Til Stortinget.

       Nærings- og energidepartementet viser til at meldingen om fremtidig disponering av Tokke 1 legges fram i samsvar med Stortingets vedtak i Innst.S.nr.220 (1994-1995) til Revidert nasjonalbudsjett, hvor det heter:

« Stortinget ber Regjeringen i løpet av 1995 på en hensiktsmessig måte komme tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse om Tokke 1, herunder utrede og vurdere ulike sider ved en ordning basert på medeierskap eller lignende for fylker, kommuner og bedrifter som deltok i finansieringen eller skaffet rettigheter til utbygging av Tokke 1. »

       Departementet viser til at det på 1950-tallet var et stort press for å sette i gang med nye vannkraftutbygginger, og at en utbygging av Tokkes størrelse ble regnet som en stor belastning på økonomien i Norge. Stortinget vedtok derfor et opplegg for en felles finansiering av den første delen av Tokke-utbyggingen i 1956, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 for 1956 og Tillegg til B.innst.S.nr.195 for 1956. Kraftanlegget fikk en kapasitet på 400 MW og samla produksjon på ca 2 tWh/år. Totalkostnaden ble vel 480 mill. kroner. De deltakende fylker og kommuner lånte staten halvparten av beløpet, 240 mill. kroner. Den andre halvdelen av kostnadene ble dekt av staten ved å låne i Verdensbanken.

       Departementet viser til at lånene fra Gjeldsbreveierne (Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Østfold, kommunene Tokke og Vinje, og selskapene Tinfos og Norsk Hydro) skulle tilbakebetales i årene fra 1976 til 1996. Rentesatsen ble satt til 4 % p.a. som ble regnet som den alternative lånekostnaden for staten ved avtaleinngåelsen. Som eiere av gjeldsbrev fikk de medvirkende fylker og kommuner i tillegg opsjon på kjøp av en kraftmengde på 1,2 tWh. I tiden fram til 30. juni 1976 betalte Gjeldsbreveierne statskraftpris. Etter 1. juli 1976 har avtakerne betalt selvkostpris med et tillegg på 10 %. I 1971 ble Gjeldsbreveierne etter en vurdering av de økonomiske hensynene i saken, gitt en rabatt på 10 kroner pr. kW/år på effektprisen. Etter tilbakebetalingen av lånene pr. 1. juli 1996 skal Gjeldsbreveierne ha rett til å tre inn som avtakere på de alminnelige leievilkårene som da gjelder for de samme kraftmengdene.

       Departementet viser til at det fra noen av fylkene som ble Gjeldsbreveiere, ble gitt uttrykk for at de ville se det som en fordel om de deltakende fylker ble medeiere i anlegget i tillegg til staten. Spørsmålet om medeierskap fikk en bred drøfting i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 3 for 1956. Stortinget sluttet seg til kravet om at staten selv burde bygge ut sine fallrettigheter ved behandlingen av en stortingsmelding i 1952 om utbygging av elektrisk kraft. Senere har staten bygd ut vassdraget slik at det i dag har en kapasitet på 991 MW.

       Departementet viser videre til at Stortinget tidlig på 1980-tallet åpnet for fylkeskommunalt medeierskap i statlige utbygginger, men begrenset til nye utbygginger. Statens eksisterende kraftportefølje skulle ikke nedskjæres ved slike ordninger.

       Krav om medeierskap er framsatt av Østfold Energiverk AS, Akershus Energiverk, Oslo Energi AS, Buskerud Energi AS, Vestfold Kraft, Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap og Aust-Agder Kraftverk på vegne av de fylkeskommunene som er gjeldsbreveiere. Departementet viser til at hvis slikt medeierskap blir vedtatt, innebærer det at de 7 kraftselskapene blir medeiere i forhold til den lånefinansieringen som de respektive fylkeskommunene deltok med. Som et alternativ har de foreslått kontrakter til en lavere pris enn markedspris. Tinfos har krevd lavere pris enn markedspris etter 1996. Tokke og Vinje går imot at det åpnes for medeierskap.

       Videre viser departementet til at det hverken i kontrakten eller i stortingsdokumentene finnes noen rettslig plikt for staten til å etablere et medeierskap. Den rett kontrakten gir kjøperne i 1996, er en rett til å tre inn som alminnelige avtakere på de gjeldende vilkår, og for den kraftmengde som gjeldsbrevene tidligere ga rett til.

       Innføringen av energiloven i 1991 kan heller ikke ifølge departementet føre til at avtalen med staten skal bli omgjort fra 1996.

       Departementet viser til den betydelige økonomiske fordel Gjeldsbreveierne har hatt ved å få kraft først til statskraftpris, og fra 1976 til selvkost med et tillegg på 10 % i stedet for å kjøpe kraft til statskraftpris. Denne fordelen av billig kraft utgjør pr. 1. januar 1995 et akkumulert beløp på minst 3 mrd. regnet i 1994-kroner. Hvis fordelen av billig kraft ble forrenta etter rentesatsen til Norges Bank for hele perioden, blir beløpet ca 4,9 mrd. kroner.

       Departementet viser videre til at den store forskjellen i pris mellom statskraft og Tokke-kraft som utviklet seg etter 1976 må regnes som utilsiktet, og gevinsten i forhold til statskraftprisen for Gjeldsbreveierne er ikke noe argument for at de har krav på medeierskap eller krav på å fornye avtalen. Selskapenes disposisjoner må hele tiden etter 1976 ha vært basert på at denne særlige fordelen faller bort fra 1. juli 1996.

       Departementet viser også til at fylkene og kommunene har fått tilbake lånene sine med renter, selv om rentesatsen i ettertid har vist seg å være lavere enn markedsrenten i deler av denne perioden. Renterisikoen må like fullt långiveren bære, da man må se dette som en vanlig låneavtale.

       Når det gjelder forholdet til Statkraft SF, viser departementet til at ved omorganiseringen av Statskraftverkene overtok Statkraft SF alle statens produksjonsanlegg, herunder Tokke, med tilhørende rettigheter og plikter. Medeierskap etter ønske fra de 7 kraftselskapene vil ifølge departementet klart svekke den styringsmodellen som Stortinget har trukket opp for Statkraft SF. Mer og mer av kraften til foretaket blir således disponert av staten som eier og kraftbalansen til foretaket blir ytterligere svekket. Regjeringen legger stor vekt på at statens egen kraftvirksomhet skal drives minst like rasjonelt og effektivt som andre offentlige og private kraftselskap. Det er ikke ønskelig å redusere omfanget av statens kraftproduksjon ved å åpne for økt medeierskap.

       Når det gjelder administrative og økonomiske konsekvenser som vil følge av medeierskap, viser departementet til at dette vil føre til store økonomiske konsekvenser for staten. Markedsverdien av den medeiendomsrettighet som er foreslått for Tokke-verket er vanskelig å anslå, men Statkraft SF har anslått en salgsverdi på mellom 2,50 - 3,00 kroner pr. kWh. Det gir en markedsverdi på det ønskede medeierskapet på 3,0 - 3,6 mrd. kroner.

       Departementet viser videre til at forslaget fra de 7 kraftselskapene vil stride mot energilovens formål og at det er sterkt konkurransevridende i forhold til de selskapene som ikke ble gitt en tilsvarende fordel.

       Nærings- og energidepartementet mener at forslaget om medeierskap bør avvises.