6.1 SAMMENDRAG

       Det vises innledningsvis i kapitlet til at kommunene i den seinere tid har fått ansvar for nye brukere som f.eks. psykisk utviklingshemmede og psykiatriske langtidspasienter, og at tjenestetilbudet i større grad enn tidligere er innrettet mot å gi hjelp i eget hjem. Kommunenes ansvar er videre blitt utvidet og klargjort bl.a. gjennom ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemning.

       I omtalen av utviklingen framover legges det vekt på de konsekvenser den forventede økningen i antallet personer over 80 år vil ha. Det pekes videre på at bedringen i eldres levekår forventes å fortsette i årene framover. Det uttales at funksjonshemmede mottar lite tjenester i forhold til hva behovet skulle tilsi, og det understrekes at det i tillegg til et godt tjenestetilbud vil være viktig å gi funksjonshemmede bedre muligheter for deltaking i arbeid og utdanning i årene framover. Det vises også til en undersøkelse som kan tyde på at det er personer med psykiske lidelser som har det minst tilfredsstillende tilbudet i kommunene i dag.

       I 1993 var kommunenes utgifter til pleie- og omsorgstjenester ca 22 mrd. kroner. En framskrivning av dagens nivå på pleie- og omsorgstjenestene vil innebære at utgiftene fram mot år 2030 vil bli om lag 37 mrd. kroner målt i faste kroner som følge av den forventede økningen i antallet eldste eldre.

       Det uttales at de offentlige omsorgsordningene aldri har vært mer omfattende enn nå, og at behovene for omsorgstjenester vil øke ytterligere i årene framover, men det understrekes også at behovet for omsorg bare kan dekkes fullt ut i et samarbeid mellom pårørende, andre frivillige og offentlig hjelp. Regjeringen legger til grunn at det offentlige har det overordnede ansvaret for at mennesker som trenger hjelp og omsorg, får tilgang på tjenester de har krav på ifølge lovverket. Det understrekes at visse typer arbeid, som f.eks. tunge og intime pleie- og omsorgsoppgaver, ikke skal utføres av frivillige, annet enn eventuelt av nære pårørende, men at den enkeltes behov for sosial kontakt og nærhet er et område hvor frivillig innsats kan være et viktig supplement.

       Det framholdes at familieomsorgen bærer i seg vesentlige kvaliteter som det er viktig å ta vare på, og at den offentlige pleie- og omsorgstjenesten derfor må støtte opp om denne omsorgen. I denne forbindelse nevnes avlastning, støttekontakt, assistentordning for funksjonshemmede og omsorgslønn som viktige virkemidler. Om omsorgslønn heter det videre at Regjeringen vil gå inn for å opprettholde ordningen som en obligatorisk tjeneste for kommunene, men uten å gi omsorgsyteren en ubetinget rettighet. Departementet vil gi nærmere veiledende retningslinjer for kommunenes bruk av omsorgslønn. Omsorgsplaner utarbeidet i samråd mellom bruker, pårørende og kommune omtales som et egnet virkemiddel for å skape økt medbestemmelse, mobilisere familie og nærmiljø og også bidra til større forutsigbarhet for de ulike partene i tjenesteforholdet.

       Under drøftingen av den frivillige innsatsen framholdes det at det nå kan være behov for å etablere et klarere skille mellom de « egentlige » frivillige organisasjonene og ulike former for tilbyderrelasjoner. Det understrekes at offentlige støttemidler til frivillige organisasjoner må forutsette at frivillig aktivitet utløses i et tilstrekkelig omfang.

       Det er nå opprettet vel 90 frivillighetssentraler, og departementet tar sikte på en framtidig finansieringsordning for frivillighetssentralene som kombinerer et betydelig oppstartingstilskudd og et mindre, permanent driftstilskudd.

       For å møte de voksende behovene for omsorgstjenester de kommende tiårene ser Regjeringen det som viktig å trappe opp utbyggingen av pleie- og omsorgstilbudet for eldre og funksjonshemmede med en struktur som er tilpasset framtidige krav og behov. Blant virkemidlene for å sikre dette nevnes bedre tilrettelegging av boliger, bl.a. gjennom bruk av livsløpsstandard, og økt satsing på omsorgsboliger og døgntjeneste i kommunene. Det redegjøres for flere styrkingstiltak i statsbudsjettet for 1996.

       Om sykehjemmene heter det bl.a. at det er nødvendig å styrke tilbudet utover dagens nivå i mange kommuner, og at sykehjemmene først og fremst bør tilby oppgaver knyttet til rehabilitering, avlastning, overgangspleie etter sykehusbehandling, krevende langtidspleie og terminalpleie. Regjeringen ser det som hensiktsmessig at aldershjemmenes funksjoner etter hvert erstattes dels av sykehjemmene og dels av omsorgsboligene. Regjeringen mener at funksjonshemmede ikke bør bo i institusjoner i flere tiår dersom det er mulig å etablere et mer selvstendig boligalternativ, og det lanseres derfor i meldingen en særskilt satsing på tiltak som kan få unge funksjonshemmede ut av aldersinstitusjoner og spesialsykehjem.

       Under drøftingen av kommunale forskjeller i tjenestetilbudet påpekes det at det er store variasjoner, men at en pr. i dag ikke har tilstrekkelige kunnskaper om hvilke faktorer som fører til disse forskjellene. Fylkesmennene og fylkeslegene i alle fylker har foretatt en særskilt oppfølging av kommuner med særlig store avvik på enkelte områder, og kommunene oppfordres til å vurdere sin egen situasjon i forhold til nasjonale mål og hovedprioriteringer.

       Det vises til at finansieringsordningene for pleie- og omsorgstjenestene varierer bl.a. med bakgrunn av adgangen til å kreve egenbetaling for tjenestene er hjemlet i forskjellige lover og forskrifter. Det uttales at Regjeringen på bakrunn av dette vil nedsette et utvalg som skal komme med forslag til mer funksjonelle finansieringsordninger for tjenestene i og utenfor institusjon. Regjeringen vil i etterkant av finansieringsutvalgets arbeid, gjennomgå sosialtjenesteloven og kommunehelseloven med sikte på å justere dem slik at det klart framgår at kommunale tjenester, herunder heldøgnsomsorg, så langt som mulig skal ytes individuelt og tilpasses boligen.

       Det skal etableres et nasjonalt senter for tekniske og ergonomiske tiltak for funksjonshemmede. Senteret skal være en sentral kunnskapsbase og skal drive utviklingsarbeid, men ikke forskning. Regjeringen vil vektlegge brukermedvirkning i forbindelse med utformingen av senteret.

       Departementet finner at lovfesting av minstestandarder og bemanningsnormer ikke er hensiktsmessige eller tilstrekkelige virkemidler for å sikre kvaliteten på tjenestene, og statens oppfølging av de kommunale omsorgstjenestene bør derfor ta utgangspunkt i resultatindikatorer heller enn bemanningsnormer og annen ressursinnsats. Hvilke kvalitetssikringstiltak som velges, må i stor grad være opp til den enkelte kommune. Sosial- og helsedepartementet vil følge opp arbeidet med resultatindikatorer bl.a. gjennom utviklingsprosjekter. Det understrekes at det er institusjonen eller virksomheten selv som i stor grad må kontrollere at forholdene er tilfredsstillende. Det framholdes ellers at det er viktig å utforme framtidens pleie- og omsorgstjenester slik at brukermedvirkning blir godt ivaretatt.

       Det vises til forslag om oppretting av eldreombud og til eksisterende ordninger med eldreråd, råd for funksjonshemmede, pasientombud og helse- og sosialombud. Regjeringen vil ikke anbefale ett sentralt eldreombud for hele landet, men at kommunene vurderer å etablere eventuelle ombudsordninger for å gi bedre veiledning og bistand i klagesaker m.v. hvor brukerne mener de ikke når fram overfor offentlige myndigheter.

       Det understrekes at satsingsområdene som skisseres i meldingen, kombinert med desentralisering av tjenestetilbudet og befolkningsutviklingen, vil medføre økt behov for bl.a. sykepleiere, vernepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og psykologer. Det uttales at Regjeringen bevisst har søkt å være i forkant av utviklingen ved å øke utdanningskapasiteten for disse gruppene. Det pekes videre på den betydning den nye utdanningen som omsorgsarbeider i den videregående skolen vil få.

       I omtalen av forsknings- og utviklingsarbeid pekes det spesielt på geriatrisk forskning, omsorgstjenesteforskning, utviklingsprogram om aldersdemens, kompetanseutvikling i forhold til vold mot eldre, etablering av kompetansesystem for autister, kompetanseutvikling for sjeldne funksjonshemninger og for informasjonsteknologi for funksjonshemmede.

       I drøftingen av sosialtjenesten pekes det på at arbeidet med kvalitetssikring av tjenestene og kontrollen med disse skal styrkes, og at staten skal bidra til å legge forholdene til rette for generell kompetanseutvikling og fortsatt stimulere kommunene til å drive fag-, metode- og organisasjonsutvikling.

       Arbeidet med rusmiddelmisbrukere i kommunene skal vies spesiell oppmerksomhet, og en vil opprettholde og fornye en restriktiv rusmiddelpolitikk.

       Regjeringen går inn for at den økonomiske sosialhjelpen fortsatt skal være et behovsprøvd sikkerhetsnett, og finner det ikke hensiktsmessig å utarbeide veiledende retningslinjer om stønadsnivået. Sosial- og helsedepartementet vil følge opp arbeidet med å motvirke vilkårlig forskjellsbehandling og sikre god saksbehandling ved sosialkontorene.

       Meldingen understreker bostøtteordningenes betydning for pensjonister med lave inntekter, og betydningen av at også de kan bo i en godt tilpasset bolig. Regjeringen foretar for tiden en vurdering av de to statlige bostøtteordningene, og vil inntil dette arbeidet er ferdig tilpasse regelverket for Sosial- og helsedepartementets ordning slik at ektefeller og samboere behandles likt.

       Regjeringen vil foreslå at den spesielle fradragsordningen i skatt for mottakere av grunnstønad og hjelpestønad avvikles. Det samme gjelder særfradragsordningen i forbindelse med store sykdomsutgifter. Samtidig foreslås at satsene for direkte stønad økes og enkelte andre endringer i grunnstønads- og hjelpestønadsordningene som vil gi forbedringer for dem med størst utgifter og hjelpebehov.

       Regjeringen foreslår å innføre et særskilt gravferdstillegg i folketrygden på inntil 8.000 kroner til dem som har dårlig betalingsevne. Den generelle stønaden ved gravferd på 4.000 kroner vil bli opprettholdt. Tillegget vil innebære merutgifter for trygden på inntil 25 mill. kroner årlig.

6.2 FORSLAG OM MINSTESTANDARD FOR STØNAD TIL LIVSOPPHOLD

       Stortinget vedtok 21. november 1995 uten realitetsvotering å oversende til sosialkomiteen følgende forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse:

« For å sikre sosialhjelpsmottakerne rettssikkerhet og likebehandling, ber Stortinget Regjeringa om å fremme forslag om en statlig minstestandard for stønad til livsopphold etter lov om sosiale tjenester § 5.1. Minstestandarden skal minimum tilsvare 85 % av folketrygdens minstepensjon. »

6.3 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil peke på behovet for velfungerende kommunale tjenester for det økende antall mennesker med pleie- og omsorgsbehov. Staten, fylkeskommunene og kommunene har et ansvar i å legge til rette for den utviklingen som kommer. Komiteen mener også det fortsatt er behov for frivillig innsats som et supplement til de offentlige tjenestene.

       Når det gjelder eldre, funksjonshemmede og mennesker med psykiske lidelser er det i dag en underdekning av tilbud og hjelpetiltak i forhold til behovet i mange kommuner. Det er derfor nødvendig med en fortsatt sterk satsing i årene framover for å bedre tilbudet til disse gruppene. Komiteen vil påpeke at tverrsektorielt samarbeid er en forutsetning for å løse utfordringene når behovene til så mange ulike grupper skal ivaretas. Både brukere, pårørende og tjenesteytere har behov for forutsigbarhet. Komiteen vil understreke viktigheten av at det utarbeides omsorgsplaner i samarbeid med den enkelte.

       Komiteen vil vise til at de fleste eldre har en god alderdom og selv mener de har høy livskvalitet. Dette ble blant annet synliggjort gjennom en undersøkelse gjennomført av Fafo som ble presentert i januar 1996. Undersøkelsen viste også at livskvalitet har en sterk sammenheng med det å ha et sosialt nettverk og derigjennom økt trygghet.

       Behovet for pleie- og omsorgstjenester øker med økende alder. Da vi forventer en stor økning i antall eldre og at de fleste vil leve lenger, stiller dette oss overfor store utfordringer i forhold til framtidas tjenesteapparat. Komiteen vil understreke at det er et kvalitetsstempel ved samfunnet vårt at folk lever lenger. Det er også grunn til å tro at framtidas eldre, og deres pårørende, vil stille høyere krav til de offentlige tjenestene de mottar.

       Komiteen vil understreke at det økte behovet for tjenester i framtida ikke må komme på bekostning av kvaliteten i tilbudene. Komiteen mener derfor at det vil være behov for økt ressurstilgang til pleie- og omsorgssektoren.

       Bostandarden er sentral for eldres funksjonsevne. Komiteen mener derfor at hver enkelt, i den grad en har mulighet, også har et ansvar for å planlegge sin alderdom med tanke på framtidig behov for bostandard. Komiteen vil vise til at det i dag finnes mange tekniske hjelpemidler som vil kunne bidra til at eldre kan bo lenger i sine egne hjem, og at det er et mål at folk skal kunne bo hjemme så lenge de sjøl ønsker det, der det er mulig.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at det bygges opp helhetlige omsorgskjeder i kommunene med et mest mulig differensiert tilbud.

