Innledning

     Til Stortinget.

       Departementet legger i meldingen fram prinsipper og retningslinjer for den framtidige tiårige grunnskolen, dens oppbygning, organisering og innhold. Meldingen er ment å avklare grunnlaget for å sluttføre arbeidet med ny læreplan for grunnskolen. Departementet vil utarbeide en innledende del ut fra Stortingets behandling og i samsvar med den generelle delen av læreplanen for alle utdanningsområdene, jf. Innst.S.nr.235 (1992-1993). Videre vil departementet på grunnlag av Stortingets behandling av meldingen og høringen om utkast til læreplaner gi læreplanene for de enkelte fagene i grunnskolen sin endelige utforming. Utkast til læreplan for et utvidet kristendomsfag, jf. NOU 1995:9 , følger som utrykt vedlegg til meldingen.

       Den samlede læreplanen for grunnskolen skal gjelde for alle som får opplæring etter lov om grunnskolen og lov om voksenopplæring.

1. Enhetsskole: Fellesskap og tilpasning

       Departementet viser til Innst.O.nr.36 (1993-1994) og understreker at enhetsskolen både skal gi elevene del i et sosialt, faglig og kulturelt fellesskap og vekstmuligheter ut fra den enkeltes forutsetninger og forskjeller. I utformingen av læreplanen ville departementet legge til grunn at barn og unge får del i et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag, felles praktiske erfaringer og ferdigheter og oppdragelse ut fra felles verdier og normer. Opplæringen i en felles skole for alle skal være med på å motvirke sosiale forskjeller. Enhetsskolen skal gi en allsidig livsforberedelse som forbereder for livslang læring og framtidig virke i familie, arbeidsliv og samfunn. Opplæringen skal bidra til god sammenheng mellom teori og praksis og være preget av en grunnleggende like god kvalitet over hele landet.

       Læreplanene for fagene skal angi det fellesstoffet alle elever i grunnskolen skal arbeide med. Det må være rom for tilpasning gjennom lokalt arbeid med læreplanene. Fellesstoffet skal utdypes, eksemplifiseres og illustreres med tilvalg fra lokalmiljøet. Tilpasning ut fra elevenes evner og forutsetninger må komme til uttrykk på alle områder av skolens virksomhet og skape en inkluderende skole. Planlegging for elever med særskilte behov blir understreket. Opplæringen skal bygge på begge kjønns erfaringer og være en spore til likestilling og fellesskap.

       Når det gjelder språklige og kulturelle minoriteter, skal opplæringen bidra til elevenes integrering og deltakelse i skolen og samfunnet. Det legges særlig vekt på språkopplæring i og på norsk, med tospråklig undervisning som en overgangsordning.

Generelle merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at et sterkt offentlig skolesystem er det beste virkemiddel for å gi det enkelte barn og ungdom muligheter til å utvikle sine talenter. Utdanning skal også bidra til å videreutvikle velferdssamfunnet gjennom å styrke verdiskapningen, øke sysselsettingen og legge til rette for en bedre fordeling.

       Nye rammevilkår har skapt et sterkt behov for reformer på alle nivåer i vårt utdanningsbyggverk. På grunnskolenivå går her omsorgsbehov og læringsbehov hånd i hånd. Endringene i familiemønsteret hører til de mest omfattende i nyere historie. Teknologien gjør sitt inntog på alle sektorer. Reformene i skolen tar sikte på å møte de nye strukturendringene og søker å jevne ut forskjeller i læringsevne som følge av oppvekstvilkår.

       Grunnskolen skal gi et felles fundament for å utvikle kunnskaper og ferdigheter, legge grunnlaget for aktiv deltagelse i samfunnslivet og utvikle evnen hos barn og unge til å ta ansvar for seg selv, for andre og for samfunnet. Den 10-årige grunnskolen skal bygge videre på enhetsskoleprinsippet, slik at alle barn får en likeverdig grunnopplæring i en felles og inkluderende skole.

       Grunnskolereformen bygger på prinsippet om at alle elever skal ha lik rett til utdanning, uavhengig av kjønn, funksjonsdyktighet, bosted og sosial bakgrunn. Lik rett betyr også rett til tilpasset opplæring. Alle elever har krav på å få en opplæring som er tilpasset evner og behov. Den 10-årige grunnskolen skal gi alle elever muligheten til å strekke seg lengst mulig samtidig som alle skal gis en bredde i ferdigheter.

       Ideen om enhetsskolen har vært et bærende element i hele etterkrigstidas skolepolitikk og nært knyttet til målet om et felles utgangspunkt og tilnærmet like muligheter. Prinsippet om alles rett til en tilpasset opplæring i et samordnet felles skolesystem bygget på samme læreplan er fortsatt bærebjelken for arbeidet med reformer i utdanningssystemet.

       Enhetsskolen innebærer også et fellesskap i opplæringens innhold. Opplæringen skal ikke bare heve elevenes ferdigheter, men også bidra til å jevne ut forskjeller i ulikt startgrunnlag. Arbeidsmåtene i den nye grunnskolen skal i større grad bygge på at « håndens og åndens arbeid » utfyller hverandre og legge stor vekt på praktiske erfaringer og ferdigheter.

       Demokratiet skal være en bærebjelke i grunnskolen. Gjennom opplæringen skal elevenes demokratiske sinnelag utvikles - blant annet gjennom at de gis innflytelse over sin egen hverdag. Skolen skal forberede elevene til et liv i familie og samfunn og har et medansvar for å skape et godt oppvekstmiljø for barn og ungdom.

       Gjennom grunnskolereformen er det lagt til rette for en pedagogisk fornyelse. Hele småskoletrinnet bygges om slik at elevene sikres en allsidig utvikling gjennom varierende aktiviteter og opplevelser og en gradvis innføring av fag. Like viktig er det at det legges opp til en fornyelse av ungdomstrinnet som er bedre tilpasset den situasjon ungdom er i og som kan bygge bro over mot den videregående opplæringen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at for Senterpartiet har alltid oppvekstvilkår for barn og unge sammen med undervisning vært høgt prioriterte politiske oppgaver.

       Vårt samfunn står overfor store utfordringer når det gjelder å skape gode oppvekstvilkår for alle våre barn.

       Det har i hele etterkrigstiden vært bred politisk enighet om viktige reformer i skoleverket. Senterpartiet mener at det er en styrke for en nasjon å ha bred politisk plattform for sin utdanningspolitikk.

       I Norge har enhetsskoletanken lange tradisjoner. I norsk grunnskole går alle barn og unge i den samme skolen når de bor i det samme området. Alle skoler har det samme overordnede mål, og det ligger en felles nasjonal læreplan til grunn for arbeidet. Det er dette Senterpartiet forstår med enhetsskolen. Allerede i siste halvdel av forrige århundre brøt vårt land med den europeiske skoletradisjonen, der det var vanlig med atskilte skoler for « borgerskapets » og « allmuens » barn. Hvilke kunnskaper elevene fikk adgang til i skolen, var avhengig av hvilken sosial klasse de tilhørte.

       Når vi har bidratt til å utvikle en skole som er felles for alle barn og unge, er det først og fremst fordi vi ønsker å la alle få like muligheter til skolegang og kunnskap. Derfor er det viktig at skolene har gode og mest mulig like rammevilkår for sitt arbeid.

       Utdanningsmuligheter skal ikke være avhengig av familiens økonomi, eller om man bor i bygd eller by. På denne måten skal skolen bidra til å jevne ut sosiale forskjeller og skape større rettferdighet i samfunnet.

       I takt med endringer i samfunnet er flere elevgrupper gradvis inkludert i enhetsskoletenkningen. Jenter og gutter skal ha samme muligheter. Funksjonshemmede skal likestilles med andre. Barn og unge fra etniske og språklige minoritetsgrupper skal ha like gode opplæringstilbud som jevnaldrende. Det er også denne tenkningen som ligger bak Senterpartiets programformulering om et obligatorisk førskoleopplegg for alle seksåringer.

       Da Senterpartiet på sitt landsmøte i 1993 gikk inn for et obligatorisk førskoleopplegg for 6-åringer, var dette et ledd i partiets satsing på barn og unge, men også på basis av en erkjennelse av at barns oppvekstvilkår er under sterk endring.

       Familiens rolle er utfordret av forskjellige trekk ved dagens samfunnsutvikling. Mange praktiske oppgaver er flyttet ut av hjemmet, og økt yrkesaktivitet har gitt barn og foreldre mindre tid sammen. Formidling av verdier, sosial læring og omsorg i samlivet mellom barn og voksne, forutsetter tid og meningsfylte felles aktiviteter. Den grunnleggende læring, utvikling av ferdigheter og identitet skjer i oppveksten. Kjernen i barns liv er og skal være familien. Ingen samfunnsinstitusjon skal erstatte familiens ansvar. Samfunnets oppgaver må være å hjelpe familien med å fylle sin oppgave.

       Det førskoleopplegget som nå foreslås for 6-åringene skal hjelpe og supplere heimen i oppdragelsesarbeidet. Det har vært viktig for Senterpartiet i denne saken å sikre et tilbud for 6-åringene på barnas egne premisser. Det foreslåtte innhold kan med rette kalles et modningsopplegg som skal utvikle grunnleggende ferdigheter, verdier og holdninger slik at barna blir best mulig forberedt til å ta imot kunnskap når den tradisjonelle undervisning begynner. Lek skal være et hovedelement i opplegget og både lokaler og uteområder skal opparbeides og utstyres med tanke på å gi de beste muligheter for førskolepedagogiske arbeidsmåter og aktiviteter. (Det vises ellers til kap. 3 om skoleløpet, hvor navnet på 6-årstilbudet omtales. Partiet har som sitt primære standpunkt at 6-årstilbudet benevnes Førskolen, men har her subsidiært sluttet seg til flertallet.)

       Norge er et mangfoldig land. Behov og muligheter varierer sterkt. Dette må også gjenspeiles i den måten vi organiserer våre opplæringssystemer på. Etter Stortingets vedtak vil den praktiske tilrettelegging for 6-åringene kunne tilpasses lokale forhold og behov. Rent praktiske forhold som ledige lokaler, lang skyss osv. må telle med ved organisering av førskoletilbudet. Derfor skal også tilbudet kunne legges sammen med barnehage der lokale forhold taler for det. Andre steder vil samlokalisering av både barnehage og førskoletilbud, småskole og skolefritidsordning være naturlig.

       Når det gjelder det øvrige løp av grunnskolen, er det all mulig grunn til å gjøre ungdomstrinnet til debattema i kommende år. Denne delen av opplæringsløpet har fått liten politisk og forskningsmessig oppmerksomhet de siste 25 år.

       Grunnskolen må også sørge for å motivere elevene til å fortsette en sammenhengende opplæring i videregående skole. Det vil også være nødvendig å se på grunnskolens vurderingssystem med tanke på å oppnå en større motiverende effekt på alle elever enn dagens karakter- og eksamenssystem gjør.

       Det fremste mål for utdanning er utvikling. Opplæringen skal møte barn, unge og voksne på deres egne premisser og samtidig føre dem inn i grenseland der de kan lære nytt ved å åpne sinn og prøve evner. Barns nysgjerrighet er en naturkraft. De er fulle av lærelyst, men også av uvitenhet og usikkerhet. Våre barn vil møte store utfordringer i et samfunn i hurtig endring og gjennom møte med nye kulturer.

       Senterpartiet mener at opplæringen må baseres på grunnleggende kristne og humanistiske verdier. Vi må bære videre og bygge ut kulturarven slik at den gir perspektiv og retning for framtiden. Opplæringen må bygge på det syn at mennesker er likeverdige og at menneskeverdet er ukrenkelig. Den skal befeste troen på at alle er unike. Alle kan komme videre i sin egen vokster. Den individuelle egenart gjør samfunnet rikt og skaper mangfold

       All opplæring må bygge på at mennesket er et moralsk vesen. Det har ansvar for egne valg og handlinger. Vi må utvikle evnen til å søke det som er sant og gjøre det som er rett. De skapende evner må dyrkes. Barn må vises hvordan oppfinnsomhet og skaperkraft stadig har endret menneskenes levekår og livsinnhold. Men hele vår opplæring må også settes inn i en sammenheng som gir kunnskap om samspillet mellom mennesker og naturen.

       Skolepolitikk legger lange linjer i et lands utvikling. Disse linjene er Senterpartiet sterkt opptatt av. I slike saker kjenner partiet det som en plikt å forsøke å påvirke veivalg.

       Senterpartiet viser ellers til partiets merknader og synspunkt til de ulike områdene i innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at grunnskolens viktigste oppgave er å formidle grunnleggende verdier og kunnskaper. Høyres mål er å heve kvaliteten i skolen, faglig, pedagogisk og sosialt, for derved å utvikle en bedre grunnskole for alle elever. Disse medlemmer legger vekt på at grunnskolen skal sørge for at alle elever, uansett hvor i landet de går på skole, arbeider med en felles basis av grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. Grunnskolen skal også sikre at alle elever får del i det felles nasjonale kulturgrunnlag. Målet er at elevene skal tilegne seg så mye av dette stoffet som deres forutsetninger tilsier.

       Disse medlemmer viser til at Høyre i Innst.S.nr.234 (1992-1993) fremmet følgende modell for skolestart og grunnskolens lengde:

       Disse medlemmer viser også til at Høyre i Innst.O.nr.36 (1993-1994) , etter at det var klart at Høyres opplegg ikke ville få flertall, la til grunn at en forlengelse av grunnskolen med ett år må ha som resultat at det faglige nivået i grunnskolen økes, og at det gis større muligheter for faglig fordypning og differensiert undervisning i ungdomsskolen. Ved innføring av skolestart for 6-åringer, mener Høyre at foreldrene skal kunne velge å utsette skolestarten for eget barn.

       Disse medlemmer vil legge ovennevnte hovedlinjer til grunn for behandlingen av Grunnskolereformen, og viser til nærmere utdypning av Høyres syn under de forskjellige kapitler. I tillegg legger disse medlemmer bl.a. stor vekt på:

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at alle barn må sikres lik rett og like muligheter til en kvalitativ god skole. Enhetsskolen gir det beste grunnlag for å utvikle gjensidig respekt og forståelse ved at elever med ulik sosial og kulturell bakgrunn og ulike evner går på samme skole og i samme klasse. Dette gir innsikt, erfaring og kunnskap som er viktig både for individets utvikling og en demokratisk utvikling av samfunnet. Det er viktig å ha en høy standard på den offentlige skolen først og fremst av hensyn til elevene og samfunnets behov for høy kompetanse, men også for å opprettholde full oppslutning om den allmenne skolen, og hindre at ressurssterke foreldre satser på privatskole for sine barn.

       Det skal være et likeverdig tilbud i enhetsskolen, men ikke likedan. Den sterke detaljeringen i nasjonalt lærestoff kan bidra til likedannethet, noe som begrenser en tilpasset opplæring for eleven og lokal tilpasning. Forskjellene i kommunenes økonomi gjør at skoletilbudet i økende grad blir urovekkende forskjellig. Dette er understreket i en rekke av utdanningsdirektørenes tilstandsrapporter fra fylkene. Dette innebærer mindre grad av likeverdighet. Dette medlem mener det er grunnleggende viktig at grunnskolereformen tilføres ressurser for å hindre ytterligere forskjellsutvikling.

       Skolens hovedoppgave er å gi barn og unge kunnskaper, holdninger og ferdigheter som fremmer personlig vekst, og som gir kompetanse for framtidig utdanning og yrkesliv. Konkret faktakunnskap er viktig, men evner til selvstendig vurdering, kritisk tenking og evner til samarbeid er også viktig.

       Skolen har en viktig rolle som formidler av holdninger og verdier. Elevene må oppøves i kritisk bevissthet og holdninger til hva som er viktig og uviktig, rett og galt. Skolesystemet må ta stilling i en verdikamp der solidaritet og fellesskap settes opp mot individualisme, egosentrering og øyeblikksorientering. Verdier og holdninger knyttet til miljø, demokrati, minoriteter og den globale situasjon må ha en sentral plass.

       Skolen skal stimulere elevenes skapende og handlende evner.

       Dette medlem har i arbeidet med meldingen lagt særlig vekt på:

       Komiteen sin medlem frå Kristelig Folkeparti syner til at denne innstillinga er ei oppfølging av Innst.S.nr.243 (1992-1993) og Innst.O.nr.21 (1993-1994). Denne medlemen vil vise til sine særmerknader i desse innstillingane.

       Denne medlemen vil streka under at det styrande og normgivande i norsk skule er skolen sin føremålsparagraf i lov om grunnskulen. Generell læreplan byggjer på dette føremålet. Prinsipp og læreplan for 10-årig grunnskule er ei ytterlegare konkretisering av den generelle læreplanen og skulen sitt føremål.

       Denne medlemen meiner at retten til fullverdig utdanning skal vera lik for alle utan omsyn til sosial bakgrunn, funksjonsevne, bustad og økonomisk evne. Denne medlemen vil streke under at utdanninga skal hjelpe elevane til å utvikle sjølvstendige haldningar. Kunnskap og kompetanse skal kunne gjeva den einskilde moglegheit til auka trivsel og velferd, fordi ein dermed aukar si evne til aktivt engasjement i samfunnet. Denne medlemen meiner at ein ved formidling av kunnskap skal søkja å ta omsyn så vel til dei sterke som dei svake, og at skulen har ei sentral rolle som normdannande institusjon, slik at elevane kan gjere eigne vurderinga og val.

