4. Skolens fag
Departementet legger vekt på at fagdifferensiering, med flere fag etter hvert som elevene kommer til nye trinn, og arbeid på tvers av fag, skal fremme god allmennutdanning og helhetlig utvikling. Departementet legger til grunn at det felles lærestoffet i læreplanene skal angi et innhold i opplæringen som alle elever skal møte og arbeide med, ut fra sine evner og forutsetninger. Det nasjonale fellesstoffet utvides etter hvert som elevene beveger seg oppover klassetrinnene (den omvendte pyramide) og omfatter alle typer lærestoff, teoretisk som praktisk. Fellesstoffet skal utdypes og utfylles lokalt og tilpasses individuelt.
Departementet har tatt hensyn til synspunkter fra høringsrunden og foreslår at de obligatoriske fagene i grunnskolen skal være:
Kristendomskunnskap, norsk, matematikk (tidligere matematikk og regning), engelsk, tilvalgsfag (nytt fag på ungdomstrinnet der elevene har valgmulighet mellom et andre fremmedspråk som tysk eller fransk, fordypning i språk de allerede har kjennskap til som norsk, samisk, engelsk eller tegnspråk, eller praktisk prosjektarbeid, herunder også arbeidslivserfaring), samfunnsfag (historie, geografi og samfunnskunnskap), naturfag (tidligere del av O-fag), heimkunnskap, kunst og håndverk (tidligere forming), musikk, kroppsøving, skolens og elevenes valg (lokal profilering utformet ved den enkelte skole, nytt som obligatorisk fag lagt til alle trinn, fornyelse av tidligere valgfagsordning på ungdomstrinnet), klasse- og elevrådsarbeid.
For samiske elever og for språklige minoriteter vil det bli utarbeidet egne og tilpassede læreplaner som ved forrige læreplanrevisjon.
For døve elever skal det utarbeides egne lærerplaner i tegnspråk, tegnspråk som tilvalgsspråk på ungdomstrinnet, rytmikk/drama (i stedet for musikk) og tilpassede læreplaner i norsk og engelsk. Forslaget innebærer at tegnspråk for første gang blir selvstendig språkfag i skolen, og at grunnskoleopplæringen blir felles for døve elever uavhengig av bosted.
Meldingen gjelder prinsipielle retningslinjer for fagene, ikke læreplaner for bestemte fag. Departementet omtaler likevel kort fag der det er satt i gang utredningsarbeid, bl.a. naturfag og matematikk. Departementet legger også fram et foreløpig utkast til læreplan for et utvidet kristendomsfag, basert på NOU 1995:9 , som vedlegg til meldingen.
Departementet fastslår at tilvalgsspråket skal være tysk eller fransk. Der det kan begrunnes i lokale eller regionale behov, og når forholdene praktisk ligger til rette for det, kan det være aktuelt å tilby f.eks. finsk, samisk eller russisk. Når det gjelder finsk-etniske elever, kan departementet ikke gå inn på å gi finsk tilsvarende status som samisk i grunnskolen, idet det her ikke som for samene dreier seg om en urbefolkning.
Når departementet ikke finner grunn til å innføre flere fag, er det for å unngå ytterligere oppsplitting av læringsinnholdet og undervisningstiden. Departementet legger vekt på at elevene må lære å bruke kunnskaper og ferdigheter fra ulike fag for å forstå større temaer og områder. Læreplaner for fag må oppmuntre til arbeid på tvers av fagene. Blant områder som bør behandles i en tverrfaglig sammenheng nevnes teknologi og IT, mediekunnskap, miljø og økologi, forbrukerkunnskap, rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid, trafikkopplæring, familiekunnskap og samlivslære, arbeidslivskunnskap og yrkesorientering, dans og drama. Estetiske uttrykksformer og skapende virksomhet må inngå som momenter i mange skolefag. Drama vil bli omtalt som del av arbeidsformene i flere læreplaner for fag.
Departementet mener læreplanene for de enkelte fag skal bygges opp etter samme mønster som læreplanene for fag i videregående opplæring. Læreplanene skal inneholde generell informasjon, mål for kunnskaper, ferdigheter og holdninger det siktes mot på de tre hovedtrinnene, hovedmomenter som angir innhold, emner og arbeidsmåter i elevenes opplæring på ulike årstrinn, samt prinsippene for vurdering og tilbakemelding i faget. Lærestoffet skal gi helhet, sammenheng og progresjon, både innenfor og mellom fag. Opplæring er bredt definert og omfatter også praktiske ferdigheter. Læreplanene for fag skal klart angi den nasjonale kompetansen det siktes mot, og det felles lærestoffet. Samtidig mener departementet at de ikke må være så detaljerte eller utformet slik at stadig revisjoner blir nødvendige.
Det lokale arbeid med læreplanene skal utdype forståelsen av læreplanens generelle del og i hovedsak finne sted på den enkelte skole. Den enkelte kommune kan imidlertid definere felles satsingsområder for skolene i kommunen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, gir for øvrig sin tilslutning til prinsippene for oppbygging av den enkelte fagplan.
For at fagplanene skal ta hensyn til fådelte skoler og ønsker om bruk av temaarbeid og aldersblandede grupper, vil et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, anbefale en organisering av målene og fagstoffet som gjør det mulig å se småskoletrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet som enheter.
