1. Innledning

     Til Stortinget.

       Nærings- og energidepartementet viser til at meldingen om fremtidig disponering av Tokke 1 legges fram i samsvar med Stortingets vedtak i Innst.S.nr.220 (1994-1995) til Revidert nasjonalbudsjett, hvor det heter:

       Departementet viser til at det på 1950-tallet var et stort press for å sette i gang med nye vannkraftutbygginger, og at en utbygging av Tokkes størrelse ble regnet som en stor belastning på økonomien i Norge. Stortinget vedtok derfor et opplegg for en felles finansiering av den første delen av Tokke-utbyggingen i 1956, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 for 1956 og Tillegg til B.innst.S.nr.195 for 1956. Kraftanlegget fikk en kapasitet på 400 MW og samla produksjon på ca 2 tWh/år. Totalkostnaden ble vel 480 mill. kroner. De deltakende fylker og kommuner lånte staten halvparten av beløpet, 240 mill. kroner. Den andre halvdelen av kostnadene ble dekt av staten ved å låne i Verdensbanken.

       Departementet viser til at lånene fra Gjeldsbreveierne (Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Østfold, kommunene Tokke og Vinje, og selskapene Tinfos og Norsk Hydro) skulle tilbakebetales i årene fra 1976 til 1996. Rentesatsen ble satt til 4 % p.a. som ble regnet som den alternative lånekostnaden for staten ved avtaleinngåelsen. Som eiere av gjeldsbrev fikk de medvirkende fylker og kommuner i tillegg opsjon på kjøp av en kraftmengde på 1,2 tWh. I tiden fram til 30. juni 1976 betalte Gjeldsbreveierne statskraftpris. Etter 1. juli 1976 har avtakerne betalt selvkostpris med et tillegg på 10 %. I 1971 ble Gjeldsbreveierne etter en vurdering av de økonomiske hensynene i saken, gitt en rabatt på 10 kroner pr. kW/år på effektprisen. Etter tilbakebetalingen av lånene pr. 1. juli 1996 skal Gjeldsbreveierne ha rett til å tre inn som avtakere på de alminnelige leievilkårene som da gjelder for de samme kraftmengdene.

       Departementet viser til at det fra noen av fylkene som ble Gjeldsbreveiere, ble gitt uttrykk for at de ville se det som en fordel om de deltakende fylker ble medeiere i anlegget i tillegg til staten. Spørsmålet om medeierskap fikk en bred drøfting i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 3 for 1956. Stortinget sluttet seg til kravet om at staten selv burde bygge ut sine fallrettigheter ved behandlingen av en stortingsmelding i 1952 om utbygging av elektrisk kraft. Senere har staten bygd ut vassdraget slik at det i dag har en kapasitet på 991 MW.

       Departementet viser videre til at Stortinget tidlig på 1980-tallet åpnet for fylkeskommunalt medeierskap i statlige utbygginger, men begrenset til nye utbygginger. Statens eksisterende kraftportefølje skulle ikke nedskjæres ved slike ordninger.

       Krav om medeierskap er framsatt av Østfold Energiverk AS, Akershus Energiverk, Oslo Energi AS, Buskerud Energi AS, Vestfold Kraft, Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap og Aust-Agder Kraftverk på vegne av de fylkeskommunene som er gjeldsbreveiere. Departementet viser til at hvis slikt medeierskap blir vedtatt, innebærer det at de 7 kraftselskapene blir medeiere i forhold til den lånefinansieringen som de respektive fylkeskommunene deltok med. Som et alternativ har de foreslått kontrakter til en lavere pris enn markedspris. Tinfos har krevd lavere pris enn markedspris etter 1996. Tokke og Vinje går imot at det åpnes for medeierskap.

       Videre viser departementet til at det hverken i kontrakten eller i stortingsdokumentene finnes noen rettslig plikt for staten til å etablere et medeierskap. Den rett kontrakten gir kjøperne i 1996, er en rett til å tre inn som alminnelige avtakere på de gjeldende vilkår, og for den kraftmengde som gjeldsbrevene tidligere ga rett til.

       Innføringen av energiloven i 1991 kan heller ikke ifølge departementet føre til at avtalen med staten skal bli omgjort fra 1996.