       Det har de siste årene vært en sterk økning av og forbedring i den hjemmebaserte omsorgen. Mye av denne økningen er gått til kommunenes nye oppgaver, blant annet overfor psykisk utviklingshemmede, men også eldre har nytt godt av denne utviklingen. Komiteen mener det er riktig at den hjemmebaserte omsorgen fortsatt bygges ut. Mange ønsker å bo hjemme framfor i institusjon, og komiteen vil understreke den enkeltes rett til å velge å bo i eget hjem. Som følge av høyere boligstandard og ikke minst at flere bygger med livsløpsstandard, blir det lettere å bli boende i eget hjem selv om en får behov for hjelp og omsorg i alderdommen.

       Komiteen viser også til den positive utviklingen i satsing på omsorgsboliger. Dette er en boform som gir den enkelte mest mulig privatliv, men også mulighet for pleie eller tilsyn der det er nødvendig. Utbygging av omsorgsboliger er også positivt da det reduserer presset på sykehjemsplasser. Komiteen forventer imidlertid at det utarbeides retningslinjer for hva en omsorgsbolig skal være, slik av vi sikrer kvaliteten i tilbudet.

       Komiteen vil også peke på behovet for utbygging av døgntjeneste i de kommunene hvor dette ikke er utbygd. For brukerne er det også nødvendig med stabilitet i forhold til de personene som yter tjenesten, og måten de utfører arbeidet på. Der det er stor utskiftning i arbeidsstokken, må arbeidet organiseres slik at den pleie- og omsorgstrengende blir minst mulig skadelidende.

       Komiteen viser til at det fortsatt er behov for flere sykehjemsplasser i en rekke kommuner. På samme tid er det viktig å klargjøre hvilket tilbud sykehjemmene skal gi. Komiteen mener det er nødvendig å bedre kvaliteten på en del sykehjem. Sykehjem skal gi pleie, omsorg, behandling og rehabilitering. Det er viktig at det finnes tilbud om både korttids- og langtidsplasser. Komiteen registrerer at det er store forskjeller i det kommunale tilbudet både når det gjelder institusjonsdekning, omsorgsboliger og hjemmetjenester. Noe av dette skyldes naturligvis ulike behov og ønsker, men komiteen vil understreke at forskjellene mellom kommunene ikke må bli så store at de blir i strid med grunnleggende prinsipp om likeverdig tilbud.

       Komiteen mener det er viktig at disse tre tilbudene eksisterer side om side. Oppstår en mangel på for eksempel omsorgsboliger, blir belastningen større både på sykehjem og de hjemmebaserte tjenestene. Tilsvarende hvis kapasiteten på sykehjemsplasser eller hjemmehjelp blir for liten. Komiteen mener en slik kombinasjonsmodell er helt avgjørende for å mestre det stadig økende behovet for eldreomsorg i framtida.

       Komiteen vil understreke viktigheten av å kunne gi den enkelte eldre hjelp den dagen hjelpebehovet er der. Det vises i denne forbindelse til den trygghetsavdeling som har vært i drift i Bærum kommune noen år. Der kan eldre selv be om å få komme en kort tid når de har behov for det. Dette gir de eldre trygghet slik at de våger å bo hjemme lenger. Mens de er ved trygghetsavdelingen, blir deres permanente hjelpebehov vurdert. Komiteen mener lignende tiltak bør settes i verk i flere kommuner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til Sande kommune i Vestfold, hvor man med en kommuneøkonomi under landsgjennomsnittet likevel har et fullverdig og dekkende tilbud til kommunens eldre. Med et fleksibelt tilbud som til enhver tid imøteser den enkelte pensjonists behov for pleie og omsorg har kommunen oppnådd tillit hos de eldre som i seg selv virker forebyggende. Fleksibiliteten og vekslingen mellom sykehjem, omsorgsboliger og hjemmebaserte tjenester har redusert presset mot sykehjemmet i så stor grad at kommunen i dag leier ut sykehjemsplasser til nabokommunene. Flertallet mener mange andre kommuner har noe å lære av hvordan Sande kommune har organisert sin eldreomsorg.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil peike på at tal frå Statistisk sentralbyrå hausten 1995 syner at talet på brukarar av heimetenester har gått ned dei siste 3 åra for brukargruppa over 67 år. Når vi også veit at talet på plassar med heildøgns omsorg og pleie er blitt færre dei siste åra, tyder dette at det samla hjelpetilbodet frå det offentlege er blitt dårlegare.

       Desse medlemene vil understreke at tryggleik er eit nøkkelord i heile omsorgsvesenet vårt. Dei eldre som ikkje fullt ut klarer seg sjølve lenger, må ha tryggleik i kvardagen. Dei må ha ei buform der dei føler seg trygge.

       Desse medlemene har som utgangspunkt at kommunane må byggje den type bustader som er naudsynt ut frå kva dei eldre sjølve har behov for og treng, og ikkje ta omsyn til kva dei trur blir billigast for kommunen. Omsorgsbustad vil vera eit godt tilbod til mange, men dei kan aldri erstatte sjukeheimane. Dei er eit supplement. Kommunane må difor ikkje byggja omsorgsbustader i staden for sjukeheimar. Dei må byggja begge deler.

       Desse medlemene vil peike på at ein sjukeheim er ein heim. Å bu på ein sjukeheim skal ikkje vere det same som å bu i eit sjukehus. Dette må mellom anna innebera at ingen skal tvingast til å bu på fleirsengsrom. I 1993 var det framleis 7.800 to- eller fleirsengsrom i sjukeheimane. Dette inneber at 16-17.000 av dei eldre må dele rom. Det er ein menneskerett å få bu på eige rom på sjukeheim når ein ynskjer det. Desse medlemene meiner det no må bli fortgang i arbeidet med å bygge om fleirsengsrom til einerom. Samstundes må det byggjast nye plassar til erstatning for dei som forsvinner, slik at tilbodet ikkje blir dårlegare. Innan år 2005 må alle som ynskjer det, få einerom.

       Desse medlemene meiner bygging av nye sjukeheimsplassar er ein av dei største utfordringane i eldreomsorga no. Den negative utviklinga som har vore dei siste åra, må bli snudd.

       Desse medlemene vil peike på at sjukeheimsplassar ikkje berre er livstidsplassar. Det er også avlastningsplassar og korttidsplassar. Det blir meir og meir vanleg at eldre er i sjukeheim for ei kortare tid. Det kan vere for å kome seg etter ein sjukdom eller som avlastning. Ein må ta omsyn til dette når nye sjukeheimar skal planleggast og byggjast.

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at kommunene skal ha det overordnede ansvaret for at omsorgs- og pleietjenestene er tilstrekkelig utbygget til å dekke behovet. Disse medlemmer viser til at en del funksjonshemmede og eldre likevel ikke får dekket sine behov for omsorg og pleie. Det er også et faktum at altfor mange omsorgstrengende opplever at den hjelpen de får, ikke holder kvalitative mål, og at det ikke er god nok stabilitet i hjelpen. Disse medlemmer mener at et offentlig ansvar for at omsorgstjenestene fins ikke er ensbetydende med at det offentlige skal utføre tjenesten. Disse medlemmer mener det tvert imot er grunn til å frykte at fraværet av konkurranse om å gi det kvalitativt beste tilbudet fører til et dårligere og mindre stabilt tilbud. Det er viktig at den omsorgstrengende kan påvirke tilbudet og kreve kvalitet. Den beste måten å sikre brukerens interesser på er å gi den enkelte et valg gjennom ulike tjenesteleverandører - kommunale, frivillige eller private.

       Disse medlemmer mener det er uakseptabelt når en funksjonshemmet ifølge VG februar 1996 fikk besøk av 123 hjemmehjelpere. Det er interessant at Handikapforbundet på bakgrunn av dette er villig til å drøfte om private bør tillates å konkurrere med kommunen om å yte omsorgstjenester. Disse medlemmer enig med Handikapforbundets leder i at det er et kommunalt ansvar i detalj å avtale hvilken jobb som skal gjøres, og at kommunen skal ta det fulle ansvar for tjenestene som utføres. Det offentlige må ikke gi fra seg styringen og retten til kravspesifikasjon. Målet må selvsagt være å få flere og bedre tjenester til riktig pris. Disse medlemmer er også enig i at privatansatte som skal jobbe i omsorgssektoren, må sikres gode lønns- og arbeidsvilkår.

       Disse medlemmer mener det vil styrke innflytelsen til brukerne av omsorgstjenester å tillate private å konkurrere med kommunene om å gi de beste tjenestene. Det vil fremme serviceinnstillingen og gi brukeren et mer stabilt personale.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppfordre kommunene til å konkurranseutsette omsorgs- og pleietjenester slik at eldre og funksjonshemmede får større innflytelse over hvem som skal yte dem tjenester, og hvordan tilbudet skal innrettes. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet registrerer i likhet med andre at den sterkt økende aldrende befolkning i landet etter år 2000 vil stille store krav til helse- og omsorgstjenester, og at kapasiteten innen disse sektorer som i dag allerede er for knapp, må økes vesentlig i årene som kommer.

       For å møte denne utfordringen fremover mener dette medlem at en i tillegg til økte ressurser må gjøre noe med ansvarsforholdene innen helse og omsorg samt rettighetsfeste helse- og omsorgstjenestene med finansieringsbasis i folketrygden.

       Dette medlem mener at en har tilstrekkelig erfaring for at et desentralisert helse- og omsorgsvesen verken har maktet å gi tilstrekkelige eller tilnærmelsesvis like behandlings- og omsorgstilbud i hele befolkningen, slik nasjonal helseplan forutsatte.

       Dette medlem mener at denne situasjonen ikke alene skyldes manglende ressurser, men kanskje i større grad pulverisert ansvar spredt på tre forvaltningsnivåer og fravær av reelle pasientrettigheter og brukermedbestemmelse.

       Dette medlem mener at departementet må inkorporere eldreomsorgen i sitt arbeid med pasientrettigheter. Dette medlem viser i denne forbindelse til Fremskrittspartiets forslag i Dok.nr.8:54 (1990-1991) og til partiets generelle merknader i Innst.S.nr.165 (1994-1995).

       Folketrygden som er en offentlig administrert tvungen sosialforsikring, bør etter dette medlems mening omorganiseres og bli en sikkerhetsgarantist på følgende områder:

-	Den bør sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester for alle samt for økonomiske følger av sykdom og uførhet.

-	Dernest bør folketrygden sikre mot økonomiske følger av arbeidsledighet.

-	Endelig bør folketrygden sikre en rimelig inntekt ved oppnådd pensjonsalder.

       Dette betinger etter dette medlems skjønn at en må få en endring av folketrygdens nåværende organisasjon basert på en tredeling i forhold til de nevnte ansvarsområder. Dette medlem mener at de mer sosialpolitiske ordninger som i dag er folketrygdens ansvar, bør overføres direkte til statsbudsjettet.

       Dette medlem er enig i at det i kommunene tilrettelegges for bygging av omsorgsboliger, som er bedre tilrettelagt for lettere pleie og omsorg, men dette medlem vil advare mot en ensidig utbygging av heldøgnsomsorgsboliger på bekostning av nye sykehjemsplasser.

       På et tidspunkt i livsløpet i omsorgsboligen vil behovet for pleie og omsorg for mange bli så stort at bare pleie og omsorg på sykehjemsnivå er forsvarlig.

       Omsorgsboliger med heldøgnspleie plassert i kollektiver med tilstedeværende helsepersonell på et faglig sykehjemsnivå finner dette medlem økonomisk urealistisk å gjennomføre.

6.3.1 Standarder for det kommunale tjenestetilbudet

       Komiteen viser til at mange sjukeheimar ikkje har mange nok tilsette til at dei kan gje dei som bur der, eit godt nok tilbod. Det har kome fram mange døme på at standarden varierer mykje frå kommune til kommune. Dette er eit klårt signal om at det no er naudsynt med standardar i eldreomsorga. Alle må få oppfylt visse minstekrav også om dei bur i ein sjukeheim. Det gjelder mellom anna:

-	Rett til sunne måltider - tid og ro til å ete skikkeleg mat.

-	Rett til personleg hygiene - regelmessig dusj/bad og tannpuss kvar dag.

-	Rett til og tilbod om aktivitet ute og inne kvar dag.

-	Rett til privatliv - einerom for alle som ynskjer det.

       Komiteen meiner det er naudsynt å auka talet på tilsette i eldreomsorga for å få gjennomført ein kvalitativt god standard.

       Komiteen vil streke under at slike standarder også må gjelde tenester for eldre utanom institusjon. Dei eldre må kunne vente ein viss standard på heimetenestene.

       Komiteen meiner det er særs viktig at førstelinjetenesten satsar meir på førebygging og rehabilitering blant eldre enn i dag. Komiteen vil i denne samanhengen vise til at forsøksprosjekt som byggjer på samspill mellom kultur, natur og helse, kan være tiltak for m.a. å førebygge einsemd blant eldre. Både i den opne omsorgen og på institusjonane må det satsast meir aktivt på forebygging. Fysioterapi, ergoterapi og aktivitørverksemd må prioriterast både i forhold til utdanning av personell, budsjettering og praktisk tilrettelegging og samordning. Komiteen meiner helsestasjonane bør vere samordningselement i eit slikt arbeid, og helsestasjonanes status bør aukast i forhold til ei meir « livslang » oppfølging av folk.

