Til Stortinget.

       I begrunnelsen for forslaget heter det at i motsetning til andre lands nasjonalforsamlinger har Stortinget i sitt daglige virke svært begrenset tilgang på egen og uavhengig ekspertise til å kvalitetssikre bl.a. lovarbeidet. Stortinget støtter seg til departementenes ekspertise, som er den samme som normalt står bak det enkelte forslaget. Selv om Norge er i den heldige stilling at embetsverket faktisk opptrer tillitvekkende og nøytralt, så heter det i forslaget at man ikke kommer utenom det prinsipielt uheldige i departementenes dominerende rolle frem til vedtak er fattet. Det blir også pekt på at det synes å være en tendens i enkelte fagmiljøer, som bl.a. Stortinget støtter seg til, som på lengre sikt kan svekke tilliten til de råd og vurderinger som gis under behandlingen av saker.

       Ved siden av den ekspertise som ligger i vedkommende departement, heter det i begrunnelsen at det er den mer eller mindre tilfeldige kompetanse som finnes i de enkelte stortingsgrupper eller i gruppesekretariatene/partisekretariatene, som avgjør evnen til å kvalitetssikre stortingsarbeidet.

       Der blir derfor konkludert med at det er all grunn til å se nærmere på Stortingets selvstendige behov for juridiske og faglige ressurser og måter dette behov kan dekkes på.

       Videre heter det i forslaget at fraværet av en rutinemessig, og derved politisk udramatisk etterprøving av vedtak, medfører en uheldig « terskel » før evt. feil blir rettet opp. Kritikk mot utilsiktede konsekvenser av vedtak vil i dag raskt politiseres og skape en reell barriere mot nødvendige korreksjoner. Ved at vedtak underlegges udramatisk, rutinemessig etterkontroll og kvalitetssikring, vil selve korreksjonen bli mindre politisk belastende og derved lettere å gjennomføre.

       Som eksempel blir det vist bl.a. til at det gikk svært lang tid fra igangsettingen av en viktig sosialreform som avviklingen av institusjonene innen HVPU, med de betydelige problemer den også medførte, til at et arbeid med å beregne og evaluere behovene ble iverksatt. Det anføres at en bedre, selvstendig kvalitetskontroll og automatisk etterprøving, vil medføre at en del av vanskelighetene kan bli unngått på et tidligere stadium.

       Forslagsstilleren peker på at en regelmessig etterkontroll basert på erfaringene etter at vedtak har fått virke en stund, ikke behøver å medføre en urimelig stor arbeidsbyrde for Stortingets organer. Det må antas at det vil være et begrenset antall saker som tilsier behov for nærmere undersøkelser eller endringer. Evt. merbelastning må uansett stilles opp mot den gevinst som ligger i bedre kvalitet og større rettssikkerhet generelt.

       Forslagsstilleren vil videre peke på at en bør være åpen for valg av praktiske gjennomføringsmåter, men på samme måte som Riksrevisjonen rapporterer til Stortinget om gjennomføringen av budsjettvedtak, burde det være mulig å finne modeller hvor andre samfunnsinstanser som kommuner/fylkeskommuner, departementene, Sivilombudsmannen, LO/NHO m.v. kan melde tilbake om erfaringer med lovvedtak m.v.

       Det fremmes derfor forslag om å styrke Stortingets ansvar og rolle som lovgiver.

       Det blir på denne bakgrunn fremmet følgende forslag:

       « Stortinget ber Stortingets presidentskap, eventuelt i samarbeid med Regjeringen, å fremme forslag til endringer i Stortingets arbeidsmåte slik at lover og andre sentrale vedtak underlegges en rutinemessig etterprøving og en bedre kvalitetssikring. »