Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil innledningsvis vise til at vederlagsforskriften er gitt med hjemmel i lov om kommunehelsetjenesten og lov om sosiale tjenester. Kommunene har i loven fått adgang til å kreve vederlag for opphold i institusjoner. Kommunen skal fastsette vederlaget på grunnlag av pasientenes inntekter. Loven angir maksimumsgrenser for hva kommunen kan kreve av den enkelte. Loven gir ikke regler for fradrag for hjemmeboende ektefelle; det er i forskriftene fastsatt av Sosialdepartementet dette fremkommer.

       Komiteen har merket seg at de fleste kommuner har tatt en høyere egenbetaling for sykehjemsbeboere med hjemmeboende ektefeller enn det som har vært intensjonen i gjeldende regelverk for beregning av egenbetaling for opphold i alders/sykehjem. Feilene har oppstått ved at forskriftene og merknadene til disse har hatt en ordlyd som har vært egnet til å bli tolket annerledes enn det som var den egentlige intensjon. Komiteen har merket seg at også departementet i lengre tid har vært av den formening at forskriften har fått en uheldig utforming som er egnet til bli tolket annerledes enn hva som har vært departementets intensjon. Til tross for dette har departementet fremdeles ikke endret forskriftene.

       Det punkt i forskriften som det har vært uklarheter rundt, er § 5 i vederlagsforskriften som går på regler for fradrag i beregningsgrunnlaget. Det har altså vært meningen at fradraget skulle beregnes slik at ektefelle/barn får minst samme disponible inntekt som om institusjonsbeboeren hadde vært død.

       Komiteen har merket seg at den praksis som trygdekontorene i de fleste kommuner har valgt å følge når det gjelder beregning av egenbetaling for pensjonærer med hjemmeboende ektefeller, har vart helt fra januar 1988 og frem til nå. Komiteen har også merket seg at det etter departementets vurdering anslås en øvre grense på 100 mill. kroner som er innkrevd for mye i egenbetaling av sykehjemsbeboere frem til i dag, og at tilsvarende beløp frem til april 1992 var 65 mill. kroner.

       Komiteen har merket seg at departementet mottok et brev fra Harald Engelstad allerede i april 1992 om angjeldende forhold hvor han pekte på det denne saken dreier seg om. Komiteen har også merket seg det svarbrev som departementet sendte 20. oktober 1992 til Engelstad, og i dette svarbrev sies bl.a.:

« ... I departementet pågår det nå et arbeid med tanke på revisjon av forskriften, og her vil også denne aktuelle problemstilling bli vurdert. Inntil dette arbeidet er avsluttet finner imidlertid departementet at ordlyden i forskriftenes § 5 må legges til grunn. Dette følger av de alminnelige prinsipper om at regler av høyere rang går foran regler av lavere rang i tilfelle motstrid... »

       Komiteen er innforstått med det forhold, som departementet skriver i sitt svarbrev av 24. mars 1995 til saksordfører, at vederlagsforskriftene oppfattes som kompliserte. Nettopp av den grunn er det urovekkende at fremdriften i saken om å endre og harmonisere forskriftene ikke har vært « tilfredsstillende » som departementet selv karakteriserer det i nevnte svarbrev til saksordfører. Også det forhold at det etter departementets mening var motstrid mellom vederlagsforskriften og merknadene til disse, skulle tilsi at arbeidet med å harmonisere reglene hadde fått en større oppmerksomhet i departementet enn hva tilfelle viser seg å være. Intensjonen og innholdet i formuleringen « Hjemmeboende ektefelle skal ikke komme dårligere ut økonomisk ved at ektefelle kommer på institusjon sammenlignet med det tilfelle at ektefelle dør » er etter komiteens mening entydig.

       I Stortingets spørretime 19. oktober 1994 uttalte helseministeren følgende:

« Jeg vil gjerne forsikre representanten Alvheim om at dette er en sak som heller ikke vi er særlig glade for, og vi vil selvfølgelig, med bakgrunn i den saken vi her har opplevd, gjøre vårt aller beste for å sørge for at de nye forskriftene som nå går ut, blir krystallklare og blir forstått på riktig måte. »

       Komiteen har merket seg at dette arbeidet var i gang allerede i 1992 og fremdeles pågår, og at nye forskrifter ikke er ferdige, selv om statsråden i oktober 94 snakket om « forskriftene som nå går ut », og i februar 95 i Stortinget meddelte at « arbeidet med å sluttføre endringen av forskriftene er nå gitt topp prioritet i departementet ». Komiteen forventer at nye forskrifter gjøres gjeldende senest fra 1. juli 1995.

       Komiteen er av den oppfatning at de pensjonærer med hjemmeboende ektefelle som har blitt avkrevd for høy egenbetaling i forhold til hva som var intensjonen i forskriftene for egenbetaling, skal ha dette tilbakebetalt. Dette gjelder også i de tilfeller der pasienten og/eller ektefellen er død. Komiteen vil be statsråden om å se til at arbeidet med utarbeiding av den nå bebudede proposisjon gis høyeste prioritet da komiteen ingen garantier har for at feilinnkreving av egenbetaling ikke fremdeles pågår, men tvert imot frykter at så er tilfelle.

       Komiteen vil i forbindelse med behandling av proposisjonen komme tilbake til de enkelte konkrete forhold som må løses ved en tilbakebetaling av for mye innbetalt egenbetaling ved opphold på institusjon.