       Komiteen meiner at helsestasjonane bør bli eit enda viktigare element i kommunanes helse- og omsorgskjede både når det gjeld psykisk og fysisk helse. Ein god og riktig eldreomsorg er m.a. avhengig av at ein vier geriatrien større merksemd.

       Komiteen vil understreke betydningen av mangfold og valgmuligheter i det brukertilpassede pleie- og omsorgstilbud. Den hjemmebaserte omsorgen må i størst mulig grad tilrettelegges utfra hjelpemottakers ønsker og behov. Slik en del av dagens hjemmehjelpsordninger er organisert og tilrettelagt er det langt fra tilfredsstillende i forhold til brukermedvirkning og medbestemmelse fra tjenestemottaker.

       Utbyggingen av omsorgsboliger er en viktig del av et helhetlig bo- og omsorgstilbud. Komiteen vil peke på at omsorgsboliger bør være knyttet til en døgnvaktordning, slik at beboerne kan føle trygghet også når deres pleie- og omsorgsbehov øker og for å ivareta ønsket om fortsatt å kunne bo i omsorgsboligen med et økende pleiebehov.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil påpeke at det er avgjørende at det er en høy kvalitet på de tjenestene som utføres, og at den enkelte har stor innflytelse på sin egen situasjon. Flertallet mener at innholdet i tjenestene må avgjøres på det nærmeste omsorgsnivået, og at det er kommunene som har ansvaret for de tjenestene som blir gitt. Hver enkelt mottaker av tjenester har svært individuelle behov, og flertallet mener derfor at helt like standarder for pleie- og omsorgssektoren ikke er hensiktsmessig, fordi behovene og omsorgstilbudets karakter kan være forskjellige fra kommune til kommune, og fra bruker til bruker. Flertallet mener imidlertid at det er for mange eksempler på at grunnleggende behov ikke blir ivaretatt på en forsvarlig måte, og er derfor glad for at Regjeringen arbeider med forskrifter som skal gi nærmere kvalitetskrav til tjenestetilbudet i pleie- og omsorgssektoren.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at flertallet på Stortinget avviste Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti sitt forslag i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) om å legge forskriftene fram som egen sak for Stortinget i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldinga. Disse medlemmer håper likevel at klare og entydige standarder for pleie- og omsorgstjenesten nå blir nedfelt i forskriftene, og at mer allmenne standarder ikke bare blir gjort gjeldende for beboere på alders- og sykehjem, men også for åpen omsorg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at døgnbasert pleie- og omsorgsvakt i den åpne omsorgen er av stor betydning for dem som ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Disse medlemmer mener det må tas hensyn til høye driftskostnader for døgnvaktordninger i kommuner med store avstander og med f.eks. ferjeavhengighet, hvor det er behov for flere vaktenheter.

       Disse medlemmer vil peke på at den forventede demografiske utvikling med en stor økning i gruppen de eldste eldre innebærer behov for en betydelig økning av sykehjemskapasiteten. Disse medlemmer mener det derfor er nødvendig med en sterkere statlig prioritering av tilskuddet til bygging av nye sykehjemsplasser.

       Disse medlemmer mener at alle som ønsker det bør ha rett til enerom når de bor på en institusjon. Disse medlemmer viser til at komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i Innst.S.nr.165 (1994-1995) fremmet forslag om en tiårig økonomisk opptrappingsplan for å sikre rett til enerom til alle som ønsker det. Det er nødvendig å bygge nye sykehjemsplasser slik at antall plasser ikke reduseres når flersengsrom omgjøres til enerom.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i dag er relativt liten del av sykehjemsplassene som er tilgjengelig for korttidsopphold for avlastning, rehabilitering eller pleie i etterkant av sykehusopphold. Ved korttidsopphold i sykehjem betaler pasienten en viss egenandel, men det meste av utgiftene belastes kommunen. Ved ordinære langtidsopphold finansieres oppholdet i større grad av pasienten selv. Disse medlemmer mener at konsekvensene av en delfinansiering fra folketrygden ved korttidsopphold må vurderes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at grunnlaget for likeverdige kår og tilbud for alle uansett bosted er avhengig av en sterk offentlig sektor der kommuneøkonomien er av største betydning.

       Den enkelte kommune må være sikret et økonomisk grunnlag for å kunne gi en tjenesteyting som ivaretar de mål rettighetsorienterte tilbud og nasjonale minstenormer setter. Disse medlemmer mener, og har ved ulike anledninger påpekt, at det må være samsvar mellom pålagte oppgaver og disponible ressurser, samt at det gis rom for lokale løsninger.

       Disse medlemmer vil understreke at det lokale sjølstyret er av overordnet betydning og må sikres, samtidig som enkeltmennesket sikres mest mulig likeverdige tilbud og kår når det gjelder grunnleggende behov.

       Skal disse forutsetningene kunne kombineres og være reelle, må kommuneøkonomien styrkes slik at de lokale folkevalgte har valgmuligheter ut fra lokale forutsetninger, behov og variasjoner. Dette har disse partier tatt konsekvensen av i behandlingen av statsbudsjettene og har foreslått styrking av kommuneøkonomien blant annet gjennom overføringene til både primærkommunene og fylkeskommunene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at behovet for standardhevinger for å bedre levekårene i landet forutsetter at det også følges opp med økonomi slik at for eksempel antall institusjonsplasser kan økes og bemanningsfaktoren kan styrkes.

       Etter disse medlemmers syn er det avgjørende at kommuneøkonomien sikres og er forutsigbar før eventuelt standarder gjennom forskrifter og normer fastsettes. Denne forutsetningen er grunnleggende for et positivt samspill og samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene i offentlig sektor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er av avgjørende betydning for en forutsigbar og trygg velferdspolitikk at ansvaret for viktige velferdsoppgaver, som pleie- og omsorgsarbeidet er, tilhører offentlig sektor og er underlagt folkevalgt styring.

       Med dette som utgangspunkt mener disse medlemmer det er både viktig og utfordrende for den enkelte kommune å drøfte egne normer og standardmål for sin virksomhet innen pleie- og omsorgssektoren. Som grunnlag for en slik behandling bør ligge bl.a. kommunens helse- og omsorgsplan og f.eks. SSBs levekårsindeks med lokale variasjoner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti gjennom mange år har fremmet forslag i Stortinget om minstestandarder i helse- og sosialtjenesten, sist i Dok.nr.8:05 (1993-1994) og sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i Innst.S.nr.165 (1994-1995).

       De første forslagene fra Sosialistisk Venstreparti ble klart avvist av Stortinget, men flere partier har gjennom årene sluttet seg til et slikt krav.

       Dette gir håp for de beboere på institusjon som fremdeles opplever å måtte legge seg kl. 15 på ettermiddagen, som enkelte dager ikke får stå opp av sengen eller legge seg når de vil, ikke får tid til å spise seg mett, ikke få gå på do når de vil, eller dusje hver dag.

       Dette medlem vil også understreke retten til eget rom for dem som ønsker det.

       Sosialistisk Venstreparti vil vise til flere valgkamper der dette har vært tema uten at den nødvendige bedringen har skjedd.

       Det er likevel positivt at Regjeringen nå føler seg presset til å imøtekomme kravet om å motarbeide Forskjells-Norge på dette området. De uverdige forholdende bør snarest opphøre. Selv om Regjeringen fortsatt avviser kravet om lovfestede minstestandarder, ser dette medlem fram til det forskriftsarbeidet departementet nå har igangsatt.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at alle over 70 år må få tilbud om årlige helsekontroller. Det bør opprettes flere krise- og omsorgssentre for eldre.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at det over relativt lang tid er avdekket alvorlige mangler ved den daglige pleie og omsorg i mange kommunale sykehjem. Det er påvist at grunnleggende behov ikke blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Dette medlem er imidlertid usikker på om like nasjonale minstestandarder for pleie og omsorg er veien å gå for å rette på forholdene. Dette medlem mener at en statlig overtagelse av eldreomsorgen betalt av folketrygden med kommunene som tjenesteprodusenter basert på krav og forskrifter er en bedre vei å gå for å rette opp ulikhetene innen omsorgen mellom kommunene og innen den enkelte kommune.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om et statlig enhetlig finansieringsansvar for eldreomsorgen. »

6.3.2 Brukermedvirkning

       Komiteen vil videre peke på at det er en rekke forhold som har betydning for kvaliteten på tjenestene; som den kompetanse personalet har, hvordan arbeidet er organisert og ikke minst hvorvidt den enkelte har innflytelse over egen situasjon og hverdag. Det er avgjørende at alle disse forhold sees i sammenheng når kvaliteten på pleie- og omsorgstilbudene skal vurderes. Under Stortingets behandling av Helsemeldinga i juni 1995 ble behovet for mer brukermedvirkning sterkt vektlagt. På samme måte som pasientrettighetene utvides innen helsevesenet, må også rettighetene for mottakere av pleie og omsorg bedres.

       Komiteen har merket seg at brukermedvirkning er omtalt i sammenheng med pleie- og omsorgstjenester. Det er imidlertid komiteens mening at brukermedvirkning er like sentralt innen andre deler av tjenesteapparatet. Komiteen vil vise til målsettingen i handlingsplanen for funksjonshemmede og mener at dette kan være en mal for medbestemmelse og brukermedvirkning som kan brukes også innen andre områder.

       Komiteen vil også poengtere viktigheten av at brukerne benytter den innflytelsen de skal ha på utformingen av tjenestene. Det er derfor viktig at retten til deltakelse i styrer på institusjoner benyttes. Med en dreining av omsorgstjenestene hvor mer av tilbudet gis gjennom hjemmebasert omsorg, er det viktig at medbestemmelsesretten sikres også for disse tjenestene.

       Komiteen viser til at et samlet Storting ved behandlingen av Innst.S.nr.165 (1994-1995) sluttet opp om at beboere på eldreinstitusjoner skal sikres innflytelse over egen hverdag.

       Det er grunn til å anta at mange kommuner/eldreinstitusjoner ikke har gjennomført en slik brukerreform. Komiteen mener at Sosialdepartementet og Kommunenes Sentralforbund (KS) nå bør gå sammen om en informasjonskampanje rettet inn mot kommune-Norge. En slik kampanje må ha som mål at det nå blir etablert ordninger som sikrer beboerne innflytelse over egen hverdag - slik Stortinget har bestemt.

6.3.3 Brukerbetaling

       Komiteen vil understreke at det er et mål at det ikke blir for stor variasjon i brukerbetalingen for omsorgstjenester fra kommune til kommune. Komiteen påpeker at de med dårligst betalingsevne må bli skjermet. I dag er det store forskjeller med hensyn til hva pleie- og omsorgstrengende selv må dekke av faktiske utgifter avhengig om en får hjelp hjemme eller i institusjon. Komiteen er derfor opptatt av at egenbetalingsordningene blir gjennomgått med tanke på å få et mer rettferdig system. Komiteen er positiv til at Regjeringen har satt ned et utvalg som skal gå igjennom egenbetalingsordningene for å finne fram til mer rettferdige ordninger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener at framtidas behov for pleie- og omsorgstjenester kan gi nye måter å organisere og finansiere tjenestene på. Mange av framtidas pensjonister vil ha økonomisk handlefrihet til å kjøpe tjenester, mange vil også ha benyttet ulike tjenester tidligere og vil fortsette med dette.

       Komiteen vil understreke det offentliges overordnede ansvar for å sikre hjelp og omsorg til alle.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ved flere anledninger har fremmet forslag om at det må utarbeides forskrifter for egenbetaling for de hjemmebaserte tjenestene. Disse medlemmer har foreslått at det:

-	For visse små, sterkt belastede grupper utstedes frikort ved årets begynnelse.

-	For minstepensjonister uten annen inntekt kan det etableres en frikortgrense på et relativt lavt nivå.

-	For den øvrige befolkning fastsettes et tak som skal sikre at sykdomsutgifter ikke velter den enkeltes personlige økonomi.

       Disse medlemmer viser til at disse forskriftene vil skjerme lavinntektsgrupper og samtidig skape likhet og forutsigbarhet både for tjenestemottaker og tjenesteyter.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot innføring av brukerbetaling på hjemmesykepleie.

       Skatt på sykdom er en form for beskatning som strider mot velferdsstatens grunnleggende prinsipper. Underforbruk av viktige helsetjenester kan fort bli resultatet av en politikk der pasienter og ikke skattebetalerne skal finansiere helsevesenet.

       Nødvendige medisiner, pleie- og omsorgstjenester mener dette medlem skal finansieres over skatteseddelen. Sosialistisk Venstreparti vil derfor gjenreise debatten om skatt etter evne - ikke skatt etter sykdom.

       Sosialistisk Venstreparti har i årene etter at flertallet på Stortinget innførte egenandeler på hjemmesykepleie, fremmet forslag om å kompensere dette - sist i B.innst.S.nr.11 (1995-1996).

       Dette medlem vil for øvrig vise til forslag 8 i B.innst.S.nr.1 (1995-1996) der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse ba Regjeringen om å fremme en egen melding om de samlede fordelingsvirkningene av alle egenandeler og gebyrordninger i kommunene.

6.3.4 Eldreombud

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at Stortinget ved behandlingen av Innst.S.nr.154 (1994-1995) vedtok å be Regjeringen i Velferdsmeldingen vurdere spørsmålet om å opprette et eldreombud.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til Velferdsmeldingen hvor det bl.a. heter:

« Regjeringen vil ikke anbefale ett sentralt eldreombud for hele landet. Regjeringen anbefaler at kommunene vurderer å etablere eventuelle ombudsordninger for å gi bedre veiledning og bistand i klagesaker mv. hvor brukerne mener de ikke når fram overfor offentlige myndigheter. »

       Dette flertallet er enig i dette og vil be departementet ta initiativ til et 4-årig utviklingsprogram med utprøving av ombudsordninger i en del utvalgte kommuner. Dette flertallet forutsetter at utprøvingen skjer i samarbeid med de aktuelle kommunene, noe som også må innebære et samarbeid om finansieringen av utviklingsprogrammet. Dette flertallet forutsetter videre at ombudet er et rådgivende og veiledende organ, og ikke et ordinært klageorgan.