Dette flertallet viser til at det legges opp til fagdifferensiering og arbeid på tvers av fag, med økende fellesstoff. Videre vil en oppmuntre til temaorganisering spesielt på småskoletrinnet. Sammen med ønsket om aldersblandede klasser ut fra pedagogiske omsyn som fadderordninger og læringsmiljø, og ikke i den hensikt å spare penger, legges det opp til økt samarbeid over årstrinnene i skolen. Dette er arbeidsformer som de mange fådelte skolene gjennomfører på en god måte. Dette flertallet ser positivt på slike arbeidsmåter.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen har merket seg at det nasjonale fellesstoffet vil bli klarere markert i de nye læreplanene. Disse medlemmer har lenge etterlyst sentralt fastsatt krav i læreplanene. Disse medlemmer mener at læreplanene skal definere hva elevene skal kunne og hvilke mål elevene skal streve mot. Disse medlemmer mener imidlertid at det fremlagte utkast til læreplan for fag i 10-årig grunnskole (L97) legger alt for stor vekt på metode ved å detaljbeskrive hvordan elevene skal tilegne seg stoffet. Det er viktig at skolen og den enkelte lærer har stor grad av frihet på dette området. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn at læreplanene skal definere hva elevene skal kunne og hvilke mål elevene skal streve mot. Skolen og den enkelte lærer skal ha stor frihet når det gjelder metode. Læreplanen skal derfor ikke i detalj beskrive hvordan elevene skal tilegne seg lærestoffet. »
Disse medlemmer vil videre understreke at det er positivt at læreplanene legger opp til et sentralt fastsatt minstekrav i forhold til et pensum. Disse medlemmer mener ikke minst det er viktig at det klart defineres hvilke kunnskaper elevene skal tilegne seg i kjernefagene, slik at man sikrer at alle elever har fått opplæring i de samme grunnleggende kunnskapene når de skal ta fatt på videregående skole. En større sentralstyring av lærestoffet sikrer også at elevene ikke får spesielle problemer dersom de bytter skole i løpet av skoletiden. Disse medlemmer mener imidlertid det er unaturlig å detaljstyre alle fag i like stor grad, og vil påpeke at de praktisk-estetiske fagene burde kunne få langt mer frihet. Disse medlemmer mener det i disse fagplanene ligger inne en del unødvendig detaljstyring - eksempelvis i læreplanen for kroppsøving hvor det pålegges at elevene i 8. klasse skal « få røynsle med å bruke kano eller annan type småbåt ». Disse medlemmer vil understreke at disse fagene har en viktig oppgave i det å stimulere fantasi og kreativitet, og at det er vanskelig å se argumenter for at barn fra ulike skoler må delta i nøyaktig de samme aktivitetene innenfor disse fagene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti frykter at en for sterk detaljering av nasjonalt lærestoff vil bli et hinder for muligheten til å realisere tilpasset opplæring og muligheten til lokal tilpasning av lærestoffet. Dette medlem vil advare mot en utvikling i norsk skole i retning av mindre likeverdighet som følge av stramme ressurser og mer ensretting som følge av en for detaljstyrt plan for nasjonalt lærestoff. Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge til grunn en mindre detaljeringsgrad i læreplanenes definisjon av nasjonalt lærestoff. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er viktig å vise respekt for foreldrenes og elevenes kulturelle og religiøse holdninger. I konfliktsituasjoner mellom skolens virksomhet og foreldrenes overbevisninger, må en søke å finne praktiske løsninger for undervisningen.
NOU 1995:9 Identitet og dialog
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at et hovedmål for revisjonsarbeidet innen skoleverket har vært ønsket om å sikre et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag i en stadig mer flerkulturell befolkning. Dette svarer til formålsparagrafens tale om « god allmennkunnskap » og skolens formål i grunnskoleloven § 1:
| « Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn. |
| Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim. » |
Generell del av læreplanen legger også stor vekt på betydningen av allmenndannelse og felles, helhetlige referanserammer. Prinsippet fastholdes i den foreliggende stortingsmeldingen. Det får også en inngående begrunnelse i Pettersen-utvalgets innstilling NOU 1995:9 « Identitet og dialog ». Det er her tale om et punkt med en slik vekt at utvalget (Smith-utvalget) som har utredet ny opplæringslov, foreslår at det også tas inn som nytt ledd i grunnskolens formålsparagraf ( NOU 1995:18 ).
I Innst.S.nr.36 (1994-1995) uttalte et flertall i komiteen at: « Prinsippet om alles rett til tilpasset opplæring og undervisning i et samordnet, felles skoleverk bygget på den samme læreplan, er fortsatt bærebjelken og drivkraften i arbeidet for videreutvikling av skolen ». Videre heter det at « enhetsskolen tar sikte på å favne alle grupper. Skolen skal være en møteplass der alle kan komme sammen og omgås med omsorg og omtanke for hverandre. Barna ... kan lære av og leve med forskjeller, uavhengig av kjønn, bosted, sosial bakgrunn, religion, etnisk tilhørighet eller funksjonsdyktighet ». Den skal også skape samhørighet mellom grupper.
Flertallet mener at utfordringene til skolen er blitt større gjennom de omfattende samfunnsendringer i vår tid. Norge er i forandring fra et svært homogent samfunn til et mer flerkulturelt samfunn ved et økende innslag av folk fra andre land, med annen etnisk bakgrunn og med andre trossyn. Mye tyder på at kontakten mellom generasjonene er blitt mindre og forankringen i historie og tradisjon svakere. De unge utsettes for omfattende og kryssende verdimessig press gjennom moderne massemedier, fjernsyn og video. Virkningene av disse ulike strømmer samles og fortettes i skolen, som dermed får en større oppgave når det gjelder å utvikle forståelse, toleranse og samhold på tvers av de ulike gruppeskiller.
Samtidig skal oppdragelsen ta utgangspunkt i mennesket som et moralsk vesen med ansvar for egne valg og handlinger. Den skal motvirke fordommer og diskriminering og fremme gjensidig respekt og toleranse mellom grupper som er forskjellige og slutter opp om ulike anskuelser. Dette stiller også nye krav til den opplæring som skal gi elevene kunnskaper om eget og andres trossamfunn.
Flertallet mener at behovet for et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag må balanseres mot at grunnskolen ut fra formålsparagrafen skal løse sine oppgaver « i forståing og samarbeid med heimen ». Foreldreretten gjelder både flertallet og mindretallet, men settes særlig på prøve i forhold til kulturelle, religiøse og livssynsmessige minoriteter - og særlig ved opplæring om religion og livssyn. Sett under ett må skolen derfor legge dette fagstoffet til rette slik at interessene til flest mulig foreldre ivaretas best mulig, men uten at rettighetene til enkeltforeldre og minoritetsgrupper overkjøres.
Flertallet mener at i et samfunn med flerkulturelle og flerreligiøse innslag vil egenidentitet ikke kunne befestes uten kunnskap om andre kulturer, religioner og livssyn, og uten møte med representanter for disse. Dette gjelder både for flertallet og mindretallet.
Flertallet er enig med Pettersen-utvalget i at identitet og dialog i utgangspunktet ikke utelukker, men tvert imot forutsetter, hverandre. Det er derfor viktig at grunnskolen kan gi elevene både trygg kunnskap om egen livssynssammenheng og god kjennskap til andre religioner og livssyn.
I utredningen fra Pettersen-utvalget betones det at dagens opplegg for kristendomskunnskap og livssynsorientering lett kan formidle et uønsket budskap:
| «- | Når det handler om religioner og livssyn, er det naturlig at mennesker splittes opp i atskilte grupper. |
| - | Religion og livssyn omfatter så farlige, ømfintlige og vanskelige tema at elevene ikke kan være samlet. |
| - | Til forskjell fra andre fag, er dette fag der elevene fortrinnsvis skal lære om sin egen tro og livssyn og egne tradisjoner - ikke andres. » |
I tillegg kommer at ikke alle elever i skolen får kunnskaper verken om kristendom, egen tro eller andres i livssyn, og at adgangen til fullt fritak da kan innebære totalt fravær av slik opplæring i skolen for mange elever. Flertallet er enig i at dette er uheldig, og at en slik oppdeling kan forsterke forskjeller og skjerpe motsetninger.