       Departementet viser til den betydelige økonomiske fordel Gjeldsbreveierne har hatt ved å få kraft først til statskraftpris, og fra 1976 til selvkost med et tillegg på 10 % i stedet for å kjøpe kraft til statskraftpris. Denne fordelen av billig kraft utgjør pr. 1. januar 1995 et akkumulert beløp på minst 3 mrd. regnet i 1994-kroner. Hvis fordelen av billig kraft ble forrenta etter rentesatsen til Norges Bank for hele perioden, blir beløpet ca 4,9 mrd. kroner.

       Departementet viser videre til at den store forskjellen i pris mellom statskraft og Tokke-kraft som utviklet seg etter 1976 må regnes som utilsiktet, og gevinsten i forhold til statskraftprisen for Gjeldsbreveierne er ikke noe argument for at de har krav på medeierskap eller krav på å fornye avtalen. Selskapenes disposisjoner må hele tiden etter 1976 ha vært basert på at denne særlige fordelen faller bort fra 1. juli 1996.

       Departementet viser også til at fylkene og kommunene har fått tilbake lånene sine med renter, selv om rentesatsen i ettertid har vist seg å være lavere enn markedsrenten i deler av denne perioden. Renterisikoen må like fullt långiveren bære, da man må se dette som en vanlig låneavtale.

       Når det gjelder forholdet til Statkraft SF, viser departementet til at ved omorganiseringen av Statskraftverkene overtok Statkraft SF alle statens produksjonsanlegg, herunder Tokke, med tilhørende rettigheter og plikter. Medeierskap etter ønske fra de 7 kraftselskapene vil ifølge departementet klart svekke den styringsmodellen som Stortinget har trukket opp for Statkraft SF. Mer og mer av kraften til foretaket blir således disponert av staten som eier og kraftbalansen til foretaket blir ytterligere svekket. Regjeringen legger stor vekt på at statens egen kraftvirksomhet skal drives minst like rasjonelt og effektivt som andre offentlige og private kraftselskap. Det er ikke ønskelig å redusere omfanget av statens kraftproduksjon ved å åpne for økt medeierskap.

       Når det gjelder administrative og økonomiske konsekvenser som vil følge av medeierskap, viser departementet til at dette vil føre til store økonomiske konsekvenser for staten. Markedsverdien av den medeiendomsrettighet som er foreslått for Tokke-verket er vanskelig å anslå, men Statkraft SF har anslått en salgsverdi på mellom 2,50 - 3,00 kroner pr. kWh. Det gir en markedsverdi på det ønskede medeierskapet på 3,0 - 3,6 mrd. kroner.

       Departementet viser videre til at forslaget fra de 7 kraftselskapene vil stride mot energilovens formål og at det er sterkt konkurransevridende i forhold til de selskapene som ikke ble gitt en tilsvarende fordel.

       Nærings- og energidepartementet mener at forslaget om medeierskap bør avvises.

2. Komiteens merknader

       Etter komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Bekkemellem Orheim, fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, og medlemmet Hillgaar sitt, syn reiser saken følgende to hovedproblemstillinger:

1. Juridiske forhold

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hillgaar, deler Regjeringens vurdering når det gjelder spørsmålet om juridisk rett til medeierskap. Verken kontrakten eller stortingsdokumentene gir grunnlag for å hevde en slik rett. Den rett som kontrakten gir gjeldsbrevinnehaverne i 1996 er rett til å tre inn som alminnelige avtakere for det kraftkvantum gjeldsbrevene tidligere ga rett til og på de vilkår som gjelder i dag. Etter flertallets skjønn gikk de berørte kommuner og fylker med på avtalen om å låne staten halvparten av de totale utbyggingskostnadene vel vitende om at det ikke var noe medeierskap de fikk. Stortinget tok standpunkt til at det ikke skulle tilbys medeierskap. Det synes også klart at formålet kun var å sikre tilgangen til et bestemt kraftkvantum etter 1996.

       Flertallet viser for øvrig til Nærings- og energidepartementets brev til komiteen, mottatt 13. mars 1996, hvor det står:

       Flertallet vil advare mot former for medeierskap eller særavtaler om billig kraft som i en situasjon med mulig privatisering av kraftselskaper fører til at statlig eide kraftressurser med høy verdi overføres til 7 offentlig eide kraftselskaper som i sin tur kan bli solgt til private eller utenlandske eiere. En slik utvikling vil i realiteten innebære en milliardoverføring fra offentlig til privat sektor i tillegg til at det vil svekke samfunnets styring og kontroll med vannkraftressursene i Norge.

