Jeg viser til sosialkomiteens brev av 8. november d.å., hvor komiteen ber om en uttalelse til dokumentet.

       Kommunehelsetjenesteloven § 2-3 gir kommunene hjemmel for å kreve vederlag for opphold i institusjon. Vederlaget fastsettes av kommunen på grunnlag av pasientens inntekter.

       Forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v. gir nærmere regler om hvordan vederlaget skal beregnes, herunder regler om at det skal gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget. I forskriftenes § 5 første ledd heter det at « dersom den som oppholder seg i institusjon m.v. har hjemmeboende ektefelle eller mindreårige barn eller helt eller delvis forsørger barn over 18 år skal det gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget. Fradraget skal beregnes slik at ektefelle får minst samme disponible inntekt som om han/hun hadde etterlatte/barnepensjon. »

       Som jeg uttalte i mitt svar til John Alvheim 19. oktober d.å., har forskriften dessverre fått en uheldig formulering på dette punkt i forhold til det som var intensjonen. I praksis har ordet « etterlattepensjon » av noen blitt tolket slik at det omfatter folketrygdens pensjon til etterlatte før fylte 67 år. Man har ikke tatt hensyn til alderspensjon med etterlattefordeler for personer over 67 år. Dette var ikke intensjonen. I merknadene til paragrafen står det følgende om den tilsiktede ordning: « Hjemmeboende ektefelle skal ikke komme dårligere ut økonomisk ved at ektefellen kommer på institusjon sammenlignet med det tilfelle at ektefellen dør. »

       Resultatet av den tolkning som har vært lagt til grunn har vært at noen beboere med hjemmeboende ektefeller er blitt avkrevet en høyere betaling enn det som var intensjonen.

       Den praksis som har vært fulgt, er imidlertid ikke i strid med forskriftens ordlyd. I henhold til trygdens terminologi synes betegnelsen « etterlattepensjon » tvert imot å tale for den løsning som er valgt.

       Det er kommunen som i utgangspunktet er ansvarlig for sine vedtak om egenbetaling for opphold i institusjon. Den vil imidlertid bare være ansvarlig for egne feil. Dersom feilen er så alvorlig at vedtaket må anses ugyldig, kan beboerne kreve erstatning for de tap de har lidd på grunn av feilen.

       Mye taler for at vedtakene ikke er beheftet med feil som kan lede til ugyldighet og erstatning. Det ville være urimelig om kommunene skulle holdes ansvarlige for å ha fulgt en praksis som ikke er i strid med forskriften.

       Staten kan ikke pålegge kommunene å tilbakebetale uten hjemmel i lov.

       Flere hensyn taler mot tilbakebetaling:

Juridisk grunnlag

       De juridiske vurderinger som foreligger gir ikke grunnlag for tilbakebetaling. Intensjonen er bare kommet frem i merknadene til forskriften. Den fremgår verken av kommunehelsetjenesteloven, forarbeidene til loven eller av forskriftens ordlyd.

       Skal kommunen pålegges å tilbakebetale må dette eventuelt skje ved at Stortinget vedtar en særlov om slik tilbakebetaling. Det må da være en forutsetning at staten helt eller delvis dekker kostnadene.

Administrative og praktiske konsekvenser

       En tilbakebetaling vil være svært omfattende og vanskelig å gjennomføre i praksis. Departementet vet ikke i hvilket omfang kommunene har praktisert forskriften etter ordlyd eller intensjon. Følgelig kjenner vi heller ikke de økonomiske konsekvenser av en tilbakebetaling. En kartlegging av praksis i alle landets kommuner vil kreve betydelig saksbehandlerressurser.

       Kommunen vil få et betydelig administrativt arbeid med å finne ut hvilke beboere med hjemmeboende ektefeller som har betalt mer enn det som var intensjonen. Det vil også kunne oppstå kompliserte spørsmål i forbindelse med hvem tilbakebetalingen skal skje til. Blant annet vil det kunne dreie seg om dødsbo som allerede er oppgjort.

       Kommunen må foreta en omberegning av tidligere vedtak hvor det både må tas hensyn til beboerens og den hjemmeboendes pensjonsytelser på det gitte tidspunkt. Omberegningen må derfor skje i et samarbeid mellom kommunene og trygdekontorene. Bare innhentingen av de relevante opplysninger vil være en nærmest umulig oppgave.

       Tilbakebetaling vil medføre vanskelige juridiske spørsmål med hensyn til renteberegning og foreldelse.

       Tilbakebetaling vil altså føre til en økning i saksmengden, både i departementet, i kommunene og i trygdesektoren. En tilbakebetaling vil være en meget tidkrevende prosess.

       Jeg ser at det finnes argumenter for tilbakebetaling. På den annen side er det vanskelig å se at disse veier opp de svært omfattende praktiske problem og de prinsipielle motforestillinger et eventuelt vedtak om tilbakebetaling foranlediger.