4.1 SAMMENDRAG

       Det framholdes at Regjeringen vil videreføre arbeidslinjen i velferdspolitikken, slik at den enkelte i størst mulig grad skal kunne forsørge seg selv gjennom eget arbeid og fungere best mulig til daglig. Regjeringen vil samtidig opprettholde gode velferdsordninger for dem som av helsemessige grunner ikke kan delta i arbeidslivet.

       Under drøftingen av uførepensjon redegjøres det bl.a. for erfaringene som er gjort etter lovendringen i 1991 som innebar en presisering av vilkårene for å få uførepensjon. Det vises til undersøkelser som tyder på at innskjerpingen av reglene har hatt virkning. Antall søknader er gått ned, og flere av søknadene blir nå avslått. Det synes også å være vanskeligere å bli tilstått uførepensjon etter anke. Regelendringene og attføringstiltakene kan trolig også forklare mye av nedgangen i antall søkere. Økningen i avslagsprosenten har særlig kommet i diagnosegruppen diffuse muskelskjelettlidelser, i tråd med forutsetningene for endringen. Forholdsvis mange har også gjennomgått rehabilitering/attføring etter avslaget. Selv om innstramningen utvilsomt har bidratt til at en del av søkerne som ellers ville ha blitt uførepensjonert, fortsatt er i arbeid, understrekes det at resultatene først og fremst viser betydningen av å sette inn tiltak tidlig og at en har et arbeidsforhold å gå tilbake til etter sykdommen. Undersøkelsene viser også at mange av dem som blir forsøkt rehabilitert/attført, etter en tid likevel havner på uførepensjon, blir sosialhjelpmottakere eller forsørget privat. Det påpekes at en viss andel av søkerne blir værende på økonomisk sosialhjelp eller er privat forsørget over lang tid, og at enkelte av disse antakeligvis vil ha små muligheter til å komme i ordinært arbeid, selv etter betydelig oppfølgings- og attføringsinnsats.

       Regjeringen legger opp til at flere uførepensjonister skal ha bedre mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Det foreslås derfor visse justeringer i reglene for uførepensjon, slik at personer med en viss restarbeidsevne skal kunne fortsette i arbeid på deltid, eller kunne ta arbeid i perioder når den helsemessige tilstanden tillater det.

       Regjeringen vil foreslå

-	at trygdekontoret gis mulighet til en forenklet og midlertidig forhåndsregulering av uføregrad mellom 50 og 100 prosent

-	å øke friinntektsgrensen fra 1/2 G til 1 G uten at uføregraden revurderes

-	at det skal kunne gjøres forsøk med unntak fra kravet om minst 50 prosent uførhet

-	utvidelse av «frysperioden» under arbeidsforsøk

       Regjeringen vil ikke foreslå endringer i kriteriene for rett til uførepensjon.

       Regjeringen vil foreslå samordning av uførepensjon mot eventuell « gavepensjon » o.l. fra arbeidsgiver, tilsvarende det som nylig er gjennomført for kombinasjon av dagpenger og pensjon fra arbeidsgiver.

       Regjeringen vil foreslå visse justeringer i stønadsreglene for unge uføre, bl.a. med sikte på bedre målretting av stønadene og harmonisering av aldersgrensene i de ulike ordningene:

-	Aldersgrensen for rett til uførepensjon og rehabiliteringspenger foreslås hevet fra 16 til 18 år. Unge med stort pleie- og/eller omsorgsbehov skal fortsatt ha rett til forhøyet hjelpestønad fram til fylte 18 år. Hjelpestønaden foreslås forhøyet.

-	Ordningen med garantert minste tilleggspensjon for fødte uføre eller personer som er blitt uføre i ung alder, foreslås forbedret ved at personer som er født før 1943, får like høy garantipensjon som dem som er født i 1942 eller seinere.

-	Personer som fyller vilkårene for garantert tilleggspensjon, men som prøver seg i arbeid, får beholde retten til garantipensjonen i en gitt periode dersom de seinere tilstås uførepensjon igjen.

       Det uttales at nylig gjennomførte innskjerpinger i de medisinske vilkårene og tidsbegrensning for rett til rehabiliteringspenger har vært å få stønadsmottakere raskere tilbake til arbeid eller på yrkesrettede tiltak. Et prosjekt som skal evaluere tiltakene, er ventet ferdig i 1996. Det vises til at Rikstrygdeverkets tall for 1994 viser en sterk nedgang i antall mottakere av rehabiliteringspenger. Utgiftene har gått ned med 22 % i forhold til 1993, og dette antas i hovedsak å ha sammenheng med tidsbegrensningen. På den annen side har tidsbegrensningen medført en begrenset økning i nytilgangen til uførepensjon. Det har vist seg at mange av dem som har gått lenge på rehabiliteringspenger, fyller vilkårene for uførepensjon. Ca. 40 % fortsetter på rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene utover ett år.

       Under drøftingen av yrkesrettet attføring vises det til at arbeidsmarkedsetaten nå har fått et helhetlig ansvar for yrkesrettet attføring. For å styrke attføringsarbeidet og gjennomføre ansvarsoverføringen for yrkesrettet attføring fra trygdeetaten til arbeidsmarkedsetaten er arbeidsmarkedsetaten blitt styrket med 585 stillinger i årene 1993 og 1994. Arbeidet med yrkesrettet attføring er i 1995 ytterligere styrket med 200 stillinger ved omprioritering innenfor arbeidsmarkedsetatens samlede ressursramme. Den økte satsingen på attføring har gitt seg utslag i en økning i antall tiltaksplasser fra gjennomsnittlig nesten 11.000 plasser i 1990 til om lag 17.700 i 1994. For 1995 legges det nå til grunn et gjennomsnittlig tiltaksnivå på om lag 20.300 plasser.

       Det vises til at de under behandlingen av Attføringsmeldinga ble foreslått utredet en ordning med yrkesrettet attføring for personer som har hatt tungt pleieansvar, for at de skulle komme i inntektsgivende arbeid når pleieoppgavene opphører. Spørsmålet ble tatt opp igjen i forslag i Stortinget høsten 1993. Drøftingen av dette spørsmålet konkluderes med at det etter Regjeringens oppfatning ikke er sterke nok grunner til å utvide attføringsordningen til også å omfatte personer uten medisinsk funksjonsnedsettelse, men at tidligere omsorgspersoner isteden bør oppmuntres til å søke om arbeids- og opplæringstiltak gjennom arbeidsmarkedsetaten.

       Det understrekes at attføringsinnsatsen vil bli videreført i tråd med forslagene i St.meld. nr. 39 (1991-1992) Attføringsmeldinga, for at yrkeshemmede skal få bedre mulighet til å kvalifisere seg for det ordinære arbeidsmarkedet. En vil satse på forebygging, tidlig oppfølging og rehabilitering for å motvirke utstøting og utestengning fra arbeidsmarkedet.

       Regjeringen vil videreføre satsingen på medisinsk rehabilitering gjennom forsknings- og forsøksvirksomhet, kompetanseoppbygging, lov- og forskriftsendringer og økonomisk stimulering. Målet er å få et mer helhetlig og samordnet tilbud. Det foreslås bl.a.

-	en nasjonal strategi for medisinsk rehabilitering

-	forsøk med særskilte behandlings- og rehabiliteringstiltak særlig overfor personer med muskel- og skjelettlidelser

-	begrenset forsøksvirksomhet for å stimulere kommunene til å legge større vekt på fysioterapioppgaver innen rehabilitering

-	et forsøksprogram for kultur og helse

       Det vurderes å endre beregningsreglene for attføringspenger og rehabiliteringspenger for å forenkle regelverket og saksbehandlingen, og for å markere at dette er midlertidige ytelser.

       Regjeringen vil arbeide for å få sykefraværet ytterligere ned gjennom å bygge videre på det positive samarbeidet mellom partene i arbeidslivet. Det legges opp til at det fraværsforebyggende arbeidet målrettes mer mot tiltak som vil gi varig effekt i form av arbeidsmiljøutvikling, tiltak rettet mot risikogrupper og tiltak rettet mot langtidssykmeldte. Offentlig sektor og spesielt kommunale virksomheter vil bli trukket mer aktivt inn. Det foreslås ikke endringer i sykelønnsordningen, men Regjeringen vil fortløpende vurdere ordningen opp mot de resultatene som nås, og uttaler at fortsatt nedgang i sykefraværet er en forutsetning for å kunne opprettholde den nåværende sykelønnsordningen.

       Partene i arbeidslivet vil i større grad bli stimulert til å åpne arbeidslivet for funksjonshemmede og yrkeshemmede som har falt ut av arbeidslivet, eller står i fare for det, herunder ferdig attførte personer. Det vil bli tatt initiativ overfor partene i arbeidslivet og Arbeidstilsynet til utveksling av kunnskaper og erfaringer med tiltak overfor arbeidstakere med yrkeshemninger, og til en målrettet informasjons- og holdningskampanje rettet mot arbeidslivet for å øke arbeidsgiveres og arbeidstakeres forståelse for i større grad å rekruttere funksjonshemmede og yrkeshemmede til ordinært arbeid.

4.2 FORSLAG OM ENDRING I RETTEN TIL UFØREPENSJON

       Stortinget vedtok 21. november 1995 uten realitetsvotering å oversende til sosialkomiteen følgende forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse:

« Stortinget ber Regjeringa legge fram forslag til lovendringer som sikrer retten til uførepensjon slik den var før innstrammingene i 1991. »

4.3 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil vise til at samfunnet har endret seg mye siden mange av velferdsordningene ble innført på 40-, 50- og 60-tallet. Komiteen mener derfor det er nødvendig med en gjennomgang av trygde- og stønadsordningene og regelverkene slik at de blir mer tilpasset dagens og morgendagens virkelighet, og i størst mulig grad gjør det mulig for folk å være i arbeid.

       Komiteen anser at det er viktig for hver enkelt og for gjennomføringen av arbeidslinjen å satse sterkere på et godt arbeidsmiljø. Det er også et ansvar både for det offentlige og for arbeidslivets parter å legge arbeidsmiljøet til rette slik at den muligheten arbeidstakeren har til å fylle jobben, kommer mest mulig til sin rett. Bedriftshelsetjenesten bør være en aktiv medspiller for et bedre og sykdomsforhindrende arbeidsmiljø. Aktiv bruk av arbeidsmiljøloven kombinert med et velfungerende arbeidstilsyn er også et virkemiddel.

       Komiteen vil imidlertid bemerke at uansett tiltak på arbeidsplassen vil et visst antall arbeidstakere oppleve at de i kortere eller lengre perioder ikke vil kunne være i fulltids arbeid. Komiteen mener det da er helt avgjørende at attføringsapparatet og mulighetene til rehabilitering fungerer, og at samspillet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, lege og trygdekontor fungerer slik at en kan starte den aktive oppfølgingen så tidlig som mulig, og helst før det er gått 12 uker siden vedkommende ble sykemeldt.

       For mange som ikke kan fortsette i sin stilling, er rask rehabilitering eller attføringstiltak avgjørende for at vedkommende også kommer raskt tilbake i ordinært arbeid. Det er også sentralt at ordningene er tilpasset den enkeltes behov, slik at en får den nødvendige hjelp og støtte.

       Komiteen mener det er riktig å fokusere mer på menneskers restarbeidsevne framfor å fokusere på hvor arbeidsufør en er. Med dagens teknologiske utvikling kan de fleste, selv med liten restarbeidsevne, gjøre et verdifullt arbeid med nødvendig tilrettelegging. For mange vil det også være en fordel å kunne variere arbeidsmengden i takt med gode perioder. Komiteen er derfor enig med Regjeringen i forslag til mer fleksible ordninger som vil gjøre det enklere å kombinere trygd og arbeid.