I utredningen er det lagt betydelig vekt på at det nye faget skal bidra til å utvikle et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag i befolkningen. Flertallet er enig i:
| «- | at Norge har historiske og kulturelle røtter i kristendommen og i en bred humanistisk tradisjon; |
| - | at fortrolighet med andre kulturer og religioner må bygges inn i felleskulturen; |
| - | at det også er faglig dekning for å betrakte kristendommen som en tradisjons- og kulturbærende kraft; |
| - | at dette ikke utelukker at kristendommen og andre religioner også er levende tro som elevene vil møte også som det, både i Norge og i andre land.» |
For å bidra til å løse denne kulturelle fellesoppgaven, mener flertallet at det er best om elevene får mest mulig felles undervisning. Det tilsier at oppgaven løses innen en felles kristendoms-, religions- og livssynsundervisning i skolen.
Flertallet mener at det er en kollektiv kulturell identitet en bidrar til å bygge opp gjennom et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag. Dette har intet å gjøre med overgrep mot minoriteter eller tvang til tro. Poenget er først og fremst at alle - så langt som mulig - skal sikres det samme utgangspunktet og de samme mulighetene for aktiv deltakelse i samfunnet. Derfor kan en slik felles, kulturell identitet også tjene minoritetenes samfunnsmessige og demokratiske interesse. Innen en slik felles kulturell identitet er det selvfølgelig plass for helt forskjellige former for religiøs og livssynsmessig identitet og for ulike utforminger av individuell identitet. Uten dette skillet kan det lett skapes et inntrykk av at skolen generelt, og et felles fag for kristendomskunnskap, religions- og livssynsorientering spesielt, i praksis er et overgrep mot religiøse og livssynsmessige minoriteter.
Flertallet mener det er av stor betydning at også minoritetene blir kjent med majoritetens trosgrunnlag og historie, på samme måte som majoriteten må bli kjent med minoritetenes religion og livssyn. I et samfunn der flere religioner og livssyn møtes og brytes, vil en trygg religiøs/livssynsmessig identitet avhenge av et minimum av felles fortrolighet med andre religioner og livssyn. Dette gjelder både for minoritet og majoritet. Flertallet mener at Pettersen-utvalgets forslag om et nytt opplegg for felles opplæring ivaretar dette hensynet.
I utredningen er det lagt betydelig vekt på at den skal bidra til å utvikle et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag i en mer sammensatt befolkning.
Flertallet mener at det er en viktig oppgave for skolen å formidle til alle elever det felles verdigrunnlag som det norske samfunn bygger på. Særlig må dette gjelde i et fag som kristendomskunnskap som også skal omfatte orientering om andre religioner og livssyn, etikk og filosofi. For å motvirke intoleranse, rasisme og vold mellom elever og grupper, og hindre mobbing, sjikane og annen krenkende atferd og overgrep mellom elever, så mener flertallet at det holdningsmessige arbeid i skolen må styrkes.
Flertallet vil understreke at oppdragelse og undervisning ikke kan finne sted i et verdimessig tomrom. Formidling av etiske holdninger og moralske normer må prege hele skolens virksomhet, gjenkjennes i flere fag og i opplæringens organisering og praksis.
Flertallet støtter Pettersen-utvalgets anbefalinger om at faget både i allmennlærerutdanningen og etterutdanningen bør styrkes. Med tanke på en utvidelse av faget, innebærer det også en fornyelse av læreverkene. Flertallet vil understreke at lærerne må få nødvendig faglig kompetanse til å imøtekomme de utfordringer et felles fag med stor variasjon i elevgruppen innebærer. Flertallet forutsetter at departementet legger til rette for nødvendige tiltak for lærerutdanning og etterutdanning i samarbeid med aktuelle fagmiljø. Det bør prioriteres FoU-midler til dette fagområdet.
Konklusjon
Skolens opplæring skal i størst mulig grad være felles. Flertallet vil derfor understreke betydningen av å skape et skolemiljø som er åpent og inkluderende, uansett barns sosiale bakgrunn, religion, nasjonalitet, kjønn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne.
Det er flertallets mening at opplæringen må samle om verdier, la elevene lære om eget livssyn og lære andres. Skolen må bli en arena som er kulturbærende og åpen i sin opplæring.
Som en oppsummering vil flertallet mene at på bakgrunn av ovenstående og skolens formålsparagraf skal følgende prinsipper og retningslinjer legges til grunn for det nye faget:
| 1. | Kristen tro og tradisjon har vært bærende i vårt samfunn i 1000 år. Innflytelsen fra kristendommen finner vi igjen i kunst og litteratur, men også i lovverk, tradisjoner og i det daglige språk. |
| Alle elever må få kunnskap om hvordan kristendommen har gitt både basis og håp til det å være menneske i Norge gjennom århundrene. På denne basis må kristendomskunnskap framstå som det sentrale innslag i faget. |
| Opplæringen må gi elevene grunnleggende forståelse av innholdet i den kristne tro, lære og livstolkning. Sentrale kunnskapsområder er derfor klassiske bibelske fortellinger og annet stoff fra Det gamle og nye Testamente, hovedlinjer og hovedpersoner i kristendommens historie og grunntrekk i kristen tro, etikk og uttrykksformer. |
| Faget skal legge vekt på det som er særegent for kristendommen, men også framheve det som kristendommen har felles med andre tros- og livssynsretninger. |
| 2. | Undervisningen i kristendomskunnskap skal ha sin hovedtyngde i den stedegne form som har preget det norske samfunnet og slik den framstår som en kulturell hovedstrøm i vårt samfunnsliv. Undervisningen i faget skal videre ha som utgangspunkt kristendommen slik den er til stede i kirke og samfunn i dag som en evangelisk luthersk lære med over 500 års tradisjon i vårt land. |
| Det er ikke hele faget, men kun den del som omhandler kristendomskunnskap som tar utgangspunkt i den evangelisk-lutherske lære og som er mest utbredt i vårt land som tro, lære og kulturarv. |
| Men elevene må også få god oversikt over ulike kristne trosretningers lære, utbredelse og utvikling. |
| På samme måte som opplæringen i kristendomskunnskap presenteres ut fra sin egenart, kultur og tradisjon, må kunnskap om andre livssyn og religioner presenteres ut fra sin egenart. Og hele tiden må de samme pedagogiske prinsipper legges til grunn. |
| 3. | Skolen skal være en møteplass for alle elever. Derfor må opplæringen være åpen og inkluderende. I så liten grad som mulig skal skolen skille elevene i skoletiden etter tro eller livssyn, men organisere undervisningen slik at de kommer i vane med å drøfte slike spørsmål med åpenhet, respekt og innsikt. Skolen må være en felles arena for elever med tilhørighet til ulike religioner og livssyn, der de skal møte andre og få kunnskap om hverandres tradisjoner og livsanskuelse. Opplæringen må samle om verdier, la elevene lære om eget livssyn og kjenne andres. En slik opplæring må være kulturbærende og åpen, og dermed gi romslig plass for religioner som før var lite utbredt eller fremmede i vårt land. En opplæring som skal favne hele elevflokken, må være åpen for samtale om ulik tro og ulike verdier, som er felles over livssynsgrensene. Fordi det er vanskelig å finne felles regler for oppførsel og drøfte tro og livssyn med annerledes tenkende, er det særlig viktig at evnen til å lytte, spørre og argumentere og finne felles ståsted trenes opp og utvikles gjennom skolegangen. Gjennom prøving av egen anskuelse og i møte med andre bygges en sikker og trygg personlig identitet. Skolen skal derfor i sitt daglige arbeid med faget legge vekt på dialogen. |
| 4. | I skolen gjelder et generelt krav om tilpasset opplæring. Dette gir også i dette faget mulighet til å synliggjøre ulike retninger i lokalsamfunnet og ta hensyn til elevenes kulturelle og religiøse bakgrunn. Men det må likevel understrekes at slik tilpassing ikke skal endre fagets intensjon og mål for det enkelte klassetrinn. Eksempler på lokal tilpassing bør anskueliggjøres i metodisk veiledning for faget. |
| 5. | Skolen skal ikke være en arena for forkynnelse og misjonering. Siden 1969 har faget ikke vært kirkens dåpsopplæring. Faget skal gi kunnskap, det skal skape innsikt, men ikke være et redskap for trossamfunn. |
| 6. | Fordi faget skal gi kunnskap om kristendom, andre religioner og livssyn og ikke opplæring til en bestemt tro, bør ikke lærere ha andre fritaksregler i dette faget enn i andre fag. |
| Allmennlærerutdanningen og etterutdanningen bør styrkes og FoU-midler til dette fagområdet prioriteres. |
| 7. | Det utarbeides ikke alternative planer for elever som er fritatt fra deler av faget. Behovet for alternativ undervisning i fritakstimer kan tilrettelegges i de timer som er til disposisjon for skolens og elevenes valg. Derfor bør det gjeninnføres statlig støtte til opplæring for barn i andre trossamfunn. |
| 8. | Faget er betydelig utvidet m.h.t. lærestoff i forhold til det tidligere kristendomsfaget med emner fra historie, livssynskunnskap og samfunnsfag. Dette tilsier at fagets timetall utvides i tråd med Pettersen-utvalgets innstilling. |
Flertallet mener at «Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering» vil være et godt og dekkende navn på faget.
