasjon ved den årlige reguleringen av folketrygdens grunnbeløp. Dersom disse prognosene blir fulgt opp i praktisk politikk, vil det innebære en sterk økonomisk vekst for tilleggspensjonistene. Siden 1970 har grunnbeløpet blitt underregulert i forhold til lønnsveksten i samfunnet for øvrig. Likevel har gjennomsnittlig alderspensjon steget langt mer enn lønnsveksten. Dette skyldes at flere pensjonister etter hvert tjener opp høye tilleggspensjoner. Minstepensjonistene har samtidig fått kompensert for underreguleringen av grunnbeløpet, ved tilsvarende overregulering av særtillegget.

       Disse medlemmer er ikke enig i en velferdspolitikk som reduserer ytelsene til svaktstilte grupper, samtidig som det blir flere og flere tilleggspensjonister med stadig høyere alderspensjon. Dersom det er slik at nasjonens økonomi er eller blir presset, må staten skjerme minstepensjonistene og andre lavinntektsgrupper og først kutte i ytelsene for de best stilte.

       Disse medlemmer går inn for at en mer lik pensjon fra folketrygden utredes. Folketrygden må sikre alle en grunntrygghet som er tilstrekkelig for alle slik at det normalt ikke er behov for ulike tilleggsytelser. Disse medlemmer viser til at dagens minstepensjon ikke er på et slikt nivå. Derfor er det behov for å styrke den behovsprøvde bostøtteordningen inntil grunntryggheten økes for alle.

       Disse medlemmer mener det må vurderes mulighet for å etablere egen tilleggspensjonsordning i folketrygden.

       Disse medlemmer viser til at endringer i pensjonssystemet må sees i sammenheng med omfordelingsprofilen i skattesystemet.

       Disse medlemmer viser til at pensjonsordningene er svært omfattende og kompliserte, og mener derfor det er nødvendig med en grundig gjennomgang. Disse medlemmer foreslår at det settes ned en pensjonskommisjon med representasjon fra alle politiske partier, der partiene selv nominerer sine egne representanter. Disse medlemmer mener at pensjonskommisjonen må få i oppgave å foreta en helhetlig gjennomgang av pensjonsordningene, der følgende legges til grunn:

       Disse medlemmer fremmer i tråd med disse intensjonene følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppnevne en kommisjon som skal utrede et framtidig pensjonssystem som sikrer en bedre økonomisk grunntrygghet for alle. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil holde fast ved alderspensjonen og åpner i stedet for å vurdere innstramninger i en del av de øvrige velferdsordningene. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at de forslag som Høyre fremmer bl.a. knyttet til sykelønnsordningen, ledighetstrygden og uførepensjonen, samlet sett vil bidra til å øke den faktiske gjennomsnittlige pensjonsalderen. Dette vil igjen lette det offentliges økonomiske handlefrihet og mulighet til å unngå store innstramninger i ytelsene til alderspensjonistene.

       Disse medlemmer mener at det gjennom tilleggspensjonen bør være en klar sammenheng mellom trygdeavgiftsinnbetalingene i yrkesaktiv alder og nivået på tilleggspensjonen.

       Selv om disse medlemmer har som utgangspunkt at tilleggspensjonen skal videreføres, bør den i årene fremover i større eller mindre grad fondsbaseres. En slik fondering vil i større grad sikre at pengene finnes når tilleggspensjonene skal utbetales. En slik måte å sikre fremtidige tilleggspensjoner på vil øke muligheten for at andre velferdsgoder kan videreføres. Fondsbasering av tilleggspensjonen er dermed først og fremst en trygghetsreform. Når den enkelte må spare til egen pensjon, blir tryggheten større enn om utbetalingen overlates til fremtidens skattebetalere. Fondsoppbygging i dag betyr at vi velter færre forpliktelser over på unge og ufødte generasjoner. Etter disse medlemmers oppfatning må den enkelte ha eierskap til sin egen sparing og få innflytelse over hvordan midlene skal forvaltes.

       Disse medlemmer mener en fondsbasering av tilleggspensjonen vil føre til at generasjonsperspektivet blir bedre ivaretatt, at den samlede sparingen kan økes, at den enkelte får eierskap til egen sparing, at informasjonen om egne rettigheter bedres og at egenkapitaltilgangen til det norske egenkapitalmarkedet styrkes. Disse medlemmer ønsker at en eventuell fondsoppbygging må skje i privat sektor for å bidra til en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget ved behandlingen av B.innst.S.nr.I (1994-1995) vedtok å be Regjeringen legge fram som egen sak levekostnadsberegninger for ulike husholdningstyper og foreta en skattemessig vurdering av enpersonhusholdningene på denne bakgrunn.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti avventer denne saken, men vil minne om at Kristelig Folkeparti tidligere har fremmet forslag om et husholdningsfradrag i skatt for aleneboende enslige. Det er påkrevd at skattesystemet tar hensyn til at aleneboende enslige generelt har høyere husholdnings- og bokostnader pr. person enn andre husholdningstyper.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at minstepensjonen fremdels er skammelig lav. Dette rammer først og fremst kvinner. Resultatene er å lese i levekårsundersøkelsen der nettopp denne gruppen kommer svært dårlig ut.

       Sosialistisk Venstreparti har gjennom flere år fremmet forslag om å øke minstepensjonen ved å øke særtillegget. I B.innst.S.nr.11 (1995-1996) fremmet Sosialistisk Venstreparti på nytt forslag om å øke særtillegget med 400 mill. kroner. Forslaget fikk ikke flertall.

       Sosialistisk Venstreparti fikk derimot gjennom et budsjettpolitisk samarbeid flertall for å øke minstepensjonen med 400 kroner i innstillingen til salderingsproposisjonen for 1994-95.

       Dette medlem mener at minstepensjonistene bør prioriteres i årene som kommer. Denne gruppen blir stadig mindre som følge av at flere opparbeider seg tilleggspensjoner - noe som i kroner og øre gjør det billigere for staten å gi minstepensjonistene det økonomiske løft de fortjener, og som Levekårsundersøkelsen har dokumentert behov for. Dette medlem vil for øvrig vise til egne merknader om det økonomiske grunnlaget for vår sosiale velferd under kap. 3.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i at det bærende element i pensjonspolitikken skal være folketrygden slik den er bygget opp i dag med grunnpensjon og tilleggspensjon, men vil på sikt arbeide for en lik pensjon til alle fra det offentlige samtidig som det oppfordres til investering i tilleggspensjonsordninger gjennom forskjellige private, forsikringsbaserte tiltak.

       Dette medlem vil sterkt understreke viktigheten av at pensjonssystemet er forutsigbart og pålitelig slik at det for den enkelte ikke skal være tvil om hvilke ytelser pensjonisttilværelsen skal bygges på. Endringer i lov om folketrygd må ikke, slik det har vært praktisert ved enkelte anledninger de siste årene, gis tilbakevirkende kraft.

       Dette medlem innser at omfordelingseffekten i folketrygdsystemet er viktig for å sikre minimumsytelser til alle. En viss heving av nivået for minstepensjonister er etter dette medlems mening nødvendig. Mange minstepensjonister, som ikke har andre inntekter enn grunnbeløp og særtillegg, lever ofte på kanten av det samfunnet kan akseptere. Dette medlem vil derfor gå inn for at særtillegget skal økes.

       Dette medlem ønsker ikke å redusere skattefordelen for pensjonister. Pensjonister har, gjennom sin yrkesaktive innsats, betalt skatt av sine inntekter, og for å opprettholde den forutsatte tilnærmede likhet mellom en yrkesaktiv og en pensjonisttilværelse kan skattefordelene ikke fjernes.

       Folketrygdens finansiering i fremtiden vekker bekymring i mange sammenhenger. Dette medlem er av den oppfatning at en hel eller delvis dekning ved hjelp av fondsoppbygging vil være nødvendig for å gi sikkerhet for fremtidens pensjonister og for å sikre fremtidige generasjoners inntektsgrunnlag.

7.2.1 Prinsipper for regulering av grunnbeløpet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til Stortingets retningslinjer for den årlige reguleringen av grunnbeløpet hvor det i Innst.S.nr.140 (1990-1991) heter:

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener disse retningslinjene fortsatt skal ligge til grunn for de årlige reguleringene av grunnbeløpet, og at drøftingene fortrinnsvis bør konsentrere seg om størrelsen på grunnbeløpet. Flertallet vil likevel vise til at grunnbeløpet i praksis ikke alltid følger den alminnelige inntektsutviklingen. En varig underregulering av grunnbeløpet i forhold til den alminnelige inntektsutviklingen kan svekke verdien av opptjente pensjonsrettigheter på lang sikt og dermed også forutsigbarheten ved og tilliten til pensjonssystemet. Flertallet vil derfor be Regjeringen vurdere om opplegget for reguleringene av grunnbeløpet bør justeres slik at det gir klarere verdisikring av opptjente pensjonsrettigheter i forhold til lønnsutviklingen. Flertallet vil på samme tid understreke at fleksibiliteten i drøftingene må sikres.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader og forslag om å utrede et nytt pensjonssystem med større grunntrygghet for alle.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget har fastsatt retningslinjer for den årlige regulering av grunnbeløpet. Det er viktig at grunnbeløpet justeres slik at minstepensjonistenes inntektsnivå sikres. Disse medlemmer mener det ved de årlige reguleringer også må kunne foretas andre justeringer i ytelsene til pensjonistene enn regulering av grunnbeløpet. Det er viktig at funksjonshemmedes og eldres organisasjoner sikres innflytelse i de årlige drøftingene med staten om grunnbeløpsreguleringen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil peke på den underregulering av grunnbeløpet som har funnet sted gjennom mange år. Dersom det skal være mulig å opprettholde tilliten til folketrygden, må reguleringen for fremtiden skje i tråd med inntektsutviklingen for øvrig i samfunnet slik at G representerer en realistisk beregningsfaktor i systemet.

7.2.2 Pensjoneringsalder og fleksibilitet

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, vil vise til at 2/3 av den yrkesaktive befolkningen har adgang til fleksibel pensjonsordning fra de er 64 år gjennom AFP (avtalefestet pensjon). I privat sektor finansierer arbeidsgiverne 60 prosent av pensjonsutgiftene samt et AFP-tillegg. Staten bidrar med 40 prosent av pensjonsutgiftene. For dem som benytter seg av ordningen, gis det pensjonsopptjening for de årene en benytter AFP. Utover dette gjelder skattebegrensningsregelen og lav trygdeavgift som for pensjonister, men det gis ikke særfradrag.

       Tilsvarende er det mulig i en del yrker å øke pensjoneringsalder til etter fylte 67 år. Flertallet vil også understreke at mange ønsker å være i arbeid lengst mulig og at fleksible pensjonsordninger ikke må utformes slik at de kan benyttes til å presse enkelte ut av arbeidslivet. Flertallet mener videre at det er formålstjenlig å oppheve regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke må overstige tidligere arbeidsinntekt for å stimulere flere i gruppen 67 til 70 år til å bli værende i arbeid.

       Flertallet mener at de grunnleggende prinsippene om opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden fungerer etter hensikten.

       På grunn av den forventede utviklingen, hvor stadig færre personer vil finansiere stadig flere, mener et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, det ikke er riktig med en lavere generell pensjonsalder. Dette flertallet vil også peke på at den gjennomsnittlige avgangsalderen i dag er om lag 61 år, og det er et mål å heve den generelle avgangsalderen.

       Dette flertalet viser til viktigheten av å legge vekt på arbeidslinja som hovedstrategi, også i aldersgrensespørsmål. I tillegg er det viktig å støtte opp om en høy aldersnorm for å øke gjennomsnittlig avgangsalder.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ønsker å få utredet konsekvenser av større grad av fleksibilitet i avgang fra yrkeslivet. Det gjelder såvel tidspunkt for når man slutter, som mulighetene for å kombinere arbeid og pensjon. En bør også utrede konsekvenser av at fleksibiliteten knyttes til særskilte grupper. Slitne eldre med lang yrkeskarriere kan ha behov for å gå av med pensjon før fylte 67 år, eller kombinere lettere/mindre arbeid og delpensjon. Dette har vært et hovedsiktemål bak AFP-ordningen, som gjelder fra fylte 64 år.

       Det kan være behov for mer særskilte ordninger for spesielt belastede yrkesgrupper. Samtidig er det ønskelig å stimulere til at flere eldre kan fortsette lenger i arbeid, på hel- eller deltid. Det kan også bli et økende antall eldre yrkesaktive framover som kan ha helse og en arbeidssituasjon som gjøre det mer ønskelig og aktuelt å fortsette i arbeid på heltid eller deltid etter fylte 67 år.

       Flertallet mener at det er viktig å se folketrygden, AFP og supplerende tjenestepensjoner og egne pensjonsordninger i sammenheng.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på at målet er å stimulere til høyere snarere enn lavere gjennomsnittlig pensjoneringsalder.

       Dette flertallet ber Regjeringen utrede alternativer for mer fleksible pensjonsordninger for personer i alderen 64-70 år. Folketrygdens pensjonsalder på 67 år skal fortsatt være den normale pensjonsalderen. Et alternativ kan for eksempel utformes slik at den gir høyere pensjon ved lang yrkeskarriere og sent uttak, og lavere pensjon ved tidlig uttak og kort yrkeskarriere. Alternativene bør ikke føre til merutgifter for folketrygden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede fordeler og ulemper ved innføring av en fleksibel pensjonsordning for personer mellom 64 og 70 år, både hva angår avgangstidspunktet og muligheten til kombinasjon pensjon/arbeid. Eventuelle endringer forutsettes ikke å øke belastningen på folketrygden. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det vil være nødvendig med en harmonisering av folketrygden, TPES og EPES slik at man kan tegne egne pensjonsforsikringer for å kompensere for inntektsbortfallet hvis man velger å gå av tidligere enn den generelle pensjonsalder. Endring av besteårsregelen vil være et viktig moment for å kunne gjennomføre en slik endring, og en mer livsløpsbasert opptjening gir større mulighet for den ønskede fleksibilitet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det burde vært mulig med større grad av fleksibilitet i avgangen fra yrkeslivet. Det gjelder såvel tidspunkt for når man slutter, som mulighetene for å kombinere arbeid og pensjon. Svakheten ved den fleksibilitet man har i dag, er det forhold at den ikke gjelder alle. AFP-ordningen gjelder i NHO/LO-området og bare for lønnstakere, hovedsakelig ansatte i offentlig sektor og større bedrifter. De fleste ansatte i bedrifter utenfor dette området har ikke mulighet til fleksibel avgang uten at arbeidsgiver betaler hele pensjonsutgiften. En ordning som det offentlige er med og betaler, burde ikke være ekskluderende for så store grupper som den i virkeligheten er.

       Disse medlemmer mener at det bør utredes en generell fleksibel avgangsalder. Det er viktig i en slik sammenheng å legge inn økonomiske incitamenter som gjør det interessant å stå lengst mulig i arbeid. Ordninger som bidrar til fleksibilitet, må medføre en kostnad i forhold til pensjonsutbetaling for den enkelte som velger å ta ut pensjon tidlig, ved at man får en lavere årlig pensjon. For dem som velger å stå lenger i arbeid, vil det da bli en høyere årlig pensjon, ved at det vil bli flere år å innbetale folketrygdpremie og færre år å ta ut pensjonen på. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til en del interessante trekk ved den svenske modellen. Slik dagens pensjonsordninger, både folketrygden og tjenestepensjonsordningene, er organisert, vanskeliggjøres en fleksibel pensjonsalder uten at det medfører store merkostnader for folketrygden eller bedriftene. For selvstendig næringsdrivende vil det være særlig viktig at EPES-regelverket tilpasses slik at EPES kan nyttes ved en ordning med fleksibel pensjonsalder.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig å ha et fleksibelt pensjonssystem som gir arbeidstakerne større mulighet til å kombinere arbeid og pensjon fram til pensjonsalder. Et første skritt må være å gi alle arbeidstakere, også selvstendig næringsdrivende, mulighet til å ta ut pensjon fra samme tidspunkt som til enhver tid gjelder for AFP-ordningen.

       Disse medlemmer viser til at stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Magnhild Meltveit Kleppa våren 1995 fremmet et privat forslag som bl.a. innebar adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i forbindelse med behandlingen i finanskomiteen uttalte en samlet komité følgende:

       Disse medlemmer viser videre til at i dag kan arbeidsledige eldre motta dagpenger sammenhengende fra 60 1/2 til 67 år. Disse medlemmer mener det ikke er noen heldig situasjon at eldre skal være henvist til å motta dagpenger over så lang tid. Arbeidsledige over 60 år vil være blant dem som har minst mulighet til å få seg nytt arbeid. Etter disse medlemmers mening vil mulighet til førtidspensjon innebære en mer verdig avgang fra yrkeslivet. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at Regjeringen i for stor grad retter søkelyset og tiltakene inn på å stimulere eldre til å fortsette i arbeid så lenge som mulig. I altfor liten grad drøftes hvorvidt denne linja kan bidra til å forverre situasjonen for ungdom og andre som faller utenfor arbeidsmarkedet. Langtidsledige og unge arbeidssøkere avspises i dag for lettvint med arbeidsmarkedstiltak og utdanningstilbud.

       Disse medlemmer går inn for å utrede mulighet for fleksibel pensjonsalder mellom 60 og 70 år som innebærer høyere pensjon jo senere pensjoneringstidspunkt. En slik ordning kan erstatte dagens AFP-ordning. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede mulighet for fleksibel pensjonsalder mellom 60 og 70 år innrettet slik at det utbetales høyere pensjon jo senere avgangsalder. »

       Disse medlemmer går på denne bakgrunn imot Regjeringens forslag om endring i avkortingsreglene på pensjon for personer i aldersgruppen 67 til 70 år.

       Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet tidligere har foreslått at personer over 60 år som har gått 80 uker på dagpenger, skal ha rett til førtidspensjonering. Det er uverdig at eldre personer som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, skal være uten tilbud om en trygdeordning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det er stor forskjell på hvor arbeidsfør den enkelte arbeidstaker er, når vedkommende kommer opp i 60-årsalderen. Det gjenspeiles bl.a. i at gjennomsnittlig avgangsalder i dag er 61 år. Disse medlemmer legger stor vekt på at eldre arbeidstakere ikke skal presses ut av arbeidslivet. Samtidig må regelverket være slik at eldre utslitte arbeidstakere har mulighet for å få førtidspensjon.

       Disse medlemmer vil peke på at det for en del vil være en god løsning å trappe ned yrkesaktiviteten over tid. Det er nå innført en ordning med tidskonto for foreldre i de første leveårene til barna. En tidskonto for eldre kunne for eksempel bety at arbeidstakere over 60 år fikk mulighet til å redusere yrkesaktiviteten mot å fortsette noe lenger i arbeid enn til normal pensjoneringsalder på 67 år.

       Disse medlemmer synes ikke departementet gir god begrunnelse for å avvise en slik ordning i meldingen, og mener dette bør utredes nærmere. Mulige problemområder og alternative kombinasjonsløsninger for en tidskontoordning bør vurderes. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede en tidskonto for eldre arbeidstakere som gjør det mulig å kombinere arbeid og trygd fra 60 år og oppover. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig med Regjeringen i at det bør gjøres mer attraktivt å kombinere arbeid og trygd etter fylte 67 år, og støtter forslaget om å oppheve regelen om at summen av pensjon og trygd ikke må overstige tidligere arbeidsinntekt. Dette medlem mener imidlertid at friinntektsgrensen før avkorting av pensjon bør settes høyere enn det Regjeringen foreslår, og vil tilrå at den settes til 2 G. Avkortingen deretter kan være 50 % som nå.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet ønsker større fleksibilitet i pensjonssystemene enn det som er tilfelle i dagens oppbygging, med en fast aldersgrense på 67 år. Muligheter til å avslutte sin yrkesaktive innsats tidligere eller stå lenger i arbeid bør bli mulig. Ytelsene tilpasses den reelle pensjonsalder ut fra en normal på 67 år.