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et 4-årig utviklingsprogram med utprøving av eldreombudsordninger i en del utvalgte kommuner. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser ellers til at ved behandlingen av Innst.O.nr.4 (1991-1992) gjorde Stortinget vedtak om å lovfeste eldreråd i kommuner og fylkeskommuner. Flertallet mener det er avgjørende at eldrerådene blir tatt aktivt med i planlegging og behandling av saker som berører eldre. Flertallet ser fram til evalueringen av arbeidet og resultatene i eldrerådene. Videre vil flertallet vise til fylkeslegens tilsynsplikt overfor helsetjenesten.

       Det er flertallets oppfatning at mange, og i særlig grad eldre, har behov for praktisk hjelp som f.eks. hjelp til søknader. Flertallet vil påpeke det ansvar kommunene har overfor sine trygdemottakere, spesielt eldre, når det gjelder økonomisk veiledning og hjelp til praktiske ting som f.eks. å skrive søknader m.v. Dette kan gjerne sees i sammenheng med sekretariatsfunksjonen som eldrerådene i kommunene har. Flertallet vil også understreke viktigheten av at kommunene gjør kjent for sine innbyggere som er trygdet, hvor slik samordnet kunnskap i kommunen finnes. Flertallet mener at kommunene f.eks. én gang i året bør gjøre dette kjent.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at eldre som brukere av ulike tjenester i samfunnet kan trenge bistand fra et eget « Brukerkontor » som disse medlemmer omtaler nærmere under punkt 5.2.3 foran. Disse medlemmer vil peke på at slike brukerkontor er et alternativ til eldreombud. Et slikt kontor kan ha et todelt mandat:

-	Gi veiledning til brukere som ikke finner fram til hvilken tjeneste som er mest aktuell å kontakte i forhold til brukerens behov/tilstand.

-	Bistå brukere som på en eller annen måte opplever at de ikke har fått hjelp eller som er blitt uverdig behandlet. I slike tilfelle blir « Brukerkontoret » en slags klageinstans/mekler mellom bruker og tjenesteyter.

       « Brukerkontoret » kunne samarbeide med f.eks. frivillige organisasjoner for eldre og eldrerådene i kommunene. Det vises ellers til disse medlemmers omtale av « Brukerkontoret » under punkt 5.2.3 foran.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at uansett ansvarsforhold må rettssikkerheten for mennesker under offentlig tilsyn, pleie og omsorg styrkes, og dette kan etter disse medlemmers skjønn best gjøres ved først å innføre pasientrettigheter også i omsorgssektoren og dernest ved å etablere et statlig eldreombud med tilstrekkelig sekretariat.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av et statlig eldreombud med nødvendig sekretariat. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil understreke at ombudet skal være et uavhengig klage- og interesseorgan for eldre og deres pårørende. Ombudet skal også på eget initiativ ivareta denne gruppens interesser i samfunnet. Ombudet må være landsdekkende for å sikre enhetlig behandling over kommune- og fylkesgrenser, og må inneha den juridiske spisskompetanse som er nødvendig for å supplere de organer som allerede eksisterer, for å trygge de eldres forskjellige behov.

       Etter dette medlems syn skal ombudet ha følgende oppgaver:

a)	Fremme eldres interesser overfor offentlige og private instanser med særskilt kompetanse og oppfølgingsansvar for alt som vedrører de eldres liv og levevilkår.

b)	På eget initiativ eller som høringsinstans ivareta eldres interesser i forbindelse med planlegging og utredning.

c)	Sette fokus på lovgivning og lovanvendelse samt myndighetenes praktisering av regler i forhold til eldre.

d)	Foreslå tiltak som kan styrke eldres rettssikkerhet.

e)	Bidra til å spre informasjon om eldres rettigheter, herunder følge opp kommunale og fylkeskommunale myndigheters arbeid på områder som berører de eldre og særlig de eldres tilbud om omsorg sett i forhold til kommunehelsetjenesteloven.

f)	Være klageinstans som kan ta opp enkeltsaker med rett til å treffe avgjørelser. Det må utarbeides forskrifter med det formål å sikre klageren en rask behandling.

6.3.5 Tiltak for funksjonshemmede

       Komiteen vil understreke at det er viktig at funksjonshemmede tilbys aktivitet tilpasset sine egne evner og forutsetninger. Målet om gjennomføring av arbeidslinja gjelder også for funksjonshemmede. Erfaring viser at tilrettelegging av hjem, utdanning og arbeidsplass kan gjøre mange flere selvhjulpne. Komiteen har merket seg at mye tyder på at det fortsatt er en sterk underdekning i tilbudet til funksjonshemmede.

       Komiteen vil peke på at mange funksjonshemmede bor på aldersinstitusjon og at dette ikke er ønskelig. Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde 1.615 mennesker under 67 år på alders- og sykehjem i 1994. Dette er en uverdig situasjon. Komiteen viser til tiltakene som ble satt i verk i forbindelse med statsbudsjettet for 1996. Ordningen med stimuleringstilskudd til kommunene for utbygging av andre botilbud er en riktig start. Det er et mål at alle funksjonshemmede får et botilbud som passer for deres ønsker og behov. Yngre funksjonshemmede må få tilbud om å flytte ut av sykehjem så snart som mulig. Etter komiteens syn skal ikke unge funksjonshemmede mot egen vilje ha varig bolig på sykehjem.

       Erfaring har også vist at personlige assistenter er et velegnet hjelpemiddel for å bistå funksjonshemmede, og komiteen mener flere bør kunne ta del i denne forsøksordningen. Komiteen ønsker videre å bli gjort kjent med resultatene når ordningen med personlige assistenter skal evalueres.

       Komiteen vil vise til at kommunene er oppfordret til å opprette råd for funksjonshemmede. Dette ble først anbefalt i 1970, og i 1991 hadde femti prosent av kommunene opprettet slike råd. Komiteen mener at flere kommuner bør gjøre dette.

       Komiteen mener at forholdene for familier med funksjonshemmede barn må bedres. Familienettverk og omsorg i eget hjem har stor betydning. Det offentlige har et stort ansvar for å tilrettelegge, og støtte opp om de familier og foreldre som gir omsorg til sine funksjonshemmede barn. Det offentlige må spesielt ta ansvar for at det blir gitt tilbud om barnehageplass, skole og spesialpedagogiske tiltak, tjenlige avlastningstiltak, omsorgslønn og forhøyet hjelpestønad.

       Komiteen mener at ordningen med personlige assistenter må videreutvikles og prioriteres over statsbudsjettet. Ordningen gir mange økt livskvalitet og økte muligheter til deltakelse i samfunnet. Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjøre forsøksprosjektet med personlige assistenter til et fast tilbud. »

       Komiteen viser til at tilgjengeligheten for funksjonshemmede i offentlige bygninger er svært dårlig mange steder. Det er helt nødvendig å prioritere bevilgninger til å forbedre dette i årene framover. På dette området har staten et særlig ansvar. Komiteen er kjent med at Rikstrygdeverket arbeider for å bedre tilgjengeligheten ved landets trygdekontor. Et slikt tilgjengelighetsprogram bør iverksettes for alle offentlige bygninger som skal være tilgjengelige for allmennheten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet går inn for at det blir opprettet en egen post på statsbudsjettet til bedring av tilgjengeligheten for funksjonshemmede i statlige bygninger.

       Komiteen mener at nettverksarbeidet for å bedre funksjonshemmedes aktivitetsmuligheter må styrkes, både gjennom offentlig og frivillig innsats, og i et samspill mellom privat og offentlig engasjement.

       Komiteen vil peke på at fram til nå har altfor mange funksjonshemmede bodd på aldersinstitusjon. Det bør være et klart mål at alle som ønsker et annet botilbud, må få dette realisert snarest mulig slik det nå er lagt opp til i statsbudsjettet for 1996. Kartlegging av situasjon og behov må kunne bidra til at denne gruppen får et spesielt tilbud om tilpasset bolig. Bevilgningene til dette formål på statsbudsjettet må fortsette i årene framover. Det er viktig at kommunene følger opp slik at denne gruppen kan få en verdig og tilrettelagt boform.

       Komiteen vil peke på at det er et mål at også funksjonshemmede skal kunne fungere i egen bolig når de blir voksne. Boligene må tilrettelegges for dette, og nødvendige hjelpeordninger må bygges ut. Enkelte funksjonshemmede kan ha det bedre i mindre institusjoner, enn isolert og alene i egen bolig. Målet må være å finne den boform som egner seg best for den enkelte ut fra egne individuelle behov. Hjemmehjelpsordningene må ivareta den enkeltes behov. De som trenger det, må få støttekontakter.

       Komiteen vil peke på at det er viktig at funksjonshemmede og uføre sikres en lik økonomisk utvikling som andre grupper i samfunnet. En utvikling der de svakeste sakker akterut, må unngås.

       Komiteen mener det er viktig at samfunnet stiller opp for de foreldre som får funksjonshemmede barn. De må være sikret nødvendig hjelp til å klare denne oppgaven under hele barnets oppvekst og også når de blir voksne. Det må bli slutt på at foreldre til funksjonshemmede barn må gå fra kontor til kontor for å trygle om hjelp. Foreldre som får vite at de får et funksjonshemmet barn, må tilbys kontakt med foreldreforeninger/foreldre som har funksjonshemmede barn, eller andre som arbeider i en slik sammenheng. På denne måten kan de få støtte og gode råd til hvordan de kan innrette seg.

       Komiteen vil understreke at helsestasjon, trygdekontor, sosialkontor og skolekontor må informere om den støtte og hjelp foreldrene kan få. Det bør utarbeides informasjonsmateriell som forteller om rettigheter og hjelpetiltak - hvem som gir hjelpen, og hvordan de kan få den. I alle kommuner må den enkelte familie få vurdert hjelpebehov og rettigheter samt få bistand med søknader og hjelp til igangsetting av nødvendige hjelpetiltak. Søknadsprosedyrer og saksbehandling må forenkles og gjøres raskere. Lang ventetid er uakseptabelt. Familier med omsorg for funksjonshemmede må få en lovfestet rett til avlastningstiltak.

       Komiteen mener det må bli lettere for funksjonshemmede å delta på ulike områder i samfunnet. Transportordningene er viktige i denne sammenheng, både dør-til-dør-transporten og mulighetene for å bruke offentlige kommunikasjonsmidler. Reise med spesialtransport for funksjonshemmede må koste det samme som tilsvarende reise med vanlig kollektivt reisemiddel.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener brukermedvirkning er viktig for funksjonshemmede som for funksjonsfriske. Flertallet mener derfor det er gledelig at omlag halvparten av alle kommuner har opprettet råd for funksjonshemmede, og at alle fylker har opprettet råd. Det er også en framvekst av råd for funksjonshemmede i bydelene i de større byene. Denne positive utviklingen tyder etter flertallets mening på at det ikke er behov for å lovfeste opprettelsen av råd. Det er heller ikke entydig at det er hensiktsmessig å opprette råd i alle små og oversiktlige kommuner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at Stortinget ved flere anledninger har understreket ønsket om større brukermedvirkning. Disse medlemmer vil videre peke på at det er en plikt for alle kommuner og fylkeskommuner å ha eldreråd. Disse medlemmer mener et tilsvarende råd for funksjonshemmede også vil være av stor betydning. Slike råd vil være viktige fora for å ivareta funksjonshemmedes interesser både på kommune- og fylkesplan og vil gi en større grad av brukermedvirkning fra funksjonshemmedes side.

       I en tid da levekårene for funksjonshemmede er blitt forverret, sammenlignet med andre grupper i befolkningen, er behovet for å etablere et forum som skal ivareta funksjonshemmedes interesser, økt. Det er viktig at rådet kommer tidlig med i saksgangen i saker som berører funksjonshemmedes interesser. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovfesting av råd for funksjonshemmede i kommuner og fylkeskommuner. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å lovfeste kommunale og fylkeskommunale råd for funksjonshemmede i Dok.nr.8:08 (1991-1992).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil understreke at det for noen er nødvendig med mer praktisk tilrettelegging i forhold til arbeidsmarkedet, blant annet når det gjelder transport. Flertallet er kjent med at det er bebudet en handlingsplan for transport for funksjonshemmede, og flertallet vil be om at arbeidet for å tilrettelegge transport for funksjonshemmede prioriteres. Det er også framkommet et behov om nasjonale retningslinjer for dør-til-dør-transporten (TT). Flertallet ber om at det framlegges en handlingsplan innen transportområdet, som både sikrer likeverdige transporttjenester i hele landet, og som gir sterkt funksjonshemmede i yrkesaktiv alder muligheter for større og egnet tilgang til kollektivtransporten. Flertallet vil understreke nødvendigheten av at funksjonshemmedes organisasjoner trekkes aktivt med i arbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at samferdselskomiteen så langt tilbake som i B.innst.S.nr.14 (1991-1992) ba om at det ble utarbeidet en nasjonal framdriftsplan for utbygging av dør-til-dør-transport for funksjonshemmede, og at arbeidet med handlingsplanen for transport for funksjonshemmede ble fulgt opp. Senere har samferdselskomiteen gjentatt dette en rekke ganger. I St.prp. nr. 1 (1994-1995) vedrørende Samferdselsdepartementets budsjett uttalte departementet at en tok sikte på å legge fram en handlingsplan for funksjonshemmede i løpet av 1994. Så langt har imidlertid lite skjedd.

