Vedlegg
Vedlegget til Innst.S.nr.209 (1993-1994) medlemskap i Den europeiske union (St.meld. nr. 40 (1993-1994))
INNHOLD
|
Vedlegg 1 |
Svar fra statsministeren, datert 30. august 1994, på spørsmål fra Senterpartiet | 5 |
|
Vedlegg 2 |
Svar fra handelsministeren, datert 12. september 1994, på spørsmål fra Senterpartiet | 14 |
|
Vedlegg 3 |
Svar fra handelsministeren, datert 16. september 1994, på spørsmål fra Senterpartiet | 56 |
|
Vedlegg 4 |
Svar fra handelsministeren, datert 16. september 1994, på spørsmål fra Senterpartiet | 101 |
|
Vedlegg 5 |
Svar fra handelsministeren, datert 21. september 1994, på spørsmål fra Senterpartiet | 102 |
|
Vedlegg 6 |
Svar fra handelsministeren, datert 12. september 1994, på spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti | 104 |
|
Vedlegg 7 |
Svar fra handelsministeren, datert 16. september 1994, på spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti | 151 |
|
Vedlegg 8 |
Svar fra handelsministeren, datert 16. september 1994, på spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti | 161 |
|
Vedlegg 9 |
Svar fra handelsministeren, datert 21. september 1994, på spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti | 162 |
|
Vedlegg 10 |
Svar fra handelsministeren, datert 12. september 1994, på spørsmål fra Kristelig Folkeparti | 174 |
|
Vedlegg 11 |
Svar fra handelsministeren, datert 16. september 1994, på spørsmål fra Kristelig Folkeparti | 178 |
|
Vedlegg 12 |
Svar fra handelsministeren, datert 14. september 1994, på spørsmål fra Hallvard Bakke. | 179 |
|
Vedlegg 13 |
Svar fra handelsministeren, datert 21. september 1994, på spørsmål fra Hallvard Bakke | 229 |
|
Vedlegg 14 |
Brev fra Venstres stortingsgruppe, datert 23. september 1994, med handelsministerens | Svar på spørsmål | 236 |
|
Vedlegg 15 |
Brev fra Rød Valgallianse, stortingsgruppa, datert 23. september 1994, med handelsministerens svar på spørsmål | 250
|
Vedlegg 1: Brev fra Statsministeren, datert 30. august 1994, til Anne Enger Lahnstein, leder i Senterpartiet.
I St.meld. nr. 40 (1993-1994) Om medlemskap i Den europeiske union, hevder Regjeringen at det vil få « store konsekvenser » dersom Sverige og Finland skulle bli medlemmer av EU og ikke Norge. Regjeringen konkretiserer imidlertid ikke hva disse « store konsekvensene » består i.
På denne bakgrunn vil Senterpartiet be Statsministeren om konkrete svar på følgende spørsmål:
| 1. | Hvilke negative konsekvenser har det danske medlemskapet i EF/EU hatt for handelen og samarbeidet mellom Norge og Danmark i perioden 1973 til 1994? |
| 2. | For hvilke varer vil grensehandelen med Sverige representere økte problemer ved et eventuelt svensk ja og et norsk nei? Hvilke av disse eventuelle problemer kan ikke møtes gjennom nasjonale tiltak i skatte- og avgiftspolitikken? |
| 3. | Hvilke øvrige konkrete problemer ser Regjeringen ved et eventuelt svensk og finsk ja og et norsk nei? |
Av hensyn til den videre debatt ber vi om et snarlig svar.
Svar:
Det vises til brev fra Senterpartiet av 4. august 1994 og til vedlagte notat (Vedlegg I) som i større detalj går inn på de konkrete spørsmål som er reist.
Regjeringen mener at det vil få store konsekvenser dersom Sverige og Finland blir medlem av EU, og Norge blir stående utenfor. Dette bygger på en oppfatning som deles av mange: Samarbeid og samhold med de andre landene i Norden er viktig for Norge. Og muligheten til samarbeid påvirkes av hvordan hvert av de nordiske landene velger å delta i det europeiske samarbeidet.
Betydningen av at Norge skulle bli stående utenfor, mens Sverige, Finland og Danmark er med i EU, berører direkte vår opplevelse av nærhet til de andre nordiske land.
Et historisk, kulturelt og språklig fellesskap har sammen lagt grunnlag for en nordisk identitet. Det er nære økonomiske bånd mellom landene. Sverige er vår viktigste handelspartner. De nordiske landene har utviklet en tradisjon med bredt samarbeid om politiske spørsmål, såvel i Norden som i internasjonale organer.
I 1992 foretok de nordiske lands regjeringer en felles vurdering av hvordan det nordiske samarbeidet ville bli berørt av forholdet til EU. Denne er oppsummert i Bornholm-erklæringen fra de nordiske statsministre, 17.8.92, som er vedlagt i vedlegg II. Vurderingene som framkom der fikk bred støtte i samtlige lands nasjonalforsamlinger.
En hovedvurdering var at mange av de oppgaver som tidligere var gjenstand for samarbeid i Norden, gradvis har fått sin naturlige plass i bredere fora som EFTA, EØS, EU og GATT. Dette er et uttrykk for hvordan de nordiske landene med årene er blitt nært politisk og økonomisk knyttet sammen også med de andre landene i Europa.
I dag er det i første rekke i europeiske organer som EU og EØS at felleseuropeiske regler blir utarbeidet og vedtatt. Derfor er det gjennom deltakelse her, at de nordiske landene kan påvirke beslutninger som uansett får betydning for dem.
Et nordisk hjemmemarked - med fri bevegelse av personer, varer, tjenster og kapital - var lenge et mål for nordisk samarbeid, men det ble først gjennomført da EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.94. Denne avtalen, som omfatter 17 europeiske land, er med rette blitt omtalt som den viktigste nordiske samarbeidsavtalen siden 1950-tallet. Det nordiske samarbeid alene har aldri hatt en innretning som kunne gi oss det vi nå får i Norden ved deltakelse i det europeiske indre marked.
Om Norge hadde blitt stående utenfor EØS, ville norske bedrifter i dag ikke hatt den samme adgang som svenske og finske bedrifter til det indre marked av 340 millioner innbyggere. Bedriftene hadde ikke hatt sikkerhet i det samme regelverk som konkurrentene i Sverige, Finland og EU-landene, og de ville manglet den trygghet som følger av at en domstol og øvrige organer påser at reglene følges likt av alle.
Regjeringen mener at en situasjon med Norge utenfor EØS ville gitt negative konsekvenser med fare for sviktende investeringer og kapitalflukt, med dertil svekket grunnlag for sysselsetting og velferd. Det må regnes med at en rekke norske bedrifter ville valgt å legge sine investeringer innenfor EØS-området - og i mange tilfelle ville investeringer i de andre nordiske land vært nærliggende.
Regjeringen mener at EØS-avtalen slik den fungerer i dag, er en viktig medvirkende årsak til den positive økonomiske utvikling vi nå opplever, og at norsk deltakelse i EØS har bidratt til den tillit norsk økonomi nyter i utlandet og den optimismen som råder i norsk nærings- og arbeidsliv.
Det er grunn til å regne med at regelverket i EØS vil bestå dersom Norge, Island og Liechtenstein blir alene igjen i EFTA og Sverige og Finland følger Østerrike inn i EU. Men det er større usikkerhet til om samarbeidet vil fungere slik vi kunne ønske. Dette gjelder vår mulighet til å påvirke utviklingen av nytt regelverk, og EU-landenes vurdering av EFTA-pilarens troverdighet, bl.a. når det gjelder overvåking av at det felles regelverket overholdes.
Det er verdt å merke seg resultatet av de vurderingene ledelse og ansatte ved en lang rekke små og mellomstore bedrifter har gjort av konsekvensen av et medlemskap i EU. Det er særlig påfallende at så mange bedrifter mener at det vil få negative konsekvenser for investeringer og sysselsetting dersom Sverige blir med i EU og Norge står utenfor.
Regjeringen mener at et svensk ja og et norsk nei vil øke nordmenns innkjøp av forbruksvarer i Sverige. I det man kan kalle grensehandelutsatte områder på norsk side av grensen bor det 2 millioner innbyggere. Det tilsvarende tallet på svensk side av grensen er 340.000. Mange nordmenn handler i Sverige. Ansporet av lavere priser på særlig enkelte matvarer, alkohol og bilrekvisita reiser mange norske familier på handletur til Sverige og foretar innkjøp av en lang rekke varer.
Regjeringen mener en slik utvikling vil kunne forsterkes om Sverige sier ja og Norge nei til EU-medlemskap. Dette vil ytterligere ramme norske arbeidsplasser, særlig i grensetraktene.
Om Sverige sier ja og Norge sier nei til å være med i EU, vil EU-landenes yttergrense gå ved Sveriges grense mot Norge. En følge av åpnere ferdsel over grensene mellom EU-landene, er at kontrollen skjerpes ved yttergrensene. Dette vil i så fall også skje langs Sveriges grense mot Norge, bl.a. for å sikre tilstrekkelig kontroll med transitt av varer og personer fra andre tredjeland.
Grensehandelen kan begrenses ved ensidig norsk tilpasning til svenske priser, eller ved at man setter strenge restriksjoner på import fra Sverige. Men det ville igjen kreve en betydelig opptrapping av grensekontrollen langs Kjølen - Europas lengste landegrense.
Det er Regjeringens syn at slike tiltak ville stride mot nordmenns ønske om en mest mulig åpen grense mellom Norge og Sverige.
Samarbeid i EU dekker en lang rekke samfunnsområder. Dagsorden for europeisk samarbeid settes i overveiende grad i EU - av de landene som er medlem. Om Sverige og Finland følger Danmark inn i EU, vil over 80 % av Nordens folk samtidig bo i land som er medlem av EU. Da er det sannsynlig at også det ledende nordiske samarbeidet vil finne sted innen rammen av fellesskapet.
Om Norge står utenfor, vil vi over tid utvikle et annerledes forhold til landene i Vest-Europa enn våre nordiske naboer Sverige og Finland. Vår mulighet til å fremme våre saker, vinne oppmerksomhet om det vi er opptatt av og påvirke de beslutninger som fattes på viktige områder som handel, miljø og sikkerhetspolitikk, blir svekket. Etter Regjeringens vurdering vil dette få betydelige politiske konsekvenser med årene som følge av begrenset norsk innflytelse og svekket mulighet til å ivareta norske interesser.
Landene i Norden har nå, for første gang på meget lang tid, muligheten til å få den samme plattform for sin tilknytning til samarbeidet i Europa. Det har vært bred oppslutning i Nordisk Råd og i nasjonalforsamlingene i Danmark, Sverige, Finland og Norge om at dette vil gi Norden en helt ny mulighet til å øve innflytelse på utviklingen av europeisk samarbeid. Og økt innflytelse på europeisk samarbeid gir bedre muligheter til å ta vare på norske interesser.
Dette gjelder ikke minst på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område. Regjeringen mener det er særlig viktig å sikre økt oppmerksomhet omkring de utfordringene vi møter i Nord, ikke minst på miljøområdet. Utviklingen av Barentssamarbeidet vil bli styrket gjennom å gjøre dette til et prioritert satsingsområde i EU. Om Norge står utenfor EU vil tyngdepunktet i samarbeidet på nordisk side kunne forflytte seg i retning Sverige og Finland.
De nordiske land vil ikke ha felles interesser i ett og alt. På de områdene der våre interesser ikke er sammenfallende, mener Regjeringen at Norge har en særlig interesse i å delta i europeisk samarbeid for å fremme og ivareta norske interesser. Vi kan ikke legge til grunn at noen alltid vil være rede til å ivareta våre interesser for oss.
Det råder en grunnleggende enighet i synet på viktige samfunnspolitiske spørsmål i Norden. Regjeringen mener at europeisk samarbeid trenger aktiv deltakelse fra de nordiske landene. Samlet vil de fire nordiske land, med sine 25 millioner innbyggere, ha en betydelig større stemmevekt i EU enn folketallet skulle tilsi.
Noen år fram i tid kan man se for seg et EU-samarbeid av over 20 land, der også de nye demokratiene i Sentral-Europa er deltakere. Det vil være unaturlig om Norge skulle stå utenfor et slikt all-europeisk samarbeid. Det er nå Norge har mulighet til å bli med og påvirke utviklingen i de viktige år som ligger foran oss. Regjeringen mener det ikke er naturlig at land i Øst-Europa har et nærmere forhold til Vest-Europa enn Norge, noe som kan bli tilfelle om Norge ikke deltar i samarbeidet i EU.
Regjeringen deler ikke det syn at Norge utenfor EU vil stå friere til å føre en annen politikk for et annerledes samfunn. Regjeringen mener at medlemskap vil være positivt for norsk økonomi. Det øker vår handlefrihet til å videreutvikle vårt velferdssamfunn. Utenfor EU vil Norge kunne få begrenset handlefrihet fordi de mange utfordringene knyttet til oppgaver som sysselsetting, helse, utdanning og trygd krever et grunnlag i en sunn økonomi som har tillit i utlandet.
Med den omfattende samhandel som finner sted mellom de nordiske land, vil et norsk nei til EU kunne øke presset for ensidig norsk tilpasning til de markedsbeslutninger våre nordiske naboer og resten av EU-landene foretar seg. Den ekstra usikkerheten som vil knytte seg til utviklingen i norsk økonomi, vil kunne medvirke til økt rentenivå og svekket investeringstakt i Norge. Dette vil kunne øke behovet for innstramninger og redusere handlefriheten i den økonomiske politikken.
Regjeringen mener ut fra en samlet vurdering at etter et svensk og finsk ja, vil et norsk nei være en større kursendring for Norge enn å si ja. Et norsk nei vil bety større usikkerhet for Norge inn i et nytt århundre.
Vedlegg I: Vurdering av ulike konsekvenser ved et eventuelt svensk og finsk medlemskap i EU.
Hvilke negative konsekvenser har det danske medlemskap i EF/EU hatt for handelen og samarbeidet mellom Norge og Danmark i perioden 1973 til 1994?
Regjeringen har ikke hevdet at det danske medlemskapet i EU har hatt negative konsekvenser for Norge. Den rette innfallsvinkelen er å si at ulikt forhold til EF/EU har påvirket og lagt begrensninger på utviklingen av handel og samarbeid mellom våre land.
Det danske medlemskapet i EU har hatt begrenset betydning for det nordiske samarbeidet, selv om man fra dansk side har prioritert samarbeidet i EU. Fram til tidlig på 90-tallet opplevde vi likevel at regjeringssamarbeidet i Norden stagnerte, bl.a. i lys av at landene deltok mer aktivt i samarbeidet innen rammen av EFTA og EU og etter hvert EØS.
Vurderingen av det nordiske samarbeidet i perioden må sees i lys av at det store flertallet av de nordiske land har stått utenfor. Situasjonen vil endre seg vesentlig dersom det store flertall vil delta i EU.
Danmark har gjennom medlemskap i EU kunnet øve større innflytelse på en lang rekke europeiske samarbeidsspørsmål enn de nordiske landene utenfor EU. Danmark har prioritert å utvikle nære kontakter med de øvrige EU-landene. Samarbeidet med Norge er ikke nevneverdig endret siden 1972. De politiske forbindelsene mellom Norge og Sverige er derimot blitt mer intensivert enn Norges forhold til Danmark som følge av utviklingen av samarbeidet i EFTA i forbindelse med EØS-forhandlingene fra slutten av 1980-tallet.
Danmark har som medlem av EU hatt fordeler Norge ikke har hatt. Som medlem har Danmark vært en del av en tollunion med de andre medlemslandene, mens Norge har basert sin handel med EU-landene på en frihandelsavtale inntil EØS-avtalen trådte i kraft. Frihandelsavtalen dekket industriprodukter, men viktige produkter som landbruksvarer og fisk ble ikke dekket av avtalen.
Følgene av dette kan illustreres ved noen eksempler:
De høye tollsatsene som norske fiskeprodukter møtte, og møter - på EU-markedet har bidratt til at Norge for en stor del eksporterer uforedlet fisk til EU. I 1993 solgte Norge fersk laks til Danmark for NOK 729 mill., mens total eksport av fersk laks til EU-landene utgjorde NOK 3,3 mrd.
Verdien av eksporten av røkt laks til Danmark utgjorde imidlertid kun NOK 3 mill. Tollen for fersk laks er 3 % mens den er 13 % for røkelaks. Dette forklarer hvorfor Danmark, med tollfri adgang til dette markedet, har kunnet etablere en stor og konkurransedyktig fiskeforedlingsindustri med mange tusen arbeidsplasser basert på norsk råstofftilgang.
I tillegg har Danmark ikke vært utsatt for antidumpingtiltak fra EUs side, mens norske produsenter, særlig av laks, har måtte akseptere pålagte minstepriser for å opprettholde retten til å selge til EU-markedet.
I Danmark er det fire arbeidsplasser på land for hver fisker. I Norge er forholdet 1:1. Sysselsettingen i dansk fiskeforedlingsindustri økte i perioden 1977-88 med 2500 arbeidstakere, mens den ble tilsvarende redusert i Norge i samme tidsrom. FAFO mener at det totalt sett er etablert 10-12.000 arbeidsplasser i EU-land basert på norsk råstoff.
Norske fettprodusenter hadde tidligere et viktig marked i Danmark og Storbritannia. Da Danmark ble med i EU, ble tollsatsene for norske fettprodukter økt kraftig. Dette førte til at dette markedet falt bort. For etanol er EUs tollsatser i dag så høye at norske produsenter ikke kan komme inn. Det svenske markedet er derimot av vesentlig betydning. Hvis Sverige går med i tollunionen vil EU-satsene gjelde for norske eksportører også her.
Hvert år reiser titusener av nordmenn på handleturer til Danmark. Tildels betydelig lavere priser på mange varer i Danmark gjør det forlokkende å handle der, med de konsekvenser dette får for aktivitet og sysselsetting i norsk handelsnæring. Dansk industri har arbeidet i EF/EU i over 20 år og er på mange områder blitt svært konkurransedyktig innenfor sektorer som i Norge har vært skjermet. En utjevning av prisforskjellen mellom Norge og Danmark ville etter alt å dømme redusere nordmenns ønske om å legge sine innkjøp til Danmark heller enn til hjemlandet.
For hvilke varer vil grensehandelen med Sverige representere økte problemer ved et eventuelt svensk ja og norsk nei?
Dersom Sverige sier ja og Norge sier nei til EU, vil EUs yttergrense i Nord-Vest-Europa gå langs Kjølen.
Dersom prisnivået utvikler seg forskjellig mellom Norge og Sverige, vil dette kunne føre til økt grensehandel. Avgjørende for prisforskjeller mellom Norge og Sverige, og derved for grensehandelen er bl.a. forskjeller i særavgifter, valutakurser og merverdiavgifter. I tillegg virker reisegodsbestemmelsene direkte inn på nivået for grensehandelen.
På grunn av høyere avgifter, er prisene på alkohol, tobakk og bensin høyere i Norge enn i Sverige. Høye norske kraftfôrpriser gjør kjøtt, spesielt svine- og fjørfekjøtt, dyrt i Norge. Kjøtt utgjorde over 50 % av nordmenns innkjøp av dagligvarer i Sverige i 1992. Disse varegruppene er de fremste såkalte lokkevarene som trekker med seg andre varekjøp når nordmenn først tar turen over grensen til Sverige.
Sammen med den svake svenske kronekursen gjør dette at disse varene, samt bilrekvisita, er spesielt utsatt for grensehandel i dag. Mange nordmenn som er bosatt i nærheten av svenskegrensen er kjent med hvilke innkjøp som er særlig gunstige i Sverige, og det kan legges til grunn at det gjøres mer omfattende innkjøp enn de som er den direkte motivasjon til at det gjøres innkjøpsturer til Sverige. Norsk grensehandel i Sverige i 1992 utgjorde over NOK 2 mrd. Nyere tall foreligger ikke, men ettersom den svenske kronen siden da er svekket med over 20 % i forhold til den norske, tyder alt på at denne handelen idag er mer omfattende.
Et viktig forhold som gjør at Norge er eksponert for en betydelig grensehandelslekkasje til Sverige, er bosettingsstrukturen på begge sider av grensen. I grensehandelsutsatte områder på norsk side bor nærmere 2 mill. innbyggere, mens den tilsvarende svenske bosetting er knapt 340.000 innbyggere.
Hvilke av disse eventuelle problemer kan ikke møtes gjennom nasjonale tiltak i skatte- og avgiftspolitikken?
Ved norske statsborgeres innførsel av avgiftsbelagte varer fra Sverige til Norge ved innreise gjelder i dag bl.a.:
| - | særskilte alders- og bostedsavhengige grenser for tillatt toll- og avgiftsfri innførsel av øl, brennevin, vin m.v., sigaretter, andre tobakksvarer og sigarettpapir, |
| - | adgang til å ta med inntil 5 kg sukker, inntil 1 kg sjokolade- og sukkervarer, inntil 200 liter motorbrensel til eget bruk for fører av motorvogn eller motorbåt, |
| - | adgang til å ta med andre varer til en samlet verdi av henholdsvis 1.200 kr/500 kr avhengig av om vedkommende borger har vært utenfor Norge i minst 24 timer og kan dokumentere det. |
Toll- og avgiftsfritaket er bl.a. betinget av at de innførte varene er til egen eller egen families personlige bruk og ikke bestemt for salg eller ervervsmessig bruk.
Videre gjelder at:
| - | bortsett fra sukker, sjokolade- og sukkervarer har reisende under 12 år som er bosatt i Norge ikke rett til å innføre matvarer toll- og avgiftsfritt, |
| - | innførsel av kjøtt og andre landbruksprodukter f.eks bær, frukt, grønnsaker, blomster m.v. er underlagt særskilte restriksjoner. Egg og poteter er forbudt innført uten særskilt tillatelse. Det samme gjelder import på 10 kg og over av importregulerte jordbruksvarer (meieriprodukter, korn- og melvarer, frukt, bær grønnsaker m.v.), herav 3 kg eller mer av kjøtt/flesk, fjærkre og bearbeidede kjøttvarer. |
I prinsippet vil Norge utenfor EU kunne videreføre eller skjerpe disse bestemmelsene. Vektgrensen for import av kjøtt ble således vedtatt senket og et importforbud for kjøtt for reisende under 12 år ble vedtatt innført i 1983 bl.a. på grunn av økt grensehandel og avsetningsproblem for innenlandske produsenter.
Ved svensk medlemskap vil dagens ressursbesparelse med delt grensekontroll ved riksgrensen legges om. Det er i dag en rekke tollsteder ved grensen mot Sverige som ikke er fast bemannet. Ved et redusert prisnivå i Sverige vil det måtte vurderes å øke kontrollressursene også her, for å motvirke økt grensehandel.
I tillegg kommer det at ved et eventuelt svensk medlemskap, vil en strekning på 1.600 km utgjøre grensen mot EU. En slik grense vil ikke bare innebære økte kostnader for norske myndigheter og bedrifter. Sverige vil som EU-medlem kontrollere EUs yttergrense også mot Norge. Dette innebærer at Sverige må gjennomføre grensekontroll (toll- og opprinnelseskontroll m.v.) fra tredjeland, herunder Norge. Istedenfor et nærmere samarbeid vil det dermed oppstå en unaturlig barriere mellom de nordiske land.
Det må vurderes nærmere om EØS-avtalens protokoll 10 og 11 danner grunnlag for samarbeidsutvikling til erstatning for dagens bilaterale avtaler. Grenseboerforskriften og forskrift om grensetollsamarbeidet mellom Norge og Sverige må reforhandles. EUs generelle lovgivning på området vil få betydning for omleggingen, uavhengig av norske tilstrammingstiltak i grensehandelen.
Kombinert med en intensivert håndhevelse av gjeldende regelverk, hvor nye ressurser tilføres tollvesenet, vil en ytterligere innstramming av bestemmelsene om tillatt innførsel eller totalforbud kunne bidra til å motvirke økt grensehandel.
Men man må legge til grunn at en skjerpet grensekontroll langs svenskegrensen vil stride mot nordmenns oppfatning om et åpent naboforhold til Sverige.
I EU-meldingen pekes det særlig på to varegrupper - matvarer og alkohol - som kan bli gjenstand for økt grensehandel, med dagens bestemmelse for innførsel, hvis Sverige går inn i EU og Norge blir stående utenfor:
På meldingens s. 77 heter det:
| « Likevel vil det kunne ha negative økonomiske konsekvenser for Norge dersom Sverige og Finland går inn i EU, og vi blir stående utenfor. Blant annet vil det, særlig som følge av et forventet lavere prisnivå på matvarer i Sverige, kunne oppstå handelslekkasjer. » |
« Sverige og Europa » (SOU 1994:6) er det anslått at produsentprisene for matvarer i Sverige vil synke 6-10 % som følge av et eventuelt EU-medlemskap. I tillegg kommer virkninger av GATT-avtalen og virkningene av den pågående svenske landbruksreformen. På enkeltvarer vil det kunne skje en prisøkning i Sverige ved et EU-medlemskap. At enkeltvarer blir dyrere i Sverige forhindrer imidlertid ikke etter Regjeringens vurdering økt handel med andre varer.
Om prisutviklingen på matvarer i Norge ved EU-medlemskap heter det på side 403 i Stortingsmeldingen at « Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukere i Norge anslås å være i intervallet 10-20 % ». Det heter videre at « Det må forventes prisreduksjoner også uten medlemskap, men de vil skje langsommere enn ved EU-medlemskap. »
Også Finland vil gjennomføre full pristilpasning på matvarer hvis landet blir medlem av EU.
På meldingens side 416 heter det at « Generelt vil det være press på avgiftsnivået på varer som er utsatt for grensehandel når avgiftene ligger betydelig over nivået i nabolandene. Dette gjelder enten Norge blir medlem av EU eller ikke ». Det kan i denne sammenheng vises til de reduksjoner/endringer som er blitt vedtatt i kosmetikk- og alkoholavgiftene de siste årene.
På side 417 i meldingen heter det at « Tabell 7.5 skisserer prisnivået for alkoholholdige drikkevarer i Norge sammenlignet med prisnivået i Sverige, Danmark og Tyskland høsten 1993. Dersom Sverige opprettholder sitt avgiftsnivå framover, vil Norge kunne videreføre et noe høyere avgiftsnivå enn Sverige uten at problemene med grensehandel blir for store. Dersom Sverige skulle senke sine alkoholavgifter bl.a. som følge av økt grensehandel mot andre EU-land, vil presset på det norske avgiftsnivået forsterkes ».
Sitatet fra side 417 er hentet fra en omtale av utviklingen i norske særavgifter hvis vi blir medlem av EU, men de sammenhengene som er omtalt er relevante også om Norge skulle bli stående utenfor mens Sverige går inn i EU. Som omtalt under spørsmål 2, regnes alkohol, tobakk, bensin, kjøtt (spesielt svine- og fjørfekjøtt) og bilrekvisita som såkalte lokkevarer som medfører innkjøp også av andre varer.
Prisnivået på matvarer og alkohol i Norge kan i prinsippet reduseres til samme nivå som i Sverige om Norge blir stående utenfor EU, ved hjelp av omlegging av jordbrukspolitikken med sikte på større effektivitet, ved økte subsidier og/eller avgiftsreduksjoner. Ved et EU-medlemskap vil inntektene fra bl.a. enkelte avgifter gå ned. Men Regjeringen legger til grunn at grunnlaget for statens finanser, offentlig tjenesteproduksjon og velferdsordningene styrkes ved at verdiskapningen blir større ved medlemskap.
Omtale av enkelte øvrige problemer ved et eventuelt svensk og finsk ja og norsk nei.
I det etterfølgende omtales nærmere hvordan Norges forhold til et utvidet EU vil kunne bli påvirket.
EØS-avtalen er idag det sentrale redskap for å ivareta norske arbeids- og næringslivsinteresser i forhold til EU og Norden. Gjennom avtalen er det etablert et nytt felles regelverk for handel mellom de nordiske land. Norge vil, som lite land med stor utenrikshandel, også i fremtiden være helt avhengig av klare regler for vårt handelssamkvem med utlandet. Idag sikrer EØS-avtalen dette for store deler av vår handel med andre land i Europa, også i forhold til Sverige og Finland.
Et hovedformål med EØS-avtalen er å sikre like konkurransevilkår også ved å skape trygghet for at de felles regler etterleves på samme måte innenfor hele EØS-området. Uavhengig overvåkning av avtalepartene er en forutsetning for å oppnå dette. Sikkerhet for enhetlig praktisering av EØS-avtalens konkurransergeler er også grunnlaget for at partene har forpliktet seg til avstå fra bruk av antidumping tiltak seg i mellom.
EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen skal sikre overvåking og håndhevelse av disse reglene for EFTA-landene i EØS-samarbeidet. Om Norge, Island og Liechtenstein blir igjen på EFTA-siden av samarbeidet, legges det til grunn at det formelle regelverket vil bestå. Det antas også at den videre regleverksutvikling vil skje etter prosedyrene som er nedfelt i EØS-avtalen.
Men man kan ikke se bort fra at samarbeidets virkemåte vil endre karakter, med de følger det kan få for norske bedrifter og arbeidsplasser.
ESA vil i en slik situasjon kunne framstå som svekket og kan stå overfor et troverdighetsproblem hos EU-landene når det gjelder å skape sikkerhet for at overvåking og håndheving skjer av uavhengige organer. Andre land kan i dette tilfelle trekke i tvil sin forpliktelse til å avstå fra antidumpingtiltak.
Sammenliknet med dagens situasjon, kan en slik utvikling føre til at EØS-avtalen ikke gir den samme forutsigbarhet for vårt næringsliv i forhold til konkurrentene hos våre viktigste handelspartnere. Det kan få negative konsekvenser for norske eksportnæringer. Sektorer som vil være spesielt utsatt i Norge er treforedling og metaller som alle er næringer med betydelig sysselsetting i distriktene. Dette er næringer hvor EU utgjør et viktig marked, tildels i skarp konkurranse med svensk og finsk industri.
Dersom Norge blir stående utenfor EU, kan geografiske hensyn, særlig i nord, gjøre det attraktivt å benytte norsk fisk for bearbeiding i Sverige og Finland, ettersom de som medlemmer vil ha tollfri adgang til andre EU-land, jf. erfaringene med forholdet til Danmark etter 1972. Det betyr at eksisterende og mulig nye arbeidsplasser langs norskekysten kan bli etablert i Sverige og Finland istedenfor i Norge.
Selv om EØS-avtalen gir forbedringer i markedsadgangen for fisk, er de gjenstående tollhindringer av stor betydning, særlig for bearbeidingsindustrien. For viktige fiskeslag som laks, makrell og sild gir avtalen ingen toll-lettelser. Fordelene ved et EU-medlemskap for norsk fiskeforedlingsindustri ligger i full markedsadgang for alle produkter.
I EFTA er det tollfri handel med fisk og fiskeprodukter. Norge eksporterte i 1993 fisk og fiskeprodukter til Sverige for 1.075 mill. kr, og til Finland 265 mill. kr. Det svenske markedet er viktig for bearbeidede produkter som i EU er belagt med høye tollsatser. Over halvparten av eksporten til Sverige består av ferdigprodukter, mel, olje og tørket, røkt og saltet fisk. Andelen av eksporten for disse produktene til Finland var på over 60 %.
EUs tollsatser fungerer effektivt for å beskytte egen fiskeindustri. Sveriges andel av norsk salg av sukkersaltet rogn var hele 99 % og av tilberedte reker 82 %. EUs andel av eksporten av tilberedte reker var bare 15 %. Tollen på tilberedte reker til EU-markedet er på 20 %.
Det er følgelig grunn til å vente merkbar nedgang i norsk eksport av berabeidete fiskeprodukter til Sverige og Finland dersom disse landene blir med i EU og Norge står utenfor, med de følger dette vil ha for arbeidsplassene og utviklingsmulighetene i industrien.
Generelt kan det ventes at svenske og finske bedrifter vil bedre sin konkurranseposisjon på EU-markedene i forhold til norske bedrifter. Dette vil følge av deres medlemskap i tollunionen (jf. St.meld. nr. 40). Av betydning i denne sammenheng er også de administrative besparelser som vil oppnås ved bortfall av grensekontroll EU-statene i mellom.
I dag er det betydelige omkostninger som følger med grensekontroll, opprinnelsesregler, sertifikater og attester ved handel med fisk, dyr og planter hver gang en varelast krysser grensen til Danmark/EU. Summen av dette vil være en permanent meromkostning for eksporten til EU i forhold til konkurrentene der. Slik vil bedrifter fra nåværende og nye EU-land styrke sin konkurranse på det svenske og finske markedet i forhold til norske bedrifter. Resultatet er at norske bedrifter vil kunne bli mindre konkurransedyktige både på det tradisjonelle EU-markedet og på de svensk-finske markeder.
I St.meld. nr. 40 gir Regjeringen sin vurdering av hvorfor Sverige og Finland som medlemmer vil kunne være mer attraktive for investorer enn et Norge utenfor EU. Dette gjelder ikke bare investorer i utlandet. Også norske og utenlandske foretak i Norge som produserer for det europeiske markedet, vil kunne finne det lønnsomt å investere i Sverige og Finland fremfor Norge. En indikasjon på dette er at Norge i 1992 foretok direkteinvesteringer i Danmark for NOK 12,7 mrd., mens Danmark samme år bare investerte NOK 2,9 mrd. i Norge.
I Barentssamarbeidet vil Finland og Sverige som medlemmer av EU, få fordeler som ikke Norge vil ha. EUs støtteordninger for grenseregionalt samarbeid kan bli viktige for å finansiere utviklingen av dette samarbeidet. Midler fra disse ordningene vil ikke kunne brukes i Norge. Finner og svensker kan bli langt mer attraktive samarbeidspartnere i nord for russerne enn nordmenn.
Barentssamarbeidets norske del vil kunne komme i en politisk og økonomisk skygge fordi samarbeidet med EU-land vil bli prioritert fra russisk side. Det kan få virkninger for regionens rolle som transittområde mellom nordvest Russland og EU-området ved at bygging av infrastruktur som veier og jernbane skjer mot Østersjøområdet snarere enn gjennom Finnmark.
Også utenrikspolitisk vil Norge stå overfor en ny situasjon dersom vi blir stående utenfor mens Sverige og Finland går inn. Norge og Danmark har vært de nordiske land som i etterkrigstida har vært mest integrert i det vestlige samarbeidet.
Sikkerhetspolitikk omhandler i dag en lang rekke politiske områder i tillegg til de militære. Det brede samarbeidet i EU om bl.a. økonomi, handel og miljø - må også sees i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Om Sverige og Finland, og ikke Norge, blir medlemmer vil det føre til at vi får en svekket stilling i dette samarbeidet også i forhold til øvrige nordiske land. Vår sikkerhet vil i stadig økende grad bli bestemt av våre muligheter til å utvikle et bredest mulig samarbeid over tidligere skillelinjer i Europa, ikke minst i våre egne nærområder i nord. EU vil være den viktigste rammen for dette.
Dette gjelder ikke minst på bakgrunn av at Europa nå er i ferd med å overta mer ansvar for sin egen sikkerhet. Innenfor NATO er det bred enighet om at dette skal skje gjennom en sterkere utbygging av det sikkerhetspolitiske samarbeid i EU og innenfor Vestunionen (VEU), som vil være rammen for utviklingen av NATOs europeiske pilar.
Norge utenfor EU vil ha svakere muligheter til å få oppmerksomhet om og gjennomslag for egne prioriteringer. Dette vil ikke bare svekke våre muligheter til å ivareta norske sikkerhetspolitiske interesser, men også innebære at en ny mulighet til å styrke det nordiske samarbeidet på dette og andre områder forspilles.
Alle de nordiske land har gjennom flere år og i en rekke internasjonale fora tjent på nært samarbeid gjennom felles innlegg og felles kandidater. Dette skyldes at de har identifisert klare felles interesser, opptrådt samlet og slik etablert en felles nordisk profil.
Dersom Sverige og Finland men ikke Norge blir med i EU er det uvisst hvordan dette samarbeidet vil utvikle seg. Men det er høyst tvilsomt om et « rest-Norden » bestående av Island og Norge vil kunne opprettholde faste nordiske plasser.
Regjeringen legger gjennomgående til grunn at EU-medlemskap vil gi Norge og Norden økt mulighet til å påvirke de øvrige EU-landenes politikk i internasjonale fora.
Vedlegg II: Bornholmerklæringen
Erklæringen om det framtidige nordiske samarbeide
De nordiske lands statsministre har på sitt møte på Bornholm 17. august 1992 drøftet det fremtidige nordiske samarbeide på grunnlag av rapporten fra gruppen av personlige representanter som ble oppnevnt etter statsministrenes møte i Mariehavn i november 1991. De har på denne bakgrunn avgitt følgende erklæring:
De europeiske landene strir i dag overfor utfordringer som stiller særlig store krav til et sterkt utbygget samarbeid dersom man skal klare å sikre en fredelig og stabil utvikling i Europa.
Forpliktende samarbeide mellom landene er en forutsetning for en økonomisk utvikling som kan få ned arbeidsledigheten og sikre en bærekraftig utvikling. Det er også en forutsetning for å løse de nasjonale, sosiale og politiske konfliktene i Sentral- og Øst-Europa.
I denne situasjonen har de nordiske landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige for første gang på svært lenge felles interesser i å delta i et utbygget utenrikspolitisk, sikkerhetpolitisk og økonomisk samarbeide i Europa.
De nordiske lands regjeringer mener at det er på denne måten at landene best kan forme sin egen samfunnsutvikling. Det er gjennom samarbeid med det øvrige Europa at de nordiske landene kan ta sitt ansvar for å bidra til sikringen av en freds- og samarbeidsordning i Europa. De nordiske land er bærere av demokratiske og sosiale tradisjoner som er av betydning for utviklingen i Europa, ikke minst når det gjelder bestrebelsene med å bilegge konflikter og å sikre overgangen til demokrati og markedsøkonomi i Sentral- og Øst-Europa.
Norden må velge åpenhet mot det øvrige Europa, og ikke lukke seg inne i sin egen krets. Norden må gripe den historiske muligheten som nå åpner seg til å påvirke den europeiske utviklingen.
EØS-avtalen, som trer i kraft fra 1993, er et viktig bidrag til samarbeid i Europa, og leder til økt integrasjon i Norden. EØS-avtalen er den viktigste nordiske samarbeidsavtalen på mange år.
Sverige og Finland har søkt medlemskap i EF, mens Norge kan komme til å gjøre det innen utgangen av 1992. Med flere nordiske land innenfor EF øker muligheten til å ivareta nordiske interesser på europeisk plan.
Det er en styrke for de nordiske land at mange tradisjonelle nordiske samarbeidsområder gjennom de nordiske lands deltakelse i EØS og EF-samarbeidet får en bredere europeisk forankring. Samtidig skapes det nye muligheter til å fordype og utvikle det nordiske samarbeidet innenfor en europeisk ramme. Norden er ikke et alternativ til Europa - nordisk samarbeid er en naturlig del av europeisk samarbeid.
I årene som kommer bør det nordiske samarbeid innrettes slik at det i størst mulig grad kan svare på de behov landene står overfor, i Norden og Europa. Det kreves en gjennomgang av de samarbeidsformer og institusjoner som er utviklet under andre historiske omstendigheter, og det krever en forsterkning av samarbeidet på områder av særlig betydning for nordisk identitet og fellesskap.
De nordiske lands regjeringer vil på denne bakgrunn arbeide for å møte den todelte utfordring som det nordiske samarbeidet står overfor i årene som kommer:
| - | Å styrke det nordiske samarbeidet på områder av genuint felles nordisk interesse. |
| - | Å bygge ut det politiske samarbeidet om europeiske og regionale samarbeidsspørsmål for å underlette landenes deltakelse i respektive EØS- og EF-samarbeidet. |
Statsministrene slutter seg til hovedlinjene i rapporten fra sine personlige representanter (se vedlagte sammendrag). Gruppens forslag vil vitalisere det nordiske samarbeidet i en fase der samtlige land inngår i EØS-samarbeidet. Forslagene åpner også for det nordiske samarbeide når de fleste nordiske land er medlemmer av EF. Det kan være naturlig med en ny gjennomgang av samarbeidsordningene når det er avklart hvor mange nordiske land som blir medlemmer av EF.
Rapporten vil bli drøftet med parlamentene i de nordiske land, og oversendt Nordisk Råd. Etter diskusjoner på Nordisk Råds sesjon i Århus 9.-11. november, vil Regjeringen legge frem et forslag til endringer i Helsingfors-avtalen.
For å sikre fremdriften i arbeidet med å fornye det nordiske samarbeidet, nedsetter Statsministrene en gruppe av sine personlige representanter for å forberede oppfølging av rapporten frem mot Nordisk Råds sesjon i Århus, og gjennomføringen av endringer i Helsingfors-avtalen.
Med sikte på å vitalisere det politiske samarbeidet mellom de nordiske land, vil Statsministrene særlig gå inn for å:
| 1. | Sikre sterkere politisk styring av de nordiske lands samarbeid innen og utenfor Norden ved at Statsministrene tar direkte ansvar for å trekke opp hovedlinjene for samarbeid |
| Det opprettes en nordisk samarbeidskomité (styrelse) på statssekretær/høyt embedsmannsnivå som koordinerer det løpende nordiske regjeringssamarbeidet og arbeidet i ministerrådets sekretariat. Komiteen rapporterer til samarbeidsministrene og kan også få oppdrag direkte fra Statsministrene. |
| 2. | Bedre koordineringen av de ulike former for samarbeid mellom de nordiske lands regjeringer ved at det innføres et gjennomgående formannskap i alle møter av nordiske ministre, i de faste embedsmannskomiteer og andre nordiske møter på regjeringsnivå. |
| 3. | Sørge for et nært nordisk samarbeid om spørsmål som er på den europeiske dagsorden i EØS, EF og ander regionale samarbeidsfora. |
| 4. | Utvikle det nordiske regjeringssamarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. |
| 5. | Legge stor vekt på samarbeidet med Nordisk Råd, bl.a. ved at Regjeringene gir bredere orientering som omfatter samarbeidet om europeiske og andre utenrikspolitiske spørsmål. |
| 6. | Foreta en vesentlig nysatsing på det kulturelle samarbeidet i Norden, for eksempel gjennom opprettelsen av et nytt Nordisk kulturfond. |
| 7. | Videreutvikle samarbeidet på områder av genuin nordisk interesse som miljøpolitikk, medborgerpolitikk, energi og utvikling av infrastrukturen i Norden. |
| 8. | Stimulere til vidreutvikling av samarbeidet mellom folkelige og frivillige organisasjoner som utgjør en viktig del av det samlede nordiske samarbeidet. |
| 9. | Tilpasse det formelle samarbeidsapparatet langs de linjer som er skissert i rapporten slik at det i best mulig grad kan ivareta landenes samarbeidsbehov. Det vises bl.a. til en samlokalisering av Nordisk Råds Presidiums sekratariat og Nordisk Ministerråds sekretariat, reduksjon og konsentrasjon i antall formelle embedsmannskomiteer og en gjennomgang av nordiske prosjekter og institusjoner med sikte på å sikre bedre nordiske prioriteringer og bedre ressursanvendelse. |
De nordiske land var representert ved:
Statsminister Poul Schlüter, Danmark, Statsminister Esko Aho, Finland, Statsminister David Oddsson, Island, Statsminister Gro Harlem Brundtland, Norge, Statsminister Carl Bildt, Sverige.
Vedlegg 2: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 12. september 1994, til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe
Spørsmål 1:
I kapittel 2.2, side 74, første spalte, sies det: « Regjeringen mener at Norge er best tjent med å bli medlem av EU. Dette vil videreføre vår faste forankring i det vestlige samarbeidet ». Mener Regjeringen at Norges faste forankring i det vestlige samarbeidet blir svekket dersom Norge ikke blir EU-medlem?
Svar:
Ja. Når våre europeiske samarbeidspartnere og allierte nå har styrket og utvidet sitt økonomiske og politiske samarbeid, vil det etter Regjeringens syn innebære en styrking av vår forankring i dette samarbeidet, i forhold til om Norge ikke skulle bli medlem.
Spørsmål 2:
I kapittel 2.2, side 74, annen spalte, sies det: « Hvis Norge som det eneste landet ved siden av Island skulle stå utenfor et EU som også kan komme til å omfatte de sentral- og østeuropeiske landene, ville vi slå inn på en helt ny utenrikspolitisk linje ». Mener Regjeringen at det vil bli vanskeligere å samarbeide med land i EU i framtiden, dersom ikke Norge velger medlemskap?
Svar:
Ja. EU-samarbeidet er i dag den dominerende samarbeidsramme i Europa. Samarbeidet omfatter også et utstrakt samarbeid med grupper av land, såvel i Europa som utenfor kontinentet.
Spørsmål 3:
I kapittel 2.2.3, side 76, første spalte, sies det: « Det er Regjeringens syn at medlemskap i Den europeiske union vil være en naturlig videreføring av denne aktive deltakelse i forpliktende internajonalt samarbeid ». Erkjenner Regjeringen at EU-samarbeidet i kraft av sterk integrasjon og utstrakt bruk av flertallsvedtak, vil være en fundamental ny type internasjonalt samarbeid for Norge dersom vi blir medlem?
Svar:
Det at samarbeidet er bredt, og det at flertallsvedtak anvendes er bl.a. en funksjon av den økende internasjonaliseringen har bidratt til at samfunnsutviklingen i det enkelte land i stigende grad er avhengig av hva som skjer utenfor landets grenser. Evnen til å fatte forpliktende vedtak som gjelder direkte i medlemslandene og myndigheten til å handle utad på vegne av dem, er det som skiller EU-samarbeidet fra øvrig tradisjonelt internasjonalt samarbeid. Gjennom dette forpliktende samarbeidet søker medlemslandene å møte felles politiske og økonomiske utfordringer. Det er nettopp erkjennelsen av behovet for felles anstrengelser og tiltak for å møte grenseoverskridende utfordringer, som er grunnlaget for EU-landenes samarbeid. Det er Regjeringens vurdering at deltakelse i dette forpliktende samarbeidet, med den bredde og det sett av virkemidler det er basert på, er av avgjørende betydning også for våre muligheter til å møte utfordringer knyttet til økonomi og sysselsetting, miljø, fred og sikkerhet.
Spørsmål 4:
I kapittel 2.3, side 77, første spalte, sies det: « Dersom Sverige og Finland skulle bli medlemmer av EU og Norge skulle velge å stå utenfor, ville dette etter Regjeringens oppfatning få store konsekvenser for Norge ». Kan Regjeringen konkretisere hvilke problemer som skulle oppstå i en slik situasjon?
Svar:
Dette spørsmålet er også tatt opp i brev til statsministeren av 4. august fra Senterpartiets leder. Det vises derfor til statsministerens svar, jf. brev av 29. august.
Spørsmål 5:
I kapittel 2.3, side 77, første spalte, sies det: « På litt lengre sikt åpner det seg dessuten muligheter for at også de sentral- og østeuropeiske land vil slutte seg til EU ». Kan Regjeringen konkretisere hva som skal til for at disse landene skal kvalifisere seg for et medlemskap på grunnlag av gjeldende traktater? Kan Regjeringen si noe om hvor lang tid den tror det vil ta før de blir kvalifisert?
Svar:
Det vises til spørsmål nr. 35 og svar sendt Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe med kopi til utenrikskomiteen. Jf. også svarene på spørsmål 23 og 24.
Spørsmål 6:
I kapittel 2.4, side 77, annen spalte, sies det: « Gjennom EØS-organene har de EFTA-land som i dag deltar, innflytelse på den videre regelutviklingen i EØS-området ». Kan Regjeringen utarbeide en oversikt over EØS-beslutninger hvor EFTA-land har fått endret eller avvist regler?
Svar:
EØS-prosessen har i hovedsak konsentrert seg om regler som allerede er vedtatt i EU. Dette gjelder både selve EØS-avtalen og tilleggsavtalen som begge omfatter regler vedtatt i EU før avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994. Forhandlingene med EU har derfor hittil i det vesentligste dreiet seg om unntak og overgangsordninger der EFTA-landene har hatt behov for det. EØS-avtalen har vært i kraft i relativt kort tid. De forslag til EØS-regler som har vært drøftet etter ikrafttredelsen, gjelder regler som i realiteten allerede var ferdigbehandlet i EU, eller som er kommet meget langt i EUs egen beslutningsprosess.
Spørsmål 7:
I kapittel 2.4, side 77, annen spalte, sies det: « Det materielle innholdet i EØS-avtalen vil kunne bestå, men de etablerte institusjonene vil måtte tilpasses den nye situasjonen. Verdien av avtalen vil på denne måten bli redusert, fordi våre muligheter til å øve innflytelse og påvirke regelutformingen blir redusert ». Hvilke konkrete formelle endringer vil skje med EØS dersom ett eller flere av EFTA-landene blir EU-medlem?
Svar:
Dette spørsmålet er også tatt opp i brev til statsministeren av 4. august til Senterpartiets leder. Det vises derfor til statsministerens svar, jf. brev av 29. august.
Spørsmål 8:
I kapittel 2.4, side 77, annen spalte sies det: « Likevel vil det kunne ha negative økonomiske konsekvenser for Norge dersom Sverige og Finland går inn i EU og vi blir stående utenfor ». Hvilke konkrete negative økonomiske konsekvenser mener Regjeringen at en slik situasjon vil føre med seg for Norge utover handelslekkasje? Hva mener Regjeringen om en situasjon hvor Sverige sier nei til medlemskap i motsetning til Norge og Finland, en situasjon hvor Finland sier nei i motsetning til Norge og Sverige, en situasjon hvor Sverige og Finland sier nei i motsetning til Norge, og Norge og Sverige sier nei i motsetning til Finland?
Svar:
En vil vise til drøftingen av de økonomiske virkningene av et EU-medlemskap i kap. 7 i meldingen. Det heter generelt:
| « Et medlemskap i EU vil innebære at Norge direkte tar del i beslutningene om den økonomiske politikken og det økonomisk-politiske samarbeidet i Europa. Dette innebærer at Norge får økt innflytelse på rammevilkårene som norsk økonomi og næringsliv vil måtte tilpasse seg i det neste århundret. Et EU-medlemskap vil dessuten bidra til å sikre de økonomiske gevinstene som EØS-avtalen innebærer. Dette kan særlig få betydning dersom de andre nordiske landene blir EU-medlemmer. |
| Samtidig kan et EU-medlemskap på enkelte områder forsterke de direkte langsiktige gevinstene av økt samhandel og trygghet for rammevilkår som er nedfelt i EØS-avtalene. |
| - | Bedre konkurranseposisjon for næringslivet som følge av lavere prisnivå på innstatsvarer og reduserte kostnader knyttet til grensepasseringer og pengetransaksjoner med andre land. |
| - | Sikrere markedsadgang til Vest-Europa gjennom deltakelse i tollunionen og sterkere handelspolitisk posisjon overfor tredjeland. |
| - | Et lavere rentenivå i det lange løp enn dersom vi blir stående utenfor, som følge av at «risikopremien» for plasseringer i Norge kan bli redusert ved å delta i det europeiske valutasamarbeidet. |
| - | Redusert prisnivå og økt kjøpekraft for forbrukerne som følge av ytterligere nedbygging av handelshindre og økt utenlandsk konkurranse, bl.a. for matvarer. |
I tillegg kan et EU-medlemskap ha viktige indirekte virkninger for de langsiktige rammevilkårene for næringslivet:
| - | Et medlemskap kan over tid bidra til å bedre bedriftenes tilpasning og omstillingsevne, både som følge av at norske bedrifter vil møte sterkere konkurranse som på lang sikt øker produktiviteten, og som følge av mer stabile og forutsigbare rammevilkår for bl.a. valutakursutviklingen og adgangen til det europeiske markedet. Dermed er også forutsetningene for en mer permanent økning i verdiskapningen til stede. |
| - | Gjennom mer stabile rammevilkår og sikrere markedsadgang legges grunnlaget for at flere bedrifter i den konkurranseutsatte sektoren vil velge å lokalisere sin virksomhet til Norge. Dette kan bety at investeringsnivået i norsk konkurranseutsatt virksomhet blir større, noe som vil skape grunnlag for høyere produksjons- og inntektsvekst på lengre sikt. Et permanent lavere rentenivå enn dersom vi blir stående utenfor, trekker i samme retning. |
En bedre konkurranseposisjon i EU-markedet vil være særlig viktig for Norge sett på bakgrunn av at Norges utenrikshandel i stor utstrekning retter seg mot landene i Vest-Europa. 1993 gikk om lag 65 % av den norske vareeksporten til EU, mens nær halvparten av vår import kom fra samme område. I tillegg sto de andre EFTA-landene som nå søker EU-medlemskap, for hhv. 12 % av norsk eksport og 19 % av importen. Samlet står dermed søkerlandene og de nåværende EU-landene for om lag 3/4 av Norges utenrikshandel med varer.
Næringslivet i Norge vil nyte godt av lavere transaksjonskostnader i handelen med EU-landene som følge av at
| - | opprinnelsesreglene faller bort |
| - | grensekontrollen avvikles |
| - | kostnadene ved omveksling av valuta reduseres og risikoen knyttet til bevegelser i valutakursene faller bort, dersom Norge blir medlem av ØMU.» |
Dette er virkninger som vil gjøre seg sterkere gjeldende dess flere land som blir medlem.
Norges samhandel med varer med Sverige utgjorde i 1993 om lag 13 % av all norsk utenrikshandel med varer. Tilsvarende tall for handelen med Finland er om lag 3 %.
Svenske produsentpriser for matvarer er anslått å synke med 6-10 % som følge av et evt. EU-medlemskap (tabell 11.6, s. 315, SOU 1994:6). Derfor heter det på side 403 i meldingen:
| « Hvis Sverige blir medlem av EU øker behovet for et konkurransedyktig primærlandbruk og landbruksbasert næringsmiddelindustri ytterligere. » |
Også fiskerinæringen vil bli berørt. På side 403 i meldingen heter det:
| « Dersom Norge ikke skulle bli medlem, mens Østerrike, Sverige og Finland går inn i EU, vil Norge få dårligere markedsadgang til disse landene. Handel med fisk mellom EFTA-landene er i dag tollfri, men dersom andre EFTA-land blir medlemmer, vil eksporten til disse landene i utgangspunktet møte EUs handelsrestriksjoner. » |
Det vil, dersom Sverige og Finland blir medlem og Norge står utenfor, kunne bli lønnsomt å etablere fiskeforedlingsbedrifter på svensk og finsk side basert på norsk råstoff. Også eksisterende norske fiskefordelingsbedrifter vil i så fall kunne få svært vanskelige konkurranseforhold. Det har bl.a. sammenheng med at den effektive tollen på bearbeiding er meget høy i EU. Forholdet mellom størrelsen på den effektive tollsatsen og tollen på det bearbeidede produktet kan vises ved et eksempel: Tollen på fersk laks til EU er 2 % og tollen på røkelaks er 13 %. Råstoffkostnaden anslås å utgjøre om lag 60 % av eksportverdien av røkelaks (våren 1994), dvs. at bearbeidingsverdien utgjør om lag 40 % av eksportverdien. I dette tilfellet er den effektive tollsatsen på bearbeiding om lag 30 %, eller mer enn dobbelt så høy som tollen på det bearbeidede produktet. Det understrekes at råstoffkostnadens andel av eksportverdien varierer over tid. Dermed varierer også den effektive tollsatsen.
Under forutsetning av at Sverige og Finland blir medlemmer av EU opprettholdes de nåværende transaksjonskostnader i handelen med EØS-området (EØS-området endres ikke som følge av svensk og finsk medlemskap, derimot vil EU-området innen EØS bli større). Det vil ved grensepassering til Sverige og Finland fortsatt bli foretatt grensekontroll og opprinnelsesreglene vil fortsatt gjelde for norske produkter. Det betyr at norske bedrifter ikke oppnår noen rasjonaliseringsgevinst ved eksport til EU-landene, i motsetning til svenske og finske bedrifter.
Hvis ikke Norge blir medlem av EU, vil Norge heller ikke kunne delta i ØMU. Dermed kan risikopremien knyttet til norske kroner slå ut i et høyere rentenivå for Norge, mens Sverige og Finland kan få lavere rentenivå som følge av redusert kursrisiko. Videre vil svenske og finske bedrifter få en ytterligere fordel ved bortfall av vekslingskostnader om disse innfører den felles valuta, mens norske bedrifter vil måtte betale vekslingskostnader i forbindelse med omveksling til den felles valuta. Svenske og finske bedrifter vil få stabile og mer forutsigbare rammevilkår og full adgang til EU-markedet, hvilket innebærer en konkurranseforbedring for svenske og finske bedrifter på bekostning av norske bedrifter. Særlig på områder hvor en konkurrerer med samme produkter som f.eks innenfor prosessindustrien, vil svenske og finske bedrifter få et overtak.
Konsern som selger på det europeiske markedet eller som mener at de vil være tjent med å ha EUs handelpolitiske styrke bak seg, vil i større grad enn nå velge å lokalisere seg i våre nordiske naboland. Det finner i dag sted en rasjonalisering av distribusjon, delelager og salgsplanlegging i internasjonale konserner. Ved et nei til EU kan Norge svekke sine muligheter for å beholde eller trekke til seg slike virksomheter.
Samlet sett vil dette på sikt gi et svakere grunnlag for norsk økonomi.
På grunn av nærheten og det omfattende økonomiske samkvem Norge har med Finland og Sverige, vil norsk økonomi være best tjent med at våre naboland sier ja til EU fordi det vil fremme vekst og sysselsetting også i disse landene. For enkeltnæringer vil situasjonen være noe mer sammensatt. Enkelte bedrifter og næringer vil kunne styrke sin relative konkurranseposisjon dersom Norge sier ja og Sverige og /eller Finland sier nei til EU-medlemskap.
Spørsmål 9:
I kapittel 2.4, side 77, annen spalte, sies det: « Blant annet vil det, særlig som følge av et forventet lavere prisnivå i Sverige, kunne oppstå store handelslekkasjer ». På hvilket grunnlag antar Regjeringen at det svenske prisnivået vil synke utover dagens nivå? Forventer Regjeringen at prisnivået vil synke for alle varetyper?
Svar:
Vi vil innledningsvis peke på at det på side 77 i meldingen står « (...) et forventet lavere prisnivå på matvarer i Sverige (...) » (vår understreking). Det vil kunne ha betydning for tolkningen av spørsmålet.
I « Sverige och Europa » (SOU 1994:6) er det anslått at produsentprisene for matvarer i Sverige vil reduseres med 6-10 % som følge av svensk EU-medlemskap. I separat bilag nr. 3 til ovennevnte utredning anslås at den svenske landbruksreformen uavhengig av EU vil føre til et fall i konsumentprisene på matvarer på 13,6 %, fra 1990-nivå. Uavhengig av EU-medlemskap må det derfor forventes reduserte matvarepriser i Sverige. Effekten vil videre bli større med Sverige innenfor enn utenfor EU. Et anslått fall på opp mot 20 % må anses å gi store virkninger mht. grensehandelen mot Norge, hvis ikke norske priser også reduseres betydelig.
I tillegg til matvarer, er det i St.meld. nr. 40 pekt på at det spesielt for alkohol og tobakk kan forventes en prisnedgang på sikt ved et svensk EU-medlemskap.
På side 416 i EU-meldingen står følgende tabell:
Tabell 7.5 Priser høsten 1993 for et utvalg drikkevarer. Norge, Sverige, Danmark og Tyskland (Norsk pris = 100)
| Norge | Sverige | Danmark | Tyskland |
| Øl | 100 | 74 | 37 | 26 |
| Vin | 100 | 61 | 54 | 24 |
| Brennevin | 100 | 66 | 71 | 31 |
Som tabellen viser er prisene på alkoholholdige drikkevarer i Sverige høyere enn i Danmark og Tyskland (med unntak for brennevin, som er dyrere i Danmark). Dersom Sverige skulle senke sine alkoholavgifter bl.a. som følge av økt grensehandel mot andre EU-land, som Danmark og Tyskland, vil dette kunne legge økt press på det norske avgiftssystemet. Uavhengig av norsk medlemskap i EU vil avgiftsnivået i Sverige ha stor betydning for fastsettelse av de norske alkoholavgiftene.
I « Sverige och Europa » (SOU 1994:6) er tapte avgiftsinntekter som følge av økt grensehandel med alkohol anslått til å utgjøre 3-4 milliarder svenske kroner, i forhold til et samlet proveny på snaut 12 milliarder. Det blir i utredningen ikke tatt stilling til hvorvidt dette tapet vil komme som følge av reduserte avgifter eller, hvis så ikke er tilfelle, økt handelslekkasje. Det er ikke urimelig å anta at man i Sverige vil redusere avgiftsnivået, fremfor å akseptere en handelslekkasje av en slik størrelse. En avgiftsreduksjon vil bidra til reduserte priser på alkoholholdige drikkevarer. Tilsvarende effekter vil kunne forventes for tobakk. Dette vil igjen kunne forplante seg til økt handelslekkasje fra Norge til Sverige, hvis norsk prisnivå holdes konstant.
Økt konkurranse og økt produktivitetsvekst som følge av et medlemskap vil i seg selv kunne føre til lavere priser på lengre sikt.
På bakgrunn av de momenter som er nevnt over er det rimelig å anta at det svenske prisnivået generelt på lang sikt vil bli påvirket av et EU-medlemskap. På kort sikt vil det spesielt kunne være prisnedgang på matvarer og alkoholholdige drikkevarer som bidrar til lavere prisnivå i Sverige.
Spørsmål 10:
I kapittel 2.4, side 77, annen spalte, sies det: « Konsekvensene for sysselsettingen innenfor handelsnæringen i store deler av Norge kan bli betydelige. » Hvor omfattende er problemet med handelslekkasje til Sverige i dag (i kroner og arbeidsplasser) - og hvor stort er Sveriges problem med handelslekkasje til Norge? Hvilke konkrete geografiske områder i Norge berøres i dag av handelslekkasjen?
Svar:
Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjons forskningsinstitutt presenterer i sin prosjektrapport nr. 58, « Grensehandelen med Sverige 1979-92 », anslag for omfanget av grensehandelen.
I rapporten anslås det at grensehandelen med Sverige i 1992 utgjorde 2.085 millioner kroner. Dette tilsvarer 1,1 % av detaljomsetningen i Norge samme år. De siste ti årene har grensehandelen med Sverige, i følge HSH-instituttet, utgjort 1,1 til 1,9 % av detaljomsetningen i Norge. Svingningene har i stor grad fulgt prisutviklingen på spesielt grensehandelsutsatte varer. I rapporten blir det vist til at metoden som benyttes for å beregne omfang av grensehandelen vil gi minimumsanslag. I de grensehandelsutsatte områder vil andelene være vesentlig større.
I rapporten anslås det videre at grensehandelen i 1992 førte til 1335 tapte arbeidsplasser. Det er store metodiske problemer knyttet til å beregne effekter på sysselsettingen basert på instituttets tall. Det angitte tallet bør derfor kun ses som en grov indikasjon på i hvilken størrelsesorden et mulig sysselsettingstap ligger på. Tapet i sysselsetting vil blant annet avhenge av hvor permanent handelslekkasjen er. Et svensk EU-medlemskap og de følger det kan forventes å få for priser på blant annet matvarer og alkohol vil på permanent basis kunne bidra til økt handelslekkasje hvis ikke norsk politikk, blant annet på landbruks- og avgiftsområdet, endres. I tilfelle norsk politikk videreføres som i dag, kan sysselsettingsvirkningene i en slik situasjon over tid bli betydelige.
Det synes ikke å være grunn til å tro at Sverige i dag har noe problem med handelslekkasje til Norge. Priser og avgifter i Norge er, for de fleste varer, høyere enn i Sverige, noe som gir liten grunn for svensker til å dra til Norge for å handle. Samtidig er det forskjeller i folketettheten på norsk og svensk side av grensen. HSH-instituttet anslår i ovennevnte rapport at det på norsk side av grensen bor om lag 2 millioner mennesker i « grensehandelsutsatte » områder. Tilsvarende anslag for den svenske siden av grensen er 340.000. HSH-instituttet konkluderer derfor med at: « ...x vil det alltid være flere nordmenn som drar over til Sverige på handleturer når dette anses som gunstig, enn svensker til Norge når forholdet er omvendt. » I en spørreundersøkelse foretatt av HSH-instituttet blant grensehandlende nordmenn i Sverige i 1987, kom det frem at gjennomsnittlig reiseavstand for de grensehandlende var 100 kilometer (en vei). Nesten 45 % av de grensehandlende reiste mellom 120 og 140 kilometer (en vei). Det er grunn til å tro at det er de områder/kommuner som ligger nærmest grensen mot Sverige som er mest utsatt for handelslekkasjer, men som tallene for reiseavstand viser, er områder et godt stykke fra svenskegrensen berørt av handelslekkasjer. Eksempelvis vil Oslo-området være berørt.
Spørsmål 11:
I kapittel 2.4, side 77 annen spalte, sies det: « Også i andre næringer vil arbeidsplasser komme under press for lokalisering i Sverige ». Hvilke andre næringer tenker Regjeringen på? Hvilke konkrete problemer vil føre til at disse arbeidsplassene blir satt under press?
Svar:
Bedrifter innen alle bransjer, i og utenfor Norge, vil legge vekt på avkastning ved lokalisering eller relokalisering av produksjon og investeringer. Avkastningen er avhengig av de rammevilkår som til en hver tid gjelder. EØS-avtalen gir bedriftene sikrere rammevilkår på det europeiske markedet.
Om Norge, Island og Liechtenstein blir igjen på EFTA-siden av EØS-samarbeidet, legges det til grunn at det materielle regelverk vil kunne bestå. Men balansen i EØS-organene vil bli forrykket og EFTA-pilaren vil bli svekket med de følger det kan få for norske bedrifter og arbeidsplasser. Sammenliknet med dagens situasjon, kan en slik utvikling føre til at EØS-avtalen ikke gir den samme forutsigbarhet for vårt næringsliv i forhold til konkurrentene hos våre viktigste handelspartnere. Det er på denne bakgrunnen også usikkert hvilken vekt bedriftene vil tillegge denne avtalen i en slik situasjon.
Virksomheter som en frykter kan se seg tjent med å flytte eller la være å etablere seg i Norge er bl.a. innen fiskefordeling, hvor EUs effektive toll på foredlingen til dels er meget høy, jf. svar på spørsmål 8. Vi viser også til den rasjonalisering av distribusjon, delelager og salgsplanlegging som nå finner sted i internasjonale konserner. Som ledd i denne rasjonaliseringen velger flere konsern å oppfatte Skandinavia som én region med ett hovedkontor for slik virksomhet. Ved et nei til EU kan Norge svekke sine muligheter til å beholde eller trekke til seg slike virksomheter.
Også internasjonale konsern som i dag har hovedkontor i Norge vil kunne legge vekt på om Norge er medlem i EU ved framtidig lokalisering av sine produksjons- og forskningsvirksomheter og administrative funksjoner.
Ved etablering av en felles valuta i EU vil kursrisikoen ved transaksjoner innenfor valutaunionen bli fjernet. Dersom Norge står utenfor dette samarbeidet vil det over tid knyttes en ekstra risikopremie til å holde norske kroner, som kan gi utslag i et høyere rentenivå i Norge enn om Norge blir medlem. Dette vil kunne gi utslag i mindre investeringer i Norge. Det vises forøvrig til svar på spørsmål 8.
Spørsmål 12:
I kapittel 2.5.1, side 79, første spalte, sies det: « Regjeringen vil legge vekt på å utfylle planene for penge- og valutapolitikken med en mer aktiv sysselsettingsstrategi. » Kan Regjeringen konkretisere innholdet i denne strategien?
Svar:
Generelt vil Regjeringen legge til grunn de linjer for sysselsettingspolitikken som er trukket i Langtidsprogrammet for 1993-97. Dette gjelder også vårt internasjonale engasjement for økt sysselsetting. Dette spørsmålet er omtalt i kapittel 7.2.3, sidene 388-391, hvor også de initiativer Regjeringen har tatt for internasjonalt økonomisk samarbeid for økt sysselsetting er beskrevet. Initiativene gjelder både styrket samarbeid gjennom OECD og i Europa. Nedenfor konkretiseres strategien for økt vekst, konkurransedyktighet og sysselsetting i Europa.
Utgangspunktet er Hvitboken som Europakommisjonen la fram i desember 1993 med et mål om å halvere arbeidsledigheten i løpet av 1990-årene. EFTA-landenes finans- og økonomiministre bidro etter invitasjon fra EU med skriftlige forslag til arbeidet med Hvitboken og drøftet denne på et fellesmøte i desember 1993.
Hovedelementene i strategien er:
| 1. | Fastlegge krav til den makroøkonomiske politikken hvis en skal få til en vesentlig reduksjon i arbeidsledigheten innen år 2000. Retningslinjene for den økonomiske politikken er en del av dette. |
| 2. | Tiltak for økt konkurransedyktighet og vekst. |
| 2.1 | Forbedring av det indre markeds funksjonsmåte. |
| 2.2 | Et rammeprogram for å understøtte og forsere utviklingen av transeuropeiske nettverk for transport, energi og informasjonsutvikling. |
| 2.3 | Videre utvikling av ytre handelspolitikk og koordinering av eksportfremmende tiltak. |
| 2.4 | Fellesprogram for å styrke små- og mellomstore bedrifter (SMB). |
| 2.5 | Fellesprogram for forskning og utvikling. |
| 3. | Tiltak for mer sysselsettingsintensiv vekst og for å bedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte. |
| 3.1 | Mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk. |
| 3.2 | Lavere beskatning av arbeidskraft og opprettelse av arbeidsplasser for ufaglærte. |
| 3.3 | Styrke jobbskapingen i SMB og i nye aktiviteter. |
| 3.4 | Investering i utdanning og opplæring. |
| 4. | En ny utviklingsmodell for fellesskapet. Hensynet til miljø og bærekraftig utvikling er her hovedelementer. |
| 5. | En politisk oppfølgings- og overvåkingsmekanisme overfor Det europeiske Råd (stats- og regjeringssjefer). |
Det europeiske Råd vedtok en aksjonsplan for å oppnå en vesentlig reduksjon av arbeidsledigheten innen år 2000 i desember 1993. EFTAs finans- og økonomiministre sluttet seg til hovedtrekkene i aksjonsplanen på det nevnte fellesmøte i desember i fjor og vedtok å fortsette samarbeidet for økt sysselsetting i Europa.
Den politiske oppfølgingsmekanismen forutsetter at Europakommisjonen rapporterer om framdriften av aksjonsplanene hvert år til Det europeiske Råd i desember. Dette arbeidet er i full gang gjennom de ulike råd og egne grupper, f.eks en gruppe som skal rapportere om gjennomføringen av programmet for transeuropeiske transport og energinettverk.
Oppfølging av aksjonsplanen vil bli behandlet på Det europeiske Råds møte i Essen i desember 1994. Norske innspill til denne prosessen tar utgangspunkt i solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-97. Det er mange likhetstrekk mellom solidaritetsalternativet og hovedtrekkene i EUs aksjonsplan.
Spørsmål 13:
I kapittel 2.5.2, side 79, første spalte, sies det: « Norge er et land med større likhet i fordeling av inntekt, formue og velferd enn de fleste andre land. Det er lik rett til utdanning, et godt utbygd offentlig helsevesen, gode almene pensjonsordninger og en rekke ordninger for å trygge stillingen for de svakeste i samfunnet. » Kan Regjeringen legge fram sammenlignbare og oppdaterte statistikker for de europeiske landene som underbygger at Norge har en slik « lederstilling » i vår verdensdel?
Svar:
Norge rangerer høyt på spørsmål som « andel av befolkningen som har tilgang til helsetjenester og velferdsgoder ». Årsaken er at Norge har et offentlig helse- og folketrygdsystem som dekker hele befolkningen. De norske tiltak har generelt en universell karakter, selv om det også finnes tiltak for særskilte behov.
Norge fører tradisjonelt en politikk til fordeling og styring av helseressurser med sikte på å oppnå et mest mulig likeverdig tilbud for befolkningen i alle deler av landet. Spørsmålet om ressursinnsats og resultater kan belyses ved hjelp av statistiske data. En statistisk sammenligning mellom land vanskeliggjøres ved at det er få områder som kan analyseres ved bruk av sammenlignbare tall. Dette skyldes at tjeneste og velferdssystemene er ulikt bygd opp i de forskjellige landene og at de statistiske systemer dermed fanger opp ulike forhold. Følgende indikatorer blir imidlertid ofte lagt til grunn for sammenligningen av ulike lands velferdsnivå:
Norge bruker ca 30 % av BNP til sosiale utgifter. Dette tallet omfatter utgifter til helseformål, pensjoner og andre sosiale stønader og arbeidsmarkedsformål.I 1990 var det bare Nederland som brukte en større andel av BNP til sosiale formål enn Norge. Danmark holdt omtrent samme nivå som Norge. Av de nordiske land var det bare i Sverige at utgiftene utgjorde en større andel av BNP enn i Norge.
Norge bruker noe mindre til totale helseformål enn mange andre europeiske land. Den statistiske indikator er « totale helseutgifters andel av innenlands bruk av varer og tjenester (BNP) » for 1992. Av de 17 land vi har tall for, bruker Norge mindre enn 7 land, omtrent likt med 5 land og mer enn 5 land.
Kvaliteten på produksjonen i helsesektoren kan beskrives ved bruk av indikatorer som bl.a. legetetthet. Det er bare to av 14 europeiske land (som vi har tall for) som har flere praktiserende leger pr. 1000 innbyggere enn oss. 5 land har omtrent samme legedekning, mens de resterende 7 har dårligere legedekning.
En annen indikator er sykesenger. Det er 5 av 13 europeiske land (som vi har tall for) som har flere sykesenger pr. innbygger enn Norge. Danmark har omtrent like mange som oss, mens 6 land har færre.
Alle som bor i Norge har rett til trygdedekning i folketrygden. Rettighetene er individuelle og det er likestilling mellom kjønn. Dette innebærer bl.a. at alle innbyggere er sikret alderspensjon når de når pensjonsalderen, uavhengig av om de har hatt inntekt eller betalt inn premie. Utenfor Norden er slike universelle ordninger sjeldne. Minstepensjon for enslig er nå kr 61.116 pr. år. Unge og fødte uføre har en garantert minste tilleggspensjon som gir en samlet pensjon på kr 90.852,-.
Pensjonsdekninga for yrkesaktive på høyere og mellominntektsnivåer er høyere i flere av EU/EØS-landene i forhold til i Norge, men lavere i andre.
Pensjonsalderen i folketrygden (67 år) er totalt sett blant de høyeste i verden.
De norske egenandelene for medisinsk behandling er relativt høye i vesteuropeisk sammenheng. I mange land har man betydelig lavere egenandel eller bedre refusjonsordninger enn i Norge, spesielt når det gjelder medisiner, briller og tannbehandling. På den annen side vil man i utlandet ofte finne egenandeler også for behandling ved innleggelse på sykehus, som er gratis her hjemme.
25 % av den norske befolkning i aldersgruppen 25-64 år har fullført høyere utdanning (universitet eller høyskole). Ingen land i Europa har en høyere andel av universitets- og høyskoleutdannede personer. Sverige og Tyskland følger nærmest med henholdsvis 23 % og 22 %. Vedrørende videregående skole har 54 % av den norske befolkning fullført skolen. Innen EU er det kun Tyskland som har en høyere andel.
I Norge har 30,8 % kortere universitets- eller høyskolegrad. Dette er en betydelig høyere andel enn i de øvrige europeiske landene. Storbritannnia følger nærmest med en andel på 18,4 %. Vi kan også merke oss at i Norge er andelen kvinner med høyere utdanning i denne aldersgruppen hele 39,7 %.
Ser man alle utdanningsnivåer samlet, er Norge det land i Europa som bruker størst andel av BNP til utdanning, 6,8 %. Dette er offentlig finansiert utdanning. Finland følger nærmest med 6,6 %, hvorav 0,5 % kommer fra private kilder. Av EU-landene har Danmark den høyeste andelen, med 6,1 %, fulgt av Frankrike med 6,0 %.
Spørsmål 14:
I kapittel 2.5.2, side 79, annen spalte, sies det: « Vi ønsker ikke et Europa der land og bedrifter underbyr hverandre i sosiale vilkår for å trekke til seg investeringer og arbeidsplasser. Derfor er det viktig at det fastsettes felles minste standarder ». Mener Regjeringen med dette at fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft i et flernasjonalt marked bidrar til å styrke konkurranseposisjonen til de landene som har de dårligste standardene?
Erkjenner Regjeringen at land som har høyere standarder enn gjennomsnittet i et slikt marked, vil være under et vedvarende press for å senke sine standarder ned til minstestandarden av frykt for å sakke akterut med de landene som kun oppfyller minstestandarden?
Svar:
Nei, det vises i spørsmålet til regelverk som allerede er inntatt i norsk lovgivning gjennom EØS-avtalen.
EUs arbeid med å fastsette minstestandarder på stadig flere områder og på stadig høyere nivå vil utjevne forskjeller i produksjonskostnader mellom medlemslandene. Dermed bidrar EU til å motvirke et eventuelt press for å senke nasjonale standarder for å forhindre at bedrifter f.eks flytter produksjonen til land med billigere arbeidskraft.
På s. 137 i meldingen sies det:
| « EFs konkurranseregler tar bl.a. sikte på å motvirke utilsiktede kapitalkonsentrasjoner. Gjennom å fastlegge minstestandarder for miljø og for arbeidsforhold, som i EU, forebygger en at kapitalen strømmer til områder som ellers ville hatt lavere standarder. Midlene som kanaliseres gjennom EFs strukturfond bidrar til at særlig svakt utviklede områder får en større kapitaltilgang enn det som ellers ville vært tilfelle ». |
Norsk produksjon vil enten vi er medlem av EU eller ikke i overskuelig fremtid måtte konkurrere med produkter fra EU. Det er i norsk interesse at minstestandarder blir etablert og at nivået på disse standarder generelt heves til et høyt nivå.
De norske erfaringene med EU-regelverket tilsier at det entydig og jevnt over bidrar til å øke kravene til f.eks produktsikkerhet. Utviklingen av felles regelverk innebærer en kontinuerlig og systematisk tilnærming til skjerpede krav og harmonisering på et stadig høyere sikkerhetsnivå.
Norge har i europeisk sammenheng hatt et strengt og omfattende lovverk for sikkerhetsstandarder. De lov- og forskriftsendringer som er foretatt som følge av EØS-avtalen og evt. medlemskap har entydig gått i retning av mer spesifiserte og skjerpede krav; ikke minst gjelder dette krav til kontrollapparatet. Det har ikke vært - og er heller ikke - en aktuell problemstilling at Norge skal redusere sine standarder.
Spørsmål 15:
I kapittel 2.5.2, side 70, annen spalte, sies det: « Helse, trygde- og sosialpolitikken og fordelingspolitikken er et nasjonalt anliggende i EU ». Bestrider Regjeringen at en lang rekke beslutninger EU fatter påvirker medlemslandenes innsats på disse områdene (avgiftsharmonisering, « medlemskontingent » og lignende)?
Svar:
Velferdspolitikken i EU er et nasjonalt ansvar. Medlemskap vil ikke begrense den nasjonale friheten til å bestemme omfanget og innretningen av den nasjonale velferdspolitikken. Regjeringen forventer en høyere norsk verdiskaping ved et medlemskap enn om Norge blir stående utenfor. Mulighetene til å opprettholde og videreutvikle velferdsordningene vil derfor etter Regjeringens syn være bedre som medlem enn om Norge blir stående utenfor.
Spørsmål 16:
I kapittel 2.5.3, side 80, første spalte, sies det: « Det tradisjonelle mellomstatlige miljøsamarbeidet lider under vesentlige svakheter. Det er ofte de som vil minst som bestemmer takten. « Erkjenner Regjeringen at det tradisjonelle mellomstatlige samarbeidet også har sterke sider, for eksempel at foregangsland ikke kan stemmes ned eller nektes å være i forkant?
Svar:
I meldingen s. 165 sies det: « De miljøpolitiske utfordringene er av internasjonal og grenseoverskridende karakter. På knapt noe felt er sammenhengen mellom utilstrekkelig regelverk og dårlig politikk i ett land, og de problemer det skaper for andre land, mer åpenbar enn for miljøvern. Regjeringen legger derfor stor vekt på at disse utfordringene må finne sin løsning innenfor et forpliktende internasjonalt samarbeid ».
I meldingen på s.166 sies det videre:
| « Flertallet av reglene om miljøvern er minimumsregler som alle landene må oppfylle. Hvert enkelt land kan så velge å innføre strengere regler ». |
Som det tydelig fremgår av ovenstående kan Norge innenfor EU i miljøpolitikken fritt, dersom ønskelig, arbeide som et foregangsland. Mellomstatlig samarbeid er også nødvendig, særlig der det ikke finnes et mer forpliktende internasjonalt samarbeid.
Spørsmål 17:
I kapittel 2.5.3, side 80, annen spalte sies det: « For den samlede miljøsituasjonen i Europa vil en forbedring av EU-landenes politikk bety langt mer enn det Norge kan gjøre alene ». Ser Regjeringen muligheten for at en forverring av EU-landenes miljøpolitikk vil få langt alvorligere konsekvenser for Europa enn forverring av et enkelt lands miljøpolitikk?
Svar:
I begge tilfeller vil EUs politikk være langt mer avgjørende for den internasjonale miljøsituasjonen enn de beslutninger Norge tar alene.
EU-samarbeidets beslutninger er et rammeverktøy som gir muligheter til å arbeide for miljøvern sammen med andre land som i likhet med Norge tar miljøproblemene på alvor. Miljøvernsamarbeidet innenfor EU er langtfra perfekt; mye gjenstår og prosessene kan til tider gå langsomt. Samtidig er miljøarbeidet i EU det mest forpliktende og resultatorienterte samarbeidet som foregår i Europa i dag.
Spørsmål 18:
I kapittel 2.5.3, side 80, annen spalte, sies det: « I EU, som i Norge, er det motsetninger mellom langsiktige og kortsiktige interesser ». Kan Regjeringen komme med konkrete eksempler på slike konflikter, hvor miljøhensyn har vunnet fram? Er det Regjeringens inntrykk at miljøhensyn totalt sett vinner fram i konflikter med økonomiske interesser i EU.
Svar:
I den såkalte « Wallonia-saken » stevnet Kommisjonen Belgia for EU-domstolen for at regionen Wallonia hadde nedlagt forbud mot import av avfall, bl.a. farlig avfall fra Tyskland og Nederland. I EU-domstolens dom av 9. juli 1992 fastslås det at regionen Wallonia hadde handlet i strid med notifiseringsprosedyrene for overvåkning og kontroll av transport innenfor Fellesskapet av farlig avfall over landegrensene. Videre fremholdt Domstolen at avfall i utgangspunktet må anses som en vare slik at fri omsetning, i samsvar med Roma-traktatens art. 30, i prinsippet ikke skal hindres. Det understrekes likevel at avfall er en vare av en spesiell karakter, hvilket innebærer at det i en konkret vurdering kan tas spesielle hensyn. Belgia fikk i denne saken medhold i at miljøhensynene tilsa at unntaksregelen i Roma-traktatens art. 36 kommer til anvendelse.
Kommisjonen reiste i 1989 sak mot Tyskland angående byggingen av et kystvernanlegg i et område som tyske myndigheter hadde klassifisert som et spesielt verneområde som falt inn under Direktivet om bevaring av ville fugler (dir. 79/409 ). Kommisjonen mente byggearbeidene stred mot direktivet og krevde det stanset. Domstolen fant etter en avveining mellom hensynet til vern av fugler og hensynet til vern mot oversvømmelse og til landets forsvar at det ikke forelå presserende grunner til å stanse byggeprosjektet. Dommen bekreftet imidlertid en tidligere dom og slo fast at hensyn av økonomisk art eller til turisme ikke hadde forrang for det økologiske. For å kunne gripe inn i fredningen måtte det foreligge tungtveiende hensyn av ikke-økonomisk karakter.
Miljøet kom inn i EUs traktatsgrunnlag ikke minst under utfordringen fra markedsintegrasjonen. Miljøet er nå inkludert i Roma-traktatens velferdsbegrep, og står som et helt sentralt premiss for den økonomiske utviklingen i EU. Derfor er det desto viktigere for Norge å delta fullt ut i diskusjonene i EU som utformer rammebetingelsene for vekstens innhold.
Regjeringen anser at integrasjon av miljøpolitikk i viktige områder av næringspolitikken er helt sentralt.
Spørsmål 19:
I kapittel 2.5.4, side 81, første spalte, refererer Regjeringen til « nærhetsprinsippet ». Kan Regjeringen legge fram en klar og utvetydig definisjon på innholdet i det såkalte nærhetsprinsippet? Hvilken fordeling av kompetanse mellom EU og medlemslandene legges det opp til?
Svar:
Nærhetsprinsippet er nærmere omtalt på sidene 99 og 360 i stortingsmeldingen om medlemskap i Den europeiske union. Ihht. definisjonen i EF-traktatens artikkel 3 B, gjengitt på side 99, innebærer nærhetsprinsippet at Fellesskapet, på områder som ikke hører under dets enekompetanse, bare skal handle dersom, og i den utstrekning, det målet som skal oppnås ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemslandene, og derfor kan nås bedre av Fellesskapet.
På mange områder har medlemslandene funnet at beslutninger må fattes på fellesskapsplan. De har derfor gjennom traktatene pålagt Fellesskapet en plikt til å handle for å løse bestemte oppgaver på vegne av medlemslandene, eller forutsatt innføring av en felles politikk på disse områdene, og dermed tildelt EF såkalt enekompetanse. I så fall treffer medlemslandene vanligvis beslutninger om nye bestemmelser på disse områdene i fellesskap i Rådet, og det vil ikke være rom for noen parallell nasjonal regulering. Derimot står det medlemslandene fritt å velge den form - og det virkemiddel - som anses mest hensiktsmessig, når det gjelder å gjennomføre direktivene i nasjonal rett. Som eksempel på områder hvor EF har enekompetanse kan nevnes det indre marked, handelspolitikk og konkurransereglene. På disse områdene er regelverket i mange tilfelle detaljert. EF er gitt slik enekompetanse fordi den anses nødvendig for å oppnå de fastsatte målene.
På traktatgrunnlagets øvrige områder åpnes det for handling både av Fellesskapet og det enkelte medlemsland. Fordelingen mellom disse vil her måtte skje etter de retningslinjer som følger av nærhetsprinsippet som definert ovenfor, og av det handlingsrom som er angitt i de relevante traktatbestemmelser. Det forventes en ytterligere avklaring av nærhetsprinsippets innhold og rekkevidde på EUs Regjeringskonferanse i 1996.
Spørsmål 20:
« I kapittel 2.5.4, side 81, annen spalte, sies det: « Den parlamentariske kontroll som utøves gjennom nasjonalforsamlingene retter seg nødvendigvis mot den enkelte regjeringen, dvs. hvert enkelt medlem av Rådet, og ikke mot Rådet som organ. Det er blitt hevdet at det i tillegg er behov for en sterkere kontroll med Rådet som helhet ». Støtter Regjeringen dette synet, og hvor langt ønsker i så fall Regjeringen å gå i retning av å gi EU-parlamentet mulighet til å kontrollere Rådet som helhet? »
Svar:
Som nevnt på side 81 i St.meld. nr. 40 (1993-1994) har debatten i EU om institusjonelle reformer for å styrke den demokratiske medvirkning i stor grad dreiet seg om Europaparlamentets rolle og dets mulighet til å øve politisk innflytelse på Rådets og Kommisjonens arbeid. I forbindelse med utformingen av Maastricht-traktaten formulerte Parlamentet krav om omfattende styrking av sin egen myndighet. Medlemslandene imøtekom disse kravene bare i noen grad. De valgte å beholde den øverste styring med samarbeidet. Dette er uttrykk for en grunnleggende holdning til samarbeidets karakter. Medlemslandene fastholder at EU-samarbeidet er et samarbeid mellom selvstendige stater. Europaparlamentet utfyller den demokratiske medvirkning som finner sted gjennom medlemslandenes politisk valgte myndigheter.
Ved norsk medlemskap i EU vil regjeringen delta i de organer som har den avgjørende styring i EU. Stortinget vil på vanlig måte øve parlamentarisk kontroll med Regjeringen, og vil dessuten øve direkte innflytelse i de enkelte saker gjennom ordninger man måtte velge å etablere. Regjeringen ønsker nær kontakt med Stortinget når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet.
Spørsmål 21:
I kapittel 2.5.4, side 82, første spalte, sies det: « Mye kan fortsatt gjøres for å sikre større åpenhet og bedre offentlig innsyn i beslutningsprosessene innenfor EU, og Regjeringen vil være en pådriver for større åpenhet ». Hva mener Regjeringen konkret bør gjøres for å skape større åpenhet og bedre offentlig innsyn i beslutningsprosessene, og hvilken strategi vil Regjeringen følge når den skal søke å få gjennomslag for dette?
Svar:
I meldingen s. 332 sies det:
| « Allmennhetens innsynsrett i forvaltningens virksomhet i det enkelte medlemsland er grunnlagt på nasjonale regler, og det er heller ingen planer om å lage felles regler på dette området. Regler om offentlighet er dermed et nasjonalt anliggende. |
I EU-samarbeidet har hensynet til åpenhet gradvis vunnet større terreng. I en felleserklæring til Traktaten om Den europeiske union fremheves åpenhet som en viktig forutsetning for en demokratisk beslutningsprosess. Rådet har derfor bedt Kommisjonen om å fremlegge en rapport til Rådet om tiltak som kan bedre allmennhetens innsynsrett hos EFs organer. Et viktig resultat av Kommisjonens arbeid er de felles retningslinjer for allmenhetens innsynsrett i Rådets og Kommisjonens dokumenter som ble vedtatt i desember i 1993. Hovedregelen i disse retningslinjene er at allmenheten skal ha størst mulig innsynsrett, bortsett fra i særskilt angitte tilfeller hvor viktige hensyn likevel tilsier unntak fra offentlighet ».
Mange av dokumentene som Rådet og Kommisjonen besitter vil også befinne seg hos norske myndigheter. Spørsmålet om innsyn i disse dokumentene vil måtte bedømmes etter den norske offentlighetsloven. Regjeringen vil selvsagt fortsatt praktisere denne med sikte på størst mulig åpenhet.
I Rådets forretningsorden av 6. desember 1993 er det fastlagt at resultatet av avstemningen om rettsakter skal offentliggjøres med mindre Rådet treffer annen avgjørelse. Også i avstemningen om andre saker åpnes det for å vedta offentliggjøring av avstemningsresultatet. Regjeringen vil arbeide for at avstemningsresultatene offentliggjøres i størst mulig grad.
Som nevnt i svaret på spørsmål 20 ønsker Regjeringen nær kontakt med Stortinget når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet. Det tas også sikte på å åpne for høring av berørte parter i Norge av forslag til nye rettsakter. På denne måten vil også allmennheten få innsyn i beslutningsprosessene i EU-saker.
Spørsmål 22:
I kapittel 2.6, side 82, første spalte, sies det: « I en rekke internasjonale fora går nå utviklingen i retning av at EU-landene opptrer samlet, og på den måten øker sin innflytelse ». Brasils tidligere miljøvernminister José Luzenberger sa følgende på FNs miljøkonferanse i Rio i 1992: « Det er en katastrofe om Norge og Sverige blir medlemmer i EF. Det er uheldig for den tredje verden om Europa begynner å snakke med en stemme. Det blir umulig for land i den tredje verden å spille på flere europeiske land i internasjonale forhandlinger - til nå har det vært viktig for den tredje verden ». Har Regjeringen forståelse for at krefter i den tredje verden er bekymret for dette?
Svar:
Spørsmålet bygger på den feilaktige premiss at Norge som medlem av EU ikke kan gi uttrykk for egne holdninger til internasjonale spørsmål, f.eks i FN. Dette er ikke riktig. Under Den internasjonale befolkningskonferanse i Cairo ble det holdt innlegg fra flere EU-lands side som ga uttrykk for nasjonale synspunkter og prioriteringer. Det samme skjedde under Rio-konferansen om miljø og utvikling der bl.a. den franske president ga uttrykk for franske synspunkter på behovet for økt utviklingsbistand. Dette var synspunkter som gikk ut over det EU-landene samlet kunne stille seg bak. Slik vil det være også i fremtiden.
Norges erfaring fra FN er at utviklingslandene i økende grad henvender seg direkte til EU-landene når det skal forhandles. Dette gjenspeiler at EU-landene er en dominerende aktør i det internasjonale samfunn. Norge og de øvrige nordiske land opplever at vår innflytelse er mer begrenset enn før. Det er derfor regjeringens syn at medlemskap i EU vil øke Norges innflytelse i FN ved at vi både kan påvirke EU-landenes holdninger og samtidig gi uttrykk for norske eller nordiske syn når det er hensiktsmessig og nødvendig.
Spørsmål 23:
I kapittel 2.7.1, side 82, annen spalte, sies det: « Landene vil kunne bli medlemmer så snart de er i stand til å oppfylle de politiske og økonomiske forpliktelser medlemskap medfører ». Hvilke politiske og økonomiske forpliktelser tenker Regjeringen på? Kan Regjeringen antyde når de antar at de nevnte landene vil kunne oppfylle disse forpliktelsene?
Svar:
Det europeiske råd vedtok på sitt møte i København i juni 1993 at land i Sentral- og Øst-Europa som har oppnådd Europa-avtaler med EU, og som selv ønsker det, kan bli medlemmer av EU. Tiltredelse vil finne sted så snart disse land er i stand til å påta seg de forpliktelser som et medlemskap krever.
Jf. også svarene på spørsmål 5 og 24.
Spørsmål 24:
I kapittel 2.7.1, side 83, første spalte, sies det: « Over tid vil EU ikke bare kunne omfatte praktisk talt alle nasjoner i Vest-Europa, men også flere nasjoner i Sentral- og Øst-Europa. Ved norsk medlemskap vil Regjeringen arbeide for at EU utvikles til et bredt europeisk samarbeidsforum ». Hvilke konkrete land i Sentral- og Øst-Europa ønsker Regjeringen å åpne for? Mener Regjeringen at Hvite-Russland, Ukraina og Russland noensinne vil være aktuelle som EU-medlemmer? Hvilke konkrete initiativ vil Regjeringen ta for at EU utvikles til et bredt europeisk forum?
Svar:
I meldingen s. 309 sies det:
| « EF har inngått assosieringsavtaler (« Europa-avtaler ») med Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Romania og Bulgaria. Hovedmålsettingen med avtalene er å støtte opp om de økonomiske og politiske reformer i de nye demokratier i øst, og legge det nødvendige grunnlaget for deres integrasjon i et forpliktende all-europeisk samarbeid. |
| Europa-avtalene har EU-medlemskap for de berørte stater som endelig mål. Dette kommer til uttrykk i avtalenes innledning. |
| Avtalene åpner for politisk dialog på alle plan og legger grunnlaget for nærmere økonomisk, finansielt og kulturelt samarbeid. En rekke samarbeidsmuligheter omtales. EF gir også omfattende teknisk bistand (PHARE-programmet). |
| I påvente av ratifikasjon ble frihandelen i EFs Europa-avtaler med Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia iverksatt på midlertidig basis med virkning fra 1. mars 1992 og med Romania fra 1. mai 1993 og Bulgaria fra 1. februar 1994. Ratifikasjonsprosessen for EFs avtaler med Polen og Ungarn er gjennomført, og avtalene trådte ikraft 1. februar 1994. De øvrige Europa-avtaler ventes å tre ikraft om kort tid. » |
EUs forhold til de tidligere jugoslaviske republikkene utenom Slovenia er stilt i bero som følge av konfliktene i området.
Når det gjelder de tidligere sovjetiske republikkene utenom de baltiske stater, har EU til hensikt å inngå partnerskaps- og samarbeidsavtaler med disse landene. Slike avtaler er allerede klare med Russland, Ukraina, Kasakhstan og Kirgisistan. Avtalene er omfattende avtaleverk som inneholder viktige elementer fra Europa-avtalene.
Som påpekt i St.meld. nr. 40, har man fra norsk side overfor EU gitt uttrykk for at man ønsker partnerskaps- og samarbeidsavtalene velkommen. Avtalene ventes å bidra til å trekke Russland og øvrige SUS-republikker aktivt med i det bredere samarbeidet som utvikles i Europa.
Tanken om å integrere SUS-landene i et senere bredere europeisk frihandelssystem kommer eksempelvis klart til uttrykk ved at det i partnerskaps- og samarbeidsavtalen med Russland er fastsatt at det allerede i 1998 skal vurderes om man skal gå videre og igangsette forhandlinger om en frihandelsavtale. Dette er en nødvendig forutsetning for eventuelt senere å inngå en Europa-avtale med Russland.
De sentral- og østeuropeiske land har ulike økonomiske og politiske forutsetninger for EU-medlemskap. Dette innebærer at landene vil oppfylle medlemskapsbetingelsene til ulik tid. EUs utvidelse østover vil derfor i første rekke omfatte Visegrad-landene samt Bulgaria og Romania. Dernest de fire øvrige land som i neste rekke vil forhandle Europa-avtaler (de baltiske land og Slovenia). Hvorvidt tidligere sovjetrepublikker utover de baltiske land med tiden også vil kunne bli medlemmer av EU, er det ikke mulig å fastslå i dag.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke konkrete initiativ Regjeringen vil ta for at EU utvikles til et bredt europeisk forum, vises til at spesielt Tyskland og Danmark blant EU-landene har gått i bresjen for en størst mulig åpning av EU østover. I denne forbindelse er anstrengelsene med å videreutvikle og fordype arbeidet under Europa-avtalene særlig viktige med sikte på å berede grunnlaget for senere medlemskap. De tre nordiske søkerlandene vil som medlemmer sterkt slutte opp om disse anstrengelser.
De nordiske land vil få en naturlig pådriverrolle i EUs integrasjon østover, slik at man så langt som overhodet mulig får en all-europeisk ramme for EU-samarbeidet. EU-medlemskap for flest mulig av de nordiske land vil klart styrke en slik nordisk pådriverrolle.
Jf. også svarene på spørsmål 5 og 23.
Spørsmål 25:
I kapittel 2.7.2, side 84, annen spalte, sies det: « EU-landenes utenrikspolitiske samarbeid er fortsatt et mellomstatlig samarbeid der beslutningene som hovedregel treffes ved enstemmighet ». Når kan man vike fra hovedregelen om enstemmighet?
Svar:
På side 338 i meldingen sies det: « Felles holdninger, felles tiltak og felles handlinger innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske området fastlegges av utenriksministrene i Rådet på grunnlag av enstemmighet mellom medlemlandene og på basis av overordnede politiske retningslinjer trukket opp av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer i Det europeiske råd ».
Det framgår av traktatgrunnlaget at det vil kunne være mindre prinsipielt viktige spørsmål knyttet til gjennomføringen av en felles handling som kan avgjøres med kvalifisert flertall. Rådet har imidlertid så langt ikke i noe konkret tilfelle benyttet seg av denne adgangen.
Spørsmål 26:
I kapittel 4.1.1., s. 109 heter det: « En utvidelse av EU vil ytterligere øke betydningen av sikker og stabil markedsadgang for norske produkter ». Hvilke deler av norsk vareeksport utenom foredlede fiskevarer har i dag ikke markedsadgang på EU- eller EFTA-landenes marked?
Svar:
Sikkerheten for markedsadgang i fremtiden er ikke bare knyttet til tall, men også til regelverksutviklingen i EU og vår evne til å ta del i denne gjennom et eventuelt redusert EØS-samarbeid.
I tillegg til bearbeidede fiskeprodukter er det frie varebytte under EØS-avtalen begrenset for visse sensitive fiskeslag. Dessuten er eksporten til EU av nesten alle jordbruksprodukter begrenset enten av kvantitative restriksjoner eller høye tollmurer. Det har heller ikke lykkes å få skipsbygging og maritim kabotasje med i EØS.
Spørsmål 27:
Videre sies det: « Felles produktkrav og gjensidige godkjenningsordninger er et viktig bidrag til dette ». Hvilke hindre finnes det for at Norge uansett medlemskap i EU på selvstendig grunnlag kan tilpasse seg produktkrav og godkjenningsordninger på det europeiske marked?
Svar:
Det står norske eksportører fritt å tilpasse seg de internasjonale produktkrav og godkjenningsordninger man måtte ønske. I praksis vil Norges mulighet til å opprettholde nasjonale særordninger begrenses av det store omfang av varehandelen med EU. Nettopp på grunn av den betydning EU-regelverket har for Norge, er det avgjørende at fulle rettigheter til å medvirke i regelutformingen sikres gjennom medlemskap.
Spørsmål 28:
Hvilke forpliktelser står Norge overfor dersom EU ved overgangsperiodens utløp ikke har hevet sine standarder innen helse, miljø og sikkerhet opp på det norske nivået og man ikke er kommet til enighet mellom Norge og EU om slike bestemmelser?
Svar:
I meldingen s. 113 sies det:
| « Betydningen av å fremme et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø understrekes i en felles erklæring mellom Norge og EU. Erklæringen inngår som en del av tiltredelsestraktaten (nr. 6) i Sluttakten. Den viser til betydningen for de nye medlemslandene av å opprettholde de standarder som er iverksatt på visse områder, på grunn av spesielle geografiske og klimatiske forhold. |
| Dersom det skulle vise seg at EFs regler på enkeltområder ikke oppnår det ønskede sikkerhetsnivå innen utløpet av overgangsperioden, legger Norge til grunn en videreføring av overgangsperioden. Norge vil videre kunne anvende « miljøgarantien » i Roma-traktatens art. 100 A nr. 4, jf. omtalen under 4.1.2 ovenfor. For Norges del vil det ikke være aktuelt å senke nivået på eksisterende nasjonale standarder som berører helse, sikkerhet og miljø. » |
Spørsmål 29:
Regjeringen viser til at « Norge vil videre kunne anvende den såkalte miljøgarantien i Roma-traktatens art. 100 A nr. 4. » Hvor ofte har denne miljøgarantien vært anvendt? Finnes det eksempler på at denne bestemmelsen har gitt enkeltland rett til å opprettholde nasjonale regler når miljøhensyn tilsier det?
Svar:
Kommisjonen har hittil bare truffet ett vedtak på grunnlag av art. 100 A nr. 4. I dette vedtaket godtok Kommisjonen Tysklands anvendelse av strengere standarder for bruk av stoffet pentaklorfenol. Saken viser at Kommisjonen gjennom sin godkjenning av det tyske regelverk har vært innstilt på å imøtekomme ønske om å anvende nasjonale miljøkrav etter art. 100 A nr. 4.
Som kjent ble Kommisjonens vedtak senere angrepet av Frankrike for Domstolen fordi de tyske reglene hindret import av franske produkter inneholdende pentaklorfenol. Domstolen kjente Kommisjonens vedtak ugyldig i dom av 17. mai 1994 på rent formelt grunnlag, fordi vedtaket ikke var godt nok begrunnet i forhold til de krav som gjelder for slike vedtak etter art. 100 A nr. 4. Godkjennelsen skal imidlertid fortsette å gjelde inntil Kommisjonen har truffet nytt vedtak i saken.
Kommisjonen vil ventelig treffe nytt vedtak i saken i begynnelsen av september 1994. Regjeringen har ikke mottatt signaler som tyder på at Kommisjonen skulle ha til hensikt å endre sitt standpunkt til realiteten i saken, dvs. godkjennelsen av Tysklands anvendelse av nasjonalt regelverk. Også Nederland har varslet at de ønsker å anvende strengere nasjonale standarder for bruk av pentaklorfenol. Den nederlandske saken er ennå ikke behandlet av Kommisjonen.
Spørsmål 30:
Betyr innføring av et felles sentralt godkjenningssystem for legemidler at Norge må godta import og omsetting av legemidler slik dette systemet foreskriver?
Svar:
Godkjennelse av legemidler er et nasjonalt ansvar i EU. EU-landene har utviklet et system som skal lette prosedyren for tildeling av markedsføringstillatelser i flere EU-land for samme preparat. Dersom myndighetene i ett land har godkjent et legemiddel, kan produsenten søke andre lands myndigheter om at de anerkjenner denne godkjennelsen. Dersom disse landenes myndigheter ikke ønsker å anerkjenne denne godkjennelsen, må de innen en viss frist melde fra om dette. Spørsmålet vil i så fall bli forelagt en legemiddelfaglig komité, og den videre behandling blir som for høyteknologiske legemidler.
For høyteknologiske legemidler, som utgjør en liten del av det totale antall legemidler, vil det fra 1. januar 1995 være mulig å søke markedsføringstillatelse på EU-nivå etter den såkalte sentraliserte prosedyre. Denne prosedyren skal benyttes for bioteknologiske legemidler. Søknader om godkjennelse sendes til det europeiske kontor for legemiddelvurdering, og vurderes av en legemiddelfaglig komite bestående av eksperter fra medlemslandene, som gir sin tilråding til Kommisjonen.
Spørsmål 31:
Det heter i meldingen på side 114 at: « Ved medlemskap vil norske bedrifter kunne markesføre sine produkter i Norge og deretter få automatisk adgang til resten av EU-markedet. » Betyr dette også at utenlandsk legemiddelindustri kan markedsføre sine produkter og få automatisk adgang til det norske marked?
Svar:
De regler som gjelder for norske bedrifters adgang til EU-markedet, vil også gjelde for bedrifter fra EU-land som ønsker adgang til det norske markedet. Det vil som hovedregel være norske myndigheters ansvar å godkjenne legemidler som skal selges i Norge. Produsenter kan søke norske myndigheter om at de anerkjenner en tillatelse gitt av myndighetene i et annet EU-land. Dersom norske myndigheter ikke har motsatt seg dette innen en fastsatt frist, vil den utenlandske godkjennelsen automatisk gjelde også for markedsføring i Norge. Motsetter norske myndigheter seg slik anerkjennelse, vil spørsmålet måtte avgjøres i henhold til den sentraliserte prosedyren på EU-nivå.
Spørsmål 32:
På side 116 i meldingen heter det: « Det legges til grunn at det ikke blir aktuelt å tillate stoffer som i dag er forbudt i Norge. Norge legger til grunn en videreføring av overgangsperioden dersom det innen periodens utløp ikke er oppnådd ønskede resultater. » Hvilke forpliktelser må Norge innrette seg etter dersom direktivet om antall tillatte stoffer blir vedtatt og overgangsperioden ikke blir videreført?
Svar:
Utsagnet om videreføring av overgangsperioden gjelder direktivet om klassifisering og merking av plantevernmidler, som er omtalt lenger ned på samme side i meldingen. Siden direktivet om godkjenning av plantevernmidler ikke ennå er gjennomført, slik det er redegjort for i St.meld. nr. 40 (1993-1994), s. 116, og området derfor fremdeles overlatt hvert enkelt medlemsland, var det ikke aktuelt med overgangsperiode, siden Norge som medlemsland ville delta på like fot i de beslutninger som er nødvendige for å godkjenne enkeltstoffer. Det er allerede vedtatt at det felles godkjenningssystem skal være basert på strenge kriterier. Dette innebærer at vi må regne med at mange av de stoffer som i dag finnes på markedet i EU-land, ikke vil bli godkjent innenfor det felles godkjenningssystemet i EU. Dessuten gir direktivet medlemsland rett til, slik det er redegjort for i meldingen, s. 116, ut fra tvingende hensyn å stoppe et produkt som allerede er godkjent for fri sirkulasjon av et annet medlemsland, f.eks at det ikke er testet under tilsvarende forhold.
Spørsmål 33:
På side 121 i meldingen heter det: « Pensjons- og forsikringsordninger organisert gjennom Kommunal Landspensjonskasse (KLP) kan videreføres. » Senere i meldingen omtales anbud på offentlige tjenester. I svar til Senterpartiet i forbindelse med behandlingen av EØS-II sa Handelsministeren at det ikke var avklart hvilke konsekvenser et fritt marked og anbud på offentlige tjenester ville få for KLP. Kan regjeringen i dag si noe mer KLPs stilling både i forhold til et fritt marked og i forhold til direktivet om anbud på offentlige tjenester?
Svar:
Det vises til brev fra Handelsministeren av 3. juni 1994 med svar på Senterpartiets brev av 25. mai 1994, sendt Senterpartiets Stortingsgruppe med kopi til Utenrikskomiteen, der det bl.a. heter:
| « Departementets foreløpige vurdering er at de uførepensjonene og alderspensjonene som KLP tilbyr ikke er omfattet av reglene om kjøp av tjenester. Når det gjelder ordinære skade- og ulykkesforsikringer vil disse være omfattet av regelverket. Dette er imidlertid forsikringstjenester hvor KLP allerede i dag opererer i konkurranse med andre. Det bemerkes at Norges Forsikringsforbund i brev til Nærings- og energidepartementet av 31. mai i år har gitt uttrykk for samme forståelse av regelverket. » |
Spørsmål 34:
« Postsektoren har ikke vært trukket inn i forhandlingene ettersom det ikke foreligger bindende EU-regler på området. På side 128 heter det at den rådsresolusjon om posttjenester som foreligger forventes å bli fulgt opp av bindende regelverk. Hva kan man forvente av regelverk på dette området?
Svar:
Det vises til omtale av postsektoren i St.meld. nr. 40 s. 128 hvor det heter blant annet:
| « Den eneste rettsakten som finnes i EF på postsektoren er en rådsresolusjon, som ikke er rettslig bindende for medlemsstatene. Resolusjonen staker ut retningen for den fremtidige postpolitikken, og gir Kommisjonen i oppdrag å legge fram forslag til nytt avledet regelverk.I henhold til rådsresolusjonen kan postmonopolet opprettholdes for å sikre at det skal være økonomisk mulig å yte universielle posttjenester, dvs. landsdekkende basistjenester. Det vil bli identifisert et minste sett av tjenester som skal være tilgjengelig i alle medlemsland. Det enkelte land står fritt til å opprettholde landsdekkende tjenester ut over minimumskravene ». |
Rådsresolusjonen er i samsvar med norsk postpolitikk.
Spørsmål 35:
I meldingen sies det at et EU-medlemskap ikke vil ha noen « umiddelbare virkninger » for regulering av telesektoren i Norge. Hvilke virkninger kan man forvente på noe lengre sikt?
Svar:
EU har i en Rådsresolusjon av 22. juli 1993 « om undersøkelse av forholdene innenfor telekommunikasjonssektoren og av behovet for ytterligere utvikling på telekommunikasjonsmarkedet » oppstilt de viktigste målene for Fellesskapets telekommunikasjonspolitikk. Blant de viktigste målene på lengre sikt er å deregulere offentlige telefontjenester samtidig som de landsdekkende tjenester opprettholdes. Kommisjonen blir i resolusjonen bedt om å utarbeide utkast til en fremtidig politikk for telekommunikasjonsinfrastrukturen. Som EU-medlem vil Norge være med på å utforme det konkrete regelverket, og aktivt kunne påvirke den fremtidige utviklingen av telesektoren. De forslag Kommisjonen eventuelt vil legge frem, vil måtte behandles på fritt grunnlag innenfor rammene for beslutningsprosessen i EU. Det vises for øvrig til omtale av telesektoren i St.meld. nr. 40 s. 128-129.
Spørsmål 36:
Det vises til at Norge har sagt at man vil nytte seg av nødvendige tiltak for å stoppe aggressiv alkoholreklame rettet mot det norske markedet. Hva menes med en « aggresiv » reklame og hva legger man konkret i « nødvendige tiltak »?
Svar:
Fjernsynsdirektivets artikkel 15, som i det vesentlige tilsvarer artikkel 15 i europarådskonvensjonen om fjernsyn over landegrensene, stiller opp følgende kriterier som fjernsynsreklame for alkoholholdige drikker må oppfylle:
| a) | den skal ikke være spesielt rettet mot mindreårige og særskilt ikke fremvise mindreårige som nyter slike drikkevarer, |
| b) | den skal ikke forbinde alkoholinntak med økte fysiske prestasjoner eller bilkjøring, |
| c) | den skal ikke skape inntrykk av at inntak av alkohol bidrar til sosial og seksuell fremgang, |
| d) | den skal ikke antyde at alkoholholdige drikker har helbredende virkning, eller at de virker stimulerende eller beroligende eller er et middel til å løse personlige problemer, |
| e) | den skal ikke oppfordre til overdrevet inntak av alkohol eller fremstille avhold eller måtehold i et negativt lys, |
| f) | den skal ikke fremheve høyt alkoholinnhold som en positiv egenskap ved drikkene. |
Alkoholreklame som overholder disse kriteriene vil vanskelig kunne karakteriseres som « aggressiv ». Det påligger medlemslandene å påse at de fjernsynsselskapene som er underlagt deres myndighet overholder direktivets regler. Kommisjonen skal overvåke at medlemslandene griper inn ved brudd på reglene, eventuelt etter anmodning fra et annet medlemsland. Om nødvendig kan Kommisjonen bringe saken inn for Domstolen. Etter omstendighetene kan også et medlemsland gå direkte til Domstolen dersom det mener at et annet medlemsland bryter det felles regelverket.
Spørsmål 37:
Det vises til at to av de forskningsprogram Norge skal delta i, angår atomenergi. Hvor mye penger skal Norge bidra med til disse programmene?
Svar:
I meldingen side 415 sies det: « ... dagens direkte bevilgninger til deltagelse i EUs programmer faller bort og ..kostnadene dekkes av Norges generelle bruttobidrag til EUs budsjett ».
Spørsmål 38:
På side 167 i meldingen heter det: « Uten spesielle klimatiltak forventes en vekst i EU-landenes samlede CO2-utslipp på rundt 11 % fra 1990 til år 2000. Tiltakspakken er utformet for å unngå denne utslippsøkningen. » Vil de tiltak som skisseres føre til reduserte CO2-utslipp med 11 % før år 2000? Har EU satt klare mål for hvor store utslippsreduksjonene skal være i løpet av dette tidsrommet?
Svar:
I meldingen s. 167 sies det: « På fellesskapsnivå har EU et mål om å stabilisere de samlede utslipp av CO2 innen år 2000 på 1990-nivå. I tillegg har medlemslandene fastsatt egne nasjonale mål (...). Uten spesielle klimatiltak forventes en vekst i EU-landenes samlede CO2-utslipp på omlag 11 % fra 1990 til år 2000. Tiltakspakken er utformet for å unngå denne utslippsøkningen. Alle virkemidlene som inngår i pakken utenom CO2/energiskatten er vedtatt ».