2. Energipolitiske vurderinger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, finner det riktig å legge til grunn for disse vurderingene de endringer som ble gjort ved innføringen av den nye energiloven og Stortingets intensjoner i den forbindelse. Bl.a. har kraftforsyningen måttet tilpasse seg bortfallet av statkraftprisen til alminnelig forsyning.

       Et annet forhold som etter flertallets syn må tillegges stor vekt, er hensynet til Statkraft SF, som etter omorganiseringen overtok alle statlige produksjonsanlegg inkl. Tokke 1. Flertallet har merket seg at Statkraft SF vil sitte igjen med bare 35 % av sin kraftmengde til vanlig salg i markedet, hvis en trekker fra plikten til å forsyne kraftintensiv industri, konsesjonskraftforpliktelsene og eventuelt Tokkekraftavtalene. Et medeierskap vil derfor klart svekke selskapets kraftportefølje og dermed også den styringsmodellen som Stortinget trakk opp. Etter flertallets oppfatning er det ikke ønskelig å redusere omfanget av statens kraftproduksjon ved å åpne for økt medeierskap for andre. Ikke minst tilsier hensynet til kraftintensiv industri en restriktiv holdning til dette.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Tokke-kraften i henhold til utsagn fra Tinfos A/S også i framtiden vil representere en del av konsernets kraftbehov. I brev til komiteen av 8. februar 1996 har Tinfos A/S bedt om at Stortinget avklarer forholdet til bedriftens behov, fortrinnsvis gjennom medeierskap. Subsidiært ber bedriften om likebehandling med annen kraftintensiv industri i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-1991). Dette flertallet viser til at Stortinget gjentatte ganger har presisert at hensynet til kraftintensiv industri må ivaretas. Etter dette flertallets mening kan dette hensynet best ivaretas gjennom et sterkt Statkraft SF under politisk styring.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hillgaar, finner det ikke riktig at Stortinget vurderer enkeltsaker og forutsetter at eventuell søknad fra Tinfos A/S blir vurdert av departementet som rette instans, dersom vilkårene for dette er tilstede. Flertallet har merket seg at selskapet ikke har behov for kraft til egen industriproduksjon før etter år 2004.

       Flertallet viser til at i sin energipolitiske redegjørelse våren 1995 sa nærings- og energiministeren at det fortsatt er tilstrekkelig tid til å vurdere hva som bør skje med industrikontraktene etter utløp og at Regjeringen legger stor vekt på at industrien har behov for langsiktige og stabile rammer. For øvrig viser flertallet til at Tinfos A/S ble spesielt omtalt i St.prp. nr. 104 (1990-1991) når det gjaldt forholdet til Tokkekraften, hvor det bl.a. er sagt følgende:

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar vil vise til Tokke 1-sakens spesielle og enestående forhistorie. Den inngåtte avtale om medfinansiering og spesielle rettigheter knyttet såvel til kraftleveranser som til prisspørsmål, hadde sin bakgrunn bl.a. i den tids politiske forhold som i praksis ikke ga berørte fylker og kommuner særlige valgmuligheter. Medfinansiering uten medeierskap ble den eneste tilgjengelige vei ut av en skrikende kraftmangel.

       Disse medlemmer konstaterer likevel at den inngåtte medfinansieringsavtale kom i stand etter en forutgående drøfting og deretter avvisning av medeierskap. Disse medlemmer har videre merket seg at manglende medeierskap delvis ble kompensert gjennom særlige bestemmelser om kraftleveranser og prisbestemmelser i avtalen. Også etter avtalens utløp 30. juni 1996 beholder gjeldsbrevhaverne sine respektive rettigheter til forholdsmessige kraftvolumer. Disse medlemmer har i den forbindelse merket seg at flere av gjeldsbreveierne nå legger til grunn at den inngåtte avtale om medfinansiering og den historiske bakgrunn for avtalen, burde tilsi ordninger som sikret gjeldsbreveierne fremtidige rettigheter utover avtalens bokstavelige fortolkning. Med bakgrunn i sakens historiske dokumenter, Stortingets behandling av Tokke 1-saken og avtalens relativt klare formuleringer om partenes rettigheter og plikter, vil disse medlemmer legge til grunn at gjeldsbreveiernes formelle rettigheter etter 30. juni 1996 begrenser seg til fortsatt prioritet av kraftvolumer i samme omfang som gjeldsbrevposisjon har gitt i avtaleperioden.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg departementets vurdering av at det ikke foreligger noen rettslig forpliktelse for staten til å etablere et medeierskap. Disse medlemmer har videre merket seg at heller ikke gjeldsbreveierne hevder at en slik rett foreligger, men at det klart fremgår at den vedtatte ordning skulle sikre gjeldsbreveierne bestemte kraftleveranser på vilkår som i det vesentlige skulle være like tilfredsstillende som medeierskap.