Flertallet viser til at Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget om spørsmål knyttet til fritaksretten for elever.
Flertallet mener at det skal utarbeides retningslinjer for fritak for å oppnå mest mulig ensartet praksis. I dette arbeidet må minoritetsgrupper tas med på råd.
Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at det må være begrenset mulighet til fritak i enkelte deler av faget. Dette vil spesielt gjelde stoff av trosbekjennende art, men også deltakelse i ritualer og gudstjenester i ulike trossamfunn. Det vil likevel være vanskelig med skarpe skiller i hva det kan fritas fra. Her vil også mange foreldre ha forskjellige vurderinger. For at fritaket skal bli minst mulig, er det viktig med god informasjon til hjemmet for å skape trygghet for hva undervisningen i faget innebærer.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det er av avgjørende betydning at fritaksretten sikres. Det er viktig av hensyn til foreldreretten og i særlig grad av hensyn til minoritetsgrupper.
Disse medlemmer mener at spørsmålet om et nytt utvidet kristendomsfag ikke har fått den grundige behandling som fagets betydning tilsier. Disse medlemmer viser til at departementet ikke har tatt stilling til de problemstillingene som denne saken reiser, og derfor heller ikke har lagt frem noe forslag for Stortinget med anbefalinger. Komiteen er invitert til å fatte vedtak på grunnlag av Pettersen-utvalgets innstilling ( NOU 1995:9 ) som er ute på høring, og et utkast til læreplan som også er på høring. Det gjør det vanskelig for Stortinget å ta hensyn til ulike innspill som kommer i høringsrunden. Disse medlemmer mener at departementet på bakgrunn av en bred høring om Pettersen-utvalgets innstilling burde lagt frem en egen sak for Stortinget, og at departementet burde ha utarbeidet et utkast til læreplan etter at Stortinget hadde behandlet saken. Disse medlemmer viser til at en rekke spørsmål, bl.a fritaksretten, fortsatt er uavklart. Debatten om det nye faget har vært preget av konflikt. Disse medlemmer er opptatt av at det bør være bred enighet om et fag som dreier seg om tro, livssyn, moral og etikk. Disse medlemmer mener derfor at Stortinget ikke burde ha fattet en endelig avgjørelse nå, men pålagt departementet å komme tilbake til Stortinget med et egen stortingsmelding om et nytt utvidet kristendomsfag.
Disse medlemmer erkjenner at Høyres forslag om en egen stortingsmelding ikke har flertall i Stortinget. Disse medlemmer har derfor som en subsidiær løsning sluttet seg til komiteens flertallssyn. I den forbindelse vil disse medlemmer fremheve at Stortinget ber om å få spørsmålet om fritaksretten lagt frem for Stortinget som egen sak. Disse medlemmer mener at det er av avgjørende betydning at fritaksretten sikres. Det er viktig av hensyn til foreldreretten og i særlig grad av hensyn til minoritetsgrupper. Disse medlemmer mener at også lærere skal ha mulighet til fritak fra deler av undervisningen i det nye kristendomsfaget på samme måte som elever. Disse medlemmer vil i det videre arbeidet vektlegge følgende tre hensyn:
| - | Ønsket om å skape et felles fag, med vekt på kristendom, religion, etikk, moral og filosofi, hvor elevene er samlet uavhengig av tro og bakgrunn. |
| - | Ønsket om å sikre kristendommens posisjon i skolen. |
| - | Ønsket om å sikre reell religionsfrihet i skolen. |
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sine respektive merknader nedenfor og vil fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg med representanter for de ulike livssyn og religioner med sikte på å utarbeide læreplan for et felles obligatorisk tro- og livssynsfag uten konfesjonell forankring.
Det nåværende livsynssfaget videreføres. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det må etableres et felles tro- og livssynsfag som omfatter alle elever. Ett felles fag bygger opp under enhetsskolens bærende idé, nemlig møteplass for elever med forskjellig bakgrunn. Dette gir det beste grunnlag for å utvikle gjensidig respekt og forståelse mellom elever i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn.
Dette medlem mener at målet må være et fag som både hjelper barn til å bli trygge på sin egen identitet og få styrke til nysgjerrighet, åpenhet og toleranse for andres tro, livssyn og tradisjon. Bare gjennom kunnskap og dialog kan en bryte ned fordommer. Dette er en forutsetning for sameksistens i et flerkulturelt samfunn med ulike religioner og livssyn.
Dagens ordning med skille mellom kristendomsfag og livssynsfag er etter dette medlems mening uheldig, i stedet for å samle blir elevene plassert i ulike båser. Ordningen har bakgrunn i det særlige norske historiske kulturskillet mellom kristendom og « fritenkeri », og tar ikke høyde for dagens og framtidas flerkulturelle samfunn.
Skolen har en viktig oppgave når det gjelder å utvikle forståelse, toleranse og samhold på tvers av ulik kulturell og religiøs- eller livssynsbakgrunn.