Det tyske formannskapet har understreket at Tyskland og Frankrike vil arbeide for å få vedtatt en avgift for å redusere veksten i CO2-utslipp i løpet av høsten 1994. Hvorvidt de vil klare dette er imidlertid usikkert. En forsinket innføring av en avgift vil bidra til at EU kommer nærmere oppfyllelse av stabiliseringsmålet i år 2000. Det bør legges til at en rekke land utenfor EU også vil ha problemer med å nå sine CO2-mål. Disse landene vil trolig i likhet med EU vurdere ytterligere tiltak i forbindelse med fremleggelse av handlingsplaner på det første partsmøtet under Klimakonvensjonen våren 1995.
Spørsmål 39:
Den norske genteknologiloven skal sikre at utsetting av genmodifiserte organismer bare skjer dersom dette også er etisk og samfunnsmessig forsvarlig. Regjeringen viser til at det er forenlig med EUs regler å vektlegge dette dersom det ikke skjer på en slik måte at det strider mot generelle prinsipper. Kan Norge utifra slike hensyn nekte import og markedsføring av genmodifiserte organismer som er godkjent i et annet EU-land? Hvem vil ha bevisbyrden i en eventuell sak om bruken av de norske reglene på dette området.
Svar:
Spørsmålet referer seg til regelverk som i hovedsak også er EØS-forpliktelser. I meldingen s. 173 sies det:
| « Gjennom harmonisert lovgivning skal direktivet sikre at utsetting foretas med så høy helse- og miljømessig sikkerhet som praktisk mulig, samt hindre konkurransevridning som følge av ulikt regelverk innad i EU. Utsetting skal ikke skje uten forutgående godkjenning av nasjonale myndigheter for hvert trinn i utsettingsprosessen. » |
Videre sies det på s. 173:
| « For markedsføring av produkter som består av eller inneholder levende GMO, gjelder det i EU mer inngående konsultasjonsprosedyrer som skal sikre øvrige medlemslaand medbestemmelsesrett. Det kreves bl.a. kvalifisert flertallsvedtak dersom det er uenighet om tillatelse til markedsføring bør gis. Bakgrunnen for dette er at en godkjenning av produkter for markedsføring i ett EU-land i prinsippet skal gjelde for hele EU-området ». |
Videre sies det på s. 173:
| « Direktivet inneholder en sikkerhetsklausul som innebærer at et EU-land på grunnlag av nasjonale helse- og miljømessige argumenter, midlertidig kan forby et produkt som er lovlig markedsført i et annet medlemsland. Medlemslandet skal i et slikt tilfelle umiddelbart varsle Kommisjonen som skal treffe vedtak i saken innen 3 måneder ». |
Videre sies det på s. 173:
| « Genteknologilovens formålsparagraf sier derfor bla. at loven skal sikre at fremstilling og bruk av GMO skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte og i samsvar med prinsippene om bærekraftig utvikling. Det er fullt forenlig med EFs regler å vektlegge slike hensyn, forutsatt at det skjer på en måte som ikke strider mot generelle prinsipper, f.eks forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Direktivet om innesluttet bruk er et minimumsdirektiv hvor det står medlemslandene fritt å innføre strengere regler ». |
Konklusjonen er at Norge kan nekte et produkt markedsført utifra etiske og/eller samfunnsmessige hensyn selv om det er lovlig markedsført ellers i EU/EØS-området. Nektingsgrunnlaget må kunne begrunnes saklig slik at det ikke kan avvises som et skjult handelshinder. Skulle Norge likevel bli anklaget for å etablere utilbørlige handelshindringer, ligger bevisbyrden på det land eller selskap som ønsker å markedsføre produktet i Norge.
Spørsmål 40:
I kapittel 5.1.1, s. 184, første spalte, sies det: « Verdien av olje- og gassproduksjonen i Norge utgjør omlag 1/7 av BNP. Norge vil på sikt bli Vest-Europas største produsent av olje og gass, samtidig som nesten 90 % av norsk petroleumseksport går til disse markedene. Omlag halvparten av de gjenværende petroleumsressurser i det samme området finnes på norsk kontinentalsokkel. Eksporten fra sektoren var i 1992 106 mrd. kroner, eller om lag 33 % av norsk eksport. Dette illustrerer sektorens betydning i norsk økonomi og Norges stilling i dag og i fremtiden ». Dette viser at Norge er i en særstilling i Vest-Europa, ved at vi er en stor eksportør av kraft, mens andre land i langt større grad er importører. Hvilke ulike energipolitiske interesser betyr dette at Norge vil ha i forhold til andre EU-land?
Svar:
Gitt EU-landenes behov for import av energi og forsyningssikkerhet, og Norges stilling som energieksportør, har Norge og EU sterke felles interesser på energisektoren. En viktig energipolitisk målsetting for Norge er å fortsette en effektiv ressursforvaltning og sikre avsetning av norsk energi. Også innenfor rammen av EUs regelverk vil Norge ha råderett over energiressursene og den måten de utnyttes på. Utformingen av fremtidige eksportmarkeder innenfor EU er et område av stor betydning for Norge. I Stortingsmeldingen (kapittel 5.1.1. s. 184), fremholdes det således at: « Norge ønsker derfor å ha medinnflytelse på utformingen av det regelverk som gjelder for vårt viktigste energimarked. Slik medinnflytelse er særlig viktig for Norge som gasseksportør, fordi gassmarkedet er mer regionalt enn oljemarkedet. Medinnflytelse oppnås best gjennom deltakelse i EFs planleggings- og beslutningsprosess ».
Spørsmål 41:
I kapittel 5.1.1, s.184, første spalte sies det: « Et EU-medlemskap innebærer ingen endring for kraftsektoren ». Kan denne påstanden utdypes nærmere?
Svar:
For kraftsektoren innebærer ikke et EU-medlemskap noe nytt utover det vi allerede har sluttet oss til gjennom EØS-avtalen og innføringen av et indre marked. Det vises til Ot.prp. nr. 82 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1991-1992).
Spørsmål 42:
I kapittel 5.1.1, s. 185, første spalte, sies det: « I arbeider med det indre energimarked tas det sikte på nedbygging av handelshindre, åpning av offentlige innkjøpsmarkeder, bedret transittadgang og nedbygging av monopolordninger. I de enkelte medlemsland er det imidlertid sterke politiske og økonomiske interesser knyttet til organiseringen av energisektoren ». Hvilke politiske og økonomiske interesser knyttet til organiseringen av energisektoren er viktigst for Norge. Hvilke av disse vil bli sterkest berørt dersom vi blir medlemmer i EU og det indre energimarkedet blir opprettet? På hvilken måte vil de ulike interessene bli berørt?
Svar:
Organiseringen av vannkraftsektoren i Norge skal ivareta hensynene til miljøforhold, forsyningssikkerhet samt en forsvarlig forvaltning av kraftressursene. For å ivareta disse hensynene har myndighetene den overordnede kontroll over sentrale elementer i kraftforsyningen, blant annet gjennom energilovens bestemmelser og omfattende konsesjonsordninger. Norsk energipolitikk og forvaltning av vannkraftressursene kan videreføres ved medlemsskap i EU. Det vises i den forbindelse til spørsmål 41 og 48.
Siktemålet med organiseringen av petroleumsvirksomheten er å legge grunnlaget for en effektiv ressursforvaltning og forsvarlig ressursutnyttelse. Dette kan videreføres også under et indre energimarked. Det vises også til svarene på spørsmål 45 og 47.
Spørsmål 43:
I kapittel 5.1.1, s. 185, første spalte, sies det: « Under EØS-forhandlingene ble den delen av EFs regelverk som var relevant for det indre marked innarbeidet i EØS-avtalen. Dette gjelder innkjøpsregelen, direktivene om prisinnsyn og transitt for elektrisitet og gass, om enøk, det generelle ikke-diskrimineringsprinsipp og konkurransereglene. For petroleumssektoren innebærer dette eksempelvis at spørsmål om bruk av norske varer og tjenester, bruk av norsk arbeidskraft, ilandføring i Norge, levering til nasjonalt behov, rett til å godkjenne transportvalg for olje og gass, bruk av baser, opplæring til nasjonalt personell og bruk av norsk språk er omhandlet av EØS-avtalen. Det vises til St.prp. nr. 100 (1991-1992). EØS-avtalen har medført visse lovendringer i industrikonsesjonslovene, petroleumsloven og forvaltningspraksis bl.a som en følge av dens forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet ». Hvilke norske erfaringer er det gjort med disse ulike endringene så langt?
Svar:
Erfaringsgrunnlaget for virkningene av de endringene som ble gjennomført er av naturlige grunner begrenset, fordi EØS-avtalen hittil har virket i kort tid.
Prinsippet om likebehandling av leverandører fra alle EØS-land av varer og tjenester til virksomheten ble innført 1. 1. 94, selv om direktivet for offentlige innkjøp ikke vil gjelde for energisektoren før 1. 1. 95. Det er ikke grunn til å anta at andelen av norske leveranser av varer og tjenester til virksomheten er blitt mindre enn den ville ha vært uten nevnte lov- og forskriftsendringer. Dette er i samsvar med de forventningene Regjeringen hadde med hensyn til norske leverandørers konkurranseevne.
Ilandførings- og transportvalgsaker avgjøres på grunnlag av hva som totalt tjener landets interesser best. EØS-avtalen medfører ingen endring i dette.
Med hensyn til opplæring av personell og språkbruk er det ikke registrert endringer i tidligere praksis.
Lovhjemlede inngrep i ordinær petroleumshandel for å sikre levering til dekning av nasjonalt behov er en uaktuell problemstilling. Norge eksporterer imidlertid over 90 % av petroleumsproduksjonen og statens eierandel alene utgjør flere ganger det samlede norske forbruk.
Spørsmål 44:
I kapittel 5.1.1, s. 185, første spalte, sies det: « Ved inngåelsen av EØS-avtalen utvidet myndighetene den nasjonale styring og kontroll med kraftressursene ». Er denne påstanden riktig, sett ut i fra at en med EØS-avtalen måtte fjerne regelverket som skiller mellom nordmenn og utlendinger, som f.eks hindrer oss i å avslå utenlandske konsesjonssøknader og grunngi dette med at ressursene fremdeles bør være under nasjonal kontroll? På samme måte kan en heller ikke lengre sette vilkår som er egnet til å verne om norske interesser ved innvilgning av utenlandske konsesjonssøknader.
Svar:
Spørsmålet bygger på en feilaktig premiss. Vår tidligere konsesjonslovgivning på vannkraftsektoren diskriminerte ikke mellom nordmenn og utlendinger. I forbindelse med ikrafttredelsen av EØS-avtalen styrket likevel myndighetene den nasjonale styring og kontroll av vannkraftsektoren. Dette er nærmere omtalt i Stortingsmeldingen, kapittel 5.1.1. s. 185: « Adgangen for staten til å bruke forkjøpsrett ved salg av kraftverk er styrket. Uansett krever kjøp av kraftverk konsesjon, og ved konsesjonstidens utløp hjemfaller kraftverket vederlagsfritt til staten. Endringene fremgår av Ot.prp. nr. 82 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1991-1992) ». I sum står Norge bedre rustet til å utøve nasjonal styring av vannkraftsektoren enn før EØS-avtalen trådte i kraft. Et EU-medlemskap vil ikke medføre endringer i dette regelverket.
Spørsmål 45:
I kapittel 5.3.1, s. 187, første spalte, sies det: « Det var derfor et hovedmål i medlemskapsforhandlingene å skape sikkerhet på traktatnivå for at Norge har suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene samt eiendomsrett til disse, og at forvaltning av ressursene og beskatning er et nasjonalt ansvar. Det var videre avgjørende å få fastslått retten til statsdeltakelse og bruk av Statoil som forretningsfører for Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten ». Hva mer betyr denne protokollen enn at det blir slått fast at oljedirektivet og annet EU-regelverk også skal gjelde i Norge? I artikkel 222 i Roma-traktaten er det f.eks allerede nedfelt at eiendomsretten er et nasjonalt ansvar.
Svar:
Energiprotokollen til Tiltredelsestraktaten har ingen relevans til spørsmålet om hvorvidt konsesjonsdirektivet og annet EU-regelverk skal gjelde i Norge. Det fremgår av andre deler av EU-reglene. Protokollen er derimot av stor viktighet når det gjelder eventuelle fremtidige endringsforslag til konsesjonsdirektivet eller utvikling av ny rett av vital interesse for Norge innenfor energisektoren. Protokollen er gitt på traktatnivå. Ved å gjøre dette på traktatnivå skapes full sikkerhet for at endringer i disse rettighetene bare kan gjennomføres ved en traktatendring. Det krever i såfall enstemmighet blant medlemslandene, og dermed kan Norge hindre vedtak som er i strid med nasjonale interesser, jf. Stortingsmeldingen, kapittel 5.1.3, s.187.
Spørsmål 46:
I kapittel 5.1.3.3, side 188, første spalte, sies det: « Et medlemskap vil innebære at Norge også blir part i traktatene om opprettelsen av Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) og kull og stålfellesskapet (EKSF).... EURATOM-traktaten regulerer fredelig utnyttelse av kjernekraft og bakgrunnen er ønsket om energisikring og derav følgende høyning av levestandarden i EU ». Det har vært klar motstand mot bruk av kjernekraftverk i Norge. Norge har også arbeidet for å redusere bruk av kjernekraft i andre land. Hvordan rimer dette med at vi ved et eventuelt medlemskap i EU blir part i en traktat som arbeider for bruk av kjernekraft? Hvilke forpliktelser eller praktiske følger vil dette ha for Norge?
Svar:
I samme avsnitt i meldingen opplyses det at norsk tilslutning til EURATOM ikke forplikter Norge til bruk av kjernekraft. Hvert land avgjør selv hvilke energiformer som skal tillates. Prinsippet om valgfrihet er presisert i en egen felleserklæring om anvendelsen av EURATOM-traktaten.
Spørsmål 47:
Kapittel 5.1.3.4 Konsesjonsdirektivet s. 188-190 omhandler EUs konsesjonsdirektiv. Dette direktivet vil virke inn på norsk politikk på flere områder, bl.a vil staten få begrenset adgang til å nytte sine retter over oljen til å ta vare på nasjonale interesser. Fri konkurranse blir dominerende, mange nasjonale prioriteringer må bort. Hvilke positive og negative konsekvenser mener Regjeringen dette direktivet vil få i Norge dersom vi blir medlemmer, bl.a for norske arbeidsplasser, leverandørindustrien, norsk kompetanse, norske FoU-tjenester og levering til nasjonalt behov?
Svar:
Konsesjonsdirektivet gjelder kun tildeling og bruk av lisenser for leting etter og utvinning av petroleum. Det regulerer således ikke forholdet til norske arbeidsplasser, leverandørindustrien, norsk kompetanse, FoU-tjenester og levering til nasjonalt behov. Disse forholdene reguleres ut fra EUs generelle regler om ikke diskriminering og konkurranse, som ble gjort gjeldende for Norge ved EØS-avtalens ikrafttredelse.
Bruk av norsk arbeidskraft og norske varer og tjenester er regulert ved det indre marked og er en del av EØS-avtalen. Vare- og tjenestepolitikken i Norge har i en årrekke vært basert på internasjonal konkurranse, og norsk industri har en betydelig markedsandel. Både de norske oljeselskapene og den petroleumsindustri som er bygget opp i Norge må derfor anses konkurransedyktige, også i internasjonal målestokk. Med det nye utvidede hjemmemarked for varer og tjenester vi har fått gjennom EØS-avtalen, står norsk industri meget godt rustet i den internasjonale konkurransen.
Den nasjonale rett til ressursforvaltning består både innenfor og utenfor et norsk EU-medlemskap.
Spørsmål 48:
I kap. 5.1.4, s. 190. første spalte, sies det: « Norges gode tilgang på energi vil også i fremtiden være en grunnstein i norsk næringsvirksomhet og samhandel med Vest-Europa ». Hvordan mener Regjeringen at et medlemskap i EU, samlet sett, vil virke inn på Norges mulighet til å utnytte energiressursene til å støtte opp om og utvikle eget næringsliv?
Svar:
Norsk energipolitikk og forvaltning av vannkraftressursene kan videreføres ved medlemskap i EU. Dette gjelder bl.a for Statskrafts energikontrakter med kraftintensiv industri og treforedlingsindustri som behandlet i St.prp. nr. 104 (1990-1991), og det generelle elavgiftsfritaket for industrien. Konsesjonsbestemmelsene for vannfall, herunder bestemmelser knyttet til konsesjonskraft, vil ikke berøres. EU har i dag ikke regler som er i strid med måten den norske utenlandshandelen er organisert på. Energiloven som legger til rette for en best mulig samfunnsøkonomisk utnyttelse av energiressursene, og som har vist seg å gi fordeler for norsk næringsliv, kan videreføres. Et norsk medlemskap i EU vil derfor ikke redusere Norges muligheter til en effektiv utnyttelse av vannkraftressursene som støtter opp under og utvikler eget næringsliv.
Ressursforvaltningen på norsk sokkel kan videreføres ved et EU-medlemskap. Grunnleggende rettigheter for medlemsstatene som eiendomsrett til petroleumsressursene, ressursforvaltning, rett til beskatning og statsdeltakelse er stadfestet eksplisitt som en del av Tiltredelsestraktaten med EU. De viktigste virkemidlene for statens utøvelse av disse rettighetene er sikret i petroleumsloven. På vare- og tjenestesiden forventes et EU-medlemskap å bidra til og videreutvikle en norsk leverandørindustri som er vant til å operere i et internasjonalt konkurranseklima på hjemmemarkedet. Norsk leverandørindustri er internasjonalt konkurransedyktig innenfor mange delmarkeder. Etableringen av like rammebetingelser innefor hele EØS-området vil gi norsk leverandørindustri økte muligheter for eksport og internasjonalisering.
Spørsmål 49:
I kap. 5.1.4, s. 190, andre spalte, sies det: « I tillegg er energisamarbeidet et av temaene som vil bli drøftet på EUs traktatkonferanse i 1996 med sikte på å vurdere om det skal være et eget energikapittel i Roma-traktaten. Som medlem vil Norge kunne oppnå stor innflytelse på utformingen av den fremtdige energipolitikken i EU ». Kan det sies noe om hvilke krav om målsettinger den norske Regjeringen ønsker å sette til EUs fremtidige energipolitikk?
Svar:
EU er og vil fortsette å være vårt viktigste marked for eksport av olje og gass. Utformingen av EUs energipolitikk vil således være av sentral betydning for Norge enten vi står innenfor eller utenfor EU. Det energikapittel som eventuelt blir resultatet av Regjeringskonferansen i 1996, forutsetter enighet mellom medlemslandene. Norge vil ha stor tyngde i utformingen av et slikt nytt regelverk.
Spørsmål 50:
På side 241 i meldingen sies det at den regionalpolitiske innsatsen i EU gjennom strukturfondene er omfattende og utgjør omlag 1/3 av EUs budsjett. Det var en dobling av midlene over strukturfondene i perioden 1988-93 og det er bevilget midler til en tilsvarende vekst for perioden 1994-99. Til tross for denne sterke satsingen så øker forskjellene mellom fattige og rike regioner. Denne utviklingen er forutsatt av EU som en konsekvens av opprettelsen av det indre marked. EUs regionalpolitikk blir dermed et mottrekk mot de negative effektene av et fritt marked, og regionalpolitikken særpreges av å reparere de verste skadene. Dette skiller seg dramatisk fra tradisjonell norsk distriktspolitikk som er kjennetegnet ved å utjevne ulikheter slik at tilnærmelsesvis samme forutsetninger ligger til grunn for sysselsetting og velferd uansett hvor i landet en bor. På side 245, spalte en, sies det også at « For Regjeringen er det en overordnet målsetting å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle deler av landet ». Er Regjeringen enig i at EUs regionalpolitikk og tradisjonell norsk distriktspolitikk har svært forskjellig målsetting og karakter?
Svar:
Hensikten med EUs regionalpolitikk er, på samme måte som både dagens og tidligere tiders regional- og distriktspolitikk i Norge å « fremme regional utvikling og utjamning » (St.meld. nr. 40 s. 239) slik at tilnærmelsesvis samme forutsetninger ligger til grunn for sysselsetting og velferd i alle regioner. Den største forskjellen mellom norsk distriktspolitikk og EUs regionalpolitikk skyldes at de regionale problemene arter seg annerledes. « Lav befolkningstetthet, store avstander, avsides beliggenhet og vanskelige klimatiske forhold » (s. 243 i St.meld. nr. 40) er særskilt for Norden. I et land med ekstremt lav befolkningstetthet må innsatsen hele tiden rettes inn for å hindre at områder blir avfolket. Områder som er tettere befolket risikerer ikke på samme måte avfolkning. Men i begge typer områder må målsettingen være å skape nye muligheter for sysselsetting og å øke verdiskapningen i området.
Den kraftige økningen i EUs regionalpolitikk har først og fremst sin bakgrunn i at forskjellene i EU har økt ved at land med store regionalpolitiske problemer har kommet med. I St.meld.nr. 40 s. 240 fremgår det at « Gjennom den felles regionalpolitikk har de mer velstående, nordlige EU-land påtatt seg et ansvar for at de mindre velstående og industrielt mindre utviklede sørlige land blir gjort delaktig i velferdsutviklingen i fellesskapet. »
For å få det indre marked til å fungere etter forutsetningene, og å sikre at alle deler av EU kan nyttiggjøre seg de muligheter som det indre marked skaper, er det nødvendig å sette inn en særlig innsats i de mindre utviklede regionene.
Når det hevdes at forskjellene i fellesskapet øker på tross av den regionalpolitiske innsatsen, og at dette er forutsatt av EU som en konsekvens av det indre marked, er dette feilaktig. Det har vært forutsatt at de regionale forskjellene kunne øke dersom man ikke hadde en særskilt regionalpolitisk innsats. Hensikten med denne innsatsen er selvsagt å minske de regionale forskjeller. Nye data tyder også på at politikken virker etter hensikten. I EU-kommisjonens femte periodiske rapport om utviklingen i fellesskapets regioner framgår det at mål-1 regionene, de høyest prioriterte regionene i EU's regionalpolitikk, har hatt en mer positiv utvikling målt i BNP pr. innbygger enn EU totalt. I 1986 lå BNP pr. innbygger i mål-1 regionene sett under ett på 61 % av BNP pr. innbygger i EU totalt. I 1991 var mål-1 regionene kommet opp på 64 prosent. Irland og Portugal, som begge har mål-1 status for hele landet, økte fra henholdsvis 60 og 52 % til 70 og 59 %. Hellas, som også i sin helhet har mål-1 status, hadde imidlertid en negativ utvikling da landets BNP pr. innbygger sank fra 51 % til 48 % i forhold til EU's gjennomsnitt. Det siste av de viktige mål-I landene, Spania, økte fra 70 til 77 %. En spansk mål-1 region hadde samme nivå i 1991 som i 1986, alle de andre hadde økt.
Spørsmål 51:
På side 240 står det: « Medlemslandene har gitt Kommisjonen myndighet til å påse at landenes statsstøtteordninger er i samsvar med de prinsippper som er fastlagt i art. 92 i Roma-traktaten. Således er det Kommisjonen som nærmere fastsetter bestemmelser om bruk av regionalpolitiske støttetiltak, slik som hvilken type støtte som kan gis og hvor stor den kan være. Også kontrollen med at medlemslandene overholder regelverket foretas av Kommisjonen ». Vil Regjering og Stortinget ved et EU-medlemskap miste handlefrihet til å føre den distriktspolitikken som vi selv mener landet vårt til enhver tid er best tjent med?
Svar:
Det er Norges Regjering og Storting som også i fremtiden vil utforme norsk distriktspolitikk. EUs regelverk fastslår imidlertid at den delen av distriktspolitikken som omfatter økonomisk støtte til næringslivet må utformes slik at støtten ikke er konkurransevridende « på en slik måte at den påvirker samhandelen mellom landene » (s. 240 i St.meld.nr. 40). De samme forpliktelser påhviler oss gjennom EØS-avtalen. Som et lite land med stor utenrikshandel er « vilkårene for norsk næringsliv på våre viktigste eksportmarkeder av stor betydning » (s. 239 i St.meld. nr. 40). Det fremgår også i St.meld. nr. 40 at « det er i norsk interesse, som følge av vår utadvendte økonomi, at statsstøtte ytes innenfor rammer som sikrer rettferdig konkurranse » (s. 239). Videre sies det i St.meld. nr. 40 at statsstøtte-« regelverket gir mulighet for Norge til å videreføre hovedtrekkene i vår nasjonale distriktspolitikk » (s. 239/240). Det er også rom for en videreutvikling av denne politikken i framtiden. Det kan her nevnes at Kommisjonen i sommer har vedtatt nye regler for regionalstøtte som i større grad enn de tidligere reglene ivaretar Nordens regionale problemer. Det fastslås der at regioner med en befolkningstetthet lavere enn 12,5 innbyggere pr. kvadratkilometer skal ansees som støtteberettiget på linje med regioner med lav BNP pr. innbygger og høy arbeidsledighet. Det fastslås også at man i regioner som er støtteberettigete på grunn av lav befolkningstetthet også kan yte støtte som kompenserer bedrifter for høye transportutgifter på grunn av usentral beliggenhet. Dette utdypes nærmere under neste spørsmål.
Spørsmål 52:
Den differensierte arbeidsgiveravgiften utgjør i dag ca 2,8 milliarder kroner. Det har hersket uklarhet om Norge får lov å beholde en slik ordning ved et EU-medlemskap. På side 243 i meldingen står det at « Samtidig vil Norge kunne videreføre hovedtrekkene i både den regionale transportstøtten og ordningen med nedsatt arbeidsgiveravgift i prioriterte regioner ». Kan Regjeringen legge fram dokumentasjon på dette? Vil ordningen med nedsatt arbeidsgiveravgift kunne ha samme økonomiske omfang som i dag? Vil nedsatt arbeidsgiveravgift og regional transportstøtte være permanente ordninger, eller ha begrenset varighet?
Svar:
Som nevnt ovenfor har Kommisjonen nå vedtatt nytt regelverk for regionalstøtte, der det bl.a. åpnes for at det kan gis transportstøtte som kompenserer for ulemper knyttet til avsides beliggenhet. En utdypning av hva det nye regelverket vil innebære for norsk regionalpolitikk vil skje gjennom en brevveksling mellom Kommisjonen og Norge. Denne brevvekslingen er ikke sluttført men vil bli fremlagt for Stortinget straks den foreligger. Brevet foreligger fra den ansvarlige kommisjonærs side, men skal formelt endelig godkjennes av samlet Kommisjon. Dette ventes å skje i nær fremtid. Brevet fastslår at Norge har to former for transportstøtte: en direkte, som er den regionale transportstøtten, og en indirekte, som er differensiert arbeidsgiveravgift.
Uavhengig av de begrensninger statsstøtteregelverket setter vil vi kunne la nedsatt arbeidsgiveravgift omfatte kommunene som arbeidsgiver. En betydelig del av dagens avgiftsnedsettelse gjelder sysselsetting i offentlig sektor. Statsstøtteregelverket har som utgangspunkt å hindre konkurransevridende støtte til næringslivet i et slikt omfang at det påvirker samhandelen mellom landene. Det er derfor bare den delen av den nedsatte arbeidsgiveravgiften som tilfaller næringslivet som berøres.
Det stilles en del vilkår som direkte og indirekte transportstøtte må oppfylle. Det gis en overgangsperiode på to år for å gjøre tilpasninger slik at disse vilkårene oppfylles. Det er ikke noe vilkår at det økonomiske omfanget av ordningen skal reduseres. Norge må vise at avgiftsnedsettelsen virkelig kompenserer for ulemper næringslivet i distriktene har.
Etter at eventuelle endringer i ordningene er foretatt, slik at de tilfredsstiller de vilkår som er satt, vil ordningene kunne videreføres uten tidsbegrensning. Dersom Norge eller et annet land skulle ønske å innføre nye transportstøtteordninger andre enn de vi har, vil disse nye ordningene være tidsbegrenset. Det forutsettes også at disse ordningene ikke er mer gunstige enn dagens ordninger.
Spørsmål 53:
Etter det vi er kjent med har Norge fått avslag på sitt krav om å fortsette med nullsats på merverdiavgift for elektrisitet i Nord-Norge. dersom det må betales full merverdiavgift på 22 % utgjør dette etter det vi kjenner til over 700 millioner årlig. Dette er et høyere beløp enn det som i meldingen på side 244 er oppgitt som ramme for tilskudd fra EU til målområde 6 i 1995. Er det avklart hvilken merverdiavgiftprosentsats som Nord-Norge må betale for elektrisitet? Vi ber om at svaret blir dokumentert. Finnes det andre tilsvarende uavklarte forhold som vil bety merutgifter for områder i landet vårt ved et EU-medlemskap?
Svar:
Ved et eventuelt EU-medlemskap vil Norge måtte fjerne 0-satsen for merverdiavgift på elektrisk kraft til husholdningsbruk i de tre nordligste fylkene. Dette vil, som redegjort for på side 416 i EU-meldingen, utgjøre omlag 400 mill. kroner på årsbasis dersom dagens avgiftssats legges til grunn. Beløpet er beregnet på grunnlag av forbruket i de angjeldende sektorer. En kjenner ikke til hvor tallet på over 700 millioner kroner stammer fra. For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at nåværende ordninger for fritak av el-avgift kan videreføres. Regjeringen vil etter folkeavstemmingen komme tilbake med forslag til et samlet opplegg for avgiftene ved et eventuelt EU-medlemskap.
Spørsmål 54:
I kapittel 5.9.2.4, side 298, annen spalte, sies det: « I den grad tollsatser på varer økes utover det nivået som er bundet i søkerlandene, kan berørte tredjeland kreve kompensasjonsforhandlinger. En tollsats som er bundet, kan ikke økes uten forhandlinger med og eventuell kompensasjon til berørte handelspartnere ». Hvilke land kan komme til å kreve kompensasjonsforhandlinger med EU som følge av eventuell norsk inntreden i tollunionen. Hvilke kompensasjonsordninger kan være aktuelle i slike saker?
Svar:
I prinsippet kan samtlige land Norge har bundne tollsatser overfor, de tre største leverandørland og land hvis eksport av vedkommende vare utgjør en vesentlig del av landets eksport, kreve kompensasjonsforhandlinger. I praksis vil det være hovedleverandørland som vil kreve kompensasjon, i all hovedsak USA, Japan og s.k. NICs (nylig industrialiserte land). Kompensasjon vil gis i form av reduserte tollsatser i EU. Da det norske markedet er svært lite sammenliknet med Fellesskapet, må det forventes at eventuell kompensasjon under enhver omstendighet vil medføre kun marginal senkning i Fellesskapets tollsatser.
Spørsmål 55:
I kapittel 5.9.2.5, side 298-299, behandles tollsuspensjoner. Hvilke nåværende norske tollordninger som medfører helt eller delvis fritak for toll ved import vil ikke være i samsvar med EUs krav for å få innvilget tollsuspensjon? Hvilke frister vil de som sender søknad om tollsuspensjoner måtte forholde seg til? Hvor lang tid vil det kunne gå fra søknad blir innvilget/avslått? Hvor lang tid tar tilsvarende behandling i Norge i dag?
Svar:
De fleste tollfritaksordninger for innførsel til Norge gis på grunnlag av de ulike preferanseavtaler Norge har inngått med andre land. For varer innført til EU gis det tollfritak på samme grunnlag. Enkelte spesielle fritaksordninger er bundet i GATT. Det gjelder innførsel til flyindustrien og oljeindustrien. Ordningene i Norge og EU er i hovedsak sammenfallende.
I tillegg har Norge og EU fritaksordninger gitt som tollsuspensjoner og tollkvoter. Det norske systemet er basert på toll-lettelser på bakgrunn av søknader. Forslag til selektive toll-lettelser blir fremlagt for Stortinget i forbindelse med vedtak om tollavgifter (St.prp. nr. 1 Om tollavgifter).
EUs suspensjonsordning omfatter i det alt vesentlig innførsel av råvarer/halvfabrikata som skal bearbeides videre i virksomheter i EU. Norge har imidlertid gjennom den såkalte « Maskintollanmerkningen » gitt et generelt tollfritak for innførsel av maskiner mv. som ikke fremstilles i Norge. Denne generelle fritaksordningen vil ikke kunne bli opprettholdt, jf. St.meld. nr. 40 kap. 5.9.4. Ordningen med selektive tollfritak har hatt mindre betydning de senere år bl.a. som følge av at Norge har inngått en rekke frihandelsavtaler.
I EU er det mulighet for innsendelse av søknader om tollsuspensjon 2 ganger i året, henholdsvis 15. mars og 15. september. Kommisjonen beregner seg ca 9 mnd. behandlingstid og vedtak i Rådet skjer med virkning fra 1.januar og 1. juli. For søknader som avslås kan behandling skje raskere.
I Norge i dag må en rekke søknader om toll-lettelser legges frem for Stortinget. Før det fremmes forslag til vedtak har søknadene vært gjennom en behandling i Toll- og avgiftsdirektoratet og vært sendt på høring hos berørte næringer, organisasjoner og departementer. Denne prosessen er såpass omstendelig at behandlingstiden i praksis er like lang som behandlingstiden i EU.
Spørsmål 56:
I kapittel 5.9.2.6, side 299, annen spalte, sies det: « Kvotene fastsettes av Rådet for et år av gangen ». Står noen av de nåværende kvoteordningene i fare for ikke å bli videreført som EU-kvoter ved et eventuelt medlemskap? »
Svar:
Kvotene det siktes til er EUs omfattende åpninger for tollfrie kvoter og ikke rene importbegrensningskvoter. Norge har i dag svært få tollkvoter. I de nye norske preferanseavtalene med de baltiske stater og de Østeuropeiske stater ble det innført tollkvoter som det enkelte firma må søke om å få tildelt. Norske kvoteordninger vil i utgangspunktet ikke kunne videreføres ved et EU-medlemskap. Imidlertid er det lagt til grunn at EUs kvoter skal justeres for å ta hensyn til Norges kvoter, f.eks på tekoområdet. Kvoteordninger for de baltiske stater er det imidlertid for tidlig å uttale seg presist om da EU nå også er i ferd med å inngå handelsavtaler med disse landene.
Spørsmål 57:
I kapittel 5.9.2.8, side 300, første spalte, behandles EUs GSP-system. Kan Regjeringen legge fram en liste over likheter og forskjeller mellom EUs og Norges GSP-system?
Svar:
Oversikten som følger nedenfor tar utgangspunkt i EUs nåværende GSP-ordning. Denne ordningen er nå under omarbeiding, og en revidert ordning forventes å foreligge mot slutten av året, jf. for øvrig enkelte forslag til endringer av ordningen som beskrives i St.meld. nr. 40 (1993-1994), s 313.
Både EFs og Norges ordninger for tollpreferanser for import fra u-land bygger på hovedprinsippene i Det generelle tollpreferansesystem (GSP) som ble vedtatt i UNCTAD i 1971. Begge ordningene er således ensidige, ikke-bindende og inneholder sikkerhetsklausuler. Dette betyr at ordningene kan trekkes tilbake når giverlandene måtte ønske det, uten å gå inn i kompensasjonsforhandlinger e.l.
Både Norges og EFs GSP gjelder i prinsippet alle u-land (EF har imidlertid andre og mer fordelaktige preferanseordninger overfor landene i Afrika, Karibien og Stillehavet (ACP), samt Middelhavslandene, slik at GSP ikke kommer til anvendelse overfor disse landene).
Både Norge og EF gir de minst utviklede land (MUL) bedre importbetingelser enn andre u-land. På den annen side har begge begrensede preferansetilbud overfor enkelte mer utviklede u-land. Videre gir både EFs og Norges GSP full tollfrihet for de industrivarer som dekkes av GSP.
Dekningen av varer på industrivaresiden, med unntak for teko-varer, er nokså lik i de to ordningene. Og verken Norge eller EF gir GSP-behandling for viktige landbruksvarer som produseres internt. Videre har Norge og EF i hovedsak samme krav til opprinnelse, dvs. de regler som avgjør hvorvidt en vare er berettiget til preferansebehandling.
Norges GSP-ordning er enklere enn EFs. EFs GSP er imidlertid under omarbeiding og ett av hovedmålene med omleggingen er nettopp å gjøre ordningen enklere og lettere å bruke (bl.a. er det foreslått å avskaffe alle tollkvoter og -tak).
EF gir også GSP, men med et mer begrenset vareomfang, til de tidligere sovjetrepublikker (SUS) og de baltiske stater.
EF foretar i større grad enn Norge forskjellsbehandling mellom u-land ved oftere å unnta preferansebehandling for sensitive GSP-produkter importert fra de mest utviklede og konkurransedyktige u-landene, og ved å gi Andes-landene og landene i Mellom-Amerika utvidede preferanser i forhold til andre u-land mht. en del landbruksprodukter (bl.a. tropiske produkter).
Norge gir full tollfrihet for de landbruksvarer som dekkes av ordningen, men også GSP-importen er underlagt de mengdereguleringer som gjelder for landbruksvareimporten. EF gir på den annen side ikke full tollfrihet, men tollreduksjoner. EF har imidlertid ingen mengdereguleringer på landbruksvareimporten, med unntak for 3 produkter (tobakk, ananas og kaffeekstrakt).
EF har mer begrenset dekning for tropiske landbruksvarer enn Norge under sitt GSP. F.eks er bananer og kaffe ikke inkludert for ordinære GSP-mottakere. MUL, Andeslandene og de sentralamerikanske land gis imidlertid GSP-behandling for flere tropiske varer enn de øvrige GSP-mottakere, med unntak for bananer. (I tillegg har ACP-landene tollfri adgang for alle tropiske varer i EU).
EF gir GSP-behandling (nulltoll) til en rekke teko-produkter, mens de fleste teko-varer er unntatt preferansebehandling i Norge.
EFs GSP har såkalte tollkvoter/tak som fastsetter mengder det gis tollfrihet for når det gjelder sensitive industrivarer, herunder teko-varer, mens Norge ikke har slike mengdebegrensninger på tollfri GSP-import, men har som nevnt svært få teko-varer inkludert i sitt GSP.
Spørsmål 58:
I kapittel 5.9.3.1, side 301, behandles regler om dumping og subsidier. Kan Regjeringen legge fram en liste over forholdet mellom EU og Norge når det gjelder klager, igangsatte undersøkelser, inngåtte minsteprisavtaler og antidumpingtoll som har blitt innført i perioden fra frihandelsavtalen med EF trådte i kraft (1973) til i dag?
Svar:
Et fåtall dumpingklager vedr. produsenter i EF-land er behandlet av norske myndigheter, men det har ikke vært iverksatt antidumpingtiltak eller pålagt antidumping- eller utgjevningstoll overfor vareimport fra EF-land i perioden 1973 til 1994. GATTs saksbehandlingsregler slår fast at antidumpingsaker skal behandles i fortrolighet. Norske myndigheter er bundet av disse reglene. Det er derfor ikke mulig å offentliggjøre en liste over bedrifter som har innmeldt klager til norske myndigheter.
Nedenfor følger den oversikt Utenriksdepartementet sitter inne med når det gjelder anklager fra EF mot Norge i tidsrommet 1973 til 1994.
Fiskegarn: Spesialtilfelle, liten bedrift i Nord-Norge. Prisavtale inngått i 1979 som følge av Kommisjonens antidumpingundersøkelse. Avtalen er opphørt.
Trefiberplater: Prisavtale ble inngått i 1982 som følge av kommisjonens antidumpingundersøkelse. Avtalen opphørte i 1987.
Aluminium: antidumpingundersøkelse foretatt i 1982/83, henlagt uten tiltak mot Norge.
Ferrosilicium: Minsteprisavtale inngått i 1983. Ny minsteprisavtale inngått i 1990, antidumpingtoll vedtatt i desember 1993. Både antidumpingtollen og minsteprisordningen opphørte 01.01.94 som følge av EØS-avtalen.
Siliciumkarbid: Minsteprisavtale inngått i 1986. Ny undersøkelse 1991, som er avsluttet i 1994. Ingen tiltak mot Norge pga EØS-avtalen.
Jern: Klage fra Danmark ble oversendt til Kommisjonen i 1990, ingen undersøkelse iverksatt.
Laks: Kommisjonen innledet undersøkelse i 1990. Minstepriser innført første gang november 1991. Siste gang innført november 1993 med varighet til 31.01.94.
Trelast: Fransk klage mot skandinavisk (svensk, finsk, norsk) trelast oversendt Kommisjonen i 1993. Det er iverksatt undersøkelser mot Sverige og Finland.
Spørsmål 59:
I kapittel 5.9.3.1, side 301, annen spalte, sies det: « Antidumpingtoll vil påløpe for import fra tredjeland til nye medlemsland fra tiltredelsen. Det dreier seg for tiden om ca 70 produkter ». Kan Regjeringen spesifisere hvilke produkter det er snakk om, og redegjøre for om disse produktene, i den grad de i dag innføres i Norge, er underlagt slike ordninger?
Svar:
EF pålegger antidumpingtoll ved import fra enkelte tredjeland for varene nevnt under. Norge har for tiden ingen antidumpingtiltak, import til Norge påføres således ikke antidumpingtoll.
Akrylfibre, kunstig korund, rør asbestsement, aspartam, lydbåndkasetter, kulelager, bariumklorid, sykler, bilradioer, vinkelutstyr til containere (containere corner fittings), bomullsgarn, dicumylperoksid (dicumyl peroxide), dieselmotorer, dihydrostreptomycin (dihydrostreptomycin), elektrolyttkatalysator, elektroniske vekter, slettbare leselagre, sko med flette såle (av espartogress), etanolamin, ferrobor, ferrokrom (med lavt karboninnhold), ferrosilicium (ferrosilion), flusspat, glutamatsyre mononatriumglutamat, isobutanol, sigarettenner (for engangsbruk), lineær wolfram halogenlamper (linear tungsten, halogen lamps), magnesia (dødbrent), magnesiumoksid (kaustisk magnesitt), metenamin (heksametylentetramin), mikrodisketter (microdisks), ytre ring i TRBs (outer rings of TRBs), oksalsyre, fotoalbumer, alminnelig papir fotokopimaskiner, polyesterfibre og garn, polyestergarn, polyolefinvevde poser, kaliumklorid, kaliumpermanganat, heltrukkede stålrør, halvfabrikata i stållegeringer, tynne og tykke plater av jern og stål, siliciumkarbid, siliciummetall, sisaltvinning (sisal twine), flatvalset, ulegert stål, syntetiske tekstilfibre av polyester, fjernsyn (liten skjerm, farger), fjernsynskamerasystemer, termisk papir (thermal paper), wolframkarbid og smeltet wolframkarbid (tungsten carbide and fused tungsten carbide), wolframoksid og -syre (tungsten oxide), skrivemaskinbånd, urea, videokasettbånd, sveisede jern eller stålrør, sveiset netting.
Spørsmål 60:
I kapittel 5.9.4, side 302, annen spalte, sies det: « Det ble fra norsk side også arbeidet for å få til overgangsordninger for enkelte kjemikalier og for visse typer maskiner, men EU avviste dette ut fra det grunnsyn at dette ville gi berørte norske bedrifter en uakseptable fordel i forhold til konkurrerende bedrifter i EU ». Kan Regjeringen si noe om de konkrete konsekvensene av at Regjeringen ikke fikk gjennomslag for sitt krav?
Svar:
I St.meld. nr. 40 (1993-1994) kapittel 5.9.1 fremgår at « Ved tilpasning til EUs felles tolltariff vil det bli justeringer i tollsatser i forhold til dagens norske satser. Enkelte tollsatser, bl.a. på tekstiler, vil bli redusert. Det gjennomsnittlige tollnivået i EU for industrivarer er 5,7 %, mens det i Norge er 3,5 %, når det tas hensyn til handelsomfanget for den enkelte vare. »
Samlet sett ventes en netto økning i tollsatsene. Dette vil berøre den del av vår import som kommer fra land utenom EU, EFTA og andre land med frihandelsavtaler. 67 % av norsk import kommer imidlertid fra EU og EFTA, og importeres tollfritt. Dette vil også fortsette ved et norsk EU-medlemskap.
Ser en imidlertid på enkeltvarer og sektorer kan tollsatsene variere mer. For norsk import vil dette føre til at enkelte varer blir billigere å importere, mens andre blir dyrere. Dette gjelder med små og store variasjoner innenfor alle varegrupper (industrivarer, Hs.nr. 25-97 i tollnomenklaturet), både forbruksvarer/ferdigvarer og varer som importeres for å brukes som innsatsvarer i norsk industri.
Således vil noen produsenter stå overfor redusert tollbeskyttelse, men andre får økt sin beskyttelse. Noen produsenter vil få økte kostnader ved import av innsatsvarer, mens andre vil få reduserte tollsatser.
Tolløkningen ved overtakelse av EUs felles tolltariff vil i første rekke komme innenfor varegruppene kjemiske produkter, elektriske- og mekansike maskiner, elektroniske produkter, metaller og biler. Tollsatsene vil reduseres noe for bl.a. enkelte tekstilprodukter, kjemiske produkter og elektroniske produkter. En tolltilpasning vil altså slå ulikt ut mellom forskjellige varegrupper og innen samme varegruppe. Slik er det også innenfor bransjer.
De bedrifter som blir stilt overfor økt toll på import, kan søke om tollsuspensjoner innenfor EUs system for dette. Som for den norske tollsuspensjonsordningen gjelder det i EU at det ikke skapes konkurransevridninger internt ved innrømmelser av slike suspensjoner. Der det finnes EU-produksjon av varen, men i utilfredstillende kvantum eller kvalitet, kan det søkes tollfrie kvoter for import, som gir en mer begrenset adgang til tollfri import. Gjennom forhandlingene ble det oppnådd muligheter for at norske bedrifter kan søke om tollsuspensjoner eller tollkvoter i interimsperioden, slik at de kan slippe økte tollsatser fra tidspunktet for tiltredelse. Det vises forøvrig til St.meld. nr. 40 om forhandlingsresultatet.
Det hører med til det helhetlige bildet at eventuelle økte kostnader for importører som følger av høyere toll på enkeltvarer ved et EU-medlemskap, vil reduseres som følge av implementering av tollreduksjoner i den nye GATT-avtalen. Både EU og Norge har forpliktet seg til å redusere tollsatsene med opp mot 40 % fra dagens nivå, noe som vil bringe tollsatsene ned på et relativt lavere nivå for industrivarer samlet sett.
Spørsmål 61:
I Kapittel 5.9.3.2, side 303, behandles spørsmål knyttet til grensekontroll. Kan Regjeringen legge fram en oppdatert oversikt over hvor stor andel av narkotikabeslag i Norge som er knyttet til grensekontroll?
Svar:
Toll- og avgiftsdirektoratets beslagstall for 1993 viser tollvesenets totale beslag inkludert beslag utført i samarbeid med politiet. Statistikken skiller ikke mellom hva som beslaglegges ved såkalt stikkprøvekontroll og hva som er resultatet av kontroll som oppfølging av etterretningsopplysninger.
Beslaglagt mengde narkotika i Norge 1993 med mengde oppgitt i gram:
| Samlede beslag | Tollvesenets beslag | ||
| (Kilde: Kripos) | (Kilde: TAD) | ||
| Cannabis | 207.000 | 137.000 | |
| Amfetamin | 25.600 | 17.900 | |
| Kokain | 8.200 | 7.300 | |
| Heroin | 21.300 | 1 | 19.000 |
| 1 | De samlede beslagstallene for heroin er opplyst av Oslo politikammer. |
Det er vanskelig å gi presise tall for beslag da det nyttes forskjellig utgangspunkt for vektangivelse fra henholdsvis politi- og tollvesenet.
Finansdepartementet legger til grunn at det er vanskelig å få dokumentert nøyaktig hvor stor mengde narkotika som beslaglegges ved grensepassering. Flere av de store beslagene som er gjennomført ved grensepassering bygger på etterretningsopplysninger fra nasjonale og internasjonale politi- og tollmyndigheter.
Tollvesenets kontrollstrategi er basert på økt bruk av etterretningsopplysninger som indikerer hvilke personer, persongrupper eller gjenstander kontrollen bør rette seg mot. Stikkprøvekontroll av grenseoverskridende trafikk uten forutgående indikasjoner anses som mindre effektivt og nyttes i stadig mindre grad.
Spørsmål 62:
I kapittel 5.10.1, side 305, første spalte, sies det: « Et nytt medlemsland kan etter dette ikke kreve at tredjeland skal fortsette å praktisere eldre bilaterale handelsavtaler som medfører lavere tollsatser enn det som følger av EFs handelsavtaler med de samme landene ». Kan Regjeringen legge fram en oversikt som viser hvor Norges bilaterale avtaler medfører lavere tollsatser enn EUs handelsavtaler med de samme landene? Kan Regjeringen si noe om konsekvensene av disse innstrammingene i gjeldende handelspolitikk:
Svar:
Norge har bilaterale frihandelsavtaler med Latvia, Litauen, Estland og Færøyene. I avtalene med de baltiske land er det gitt nulltoll på alle industri- og tekstilvarer samt fisk og andre maritime produkter fra dag 1. I EFs frihandelsavtale med Estland er det gitt nulltoll på industrivarer fra dag 1. I de tilsvarende avtaler med Litauen og Latvia er det overgangsordninger (fra 2 til 6 år) for et begrenset antall industrivarer og ellers nulltoll fra dag 1. For tekstiler og fisk og andre maritime produkter er det gitt tollkvoter, dvs null eller redusert toll for gitte mengder. På landbruksvareområdet har Norge gitt ensidige tollinnrømmelser for et begrenset antall varer. I EFs avtaler har begge parter gitt hverandre tollinnrømmelser. Når man sammenligner Norges og EFs avtaletollsatser på landbruksområdet er det viktig å huske på forskjellene i de to partenes importregimer. Norge opererer i dag med et kvantitativt importvern og relative lave tollsatser for mange landbruksvarer. EF har derimot et importregime som er basert på variable avgifter.
I både Norges og EFs avtaler med Færøyene er det nulltoll på industri- (med enkelte unntak) og tekstilvarer. For fisk og andre maritime produkter gir Norges avtale full frihandel, mens EFs avtale er begrenset til å gjelde enkelte varer. Hva gjelder landbruksprodukter har Norge innrømmet Færøyene tollreduksjoner for varer hvor de har reelle eksportinteresser. Færøyene har på sin side har innrømmet Norge de samme vilkår som de har gitt EF.
Nærmere informasjon om hvor Norges bilaterale avtaler medfører lavere tollsatser enn EFs handelsavtaler med de samme landene får man ved å sammenligne Norges og EFs avtaler vare for vare, hvilket er en meget omfattende oppgave. Forøvrig vil en sammenligning kunne gi et misvisende bilde for landenes importbetingelser, spesielt for landbruksvarer pga ulike importregimer mht toller/avgifter og kvoter.
Handelen med Baltikum er meget begrenset. EFs noe strengere importvilkår på enkelte områder er forventet å ha liten betydning for norsk samhandel med de baltiske stater.
Norge og EF har gjennom Felleserklæring nr. 13 i Tiltredelsestraktaten om forsyning av råvarer til fiskeforedlingsindustrien, oppnådd enighet om at EF skal justere sine autonome tollkvoter for import av fisk fra bl a Færøyene. Den norske samhandelen med Færøyene vil derfor i praksis ikke bli berørt av et norsk medlemskap i EF.
Spørsmål 63:
I kapittel 5.10.2, side 306, første spalte, sies det: « Kun Portugal og Spania har med hjemmel i sine tiltredelsesavtaler rett til i en begrenset periode å beholde visse nasjonale kvoter ». Kan Regjeringen spesifisere hvilke kvoter det er snakk om, og hvor lenge Portugal og Spania kan få beholde dem?
Svar:
Spania og Portugal kan, i hht. sine respektive tiltredelsestraktater, beholde nasjonale kvoter inntil 31. desember 1995. Under listes opp de vareområder for hvilke dette gjelder. Det gjøres oppmerksom på at de nasjonale kvotene gjelder kun enkelte varer under disse områdene.
| - | Levende storfe |
| - | Levende svin |
| - | Ferskt, kjølt eller fryst kjøtt av svin, annet ferskt, kjølt eller fryst kjøtt og spiselig slakteavfall |
| - | Saltet, i saltlake, tørket eller røykt kjøtt og spiselig slakteavfall, og spiselig mel eller slakteavfall |
| - | Melk og fløte som ikke er konsentrert og ikke tilsatt sukker eller annet søtningsstoff |
| - | Kjernemelk, kulturmelk (surmelk) og rømme, yoghurt, kefir og annen gjæret eller syrnet melk og fløte, også konsentrert, med eller uten tilsetning av sukker, annet søtningsstoff eller smaksstoff eller med innhold av frukt, nøtter eller kakao |
| - | Myse, også konsentrert eller tilsatt sukker eller annet søtningsstoff, og produkter som består av naturlige melkebestanddeler, også tilsatt sukker eller annet søtningsstoff |
| - | Pølser og liknende produkter av kjøtt, flesk, slakteavfall eller blod |
| - | Annet tilberedt eller konservert kjøtt, flesk, slakteavfall eller blod |
| - | Pasta, også kokt eller fylt eller tilberedt på annen måte, f eks spaghetti, makaroni, nudler, lasagne, gnocchi, ravioli, cannelloni og couscous, også tilberedt |
| - | Friske eller kjølte poteter |
| - | Friske eller tørkede sitrusfrukter |
| - | Friske epler, pærer og kveder |
Spørsmål 64:
I kapittel 5.10.3, side 306, annen spalte, sies det: « I påvente av dette vil norsk medlemskap derfor føre til en midlertid tilstramming av handelspolitikken på enkelte områder ». Kan Regjeringen legge fram en oversikt over på hvilke områder, i hvilken grad og hvor lenge denne midlertidige tilstramningen vil være aktuell?
Svar:
Dette punkt gjelder Norges tilslutning til EFs handelspolitiske avtaler. Avtaler som EF har inngått med tredjestater vil være bindende for de nye medlemsland i samsvar med de vilkår som er fastsatt i de opprinnelige traktater eller Tiltredelsesakten. Norge forplikter seg til å anvende bestemmelsene i EFs avtaler med tredjeland fra 1.1.1995. Det forutsettes at justeringer foretas i de blandete avtalene gjennom egne tilleggsprotokoller som skal ivareta norske interesser.
Implementeringen av WTO vil føre til liberalisering av handelen på en rekke områder. På enkelte områder har imidlertid EF ført en mer restriktiv politikk enn Norge. Når det gjelder hvilke områder som vil se en midlertidig tilstramming av handelspolitikken, omfatter dette i første rekke tekstiler. Det vises her til spørsmål 68 og 69 som tar for seg tekstiler. Det forutsettes at teko-restriksjonene utfases ti år etter etablering av WTO.
Utover disse generelle aspekter er de enkelte sektorer som berøres både av GATT/WTOavtaleverket og et eventuelt EF-medlemskap gitt bred omtale i de øvrige punkter. Til enkelte av disse punkter skal det likevel knyttes generelle kommentarer som flg.:
EFs antidumpingpolitikk er rettet mot tredjeland, og anvendes ikke mellom medlemsstatene. Dette handelspolitiske virkemiddel vil således ved et EU-medlemskap ikke kunne brukes mot import fra Norge, men samtidig vil antidumpingtoll påløpe for import fra tredjeland til nye medlemsland fra tiltredelsen. Det vises her til spørsmål 58 og 59.
EF har inngått en s.k. VER-avtale med Japan (Voluntary Export Restraint / Frivillige eksportrestriksjoner). Denne avtale setter tak på bilimporten fra Japan. Det er imidlertid oppnådd enighet om at det norske markedet oppfattes som en del av EFs frie importmarked, slik at EFs VER-avtale med Japan ikke forventes å få noen praktiske konsekvenser for Norge.
Når det gjelder EFs s.k. autonome importkvoteregime på Kina er dette omhandlet i spørsmål 74.
Mht. Sentral og Øst-Europa vises til spørsmål 62, 63 og 71 og EU-meldingen der det heter at EFs Europa-avtaler med de østeuropeiske landene med visse unntak er tilnærmet like Norges nåværende frihandelsavtale med disse landene.
Angående forskjeller mellom EFs og Norges GSP-ordning vises det til spørsmål 77.
Spørsmål 65:
I kapittel 5.10.3, side 306, annen spalte, sies det: « Norge og EU er enige om at de norske ønsker skal tas opp når Norge er blitt medlem med sikte på å oppnå en enhetlig handelsordning etter norsk mønster for all fisk fra EU-området til de berørte land ». Kan Regjeringen presisere hvilke konkrete norske ønsker som er blitt/vil bli fremmet? Kan Regjeringen legge fram en oversikt over hva som skal til for at EUs handelsordning med de berørte land når det gjelder fisk skal samsvare med « norsk mønster »? Kan Regjeringen presisere hvilke land man regner som « berørte »?
Svar:
Norges/EFTAs frihandelsavtaler med Polen, Bulgaria, Ungarn, Den Tsjekkiske Republikk og Den Slovakiske Republikk omfatter, i motsetning til EFs avtaler med de samme land, full frihandel for fisk og andre maritime produkter. I forhandlingene reiste Norge spørsmålet om utvidelse av EFs avtaler til også å gjelde fiskeområdet. EU gjorde da oppmerksom på at dette er et forhandlingsspørsmål overfor de berørte tredjeland og at det derfor ikke kunne forhandles om dette i medlemskapsforhandlingene. EU uttrykte imidlertid vilje til å se nærmere på dette etter eventuell norsk tiltredelse. Ved et eventuelt EU-medlemskap vil Norge arbeide for at EFs frihandelsavtaler utvides til også å inkludere full frihandel for fisk og andre maritime produkter.
Spørsmål 66:
I kapittel 5.10.4, side 307, første spalte, sies det: « Som for varer gjelder spørsmålet om eventuelle kompensasjonskrav ». Hvilke land kan komme til å kreve kompensasjonsforhandlinger i forbindelse med tjenestehandel ved norsk EU-medlemskap? Hvilke kompensasjonsordninger kan være aktuelle?
Svar:
I GATT-avtalens art. V, som tilsvarer GATT-avtalens art. XXIV, heter det at det kan opprettes regionale avtaler som liberaliserer handel med tjenester, med bestemmelser om kompensasjon i art. XXI.
EF har generelt, bortsett fra for kystfart, ikke strengere restriksjoner på import av tjenester enn Norge. Da svært lite av norsk kystfart forestås av utenlandske selskaper kan en vanskelig se at Fellesskapet skulle motta krav om kompensasjonsforhandlinger som følge av eventuelt norsk medlemskap.
Spørsmål 67:
I kapittel 5.10.5, side 307 omhandles råvareavtaler. Hvilke konsekvenser vil en tilslutning til Olivenoljeavtalen ha for Norge? Hvilke konsekvenser vil den automatiske tilslutningen til Sukkeravtalen få for Norge?
Svar:
Begge avtalene er s.k. administrative avtaler, dvs. uten markedsregulerende virkemidler. Det viktigste formålet ved avtalene er at det etableres et konsultasjonsforum mellom partslandene, samt å utarbeide og utgi markedsinformasjon. Tilslutning til avtalene vil ikke innebære restriksjoner eller legge føringer på norsk handel med de aktuelle varene. I og med at det er EF som sådan som er part i avtalene, blir EFs medlemsbidrag til Det internasjonale olivenoljerådet og Den internasjonale sukkerorganisasjonen, som administrerer avtalene, betalt av EF. Den « norske delen » av dette bidraget er innbefattet i vår medlemskontingent til EU.
I kapittel 5.10.5 er det dessverre ved en feiltagelse blitt skrevet at Norge selv må forhandle om tiltredelse til Olivenoljeavtalen. Denne opplysning er ved en feil kommet inn i teksten, og er også meddelt Stortingets presidentskap i brev av 12. september 1994.
Både hva gjelder Den internasjonale olivenoljeavtalen og Den internasjonale sukkeravtalen er det EF, og ikke medlemslandene, som er part. Følgelig vil det ikke være nødvendig for Norge å forhandle om tiltredelse til disse avtalene.
Spørsmål 68:
I kapittel 5.10.6, side 307, omhandles tekstiler. Kan Regjeringen legge fram en sammenlignende oversikt over hvor raskt begrensningene på handel med teko-varer (hjemlet i Multifiberavtalen) vil bli avviklet dersom Norge blir medlem i EU, og dersom vi ikke blir det?
Svar:
I St.meld. nr. 40 fremgår at, « Utfallet av Uruguay-runden vil også påvirke EFs vilkår for tekstilimport. Alle teko-varer skal i løpet av en 10-års periode underlegges GATTs ordinære regelverk, dvs. alle kvotebegrensninger etter reglene i Multifiberavtalen skal avvikles. Det er imidlertid adgang til raskere avviklingsperiode ettersom 10 år er en maksimalperiode. »
I St.meld. nr. 51 (1991-1992) om utviklingstrekk i Nord/Sør-forholdet og Norges samarbeid med utviklingslandene, heter det at: « En videre avvikling av norske begrensninger på tekoområdet overfor u-landene, vil finne sted i oppfølgningen av forhandlingsresultatet fra Uruguayrunden, med sikte på en raskest mulig avvikling. » I Innst.S.nr.195 (1992-1993) fra Utenriks- og konstitusjonskomiteen om Nord/Sør-meldingen, ser flertallet (A, SV, KrF, Sp) « det som ønskelig at et 5-års perspektiv legges til grunn for nedbyggingen av det resterende importvernet ».
På vegne av Handelsministeren sa Bistandsministeren under Stortingsbehandlingen 3.6.1993: « Regjeringen har merket seg at Utenrikskomiteens flertall ser det som ønskelig at et 5-års perspektiv legges til grunn for nedbygging av det som er igjen av importvernet. En slik gradvis avvikling vil gjøre industrien i Norge og i mange av de eksporterende utviklingsland, i stand til å foreta de nødvendige omstillinger. Regjeringen tar sikte på en avvikling i tråd med dette, samtidig som vi vil følge utviklingen i andre europeiske land. »
Vurderingen av behovet for handelsrestriksjoner er også i EU en kontinuerlig prosess. Maksimumsperioden for å avvikle alle restriksjoner hjemlet i Multifiberavtalen, vil også for EU være 10 år.
Spørsmål 69:
I kapittel 5.10.6, side 308, første spalte, sies det: « Under forhandlingene gikk både Norge og andre søkerland inn for å beholde kvotefri import av de varer som i dag ikke er underlagt importbegrensninger i søkerlandene ». Kan Regjeringen legge fram en detaljert oversikt over hvilke vareslag kravet gjaldt, og si noe om konsekvensene at at kravet ikke ble oppfylt?
Svar:
Ved tilslutning til EU, vil importen av tekstilvarer bli underlagt mer omfattende mengdebegrensninger enn tilfellet er i Norge i dag. I utgangspunktet søkte søkerlandene å beholde kvotefri import som en overgangsordning inntil EUs bilaterale kvotebegrensninger blir avviklet som følge av UR-forpliktelsene. I og med at prinsippet ikke kunne aksepteres av EU, grunnet kravet om konkurranselikhet i forhold til andre EU-medlemmer og tekniske kontrollspørsmål ble det ikke utarbeidet noen detaljert oversikt over hvilke varer dette skulle gjelde. Konsekvensene av økte importrestriksjoner vil naturlig nok være positive for norske produsenter av tilsvarende varer og negative for handelsstanden og forbrukerne. Priseffekten vil avhenge av hvor stramme de økte kvotene vil bli, noe som EU og eksportlandene skal forhandle om i høst, og også i hvilken grad norske importører får tilstrekkelige leveranser under de økte kvotene. EUs importordning for tekstilvarer finnes i Rfo 3030/93 (OJ L 275/93) og ajourført i Rfo 195/94 (OJ L 29/94).
Spørsmål 70:
I kapittel 5.10.9.1, side 308, annen spalte, sies det: « Ved medlemskap vil avtalen (EØS-avtalen, vår anmerkning) dekke det norsk/islandske samhandelsmønster på en tilfredsstillende måte ». Kan Regjeringen utdype denne påstanden, og samtidig gi svar på om ulik tilknytningsform til EU vil bli et problem i handelsforholdet mellom Norge og Island?
Svar:
Et norsk medlemskap i EU ventes i hovedsak ikke å påvirke samhandelen mellom Norge og Island.
Dersom Norge blir med i EU og Island blir stående utenfor vil norske bedrifter bedre sin konkurranseposisjon på EF-markedene i forhold til islandske bedrifter. Dette som følge av at Norge som EU-medlem får tollfri adgang til EF-markedene, mens Island etter all sannsynlighet vil beholde det nåværende tollregime. Norge vil f.eks kunne eksportere fisk og fiskevarer tollfritt til EF, noe som vil gi store konkurransefordeler bl.a. for den norske fiskeforedlingsindustrien.
EØS-avtalen ivaretar idag Norges økonomiske og handelsmessige forbindelser med Island. Avtalen gir ikke full frihandel for fisk/fiskeprodukter, men dette ventes ikke i vesentlig grad å påvirke norsk fiskeimport fra Island. Norge og EU har i forhandlingene oppnådd enighet om at EF skal justere sine autonome tollkvoter for import av fisk fra tredjeland, slik at Norge fortsatt kan importere råstoff med lav eller ingen toll til fiskeforedlingsindustrien i Nord-Norge dersom Norge blir med i EU (jf. Felleserklæring 13 i Tiltredelsetraktaten).
EØS-avtalen sikrer klare regler for Norges og Islands handelssamkvem. Dersom Norge blir medlem i EU sammen med Østerrike, Sverige og Finland, kan det imidlertid være fare for at EØS-avtalen blir svekket. Fra islandsk side har man tatt opp spørsmålet om å bilateralisere EØS-avtalen, dersom Island blir det eneste EØS-land utenfor EU.
Spørsmål 71:
I kapittel 5.10.9.6, side 309, annen spalte, sies det: « Med unntak for landbruk, fisk og EKSF-produkter, er dette tilnærmet likt Norges nåværende frihandelsavtaler med disse landene ». Kan Regjeringen legge utdype forskjellene mellom Norges nåværende frihandelsavtaler med disse landene, og EUs assosieringsavtaler?
Svar:
Av St.meld. nr. 40 (1993-1994) kapittel 5.10.9.6 fremgår at « EF har inngått assosieringsavtaler (« Europa-avtaler ») med Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovenia, Romania og Bulgaria. Hovedmålsettingene med avtalene er å støtte opp om de økonomiske og politiske reformer i de nye demokratier i øst, og legge det nødvendige grunnlaget for deres integrasjon i et forpliktende all-europeisk samarbeid. Europa-avtalene har EU-medlemskap for de berørte stater som endelig mål. Dette kommer til uttrykk i avtalenes innledning. Avtalene åpner for politisk dialog på alle plan og legger grunnlaget for nærmere økonomisk, finansielt og kulturelt samarbeid. »
EFs avtaler kan derfor karakteriseres som brede samarbeids- og integrasjonsinstrumenter som er langt mer omfattende enn Norges/EFTAs frihandelsavtaler med de samme land.
Spørsmål 72:
I kapittel 5.10.9.6, side 309, annen spalte, sies det: « Norsk tilslutning til Europa-avtalene vil på grunn av avtalenes bredde og omfang skape et bedre grunnlag for våre politiske, økonomiske, finansielle og kulturelle forbindelser med disse land enn dagens frihandelsavtaler ». Kan Regjeringen spesifisere hvilke av disse forbindelsene Norge ikke ville kunne opprettholde eller etablere uten et EU-medlemskap, dersom norske myndigheter og styresmaktene i østeuropeiske land ønsket å inngå et slikt samarbeid?
Svar:
I teorien er det fullt mulig for Norge å opprettholde eller etablere politiske, økonomiske, finansielle eller kulturelle forbindelser med land i Sentral- og Øst-Europa uten EU-medlemskap. Imidlertid vil slike bilaterale avtaler ikke kunne bli like omfattende som EFs avtaler, dels fordi Norge bilateralt ikke har tilstrekkelig forhandlings- og oppfølgingskapasitet, dels fordi Norge ikke har nok samarbeidspotensiale for alle feltene som er nevnt i EFs avtaler. Dette vil dermed kunne medføre at Norges forbindelser med tredjeland blir mindre omfattende enn dersom vi tilslutter oss EU og utnytter de mange samarbeidsmuligheter som Europa-avtalene gir.
Spørsmål 73:
I kapittel 5.10.9.9, side 310, annen spalte (Tyrkia), sies det: « Innen 1. januar 1996 skal det etter planen etableres en tollunion mellom EU og Tyrkia ». Kan Regjeringen gjøre nærmere rede for hvordan det går med dette arbeidet, og hvordan Regjeringen vurderer en slik tilknytning?
Svar:
Det siste møtet i rådet for assosieringsavtalen mellom EU og Tyrkia fant sted i november i fjor. Den gang uttrykte begge parter vilje til å følge tidsskjema om tyrkisk medlemskap i tollunionen fra 1. januar 1995. Den 13. juli i år gikk imidlertid EU-kommisjonen ut med et formelt forslag om utsettelse til 1. januar 1996. Dette forslaget ble begrunnet med tilbakeslag i tyrkisk økonomi og forsinkelser på tyrkisk side hva gjelder harmonisering av lovgivning.
Regjeringen ser positivt på at det etableres en tollunion mellom EU og Tyrkia. Gjennom en slik tilknytning gis EU mulighet til å påvirke Tyrkias demokratiske utvikling.
Spørsmål 74:
I kapittel 5.10.9.11, side 312, første spalte, sies det: « EFs handelsrestriksjoner overfor Kina vil medføre dårligere importvilkår for enkelte varer ». Kan Regjeringen konkretisere hvilke importvilkår som blir dårligere, og hvilke konsekvenser dette vil få?
Svar:
Det vises til EUs bakgrunn for den generelle liberaliseringen av importkvoter, jf. Stortingsmeldingens kap. 5.10.2, s. 306, første spalte:
| « Som følge av opprettelsen av det indre marked og gjennomføringen av Uruguay-runden har EF med virkning fra mars 1994 iverksatt et nytt importregime for industrivarer fra tredjeland. De nye reglene representerer en betydelig forenkling og liberalisering i forhold til det gamle regleverket. » |
« Det nye regelverket innebærer at alle nasjonale kvoter (mer enn 4.000 til sammen) utgår ».
« Hovedregelen er at all import er fri for kvantitative begrensninger. Det er to viktige unntak: tekstilsektoren og import av 7 ulike varegrupper fra Kina ».
I kap. 5.10.9.11 s. 311 om Kina heter det videre:
| « EU har et betydelig handelsunderskudd i forholdet til Kina. Dette skyldes dels kinesiske konkurransefortrinn, men også omfattende kinesiske handelsbarrierer. USA og Kina ble i 1992 enige om liberaliseringen av handelen, og EUs målsetting har vært å oppnå minst like gode vilkår for handelen som USA. EU har spilt en aktiv rolle med sikte på kinesisk tilslutning til GATT. » |
På bakgrunn av ovennevnte, er det innført 7 importkvoter overfor Kina. Dette gjelder hansker, fottøy, glass, bordservice av porselen, annet bordservice, bilradioer og leketøy med opprinnelse i Kina. Det er i dag ingen kvoterestriksjoner på import av disse varene fra Kina til Norge. Ved et EU-medlemskap vil norske importører få endrede importbetingelser.
Regjeringen arbeider nå for at de 7 Kina-kvotene blir utvidet for å ta hensyn til behovene i et utvidet EU. EU har bekreftet at det vil bli sørget for at Norges handel blir reflektert i økte fellesskapskvoter for de aktuelle varegrupper fra tiltredelsestidspunktet. EUkommisjonen har signalisert at de vil foreslå at importører fra kandidatlandene blir likestilt med importører fra medlemsland når det gjelder fordelingen av fellesskapskvotene. I den grad de kvotene norske importører blir tildelt ikke dekker dagens behov, må disse vurdere andre leverandører.
Det er i dag begrenset produksjon i Norge av noen av de aktuelle produktene. Denne innenlandske produksjonen vil ved importrestriksjonene mot Kina få økt beskyttelse.
Spørsmål 75:
I kapittel 5.10.10, side 312, annen spalte, omhandles handel med utviklingsland. Kan Regjeringen legge fram statistikk som sammenligner Norges og EUs importandel fra uland, hvor handel mellom EU-land også regnes som import. Vi ber om at statistikken omfatter all handel med u-land (også statshandelsland), inkludert handel med olje, skip, borerigger osv. Vi ber imidlertid om at disse varetypene blir spesifisert i statistikken.
Svar:
Tabellen viser prosentvis andel av Norges og EFs import fra u-land i forhold til total import, medregnet EFs internhandel og import fra u-land som er statshandelsland. For Norges vedkommende gis i a) og b) importtall hvor skip og borerigger er utelatt, mens c) inkluderer import av skip og borerigger.
a) u-landenes andel av total import
b) u-landenes, ekskl. OPECs, andel av total import
| Norge | Norge | Norge | EF | EF | |
| a) | b) | c) | a)1 | b)1 | |
| 1989 | 8.4 | 7.9 | 19.6 | 14.5 | 10.7 |
| 1990 | 8.2 | 7.5 | 14.6 | 14.5 | 10.5 |
| 1991 | 8.6 | 8.0 | 12.8 | 15.0 | 11.0 |
| 1992 | 8.4 | 8.0 | 9.6 | 14.6 | 11.0 |
| 1993 | 9.1 | 8.6 | 9.6 | n.a. | n.a. |
| 1 | De tallene som er gjengitt i St.meld. nr. 40, s. 312, er utarbeidet av Statistisk sentralbyrå (SSB). Vi er i ettertid blitt klar over at SSB også inkluderte import fra en del østeuropeiske land, Sør-Afrika og Tyrkia, samt at de har utelatt enkelte u-land, i tallene for EF. Vi har følgelig fått utarbeidet korrigerte tall som bare omfatter u-land. |
Spørsmål 76:
I kapittel 5.10.10.1, side 312, annen spalte, sies det: «Hovedprinsippet i den handelsrelaterte delen av Lomé-konvensjonen er tollfri adgang uten kvotebegrensninger for alle varer, med unntak av enkelte landbruksvarer ». Kan Regjeringen legge fram statistikk for handelen mellom EU og ACP-landene etter 1975, og knytte kommentarer til utviklingen i handelsforholdet?
Svar:
Under gis en oversikt over:
| a) | ACP-landenes andel av total EF-import (internhandel medregnet) |
| b) | ACP-landenes andel av EFs eksternimport |
| c) | Andel ferdigvarer i EFs import fra ACP-landene |
| d) | Andel råvarer i EFs import fra ACP-landene |
| a) | b) | c) | d) | |
| 1975 | 3.3 | 7.4 | ||
| 1980 | 3.6 | 7.3 | 7.1 | 92.9 |
| 1985 | 3.2 | 7.5 | 6.1 | 93.9 |
| 1989 | 1.9 | 4.4 | ||
| 1990 | 1.9 | 4.3 | 16.0 | 84.0 |
| 1991 | 1.7 | 3.9 | ||
| 1992 | 1.5 | 3.7 | 19.0 | 81.0 |
ACP-landenes andel av EFs import har vært synkende siden 1980. Dette er imidlertid en generell tendens; også i f.eks Norge, USA og Japan har ACP-landenes andel av importen falt. I 1992 var ACP-landenes andel av total norsk import 1.5 %, som i EF.
Når EFs import fra ACP-landene har sunket skyldes det ikke forverrede importbetingelser i EF i forhold til andre u-land. ACP-landenes reduserte andel, også i andre vestlige lands import, skyldes disse landenes generelle utviklingsproblemer, fall i prisene på råvarer og andre u-lands kraftige vekst. De fattige landene i Afrika har dessverre få produkter å tilby og har videre store problemer med å tilfredsstille vestlige markeders krav til kvalitet og stabile leveranser. Dette er forhold EF lenge har søkt å gjøre noe med, bl.a. ved å gi faglig bistand og veiledning m.h.t. produktutvikling m.v. For å forsterke innsatsen på dette området har EF nylig igangsatt konkrete prosjekter i enkeltland med sikte på å bidra til økt eksport fra disse landene.
Selv om ACP-landens andel av Norges import er like høy som for EFs, hører det med til bildet at EFs import fra ACP-landene er langt mer differensiert enn Norges, både hva gjelder varer og land. Hele 93 % av den norske importen i perioden 1988-92 bestod av mineraler. Tilsvarende tall for EF er 50 %. Andelen av ferdigvarer i Norges og EFs ACP-import i 1992 var hhv. 0,7 % og 19,0 %. Hva gjelder EFs import har ferdigvareandelen steget kraftig siden 1985, mens Norges import hele denne perioden har vært svært råvarekonsentrert. Videre kom 78,4 % av den norske ACP-importen i 1988-92 fra kun tre land (Surinam, Jamaica og Botswana). Når det gjelder EFs import må man summere importen fra de 17 viktigste land for å nå samme prosentsats.
Spørsmål 77:
I kapittel 5.10.10.2, side 313, omhandles EUs GSP-system. Kan Regjeringen legge fram en oversikt over forskjellene mellom Norges og EUs GSP-ordning, og hvilke praktiske konsekvenser for handelen med u-land utenom ACP-landene norsk inntreden i EU vil få?
Svar:
En oversikt over forskjellene og likhetene mellom Norge og EFs nåværende GSP-ordninger er gitt under spørsmål 57 ovenfor.
Tilslutning til EFs GSP vil for de land som i praksis dekkes av ordningen, nemlig ulandene i Asia og Latin-Amerika, kunne få følgende praktiske konsekvenser, gitt de betingelser som gjelder under EFs og Norges nåværende ordninger:
| 1. | De fleste teko-varer vil bli gitt preferansebehandling under EFs GSP og få nulltoll, innenfor fastlagte tollkvoter/tak, mens de tollbelegges med opp til 25 % i Norge. (ACP-landene har toll- og kvotefrihet for alle ferdigvarer, inklusive teko-varer under Lomé-avtalen.) |
| 2. | For de minst utviklede land (MUL) i Asia vil de praktiske konsekvenser ved en overgang til EFs ordning bli små. I og med at EF ikke har mengderegulering av sin landbruksvareimport fra MUL, vil imidlertid disse landene få en noe bedre markedsadgang mht. en del landbruksprodukter under EFs GSP. (Hva angår de fleste MUL, som finnes i Afrika, vil disse sammen med de øvrige u-land under Lomé-avtalen, få klart forbedrede importbetingelser for landbruksvarer, også for varer som produseres i EF og Norge.) |
| 3. | Enkelte industrivarer som under det norske GSP gis tollfrihet, vil under EFs ordning bli pålagt toll eller underlagt tollkvoter eller -tak (f.eks aluminium og enkelte elektriske artikler.) |
| 4. | Enkelte tropiske landbruksvarer (f.eks bananer og kaffe) som Norge gir tollfri markedsadgang for, er ikke inkludert i EFs GSP, med unntak for importen fra MUL, Andes-landene og de mellomamerikanske land. Dog er bananer unntatt GSP-behandling for disse landene også. (ACP-landene har imidlertid under Lomé-avtalen tollfri adgang for alle tropiske varer). |
Spørsmål 78:
I kapittel 5.11, side 314-319 omhandles utviklingssamarbeid. Kan Regjeringen gjøre rede for EUs holdning til Verdensbankens krav om « strukturtilpasning » i debitorland?
Svar:
Under Lomé IV-konvensjonen er det opprettet et eget fond på 1.15 mrd ECU (omlag 9.6. mrd kroner) for perioden 1991-95 for støtte til ACP-land som gjennomfører strukturtilpasningsprogram, særlig sosiale støttetiltak Givernes bistand til strukturtilpasningsprogrammer er i betydelig grad koordinert og støtter i all hovedsak opp om Verdensbankens krav/kondisjonalitet til u-landene om gjennomføring av programmene. I sine prinsipper for slik bistand legger EU spesielt vekt på at programmene skal være langsiktig orienterte og tilpasset lokale forhold. EU har sammen med de nordiske land også vært særlig opptatt av de sosiale konsekvenser av strukturtilpasning og har vært en viktig bidragsyter til programmet « Social Dimensions of Adjustment ».
Spørsmål 79:
I kapittel 5.11.1, side 314, annen spalte, sies det: « Et norsk EU-medlemskap vil ikke legge direkte føringer på norsk bistandspolitikk som fortsatt i all hovedsak vil være et norsk anliggende ». Kan Regjeringen gjøre rede for hvilke indirekte føringer på norsk bistandspolitikk den mener et EU-medlemskap vil innebære?
Svar:
Stortingets rolle som øverste myndighet for norsk bistandspolitikk blir ikke endret ved et medlemskap i EU. Som medlem vil Norge delta aktivt i de organer EU har etablert for håndtering av EUs samarbeid med utviklingslandene. Det åpner for en utvidet dialog på politisk nivå med EU-landene om bistandspolitiske spørsmål. Deltakelse i EUs felles bistandsprogrammer innebærer dialog med et bredere spekter av utviklingsland enn det Norge har i sin bilaterale bistand. Medlemskap innebærer således en ny dimensjon i norsk utviklingssamarbeid, som vil være et element i den løpende vurdering av norsk bistandspolitikk. Dialog innebærer gjensidig påvirkning, men samtidig kan det også bety indirekte føringer for vår egen politikk på visse områder (se forøvrig sp. 80, avsnitt 2).
Spørsmål 80:
I kapittel 5.11.1, side 314, annen spalte, sies det: « Maastricht-traktaten innfører ikke en felles bistandspolitikk, men i Maastricht-traktatens art. 130 U, heter det at Fellesskapets politikk for utviklingssamarbeid skal være et supplement til medlemslandenes politikk på området ». I kapittel 5.11.2, side 317, første spalte sies det: « Maastricht-traktaten åpner for ytterligere samordning av bistandspolitikken ». Bestrider Regjeringen at Rådet, med kvalifisert flertall, kan flytte kompetanse i bistandsspørsmål fra medlemslandene til EU i den grad de finner det nødvendig for å samordne bistandsinnsatsen?
Svar:
I St.meld. nr. 40 s. 317 sies følgende: « Maastricht-traktaten innfører ikke en felles bistandspolitikk (...). Art. 130 X innebærer at Fellesskapet og medlemslandene skal samordne sin politikk for utviklingssamarbeid og skal samrå seg med hverandre om bistandsprogrammer. »
Bistandspolitikken er altså et nasjonalt ansvar. Maastricht-traktaten innebar en endring av EF-traktaten ved at det eksisterende bistandssamarbeidet mellom medlemslandene ble traktatfestet. Rådets myndighet går ikke lenger enn det som følger av EF-traktatens art. 130 W, dvs. vedtagelse av tiltak som skal utfylle medlemslandenes politikk. Tiltakene kan være flerårige programmer. Traktatbestemmelsene om utviklingssamarbeidet gir ikke Rådet myndighet til å flytte kompetanse i bistandsspørsmål fra medlemsstatene til EU. En utvidelse av fellesskapets kompetanse innen bistandspolitikk må i tilfelle skje ved endring av EF-traktaten.
Spørsmål 81:
I kapittel 5.11.3, side 317, annen spalte, sies det: « I praksis har det imidlertid vist seg umulig å fatte vedtak annet enn ved enstemmighet ». Kan Regjeringen utdype dette?
Svar:
På det første møtet i Utviklingsrådet etter ikrafttredelse av Maastricht-avtalen, drøftet EUs bistandsministre EUs framtidige bistandspolitikk. Her ble det klart at bruken av flertallsvedtak i utformingen av bistandspolitikken lett kunne bli politisk belastende for samarbeidet innad i EU, og at videreutviklingen av politikken på dette området ville være best tjent med at vedtak ble fattet med enstemmighet. Senere møter på politisk nivå bekrefter denne holdningen. Det betyr at det i nåværende situasjon ikke vil være aktuelt å ta i bruk artikkel 189 C på bistandsområdet. I en resolusjon vedtatt i Rådet 2. desember 1993 om prosedyrene for samordning, legges vekten i stedet på samordning i de enkelte mottakerland gjennom bedre utnyttelse av eksisterende mekansimer og instrumenter.
Spørsmål 82:
I kapittel 5.11.3.5, side 318, behandles likheter og forskjeller mellom Norges og EUs bistand. Kan Regjeringen gjøre rede for likheter og forskjeller mellom Norge og EUlandene når det gjelder bistand bundet til eget næringsliv?
Svar:
Det er vanskelig å beregne andel bundet bistand for de enkelte giverlandene, pga forskjellige rapporteringssystem. I Norge er den såkalte gjenkjøpsprosenten for 1993 beregnet til 43 %, men ikke alt kan regnes som bundet bistand. Norsk næringsliv vinner også kontrakter i konkurranse med andre lands næringsliv, og dette rapporteres ikke som bundet bistand.
OECDs årsrapport for utviklingshjelp for 1993 viser en oversikt over bundet bilateral bistand i perioden 1989-91. Denne varierer svært meget for de enkelte EU-landene fra 68,2 % for Italia, 52,9 % for Finland, 41,6 % for Frankrike, 31,4 % for Storbritannia, til Nederlands 19,8 %. Til sammenligning var Sveriges andel beregnet til 30,5 % mens Norge hadde 23,2 %. For Finland og Italia var således over halvparten av bistanden bundet, mens for Nederland og Norge var denne andelen bare ca 1/5. Andelen bundet bistand har de senere år vært synkende. Innføringen av de nye OECD-reglene, den såkalte Helsinki-pakken i 1992, som medførte at man ikke lenger skulle benytte bistand til kommersielt lønnsomme prosjekter, har bl.a. medført en reduksjon i bundet bistand i form av blandete kreditter.
Spørsmål 83:
I kapittel 5.11.4, side 319, første spalte, sies det: « Den viktigste endring ligger i at Norge gjennom EFs budsjetter og fond skal bidra med et beløp til EFs egen bistandsvirksomhet. På sikt vil mellom 5 og 10 % av det norske bistandsbudsjettet gå inn som en del av EFs bistand ». Hvilke norske bistandsaktiviteter skal fjernes, reduseres eller overføres til EU som konsekvens av at disse pengene skal overføres til EU-systemet?
Svar:
Den norske bistandsbudsjettet vil ikke bli redusert som følge av medlemskap i EU. Regjeringen betrakter EUs bistandsvirksomhet som en ny multilateral kanal hvor overførte midler stort sett vil gå til de samme formål som i dag finansieres gjennom de bilaterale og multilaterale kanaler. Ved en omfordeling av midler til EU, vil Regjeringen ta utgangspunkt i de budsjettposter som i dag finansierer virksomheter som samsvarer med EUs bistandsvirksomhet.
Spørsmål 84:
Sametingsrådet har behandlet forhandlingsresultatet mellom Norge og EU når det gjelder samiske rettigheter og er svært kritiske til flere av punktene i protokollen. Sametingsrådet er urolige bl.a over:
| - | at Regjeringen har godtatt en felles minimumsstandard for Norges, Sveriges og Finlands samepolitikk som ligger langt under det nivået som Regjeringen og Stortinget tar sikte på i sin samepolitikk. |
| - | at utviklingen av samiske særrettigheter i framtiden skal overlates til avgjørelse med enkeltstaters vetorett i EU-rådet, slik at framtidig norsk lovfesting av eiendomsretten, bruksretten og også forvaltningen av ressursene vil være i fare ved et norsk EU-medlemskap. |
| - | at Norge overlater de forpliktelsene som landet selv har påtatt seg ved ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 169 til andre staters organer, og at ILO-konvensjonen ikke er nevnt spesielt i EU-protokollen. |
| - | at en utvidelse av samiske særretter knyttet til samenes tradisjonelle næringsgrunnlag forutsetter enstemmighet i EU-rådet. |
I stortingsmeldingen virker det som om samenes interesser vil bli ivaretatt på en svært god måte ved et EU-medlemskap. Mener Regjeringen at Sametingsrådet har misforstått forhandlingsresultatet, og hva er det i såfall Sametingsrådet har misforstått.
Svar:
En felles protokoll med Sverige og Finland innebærer ikke at det blir en felles minimumsstandard for samepolitikken i EU. Det vises til side 329, annen spalte i St.meld. nr. 40 der det heter at « I forhandlingene er det oppnådd sikkerhet for at Norges politikk overfor samene kan videreføres og videreutvikles. »
På side 329 i meldingens annen spalte heter det videre: « En særskilt protokoll sikrer på varig basis den samiske særretten til reindrift. Protokollen åpner for utvikling av ytterligere samiske særretter knyttet til samenes tradisjonelle næringsgrunnlag. En utvidelse av protokollens virkeområde vil kreve enstemmighet i Rådet. Denne beslutningsprosedyren gjelder kun med hensyn til samiske særretter knyttet til samenes tradisjonelle næringsgrunnlag. Dette innebærer ikke at utviklingen av samiske rettigheter generelt skal overlates til EFs organer. Opprettholdelse og videreutvikling av rettigheter som ikke diskriminerer på etnisk grunnlag, men som gjelder for alle innbyggere i samiske områder, vil fortsatt være nasjonalt anliggende og krever ingen godkjenning fra EU. »
Ved et norsk EU-medlemskap vil Norge, som idag, oppfylle de forpliktelser landet har påtatt seg i henhold til bl.a. ILO-konvensjon nr. 169. Det vises her til meldingens side 329 der det heter: « I protokollen presiseres det også at Norge har påtatt seg forpliktelser både i henhold til folkeretten og norsk lovgivning om samenes rettigheter som urbefolkning i Norge. I tillegg til protokollen har Norge i en særskilt erklæring understreket det spesielle nasjonale ansvar som påhviler Norge i forholdet til samene med hjemmel i både nasjonal lovgivning og Norges folkerettslige forpliktelser. »
Spørsmål 85:
Vi viser til erklæring nr. 39 vedlagt Sluttakten til Tiltredelsetratktaten ang. likestilling mellom nynorsk og bokmål i almengyldige dokumenter, korrespondanse og informasjonsmateriale som utarbeides for behandling/etter behandling i Fellesskapets organer. Utenriksdepartementets terminologibase, som er bygd ut med utgangspunkt i EFrettsakter og oversatt i forbindelse med EØS-avtalen og medlemskapssøknaden, inneholder allerede ca 20.000 fagtermer på bokmål, engelsk og fransk. Dersom likestillingen mellom nynorsk og bokmål skal få en reell betydning er det viktig at basen oversettes til nynorsk. Når vil dette bli gjort?
Svar:
Oversettelsesenheten i Utenriksdepartementet har fullført de omfattende arbeidet med klargjøring av den eksisterende terminologibasen slik at nynorsk kommer inn ved siden av bokmål, engelsk og fransk. Det er også lagt inn nynorske termer i den oppdatering av databasen som skjedde 29. august 1994. Arbeidet med utvidelse av den nynorske delen av databasen vil gå løpende, dels som et ledd i den pågående oversettelse av rettsakter til nynorsk og dels ved en systematisk utvidelse.
Spørsmål 86:
« Innebærer visumordningen som blir etablert i EU at borgere fra alle tredjeland blir pliktige til å søke visum? I tilfelle nei hvilke kriterier blir stilt for at borgere fra et land skal få visumplikt? »
Svar:
EU-landenes samarbeid om visumpolitikk innebærer ikke at borgere fra alle tredjeland blir visumpliktige.
Anvendelse av visuminstituttet overfor et tredjeland vil være et resultat av en konkret vurdering. I diskusjonen om hvilke kriterier som skal tillegges vekt i denne vurdering, er følgende bl.a. trukket frem:
| - | innvandringspolitiske hensyn |
| - | hensynet til offentlig sikkerhet |
| - | gjensidighet |
| - | evt. avtale om tilbaketagelse av personer med ulovlig opphold |
| - | særlige nasjonale forhold (historiske bånd mellom land, omfattende handelssamkvem m.v.) |
| - | internasjonale politiske forhold |
| - | mest mulig sammenfallende politikk overfor land i samme geografiske område, der dette ikke er i konflikt med øvrige kriterier. |
Spørsmål 87:
Det sies i meldingen at: « Ved plutselig tilstrømning fra et tredjeland, kan Rådet med kvalifisert flertall også beslutte at det skal innføres visumplikt i seks måneder for borgere fra dette landet. « Hvilke situasjoner siktes det her til? Innebærer dette at folk på flukt p.g.a feks politisk forfølgelse i sitt hjemland kan bli nektet innreise til EU?
Svar:
Rådets adgang til å fatte et slikt vedtak er en sikkerhetsklausul beregnet på helt spesielle situasjoner. Hovedregelen i internasjonal rett er at det gjelder visumplikt i forholdet mellom to stater med mindre det er inngått avtale om visumfrihet. I vurdering av visumforholdet til et land vil utenrikspolitiske-, innvandringspolitiske- og sikkerhetsmessige forhold være av vesentlig betydning (jf. svar på spm. nr. 86 og Ot.prp. nr. 46 (1986-1987) om Utlendingsloven). Det er således ikke uvanlig at visuminstituttet anvendes når det internasjonale samfunn f.eks ønsker å markere avstand til et regime som er ansvarlig for alvorlige menneskerettsbrudd eller er flyktningeproduserende.
Det ville imidlertid være i strid med flyktningekonvensjonen å sende en flyktning tilbake til hjemlandet fordi vedkommende mangler et evt visum. Dette vil man fra norsk side derfor verken kunne gjøre i dag, eller ved medlemskap i EU.
I henhold til utlendingsloven har en flyktning som befinner seg på grensen eller i riket etter søknad rett til asyl. Dette vil fortsatt gjelde ved medlemskap i EU. Det vises forøvrig til Dublin-konvensjonens artikkel 3.1., som sier at (gjengis på dansk, da ikke oversatt til norsk)
| « Medlemsstaterne forpligter sig til at sørge for at enhver udlænding der ved grænsen eller på deres område indgiver en asylansøgning til en av dem, får denne ansøgning behandlet. » |
Som nevnt på side 345 i St.meld. nr. 40 (1993-1994) slås det i utkastet til grensekontrollkonvensjonen fast at anvendelsen av konvensjonen skal skje i samsvar med reglene i menneskerettighetskonvensjonen, FNs flyktningekonvensjon og eventuelle gunstigere forfatningsmessige bestemmelser om asyl i medlemslandene. En utlending som påberoper seg å være flyktning kan dermed ikke returneres til sitt hjemland uten at beskyttelsesbehovet er blitt prøvet i ett av medlemslandene.
Spørsmål 88:
« Stortingsmeldingen omtaler de retningslinjene som er vedtatt i EU om innsyn i Rådet og Kommisjonens dokumenter. Videre heter det; « I følge retningslinjene skal almenheten ha størst mulig adgang til dokumenter som befinner seg hos disse organene ». Hva legger man i « størst mulig adgang » til innsyn? Hvem vil avgjøre om det skal gis innsyn i EUs dokumenter? »
Svar:
Formålet med retningslinjene er å sikre almenheten innsyn i dokumenter som Rådet og Kommisjonen besitter, i tråd med erklæringen til Maastricht-traktaten om retten til å få opplysninger. Hensynet til almenheten må imidlertid balanseres mot behovet for å kunne drøfte saker i fortrolighet i en forberedende fase. Almenheten skal derfor gis innsyn i dokumenter når det ikke er behov for å benytte noen av de unntaksmulighetene som angis i retningslinjene.
Som nevnt på side 333 i St.meld. nr. 40 (1993-1994), skal anmodning om innsyn i dokumenter som Rådet eller Kommisjonen besitter avgjøres av den ansvarlige avdeling i Rådet eller Kommisjonen. Dersom disse avslår å gi innsyn, kan den som har bedt om dette innen en måned kreve at spørsmålet forelegges for Rådet eller Kommisjonen. Endelig avgjørelse skal treffes innen en måned etter mottakelsen av et slikt krav. Avslag skal begrunnes, og det skal opplyses om adgangen til å klage til Europaparlamentets ombud eller å bringe saken inn for EF-domstolen. Rådet og Kommisjonen tar bare stilling til de anmodningene som gjelder dokumenter som de selv har utferdiget. For å få innsyn i dokumenter som skriver seg fra andre EF-organer eller fra myndighetene i et medlemsland, må man henvende seg til disse.
Norske myndigheter vil ved medlemskap i EU i mange tilfelle ha mottatt kopi av dokumenter som Rådet eller Kommisjonen besitter. Anmodning om innsyn i slike dokumenter kan rettes til norske myndigheter og vil da avgjøres ihht. offentlighetsloven.
Spørsmål 89:
Stortinget behandlet våren 1994 et forslag om å gjennomgå den norske offentlighetsloven med sikte på endringer som kan sikre større innsyn. Hvordan ser regjeringen på behovet for justeringer i offentlighetsloven som kan sikre økt innsyn i saker som angår internasjonel forhold? Når vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om slike justeringer slik det ble forutsatt under stortingsbehandlingen?
Svar:
Forslaget i Dok.nr.8:33 (1993-1994), som justiskomitéen sluttet seg til i Innst.S.nr.155 (1993-1994), gjaldt endringer i offentlighetsloven for å motvirke konsekvensene av at stadig flere forvaltningsoppgaver legges til fristilte selskaper, som bare omfattes av offentlighetsloven forsåvidt de fatter enkeltvedtak eller gir forskrifter, og av at tilpasningen av særlovgivningen til kommuneloven har medført at unntaket for interne dokumenter kan benyttes i større grad enn før. Det er dette forslaget som den 31. mai i år ble vedtatt oversendt Regjeringen til vurdering og uttalelse. Regjeringen vil fremlegge en stortingsmelding om dette og andre Dok.nr.8-forslag i september/oktober i år.
Et forslag om en innstramming av unntaksadgangen for dokumenter i saker som angår internasjonale forhold ble fremmet sammen med endel andre endringsforslag til offentlighetsloven i Ot.prp. nr. 100 (1991-1992) . Forslaget vant ikke frem i Stortinget. Det er ikke aktuelt å fremme et forslag om tilsvarende justering nå.
Spørsmål 90:
På side 334 i meldingen sies det; « (offentlighets)loven regler om offentlighet anvendes likevel i lys av våre internasjonale forpliktelser. » Det bes om en utdypning og konkretisering av hva som ligger i dette utsagnet utover taushetsplikt, forholdet til fremmede makter og rikets sikkerhet.
Svar:
Når norske myndigheter mottar anmodning om innsyn i dokumenter som er avsendt fra et annet medlemsland eller fra EFs organer, må de vurdere om offentlighetslovens unntaksbestemmelser skal eller bør anvendes. I denne vurderingen kommer våre internasjonale forpliktelser inn. Noe annet ligger ikke i formuleringen på side 334.
Spørsmål 91:
På side 334 i meldingen sies det at Norge vil delta aktivt i EUs beslutningsprosess og at; « Norske borgere vil kunne følge denne prosessen etter de regler som gjelder for dokumentinnsyn og adgang til møter hos norske myndigheter ». Hva menes med dette?
Svar:
Som nevnt i svaret på spørsmålene 88 og 90 ovenfor, vil norske myndigheter ved EU-medlemskap i mange tilfelle ha mottatt kopi av dokumenter som Rådet eller Kommisjonen besitter. Anmodning om innsyn i slike dokumenter kan rettes til norske myndigheter og vil da avgjøres ihht. offentlighetsloven.
I tillegg vil norske myndigheter ved medlemskap i EU utarbeide dokumenter og avholde møter i tilknytning til EUs beslutningsprosess. Som nevnt i svar på spørsmålene 20 og 21 ønsker Regjeringen nær kontakt med Stortingets organer når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet. Det tas også sikte på at berørte parter i Norge skal kunne uttale seg om forslag til nye rettsakter. Innsyn i dokumenter og adgang til møter i denne forbindelse vil måtte avgjøres etter offentlighetslovens bestemmelser og de regler som gjelder for møteadgang.
Spørsmål 92:
På sidene 368 og 369 i meldingen drøftes forholdet mellom bestemmelsen i Grunnloven § 93 om adgangen til å overføre myndighet til internasjonale organer « paa et sagligt begrænset Omraade ». Det vises i denne sammenheng til utredningen fra professorene Castberg, Andenæs og Opsahl i 1967. Professorene Andenæs og Opsahl (sammen med professor Torstein Eckhoff) ga i et intervju i avisen Vårt Land 17. august 1991 uttrykk for at det var tvil om at denne konklusjonen fortsatt var gjeldende. Har departementet i forbindelse med sin vurdering innhentet eksterne vurderinger av problemstillingen som er nevnt ovenfor, og hva var i så tilfelle konklusjonen i disse eksterne vurderinger?
Svar:
Departementet har ikke innhentet ytterligere eksterne vurderinger av vilkåret i Grunnloven § 93 om at myndighetsoverføringen må være på et « sagligt begrænset Omraade ». Som det fremgår av meldingen på side 369, er Regjeringens vurdering at den utvidelse av området for EF/EU-samarbeidet som har skjedd etter 1967, ikke så stor at det tilsier noen annen konklusjon enn den gang i forhold til vilkåret om at myndighetsoverføringen skal skje på et « sagligt begrænset Omraade ».
Spørsmål 93:
Stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen og Carl I Hagen har fremmet et grunnlovsforslag der uttrykket « sagligt begrænset Omraade » fjernes. I begrunnelsen for forslaget (Forslag nr. ... i Dok.nr.12 (1991-1992)) heter det at Grunnloven § 93 bør endres « for å sikre at Stortinget med ¾ flertall, eventuelt etter en positiv folkeavstemning, kan slutte seg til EF på en trygg forfatningsmessig grunn ». Hvordan vurderer departementet denne begrunnelsen, og er departementet enig i at en tilslutning til EU vil skje på et forfatningsmessig utrygt grunnlag dersom ikke Grunnlovens § 93 endres?
Svar:
Som det fremgår av meldingen på side 368-369 og svaret under spørsmål 92, er Regjeringens vurdering at en eventuell tilslutning til EU kan skje med grunnlag i Grunnlovens § 93.
Spørsmål 94:
Også daværende stortingsrepresentant Helen Bøsterud fremmet grunnlovsforslag om endring av Grunnlovens § 93, der bestemmelsen « sagligt begrænset Omraade » fjernes (Dok.nr.12:14 (1991-1992)). Det heter om forslaget at det er reist « for å sikre framtidig juridisk frihet til å beslutte det som er politisk ønskelig, og for å sikre at dette kan skje på et forfatningsmessig grunnlag det ikke kan reises tvil om ». Hvordan vurderer departementet denne begrunnelsen?
Svar:
Som det fremgår av meldingen side 368-369 og svaret under spm. 92 og 93 er Regjeringens vurdering at Grunnlovens § 93, med den ordlyd den har i dag, gir hjemmel til norsk tiltredelse til EU.
Spørsmål 95:
På side 370 i meldingen heter det om forrangsprinsippet og ordinære lover at ved motstrid mellom EU-rett og nyere nasjonal lovgivning, gir ikke ordlyden i § 93 holdepunktet for løsningen. Det vises til at professor Opsahl i sin betenkning fra 1967 mener at tilslutning til EF vil gjøre forrangsprinsippet til norsk rett. Hva er departementets vurdering av dette spørsmål? Vil regjeringen fremme forslag om en særskilt lov som bestemmer at eksisterende EF-rett gjelder som intern rett i den grad EF-bestemmelsene har direkte virkning, dersom Norge tiltrer EU?
Svar:
Et EU-medlemskap innebærer at man med hjemmel i Grunnlovens § 93 overfører beslutningsmyndighet til EUs organer på et nærmere bestemt område. Det følger av dette at man er forpliktet til ikke å gi nasjonal lovgivning i strid med EF-rett som dekkes av den myndighetsoverføring som har funnet sted. Det følger av Traktaten om tiltredelse til EU, Tiltredelsesaktens artikkel 2, at bestemmelser i de opprinnelige traktater og i de rettsakter som er vedtatt av EUs organer før tiltredelsen, skal være bindende for de nye medlemsstater og få anvendelse i disse stater fra tiltredelsestidspunktet. Dette innebærer at også EF-domstolens tolkning av disse traktatene blir bindende for Norge, bl.a. det domstolsskapte forrangsprinsippet slik dette gjelder i EU i dag.
Regjeringen vil fremme de forslag som måtte være nødvendig for å gjennomføre disse forpliktelser på de vilkår som er fastsatt i de nevnte traktater og Tiltredelsesakten.
Når det gjelder spørsmålet om gjennomføringen av EF-regler som har direkte virkning, har Regjeringen i lys av den debatt omkring spørsmålet som er omtalt i meldingen på s. 370-71, vurdert det som mest hensiktsmessig at det fremmes lovforslag hvor det følger at de EF-regler som allerede finnes ved tiltredelsen til EU og som har såkalt direkte virkning, skal gjelde som intern rett.
Spørsmål 96:
Det heter på side 371 i meldingen at « for øvrig vil et medlemskap neppe medføre særlig omfattende lovendringer ». Har departementet oversikt over hvilke lovendringer som kreves?
Svar:
De fleste lovendringer som er nødvendige for å gjennomføre EF-regelverk i norsk rett er allerede foretatt som følge av EØS-avtalen. I St.meld. nr. 40 (1993-1994), side 371, heter det at
| « I forbindelse med tiltredelsen vil det også måtte foretas visse andre lovendringer. F.eks må lover som gir lovs kraft til forordninger inntatt i EØS-avtalen oppheves. For øvrig vil et medlemskap neppe medføre særlig omfattende lovendringer. De deler av EF-retten som medfører behov for lovendringer, er stort sett allerede en del av EØS-avtalen ». |
Spørsmål 97:
I Innst.S.nr.277 (1971-1972) om Norges tilslutning til De Europeiske Fellesskap, skriver flertallet at Norge etter Roma-traktatens art. 240 supplert med vanlige folkerettslige regler « vil ha rett til å gå ut av EF, dersom medlemskapet, mot forutsetning, totalt sett skulle medføre alvorlige skadevirkninger for norske interesser ». Hva er departementets vurdering av denne begrunnelsen? Må det kunne påvises « alvorlige skadevirkninger » for at Norge skal kunne tre ut av EU?
Svar:
Det vises til sidene 371-372 i St.meld. nr. 40 (1993-1994), hvor spørsmålet om opphør av medlemskap er grundig behandlet. Når traktatgrunnlaget ikke inneholder regler om utmeldelse, må spørsmålet vurderes med utgangspunkt i reglene i den alminnelige folkerett om oppsigelse av traktater. Etter den alminnelige folkerett har man oppsigelsesrett dersom en slik rett er en naturlig konsekvens av traktatens art. Avtaler om allianser og handel har vært nevnt som eksempler på avtaler som etter sin art må gi rett til oppsigelse. Forskjellen mellom samarbeidet i EU og tradisjonelle traktatforhold tilsier at det foreligger oppsigelsesadgang etter reglene i den alminnelige folkerett. Medlemsstatenes opptreden og den tyske Forfatningsdomstolens holdning i spørsmålet om utmelding av fellesskapet gir også klare holdepunkter for at det eksisterer en slik rett for det enkelte medlem. Det vises til gjennomgangen på side 371 i St.meld. nr. 40.
Slik samarbeidet har tatt form, fremstår det derfor etter Regjeringens syn både som rettslig og politisk utenkelig at EU skulle motsette seg et medlems ønske om å tre ut av samarbeidet, eller kreve at dette skulle begrunnes i « alvorlige skadevirkninger » ved fortsatt medlemskap.
Spørsmål 98:
I meldingen vises det til et vedlegg til den svenske konsekvensutredningen om « Sverige och Europa » (SOU 1994:6), der det er regnet ut at de inngående direkte investeringene i Sverige øker med 1 prosentenhet målt som andel av BNP. I meldingen heter det at « selv om næringslivet i Sverige på enkelte punkter skiller seg fra det norske, må det antas at tilsvarende virkninger også vil gjøre seg gjeldende i Norge ». Det konkluderes derfor med at « gjennom ringvirkninger i økonomien vil en økning i verdiskapningen og investeringsnivået få klare virkninger for Norges samlede inntekter og sysselsetting på kort og lang sikt. « På side 399 i meldingen konkretiseres dette til at - gjennom beregninger på MODAG - en økning i sysselsettingen på fem års sikt på 9.000 personer. I hvilke næringer regner departementet med at denne sysselsettingsveksten på 9.000 personer vil komme? I hvilke deler av landet/regioner regner departementet med at sysselsettingsveksten på 9.000 personer vil komme?
Svar:
De sysselsettingseffektene det vises til i spørsmålet er et resultat av beregninger gjennomført på den makroøkonomiske modellen (MODAG), og er i EU-meldingen beskrevet som « en beregningsmessig illustrasjon og ikke et anslag for virkningene på investeringene ». Beregningene er ment å gi en indikasjon på hva slags sysselsettingseffekter vi kan vente ved en gitt investeringsøkning tilsvarende 1 % av BNP. En slik investeringsøkning vil innebære økt etterspørsel etter investeringsvarer. Dette vil i første omgang øke produksjonen av investeringsvarer, og i neste omgang også for sektorer som leverer innsatsvarer til investeringsvareprodusentene. I tillegg vil det bli effekter på den øvrige økonomien av den generelt høyere etterspørselen. Med den sammensetningen av investeringsøkningen som ble forutsatt i beregningene til EUmeldingen, ble den samlede sysselsettingseffekten målt i antall personer etter fem år fordelt på følgende måte:
| Industri og bygg og anlegg: | om lag 4.500 |
| Tjenesteyting: | om lag 4.500 |
Slike beregninger tjener utelukkende et illustrasjonsmessig formål, ettersom arts- og sektorsammensetningen av investeringene kan ha betydelige virkninger for hvordan den etterspørselen som følger av økte investeringer fordeler seg mellom import og hjemmeproduksjon og mellom innenlandske sektorer.
MODAG foretar ingen fordeling av produksjon og sysselsetting på regioner, og modellen gir dermed heller ikke anslag for den regionale fordelingen av ovennevnte sysselsettingseffekter.
Spørsmål 99:
I svensk økonomisk debatt er beregningene i den svenske konsekvensutredningen kritisert. Dosent Johan Torstensson ved Universitetet i Uppsala har bl.a. i tidsskriftet Ekonomisk Debatt påpekt det ikke finnes en så vel utviklet teori for økonomisk vekst at det er mulig å beregne de presise effekter av verken EØS-avtalen eller et EU-medlemskap (se bl.a. Ekonomisk Debatt 1994:4). Hvordan vurderer departementet den kritikk som er rettet mot den svenske konsekvensutredningen bl.a. på dette punkt?
Svar:
Departementet vil vise til hva som er uttalt i EU-meldingen om usikkerheten ved slike beregninger. På side 379 i EU-meldingen omtales de beregningene som er gjort når det gjelder effektene av norsk EU-medlemskap:
| « Det er i dette avsnittet (avsnitt 7.3) lagt vekt på å beskrive de langsiktige virkningene kvalitativt. Dessuten er de viktigste omstillingene fram mot århundreskiftet kort drøftet. Så langt det gir mening, har en søkt å illustrere de enkelte virkninger gjennom regneeksempler ». |
På s. 378 er usikkerheten rundt beregninger av effekter av alternative utfall av EUavstemmingene i Norge og i de øvrige søkerlandene omtalt nærmere:
| « Usikkerheten knyttet til alternativene dersom Norge blir stående utenfor EU, tilsier at en ikke tallfester størrelsen av disse virkningene. Det er uklart hva som bør være sammenligningsgrunnlaget for en slik analyse, bl.a. fordi en nå ikke vet hva avgjørelsen blir i andre nordiske land. Det er videre ingen erfaringer å bygge på for å kunne tallfeste virkningene på bl.a. investeringene i næringslivet i forhold til et alternativ der ett eller flere andre EFTA-land går inn i EU. » |
På s. 398 er mulige langsiktige effekter på investeringene drøftet, og det konkluderes med:
| « Som nevnt er det ikke mulig å anslå de samlede virkningene på investeringsnivået, og tallene ovenfor er å forstå som et regneeksempel som illustrerer sammenhengen mellom kapitalmarkedet og den langsiktige lønnsevnen i økonomien. » |
Finansdepartementet har ikke vurdert nærmere de beregningsmetoder som er anvendt i den svenske konsekvensutredningen og den kritikk som er reist.
Vedlegg 3: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, datert 16. september 1994til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe
Spørsmål 1:
I meldingen understrekes det at EU er et samarbeid mellom uavhengige og suverene stater. EU fremstår imidlertid som en enhet med felles politikk på stadig flere områder. Hva må endres i EUs traktatgrunnlag for at Regjeringen mener en kan betrakte EU som en statsdannelse?
Svar:
EU er ikke en statsdannelse og spørsmålet er uaktuelt. Regjeringen vil derfor ikke gå inn på hvordan en traktat til opprettelse av en statsdannelse burde se ut sålenge hverken Norge eller noe annet land ønsker en slik utvikling.
I St.meld. nr. 40 (side 91) understrekes videre at « ... unionsbegrepet må forstås som en betegnelse på summen av det samlede samarbeidet mellom medlemslandene. Begrepet har en språklig og politisk, men ingen rettslig betydning. Det er uttrykk for et særlig nært og omfattende samarbeid, og ikke en betegnelse for en statslignende enhet. »
Det vises videre til meldingen s. 15: « På enkelte områder er samarbeidet fellesskapelig, med overnasjonal karakter. Innenfor andre saksområder er samarbeidet mellomstatlig, det vil si som tradisjonelt internasjonalt samarbeid. »
Spørsmål 2:
Rådet kan fatte sine beslutninger med enstemmighet, med simpelt flertall og med kvalifisert flertall. I hvilke saker kreves det enstemmighet (innenfor « den første søylen »), og i hvilke saker kan Rådet fatte sine beslutninger med simpelt flertall?
Svar:
Det vises til vedlagte kopi av liste over bruk av henholdsvis kvalifisert flertall og enstemmighet i vedlegg til brosjyre om Maastricht-traktaten. (Se vedlegg 3-1).
Spørsmål 3:
I kapittel 3.3.2.2, side 92, heter det: « Når Rådet fatter vedtak om nye regler, skal avstemningsresultatet som hovedregel offentliggjøres. » For hvilke typer Rådsvedtak gjelder denne regelen, og i hvilke tilfelle kan det gjøres unntak fra regelen? Har denne regelen tilbakevirkende kraft, slik at det åpnes for innsyn i tidligere voteringer?