       Disse medlemmer legger vekt på at politiske forutsetninger og intensjoner som inngår i et avtaleverk blir fulgt opp. Det er i den foreliggende sak vanskelig å se hvordan gjeldsbreveierne fortsatt skal kunne oppnå vilkår som i hovedsak er like tilfredsstillende som medeierskap dersom det ikke treffes særlige tiltak.

       Disse medlemmer mener på bakgrunn av ovenstående at gjeldsbreveierne bør gis adgang til å forhandle om en videreføring av en avtale som i hovedsak ivaretar de hensyn som har blitt lagt til grunn ved tidligere vedtak i denne sak. Disse medlemmer legger til grunn at det er de deltakende kommuner og fylkeskommuner som skal opprettholde denne fordel, og forutsetter derfor at denne rett til uttak av kraft på spesielle vilkår bortfaller ved eierskifte i de kraftverk som i dag har andeler i Tokke 1. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen pålegge foretaksmøtet å instruere Statkraft SF om å ta opp forhandlinger med gjeldsbreveierne i Tokke 1 om priser på leveranser også etter 1. juli 1996. Dette gjelder det kraftkvantum gjeldsbrevene tidligere ga rett til, og utgangspunktet må være selvkost med et framforhandlet tillegg.

       Stortinget forutsetter å få seg saken forelagt påny dersom det ikke oppnås enighet mellom partene. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fatland og Finstad, vil vise til at Høyre ved flere anledninger bl.a. har foreslått at staten v/Statkraft SF på spesielle vilkår burde selge enkelte av sine kraftverk til industrien for å øke industriens andel av egenkraft. Disse medlemmer konstaterer i den forbindelse at den foreliggende avtale om Tokke-kraftens disponering, medfører at eventuelt medeierskap fra en eller flere av gjeldsbreveierne ikke vil påvirke Statkraft SFs « disponible » kraftportefølje. Etter en samlet vurdering av sakens historiske, juridiske og politiske stilling, vil disse medlemmer foreslå at gjeldsbreveierne tilbys medeierskap.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti legger videre til grunn at dersom avtaler om medeierskap blir inngått, blir det økonomiske oppgjør helt og holdent et forhold mellom partene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil ellers vise til den særavtale som reguleringskommunene Tokke og Vinje hittil har hatt, og forutsetter at forpliktelsen til å fornye denne « konsesjonskraftavtalen » blir ivaretatt både i forhold til Statkraft SF og eventuelle nye medeiere.

       Disse medlemmer har merket seg at Tinfos AS ikke står bak et likelydende krav om medeierskap som de 7 kraftselskapene, men at bedriften har pekt på « tilbakekjøp, erverv av bruksrett eller på annen måte forhandle seg frem til konkurransedyktig industrikraftvilkår » som sin posisjon.

       Tinfos AS har bl.a. vist til pris- og kraftdisponering som reflekterer vilkårene som Stortinget la til grunn ved behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-1991) og Ot.prp. nr. 70 bl.a. om tilbakekjøp av hjemfallskraft og til foregrepet hjemfall og tilbakekjøp for Hydros kraftverk i Tyin, Fortun m.v.

       Disse medlemmer mener at formelt sett vil pris- og leveringsvilkår på linje med « 104-vilkår » fremstå som det mest ryddige og realistiske alternativ til medeierskap for Tinfos i denne saken.

