Forslag 1

       Komiteen viser til St.prp. nr. 1 (1994-1995), hvor tiltaket med fremskutt løslatelse er besluttet avviklet, og denne delen av forslaget er således allerede gjennomført.

       Etter fengselsloven § 35 kan en innsatt som er dømt for fengselsstraff prøveløslates når han eller hun, medregnet mulig varetektsopphold, har utholdt minst to tredjedeler av straffetiden, dog minst to måneder.

       Komiteen er enig i at det må bli forsterket tilsyn og kontroll med prøveløslatte. Dette er viktig for å forebygge gjentatte kriminelle handlinger. Brudd på vilkårene for prøveløslatelse må i større grad medføre en reaksjon, f.eks ved at resten av straffen må sones ferdig. Det er viktig å påpeke at de prøveløslatte har fått frihet på vilkår, og derfor må bli stilt til ansvar for eventuelle brudd på disse. Brudd på slike tillitsforhold må følges opp dersom ordningen skal fungere tilstrekkelig preventivt. Komiteen viser videre til B.innst.S.nr.4 (1994-1995), hvor komiteen uttaler:

« Brudd på vilkårene for en prøveløslatelse eller en betinget dom får i praksis liten eller ingen virkning for den domfelte, dersom bruddet ikke består i nye straffbare handlinger som han dømmes for. Komiteen mener det er nødvendig å reagere også på andre brudd, og forutsetter at innsatsen med denne typen tilsyn blir forsterket. »

       Komiteen vil be Regjeringen på en hensiktsmessig måte komme tilbake til Stortinget med en orientering om praktiseringen av fengselslovens regler om løslatelse og gjeninnsettelse. Komiteen ber også Regjeringen vurdere behov for økt bemanning for å nå målet med effektiv kontroll.

Forslag 2

       Åpne anstalter omfatter et vidt spekter, fra anstalter som tar hånd om langtidsdømte til anstalter for å ta imot mindre belastet klientell med kortere dommer. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, ser ikke behov for økt kontroll ved de såkalte « promilleleirene », men antar at behovet i større grad er til stede ved de åpne anstaltene hvor innsatte med alvorligere straffer soner.

       I fengselsloven heter det at:

« Domfelte som synes egnet for anbringelse under friere forhold, kan settes i åpen anstalt når dette antas å kunne fremme deres tilpasning i samfunnet, og særlige grunner ikke taler imot det. »

       Tilbudet om åpen soning er derfor nødvendig.

       Flertallet ser det som et viktig mål for fengselsvesenet å tilføre de innsatte sosiale verdier og faglige ferdigheter under soningen. Det er viktig å behandle den innsatte på en måte som fremmer sosial tilpasning og evne til å greie seg selv etter fengselsoppholdet.

       Flertallet viser videre til B.innst.S.nr.4, hvor det heter:

« Når det gjelder bruk av åpen soning ber komiteen om at utviklingen følges meget nøye. Komiteen understreker at åpen soning bare skal skje der det vurderes som sikkerhetsmessig forsvarlig, og som ledd i bevisst rehabiliteringsarbeid. »

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at hensynet til de innsattes rehabilitering må stå sentralt, men vil fremheve at fengselsvesenets hovedoppgave er å påse at frihetsberøvelsen blir gjennomført i betryggende former. Dette omfatter fengselets ansvar for å forhindre rømninger og straffbar virksomhet i fengselet og under permisjon, herunder befatning med narkotika.

       Dette flertall er blitt kjent med at det er tilfeller hvor de innsatte har utstrakt kontakt utenfor fengslet under soningen, bl.a. pr. telefon uten kontroll også i lukket anstalt. Dette flertall mener det er behov for innskjerping av disse rutiner.

       Dette flertall er enig i innholdet i forslag 2, og ber Regjeringen snarest legge frem forslag om tiltak for å stramme inn forskrifter og praksis når det gjelder åpen soning, bl.a. for å hindre at tilbakefallslovbrytere får anledning til å misbruke ordningen til fortsatt kriminell virksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til St.prp. nr. 1 (1994-1995) hvor departementet omtaler det arbeidet som pågår vedrørende hovedtrekkene i fremtidens kriminalomsorg. Departementet tar sikte på å komme nærmere tilbake til Stortinget om tiltak innenfor kriminalomsorgen.

       Disse medlemmer viser til at en samlet komité i B.innst.S.nr.4 forutsatte at Stortinget får muligheten til å drøfte de prinsipielle spørsmål som knytter seg til den fremtidige kriminalomsorg, og ba om at saken blir forelagt Stortinget i form av en stortingsmelding før nye retningslinjer eller organisatoriske endringer fastlegges. Disse medlemmer forutsetter at de problemstillinger som tas opp i Dok.nr.8:78, omhandles i denne meldingen.

       Disse medlemmer vil understreke at det selvsagt skal være slik at innsatte ikke skal kunne drive kriminell virksomhet under soning.

       Disse medlemmer er bekymret over enkelte tilfeller av misbruk av åpen soning og ber Regjeringen sette inn virkemidler for å unngå at denne gruppen kriminelle - som ikke vil bruke åpen soning til å forsøke å etablere en kriminalitetsfri tilværelse - kan misbruke åpen soning til å fortsette omfattende kriminell virksomhet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti anser åpen soning som et viktig kriminalpolitisk virkemiddel.

       Dette medlem kan derfor vanskelig se at man nå skulle tilrettelegge for en generell innstramming av forskrifter og praksis når det gjelder åpen soning, og vil derfor gå imot forslag nr. 2 i Dok.nr.8:78.

       Dette medlem vil for øvrig vise til B.innst.S.nr.4 (1994-1995) der Sosialistisk Venstreparti tok til orde for at innsatte med lange dommer burde overføres fra anstalt til tilsynsopplegg etter 1/2 tid, og så følge et tilsynsopplegg fram til 2/3 tid.

       En slikt opplegg mener dette medlem bør drøftes i forbindelse med Regjeringens bebudede melding om kriminalomsorgen.