Etter komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Bekkemellem Orheim, fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, og medlemmet Hillgaar sitt, syn reiser saken følgende to hovedproblemstillinger:

1.	Hvilke juridiske bindinger gjør seg gjeldende?

2.	Hvilken framtidig løsning er best tjenlig ut fra energipolitiske vurderinger?

1. Juridiske forhold

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hillgaar, deler Regjeringens vurdering når det gjelder spørsmålet om juridisk rett til medeierskap. Verken kontrakten eller stortingsdokumentene gir grunnlag for å hevde en slik rett. Den rett som kontrakten gir gjeldsbrevinnehaverne i 1996 er rett til å tre inn som alminnelige avtakere for det kraftkvantum gjeldsbrevene tidligere ga rett til og på de vilkår som gjelder i dag. Etter flertallets skjønn gikk de berørte kommuner og fylker med på avtalen om å låne staten halvparten av de totale utbyggingskostnadene vel vitende om at det ikke var noe medeierskap de fikk. Stortinget tok standpunkt til at det ikke skulle tilbys medeierskap. Det synes også klart at formålet kun var å sikre tilgangen til et bestemt kraftkvantum etter 1996.

       Flertallet viser for øvrig til Nærings- og energidepartementets brev til komiteen, mottatt 13. mars 1996, hvor det står:

« Kommuner som har deltatt i andre utbygginger basert på medeierskap har såvidt meg bekjent aldri fått tilbakebetalt sine investeringer med renter slik tilfellet har vært for gjeldsbreveierne i Tokkeutbyggingen. Gjeldsbreveierne har derfor vært i den heldige stilling at de har fått tilbakebetalt sine lån med renter i tillegg til fordelen med levering av billig kraft i en årrekke. Kommuner som har deltatt som medeiere i statsutbygginger har derimot måttet betale en andel av det enkelte kraftverks utbyggings- og driftskostnader for å kunne ta ut en tilsvarende andel av kraften. »

       Flertallet vil advare mot former for medeierskap eller særavtaler om billig kraft som i en situasjon med mulig privatisering av kraftselskaper fører til at statlig eide kraftressurser med høy verdi overføres til 7 offentlig eide kraftselskaper som i sin tur kan bli solgt til private eller utenlandske eiere. En slik utvikling vil i realiteten innebære en milliardoverføring fra offentlig til privat sektor i tillegg til at det vil svekke samfunnets styring og kontroll med vannkraftressursene i Norge.

2. Energipolitiske vurderinger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, finner det riktig å legge til grunn for disse vurderingene de endringer som ble gjort ved innføringen av den nye energiloven og Stortingets intensjoner i den forbindelse. Bl.a. har kraftforsyningen måttet tilpasse seg bortfallet av statkraftprisen til alminnelig forsyning.

       Et annet forhold som etter flertallets syn må tillegges stor vekt, er hensynet til Statkraft SF, som etter omorganiseringen overtok alle statlige produksjonsanlegg inkl. Tokke 1. Flertallet har merket seg at Statkraft SF vil sitte igjen med bare 35 % av sin kraftmengde til vanlig salg i markedet, hvis en trekker fra plikten til å forsyne kraftintensiv industri, konsesjonskraftforpliktelsene og eventuelt Tokkekraftavtalene. Et medeierskap vil derfor klart svekke selskapets kraftportefølje og dermed også den styringsmodellen som Stortinget trakk opp. Etter flertallets oppfatning er det ikke ønskelig å redusere omfanget av statens kraftproduksjon ved å åpne for økt medeierskap for andre. Ikke minst tilsier hensynet til kraftintensiv industri en restriktiv holdning til dette.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Tokke-kraften i henhold til utsagn fra Tinfos A/S også i framtiden vil representere en del av konsernets kraftbehov. I brev til komiteen av 8. februar 1996 har Tinfos A/S bedt om at Stortinget avklarer forholdet til bedriftens behov, fortrinnsvis gjennom medeierskap. Subsidiært ber bedriften om likebehandling med annen kraftintensiv industri i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-1991). Dette flertallet viser til at Stortinget gjentatte ganger har presisert at hensynet til kraftintensiv industri må ivaretas. Etter dette flertallets mening kan dette hensynet best ivaretas gjennom et sterkt Statkraft SF under politisk styring.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hillgaar, finner det ikke riktig at Stortinget vurderer enkeltsaker og forutsetter at eventuell søknad fra Tinfos A/S blir vurdert av departementet som rette instans, dersom vilkårene for dette er tilstede. Flertallet har merket seg at selskapet ikke har behov for kraft til egen industriproduksjon før etter år 2004.

