1. Innledning

      Til Stortinget.

       I begrunnelsen for forslaget heter det at i motsetning til andre lands nasjonalforsamlinger har Stortinget i sitt daglige virke svært begrenset tilgang på egen og uavhengig ekspertise til å kvalitetssikre bl.a. lovarbeidet. Stortinget støtter seg til departementenes ekspertise, som er den samme som normalt står bak det enkelte forslaget. Selv om Norge er i den heldige stilling at embetsverket faktisk opptrer tillitvekkende og nøytralt, så heter det i forslaget at man ikke kommer utenom det prinsipielt uheldige i departementenes dominerende rolle frem til vedtak er fattet. Det blir også pekt på at det synes å være en tendens i enkelte fagmiljøer, som bl.a. Stortinget støtter seg til, som på lengre sikt kan svekke tilliten til de råd og vurderinger som gis under behandlingen av saker.

       Ved siden av den ekspertise som ligger i vedkommende departement, heter det i begrunnelsen at det er den mer eller mindre tilfeldige kompetanse som finnes i de enkelte stortingsgrupper eller i gruppesekretariatene/partisekretariatene, som avgjør evnen til å kvalitetssikre stortingsarbeidet.

       Der blir derfor konkludert med at det er all grunn til å se nærmere på Stortingets selvstendige behov for juridiske og faglige ressurser og måter dette behov kan dekkes på.

       Videre heter det i forslaget at fraværet av en rutinemessig, og derved politisk udramatisk etterprøving av vedtak, medfører en uheldig « terskel » før evt. feil blir rettet opp. Kritikk mot utilsiktede konsekvenser av vedtak vil i dag raskt politiseres og skape en reell barriere mot nødvendige korreksjoner. Ved at vedtak underlegges udramatisk, rutinemessig etterkontroll og kvalitetssikring, vil selve korreksjonen bli mindre politisk belastende og derved lettere å gjennomføre.

       Som eksempel blir det vist bl.a. til at det gikk svært lang tid fra igangsettingen av en viktig sosialreform som avviklingen av institusjonene innen HVPU, med de betydelige problemer den også medførte, til at et arbeid med å beregne og evaluere behovene ble iverksatt. Det anføres at en bedre, selvstendig kvalitetskontroll og automatisk etterprøving, vil medføre at en del av vanskelighetene kan bli unngått på et tidligere stadium.

       Forslagsstilleren peker på at en regelmessig etterkontroll basert på erfaringene etter at vedtak har fått virke en stund, ikke behøver å medføre en urimelig stor arbeidsbyrde for Stortingets organer. Det må antas at det vil være et begrenset antall saker som tilsier behov for nærmere undersøkelser eller endringer. Evt. merbelastning må uansett stilles opp mot den gevinst som ligger i bedre kvalitet og større rettssikkerhet generelt.

       Forslagsstilleren vil videre peke på at en bør være åpen for valg av praktiske gjennomføringsmåter, men på samme måte som Riksrevisjonen rapporterer til Stortinget om gjennomføringen av budsjettvedtak, burde det være mulig å finne modeller hvor andre samfunnsinstanser som kommuner/fylkeskommuner, departementene, Sivilombudsmannen, LO/NHO m.v. kan melde tilbake om erfaringer med lovvedtak m.v.

       Det fremmes derfor forslag om å styrke Stortingets ansvar og rolle som lovgiver.

       Det blir på denne bakgrunn fremmet følgende forslag:

       « Stortinget ber Stortingets presidentskap, eventuelt i samarbeid med Regjeringen, å fremme forslag til endringer i Stortingets arbeidsmåte slik at lover og andre sentrale vedtak underlegges en rutinemessig etterprøving og en bedre kvalitetssikring. »

2. Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny Gärtner Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, fra Senterpartiet, Jorid Avdem og Edvard Grimstad, fra Høyre Børre Rognlien og Petter Thomassen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll og fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, vil prinsipielt hevde at kvaliteten i Stortingets vedtak er Stortingets og stortingsrepresentantenes eget ansvar. Så vel lovvedtak som alminnelige vedtak framkommer etter en politisk prosess hvor ingen myndighet utenfor Stortinget selv kan ha overordnet myndighet eller ansvar. Det politiske innholdet i vedtaket kan således ikke overprøves. De faktiske konsekvenser av et vedtak kan dermed heller ikke overprøves eller endres uten etter vedtak i Stortinget eller avdelingene selv.

       Etter komiteens oppfatning ligger det i dette systemet at kvalitetssikringen i et vedtak må være en integrert del av selve behandlingen forut for vedtaket, og hvor det til syvende og sist er Stortingets og avdelingenes flertall som avgjør hvorvidt et vedtak er kvalitativt godt nok.

       Den reelle etterprøvingen av et vedtak må dermed også være et ledd i en løpende politisk debatt, hvor ingen andre enn stortingsflertallet selv kan avgjøre om et vedtak bør modifiseres, endres eller oppheves.

       Komiteen vil videre vise til at Stortinget i de seinere år har bygget ut også den politiske sekretærhjelp betydelig, og at dette i første rekke er knyttet til de politiske gruppesekretariatene. Slik støtte ytes på bakgrunn av representantantall, men slik at de små gruppene får et relativt høyere tilskudd enn de større. I tillegg har de faste komitésekretærene som oppgave å bistå komiteene og saksordførerne med utformingen av innstillingen.

       Komiteen anser at dette er en hensiktsmessig måte å tilføre stortingsrepresentantene ekspertisehjelp på, bl.a. fordi ekspertisen dermed blir en støttefunksjon til den rent politiske behandlingen. Komiteen anser derfor at en eventuell ytterligere styrking på dette felt fortsatt bør vurderes av Presidentskapet i samråd med gruppelederne. Komiteen vil imidlertid understreke at det ikke bør legges opp til systemer som svekker Stortingets og den enkelte representants reelle avgjørelsesmyndighet i de sakene som behandles.

       Komiteen viser dessuten til at det følger av Forretningsordenens bestemmelser og fast sedvane at Stortingets faste komiteer allerede i dag har adgang til å innhente ekstern ekspertise både i form av høringer og utredninger, samt at komiteene etter Presidentskapets samtykke kan få utgiftene til slike høringer/utredninger dekket av Stortinget, jf. FO § 17 siste ledd og § 21 siste ledd.

       Komiteen minner videre om at en ren lovteknisk gjennomgang av lovtekster for komiteene tradisjonelt ytes fra Justisdepartementets lovavdeling. Likeledes foregår kontrollen med forvaltningen på Stortingets vegne i Riksrevisjonen. Komiteen viser i denne sammenheng til at Riksrevisjonens sterkere overgang til forvaltningsrevisjon vil kunne gi mer av den kvalitetssikring forslagsstilleren er ute etter, men klart bundet til den politiske behandling i Stortinget selv.

3. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til det ovenstående, og anbefaler Stortinget å gjøre slikt

       Dok.nr.8:91 (1994-1995) - Forslag fra stortingsrepresentant Oscar D Hillgaar om å be Stortingets presidentskap, eventuelt i samarbeid med Regjeringen, å fremme forslag til endringer i Stortingets arbeidsmåte slik at lover og andre sentrale vedtak underlegges en rutinemessig etterprøving og en bedre kvalitetssikring - avvises.