Svar:
Av artikkel 7 nr. 5 i Rådets forretningsorden av 6. desember 1993 (publisert i EF-Tidende Nr. L 304 av 10.12.93) fremgår det at resultatet av avstemninger om forslag til rettsakter (forordninger, direktiver eller beslutninger) skal offentliggjøres med mindre Rådet fatter flertallsvedtak om det motsatte. Det samme gjelder vedtak om felles holdning i de tilfelle hvor Europaparlamentet skal høres to ganger.
Videre skal rådsmedlemmenes eller disses representanters stemmegivning i forliksutvalget (medbestemmelsesprosedyren i Roma-traktatens artikkel 189 B) uten videre offentliggjøres.
Ved vedtak fattet innenfor Maastricht-traktatens søyle 2 og 3 (utenriks- og sikkerhetspolitikk og justissamarbeid) skal avstemningsresultatet offentliggjøres dersom Rådet enstemmig beslutter dette.
I andre tilfelle skal avstemningsresultatet ved vedtak offentliggjøres når Rådet fatter flertallsvedtak om dette.
Bestemmelsen om offentliggjøring av avstemningsresultatet vil gjelde for vedtak fattet etter 6. desember 1993, da Rådets nye forretningsorden ble vedtatt. De nye retningslinjene om om almenhetens innsyn i Rådets og Kommisjonens dokumenter åpner for innsyn også i tidligere møtereferater, avhengig av Rådets praktisering av unntaksmulighetene. Hittil har disse vært praktisert restriktivt i forhold til rådsmøtereferatene, men Danmark og Nederland arbeider for større åpenhet også i forhold til disse. Norge, Sverige og Finland vil både i interimsperioden og ved medlemskap støtte aktivt opp om dette arbeidet.
Spørsmål 4:
I kapittel 3.4.2.1, side 96-97, beskrives samarbeidsprosedyren og medbestemmelsesprosedyren. I hvilke type saker brukes de ulike prosedyrene? Brukes konsultasjonsprosedyren fortsatt, og i hvilke typer saker?
Svar:
Samarbeidsprosedyren gjelder for:
| - | Bestemmelser som forbyr diskriminering på grunnlag av nasjonalitet (Art. 6) |
| - | Transport (Art. 75) |
| - | Gjennomføringsregler for Det europeiske sosialfond (Art. 125) |
| - | Tiltak innenfor området for utdannelse, yrkesopplæring og ungdom (Art. 127 nr. 4) |
| - | Det transeuropeiske nett (tiltak for å sikre samtrafikk, finansiering) (Art. 129 D) |
| - | Gjennomføringsbestemmelser for Det europeiske fond for regionutvikling (130 E) |
| - | Regler for fortakenes, forskningssentrenes og universitenes deltakelse i rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling (Art. 130 J) |
| - | Regler for spredning av forskningsresultatene (Art. 130 J) |
| - | Regler for tilleggsprogrammer med deltakelse av enkelte medlemsstater (Art. 130 K) |
| - | Regler for deltakelse i forsknings- og utviklingensprogrammer som iverksettes av flere medlemsstater (Art. 130 L) |
| - | Miljø (unntatt skatter og avgifter, arealbruk, vann og energi) (Art. 130 S nr. 1) |
| - | Utviklingssamarbeid (Art. 130 W) |
| - | Sosiale bestemmelser (arbeidstakernes helse og sikkerhet) (Art. 118 A) |
| - | Regler om multilateral overvåkning (Art. 103 nr. 5) |
| - | Definisjoner for offentlige organers adgang til finansielle institusjoner, opptak av lån m.v. (Art. 104 A og B) |
| - | Tiltak for å samordne pålydende verdi og tekniske spesifikasjoner for mynter bestemt for omløp (Art. 105 A) |
Medbestemmelsesprosedyren gjelder for:
| - | Fri bevegelighet for arbeidstakere (Art. 49) |
| - | Etableringsretten (Art. 54) |
| - | Behandling av fremmede statsborgere (Art. 56) |
| - | Gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis m.v. Art. 57 nr. 1) |
| - | Bestemmelser for å utøve selvstendig næringsvirksomhet (Art. 57 nr. 2) |
| - | Harmonisering av det indre market (100 A) |
| - | Gjensidig godkjennelse av bestemmelser i forbindelse med gjennomføring av det indre marked (110 B) |
| - | Stimuleringstiltak innenfor området utdannelse, yrkesopplæring og ungdom (Art. 126 nr. 4) |
| - | Retningslinjer for det transeuropeiske nett (Art. 129 D) |
| - | Stimuleringstiltak innenfor området folkehelse (Art. 129 nr. 4) |
| - | Stimuleringstiltak innfor kulturområdet (Art. 128 nr. 5) |
| - | Forbrukerbeskyttelse (Art. 129 A nr. 2) |
| - | Flerårig rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling (Art. 130 I) |
Konsultasjonprosedyren benyttes innenfor:
| - | Enkelte fellesskapsanliggender, som f.eks |
| - | Den felles landbrukspolitikk (Art. 43) |
| - | Gjennomføring av konkurranseregler innenfor privat sektor (Art. 87) |
| - | Regulering av statsstøtte (Art. 94) |
| - | Visse sider av ØMU (Art. 104 c nr. 14 m.fl.) |
| - | Opphevelse av restriksjoner på adgangen til å yte tjenester (Art. 63) |
| - | Harmonisering av skatter og avgifter (Art. 99) |
| - | Enkelte institusjonelle spørsmål |
| - | Enkelte budsjettspørsmål |
| - | Enkelte bestemmelser unionsborgernes rettigheter |
Spørsmål 5:
I kapittel 3.4.3, side 98, heter det: «De tre organisasjonene DEFS (den europeiske faglige samorganisasjon - Euro-LO), UNICE (Den europeiske industri- og arbeidsgiverorganisasjon) er de tre representative sosiale parter i EF.» Her omtales imidlertid bare to organisasjoner. Hva heter den tredje organisasjonen?
Svar:
Den tredje organisasjonen heter CEEP (Arbeidsgiverforening for offentlig eide virksomheter).
Avsnittet som spørsmålet refererer seg til skal lyde: « De tre organisasjonene DEFS (Den europeiske faglige samorganisasjon), UNICE (Den europeiske industri- og arbeidsgiverorganisasjon) og CEEP (Arbeidsgiverforening for offentlig eide virksomheter) er de tre representative parter i EF ».
Spørsmål 6:
I kapittel 3.6.2, side 104, omtales Dublin-konvensjonen, Grensekontrollkonvensjonen og Schengen-samarbeidet. Hva er Regjeringens holdning til de nevnte konvensjonene, til Schengen-samarbeidet, og til eventuell norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet?
Svar:
Dublin-konvensjonen vil av flere grunner bli en sentral konvensjon på asylområdet i årene fremover.
På side 346 i Stortingsmeldingen er konvensjonen omtalt som følger:
| « Konvensjonen regulerer fremgangsmåten for å fastslå hvilket medlemsland som har ansvar for å behandle en asylsøknad. Vilkårene for å få asyl reguleres ikke i konvensjonen. » |
Videre står det på side 347:
| « Dublin-konvensjonen vil forhindre at asylsøkere blir « kasteballer » mellom forskjellige medlemsland. Konvensjonen gir en asylsøker rett til å få søknaden behandlet i ett av EU-landene. Vanligvis skal det første medlemslandet asylsøkeren kommer til ta ansvaret for saken. |
| Når en søknad først er avgjort i ett land, har ikke andre medlemsland plikt til å behandle den samme saken. Medlemslandene vil på denne måten forhindre dobbeltbehandling av asylsøknader, noe som ellers kan bli følgen av at utlendinger passerer indre EU-grenser og fremmer asylsøknader i flere land. Et medlemsland kan likevel velge å behandle en søknad fra en asylsøker som har fått avslag i et annet medlemsland, f.eks av humanitære hensyn, uten at dette vil stride mot Dublin-konvensjonen. » |
I en erklæring fra EF-landenes innvandringsministre av 15. desember 1989 understrekes dette (gjengitt på dansk, da ikke oversatt til norsk):
| Vi mener dog, at disse kriterier (i Dublin-konvensjonen) fortsat skal give enhver stat uindskrænket rett til at behandle en asylansøgning i overensstemmelse med statens nationale lovgivning og internationale forpligtelser. Man må undgå, at kriteriene anvendes med overdreven stivhed, samt i fuld udstrækning bevare den nationale lovgivnings grunlæggende garantier på asylområdet. » |
Norge vil ved EU-medlemskap tiltre Dublin-konvensjonen. Som det fremgår på s. 348 i St.meld. nr. 40 hadde Norge under forhandlingene ikke behov for å stille særskilte krav verken i forhold til denne konvensjonen eller de øvrige deler av justissamarbeidet.
I Stortingsmeldingen er Grensekontrollkonvensjonen omtalt på side 345 som følger:
| « En forutsetning for å kunne realisere målsettingen om et indre marked uten kontroll på grensene mellom medlemslandene, er at det etableres effektive metoder for å ivareta de samme hensyn som ligger bak grensekontrollen. Effektiv kontroll med personer og gods som passerer medlemslandenes grenser mot tredjeland er i denne sammenheng viktig. » |
Og videre:
| « I utkastet1 til konvensjon om kontroll med passering av medlemslandenes ytre grenser nedfelles prinsippene for en effektiv ytre grensekontroll. Konvensjonsutkastet slår fast at kontrollen utøves av de nasjonale myndigheter i hvert enkelt medlemsland. » |
| 1 | Grensekontrollkonvensjonen er ennå ikke ferdig forhandlet på alle punkter. Før konvensjonen kan tre i kraft må den også godkjennes i hvert enkelt medlemsland i henhold til deres respektive forfatningsrettslige regler. |
Og avslutningsvis:
| « I utkastet til grensekontrollkonvensjon slås det også fast at anvendelsen av konvensjonen skal skje (i overensstemmelse med) menneskerettighetskonvensjonen, FNs flyktningekonvensjon og eventuelle gunstigere forfatningsmessige bestemmelser om asyl i medlemslandene. » |
Mange land, bl.a. i Europa, har en lovgivning som i stor grad er sammenfallende med de prinsippene for grensekontroll som konvensjonen legger til grunn. I de fleste tilfelle vil mao. ikke iverksettelse av konvensjonen føre til noe vesentlig nytt i forhold til de regler som allerede gjelder.
Formålet med samarbeidet mellom de såkalte « Schengen-landene » i EU, er å legge til rette for en raskest mulig nedbygging av kontrollen ved de indre grenser. Dette fremgår av innledningen til Schengen-avtalen av 1985. I Schengen-konvensjonen (tilpasningskonvensjonen) av 1990 angis de tiltak som anses nødvendig for å kunne nå dette formålet. Det vises til side 349 i Stortingsmeldingen, hvor følgende sies om konvensjonen:
| « Reglene (i Schengen-konvensjonen) er i det vesentlige sammenfallende med reglene i Dublin-konvensjonen og konvensjonen om passering av de ytre EU-grenser. » |
Og videre på side 350:
| « Når Dublin-konvensjonen og konvensjonen om passering av de ytre EU-grenser trer i kraft, vil de tilsvarende bestemmelsene i Schengen-konvensjonen vike for disse. » |
Når det gjelder Regjeringens holdning til Schengen-samarbeidet, vises det til følgende uttalelse på side 350 i Stortingsmeldingen:
| « Medlemskap i EU medfører ingen forpliktelse for Norge til å bli med i Schengen-samarbeidet. Konvensjonen har ennå ikke trådt i kraft. En eventuell norsk deltakelse vil måtte bedømmes i et nordisk perspektiv. » |
Spørsmål 7:
Vi ber om en detaljert oversikt over de strukturfondsmidler som kan gis til landbruket og landbruksbasert næringsmiddelindustri ved EU-medlemskap. Hva er kriteriene for tildeling av de ulike midlene? Regnes miljøstøtte inn under regionalpolitikken?
Svar:
Følgende strukturfondsordningen er sentrale innenfor landbruksområdet:
| 1. | Støtte til fjell- og vanskeligstilte områder (LFA-støtte). |
| 2. | Investeringsstøtte til jordbruket. |
| 3. | Investeringsstøtte til foredlingsindustrien. |
| 4. | Bygdeutviklingstiltak |
| 5. | Fellesskapsinitiativer. |
I tillegg kommer enkelte ordningen som bl.a. innenfor skogsektoren og etablering av produsentsammenslutninger innen frukt og grønt m.v.
Strukturtiltakene kjennetegnes ved at de skal gi en varig effekt, også når støtten opphører. Driftsstøtte vil derfor normalt ikke omfattes av EUs strukturfondstiltak.
LFA støtten er et unntak i forhold til dette.
1. LFA-støtte
LFA støtten gis som en støtte pr. da eller pr. storfeenhet til områder som er definert som LFA-områder i henhold til EUs regelverk, Rfo 2328/91 . Formålet med støtten er å sikre opprettholdelsen av landbruksdrift i disse områdene. Støtteordningen skal kompensere for naturgitte driftsulemper.
LFA området i Norge er ikke endelig fastsatt, men forhandlingsresultatet fra mars legger til grunn at inntil 85 % av landbruksarealet kan klassifiseres som LFA-område. Støttesatsen er ca 1.200 kr pr. storfeenhet eller inntil 121 kr pr. da. Regjeringen har i St.meld. nr. 40 (1993-1994) sagt at de maksimale støttesatsene skal legges til grunn.
Støtten finansieres med en andel på 50 % fra EUs strukturfond i mål 6 området (dvs. de fire nordligste fylkene) og 25 % i øvrige områder. Restbeløpet finansieres av nasjonale, offentlige midler.
2. Investeringsstøtte til jordbruket
Investeringsstøtte til jordbruket omfatter støtte til ulike typer investeringer og har som formål å styrke brukenes konkurransekraft. Ordningen er basert på Rfo. 2328/91 . Støtten gis i hovedsak til bygninger, men det kan også gis støtte til andre investeringer som maskiner samt etableringsstøtte til unge brukere. Investeringsstøtte kan videre gis til alternativ næringsutvikling med tilknytning til jordbruket, og til investeringer i miljøtiltak.
Det er fastsatt visse begrensninger i investeringsordningen, bl.a. spesielt i forhold til kraftforkrevende produksjoner.
Samlet støtte (EU-midler - nasjonale, offentlige midler) kan være inntil 45 % til bygninger og inntil 30 % til øvrige investeringer. I mål 6 området vil EU dekke inntil 50 % av den samlete støtten, og i øvrige områder inntil 25 %.
Ordningen vil gjelde i hele Norge. Ordningen vil administreres av norske myndigheter, og tildeling av midler vil skje basert på norske vurdering av søknader fra den enkelte produsent.
Norge har i forhandlingene fått en overgangsordning slik at man i en 5-års periode fra tiltredelsesdato kan gi nasjonal støtte til investeringer i kraftforkrevende produksjoner.
3. Investeringsstøtte i næringsmiddelindustrien
Investeringsordningen for næringsmiddelindustrien er hjemlet i Rfo 866/90 og er en sentral del i EUs landbrukspolitikk.
Ordningen tar sikte på å øker industriens lønnsomhet og konkurranseevne og derigjennom sikre avsetningen av landbruksproduktene. Ordningen er avgrenset til landbruksprodukter i EU-forstand, dvs. produkter som er listet i Annex II til Roma Traktaten. Såkalte RÅK-varer omfattes dermed ikke.
Det er fastsatt visse begrensninger i investeringsordningen, slik at det ikke kan gis støtte til f.eks tiltak som innebærer økt belastning på EUs intervensjonsordninger.
Støttesatsen (EU-støtte og nasjonal, offentlig støtte) kan være inntil 75 % i mål 6 området og inntil 55 % i øvrige deler av Norge. Det resterende må dekkes av den enkelte bedrift.
Ordningen vil gjelde i hele landet. Ordningen vil administreres av norske myndigheter, og tildelingen av midler vil skje på basis av vurdering av de enkelte søknader.
Norge fikk i forhandlingene en overgangsordning slik at man i en 3-års periode kan gi nasjonal støtte til investeringer som faller utenfor EUs investeringsordning.
4. Bygdeutviklingstiltak
Bygdeutviklingstiltak tilhører de regionalt avgrensede strukturfondstiltakene, og vil i Norge kunne iverksettes i områder som er klassifisert som mål 6 områder eller mål 5b områder i henhold til Rfo. 2081/93 .
Bygdeutviklingstiltakene i EUs regionalpolitikk har mye til felles med de norske bygdeutviklingstiltak både når det gjelder målsettinger og strategier, og omfatter tiltak såvel innen landbruket som tiltak i næringsutvikling i tilknytning til landbruket.
Bygdeutviklingtiltakene inngår i regionplaner for mål 5b eller mål 6 områdene. Disse planene er basert på en lokal forankring der bl.a. lokale og regionale myndigherter og organisasjoner inngår i et partnerskap som utformer planen.
Satsene for samlet støtte for bygdeutviklingstiltak vil variere avhengig av tiltakets karakter, og avhengig av om området er mål 6 område eller mål 5b område. Programmet vil administeres av en styringsgruppe der både Kommisjonen, sentrale og lokale parter inngår. Utvelging av støtteberettigede tiltak vil delegeres til et hensiktsmessig nivå, og vil skje på basis av vurderingen av de enkelte søknader.
5. Fellesskapsinitiativ
Fellesskapsinitiativ er en type strukturfondstiltak som skal supplere de øvrige tiltakene. For landbrukssektoren er det særlig LEADER og INTERREG som er sentrale. LEADER er et program som sikter spesielt mot situasjonen i rurale områder, mens INTERREG er rettet mot situasjonen i grenseområder.
Fellesskapsinitiativene har mye til felles med regionaltiltakene, men er mer nettverksorientert.
Det er ennå ikke fastsatt noen avgrensing av områder for de enkelte fellesskapsinitiativer, slike områder er normalt små i utstrekning i forhold til EUs øvrige strukturfondstiltak.
Miljøstøtte i form av støtte pr. da. (driftsstøtte) omfattes ikke av EUs strukturfondstiltak. Ordningen dekkes over den andre delen av Landbruksfondet, dvs. garantidelen.
Spørsmål 8:
Hvilke tiltak regnes inn under miljøstøtten? Hvor store summer vil bli gitt til de enkelte tiltak?
Svar:
Som en del av forhandlingsresultatet ble det fastsatt en ramme fra EU på 460 mill. kroner som skal nyttes til miljøprogram. Nasjonale midler av en tilsvarende størrelse kommer i tillegg. Det vil dessuten bli etablert miljøordninger som utelukkende finansieres med nasjonale midler. Det antas at opp imot 2 mrd. norske kroner kan avsettes til miljøtiltak. Ulike arealstøtteordninger vil bidra til å sikre en miljøvennlig drift samtidig som de styrker inntektsgrunnlaget i jordbruket.
Regjeringen tar sikte på å nytte miljøvirkemidler for å videreføre og videreutvikle de miljøpolitiske målsettingene for landbruket i samsvar med nasjonale målsettinger og internasjonale prioriteringer.
Ved utformingen av miljøtiltakene, vil Regjeringen legge vekt på å prioritere de områdene av landet der vi har de største miljøbelastningene. Det vil også bli lagt vekt på tiltak som skal sikre opprettholdelse av et variert og levende kulturlandskap, økologisk landbruk og tiltak for å redusere avrenningen.
Spørsmål 9:
I meldingen heter det at det særlig for produksjon av korn og lyse kjøttslag er behov for store strukturendringer. Hva slags bruksstørrelser mener Regjeringen er nødvendig for at disse næringene skal være levedyktige?
Svar:
Høye kraftfôrpriser og en utpreget småskalastruktur har resultert i at produksjonen av lyse kjøttslag skjer med vesentlig høyere kostnader i Norge sammenliknet med andre land. Kostnadsnivået i kornproduksjonen er også høy. I de senere år er kornprisene redusert. Det er i St.prp. nr. 8 forutsatt en fortsatt reduksjon i korn- og kraftfôrprisene. Det vil også være behov for større enheter. Dette er en utvikling som vil finne sted uavhengig av tilknytningsform til EU.
Ulikheter i klima og jordsmonn vil ha stor innvirkning på resultatet i kornproduksjonen. Kvaliteten av anlegg for husdyrhold varierer og produsentene har ulike kvalifikasjoner. Det vil således være store forskjeller i produksjonsvilkår fra bruk til bruk som gjør at man ikke kan fastsette en særskilt bruksstørrelse som vil gi levedyktig drift.
Regjeringen legger opp til at det skal drives en betydelig kornproduksjon i de beste områdene på Østlandet og Trøndelag også ved et medlemskap. Det vil bli brukt ulike arealstøtteordninger for å sikre dette. Betydelige strukturtilpasninger vil likevel være nødvendig.
I de kraftfôrkrevende produksjoner mener Regjeringen at familieforetak som en del av ordinær jordbruksdrift vil være en konkurransedyktig enhet ved et EU-medlemskap. Investeringsstøtteordningene i de kraftfôrkrevende produksjoner som avtalen åpner for i 5 års perioden etter tiltredelsen, vil bli brukt aktivt. Forskjell i produksjonsvilkår og regionale hensyn gjør det imidlertid riktig å akseptere mindre enheter i det nordlige området jamført med det sørlige området.
Spørsmål 10:
I kapittel 5.2.3.7, s. 207, første spalte sies det: « Opphør av grensekontroll medfører behov for andre kontrollordninger i Norge enn de vi har i dag ». Vi ber om en nærmere beskrivelse av hvordan disse nye ordningene skal bygges opp og fungere. Hva er de beregnede kostnadene ved de nye ordningene?
Svar:
I EUs regelverk, som i det aller vesentligste omfattes av EØS-avtalen, finnes det en rekke direktiver som regulerer handelen med levende dyr med sikte på å hindre sjukdomsspredning. Her skal kort nevnes:
| - | Bare friske dyr tillates solgt |
| - | Ved mistanke om dårlig helsetilstand kan det foretas testing |
| - | Dersom et land kan dokumentere at ens egne dyr har en spesielt god helsestatus, kan det stilles tilleggskrav i forbindelse med handel, f.eks ekstra testing, ut over de alminnelige krav som framgår av direktivet. |
| - | Ved ekstraordinære sjukdomsutbrudd kan «Sikkerhetsklausulen» anvendes, hvilket innebærer at all handel fra det gjeldende området stanses. |
I EØS har det offentlige i tillegg anledning til full grensekontroll og anvendelse av karantene i den utstrekning en finner dette nødvendig eller ønskelig.
| a) | Kontrollordninger innenfor EU's regelverk |
Når det gjelder animalske næringsmidler, er det aller meste av EU's regelverk vurdert å være godt nok, bortsett fra salmonellakontrollen på ferskt kjøtt. I forhandlingene om medlemskap, fikk de nordiske land en god løsning på dette problemet som må følges opp med kontroll og dokumentasjon. I en medlemskapssituasjon vil retten til grensekontroll og en uavgrenset karantenebruk bortfalle. Dette vil imidlertid bli kompensert med andre ordninger. For levende storfe og svin kan vi utføre salmonellakontroll på bestemmelsesstedet. For levende fjørfe, ferskt kjøtt og egg til konsum, kan vi forlange at de er testet på avsenderstedet med negativt resultat. Dyr som kommer fra besteninger hvor det er påvist salmonella, kan avvises.
Ved etableringen av det indre marked, vedtok EU to kontrolldirektiver, h.h.v. for levende dyr og animalske produkter (særlig kjøtt). Disse er ikke med i EØS-avtalen. I dette systemet ligger tilgang til EU's databaser over helsestatusen både i EU og tredjeland, samt deltakelse i EU's organer.
Vi er gjennom dette sikret en bedre sjukdomsoversikt enn i EØS, og vi vil få en styrking av kontrollen på opprinnelsesstedet. Denne kontrollen stiller strenge krav både til selger og til avsenderlandets myndigheter, og fastlegger prosedyrer for oppfølging dersom disse kravene ikke overholdes. I tillegg vil vi sammen med andre land kunne påvirke EU's regelverk og praksis i den retning vi ønsker.
| b) | Nasjonale tiltak |
I tillegg til det som er sagt foran, vil vi på rent nasjonalt grunnlag kunne iverksette en rekke tiltak. Kort skal nevnes:
| - | Intensivert overvåking, kontroll og beredskap, både i forhold til nasjonal handel og i forbindelse med import |
| - | Styrke vår evne til å bekjempe sjukdomsutbrudd |
| - | Økt vektlegging av forebyggende helsearbeid |
| - | Økt samarbeid mellom myndighetene og organisasjonene innen husdyrproduksjon og næringsmiddelindustri |
| - | Alle andre enn det offentlige kan stille de krav de vil i forbindelse med handel |
Kostnadene ved en omlegging av våre strategier for sjukdomskontroll er ennå ikke beregnet i detalj. I de samfunnsmessige vurderingene vil en på plussiden kunne påregne besparelser ved økt forebyggende arbeid og ved en styrket eksportposisjon. En del av kostnadene vil kunne dekkes ved omprioriteringer på de offentliges budsjetter.
De nye strategiene for sykdomskontroll er ikke å betrakte som EU-tilpasninger. Som det framgår av Stortingsmelding nr. 8, legger Regjeringen til grunn at uavhengig av spørsmålet om EU-medlemskap vil handelen øke, og disse tiltakene vil derfor være nødvendige uansett. Med et i hovedsak felles regelverk i EØS og bortfall av kvantitativt importvern som følge av GATT-avtalen vil vi allerede neste år få en situasjon med økte importmuligheter. Regjeringen har derfor i St.prp. nr. 1 for i år sagt at økt handel vil kunne bety økt smittepress og har iverksatt tiltak for å kunne møte dette. Denne politikken vil bli videreført ved en medlemskapssituasjon.
Spørsmål 11:
I kapittel 5.3 s 214, andre spalte omtales norsk eksport av fisk. Hvor stor del av EU-landenes forbruk av fisk er importert? På hvilke områder skiller norske interesser seg, som eksportør av fisk, i forhold til EUs interesser, som importør av fisk?
Svar:
En nylig utarbeidet rapport fra EU om krisen i fiskerinæringen viser at EU-landene i dag importerer i overkant av halvparten av sitt totale forbruk av fisk, målt i verdi. Norge bidrar med 18 % av EU-landenes import av fisk. I dagens situasjon hvor Norge ikke er medlem knytter våre interesser som eksportør seg til tollfri markedsadgang og fravær av andre ikke-tariffære begrensninger. Deler av EUs fiskerinæring ønsker en viss beskyttelse mot import fra tredjeland som også kan ramme Norge. Vi har idag ikke full tollfrihet på EU-markedet. Som EU-medlem vil imidlertid dette stille seg anderledes hvor vi vil ha full tollfrihet og fri adgang (med unntak av en overgangsperiode på 4 år med markedsovervåking for 6 fiskeslag) til vårt viktigste marked.
Spørsmål 12:
På hvilke områder har Norge sammenfallende syn med EU når det gjelder reguleringer i internasjonal fiske, og på hvilke områder har EU og Norge ulike syn?
Svar:
Her siktes til aktiviteter utenfor 200 n. mil grensene.
I regi av De Forente Nasjoner har verdens fiskerinasjoner siden juli 1993 arbeidet med å finne frem til et regime som skal gjelde for fiskeriforvaltningen i de frie havområder. Konferansen har nettopp avsluttet sin fjerde sesjon. Fordi Norge og EU-landene er viktige fiskerinasjoner, har det vært naturlig å samarbeide på konferansen. Det foreligger nå et utkast til en internasjonal konvensjon. Norge og EU er blant det store flertall på konferansen som ønsker at resultatet skal nettopp være en bindende folkerettslig avtale.
Konferansens hovedmålsetting - som Norge og EU-landene deler er å sørge for at også fiskebestandene i internasjonalt farvann blir forvaltet på en bærekraftig måte.
Det er naturlig at det også i forholdet mellom Norge og EU på FN-konferansen i New York er ulike tilnærminger til hvordan enkelte utfordringer best kan løses. Dette dreier seg bl.a. om på hvilken måte man best kan sikre respekt for og etterlevelse av fiskeribestemmelsene på det frie hav.
Det vises forøvrig til St.meld. nr. 40 s. 231 hvor det heter: « Et viktig område av en annen karakter er tiltak for å forhindre ukontrollerte fangster fra bestander som Norge eller EU har forvaltningsansvaret for. Spesielt skal partene vurdere tiltak som kan forhindre landinger av fangster som ikke har grunnlag i kvotetildelinger eller fiskeriavtaler i EU-landenes havner. Dette kan bli viktige virkemidler for å forhindre det ukontrollerte fisket som idag finner sted i « Smutthullet », og som i fremtiden vil kunne bre seg til andre områder. »
Spørsmål 13:
I kapittel 5.3. s.216, første spalte, sies det: « Kommisjonen slår i en rapport fast at overkapasitet i fiskeflåten er et hovedproblem på fiskeriområdet, og at en reduksjon av kapasiteten er en nødvendig forutsetning for en forsvarlig ressurspolitikk. Til tross for stadig tiltakende reguleringer av fisket, har overkapasiteten ført til et for stort beskatningspress, nedfiskete bestander og påfølgende råstoffmangel ». Kan det settes opp en oversikt over størrelsen på fiskeflåten i ulike EU-land de siste 10 år og en oversikt over de ulike landenes fiskeressurser i de samme år.? Hva er grunnen til at det har blitt så stor overkapasitet i fiskeriflåten i enkelte EU-land? Hva er grunnene til at enkelte EU-land har hatt et så stort beskatningspress, nedfiskete bestander og påfølgende råstoffmangel?
Svar:
For å nå målsettingen om å tilpasse fiskeinnsatsen til ressursgrunnlaget har EU laget flerårige utviklingsprogrammer for fiskeflåten der det settes forpliktelser til hvert enkelt medlemslands nedbygging av kapasiteten i egen fiskeflåte. Forrige programperiode gikk fra 1987-91, og ble så forlenget ut 1992 før man satte nye mål for perioden 1993-96.
Tabell 1 gir en oppsummering av utviklingen i tonnasje i de ulike EU-landene i perioden 1987-92, samt målsettingen for reduksjonen fram til 1996.
Tabell 1
| Land | BRT pr. | BRT pr. | Mål pr. | Nådd mål | |
| 1.1.87 | 31.12.91 | 31.12.96 | |||
| Belgia | 25.165 | 27.089 | 20.914 | NEI | |
| Danmark | 136.680 | 114.926 | 108.422 | JA | |
| Tyskland | 51.500 | 78.341 | 1 | 74.764 | JA |
| Hellas | 137.761 | 129.313 | 117.270 | NEI | |
| Spania | 631.838 | 644.989 | 618.773 | JA | |
| Frankrike | 209.560 | 195.969 | 180.378 | JA | |
| Irland | 58.845 | 50.693 | 51.195 | NEI | |
| Italia | 302.986 | 267.471 | 249.182 | JA | |
| Nederland | ? | 140.460 | ? | NEI | |
| Portugal | 206.670 | 187.993 | 192.255 | JA | |
| Storbrit. | 206.934 | 214.733 | 173.455 | NEI | |
| EU totalt | 2.052.339 | 1.892.627 | 1.786.608 |
| 1 | Inklusive Øst-Tyskland |
Kilde: COM (94) 208 final, Annual Report to the Council and to the Parliament on the progress of the multi-annual guidance programmes for the fishing fleet at the end of 1993
Erfaringen med den første programperioden viste at medlemslandene ikke oppfylte de fastsatte reduksjonsmålene. En revisjonsrapport fra Revisjonsretten i EU med Kommisjonens merknader dannet grunnlaget for forordning 3699/93 som gir retningslinjer for bruken av midler fra EUs Finansielle Instrument til Utvikling av Fiskeriene (FIUF).
Ved utgangen av 1993 var de fleste EU-landene i rute med kapasitetsnedbyggingen i forhold til målsettingen fram til 1993.
Det vil være et særdeles omfattende arbeid å sette opp en samlet oversikt over tilgjengelige fiskeressurser i EU. For de kvoteregulerte bestandene fastsetter EU årlig en fordeling mellom de ulike landene og de ulike fiskeslagene. For 1993 er denne gitt i vedlegg til Rådsforordning 3919/92 (EF-tidende No I: 397/1). I tillegg fisker EU-flåten på ikkekvoteregulerte bestander i EU-farvann. Totalnivået på kvotene for 1994 ligger generelt på et lavere nivå for viktige bestander i forhold til nivået i 1986.
Mangelfull reduksjon i fangstkapasitet og ny teknologi på fangstsiden har, sammen med en reduksjon av total tillatt fangstmengde for flere bestander, bidratt til dagens overkapasitet i EU.
Spørsmål 14:
Hvilke krav stilte Regjeringen i forhandlingene for forvaltningen sør for 62 grader N? Hvorfor er dette i så liten grad omtalt i meldingen?
Svar:
De norske bestemmelsene er i stor grad lik EU-bestemmelsene i Nordsjøen mht. minstemål og maskevidde. En viktig forskjell er bestemmelsene om utkast av fisk.
De norske kravene er gjengitt i det norske posisjonspapiret om fiskeriene av 12. november 1993. Omtalen i Stortingsmeldingen av forhandlingsløsningen sør for 62° N er fullstendig. Det vises til s. 230 i meldingen hvor det står: « I art. 50 i Tiltredelsesakten fastsettes en generell overgangsordning for alle tekniske regler. De regler som gjelder i norske farvann umiddelbart forut for Aktens ikrafttredelse, skal fortette å gjelde i ett år for alle fartøyer fra EU-land. » Det heter videre: « Art. 50 viderefører også norske bestemmelser om forbud mot utkast av fisk i alle norske farvann i en overgangsperiode på tre år. » Videre står det at « Før utløpet av overgangsperiodene skal Rådet treffe beslutning om de tekniske reguleringer som får anvendelse i farvann under Norges statshøyhet eller juridiksjon for alle Unionens fartøyer med sikte på å opprettholde eller videreutvikle gjeldende bestemmelser. » Kontrolltiltak omhandles også på samme side: « Art. 51 inneholder overgangsordninger for kontrolltiltak. I henhold til artikkelen skal de norske regler om kontroll som gjelder ved Tiltredelsesaktens ikrafttredelse, videreføres i tre år nord for 62° N og i ett år i de sørlige farvann. Reglene skal gjelde for fartøyer fra alle medlemsland, også norske. » Før utløpet av overgangsperiodene skal det treffes beslutninger om de reglene som skal gjelde « med sikte på å opprettholde eller videreutvikle gjeldende bestemmelser » (jf. art. 50-51 i tiltredelsestraktaten). Dette meget viktige prinsipp gjelder således sør for 62° N.
Spørsmål 15:
Den norske råderetten over fiskeriressursene bygger på folkeretten, på Havrettstraktaten fra 70-åra. Hvilke prinsipper i Havrettstraktaten mener Regjeringen er viktigst ? Hvordan vurderer Regjeringen forhandlingsresultatet sett ut i fra Havrettstraktaten?
Svar:
FNs havrettskonvensjon av 1982 med vedlegg er et meget omfattende traktatverk med prinsipper og bestemmelser av svært stor betydning for kyststater som Norge. Konvensjonen vil først i november i år formelt tre i kraft, men den gjenspeiler på mange områder i stor grad allerede gjeldende havrett. På norsk side har man innledet forberedelsene til ratifikasjon. Havrettens regler om kyststatens suverene rettigheter i den økonomiske sone og på kontinentalsokkelen er av de mest sentrale for Norge. Disse folkerettsregler hjemler den nasjonale lovgivning som danner det rettslige grunnlag for den omfattende næringsvirksomhet på norsk sokkel og i norske 200-milssoner.
På fiskerisektoren innebærer forhandlingsresultatet en videreføring av de fiskemuligheter norske fiskere har hatt de senere år. Når det gjelder forvaltningsmyndigheten fremgår det av St.meld. nr. 40 s.230 at « etter overgangsperiodens utløp vil forvaltningsmyndigheten nord for 62. breddegrad, herunder ansvaret for forhandlingene med Russland, bli overtatt av EU. Art. 49 i Akten fastslår at den fulle innlemmelse av forvaltningen av ressursene i disse farvannene i FFP (felles fiskeripolitikk) skal skje på grunnlag av det nåværende forvaltningsregime slik dette er nedfelt i felleserklæringen om forvaltningen av fiskeressursene i farvannene nord for 62. breddegrad, jf. felleserklæring nr. 10 i Sluttakten. »
De sterke føringer som her er fastlagt, samt Norges posisjon som ledende fiskerinasjon i EU, vil gi Norge stor innflytelse på forvaltningen i de aktuelle havområder. Havrettskonvensjonen har bestemmelser som forutsetter slik overføring av kompetanse fra stater til en internasjonal organisasjon de er medlem av. Ikke bare stater, men også internasjonale organisasjoner kan bli part i konvensjonen (jf. art 305-307). Etter konvensjonens vedlegg IX må vedkommende internasjonal organisasjon ved undertegning avgi en erklæring med angivelse av sin kompetanse. Den internasjonale organsiasjon blir part kun i den utstrekning den er gitt kompetanse av medlemsstatene. EF undertegnet Havrettskonvensjonen den 7.12.1984, og avga da en erklæring hvor det bl.a. heter at « dens medlemsstater har overført kompetanse til den (EF) mht. bevaring og forvaltning av sjøfiskressurser ».
Spørsmål 16:
I kapittel 5.3.1.3 s. 218, første spalte, sies det: « Flaggstaten forestår kontrollen av vedkommende medlemslands totalkvoter av de ulike artene, og har plikt til å stanse fisket når totalkvoten er tatt ». Mener Regjeringen at kvotekontrollen er styrket eller svekket ved at det er den enkelte flaggstat som skal registrere fangstene og bestemme når det enkelte fartøy har fisket sin kvote? Hvordan vil dette virke inn på norske myndigheters anledning til å nekte fartøy som driver undertapping/overfiske adgang til det som tidligere var norsk økonomisk sone?
Svar:
Etter EUs regelverk har både kyststat og flaggstat viktige oppgaver i kontrollen av fiskeriene. Kyststaten har bl.a. ansvar for å kontrollere at de ulike regler for utøvelsen av fisket overholdes både av egne fartøy og fartøy fra andre medlemsland. Kyststaten kontrollerer at fangstdagboken er korrekt ført og at det er samsvar mellom denne og de faktiske fangster ombord. Flaggstaten har ifølge EUs regelverk ansvaret for å holde rede på når landets kvote av de ulike arter er oppfisket, og å stanse fisket når kvoten er tatt. Det er flaggstaten som skal ha rapporter om fangster og landinger og som videreformidler disse til Kommisjonen.
EU-kommisjonen kan, på grunnlag av de rapporter om fangster som medlemsstatene oversender, på eget initiativ stanse fisket til et medlemsland dersom denne staten ikke selv reagerer i tide. I dag rapporterer EU-flåten sine fangster i norsk sone til Norge. Norge legger til grunn at slik rapportering kan videreføres etter overgangsperiodens utløp (jf art 51 i tiltredelsestraktaten). Ved hjelp av denne rapporteringen vil Norge kunne få Kommisjonen til å gripe inn dersom fisket ikke skulle bli stoppet når det enkelte lands kvote er tatt. Det vil være den norske kystvakt som vil påse at vedtak om stans i fisket blir fulgt opp.
Det kan opplyses at EUs regelverk også inneholder bestemmelser om sanksjoner i forbindelse med overfiske av kvoter. Overfiske kan føre til fratrekk i kvotene som tildeles medlemsstaten det påfølgende år, og dette fratrekket skal stå i et visst forhold til overfiskets omfang.
I Nordsjøen alene er det 7 nasjonale fiskerisoner. EU opererer med kvoter på større fiskeområder som ikke følger de nasjonale fiskerisonene. Ansvaret for kvotekontroll og fiskestopp er av denne grunn tillagt den enkelte flaggstat, fordi dette er mest hensiktsmessig.
En har derfor kommet frem til at fiskefartøyene rapporterer til egne myndigheter som da vil ha totaloversikten over fangstene. Det er regler og sanksjonsmuligheter for manglende stopp og overfiske i EUs regelverk. Kommisjonen har full adgang til de nasjonale databaser i kontrolløyemed.
En kan med utgangspunkt i ovennevnte forhold ikke se at kvotekontrollen svekkes ved et norsk medlemskap i EU.
Norges økonomiske sone vil bestå som i dag ved norsk EU-medlemskap.
De aktuelle norske reglene, som dermed fortsatt vil gjelde, inkluderer adgang til å nekte et fartøy lisens dersom fartøyet har fisket i strid med fastsatte reguleringer mv. og en tilsvarende adgang til å trekke en gitt lisens tilbake.
Kvotekontroll og lisensiering i norske områder vil bli foretatt av norske myndigheter på samme måte som i dag i overgangsperioden. Tiltredelsestraktatens artikler 45 og 46 sier at fartøy som fører en nåværende medlemsstats flagg skal være underlagt de samme bestemmelsene som gjelder umiddelbart før tiltredelsestraktatens ikrafttredelse. Fiskerikontrollen er også regulert gjennom artikkel 51.
Spørsmål 17:
I kapittel 5.3.1.4. s. 218 og s. 219 omtales produsentorganisasjonene. Dersom Norge blir medlem i EU må de norske salgslagene omdannes til produsentorganisasjoner. På side 218 sies det: « Formålene med produsentorganisasjonene er i hovedsak de samme som de formål som legges til grunn for de nåværende salgslagene ». På hvilke områder skiller produsentorganisasjonene seg fra de nåværende salgslagene, og hvilke følger får denne omleggingen, f.eks for forhandlinger med kjøper om fastsetting av minstepris, fastsetting av prisnivå, prisforhandlinger, landing, omsetting av fangster, omsetningsplikten, og salg? Hva blir følgene av at et medlemskap i PO-ene er frivillig? Hvilke fordeler og ulemper er det å være medlem i en PO, og hvilke fordeler og ulemper er det ikke å være medlem i en PO?
Svar:
I spørsmålet slås det fast at norske salgslag må omdannes til produsentorganisasjoner. Dette er ikke helt presist. Salgslagene vil måtte søke om godkjenning som PO'er hos norske myndigheter. For å oppnå godkjenning må enkelte tilpasninger foretas. Godkjenningen er nødvendig for at organisasjonene skal kunne fungere som unntak fra de ordinære konkurransereglene.
Produsentorganisasjonene regulerer omsetningen, fastsetter minstepriser (tilbaketrekkingspriser) , jf. nedenfor, og kan foreta forskjellige former for markedsstabiliserende tiltak, som tilbaketrekking, stabilisering av priser, gi finansiell støtte til fiskerne når fisk trekkes ut av eller holdes tilbake fra markedet i tilfelle av prisfall o.l. Dette er former for tiltak norske salgslag i stor grad gjennomfører i dag. En del av organisasjonenes utgifter til slike tiltak gir EU kompensasjon for.
De norske salgslag vil kunne videreføres som produsentorganisasjoner. Det dreier seg ikke om noen organisatorisk omdanning, men om visse formelle tilpasninger til regelverket i EU. De eksisterende norske salgslagene vil kunne tilpasse seg EU-regelverket der dette måtte være nødvendig, og kan fortsette som før, under samme navn, og f.eks kalle seg for Norges Råfisklag (PO), Norges Sildesalgslag (PO) eller liknende.
Hvilke bindinger som ligger på POenes/salgslagenes fastsetting av minstepris vil variere ettersom de benytter seg av en tilbaketrekkingsordning eller ikke, ettersom de ønsker EUstøtte til slik tilbaketrekking eller ikke, og om produsentorganisasjonenes regler er bindende for fiskere som ikke er medlemmer av organisasjonen eller ikke.
Innledningsvis må det påpekes at det er en utbredt misforståelse at det har vært ført reelle prisforhandlinger mellom salgslag og kjøpergrupper i Norge. Det har utviklet seg en ordning der representanter for kjøpergrupper og salgslagene har kommet sammen for å drøfte nivået på minsteprisene for fisk. Derimot har det ikke vært reist tvil om at det er salgslagene som ensidig kan fastsette minsteprisene i fall partene ikke har kommet til enighet under drøftelsene.
Produsentorganisasjonenes adgang til ensidig å fastsette minstepriser - innenfor gitte rammer - vil kunne videreføres dersom dette er ønskelig. En slik praksis er ikke i strid med regelverk og praksis i EU.
Nivået for de minsteprisene som salgslagene fastsetter vil alltid avspeile hva markedet kan gi for den fisk som bringes ut i markedet. I markedsordningen i EU er det regler om orienteringspriser, som blir fastsatt av Rådet hvert år for de viktigste artene. Disse orienteringsprisene er beregningsgrunnlaget for de tilbaketrekkingsprisene som blir fastsatt, og for andre prisbestemmelser, som f.eks referansepriser for importert fisk.
Dersom en produsentorganisasjon velger ikke å benytte seg av ordningen med tilbaketrekking av fisk det ikke oppnås en nærmere fastsatt pris for, kan organisasjonen fritt fastsette sin minstepris. Dette gjelder både fisk som det er fastsatt orienteringspriser for, og fisk av andre arter. Dette gjelder også dersom organisasjonen har etablert sin egen tilbaketrekkingsordning for enkelte fiskeslag, så lenge det ikke søkes om offentlig støtte fra EU til å finansiere ordningen.
Når produsentorganisasjonene velger å benytte seg av tilbaketrekkingsordningene i EU, eller de har fått godkjent at organisasjonens regler også skal gjelde for fiskere som ikke er medlemmer av organisasjonen, er friheten til å fastsette egne minstepriser begrenset.
Når det gjelder minsteprisnivået, viser sammenlikninger mellom de norske minsteprisene og de prisene som er fastsatt i EU at det er stort sett sammenfallende priser, med unntak for enkelte arter (sei og sild), der de norske minsteprisene ligger adskillig lavere enn tilbaketrekkingsprisene i EU.
All den tid fastsettingen av minstepris må ta hensyn til hva markedet kan forventes å gi for det enkelte fiskeproduktet, vil det vanskelig kunne tenkes at det vil være vesentlige avvik i minsteprisnivået.
Det systemet som har utviklet seg i Norge med råfiskloven som juridisk grunnlag samsvarer med det systemet som har utviklet seg i EU med nasjonale markedsordninger og med den felles markedsordningen i EU som juridisk grunnlag.
I debatten blir det ofte hevdet at det er en forskjell mellom det norske omsetningssystemet og det som praktiseres i EU idet medlemskap i produsentorgansiasjonene må være frivillig. Norske myndigheter har akseptert at enkelte salgslag i fiskerinæringen har hatt vedtektsbestemmelser om at alle som leverer fisk over en viss minsteverdi til et salgslag og er bosatt i salgslagets distrikt, automatisk var medlemmer av laget.
Ordningen med automatisk medlemskap er ikke gjort gjeldende for alle salgslag. For eksempel er medlemskap i det viktigste salgslaget i torskesektoren - Norges Råfisklag - frivillig.
Et vesentlig trekk med det norske omsetningssystemet er at all fisk skal omsettes gjennom eller med godkjenning av et salgslag, uansett om fiskeren er medlem av salgslaget eller ikke. Et vilkår er at salgslagets vedtekter skal være godkjent av Fiskeridepartementet.
Etter markedsordningen i EU kan en medlemsstat bestemme at alle som omsetter fisk i det geografiske området til en produsentorganisasjon, skal være forpliktet til å følge organisasjonens regler om priser og omsetning. Dette vil sikre at de norske salgsorganisasjonene fortsatt vil være enerådende når det gjelder organiseringen av omsetningen av fisk innenfor organisasjonens distrikt. Dette gjelder fisk som omsettes av medlemmer av organisasjonen, og det gjelder fisk som omsettes av fiskere som ikke er medlemmer av organisasjonen. Organisasjonens vedtekter kan også pålegge fiskere som er medlemmer av organisasjonen, å omsette sine fangster ved landing. Et slikt pålegg kan ikke gjøres gjeldende overfor fiskere som ikke er medlemmer.
Det er vanskelig å gå inn i detaljer når det gjelder å liste opp hvilke fordeler og ulemper det er å være medlem av en produsentorganisasjon, og hvilke fordeler og ulemper det vil medføre ikke å være medlem av en slik organisasjon. Mye vil avhenge av hvor dyktig organisasjonen er til å ta vare på medlemmenes interesser. I 1989 ble 60 % av alle fangster omsatt via produsentorganisasjoner i EU. I Belgia ble all fisk omsatt på denne måten, i Spania 91 %, i Storbritannia 77 %. I Danmark, Tyskland, Frankrike og Irland ble henholdsvis 64, 62, 63 og 64 % omsatt gjennom organisasjonene. Det dreier seg her om land med ulike tradisjoner når det gjelder organisert omsetning av fisk. Selv med frivillige ordninger kan det derfor konstateres at organisert omsetning dominerer i de viktigste fiskerinasjonene i EU.
En fordel som medlemmene av produsentorganisasjoner har framfor de som ikke er medlemmer, er at de førstnevnte får godtgjørelse for fisk som trekkes tilbake når markedsprisen for fisken i første hånd faller under tilbaketrekkingsnivået. Det økonomiske sikkerhetsnettet som tilbaketrekkingsgodtgjørelsen representerer er derfor forbeholdt medlemmene av produsentorganisasjonene. Det gjelder også opplagringsstøtteordningene etter markedsordningen. Ordninger som er etablert av produsentorganisasjonene på egen hånd er også forbeholdt for medlemmene av organisasjonene.
Produsentorganisasjonene kan regulere fiskeinnsatsen, men bare overfor medlemmer, hvis ikke medlemsstaten har bestemt at slike reguleringer også skal gjøres bindende for fiskere som ikke er medlemmer. For medlemmene kan det framstå som en ulempe å måtte finne seg i begrensninger i utøvelsen av sin virksomhet, mens de som ikke er medlemmer slipper å finne seg i slike begrensninger. Produsentorganisasjonene berører 80 % av alle fiskerne i EU.
Produsentorganisasjonene har bl.a. til formål å sikre en rimelig levestandard for fiskeribefolkningen, særlig gjennom å øke de individuelle inntektene og å stabilisere markedene. Dette tilsvarer salgslagenes formål som er å sikre fiskerne gode og stabile priser og leveringsvilkår for sine fangster.
Spørsmål 18:
I kapittel 5.3.4.2. s. 222, andre spalte, bli det vist til at Spania og Portugal blir en del av EUs felles fiskeripolitikk i 1996. Spania og Portugal har stor overkapasitet i sine fiskeflåter. Vi ber om nærmere redegjørelse for EUs felles fiskeripolitikk.
Svar:
EUs felles fiskeripolitikk bygger på tre elementer; ressurs- og bevaringspolitikken, markedspolitikken og strukturpolitikken.
For generelle beskrivelser av den felles fiskeripolitikken vises det til Europa-utredningen av 1992 og St.meld. nr. 40 (1993-1994).
Spania og Portugal vil være fullt ut integrert i den felles fiskeripolitikken fra 1. januar 1996. Dette har sammenheng med at det spesielle adgangsregimet som gjelder for spanske og portugisiske fartøy, som bl a innebærer et fast tak på antall deltakende fartøy i fiskeriene vest av 4-graden, vil omgjøres slik at det blir formell likebehandling mellom Spania og Portugal og de øvrige medlemslandene. Denne integrasjonen skal være basert på at kapasitet og fiskeinnsats ikke skal økes, og innebærer ingen endringer i henhold til de fastsatte kvoteandelene medlemslandene har i henhold til relativ stabilitet.
Spørsmål 19:
Vi ber om at det settes opp en nærmere oversikt over de saker der EU har gjennomført antidumping tiltak mot norsk fiskerinæring de siste årene.
Svar:
EF-kommisjonen mottok i desember 1989 en klage fra skotske og irske lakseoppdrettere hvorpå det ble igangsatt en antidumpingprosedyre mot norsk eksport av fersk atlantisk laks. Dumpingundersøkelsene ble gjennomført på bakgrunn av perioden 1.1.89 til 31.12.89 og konkluderte med at norsk laks var solgt til underpriser, og at EF-produsentene var blitt påført skade. På bakgrunn av gjennomføringen av norske tiltak valgte Kommisjonen å avslutte denne antidumpingprosedyren i mars 1991 uten å innføre beskyttelsesforanstaltninger.
Trusselen om antidumping tiltak har eksistert med varierende intensitet siden 1989. Dette har medført at den norske oppdrettsnæringa lever i usikkerhet med tanke på markedsadgangen til sitt største marked. Dette har selvsagt negative konsekvenser for næringas evne til å tiltrekke seg investeringer og dermed også for mulighetene til langsiktig planlegging.
EU har dessuten i en rekke tilfeller innført minsteimportpriser på fersk laks, samt at importen av laks har vært gjenstand for overvåking.
Spørsmål 20:
Til et eventuelt norsk medlemskap i EU føre til endringer for norsk fiskeeksport til land utenfor EU? I tilfelle hvilke?
Svar:
Dette spørsmålet er behandlet i St.meld. nr. 40 på side 234 hvor det heter:
| « EFTA-landene har i sine frihandelsavtaler med de sentral- og østeuropeiske land (anm.: Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Romania og Bulgaria), samt de baltiske land, Færøyene, Tyrkia og Israel, med få unntak, frihandel med fisk og fiskeprodukter. EFs tilsvarende avtaler har i liten grad inkludert bestemmelser om frihandel med fisk og disse landenes tollsatser vis-à-vis EU-landene varierer sterkt. |
| Baltikum, Færøyene, Øst-Europa, Israel og Tyrkia er begrensede markeder i forhold til dagens eksport av fisk fra Norge. Disse markedene utgjorde omlag 1,6 % av eksportverdien i 1993. Disse markedene er imidlertid i ferd med å få større betydning for fiskeeksporten, særlig for arter som sild og makrell. |
| Norge og EU er enige om at de norske ønsker skal tas opp når Norge er blitt medlem med sikte på å oppnå en enhetlig handelsordning etter norsk mønster for alle fiskeprodukter fra EU til de berørte landene. » |
Selv om Norge som ikke-medlem av EU vil oppnå tollfrihet med Polen, det viktigste av de nevnte markedene, etter en nedtrappingsperiode som avsluttes 1.1.1999, vil vi sannsynligvis også ha oppnådd gode tollbetingelser som EU-medlem på dette tidspunkt, jf. siste avsnitt i utdraget fra Stortingsmeldingen ovenfor.
Spørsmål 21:
Vi ber om at det settes opp en samlet liste over økte fiskekvoter som ble gitt til EU i forbindelse med forhandlingene med Norge.
Svar:
Den gode bestandsutviklingen i nord tillot oss å vise fleksibilitet i sluttfasen av forhandlingene gjennom å forskuttere 1997-nivået allerede fra 1995 for den ekstrakvote av torsk som ble gitt EU i en brevveksling i 1992. EU har således fått en tilleggskvote på 1,57 % av TAC, og som i årene 1995-97 vil utgjøre 11.000 tonn. Denne prosentandelen representerer med dagens TAC-nivå et tillegg på ca 2.000 tonn i forhold til det som ville vært situasjonen med en gjennomføring av brevvekslingen fra 1992.
Med EU's tilleggskvote av torsk vil det følge en bifangstkvote på 10 % av andre arter for å sikre den praktiske gjennomføringen av fisket på tilleggskvoten av torsk. Norge vil videre overføre 1.000 tonn av sin torskekvote i NAFO-området 3M utenfor Canadas 200 milssone i det nordvestlige Atlanterhav. Dette er en kvote norske fiskere ikke utnytter.
Spørsmål 22:
I kapittel 5.3.6.1 s. 228, andre spalte, sies det: « For makrell er 1994 referanseår. Den samlede total andel dette året er den høyeste Norge noen gang har hatt i de tre områdene hvor makrellen forvaltes. » Hva har det norske kravet for kvote av makrell vært de siste årene?
Svar:
Selv om EU har hatt motforestillinger mot formelt å anerkjenne den vestlige makrellbestanden som en fellesbestand mellom Norge og EU, har partene i mange år sammen forvaltet bestanden gjennnom sin bilaterale fiskeriavtale. Spørsmålet om hvilke andeler partene skal ha av bestanden har vært drøftet i en årrekke uten at det er oppnådd enighet om en permanent fordeling mellom Norge og EU.
Som andre bestander endrer vestlig makrell sitt utbredelsesområde i sykluser, uten at det kan slås fast hvor lange disse syklusene er. Fra en tidligere vestlig utbredelse har vestlig makrell nå et utbredelsesmønster hvor bestanden befinner seg i norske farvann en stor del av året, herav flere måneder i eksklusiv norsk sone. Dette har fra fiskerhold gitt opphav til krav om en betydelig høyere norsk andel. I de årlige kvoteforhandlingene med EU har Norge derfor stilt krav om større makrellkvoter til norske fiskere. I løpet av de siste fem årene har man i de årlige kvoteforhandlingene fått den samlede norske prosenten opp fra ca 28 % til 31,13 %, som altså utgjør den høyeste norske totalandelen av makrell vi har hatt.
Spørsmål 23:
I kapittel 5.3.6.1 s. 229, andre spalte, sies det: « Den praktiske konsekvens av denne økte fleksibiliteten vil i dagens situasjon primært være økt adgang til makrellfisket i norsk del av Nordsjøen. » Kan Regjeringen utdype nærmere hva dette vil kunne bety for norske fiskeriinteresser?
Svar:
Den vestlige makrellbestanden har nå et utbredelsesmønster hvor makrellen befinner seg flere måneder eksklusivt i norsk sone. Det makrellarrangementet Norge har inngått med EU innebærer ikke at Norge har avstått noen kvote til EU, men at det gis adgang til å ta 1/3 av makrellkvoten i norsk sone.
Det er på det rene at denne økte fleksibiliteten innebærer bedret mulighet for EU til å utnytte sine kvoter. Det er ikke usannsynlig at deler av EU-fiskernes fangster vil bli landet i Norge. Utenlandske eksportørers tilgang til råstoff i høstsesongen vil kunne føre til endringer i norske eksportørers monopolsituasjon på Japan-markedet. Fra norsk fiskeindustri er det imidlertid hevdet at Norge stadig bør kunne ha et konkurransefortrinn på kvalitet.
Økt fleksibilitet i fiskemulighetene vil være til fordel for norske fiskere dersom makrellbestanden igjen skulle endre vandringsmønster mot en mer vestlig utbredelse, og mindre deler av den fiskbare bestanden blir tilgjengelig i norsk sone.
Spørsmål 24:
På s. 231 omtales « kvotehopping ». Dette prinsippet har vært oppe i EF-domstolen. Bl.a. i forbindelse med at britene hadde problemer med at spanske skip registrerte seg som britiske og fisket på britisk kvote. I denne saken godtok EF-retten Spanias krav, og i dag har spanske og nederlandske redere ca 10 % av Storbritannias fartøy. S.231, andre spalte, sies det: « I tillegg til de muligheter som ligger i EF-domstolens dommer om en reell økonomisk forbindelse, er det viktig å understreke at et hovedkrav i regelverket i EU, er at man ikke skal diskriminere borgere av andre medlemsland i forhold til egne statsborgere ». Kan Regjeringen utdype nærmere hvilke endringer et EU-medlemskap vil føre til for Norge når det gjelder fare for kvotehopping?
Svar:
Etter Regjeringens vurdering er det lite relevant å gjøre en sammeligning med den situasjonen som har vært i Storbritannia, idet våre regelverk på området ikke er sammenlignbare. Det vises til meldingen s. 231 hvor det fastslås at: « Saklig forskjellsbehandling når det gjelder adgangen til å etablere seg i norsk fiskeflåte, som bygger på andre kriterier enn nasjonalitet, vil i utgangspunktet ikke være i strid med Fellesskapets regelverk. Det norske regelverket inneholder allerede i dag bestemmelser som vil legge forholdene til rette for en hensiktsmessig utvikling ev eierforholdene i fiskeflåten, og som i praksis vil kunne gi en beskyttelse mot kvotehopping, uten å diskriminere mellom norske og utenlandske statsborgere. »
Etter en overgangsperiode på 3 år har Norge forpliktet seg til å oppheve bestemmelser i fiskerilovgivningen som diskriminerer mellom norske og andre EU-borgere. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at det åpnes for en fri etablering innen fiskeflåten.
« Det norske regelverket, det vil si hovedsaklig deltagerloven av 16. juni 1972 nr 57 med tilhørende konsesjonsforskrifter, etablerer et system som for de i denne sammenheng antatt viktigste fartøytypene (trålfartøy og ringnotfartøy) er et lukket system hvor det bare i helt spesielle tilfeller deles ut nye konsesjoner.
Videre kreves det en såkalt ervervstillatelse etter deltagerloven for å registrere et fartøy i merkeregisteret over norske fiskefartøy. Ervervstillatelse gis som hovedregel kun til aktive fiskere.
Dette systemet vil kunne utvikles videre, og man vil uten å komme i konflikt med prinsippet om ikke-diskriminering kunne etablere et regelverk som vil kunne motvirke slike etableringer som har funnet sted i Storbritannia.
Spørsmål 25:
Vi ber Regjeringen konkretisere det øvre taket for overvåkningsordningen, som er omtalt på s. 232.
Svar:
Det framgår av St.meld. nr. 40 på s. 232 at Kommisjonen før utgangen av 1994 skal fastsette nærmere regler om hvordan overvåkningsordningen for handelen med sild, makrell, laks, ørret, reker, uer, kamskjell og sjøkreps skal settes ut i livet. Utarbeidelsen av reglene skal skje i nært samarbeid med Norge. Nærmere konsultasjoner vil finne sted i september/oktober. Det kan bemerkes at det ikke er snakk om et spesifikt nivå som automatisk vil utløse en importbegrensning. Takene vil være indikative og lede til at man følger markedet nøye for å vurdere om en unormal høy eksport fra Norge til EU leder til forstyrrelser i EU-markedet.
Spørsmål 26:
I kapittel 5.3.6.11 s. 235, første spalte, sies det: « De høyeste satsene gjelder kondemneringsstøtte, og støtte til varig reduksjon av flåtekapasiteten ». Hvordan mener Regjeringen dette rimer med målsettinger i norsk fiskeri- og næringspolitikk?
(Se svar under spm. 27)
Spørsmål 27:
I kapittel 5.3.6.11 s. 235, første spalte, sies det: « For norsk fiskerinæring vil deltakelse i disse strukturprogrammene bety nye muligheter for å gjennomføre tiltak og investeringer som kan bedre konkurranseevnen. Det vil bidra til å sette næringen bedre i stand til å utnytte markedsmulighetene internasjonalt, såvel som de nye mulighetene som følger av et EU-medlemskap. Ved å benytte disse ordningene kan man gjennom bidrag fra Fellesskapet øke satsingen for å fremme nødvendige omstillinger i fiskeindustrien og fiskerinæringen forøvrig ». Hva mener Regjeringen med dette? Vil dette bety færre eller flere fiskebåter og sysselsatte i den norske fiskeflåten?
Svar:
Et delsvar på ovennevnte spørsmål er å finne under samme kapittel som spørsmålene er hentet fra i St.meld. nr. 40. Nederst i første spalte side 235 står følgende:
| « Under forhandlingene var det nødvendig å få avklart norske forpliktelser under Fellesskapets reduksjonsprogram for fiskeflåten, og sikre at disse blir fastsatt på en måte som ivaretok norske interesser og behov. Gjennom forhandlingene fikk man fastslått at norske forpliktelser under reduksjonsprogrammene skal ta hensyn til den kapasitetsnedbygging som allerede er gjennomført, og forholdet mellom flåtens størrelse og tilgjengelige ressurser. » |
Selv om det gjennom flere kapasitetsreduserende tiltak over en rekke år er gjennomført en kapasitetsreduksjon i den norske fiskeflåten, er det i Strukturmeldingen (St.meld. nr. 58 (1991-1992)) konkludert med at det i flere flåtegrupper fortsatt er for høy kapasitet sett i forhold til en normal ressurssituasjon. Overkapasiteten fører til at kostnadene i fiske er for stor i forhold til inntektene (økonomisk overkapasitet) og til at faktisk fangstevne er større enn tilgjengelige ressurser (teknisk overkapasitet).
Reduserte kostnader, i hovedsak pga. fallende renter, og økte kvoter i de viktigste fiskerier har redusert det akutte behovet for kapasitetsreduksjon. På sikt bør imidlertid kapasiteten i noen flåtegrupper reduseres. Dette behøver ikke bety noen vesentlig reduksjon i sysselsettingen totalt i fiske dersom reduksjonen kommer i de mest kapitalintensive delene av flåten. Bedret tilpasning av flåten med bedret økonomi i fiske og mulighet for høyere utbytte av fiskebestandene, vil bidra i retning av økt sysselsetting og dermed kunne oppveie den reduksjon som minsket flåtekapasitet vil medføre.
Ved deltakelse i EUs strukturprogrammer vil det fra norsk side bli lagt vekt på å benytte de delene av programmene som samsvarer med norske målsettinger for kapasitets- og strukturtilpasning. Strukturprogrammene vil sammen med bortfall av toll legge til rette for økt videreforedling av fisk og fiskeprodukter. De kan også bidra til å vedlikeholde og utvikle betingelser som gjør det mulig å utnytte stadig mer av produksjonspotensialet innen havbrukssektoren.
Spørsmål 28:
I kapittel 5.4, s. 237, andre spalte, omtales industrien. Det sies: « Store deler av norsk industri er avhengig av å få solgt sine produkter på utenlandske markeder, spesielt i VestEuropa ». Vi ber om å få en oversikt over hvilke fora og organisasjoner som Norge er medlem i idag, som arbeider for å bedre samhandelen med utlandet. Hvilke fora av denne type vil Norge kunne bli med i dersom vi ble EU-medlem, som vi ikke kan være med i dag?
Svar:
Norge har som et land med en utadvendt økonomi med stor utenrikshandel interesse av å delta i fora hvor rammebetingelsene for handel mellom land drøftes. De viktigste fora og organisasjoner Norge deltar i denne sammenheng er i dag følgende:
| - | EØS (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) |
| - | EFTA (Det europeiske frihandelsforbund) |
| - | GATT/WTO (General Agreement on Tariffs and Trade) |
| - | OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) |
Som EU-medlem vil Norge delta fullt ut i bl.a følgende fora hvor premisser legges og beslutninger fattes som er av betydning for industriens samhandels- og vekstmuligheter:
| - | EUs ulike ministerråd. Av særlig betydning i denne sammenheng er: |
| - | Industrirådet, som fatter beslutninger om utformingen av EUs industripolitikk |
| - | Indre markedsrådet, som utformer tiltak for å gjennomføre og følge opp det indre marked, herunder fri bevegelse av varer, kapital, tjenester og personer |
| - | Forskningsministrenes råd, hvor viktige prioriteringer av betydning for den industrielle utvikling foretas |
| - | Rådet for generelle spørsmål (utenriksministrene), som fatter beslutninger av betydning for samhandelen og samarbeid med land utenfor EU, herunder importkvoter, antidumpingtiltak og tiltak for å styrke markedsadgangen i 3. land. |
I tillegg vil deltakelse i Miljø-, Landbruk-, Transport-, Telekommunikasjon- og Finansministrenes råd fatte beslutninger i spørsmål av betydning for industriens markeds- og utviklingsmuligheter.
| - | EUs rådgivende grupper under ministerrådene og Kommisjonen. Her forberedes saker forut for beslutninger i Kommisjonen og Ministerrådene. |
| - | Komiteene av de faste representanter (COREPER) som koordinerer saker som skal besluttes i Ministerrådene. |
Spørsmål 29:
Adm.dir. i NHO Karl Glad uttalte i Dagens Næringsliv 26. mai 1994 følgende: «Jeg tror det har betydning at store deler av norsk næringsliv har sin øverste ledelse i Norge, at hovedkontorene ligger her, og at strategien legges opp herfra». Hva er Regjeringens kommentar til dette synspunktet?
Svar:
Regjeringen er opptatt av betydningen for det norske samfunn av å ha norske eiere, og hovedseter for større internasjonalt orienterte selskaper lokalisert i Norge. Det finnes imidlertid ingen enkle metoder for å gjøre det attraktivt å investere, produsere og lokalisere hovedseter både for norske og utenlandske selskaper i Norge. Et vellykket resultat på dette området krever at en fortsetter det brede arbeidet som er i gang for å styrke næringslivets konkurranseevne og Norges attraktivitet.
En rekke tiltak for å styrke kapitaltilgangen, og derigjennom eiermiljøene er i tillegg gjennomført. Eksempler på tiltak som vil virke positivt på kapitaltilgangen er endinger i finansieringsselskapenes, forsikringsselskapene, kredittforetakenes og Statoils plasseringsadgang i aksjer, Folketrygdfondets plasseringsadgang i aksjer og tillatte engasjement i enkeltselskaper, overgangsregler for negative saldi i skattereformen, redusert formuesverdi på børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer, opprettelsen av Statens næringsog distriktsutviklingsfond (SND) og gjennomføringen av AMS.
Regjeringens arbeid for å styrke konkurranseevnen og de gjennomførte tiltak for å bedre kapitaltilgangen, i kombinasjon med den positive utviklingen i kapitalmarkedet, har bidtratt til at det har blitt langt mer attraktivt å lokalisere hovedseter og beslutningsmiljøer i Norge.
Spørsmål 30:
På side 256, 2. spalte, i meldingen vises det til vedtak i Tysklands og Nederlands nasjonalforsamlinger vedrørende behandling av spørsmålet om etablering av fase 3. Vedtakene bes oversendt, fortrinnsvis i norsk oversettelse.
Svar:
Ingen av de utbedte tekstene er oversatt til norsk. Den nederlandske loven vedlegges i nederlandsk språkdrakt. Vedtaket i den tyske nasjonalforsamlingen er sitert i den tyske forfatningsdomstolens dom av 12. oktober 1993. Sitatet finnes på side 11-13 i den danske oversettelsen av dommen. Disse sidene vedlegges.
Spørsmål 31:
På sidene 261 og 262 i meldingen omtales forhandlingene om norsk deltagelse i ØMU. Det vises bl.a. til at det fra norsk side ble pekt på at statens finanser må være tilstrekkelig sterke til å kunne håndtere et mulig kraftig oljeprisfall, at det offentlige budsjettunderskuddet kunne øke kraftig som følge av et sterkt fall i energiprisene og det ble også pekt på spesielle trekk ved offentlig gjeld og fordringer i Norge. Det heter om disse momentene at de « ble tatt til etterretning ». Hva innebærer dette?
Svar:
Norge fremmet under forhandlingene sine synspunkter og klargjorde sine premisser som angitt i meldingen. Norge tok ikke opp krav om formelle unntak eller reservasjoner, men pekte på trekk ved norsk økonomi som vil være av betydning når spørsmålet om vurdering av den felles valutaen for Norges del eventuelt blir aktuell, jf. meldingens side 261. Etter å ha hørt de norske synspunktene, slo EU fast at det var grunnlag for å lukke forhandlingskapitlet om ØMU.
Spørsmål 32:
På side 262, 1. spalte, i meldingen heter det at « vekslingskostnader vil falle bort innenfor valutaunionen. Den felles valuta vil fjerne usikkerhet i form av valutakursrisiko overfor våre viktigste handelspartnere ». I et av vedleggene til den svenske konsekvensutredningen (SOU 1994:6, vedlegg 4) heter det på side 55 at « inverkan av vGkselkursfluktuasjoner och valutarisk Gr troligen den mest overdrivna aspekten på en monetGrunion ». Departementet har i meldingen lagt vekt på svenske BNP-beregninger og har antatt « at tilsvarende virkninger vil også gjøre seg gjeldende i Norge ». Hva er departementets vurdering av de konklusjoner som er trukket i vedlegg 4 til SOU 1994:6, og antar departementet at denne konklusjon også har gyldighet for Norge?
Svar:
Regjeringen har ikke beregnet den mulige reduksjonen i vekslingskostnader ved innføring av den felles valuta i Norge. En slik beregning ville kreve et omfattende arbeid. Det vises her til metoden som er brukt ved beregningen i « One market, one money »(European Economy no. 44).
Generelt vil det være grunn til å anta at virkningene av redusert valutakursrisiko og bortfall av vekslingskostnader skulle være i samme størrelsesorden for norsk og svensk økonomi.
Konklusjonen i den svenske konsekvensutredningen bygger bl.a. på en delutredning av Claes Wihlborg (bilag 4 til SOU 1994:6). Wihlborg ser ut til å utelate vesentlig deler av de kostnader som følger av at Sverige og EU-landene har egne valutaer. Delutredningen gir ingen grundig fremstilling av metoden som er brukt i beregningen, og det er vanskelig å vurdere kvaliteten på anslaget. Derimot er metoden som er brukt i European Economy no. 44, grundig dokumentert. I denne utredningen er bortfallet av vekslingskostnader beregnet til 0,4 % av BNP for alle EU-landene samlet hvis de alle deltar i valutaunionen, jf. omtalen på meldingens side 395.
Regjeringen har ikke laget eller gjengitt noen anslag for virkninger i Norge av bortfall av valutakursrisiko. I EU-meldingen drøftes slike virkninger kvalitativt.
Spørsmål 33:
På side 264, under pkt. 5.6.6. krav til endringer i lover og forskrifter, heter det at Lov om Norges Bank må endres senest ved inngangen til fase 3. Kan departementet redegjøre nærmere for hvilke lovendringer som vil være nødvendige?
Svar:
Sentralbankloven § 2 tredje ledd gir Kongen i statsråd instruksjonsmyndighet over Norges Bank. Instruksjonsmyndigheten kan utøves både som generelle regler og som pålegg i enkeltsaker. Den har ikke vært anvendt.
Traktaten om den Europeiske Union (TEU) art 107 omhandler sentralbankenes selvstendige stilling. Det bestemmes her at ved utøvelsen av den myndighet og gjennomføringen av de oppgaver og plikter som er lagt på dem etter denne traktat og Den Europeiske Sentralbanks (ESB) statutter, skal verken ESB eller de nasjonale sentralbanker eller medlemmene av deres beslutningsorganer, anmode om eller motta instrukser fra Fellesskapets instanser eller organer, fra Medlemsstatenes regjeringer eller fra noe annet organ. Fellesskapets instanser og organer og regjeringene i Medlemsstatene påtar seg å overholde dette prinsipp og ikke å søke å påvirke medlemmene av beslutningsorganene i ESB eller i de nasjonale sentralbanker i utøvelsen av deres oppgaver.
Disse reglene innebærer at sentralbankloven § 2 må endres.
Det vises for øvrig til omtale om saksforholdet i avsnitt 5.6.6 på side 264 i meldingen.
Rådet har bl.a. som oppgave å vedta formelle kursordninger, eller - i fravær av slike - å fastlegge generelle retningslinjer for kurspolitikken, jf. meldingen s. 253.
Sentralbankloven § 18 første og annet ledd har regler om Norges Bank som kredittyter til Staten. Slik kreditt kan etter loven bare ytes innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget. Bestemmelsene i sentralbankloven § 18 første og annet ledd har imidlertid ikke hatt praktisk betydning. Etter TEU art 104 første ledd, er det forbudt for de nasjonale sentralbanker å yte kreditt til Staten. Dette innebærer at sentralbankloven § 18 første og annet ledd må endres. Det vises for øvrig til omtale av saksforholdet i avsnitt 5.6.6 på side 264 i meldingen.
Spørsmål 34:
Gradert merverdiavgift har vært et sentralt tema i debatten om det norske avgiftssystemet. Regjeringen har tidligere gått mot innføring av graderte satser. I revidert nasjonalbudsjett 1993 avvises graderte satser under henvisning til NOU 1993:8 . Så sent som ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1994 skriver Finansdepartementet i svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe: « Regjeringen har under medlemsskapsforhandlingene med den Europeiske Union ikke støtt på problemer fordi vi har et system uten differensierte satser. Regjeringen har ikke endret sitt syn på dette punkt i forhold til det som ble beskrevet i Revidert nasjonalbudsjett 1993. »
I kapittel 5.7.1.5, side 276, heter det: « Regjeringen vil imidlertid foreslå en lavere merverdiavgiftssats enn den generelle for romutleie i hoteller, hytter, campingplasser o.l. når denne tjenesten kommer inn under avgiftsområdet. »
Hvordan harmonerer dette sitatet fra meldingen med Regjeringens tidligere uttalte politikk? Er det foretatt beregninger om hvordan innføring av merverdiavgift på overnattingstjenester vil slå ut for etterspørsel og lønnsomhet i hotell- og reiselivsbransjen?
Svar:
I svaret til Senterpartiets stortingsgruppe i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1994 stod det:
| « Regjeringen har under medlemskapsforhandlingene med den Europeiske Union ikke støtt på problemer fordi vi har et system uten differensierte satser ». |
Regjeringen fastholder dette syn. Det er etter EUs regelverk ingen ting i veien for å ha én merverdiavgiftsats. Med passusen « et system uten differensierte satser » må forstås det systemet som i dag gjelder for varer og tjenester som befinner seg innenfor merverdiavgiftsområdet. For disse produktene har Norge ikke støtt på problemer fordi vi har et mva-system uten differensierte satser (med unntak av enkelte 0-satser). Romutleie befinner seg i dag som kjent utenfor merverdiavgiftsområdet.
Ved et EU-medlemskap vil Norge måtte innføre merverdiavgift på overnattingstjenester, slike tjenester er avgiftsbelagt i alle EU-land. For å unngå problemer i denne næringen, varslet Finansdepartementet i pressemeldingen i forbindelse med forhandlingsresultatet med EU at det vil bli benyttet en redusert mva-sats på overnattingstjenester. Dette må betraktes som et unntak fra et system med en generell merverdiavgiftssats.
Det gjøres for øvrig oppmerksom på at innføring av merverdiavgift på overnattingstjenester ikke bare innebærer at det beregnes utgående avgift ved salg av disse tjenestene. Det gis også fradrag for inngående merverdiavgift på innkjøp til bruk i slik næringsvirksomhet. Dette demper kostnadsoverføringen for slike tjenester.
Vridninger mellom næringer som følge av merverdiavgiftssystemet oppstår ikke bare fordi ulike varer og tjenester og varer har forskjellige mva-satser, men også fordi enkelte varer og tjenester befinner seg utenfor merverdiavgiftssystemet, mens andre befinner seg innenfor. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) Skattereformen 1992 hvor det står:
| « Ved en utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget vil vridningene i relative priser bli mindre. Dermed vil merverdiavgiften i mindre grad vri konkurranseforholdet mellom ulike næringer, og den vil virke mer nøytralt på forbruket. » |
En utvidelse av avgiftsområdet til å omfatte flere tjenester vil dermed bidra til en mindre vridning i avgiftssystemet.
For tiden utfører SNF et forskningsprosjekt for Finansdepartementet med formål bl.a. å kartlegge hvordan innføring av merverdiavgift vil påvirke etterspørsel og lønnsomhet i overnattingssektoren.
Spørsmål 35:
Regjeringen har foreslått å fjerne investeringsavgiften fordi denne avgiften ikke harmoniserer med EUs avgiftssystemer. Hvordan mener departementet dette vil påvirke kostnadene i næringslivet ved bruk av arbeidskraft i forhold til investeringer som har som målsetting å spare bruk av arbeidskraft? Har sysselsettingseffekten ved en fjerning av investeringsavgiften blitt vurdert, evt. beregnet?
Svar:
Fjerning av investeringsavgiften vil gi administrative besparelser for staten, og bidra til høyere driftsresultater i de deler av næringslivet som er berørt av investeringsavgiften.
Pr. i dag er fabrikkmessig produksjon og bergverk, som er relativt sett kapitalintensive, unntatt fra investeringsavgift. En stor del av innberettet investeringsavgift stammer fra næringsvirksomhet som må regnes for å være relativt arbeidsintensiv, som engros- og detaljhandel, eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting, hotell- og retaurantdrift, og post og tele. Disse næringene må ansees å ha relativt begrensede muligheter for å foreta investeringer i kapitalutstyr som erstatter arbeidsplasser, og en kan derfor gå ut fra at i disse næringene er substitusjonseffekten mellom arbeid og kapital lav. På denne bakgrunn vil en ikke kunne vente nedgang i sysselsettingen i disse næringene ved at kapital erstatter arbeidskraft ved fjerning av investeringsavgiften.
Økt disponibel inntekt i privat sektor som følge av fjerning av investeringsavgiften vil bli anvendt til privat forbruk eller investeringer. Økte investeringer vil på sikt gi utslag i økt sysselsetting, og det vises her til eksempel på side 399 i meldingen. Det er ikke gjort beregninger av sysselsettingseffekten ved en fjerning av investeringsavgiften. Endringen i denne avgiften må ses i sammenheng med andre avgiftsendringer som kan være aktuelle ved et EU-medlemskap, se f.eks omtale i avsnitt 7.5.1 i meldingen.
Spørsmål 36:
I Stortingsmeldingen er det flere steder omtalt at det forberedes et system der varene belegges med merverdiavgift i tilvirkerlandet og at denne avgiften følger varen innad i EU. En slik politikk vil kunne svekke norske varers konkurranseevne dersom vi opprettholder et høyere nivå på merverdiavgiften enn andre land i unionen. Hvordan mener departementet en slik utvikling vil påvirke norsk avgiftsnivå?
Svar:
Et fremtidig merverdiavgiftssystem vil kunne innebære at avgiftsoppkrevingen vil skje i opprinnelseslandet (salgslandet) med opprinnelseslandets satser ved samhandel mellom EU-land. Systemet befinner seg fremdeles på forslagsstadiet og en overgang fra nåværende system krever enstemmighet i Rådet. Av den grunn vil det være vanskelig å angi hvilke konsekvenser en eventuell omlegging vil ha på norsk avgiftsnivå og konkurranseevne. Basert på ulike antakelser om hvordan det endelige merverdiavgiftssystmet vil bli, kan likevel noen vurderinger trekkes fram.
Handel mellom næringsdrivende med fradragsrett for inngående merverdiavgift fungerer etter gjeldende EU-regelverk på følgende måte: Selger vil ved salg av en vare til en kjøper i et annet EU-land 0-satse denne varen, dvs. at det ikke beregnes utgående merverdiavgift på denne varen. Dette er samme prosedyre som i dag ved eksportsalg fra Norge hvor eksportøren 0-satser vedkommende vare. Ved det foreslåtte « endelige » merverdiavgiftssystemet vil selgeren beregne full merverdiavgift også når kjøperen er næringsdrivende fra et annet EU-land med fradragsrett for inngående merverdiavgift. Kjøperen på sin side kan trekke fra hele denne merverdiavgiften i sitt hjemland som er oppkrevet etter selgerlandets (og ikke kjøperlandets) sats. Dette betyr at det vil skje en overføring av avgiftsproveny fra kjøper til selgerlandet. Siden merverdiavgiften er en skattlegging av endelig forbruk, er det forutsatt at det skal skje en overføring av avgiftsproveny fra selger til kjøperlandet som om lag nøytraliserer ovennevnte overføring av avgiftsproveny. Det er derfor grunn til å forvente at overgangen til det « endelige » merverdiavgiftssystemet ikke vil ha noen økonomisk betydning for salg mellom næringsdrivende med fradragsrett for inngående merverdiavgift. På dette punktet vil det endelige merverdiavgiftssystemet ikke påvirke norske produsenters konkurransesituasjon eller muligheten til å opprettholde ett høyere norsk avgiftsnivå.
Ved omsetning til private eller andre uten fradragsrett for inngående avgift, f.eks enkelte offentlige institusjoner, vil ulike merverdiavgiftssatser kunne ha en konkurransevridende effekt. I dag eksisterer særordninger innen EU for å motvirke dette. Ved distansesalg til private hvor kjøp foretas av juridiske personer uten fradragsrett for inngående avgift, skal avgiften oppkreves i kjøperlandet og etter kjøperlandets sats dersom salgene/anskaffelsene overstiger visse beløpsgrenser. Det er ennå uklart hvorvidt disse særordningene vil bli opprettholdt. I den grad disse vil bli opprettholdt, vil en overgang til det « endelige » merverdiavgiftssystemet i liten grad påvirke norske produsenter konkurransesituasjon eller muligheten til å opprettholde et høyere norsk avgiftsnivå. Dersom det skulle skje en overgang til det « endelige » merverdiavgiftssystemet uten at disse særordningene videreføres, vil det kunne være problemer å opprettholde et vesentlig høyere merverdiavgiftsnivå enn våre naboland. Det skyldes at juridiske personer utenfor avgiftsområde, som f.eks kommuner, vil kunne kjøpe varer direkte fra et annet EU-land med selgerlandets merverdiavgift. På samme måte vil privatpersoner kunne kjøpe varer på postordre fra utlandet og betale selgerlandets merverdiavgift. For tiden er merverdiavgiften høyere i Sverige og Danmark enn i Norge.
Ovennevnte konklusjoner er trukket på bakgrunn av ulike antakelser om hvordan det « endelige » merverdiavgiftssystemet her vil kunne bli. Dette systemet er som tidligere nevnt bare på forsøkssstadiet, og forslaget har møtt til dels hard mostand fra enkelte av medlemslandene. Det vil derfor være høyst usikkert hvordan dette systemet til slutt vil se ut. Det gjøres forøvrig oppmerksom på at en overgang til det « endelige » merverdiavgiftssystemet, som vedtak om indirekte beskatning for øvrig, krever enstemmighet i Rådet.
Spørsmål 37:
En tilsvarende politikk er foreslått for transporttjenester ved at disse i prinsippet skal avgiftsbelegges i avgangslandet. Vil Norge på sikt kunne opprettholde 22 % merverdiavgift på transporttjenester og norske særavgifter og opprettholde konkurransekraft?
Svar:
En vil presisere at gjeldende regelverk for transporttjenester innen EU allerede i en viss grad er basert på prinsippet om avgiftsbelegging i transportens avgangsland. Dette gjelder når transporten utføres for kunder som ikke er registreringspliktige i noe EU-land. Når transporten utføres for kunder som er registrert for merverdiavgift i andre EU-land enn avgangslandet, skal transporttjenesten avgiftsbelegges i det landet hvor kunden er registrert. Det vises for øvrig til at forhandlingsresultatet innebærer at Norge fortsatt kan unnta persontransport fra avgiftsplikt. Det legges derfor til grunn at spørsmålet gjelder varetransport.
Overgangsordningen for varehandelen mellom EU-landene, som ble innført ved etableringen av det indre marked i 1993, omfatter også enkelte tjenester som ytes i tilknytning til leveranser og anskaffelser av varer. Dette gjelder bl.a. transporttjenester.
For registreringspliktige næringsdrivende med fradragsrett for inngående avgift vil ulik merverdiavgiftssats ikke ha noen økonomisk betydning. Dette gjelder både når transporttjenesten avgiftsbelegges i avgangslandet og i landet hvor kunden er registrert.
Ved omsetning til privatpersoner eller andre uten fradragsrett for inngående avgift, f.eks enkelte offentlige institusjoner, vil ulike merverdiavgiftssatser kunne ha en konkurransevridende effekt. Det er vanskelig å se at kjøp av transporttjenester fra andre EU-land av norske privatpersoner eller juridiske personer uten fradragsrett for inngående avgift, vil kunne få et betydelig omfang, selv om vi i dag ikke har tall for dette. Gjeldende regler på dette området skulle derfor ikke være til hinder for at Norge kan opprettholde en avgiftssats på 22 % ved et EU-medlemskap. Det vises i denne forbindelse til at Danmark, som nabo til lavsatslandet Tyskland, har en merverdiavgiftssats på 25 % på transporttjenester.
Forslaget til det « endelige » system befinner seg fremdeles på planleggingsstadiet og det er usikkert hvordan systemet vil komme til å se ut og når det eventuelt vil bli iverksatt. Hvilke løsninger som vil bli foreslått for transporttjenester i det fremtidige « endelige » merverdiavgiftssystemet er heller ikke avklart. Overgang til det « endelige » merverdiavgiftssystem krever enstemmighet i Rådet.
Spørsmål 38:
I henhold til sjette avgiftsdirektiv skal også tjenester avgiftsbelegges i det land hvor selger har sitt forretningssted. Vil Norge kunne opprettholde en klart høyere merverdiavgiftssats på tjenester enn andre EU-land med denne ordningen?
Svar:
Som nevnt i spørsmålet er utgangspunktet innen EU at tjenester avgiftsbelegges i det land hvor selger har sitt forretningssted. Som det fremgår av Stortingsmeldingen er det imidlertid gjort unntak fra denne regelen for en rekke viktige tjenesteområder. Det kan f.eks nevnes at tjenester som gjelder fast eiendom skal avgiftsbelegges i det land hvor eiendommen ligger. Tjenester som gjelder bl.a. kultur, sport, underholdning og arbeid på løsøregjenstander skal avgiftsbelegges i det land hvor tjenestene blir utført. Videre skal advokattjenester, reklametjenester, konsulenttjenester, utleie av løsøre og tjenester innen bank og forsikring avgiftsbelegges i det land hvor kunden er etablert.
Reglene om leveringsstedet for ovennevnte tjenester er ikke en del av det « overgangssystemet » for merverdiavgift som ble innført ved opprettelsen av det indre marked i 1993. Reglene vil derfor ikke automatisk opphøre ved en eventuell innføring av et « endelig » merverdiavgiftssystem.
Ved omsetning mellom næringsdrivende med fradragsrett for inngående avgift, antas ulike satser på tjenester å ha liten økonomisk betydning. Dette gjelder uansett hvor avgiftsplikten oppstår.
Ved omsetning av tjenester som skal avgiftsbelegges i salgslandet til private personer og andre uten fradragsrett for inngående avgift, vil en høyere sats i Norge kunne ha en konkurransevridende effekt. Det er vanskelig å se at kjøp av tjenester fra andre EU-land av norske privatpersoner eller juridiske personer uten fradragsrett vil kunne få et betydelig omfang, selv om vi i dag ikke har tall for dette. Dette henger sammen med at tjenester som oftest forbrukes i nær tilknytning til det stedet der den produseres. Gjeldende regler på dette området skulle derfor ikke være til hinder for at Norge kan opprettholde en høy merverdiavgiftssats. Det vises i denne forbindelse til Danmark, som har en merverdiavgiftssats på 25 % på alle merverdiavgiftspliktige tjenester.
Spørsmål 39:
I kapittel 5.12.2, side 320-321, omtales Storbritannias og Spanias motstand mot å heve grensen for det blokkerende mindretall fra 23 til 27 stemmer i Rådet. Denne uenigheten førte til en foreløpig kompromissløsning; at vedtak skal utsettes med sikte på å nå fram til enighet, dersom mellom 23 og 26 stemmer i Rådet går mot et vedtak. Har EU-landene blitt enige om prosedyrer for det arbeidet som skal skje etter en slik utsettelse, og hva går disse prosedyrene i tilfelle ut på?
Svar:
Virkningen av at vedtakelsen av et forslag blir utsatt og fremgangsmåten for senere å fatte vedtak i saken er omtalt på side 321 i Stortingsmeldingen:
| « Løsningen innebærer at vedtak vil bli utsatt dersom land som representerer mellom 23 og 26 stemmer i Rådet er uenige i et forslag til vedtak. I mellomtiden vil Rådet arbeide med sikte på å nå frem til enighet. Det er imidlertid ikke satt noen frist for å nå frem til enighet, og konsekvensene av manglende enighet er heller ikke fastlagt. |
| Ethvert medlemsland vil derfor kunne foreslå at det skal stemmes over et forslag til avgjørelse. Siden dette er et prosedyrespørsmål, kreves bare tilslutning fra et simpelt flertall av medlemslandene. Dersom forslaget til avgjørelse samler det tilstrekkelige kvalifiserte flertall på 64 stemmer, vil forslaget være vedtatt. Det må imidlertid understrekes at medlemslandene vil anse seg forpliktet av kompromissløsningen og bestrebe seg på å imøtekomme de land som har klare motforestillinger mot et forslag. Løsningen er da også i samsvar med den tradisjonen medlemslandene har med å arbeide seg fram til enighet heller enn å presse frem en avgjørelse med kvalifisert flertall, selv om det er adgang til dette i henhold til traktatgrunnlaget. » |
Spørsmål 40:
I kapittel 5.12.2, side 322, heter det at Regjeringskonferansen i 1996 blant annet « skal vurdere antallet medlemmer av Kommisjonen og medlemslandenes stemmevekt i Rådet, samt ethvert tiltak som anses nødvendig for å lette organenes arbeid og sikre at de virker effektivt ». I tillegg skal EU-parlamentets rolle i beslutningsprosessen drøftes. Hva er Regjeringens holdning til disse spørsmålene?
Svar:
Sammenkallingen av en regjeringskonferanse i 1996 for å vurdere EUs traktatgrunnlag med sikte på eventuelle revisjoner, er hjemlet i Maastricht-traktatens artikkel N annet ledd. I St.meld. nr. 40 (side 108) vises det til at « Bestemmelsene om en regjeringskonferanse ... må forstås som et uttrykk for medlemslandenes ønske om løpende å drøfte samarbeidets grunnlag, innhold og form i lys av nye oppgaver og utfordringer. Det er derfor de land som deltar i 1996 som vil avgjøre den videre utvikling og innhold i samarbeidet. »
Regjeringskonferansen ventes å foreta en gjennomgang av alle vesentlige sider ved EU-samarbeidet, både spørsmål om mulig økt fordypning av samarbeidet og en videre utvidelse av EU.
I St.meld. nr. 40 (side 322) er anført at « Utfallet av konferansens vurdering av disse spørsmålene er åpent. Som medlem av Den europeiske union vil Norge - og de øvrige nordiske medlemsland - kunne utøve avgjørende innflytelse på resultatet av konferansen, ettersom traktatendringer vil kreve tilslutning fra alle medlemsland. »
I St.meld. nr. 40 (side 76) har Regjeringen videre understreket at « Det er den politiske viljen i de medlemsland som da vil delta som vil avgjøre samarbeidets videre omfang og retning. Det er Regjeringens syn at Norge bør være med på å trekke opp de videre linjene for EUsamarbeidet. Norge vil slik kunne være med på å forme den politiske og økonomiske utviklingen i Europa og dermed også viktige rammevilkår for samfunnsutviklingen i Norge. »
Regjeringen legger i lys av det som er nevnt ovenfor stor vekt på at Norge som medlem deltar aktivt i forberedelsene til og gjennomføringen av denne konferansen.
Regjeringskonferansen ligger fortsatt to år frem i tid. Noen nærmere dato er foreløpig ikke fastsatt. Ved medlemskap anser Regjeringen det naturlig at man forut for konferansen konsulterer Stortinget eller Stortingets organer på hensiktsmessig måte.
Spørsmål 41:
I kapittel 5.13.1, side 324, heter det: « Ved norsk medlemskap i EU må et første valg til Europaparlamentet avholdes innen to år etter tiltredelsen. Inntil valget er avholdt, vil representanter utpekt av Stortinget representere Norge i Europaparlamentet. Valg til Europaparlamentet bør, så langt mulig, avvikles i samsvar med reglene om stortingsvalg i valgloven av 1. mars 1985. » Når mener Regjeringen det eventuelt første valget til Europaparlamentet bør avholdes, og hvilke prinsipper mht. stemmekretser vil Regjeringen foreslå?
Svar:
Regjeringen finner det naturlig å avvente resultatet av folkeavstemningen den 28. november før det tas stilling til tidspunktet for et evt. valg til Europaparlamentet og hvilke prinsipper som bør gjelde for et slikt valg.
Spørsmål 42:
I kapittel 5.17, side 334, heter det at Åland ikke vil omfattes av et EU-medlemskap. Betyr det at Åland har vedtatt å ikke bli med i EU, selv om Finland blir EU-medlem?
Svar:
For at tiltredelsestraktaten mellom EU og Finland skal kunne få anvendelse også for Åland, må Finland innhente samtykke fra Ålands lagting. Dette følger av Ålands selvstyre, som har sitt grunnlag i beslutning av Nasjonenes Forbund i 1921. Siden et slikt samtykke ikke kan tas for gitt, har Finland forhandlet frem en særskilt tilslutningsmekanisme for Åland som muliggjør at Finland kan bli medlem uten at Åland blir det. Dette er nedfelt i art. 28 i Finlands tiltredelsestraktat med EU. Finlands regjering må, ved eventuell ratifisering av tiltredelsestraktaten, uttrykkelig tilkjennegi at EU-medlemskap, på visse betingelser, også skal gjelde for Åland, selvfølgelig etter at Ålands lagting har gitt sitt samtykke til det. Dersom Ålands lagting sier nei, reguleres forholdet mellom Finland og Åland av selvstyreloven.
Spørsmål 43:
Regjeringen hevder at det norske samarbeidet vil bli styrket ved norsk, svensk og finsk medlemskap i EU. Samtidig heter det i kapittel 5.17, side 334, at « det avgjørende vil her være hvilke felles interesser de nordiske land vil ha innefor EU i de enkelte saker, og i hvilken grad hvert land ser seg tjent med en nordisk tilnærming ». Mener Regjeringen at de nordiske land vil ha flere felles interesser som medlemmer av EU enn de har i dag? Kan Regjeringen i tilfelle konkretisere hvilke områder dette gjelder?
Svar:
Ved EU-medlemskap vil de nordiske land bli knyttet sammen i et tettere og mer omfattende samarbeid. De nordiske land vil bl.a. måtte forholde seg til langt flere saksområder i forhold til den nye utviklingen i Europa. På miljøområdet - vil de nordiske land som EU-medlemmer kunne utdype og få større bredde i sitt samarbeid.
Sikkerhetspolitikken er et annet eksempel på hvor de nordiske land vil ha felles interesser som EU-medlemmer. Finland og Sveriges endrede sikkerhetspolitikk vil best kunne utnyttes til de nordiske lands felles beste innenfor en europeisk ramme. For at dette skal skje må imidlertid de nordiske land selv bidra til at EUs sikkerhetspolitiske orienteringer tar opp i seg de nordiske lands egne interesser. Det er f.eks ikke noe automatikk i at EU vil engasjere seg i de spesielle problemene i nord.
Også på det regionalpolitiske området vil de nordiske land ha felles interesser. I lys av de nordiske landenes særskilte bosettingsstruktur og mange felles regionalpolitiske interesser, vil de nordiske landene som EU-medlemmer sammen få større gjennomslagskraft for nordiske interesser når det gjelder bruken av EUs regionalpolitiske virkemidler.
Spørsmål 44:
I kapittel 5.18, side 335, heter det at Svalbardtraktaten etter sin ordlyd ikke omfatter fiskevernsonen. Samtidig heter det at fiskevernsonen ikke er definert inn i virkeområdet for norsk medlemskap i EU og at dagens ordninger for fisket i sonen føres videre. Videre heter det at « Norge beholder forvaltningsmyndigheten i fiskevernsonen ».
I artikkel 1 i Protokoll 7 til Tiltredelsestraktaten heter det: « Traktatene som er Den europeiske unions grunnlag, får ikke anvendelse for Svalbard. Norges tiltredelse til Den europeiske union medfører likevel at tildelingen av de ressurser som medlemsstatenes, herunder Norges, fartøyer har adgang til i farvannene innenfor 200 nautiske mil ved Svalbard, og forvaltningen av denne tildelingen vil bli fastsatt av Unionen på grunnlag av nåværende praksis i samsvar med Fellesskapets regelverk, særlig reglene om den felles fiskeripolitikk ».
Dersom fiskevernsonen ikke er definert inn i virkeområdet for EU, betyr det at det er enighet om at fiskevernsonen skal omfattes av Svalbardtraktaten? Dersom det er slik at fiskevernsonen ikke omfattes av Svalbardtraktaten, betyr det at den er en del av norsk økonomisk sone, og at EU overtar forvaltningsmyndigheten i fiskevernsonen etter 30. juni 1998?
Svar:
Det vises til St.meld. nr. 40 (1993-1994), s. 334-5, hvor det gis en redegjørelse for den uenighet som hersker internasjonalt om tolkning av Svalbardtraktatens geografiske rekkevidde. Det fremgår også at det var enighet om at tiltredelsestraktaten ikke skulle prejudisere partenes ulike oppfatninger, og dette ble uttrykkelig fastslått i Svalbard-protokollens artikkel 3.
Når det heter i protokollens artikkel 1 første ledd, at: « Traktatene som er Den europeiske unions grunnlag, får ikke anvendelse for Svalbard », er dette en formulering som er valgt med sikte på å avspeile denne enighet. Protokollens artikkel 1 annet ledd, angir uttømmende og klart hvilke deler av EFs regelverk som skal komme til anvendelse i fiskevernsonen, nemlig myndigheten til å fordele EU-landenes kvote i sonen.
Bestemmelsen i Svalbardprotokollen er ikke tidsbegrenset, og omfattes ikke av den overgangsordning som gjelder frem til 30. juni 1998 for forvaltningen i norsk økonomisk sone nord for 62. breddegrad.
Vernesonen er opprettet med hjemmel i lov om Norges økonomiske sone. Det fremgår også klart av felleserklæringen om Svalbard at det er Norge som har forvaltningsmyndighet i vernesonen.
Spørsmål 45:
I kapittel 5.19.1, side 336, sies det: « Våre nordiske naboland anser ikke lenger sin nøytralitetspolitikk som et hinder for å delta fullt ut i EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid ». Kan Regjeringen gjøre nærmere rede for dette?
Svar:
Sverige og Finland har såvel under medlemskapsforhandlingene som i sine tiltredelsesavtaler lagt til grunn fullverdig og aktiv deltakelse i den felles utenriks- og sikerhetspolitik, slik denne er utformet på grunnlag av traktatens bestemmelser om FUSP. Det vises i den forbindelse til Felleserklæring nr. 1 i Sluttakten, der samtlige fire søkerland er enige om « at de nye statene fra tiltredelsestidspunktet vil og kan delta fullt ut og aktivt i den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk fastlagt i traktaten om Den europeiske union ».
Spørsmål 46:
I kapittel 5.19.2.1, side 337, beskrives Norges samarbeid med EPS-formannskapet og FUSP. Vil denne formaliserte kontakten om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål opphøre dersom Norge ikke blir medlem av EU?
Svar:
Det er ikke grunn til å anta at den bilaterale konsultasjonsordning mellom Norge og formannskapet, som ble formalisert i 1988, vil opphøre dersom Norge ikke blir medlem av EU. Som kjent omfatter denne ordningen et møte pr. halvår på hhv. utenriksministernivå og embedsnivå.
Derimot har den utvidede kontakt- og dialogordning Norge har hatt med EPS og fra 1. november 1993 med FUSP, og som har omfattet løpende kontakter og møter på såvel ministernivå, polsjefnivå, arbeidsgruppenivå samt innenfor internasjonale organisasjoner, vært nært knyttet til medlemskapsforhandlingsperioden. Forutsetningene for å videreføre en slik ordning dersom Norge ikke blir medlem, vil følgelig ikke være tilstede. Som påpekt i St.meld. nr. 40 har den formaliserte, bilaterale konsultasjonsordningen gitt informasjon og mulighet til å tilkjennegi synspunkter og vurderinger. Norges muligheter til å påvirke drøftelsene og øve innflytelse på medlemslandenes holdninger i utenrikspolitiske spørsmål, har imidlertid vært begrenset.
Spørsmål 47:
I meldingen presiseres det gjentatte ganger at beslutninger innenfor den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk som hovedregel krever enstemmighet mellom medlemslandene. En erklæring til Unionstraktaten om avstemning i forbindelse med den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, nevnes imidlertid ikke. I denne erklæringen heter det « at medlemsstatene, for beslutninger som krever enstemmighet, i størst mulig utstrekning unngår å hindre en enstemmig beslutning når det foreligger et kvalifisert flertall for beslutningen ». Hva er årsaken til at denne erklæringen ikke er nevnt under omtalen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og hvilken betydning og hvilke konsekvenser mener Regjeringen at denne erklæringen vil få på dette området?
Svar:
EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid har sin forankring i en løpende informasjonsutveksling og konsultasjonsvirksomhet landene imellom. Denne virksomheten skjer gjennom kontakt mellom utenriksministeriene og i jevnlige drøftelser i Den politiske komite og i arbeidsgrupper. Grunnlaget for utformingen av en felles politikk i form av felles opptreden, felles holdninger eller felles handlinger, er til enhver tid konsensus mellom medlemslandene. Dette grunnlaget er fullt ut reflektert i det nye traktatgrunnlaget, idet felles holdninger skal fastlegges i den grad Rådet finner det nødvendig og felles handlinger iverksettes på de områder der medlemslandene anser at de har viktige felles interesser.
Samtidig reflekterer traktatens bestemmelser om FUSP et felles ønske fra medlemslandene om å øke sin samlede politiske tyngde i internasjonale spørsmål. I de drøftelser som førte fram til de nåværende traktatbestemmelser, var dette hensynet sentralt for de medlemsland som ønsket større åpning for flertallsavgjørelser på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Dette var det imidlertid ikke enighet om. Som nevnt ovenfor, er enstemmighet derfor grunnlaget for det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet. Den erklæring spørsmålet refererer til, gir i lys av dette uttrykk for det felles ønskemål at samarbeidet skal bidra til å øke medemslandenes samlede politiske tyngde og at medlemslandene derfor skal tilstrebe å nå fram til enighet dersom det foreligger et kvalifisert flertall.
Hvorvidt erklæringen vil være av betydning for samarbeidet framover, vil være opp til medlemslandene selv. Endringer i traktatgrunnlaget krever som kjent enstemmighet.
Spørsmål 48:
I kapittel 5.19.3.2, side 338, sies det: « Visse sider ved gjennomføringen av en felles handling som er vedtatt ved enstemmighet, kan avgjøres ved kvalifisert flertall ». Kan Regjeringen forklare nærmere hvilke typer saker som kan avgjøres med kvalifisert flertall?
Svar:
Det vises til svaret på spørsmål 25 fra Senterpartiets stortingsgruppe i brev av 12. september 1994 til Utenrikskomitéen.
Spørsmål 49:
I kapittel 5.19.3.4, side 338, sies det: « Kvalifisert flertall innebærer at minst 54 av de 76 stemmene i Rådet og at minst 8 av de 12 medlemslandene stemmer for. Ved en utvidelse med de fire søkerlandene må et kvalifisert flertall utgjøre minst 67 av 90 stemmer ». Kan Regjeringen gjøre rede for om det fortsatt vil bli stilt krav til det antall land som må stemme for i slike saker, dersom de fire søkerlandene blir medlem? Hvilke krav vil i tilfelle bli stilt?
Svar:
I det sitat fra meldingen som spørsmålet refererer til, gjøres det oppmerksom på at meldingen beklageligvis inneholder en trykkfeil, idet det i andre setning i sitatet skal stå .... « må et kvalifisert flertall utgjøre minst 64 av 90 stemmer ». Det vises i den forbindelse til meldingens kapittel 3.3.2.2, side 92, første spalte, der det samme forhold er korrekt omtalt. Dette er tidligere meddelt i eget brev til Stortingets Presidentskap.
Når det gjelder spørsmålet om krav til antall land som må stemme for i en avstemning etter reglene om kvalifisert flertall, er dette forholdet regulert i Traktat om Kongeriket Norges, Republikken Østerrikes, Republikken Finlands og Kongeriket Sveriges tiltredelse til Den europeiske union (Særskilt vedlegg nr. 1 til St.meld. nr. 40 (1993-1994) ). I henhold til denne traktatens annen del, Tilpasning til traktatene, skal Artikkel J.3 post 2 annet ledd i EU-traktaten lyde:
| « Ved de rådsbeslutninger som krever kvalifisert flertall i henhold til foregående ledd, skal medlemmenes stemmer ha vekt som fastsatt i artikkel 148 nr. 2 i traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, og beslutningen treffes med minst 64 stemmer avgitt av minst elleve medlemmer som stemmer for ». (Særskilt vedlegg nr. 1, side 13, nederst første og øverst annen spalte). |
Spørsmål 50:
I kapittel 5.19.3.5, side 339, sies det: « I det omfang Rådet har besluttet å iverksette en felles handling, er medlemslandene forpliktet overfor hverandre til å respektere og etterleve de retningslinjer og tiltak som inngår i den felles handling ». Senere står det: « I motsetning til hva som er tilfelle for EF-samarbeidet, kan imidlertid denne forpliktelsen bare underkastes politisk kontroll ». Kan Regjeringen si noe om hvilke situasjoner som kan gjøre det aktuelt for et medlemsland å nekte å respektere og etterleve de retningslinjer og tiltak som inngår i en felles handling? Kan Regjeringen konkretisere hvordan landene i EU, eller EU, kan utøve « politisk kontroll » med land som nekter å følge opp en felles handling?
Svar:
Utgangspunktet for beslutninger om iverksettelse og gjennomføring av felles handlinger, er at medlemslandene anser at de har viktige felles interesser å ivareta på det aktuelle området. Sannsynligheten for at et medlemsland skulle « nekte å respektere og etterleve de retningslinjer og tiltak som inngår i en felles handling », og som er vedtatt på grunnlag av enstemmighet, er således neppe tilstede. Å utøve politisk kontroll i en slik sammenheng vil følgelig heller ikke være en aktuell problemstilling.
Når medlemslandene, på grunnlag av viktige felles interesser, har iverksatt en felles handling, vil det naturlig nok være i deres interesse at handlingen gjennomføres på en mest mulig effektiv måte ved at medlemslandene hver for seg oppfyller de forpliktelser som følger av handlingen. Det er denne gjensidige forpliktelsen til å følge opp den felles handling som i det løpende samarbeid vil være underkastet en gjensidig politisk kontroll.
Spørsmål 51:
I kapittel 5.19.3.5, side 339, sies det: « Dersom iverksettelsen av en felles handling vil skape alvorlige problemer for et medlemsland, vil dette kunne bli fritatt for å delta i iverksettelsen. Kan Regjeringen forklare hva som konkret kan tenkes å ligge i begrepet « alvorlige problemer » og hvem skal endelig avgjøre om en felles handling innebærer alvorlige problemer for et medlemsland, dersom det skulle oppstå uenighet om dette i fellesskapet?
Svar:
Grunnlaget for iverksettelse og gjennomføring av felles handlinger er enstemmige beslutninger i Det europeiske råd og i Rådet av utenriksministre. Dersom et medlemsland anser at en felles handling ikke tjener deres interesser, vil det følgelig heller ikke grunnlaget for å vedta en felles handling være tilstede.
Art. J. 3, punkt 7, åpner for at et medlemsland, etter at en felles handling er vedtatt iverksatt, dersom gjennnomføringen skulle volde alvorlige vanskeligheter for landet, kan bli fritatt for de forpliktelser den felles handling innebærer. Dette har fram til i dag, selv om seks saksområder så langt er gjort til gjenstand for felles handlinger, ikke vært noen aktuell problemstilling. Hva som kan antas å være alvorlige vanskeligheter har derfor heller ikke vært gjort til gjenstand for drøftelser mellom medlemslandene.
Det er Rådet, det vil si utenriksministrene, som i.ht. Art. J.3 skal drøfte situasjonen dersom et medlemsland skulle få alvorlige problemer med gjennomføringen av en felles handling samt finne fram til hensiktsmessige løsninger. Fordi slike løsninger ikke vil være gjenstand for voteringer, ligger det i sakens natur at en vil søke å oppnå løsninger som er tilfredsstillende for alle parter.
Spørsmål 52:
I kapittel 5.19.3.8, side 341, heter det at VEU « skal utforme og iverksette de av EUs vedtak og tiltak som har forsvarsmessige implikasjoner. Måten dette skal skje på skulle avtales nærmere mellom EUs utenriksministre i Rådet og VEUs organer ». Er disse prosedyrene vedtatt, og hva går de i tilfelle ut på?
Svar:
Utviklingen av VEU som EUs forsvarskomponent forutsettes å være en gradvis prosess. Likeledes er samarbeidsprosedyrene mellom EU og VEU under gradvis utvikling. Målsettingen med disse prosedyrene vil være å etablere nære samarbeidsrelasjoner mellom de to organisasjoner. Hittil er det nådd enighet om å harmonisere de to organisasjoners formannskapsperioder og gjensidig deltakelse i møter i EU og VEU av VEUs sekretariat og Rådets sekretariat i EU.
Spørsmål 53:
Hvilken vesentlig del av NATO-samarbeidet vil Norge bli utestengt fra dersom Norge sier nei til norsk EU-medlemskap?
Svar:
NATOs toppmøte i januar 1994 uttrykte sin støtte til en styrking av den europeiske søyle i Alliansen gjennom VEU. EU-medlemskap er en forutsetning for fullverdig medlemskap i VEU. Dette innebærer at Norge uten et EU-medlemskap ikke kan delta fullt ut i arbeidet innenfor Alliansens europeiske søyle, som gradvis vil styrke sin rolle som forum for NATOs europeiske medlemmer. Det vises forøvrig til svar på spørsmål nr. 26 fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, oversendt fra Stortingets utenrikskomite 18. august samt til svar på spørsmål nr. 6 fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe, oversendt fra Stortingets utenrikskomite 12. august 1994.
Spørsmål 54:
NATO og VEU bygger på forskjellig traktatrunnlag. Hva mener Regjeringen er de viktigste traktatmessige forskjellene på NATO og VEU?
Svar:
Washington-traktaten (NATO) og Brussel-traktaten (VEU) er utformet i noe forskjellig politiske og geografiske sammenhenger, men begge bærer preg av å være skåret over samme lest i samme historiske kontekst.
En forskjell mellom de to traktater er at mens NATO-pakten er inngått mellom land i det nordatlantiske område, og bistandsplikten for de øvrige traktatparter utløses ved et væpnet angrep mot en parts territorium i Europa eller Nord-Amerika og visse andre geografisk angitt eller avgrensede områder, er VEU-traktaten inngått kun mellom land i Europa, og bistandsplikten utløses ifølge traktatens artikkel V ved et væpnet angrep på en traktatpart i Europa.
En annen forskjell ligger i den ulike styrken i den militære bistandsplikten under de to traktater. Ifølge VEU-traktatens artikkel V skal de øvrige parter yte den angrepne part all den militære og annen hjelp og bistand som står i deres makt. Etter NATO-paktens artikkel 5 skal hver av partene bistå den eller de angrepne ved straks å ta slike skritt, derunder bruk av væpnet makt, som er nødvendig for å gjenopprette det nordatlantiske områdes sikkerhet. Det er følgelig i NATO-pakten åpnet for at den enkelte part skal vurdere hvilke tiltak denne part anser nødvendig for å bistå den angrepne part. Den militære bistandsplikten er således sterkere etter VEU-traktaten enn etter NATO-pakten.