       Flertallet viser til at i sin energipolitiske redegjørelse våren 1995 sa nærings- og energiministeren at det fortsatt er tilstrekkelig tid til å vurdere hva som bør skje med industrikontraktene etter utløp og at Regjeringen legger stor vekt på at industrien har behov for langsiktige og stabile rammer. For øvrig viser flertallet til at Tinfos A/S ble spesielt omtalt i St.prp. nr. 104 (1990-1991) når det gjaldt forholdet til Tokkekraften, hvor det bl.a. er sagt følgende:

« (...) Oed har tidligere gjort det klart for selskapet at dets rettigheter til Tokke-kraften bortfaller når konsesjon løper ut 30.6.96. Regjeringen forutsetter at kontraktene behandles i overensstemmelse med kontraktsvilkårene og på lik linje med øvrige Tokke-kraftkontrakter etter utløp. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar vil vise til Tokke 1-sakens spesielle og enestående forhistorie. Den inngåtte avtale om medfinansiering og spesielle rettigheter knyttet såvel til kraftleveranser som til prisspørsmål, hadde sin bakgrunn bl.a. i den tids politiske forhold som i praksis ikke ga berørte fylker og kommuner særlige valgmuligheter. Medfinansiering uten medeierskap ble den eneste tilgjengelige vei ut av en skrikende kraftmangel.

       Disse medlemmer konstaterer likevel at den inngåtte medfinansieringsavtale kom i stand etter en forutgående drøfting og deretter avvisning av medeierskap. Disse medlemmer har videre merket seg at manglende medeierskap delvis ble kompensert gjennom særlige bestemmelser om kraftleveranser og prisbestemmelser i avtalen. Også etter avtalens utløp 30. juni 1996 beholder gjeldsbrevhaverne sine respektive rettigheter til forholdsmessige kraftvolumer. Disse medlemmer har i den forbindelse merket seg at flere av gjeldsbreveierne nå legger til grunn at den inngåtte avtale om medfinansiering og den historiske bakgrunn for avtalen, burde tilsi ordninger som sikret gjeldsbreveierne fremtidige rettigheter utover avtalens bokstavelige fortolkning. Med bakgrunn i sakens historiske dokumenter, Stortingets behandling av Tokke 1-saken og avtalens relativt klare formuleringer om partenes rettigheter og plikter, vil disse medlemmer legge til grunn at gjeldsbreveiernes formelle rettigheter etter 30. juni 1996 begrenser seg til fortsatt prioritet av kraftvolumer i samme omfang som gjeldsbrevposisjon har gitt i avtaleperioden.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg departementets vurdering av at det ikke foreligger noen rettslig forpliktelse for staten til å etablere et medeierskap. Disse medlemmer har videre merket seg at heller ikke gjeldsbreveierne hevder at en slik rett foreligger, men at det klart fremgår at den vedtatte ordning skulle sikre gjeldsbreveierne bestemte kraftleveranser på vilkår som i det vesentlige skulle være like tilfredsstillende som medeierskap.

       Disse medlemmer legger vekt på at politiske forutsetninger og intensjoner som inngår i et avtaleverk blir fulgt opp. Det er i den foreliggende sak vanskelig å se hvordan gjeldsbreveierne fortsatt skal kunne oppnå vilkår som i hovedsak er like tilfredsstillende som medeierskap dersom det ikke treffes særlige tiltak.

       Disse medlemmer mener på bakgrunn av ovenstående at gjeldsbreveierne bør gis adgang til å forhandle om en videreføring av en avtale som i hovedsak ivaretar de hensyn som har blitt lagt til grunn ved tidligere vedtak i denne sak. Disse medlemmer legger til grunn at det er de deltakende kommuner og fylkeskommuner som skal opprettholde denne fordel, og forutsetter derfor at denne rett til uttak av kraft på spesielle vilkår bortfaller ved eierskifte i de kraftverk som i dag har andeler i Tokke 1. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen pålegge foretaksmøtet å instruere Statkraft SF om å ta opp forhandlinger med gjeldsbreveierne i Tokke 1 om priser på leveranser også etter 1. juli 1996. Dette gjelder det kraftkvantum gjeldsbrevene tidligere ga rett til, og utgangspunktet må være selvkost med et framforhandlet tillegg.

       Stortinget forutsetter å få seg saken forelagt påny dersom det ikke oppnås enighet mellom partene. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fatland og Finstad, vil vise til at Høyre ved flere anledninger bl.a. har foreslått at staten v/Statkraft SF på spesielle vilkår burde selge enkelte av sine kraftverk til industrien for å øke industriens andel av egenkraft. Disse medlemmer konstaterer i den forbindelse at den foreliggende avtale om Tokke-kraftens disponering, medfører at eventuelt medeierskap fra en eller flere av gjeldsbreveierne ikke vil påvirke Statkraft SFs « disponible » kraftportefølje. Etter en samlet vurdering av sakens historiske, juridiske og politiske stilling, vil disse medlemmer foreslå at gjeldsbreveierne tilbys medeierskap.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«1.	Stortinget ber Regjeringen pålegge foretaksmøtet å instruere Statkraft SF å gi gjeldsbreveierne i Tokke 1 mulighet til å forhandle om medeierskap i forhold til sine respektive gjeldsbrevandeler.