7.2.3 Besteårsregelen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at besteårsregelen gir en bedre opptjening av tilleggspensjon særlig for grupper som har et avbrudd eller kommer sent i gang med yrkeskarrieren. Det samme gjelder ofte kvinner som har deltidsarbeid pga. hjemmeboende barn i skolealder. Kvinners endrede yrkesløp og innføring av pensjonspoeng for omsorgsarbeid kan ha ført til at besteårsregelen kan gi endrede fordelingsvirkninger som det er viktig å få belyst.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at tilleggspensjonen i folketrygden skal sikre at den økonomiske forskjellen mellom inntekt som yrkesaktiv og pensjonist ikke blir for stor. Besteårsregelen innebærer at avgiftsinnbetalingen for de 20 beste årene bestemmer nivået på tilleggspensjonen. Dette sørger for at de som har varierende inntekt gjennom yrkeslivet, f.eks. kvinner og langtidsutdannede, får en folketrygdpensjon som tar hensyn til den levestandard de har opparbeidet seg. Dette er en grunn til at mange kvinneorganisasjoner har vært motstandere av å utvide eller oppheve besteårsregelen. Disse medlemmer peker imidlertid på at innføring av rett til pensjonspoeng for omsorgsarbeid ikke lenger gjør kvinnenes mulighet til å opptjene full tilleggspensjon avhengig av besteårsregelen. Den gruppen som sannsynligvis har mest å tape på endringer i besteårsregelen, er personer med svært varierende inntekt gjennom yrkeskarrieren med høyest inntekt mot slutten av yrkeslivet.

       Disse medlemmer vil på den annen side peke på at besteårsregelen i dag bidrar til at det er begrensninger på hvilke endringer det er mulig å foreta i pensjonssystemet. Regelen bidrar til at det ved fondsbasert finansiering av tilleggspensjonene blir vanskelig å åpne for individuelt å bestemme plassering av midlene, slik den svenske pensjonsreformen innebærer. Besteårsregelen er også det vesentligste hinder for at man kan innføre en rettferdig ordning når det gjelder deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse etter langvarig ekteskap. Mangelen på muligheter til å dele pensjonsrettigheter på en mer rettferdig måte, rammer i det alt vesentlige kvinner. Slik deling av pensjonsrettigheter tidligere ektefeller imellom må være kostnadsnøytral i forhold til folketrygden. Disse medlemmer vil også peke på at besteårsregelen er et hinder for å kunne innføre en mer fleksibel avgangsalder, eventuelt deltidspensjonering fra arbeidslivet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener de negative og positive konsekvensene av en endring av besteårsregelen bør utredes og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede fordelingsmessige og økonomiske konsekvenser av å utvide eller oppheve besteårsregelen, spesielt med hensyn til kvinneperspektivet, pensjonspoeng for omsorgsarbeid, innføring av deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse etter langvarig ekteskap og fleksibel pensjonsalder. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at besteårsregelen gjør at nivået på den enkeltes tilleggspensjon blir høyere enn om alle inntektsår hadde tellet like mye. Dette har stor betydning for foreldre som har arbeidet deltid en del år for å kunne være mere hjemme med barna. Uten besteårsregelen ville disse, hovedsakelig kvinner, fått en sterkt redusert pensjon. Hensynet til dem som vil få lavere pensjoner hvis besteårsregelen fjernes, gjør at disse medlemmer ikke kan støtte at regelverket på dette området endres nå. Det er viktig at pensjonssystemet har regler som på denne måten ivaretar variasjoner i yrkesaktivitet, arbeidsledighet og utdanningslengde.

7.2.4 Pensjon til ektepar og samboende pensjonister

       Det er ennå ikke likebehandling av samboende og gifte eldre når det gjelder trygdemessige forhold. Komiteen slutter seg til forslaget om at det nedsettes et utvalg for å foreta en bred gjennomgang slik at det blir mer rettferdig når det gjelder ordninger for samboere og ektefeller.

       Utvalget forutsettes å utrede de problemstillinger samboerskap reiser med hensyn til rettigheter, ytelser og forpliktelser. Utvalget bør gi en prinsipiell vurdering av å likestille ulike grupper samboere med ektepar, både med hensyn til de privatrettslige forhold samboere imellom og de offentligrettslige forhold.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har som utgangspunkt at samboende pensjonister ikke må favoriseres i forhold til ektepar med hensyn til pensjons- og trygderettigheter. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det i 1994 ble gjennomført en omlegging av regelverket etter « svensk modell » slik at samboere som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har hatt felles barn, får de samme trygderettigheter som ektepar. Disse medlemmer vil vise til at det nylig er innført en ordning med egenerklæring for enslige forsørgere dersom det skal utbetales forhøyet barnetrygd. Disse medlemmer vil be Regjeringen vurdere om det etter samme mønster kan innføres krav om egenerklæring for pensjonister som skal ha utbetalt full grunnpensjon.

       Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre krav om egenerklæring om at man er enslig som grunnlag for å få utbetalt full grunnpensjon slik at det blir likebehandling av gifte og samboende pensjonister med hensyn til pensjon. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknader i B.innst.S.nr.I (1992-1993) der Sosialistisk Venstreparti gikk inn for en gradvis utjamning av pensjonsytelsene til ektepar i forhold til trygdenivået for samboende pensjonister.

       Dette er i tråd med tidligere merknader og forslag fra Sosialistisk Venstreparti. I den sammenheng vil dette medlem vise til Stortingets behandling av trygdeoppgjørene i Innst.S.nr.157 (1990-1991) og i Innst.S.nr.212 (1991-1992).

       Dette medlem vil legge til grunn en individbasert ordning for en pensjonsreform. Det må derfor skje en opptrapping av ytelsene for pensjonistektepar for å oppnå likestilling for samboende. En opptrapping av satsene for særtillegget mener dette medlem er nødvendig og ser dette som et viktig ledd i å likestille gifte og samboende.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti en rekke ganger har tatt opp forskjellsbehandlingen av gifte og samboende pensjonister i trygdesystemet. Det er urettferdig at samboende skal ha en lovmessig rett til å motta 2 fulle grunnbeløp når gifte får 1,5 til sammen. Dette betyr at samboere får ca 20.000 kroner mer i pensjon enn ektepar.

       Dette medlem mener det må bli slutt på at samboende pensjonister skal ha rett på høyere pensjon enn gifte pensjonister. Den enkleste og minst kontrollkrevende måten å løse dette på, er ved å la alle få lik alderspensjon når det gjelder grunnbeløp og særtillegg. Kristelig Folkeparti er imidlertid villig til å finne mellomløsninger som betyr at gifte får høyere ytelser og samboere lavere ytelser. Det viktigste er å få en lovendring som innebærer at ikke samboere har lovfestet rett til høyere pensjonsytelser enn gifte. Kontrollproblemene kan løses ved en egenmelding slik det gjøres i forhold til barnetrygd for aleneforsørgere som har en samboer.

       Dette medlem viser til at OECD har anslått grunnutgiftene i et topersonhushold til om lag 1,7 ganger høyere enn for en enpersonhusholdning som gjennomsnitt. Grunnbeløpet i folketrygden må kunne sies å skulle dekke grunnutgiftene. Grunnbeløpet for et ektepar til sammen bør derfor minst være på 1,7 G for å ivareta dette. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendring som vil gi hver ektefelle en grunnpensjon på 85 % av grunnbeløpet i folketrygden. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at den forskjellsbehandling som fremdeles skjer mellom gifte og samboende pensjonister, må opphøre, og dette medlem vil, på nytt, fremme følgende forslag om full likestilling mellom disse grupper:

       « Full likestilling mellom gifte og samboende pensjonister oppnås over 2 år ved å øke grunnbeløpet til 87,5 % av G og særtillegget til 58,6 % av G i 1996 og tilsvarende opp til 100 % og fullt særtillegg fra 1997. »

7.2.5 Pensjonsrettigheter ved skilsmisse

       Komiteen merker seg at en stor andel av dagens minstepensjonister er kvinner. Dette bildet vil forandre seg etterhvert som stadig flere kvinner vil opptjene pensjonspoeng med rett til tilleggspensjon, og færre vil derfor bli minstepensjonister. En gruppe kvinner som imidlertid fortsatt vil komme dårlig ut, er de som skilles etter et langvarig ekteskap i godt voksen alder og ikke har tjent opp pensjonspoeng utover minstepensjon.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil slutte seg til Regjeringens forslag om endringer i ekteskapsloven for å ivareta hensynet til denne gruppen kvinner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å sikre bedre ordninger for kvinner som blir skilt etter mange års ekteskap uten at de har tjent opp pensjonsrettigheter utover minstepensjon. Så lenge tidligere ektefelle lever, kan det være en løsning å ivareta denne gruppens behov ved endringer i ekteskapsloven. Når vedkommende dør, faller imidlertid en slik ytelse bort. Disse medlemmer mener derfor det bør finnes fram til en ordning som kan sikre en etterlatteytelse, og vil be departementet vurdere dette nærmere. En løsning kan være å la eventuelle gjenlevende ektefeller dele etterlattepensjonen i forhold til hvor mange år de har vært gift med avdøde.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning der gjenlevende fraskilt ektefelle får en viss andel av etterlattepensjon etter tidligere ektefelle, når ekteskapet har vart et visst antall år og gjenlevende har vært hjemmearbeidende størstedelen av ekteskapet. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser også til at kvinner i stor grad har deltidsjobb med lav betaling, og at deres innbetalinger til folketrygden gir liten uttelling i form av pensjonsytelser.

       Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen gjennom Velferdsmeldingen ikke følger opp med en mer rettferdig fordeling som tilgodeser det viktige omsorgsarbeidet som kvinnene i stor grad har utført. Disse medlemmer går imot forslaget til innstramming av etterlattepensjonen. Disse medlemmer viser til at kvinner i gjennomsnitt lever 6 år lenger enn menn, så det blir i hovedsak kvinner som rammes av denne innstrammingen.

       Disse medlemmer viser til forslaget om endringer i ekteskapsloven for å trygge skilte kvinners økonomi i pensjonisttilværelsen. Disse medlemmer mener dette ikke er en tilfredsstillende løsning for denne gruppen, og går isteden inn for en ordning med deling av pensjonsrettigheter.

       Disse medlemmer mener at det er viktig at det foretas en utredning for å komme fram til en mer rettferdig ordning med hensyn til trygderettigheter for ektepar og samboere. Nye samlivsformer betyr nye utfordringer for trygdesystemet. Disse medlemmer mener at samboere og ektefeller må gis lik pensjon, men den totale fordelingspolitikken må fortsatt ta hensyn til at det koster mer å være enslig og ha en egen bopel.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at fire stortingsrepresentanter fra Høyre i Dok.nr.8:10 (1993-1994) fremmet forslag om deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse. I dette dokumentet ble det skissert tre ulike metoder for å få til en slik deling av pensjonsrettigheter. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen anbefaler at man gjennomfører endringer i ekteskapslovens bestemmelser om kompensasjon for skilte ved å innføre en ny kompensasjonsregel hvor hovedregelen skal være at det kan fastsettes bidrag uten tidsbegrensning ved skilsmisse etter langvarig ekteskap. Disse medlemmer vil påpeke at en slik lovendring kan bidra til en noe bedre økonomisk situasjon for de kvinner som har arbeidet lenge med omsorg for felles barn og i hjemmet for øvrig, hvis en skilsmisse oppstår sent i ekteskapet.

       Disse medlemmer vil likevel understreke at formålet med å innføre en slik lovendring må være å styrke denne muligheten i forhold til gjeldende rett. Dette kan gjøres ved at det utarbeides klare forskrifter med hensyn til hvilken lengde på ekteskap og størrelse på pensjonsforskjeller mellom ektefellene man har hatt til hensikt å nå gjennom lovendringen. Dette er viktig for å etablere en praksis hvor man ved skifte ved skilsmisse enkelt kan finne ut hvilke vilkår som ligger til grunn for at en slik kompensasjon skal gis. Med slike klare regler vil partenes advokater/rådgivere under skiftet lett kunne fastsette om vilkårene er oppfylt eller ikke, og man vil slippe å måtte gå veien om å etablere rettsfortolkning av lovparagrafen i opplagte tilfeller. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen ved fremleggelse av lovendringene å skissere klart hvilke tilfeller man ønsker å treffe.

       Disse medlemmer er enig i at deling av pensjonspoeng innenfor dagens pensjonssystem med en besteårsregel vil innebære at samfunnets fellesutgifter øker. For disse medlemmer er det en forutsetning at deling av pensjonsrettigheter utelukkende skal skje mellom de tidligere ektefellene, uten kostnad for folketrygden. Disse medlemmer vil i sin diskusjon om besteårsregelen be departementet utrede nærmere fordeler og ulemper ved å utvide eller fjerne besteårsregelen, bl.a. slik at deling av pensjonsrettigheter blir mulig.

7.2.6 Pensjonister med selvforsørget ektefelle

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, slutter seg til at det gjennomføres enkelte endringer for å bedre fordelingseffektene. I dag har de fleste pensjonister med selvforsørget ektefelle høyere pensjon enn pensjonister med ektefelle som også er pensjonist. Flertallet mener dette ikke er rimelig og mener derfor at grunnpensjonen for pensjonister med selvforsørget ektefelle bør reduseres fra 1 til 3/4G. Flertallet vil imidlertid understreke at de med lavest inntekt må skjermes, og at endringen kun skal gjelde nye pensjonister.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er skuffet over at Regjeringen nå foreslår en ny trygdeomlegging som ytterligere favoriserer samboere i forhold til gifte. En avkorting av grunnbeløpet for pensjonist med yrkesaktiv ektefelle vil bety ca 10.000 kroner mindre i pensjon for gifte, mens samboere ikke får noen reduksjon. Dette er en omlegging disse medlemmer ikke kan støtte.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen opprettholde dagens ordning uten avkorting av grunnbeløpet for pensjonist med yrkesaktiv ektefelle. »

7.2.7 Etterlattepensjon

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at behovet og begrunnelsen for etterlattepensjon i fremtiden vil reduseres som følge av at yrkesaktiviteten blant kvinner økte sterkt på 70- og 80-tallet, kombinert med gradvis effekt av ordningen med opptjening av pensjonspoeng for omsorg i hjemmet. Selv om yrkesaktiviteten blant kvinner i dag er langt høyere enn for en del år siden, vil likevel etterlattepensjon for en del kvinner gjøre det lite lønnsomt å være eller bli yrkesaktiv siden etterlattepensjonen avkortes mot egen arbeidsinntekt. Etterlattepensjonen kan m.a.o. i en del tilfeller hemme incentivene til yrkesaktivitet blant kvinner.

       Flertallet finner det rimelig at det vurderes en justering av regelverket i retning av at avdøde ektefelles tilleggspensjonsopptjening får mindre betydning. Dette som følge av at stadig flere kvinner har vært yrkesaktive og opparbeidet egen tilleggspensjon etter fylte 67 år.

       Flertallet foreslår at det nærmere vurderes justeringer av dagens regelverk for beregning av avledet tilleggspensjon både i det tilfellet hvor tilleggspensjonen beregnes som 55 % av avdødes tilleggspensjon, og i det tilfellet hvor tilleggspensjonen beregnes som 55 % av summen av egen og avdød ektefelles tilleggspensjon.

       Flertallet viser til at etterlattepensjonen ifølge regelverket skal graderes etter hvor stor inntekt man kan forvente at den gjenlevende vil skaffe seg. Lovens intensjon bør praktiseres slik at ikke etterlatte som har mulighet til arbeid, heller kan heve etterlattepensjon over mange år. Etterlattepensjon skal m.a.o. i utgangspunktet ikke være den måten som etterlatte i yrkesaktiv alder får sin inntekt på over lang tid.

       Flertallet viser til at situasjonen for etterlatte normalt vil være svært forskjellig avhengig av alder og derigjennom tidligere samlivsform. Middelaldrende og eldre kvinner, som har tilpasset seg en tradisjonell samlivsform som hjemmearbeidende, vil ofte ha dårligere mulighet til inntektsgivende arbeid enn yngre kvinner og menn som mister sin ektefelle. På denne bakgrunn mener flertallet det bør vurderes en form for aldersgradering av etterlattepensjonen slik at etterlattepensjon til yngre etterlatte kun kan ytes i et tidsbegrenset antall år. En slik eventuell endring av reglene for etterlattepensjon kan selvsagt kun gjelde nye tilfeller.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at regelverket om arvede tilleggspensjonsrettigheter sikrer at mange kvinner ikke blir minstepensjonister når de blir enker. Det vil fortsatt gå mange år før de fleste kvinner har opptjent egne store pensjonsrettigheter. Dagens regelverk gjør det mulig for dem å opprettholde noenlunde samme levestandard fordi om de blir alene. Det er rimelig at disse får del i de pensjonsrettigheter ektefellen har opptjent, og som de har gjort sin innsats for gjennom sitt arbeid i hjemmet. Regjeringens forslag om å redusere de arvede rettighetene fra 55 til 45 % av summen av begges tilleggspensjon, vil i stor grad ramme kvinner som bare har en liten tilleggspensjon. Disse medlemmer finner på denne bakgrunn ikke å kunne støtte Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil fremme følgende forslag:

       « Regelverket om arvede tilleggspensjonsrettigheter beholdes uendret, slik at ektefelle fortsatt arver 55 % av ektefellenes samlede pensjonsrettigheter. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil ikke gå inn for noen ytterligere reduksjon av ytelsene til pensjonister, slik som en reduksjon av etterlattepensjonen til 45 % av ektefelles og egenopptjent tilleggspensjon. Heller ikke kan dette medlem støtte en samordning mellom folketrygdens ytelser og yngre ektefelles arbeidsinntekt. Opptjente rettigheter må honoreres fullt ut selv om ektefellen er yrkesaktiv, da slike tiltak ellers vil kunne føre til en mindre gunstig vurdering av ekteskapet som institusjon og en oppfordring til valg av andre samlivsformer, noe dette medlem ville betrakte som meget uheldig for samfunnet som helhet.

7.2.8 Pensjonspoeng for omsorgsarbeid

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at dagens regelverk gjør at personer som velger å være hjemmearbeidende mens barna er små eller yter tyngende omsorgsarbeid, kan komme dårlig ut i trygdesystemet dersom de blir uføre. Regelverket for opptjening av pensjonspoeng innebærer at dersom uførhet inntreffer i omsorgsperioden og personen ikke har opptjent pensjonspoeng før omsorgsperioden startet, vil ikke vedkommende få medregnet mulige fremtidige pensjonspoeng.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at personer som mottar pensjonspoeng for omsorgsarbeid, får medregnet mulige fremtidige pensjonspoeng fram til pensjonsalder dersom uførhet inntreffer i omsorgsperioden. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at regelverk og kjønnsrollemønstre fører til at mange kvinner ikke blir godskrevet det pensjonsgrunnlag de burde, ut fra deres yrkes- og samfunnsinnsats. Kvinnene var fram til 1987 avskåret fra å bli tilkjent sin rettmessige andel av inntekt fra felles næringsvirksomhet. Likeså har kvinner både nå og tidligere større vanskeligheter med å fylle folketrygdens besteårsregel og kravene til opptjeningstid. Den nylig innførte ordningen med omsorgspoeng har ikke tilbakevirkende kraft og innebærer heller ikke full likestilling for arbeid som knytter seg til omsorg og pleie av barn, syke og eldre eller annen samfunnsnyttig ulønnet innsats.

       Disse medlemmer vil peke på at reglene for opparbeiding av tilleggspensjoner i folketrygden har vært diskriminerende i forhold til kvinner. Kvinner har i langt større grad utført ulønnet samfunnsinnsats som ulike omsorgsoppgaver. I tillegg har mange kvinner vært i deltidsstilling, noe som i liten grad gir uttelling i form av pensjonsytelser. Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt en ordning med pensjonspoeng for omsorgsarbeid, men ordningen ble ikke gitt tilbakevirkende kraft.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sitt forslag om å utrede et pensjonssystem som skal gi bedre grunntrygghet for alle.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at innføringen av ordningen med 3 pensjonspoeng for omsorg for egne barn og/eller pleietrengende familiemedlemmer vil bedre kvinners pensjonsytelser i framtiden. Mye tyder på at ikke alle som ville ha rett på slike pensjonspoeng for pleieomsorg, søker om det. Disse medlemmer mener det er viktig at rettighetene gjøres bedre kjent. Poengene bør kunne gis automatisk til alle som får forhøyet hjelpestønad, og til dem som mottar omsorgslønn.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener de som har omsorg for egne barn, bør få 3 poeng årlig fram til og med det år barnet fyller 9 år, altså i 3 år lenger enn det som nå gjelder. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av folketrygdloven som gir rett til 3 pensjonspoeng årlig for omsorg for egne barn fram til og med det år barnet fyller 9 år. »

       Dette medlem viser til at det bare er de som har omsorgsarbeid etter 1. januar 1992, som har mulighet til å bedre sine pensjonsrettigheter gjennom pensjonspoeng for omsorg. Dette gjør at det fortsatt vil ta mange år før kvinner flest har mulighet til å få pensjonsutbetalinger mer på linje med menn. Da Stortinget behandlet trygdemeldingen i 1989, fremmet Kristelig Folkeparti forslag om at det også måtte vurderes ordninger for dem som hadde hatt omsorgsarbeid tidligere, og som blir pensjonister de nærmeste årene. Dette forslaget fikk imidlertid bare Kristelig Folkepartis støtte. Dette medlem mener dette er en problemstilling som bør utredes nærmere og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede måter å bedre pensjonen for hjemmearbeidende som har hatt omsorgsarbeid også før 1992, og som blir pensjonister de nærmeste årene. »

7.2.9 Pensjoner til selvstendig næringsdrivende

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet legger stor vekt på at rammebetingelsene for selvstendig næringsdrivende og spesielt nyetablerere må være slik at denne type virksomhet ikke forhindres, men oppmuntres. Forholdet mellom den gevinst en etablerer kan oppnå dersom han eller hun lykkes, og den risiko etablereren løper dersom ting går galt, demper i dag nyskapningen og viljen til å satse på egen hånd.