       Denne medlemen viser til at Kristeleg Folkeparti har stemt imot skulestart for seksåringar. I staden meiner denne medlemen det vil være betre for desse barna om ein fekk eit friviljug pedagogisk tilbod. Denne medlemen tek imidlertid til etterretning at eit fleirtal i Stortinget har vedteke skulestart for seksåringar, og vil no arbeide for å gi eit undervisningstilbod for seksåringane som er mest mogleg utforma ut frå seksåringane sine behov. Denne medlemen minner om det fleirtalet på Stortinget sa i Innst.S.nr.216 (1994-1995) om kommuneøkonomien m.v, at kommunane skal få full økonomisk kompensasjon for meirutgiftene både for investeringar og drift ved skulestart for seksåringar. Sjølv om denne medlemen har vore skeptisk til om dei held dei utrekningar som har vore gjorde om kostnadene ved reforma, vil denne medlemen arbeide for at Stortinget held lovnaden ovanfor kommunane om full kompensasjon.

       Denne medlemen meiner formidlinga av vår kristne kulturarv er ein sentral oppgåve for skulen. Med utgangspunkt i skulen sitt føremål er det viktig å ha eit skulefag kor denne oppgåva er særleg plassert, sjølv om føremålet skal prega heile verksemnda i skulen. Kristendomsfaget har tradisjonelt vore det sentrale haldningsfaget, men har i lengre tid tronge ei fornying. Denne medlemen syner til at organiseringa av religions- og livssynsundervisninga i skulen er særs viktig då det rører ved åndelege og kulturelle røter både for samfunnet og den einskilde. Difor er mange opptekne av dette spørsmålet.

       Denne medlemen syner til at Kristeleg Folkeparti primært ønskte eit fornya kristendomsfag og eit livssynfag for dei som fekk fritak frå kristendomsundervisninga. Samstundes skulle det vera ein sams møteplass i skulen for samtale og dialog om religion, livssyn og etikk. No ligg NOU 1995:9 « Identitet og dialog » føre med framlegg om eit sams skulefag for kristendom-, religions- og livssynsundervisning. Høyringa syner at framlegget om eit fellesfag etter linene i Pettersen-utvalet har fått brei tilslutnad. Denne medlemen ser det som særs viktig at alle elevar i norsk skule får kjenne til vår kristne tru og kulturarv, samstundes som skulen legg tilhøva til rette for danning av identitet og møte med andre livssyn gjennom dialog i skulen. På denne bakgrunn har denne medlemen kome fram til å akseptere eit fellesfag i skulen med navnet Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Den konkrete utforminga av fagplanen vil verta avgjerande for fagets innhald og profil. Denne prosessen vil denne medlemen følgje godt med i, og denne medlemen legg vekt på at fritaksordninga og fagplanen i faget, samt timefordelinga i grunnskulen, kjem tilbake til Stortinget for handsaming og vedtak seinare.

       Denne medlemen meiner læreplanane gir eit sams innhald i skulen i heile landet. Dette er med på styrke einskapsskulen. Samstundes må skulen og lovgjevinga visa omsyn til prinsippet om foreldrerett. Denne inneber og m.a. rett til å starte og drive friskular med statleg tilskot kva gjeld livssyn og faglegpedagogisk alternativ. Skal intensjonane i læreplanane bli realitetar, må både dei statlege og kommunale ansvarlege vera viljuge til å setja inn ressursar og samarbeide nært med lærarar, foreldre og elevar. Denne medlemen vil i ulike samanhengar kome attende til dette.

       Denne medlemen vil òg syne til at nye læreplanar for grunnskulen får konsekvensar for innhaldet og planane i lærarutdanninga. Særleg gjeld dette det nye kristendomsfaget og natur- og miljøfaget. Denne medlemen minner om at lærarutdanninga er utvida til 4 år og at særleg desse to faga må viast meir merksemd som følgje av dei nye læreplanane. Denne medlemen finn det difor rett at departementet og lærarutdanninga sjølv arbeider med dette spørsmålet. Denne medlemen reknar med at Stortinget blir teken med i denne drøftinga.

       Komiteens medlem representanten Christiansen ønsker en grunnskole som ivaretar den enkeltes frihet og utviklingsmuligheter, samtidig som den gir elevene en tilstrekkelig bredde kunnskapsmessig, og faglige ferdigheter praktisk og teoretisk til å tenke og handle i et samfunn i stadig forandring.

       Dette medlem ønsker en skolesektor hvor skolene gir ulike pedagogiske, metodiske, fagmessige og innholdsmessige tilbud innenfor en ramme fastsatt av det offentlige i forhold til hvilke kunnskaper som alle elever skal ha krav på å få en god opplæring i. Dette medlem mener således at det skal være opp til den enkelte skole å avgjøre hvilket tilbud som skal gis innenfor slike sentrale krav.

       Dette medlem forutsetter fritt valg av skole, stykkprisfinansiering og oppheving av de geografiske inntaksreglene. Videre ønsker dette medlem at foreldrene i langt større grad enn i dag skal kunne ha innflytelse på deres barns skolegang.

       Dette medlem vil peke på at et høyt kunnskapsnivå i samfunnet er avgjørende for dets evne til å skape de verdiene som velferdssamfunnets tilbud er avhengig av, og for at dagens elever skal kunne fungere godt i morgendagens teknologi- og informasjonssamfunn.

       Når det gjelder dette medlems oppfatning av hvordan den nye grunnskolen bør organiseres vil dette medlem vise til nedenstående merknader. For øvrig vil dette medlem vise til sine merknader i Innst.O.nr.36 (1993-1994).

Enhetsskolen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at enhetsskolen har vært et bærende element i norsk skolepolitikk i hele etterkrigstiden. Denne ideen er nært knyttet til målet om lik rett og plikt til opplæring for alle elever uavhengig av evner og anlegg, sosial status, økonomiske forhold, bosted eller geografiske forhold. Denne tenkning har hatt bred politisk støtte, og flertallet mener at prinsippet om alles rett til en tilpasset opplæring og undervisning i et samordnet felles skolesystem bygget på at den samme læreplan fortsatt skal være bærebjelken og drivkraften i arbeidet for videreutvikling av grunnskolen.

       Nyere undersøkelser viser at det fortsatt er store forskjeller både mellom kommuner og mellom skoler når det gjelder undervisningstilbud. Flertallet ser på dette med uro og mener det er nødvendig med en sterk nasjonal styring av hovedlinjene i organisering og oppbygging av grunnskolen. Flertallet vil likevel understreke sterkt at likeverdig tilbud ikke skal være det samme som likt tilbud. Skolen må alltid ha stort rom for tilpasning både til lokale forhold og til den enkelte elev.

       Flertallet gir for øvrig sin tilslutning til det som er sagt i stortingsmeldingen om enhetsskole, fellesskap og tilpasning.

       For å sikre det likeverdige tilbudet i framtiden mener flertallet at det skal være nasjonale standarder for følgende forhold:

       Flertallet vil understreke betydningen av at et nytt lovverk klart må hjemle regler som sikrer et likeverdig tilbud. Flertallet vil komme tilbake til enkeltdetaljer ved behandlingen av lovproposisjonen fra departementet.

       Flertallet vil understreke at den beste måten å bevare enhetsskolen på er å sikre en god enhetsskole, dvs. høy kvalitet på undervisning og læremiddel, og opprustede skolebygg.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at bare gjennom kvalitet i enhetsskolen kan en gjøre det unødvendig med flere private skoler og unngå en situasjon der de mest ressurssterke foreldre tar sine barn ut av enhetsskolen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en konsekvens av foreldreretten er foreldrenes rett til å velge alternative tilbud til den offentlige skole i tråd med de ideal og det oppdragersyn foreldrene har. Det gir foreldrene rett til å starte egne undervisningstilbud og til å velge skoler som gir et tilbud i tråd med foreldrenes ønsker. Men skal denne retten være reell, må staten bidra med statsstøtte. Hvis ikke blir foreldreretten bare reell for de med god økonomi.

       En understrekning av enhetsskolen er derfor etter komiteens medlem fra Kristelig Folkepartis mening ingen innskrenking av retten til å starte og drive friskoler på grunnlag av livssyn eller alternativ pedagogikk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at foreldrene har opplæringsplikt for sine barn, og at skolen skal hjelpe foreldrene til å oppfylle denne plikten overfor barna. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det er foreldrene som har oppdrageransvaret for sine barn. Dette oppdrageransvaret innebærer også en rett for foreldrene til å bestemme innholdet i oppdragelsen av sine barn. En understrekning av enhetsskolen er derfor ingen innskrenking i foreldrenes rett til å påvirke skolens innhold og foreta valg for sine barn. Disse medlemmer legger fortsatt til grunn at foreldreretten er et grunnleggende prinsipp i norsk skolepolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen viser til at departementet bruker begrepet « enhetsskole » både som en beskrivelse av dagens skole og som et mål for skolen. Disse medlemmer mener at begrepet « enhetsskole » er uklart og tilslører virkeligheten. Disse medlemmer vil at alle elever skal sikres muligheten til å realisere sine evner i en skole av høy kvalitet. Alle elever skal gis et likeverdig tilbud. Det betyr imidlertid ikke at tilbudet skal være likt. Mangfold i skoletilbudet er nødvendig fordi vi mennesker er forskjellige, har ulike evner og interesser og fordi en og samme pedagogikk ikke er like bra for alle. Mangfold er derfor i seg selv en viktig forutsetning for at tilbudet skal være likeverdig. De voksende kunnskapskravene øker også behovet for mangfold. Mangfold fremmer pedagogisk fornyelse og kreativitet, og oppnås best i skoler som i større grad kan fungere etter egne ideer. Derfor vil disse medlemmer ta avstand fra en enhetsskoletenkning som fremmer et uniformt system, og som derfor ikke kan by den variasjon og fleksibilitet som fremtiden krever. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det på det faglige området er viktig å sikre stor grad av likhet over hele landet gjennom de krav som settes i læreplanene. Det er et politisk ansvar å sikre kvaliteten.

       Komiteen støtter intensjonen i meldingen om at elevene må lære å være kritiske og ta overveide valg. Komiteen vil imidlertid understreke viktigheten av at skolen får frem at en sak har flere sider, og at skolen ikke skal fremstå som en forsvarer kun av det politisk korrekte. Hovedpoenget må være å lære elevene å ta ansvar for de valg de gjør og å gjøre valg som er deres egne. Det er viktig at elevene lærer at et valg kan være riktig for dem, selv om valget ikke er sammenfallende med det som blir oppfattet som « korrekt » av et flertall.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil understreke betydningen av et aktivt likestillingsarbeid i skolen. Likestilling mellom kjønnene danner en av grunnstenene i det norske velferdssamfunnet, og arbeidet for å videreutvikle dette må inngå som en selvfølgelig del av hele skolens virksomhet. Læreplanene i alle fag må synliggjøre hvor viktig likestilling er for at alle barn skal kunne utvikle sine evner og sitt selvbilde optimalt. Likestillingsarbeidet må være godt integrert i undervisningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener det er viktig å understreke at skolens hovedoppgave skal være å formidle kunnskap, og mener det bør være et klart skille mellom det som er skole og det som er fritid. På samme måte bør det være et skille mellom oppvekst og opplæring i forhold til hva som er skolens primæroppgave. Dette betyr selvsagt ikke at aktiviteter som ofte forbindes med lek ikke kan nyttes for læring, eller at ulike former for pedagogikk ikke kan nyttes, men intensjonen må imidlertid være å bidra til læring.

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil understreke viktigheten av at alle barn gis en skolegang som gir utfordringer og muligheter. Dette medlem finner behov for å presisere at dette ikke kun må gjelde de elever som har særskilte problemer, men også de elever som har spesielle evner. Dersom de « flinke » elevene i et fag ikke gis stimulering og muligheter til å strekke seg mot stadig nye mål vil dette kunne gi seg utslag som eksempelvis skoletretthet. Dette medlem mener den enkelte elevs behov må prioriteres fremfor kravet om at elevene skal ha felles opplevelser og felles erfaringer i grunnskolen, dersom det oppstår en konflikt mellom disse målsettingene.

       Dette medlem mener at til tross for at meldingen understreker viktigheten av at elevene lærer å være kritiske og ta egne valg, så er det formuleringer i meldingen som er formulert på en måte som gjør dette uklart. Dette medlem mener en del formuleringer kan tolkes dithen at skoleverket skal ha som oppgave å skape « de riktige holdningene » slik intensjonen er i god marxistisk tradisjon.

       Dette medlem mener det er viktig at formuleringene strammes opp slik at muligheten for en slik fortolkning fjernes.

       Dette medlem mener at det finnes eksempler i læreplanene på at disse har en slagside i forhold til det « politisk korrekte ». I denne sammenheng vil dette medlem bl.a. peke på læreplanens mål for elevene i 9. klasse i samfunnsfag: « Dei skal ta del i arbeidet for røykfritt miljø ». Dette medlem mener det er riktig at barn skal lære om de helsefarer som er forbundet med røyking, men vil hevde at det å pålegge barn å ta del i arbeidet for et røykfritt miljø derimot er et pålegg om å aktivisere barn i en politisk sak. Dette medlem vil peke på at det allerede innen et område som røyking er slik at enkelte lærere har søkt å påvirke elevene i forhold til røyking på en slik måte at elevene kommer hjem og stiller seg til doms over foreldre som røyker. Dette medlem vil på det sterkeste ta avstand fra en skole som oppfordrer elevene til å kritisere og « mobbe » sine foreldre i beste rødegardiststil.

       Dette medlem vil ikke minst understreke at skoleverket i miljøspørsmål må få en opplæring knyttet til fakta. Det må ikke bli slik at skoleverket skal arbeide for at elevene skal adoptere problemene i andre deler av verden som sine egne på den måten at de ikke blir gjort klar over de forskjeller som eksisterer, og at problem et sted ikke betyr at problemet omfatter alle land i alle deler av verden. Når læreplanen eksempelvis både innen heimkunnskap og naturfag understreker at elevene skal « diskutere avfallsproblem og korleis ein kan redusere avfallsmengda », er det viktig at elevene blir klar over at Norge ikke har et avfallsproblem av samme omfang som andre deler av verden, og at det slett ikke er opplagt at det er viktig å redusere avfallsmengden i Norge.

       Videre mener dette medlem at meldingens behandling av likestilling i stor grad er preget av at man gjennom statlig styring kan nå politiske mål. Dette medlem har selvsagt ingenting imot at undervisningen tar hensyn til kjønnsforskjeller - eksempelvis i at klassen deles i fag hvor kjønnsforskjellen kan spille en avgjørende rolle i forhold til elevenes utgangspunkt, slik som kan være tilfelle i bruk av eksempelvis informasjonsteknologi. Dette medlem vil imidlertid understreke at det også når det gjelder valg av utdanning og yrke er viktig å påvirke elevene til å foreta valg ut fra egne ønsker og interesser. Dette medlem vil hevde at meldingen gjør det motsatt, nemlig å legge vekt på at elevene skal velge ut fra et politisk mål om mindre kjønnsdelte yrkesvalg.

Oppdragelse, felles verdier og holdninger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at skole- og utdanningspolitikken må sette eleven i sentrum. Utdanningssystemet skal være et sted hvor elevene utvikler handlingskompetanse slik at de kan møte utfordringer i dagens og morgendagens samfunn. Handlingskompetanse bygger på at en utvikler teoretiske og praktiske kunnskaper, ferdigheter og holdninger som gjør en i stand til å delta i familie, kultur, samfunns- og arbeidsliv. Viktige kunnskapsformer og holdninger er bl.a. at en har:

       Flertallet mener at alle disse elementene er grunnleggende for at elevene skal kunne være trygge på egen identitet og utvikle toleranse og åpenhet i forhold til en flerkulturell utvikling.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at omsorgsbehovet må stå sentralt i tilbudet til de yngste elevene. De omfattende endringene i familiemønsteret har ført til at familien og nærmiljøet ikke lenger ivaretar de samme omsorgsfunksjonene som tidligere.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen vil understreke at foreldrene har hovedansvaret for sine barns oppdragelse. Det er foreldrenes oppgave og ansvar å lære barna de grunnleggende normer for mellommenneskelig samkvem. Men at foreldrene har hovedansvaret betyr imidlertid ikke at skolens oppgave er uvesentlig. At skolen stiller krav til orden og disiplin, at skolen setter klare grenser for oppførsel, betyr mye for utvikling av normer og holdninger hos elevene. Disse medlemmer ønsker at skolen i sterkere grad enn i dag legger vekt på å formidle holdninger og utvikle respekt for lov og orden. En lærer har krav på respekt fra sine elever, elever skal utvise toleranse overfor sine medelever og utvikle pliktfølelse i forhold til å utføre pålagt skolearbeid.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av å trekke frivillige organisasjoner med i det holdningsskapende arbeidet i skolen. Flertallet vil videre legge vekt på at elevene får den nødvendige kunnskap om organisasjonenes arbeid og virkeområde. Flertallet mener det er viktig at skolen formidler den nødvendige informasjon om partene i arbeidslivet og vil be om at det utarbeides et undervisningsopplegg om dette for ungdomstrinnet.

       Flertallet vil videre understreke at det må gå klart fram i læreplanene at elevene fra og med 5. klasse sikres kunnskap om vårt politiske system og dets oppbygging, herunder læring om politiske partier. Flertallet mener det her bør kunne trekkes veksler på eksterne lærekrefter.

       Flertallet vil videre understreke at skolens opplæring skal bidra til aktivt samfunnsengasjement hos elevene. Barn og unge skal få kunnskap om demokratiske arbeidsmåter i samfunnslivet, og de skal praktisk lære å ta del i beslutninger i og utenfor skolesamfunnet.

       I et demokrati er det nødvendig å utvikle evne til ansvar og solidaritet med andre. Internasjonal forståelse, kunnskap om og respekt for andre kulturer og minoritetsgrupper må inngå i dette.