2.

Stortinget legger til grunn at dersom en gjeldsbreveier ønsker å innlede kjøpsforhandlinger med Statkraft SF, forutsettes pris- og andre spørsmål fastlagt i en forhandlet avtale mellom partene. Utgangspunktet for prisforhandlingene bør være verdisettingsprinsippet basert på gjenanskaffelseskost slik dette er definert i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) Skattlegging av kraftforetak.»

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti legger videre til grunn at dersom avtaler om medeierskap blir inngått, blir det økonomiske oppgjør helt og holdent et forhold mellom partene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil ellers vise til den særavtale som reguleringskommunene Tokke og Vinje hittil har hatt, og forutsetter at forpliktelsen til å fornye denne « konsesjonskraftavtalen » blir ivaretatt både i forhold til Statkraft SF og eventuelle nye medeiere.

       Disse medlemmer har merket seg at Tinfos AS ikke står bak et likelydende krav om medeierskap som de 7 kraftselskapene, men at bedriften har pekt på « tilbakekjøp, erverv av bruksrett eller på annen måte forhandle seg frem til konkurransedyktig industrikraftvilkår » som sin posisjon.

       Tinfos AS har bl.a. vist til pris- og kraftdisponering som reflekterer vilkårene som Stortinget la til grunn ved behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-1991) og Ot.prp. nr. 70 bl.a. om tilbakekjøp av hjemfallskraft og til foregrepet hjemfall og tilbakekjøp for Hydros kraftverk i Tyin, Fortun m.v.

       Disse medlemmer mener at formelt sett vil pris- og leveringsvilkår på linje med « 104-vilkår » fremstå som det mest ryddige og realistiske alternativ til medeierskap for Tinfos i denne saken.

       Disse medlemmer vil her vise til at det i praksis nå opereres med « alminnelig leievilkår » som er lik markedspris for kraft til alminnelig forsyning på den ene side, og en annen markedspris for kraftproduktet « industrikraft » på den annen side. Dette er i tråd med situasjonen internasjonalt. Det er her snakk om to helt forskjellige kraftprodukter som kommersielt gir seg uttrykk i ulikt prisnivå. Disse medlemmer mener derfor at Tinfos etter 30. juni 1996 får prisvilkår for sin andel av Tokke-kraften som tilsvarer industrikraftvilkår slik disse f.eks. er definert gjennom behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-1991). Dette skal være fra det tidspunkt dette kraftvolumet innfases som kraft til selskapets egen industriproduksjon og som et ledd i å bringe selskapets samlede kraftportefølje i balanse med eget industrikraftuttak. Disse medlemmer vil videre vise til at langsiktighet i forhold til aktuelt kraftvolum er sikret gjennom opprinnelig avtale om medfinansiering. Langsiktighet i forhold til konkurransedyktig industrikraftpris må derfor sikres gjennom forhandlinger og slik at priskriteriene kan tilpasses de industrikraftvilkår som ellers etableres for tilsvarende industri også etter utløpet av « 104 »-kontraktene. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Tinfos AS sin andel av Tokke-kraften blir priset med utgangspunkt i gjeldende kommersielt prisnivå for industrikraft, f.t. i all hovedsak etter de retningslinjer som er trukket opp i Innst.S.nr.30 (1991-1992) fra det tidspunkt denne kraften inngår i selskapets reelle industrikraftportefølje. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hillgaar, forutsetter at Tinfos A/S får samme mulighet til å inngå avtaler om langsiktige kraftleveranser og at dette skjer på samme vilkår som for annen kraftkrevende industri i Norge. Denne retten bør ikke knyttes spesielt til Tokke-kontraktene. Flertallet vil advare mot en løsning der Stortinget ensidig gir bestemte bedrifter særrettigheter til større mengder billig kraft enn det industrivirksomheten har behov for og på denne måten bidrar til et meget profitabelt dumpingsalg av kraft.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til at det politiske grunnlaget for beslutningene i 1956 kan tolkes på ulike måter. De helt særegne historiske forutsetningene for Tokke-utbyggingen medfører imidlertid at de respektive gjeldsbrevinnehavere etter dette medlems oppfatning, bør få en mulighet til å forhandle om et eventuelt medeierskap. Det er delte meninger om dette spørsmålet i Kristelig Folkepartis stortingsgruppe.

       Dette medlem vil også understreke at denne saken er så unik i norsk kraftforsyning at den ikke skal ha noen presedensvirkninger for håndteringen av spørsmål vedrørende medeierskap i fremtiden, eller for Statkraft SFs viktige rolle i norsk kraftforsyning. På dette grunnlag vil dette medlem støtte Høyres forslag nr. 3.