       Disse medlemmer mener det er behov for en politikk for økt sysselsetting og verdiskapning i små og mellomstore bedrifter. Det er derfor viktig å redusere den risikoen den enkelte etablerer står overfor når han eller hun starter egen virksomhet.

       Disse medlemmer vil videre peke på at trygdesystemet generelt og pensjonssystemet spesielt er en del av det rammeverket som hemmer nyskapning og gründervirksomhet. De betydelige forskjellene mellom det offentlige sikkerhetsnettet for ansatte i offentlig eller privat virksomhet og det sosiale sikkerhetsnettet som tilbys dem som satser for å skape sin egen arbeidsplass, virker hemmende. Disse medlemmer ønsker at en del av de ubalanser som i dag eksisterer i trygdesystemet, bør utbedres. Herunder er det grunn til å se nærmere på innrettingen av sykelønnsordningen, dagpengerettigheter og pensjonsordningene. Disse medlemmer vil òg vise til sitt forslag om å gjøre TPES tilgjengelig også for mindre bedrifter og en bedre EPES-ordning for selvstendig næringsdrivende.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil slutte seg til at det er behov for en utredning av selvstendig næringsdrivendes forpliktelser og rettigheter i trygdesystemet, og med særlig vekt på overgangen fra selvstendig næringsdrivende til arbeidstaker.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at selvstendig næringsdrivendes manglende retter og plikter i folketrygden først og fremst skyldes den « rabattordningen » disse har hatt i trygdesystemet. Som følge av redusert innbetaling til folketrygden har mange selvstendig næringsdrivende isteden valgt private velferdsforsikringer/ordninger. Dette medlem ser imidlertid gode argumenter for å innfri selvstendig næringsdrivende flere retter og plikter i folketrygden og vil på denne bakgrunn støtte forslag om å få utredet konsekvensene av dette.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede mulige endringer i regelverket som kan redusere den sosiale risikoen i forhold til bortfall av velferdsgoder ved overgang fra å være ansatt til å bli selvstendig næringsdrivende, og for selvstendig næringsdrivende generelt. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til forslagene om endringer i ekteskapsloven som vil gi utvidet rett til ektefellebidrag. Flertallet ber om at Regjeringen i denne sammenheng også vurderer muligheter for rett til ektefellebidrag fra tidligere ektefelle i de tilfeller der den ene ektefellen ved skilsmisse overtar forretningsdrift som de har drevet sammen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at det sosiale sikkerhetsnettet også må ta hensyn til selvstendig næringsdrivende som gjennom sykdom kanskje må forlate virksomheten og omplasseres til annet arbeid. Intern omstilling til nye produksjoner gir ikke rett til rehabiliteringspenger. Hvis selvstendig næringsdrivende kommer opp i skilsmisse, gis det ingen dagpenger eller attføringspenger, slik at en kan ha en overgangsperiode til å bygge opp ny virksomhet eller endre driften.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede innføring av rett til dagpenger eller attføringspenger i inntil ett år for selvstendig næringsdrivende etter en skilsmisse, dersom næringsgrunnlaget bortfaller, og fremme et slikt forslag. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det gis samme rett til sykepenger og fødselspenger for selvstendig næringsdrivende som for arbeidstakere. »

8. Pensjonistbeskatning

8.1 SAMMENDRAG

       Som følge av spesielle regler for beskatning betaler pensjonistene i dag mindre skatt enn yrkesaktive på samme inntektsnivå. Reglene er i noen grad historisk begrunnet, men ifølge meldingen har argumentene for en skattemessig favorisering av pensjonister blitt svakere etter hvert som folketrygden er blitt utbygd og mange pensjonister dessuten har fått et betydelig omfang av supplerende inntekter, f.eks. gjennom tjenestepensjoner. Det framholdes at forskjeller i samlede levekårskostnader for pensjonisthusholdninger og husholdninger med yrkesaktive i årene framover vanskelig kan begrunne en skattemessig særbehandling av pensjonistene i samme omfang som i dag.

       Regjeringen legger til grunn at minstepensjonister uten andre inntekter enn pensjon, fremdeles skal være fritatt for skatt. En anser at redusert disponibel inntekt for pensjonister på dette inntektsnivået, vil stride mot sentrale fordelingspolitiske mål. Skattefrihet for minstepensjonister innebærer at skattereglene for pensjonister fortsatt må inneholde en avtrappingsregel som sikrer en gradvis tilnærming til mer ordinære skatteregler.

       Ut fra fordelingshensyn stilles det spørsmål ved om alder er et egnet kjennetegn for skattemessig særbehandling når utviklingen innebærer at pensjonistenes økonomi blir betraktelig bedre. Regjeringen mener dette endrer grunnlaget for å ha særskilte skatteregler for pensjonister med midlere og høye pensjonsinntekter. Det påpekes at gjennomsnittspensjonene har steget, og at muligheten til økt poengopptjening i folketrygden fram til 2007 vil bidra til en sterk inntektsvekst for pensjonistgruppen. I tillegg har pensjonistene høyere formue enn tidligere, og flere har tjenestepensjoner i tillegg til ytelser fra folketrygden. Antall minstepensjonister er anslått å avta sterkt etter årtusenskiftet særlig som følge av kvinners økte yrkesdeltakelse fra 1970-tallet.

       Særfradrag, lav trygdeavgift på pensjonsinntekt m.v. og en særskilt skattebegrensningsregel er i dag regler som gir mindre skatt for pensjonister sammenlignet med lønnstakere på samme inntektsnivå. Endring i særfradrag og trygdeavgift påvirker den disponible inntekt for pensjonister med midlere og høyere inntekter. En stadig større andel av pensjonistene vil tilhøre disse gruppene. Regjeringen vil legge til grunn at skatten for pensjonister med midlere og høyere inntekter i større grad bør tilnærmes skatten for lønnstakere med tilsvarende inntekter. Det understrekes at større grad av likebehandling kan bidra til å sikre grunnlaget for den framtidige velferden og ha rimelige fordelingseffekter.

       Uførepensjonister som har større utgifter knyttet til uførheten, kan bli berørt av skatteendringer. Ved endringer i skattereglene vil Regjeringen utforme et opplegg med kompensasjon gjennom satsene for grunn- og hjelpestønad for denne gruppen som i samlet kostnad svarer til merinntektene ved skatteendringene. Det framholdes at dette også vil bidra til en bedre målretting av ytelsene til disse uførepensjonistene.

       Regjeringen legger til grunn at omlegginger i pensjonistbeskatningen skal skje gradvis for å unngå brå endringer i disponibel inntekt.

8.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil vise til finanskomiteens innstilling til Revidert nasjonalbudsjett for 1991 hvor en samlet komité uttaler:

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at dagens skattemessige favorisering av pensjonister i noen grad er historisk betinget fordi trygdesystemet tidligere var dårlig utbygget. Etter utbyggingen av folketrygden har pensjonistenes inntekter økt sterkt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at dette forholdet, samtidig som stadig flere pensjonister mottar tilleggsytelser f.eks. fra tjenestepensjoner, svekker begrunnelsen for en skattemessig favorisering av pensjonsinntekter. Disse medlemmer peker på at skattlegging av pensjonister også må sees i sammenheng med utbyggingen av tiltak og tilbud for den eldre befolkningen som omsorgsboliger, sykehjem og utbyggingen av hjemmebaserte tjenester.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at veksten i pensjonistenes kapitalinntekter har økt med over 10 % pr. år i perioden 1982 til 1990. Dette kan tyde på at pensjonistene opparbeider seg stadig større private formuer og dermed større skatteevne.

       Framskrivninger viser at det er store utfordringer knyttet til å opprettholde vårt velferdssystem utover i neste århundre. Pensjonsutbetalingene vil øke for den enkelte, både som følge av at stadig flere pensjonister har hatt mulighet til stadig lengre opptjeningstid, og av at stadig flere vil motta supplerende tjenestepensjon. Antallet minstepensjonister er tilsvarende anslått å avta etter årtusenskiftet som følge av kvinners økte yrkesdeltaking fra 1970-årene. Det vil også bli flere pensjonister pr. yrkesaktiv.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at en økende forsørgelsesbyrde for de yrkesaktive vil innebære en skjevere fordeling mellom generasjonene og fare for effektivitetstap gjennom bl.a. redusert arbeidstilbud som følge av økt skattebelastning. For å unngå slike virkninger må skattetrykket fordeles jevnere mellom yrkesaktive og pensjonister.

       Disse medlemmer slutter seg på bakgrunn av ovenstående til departementets vurdering om at det gradvis bør skje en større grad av likebehandling i beskatningen av pensjonister og lønnstakere for midlere og høyere inntekter. Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har foreslått noe nivå en skal starte en økt beskatning av pensjonister på. Det har heller ikke disse medlemmer. Disse medlemmer vil ta stilling til konkrete grenser når Regjeringen fremmer dette som sak for Stortinget.

       Disse medlemmer vil understreke at skattefritaket for pensjonister uten annen inntekt enn minstepensjon skal stå fast uavhengig av hvilke endringer som foretas. Disse medlemmer peker på at skattebegrensningsreglene hovedsakelig må videreføres som en konsekvens av dette. Disse medlemmer viser til at skattleggingen av pensjonister, utover skattebegrensningsregelen, fraviker skattlegging av yrkesaktive ved lavere sats på folketrygdavgift og særfradraget. Disse to elementene innebærer i 1995 en skattelette for pensjonister på om lag 3,9 mrd. kroner. I 2030 er den samlede betydningen av særfradraget og den lave trygdeavgiften anslått til knapt 8 mrd. kroner. Det er da ikke tatt hensyn til at pensjonistenes inntekter utover pensjon fra folketrygden kan øke utover dagens nivå.

       Disse medlemmer mener at endringer i pensjonistbeskatningen må skje gradvis. Det er viktig med stor grad av forutsigbarhet for den enkelte med hensyn til framtidig beskatning da uforutsigbarhet kan svekke tilliten til skattesystemet og påvirke f.eks. sparebeslutninger.

       Staten kan påvirke pensjonistenes økonomiske forhold både gjennom skattesystemet, systemet for opptjening av pensjonsrettigheter herunder samordning med andre tjenestepensjoner og nivået på den enkelte ytelse fra folketrygden. Disse medlemmer mener derfor at systemet for skattlegging av pensjonister må ses i sammenheng med folketrygdens ytelser.

       Disse medlemmer viser til at uførepensjonister med store utgifter knyttet til uførheten kan rammes av en skatteutjamning. Disse medlemmer mener at Regjeringen i så fall må utforme et opplegg med kompensasjon gjennom satsene for grunn- og hjelpestønad for denne gruppen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at skattesystemet har en viktig rolle å spille i fordelingspolitikken. Disse medlemmer støtter ikke Regjeringens regneeksempel om økt skatt for pensjonister. Disse medlemmer viser til at dette vil føre til økt skatt på pensjonsinntekter utover 125.100 kroner for enslige og 193.300 kroner for ektepar.

       Disse medlemmer går inn for endringer i skattesystemet som innebærer å innføre et høyere bunnfradrag for alle og skjerpet skatt for dem med høyere inntekter. Det må omfatte alle skattytere.

       Disse medlemmer viser til at det særlig er tre forhold som tilsier skattemessig forskjellsbehandling av pensjonister: at det er betalt inntektsskatt ved oppsparing av pensjon, og at pensjonister ofte har økte utgifter i forhold til bl.a. medisiner og helse- og omsorgstjenester, og at pensjonistenes trygdeavgift ikke skal dekke opptjening av framtidige pensjoner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre avviser økt beskatning av dagens pensjonister som et virkemiddel for å løse finansieringen av de fremtidige velferdsordningene. Disse medlemmer vil påpeke at økt pensjonistbeskatning vil svekke pensjonistenes økonomi og svekke deres evne til økonomisk å ta vare på sin egen alderdom. Større grad av skattemessig likebehandling mellom pensjonister og lønnstakere bør skje ved å redusere beskatningen av inntekt for lønnstakere.

       Disse medlemmer mener det ikke burde overraske noen at stadig flere pensjonister får en romsligere økonomi. Dette er en riktig og villet utvikling. Det er en følge av at stadig flere kommer til å få full opptjening i folketrygden. Disse medlemmer avviser Regjeringens angrep på den bedrede pensjonistøkonomien fordi det er et angrep på opptjente rettigheter. Disse medlemmer avviser også at det brukes fordelingspolitiske argumenter for å øke beskatningen av pensjonister med midlere og høyere inntekter.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Regjeringens forslag i velferdsmeldinga om skatteskjerpelser for dem med relativt lave pensjonsinntekter. Sosialistisk Venstreparti kan ikke støtte et slikt opplegg.

       Dette medlem mener at den viktigste årsak til mangelfull omfordeling gjennom skattesystemet, er ulik beskatning av arbeids- og kapitalinntekter i tillegg til lave satser på beskatning av høye formuer. Virkningene av denne skjevfordelingen gir seg ekstra store utslag for grupper av pensjonister, ettersom kapitalopphopningen ofte er større her enn blant yngre mennesker i en etableringsfase.

       Men også i framtida vil det være store forskjeller mellom ulike grupper pensjonister, mellom dem som eier kapital og formue og som har tilleggsinntekter utover folketrygden, og dem som ikke har. Samtidig er også utgiftsnivået på grunn av sykdom og omsorgsbehov ulikt. Det er disse forskjellene skattesystemet må kompensere for.

       Dette medlem vil i den forbindelse holde fast ved skatteevneprinsippet - et prinsipp som kan sammenfattes på følgende måte:

       Særfradraget er innført i skatteloven utfra skatteevneprinsippet.

       Dette medlem mener at et mer rettferdig skattesystem vil måtte utjevne forskjeller etter skatt gjennom økt kapitalbeskatning og høyere minstefradrag.

       Dette innebærer at Sosialistisk Venstreparti ønsker en motsatt kurs av det Regjeringen tar til orde for i meldingen: nemlig å utvide dagens ordning med et høyere minstefradrag fra bare å gjelde pensjonister til å gjelde alle. Dette vil samtidig gi en radikalt bedre fordelingseffekt også mellom generasjonene.

       I tillegg vil Sosialistisk Venstreparti arbeide videre for at skatt på sykdom reduseres.

       Dette medlem vil for øvrig vise til B.innst.S.nr.I (1995-1996) der Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å skjerpe formuebeskatningen.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti kan ikke støtte Regjeringens forslag om økt beskatning av pensjonister. Det er flere forhold som tilsier at pensjonister bør ha en lavere beskatning enn lønnsmottakere. Overgangen til pensjonsalder innebærer en stor inntektsnedgang for de aller fleste, samtidig øker etterhvert utgiftene til hjelp i hjemmet og til helse- og omsorgstjenester. Det er også en gjengs oppfatning at pensjonistene gjennom betaling av trygdeavgiften som yrkesaktiv har vært med å betale utgiftene til sin pensjon. Dette medlem kan ut fra dette derfor ikke støtte en skjerpet trygdeavgift for pensjonister.

       Dette medlem viser til at skattebegrensningsregelen bl.a. ivaretar at minstepensjonister ikke skal betale skatt. Samtidig sikrer den at personer med lave tilleggspensjoner får en redusert skatt. På denne måten får alle pensjonister en større økonomisk trygghet for alderdommen. Det er derfor ikke aktuelt å fjerne denne regelen.

       Dette medlem vil peke på at Regjeringens regneeksempel innebærer en skatteskjerpelse for enslige pensjonister med en inntekt på ca 125.000 kroner og for ektepar med inntekt på ca 193.000 kroner. Dette betyr at pensjonister med forholdsvis lave pensjoner vil bli rammet av omleggingen. Dette kan ikke Kristelig Folkeparti støtte.

       Dette medlem kan imidlertid være villig til å vurdere en omlegging som betyr en noe større grad av skattemessig likebehandling av yrkesaktive og pensjonister når det gjelder høye pensjoner. Dette må i tilfelle innrettes slik at pensjonister som har en pensjon på størrelse noe over en maksimal folketrygdpensjon, ikke får mer skatt.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet legger til grunn at pensjonister med ytelser fra folketrygden skal beholde de skattefordeler de har i dag, under henvisning til at alle som går av med pensjon, får en reduksjon av sin tilvante inntekt på ca 30 %, mens de vanlige husholdningsutgifter, kommunale avgifter, vedlikeholdsutgifter er de samme og stadig økende. I tillegg kommer økte utgifter i forbindelse med medisiner og økt hjelpebehov. Et bortfall av de skattemessige fordeler pensjonister har i dag, vil vesentlig forverre problemene ved bortfall av vanlig arbeidsinntekt.

       Dette medlem vil henvise til at disse forhold ble lagt til grunn ved innføringen av lov om folketrygd, og det er disse forutsetninger dagens pensjonister og de som blir pensjonister i lang tid fremover, har bygget sin pensjonisttilværelse på. Dette medlem mener det vil være løftebrudd overfor denne gruppen å endre forutsetningene underveis.

       Dette medlem vil sterkt understreke at det kun er et lite mindretall av pensjonistene i dag - og i mange år fremover - som vil ha middels høye og høye inntekter.

       Dette medlem vil, når det gjelder tjenestepensjonsordninger, private og offentlige, samt private pensjonsforsikringer, gå inn for at innskudd i disse ordninger skal være fullt fradragsberettigede, og at utbetalingen skal skattlegges på vanlig måte som en kapitalinntekt.

9. Privat pensjonsforsikring: Momenter og bakgrunn fra offentlig tjenestepensjon og ordninger i andre land

9.1 SAMMENDRAG

       Regjeringen understreker folketrygdens rolle som grunnpilaren i de samlede pensjonsordningene, og at andre ordninger skal være supplerende til folketrygden.

       Det redegjøres for aktuelle problemstillinger knyttet til tjenestepensjonsordningene i andre land og spesielt om ordningene i Danmark og Sverige der det begge steder har vært foretatt omlegginger de seinere årene. I fire OECD-land, Danmark, Finland, Sveits og Sverige, er tjenestepensjonsordningene avtalebaserte og obligatoriske for arbeidsgivere som er omfattet av avtalen. I andre OECD-land er det, i prinsippet, frivillig for arbeidsgiverne om de vil ha slike ordninger. Ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger er mest vanlig, men innskuddsbaserte ordninger er dominerende blant annet i Australia og Danmark, og er ganske vanlig i USA. Resultatene fra en kartlegging i flere OECD-land viser videre at det i enkelte land er en trend vekk fra ytelsesbaserte til innskuddsbaserte ordninger. Gjennomgangen av systemer for tjenestepensjonsordninger internasjonalt viser ellers en stor variasjonsbredde. Dette gjelder både ordningenes omfang og utbredelse, og hvordan skattereglene er utformet. En viktig faktor som påvirker dette, er utformingen av det allmenne trygdemessige pensjonssystemet i offentlig regi.

       Offentlige tjenestepensjonsordninger i Norge skiller seg fra de private på flere måter. En viktig forskjell er at en i offentlig sektor har bruttoordninger, mens en i privat sektor har nettoordninger. I offentlig sektor garanteres 66 % av pensjonsgrunnlaget ved full opptjening. Denne pensjonen samordnes så med pensjon fra folketrygden. Tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor har en klar fordelingsprofil ved at bare 1/3 av inntekter mellom 8 G og 12 G er pensjonsgivende.

       Regjeringen mener at pensjonsnivået i de offentlige tjenestepensjonsordningene er akseptabelt. Det påpekes at selv om hovedreglene for samordning av tjenestepensjon med folketrygd er forholdsvis oversiktlige, medfører en rekke spesielle forhold samlet et komplekst regelverk. Det vises i denne sammenheng til Samordningslovutvalget.