       Disse medlemmer vil understreke at gode og hensiktsmessige transportordninger er av avgjørende betydning for funksjonshemmedes mulighet til å delta i arbeidsliv, ulike fritidsaktiviteter og for å besøke familie og venner. Det er behov for nasjonale retningslinjer slik at alle sikres likeverdige transporttilbud uavhengig av hvor de bor i landet. Disse medlemmer forutsetter slik samferdselskomiteen også bemerket i B.innst.S.nr.14 (1995-1996), at handlingsplanen for transport av funksjonshemmede nå fullføres i 1996, og at funksjonshemmedes organisasjoner tas med på råd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det også er viktig å synliggjøre bevilgningene over statsbudsjettet til transport for funksjonshemmede, og at funksjonshemmede får nytte av det som bevilges.

       Disse medlemmer viser til at bilstønadsordningen for funksjonshemmede bl.a. er behovsprøvd i forhold til ektefelles inntekt. Disse medlemmer mener nødvendig tilleggsutstyr som den funksjonshemmede må ha til bilen, bør dekkes fullt ut for alle, uavhengig av ektefelles inntekt.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg glad for at Fremskrittspartiet i inneværende statsbudsjett fikk gjennomslag for sitt tidligere forslag om at unge fysisk funksjonshemmede burde ut av sykehjemmene og få egne tilsyns- og omsorgsboliger.

       Dette medlem vil også bemerke at gjennomføringen av HVPU-reformen med tilbakeføring av mennesker fra de sentrale institusjonene, delvis har gått på bekostning av de hjemmeværende psykisk funksjonshemmede. For disse er det fremdeles mye ugjort arbeid i mange kommuner. Dette medlem vil forsiktig advare mot å presse arbeidslinjen for langt når det gjelder både psykisk og fysisk funksjonshemmede. Her må det fortrinnsvis etter dette medlems skjønn være den enkelte som må foreta valgene om å gå ut i arbeidslivet eller ikke.

6.3.6 Psykisk helsevern

       Komiteen vil understreke at kommunene har ansvaret for alle sine innbyggere. Det inkluderer også mennesker med psykiske lidelser med mindre de har så stort behandlingsbehov at tilbud må gis på fylkeskommunalt nivå. Det er et stort problem at så mange kommuner ennå ikke har utarbeidet og iverksatt handlingsplaner for psykiatri. Videre er det for få kommuner som har fritids- og dagaktiviteter for mennesker med psykiske lidelser. Komiteen viser til at det nå blir laget en stortingsmelding om psykiatri og en nasjonal handlingsplan for dette.

       Komiteen mener at tilbakeføringen av de psykiatriske langtidspasientene til primærkommunene har gått for raskt, slik at selv i dag har de fleste kommuner lite tilfredsstillende tilbud til denne pasientgruppen.

       Komiteen vil også peke på at på grunn av raske utskrivninger fra psykiatriske sykehus og sykehjem har kommunehelsetjenesten fått en vanskelig oppgave med oppfølging av disse, og noen av disse pasientene er også en sikkerhetsbelastning for familie og nærmiljø. Det haster etter komiteens skjønn med å få en egen nasjonal psykiatriplan hvor også den psykiatriske helsetjeneste i kommunene er tatt med.

6.3.7 Sosialtjenesten

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det i løpet av de siste årene har foregått et betydelig arbeid for å styrke kvaliteten og likebehandling i sosialtjenesten. God kvalitet på tjenestetilbudet og gode rutiner for saksbehandlingen vil være helt sentralt for å oppnå gode resultater i arbeidet og unngå vilkårlig forskjellsbehandling av folk. Flertallet forutsetter at arbeidet med kvalitetsutvikling i sosialtjenesten følges opp av Regjeringen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til den vilkårlige forskjellsbehandlingen når det gjelder nivået på økonomisk sosialhjelp som preger kommune-Norge i dag. Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine merknader under punktet om økonomisk sosialhjelp.

6.3.8 Tjenester for rusmiddelmisbrukere

       Komiteen vil peke på at både narkotika- og alkoholmisbruk er et stort problem som påfører enkeltmennesker og samfunnet store omkostninger. Komiteen vil vise til NOU 1995: 24[/a> /ref> « Alkoholpolitikken i endring? » og lovendringsforslag til alkoholloven, som nå er til høring, og som seinere vil bli behandlet i Stortinget. Komiteen har naturlig nok ikke tatt stilling til disse problemstillingene, men vil understreke at det er viktig å ha en alkohollovgivning som virker forebyggende, og som samtidig er i tråd med dagens virkelighet og folks rettsoppfatning.

       Det er nye utviklingstrekk i misbruksmønsteret som komiteen mener gir grunn til bekymring. Komiteen vil understreke kommunenes ansvar for rusmiddelmisbrukere, og at opprettelsen av kompetansesentra er svært viktig for å bistå det kommunale tiltaksapparatet.

       Komiteen er videre kjent med at det vil bli lagt fram en egen stortingsmelding om narkotikapolitikken og forutsetter at Regjeringen i den blant annet vil komme tilbake til forhold som forebygging, antall og ulike typer behandlingsplasser, ettervernet og nye typer misbruksmønstre.

       Komiteen mener at det databaserte registreringssystemet som opprettes hos Rusmiddeldirektoratet vil være et viktig verktøy for god utnyttelse av institusjonene, og slik at rusmiddelmisbrukeren kan tilbys et behandlingsopplegg tilpasset hver enkelt. Det er et overordnet mål at behandlingstilbudene og oppfølgingsapparatet bygges opp slik at « svingdøreffekten » reduseres. Det er for mange rusmiddelmisbrukere som i dag går fra det ene til det andre behandlingsopplegget, eller som ikke blir fanget opp i det hele tatt.

       Komiteen vil videre vise til merknader i forbindelse med budsjettet for 1996:

« ...og vil særlig understreke betydningen av tverretatlig og tverrfaglig samarbeid for å oppnå gode resultater. Komiteen ønsker også å understreke at det er nødvendig med et godt oppbygd apparat for oppfølging i den enkelte kommune. For å unngå svingdøreffekten er det ikke tilstrekkelig med gode behandlingsopplegg med mindre en individuell oppfølging er på plass etter behandlingen. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er opptatt av å se rusproblemet i en samfunnsmessig sammenheng. Da er det viktig med mulighet til arbeid og en rettferdig fordeling av samfunnsgodene gjennom våre velferdsordninger. Flertallet tror at små oversiktlige nærmiljø der folk har større innflytelse på egen hverdag, betyr mye. Det er viktig med et godt sosialt nettverk og at folk bryr seg om hverandre og kan ta et felles tak for å hjelpe hverandre.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at det er åpnet for større grad av tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere, noe som stiller sosialkontorene overfor nye problemstillinger. Dette flertallet vil peke på at muligheten til tvangsbehandling har vært lite utnyttet til nå. Det er et mål at behandling så langt som mulig skal skje frivillig, men dette flertallet stiller seg noe undrende til at det har vært fremmet så få saker om tvangsbehandling, og at bare et lite antall av disse har resultert i vedtak om tvangsbehandling. Dette flertallet mener det er viktig å fokusere på årsakene til dette, og viser til at Sosial- og helsedepartementet har nedsatt en ekspertgruppe som skal vurdere bruken av tvang.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har gått inn for at det kan brukes tvang overfor hardt belastede rusmiddelmisbrukere. Ved behandling av lov om sosiale tjenester ble det flertall for Regjeringens forslag om bruk av tvang i 3 måneder. Dette er dessverre svært dårlig fulgt opp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil påpeke at mye tyder på at det er stor vegring i deler av behandlingsapparatet mot å bruke tvang. Saken har vært tatt opp flere ganger i Stortinget, uten at det har blitt bedre behandlingstilbud. Hvert fylke skal ha utpekt minst én institusjon som skal kunne behandle misbrukere etter tvangsbestemmelsen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at det nå også er vedtatt at det skal kunne brukes tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere i hele svangerskapet av hensyn til barnet. Disse medlemmer mener det er viktig å ruste opp behandlingsapparatet slik at tvangsbehandling blir en reell mulighet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til at lovbestemmelsene vedrørende tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere kan fungere, slik at Stortingets intensjoner med loven blir ivaretatt. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at det kan være problematisk å prioritere behandlingshjelp til rusmiddelmisbrukere, fordi både kommune og fylke har ansvar for finansieringen. Dette kan føre til at når kommunen har bestemt seg for et behandlingsopplegg, kan det hele falle sammen, fordi fylkeskommunen ikke har penger til å følge opp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil arbeide for en annen finansieringsordning hvor ansvaret ligger på ett forvaltningsnivå.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i samband med den bebudede stortingsmeldingen om narkotikapolitikken vurdere erfaringene med den finansielle ansvarsfordeling mellom kommuner og fylkeskommuner som ble fastlagt av Stortinget i forbindelse med iverksettelse av lov om sosiale tjenester 1. januar 1993.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil arbeide for at kommunene skal få bedre økonomi, slik at de kan hjelpe rusmiddelmisbrukere.

       Disse medlemmer viser til at mange av de unge arbeidsledige som bare har sosialhjelp, har store personlige problemer på grunn av rusmiddelmisbruk. Samfunnet må ta sin plikt og sitt ansvar overfor disse menneskene.

       Disse medlemmer viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996) hvor Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere og forslag om et mer enhetlig finansieringsansvar for slik behandling.

       Disse medlemmer viser til at det er 3 år siden Stortinget behandlet St.meld. nr. 69 (1991-1992) Rusmiddelmeldinga. Adgang til tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere ble nedfelt i lov om sosiale tjenester med virkning fra 1. januar 1993. Intensjonene i Rusmiddelmeldinga og sosialtjenesteloven er ikke fulgt opp. Det er nok behandlingsplasser i rusomsorgen, men det er ikke lagt nok vekt på kvalitet i behandlingsapparatet. Oppfølging og ettervern fungerer svært dårlig. Sosialministeren har varslet ny melding om rusmiddelomsorgen og en evaluering av tvangsbehandlingen.

       Disse medlemmer mener at i stedet for en ny utredning og melding må en ta fatt i problemet og oppfylle intensjonene i meldinga fra 1991-92. Hardt belastede rusmiddelmisbrukere må få nødvendig hjelp.

       Disse medlemmer viser til at samarbeidet mellom psykiatri, barnevern og rusomsorg må bli langt bedre. Det må utvikles enhetlige behandlingskjeder, hvor én instans har ansvaret for å følge opp den personen som trenger hjelp.

       Disse medlemmer vil også foreslå at kompetansesentrene for psykiatri, rus og barnevern blir samlokalisert.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til et nært samarbeid mellom psykiatrien, rusomsorgen og barnevernet bl.a. ved at kompetansesentrene for disse faggruppene blir samlokalisert. »

       « Stortinget ber Regjeringen tilpasse barnevernloven og lov om sosiale tjenester slik at praktiseringen av regelverket med hensyn til behandling av narkomane under og over 18 år blir samkjørt. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader og forslag i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 69 (1991-1992) og ved flere budsjettbehandlinger - sist i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) der Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å bedre godkjenningsordningene og kvaliteten ved de ulike tilbud innen rusmiddelomsorgen, samt forslag der vi ba Regjeringa vurdere konsekvensene av at det økonomiske ansvaret for behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere blir lagt til ett forvaltningsnivå.

       Dette medlem mener at Regjeringa i for liten grad har fulgt opp de signaler og merknader som Stortinget ga i Innst.S.nr.122 (1992-1993) - Tiltak for rusmiddelmisbrukere.

       Dette medlem mener at all erfaring tilsier at motivasjon og fri vilje er en forutsetning for gode resultater innen rusmiddelomsorgen. Sosialistisk Venstreparti har derfor gått imot å utvide adgangen til bruk av tvangsbehandling og viser i den forbindelse til Innst.O.nr.68 (1994-1995).

       Dette medlem frykter de negative konsekvensene av Stortingets vedtak om tvangsbehandling. Dette medlem håper at denne politikken ikke vil føre til at rusmiddelmisbrukere vil holde seg borte fra det eksisterende hjelpeapparatet. En slik utvikling vil kunne få dramatiske konsekvenser, spesielt for gravide rusmiddelmisbrukere.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil peke på at tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere bare skal brukes i unntakstilfeller og når det er helt nødvendig. For at tvang skal kunne brukes, er det helt avgjørende at rusmiddelinstitusjonene har et sikkerhetsmessig og faglig godt nok behandlingstilbud til denne gruppen. Det kreves blant annet en større bemanning i en slik sammenheng. Dette medlem mener staten må dekke slike ekstrakostnader for de institusjonene som pekes ut til å tilby tvangsbehandling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er ikke overrasket, men snarere tvert om glad for at det så langt er benyttet lite tvangsbehandling overfor rusmiddelmisbrukere. Effekten av slik tvangsbehandling er etter dette medlems skjønn svært tvilsom. Dette medlem stiller seg relativt negativ til bruk av generell tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere, men aksepterer likevel bruk av tvang i særlige tilfeller.

       Dette medlem vil også påpeke at en av grunnene til mindre bruk av tvangsbehandling enn antatt, kan være at svært få, om noen, av våre behandlingsinstitusjoner har et sikkerhetsmessig og faglig godt nok behandlingstilbud til denne type klienter.