2. Oppvekst- og læringsmiljøet

       Departementet framholder at grunnskolen når alle barn og unge og derfor har et særlig ansvar for lærings- og oppvekstmiljøet sammen med foreldrene. Det er skolens ansvar å legge forholdene til rette slik at samarbeidet med foreldrene blir etablert. Grunnskolen skal bidra til å redusere sosiale forskjeller. Departementet legger vekt på at den enkelte skole skal være et knutepunkt i den lokale aktivitet som bidrar til å skape bånd mellom grupper og generasjoner. Opplæringen skal videreføre den nasjonale kulturarven og berike den lokale kulturen.

       Departementet mener skolen skal stimulere til samarbeid mellom elever på samme eller ulike alderstrinn. Hele personalet må samarbeide om planleggingen og vurderingen av virksomheten i skolen. Departementet legger også vekt på at skolen samarbeider med andre etater og institusjoner som retter sin innsats mot barn og unge, spesielt ved skolestart og overgang til videregående opplæring.

       I meldingen er det lagt stor vekt på erkjennelsen av at læring skjer gjennom hele livet og alle situasjoner som det enkelte individ møter. Denne oppfatning deles av komiteen. Komiteen vil også sterkt understreke at det er foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelsen av sine barn.

       Komiteen mener at det er viktig at læringsmiljøet ses på som en helhet der skole, hjem og nærmiljø inngår i et samspill og der læringsmiljøet først og fremst tilrettelegges ut fra barns behov og interesser. Barn har krav på omtanke og omsorg.

       Komiteen vil også sterkt understreke alle barns rett til et miljø fritt for mobbing og krenkende atferd.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det i flere sammenhenger snakkes i dag om omsorgsskolen og kunnskapsskolen. Ofte gjøres dette som om disse begreper skulle være nærmest motpoler og alternativer til hverandre når det gjelder å tilrettelegge opplæringsmiljø. Flertallet deler ikke en slik oppfatning. At barn blir gitt omsorg er en nødvendig forutsetning for å kunne tilegne seg kunnskap. Barn som blir gitt trygghet og lærer å akseptere seg selv og andre, vil være mer mottakelige for ny viten og mer kunnskapssøkende og nysgjerrige enn elever som er utrygge og lider under manglende selvaksept. Flertallet mener derfor at i skolen må ikke begreper som omsorg og kunnskap settes opp mot hverandre, men veves sammen på en slik måte at de ivaretar et helhetlig perspektiv på oppdragelse, opplæring og personlighetsutvikling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Christiansen vil understreke at omsorg og kunnskap ikke står i motsetning til hverandre i skolen. Et trygt læringsmiljø er en viktig forutsetning for økt kunnskapstilegnelse i skolen. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot den tro at skolen kan erstatte hjemmets oppgave og ansvar for omsorg og oppdragelse.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen viser til at skolens ansvar gradvis har blitt utvidet, med den konsekvens at skolen må legge stadig mer vekt på rene omsorgsoppgaver og tilsvarende mindre vekt på fagene. Disse medlemmer mener at alternativet til ensidig å akseptere at skolen skal utvide sitt omsorgsansvar, er å engasjere foreldre, frivillige organisasjoner og nærmiljøet. Disse medlemmer viser for øvrig til merknadene om samarbeid hjem/skole.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at retten til mobbefritt miljø må lovfestes og retningslinjer for skolens virksomhet utformes slik at kamp mot mobbing og krenkende oppførsel blir en kontinuerlig prosess i skolens daglige virksomhet. Ansvaret må gjelde hele skolens personale - lærere, assistenter, administrasjon og helsepersonale og vaktmestere. Kravet om mobbefritt miljø må også gjelde skolevei og transport til og fra skolen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen vil understreke at lærere, foreldre og elever må aktiviseres både i en diskusjon om grensene for god oppførsel, men også om hvilke reaksjonsformer skolen skal kunne benytte. Skolen må reagere raskt og rettferdig når en elev overtrer grensen for akseptabel oppførsel. Eksempler på slike reaksjonsformer kan være gjensitting, ekstra lekser eller at den aktuelle elev må utføre forefallende arbeid på skolen. Når det gjelder eldre elever, må også skolen kunne utvise disse. Alle skoler bør ha et formalisert samarbeid med politi- og lensmannsetaten for å informere elevene og styrke holdningene mot eksempelvis kriminalitet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at en rekke utviklingstrekk er med på å skape en utrygg ramme rundt elevenes læresituasjon; normoppløsning, vold, rasisme og rusproblemer er eksempler på dette. Særlig alvorlig er imidlertid de mange signaler om at vold og mobbeproblemene øker i omfang i skolen. Elevene har rett til å være trygge på skolen, og det er skolens plikt å sikre elevene denne tryggheten.

       Komiteen er enig med departementet i den sterke vektlegging på skolen som et knutepunkt og møteplass i lokalmiljøet. Gjennom dette knutepunkt må det legges vekt på å utvikle gode forbindelser med offentlige institusjoner, nærings- og arbeidsliv og kulturliv i det enkelte lokalsamfunn. Gjennom skolen som møteplass kan det også bygges broer mellom generasjoner. I et samfunn som får stadig færre felles arenaer, mener komiteen at det i framtiden blir en enda viktigere oppgave for skolen å utvikle seg som knutepunkt og møteplass i lokalsamfunnet.

       Komiteen vil spesielt understreke at det er viktig at alle instanser som har medansvar for barns oppvekstmiljø, ikke bare etablerer samarbeid i bestemte situasjoner, men at en generelt finner fram til mer organiserte og forpliktende samarbeidsformer. Det vil gjelde så vel skolen som øvrige etater med delansvar for oppvekstmiljøet og den såkalte tredje sektor, som består av frivillige organisasjoner og ulike institusjoner. Hensikten med samarbeidet må være dels å sikre en mer helhetlig politikk for barn og unge slik at kompetansen på ulike felt kan virke gjensidig befruktende, og dels slik at de samlede kommunale ressursene blir best mulig utnyttet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning at behovet for å utvikle videre et tverretatlig og tverrfaglig samarbeid er aktuelt både på lokalt og sentralt plan. Flertallet vil understreke betydningen av et mer organisert samarbeid mellom departementene om spørsmål som gjelder å legge til rette for utvikling av bedre oppvekstmiljø lokalt.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, sier seg for øvrig enig i det som er sagt i meldingen om oppvekst- og opplæringsmiljøet.

Samarbeidet hjem - skole

       Komiteen vil understreke skolens plikt til å tilrettelegge for et nært samarbeid med foreldre eller foresatte. Dette samarbeidet skal omfatte både eget barn, klassen og det øvrige oppvekstmiljøet. Samarbeidet skal skje både gjennom uformell kontakt med det enkelte hjem og gjennom de formelle samarbeidsorganer ved den enkelte skole.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av et godt samarbeid mellom hjem og skole. Det er ønskelig med mer foreldre- og elevinnflytelse innenfor rammene av nasjonalt lovverk og læreplaner. En vesentlig forutsetning for et godt samarbeid mellom hjem og skole er god informasjon til foreldre.

       Flertallet mener at samarbeidet mellom hjem og skole må bygge på dialog, og det må være et mål at det blir dialog med alle foreldre, ikke bare noen få spesielt interesserte. Dette innebærer at det også stilles noen forventninger til at foreldrene følger opp. En hensiktsmessig måte å utvikle dialog på er gjennom vurderingssystemet. Vurderingssystemet kan være et godt redskap til dialog mellom hjem, elev og skole. En opplæringsbok der de tre partene, lærer, foreldre og elev bidrar med vurdering av læringen, kan være et hjelpemiddel i denne forbindelse.

       Flertallet vil også understreke at elevdemokratiet ved skolene må videreutvikles og styrkes. Følelse av innflytelse over sin skolehverdag bidrar til å styrke elevenes selvstendighet og kan bidra til å bygge opp den enkeltes selvtillit.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til skolens formålsparagraf hvor samarbeidet mellom heim og skole tillegges stor vekt. Understrekningen av samarbeidet med foreldrene er en konkretisering av foreldrerettens bærende idé om at det er foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelse og opplæring. Skolen skal være en hjelp for foreldrene i denne oppgaven. Samarbeidet mellom heim og skole er en vesentlig dimensjon for at foreldre og elever skal slutte opp om enhetsskolen.

       Disse medlemmer mener respekt for foreldrenes syn og verdier er vesentlig for at samarbeidet skal fungere godt. Foreldrenes engasjement og innflytelse må derfor kanaliseres inn i skolens virksomhet på en positiv måte, bl.a. gjennom samtaler med barnas lærere og den formelle rådsstrukturen.

       Disse medlemmer vil også understreke det positive i at foreldrene samarbeider seg imellom gjennom egne foreldreutvalg både ved den enkelte skole og på nasjonalt nivå. Det er viktig å synliggjøre FUGs oppgave i nasjonal sammenheng, bl.a. ved egen post i statsbudsjettet. Likevel kan ikke en slik organisering overkjøre de enkelte foreldres rett til å ivareta sine plikter og sitt ansvar overfor det enkelte barn. Det må fortsatt være den enkelte forelder og foresatte som har det avgjørende ord i forhold til sitt barn og elev.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil understreke betydningen av at foreldreorganisasjonene har en fri og uavhengig posisjon i forhold til departementet. Disse medlemmer vil derfor be om at Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) fristilles i forhold til departementet. Den fremtidige organisering må overlates til FUG. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at FUG og andre foreldreorganisasjoner må gis like og gode rammebetingelser.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å ta nødvendige skritt for å gjøre Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) til et organ uavhengig av departementet. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen vil styrke foreldreinnflytelsen i skolen. Disse medlemmer mener at det ikke er tilstrekkelig kun å legge opp til en videreføring av det ambisjonsnivå for samarbeid hjem-skole som har ligget i tidligere planer. Disse medlemmer viser til at alle parter i skolesamfunnet vil tjene på økt foreldreinnflytelse. En rekke forskningsrapporter fra flere land peker på at økt engasjement blant foreldre er med på å skape et bedre læringsmiljø for elevene. Når foreldrene trekkes med i skolens arbeid, vil også foreldrene få større forståelse for de mange vanskelige utfordringer som skolen og den enkelte lærer står overfor. Disse medlemmer mener at det må legges større vekt på hjem-skole-samarbeidet i lærerutdannelsen. Disse medlemmer mener at både rammene for foreldreinnflytelse og foreldreorganisering må endres.

       Reform 97 må være med på å øke foreldreengasjementet og foreldreinnflytelsen i skolen. En slik reform må bygge på tre hovedelementer:

       Disse medlemmer mener at foreldrene skal sikres rett til informasjon om skolen. Før eleven begynner på skolen, skal foreldrene motta en informasjonsfolder fra kommunen hvor alle skoler, offentlige og private, får anledning til å presentere seg. Gjennom elevens skolegang er det også viktig at foreldrene holdes orientert om skolens utvikling og om skolens resultater. Foreldrene holdes løpende orientert om elevens utvikling gjennom utviklingssamtaler (mellom lærer, elev og foreldre) og gjennom den formelle vurdering som foretas av elevens faglige resultater.

       Disse medlemmer mener at foreldrene må sikres rett til å velge mellom skoler. Det må imidlertid være en forutsetning at de elever som bor nærmest skolen skal ha fortrinnsrett og være sikret skoleplass på nærskolen. Valgfriheten markerer elevenes og familiens ansvar og vil kunne bidra til økt elev- og foreldreengasjement. Eksistensen av valgfrihet innebærer at skolen og kommunen må bli mer lydhøre overfor brukerne. Foreldre vil i større grad kunne stille krav til skolen, og den enkelte skole vil få et mer bevisst forhold til sin egen styrke og egne fortrinn. Dette må sees i sammenheng med at disse medlemmer vil gi den enkelte skole større grad av selvstyre og mulighet til å utvikle egen profil. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag som sikrer foreldrene rett til å velge grunnskole for egne barn. Det forutsettes at elevene i den offentlige skolen skal ha fortrinnsrett på nærskolen. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil innføre en ny finansieringsordning for skolene der en del av pengene følger eleven.

       Komiteens medlem representanten Christiansen ønsker en finansieringsordning basert på at pengene skal følge eleven gjennom stykkpris. Dette medlem ønsker en ordning hvor en felles stykkpris ligger i bunn, men hvor det innføres en ordning med tillegg basert på klart definerte individuelle behov.

       Retten til å velge skole må også gjelde private skoler. Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener at dagens privatskolelov praktiseres på en for restriktiv måte. Disse medlemmer vil derfor gjøre det enklere å etablere private skoler. Staten skal stille kvalitative krav til private skoler, og disse må oppfylles før skolen godkjennes. Staten skal også føre tilsyn og kontroll med privatskolene. Oppfylles de kvalitative kravene, skal imidlertid foreldre eller organisasjoner ha rett til å etablere en privatskole.

       Disse medlemmer mener at foreldre må sikres medbestemmelse i skolen. Denne medbestemmelsen kan sikres på ulike måter. Graden av medbestemmelse avhenger både av hvor mye beslutningsmyndighet som er delegert til skolen, og hvordan beslutningsprosessen er på den enkelte skole. Disse medlemmer mener at det skal etableres et eget driftsstyre på den enkelte skole, og at foreldrene skal være representert i disse. Foreldrene skal også kunne ha flertall i driftsstyre. Disse medlemmer er kjent med at det allerede i dag drives forsøk med betydelig foreldreinnflytelse. Disse medlemmer vil be om at det legges frem en egen sak for Stortinget som systematiserer de erfaringer som er gjort i Norge og i andre land for å fremme økt foreldreengasjement og sikre foreldrene medbestemmelse i skolen. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en egen sak om foreldreinnflytelse i grunnskolen som systematiserer de erfaringer som er gjort i Norge og i andre land. »

       Disse medlemmer har merket seg at meldingen legger vekt på at foreldrenes deltagelse i skolesamfunnet skal være « i et omfang og på en måten som er overkommelig... ». Disse medlemmer vil understreke at det må være opp til foreldrene å definere hva som er overkommelig, og at denne formuleringen ikke må kunne tolkes av skolene dithen at skolen kan bortdefinere foreldrenes mulighet til å påvirke. Disse medlemmer mener det er viktig ikke bare at foreldrene får vite « hvilke aktiviteter barn og unge deltar i på skole, hva de skal lære når, hvordan løpet er lagt opp og hvilke planer som gjelder, hva slags stoff som skal formidles og hvilke arbeidsmåter som brukes », men at foreldrene også gis mulighet til å påvirke hvordan skolen velger å oppfylle læreplanens mål og være med på bestemmelsen om hva som skal ligge i det lokale tilvalgstoffet.

       Videre vil disse medlemmer understreke at målsettingene bør fastslås ut fra hva som er en normalsituasjon - nemlig at foreldrene ønsker og arbeider for det beste for sine barn og at foreldrene er de viktigste i arbeidet med å oppdra sine barn - og ikke ut fra at enkelte barn har spesielle problemer. De barn som ikke får hjelp og støtte hjemmefra har skolen selvsagt et viktig ansvar i forhold til.

Om utemiljøet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av utearealene for skolemiljøet og som pedagogisk virkemiddel. På småskoletrinnet skal en stor del av pedagogikken baseres på førskolepedagogikk med hovedvekt på lek. I den sammenheng er det viktig å tilrettelegge et utemiljø som gir grunnlag for allsidig bevegelse, kreativitet og utfordringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at med 6-åringene i skolen, vil det stille større krav til skolenes uteareal. Det er ikke lagt til grunn at kommunene kan få støtte til erverv og utbedring av uteareal, som følge av 6-åringsreformen. Disse medlemmer vil komme tilbake til spørsmål om bevilgning.

3. Skoleløpet

       Departementet legger til grunn at det tiårige skoleløpet i organisering og innhold skal ivareta god sammenheng og utvikling og tilpasses barns forutsetninger ved ulike aldre. Opplæringen skal organiseres slik at skoleløpet framstår som en tydelig vei med merkesteiner og milepæler. Et skoleløp og innhold med lett gjenkjennelige trekk vil bidra til felles referanserammer. Det man møter på ett trinn skal være forberedt på de tidligere og gi mening til det som kommer etter. Ved et godt planlagt løp i flere fag kan fagene utfylle hverandre på samme måte som det lokale lærestoffet kan utdype og styrke det nasjonale.

       Departementet er opptatt av at grunnskolereformen skal bidra til en fornyelse av grunnskolen som innholdsmessig bygger bedre bro mellom barnehage, grunnskole og videregående opplæring. Skoleløpet deles i tre hovedtrinn, hvert med sitt særpreg. På småskoletrinnet (1-4) skal det utvikles arbeidsformer i en gjensidig påvirkning mellom førskolepedagogikk og grunnskolens opplæringstradisjon. Ved skolestart skal opplæringen ha et klart førskolepreg. Mellomtrinnet (5-7) skal gi anledning til fordypning og konsentrasjon, varierte arbeidsmåter og samhandlingsformer. Skolefagene trer tydeligere fram, samtidig som praktisk forankring og tverrfaglig tilnærming videreføres. På ungdomstrinnet (8-10) skal elevene forberedes for videre opplæring og virke og for en mer analytisk og kritisk tilnærming til lærestoffet. Opplæringen må gjøres relevant og aktuell for den livsfasen og livssituasjonen elevene er i. Departementet vil sette i gang eget arbeid for å utvikle nye valgmuligheter bl.a. i tilknytning til det lokale arbeidslivet eller videregående opplæring.