       Det vises også til Lund-utvalget som har understreket behovet for å snu tendensen til stadig fallende yrkesdeltakelse i eldre aldersklasser, og få til en heving av gjennomsnittlig avgangsalder med tre år innen 2015. De offentlige ordningene som gir muligheter for tidlig avgang, har en viss betydning for gjennomsnittlig avgangsalder. Utenom pensjonering som følge av avtalefestet pensjon eller eventuell uførhet framholdes to forhold som bestemmer pensjoneringsalderen i offentlig sektor. Det gjelder for det første den generelle aldersgrensen på 70 år og de særaldersgrenser som gjelder bestemte grupper, og for det andre regelen om at en arbeidstaker kan gå av med offentlig tjenestepensjon inntil tre år før aldersgrensen dersom summen av tjenestetid og alder er 85 år eller mer (85-års regelen). Mulige tiltak for å øke avgangsalderen drøftes, blant annet å øke aldersgrensen for enkelte av særaldersgrensene, og/eller gjøre endringer i 85-årsregelen.

       For å underbygge Regjeringens satsing på arbeidslinja og for å oppnå større likhet med uførepensjonsordningen i folketrygden vil det bli foreslått enkelte justeringer i regelverket for å innvilge invalidepensjon i Statens Pensjonskasse. Justeringene går ut på at det innføres et krav til minste uføregrad i Statens Pensjonskasse på 20 prosent for å få innvilget uførepensjon, at bestemmelsen om at en kan fratre med invalidepensjon på grunn av alderssvekkelse oppheves slik det er gjort i folketrygden, og at attføring skal være forsøkt før uførepensjonering tilstås.

9.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen har merket seg at Regjeringen vil fremme forslag om enkelte justeringer i regelverket for innvilging av invalidepensjon og uførepensjon i Statens Pensjonskasse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke folketrygdens rolle som grunnpilar i de samlede pensjonsordningene, og at andre ordninger skal være et supplement til folketrygden. Flertallet viser til at offentlige tjenestepensjonsordninger skiller seg fra private blant annet ved at en i offentlig sektor har bruttoordninger, dvs. at ytelsen alene skal utgjøre en selvstendig pensjon, mens privat sektor i hovedsak har nettoordninger. Nettoordninger fungerer som tillegg til bruttopensjoner. Offentlige tjenestepensjoner i motsetning til private samordnes med folketrygden. Videre har offentlige tjenestepensjonsordninger en klar fordelingsprofil ved at bare 1/3 av inntekter mellom 8 G og 12 G er pensjonsgivende. Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering om at pensjonsnivået i de offentlige tjenestepensjonsordningene er akseptabelt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til behovet for å øke yrkesdeltagelsen også blant eldre. Disse medlemmer viser til at de offentlige ordninger som gir anledning til tidligavgang har en viss betydning for gjennomsnittlig avgangsalder. Dette gjelder spesielt ordningen med avtalefestet pensjon, uførepensjonering, den generelle aldersgrensen på 70 år, de særaldersgrenser som gjelder bestemte grupper og regelen om at en arbeidstaker kan gå av med offentlig tjenestepensjon inntil tre år før aldersgrensen dersom summen av tjenestetid og alder er 85 år eller mer. Disse medlemmer viser til at Stortinget gjennom behandlingen av Innst.S.nr.77 (1995-1996) gikk inn for å fjerne 68 år som særaldersgrense. Disse medlemmer peker på at det på lengre sikt kan være behov for en grundigere gjennomgang av særaldersgrensesystemet slik at de ulike ordningene bedre kan samordnes i tråd med målsettingen om økt avgangsalder. Disse medlemmer peker videre på at 85-års regelen kan virke begrensende på mobiliteten blant personer som mister pensjonsrettigheter ved å skifte stilling. Ordningen kan favorisere menn da den først og fremst kan nyttes av personer med lang og stabil yrkesaktivitet bak seg, og vil videre favorisere dem med særlig lave særaldersgrenser fordi alle betaler samme andel av pensjonsgrunnlaget i medlemsinnskudd. Disse medlemmer vil ikke nå ta stilling til eventuelle endringer i disse ordningene, og vil understreke at man ved eventuelle endringer må ta hensyn til behovet for overgangsordninger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker at folketrygden også i fremtiden vil være det viktigste elementet i det samlede pensjonssystem. Imidlertid vil disse medlemmer i større grad enn i dag legge til rette for gunstigere ordninger for privat pensjonssparing, og vil peke på at:

       Disse medlemmer vil understreke at de fellesfinansierte pensjonsordningene gjennom folketrygden er hovedstammen i dagens pensjonssystem, og at det fortsatt bør være en slik hovedstamme av obligatoriske pensjonsytelser. De frivillige private ordninger skal være et supplement for å gi en ekstra inntektssikring for pensjonister i pensjonstiden. Disse medlemmer vil vise til at da folketrygden ble innført, var forutsetningen at den skulle bestå av én del som ga grunntrygghet til alle - minstepensjonen - og én del som skulle bidra til å opprettholde levestandardnivået til den enkelte lønnsmottaker ved overgang til pensjonsalder. Disse medlemmer vil vise til at utviklingen i finansiering av og utbetaling fra folketrygden har bidratt til å styrke det grunnleggende sikkerhetsnettet ved at minstepensjonen er blitt oppregulert mer enn grunnbeløpet. Samtidig er opptjeningsrettigheter på de høyere lønnsnivå blitt redusert uten at innbetalingene er blitt redusert. Innbetalingen er tvert om blitt økt som et resultat av skatteendringer.

       Disse medlemmer har støttet denne utviklingen og har stått bak de fleste vedtak som har vært fattet. Det er viktig å ha et godt sikkerhetsnett gjennom minstepensjonen. Samtidig har det vært nødvendig å møte utfordringene med finansiering av folketrygden ved å justere ned kompensasjonsbeløpet for de høyeste inntektene noe. Innstrammingene i folketrygdens tilleggsytelser rammer først og fremst selvstendig næringsdrivende og ansatte i privat sektor som ikke har tjenestepensjon. Derfor er det nå viktig å beholde nivået på tilleggspensjonene. Disse medlemmer mener også det må legges vekt på at enkelte personer, spesielt kvinner, har en varierende tilknytning til arbeidsmarkedet. Deres mulighet til å bygge opp tilleggsytelser i alderdommen er knyttet til privat sparing.

       Disse medlemmer mener prinsipielt at alle nordmenn burde ha reelle muligheter til å sikre privat tilleggspensjon til pensjonsalder for å opprettholde tidligere levestandard. Etter disse medlemmers mening forsterker derfor nedjusteringen av folketrygdytelsene behovet for å bevare og utbygge gode, skattestimulerte ordninger både gjennom TPES og EPES.

       Disse medlemmer mener det er behov for å øke den totale sparing i Norge, og at sparing til pensjonsalder derfor bør stimuleres. En slik sparing er positiv både for den enkelte borger og for samfunnet som helhet. For samfunnet vil økt sparing innebære at det legges et bedre grunnlag for nasjonalt eierskap i norsk næringsliv. For den enkelte vil økt sparing innebære større handlefrihet som pensjonist.

       Disse medlemmer mener dagens regelverk for TPES og EPES er for rigid, og at det gir for liten fleksibilitet både på innbetalings- og ytelsessiden. Disse medlemmer mener det bør være mulig for den enkelte å velge mellom flere pensjonssparingsprodukter enn i dag. Disse medlemmer viser til at et flertall i Stortinget ved behandling av Revidert nasjonalbudsjett i 1995 gikk inn for å åpne for at også banker skal kunne levere pensjonssparingsprodukter med skattefradrag. En slik åpning for andre pensjonssparingsprodukter vil bidra til økt konkurranse, reduserte kostnader og en mulighet for den enkelte til å spare med andre investeringsprofiler og i eget valgt tempo.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke folketrygdens rolle som grunnpilar i de samlede pensjonsordningene, og at andre ordninger skal være et supplement til denne.

       Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen ikke foreslår noen større endringer av Statens Pensjonskasses organisering. Disse medlemmer vil peke på at det fortsatt bør være en diskusjon om Statens Pensjonskasse og de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene er organisert på en best mulig måte. I dag er Statens Pensjonskasse, som den eneste tjenestepensjonsordning i landet, ikke fondsbasert, men avhengig av årlige overføringer fra statsbudsjettet. Samtidig er de offentlige pensjonsordningene bruttoordninger, noe som bl.a. innebærer at man må gjennomføre et komplisert samordningssystem mellom folketrygden og de ulike offentlige pensjonsordningene.

       Disse medlemmer vil understreke at de har forståelse for at med den historiske bakgrunn de offentlige pensjonsordningene har, var dette en naturlig organisasjonsform da man innførte folketrygden. Dette innebærer likevel ikke at det ikke bør være en kontinuerlig diskusjon om hvorvidt dette også er ønskelig i fremtiden. Disse medlemmer vil derfor peke på at det bør vurderes om de offentlige pensjonsordningene bør gå over til å beregnes etter nettometoden på lik linje med private tjenestepensjoner.

       Etter disse medlemmers mening vil et slikt system ha flere fordeler. Det vil innebære at man kan fjerne det kompliserte samordningssystemet mellom folketrygden og de offentlige tjenestepensjonsordningene. Samordningsbestemmelsene gjør det svært vanskelig for den enkelte pensjonist å kontrollere om pensjonen er korrekt. Dessuten mener disse medlemmer at det ikke er åpenbart at offentlig ansatte automatisk skal kompenseres for eventuelle nedjusteringer i folketrygdens ytelser, slik at endringene i sin helhet belastes statsbudsjettet.

       Disse medlemmer vil understreke at ordningen med nettometode vil kunne innebære samme prosentvise mellomlegg fra den offentlige tjenestepensjonen for både lavtlønnsgrupper og høytlønnsgrupper innenfor offentlig sektor. I dag fungerer tjenestepensjonene primært som en høyere inntektssikring for høytlønnsgruppene fordi disse har en lavere kompensasjonsgrad i folketrygden enn i tjenestepensjonsordningen. Disse medlemmer vil som en konklusjon be Regjeringen legge frem forslag om at pensjon fra Statens Pensjonskasse går over til å bli en nettopensjonsordning som fondsbaseres.

       Disse medlemmer vil videre peke på at Regjeringen foreslår å øke opptjeningstiden i private pensjonsordninger, mens det ikke foreslås noen slik endring for de offentlige pensjonsordningene. Disse medlemmer kan ikke se at det finnes noen grunn til å behandle offentlige og private tjenestepensjonsordninger ulikt med hensyn til krav om antall opptjeningsår for full pensjon. En eventuell utvidelse av antallet år for full opptjening i de private pensjonsordningene bør medføre en tilsvarende økning i opptjeningstiden for de offentlige pensjonsordningene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet deler det syn at folketrygden skal være det grunnleggende, universelle pensjonssystem som skal sikre alle økonomisk livsgrunnlag i alderdommen. Dette medlem kan derfor ikke se noen grunn til å se private ordninger i sammenheng med folketrygden, eller at det skal være noe offentlig ansvar å regulere disse.

       Dette medlem er imidlertid av den oppfatning at private forsikringer og tjenestepensjonsordninger må kunne benyttes etter ønske og etter avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker uten offentlige reguleringer eller noen form for samordning med folketrygden eller andre offentlige ordninger. Investering i slike ordninger er etter dette medlems oppfatning samfunnsøkonomisk fornuftig fordi det bidrar til sparing, oppbygging av kapital og dermed arbeidsplasser og økt sysselsetting. I den grad slike ordninger skal gis skattefordeler, bør disse derfor ligge på innskuddene, mens utbetalingene kommer til beskatning på vanlig måte.

       Dette medlem ser på samordning mellom offentlige tjenestepensjonsordninger og folketrygden som rimelig så lenge den såkalte fiktivfordelen holdes utenfor samordningen, og rettigheter som ikke er opptjent i begge pensjonsordninger, ikke samordnes. Dette medlem viser til Samordningsutvalgets innstilling i NOU 1995:29 der et samlet utvalg går inn for at samordningsloven oppheves og bestemmelsene om samordning forenkles og tas inn i de respektive lover som berøres av dette området. Dette medlem vil støtte en slik utvikling med en betydelig forenkling av samordningen.

       Dette medlem forutsetter at de bestemmelser som i samordningsloven fører til at en deltidsstilling kan føre til utbetaling av høyere tjenestepensjoner enn en heltidsstilling pga. samordning med kun 50 % av G, blir endret i samsvar med vanlig oppfatning av rettferdighetsprinsippet.

       Dette medlem vil beholde Statens Pensjonskasse slik den er utformet i dag og vil ikke endre opptjeningstid eller pensjonsgrunnlag. Dette medlem er imidlertid enig i innføring av et krav til minste uføregrad på 20 % som en tilnærming til folketrygdens ytelser på dette området. For å motvirke bortfall av muligheter til å stå i inntektsgivende arbeid vil dette medlem støtte forsøk med hensiktsmessig attføring før invalidepensjon innvilges i Statens Pensjonskasse, for nye tilfeller.

10. Privat pensjonsforsikring: Regelverk og skattemessige vurderinger

10.1 SAMMENDRAG

       I kapitlet tar en opp de private tjenestepensjonsordningene og beslektede emner som egen pensjonsforsikring etter skatteloven og individuelle livrenter. Det vises til at en rekke problemstillinger i tilknytning til disse ordningene er blitt utførlig drøftet i Personforsikringsutvalgets utredning ( NOU 1994:6 ). Med basis i denne utredningen gis en kort beskrivelse av hovedkategorier av private pensjonsordninger i Norge som TPES (Tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven), EPES (Egen pensjonsforsikring etter skatteloven), kollektiv livrente i arbeidsforhold, individuell livrenteforsikring og individuell kapitalforsikring.

       Om TPES vises det til at det har vært en sterk vekst, og at Lund-utvalget har anslått at om lag 40 % av alle arbeidstakere i privat sektor var dekket av tjenestepensjonsordninger i 1992. Det foreligger ikke oversikt over hvor mange som har tegnet EPES i Norge, men Pensjonsforsikringsutvalget anslår omfanget til om lag 500.000 personer.

       Det redegjøres for foreliggende utredningsarbeid, for forslag til regelendringer for TPES som er blitt framsatt i 1992 og 1994 og for hovedkonklusjonene til Pensjonsforsikringsutvalget. Skattefavoriseringens omfang i TPES drøftes nærmere, og det gis enkelte typeeksempler for beregning av skattefordel ved pensjonssparing. Ulike begrunnelser for skattefavorisering av private pensjonsforsikringer drøftes nærmere basert bl.a. på Pensjonsforsikringsutvalgets behandling av spørsmålet og enkelte av høringsuttalelsene som ble avgitt til utvalgets innstilling.

       Det vises i meldingen til at Pensjonsforsikringsutvalget har konkludert med å tilrå fortsatt skattefavorisering av private pensjonsforsikringer. Regjeringen mener at en gjennomgang av de tradisjonelle argumentene, bl.a. hensynet til den samlede sparingen, de langsiktige investeringene og langsiktig eierskap i norsk næringsliv, ikke gir grunnlag for å skattefavorisere pensjonsforsikring. Regjeringen mener at Pensjonsforsikringsutvalgets hovedargument for å tilrå skattefavorisering, formynderargumentet, neppe heller kan tillegges særlig vekt ved vurderingen av dette spørsmålet.

       Ut fra en samlet vurdering vil likevel Regjeringen fortsatt legge til grunn at private pensjonsordninger skal kunne beholde skattefavoriseringen. Regjeringen viser i denne forbindelse spesielt til at TPES-ordningene er vel innarbeidet som tjenestepensjonssystem og til at kravet til stabile rammebetingelser er noe som nå må tillegges stor vekt. Regjeringen vil imidlertid stille klarere fordelingsmessige, samfunnsøkonomiske og forsikringsmessige solidaritetskrav til skattefavoriseringen.

10.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, peker på at skattefavoriseringen av private pensjonsordninger i stor grad er godt etablert. Spesielt er TPES-ordningene godt innarbeidet som tjenestepensjonssystem. Flertallet mener at ønsket om stabile rammevilkår for pensjonsforsikring bør tillegges vekt, og foreslår derfor fortsatt skattefavorisering av privat pensjonsforsikring.

       Et annet flertall medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at arbeidsgivers pensjonsbidrag er en del av arbeidstakernes arbeidsvilkår. Flertallet mener i denne sammenheng at arbeidstakerne bør sikres innflytelse over nivå på og utforming av de enkelte pensjonsordningene, og ber Regjeringen vurdere dette i samråd med partene i arbeidslivet.

       Dette flertallet viser til at privat pensjonsforsikring i dag favoriseres skattemessig sammenlignet med annen finansiell sparing. Dette går på tvers av skattereformens mål om størst mulig nøytralitet mellom ulike investeringsalternativ. Dette flertallet vil peke på faren for at dette fører til fortrengning av lønnsomme investeringer på grunn av et stort omfang av privat pensjonsforsikring.

       Dette flertallet mener at formynderbegrunnelsen for skattefavorisering ikke bør tillegges for sterk vekt spesielt når det gjelder TPES. Dette flertallet viser til at de arbeidsgivere som tilbyr TPES, i større grad enn privatpersoner vil vurdere langsiktige forpliktelser. Dette vil redusere faren for kortsynthet og irrasjonalitet i sparebeslutningene. Dette flertallet viser videre til at inntektsstatistikken og holdninger generelt til pensjonsspørsmål ikke gir hold til en påstand om kortsiktighet i folks sparebeslutninger. Dette flertallet vil understreke at folketrygden ivaretar slike hensyn ved at den er obligatorisk. En skattemessig favorisering av privat pensjonsforsikring vil også motvirke de fordelingspolitiske mål folketrygden ivaretar ved at det gis skattekreditt til dem som i utgangspunktet har de største pensjonsytelsene.

       Dette flertallet viser til at det er usikkert om skattefavorisering av privat pensjonsforsikring vil ha virkning på den samlede sparing i samfunnet, og om slik skattefavorisering vil stimulere til langsiktig eierskap i norsk næringsliv. Dette flertallet vil derfor ikke vektlegge disse hensyn ved vurderingen av spørsmålet om skattefavorisering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil understreke at tjenestepensjonsordninger og egne private pensjonsforsikringer er pensjonsordninger som supplerer folketrygden. Det er et viktige prinsipp at alle skal ha likeverdige muligheter til pensjonsopptjening uavhengig av arbeidsplass. Dette er dessverre ikke tilfelle i dag. Et ideelt siktemål vil være å gi alle grupper den samme mulighet til å bygge opp et gitt pensjonsnivå som gir en rimelig økonomisk sikkerhet for alderdommen. Disse medlemmer mener at skattesystemet bør brukes aktivt i denne sammenheng for å gi flere yrkesaktive stimulans til å investere i langsiktig sparing. På denne måten vil også arbeidstakere som ikke er tilknyttet tjenestepensjonsordninger, få mulighet til å opparbeide ytelser i tillegg til folketrygden.

       Disse medlemmer viser til at sparing til pensjon er en fornuftig kapitalplassering som prioriterer økonomisk sikkerhet framfor forbruk. En slik sparing er også sunt for nasjonaløkonomien og vil kunne skaffe tilgjengelig kapital til næringslivet. Fortsatt stimulans til ulike typer pensjonssparing og pensjonsforsikring har derfor mange gode begrunnelser.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at pensjonssparing med skattefradrag bare innebærer en utsettelse av skattebetalingen, idet pensjonene beskattes når de utbetales.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at veksten i sysselsettingen skjer i små og mellomstore bedrifter. Kvinner blir stimulert til å skape sin egen arbeidsplass gjennom etableringsstipend. I distriktene er bosettingen i stor grad avhengig av at en utnytter lokale ressurser, og av at en samarbeider om oppgavene. Mange skaper sin egen arbeidsplass gjennom å kombinere flere virksomheter. Strukturrasjonalisering og endring i betingelsene for landbruket har ført til satsing på ulike tilleggsnæringer. Disse medlemmer mener at dagens velferdsordninger ikke er tilrettelagt for slik virksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil påpeke at dagens velferdsordninger innebærer klare forskjeller mellom ulike yrkesgrupper. Selvstendig næringsdrivende kommer dårligere ut enn lønnstakere. Her kan nevnes førtidspensjonsordninger, syke- og fødselspengeordninger og skattediskriminering av egen pensjonsforsikring kontra kollektive pensjonsordninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at småbedriftene, som domineres av selvstendig næringsdrivende, utgjør grunnsteinen i norsk næringsliv. Det er bred enighet mellom ulike fagmiljø om at småbedriftene vil stå bak brorparten av utvikling av nye arbeidsplasser i framtida. Uten småbedriftene faller grunnlaget bort for vår spredte bosetting og utnyttingen av naturressursene i distriktene.