Denne situasjonen tilsier at vi får et samlende fag, som kan skape rom for respekt. Hvis man klarer å etablere et fag som kan bidra til å avmystifisere og gi faktisk kunnskap om religionene, og ikke forutsetter at ett gudebilde er mer « riktig » enn andre, kan man skape grunnlag for toleranse og respekt.
Skolen skal bidra til å motvirke fordommer og diskriminering og fremme gjensidig respekt og toleranse mellom grupper med ulikt levevis og fremme evnen til samarbeid mellom grupper som er forskjellige og slutter opp om ulike anskuelser. En enhetsskole som splitter elevene i et moral- og holdningsfag, gir dårligere mulighet til å fremme respekt og forståelse.
Dette medlem mener at i en flerkulturell og flerreligiøs situasjon vil egenidentitet ikke kunne befestes uten kunnskap om andre kulturer, religioner og livssyn, og uten å møte med representanter for disse. Men egenidentitet betyr også å gjenkjenne egen tro eller livssyn i skolefaget. Dette vil gjelde både for det evangelisk-lutherske flertall og for mindretallet tilhørende andre religioner og livssyn.
Det er derfor viktig at grunnskolen kan gi alle elever kunnskap om egen livssynssammenheng og god kjennskap til andres religioner og livssyn. Dette medlem er enig i at faget må legge stor vekt på den norske kulturarv og den posisjon den evangelisk-lutherske lære har og har hatt i vår historie. For dette medlem er det viktig at konfesjonsbindingen som ligger i grunnskoleloven § 7 punkt 4 andre ledd, bør fjernes og at faget ikke er konfesjonsforankret. Det er også viktig at faget ikke legges opp slik at det er et kristen-humanistisk « vi » som fører ordet, og tiltaler de andre som « ikke-kristne », « innvandrere » eller « representanter for fremmede kulturer ».
Etter dette medlems oppfatning bør faget baseres på det som er felles og som samler menneskene, uavhengig av religion og livssyn, nemlig felles etiske normer, estetikk, filosofi og etikk. Dette medlem mener at det er gjennom drøftingen av disse dimensjoner NOU 1995:9 har sin styrke. Dette medlem har særlig merket seg omtalen av det kritiske perspektivet kap. 9.10. Utvalget uttaler:
| « Kritiske refleksjoner over fordelingspolitikk og forholdet mellom u-land og i-land, konsumsamfunnet, mediesamfunnet, volds- og oppløsningstendenser, menneskerettigheter og overgrep mot menneskeverdet osv. får i mange tilfelle ytterligere mening, perspektiv eller innhold knyttet til tro eller livssyn. Dette skyldes blant annet (...), at verdier ikke kan løsrives fra sin kulturelle og livssynsmessige sammenheng, og at de er forankret i en tradisjon som gir dem mening. » |
Dette medlem slutter seg til disse perspektivene, og vil vektlegge at fellesfaget ikke skal være verdinøytralt, men religionsnøytralt.
Dette medlem mener det er en forutsetning at navnet på faget ikke virker ekskluderende ved at en religion fremstilles overordnet andre trosretninger. Et slikt navn kunne være tro og livssyn.
En annen viktig forutsetning er at i det videre arbeidet med læreplanene må representanter fra minoritetenes religioner og livssyn være representert. Det blir ikke et fellesfag før mindretallet aksepterer faget. Dette har vært en av hovedinnvendingene mot Pettersen-utvalgets og læreplangruppens sammensetning. I det videre arbeid med læreplan for det nye faget må representanter for minoritetsreligioner og livssyn delta.
Dette medlem deler mange av de resonnementer som flertallet gir uttrykk for i sin merknad ovenfor. Det nye kristendomsfaget vil bli et mer spennende fag enn det nåværende. Imidlertid frykter dette medlem at faget ikke er inkluderende nok, og som sådan ikke vil framstå som det fellesfag skolen trenger. Realiteten er at det er minoritetene som avgjør om faget er inkluderende nok. Navnet på faget kan også virke ekskluderende.
Dette medlem mener at følgende bør ligge til grunn for det videre arbeid med tro- og livssynsfaget:
| 1. | Opplæringen må være felles for alle, åpen og inkluderende. Skolen skal ikke skille elevene etter religion og livssyn, men organisere opplæringen slik at elevene kommer i vane med å drøfte også disse spørsmål med innsikt og åpenhet overfor hverandre i tråd med enhetsskolens bærende idé. |
| I en skole som skal være felles for alle - og der elevgruppen er uensartet - vil et fellesfag øke forståelsen for hverandres religioner, livsanskuelser og kulturelle særpreg og demme opp mot fremmedfrykt og intoleranse. Opplæringen skal med andre ord ikke være verdinøytral, men nøytral i forhold til religion. Det som er felles, uavhengig av religion og livssyn, etikk, normer og verdier skal ha størst vekt i faget. I tillegg bør faget omfatte filosofi og kunnskap om de ulike religioner og livssyn. Målet må være opplæring på felles grunn. |
| 2. | Kristen tro og tradisjon er en viktig del av norsk kultur og historie. En innføring i kristendom åpner for sammenhenger og perspektiver som er av stor betydning for å forstå den kultur og tradisjon vi er en del av. |
| Innflytelsen fra kristendommen finner vi igjen bl.a. i billedkunst, musikk, litteratur og arkitektur, og i lovverket, i tradisjoner og språket. Denne kulturarven er det viktig for alle som bor i Norge å ha innsikt i. |
| 3. | På samme måte som opplæringen i kristendomskunnskap skal presenteres ut fra sin egenart og tradisjon, må kunnskap om andre livssyn og religion presenteres ut fra sin egenart. |
| 4. | Det finnes mye positivt i Pettersen-utvalgets innstilling. For å sikre at disse positive elementene videreføres i læreplanarbeidet og for å sikre at minioritetsreligioner og livssyn også blir ivaretatt, må det settes ned et representantivt utvalg. Utvalget må bestå av representanter fra Pettersen-utvalget, læreplanutvalget og representanter fra de største religions- og livssynsretninger. Hensikten med utvalget er å komme fram til et felles fag der alle føler seg inkludert, og der det ikke er behov for fritaksrett. Et slikt fag bør være obligatorisk, og for ikke å stride mot internasjonal konvensjon om trosfrihet, må faget være uten konfesjonell forankring. |
| Utvalgets arbeid må sluttføres slik at det ikke forsinker oppstarten av 10-årig grunnskole fra 1997. |
| 5. | Sosialistisk Venstreparti ønsker å videreføre livssynsfaget i påvente av den gjennomgang Stortinget skal ha av innholdet og læreplan i det nye kristendomsfaget. |
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Navnet på fellesfaget blir « Tro og livssyn ». »
Komiteens medlem representanten Christiansen er av den oppfatning at et fag hvor alle elever, uavhengig av bakgrunn, kan samles, vil være den beste løsningen når dagens kristendomsundervisning skal legges om. Dette medlem vil sterkt understreke betydningen av en opplæring som gir alle barn og unge innsikt i og forståelse for kristen tro og tradisjon og kulturarv, som gir innsikt i og forståelse for andre religioner og livssyn, og øker forståelsen og dialogen mellom mennesker med ulike livssyn. Et arbeid for å fremelske slik toleranse og forståelse gjennom et fag som også kan bidra til en avmystifisering og økning av den faktiske kunnskapen om andre religioner og livssyn bør være en viktig oppgave for skolen. Dette medlem mener i så måte at innstillingen fra Pettersen-utvalget er med på å bringe debatten om kristendomsundervisningen i den norske skole fremover. Men såvel utvalget, og i enda større grad forslaget til læreplan, tar etter dette medlems syn ikke nok hensyn til at et felles fag skal omfatte elever som ikke har tilknytning til det kristne livssyn.