       Komiteen viser til at meldingen legger til grunn at grunnskolen skal være 10-årig, dette som følge av Stortingets vedtak basert på Innst.O.nr.36 (1993-1994) om at opplæringsretten og plikten starter det året barnet fyller 6 år. Tidligere utvidelser av opplæringsplikten har skjedd ved utvidelser oppover i aldersrekken.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at da Stortinget behandlet Innst.O.nr.36 (1993-1994) og grunnskolereformen, ble det lagt stor vekt på at 6-åringene ikke skulle ha et ordinært skoletilbud, men et førskoletilbud. Det ble videre lagt vekt på at 6-åringenes egne behov skulle danne grunnlag for tilbudet som skulle være preget av fri og naturlig lek. Arbeidsmåtene skulle ta utgangspunkt i førskolepedagogikk, og førskolelærere og allmennlærere skulle likestilles som undervisningspersonell. Flertallet mener dette er viktige forutsetninger for å gi 6-åringene et godt tilbud med tanke på modning og vekst på mest mulig naturlig grunnlag.

       Flertallet mener at for 6-åringene må dette nedfelles i læreplanen på en slik måte at den tradisjonelle vanlige skolens struktur og arbeidsmåter dempes ned. Dette innebærer et tilbud for 6-åringene der dagens aktiviteter organiseres på en friere og mindre bunden måte enn skolens sterke oppdeling i fag og timer.

       Flertallet viser også til at det er Stortingets mening at også de øvrige år i småskolen skal preges mer av førskolepedagogisk tenkning og arbeidsmåter.

       Flertallet slutter seg til at den 10-årige grunnskolen skal deles inn i et småskoletrinn på 4 år, et mellomtrinn på 3 år og et ungdomstrinn på 3 år.

       Flertallet vil legge stor vekt på at tilbudet til 6-åringene skal baseres på overgangspedagogikk. Dette er en viktig forutsetning for å gi dette alderstrinnet et godt tilbud for modning og vekst på mest naturlig grunnlag.

       Det vises i den forbindelse til Innst.O.nr.36 (1993-1994) der en enstemmig komité slår fast at skoletilbudet til 6-åringene må være spesielt tilpasset de behov som barn på dette utviklingstrinnet har.

       Flertallet vil understreke at tilbudet for 6-åringene skal være en førskole.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil at de forskjellige klassetrinn benevnes slik: 1. klasse/førskolen, 2. klasse osv. t.o.m. 10. klasse. Disse benevnelser skal benyttes i læreplan og lærebøker.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at 6-åringstilbudet bør benevnes « førskolen ». Dette for å markere at 6-åringene ikke skal ha et vanlig skoletilbud, men et tilbud som baserer seg både på skolen og førskolens pedagogikk. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « 6-åringstrinnet benevnes Førskolen »

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil videre vise til at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker at « den nye pedagogikken for 6-åringene bør inneholde elementer av det beste fra barnehagen og småskolen ». Det samme flertallet « mener det første året skal være et førskoleår, men førskolepedagogikk bør også være et innslag på hele småskoletrinnet. Flertallet vil i den forbindelse vise til forsøkene med pedagogisk tilbud til 6-åringene i perioden 1987-90 og til dagens skoletilbud for 6-åringer, der innføring av barnehageklasser for 6-åringer i skolen allerede har hatt den virkning at lek er blitt et større innslag i hele småskolen ».

       Flertallet vil vise til Innst.O.nr.36 (1993-1994), der et flertall av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker at

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Christiansen erkjenner at noen foreldre vil ønske utsatt skolestart. Begrunnelsen vil være ulik. For enkelte vil det være en vurdering av barnets modenhet, for andre vil det være lang skolevei eller andre forhold som vil ligge til grunn. Disse medlemmer vil gi foreldrene mulighet til å utsette skolestarten med ett år. Avgjørelsen skal tas av foreldrene i samråd med skolen. Er det uenighet, er det imidlertid foreldrene som skal ta den endelige avgjørelsen.

       Disse medlemmer vil understreke at barn som får utsatt skolestart med ett år skal kunne få plass i barnehage.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som sikrer foreldrene, etter samråd med skolen, mulighet til å utsette skolestarten for eget barn med ett år. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen viser til sitt arbeid for senket skolestart.

Ungdomstrinnet

       Komiteen mener det er grunn til å vie ungdomstrinnet spesiell oppmerksomhet. Dette begrunnes ut fra følgende forhold:

       Ved at opplæringsplikten nå øker, vil også kravet om tilpasset opplæring for den enkelte elev øke. Komiteen ser det som meget viktig å kunne gi alle elever utfordringer i forhold til evner og anlegg, men også å kunne forebygge skoletretthet. Ikke minst vil det på dette trinn være en enorm utfordring å gi undervisningen en praktisk tilnærming. Komiteen mener at det må bli større mulighet enn i dag til å kunne få opplæring i direkte tilknytning til arbeids- og næringslivet og i etablererkunnskap og entreprenørskap. Men det må også gis større mulighet til teoretisk og annen faglig fordypning for de som ønsker det. Komiteen vil likevel påpeke at en slik fleksibilitet ikke må føre til forskjeller når det gjelder elevers videre mulighet i videregående skole. Komiteen mener en slik frihet og fleksibilitet er en akseptering og erkjennelse av at noen lærer best gjennom en teoretisk tilnærming, mens for andre er praksis av langt større verdi. Komiteen anser prosjektet « Distriktsaktiv skole » basert på elevbedrift som læringsmiljø og entreprenørskap som mål som et nyttig tiltak.

       Det vises for øvrig til det som sies i meldingen om arbeid på tvers av fag. Komiteen vil understreke nødvendigheten av at læreplanene både legger til rette for og oppmuntrer til arbeid på tvers av fag gjennom anvisninger om tilknytninger mellom fagene. Komiteen vil vise til at all erfaring tyder på at helheten og bredden i en problemstilling kan bli bedre belyst og lettere tilgjengelig ved en tverrfaglig undervisning.

       Komiteen mener at rådgivningstjenesten i ungdomsskolen må styrkes. Rådgiverne må i større grad få tilbud om opplæringstiltak for å styrke kompetansen om fagtilbud i Reform 94, og alternativer utenfor reformen. Som en følge av rettighetsfestingen i Reform 94 blir de valg som gjøres av 16-åringene med hensyn til videre utdanning eller arbeid, mer avgjørende enn noen gang.

       Komiteen vil påpeke at overgangen fra grunnskole til videregående skole er stor, fordi eleven får et langt større ansvar for egen læring i videregående skole. Elevene møter nye krav til selvstendighet i forhold til læring, oppmøte m.m. Komiteen mener derfor at elevene på ungdomstrinnet i større grad må motiveres til og læres ansvar for egen læring.

       Komiteen vil be om en handlingsplan for kompetanseoppbygging for rådgivere i ungdomsskolen. Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan for kompetanseoppbygging for rådgivere i ungdomsskolen. »

       Komiteen er opptatt av å sikre høy kvalitet på lærere i skolen. Det er derfor nødvendig å sikre at studenter som ikke egner seg som lærere, stoppes før de kommer ut i skolen. Komiteen vil derfor understreke behovet for å sikre at den lovpålagte skikkethetsvurderingen av lærerstudenter fungerer etter hensikten. Komiteen forutsetter også at jobbintervju gjennomføres ved ansettelse av lærere.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener det vil være en fordel dersom ungdomstrinnet blir fireårig. Det vil gi elevene bedre tid til faglig fordypning, og man vil unngå for stort press ved slutten av grunnskolen. Det vil også lettere åpne for en sterkere faglig forbindelse mellom ungdomstrinnet og den videregående skolen. Disse medlemmer støtter forslaget om en inndeling i småskoletrinn, mellomtrinn og ungdomstrinn, men mener at småskoletrinnet skal være tre år, mellomtrinnet tre år og ungdomstrinnet fire år. Disse medlemmer vil at den enkelte kommune skal ha stor grad av frihet når det gjelder den praktiske organisering, slik at det første året på ungdomstrinnet kan lokaliseres til mellomtrinnet dersom det er faglig forsvarlig og mest hensiktsmessig.

       Disse medlemmer vil peke på at den tredelingen som nå skjer i skoleløpet, må få konsekvenser for lærerutdannelsen. Disse medlemmer ønsker en sterkere differensiering av lærerutdannelsen innrettet mot de ulike alderstrinnene (småskoletrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet). Disse medlemmer viser til at mange lærere har mindre enn et halvt års studium i sentrale skolefag. Disse medlemmer mener at det bør stilles nasjonale krav til undervisningskompetanse for småskole-, mellom og ungdomstrinnet i grunnskolen, og slik at lærere som underviser i teorifag på ungdomstrinnet skal ha minst ett års faglig fordypning i sine undervisningsfag.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det bør vurderes å redusere delingstallet for klassene i ungdomsskolen fra 30 til 28 elever i tråd med barnetrinnet i grunnskolen. Dette fordi elevgruppen i ungdomstrinnet kan være vel så krevende som 4.-6.-klassingene. Et lavere klassedelingstall kan også bidra til å motvirke skoletretthet, ved at det blir litt mer tid og oppmerksomhet til den enkelte.

       Komiteens medlem representanten Christiansen er glad for den senkning av skolealderen som skjer fra 1997. Dette medlem mener imidlertid erfaringene fra dagens 6-årstilbud bør kunne benyttes til å utforme et opplegg for 5-åringene slik at disse kan få et slikt tilbud. Videre mener dette medlem at foreldre bør kunne søke om skolestart for sitt barn allerede fra 5-årsalderen dersom barnet er modent for dette, på lik linje med at foreldre må kunne velge å la sine barn starte senere dersom barnet ikke er modent. Dette medlem vil i denne sammenheng understreke at barns utvikling og modningsnivå ikke er avhengig av om man er født den 31. desember eller den 1. januar.

Barns behov for lek

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg hva departementet uttrykker om organisering av tilbudet ved skolestart: « Skoledagene skal i hovedsak organiseres ut fra barns behov for lek og friere aktiviteter ». Leken er et mål i seg selv: den gir glede og livsmot, trivsel og tilfredstillelse, dyrker øyeblikket og gir personligheten uttrykk.

       Flertallet mener at dette må få konsekvenser for organiseringen av skoledagene slik at den fleksibilitet som vil kreves for å drive en førskolepedagogisk opplæring ved skolestart, blir ivaretatt. Bl.a. må øktene være mer varierte i lengden enn tradisjonelle skoletimer, og grupperinger og arbeidsmåter må varieres.

       I fem-seksårsalderen blir barns lek mer fast i strukturen. Gjennom lek blir de innforstått med fellesskapets koder og regler, normer og verdier. Flertallet vil peke på at felles for alle lekens former er en grunnleggende drivkraft av nysgjerrighet, dristighet og skaperevne. Opplæringen må gi plass for barns undring, nysgjerrighet, lekens utforskertrang, ta utgangspunkt i det kjente og bevege seg derfra over i det ukjente. Og hele tiden må kravet være - du skal leke på ordentlig.

       Lek har stor betydning for 6-åringers fysiske og motoriske utvikling. Flertallet mener derfor skolens læringsmiljø og fysiske miljø må få en utforming som stimulerer slik lek.

       Flertallet vil sterkt understreke at kanskje det viktigste ved Reform 97 er at leken skal gis større plass både som pedagogisk virkemiddel og arbeidsmetode i opplæring og oppdragelse i småskolen. For at dette skal lykkes, vil flertallet anbefale at leken blir satt i fokus gjennom det arbeid med kursing og etterutdanning som reformen vil føre med seg.

       Flertallet vil for øvrig vise til Innst.O.nr.36 (1993-1994) der et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen viser til Innst.O.nr.36 (1993-1994) hvor Høyre og representanten Christiansen uttalte:

       Disse medlemmer vil understreke at innhold, form og metode må tilpasses 6-åringenes modenhetsnivå. Lek og læring, og læring gjennom lek må få en betydelig plass det første skoleåret. Disse medlemmer mener imidlertid at departementet går for langt i å detaljstyre skolens valg av pedagogiske virkemidler. På dette området må skolen ha stor grad av frihet.

       Når det gjelder valg av pedagogikk og metode for øvrig, vil komiteens medlem representanten Christiansen vise til sine merknader i forbindelse med Innst.O.nr.36 (1993-1994).

Skolefritidsordningen

       Komiteen ser positivt på skolefritidsordningen som et frivillig tilbud for elevene ut over den obligatoriske skoletiden. Komiteen vil imidlertid understreke at tilbudet skal være frivillig, og ikke en integrert del av skoledagen, og at det derfor som hovedregel legges før og etter den obligatoriske skoledagen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at skolefritidsordningen er helt avgjørende for å gi barn i småskolen og deres foreldre den nødvendige trygghet og stabilitet i hverdagen. Enhetsskolens bærende idé tilsier at det må gis tilbud om en skolefritidsordning som ivaretar alle barns interesser. I dagens samfunn med hjemmeværende foreldre som unntak og ikke regelen, er det avgjørende at foreldrene vet at deres barn kan ha et sikkert og godt tilbud de deler av dagen og i skoleferier og annet når foreldrene er på arbeid. Økonomien må også sikres slik at dette ikke skaper unødige skiller mellom elevene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener at disse ordningene bør konsentrere seg om fritidsaktiviteter i regi av foreldre og frivillige organisasjoner. Statlige midler skal ikke brukes på fritidsordninger. Disse medlemmer vil heller øke timetallet i småskolen. Funksjonshemmedes rett til å delta på lik linje med andre barn i skolefritidsordningen må sikres gjennom støtteordninger.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det bør innføres en heldagsskole for alle barn på begynner- og mellomtrinn. Heldagsbarneskolen bør ha et todelt tilbud:

       Dette medlem viser til at skolefritidsordningene er lagt opp svært forskjellig, både når det gjelder innhold, kvalitet og foreldrebetaling. Dette medlem vil understreke nødvendigheten av lokal tilpasning, men mener det må være sterkere nasjonale kvalitetskrav til ordningene, bl.a. krav om kvalifisert leder, krav til areal og minimumskrav til lekeapparater og -utstyr som sikrer aktiviteten.

Praktisk arbeid, lokalt engasjement, entreprenørskap

       Komiteen har merket seg følgende i meldingen s. 37:

       Komiteen understreker de tanker som her kommer til uttrykk, og ber om at departementet i det videre utviklingsarbeid legger vekt på virkemidler og strategier som sikrer at praktisk arbeid og lokalt elevengasjement blir en integrert del av grunnskolens daglige virksomhet som en realitet. Komiteen peker i den forbindelse også på det som er sagt i B.innst.S.nr.12 (1994-1995), side 17, om utvikling av etablerer- og entreprenørskapsperspektivet som del av opplæringen både i grunnskole og i videregående opplæring.

4. Skolens fag

      Departementet legger vekt på at fagdifferensiering, med flere fag etter hvert som elevene kommer til nye trinn, og arbeid på tvers av fag, skal fremme god allmennutdanning og helhetlig utvikling. Departementet legger til grunn at det felles lærestoffet i læreplanene skal angi et innhold i opplæringen som alle elever skal møte og arbeide med, ut fra sine evner og forutsetninger. Det nasjonale fellesstoffet utvides etter hvert som elevene beveger seg oppover klassetrinnene (den omvendte pyramide) og omfatter alle typer lærestoff, teoretisk som praktisk. Fellesstoffet skal utdypes og utfylles lokalt og tilpasses individuelt.

       Departementet har tatt hensyn til synspunkter fra høringsrunden og foreslår at de obligatoriske fagene i grunnskolen skal være:

       Kristendomskunnskap, norsk, matematikk (tidligere matematikk og regning), engelsk, tilvalgsfag (nytt fag på ungdomstrinnet der elevene har valgmulighet mellom et andre fremmedspråk som tysk eller fransk, fordypning i språk de allerede har kjennskap til som norsk, samisk, engelsk eller tegnspråk, eller praktisk prosjektarbeid, herunder også arbeidslivserfaring), samfunnsfag (historie, geografi og samfunnskunnskap), naturfag (tidligere del av O-fag), heimkunnskap, kunst og håndverk (tidligere forming), musikk, kroppsøving, skolens og elevenes valg (lokal profilering utformet ved den enkelte skole, nytt som obligatorisk fag lagt til alle trinn, fornyelse av tidligere valgfagsordning på ungdomstrinnet), klasse- og elevrådsarbeid.

       For samiske elever og for språklige minoriteter vil det bli utarbeidet egne og tilpassede læreplaner som ved forrige læreplanrevisjon.

       For døve elever skal det utarbeides egne lærerplaner i tegnspråk, tegnspråk som tilvalgsspråk på ungdomstrinnet, rytmikk/drama (i stedet for musikk) og tilpassede læreplaner i norsk og engelsk. Forslaget innebærer at tegnspråk for første gang blir selvstendig språkfag i skolen, og at grunnskoleopplæringen blir felles for døve elever uavhengig av bosted.

       Meldingen gjelder prinsipielle retningslinjer for fagene, ikke læreplaner for bestemte fag. Departementet omtaler likevel kort fag der det er satt i gang utredningsarbeid, bl.a. naturfag og matematikk. Departementet legger også fram et foreløpig utkast til læreplan for et utvidet kristendomsfag, basert på NOU 1995:9 , som vedlegg til meldingen.

       Departementet fastslår at tilvalgsspråket skal være tysk eller fransk. Der det kan begrunnes i lokale eller regionale behov, og når forholdene praktisk ligger til rette for det, kan det være aktuelt å tilby f.eks. finsk, samisk eller russisk. Når det gjelder finsk-etniske elever, kan departementet ikke gå inn på å gi finsk tilsvarende status som samisk i grunnskolen, idet det her ikke som for samene dreier seg om en urbefolkning.