       Disse medlemmer krever at velferdsordningene i samfunnet i større grad utformes slik at selvstendig næringsdrivende får sosiale rettigheter på linje med arbeidstakere. Grunnlaget for ytelsene må regnes ut for hver virksomhet og slås sammen, slik at en har full kompensasjon ved eventuelle trygdeytelser dersom en driver flere virksomheter.

       Disse medlemmer vil peke på at AFP-ordningen heller ikke gjelder for disse gruppene.

       Disse medlemmer mener at oppsparte egne pensjonsordninger med skattefradrag må kunne tas ut fra samme tidspunkt som gjelder for AFP-ordningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen ikke mener at det finnes noen spesiell begrunnelse for å opprettholde skattemessig favorisering av privat pensjonsforsikring utover at det i dag er et etablert system. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen gjentatte ganger har bidratt til å skape ustabile rammevilkår for pensjonsforsikringer ved å foreslå endrede vilkår for forsikringstakere. Den skattemessige begunstigelse av EPES er i løpet av de siste årene blitt svekket. Samtidig er det utviklet et komplisert og detaljert regelverk som har virket konkurransebegrensende, og som medfører at det for kundene er vanskelig å finne spesialsydde pensjonsforsikringsopplegg som passer til deres spesielle livssituasjon. En omfattende regulering av de strenge krav som stilles både til TPES- og EPES-ordningene, innebærer økte kostnader til administrasjon, og at produktene som kommer innenfor ordningen, alltid blir kompliserte og vanskelige å endre hvis den enkeltes livssituasjon skulle forandre seg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at med den usikkerhet som mange i dag føler i forhold til folketrygdens fremtid og dens evne til å dekke de pensjonsforpliktelser som vil bygge seg opp i årene som kommer på grunn av bl.a. et økende antall tilleggspensjonister, vil det være naturlig å gi befolkningen den mulighet til ekstra trygghet som private pensjonsordninger kan gi.

       Disse medlemmer betrakter skattefordelen ved private pensjonsforsikringer som et godt virkemiddel for å oppmuntre bedrifter og enkeltpersoner til fremtidsrettet investering og til bevisstgjøring i forhold til fremtidig pensjonisttilværelse. Favoriseringen av pensjonssparing skattemessig sammenlignet med annen finansiell sparing bidrar til dette. Disse medlemmer ser imidlertid gjerne en utvidelse av mulighetene til skattefordeler også ved andre former for finansiell sparing for å øke investeringslysten, tilgangen på risikovennlig kapital og næringslivets muligheter til utvikling.

       For å bidra til langsiktig og forutsigbar utvikling i pensjonspolitikken vil disse medlemmer gå inn for å beholde de private pensjonsordningene med mulighet til skattefradrag. For å unngå at private bedrifter går over til pensjonsordninger uten skattefordel og derigjennom mer selektive ordninger for enkelte grupper ansatte, er det viktig å sikre ordninger der alle arbeidstakere i bedriften sikres innenfor like rammebetingelser.

       Disse medlemmer ønsker en mer fleksibel aldersgrense for fratredelse i arbeidslivet for EPES og TPES for å oppnå en tilnærming til ordningen med AFP som stort sett kommer offentlig tilsatte til gode. Slike aldersgrenser baseres på avtaler mellom arbeidsgiver/arbeidstaker og/eller arbeidsgiver/selskap.

       Disse medlemmer er i utgangspunktet enig i at det bør være et mål å ha en stor grad av nøytralitet mellom ulike investeringsalternativer, men er sterkt uenig i at en fortrengning av lønnsomme investeringer skulle oppstå på grunn av et for stort omfang av private pensjonsforsikringer. Privat pensjonsforsikring er i de fleste land nettopp en viktig kilde til å øke den private sparingen slik at lønnsomme investeringer faktisk utløses ved at det stilles tilgjengelig kapital, og at det nasjonale eierskapet styrkes. I tillegg finnes det i en rekke land pensjonsforsikringsordninger med investeringsvalg, f.eks. « unit link-produktet », som er klarere knyttet opp mot næringslivsinvesteringer og plassering i aksjemarkedet. Regjeringens reguleringsiver overfor forsikringsprodukter forhindrer i dag at slike tilbud utvikler seg i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det finnes både argumenter av den såkalte « paternalistiske » typen, og at behovet for å akkumulere mer norsk privatkapital er som en kilde til et langsiktig norsk eierskap som forsvarer at det med dagens høyere marginalskatt fortsatt gis et skatteincentiv til å spare til egen alderdom.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det er viktig å understreke at privat pensjonssparing har en viktig fordelingsfunksjon ved at det gjør det økonomisk lettere å skaffe seg en ekstra sikkerhet i alderdommen for den del av de ansatte som ikke har tjenestepensjonsordninger knyttet til sitt arbeidsforhold, eller som har lengre opphold fra sitt yrkesaktive liv. Det er denne gruppen som i hovedsak vil merke de nedjusteringer i tilleggspensjonene i folketrygden som ble vedtatt i 1992.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at skattefordelene for pensjonssparing bryter med sentrale prinsipper i skattesystemet. Fordelen strider mot prinsippet om symmetri og størst mulig likhet i den skattemessige behandlingen. Dette medlem vil peke på paradokset ved at skattesubsidieringen gjennom f.eks. egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) fortsetter, samtidig som det uttrykkes politisk bekymring for finansieringsgrunnlaget til folketrygden. Dette medlem viser til at folketrygden utgjør ryggraden i den norske pensjonssparingen. Særskilte skattefradrag for dem som i tillegg har egen pensjonssparing, reduserer statens skatteinntekter direkte. Dermed blir folketrygdens økonomiske grunnlag indirekte svekket. Dette medlem mener skattesubsidieringen av private pensjonsforsikringer har meget uheldige fordelingskonsekvenser fordi skatterabatten deles ut til dem som har de høyeste pensjonsytelsene.

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i B.innst.S.nr.1 (1995-1996), der det ble fremmet forslag om å senke grensen for egen pensjonsforsikring ned til 20.000 kroner, slik at det blir likebehandling mellom egen og kollektiv pensjonsforsikring.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ideelt sett ønsker en ordning med en lik folkepensjon for alle der det er anledning til å skaffe seg supplerende ordninger etter behov, ønske og mulighet. I et slikt system er privat pensjonsforsikring et sentralt element.

11. Hovedvalg for TPES-ordningen

11.1 SAMMENDRAG

       Det vises innledningsvis til at statens pensjonspolitiske oppgaver er knyttet til flere områder og funksjoner. Med hensyn til hovedvalg og regelverksutforming for ytelsessiden i TPES pekes særlig på ansvaret for den overordnede fordelingspolitikken og på statens rolle som arbeidsgiver, som normgiver for offentlig sektor og som reguleringsmyndighet. Det understrekes at en rekke samfunnshensyn som gjelder likebehandling, likestilling, omfordeling og forsikringsmessig solidaritet må trekkes inn i gjennomgangen av enkelte sentrale prinsipper for utforming av et kollektivt tjenestepensjonssystem.

       Det redegjøres for Pensjonsforsikringsutvalgets syn på spørsmålet om forsikringselement og livslang pensjonsytelse og for hva enkelte av høringsuttalelsene til utvalgets innstilling mente om dette. Det understrekes at et viktig hensyn i skattereformen er å likestille ulike spareformer. Gitt at tjenestepensjonsforsikring skal skattestimuleres, mener Regjeringen at det bør stilles krav om forsikringselement. Regjeringen mener videre at det for slike tjenestepensjonsordninger bør settes krav om livsvarig utbetaling, som ett av flere uttrykk for forsikringsmessig solidaritet.

       I drøftingen av aldersbegrensninger i TPES redegjøres det også for Pensjonsforsikringsutvalgets gjennomgang og for enkelte av høringsuttalelsene. Regjeringen vil for sin del legge særlig vekt på de langsiktige konsekvensene ved vurderingen av aldersgrensespørsmålet i TPES-ordningene. Det vises til behovet for å øke den faktiske pensjonsalderen i Norge, og Regjeringen går derfor inn for at en som et nødvendig bidrag til dette opprettholder en normal aldersgrense på 67 år i de pensjonsordningene som reguleres av TPES-forskriftene. Regjeringen vil dessuten i oppfølgingen av meldingen fremme forslag om lovendring som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse.

       Under drøftingen av kvinneperspektivet og pensjonspolitiske likestillingsspørsmål framholdes det at innføringen av poengopptjening i folketrygden ved omsorgsoppgaver fra og med 1992 var et viktig pensjonsmessig likestillingstiltak. Det vises til beregninger som sier at etter dette vil kvinner og menn fra kull født midt i 1960-årene og utover få den samme gjennomsnittlige opptjeningstiden i folketrygden, om lag 37-38 år. Regjeringen legger vekt på at private pensjonsordninger skal støtte opp under de alminnelige likestillingshensyn pensjonspolitikken er bygd på, og det framholdes at utformingen av TPES-ordningen må sikre at de likestillingspolitiske hensyn som tas i folketrygden, blir ivaretatt. Det vil i forbindelse med utarbeidelsen av nytt regelverk for TPES etter Regjeringens mening være særlig viktig også å få til en godt fungerende ordning som ivaretar samme funksjon - pensjonsopptjening ved omsorgsfravær etter nærmere regler - innen privat tjenestepensjon. Regjeringen vil derfor foreslå at det settes som betingelse for fortsatt skattemessig favorisering at TPES-ordninger har obligatorisk pensjonsopptjening under omsorgsfravær som gir omsorgspoeng i folketrygden. Regjeringen vil sikre bedriftene kostnadsmessig handlefrihet i forbindelse med regelendringen ved at det blir anledning til å lukke eksisterende ordninger og opprette en ny TPES-ordning for nyansatte etter at regelendringen har trådt i kraft.

       Under drøftingen av likebehandling ved folketrygdendringer og betydningen av reelle nettoordninger i TPES heter det at fordi Regjeringen legger vekt på at folketrygden skal være bærebjelken i det samlede pensjonssystemet, er det ikke grunn til å pålegge arbeidsgivere i privat sektor et bruttoliknende ansvar for de samlede pensjonsytelsene. Regjeringen vil derfor ikke gå inn for å pålegge bedriftene å ta hensyn til eventuelle folketrygdendringer i sine pensjonsplaner.

       Spørsmålet om det bør opprettes innskuddsbaserte alternativ til ytelsesbasert TPES, tas opp i meldingen, og det vises til at Pensjonsforsikringsutvalget i sin innstilling har foreslått at det åpnes for dette. Det redegjøres for slike ordninger i andre land og for høringsuttalelser om dette spørsmålet. Regjeringen går for sin del ikke inn for at det skal kunne opprettes innskuddsbaserte ordninger innenfor TPES. Hovedbegrunnelsen er knyttet til spørsmålet om hvem som skal bære den finansielle risikoen ved ordningen. Det framholdes at den finansielle risikoen i ytelsesbaserte ordninger tas av arbeidsgiver sammen med forsikringsselskapet, mens den ved innskuddsbaserte ordninger fullt ut legges på arbeidstaker. Det legges vekt på den pensjonspolitiske forskjellen som ligger i at en innskuddsbasert ordning ikke gir noen garanti for den framtidige pensjonsytelsen. Videre framholdes at pensjonspolitiske kvinnehensyn vanskelig kan ivaretas innenfor innskuddsbaserte ordninger. Regjeringen vil også understreke betydningen av å ikke utvide skattestimulansen til nye typer private pensjonsordninger.

11.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen har merket seg at det eksisterer flere argumenter for at det åpnes for innskuddsbaserte ordninger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil likevel legge vekt på at det er uheldig at arbeidstaker skal bære den finansielle risiko. Dette vil være tilfelle i innskuddsbaserte ordninger ved at ytelsen vil reflektere innbetalinger tillagt avkastning på fondskapitalen. Flertallet peker på at slike ordninger vil favorisere personer med lang opptjeningstid og høy inntekt. Ordningen virker derfor også uheldig for en rekke kvinner.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at det verken kan framføres pensjonspolitiske, skattepolitiske eller nasjonaløkonomiske hensyn som tilsier en utvidelse av skattestimulanser til private pensjonsordninger.

       Dette flertallet mener at en utvidelse av antallet ordninger til også å omfatte innskuddsbaserte alternativ, vil bidra til økt omfang av private pensjonsordninger og dermed være i strid med dette.

       Dette flertallet viser til at krav til et forsikringselement i private pensjonsordninger vil redusere at folketrygdens fordelingsprofil blir motvirket fordi kapitalen til den som dør vil tilfalle forsikringskollektivet. Uten et forsikringselement vil kapitalen tilfalle dødsboet. En livslang pensjon vil i praksis innebære et forsikringselement fordi forsikringskollektivet må bære risikoen med hensyn til forsikredes levetid.

       Dette flertallet viser til merknader under kap. 10, og understreker at ulike spareformer bør skattemessig likebehandles. Dette flertallet mener at det ikke bør være en offentlig oppgave å subsidiere sparing som kan overføres ved arv. Det bør derfor stilles krav til at skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger skal være en livslang ytelse uavhengig av levealder. Dette flertallet viser til at levealderen øker, og at stadig flere vil ha en lang pensjonisttilværelse. En livslang utbetaling vil gi den enkelte bedre økonomiske muligheter til å påvirke sin situasjon som eldre pensjonist. Dette flertallet peker på at dette spesielt vil være gunstig for kvinner som i gjennomsnitt lever lenger enn menn. Dette flertallet peker videre på at oversiktligheten blir bedre ved et felles regelverk for TPES-ordningene. Ordningene blir dermed lettere å administrere.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknader under kap. 3 om behovet for å øke yrkesdeltagelsen spesielt blant eldre. En senking av aldersgrensen i TPES vil bidra til at den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen senkes, og at forsørgingsbyrden totalt sett øker. Disse medlemmer mener derfor at TPES-ordningen i størst mulig grad bør støtte opp under den alminnelige aldersnorm i folketrygden på 67 år.

       Komiteen mener at eldre arbeidstakere bør sikres en reell valgfrihet til å fortsette fram til fylte 70 år. Det er derfor viktig at tjenestepensjonsordninger ikke bidrar til utstøting av eldre arbeidstakere. Komiteen har her merket seg at Regjeringen vil fremme forslag om lovendring som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse. Komiteen er enig i dette prinsippet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at opptjeningstiden for kvinner og menn i folketrygden vil nærme seg hverandre. Dermed faller etterhvert ulik opptjeningstid bort som faktor i den pensjonsmessige nivåulikhet. Flertallet mener at den samme utjevning også bør skje innenfor TPES ved at det innføres vilkår som ivaretar hensynet til opptjening av pensjonsrettigheter ved omsorgsfravær. Flertallet understreker at utforming av slike regler må gi muligheter for gradvis tilpasning slik at bedriftene ikke får brå endringer i kostnadene.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at TPES-ordningene i dag reguleres gjennom forskrifter. Dette flertallet er enig i at det er behov for å utarbeide en egen lov for tjenestepensjonsordningene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til lovverket for Statens Pensjonskasse og pensjonsordningen for sykepleiere m.v. og vil peke på at det ikke er tilstrekkelig med en fullmaktslov.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om å at det innføres obligatorisk pensjonsopptjening under omsorgsfravær i TPES-ordningene. Disse medlemmer viser til at Statens Pensjonskasse allerede har en ordning med medregning av permisjonstid som fullt pensjonsgivende for en del typer permisjoner. Disse medlemmer peker videre på at de kommunale pensjonsordningene ikke godskriver ulønnede permisjoner. Disse medlemmer går inn for at regelverket blir likt i de ulike tjenestepensjonsordningene på dette området. Disse medlemmer støtter forslag om opprettelse av en landsomfattende pool-ordning for finansiering av denne ytelsen i TPES-ordningene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det er behov for at de private pensjonsordninger, både TPES og EPES, innebærer en større grad av valgmulighet for ulike ordninger tilpasset den enkelte pensjonssparer enn det som er tilfelle i dag. Disse medlemmer vil vise til at de rigide regler som i dag finnes for tjenestepensjonsordningenes utforming, innebærer at eldre arbeidstakere som ansettes i en bedrift med kollektiv ordning, ikke kan påregnes å tas opp i ordningen. Dette hindrer mobilitet i den senere fase av arbeidstakernes yrkeskarriere og virker diskriminerende overfor dem som likevel bytter arbeid.

       Den rigide reguleringen medfører også at svært mange arbeidsgivere er tilbakeholdne med å etablere pensjonsordninger i bedriftene, noe som igjen medfører at svært mange arbeidstakere i dag i privat sektor ikke har en tjenestepensjonsordning. Det er vanskelig å etablere slike ordninger i de små og mellomstore bedriftene. Mange deler av privat sektor som ikke har tjenestepensjonsordninger, har en stor andel ansatte som burde hatt tilleggsdekning utover folketrygden, f.eks. arbeidsområder som har mange deltids- og korttidsansatte - typiske kvinnearbeidsplasser.

       Disse medlemmer mener derfor at det bør gis større valgmulighet for arbeidsgiver i utformingen av TPES-ordningen i fremtiden. Regjeringens forslag i Velferdsmeldingen innebærer en innsnevring av alle disse valgmulighetene. Disse medlemmer ønsker tvert imot å åpne for slik valgfrihet. Disse medlemmer vil spesielt peke på at innskuddsbaserte ordninger vil ha en positiv virkning på utbredelsen av TPES i arbeidslivet, fordi arbeidsgiveren ikke vil ha noen usikkerhet knyttet til fremtidige pensjonsytelser. Betalingen for pensjonsytelsene skjer i innskuddsåret. Disse medlemmer vil understreke at det finnes en rekke positive argumenter for innskuddsbaserte ordninger:

       Disse medlemmer vil videre understreke at for de bedrifter som velger å etablere en ytelsesbasert ordning, må det være mulig å etablere en tidsbegrenset ytelsesordning. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til regelverk for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger i forbindelse med den bebudede proposisjon om regelverk for de private tjenestepensjonsordningene.»

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet går inn for livslang utbetaling basert på forsikringselementet og den omfordelingseffekt dette gir, når det gjelder TPES. Når det gjelder EPES er det etter dette medlems oppfatning riktig at oppsparte midler i ordningen i sin helhet tilfaller forsikringstakeren eller hans/hennes etterlatte i rett opp- eller nedadstigende linje.

12. Regelverksutformingen m.v. i TPES

12.1 SAMMENDRAG

       For å sikre et tilfredsstillende hjemmelsgrunnlag for reguleringer av forsikringsteknisk art, tar Regjeringen sikte på at tjenestepensjonsordningene skal reguleres i en egen lov. Dermed vil forsikringsselskapet kunne gis en selvstendig plikt til å oppfylle regler for tjenestepensjonsordningene uavhengig av det avtalemessige grunnlag.

       Det vises til at spørsmålet om ny opptjeningsmodell i TPES lenge har vært et sentralt tema i den pensjonspolitiske debatten. Særlig har det vært drøftet om nåværende ordning bør erstattes med krav om lineær pensjonsopptjening, dvs. at pensjonsrettigheter opptjenes forholdsmessig ut fra den til enhver tid gjeldende lønn. Både høringsutkastet til TPES-forskrift av 1992, det reviderte 1994-utkastet og Pensjonsforsikringsutvalget har forslag om lineær opptjening. Det gis i meldingen noen typeeksempler på hvordan lineær opptjening vil virke i forhold til dagens opptjeningsprofil, og det redegjøres for enkelte av høringsuttalelsene til Pensjonsforsikringsutvalgets behandling av dette spørsmålet. Regjeringen legger vekt på at lineær opptjening vil styrke eldre arbeidstakeres stilling på arbeidsmarkedet siden innbetalingene til tjenestepensjonsordningene de siste årene vil bli lavere enn ved dagens opptjeningsmodell. Videre framholdes det at en obligatorisk overgang til lineær opptjening vil øke sammenlignbarheten mellom ordninger, og vil kunne øke den enkeltes innsikt i egne pensjonsrettigheter. Som konklusjon på drøftingen uttales at Regjeringen vil gå inn for obligatorisk overgang til lineær opptjening i TPES-ordninger, men at kravet begrenses til framtidig opptjening for den enkelte arbeidstaker. Det vil dermed ikke være krav om å oppjustere den eksisterende premiereserven til det som ville eksistert om lineær opptjening hadde foregått hele tiden. Dette sikrer gradvis overgang til lineær opptjening.

       Det redegjøres for dagens ordning, tidligere framsatte forslag og høringsuttalelser til disse angående spørsmålet om medregning av opptjente pensjonsrettigheter i tidligere arbeidsforhold. Regjeringen legger i sitt videre arbeid med TPES-ordningen til grunn at det fortsatt skal være valgfritt å ha bestemmelser i den enkelte bedriftsordning om medregning av ansattes pensjonsopptjening hos tidligere arbeidsgivere. Regjeringen foreslår derfor at den forsikrede skal ha rett til den delen av forsikringsytelsene som er opptjent, også ved korte ansettelsesforhold.