I NATO-pakten fastslås i artikkel 5 at et væpnet angrep mot en eller flere av partene skal betraktes som et angrep mot alle parter. Artikkel 6 i NATO-pakten definerer hva som skal forstås med et væpnet angrep mot en traktatpart. I VEU-traktaten er det imidlertid ikke definert hva som skal forstås med væpnet angrep, eller presisert at et angrep på en part er å anse som et angrep på alle. Det kan således sies å fremtre som noe mer uklart under VEU-traktaten enn under NATO-pakten om bistandsplikten utløses automatisk, og om det kreves noen form for konsitusjonell klarering av bistandspliktens inntreden og dens art og omfang for en avtalepart som ikke selv er utsatt for angrep.
En ytterligere forskjell mellom traktatene er at VEUtraktatens art. VIII. 3 åpner adgang for enhver part til å sammenkalle VEUs råd for at partene skal kunne konsultere hverandre om situasjonen i et hvilket som helst område som kan utgjøre en trussel mot freden eller den økonomiske stabilitet. Det framgår imidlertid klart av traktaten at eventuelle tiltak bare kan iverksettes dersom alle fullverdige medlemmer er enig. Det er også opp til hvert enkelt medlem selv å avgjøre om det vil delta i de tiltak som iverksettes.
VEU-traktaten inneholder en uttrykkelig henvisning til NATO-pakten, ved at det i art. IV, 1. ledd fastslås at partene skal samarbeide nært med NATO, og i art. IV, 2. ledd at ut fra et ønske om å unngå dublisering av militærstabene i NATO-organene, vil VEUs råd og organisasjon benytte NATOs militære myndigheter for informasjon og råd i militære saker. Noen henvisning til VEU-traktaten finnes ikke i NATO-pakten.
Både i NATO-pakten og i VEU-traktaten gjør partene det klart at forpliktelsene til kollektivt selvforsvar er basert på formålene og grunnsetningene i FN-pakten. Videre fastslår begge traktater partenes beslutning om å bygge på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettsstaten. Traktatpartene påtar seg i begge traktater en forpliktelse til i samsvar med FN-paktens bestemmelser å søke enhver internasjonal tvist som de måtte bli innblandet i løst med fredelige midler, og opptre i sine internasjonale forhold i samsvar med formålene for FN-pakten. Det framgår også av traktatene at dersom en eller flere av partene utsettes for et væpnet angrep, slik at traktatenes bistandsplikt for de øvrige traktatparter utløses, vil både individuelt og kollektivt selvforsvar utøves som anerkjent i art. 51 i FN-pakten. Det er verken i NATO-pakten eller i VEU-traktaten angitt geografiske eller territorielle skranker for partenes individuelle eller kollektive respons ved et slikt angrep. De tiltak og forholdsregler som i en slik situasjon blir truffet, skal etter traktatene umiddelbart meldes til Sikkerhetsrådet, og skal bringes til opphør når Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er nødvendige for å gjenopprette og opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
NATOs toppmøte i januar 1994 fastla hovedlinjene for forholdet mellom NATO og VEU basert på åpenhet og komplementaritet. I samsvar med dette utgjør VEU Alliansens europeiske pilar som innebærer at de europeiske allierte påtar seg et større ansvar for fellesforsvaret innen NATO. De to organisasjonene skal således utfylle hverandre og være nært sammenknyttet.
Spørsmål 55:
Kan VEU operere utenfor VEUs geografiske område uten anmodning fra FN eller KSSE, og i tilfelle; hvilke forhold kan kvalifisere for slike aksjoner?
Svar:
VEU-traktaten setter ingen formelle, geografiske begrensninger på hvilke spørsmål VEUs råd kan konsultere om. Den gjensidige bistandsforpliktelsen i traktaten gjelder imidlertid bare i forhold til et væpnet angrep på et medlemslands territorium i Europa.
I Petersberg-erklæringen av 19. juni 1992 slås det innledningsvis fast at når VEU utvikler sin operasjonelle evne, er man innstilt på å benytte denne til å støtte en effektiv iverksettelse av KSSEs og FNs Sikkerhetsråds tiltak av konfliktforebyggende og krisehåndterende art, derunder fredsbevarende aktiviteter.
Enhver VEU-operasjon forutsetter konsensus, dvs. enighet blant alle fullverdige medlemsland om å iverksette operasjonen. Enhver VEU-operasjon vil være basert på mandat fra FN eller KSSE, eller finne sted i overensstemmelse med folkeretten, herunder prinsippene i FN-pakten eller KSSEs Sluttakt.
Spørsmål 56:
I kapittel 5.19.3.9, side 342, vises det til at det kan bli aktuelt å utforme en felles forsvarspolitikk, og et felles forsvar innen rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og at dette vil bli drøftet på en regjeringskonferanse i 1996. Hva er Regjeringens holdning til en felles forsvarspolitikk og et felles forsvar i EU?
Svar:
Det nåværende traktatgrunnlaget inneholder intet om innholdet i en eventuell framtidig felles forsvarspolitikk. Utforming av en slik politikk er i traktaten skissert som en målsetting på lang sikt. I de drøftelser som fant sted mellom medlemslandene under utformingen av den nåværende traktat, ble det lagt tilgrunn at en slik eventuell felles forsvarspolitikk ville kunne innebære utforming av felles målsettinger på det forsvarspolitiske område og felles holdninger i forsvarspolitiske drøftelser i andre fora, som for eksempel NATO.
Regjeringen ser positivt på en utvikling i retning av større grad av felles målsettinger og holdninger på det forsvarspolitiske område mellom europeiske land. Dette er også i samsvar med siste NATO-toppmøtes vurderinger og Norges ønske om å bidra til å styrke den europeiske pillar i NATO. Det vil imidlertid være de land som fullt ut deltar i forberedelsene til og gjennomføringen av drøftelsene i 1996, som vil øve innflytelse på og delta i utformingen av disse spørsmålene.
Når det gjelder spørsmålet om et eventuelt felles forsvar innenfor rammen av EU, er dette skissert som en eventualitet i traktatens bestemmelser om den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, dersom samtlige medlemmer er enig. Det foreligger pr. idag ingen planer eller intiativer med det siktemål å erstatte NATOs rolle på dette området.
Spørsmål 57:
På side 356, 2. spalte, omtales Rådets rekommandasjon av 22. desember om de « overordnede retningslinjene for økonomisk politikk i Fellesskapet og i de enkelte medlemsstater ». Bl.a. på side 249 kalles rådets rekommandasjon for « generelle retningslinjer ». Hvorfor er det her brukt forskjellige betegnelser?
Svar:
Det er ingen tilsiktet meningsforskjell mellom « generelle retningslinjer » og « overordnede retningslinjer » slik disse to uttrykkene er brukt i omtalen av rekommandasjon 94/77/EØF på hhv. side 249 og 356 i meldingen. Som det fremgår av første avsnitt på side 249, er rekommandasjonen gitt i henhold til Roma-traktatens artikkel 103 annet ledd. I den norske tekst til denne artikkel brukes uttrykket « generelle retningslinjer ».
Spørsmål 58:
På side 393, 2. spalte, heter det bl.a. « de krav som må settes til utviklingen i næringslivets konkurranseevne for å oppnå full sysselsetting, vil trolig være forskjellig innenfor og utenfor EU ». Kan departementet utdype dette?
Svar:
Et norsk EU-medlemskap vil virke positivt inn på rammevilkårene for norsk næringsliv, og gi en bedret konkurranseposisjon i EU-markedet, jf. svar gitt på spørsmål 11. Videre vil innføring av en felles valuta medføre bortfall av kursrisko. Dette vil føre til et lavere rentenivå i Norge.
På denne bakgrunn vil et EU-medlemskap få positive virkninger for lokalisering av produksjon og investeringer til Norge. Høyere investeringer vil bidra til større verdiskaping.
Hvis Norge ikke blir medlem av EU, vil det bli stilt andre krav til den økonomiske politikken. Det vil bli stilt større krav til budsjettpolitikken for å opprettholde tillit i finansmarkedene, og dermed unngå et vesentlig høyere rentenivå enn i andre vesteuropeiske land. Vi må likeledes føre en politikk som viser at vi varig kan holde prisstigningen nede. Også kravene til bedring av norsk konkurranseevne vil kunne bli større dersom Norge ikke blir medlem av EU.
Spørsmål 59:
På side 399, 1. og 2. spalte i meldingen heter det « Regjeringen legger til grunn at den nedgang i landets disponible inntekt som isolert sett følger av nettobidraget til EU i løpet av noen år vil motsvares av en forsjell i BNP som mer enn overstiger det som er nødvendig for å finansiere nettobidraget ». Kan departementet utdype dette nærmere? Hva legges i uttrykket « i løpet av noen år?
Svar:
Regjeringen har valgt en langsiktig innfallsvinkel for å vurdere de økonomiske virkningene av EU-medlemskap. For Norge vil EU-medlemskap gi positive virkninger for den økonomiske veksten. På side 412 i meldingen er det gitt en tallmessig illustrasjon: Talleksemplet viser at selv med en begrenset virkning på verdiskapingen, vil et EU-medlemskap bidra til å styrke grunnlaget for offentlig tjenesteproduksjon og for velferdsordninger. Eksemplet viser også at tidsaspektet ikke nødvendigvis behøver å bli så langt. Legger en til grunn at nettobidraget skal være selvfinansierende etter en tiårs periode, slik det er skissert i eksemplet, innebærer det at en må ha om lag 0,15 % høyere årlig vekst i perioden. Blir veksten som følge av EU-medlemskap høyere, vil tidsaspektet bli kortere.
En har i meldingen valgt ikke å gi tallmessige anslag på de positive virkninger av et EU-medlemskap eller innføringen av disse virkningene. Det vises imidlertid til at de kvalitative vurderingene gir en klar konklusjon som referert i spørsmålet. Talleksemplet viser at selv med en svært moderat årlig virkning på BNP vil virkningen på statsbudsjettet av mervekst i løpet av få år overstige nettobidraget.
Det legges således til grunn at økningen i underskuddet på statsbudsjettet vil være av midlertidig karakter. Det er ellers Regjeringens syn at medlemskontingenten må anses som en investering, fordi forskjellen i BNP som følge av medlemskap ventelig vil mer enn overstige det som er nødvendig for å finansiere nettobidraget.
Spørsmål 60:
På side 402, 2. spalte i meldingen heter det om oppdrettsnæringen at « Norges geografiske og oceanografiske forhold gir muligheter for sterk vekst i næringen ». Statsministeren gav i forbindelse med et møte i Måløy tirsdag 16. august uttrykk for at et norsk EU-medlemskap vil legge grunnlag for titusenvis av nye arbeidsplasser innen oppdrettsnæringen de kommende år. Kan departementet foreta en nærmere tallfesting av sysselsettingsvirkningen for oppdrettsnæringen i tilfelle et norsk EU-medlemskap?
Svar:
Statsministeren viste under sitt foredrag i Måløy til en FAFO-rapport, som mener at norsk fisk har skapt grunnlag for 10-20.000 arbeidsplasser i EU-landene. I den forbindelse uttalte statsministeren:
| « Blir vi nå endelig kvitt tollen, så vil det kunne gi milliardinntekter og mange nye arbeidsplasser. I dag kan land som Danmark, Nederland og Frankrike bearbeide norske råvarer uten norsk konkurranse. De har sikret seg arbeid og verdiøkning som vi kunne ha hatt i Kyst-Norge. » |
De handelsrestriksjoner som fiskerinæringen møter i dag er omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-1992), avsnitt 4.6.5. Fiskerinæringen vil få klart bedre konkurransevilkår på EU-markedet på grunn av at tollen på fisk til EU-landene faller bort. For oppdrettsnæringen gjelder dette spesielt for laks og ørret, fileter og røkte produkter av disse artene. På side 400 i meldingen heter det:
| « Når tollsatsene for de fleste bearbeidede produktene i dag er høyere enn for ubearbeidede fisk av samme art, blir den effektive tollsatsen på bearbeiding i Norge høyere enn tollsatsen på de bearbeidede produkter. I forhold til konkurrentene i EU belastes bearbeidingen eller verdiskapingen i norsk foredlingsindustri reelt sett med en tollsats som er høyere enn satsen på det foredlede produktet. |
| Forholdet mellom størrelsen på den effektive tollsatsen og tollen på det bearbeidede produktet kan vises ved et eksempel: Tollen på fersk laks til EU er 2 % og tollen på røkelaks er 13 %. Råstoffkostnaden anslås å utgjøre om lag 60 % av eksportverdien av røkelaks (våren 1994), dvs. at bearbeidingsverdien utgjør om lag 40 % av eksportverdien. I dette tilfellet er den effektive tollsatsen på bearbeiding om lag 30 %, eller mer enn dobbelt så mye som tollen på det bearbeidede produktet. Det understrekes at råstoffkostnadens andel av eksportverdien varierer over tid. Dermed varierer også den effektive tollsatsen. » |
Fiskeriforedlingsindustrien vil dersom Norge blir medlem av EU, få bedre muligheter for økt verdiskaping og sysselsetting. Myndighetene har ikke gjort forsøk på å tallfeste sysselsettingseffekten for oppdrettsnæringen i tilfelle et norsk EU-medlemskap.
Spørsmål 61:
I kapittel 7.4.1, s. 403, første spalte, sies det: « Dersom Norge ikke skulle bli medlem, mens Østerrike, Sverige og Finland går inn i EU, vil Norge få dårligere markedsadgang til disse landene ». Vil dette tapet i markedsadgang bli kompensert, j.fr. GATT-avtalen?
Svar:
Dersom Finland, Sverige og Østerrike blir med i EU vil de bli del av EUs tollunion, og EUs felles tolltariff vil bli gjort gjeldende for all import fra tredjeland. I en situasjon der Norge blir stående utenfor, vil imidlertid EØS-avtalen fortsatt sikre tollfri handel mellom Norge, Finland, Sverige og Østerrike for de områder som er dekket av avtalen. Denne omfatter alle varer utenom fisk, fiskeprodukter og landbruksvarer.
Dersom Norge blir stående utenfor vil derfor eksport av norske fiskeprodukter til Finland, Sverige og Østerrike bli ilagt samme toll som til dagens EU-medlemmer. Ettersom det idag er frihandel med fisk mellom EFTA-landene vil følgelig tollsatsen på fiskeprodukter vil øke til Finland, Sverige og Østerrike.
Det er riktig at GATT-forpliktelsene (art. XXIV) tilsier at inntreden i en tollunion ikke skal føre til økte hindringer for handelen med tredjeland. Normalt vil partene i en slik situasjon innlede såkalte kompensasjonsforhandlinger, der økt tollbelastning søkes kompensert gjennom tollreduksjoner på andre varer.
I det aktuelle tilfelle skulle Norge i såfall forhandle med EU om kompensasjon i form av lavere toll på andre varer som følge av høyere tollbelastning på eksport til Finland, Sverige og Østerrike. EØS-avtalen sikrer imidlertid tollfrihet på alle varer utenom fisk og landbruksprodukter Det er vanskelig å se for seg på hvilken måte EU kan kompensere Norge i en slik situasjon.
Pga. at handelsavtalesystemet mellom de europeiske land har vært mer omfattende enn GATT-forpliktelsene, er det sannsynlig at partene vil bli enige om å « kompensere » på annen måte. Da Danmark og Storbritannia ble medlem av EF i 1973, sto norske fett- og fiskeprodusenter overfor høyere tollsatser med negativ handelsvirkning. Norge fremforhandlet da (bilateralt med DK og Storbritannia) overgangsordninger, hvor Norge frem til 1978 fikk såkalte tollkvoter (med fri og redusert toll) for disse produktene.
Pga. EØS-avtalen er det vanskelig å si idag hvordan Norge kan kompenseres for negative handelsbetingelser ved svensk og finsk EU-medlemskap. Det er imidlertid ingen tvil om at EUs tolltariff vil gjelde ved yttergrensen. Skulle EU endre denne, måtte det pga. GATT-forpliktelsene gjøres overfor alle land (dvs. på MFN-basis). EUs holdning multilateralt (i Uruguay-runden) mht. lavere tollsatser på fiskeprodukter utelukker imidlertid denne muligheten.
Det beste utfall Norge kan håpe på er derfor å få en overgangsordning et par år med tollkvoter på de mest berørte produkter. Etter denne perioden vil imidlertid EUs felles toll gjelde uavkortet også ved grensen til Finland, Sverige og Østerrike. Fastettelse av slike tollkvoter vil dessuten skje på grunnlag av dagens eksportvolum. Sammenlignet med en situasjon der Norge er medlem av EU innebærer også dette begrensninger på norsk fiskeeksport, som uten slike skranker har et stort vekstpotensiale.
Spørsmål 62:
Vi ber Regjeringen begrunne og konkretisere hvorfor et svensk medlemskap i EU vil bety større utfordringer for norsk jordbruk og næringsmiddelindustri enn dersom Sverige ikke blir medlem.
Svar:
Det at norsk jordbruk og næringsmiddelindustri får større utfordringer dersom Sverige blir medlem i EU enn de får dersom Sverige ikke blir medlem bygger bl.a. på den svenske EU-utredningen, SOU 1994:6 « Sverige och Europa ». I utredningens vedlegg 3, kapittel 3.3 anslås 6-10 % lavere produsentpriser på landbruksprodukter i Sverige ved medlemskap. Den nevnte utredning gir ikke like gode muligheter til å beregne forbrukerpriser. Det er imidlertid sannsynlig at forbrukerprisene vil reduseres tilsvarende fordi de vil presses nedover som følge av mulighetene for at utenlandske detaljister kan etablere seg i svensk dagligvarehandel.
En slik ytterligere økning i forskjellene i forbrukerpriser mellom Norge og Sverige hvis Sverige blir medlem og Norge ikke, vil føre til økt grensehandel. Dette vil legge press på primærproduksjonen og foredlingsindustrien i retning av lavere priser i Norge.
Spørsmål 63:
Vi ber om en oversikt over alle støtteordninger til landbruket som vil bli gitt ved et EU-medlemskap. Vi ber om at denne oversikten inneholder:
| - | støtteform, |
| - | støttesatser (evt. geografisk og strukturell differensiering) |
| - | fordeling av finansiering mellom Norge og EU |
| - | totalt støtteomfang til norsk landbruk. |
Svar:
Ved et EU-medlemskap vil støttesystemet overfor jordbruket bestå av følgende:
| - | Nasjonal støtte til nordlig landbruk |
| - | Nasjonal støtte som er nødvendig for å ivareta spesielle problemer |
| - | Nasjonal støtte i overgangsperioden |
| - | Miljøstøtteprogram |
| - | Støtte til vanskeligstilte områder |
| - | Støtte innenfor EUs markedsordninger |
| - | Markedsreguleringsmidler fra EU |
| - | Strukturprogrammer |
| - | Nasjonal støtte som kan videreføres ved et EU-medlemskap |
Regjeringen har overfor Kommisjonen lagt fram et forslag til virkemiddelprogrammet for norsk primærjordbruk. Forslaget til et slikt virkemiddelprogram inneholder maksimalt tillatte støttesatser, og den norske implementeringen av det fremtidige støttesystemet vil på vanlig måte vurderes i tilknytning til den ordinære statsbudsjettprosessen. Regjeringen tar sikte på avklaringer i forhold til Kommisjonen slik at virkemiddelapparatet for primærjordbruket vil bli offentliggjort i god tid før folkeavstemmingen.
En vil på denne bakgrunn komme tilbake med nærmere opplysninger om tillatte støtteformer og støttesatser innenfor rammene av artiklene 138-142 i avtalen.
Nedenfor følger en oversikt over ulike støtteformer:
Kommisjonen vil bidra med 460 mill. kroner til miljøprogrammet. Det forutsettes at Norge bidrar med et tilsvarende beløp. I tillegg kommer miljøstøtteordninger som utelukkende finansieres av nasjonale midler. En vil komme nærmere tilbake med konkretisering av støtteformer og støttesatser.
Inntil 85 % av vårt jordbruksområde vil komme inn under den såkalte LFA-ordningen. Støttesatsen er inntil kr 1210 pr. storfeenhet og inntil kr 121 pr. dekar. EUs støttesats er inntil 50 % i målområde 6 og 25 % i andre deler av landet. Støtten utbetales direkte til produsent. Støtten finansieres av strukturfondsmidlene.
Det er regnet med en støttesats pr. dyr ut fra en lik fordeling mellom ekstensiv og intensiv drift for ammekyr (1.200 - 1.500 kr pr. dyr) for 50.000 dyr. Støtten pr. slaktet hanndyr er beregnet til 900 kr for 175.000 dyr. Det er regnet med et nasjonalt tillegg på 250 kr pr. ammeku. Støtten utbetales direkte til produsent.
Denne støtten varierer med markedsprisene. Det er regnet med en ordinær støtte på ca 270 kr pr. dyr og et LFA-tillegg på 50 kr pr. dyr. Støtten betales direkte til produsent.
Arealstøtten er foreløpig beregnet til kr 150 pr. da. For de delene av arealet som kommer inn under brakkleggingsordningen vil satsen være om lag kr 200 pr. da. Bevilgningen er beregnet ut fra at 3,85 mill. da utnyttes. Støtten utbetales direkte til produsent.
Det er forutsatt at 800 mill. kr av EUs strukturfondsmidler vil nyttes innenfor landbruk, bygdeutvikling og næringsmiddelindustri. Den nasjonale medfinansiering er beregnet til om lag 1,6 mrd. kroner.
Ved et EU-medlemskap vil EUs budsjett dekke bevilgninger til markedsordningene (hovedsakelig til intervensjon og eksportstøtte). Bevilgninger fra EU til markedsregulering er foreløpig anslått til 1,4 mrd. kroner. Det må presiseres at dette anslaget er usikkert.
Det er foreløpig anslått at et beløp tilsvarende om lag 2 mrd. kroner av dagens ordninger over jordbruksavtalen kan videreføres ved et EU-medlemskap, jf. svar på spørsmål 72.
Spørsmål 64:
Viser til kapittel 7.4.2.1, s. 403, andre spalte. Her sies at: « Potensialet for nedgangen i matvareprisene for forbrukerne i Norge anslås å være i intervallet 10 til 20 % ». Vi ber om å få bakgunnsmateriale og beregninger for dette resultatet.
Svar:
Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukere i Norge er anslått på bakgrunn av prissammenligninger foretatt av OECD. Et stort utvalg representantvarer er sammenlignet, og det regnes på gjennomsnittskurver, det vil si at Norges og de respektive EU-lands representative varer tillegges like stor vekt. Prisene er inklusive merverdiavgift. Materialet finnes i publikasjonen « Purchasing Power Parities and Real Expenditures », vol. 1 EKS Results 1990, OECD Paris 1993, tabell 1.6 og 2.6. Sammenligninger av tall for Norge og de nærmeste EU-landene samt EU-gjennomsnittet er vist i tabellen nedenfor.
På bakgrunn av materialet fra OECD er det skjønnsmessig anslått at prisene på kjøttvarer, meieriprodukter og egg kan reduseres med 17 til 35 %, at prisene på olje og fett og gruppen andre matvarer kan reduseres med 7 til 14 %, og at prisene på brød, kornprodukter, fisk og frukt, grønnsaker og poteter ikke vil endres nevneverdig. Anslaget er gjort på bakgrunn av sammeligning med prisene i de nærmeste landene: Danmark, Tyskland og Nederland, men det er lagt størst vekt på prisnivået i Danmark. Disse landene har alle betydelig jordbruksproduksjon og til dels betydelige eksportoverskudd. Det er tatt hensyn til transportkostnader (Konsekvensvurderinger av ny landbrukspolitikk, Forskningsmelding B-017-92 fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning), forskjeller i merverdiavgift og til omfanget av dagens handelshindringer. Det er også antatt at preferanser for nasjonale produktvarianter isolert sett kan bidra til å opprettholde noe prisforskjell.
Anslagene på prisreduksjoner er multiplisert med de ulike varegruppenes andel av total matvareutgift i 1991-92 (kilde: Statistisk sentralbyrå). Beregningen gir etter en samlet vurdering et anslag på samlet nedgang i matvareprisene på om lag 10 til 20 %.
Prisnivået i Danmark, Tyskland, Nederland og gjennomsnittet for EU i 1990. Prosent under det norske nivået.
| Danmark | Tyskland | Nederland | EU-snitt |
| Matvarer totalt | 18 | 36 | 39 | 38 |
| Brød, kornprodukter | 16 | 38 | 44 | 41 |
| Kjøtt | 33 | 44 | 35 | 46 |
| Fisk | -3 | 15 | 36 | 15 |
| Melk, ost og egg | 21 | 45 | 44 | 34 |
| Olje og fett | -2 | 30 | 30 | 27 |
| Frukt og grønnsaker | -4 | 24 | 28 | 34 |
| Andre matvarer | 16 | 31 | 46 | 35 |
Minus betyr at en ligger over det norske prisnivået
Kilde: OECD
Spørsmål 65:
I meldingen s. 404 omtales prisnedskriving for tap på lager. Gjelder dette også for dyr som slaktes i 1994, men som normalt vil bli slaktet i 1995? Dersom dette er tilfelle, hvor stort vil dette behovet være?
Svar:
En vil presisere at ordningen med prisnedskriving for tap på lager vil være knyttet til næringsmiddelindustriens lagre av varer pr. 31.12.1994 og som vil falle i verdi ved EU-tiltredelse. Dette vil i enkelte tilfeller kunne inkludere dyr som er slaktet i 1994, men som normalt ville blitt slaktet i 1995. En vil imidlertid henvise til at målet med de kompensasjonstiltak som er omtalt i Stortingsmeldingen på s. 410, dvs. prisnedskriving for tap på lager, nedskriving av dyrekapital og kompensasjon for primærprodusenters skjermingstap, er å sikre normale markedsforhold både før og etter en evt. EU-tiltredelse. Målet med disse ordningene er nettopp å unngå at det skal foreligge incitamenter til for tidlig slakting av dyr, og beregning av bevilgningsbehov er basert på dette.
Spørsmål 66:
I meldingen s. 404 omtales et femårig investeringsstøtteprogram for den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Vi ber om å få oversendt programforslaget som blir oversendt Kommisjonen.
Svar:
Programforslaget vil bli oversendt Kommisjonen i september. Landbruksdepartementet vil gå ut med informasjon om investeringsprogrammet når planen er oversendt til Kommisjonen. En tar sikte på avklaringer i forhold til Kommisjonen så raskt som mulig slik at investeringsprogrammet kan offentliggjøres i god tid før folkeavstemmingen.
Spørsmål 67:
På s. 404 sies det: « En vil vurdere hensiktsmessige tiltak som kan legge grunnlag for en fremtidig lønnsom og konkurransedyktig næringsmiddelindustri. Hvilke tiltak anser Regjeringen som hensiktsmessige i denne sammenheng?
Svar:
Regjeringens strategi for å legge grunnlaget for en fremtidig lønnsom og konkurransedyktig næringsmiddelindustri består av omstillingstiltak som kan iverksettes allerede i 1994 og av mer langsiktig karakter.
På kort sikt vil Regjeringen stimulere til iverksetting av omstillingstiltak allerede i 1994. Forslagene til omstillingstiltak må ses på bakgrunn av store endringer i den landbruksbaserte næringsmiddelindustriens rammebetingelser. Endringer vil følge av EØS-avtalen, det nye avtaleverket i GATT, forventet økt grensehandel dersom Sverige blir EU-medlem og Norge ikke, utviklingen i dagligvarehandelen og et evt. medlemskap i EU. Den statlige støtten vil være innrettet mot offensive tiltak som kan være både fysiske investeringer og bedriftsutviklingstiltak. Fysiske investeringer kan omfatte tiltak som må gjennomføres særlig med sikte på å forbedre kostnadseffektiviteten i bransjer og enkeltbedrifter. Tiltak på dette området vil også kunne omfatte tekniske tilpasninger som følge av endrede krav til kvalitet, miljø og FoU. Eksempler på bedriftsutviklingstiltak er produktutvikling og kompetanseheving. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 60 (1993-1994) Omstillingstiltak for den landbruksbaserte næringsmiddelindustri - Tiltak i 1994.
Tiltakene av mer langsiktig karakter vil være knyttet til det femårige investeringsstøtteprogrammet etter Rfo 866/90 og det treårige støtteprogrammet i henhold til forhandlingsresultatet og støtteprogrammer for område 6. De langsiktige programmene vil i stor grad være konsentrert om fysiske investeringer, produktutvikling og kompetansehevende tiltak.
Spørsmål 68:
Hva er årsaken til at jordbruksarealet i Norge har økt fra 1989 til 1994?
Svar:
Det registrerte jordbruksareal er det høyeste etter krigen, og arealet har økt de siste årene. Den sterke økningen i arealtilleggene må antas å være en viktig årsak til at det registreres økning i arealene. Økningen i jordbruksareal gjelder hele landet.
Spørsmål 69:
På s. 405 omtales nedgangen i sysselsatte i næringsmiddelindustrien. Hvilke innsparingspotensiale i sysselsettingen i næringsmiddelindustrien regner Regjeringen med?
Svar:
Hoveddelen av næringsmiddelindustrien har i ly av landbrukspolitikken vært skjermet for utenlandsk konkurranse. Dette har medført at næringen ikke har blitt stilt overfor de samme krav til omstilling som den mer konkurranseutsatte delen av industrien. Uansett tilknytning til EU vil denne næringen bli stilt overfor endrede rammebetingelser.
Formålet med omstillingstiltakene er å sikre og videreutvikle en lønnsom og internasjonal konkurransedyktig næringsmiddelindustri som også ivaretar sysselsettings- og distriktshensyn. Uansett EU-medlemskap vil det bli nødvendig med omstillinger i denne næringen. Det følger av EØS-avtalen, det nye avtaleverket i GATT, økt grensehandel dersom Sverige blir EU-medlem og Norge ikke, og økt konsentrasjon i dagligvarehandelen. Regjeringens målsetting er en lønnsom og konkurransedyktig næringsmiddelindustri, som vil bidra til å sikre avsetning for primærprodusentenes produksjon og trygge sysselsettingen i denne industrien i alle landsdeler. I medlemskapsavtalen med EU har Regjeringen nettopp oppnådd betingelser som gjør det mulig å gjennomføre nødvendige omstillinger for å sikre en slik utvikling.
Spørsmål 70:
Hva mener Regjeringen med en « mer solidarisk internasjonal arbeidsdeling » som er omtalt på s. 406?
Svar:
Den samlede støtte, dvs. budsjett- og skjermingstøtte, til jordbrukssektoren i OECD-landene er i dag større enn det industrilandene samlet yter i utviklingshjelp. Bl.a. gjennom GATT-avtalen vil skjermingstøtten til jordbruket i industrilandene - herunder Norge - gradvis bygges ned, og det vil etter hvert bidra til friere handel med jordbruksvarer. Det vil gi økte muligheter for land utenfor OECD-området, herunder utviklingsland, til å utnytte sine komparative fortrinn for produksjon av jordbruksvarer og dermed bidra til en mer solidarisk internasjonal arbeidsdeling.
Spørsmål 71:
Hvor stor sysselsetting i jordbruket tar Regjeringen sikte på å opprettholde på lengre sikt?
Svar:
Regjeringens legger stor vekt på at landbruket fortsatt skal ha en stor betydning i en helhetlig bygdepolitikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. I EUmeldingen er det vist til at sysselsettingen har avtatt med om lag 2 ½ til 3 % pr. år i løpet av de siste 35 årene. Det vises for øvrig til retningslinjer som er trukket opp i St.prp. nr. 8 (1992-1993) og Stortingets behandling av denne som innebærer at disse utviklingstendenser i norsk jordbruk vil fortsette i årene framover, EU-medlemskap eller ikke.
Spørsmål 72:
Hvilke av dagens støtteordninger for jordbruket kan videreføres ved EU-medlemskap?
Svar:
Normal prosedyre ved søknad om EU-medlemskap er at søkerlandene legger fram en oversikt over nasjonale støtteordninger som søkerlandene ønsker opprettholdt som EU-medlem. Notifiseringsprosessen er ikke sluttført. Ut i fra de diskusjoner en har hatt så langt vil følgende støtteordninger over jordbruksavtalens kap. 1150 kunne videreføres:
| - | Kap. 1150, post 51 Tilskudd til Fond for ferie- og avløserordningene i jordbruket |
| - | Kap. 1150, post 52 Tilskudd til Landbrukets utbyggingsfond |
| - | Kap. 1150, post 53 Tilskudd til Katastrofefondet for planteprodukter m.m. |
| - | Kap. 1150, post 54 Tilskudd til Tiltaksfondet for småfe og fjørfe m.m. |
| - | Kap. 1150, post 71 Tilskudd til forsøksringer og forskning |
| - | Kap. 1150, post 72 Medlemsavgift til folketrygden |
| - | Kap. 1150, post 75 Tilskudd til sykepengeordningen i jordbruket |
Spørsmål 73:
Hva bli prisene i Norge på de viktigste jordbruksproduktene hvis en tar utgangspunkt i dansk prisnivå, med tillegg av transportkostnader?
Svar:
En har ikke foretatt omfattende beregninger av prisvirkninger sammenlignet med Danmark. Meldingen har lagt til grunn at prisene i Norge for husholdninger vil bli redusert med ca 10-20 %. Det vil være forskjell mellom ulike varegrupper.
Spørsmål 74:
I kapittel 7.5.1, side 411,er det gjengitt en beregning om at etter innfasingen anslås nettobidraget til omlag 6,5 mrd. kroner, eller vel ¾ % av BNP. Det heter videre: « Det er nettobidraget som vil være den direkte kostnaden for landet av å delta i EU ». Når det gjelder den direkte virkningen for statsbudsjettet, antar vi at departementet er enig i at vi må ta utgangspunkt i budsjettbidraget. Senterpartiets stortingsgruppe har bl.a. under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett (gjengitt i B.innst.S.nr.IV) beregnet budsjettvirkningen av et EU-medlemskap etter innfasingen til å ligge i størrelsesorden 25 mrd. kroner. Er departementet enig i disse beregningene?
Svar:
Beregningene som er presentert i merknaden fra Senterpartiets stortingsgruppe i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1994, inneholder en sammenblanding av ulike komponenter, som det er lite meningsfylt å summere. Beregningene inneholder bl.a. beløp som føres ut av landet, og rene omdisponeringer på statsbudsjettet, f.eks på avgiftsområdet. I tillegg er det trukket inn en rekke komponenter på landbrukssiden, som ikke følger direkte av et EU-medlemskap, men som besluttes på nasjonalt plan. Departementet er således ikke enig i beregningene.
Spørsmål 75:
Provenytapet ved fjerning av investeringsavgiften skal dekkes inn av andre avgifter. Hvilke avgifter skal økes/innføres for å dekke dette provenytapet?
Svar:
Ved et eventuelt EU-medlemskap vil investeringsavgiften måtte avvikles i løpet av en femårsperiode. Regjeringen har i St.meld. nr. 40 lagt til grunn at dette vil bli motsvart av økninger i andre avgifter. Utfasingen av investeringsavgiften må imidlertid inngå i en omlegging av det samlede avgiftssystemet. Det nye avgiftssystemet vil måtte betraktes som et samlet opplegg, og vil inngå som en del av de årlige avgiftsopplegg som legges fram for Stortinget.
Spørsmål 76:
Tabell 7.5 på side 416 viser relative priser på drikkevarer i Norge sammenlignet med enkelte andre land. Hva vil provenytapet bli når det gjelder alkoholavgiften dersom Norge skulle ha alkoholavgiftssatser på henholdsvis svensk, dansk eller tysk nivå?
Svar:
Med utgangspunkt i priselastisiteter på alkohol beregnet av Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA), er det anslått at full tilpasning til svenske priser ville medføre et tap på mellom 2 og 2,5 mrd. kroner, mens et tilsvarende tap ved full tilpasning til danske priser ville ligge rundt 3,5 mrd. kroner. Det gjøres oppmerksom på at anslagene er svært usikre, da en ikke har erfaring med hvilke virkninger avgiftsendringer av en slik størrelsesorden ville ha. Blant annet er det usikkert hva som er en riktig priselastisitet, det vil si hvor mye forbruket øker ved en prisreduksjon, og om legalt og illegalt avgiftsfritt forbruk ville bli redusert utover det som dekkes av priselastisiteten. Videre er det usikkerhet knyttet til valutakursutviklingen, noe som gir usikkerhet om spesielt svensk avgiftsnivå i fremtiden. Det er også grunn til å anta at budsjettsituasjonen i Sverige også vil ha innflytelse på hva som faktisk blir framtidig avgiftsnivå i Sverige.
Det legges imidlertid til grunn at Norge vil kunne opprettholde et høyere avgiftsnivå enn nabolandene, uten at problemene med grensehandel blir for store, jf. meldingens side 417. Siden en full tilpasning til svenske eller danske priser ikke er påkrevet, er tallene ovenfor ikke uttrykk for faktiske reduksjoner i avgiftsinntektene.
Spørsmål 77:
I pressen er det kommet fram at det vil bli etablert et slags « landbruksdirektorat » ved et eventuelt norsk EU-medlemskap. Hvorfor er ikke dette omtalt i meldingen? Kan departementet redegjøre nærmere for planene om et slikt direktorat?
Svar:
Den nasjonale organisering på dette området vurderes med utgangspunkt i eventuelle administrative behov. Det er ikke truffet beslutning om endringer.
Spørsmål 78:
På s. 421 omtales rekruttering av norske borgere til EU's organer. Hvorfor er prosessen med rekruttering av norske borgere innledet før det er klarlagt om Norge blir medlem av Den europeiske union?
Svar:
EU-institusjonene har hver for seg og på et tidlig tidspunkt åpnet for en prosess med klargjøring av rekruttering fra kandidatlandene, inkludert arbeidsbetingelser og arbeidsforhold. Dette er en naturlig utvikling bl.a. fordi de eventuelle nye medlemsland skal kunne delta aktivt fra første dag som medlem.
På norsk side ser vi denne prosessen som meget viktig, og nettopp fordi vi har startet opp på et tidlig tidspunkt sikrer vi oss en best mulig utnyttelse av de mulighetene som foreligger. Regjeringen legger vekt på at rekrutteringsbasen blir så bred som mulig. Det er derfor viktig at interesserte personer får god anledning til å dyktiggjøre seg for mulige stillinger ved et eventuelt medlemskap gjennom de ulike kompetansekurs som er igangsatt. Den kunnskap som norske borgere tilegner seg, bl.a. gjennom denne kursdeltakelsen, vil uansett komme til nytte.
Spørsmål 79:
I et intervju i avisen Verdens Gang 31. juli 1994 uttaler nærings- og energiminister Jens Stoltenberg om norsk gasspolitikk i tilfelle et medlemskap: « Medlemskap åpner for større leveranser og bedre priser ». Hvor stor økning i gassleveranser forventer departementet som følge av et norsk EU-medlemskap? Hvor stor økning i prisene forventer departementet som følge av norsk EU-medlemskap?
Svar:
EU er og vil forbli det langt viktigste markedet for norsk gass. Rammebetingelsene for gasseksport til EU vil være avgjørende både for mulighetene for salg av norsk gass og den pris som kan oppnås. Et norsk EU-medlemskap vil bidra til at Norge kan være med å utforme energipolitikken inklusive miljø- og energiavgifter for vårt hovedmarked.
Spørsmål 80:
Hvor mange avtaler har EU inngått med tredjeland som vil bli gjeldende for Norge i tilfelle medlemskap?
Svar:
Ved et EU-medlemskap vil søkerlandene i henhold til tiltredelsesavtalene bli omfattet av EU's avtaler med tredjeland. En oversikt fra juni 1994 viser at EU på dette tidspunkt hadde inngått 450 avtaler med tredjeland. Av disse er 90 avtaler inngått med søkerlandene Østerrike (28), Finland (19), Sverige (22) og Norge (21). Dersom alle fire søkerlandene går inn i EU, vil Norge således slutte seg til 360 avtaler. Mange av disse avtalene vil være knyttet til økonomisk og handelsmessig samarbeid.
Spørsmål 81:
Hva er departementets vurdering av det såkalte « matsminkedirektivet »? Vil departementet gå inn for at enkelte stoffer tas ut av direktivforslaget? I tilfelle, hvilke?
Svar:
Det direktivforslag som nå er til behandling (COM (92) 255-SYN 424), gjelder diverse tilsettingsstoffer (to EU direktiver om søtstoffer og fargestoffer ble vedtatt i juni i år). Norge har gjennom EFTAs ekspertgruppe for matvarer gjort EU kjent med forskjellige faglige vurderinger. Norge er bl.a. opptatt av at EU i dette direktivet ikke skal begrense bruk av konserveringsmidler i syltetøy slik at Norge vil få problemer med dagens norske syltetøy.
Spørsmål 82:
I meldingen heter det på side 361: « EF-domstolen har lagt til grunn at på de områder der EF har myndighet til å gi regler som binder medlemsstatene, har EF forutsetningsvis også adgang til å inngå traktater med tredjeland for å nå de målsettinger som gjelder for det interne myndighetsområdet. Dette gjelder også på de områder hvor EF ikke har utnyttet sin tildelte myndighet til å vedta regler internt. » Hvilke områder er det her tale om der « EF ikke har utnyttet sin tildelte myndighet?
Svar:
På områder hvor EF har eksklusiv kompetanse til å vedta regler, f.eks innenfor landbrukspolitikken, vil medlemsstatene i prinsippet være avskåret fra både intern lovgivning og å inngå avtaler med andre land. EF-domstolens uttalelse vil derfor bare gjelde på områder som ligger utenfor EFs eksklusive kompetanse, f.eks innenfor transportsektoren og miljøvernområdet. Dersom ikke EF fullt ut har benyttet sin myndighet til å vedta regler på disse områdene, kan medlemslandene i prinsippet fritt gi lover og inngå avtaler med andre land som ikke er i strid med EFs øvrige regelverk. Da det ikke er noen klar grense for hvor langt man kan gå i å lovregulere de enkelte områder, vil det her i prinsippet alltid være åpent for nasjonal lovgivning.
Spørsmål 83:
På side 401 i meldingen heter det om utviklingen i dansk fiskeforedlingsindustri: « Fra 1977 til 1988 økte sysselsettingen med om lag 2.500 arbeidstakere. I samme periode ble sysselsettingen i norsk foredlingsindustri tilsvarende redusert. De ulike utviklingstrekkene i norsk og dansk foredlingsindustri kan ikke tilskrives ulike tollregimer alene, men tollregimene har vært en medvirkende faktor ». Hvilke andre faktorer enn ulike tollregimer kan dette tilskrives?
Svar:
I tillegg til ulike tollregimer kan den ulike utviklingen tilskrives problemer med råvaretilgang til norsk fiskeforedlingsindustri. Sysselsetting i norsk fiskeindustri har tradisjonelt vært betydelig basert på foredling av hvitfisk. Fra 1977 til 1988 var det lange perioder med manglende tilførsel av hvitfisk (særlig torsk). Dette medførte tap av arbeidsplasser i norsk fiskeindustri.
Norsk oppdrettsnæring og lakseproduksjon kom i gang for alvor fra midten av åttitallet. En overveiende andel av fersk og fryst laks eksporteres til EU-land, deriblant til Danmark. I 1991 utgjorde fersk og fryst laks 14 % av Danmarks totale fiskeimport i verdi. Denne importen kom i all hovedsak fra Norge. Økt sysselsetting i dansk fiskeindustri har hovedsakelig funnet sted i røke- og salteindustrien, og kan bl.a. tilskrives røking av importert laks fra Norge.
Ved et EU-medlemskap får Norge tollfri adgang for fisk til øvrige EU-land. Dette vil kunne stimulere til økt bearbeiding av bl.a. laks i Norge. I perioder med manglende råvaretilgang av f.eks hvitfisk vil økt bearbeiding av laks innebære et stabiliserende element for sysselsettingen i norsk fiskeindustri.
Spørsmål 84:
Det vises til side 403 i meldingen. Hvor mye vil prisen på sukker og sukkerholdige produkter øke?
Svar:
Når det gjelder sukkerprisen er denne på verdensmarkedet idag ca 2,50 kr/kg. Det er denne prisen næringsmiddelindustrien idag kan importere sukker til. For sukker til forbrukerne pålegges det i tillegg en sukkeravgift på 3,50 kr/kg. EUs intervensjonspris på sukker er ca 54 ECU/100 kg, dvs. ca 5,40 kr pr. kg. Markedsprisene antas å ligge noe i overkant av dette.
Spørsmål 85:
En ber om å få oversendt brev fra norske myndigheter til ESA med oversikt over norske statsstøtteordninger som skal notifiseres. Dersom brevet inneholder opplysninger som er unntatt offentlighet etter Offentlighetsloven § 5a, ber en om at de deler av dokumentet som ikke inneholder opplysninger som er unntatt offentlighet, likevel blir oversendt.
Svar:
Når det gjelder spørsmålet om frigivelse vises det til handelsministerens brev av 8. juni 1994 til Stortingets utenrikskomité, og til at materialet allerede er framlagt.
Spørsmål 86:
På side 412 i meldingen heter det: « Investeringsavgiften og andre avgiftsinntekter vil bli redusert. Dette er imidlertid forutsatt å bli motsvart av økninger i andre avgifter, se nedenfor, og vil derfor inngå i en omlegging av det samlede avgiftssystemet. Hvilke avgifter skal økes?
Svar:
Et samlet opplegg for avgiftsomlegginger vil først bli presentert som en del av budsjettomleggingen etter folkeavstemningen. Se forøvrig svar på spørsmål 75.
Spørsmål 87:
Det vises til side 416 i meldingen. Hvilke poster i bistandsbudsjettet er tenkt redusert for å dekke Norges utgifter til deltakelse i Det europeiske utviklingsfondet (EDF)?
Svar:
Det norske bistandsbudsjettet vil ikke bli redusert som følge av medlemskap i EU. Regjeringen betrakter EUs bistandsvirksomhet som en ny multilateral kanal hvor overførte midler stort sett vil gå til de samme formål som idag finansieres gjennom de bilaterale og multilaterale kanaler. Ved en omfordeling av midler til EU, vil Regjeringen ta utgangspunkt i de budsjettposter som i dag finansierer virksomheter som samsvarer med EUs bistandsvirksomhet.
Spørsmål 88:
På side 55 i meldingen heter det: « Særavgiftene vil forøvrig kunne videreføres, men i noen sammenhenger vil det kreves tekniske omlegginger for å gjøre grensekontroll overflødig. Dette gjelder eksempelvis for bilavgiftene ». Hvilke andre avgifter gjelder dette og hvilke tekniske omlegginger er det her tale om.
Svar:
EU har vedtatt tilpasning av særavgiftene på alkohol, tobakk og mineralolje. For hver av disse avgiftene er det vedtatt et strukturdirektiv som nærmere angir hvilke objekter som avgiftsbelegges og hvilket grunnlag avgiftene skal beregnes av. Det er imidlertid også vedtatt et felles sirkulasjonsdirektiv som angir hvordan avgiftsoppkrevingen skal skje ved handel av disse særavgiftsbelagte varene innen EU.
Ut over de avgiftene som omfattes av avgiftsgrunnlaget i EU står medlemslandene fritt til å beholde eller innføre andre avgifter. Disse avgiftene må imidlertid ikke gi grunnlag for formaliteter i forbindelse med grensepassering.
De fleste vareavgiftene (jf. f.eks avgift på båtmotorer, kull og koks, sjokolade- og sukkervarer, alkoholfrie drikkevarer, radio- og fjernsynsmateriell) oppstår idag enten ved innførsel eller ved tilvirkning. Norge har for disse avgiftene praktisert en ordning som innebærer at større importører har anledning til å la seg registrere hos tollvesenet med den følge at avgiftsplikten utsettes noe. For registrerte importører oppstår avgiftsplikten når varer tas ut fra virksomhetens lager. Avgiften skal da for de fleste avgifter betales innen den 18. i påfølgende måned.
For importører som ikke er registrert, herunder privatpersoner, oppstår derimot idag avgiftsplikten ved innførselen, og avgiften beregnes på grunnlag av innførselsdeklarasjoner. Ved et medlemskap vil det ikke lenger være anledning til å kreve opp avgifter for varer fra annet EU-land på grunnlag av slike innførselsdeklarasjoner. En aktuell løsning er i stedet å utvide registreringsordningen for importører slik at de som innfører varer regelmessig fra EU, må registreres på linje med norske tilvirkere. Dagens norske system kan således videreføres, men med den forskjell at det vil bli en registreringsplikt for virksomheter som regelmessig mottar varer fra EU.
Det vurderes også innført registreringsordninger for importører som tilfeldig importerer varer som er avgiftspliktige til Norge fra EU-land. I så fall må importen på forhånd være klarert med tollvesenet.
Ved import direkte fra tredjeland, kan avgiftene kreves opp på grunnlag av innførselsdeklarasjoner som idag.
Spørsmål 89:
I en artikkel i tidsskriftet Lov og Rett 1994: vurderer dr.juris Dag Wiese Schartum EF's utkast til personverndirektiv. Wiese Schartum konkuderer bl.a. med at konsesjonsplikt for personregistre i offentlig forvaltning ikke kan opprettholdes, noe som bl.a. gir økt adgang til samkjøring av registre. Videre er direktivet ikke i særlig grad til hinder for kommersiell utnytting av det offentliges personregistre. Hvordan vurderer departementet EF's utkast til personverndirektiv i forhold til norsk lovgivning?
Svar:
EU har i dag ingen felles regler for personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger. Forskjeller i beskyttelsesnivå medlemslandene imellom utgjør et problem. Moderne informasjonsteknologi gjør det umulig å sette effektive hindre mot overføring av informasjon til andre land. Det kan i denne sammenheng stilles spørsmålstegn ved effektiviteten i dagens ordning med meldeplikt til Datatilsynet ved overføring til utlandet av personopplysninger og registre. Overføring av opplysninger til utlandet kan dessuten i mange sammenhenger være nødvendig, f.eks for å oppnå et effektivt samarbeid mellom nasjonale myndigheter, eller for å legge forholdene til rette for norsk næringslivs muligheter til å samarbeide eller handle over landegrensene. Slikt samarbeid, både mellom myndigheter og bedrifter, er ofte en praktisk forutsetning for at borgere som flytter seg fra et medlemsland til et annet, skal kunne « ta med seg » opparbeidede rettigheter, f.eks i forhold til trygd og pensjon. Den eneste virksomme måten å møte disse utfordringene på er gjennom felles personvernregler landene imellom. Regjeringen er derfor positiv til at EU arbeider med å utforme slike regler.
Dette arbeidet innebærer viktige prinsipielle avveininger hvor Regjeringen vil medvirke aktivt.
Direktivutkastet er også relevant i forhold til EØS-avtalen.
Som observatør deltar Norge derfor aktivt i den arbeidsgruppen under Rådet som for tiden behandler direktivutkastet. Det er på flere punkter ennå for tidlig å si hva det endelige resultatet vil bli. Dette gjelder bl.a. spørsmålet registerførers informasjons- og varslingsplikt overfor den registrerte, der utkastet går lenger enn gjeldende norsk lovgivning i å pålegge slike plikter. Det synes imidlertid som om dagens norske konsesjonsordning i noen grad vil måtte legges om til en ordning med meldeplikt til Datatilsynet. En omlegging av dagens konsesjonsystem vil ha konsekvenser for den måten vi regulerer samkjøring av registre på, ettersom dette i dag skjer gjennom konsesjonsvilkår. Det er imidlertid klart at direktivutkastet åpner for at medlemslandene i nokså vid utstrekning kan lovregulere samkjøring av registre. Direktivet vil heller ikke begrense Regjeringens rett til i kraft av sin alminnelige instruksjons- og organisasjonsmyndighet til å gi de interne regler den måtte ønske om ytterligere innskrenkning av adgangen til å opprette eller samkjøre statlige registre. Det kan heller ikke ses at direktivutkastet hindrer en restriktiv holdning til overføring av opplysninger fra offentlige registre til private databaser. En rekke vilkår skal være oppfylt for at en slik overføring til private overhodet kan komme på tale, og det offentlige har ingen plikt til slik overføring selv om vilkårene skulle være oppfylt.
Spørsmål 90:
I kapittel 2.3, s. 77, heter det at « ved å stå utenfor reduserer vi våre muligheter til å styre vår egen framtid ». Mener Regjeringen at norsk EU-medlemskap vil innebære redusert nasjonal handlefrihet på noen områder? Kan Regjeringen i så fall presisere hvilke områder dette dreier seg om?
Svar:
Nei. Tvert imot bidrar EU-medlemskap gjennom økt innflytelse til at Regjeringen får bedre muligheter til å realisere sine mål for samfunnsutviklingen. I St.meld. nr. 40 sier Regjeringen (jf. kap. 6, s. 351): « Ved et samarbeid der statene gir felles regler som gjelder over grensene, slik at de i felleskap utøver deler av den formelle myndighet de før utøvet hver for seg, gjenvinner de enkelte stater styringsmuligheter som ellers ville gått tapt gjennom den økte internasjonaliseringen. Statene får dermed økt mulighet til å øve innflytelse på samfunnsutviklingen. » Videre heter det: « Alle stater er i dag bundet opp i et stadig mer omfattende nettverk av internasjonale forpliktelser som fra et rettslig synspunkt innebærer begrensninger i statenes handlefrihet - både innad og utad. Disse forpliktelsene har sitt motstykke i de rettigheter og muligheter som internasjonalt samarbeid gir. »
I St.meld. nr. 40 (s. 74) sier Regjeringen bl.a. at « ... Norge får større handlefrihet ved å være fullverdig deltaker både politisk og økonomisk ved å bli medlem av Den europeiske union ». Regjeringen mener at ved å delta vil Norge få større innflytelse i et samarbeid og en utvikling, som uansett påvirker oss. I kapittel 2 forklares hvordan utviklingen i Europa de senere år har gjort landene mer avhengige av hverandre på områder som fred og sikkerhet, økonomi, miljø mv. Det er denne gjensidige avhengigheten som reduserer det enkelte lands evne til alene å møte utfordringene, og som gjør det påkrevet med tettere og mer forpliktende samarbeid på tvers av landegrensene. For mer utfyllende omtale av dette vises til kapittel 2 i St.meld. nr. 40.
Spørsmål 91:
I en pressemelding fra Nærings- og energidepartementet, datert 16. mars 1994, heter det at bortfall av grensekontroll og systemet for opprinnelsesregler kan bety innsparinger for Norge på ca 1,5 milliarder kroner. En del råvarer og andre innsatsvarer til næringslivet vil imidlertid bli dyrere ved et EU-medlemskap, på grunn av høyere tollsatser. Hvilke konsekvenser vil dette få for norsk næringsliv og dets konkurranseevne?
Svar:
EUs tollsatser varierer noe fra dagens norske satser. En overgang til EUs satser vil derfor påvirke norske bedrifters kostnadssituasjon. Det gjennomsnittlige tollnivået for industrivarer importert fra land uten preferansebetingelser er noe høyere i EU enn i Norge.
Norsk industri vil stå overfor økte tollsatser bl.a. for visse kjemikalier som ammoniakk, aluminiumoksyd og etylendiklorid. For styren er det forhandlet frem en årlig tollkvote på 21.000 tonn for Norge frem til 1999. For provitaminer og visse andre råvarer til farmasøytisk industri, visse plastråvarer, kaldvalset jern og stål, en rekke industrimaskiner og integrerte kretser vil industrien også få økte tollsatser. Norske produsenter av enkelte innsatsvarer som lim, papir og papp vil få økt beskyttelse på det norske markedet for sine varer.
Samlet effekt av endring i tollsatsene for industrivarer ved importvolum og importmønster tilsvarende importen i 1992 er beregnet til omlag 500 mill. kroner. Råvarer og innsatsvarer vil kun representere en begrenset andel av denne kostnadsøkningen. For en rekke maskiner vil tollsatsen øke, og dette vil kunne bety økte kostnader ved visse typer innkjøp av produksjonsutstyr fra land utenfor EU. Bedrifter vil også kunne få økte kostnader ved at ulike ferdigvarer får økt toll, dette vil eksempelvis gjelde biler. Ved gjennomføring av GATT/WTO-avtalen vil eventuelle økte kostnader for importører som følge av høyere toll på enkeltvarer ved EU-medlemskap, bli redusert.
Norske bedrifter kan søke om tollsuspensjoner innenfor EUs tollsystem i den grad det ikke finnes produksjon av den aktuelle vare innenfor EU. I tilfeller hvor det finnes produksjon i EU, men ikke i tilstrekkelig mengde eller kvalitet, kan det søkes om etablering av tollkvoter med tollfrie eller reduserte satser. Dette vil kunne avhjelpe situasjonen for en del av bedriftene som møter økte tollsatser på sine innsatsvarer ved EU-medlemskap. Det har vært få søknader fra norske bedrifter om tollsuspensjoner ved et EU-medlemskap. Det kan tyde på at EUs tollsatser ikke oppleves som et stort problem for de norske bedrifter slik import er aktuell for.
Konsekvensene for bedriftenes konkurranseevne vil også avhenge av hvilke markeder bedriftenes produkter avsettes i og hvordan opprinnelsesreglene i de ulike frihandelsavtaler er utformet. På det norske markedet og på EU-markedet vil enkelte norske produsenter kunne miste en relativ konkurransefordel i forhold til utenlandske produsenter. På tredjelandsmarkeder vil økte tollsatser på norske bedrifters innsatsvarer ikke ha betydning i den grad bedriftene sikrer seg tollrefusjon i forbindelse med eksporten.
Samlet sett må konsekvensene for næringslivet og dets konkurranseevne av at en del råvarer og innsatsvarer blir dyrere, kunne betegnes som små. Kostnadsbesparelser for næringslivet som bl.a. bortfall av grensekontroll og systemet for opprinnelsesregler, vil være klart større.
Spørsmål 92:
Ved et norsk EU-medlemskap vil en rekke forbruksvarer bli dyrere som følge av EUs tollunion. Dette gjelder blant annet visse tekstiler og konfeksjonsvarer, en del elektroniske produkter, sitrusfrukter og en del andre næringsmidler. Hvilke konsekvenser vil dette få for norske forbrukere?
Svar:
Norge har godtatt en umiddelbar tilpasning til EUs prisnivå for landbruksvarer. Prisen for de fleste landbruksvarer er lavere i EU enn i Norge. Dette innebærer lavere priser også for næringsmidler etter medlemskap.
Ved et norsk EU-medlemskap tar Norge over EFs felles toll og handelspolitikk. For tekstiler innebærer dette noe mer omfattende mengdebegrensninger med en viss prisøkende effekt. Dette antas å bli kompensert delvis pga at EFs tollsatser for de fleste teko-varer er lavere enn Norges og delvis pga større konkurranse. For forbrukerelektroniske produkter har EU høyere tollsatser på enkelte varer deriblant film og kassetter, og lavere for andre varer som kassettspillere, fjernsynsmottakere og videoapparater. Endrete tollsatser som følge av et norsk EU-medlemskap vil ikke nødvendigvis påvirke prisnivået. Dette skyldes bl.a. at ca 80 % av vår import kommer fra tollpreferanseland, dvs. land vi har frihandelsavtaler med (bl.a. EU og land i Sentral- og Øst-Europa) eller land som gis GSP-behandling. EU har liknende arrangementer. Ved et norsk EU-medlemskap vil derfor hovedtyngden av norsk import fortsatt komme fra tollpreferanseland. Det er dermed grunn til å tro at overgangen til EUs tollbetingelser for import fra ikke-preferanseland vil kunne få relativt liten innvirkning på det norske prisnivået.
Spørsmål 93:
Regjeringen er bekymret for at en situasjon med Sverige i EU og Norge utenfor vil føre til lavere investeringsnivå og økt rentenivå i Norge og kapitalflukt og flytting av bedrifter til Sverige. Sverige har i dag et svært stort og økende budsjettunderskudd og en svært stor og økende statsgjeld. Som EU-medlem må Sverige blant annet forplikte seg til å redusere sitt budsjettunderskudd dramatisk, samtidig som Sverige årlig skal betale minst 20 mrd. svenske kroner i « medlemskontingent » til EU. Mener Regjeringen at dette gir Sverige et godt utgangspunkt for å tiltrekke seg investeringer og skape et godt investeringsklima for næringslivet?
Svar:
Om Sverige går med i EU og Norge står utenfor, vil det for mange konkurranseutsatte bedrifter kunne framstå som mer fordelaktig å lokalisere virksomheten i Sverige framfor i Norge sammenlignet med en situasjon hvor også Norge slutter seg til EU. Dette gjelder uavhengig av den statsfinansielle situasjonen i Sverige.
Sverige vil, enten det blir medlem av EU eller ikke, måtte foreta tilpassinger av sine offentlige finanser. For å redusere underskuddene og etterhvert bygge ned den offentlige gjelden vil det være nødvendig med økt verdiskapning i Sverige. For å få dette til kreves økte investeringer i svensk næringsvirksomhet. Forholdene må mao. legges til rette for økte investeringer. Deltakelse i Den europeiske union vil gi mer stabile og forutsigbare rammevilkår for næringslivet, og nettopp være et middel til å øke investeringsaktiviteten i Sverige.
Spørsmål 94:
I SOU 1994:7 « EU, EES och miljÅn » har de svenske myndighetene gjort beregninger for hvordan medlemskap i EU vil virke inn på utslipp av CO2, SO2 og NOx i Sverige. Har norske myndigheter gjort tilsvarende beregninger?
Svar:
Norske myndigheter har ikke foretatt tilsvarende beregninger.
Spørsmål 95:
Regjeringen har lagt til grunn de svenske beregningene for BNP ved et EU-medlemskap. Vil det bety at vi i Norge også kan bruke de svenske beregningene for utslipp av CO2, SO2 og NOx?
Svar:
Norsk industristruktur er meget ulik industristrukturen i Sverige. Dermed blir også norske og svenske utslipp av CO2, SO2 og NOx vesensforskjellige. De svenske beregningene kan følgelig ikke brukes i Norge.
Vedlegg 3-1: Vedlegg til svar på spm. 2
| Område | Artikkel | Kvalifisert | En- |
|---|---|---|---|
| flertall | stemmighet |
| Forbud mot forskjellbehandling | 6 | X | |
| Retningslinjer i forhold | 7B | X | |
| til det indre marked | |||
| Unionsborgerskap | 8A | X | |
| 8B | X | ||
| 8E | X | ||
| Opprettelse av den felles tolltariff | 20 | X | |
| 21 | X | ||
| 25 | X | ||
| 28 | X | ||
| Landbruket | 38, stk. 3 | X | |
| 42 | X | ||
| 43, stk. 2 | X | ||
| 43, stk. 3 | X | ||
| 44 | X | ||
| 45, stk. 3 | X | ||
| Arbeidskraftens frie bevegelighet | |||
| + EF-borgere | 49 | X | |
| + tredjelandsborgere | 51 | X | |
| Etableringsretten | 54, stk. 2 | X | |
| 55 | X | ||
| 56 | X | ||
| 57, stk. 1 | X | ||
| 57, stk. 2 | X | ||
| Tjenesteytelse | 59 | X | |
| 63, stk. 2 | X | ||
| Kapital og betalinger | 69 | X | |
| 70 | X | ||
| 73 | X | ||
| 73 C stk. 2 | X | ||
| 73 F | X | ||
| 73 G stk. 2 | X | ||
| Transport | 75, stk. 1 | X | |
| 75, stk. 3 | X | ||
| 79, stk. 3 | X | ||
| 84 | X | ||
| Konkurranseregler | 87 | X | |
| Statsstøtte | 92E | X | |
| 93, stk. 2 | X | ||
| 94 | X | ||
| Fiskale bestemmelser, | 98 | X | |
| avgiftsharmonisering | 99 | X | |
| Lovharmonisering | 100 | X | |
| Det indre marked | 100A | X | |
| 100B | X | ||
| Visum inntil 1.1.1996 | 100C | X | |
| Visumplikt i nødssituasjon | 100C, stk. 2 | X | |
| Visum fra 1.1.1996 | 100C, stk. 3 | X | |
| Fordreining av konkurransevilkår | 100E | X | |
| ØMU + økonomisk politikk | 103 | X | |
| 103.A | X | X | |
| 104.A | X | ||
| 104.B | X | ||
| 104.C, stk. | X | ||
| 6+9 | |||
| 104.C, stk. 11 | X | ||
| 104.C, stk. 14 | X | X | |
| ØMU + monetær politikk | 105, stk. 6 | X | |
| 105.A | X | ||
| 106, stk. 5 | X | X | |
| 106, stk. 6 | X | ||
| 108.A, stk. 3 | X | ||
| 109, stk. 1 | X | X | |
| 109, stk. 2 | X | ||
| 109, stk. 3 | X | ||
| 109, stk. 4 | X | X | |
| 109.A, stk. 2 | X | ||
| 109.C, stk. 3 | X | ||
| 109.F, stk. 1 | X | ||
| 109.F, stk. 6 | X | ||
| 109.F, stk. 7 | X | ||
| 109.H, stk. 2 | X | ||
| 109.H, stk. 3 | X | ||
| 109.I, stk. 3 | X | ||
| 109.J, stk. 2 | X | ||
| 109.J, stk. 3 | X | ||
| 109.J, stk. 4 | X | ||
| 109.K | X | ||
| 109.L, stk. 4 | X | ||
| 109.L, stk. 5 | X | ||
| Den felles handelspolitikk | 112 | X | |
| 113, stk. 4 | X | ||
| Antall dommere | 165 | X | |
| Antall generaladvokater | 166 | X | |
| Første instans + Domstolen | 168.A | X | |
| Prosessreglement og | 188 | X | |
| statutter for Domstolen | |||
| Utnevnelse av revisjonsretten | 188.B, stk 3 | X | |
| Lønninger m.m. til revisjonsretten | 188.B, stk 8 | X | |
| Endring av Kommisjonens forslag | 189.A | X | |
| Medbestemmelsesprosedyren | 189.B | X | |
| Samarbeidsprosedyren | 189.C | X | |
| Den økonomiske og | 194 | X | |
| sosiale komité + dagpenger | |||
| Utnevnelse av Regionkomiteen | 198.A | X | |
| Regionkomiteen + | 198.B | X | |
| forretningsorden | |||
| Egne inntekter | 201 | X | |
| Vedtak av budsjettforslag | 203, stk. 3 | X | |
| Forhøyelse av | 203, stk. 9 | X | |
| maksimalsatsbudsjettet | |||
| Tillatelse av utgifter, som | 204 | X | |
| overstiger tolvtedelen | |||
| Ansvarsfrihet for Kommisjonen | 206 | X | |
| ved budsjettforvaltning | |||
| Regnskapsregulativer | 209 | X | |
| Arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk | 118A | X | |
| 121 | X | ||
| 125 | X | ||
| Det europeiske sosialfond | 126, stk. 4 | X | |
| 127, stk. 4 | X | ||
| Utdanning | 126, stk. 4 | X | |
| Yrkesutdanning | 127, stk. 4 | X | |
| Kultur | 128, stk. 5 | X | |
| Folkehelse | 129, stk. 4 | X | |
| Forbrukervern | 129.A, stk. 2 | X | |
| Transeuropeisk nett | 129.D | X | |
| Industri | 130, stk. 3 | X | |
| Økonomisk og sosial | 130.B | X | |
| samhørighet | 130.D | X | |
| 130.E | X | ||
| Forskning | 130.I, stk. 1 | X | |
| 130.I, stk. 4 | X | ||
| 130.O | |||
| X | X | ||
| Miljø | 130.S, stk. 1 | X | |
| 130.S, stk. 2 | X | ||
| Utviklingsbistand | 130.W | X | |
| De oversjøiske land og | 136 | X | |
| territoriers assosiering | |||
| Ensartet valgmåte til | 138, stk. 3 | X | |
| Europaparlamentet | |||
| Ombudsmannens fullmakter | 138.E, stk. 4 | X | |
| Utnevnelse av | 151, stk. 2 | X | |
| Rådets generalsekretær | |||
| Lønninger m.m. til | 154 | X | |
| medlemmer av Kommisjonen | |||
| og dommere ved EF-domstolen |
Vedlegg 4: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 16. september 1994 til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe
Det vises til brev av 12. august d.å., med svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe. Vedlagt følger tilleggsopplysninger til svaret på spørsmål 29.
Kommisjonen fattet i forrige uke nytt vedtak i den såkalte PCP-saken. I det siste vedtaket godkjente Kommisjonen pånytt at Tyskland kan anvende strengere nasjonale regler for bruk og omsetning av pentaklorfenol enn de felles EU-reglene. Pentaklorfenol benyttes bl.a. til impregnering av tre og skinn.
Kommisjonens første vedtak i saken ble tilsidesatt av Domstolen i dom av 17. mai 1994 på rent formelt grunnlag. Domstolen mente at vedtaket ikke inneholdt en tilstrekkelig begrunnelse i forhold til de krav som gjelder for slike vedtak etter EF-traktatens art. 100 A nr. 4.
I sitt siste vedtak har Kommisjonen gitt en utfyllende begrunnelse for at Tyskland har særlig behov for å anvende et strengere regelverk for pentaklorfenol enn andre land. Kommisjonen har benyttet en uavhengig svensk ekspert i sitt arbeid med å begrunne vedtaket. Kommisjonen viser bl.a. til at Tyskland tidligere har vært en stor produsent av pentaklorfenol og har benyttet stoffet i stor utstrekning, også i private hjem. Tyskere er derfor eksponert for høyere doser pentaklorfenol enn personer i andre EU-land.
Kommisjonen har bl.a. også vist til at pentaklorfenol selv i små doser er giftig for visse organismer i vann. Tyske elver inneholdt allerede før innføringen av forbudet mot pentaklorfenol et høyere nivå enn forsvarlig. Nivået for pentaklorfenol i tyske elver har nå sunket under faregrensen, men dersom EF-standardene for pentaklorfenol skulle anvendes i Tyskland er det fare for at nivået igjen ville stige til over faregrensen. Dette ville igjen kunne påvirke drikkevannet.
På bakgrunn av den særlige belastning mht. giftstoffer som gjelder for Tyskland, er Kommisjonen av den oppfatning at det er rimelig at tyske myndigheter ønsker å redusere nivået av pentaklorfenol. Kommisjonen er også av den oppfatning at det tyske forbudet mot pentaklorfenol er ikke-diskriminerende, og at det ikke representerer noen skjult handelshindring. Etter Kommisjonens vurdering er derfor vilkårene i art. 100 A nr. 4 oppfylt.
Kommisjonen har opplyst at den mot slutten av året vil ta stilling til om den vil fremme forslag om et eventuelt totalforbud mot pentaklorfenol i hele EU.
Saken viser at miljøgarantien anvendes i praksis, og at Kommisjonen er innstilt på å imøtekomme land som kan vise til behov for å anvende strengere nasjonale standarder for helse, sikkerhet og miljø enn de felles EF-standardene. Saken viser også at Domstolen stiller krav om at Kommisjonen gir en konkret og utførlig begrunnelse for slike vedtak. Dette skal sikre at nasjonale tiltak ikke anvendes vilkårlig og virker diskriminerende overfor produkter fra andre EU-land.
Vedlegg 5: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, datert 21. september 1994 til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe
Spørsmål 1:
Det vises til svar på spørsmål 9 og 10 datert 12.9.94. Regjeringen viser i svaret til de forskjeller som fins i prisen for alkoholholdige drikkevarer mellom Norge og andre land og uttrykker sterk bekymring for hva dette vil ha å si for grensehandelen. Blant annet hevder Regjeringen at « i tilfelle norsk politikk videreføres som i dag kan sysselsettingsvirkningene i en slik situasjon over tid bli betydelige ». Er det et mål for Regjeringen å redusere avgiftsnivået på alkohol i Norge?
Svar:
Målet med dagens høye avgifter på alkoholholdige drikkevarer er å redusere konsumet av disse. Regjeringens mål er at konsumet av alkoholholdige drikkevarer skal være lavt, blant annet av hensyn til befolkningens helse. Høye avgifter på alkoholholdige drikkevarer er et av virkemidlene Regjeringen bruker for å oppnå dette målet. Et annet virkemiddel har vært å kanalisere forbruket av vin og brennevin gjennom Vinmonopolet.
Dersom et lavt prisnivå på alkoholholdige drikkevarer i andre land, spesielt i Sverige, fører til økt grensehandel med alkoholholdige drikkevarer, må det vurderes hvorvidt høye avgifter på alkoholholdige drikkevarer i en slik situasjon er et effektivt virkemiddel til å begrense forbruket.
Alkoholholdige drikkevarer anses ofte å være blant « lokkevarene » som initierer grensehandel, og som fører med seg handelslekkasje av andre varer der prisforskjellene isolert ikke skulle tilsi handelslekkasjer. Dersom utviklingen i prisnivået på alkoholholdige drikkevarer i Sverige fører til økt handelslekkasje, kan dette derfor gi negative sysselsettingsvirkninger også på andre områder. Dersom reduserte avgifter på alkoholholdige drikkevarer kan motvirke denne type effekter, må dette også tas med i vurderingene.
Det er ikke et mål for Regjeringen å redusere avgiftsnivået på alkohol.
Spørsmål 2:
Det vises til spørsmål 20 hvor det ikke er gitt noe fyldestgjørende svar på spørsmålet ettersom det ble bedt om Regjeringens holdning til disse spørsmålene. Mener Regjeringen at det er behov for en sterkere kontroll med Rådet som helhet og hvor langt ønsker i så fall Regjeringen å gå i retning av å gi EU-parlamentet mulighet til å kontrollere Rådet som helhet?
Svar:
Som omtalt i svaret på ovennevnte spørsmål 20, er de institusjonelle reformer som ble traktatfestet gjennom Maastricht-traktaten et uttrykk for medlemsstatenes grunnleggende holdning til EU-samarbeidets karakter. Samarbeidets karakter er omtalt bl.a. på side 17 i stortingsmeldingen:
| « Heller ikke etter Maastricht-traktaten vil Europaparlamentet ha den øverste og lovgivende myndighet som kjennetegner nasjonalforsamlingene i parlamentariske demokratier. Dette må forstås på bakgrunn av EF-samarbeidets karakter: Det dreier seg om et samarbeid mellom stater som gjennom Det europeiske råd og Rådet selv vil beholde den øverste styringen med samarbeidet. Medlemmene i disse organene vil stå til ansvar for sine egne folkevalgte nasjonalforsamlinger. Hadde man gitt Europaparlamentet den øverste myndighet, ville det ha betydd et langt skritt i retning av en føderal statsdannelse og mindre makt til de nasjonale parlamentene. » |
En utvidelse av Europaparlamentets myndighet ville kreve traktatendringer. Spørsmålet vil trolig bli diskutert på EUs traktatkonferanse i 1996.
Traktakonferansen ligger to år fram i tiden. Ved et eventuelt medlemskap anser Regjeringen det som naturlig at man forut for konferansen konsulterer Stortinget på hensiktsmessig måte.
Traktatendringer krever at alle medlemsland er enige.
Spørsmål 3:
Det vises til spørsmål 37 hvor det bes om en oversikt over hvor mye penger Norge skal bidra med til forskningsprogram på atomenergi. I svaret sies det at kostnadene skal dekkes av Norges generelle bruttobidrag til EUs budsjett. Hva vil kostnadene til atomenergiprogram utgjøre?
Svar:
Energiprogrammene er en del av rammeprogrammet for forskning. Fordelingen av midler på de ulike delprogrammene er omtalt på side 149 i meldingen:
| « EFs tredje rammeprogram for forskning utløper i 1994. Rådet har nylig vedtatt innholdet i det fjerde rammeprogram. Dette viderefører i stor grad aktivitetene under det tredje rammeprogram, men organiseringen er en annen. Forskningsområder som tidligere lå utenfor rammeprogrammene er innlemmet, og nye områder er også kommet til. |
| Det fjerde rammeprogram har et økonomisk omfang på 12,3 milliarder ECU (omlag NOK 102 milliarder), og det er åpnet for en tilleggsbevilgning på 700 millioner ECU fra 1996. Programmet vil gå fram til 1998. Det er delt i fire aktiviteter: Forskningsprogrammer, internasjonalt samarbeid, spredning og utnyttelse av resultater, samt forskerutveksling og mobilitet. De tre siste aktivitetene kan anses som støtteaktiviteter til forskningsprogrammene. |
| Det fjerde rammeprogram omfatter følgende aktiviteter og delprogrammer (prosentandel av rammeprogrammets økonomiske ramme er angitt i parentes): |
| i) Forskningsprogrammene samlet, herunder | (86,88 %) |
| - | Telematikk | (6,85 %) |
| - | Kommunikasjonsteknologi | (5,12 %) |
| - | Informasjonsteknologi | (15,71 %) |
| - | Produksjons- og materialteknologi | (13,88 %) |
| - | Måling og prøving | (2,34 %) |
| - | Miljøvern | (6,93 %) |
| - | Havforskning og -teknologi | (1,85 %) |
| - | Bioteknologi | (4,49 %) |
| - | Biomedisin og helse | (2,73 %) |
| - | Landbruk, agroindustri og fiskeri | (5,56 %) |
| - | Ikke-nukleær energi | (8,15 %) |
| - | Sikkerhet ved nukleær fisjon | (3,37 %) |
| - | Kontrollert termonukleær fusjon | (6,83 %) |
| - | Transportpolitikk | (1,95 %) |
| - | Samfunnsvitenskap | (1,12 %) |
| ii) Internasjonalt samarbeid | (4,39 %) |
| Omfatter samarbeid med utviklingslandene, Øst-Europa, ikke-europeiske industriland og europeiske forskningsprogrammer som COST (teknologisk og vitenskapelig samarbeid) og EUREKA (teknologisk utvikling i næringsliv og industri). |
| iii) Utnyttelse og spredning av resultater | (2,68 %) |
| iv) Forskerutveksling og -mobilitet | (6,05 %) » |
(vår uth.).
For øvrig kan vises til at det i felleserklæring nr. 4 om anvendelsen av EURATOM-trakataten, fastslås at « ... det er medlemsstatene som i egenskap av parter i traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap i samsvar med sin egen nasjonale politikk avgjør om de vil produsere kjernekraft eller ikke. »
Spørsmål 4:
Det vises til spørsmål 83 hvor det sies at Regjeringen betrakter EU som en ny multilateral kanal for bistand. Videre sies det: « Ved en omfordeling av midler til EU vil Regjeringen ta utgangspunkt i de budsjettposter som i dag finansierer virksomheter som samsvarer med EUs bistandsvirksomhet. » Hvilke budsjettposter dreier dette seg om?
Svar:
Regjeringen vil opprettholde hovedlinjene i norsk bistandspolitikk og mener medlemskap i EU gir økte muligheter for effektiv gjennomføring av denne.
Eventuelle forslag til konkrete endringer i bistandsbudsjettet som følge av medlemskap i EU, vil bli forelagt Stortinget når medlemskapsspørsmålet er avgjort.
Vedlegg 6: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, datert 12. september 1994 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe.
Svar på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe.
Spørsmål 1
På s. 14 i meldinga sies det følgende: « Hensynet til miljøet må bestemme vekstens innhold ». I EUs egen « Task Force »-rapport om det indre marked, gjøres det klart at det indre marked vil medføre en kraftig økning i transporten, ikke minst i form av økt tungtransport. I meldingen legger Regjeringen flere steder til grunn at det indre marked vil realisere økt økonomisk vekst og at norsk EU-medlemskap vil bidra til økt vekst for Norge. Mener Regjeringen at hensynet til miljøet bestemmer vekstens innhold i EU, og kan Regjeringen konkretisere dette med noen eksempler?
Svar:
Sitatet i spørsmålet er en overskrift i meldingens sammendragskapittel. At hensynet til miljøet må bestemme vekstens innhold, er en målformulering, bl.a. knyttet til utviklingen i Øst-Europa. Dette framgår på s. 80 i meldingen:
| « Øst-Europa står vi overfor en foreldet industriteknologi som gir betydelige forurensninger. Det er store behov for modernisering av industrien og for investeringer i miljøteknologi. Problemene i Øst-Europa angår hele Europa. |
| I tillegg viser erfaringer at fattigdom og sviktende økonomisk utvikling kan føre til utarming av miljøet. Det er derfor viktig at det skapes grunnlag for vekst for å kunne løse problemene. Vekstens innhold må imidlertid tilpasses miljøets bæreevne. » |
EUs overordnede mål for miljøpolitikken, slik disse er nedfelt i EF-traktatens art. 130 R, er i samsvar med grunnlaget for norsk politikk på dette området. I art. 130 R nr. 2 finnes for eksempel både føre-var-prinsippet og en bestemmelse om at krav til vern av miljøet skal gjøres til en del av utformingen og gjennomføringen av Fellesskapets politikk på andre områder. Det vises i denne sammenheng til s. 14 i meldingen, der det heter at
| « EU-samarbeidet gir bedre muligheter for å få til internasjonalt det som i mange år har vært et hovedmål i nasjonal miljøvernpolitikk - integrasjon av miljøhensyn i alle sektorer. » |
Fellesskapets miljømål er fulgt opp i flere politiske og rettslige dokumenter, som for eksempel EUs 5. handlingsprogram for miljøvern, se s. 166 i meldingen.
Da Maastricht-traktaten trådte i kraft, fikk EF-traktaten i art. 130 S bestemmelser om at vedtak på miljøområdet i hovedsak skal fattes ved kvalifisert flertall. Dette vil gjøre det enklere å få gjennomslag for en ambisiøs miljøpolitikk. Det vises forøvrig til svaret på spørsmål 14 nedenfor.
Spørsmål 2
På s. 14 i meldinga sies det følgende: « Det er nødvendig med felles håndhevelsesmekanismer for å gi miljøpolitikken større tyngde. I dag er det bare EU som har slike virkemidler ».
Kan Regjeringen konkretisere hva en mener med « virkemidler » og kan Regjeringen si noe om hvordan den vil bruke disse virkemidlene til å forbedre miljøet i EU?
Svar:
EU har spesielt to typer virkemidler som ikke finnes i annet internasjonalt miljøsamarbeid. Det ene er muligheten til med kvalifisert flertall å gjøre vedtak som blir bindende for alle medlemsland.
Det andre settet av virkemidler dreier seg om kontroll av medlemslandenes etterlevelse av felles forpliktelser. Kommisjonen overvåker hvordan EF-regelverk gjennomføres i nasjonal lovgivning. Kommisjonen tar også ofte opp klager som kommer inn fra enkeltpersoner, bedrifter eller organisasjoner og bruker disse som utgangspunkt for å bringe medlemslandene inn for Domstolen for manglende oppfølging.
Med etableringen av Det europeiske miljøvernbyrået i år vil man gjennom utstrakt datainnsamling få bedre oversikt over miljøtilstanden i medlemslandene. Dermed vil også beslutningsgrunnlaget for miljøpolitikken bli bedre.
Spørsmål 3
På s. 14 i meldinga sies det følgende: « Det er Regjeringens oppfatning at Norge bør ta sin del av ansvaret for en offensiv europeisk miljøpolitikk, og at dette best kan skje gjennom å bruke EU-medlemskapet til en aktiv miljøpolitikk. »
På hvilken måte og på hvilke områder vil Regjeringen innenfor EU arbeide for en mer offensiv miljøpolitikk enn den EU i dag fører?
Svar:
Sitatet i spørsmålet er hentet fra meldingens sammendragskapittel. Spørsmålet er mer utførlig behandlet andre steder i meldingen. Det vises til s. 80-81, der det heter at
| « Maastricht-traktaten innebærer at miljøbestemmelsene nå som hovedregel kan vedtas med kvalifisert flertall. Det vil kunne forhindre at enkelt land kan blokkere for nye miljøframskritt. Men de nye miljøbestemmelsene i traktaten er selvsagt ingen garanti for en positiv miljøutvikling. Igjen vil det være den politiske viljen som vil være avgjørende for at de nødvendige beslutningene blir tatt. » |
Det sies videre at
| « Et utvidet EU med Norge, Sverige og Finland, vil kunne gi vesentlig større innflytelse til de medlemslandene som ønsker å føre en ambisiøs miljøvernpolitikk. » |
Om Norge blir medlem av EU, vil regjeringen generelt gi høy prioritet til miljøspørsmålene. I meldingen (side 80) fremholdes det at
| « EU-samarbeidet gir bedre muligheter for å få til internasjonalt det som i mange år har vært et hovedmål i nasjonal miljøvernpolitikk - integrasjon av miljøhensyn i alle sektorer ». |
Og videre, på s. 81:
| « Ikke minst i forhold til de store miljøproblemene i Nordens nærområder i øst kan de nordiske landene trekke EU inn i et forpliktende samvirke. Samlet kan dette gi nytt innhold til nordisk miljøpolitisk samarbeid. Dette vil også kunne bidra til en videre utvikling av Barentssamarbeide, hvor ikke minst miljøspørsmålene krever bredt internasjonalt samarbeid og deltakelse ». |
Spørsmål 4
På s.14 i meldinga sies det følgende:
| « EU-landene spiller en hovedrolle i arbeidet med å styrke reformprosessen i Sentral- og Øst-Europa. » |
Kan Regjeringen legge frem en oversikt over de tiltak EU har satt igang overfor Øst-Europa, og samtidig gi en oversikt over hvor mye hjelp EU har gitt pr. innbyggere og legge frem en lignende oversikt over den støtte Norge har gitt beregnet i kroner pr. innbygger i Norge?
Svar:
I tidsrommet 1990-93 gav Norge tilsammen 828 mill. kroner (100 mill. ECU) til ulike bistandsprogrammer overfor Sentral- og Øst-Europa. De gaverettede bistandsprogrammene omfattet i første rekke Handlingsprogrammet for Øst-Europa som mottok ialt 597 mill. kroner (72 mill. ECU) i nevnte tidsrom, 99 mill. kroner til bilaterale miljøverntiltak, 70 mill. kroner til et særskilt bistandsprogram overfor Polen (såkalte Polen-pakken), 17 mill. kroner i humanitær hjelp overfor Romania og Albania, og 44 mill. kroner til det baltiske investeringsprogrammet i regi av Den nordiske investeringsbank.
Handlingsprogrammet er hovedinstrumentet i Norges prosjektrettede samarbeid med landene i Sentral- og Øst-Europa og SUS-landene. Programmet ble startet opp i 1992 og løper fram til og med 1996. Geografisk gis høyest prioritet til områder i Nordvest-Russland, de baltiske stater og Polen. Satsingsområder under Handlingsprogrammet er næringssamarbeid, miljøvern, strukturtiltak, helse- og sosialsektoren, forskning og utdanning samt demokratibygging.
EU har siden 1989 etablert to store bistandsprogrammer overfor Sentral- og Øst-Europa som utelukkende er basert på gavebistand. Dette er programmene PHARE (opprinnelig Poland-Hungary Assistance for Reconstruction of the Economy) som omfatter landene i Sentral-Europa samt de tre baltiske land, og TACIC (Technical Assistance to the CIS) som er forbeholdt SUS-landene og Mongolia.
I perioden 1990-94 ble det over PHARE-budsjettet bevilget totalt 4,3 mrd. ECU (ca 36 mrd. kroner).
Bistanden på PHARE-midlene vil i hovedsak bli prioritert innenfor sektorene energi, miljø, landbruk, telekommunikasjon, transport, helse, utdanning/opplæring samt boligbygging.
I perioden 1991-94 ble det under TACIC-programmet avsatt ialt 1,9 mrd. ECU (ca 16 mrd. kroner) fordelt på 2000 prosjekter. Formålet med TACIC-programmet er å støtte overgangen til markedsøkonomi og demokratier.
I tillegg har de enkelte medlemsland egne bilaterale bistandsprogrammer og garantiordninger overfor Sentral- og Øst-Europa. Nedenfor gjengis den samlede bistanden fra EU og medlemslandene, inkl. eksportgarantier, i perioden 1990-93. Likeledes gis totaltall for den norske bistanden i samme periode, inkl. eksportgarantier og bidrag til nordiske programmer.
| Samlet bistand | Bistand pr innbygger | |
| i ECU | i ECU | |
| EU samlet | 78.600 mill. | 227,80 |
| Norge | 519 mill. | 120,70 |
Spørsmål 5
På s. 17 sies det følgende: « Dette forholdet er av enkelte blitt omtalt som et « demokratisk underskudd »« . Etter det en forstår fra dette sitatet og den sammenheng det står i refererer regjeringen til det forhold at Europaparlamentet ikke har lovgivende myndighet, og derfor kan det betegnes som et demokratisk underskudd. Ser Regjeringen noen andre uheldige sider ved EU-samarbeidet som kommer i konflikt med den demokratitradisjon vi i dag støtter oss til i Norge?
Svar:
Regjeringen ser ikke på det at Europaparlamentet ikke har lovgivende myndighet som noen uheldig side ved EU-samarbeidet. En slik overføring av lovgivningsmyndighet ville betydd et langt skritt i retning av en føderal stat.
I EF er det i hovedsak Rådet som har myndighet til å gi nye regler. På s. 81 i meldingen sies det at
| « Det er medlemslandene selv som har den øverste styringen med EU-samarbeidet. Medlemslandene har alle demokratiske styresett. Regjeringene har sin basis i medlemslandenes nasjonalforsamlinger, og kontrolleres av disse. Beslutningene som treffes av Det europeiske råd og Rådet har sitt grunnlag i demokratiske styrings- og beslutningsprosesser i hvert enkelt medlemsland. Dermed har samarbeidet full demokratisk forankring og legitimitet ». |
Alt internasjonalt samarbeid innebærer at beslutningsveiene blir lengre enn i nasjonal politikk. Når internasjonalt samarbeid likevel finner sted, er det fordi statene tar ansvar for felles problemer, og ikke lar utviklingen styres av krefter utenfor folkevalgt kontroll. Det er ikke regjeringens politikk å overlate utviklingen til kreftenes frie spill.
Spørsmål 6
På s. 19 sies det følgende: « På dette punkt fastslo den tyske forfatningsdomstolen at tidspunktet for fastsettelse av tredje fase i den økonomiske og monetære union er å betrakte som en politisk målsetning og ikke en rettslig bindende frist ».
Kan Regjeringen vise til hvor i dommen dette står (i en norsk oversettelse), og samtidig vise til hvem andre enn den norske Regjering tolker denne dommen slik den norske Regjering gjør?
Svar:
Den tyske forfatningsdomstolens dom av 12. oktober 1993, som blant annet omhandler spørsmål knyttet til tredje fase i den økonomiske og monetære union, finnes ikke i norsk oversettelse. Dommen er imidlertid oversatt til dansk, som ledd i det løpende arbeidet med oversettelse av viktige dommer til de offisielle språk i EU. I dommens del C II finnes domstolens nærmere vurderinger av traktatens bestemmelser om den tredje fase samt en gjennomgang og vurdering av de kriterier som etter domstolens vurdering må tillegges vekt ved iverksettelse av tredje fase. I denne forbindelse heter det på side 68 i den danske oversettelsen:
| « Inden for rammerne af denne afhængighed mellem traktatindhold og faktisk forutsat konvergens skal tidspunktet for indledningen af Den Økonomiske og Monetære Unions tredje fase (artikel 109 J, stk. 4 i TEF) også snarere forstås som en måldato end som en juridisk bindende dato. Ganske vist er medlemsstaterne EF-retligt forpligtet til alvorligt at bestrebe sig på at overholde denne i traktaten fastsatte dato. Men som generaldirektør Dewost bekræftede under den muntlige forhandling, er meningen med at fastsætte måldatoer ifølge etablerede EF-traditioner snarere at sætte igang og fremskynde integrasjonsutviklingen end under alle omstændigheder at gjennemføre den inden for den fastsatte frist (jf. f.eks den med den europæiske felles akt indføjede artikel 8 A i TEF og den hertil hørende erklæring fra slutkonferencen mellem repræsentanterne for medlemsstaternes regeringer den 17.-28. februar 1986). » |
Det er denne vurderingen fra forfatningsdomstolen, som må ses i sammenheng med domstolens helhetlige vurdering om tredje fase i den økonomiske og monetære union, som ligger til grunn for formuleringen i meldingen.
Regjeringen er ikke kjent med at det skulle foreligge andre tolkninger av de aktuelle deler av dommen enn den som finnes i meldingen.
Det vises for øvrig til svaret på spørsmål 26 nedenfor.
Spørsmål 7
På s. 21 sies det følgende: « Norge legger til grunn at nåværende nivå for beskyttelse av helse, sikkerhet og miljø vil bli videreført. Dersom det skulle vise seg at EU ved utløpet av overgangsperioden fortsatt ikke har nådd opp til ønsket nivå på felter der det er nødvendig, legger Regjeringen til grunn at overgangsperioden blir forlenget. Norge vil videre kunne anvende den såkalte « miljøgarantien » i Roma-traktaten art. 100A nr. 4, jf. Tiltredelsesaktens art. 32, nr. 2 annet ledd. Denne gir anledning til å opprettholde nasjonale regler dersom særskilte miljøhensyn gjør dette nødvendig. »
Kan Regjeringen vise til noe sted der EU selv gir uttrykk for at EU er enig i den norske tolkning, og kan Regjeringen gjøre rede for hvilken del av avtalen som legges til grunn når regjeringen hevder at overgangsperioden blir forlenget og at Norge kan anvende « miljøgarantien »?
Kan Regjeringen videre si hvilket organ som har avgjørelsesmyndighet dersom det eventuelt skulle komme til uenighet om den tolkning som regjeringen gir uttrykk for?
Svar:
Den norske vurderingen av hvilke muligheter Norge har for å opprettholde beskyttelsesnivået når overgangsperiodene utløper følger av en fortolkning av Roma-traktens art. 100 A nr. 4, den såkalte miljøgarantien. Bestemmelsen gir adgang til å anvende nasjonale bestemmelser selv om de er i strid med harmoniseringsregler, når de er begrunnet ut fra viktige behov, f.eks miljøbeskyttelse.
Det har vært en allmenn oppfatning at et land må ha stemt i mot harmoniseringsregler i Rådet for senere å kunne påberope seg « miljøgarantien ». Norge, og de andre kandidatlandene, har fortolket situasjonen slik at land som ikke har vært med å vedta reglene, men som gjennom forhandlingene har vist at vi ikke aksepterer dem, stiller på lik linje med medlemsland som har stemt i mot reglene.
Det er Domstolen som har det avgjørende ordet med hensyn til fortolkningen av EFs traktatgrunnlag. Det betyr at det er Domstolen som, i hvert enkelt tilfelle, vil måtte avgjøre om Norge og andre land har adgang til å benytte « miljøgarantien ». I slike saker vil Norge måtte vise at de regler vi har gir en bedre miljøbeskyttende virkning, og at det ikke dreier seg om skjulte handelshindringer.
Spørsmål 8
På s. 14 sies det følgende: « Samlet betyr dette at norske miljøstandarder heves. »
Kan Regjeringen gi en samlet fremstilling av de norske miljøstandarder som blir hevet ved et norsk medlemskap, og samtidig gjøre rede for hvilke miljøstandarder i Norge som bare kan heves ved et EU-medlemskap?
Svar:
Gjennomføring av EUs regler på miljøområdet fører både til styrket regelverk på flere felter, og til innføring av nye regler på felter som Norge hittil ikke har regulert.
Eksempler på den første kategorien er:
| - | bedre overvåking av bivirkninger av medisiner |
| - | strengere drikkevannskvalitet |
| - | strengere slakterihygiene |
| - | strengere frysetemperaturovervåking under transport av matvarer |
| - | strengere regler for UV-filtre i solkrem |
| - | tåtesmukker for spebarn |
| - | strengere krav til svovelinnhold i olje |
| - | plikt til å foreta miljøkonsekvensanalyser |
| - | krav til utslipp fra titandioksidindustrien |
Eksempler på den andre kategorien er:
| - | begrensninger på adgangen til å markedsføre diverse farlige stoffer |
| - | innføring av en frivillig miljørevisjonsordning for industrien |
| - | opprettelse av en overvåkningsmekanisme for CO2-utslipp |
| - | EU arbeider også med et direktiv om bekjempningsmidler for skadedyr og vekster utenom jordbruket |
| - | industriens plikt til å teste kjemikalier og innrapportere om nye farlige stoffer |
Norge ville selvsagt på ensidig grunnlag kunne innføre slike miljøbestemmelser. Men for å kunne forene hensynet til miljøvern med hensynet til økonomiske forhold, er det viktig at de land som handler mye med hverandre regulerer i fellesskap der dette er nødvendig for å sikre ensartede konkurransevilkår. Det gjør det lettere å bære kostnadene ved en ambisiøs miljøvernpolitikk. Det vises forøvrig til svaret på spørsmål 2 ovenfor.
De endringene som er omtalt ovenfor følger også av samarbeidet under EØS-avtalen.
Spørsmål 9
På s. 22 sies det følgende: « I en såkalt « Hvitbok » om transport og miljø har EU analysert sammenhengen mellom transport og miljø og de utfordringer som EU står overfor i denne sammenheng. Hvitboken inngår som en del av grunnlaget for den felles transportpolitikken. Et hovedpunkt i hvitboken er å sikre fordeling mellom de ulike transportformer som er mer fordelaktige for miljøet ».
Kan Regjeringen gjøre nærmere rede for hvilken fordeling mellom ulike transportformer det her er snakk om, samt gjøre rede for hvilke tiltak som er gjort i denne forbindelse av EU?
Svar:
Hvitboken om transport og miljø fokuserer på de økende kapasitetsproblemer i transportsystemet, spesielt på vei- og jernbanenettet, og på at stadig økende veitrafikk skaper betydelige miljøproblemer. Siden kapasitetsproblemene er størst for veitransport, som er den transportform som gjennomgående gir størst miljøbelastning pr. enhet transportarbeid, vil mer effektiv utnyttelse av ulike typer transportinfrastruktur bidra til å redusere både kapasitets- og miljøproblemene.
Som det framgår av siste del av det avsnittet som er sitert i spørsmålet, kan mer effektiv fordeling mellom transportformene oppnås ved at transportbrukerne belastes med de reelle kostnader de påfører samfunnet. Bruk av forskjellige transportformer medfører varierende miljøkostnader som blant annet avhenger av tid og sted. Innføring av avgifter som reflekterer disse miljøkostnadene vil påvirke transportmiddelfordelingen i mer miljøvennlig retning.
Kommisjonens hvitbok legger vekt på at EU bør utvikle rammer for avgiftslegging av eksterne kostnader knyttet til transport. Det påpekes at det vil være hensiktsmessig med en trinnvis innføring av brukeravgifter. På kort sikt bør det etableres nødvendige fellesregler som ramme for nasjonal innføring av avgifter for å dekke infrastrukturkostnadene. Avgifter for å korrigere andre eksterne kostnader, blant annet miljøkostnader, vil kreve noe lenger tid.
Høsten 1993 vedtok Rådet et direktiv om veibruksavgifter. Fem EU-land samarbeider med sikte på å etablere avgift for veibruk fra 1.1.95.
I tillegg til den overordnede, prinsipielle tilnærmingen til kapasitets- og miljøproblemene ved riktigere prising, stimulerer EU også miljøvennlige alternativer til vegtransport gjennom støtte til utbygging av jernbanenettet og ved incentiver til kombinerte transporter, dvs. transporter der det gjøres bruk av flere ulike transportmidler. Den nylig framlagte « Christophersen-rapporten » om transeuropeiske infrastrukturnett, som er et ledd i EUs initiativ for vekst og sysselsetting, identifiserer 8 jernbaneprosjekter blant de 11 høyest prioriterte prosjektene. Et eget direktiv om kombinerte transporter (Rdir 92/106/EØF ) pålegger landene å gi avgiftsreduksjon til kjøretøyer som benyttes i kombinerte transporter.
Spørsmål 10
På s. 25 sies det følgende: « Konkurransebegrensninger som ikke har virkning over landegrensene, forblir et nasjonalt ansvar ».
Kan Regjeringen vise til noen eksempler på konkurransebegrensninger som ikke vil ha virkning over landegrensene?
Svar:
Nedenfor følger tre eksempler på konkurransebegrensninger som ikke har vært ansett å ha virkning over landegrensene. Eksemplene er hentet fra virkelige saker som har vært undersøkt av Konkurransetilsynet:
| - | bøteleggelse av samtlige glassmesterfirmaer i Haugesund (med unntak av ett) for ulovlig prissamarbeid |
| - | bøteleggelse av 4 maskinentreprenører i Hedmark og Oppland for samarbeid om anbud i forbindelse med utbyggingen av medielandsbyen på Lillehammer |
| - | anmeldelse av en lokal håndverkerforening for å ha påvirket medlemsbedriftenes priser. |
Spørsmål 11
På s. 26 sies det følgende: «Regjeringen og Vinmonopolet vurderer å foreta enkelte andre endringer i dagens ordninger blant annet for å sikre at man ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet ».
Kan Regjeringen gjøre rede for hvilke endringer en her sikter til?
Svar:
På s. 146 i meldingen sies det at
| « Regjeringen og Vinmonopolet vurderer å foreta enkelte andre endringer i dagens ordninger. Dette gjelder bl.a. Vinmonopolets regnskapsførsel, innføring av egen klageordning for beslutninger om markedsadgang, agentenes virksomhet og reglene for teknisk sprit. Forutsetningene er at slike endringer ikke vil berøre de alkoholpolitiske målsetninger som monopolordningene skal ivareta ». |
De nevnte endringene vil bli foretatt for å oppfylle forpliktelser under EØS-avtalen. I meldingen heter det således på s. 146 at
| « Norge har gjennom EØS-avtalen allerede påtatt seg å gjennomføre de forpliktelsene til tilpasning av statlige handelsmonopoler som hviler på EFs medlemsland. Gjennomføring av avtaleforpliktelsene er et rent nasjonalt ansvar. » |
En nærmere redegjørelse for de nevnte endringene og om etablering av et leverandørvarelager følger nedenfor.
| i | En regnskapsmessig atskillelse av Vinmonopolets ulike funksjoner er til fortsatt vurdering. |
| ii | Det vil bli etablert et eget klageorgan for Vinmonopolets beslutninger om innkjøp og prisfastsettelse. Klageorganet vil bli organisert som en selvstendig nemnd, ledet av en person med dommerkompetanse. I tillegg vil ulike interesserte parter være representert. Nemnden vil bli oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet og være uavhengig av Vinmonopolet. Dens beslutning vil være endelig. |
| iii I dag har bare vinagenter rett til å ta opp bestillinger fra restauranter. Brennevinsagenter vil bli likestilt med vinagenter ved at de gis samme rett. |
| iv | Vinmonopolets enerett vedrørende teknisk sprit synes etter nærmere vurdering ikke å berøres av EØS-avtalen. Dette skyldes at teknisk sprit faller utenom avtalens produktdekning. |
| v | Markedsadgangen, særlig for spesialimport til skjenkenæringen, vil bli forenklet. For dette formål vil det bli etablert et leverandørvarelager for produkter som ikke finnes i Vinmonopolets produktutvalg. Leverandørvarelageret vil gi interesserte leverandører anledning til å legge inn produkter på lager etter eget ønske. Leverandørvarelageret skal være et avgiftsfritt lager. Avgifter vil påløpe ved salg fra leverandørvarelageret. |
Spørsmål 12
På s. 29 sies det følgende: «Regjeringen legger stor vekt på videreutviklingen av den sosiale dimensjon ved EU-samarbeidet.»
Kan Regjeringen her si noe mer konkret hvilken videreutvikling den ønsker på dette området og hvilken videreutvikling EU har tatt konkret initiativ til eller Regjeringen ser for seg at EU vil gjøre på dette området?
Svar:
På s. 160 i meldingen heter det at
| « Som et viktig ledd i arbeidet med å videreføre EU-samarbeidet om sosial- og arbeidslivsspørsmål, la Kommisjonen høsten 1993 fram en såkalt Grønnbok som er ment å være et diskusjonsgrunnlag for videre tiltak på dette området ». |
Videre heter det at
| « I tilknytning til EØS-avtalens samarbeid om disse spørsmålene har Norge og de andre EFTA-landene deltatt i en omfattende høringsprosess av Grønnboka, der myndigheter, organisasjoner, eksperter og enkeltpersoner har vært involvert ». |
På grunnlag av Grønnboka har Kommisjonen nå utarbeidet en såkalt Hvitbok med konkrete forslag til tiltak på området den sosiale dimensjon. Denne ble fremlagt i juli d.å.
Hvitboken vektlegger blant annet en bedre balanse mellom økonomisk politikk og sosiale spørsmål, ved at sosialpolitikk ikke er noe man skal ta seg råd til etter man har oppnådd andre økonomiske målsettinger. Samtidig utvider man begrepet sosialpolitikk i mer nordisk retning til ikke lenger bare å omfatte i hovedsak arbeidstakeres rettigheter, men til å omfatte spørsmål om å integrere folk som står utenfor arbeidsmarkedet i samfunnet.
Hvitboken prioriterer spørsmålet om sysselsetting høyt. Et annet prioritert område er likestilling. Hvitboken er et forsvar for å bevare de sosiale og arbeidsrettslige rettigheter som er oppnådd i EU og legger stor vekt på å få avsluttet det nåværende handlingsprogram og få vedtatt de utestående direktiver. Dersom man ikke lykkes i løpet av høsten med å få vedtatt direktiver om blant annet deltid og begrensninger på foretaks rett til å medbringe arbeidstakere på hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår ved oppdrag i utlandet, vil Kommisjonen konsultere arbeidslivets parter om dette og forsøke å få bestemmelsene vedtatt blant de 11 landene som har undertegnet den sosiale protokoll.
Hvitboken reiser også en rekke forslag til styrking av den sosiale dialog mellom partene i arbeidslivet med hensyn til opplæring, finansiering, utvidet mandat, etc. Hvitboken tar til orde for en kvalitetsforbedring i produksjonsprosessen og at et fruktbart samarbeid mellom fagforeninger og arbeidsgivere kan være avgjørende for dette. I følge Hvitboken er det behov for et nytt engasjement på europeisk nivå for å sikre og forbedre arbeidstakernes rettigheter « i en verden preget av konkurranseøkonomi. »
Hvitboken skal følges opp av den nye Kommisjonen som tiltrer 1. januar. Denne vil få i oppgave å utarbeide et nytt sosialt handlingsprogram våren 1995, som vil bli EUs handlingsprogram fram mot år 2000.
Som medlem vil Norge kunne påvirke utformingen av dette handlingsprogrammet. Den norske regjering vil i denne sammenheng vektlegge blant annet økt innsats mot arbeidsledigheten, likestillingsarbeidet i EU, bekjempelse av fattigdom og sosial utstøting, og etablering minimumsstandarder på det arbeidsrettslige området, som bidrar til å sikre alle arbeidstakere i EU mot vilkårlig behandling eller et dårlig arbeidsmiljø.
Regjeringen ønsker å videreføre et tett samarbeid med arbeidslivets parter og med frivillige organisasjoner i Norge som arbeider med disse typer spørsmål.
Det er samtidig viktig å understreke at EFs regelverk på områder under den sosiale dimensjon har form av minimumsbestemmelser. De enkelte medlemsland står fritt til å utvikle strengere regler på disse områdene.
Spørsmål 13
På s. 30 sies det følgende: « Imidlertid har EU minimumsbestemmelser knyttet til kvinner i arbeidslivet som sikrer kvinner enkelte felles grunnleggende rettigheter. »
Kan Regjeringen legge frem en oversikt over hva disse rettighetene innebærer, samt en oversikt over det regelverk som sikrer disse rettighetene?
Svar:
Sitatet i spørsmålet er hentet fra meldingens sammendragskapittel. Spørsmålet er mer utførlig behandlet andre steder i meldingen. Det vises til s. 163-64 hvor det heter at
| « Prinsippet om lik lønn for likt arbeid mellom kjønnene har i EU vært traktatfestet siden 1957 gjennom Roma-traktatens art. 119 ». |
Videre heter det at
| « Likestillingsarbeidet i EU har bidratt aktivt til å fremme likestilling i de enkelte medlemsland. Flere land har måttet endre sine lover til fordel for kvinner når det gjelder arbeidsmarkedet og pensjonssystemer. EFs direktiv om likestilling er i sin helhet tatt inn i EØS-avtalen ». |
EUs bestemmelser angående likestilling er minimumsregler, og fastsetter en nedre grense for likestillingsarbeidet. EU legger således ikke bremser på medlemslandenes egne ambisjoner i likestillingspolitikken.
EU har særlige regler om likestilling innen arbeidslivet som omfatter:
| - | lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidstakere for samme arbeid eller for arbeid av lik verdi (nedfelt i Roma-traktatens artikkel 119, senere videreført i et eget likelønnsdirektiv, 75/117/EØF ) |
| - | likebehandling når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning, forfremmelse og arbeidsvilkår (direktiv 76/207/EØF ) |
| - | lik behandling av menn og kvinner i trygdespørsmål (direktiv 79/7/EØF ) |
| - | lik behandling av menn og kvinner i yrkesbaserte trygdeordninger (direktiv 86/613/EØF ) |
| - | lik behandling av menn og kvinner i selvstendig næringsvirksomhet, herunder landbruk, og om vern av kvinner i selvstendig næringsvirksomhet i forbindelse med svangerskap og fødsel (direktiv 86/613/EØF ) |
| - | direktiv om gravide kvinners rettigheter ( 92/85/EØF ). |
Medlemslandene er gjennom sistnevnte direktiv pålagt å gi kvinnelige arbeidstakere minst 14 ukers lønnet fødselspermisjon. I henhold til direktivet har gravide arbeidstakere rett til fri fra arbeidet med lønn i forbindelse med svangerskapskontroll. Norge tilfredstilte ikke nivået på kravene i direktivet. Norge hadde tidligere ikke bestemmelser som sikret gravide arbeidstakere fri uten tap av lønn i forbindelse med svangerskapskontroll når dette måtte finne sted i arbeidstiden.
Spørsmål 14
På s. 31 sies det følgende: « Miljøhensyn skal være en integrert del av all EU-politikk ».
Kan Regjeringen legge frem det regelverk, eventuelt annet materiell, som viser at EU selv mener at miljøhensyn skal være en integrert del av all EU-politikk?
Etter det SV kjenner til har de danske sosialdemokrater fremmet et forslag som innebærer at det skal traktatfestes at forbrukerinteresser, miljø og arbeidsmiljø skal gå foran hensynet til den frie handel i EU. Kjenner Regjeringen til dette forslaget og vil Regjeringen støtte et slikt forslag for at miljøhensyn skal bli en integrert del av all EU-politikk?
Svar:
Kravet til integrering av miljøhensynene er nedfelt i selve EF-traktaten, jf. art. 130 R nr. 2:
| « ... Krav til vern av miljøet skal gjøres til en del av utformingen og gjennomføringen av Fellesskapets politikk på andre områder ». |
EF-traktatens art. 36, slik EF-domstolen har utvidet dens virkefelt til å omfatte hensynet til miljøet, arbeidsmiljøet og forbrukerhensyn, og EF-traktatens art. 100 A, sikrer at hensynet til fritt varebytte ikke har gjennomslag overfor viktige miljøhensyn.
På denne bakgrunn er det klart at hensynet til den frie handel i EU allerede i dag kan settes til side til fordel for miljøhensyn. Regjeringen vil også se positivt på forslag som bidrar til å klargjøre dette ytterligere.
Det vises for øvrig til svaret på spørsmål 1 ovenfor.
Spørsmål 15
På s. 31 sies det følgende: « De senere års utvikling har vist at forskjellen i miljøbestemmelser mellom Norge og EU stadig blir mindre ».
Kan Regjeringen legge frem en liste over miljøbestemmelser der EU og Norge har nærmet seg på det miljøpolitiske området?
Svar:
Sitatet i spørsmålet er hentet fra meldingens sammendragskapittel. Spørmålet er mer utførlig behandlet andre steder i meldingen.
På enkelte områder har Norge hatt strengere miljøbestemmelser enn EU, mens på andre områder setter EF-reglene strengere krav til miljøet enn tilsvarende norske regler. Et eksempel på sistnevnte er kravene til svovelinnhold i olje og bruk av enkelte farlige stoffer, jf. meldingen s. 166.
Utviklingen de siste fem årene viser at EUs ambisjoner på miljøvernområdet er sterkt økende. Det har blant annet medført at områder som tidligere var problematiske sett fra et norsk synspunkt, ikke lenger er det. Det gjelder f.eks:
- EUs regler om bilavgasser, som nå har nådd opp til vårt nivå, og som gjennom neste revisjon vil innebære skjerpede krav i forhold til eksisterende norske regler.
- EUs avfallspolitikk har utviklet seg i en retning som langt bedre samsvarer med norske vurderinger om hvordan problemene bør løses. EF er i ferd med å vedta flere ambisisøse direktiver om avfall.
- EUs politikk når det gjelder ozonnedbrytende stoffer har ført til stadig innskjerpinger med hensyn til når de ulike stoffer skal være ute av bruk. EUs utfasingsplaner er nå på linje med de norske.
- EUs regler om kjemikalier revideres jevnlig, og utvikles i en retning som gir økt samsvar med norske regler. På deler av kjemikalieområdet vil EUs nye regler føre til en styrking og utbygging av norsk regelverk.
Det vises videre til s. 166 i meldingen hvor det heter at
| « Den samlede gjennomgang av EFs regelverk på miljøområdet som fant sted i forhandlingene viser at det er stor grad av samsvar mellom de overordnede prinsipper og virkemidler i EU og Norge. Regelverket er i støpeskjeen på flere områder. EU-samarbeidet gir et grunnlag for å fatte forpliktende miljøvedtak som får virkning i et stort geografisk område som omfatter mange land ». |
Spørsmål 16
På s. 32 sies det følgende: « På de områder der Norge har særskilte ordninger under EØS-avtalen, har man funnet løsninger i forhandlingene om medlemskap som innebærer at Norge kan opprettholde strengere standarder, bl.a. når det gjelder de farlige stoffene PCB og PCT. »
Kan Regjeringen vise til hvor den løsning som skisseres ovenfor er beskrevet i selve medlemskapsavtalen?
Svar:
Av felleserklæring nr. 27, som er en erklæring mellom de nåværende medlemsstater og Norge, Sverige og Østerrike, framgår det at traktatpartene ikke har innvendinger mot at forbudet mot resirkulering av PCB og PCT opprettholdes i nasjonal lovgivning.
Spørsmål 17
På s. 33 sies det følgende: « Samtidig medfører reglene (om offentlig innkjøp) skjerpet konkurranse om leveranser til norsk offentlig sektor ».