       Når departementet ikke finner grunn til å innføre flere fag, er det for å unngå ytterligere oppsplitting av læringsinnholdet og undervisningstiden. Departementet legger vekt på at elevene må lære å bruke kunnskaper og ferdigheter fra ulike fag for å forstå større temaer og områder. Læreplaner for fag må oppmuntre til arbeid på tvers av fagene. Blant områder som bør behandles i en tverrfaglig sammenheng nevnes teknologi og IT, mediekunnskap, miljø og økologi, forbrukerkunnskap, rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid, trafikkopplæring, familiekunnskap og samlivslære, arbeidslivskunnskap og yrkesorientering, dans og drama. Estetiske uttrykksformer og skapende virksomhet må inngå som momenter i mange skolefag. Drama vil bli omtalt som del av arbeidsformene i flere læreplaner for fag.

       Departementet mener læreplanene for de enkelte fag skal bygges opp etter samme mønster som læreplanene for fag i videregående opplæring. Læreplanene skal inneholde generell informasjon, mål for kunnskaper, ferdigheter og holdninger det siktes mot på de tre hovedtrinnene, hovedmomenter som angir innhold, emner og arbeidsmåter i elevenes opplæring på ulike årstrinn, samt prinsippene for vurdering og tilbakemelding i faget. Lærestoffet skal gi helhet, sammenheng og progresjon, både innenfor og mellom fag. Opplæring er bredt definert og omfatter også praktiske ferdigheter. Læreplanene for fag skal klart angi den nasjonale kompetansen det siktes mot, og det felles lærestoffet. Samtidig mener departementet at de ikke må være så detaljerte eller utformet slik at stadig revisjoner blir nødvendige.

       Det lokale arbeid med læreplanene skal utdype forståelsen av læreplanens generelle del og i hovedsak finne sted på den enkelte skole. Den enkelte kommune kan imidlertid definere felles satsingsområder for skolene i kommunen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, gir for øvrig sin tilslutning til prinsippene for oppbygging av den enkelte fagplan.

       For at fagplanene skal ta hensyn til fådelte skoler og ønsker om bruk av temaarbeid og aldersblandede grupper, vil et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, anbefale en organisering av målene og fagstoffet som gjør det mulig å se småskoletrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet som enheter.

       Dette flertallet viser til at det legges opp til fagdifferensiering og arbeid på tvers av fag, med økende fellesstoff. Videre vil en oppmuntre til temaorganisering spesielt på småskoletrinnet. Sammen med ønsket om aldersblandede klasser ut fra pedagogiske omsyn som fadderordninger og læringsmiljø, og ikke i den hensikt å spare penger, legges det opp til økt samarbeid over årstrinnene i skolen. Dette er arbeidsformer som de mange fådelte skolene gjennomfører på en god måte. Dette flertallet ser positivt på slike arbeidsmåter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen har merket seg at det nasjonale fellesstoffet vil bli klarere markert i de nye læreplanene. Disse medlemmer har lenge etterlyst sentralt fastsatt krav i læreplanene. Disse medlemmer mener at læreplanene skal definere hva elevene skal kunne og hvilke mål elevene skal streve mot. Disse medlemmer mener imidlertid at det fremlagte utkast til læreplan for fag i 10-årig grunnskole (L97) legger alt for stor vekt på metode ved å detaljbeskrive hvordan elevene skal tilegne seg stoffet. Det er viktig at skolen og den enkelte lærer har stor grad av frihet på dette området. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn at læreplanene skal definere hva elevene skal kunne og hvilke mål elevene skal streve mot. Skolen og den enkelte lærer skal ha stor frihet når det gjelder metode. Læreplanen skal derfor ikke i detalj beskrive hvordan elevene skal tilegne seg lærestoffet. »

       Disse medlemmer vil videre understreke at det er positivt at læreplanene legger opp til et sentralt fastsatt minstekrav i forhold til et pensum. Disse medlemmer mener ikke minst det er viktig at det klart defineres hvilke kunnskaper elevene skal tilegne seg i kjernefagene, slik at man sikrer at alle elever har fått opplæring i de samme grunnleggende kunnskapene når de skal ta fatt på videregående skole. En større sentralstyring av lærestoffet sikrer også at elevene ikke får spesielle problemer dersom de bytter skole i løpet av skoletiden. Disse medlemmer mener imidlertid det er unaturlig å detaljstyre alle fag i like stor grad, og vil påpeke at de praktisk-estetiske fagene burde kunne få langt mer frihet. Disse medlemmer mener det i disse fagplanene ligger inne en del unødvendig detaljstyring - eksempelvis i læreplanen for kroppsøving hvor det pålegges at elevene i 8. klasse skal « få røynsle med å bruke kano eller annan type småbåt ». Disse medlemmer vil understreke at disse fagene har en viktig oppgave i det å stimulere fantasi og kreativitet, og at det er vanskelig å se argumenter for at barn fra ulike skoler må delta i nøyaktig de samme aktivitetene innenfor disse fagene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti frykter at en for sterk detaljering av nasjonalt lærestoff vil bli et hinder for muligheten til å realisere tilpasset opplæring og muligheten til lokal tilpasning av lærestoffet. Dette medlem vil advare mot en utvikling i norsk skole i retning av mindre likeverdighet som følge av stramme ressurser og mer ensretting som følge av en for detaljstyrt plan for nasjonalt lærestoff. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn en mindre detaljeringsgrad i læreplanenes definisjon av nasjonalt lærestoff. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er viktig å vise respekt for foreldrenes og elevenes kulturelle og religiøse holdninger. I konfliktsituasjoner mellom skolens virksomhet og foreldrenes overbevisninger, må en søke å finne praktiske løsninger for undervisningen.

NOU 1995:9 Identitet og dialog

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at et hovedmål for revisjonsarbeidet innen skoleverket har vært ønsket om å sikre et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag i en stadig mer flerkulturell befolkning. Dette svarer til formålsparagrafens tale om « god allmennkunnskap » og skolens formål i grunnskoleloven § 1:

       Generell del av læreplanen legger også stor vekt på betydningen av allmenndannelse og felles, helhetlige referanserammer. Prinsippet fastholdes i den foreliggende stortingsmeldingen. Det får også en inngående begrunnelse i Pettersen-utvalgets innstilling NOU 1995:9 « Identitet og dialog ». Det er her tale om et punkt med en slik vekt at utvalget (Smith-utvalget) som har utredet ny opplæringslov, foreslår at det også tas inn som nytt ledd i grunnskolens formålsparagraf ( NOU 1995:18 ).

       I Innst.S.nr.36 (1994-1995) uttalte et flertall i komiteen at: « Prinsippet om alles rett til tilpasset opplæring og undervisning i et samordnet, felles skoleverk bygget på den samme læreplan, er fortsatt bærebjelken og drivkraften i arbeidet for videreutvikling av skolen ». Videre heter det at « enhetsskolen tar sikte på å favne alle grupper. Skolen skal være en møteplass der alle kan komme sammen og omgås med omsorg og omtanke for hverandre. Barna ... kan lære av og leve med forskjeller, uavhengig av kjønn, bosted, sosial bakgrunn, religion, etnisk tilhørighet eller funksjonsdyktighet ». Den skal også skape samhørighet mellom grupper.

       Flertallet mener at utfordringene til skolen er blitt større gjennom de omfattende samfunnsendringer i vår tid. Norge er i forandring fra et svært homogent samfunn til et mer flerkulturelt samfunn ved et økende innslag av folk fra andre land, med annen etnisk bakgrunn og med andre trossyn. Mye tyder på at kontakten mellom generasjonene er blitt mindre og forankringen i historie og tradisjon svakere. De unge utsettes for omfattende og kryssende verdimessig press gjennom moderne massemedier, fjernsyn og video. Virkningene av disse ulike strømmer samles og fortettes i skolen, som dermed får en større oppgave når det gjelder å utvikle forståelse, toleranse og samhold på tvers av de ulike gruppeskiller.

       Samtidig skal oppdragelsen ta utgangspunkt i mennesket som et moralsk vesen med ansvar for egne valg og handlinger. Den skal motvirke fordommer og diskriminering og fremme gjensidig respekt og toleranse mellom grupper som er forskjellige og slutter opp om ulike anskuelser. Dette stiller også nye krav til den opplæring som skal gi elevene kunnskaper om eget og andres trossamfunn.

       Flertallet mener at behovet for et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag må balanseres mot at grunnskolen ut fra formålsparagrafen skal løse sine oppgaver « i forståing og samarbeid med heimen ». Foreldreretten gjelder både flertallet og mindretallet, men settes særlig på prøve i forhold til kulturelle, religiøse og livssynsmessige minoriteter - og særlig ved opplæring om religion og livssyn. Sett under ett må skolen derfor legge dette fagstoffet til rette slik at interessene til flest mulig foreldre ivaretas best mulig, men uten at rettighetene til enkeltforeldre og minoritetsgrupper overkjøres.

       Flertallet mener at i et samfunn med flerkulturelle og flerreligiøse innslag vil egenidentitet ikke kunne befestes uten kunnskap om andre kulturer, religioner og livssyn, og uten møte med representanter for disse. Dette gjelder både for flertallet og mindretallet.

       Flertallet er enig med Pettersen-utvalget i at identitet og dialog i utgangspunktet ikke utelukker, men tvert imot forutsetter, hverandre. Det er derfor viktig at grunnskolen kan gi elevene både trygg kunnskap om egen livssynssammenheng og god kjennskap til andre religioner og livssyn.

       I utredningen fra Pettersen-utvalget betones det at dagens opplegg for kristendomskunnskap og livssynsorientering lett kan formidle et uønsket budskap:

       I tillegg kommer at ikke alle elever i skolen får kunnskaper verken om kristendom, egen tro eller andres i livssyn, og at adgangen til fullt fritak da kan innebære totalt fravær av slik opplæring i skolen for mange elever. Flertallet er enig i at dette er uheldig, og at en slik oppdeling kan forsterke forskjeller og skjerpe motsetninger.

       I utredningen er det lagt betydelig vekt på at det nye faget skal bidra til å utvikle et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag i befolkningen. Flertallet er enig i:

       For å bidra til å løse denne kulturelle fellesoppgaven, mener flertallet at det er best om elevene får mest mulig felles undervisning. Det tilsier at oppgaven løses innen en felles kristendoms-, religions- og livssynsundervisning i skolen.

       Flertallet mener at det er en kollektiv kulturell identitet en bidrar til å bygge opp gjennom et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag. Dette har intet å gjøre med overgrep mot minoriteter eller tvang til tro. Poenget er først og fremst at alle - så langt som mulig - skal sikres det samme utgangspunktet og de samme mulighetene for aktiv deltakelse i samfunnet. Derfor kan en slik felles, kulturell identitet også tjene minoritetenes samfunnsmessige og demokratiske interesse. Innen en slik felles kulturell identitet er det selvfølgelig plass for helt forskjellige former for religiøs og livssynsmessig identitet og for ulike utforminger av individuell identitet. Uten dette skillet kan det lett skapes et inntrykk av at skolen generelt, og et felles fag for kristendomskunnskap, religions- og livssynsorientering spesielt, i praksis er et overgrep mot religiøse og livssynsmessige minoriteter.

       Flertallet mener det er av stor betydning at også minoritetene blir kjent med majoritetens trosgrunnlag og historie, på samme måte som majoriteten må bli kjent med minoritetenes religion og livssyn. I et samfunn der flere religioner og livssyn møtes og brytes, vil en trygg religiøs/livssynsmessig identitet avhenge av et minimum av felles fortrolighet med andre religioner og livssyn. Dette gjelder både for minoritet og majoritet. Flertallet mener at Pettersen-utvalgets forslag om et nytt opplegg for felles opplæring ivaretar dette hensynet.

       I utredningen er det lagt betydelig vekt på at den skal bidra til å utvikle et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag i en mer sammensatt befolkning.

       Flertallet mener at det er en viktig oppgave for skolen å formidle til alle elever det felles verdigrunnlag som det norske samfunn bygger på. Særlig må dette gjelde i et fag som kristendomskunnskap som også skal omfatte orientering om andre religioner og livssyn, etikk og filosofi. For å motvirke intoleranse, rasisme og vold mellom elever og grupper, og hindre mobbing, sjikane og annen krenkende atferd og overgrep mellom elever, så mener flertallet at det holdningsmessige arbeid i skolen må styrkes.

       Flertallet vil understreke at oppdragelse og undervisning ikke kan finne sted i et verdimessig tomrom. Formidling av etiske holdninger og moralske normer må prege hele skolens virksomhet, gjenkjennes i flere fag og i opplæringens organisering og praksis.

       Flertallet støtter Pettersen-utvalgets anbefalinger om at faget både i allmennlærerutdanningen og etterutdanningen bør styrkes. Med tanke på en utvidelse av faget, innebærer det også en fornyelse av læreverkene. Flertallet vil understreke at lærerne må få nødvendig faglig kompetanse til å imøtekomme de utfordringer et felles fag med stor variasjon i elevgruppen innebærer. Flertallet forutsetter at departementet legger til rette for nødvendige tiltak for lærerutdanning og etterutdanning i samarbeid med aktuelle fagmiljø. Det bør prioriteres FoU-midler til dette fagområdet.

Konklusjon

       Skolens opplæring skal i størst mulig grad være felles. Flertallet vil derfor understreke betydningen av å skape et skolemiljø som er åpent og inkluderende, uansett barns sosiale bakgrunn, religion, nasjonalitet, kjønn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne.

       Det er flertallets mening at opplæringen må samle om verdier, la elevene lære om eget livssyn og lære andres. Skolen må bli en arena som er kulturbærende og åpen i sin opplæring.

       Som en oppsummering vil flertallet mene at på bakgrunn av ovenstående og skolens formålsparagraf skal følgende prinsipper og retningslinjer legges til grunn for det nye faget:

       Flertallet mener at «Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering» vil være et godt og dekkende navn på faget.

       Flertallet viser til at Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget om spørsmål knyttet til fritaksretten for elever.

       Flertallet mener at det skal utarbeides retningslinjer for fritak for å oppnå mest mulig ensartet praksis. I dette arbeidet må minoritetsgrupper tas med på råd.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at det må være begrenset mulighet til fritak i enkelte deler av faget. Dette vil spesielt gjelde stoff av trosbekjennende art, men også deltakelse i ritualer og gudstjenester i ulike trossamfunn. Det vil likevel være vanskelig med skarpe skiller i hva det kan fritas fra. Her vil også mange foreldre ha forskjellige vurderinger. For at fritaket skal bli minst mulig, er det viktig med god informasjon til hjemmet for å skape trygghet for hva undervisningen i faget innebærer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det er av avgjørende betydning at fritaksretten sikres. Det er viktig av hensyn til foreldreretten og i særlig grad av hensyn til minoritetsgrupper.

       Disse medlemmer mener at spørsmålet om et nytt utvidet kristendomsfag ikke har fått den grundige behandling som fagets betydning tilsier. Disse medlemmer viser til at departementet ikke har tatt stilling til de problemstillingene som denne saken reiser, og derfor heller ikke har lagt frem noe forslag for Stortinget med anbefalinger. Komiteen er invitert til å fatte vedtak på grunnlag av Pettersen-utvalgets innstilling ( NOU 1995:9 ) som er ute på høring, og et utkast til læreplan som også er på høring. Det gjør det vanskelig for Stortinget å ta hensyn til ulike innspill som kommer i høringsrunden. Disse medlemmer mener at departementet på bakgrunn av en bred høring om Pettersen-utvalgets innstilling burde lagt frem en egen sak for Stortinget, og at departementet burde ha utarbeidet et utkast til læreplan etter at Stortinget hadde behandlet saken. Disse medlemmer viser til at en rekke spørsmål, bl.a fritaksretten, fortsatt er uavklart. Debatten om det nye faget har vært preget av konflikt. Disse medlemmer er opptatt av at det bør være bred enighet om et fag som dreier seg om tro, livssyn, moral og etikk. Disse medlemmer mener derfor at Stortinget ikke burde ha fattet en endelig avgjørelse nå, men pålagt departementet å komme tilbake til Stortinget med et egen stortingsmelding om et nytt utvidet kristendomsfag.

       Disse medlemmer erkjenner at Høyres forslag om en egen stortingsmelding ikke har flertall i Stortinget. Disse medlemmer har derfor som en subsidiær løsning sluttet seg til komiteens flertallssyn. I den forbindelse vil disse medlemmer fremheve at Stortinget ber om å få spørsmålet om fritaksretten lagt frem for Stortinget som egen sak. Disse medlemmer mener at det er av avgjørende betydning at fritaksretten sikres. Det er viktig av hensyn til foreldreretten og i særlig grad av hensyn til minoritetsgrupper. Disse medlemmer mener at også lærere skal ha mulighet til fritak fra deler av undervisningen i det nye kristendomsfaget på samme måte som elever. Disse medlemmer vil i det videre arbeidet vektlegge følgende tre hensyn:

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sine respektive merknader nedenfor og vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg med representanter for de ulike livssyn og religioner med sikte på å utarbeide læreplan for et felles obligatorisk tro- og livssynsfag uten konfesjonell forankring.

       Det nåværende livsynssfaget videreføres. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det må etableres et felles tro- og livssynsfag som omfatter alle elever. Ett felles fag bygger opp under enhetsskolens bærende idé, nemlig møteplass for elever med forskjellig bakgrunn. Dette gir det beste grunnlag for å utvikle gjensidig respekt og forståelse mellom elever i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn.