       Fra 1960-årenes arbeidsmarked og fram til i dag har kvinnenes økte deltakelse i yrkeslivet medført store forandringer på arbeidsplassene og i familien. Dette har påvirket arbeidsdelingen i samfunnet, og vil få særlig betydning for kvinners voksenliv og alderdom. Det er likevel fortsatt store forskjeller mellom kvinners og menns yrkeskarriere. Fortsatt har de fleste kvinner hovedansvaret for omsorgen i familien. Flere kvinner enn menn er minstepensjonister. Kvinner og menn søker om uføretrygd på ulikt grunnlag og får avslag på ulikt grunnlag. Svært mange kvinner er plaget av muskel- og skjelettlidelser og menn av rusproblemer og psykiske problemer. Komiteen mener det er viktig å vektlegge disse kjønnsforskjellene.

       Komiteen viser til at det har vært store endringer på arbeidsmarkedet de siste årene. Flere enn før er i arbeid, samtidig som fortsatt for mange er uten arbeid. Andelen sysselsatte kvinner har økt i forhold til menn, men på tross av dette er antall timeverk nesten uforandret fra 1980 til 1994. På 1980-tallet var det dessuten en sterk økning i antall uførepensjonister som har resultert i styrking av tilbudet om attføring i håp om å stoppe denne trenden.

       Komiteen mener at aktivitet er bedre enn passivitet. Det er sentralt at målet om å redusere antall stønadsmottakere og å forsøke å få flere i arbeid ikke må føre til at mennesker med reelt behov for trygd i en kortere eller lengre periode ikke får ivaretatt dette.

       Komiteen vil også peke på arbeidsgiversidens ansvar for ikke å bidra til utstøting av arbeidslivet. Komiteen vil understreke at et kvalitativt godt arbeidsmiljø styrker produktiviteten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at et virkemiddel for at flere skal komme i arbeid, er å bedre samarbeidet og dialogen mellom myndighetene og arbeidslivets parter. Arbeidslivet må involveres sterkere og komme inn tidligere i arbeidet med å integrere arbeidstakere som faller utenfor.

       Flertallet støtter derfor forslag fra flere arbeidstakerorganisasjoner som mener det bør etableres et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet. Et slikt forum bør bestå av partene i arbeidslivet og myndighetene representert ved de fagorganer som har ansvar for problemstillinger knyttet til sykdomsforebyggende arbeid og tilbakeføring til arbeidslivet. Flertallet vil understreke nødvendigheten av at det i et slik forum er gjensidighet mellom partene, og at det er en gjensidig dialog. Et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet bør etableres på nasjonalt nivå og være et rådgivnings- og konsultasjonsorgan for myndighetene. Forumet må ta opp konkrete problemstillinger slik de framstår innen bedrifter og virksomheter, samt å fremme forslag til virkemidler både innen den enkelte bedrift men også statlige tiltak.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til å opprette et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet. »

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at utformingen av stønadsordningene for inntektssikring ved sykdom eller uførhet har to mål som ofte kan være motstridende: De skal sikre mottakeren økonomisk ved inntektsbortfall, og de skal samtidig ha en utforming som motiverer til aktivitet framfor passivitet. Det er derfor en politisk utfordring å utarbeide ordninger og regler som gir nødvendig trygghet og støtte i perioder hvor en ikke kan være yrkesaktiv, men samtidig stimulere til aktivitet. Dessuten må ikke ordningene fungere slik at de stenger mottakeren ute fra det ordinære arbeidsmarkedet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil framholde at det også er viktig at en stor andel av den eldre delen av arbeidsstyrken er i jobb lengst mulig av hensyn til behovet for balanse mellom andelen yrkesaktive og pensjonister. Flertallet støtter derfor at Regjeringen vil iverksette tiltak for å stimulere eldre til å være i arbeid lengst mulig. Det er også en overordnet målsetting å gi tilbud om attføring eller rehabilitering slik at den syke raskest mulig kommer tilbake i arbeid. Flertallet vil understreke at det er avgjørende at attførings- og rehabiliteringstiltak iverksettes raskest mulig for å oppnå best mulig resultater. Det har vært en del eksempler på mennesker som faller utenom, og flertallet mener at disse må følges tettere opp.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens mål om at de som har behov, skal tilbys aktive tiltak og oppfølging framfor passivt å motta trygd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at veksten i folketrygdens utgifter bl.a. har sammenheng med at stadig flere i yrkesaktiv alder har offentlig stønad som viktigste kilde til livsopphold. Dette har dels sammenheng med problemer på arbeidsmarkedet og redusert familieforsørgelse, men også med at trygdetilværelsen er mindre sosialt stigmatiserende enn før. Særlig blant en del yngre mennesker ser det ut til at trygd eller sosialhjelp ses på som et uproblematisk alternativ til arbeid i perioder. I 1994 viste sosialhjelpsstatistikken at 42 % av 24-åringer med liten utdanning utover grunnskolen hadde mottatt sosialhjelp. Mange av ungdommene hadde levd på sosialhjelp i mer enn ett år. Nærmere 50.000 enslige forsørgere hadde valgt overgangsstønad i stedet for lønnet arbeid. 33.000 mennesker mottok attføringspenger for å kvalifisere seg bedre på arbeidsmarkedet.Disse medlemmer vil vise til at i en etterutdanningssituasjon kan yrkesmessig attføring være adskillig mer attraktivt enn å oppta ordinært lån i Statens Lånekasse. For enslige forsørgere er det bygget opp ordninger der den enkelte kan velge mellom arbeid eller trygdeytelser (overgangsstønad). For yrkesaktive med belastningsskader vil det være mer lønnsomt å søke om uførepensjon enn å trappe ned arbeidsinnsatsen til en deltidsstilling. Selv om stønadsordningene ikke alltid gir 100 % kompensasjon for tidligere arbeidsinntekt slik som sykelønnsordningen, vil mange oppleve at det ikke lønner seg å ta arbeid etter en stønadsperiode. Enslige forsørgere som får utgifter til barnetilsyn og arbeidsreise når de bytter ut overgangsstønaden med lønnsinntekt, vil kunne oppleve at lavtlønnsjobben ikke kan konkurrere med trygdeytelsen når skatt er betalt.

       Disse medlemmer viser videre til at kombinasjonen av trygd, sosialstøtte, bostøtte, behovsprøvede skolestipend og inntektsavhengig betaling for kommunale tjenester, også bidrar til at det ikke lønner seg for mange å gå inn i det ordinære arbeidsmarkedet, dersom de skal basere seg på lave eller midlere lønnsinntekter. Så lenge det ikke lønner seg å arbeide, vil Regjeringens « arbeidslinje » være vanskelig og kostbar å gjennomføre. Selv strenge regler, forsøk på å stigmatisere grupper som benytter seg av trygderettigheter, et godt utbygget kontrollapparat og stadig flere stillinger i « oppmuntrings- og attføringsapparatet », vil ikke stoppe utviklingen, dersom ordinært lønnsarbeid ikke lønner seg.

       Sosialstøtten og prissetting på kommunale tjenester fastsettes i kommunene, og trygdemottakernes økonomiske situasjon vil variere fra kommune til kommune. Etter disse medlemmers oppfatning er det et klart behov for å samordne de økonomiske tilskuddene fra stat og kommune, og se mer kritisk på hvordan de behovsprøvede betalingsordningene, f.eks. i barnehagene, fungerer i denne sammenheng.

4.3.1 Uførepensjon

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at fra 1980 til 1991 økte antallet uførepensjonister med ca 80.000. Denne store økningen skyldtes sannsynligvis ikke bare økt sykelighet i befolkningen, men også et vanskeligere arbeidsmarked for arbeidstakerne. En rekke forhold indikerer at enkelte ble presset ut. Antallet uførepensjonister ble redusert med om lag 6.000 personer fra 1991 til 1993.

       Det er ønskelig at færrest mulig har uførepensjon som hovedkilde til livsopphold. Det er ikke et kvalitetsstempel på et samfunn at en stor andel går på trygd. Flertallet slutter seg derfor til Regjeringens overordnede mål om at det er viktig at andre ordninger prøves ut før uførepensjon innvilges.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering om at det grunnleggende vilkåret for innvilgelse av uførepensjon er varig reduksjon i ervervsevnen som har en medisinsk årsak. Det er sentralt at menneskets restarbeidsevne veier tyngre enn den reduserte ervervsevnen. Det er også viktig ut fra et menneskelig perspektiv at det fokuseres på mennesket og dets evner framfor der hvor det ikke strekker til.

       Flertallet vil peke på at den sterke økningen i antall uføretrygdede på 1980-tallet viste at ordningene med uføretrygd og attføring ikke fungerte etter forutsetningene, og at arbeidslivet i dag ikke er åpent nok for alle. Det har derfor vært vedtatt nødvendige innstramninger og presiseringer av ordningene.

       Flertallet viser til at Regjeringen ikke foreslår noen endringer i kriteriene for rett til uførepensjon eller nivået på uførepensjonen. Det foreslås visse justeringer slik at personer med en viss restarbeidsevne skal kunne fortsette i arbeid på deltid, eller kunne ta arbeid i perioder. Videre foreslår Regjeringen visse justeringer i stønadsreglene for unge uføre. Flertallet vil støtte disse justeringene.

       Flertallet understreker at ordningen med uførepensjon må være en del av et sikkerhetsnett som skal sikre en basisinntekt til personer som varig får redusert minst halvparten av arbeidsevnen. Samtidig må det unngås at noen blir uførepensjonert hvis de har igjen en betydelig del av sin arbeidsevne. Målsettingen må være at personer i yrkesaktiv alder skal ha muligheter og motivasjon til å bruke sin gjenværende arbeidsevne i inntektsgivende arbeid. På denne bakgrunn understrekes behovet for aktiv og målrettet satsing på forebygging, rehabilitering, attføring og behandling. Antall uførepensjonister er høyt. Veksten i antall uførepensjonister i annen halvdel av 80-tallet og nå på midten av 90-tallet indikerer at det har skjedd og skjer en uheldig utstøting av arbeidstakere fra arbeidsmarkedet. Det må være en målsetting å begrense antallet nye uførepensjonister.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på at innstramningen i uførepensjon kan ha fått en skjev og uønsket virkning særlig i forhold til noen kvinner. Kravet til medisinske funn kan være for strengt og kan være en av årsakene til at forholdsvis flere kvinner enn menn får avslag på søknad om uførepensjon.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til at Stortinget i juni 1995 behandlet vilkårene for uførepensjon og vedtok at det ikke lenger er nødvendig med medisinsk enighet der hvor det ikke finnes « objektive funn ». Flertallet mener at denne endringen vil gjøre det lettere for den store gruppen som har muskel- og skjelettlidelser, å bli tilkjent uførepensjon, men målet må jo også her være at flest mulig kan få tilbud om å være i aktivitet. Det er likevel avgjørende at disse lidelsene blir viet betydelig større oppmerksomhet, og at den aktive oppfølgingen blir bedre.

       Komiteen vil understreke at det også er påkrevd med utbygging av behandlingstilbudene for mennesker med muskel- og skjelettlidelser. Komiteen vil be om at departementet følger denne utviklingen nøye, og redegjør for situasjonen overfor Stortinget tidlig i 1997.

       Komiteen vil også vise til at den under behandlingen av Helsemeldinga, jf. Innst.S.nr.165 (1994-1995), påpekte behovet for at det gis høyere prioritet til kvinnelidelser, og at forskningsinnsatsen på dette feltet økes.

       I den forbindelse vil komiteen vise til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), der en samlet komité skriver

« at skal kvinnehelsespørsmål få den oppmerksomhet som Stortinget og Regjeringa selv har signalisert, er det nødvendig at det knyttes stillinger til dette arbeidsområdet. Komiteen forutsetter at dette kan gjøres innenfor eksisterende rammer for 1996. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil slå fast at alle mennesker har rett til å bruke sine krefter og evner i nyttig og skapende arbeid, også de som på grunn av sykdom, uførhet eller alder må avgrense sin arbeidsinnsats.

       Stor arbeidsledighet kombinert med stadig nye omstillings-, effektiviserings- og rasjonaliseringsplaner, har ført til en skjerpet konkurranse på arbeidsmarkedet. Dette har resultert i økt grad av utstøting. De med redusert arbeidsevne rammes hardest.