Norge er i dag preget av meget stor livssynsmessig spredning. Nye religioner har kommet til, hovedsakelig gjennom innvandring. Men minst like viktig er den store spredningen av verdisyn mellom de som er aktivt kristne, de passive statskirkemedlemmene og humanetikere og ateister. I en slik situasjon burde det fra skoleverkets side være det naturlige å ta utgangspunkt i de verdiene som er felles. Det er, slik dette medlem oppfatter det, faktisk slik at mange av de verdier som ofte blir betegnet som de kristne verdier vi i Norge bygger på egentlig er allmenne verdier og felles for de aller fleste mennesker - så som respekt for liv, eiendom, toleranse og nestekjærlighet. Derfor burde disse verdiene legges i bunn i en undervisning som skal være felles for alle elever i den forstand at man fra begynnelsen burde starte opp med det som er felles og ikke med det som skiller.
Dette medlem reagerer på at man ved innføringen av et fag man ønsker skal være felles fremdeles opprettholder en kristen formålsparagraf og en konfesjonsmessig forankring slik det i dag er i kristendomsfaget. Dette medlem har stor forståelse for at slike signaler blir oppfattet negativt av elever og foreldre med andre livssyn. Dette medlem har registrert at Pettersen-utvalget fortolker en konfesjonsmessig forankring dithen at dette kun dreier seg om at den kristendommen elevene skal få opplæring om skal være den evangelisk-lutherske læren. Dette medlem mener at man, dersom man virkelig ønsker et felles samlende fag, bør være villig til å gjøre noen endringer i forhold til de to ovennevnte faktorene på en slik måte at man klart viser at man ønsker å komme livssynsminoritetene i møte og at fagets innhold også endres i forhold til kristendommens plass.
Det betyr ikke at dette medlem ikke mener at kunnskap om kristendommen i norsk skole må gis en større plass enn andre livssyn. Dette medlem mener tvert imot at kristendommen har hatt en viktig betydning for utviklingen innen norsk kultur, tradisjon, litteratur og historie og at den derfor må ha en sentral rolle i et fellesfag.
Dette medlem mener det er viktig at undervisningen og faget ikke på noen måte legger opp til et skille mellom « oss kristne » og « andre ». Faget må klart bygge på at det som skal formidles er kunnskapen om at « de kristne mener at Gud skapte verden » og ikke at « Gud skapte verden ».
Dette medlem mener det er en klar provokasjon mot minoritetene å benytte kristendomsundervisning som betegnelse. Dette medlem mener det bør finnes frem til et mer nøytralt navn slik det i dag gjøres i den videregående skolen hvor navnet på faget er religion.
Dette medlem mener det bør arbeides videre for å komme frem til et felles fag - gjerne med utgangspunkt i den innstillingen som er kommet fra Pettersen-utvalget. I dette arbeidet må representanter fra minoritetene trekkes aktivt med slik at det også fra deres side blir et fag som kan aksepteres som felles. Dette medlem mener man i dette arbeidet videre må være villige til å gi slipp på noen av de symbolene som den kristne majoritet i dag forutsetter skal ligge til grunn. Dette medlem vil påpeke at mange av disse symbolene innholdsmessig betyr lite i forhold til faget, men erkjenner at de for enkelte har en sterk følelsesmessig betydning for såvel majoriteten som for minoritetene.
Dette medlem vil videre vise til at departementet i sitt brev til komiteen datert 16. oktober 1995 sier følgende:
| « det er også forutsatt at foreldre ikke bare får rett til å gi religiøs eller livssynsmessig opplæring i tråd med egen undervisning, men de kan også få offentlig støtte til dette gjennom Lov om trudomssamfunn og ymist anna og gjennom Lov om private skoler. » |
Dette medlem vil understreke at departementets og Stortingets flertall har innført begrensninger i så måte når man har avslått søknader om å opprette en muslimsk grunnskole, mens kristne minoriteter gis anledning til å opprette egne skoler. Av denne grunn mener dette medlem det er enda større grunn til at majoriteten skal være villig til å bidra til et fag som kan være felles - et fag som ikke setter kristne symboler i en posisjon hvor de oppfattes å bli satt i en særstilling utover det å være elementer i en undervisning om kristendommen.
Dette medlem vil prinsipielt vise til Dok.nr.8:51 (1993-1994) og sine merknader i Innst.S.nr.91 (1994-1995). Dette medlem er for øvrig enig i store deler av det som fremkommer i flertallets merknader når det gjelder behovet for et felles fag, men tror ikke at det faget som nå foreligger vil kunne ivareta intensjonene.
Praktiske og estetiske fag
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil igjen understreke betydningen av at den daglige skolevirksomhet gis et sterkt innslag av praktiske aktiviteter. Flertallet mener også at den fysiske fostringen blir enda viktigere i et opplæringsløp som nå utvides med ett år.
Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at gjennom kroppsøvingsøktene skal elevene utvikle og bli kjent med egen kropp, lære regler og samhandling med andre gjennom lagspill og konkurranse. Men ikke minst viktig er det at elevene blir glad i fysisk aktivitet og danner gode helsevaner gjennom aktivt friluftsliv. Gjennom kroppsøvingstimene får også elevene anledning til sunn avreagering. Dette vil ha positiv betydning for hele skolemiljøet.