Har Regjeringen gjort noen beregninger på hva denne økte konkurransen vil føre til av tapte arbeidsplasser i Norge, eventuelt nye arbeidsplasser i Norge som følge av at vi kan konkurrere i alle EU land når det gjelder offentlig innkjøp?
Svar:
Sitatet i spørsmålet er hentet fra meldingens sammendragskapittel. Spørsmålet er mer utførlig behandlet andre steder i meldingen. Det vises til s. 178-79 hvor det heter at
| « Fellesreglene for offentlige innkjøp sikrer norsk næringsliv adgang til store nye markeder. Samtidig medfører reglene skjerpet konkurranse om leveranser til norsk offentlig sektor. Norge har generelt ført en mer åpen innkjøpspolitikk enn de fleste andre land. I en rapport fra 1989, utarbeidet av konsulentfirmaet ECON for Næringsdepartementet, anslåes den direkte importandelen i offentlige innkjøp i Norge til ca 24 %, noe som er vesentlig høyere enn gjennomsnittet for EU-landene. I off-shore sektoren er andelen langt høyere. Norges relativt sett høye importandel tilsier at norsk næringsliv må antas å vinne forholdsvis mer gjennom økt eksport, enn det man vil kunne tape i hjemmemarkedet. En redegjørelse for virkningene av regelverket om offentlige innkjøp er gitt i St.prp. nr. 100 (1991-1992) side 182-83 ». |
Spørsmål 18
På s. 33 sies det følgende: « Når det gjelder alkoholreklame i fjernsyn, vil Norge benytte sin rett til å treffe nødvendig tiltak dersom en aggressiv reklamekampanje rettet mot det norske markedet, skulle få negative følger for våre anstrengelser for å begrense alkoholkonsumet. Regjeringen legger derfor til grunn at norsk medlemskap i EU ikke skal medføre endringer i nåværende bestemmelser på dette punkt. »
Kan Regjeringen konkretisere uttrykket « aggressiv reklamekampanje » og samtidig si om EU har den samme fortolkning av dette begrepet? Hvis det skulle oppstå uenighet om tolkning når det gjelder dette, hvilket organ skal da avgjøre en slik strid?
Svar:
Fjernsynsdirektivets artikkel 15, som i det vesentlige tilsvarer artikkel 15 i europarådskonvensjonen om fjernsyn over landegrensene, stiller opp følgende kriterier som fjernsynsreklame for alkoholholdige drikker må oppfylle:
| a) | den skal ikke være spesielt rettet mot mindreårige og særskilt ikke framvise mindreårige som nyter slike drikkevarer, |
| b) | den skal ikke forbinde alkoholinntak med økte fysiske prestasjoner eller bilkjøring, |
| c) | den skal ikke skape inntrykk av at inntak av alkohol bidrar til sosial og seksuell framgang, |
| d) | den skal ikke antyde at alkoholholdige drikker har helberedende virkning, eller at de virker stimulerende eller beroligende eller er et middel til å løse personlige problemer, |
| e) | den skal ikke oppfordre til overdrevet inntak av alkohol eller framstille avhold eller måtehold i et negativt lys, |
| f) | den skal ikke framheve høyt alkoholinnhold som en positiv egenskap ved drikkene. |
Alkoholreklame som overholder disse kriteriene vil vanskelig kunne karakteriseres som «aggressiv». Det påligger medlemslandene å påse at de fjernsynsselskapene som er underlagt deres myndighet overholder direktivets regler. Kommisjonen skal overvåke at medlemslandene griper inn ved brudd på reglene, eventuelt etter anmodning fra et annet medlemsland. Om nødvendig kan Kommisjonen bringe saken inn for Domstolen. Etter omstendighetene kan også et medlemsland gå direkte til Domstolen dersom det mener at et annet medlemsland bryter det felles regelverket.
Spørsmål 19
På s. 35 sies det følgende: « Et EU-medlemskap innebærer ingen endring for kraftsektoren. »
Hvordan vurderer Regjeringen utviklingen i eierskap og kontroll med kraftproduksjon og -distribusjon som følge av bortfall av konsesjonsvern for kraftverk og innføring av et felles energimarked?
Svar:
Det vises til svaret på spørsmål 63 nedenfor.
Spørsmål 20
På s. 37 sies det følgende: « Den nye GATT-avtalen vil legge begrensinger på norsk handlefrihet i landbrukspolitikken ».
Den nye GATT-avtalen er ikke vedtatt i det norske Storting. Hvis det er slik at den nye GATT-avtalen vil legge begrensninger på norsk handlefrihet i landbrukspolitikken, vil Regjeringen likevel anbefale GATT-avtalen tiltrådt?
Svar:
På s. 351 i meldingen heter det at
| « Alle stater er idag bundet opp i et stadig mer omfattende nettverk av internasjonale forpliktelser som fra et rettslig synspunkt innbærer begrensninger i statens handlefrihet - både innad og utad. Disse forpliktelsene har sitt motstykke i de rettigheter og muligheter som internasjonalt samarbeid gir ». |
Som ethvert annet forpliktende samarbeid, innebærer også den nye GATT-avtalen både rettigheter og plikter for de berørte parter, og vil således bety at det også legges begrensninger på den nasjonale handlefriheten. Regjeringens positive holdning til internasjonalt samarbeid bygger på at Norge, ut fra en samlet vurdering, er tjent med å delta i slikt samarbeid.
Regjeringen vil anbefale at Norge ratifiserer GATT-avtalen. Det vises i denne forbindelse til den kommende stortingsproposisjonen om samtykke til ratifikasjon av avtalen.
Spørsmål 21
På s. 43 benyttes ordet « Makrellfleksibilitet ».
Kan Regjeringen forklare hva dette ordet betyr?
Svar:
Ordet makrellfleksibilitet viser til hva Norge og EU er blitt enige om når det gjelder hvor makrellkvoten kan fiskes. I denne sammenheng bør det understrekes at fleksibiliteten med hensyn til hvor makrellkvoten kan fiskes, ikke påvirker kvotefordelingen.
På s. 229 i meldingen sies det at
| « I henhold til avtalen kan opp til en tredjedel av kvotene i ett av de tre reguleringsområder - dvs. Nordsjøen, nord for 62. breddegrad i norsk sone og områdene vest av 4 grader V - tas i de andre områdene ». |
Det kan føyes til at for makrell er 1994 referanseåret for kvotefastsettingen. Den samlede totale andel dette året er den høyeste Norge noen gang har hatt i de tre områdene hvor makrellen forvaltes.
Spørsmål 22
På s. 56 sies det følgende: « EUs politikk avspeiler i betydelig grad ønsket om å prioritere de fattigste u-landene ».
Kan Regjeringen legge frem et overslag over hvor mye u-hjelp som gis i gjennomsnitt i hvert EU-land og EU samlet pr. innbygger, og samtidig gi en lignende oversikt for Norge pr. innbygger?
Svar:
Nedenfor følger en oversikt over utviklingshjelp gitt av Norge og EU, i USD og USD pr. innbygger. « EU samlet » omfatter både EU som organisasjon og de enkelte EU-land.
| « Utviklingshjelp (ODA) i USD |
| 1992 | 1993 | |
| EU samlet | 30.159 | 26.884 |
| Norge | 1.273 | 1.014 |
| Utviklingshjelp (ODA) i USD pr. innbygger (1991-92) |
|
Norge |
281 |
|
Belgia |
165 |
|
Danmark |
242 |
|
Frankrike |
262 |
|
Irland |
38 |
|
Italia |
126 |
|
Luxembourg |
98 |
|
Nederland |
335 |
|
Portugal |
44 |
|
Spania |
34 |
|
Storbritannia |
110 |
|
Tyskland |
171 |
|
EU samlet |
155 |
Kilde: Human Development Report 1993, UNDP
Som oversikten viser, er det stor forskjell mellom landene når det gjelder hvor mye utviklingshjelp de gir.
Spørsmål 23
På s. 61 sies følgende: « Spørsmålet om offentliggjøring av dokumenter som befinner seg hos norske myndigheter, vil også ved medlemskap i EU måtte avgjøres etter reglene i offentlighetsloven. Dette gjelder også for dokumenter som er avsendt fra et annet medlemsland eller fra EFs organer. »
Betyr dette at det overhodet ikke vil bli noen endringer i praktiseringen av offentlighetsloven som følge av et EU-medlemskap? »
Svar:
Ja.
Spørsmål 24
På s. 61 sies følgende: « Ved et medlemskap i EU kan Norden realisere målet om et nordisk hjemmemarked ved at Danmark, Sverige, Finland og Norge deltar i tollunionen, og den felles handelspolitikk ».
Mener Regjeringen at det er kun gjennom et EU-medlemskap at et nordisk hjemmemarked kan realiseres?
Svar:
Etter regjeringens syn er det ikke utsikt til fullt ut å kunne virkeliggjøre et nordisk hjemmemarked på annen måte enn ved at de nordiske land samlet går inn i EU.
Så lenge Island står utenfor EU-samarbeidet, ville det formelt sett være ukorrekt å snakke om et « nordisk hjemmemarked ». Norge, Sverige, Finland og Danmark representerer imidlertid over 98 % av det nordiske befolkningsgrunnlaget.
Spørsmål 25
På s. 64 sies følgende:
« EU har ingen felles innvandringspolitikk »
Når alle indre grenser bygges ned mellom EU medlemsland vil det da ikke bli nødvendig med en felles innvandringspolitikk for hele EU ?
Svar:
Samarbeid om innvandringsspørsmål er en del av justissamarbeidet i EU. Justissamarbeidet er i henhold til Maastricht-traktaten et mellomstatlig samarbeidsområde og har derfor en annen karakter enn det tradisjonelle (overnasjonale) EF-samarbeidet.
Innvandringspolitikk står høyt på den politiske dagsorden i mange av medlemslandene i EU. Noen spørsmål er spesifikke for det enkelte land, mens andre forhold best kan løses gjennom internasjonalt samarbeid og samordning av tiltak i flere land. EU-landene har funnet at den form som etter deres mening best kan ivareta begge hensyn, er et tradisjonelt mellomstatlig samarbeid. Det er ikke kommet forslag, eller signaler på annen måte, som kan tolkes slik at dette synet står svakere i dag enn tidligere.
Grensekontroll er ikke det eneste virkemiddel som benyttes for å kontrollere et lands innvandringspolitikk. « Ulovlige innvandrere » vil ofte være en lite ensartet gruppe. Det kan være personer som i utgangspunktet reiste inn på lovlig måte, men som ikke forlater landet når oppholdsgrunnlaget bortfaller. Avansert forfalskning av reisedokumenter gjør også at tradisjonell innreisekontroll i seg selv ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å forhindre ulovlig innreise og opphold. Bortfall av slik kontroll på grensene mellom medlemslandene medfører derfor ikke i seg selv noe automatisk behov for en felles innvandringspolitikk. Medlemslandene samarbeider om å utvikle tiltak som i større grad enn tradisjonell grensekontroll kan motvirke irregulær reisevirksomhet, herunder informasjonsutveksling om reiseruter, falske reisedokumenter, organisert menneskesmugling, tiltak overfor arbeidsgivere som benytter ulovlig arbeidskraft og hjemsendelse av « ulovlige » innvandrere (med mindre tungtveiende humanitære grunner tilsier at vedkommende skal få bli). Medlemslandenes prioriteringer på dette området svarer i stor grad til den politikken norske myndigheter fører.
Det vises også til s. 334-49 i meldingen.
Spørsmål 26
På s. 68 sies følgende: « Forfatningsdomstolen la til grunn at Tyskland kan bringe medlemskapet i EU til opphør dersom tyske myndigheter ønsker det ».
Kan Regjeringen legge frem dommen i norsk oversettelse og markere hvor dette sies i dommen?
Svar:
Den tyske forfatningsdomstolen fikk seg ikke forelagt spørsmålet om adgangen til utmeldelse, men, som det fremgår av sitatet fra dommen gjengitt på s. 372, venstre spalte i meldingen, sier domstolen at Forbundsrepublikken « ..vil kunne oppheve denne tilhørigheten. », dvs. medlemskapet i EU. Det kan dessuten vises til dommens « ledende prinsipper » som gir en sammenfatning av premissene i den tyske forfatningsdomstolens avgjørelse. Domstolen bygger på at det er folkeviljen uttrykt via nasjonale parlamenter som ligger til grunn for Tysklands deltakelse i det overnasjonale samarbeid i EU.
Dommen foreligger i dansk oversettelse, som et ledd i det løpende arbeidet med oversettelse av viktige dommer til de offisielle språk i EU. Denne vedlegges, da dommen ikke foreligger i norsk versjon. Sitatet i St.meld. nr. 40 (1993-1994) finnes på s. 52 i dette vedlegget.
Spørsmål 27
På side 69 sies følgende:
| « Ansvaret for retningslinjene for valutakurspolitikken vil ligge hos de politiske myndigheter ved Rådet av EUs finansministre ». |
Ved gjennomføring av den tredje fase skal EUs felles sentralbank overta utøvelsen av valutakurspolitikken. Det foreligger traktatfestede regler for innflytelse og påvirkning av den felles valuta. Gjelder nevnte påstand fra meldingen også etter at tredje fase er trådt i kraft?
Svar:
Sitatet fra meldingens side 69 omhandler tredje fase av ØMU. På meldingens side 253 står det følgende om valutakursordningen for den felles valuta:
| « Artikkel 109 sier at Rådet, etter anbefaling fra ESB eller Kommisjonen og etter å ha rådspurt ESB med sikte på å oppnå enighet i samsvar med målet om prispolitikken og etter å ha rådspurt Europaparlamentet, ved enstemmighet kan vedta formelle kursordninger. Med kvalifisert flertall kan Rådet vedta å endre eller suspendere kursordningen eller å fastlegge generelle retningslinjer for kurspolitikken i tilfeller der det ikke er vedtatt en formell kursordning. Kurspolitikken skal ikke være i strid med målet om prisstabilitet. » |
Spørsmål 28
På s. 69 sies følgende:
| « Opprettholder vi muligheten til å devaluere, dvs. fortsetter vi med en egen valuta i randen av en europeisk valutaunion, vil muligheten for en stabil økonomisk utvikling kunne bli svekket. Risikoen for valutauro, spekulasjoner og press mot den norske krona vil i en slik situasjon øke. Det er mest sannsynlig at vi i så fall må betale for en slik mulighet gjennom større usikkerhet og høyere rentenivå enn om vi går med i det felles valutasamarbeidet » |
Den risiko Regjeringen her viser til, står i en viss konflikt til Norges erfaringer fra perioden før og etter 10. desember 1992, da Norge opphevet ECU-tilknytningen. Norske renter var blant de som falt mest i Europa, og vi fikk for første gang etter ECU-tilknytningen to år før lavere renter enn ECU. Hva bygger Regjeringen sine beregninger på? »
Svar:
Etter at den formelle fastkursordningen for kronen ble opphevet den 10. desember 1992, har en lagt stor vekt på å videreføre en pengepolitikk rettet inn mot stabilitet i valutakursen. Etter 10. desember 1992 la en opp til at Norges Bank først skulle øke sine valutareserver minst tilsvarende valutasalget under spekulasjonen mot kronen. En la samtidig vekt på å unngå at fallet i kroneverdien skulle bli så stort at inflasjonen igjen kunne få feste. Jf. finansminister Sigbjørn Johnsens redegjørelse i Stortinget i desember 1992. Norges Banks renter ble redusert skrittvis og i hvert tilfelle med utgangspunkt i en god balanse i valutamarkedet og stabil kronekurs. Tiltroen til den norske kronen som en stabil valuta bidro til at rentenivået i Norge falt. Samtidig unngikk en de tidvis sterke økningene i de kortsiktige rentene som følge av spekulative « angrep » på norske kroner etter at Norges Bank ikke lenger var forpliktet til å støtte kronen ved salg av valuta ved de formelt fastsatte ytterpunktene for kroneverdien. Med bakgrunn i en lav pris- og kostnadsvekst og bedre balanse i statsfinansene enn i andre land falt også det langsiktige rentenivået sterkt og ble etterhvert svært lavt i forhold til andre europeiske lands renter. Til sammenligning har de landene som lot sin valuta falle sterkt i verdi etter at fastkurstilknytningen ble oppgitt, f.eks Sverige, Finland og Storbritannia, hatt et langsiktig rentenivå som ligger over det norske. Fra 1. kvartal 1994 har det langsiktige rentenivået steget markert ute og hjemme. Stigningen har vært sterkere og svingningene større i Norge enn for de største valutaene i EU. Dette kan dels ha sammenheng med at konjunkturoppgangen har kommet tidligere og med større styrke i Norge enn i de fleste EU-landene, og at det med utgangspunkt i erfaringene fra 1970-tallet og 80-årene fortsatt kan være tvil i markedene om Norges vilje til å holde pris- og kostnadsveksten i sjakk. Dessuten er det mulig at det blir større svingninger i kursene og dermed i rentene i det relativt nyutviklede og begrensede norske obligasjonsmarkedet enn i de større europeiske markedene. Det kortsiktige rentenivået har vært nokså stabilt i Norge i år, mens det har falt i Tyskland og i flere andre europeiske land. Renten for 5 års statsobligasjoner er nå (0.8) prosentenhet lavere i Tyskland enn i Norge og renten på 3 måneders plasseringer i pengemarkedet (3/4) prosentenhet lavere. Jf. fig. 1 og 2.
I mai 1986 var det kortsiktige norske rentenivået 10 prosentenheter høyere enn det tyske. Den økonomiske politikken i Norge bidro til en gradvis reduksjon i denne renteforskjellen. I august 1992 - før uroen i andre europeiske lands valutamarkeder startet - var renteforskjellen kommet ned i 1.2 prosentenheter.
En vil legge til at en i det siterte avsnittet ovenfor har tatt utgangspunkt i situasjonen slik den vil være dersom det etableres en europeisk valutaunion og Norge blir stående utenfor. Norge vil da ha adgang til å endre kronekursen. Den usikkerheten dette representerer vil investorene ønske kompensert i form av høyere renter. Særlig vil risikopremien for plassering i norske kroner kunne bli stor dersom det fester seg et inntrykk av at en devaluering foreligger som en aktuell mulighet. Det vil således kunne vise seg særlig påkrevet, av hensyn til å holde rentenivået nede, å unngå at det kan danne seg et slikt inntrykk. Dette vil kunne øke kravene til utformingen av bl.a. finans-, penge- og inntektspolitikken.
Renteutviklingen i Norge, Storbritannia, Sverige, Tyskland og for ECU1
Figur 1 3 mnd pengemarkedsrenter (eurorenter)
(Figur utelatt.)
Figur 2 5 års statsobligasjoner
(Figur utelatt.)
| 1 | Effektive renter uketall |
Spørsmål 29
På s. 70 sies følgende:
| «Prisstabilitet blir gjerne definert som lav årlig inflasjon, f.eks i området 1-3 %. » |
I erklæringen fra finansministermøtet i desember 1993 (ECOFIN-erklæringen) heter det:
| « A rate of inflation of no more than two to three per cent should be reached in most Member states by 1996 as a step towards price stability in the Community » (min understrekning). |
Hvordan finner Regjeringen at dette, at 2-3 % bare er et skritt mot målet om prisstabilitet, harmonerer dette med Regjeringens utsagn om at prisstabilitet gjerne definert som inflasjon i området 1-3 %? Legger Regjeringen en annen definisjon av prisstabilitet til grunn? Hva er Regjeringens oppfatning av ECOFIN-erklæringens målsetting om lavere inflasjon enn 2 %?
Svar:
Det heter i St.meld. nr. 40 at « prisstabilitet blir gjerne definert som lav årlig inflasjon f.eks, i området 1-3 % » (vår understreking). Dette bygger i hovedsak på en observasjon av de faktiske inflasjonsmål i land som har valgt å bruke et tallfestet nivå for prisstigningen som mål for pengepolitikken. Det vises her til brev av 19. april 1994 fra Norges Bank til Finansdepartementet, gjengitt som vedlegg til Revidert nasjonalbudsjett 1994. I brevet er det opplyst at det i « Canada, New Zealand, Storbritannia, Sverige og Finland, som opererer med et tallfestet mål om lav inflasjon, er stilt opp mål om at inflasjonen skal ligge i området 1-3 % på mellomlang sikt ». Jf. s. 125 i Revidert Nasjonalbudsjett 1994.
Inflasjonen i Vest-Tyskland, var i perioden 1961 til 1993 i gjennomsnitt ca 3 1/2 % pr. år. Prisstabilitet står sentralt for den tyske sentralbanken.
Prisstabilitet ble ikke definert i Maastricht-traktaten eller i erklæringen fra finansministermøtet. Uttrykket « a step towards price stability » kan henspille på at flere land i neste trinn bør redusere inflasjonen, eller at EU bør ha flere år med så lav inflasjon før en kan si at målet om prisstabilitet er nådd. En tredje mulighet er at finansministermøtet implisitt har ment at inflasjonen bør bli lavere enn 2-3 % i de fleste landene. Se ellers svar på spørsmål 78. I Norge var for øvrig prisstigningen fra juli 1993 til juli 1994 1,4 %.
Spørsmål 30
På s. 70 sies følgende:
| « På grunn av en forventet høyere verdiskaping med et norsk EU-medlemskap legger Regjeringen til grunn at mulighetene til å opprettholde og videreutvikle velferdsordningene og øke velferdsnivået i Norge vil være større med et EU-medlemskap enn om Norge blir stående utenfor. » |
Hvilke beregninger eller erfaringer ligger til grunn for Regjeringens forventning?
Svar:
I kapittel 7, særlig avsnitt 7.3, vises det til en rekke forhold som vil gjøre at EU-medlemskap vil bidra til økonomisk vekst i Norge. Det er bl.a. pekt på følgende, jf. sidene 394 og 395 i meldingen:
| « Et medlemskap i EU vil innebære at Norge direkte tar del i beslutningene om den økonomiske politikken og det økonomisk-politiske samarbeidet i Europa. Dette innebærer at Norge får økt innflytelse på rammevilkårene som norsk økonomi og næringsliv vil måtte tilpasse seg i det neste århundret. Et EU-medlemskap vil dessuten bidra til å sikre de økonomiske gevinstene som EØS-avtalen innebærer. Dette kan særlig få betydning dersom de andre nordiske landene blir EU-medlemmer. |
« Samtidig kan et EU-medlemskap på enkelte områder forsterke de direkte langsiktige gevinstene av økt samhandel og trygghet for rammevilkår som er nedfelt i EØS-avtalen:
| - | Bedret konkurranseposisjon for næringslivet som følge av lavere prisnivå på innsatsvarer og reduserte kostnader knyttet til grensepasseringer og pengetransaksjoner med andre land. |
| - | Sikrere markedsadgang til Vest-Europa gjennom deltakelse i tollunionen og sterkere handelspolitisk posisjon overfor tredjeland. |
| - | Et lavere rentenivå i det lange løp enn dersom vi blir stående utenfor, som følge av « risikopremien » for plasseringer i Norge kan bli redusert ved å delta i det europeiske valutasamarbeidet. |
| - | Redusert prisnivå og økt kjøpekraft for forbrukerne som følge av ytterligere nedbygging av handelshindre og økt utenlandsk konkurranse, bl.a. for matvarer. |
| « I tillegg kan et EU-medlemskap ha viktige indirekte virkninger for de langsiktige rammevilkårene for næringslivet: |
| - | Et medlemskap kan over tid bidra til å bedre bedriftenes tilpasning og omstillingsevne, både som følge av at norske bedrifter vil møte sterkere konkurranse som på lang sikt øker produktiviteten, og som følge av mer stabile og forutsigbare rammevilkår for bl.a. valutakursutviklingen og adgangen til det europeiske markedet. Dermed er også forutsetningene for en mer permanent økning i verdiskapingen til stede. |
| - | Gjennom mer stabile rammevilkår og sikrere markedsadgang legges grunnlaget for at flere bedrifter i den konkurranseutsatte sektor vil velge å lokalisere sin virksomhet til Norge. Dette kan bety at investeringsnivået i norsk konkurranseutsatt virksomhet blir større, noe som vil skape grunnlag for høyere produksjons- og inntektsvekst på lengre sikt. Et permanent lavere rentenivå enn dersom vi blir stående utenfor, trekker i samme retning. » |
Disse sammenhengene vil bidra til at Norge tjener på et medlemskap, men størrelsen og innfasingen av virkningene vil nødvendigvis måtte være usikre. En har derfor valgt ikke å tallfeste virkningene.
På side 378 i meldingen står det om tallfesting av virkningene av EU-medlemskap:
| « Det er videre ingen erfaringer å bygge på for å kunne tallfeste virkningene på bl.a. investeringene i næringslivet i forhold til et alternativ der ett eller flere andre EFTA-land går inn i EU. » |
På side 379 heter det om avsnitt 7.3 at
| « Det er i dette avsnittet lagt vekt på å beskrive de langsiktige virkningene kvalitativt. » |
En vil ellers nevne at i utredningen « Sverige og Europa » (SOU 1994:6) er et svensk medlemskap på usikkert grunnlag anslått å kunne bidra til at verdiskapingen (BNP) i Sverige blir 1 ½ % høyere enn ellers. Østerrikske konjunkturforskere har med støtte i analyser fra det østerrikske handelskammer anslått virkningen av medlemskap for Østerrike til 0,5-1 prosentpoeng allerede på kort sikt.
Spørsmål 31
På s. 70 sies følgende:
| « Tilsvarende vil en avgjørelse om å stå utenfor EU kunne få en umiddelbar negativ virkning på investeringsaktiviteten. » |
Hvordan harmonerer en slik påstand med Norges erfaringer med rentenedgang etter Norges frikobling fra ECU 10. desember 1992 og eventuelle andre internasjonale erfaringer?
Svar:
Når det gjelder renteforholdene etter 10. desember 1992 og konsekvenser for rentenivået hvis Norge skulle bli stående utenfor EU, vises det til svar på spørsmål 28. Som nevnt bidro det forhold at renten ble redusert trinnvis og med utgangspunkt i en stabil kronekurs vis-à-vis ECU til at renten kunne falle så mye. Pris- og kostnadsutviklingen og balansen i statsfinansene og utenriksøkonomien la også til rette for at renten kunne reduseres. Jf. også erfaringene etter utvidelsen av svingningsmarginene i valutakurssamarbeidet i EMS.
Bakgrunnen for det ovenstående sitatet fra St.meld. nr. 40 er ikke bare forventninger om utviklingen i rentenivået dersom Norge blir stående utenfor EU. Det vises til meldingens avsnitt 7.3, og da særlig avsnitt 7.3.2.2, for en drøfting av virkningene på investeringene. Bl.a. heter det på side 395:
| « Gjennom mer stabile rammevilkår og sikrere markedsadgang legges grunnlaget for at bedrifter i den konkurranseutsatte sektor vil velge å lokalisere sin virksomhet i Norge. Dette kan bety at investeringsnivået i norsk konkurranseutsatt virksomhet blir større, noe som vil skape grunnlag for høyere produksjons- og inntektsvekst på lengre sikt. Et permanent lavere rentenivå enn dersom vi blir stående utenfor, trekker i samme retning. » |
Som eksempel på dette kan det vises til at det for tiden finner sted en rasjonalisering av distribusjon, delelager og salgsplanlegging i internasjonale konserner. Som ledd i denne rasjonaliseringen velger flere konsern å oppfatte Skandinavia som én region med ett hovedkontor for slik virksomhet. Ved et nei til EU kan Norge svekke sine muligheter for å beholde eller trekke til seg slike virksomheter. En bør heller ikke utelukke at konsern med hovedkontor i Norge vil legge vekt på om Norge er medlem i EU ved framtidig lokalisering av sine produksjons- og forskningsvirksomheter og administrative funksjoner.
Spørsmål 32
På s. 72 sies følgende:
| « Regjeringen legger derfor til grunn at EU-medlemskap vil medføre at underskuddet i statsbudsjettet til å begynne med isolert sett øker med om lag tilsvarende beløp som nettobidraget » |
I hvor mange år legger Regjeringen til grunn at underskuddet på statsbudsjettet vil øke som følge av nettobidraget til EU? Hvis den forutsatte veksten som følge av et EU-medlemskap uteblir, vil Regjeringen da gå inn for reduksjoner i budsjettunderskuddet tilsvarende nettobidraget?
Svar:
Regjeringen legger stor vekt på å sikre den finanspolitiske handlefrihet uansett Norges tilknytningsform til EU. På lang sikt må statsbudsjettet være i god balanse uansett hvilken økonomisk vekst Norge oppnår. Sterkere vekst gir et tryggere grunnlag for velferdsordningene.
På side 411 i EU-meldingen viser Regjeringen til retningslinjene for budsjettpolitikken slik disse ble presentert i Langtidsprogrammet og Revidert nasjonalbudsjett 1994. Det heter videre i meldingen:
| « Regjeringen legger til grunn at disse retningslinjene følges opp i de årlige budsjettframleggene for Stortinget, uavhengig av hvilken tilknytningsform Norge får til EU. Den endelige utformingen av de årlige budsjettoppleggene må løpende tilpasses den økonomiske utviklingen, og ta utgangspunkt i den konkrete økonomiske situasjonen når de årlige budsjettforslagene fremmes og de økonomiske utsiktene. » |
Forutsetningen om at et EU-medlemskap vil medføre at underskuddet i statsbudsjettet til å begynne med isolert sett vil øke med om lag tilsvarende beløp som nettobidraget følger av at Regjeringen anvender budsjettpolitikken til å jevne ut aktiviteten i norsk økonomi. Husholdningenes kjøpekraft vil isolert sett øke vesentlig i startfasen ved et EU-medlemskap. Endret investeringsavgift mv. gir en tilsvarende virkning for foretakssektoren. Som nevnt vil budsjettpolitikken bli anvendt til å jevne ut svingningene i den innenlandske økonomien. Den andel av Norges bidrag til EU som ikke tilbakeføres til norske sektorer, vil ikke påvirke innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. De stabiliseringspolitiske hensynene tilsier derfor at nettobidraget ikke dekkes inn ved budsjettiltak. Regjeringen legger derfor til grunn at EU-medlemskap vil medføre at underskuddet i statsbudsjettet til å begynne med isolert sett øker med om lag tilsvarende beløp som nettobidraget.
Den mer langsiktige budsjettpolitikken må ses i forhold til utviklingen i verdiskapingen og dermed også i utviklingen i det offentliges skatte- og avgiftsinntekter. Som det framgår av de tallmessige illustrasjonene i kap. 7 St.meld.nr. 40 vil det kreves relativt positive effekter av et EU-medlemskap på verdiskapingen for at nettobidraget skal dekkes inn.
Spørsmål 33
På s. 74 sies følgende: « Sammen med våre nordiske naboer vil vi kunne utøve betydelig innflytelse på den videre utvikling av EU-samarbeidet. »
Kan Regjeringen konkretisere hva en mener med uttrykket « betydelig innflytelse », samt gjøre rede for hva Regjeringen ønsker å bruke denne innflytelse til?
Svar:
Som EU-medlemmer vil de fire nordiske land på en rekke saksområder ha felles holdninger og interesser og dermed stor mulighet til, gjennom samarbeid med øvrige medlemsland, å få gjennomslag for sine interesser. Med fire nordiske land som EU-medlemmer vil dessuten de nordiske land ha formannskapet i EU gjennomsnittlig hvert 4. halvår. Det land som utøver formannskapet vil ha gode muligheter til å påvirke premissene for utviklingen av EU-samarbeidet i angjeldende halvårsperiode, blant annet gjennom utarbeidelsen av arbeidsprogrammet.
Regjeringens mål for deltakelse i EU-samarbeidet er de samme mål som ligger til grunn for regjeringens arbeid nasjonalt. Regjeringen legger avgjørende vekt på sentrale mål som økt sysselsetting, videreutvikling av de sosiale velferdsordningene, styrket samarbeid om miljø og aktiv innsats for fred, stabilitet og utvikling, både i Europa og i verden forøvrig. Dette er mål som er nedfelt i regjeringens langtidsprogram og som ligger fast.
Spørsmål 34
På s. 76 sies følgende: « EU har allerede utviklet et bredt samarbeid med mange av disse landene gjennom avtaler der medlemskap er en uttalt målsetning for begge parter ».
Kan Regjeringen legge frem en oversikt over de avtaler som er inngått mellom østeuropeiske land og EU, samt redegjøre for innholdet i disse avtalene?
Svar:
Det vises til s. 309-10 i meldingen hvor det heter at
| « EF har inngått assosieringsavtaler (« Europa-avtaler ») med Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Romania og Bulgaria. Hovedmålsettingen med avtalene er å støtte opp om de økonomiske og politiske reformer i de nye demokratier i øst, og legge det nødvendige grunnlaget for deres integrasjon i et forpliktende all-europeisk samarbeid. Europa-avtalene har EU-medlemskap for de berørte stater som endelig mål. Dette kommer til uttrykk i avtalens innledning. Avtalene åpner for politisk dialog på alle plan og legger grunnlaget for nærmere økonomisk, finansielt og økonomisk samarbeid. Avtalene inneholder et omfattende regelverk for frihandel ». |
Videre er det inngått frihandelsavtaler med Estland, Latvia og Litauen, og man har nå startet opp prosessen med å forhandle fram Europa-avtaler med disse landene. Det legges også opp til å fremforhandle en Europa-avtale med Slovenia.
Videre forhandler EU nå om partnerskaps- og samarbeidsavtaler med landene i det tidligere Sovjetunionen (SUS-området). Avtaler med Russland, Ukraina, Kasakhstan og Kirgisistan er allerede undertegnet, og avtaler med andre tidligere SUS-republikker ventes inngått etterhvert. Partnerskaps- og samarbeidsavtalene inneholder viktige elementer fra Europa-avtalene, som politisk dialog og et bredt felt av økonomiske samarbeidsområder.
Se også svaret på spørsmål 35 nedenfor.
Spørsmål 35
På s. 76 sies følgende: « EU har som klart uttalt mål en utvidelse med de sentral- og østeuropeiske land som ønsker det. EU kan således utvikles til en ramme for et all-europeisk samarbeid. »
Kan Regjeringen si noe om den tidsplan som foreligger for utvidelse østover, samt gi sin analyse av når land som Romania, Ukraina og Russland kan bli med i det all-europeiske EU?
Svar:
Det europeiske råd vedtok på sitt møte i København i juni 1993 at land i Sentral- og Øst-Europa som har forhandlet frem Europa-avtaler med EU, og som selv ønsker det, kan bli medlemmer av EU. Tiltredelse vil finne sted så snart disse land er i stand til å påta seg de forpliktelser som et medlemskap krever. Seks land har i dag slike Europa-avtaler: Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria og Romania. De baltiske land og Slovenia står også nå for tur til å få Europa-avtaler.
Det europeiske råd anga samtidig en rekke kriterier som kandidatland i øst må oppfylle, knyttet til politiske og økonomiske forhold. Det er ikke mulig å fastslå i dag når slike forutsetninger for medlemskap blir oppfylt. Dette må ses på bakgrunn av de omfattende politiske og økonomiske endringer som nå gjennomføres i disse landene og som nødvendigvis krever tid. Ulike økonomiske forutsetninger i angjeldende land innebærer at landene vil måtte bruke forskjellig tid på å oppfylle medlemskapsbetingelsene.
Samtidig er det på Det europeiske råds møte på Korfu i juni 1994 blitt bekreftet at medlemskapsforhandlinger med sentral- og østeuropeiske søkerland ikke kan bli innledet før EUs traktatkonferanse i 1996 har funnet sted. Dette fordi man med så mange nye medlemsland først må bli enig om hvordan EUs institusjoner skal være bygd opp og funksjonere.
Etter at formelle medlemskapsforhandlinger er blitt innledet, må man også regne med at det kan ta noe tid å få sluttført disse. Det må her påpekes at alle land med Europa-avtaler har lagt sterk vekt på å oppnå medlemskap så snart som mulig. Det nøyaktige tidspunktet kan imidlertid ikke fastslås i dag.
I påvente av medlemskap vil en utvidelse og fordypning av Europa-avtalene være EUs sentrale middel for å videreutvikle et tettest mulig og forpliktende samarbeid østover og legge forholdene til rette for senere medlemskap. Et helt vesentlig element for styrking av økonomiene i øst, er nødvendige endringer i utenrikshandelssystemene.
Rådet har nå til behandling en strategimelding fra Kommisjonen om intensivering av samarbeidet med assosieringslandene i øst under alle tre søyler - det fellesskapelige område, utenriks- og sikkerhetspolitikken samt justisområdet. Det er også etablert en ordning med felles møter på alle nivåer mellom EU-landene og assosieringslandene i øst. Hva nærmere angår utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, finner det nå sted en stadig utvidelse av dialogen og kontaktordningene fra EU-landenes side østover.
Når det gjelder de tidligere sovjetiske republikkene utenom de baltiske stater, har EU til hensikt å inngå partnerskaps- og samarbeidsavtaler med disse landene. Slike avtaler er allerede klare med Russland, Ukraina, Kasakhstan og Kirgisistan. Avtalene må betegnes som omfattende avtaleverk, som inneholder viktige elementer fra Europa-avtalene.
Som påpekt i St.meld. nr. 40, har man fra norsk side overfor EU gitt uttrykk for at man ønsker partnerskaps- og samarbeidsavtalene velkommen. Avtalene ventes å bidra til å trekke Russland og øvrige SUS-republikker aktivt med i det bredere samarbeidet som utvikles i Europa.
Tanken om å integrere SUS-landene i et senere bredere europeisk frihandelssystem kommer eksempelvis klart til uttrykk ved at det i partnerskaps- og samarbeidsavtalen med Russland er fastsatt at det allerede i 1998 skal vurderes om man skal gå videre og igangsette forhandlinger om en frihandelsavtale. Dette er en nødvendig forutsetning for eventuelt senere å inngå en Europa-avtale med Russland.
De økonomiske og også politiske forutsetninger for EU-medlemskap er ulike blant landene i øst. Dette innebærer at landene vil måtte bruke forskjellig tid på å oppfylle medlemskapsbetingelsene. EUs utvidelse østover vil derfor i første rekke omfatte Visegrad-landene samt Bulgaria og Romania. Dernest de fire øvrige land som står for tur til å få Europa-avtaler (de baltiske land og Slovenia). EUs forventede utvidelse østover vil således måtte ta noe tid og antakelig skje med ulik hastighet for disse landene. Hvorvidt tidligere sovjetrepublikker utover de baltiske land med tiden også vil kunne bli medlemmer av EU, er det ikke mulig å fastslå i dag.
Spørsmål 36
På s. 76 sies følgende: « Gjennom medlemskapsforhandlingene har de nordiske land allerede bidratt til en utvikling i EUs regelverk. På viktige områder som landbruk, regionalpolitikk og samiske spørsmål har samarbeidet gjennom forhandlingsresultatet fått en nordisk dimensjon ».
Kan Regjeringen konkretisere hva som ligger i begrepet « en nordisk dimensjon »?
Svar:
Uttrykket « nordisk dimensjon » er ikke entydig, men viser i denne sammenheng til saksområder der de nordiske søkerland hadde felles forhandlingsinteresser, og der samarbeidet mellom søkerlandene var særlig omfattende. Det er rimelig å vente at de nordiske land som EU-medlemmer ser seg tjent med å opprettholde en nær dialog om disse spørsmål. Som resultat av forhandlingene tas det i EUs regelverk hensyn til særskilte nordiske kjennetegn, f.eks lav befolkningstetthet ved tildeling av regionalstøtte (nytt målområde 6), hensynet til den samiske befolkningen og nordlig landbruk.
Spørsmål 37
På s. 77 sies følgende: « EU-medlemskap vil styrke mulighetene for å få gjennomslag for de nordiske prioriteringer i den bredere europeiske ramme. På det utenriks- og sikkerhetspolitiske området vil EU-medlemskap bety at de nordiske lands interesser vil kunne fremmes som en del av EUs politikk ».
Har Regjeringen sammen med de andre nordiske regjeringene definert hva som ligger i begrepet « de nordiske lands interesser »?
Svar:
De nordiske land har på grunnlag av felles tradisjoner og mangeårig samarbeid, langt på vei sammenfallende holdninger innenfor viktige saksområder, som f.eks når det gjelder sosiale spørsmål, miljøspørsmål og krav til arbeidsmiljø. Såvel innenfor rammen av EØS-forhandlingene som gjennom medlemskapsforhandlingene har de nordiske land innenfor disse saksområdene i all hovedsak utformet enhetlige posisjoner. Innenfor en medlemskapsramme vil det være naturlig for de nordiske land å videreføre disse holdningene og dermed arbeide for gjennomslag på områder der landene har felles interesser og tradisjoner. Tilsvarende har de nordiske land også en rekke sammenfallende holdninger i forhold til viktige globale spørsmål, som miljø- og nord-sør-spørsmål. Innenfor EU-samarbeidet vil det være naturlig at de nordiske land søker å oppnå gjennomslag for disse holdningene.
På det utenrikspolitiske området er det i de tre nordiske søkerlandenes gjensidige interesse å bidra til stabilitet og sikkerhet i Nordens nærområder. Slik stabilitet og forutsigbarhet er en sentral utenrikspolitisk oppgave for såvel Norge som Sverige og Finland. De nordiske lands arbeid for å veve Russland inn i et demokratisk og stabilt samarbeid med Europa og for å styrke de baltiske lands uavhengighet og økonomiske utvikling, vil få større tyngde dersom dette arbeidet samtidig er del av en bredere europeisk ramme.
Spørsmål 38
På s. 77 sies følgende: « For Regjeringen var Sverige og Finlands søknader om medlemskap viktige for den norske beslutningen om å søke å forhandle om medlemskap. »
Er norsk medlemskap i EU uaktuelt dersom det blir nei ved folkeavstemningen enten i Finland eller i Sverige, eller i begge land?
Svar:
Norge har søkt om medlemskap i EU på grunnlag av egne vurderinger. Slik regjeringen ser det, vil det imidlertid for Norge som EU-medlem være en fordel at flest mulig av de andre nordiske land også er med. Det vil øke mulighetene for å få gjennomslag for nordiske fellesinteresser i beslutningsprosessen i EU. Det vil også forhindre handelspolitiske barrierer mellom Finland, Sverige og Norge.
Det er regjeringens vurdering at Norge totalt sett er tjent med et medlemskap i EU, også dersom Sverige eller Finland i denne omgang ikke blir med.
Spørsmål 39
På s. 77 sies følgende:
| « Likevel vil det kunne ha negative økonomiske konsekvenser for Norge dersom Sverige og Finland går inn i EU, og vi blir stående utenfor. Blant annet vil det, særlig som følge av et forventet lavere prisnivå på matvarer i Sverige, kunne oppstå store handelslekkasjer. Konsekvensene for sysselsettingen innenfor handelsnæringen i store deler av Norge kan bli betydelige. » |
Hvor store vil forskjellene i matvarepriser bli (det) dersom Sverige blir medlem og Norge blir stående utenfor EU, og hvor mange arbeidsplasser vil gå tapt i handelsnæringen dersom dette skjer?
Svar:
I « Konsekvenser av EG-medlemskapet for jordbruket och livsmedelsektoren » (separat bilag 3 til EG-konsekvensutredningen, SOU 1994:6) anslås det at den pågående landbruksreformen i Sverige vil føre til et fall i konsumentprisene på matvarer på 13,6 % fra 1990-nivået (s.43). I tillegg kommer virkninger av GATT-avtalen (ikke kvantifisert) og EU-medlemskap. I « Sverige og Europa » (SOU 1994:6) er det anslått at produsentprisene for matvarer i Sverige vil synke med 6-10 % som følge av et eventuelt EU-medlemskap (tabell 11.6, s. 315).
I St.meld. nr. 40, s. 403, står det om prisene på landbruksprodukter i Norge ved EU-medlemskap at « Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukere i Norge anslås å være i intervallet 10-20 % » Det heter videre at: « Det må forventes prisreduksjoner også uten EU-medlemskap, men de vil skje langsommere enn ved EU-medlemskap. » Dessuten sies det at « Det er vanskelig å anslå den langsiktige prisutviklingen nøyaktig både innenfor og utenfor EU. »
Verken omfanget av grensehandelen mot Sverige eller virkninger for grensehandelen av endringer i relative matvarepriser er nøyaktig kartlagt. Man har derfor ikke grunnlag for å angi tallmessige anslag for antall arbeidsplasser som kan gå tapt hvis Sverige går inn i EU og Norge blir stående utenfor. I en rapport fra Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon « Grensehandel med Sverige 1979-92 » (prosjektrapport nr. 58) er det anslått at nordmenns handel i Sverige utgjorde vel 2 mrd. kr i 1992 etter et betydelig fall fra toppåret i 1989.
Ved en alternativ metode kommer instituttet til et høyere anslag. Rapporten inneholder også anslag for størrelsesordenen på sysselsettingsvirkningen. Ved en skjematisk metode er det anslått at uten denne grensehandelen ville det vært 1.335 flere sysselsatte i varehandelen i Norge. Det gjengis også hovedkonklusjoner fra instituttets tidligere undersøkelser av hva som påvirker grensehandelen. Undersøkelsene tyder på at for 90 % av de handlende er det prisforskjellene som motiverer grensehandelen. Også prisforskjellene på andre varer enn mat påvirker grensehandelen og vil få betydning.
Spørsmål 40
På s. 77 sies følgende:
| « Hvis hvert enkelt land søker å redusere ledigheten alene vil dette kunne føre til at de velter problemene over på hverandre. » |
Dette vil være tilfellet hvis økt sysselsetting nasjonalt oppnås ved å øke egen konkurranseevne overfor andre lands. Tilsvarende vil en koordinert kostnadsreduksjon i alle EU-land definisjonsmessig ikke kunne endre relative kostnader landene imellom og i tillegg kunne ha betydelige kontraktive effekter på økonomien i landene. Deler Regjeringen den oppfatning at en slik politikk dermed kun vil ha positiv sysselsettingseffekt i den grad ledighet veltes over på land utenfor EU?
Svar:
I flere sammenhenger vil tiltak i enkeltland kunne medføre økt ledighet i andre land. For eksempel vil en aggressiv devaluering i ett land kunne medføre at bedrifter i andre land taper markedsandeler. På den annen side vil ofte tiltak i ett eller flere land med sikte på å fjerne økonomisk ubalanse, eksempelvis et for høyt kostnadsnivå, også være noe som andre land er tjent med. For å kunne bekjempe ledigheten på en mest mulig effektiv måte og samtidig kunne ta hensyn til ulike forutsetninger i ulike land, er det etter Regjeringens syn behov for en samordning av den økonomiske politikken mellom landene. I en situasjon hvor pris- og kostandsveksten er sterk i EU-landene vil samordnede tiltak for å dempe inflasjonen styrke det langsiktige grunnlaget for sysselsetting i området og også kunne ha gunstige effekter for andre land.
Spørsmål 41
På s. 79 sies følgende: « De aller fleste EU-land har en høy standard på sine sosiale ordninger. »
Kan Regjeringen sette opp en sammenligning over de sosiale ordninger i de forskjellige EU-land?
Svar:
Sammenligninger av de sosiale ordningene i de forskjellige EU-landene finnes blant annet i Europautredningens delrapport Norsk velferd og europeisk samarbeid og i rapporten Social protection in Europe utgitt av Kommisjonen i 1993. Videre gir Eurostats rapport Et socialt portræt af Europa et godt overblikk over situasjonen i EU, men mangler sammenlignende tall for Norge. Ett eksemplar av disse dokumentene vedlegges.
Samarbeidet mellom EUs medlemsland omfatter ikke generell helse- og sosialpolitikk. Ansvaret for disse sektorer hviler på hvert enkelt medlemsland. Dette gjelder både organisering, finansiering og nivået på ytelsene - som har blitt utviklet utfra det enkelte lands kultur, tradisjon og økonomiske situasjon. EU har imidlertid på noen områder etablert minimumsstandarder, spesielt når det gjelder forholdene i arbeidslivet. På andre områder benytter man seg av handlingsprogrammer og anbefalinger til medlemslandene. Norge som EU-medlem vil stå fritt til å videreføre og videreutvikle de norske velferdsordningene.
Spørsmål 42
På s. 79 sies følgende: « Regjeringen vil også arbeide for at den « sosiale dialog« mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere i enda sterkere grad utvikles til en integrert del av EUs beslutningsprosesser. »
Kan Regjeringen konkretisere dette punkt ytterligere, ved bl.a. å redegjøre for hvilke forslag en kunne tenke seg å fremme hvis en eventuelt skulle bli medlem?
Svar:
I samsvar med norske tradisjoner på dette området, vil regjeringen ved et eventuelt EU-medlemskap arbeide for at den sosiale dialog i EU videreutvikles og forsterkes. Med Maastricht-traktaten er partene i arbeidslivet knyttet nærmere til arbeidet med regelutformingen i EU.
Internasjonaliseringen av økonomien, den teknologiske utvikling og utviklingen av et produksjonsmønster som strekker seg på tvers av landegrensene, gjør at også fagbevegelsen i sterkere grad får interesse i deltakelse på internasjonalt nivå. EU er her en viktig arena, noe som illustreres ved bl.a. et direktivforslag om innsyn i flernasjonale selskaper.
Hvilke konkrete initiativer regjeringen vil ta for ytterligere å styrke den sosiale dialog, er et spørsmål man må komme tilbake til etter at medlemskapsspørsmålet er avklart. Det er imidlertid grunn til å merke seg at Kommisjonen har utarbeidet en Hvitbok om sosial- og arbeidslivsspørsmål og likestilling. I Hvitboken reises det en rekke forslag til hvordan den sosiale dialog kan videreutvikles, se svaret på spørsmål 12 ovenfor.
Kommisjonens begrunnelse for å styrke den sosiale dialog ligger blant annet i at partene i arbeidslivet har spilt en avgjørende rolle i en prosess som « kombinerer økonomisk effektivitet med sosial solidaritet. « Hvitboken framholder at kollektive forhandlinger har vært et særlig egnet instrument når det gjelder å skape en enighet som bidrar til en mer rettferdig fordeling.
Regjeringen mener at Hvitboken er et godt grunnlag for å drøfte videreføring og styrking av den sosiale dialog.
Spørsmål 43
På s. 79 sies følgende: « Utformingen av skattepolitikken er en sak for den enkelte nasjonalstaten. » Betyr dette at ved et eventuelt medlemskap vil ingen skatter og avgifter måtte harmoniseres med de øvrige EU-land?
Svar:
På side 266 i meldingen heter det:
| « Beskatningsretten er nasjonal og vil ikke bli endret. Det offentliges inntekter fra beskatning i de enkelte medlemsland tilfaller nasjonale myndigheter. » |
Videre heter det på side 266 at
| « For den direkte beskatningen er det forholdsvis få fellesskapsbestemmelser. De reglene som finnes, er knyttet til beskatning av selskaper som har virksomhet i flere medlemsland. Det er ingen bestemmelser om den alminnelige personbeskatningen. » |
På samme side sies det at
| « Samarbeidet om beskatning i EU er konsentrert om avgifter. Det er utarbeidet særskilte regler om merverdiavgift og om særavgifter på alkohol, tobakk og mineraloljer. Det er også regler om avgift på tunge kjøretøyer som benyttes til godstransport. Disse reglene legger føringer på den nærmere utformingen av avgiftene i medlemslandene. For øvrig kan medlemslandene utforme særavgifter på fritt grunnlag, så lenge avgiftene ikke er i strid med EFs generelle prinsipper. » |
Det heter også at
| « Regler på skatte- og avgiftsområdet må vedtas med enstemmighet i Rådet. » |
Videre vises det til nærmere omtale av indirekte skatter i svar på spørsmål 91.
På side 267 påpekes det at
| « I samarbeidet på avgiftsområdet er det, så langt det lar seg gjøre, lagt opp til at det skal tas hensyn til forskjeller i landenes avgiftsnivå og avgiftstradisjoner, samtidig som det indre markedets virkemåte sikres. I tråd med dette, er avgiftssatsene i det store og hele fastsatt som minimumssatser. Det betyr at medlemslandene ikke kan fastsette avgiftssatser som er lavere enn de angitte minimumssatsene, men de har full adgang til å fastsette høyere satser uten noen formell øvre begrensning. Norske avgiftssatser ligger på de aktuelle områdene i all hovedsak over minstesatsene. » |
Jf. også omtalen i avsnitt 7.5.3 hvor det bl.a. heter:
| « Investeringsavgiften må avvikles i løpet av en femårsperiode. Investeringsavgiften er i 1994 anslått å gi et proveny på omlag 4,5 mrd. kroner. En del av dette kommer fra offentlige forvaltningsbedrifter, slik at netto inntektstap for staten kan bli noe lavere enn dette anslaget. Provenyvirkningene i avviklingsperioden, avhenger av hvordan avviklingen fases inn. Avviklingsmåten må bl.a. avveies mot andre budsjettkonsekvenser av et EU-medlemskap i denne perioden. Ut fra slike vurderinger legges det foreløpig til grunn en reduksjon av investeringsavgiften først fra 1996. Provenytapet vil i år 2000 utgjøre om lag 5 mrd. kroner. » |
Og videre:
| « Etter EUs regelverk skal det innføres merverdiavgift på flere tjenester enn de som i dag er avgiftsbelagt i Norge. I tillegg må dagens nullsats på flere områder avvikles. |
| Gjennomføringen av de nødvendige endringer i merverdiavgiften anslås på usikkert grunnlag å gi en økning av provenyet på om lag 800 mill. kroner årlig. De beregningstekniske forutsetninger framgår av omtalen nedenfor ». |
Og videre:
| « Norge fikk i forhandlingene en overgangsperiode på ett år for innføring av generell merverdiavgift på tjenester. Økt proveny ved innføring av merverdiavgift på flere tjenester vil derfor først komme i 1996. Det skal innføres merverdiavgift på romutleie, men det vil være anledning til å benytte en lavere sats enn 22 %. Det er foreløpig lagt til grunn om lag halv sats for romutleie fra 1996, noe som vil gi et økt proveny på om lag 200 mill. kroner ». |
Spørsmål 44
På s. 81 sies følgende: « Vårt lokaldemokrati vil ikke bli endret ved et EU-medlemskap ».
Kan Regjeringen legge frem en oversikt over hvilke beslutninger som i dag tas på fylkes eller kommunalt nivå, vil bli tatt på nasjonalt eller overnasjonalt nivå ved et EU-medlemskap?
Svar:
Regjeringen kan ikke se at det som følge av et EU-medlemskap vil måtte foretas en sentralisering av myndighet som i dag ligger hos kommunene og fylkeskommunene. Det legges til grunn at beslutninger som idag fattes på kommunalt- og fylkesnivå, ved et EU-medlemskap fremdeles vil kunne fattes på disse nivå.
Forøvrig vises til s. 420 i meldingen hvor det heter at
| « Norsk kommuneforvaltning er på bestemte områder berørt av EØS-avtalen. Det felles regelverk i EØS-samarbeidet knyttet til f.eks offentlige innkjøp og statsstøtte innebærer behov for en viss justering av rutiner for enkelte sider av kommunenes virksomhet. Medlemskap i EU vil ikke i nevneverdig grad innebære nye forvaltningsoppgaver for kommuner og fylkeskommuner utover det som følger av EØS-avtalen. Det styrkede samarbeid som Maastricht-traktaten legger opp til om bl.a. helse, kultur og utdanning, legger ingen ny beslutningsmyndighet til EU på disse områdene. Det vil derfor ikke berøre lokalforvaltningens ansvar ». |
Spørsmål 45
På s. 90 sies følgende: « Fellesskapet har ingen myndighet på egenhånd, slik en stat har, og kan heller ikke som Fellesskap selv vedta å utvide sin egen myndighet ».
Betyr dette at hverken Kommisjonen eller EU-parlamentet kan ta avgjørelser som forplikter medlemslandene?
Svar:
Fellesskapets myndighet og den myndighet Fellsskapets organer har, bygger på EU-samarbeidets traktatgrunnlag. Verken Fellesskapets selv eller dets organer kan tilta seg myndighet utover dette. En eventuell utvidelse av myndighetsområdet kan bare skje på grunnlag av enighet mellom medlemslandene.
Beslutningene i Fellesskapet fattes etter nøye fastsatte prosedyrer, som i viktige saker normalt involverer flere organer. Når det gjelder avgjørelser som forplikter medlemslandene er Rådet, som er sammensatt av representanter for medlemslandenes regjeringer, det klart viktigste organet. Det har bl.a. kompetanse til med endelig virkning å vedta nye regler som medlemslandene er forpliktet til å følge, direkte eller ved gjennomføring i nasjonal rett. Kommisjonen vil også kunne forplikte medlemslandene, bl.a. på områder hvor den har fått delegert myndighet til regelgivning og på de begrensede områder hvor Kommisjonen representerer Fellesskapet utad. Europaparlamentet vil bare i sjeldne tilfelle gjøre endelige vedtak som forplikter medlemslandene, idet myndigheten normalt går ut på å endre de utkast som skal vedtas av Rådet.
Det vises for øvrig til s. 358-65 i meldingen om EU-organenes myndighetsområde.
Spørsmål 46
På s. 91 sies følgende: « Begrepet (union, min.merk.) har en språklig og politisk, men ingen rettslig betydning. Det er et uttrykk for et særlig nært og omfattende samarbeid, og ikke en betegnelse for en statslignende enhet ».
Hva legger Regjeringen i begrepet « den politiske union »?
Svar:
Uttrykket « den politiske union » ble mellom medlemslandene benyttet som en samlebetegnelse på den del av det forberedende arbeid for traktatrevisjoner (forut for Maastricht) som særlig skulle vurdere styrking av det utenrikspolitiske samarbeidet mellom medlemslandene, effektivisering av organene og videreutvikling av den demokratiske styringen av samarbeidet. Arbeidet med disse temaområdene ble organisert innenfor rammen av en regjeringskonferanse som arbeidet parallelt med en tilsvarende konferanse med sikte på å forberede en økonomisk og monetær union. Betegnelsen politisk union eksisterer imidlertid ikke i traktatgrunnlaget og har følgelig ingen funksjon eller noe meningsinnhold innenfor samarbeidet. Som nærmere omtalt i meldingens kapittel 3.2, sammenfattes og synliggjøres medlemslandenes politiske vilje til et forsterket samarbeid gjennom traktatens opprettelse av Den europeiske union, som er en betegnelse på summen av det samlede samarbeid mellom medlemslandene. Det vises forøvrig til meldingens kapittel 3.2.2.1 og til meldingens kapittel 6.
Spørsmål 47
På s. 91 sies det følgende:
| « Det er Rådet, bestående av stats- eller regjeringssjefene, som skal fatte beslutning om overgang til tredje fase i den økonomiske og monetære union. » |
Dette er i motstrid med Maastricht-traktaten. Der sies det følgende:
| « Dersom datoen for å innlede tredje fase ikke er fastsatt innen utgangen av 1997, skal de berørte medlemsstater, Fellesskapets organer og de øvrige berørte instanser foreta alt forberedende arbeid i løpet av 1998, slik at fellesskapet blir i stand til ugjenkallelig å gå over til tredje fase 1. januar 1999, og slik at det blir mulig for ESB og ESSB å begynne all sin virksomhet fra denne dato ». |
En kan ikke finne grunnlag noe sted i Maastricht-traktaten for Regjeringens påstand om at det er regjeringssjefene som skal ta en slik avgjørelse med mindre en velger å sette igang tredje fase tidligere enn 1. januar 1999. Hva bygger Regjeringen sin påstand på?
Svar:
I traktaten om Den europeiske union artikkel 109 J nr. 3 og 4 heter det:
| « 3. Under tilbørlig hensyntagen til meldingene etter nr. 1 og til uttalelsene fra Europaparlamentet etter nr. 2 skal Rådet i dets sammensetning av stats- eller regjeringssjefene senest den 31. desember 1996 med kvalifisert flertall - på grunnlag av Rådets rekommandasjoner etter nr. 2 avgjøre om et flertall av medlemsstatene oppfyller de nødvendige vilkår for å innføre en felles valuta, - avgjøre om det er hensiktsmessig for Fellesskapet å gå over til tredje fase av Den økonomiske og monetære union, og i så fall, fastsette dato for å innlede tredje fase. » |
| « 4. Dersom datoen for å innlede tredje fase ikke er fastsatt ved utgangen av 1997, skal tredje fase begynne 1. januar 1999. Innen 1. juli 1998 skal Rådet i dets sammensetning av stats- eller regjeringssjefene, etter en gjentagelse av fremgangsmåten i nr. 1 og 2, med unntak av nr. 2 annet strekpunkt, og idet det tas hensyn til meldingene omhandlet i nr. 1 og til Europaparlamentets uttalelse, med kvalifisert flertall og på grunnlag av Rådets rekommandasjon etter nr. 2 stadfeste hvilke av medlemsstatene som oppfyller de nødvendige vilkår for å innføre en felles valuta. » |
De beslutninger som skal fattes, skal med andre ord fattes av Rådet i dets sammensetning av stats- eller regjeringssjefer. Om etableringen av valutaunionen vises det for øvrig til meldingens side 255-257.
Spørsmål 48
På s. 93 sies det følgende: « Forslagene utformes i lys av politiske impulser fra Det europeiske råd og fra Rådet ».
Hva menes med « i lys av politiske impulser »?
Svar:
Traktaten om Den europeiske union har styrket Det europeiske råds rolle som det overordnede politiske organ for samarbeidet som helhet. Traktatens artikkel D fastsetter at dette organ, som er sammensatt av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, skal trekke opp de overordnede politiske retningslinjene for samarbeidet. Denne overordnede politiske rolle understrekes også ved at Det europeiske råds rolle omtales særskilt på enkelte områder av særlig stor politisk betydning, så som utformingen av hovedlinjene for den økonomiske politikken og for det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Også Rådet (sammensatt av fagministre), har ofte, i saker av større politisk betydning, foreløpige drøftelser på grunnlag av forslag fra Kommisjonen om f.eks regelutforming eller annen aktivitet fra EUs side. Kommisjonens utarbeidelse av endelige forslag skjer på denne bakgrunn i lys av politiske impulser fra Det europeiske råd og fra Rådet.
Spørsmål 49
På s. 102:
| « Retningslinjene for valutakurspolitikken vil ligge hos de politiske myndigheter gjennom Rådet av EU-landenes finansministre. » |
Hvordan forholder påstanden over seg til Maastricht-traktatens retningslinjer for den felles sentralbanken og for forholdet mellom denne og Kommisjonen og de enkelte lands regjeringer?
Svar:
En viser til meldingens side 253 med omtale av Traktatens artikkel 109 og til svar på spørsmål 27 over.
Spørsmål 50
| « Hvorvidt den økonomiske og monetære unionen gjennomføres fullt ut, dvs. med en felles valuta, er det for tidlig å si noe om med sikkerhet, selv om målsettingen om dette er traktatfestet. » |
Hvordan vurderer regjeringen utsiktene til og EUs arbeid med gjennomføringen av ØMUs tredje fase?
Svar:
En vil vise til en vurdering av dette i meldingen nederst på side 257:
| « Regjeringen legger til grunn at en innføring av en felles valuta vil være en så viktig beslutning at de politiske forutsetningene vil bli avgjørende. Valutaunionen vil neppe etableres i 1999 uten at flere av de største landene, herunder Tyskland, kommer med. Når landene ved å ratifisere traktaten har erklært sin vilje til å etablere en valutaunion, er det ut fra bestemte forutsetninger om deltakelse og om at prinsippene for ØMU kan oppfylles og følges av deltakerlandene. Hvis slike forutsetninger ikke er oppfylt, vil det være et åpent spørsmål hva Fellesskapet vil gjøre. » |
Spørsmål 51
På s. 103 sies følgende om gjennomføringen av ØMU:
| « Det er Rådet av stats- eller regjeringssjefer som i sin tid skal treffe avgjørelse om dette. » |
Mener Regjeringen med det ovenstående sitat at EU-landene ikke har fattet vedtak om eller gitt sin tilslutning til at ØMU skal gjennomføres fullt ut, dvs. med felles valuta og sentralbank?
Svar:
Det vises til svaret på spørsmål 50.
Spørsmål 52.
På s. 103 sies følgende:
| « Minimumsbestemmelser innebærer at medlemslandene står fritt til å fastsette høyere standarder. » |
Kan medlemslandene fritt fastsette høyere standarder enn minimumsbestemmelsene, uten hensyn til andre EU-mål og -planer, som f.eks det indre marked? Vurderer Regjeringen at EU-bestemmelsene om å unngå konkurransevridninger eller å unngå hindre for den frie flyt har høyere eller lavere status enn prinsippet om at enkelte land kan fastsette høyere standarder enn minimumsstandardene?
På hvilke områder antar Regjeringen at disse hensyn kan komme i konflikt, og hva antar Regjeringen utfallet vil bli?
Hvordan vurderer Regjeringen de allerede fastsatte minimumsstandardens nivå i forhold til eksisterende eller planlagte norske standarder?
Svar:
Når medlemslandene fastsetter høyere standarder enn vedtatte minimumsbestemmelser, må dette gjøres på en måte som ikke strider mot traktatbestemmelsene. Slik er det også under EØS-avtalen. Dette legger imidlertid ikke praktiske begrensninger på landenes handlefrihet i miljøpolitikken.
Norge ønsker å føre en ambisiøs politikk i sosial- og arbeidslivsspørsmål. Dette vil være mulig innenfor rammen av EU-samarbeidet. Minimumsstandarder i EU har dessuten på enkelte områder ligget høyere enn norske bestemmelser, og vi har følgelig som ledd i EØS-samarbeidet skjerpet våre regler til EU-nivå. Dette gjelder blant annet regelverket for beskyttelse av arbeidstakere ved bedriftsovertakelser, beskyttelse av gravide arbeidstakere, og bestemmelser som sikrer arbeidstakere rett til eget dokument om sin arbeidsavtale.
Spørsmål 53
På s. 104 kommer et avsnitt som omhandler Unionsborgerskap.
Kan Regjeringen gjøre rede for hva som var Danmarks begrunnelse for å ikke ønske å tilslutte seg dette, samt redegjøre for hvorfor Norge ikke ba om de unntak som Danmark fikk på dette området?
Svar:
Sju av Folketingets partier ble 30. oktober 1992 enige om et memorandum - « Danmark i Europa » - som grunnlag for en ny og langsiktig dansk EF-politikk etter folkeavstemningen 2. juni 1992. Memorandumet var grunnlaget for Danmarks forhandlinger overfor de øvrige medlemslandene i prosessen forut for inngåelsen av Edinburgh-avtalen, inngått mellom medlemslandenes stats- og regjeringssjefer i Det europeiske råd 11.-12. desember 1993.
I det nevnte memorandumet gis det ingen nærmere begrunnelse fra de danske politiske partiers side for den danske holdning vedrørende unionsborgerskapet. Det heter derfor bare i memorandumets del 2 at
| « Danmark ikke skal være forpliktet i forhold til unionsborgerskapet. Men Danmark vil for herboende EF-borgere opretholde valgret og valgbarhet til kommunalvalgene og indføre begge dele til Europaparlamentsvalg ». |
I Edinburgh-avtalen er dette hensynet lagt til grunn ved at det i avtalen presiseres at Maastricht-traktatens bestemmelser om unionsborgerskap gir statsborgere i medlemslandene ytterligere rettigheter og beskyttelse, men at unionsborgerskap ikke erstatter nasjonalt statsborgerskap. Spørsmålet om en borger oppfyller betingelsene for nasjonalt statsborgerskap i et medlemsland, skal avgjøres i forhold til vedkommende lands lover. Verken Danmark eller øvrige medlemsland er forpliktet til å innrømme andre lands statsborgere rettigheter som følger av nasjonalt statsborgerskap.
I en ensidig erklæring til Edinburgh-avtalen har Danmark presisert at en eventuell enstemmig beslutning i Rådet om utvidede rettigheter for unionsborgere (artikel 8 E), vil kreve 5/6 flertall i Folketinget eller allminnelig flertall i en folkeavstemning og i Folketinget for å være gyldig for Danmark.
Danmark har således ikke, og har heller ikke bedt om, noe unntak fra rettigheter som unionsborgerskapet gir i medhold av Traktaten om Den europeiske union. De har imidlertid presisert nødvendigheten av dansk ratifikasjon når det gjelder eventuell framtidig utvidelse av disse rettighetene i forhold til de rettigheter traktaten i dag gir unionsborgere. Regjeringen har på sin side ikke funnet grunn til å presisere noe tilsvarende i forhold til eventuelle framtidige enstemmige beslutninger i Rådet. Når det gjelder de rettigheter traktaten allerede i dag gir unionsborgere, er dette rettigheter det vil være uproblematisk for Norge å innrømme statsborgere fra andre EU-land.
Det vises for øvrig til den danske Hvidbog om Danmark og Maastricht-traktaten (oktober 1992).
Spørsmål 54
På s.110 sies det følgende:
| « Dersom det skulle vise seg at EU ved utløpet av overgangsperioden fortsatt ikke har nådd opp til ønsket nivå på felter der det er nødvendig, legger Regjeringen til grunn at overgangsperioden blir forlenget. » |
Hva vil skje dersom overgangsperioden ikke blir forlenget?
Svar:
I meldingen s. 113 sies det:
| « Betydningen av å fremme et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø understrekes i en felles erklæring mellom Norge og EU. Erklæringen inngår som en del av tiltredelsestraktaten (nr. 6) i Sluttakten. Den viser til betydningen for de nye medlemslandene av å opprettholde de standarder som er iverksatt på visse områder, på grunn av spesielle geografiske og klimatiske forhold. |
| « Dersom det skulle vise seg at EFs regler på enkeltområder ikke oppnår det ønskede sikkerhetsnivå innen utløpet av overgangsperioden, legger Norge til grunn at overgangsperioden vil bli videreført. Norge vil videre kunne anvende « miljøgarantien » i Roma-traktatens art. 100 mA nr. 4, jf. omtalen under 4.1.2 ovenfor. For Norges del vil det ikke være aktuelt å senke nivået på eksisterende nasjonale standarder som berører helse, sikkerhet og miljø ». |
Det er i meldingen s. 111-13 redegjort nærmere for bruken av disse unntaksbestemmelsene.
Det vises for øvrig til svaret på spørsmål 7 ovenfor.
Spørsmål 55
Fra s. 127 henter en følgende to sitater:
| « Det antas imidlertid at utenlandske transportørers interesse for Norge - og deres evne til å konkurrere på det norske markedet, vil begrenses av vår beliggenhet, markedets størrelse og klimatiske og topografiske forhold ». |
| « Med Norges skipsfartspolitiske tyngde og kompetanse, vil norske synspunkter ha mulighet for å veie tungt i utformingen av EFs skipsfartspolitikk ». |
Bygger disse sitater på håp og tro, eller er det foretatt grundige analyser i markedet omkring disse forhold. Hvis det er foretatt analyser, kan disse oversendes Stortinget?
Svar:
a) Utsagnet om utenlandske transportørers interesse for det norske markedet bygger på det man vet om norske transportørers andel av veitransporter til og fra Norge. Denne andelen har tradisjonelt vært høy, særlig er dette tilfelle i forhold til de søreuropeiske land. I forhold til land som Italia, Spania og Portugal, som forutsetningsvis skulle ha konkurransefortrinn i form av lavere kostnadsnivå, utfører norske transportører en vesentlig større andel av de bilaterale transportene enn transportører fra disse landene. I samtaler med EU-landenes myndigheter er det framkommet at dette skyldes at det norske markedet anses som lite interessant. Dette har blant annet sammenheng med markedets størrelse, avstandene og klimaet i Norge.
b) Utsagnet om Norges skipsfartspolitiske rolle bygger på erfaring fra Norges deltakelse i andre internasjonale organer der skipsfartspolitiske spørsmål drøftes, i første rekke IMO, OECD, UNCTAD og EØS. Norges synspunkter blir lyttet til og tillagt vekt. Bakgrunnen for dette er kombinasjonen av størrelsen på den norske flåten og bredden og nivået på den faglige ekspertise i det norske maritime miljø. På bakgrunn av denne erfaringen er det rimelig å anta at Norge vil kunne oppnå en tilsvarende posisjon i EUs skipsfartspolitiske organer og spesielt fordi EUs flåte vil øke med ca 35 % ved norsk medlemskap.
Spørsmål 56
På s. 152 sies følgende: « Innen EU er det forbud mot differensierte studieavgifter for studenter fra andre EU-land. »
Hva med studenter fra tredje land, spesielt u-land? Kan vi selv bestemme studieavgiften og eventuelle støtteordninger for disse?
Svar:
Ja, slike spørsmål vil de enkelte land vurdere og treffe beslutninger om på nasjonalt grunnlag.
Spørsmål 57
På s. 162 sies det følgende:
| « Et nytt handlingsprogram for eldre er under utarbeidelse. Det vil ventelig tre i kraft i 1995. » |
Hva er mandatet til dette handlingsprogrammet, hva skal det omfatte, skal det være bindende eller bare resultere i « rekommandasjoner » og vurderinger?
Svar:
Det planlagte handlingsprogrammet for eldrespørsmål er en videreføring av EUs handlingsprogram for eldre i perioden 1991-93. Programmet ble avsluttet med det europeiske eldreåret 1993. Hovedtemaene var helse og omsorg for å fremme eldres uavhengighet, solidaritet mellom generasjonene med vekt på integrasjon i samfunnet, samt eldres aktivitet og deltakelse på ulike samfunnsområder.
Den overordnede målsettingen var å stimulere til diskusjon og iverksettelse av tiltak i de ulike medlemslandene som følge av at det blir stadig flere eldre i samfunnet. Dette skjedde både gjennom informasjonskampanjer, gjennom seminarer og ved oppbygging av nettverksmodeller for utviklingsprosjekter innen de aktuelle områdene.
Som oppfølging ble det etablert ulike komiteer med deltaking av eksperter og fra myndighetene i alle medlemslandene. Videre nedsatte de enkelte medlemslandene egne komiteer for gjennomføring av nasjonale prosjekter og tiltak.
EFTA-landene hadde observatørstatus blant annet i den rådgivende komiteen gjennom EØS-avtalen.
Handlingsprogrammet for 1995 skal ha følgende fire hovedtemaer:
| - | eldre og arbeid |
| - | omsorgstjeneste for eldre |
| - | aktiv pensjonering |
| - | aldring og helse |
Det legges opp til finansiering av prosjekter og ulike tiltak innenfor disse fire områdene. Organiseringen av arbeidet vil tilsvare modellen som ble brukt i det forrige programmet, altså med vekt på utviklings- og stimuleringsarbeid, gjennom anbefalinger og andre ikke bindende vedtak. Det er pr. juli 1994 ikke fattet formelt vedtak om Handlingsprogrammet for eldre.
Spørsmål 58
På s. 163 sies det følgende:
| « Likestillingsarbeidet i EU har bidratt aktivt til å fremme likestilling i de enkelte medlemsland. » |
Hvordan tror Regjeringen realiseringen av det indre marked med fri flyt av personer og omfattende strukturendringer vil berøre kvinnenes stilling i Unionen?
Svar:
Norge er gjennom EØS-avtalen en del av det indre marked, med fri bevegelighet for personer.
Det vises for øvrig til svaret på spørsmål 13 ovenfor.
Spørsmål 59
På s. 165 sies følgende: « Kvinner i EU har anledning til å reise sak ikke bare nasjonalt men også overfor EF-domstolen vedrørende likelønn og likebehandling. »
Er slike saker noen gang blitt reist overfor EF-domstolen, i så fall hvor og når, hva dreide sakene seg om og hva ble utfallet?
Svar:
EF-domstolen har tatt en lang rekke avgjørelser på grunnlag av Roma-traktatens art. 119 og direktivene på likestillingsområdet. Pr. mai 1993 var 50 saker innenfor områdene likelønn, likebehandling og sosial trygghet ferdigbehandlet av Domstolen, og ytterligere 30 saker er under behandling.
De fleste saker vedrørende likestillingsspørsmål kommer opp ved at nasjonale domstoler forelegger spørsmål om tolkning av en EF-rettslig regel for Domstolen.
Den nasjonale domstolen har en plikt til å forelegge tvilsspørsmål om tolkning eller gyldighet for EF-domstolen hvis den aktuelle nasjonale domstol skal ta den endelige avgjørelsen i saken, dvs. hvis den er sisteinstans innenfor det nasjonale rettssystemet. Domstolens svar på tolknings-/gyldighetsspørsmålet er bindende.
Når det gjelder reglene om likelønn i traktatens art. 119 og likelønnsdirektivet ( 75/117/EØF ), har det blant annet vært reist spørsmål om fortolkningen av uttrykket « lik lønn » og « samme arbeid »:
I sak 69/80 (Worringham-saken) ble det avgjort at arbeidsgivers betaling av pensjonsforsikringspremie bare for mannlige arbeidstakere stred mot art. 119, da premien måtte anses å være et resultat av et ansettelsesforhold og dermed som en del av lønnen. I sak 12/81 (Garland-saken) var forholdet at bare pensjonerte mannlige ansatte ved British Rail fikk familierabatter ved reiser med BR. Domstolen uttalte at dette var diskriminering av kvinner i strid med art. 119, da slike rabatter måtte anses å være en del av lønnen.
I sakene 96/80 (Jenkins-saken) og 69/80 (Worringham-saken) uttalte Domstolen at uttrykket « samme arbeid » ikke bare omfatter likt arbeid, men også arbeid av samme verdi. Gjennom EF-domstolens avgjørelser i flere andre saker er det utkrystallisert hvilke faktorer som skal legges til grunn ved vurderingen av hva som skal regnes som likt arbeid og arbeid av lik verdi, f.eks sak 109/88 (Danfoss-saken) der Domstolen særlig la vekt på fleksibilitet, fagutdannelse og ansiennitet.
Art. 119 har også vært et viktig redskap for å sikre deltidsarbeidende - en gruppe som i stor grad utgjøres av kvinner - rettigheter på linje med heltidsarbeidende. I sak 184/89 (Nimz-saken) anvendte Domstolen art. 119 på spørsmål om ansiennitetsanregning. Domstolen fant det i strid med art. 119 hvis ansiennitet medregnes fullt ut når arbeidstiden utgjør minst 3/4 av normal arbeidstid, mens ansiennitet for arbeidstid mellom 1/2 og 3/4 av normal arbeidstid kun teller som 1/2 ansiennitet, og når det er betydelig flere kvinner enn menn i sistnevnte arbeidsgruppe.
Likebehandlingsdirektivet ( 76/207/EØF ) krever gjennomføring av likebehandling av kvinner og menn i spørsmål om adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår.
Diskriminering pga. graviditet er et forhold som rammes av dette direktivet, og i sak 177/88 (Dekker-saken) uttalte Domstolen at kjønnsdiskriminering forelå når en arbeidssøkende ikke ble ansatt pga. de mulige ulemper som kan oppstå som følge av permisjonsregler i forbindelse med svangerskap og fødsel. Generelt nattarbeidsforbud bare for kvinner, er en annen type forhold som er blitt funnet stridende mot likebehandlingsdirektivet, jf. sak 345/89 (Stockel-saken).
Direktivene om sosial trygghet ( 79/7/EØF ) er også sentrale i likestillingssammenheng. Disse forutsetter like rettigheter for kvinner og menn innenfor lovfestede trygdeordninger og yrkesbaserte pensjonsordninger. EF-domstolen har også avsagt flere dommer på bakgrunn av disse direktivene. I sak 373/89 (Integrity-saken) uttalte Domstolen at nasjonal lovgivning ikke kan utelukke visse persongrupper fra retten til fritak fra å betale trygdeavgift pga. økonomiske vanskeligheter.
Spørsmål 60
På s. 166 sies følgende: « EF-vedtak på miljøområdet fattes hovedsakelig ved kvalifisert flertall. Unntakene er bestemmelser som i hovedsak gjelder skatter og avgifter, (...) samt tiltak som i vesentlig grad påvirker et medlemslands valg av energikilder ».
Betyr dette at på de viktigste områdene der det er spørsmål om grenseoverskridende forurensning (sur nedbør, CO2-utslipp) sitter ethvert EU-land med vetorett, mens Norge f.eks kan pålegges å harmonisere standarder som først og fremst går på nasjonale miljøforhold ved kvalifisert flertall i Rådet?
Svar:
Det er ikke slik at spørsmålene om grenseoverskridende forurensninger er overlatt til det enkelte lands muligheter til å nedlegge veto. Det må skilles mellom ulike virkemidler i forhold til de grenseoverskridende problemene. Flertallet av virkemidlene tas i bruk ved flertallsavgjørelser. Dette gjelder også for sur nedbør, som reguleres gjennom utslippsdirektiver som kan vedtas med kvalifisert flertall. På områdene sur nedbør og CO2-utslipp har EU et sett av virkemidler der skatter og avgifter inngår blant flere andre. For å begrense CO2-utslipp benyttes for eksempel overvåkning og energiøkonomiseringsprogrammer, områder som er underlagt flertallsavgjørelser. Det samme gjelder et program for utvikling og bruk av renere teknologi.
Spørsmål 61
På s. 170 sies følgende: « EU har i forhandlingene bekreftet at Norge ved medlemskap kan opprettholde nasjonale reguleringer vedrørende ozonreduserende stoffer ».
Betyr dette at Norge også kan skjerpe reguleringene, altså innføre strengere krav enn de EU har pr. dags dato?
Svar:
EU har i forhandlingene bekreftet at den reguleringsmåten Norge benytter (forbud mot import og bruk av ozonnedbrytende stoffer) er forenlig med EUs regler. Når det gjelder utfasningstidspunktene for de ulike stoffene ble disse ikke tatt opp siden Norge og EU der er på linje. Både Norge og EU har strengere regler enn Montreal-protokollen krever.
På meldingens s. 166 vises det til at
| « Flertallet av reglene om miljøvern er minimumsregler som alle landene må oppfylle. Hvert enkelt land kan så velge å innføre strengere regler. » |
På side s. 170 heter det at
| « EFs regelverk er av minimumskarakter, og de tilleggsreguleringene som finnes i Norge faller utenfor den omtalte forordningens virkeområde. » |
Norge kan dermed innføre strengere nasjonale reguleringer av ozonreduserende stoffer enn de som gjelder i dag, jf. EF-traktatens art. 130 T.
Sur nedbør er et av de største miljøproblemene i Norge. En vesentlig del av problemene skyldes svovelutslipp i EU. Gjennom medlemskap anser regjeringen at Norge kan bidra til å skjerpe EUs politikk på området.
Spørsmål 62
På s. 177 sies følgende: « Dette (å gå inn i det finansielle system i EKSF, min anm.) innebærer ikke noen vesentlige problemer for Norge, da produksjonsavgiften vil ha svært begrenset betydning for de berørte norske foretak ».
Hvis ikke dette innebærer problemer for Norge, hvorfor ba en da om å få stå utenfor ved begynnelsen av forhandlingene? Hva var EUs begrunnelse for å ikke å godta Norges ønske om å stå utenfor det finansielle systemet i EKSF?
Svar:
EKSF har i dag et eget budsjett som finansieres gjennom en avgift som pålegges kull- og stålprodusentene i fellesskapet. Hele systemet er i gradvis avvikling da EKSF-traktaten vil opphøre i år 2002. Dette betyr blant annet at avgiftssatsen er redusert de senere år. For 1995 er den satt til 0.21 prosent. På industrirådsmøtet 22. april d.å. oppfordret ministrene Kommisjonen til å komme med et forslag til enda raskere reduksjon av avgiftssatsen enn hittil forutsatt.
Da EKSFs finansielle system vil bli avviklet i løpet av de nærmeste årene, undersøkte Norge i forhandlingene om det var nødvendig å gå inn i dette arrangementet under avvikling. I EKSF diskuteres det blant annet om de reserver man eventuelt vil sitte igjen med i år 2002 skal tilbakebetales medlemsstatene i forhold til andelen av tidligere bidrag. For de berørte norske foretak vil avgiften ha begrenset økonomisk betydning, men de må etablere rutiner for månedlig produksjonsrapportering og innbetaling av avgiften. Verken avgiften eller den administrative merbelastning vil være noe vesentlig problem, men da systemet likevel vil bli eliminert de nærmeste år, fant man det hensiktsmessig fra norsk side å undersøke om man kunne stå utenfor.
Innen EU ligger avviklingen av EKSF-traktaten fast, men rammene og detaljene knyttet til nedtrappingen av det finansielle systemet er ikke endelig fastlagt. Dette henger blant annet sammen med den pågående prosess knyttet til restruktureringspolitikken for stålsektoren. Fra EUs side ble det derfor ikke vurdert som aktuelt å etablere noen særordninger for de nye medlemmer med hensyn til bidrag til EKSF-budsjettet gjennom produksjonsavgiften. Selv om systemet kun vil gjelde noen få år til, ville et eventuelt avgiftsfritak for bedrifter fra de nye medlemmer gitt en begrenset konkurransefordel i denne perioden.
Spørsmål 63
På side 184 sies følgende:
| « Et EU-medlemskap innebærer ingen endring for kraftsektoren. » |
Hva vil skje dersom et fritt energimarked realiseres med f.eks forbud mot å begrense krafteksport, forbud mot å diskriminere ved utbygging av vassdrag, oppkjøp av norske kraftverk og distribusjonsselskaper; på lengre sikt også åpning for konkurranse på infrastruktur (nettdrift) ?
Svar:
Norge har ikke mengdebegrensninger på kortsiktige kraftutveksling med utlandet (opp til seks måneder). Videre har Stortinget åpnet for konsesjonsfri eksport av kraft på kontrakter som varer inntil 5 år. Regjeringen satte en grense på 5 TWh/år for det samlede omfang av slik eksport. Utover dette, og for avtaler av lengre varighet, kreves det konsesjon.
Når myndighetene behandler konsesjoner knyttet til langsiktige avtaler, er det virkningene knyttet til miljø, forsyningssikkerhet og effektiv ressursforvaltning som er avgjørende. Slike hensyn er forenlig med eksisterende regelverk i EU. I forslagene fra EU om liberalisering av kraftsektoren er de samme hensyn en del av rammene for organiseringen av omsetningen.
Nåværende eller planlagt EF-regelverk på energiområdet får ingen betydning for norsk regelverk om utbygging av vassdrag eller om oppkjøp av kraftverk. Vår konsesjonslovgivning på vannkraftsektoren har aldri diskriminert mellom nordmenn og utlendinger. På meldingens s. 185 er det vist til at:
| « Ved inngåelsen av EØS-avtalen utvidet myndighetene den nasjonale styring og kontroll med kraftressursene. Adgangen for staten til å bruke forkjøpsrett ved salg av kraftverk er styrket. Uansett krever kjøp av kraftverk konsesjon, og ved konsesjonstidens utløp hjemfaller kraftverket vederlagsfritt til staten ». |
Utvidelse av statens forkjøpsrett står her sentralt. Med denne utvidelsen står Norge bedre rustet til å utøve nasjonal styring av vannkraftsektoren enn før EØS-avtalen trådte i kraft. Et EU-medlemskap vil ikke medføre endringer i dette regelverket.
Oppkjøp av distribusjonsselskaper uten vannkraftrettigheter reguleres av energilovens bestemmelser. Elektrisitetslovgivningen har aldri diskriminert mellom nordmenn og utlendinger ved et eventuelt oppkjøp. Kjøp av distribusjonsselskaper krever konsesjon for elektriske anlegg, områdekonsesjon og omsetningskonsesjon. Til slike konsesjoner knyttes det en rekke vilkår om leveringsplikt og leveringskvalitet. Nettvirksomhet er underlagt monopolkontroll. NVE fastsetter hvert år den maksimale avkastningssats for nettdriften. Innføring av et fritt energimarked vil ikke få betydning for hvordan norske myndigheter håndterer de konsesjonsreglene som her er nevnt i energiloven.
All nettutbygging er regulert med konsesjoner, som gjør det mulig for myndighetene å påvirke utbyggingen slik at det investeres i nettutbygginger som er samfunnsøkonomisk lønnsomme og miljømessig akseptable. Konsesjonssystemet for nettutbygging vil som nevnt videreføres ved et eventuelt EU-medlemskap.
Det er i tillegg lite trolig at et konkurrerende nett gir noen lønnsomhet for den enkelte utbygger. Når det er åpen nettadgang, faller et viktig motiv bort for å bygge et konkurrerende nett. Kostnadene ved å investere i et konkurrerende nett vil normalt være meget store i forhold til det inntektsgrunnlaget som overføringstjenestene gir.
Spørsmål 64
På side 296:
| « Tollunionen vil sammen med virkningene av det indre marked føre til gevinster i form av bortfall av toll og kostnadskrevende intern grensekontroll og administrative prosedyrer med opprinnelsesbevis o.l. ». |
| « Deltakelse i tollunionen vil derfor medføre økte årlige kostnader for norsk industri på anslagsvis 500 mill. kroner. » |
Regjeringen argumenterer for at merkostnadene som følge av økt toll mer enn oppveies av bortfall av opprinnelsesregler og intern grensekontroll som må betale økningen i toll på import fra tredjeland? Har Regjeringen noen oversikt over hvor stor andel av importen fra tredjeland som går til h.h.v. produkter for det norske marked, for EU/EØS-markedet og markeder utenfor EØS?
Svar:
Ved EU-medlemskap vil enkelte bedrifter, som vil nyte godt av bortfall av intern grensekontroll, også måtte betale økt toll på import fra tredjeland. Det gjelder for eksempel bedrifter som eksporterer til EU og importerer innsatsvarer fra tredjeland som tollbelegges høyere i EU enn i Norge. « Denne forskjellen vil bli mindre etterhvert som resultatene av Uruguay-runden gjør seg gjeldende » (meldingens s. 296). For bedrifter som handler med EU, men ikke med tredjeland, vil et EU-medlemskap gi fordeler ved at intern grensekontroll fjernes. Bedrifter som ikke handler med EU, men kun importerer varer fra tredjeland, må fortsatt tollbehandle varer ved import. Visse varer vil bli ilagt en høyere EU-toll. EU har imidlertid flere tekniske tollordninger som medfører helt eller delvis fritak for toll ved innførsel, se meldingens avsnitt 5.9.25 om tollsuspensjon og tollkvoter og avsnitt 5.10.9 og 5.10.10 om EUs nett av handelsavtaler. Hvorvidt en bedrift vil tjene eller tape avhenger således av bedriftens handelsmønster.
Beregninger, gjennomført på basis av EU-anslag, viser en samlet administrativ kostnadsbesparelse for norske bedrifter og myndigheter ved avvikling av grensekontroll og grenseformaliteter, på omlag 1,5 mrd. kroner. Dette forutsetter at øvrige EFTA-land med unntak av Island, Liechtenstein og Sveits - også blir medlemmer. Denne besparelsen kommer i tillegg til kostnadsbesparelser forbundet med bortfall av opprinnelsesregler. Kostnadsøkninger grunnet høyere EU toll enn norsk toll er beregnet til 500 mill. kroner. Disse tallene viser at medlemskap og deltakelse i EUs tollunion samlet innebærer større kostnadsbesparelser enn kostnadsøkninger for norsk industri.
Det finnes ikke statistikk over hvordan tredjelandsimporten anvendes. Foreliggende OECD-statistikk viser imidlertid at tredjelands andel av importen til EU-, EØS-, EFTA-området og Norge er henholdsvis 31,1 %, 30,4 %, 25,7 %, og 29,2 %.
Spørsmål 65
På s. 304 sies følgende: « Medlemskap i EU innebærer at avtaler eller overenskomster som EF har inngått med tredjeland, internasjonale organisasjoner eller borgere i tredjeland vil være bindende i samsvar med de vilkår som er fastsatt i de opprinnelige traktater eller i tiltredelsestraktaten. Norge har også i Tiltredelsestraktaten forpliktet seg til å tiltre avtaler som EF og medlemslandene i fellesskap har inngått med tredjeland (såkalte blandede avtaler). »
Kan Regjeringen legge frem en komplett oversikt over alle de avtaler som vi automatisk blir med i ved et EU-medlemskap?
Svar:
Norge vil som medlem av EU bli part i de avtaler med tredjeland og internasjonale organisasjoner som er inngått av EF på medlemslandenes vegne. Se nærmere meldingens pkt. 6.2.6 s. 356-7. Norge vil også være forpliktet til å tiltre avtaler som EF og medlemslandene i fellesskap har inngått med tredjeland (såkalt blandede avtaler). Se nærmere meldingens s. 362 om slike avtaler. En oversikt over EFs avtaler med tredjeland og internasjonale organisasjoner finnes i Register over gældende EF-retsforskrifter og andre akter udstedt af EF-institutionerne, kap. 11. Denne publikasjonen er en del av abonnementet på EF-tidende som finnes i Stortingets bibliotek.
Spørsmål 66
På s. 305 sies det følgende: « Medlemskap i EU vil derfor kunne sikre norske interesser større gjennomslag i internasjonale organisasjoner ».
Under den Internasjonale miljøkonferansen i Rio i 1992 henvendte danske myndigheter seg til norske for å få fremmet et forslag om transport av radioaktivt materiale. Bakgrunnen var at Danmark ikke hadde fått gjennomslag for å fremme et slikt forslag gjennom EU, og dermed var forhindret fra å fremme dette på egen hånd. Kan en lignende situasjon oppstå hvis Norge blir medlem?
Svar:
I meldingen fremheves at
| « Verdenssamfunnet står overfor store økonomiske og sosiale utfordringer knyttet til fattigdom og underutvikling, gjeldsproblemer, befolkningseksplosjon og miljøforringelse. EU spiller i stadig større grad en sentral rolle i det globale samarbeid for å løse disse spørsmålene » (s. 14). « I en rekke internasjonale fora går nå utviklingen i retning av at EU-landene opptrer samlet, og på den måten øker sin innflytelse » (meldingens s. 82) |
EU-samarbeidet forutsetter vilje til å nå fram, også ved kompromisser i kontroversielle saker. Innenfor saksområder der EF har myndighet på medlemslandenes vegne, vil Norge måtte ta hensyn til EFs felles politikk ved opptreden i internasjonale organisasjoner når fellesskapet blir enig om en felles strategi for å nå viktige mål.
Når det spesielt gjelder miljøspørsmål, som spørsmålet tar utgangspunkt i, åpner Maastricht-traktaten - som trådte i kraft etter Rio-konferansen - for at Rådet kan fatte vedtak med kvalifisert flertall. Dette øker våre muligheter til å påvirke EUs miljøpolitikk, og reduserer risikoen for at Norge av hensyn til EU må senke sitt ambisjonsnivå når det gjelder globalt miljøsamarbeid.
Spørsmålet om innflytelse i internasjonale organisasjoner generelt kan ikke ses løsrevet fra den mulighet medlemskap gir Norge til å påvirke EUs samlede politikk. Denne muligheten gjør det mulig for Norge, i allianse med andre medlemsland, å oppnå resultater som vanskelig kan nås ved nasjonale virkemidler eller gjennom tradisjonelt mellomstatlig samarbeid. Regjeringen mener at medlemskap i EU vil gi økt mulighet for gjennomslag for norske synspunkter i internasjonale fora, samtidig som Norge også vil kunne fremme egne syn.
Spørsmål 67
På s.307 sies det følgende:
| « Norge vil ved medlemskap i EU overta de forpliktelser og rettigheter EU har som følge av resultatet av Uruguay-runden. » |
Betyr dette at vi ved medlemskap får UR-94 « på kjøpet » og at det norske Storting ikke kan si nei til Uruguay-runden? Har noen av de nasjonale parlamentene blant EUs medlemsland behandlet Uruguay-runden?
Svar:
Regjeringen vil om kort tid fremme en Stortingsproposisjon om samtykke til ratifikasjon av Sluttakten fra Uruguay-runden, se meldingens s. 307. Se også nærmere omtale av Uruguay-runden på meldingens s. 375.
Som vist til i spørsmål 65 hvor meldingen er sitert (s. 304), innebærer medlemskap i EU « at avtaler eller overenskomster som EF har inngått med tredjeland, internasjonale organisasjoner eller borgere i tredjeland vil være bindende ... » også for Norge. Dette innebærer at Norge ved medlemskap i EU vil tre inn i forpliktelser og rettigheter EF har som følge av resultatet av Uruguay-runden, så framt avtalen er trådt i kraft på tidspunktet for norsk tiltredelse. EF har undertegnet, men ennå ikke ratifisert resultatet av Uruguay-runden. Ratifikasjonsprosessen pågår også i de enkelte medlemsstater.
Spørsmål 68
På s. 314 sies følgende: « Norge vil, som en del av dette EU-markedet uten interne grenser, kunne virke mer attraktiv som eksportmarked for u-landene enn i dag ».
Innebærer dette at Regjeringen mener Norge, som ikke-medlem av EU, ikke på fritt grunnlag kan vedta tollsatser som er på høyde med eller lavere enn gjeldende GATT-regler eller avvikling av handelshindre overfor u-land?
Svar:
I meldingen pekes det på at « EU-landenes historiske bånd med u-landene gjenspeiles i omfattende handel og samarbeid med disse landene. EU er i dag u-landenes største marked ». Det sies videre at « Det felles indre marked med bl.a. harmonisering av produkts- og kvalitetskrav for hele EU-området, samt felles handelsregler overfor u-landene, vil gjøre det enklere for u-landene å satse på dette markedet ».
Som del av et større og viktig u-landsmarked, nemlig EU-markedet, vil derfor Norge kunne bli mer attraktivt som eksportmarked for u-landene enn i dag. Dette fordi at det felles indre marked med harmoniserte produkt- og kvalitetskrav samt felles handelsregler vil gjøre det lettere og mer attraktivt for u-landene å satse på dette markedet, sammenlignet med et lite marked med en rekke særregler.
Norge har utenfor EU anledning til å fastsette tollsatser på EUs nivå eller lavere dersom det er politisk enighet om dette i Stortinget.
Spørsmål 69
På s. 345 sies det følgende: « Listen er tenkt for personer som man har grunn for å tro kan utgjøre en fare for landets offentlige orden eller nasjonale sikkerhet. »
Hva skal en person gjøre eller mistenkes for, for å komme på en slik liste, og hva skal gjøres for å slettes fra en slik liste?
Svar:
Som nevnte på meldingen s. 345, vil
| « medlemslandene (...) utarbeide en egen konvensjon som skal gi nærmere regler for EIS. Sentralt i drøftelsene omkring EIS står spørsmålet om personvern og databeskyttelse. EIS-konvensjonen vil inneholde garantier som bygger på Europarådets konvensjon av 28. januar 1981 om personvern i forbindelse med elektronisk behandling av personopplysninger ». |
Bestemmelsene om innreiseforbudslisten vil etter alt å dømme ta utgangspunkt i Schengen-konvensjonen av 1990. I henhold til denne kan en domstol eller kompetent administrativ myndighet i et medlemsland i samsvar med dette landets prosedyreregler beslutte å føre opp en person på listen, dersom utlendingens tilstedeværelse i landet kan utgjøre en trussel for den offentlige orden eller nasjonale sikkerhet. Dette kan være tilfelle når:
| - | vedkommende har blitt dømt til minimum 1 års frihetsberøvelse for en kriminell handling i medlemsstaten, eller |
| - | det foreligger sterke grunner for å tro at vedkommende har begått alvorlige straffbare handlinger, eller |
| - | det foreligger begrunnet formodning om at vedkommende har til hensikt å begå slik alvorlig straffbar handling på medlemsstatens territorium. |
En utlending skal også kunne føres opp på innreiseforbudslisten når det foreligger alvorlig eller gjentatte overtredelser av utlendingslovgivningen i den medlemsstaten som ønsker vedkommende ført opp på listen.
EIS-konvensjonen vil, i likhet med Schengen-konvensjonen, også ha en rekke regler om personvern og databeskyttelse for å regulere blant annet forhold vedrørende tilgang til, sletting av og innsyn i data som skal lagres i henhold til konvensjonens formål. Som eks. kan nevnes at en persons data bare skal lagres for den tid som kreves for det formål som lå til grunn for å føre vedkommende opp på listen. Videre vil vedkommende ha rett til å få innsyn i data som er registrert om ham. Han vil også kunne kreve at feilaktige opplysninger blir slettet. I samsvar med nasjonal lov, og senest innen tre år, skal den medlemsstat som førte utlendingen opp på innreiseforbudslisten vurdere om opplysningene skal slettes.
Konvensjonens standarder vil måtte følges opp av lovgivningen i hvert enkelt medlemsland.
Spørsmål 70
På s. 345 sies det følgende: « Et slikt visum gir bare rett til opphold i det medlemsland som har gitt tillatelse til innreise. »
Hvordan mener Regjeringen at dette skal praktiseres i et EU hvor grensekontrollen er nedbygget? Antar Regjeringen at kontroll av « mistenkelige » personer eller andre former for stikkprøver er tilstrekkelig effektivt og i overenstemmelse med et humanitært grunnlag?
Svar:
Som omtalt i meldingen på s. 345,
| « Utkastet til grensekontrollkonvensjonen åpner for at et land likevel kan gi innreisetillatelse til en person som ikke tilfredsstiller konvensjonens betingelser, dersom humanitære hensyn, internasjonale forpliktelser eller nasjonale interesser tilsier dette. » |
En slik tillatelse vil derfor være aktuell når tungtveiende grunner tilsier at visumsøkeren bør få opphold i dette ene landet i den perioden visumet gis for. Det er neppe grunn til å anta at slike tilfelle skulle utgjøre en større fare for « avhopp » til andre land enn andre tredjelandsborgere, med eller uten visumplikt, som tillates innreist i et medlemsland.
Det heter videre i meldingen:
| « Medlemslandenes samarbeid om blant annet kontroll ved yttergrensene, skal skje i samsvar med reglene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs flyktningekonvensjon. I utkastet til grensekontrollkonvensjon slås det også fast at anvendelsen av konvensjonen skal skje (i samsvar med) menneskerettighetskonvensjonen, FNs flyktningekonvensjon og eventuelle gunstigere forfatningsmessige bestemmelser om asyl i medlemslandene. » |
Spørsmål 71
På s. 349 sies det følgende: « Tiltredelse av Dublin-konvensjonen vil kreve at utlendingsloven endres på enkelte punkter, bl.a. slik at et asylvedtak i et annet medlemsland kan legges til grunn i Norge. »
Kan Regjeringen legge frem en oversikt over alle endringer som vil måtte gjøres i norsk asyl- og flyktningepolitisk lovgivning ved et medlemskap ?
Svar:
På det asyl- og flyktningepolitiske området foreligger pr. i dag kun Dublin-konvensjonen som et juridisk forpliktende instrument.
Dublin-konvensjonens art. 4-8 regulerer hvilket EU-land som har plikt til å behandle en asylsøknad. Hovedregelen i utlendingsloven er at flyktninger (som definert i flyktningekonvensjonen) som er i riket eller på norsk grense etter søknad har rett til asyl. Dublin-konvensjonens regler om at man i en del tilfelle kan overlate til et annet EU-land å behandle asylsøknaden vil innebære et unntak fra denne regelen. Utlendingsloven vil derfor måtte endres slik at retten til asyl ikke gjelder dersom flyktningen kan kreves mottatt av annet EU-land etter reglene i Dublin-konvensjonen. Dette vil isåfall tilsvare unntaket i lovens § 17 litra d for flyktninger som kan kreves mottatt av annen nordisk stat etter reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten. Utlending som har fått endelig avslag på søknad om asyl i et EU-land skal som hovedregel ikke ha rett til å få en tilsvarende søknad behandlet i Norge. Norge vil likevel ha adgang til å gi utlendingen tillatelse til opphold av f.eks humanitære årsaker eller særlig tilknytning.
Dublin-konvensjonens art. 15 gir regler om utveksling av individuelle opplysninger. De fleste forhold som er nevnt i art. 15 vil være opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningslovens kap. III. I henhold til gjeldende norske regler må asylsøkeren gi sitt samtykke for at norske myndigheter skal kunne utveksle taushetsbelagte opplysninger om vedkommende med myndigheter i andre land. Et unntak er utlendingsloven § 21 tredje ledd som gir FN's høykommissær for flyktninger (UNHCR) rett til innsyn i saksdokumentene uavhengig av reglene om taushetsplikt. Utveksling av opplysninger uten samtykke fra asylsøkeren vil trolig kreve en lovendring.
Registrering av individuelle opplysninger som nevnt i Dublin-konvensjonens art. 15 i databaser, må kun skje hvis de berørte land har vedtatt lovgivning om slik databehandling i samsvar med Europarådets personvernkonvensjon av 28 feb. 1981. Den norske personregisterloven av 9. juni 1978 nr. 48 oppfyller kravet. I henhold til lovens §§ 9 og 36 kreves det konsesjon av Datatilsynet for opprettelse av personregistre, og overføring av opplysninger til andre land. Kongen (Justisdepartementet ifølge res. 21 des. 1979) kan imidlertid ved forskrift gjøre unntak fra disse bestemmelsene. Lovendringer vil derfor ikke være nødvendig for å kunne overføre opplysninger til andre land.
Spørsmål 72
På s. 362 sies følgende: « Ved norsk medlemskap vil eksisterende avtaler som Norge allerede har inngått, måtte vurderes i lys av reglene i Tiltredelsesaktens artikkel 6 og TEF artikkel 234, med sikte på å rydde opp eventuelle motstridende forpliktelser ».
Hvor langt har dette « opprydningsarbeidet » kommet, og for hvilke avtaler får dette konsekvenser?
Svar:
Det er ennå ikke foretatt en full gjennomgang av alle avtaler Norge har med tredjeland på de områdene som dekkes av et EU-medlemskap. Forpliktelsene til å søke reforhandlet eller til å si opp eventuelle eksisterende avtaler som er i motstrid med forpliktelsene som EU-medlem inntrer som hovedregel først når medlemskapet er et faktum. Imidlertid må f.eks EFTA-medlemskapet opphøre samtidig med at Norge blir EU-medlem. Også avtaler som berøres av tollunionen må søkes brakt i samsvar med medlemskapsforpliktelsene fra første dag.
For Norges vedkommende antar man at gjennomgangen av eksisterende avtaler vil vise at motstridende forpliktelser først og fremst vil kunne forekomme innenfor området for tollunionen. Det gjelder blant annet våre frihandelsavtaler med tredjeland. Når det gjelder EØS-avtalen, vil vi ved tiltredelsen forflytte oss fra EFTA-pilaren til EF-pilaren. Det må også antas at en del tilfelle av tilsynelatende motstrid vil kunne løses ved de fortolkningsregler som kommer til anvendelse på avtalene, eller ved at Norge unnlater å påberope seg rettigheter etter eksisterende avtaler.
Spørsmål 73
På side 375:
| « Erfaringene fra andre land som har gått langt i å skjerme sitt næringsliv fra utenlandsk konkurranse, viser at dette i lengden ikke er en farbar vei. » |
I hvor stor grad mener Regjeringen at Japan og USA har skjermet sitt næringsliv fra utenlandsk konkurranse? Jeg viser i den forbindelse til grunnlaget for regjeringskrisen i Japan i slutten av juni 1994. Mener regjeringen at Japans økonomiske resultater gir grunnlag for den konklusjon det vises til i sitatet over?
Svar:
Japan og USA er neppe gode sammenligningsgrunnlag for en analyse av hvordan skjerming av Norges økonomi mot konkurranse utenfra vil virke. For det første er størrelsen på Japan og USAs økonomi slik, at en direkte sammenligning med Norge er lite relevant. For det andre kan disse landene operere ut fra en annen handelspolitisk styrke. Videre har disse landene store innenlandske markeder som gjør at det kan utvikles konkurranse innenfor de fleste sektorer selv uten deltagelse av utenlandske selskaper.
På meldingens side 373 heter det:
| « Norge er mer avhengig av å delta i verdenshandelen enn større land, fordi vi har færre muligheter til å produsere hele spekteret av varer og tjenester som brukes i et velferdssamfunn. » |
På meldingens side 378 er det vist til de uheldige erfaringene med en proteksjonistisk politikk i bl.a. Øst-Europa og Latin-Amerika. Det kan også vises til New Zealands erfaringer fram til midten av 1980-årene.
Spørsmål 74
På side 378:
| « Fra 1970 fram til 1988 ble industriens kostnadsmessige konkurranseevne svekket med nærmere 40 %. Verdiskapingen i industrien økte knapt i denne perioden, og sysselsettingen gikk kraftig ned. |
| ..... |
| Siden 1988 har industriens kostnadsmessige konkurranseevne blitt forbedret med om lag 11 %. Næringslivets rammevilkår er bedret på flere områder. » |
Hvordan var sysselsettings- og ledighetsutviklingen i Norge før og etter 1988? Mener Regjeringen at denne utviklingen, hvor ledigheten i hovedsak økte etter 1988, gir grunnlag for å knytte ledighetsutviklingen entydig til utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen?
Svar:
Det vises i meldingen til at
| « Framveksten av petroleumssektoren og bruken av statens petroleumsinntekter har bidratt til Norge har unngått like høy arbeidsledighet som i de fleste andre vesteuropeiske landene i perioden etter 1975. Samtidig var det, på grunn av de store oljeinntektene, ikke behov for like stor verdiskaping fra den konkurranseutsatte del av næringslivet på fastlandet for å oppnå balanse i utenriksøkonomien » (s. 378). |
På midten av 80-tallet økte sysselsettingen betydelig bl.a. som følge av en sterk vekst i det lånefinansierte forbruket. Styrkingen av konkurransevnen de senere årene legger et grunnlag for en bedre utvikling i årene framover. Endring i konkurranseevnen påvirker således sysselsettingen med et tidsetterslep. På denne bakgrunn knyttes ikke utviklingen i arbeidsledigheten utelukkende til utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevne. Regjeringen vil vise til den samlede politikk som ligger til grunn for Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-97, jf. meldingens side 393 med følgende sitater fra Langtidsprogrammet:
| « For Regjeringen er full sysselsetting det overordnede målet i den økonomiske politikken. (kap.2). |
| Hovedoppgaven for 1990-årene er å styrke sysselsettingen og verdiskapingen ved å: |
| - | Bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen i programperioden gjennom økt produktivitet og en forsvarlig inntektsutvikling. |
| - | Endre sammensetningen av de offentlige utgiftene for å styrke sysselsettingen og vektsevnen i næringslivet, bl.a. ved investeringer i utdanning. Samtidig må en øke handlefriheten i finanspolitikken gjennom en kritisk gjennomgang av overføringene til næringslivet og husholdninger. |
| - | Bedre økonomiens virkemåte gjennom næringslivs- og arbeidsmarkedspolitikken og fortsatt effektivisering av offentlig sektor (kap. 7). » |
Spørsmål 75
På s. 378:
| « Usikkerheten knyttet til alternativene dersom Norge blir stående utenfor EU, tilsier at en ikke tallfester størrelsen på disse virkningene..... |
| Det er videre ingen erfaringer å bygge på for å kunne tallfeste virkningene på bl.a. investeringene i næringslivet i forhold til et alternativ der ett eller flere andre EFTAland går inn i EU. » |
Jeg viser i den forbindelse til spørsmål 31 og nedenstående sitat fra side 70:
| « Tilsvarende vil en avgjørelse om å stå utenfor EU kunne få en umiddelbar negativ effekt på investeringsaktiviteten. » |
Når det ikke finnes erfaringer å bygge på når det gjelder effekten på investeringene i næringslivet av at ett eller flere andre EFTA-land går inn i EU, hvordan har Regjeringen kunnet fastslå at investeringsaktiviteten vil få en umiddelbar negativ effekt hvis Norge beslutter å stå utenfor EU?
Svar:
Regjeringen har i meldingen uttrykt at en ikke har et godt nok grunnlag for å tallfeste de omtalte virkningene. Det betyr imidlertid ikke at en ikke kan ha noen oppfatning om fortegnet på virkningene. Dette henger bl.a. sammen med at « det er uklart hva som bør være sammenligningsgrunnlaget for en slik analyse, bl.a. fordi en nå ikke vet hva avgjørelsen blir i andre nordiske land » (meldingens s. 378). Regjeringens oppfatning av dette saksforholdet er det, som det går fram av spørsmålet, gjort rede for i meldingen. Det vises også til svar på spørsmål 31 og til meldingens side 394-5.
Spørsmål 76
På side 380:
| « For mange av de virkemidlene som påvirkes av EØS-avtalen, vil et EU-medlemskap ikke bety store forskjeller. EØS-avtalens forpliktelser vil fortsatt gjelde. For deler av norsk næringsliv vil det i dag være små forskjeller mellom EØS-avtalen og EU-medlemskap. » |
Jeg viser til forrige spørsmål. Mener Regjeringen at den påståtte effekten på investeringsaktiviteten også kan skyldes feilaktige oppfatninger innen næringslivet? Har Regjeringen planer om en opplysningskampanje overfor næringslivet for å klarlegge eventuelle misoppfatninger vedrørende Norges situasjon ved et nei-flertall ved folkeavstemningen?
Svar:
Regjeringen har ikke grunnlag for å anta at næringslivet sitter med feilaktige oppfatninger om virkningene av et EU-medlemskap. Det vises til Regjeringens generelle informasjon om virkningen av EU-medlemskap og om det nærmere innholdet i avtalen med EU. En viser for øvrig til omtalen på side 380 i meldingen hvor det pekes på muligheten for ulik utvikling i rettstilstanden i EU og i EØS-området.
Spørsmål 77
På s. 380-381:
| « Ifølge artikkel 103 i Roma-traktaten skal medlemsstatene anse sin økonomiske politikk som en sak av felles interesse og som de skal samordne i Rådet. |
| ... |
| Penge- og valutakurspolitikken skal være et fellesskapsanliggende og styres av overnasjonale organer. Dette vil først skje når en felles valuta er innført. |
| ... |
| Det skal være gjensidig overvåkning av den økonomiske politikken og den økonomiske utviklingen i medlemsstatene. |
| ..... |
| Landene skal etter Traktaten unngå for store budsjettunderskudd og for stor offentlig gjeld uten at dette betyr noen myndighetsoverføring. » |
Rådet skal samordne den økonomiske politikken, statene skal operere etter strenge felles retningslinjer og penge- og valutapolitikken skal være et fellesanliggende. Samtidig mener Regjeringen at det ikke vil foregå noen myndighetsoverføring ved at medlemsstatene har bundet seg til å unngå budsjettunderskudd over 3 % av BNP og for stor offentlig gjeld.