       De fleste mennesker ønsker å gjøre nytte for seg i samfunnet gjennom deltakelse i arbeidslivet - de ønsker å kunne forsørge seg selv og sine. Ønske om økonomisk frihet og uavhengighet står sentralt i de fleste menneskers liv.

       Innføringen av arbeidslinjen kan være et godt redskap for å realisere folks ønske om lønnet arbeid. Gjennom økt satsing på attføring og forebygging, aktive tiltak framfor trygd og økte ressurser og kompetanse til arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten, ville flere ha kunnet komme i arbeid om ikke arbeidsmarkedet var så stramt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at i en situasjon der mellom 140.000 og 150.000 har vært registret ledige gjennom mange år, står de hundre prosent funksjonsfriske først i køen når ledige stillinger lyses ut.

       Disse medlemmer viser til at praktiseringen av dagens regelverk for uføretrygd, rehabilitering og attføring ikke fungerer etter intensjonene. Stadig flere faller utenfor sikkerhetsnettet fordi de er for friske til å få uførepensjon, samtidig som de ikke er friske nok til å arbeide.

       Disse medlemmer viser til at innstrammingen på de medisinske vilkårene for uføretrygd i 1991 har ført til at kvinner i særlig grad har fått avslag på søknad om uføretrygd. Disse medlemmer viser videre til at disse partier gikk imot en ytterligere innstramming av de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon i juni 1995.

       I B.innst.S.nr.11 (1993-1994) uttalte en samlet sosialkomité:

« Komiteen vil vise til de endringer som de seneste åra er foretatt i folketrygdens regelverk med sikte på å bedre folketrygdens økonomi. Komiteen har blant annet merket seg at antall uførepensjonister har gått ned. Komiteen er imidlertid klar over at enhver endring i regelverket kan gi utilsiktede virkninger. Komiteen vil derfor understreke behovet for en evaluering av de ulike regelendringene for å hindre uønskede virkninger. »

       En slik evaluering og gjennomgang er nå blitt foretatt. En rekke forskningsmiljøer har lagt fram rapporter. En av disse undersøkelsene som er foretatt av universitetet i Trondheim viste at hele 30 % av dem som får avslag på søknad om uførepensjon, enten blir forsørget av familien eller mottar sosialhjelp.

       Dette bekrefter Regjeringen selv. I Velferdsmeldingen skriver den:

« En viss andel av søkerne blir værende på økonomisk sosialhjelp eller er privat forsørget over lang tid. Enkelte av disse vil antakeligvis ha små muligheter til å komme i ordinært arbeid, selv etter betydelig oppfølgings- og attføringsinnsats. »

       Regjeringen erkjenner problemene visse grupper har med å kommer inn på arbeidsmarkedet. Videre erkjenner den det faktum at mange blir henvist til sosialkontoret eller til privat forsørgelse. Til tross for dette vil Regjeringen ikke ta noe initiativ til å justere lov- og regelverket på dette området. Konsekvensene av en slik politikk er og vil bli redusert inntektssikring og forverrede levekår for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet. Dette er en klar « utilsiktet virkning » av arbeidslinjen. En samlet sosialkomité ga uttrykk for et ønske om å forhindre slike uønskede virkninger.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av arbeidet med yrkesrettet attføring og tiltak for å få sykmeldte tilbake til arbeid. Disse medlemmer mener imidlertid at innstrammingene har ført til utilsiktede virkninger, særlig overfor kvinner med diffuse lidelser eller muskel- og skjelettlidelser. Disse medlemmer mener det er behov for en oppmykning av regelverket slik at en unngår at personer faller utenfor folketrygdens sikkerhetsnett.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendringer som kan rette opp de utilsiktede virkningene av innstrammingene i folketrygdens lov- og regelverk de siste årene, spesielt når det gjelder de medisinske kriteriene for uførepensjon. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil avvise det foreliggende forslaget fra Erling Folkvord om å endre kriteriene for rett til uførepensjon og fremmer følgende forslag:

       « Forslag fra Erling Folkvord på vegne av Rød Valgallianse oversendt i Stortingets møte 21. november 1995 om at Stortinget skal be Regjeringa legge fram forslag til lovendringer som sikrer retten til uføretrygd slik den var før innstrammingene i 1991, bifalles ikke. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til sine merknader og forslag som begrunner hvorfor disse medlemmer går imot forslaget fra Erling Folkvord.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti i Innst.S.nr.11 (1992-1993) stilte spørsmålstegn ved realismen i å få de med redusert arbeidsevne ut i lønnet arbeid i en tid der arbeidsmarkedet var stramt, og der tempo og arbeidsrutiner først og fremst rettet seg inn mot de funksjonsfriske.

       Omtrent samtidig med innføringen av arbeidslinjen i trygdepolitikken fremmet Regjeringen forslag til endringer i folketrygdlovgivningen. Kriteriene og retten til en rekke trygdeytelser ble kraftig skjerpet. Hardest til verks gikk Regjeringen på retten til uføretrygd, sykepenger, attføring og dagpengeordningen. Innstrammingene i disse ytelsene sluttet et bredt flertall på Stortinget seg til i bl.a. Innst.O.nr.38 (1990-1991), Innst.O.nr.66 (1990-1991), Innst.O.nr.15 (1991-1992), Innst.O.nr.71 (1992-1993), Innst.O.nr.42 (1992-1993), Innst.O.nr.110 (1992-1993), Innst.O.nr.112 (1992-1993) og i Innst.O.nr.8 (1993-1994). Disse omfattende innstrammingene i trygdeordningene kombinert med et stramt arbeidsmarked har ført til at flere har fått en tøffere livssituasjon - forverrede levekår og forringet livskvalitet.

4.3.1.1 Kombinasjon arbeid og trygd

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å gjøre det lettere å kombinere trygd og arbeid. Dersom en kan få trygd ved en uføregrad under 50 % og mulighet for å arbeide i perioder og komme tilbake til trygd i andre perioder, vil det bli lettere å benytte restarbeidsevnen. Dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt, men ikke minst er det en bedre løsning for den enkelte å kunne få arbeide optimalt. Komiteen støtter at dette bør forsøkes ut i stort omfang.

       Komiteen mener videre at det er formålstjenlig å gi mulighet til forenklet og midlertidig forhåndsregulering av uføregrad.

       Komiteen vil peke på at ved utvidelse av frysperioden ved arbeid av ordinær eller varig karakter kan flere oppmuntres til å prøve seg i arbeid i gode perioder uten frykt for å miste trygden. Komiteen mener derfor dette også er et fornuftig forslag.

       Komiteen mener det er et mål å stimulere til yrkesaktivitet og mener derfor at retten til pensjon kan fryses for en periode for å motivere til arbeid.

       Komiteen støtter forslaget om større mulighet til å kombinere arbeid og trygd. For å få dette til er det nødvendig med et omfattende samarbeid og klare retningslinjer mellom trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor for å kunne etablere et system som er til beste for brukerne. Samlokalisering bør tilstrebes der det er praktisk mulig. Det må etableres behandlingskjeder på tvers av sektorer.

       Komiteen viser til forsøksprogram med etablering av offentlig servicekontor som er åpnet på sju forsøkssteder. Trygdeetaten deltar på alle forsøksstedene, arbeidsmarkedsetaten i seks av dem og sosialetaten i to. Sluttrapport om forsøksprogrammet skal være klar i løpet av 1996, og komiteen ønsker at Stortinget gjøres kjent med erfaringene i egnet form.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener det er et mål at fribeløpet en kan ha som inntekt før trygden blir redusert, er på et slikt nivå at det sporer til aktivitet framfor passivitet. Flertallet mener derfor det er positivt med en heving av fribeløpet fra 1/2 til 1 G.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en ytterligere heving av fribeløpet utover 1 G reiser en rekke skattemessige spørsmål. Dette gjelder i første omgang fribeløp for studenter og hvilke skattemessige konsekvenser en slik endring vil måtte få for yrkesaktive med lav inntekt. Dette medlem vil ikke motsette seg at spørsmålet om ytterligere heving av fribeløpet for trygdede blir nærmere utredet og lagt fram for Stortinget.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil heve fribeløpet til 2 G.

       Dette medlem mener det er viktig å legge til rette for at folk kan få bruke sin restarbeidsevne, og støtter tiltak som vil gjøre det lettere å kombinere arbeid og uføretrygd. Det er positivt at det nå gjøres enklere for dem som gjerne vil prøve seg i arbeidslivet en periode, å få tilbake uføretrygden dersom de ikke klarer arbeidssituasjonen.

       Dette medlem viser til at regelverket i dag gjør det vanskelig for dem som f. eks er halvt uføretrygdet å få seg halve jobber som er vesentlig høyere gasjert på årsbasis enn den jobben de hadde før de ble uføretrygdet. En heving av fribeløpet til 1 G vil bedre dette noe, men fortsatt kan noen ha problemer. Det samme gjelder uføretrygdede som har politiske verv de får godtgjørelse for. I mange sammenhenger vil godtgjørelsen overstige 40.000 kroner. Det er urimelig at en uføretrygdet folkevalgt skal få redusert sin uførhetsgrad og bli fratatt uførepensjon på bakgrunn av godtgjøringens størrelse. Dette medlem vil be Regjeringen vurdere disse forhold på nytt.

4.3.1.2 Samordning av uførepensjon og gavepensjon fra arbeidsgiver

       Komiteen mener det er svært uheldig både menneskelig og samfunnsøkonomisk hvis grupper presses ut av arbeidsmarkedet, og vil derfor at uførepensjon og gavepensjon fra arbeidsgiver skal samordnes for å forhindre at offentlige ordninger delfinansierer utstøting eller en ikke ønsket førtidspensjonering.

       Komiteen vil peke på at nåværende system i en del tilfeller kan gi bedrifter incitament til å benytte uførepensjonering for å utstøte eldre arbeidstakere med redusert arbeidsevne. Slik utstøting kan forekomme via sykemelding med full lønn i et år med etterfølgende overgang til uførepensjonering, alternativt ved kombinasjon av uførepensjon og former for « gavepensjoner ». På denne bakgrunn støtter komiteen Regjeringens forslag om å samordne uførepensjon mot eventuelle gavepensjoner o.l. fra arbeidsgivere for å motvirke mer eller mindre frivillig utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidsmarkedet gjennom uførepensjonering som en form for førtidspensjonering bekostet av det offentlige. Ordningen med uførepensjon og ytelsene gjennom denne må sees i sammenheng med andre ytelser fra folketrygden som attføring, sykelønn og dagpenger. I mange tilfeller skjer det en uheldig og utilsiktet « vandring » fra den ene trygdeordning til den neste, eksempelvis mellom dagpenger, sykelønn og attføring, og med uførepensjonering som endestasjon.

4.3.1.3 Nærmere om unge uføre

       Komiteen mener at målsettingen må være at flest mulig unge uføre og fødte uføre bør være i arbeid. Det innebærer en forpliktelse for det offentlige og arbeidslivets parter til å tilrettelegge for at dette skal være gjennomførbart. Dette betyr ikke at ikke en del mennesker har krav på og rett til pensjoner og stønad, men at der det er mulig, skal aktivitet være forsøkt først.

       Komiteen mener det er uheldig at unge kan motta en uførepensjon allerede fra 16 års alder og mener det er riktig å heve aldersgrensen til 18 år. Uførepensjon skal være en trygghet for dem som av medisinske årsaker har begrenset eller ikke mulighet i det hele tatt til å være i arbeid, og er en permanent ordning. Komiteen mener at en adgang til å motta uførepensjon allerede ved 16 års alder kan være uheldig for motivasjonen og muligheten til å komme inn i en aktiv tilværelse. Komiteen mener derfor det er bedre med en endring slik at unge uføre mottar hjelpestønad opp til 18 år framfor uføretrygd. Komiteen vil også poengtere at en heving av aldersgrensen innebærer at flere mellom 16 og 18 år vil ha krav på forhøyet hjelpestønad.