       Dette medlem mener at målet må være et fag som både hjelper barn til å bli trygge på sin egen identitet og få styrke til nysgjerrighet, åpenhet og toleranse for andres tro, livssyn og tradisjon. Bare gjennom kunnskap og dialog kan en bryte ned fordommer. Dette er en forutsetning for sameksistens i et flerkulturelt samfunn med ulike religioner og livssyn.

       Dagens ordning med skille mellom kristendomsfag og livssynsfag er etter dette medlems mening uheldig, i stedet for å samle blir elevene plassert i ulike båser. Ordningen har bakgrunn i det særlige norske historiske kulturskillet mellom kristendom og « fritenkeri », og tar ikke høyde for dagens og framtidas flerkulturelle samfunn.

       Skolen har en viktig oppgave når det gjelder å utvikle forståelse, toleranse og samhold på tvers av ulik kulturell og religiøs- eller livssynsbakgrunn.

       Denne situasjonen tilsier at vi får et samlende fag, som kan skape rom for respekt. Hvis man klarer å etablere et fag som kan bidra til å avmystifisere og gi faktisk kunnskap om religionene, og ikke forutsetter at ett gudebilde er mer « riktig » enn andre, kan man skape grunnlag for toleranse og respekt.

       Skolen skal bidra til å motvirke fordommer og diskriminering og fremme gjensidig respekt og toleranse mellom grupper med ulikt levevis og fremme evnen til samarbeid mellom grupper som er forskjellige og slutter opp om ulike anskuelser. En enhetsskole som splitter elevene i et moral- og holdningsfag, gir dårligere mulighet til å fremme respekt og forståelse.

       Dette medlem mener at i en flerkulturell og flerreligiøs situasjon vil egenidentitet ikke kunne befestes uten kunnskap om andre kulturer, religioner og livssyn, og uten å møte med representanter for disse. Men egenidentitet betyr også å gjenkjenne egen tro eller livssyn i skolefaget. Dette vil gjelde både for det evangelisk-lutherske flertall og for mindretallet tilhørende andre religioner og livssyn.

       Det er derfor viktig at grunnskolen kan gi alle elever kunnskap om egen livssynssammenheng og god kjennskap til andres religioner og livssyn. Dette medlem er enig i at faget må legge stor vekt på den norske kulturarv og den posisjon den evangelisk-lutherske lære har og har hatt i vår historie. For dette medlem er det viktig at konfesjonsbindingen som ligger i grunnskoleloven § 7 punkt 4 andre ledd, bør fjernes og at faget ikke er konfesjonsforankret. Det er også viktig at faget ikke legges opp slik at det er et kristen-humanistisk « vi » som fører ordet, og tiltaler de andre som « ikke-kristne », « innvandrere » eller « representanter for fremmede kulturer ».

       Etter dette medlems oppfatning bør faget baseres på det som er felles og som samler menneskene, uavhengig av religion og livssyn, nemlig felles etiske normer, estetikk, filosofi og etikk. Dette medlem mener at det er gjennom drøftingen av disse dimensjoner NOU 1995:9 har sin styrke. Dette medlem har særlig merket seg omtalen av det kritiske perspektivet kap. 9.10. Utvalget uttaler:

       Dette medlem slutter seg til disse perspektivene, og vil vektlegge at fellesfaget ikke skal være verdinøytralt, men religionsnøytralt.

       Dette medlem mener det er en forutsetning at navnet på faget ikke virker ekskluderende ved at en religion fremstilles overordnet andre trosretninger. Et slikt navn kunne være tro og livssyn.

       En annen viktig forutsetning er at i det videre arbeidet med læreplanene må representanter fra minoritetenes religioner og livssyn være representert. Det blir ikke et fellesfag før mindretallet aksepterer faget. Dette har vært en av hovedinnvendingene mot Pettersen-utvalgets og læreplangruppens sammensetning. I det videre arbeid med læreplan for det nye faget må representanter for minoritetsreligioner og livssyn delta.

       Dette medlem deler mange av de resonnementer som flertallet gir uttrykk for i sin merknad ovenfor. Det nye kristendomsfaget vil bli et mer spennende fag enn det nåværende. Imidlertid frykter dette medlem at faget ikke er inkluderende nok, og som sådan ikke vil framstå som det fellesfag skolen trenger. Realiteten er at det er minoritetene som avgjør om faget er inkluderende nok. Navnet på faget kan også virke ekskluderende.

       Dette medlem mener at følgende bør ligge til grunn for det videre arbeid med tro- og livssynsfaget:

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Navnet på fellesfaget blir « Tro og livssyn ». »

       Komiteens medlem representanten Christiansen er av den oppfatning at et fag hvor alle elever, uavhengig av bakgrunn, kan samles, vil være den beste løsningen når dagens kristendomsundervisning skal legges om. Dette medlem vil sterkt understreke betydningen av en opplæring som gir alle barn og unge innsikt i og forståelse for kristen tro og tradisjon og kulturarv, som gir innsikt i og forståelse for andre religioner og livssyn, og øker forståelsen og dialogen mellom mennesker med ulike livssyn. Et arbeid for å fremelske slik toleranse og forståelse gjennom et fag som også kan bidra til en avmystifisering og økning av den faktiske kunnskapen om andre religioner og livssyn bør være en viktig oppgave for skolen. Dette medlem mener i så måte at innstillingen fra Pettersen-utvalget er med på å bringe debatten om kristendomsundervisningen i den norske skole fremover. Men såvel utvalget, og i enda større grad forslaget til læreplan, tar etter dette medlems syn ikke nok hensyn til at et felles fag skal omfatte elever som ikke har tilknytning til det kristne livssyn.

       Norge er i dag preget av meget stor livssynsmessig spredning. Nye religioner har kommet til, hovedsakelig gjennom innvandring. Men minst like viktig er den store spredningen av verdisyn mellom de som er aktivt kristne, de passive statskirkemedlemmene og humanetikere og ateister. I en slik situasjon burde det fra skoleverkets side være det naturlige å ta utgangspunkt i de verdiene som er felles. Det er, slik dette medlem oppfatter det, faktisk slik at mange av de verdier som ofte blir betegnet som de kristne verdier vi i Norge bygger på egentlig er allmenne verdier og felles for de aller fleste mennesker - så som respekt for liv, eiendom, toleranse og nestekjærlighet. Derfor burde disse verdiene legges i bunn i en undervisning som skal være felles for alle elever i den forstand at man fra begynnelsen burde starte opp med det som er felles og ikke med det som skiller.

       Dette medlem reagerer på at man ved innføringen av et fag man ønsker skal være felles fremdeles opprettholder en kristen formålsparagraf og en konfesjonsmessig forankring slik det i dag er i kristendomsfaget. Dette medlem har stor forståelse for at slike signaler blir oppfattet negativt av elever og foreldre med andre livssyn. Dette medlem har registrert at Pettersen-utvalget fortolker en konfesjonsmessig forankring dithen at dette kun dreier seg om at den kristendommen elevene skal få opplæring om skal være den evangelisk-lutherske læren. Dette medlem mener at man, dersom man virkelig ønsker et felles samlende fag, bør være villig til å gjøre noen endringer i forhold til de to ovennevnte faktorene på en slik måte at man klart viser at man ønsker å komme livssynsminoritetene i møte og at fagets innhold også endres i forhold til kristendommens plass.

       Det betyr ikke at dette medlem ikke mener at kunnskap om kristendommen i norsk skole må gis en større plass enn andre livssyn. Dette medlem mener tvert imot at kristendommen har hatt en viktig betydning for utviklingen innen norsk kultur, tradisjon, litteratur og historie og at den derfor må ha en sentral rolle i et fellesfag.

       Dette medlem mener det er viktig at undervisningen og faget ikke på noen måte legger opp til et skille mellom « oss kristne » og « andre ». Faget må klart bygge på at det som skal formidles er kunnskapen om at « de kristne mener at Gud skapte verden » og ikke at « Gud skapte verden ».

       Dette medlem mener det er en klar provokasjon mot minoritetene å benytte kristendomsundervisning som betegnelse. Dette medlem mener det bør finnes frem til et mer nøytralt navn slik det i dag gjøres i den videregående skolen hvor navnet på faget er religion.

       Dette medlem mener det bør arbeides videre for å komme frem til et felles fag - gjerne med utgangspunkt i den innstillingen som er kommet fra Pettersen-utvalget. I dette arbeidet må representanter fra minoritetene trekkes aktivt med slik at det også fra deres side blir et fag som kan aksepteres som felles. Dette medlem mener man i dette arbeidet videre må være villige til å gi slipp på noen av de symbolene som den kristne majoritet i dag forutsetter skal ligge til grunn. Dette medlem vil påpeke at mange av disse symbolene innholdsmessig betyr lite i forhold til faget, men erkjenner at de for enkelte har en sterk følelsesmessig betydning for såvel majoriteten som for minoritetene.

       Dette medlem vil videre vise til at departementet i sitt brev til komiteen datert 16. oktober 1995 sier følgende:

       Dette medlem vil understreke at departementets og Stortingets flertall har innført begrensninger i så måte når man har avslått søknader om å opprette en muslimsk grunnskole, mens kristne minoriteter gis anledning til å opprette egne skoler. Av denne grunn mener dette medlem det er enda større grunn til at majoriteten skal være villig til å bidra til et fag som kan være felles - et fag som ikke setter kristne symboler i en posisjon hvor de oppfattes å bli satt i en særstilling utover det å være elementer i en undervisning om kristendommen.

       Dette medlem vil prinsipielt vise til Dok.nr.8:51 (1993-1994) og sine merknader i Innst.S.nr.91 (1994-1995). Dette medlem er for øvrig enig i store deler av det som fremkommer i flertallets merknader når det gjelder behovet for et felles fag, men tror ikke at det faget som nå foreligger vil kunne ivareta intensjonene.

Praktiske og estetiske fag

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil igjen understreke betydningen av at den daglige skolevirksomhet gis et sterkt innslag av praktiske aktiviteter. Flertallet mener også at den fysiske fostringen blir enda viktigere i et opplæringsløp som nå utvides med ett år.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at gjennom kroppsøvingsøktene skal elevene utvikle og bli kjent med egen kropp, lære regler og samhandling med andre gjennom lagspill og konkurranse. Men ikke minst viktig er det at elevene blir glad i fysisk aktivitet og danner gode helsevaner gjennom aktivt friluftsliv. Gjennom kroppsøvingstimene får også elevene anledning til sunn avreagering. Dette vil ha positiv betydning for hele skolemiljøet.

       I et samfunn som preges av økende fysisk inaktivitet for folk flest, mener dette flertallet det er særlig viktig å kompensere for dette gjennom en forsterkning av fysisk fostring i skoleverket der alle nås. Dette flertallet mener det er nødvendig å gi elevene tilstrekkelig omfang av tid fra de første skoleårene for å kunne holde ved like og utvikle bevegelsesgleden gjennom mestringsoppgaver. Dette vil bidra til å utvikle en aktiv fysisk livsstil med forebyggende virkning til glede for både individ og samfunn.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at elevene på småskoletrinnet bør ha minst 2 timer med fysisk aktivitet. På de øvrige trinn bør timetallet være minst 3 timer pr. uke.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at for å gi plass til økning av timer i kroppsøvingsfaget, må timetallet i teoretiske fag reduseres tilsvarende.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil vise til meldingens understreking av at drama skal omtales som del av arbeidsformene i flere fag. Estetiske uttrykksformer og skapende virksomhet må inngå som momenter i mange skolefag. Flertallet vil på denne bakgrunn be om at dette konkretiseres i de aktuelle fagplanene og at det i tillegg utarbeides metodiske planer og veiledninger for drama. Drama som fagområde bør knyttes til norskfaget. Flertallet vil videre mene at med den nye vektleggingen på lek som pedagogisk metode i hele småskolen, vil dans og drama kunne komme naturlig inn. Dans og drama bør også vektlegges i ungdomsskolen som en naturlig overgang til videregående skole.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at det er et mål at undervisningstiden i småskolen utvides til 6 timer pr. dag. Videre bør rammetimetallet økes tilsvarende 38 ukers skoleår, det vises til forslag i forbindelse med Statsbudsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil styrke fagene norsk, matematikk og kroppsøving.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at undervisningstiden i småskolen må utvides til 6 timer per dag. Dette gir rom for å styrke fag som kroppsøving, og innføring av nye fag som dans og drama.

       Dette medlem mener at praktisk-estetiske fag må få større plass i alle trinn på grunnskolen. Dette må gjennomføres både ved å utvide timetall og ved å innarbeide estetiske og praktiske erfaringer og ferdigheter i andre fag. Læreplanene for fagene må legge vekt på læring gjennom en estetisk og praktisk tilnærming.

       Dans og drama bør få en faglig forankring slik at elevene sikres opplæring i fagområdene. Dette medlem mener at det må utarbeides egne planer som angir progresjon og innhold for drama og dans.

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sine forslag i forbindelse med de årlige budsjettene om å øke antall undervisningstimer i grunnskolen. Dette medlem mener en slik utvidelse av skoledagen bl.a. må kunne brukes til å gi skolene større rom for egne valg og til å gi elevene mer tid til valgfag og utvikling i tråd med egne ønsker og evner.

       Dette medlem slutter seg til at det gis obligatorisk opplæring i praktisk-estetiske fag i småskolen og på mellomtrinnet. Dette medlem mener imidlertid at praktisk-estetiske fag bør være valgfag på ungdomstrinnet. Det bør være mulig for ungdomsskoleelever både å velge borte disse fagene til fordel for fordypning i andre skolefag eller å velge mer av et praktisk-estetisk fag på bekostning av et annet.

       Dette medlem vil fremme forslag om dette:

       « De praktisk-estetiske fagene gjøres valgfrie i ungdomsskolen. »

       En slik endring vil øke antall timer som eleven kan bruke til eget valg, noe dette medlem mener er positivt.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil understreke betydningen av faget heimkunnskap i dagens skole. Mange foreldre har i dag liten tid til å lære barna praktiske gjøremål i hjemmet. Faget heimkunnskap kan bidra til å gi barn og ungdom nødvendige kunnskaper, ferdigheter og holdninger som forberedelse til eget voksenliv og familieliv.

Naturfag

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil understreke at leirskolen gir et viktig bidrag til økt miljøforståelse. Det er derfor grunnleggende at alle elever får mulighet til ett leirskoleopphold i løpet av grunnskolen.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at naturfag nå blir eget fag igjen. Dette flertallet er enig i dette, men vil likevel påpeke farene ved at dette kan medføre at sammenhengen og økologiske perspektiv kan bli vanskeligere å ivareta. Dette flertallet vil derfor understreke at dette blir et viktig forhold å ha for øye når nye lærebøker i naturfag skal utarbeides. Det er ikke intensjonen at et eget naturfag skal gi elevene en dårligere helhetsoppfatning av natur- og samfunnsforhold.

       Dette flertallet mener at miljøkunnskap må få en sentral plass i naturfaget, men også integreres i de øvrige fag spesielt det nye kristendomsfaget, samfunnsfag og heimkunnskap.

       Dette flertallet viser til at et alt overskyggende problem for menneskeheten er den globale miljøtrusselen. Uten betydelige endringer både når det gjelder arbeidsliv, industri, produksjon og handel, og når det gjelder verdier, holdninger og prioriteringer, blir miljøproblemene bare økende.

       Dette flertallet mener at benevnelsen på naturfaget skal være natur- og miljøfag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det er riktig at naturfag, som et av de grunnleggende realfagene, igjen blir et eget fag.

       Komiteens medlem representanten Christiansen er glad for at naturfag igjen blir et eget fag. Dette medlem vil understreke at skoleverket har et ansvar for at elevene får en saklig og god opplæring innenfor dette fagområdet som sikrer at de ikke går ut av grunnskolen med et forkvaklet syn på industri og produksjon, men forstår deres viktige rolle i den verdiskapningen som skjer i samfunnet og som hele velferdsstaten er bygget på.

Tilvalgsspråk

       Komiteen er positiv til ordningen med tilvalgsspråk, og slutter seg til at kravet om at alle skoler skal pålegges å gi tilbud i tysk eller fransk. Komiteen mener imidlertid at skoler som har mulighet for det, ikke bare ut fra lokale eller regionale behov, må kunne gi opplæring også i andre språk som f.eks. spansk og russisk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener at alle fulldelte skoler skal gi elevene en reell mulighet til å velge mellom tysk og fransk.

       Disse medlemmer vil bemerke at læreplanene i meget liten grad legger vekt på skriftlige kunnskaper i tilvalgsspråkene og vil understreke at opplæring i grammatikk og skriftlig fremstilling også må vektlegges.

       Disse medlemmer mener gode kunnskaper i norsk skriftlig må prioriteres i større grad enn i dag.

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener dagens tvungne skriftlige sidemål er med på å svekke mange elevers språkfølelse og rettskrivning. Dette medlem mener derfor at tvungent sidemål bør avskaffes skriftlig, slik at elevene kan få en styrket skriftlig opplæring i den målformen de velger å bruke.

       Dette medlem vil fremme forslag om dette:

       « I den nye 10-årige grunnskolen skal det ikke være tvungen opplæring i skriftlig sidemål. »

       Dette medlem vil imidlertid understreke at man i norsk muntlig selvsagt skal lese tekster i begge målformer og at undervisningen her må legge vekt på at alle elever skal få kjennskap til alle deler av norsk litteraturhistorie.