I et samfunn som preges av økende fysisk inaktivitet for folk flest, mener dette flertallet det er særlig viktig å kompensere for dette gjennom en forsterkning av fysisk fostring i skoleverket der alle nås. Dette flertallet mener det er nødvendig å gi elevene tilstrekkelig omfang av tid fra de første skoleårene for å kunne holde ved like og utvikle bevegelsesgleden gjennom mestringsoppgaver. Dette vil bidra til å utvikle en aktiv fysisk livsstil med forebyggende virkning til glede for både individ og samfunn.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at elevene på småskoletrinnet bør ha minst 2 timer med fysisk aktivitet. På de øvrige trinn bør timetallet være minst 3 timer pr. uke.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at for å gi plass til økning av timer i kroppsøvingsfaget, må timetallet i teoretiske fag reduseres tilsvarende.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil vise til meldingens understreking av at drama skal omtales som del av arbeidsformene i flere fag. Estetiske uttrykksformer og skapende virksomhet må inngå som momenter i mange skolefag. Flertallet vil på denne bakgrunn be om at dette konkretiseres i de aktuelle fagplanene og at det i tillegg utarbeides metodiske planer og veiledninger for drama. Drama som fagområde bør knyttes til norskfaget. Flertallet vil videre mene at med den nye vektleggingen på lek som pedagogisk metode i hele småskolen, vil dans og drama kunne komme naturlig inn. Dans og drama bør også vektlegges i ungdomsskolen som en naturlig overgang til videregående skole.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at det er et mål at undervisningstiden i småskolen utvides til 6 timer pr. dag. Videre bør rammetimetallet økes tilsvarende 38 ukers skoleår, det vises til forslag i forbindelse med Statsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil styrke fagene norsk, matematikk og kroppsøving.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at undervisningstiden i småskolen må utvides til 6 timer per dag. Dette gir rom for å styrke fag som kroppsøving, og innføring av nye fag som dans og drama.
Dette medlem mener at praktisk-estetiske fag må få større plass i alle trinn på grunnskolen. Dette må gjennomføres både ved å utvide timetall og ved å innarbeide estetiske og praktiske erfaringer og ferdigheter i andre fag. Læreplanene for fagene må legge vekt på læring gjennom en estetisk og praktisk tilnærming.
Dans og drama bør få en faglig forankring slik at elevene sikres opplæring i fagområdene. Dette medlem mener at det må utarbeides egne planer som angir progresjon og innhold for drama og dans.
Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sine forslag i forbindelse med de årlige budsjettene om å øke antall undervisningstimer i grunnskolen. Dette medlem mener en slik utvidelse av skoledagen bl.a. må kunne brukes til å gi skolene større rom for egne valg og til å gi elevene mer tid til valgfag og utvikling i tråd med egne ønsker og evner.
Dette medlem slutter seg til at det gis obligatorisk opplæring i praktisk-estetiske fag i småskolen og på mellomtrinnet. Dette medlem mener imidlertid at praktisk-estetiske fag bør være valgfag på ungdomstrinnet. Det bør være mulig for ungdomsskoleelever både å velge borte disse fagene til fordel for fordypning i andre skolefag eller å velge mer av et praktisk-estetisk fag på bekostning av et annet.
Dette medlem vil fremme forslag om dette:
« De praktisk-estetiske fagene gjøres valgfrie i ungdomsskolen. »
En slik endring vil øke antall timer som eleven kan bruke til eget valg, noe dette medlem mener er positivt.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil understreke betydningen av faget heimkunnskap i dagens skole. Mange foreldre har i dag liten tid til å lære barna praktiske gjøremål i hjemmet. Faget heimkunnskap kan bidra til å gi barn og ungdom nødvendige kunnskaper, ferdigheter og holdninger som forberedelse til eget voksenliv og familieliv.
Naturfag
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil understreke at leirskolen gir et viktig bidrag til økt miljøforståelse. Det er derfor grunnleggende at alle elever får mulighet til ett leirskoleopphold i løpet av grunnskolen.
Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at naturfag nå blir eget fag igjen. Dette flertallet er enig i dette, men vil likevel påpeke farene ved at dette kan medføre at sammenhengen og økologiske perspektiv kan bli vanskeligere å ivareta. Dette flertallet vil derfor understreke at dette blir et viktig forhold å ha for øye når nye lærebøker i naturfag skal utarbeides. Det er ikke intensjonen at et eget naturfag skal gi elevene en dårligere helhetsoppfatning av natur- og samfunnsforhold.
Dette flertallet mener at miljøkunnskap må få en sentral plass i naturfaget, men også integreres i de øvrige fag spesielt det nye kristendomsfaget, samfunnsfag og heimkunnskap.
Dette flertallet viser til at et alt overskyggende problem for menneskeheten er den globale miljøtrusselen. Uten betydelige endringer både når det gjelder arbeidsliv, industri, produksjon og handel, og når det gjelder verdier, holdninger og prioriteringer, blir miljøproblemene bare økende.
Dette flertallet mener at benevnelsen på naturfaget skal være natur- og miljøfag.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det er riktig at naturfag, som et av de grunnleggende realfagene, igjen blir et eget fag.
Komiteens medlem representanten Christiansen er glad for at naturfag igjen blir et eget fag. Dette medlem vil understreke at skoleverket har et ansvar for at elevene får en saklig og god opplæring innenfor dette fagområdet som sikrer at de ikke går ut av grunnskolen med et forkvaklet syn på industri og produksjon, men forstår deres viktige rolle i den verdiskapningen som skjer i samfunnet og som hele velferdsstaten er bygget på.
Tilvalgsspråk
Komiteen er positiv til ordningen med tilvalgsspråk, og slutter seg til at kravet om at alle skoler skal pålegges å gi tilbud i tysk eller fransk. Komiteen mener imidlertid at skoler som har mulighet for det, ikke bare ut fra lokale eller regionale behov, må kunne gi opplæring også i andre språk som f.eks. spansk og russisk.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener at alle fulldelte skoler skal gi elevene en reell mulighet til å velge mellom tysk og fransk.
Disse medlemmer vil bemerke at læreplanene i meget liten grad legger vekt på skriftlige kunnskaper i tilvalgsspråkene og vil understreke at opplæring i grammatikk og skriftlig fremstilling også må vektlegges.
Disse medlemmer mener gode kunnskaper i norsk skriftlig må prioriteres i større grad enn i dag.
Komiteens medlem representanten Christiansen mener dagens tvungne skriftlige sidemål er med på å svekke mange elevers språkfølelse og rettskrivning. Dette medlem mener derfor at tvungent sidemål bør avskaffes skriftlig, slik at elevene kan få en styrket skriftlig opplæring i den målformen de velger å bruke.
Dette medlem vil fremme forslag om dette:
« I den nye 10-årige grunnskolen skal det ikke være tvungen opplæring i skriftlig sidemål. »
Dette medlem vil imidlertid understreke at man i norsk muntlig selvsagt skal lese tekster i begge målformer og at undervisningen her må legge vekt på at alle elever skal få kjennskap til alle deler av norsk litteraturhistorie.
Finske/kvenske elever og finsk som 2. språk
Komiteen viser til at den finsk/kvenske bosetningen har lange historiske røtter i Nord-Norge. Finsk var et offisielt undervisningsspråk i norsk skole fra tidlig på 1800-tallet og fram til 1936. I 1936 ble retten til å bruke finsk som hjelpespråk i undervisningen opphevet etter vedtak i Stortinget. I M87 kom finsk på nytt offisielt inn i læreplanene. Dette resulterte i ulike forsøk med finsk som valgfag og sidemål.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, viser til at til tross for en lang fornorskningsprosess er finsk fortsatt et levende språk blant voksne og eldre i de fleste kvenske bygder. Et forsøk med finsk som 2. språk fra 1990 til 93, ledet av Statens utdanningskontor i Tromsø, viser en sterk økende interesse for finsk som 2. språk. Undervisningen økte fra 51 elever på 3 skoler i 1990 til 251 elever på 25 skoler i 1993.