       Komiteen mener at skal en lykkes med å få unge uføre ut i utprøvende arbeid og tilbake til arbeidslivet, må trygdeetaten få tildelt noen flere virkemidler. Komiteen vil vise til Regjeringens forslag om:

-	personlige assistenter i arbeidssituasjonen

-	styrking av hjelpemiddelsentralene

-	etablering av nasjonalt kompetansesenter for tekniske og ergonomiske tiltak.

       Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at garantert tilleggspensjon skal sikre unge uføre som ikke har mulighet til opptjening av tilleggspensjon, en garantert minste tilleggspensjon. Det har vært en noe liberal praksis og fortolkning av «tidlig uføretidspunkt» som innebærer at yngre mennesker med diffuse og sammensatte lidelser også mottar garantert tilleggspensjon. Flertallet mener imidlertid at medisinsk uførhet bør tillegges mer vekt for å presisere at dette er en ordning for fødte/unge uføre.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti kan ikke støtte en instramming i praktiseringen av innvilgelse av garantert minste tilleggspensjon til unge uføre. Det bør fortsatt være en liberal praktisering av reglene når det gjelder unge mennesker med mer diffuse og sammensatte problemer.

4.3.1.4 Saksbehandling ved søknader om uførepensjon

       Komiteen viser til at søknad om uføretrygd sendes av behandlende lege og etterprøves av rådgivende lege. Komiteen mener det er positivt at den medisinske rådgivningen i trygdeetaten er evaluert flere ganger, og at det er gjort en rekke tiltak for at tjenesten skal bli mer integrert i trygdeetatens virksomhet. Komiteen vil særlig bemerke at evalueringene viser at rådgivende lege er mer restriktiv enn pasientens lege. Det er ønskelig at rådgivende lege har som forutsetning at aktivitet og/eller behandling skal være første prioritet. Dette er også i tråd med arbeidslinjen. Det er imidlertid ikke heldig hvis det blir for stor ulikhet i vurderinger fra behandlende til rådgivende lege. Komiteen mener det er behov for en nærmere vurdering av hvordan ordningen fungerer, og om det er tilfredsstillende at rådgivende lege fatter sin beslutning utelukkende på grunnlag av skriftlig materiale. Behandlende lege kan på sin side komme i et dilemma som advokat for sin pasient og kravet om objektiv informasjon overfor trygdeverket. Komiteen vil peke på behovet for oppfølging av behandlende legers attestasjonspraksis. Komiteen vil be Regjeringen gjøre rede for hvordan det kan oppnås en bedre samforståelse mellom behandlende og rådgivende lege.

       Det er etter komiteens vurdering også behov for å se på en rekke administrative forhold rundt behandling av søknad om f.eks. uførepensjon. Saksbehandlingstiden ved en del trygdekontorer, og i særlig grad i trygderetten, er i for mange tilfeller for lang. Det er behov for en gjennomgang for å sikre raskere behandling. Det er også behov for en vurdering av hvordan klageadgangen fungerer for dem som får avslag på søknad om uføretrygd. Komiteen har i den senere tid fått mange eksempler på at dette ikke fungerer tilfredsstillende. Komiteen er kjent med at Sosial- og helsedepartementet har iverksatt en gjennomgang av arbeidet i og organiseringen av Trygderetten, og komiteen ber om å bli orientert om dette arbeidet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Stortinget bl.a. har sluttet seg til Regjeringens forslag om innstramminger i retten til uførepensjon, attføring og sykepenger, har innskjerpet legers rett til å skrive ut legeerklæringer, har skjerpet reaksjonsbestemmelse overfor leger som tolker gjeldende regelverk annerledes, og har innført et nytt overprøvingssystem ved sykemelding etter 12. uke. I sum har dette resultert i et omfattende kontrollsystem der primærlegers faglige vurderinger blir overprøvd av egne leger ansatt ved trygdeetaten.

       Dette er et system bygd på mistillit til primærleger som Sosialistisk Venstreparti har stemt imot. Dette medlem ser de ulike innstrammingene i sammenheng med stortingsflertallets ønske om å spare i folketrygdens utgifter gjennom reduserte ytelser og strengere kontrolltiltak.

4.3.1.5 Opptjeningskriteriene for uførepensjonering

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det vil være riktig med en nærmere vurdering av opptjeningskriteriene for uførepensjonering. En slik vurdering må sees i sammenheng med en tilsvarende vurdering av kriteriene for de andre ytelsene fra folketrygden som gis i yrkesaktiv alder slik som sykelønn, dagpenger og attføring.

       Disse medlemmer peker på at dagens beregning av uførepensjon innebærer at uføre med forutgående tilknytning til arbeidslivet får medregnet fremtidig pensjonsopptjening for den gjenstående tid fra uførhet til og med det året vedkommende fyller 66 år både ved beregning av tilleggspensjonsdelen i uførepensjonen og alderspensjonen etter fylte 67 år. Dette innebærer bl.a. at nivået på tilleggspensjonsdelen i uførepensjonen er avhengig av inntektsnivået på uføretidspunktet, men langt på vei uavhengig av innbetaling og alder for når uførepensjonering inntrådte. Eksempelvis vil en person med forholdsvis høy inntekt som blir uførepensjonert som 45-åring, få vesentlig høyere uførepensjon hvert år fra 45 til fylte 67 år enn hva en annen person med lavere inntekt som blir uførepensjonert som 60-åring får frem til oppnådd pensjonsalder og som alderspensjonist. Selvstendig næringsdrivende som blir uførepensjonert på et tidspunkt hvor bedriften går dårlig, vil få lav uførepensjon og alderspensjon, dersom inntekten i året for uførepensjonering var lav. Disse medlemmer viser til at mange land, bl.a. Sverige vurderer omlegginger av uførepensjonen slik at opptjeningskriteriene for uførepensjon står mer i forhold til opptjente rettigheter og alder for uførepensjoneringen.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at opptjeningskriteriene for uførepensjon vurderes nærmere, særlig knyttet til opptjening av tilleggspensjonsdelen i uføretrygden.

4.3.1.6 Redegjørelse for forholdet mellom arbeid, attføring, uførepensjon og sosial stønad

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknadene til Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) vedrørende behov for en sterkere oppfølging av attføringssaker, uføretrygd og sosial stønad. Disse partier ba Regjeringen om å gi en årlig redegjørelse for Stortinget for å belyse forholdet mellom arbeid, attføring, uføretrygd og sosial stønad med sikte på å oppnå et mer treffsikkert og samfunnstjenlig system, som er til det beste for dem som mottar ytelser. Disse medlemmer mener at det ikke minst på bakgrunn av signaler som tyder på at attføringsarbeidet ikke er tilstrekkelig prioritert i arbeidsmarkedsetaten og om at arbeidet med attføring ikke synes å fungere, er behov for en slik redegjørelse. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gi en årlig redegjørelse, der forholdet mellom arbeid, attføring, rehabilitering, uføretrygd og sosial stønad belyses grundig med sikte på å oppnå et mer treffsikkert samfunnstjenlig system, som er tilpasset brukerne. »

4.3.2 Rehabilitering og attføring

       Komiteen vil understreke at jo lenger en person er borte fra arbeidsmarkedet, desto vanskeligere er det å komme tilbake i ordinært arbeid. Erfaring viser at medisinsk rehabilitering utover to år synes å ha liten effekt. Komiteen er derfor enig i at det er ønskelig å iverksette tiltak slik at de som er under rehabilitering, kommer raskest mulig tilbake til arbeidslivet. Fra 1. juli 1993 er stønadsperioden begrenset til ett år, men med mulighet til forlengelse under nærmere bestemte vilkår. Denne begrensningen i stønadsperioden kan i stor grad forklare at utgiftene er redusert med 22 %, og at det igjen har vært en økning i antall søknader om uførepensjon. Komiteen vil peke på at omtrent 40 % mottar rehabiliteringspenger utover et år. Dette innebærer at 52 ukersregelen ikke tolkes svært strengt.

       Komiteen viser til at tilbudet om yrkesrettet attføring har gjennomgått store endringer i tråd med Stortingets vedtak ved behandlingen av Attføringsmeldinga (St.meld. nr. 39 (1991-1992)). I innstillingen til Attføringsmeldinga ( Innst.S.nr.11 (1992-1993)) ble det uttalt:

« Flertallet vil understreke at samarbeidet mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten vil være avgjørende for attføringsarbeidet. »

       Komiteen vil framheve at dette fortsatt har gyldighet, og at det er nødvendig med en klarere presisering av hvor ansvaret for personen skal ligge, og ikke minst med endringer som forplikter til ytterligere samarbeid mellom etatene.

       Komiteen viser til at Regjeringen har uttalt at rehabilitering er et satsningsområde og slutter seg til denne prioriteringen. Gjennom de siste års budsjetter er også rehabiliteringsarbeidet styrket. Det er likevel åpenbare utfordringer. Medisinsk rehabilitering er i utgangspunktet et kommunalt ansvar. Fylkeskommunen har ansvar for å stille til rådighet den nødvendige spesialistkompetanse. Komiteen vil understreke kommunenes og fylkeskommunens ansvar for at det finnes et rehabiliteringsopplegg. Det er i 1996 fortsatt store mangler i tilbudet.

       Et vellykket rehabiliteringsarbeid forutsetter samarbeid mellom en rekke faggrupper på ulike nivåer. Etter komiteens vurdering er bl.a. svikt i samarbeidet en årsak til manglende resultater. Komiteen mener derfor at dette vesentlige forhold bør vektlegges og forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en egen sak, gjerne en stortingsmelding, om hvordan rehabiliteringsarbeidet kan styrkes. Komiteen ønsker at det foretas en gjennomgang av tilbudet som blant annet bør se på tilbud til ulike typer pasienter, fordeling av utgiftene og resultatene fra rehabiliteringstilbudene samt vilkårene for rehabiliteringsinstitusjonene. Komiteen etterlyser også klare føringer og forventninger til samarbeid på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå, og til samarbeidet mellom disse nivåene. Det er videre et behov for mer likhet også når det gjelder egenbetaling. I dag er det svært ulik pris ved rehabiliteringsinstitusjonene, dessuten er det ulik praksis for ulike pasientgrupper.

       I Velferdsmeldinga understrekes behovet for mer kunnskap om hvilke tiltak og typer behandling som har best effekt for medisinsk rehabilitering, noe komiteen slutter seg til. Det er også behov for å peke på at det i enkelte sammenhenger er nødvendig å understreke at ansvar hviler på hjelpeapparatet for å samarbeide til pasientens beste. Komiteen slutter seg derfor til Regjeringens forslag om lov- og forskriftsendringer som klargjør ansvaret for samarbeid. Komiteen viser til arbeidet som gjøres med en Nasjonal strategi for medisinsk rehabilitering, og vil understreke at dette er et særlig viktig område.

       Komiteen vil peke på at pasientens behov må stå i sentrum slik at rehabiliteringstilbudet tilpasses den enkelte. På denne måten vil behandlingen ha størst effekt.

       Ved behandlingen av Helsemeldinga, St.meld. nr. 50 (1993-1994), uttalte en samlet komité:

« Komiteen vil påpeke at medisinsk rehabilitering er en lovfestet tjeneste i kommunene, og at kommunen har ansvar for å identifisere behov og plassere ansvar og tilrettelegge for faglig og tverretatlig samarbeid innen kommunen og mellom forvaltningsnivåene. »

       Det opplyses i meldinga at selv om dette er en lovpålagt oppgave, er det forholdsvis få av landets kommuner som har egne planer på dette området. Etter komiteens oppfatning er rehabiliteringstilbudene og det medisinske attføringsarbeidet fortsatt for dårlig organisert, og tilbudene gis tilfeldig. Etter komiteens mening står sykehusene, primærlegene og trygdekontorene helt sentralt når det gjelder etterspørsel og utvikling av rehabiliteringstilbudene. Rehabiliteringen må knyttes tett til den medisinske behandlingen og få høyere prioritet for å bedre folks arbeidsevne og dermed redusere utbetalinger av sykepenger og trygdeytelser. Utviklingen av tilbud og kompetanseutbygging bør ikke først og fremst følge kommunegrenser, men utvikles på nasjonalt eller regionalt nivå.