Finske/kvenske elever og finsk som 2. språk

       Komiteen viser til at den finsk/kvenske bosetningen har lange historiske røtter i Nord-Norge. Finsk var et offisielt undervisningsspråk i norsk skole fra tidlig på 1800-tallet og fram til 1936. I 1936 ble retten til å bruke finsk som hjelpespråk i undervisningen opphevet etter vedtak i Stortinget. I M87 kom finsk på nytt offisielt inn i læreplanene. Dette resulterte i ulike forsøk med finsk som valgfag og sidemål.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, viser til at til tross for en lang fornorskningsprosess er finsk fortsatt et levende språk blant voksne og eldre i de fleste kvenske bygder. Et forsøk med finsk som 2. språk fra 1990 til 93, ledet av Statens utdanningskontor i Tromsø, viser en sterk økende interesse for finsk som 2. språk. Undervisningen økte fra 51 elever på 3 skoler i 1990 til 251 elever på 25 skoler i 1993.

       Flertallet mener det er viktig å ta vare på finsk/kvensk språk og kultur. For den kvensk/finske befolkningen er kunnskaper om sin egen bakgrunn, historie, språk og kultur en positiv identitetsskapende faktor. Flertallet mener at økt språkkunnskap er viktig i et sterkt internasjonalisert samfunn. Dette gjelder også kunnskap i finsk som er språket til et av våre nordiske naboland, og et land som vi har en felles grense med.

       Flertallet foreslår derfor at finsk får status som 2. språk i områder i Troms og Finnmark med kvensk/finsk befolkning. Dette medfører en mulighet for fritak fra nynorsk eller bokmål som sidemål der det er ønskelig. Finskundervisningen må ikke legges opp slik at den utelukker undervisning i samisk. Det må utarbeides en revidert læreplan for finsk som 2. språk ut fra læreplan i finsk utarbeidet i 1990.

       Komiteens medlem representanten Christiansen støtter meldingen på dette punktet.

Skolens valg

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener at større frihet for den enkelte skole til å utvikle egen profil vil utløse kreativitet og være en viktig faglig utfordring for skolen og skolens pedagogiske personale. Disse medlemmer mener derfor at den enkelte skole skal kunne benytte en nærmere fastsatt prosent av timerammen til « skolens valg ». Økte muligheter for den enkelte skole til å profilere seg vil fremme en positiv konkurranse skoler imellom, samtidig som elevene vil få et større tilbud. Timene til skolens valg kan f.eks. benyttes til å styrke norskopplæringen, til opplæring i data, praktisk estetiske fag eller til å gi skolen en natur og miljøprofil. Disse medlemmer mener at departementets forslag ikke er tilstrekkelig for å oppnå en ønsket effekt. Disse medlemmer legger til grunn at timer til skolens valg omfordeles fra den timeramme som er satt for fagene på det enkelte hovedtrinn. Det enkelte fag kan reduseres med inntil 15 % av årstimene, med unntak av fagene norsk, matematikk og engelsk som kun kan reduseres med inntil 5 % av årstimene på det enkelte hovedtrinn. Timene som er avsatt til elevens valg på ungdomstrinnet kan ikke reduseres.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn for det videre arbeidet med fag og timefordelingen og læreplanarbeidet at den enkelte skole skal gis større frihet til å utvikle sin egen profil, ved å gi skolen adgang til å bruke en større del av timerammen til « skolens valg ». »

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil i denne forbindelse vise til sitt forslag om å gjøre praktisk-estetiske fag valgfrie på ungdomstrinnet og vil peke på at dette sammen med en mulig utvidelse av skoledagen vil kunne gi skolene større frihet til eget valg.

Elevens valg

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen vil gi elevene på ungdomstrinnets tre siste årstrinn anledning til å velge faglig fordypning i teoretiske og praktiske fag. Disse medlemmer mener at dette er nødvendig for å kunne gi alle elever faglige utfordringer sett ut fra den enkeltes evner og interesser. På ungdomstrinnet utvikler elevene ulike interesser samtidig som den faglige spredning øker. Større muligheter for den enkelte elev til å foreta individuelle valg vil kunne motvirke skoletretthet.

       Disse medlemmer mener at den enkelte skole må ha stor grad av frihet når det gjelder utforming av tilbudet, men viser til at det er ønskelig med et nærmere samarbeid mellom ungdomsskolen og videregående skoler og det lokale arbeidsliv. Disse medlemmer vil understreke at det er det obligatoriske felles lærestoffet som skal danne grunnlag for opptak til videregående skole, men med ekstra poeng for fordypningsfagene. Disse medlemmer mener at muligheten for elever til å velge faglig fordypning utover det fastlagte pensum, må gjøre det mulig for enkelte elever å redusere enten grunnskolen, eller den videregående skolen, med ett år.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det til elevens valg skal avsettes 15 % av timerammen på ungdomstrinnets tre siste trinn (8.-10. klasse). Disse medlemmer viser til at dette vil innebære en viss endring av timefordelingen, og vil derfor be departementet om å utarbeide et forslag som legger dette til grunn.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn for det videre arbeidet med fag og timefordelingen og læreplanarbeidet at elever på ungdomstrinnets tre siste årstrinn, skal kunne bruke 15 % av timerammen til å velge faglig fordypning i teoretiske og praktiske fag. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sitt forslag vedrørende praktisk-estetiske fag når det gjelder elevens mulighet til valg på ungdomstrinnet.

Ulike spørsmål

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det obligatoriske fagområdet Praktisk, sosialt og kulturelt arbeid (PSK) ikke tenkes ført videre i sin opprinnelige form. Dette fagområdet hadde bl.a. til oppgave å knytte læringsarbeidet i skolen sammen med liv og virksomhet i lokalmiljøet og å hjelpe elevene til å vise omsorg og ansvar for medmennesker og miljø omkring dem.

       Flertallet har merket seg at disse intensjoner føres videre i Reform 97 slik at denne form for læringsvirksomhet utvikles til å bli en arbeidsform i alle fag.

       Flertallet ber om at målet om å hjelpe barn og unge til å realisere seg selv til beste for fellesskapet blir framholdt som en sentral premiss for fagområdet « Skolens og elevens valg ».

       Komiteen vil understreke skolens ansvar i arbeidet for å forebygge uønskede svangerskap og få ned tallet på aborter. Komiteen vil vise til at Norge ligger på topp i Europa når det gjelder tenåringssvangerskap, 30 gravide pr. 1.000 jenter. Det er ti ganger så høye tall som i Nederland og fem ganger høyere enn Danmark. Komiteen mener det er nødvendig at skolen bidrar gjennom god og saklig informasjon om seksualitet, samliv og prevensjon. Komiteen mener videre at elevene bør gis informasjon om abort og hva et abortinngrep innebærer.

       Komiteen vil understreke skolens ansvar for å forberede elevene for et framtidig familieliv og samliv som unge og voksne. Det er viktig at skolen legger vekt på å lære elevene å sette sine egne grenser og ha et bevisst forhold til seksuell debut og seksualitet. Komiteen mener det her også er nødvendig med etiske kjøreregler som en del av undervisningen.

       Komiteen mener at kunnskap om homofili må være en integrert del av seksualundervisningen.

       Komiteen mener videre at kunnskap om seksuelt overførbare sykdommer, må være en integrert del av seksualundervisningen.

       Komiteen vil vise til at det kan være hensiktsmessig å trekke inn eksterne undervisere i seksualundervisningen. Erfaringer, blant annet fra Stovner bydel i Oslo, viser at ved å trekke inn primærhelsetjenesten har det vært mulig å påvirke ungdommens seksualadferd.

5. Arbeidsmåter og læremidler

       Departementet legger vekt på at arbeidsformene i grunnskolen skal være varierte og gi rom for praktiske og skapende aktiviteter. Elevene skal tilhøre et klassefellesskap, men organiseringen av skoledagen og av skoleåret kan være fleksibel. Læremidlene skal bidra til selvstendig arbeid og til samarbeid mellom elever. Skolebiblioteket skal ha en sentral plass i skolens virksomhet.

       Barn og unge erverver kunnskaper og ferdigheter på ulike måter. Komiteen vil peke på at skolen hele tiden må ha for øye det enkelte barns behov for tilpasset opplæring. Dette stiller store krav til variasjon i arbeidsmåter og aktiviteter. Ikke minst er dette et viktig spørsmål i forhold til barn som i perioder eller mer varig sliter med lærevansker. Komiteen vil understreke alle barns rett til tilpasset opplæring. Fra denne retten skal det ikke kunne gjøres unntak uten at dette er akseptert av foreldre eller foresatte.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at en lite ønskelig læreform er « den doserende lærer », læreren som prøver å fylle kunnskap og lærdom i elevene. Flertallet mener det må tilstrebes en arbeidsform der læreren går inn i rollen som veileder og rådgiver, ved alternative arbeidsmåter som egenaktivitet, gruppearbeid og prosjektarbeid. Bruk av varierte arbeidsmåter er spesielt viktig på ungdomstrinnet for å motvirke tendenser til skoletrøtthet.

       Flertallet vil understreke nødvendigheten av et mangfold av læreformer i skolen, og vil påpeke verdien av at den trygghet klassen som base representerer ikke må brytes. I en tid med oppbrudd og forandring er forankring i klassen en verdi i seg selv.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen mener det er viktig at elevene sees på som ressurs og medspiller i sitt eget læringsarbeid, og ikke som en passiv mottaker av ferdigtygd kunnskap. Disse medlemmer er spesielt for å øke elevenes deltakelse og innflytelse i skolesamfunnet.

Læremidler

       Komiteen mener det vil være nødvendig at skolen sikres økonomi slik at læremiddelsituasjonen ikke virker hemmende på skolens muligheter til å formidle kunnskap, utvikle ferdigheter og danne holdninger. Læremidlene skal både bidra til samarbeid mellom elever og fremme selvstendighet og gode arbeidsvaner. Retten til tilpasset opplæring vil også stille store krav til skolen mht. læremidler. De skal ta hensyn til elevenes ulikhet i interesser, kultur, evner og erfaringsbakgrunn.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil understreke at også parallellutgaver av lærebøkene må utarbeides til grunnskolereformen iverksettes fra 1997.

       Fra skolens daglige liv er det en kjent erfaring at læreboka på godt og vondt styrer mye av skolens daglige virke. Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, peker derfor spesielt på hvor viktig det er at de nye lærebøkene følger opp og gir rom for nye intensjoner i læreplanen om å sikre kombinasjon av teori og praksis, praktisk arbeid og entreprenørskap og gi dette tilstrekkelig plass.

       Dette flertallet vil be departementet kvalitetssikre produksjon av lærebøker slik at disse gjenspeiler Stortingets intensjoner og læreplanens målsettinger på en fullgod måte. En slik kvalitetssikring av lærebøker bør inngå som en del av det nasjonale vurderingssystem for vårt skoleverk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at ordningen med statlig godkjenning av læremidler må oppheves. Disse medlemmer mener at dette vil skape en positiv konkurranse, og gi den enkelte skole større frihet til å velge egnet læremateriell for å kunne oppnå de mål som læreplanen setter. Disse medlemmer viser for øvrig til merknader i B.innst.S.nr.12 (1994-1995). På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å ta nødvendige skritt for å kunne oppheve den statlige godkjenningen av læremidler. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener ordningen med statlig godkjenning av læremidlene må oppheves. Denne ordningen fører kun til en ensretting av læremidlene som skoleverket ikke er tjent med.

       Dette medlem vil derfor gå inn for at Nasjonalt læremiddelsenter nedlegges og vil fremme forslag om dette:

       « Nasjonalt læremiddelsenter avvikles, og ordningen med statlig godkjenning av lærebøker avvikles. »

       Dette medlem mener en større grad av frihet med hensyn til læremidler vil skape økt konkurranse og derigjennom bedre kvalitet.

       Dette medlem vil understreke at skolen i dagens informasjonssamfunn har langt flere læremidler til disposisjon enn lærebøkene, og at disse derfor ikke må fremstå som det som styrer undervisningen. Her mener dette medlem at lærerne har et viktig ansvar. Det er viktig å oppmuntre til bruk av den kunnskap og informasjon som eksempelvis datateknologien muliggjør i form av informasjonsbaser o.l. Videre bør skolene bruke nærmiljøet og media aktivt.

Informasjonsteknologi

       Komiteen er enig med departementet i at alle elever bør kunne bruke datamaskinen som et praktisk arbeidsredskap når de går ut av grunnskolen. Komiteen mener også det er viktig at spesielt jenter stimuleres til å bruke IT slik at vi ikke får uheldige forskjeller mellom gutter og jenter på det informasjonsteknologiske området.

       Det må arbeides målrettet for å utjevne ulike kjønnsmessige og sosiale skiller på IT-området. Komiteen mener at skolens klare ansvar for dette må understrekes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at perspektiver på den teknologiske utvikling må få en mer framtredende rolle i grunnskolen. Teknologi gir mange muligheter, men den har også sine begrensninger. Det blir feil å tro at alle utfordringer og problemer i samfunnet kan løses gjennom teknologiske framskritt alene. Bruken av teknologi stiller store krav til menneskets etiske refleksjon om menneskeverd og miljø. En vesentlig målsetning med utdanningen er å lære elevene til å innta kritiske og reflekterende holdninger. Denne målsetningen vil undergraves uten en holdningsskapende undervisning om teknologiens muligheter og begrensninger.

Skolebiblioteket

       Komiteen er enig med departementet i at skolebiblioteket bør ha en sentral plass i skolens virksomhet og vil understreke at alle fulldelte skoler i utgangspunktet bør ha et skolebibliotek. Komiteen ser at det enkelte steder kan være naturlig at skolebiblioteket er samlokalisert med det lokale folkebiblioteket. Komiteen vil imidlertid understreke at et slikt tilbud, dersom det skal kunne brukes som et aktivt ledd i den pedagogiske virksomheten, må ligge på skolen eller så nær skolen at man kan legge opp til at det kan brukes i undervisningen og at klassene kan ha faste tider i biblioteket.

       Komiteen vil understreke viktigheten av å stimulere barns leselyst slik at de kan få en god opplevelse av bøker fra et tidlig stadium i livet. Videre mener komiteen at biblioteket vil kunne være et godt hjelpemiddel for elevene i forhold til de mål om bl.a. prosjektoppgaver som er trukket opp i meldingen. Biblioteket bør ha en funksjon i forhold til å lære elevene hvordan man kan hente ut informasjon, ikke minst gjennom å sørge for at de behersker søking i databaser og oppslagsverk. I tillegg er det viktig at elevene lærer å vurdere kildene informasjonen bygger på, spesielt fordi dagens informasjonssamfunn i økende grad forutsetter evne til kritisk seleksjon.

6. Vurdering

      Departementet mener vurderingen av den enkelte elev skal være allsidig og fange opp bredden i elevens kyndighet. Karaktergivning skal være forbeholdt ungdomstrinnet. Skolebasert vurdering defineres som et ledd i skolens utvikling for å hjelpe personalet til å realisere prinsipper og mål for opplæringen. Departementet vil også utvikle et nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen. Hensikten er å forbedre kvaliteten på opplæringen og sikre et likeverdig og godt skoletilbud.

       Komiteen er enig med departementet når deti lærerplanen tilrettelegger prinsipper og retningslinjer for vurdering som bygger på tre pilarer - elevvurdering - skolebasert vurdering - et nasjonalt vurderingssystem, og fremmer forslag om dette.

       Komiteen vil be departementet komme tilbake til Stortinget med egen melding om vurdering i skolen som omfatter både systemer for elevvurdering, skolevurdering og nasjonalt vurderingssystem, jf. utkast til vedtak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil særlig rette oppmerksomheten mot elevvurdering. Flertallet mener at dette systemet må framelske alle elevers lærelyst, gi dem selvtillit og gjøre dem søkende etter nye kunnskaper og ferdigheter. Flertallet vil vise til at det kan stilles spørsmålstegn ved hvorvidt dagens karaktersystem tilfredsstiller slike mål. Kanskje er vårt karaktersystem på en rekke felt med på å skape avstand mellom skolens mål, idealer og virkeligheten.

       Dagens karaktersystem fremmer konkurransesamfunnet der flere faller utenfor, ofte med svekket selvtillit. Etter flertallets oppfatning skal skolen hjelpe alle elever til å se muligheter - bli skapende og meningssøkende. Skal elevene få slike holdninger, må det skje via handling. Elevene må delta i prosjektarbeid, miljøarbeid og annen virksomhet knyttet til nærmiljøet. De må lære seg å ta i bruk kunnskaper og ferdigheter og utvikle sosiale og medmenneskelige holdninger. Flertallet mener dagens karaktersystem kan virke hemmende på skolens virksomhet på en rekke områder og legger for stor vekt på rangering av elever. Etter flertallets mening kan rangeringsfunksjonen dempes ned etter at alle elever i grunnskolen er sikret opptak til videregående opplæring.

       Når det gjelder elevvurdering, ber flertallet om at følgende momenter tillegges vekt ved utarbeidelse av meldingen:

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener i tillegg at meldingen må vurdere om det bør innføres en innsatsvurdering til internt bruk i skolen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener at Stortinget må gis anledning til å drøfte innholdet i den fremtidige elevvurdering i grunnskolen. Disse medlemmer viser til at det ikke foreligger noe forslag til vurderingssystem. I meldingen gis det imidlertid signaler om at elevenes personlige egenskaper skal inkluderes i vurderingen. Disse medlemmer viser også til at en utredning fra Statens utdanningskontor i Sogn og Fjordane har avdekket svakheter ved dagens vurderingssystem.

       Disse medlemmer vil videreutvikle og styrke elevvurderingen. Til grunn for en samlet vurdering må ligge at denne skal:

       Disse medlemmer har merket seg at det i skolen finnes en god del usikkerhet i forhold til hvordan karakterer skal settes, og at innholdet i karakterene derfor kan variere sterkt fra lærer til lærer og fra skole til skole. Disse medlemmer vil påpeke at til tross for at Gauss' normalfordelingskurve ikke lenger skal ligge til grunn for karaktersettingen, er den fremdeles den eneste formelle målestokk som er nedfelt, og at dette fører til at flere lærere fremdeles lar denne styre karaktersettingen. Disse medlemmer mener dette er uheldig.