Kan, etter regjeringens oppfatning, et medlemsland føre en politikk som er i strid med Maastricht-traktatens bestemmelser om budsjettunderskudd og offentlig gjeld, unnlate å « samordne » sin økonomiske politikk i Rådet og/eller føre en penge- og valutakurspolitikk som er i strid med EUs fellesskapsinteresser og samtidig opprettholde fullt unionsmedlemskap?
Svar:
Det har ikke skjedd noen overføring av myndighet for den generelle økonomiske politikken i fase 2 av ØMU. Både penge-, valutakurs- og finanspolitikken er den enkelte medlemsstats ansvar. For de land som innfører den felles valuta, vil ansvaret for penge- og valutakurspolitikken i ØMUs fase 3 overføres til fellesskapsorganer. For land som ikke har innført den felles valuta, vil fremdeles de nasjonale myndighetene ha ansvaret for penge- og valutakurspolitikken. I ØMUs fase 3 vil fremdeles de nasjonale myndighetene i alle medlemsstatene ha ansvaret for landets egen finanspolitikk. Det vises her til omtalen i avsnitt 5.6.1 og boks 5.2 på side 247 og 248 i meldingen. Ytterligere gjennomgang av de spørsmål som tas opp, er gitt i bl.a. avsnitt 5.6.4.1 og 5.6.4.2. Her vises det bl.a. til en rekke av de vurderinger som skal gjøres i forbindelse med avgjørelsen om et lands budsjettunderskudd anses å være « for stort ».
Bestemmelsen om at « Medlemsstatene skal anse sin økonomiske politikk som en sak av felles interesse » (artikkel 103) gjelder allerede i dag for EUs medlemsstater. Det kan i denne sammenheng være verdt å understreke traktatens ordlyd om « sin økonomiske politikk ». Den økonomiske politikken i en medlemsstat kan være slik at Maastricht-traktatens bestemmelser om offentlig budsjettunderskudd og gjeld ikke oppfylles. Traktaten har jo nettopp bestemmelser om slike tilfeller (eksempelvis at en medlemsstat som ikke oppfyller kravet til budsjettunderskudd ikke kan innføre den felles valuta).
Det kan dessuten vises til at det i dag er store forskjeller i den politikk som føres i EUs medlemsstater. Dette gjelder blant annet penge-, valutakurs- og finanspolitikken.
En vil understreke at de rammer konvergenskravene setter for finanspolitikken er hensiktsmessige grenser som bør gjelde selv om Norge ikke skulle bli medlem av EU.
Spørsmål 78
På side 383:
| « Øverste beslutningsorgan vil være et hovedstyre som består av direksjonen i ESB og de nasjonale sentralbanksjefene. Ansvaret for retningslinjene for valutakurspolitikken vil ligge hos de politiske myndighetene ved Rådet av EUs finansministre. |
| ..... |
| Innenfor sitt virkeområde skal ESSB ha til hovedmål å opprettholde prisstabilitet. |
| .... |
| Prisstabilitet blir gjerne definert som en lav årlig inflasjon, f.eks i området 1-3 %. » |
Jeg viser til spørsmål 29, hvor følgende siteres fra Rådet av EUs finansministre, desember 1993:
| « A rate of inflation of no more than two to three per cent should be reached in most Member states by 1996 as a step towards price stability in the Community » (min understrekning). |
Innebærer dette, etter Regjeringens mening, at Rådet av EUs finansministre vil ha et strengere mål for inflasjonen i utøvelsen av retningslinjene for ESB enn ESSB skal ha inntil den felles sentralbank blir etablert?
Svar:
En vil vise til svaret på spørsmål 29 om tolkingen av begrepet « prisstabilitet » og sitatet fra ECOFINs vedtak. Samtidig gjøres det oppmerksom på at rådet av EUs finansministre ikke har presisert begrepet prisstabilitet.
Spørsmål 79
Det vises til foregående spørsmål.
Erklæringen fra Rådet av EUs finansministre har formell status av rekommandasjon. Innebærer dette at Rådet også kun vil ha rådgivende status for utøvelsen av politikken i ESB?
Svar:
En viser til at retningslinjene for den økonomiske politikk jevnlig oppjusteres på finansministrenes møte i tråd med medlemslandenes ønsker.
Den rekommandasjon det vises til er hjemlet i TEF artikkel 103. Retningslinjene skal omhandle den økonomiske politikken i medlemsstatene og i Fellesskapet. Det vises også til TEF art. 107, gjengitt på side 253 i meldingen:
| « Under utøvelsen av den myndighet og utførelsen av de oppgaver og plikter som er pålagt dem etter denne traktat og ESSB-vedtektene, skal hverken ESB eller de nasjonale sentralbanker eller medlemmer av deres beslutningsorganer anmode om eller motta instruks fra Fellesskapets organer eller institusjoner, medlemsstatenes regjeringer eller noen annen instans. Fellesskapets organer og institusjoner og medlemsstatenes regjeringer forplikter seg til å respektere dette prinsipp og til ikke å forsøke å påvirke medlemmene av beslutningsorganene i ESB eller i de nasjonale sentralbanker under utøvelsen av deres oppgaver. » |
En viser også til at Rådet av EUs finansministre kan vedta retningslinjer eller formelle kursordninger for den felles valuta, slik dette er fremstilt på meldingens side 253, sitert i svaret på spørsmål 27. Jf. meldingen s. 253 hvor det heter:
| « Artikkel 109 sier at Rådet, etter anbefaling fra ESB eller Kommisjonen og etter å ha rådspurt ESB med sikte på å oppnå enighet i samsvar med målet om prisstabilitet og etter å ha rådspurt Europaparlamentet, ved enstemmighet kan vedta formelle kursordninger. Med kvalifisert flertall kan Rådet vedta å endre eller suspendere kursordningen eller å fastlegge generelle retningslinjer for kurspolitikken i tilfeller der det ikke er vedtatt en formell kursordning. Kursstabiliteten skal ikke være i strid med målet om prisstabilitet. » |
Spørsmål 80
På side 387:
| « Innrettingen av pengepolitikken har fulgt tysk pengepolitikk som på sin side har vært tilpasset konjunkturutviklingen i Tyskland. » |
Mener Regjeringen med dette at det var et stramt arbeidsmarked eller andre tegn på en høykonjunktur som førte til at Bundesbank førte en konsekvent høyrentepolitikk etter gjenforeningen av Tyskland? »
Svar:
Det siterte avsnittet fra s. 387 refererer seg ikke spesielt til den økonomiske situasjonen i Tyskland etter gjenforeningen, men er en mer generell observasjon knyttet til det forhold at tyske mark har fungert som ankervaluta innenfor ERM-samarbeidet. På meldingens side 248 og 250 heter det:
| « Tyskland har ført en selvstendig pengepolitikk for å nå nasjonale mål. Den reelle handlefrihet i pengepolitikken for øvrige EU-land i det bestående valutakurssamarbeidet (ERM-samarbeidet) har derfor vært beskjeden. Det oppstod et sterkt pris- og kostnadspress i tysk økonomi etter gjenforeningen av landet. Den tyske sentralbanken førte en stram pengepolitikk for å dempe presset i Tysklands økonomi. Den stramme politikken fikk også via valutakurssamarbeidet gjennomslag i de øvrige landene som deltok i ERM-samarbeidet og bidro til økonomisk stagnasjon i flere av disse landene. Dette var bakgrunnen for at de faste valutakursene innenfor ERM i 1992 ble utsatt for omfattende spekulasjoner, og for omfattende justeringer i valutakursene og i regelverket i ERM. Når EUlandene holder fast ved målet om å innføre en økonomisk og monetær union, kan det sees i sammenheng med at pengepolitikken i en slik union vil være rettet inn mot målet om prisstabilitet i hele området og ikke være særlig rettet inn mot forholdene i ett enkelt land. » |
Etter den tyske samlingen ble det et sterkt pris- og kostnadspress i tysk økonomi. Den tyske sentralbanken dempet presset i økonomien ved i en periode å føre en relativt stram pengepolitikk. Rentenivået er nå redusert. Det er neppe dekkende å si at Tyskland fører en konsekvent høyrentepolitikk. Renten settes høyt når inflasjonen er høy og lavt når inflasjonen er lav.
Spørsmål 81
På side 387:
| « Med en egen valuta vil det kunne oppstå press mot valutaen også ved mer midlertidige oljeprisfall. Dersom man i en slik situasjon ønsker å holde den faste valutakursen, vil det kreve en høyere rente. Dette vil i sin tur ytterligere redusere etterspørselen og gjøre stabiliseringspolitikken vanskeligere. Det vil derfor være lettere å stabilisere økonomien ved midlertidige oljeprisendringer dersom man er med i en valutaunion. » |
Mener regjeringen med dette at Norges oljeinntekter, regnet i norske kroner, vil stabiliseres ved at vi knytter oss til en valutaenhet som ikke inneholder norske kroner?
Svar:
Målet for stabiliseringspolitikken er ikke knyttet til oljeinntektene, men til sysselsetting og produksjon. Det vises til følgende avsnitt på side 387 i meldingen, som det er sitert fra i spørsmålet:
| « Ved en kortvarig lavere eller høyere oljepris vil det ikke være fornuftig å foreta omfattende omstillinger i økonomien. Derfor bør myndighetene søke å benytte finanspolitikken for å dempe ev. virkninger på etterspørselen av oljeprisendringen. Dette vil gi en mer stabil utvikling i økonomien. Det er også i en slik situasjon ønskelig å holde valutakursen stabil for å unngå at midlertidige oljeprissvingninger skal gi seg utslag i ustabile konkurranseforhold for øvrig konkurranseutsatt sektor. Med en egen valuta vil det kunne oppstå press mot valutaen også ved mer midlertidige oljeprisfall. Dersom man i en slik situasjon ønsker å beholde den faste valutakursen, vil det kreve en høyere rente. Dette vil i sin tur ytterligere redusere etterspørselen og gjøre stabiliseringspolitikken vanskeligere. Det vil derfor være lettere å stabilisere økonomien ved midlertidige oljeprisendringer dersom man er med i en valutaunion. » |
Spørsmål 82
På side 388:
| « Innføringen av den felles valuta vil kunne øke effekten av finanspolitikken i det enkelte land, siden valutauro og spekulasjon mot de enkelte valutaene ikke lenger vil være mulig. En forutsetning for å kunne bruke budsjettet i stabiliseringspolikken er imidlertid at det enkelte land sørger for å skaffe seg handlefrihet gjennom det løpende opplegget for budsjettpolitikken. » |
Hvordan vurderer Regjeringen EU-landenes budsjettmessige handlefrihet, hvis Maastricht-traktatens krav til budsjettunderskudd måles opp mot faktisk budsjettunderskudd i EU-landene?
Svar:
Helt uavhengig av Maastricht-traktatens krav til budsjettunderskudd er flere av EUlandenes budsjettpolitiske handlefrihet svært liten. Flere av landene må redusere veksten i utgiftene og/eller øke inntektene betydelig for å stabilisere statsgjelden. Konvergenskravene må også ses som et uttrykt ønske om å komme over i en mer stabil og sunn økonomisk utvikling i det enkelte EU-land. I Norge har vi fulgt en slik linje ut fra behovet for en sterk økonomi, som grunnlag for en sysselsettingsskapende politikk. Utenfor EU er Sverige et eksempel. En slik situasjon må Norge unngå å komme opp i. Konvergenskravene gir ikke særskilte bindinger for finanspolitikken utover de krav til balanse landene i alle tilfeller er best tjent med å stille og oppfylle.
Spørsmål 83
På s. 69:
| « Det forutsettes at ØMU etableres etter forutsetningene og på bred basis. » |
Mener Regjeringen med dette at det vil være uaktuelt for Norge å delta i ØMU hvis Norge skulle være kvalifisert og det samtidig er flere EU-land som ikke er kvalifisert etter konvergenskriteriene? Mener Regjeringen dette i så fall er i overenstemmelse med Norges forhandlingsgrunnlag, dvs. Roma-traktaten og Maastricht-traktaten?
Svar:
Det vises til meldingens side 261-62 hvor det heter:
| « Regjeringen la i forhandlingene vekt på at Norge vil ha fordel av å delta i den økonomiske og monetære unionen om den opprettes etter forutsetningene. Dette vil i tilfelle bidra til stabilitet og økt verdiskaping og sysselsetting i norsk økonomi. På denne bakgrunn tok Norge ikke formelle forbehold til spørsmålet om innføring av en felles valuta. Dette innebærer at Regjeringen har gitt sin tilslutning til de mål og fremgangsmåter som følger av reglene om den økonomiske og monetære unionen. Dette vil Norge som EU-medlem være forpliktet av. |
| En la imidlertid i forhandlingene vekt på å fremheve enkelte faktorer som vil være av betydning når spørsmålet om innføring av den felles valutaen for Norges del eventuelt blir aktuelt. For det første ble det pekt på at statens finanser vil måtte være tilstrekkelig sterke til at vi kan ha mulighet til å håndtere et mulig kraftig oljeprisfall. Dernest ble det vist til at vil være av betydning hvor mange av våre viktigste handelspartnere som vil delta i valutaunionen. Disse momentene ble tatt til etterretning. » |
Videre heter det på side 263:
| « Når spørsmålet om å gå inn i valutaunionen eventuelt blir aktuelt, er det viktig at forutsetningene for norsk deltakelse er til stede. Ved siden av at konvergenskravene må oppfylles, er det også andre faktorer som må vektlegges, jf. bl.a. hva Norge understreket i forhandlingene. Disse forholdene vil kunne ha avgjørende betydning for når det vil kunne være aktuelt å tre inn i valutaunionen. » |
På side 263-64 heter det:
| « Om man ut fra en samlet vurdering finner at tidspunktet er det rette, vil Regjeringen gå inn for at Norge trer inn i valutaunionen. Om en skulle komme til motsatt konklusjon, dvs. at Norge ut fra en økonomisk vurdering vil være best tjent med å vente med å tiltre, legger Regjeringen til grunn at dette blir resultatet. |
| Regjeringen bygger denne vurderingen på at medlemskap i EU gir en forpliktelse til å arbeide for stabile økonomiske forhold i Europa slik at valutaunionen kan virkeliggjøres, og en rett til å være med i valutaunionen om de økonomiske kravene er oppfylt. Et norsk standpunkt til full deltakelse vil ta utgangspunkt i om valutaunionen vil bidra til å realisere traktatens intensjon om at ØMU skal gi økt stabilitet. Om Norge ikke skulle finne det riktig å gå inn i valutaunionen på et gitt tidspunkt, eksempelvis av grunner som omtalt, er det vanskelig å se at andre medlemsland eller fellesskapsorganer skulle ha noen mulighet til eller interesse av å pålegge oss å delta fullt ut. » |
Det vises også til følgende sitat på side 264;
| « Når spørsmålet om å innføre en felles valuta eventuelt kommer opp, vil Regjeringen fremlegge sine vurderinger for Stortinget. » |
Spørsmål 84.
På s. 70-73:
| « På grunnlag av en forventet høyere verdiskapning med et norsk EU-medlemskap legger Regjeringen til grunn at mulighetene til å opprettholde og videreutvikle velferdsordningene og øke velferdsnivået i Norge vil være større med et EU-medlemskap enn om Norge blir stående utenfor. |
| ..... |
| Dersom en beregningsmessig legger til grunn et skatte- og avgiftsnivå på i størrelse 50 %, kreves det at BNP ved et EU-medlemskap blir omlag 1 ½ % høyere enn utenfor EU for at økningen i skatte- og avgiftsinntektene som følger av høyere verdiskapning, skal finansiere nettobidraget. Over en 10 års periode krever dette at den gjennomsnittlige årlige veksten blir omlag 0,15 % høyere i EU enn utenfor. » |
Anslår regjeringen at veksten vil bli mer enn 0,15 % høyere ved EU-medlemskap enn utenfor, eller siktes det til den samme antatte veksten i begge sitatene? Hvor mye anslår Regjeringen at veksttilskuddet vil bli ved et eventuelt EU-medlemskap.
Svar:
Meldingens hovedomtale av virkningene av EU-medlemskap på økonomisk vekst står i avsnitt 7.3 (s. 393-399). Det fremgår av denne omtalen at Regjeringen mener at det er en rekke faktorer som taler for at EU-medlemskap vil ha positive virkninger for den økonomiske veksten i Norge. Talleksemplet som er sitert i spørsmålet er tatt med for å illustrere at selv med en meget begrenset virkning på verdiskapingen vil et EU-medlemskap bidra til å styrke grunnlaget for offentlig tjenesteproduksjon og for velferdsordningene. Regjeringen mener imidlertid at det ikke er grunnlag for å tallfeste hvor stort veksttilskudd EU-medlemskap vil gi. Det vises også til svar på spørsmål 30.
Spørsmål 85
Det vises til følgende spørsmål:
Kan Regjeringen bidra med oversikt over konklusjonene i beregninger fra dagens EU-land om effekten på den økonomiske veksten av det indre marked og gjennomføring av Maastricht-traktaten?
Svar:
En kan her skille mellom studier som er gjort før gjennomføringen av de relevante traktatbestemmelsene og studier gjort i ettertid.
Når det gjelder studier av forventede virkninger, viser en til meldingens kapittel 7 og da særlig side 394. På side 394 heter det:
| « I forbindelse med etableringen av det indre marked i det daværende EF, ble det gjennomført omfattende utredningsarbeider av de økonomiske virkningene av denne utbyggingen av det økonomiske samarbeidet. I EFs hvitbok om dette, Cecchini-rapporten, ble det anslått at det indre markedet over tid ville gi en velferdsgevinst for EF-området sett under ett tilsvarende mellom 4 ½ og 6 ½ % av BNP. Dette anslaget omfattet virkningene i form av reduserte handelskostnader som følge av bortfallet av grensekontroll, økt utnyttelse av stordriftsfordeler og komparative fortrinn og skjerpet konkurranse. Andre analyser av virkningene av det indre markedet som er gjort internasjonalt, antyder at velferdsgevinstene kan være noe lavere, men med relativt betydelige forskjeller mellom de ulike undersøkelsene. Dette illustrerer den usikkerhet som nødvendigvis må knytte seg til slike beregninger. Det har imidlertid også vært pekt på at det indre marked kan utløse en lengre periode med høyere økonomisk vekst som følge av et høyere investeringsnivå. I så fall kan de samlede gevinstene av det indre marked bli høyere enn anslått. » |
En viser også til omtalen av analyser av virkningene av EUs indre marked i kap. 10 i St.prp. nr. 100 (1991-1992) om EØS-avtalen.
De økonomiske virkningene av Maastricht-traktaten vil særlig være knyttet til gjennomføringen av ØMU. Når det gjelder innsparinger som følge av bortfall av vekslingskostnader, viser vi til svaret på spørsmål 94. I « One market, one money » (European Economy nr. 44, 1990) analyseres også andre forventede virkninger av valutaunionen.
For at virkninger skal kunne påvises i ettertid, kreves det at næringslivet og husholdningene i stor grad har tilpasset seg de nye rammebetingelsene og at data om den nye tilpasningen er produsert og analysert. En kan vise til D.T Coe og R Moghadam (1993), « Capital and trade as engines of growth in France », IMF Staff Papers, Vol. 40, No 3 (September) og til Italianer, A « Wither the gains from European economic integration », Revue économique nr. 4 1994. Disse studiene konkluderer med at økt intra-EU-handel har bidratt til å øke produksjonspotensialet i Frankrike med 0,3 % og i EU samlet med 0,4 % de senere år.
Det finnes andre undersøkelser som har studert andre sider ved integrasjonen, så som virkningene på handel, direkte investeringer og utjevning av prisnivået mellom ulike EU-land. Utviklingen i disse størrelsene kan indikere om etableringen av det indre marked har de virkninger man forventet på forhånd, men gir ikke direkte svar på virkningene for den økonomiske veksten i området. En oversikt over studier av de økonomiske virkningene av integrasjonen i EU finnes i Claudia Ohly « What have we learned about the economic effects of EC integration », Economic Papers nr. 103, 1993 fra EU-kommisjonen.
Spørsmål 86
S. 71 om forskjellen mellom EØS og EU:
| « Sikrere markedsadgang til Vest-Europa gjennom deltakelse i tollunionen og sterkere handelspolitisk posisjon overfor tredjeland ». |
Hvilke endringer, foruten høyere tollsatser, adgang til positiv diskriminering av leverandører fra EU/EØS-markedet ved offentlige anbud (som vi har i dag gjennom EØS-avtalen) og proteksjonistiske importregler, slik vi bl.a. kjenner til i forbindelse med bananimporten, sikter Regjeringen til når det vises til sterkere handelspolitisk posisjon overfor tredjeland?
Svar:
Norge vil som EU-medlem inngå i et område med felles handelspolitikk overfor tredjeland og derved få del i EUs betydelige forhandlingsstyrke. For Norge innebærer dette en styrket posisjon både i forhold til tredjeland som vil iverksette tiltak for å begrense importen av en vare fra Norge og i arbeidet for å åpne markedene for våre produkter i et tredjeland. Enkelte markeder vil kunne vektlegge import fra EU for å ivareta hensynet til en rimelig handelsbalanse.
Spørsmål 87
Finansdepartementets pressemelding:
| « Regjeringen legger til grunn at reduserte avgiftsinntekter på enkelte områder vil bli dekket av tilsvarende avgiftsøkninger på andre områder. Dette kan skje gjennom utvidelser i avgiftsgrunnlaget og gjennom økte satser. » |
Tar Regjeringen sikte på å utvide bruken av avgifter overfor husholdninger eller overfor næringslivet?
Svar:
Det er en flytende overgang mellom hvilke avgifter som pålegges husholdningene og hvilke som pålegges bedriftene. Enkelte avgifter legges direkte på produkter som hovedsakelig kjøpes av husholdninger, som alkohol og tobakk. Andre avgifter legges på produkter som brukes av både husholdninger og næringsliv, som bil, bensin og elektrisk kraft, mens noen få avgifter, som f.eks CO2-avgift på kull og koks, i hovedsak pålegges bedriftene.
Det gjøres også oppmerksom på at den aktør som i siste instans må betale avgiften ikke nødvendigvis er identisk med den som avgiften pålegges. For eksempel kan det være avgifter på produkter som brukes som innsatsfaktor i bedriftene som i hovedsak vil bli betalt av husholdningene. Dette vil avhenge av hvilke muligheter bedriftene har for å velte avgiftene over i prisene. Denne muligheten blir blant annet bestemt av konkurransesituasjonen på det enkelte marked.
Spørsmål 88
S. 374: « Norge har, sammen med andre EFTA-land, inngått frihandelsavtaler med andre land i Sentral-Europa - herunder Polen, Ungarn, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Bulgaria og Romania. I tillegg har Norge inngått bilaterale frihandelsavtaler med bl.a. de baltiske landene ».
Mener Regjeringen at adgangen til å inngå frihandelsavtaler blir svekket hvis Norge ikke blir medlem av EU? Hvordan vurderer Regjeringen i den forbindelse betydningen for de baltiske landene av at de nordiske landene svært raskt forhandlet frem frihandelsavtaler, mens EU ved inngangen til 1994 fremdeles ikke hadde inngått slike avtaler med disse landene?
Svar:
Norges adgang til å inngå frihandelsavtaler vil ikke bli svekket dersom Norge velger å stå utenfor EU. Imidlertid kan slike norske avtaler vanskelig bli like omfattende og effektive for næringslivet i Norge og partnerlandene som EFs avtaler. Europa-avtalene med Øst- og sentraleuropeiske land - hvor frihandelsavtalene utgjør en viktig del - dekker også et omfattende antall økonomiske samarbeidsområder som krever et stort oppfølgingsapparat. I tillegg er like frihandelsområder ikke bygget sammen på opprinnelsesregelsiden. Derved oppstår et såkalt kumuleringsproblem knyttet til tollsiden, ved at varestrømmer som oppnår frihandelsstatus innenfor et frihandelsområde og mellom de enkelte land i området, ikke uten videre oppnår den samme frihandelsstatus i et annet frihandelsområde. Avtalene blir således mindre effektive for norsk næringsliv.
De baltiske land har lagt vekt på å inngå frihandelsavtaler både med de nordiske EFTA-land og med EU. EU har framforhandlet tilsvarende frihandelsavtaler som de nordiske land. Forhandlingene om disse avtalene ble påskyndet i lys av at både Norge, Sverige og Finland i forhandlingene ga uttrykk for at de ikke ønsket å trekke tilbake sine avtaler. EU og de baltiske land har senere innledet samtaler om inngåelse av Europa-avtaler. Dette vil bringe Baltikum avtalemessig på linje med Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria og Romania i forhold til EU.
Spørsmål 89
På s. 390:
| « Det advares i Hvitboken (« vekst, konkurranseevne og sysselsetting ») mot å legge for stor vekt på lønnsdifferensiering og reduksjon i arbeidstakernes rettigheter som midler til å øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet og styrke sysselsettingen. » |
Regjeringen viser her til EU-kommisjonens Hvitbok. Rådet av EUs finansministre, dvs. de nasjonale regjeringenes utsendinger, ga i sin erklæring fra møtet i desember 1993 en klar rekommandasjon om å øke lønnsdifferensieringen. Mener Regjeringen at EU-kommisjonen skal tillegges mer vekt eller står over de nasjonale regjeringene i utformingen av EUs politikk? »
Svar:
Med utgangspunkt i kommisjonens hvitbok, besluttet Det europeiske Råd på sitt møte den 10. og 11. desember 1993 en aksjonsplan, som er gjengitt i sluttkommunikeet, på kort og mellomlang sikt for å bekjempe arbeidsledigheten. Her gis en generell ramme for sysselsettingspolitikken i medlemsstatene, konkrete foranstaltninger på fellesskapsnivå, og en oppfølgingsprosedyre. I aksjonsplanen som ble vedtatt av Det europeiske Råd heter det bl.a. (avsnitt (iii) side 6):
| « (iii) En solidarisk økonomi |
| De nødvendige justeringer må ikke sætte spørsmålstegn ved vor samfundsmodel, som bygger på økonomisk og social fremgang, et højt socialt beskyttelsesniveau og fortsat forbedring af livskvaliteten. Solidariteten bør først og fremmest komme til udtryk mellem dem, der har arbejde, og dem, der ikke har; en udmøntning af denne solidaritet kan bestå i at bruge en del af produktivitetsgevinsten til i første række investeringer og jobskabelse, navnlig gennem en tilbageholdende lønpolitik. Solidariteten må desuden gennem en overodnet politik, der tager sigte på såvel forebyggelse som genindslusning, medvirke til at bekæmpe social utstødelse. Solidariteten bør også komme til udtryk mellem regionerne inden for rammerne af den økonomiske og sociale samhørighed. » |
I Rådets rekommandasjon av 22. desember 1993 med retningslinjene for den økonomiske politikk heter det at:
| « Medlemstaterne sætter sig som mål at øge investeringsandelen af deres BNP markant. Realiseringen af dette mål er absolutt nødvendig for at øge den europæiske økonomis mulighed for en varig og ikke-inflatorisk vækst på mellemlang og lang sigt. Desuden vil genopsvinget i de private investeringer på kort sigt bidrage til at fremme efterspørgslen. |
| Investeringsgenopsvinget vil være muligt, hvis samfundet er parat til at udfolde de bestræbelser i dag, som vil give øget velstand og større beskæftigelse i morgen. Dette indebærer bl.a. en lønudvikling, der er forenelig med forbedringen af investeringsrentabiliteten og de europæiske virksomheders konkurrenceevne på verdensmarkederne. Denne proces vil også umiddelbart bidrage til at fremme jobskabelsen. |
| På kort sigt vil behovet for at skabe nye jobs udelukke reallønstigninger i de fleste lande og vil endog i visse sektorer kunne føre til et fald i reallønnen. Lønudviklingen vil dog afhænge af de enkelte medlemsstateres situation, af de enkelte industrisektorer og virksomheder og af erhvervskvalikationer og -erfaring. |
| Regeringerne og arbejdsmarkedets parter vil i den henseende benytte sig af alle de instrumenter, som de nationale procedurer stiller til deres rådighed, for at sørge for, at lønudviklingen i deres land hurtigt tilpasser sig inflationsmålsætningen. |
| Løntilbageholdenhed i den offentlige sektor er også vigtig, dels for at lette de offentlige finanser og fremme offentlige investeringer, dels for at foregå den private sektor med et godt eksempel. |
| Der kan under decentraliserede forhandlinger (på branche- eller virksomhedsniveau) indføres nye metoder, som fremmer en anderledes tilrettelæggelse af arbejdet på et økonomisk sundt grundlag. » |
En kan ikke se at dette, sett i sammenheng, innebærer en « klar rekommandasjon om økt lønnsdifferensiering ». Det vises også til at det er klart angitt at lønnsutviklingen vil avhenge av de enkelte medlemsstaters situasjon m.v. For Norge er det i langtidsprogrammet 1994-97, bl.a. basert på solidaritetsalternativet, klart tatt til orde for behovet for styrket konkurransekraft bl.a. for å tilrettelegge for økte investeringer og nye jobbmuligheter. Det er forutsatt at dette, under de forutsetninger som er lagt til grunn, skal kunne kombineres med en reallønnsvekst gjennom programperioden.
Det vises ellers til vedlagte innlegg som statsministeren og finansministeren holdt under Det europeiske Råds møte på Korfu 24. juni i år. Premissene for det stilte spørsmål er dermed misvisende.
Spørsmål 90
Det vises til foregående spørsmål.
Regjeringen viser videre til at EU har vedtatt en aksjonsplan på bakgrunn av Hvitboka. Hvilken formell status har denne aksjonsplanen og hvilke konkrete tiltak fremmes?
Svar:
Aksjonsplanens formelle status er at den ble vedtatt av Det europeiske Råd (stats- og regjeringssjefer) i Brussel 10. og 11. desember 1993 og at nasjonale myndigheter skal ta denne i betraktning når et saksforhold skal avgjøres eller innholdet i en fellesskapsregel skal klarlegges etter de prosedyrer som gjelder i det enkelte land og i EIB. EUs statusrapport ble drøftet på Korfu 24. juni, og aksjonsplanen blir et hovedtema på Det europeiske Råds møte i Essen i desember 1994. Her tar en bl.a. sikte på å gå gjennom:
| - | Hva de enkelte medlemsland har gjort. |
| - | Hvordan fellesskapstiltakene, f.eks investeringene i transeuropeiske transport- og energivettverk skal følges opp. |
| - | Hvordan aksjonsplanen skal følges opp i årene framover. |
EU-landenes stats- og regjeringssjefer har altså vedtatt en aksjonsplan for bekjempelse av arbeidsledigheten i 1990-årene som vil bli løpende fulgt opp av Det europeiske Råd.
Spørsmål 91
På side 392, i gjennomgangen av følgene for viktige avgifter, fremkommer at de eneste «viktige» avgiftssatser som vil påvirkes av et medlemskap er moms og investeringsavgift.
Innebærer dette at andre avgifter, etter Regjeringens oppfatning, ikke vil bli endret ved et EU-medlemskap?
Svar:
Det er her viktig å skille mellom de avgifter der et EU-medlemskap krever endringer i avgiftsområde og/eller satsnivå, og avgifter der avgiftsnivået kan opprettholdes, men krever endringer i avgiftsstruktur og oppkrevingsprosedyrer.
Norge vil ved et EU-medlemskap utvide merverdiavgiftsområdet til å omfatte flere tjenester og fjerne investeringsavgiften. På disse områdene vil et EU-medlemskap ha betydning både for avgiftsområdet, satser og for proveny.
For de fleste særavgifter vil et norsk EU-medlemskap ikke medføre endring verken i avgiftsområde, satsnivå, avgiftsstruktur eller proveny.
Det er kun på områdene alkohol, tobakk, mineralolje (herunder bensin og diesel) og vektårsavgift at EU i dag har harmoniserte avgifter.
For de avgiftene hvor det er fellesskapsregler er det fastlagt hvilke produkter som skal avgiftsbelegges, hvordan avgiftsstrukturen skal utformes samt minstesatser for avgiftene. Minstesatsene ligger i hovedsak godt under dagens norske avgiftsnivå. Endring i avgiftsstruktur vil kunne medføre justering av satsene for enkelte produkter. Hvorvidt slike justeringer vil føre til avgiftsøkning eller avgiftsreduksjon vil avhenge av hvilke løsninger vi velger i Norge.
Avgifter der innkrevingen i dag skjer ved grensepassering vil få endrete innkrevingsprosedyrer. En slik omlegging av innkrevingsprosedyrene forventes imidlertid ikke å ha konsekvenser for avgiftsgrunnlag, satser eller proveny.
Det er også viktig å skille mellom endringer i avgiftssystemet som det formelt vil være nødvendig å endre ved et EU-medlemskap (beskrevet over) og endringer det som følge av Norges, og våre nabolands, endrete forhold til EU vil være hensiktsmessig å gjennomføre. For eksempel vil et EU-medlemskap ha liten formell betydning for avgiftsnivået på alkohol og tobakk. En har imidlertid her erfart et problem i forhold til grensehandelen med disse produkter. Dette problemet har eksistert og vil ventelig også eksistere om Norge blir stående utenfor EU. Siden både Sverige og Finland vil ha de samme begrensninger på reisekvotene som Norge gir dette mulighet for at avgiftsnivået i disse landene kan holdes høyere enn hva som ellers ville ha vært mulig.
Spørsmål 92
Jeg viser til forrige spørsmål.
Er de vedtak om unntak og lavere satser for energiavgifter som Stortinget har vedtatt i overensstemmelse med forhandlingsresultatet?
Svar:
Som det fremgår av svaret til spørsmål 91, er det regler i EU om avgiftene på mineraloljer. I denne forbindelse kan det nevnes at kull og koks ikke regnes som mineralolje, og dessuten at EU ikke har harmoniserte regler for avgift på elektrisk kraft. Disse holdes således utenfor omtalen nedenfor.
Stortinget har vedtatt flere unntak og reduserte satser for energiavgiftene. Det fremgår av meldingens s. 282 at forhandlingsresultatet innebærer at Norge uten tidsbegrensning har adgang til å videreføre de avgiftsfritak og avgiftslettelser for avgift på mineraloljeprodukter som gjelder i dag, med ett unntak. Unntaket gjelder ordningen med redusert avgiftssats for treforedlings- og sildemelsindustrien. Regjeringen tar, som nevnt i meldingen, sikte på å utforme andre tiltak som kan lette kostnadene for disse næringene.
Spørsmål 93
Jeg viser til forrige spørsmål og til oppslag i Dagens Næringsliv 16. juni, hvor det fremgår at gradert arbeidsgiveravgift kun kan opprettholdes for bedrifter som kunne ligget i mer sentrale strøk.
Etter hvilke kriterier skal bedriftene kategoriseres? Hvor mange bedrifter og arbeidsplasser vil, etter Regjeringens vurdering, falle utenfor disse kriteriene? Hvor mange av disse bedriftene og arbeidsplassene vil, etter Regjeringens vurdering, nedlegges eller flagges ut som følge av avgiftsøkningen?
Svar:
EU-kommisjonen vedtok 1. juni 1994 viktige endringer i regelverket for regionalpolitisk statsstøtte. Bakgrunnen for vedtaket er at de nordiske land har andre regionale problemer som trenger andre løsninger enn dem man har i dagens EU. Endringene går ut på at lav befolkningstetthet gjøres til et kriterium som kan brukes i stedet for dagens kriterier ved utpeking av regionalpolitisk virkeområde. Innenfor et virkeområde godkjent utfra kriteriet lav befolkningstetthet kan det gis støtte som kompenserer for ekstra utgifter forbundet med usentral beliggenhet. På bakgrunn av dette kan det gis regional transportstøtte, slik vi i dag har i noen fylker, og såkalt indirekte transportstøtte, som vil si nedsatt arbeidsgiveravgift. Avgiftslettelsen blir derved begrunnet i de merkostnadene til transport som bedrifter i distriktene har på grunn av usentral lokalisering.
I det nye regelverket er det tatt inn en del vilkår som skal gjelde for direkte og indirekte transportstøtteordninger. Et av disse vilkårene er, som nevnt i spørsmål 93, at støtten ikke skal gå til bedrifter som uansett om de får støtte eller ikke måtte vært lokalisert der de er. Kommisjonen har nevnt to typer virksomhet som kan omfattes av dette: gruver og kraftverk. Begge typer virksomhet utnytter ressurser som ikke kan flyttes, og bedriftene har følgelig ikke noen alternativ lokaliseringsmulighet dersom disse ressursene fremdeles skal utnyttes. Etablerte virksomheter innen disse bransjene vil derfor ikke flagge ut som følge av en eventuell avgiftsøkning.
Det er gitt en overgangstid på to år til å tilpasse våre støtteordninger til de vilkårene som framgår av det nye regelverket. I løpet av denne toårs perioden vil ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift bli vurdert, slik det også ble varslet i St.meld. nr. 33 (1992-1993), By og land - hand i hand.
Spørsmål 94
Det vises til svar på spørsmål 93.
Mener Regjeringen at dette forhandlingsresultatet er et fullt gjennomslag for kravet om å opprettholde ordningen med gradert arbeidsgiveravgift?
Svar:
Selv om det vil bli visse endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift som følge av de vilkårene som stilles i det nye regelverket for regionalpolitisk statsstøtte, vil disse etter Regjeringens vurdering berøre et såpass begrenset antall virksomheter at resultatet må betegnes som et gjennombrudd i kravet om å opprettholde ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Det nye regelverket vil for øvrig også gjelde innenfor EØS-avtalen, slik at man også innenfor EØS-avtalen vil kunne videreføre en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift.
Spørsmål 95
På s. 395:
| « Bortfallet av vekslingskostnader er av Kommisjonen beregnet til 0,4 % av BNP for alle EU-landene samlet hvis de alle deltar i valutaunionen. |
| .... |
| Norge har en relativt åpen økonomi, og hvis alle våre viktigste handelspartnere i Europa deltar i valutaunionen, vil innsparingen for oss bli relativt høy. » |
Hvor stor del av Norges import og eksport har amerikanske dollar eller andre ikke-EU-valutaer som oppgjørs- eller noteringsvaluta? Hvor stort innsparingspotensiale har Norge ved bortfall av vekslingskostnader?
Svar:
I 1993 var valutafordelingen for betalinger for Norges handel med varer og tjenester:
|
EØS-valutaer |
26,3 % |
|
Norske kroner |
19,3 % |
|
Andre |
54,4 % |
I « andre » inngår fem EØS-valutaer som må antas å være av liten betydning i denne sammenheng. Amerikanske dollar utgjorde alene 50,6 % av totale betalinger. Når man skal vurdere mulig innsparing i vekslingskostnader, vil det også være relevant å se på betalinger i forbindelse med ulike finansielle transaksjoner. Den daglige omsetningen i det norske valutamarkedet var i april 1992 ca 50 ganger så stor som den daglige eksporten av varer og tjenester fra Norge. Av den totale omsetningen i det norske valutamarkedet i 1992, var ca 11 % av omvekslingene mellom EØS-valutaer.
Når man skal vurdere hvor stor del av vekslingskostnadene som bortfaller ved en valutaunion, er det urimelig å anta at valutafordelingen i utenrikshandelen og finansmarkedene vil forbli uendret. Den dominerende rolle amerikanske dollar har i internasjonal økonomi skyldes for en stor del at USA er verdens største valutaområde. Derfor brukes ofte amerikanske dollar også ved transaksjoner mellom aktører i land som har egne fullt konvertible valutaer. Hvis det innføres en felles valuta i EU med bred deltagelse, vil dette valutaområdets størrelse (regnet i BNP, pengemengde, e.l.) være sammenlignbart med USA. Det er da neppe lenger grunnlag for at amerikanske dollar skal kunne beholde sin dominerende stilling. Det må antas at en langt større del av handelen innenfor det nye valutaområdet vil bli gjort opp i den nye valutaen enn hva som i dag gjøres opp i de enkelte lokale valutaer. Innsparingen i vekslingskostnader vil derfor kunne øke som følge av at en stadig mindre del av transaksjoner innenfor Europa skjer i amerikanske dollar.
Regjeringen har ikke satt i gang utredninger for å beregne den mulige reduksjonen i vekslingskostnader ved innføring av den felles valuta i Norge. En slik beregning ville kreve et omfattende arbeid. Det vises her til metoden som er brukt ved beregningen i « One market, one money » (European Economy no. 44).
Spørsmål 96
På s. 397:
| « Det viktigste tiltak for å motvirke spekulative kapitalbevegelser er å føre en økonomisk politikk som inngir tillit. » |
Hvordan vurderer Regjeringen denne påstanden i forhold til valutauroen sommeren og høsten 1992? Førte ikke Regjeringen en tillitsvekkende politikk?
Svar:
Også land som fører en tillitvekkende politikk kan i helt spesielle situasjoner bli utsatt for spekulative kapitalbevegelser, men det vil så godt som alltid oppstå slike kapitalbevegelser dersom den økonomiske politikken ikke inngir tillit. Derfor er det viktig å bygge opp tillit til den langsiktige utformingen av den økonomiske politikken.
Erfaringene fra høsten 1992 og utviklingen i 1993 og 1994 viser at de mer varige virkningene for rentenivået og valutakursen er størst i de landene som har store underskudd i statsfinansene og høyt kostnadsnivå, bl.a. Italia og Sverige.
Spørsmål 97
På flere steder i stortingsmeldingen henledes det til traktatkonferansen som skal avholdes i 1996. På side 12 sies det bl.a. følgende:
| « Det er regjeringens syn at Norge bør være med å trekke opp linjene for EU-samarbeidet videre. » |
På side 322 sies det videre:
| « Den innebærer at de vil kunne delta som medlemmer på regjeringskonferansen i 1996, og dermed få avgjørende innflytelse på utfallet av forhandlingene om institusjonelle reformer. » |
Kan Regjeringen redegjøre for hvilken utvikling den ser for seg etter denne traktatkonferansen; i hvilken grad ønsker Regjeringen å øke integrasjonen i EU?
Svar:
Hvilke utviklingstrekk som vil prege EU-samarbeidet i tiden etter traktatkonferansen i 1996, vil blant annet avhenge av hvilke endringer medlemslandene blir enige om på konferansen. Alle traktatendringer krever som kjent enstemmighet.
På meldingens s. 108 vises det til at:
| « Etter at prinsippet om en regjeringskonferanse i 1996 kom inn som et element i drøftelsene forut for toppmøtet i Maastricht, kom det etterhvert flere forslag til temaer som burde behandles i en slik konferanse. Maastricht-traktaten inneholder derfor enkelte bestemmelser som direkte henviser til at et spørsmål skal drøftes på denne konferansen. Etter all sannsynlighet vil spørsmålet om såvel generell fordypning av samarbeidet som utvidelse østover stå sentralt i drøftelsene. » |
Traktatkonferansen ligger to år fram i tiden. Ved et eventuelt medlemskap anser regjeringen det naturlig at man forut for konferansen konsulterer Stortinget på hensiktsmessig måte.
Spørsmål 98
Det vises til foregående spørsmål. Fra det fremtredende medlem av Europaparlamentet Fernand Herman, har det kommet et forslag om en Unionsgrunnlov. Etter det en kjenner til skal dette forslaget danne et viktig utgangspunkt for det videre arbeid med de institusjonelle endringer i EU. Hva er Regjeringens syn på dette forslag? Hvilke institusjonelle endringer av EU-samarbeidet vil Regjeringen kunne støtte, og hvilke institusjonelle forhold ved EU-samarbeidet vil Regjeringen verne om og ikke forandre?
Svar:
Det er fremmet en rekke forslag til institusjonelle endringer i EU-samarbeidet fra ulike hold. Regjeringen har ikke tatt stilling til noe enkelt forslag.
Forslaget til en grunnlov for Den europeiske union ble framlagt av Europaparlamentets institusjonskomité den 9. februar i år. Behandlingen av forslaget ble samme dag vedtatt utsatt, og det nye Parlamentet ble anmodet om å drøfte det videre.
Eventuelle traktatendringer som følge av konferansen vil avhenge av støtte fra hvert enkelt medlemsland. Som nevnt i svaret på spørsmål 97, vil det være naturlig at regjeringen forut for konferansen konsulterer Stortinget på hensiktsmessig måte.
Spørsmål 99
Flere steder i meldingen tar Regjeringen opp forholdet mellom Stortinget og Regjeringen ved et EU-medlemskap. Blant annet sies det på side 73 og 418 følgende:
| « Både for å sikre at det blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjoner og for samråd. » |
Kan Regjeringen redegjøre for hvilke ordninger den vil forslå på dette området? Kan Regjeringen videre legge frem en komplett oversikt over hvordan andre land har ordnet dette?
Svar:
Det vises til det som er sagt i meldingen. Regjeringen ønsker å legge opp til en nær dialog med Stortinget om ordninger for informasjon og samråd etter folkeavstemningen om medlemskap i EU 28. november d.å.
Regjeringen har ikke en fullstendig oversikt over hvordan hvert enkelt EU-land har organisert forholdet mellom nasjonalforsamling og regjering i EU-saker. Generelt kan det bemerkes at samspillet mellom nasjonalforsamlingene og regjeringene i dagens EU-land er utformet på grunnlag av det enkelte lands konstitusjonelle ordninger og politiske tradisjoner
Prime Minister Gro Harlem Brundtland
Corfu, 24 June 1994
We need to revert to the broad strategy of the White Book and the action plan adopted last December. This plan will be much less efficient if we pick and choose from it. We should move forward in all areas. In particular, it should be our common task to pursue the new model of growth envisaged in Chapter 10 of the Withe Book which includes jobcreation and welfare, and which highligths the environment as an area for further investment and employment.
The key task of economic policy is to sustain and strengthen the present recovery and to ensure that it lays a ground for strong employment growth over a prolonged period. The guidelines of the finance ministers of the twelve are a useful contribution in so far as they recall the need for sound public finances and a stable economic environment.
But the guidelines can only be one element in a strategy. Broader measure are necessary, including all aspects of economic and social policies - at a national and a European level.
I would also like to make a few more specific comments on the guidelines. We must never forget that price stability, convergence and sound public finances are no more than conditions for sustainable employment growth which must be our priority number one.
Regarding pay policies, we agree that they should contribute to making room for stronger investments and increased employment. Thus we need profitable firms investing in new jobs and not in capital gains. Regarding the exact relationship between real wage developments and productivity increases, the social partners should negotiate the outcome which may vary from contry to contry. In Norway we have over a number of years pursued consistents wage and income policies in cooperation with the social partners achieving quite low nominal price and cost increases, higer productivity, and incrasing real disposable income of households.
Our experience clearly shows that recovery should be based on workers rights and a fair distribution of income. That is the best way of combining equity and efficiency, and achieve a well functioning competitive market economy.
Bringing about full employment requires the active involvement of the social partners. Europe should not jump to the false conclution that reduced wages and social rights will encourage investment and job creation.
Sigbjørn Johnsen
Corfu 24. juni 1994
The guidelines for economic policies are an important element in the broad Action Plan for Employment, Growth and Competitiveness inn Europe. The present guidelines re-affirm the goal of substantially increasing employment in coming years to reduce the current high level of unemployment. For that we need macro economic policies to strengthen economic activity over a number of years combined with low inflation. This will contribute to exchange rate stability, convergence and sound public finances which are conditions for favourable developments in the real economy. We welcome, further more, that the guidelines specify that growth must be sustainable and take due account of the environment.
In Norway consensus policies and cooperation with the social partners on wage and income developments are key elements in economic and employment policies which have been fairly successful over recent years. Job security, fair distribution and social cohesion are also part of our strategy. Unemployment is down to 5 per cent of the labour force and decreasing, we fulfill all of the Maastricht criteria, and we have a surplus in our Balance of Payments.
Regarding pay policies, we agree that they should contribute to making room for stronger investments and increased employment. Thus we need profitable firms investing in new jobs and not in capital gains. Regarding the exact relationship between real wage developments and productivity increases, the social partners should negotiate the outcome which may vary from country to country. In Norway we have over a number of years pursued consistent wage and policies in cooperation with the social partners achieving quite low nominal price and cost increases, higher productivity, and increasing real disposable income of households.
Europe's future depends on the prospects for the young generation. I welcome the emphasis in the guidelines on investment in education and training and active labour market policies to reduce long term unemployment. Investing in your people is our social safety net for the future.
Vedlegg 7: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 16. september 1994 til Stortinget.
Svar på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe.
Spørsmål 1:
På side 190 i meldinga heter det at: « Målsettingene i den norske landbrukspolitikken har hovedsakelig vært å sikre matforsyningen, stabilisere bosettingsmønsteret i distriktene, sikre primærprodusenter trygge økonomiske og sosiale vilkår, sikre miljøet og effektivisere produksjonen. »
Videre hevdes det at EUs felles landbrukspolitikk i stor grad bygger på tilsvarende målsettinger. Kan departementet konkretisere dette nærmere?
Svar:
De generelle målene for EUs felles landbrukspolitikk (CAP) er formulert i artikkel 39 i Roma-traktaten. Her formuleres målsettinger bl.a. om å sikre landbruksbefolkningen en rimelig levestandard, stabilisere markedene, sikre forsyningene, effektivisere produksjonen og ta hensyn til de strukturelle og naturbetingede forskjeller mellom de ulike landbruksområder. Den senere utvikling av CAP har, som norsk landbrukspolitikk, gitt økende vekt på miljøhensyn i virkemiddelbruken og gjennom utarbeiding av miljøprogram som et ledsagende virkemiddel til CAP-reformen. Utviklingen av virkemidlene har gått i retning av reduserte produktavhengige inntekter og økt areal- og dyrestøtte. Dette gir grunnlag for en mer miljøvennlig jordbruksdrift. Videre er strukturfondsmidlene økt for å stimulere utviklingen i vanskeligstilte områder, både for tradisjonelt landbruk og alternativ næringsutvikling. Dette er av betydning for å sikre bosettingsmønsteret og arbeidsplasser for kvinner på landsbygda.
Spørsmål 2:
Norges avtale om EU-medlemskap har resultert i tilslutning til EUs felles fiskeripolitikk og øvrig regelverk som måtte ha gyldighet på dette området. Avtalen vil således få indirekte konsekvenser for en fortsatt distriktspolitisk profil.
Hvilke vurderinger har departementet gjort med tanke på konsekvenser dette vil kunne få for ønsket om fortsatt å opprettholde en spredt bosetting, og hvilke sysselsettingsmessige konsekvenser et eventuelt medlemskap vil ha for vår kystbefolkning?
Svar:
Det er av avgjørende betydning for opprettholdelsen av en spredt bosetting langs vår kyst at det kan etableres og opprettholdes lønnsomme arbeidsplasser, både for menn og kvinner. Fiskerinæringen - fiske, fiskeindustri og oppdrett - er direkte og gjennom sine avledede virkninger en bærebjelke for sysselsettingen i våre kystsamfunn.
Avtalen om medlemskap innebærer en videreføring av de fiskemuligheter norske fiskere har hatt de seneste årene i våre farvann såvel som i EU-landenes farvann. Dette var et viktig forhandlingsmål for Regjeringen, ikke minst av hensyn til kystbefolkningens interesser.
Medlemskapsavtalens bestemmelser om full tollfrihet for fisk og fiskeprodukter fra første dag gir en stor fordel i forhold til de toll-lettelser som ligger i EØS-avtalen, ikke minst for bearbeidede produkter. I St.meld. nr. 40 s. 47 heter det: « Det er Regjeringens syn at fri adgang til Norges viktigste eksportmarked for fisk og fiskeprodukter vil innebære at de mange kystsamfunn som er avhengige av fiskerisektoren, kan få en betydelig bedret næringsutvikling. Norsk fiskeindustri har potensiale for vesentlig høyere verdiskapning og sysselsetting gjennom økt videreforedling. Det vil i denne sammenheng være avgjørende at næringen selv utnytter de økte muligheter som et medlemskap i EU gir. »
Et EU-medlemskap vil for fiskerinæringen også bety at man får adgang til å delta i strukturprogrammene under EUs strukturfond som bl.a. gjelder etablerings- og moderniseringsstøtte. Etter Regjeringens vurdering vil derfor et EU-medlemskap også gi nye muligheter til å drive en aktiv distriktspolitikk.
Tilgangen til EFs strukturfond beskrives på s. 234 i meldingen hvor det heter: « Som EU-medlem vil Norge få tilgang til betydelige midler fra EFs strukturfond. Fra og med 1994 vil EFs strukturmidler til fiskerinæringen særlig kanaliseres gjennom Fiskerifondet, FIUF. Under dette fondet skal det legges fram flerårige utviklings- og strukturprogram for fiskerinæringen. Programmene vil omfatte både målområde 5a og målområde 6. Fiskerinæringen vil også kunne motta strukturstøtte under målområdene 2 og 5b, samt støtte til kompetanse og opplæring som fordeles under andre målområder. »
Gjennom medlemskapsavtalen har de fire nordligste fylkene fått status som spesielt prioriterte områder definert som målområde 6. Spredt bosetting er et hovedkriterium bak utpeking av mål-6 områder, noe som viser at man har fått gjennomslag for de spesielle forholdene og behovene i norske utkantsdistrikt. EUs fiskeripolitikk åpner for at fiskeriavhengige områder skal gis særlige fortrinn, og er derfor sammenfallende med de norske prioriteringene på dette området.
For å få tilgang til EU-midlene i Fiskerifondet (FIUF), må hvert enkelt medlemsland lage en nasjonal sektorplan for fiskeriene, der man legger strategien for den ønskede utvikling av fiskerinæringen. Gjennom sektorplanen kan norske myndigheter selv legge strategien for hvordan disse midlene skal prioriteres, og velge hvilke av de tillatte virkemidlene og tiltakene de ønsker å benytte. Regjeringen vil følgelig bruke denne sektorplanen til å understreke den distriktspolitiske profilen i fiskeripolitikken. Samordningen mellom sektorplanen for fiskeriene og regionalplanen for målområde 6 gir ytterligere forsikring om at de fiskeripolitiske tiltakene vil være i samsvar med de regionalpolitiske målsettingene.
Spørsmål 3:
Fiskevernsonen er ikke definert som en del av tiltredelsesaktens virkeområde. Det innebærer at nåværende ordninger for fiske i sonen skal gjelde på samme måte som i dag. Er dette korrekt?
Svar:
Dagens ordninger for fisket i vernesonen føres videre.
EU-landene vil ikke få større kvoter i vernesonen. Den prosentvise fordeling vil forbli som i dag ut fra prinsippet om relativ stabilitet. Det er fortsatt Norge som fastsetter tekniske reguleringer, forestår kontroll og representerer vernesonen overfor tredjeland.
Spørsmål 4:
Når regner Regjeringen med at Kommisjonen fastsetter reglene for overgangsstøtte (art. 138, 139 og 140), særskilt tilpasningsstøtte (art. 141) og « nordlig » støtte (art. 142)?
Svar:
Regjeringen har ikke endret siktemål når det gjelder avklaring av de ulike støtteordninger i forhold til det som er lagt til grunn i meldingen.
Spørsmål 5:
Hvilket opplegg har Regjeringen for å kartlegge konsekvensene av de nye rammevilkårene for jordbruket og næringsmiddelindustrien, og av den måten Regjeringen ønsker å utnytte disse vilkårene?
Svar:
Regjeringen gjennomførte før medlemskapsforhandlingene grundige konsekvensvurderinger for landbruket. Utredningene viste at det var behov for nye støtteordninger, særlig for å sikre landbruket i distriktene.
På bakgrunn av dette kom en i forhandlingene til enighet om å utforme et eget regelverk for bla. støtte til nordlig landbruk.
Anvendelsen av medlemsskapsavtalens ulike bestemmelser drøftes nå med Kommisjonen. I forbindelse med disse drøftingene foretar Landbruksdepartementet løpende beregninger av ulik virkemiddelbruk for ulike produksjoner, distrikter mv. Når drøftingene er avsluttet, i god til før folkeavstemningen, vil konkrete tall og konsekvensvurderinger bli lagt fram.
Allerede da forhandlingene ble avsluttet i mars, kunne Regjeringen presentere støttetiltak i størrelsesorden 10 mrd. kroner. I tillegg kommer nordlig støtte og ekstra nasjonal støtte i områder som faller utenom de nordlige støtteområdene som nå drøftes.
Mht. rammevilkårene for næringsmiddelindustrien er det bl.a. foretatt vurderinger av Rebuild Marketing og SND etter initiativ fra Regjeringen. Disse utredningene har vært viktige for forhandlingene og arbeidet med å følge opp forhandlingsresultatet. Regjeringen har som kjent foreslått at næringsmiddelindustrien innvilges 900 mill. kroner til tiltak som iverksettes i 1994. I tillegg er vi i ferd med å diskutere prinsippene i et handelsovervåkingssystem med Kommisjonen som skal gi en gradvis virkning av markedsåpning for visse bearbeidede landbruksvarer. Forslag til langsiktig investeringsprogram og den nasjonale støtteordningen i overgangsperioden på 3 år vil bli oversendt til Kommisjonen medio september.
Spørsmål 6, 7 og 8:
Vil Regjeringen sørge for konkrete og objektive konsekvensutredninger for de ulike produksjonene, brukstypene og distriktene, slik det blir gjort i samband med jordbruksoppgjørene?
Vil Regjeringen på samme vis vurdere konsekvensene for næringsmiddelindustrien og andre landbruksrelaterte næringer?
Hvilket opplegg har Regjeringen for informasjon om resultatet av disse vurderingene?
Svar spørsmål 6, 7 og 8:
Overgangsordningene på jordbrukssektoren vil gjøre at de økonomiske konsekvensene for produsentene vil være begrenset i 1995. De sikrer at det kan gis kompensasjon for inntektstap som følge av prisfall i overgangsperioden. Eksisterende ordninger skal fases gradvis ut samtidig som EUs etablerte ordninger fases inn sammen med ny nasjonal støtte etter tiltredelsestraktaten. I St.meld. nr. 40 er det videre skissert et opplegg for kompensasjon for lagertap og det er besluttet betydelige strakstiltak for næringsmiddelindustrien. Samlet vil disse ordningene gjøre at konsekvensene vil bli små både for primærprodusentene og næringsmiddelindustrien det første året etter tiltredelse.
Konkrete konsekvensvurderinger i samband med jordbruksoppgjørene gjøres på årlig basis. Det vil bli gjort tilsvarende konsekvensvurderinger av medlemskap i EU. På lengre sikt vil, som i dag, utviklingen i landbruket være med å påvirke utformingen av virkemiddelbruken.
Regjeringen vil informere om det konkrete innhold i virkemiddelsystemet når arbeidet med dette er sluttført. Opplegget for denne informasjonen vil bli fastlagt når avtalen er klar.
Spørsmål 9:
I Handelsministerens siste redegjørelse for Stortinget ble det uttalt at: « Norge vil, på linje med andre medlemsland, kunne dra nytte av den såkalte miljøgarantien i EU. Denne er hjemlet i Roma-traktatens art. 100 A pkt. 4, og gir medlemslandene adgang til å anvende nasjonale bestemmelser selv om de er i strid med harmoniseringsreglene - forutsatt at de er begrunnet ut fra viktige behov, f.eks miljøbeskyttelse. »
Den danske regjering la fram en tilsvarende framstilling av miljøgarantien i 1986. Etter PCP-dommen i EU-domstolen 17. mai i år har imidlertid den danske regjering revidert sin oppfatning av bruken av miljøgarantien. Det gjelder særlig spørsmålet om et medlemsland står fritt til å anvende nasjonale regler bare Kommisjonen får melding om dette, eller om Kommisjonen må godkjenne og begrunne bruk av nasjonale regler. Har Regjeringen funnet grunn til å revidere sin oppfatning av vilkårene for bruken av EUs miljøgaranti etter Handelsministerens siste redegjørelse i Stortinget, slik den danske regjering har gjort?
Svar:
Det gjøres oppmerksom på at Kommisjonen i forrige uke fattet et nytt vedtak i den såkalte PCP-saken. I det siste vedtaket godkjente Kommisjonen pånytt at Tyskland kan anvende strengere nasjonale regler for bruk og omsetning av pentaklorfenol enn de felles EU-reglene. Pentaklorfenol benyttes bl.a. til impregnering av tre og skinn.
I forbindelse med vedtagelsen av Enhetsakten i 1986, oversendte det danske Utenriksministerium og Miljøministeriet den 18. desember 1985 et notat om art. 100 A nr. 4 til Folketingets miljø- og planlægningsudvalg. I dette notatet ble det bl.a. gitt uttrykk for at det enkelte medlemsland direkte kan sette nasjonale bestemmelser i kraft, og at det er det enkelte medlemsland selv som utøver skjønn over nødvendigheten av nasjonale bestemmelser. Videre ble det hevdet at Kommisjonen mottar meddelelse om anvendelse av nasjonale bestemmelser, og at Kommisjonens bekreftelse ikke har oppsettende virkning. Kommisjonens rolle skulle ifølge notatet kun være å kontrollere at anvendelsen av nasjonale regler ikke medførte forskjellsbehandling eller utgjorde et skalkeskjul for proteksjonisme.
Denne oppfatningen har danske myndigheter revidert i lys av EF-domstolens dom av 17. mai 1994. I et skriftlig svar fra Utenriksministeriet på spørsmål fra Folketinget ble det den 13. juni 1994 vist til at Domstolen i sin dom slo fast at en medlemsstat først har rett til å anvende nasjonale bestemmelser når Kommisjonen har fattet vedtak om å bekrefte dem. Det vises videre til at Domstolen klart ga uttrykk for at Kommisjonen skal påse at alle de betingelser som gjelder for at en medlemsstat kan påberope seg unntaksbestemmelsen i art. 100 A nr. 4, er oppfylt. Kommisjonen skal derfor undersøke om de nasjonale bestemmelsene er begrunnet i de viktige behov som er angitt i art. 100 A nr. 4, og hverken er et middel til vilkårlig forskjellsbehandling eller en skjult begrensning av samhandelen mellom medlemslandene.
Den norske regjeringen har ikke hevdet en oppfatning tilsvarende den danske oppfatningen av 1985. Det følger av art. 100 A nr. 4, 2. ledd at Kommisjonen skal bekrefte bruken av de nasjonale bestemmelsene etter å ha forvisset seg om at de ikke er et middel til vilkårlig forskjellsbehandling eller en skjult hindring på handelen mellom medlemsstatene. I dette ligger både at et medlemsland må innhente Kommisjonens godkjennelse før det lovlig kan anvende nasjonale bestemmelser i stedet for fellesskapsbestemmelser, og at Kommisjonen skal foreta en faglig vurdering av tiltaket. Dommen av 17. mai 1994 bekrefter således den oppfatning av de prosessuelle sider ved art. 100 A nr. 4 som regjeringen har lagt til grunn. På denne bakgrunn har det ikke vært nødvendig å foreta noen revurdering av oppfatningen av vilkårene for bruk av miljøgarantien i lys av dommen.
Spørsmål 10:
Det vises til forrige spørsmål. Hvordan vil det være mulig å ivareta « føre-var-prinsippet » i en situasjon der Kommisjonen må begrunne at et miljøtiltak fullt ut er berettiget og ikke en skjult handelshindring?
Svar:
« Føre-var-prinsippet » er en del av EUs traktatgrunnlag, og skal legges til grunn for EUs miljøvernpolitikk (jf. Roma-traktatens art. 130 R). Dette betyr at « føre-var-prinsippet », i likhet med andre miljøprinsipper i traktaten, skal tas med i vurderingen når Kommisjonen, og eventuelt i siste instans Europadomstolen, skal avgjøre om et miljøtiltak er berettiget. Føre-var-prinsippet skal med andre ord tas med i den avveining som foretas mellom miljøhensyn og andre hensyn på samme måte som dette skjer når vi utformer vår miljøvernpolitikk i Norge. Eventuell uenighet om hvilken tyngde « føre-var-prinsippet » skal ha, vil måtte avgjøres av EF-domstolen i hver enkel sak. EF-domstolen synes å legge stadig større vekt på de sentrale miljøvernprinsipper, herunder « føre-var-prinsippet ». Det er i denne sammenheng viktig å være oppmerksom på at også norske eksportnæringer vil være interessert i at EU forhindrer at norsk eksport rammes i andre land av tekniske handelshindre under påskudd av miljøhensyn.
Spørsmål 11:
Det vises til foregående spørsmål. Vil Regjeringen, i likhet med Danmark, påberope seg miljøgarantien i forhold til EUs nye direktiver om tilsettingsstoffer og fargestoffer i matvarer som trer i kraft i 1996?
Svar:
Dansk næringsmiddelindustri får i henhold til det nye direktivet om fargestoffer som ble vedtatt i juni i år, ikke lenger lov å tilsette fargestoffet som hittil har farget den danske fetaosten hvit. Forøvrig er man ikke kjent med at Danmark skal ha hatt betenkeligheter med de direktiv som nylig er vedtatt, om henholdsvis søtningsstoffer ( 94/35/EF ) og fargestoffer ( 94/36/EF ). Det er for tiden til vurdering hvordan man fra norsk side skal stille seg til disse direktiver.
Spørsmål 12:
På s. 228 sies det følgende: « Det er ikke knyttet noen spesiell tidsbegrensning til denne artikkelen, som gir uttrykk for den relative stabilitet mellom de nåværende medlemsland og Norge. Kvoteandelene kan bare endres med norsk samtykke. »
Etter det vi forstår er det Regjeringens mening at bestemmelsene i artikkel 44 bare kan endres med norsk samtykke. Betyr det at artikkel 44 er et varig unntak fra EUs felles fiskeripolitikk som gir Rådet myndighet til å fastsette prinsipper for fastsettelse av fiskerimuligheter og fordeling av dem med kvalifisert flertall? »
Svar:
Tiltredelsesakten, herunder artikkel 44 vil ved et medlemskap utgjøre en del av og ikke et unntak fra EUs traktatgrunnlag og vil ikke kunne fravikes gjennom vedtakelse av rettsakter. Så lenge det ikke i tiltredelsesbestemmelsene om norske kvoteandeler er oppgitt særskilte bestemmelser om prosedyrer for endringer av andelene, kan disse bare endres ved enstemmighet. Norges fiskekvoter blir bestemt av forholdet mellom den norske andelen og TAC (største tillatte fangstmengde). Fordelingen for Norges del vil da måtte være i overenstemmelse med art. 44 i tiltredelsestraktaten. Når det heller ikke er lagt noen tidsbegrensninger på de fiskeandelene, nedfelt i art. 44, som er tildelt Norge betyr dette at de ikke kan endres uten norsk samtykke.
Spørsmål 13:
Det vises til forrige spørsmål. Er andelen av fellesskapets fiskemuligheter som skal tildeles Norge i art. 44, 1. ledd fastsatt i samsvar med prinsippene for tildeling i artikkel 8, 4. ledd i Rådets forordning 3760/92?
Svar:
EUs og Norges kvoteandeler er utregnet på grunnlag av kvotene i referanseårene 1989-93. For norsk arktisk torsk og makrell var referanseåret 1994. Dette er i tråd med prinsippet om relativ stabilitet slik det er beskrevet i Rådets forordning 3760/92. Norges tiltredelsesavtale vil ved medlemskap bli en del av EUs traktatgrunnlag, og vil som sådan gå foran enhver rettsakt Rådet måtte vedta. Det vises til svar på foregående spørsmål.
Spørsmål 14:
Det vises til foregående spørsmål. Kan Rådet med kvalifisert flertall endre Rådets forordning 3760/92?
Svar:
En endring av forordning 3760/92 vil kunne skje med kvalifisert flertall. Når det gjelder art.8.4(ii) kan Ministerrådet i prinsippet bestemme seg for at relativ stabilitet som fordelingskriterium ikke lenger skal gjelde. Endringene vil imidlertid ikke få konsekvenser for de rettigheter Norge har fått ved tiltredelsesavtalen. Denne avtalen vil ved medlemskap bli en del av EUs traktatgrunnlag, og vil som sådan gå foran enhver rettsakt Rådet måtte vedta. Den vil derfor ikke kunne fravikes gjennom endring av forordning 3760/92.
Spørsmål 15:
Det vises til foregående spørsmål. I Tiltredelsesaktens artikkel 10 står det at « Ved anvendelse av de opprinnelige traktater og av rettsakter vedtatt av organene skal unntaksbestemmelsene i denne akt gjelde som en overgangsordning. Gjelder denne bestemmelse for artikkel 44, 1. ledd? »
Svar:
Artikkel 44 er ingen unntaksbestemmelse. Den fastlegger hvilken andel av Fellesskapets fiskemuligheter som skal tilfalle Norge. De norske kvoteandelene er ikke tidsbegrenset, og vil gjelde inntil Norge og EUs medlemsland eventuelt blir enige om å endre dem.
Spørsmål 16:
Er bestemmelsene i artikkel 44 forenlig med prinsippet om « acquis communautaire »?
Svar:
« Aquis communautaire » er en betegnelse på de lover, regler og andre vedtak Fellesskapet har fattet. Tiltredelsestraktaten og de bestemmelsene som der er nedfelt utgjør på lik linje med de grunnleggende traktater EUs primærrett og er en del av « acquis communautaire ».
Spørsmål 17:
I meldingen hevdes at EUs handelspolitikk avspeiler et ønske om å vri handelen i retning av de fattige ACP-land, som hovedsakelig består av afrikanske land sør for Sahara.
Hvilken dokumentasjon bygger Regjeringen påstanden på? Vi er spesielt interessert i eventuelle referanser til Kommisjonens bistandsmanifest fra 1992 eller hvitbok fra 1993.
Svar:
EU gir ACP-landene klart bedre importbetingelser enn andre u-land. ACP-landene har helt siden Lomé I hatt bedre handelsvilkår enn andre u-land. Lomé-avtalene er videre stadig blitt forbedret og utvidet m.h.t produktdekning og toll- og kvotebetingelser. Den gjeldende Loméavtale, Lomé IV 1990 - 2000, gir således i dag toll- og kvotefri markedsadgang i EU for alle varer med unntak av enkelte landbruksprodukter. Lomé-avtalen inneholder i tillegg diverse støtteordninger for å fremme eksporten til EU. Disse støtteordningene, som innbefatter faglig bistand til produktutvikling m.v. og kompensasjonsordninger ved bortfall av eksportinntekter fra råvaresektoren (STABEX og SYSMIN), er opprettet nettopp med det mål for øye å øke EUs import fra ACP. Man har erkjent at forbedrede handelsbetingelser ikke er tilstrekkelig, og at andre virkemidler må benyttes for å sette disse landene i stand til å lage produkter som etterspørres på EUs og andre lands markeder.
Flere kommisjonssdokumenter bekrefter ønsket om å prioritere de fattigste u-landene.
I kommisjonens kommunikasjon til rådet og parlamentet om « integrasjon av u-landene i det internasjonale handelssystem. GSPs rolle 1995 - 2004 (COM (94) 212 final) av 1.6.94 sies bl.a på s.2: « at GSP fra 1995 - 2004 er et virkemidddel for utviklingsformål og følgelig bør rettes mot de som trenger det mest, nemlig de fattigste u-landene. » Videre sies at « dette betyr at handelspreferanser gis i h.h.t. behov og at de bør fases ut/opphøre når man anser at det ikke lenger er noe behov for slike preferanser ». Det sies også på s. 6 at « hovedformålet med det nye GSP er å øke de fattigste u-landenes eksportmuligheter til EU-markedet », og dette kan gjøres ved å « overføre preferansemarginer fra de mer avanserte u-landene til de fattigste ». I kommisjonens dokument « Politikken for utviklingssamarbeide fram til år 2000 (SEK (92) 915) fra mai 1992 sies bl.a. på s. 45 at « handelspreferanser burde forbeholdes de fattigste landene i og med at preferansene overfor de øvrige u-land gradvis mister sin betydning og berettigelse når disse landene deltar i, og nyttiggjør seg, den multilaterale handelsliberalisering. »
Spørsmål 18:
Det vises til forrige spørsmål. Har en slik utvikling funnet sted gjennom tyve år med Lomé-avtalen?
Svar:
Til tross for de stadige forbedringer som er gjort m.h.t EUs importbetingelser overfor ACP-landene, har disse landene ikke klart å få til noen særlig økning i sin eksport til EU. Ser man således på ACP-landenes andel av EU import fra alle u-land har denne gått klart ned siden den første Lomé-avtalen ble inngått i 1975. Den samme negative utvikling finner vi forøvrig også i andre i-lands, herunder Norges, importandel fra ACP-landene. Den synkende andel skyldes disse landenes generelle utviklingsproblemer, fallet i råvareprisene og andre u-lands, og da først og fremst de øst- og sørøstasiatiske lands, sterke økonomiske og eksportrettede vekst. De asiatiske landene er blitt markedsledere for mange produkter innenfor den handelssektor som har økt mest de senere år, nemlig ferdigvaresektoren, og har tatt en stadig økende andel av verdenshandelen. Selv om Lomé-landene også har økt sin ferdigvareeksport noe, er disse landene fortsatt i hovedsak råvareeksportører og etterspørselen etter disse varer har som kjent de siste årene økt svært lite, eller endog gått tilbake. Redusert etterspørsel og overproduksjon har ført til at prisene på råvarer har falt, noe som igjen gjenspeiles i disse landenes synkende andel av verdenshandelen, og av EUs u-landsimport.
Årsaken til Lomé-landenes lave andel av EUs totalimport fra u-land er således mer å finne i disse landenes økonomiske struktur og produksjonskapasitet enn i EUs importpolitikk overfor disse landene. De fattige landene i Afrika har dessverre få produkter å tilby og de har videre store problemer med å tilfredsstille vestlige markeders krav til kvalitet og stabile leveranser. Dette er forhold EU lenge har søkt å gjøre noe med, bl.a ved å gi faglig bistand og veiledning m.h.t produktutvikling m.v. For å forsterke innsatsen på dette området har EU nylig igangsatt konkrete prosjekter i enkeltland med sikte på å bidra til økt eksport fra disse landene.
Spørsmål 19:
Har regjeringen foretatt beregninger av hvordan EUs kvotereguleringer på import vil slå ut på de ulike vareslag og ulike handelspartnere? Kan slike eventuelle beregninger oversendes Stortinget?
Svar:
EU har kvotereguleringer ved import av tekstiler og visse varer fra Kina. Når det gjelder spørsmål om handelsvirkninger ved overtakelse av EUs regime for tekstiler vises til svar under spørsmål 20 og 21.
Som følge av opprettelsen av det indre marked og gjennomføringen av Uruguay-runden, innførte EU i mars 1994 et nytt importregime for industrivarer fra tredjeland. De nye reglene representerer en betydelig forenkling og liberalisering i forhold til det gamle regelverket og innebærer at alle nasjonale kvoter (mer enn 4000 tilsammen) utgår, med unntak av Portugal og Spania som med hjemmel i sine tiltredelsesavtaler har rett til i en begrenset periode å beholde visse nasjonale kvoter. De kvoter som idag eksisterer og som er referert nedenfor er derfor fellesskapskvoter.
Hovedregelen er at all import er fri for kvantitative begrensninger. Det er to viktige unntak: tekstilsektoren og import av 7 produkter fra Kina. I tillegg kommer kvoteregulering på import av enkelte EKSF-produkter (kull og stål) fra tidligere Sovjetunionen, samt Sentral- og Øst-Europa.
De 7 importkvotene overfor Kina gjelder hansker, fottøy, glass, bordservice av porselen, annet bordservice, bilradioer og leketøy. Det er i dag ingen kvoterestriksjoner på import av disse varene fra Kina til Norge. Ved et EU-medlemskap vil norske importører få endrede importbetingelser.
Under forhandlingene ble Norge og EU enige om at alle kvoter og kvantitative referanser må justeres i perioden fram til tiltredelse. Hensikten er å fange opp de handelsstrømmer og kvoter som søkerlandene har hatt med vedkommende tredjeland. Regjeringen arbeider nå for at de 7 Kina-kvotene blir utvidet for å ta hensyn til behovene i et utvidet EU. EU har bekreftet at det vil bli sørget for at Norges handel blir reflektert i økte fellesskapskvoter for de aktuelle varegrupper fra tiltredelsestidspunktet. Kommisjonen har signalisert at de vil foreslå at importører fra kandidatlandene blir likestilt med importører fra medlemsland når det gjelder fordelingen av fellesskapskvotene. I den grad de kvotene norske importører blir tildelt ikke dekker dagens behov, må disse vurdere leverandører i andre land. Det er i dag begrenset produksjon i Norge av noen av de aktuelle produktene. Denne innenlandske produksjonen vil ved importrestriksjonene mot Kina få økt beskyttelse.
Det er ikke foretatt beregninger av hvordan EUs mengdemessige kvotereguleringer på import vil slå ut på de ulike vareslag og ulike handelspartnere.
Spørsmål 20 og 21:
Regjeringen hevder i meldingen til at gjeninnføring av tidligere kvoter, i tillegg til dem vi har beholdt, i teko-handelen med en del asiatiske u-land vil føre til en vridning av handelen i retning ACP-landene. Hva ligger til grunn for denne påstanden.
Det vises til forrige spørsmål. Har Regjeringen foretatt beregninger som viser i hvilken utstrekning gjeninnføring av kvoter vil vri handelen i favør av EU-land? Kan slike eventuelle beregninger oversendes Stortinget?
Svar:
Det er ikke sagt i meldingen at gjeninnføring av tidligere kvoter i teko-handelen med en del asiatiske u-land vil føre til en vridning av handelen i retning av ACP-landene.
Derimot er det gitt uttrykk for at teko-importen fra ACP-landene vil få bedre vilkår enn importen fra en del asiatiske land, som følge av at EU gir full tollfrihet for slike varer under Lomékonvensjonen.
Når kvoter innføres i handelen med de mest konkurransedyktige leverandørland, vil handelen vris mot andre leverandører. I hvilken grad denne vridningen vil gå i retning av andre land i Asia, ACP-land eller europeiske leverandører, er det ikke foretatt noen beregninger av.
Antagelig vil effekten variere fra vare til vare.
Spørsmål 22:
Hvem skal representerer EU i WTO?
Svar:
Spørsmålet må besvares på bakgrunn av den myndighetsfordeling som finner sted mellom Fellesskapet og medlemslandene mht. internasjonalt samarbeid, og som gjenspeiler den interne fordelingen av myndighet mellom Fellesskapet og medlemslandene.
På de områder hvor EF har eksklusiv internasjonal handleevne, f.eks på det handelspolitiske området, er det EFs Råd, og ikke medlemslandene, som inngår traktater med tredjeland. På den annen side har medlemslandene adgang til å inngå avtaler på alle de områder som faller utenfor Fellesskapets myndighetsområde. Det vil også være områder hvor EF har myndighet til å inngå traktater, men hvor denne myndigheten ikke er eksklusiv fordi deler av området faller utenfor Fellesskapets eksklusive myndighetsområde. Dersom det inngås avtaler som dels dekker Fellesskapets myndighetsområde og dels forhold utenfor dette, snakker man om såkalte blandede avtaler, hvor både Fellesskapet og medlemsstatene er parter.
WTO dekker en rekke områder, og det pågår derfor en diskusjon mellom Kommisjonen og medlemslandene om hvorvidt WTO er en såkalt blandet avtale, eller om den skal regnes som en ren handelsavtale som ligger under EFs eksklusive myndighetsområde. EF-domstolen er i denne forbindelse bedt om å avgi en uttalelse om dette spørsmålet. Samtidig arbeider det tyske formannskapet med et utkast til en ordning som tar sikte på å løse spørsmål hvor forholdet til myndighetsområdet kan være uklart. Forslaget tar sikte på å komme frem til en praktisk og effektiv ordning. Dersom dette forslaget godkjennes, vil spørsmålet neppe bli avgjort av Domstolen.
Spørsmål 23:
I brev til Nei til Atomvåpen av 29. juni 1994 uttaler statssekretær i Utenriksdepartementet Siri Bjerke bl.a.:
| « Selv om alle spørsmål av sikkerhetspolitisk betydning, også rent forsvarspolitiske, skal kunne drøftes innen rammen av FUSP (felles utenriks- og sikkerhetspolitikk), inneholder det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet ikke utforming av en felles forsvarspolitikk ». |
Hvordan mener Regjeringen dette forholder seg til artikkel B, s. 13, i Maastricht-traktaten?
Svar:
Utforming av en felles forsvarspolitikk er ingen del av det eksisterende samarbeid innenfor rammen av FUSP, slik dette skjer på grunnlag av traktatbestemmelsene. Imidlertid er utforming av en slik felles politikk, såvel i traktatens Art. B som i Art. J.4, nedfelt som en målsetting på lang sikt. Dette vil bli drøftet videre mellom medlemslandene på traktatkonferansen i 1996. Det er de land som deltar i forberedelsene og gjennomføringen av disse drøftelsene som vil avgjøre hvorvidt målsettingen skal følges opp og hva slags innhold den eventuelt skal gis. Dette vil i så fall innebære traktatendringer.
Spørsmål 24:
Det vises til forrige spørsmål. Hvilket standpunkt antar Regjeringen at den vil innta når spørsmålet om en felles forsvarspolitikk skal avgjøres i 1996, hvis Norge blir EU-medlem?
Svar:
Det eksisterende traktatgrunnlaget inneholder intet om innholdet i en eventuell framtidig felles forsvarspolitikk. I de drøftelser som fant sted mellom medlemslandene under utformingen av den nåværende traktat, ble det imidlertid lagt til grunn at en slik eventuell felles forsvarspolitikk ville kunne innebære utforming av felles målsettinger på det forsvarspolitiske område og felles holdninger i forsvarspolitiske drøftelser i andre fora, som for eksempel innenfor NATO.
Regjeringen ser positivt på en utvikling i retning av større grad av felles målsettinger og holdninger på det forsvarspolitiske området mellom europeiske land. Dette er også i samsvar med siste NATO-toppmøtes vurderinger og Norges ønske om å bidra til å styrke den europeiske pilar i NATO. Det vil imidlertid være de land som fullt ut deltar i forberedelsene til og gjennomføringen av drøftelsene i 1996, som vil øve innflytelse på og delta i utformingen av disse spørsmålene.
Spørsmål 25:
Det vises til energiprogrammet til EUs 4. rammeprogram for forskning og utvikling (1995-98), hvor Norge ved et eventuelt medlemskap skal bidra med 168,5 mill. kr over fire år. Hvor stor andel av energiprogrammet går til h.h.v. atomenergi, fornybare energikilder og alternative/nye energikilder?
Svar:
Som medlem vil Norge gi et generelt bidrag til EU's felles budsjett og ikke et separat bidrag til EU's 4. rammeprogram for forskning og utvikling (1995-98).
Tre energiforskningsprogram er vedtatt i EU. To av programmene dekker atomenergi med en total budsjettramme på 1254 mill. ECU. Det tredje programmet dekker ikke-nukleær energi og er på totalt 1002 mill. ECU.
Fordelingen innad i programmene er fortsatt under behandling.
Spørsmål 26:
Det vises til oppslag i Arbeiderbladet 4. august, hvor det bl.a. heter « Norge har ved flere anledninger blitt kastet på gangen under møtene i Vestunionen ». Statssekretær Sigve Brekke hevder i intervjuet at norske myndigheter ikke kan vite hva som har blitt drøftet på disse møtene. Ved hvilke anledninger har Norge måttet fratre møtene i Vestunionen? Hvilke vedtak har blitt fattet ved disse anledningene?
Svar:
« Assosieringsdokumentet », vedtatt av VEUs ministerråd 20. november 1992, fastlegger i hovedsak modalitetene for Norges deltakelse som assosiert medlem i VEU. Det framgår der at de assosierte medlemmene kan delta i alle Rådsmøter og arbeidsgruppemøter med mindre et flertall eller halvparten inkludert formannskapet av de fullverdige medlemmene ønsker å begrense et møte til kun de fullverdige medlemmer. Dette vil være situasjonen når Norges assosierte medlemskap formelt er på plass samtidig med at Hellas blir fullverdig medlem i VEU.
I dag hvor Norge har status som såkalt « aktiv observatør » synes det å være tilstrekkelig til å kunne begrense møtene til de ni fullverdige medlemmene at dette ønskes av kun ett medlemsland. De seneste månedene er det avviklet flere møter, både i Rådet og i arbeidsgruppesammenheng, med deltakelse kun fra « de ni ». I disse begrensede møtene har det også vært behandlet spørsmål av vesentlig politisk interesse for Norge. Blant annet ble spørsmålet om å styrke innholdet i det assosierte medlemskap, som ble formelt vedtatt på VEUs ministermøte i mai i år, gjennomdrøftet og i stor grad fastlagt i møter hvor bare « de ni » var tilstede.
Også noen av de forberedende drøftelsene m.h.t. å tilby utvidet deltakelse i VEU for de ni sentraleuropeiske og baltiske landene fant sted uten at de framtidige assosierte medlemmene fikk anledning til å delta. Norge blir ikke formelt orientert om de drøftelser som finner sted mellom « de ni ».
Norge står som assosiert medlem utenfor VEUs nåværende samarbeid om romfartsaktiviteter, som er av stor interesse for norsk forskning og industri.
Spørsmål 27:
Gir reglene for EUs strukturfond anledning til å motta støtte for prosjekter, bedrifter e.l. som ikke antas å være bedriftsøkonomisk lønnsomme, men som evt. vil være ønskelig ut fra distriktspolitiske, sysselsettingsmessige eller kulturelle motiver?
Svar:
Hovedmotivet bak strukturfondene er nettopp distrikts-/regionalpolitiske og sysselsettingsmessige hensyn. Det er ikke noe krav i regelverket om at prosjekter må være bedriftsøkonomisk lønnsomme. Som i norsk distriktspolitikk kan man f.eks bruke virkemidler som på en indirekte måte bidrar til økt sysselsetting og hindrer fraflytting. Dette kan være tiltak av typen « stedsutvikling » som bidrar til å forbedre kultur- og velferdstilbud. Generelt er det likevel en klar forutsetning at prosjekter skal bidra til utvikling gjennom økt verdiskaping og sysselsetting. For de ulike typer tiltak, det være seg infrastrukturprosjekter, bedriftsrettede virkemidler eller opplæringstiltak, vil målsettingen være at man skal skape lønnsomme arbeidsplasser. Dette er ikke forskjellig fra norsk distriktspolitikk.
Spørsmål 28:
I Stortingsmeldingen heter det at: « Et EU-medlemskap innebærer ingen endringer for kraftsektoren ». Betyr dette at innføring av en kombinert CO2- og energiavgift, der også vannkraftverk beskattes, ikke vil påvirke markedets valg av energikilde?
Svar:
EU har foreløpig ikke innført felles avgifter overfor CO2- eller andre klimagasser på fossile brensler til oppvarming, elproduksjon og drivstoff. Kommisjonen har imidlertid fremmet forslag til rådsdirektiv om en kombinert avgift på CO2 - utslipp og energi som ledd i en strategi for å stabilisere CO2-utslippene i år 2000 på 1990-nivå.
Forslaget har vært behandlet av ministerrådene for miljø, energi og finans uten at enighet er oppnådd. Det er stor skepsis blant enkelte land i EU til å innføre avgifter på fellesskapsnivå. Det er derfor foreløpig ikke mulig å si om forslaget vil bli vedtatt og hvordan de endelige EU-avgiftene vil bli i forhold til de avgifter Norge i dag har på CO2-utslipp og elektrisitet, herunder produksjonsavgiften.
Spørsmål 29:
Det vises til forrige spørsmål. Innebærer dette at EUs planer om åpne opp kraftmarkedet og innføre tredjepartsadgang til kraftlinjenett ikke vil påvirke situasjonen for norske kraftprodusenter og forbrukere?
Svar:
Det er en stor grad av usikkerhet knyttet til utviklingen frem mot et åpent energimarked med tredjepartsadgang i EU. EU-kommisjonens opprinnelige strategi og tidsplan for dette arbeidet er kraftig forsinket. Det siste forslaget fra Kommisjonen er et kompromiss som går i noe ulike retninger, men enkelte elementer peker i retning av et mer åpent marked.
Norge har kommet langt i arbeidet med å etablere et nasjonalt kraftmarked sammenlignet med andre land. I prinsippet har alle brukere rett til å kjøpe kraft fra hvem de vil. Kommisjonens forslag om tredjepartsadgang går ikke så langt på dette området som de norske reglene. Norske myndigheter har samtidig den overordnede kontroll over sentrale elementer i kraftforsyningen, blant annet gjennom energilovens bestemmelser og omfattende konsesjonsordninger. Disse ordningene vil bli videreført ved et EU-medlemskap.
Spørsmål 30:
Det vises til foregående spørsmål. Innebærer dette at statens monopol på import og eksport av elektrisk kraft kan opprettholdes også dersom EUs forslag til kraftdirektiv vedtas?
Svar:
Retningslinjene for organisering av utenlandshandelen med kraft er gitt i St.prp. nr. 81 (1991-1992) og Innst.S.nr.179 (1991-1992), jf også St.meld. nr. 46 (1992-1993) og Innst.S.nr.229 (1992-1993) Om langsiktig kraftutveksling med utlandet. Formålet med St.prp. nr. 81 (1991-1992) var å tilpasse organiseringen av utenlandshandelen med kraft til den nye energiloven. Ingen andre enn staten kan forestå kraftutveksling med utlandet uten konsesjon. (Statnett SF har f.eks konsesjon for kortsiktig utveksling. Det er stilt krav om at utvekslingen skal foregå over organiserte markeder.) Konsesjonsplikten gir staten mulighet for å foreta de reguleringer som er nødvendige av hensyn til miljøforhold, forsyningssikkerhet samt en forsvarlig ressursforvaltning. Slike hensyn, og måten utenlandshandelen er organisert på, er ikke i strid med eksisterende regelverk i EU. I forslagene fra EU om liberalisering av kraftsektoren er de samme hensynene en del av rammene for organiseringen av omsetningen.
Spørsmål 31:
Det vises til foregående spørsmål. Innebærer dette at den frie etableringsretten og retten til å kjøpe opp kraftverk ikke kan føre til eierkonsentrasjon i kraftsektoren?
Svar:
Utviklingen av den fremtidige strukturen i kraftsektoren påvirkes ikke av et EU-medlemskap.
EFs regelverk får ingen betydning for norske regler om utbygging av vassdrag eller om oppkjøp av kraftverk. Som omtalt i Stortingsmeldingen, jf. s. 185, utvidet myndighetene den nasjonale styring og kontroll med kraftressursene i tilknytning til inngåelsen av EØS-avtalen. Adgangen for staten til å bruke forkjøpsrett ved salg av kraftverk er styrket. Et EU-medlemskap vil ikke medføre endringer i dette regelverket. Oppkjøp av distribusjonsselskaper uten vannkraftrettigheter reguleres av energilovens bestemmelser. Kjøp av distribusjonsselskaper gjør det nødvendig med konsesjon for elektriske anlegg, områdekonsesjon og omsetningskonsesjon. Til slike konsesjoner knyttes det en rekke vilkår til beste for kundene og allmenne interesser. Vilkår om leveringsplikt og leveringskvalitet vil stå sentralt. Innføring av et fritt energimarked vil ikke få betydning for hvordan norske myndigheter håndterer de konsesjonsreglene som her er nevnt i energiloven.
Vedlegg 8: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 16. september 1994 til Stortingets utenrikskomité.
Svar på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe.
Det vises til Utenrikskomiteens brev av 19. august d.å., med et vedlagt tilleggsspørsmål om St.meld. nr. 40 (1993-1994) fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe. Nedenfor følger departementets svar. For oversiktens skyld er også spørsmålet gjengitt.
Spørsmål:
I tiltredelsestraktaten, protokoll 7 om Svalbard, står følgende:
| « Norges tiltredelse til Den europeiske union medfører likevel at tildelingen av de ressurser som medlemsstatens, herunder Norges, fartøyer har adgang til i farvannene innenfor 200 nautiske mil rundt Svalbard, og forvaltningen av denne tildelingen vil bli fastsatt av Unionen på grunnlag av nåværende praksis i samsvar med Fellesskapets regelverk, særlig reglene om den felles fiskeripolitikk. » |
I St.meld. nr. 40, står følgende (side 335):
| « Fiskerivernesonen er på denne bakgrunn heller ikke definert inn i virkeområdet for norsk medlemskap i Den europeiske union, og dagens ordninger for fisket i sonen føres videre. Norge beholder forvaltningsmyndigheten i fiskerivernesonen. » |
Hvilket av disse utsagn er rett?
Svar:
Sitatet fra protokoll 7 og sitatene fra meldingen som er gjengitt i spørsmålet står ikke i motsetning til hverandre. De to sitatene som er gjengitt fra St.meld. nr. 40 (1993-1994) er ledd i en lengre fremstilling av forhandlingsresultatet, hvor det bl.a. i fortsettelsen kommer en redegjørelse for kvotetildelingsordningen.
Dagens ordninger for fisket i vernesonen føres videre, slik det også er sagt på det siterte sted i EU-meldingen. EU-landene vil ikke få større kvoter i vernesonen. Den prosentvise fordeling vil forbli som i dag ut fra prinsippet om relativ stabilitet. Det er fortsatt Norge som fastsetter tekniske reguleringer, forestår kontroll og representerer vernesonen overfor tredjeland.
Når vernesonen ikke omfattes av virkeområdet for et norsk EU-medlemskap, betyr dette at EFs regelverk, inklusive den felles fiskeripolitikk, ikke gjelder der utover det som er særskilt fastsatt i Svalbardprotokollen. Den eneste særskilte bestemmelse finnes i artikkel 1, annet ledd, som angår kvotefordeling i vernesonen.
Etter den felles fiskeripolitikk er det EU som fordeler de enkelte medlemslands kvoter i ulike farvann. Dette gjelder i alle farvann: medlemslandenes egne farvann, tredjelands farvann og i regulert fiske i internasjonalt farvann. I en slik sammenheng kan vernesonen best sammenlignes med tredjelands farvann. Det nye ved et norsk EU-medlemskap er at EUs vedtak om fordeling av kvoter formelt også må omfatte Norge. Dette har imidlertid ingen praktisk betydning. EUs regulering for medlemslandenes fiske i vernesonen vil bli endret slik at Norge nevnes, men uten at det fastsettes noen andel. Gjennom en fotnote gjøres det klart at Norges kvote av norsk arktisk torsk kan fiskes, som i dag, enten i norsk økonomisk sone eller i vernesonen.
Vedlegg 9: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 21. september 1994 til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe
Spørsmål 1:
Jeg viser til departementets svar av 12.9 på vårt spørsmål 2 der Regjeringen viser til to typer virkemidler på det miljøpolitiske område som finnes i EU, men som ifølge Regjeringen ikke i annet internasjonalt miljøsamarbeid. Disse to virkemidlene er muligheten til å gjøre vedtak med kvalifisert flertall som blir bindende og mulighet for kontroll.
Kan Regjeringen konkretisere hvilke miljøpolitiske virkemidler som kan settes i verk etter vedtak med kvalifisert flertall, og hvilke som ikke kan vedtas med kvalifisert flertall? Ser Regjeringen på avgifter som et viktig miljøpolitisk virkemiddel og hva vil den eventuelt gjøre for å få vedtatt disse med kvalifisert flertall?
Kan Regjeringen konkretisere hvordan utøvelsen av kontrollfunksjonen har blitt praktisert. Når, på hvilke områder og overfor hvilke land er denne kontrollen utøvd? Hvilke sanksjonsmidler er eventuelt benyttet? Kan Regjeringen vise til domsfellelse i Domstolen som resultat av denne kontrolleringen?
Svar:
EF-regler eller tiltak på miljøområdet fastsettes hovedsakelig av Rådet ved vedtak med kvalifisert flertall. Enkelte beslutninger må fattes av Rådet ved enstemmighet. Dette er bestemmelser som i hovedsak gjelder skatter og avgifter som krever enstemmighet etter EF-traktatens artikler 99 og 100 A nr. 2, samt tiltak i forbindelse med lokal og regional planlegging, arealbruk (unntatt avfallshåndtering og tiltak av alminnelig art), forvaltning av vannressursene og tiltak som i vesentlig grad påvirker en medlemsstats valg mellom forskjellige energikilder og struktur for energiforsyning.
Beslutninger som nevnt skal ifølge EF-traktatens art. 130 S og 130 R fattes for å virkeliggjøre fellesskapets politikk på miljøområdet, nemlig:
| - | bevaring, vern og forbedring av miljøets kvalitet, |
| - | vern av menneskets helse, |
| - | en forsiktig og fornuftig utnyttelse av naturressursene, |
| - | fremme av tiltak på internasjonalt plan for å løse regionale og globale miljøproblemer. |
Ifølge art. 130 R, 2. ledd, tar Fellesskapets politikk på miljøområdet sikte på et høyt beskyttelsesnivå, og skal bygge på føre-var-prinsippet, prinsippet om forebyggende tiltak, prinsippet om at skade på miljøet fortrinnsvis rettes opp ved kilden, og prinsippet om at forurenseren betaler.
Et eksempel på et miljøvedtak av forebyggende karakter er Rådsdirektiv 85/337 om vurdering av visse offentlige og private prosjekters innvirkning på miljøet. Direktivet inneholder krav til medlemsstatenes planlovgivning, og skal sikre at f.eks store anleggsarbeid vurderes ut fra en miljømessig synsvinkel allerede i planleggingsfasen.
Virkemidlene i EF's miljøpolitikk kan f.eks være fastsettelse av fellesskapsregler om:
| - | produkters konstruksjon, merking osv., |
| - | produksjonsprosesser, i form av kvalitetsnormer eller utslippsnormer, |
| - | forvaltningsprosessuelle regler, f.eks direktivet om overvåkning og kontroll med overføring av avfall over landegrensene. |
EF har dessuten vedtatt et finansielt instrument for miljøområdet. EF kan yte finansiell støtte til prioriterte miljøforanstaltninger i Fellesskapet. EF har dessuten anerkjent at medlemsstatene kan fremme miljøhensyn ved hjelp av økonomiske virkemidler, f.eks avgiftslettelser.
Regjeringen ser på bruk av miljøavgifter som en kostnadseffektiv måte å løse miljøproblemer, men slik bruk må sees i sammenheng med den øvrige skatte- og avgiftspolitikk. EF-vedtak på avgiftsområdet må fattes med enstemmighet. I EF er det foreløpig ikke vedtatt miljøregler av avgiftsmessig karakter, som er begrunnet i prinsippet om at forurenseren betaler. Det har imidlertid vært diskutert å fremme forslag om å oppkreve utslippsavgift eller avgiftsbelegge særlig forurensende stoffer. Kommisjonen fremsatte i juni 1992 forslag om en CO2- og energiavgift. I tillegg er det vedtatt et avgiftssystem for mineraloljeprodukter.
Kontroll med nasjonal gjennomføring av EF-regler ligger hos Kommisjonen. Kommisjonen vurderer løpende gjennomføringen både ved hjelp av egne ressurser og ved bruk av ekspertkomiteer. Vurderinger som gjøres av ekspertkomiteer blir publisert, som f.eks rapportene om fugle- og Habitatdirektivet. Dersom Kommisjonen eller et medlemsland er av den oppfatning at et av medlemslandene har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser, kan Kommisjonen rette en henstilling til medlemslandet om å rette på dette. Både Kommisjonen og øvrige medlemsland har mulighet til å få saken prøvet for EF-domstolen, dersom det angjeldende medlemsland ikke retter seg etter Kommisjonens henstilling. EF-domstolen kan fastslå at en medlemsstat har unnlatt å oppfylle en av sine forpliktelser etter traktaten. Maastricht-traktaten innførte en regel om at Domstolen kan bøtelegge et medlemsland som ikke har etterkommet dens avgjørelse. Det er foreløpig ikke avsagt dommer der et medlemsland er blitt ilagt bot.
Som eksempel på at et medlemsland i en traktatbruddssak ble dømt for å ha unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter et miljødirektiv, kan nevnes sak nr. 291/84 mot Nederland. Nederland ble dømt for å ha unnlatt innen den fastsatte fristen å oppfylle forpliktelsene etter direktiv 80/68 om beskyttelse av grunnvannet mot forurensing forårsaket av visse farlige stoffer.
Spørsmål 2:
Jeg viser til departementets svar av 12.9 på vårt spørsmål 3 der jeg spurte om på hvilke områder Regjeringen innenfor EU vil arbeide for en mer offensiv miljøpolitikk enn den EU i dag fører. Etter det jeg forstår av svaret er det bare på utviklingen av Barentssamarbeidet at Regjeringen vil arbeide for en mer offensiv miljøpolitikk enn den EU fører i dag. Stemmer dette, eller finnes det andre miljøpolitiske områder hvor Regjeringen ikke fullt ut er fornøyd med EUs politikk på miljøområdet?
Svar:
Regjeringen søker i dag å fremme norske miljøhensyn i alle de internasjonale fora hvor Norge deltar. Det vil den også gjøre i EU og anser at medlemskap åpner nye muligheter til å nå de mål vi setter oss for en bærekraftig utvikling i Norge og Europa.
I vårt svar på ovennevnte spørsmål 3, sies det bl.a. at
| « Om Norge blir medlem av EU, vil regjeringen generelt gi høy prioritet til miljøspørsmålene. » |
Videre er følgende avsnitt fra meldingen gjengitt:
| « Ikke minst i forhold til de store miljøproblemene i Nordens nærområder i øst kan de nordiske landene trekke EU inn i et forpliktende samvirke. Samlet kan dette gi nytt innhold til nordisk miljøpolitisk samarbeid. Dette vil også kunne bidra til en videre utvikling av Barentssamarbeidet, hvor ikke minst miljøspørsmålene krever bred internasjonal samarbeid og deltakelse » (våre uth.). |
Av ovenstående sitater burde det framgå klart at henvisningen til Barentssamarbeidet er ett eksempel på, og ikke en uttømmende oppramsing av områder Regjeringen vil vektlegge i miljøsamarbeidet i EU.
Av andre konkrete miljøpolitiske områder der Regjeringen mener det er spesielt påtrengende med strengere krav og mer omfattende lovgivning på EU-nivå, kan nevnes tiltak for reduksjon av svovelforurensning, stabilisering og reduksjon av forurensning fra motorkjøretøyer, og krav til håndtering og omsetning av farlige stoffer.
Det kan være grunn til å henlede oppmerksomheten på at vi i svaret på spørsmål 1 i vårt brev av 12. september, påpekte bl.a. at
| « EUs overordnede mål for miljøpolitikken, slik disse er nedfelt i EF-traktatens art. 130 R, er i samsvar med grunnlaget for norsk politikk på dette området. » |
Det er for øvrig klart at miljøpolitikken, verken i Norge eller i EU, er noen statisk størrelse. Tvert om er miljøpolitikken under stadig utvikling etter som miljøproblemene blir bedre kjent. Det er ikke i noe land eller i noen internasjonal organisasjon grunn til å slå seg til ro med tingenes tilstand på miljøområdet.
Regjeringens syn er således ikke at alt er perfekt og tilstrekkelig i den miljøpolitiske innsatsen som gjøres i EU. EU er imidlertid etter Regjeringens syn det beste redskap for å håndtere grenseoverskridende miljøproblemer i vår del av verden.
Spørsmål 3:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 4 om tiltak overfor Øst-Europa.
Kan Regjeringen legge frem en oversikt over hvor mye penger som EU faktisk har overført (ikke bare bevilget) til østeuropeiske land, og til hvilke land denne hjelpen har gått?
Svar:
Under følger en oversikt over utbetalt støtte til land i Sentral- og Øst-Europa.
Siden PHARE ble etablert i 1990 er det tilsammen bevilget 4283 millioner ECU fordelt på 11 mottagerland. For inneværende år er det avsatt 990 millioner ECU. Fordelingen på land er som følger:
Ungarn mottok i perioden 1990-93 ca 405 millioner ECU innen rammen av PHARE. I tillegg kommer betalingsbalansestøtte på 1.050 millioner ECU fra EU og fordelaktige lån fra EIB på tilsammen 305 millioner ECU.
Polen mottok i samme periode 805 millioner ECU innen rammen av PHARE. Polen har dessuten tilgang på lån gjennom EIB. Pr. høsten 1993 var det tatt opp lån på tilsammen 303 millioner ECU.
Det daværende Tsjekkoslovakia mottok inntil delingen i Tsjekkia og Slovakia pr. 31. januar 1992 233 millioner ECU innen rammen av PHARE. I 1993 ble det bevilget ytterligere 100 millioner ECU. I tillegg mottok Tsjekkoslovakia i 1991 betalingsbalansestøtte fra EU på i alt 375 millioner ECU.
Bulgaria har innen rammen av PHARE mottatt 287 millioner ECU. I tillegg kom matvarebistand på tilsammen 50 millioner ECU fordelt på årene 1991 og 1992. Gjennom G-24 har Bulgaria mottatt betalingsbalansestøtte fra EU på i alt 400 millioner amerikanske dollar.
Romania mottok frem til årsskiftet 93/94 360 millioner ECU innen rammen av PHARE. I tillegg har landet mottatt humanitær bistand og nødhjelp på tilsammen 170 millioner ECU. Romania har mottatt betalingsbalansestøtte på ialt 455 millioner ECU fra EU. Gjennom EIB hadde landet inntil høsten 1993 mottatt lån på 144 millioner ECU.
Albania har gjennom PHARE mottatt 55 millioner ECU. I tillegg kom 300 millioner ECU i humanitær bistand, nødhjelp og matvarebistand (perioden 1991-93.) Albania har mottatt 70 millioner ECU i betalingsbalansestøtte. Under utenriksministermøte i juli i år ble det besluttet å gi ytterligere 35 millioner ECU.
De tre baltiske land har tilsammen mottatt 100 millioner ECU innen rammen av PHARE. I tillegg kommer humanitær bistand og nødhjelp på 90 millioner ECU. Betalingsbalansestøtte er gitt på hhv. 40 millioner ECU til Estland, 80 millioner ECU til Latvia og 100 millioner ECU til Litauen.
Over TACIC-programmet bevilget EU i perioden 1991-94 i alt 1870 millioner ECU til SUS-statene. Gjennom TACIC har Russland i perioden 1991-93 mottatt i alt 496,4 millioner ECU. For 1994 er det bevilget ca 150 millioner ECU. Ukraina har i perioden 1991-93 mottatt 119 millioner ECU og forventes i inneværende år å motta i underkant av 40 millioner ECU. I tillegg er det gitt tilsagn om 100 millioner ECU over TACIC øremerket som bistand til stenging og sikring av Tsjernobyl-kraftverkene. I tillegg vil Ukraina motta ytterligere 400 millioner ECU i form av EURATOM-lån for samme formål.
Hva gjelder utbetalinger i 1994 foreligger p.t. ingen tilsvarende oversikt.
Spørsmål 4:
Er Regjeringen enig i at det er et demokratisk underskudd i EU, og i såfall, kan Regjeringen legge frem en liste over tiltak som den vil gjennomføre for å bedre den demokratiske situasjon dersom vi skulle bli medlemmer av EU?
Svar:
Regjeringens holdning er at det hele tiden er viktig å arbeide for å styrke den demokratiske beslutningsprosess i Norge så vel som i internasjonalt samarbeid. Det vises ellers til svaret på spørsmål 5 i vårt brev av 12. september. EU-samarbeidet er et samarbeid mellom demokratiske land, der medlemslandene selv har valgt å ha den øverste styring. Ved at hvert lands regjering har sin basis i og kontrolleres av det enkelte medlemslands nasjonalforsamling sikrer at samarbeidet er fullt ut demokratisk forankret. Ettersom EU ikke er en statsdannelse men et samarbeid mellom selvstendige stater, er det ikke rimelig å sammenligne Europaparlamentet med nasjonalforsamlingene i hvert enkelt medlemsland. Dette gjenspeiler en grunnleggende holdning til samarbeidets karakter blant medlemslandene. Allikevel forhindrer ikke dette at man diskuterer Europaparlamentets rolle, med sikte på at det skal utfylle den demokratiske medvirkning som finner sted gjennom medlemslandenes politisk valgte myndigheter. Dette er en diskusjon som føres aktivt innen EU allerede, og som SV og andre partier bør kunne gi sine bidrag til hvis Norge blir medlem av EU.
Spørsmål 5:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 7 der jeg spurte blant annet i forhold til den såkalte « miljøgarantien », om Regjeringen kunne vise til noe sted der EU selv gir uttrykk for at EU er enig i den norske tolkningen. Dette er det, så langt vi kan se, ikke svart på.
Kan Regjeringen svare på dette spørsmålet?
Videre sies det i svaret til spørsmål 7 følgende: « Det har vært en almen oppfatning at et land må ha stemt imot harmoniseringsregler i Rådet for senere å kunne påberope seg « miljøgarantien ». Norge, og de andre kandidatlandene, har fortolket situasjonen slik at land som ikke har vært med å vedta reglene, men som gjennom forhandlingene har vist at vi ikke aksepterer dem, stiller på lik linje med medlemsland som har stemt i mot reglene.
Kan Regjeringen legge frem en liste fra forhandlingene over de regler som Norge har vist at vi ikke aksepterer?
Svar:
Jacques Delors har svart følgende om EFs regelverk og miljøgarantien: « EU-law provides in-built guarantees for applicant countries. If the standards in force before accession were higher than Union standards, they may be maintained as provided for in Article 100 A § 4 » (European report, 2. februar 1994).
I vårt svar av 12. september på spørsmål 8 ble det vist til at det er en almen oppfatning at et medlemsland må ha stemt imot harmoniseringsregler i Rådet dersom medlemslandet senere ønsker å påberope seg miljøgarantien i forhold til disse harmoniseringsreglene. Dette er uttrykk for en tolkning av artikkel 100 A nr. 4. EF-domstolen har aldri uttalt seg om dette spørsmålet, og det er således fortsatt uavklart om det gjelder et slik krav i forhold til art. 100 A nr. 4. Domstolen har heller ikke uttalt seg om hvilke krav som må stilles til nye medlemsland i forhold til regler som allerede eksisterte på tiltredelsestidspunktet.
Når det gjelder Norges adgang til å benytte miljøgarantien, kan vi etter Regjeringens oppfatning ikke bli stilt dårligere enn de medlemsland som har stemt mot en vedtatt rettsakt.
De reglene Norge fikk overgangsordninger for under forhandlingene, har vi vist at vi ikke aksepterer. Disse fremgår av Tiltredelsesaktens art. 32.
Spørsmål 6:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 8 der Regjeringen lister opp en del miljøstandarder den mener Norge bare kan heve ved et EU-medlemskap. Herunder innføring av en frivillig miljørevisjonsordning for industrien, begrensninger på adgangen til å markedsføre diverse farlige stoffer og opprettelse av en overvåkningsmekanisme for CO2-utslipp.
Kan Regjeringen gjøre rede for hvorfor disse miljøstandardene bare kan heves ved et EU-medlemskap?
Svar:
Spørsmålet må bero på en misforståelse. I vårt svar på ovennevnte spørsmål 8, står det uttrykkelig at
| « Norge ville selvsagt på ensidig grunnlag kunne innføre slike miljøbestemmelser. Men for å kunne forene hensynet til miljøvern med hensynet til økonomiske forhold, er det viktig at de land som handler mye med hverandre regulerer i fellesskap der dette er nødvendig for å sikre ensartede konkurransevilkår. Det gjør det lettere å bære kostnadene ved en ambisiøs miljøvernpolitikk » (vår uth.). |
Spørsmål 7:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 12. Her svarer Regjeringen bl.a.:
| « Hvitboken vektlegger blant annet en bedre balanse mellom økonomisk politikk og sosiale spørsmål, ved at sosialpolitikk ikke er noe man skal ta seg råd til etter man har oppnådd andre økonomiske målsettinger » |
I EUs hvitbok om sosial- og arbeidsmarkedspolitikk står det på side 8 at « Øget rigdom er af afgørende betydning for, at der kan skabes sociale fremskridt... »
Deler Regjeringen dette synet, eller fastholder Regjeringen, et av hovedpunktene i den nordiske velferdsmodellen, at sosiale fremskritt også kan skje gjennom utjamning og omfordeling mellom grupper i samfunnet?
Vil Regjeringen ved et eventuelt EU-medlemskap arbeide for at det nye sosiale handlingsprogram våren 1995 slår fast at sosiale framskritt også er mulig gjennom omfordeling mellom grupper i samfunnet, og dermed ikke nødvendigvis avhengig av stadig « øget rigdom »?
Svar:
Regjeringen ser ingen motsetning mellom det nevnte sitat fra EUs Hvitbok om sosial- og arbeidslivsspørsmål, og en videre utvikling av sosiale fremskritt gjennom utjamning og omfordeling mellom grupper i samfunnet. Den fremtidige utvikling av velferdstaten vil avhenge både av muligheten for bærekraftig økonomisk vekst og en mest mulig rettferdig fordeling av goder og byrder mellom ulike samfunnsgrupper.
Regjeringen vil understreke at den nordiske velferdsmodellen finnes både innenfor og utenfor EU. Norsk medlemskap vil ikke legge begrensninger for hvordan Norge kan videreutvikle innhold og ytelser innenfor velferdspolitikken.
Ved et medlemskap vil Regjeringen i den fremtidige behandlingen av EUs handlingsprogram for sosial- og arbeidslivsspørsmål arbeide for at nåværende prinsipper for norsk velferdspolitikk - inklusiv sosiale fremskritt gjennom en mest mulig rettferdig fordeling - skal stå sentralt. Det betyr dessuten at « øget rigdom » må være basert på en bærekraftig vekst, et prinsipp som også EU-landene har sluttet seg til, jf. målsettingene i Maastricht-traktaten.
Spørsmål 8:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 13 der Regjeringen svarer at EFs direktiv om likestilling i sin helhet er tatt inn i EØS-avtalen.
Siden alle direktiver som omhandler likestilling i EU skal innarbeides i det norske lovverket, ser Regjeringen da EU som et viktig virkemiddel for å videreutvikle likestillingsarbeidet i Norge?
På hvilke konkrete områder vil et EU-medlemskap styrke likestillingsarbeidet her hjemme?
Svar:
Et medlemskap vil gi muligheter til økt innflytelse vedrørende kvinners verdier, prioriteringer og problemstillinger på europeisk nivå. Norge vil, i samarbeid med andre land med samme interesser, kunne videreføre og videreutvikle en offensiv likestillingspolitikk i Europa, til beste for norske og europeiske kvinner.