       Finansieringsansvaret er i dag delt mellom fylkeskommune og kommune, og for en rekke rehabiliteringsinstitusjoner utgjør også statstilskudd og egenbetaling viktige deler av finansieringen. Et mer enhetlig finansieringssystem vil kunne medføre at pasienter med rehabiliteringsbehov kan få et bedre tilpasset tilbud. I denne sammenheng mener komiteen at trygdekontorene bør få større muligheter til å kjøpe tjenester og dermed påvirke tilbudene.

       Markedet for rehabiliteringstjenester er i dag svært uoversiktlig, og bruk av institusjoner varierer sterkt fra kommune til kommune. Mange pasienter får tilbud først og fremst fordi de selv tar initiativ overfor primærlegen eller spesialisttjenesten. Komiteen vil be departementet utarbeide en oversikt over offentlig godkjente private tilbud samt de offentlige rehabiliteringsinstitusjonene. En slik oversikt, supplert med priser og evt. opplysninger om ledige plasser, vil være til stor nytte for så vel primærleger som kommunene. Spesielt når det gjelder rehabiliteringstilbud for pasienter med mer sjeldne lidelser, vil bedre informasjon til helsepersonell og kommuner gi pasientene et bedre tilbud enn i dag.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er kjent med dagens ordning med lønnstilskudd til bedrifter som tar inn yrkeshemmede. Flertallet ser behov for å utvide denne ordningen slik at bedriftene ikke kan bruke økonomi som et argument mot å ta inn yrkeshemmede.

       Komiteen vil peke på at en yrkeshemming svært ofte er relatert til problemer med å kunne utføre konkrete arbeidsoppgaver. Det vil si at arbeidstakeren, bl.a. av medisinske årsaker, ikke er i stand til å fortsette å utføre sine pålagte arbeidsoppgaver. Det kan likevel hende at arbeidstakeren, med noe omskolering, er i stand til å utføre andre oppgaver innen samme bedrift. Dette er ønskelig ut fra flere hensyn: Arbeidstakeren kjenner bedriften godt og kan dermed gli lettere inn i annet arbeid der enn f.eks i en AM-bedrift, bedriften får beholde en verdsatt arbeidstaker og arbeidstakeren får fungere i et trygt miljø i en omstillingsfase. For å oppmuntre til en sterkere bruk av bedriftsintern attføring er det komiteens mening at man må øke kompensasjonen slik at bedriften skal se seg tjent med å sette igang en slik omstilling. Komiteen mener også at økt informasjon til bedriftene er viktig slik at en del kan bli flinkere til å attføre egne arbeidstakere.

       Komiteen mener videre at tiltak for bedriftsintern attføring på en bedre måte bør kunne dra veksler og erfaringer fra lokale AM-bedrifter. Videre vil komiteen understreke at samarbeid generelt sett bør være stikkord som bør veie tungt i arbeidet for å hjelpe de svakeste til å finne sin plass i arbeidsmarkedet.

       Komiteen slutter seg også til Regjeringens vurdering om at det er uheldig at rehabiliterings- og attføringspenger, som er midlertidige ordninger, beregnes etter de samme kriteriene som uførepensjon som er en varig ytelse. Dette kan villede mottakeren om hvilken karakter ytelsen har. Komiteen mener det derfor er positivt at beregningsreglene vurderes for å synliggjøre at dette er korttidsytelser. Det er sentralt å understreke at målet med rehabilitering og attføring er at vedkommende skal tilbake til arbeidslivet. Komiteen vil på samme tid understreke at hvis målsettingen om tilbakeføring til arbeidslivet skal være reell, så må det settes i verk aktive tiltak.

       Stortinget har tidligere gitt prinsipptilslutning til at attførings- og rehabiliteringspenger skal gi pensjonspoeng. Komiteen regner med at Regjeringen kommer tilbake med et lovforslag om dette ved vurderingen av beregningsreglene.

       Komiteen vil vise til at det har vært en positiv utvikling med hensyn til hvor mange som deltar på ulike typer attføringstiltak de siste årene. I 1995 var det om lag 20.300 plasser, og i 1996 legges det til grunn et gjennomsnittlig tiltaksnivå på om lag 21.300 plasser. Denne utviklingen er et uttrykk for den bevisste satsingen på å få folk så raskt som mulig tilbake i arbeid. For å lykkes med arbeidslinjen er det imidlertid en forutsetning at dette arbeidet videreføres og forsterkes gjennom samarbeid mellom ulike etater.

       Formålet med attføringsvirksomheten er utprøving og kvalifisering av yrkeshemmede arbeidstakere med sikte på formidling til ordinært arbeidsliv eller utdanning. Komiteen vil her peke på behovet for å få satt i gang en slik prosess så snart som mulig etter at yrkeshemminger er konstatert. Det pekes spesielt på behovet for et nært og faglig samarbeid mellom berørte organer, lege, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten m.fl.

       Komiteen mener at tiltakene for yrkeshemmede skal ha et høyt nivå, og at tiltaksplasser med sikte på integrering i ordinært arbeidsliv må prioriteres. Komiteen ser det som positivt at arbeidsmarkedsetaten i stor grad lykkes i å forsterke sin innsats overfor yrkeshemmede, og at tre av fire yrkeshemmede i 1995 var i aktive tiltak.

       Komiteen viser til at arbeidsmarkedsetaten har en rekke tiltak for yrkeshemmede. I 1996 vil det i gjennomsnitt være om lag 42.000 yrkeshemmede på tiltak. Disse fordeler seg på om lag 45 % på skole- og hospitantordningene, om lag 8 % på arbeidsmarkedsopplæring og praksisplass, om lag 5 % på formidlingstiltak, omtrent 15 % på integreringstiltak og om lag 27 % på arbeidsmarkedsbedrifter og arbeidssamvirketiltak. Komiteen ser det som positivt at det er stor bredde i tiltakstilbudet, og at det legges vekt på målrettede attføringsopplegg som passer til den enkeltes behov. De senere årene er det tilbakeført ubrukte midler fra formidlings- og integreringstiltak til staten. Den tilbakeførte summen øker stadig, og i 1995 førte dette til en nedsatt bevilgning på 100 mill. kroner, til tross for at etterspørselen er stor. Det synes også som om kapasiteten til å ta imot flere er til stede.

       Dette kan ha sammenheng med liten fleksibilitet i bruken av midlene og mellom de enkelte AM-bedriftene. Det er satt et samlet tak på hvor mange som skal få et tilbud innenfor AM-bedriftene. Dette kan føre til uønsket rigiditet. I forbindelse med AMB er komiteen av den oppfatning at det bør opprettholdes et budsjettmessig tak, men ikke et tak knyttet til hvor mange personer som til enhver tid mottar tilbudet. Arbeidsdirektoratet bør også i enda sterkere grad stå fritt til å overføre plasser fra et fylkesarbeidskontor til et annet for å møte lokale behov, og dette bør også gjelde innen fylkene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at det er mange grupper som er skjulte yrkeshemmede, f.eks. langtidsledige, rusmiddelmisbrukere, sosialhjelpsmottakere, unge arbeidsledige m.v., og som lett kan bli gående uten at yrkeshemmingen blir registeret i forhold til aktuelle arbeidsmarkedstiltak. Flertallet ønsker at de i disse gruppene som er yrkeshemmede, blir en del av rekrutteringsgrunnlaget for arbeidsmarkedsbedriftene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å øke innsatsen overfor langtidsledige, rusmiddelmisbrukere, sosialhjelpsmottakere og unge arbeidsledige. Dette medlem kan imidlertid ikke se at en slik styrking best gjøres ved å utvide rekrutteringsgrunnlaget for arbeidsmarkedsbedriftene.

       Dette medlem frykter at en utvidelse av målgruppen for AM-bedriftene til også å omfatte i hovedsak visse ungdomsgrupper, vil gjøre det vanskeligere for dem som i dag er definert som målgruppe. I en tid der også disse bedriftene blir pålagt større krav til effektivitet og fortjeneste, vil man også her kunne velge dem med størst arbeidsevne - ikke nødvendigvis dem med størst behov for et slikt tilbud.

       Sosialistisk Venstreparti mener at kommunene må finne andre alternative kvalifiseringstilbud for ungdom under 26 år, som enten er arbeidsledige eller av andre årsaker er uten arbeid. Tilbudet bør utformes lokalt og kan omfatte tjenester for nærmiljøet eller prosjekter i forhold til forebyggende arbeid i området. Etablering av aktivitetshus kan i denne sammenheng være aktuelt for noen kommuner.

       For øvrig vil dette medlem vise til egen merknad under pkt. 5.2.2 - Arbeidsledig ungdom.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at arbeidsmarkedsbedriftene både gir tilbud om varige arbeidsplasser og aktiv attføring. Det er urovekkende at det de siste årene er tilbakeført ubrukte midler fra arbeidsmarkedsbedriftene til staten samtidig som det er behov både for tiltaksplasser og varig vernede arbeidsplasser for yrkeshemmede.

       Flertallet mener det er behov for å vurdere om kapasiteten i arbeidsmarkedsbedriftene utnyttes godt nok, og om regelverket bør gjøres mer fleksibelt. Det er viktig at det ikke stilles slike krav til effektivitet og fortjeneste i denne type bedrifter som i næringslivet ellers. For de fleste yrkeshemmede er det av stor betydning at de har en arbeidsplass å gå til, og hvor de kan heve sin lønn, i stedet for bare passivt å motta trygd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at flere må få mulighet til å være lengre tid i arbeidsmarkedsbedriftene enn dagens regelverk åpner for.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at kravene for å tilstås uførepensjon på medisinske kriterier ikke må strammes slik til at mennesker som vitterlig ut fra en medisinsk vurdering har krav på uførepensjon, unødig hindres til dette ved pålegg om attføring og rehabilitering. Det er så langt disse medlemmer har registrert, dessverre for mange mennesker som de seneste par årene har endt som sosialklienter på grunn av en innstramning i tilståelse av uføretrygd.

       Disse medlemmer vil også sterkt advare mot at arbeidslinjen benyttes i så sterk grad at velferdstiltak, les økonomiske overføringer, utelukkende kobles til lønnet arbeidsinnsats. For øvrig viser disse medlemmer til sine respektive merknader når det gjelder attføring.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser klare mangler ved dagens arbeid knyttet til yrkesrettet og medisinsk attføring og rehabilitering. Den største utfordringen ligger imidlertid i et svært stramt arbeidsmarked. Mangel på jobber gjør yrkesrettet attføring svært vanskelig. Disse medlemmer ser nå behovet for at Stortingets vedtak i mars 1993, om å overføre ansvaret for yrkesrettet attføring til arbeidsmarkedsetaten, blir evaluert. Dermed vil man lettere kunne vurdere om de intensjoner, forventninger og mål Stortinget hadde med reformen, er blitt oppfylt. Disse medlemmer forventer at denne evalueringen skjer raskt, og at den forelegges Stortinget.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen evaluere reformen med overføring av ansvaret for yrkesrettet attføring til arbeidsmarkedsetaten. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at en slik evaluering er i gang. INAS har fått i oppdrag av Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet å evaluere ulike sider av samlingen av ansvaret for yrkesrettet attføring i arbeidsmarkedsetaten.

       Evalueringen er organisert i tre delprosjekter:

       Delprosjekt 1 tar for seg utvelgingsprosesser i yrkesrettet attføring, med vekt på i hvilken grad de operative inntakskriteriene som anvendes i trygde- og arbeidsmarkedsetaten, er forenlige. Dette prosjektet vil bli utført i tilknytning til et beslektet prosjekt om skjønnsutøving i attføringsapparatet.

       Delprosjekt 2 fokuserer på hvordan de to etatene forholder seg til attføringssøkere som på samme tid har behov for medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring. Her legges det vekt på graden av samforståelse mellom etatene når det oppstår usikkerhet om hensiktsmessigheten av å starte eller fortsette et attføringstiltak. Videre vil etatenes forhold til søkerens behandlende lege og trygdekontorets rådgivende lege og spørsmålet om hva som anses som egnede former for forhåndskontakt og samråding, stå sentralt.