       Et annet spørsmål som drøftes i meldingen er hvilken dekningsprosent TPES-ordninger skal kunne gi, og om det slik som i folketrygden skal være et knekkpunkt som markerer redusert opptjening av rettigheter. Regjeringen mener at det bør legges vekt på å gi skattefavoriserte tjenestepensjoner en forbedret fordelingsprofil, gjennom maksimal kompensasjonsgrad og knekkpunkt. For det videre arbeidet med regelverksspørsmålene vil Regjeringen som et utgangspunkt legge til grunn en maksimal tillatt kompensasjonsgrad (for TPES og folketrygden samlet) på 90 % for lønnsgrunnlag mellom 6 og 9 G, og 60 % mellom 9 og 12 G, dvs. med 9 G som knekkpunkt. Påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger med hensyn til kompensasjonsgrad.

       For å motivere til fortsatt arbeid blant eldre arbeidstakere og samtidig styrke likebehandling av arbeidstakere med og uten tjenestepensjon, vil Regjeringen i det videre regelverksarbeid med tjenestepensjonsordningene legge til grunn at det, som i folketrygden, bør kreves 40 års opptjening for full pensjon. Gjennom pensjonsopptjening under omsorgsfravær vil en sikre at kvinner og menn ikke forskjellsbehandles vedrørende opptjeningstid i framtiden.

       Som konklusjon på drøftingen av medlemskapskriterier går Regjeringen inn for å endre medlemskravene for å gi deltidsansatte og personer med lav lønn sterkere tilknytning til TPES-ordningen i den enkelte bedrift.

       For i størst mulig utstrekning å unngå begrensninger i eiendomsretten til opptjent pensjon, foreslår Regjeringen at den forsikrede skal ha rett til den delen av forsikringsytelsene som er opptjent, også ved korte ansettelsesforhold. Unntaket er der ansettelsesforholdet er så kort at det av administrative grunner er lite hensiktsmessig å beregne en fripoliseverdi.

       Etter dagens TPES-regler er det mulig å holde nyansatte med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen, utenfor ordningen. Denne grensen er tidligere foreslått senket til fem år. I spørsmålet om hvorvidt denne grensen bør opprettholdes eller ikke, har Regjeringen kommet til at dagens fritaksperiode på 10 år bør opprettholdes.

       Under drøftingen av premiefond framholdes det at Regjeringen vurderer å åpne for tilbakeføring av tidligere ubeskattede premiefondsmidler når fondet overstiger et visst antall ganger årets premie. Hvilket nivå premiefondet må ligge på for å tillate tilbakeføring og de skattemessige konsekvensene av en slik tilbakeføring vil bli vurdert nærmere.

       Det påpekes at fradragsretten for innbetalinger til premiefondet gir mulighet for i gode tider å avsette midler til dekning av den årlige premie i tider hvor inntjeningen er dårlig. Fradragsretten innebærer samtidig en skattemessig avsetning for å møte framtidige utgifter til pensjonspremier. Denne framskutte fradragsretten gir en skattekreditt for bedriften. Det uttales at det fortsatt er ønskelig å gi adgang til avsetning til framtidig dekning for sikring av de ansattes rettigheter, men fradragsretten bør begrenses til et nivå som er tilstrekkelig for å ivareta dette hensynet. Regjeringen vil derfor vurdere nærmere en reduksjon av dagens tak på 10 ganger årets premie.

       Avkastning på premiefond er i dag fritatt for inntektsbeskatning. Premiefondet inngår heller ikke i grunnlaget for formuesskatten. Det framholdes at dette innebærer en betydelig skattemessig stimulans til å innbetale midler på premiefond, uavhengig av hvilket behov som foreligger for å utjevne pensjonspremieutgiftene. Det er etter Regjeringens syn ikke grunnlag for å skattefavorisere plasseringer på premiefond utover den skattefavorisering som ligger i at avsetningen til premiefond - innenfor visse begrensninger - er fradragsberettiget i bedriftens skattbare inntekt. Regjeringen mener på bakgrunn av dette at avkastningen på premiefondet bør skattlegges løpende og at premiefondet bør inngå i grunnlaget for formuesskatten.

12.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen viser til at dagens premieberegning skjer ved at det hvert år fastsettes en ny årlig nominelt konstant premie for hvert år fram til pensjonsalderen. Dette fører til at premien øker med lønnen. Komiteen peker på at dette systemet kan føre til at delvis opptjent pensjon fra tidligere tjenesteforhold lett kan bli uforholdsmessig lite verdt i forhold til det opptjeningstiden tilsier. Den årlige premieinnbetalingen for den enkelte vil heller ikke alltid fullt ut reflektere økningen i pensjonsforpliktelse som følger av det samme året. Videre vil det i perioder med høy lønnsvekst bli slik at premieinnbetalingene blir høye for arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalderen. Dette kan bidra til utstøte eldre arbeidstakere. Dagens system innebærer også et problem for den enkelte arbeidstakeren i å få et reelt inntrykk av sine pensjonsrettigheter.

       Komiteen viser til at Regjeringen foreslår overgang til obligatorisk lineær opptjening i TPES-ordninger. Dette innebærer at det hvert år avsettes midler som må anses å tilsvare pensjonsmessige merforpliktelser som følge av opptjening i det samme året. Komiteen viser til at lineær opptjening vil innebære at man momentant vil justere pensjonspremien for lønnsvekst, noe som vil gi en svakere stigning av premieinnbetalingene i perioder med høy lønnsvekst. Lineær opptjening vil alltid gi lavere rettigheter for arbeidstakeren i starten av karrieren fordi man tar hensyn til garantert rente på en annen måte. Komiteen viser videre til at Regjeringen vil foreslå at dette kravet begrenses til framtidig opptjening for den enkelte arbeidstaker. Dette innebærer at det ikke fremmes krav om å oppjustere den eksisterende premiereserven til det nivå som ville reflektert at lineær opptjening hadde foregått hele tiden, noe som vil begrense bedriftenes eventuelle merkostnader på kort sikt. Komiteen er enig i dette.

       Komiteen viser til at hvis en nyansatt som har tjent opp pensjon hos en eller flere tidligere arbeidsgivere blir tatt opp som medlem i en bedrifts TPES-ordning, skjer det en medregning dersom tidligere opptjening påvirker hvor stor pensjonsopptjeningen blir innenfor denne bedriftens pensjonsplan. Medregning vurderes i dag forskjellig mellom ulike bedrifter.

       Komiteen mener at bestemmelser om medregning av ansattes pensjonsopptjening hos tidligere arbeidsgivere fortsatt må være frivillig. Komiteen vil her peke på den uensartede praktiseringen av dette og hensynet til bedriftenes egne personalpolitiske vurderinger og behov for tilpassede ordninger. Komiteen vil også peke på faren for at obligatorisk medregning kan føre til at arbeidsgivere vil ha høyere kostnader ved å ansette en arbeidstaker med opptjente tjenestepensjonsrettigheter enn ved å ansette andre, og videre at enkelte bedrifter vil få økte kostnader som følge av en slik endring.

       Komiteen vil peke på behovet for at den enkelte ansatte bør få en mulighet til kunnskap om opptjente pensjonsrettigheter i ulike arbeidsforhold. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil ta initiativ til at selskapene skal få etablert et registreringssystem hvor man kan få en samlet oversikt over rettighetene. Dette kan også være viktig av hensyn til pårørende. Komiteen er enig i et slikt tiltak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at tjenestepensjonsordningen fører til at høytlønte får en samlet kompensasjonsgrad på linje med lavtlønte. Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at fordelingsprofilen for skattefavoriserte tjenestepensjoner bør forbedres. Flertallet viser til at folketrygdens system innebærer full opptjening opp til 6 G, og deretter 1/3 opptjening opp til 12 G og deretter ingen opptjening. Flertallet viser til at Regjeringen som et utgangspunkt vil legge til grunn en maksimal tillatt kompensasjonsgrad på 90 % for lønnsgrunnlag mellom 6 og 9 G, og 60 % mellom 9 og 12 G, dvs. med 9 G som knekkpunkt. Flertallet er enig i dette. Flertallet understreker at en slik endring ikke må gis tilbakevirkende kraft, dvs. at en legger til grunn at påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger.

       Flertallet understreker at det må tas hensyn til personer som allerede har påbegynt opptjening, slik at disse ikke får endret opptjeningskrav for full pensjon, slik det er forutsatt i meldinga.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at en skattefavorisering også berettiger at det stilles fordelingspolitiske krav til ordningen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil vise til at Regjeringen foreslår at det i det videre regelverksarbeidet med tjenestepensjonsordningene i privat sektor legges til grunn at det, som i folketrygden, bør kreves minst 40 års opptjeningstid for full pensjon. Det er ikke foreslått en tilsvarende økning for de offentlige tjenestepensjonsordningene, men i meldingen er det bl.a. sagt at hvis kravet om full opptjening også i de offentlige tjenestepensjonsordningene blir satt til 40 år, ville en få et mer enhetlig system.

       Etter flertallets oppfatning vil det på bakgrunn av de utfordringer Velferdsmeldingen beskriver, være et naturlig skritt at minste opptjeningstid i tjenestepensjonsordningene heves fra dagens nivå på 30 år.

       Flertallet mener at en økt minste opptjeningstid i private og offentlige tjenestepensjonsordninger til 35 år vil være et godt bidrag til arbeidslinjen, og at dette vil støtte opp om andre nødvendige tiltak for å bedre incentivene til å stå lenger i arbeid. Flertallet ser imidlertid at spørsmålet om utvidet opptjeningstid i såvel offentlig som privat sektor trenger en nærmere utredning, bl.a. må konsekvensene av at tjenestepensjonsordningene i kommunal sektor er avtalefestet, vurderes.

       En utvikling over tid i retning av økende levealder, bedret folkehelse og mindre slitende arbeidsmiljø vil også gjøre det mer naturlig å stimulere til lengre yrkesaktivitet.

       Flertallet vil vise til omtalen av kvinners pensjonsmessige stilling i forbindelse med at opptjeningstiden blir utvidet, og til forslaget om omsorgsopptjening i TPES som nå utredes. En utvidelse av opptjeningstiden vil ikke svekke kvinners pensjonsmessige stilling, dersom det samtidig vurderes en tilstrekkelig omfattende omsorgsopptjening i tjenestepensjonsordningen på tilsvarende måte som den omsorgsopptjeningen som er foreslått for TPES i Velferdsmeldingen.

       Etter flertallets oppfatning bør en utvidelse av opptjeningstiden kunne gjøres gjeldende for personer som på grunn av alder ikke har kunnet opparbeide tjenestepensjonsrettigheter. For dem som allerede har påbegynt opptjening, legges det til grunn uendret opptjeningskrav for full pensjon.

       Flertallet legger videre til grunn at det i tråd med Regjeringens forslag blir adgang til å lukke de nåværende private TPES-ordninger ved innføring av omsorgsopptjening.

       Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år for rett til full pensjon både når det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende ordninger.

       Komiteen mener det er positivt at Regjeringen vil ta initiativ til å lette tilgangen for deltidsansatte til TPES ved at ordningen gjøres tilgjengelig også ved lavere antall arbeidstimer pr. uke. Dette er særlig viktig for kvinner, da en stor andel er deltidsansatt.Komiteen viser til at dagens ordning åpner for at personer med lav lønn og deltidsarbeidende kan utelukkes fra medlemskap i de enkelte bedriftsordningene. Videre kan det stilles krav til ungdom under 25 år om fem års ansettelse og krav om fem år og minimum 130 ukers ansettelse med minimum 20 uker pr. år for sesongarbeidere for å få medlemskap. Det kan også stilles krav om at arbeidstakeren skal ha en viss tid igjen til pensjonsalderen, høyst 10 år ved opptakelse i pensjonsordningen. Det er gitt anledning til som alminnelig vilkår å kreve at arbeidstakeren har en arbeidstid som minst utgjør halvparten av full arbeidstid og at han har vært i arbeidsgivers tjeneste i minst ett år.

       Komiteen peker på at folketrygdens ytelser alene vil gi minst den samme dekningen i forhold til lønn som pensjonsordningen og den stipulerte folketrygdytelsen sammenlagt vil gi for enkelte grupper med lav lønn. Imidlertid kan lønnssituasjonen for denne gruppen endre seg slik at unntaket vil kunne få betydning for opptjeningstid m.v.

       Når det gjelder kravet om arbeidstid, krav til ungdom under 25 år, krav til lønnsnivå og krav til deltidsarbeidende og sesongarbeidere, mener komiteen at begrunnelsen for disse unntakene fra den generelle medlemsretten er svak. Komiteen mener derfor kriteriene bør endres for denne gruppen slik at de gis en sterkere tilknytning til TPES-ordningen i den enkelte bedrift.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen foreslår at grensen for lengden på ansettelsesforhold som gir rett til den delen av forsikringsytelsen som er opptjent, settes til 6 måneder. Flertallet støtter dette forslaget.

       Komiteen viser til at det i dag er anledning til å holde nyansatte med mindre enn 10 år igjen til ordningens pensjonsalder utenfor bedriftens tjenestepensjonsordning. Denne muligheten kan styrke eldre arbeidstakeres muligheter til å få nytt arbeid de siste 10 år før pensjonsalderen fordi krav om tjenestepensjonsordning uansett ville medført en merkostnad for arbeidsgiver. Komiteen ser at denne unntaksbestemmelsen kan medføre at likebehandlingsprinsippet i tjenestepensjonsordningene svekkes, men ser også risikoen for at eldre arbeidsløse øker sin risiko for å bli utstøtt fra arbeidsmarkedet. Komiteen mener derfor at dagens fritaksperiode på 10 år bør opprettholdes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til muligheten for en sentral registrering av at det er opptjent TPES-pensjon på den enkeltes hånd og at et slikt register kan lette koordineringsarbeidet for berørte parter ved beregning av opptjente rettigheter. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil utrede dette spørsmålet i forbindelse med det videre arbeidet med TPES-reglene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har videre merket seg at Regjeringen ikke vil gå inn for at utbetaling av alle pensjonsytelser fra ulike tjenestepensjonsordninger fra siste pensjonsinnretning gjennomføres. Dette flertallet er enig i dette og peker på at de ulike ordninger er utformet på individuelt grunnlag og at dette vanskeliggjør en slik ordning.

       Dette flertallet har merket seg at Regjeringen vil vurdere å åpne for tilbakeføring av tidligere ubeskattede premiefondsmidler når fondet overstiger et visst antall ganger årets premie.

       Dette flertallet har merket seg at Regjeringen vil vurdere nærmere en reduksjon av dagens tak på 10 ganger årets premie for adgang til avsetning til framtidig dekning for sikring av de ansattes rettigheter med skattemessig fradragsrett. Dette flertallet mener at det prinsipielt ikke bør være anledning til å få skattekreditt for avsetninger som overstiger det nivå som er tilstrekkelig for å ivareta de ansattes pensjonsrettigheter.

       Dette flertallet viser til at avkastning på premiefond i dag er fritatt for inntektsbeskatning og at premiefondet heller ikke inngår i beregningsgrunnlaget for formuesskatt. Dette flertallet mener at den skattefavorisering som ligger i adgangen til avsetning med skattefradrag, ivaretar hensynet til en fornuftig fondsoppbygging. Dette flertallet mener på denne bakgrunn at avkastningen på premiefondet bør skattlegges løpende, og at premiefondet bør inngå i grunnlaget for formuesskatten.

       Komiteen mener det er viktig å lage et regelverk for TPES som gjør det mulig også for små bedrifter å etablere slike ordninger. I denne sammenheng mener komiteen at også bedrifter med mindre enn 5 ansatte skal kunne etablere slike ordninger og ber Regjeringen ta hensyn til dette i det videre arbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til Regjeringens forslag om å redusere adgangen til avsetning på premiefond under dagens tak på 10 ganger årets premie i TPES-ordningen. Disse medlemmer viser videre til regelen om at tilskudd til premiefondet ikke må overstige 150 % av årets premie, som setter grense for den årlige avsetningen til fondet. Disse medlemmer mener at bedriftenes avsetningsmulighet ikke må svekkes med hensyn til sikring av de ansattes rettigheter.

       Disse medlemmer viser videre til forslag fra Regjeringen om både å inntekts- og formuesbeskatte premiefond. Disse medlemmer viser til at selv om avkastningen på premiefondet ikke beskattes fortløpende, blir uttak fra fondet, dvs. pensjonene, beskattet med inntektsskatt. Disse medlemmer viser til at beskatning kan vanskeliggjøre oppbygging av pensjonsordning for ansatte i private bedrifter. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ikke støtte forslaget til innstramming.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at opptjeningstiden i de private pensjonsordningene må være lik opptjeningstiden i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om å øke opptjeningstiden i de private tjenestepensjonsordningene fra 30 til 40 år. Disse medlemmer vil peke på at selv med innføring av obligatorisk opptjening under omsorgsfravær vil mange kvinner få problemer med å oppnå full opptjening. Disse medlemmer vil videre peke på at også langtidsutdannede og tidvis arbeidsledige vil tape på Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg Regjeringens argumentasjon for å innføre høyeste tillatte dekningsprosent og knekkpunkt, og særlig den sterke fokusering på det forhold at tjenestepensjonsordningene er delvis skattefinansiert. Regjeringens forsøk på nærmest å samordne TPES med de offentlige tjenestepensjonene kan disse medlemmer ikke støtte. Arbeidstakere med høyere inntekter har fått de mest merkbare følgene av reduseringen av tilleggspensjonene, samtidig som disse har fått et utvidet betalingsansvar. Disse medlemmer er ikke enig i at denne gruppes pensjonsvilkår skal ytterligere svekkes gjennom TPES-ordningen. Det regelverk som gjelder på dette punkt i dag, vil det etter disse medlemmers mening være naturlig å videreføre uendret. Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen sier at det valgte hovedalternativ er et minstekrav, og at det i det videre oppfølgingsarbeidet vil bli vurdert enda strammere regelverk på dette punkt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at opptjeningstiden i de private tjenestepensjonsordningene må være de samme som de offentlige tjenestepensjonene. Regjeringens forslag om å heve opptjeningstiden til 40 år i TPES og beholde 30 år i de offentlige tjenestepensjonene føyer seg inn i rekken av forslag som vil svekke privat sektor som sådan. Selv om det innføres obligatorisk omsorgspoeng for personer som har ulønnet omsorgsarbeid for små barn, oppnår neppe kvinner 40 års opptjening i sin tjenestepensjon. Dessuten vil langtidsutdannede og personer som tidvis er arbeidsledige, tape spesielt på Regjeringens standpunkt. Disse medlemmer savner Regjeringens forklaring på den forskjellsbehandling det legges opp til mellom offentlige og private tjenestepensjonsordninger på dette vitale punktet, og vil gå mot Regjeringens standpunkt om krav til 40 års opptjeningstid i TPES.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at forslaget om pensjonsopptjening under omsorgsfravær reiser en rekke spørsmål som meldinga i liten grad berører. Disse medlemmer har merket seg at det har vært reist tvil om den foreslåtte poolordningen er i strid med EØS sitt forsikringsdirektiv. Ved at man ikke krever 40 års opptjeningstid vil også problematikken rundt omsorgsfravær bli vesentlig redusert. Disse medlemmer vil gå imot at det innføres en ordning med pensjonsopptjening under omsorgsfravær.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen vil vurdere en reduksjon av dagens tak på 10 ganger årets premie for avsetning til premiefond til fremtidig dekning av de ansattes rettigheter i den private tjenestepensjonen. Etter disse medlemmers vurdering er dagens regler tjenlige til det formålet de er tiltenkt. Store svingninger i næringslivets inntekter og redusert adgang til fondsavsetninger for tjenestepensjonene vil svekke disse. Regjeringens ensidige fokusering på skattekreditten som innvilges, er bare ett av mange argumenter. Det forhold at disse midlene i realiteten ikke er bedriftens eiendom, men de ansattes, gjør at disse medlemmer ikke deler Regjeringens sterke bekymring med hensyn til den innvilgede skattekreditt, og vil følgelig opprettholde dagens avsetningsmuligheter innenfor tjenestepensjonsordningen.

       Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen vil beskatte de avsatte midler på premiefond for såvel inntekts- som formuesskatt. Heller ikke denne skatteskjerpelsen vil disse medlemmer være med på. Alle disse angrepene på de private tjenestepensjonsordningene vil i sum resultere i at færre arbeidstakere vil bli omfattet av tjenestepensjonsordninger, i tillegg til at ordningene gjennomgående vil bli mindre verdt for den enkelte. Etter disse medlemmers vurdering er det fortsatt viktig å stimulere til at flere arbeidstakere skal være omfattet av en tjenestepensjonsordning enn hva som er tilfelle i dag hvor kun 40 % av de ansatte i privat sektor er omfattet av en tjenestepensjonsordning. I et slikt perspektiv vil fortsatt skattestimulans være av stor viktighet.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet ønsker ikke en innføring av opptjening av pensjonspoeng under omsorgspermisjon i TPES. En slik ordning er ikke gjort gjeldende i kommunale tjenestepensjoner og vil dessuten påføre bedriftene økede omkostninger.

       Innføring av tak på opptjening i TPES i form av « knekkpunkt » og øvre grense for opptjening virker på dette medlem unødvendig. En ytterligere komplisering av regelverket og praktiseringen av dette med de konsekvenser det får for de berørte er ikke i overensstemmelse med dette medlems ønske om en forenkling av pensjonssystemet. Dette medlem kan heller ikke se at gjeldende ordning har medført noe problem på dette området og vil ikke gå inn for de endringer som foreslåes i meldingen.

       Når det gjelder Regjeringens forslag om å begrense muligheten til avsetning i premiefond vil dette medlem vise til bekymringen for folketrygdens fremtid som er et resultat av manglende fondsoppbygging. Dette medlem vil ikke endre muligheten for slike avsetninger av hensyn til sikkerheten for dekning av fremtidige forpliktelser og arbeidstakernes rettigheter.

       Dette medlem viser igjen til faren for ytterligere komplisering av regelverk og praksis når det gjelder de private tjenestepensjonsordninger. Ifølge Norges Forsikringsforbund vil en omlegging til løpende skattlegging av avkastning på premiefond og innlemming av premiefondet i grunnlaget for formuesskatt føre til nettopp dette fordi overskuddsfondet og premiefondet da må deles og behandles hver for seg. Slik er ikke praksis i dag. « Hva av dagens fellesfond som egentlig er overskuddsmidler og hva som opprinnelig skriver seg fra premiefond, kan neppe gjøres rede for, » uttaler Forsikringsforbundet i sitt notat til møte med Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Dette medlem anser det lite hensiktsmessig å innføre slik beskatning da midlene i siste omgang beskattes ved utbetaling. Dette medlem vil også vise til Kredittilsynets understreking av behovet for stabilitet og langsiktighet i forsikringsordningene som fremgår av s. 304 i St.meld. nr. 35 (1994-1995).

       Dette medlem vil ikke støtte et forslag om beskatning av den akkumulerte verdi av livrenterettigheter. Den økte verdi inneholder liten realitet for eieren før den kommer til utbetaling og bør derfor ikke beskattes.

13. Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) og individuelle livrenter

13.1 SAMMENDRAG

       Det redegjøres innledningsvis i kapitlet for endringer som er gjort i regelverket for EPES den seinere tid, og som har skjerpet forsikringselementet i ordningen.

       Spørsmålet om felles tak for EPES og TPES drøftes, og det framholdes at det i eksisterende regelverk som regulerer private pensjonsforsikringer, ligger visse begrensninger på omfanget av skattefavoriserte avsetninger. Det vises til at Pensjonsforsikringsutvalget mener at det er uheldig at TPES og EPES er underlagt begrensningsregler som bygger på vidt forskjellige prinsipper, og at utvalget bl.a. foreslår at det legges et felles tak på sparingen innenfor TPES og EPES. Det redegjøres for høringsuttalelsene som er delt i synet på begrensning av omfanget av skattefavorisert pensjonssparing. Regjeringen legger i sin vurdering vekt på at EPES og TPES er ulike ordninger. Det påpekes at mens omfanget av EPES bestemmes av den enkelte (opp til en grense), er det for TPES ingen individuell valgfrihet, og at et felles tak også vil aktualisere felles skattemessig behandling. Regjeringen legger derfor opp til at det ikke innføres felles begrensningsregler for pensjonsytelser innenfor disse ordningene.

       Etter dagens regler kan egen pensjonsforsikring etter skatteloven omfatte sikring av samtlige livsarvinger uavhengig av livsarvingens alder. Etter Regjeringens oppfatning bør det ikke gis inntektsfradrag for sikring av livsarvinger utover det som gjelder for barnepensjon, dvs. pensjonering av egne barn frem til 21 års alder, bl.a. fordi dagens ordning har for sterkt innslag av ren pensjonssparing. Regjeringen finner ikke grunnlag for at en fritt skal kunne tilgodese livsarvinger i ubegrenset linje nedad og uten hensyn til alder i en slik forsikringsform.

       Som ved tjenestepensjonsordningene foreligger det adgang til fradrag for innbetalingen til premiefond ved egen pensjonsforsikring med inntil 150 prosent av årets premie, inntil premiefondet utgjør 10 ganger årets premie. Regjeringen legger opp til å redusere dagens tak på 10 ganger årets premie.

       På tilsvarende måte som i TPES vil Regjeringen foreslå at avkastningen på premiefond i EPES skattlegges løpende.

       I gjennomgangen av regelverket for individuelle livrenter vises det bl.a. til at det etter dagens regler innrømmes betydelige skattefordeler ved plassering av midler på livrenteforsikringer. Etter skattereformen, der bl.a. skattesatsene ble kraftig redusert, er det etter Regjeringens oppfatning ikke grunnlag for å opprettholde en slik favorisering. Regjeringen mener at beskatning av avkastningen best kan gjennomføres ved at den årlige avkastningen på den til enhver tid ajourførte samlede premiereserven for livrenter ilegges skatt på linje med annen kapitalinntekt, og at skatten innkreves direkte fra forsikringsselskapet. Da formuesskatten er progressiv, og derfor varierer fra forsikringstaker til forsikringstaker, vil en ikke foreslå å legge en (felles) formuesskatt på den samlede premiereserven og innkreve denne fra livselskapet (mot fritak av formuesskatt på den enkeltes hånd). I stedet vil en foreslå å formuesbeskatte på den enkelte forsikringstakerens hånd, et beløp lik den ajourførte gjenkjøpsverdien/garantert utbetaling.

13.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen legger opp til at det ikke innføres felles begrensningsregler for pensjonsytelser innenfor EPES og TPES. Flertallet er enig med Regjeringen i at det ikke uten videre er naturlig å sammenligne disse to ordningene da omfanget av EPES bestemmes av den enkelte opp til en grense, mens TPES ikke har noen individuell valgfrihet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til merknader under kap. 10 og 11 om behovet for å avgrense privat pensjonssparing ved å stille krav til et forsikringselement. Dette flertallet er på denne bagrunn enig med Regjeringen i at det ikke bør gis anledning til å tilgodese livsarvinger i ubegrenset linje nedad og uten hensyn til alder i EPES.

       Dette flertallet viser til merknader under kap. 12 om begrensninger i fradragsrett for tilskudd til premiefond under TPES. Dette flertallet mener at en slik begrensning eventuelt også bør gjelde EPES.

       Dette flertallet viser til merknader under kap. 12 om skattlegging av avkastning av premiefond. Avkastning av premiefond i EPES og TPES bør etter dette flertallets mening skattemessig likebehandles.

       Dette flertallet viser til at det i dag innrømmes betydelige skattefordeler ved plassering av midler på livrenteforsikringer. Avkastningen skattlegges ikke før livrenten utbetales, og livrenterettighetens oppsamlede verdi er fritatt for formuesbeskatning. Denne skattefordelen er i strid med intensjonen i skattereformen om likebehandling av ulike spareformer. Dette flertallet viser til at en beskatning av den løpende avkastningen kan virke urimelig fordi forsikringstaker da må skatte av midler han eller hans arvinger ikke nødvendigvis ville motta. Jo større forsikringsinnhold i kontrakten, jo mer urimelig kan en slik skattlegging virke. Dette tilsier at løpende skattlegging av avkastning bør ilegges forsikringsselskapet. Dette flertallet viser til at Regjeringen foreslår at den årlige avkastningen på den til enhver tid ajourførte samlede premiereserven for livrenter skattlegges på linje med kapitalinntekter, og at skatten kan innkreves direkte fra forsikringsselskapet. Dette flertallet viser videre til at Regjeringen foreslår at livrentenes akkumulerte verdier ikke lenger skal fritas for formuesskatt. Dette flertallet slutter seg til dette og viser til at Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av om beskatningen bør være kollektiv eller individuell.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at dagens regler for egne pensjonsforsikringer med skattefradrag ikke gir mulighet for uttak av pensjon før aldersgrensen. Disse medlemmer går inn for at det skal åpnes for uttak av egne pensjonsforsikringer fra samme tidspunkt som for avtalefestet førtidspensjonering (AFP). Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for EPES, slik at det blir mulighet for uttak av førtidspensjon på samme tidspunkt som i dagens AFP-ordning. »

       Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 11 vedrørende Regjeringens forslag om formuesbeskatning av premiefond og forslag om inntektsbeskatning av avkastning på premiefond.

       Disse medlemmer viser til at så mange som om lag 900.000 ansatte i privat sektor står uten tjenestepensjonsordning og følgelig er henvist til EPES for å sikre seg tilleggspensjoner utover folketrygden. Det samme er tilfellet for alle selvstendig næringsdrivende.

       Disse medlemmer viser til at mange har EPES-ordningen som eneste pensjonsordning ved siden av folketrygden. Dagens begrensninger i årlig maksimalt fradragsbeløp rammer disse spesielt hardt.

       Disse medlemmer mener at denne gruppen arbeidstakere burde hatt en større mulighet til å tegne egne pensjonsordninger med skattefradrag for å sikre seg muligheten for, gjennom egen sparing, å oppnå de samme ekstraytelser i forhold til folketrygdens pensjoner som arbeidstakere innenfor offentlig og privat sektor med TPES-ordninger har.

       Disse medlemmer mener at siktemålet må være at den totale pensjonsytelsen står i forhold til vedkommendes lønnsnivå enten en er tilknyttet en offentlig eller privat tjenestepensjonsordning eller er tilknyttet en EPES-ordning. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere mulighet for å utarbeide et regelverk for offentlige, private og egne skattestimulerte pensjonsordninger, slik at det gis like muligheter for opptjening av pensjonsytelse. »

       Disse medlemmer viser til at om lag 1/3 av de yrkesaktive, herunder alle selvstendig næringsdrivende, i dag er uten mulighet for førtidspensjonsordninger. Det er derfor nødvendig å tilrettelegge EPES-ordningen for bedre å bidra til å fylle behovet for såvel tilleggspensjon som førtidspensjon for store grupper.

       Disse medlemmer mener det er viktig å skape et sett av EPES-produkter som er tilpasset den enkelte pensjonssparers livsforhold. Kravet til forsikringselement innebærer en begrensning for hvem som kan tilby slike produkter, og dermed en begrensning i konkurransen og effektiviteten i sparemarkedet.

       Disse medlemmer går derfor imot at det skal være obligatorisk krav til forsikringselement og livslang pensjonsutbetaling i EPES-ordningene. Disse medlemmer viser til at Stortinget har bedt Regjeringen legge fram forslag til en ordning med pensjonssparing i bank. Det forutsettes at en slik ordning skal være et rent spareprodukt uten forsikringselement. For å sikre konkurranse på like vilkår mellom bank og forsikring legges det til grunn at også forsikringsbransjen må kunne tilby rene spareordninger i tillegg til sine nåværende ordninger med forsikringselement.

       Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 12 om begrensninger i fradrag for tilskudd til premiefond under TPES. Disse medlemmer legger til grunn tilsvarende synspunkter for EPES hva angår muligheten for avsetning av inntil 10 ganger årlig premie til fond. Disse medlemmer mener at premiefondene i TPES og EPES må likebehandles og ikke bør formuesbeskattes, og at avkastningen av slike fond ikke bør inntektsbeskattes. En eventuell inntektsbeskatning av avkastningen vil medføre komplikasjoner hvis man skal unngå dobbeltbeskatning, idet utbetalt pensjon blir inntektsbeskattet.

       Disse medlemmer mener det er viktig å legge til rette for at EPES kan bidra til å lette overgangen fra yrkesliv til pensjonisttilværelse. Disse medlemmer legger derfor til grunn at aldersgrensen for uttak av EPES-midler skal tilsvare den til enhver tid gjeldende nedre aldersgrense for AFP-ordningen. De som faller utenfor AFP-ordningen, har ikke andre førtidspensjonsmuligheter enn EPES. Det bør derfor kunne gis anledning til større årlige uttak før ordinær pensjonsalder, siden behovet da er større enn senere når vedkommende mottar alderspensjon fra folketrygden.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen tar til orde for å ville redusere de enkelte forsikringstakeres rett til å tilgodese livsarvinger etter eget forgodtbefinnende. Ordningen med å kunne sikre andre livsarvinger enn barn under 21 år er ikke særlig utbredt. I enkelte tilfeller kan det imidlertid være et særlig behov for dette, og disse medlemmer vil ikke avskjære forsikringstakere denne mulighet og støtter således ikke Regjeringen på dette punkt.

       Disse medlemmer mener det fortsatt må være adgang til å få en TPES og EPES utbetalt over en avgrenset periode f.eks. 10 år.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil innføre løpende beskatning av midler avsatt på livrenteforsikringer, og at livrentens akkumulerte verdi skal formuesbeskattes. Disse medlemmer deler ikke denne oppfatning og vil at dagens beskatningsregler fortsatt skal gjelde. Begrunnelsen for de gjeldende skatteregler på dette området er like relevante også for fremtiden. Den skattestimulans som er på dette området, er med på å øke den samlede sparing i samfunnet, hvilket er positivt.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til egen lov for TPES- og EPES-ordninger i samsvar med fellesmerknadene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet under pkt. 12 og 13 i Innst.S.nr.180 (1995-1996). »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det må settes en maksimalgrense for den totale skattefavorisering av pensjonssparing. Pensjonssparing utover dette nivået må være enkeltindividets ansvar uten skattefavorisering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at tanken om et felles tak for TPES og EPES i utgangspunktet er positiv og bør utredes nærmere. Disse medlemmer mener derfor at det bør arbeides videre med alternative fradragsbegrensninger, herunder et felles tak både for TPES og EPES.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til sine tidligere merknader hvor det påpekes at den største delen av ansatte i privat sektor i Norge i dag ikke har tilgang på TPES-ordning gjennom sitt ansettelsesforhold. Disse medlemmer vil videre vise til at antallet personer som har EPES-ordninger, har avtatt de senere årene på grunn av lavere skattemessig begunstigelse av ordningen, og at det i l993 kun ble inngått 250.000 EPES-kontrakter. Disse medlemmer mener at tanken om et felles tak mellom TPES og EPES i utgangspunktet er positiv fordi det vil kunne tillate en større og mer fleksibel sparemåte for dem som ikke har TPES, enn dagens skattebegrensningsregel utgjør. Å innføre et slikt tak vil kunne være komplisert, men disse medlemmer vil understreke at hverken Hylland-utvalget eller Regjeringen har gått nærmere inn på en slik utredning, og at det derfor er feil å konkludere med at et slikt felles tak ikke kan innføres.

       Disse medlemmer vil vise til at en lang rekke selvstendig næringsdrivende kun er henvist til EPES som sin eneste spareform. Dagens begrensninger i årlig maksimalt fradragsbeløp rammer denne gruppen spesielt hardt. Istedenfor et årlig sparebeløp er det mulig å tenke seg helt andre begrensninger som f.eks. en total livsløpskonto for maksimal sparing med skattefradrag. Disse medlemmer synes ikke Regjeringen har lagt frem et grunnlag som gjør at man kan konkludere med at et felles tak eller en livsløpskonto ikke bør innføres. Disse medlemmer mener det bør arbeides videre med en utforming av et slikt tak før det avvises å gå inn for det.

       Disse medlemmer vil vise til at skattefordelene i EPES gjennom skatteendringene i 1986 og 1992 er blitt effektivt redusert. Dette innebærer i dag at EPES ikke behandles symmetrisk i skattesystemet, og at skattefordelen på innbetalingstidspunktet spises delvis opp av at utbetaling fra EPES beskattes som bruttoinntekt, ikke alminnelig inntekt. Disse medlemmer mener EPES-utbetalingene bør beskattes som kapitalinntekt, altså med 28 % av inntekt, ikke som lønnsinntekt slik som i dag. Disse medlemmer vil videre vise til sine merknader under pkt. 10.2 om begrunnelsen for å ha en skattemessig begunstigelse av pensjonssparing.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti har foreslått å senke grensen for egen pensjonsforsikring ned til 20.000 kroner, slik at det blir likebehandling mellom egen og kollektiv pensjonsforsikring. Dette medlem viser til sin begrunnelse i egen merknad under pkt. 10.2 i denne innstillingen.

       Dette medlem viser for øvrig til NOU 1994:6 , der utvalget som utredet private pensjonsordninger, uttaler:

       « Utvalget kan ikke se tungtveiende grunner til at slik sparing og forsikring generelt bør subsidieres via skattesystemet. Avkastningen på livrenter bør beskattes løpende og de oppsparte rettighetene i en livrentekontrakt bør være gjenstand for formuesbeskatning. »

14. Noen perspektiver for offentlig velferdsforvaltning og om økonomiske forhold

14.1 SAMMENDRAG

       Som Regjeringens mål for velferdsforvaltningen framheves:

       Det redegjøres for undersøkelser som viser at folks oppslutning om våre sosiale velferdsordninger fortsatt er sterk, og at mange mener at omsorgstjenester for eldre bør prioriteres høyere. Det er de seinere år blitt økt oppslutning om behovsprøving av ytelser.

       For å få en mer effektiv forvaltning av de offentlige velferdsordningene vil Regjeringen intensivere omstilling for å oppnå bedre ressursutnyttelse. Målstyringsprinsippene som i dag anvendes innen offentlig velferdsforvaltning, vil bli videreutviklet. Det vises til at utviklingsarbeid for kvalitetssikring pågår i såvel arbeidsmarkedsetaten som trygdeetaten.

       Det anføres som et problem at antall mennesker med sammensatte behov for økonomisk, sosial og helsemessig hjelp øker, mens samarbeidet mellom dem som skal yte hjelp og støtte, ikke er utviklet godt nok. Regjeringen vil endre dette og vil at det skal etableres et samarbeidsforum mellom sosial-, helse-, trygde- og arbeidsmarkedsetaten i alle kommuner. Det vises også til at det er åpnet offentlige servicekontorer på sju forsøkssteder.

       Regjeringen legger stor vekt på at alle innbyggere skal ha et likeverdig tilbud for likeartede problemer og situasjoner, uavhengig av inntekt, sosial status og bosted. Regjeringen legger videre vekt på å få til et godt samordnet hjelpeapparat der samarbeid og brukerperspektiv blir mer framtredende. Det uttales at sosialtjenestens kompetanse i forhold til sterkt funksjonshemmede og kjennskap til aktuelle samarbeidspartnere bør styrkes, og det samme gjelder hjelpemiddelsentralenes kompetanse i forhold til tekniske hjelpemidler i arbeidssituasjon. Det vises til forslag til forenklet folketrygdlov som vil gjøre det lettere å administrere folketrygden og gi grunnlag for bedre informasjon og service til publikum, samt mindre mulighet for uriktige vedtak og således større rettssikkerhet.

       For å møte de store demografiske og økonomiske utfordringer og spesielt de ulike problemer som virker til å redusere forskjellige gruppers deltakelse i arbeidsmarkedet, går Regjeringen inn for et bredt sett av tiltak som er nærmere konkretisert i meldingens kapitler 4, 5, 7, 9 og 12.

       Om budsjettmessige forhold framholdes at de fleste av tiltakene har som formål å bedre strukturelle trekk i arbeidsmarkedet. Selv om enkelte endringer på kort sikt vil kunne gi merutgifter, er formålet at de på lengre sikt skal være lønnsomme fordi omleggingen bidrar til at de ulike ordningene i sterkere grad enn i dag stimulerer til arbeid og hindrer utstøting. Det påpekes at en slik gevinst som i hovedsak kommer noe etter i tid, vil være vanskelig å anslå, men at den kan være betydelig hvis en lykkes.

       Det uttales at det også er vanskelig å anslå nøyaktig de kortsiktige budsjettmessige konsekvensene av flere av de ulike forslagene.

       Under drøftingen av målretting og fordeling framholdes det som en særlig viktig utfordring å fremme en utvikling hvor ingen blir varig fastlåst i en situasjon med dårlige levekår. Regjeringen legger derfor stor vekt på utdanning for ungdom og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å hindre at langtidsledige varig støtes ut av arbeidsmarkedet. Som eksempel på tiltak som vil bedre fordelingsprofilen i velferdsordningene nevnes en tiltakspakke på 500 mill. kroner i statsbudsjettet for 1996 og andre tiltak foreslått i meldingens kapitler 4, 5, 6, 7, 8, 11 og 12.