EUs tredje handlingsprogram for likestilling fastslår at likestillingsarbeidet skal integreres i alt annet arbeid i EU. Ved EU-medlemskap vil Norge få nye fora å operere i, og kunne delta direkte i utviklingen av ny EF-lovgivning. Nye fora gjelder ikke bare for politikerne og myndighetene, men også for kvinneorganisasjonene og enkeltpersonene. Det gjelder eksempelvis den europeiske kvinnelobbyen (EWL), ulike programmer som NOW (New Opportunities for Women), og nettverkene som bl.a. opptrer som rådgivere overfor Kommisjonen på felter som sysselsetting, normendring, utdanning o.l.
Dette omfattes ikke av EØS-avtalen. Andre europeiske land på enkelte områder av betydning for likestillingsarbeidet er kommet lenger enn Norge, jf. St.meld. nr. 40 fig. 4.16 s. 164.
Strukturfondene gir nye muligheter for norsk likestillingspolitikk til økonomisk støtte av programmer for likestilling i arbeidslivet og områder knyttet opp til dette. Dette vil styrke likestillingsarbeidet i Norge.
Spørsmål 9:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 23 der Regjeringen svarer et ubetinget « ja ».
Betyr dette at den praksis departementene i forbindelse med medlemskapsforhandlingene med EU (i justisdepartementet ble f.eks 34 av 34 dokumenter fra EU-rådet hemmelighetsstemplet utlendingsavdelingen i juli 1994) bare er midlertidig, eller er dette en endring i praksis som Regjeringen vil videreføre ved et eventuelt medlemskap?
Svar:
Når norske myndigheter behandler EU-dokumenter som er mottatt fra andre land, er de ikke bundet til å legge til grunn den vurdering disse landene har foretatt ut fra sin lovgivning. Det samme prinsippet gjelder for dokumenter fra Fellesskapets organer. Norske myndigheter må foreta en konkret vurdering av dokumentet i forhold til offentlighetslovens kriterier, og vurdere om en offentliggjøring f.eks vil kunne skade forholdet til fremmede makter eller internasjonale organisasjoner. Dette prinsippet gjelder generelt, og dokumenter som stammer fra EF-organene og EU-dokumenter fra andre medlemsland står etter loven ikke i noen særstilling sammenlignet med dokumenter fra andre organisasjoner eller fra land utenfor EU. Det vises forøvrig til den fremstilling som er gitt på s. 61 i St.meld. nr. 40 (1993-1994).
Det skal for ordens skyld presiseres at praktiseringen av offentlighetsloven også innebærer en løpende og konkret vurdering av det skjønn som må utøves i konkrete saker.
Spørsmål 10:
Jeg viser til Regjeringens svar av 12/9 på vårt spørsmål 52 der Regjeringen blant annet sier at:
| « Når medlemslandene fastsetter høyere standarder enn vedtatte minimumsbestemmelser, må dette gjøres på en måte som ikke strider mot traktatbestemmelsene. Slik er det også under EØS-avtalen. Dette legger imidlertid ikke praktiske begrensninger på landenes handlefrihet i miljøpolitikken. » |
Mener Regjeringen med dette at vi kan innføre hvilke miljøstandarder vi vil selv om de er i strid med den frie flyten av varer og tjenester?
Svar:
Når det gjelder varer på områder som ikke er regulert av felles produktkrav innen EU, kan et land begrense omsetningen av et produkt bl.a. ut fra hensynet til helse, sikkerhet, miljø og andre viktige samfunnshensyn (art. 36 slik denne tolkes av EF-domstolen). Nasjonale tiltak som iverksettes må imidlertid ikke være skjulte handelshindre eller innebære vilkårlig forskjellsbehandling mellom nordmenn og utlendinger.
For varer som er omfattet av felles produktkrav, kan EF-traktatens art. 100 A nr. 4 (« miljøgarantien ») anvendes. Bestemmelsen gir adgang til å anvende nasjonale bestemmelser selv om de er i strid med harmoniseringsregler, når de er begrunnet utifra viktige behov f.eks miljøbeskyttelse. Reglene må ikke innebære skjulte handelshindre. Det kan vises til vedlagt brev datert 16. september til Senterpartiet vedrørende PCP-saken.
(Se vedlegg 4.)
Spørsmål 11:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 63 der Regjeringen sier at vår konsesjonslovgivning på vannkraftsektoren aldri har diskriminert mellom nordmenn og utlendinger.
Mener Regjeringen at den såkalte « panikkloven » fra 1906/1907 ikke diskriminerte til fordel for norske eierinteresser? Kan Regjeringen også redegjøre for hvorfor det var nødvendig å endre lovverket i forbindelse med EØS-avtalen?
Svar:
Det ble ikke ansett hensiktsmessig å gi en omfattende konsesjonsrettslig redegjørelse for tiden forut for någjeldende konsesjonslov av 1917 i forbindelse med svarene til stortingsmeldingen. Det kan opplyses at « panikkloven » av 1906 likestilte norske kapitalinteresser, ettersom denne loven uten unntak statuerte konsesjonsplikt ved erverv av vannfall for alle selskaper med begrenset ansvar.
Lovverket ble endret i forbindelse med EØS-avtalen for å følge opp Regjeringens målsetning om økt styring og kontroll med vannkraftressursene. Det var i den sammenheng nødvendig å vurdere de kommunale- og fylkeskommunale kraftverk med konsesjon etter 1969, som utgjør vel en femtedel av landets samlede produksjonskapasitet. Inntil 90 % av aksjekapitalen i slike selskaper kan overdras til norske eller utenlandske private interessenter uten krav om ny konsesjon for erverv av vannfallene. Ved overdragelse av mer enn en tredjedel til flere uavhengige private kjøpere kan konsesjonen tidsbegrenses. Kraftverkene blir da gjenstand for hjemfall. Da det gjelder kraftverk med konsesjon etter 1969 vil hjemfall for eksisterende verk først finne sted i årene 2030-50. For å sikre en rask kontroll med denne betydelige produksjonskapasitet også i den mellomliggende periode, er det åpnet adgang for staten til å benytte forkjøpsrett dersom mer enn en tredjedel av aksjekapitalen i aktuelle kraftselskaper vil bli overdratt til private interesser.
Det pekes på at lovendringen er ment å skulle gi staten en kontrollmulighet mht. eierskap innenfor denne gruppe kraftverk, uten at dette innebærer noen kjøpeplikt. Hvorvidt staten skal benytte sin forkjøpsrett ved å tre inn i den private kjøpekontrakt, må vurderes ut fra forholdene i hvert tilfelle. Utøvelse av forkjøpsrett må skje uten diskriminering etter nasjonalitet.
Spørsmål 12:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 34 der en ber om å få en oversikt over de avtaler som er inngått mellom Øst-Europa og EU, samt en redegjørelse for innholdet i disse avtalene. Etter det en kan se svarer ikke departementet på andre del av dette spørsmålet, og en tillater seg derfor å spørre på nytt: kan departementet gi en redegjørelse for innholdet av de såkalte « Europa-avtalene », med dette mener en hvilke produkter inngår i avtalene og for hvor mye handles det?
Svar:
Vedrørende spørsmålet om hvilke produkter som inngår i EUs Europa-avtaler vises det til selve avtalene som er publisert i De Europeiske Fellesskabers Tidende, som finnes på Stortinget, ref. L 323 av 23.12.1993 (Bulgaria), L 81 av 2.4.1993 (Romania), L 348 av 31.12.1993 (Polen), L 347 av 31.12.1993 (Ungarn) og L 115 av 30. 4.1992 (Tsjekkia og Slovakia, dette er en interimsavtale som omhandler frihandelsbestemmelsene i Europa-avtalen, Europa-avtalen har p.t. ikke trådt i kraft).
Hva gjelder EUs handel med land i Sentral- og Øst-Europa har det ikke vært mulig, innen de knappe tidsfrister, å fremskaffe oversikt over dette.
Spørsmål 13:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 35 om en eventuell utvidelse av EU østover. Kan Regjeringen legge frem en konkret oversikt over hvilke kriterier eventuelle østeuropeiske land må oppfylle før de kan bli medlem av EU, og kan Regjeringen legge frem sin egen vurdering av når en tror at de mest aktuelle østeuropeiske land kan oppfylle disse?
I svaret vises det også til en strategimelding fra Kommisjonen som Rådet har til behandling. Kan Regjeringen legge frem denne strategimeldingen, eventuelt redegjøre for hovedpunktene i denne?
Svar:
I Formannskapets konklusjoner fra Det europeiske råds møte i København 21.-22. juni 1993 er følgende angitt hva angår kriterier som må oppfylles ved medlemskap (dansk tekst):
| « Medlemskab kræver, at ansøgerlandet har opnået institutionel stabilitet, som garanterer demokrati, retstatsforhold, menneskerettigheter samt respekt for og beskyttelse av mindretal; det kræver endvidere en fungerende markedsøkonomi samt evne til at klare konkurrencepresset og markedskræfterne i Unionen. Medlemskab forudsætter, at ansøgeren er i stand til at påtage sig forpligtelserne ved et medlemskab, herunder er i stand til at tilslutte sig målet om en politisk, økonomisk og monetær union. » |
Kriteriene er del av en politisk beslutning. Som sådan er de uttrykk for et syn som kan bli justert i lys av den internasjonale utvikling og partenes prioriteringer.
Som påpekt i svaret på spørsmål 35, vil tiltredelse finne sted så snart angjeldende land i Sentral- og Øst-Europa er i stand til å påta seg de forpliktelser et medlemskap krever. Det er ikke mulig i dag nøyaktig å tidfeste når slike forutsetninger for medlemskap vil bli oppfylt. Dersom Norge blir medlem av EU vil man imidlertid gi sin støtte til at denne prosessen går så raskt som mulig, både hva gjelder de østeuropeiske og dessuten de baltiske land.
Omtalte strategimelding, som følger vedlagt, (ikke trykt som vedlegg ..) er nå til drøfting i organer under Rådet, og er således kun å betrakte som et internt arbeidsdokument på det nåværende tidspunkt.
Spørsmål 14:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 38. I svaret sies det at Regjeringen ønsker medlemskap i EU, selv om Finland og Sverige ikke går inn i EU.
- På hvilken måte vil Regjeringen arbeide for at EØS-avtalen ikke forringes dersom Norge blir medlem av EU, mens Sverige og Finland blir stående utenfor EU?
Svar:
Dersom Norge blir medlem av EU uten at Finland og Sverige blir det, vil Regjeringen gå inn for en EØS-avtale som de gjenværende EFTA-land i EØS og medlemslandene i EU sammen finner best tjenlig.
Spørsmål 15:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 67 om Gatt. Der svarer Regjeringen blant annet at « Ratifikasjonsprosessen pågår også i de enkelte medlems stater ». Kan Regjeringen redegjøre for hva som kan skje dersom et av EU-landene, f.eks Spanias parlament, ikke ratifiserer resultatet av Uruguay-runden?
Svar:
Dersom et EU-land ikke skulle ratifisere resultatet av Uruguayrunden vil EU ikke kunne iverksette det.
Spørsmål 16:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 72 der Regjeringen svarer at « Det er ennå ikke foretatt en full gjennomgang av alle avtaler Norge har med tredjeland på de områder som dekkes av et EU-medlemskap. »
- Vil Regjeringen gjøre dette før et eventuelt medlemskap, og informere Stortinget om dette før folkeavstemningen?
Svar:
Den vesentlige del av EFs avtaleverk med tredjeland omfatter toll- og handelspolitiske forhold. Det vises her bl.a. til en rekke økonomiske samarbeidsavtaler, EFs Europa-avtaler med de sentral- og østeuropeiske land, Lome-konvensjonen og et 50-talls tekstilavtaler. I St.meld. nr. 40 kap.5.10 (s.304 flg.) er det gitt en bred oversikt over EFs avtaler med tredjeland og en vurdering av virkningene for Norge (se side 314).
Det er betydelig grad av samsvar mellom Norges og EFs handelspolitikk vis-à-vis tredjeland. Begge baserer seg på GATTs regelverk. Fra norsk side regner man ikke med vesentlige problemer med å avvikle eller reforhandle de avtaler Norge har med tredjeland på områder som dekkes av EFs fellesskapsområder.
Norge har i Tiltredelsestraktaten forpliktet seg til å tiltre avtaler som EF og medlemslandene i fellesskap har inngått med tredjeland (såkalte blandede avtaler). Bestemmelsene i disse skal anvendes fra tiltredelsestidspunktet. Norsk tilpasning til de blandede avtaler forutsettes å skje etter forhandlinger om tilleggsprotokoller. Norge er ved tiltredelse til EU forpliktet til å forsøke å fjerne alle uoverenstemmelser mellom sine eldre traktatforpliktelser og de forpliktelser medlemskapet medfører gjennom forhandlinger med vedkommende tredjeland.
Norges bilaterale avtaleverk med tredjeland på disse områdene gjelder for en stor del toll- og handelspolitiske forhold. Dette er også en vesentlig del av EFs avtaleverk med de samme land. Det er en betydelig grad av samsvar mellom Norges og EFs handelspolitikk vis-à-vis tredjeland. Begge baserer seg på GATTs regelverk. Både Norge og EU har vært talsmenn for å styrke og utvikle det åpne og multilaterale handelssystem.
Norsk deltakelse i EFs Europa-avtaler vil bidra til en styrking av den politiske og økonomiske integrasjon i Europa. Videre vil norsk deltakelse i Lomé-konvensjonen (EFs avtale med 70 utviklingsland i Afrika, det karibiske området og Stillehavsområdet) gi disse landene bedre markedsadgang i Norge enn de har idag. Avtalen er langt mer omfattende og fordelaktig enn den norske GSP-ordningen.
Regjeringen ser det ikke som spesielt problematisk å avvikle eller reforhandle de avtaler Norge har med tredjeland på områder som dekkes av et EU-medlemskap.
Ved stortingsbehandling av spørsmålet om ratifikasjon av tiltredelsestraktaten vil tekster til de avtaler som Norge tiltrer ved medlemskap bli framlagt for Stortinget i norsk versjon.
Spørsmål 17:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 81. Spørsmålet er ikke besvart og gjentas herved:
Mener Regjeringen at Norges oljeinntekter, regnet i norske kroner, vil stabiliseres ved at vi knytter oss til en valutaenhet som ikke inneholder amerikanske dollar?
Svar:
En viser til svar på spørsmål 81 fra Sosialistisk venstreparti og til utdrag fra side 387 i EU-meldingen referert i begynnelsen av svaret. I dette utdraget gjøres det referanse til stabiliseringspolitikken, og satt inn i denne sammenheng anses spørsmål 81 for å være besvart. Det ovenstående spørsmål i den form det nå fremstår, tar utgangspunkt i stabilisering av Norges oljeinntekter.
I en verden med varierende oljepriser vil ikke noe valutakurssystem, med ett unntak, kunne stabilisere oljeinntektene uttrykt i norske kroner. Unntaket ville være om vi knyttet valutakursen direkte til oljeprisen. Dette er naturligvis ikke en aktuell politikk. Poenget med den økonomiske politikken er da heller ikke i første rekke å stabilisere oljeinntektene uttrykt i norske kroner, men å stabilisere den alminnelige økonomiske utviklingen, og herunder styrke grunnlaget for produksjon og sysselsetting i fastlandsøkonomien.
Spørsmål 18:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på vårt spørsmål 83. Etter min oppfatning er spørsmålet ikke besvart, og jeg ber derfor om at følgende, lett reviderte, spørsmål besvares:
Hvis Norge er kvalifisert for deltakelse i ØMU og det ikke hersker uenighet om dette, og det samtidig er flere andre medlemsland som ikke er kvalifisert for deltakelse, og det heller ikke hersker tvil eller uenighet om dette, mener Regjeringen da at det er aktuelt for Norge å delta i ØMUs såkalte tredje fase?
Mener Regjeringen i så fall at dette er i overenstemmelse med Roma-traktaten og Maastricht-traktaten?
Svar:
Så vidt en kan skjønne er spørsmål 83 besvart. Til det reviderte spørsmålet har en følgende kommentarer: Av meldingen og svaret på spørsmål 83 går det fram at hvor mange av våre viktigste handelspartnere som vil delta i valutaunionen, vil kunne ha betydning for når det kan være aktuelt å tre inn i valutaunionen for Norges del. Det kan ikke på det nåværende tidspunkt gis et generelt svar på om det i en slik situasjon vil være aktuelt for Norge å delta. Det vil bl.a. avhenge av hvilke andre medlemsland som da står utenfor valutaunionen.
Disse vurderingene uttrykker ikke noe som er i strid med Roma-traktaten slik den nå er revidert gjennom Maastricht-traktaten. Det vises for øvrig til svaret på spørsmål 83 og hva som er sagt om dette i meldingen.
Spørsmål 19:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på våre spørsmål 89 og 90 angående Rådets aksjonsplan. Jeg ber med dette om at denne aksjonsplanen oversendes i norsk, dansk eller engelsk oversettelse.
Svar:
Vedlagt oversendes Det europeiske Råds (stats- og regjeringssjefer) aksjonsplan i form av Rådets konklusjoner fra møtet i Brussel 10. og 11. desember 1993 på dansk, og et sammendrag av Hvitboken og aksjonsplanen - herunder den politiske oppfølging - på norsk. (Trykkes ikke som vedlegg.)
Spørsmål 20:
Jeg viser til departementets svar av 12/9 på våre spørsmål 93 og 94, til Gunnar Berges kronikk i Nationen av 15/9 og til EU-kommisjonens brev til statsråden av 2/9 angående transportstøtteordninger. I Kommisjonens brev vises til Kommisjonens vedtak av 1. juni. På denne bakgrunn ber jeg om at følgende spørsmål besvares enkeltvis:
| - | Vil statsstøtte kunne gis i form av avgiftslettelser knyttet til lønnskostnader også etter den gitte overgangsperioden på to år? |
| - | Kan det i henhold til Kommisjonens vedtak og artikkel 92, 3(c) innvilges direkte eller indirekte transportstøtte for transport utover Norges grenser, dvs. for eksport? |
| - | Kan det innvilges direkte eller indirekte transportstøtte for bedrifter som ikke har transportkostnader? |
| - | Kan det innvilges direkte eller indirekte transportstøtte utover faktiske merkostnader for transport, hvis bedriften pr. idag har en fordel av gradert arbeidsgiveravgift som overstiger disse merkostnadene? |
| - | Kan det innvilges direkte eller indirekte transportstøtte uten at denne beregnes ut fra kvantifiserbare størrelser, som kg. pr. km.? |
| - | Kan det innvilges direkte eller indirekte transportstøtte for ubearbeidede landbruksprodukter? |
| - | Kan det innvilges direkte eller indirekte transportstøtte for lite bearbeidede landbruksprodukter? |
| - | Kan departementet gi en uttømmende oversikt over hvilke næringer som pr. idag regnes som «sensitive»? |
| - | Kan departementet gi en uttømmende liste over hvilke næringer eller bedrifter som ikke kan lokaliseres andre steder eller som utnytter stedbundne ressurser? |
Svar:
| - | Det vil være mulig å videreføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. I en toårs periode vil ordningen bli uforandret. Det vil deretter bli gjort noen endringer i ordningen, men den vil fortsatt fungere som en avgiftslettelse knyttet til lønnskostnader. |
| - | Direkte og indirekte transportstøtte kan ikke utformes som eksportstøtte. Direkte transportstøtte vil som i dag omfatte transport innenlands. Ved eksportsendinger vil den delen av transporten som foregår innenlands være støtteberettiget. Ved indirekte transportstøtte, differensiert arbeidsgiveravgift, skal støttenivået i en region avspeile ulempene ved regionens plassering i nasjonal sammenheng. Om bedriften er en eksportbedrift eller ikke vil være avgjørende for om støtte kan ytes. |
| - | Direkte transportstøtte kan selvfølgelig ikke innvilges til bedrifter som ikke har transportutgifter. Indirekte transportstøtte i form av redusert arbeidsgiveravgift vil fortsatt kunne gis til bedrifter som ikke har transportkostnader. Dette vil i første rekke være tjenesteytende foretak som normalt ikke driver en virksomhet som er konkurransevridende på en slik måte at det påvirker samhandelen mellom medlemslandene. Støtte til slike bedrifter reguleres ikke av statstøtteregelverket. |
| - | Direkte transportstøtte kan ikke gis utover faktiske transportkostnader. For den indirekte transportstøtten er svaret ja. Denne (den reduserte arbeidsgiveravgiften) vil slik som i dag bli fastsatt med utgangspunkt i en soneinndeling og gjelde gjenerelt for alle bedrifter innen de ulike sonene - med unntak av gruver og kraftverk og problemsektorer hvor støtten må forhåndsnotifiseres. Soneinndelingen og dermed størrelsen på den reduserte arbeidsgiveravgiften, vil etter overgangsperioden på to år på samme måte som i dag kompensere for ulemper som følge av usentral beliggenhet. Jo lengre fra de sentrale markeder, jo større reduksjon. Det vil ikke bli foretatt beregninger på bedriftsnivå, med de unntak som er nevnt ovenfor. Jf. også svaret knyttet til tjenesteytende næringer. Det har fra Europakommisjonen og fra ESA ikke blitt reist innvendinger mot nivået på den reduserte arbeidsgiveravgiften i de ulike sonene. |
| - | Det kan ikke gis direkte transportstøtte uten at denne er relatert til kvantifiserbare størrelser. For den indirekte transportstøtten er svaret ja, jf. svaret ovenfor og svaret knyttet til tjenesteytende næringer. |
| - | Det nye regelverket som åpner for direkte og indirekte transportstøtte gjelder i utgangspunktet støtte til industrien. I EU finnes det egne regelverk for landbruksstøtte. Av denne grunn har Kommisjonen ønsket å behandle landbrukssektoren samlet. Det er forutsetningen fra Kommisjonens side at landbruk ikke skal behandles mer restriktivt enn regelverket som nå er vedtatt for regionalstøtte. |
| - | Jf. svaret på foregående spørsmål. |
| - | Sensitive næringer i forhold til statsstøttereguleringene er motorvognproduksjon, tekoindustri, syntetiske fibre, skipsbygging, kull og stål. |
Spørsmål 21:
Jeg viser til departementets av 12/9 svar på våre spørsmål 97 og 98. På begge disse spørsmålene ønsket vi svar på hvilket institusjonelle endringer av EU Regjeringen ønsker å arbeide for, eventuelt støtte. Til dette svarer Regjeringen at dette skal man komme tilbake til etter at Norge er blitt medlem. I den forbindelse ønsker jeg svar på følgende spørsmål:
| - | Har ikke Regjeringen noen holdning til de forslag til institusjonelle endringer av EU som er lagt frem? |
| - | Synes ikke Regjeringen at det er viktig at disse spørsmålene diskuteres før man eventuelt blir medlemmer av EU? |
| - | Kan Regjeringens svar tolkes dithen at Regjeringen ikke ser noen behov for institusjonelle endringer av EU? |
Svar:
Spørsmålet gjelder EUs Trakatkonferanse i 1996, der bl.a. institusjonelle endringer i EU-samarbeidet vil bli diskutert. Traktatkonferansen ligger to år fram i tiden, og selv om det allerede er fremmet flere forslag til institusjonelle endringer har Regjeringen foreløpig ikke tatt stilling til noe enkelt forslag. Det minnes om at enhver traktatendring krever enstemmighet, dvs. at ved medlemskap kan ingen slike endringer foretas uten at Norge er enig. Ved medlemskap vil Regjeringen konsultere Stortinget på hensiktmessig måte om norske holdninger på konferansen.
I diskusjonen om norsk medlemskap i EU er det naturlig i første rekke å ta utgangspunkt i det samarbeidet som er etablert og som Norge vil bli en del av. Dersom vi blir medlemmer, kan dagens traktater ikke endres uten at Norge er enig. Ved medlemskap tar Regjeringen sikte på å delta aktivt i diskusjonene om utformingen av det fremtidige europeiske samarbeidet og eventuelle endringer i EUs traktatgrunnlag.
På EUs toppmøte på Korfu i juni i år ble det besluttet å nedsette en « tenkegruppe » som vil begynne sitt arbeid i 1995 som Norge vil delta i.
Spørsmål 22:
Jeg viser til departementets svar av 16/9 på vårt spørsmål 23 der Regjeringen svarer at spørsmålet om den felles forsvarspolitikk skal opp på traktatkonferansen i 1996.
| - | Hvilken holdning har Regjeringen til å utvikle en felles forsvarspolitikk innenfor rammen av EU? |
| - | Videre vet vi at flere av EUs medlemsland innehar atomvåpen. Anser Regjeringen det for sansynlig at EU vil utvikle en atomvåpenstrategi (f.eks lik NATOs) og hva vil i så fall være Regjeringens holdning til dette? |
Svar:
Når det gjelder det første spørsmålet, vises det til svar av 16. september på spørsmål nr. 24 av 18. august fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe.
Storbritannia og Frankrike er de to medlemsland i EU som har atomvåpen. Det drøftes i dag en begrenset operativ samordning mellom disse to landenes atomstyrker, i form av koordinerte patruljemønstre for de kjernefysiske ubåtene. Det er imidlertid ingen planer om å utvikle en samordnet strategi for de to lands atomstyrker, og det finnes heller ingen planer om å utvikle en atomvåpenstrategi innenfor EU.
Det er bred enighet mellom EU-landene om at spørsmål forbundet med bruk av atomvåpen tilligger NATO i overensstemmelse med NATO's kjernefunksjoner vedtatt av NATO's utenriksministermøte i København i 1992, og da bare som et resultat av direkte angrep mot ett eller flere land.
Regjeringen stiller seg bak disse vedtak fra København-møtet.
Spørsmål 23:
Jeg viser til departementets svar av 16/9 på vårt spørsmål 1 angående målsettingene i landbrukspolitikken.
| - | Mener Regjeringen at landbrukstøtten i CAP - der det i 1993 ble brukt 10,3 milliarder ecu til eksportsubsidier, 6,5 milliarder ecu på næringsmiddelindustri, 4,7 milliarder ecu på støtte til lagerhold og 2 milliarder ecu på brakklegging av jord - er den mest effektive pengebruken i forhold til å sikre miljøet og trygge økonomiske og sosiale forhold? |
Svar:
EUs felles landbrukspolitikk står overfor mange av de samme utfordringene og målsettingene som norsk landbrukspolitikk. EU har forsøkt å løse oppgavene gjennom en utstrakt bruk av virkemidler, som markedsregulering i form av lagring og subsidiert eksport, investeringsprogrammer og brakklegging av jord. I denne sammenheng har EU også utviklet miljøprogrammer og ordninger som skal bidra til trygge økonomiske og sosiale forhold i landbruket.
Spørsmål 24:
Jeg viser til departementets svar av 169 på vårt spørsmål 3 der det påpekes at dagens fiske i vernesonen føres videre. Betyr dette at Norge kan totalforby alt fiske i vernesonen dersom vi finner dette ønskelig?
Svar:
Partene er enige om å videreføre dagens ordning i vernesonen, det vil si videreføre fisket i samme relative omfang som i dag.
Dersom det skulle vise seg nødvendig å forby visse typer fiskerier, f.eks med enkelte redskapstyper, eller å endre minste maskevidde eller minstemålsbestemmelser, etc., vil det følge av norsk forvaltningsansvar mht. tekniske regler og kontroll, at Norge kan vedta passende regler. Slike tiltak vil være basert på vitenskapelige tilrådninger.
Norge har myndighet til å fastsette totalkvoter i vernesonen for bestander som bare har sin utbredelse i dette området. Kvotefastsettelser basert på vitenskapelige anbefalinger, herunder 0-kvoter, for bestander som har sin utbredelse i hele Barentshavet, vil måtte fastsettes slik at en sikrer en samordnet forvaltning av hele bestanden.
Spørsmål 25:
Jeg viser til departementets svar av 16/9 på vårt spørsmål 5 om de nye rammevilkårene for jordbruket og næringsmiddelindustrien. Det har den siste tiden, blant annet i et oppslag i Aftenposten 19/9, kommet fram at Norge er i ferd med å gi etter på flere punkter i forbindelse med jordbruksstøttet.
Svar:
I henhold til artikkel 141 i tiltredelsesakten kan det gis nasjonal støtte i områdene i og utenom nordlig landbruk hvor det er betydelige vanskeligheter med å integrere norsk landbruk i EFs landbrukspolitikk. Denne artikkelen skal anvendes dersom tiltredelsen fører til alvorlige vanskeligheter som ikke kan løses ved hjelp av art. 138, 139, 140 og 142 og av andre tiltak som kan treffes etter EUs gjeldende regelverk. Utformingen og avgrensingen av disse tiltakene blir nå avklart i samarbeid med Kommisjonen.
Som det står i St.prp. nr. 60 (1993-1994), Omstillingstiltak for den landbruksbaserte næringsmiddelindustri - tiltak i 1994: « Målsettingen for omstillingstiltakene er å sikre og videreutvikle en lønnsom og internasjonalt konkurransedyktig næringsmiddelindustri som også ivaretar sysselsetting og distriktshensyn. For å nå disse målene er det behov for både kostnadseffektiviserende, kvalitetsfremmende og markedsfremmende tiltak. »
Spørsmål 26:
Etter det jeg forstår vil Norge ved et EU-medlemskap bli med i svært mange « standardiseringskomiteer ». I den forbindelse ber jeg om at Regjeringen legger frem en liste over samtlige standardiseringskomiteer Norge skal ha et medlem i, samt en kort beskrivelse av hva slags oppgaver disse komiteene har.
Svar:
For produktområder der EU fastsetter generelle krav til helse, sikkerhet og miljø (bl.a. maskiner, byggevarer, teleterminalutstyr, medisinsk utstyr og leketøy) blir disse generelle kravene foreslått av fagkomiteer og vedtatt politisk i form av rammedirektiver. Her overlates det til de europeiske standardiseringsorganisasjonene (Den europeiske standardiseringskomite CEN, Den europeiske komite for elektroteknisk standardisering CENELEC, Det europeiske standardiseringsinstitutt for telekommunikasjoner ETSI) å utarbeide de utfyllende tekniske spesifikasjonene i form av europeiske standarder. Disse standardene er frivillige for produsentene. Produkter som er produsert i henhold til en standard vil imidlertid kunne omsettes fritt i EU-landene, uten ytterligere prøving av om det tilfredsstiller rammedirektivets krav. Standardiseringsorganisasjonene består av eksperter fra alle land som er medlem av organisasjonen, herunder Norge. Gjennom « Luxembourg-prosessen » er det etablert et nært samarbeid mellom EFTA og EU som bl.a. innebærer at EFTA og EU utarbeider felles mandater til standardiseringsorganisasjonene. Norge deltar altså allerede i dette standardiseringsarbeidet. Det vises for øvrig til St.prp. nr. 100 (1991-1992) side 147 f.
Vedlegg 10: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 12. september 1994 til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe.
Spørsmål 1:
Regjeringen omtaler på side 99 nærhetsprinsippet.
Hvordan vurderer Regjeringen dette prinsippet i forhold til de mange detaljerte direktiver og forordninger EU utsteder?
Hvor mange direktiver og forordninger finnes i EU, og hvor mange er delegert til nasjonalt og regionalt nivå under henvisning til nærhetsprinsippet etter at Maastricht-avtalen trådte i kraft?
Mener Regjeringen ved et evt. EU-medlemskap at det er ønskelig med en betydelig sanering av alle reglene i EU?
Svar:
Nærhetsprinsippet er mer utførlig behandlet i kap. 6.3.3. i meldingen, der det på s. 360 bl.a. sies at « Nærhetsprinsippet (artikkel 3B) får bare anvendelse hvor medlemsstatene ikke har tilstått Fellesskapet eksklusiv myndighet. Et område ligger under Fellesskapets eksklusive myndighet dersom det følger av traktatgrunnlaget at Fellesskapet har plikt til å handle for å løse en bestemt oppgave eller forutsetter innføring av en felles politikk på et område. Eksempler på slik myndighet finnes innenfor det indre marked, handelspolitikk, felles landbrukspolitikk og konkurransereglene. Nærhetsprinsippet vil med andre ord få anvendelse på alle de områder der det er valgmulighet mellom fellesskapsregulering og nasjonal regulering. » Dette innebærer at Fellesskapet på de områder som ikke hører inn under dets enekompetanse, bare skal handle dersom, og i den utstrekning, det målet som skal oppnås ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemslandene, og derfor kan nås bedre av Fellesskapet (se nærmere meldingen s.99).
På de områdene der det eksisterer en valgmulighet mellom fellesskapsregulering og nasjonal regulering, vil EF ikke detaljregulere, men vedta mål, eller - f.eks på miljøområdet - minimumsregler. Da kan medlemslandene vedta strengere regler.
Iflg. EF-tidendes register over gjeldende EF-rettsregler, fantes det pr. 1. desember 1993 10.310 forordninger og direktiver. De fleste av disse rettsaktene gjelder områder der EF har enekompetanse. Som følge av at regelverket til gjennomføring av det indre marked nå stort sett er på plass, har antallet forslag fra Kommisjonen i løpet av årets fem første måneder sunket til 1/3 av det totale antallet i 1990.
Kommisjonen har i løpet av første halvår i år kunngjort at som følge av nærhetsprinsippet kan tilsammen 12 fremlagte forslag til rettsakter trekkes, og et mindre antall forslag endres. Samtidig er det planlagt, og tildels påbegynt, et større restruktureringsprogram for eksisterende rettsakter, som innebærer sammenslåing, forenkling og konsolidering. Som eksempel kan nevnes at tollregelverket er redusert fra 175 rettsakter til to forordninger. En sanering av EF-regelverket er således allerede i gang. Dette vil gjøre regelverket mer oversiktlig.
Spørsmål 2:
Regjeringen omtaler på side 104 unionsborgerskapet.
Ser Regjeringen noen muligheter og behov for å utvide unionsborgerskapet, og ønsker Regjeringen en slik utvidelse?
I EU-miljø arbeides det nå med forslag til en egen unionsgrunnlov for EU. Sett i lys av dette arbeidet, vil ikke unionsborgerskapet være et skritt på veien mot et føderalt EU?
Svar:
På side 322 i St.meld. nr. 40 (1993-1994) står det følgende om unionsborgerskapet:
| « Unionsborgerskap erstatter ikke tilhørighet til medlemslandene, men kommer i tillegg til, og gir rettigheter ut over, det nasjonale statsborgerskapet. I første rekke tilfører unionsborgerskapet nye muligheter for personer som tar opphold i et annet medlemsland eller et tredjeland.. » |
Det er fortsatt opp til hvert enkelt medlemsland å fastlegge vilkårene for nasjonalt statsborgerskap og å vurdere hvem som oppfyller disse vilkårene.
På side 323 er de rettigheter unionsborgerskapet innebærer gjengitt:
| - | rett til å ferdes og oppholde seg på medlemslandenes område med de begrensninger og betingelser som er fastsatt i Roma-traktaten og gjennomføringsbestemmelsene til denne, |
| - | valgrett og valgbarhet ved kommunevalg i bostedslandet, |
| - | valgrett og valgbarhet ved valg til Europaparlamentet i bostedslandet, |
| - | diplomatisk og konsulær beskyttelse i tredjeland hvor det medlemsland man er statsborger i, ikke er representert, |
| - | rett til å forelegge en sak for Europaparlamentet og henvende seg til Parlamentets ombud. |
Disse rettighetene gir ikke grunnlag for å hevde at unionsborgerskapet er et skritt på veien mot et føderalt EU.
Regjeringen kan ikke i dag se noe behov for å utvide de rettigheter som følger av reglene om unionsborgerskap. En evt. fremtidig utvidelse må vedtas av Rådet med enstemmighet, og må godkjennes i henhold til det enkelte medlemslands forfatningsregler.
Spørsmål 3:
Regjeringen omtaler på side 105 det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. I traktaten om Den europeiske union, avdeling V, artikkel J.2, punkt 3 står det at « medlemsstatene skal samordne sin opptreden i internasjonale organisasjoner og på internasjonale konferanser. De skal gå inn for felles holdninger i disse fora ». Hvordan vurderer Regjeringen en slik felles opptreden i forhold til den fattige verden og regionale konflikter i framtida sett i lys av Norges betydelige brobyggerroller i slike spørsmål?
Svar:
EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid har sin forankring i en løpende informasjonsutveksling og konsultasjonsvirksomhet landene imellom. Denne virksomheten skjer gjennom kontakt mellom utenriksministeriene og i jevnlige drøftelser i Den politiske komite og i arbeidsgrupper. Grunnlaget for utformingen av en felles politikk i form av felles opptreden, felles holdninger eller felles handlinger, er til enhver tid konsensus mellom medlemslandene. Dette grunnlaget er fullt ut reflektert i det nye traktatgrunnlaget, idet felles holdninger skal fastlegges i den grad Rådet finner det nødvendig og felles handlinger iverksettes på de områder der medlemslandene anser at de har viktige felles interesser.
Når Rådet ikke finner det nødvendig og medlemslandene ikke anser at det er i deres felles interesse, vil det heller ikke være grunnlag for en felles holdning eller felles handling. Det vil derfor til enhver tid være medlemslandenes interesser og ønsker som avgjør omfanget av felles holdninger eller felles handlinger. Samarbeidet innenfor rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk kommer således i tillegg til, og utfyller og støtter opp under, den utenriks- og sikkerhetspolitikk medlemslandene hver for seg løpende utøver. Deltakelse i dette samarbeidet vil derfor ikke, slik Regjeringen ser det, være til hinder for eller begrense de initiativ og funksjoner et enkelt medlemsland ønsker å fremme eller utøve som konfliktløser eller brobygger i det internasjonale samfunn. Om de øvrige medlemsland skulle finne at en slik virksomhet vil være et anliggende av felles interesse, vil dette kunne styrke medlemslandets muligheter til å utøve en slik funksjon.
Med basis i det nye traktatgrunnlaget, har EU-landene valgt ut arbeidet for demokrati og stabilitet i Russland og Sentral- og Øst-Europa, fred og konfliktforebygging i Det tidligere Jugoslavia, et aktivt engasjement i fredsprosessen i Midt-Østen samt støtte til demokratiutvikling og samfunnsoppbygging i Sør-Afrika som hovedsatsingsområder innenfor rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Også i norsk utenrikspolitikk har samtlige av disse områdene høy prioritet.
Spørsmål 4:
Etter EØS-avtalen kan Norge forby omsetning av alkoholsterke drikker med et alkoholinnhold som overstiger 60 volumprosent. På side 118 opplyses det at denne bestemmelsen ikke vil bli ført videre ved medlemskap.
På hvilket grunnlag legger Regjeringen til grunn at Norge kan opprettholde et nasjonalt forbud mot salg og skjenking av drikkevarer som inneholder over 60 volumprosent alkohol? Vil privatpersoner og små klubber/foreninger kunne importere slike alkoholsterke drikker?
Svar:
Regjeringen legger til grunn at det eksisterende omsetningsforbudet i alkoholloven vedrørende alkoholsterke drikker med et alkoholinnhold over 60 volumprosent kan opprettholdes også ved et evt. medlemskap. Et slikt unntak begrunnes med beskyttelse av folkehelsen, jf. EF-traktatens art. 36. Det samme hensyn begrunner et importforbud, slik at privatpersoner og små klubber/foreninger ikke vil kunne importere slike alkoholsterke drikker.
Spørsmål 5:
Veglovens § 27 åpner for å kunne bruke bompenger til investeringer i faste anlegg og installasjoner for kollektiv trafikk og jernbane, herunder sporveg og tunnelbane. Vil det ved et evt. EU-medlemskap bli tillatt å bruke bompenger til slike tiltak? (Jf. side 126, 2. spalte.)
Svar:
Bompenger og vegbruksavgifter omhandles av rådsdirektiv 93/89/EØF . Direktivet inngår i EØS-avtalen, og er med visse tilpasninger gjort til en del av norsk rett, se St.prp. nr. 40 (1993-1994) side 58, 59. Bruk av bompenger til kollektiv infrastruktur er ikke eksplisitt nevnt i direktivet. Det heter imidlertid, se artikkel 7h, at satsene for bompenger skal knyttes til kostnadene i forbindelse med bygging, drift og utvikling av det aktuelle infrastrukturnett.
På denne bakgrunn vil direktivet ikke være til hinder for at investeringer i kollektiv infrastruktur (bussfelt, busslommer, kjøreveg for skinnegående transport) kan finansieres med bompenger, når slike tiltak inngår som en del av det aktuelle infrastrukturnett.
Det heter i direktiv 93/89/EØF at direktivet ikke skal berøre medlemsstatenes anvendelse av særlige avgifter for bytrafikk. Regjeringen legger til grunn at bompengeringene kommer inn under denne bestemmelsen. Når det gjelder bruk av bompenger til baneformål i Norge, vil dette i praksis være avgrenset til bompengeringene.
Spørsmål 6:
Regjeringen omtaler på side 341 Den vesteuropeiske unions rolle. Norge er i dag assosiert medlem i VEU. Er det ikke slik at et slikt assosiert medlemskap gir Norge tilgang til alle møter og aktiviteter i VEU? Har Regjeringen benyttet seg av denne adgangen til å delta i VEUs aktiviteter og møter? (Jf. debatten om VEUs « formøter » i forkant av NATO-møtene).
Svar:
I assosieringsdokumentet, § 3, står det følgende:
| « De (de assosierte medlemmer) kan, selv om de ikke er parter i den modifiserte Brussel-traktaten, delta fullt ut i møtene i VEUs Råd - uten å prejudisere bestemmelsene i Artikkel VIII, i Rådets arbeidsgrupper og dets underorganer, i henhold til følgende bestemmelser: |
| - | etter anmodning av et flertall av medlemsstatene eller halvparten av medlemsstatene, herunder Formannskapet, kan deltakelse begrenses til fullverdige medlemmer; |
| - | de vil ha talerett, men kan ikke forhindre et vedtak som det er enighet om blant medlemsstatene; |
| - | de kan slutte seg til de vedtak som treffes av medlemsstatene; og de vil kunne delta i gjennomføringen av dem med mindre et flertall av medlemsstatene, herunder Formannskapet, beslutter noe annet; |
| - | Republikken Island, Kongeriket Norge og Republikken Tyrkia vil kunne knytte seg til planleggingscellen gjennom en permanent forbindelsesordning; |
| - | de vil delta på samme grunnlag som fullverdige medlemmer i de militære VEU-operasjoner de ønsker å sende tropper til; |
| - | de vil være tilknyttet medlemsstatenes telekommunikasjonssystem (WEUCOM) for meldinger som angår møter og virksomhet som de deltar i; |
| - | de vil bli bedt om å yte et finansielt bidrag til organisasjonens budsjetter. |
| Av praktiske grunner vil romfartsvirksomheten være forbeholdt de nåværende medlemmer til Satelittsenterets eksperimentelle fase utløper i 1995. I løpet av denne tiden vil nye medlemmer og assosierte medlemmer bli holdt underrettet om VEUs romfartsvirksomhet. Det vil bli utarbeidet hensiktsmessige ordninger for assosierte medlemmer, slik at de kan delta i etterfølgende romfartsvirksomhet når det gjøres vedtak om fortsettelsen av slik virksomhet ». |
| Regjeringen har benyttet seg fullt ut av den adgang assosieringsdokumentet gir til deltakelse i VEUs aktiviteter og møter. I henhold til dokumentet legges det imidlertid begrensninger både på de assosierte medlemmers mulighet til å delta i møter (jf. strekpunkt 1) og deres mulighet til å delta i og påvirke beslutningsprosessen (jf. strekpunkt 2 og 3). Kun medlemmer har fullverdige rettigheter på disse punkter. De fullverdige medlemmer benytter seg i dag av muligheten til å avholde møter hvor de assosierte medlemmer ikke gis adgang til deltakelse.
|
Vedlegg 11: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 16. september, til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra Kristelig folkepartis stortingsgruppe.
Spørsmål 1:
Ifølge Klassekampen 30.08.94 viser en intern utredning fra Utenriksdepartementet at « bortimot 60 % av norsk u-landsimport vil få dårligere importvilkår til Norge, dersom vi går inn i EU ».
Er det riktig at det foreligger en slik rapport, og hvorfor er i så fall dette ikke referert i St.meld. nr. 40? »
Svar:
Den utredning/rapport Klassekampen refererer til, er et notat fra en avdeling i departementet til en annen. Notatet var et ledd i den interne saksforberedelse som foregikk i forbindelse med medlemskapsforhandlingene.
Gjengivelsen av den aktuelle konklusjonen i notatet er unøyaktig. Det riktige er at importen fra u-landene i Asia og Latin-Amerika, som utgjør ca 60 % av norsk u-landsimport, vil få dårligere vilkår for en rekke produkter. En annen konklusjon i notatet er at ACP-landene (70 land i Afrika, Stillehavsområdet og Karibien), som omfatter de fleste minst utviklede land (MUL) samt alle våre samarbeidsland i Afrika, vil få bedre importvilkår med toll- og kvotefri adgang for alle varer unntatt enkelte landbruksvarer.
Hovedkonklusjonene i notatet er således reflektert i meldingen. Jeg viser i denne sammenheng særlig til s. 313-314 hvor det sies at « Lomé-landene, hvor de fleste minst utviklede land (MUL) samt alle våre samarbeidsland i Afrika inngår, vil ved EU-medlemskap få bedre markedsadgang i Norge enn det de har i dag. Middelhavslandene vil også få bedre markedsadgang ved EU-medlemskap. På den andre siden vil de landene som kun nyter godt av EUs GSP, dvs de fleste u-land i Asia og Latin-Amerika, få dårligere importvilkår for en del produkter sammenlignet med det de i dag har i Norge. »
Det kan ofte være vanskelig å fastslå med sikkerhet hvordan endrede importbetingelser slår ut. Dette gjelder for eksempel når det finnes tollkvoter på enkelte industrivarer, eller i tilfeller hvor Norge har høyere tollbeskyttelse og EU gjør større bruk av mengdebeskyttelse, slik tilfellet er med teko-varer fra Asia. I meldingen heter det således på s. 308 at « Det er vanskelig å anslå nettoeffekten av norsk EU-medlemskap når det gjelder tredjelandseksport (av teko-varer) til Norge » og at « De mer omfattende mengdebegrensninger Norge får ved EU-medlemskap kompenseres delvis av at EFs tollsatser for de fleste teko-varer er lavere enn Norges. »
Spørsmål 2:
Ifølge samme avisoppslag er det feil når det i stortingsmeldingen heter at over 30 % av u-landenes eksport går til EU. Hva er departementets kommentar til dette?
Svar:
I St.meld. nr. 40, side 312, høyre spalte, pkt. 5.10.10. står det:
| « Til sammenligning går over 30 % av u-landenes eksport til EU. » |
Dette er en feilskrift. Det skal stå:
| « Til sammenligning gikk 22 % av u-landenes eksport i 1991 til EU ». |
Ovennevnte er meddelt Stortingets presidentskap i brev av 30.08.94
Vedlegg 12: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 14. september 1994, til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra stortingsrepresentant Hallvard Bakke
Innledende kommentarer
En rekke av de innledende spørsmål dreier seg om de generelle retningslinjene for økonomisk politikk. Før vi svarer på hvert enkelt spørsmål vil vi knytte et par generelle kommentarer til retningslinjene.
Utgangspunktet for finansministerens anbefalinger til medlemslandene (Møte i EUs Råd 13.12.93) er den høye arbeidsledigheten i Europa. Det gis en beskrivelse av situasjonen, og rekommandasjonen slår fast at arbeidsledigheten er uakseptabelt høy. Dokumentet omtaler de negative sosiale konsekvenser av arbeidsledighet og bruker uttrykk som at arbeidsledigheten er « sløsing med menneskelige ressurser ». EUs finansministre gir uttrykk for at « alle som vil, skal ha mulighet for arbeid » og at man får bukt med forhold som fører til sosial utstøting.
Dette er utgangspunktet for de forslag og problemstillinger som tas opp i rekommandasjonen. Teksten er selvsagt likevel et resultat av forhandlinger og kompromiss, slik det nødvendigvis må være når økonomisk politikk diskuteres mellom regjeringer fra mange land og med ulik partifarge. Medlemslandene er heller ikke i noen juridisk eller formell forstand bundet av de økonomiske retningslinjene som først og fremst er ment som referansepunkt for utformingen av den økonomiske politikken.
En oversikt over hovedinnholdet i det første settet av retningslinjer er gitt i EU-meldingen, boks 5.3 på side 249.
Regjeringen mener at arbeidet med de generelle retningslinjene er viktig og nyttig for bedre å kunne nå målene om høy sysselsetting, økt velferd og bærekraftig utvikling. Så nært som økonomiene er knyttet sammen, er det behov for et nært samarbeid og samordning av den økonomiske politikken. Bakgrunnen for samarbeidet om økonomisk politikk i EU framgår av EU-meldingen bl.a. på side 248:
| « Samarbeidet om økonomisk politikk er knyttet til den sterke økonomiske integrasjonen mellom EU-landene. Den økonomiske utviklingen i det enkelte medlemsland har stor betydning for de andre medlemslandene. Derfor skal landene anse sin egen økonomiske politikk som et spørsmål av felles interesse. Formålet med å samordne den økonomiske politikken er å oppnå et bedre samlet resultat. Dette rører ikke ved myndighetsforholdene for den alminnelige økonomiske politikken. » |
I de siste retningslinjene vedtatt av Rådet 11. juli i år er følgende uttrykt som hovedoppgaven i den økonomiske politikken:
| « The key task of economic policy will be to sustain and to strengthen this (the current) recovery in the coming quarters, and to ensure that it lays the ground for strong employment growth. » |
Spørsmål 1:
Den 22.12.93 vedtok EUs Råd for første gang overordnede retningslinjer for den økonomiske politikken i samsvar med artikkel 103, nr. 2 i Traktaten om Den europeiske union (TEU). Hva er den offisielle norske oversettelse av disse retningslinjene?
Svar:
Den offisielle norske betegnelsen på retningslinjene er « generelle retningslinjer », jf. Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap (TEF) artikkel 103/nr. 2, særskilt vedlegg nr. 2 til St.meld. nr. 40 (1993-1994). (På engelsk er betegnelsen « broad guidelines ».)
En uoffisiell norsk oversettelse av retningslinjene fra 22.12.93 er lagt ved. Offisiell versjon eksisterer ennå ikke. De reviderte retningslinjene fra 11.7.94 er også lagt ved i engelsk versjon.
For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at bestemmelsene om økonomisk politikk og penge- og valutapolitikk utgjør en del av Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap (TEF) slik denne er endret ved artikkel G nr. 25 i Traktaten om Den europeiske union (TEU).
Spørsmål 2:
Er regjeringen på noen punkter uenig i disse retningslinjene? I så fall, hvilke punkter eller deler av retningslinjene gjelder det?
Svar:
Regjeringen mener det er et vesentlig politisk framskritt at sysselsettingspørmålene har kommet så sterkt på EUs dagsorden blant annet gjennom diskusjon og vedtakelsen av økonomiske retningslinjer. Det dreier seg her om en større internasjonal forpliktelse til å fortsette og forsterke samarbeidet i Europa for å bekjempe arbeidsløsheten.
Det er i denne bredere sammenheng en må vurdere de økonomiske retningslinjer. Dette forhindrer ikke at det ut fra Regjeringens politiske holdning kunne vært ønskelig om retningslinjene i enkelte deler hadde vært formulert annerledes, blant annet for å unngå mistolkninger om ensidig markedsorientering. Som et fellesdokument for regjeringer av ulik politisk farge mener Regjeringen likevel det er grunn til å være godt fornøyd med de vedtatte retningslinjer.
Vi vil i denne sammenheng også minne om følgende:
Retningslinjer for den økonomiske politikken er et viktig element i Det europeiske råds handlingsplan for redusert arbeidsledighet - basert på Kommisjonens hvitbok for økt vekst, konkurransedyktighet og sysselsetting. Handlingsplanen, som har mange likhetstrekk med solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-97, består av følgende hovedelementer:
| - | Retningslinjer for den økonomiske politikken |
| - | En rekke tiltak for å gjøre veksten mer sysselsettingsintensiv og for å bedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte |
| - | En ny utviklingsmodell for fellesskapet med vekt på bærekraftig utvikling |
Retningslinjene, som bør ses i en slik bredere sammenheng, ble drøftet på Det europeiske råds møte på Korfu 24 juni 1994 hvor både statsministeren og finansministeren uttalte seg om disse slik det framgår av vedlagte innlegg.
Statsministeren presiserte i sitt innlegg bl.a. at en fra norsk side ser på retningslinjene for valutakursstabilitet, konvergens og solide offentlige finanser som betingelser for en gunstig realøkonomisk utvikling.
Når det gjelder retningslinjene om lønnspolitikk (pay policies) er en enig i at inntektsfastsettingen bør legge grunnlag for økte investeringer og sysselsetting. Dette innebærer ikke nødvendigvis at reallønnsøkninger bør være mindre enn produktivitetsveksten (any real wage increases should fall short of productivity increases). Det vises for øvrig til statsministerens og finansministerens innlegg der det presiseres at lønnsfastsettingen er et hovedansvar for partene i arbeidslivet. Det er forøvrig fra norsk side lagt vekt på behovet for et inntektspolitisk samarbeid, i lys av norske erfaringer.
Spørsmål 3:
Da de overordnede retningslinjene ble kjent ble det fra regjeringens side hevdet at intet i dem var i strid med Arbeiderpartiets program. Er dette fortsatt regjeringens syn?
Svar:
Arbeiderpartiets program har en bred analyse av den politiske og økonomiske situasjon i Europa, og inneholder så vel en nasjonal som internasjonal strategi for bekjempelse av arbeidsledighet. Det er i god overenstemmelse med Arbeiderpartiets politikk at også EU engasjerer seg i arbeidet for økt sysselsetting i Europa. Det vises ellers til svar på spørsmål 2.
Spørsmål 4:
Ifølge Dagens Næringsliv for 24.6.94 har statsministeren uttalt følgende på direkte spørsmål om de økonomiske retningslinjene er bindende for medlemslandene: « Her er det ikke en setning som er bindende ». Også i meldingen sier regjeringen at disse overordnede retningslinjene ikke er juridisk bindende. Hvorfor mener regjeringen at disse retningslinjene ikke er forpliktende for medlemslandene i utformingen av deres økonomiske politikk?
Svar:
Det er i « Traktat om opprettelse av det europeiske økonomiske fellesskap » slått helt klart fast hvilken status Rekommandasjoner har. I TEF artikkel 189, fjerde ledd går det fram at en Rekommandasjon ikke er bindende. Generelle retningslinjer for den økonomiske politikken vedtas i form av Rådsrekommandasjoner som altså ikke er rettslig bindende.
Dette er også i tråd med TEF artikkel 103, punkt 2, tredje ledd hvor det blant annet sies at Rådet skal
| « med kvalifisert flertall gi en rekommandasjon som fastlegger de generelle retningslinjer. » |
Spørsmål 5:
Er regjeringens forståelse at fordi retningslinjene ikke er bindende så er det ikke forpliktende å slutte seg til dem? Eller blir de bindende hvis man har sluttet seg til dem?
Svar:
Retningslinjene vedtas av Rådet som rekommandasjon og er som sådan en anbefaling fra Rådet rettet til medlemsstatene. De er ikke noe de enkelte medlemsstater i formell forstand slutter seg til eller ikke. Retningslinjenes status av ikke å være bindende påvirkes ikke av de enkelte medlemsstaters stemmegivning i forbindelse med rådsvedtaket.
Spørsmål 6:
I punkt 1 i artikkel 3 i TEU heter det bl.a.: For å nå de mål som er satt i artikkel 2, skal medlemsstatenes og Fellesskapets tiltak, i samsvar med de vilkår og det tidsskjema som er fastsatt i traktaten, omfatte iverksettelsen av en økonomisk politikk som bygger på en nær samordning av medlemsstatenes økonomiske politikk (min utheving). I punkt 1 i artikkel 103 heter det: « Medlemsstatene skal anse sin økonomiske politikk som en sak av felles interesse og skal samordne den i Rådet i samsvar med artikkel 102A. » I artikkel 102 A heter det bl.a.: Medlemsstatene skal føre sin økonomiske politikk med sikte på å virkeliggjøre Fellesskapets mål, slik de er nedfelt i artikkel 2, og innen rammen av de overordnede retningslinjer omhandlet i artikkel 103 nr. 2 (min utheving). Hvorfor mener regjeringen at på tross av disse bestemmelsene vil ikke de overordnede retningslinjene være forpliktende for medlemsstatene?
Svar:
Som allerede påpekt ovenfor er de generelle retningslinjene ikke bindende. At medlemsstatene skal føre sin økonomiske politikk innenfor rammen av noe som ikke er formelt bindende legger ikke ytterligere formelle bindinger på politikken.
Spørsmål 7:
De overordnede retningslinjene vedtas av Rådet med kvalifisert flertall. Hvis det på tross av Regjeringens oppfatning skulle vise seg at disse retningslinjene er å anse som forpliktende for medlemsstatene, er Regjeringen da enig i at Norge i så fall kan bli pålagt av et kvalifisert flertall i Rådet å føre en annnen økonomisk politikk enn den Regjeringen og stortingsflertallet ønsker, med f.eks mindre vekt på å bekjempe arbeidsledighet?
Svar:
Som det går fram av meldingen og av svaret på spørsmål nr. 4 er premisset for spørsmålet feil siden retningslinjene ikke er bindende. Svaret på spørsmålet er mao. nei. Norge kan med utgangspunkt i de generelle retningslinjene ikke bli pålagt av et kvalifisert flertall i Rådet å føre en annen økonomisk politikk enn den Regjeringen og stortingsflertallet ønsker.
Spørsmål 8:
I artikkel 103, nr 3, i TEU heter det bl.a. at « For å sikre en nærmere samordning av den økonomiske politikk og en varig tilnærming mellom de økonomiske resultater i medlemsstatene skal Rådet på grunnlag av meldinger fremlagt av Kommisjonen overvåke den økonomiske utvikling i hver av medlemsstatene og i Fellesskapet samt samsvaret mellom den økonomiske politikk og de overordnede retningslinjer omhandlet i nr. 2, og regelmessig foreta en samlet vurdering (min utheving). » Hvorfor mener Regjeringen at Rådet skal overvåke hvorvidt medlemslandene følger de overordnede retningslinjene hvis disse likevel ikke er bindende?
Svar:
Rådet utsteder gjennom de generelle retningslinjene anbefalinger for den økonomiske politikken. Det har klar mening å overvåke om anbefalingene følges selv om anbefalingene ikke er rettslig bindende. Dette må også ses i lys av den økonomiske avhengighet som har utviklet seg mellom ulike land. Problemer som oppstår i et land, vil i betydelig grad kunne påvirke utviklingen i andre land. Et eksempel på dette er valutauroen høsten 1992.
Spørsmål 9:
I andre sammenhenger har Regjeringen understreket betydningen av en samordnet politikk. Vil ikke det måtte innebære at ethvert medlemsland må innordne seg en slik samordning, også når den strir mot landets egne politiske prioriteringer?
Svar:
Om Norge blir medlem av EU, åpnes en ny arena for politisk handling, i tillegg til den nasjonale. Regjeringen er tilhenger av en bedre samordning av den økonomiske politikken landene imellom slik at grunnlaget for verdiskaping, sysselsetting og bærekraftig utvikling kan styrkes. På s. 375 i meldingen siteres de viktigste målene og virkemidlene i det økonomiske samarbeidet i EU. Deretter sies det:
| « De målene som her er trukket opp har tradisjonelt stått sentralt også i norsk økonomisk politikk. Hovedlinjene i solidaritetsalternativet og i Regjeringens politikk for å styrke sysselsettingen kan etter Regjeringens syn forsterkes og suppleres gjennom et utvidet europeisk samarbeid. Samtidig vil utformingen av den økonomiske politikken i Norge og utviklingen av de norske velferdsordningene være et nasjonalt anliggende. » |
Regjeringen ser ikke en samordning etter disse mål og linjer som noe problem. En ser det heller ikke som noe problem at en skal tilstrebe å oppfylle Maastricht-traktatens krav om konvergens i den økonomiske politikken. Kravene må ses på som generelle krav en uansett må stille til den økonomiske politikken. De problemer en har fått i en rekke land, og som gjør at en ikke har kunnet føre en så aktiv sysselsettingspolitikk som Norge, skyldes eksempelvis problemer med store budsjettunderskudd. Det vises også til meldingens s. 262 hvor det heter:
| « Vi er for tiden et av de få land blant nåværende medlems- og søkerland som kan sies å oppfylle konvergenskravene, jf. tabell 5.2. Uavhengig av et medlemskap i EU, er Regjeringens økonomiske politikk innrettet mot å oppfylle de samme krav som er nedfelt i konvergenskravene, fordi dette best sikrer verdiskaping og sysselsetting. De rammer konvergenskravene setter, er etter Regjeringens syn bare uttrykk for hensiktsmessige grenser for den økonomiske politikken, som bør gjelde uavhengig av medlemskapsspørsmålet eller av EU overhodet. I så måte setter ikke konvergenskravene begrensninger for den alminnelige økonomiske politikken. Når det gjelder velferds- og fordelingspolitikken, er det først og fremst den samlede verdiskapingen i samfunnet som har betydning. » |
Det vises også til meldingens s. 247, hvor det sies:
| « Utover penge- og valutasamarbeidet bygger samarbeidet om den økonomiske politikken i EU på gjensidige konsultasjoner og nær samordning. Det enkelte medlemsland skal unngå for stort offentlig budsjettunderskudd og for stor offentlig gjeld. Videre skal det i fellesskap gis generelle retningslinjer for den økonomiske politikken i medlemslandene. Det skal imidlertid på disse områdene ikke være noen overføring av myndighet til Fellesskapet. De generelle retningslinjene for den økonomiske politikken vil ikke være rettslig bindende. Finanspolitikken og øvrig generell økonomisk politikk vil derfor også i fase 3 være nasjonalstatens myndighet og ansvar, jf. boks 5.2. Fellesskapets samordningsfunksjon skal bidra til at medlemslandenes økonomiske politikk kan få bedre samlede virkninger, bl.a. ved å unngå at tiltak i ett land motvirkes av tiltak i andre land. » |
Spørsmål 10:
Mener Regjeringen at samordningen av EUs økonomiske politikk skal skje på annen måte enn gjennom de overordnede retningslinjene? I tilfelle, på hvilken måte og med hvilken hjemmel skjer dette? Vil en slik samordning være bindende for Norge, også når den er i strid med våre egne politiske prioriteringer?
Svar:
Samordningen av den økonomiske politikken i EU skal skje iht. traktatbestemmelsene om økonomisk politikk, dvs. TEF 102A-104C, avledet regelverk slik som de generelle ikke-bindende retningslinjene i form av rådsrekommandasjoner og øvrige vedtak som fattes av Rådet eller Det europeiske råd. Det vises også til enkelte av bestemmelsene i TEFs innledende artikler om Prinsippene (TEF art. 1-7C). Et viktig instrument i samordningen av den økonomiske politikken er den handlingsplanen som Det europeiske råd vedtok i desember 1993 basert på Kommisjonens hvitbok om økt vekst, konkurransedyktighet og sysselsetting. Det vises i denne forbindelse til svar på spørsmålene 2, 3, 37 og 38.
Spørsmål 11:
På side 358 i meldingen vises det til EF-rettens alminnelige solidaritets- og lojalitetsprinsipp. Det vises også til TEU artikkel 5 der det heter at medlemsstatene og Fellesskapets organer er forpliktet til lojalt å samarbeide med hverandre og respektere hverandre og Fellesskapets interesser for å gjennomføre EF-samarbeidets målsettinger. Det heter også at en rekke viktige avgjørelser fra EF-domstolen bygger på artikkel 5. Mener Regjeringen at dette lojalitetsprinsippet ikke har anvendelse når det gjelder bestemmelsene om samordningen av landenes økonomiske politikk og de overordnede økonomiske retningslinjene, og hva begrunner i så fall Regjeringen et slikt unntak med?
Svar:
På s. 358 i meldingen er det om det alminnelige solidaritets- eller lojalitetsprinsipp, jf. TEF artikkel 5, uttrykt, bl.a.:
| « Forpliktelsen innebærer at medlemsstatene skal vedta alle generelle og særlige tiltak som er egnet til å gjennomføre de forpliktelser som følger av traktatgrunnlaget og det avledede regelverk, og de skal lette oppgaven for Fellesskapet på de områder hvor organene utøver sin myndighet. Medlemsstatene skal også avholde seg fra alle tiltak som kan sette virkeliggjøringen av traktatens mål i fare. » |
Dette prinsippet gjelder naturligvis generelt og uttrykker en forpliktelse til å gjennomføre EF-rettens forpliktelser nasjonalt. Det gir imidlertid ingen forpliktelse til å gjennomføre noe man ikke er forpliktet til, slik som rådsrekommandasjoner, jf. svarene på spørsmålene ovenfor.
Spørsmål 12:
Mener Regjeringen at man kan ha en felles valuta og felles sentralbank i EU uten at en nær samordning av den økonomiske politikken i medlemslandene, slik at alle hovedlinjer i den økonomiske politikken reelt blir bestemt på unionsnivå?
Svar:
Ved innføring av felles valuta i EU vil ansvaret for pengepolitikken bli overført til det nye europeiske systemet av sentralbanker, ESSB. Budsjettpolitikken, skattepolitikken, inntektspolitikken og sysselsettings- samt velferdspolitikken vil forbli de nasjonale myndigheters ansvar. Det kan også vises til svarene på spørsmål 9 ovenfor og til boks 5.2 om ØMU og myndighetsfordelingen i penge- og finanspolitikken i fase 3, meldingens s. 248.
Regjeringen har lagt opp til en politikk for å styrke grunnlaget for høy sysselsetting som bl.a. bygger på lav pris- og kostnadsvekst, stabile valutaforhold og en aktiv budsjettpolitikk. Denne politikken og de tiltakene som er gjennomført, er ikke i strid med de konvergenskravene Maastricht-traktaten setter, jf. svaret på spørsmål nr. 9.
Regjeringen kan mot denne bakgrunn ikke slutte seg til påstanden om at « alle hovedlinjer i den økonomiske politikken reelt blir bestemt på unionsnivå ».
Spørsmål 13:
I juni holdt finansministrene i EU et nytt møte der også den norske finansminister deltok. Hva er den norske teksten til vedtaket på dette møtet?
Svar:
Vi antar at det det her refereres til er et Rådsmøte hvor finansministrene i EU diskuterte utkast til et revidert sett av generelle retningslinjer for den økonomiske politikken. Etter behandling i Rådet ble utkastet lagt fram for Det europeiske råds møte på Korfu 24. juni og endelig vedtatt i Rådet av finansministre 11. juli. Teksten foreligger ennå ikke på norsk, men er lagt ved i engelsk versjon, jf. svar på spørsmål nr. 1. Den norske finansminister deltok ikke på finansministrenes rådsmøte i juni.
Spørsmål 14:
Ble det på dette møtet eller forut for møtet gjort noe forsøk fra norsk side på å endre enkelte punkter eller noe av innholdet i retningslinjene fra desember? Ble det gjort noen slike konkrete endringer i retningslinjene fra desember eller ble de bekreftet?
Svar:
Første anledning til å diskutere det nye settet av retningslinjer var fra norsk side under møtet i Det europeiske Råd på Korfu etter at EUs finansministre hadde lagt fram sitt forslag, jf. svar på foregående spørsmål. Det vises i den forbindelse til de vedlagte innleggene fra statsministeren og finansministeren, jf. svar på spørsmål nr. 2. Vedrørende endringer i retningslinjene fra desember vises det til at begge sett av retningslinjer er lagt ved, jf. svar på spørsmål nr. 1. For øvrig har Norge i interimsperioden, fra dato for undertegning (24.6.94) og fram til evt. tiltredelse møte- og talerett i EUs Råd, men ikke stemmerett.
Spørsmål 15:
Da Syseregjeringen knyttet kronen til ECU høsten 1990, ble det hevdet at det ville gi ca 1 % lavere rente enn om Norge fortsatte med den daværende valutakurven. Mener Regjeringen at ECU-tilknytningen førte til en slik lavere rente sammenlignet med hva renten ville vært om vi hadde fortsatt med valutakurven og hvordan begrunner i så fall Regjeringen det?
Svar:
Forskjellen mellom det norske og det europeiske rentenivået ble redusert fra høsten 1990 fram til sommeren 1992 da uroen på det europeiske valutamarkedet startet. Både det kortsiktige og det langsiktige rentenivået nærmet seg det europeiske, jf. figur 1. ECU-tilknytningen og det avgrensede samarbeidet som ble etablert samtidig, kan ha bygget opp under og forsterket tilnærmingen i rentenivået, selv om det er vanskelig å identifisere effekten konkret. På den annen side økte det europeiske rentenivået uventet mye i denne perioden i forhold til det amerikanske og japanske som følge av at Tyskland i så stor grad valgte på kort sikt å lånefinansiere den statlige utgiftsøkningen etter gjenforeningen. Dette kan tenkes å ha dempet virkningen på den norske renten av ECU-tilknytningen, jf. at amerikanske dollar og japanske yen hadde en betydelig vekt i den konkurranseveide valutaindeksen som kursen på kronen var knyttet til fram til høsten 1990. Figur 2 viser renteutviklingen for et veiet gjennomsnitt av valutaene som inngår i ECU og tilsvarende for konkurranseindeksen.
Spørsmål 16:
Kan Regjeringen vise renteutviklingen i Norge og for kurvvalutaene, og andre land før og etter ECU tilknytningen og frem til idag med kurver og tabeller. Hvilke konklusjoner mener Regjeringen å kunne trekke av denne utviklingen?
Svar:
Vedlagte figurer og tabeller viser renteutviklingen i Norge, samt differansen mot ECU-renten og kurvrenten. For øvrig vises det til svar på spørsmål 15.
Spørsmål 17:
Hvis Norge blir med i EU vil Norge da arbeide for at valutaene igjen blir knyttet til ECU med et « smalt » bånd på 2.255 på hver side av en sentral kurs? Vil Regjeringen søke å holde norske kr innenfor et slikt bånd også om vi ikke blir med i EU?
Svar:
De gjeldende retningslinjene for pengepolitikken og regler for valutakurspolitikken er omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 1994. Hvis Norge ikke blir EU-medlem, vil det fortsatt bli ført en pengepolitikk rettet mot stabilitet i valutakursen.
Alle EU-landene, utenom Storbritannia, Italia og Hellas, deltar i valutakurssamarbeidet ERM. Deltakere i dette samarbeidet besluttet i august 1993 å utvide de tillatte svingningsmarginene, som de bilaterale kursene skal holdes innenfor, fra pluss/minus 2 1/4 % til pluss/minus 15 %. Deltakerlandene har i tiden etterpå lagt vekt på å holde valutakursene vesentlig mer stabile enn hva dette nye intervallet gir rom for, men utvidelsen av svingningsmarginene har gjort bestemmelsene om intervensjonssamarbeid mindre aktuelle og svekket systemets karakter av et fastkurssamarbeid. Tyskland og Nederland har på bilateral basis valgt å opprettholde de tidligere marginene på pluss/minus 2 1/4 % mellom mark og gylden. Blant søkerlandene har Østerrike på ensidig basis knyttet utvikling i schilling til utviklingen i tyske mark. Finske mark og svenske kroner flyter, mens Norge følger en kursstabilitetslinje.
I EU-meldingen uttaler Regjeringen s. 383, 2. spalte:
| « Ved medlemskap i EU vil norsk deltakelse i valutakurssamarbeidet (ERM) framstå som en naturlig forlengelse av den penge- og valutapolitikken som er ført siden kronen ble flytende i desember 1992,... » |
Landene som deltar i ERM-samarbeidet, synes å ha oppnådd en stor grad av innbyrdes kursstabilitet etter omleggingen i august 1993. Som nevnt i EU-meldingen synes det ikke å foreligge planer om noen snarlig innsnevring av svingningsmarginene. En kan ikke se grunnlag i dag for at Norge skulle ta opp forslag om å gjeninnføre snevre formelle marginer.
Spørsmål 18:
På side 77 i meldingen heter det: « Det vil bety at så godt som alle de europeiske land vi i dag har et nært økonomisk og politisk samarbeid med, vil ha EU som den viktigste ramme for sin politiske og økonomiske virksomhet. » Når EU etter Regjeringens mening er en viktigere ramme om landenes politiske og økonomiske virksomhet enn landenes egne politiske organer, vil ikke da EU de facto fungere som en føderasjon?
Svar:
Spørsmålet inneholder en utdypning av « Regjeringens mening » som det ikke er dekning for i Stortingsmeldingen eller annetsteds. Sitatet i spørsmålet er tatt ut av sin sammenheng og premisset for spørsmålet er feil. Sitatet er fra et avsnitt som drøfter forandringene i det nordiske samarbeidet. Det følger etter en setning som påviser et klart faktum:
| « En utvidelse av EU med Sverige og Finland i tillegg til Østerrike, betyr at vi vil stå overfor en situasjon der 95 % av Vest-Europas befolkning og 80 % av de nordiske folk deltar i EU-samarbeidet. » |
Det er denne ytre og internasjonale rammen det vises til. Regjeringen har hverken uttrykt eller ment at EU er « en viktigere ramme om landenes politiske og økonomiske virksomhet enn landenes egne organer », slik spørsmålet er formulert. EU hverken er eller vil fungere som en de facto føderasjon. Derimot er det slik at de beslutningene som EU fatter, vil være svært viktige for Norge enten vi er medlem eller ikke. Som det ovennevnte avsnittet avsluttes med på side 77:
| « De beslutninger som vil treffes innenfor rammen av et slikt utvidet europeisk samarbeid vil i avgjørende grad påvirke vår egen situasjon. Ved å stå utenfor reduserer vi våre muligheter til å styre vår egen fremtid. » |
Spørsmål 19:
På side 76 i meldingen heter det at hvis alle de nordiske landene unntatt Island blir medlem av EU skapes « nye muligheter for det nordiske samarbeidet og for de nordiske lands muligheter til å prege den videre utvikling i Europa ». De fire nordiske landene vil ha tretten av nitti stemmer i Rådet forutsatt at de stemmer sammen. Hvordan begrunner Regjeringen at dette gir grunnlag for å hevde at de nordiske landene vil prege utviklingen ikke bare innad i EU men også i Europa forøvrig?
Svar:
Sitatet i spørsmålet er hentet fra et avsnitt på side 76 i meldingen:
| « Finland, Sverige og Norge har søkt om medlemskap i EU. Danmark er allerede medlem. I Island er en diskusjon om landets fremtidige forhold til EU begynt. For første gang står vi nå i en situasjon der et flertall av de nordiske land finner det mulig å delta sammen i et bredt og utbygd utenrikspolitisk, sikkerhetspolitisk og økonomisk samarbeid i Europa. Dette skaper nye muligheter for det nordiske samarbeidet og for de nordiske lands muligheter til å prege den videre utvikling i Europa. » |
Samlet vil de fire nordiske land, med sine 25 millioner innbyggere, få en betydelig større stemmevekt i EU enn folketallet skulle tilsi. I EUs Råd er medlemsstatenes stemmetall veid med utgangspunkt i landenes befolkningsstørrelse, men likevel slik at de små landene har langt flere stemmer enn deres folketall skulle tilsi. Dette kan illustreres ved at det bak hver av Danmarks tre stemmer står omlag 1,7 millioner innbyggere, mens det bak hver av Tysklands 10 stemmer står omlag 8 millioner innbyggere.
Regjeringen har i meldingen pekt på en rekke områder der de nordiske landene har sammenfallende synspunkter, se s. 76-77. I mange saker vil nordiske synspunkter deles av likesinnede land som allerede er medlemmer av EU. Regjeringen mener at et EU-medlemskap vil styrke mulighetene for å få gjennomslag for nordiske prioriteringer i en bredere europeiske ramme.
De nordiske landene har gjennom medlemskapsforhandlingene allerede bidratt til en utvikling i EUs regelverk. Dette gjelder f.eks på områder som landbruk, regionalpolitikk og samiske spørsmål. Regjeringen mener at europeisk samarbeid trenger aktiv deltakelse fra de nordiske landene. Ved EU-medlemskap vil de nordiske land kunne bli knyttet sammen i et tettere og mer omfattende samarbeid enn det som hittil har vært mulig. Dette vil styrke den nordiske samhørighet og gi de nordiske land nye og bedre forutsetninger for sammen å møte felles utfordringer.
For øvrig vises det til svaret på spørsmål 33 i brev til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe av 12. ds. med kopi til Utenrikskomiteen.
Spørsmål 20:
På hvilken måte mener Regjeringen det tradisjonelle nordiske samarbeidet vil bli svekket dersom Norge og Island fortsetter å ikke være medlem av EU slik det har vært til nå, mens Finland og Sverige går inn?
Svar:
Spørsmålet er besvart av Statsministeren i brev m/ vedlegg av 30. august d.å. til Senterpartiets leder. Kopi av brevet m/vedlegg følger vedlagt.
Spørsmål 21:
På hvilken måte mener Regjeringen det nordiske samarbeidet som inkluderer Island kan bli ivaretatt hvis de fire andre landene blir medlem i EU?
Svar:
Når de nordiske lands samarbeidsforhold til EU er avklart, er det naturlig å drøfte hvordan vi konkret kan innrette videreføringen av det nordiske samarbeidet. De nordiske statsministre har således avtalt å møtes allerede i januar neste år for å drøfte dette spørsmål.
Et EU-medlemskap for de fire nordiske land vil gi nye muligheter for et enda tettere og mer aktivt samarbeid mellom disse land om løpende spørsmål som står på EUs dagsorden.
Den norske regjering vil i så fall legge betydelig vekt på å bidra til at Island gis anledning til aktiv medvirkning i samarbeidet.
Spørsmål 22:
Det heter i meldingen side 77: « På det utenriks- og sikkerhetspolitiske området vil EU-medlemskap bety at de nordiske interesser vil kunne fremmes som en del av EUs politikk ». Vil ikke dette i så fall først kreve tilslutning fra de andre medlemslandene?
Svar:
Innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU, er grunnlaget for utformingen av en felles politikk i form av felles opptreden, felles holdninger eller felles handlinger, konsensus mellom medlemslandene. Det er derfor medlemslandenes interesser som avgjør graden av felles holdninger eller felles handlinger.
På det utenrikspolitiske område er det i de tre nordiske søkerlandenes gjensidige interesse å bidra til stabilitet, sikkerhet og forutsigbarhet i Nordens nærområder. De nordiske lands arbeid for å veve Russland inn i et demokratisk og stabilt samarbeid i Europa, samt å styrke de baltiske lands uavhengighet og økonomiske utvikling, vil få større tyngde dersom dette samarbeidet samtidig skjer innenfor en bredere europeisk samarbeidsramme.
Også fra EU-landenes side er arbeidet med å bidra til stabilitet og en forutsigbar utvikling i Russland og de baltiske land, et anliggende av felles interesse. Med basis i det nye traktatgrunnlaget har EU-landene blant annet valgt ut arbeidet for demokrati og stabilitet i Russland og Sentral- og Øst-Europa som et hovedsatsingsområde innenfor rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som medlem av EU vil Norge, sammen med Sverige og Finland, kunne spille en viktig rolle i den videre utforming av dette arbeidet.
Spørsmål 23:
Hvis det ikke blir tilslutning i EUs organer, kan da de nordiske land fremme sine synspunkter i andre internasjonale fora som de er medlem av, som FN, FNs organer, NATO, OECD, Europarådet, etc., slik de kan i dag?
Svar:
Som nevnt i svaret på spørsmål 22, er grunnlaget for felles opptreden, felles holdninger og felles handlinger innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet konsensus mellom medlemslandene. Samarbeidet kommer således i tillegg til, og utfyller og støtter opp under, den utenriks- og sikkerhetspolitikk medlemslandene hver for seg løpende utøver. Deltakelse i dette samarbeidet vil derfor ikke, slik Regjeringen ser det, være til hinder for eller begrense de initiativ og funksjoner et enkelt medlemsland ønsker å fremme eller utøve innenfor rammen av øvrige internasjonale fora.
Spørsmål 24:
På side 77 i meldingen heter det at « Dersom Sverige og Finland skulle bli medlemmer av EU og Norge velger å stå utenfor, ville dette etter Regjeringens oppfatning få store konsekvenser for Norge. » Hvilke « store konsekvenser » er det Regjeringen her helt konkret tenker på?
Svar:
Spørsmålet er besvart av Statsministeren i brev m/vedlegg av 30. august d.å. til Senterpartiets leder. Kopi av brevet m/vedlegg følger som vedlegg.
Spørsmål 25:
Fra Regjeringens side har det vært fremhold at det er « like dramatisk » eller « mer dramatisk » å fortsatt la være å bli medlem av EU som å gå inn. Hvilke helt konkrete virkninger er det som etter Regjeringens mening gjør det så dramatisk å ikke bli medlem nå i forhold til den situasjon vi har hatt over de siste tredve år?
Svar:
Europa er i endring. Etter Regjeringens mening er det denne utviklingen som er dramatisk. I St.meld. nr. 40, kapittel 2 (s.74) heter det:
| « Berlin-murens fall har skapt grunnlag for et nytt samarbeid mellom Øst- og Vest-Europa på tvers av de tidligere blokkgrensene. EU-samarbeidet er den sentrale kraft i dette arbeidet. |
| De fleste land i Sentral- og Øst-Europa søker tilknytning til EU. Dette har også gjort det mulig for de nøytrale land, Sverige, Finland og Østerrike å søke om medlemskap i Den europeiske union. Den teknologiske utvikling og internasjonaliseringen av økonomiene skaper avhengighet mellom landene. Det indre marked som vi er tilsluttet gjennom EØS vever norsk økonomi tettere sammen med de andre vesteuropeiske økonomier. » |
Det vises til kapittel 2 for en nærmere gjennomgang av hvordan landene er blitt mer avhengige av hverandre på områder som fred og sikkerhet, økonomi, miljø mv., og hvilke konsekvenser dette har for Norge.
Den dramatiske utviklingen som pågår i Europa gjør at « den situasjonen vi har hatt over de siste tredve år » ikke lenger samsvarer med den virkelighet vi lever i. I St.meld. nr. 40 heter det på side 74:
| « Norge må i en slik situasjon gjøre klar valg for å sikre våre nasjonale interesser på kort og lang sikt. Regjeringen mener at Norge er best tjent med å bli medlem av EU. Dette vil videreføre vår faste forankring i det vestlige samarbeidet. Sammen med våre nordiske naboer vil vi kunne utøve betydelig innflytelse på den videre utvikling av EU-samarbeidet. Hvis Norge som det eneste landet ved siden av Island skulle bli stående utenfor et EU som også kan komme til å omfatte de sentral- og østeuropeiske landene, ville vi slå inn på en helt ny utenrikspolitisk linje. » |
Regjeringen mener at Norge får større handlefrihet ved å være fullverdig deltaker både politisk og økonomisk ved å bli medlem av EU. Ikke å benytte seg av denne mulighet er dramatisk.
Spørsmål 26:
På side 77 i meldingen heter det at verdien av EØS-avtalen vil bli redusert dersom Finland, Sverige og Østerrike blir medlem i EU, « fordi våre muligheter til å øve innflytelse og påvirke regelutformingen blir svekket ». I sin tale i Måløy 15.8.94 uttalte statsministeren : « Men nå er flere EFTA-land på full fart inn i EU. Det endrer ikke på at vi er en del av markedet. Men det endrer balansen i hele EØS-samarbeidet hvis EFTA-siden skulle bestå av bare Norge, Island og Liechtenstein. Gir det den innflytelsen og sikkerheten vi ønsker når det skal vedtas nye regler ipåvirke regelutformingen vil bli svekket, og helt konkret hva vil det være i prosedyren ved en framtiden? » Hva bygger Regjeringen på når den hevder at våre muligheter til å slik situasjon som svekker « innflytelsen og sikkerheten » når det skal vedtas nye regler?
Svar:
EFTA-landene er EUs viktigste sambarbeidspartner, større enn USA og Japan til sammen. Inngåelse av EØS-avtalen må ses på bakgrunn av denne økonomiske betydning som EFTA-markedene har for EU-landene.
Dersom både Finland, Sverige og Østerrike blir medlemmer, men ikke Norge, vil EFTA-delen i EØS kun bestå av to, muligens tre medlemmer (dersom Liechtenstein blir medlem av EØS). I en slik situasjon vil EFTA-pilaren i EØS bestå av land med en samlet befolkningsmengde under 5 mill. mennesker, mens EU-pilaren vil bestå av land med ca 360 mill. innbyggere. Landene i den reduserte EFTA-pilaren vil være en samarbeidspartner av begrenset betydning for EU. Med en slik redusert økonomisk tyngde, må det antas at EUs interesser ikke vil berettige like stor bruk av tid og ressurser på å nå frem til felles løsninger når det gjelder regelutvikling. Det vil bli mindre anledning til å ta hensyn til spesielle ønsker fra ikke-medlemsland, inkludert den vesentlig reduserte gruppe av gjenværende EFTA-land.
Med bare to gjenværende EFTA-land i EØS, vil en likeledes måtte regne med at det fra EU-siden vil bli stilt spørsmål om EFTAs overvåkingsorgan, ESA, fortsatt kan sies å ha den samme troverdighet som før når det gjelder kravet til upartiskhet. Det kan bli reist krav om reduksjon eller bortfall av ESAs kompetanse og funksjoner, noe som vil skade samarbeidets forutsetning om like konkurransevilkår. Dette kan igjen gå ut over norsk industri og næringsliv.
Forøvrig er det for tidlig å si hvilke formelle endringer som vil skje med EØS dersom ett eller flere EFTA-land blir EU-medlem. Dels vil svaret kunne avhenge av hvor mange EFTA-land som blir værende i EØS, dels vil et utvidet EU også måtte vurdere situasjonen.
Spørsmål 27:
Det heter på samme side at : « Det materielle innholdet i EØS-avtalen vil kunne bestå, men de etablerte institusjonene vil måtte tilpasses den nye situasjon ». Hvilke tilpasninger helt konkret er det Regjeringen her mener vil skje?
Svar:
Det vises til svaret på spørsmål 26 ovenfor.
Spørsmål 28:
Hva var konklusjonene fra EØS-rådets møte 17.5.94 om EØS-avtalens fremtid selv om noen eller alle av søkerlandene skulle bli medlem av EU?
Svar:
I konklusjonene fra EØS-rådsmøtet 17.5.94, pkt. 5, siste strekpunkt heter det:
| « EØS-rådet uttrykte at det står fast ved sin forpliktelse til å gi EØS-avtalen fortsatt og effektiv anvendelse og vil på sitt neste møte behandle EØS' virkemåte og utvikling i lys av utvidelsen av Den europeiske union ». |
Spørsmål 29:
På side 77 i meldingen står det at « Blant annet vil det, særlig som følge av et forventet lavere prisnivå på matvarer i Sverige, kunne oppstå store handelslekkasjer, » og at « konsekvensene for sysselsettingen innenfor handelsnæringen i store deler av Norge kan bli betydelige ». Hvor mye mener Regjeringen prisnivået på matvarer i Sverige vil gå ned som følge av EU-medlemskap?
Svar:
Mange nordmenn handler idag i Sverige, noe som bl.a. skyldes lavere priser på enkelte matvarer. Kjøtt utgjorde over 50 % av nordmenns innkjøp av dagligvarer i Sverige i 1992. Regjeringen mener en slik utvikling vil kunne forsterkes om Sverige sier ja og Norge nei til EU-medlemskap.
Et viktig forhold som gjør at Norge er eksponert for en betydelig grensehandelslekkasje til Sverige, er bosettingsstrukturen på begge sider av grensen. I grensehandelsutsatte områder på norsk side bor nærmere 2 millioner innbyggere, mens den tilsvarende svenske bosetting er ca 340.000.
Den svenske EU-utredningen (SOU 1994:6 « Sverige och Europa ») anslår at de svenske produsentprisene på landbruksprodukter vil bli redusert med vel 6-10 % med et medlemskap i EU. Det må vurderers som sannsynlig at forbrukerprisene vil bli redusert tilsvarende (fordi prisene vil bli presset nedover som følge av at svenske detaljister kan kjøpe matvarer i andre EU-land, og som følge av at utenlandske detaljister kan etablere seg i svensk dagligvarehandel).
En slik økning i forskjellene i forbrukerpriser mellom Norge og Sverige antas å kunne føre til økt grensehandel. Dette vil legge press på primærproduksjonen og foredlingsindustriene i Norge om lavere priser.
Spørsmål 30:
Når Regjeringen mener konsekvensene for handelsnæringen kan bli « betydelige », hvilken størrelsesorden i redusert omsetning og sysselsetting er det da snakk om?
Svar:
Fra 1979 til 1992 økte grensehandelen fra 660 mill. NOK til 2085 mill. NOK. Beregninger foretatt av Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon viser at grensehandelen med Sverige representerte 1335 tapte årsverk i 1992. Anslaget for 1983, da grensehandelen relativt sett var på topp, var hele 2420 årsverk.
Grensehandelen påvirkes av bl.a. avgifts-, subsidie- og importpolitikken og valutaforhold i Norge og Sverige. Norge har tradisjonelt hatt relativt høyere avgifter på bl.a. bensin, vin/brennvin og tobakk. Videre føres det i Norge en mer restriktiv importpolitikk for en rekke landbruksvarer og næringsmidler. Prisnivået for disse varene er også relativt høyt. Prisdifferansene har bidratt til handelslekkasje til Sverige.
På begynnelsen av 80-tallet ble den svenske krona devaluert. Dette resulterte i betydelig økt norsk handelslekkasje til Sverige med påfølgende tap av norske arbeidsplasser (se over).
Det er ikke mulig å si noe sikkert om tap av norske arbeidsplasser dersom Sverige går inn og Norge blir stående utenfor EU. Dette vil bl.a. avhenge av den politikk Regjeringen velger å føre på områdene nevnt ovenfor i forhold til svensk politikk, samt av valutasituasjonen på det aktuelle tidspunkt. Lavere matvarepriser i Sverige som følge av medlemskap, og forsatt høye priser i Norge vil stimulere til grensehandel. Ved å stå utenfor vil vi også kunne oppleve større grad av valutausikkerhet enn dersom vi blir med i EU. Dette vil kunne påvirke grensehandelen og graden av handelslekkasje.
Spørsmål 31:
Hva er eventuelt til hinder for at Norge kan justere avgifter eller iverksette andre tiltak som kan motvirke handelslekkasje dersom den skulle vise seg å bli uheldig?
Svar:
Nivået på norske avgifter bestemmes i Norge, enten Norge er med i eller står utenfor EU. Men om vi skulle stå utenfor EU og tilpasse våre avgifter til utviklingen i EU, ville dette være tilpasning til en utvikling, andre bestemmelser.
Når det gjelder andre tiltak, vil det være i strid med EØS-avtalen å gjeninnføre restriksjoner på det frie varebytte og på den frie bevegelighet av personer, tjenester og kapital.
Forøvrig vises det til statsministerens brev m/vedlegg av 30. august d.å. til Senterpartiets leder. Kopi av brevet m/vedlegg følger som vedlegg.
Spørsmål 32:
Hvilke varer vil i Sverige bli dyrere som følge av EU-medlemskap. Kan dette føre til handelslekkasje andre veien?
Svar:
Regjeringen har ikke uttømmende opplysninger om prisvirkninger i Sverige som følge av et svensk EU-medlemskap. Svensk inntreden i tollunionen kan medføre at enkelte varer får høyere toll ved import fra land utenfor EU og EFTA. På andre områder blir det tollreduksjoner. Men hovedtyngden av importen kommer fra land med tollpreferanser, dvs. land som Sverige (og Norge) - i likhet med EU - har inngått frihandelsavtaler med eller gitt GSP-status. (Land i EØS-området, Øst- og Sentral-Europa og utviklingslandene). Overgangen til EUs tollbetingelser for import fra ikke-preferanseland synes dermed å få relativt liten innvirkning på det svenske prisnivået.
Det er ingen grunn til å vente noen betydelig svensk handelslekkasje til Norge. Fordi bare ca 340.000 svensker bor i grensehandelsutsatte områder, mens dette gjelder for ca 2 mill. mennesker på norsk side av grensen, er Sverige langt mindre utsatt for handelslekkasje til Norge enn omvendt.
Spørsmål 33:
Etter dagens regelverk er det for visse varegrupper restriksjoner på hvor mye reisende kan ta med seg. Vil disse bli endret ved et EU-medlemskap? Vil eventuel lempning eller bortfall av restriksjoner hvis både Sverige og Norge bli medlem av EU kunne øke grensehandelen i forhold i dag?
Svar:
I meldingen er det på s. 283-284 i detalj redegjort for nåværende reisegodsbestemmelser og for private reisendes adgang til å medbringe reisegods ved et EU-medlemskap. Når det gjelder spørsmålet om mulige handelsvirkninger av den begrensede utvidelsen av privates adgang til å medbringe reisegods, vil avgiftsnivået særlig på alkoholholdige drikkevarer være av betydning.
På side 417 i meldingen heter det således at:
| « Ved fastsettelse av de norske alkoholavgiftene vil særlig avgiftsnivået i Sverige ha stor betydning. Dette vil gjelde uansett hvilken tilknytning vi får til EU. » |
På samme side heter det også at:
| « Dersom Sverige opprettholder sitt avgiftsnivå framover, vil Norge kunne videreføre et noe høyere avgiftsnivå enn Sverige uten at problemene med grensehandel blir for store. Dersom Sverige skulle senke sine alkoholavgifter bl.a. som følge av økt grensehandel mot andre EU-land, vil presset på det norske avgiftsnivået kunne forsterkes. Siden Sverige og Finland har den samme begrensede utvidelse av reisegodskvotene som Norge, vil presset på disse landenes avgiftsnivå bli dempet sammenliknet med hva situasjonen ville ha vært uten denne spesialordningen. Situasjonen vil også bli påvirket av hva slags kontrollordninger disse landene eventuelt vil utforme i forbindelse med avviklingen av den ordinære grensekontrollen. » |
Forøvrig vises det til statsministerens brev m/vedlegg av 30. august d.å. til Senterpartiets leder. Kopi av brevet m/vedlegg følger som vedlegg.
Spørsmål 34:
Er det forskjeller i matvarepriser mellom EU-land som for eksempel Danmark - Tyskland eller andre? Hvilken virkning har dette i så fall fått på grensehandelen og hvordan er det håndtert innad i EU?
Svar:
En undersøkelse foretatt av OECD viser at matvareprisene i Danmark og Tyskland ligger henholdsvis 19 og 28 % under norsk nivå i 1990. Matvareprisene i Tyskland ligger således ca 11-12 % under de man finner i Danmark. Bakgrunnen for prisforskjellene mellom Danmark og Tyskland kan være ulike forbrukerpreferanser, forskjell i kjøpekraft, ulik konkurranse i distribusjonsleddene, forskjeller i markedsbalanse innenfor de ulike markeder m.m.
I 1991 ble ca 9 % av det sørjydske forbruk av detaljhandelsvarer dekket ved kjøp i Tyskland.1 Bakgrunnen for dette skyldes dels forskjell i produktpriser og dels forskjell i bensinpris (denne forskjellen er blitt mindre siden 1991).
I utgangspunktet skal det ikke være restriksjoner på handelen i det indre marked. Ved vedtakelsen av Rdir 92/12/EØF om handel med særavgiftsbelagte varer, ble det imidlertid inntatt visse spesialordninger vedrørende Danmark, se direktivets art. 26.
| 1 | Kilde: «Grensehandel ved porten til Europa», Susanne Bygvrå 1992. |
Spørsmål 35:
På side 78 heter det at hvert land har et selvstendig ansvar for å redusere arbeidsledigheten, men at i Vest-Europa er økonomiene så tett sammenvevd at nasjonale tiltak ikke vil være tilstrekkelig alene. Hvor mange er sysselsatt i Norge i tilknytning til eksporten til EØS-området?
Svar:
Svaret på dette spørsmålet vil avhenge av hvilken tilnærming som brukes. Målt ved sysselsettingen i de tradisjonelle eksportnæringene er en relativt liten andel av samlet sysselsetting tilknyttet eksport. En slik tilnærming vil imidlertid undervurdere eksportens betydning for sysselsettingen, siden en ikke tar hensyn til sysselsetting hos underleverandører til de tradisjonelle eksportnæringene og eksport fra andre næringer og til det rom for import til skjermede næringer som eksporten legger grunnlag for. En alternativ tilnærming kan derfor være å ta utgangspunkt i eksportens andel av samlet etterspørsel.
I 1993 var verdien av den totale etterspørselen i økonomien om lag 1.001 mrd. kroner. Denne etterspørselen genererte en sysselsetting på om lag 2 mill. personer. Samlet eksport utenom olje og gass utgjorde om lag 214 mrd. av dette, eller 21,3 %. I 1993 mottok EØS-området om lag 76 % av tradisjonell norsk vareeksport ifølge handelsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå. Hvis omtrent samme andel av resten av eksporten (utenom råolje og naturgass) går til EØS-området, vil dette bety at om lag 15 % av samlet etterspørsel (utenom eksport av råolje og naturgass) er knyttet til eksport til EØS-området.
Et grovt anslag gir dermed at om lag 300.000 personer i 1993, eller 15 % av samlet sysselsetting, var sysselsatt i tilknytning til eksporten til EØS-området. Eksportnæringene kan imidlertid være mer kapitalintensive enn andre næringer i Norge. Dette trekker isolert sett anslaget ovenfor ned. I motsatt retning trekker det forhold at en ikke ubetydelig andel av den innenlandske etterspørselen retter seg direkte mot import, mens eksportetterspørselen bare påvirker importen gjennom importinnholdet i vareinnsatsen i eksportnæringene.
Å anslå disse effektene vil i prinsippet kunne gjøres ved beregninger på de makroøkonomiske modellene til Statistisk sentralbyrå, men arbeidet vil være så omfattende at en ikke har hatt anledning til å gjennomføre dette på tall for 1993. Slike beregninger er imidlertid gjort på tall fra 1990 i rapport 92/26 fra Statistisk sentralbyrå. Når en tar hensyn til ulike etterspørselskomponenters virkninger via kryssløpet, finner en at om lag 396.000 personer av totalt 1,5 mill. sysselsatte i næringsvirksomhet i 1990 var knyttet til eksportsektoren. Dette er en noe høyere andel enn anslaget ovenfor. En vil understreke at også andre arbeidsplasser enn disse vil bli berørt dersom eksporten til EØS-området svikter. En slik svikt vil kunne kreve innstramminger i den økonomiske politikken som vil få betydning for grunnlaget for sysselsetting og lønnsevne i alle sektorer av økonomien.
Spørsmål 36:
I Kleppeutvalget er den direkte sysselsettingsvirkning av å øke konkurranseevnen med 2 % årlig i 5 år, tilsammen 10 %, beregnet til 12,500. Deler Regjeringen Kleppeutvalgets vurderinger, evt. hvilke andre tall bygger Regjeringen på? Hvor stor del av de 12.500 nye arbeidsplassene er beregnet å komme i eksportvirksomhet?
Svar:
Beregningene som ble framlagt i utredningen « En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene ble utført ved hjelp av den makroøkonomiske modellen MODAG. Slike beregninger vil alltid være beheftet med betydelig usikkerhet. Regjeringen har ikke foretatt egne virkningsberegninger tilsvarende de som ble beskrevet i Kleppeutvalgets rapport, men de framskrivingene som ble laget i forbindelse med Regjeringens langtidsprogram (St.meld. nr. 4 (1992-1993)), tok i store trekk utgangspunkt i Sysselsettingsutvalgets « Solidaritetsalternativ ».
I MODAG vil reduserte lønnskostnader føre til lavere priser på innenlandsk produserte varer og økte markedsandeler hjemme og ute. Dette gir både økt eksport og redusert import. Samtidig vil innenlandsk etterspørsel svekkes som følge av redusert reallønn for lønnstagerne. Siden også prisene på konsumvarer blir redusert, vil reallønnen i følge Kleppeutvalgets beregninger isolert sett bare bli redusert med om lag 1 % i løpet av 5-års perioden. Økt lønnsomhet bidrar til økte investeringer i bedriftene.
MODAG-beregningene gir ikke en oppsplitting av sysselsettingseffekten på eksportvirksomhet, hjemmekonkurrerende virksomhet og annen virksomhet, men beregningene fra Kleppeutvalget indikerer at størstedelen av sysselsettingsveksten på lang sikt vil komme i industrien.
Spørsmål 37:
I EUs såkalte « Hvitbok » er det foreslått en rekke intereuropeiske investeringstiltak for å øke sysselsettingen. Hvor store er disse investeringene? Hvor mange arbeidsplasser kan de beregnes å gi årlig frem til år 2000 dersom EU-landene lykkes i å bli enige om finansieringen?
Svar:
I Kommisjonens Hvitbok for økt vekst, konkurransedyktighet og sysselsetting er målet å oppnå en halvering av arbeidsledigheten til 5-6 % av arbeidsstyrken. For å oppnå dette målet må sysselsettingen øke med 2 % pr. år i perioden 1995-2000. Det legges opp til å oppnå dette ved en rekke tiltak innenfor et helhetlig opplegg for å:
| - | Øke vekstraten i BNP fra 2 % til 3 % pr. år |
| - | Øke sysselsettingsintensiteten på mellom 1/2 og 1 % pr. år. |
For å heve BNP-veksten fra 2 til omlag 3 % pr. år bør investeringsnivået økes fra det nåværende nivået på 19 % av BNP til 23-24 % av BNP. Økte investeringer i transeuropeiske nett er en viktig del av opplegget for å øke investeringene i Europa.
I følge Hvitboken utgjør det samlede investeringsbehovet i disse nettene fram til 1999 400 mrd. ECU tilsvarende 5 1/2 % av Fellesskapets BNP i 1993. Av dette utgjør investeringer i transportsystemer 220 mrd. ECU, telekommunikasjoner 150 mrd. ECU og transport av energi 13 mrd. ECU. Programmet for transeuropeiske transport-, energi- og informasjonsnettverk er et sentralt element i sysselsettingsstrategien og er et av de tiltak på fellesskapsnivå som vil ha størst effekt i makrosammenheng. De vil virke direkte stimulerende på etterspørselen, bidra til å heve investeringsnivået, og også bidra indirekte til vekst og sysselsetting ved å redusere flaskehalser og manglende forbindelse mellom forskjellige infrastrukturer, metoder og systemer i Europa. Det er i Hvitboken ikke gitt anslag på hvor mange arbeidsplasser gjennom de nevnte direkte og indirekte virkninger dette programmet alene vil gi fram til år 2000. Samlet vil hele programmet i Hvitboken, jf. svar på spørsmål 38, gi en sysselsettingsvekst på 2 % pr. år fram til år 2000.
Spørsmål 38:
Har EU-landene vedtatt andre tiltak for å øke sysselsettingen og hvor mange arbeidsplasser dreier det seg i så fall om?
Svar:
Hovedelementene i Det europeiske Råds (stats- og regjeringssjefer) handlingsplan for å øke sysselsettingen er:
| 1. | Makropolitikk for økt vekst, jf. retningslinjen for den økonomiske politikken |
| 2. | Tiltak for økt konkurransedyktighet og vekst: |
| 2.1 | Forbedring av det indre markeds funksjonsmåte |
| 2.2 | Et rammeprogram for å understøtte og forsere utviklingen av transeuropeiske nettverk for transport, energi og informasjonsutvikling (jf. svar på spørsmål 37) |
| 2.3 | Videre utvikling av ytre handelspolitikk og koordinering av eksportfremmende tiltak |
| 2.4 | Fellesprogram for å styrke små- og mellomstore bedrifter (SMB) |
| 2.5 | Fellesprogram for forskning og utvikling |
| 3. | Tiltak for mer sysselsettingsintensiv vekst: |
| 3.1 | Bedring av arbeidsmarkedets funksjonsmåte |
| 3.2 | Lavere beskatning av arbeidskraft og opprettelse av arbeidsplasser for ufaglærte |
| 3.3 | Styrking av jobbskapingen i SMB og i nye aktiviteter |
| 3.4 | Investering i utdanning og opplæring |
| 4. | En ny utviklingsmodell for fellesskapet. |
For en rekke av disse elementer er det iverksatt tiltak, f.eks når det gjelder fellesprogrammer for å styrke SMB og forskning og utvikling, tiltak for å bedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte, lavere beskatning av arbeidskraft og investering i utdanning og opplæring. Det er ikke gitt anslag på hva de enkelte tiltak vil skape av nye arbeidsplasser, men samlet er som nevnt programmet antatt å gi en gjennomsnittlig vekst i sysselsettingen på 2 % pr. år fra 1995 til år 2000.
Det er vedtatt en politisk oppfølgingsmekanisme som skal overvåke utviklingen og iverksetting av den samlede handlingsplan ved at Kommisjonen hvert år skal rapportere til Det europeiske Råd, første gang til Det europeiske Råds møte i Essen i desember 1994. I denne forbindelse kan Kommisjonen også komme med nye forslag.
Spørsmål 39:
Kan Regjeringen gi en grafisk og tabellarisk oversikt over ledighetsutviklingen i EU og i EFTA-landene fra 1970 og frem til idag?
Svar:
Sysselsettingspolitikken er et nasjonalt ansvar. Arbeidsledigheten er i vesentlig grad bestemt av den økonomiske situasjon i det enkelte land, som igjen avhenger av internasjonale forhold.
Det finnes ingen spesifikk EU-ledighet eller EFTA-ledighet. Først i de aller siste år har man i EU-sammenheng begynt å diskutere mulighetene for også å ha en internasjonal strategi for bekjempelse av arbeidsledighet.
Vedlagt følger tabeller som viser utviklingen i arbeidsledigheten i det enkelte EU og EFTA-land.
Spørsmål 40:
Kan Regjeringen gi en grafisk og tabellarisk oversikt over sysselsettingsutviklingen i EU og i EFTA-landene fra 1970 og frem til idag?
Svar:
De bemerkninger som er gitt til ledighetsutviklingen i spørsmål 39 gjelder også for sysselsettingsutviklingen.
Vedlagt følger tabeller som viser sysselsettingsutviklingen i det enkelte EU og EFTA-land.
Spørsmål 41:
Mener Regjeringen at den ledighetsutviklingen man har hatt innenfor EU sammenlignet med EFTA-landene i denne perioden gir grunnlag for å konkludere at den politikk som vært ført i flertallet av EU-landene er den som best sikrer full sysselsetting og lav ledighet?
Svar:
Tabellen som er vedlagt svaret på spørsmål 39 viser at ledighetsnivået i perioden 1968-93 har variert adskillig mellom landene. Spørsmålet kan gi inntrykk av at den samme økonomiske politikk har vært ført i et flertall av EU-landene. Dette er ikke riktig. Landenes økonomiske politikk har vært ført på bakgrunn av nasjonale prioriteringer. Regjeringen mener forøvirg at den politikk som har vært ført i Norge har vært rimelig vellykket sammenlignet med politikken i de fleste andre vesteuropeiske land.
Den klare politiske erkjennelsen av at arbeidsledigheten i EU-landene er uakseptabel høy, har ført til at Fellesskapet nå har satt dette problemet i sentrum for den politiske oppmerksomhet. Selv om sysselsettingspolitikken er et nasjonalt anliggende, kan samordningen i EU - gjennom bl.a. Handlingsplanen og oppfølgingen av Hvitboken - gi et viktig bidrag til å redusere den samlede ledigheten i Vest-Europa.
Spørsmål 42:
Mener Regjeringen at den politikk som det er lagt opp til i de overordnede økonomiske retningslinjene er vesensforskjellig fra den politikken et flertall av landene har ført hittil? I tilfelle på hvilke områder mener Regjeringen den er forskjellig, når skjedde endringene og hvilken virkning vil det etter Regjeringens mening kunne ha for sysselsettingsutviklingen?
Svar:
Det er et meget omfattende arbeid å skulle gi en analyse av hvert enkelt EU-lands økonomiske politikk fram til nå. Vi begrenser oss derfor til følgende:
Den økonomiske veksten i EU landene var meget sterk i annen halvdel av 1980 årene. Fra 1986 til 1990 økte antallet arbeidsplasser med 9 millioner. Ledigheten i EU falt fra 10,9 % av arbeidsstyrken i 1985 til 8,4 % i 1990. I ettertid kan en si at det i denne perioden ikke ble lagt nok vekt på å heve investeringsraten som andel av BNP og derved heve den potensielle BNP veksten i mange EU land. Det ble i årene med meget sterk vekst (1987-89) heller ikke lagt tilstrekkelig vekt på å redusere budsjettunderskuddene
Disse to forhold bidro til overopphetning av mange europeiske økonomier, økende inflasjon, og til at handlefriheten i budsjettpolitikken i mange land ikke var tilstrekkelig stor til å kunne møte den nedgangskonjunktur som startet i 1991. Denne nedgangen ble forsterket av at Tyskland i stor grad lånefinansierte de statlige utgiftene i forbindelse med gjenforeningen slik at renten økte da nedgangskonjunkturen i det øvrige Europa startet.
Retningslinjene for den økonomiske politikken, sammen med det samlede programmet i Hvitboken, tar bl.a. sikte på (jf. også svar på spørsmål 37):
| - | Å øke investeringenes andel av BNP fra 19 til 23/24 %. Dermed økes den faktiske og potensielle vekstrate fra vel 2 til omlag 3 % pr. år. Det innebærer at medlemslandene kan øke BNP med ca 3 % pr. år og dermed sysselsettingsveksten uten økende inflasjon. |
| - | Å redusere budsjettunderskuddene nå når den private etterspørselen og den økonomiske veksten tar seg opp. Det vil bidra til å redusere inflasjonspresset i oppgangsperioden og gjøre vekstperioden lengre. Den statlige gjelden - som er stor i noen EU land - kan reduseres, slik at den framtidige handlefriheten i finanspolitikken øker. |
| - | En rekke tiltak for å bedre markedenes funksjonsmåte slik at jevn og langvarig vekst kan realiseres uten økende inflasjon |
Med disse retningslinjene ble kampen mot arbeidsledigheten satt på toppen av dagsordenen for den økonomiske politikken. Denne prioriteringen ble gjort enda klarere i de reviderte retningslinjene som ble vedtatt i juli 1994, jf. svar på spørsmål ovenfor.
Mens retningslinjene legger vekt på at solide offentlige finanser er en forutsetning for en balansert og varig økonomisk vekst, er det vanskelig å hevde noe annet enn mange EU-land over lang tid har ført en finanspolitikk som idag gir dem liten handlefrihet til å bruke budsjettbalansen for å stimulere veksten i økonomien.
Spørsmål 43:
På side 39 i meldingen heter det at « Danmark har f.eks vært medlem av EU i over 20 år og har ført en velferdspolitikk som samsvarer med den nordiske modell. » Hva har ledighetsutviklingen vært i Danmark i disse 20 årene? Anser Regjeringen et slikt ledighetsnivå å være forenlig med et velferdssamfunn etter Regjeringens mål?
Svar:
I spørsmålet siteres fra side 79 i meldingen. Den problemstilling som der tas opp kommer best fram om man gjengir hele avsnittet setningen er hentet fra. Det lyder slik:
| « Helse, trygde- og sosialpolitikken og fordelingspolitikken er et nasjonalt anliggende i EU. Det enkelte land står fritt til å utforme regler for sine velferdssystem, både når det gjelder finansiering og organisering, og størrelsen på ulike sosiale bidrag. Samarbeidet bygger på at man skal respektere ulikhetene i de respektive medlemslands systemer. Danmark har f.eks vært medlem i EU i over 20 år og har ført en velferdspolitikk som samsvarer med den nordiske modell. » |
Det norske velferdssystemet vil ikke bli endret ved medlemskap i EU.
I meldingen beskrives også hvilken belastning arbeidsledighet kan være på offentlige budsjetter. Til tross for at arbeidsledigheten i Danmark i noen år har vært altfor høy, har de klart å bevare sin nordiske modell for helse-, trygde- og sosialpolitikken.
Ellers går Regjeringens sysselsettingspolitikk klart fram av en rekke dokumenter bl.a. Langtidsprogrammet, og også av andre svar på spørsmål stilt til St.meld. nr. 40.
Spørsmål 44:
På side 81 heter det at Regjeringen legger stor vekt på nærhetsprinsippet. Under toppmøtet i Edinburgh i 1992 ble visse initiativ lagt til side under henvisning til nærhetsprinsippet, som planene om å harmonisere nummerskiltene på biler, felles EU-regler for gambling, harmonisere tekniske standarder for diabetikermat, brukte maskiner, tivoli og forlystelsesparker. Tre forslag til direktiv ble trukket tilbake: tvungen merking av næringsinnholdet i matvarer, radiofrekvenser for kommunikasjon med fly, og radiofrekvenser til bruk ved veitransport. Hvilke andre konkrete forslag er senere trukket tilbake eller unnlatt fremmet som følge av nærhetsprinsippet?
Svar:
Den 10. januar i år ble det kunngjort at følgende forslag skulle trekkes tilbake:
| - | forslag til rådsdirektiv om avgifter på omsetning av verdipapirer, |
| - | forslag til rådsdirektiv om endring av direktiv 69/335/EØF om kapitaltilførselsavgifter, |
| - | forslag til rådsdirektiv om foranstaltninger i en vanskelig forsyningssituasjon og om reserveoljelagre, |
| - | to forslag til rådsdirektiv om endring av 6. momsdirektiv |
| - | forslag til rådsdirektiv om foranstaltninger i en vanskelig forsyningssituasjon for råolje og oljeprodukter, |
| - | forslag til rådsdirektiv om et midlertidig importregime for visse typer transportmidler, |
| - | forslag til forordning om klassifisering av fellesskapsorganenes dokumenter, |
| - | forslag til rådsavgjørelse om innføring av et nett av informasjonssentre for initiativer til utvikling av landdistriktene og for landbruksmarkedene (MIRIAM) og |
| - | forslag til rådsdirektiv om heving av avgiftsfritaket for brennstoff som rommes i brennstofftankene til motoriserte nyttekjøretøyer. |
Den 8. juni i år ble det bekjentgjort at to forslag skulle trekkes tilbake:
| - | forslag til rådsdirektiv om ansvar for tjenesteytere og |
| - | forslag til rådsdirektiv om minimumskrav til dyrehaver. |
Det ble samtidig annonsert endringer i
| - | forslag til rådsdirektiv om sammenlignende reklame (endret forslag fremlagt i april), |
og foreslått å vurdere følgende direktivforslag i forhold til nærhetsprinsippet i samarbeid mellom Rådet, Europaparlamentet og Kommisjonen:
| - | Forslag om reklame for tobakksprodukter, |
| - | forslag om fartsgrenser for visse motoriserte nyttekjøretøyer og |
| - | forslag om maksimum promillegrense for bilførere. |
Det ville bli foreslått endringer i samsvar med nærhetsprinsippet i følgende:
| - | direktiv 80/778/EØF om kvaliteten på drikkevann, |
| - | direktiv 90/219/EØF om bioteknologi, |
| - | direktiv 91/682/EØF om formeringsmateriale for planter og |
| - | direktiv 85/210/EØF om blyholdig bensin. |
Det ble i november i fjor framlagt planer om omarbeiding av regelverket vedr. tollunion (allerede gjennomført da 175 rettsakter er erstattet av to forordninger), oppholdsrett, farmasøytiske produkter, konkurranse og handelsmekanismer, samt forenkling, sammenskriving og konsolidering av regelverket på andre områder. Kommisjonen vil rapportere om fremdriften på Det europeiske råds møte i Essen den 9.-10. desember i år.