       Disse medlemmer vil her vise til at det i praksis nå opereres med « alminnelig leievilkår » som er lik markedspris for kraft til alminnelig forsyning på den ene side, og en annen markedspris for kraftproduktet « industrikraft » på den annen side. Dette er i tråd med situasjonen internasjonalt. Det er her snakk om to helt forskjellige kraftprodukter som kommersielt gir seg uttrykk i ulikt prisnivå. Disse medlemmer mener derfor at Tinfos etter 30. juni 1996 får prisvilkår for sin andel av Tokke-kraften som tilsvarer industrikraftvilkår slik disse f.eks. er definert gjennom behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-1991). Dette skal være fra det tidspunkt dette kraftvolumet innfases som kraft til selskapets egen industriproduksjon og som et ledd i å bringe selskapets samlede kraftportefølje i balanse med eget industrikraftuttak. Disse medlemmer vil videre vise til at langsiktighet i forhold til aktuelt kraftvolum er sikret gjennom opprinnelig avtale om medfinansiering. Langsiktighet i forhold til konkurransedyktig industrikraftpris må derfor sikres gjennom forhandlinger og slik at priskriteriene kan tilpasses de industrikraftvilkår som ellers etableres for tilsvarende industri også etter utløpet av « 104 »-kontraktene. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Tinfos AS sin andel av Tokke-kraften blir priset med utgangspunkt i gjeldende kommersielt prisnivå for industrikraft, f.t. i all hovedsak etter de retningslinjer som er trukket opp i Innst.S.nr.30 (1991-1992) fra det tidspunkt denne kraften inngår i selskapets reelle industrikraftportefølje. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hillgaar, forutsetter at Tinfos A/S får samme mulighet til å inngå avtaler om langsiktige kraftleveranser og at dette skjer på samme vilkår som for annen kraftkrevende industri i Norge. Denne retten bør ikke knyttes spesielt til Tokke-kontraktene. Flertallet vil advare mot en løsning der Stortinget ensidig gir bestemte bedrifter særrettigheter til større mengder billig kraft enn det industrivirksomheten har behov for og på denne måten bidrar til et meget profitabelt dumpingsalg av kraft.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til at det politiske grunnlaget for beslutningene i 1956 kan tolkes på ulike måter. De helt særegne historiske forutsetningene for Tokke-utbyggingen medfører imidlertid at de respektive gjeldsbrevinnehavere etter dette medlems oppfatning, bør få en mulighet til å forhandle om et eventuelt medeierskap. Det er delte meninger om dette spørsmålet i Kristelig Folkepartis stortingsgruppe.

       Dette medlem vil også understreke at denne saken er så unik i norsk kraftforsyning at den ikke skal ha noen presedensvirkninger for håndteringen av spørsmål vedrørende medeierskap i fremtiden, eller for Statkraft SFs viktige rolle i norsk kraftforsyning. På dette grunnlag vil dette medlem støtte Høyres forslag nr. 3.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Tinfos AS sin andel av Tokke-kraften blir priset med utgangspunkt i gjeldende kommersielt prisnivå for industrikraft, f.t. i all hovedsak etter de retningslinjer som er trukket opp i Innst.S.nr.30 (1991-1992) fra det tidspunkt denne kraften inngår i selskapets reelle industrikraftportefølje.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen pålegge foretaksmøtet å instruere Statkraft SF om å ta opp forhandlinger med gjeldsbreveierne i Tokke 1 om priser på leveranser også etter 1. juli 1996. Dette gjelder det kraftkvantum gjeldsbrevene tidligere ga rett til, og utgangspunktet må være selvkost med et framforhandlet tillegg.

       Stortinget forutsetter å få seg saken forelagt på ny dersom det ikke oppnås enighet mellom partene.

Forslag fra Høyre:

Forslag 3

4. Komiteens tilråding

    Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       St.meld. nr. 23 (1995-1996) - om framtidig disponering av Tokke 1 - vedlegges protokollen.

Vedlegg:

St.meld. nr. 23 (1995-1996) om fremtidig disponering av Tokke 1

       Jeg viser til saksordførerens brev av 12. d.m.

       Tinfos A/S' andel av Tokkekraften - 193 GWh/år - inngår ikke i fastkraftoppdekningen for smeltevirksomheten på Øye og i Tyssedal.

       Av behovet på ca 500 GWh/år på Øye leverer Vest-Agder Energiverk 420 GWh, mens restbehovet dekkes av bedriftens eget varmegjenvinningsanlegg. Vel 70 prosent av leveringen fra Vest-Agder Energiverk er forøvrig formidling av konsesjonskraft fra Sira-Kvinautbyggingen.

       Hele forbruket i Tyssedal er dekket av en spesialavtale med staten med varighet ut år 2010. Tinfos A/S har derfor dekket hele sitt kraftbehov til industrivirksomheten for lang tid fremover uavhengig av Tokkekraften.