Flertallet mener det er viktig å ta vare på finsk/kvensk språk og kultur. For den kvensk/finske befolkningen er kunnskaper om sin egen bakgrunn, historie, språk og kultur en positiv identitetsskapende faktor. Flertallet mener at økt språkkunnskap er viktig i et sterkt internasjonalisert samfunn. Dette gjelder også kunnskap i finsk som er språket til et av våre nordiske naboland, og et land som vi har en felles grense med.
Flertallet foreslår derfor at finsk får status som 2. språk i områder i Troms og Finnmark med kvensk/finsk befolkning. Dette medfører en mulighet for fritak fra nynorsk eller bokmål som sidemål der det er ønskelig. Finskundervisningen må ikke legges opp slik at den utelukker undervisning i samisk. Det må utarbeides en revidert læreplan for finsk som 2. språk ut fra læreplan i finsk utarbeidet i 1990.
Komiteens medlem representanten Christiansen støtter meldingen på dette punktet.
Skolens valg
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener at større frihet for den enkelte skole til å utvikle egen profil vil utløse kreativitet og være en viktig faglig utfordring for skolen og skolens pedagogiske personale. Disse medlemmer mener derfor at den enkelte skole skal kunne benytte en nærmere fastsatt prosent av timerammen til « skolens valg ». Økte muligheter for den enkelte skole til å profilere seg vil fremme en positiv konkurranse skoler imellom, samtidig som elevene vil få et større tilbud. Timene til skolens valg kan f.eks. benyttes til å styrke norskopplæringen, til opplæring i data, praktisk estetiske fag eller til å gi skolen en natur og miljøprofil. Disse medlemmer mener at departementets forslag ikke er tilstrekkelig for å oppnå en ønsket effekt. Disse medlemmer legger til grunn at timer til skolens valg omfordeles fra den timeramme som er satt for fagene på det enkelte hovedtrinn. Det enkelte fag kan reduseres med inntil 15 % av årstimene, med unntak av fagene norsk, matematikk og engelsk som kun kan reduseres med inntil 5 % av årstimene på det enkelte hovedtrinn. Timene som er avsatt til elevens valg på ungdomstrinnet kan ikke reduseres.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn for det videre arbeidet med fag og timefordelingen og læreplanarbeidet at den enkelte skole skal gis større frihet til å utvikle sin egen profil, ved å gi skolen adgang til å bruke en større del av timerammen til « skolens valg ». »
Komiteens medlem representanten Christiansen vil i denne forbindelse vise til sitt forslag om å gjøre praktisk-estetiske fag valgfrie på ungdomstrinnet og vil peke på at dette sammen med en mulig utvidelse av skoledagen vil kunne gi skolene større frihet til eget valg.
Elevens valg
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen vil gi elevene på ungdomstrinnets tre siste årstrinn anledning til å velge faglig fordypning i teoretiske og praktiske fag. Disse medlemmer mener at dette er nødvendig for å kunne gi alle elever faglige utfordringer sett ut fra den enkeltes evner og interesser. På ungdomstrinnet utvikler elevene ulike interesser samtidig som den faglige spredning øker. Større muligheter for den enkelte elev til å foreta individuelle valg vil kunne motvirke skoletretthet.
Disse medlemmer mener at den enkelte skole må ha stor grad av frihet når det gjelder utforming av tilbudet, men viser til at det er ønskelig med et nærmere samarbeid mellom ungdomsskolen og videregående skoler og det lokale arbeidsliv. Disse medlemmer vil understreke at det er det obligatoriske felles lærestoffet som skal danne grunnlag for opptak til videregående skole, men med ekstra poeng for fordypningsfagene. Disse medlemmer mener at muligheten for elever til å velge faglig fordypning utover det fastlagte pensum, må gjøre det mulig for enkelte elever å redusere enten grunnskolen, eller den videregående skolen, med ett år.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det til elevens valg skal avsettes 15 % av timerammen på ungdomstrinnets tre siste trinn (8.-10. klasse). Disse medlemmer viser til at dette vil innebære en viss endring av timefordelingen, og vil derfor be departementet om å utarbeide et forslag som legger dette til grunn.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn for det videre arbeidet med fag og timefordelingen og læreplanarbeidet at elever på ungdomstrinnets tre siste årstrinn, skal kunne bruke 15 % av timerammen til å velge faglig fordypning i teoretiske og praktiske fag. »
Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sitt forslag vedrørende praktisk-estetiske fag når det gjelder elevens mulighet til valg på ungdomstrinnet.
Ulike spørsmål
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det obligatoriske fagområdet Praktisk, sosialt og kulturelt arbeid (PSK) ikke tenkes ført videre i sin opprinnelige form. Dette fagområdet hadde bl.a. til oppgave å knytte læringsarbeidet i skolen sammen med liv og virksomhet i lokalmiljøet og å hjelpe elevene til å vise omsorg og ansvar for medmennesker og miljø omkring dem.
Flertallet har merket seg at disse intensjoner føres videre i Reform 97 slik at denne form for læringsvirksomhet utvikles til å bli en arbeidsform i alle fag.
Flertallet ber om at målet om å hjelpe barn og unge til å realisere seg selv til beste for fellesskapet blir framholdt som en sentral premiss for fagområdet « Skolens og elevens valg ».
Komiteen vil understreke skolens ansvar i arbeidet for å forebygge uønskede svangerskap og få ned tallet på aborter. Komiteen vil vise til at Norge ligger på topp i Europa når det gjelder tenåringssvangerskap, 30 gravide pr. 1.000 jenter. Det er ti ganger så høye tall som i Nederland og fem ganger høyere enn Danmark. Komiteen mener det er nødvendig at skolen bidrar gjennom god og saklig informasjon om seksualitet, samliv og prevensjon. Komiteen mener videre at elevene bør gis informasjon om abort og hva et abortinngrep innebærer.
Komiteen vil understreke skolens ansvar for å forberede elevene for et framtidig familieliv og samliv som unge og voksne. Det er viktig at skolen legger vekt på å lære elevene å sette sine egne grenser og ha et bevisst forhold til seksuell debut og seksualitet. Komiteen mener det her også er nødvendig med etiske kjøreregler som en del av undervisningen.
Komiteen mener at kunnskap om homofili må være en integrert del av seksualundervisningen.
Komiteen mener videre at kunnskap om seksuelt overførbare sykdommer, må være en integrert del av seksualundervisningen.
Komiteen vil vise til at det kan være hensiktsmessig å trekke inn eksterne undervisere i seksualundervisningen. Erfaringer, blant annet fra Stovner bydel i Oslo, viser at ved å trekke inn primærhelsetjenesten har det vært mulig å påvirke ungdommens seksualadferd.