6.3.9 Personalsituasjonen

       Komiteen vil understreke at det er nødvendig å sikre tilgang på kvalifisert personell. Komiteen mener det arbeidet som er gjort de siste årene for å øke utdanningskapasiteten for helse- og sosialarbeidere, har vært riktig og viktig. På samme tid som flere rekrutteres til omsorgsarbeid, er det viktig at personalet ønsker å bli værende i jobben. Kommunene må derfor legge til rette for etter- og videreutdanning. Komiteen vil vise til at det er en stor andel av pleie- og omsorgsarbeidere som arbeider deltid, og i mange deler av pleie- og omsorgssektoren er det store utskiftninger av arbeidsstokken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at dette er uheldig for brukerne, og at det derfor er ønskelig å få en nærmere gjennomgang av dette.

       Flertallet viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), hvor hele komiteen gikk inn for at Regjeringen må legge frem en nasjonal plan for utdanning av helsepersonell, slik at behandlingskapasiteten står i forhold til forventet behov. Flertallet vil understreke betydningen av at det i denne sammenheng vil bli lagt vekt på forventet alderssammensetning i befolkningen.

       Flertallet vil understreke at dagens situasjon med stor mangel på flere typer helsepersonell ikke er holdbar. Derfor må vi utdanne flere og samtidig gå gjennom hvor mye effektiv tid som brukes til pasientbehandling i forhold til annen virksomhet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det er et paradoks at samtidig med at det er stor arbeidsledighet, er det mangel på personell i omsorgssektoren. Det bør vurderes om det kan åpnes for å gi arbeidsledige arbeidstrening f.eks. i en del av eldreinstitusjonene som et tillegg til den ordinære bemanningen. De fleste steder vil det være en del arbeid det ikke trengs faglært arbeidskraft til å utføre. Pleiepersonalet har ofte altfor liten tid til å drive ulike former for miljø- og kulturarbeid i institusjonene. Det bør vurderes om dette er et felt som arbeidsledige kan gå inn i.

       Dette flertallet viser til at enkelte kommuner ansetter ungdommer i sommerjobber for å drive velferdsarbeid blant eldre. Det kan dreie seg om tilbud av ulik art, f.eks. gå turer med eldre, prate med dem og arrangere hyggesamlinger. Dette er noe som flere kommuner bør vurdere å legge opp til.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at stortingsflertallet bestående av Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i forbindelse med B.innst.S.nr.12 (1995-1996) gikk inn for å øke utdanningskapasiteten av leger, psykologer, sykepleiere, radiografer, vernepleiere, fysioterapeuter og annet fagpersonell det er stor mangel på.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til den svært stramme personalsituasjonen både i institusjonsomsorgen og i åpen omsorg. Bemanningsnormene ved mange institusjoner er lite tilfredsstillende.

       I en tid med høy ledighet har disse partier lenge påpekt at brukerne i pleie- og omsorgstjenesten får for lite hjelp, og ved at ansatte sliter seg ut som følge av svært mange oppgaver og mye stress, samtidig som det står ca 140.000 registrerte arbeidsledige i kø.

       Disse medlemmer ønsker å koble køen av ledige hender med køen av ledige oppgaver - dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt og gir en tryggere og bedre hverdag både for de arbeidsledige og de gamle og syke med behov for pleie og omsorg.

       Disse medlemmer vil peke på at det generelle bildet av den kommunale og fylkeskommunale helsetjenesten er en sektor med relativt lave lønninger. Dette skaper både et rekrutterings- og avgangsproblem.

       Disse partier har derfor gjennom flere år kjempet for likelønn - dette vil være avgjørende for å løse de store utfordringene i den kommunale og fylkeskommunale helsetjenesten.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Dok.nr.8:01 (1994-1995) om ulike tiltak for å oppnå lik lønn for arbeid av lik verdi som Stortinget behandlet i juni 1995. Flere av forslagene ble oversendt Regjeringen etter signaler om at endringer i tråd med forslagene var like rundt hjørnet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at ingenting har skjedd. På spørsmål i Stortingets spørretime fra representanten Jorunn Hageler (SV) i mars 1996 ba Barne- og familieministeren om ytterligere tålmodighet.

       Sosialistisk Venstreparti mener at kampen for likelønn også er en kamp for å heve statusen på pleie- og omsorgsyrkene og dermed bedre rekrutteringen til disse viktige tjenestene - dette vil kunne bedre personalsituasjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet våren 1995 fremmet et privat forslag om å utarbeide en handlingsplan for legespesialistutdanningen, noe som er viktig for å sikre kvalifisert personell til pleie- og omsorgssektoren. Disse medlemmer viser til at Stortinget på bakgrunn av forslaget utformet et 9-punktsprogram, Innst.S.nr.176, jf. Dok.nr.8:55 (1994-1995), der bl.a. Regjeringen ble pålagt å arbeide videre med nasjonale tiltaksplaner for all spesialistutdanning.

       Disse medlemmer viser også til Senterpartiets forslag i forbindelse med budsjettbehandlingen om å overføre midler fra arbeidsmarkedstiltak til faste stillinger i kommunene, noe som bl.a. vil gi mulighet for å utføre flere nødvendige oppgaver i helse- og omsorgssektoren.

6.3.10 Frivillig innsats

       Komiteen vil vise til at familiene ofte yter en stor og helt uvurderlig innsats overfor omsorgstrengende familiemedlemmer. Fortsatt er det slik at kvinner utfører hovedtyngden av dette omsorgsarbeidet. Komiteen mener det er riktig at alle føler ansvar for sine familiemedlemmer og mener derfor det er riktig at det offentlige legger til rette for at både kvinner og menn lettere kan utføre omsorgsforpliktelser som et supplemenet.

       Frivillige organisasjoner yter også en omfattende innsats. Komiteen mener at den aktiviteten som finner sted innen den « tredje sektor », er avgjørende for det omsorgstilbudet vi i sum kan gi hjelpe- og omsorgstrengende. Tilbud fra frivillige organisasjoner hverken kan eller skal erstatte offentlige tilbud, men er et viktig supplement. Aktiviteten i frivillige organisasjoner har også en egenverdi fordi det gir mange mulighet til å være til nytte for andre.

       Undersøkelser viser at det fortsatt finnes et stort frivillig potensiale i den norske befolkning. Eksempel på dette er etablering av frivillighetssentraler i kommunene, som er et positivt supplement til det offentlige omsorgsarbeidet. Frivillighetssentralene mobiliserer mange mennesker som ønsker å bruke fritida si på en meningsfylt måte, samtidig som de som mottar hjelp, får en lettere hverdag. Det er fram til 1996 opprettet vel 110 frivillighetssentraler som staten gir tilskudd til.

       Komiteen mener at frivillighetens rolle i velferdssamfunnet må vektlegges sterkere. Å skape et velferdssamfunn som er godt for alle, er ikke noe staten og kommunene kan klare alene. Et velferdssamfunn handler om å skape grobunn for trygghet, mening og tilhørighet for alle. Velferd for alle krever også at folk tar ansvar og gir sitt bidrag. Regjeringen må ha som mål å utvikle samspillet mellom stat, kommune og det frivillige. Komiteen ber Regjeringen praktisk legge til rette for å utløse frivillig innsats.

       I tillegg til den omsorgen som gis av frivillige organisasjoner, mener komiteen det er viktig å understreke betydningen av all den uformelle omsorgen som blir gitt. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det uformell innsats fra pårørende og andre kjente som utgjør det største supplementet til den offentlige omsorgen. Det har også vært en utvikling hvor flere yter omsorg til andre husholdninger, men at tiden hver enkelt yter omsorg er blitt kortere.

       Komiteen vil peke på at det er langt flere søknader om tilskudd til oppstarting av frivillighetssentraler enn hva som er avsatt midler til i statlige bevilgninger. Komiteen mener at på bakgrunn av de positive erfaringer med frivillighetssentralene må det prioriteres en videre utbygging av sentraler i flere kommuner. Komiteen vil gå inn for en permanent støtte til frivillighetssentralene

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at FRISAM er et viktig ledd i å få utløst frivillig arbeid. FRISAM skal ikke bare arbeide med frivillighetssentralene, men ha som oppgave å samordne og stimulere frivilligheten i lokalsamfunnet, samt heve statusen til de frivillige organisasjonene i den generelle opinionen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at de tidligere har gått inn for å samlokalisere FRISAM og Nærmiljøsekretariatet for bedre å kunne ivareta frivillig innsats i nærmiljøet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), der komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gikk inn for at alle frivillighetssentralene skulle gis lik statlig støtte fra 1997 og gikk imot en nedtrapping av tilskuddet etter tre år til 150.000 kroner. Disse partiene gikk videre ikke inn for at det skulle stilles krav om at hver sentral måtte gi 2 årsverk frivillig innsats allerede det første året.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) der disse medlemmer uttaler at en vil komme tilbake til nivået på tilskuddet til frivillighetssentralene i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen videreføre permanent lik statlig støtte til frivillighetssentralene på minst 200.000 kroner pr. år. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig i at det er det offentliges ansvar å sørge for helse- og omsorgstjenester til alle, men disse medlemmer mener likevel at det offentlige ikke selv nødvendigvis må utføre tjenestene. Også innen helse og omsorg kan private tilby kvalitativt like gode og bedre tjenester til lavere pris enn det offentlige kan.

       Disse medlemmer tillater seg i denne sammenheng å vise til et nylig flertallsforslag i Oslo kommune, finanskomiteen, der partiene Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vedtok følgende:

« Oslo kommune har et ansvar for å finansiere viktige velferdstilbud, praktiske og tekniske fellesoppgaver. Dette innebærer imidlertid ikke at kommunen ........ selv må stå som utfører av tjenestene. Der det finnes private tjenesteytere som kan påta seg oppgavene til en lavere pris og tilsvarende eller bedre kvalitet, bør disse kunne utføre oppgavene på vegne av kommunen. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på at det offentlige har et hovedansvar for at det gis et godt og tilstrekkelig tjenestetilbud i pleie- og omsorgssektoren. Slike omsorgsoppgaver må ikke overlates til « spekulanter » som ønsker å sko seg økonomisk på å utføre disse oppgaver.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at frivillige kristne og humanitære organisasjoner har lang erfaring fra arbeid på dette området. Mange av disse organisasjonene var også de første til å sette i gang tilbud innen pleie- og omsorgssektoren. Det har også tradisjonelt vært et nært samarbeid mellom disse organisasjonene og kommunale og statlige myndigheter, noe det er viktig fortsatt å oppmuntre til.

       Disse medlemmer vil understreke at frivillige organisasjoner i tida framover må og vil ha en rekke ulike oppgaver innen helse- og omsorgsarbeidet.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at det offentlige har et hovedansvar for at det gis et tilstrekkelig tjenestetilbud i pleie- og omsorgssektoren. Dette betyr imidlertid ikke at det offentlige må drive alle tilbudene selv. Frivillige kristne og humanitære organisasjoner har lang erfaring fra arbeid på dette området. Disse har ofte vært pionerer i utbyggingen av helse- og sosialtilbud til befolkningen.

       Dette medlem mener det er viktig å stimulere til at denne type private tjenestetilbud, uten fortjenestemotiv, fortsatt kan være viktige medspillere for det offentlige. Det er verdifullt å ha et variert tilbud både på eier- og driftssiden for å løse viktige samfunnsoppgaver. Den kommunaliseringen som har foregått når det gjelder tidligere private ideelle institusjonstilbud, må nå stanse opp.

       Dette medlem vil peke på at frivillige organisasjoner vil kunne ha en rekke ulike oppgaver over hele spekteret av helse- og sosialtjenester også i fremtiden, både gjennom lønnet og ulønnet arbeid. Det er store muligheter og utfordringer både innen åpen omsorg, institusjonsomsorgen, forebyggende helsearbeid og i nærmiljøarbeidet.

6.3.11 Omsorgslønn

       Komiteen har merket seg at det har vært en del eksempler på at omsorgslønn ikke har vært gitt i tilfeller hvor det åpenbart burde vært en løsning. Komiteen vil derfor be om at departementet informerer kommunene om at dette for mange vil være en god løsning, og at den også i mange tilfeller vil bli bedre og billigere for kommunen. Komiteen er kjent med at ordningen med omsorgslønn skal kartlegges og vil i den sammenheng poengtere at det er særlig viktig å få kjennskap til hvorfor ordningen er så lite brukt.

       Komiteen har merket seg at kommunenes bruk av omsorgslønn er varierende, likeså informasjonen om at dette kan være en mulig løsning. Komiteen mener fortsatt kommunene må avgjøre bruken i hvert enkelt tilfelle, men vil understreke at dette er en god ordning for mange pleietrengende og for mange omsorgsytere som ellers ikke ville kunne yte omsorg på grunn av inntektssvikt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det ikke er tilstrekkelig bare å informere kommunene om at omsorgslønn vil være en god løsning for mange. Ordningen med omsorgslønn er nedfelt i sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e. Da ordningen ved omsorgslønn ble flyttet fra kommunehelsetjenesteloven til sosialtjenesteloven, ble det uttrykkelig sagt at dette ikke skulle føre til en svekkelse av loven. Disse medlemmer viser til at Stortingets flertall gjentatte ganger har uttalt seg positivt om omsorgslønn, og at departementet måtte sørge for at ordningen ble bedre kjent.

       Det er nå mange år siden kommunene fikk en lovfestet plikt til å ha omsorgslønn som et av sine tjenestetilbud, men det er fortsatt bare et fåtall av dem som burde være berettiget til omsorgslønn, som får det. Det er viktig at den enkelte kommune informerer sine innbyggere om ordningen med omsorgslønn, på samme måte som det er viktig at personer som har, eller går inn i, omsorgsarbeid, blir informert om retten til pensjonspoeng på grunnlag av slikt arbeid.