       Tinfos A/S har i lengre tid omsatt kraft i markedet. Bedriftens andel av Tokkekraften har ikke vært nyttet til industrivirksomhet siden smeltevirksomheten på Notodden ble nedlagt i 1987. I tillegg har bedriften ca 200 GWh/år fra eget verk på Notodden, som i like lang tid har vært solgt i kraftmarkedet. Nylig inngikk Tinfos A/S dessuten en avtale som innebar at bedriften fikk ytterligere tilgang til mer enn 500 GWh/år fra Tyssefaldene. Tinfos A/S har så inngått avtale med Orkla Borregaard om salg av denne kraften for en 10-års periode. Dette viser at Tinfos A/S faktisk har et kraftoverskudd på over 900 GWh/år som bedriften omsetter i kraftmarkedet uavhengig av industrivirksomheten.

       Jeg konstaterer at Tinfos A/S er den eneste bedriften innen kraftintensiv industri som har sikret seg et betydelig kraftoverskudd i lang tid fremover. De andre bedriftene i kraftintensiv industri er ikke gitt anledning til dette, jf. bestemmelsene i St.prp. nr. 104 (1990-1991) om at industrien som fikk fornyet sine kontrakter med Statkraft må ha behov for hele sin krafttilgang. Ny « tildeling » av Tokkekraft vil derfor bare forsterke Tinfos særstilling i kraftintensiv industri og vil bety at Tinfos A/S vil fortsette å selge hele kraftmengden i markedet for mange år fremover.

       Det kan ikke være aktuelt å sikre Tinfos kraft fra Tokke på industrivilkår all den stund kraften bare skal nyttes til salg i markedet i lang tid fremover.

       Alle Statkrafts kontrakter med kraftintensiv industri utløper i perioden 2004 - 2011. Tinfos A/S må på vanlig måte reforhandle avtalen med Vest-Agder Energiverk og kraftutbyggingskommunene i Sira-Kvina for å sikre kraftoppdekningen på Øye etter år 2004. Når det gjelder krafttilgangen til Tyssedal, som løper til utgangen av 2010, må dette vurderes på lik linje med de øvrige at statens industrikontrakter. I min energipolitiske redegjørelse sist vår sa jeg at det fortsatt er tilstrekkelig tid til å vurdere hva som bør skje med industrikontraktene etter utløp og at Regjeringen legger stor vekt på at industrien har behov for langsiktige og stabile rammer. Jeg kan derfor ikke se at det er noe grunnlag for å tildele Tinfos A/S fortsatt Tokkekraft etter utløpet senere i år.

St.meld. nr. 23 (1995-1996) om fremtidig disponering av Tokke 1

       Jeg viser til komitélederens brev av i dag.

       Tinfos A/S' kraftbehov i dag fremgår av bedriftens brev av 7. september 1995 inntatt i proposisjonen på s. 4. Problemene med inndekningen oppstår fordi det ikke klart nok fremgår av brevet at behovet på Øye og i Tyssedal fullt ut er dekket med kontrakter med henholdsvis Vest-Agder Energiverk til år 2004 og staten til ut år 2010 i tillegg til eget varmegjenvinningsanlegg på Øye. I brevet inntatt i proposisjonen har Tinfos A/S i stedet lagt inn en inndekning som først er aktuell dersom kontraktene knyttet til Øye og Tyssedal helt og holdent utgår etter år 2004 og 2010. Jeg har for øvrig i mitt første brev til komiteen i dag redegjort for Regjeringens syn på den langsiktige kraftoppdekning generelt.

       Jeg står på dette grunnlag fast ved at bedriften i dag har et kraftoverskudd på over 900 GWh/år, som vil bli redusert til vel 700 GWh/år når Tokkeavtalen utløper 30. juni i år.

       Kommuner som har deltatt i andre utbygginger basert på medeierskap har så vidt meg bekjent aldri fått tilbakebetalt sine investeringer med rente slik tilfellet har vært for gjeldsbreveierne i Tokkeutbyggingen. Gjeldsbreveierne har derfor vært i den heldige stilling at de har fått tilbakebetalt sine lån med renter i tillegg til fordelen med levering av billig kraft i en årrekke. Kommuner som har deltatt som medeiere i statsutbygginger har derimot måtte betale en andel av det enkelte kraftverks utbyggings- og driftskostnader for å kunne ta ut en tilsvarende andel av kraften.