       Når det gjelder budsjettmessige forhold knyttet til tiltakene som skal fremme bedre målretting og fordeling, framholdes at en del av endringene har som utgangspunkt at de skal være tilnærmet kostnadsnøytrale, og at formålet er å få en bedre bruk av midlene. Dette gjelder bl.a. for omleggingen med avvikling av de skattemessige særfradragene som kompenseres ved en økning av satsene for grunn- og hjelpestønad. Andre endringer, som endringen i reglene for avledet tilleggspensjon for etterlattepensjonister og reduksjonen i grunnpensjon for pensjonist med yrkesaktiv ektefelle, vil gi betydelige mindreutgifter på lang sikt. Merutgifter som følge av endringer i ytelsene til enslige forsørgere forventes å bli oppveid av mindreutgifter som følge av økt yrkesaktivitet. Innenfor pleie- og omsorgssektoren legges det opp til en vridning av ressursene fra boligsubsidiering til finansiering av tjenester som innebærer merutgifter på 1/2 mrd. kroner i 1996.

14.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil vise til at det offentlige forvalter et stort ansvar gjennom de offentlige velferdsordningene, og til at disse ordningene har stor betydning for enkeltmennesker.

       Komiteen vil understreke at det er bred oppslutning om velferdsstaten og finansieringen av den. Det er videre en oppfatning at omsorgen for eldre må prioriteres høyt. Komiteen mener denne brede oppslutningen om velferdsordningene og finansieringen av dem er svært positiv.

       Komiteen mener det er nødvendig og riktig å vurdere de tjenestene som tilbys, i et kritisk lys. Det er et mål at velferdsforvaltningen er organisert slik at det er enkelt for brukerne å vite hvor en skal henvende seg, og at tjenestene er mest mulig effektive. Komiteen vil på samme tid peke på at klar ansvarsdeling mellom offentlige etater også kan være årsaken til konflikt når brukerne har behov for tjenester fra flere offentlige instanser.

       Komiteen mener det kan ytes bedre service overfor brukerne, og særlig kan dette oppnås med bedre samarbeid mellom etatene. Komiteen mener derfor de ulike samarbeidsprosjektene som er satt iverk av Sosial- og helsedepartementet, er meget positive. Komiteen vil slutte seg til forslaget om at den etaten som først mottar en henvendelse, har en forpliktelse til å følge denne opp, blant annet med å ta kontakt med den etaten henvendelsen skulle vært stilet til. Komiteen mener også at der hvor samarbeid mellom ulike etater ikke fungerer, må departementet/fylkesmannen ha myndighet til å gripe inn å pålegge etatene å komme fram til omforente løsninger. Komiteen har fått svært mange henvendelser fra mennesker som blir kasteballer mellom ulike etater, og mener at dette er en uakseptabel behandling.

       Komiteen mener det grunnleggende prinsippet må være å finne best mulig løsninger for de mennesker som henvender seg til det offentlige. Brukerens behov må derfor stå i sentrum for de tjenester som gis. Komiteen vil også understreke behovet for mer brukermedvirkning på alle nivåer.

       Komiteen mener at kvalitetssikringsarbeidet innen etatene er blitt vesentlig bedret de siste årene. Rutiner for kvalitetssikring er utarbeidet i mange kommuner, og bevisstheten til både brukere og offentligheten med stadige tilbakemeldinger, er en kontroll som fører til bedre kvalitet på tjenestene. Komiteen vil understreke at dette arbeidet er viktig og en kontinuerlig prosess.

       Komiteen vil understreke at et sentralt mål er at velferdsordningene er innrettet slik at ressurser omfordeles og behovene til de svakeste gruppene blir ivaretatt. På samme tid må velferdsordningene være organisert slik at de oppmuntrer og legger til rette for arbeid og aktivitet framfor en passiv tilværelse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener videre det er sentralt å sikre fordelingsprofilen mellom generasjonene. Det er heller ikke ønskelig med kostnadskrevende reformer av stønadsordningene, men å sikre utbygging av tjenestetilbud framfor å sikre økte overføringer til den enkelte.

       Flertallet viser til at de foreslåtte endringene og tiltakene har ulike økonomiske konsekvenser. En rekke av tiltakene vil ikke innebære merkostnader for offentlige budsjetter, men vil omfordele ressursene til grupper som har størst behov. Flertallet slutter seg til disse prioriteringene.

       Flertallet viser til at andre forslag i Velferdsmeldinga vil innebære reduserte kostnader på lengre sikt, og særlig har det vært et mål å forhindre videreføring av ordninger som har utilsiktede og uønskede fordelingseffekter. Flertallet mener dette er en nødvendig gjennomgang og prioritering.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, poengterer at en rekke av forslagene også vil medføre økte kostnader over de offentlige budsjettene. Dette gjelder i særlig grad den økte utbyggingen av tjenester til den eldre delen av befolkningen som er nødvendig både for å fange opp økningen i antallet eldre, og for å nå de politiske mål om å bedre tilbudene til denne gruppen.

       Komiteen mener at utbygging og videreføring av velferdsordningene er en langsiktig prosess som ikke er avsluttet når Velferdsmeldinga blir vedtatt, men som må videreføres gjennom stadig evaluering av hvordan ordningene fungerer og ikke minst gjennom den økonomiske politikken. Å sikre en stabil og god økonomi er en forutsetning for kvaliteten og omfanget av velferdsordningene.

15. Uttalelser fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen og finanskomiteen

15.1 UTTALELSE FRA FAMILIE-, KULTUR- OG ADMINISTRASJONSKOMITEEN

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen uttaler i brev av 2. mai 1996:

15.2 UTTALELSE FRA FINANSKOMITEEN

       Finanskomiteen uttaler i brev av 2. mai 1996:

Komiteens medlem fra Venstre

Komiteens medlem fra Rød Valgallianse

Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen

16. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen utrede innføring av rett til dagpenger eller attføringspenger i inntil ett år for selvstendig næringsdrivende etter en skilsmisse, dersom næringsgrunnlaget bortfaller, og fremme et slikt forslag.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for EPES, slik at det blir mulighet for uttak av førtidspensjon på samme tidspunkt som i dagens AFP-ordning.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen vurdere mulighet for å utarbeide et regelverk for offentlige, private og egne skattestimulerte pensjonsordninger, slik at det gis like muligheter for opptjening av pensjonsytelse.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til egen lov for TPES- og EPES-ordninger i samsvar med fellesmerknadene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet under kap. 12 og 13 i Innst.S.nr.180 (1995-1996).

Forslag fra Arbeiderpartiet:

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig for enslige forsørgere å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år der forsørgeren f.eks. må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at overgangsstønad gis i inntil ett år til enslige forsørgere i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barn er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år.

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke støtten til barnetilsyn for enslige forsørgere slik at den utgjør inntil kr 2.300 for ett barn, kr 3.000 for to barn og kr 3.400 for tre eller flere barn.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 8

       Regelverket om arvede tilleggspensjonsrettigheter beholdes uendret, slik at ektefelle fortsatt arver 55 % av ektefellenes samlede pensjonsrettigheter.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre får selvstendig opptjeningsrett til fødselspermisjon. Dette må gjelde både for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendringer som kan rette opp de utilsiktede virkningene av innstrammingene i folketrygdens lov- og regelverk de siste årene, spesielt når det gjelder de medisinske kriteriene for uførepensjon.

Forslag 11

       Stortinget ber Regjeringen evaluere reformen med overføring av ansvaret for yrkesrettet attføring til arbeidsmarkedsetaten.

Forslag 12

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at personer som har utført tyngende omsorgsarbeid over lang tid, gis rett til attføringspenger når omsorgsmottakeren faller fra.

Forslag 13

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer i velferdsordningene for enslige forsørgere basert på følgende prinsipper:

Forslag 14

       Stortinget ber Regjeringen sette i gang forsøk med såkalte «Brukerkontor» i ett eller to fylker. Resultatet av forsøket forelegges Stortinget.

Forslag 15

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovfesting av råd for funksjonshemmede i kommuner og fylkeskommuner.

Forslag 16

       Stortinget ber Regjeringen opprettholde dagens ordning uten avkorting av grunnbeløpet for pensjonist med yrkesaktiv ektefelle.

Forslag 17

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at personer som mottar pensjonspoeng for omsorgsarbeid, får medregnet mulige fremtidige pensjonspoeng fram til pensjonsalder dersom uførhet inntreffer i omsorgsperioden.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 18

       Stortinget ber Regjeringen gi en årlig redegjørelse, der forholdet mellom arbeid, attføring, rehabilitering, uføretrygd og sosial stønad belyses grundig med sikte på å oppnå et mer treffsikkert samfunnstjenlig system, som er tilpasset brukerne.

Forslag 19

       Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning med at funksjonshemmede gis rett til fullstipendiert studiestøtte i inntil ett år utover den ordinære ordning som gjelder for studiefinansiering, når merforbruket av studietid skyldes funksjonhemning.

Forslag 20

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere.

Forslag 21

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år.

Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 22

       Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1997 foreslå en ordning der staten dekker 50 % av kommunenes utgifter til omsorgslønn.

Forslag 23

       Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning der gjenlevende fraskilt ektefelle får en viss andel av etterlattepensjon etter tidligere ektefelle, når ekteskapet har vart et visst antall år og gjenlevende har vært hjemmearbeidende størstedelen av ekteskapet.

Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:

Forslag 24

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om generell tillatelse til privat arbeidsformidling.

Forslag 25

       Statens Petroleumsfond omdannes til Folketrygdens Støttefond.

Forslag 26

       Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med budsjettet fremlegge et tallgrunnlag som viser hvor store avsetninger man årlig burde foretatt til fond, dersom forsikringsmessige prinsipper ble lagt til grunn for fondsdekning av de fremtidige forpliktelser folketrygden i dag tar på seg.

Forslag 27

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til regelverk for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger i forbindelse med den bebudede proposisjon om regelverk for de private tjenestepensjonsordningene.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 28

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av et statlig eldreombud med nødvendig sekretariat.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 29

       Stortinget ber Regjeringen medvirke til et nært samarbeid mellom psykiatrien, rusomsorgen og barnevernet bl.a. ved at kompetansesentrene for disse faggruppene blir samlokalisert.

Forslag 30

       Stortinget ber Regjeringen tilpasse barnevernloven og lov om sosiale tjenester slik at praktiseringen av regelverket med hensyn til behandling av narkomane under og over 18 år blir samkjørt.

Forslag 31

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide veiledende retningslinjer for økonomisk sosialhjelp i kommunene som utgangspunkt for kommunale standarder tilpasset lokale levevilkår og kostnader.

Forslag 32

       Stortinget ber Regjeringen utrede ordning med samfunnslønn.

Forslag 33

       Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om å heve satsen for gravferdshjelp til 10.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997.

Forslag 34

       Stortinget ber Regjeringen oppnevne en kommisjon som skal utrede et framtidig pensjonssystem som sikrer en bedre økonomisk grunntrygghet for alle.

Forslag 35

       Stortinget ber Regjeringen utrede mulighet for fleksibel pensjonsalder mellom 60 og 70 år innrettet slik at det utbetales høyere pensjon jo senere avgangsalder.

Forslag 36

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det gis samme rett til sykepenger og fødselspenger for selvstendig næringsdrivende som for arbeidstakere.

Forslag fra Høyre:

Forslag 37

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre får fulle fødselspenger uavhengig av mors stillingsbrøk.

Forslag 38

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sykelønnsordningen som innebærer én eller flere karensdager og deretter 90 % godtgjørelse etter siste karensdag. Arbeidsgiver dekker hele arbeidstakers krav på lønn fra siste karensdag til dag 14, deretter 20 % av full lønnskompensasjon. Fødselspermisjon skal ikke berøres av ordningen. Ved fravær under barns sykdom dekkes 90 % i hele perioden.

Forslag 39

       Retten til overgangsstønad for eneforsørgere beholdes til barnet fyller 8 år.

Forslag 40

       Stortinget ber Regjeringen oppfordre kommunene til å konkurranseutsette omsorgs- og pleietjenester slik at eldre og funksjonshemmede får større innflytelse over hvem som skal yte dem tjenester, og hvordan tilbudet skal innrettes.

Forslag 41

       Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre krav om egenerklæring om at man er enslig som grunnlag for å få utbetalt full grunnpensjon slik at det blir likebehandling av gifte og samboende pensjonister med hensyn til pensjon.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 42

       Stortinget ber Regjeringen vurdere konsekvensene av å samle de økonomiske stønads- og trygdeordningene til trygdeetaten ut fra ønske om en bedre inntektssikring, reduserte administrasjonsutgifter og bedre kontroll.

Forslag 43

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide nasjonale minstenormer for økonomisk sosialhjelp.

Forslag 44

       Stortinget ber Regjeringen utrede en tidskonto for eldre arbeidstakere som gjør det mulig å kombinere arbeid og trygd fra 60 år og oppover.

Forslag fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 45

       Funksjonshemmede som på grunn av funksjonshemning trenger mer tid for å sluttføre sin universitets- eller høyskoleutdannelse, må få rimelig tilleggstid finansiert ved stipend.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 46

       Stortinget ber Regjeringen utrede hvilke konsekvenser det vil få å gi en generell rett til arbeidsledighetstrygd til ungdom mellom 18 og 25 år som aktivt søker arbeid, men som innenfor dagens system ikke har rett til dagpenger.

Forslag 47

       Stortinget ber Regjeringen øke den generelle gravferdshjelpen med 1.000 kroner til 5.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997, og utarbeide forslag til en rettighetsfestet tilleggsstøtte til gravferd på 10.000 kroner når avdøde er:

       Eller når nærmeste pårørende er:

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 48

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sykelønnsordningen som innebærer at det innføres en karensdag og 90 % lønnsdekning resten av sykeperioden. Det forutsettes at ordningen skal gjelde likt for både timelønte og månedslønte. Kronisk syke, fravær ved barns/barnepassers sykdom og svangerskapspermisjon holdes utenfor innstrammingen.

Forslag 49

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en sykelønnsordning for hjemmearbeidende som har omsorg for barn under 10 år og/eller pleietrengende familiemedlemmer.

Forslag 50

       Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om å heve satsen for gravferdshjelp til 8.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997.

Forslag 51

       Stortinget ber Regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå og drøfte fordeler, ulemper og risikomomenter ved ulike fondskonstruksjoner for hele eller deler av folketrygden. Utvalget bør berøre alle relevante områder, herunder forholdet mellom Statens petroleumsfond, Folketrygdfondet og folketrygdens framtidige forpliktelser og en vurdering av ulike mulige fondskonstruksjoner, både i offentlig og privat sektor, som kan anses å ha vesentlig interesse for trygdefinansiering. Utvalget må spesielt redegjøre for fordelingsvirkninger knyttet til fondskonstruksjoner, herunder forholdet mellom generasjonene. Utvalget skal bygge på folketrygdens nåværende hovedinnretning når det gjelder rettighetsreglene.

Forslag 52

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendring som vil gi hver ektefelle en grunnpensjon på 85 % av grunnbeløpet i folketrygden.

Forslag 53

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av folketrygdloven som gir rett til 3 pensjonspoeng årlig for omsorg for egne barn fram til og med det år barnet fyller 9 år.

Forslag 54

       Stortinget ber Regjeringen utrede måter å bedre pensjonen for hjemmearbeidende som har hatt omsorgsarbeid også før 1992, og som blir pensjonister de nærmeste årene.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 55

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en endring av sykelønnsordningen med innføring av 2 karensdager og derpå følgende 80 % sykelønnsutbetaling. Innsparingen med de 2 karensdagene og 80 % sykelønn tilfaller i sin helhet folketrygden.

Forslag 56

       Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om å overføre ansvaret for sykelønnsutbetalingene til partene i arbeidslivet slik man eksempelvis har gjort i Nederland.

Forslag 57

       Tilskudd til barnetilsyn for reelle enslige forsørgere i arbeid eller utdanning økes opp til 2.000 kroner for ett barn, 2.500 kroner for to barn og 3.000 kroner for tre eller flere barn, for dokumenterte utgifter.

Forslag 58

       Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om et statlig enhetlig finansieringsansvar for eldreomsorgen.

Forslag 59

       Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om statlig overtagelse av sosialhjelpen administrert av trygdeetaten.

Forslag 60

       Full likestilling mellom gifte og samboende pensjonister oppnås over 2 år ved å øke grunnbeløpet til 87,5 % av G og særtillegget til 58,6 % av G i 1996 og tilsvarende opp til 100 % og fullt særtillegg fra 1997.

17. Komiteens tilrådning

    Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Stortinget ber Regjeringen medvirke til å opprette et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet.

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det skal gis et småbarnstillegg ekstra til enslige forsørgere med barn i alderen 0 til 3 år. Retten til et ekstra småbarnstillegg skal være knyttet til at forsørgeren mottar uredusert overgangsstønad, samt at forsørgeren har rett til utvidet barnetrygd og ikke har inntekt over 1/2 G.

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i Reform-94, slik at det blir mulighet for 2 års opphold fra videregående opplæring i forbindelse med sykdom eller omsorgsansvar innenfor retten til 3 års videregående opplæring.

       Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en handlingsplan som skal øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede i løpet av en 5-års periode.

       Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et 4-årig utviklingsprogram med utprøving av eldreombudsordninger i en del utvalgte kommuner.

       Stortinget ber Regjeringen gjøre forsøksprosjektet med personlige assistenter til et fast tilbud.

       Stortinget ber Regjeringen medvirke til at lovbestemmelsene vedrørende tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere kan fungere, slik at Stortingets intensjoner med loven blir ivaretatt.

       Stortinget ber Regjeringen i samband med den bebudede stortingsmeldingen om narkotikapolitikken vurdere erfaringene med den finansielle ansvarsfordeling mellom kommuner og fylkeskommuner som ble fastlagt av Stortinget i forbindelse med iverksettelse av lov om sosiale tjenester 1. januar 1993.

       Stortinget ber Regjeringen videreføre permanent lik statlig støtte til frivillighetssentralene på minst 200.000 kroner pr. år.

       Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1997 å vurdere konsekvensene av å prisregulere gravferdstjenestene.

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en behovsprøvd tilleggsstøtte til gravferdshjelp på inntil 8.000 kroner i tillegg til den generelle grunnstøtten på 4.000 kroner.

       Stortinget ber Regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå og drøfte fordeler, ulemper og risikomomenter ved ulike fondskonstruksjoner for hele eller deler av folketrygden. Utvalget bør berøre alle relevante områder herunder forholdet mellom Statens petroleumsfond og folketrygdens framtidige forpliktelser, individuell eiendomsrett ved eventuell fondering av folketrygdens tilleggspensjoner og individuell rett til å bestemme hvor og hvordan sparing skal forvaltes, og en vurdering av ulike mulige fondskonstruksjoner, både i offentlig og privat sektor, som kan anses å ha vesentlig interesse for trygdefinansiering. Utvalget må spesielt redegjøre for fordelingsvirkninger knyttet til fondskonstruksjoner, herunder forholdet mellom generasjonene. Utvalget skal bygge på folketrygdens nåværende hovedinnretning når det gjelder rettighetsreglene.

       Stortinget ber Regjeringen utrede fordeler og ulemper ved innføring av en fleksibel pensjonsordning for personer mellom 64 og 70 år, både hva angår avgangstidspunktet og muligheten til kombinasjon pensjon/arbeid. Eventuelle endringer forutsettes ikke å øke belastningen på folketrygden.

       Stortinget ber Regjeringen utrede fordelingsmessige og økonomiske konsekvenser av å utvide eller oppheve besteårsregelen, spesielt med hensyn til kvinneperspektivet, pensjonspoeng for omsorgsarbeid, innføring av deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse etter langvarig ekteskap og fleksibel pensjonsalder.

       Stortinget ber Regjeringen utrede mulige endringer i regelverket som kan redusere den sosiale risikoen i forhold til bortfall av velferdsgoder ved overgang fra å være ansatt til å bli selvstendig næringsdrivende, og for selvstendig næringsdrivende generelt.

       Forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse oversendt i Stortingets møte 21. november 1995 om at Stortinget skal be Regjeringa legge fram forslag til lovendringer som sikrer retten til uføretrygd slik den var før innstrammingene i 1991, bifalles ikke.

       Forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse oversendt i Stortingets møte 21. november 1995 om at Stortinget skal be Regjeringa fremme forslag om en statlig minstestandard for stønad til livsopphold etter lov om sosiale tjenester § 5.1, bifalles ikke.

       St.meld. nr. 35 (1994-1995) - Velferdsmeldingen - vedlegges protokollen.