       Delprosjekt 3 går spesielt inn på brukeropplevelsen av attføringsprosessen. Her blir det særlig fokusert på hvilke erfaringer søkerne har fra inntaksfasen og kontakten mellom de to etatene. Sentrale momenter er søkerens oppfatninger av hvor tilgjengelig, fyllestgjørende og entydig informasjonen fra etatene har vært, om begrunnelser for vedtak har virket rimelige, om ventetider og om henvisninger mellom etatene.

       Denne evalueringen vil være ferdig i løpet av høsten 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at arbeidsmarkedsetaten har fått en vesentlig styrking både av penger og personell for å drive yrkesrettet attføring. Trygdeetaten, som skulle ha hovedansvaret, har ikke fått tilsvarende styrking. Tvert imot har Tress 90 skandalen ført til en svekkelse av økonomien og dermed etatens arbeidsforhold.

       Disse medlemmer ser med bekymring på at klienter blir behandlet som kasteballer mellom disse etatene. Det har vært vanskelig å få adgang til reell informasjon om hvor mange av dem som har gått igjennom en attføringsprosess, som har kommet ut i ordinært arbeid, og hvor mange som veksler mellom ulike ordninger uten å få tilbud om arbeid.

       Disse medlemmer vil ha en gjennomgang av hele attføringsarbeidet med sikte på et bedre samarbeid og en klargjøring av ansvar og ressurser for å kunne hjelpe den enkelte. Utviklingen må følges nøye.

       Disse medlemmer har også bedt Sosialministeren om å gi en årlig redegjørelse i Stortinget, der en ser på forholdene mellom arbeidsmarkedet og oppfølging av arbeidslinjen. Skal arbeidslinjen fungere, må det settes inn større ressurser på å skape nye arbeidsplasser og på å beholde dem en har.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at personer som over lang tid har hatt tyngende omsorgsoppgaver, ikke har rett til attføringspenger når omsorgsmottakeren faller fra.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at personer som har utført tyngende omsorgsarbeid over lang tid, gis rett til attføringspenger når omsorgsmottakeren faller fra. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener når det gjelder yrkesmessig og medisinsk attføring samt rehabilitering, at samarbeidet mellom de ulike aktørene, nemlig trygdekontorene og arbeidsmarkedsetaten, ikke fungerer bra nok, og at altfor mange klienter av denne grunn er blitt kasteballer i systemet. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til at disse partier under behandlingen av Attføringsmeldingen var imot at hovedansvaret for attføring skulle tillegges arbeidsmarkedsetaten, og at partiet mente at dette hovedansvaret fortsatt burde tillegges trygdeetaten. Det burde etter disse medlemmers mening nå seriøst vurderes om det ville være fornuftig med en samlokalisering av trygdekontor og arbeidsmarkedsetat og kanskje også i tillegg sosialkontoret.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener nåværende attføringssystem ikke fungerer som det burde, selv om det medfører høye offentlige utgifter. Attføring kan bidra til å skjule arbeidsledighet, et utilstrekkelig behandlingstilbud eller kan benyttes til å dekke utgifter til utdannelse som det hadde vært naturlig at den enkelte dekket selv.

       Disse medlemmer viser til at Arbeidsformidlingen gir uttrykk for at de ikke har ressurser til å hjelpe alle arbeidssøkere. De må prioritere og velger « naturlig nok » de enkleste. Disse medlemmer mener dette er en hovedgrunn til det manglende samarbeidet mellom arbeidsformidlingen, trygdeetaten og sosialtjenesten. Dersom privat arbeidsformidling ble tillatt, ville den offentlige arbeidsformidlingen kunne konsentrere seg om de vanskeligere arbeidssøkerne.

       For at attføringsmidlene skal bli brukt mer effektivt enn i dag foreslår disse medlemmer følgende endringer:

-	Personer som skal inn under ordningen med medisinsk rehabilitering, skal både ha rett til å få og plikt til å gjennomgå et medisinsk rehabiliteringsopplegg som må starte så tidlig som mulig i sykelønnsperioden.

-	Personer som er i yrkesrettet attføring skal både ha rett og plikt til å gå inn på et attføringsopplegg for å unngå lengre perioder som passiv stønadsmottaker. Dette vil også kreve effektivisering i attføringsapparatet i arbeidsmarkedsetaten.

-	I dag kan tidsperioden for yrkesmessig attføring vare så lenge pågående attføringstiltak anses nødvendig og hensiktsmessig. Attføringsperioden bør tidsbegrenses fordi erfaring viser at jo lengre en attføringsperiode varer, jo mindre er sannsynligheten for retur til arbeidslivet.

-

Attføringspenger under yrkesrettet attføring bør ikke ytes til ungdom i vanlig utdanningsalder. Attføringspenger til denne gruppen skaper urimelig forskjellsbehandling i forhold til alle andre i samme alder som er under utdanning. Det vurderes å sette en nedre grense (f.eks. 30 år) for mottak av attføringspenger under yrkesrettet attføring med åpning for unntak i særskilte tilfeller.

-	Privat arbeidsformidling tillates. Slik kan offentlig arbeidsformidling konsentrere seg om samarbeid med sosial- og trygdeetaten om å formidle personer som har spesielle vanskeligheter med å komme tilbake i jobb.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Innst.S.nr.11 (1992-1993) hvor flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mente at hovedansvaret for hele attføringsprosessen skulle ligge i trygdeetaten ut fra en samlet vurdering av kompetanse og ressurser. Flertallet begrunnet dette med at arbeidsmarkedsetaten har store uløste oppgaver med arbeidsledigheten, og at det tar lang tid og blir svært ressurskrevende å bygge opp den kapasitet og varierte ekspertise som departementets forslag krever. Det var også en viktig faktor at det finnes trygdekontor i alle kommuner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot flertallets ønske om å overføre ansvaret for yrkesrettet attføring til arbeidsmarkedsetaten. Dette medlem viser videre til at Sosialistisk Venstreparti i Innst.S.nr.11 (1992-1993) mente at arbeidsmarkedsinstituttene med den kompetanse og erfaring de hadde, burde brukes mer aktivt som kompetansesentre, og ha ansvaret for de vanskelige og kompliserte tilfeller der ekspertisen ved trygdekontor og arbeidskontor ikke strakk til. Dette var særlig aktuelt for « smågruppene », der diagnoser, medisinsk behandling og variasjon i sykdomsbilde tilsa en mer helhetlig vurdering.

       Dette medlem vil også vise til Innst.O.nr.71 (1992-1993) der Sosialistisk Venstreparti mente at en innstramming i retten til attføringspenger var i strid med arbeidslinjen. Ofte vil det være behov for å gå utover 1 år der attføringsklienten har sammensatte lidelser og problemer. Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst.O.nr.71 (1992-1993) viser seg også i ettertid å ha medført riktighet når hele 40 % mottar rehabiliteringspenger utover 52 uker. En videreføring av denne praksis er derfor helt nødvendig om attføringsarbeidet skal lykkes, og attføringsklienter ikke bli tvunget til sosialhjelp.

       For øvrig vil dette medlem vise til forslag fra Sosialistisk Venstreparti om å rette opp de utilsiktede konsekvensene av innstrammingene i folketrygdens ytelser de siste åra.

4.3.3 Sykepenger

       Komiteen viser til at ordningen med « aktiv sykemelding » ble innført i 1993. Komiteen mener dette er et positivt tiltak både for arbeidstaker og for bedriften. Tiltaket gir muligheter for frivillig å arbeide så mye man klarer med andre oppgaver, selv om man er sykmeldt.

       Aktiv sykemelding medvirker til at arbeidstaker får prøvd andre arbeidsoppgaver som vedkommende mestrer under sykemeldingsperioden og bedriften får utført arbeid den ellers ikke ville fått utført.

       I dag brukes ordningen av kun 1 % av de sykmeldte. I en periode hvor sykefraværet øker, vil komiteen peke på at aktiv sykemelding bør tas i bruk i langt større utstrekning enn det som skjer i dag og ber departementet legge til rette for at ordningen opprettes i flere private og offentlige bedrifter.

       Komiteen mener aktivitet for dem som er i stand til det, også under sykemelding er viktig. Kommuner som har forsøkt en aktivitetslinje gjennom aktiv oppfølging, treningsprosjekt og arbeidstrening, kan vise til gode resultat gjennom kortere sykefravær og nedgang i antall nye personer på uføretrygd. Et godt eksempel er Stange kommune hvor samarbeid på tvers av etatene har gitt gode resultater. Opprettelsen av Stangehallen frisklivssentral med fysisk trening tilpasset den sykmeldtes situasjon har vært en sentral bærebjelke i prosjektet. Satsningen har vært målrettet og har tatt hensyn at ulike sykdomsgrupper har ulike behov. Spesielt bør nevnes den vektleggingen av psykisk helse som prosjektet har vært en bærer av. Statistikk viser at 1/3 av alle uføretrygdede har psykiske plager som helt eller delvis er årsak til mangelen på arbeidsdyktighet.

       En annen gruppe som utgjør en stor andel av de uføretrygdede og sykmeldte, er de med muskel- og skjelettlidelser. Også disse gruppene opplever at slike prosjekter delvis ivaretar de hensyn som er nødvendige for at de skal kunne fungere i arbeid eller kunne drive fysisk trening.

       Komiteen viser til at slike prosjekter, som vi etter hvert har flere steder i landet, gir gode resultater og bør satses på i større utstrekning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på de endringene som har skjedd innen sykefraværet. Fra 1990 til 1994 gikk sykefraværet ned hvert år. Ifølge NHOs fraværsstatistikk var det en nedgang i sykefraværet på 15,5 % fra 1990 til 1993. Fra fjerde kvartal 1994 økte igjen sykefraværet, og det fortsatte i 1995. Antallet sykefraværsdager betalt av folketrygden økte med 6,4 % Flertallet er også kjent med at sykefraværet øker mer for kvinner (8,2 %) enn for menn (3,2 %), og mener at denne utviklingen må følges nøye.

       Økningen i fraværet kan i noen grad forklares med økt sysselsetting. Det er imidlertid sentralt å fokusere på i hvilke bransjer og aldersgrupper sykefraværet øker, samt kjønnsforskjeller i fraværet. Flertallet mener det er et behov for mer informasjon om endringene i sykefraværet. Det er et mål å holde sykefraværet lavest mulig og samtidig forhindre utstøting av arbeidslivet. Et virkemiddel i den sammenheng er å prioritere det sykdomsforebyggende arbeidet på arbeidsplassene.

       Flertallet har merket seg at dagens sykepengeordning har sin bakgrunn i et mål om å redusere ulikhetene i arbeidslivet generelt og mellom funksjonærer og arbeidere spesielt. Et godt utbygd system for å sikre mot inntektsbortfall ved sykefravær er etter flertallets mening et kjennetegn ved en velferdsstat. Dagens sykepengeordning sikrer sykepenger i inntil 52 uker når sykdom er årsaken til fravær fra jobb.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker behovet for et slikt sikkerhetsnett. Dette er særlig viktig for de lavest lønte, som ofte er kvinner, hvor inntektsbortfall vil få forholdsmessig større konsekvenser enn for dem med høyere inntekt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil understreke at arbeidsgiver har et ansvar for å legge forholdene til rette på arbeidsplassene slik at det ikke fører til sykefravær eller skader.

       Sykefraværet er ulikt for kvinner og menn. Også sett bort fra fravær som følge av barns sykdom, tyder mye på at kvinner på en del arbeidsplasser har et høyere sykefravær enn menn. Flertallet mener det er behov for mer kunnskap om årsakene til disse forskjellene. Det er ønskelig med en vurdering av sykefravær sett i forhold til type arbeidsoppgaver, lengden på arbeidsdagen, total arbeidsdag inkludert reise til og fra arbeid, utdanning, omsorgsforpliktelser i hjemmet og alder.