       Det er nødvendig å stimulere kommunene til å gi flere omsorgslønn. Disse medlemmer vil derfor foreslå at staten skal dekke 50 % av kommunenes utgifter til omsorgslønn, og at det gis en egen bevilgning over statsbudsjettet til dette formålet.

       Disse medlemmer vil understreke at det offentlige i større grad må oppmuntre til at pårørende tar omsorgsansvar for sine pleietrengende familiemedlemmer. Det burde f.eks. være unødvendig for dem som allerede har fått innvilget omsorgslønn, med en omfattende søknadsprosedyre for å få innvilget dette på nytt hvert eneste år, når omsorgsomfanget er det samme.

       Disse medlemmer vil også peke på at de som har tunge pleieoppgaver i hjemmet, har behov for jevnlig avlastning. Det er derfor helt nødvendig at kommunene legger til rette for gode avlastningsordninger både i helger og ellers.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1997 foreslå en ordning der staten dekker 50 % av kommunenes utgifter til omsorgslønn. »

6.3.12 Økonomisk sosialhjelp

       Komiteen viser til at kommunene har ansvaret for utbetaling av økonomisk sosialhjelp. Sosialtjenesteloven angir hvilke utgifter økonomisk sosialhjelp skal dekke. Nesten samtlige kommuner har utarbeidet lokale normer for sosialhjelpen, men en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå viser at det ikke alltid er en klar sammenheng mellom normert sats og den faktiske utbetalingen. Komiteen har også merket seg at det er store forskjeller mellom, og innad, i en del kommuner, med hensyn til hvilke beløp som utbetales. Det er ikke heldig dersom systemet virker urimelig eller vilkårlig.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil bemerke at dagens ordning gir rom for å gi økonomisk hjelp ut fra individuelle behov. Flertallet vil understreke behovet for å ha et sikkerhetsnett i kommunene som kan ta individuelle hensyn.

       Flertallet har imidlertid merket seg at det er til dels store variasjoner i nivået på sosialhjelpen mellom kommuner, og at det også innenfor en og samme kommune kan være ulikheter med hensyn til hva søkere vil kunne få utbetalt i økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. I den grad slike ulikheter er uttrykk for ulik skjønnsutøvelse i forhold til identiske sosialhjelpstilfeller, mener flertallet det er grunn til bekymring. Dr. philos. Lars Inge Terums forskningsarbeid tyder på at så kan være tilfelle.

       Søknader som gjelder økonomisk stønad, inneholder ofte vanskelige avveininger som har å gjøre med verdier og normer. I kompliserte sosialhjelpstilfeller vil ikke nødvendigvis statlige eller kommunale normer påvirke variasjonene. Undersøkelser fra både Sverige og Norge tyder på dette.

       Flertallet har merket seg at det pågår et viktig arbeid for å styrke kvaliteten i sosialkontortjenesten. Det forutsettes at dette arbeidet følges opp av Sosial- og helsedepartementet. I dette arbeidet må sosialkontorenes håndtering av skjønnsavgjørelser i behandlingen av saker som gjelder økonomisk stønad, være sentral. Vilkårlig forskjellsbehandling må søkes unngått. Fra statlig hold må det utarbeides rutiner for saksbehandlingen i kommunene, med det mål å skape mest mulig felles forståelse av vurderingskriteriene i behandlingen av søknader om økonomisk stønad.

       Flertallet vil påpeke at datagrunnlaget som kan gi en oversikt over hvordan de ulike kommunene behandler søknader om økonomisk stønad, bør kunne forbedres. Det bør vurderes på hvilken måte data om stønadsnivået i sosialhjelpen kan forbedres i f.eks. kommunenes styrings- og informasjonshjul og bli gjort til gjenstand for bedre oppfølging av fylkesmennene og departementet.

       I kommunene er det viktig at politikere på et generelt nivå engasjerer seg i spørsmål som gjelder nivået på den økonomiske stønaden og hvilke behov som hjelpen skal dekke. På den måten vil ikke spørsmål av verdimessig karakter alene overlates til den lokale forvaltningen.

       Flertallet er kjent med at det foregår en omlegging av sosialarbeiderutdanningene for å gjøre disse mer i samsvar med utviklingen innen feltet. Flertallet vil understreke viktigheten av at de forvaltningsmessige og juridiske sidene ved yrkesutøvelsen tillegges stor vekt i utdanningene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener det er formålstjenlig og riktig med en viss grad av skjønnsvurdering ved fastsettelse av størrelsen på beløpene, da sosialtjenesteloven forutsetter individuell vurdering, og sosialhjelpsutbetalingene må tilpasses hver enkelts livssituasjon.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil avvise det foreliggende forslaget fra Erling Folkvord om å innføre en statlig minstestandard for stønad til livsopphold, og fremmer følgende forslag:

       « Forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse oversendt i Stortingets møte 21. november 1995 om at Stortinget skal be Regjeringa fremme forslag om en statlig minstestandard for stønad til livsopphold etter lov om sosiale tjenester § 5.1, bifalles ikke. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide nasjonale minstenormer for økonomisk sosialhjelp. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide veiledende retningslinjer for økonomisk sosialhjelp i kommunene som utgangspunkt for kommunale standarder tilpasset lokale levevilkår og kostnader. »

       Disse medlemmer går på bakgrunn av dette imot forslaget fra Erling Folkvord oversendt Stortinget 21. november 1995.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at det i 1980 var ca 60.000 som mottok økonomisk sosialhjelp - 13 år senere var dette tallet endret til 178.000. Hele 1 av 3 var under 25 år. Selv om tallene i dag har endret seg noe, er hovedbildet det samme.

       Mange av disse er ledig ungdom uten tidligere erfaring med lønnet arbeid. Dette gjør at denne gruppen ikke har rett til dagpenger - sosialkontoret er eneste utvei for penger til livsopphold.

       Nivået på denne stønaden varierer sterkt fra kommune til kommune, noe Velferdsmeldinga selv bekrefter. Gjennomsnittlig utbetaling av sosialhjelp i 1995 var 23.700 kroner. Stønadstiden har blitt forlenget de siste årene.

       Regjeringa gir ingen signaler om å snu denne utviklinga - tvert om skriver den

« ...at det ikke er hensiktsmessig å utarbeide veiledende retningslinjer for stønadsnivået, slik det åpnes opp for i sosialtjenesteloven. »

       Stortinget har som kjent åpnet opp for at Regjeringa gjennom sosialtjenesteloven kan gripe inn om urimelige forskjeller på dette område skulle få utvikle seg. Når bl.a. Nordlandsforskning slår fast at differansen i støtte til livsopphold mellom to nabokommuner kan komme opp i hele 24.000 kroner, uten at denne forskjellen kan forklares med ulike levevilkår, mener disse medlemmer det er påfallende at Regjeringa ikke vil gripe inn for å stoppe denne utviklingen.

       For disse medlemmer er sikring av likeverd og grunntrygghet, uavhengig av hvor i landet du bor, et viktig prinsipp i vår velferdsmodell.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det bør innføres nasjonale minstenormer for økonomisk sosialhjelp der det samtidig tas høyde for variasjoner i boutgiftene.

       Regjering og Storting har i dag kunnskap om hvordan kommunene praktiserer utbetalingene av økonomisk sosialhjelp - de vet at sosialhjelpsmottakere er blant de som har dårligst materielle levekår.

       Andre nordiske land har gått lengre enn Norge på dette område. Det er ingen rimelig grunn til at Norge med en god økonomi, slik situasjonen nå har utviklet seg, ikke kan gi grunntrygghet og forutsigbarhet til en av de gruppene som er mest utsatt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil minne om utgangspunktet for ordningen med økonomisk sosialhjelp, nemlig et basissikkerhetsnett som skal sikre et minstenivå for folks livsopphold. Det er viktig at sosialhjelpen har en form som bidrar til at mottakere kan bli selvforsørgende fremfor langvarig sosialhjelpsmottakere. Disse medlemmer finner det betenkelig at det de senere årene har skjedd en forskyvning mot stadig flere yngre sosialhjelpsmottakere. Utviklingen synes å gå i retning av at sosialhjelp blir mer og mer « akseptert » blant yngre mennesker. Disse medlemmer understreker at det påhviler foreldre et betydelig ansvar for å unngå at ungdom glir over i en sosialhjelpstilværelse. Disse medlemmer finner det eksempelvis uheldig at ungdom uten jobb kan flytte hjemmefra og få dekket boligutgifter og utgifter til livsopphold fra sosialkontoret.

       Sosialtjenesteloven gir kommunen adgang til å kreve at personer som mottar økonomisk sosialhjelp, skal utføre arbeidsoppgaver som motytelse for stønaden. Ifølge Regjeringen har denne adgangen blitt lite utnyttet i kommunene. Disse medlemmer mener det er viktig at kommunene stiller slike krav til motytelser. Dette kan bidra til at stønadsmottakere får den nødvendige jobbtrening. En slik motytelse vil understreke de forpliktelser som ligger på den enkelte til å gjøre sitt for å komme ut av avhengighetsforholdet til hjelpeapparatet.

       Disse medlemmer peker på at for stadig flere er sosialhjelp et supplement til trygdeytelser som ledighetstrygd, sykelønn, attføringshjelp, overgangsstønad eller uførepensjon. I tillegg vil mottakere av sosialhjelp kunne ha fordel av behovsprøvd betaling (gradert egenbetaling) på offentlige tjenester. Sistnevnte gjelder f.eks. lavere egenbetaling for kommunal barnehageplass for enslige forsørgere. Dette kan føre til at det ikke lønner seg å ta ordinært arbeid.

       Disse medlemmer er enig i Regjeringens vurdering av at hver enkelt kommune fortsatt skal bestemme nivået på sosialhjelpsytelsene ut fra en individuell behovsprøving, fremfor et system med mer normerte felles ytelser for hele landet. En viktig begrunnelse for kommunalt fastsatte ytelser, er at det er svært ulike levekostnader i ulike deler av landet, f.eks. når det gjelder boutgifter. Samtidig sikrer dagens adgang til å påklage kommunens vedtak til fylkesmannen mot åpenbar urimelig forskjellsbehandling mellom kommuner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at økonomisk sosialhjelp ikke bør være en ytelse folk har som viktigste inntektskilde over lengre tid, men en ytelse man får dersom man får behov for hjelp i en overgangsperiode. Disse medlemmer viser til at det har vært en sterk økning i antall personer som det siste tiåret har fått sosial stønad som hovedinntektskilde. Årsaken til dette henger sannsynligvis sammen med den høye arbeidsledigheten og delvis med innstramminger på vilkårene for trygdeytelser. Disse medlemmer viser til at mottakerne av økonomisk sosialhjelp er de som trolig har det vanskeligst. En økning i antall stønadsmottakere er et tegn på de økende forskjeller i samfunnet vårt.

       Disse medlemmer foreslår at det utredes en ordning med samfunnslønn knyttet opp mot en samfunnskontrakt. Det kan utformes slik at vedkommende forplikter seg til å arbeide etter mål satt opp i fellesskap mellom stønadsmottaker og det kommunale hjelpeapparatet. En ordning med samfunnslønn vil trygge økonomien samtidig som den kan hjelpe vanskeligstilte tilbake til en arbeidssituasjon eller annen meningsfylt aktivitet. Disse medlemmer mener at en eventuell ordning med samfunnslønn ikke må etableres som en varig ytelse, men må vurderes f.eks. hvert år.

       Disse medlemmer mener at gruppen som har blitt utestengt fra velferdsordningene som følge av innstrammingene av uføretrygden, bør i tilfelle få rett til samfunnslønn i en overgangsperiode. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede ordning med samfunnslønn. »

       Disse medlemmer vil peke på at levekostnadene varierer ganske mye fra kommune til kommune. Hver enkelt kommune må derfor pålegges å utarbeide standarder for økonomisk sosialhjelp som er tilpasset de levekostnader som er i den aktuelle kommune. Disse medlemmer vil ellers vise til forslaget om utredning av samfunnslønn. Disse medlemmer mener at sosialhjelp ikke skal være hovedinntekt på lang sikt, men hjelp i en vanskelig økonomisk situasjon.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at sosialhjelpen fortsatt bør være et kommunalt anliggende, men vil peke på nødvendigheten av at det ved utmåling av stønad tas hensyn til alle offentlige kontantytelser vedkommende mottar. Derfor må sosialhjelpen sees i sammenheng med andre offentlige velferdsytelser. Sosialkontoret må være forpliktet til å påse at summen av de samlede ytelsene ikke kommer opp på et nivå som gjør det mer lønnsomt å forbli stønadsmottaker enn å ta ordinært arbeid.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at et system hvor brukerne kan tjene stort på å vurdere hvilken kommune man vil bo i ut fra størrelsen på den økonomiske sosialhjelpen er urettferdig, usolidarisk og svekker troverdigheten til velferdsstaten.

       Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstreparti gjennom spørsmål i spørretimen og gjennom konkrete forslag i Stortinget (jf. Innst.S.nr.88 (1993-1994)) har ønsket å ta Regjeringas ord på alvor, når den bl.a. i Velferdsmeldinga påpeker nødvendigheten av å « sikre de som trenger det mest ». Sosialhjelpsmottakere er opplagt blant disse. Arbeidet for bedre inntektssikring for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet, er avgjørende for om levevilkårene for utsatte grupper skal kunne bedres. Sosialistisk Venstrepartis samlede velferdspolitikk tar høyde for en slik utvikling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er av den formening at sosialhjelpen bør overflyttes til staten som et statlig ansvar og administreres av de respektive trygdekontor som har spesialkompetanse på dette med pensjoner og passive økonomiske overføringer. Hertil mener dette medlem at det må utarbeides normerte veiledende satser for utbetaling av sosialhjelp for å få bort de store variasjonene som i dag er mellom de enkelte kommuner og kommunene seg imellom innen den enkelte fylkeskommune. Denne type utbetaling bør etter dette medlems skjønn være minst mulig preget av skjønnsbehandling.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om statlig overtagelse av sosialhjelpen administrert av trygdeetaten. »

6.3.13 Bostøtte

       Komiteen vil vise til at Sosial- og helsedepartementets bostøtteordning, som kan ytes pensjonister, har en god sosial profil. Komiteen er kjent med at en stor andel av pensjonistene som har en lav levestandard, også har høye bokostander. Botilskuddsordningen er derfor et viktig virkemiddel for å hjelpe en av de gruppene som har hatt dårligst inntektsutvikling. Komiteen vil peke på at bostøtten fortsatt må være på et høyt nivå.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener videre det er riktig å samordne Husbankens bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning, men forutsetter at også etter samordningen må det være de som trenger ordningen mest, som får mest støtte.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er skeptiske til at ordningene med bostøtte innenfor Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett og Sosial- og helsedepartementets budsjett skal samordnes ytterligere. Dette fordi en gjennom en samordning frykter at ordningen uthules ytterligere, slik at intensjonen med bostøtten ikke oppfylles.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig i at det er et behov for å samordne bostøtteordningene. Samtidig må støtteordningene tilpasses at det er forskjellige behov for støtte. Eldre og funksjonshemmede kan ha behov for spesialtilpasninger i boligen, og for disse gruppene kan det også være vanskelig å flytte dersom boligutgiftene stiger uforutsett. Disse medlemmer mener at det bør stilles større krav til yngre og funksjonsfriske når det gjelder å skaffe seg en bolig som er tilpasset inntektsnivået. Det er derfor fortsatt behov for andre regler for alderspensjonister og funksjonshemmede enn for andre grupper.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser for øvrig til sitt forslag om å utrede en ny pensjonsordning som skal gi bedre grunntrygghet for den enkelte. Disse medlemmer viser til at dette vil medføre reduksjon av behovsprøvede ordninger.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti har gått imot Regjeringens tidligere forslag om innstramminger i bostøtteordningene. Disse ordningene har en god fordelingsprofil og bør derfor styrkes.

       Dette er bakgrunnen for at Sosialistisk Venstreparti ved de siste årlige budsjettbehandlingene har fremmet forslag om en kraftig økning av bostøtten.

       Dette medlem vil videre vise til at regelverket for bostøtten ble endret i 1995, slik at også kommunale utleieboliger ble omfattet av ordningen. Dette medførte at ordningen ble kompensert med 40 mill. kroner utover den ordinære bevilgningen.

       Med bakgrunn i den betydelige husleieøkningen i kommunale utleieboliger var derfor kuttet i budsjettet for 1996 uforsvarlig.

       Dette medlem vil også peke på at nye regler i Husbanken kan utløse behov for ytterligere etterspørsel etter bostøtte, særlig på grunn av bortfall av rentestøtte som kan få uventet sterk effekt.

       Dette medlem vil i den forbindelse vise til B.innst.S.nr.5 (1995-1996) der Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å øke bevilgningene med 50 mill. kroner samtidig som Sosialistisk Venstreparti uttalte at en forutsetter

« ... at Regjeringen kommer tilbake til saken i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. »

6.3.14 Grunn- og hjelpestønad

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag om å oppheve særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad. Det har vist seg at muligheten til særfradrag prioriterer de med inntekt, noe som av og til medfører at de som har størst behov, ikke mottar mest i støtte. Det er derfor formålstjenlig at den direkte stønaden økes samtidig med at særfradraget bortfaller.

       Disse medlemmer vil vise til at det er relativt mange som i dag mottar grunnstønad. Av de om lag 140.000 stønadsmottakerne er om lag 45.000 uførepensjonister. Disse medlemmer slutter seg til at det er et behov for omprioritering av grunnstønaden. Da dagens ordning kan gi en overkompensasjon til mottakere av de laveste satsene, mener disse medlemmer det er riktig å sette krav om høyere utgifter enn i dag før en kan tilgodesees med grunnstønad. På samme tid er det i dag en rekke av dem som mottar de høyeste satsene av grunnstønad som ikke tilnærmet får dekket sine utgifter. Disse medlemmer mener derfor det vil være riktig å prioritere de med størst utlegg og som i dag mottar de høyeste satsene.

       Disse medlemmer vil også peke på at satsene for hjelpestønad er i dag lite tilfredsstillende sett i forhold til den tid og ressurser familiene benytter til tilsyn og pleie. Det kan gis hjelpestønad til tilsyn og pleie og forhøyet hjelpestønad for barn og ungdom under 18 år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil gå imot avvikling av ordningen med særfradrag for dem med grunn- og hjelpestønad. Den fordelingspolitiske effekten som Regjeringen legger til grunn for avviklingen av ordningen, er disse medlemmer høyst usikre på.

       Disse medlemmer vil også gå imot en avvikling av særfradragsordningen i forbindelse med store sykdomsutgifter. Fremdeles er det slik at svært mange mennesker kan få uforutsigbare høye utgifter knyttet til helseskader eller alvorlig sykdom - utgifter som folketrygden i dag ikke dekker. I denne forbindelse vil disse medlemmer vise til store uforutsette utgifter knyttet til for eksempel nødvendig tannbehandling. Disse medlemmer mener det er nødvendig å videreføre en ordning som tar høyde for slike utgifter, så lenge folketrygdens lov- og regelverk ikke hjemler refusjon for slike utgifter. En slik fleksibel ordning er ofte helt avgjørende for mange barnefamilier med høye sykdoms- og helseutgifter.

       Disse medlemmer går imot innskjerpingen når det gjelder grunnstønaden, og at det skal settes krav om høyere utgifter enn i dag for å få grunnstønad. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte forslaget om endringer i nedre kostnadsgrense for å kunne motta grunnstønad.

       Disse medlemmer støtter forslaget om å øke grunnstønaden for dem som har størst behov for slik støtte. Disse medlemmer vil også poengtere at satsene for hjelpestønad bør forhøyes spesielt for dem som har behov for mye tilsyn og pleie. Det samme må gjelde for forhøyet hjelpestønad for barn og ungdom under 18 år. Etter disse medlemmers syn bør både laveste og høyeste sats for hjelpestønader økes.

       Komiteens medlemmer fra Høyre støtter Regjeringens forslag til avvikling av skattefradraget, men mener at disse stønadene burde vært sett i sammenheng med utbygging av subsidierte tjenester, hjelpemidler og medisiner. Også kravet om dokumentasjon av utgifter bør sees i denne sammenheng.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil gå imot å oppheve særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad. Dette medlem føler seg på ingen måte sikker på at de menneskene det her gjelder, vil få en bedre økonomi ved eventuelt å øke grunnstønaden og hjelpestønaden. Dette medlem finner det også uhensiktsmessig at man skal operere med to ulike systemer for dem som allerede er i systemet, og for de nye som nå kommer til etter en eventuell endring av særfradragsordningen.

6.3.15 Gravferdshjelp

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at kostnadene ved begravelse er betydelige, og avansen for begravelsesbyråene er høy. Ofte er byråene i en tilnærmet monopolsituasjon. Det er også fastslått store geografiske prisvariasjoner.

       Selv om Konkurransetilsynet nå har fastsatt forskrifter om prisopplysning for gravferdstjenester, mener flertallet at ytterligere tiltak bør vurderes for å kontrollere prisutviklingen på disse tjenestene. I en situasjon der ens nærmeste har avgått ved døden, er det få som har krefter og overskudd til å kontakte flere byråer eller sammenligne priser m.v.

       Flertallet vil derfor fremme forslag om at disse tjenestene blir vurdert prisregulert. For mange pårørende kan en prisregulering innebære at en kan få en gravferd for sine nærmeste på en verdig måte, uten å få økonomiske bekymringer eller komme opp i økonomisk problemer. Flertallet viser til de store forskjeller i de kommunale avgifter og de høye priser begravelsesbyråene opererer med.

       På denne bakgrunn vil flertallet fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1997 å vurdere konsekvensene av å prisregulere gravferdstjenestene. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har merket seg at kostnadene til gravferd for mange er en stor økonomisk belastning, og at tilskuddsnivået har stått rolig i mange år. Dette flertallet mener det er riktig at det gis et generelt tilskudd. Dette flertallet støtter derfor Regjeringens forslag om at en viderefører grunnstøtten på 4.000 kroner til alle, og at en i tillegg innfører en behovsprøvd tilleggsstøtte på inntil 8.000 kroner. Dette flertallet vil vurdere de budsjettmessige konsekvenser når Regjeringen fremmer forslag om kriterier for behovsprøvingen og omfanget av ordningen. Dette flertallet slutter seg også til at trygdekontoret skal administrere ordningen.

       Dette flertallet vil imidlertid bemerke at dette systemet må gjøres enklest mulig, og at saksbehandlingstiden bør være meget kort i slike saker. Dette flertallet har videre merket seg at utgiftene til gravferd varierer meget fra kommune til kommune, og vil be departementet se nøye på dette, slik at det ikke utvikler seg « monopolbedrifter » innenfor dette området.

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en behovsprøvd tilleggsstøtte til gravferdshjelp på inntil 8.000 kroner i tillegg til den generelle grunnstøtten på 4.000 kroner. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at dagens sats for gravferdshjelp på 4.000 kroner er for liten til å dekke de reelle kostnader ved en begravelse. Disse medlemmer fremmet på bakgrunn av dette forslag om å øke gravferdshjelpen med 1.000 kroner i statsbudsjettet for 1995.

       Disse medlemmer mener det er behov for en gjennomgang av de kommunale satser, og at det i tillegg er behov for en sterkere samordning av prisnivået på gravferdstjenester.

       Disse medlemmer vil understreke prinsippet om likhet for alle, og alle menneskers likeverd ved fødsel og død. Disse medlemmer går derfor inn for en videreføring av gravferdshjelpen som en universell ytelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om å heve satsen for gravferdshjelp til 10.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om å heve satsen for gravferdshjelp til 8.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre er skeptiske til å innføre en ny behovsprøvd ordning, som bl.a. vil kreve vanskelige avgrensninger og betydelig administrativt merarbeid for det offentlige. Disse medlemmer vil peke på at sosialkontorene i dag har muligheter til å yte hjelp der de etterlatte ikke har mulighet for å sørge for begravelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at det nå endelig foreligger en innstilling fra en arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet i 1992. Regjeringen har sluttet seg til flertallets forslag i arbeidsgruppen om å behovsprøve ytelser utover dagens nivå, og regner med at dette vil føre til årlige merutgifter på 25 mill. kroner.

       Dette medlem kan vanskelig se at dette vil være nok for å heve ytelsen til et slikt nivå at de som trenger det, vil kunne få en tilstrekkelig økning.

       Sosialistisk Venstreparti mener at enkelte grupper bør nyte godt av en rettighetsfestet tilleggsstøtte. Dette gjelder når avdøde er foreldre/forsørger til barn under 18 år, og barn under 18 år. Det gjelder videre når nærmeste pårørende er minstepensjonist evt. med en liten tilleggspensjon og andre trygdede uten vesentlig formue utover egen bolig etter eventuell arv.

       Siden Regjeringen i Velferdsmeldingen skriver at kriteriene for den nye behovsprøvde gravferdshjelpen først vil bli lagt fram i forbindelse med statsbudsjettet for 1997, vil Sosialistisk Venstreparti ikke støtte Regjeringens modell slik den nå foreligger.

       Dette medlem vil allerede nå signalisere at 25 mill. kroner i årlige merutgifter ved en omlegging slik Regjeringen skisserer, ikke synes tilstrekkelig i forhold til det som i dag er det reelle behovet. Sosialistisk Venstreparti kan ikke akseptere en omlegging av ordningens universelle karakter som ikke tar høyde for dagens behov. Dette medlem ser behovet for å øke den generelle gravferdshjelpa med 1.000 kroner utover dagens nivå for alle. Videre vil dette medlem fremme forslag om en rettighetsfestet tilleggsstøtte på 10.000 kroner.

       Dette medlem vil for øvrig bemerke at en prisregulering av gravferdstjenestene vil kunne være et viktig bidrag for en god og helhetlig profil på gravferdshjelpen.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen øke den generelle gravferdshjelpen med 1.000 kroner til 5.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1997, og utarbeide forslag til en rettighetsfestet tilleggsstøtte til gravferd på 10.000 kroner når avdøde er:

-	Foreldre/forsørger til barn under 18 år.

-	Barn under 18 år.

       Eller når nærmeste pårørende er:

-	Minstepensjonist/eventuelt pensjonist med liten tilleggspensjon uten vesentlig formue utover egen bolig, etter eventuell arv.

-	Andre trygdede uten vesentlig formue utover egen bolig, etter eventuell arv.»

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg glad for at man nå endelig har fått forslag om en økning av gravferdshjelpen til dem som måtte være i behov for slik økning, og dette medlem støtter derfor fullt opp om det foreliggende forslag om et generelt bidrag på kr 4.000 og et behovsprøvet tilleggsbidrag på inntil kr 8.000.

       Dette medlem vil for øvrig bemerke at en ser ingen fare for at det skulle utvikles en monopolbedrift når det gjelder begravelsesbyråer, og at det offentlige derfor bør holde hendene langt unna denne type servicetjeneste.