Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny Gärtner Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll og fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, viser til at forslag om oppløsningsrett har blitt behandlet og forkastet av Stortinget i 1907, 1911, 1913, 1916, 1926, 1932, 1938, 1952, 1956, 1959, 1964, 1972, 1976 og 1992. De ulike forslagene har til dels hatt forskjellig utforming, bl.a. ved at det i flere tilfeller er fremmet forslag om at oppløsningsretten skal ligge i Stortingets hånd.

       Flertallet viser til at spørsmål om oppløsningsrett ble sist tatt opp i Stortinget i 1992. Den gang var det kun 5 representanter som stemte mot innstillingen fra en enstemmig komité som gikk imot oppløsningsrett. Så langt komiteen kjenner til, er det bare Norge og Sveits av landene i Vest-Europa som ikke har oppløsningsrett. Flertallet har forstått det slik at det kun er Østerrike som har oppløsningsrett på nasjonalforsamlingens hånd, mens de andre har denne retten på regjeringens hånd. De fleste land har ulike erfaringer med en slik oppløsningsrett. Det er også noen land som aldri har benyttet denne retten.

       Flertallet kan ikke se at det norske demokratiet er svekket eller har hatt store belastninger selv om det ikke har eksistert noen oppløsningsrett.

       Flertallet vil understreke det faktum at en oppløsningsrett på regjeringens hånd er et virkemiddel som kan forskyve maktbalansen mellom regjering og Storting. Blant annet vil en slik ordning fungere slik at regjeringen i spesielle situasjoner, under votering i Stortinget over mistillitsforslag eller kabinettspørsmål, kan utskrive nyvalg etter å ha varslet dette på forhånd. Forslagsstillerne fremmer også et alternativt forslag med adgang for Stortinget til å oppløse seg selv og utskrive nyvalg før utløp av den ordinære valgperioden. Dette forslaget er satt fram for at Stortinget skal kunne ha en sikkerhetsmekanisme til bruk i en ekstrem parlamentarisk situasjon.

       Flertallet viser også til at det i praksis finnes eksempler fra andre land på misbruk av denne retten. Flertallet vil også påpeke at det at vi i Norge ikke har hatt denne retten, kan ha medvirket til at de politiske partier må finne praktiske løsninger på vanskelige politiske problemer. Flertallet har grunn til å tro at politiske problemstillinger ofte kan resultere i en oppløsning av nasjonalforsamlingen med det som resultat at man utskriver nyvalg. Valg av en ny nasjonalforsamling er heller ingen garanti for at de politiske problemstillingene blir løst på en bedre måte.

       Flertallet viser til at det norske folk i perioden 1993-95 har vært igjennom tre valg, stortingsvalg i 1993, folkeavstemning om norsk EU-medlemskap i 1994 og kommune- og fylkestingsvalget i 1995. Bruk av oppløsningsrett kan, slik flertallet ser det, også føre til at vi faktisk får valg oftere enn hvert annet år. Flertallet mener at dette i så fall kan resultere i valgtretthet, som i neste omgang går ut over interessen for og oppslutning ved valg. Flertallet har grunn til å anta at de hyppige valgene i perioden 1993-95 synes å tyde på dette.

       Flertallet kan på bakgrunn av dette ikke se at det er gode grunner for å endre Grunnloven på disse punktene og vil på denne bakgrunn gå imot samtlige av de foreslåtte endringer i Grunnloven.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, lederen og Jan P. Syse, henviser til at Stortinget har behandlet og forkastet forslag om oppløsningsrett hele 14 ganger tidligere. I 1972 og 1976 var det flertall for forslag om oppløsningsrett, men flertallet var ikke tilstrekkelig stort til å endre Grunnloven. Ved en lang rekke av de tidligere behandlinger av spørsmålet har Høyres gruppe vært delt, og disse medlemmer vil understreke at det også denne gang er delte meninger i Høyres gruppe om ønskeligheten av å innføre oppløsningsrett i Norge.

       Disse medlemmer konstaterer at Norge er det eneste parlamentariske demokrati i Vest- Europa som ikke har en form for oppløsningsrett. Det er med rette henvist til at det norske demokratiet hverken er blitt svekket eller påført belastninger ved at Norge ikke har oppløsningsrett, men disse medlemmer kan vanskelig se at dette i seg selv er et avgjørende argument for å gå imot innføring av oppløsningsrett. Oppløsningsretten har bare en funksjon som sikkerhetsmekanisme i en vanskelig og fastlåst parlamentarisk situasjon, og det faktum av vi i vårt land ikke har opplevet slike situasjoner er selvsagt ingen garanti for at slike situasjoner ikke kan oppstå i fremtiden. Disse medlemmer mener at det er ønskelig å gi vårt parlamentariske system en slik sikkerhetsmekanisme som oppløsningsretten representerer. Disse medlemmer understreker at de foreliggende grunnlovsforslag inneholder så sterke begrensninger på adgangen til å benytte oppløsningsrett, at det ikke med rimelighet kan hevdes at en vedtagelse av det foreliggende grunnlovsforslag vil forskyve maktbalansen mellom en regjering og Stortinget.

       Blant de foreliggende alternativer vil disse medlemmer gå inn for at en adgang til å oppløse Stortinget begrenses til situasjoner der Regjeringen er påført nederlag i Stortinget under votering over mistillitsforslag eller kabinettsspørsmål. Disse medlemmer henviser for øvrig til den begrunnelse som er gitt i forslaget, og tar opp forslag om at Forslag A, alternativ 1, Forslag B, Forslag C, alternativ 1, Forslag D, Forslag E og Forslag F bifalles.