       Flertallet vil vise til at samarbeidet mellom LO og NHO om å redusere sykefraværet har gitt gode resultater, og det er nødvendig og ønskelig at dette arbeidet videreføres. Det er også sentralt at nye grupper trekkes inn i det sykdomsforebyggende arbeidet. Innen pleie- og omsorgssektoren er sykefraværet høyt og flertallet mener det må være riktig å fokusere på tiltak som kan bidra til å redusere dette fraværet.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag om videreføring av samarbeidet mellom partene og tiltak i regi av trygdeetaten som kan redusere sykefraværet, og som kan bidra til at sykmeldte kommer raskere tilbake i arbeid.

       Flertallet vil spesielt framheve viktigheten av samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og trygdekontorene både i felles prosjekter og ved oppfølging av den sykmeldte i forhold til den enkelte arbeidsplass. Etter det flertallet kjenner til, blir de virkemidler som trygdeetaten har for å bidra til tilrettelegging av arbeidet for den sykmeldte, ikke i tilstrekkelig grad utnyttet. Kontakten mellom trygdekontoret og den sykmeldtes arbeidsgiver, eller bedriftens vernetjeneste, bør bli bedre. Foreløpige undersøkelser viser også at oppfølging av de sykmeldte ikke starter tidlig nok.

       Flertallet er kjent med at trygdekontorenes oppfølgingsarbeid evalueres. Det er viktig at svakheter som avdekkes, blir fulgt opp av Rikstrygdeverket og fylkestrygdekontorene. Fylkestrygdekontorene bør få et større ansvar for å bistå trygdekontorene slik at det blir høyere kvalitet i oppfølgingsarbeidet.

       Flertallet har merket seg at det fortsatt er et potensial for å få ned sykefraværet i ulike deler av arbeidslivet, En viktig målgruppe er de uorganiserte bedriftene. En innfallsvinkel for å redusere sykefraværet er å vie mer oppmerksomhet til ulike risikogrupper, tidlig oppfølging av dem som blir sykmeldte, og nærmere oppfølging av langtidssykmeldte. Flertallet vil understreke Arbeidstilsynets rolle i dette arbeidet.

       Bedriftshelsetjenesten spiller også en aktiv rolle i det forebyggende arbeidet på mange arbeidsplasser. Slitasjeskader er en type belastning som er overrepresentert innen enkelte grupper. Faglig veiledning og oppfølging kan bidra til å redusere denne type lidelser og derpå følgende fravær.

       Flertallet vil understreke at det også innen arbeidsmiljøområdet er bedre å forebygge enn å reparere. Det er derfor en målsetting at arbeidsmiljøet legges til rette på en slik måte at det ikke skaper sykdom eller skader, og at det i best mulig grad også tilrettelegges slik at det ikke støter ut enkelte. For å nå målet om lavest mulig sykefravær må praktiske tiltak iverksettes på arbeidsplassene.

       Arbeidsmiljøloven er et viktig virkemiddel for å skape et godt arbeidsmiljø og hindre sykefravær og utstøting. Flertallet mener arbeidsgiver har klare forpliktelser for å legge til rette arbeidsmiljøet for alle arbeidstakere. Strategien for internkontroll ble innført i 1992 og er et viktig virkemiddel for et godt helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at erfaringene er at jo lenger en person er borte fra arbeidsplassen, desto vanskeligere er det å komme tilbake til arbeid. Dette flertallet er kjent med at før yrkesmessig attføring kan forsøkes, må den sykmeldte være ferdig medisinsk utredet. Lang ventetid hos spesialist, på utredning og operasjoner gjør at den sykmeldte blir lenger i systemet.

       Det vises til forsøk som foregår i dag der sykepenger kan brukes til f.eks. å kjøpe operasjoner. Dette flertallet mener at trygdekontorene bør gis ytterligere tillatelse til å bruke av sykepengene der det kan dokumenteres at dette vil gi innsparinger for folketrygden, men uten at dette øker ventetiden for andre som venter på behandling. Dette flertallet mener også at kontakten mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og trygdekontor er viktig og bør formaliseres bedre.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti tidligere har gått imot å bruke sykepenger på en slik måte at pasienter tilknyttet arbeidslivet skal kunne gå foran andre pasienter i sykehuskø. Å kjøpe seg foran i pasientkøen ved hjelp av sykepengeordningen strider imot prinsippet om likebehandling i helsevesenet. Det er pasientens diagnose som skal bestemme når behandling skal iverksettes, ikke pasientens tilknytning til arbeidslivet.

       Dette medlem vil fastholde dette prinsippet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det ikke er riktig å endre sykelønnsordningene, på tross av en økning i fraværet fra slutten av 1994. Flertallet mener det er riktig å ha som utgangspunkt at arbeidstakerne føler ansvar overfor egen arbeidsplass og arbeidsgiver og ikke misbruker noen stønadsordninger.

       Kritikken mot sykepengeordningen har blant annet vært at den er for kostbar for arbeidsgiver. Underliggende i en slik kritikk er en oppfatning om at folk tar seg fri fra jobb uten å være syke. Flertallet mener en slik mistenkeliggjøring er uheldig. En endring i sykepengeordningen vil innebære at arbeidstakerne selv må bære en større del av omkostningene ved sykefravær.

       Flertallet vil vise til den økte oppmerksomheten rundt sykelønnsordningen da NHO og LO la fram tall som viste en økning på sykefraværet på 4 % i 3. kvartal i 1995 sammenlignet med tilsvarende periode i 1994. I en fireårsperiode har det imidlertid vært en nedgang på 20 %, og nivået på sykefraværet er nede på et tilsvarende nivå som tidlig på 70-tallet og godt under nivået i 1978 da sykelønnsordningen med full lønnskompensasjon ble innført. På tross av disse fakta angripes sykelønnsordningen fra ulikt hold.

       Rett til full lønn under sykdom er en av velferdsstatens mest grunnleggende prinsipper. En svekkelse av denne rettigheten innebærer en redusert økonomisk kompensasjon ved sykdom. Dette rammer i første rekke dem som har minst fra før - de med lav inntekt og store faste utgifter vil rett og slett ikke ha råd til å være syke.

       En svekking av dagens sykelønnsordning vil kunne føre til et underforbruk av ordningen. Man blir ikke nødvendigvis mindre syk av å få mindre betalt. På sikt vil innføring av karensdager derfor kunne ende i nye tilbakefall og flere langtidssykmeldte.

       Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er stolte over at Norge har en av de beste sykelønnsordningene i verden - en ordning som alle på arbeidsmarkedet nyter godt av. Blant dem som har jobb, er det stadig flere arbeidstakere som opplever tøffere krav til økt konkurranse gjennom ulike effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak - krav som til tider kan gå på helsa løs. I en slik situasjon er vissheten om økonomisk trygghet viktig om helsa en dag skulle svikte.

       Flertallet mener at en forutsetning for å gjøre « arbeidslinjen » reell er en videreføring av dagens sykelønnsordning. Skal målet være at de med redusert arbeidsevne også skal ha en rettmessig plass på arbeidsmarkedet, fordrer dette en sykelønnsordning som tar høyde for at vi mennesker er forskjellige - helseplager og sykelighet er ujevnt fordelt.

       Flertallet vil framheve « sykefraværsprosjektet » - et samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Resultatene har i sum vært oppløftende. Forebyggende miljø- og helsearbeid på arbeidsplassen er nøkkelen til redusert fravær. Økt innsats her gir redusert sykefravær i neste omgang.

       Investeringer i gode miljøtiltak på arbeidsplassen, et trivelig og oversiktlig arbeidsmiljø, små konflikter, et godt samarbeid mellom ledelse og ansatte, og en godt utbygd bedriftshelsetjeneste, er den sikreste veien til god helse og mindre sykefravær på arbeidsplassen.

       Flertallet mener det er denne veien vi må gå for å redusere sykefraværet - ikke som høyresida, stramme inn på etablerte velferdsordninger eller sikkerhetsnett som arbeiderbevegelsen har kjempet fram, og som vanlige folk nyter godt av.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går ikke inn for å endre sykelønnsordningen. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i meldingen sier at en fortsatt nedgang i sykefraværet er en forutsetning for å kunne opprettholde den nåværende sykelønnsordning.

       Disse medlemmer er uenig i en slik streng fortolkning som det Regjeringen her legger opp til. Disse medlemmer viser videre til Senterpartiets merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) og mener det er viktig at utviklingen i sykefraværet følges nøye, og at innsatsen for å redusere sykefraværet ikke innskrenkes. Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke betydningen av at samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet for et redusert sykefravær fortsetter. Disse medlemmer vil også understreke viktigheten av tiltak i regi av trygdeetaten for et redusert sykefravær.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at sykefravær koster det norske samfunnet totalt sett over 20 mrd. kroner hvert år. Det må være en klar målsetting at samfunnets samlede kostnader ved sykefravær blir så lave som mulig. Dette må for det første oppnås ved at færrest mulig blir syke, noe som bl.a. forutsetter incentiver og vilje til forebyggende tiltak på arbeidsplassen. Et godt utbygget helsetilbud, og redusert ventetid for behandling er en annen viktig faktor. Videre er det viktig at langtidssyke kommer inn i et effektivt rehabiliteringsopplegg fremfor passivt trygdemottak.

       Kompensasjonsnivået i den norske sykelønnsordningen er høyt i europeisk sammenheng og også høyt sammenliknet med de øvrige trygdeordningene. Disse medlemmer vil peke på at omlegginger i sykelønnsordningen i andre land viser at en moderat innstramning vil medføre redusert fravær.

       Disse medlemmer viser til at Høyre i Stortinget ved flere anledninger de siste årene har fremmet forslag om endringer i sykelønnsordningen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sykelønnsordningen som innebærer én eller flere karensdager og deretter 90 % godtgjørelse etter siste karensdag. Arbeidsgiver dekker hele arbeidstakers krav på lønn fra siste karensdag til dag 14, deretter 20 % av full lønnskompensasjon. Fødselspermisjon skal ikke berøres av ordningen. Ved fravær under barns sykdom dekkes 90 % i hele perioden. »

       I dag kan sykelønnsperioden være opp til et år. Erfaringer viser at de langtidssykmeldte bare i liten grad kommer tilbake til ordinært arbeid; bare 10 % av dem som er sykmeldt i 12 måneder. Disse medlemmer mener dette kan tilsi at samlet sykelønnsperiode bør vurderes redusert eller alternativt at ytelsene gradvis reduseres utover i sykelønnsperioden. Samtidig tilsier den lave returen til ordinært arbeid hos langtidssykmeldte at det er behov for å se ytelsene gjennom sykelønnsordningen i sammenheng med ytelsene ved arbeidsledighet, attføring og uføretrygd. Disse medlemmer mener en eventuell reduksjon i samlet sykelønnsperiode må kombineres med at attføring starter opp raskere enn 12 måneder etter sykmelding.

       Det er fra 1993 gjennomført innskjerpelser i sykdomsbegrepet i forhold til folketrygden. Likevel er det eksempler på feilbruk av sykelønnsordningen. Det er bl.a. fremkommet eksempler på at sykmelding er brukt ved arbeidskonflikter i forbindelse med rasjonaliseringer i bedrifter og innskrenkning i bemanningen. Disse medlemmer understreker behovet for streng etterlevelse av sykdomskriteriene i sykelønnsordningen.

       Disse medlemmer mener det bør vurderes om sykelønnsordningen kan og bør flyttes ut av folketrygden og overføres til det private forsikringsmarkedet som en obligatorisk forsikring for alle. En slik forsikringsbasert sykelønnsordning vil

-	overføre mer ansvar fra den offentlige til den private del av økonomien,

-	redusere omfanget av de offentlige budsjetter,

-	skape økte incentiver til sykdomsforebyggende arbeid gjennom å ansvarliggjøre bedriftene, samt

-	styrke arbeidet med å få sykmeldte tilbake i arbeidslivet.