       Disse medlemmer ønsker en systematisert evaluering av elevenes faglige utvikling fra 1. klasse, supplert med karakterer fra mellomtrinnet. Disse medlemmer vil avvise forslag om å utvide karaktergrunnlaget ved f.eks. å inkludere sosial kompetanse som et kriterium i den formelle elevevalueringen. Karakterene skal begrenses til å si noe om elevens faglige styrke i de enkelte fag, i hvilken grad eleven har oppnådd de faglige målsetninger som er satt. Disse medlemmer er positive til en samordning av karaktersystemet i grunnskolen og videregående opplæring.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av formell testing av elevens ferdigheter. Hensikten er tosidig: For det første får læreren et verdifullt instrument for å måle den enkelte elevs utvikling som et grunnlag for den videre undervisningen (diagnostiske prøver). For det andre får skolen, foreldrene og skolens oppdragsgivere informasjon om de resultater som oppnås (standardiserte prøver). Disse medlemmer vil derfor at det skal gjennomføres en diagnostisk prøve i 3. klasse for å teste elevens utvikling når det gjelder å lese, skrive og regne. Elever med problemer i disse grunnleggende ferdigheter må tilbys ekstraundervisning. Disse medlemmer vil innføre en standardisert prøve i basisfagene i 6. klasse og eksamen i alle skriftlige fag ved avslutning av grunnskolen.

       Disse medlemmer vil at det skal videreutvikles et system med uformell vurdering. Denne bør organiseres som utviklingssamtaler mellom lærer, foreldre og elever.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke betydningen av at elevene opparbeider gode arbeidsvaner. En egen karakter for « innsats » vil være med å fremme dette. En slik karakter bør derfor innføres fra mellomtrinnet.

       Komiteens medlem representanten Christiansen ønsker å innføre karakterer fra og med mellomtrinnet i alle fag. Dette medlem mener imidlertid at karakterer i langt større grad også brukes som en tilbakemeldingsform til eleven og foreldre sammen med andre former for evaluering. Foreldrene bør jevnlig, eksempelvis hver måned, få en orientering om hvordan deres barn ligger an i form av en formell vurdering samtidig som konferansetimer bør brukes i større grad enn i dag. Dette medlem vil understreke at foreldre på denne måten vil få en bedre mulighet enn i dag til aktivt å følge opp elevens utvikling.

       Når det gjelder skolevurdering, ser komiteen det som svært viktig at foreldre og foresatte sikres gode muligheter til å delta i en slik vurdering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener at den instans som har ansvar for evaluering og kontroll av skolen bør ha en uavhengig posisjon i forhold til departementet. Disse medlemmer viser til at flere land har opprettet et eget skoleinspektorat eller tilsvarende organ med en uavhengig posisjon i forhold til skolemyndighetene. Disse medlemmer mener at det bør etableres et slik inspektorat i Norge. Dette bør overta en del av de oppgaver som er lagt til Statens utdanningskontorer, og dermed kunne opprettes uten at det totale skolebyråkrati øker. Disse medlemmer vil be om at ulike modeller utredes basert på erfaringer fra andre land, men tilpasset norske forhold.

7. Opplæringen for samiske elever

       Departementet vil på grunnlag av forslag fra Samisk utdanningsråd utarbeide en egen samisk læreplandel innenfor den nasjonale læreplanen. De samiske læreplanene for fag skal inneholde tilsvarende fellesstoff som de norske, men ha større plass for et innhold som bygger på og sikrer kompetanse i samisk språk og kultur. Opplæringen skal gjøre det mulig for samiske barn og unge å fungere i og føle seg hjemme i to kulturer og gjøre elevene funksjonelt tospråklige. Spørsmål knyttet til ønsker fra samisk hold om individuell rett til samisk opplæring, vil departementet komme inn på i forbindelse med revisjon av opplæringslovene. Når det gjelder framtidig organisering av den samiske utdanningssektoren, mener departementet det er behov for nærmere utredning med sikte på snarlig avklaring.

       Komiteen slår fast at opplæringen av samiske elever skal bygge på Grunnlovens § 110a, på sameloven, på lov om grunnskolen og på ILO-konvensjon nr. 169 Om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil fremheve at samisk kultur er en del av vår nasjonale arv. Det er derfor viktig at grunnelementer i den samiske kulturen skal inngå som en del av det felles lærestoffet i grunnskolen.

       Flertallet ser det som viktig at samiske elever blir funksjonelt tospråklige. Det er også viktig at norske elever i samiske områder får mulighet til å lære samisk ved at samisk som andrespråk og som andrespråk 2 blir bygd ut. Flertallet mener at samiske barn utenfor de samiske distriktene må kunne få opplæring i samisk. Dette må kunne gjennomføres der det er mulig å skaffe en morsmålslærer.

       Komiteen er kjent med at det er underdekning av samiske lærere, spesielt utenfor de samiske kjerneområdene. Komiteen ber derfor om at det vurderes igangsetting av prøveprosjekt med fjernundervisning på samisk språk via telematikk i grunnskolen. Komiteen ser det som viktig at forslaget til samisk læreplandel utarbeidet av Samisk utdanningsråd blir oversendt Sametinget til høring.

8. Andre språklige minoriteter

      Departementet ser det som en grunnleggende målsetting at språklige minoriteter som har bakgrunn i den senere tids innvandring til Norge, skal få de samme reelle muligheter til utdanning, arbeid og aktiv deltakelse i det norske samfunnet som skolens øvrige elever. Opplæringen skal bidra til elevenes integrering og deltakelse i skolen og samfunnet.

       Elevene må få grundig opplæring i norsk som andrespråk så lenge de har behov for det, og delta i den vanlige norskopplæringen så snart de har utbytte av det. Departementet mener barna bør få sin første lese- og skriveopplæring på det språket de behersker best. Bruk av morsmålet skal være et hjelpemiddel som gir elevene mulighet til å få del i skolens lærestoff i overgangen fram til de har utbytte av undervisningen på norsk. Samtidig skal elevene delta i den ordinære opplæringen sammen med skolens øvrige elever. Tospråklig undervisning vil slik være hensiktsmessig som en overgangsordning.

       Departementet vil komme tilbake til relevante spørsmål etter at høringsuttalelsene om NOU 1995:12 Opplæring i et flerkulturelt Norge, og høringen av læreplanene for fagene er vurdert.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til utredningen NOU 1995:12 « Opplæring i et flerkulturelt Norge ».

       Flertallet viser til at i Mønsterplanen for grunnskolen (M87) er det gitt følgende formulering for undervisning av tospråklige minoritetselever:

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at departementet har satt igang et større forskningsprosjekt for å kartlegge effekten av ulike former for tospråklig undervisning og morsmålsopplæring. Dette flertallet vil avvente konklusjonene i prosjektet før det tas endelig standpunkt til hva slags tospråklig undervisning som bør tas i bruk for å sikre at barn fra andre språklige miljøer kan tilegne seg norsk for å fungere i norsk skole og arbeidsliv. Dette flertallet vil videre be om at det innhentes opplysninger om erfaringer fra andre europeiske land.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil be departementet komme tilbake til Stortinget med morsmålsundervisning som egen sak.

       Inntil videre opprettholdes gjeldende ordning og gjeldende praksis i de ulike kommunene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen vil vise til den omleggingen av undervisningen for fremmedspråklige som er gjort i Oslo hvor morsmål kun benyttes som et redskapsspråk. Disse medlemmer er av den oppfatning at norsk skole først og fremst må ha som oppgave å sørge for at samtlige elever - uansett språklig bakgrunn - skal kunne fungere i det norske samfunn ved bl.a. å forstå og kunne bruke det norske språk på en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at land som Danmark og Nederland ikke praktiserer tesen om at man må lære å lese og å skrive på morsmål før man kan starte tilsvarende opplæring på landets eget språk. Disse medlemmer mener de ressurser som brukes i forhold til fremmedspråklige elever vil bli bedre utnyttet dersom man legger opp undervisningen på linje med det som i dag gjøres i Oslo.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter seg til flertallets tilrådning i NOU 1995:12 « Opplæring i et flerkulturelt Norge » om at retten til morsmålsopplæring for tospråklige minoritetsbarn skal lovfestes. Opplæring i morsmål for minoriteter bør være en rettighet uavhengig av om det er interne minoriteter, eller elevene har opprinnelse fra andre land og språk. Det er både pedagogiske, psykologiske, økonomiske, sosiale og kulturelle argumenter for det.

       Dette medlem har merket seg at Moen-utvalgets flertall påpeker at det er praktiske problemer knyttet til en lovfesting. Dette medlem vil i den forbindelse påpeke at en lovfestet rett ikke må ha som konsekvens at de større bykommunene må innføre « bussing » for at ordningen skal la seg realisere. Likevel mener dette medlem at en lovfestet rett skal kunne la seg realisere, men det forutsetter at departementet bidrar i arbeidet med å utvikle ulike undervisningsopplegg for å forhindre uønskede konsekvenser av retten.

9. Videreføring av arbeidet

       Meldingen vil ikke medføre økonomiske konsekvenser ut over dem som er omtalt i kommuneøkonomiproposisjonen for 1996.

       Læreplanen for grunnskolen skal være fastsatt i god tid før planen innføres. Departementet arbeider ut fra en forutsetning om at ny læreplan skal innføres på alle trinn i løpet av 3 år. Det vil bli utarbeidet retningslinjer for overgangsordninger for elever i 9-årig grunnskole.

       Departementet har utarbeidet nye rammeplaner for førskolelærerutdanning og skal revidere rammeplanen for allmennlærerutdanning. Det er utarbeidet nye rammeplaner for videreutdanning rettet mot reformen i grunnskolen. For etterutdanning vil staten måtte bidra med planlegging, hjelpemidler og økonomi. Departementet arbeider med en handlingsplan for etterutdanning av personalet, også personalet i skolefritidsordningen, som en del av implementeringen av ny læreplan. Økonomiske konsekvenser vil framgå av statsbudsjettet. Statens utdanningskontor får regionalt ansvar for gjennomføringen i samarbeid med høgskolene.

       Den enkelte kommune avgjør selv lokaliseringen og organiseringen av skolens ulike virksomheter innenfor gjeldende bestemmelser. Departementet vil arbeide videre med ulike spørsmål omkring udelte og fådelte skoler og vil i den forbindelse vurdere behov som eventuelt må dekkes gjennom spesielle ordninger. Det kan bl.a. i spredtbygde områder være aktuelt å utprøve ambulerende undervisningsopplegg for de yngste elevene.

       Komiteen vil be om at fag- og timefordelingsplanen legges fram som sak for Stortinget.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Christiansen, vil i den forbindelse også be om en orientering om vesentlige endringer i læreplanene på bakgrunn av høringsprosessen.

       Dette flertallet vil videre be om at læreplanen for det nye faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering blir oversendt Stortinget før endelig utarbeidelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil videre be om at læreplanen for det nye faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering og læreplanene for 6-åringene legges fram for Stortinget som egen sak. Læreplaner for de øvrige fag i grunnskolen oversendes Stortinget til orientering.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en utdypning av problemstillinger knyttet til retningslinjer for elevers fritaksmulighet i deler av det nye faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at i 1987 fikk Stortinget M 87 oversendt til behandling før planen ble tatt i bruk. Disse medlemmer vil be om at denne prosedyre blir fulgt også denne gang, og vil derfor be om at Regjeringens endelige forslag til læreplan blir lagt fram som sak for Stortinget.

       Spesielt vil disse medlemmer peke på følgende momenter som vil være av stor interesse for Stortinget: Plan for 6-årstilbudet, kristendomskunnskapsfaget og plan for fag- og timefordeling.

Om økonomi

       Komiteen har merket seg at mht. økonomi legger departementet til grunn kommuneøkonomiproposisjonen for 1996.

       Komiteen vil understreke at det var en viktig forutsetning for å gjennomføre Reform 97 at kommunene skulle ha full økonomisk kompensasjon for merutgifter til drift, investering, skyss og skolefritidsordning (SFO) som reformen medfører.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i Innst.O.nr.36 (1993-1994).

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil understreke at utgifter til skolefritidsordningen i utgangspunktet ikke bør belastes det offentlige, men finansieres privat.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at dersom det er mer enn 18 seksåringer i en klasse, så skal klassen ha 2 pedagoger. Dette innebærer en høyere bemanning enn de øvrige klassetrinn.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil advare mot å gjennomføre en så grunnleggende reform i grunnskolen med forventning om at det ikke skal innebære større bevilgninger til skolesektoren. Disse medlemmer mener det må legges til grunn at ressurssituasjonen gjør det mulig å gjennomføre en grunnskole i tråd med intensjonene i denne meldingen og de læreplanene som er under utarbeiding.

       Disse medlemmer viser til sine merknader i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 1996, der finansieringen av 6-åringsreformen ble behandlet. Disse medlemmer mener at det er grunn til uro med hensyn til kvaliteten i undervisningstilbudet som følge av dårlig ressursmessig oppfølging.

Om etterutdanning

       Komiteen er enig med departementet i at etterutdanning primært er kommunenes ansvar. I en reformperiode er det imidlertid nødvendig at staten bidrar med planlegging, hjelpemidler og økonomi. Komiteen registrerer med tilfredshet at departementet arbeider med en handlingsplan for etterutdanning av personalet inkl. SFO i forbindelse med innføring av ny læreplan.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil igjen understreke behovet for etterutdanning for personalet som skal drive lekebetont opplæring for småskoletrinnet, spesielt gjelder dette for 6-åringene.

Om lokalisering

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig med departementet i at den enkelte kommune selv må vurdere og avgjøre lokalisering og organisering av skolens ulike virksomheter innenfor de retningslinjer og bestemmelser som gjelder for 10-årig obligatorisk grunnskole.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener også at det organisatoriske mønster den enkelte kommune legger til grunn, også må legges til grunn for den økonomiske oppfølging fra staten til den enkelte kommune.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener den såkalte Agdermodellen som grunnlag for rammetilskudd har hatt en del uheldige konsekvenser i ulike kommuner. Flertallet vil imidlertid peke på at det er nødvendig med en objektiv modell for tildeling av midler. Flertallet vil avvente den evalueringen av inntektssystemet som det såkalte Ratsøutvalget kommer fram til.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at Agdermodellen som grunnlag for rammetilskudd må endres slik at det tas hensyn til det faktiske organisasjonsmønster for skoletilbudet i den enkelte kommune og språkdeling som kostnadsfaktor.

Om skoleskyss

       Komiteen vil vise til det som en enstemmig komité uttalte om skoleskyss i forbindelse med behandling av Innst.O.nr.36 (1993-1994):

       Komiteen vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med sak som omhandler skoleskyss i god tid før grunnskolereformen trer i kraft.

10. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen om å ta nødvendige skritt for å gjøre Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) til et organ uavhengig av departementet.

Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Christiansen:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som sikrer foreldrene, etter samråd med skolen, mulighet til å utsette skolestarten for eget barn med ett år.

Forslag fra Høyre og representanten Christiansen:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn at læreplanene skal definere hva elevene skal kunne og hvilke mål elevene skal streve mot. Skolen og den enkelte lærer skal ha stor frihet når det gjelder metode. Læreplanen skal derfor ikke i detalj beskrive hvordan elevene skal tilegne seg lærestoffet.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn for det videre arbeidet med fag og timefordelingen og læreplanarbeidet at den enkelte skole skal gis større frihet til å utvikle sin egen profil, ved å gi skolen adgang til å bruke en større del av timerammen til « skolens valg ».

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag som sikrer foreldrene rett til å velge grunnskole for egne barn. Det forutsettes at elevene i den offentlige skolen skal ha fortrinnsrett på nærskolen.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en egen sak om foreldreinnflytelse i grunnskolen som systematiserer de erfaringer som er gjort i Norge og i andre land.

Forslag fra Høyre:

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn for det videre arbeidet med fag og timefordelingen og læreplanarbeidet at elever på ungdomstrinnets tre siste årstrinn, skal kunne bruke 15 % av timerammen til å velge faglig fordypning i teoretiske og praktiske fag.

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen om å ta nødvendige skritt for å kunne oppheve den statlige godkjenningen av læremidler.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen:

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg med representanter for de ulike livssyn og religioner med sikte på å utarbeide læreplan for et felles obligatorisk tro og livssynsfag uten konfesjonell forankring.

       Det nåværende livsynssfaget videreføres.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen legge til grunn en mindre detaljeringsgrad i læreplanens definisjon av nasjonalt lærestoff.

Forslag 11

       6-åringstrinnet benevnes Førskolen.

Forslag 12

       Navnet på fellesfaget blir « Tro og livssyn ».

Forslag fra representanten Christiansen:

Forslag 13

       De praktisk-estetiske fagene gjøres valgfrie i ungdomsskolen.

Forslag 14

       I den nye 10-årige grunnskolen skal det ikke være tvungen opplæring i skriftlig sidemål.

Forslag 15

       Nasjonalt læremiddelsenter avvikles, og ordningen med statlig godkjenning av lærebøker avvikles.

11. Komiteens tilråding

      Komiteen viser til merknadene og til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en egen melding om vurdering i skolen som omfatter både systemet for elevvurdering, skolevurdering og nasjonalt vurderingssystem.

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan for kompetanseoppbygging for rådgivere i ungdomsskolen.

       St.meld. nr. 29 (1994-1995) - Om prinsipper og retningslinjer for tiårig grunnskole - ny læreplan - vedlegges protokollen.