       Et slikt system krever at forsikringsnæringen utarbeider en ny type forsikringsprodukter som skal dekke risikoen for sykefravær gjennom en forsikringspremie betalt av arbeidsgiveren. For at en slik ordning ikke skal bety økte samlede byrder for næringslivet, må arbeidsgiveravgiften reduseres. Arbeidsgiveravgiften bør i utgangspunktet reduseres i samme størrelsesorden som det premienivået som arbeidsgiverne må betale for en forsikringsbasert sykelønnsordning. Dersom en slik forsikringsbasert sykelønnsordning bidrar til redusert sykefravær, f.eks. fordi sykdomsforebyggende arbeid øker i bedriftene, vil det kunne bety besparelser for bedriftene.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at selv om sykefraværet gikk ned noen få år, har det vært en klar stigning i fraværet igjen siden 4. kvartal 1994. I 1995 økte antallet sykefraværsdager betalt av folketrygden med 6,4 %. Det er nødvendig med et fortsatt samarbeid mellom partene i arbeidslivet for at ikke sykefraværet skal øke ytterligere. Trygdeetatens satsing på oppfølging av sykmeldte må også fortsette.

       Dette medlem vil peke på at Kristelig Folkeparti har programfestet en sykelønnsordning som er mer på linje med de ordninger som finnes i andre industriland og i våre nordiske naboland. Dette innebærer en omlegging av sykelønnsordningen slik at det innføres karensdag og 90 % lønn fra 2. sykedag.

       Dette medlem legger til grunn for omleggingen at det skal lovfestes at timelønte og månedslønte, dvs. arbeidere og funksjonærer, skal likebehandles både ved korttids- og langtidsfravær. Samtidig er det en forutsetning at kronisk syke og fravær på grunn av barns sykdom ikke skal rammes av innstrammingen. Svangerskapspermisjonsordningene skal heller ikke omfattes av omleggingen.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sykelønnsordningen som innebærer at det innføres en karensdag og 90 % lønnsdekning resten av sykeperioden. Det forutsettes at ordningen skal gjelde likt for både timelønte og månedslønte. Kronisk syke, fravær ved barns/barnepassers sykdom og svangerskapspermisjon holdes utenfor innstrammingen. »

       Dette medlem viser til at familier der den ene ektefelle er hjemmearbeidende med ansvar for barn og/eller pleietrengende familiemedlemmer, ofte kan få store problemer når den hjemmearbeidende blir syk. Lovendringen som har gitt ektefellen rett til å være hjemme noen dager i slike situasjoner, har bedret dette noe, men ved lengre sykeperioder er det fortsatt vanskelig.

       Dette medlem mener det er behov for en eller annen enkel form for sykelønnsordning for hjemmearbeidende. Alternative ordninger kan være:

-	Et fast kronebeløp pr. sykedag

-	Gratis husmorvikar

-	Lengre rett til fri fra arbeid med lønn for ektefelle

       Dette medlem vil be Regjeringen vurdere ulike alternativer, og fremmer følgende forslag:

       «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en sykelønnsordning for hjemmearbeidende som har omsorg for barn under 10 år og/eller pleietrengende familiemedlemmer.»

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Norge kanskje har en av verdens beste sykelønnsordninger, og at denne er en relativt stor belastning på folketrygdens økonomi. Fremskrittspartiet har ved tidligere anledninger i ulike sammenhenger fremmet forslag om å innføre 2 karensdager i sykelønnsordningen med påfølgende 80 % sykelønnsutbetaling. Dette medlem har ikke tro på at samarbeidsprosjektet mellom LO og NHO om å redusere sykefraværet ytterligere vil gi særlige innsparinger. Dette bekreftes også av at sykefraværet har gått opp fra 1994 til 1995. Dette medlem viser til komiteens besøk i Nederland hvor man hadde overført ansvaret for sykelønnsutbetalingene til partene i arbeidslivet og så langt med relativt godt resultat. Dette medlem har merket seg at Regjeringen i denne omgang ikke vil foreslå endringer i sykelønnsordningen, men vil følge utviklingen nøye. Dette medlem tolker en slik uttalelse fra Regjeringens side som at Regjeringen kan være villig til å komme tilbake til sykelønnsordningen hvis samarbeidet mellom partene i arbeidslivet ikke oppnår vesentlige positive resultat med hensyn til å redusere sykefraværet. Dette medlem mener at Regjeringens holdning i dette spørsmålet er for passiv, og dette medlem mener derfor at man i denne omgang bør foreta grep hvor man har sikkerhet for at sykelønnsutbetalingene blir redusert vesentlig.

       Dette medlem tar derfor opp igjen Fremskrittspartiets tidligere forslag om å innføre 2 karensdager med påfølgende 80 % sykelønnsutbetaling. Videre vil dette medlem foreslå at Regjeringen foretar en utredning med tanke på å overføre ansvaret for sykelønnsordningen til partene i arbeidslivet slik man eksempelvis har gjort i Nederland.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en endring av sykelønnsordningen med innføring av 2 karensdager og derpå følgende 80 % sykelønnsutbetaling. Innsparingen med de 2 karensdagene og 80 % sykelønn tilfaller i sin helhet folketrygden. »

       « Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om å overføre ansvaret for sykelønnsutbetalingene til partene i arbeidslivet slik man eksempelvis har gjort i Nederland. »

4.3.4 Dagpenger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at Regjeringen i midten av mars la fram Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) som inneholder en bred gjennomgang av dagpengeordningen. Proposisjonen ligger nå til behandling i kommunalkomiteen. Av den grunn vil det ikke være naturlig å gå inn på en grundig drøfting av proposisjonen i foreliggende innstilling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til at Regjeringen understreker at dagpengeordningen bør ha fire hovedformål:

-	Arbeidsledighetstrygden skal motivere til aktiv jobbsøking og oppmuntre dagpengemottakere til å gå over i ordinært arbeid.

-	Arbeidsledighetstrygden skal sikre arbeidssøker mot tap av inntekt ved arbeidsledighet.

-	Dagpengeordningen skal fungere som en integrert del av formidlingen og tiltaksbruken ved arbeidskontorene.

-	Arbeidsledighetstrygden skal hindre arbeidstakere og bedrifter i å velte store deler av kostnadene ved sine tilpasninger over på det offentlige.

       Dette flertallet sier seg enige i disse prinsippene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen i realiteten ikke drøfter dagpengeordningen til tross for at det er en sentral velferdsordning, som må sees i sammenheng med de andre ordningene. Disse medlemmer tar utgangspunkt i at arbeidsledigheten økte meget sterkt på 90-tallet, noe som har medført en sterk vekst i antall dagpengemottakere og høye årlige utgifter til dagpenger. Disse medlemmer vil understreke at hovedforutsetningen for å få ned antall dagpengemottakere og de samlede utgiftene til ledighetstrygd, er en utvikling og vekst i norsk økonomi hvor sysselsettingen øker. Dette igjen forutsetter en økonomisk politikk som legger bedre til rette for økonomisk vekst i de private deler av økonomien.

       Disse medlemmer vil videre presisere at selv om den generelle økonomiske utvikling og politikk er det viktigste som påvirker dagpengeutgiftene og antall dagpengemottakere, er det viktig at ordningen med dagpenger legger til rette for og gir motivasjon til aktiv jobbsøking hos arbeidsledige. Dagpengeordningen bør gi de som uforskyldt blir arbeidsledige, en rimelig inntektssikring. Samtidig må nivået på kompensasjonen avveies mot å sikre motivasjon til jobbsøking. Hovedansvaret og motivasjon for å komme inn i en ordinær arbeidssituasjon må ligge på den enkelte jobbsøker og ikke det offentlige.

       Disse medlemmer finner dagens kompensasjonsnivå på ledighetstrygden rimelig ved korttidsledighet. Imidlertid stiller disse medlemmer spørsmål ved stønadsperiodens varighet og ytelsenes nivå ved langtidsledighet. Nivået på ytelsene i den norske dagpengeordningen ved korttidsledighet er omtrent på linje med andre land i Europa, mens stønadsperiodens varighet er lengre og ytelsene ved langvarig ledighet høyere enn i mange andre land. Disse medlemmer ønsker å få vurdert en ordning med gradering av ledighetstrygden over tid som kan sikre incentiver hos den ledige til aktiv jobbsøking, også ved lengre ledighetsperioder.

       Disse medlemmer mener den maksimale dagpengeperioden (2 ganger 80 uker) bør vurderes kortet ned. I denne sammenheng påpekes at undersøkelser har vist at overgangen fra ledighet til arbeid øker kraftig når stønadsperioden er i ferd med å gå mot slutten. Disse medlemmer foreslår at det strammes inn på kravene til å ta ledig arbeid. Samtidig er det behov for en jevnlig oppfølging av de arbeidsledige, bl.a. for å sikre at ikke arbeidsledige urettmessig mottar lønn og samtidig er meldt arbeidsledige. Arbeidsledige som mottar dagpenger og dermed skal være parat for arbeidsmarkedet, må være villig til å ta tillyst arbeid selv om det medfører flytting. I dag stilles det krav om tidligere minimum arbeidsinntekt på 0,75 G for å ha rett til ledighetstrygd. Disse medlemmer foreslår å heve denne minimumsgrensen, til 1,25 G. Dagens lave minimumsgrense kan i en del tilfeller føre til at særlig ungdom for kortere perioder melder seg arbeidsledig for å motta dagpenger, noe som kan virke passifiserende og hemme incentivene til enten utdanning eller aktiv søking etter nytt arbeid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at det bl.a. fra faglig hold er rettet innvendinger mot forslagene i Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) . Innvendinger er bl.a. rettet mot Regjeringens forslag om at kravet til inntekt siste år for å ha rett til dagpenger heves fra 0,75 til 1,25 G. Etter disse medlemmers syn innebærer dette en vanskeligere situasjon for mange som allerede er i en utsatt situasjon, og kan slik føre til at forskjellene i det norske samfunnet øker.

       Disse medlemmer vil komme tilbake til saken ved behandlingen av Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) .

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener ekskludering og tilpasning kjennetegner utviklingen av dagpengeordningene de siste ti år. Ordningene blir gradvis mer ekskluderende for folk som ikke har vært i ordinært heltidsarbeid. Det har skjedd en begrensning i adgang til ytelsene ved at « inngangsbilletten » for å motta ytelser er blitt høyere for delvis ledige, og at støttelengden er redusert.

       Dagpengeordningene tilpasses i stor grad det ledighetsnivå som ligger til grunn i beslutningsøyeblikket. De politiske vedtak knyttet til 80-ukersregelen illustrerer dette. Det vises i den forbindelse bl.a. til Innst.O.nr.46 (1989-1990), Innst.O.nr.43 (1991-1992) og Innst.O.nr.112 (1992-1993).

       Ekskludering og tilpasning er også framtredende i Ot.prp. nr. 34 (1995-1996) som nylig ble lagt fram for Stortinget.

       Til tross for at Arbeidsdirektoratets analyser viser at bare 3 % av de helt og delvis ledige har vært uten ordinært arbeid i mer enn tre år, foreslår Regjeringen en videreføring av den ekskluderende ordningen med tidsbegrenset stønadsperiode for ledighetstrygd. Selv om representanter fra regjeringspartiet understreker at alle som har vært ledig over tre år skal garanteres tilbud om jobb eller tiltak, viser dette medlem til at stortingsflertallet går inn for å redusere omfanget av arbeidsmarkedstiltakene. Det vises i den forbindelse bl.a. til B.innst.S.nr.5 (1995-1996). Dette forhold kan gjøre det svært vanskelig å innfri en garanti, noe som igjen kan føre til at en liten marginalisert gruppe blir skjøvet ytterligere ut av systemet.

       Dette medlem mener at dagpengeordningen i større grad skal fange opp personer som er reelt arbeidssøkende, fordi en gjennom dette systemet med retter og plikter mer effektivt kan få ivaretatt formidlings- og kontrollbehov. Dette medlem mener det er uheldig at terskelen til å komme inn under dagpengeordningen heves, noe som spesielt rammer ungdom og kvinner med en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet.

       Det vises for øvrig til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) .