Spørsmål 45:
Det heter på side 81 i meldingen at « norske velgere og norske politiske organer vil ved et EU-medlemskap få anledning til å delta i styringen av internasjonale beslutningsprosesser ». Videre at Stortinget på « vanlig » måte vil øve parlamentarisk kontroll med Regjeringen. Dersom en norsk regjering i EUs organer bidrar til vedtak som er i strid med Stortingets flertall, hvordan kan da flertallet få omgjort denne beslutningen hvis den er en forordning?
Svar:
Det kan være grunn til å gjengi hele avsnittet hvor sitatet « på vanlig måte » er hentet fra:
| « Regjeringen vil delta i de organer som har den avgjørende styring i EU. Stortinget vil på vanlig måte øve parlamentarisk kontroll med Regjeringen, og vil dessuten øve direkte innflytelse i de enkelte saker gjennom ordninger man måtte velge å etablere. Regjeringen ønsker nær kontakt med Stortingets organer når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet. » |
Regjeringen forutsetter at de ordninger man i samråd med Stortinget finner frem til, vil sikre at Regjeringen er klar over Stortingets holdning til saker hvor parlamentarisk ansvar vil kunne være aktuelt dersom den f.eks ved stemmegivning i EUs råd handler i strid med det stortingsflertallet ønsker. Skulle det likevel bli vedtatt en forordning på grunn av at Regjeringen stemte i strid med Stortingets flertall, vil Stortinget måtte vurdere hvilke parlamentariske konsekvenser dette måtte få.
Spørsmål 46:
Vil Stortinget legalt kunne nekte å følge opp et vedtatt direktiv som en norsk regjering har stemt for under henvisning til at det i Stortinget ikke var flertall for direktivet og at Regjeringen derfor ikke hadde den nødvendige demokratiske forankring for sitt standpunkt?
Svar:
Fra det tidspunkt det blir overveid å fremme et direktivforslag og frem til vedtagelsen vil det svært ofte være en prosess som strekker seg over flere år og innebærer mange tekstendringer underveis. Som en del av Norges interne behandling, vil Stortinget ha deltatt i forberedelsen under de ordninger man velger å etablere for forberedelse av EU-saker. Etter en slik prosess skulle det være stor sikkerhet for at Regjeringen kjenner stortingsflertallets oppfatning når et direktiv kommer opp til vedtak i Rådet.
Dersom medlemslandene har divergerende syn, og sterke økonomiske og politiske interesser i et eller flere medlemsland er knyttet til innholdet, vil prosessen frem mot en endelig tekst kunne bli ekstra langvarig og preget av kompromisser. Avstemning i slike saker er derfor ikke vanlig. Dersom et slikt direktivforslag likevel skulle stå foran vedtak med kvalifisert flertall vil land som står i fare for å bli nedstemt måtte vurdere om direktivet berører vitale nasjonale interesser. Dersom slike interesser foreligger, vil det såkalte « Luxembourgforliket » kunne bety at de øvrige medlemstater ikke fatter flertallsvedtak i saken. Denne adgangen vil også virke motiverende på partenes vilje til å komme til enighet.
Etter norsk rett vil Stortinget kunne nekte å vedta den nødvendige gjennomføring av et vedtatt direktiv, på samme måte som Stortinget kan motsette seg å gjennomføre i nasjonal rett et vedtak Norge har vært med å fatte i mellomstatlig samarbeid. I begge tilfelle ville dette imidlertid medføre et brudd på Norges forpliktelser. Det er i så måte ingen prinsipiell forskjell på direktiver som er blitt vedtatt med Norges stemme og direktiver hvor det er fattet gyldig flertallsvedtak mot Norges stemme.
Spørsmål 47:
I vårt parlamentariske system er det Stortinget som vedtar lover, normalt etter forslag fra Regjeringen. Hvordan kan Regjeringen mene at det er å utøve demokratisk kontroll « på vanlig måte » når lovgivningsmyndigheten i et stort antall saker overføres til et ikke folkevalgt organ i Ministerrådet, dels Kommisjonen?
Svar:
Regjeringen viser til de avsnittet i meldingen som er sitert i svaret på spørsmål 45. Det forutsettes at de ordninger man i samråd med Stortinget finner frem til er tjenlige for å sikre Stortinget både innflytelse og parlamentarisk kontroll.
Spørsmål 48:
Mener Regjeringen at muligheten for en bred folkelig innflytelse på samfunnsutviklingen blir styrket, svekket eller ikke endret ved at en betydelig del av lovgivningsmyndigheten flyttes til EUs organer og hvordan begrunner Regjeringen sin oppfatning? Hvor mange lover og forskrifter i Danmark hadde sitt utspring i EU vedtak i de siste årene man har oversikt over?
Svar:
I St.meld. nr. 40, s.351 heter det: « Ved et samarbeid der statene gir felles regler som gjelder over grensene, slik at de i fellesskap utøver deler av den formelle myndighet de før utøvet hver for seg, gjenvinner de enkelte stater styringsmuligheter som ellers ville gått tapt gjennom den økte internasjonaliseringen. Statene får dermed økt mulighet til å øve innflytelse på samfunnsutviklingen. »
Deltakelse i forpliktende internasjonalt samarbeid basert på demokratiske prinsipper fører derfor etter Regjeringens mening til at Norges innflytelse på samfunnsutviklingen styrkes.
Så langt Utenriksdepartementet har kunnet bringe på det rene, føres det i Danmark ingen statistikk over hvilke lover og forskrifter som har sitt utspring i EU. Imidlertid har man til belysning av spørsmålet foretatt en opptelling i Norsk Lovtidende (Avd. I) av lover og forskrifter som gjennomfører EØS-avtalen i norsk rett. Denne gjennomføringen omfatter ikke bare direktiver, men også alle forordninger i EØS-avtalen. (I medlemskapsammenheng er ikke forordninger gjenstand for særskilt nasjonal gjennomføring.)
Opptellingen er i det vesentlige basert på at det i samsvar med Justisdepartementets rundskriv om kunngjøring i Norsk Lovtidende er angitt når det er en slik sammenheng med EØS-avtalen. Da man ikke har sikkerhet for at man har fått med alle lover og forskrifter, kan de faktiske tall være ubetydelig høyere. Videre er opptellingen basert på lov- eller forskriftsvedtak som hver kan omfatte endringer i flere lover, slik at tallene ikke gjennspeiler antall lover som blir berørt. Det vises til opplistningen i vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-1992). Tallene avspeiler det « krafttak » som gjennomføringen av EØS-avtalen innebar, og er ikke uttrykk for noen løpende normalaktivitet, som vil ligge vesentlig lavere.
|
1992: |
22 av | 144 | lovvedtak |
| 29 av | 293 | forskriftsvedtak (hefte 20-29) |
|
1993: |
8 av | 141 | lovvedtak |
| 60 av | ca | 56 | lovvedtak |
|
1994: |
hittil | 4 av | 56 | lovvedtak |
| 106 av | 413 | forskriftsvedtak |
Spørsmål 49:
En analyse foretatt av Center for Offentlig Styring ved Handelshøyskolen i København konkluderer med at embetsmenn og forretningsinteressenter har skaffet seg massiv innflytelse i EU-systemet på bekostning av politikerne. Ifølge denne analysen har embetsmenn og teknokrater fått sin stilling kraftig styrket i forhold til de politisk valgte ministre. Det heter også at snevre forretningsinteresser har fått sterk innflytelse på EUs lovverk, og at næringslivet har fått sin stilling radikalt styrket i forhold til politikerne. Hva er Regjeringens kommentar til en slik utvikling i forhold til ønsket om bred folkelig deltakelse og størst mulig folkevalgt innflytelse på samfunnsutviklingen?
Svar:
Spørsmålet refererer seg til oppslag i avisen Politiken 21. og 22. august d.å. om en rapport som er under utarbeidelse ved Center for Offentlig Styring ved Handelshøyskolen i København. Endelig rapport vil ikke foreligge før ved årsskiftet. I oppslaget kommer forskningsleder Owe K Pedersen med betraktninger om Danmarks EU-medlemskap: Han mener at Danmarks medlemskap i EU er viktig fordi alternativet innebærer at « ...så mister vi innflytelse på fremtidens regler om miljø, arbeijdsmiljø, forbrugerbeskyttelse og sunhedtpolitik. Samtidig er det en kamp på liv og død for danske virksomheder, at reglene på det indre marked passer til dansk erhvervsliv. De avgjørende regler på disse områder bliver idag vedtaget og udfyldt på europæisk plan. Stille vi oss uden for den proces, mister vi også indlydelse på fremtidens erhvervs- og arbejdsmarkedsstruktur ». Han fremholder at næringslivet (i kraft av økonomiske ressurser) og embedsverket (pga. prosedyren for utarbeidelse av direktiver) har fått styrket innflytelse.
Han mener det bør gjøres mer for å sikre politikernes innflytelse. Han mener f.eks at medlemmer av Europaparlamentet må opptre som « folkestyrets filter » Slik at færre valg overlates embetsmennene. Dette kan bl.a. oppnås ved å gi parlamentsmedlemmene tidlig innsyn i høringsprosedyrer mv. Videre mener Pedersen at den offentlige forvaltning må forandres slik at den i større grad kan spille rollen som effektiv lobbyist på europeisk nivå.
Spørsmål 50:
Det blir av og til hevdet at den myndighet som formelt blir overført til EUs organer har vi ikke innflytelse over likevel på nasjonalt plan og at det derfor istedet for avgivelse av reell suverenitet innebærer et « tilleggsdemokrati ». Av de beslutninger som overføres ved et medlemskap, hvilke helt konkret er det regjeringen mener norske politiske organ i dag ikke har reell innflytelse på, og hvilke beslutninger eventuelt er det de har innflytelse på og som derfor også innebærer avståelse av reell suverenitet?
Svar:
Utgangspunktet er at økende gjensidig avhengighet landene imellom innebærer at nasjonalstaten må suppleres med virkemidler som utformes i samarbeid med andre land. På en rekke områder stopper ikke lenger utfordringene ved landegrensene. I kapittel 2 i St.meld. nr. 40 gjennomgås flere områder hvor nasjonale tiltak alene ikke er tilstrekkelige når utfordringene er internasjonale. Vi vil i denne sammenheng bl.a. peke på følgende:
De internasjonale finansmarkedene er i løpet av de senere årene gradvis knyttet sammen til et, globalt marked, bla. som følge av dereguleringen av finansnæringen, liberalisering av kapitalbevegelsene og teknologiske framskritt innen kommunikasjon og informasjonsteknologi. Med moderne datateknologi kan pengetransaksjoner utføres verden over i løpet av sekunder. Kapitalen flyter mellom land uavhengig av nasjonale grenser. Utslag i ett land kan umiddelbart gi følbare utslag i andre land. De senere års valutasvingninger og endringer i rentenivå illustrerer klart at et lands politiske organ alene ikke alltid makter å sette iverk tiltak som effektivt møter utfordringene i internasjonal økonomi. Vår store utenrikshandel betyr også at tryggheten for mange arbeidsplasser i norske lokalsamfunn påvirkes både av prisutviklingen i våre eksportmarkeder og av den valutapolitikk våre handelspartnere fører.
På samme måte er vår evne til å møte flere miljøutfordringer redusert fordi miljøforurensningene ikke stopper ved landegrensene. Norske myndigheter kan ikke alene iverksette effektive tiltak for å redusere svovelutslipp fra en bedrift i utlandet, til tross for store skadevirkninger i Norge. Bare gjennom et samarbeid med andre land er det mulig.
De politiske omveltningene i de Sentral- og Østeuropeiske landene har medført frihet og uavhengighet. Dette er gledelig, men har også bidratt til at sterke nasjonalistiske krefter og nasjonale og etniske motsetninger er kommet til syne. Omfattende sosiale, etniske og nasjonale konflikter i øst kan true stabiliteten i hele Europa. De vestlige land har derfor et ansvar for å bistå de nye demokratiene i deres omstillingsprosess. Disse landene oppfatter selv EU som det klart viktigste samarbeidsforum, både gjennom sin økonomisk og politiske tyngde, og fordi EU representerer det mest omfattende og forpliktende samarbeid i Europa i dag. EU har allerede utviklet et bredt samarbeid med mange av disse landene gjennom avtaler der medlemskap er en uttalt målsetting fra begge parter. Også for Norge er denne integrasjonsprosessen viktig. Utenfor EU vil norske politiske organ ha mindre mulighet for å påvirke denne prosessen.
På denne bakgrunn skriver Regjeringen å s. 351 at: « Ved et samarbeid der statene gir felles regler som gjelder over grensene, slik at de i felleskap utøver deler av den formelle myndighet de før utøvet hver for seg, gjenvinner de enkelte stater styringsmuligheter som ellers ville gått tapt gjennom den økte internasjonaliseringen. Statene får dermed økt mulighet til å øve innflytelse på samfunnsutviklingen.
Spørsmål 51:
Hvor stor var vareimporten fra utviklingsland bortsett fra import av olje pr. innbygger målt i ECU eller annen valuta i 1988 og i 1993, evt. tidligere år hvis data ikke foreligger, og fordelt på gruppen av fattige og gruppen av mer utviklede u-land, sammenlignet med importen pr. innbygger i Norge for de samme år og grupper av land?
Svar:
I FN-sammenheng og internasjonal statistikk opereres det vanligvis med gruppene « u-land » og « minst utviklede land (MUL) ». Denne inndelingen vil også bli lagt til grunn i det følgende. Følgende tabell viser import pr. innbygger til EU og Norge fra u-land i 1988 og 1992 (USD):
| EU | Norge |
|---|
| 1988 | 1992 | 1988 | 1992 |
|---|
| Alle u-land | 470 | 639 | 368 | 514 |
| MUL1 | 24 | 24 | 7 | 13 |
| Botswana | - | - | 39 | 19 |
| 1 | Botswana er skilt ut ettersom norsk import av nikkelmalm herfra utgjorde hhv. 85 % og 60 % av samlet norsk MUL import i 1988 og 1992. FNs økonomiske og sosiale råd besluttet forøvrig i juli 1994 å anbefale for FNs generalforsamling at Botswana gradueres ut av MUL-listen. |
Kilde: IMF og Statistisk sentralbyrå
Tabellen viser at EUs import fra u-landene og MUL er større enn Norges - både i absolutte tall og pr. innbygger. Etter Regjeringens mening er imidlertid total import fra u-landene det mest interessante ettersom u-landene selv utvilsomt er langt mer opptatt av dette enn gjennomsnittsstørrelser når betydningen av andre lands import skal vurderes. Således er det av langt større betydning for u-landene at EU importerer nesten 100 ganger mer enn Norge, enn at forskjellene i import pr. innbygger ikke er så store.
Statistikk over EUs import av olje fordelt på land er ikke tilgjengelig, men det er klart at denne importen er betydelig. Det har ikke vært mulig å skille ut hvor stor EUs u-lands import er eksklusive olje. For Norge, som eksportør av olje, er det ikke grunn til å tro at tallene vil avvike fra tallene i tabellen.
Det synes forøvrig unaturlig å operere med « vareimport bortsett fra import av olje pr. innbygger ». Flere u-land er riktignok svært avhengige av sin oljeeksport, men et gjennomgående trekk ved u-landenes eksportprofil er nettopp at de er avhengige av et begrenset antall råvarer i sin utenrikshandel. Selv om råvareavhengighet gjør u-landene sårbare for markedssvingninger, er u-landene likefullt avhengige av disse eksportinntektene for å kunne importere de varene de trenger.
En indikasjon kan man imidlertid få ved å skille ut eksport fra OPEC-landene. Tabellen under viser andel av samlet import til EU og Norge i 1992:
| EU2 | Norge |
|
Alle u-land |
14,6 % | 8,4 % |
|
U-land utenom OPEC |
11,0 % | 8,0 % |
| 2 | Disse tallene skiller seg fra St.meld. nr. 40 fordi import fra bl.a. Tyrkia og Sør-Afrika ikke er inkludert, jf. brev til Stortingets presidentskap av 30.8.94. |
Kilde: IMF og Statistisk sentralbyrå
Spørsmål 52:
Hva er den norske teksten til erklæringen fra NATOs toppmøte 10.-11.1.94, Kirchberg-erklæringen av 9.5.94 og Petersbergerklæringen av 19.6.92?
Svar:
Vedlagt følger oversettelse til norsk av teksten til erklæringen fra NATOs toppmøte 10.-11.januar 1994. Oversettelsen er utarbeidet av Den norske atlanterhavskomité. Kirchberg-erklæringen og Petersberg-erklæringen foreligger ikke på norsk.
Spørsmål 53:
Regjeringen skriver på side 83/84 i meldingen at « i økende grad vil europeiske standpunkter i NATO-samarbeidet bli utformet innenfor rammen av VEU. Norge er tilknyttet VEU gjennom en assosieringsordning. Slik kan Norge fremme norske synspunkter og interesser og få innsyn i organisasjonens arbeid. Det er imidlertid bare gjennom fullt medlemskap at vi kan sikre en fullverdig deltakelse i disse prosessene ». I en erklæring fra de ni VEU-landene i tilknytning til Maastricht-traktaten, heter det at de assosierte landene « fullt ut skal kunne delta i VEUs aktiviteter. På hvilken måte mener regjeringen VEU idag ikke oppfyller dette?
Svar:
Premissene for drøftingene i VEU legges i EUs utenriksministermøter. « Assosieringsdokumentet », vedtatt av VEUs ministerråd 20. november 1992, fastlegger i hovedsak modalitetene for Norges deltakelse som assosiert medlem i Vestunionen. Det framgår der at de assosierte medlemmer kan delta i alle Rådsmøter og arbeidsgrupper, med mindre et flertall eller halvparten, inkludert formannskapet, av de fullverdige medlemmer ønsker å begrense et møte til kun de fullverdige medlemmer. Dette vil være situasjonen når Norge formelt sett blir assosiert medlem.
I påvente av dette deltar Norge allerede i dag i VEUs møter som såkalt « aktiv observatør ». I løpet av det tidsrom som har gått siden Norge inntok denne posisjon, har det utviklet seg en praksis som innebærer at det er tilstrekkelig for å kunne begrense møtene til de ni fullverdige medlemmer at dette ønskes av kun ett enkelt medlemsland. I de senere måneder er det avviklet flere møter i både Rådet og i arbeidsgruppene med deltakelse kun fra de ni fullverdige medlemmer. I disse begrensede møtene har det blitt behandlet spørsmål av vesentlig interesse for Norge. Det kan i den sammenheng vises til at spørsmålet om å styrke innholdet i det assosierte medlemskap i stor grad ble gjennomdrøftet og fastlagt i møter hvor bare de ni deltok, før man fikk et formelt vedtak under VEUs ministermøte i mai i år.
Et annet eksempel på denne praksis er de forberende drøftelser mht. å tilby utvidet deltakelse i VEU for de ni sentral- og østeuropeiske og baltiske stater. De framtidige assosierte medlemmer fikk ikke anledning til å delta i disse drøftelser og kunne dermed heller ikke bidra til å fastlegge premisser og innhold i disse vedtak.
Norge blir heller ikke formelt orientert om de drøftelser som finner sted mellom de ni fullverdige medlemmer.
Norge står som assosiert medlem også utenfor VEUs samarbeid om romfartsaktiviteter. Dette er et spørsmål av stor interesse for norsk forskning og industri.
Spørsmål 54:
På side 84 heter det at « EU-landenes utenrikspolitiske samarbeid er fortsatt et mellomstatlig samarbeid der beslutningene som hovedregel treffes ved enstemmighet » (min utheving). Hva er ordlyden i « Erklæring om avstemning i forbindelse med den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk? Hvorfor har ikke regjeringen referert til denne erklæringen på side 84? Mener regjeringen fortsatt ut fra denne erklæring av beslutningene reelt sett som en « hovedregel » skal treffes ved enstemmighet?
Svar:
Utforming av en felles politikk i form av felles opptreden, felles holdninger eller felles handlinger, er til enhver tid basert på konsensus mellom medlemslandene. Dette er fullt ut reflektert i det nye traktatgrunnlaget, idet felles holdninger skal fastlegges i den grad Rådet finner det nødvendig og felles handlinger iverksettes på de områder der medlemslandene anser at de har viktige felles interesser.
Samtidig reflekterer traktatens bestemmelser om FUSP et felles ønske fra medlemslandene om å øke sin samlede politiske tyngde i internasjonale spørsmål. I de drøftelser som førte fram til de nåværende traktatbestemmelser, var dette hensynet sentralt for de medlemsland som ønsket større åpning for flertallsavgjørelser på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Dette var det imidlertid ikke enighet om. Enstemmighet er derfor grunnlaget for det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet.
Den erklæring spørsmålet refererer til, gir i lys av dette uttrykk for det felles ønskemål at samarbeidet skal bidra til å øke medemslandenes samlede politiske tyngde og at medlemslandene derfor skal tilstrebe å nå fram til enighet dersom det foreligger et kvalifisert flertall. I det løpende FUSP-samarbeidet som Norge nå deltar som aktiv observatør i, er flertallsavgjørelser eller voteringer i noe sak ikke benyttet. Dersom ett eller flere medlemsland har motforestillinger i en sak, er grunnlaget for en felles holdning ikke tilstede.
Spørsmål 55:
I Måløy 15.8.94 uttalte statsministeren at Norge ikke bør bli en annenrangs sikkerhetspolitisk nasjon i Europa og at det derfor er sterke utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser for at Norge bør bli fullverdig medlem i EU. På hvilken måte vil Norge bli en « annenrangs » nasjon? Vil vi bli fratatt rettigheter som vi idag har i NATO, i VEU eller andre steder? Vil også andre nasjoner enn Norge etter regjeringens oppfatning bli « annenrangs » eller det bare for Norge?
Svar:
I sin tale i Måløy la Statsministeren vekt på at noe av det viktigste som nå skjer i NATO er at medlemslandene er enige om at europeerne selv skal ta en større del av ansvaret for sin egen sikkerhet. Drøftelsene i EU står helt sentralt når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål i hele sin bredde. Her deltar Norges europeiske NATO-allierte.
Regjeringen mener at Norge begrenser sin innflytelse i NATO ved ikke å delta i disse drøftelsene.
Våre rettigheter knyttet til medlemskap i NATO og assosiert medlemskap i VEU kan ikke endre på dette forhold all den tid vi ikke er til stede i det daglige samarbeidet som pågår i EU.
Regjeringen vurderer Norges interesser ut fra det som har vært Norges tradisjon i etterkrigstiden - nemlig å stå helt sentralt i det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. En slik posisjon kan vi bare få ved å være med også i EU-samarbeidet.
Spørsmål 56:
Utfallet av folkeavstemningen 28.11. kan føre til at Norge ikke melder seg inn i EU. Mener regjeringen det er heldig at i det samarbeidet vi da fortsatt skal delta i i de nevnte organer har Norge på forhånd erklært å anse seg som en annenrangs nasjon?
Svar:
Regjeringen legger vekt på at velgerne skal få en så bred og saklig bakgrunn som mulig for det valg de skal ta 28.11. Da påligger det Regjeringen å gi sin vurdering av de konsekvenser den mener knytter seg til et nei - også på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område.
Spørsmål 57:
I et intervju med VG 15.5.93 sier forsvarsminister Kosmo: « Men vissheten om at vi får alliert støte, er naturligvis avhengig av at våre venner føler ansvar for oss. Og hvis vi melder oss ut av den prosess som nå foregår i det europeiske forsvarssamarbeid, er jeg ikke helt trygg på at de alliertes ansvar for Norge vil føles like sterkt som nå. Melder vi oss ut av det europeiske samarbeid vil det iallfall være vanskeligere for oss å argumentere for at Europa skal ta ansvar for oss ». Er regjeringen enig med forsvarsministeren i at vi ikke lenger kan stole på at våre allierte vil overholde sine forpliktelser etter NATO-paktens artikkel 5? I så fall, hvorfor kan vi da stole mer på dem om vi er medlem av EU?
Svar:
De politiske endringene som fant sted i Europa i 1989-91 med oppløsning av blokkpolitikken som et resultat av Berlin-murens fall, Tysklands samling, Sovjetunionens oppløsning og den økende betydningen av den europeiske integrasjonsprosess, har på en fundamental måte endret rammebetingelsene for det vesteuropeiske forsvarssamarbeidet.
Etter Maastricht-traktatens ikrafttredelse 1. november 1993 og NATOs toppmøte i januar i år, er det ikke bare i NATO at sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål av vital betydning også for Norge, diskuteres og vedtak fattes. EU-landene har satt som mål for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk blant annet å styrke Unionens og medlemslandenes sikkerhet i alle henseende. I en erklæring til Maastricht-traktaten ga medlemslandene i VEU uttrykk for enighet om nødvendigheten av å utvikle en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet og økt europeisk ansvar i forsvarssaker. De europeiske land er ved dette rede til å påta seg et økt ansvar.
Regjeringen ønsker at Norge skal delta i dette samarbeidet og dele ansvaret med de øvrige landene i EU/VEU. Sier Norge nei til å delta, gis et signal til våre europeiske allierte om at vi ikke er beredt til og ikke ønsker å være med på å ta dette ansvaret, også med de forpliktelser dette innebærer. Ved et nei til medlemskap i EU/VEU, vil Norge, etter Regjeringens vurdering, gi et galt signal til våre allierte både i Europa og i Nord-Amerika.
Spørsmålet om å være med i de organer som drøfter og fatter beslutninger om forsvars- og sikkerhetspolitikken har ikke i seg selv noe med Atlanterhavspaktens artikkel 5 å gjøre. Både innenfor EU, VEU og NATO er alle landene innforstått med at et væpnet angrep på ett eller flere av Alliansens medlemsland vil medføre at Alliansens forpliktelser utløses.
Men evnen og graden av politisk vilje til i praksis å bistå hvis en situasjon skulle oppstå, vil være avhengig av den forståelse som er opparbeidet, de planer som er lagt og de ressurser som er stilt til rådighet gjennom forsvars- og beredskapsplanlegging over mange år. Dessuten er sikkerhet i dag noe mer enn forsvar mot et væpnet angrep. Skal Norge forvente at våre allierte skal ha forståelse for våre interesser, problemer og bekymringer, må vi være med der hvor premissene for den framtidige sikkerhets- og forsvarspolitikk legges, det være seg i NATO, EU, VEU eller andre fora. Ut fra forsvars- og sikkerhetspolitiske hensyn, er det Regjeringens vurdering at Norge ikke har råd til å sette seg i en situasjon der norske myndigheter ikke har fulle rettigheter i alle disse fora.
Spørsmål 58:
I det samme intervjuet sier forsvarsministeren at dersom vi ikke blir med i EU får vi et helt annet forsvar enn det vi har i dag. « Endringene blir radikale. Enten må vi bruke svært mye penger og store ressurser på å bygge opp et større forsvar, eller så må vi gi opp det invasjonsforsvaret vi har i dag. I det siste tilfellet må vi altså basere oss på et slags geriljaforsvar, som kan bekjempe en fiende som allerede står på norsk jord ». Er det regjeringens syn på det norske forsvarets situasjon dersom vi ikke blir med i EU forsvarsministeren her gir uttrykk for?
Svar:
I det intervjuet med VG 15. mai 1993 som det henvises til, har Forsvarsministeren gjort seg enkelte betraktninger om hva som kan skje på lengre sikt dersom Norge velger å stille seg utenfor den europeiske integrasjonen som også får betydning for vår forsvars- og sikkerhetspolitiske situasjon. Han sier bl.a. at « vi må regne med at det sikkerhetspolitiske samarbeidet som har ligget fast siden 1949, nå er under endring - i retning av mindre amerikansk nærvær i Europa. Så hvis vi ikke orienterer oss mot NATOs EF-søyle, må vi regne med å ta mer ansvar selv ».
USA har redusert sitt nærvær i Europa betydelig og den europeiske pilar i Alliansen er rede til å påta seg et større ansvar for sikkerheten. Det innebærer at den europeiske pilar vil spille en stadig viktigere rolle i framtiden. Den vil bli et forum hvor spørsmål av stor betydning for Norges sikkerhet drøftes.
I Kirchberg-erklæringen fra VEUs ministermøte i mai i år påla ministrene VEUs faste råd å begynne arbeidet med å utforme en felles europeisk forsvarspolitikk som medlemslandene kan enes om. Arbeidet er nå i gang innenfor VEU, og Regjeringens syn er at Norge i dette viktige arbeidet har behov for fulle rettigheter for å kunne ivareta norske interesser fullt ut.
Spørsmål 59:
Mener regjeringen det er heldig at det på regjeringens vegne uttrykkes tvil om våre alliertes vilje til å følge opp sine traktatforpliktelser?
Svar:
Regjeringen har ikke uttrykt tvil om våre alliertes vilje til å følge opp sine traktatforpliktelser i en situasjon der artikkel 5 i Atlanterhavspakten er aktuell. Det som Forsvarsministeren blant annet har påpekt, er at Norge ved et eventuelt nei til å delta fullt ut i det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet som utvikles innenfor den europeiske pilar i Alliansen, noe som alle i Alliansen er enige om, signaliserer at Norge ikke er villig til å påta seg et felles ansvar sammen med sine europeiske allierte.
Spørsmål 60:
I Kirchberg-erklæringen fra VEU-landene heter det bl.a.: « Recognising the highly valuable contribution that the Republic of Iceland, The Kingdom of Norway and the Republic of Turkey are already making to WEU's activities as future Associate Members, Ministers agreed on a Declaration which figures in Part III of the present document. By enabling WEU to draw fully on these countries' expertise and resources, this package of measures will enhance WEU's role as the defence component of the European Union and as the means to strengthen the European pillar of the Atlantic Alliance » (min utheving). Hvordan bedømmer regjeringen dette vedtaket i forhold til forsvarsministerens utsagn i ovennevnte og andre intervjuer?
Svar:
En rekke aktiviteter ble fra 1. januar 1994 overført til VEU fra den tidligere såkalte Eurogruppen, som ble nedlagt 31. desember 1993. Det var aktiviteter som de europeiske medlemmer av NATO på et fritt og uavhengig grunnlag samarbeidet om. Da arbeidsoppgavene ble overført til VEU, var det en forutsetning at alle landene skulle beholde sine fulle rettigheter i arbeidet, uavhengig av hvilken status man hadde i VEU. Det kan nevnes at Norge i tiden 1. juli 1993 til 31. juni 1994 hadde formannskapet i den gruppen som arbeider med informasjonsvirksomhet overfor Nord-Amerika. Med bakgrunn i de erfaringer VEU har fra de aktiviteter Norge har fulle rettigheter i, ønsker VEU ytterligere å kunne trekke på vår ekspertise og ressurser i styrkingen av den europeiske pilaren av NATO.
Det er Regjeringens syn at det for Norge vil være nødvendig med et fullverdig medlemskap for å oppnå fulle rettigheter i utformingen av Europas framtidige forsvars- og sikkerhetspolitikk. At muligheten åpnes for at VEU kan trekke på vår ekspertise og våre ressurser gjør det desto mer naturlig at vi sikres rettigheter på linje med de fullverdige medlemmer.
Spørsmål 61:
I punkt 3 i erklæringen fra NATO-toppmøtet 10.-11.1.94 heter det bl.a.: « We reaffirm that the Alliance is the essential forum for consultation among its members and the venue for agreement on policies bearing on the security and defence commitments of Allies under the Washington Treaty ». Hvordan forstår regjeringen denne del av erklæringen, bl.a. når det gjelder oppfyllelsen av artikkel 5 i NATO-traktaten? Hva menes med « policies bearing on the security and defence commitments of Allies under the Washington Treaty »?
Svar:
De omtalte sitater viser til NATOs kjernefunksjoner som ble vedtatt under Alliansens utenriksministermøte i København i 1991. Det innebærer at NATOs overordnede ansvar for forsvar av medlemmenes territorium opprettholdes og at Alliansen skal være det sentrale forum for drøftelse av de forpliktelser som følger av Washington-traktaten.
Samtidig har man imidlertid fått en utvikling som innebærer en styrking av den europeiske pilar i NATO. Det betyr at man vil få en fordeling av ansvar og oppgaver mellom NATO og den europeiske pilar (VEU). De primære forsvarsoppgaver vil således fortsatt ligge i NATO, mens VEU kan få ansvaret for oppdrag som NATO ikke vil eller kan påta seg. Slike oppgaver er bl.a. krisehåndtering, fredsbevarende operasjoner og humanitære aksjoner under overordnet ansvar av FN eller KSSE.
Spørsmål 62:
Ifølge et intervju med NTB har statsministeren uttalt at vår sikkerhet både i snever militær betydning så vel som i utvidet forstand blir svekket dersom Norge ikke blir med i EU. Hvordan begrunner regjeringen at vår militære sikkerhet blir svekket dersom vi ikke blir medlem av EU? Hvordan begrunner regjeringen at vår sikkerhet i « utvidet forstand » blir svekket dersom vi ikke blir med i EU?
Svar:
Svaret er ikke korrekt gjengitt. I intervjuet med NTB sa Statsministeren: « Både i snever militær betydning, så vel som i utvidet forstand vil norsk sikkerhet være bedre tjent med Norge innenfor enn utenfor EU ».
Spørsmål 63:
I Kirchberg-erklæringen heter det også at ministrene « - reaffirmed the Council's commitment fully to take into consideration associate members' seccurity interests; - reiterated that the security guarantees and defence commitments binding the members states within the WEU and the Atlantic Alliance are mutually reinforcing and recalled that, as members of the Atlantic Alliance, the WEU associate members fully enjoy the provisions of article 5 of the Washington Treaty; ». Hva er regjeringens kommentar til dette vedtaket i relasjon til utsagnet om at vår militære sikkerhet blir svekket utenfor EU?
Svar:
Det vises til svar på spørsmål 53. I tråd med prinsippene i FUSP vil man i økende grad komme til å se en utvikling hvor EU-landene samordner sine synspunkter i sikkerhetspolitiske spørsmål, før disse blir tatt opp i andre fora, f.eks NATO. Norges evne til påvirke denne debatt og de europeiske NATO-lands sikkerhetspolitiske prioriteringer begrenses av vårt assosierte medlemskap i VEU, bl.a. fordi vi kan risikere å bli utestengt fra møter hvor spørsmål av betydning for vår sikkerhet drøftes. Samtidig tyder mye på at USA i økende grad vil forholde seg til EU som sin sentrale partner i NATO-sammenheng. I en slik situasjon kan man også i NATO risikere å oppleve at interessene til de to store aktører, USA og EU, veier tyngst, mens mindre utenforstående land vil ha problemer med å bli hørt. Norges evne til å øve innflytelse i en slik situasjon vil være avhengig av et sammenfall i synspunkter med de store aktører i hver enkelt sak. Man har ingen garanti for at det vil være tilfelle i spørsmål av vital betydning for Norge. Dermed risikerer man lavere prioritering av norske behov også i NATO. På lang sikt kan det resultere i svekket sikkerhet for Norge.
Spørsmål 64:
I artikkel J.4. i TEU heter det: « Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk skal omfatte alle saker som gjelder Den europeiske unions sikkerhet, herunder utformingen på lang sikt av en felles forsvarspolitikk, som med tiden vil kunne føre til et felles forsvar ». Hvis man får et felles forsvar, i tillegg til felles mynt og sentralbank og de øvrige beslutninger som er tillagt unionen, er regjeringen enig i at man da de facto har å gjøre med en statsdannelse, eller finnes det eksempler på at uavhengige stater har hatt felles forsvar, felles mynt, osv.?
Svar:
Traktaten om Den europeiske union endrer ikke EU-samarbeidets grunnleggende karakter. Fortsatt vil det være et samarbeid mellom uavhengige og selvstendige stater. Som omtalt i St.meld. nr. 40, side 91, er dette også understreket av EU-landenes stats- og regjeringssjefer i den avtale om Danmarks forhold til samarbeidet som ble inngått i Edinburgh i desember 1992. I innledningsavsnittet understrekes det her at traktaten om Den europeiske union omfatter « uavhengige og suverene stater som fritt har besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap, i overensstemmelse med de eksisterende traktater ».
Spørsmål 66:
Hvis det blir opprettet et felles forsvar vil da en unionsmyndighet være øverste ansvarlig for forsvaret, og vil det bety at norske soldater kan bli beordret til tjeneste av andre enn norsk myndighet?
Svar:
Det er for tiden ingen planer om å opprette et felles forsvar. Den øverste ansvarlige for de væpnede styrker vil være de enkelte lands regjeringer. Kun norske myndigheter kan beordre norske soldater til tjeneste.
Spørsmål 67:
Hva er ordlyden i den tyske forfatningsdomstols vedtak som angår overgangen til 3. fase i den økonomiske og monetære union (ØMU)? (Det er tilstrekkelig med domstolens egne « ledende prinsipper » pluss de øvrige deler av dommen regjeringen mener er nødvendige for å få frem dens innhold.) Hvilken status har den tyske dommen i forhold til forståelsen av TEU og EUs egne beslutninger inklusive domstolen?
Svar:
Vedlagt følger kopi av den tyske forfatningsdomstolens dom.
Det er naturlig å legge til grunn at forfatningsdomstolens forståelse av de relevante traktatbestemmelser også vil bli vektlagt i anvendelsen av disse bestemmelsene under arbeidet i EUs organer og i beslutningsprosessen.
Det er vanskelig å se at den tyske forfatningsdomstolens rettsoppfatning vil kunne komme opp i en sak for EF-domstolen, idet spørsmålet om overgang til tredje fase er underlagt Rådets skjønnsmessige vurdering. Når spørsmålet skal avgjøres, skal Rådet være sammensatt av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer. Det vises likevel til Maastricht-traktatens artikkel F. nr. 1 og 2. Det heter i nr. 1: « Unionen skal respektere de nasjonale særtrekk i medlemsstatene og deres styreformer, som bygger på prinsippene for folkestyre.
Videre heter det i nr. 2: « Unionen skal respektere de grunnleggende rettigheter ... slik de følger av de forfatningstradisjoner som er felles for medlemsstatene, som generelle prinsipper i Fellesskapets rett ».
Spørsmål 68:
Hva er ordlyden i det vedtak i den nederlandske nasjonalforsamling som det er henvist til på side 108 i meldingen?
Svar:
Som omtalt i St.meld. nr. 40, bl.a. på side 247, forutsetter den nederlandske ratifikasjonsloven vedrørende Traktaten om Den europeiske union at regjeringen må ha tilslutning fra nasjonalforsamlingen når den i Rådet skal ta stilling til iverksettelse av tredje fase i ØMU. Dette ble inntatt i ratifikasjonsloven på grunnlag av et forslag framsatt i nasjonalforsamlingen.
Ratifikasjonsloven foreligger ikke i norsk oversettelse.
Spørsmål 69:
Mener regjeringen at dommen i den tyske forfatningsdomstolen og i den nederlandske nasjonalforsamlingen innebærer at disse landenes nasjonalforsamlinger kan avgjøre om de ønsker å slutte seg til tredje fase eller ei?
Svar:
Det vises til svar på spørsmål 67. Også den tyske nasjonalforsamlingen har vedtatt en resolusjon som forutsetter vurdering i nasjonalforsamlingen og samtykkende votum før Tyskland i Rådet tar stilling til tredje fase, jf. St.meld. nr. 40, s. 247.
Når det gjelder den tyske forfatningsdomstolens kjennelse av 12. oktober 1993 og spørsmålet om gjennomføringen av ØMU, vises det til omtalen i St.meld. nr. 40, side 257 (Boks 5.5).
Spørsmål 70:
Ble spørsmålet om de enkelte land skulle ha en slik rett drøftet under arbeidet med Maastricht-traktaten og hva ble resultatet av disse drøftingene slik det er nedfelt i traktaten?
Svar:
Som omtalt i St.meld. nr. 40, side 247, har Danmark og Storbritannia gjennom egne protokoller til Maastricht-traktaten tatt forbehold vedrørende innføring av den felles valuta. Disse to landene kan avstå fra å innføre den nye pengeenheten, men de kan også gå inn i valutaunionen om de forøvrig anses å oppfylle vilkårene for deltakelse. De to landenes protokoller er ytterligere omtalt i St.meld. nr. 40 på side 256.
Som omtalt i St.meld. nr. 40, side 257, har EU-landene ved å ratifisere traktaten erklært sin vilje til å etablere en valutaunion, ut fra bestemte forutsetninger om deltakelse og om at prinsippene for ØMU kan oppfylles og følges av deltakerlandene. Hvis slike forutsetninger ikke er oppfylt, vil det være et åpent spørsmål hva Fellesskapet vil gjøre. Det vises i den forbindelse til den tyske forfatningsdomstols kjennelse vedrørende gjennomføringen av ØMU, jf. Boks 5.5 i St.meld. nr. 40, side 257.
Spørsmål 71:
I den fremstilling av den tyske forfatningsdomstolens avgjørelse som er gjengitt på side 257 heter det bl.a. « Det er imidlertid ikke tale om noen automatikk i gjennomføringen av den felles valuta. » Dette er ikke i samsvar med ordlyden i de ledende prinsipper 9 (c) i dommen. Mener regjeringen at fremstillingen i meldingen gir et korrekt bilde av det som sies av forfatningsdomstolen?
Svar:
I den innledende oversikt (« eitsatze ») over forfatningsdomstolens dom 9 (c) heter bl.a.: « Die Bundesrepublik Deutschland unterwift sich mit der Ratifikation des Unionsvertrags nicht einem unuberschaubaren, in seinem Selbstlauf nicht mehr steuerbaren « automatismus » zu einer Wahrungsunion » (vår utheving). Det er derfor regjeringens syn at omtalen på side 257 er nøyaktig i samsvar med dommens innhold.
Spørsmål 72:
På side 51 i meldingen sies det at « prisstabilitet blir gjerne definert som lav årlig inflasjon, f.eks i området 1-3 %. » I de vedtatte overordnede retningslinjene for medlemsstatenes økonomiske politikk av 22.12.93 heter det: « A rate of inflation of no more than two to three per cent should be reached in most member states by 1996 as a step towards price stability in the Community. » Hvordan forklarer regjeringen denne forskjell i oppfatning av hva « prisstabilitet » i unionstraktaten innebærer?
Svar:
Det heter i St.meld. nr. 40 at « prisstabilitet blir gjerne definert som lav årlig inflasjon f.eks, i området 1-3 % » (vår understreking). Dette bygger i hovedsak på en observasjon av de faktiske inflasjonsmål i land som har valgt å bruke et tallfestet nivå for prisstigningen som mål for pengepolitikken. Det vises her til brev av 19. april 1994 fra Norges Bank til Finansdepartementet, gjengitt som vedlegg til Revidert nasjonalbudsjett 1994. I brevet er det opplyst at det i « Canada, New Zealand, Storbritannia, Sverige og Finland, som opererer med et tallfestet mål om lav inflasjon, er stilt opp mål om at inflasjonen skal ligge i området 1-3 % på mellomlang sikt ». Jf. s. 125 i Revidert Nasjonalbudsjett 1994.
Inflasjonen i Vest-Tyskland, var i perioden 1961 til 1993 i gjennomsnitt ca 3 1/2 % pr. år. Prisstabilitet står sentralt for den tyske sentralbanken.
Prisstabilitet ble ikke definert i Maastricht-traktaten eller i erklæringen fra finansministermøtet. Uttrykket « a step towards price stability in the Community » kan henspille på at flere land i neste trinn bør redusere inflasjonen, eller at EU bør ha flere år med så lav inflasjon før en kan si at målet om prisstabilitet er nådd. En tredje mulighet er at finansministermøtet implisitt har ment at inflasjonen bør bli lavere enn 2-3 % i de fleste landene. I Norge var for øvrig prisstigningen fra juli 1993 til juli 1994 1,4 %
Spørsmål 73:
Mener regjeringen at Norge er traktatmessig forpliktet til å være med i den tredje fase hvis et kvalifisert flertall i Rådet vedtar at vi oppfyller kriteriene?
Svar:
I meldingen heter det på sidene 263 og 264 bl.a. følgende om dette spørsmålet:
| « Når spørsmålet om å gå inn i valutaunionen eventuelt blir aktuelt, er det viktig at forutsetningene for norsk deltakelse er til stede. Ved siden av at konvergenskravene må oppfylles, er det også andre faktorer som må vektlegges, jf. bl.a. hva Norge understreket i forhandlingene. Disse forholdene vil kunne ha avgjørende betydning for når det vil kunne være aktuelt å tre inn i valutaunionen. |
| Om Norge som EU-medlem oppfyller konvergenskriteriene, må myndighetene, når spørsmålet om å innføre en felles valuta i tilfelle blir aktuelt, ta stilling til om tidspunktet for å tre inn er det rette. I den forbindelse må en etter Regjeringens syn vurdere om balansen i norsk økonomi er tilfredsstillende, bl.a. om de offentlige finanser vil være sterke nok om vi skulle bli stilt overfor et eventuelt sterkt oljeprisfall. Det må også etter Regjeringens syn legges vekt på hvor mange av våre viktigste handelspartnere som vil delta. |
| Om man ut fra en samlet vurdering finner at tidspunket er det rette, vil Regjeringen gå inn for at Norge trer inn i valutaunionen. Om en skulle komme til motsatt konklusjon, dvs. at Norge ut fra en økonomisk vurdering vil være best tjent med å vente med å tiltre, legger Regjeringen til grunn at dette blir resultatet. |
| Regjeringen bygger denne vurderingen på at medlemskap i EU gir en forpliktelse til å arbeide for stabile økonomiske forhold i Europa slik at valutaunionen kan virkeliggjøres, og en rett til å være med i valutaunionen om de økonomiske kravene er oppfylt. Et norsk standpunkt til full deltakelse vil ta utgangspunkt i om valutaunionen vil bidra til å realisere traktatens intensjon om at ØMU skal gi økt stabilitet. Om Norge ikke skulle finne det riktig å gå inn i valutaunionen på et gitt tidspunkt, eksempelvis av grunner som omtalt, er det vanskelig å se at andre medlemsland eller fellesskapsorganer skulle ha noen mulighet til eller interesse av å pålegge oss å delta fullt ut. |
| Spørsmålet om å tre inn i en valutaunion er av stor politisk og økonomisk betydning. Ved medlemskap i EU gir Norge sin tilslutning til å være med på de ulike fasene i utviklingen av den økonomiske og monetære unionen. Når spørsmålet om å innføre en felles valuta eventuelt kommer opp, vil Regjeringen fremlegge sine vurderinger for Stortinget. » |
Spørsmål 74 og 75:
Når Danmark og Storbritannia har egne protokoller til Maastricht-traktaten som gir dem unntak fra denne forpliktelsen, ville det ikke da vært naturlig for Norge å be om tilsvarende protokoller hvis vi ønsket å forbeholde oss den retten?
Tidligere har statsministeren hevdet at når det ikke ble gjort var det fordi Norge ikke anså spørsmålet så viktig som Danmark. Er det fortsatt regjeringens oppfatning at dette spørsmålet ikke var så viktig at Norge burde be om unntak?
Svar:
På side 261 i meldingen heter det bl.a. følgende:
| « Regjeringen la i forhandlingene vekt på at Norge vil ha fordel av å delta i den økonomiske og monetære unionen den opprettes etter forutsetningene. Dette vil i tilfelle bidra til stabilitet og økt verdiskaping og sysselsetting i norsk økonomi. På denne bakgrunn tok Norge ikke formelle forbehold til spørsmålet om innføring av en felles valuta. Dette innebærer at Regjeringen har gitt sin tilslutning til de mål og fremgangsmåter som følger av reglene om den økonomiske og monetære unionen. » |
Med dette utgangspunkt, med de faktorer som en la vekt på i forhandlingene, og som det er gjort nærmere rede for i den videre teksten på side 261 ff. og med de vurderinger som går fram av svaret på spørsmål 73, fant Regjeringen at det ikke var aktuelt å fremme krav om protokoller tilsvarende den danske og den britiske.
Spørsmål 76:
På side 388 i meldingen heter det at: « Erfaringen med bruk av devalueringsvirkemidlet på 1970- og 1980-tallet viste at det i stor grad bidro til å øke inflasjonen uten i særlig grad å løse de underliggende realøkonomiske problemene. » Betyr dette at regjeringen mener at den første Brundtlandregjeringens devaluering i 1986 var et feilgrep?
Svar:
Nei. I St.meld. nr. 39 (1993-1994) « Bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen » er devalueringen i 1986 drøftet i sammenheng. Her heter det på side 10:
| « Som følge av den lånefinansierte veksten i forbruk og investeringer fra 1984, den ekspansive finanspolitikken i 1984 og 1985 og oljeprisfallet i 1986 var det oppstått alvorlige ubalanser i norsk økonomi. Siden 1970-tallet hadde dessuten kostnadsnivået i norsk industri vært høyt, og industrien hadde tapt markedsandeler ute og hjemme. Ubalansene ble vesentlig forsterket gjennom de svært høye nominelle tilleggene som ble gitt ved inntektsoppgjørene våren 1986 og den avtalte reduksjonen i arbeidstida med full lønnskompensasjon fra 1. januar 1987. De høye tilleggene i timelønningene må ses i lys av de sterke pressproblemene, med betydelig mangel på arbeidskraft i flere sektorer, som preget norsk økonomi. Inntektsoppgjøret i 1986 må også ses i lys av den uro som hadde oppstått om fordelingspolitikken. Ubalansene tvang fram en devaluering av kronen i mai 1986. Da størrelsen på nedskrivingen ble fastlagt, var resultatet av inntektsoppgjøret i privat sektor og konsekvensene for kostnadsnivået fra 1. januar 1987 kjent. De avtalte tilleggene og den etterfølgende devalueringen bidro til en sterk økning i den norske prisstigningen. Det høye kostnadsnivået og den sterke prisstigningen samt virkningene av tidligere hyppige devalueringer, kan bidra til å forklare at Norge opplevde uro i valutamarkedene i flere omganger i årene 1986-88, og at det tok lang tid før det norske rentenivået kom ned på den internasjonale rentenivået. » |
Spørsmål 77:
På samme side heter det at de restriksjoner som legges på finanspolitikken ved medlemskap i ØMU ikke er strammere enn et forsvarlig langsiktig budsjettopplegg utenfor ØMU tilsier. Fra 1985 til 1993 ble budsjettbalansen svekket med over 70 mrd. kr omregnet til 1993 priser, eller rundt 20 % av statsbudsjettet. Mener regjeringen at en slik svekkelse ikke ville vært forsvarlig dersom budsjettet i utgangspunktet ikke hadde hatt betydelig overskudd, men vært i balanse, og hvor mange flere arbeidsledige kan en anta at det ville medført hvis regjeringen i en slik situajon skulle begrenset underskuddet til 3 %?
Svar:
Om budsjettkravet heter det i boks 7.1 s. 381 i meldingen:
| « Underskuddet på offentlig forvaltnings budsjetter skal ikke overstige 3 % av BNP. Kravet kan anses som oppfylt hvis underskuddet kontinuerlig og i vesentlig grad har nærmet seg grensen på 3 % og er kommet nær denne. Videre kan kravet anses som oppfylt hvis en overskridelse anses som ekstraordinær og midlertidig ». |
Norge har i etterkrigstiden aldri hatt et underskudd som har oversteget kravet til budsjettunderskudd slik det er definert i Maastricht-traktaten. Fra 1988 ble det norske statsbudsjettet brukt aktivt for å holde sysselsettingen oppe. Et overskudd i offentlige finanser, definert som i Maastricht-avtalen på 2,5 % av BNP ble snudd til et underskudd på 2,7 % av BNP i 1993. Det offentlige hadde i utgangspunktet store nettofordringer som er blitt redusert i denne perioden. En så stor svekkelse av budsjettbalansen ville det ikke ha vært riktig å gjennomføre dersom statens finanser hadde vært vesentlig svakere i utgangspunket. Hverken ut fra hensynet til en forsvarlig utvikling i statens finanser, ut fra hensynet til en forsvarlig utvikling i grunnlaget for velferdsordningene og offentlig tjenesteyting på lang sikt eller ut fra hensynet til renteutvikling, investeringer og sysselsetting de nærmeste årene ville det vært riktig. Dersom statens finansielle stilling haddde vært vesentlig svakere i 1988, ville det ha vært vanskelig å unngå en enda høyere ledighet. Resultatet ville ha vært avhengig av om det var mulig i enda større grad å nå positive resultater gjennom inntektspolitikken og ved andre virkemidler som ikke har direkte budsjettmessige sider. En finner ikke grunnlag for å gi tallmessige anslag for utviklingen i ledigheten i en slik helt hypotetisk situasjon. Se forøvrig til de svenske erfaringene med høye budsjettunderskudd.
Spørsmål 78:
På side 390 heter det at sysselsettingspolitikken er et nasjonalt anliggende, men at samarbeidet i EU kan bli et viktig tillegg til dette. Hvor stor sysselsettingsvirkning i Norge regner regjeringen med at en ekstra vekst f.eks 5 % i EU-landene vil gi?
Svar:
Hvor store sysselsettingsgevinster vi vil få i Norge av sterkere vekst i EU-området vil avhenge av hvilken form veksten tar i EU-området og utgangssituasjonen for norsk økonomi. Hvis en for enkelhets skyld antar at den ekstra veksten i EU-området ikke påvirker pris- og kostnadsnivå eller rentenivået i EU, vil virkningene for Norge i første omgang komme i form av høyere etterspørsel og høyere priser på eksportmarkedet.
Samlet importvolum til EU-området vil trolig øke noe sterkere enn 5 %, både som følge av høyere kapasitetsutnyttelse og tendensen til at importandelene øker over tid i takt med økende inntektsnivå. Siden dagens EU-land mottar nesten 60 % av samlet norsk tradisjonell vareeksport, vil en importvekst i EU-området på f.eks 7 % isolert sett kunne øke samlet norsk eksportvolum med vel 4 %. Trolig vil en også få klare utslag på råoljeprisene og prisene på andre norske eksportvarer og tjenester.
Forutsatt at det er ledige ressurser i norsk økonomi vil dette kunne gi betydelige aktivitetsutslag i økonomien, idet økte inntekter for husholdningene gir grunnlag for høyere forbruk og økt inntjening og større kapasitetsutnyttelse i næringslivet fører til høyere investeringer. Disse virkningene vil bli forsterket hvis budsjettsituasjonen gir grunnlag for å øke statens utgifter i takt med høyere inntektsgrunnlag. Samlet vil en kunne få betydelige aktivitetsutslag i økonomien, men trolig noe svakere enn den antatte økningen i EU-området.
I en situasjon der det allerede er full utnyttelse av produksjonskapasiteten i norsk økonomi vil virkningene være vesentlig annerledes. Høyere eksportetterspørsel vil da gi små aktivitetsutslag, og i større grad slå ut i endringer i sammensetningen av produksjonen og fordelingen av sysselsettingen mellom næringer. Dersom den innenlandske etterspørselspolitikken er vellykket slik at det ikke oppstår pris- og kostnadspress i den innenlandske økonomien, vil økt vekst ute gi høyere vekst i verdiskapingen i Norge også når det er full kapasitetsutnyttelse i Norge i utgangspunktet.
Spørsmål 79:
Det heter i meldingen at regjeringen vil arbeide for at det blir utformet et « solidaritetsalternativ » for Europa, der full sysselsetting blir hovedmålet. Gjelder det også hvis det medfører noe høyere prisstigning enn det som er definert som « prisstabilitet ». Hvor stor ledighet i % av arbeidsstyrken mener regjeringen tilfredstiller et mål om « full sysselsetting ». Hvor lav mener regjeringen ledigheten kan bli innen EU-området uten at det får noen virkning for prisstigningen?
Svar:
Hovedelementene i solidaritetsalternativet er at arbeidsledigheten må møtes med en kombinasjon av aktiv motkonjunkturpolitikk, moderat pris- og kostnadsvekst og aktive tiltak rettet mot de gruppene som møter de største problemene i arbeidsmarkedet. Dette er den politikken vi nå ser resultater av i Norge, og en økonomisk politikk etter samme retningslinjer i resten av Europa vil ikke komme i konflikt med målet om « prisstabilitet ».
Hva som skal forstås med « full sysselsetting » vil ikke være en gitt størrelse. Det vil alltid være en viss ledighet som følge av sesongmessige variasjoner i produksjon og sysselsetting og som følge av at personer forlater en jobb for å lete etter en annen. Slik sesong- og friksjonsledighet vil variere gjennom året, og også over tid, avhengig av strukturelle endringer i produksjonen og på arbeidsmarkedet. Slik ledighet, som i en viss forstand er « frivillig », bør ikke være for høy dersom en skal kunne definere en situasjon som « full sysselsetting ».
Vedlagte oversikt fra den danske Finansredegjørelse 94 viser anslag for utviklingen i den « strukturelle » arbeidsledigheten i OECD-området. Selv om anslagene er usikre, antyder tallene klart at en i de fleste OECD-landene vil få pris- og kostnadsproblemer på arbeidsledighetsnivåer som ligger langt over full sysselsetting. Dette illustrerer nødvendigheten av bredt sammensatte tiltak for å bedre funksjonsmåten for økonomiene i OECD-området, slik at prispressproblemene begrenses også ved ledighetsnivåer ned mot full sysselsetting.
Spørsmål 80:
Mener regjeringen at de europeiske sosialdemokraters program om at den sparing som idag foregår i privat sektor skal settes inn i tiltak for å øke sysselsettingen, kan gjennomføres uten å komme i konflikt med målet om « prisstabilitet » slik at det ikke utløser mottiltak fra sentralbankens side?
Svar:
Ja. I svært mange EU-land er det grunnlag for økt etterspørsel fra privat sektor og økt produksjon uten at det oppstår presstendenser. Økte investeringer vil kunne øke produksjonskapasiteten og redusere strukturledigheten.
Spørsmål 81:
Hvor stor virkning på ledigheten anslår regjeringen det vil medføre innenfor EU hvis alle land iverksetter de innstrammingstiltak som er nødvendig for å tilfredsstille konvergenskriteriene? Hvordan er en politikk for å tilfredstille konvergenskriteriene og dermed kravene for deltakelse i tredje fase, som Norge har sluttet seg til, forenlig med den sosialdemokratiske sysselsettingsplanen?
Svar:
De store budsjettunderskuddene i EU-landene og i andre industrialiserte land bidrar til et gjennomgående høyt langsiktig rentenivå i Europa og i andre land. Dette hemmer investeringene og etableringen av arbeidsplasser. Det er derfor ikke motstrid mellom målene om å styrke budsjettene og å øke sysselsettingen. Dette kommer også til uttrykk i det europeiske sosialdemokratiske sysselsettingsalternativ hvor det bl.a. heter (se s. 12 i norsk versjon):
| Vil vi få til en forbedring i den offentlige økonomi, først og fremst gjennom økt vekst og bedre sysselsettingsmuligheter. På den ene siden vil vekst senke utgiftene til arbeidsledighet og førtidspensjonering. På den annen side vil det styrke de offentlige inntekter. Ved å halvere ledigheten ville de store underskuddene i de offentlige budsjetter i Europa generelt sett bringes nærmere en balanse. I tillegg til økt sysselsetting er det nødvendig med god budsjettstyring og kontinuerlig revurdering av de offentlige utgifter. » |
Det vil imidlertid selvsagt være varierende forskjeller mellom de sosialdemokratiske partiers mål og midler i den økonomiske politikken og de borgerlige regjeringenes politikk i mange enkeltland i EU.
Spørsmål 82:
Hvor stor andel av norsk eksport er i dag priset i US $, NOK, andre valutaer (spesifisert)? Er regjeringen enig i at ved eksport f.eks i USD vil usikkerheten bli større med tilknytning til ECU enn f.eks med en kurvtilpassing som omfatter alle valutaer for norsk utenrikshandel veiet?
Svar:
Data for oppgjørsvaluta er usikre. En kan imidlertid antyde at ca halvparten av utenrikshandelen gjøres opp i amerikansk dollar, om lag 1/5 i EU-valutaer og tilsvarende andel i norske kroner. Øvrige valutaer står for ca 1/10.
Dersom norske kroner er knyttet til ECU og det er store svingninger mellom kursene på amerikanske dollar og ECU, vil kursvariasjonene mellom norske kroner og amerikanske dollar kunne bli større enn dersom kronen er knyttet til en handelsveiet kurv hvor amerikanske dollar inngår. Samtidig vil kursvariasjonene mellom norske kroner og de europeiske valutaene bli redusert ved en ECU-tilknytning.
Den dominerende rolle amerikanske dollar har i internasjonal økonomi skyldes for en stor del at USA er verdens største valutaområde. Derfor brukes ofte amerikanske dollar også ved transaksjoner mellom aktører i land som har egne fullt konvertible valutaer. Hvis det innføres en felles valuta i EU med bred deltagelse, vil dette valutaområdets størrelse (regnet i BNP pengemengde, e.l.) være sammenlignbart med USA. Det er da neppe lenger grunnlag for at amerikanske dollar skal kunne beholde sin dominerende stilling. Det må antas at en langt større andel av handelen innenfor det nye valutaområdet vil bli gjort opp i den nye valutaen enn hva som i dag gjøres opp i de enkelte lokale valutaer.
Spørsmål 83:
Hvordan mener regjeringen en kan møte ulikheter i den økonomiske utviklingen mellom forskjellige land når ikke kursen på valutaen kan justeres? Er regjeringen enig i at det først og fremst må skje gjennom reduksjon i lønninger, såkalt « indre devaluering » og høyere arbeidsledighet?
Svar:
I avsnittene 7.2.2.3-5 i meldingen er det redegjort for erfaringene med devalueringer og for forhold knyttet til felles valuta for større økonomiske områder. I avsnitt 7.2.2.5, side 388, hvor en oppsummerer vurderingene av norsk deltakelse i ØMUs tredje fase heter det:
| « Ved å delta i en valutaunion vil muligheten for nasjonale valutajusteringer ikke lenger eksistere. Når Regjeringen likevel finner at vi i framtiden bør kunne oppgi mulighetene til å føre en kursjusteringspolitikk, er det basert på følgende vurderinger: |
| - | Det forutsettes at ØMU etableres etter forutsetningene og på bred basis. |
| - | Erfaringene med bruk av devalueringsvirkemidlet på 1970 og 1980tallet viste at det i stor grad bidro til å øke inflasjonen uten i særlig grad å løse de underliggende realøkonomiske problemene. |
| - | Gjennom deltakelse i ØMU understøttes en stabil økonomisk utvikling som i seg selv reduserer behovet for valutakursjusteringer. |
| - | Opprettholder vi muligheten for å devaluere, dvs. fortsetter vi med egen valuta i randen av en europeisk valutaunion, vil muligheten for en stabil økonomisk utvikling kunne bli svekket. Risikoen for valutauro, spekulasjoner og press mot den norske kronen vil i en slik situasjon øke. Det er mest sannsynlig at vi i så fall må betale for en slik mulighet gjennom større usikkerhet og høyere rentenivå enn om vi går med i det felles valutasamarbeidet, jf. avsnitt 7.3.2. » |
Som det også er pekt på i St.meld. nr. 40 vil en valutaunion kunne gi utfordringer i stabiliseringspolitikken når et land blir utsatt for særlige konjunktursvingninger eller ytre forstyrrelser. For Norge er dette særlig knyttet til store endringer i oljeprisen.
Ved midlertidig lavere eller høyere oljepris vil det mest hensiktsmessige være å benytte finanspolitikken for å dempe ev. virkninger på etterspørselen av oljeprisendringen. I St.meld. nr. 40 er det konkludert med at deltakelse i en valutaunion vil gjøre stabilisering av økonomien lettere i slike tilfeller.
Større omstillinger i økonomien er i første rekke aktuelle ved mer langvarige endringer i oljeprisen. Dette er omhandlet i avsnitt 7.2.2.3 hvor det bl.a. heter på side 387/388:
| « Hvis den varige reduksjonen av oljeprisen er stor, kan det uansett være vanskelig å unngå en viss økning i ledigheten i en overgangsperiode inntil verdiskapingen øker i konkurranseutsatt sektor. Overgangsproblemene vil bli minst hvis det er alminnelig forståelse for at det må skje en tilpasning av reallønnsnivået og en forbedring av konkurranseevnen. » |
Spørsmål 84:
Det hevdes at en ved justeringer i valutakursen « velter problemene over på andre ». Er det etter regjeringens mening noen forskjell for andre land om endringer i vareprisene skjer etter en « indre devaluering » ved at lønningene settes ned, eller ved en kursjustering? Er det etter regjeringens mening noen forskjell i hvem som må bære belastningen ved et økonomisk tilbakeslag om det foretas en « indre » eller « ytre » devaluering? Kleppeutvalget foreslo at Norge skulle søke å bedre sin konkurranseevne overfor andre land med 2 % i året i fem år, ialt 10 %. Vil det for andre land være noen forskjell på virkningen av dette eller om kronekursen var blitt svekket med 2 % i året i stedet?
Svar:
I utgangspunktet vil det være liten forskjell for et annet, konkurrerende land om de møter lavere varepriser som følge av lavere lønninger eller som følge av en kursjustering. Erfaringene med bruk av devalueringsvirkemidlet på 1970- og 1980-tallet viste imidlertid at det i stor grad bidro til å øke lønns- og prisveksten uten i særlig grad å løse de underliggende realøkonomiske problemene. I denne sammenheng er det følgelig en vesentlig forskjell: En bedring i konkurranseevnen som skyldes lavere pris- og kostnadsvekst enn hos våre handelspartnere vil kunne gi en varig styrking av produksjon og sysselsetting, mens en (midlertidig) bedring av konkurranseevnen som følge av en kursjustering, som slår fullt gjennom i priser og lønninger har ingen positive virkninger for sysselsettingen på lengre sikt. I tillegg vil gjentatte devalueringer svekke muligheten for en stabil økonomisk utvikling. Risikoen for valutauro, spekulasjoner og press mot norske kroner vil i en slik situasjon øke. Det er mest sannsynlig at vi i så fall må betale for en slik mulighet gjennom større usikkerhet og høyere rentenivå. Dette resonnementet har samme gyldighet i forhold til Kleppeutvalgets forslag om en bedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen med 10 % over fem år.
En devaluering innebærer at importprisene - og i neste instans konsumprisene - vil øke. I utgangspunktet vil dette ramme alle noenlunde likt, selv om personer med en høy andel « importert » forbruk rimeligvis vil få sterkest realnedgang i inntekten. En etterfølgende generell lønnsøkning i samme størrelsesorden som prisøkningen vil normalt ikke ta hensyn til ulikheter i konsumadferd, slik at enkelte personer kan tape på en slik devaluering, mens andre overkompenseres. Dersom bedringen i konkurranseevnen skal realiseres vha. lavere lønns- og prisvekst, slik Kleppeutvalget foreslo, og Regjeringen har lagt til grunn i sitt Solidaritetsalternativ, vil partene i arbeidslivet bære en stor del av ansvaret for at fordelingen av kostnader og gevinster blir rettferdig.
Spørsmål 85:
Det har vært hevdet at EU er viktig for å styre kapitalkreftene. Hvordan mener regjeringen helt konkret at EU medlemskap vil bety sterkere styring av kapitalkreftene?
Svar:
Norge har gjennom medlemskap i IMF og OECD, og gjennom internasjonale avtaler som EØS, OECDs kapitalkode og den nye GATT-avtalen inngått forpliktelser som begrenser muligheten til å ha eller innføre restriksjoner på ulike kapitalbevegelser overfor utlandet. EUs regelverk om kapitalbevegelser og betalinger er i hovedsak i tråd med den politikk Norge har ført de senere årene. Et EU-medlemskap vil derfor ha liten betydning for det norske regelverk om kapitalbevegelser.
Som det fremgår på meldingens side 136 mener regjeringen at styringsspørsmålet knyttet til kapitalbevegelser kan håndteres på tre måter:
| - | gjennom ulike nasjonale tiltak (...) som har til hensikt å sikre forsvarlig ressursutnyttelse m.v. |
| - | gjennom balansert økonomisk politikk som reduserer grunnlaget for spekulative kapitalbevegelser og valutauro |
| - | gjennom internasjonalt samarbeid. |
Generelt sett vil samarbeidet i EU om å skape likeartete konkurranseforhold begrense behovet for spekulative kapitalbevegelser. Strukturfondsmidlene i EU bidrar til å styre kapital til områder og sektorer som ellers ikke ville tiltrukket seg kapital i samme størrelsesorden. Disse midlene går bla. til tilbakestående områder og bidrar således til en bedre fordeling av inntekter mellom regioner. Gjennom samarbeidet i EU om minstestandarder for f.eks miljø og arbeidsforhold forebygger man at kapitalen strømmer til områder som ellers ville hatt lavere standarder. Samarbeidet mellom tilsynsmyndighetene i EU vil bidra til å begrense kapitalbevegelser som har til hensikt å omgå skatte- og avgiftsbestemmelser i medlemslandene. Regulering av finansnæringen i EU gjennom lover og forskrifter setter viktige rammevilkår for hovedaktørene på kapitalmarkedet. Samarbeid om økonomisk politikk mellom landene i EU vil også styre kapitalbevegelsene og bidra til stabile valutakurser. Hvis planene om felles valuta i EU gjennomføres, vil dette gjøre at grunnlaget for spekulative valutaplasseringer mellom deltakerlandene forsvinner.
Medlemskap i EU er ikke til hinder for å opprettholde konsesjonsregler og andre bestemmelser som påvirker investeringer og forvaltningen av norske naturressurser. En viser bl.a. til forslaget om ny konsesjonslov i Norge, jf. Ot.prp. nr. 88 (1993-1994) . I følge regelverket i EU er det videre adgang til å innføre bestemmelser på midlertidig basis som begrenser kapitalbevegelser hvis ekstraordinære forhold skulle tilsi at slike tiltak bør iverksettes.
Spørsmål 86:
Både statsministeren og finansministeren har hevdet at rentenivået vil gå opp dersom vi ikke melder oss inn i EU. Hvordan begrunner regjeringen dette? Regjeringen har videre sagt at Norges nettokontigent til EU skal dekkes gjennom økte underskudd på statsbudsjettet. Hvorfor mener regjerinen at økt underskudd som følge av EU-kontigent vil gi lavere rente, mens høyere underskudd ellers hevdes å gi høyere rente?
Svar:
Det vises til EU-meldingen, s. 395, der det heter:
| « Ved innføringen av en økonomisk og monetær union (ØMU) i EU vil usikkerheten i de europeiske valutamarkedene, som med ujevne mellomrom leder til uro og høye renter som følge av valutaspekulajson, opphøre mellom de landene som deltar i ØMU. Hvis Norge blir stående utenfor dette valutasamarbeidet, vil norske kroner kunne framstå som en usikker pengeplassering dersom de aller fleste av de landene vi handler med, er medlem av valutaunionen. |
| Når den felles valuta er innført, fjernes kursrisikoen ved transaksjoner innenfor valutaunionen. Med D-mark som ankervaluta for de vesteuropeiske valutaene, vil deltakelse i valutaunionen for alle andre land enn Tyskland normalt kunne føre til et lavere rentenivå enn ellers. Lavere rente vil reflektere bortfall av valutarisiko. Et varig lavere rentenivå vil bidra til å øke investeringsnivået og gi varig sterkere økonomisk vekst. |
| Dersom Norge velger å stå utenfor ØMU, vil det over tid tilsvarende knyttes en ekstra « risikopremie » til å holde norske kroner, som kan gi utslag i et høyere rentenivå i Norge enn om Norge blir medlem. Kursrisikoen vil kunne bli særlig stor for Norge dersom de andre søkerlandene og de store EU-landene blir medlemmer av ØMU. » |
Lavere rente i Norge vil være knyttet til de mer stabile valutaforhold en kan oppnå gjennom EU-medlemskap. Videre vises det til omtale på meldingens side 412 der det heter:
| « Ved utformingen av budsjettpolitikken ved et EU-medlemskap vil Regjeringen legge vekt på følgende: |
| - | Husholdningenes kjøpekraft vil isolert sett øke vesentlig i startfasen ved et EU-medlemskap. Endret investeringsavgift mv. gir en tilsvarende virkning for foretakssektoren. Som nevnt vil budsjettpolitikken bli anvendt til å justere svingningene i den innenlandske økonomien. Den andel av Norges bidrag til EU som ikke tilbakeføres til norske sektorer, vil ikke påvirke innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. De stabiliseringspolitiske hensynene tilsier derfor at nettobidraget ikke dekkes inn ved budsjettiltak. Regjeringen legger derfor til grunn at EU-medlemskap vil medføre at underskuddet i statsbudsjettet til å begynne med isolert sett øker med om lag tilsvarende beløp som nettobidraget. |
| - | Når en vurderer utviklingen på noe lengre sikt, vil virkningene av at den samlede verdiskapingen blir større ved et EU-medlemskap, være avgjørende. Norges nettobidrag til EU vil kunne utgjøre i størrelse ¾ % av BNP fra år 2000. Dersom en beregningsmessig legger til grunn et skatte- og avgiftsnivå på i størrelse 50 %, kreves det at BNP ved et EU-medlemskap blir om lag 1 ½ % høyere enn utenfor EU for at den økning i skatte- og avgiftsinntektene som følger av høyere verdiskaping, skal finansiere nettobidraget. Over en 10 års periode krever dette at den gjennomsnittlige årlige veksten blir om lag 0,15 % høyere i EU enn utenfor. » |
Det legges således til grunn at økningen i underskuddet på statsbudsjettet som følge av EU-medlemskap vil være av midlertidig karakter. Det er ellers Regjeringens syn at medlemskontingenten må anses som en fremtidig investering, fordi forskjellen i BNP som følge av medlemskap ventelig vil mer enn overstige det som er nødvendig for å finansiere nettobidraget.
Spørsmål 87:
Norge har idag en av Europas sunneste økonomier med store overskudd i sin utenriksbalanse. Dette ventes også å vare ved og Norge vil som nasjon være gjeldfri i nær fremtid. Hvordan begrunner regjeringen at et slikt land skal behøve å ha et høyere rentenivå enn land med langt svakere økonomisk situasjon?
Svar:
Norge vil - basert på nåværende anslag - i løpet av kort tid komme i nettofordringsposisjon overfor utlandet. Den norske stat og norske selskaper vil imidlertid fortsatt ha stor bruttogjeld til utlandet.
Norge har nå et høyt langsiktig rentenivå i forhold til andre europeiske land. Samtidig er statsfinansene og utenriksøkonomien sterkere og pris- og kostnadsveksten lavere enn i de fleste landene. Det høye rentenivået kan skyldes flere faktorer.
| - | Det er usikkert om Norge blir EU-medlem. |
| - | Norge er tidligere ute i konjunkturoppgangen enn andre land. Enkelte aktører i det økonomiske markedet forventer nå trolig at pris- og kostnadsveksten vil kunne tilta i tiden framover. |
| - | Blant annet ut fra erfaringer fra land som Sverige og Italia er finansmarkedene blitt mer skeptiske til å gi lån for å finansiere staters underskudd. I Norge er det av betydning at oljeinntektene er en usikker inntekt for staten. |
Spørsmål 88:
Regjeringen regner med høyere økonomisk vekst dersom Norge blir med i EU. Har regjeringen noen beregninger eller empiriske data som underbygger dette eller er det en ren antakelse?
Svar:
I EU-meldingens kap. 7 drøftes de økonomiske virkninger av et EU-medlemskap. Det heter her bl.a. (s. 394 og s. 395):
| « Et medlemskap i EU vil innebære at Norge direkte tar del i beslutningene om den økonomiske politikken og det økonomisk-politiske samarbeidet i Europa. Dette innebærer at Norge får økt innflytelse på rammevilkårene som norsk økonomi og næringsliv vil måtte tilpasse seg i det neste århundret. Et EU-medlemskap vil dessuten bidra til å sikre de økonomiske gevinstene som EØS-avtalen innebærer. Dette kan særlig få betydning dersom de andre nordiske landene blir EU-medlemmer. |
| Samtidig kan et EU-medlemskap på enkelte områder forsterke de direkte langsiktige gevinstene av økt samhandel og trygghet for rammevilkår som er nedfelt i EØS-avtalen: |
| - | Bedret konkurranseposisjon for næringslivet som følge av lavere prisnivå på innsatsvarer og reduserte kostnader knyttet til grensepasseringer og pengetransaksjoner med andre land. |
| - | Sikrere markedsadgang til Vest-Europa gjennom deltakelse i tollunionen og sterkere handelspolitisk posisjon overfor tredjeland. |
| - | Et lavere rentenivå i det lange løp enn dersom vi blir stående utenfor, som følge av at « risikopremien » for plasseringer i Norge kan bli redusert ved å delta i et europeiske valutasamarbeidet. |
| - | Redusert prisnivå og økt kjøpekraft for forbrukerne som følge av ytterligere nedbygging av handelshindre og økt utenlandsk konkurranse, bl.a. for matvarer. |
| I tillegg kan EU-medlemskap ha viktige indirekte virkninger for de langsiktige rammevilkårene for næringslivet: |
| - | Et medlemskap kan over tid bidra til å bedre bedriftenes tilpasning og omstillingsevne, både som følge av at norske bedrifter vil møte sterkere konkurranse som på lang sikt øker produktiviteten, og som følge av mer stabile og forutsigbare rammevilkår for bl.a. valutakursutviklingen og adgangen til den europeiske markedet. Dermed er også forutsetningene for en mer permanent økning i verdiskapningen til stede. |
| - | Gjennom mer stabile rammevilkår og sikrere markedsadgang legges grunnlaget for at flere bedrifter i den konkurranseutsatte sektor vil velge å lokalisere sin virksomhet til Norge. Dette kan bety at investeringsnivået i norsk konkurranseutsatt virksomhet blir større, noe som vil skape grunnlag for høyere produksjons- og inntektsvekst på lengre sikt. Et permanent lavere rentenivå enn dersom vi blir stående utenfor, trekker i samme retning. |
| En bedre konkurranseposisjon i EU-markedet vil være særlig viktig for Norge sett på bakgrunn av at Norges utenrikshandel i stor utstrekning retter seg mot landene i Vest-Europa. I 1993 gikk om lag 65 % av den norske vareeksporten til EU, mens nær halvparten av vår import kom fra samme område. I tillegg sto de andre EFTA-landene som nå søker EU-medlemskap, for hhv. 12 % av norsk eksport og 19 % av importen. Samlet står dermed søkerlandene og de nåværende EUlandene for om lag 3/4 av Norges utenrikshandel med varer. |
| Næringslivet i Norge vil nyte godt av lavere transaksjonskostnader i handelen med EU-landene som følge av at: |
| - | opprinnelsesreglene faller bort |
| - | grensekontrollen avvikles |
| - | kostnadene ved omveksling av valuta reduseres og risikoen knyttet til bevegelser i valutakursene faller bort, dersom Norge blir medlem av ØMU. » |
Det heter videre i meldingen (side 378):
| « I prinsippet har Norge to hovedretninger å velge mellom utenfor EU: |
| - | Vi kan skjerme oss fra utenlandsk konkurranse ved å opprette ensidige støtteordninger eller handelshindre, men må da regne med tilsvarende mottiltak i andre land og ev. utestengelse fra internasjonale handelsavtaler. Erfaringene som er gjort med en slik politikk i bl.a. Øst-Europa og Latin-Amerika er som nevnt ikke gode, og en antar at dette alternativet i praksis er mindre aktuelt. |
| - | Næringslivet i Norge må alternativt tilpasse seg situasjonen på verdensmarkedet, og lover og regler for næringsvirksomhet må langt på vei tilpasses det lovverk som følger av internasjonale avtaler eller er allment akseptert av våre handelspartnere. Dette omfatter bl.a. fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De bestemmelser som fattes av EU, vil Norge i en slik situasjon i stor grad måtte følge, uten at vi har direkte innflytelse over dem. |
| Mot denne bakgrunn vil en anta at kravene til konkurranseevne, omstillingsevne i næringslivet, solide statsfinanser og stabilitet i lønns-, pris- og rentedannelsen blir minst like strenge utenfor som innenfor EU. |
| Usikkerheten knyttet til alternativene dersom Norge blir stående utenfor EU, tilsier at en ikke tallfester størrelsen av disse virkningene. Det er uklart hva som bør være sammenligningsgrunnlaget for en slik analyse, bl.a. fordi en nå ikke vet hva avgjørelsen blir i andre nordiske land. Det er videre ingen erfaringer å bygge på for å kunne tallfeste virkningene på bl.a. investeringene i næringslivet i forhold til et alternativ der ett eller flere andre EFTA-land går inn i EU. » |
Spørsmål 89:
I 1972 ble det fra den daværende regjerings side hevet at man hadde « beregnet » at det ble 0,5 % årlig større vekst med et medlemskap i EF. Mener regjeringen at erfaringen i Norge og i de andre EFTA-landene bekrefter eller avkrefter disse « beregningene »?
Svar:
Utviklingen i økonomien i de europeiske landene har vært påvirket av utviklingen i en hel rekke internasjonale og nasjonale forhold. Veksten i norsk økonomi i denne perioden har bl.a. være sterkt påvirket av framveksten av petroleumsnæringen. Departementet finner ikke grunnlag for å gi tallmessige anslag på virkningene av at Norge valgte å stå utenfor EF ved folkeavstemmingen i 1972.
Spørsmål 90:
Kan regjeringen gjengi den undersøkelsen som er foretatt av OECD om utenlandsinvesteringer i de vesteuropeiske lands næringsliv for perioden 1982-92?
Svar:
En antar at det siktes til OECDs publikasjon: « International direct investment. Policies and trends in the 1980s ». Publikasjonen er lagt ved.
Spørsmål 91:
Er regjeringen enig i at dersom det er slik at arbeidsledigheten i Norge som medlem av EU blir større enn om vi fortsatt står utenfor, så vil også den økonomiske veksten sannsynligvis bli større utenfor?
Svar:
Etter regjeringens syn vil et EU-medlemskap styrke grunnlaget for sysselsettingen og gi økt verdiskaping i Norge. En er således uenig i premissene for spørsmålet.
Spørsmål 92:
Dersom det skulle vise seg at medlemskap i EU ikke fører til at bruttonasjonalproduktet (BNP) får en ekstra økning slik regjeringen forutsetter, er regjeringen da enig i at et medlemskap vil kunne svekke mulighetene til å opprettholde velferdsnivået i Norge?
Svar:
Etter Regjeringens syn vil et norsk medlemskap i EU gi grunnlag for høyere verdiskapning og sysselsetting enn dersom Norge blir stående utenfor EU. Dette vil gjelde uansett om veksten i norsk økonomi er stor eller liten.
Det avgjørende for utviklingen i velferdsordningene i Norge i årene framover vil i første rekke være den økonomiske og budsjettmessige utviklingen som i stor grad er avhengig av den verdiskaping som skjer i Norge, samt evnen og viljen til å føre en målrettet og ansvarlig økonomisk politikk.
På denne bakgrunn mener Regjeringen at mulighetene til å opprettholde og videreutvikle velferdsordningene og øke velferdsnivået i Norge vil være større med et norsk medlemskap i EU enn om Norge blir stående utenfor.
Spørsmål 93:
Mener regjeringen at utviklingen i BNP EU-landene i forhold til EFTA-landene underbygger en antakelse om at EU-medlemskap vil gi økt økonomisk vekst.
Svar:
En gjennomgang av de historiske vekstratene i EU-området sier lite om hva medlemskapet økonomisk sett har betydd for disse, ettersom en ikke vet hva alternativet ville vært.
En ren sammenligning av vekstrater for BNP i EFTA-landene og EU-landene vil videre være påvirket av at gjennomsnittet av EU-landene er ganske forskjellig fra et gjennomsnitt av EFTA-landene, både mht. næringsstruktur og grad av økonomisk utvikling. Det er dessuten store forskjeller i vekstratene mellom de enkelte land både i EFTA og i EU.
Veksten varierer også avhengig av hvilken tidsperiode man legger til grunn. For perioden 1981 til 1985 var gjennomsnittlig vekst i BNP for EU-landene 1,5 % mens gjennomsnittsveksten for EFTA-landene var 1,9 %. For perioden 1986-93 var veksten i EU 2,3 % mens gjennomsnittlig vekst for EFTA-landene var 1,5 %. Gjennomsnittlig vekst i BNP for Norge var hhv. 3,4 og 1,9 % i disse to periodene. Tallene for Norge er imidlertid påvirket av sterk vekst i norsk oljeproduksjon.
Om Regjeringens vurdering av virkningene av EU-medlemskap på den økonomiske veksten, vises det til svaret på spørsmål nr. 88.
Spørsmål 94:
Da forhandlingene var avsluttet ble det fra regjeringens side sagt at Norges nettokontingent til EU ville bli « 4-5 mrd. kr pr. år » etter en overgangsperiode. I meldingen er dette beløpet angitt til 6.5 mrd. kr. Hva er årsaken til at forhandlingsresultatet har vist seg å være vesentlig dårligere for Norge på dette punkt enn det regjeringen trodde ved avslutningen av forhandlingene? Regjeringen sier at reduserte avgiftsinntekter som følge av EU-medlemskap skal kompenseres med tilsvarende avgiftsøkning på andre områder. Hvilke avgiftsendringer er det her som kan komme på tale og i hvilken størrelsesorden for hver enkelt avgift?
Svar:
På side 411 i meldingen heter det:
| « Nettobidraget anslås til om lag 2,6 mrd. kroner i 1995. Etter innfasingen av budsjettbidraget - dvs. fra 1999 og framover - anslås nettobidraget på usikkert grunnlag (vår understreking) til i størrelse 6 ½ mrd. kroner, dvs. vel 3/4 % av BNP ». |
Størrelsen på anslaget for nettobidraget i 1999 på 6 1/2 mrd. kroner er gjort i 1995-priser, slik det er gjort for alle andre anslag knyttet til Norges budsjettbidrag i meldingen.
I presseheftet omdelt den 16. mars 1994, i forbindelse med presentasjonen av forhandlingsresultatet, ble det kun gitt anslag for Norges nettobidrag i 1995.
Nettobidraget oppstår som differansen mellom bruttobidraget og de tilbakeføringer medlemsstaten mottar fra EU. Bruttobidraget består av fire komponenter, hvor 80 % kommer fra merverdiavgiftsbidraget og BNI-bidraget. Størrelsen på disse bidragene preges av den samfunnsøkonomiske utvikling. For å anslå størrelsen på det norske bruttobidraget er en avhengig av å ha en formening om den makroøkonomiske utvikling ikke bare i Norge, men også hos de 12 EU-medlemmer og i de tre andre søkerland. Tilbakeføringene fra EU er ikke i samme grad knyttet til den generelle samfunnsøkonomiske utvikling, men avhenger i større grad av det enkelte medlemslands næringsstruktur, bl.a størrelsen på jordbruksproduksjonen, og satsing på strukturtiltak. Det relativt sett lange tidsperspektivet, og usikkerhet mht. til den samfunnsøkonomiske utvikling er bakgrunnen for at en i meldingen på usikkert grunnlag har anslått størrelsen på nettobidraget i 1999 til 6 1/2 mrd 1995-kroner.
Et EU-medlemskap vil innebære en utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget til også å omfatte flere tjenester fom. 1996 og bortfall av nullsats på visse varer og tjenester. For en nærmere redegjørelse vises det til meldingens kap. 5.7.1.5, sidene 275 til 277 om endringer ved innføring av EU-regelverk for merverdiavgiften i Norge, og kap. 5.7.2.4, sidene 285 og 286 for endringer ved innføring av EU-regelerket for særavgiftene i Norge. For øvrig vil det nye avgiftssystemet måtte betraktes som et samlet opplegg. Et samlet opplegg for avgiftsomlegginger vil først bli presentert som en del av budsjettomleggingen etter folkeavstemningen.
Spørsmål 95:
Regjeringen viser på side 397 til den svenske utredningen SOU 1994:6. Denne utredningen er kritisert på faglig grunnlag og det er påpekt at den ikke gir noe holdbart materiale for å begrunne et svensk medlemskap ut fra økonomiske virkninger. Hvorfor mener regjeringen den svenske utredningen gir et slikt faglig holdbart grunnlag at regjeringen under henvisning til denne utredningen konkluderer: « Det er på denne bakgrunn rimelig å legge til grunn at et EU-medlemskap vil få positive virkninger på lokalisering av produksjon og investeringer i Norge »?
Svar:
Det er i meldingen gjort rede for usikkerheten ved slike beregninger som det siktes til i spørsmålet. På side 379 i EU-meldingen omtales de beregningene som er gjort når det gjelder effektene av norsk EU-medlemskap:
| « Det er i dette avsnittet (avsnitt 7.3) lagt vekt på å beskrive de langsiktige virkningene kvalitativt. Dessuten er de viktigste omstillingene fram mot århundreskiftet kort drøftet. Så langt det gir mening, har en søkt å illustrere de enkelte virkninger gjennom regneeksempler ». |
På side 378 er usikkerheten rundt beregninger av effekter av alternative utfall av EU-avstemmingene i Norge og i de øvrige søkerlandene omtalt nærmere:
| « Usikkerheten knyttet til alternativene dersom Norge blir stående utenfor EU, tilsier at en ikke tallfester størrelsen av disse virkningene. Det er uklart hva som bør være sammenligningsgrunnlaget for en slik analyse, bl.a. fordi en nå ikke vet hva avgjørelsen blir i andre nordiske land. Det er videre ingen erfaringer å bygge på for å kunne tallfeste virkningene på bl.a. investeringene i næringslivet i forhold til et alternativ der ett eller flere andre EFTA-land går inn i EU. » |
På side 398 er mulige langsiktige effekter på investeringene drøftet, og det konkluderes med:
| « Som nevnt er det ikke mulig å anslå de samlede virkningene på investeringsnivået, og tallene ovenfor er å forstå som et regneeksempel som illustrerer sammenhengen mellom kapitalmarkedet og den langsiktige lønnsevnen i økonomien. » |
En har ikke vurdert nærmere de beregningsmetoder som er anvendt i den svenske konsekvensutredningen og den kritikk som er reist mot den.
Regjeringens oppfatning av hvilke kvalitative virkninger et medlemskap i EU kan ha på bedriftslokalisering og verdiskapingen går fram av flg. sitat fra meldingens side 395:
| « Gjennom mer stabile rammevilkår og sikrere markedsadgang legges grunnlaget for at flere bedrifter i den konkurranseutsatte sektor vil velge å lokalisere sin virksomhet til Norge. Dette kan bety at investeringsnivået i norsk konkurranseutsatt virksomhet blir større, noe som vil skape grunnlag for høyere produksjons- og inntektsvekst på lengre sikt. Et permanent lavere rentenivå enn dersom vil blir stående utenfor, trekker i samme retning. » |
Spørsmål 96:
Regjeringen mener Norge kan si opp medlemskapet i EU dersom man ønsker det. Det refereres i den sammenheng til den tyske forfatningsdomstolen. Hva er teksten i dommen som omhandler dette spørsmålet? Mener regjeringen at forfatningsdomstolen her gir uttrykk for en tolkning av EU-retten og folkeretten, eller er det en konstatering av at den tyske forfatning i likhet med den norske grunnloven ikke er til hinder for at medlemskapet kan sies opp. Mener regjeringen domstolens uttalelse gir uttrykk for at Tyskland kan si opp sitt medlemskap etter forgodtbefinnende, eller er det lagt til grunn at forutsetningene for medlemskap slik de er nedfelt i traktaten er endret slik at man ikke lenger er bundet av traktaten?
Svar:
Den tyske forfatningsdomstolen fikk seg ikke forelagt spørsmålet om adgangen til utmeldelse, men, som det fremgår av sitatet fra dommen gjengitt i meldingen på s. 372, venstre spalte, sier domstolen at Forbundsrepublikken « ..vil kunne oppheve denne tilhørigheten. », dvs. medlemskapet i EU. Det kan dessuten vises til dommens « ledende prinsipper » som gir en sammenfatning av premissene i den tyske forfatningsdomstolens avgjørelse. Domstolen bygger på at det er folkeviljen uttrykt via nasjonale parlamenter som ligger til grunn for Tysklands deltakelse i det overnasjonale samarbeid i EU.
Det den tyske forfatningsdomstolen gir uttrykk for, er etter Regjeringens oppfatning en grunnleggende forutsetning for EU-samarbeidet. Som det fremgår av redegjørelsen på s. 371 høyre spalte i meldingen, ville også konsekvensen av et nei-flertall i den britiske folkeavstemningen i 1975 om fortsatt EF-medlemskap vært at Storbritannia meldte seg ut. Etter Regjeringens oppfatning vil det ikke være rom for noen overprøving av et utmeldingsvedtak.
Spørsmål 97:
Hvorfor tok ikke regjeringen spørsmålet om utmeldelse opp under forhandlingene slik at denne retten kunne bli slått fast i tiltredelsestraktaten? Mener regjeringen folkeretten gir Norge anledning til ensidig å si opp medlemskapet uansett grunn, f.eks hvis EU treffer vedtak Norge er uenig i, eller er det bare under helt bestemte forutsetninger Norge etter regjeringens mening kan påberope seg ensidig rett til å melde seg ut? Hvis andre medlemsland motsetter seg utmeldelse, eller hvis det blir slått fast at et medlemsland ikke ensidig kan trekke seg ut, mener regjeringen det likevel kan være aktuelt for Norge ensidig å melde seg ut, selv om EU skulle anse det som et brudd på traktaten?
Svar:
Etter Regjeringens oppfatning vil Norges deltakelse i EU-samarbeidet være legitimert i folkeviljen uttrykt gjennom Stortingets beslutninger, eventuelt etter avholdt folkeavstemning. Som det fremgår av svaret på spørsmål 96 ovenfor, bygger Regjeringen på at dette er en grunnleggende forutsetning for EU-samarbeidet. Dersom Stortinget vedtar at Norge skal melde seg ut av EU, vil det ikke være rom for en overprøving av dette vedtaket.
Spørsmål 98:
Mener regjeringen det kan være forbundet med økonomiske, praktiske eller politiske ulemper, eller negative virkninger for det videre samarbeid med EU og EUs medlemsland, dersom Norge skulle påberope seg å ensidig kunne tre ut av EU?
Mener regjeringen at muligheten for å melde Norge ut av EU og da eventuelt gå tilbake til en egen valuta m.v. eller at andre land kan benytte seg av den samme mulighet, kan bety usikkerhet for næringslivet når det gjelder fremtidige rammebetingelser og at det dermed kan påvirke f.eks investeringsnivået?
Svar:
En situasjon der et medlemsland ønsker å tre ut av EU har hittil ikke inntruffet, og det blir derfor et hypotetisk spørsmål hvilke praktiske problemer som evt. vil oppstå. I St.meld. nr. 40, s.372 heter det:
| « Ved opphør av medlemskap i EU bortfaller de rettigheter og forpliktelser som følger av traktatene, med mindre noe annet avtales. Det foreligger ingen rettslig plikt til å inngå en særlig avtale i forbindelse med uttredelse. »(...) |
| « EU-samarbeidet innebærer imidlertid en tett økonomisk og politisk integrering. Dersom en medlemsstat senere skulle melde seg ut, måtte det derfor i praksis avtales hvordan rettighetene og forpliktelsene etter traktaten kunne bringes til opphør på en ordnet måte ». |
Avklaring av dette vil kunne by på enkelte praktiske problemer. Dessuten ville det måtte foretas traktatendringer for f.eks å tilpasse reglene om representasjon i organene m.v. Slike traktatendringer skal imidlertid ikke forhandles med den uttredende stat, som ikke kan kreve noen innflytelse over et samarbeid den ikke skal delta i. Selve uttredelsen ville derfor heller ikke være avhengig av slike traktatendringer.
Et annet spørsmål er hvilket regime som evt. skal erstatte de rettigheter og forpliktelser meldemskap innebærer. Det er ikke mulig å forutsi omstendighetene omkring dette, men det er ikke urimelig å anta at det i en situasjon der man pga. fundamental politisk eller økonomisk uenighet har trått ut av EU og samtidig evt. skal forhandle om fremtidige regler for samkvem mellom EU og det uttrådte medlem, kan oppstå krevende situasjoner.
Forøvrig mener Regjeringen at (jf. s. 372 i St.meld. nr. 40):
| « Slik (EU.)samarbeidet har tatt form, fremstår det (...) både som rettslig og politisk utenkelig at EU skulle motsette seg et medlems ønske om å tre ut av samarbeidet ». |
Økt usikkerhet kan bidra til lavere investeringer i næringslivet. For investeringene i Norge er det særlig viktig hvor gode og stabile rammebetingelser næringslivet får hos oss, men det har også stor betydning hvor gode og stabile rammebetingelsene er hos oss i forhold til i andre land.
Hvis Norge går inn i EU, vil noe av de økonomiske fordelene ved dette gå tapt hvis det skulle danne seg oppfatning om at vi ville vurdere å trekke oss ut igjen. En eventuell oppsigelse av medlemskapet ville skape økt usikkerhet om rammebetingelsene for næringslivet i Norge, og da særlig i forhold til betingelsene i andre EU-land.
Hvis andre EU-land skulle vurdere det samme, vil dette gi tilsvarende negative virkninger for dem, men virkningene for investeringene i Norge ville i et slikt tilfelle være usikre.
Spørsmål 99:
Hva var EU's budsjett i 1993 (evt. tidligere år hvis nyere tall ikke foreligger) på hovedposter, hvilke land var netto bidragsytere og hvilke land var netto mottakere av overføringer fra EU fordelt pr. innbygger, både korrigert og ukorrigert for at hvert land skal yte sin forholdsvis del av administrative utgifter? Hvor store var utbetalingene fra EU's strukturfond og hvordan fordelte disse seg på mottakerlandene?
Svar:
Med bakgrunn i Revisjonsrettens årsberetning 1992 kan det gis følgende svar for budsjettåret 1992:
| 1. | EUs budsjett (betalinger for regnskapsåret 1992) på hovedposter (mill. ECU) |
Drift 2.847,5
Det europeiske utviklings- og garantifond for landbruket (EUGFL), Garantiseksjonen 31.234,3
Strukturtiltak og fiskeri 18.466,1
Sosiale tiltak 478,6
Energi, Euratom og det indre marked 455,5
FoU 2.027,4
Samarbeide med tredjeland1 2.027,4
Diverse2 1.036,2
SUM 58.573,2
| 1 | Matvarehjelp, finansieringsbistand, bistand til Øst- og Mellom-Europa og det tidligere Sovjet, og annen bistand. |
| 2 | Tilbakebetalinger, garantier, avsetning til reserver, mv. |
| 2. | Nettobidrag i ECU pr. innbygger til EU i 1992. |
| Korrigert for | ||
| administrasjons- | ||
| Samlet | kostnader | |
| Tyskland | 116 | 116 |
| Storbritannia | 53 | 53 |
| Frankrike | 37 | 38 |
| Italia | 14 | 14 |
| Nederland | 49 | 49 |
| Belgia | -2 | 38 |
| Luxembourg | -459 | 97 |
| Danmark | 45 | 45 |
| Irland | 601 | 600 |
| Portugal | 221 | 221 |
| Spania | 65 | 65 |
| Hellas | 341 | -341 |
Nettobidraget er beregnet som forskjellen mellom medlemslandenes bridag til Fellesskapets budsjett i 1992 (anslag) og Fellesskapets utgifter i 1992 (regnskapstall) fordelt på medlemsland. Tallene for nettobidraget går fram av tabellens første kolonne.
I den andre kolonnen er Kommisjonens utgifter til administrative formål holdt utenfor. En har ikke oppgaver over andre utgifter til administrative formål fordelt etter medlemsland. Kommisjonens administrasjonskostnader er i Fellesskapet ført som tilbakeføring til det medlemsland hvor administrasjonskostnadene påløper. Siden de administrative oppgavene til Kommisjonen i det alt vesentlige utføres i Belgia og Luxemburg, er det i første rekke nettobidraget for disse to landene som påvirkes av om administrasjonskostnadene ikke regnes med.
Nettobidraget pr. innbygger øker fra 2 til 38 ECU for Belgia og øker fra 459 til 97 ECU for Luxembourg når en korrigerer for administrasjonskostnader. Forskjellene skyldes at hovedtyngden av EUs institusjoner befinner seg i Belgia og Luxembourg.
| 3. | Utbetalinger fra EUs strukturfond i 1992 beløp seg totalt til 17.053 mill. ECU. Av dette gjaldt 14.050 mill. ECU Landbruksfondet, Regionalfondet og Sosialfondet (B.2.10-B.2.13). Av Revisjonsrettens årsberetning for 1992 fremgår følgende fordeling på mottakerlandene av disse midlene i mill. ECU (Tallene nedenfor er ikke direkte sammenlignbare med tallene i pkt. 1 ovenfor): |
| Mill. ECU | EUGFL, | EUGFL, | Regional- | Sosial- | SUM |
| struktur | struktur | fondet | fondet | ||
| landbruk | fiskeri | ||||
| Tyskland | 240 | 3 | 202 | 327 | 772 |
| Storbritannia | 85 | 8 | 578 | 677 | 1.348 |
| Frankrike | 455 | 7 | 430 | 549 | 14.410 |
| Italia | 247 | 10 | 1.389 | 384 | 2.030 |
| Nederland | 13 | 1 | 31 | 740 | 119 |
| Belgia | 26 | 1 | 55 | 89 | 171 |
| Luxembourg | 7 | 3 | 2 | 12 | |
| Danmark | 22 | 3 | 5 | 26 | 56 |
| Irland | 185 | 6 | 471 | 299 | 961 |
| Portugal | 333 | 12 | 1.290 | 506 | 2.141 |
| Spania | 557 | 11 | 1.995 | 815 | 3.378 |
| Hellas | 352 | 1.011 | 258 | 1.621 | |
| SUM | 2.522 | 62 | 7.460 | 4.006 | 14.050 |
Spørsmål 100:
I sin tale i Måløy sa statsministeren følgende: « Derfor er et ja til EU et nei til prisstigning og dyrtid. Det er et ja til et sikrere grunnlag for jobb til alle. Det er et ja til lavere rente, stabile priser og billigere mat til forbrukerne. « Hva legger regjeringen i begrepet « dyrtid » og hvordan begrunner regjeringen at et EU-nei vil gi høyere priser? Hvilke importvarer vil etter regjeringens menig blir dyrere hvis vi ikke blir med i EU? Er det importvarer som vil bli billigere? Hvilke regnestykker bygger regjeringen på når den mener at nettovirkningen av dette vil bli økte priser? Hvordan begrunner regjeringen at EU-medlemskap vil bety billigere mat til forbrukerne? Hva er til hinder for at Stortinget kan vedta større import av matvarer dersom det skulle ønske det selv om Norge ikke er med i EU? Vil Norge i så fall kunne importere matvarer til verdensmarkedets priser, og vil det bety lavere priser enn om vi er med i EU? Hvor stor kjøpekraftforbedring regner regjeringen med at medlemskap i EU vil gi om en holder antatt fremtidig større vekst i nasjonalproduktet utenfor, og hvordan er denne kjøpekraften beregnet?
Svar:
Norges store utenrikshandel og deltagelse i de internasjonale markeder har vært en forutsetning for utviklingen av velferdsstaten. Med et lite hjemmemarked, er det viktig for et land som Norge å utnytte fordeler som ligger i spesialisering, produksjon i stor skala, mv. gjennom eksport til verdensmarkedet, slik at vi med minst mulig bruk av innenlandske ressurser kan finansiere import av varer og tjenester fra utlandet.
Dette har dannet grunnlaget for at norske arbeidstakere har fått en høyere avlønning og at den norske forbruker har fått økt kjøpekraft. Dette har også dannet grunnlag for den norske velferdsstaten. På denne bakgrunn heter det på side 71 i meldingen:
| « Et EU-medlemskap vil på denne bakgrunn gi grunnlag for høyere verdiskaping og sysselsetting enn dersom Norge blir stående utenfor ». |
På side 378 i meldingen presenteres to hovedretninger å velge mellom dersom våre nærmeste handelspartnere i EFTA blir medlemmer av EU, men ikke Norge, og EU fortsetter sin videre integrasjonsprosess:
| - | « Vi kan skjerme oss fra utenlandsk konkurranse ved å opprette ensidige støtteordninger eller handelshindre, men må da regne med tilsvarende mottiltak i andre land og ev. utestengelse fra internasjonale handelsavtaler. Erfaringene som er gjort med en slik politikk i bl.a Øst-Europa og Latin-Amerika er som nevnt ikke gode, og en antar at dette alternativet er mindre aktuelt. |
| - | Næringslivet i Norge må alternativt tilpasse seg situasjonen på verdensmarkedet, og lover og regler for næringsvirksomhet må langt på vei tilpasses det lovverk som følger av internasjonale avtaler eller er allment akseptert av våre handelspartnere. Dette omfatter bl.a. fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De bestemmelser som fattes av EU, vil Norge i en slik situasjon i stor grad måtte følge, uten at vi har direkte innflytelse over dem ». |
Utenfor EU vil norsk næringsliv få dårligere rammebetingelser enn sine konkurrenter innenfor EU. Samtidig blir Norge et mindre attraktivt land for såvel utenlandske som innenlandske investeringer. Dette kan føre til svakere vekst i verdiskapingen og sysselsettingen enn det Norge vil oppnå innenfor EU. Dårligere rammebetingelser og lavere investeringer vil på sikt føre til en mindre effektiv utnyttelse av innenlandske ressurser. Satt i sammenheng med mindre gunstige eksportbetingelser til EUs indre marked, vil dette påvirke Norges evne til å importere varer.
Dersom Norge velger å iverksette skjermingstiltak for å beskytte norske bedrifter, kan resultatet bli utestengelse fra internasjonale handelsavtaler. Dette vil svekke mulighetene for å opprettholde dagens importvolum, dvs. at en på sikt ikke kan opprettholde det høye avlønningsnivået som arbeidstakerne har i dag. Bytteforholdet mellom Norge og utlandet svekkes, slik at importvarer relativt sett blir dyrere. Samtidig vil nasjonale skjermingstiltak føre til økte priser på enkelte importvarer. Dette vil samlet sett svekke kjøpekraften til den norske forbruker. En vil da kunne oppleve en tilstand med noe knappere varetilbud, og et høyt prisnivå, med andre ord « dyrtid ».
Det kan på de områder hvor norske produkter er i konkurranse med importerte produkter iverksettes skjermingstiltak. Dette kan virke fordyrende på de importerte produktene. En kan ikke utelukke at importvarer kan bli billigere avhengig av kostnadsutvikling og konkurranseforhold på verdensmarkedet.
Selv om Norge velger en full tilpasning til situasjonen på verdensmarkedet, hvilket bl.a. innebærer å følge i stor grad de bestemmelser som fattes i EU, kan en ikke utelukke at også dette fører til en mindre effektiv utnyttelse av ressursene, som kan virke inn på Norges bytteforhold med utlandet.
Jordbruksavtalen med EU innebærer pristilpasning på matvarer til EU-nivå fra tiltredelse. Dette medfører at dagens importvern overfor EU vil forsvinne, og at det vil bli fri handel med matvarer innad i EU. Prisene på matvarer i EU ligger betydelig under hva en finner i Norge i dag. Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukerne i Norge anslås til å være i intervallet 10 til 20 %. Met et matvareforbruk på ca 50 milliarder kroner på årsbasis betyr dette en innsparing for husholdningene på 5 - 10 milliarder kroner. Det ventes størst reduksjon i prisene på kjøtt- og meierivarer, og noe mindre reduksjon for olje og fett og gruppen andre varer.
Norsk matvareproduksjon er idag skjermet mot utenlandsk konkurranse gjennom importvern. Jordbruksdelen av GATT-avtalen innebærer at dette importvernet må legges om til et tollbasert vern. Norge importerer idag jordbruksvarer som Norge ikke er selvforsynt med. Dette gjelder først og fremst korn, sukker og tropiske frukter. Disse produktene kjøpes til verdensmarkedspriser.
Verdensmarkedsprisene på de mange jordbruksprodukter ligger under EU-prisene. Dersom målet er lavest mulig priser og Norge står utenfor EU, kunne Norge i prinsippet dekke sitt forbruk av disse varene ved å kjøpe dem på verdensmarkedet. Da ville imidlertid også den norske jordbruksproduksjonen så kuttes ned. Jordbruksavtalen med EU gir Norge mulighet for å opprettholde et levedyktig landbruk og næringsmiddelindustri i årene fremover samtidig som forbrukerne får nyte godt av lavere priser på matvarer.
Vedlegg 12-1: Rådsrekommandasjon av 22. desember 1993 om de generelle retningslinjer for medlemsstatenes og Fellesskapets økonomiske politikk.
Rådet for den europeiske union har -
under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 103 nr. 2, under henvisning til rekommandasjon fra Kommisjonen, og under henvisning til konklusjonene fra Det europeiske råd 10. og 11. desember 1993 -
Utformet denne rekommandasjon:
Artikkel 103 i traktaten om Den europeiske union gir en felles ramme for en samordning av den økonomiske politikken fra begynnelsen av fase 2 i prosessen mot en økonomisk og monetær union. De retningslinjer for den økonomiske politikken som vedtas i henhold til nevnte artikkel, vil tjene som referranseramme for den økonomiske politikken i Fellesskapet og i medlemsstatene.
Hovedmål
Det er tegn som tyder på at konjunkturene har nådd bunnen i Den europeiske union. Produksjonsindikatorer og konjunkturundersøkelser i en rekke stater viser tegn til styrket tillit og bedrede utsikter. De langsiktige rentene har falt betydelig, og de fleste europeiske sentralbanker har senket sine renter. Arbeidsledigheten fortsetter imidlertid å øke i de fleste medlemsstater. På denne bakgrunn bør de generelle retningslinjene for 1994 primært sikre mot en tilbakevending til en bærekraftig og ikke-inflasjonsdrivende økonomisk vekst.
Fellesskapet bør derfor ha som kortsiktig nål å snu tendensen til økt arbeidsledighet og deretter, innen utgangen av hundreåret, å redusere arbeidsledigheten betydelig i forhold til dagens uakseptabelt høye nivå på 17 millioner ledige. En reduksjon i arbeidsledigheten er absolutt nødvendig for å redusere de negative økonomiske og sosiale følgene av denne sløsing med menneskelige ressurser. Økt sysselsetting er også nødvendig for å oppnå et mer aktivt samfunn der alle som ønsker det kan delta i produksjonsprosessen, og der faktorene som fører til sosial utstøtning er betydelig svekket.
Dette mål for sysselsettingen bør nås ved en ikke-inflasjonsdrivende, sterk og sysselsettingsskapende vekst som strekker seg over mange år, og som tar hesyn til miljøet. Sterkere vekst er avgjørende ikke bare for å kunne skape arbeidsplasser, men også for å sette Fellesskapet i stand til å utnytte fordelene ved det indre marked, for å bedre den økonomiske og sosiale samhørighet i Fellesskapet og for å kunne møte de økende forpliktelser overfor resten av verden. Ettersom vekst ikke kan oppnås på kunstig vis, må den i hovedsak komme som et resultat av markedskreftene og av dynamikken i det indre marked, som skal være åpent mot resten av verden. Avslutningen av GATT-forhandlingene på et verdensomfattende, bærekraftig og balansert grunnlag og Fellesskapets åpning mot nye markeder er i denne sammenheng av vesentlig betydning.
For å oppnå sterkere vekst er det dessuten nødvendig med økt økonomisk konvergens mellom medlemsstatene. Konvergens vil gi vilkår for sterkere vekst i sysselsettingen, og vil sette Fellesskapet i stand til å utnytte alle fordelene ved det indre marked. En overgang til ØMU med godt resultat vil også bli mulig.
Oppgaven for dem som står for utformingen av den økonomiske politikken, er i denne sammenheng å gi markedskreftene mulighet til å virke fullt ut ved
| i) | å sikre en stabil og sammenhengende markedsøkonomisk ramme, |
| ii) | å fjerne makro- og mikroøkonomiske hindringer for vekst. |
I dagens situasjon er utfordringen dobbelt. Det er for det første om å gjøre å handle målrettet for å bedre vilkårene for vekst på en måte som er forenlig med forpliktelsen til å skape høy sysselsetting på mellomlang sikt. Det må for det andre skapes økonomiske og sosiale vilkår for en bærekraftig vekst som er sterkere og gir økt sysselsetting på mellomlang og lang sikt.
Et oppsving forutsetter at tilliten gjenopprettes gjennom en ny balanse mellom makroøkonomiske virkemidler og troverdige strukturtiltak. Jo tidligere det i nåværende og forventet lønns- og budsjettutvikling tas hensyn til målet om prisstabilitet, desto tidligere kan det komme en ny, betydelig rentenedsettelse på et sunt grunnlag. Et fall i rentene på et slikt grunnlag er nemlig et viktig element for å bedre Fellesskapets utsikter på kort sikt. Fordi dagens situasjon er alvorlig og omfattende budsjettjusteringer må gjennomføres i mange stater, kan imidlertid oppsvinget bli moderat og nølende. Det er derfor av avgjørende betydning at de initiativer som ble vedtatt av Det europeiske råd på møtene i Edinburgh og København, gjennomføres fullt ut.
På mellomlang sikt må politikken og handlemåten fortsatt være forenlig med målet om stabilitet. De skal bidra til å bekjempe stivheter og få en slutt på den ødeleggende nedgangen i nasjonal sparing som følger av høye budsjettunderskudd. Dette fører så til bedrede investeringsvilkår og et større vekstpotensial i Fellesskapet, og gir mulighet for mange år med sysselsettingsskapende vekst.
Retningslinjer for den økonomiske politikken
For å legge forholdene til rette slik at det blir mulig å nå Fellesskapets mål på det økonomiske området, og særlig økt sysselseting og lavere arbeidsledighet, vedtar Rådet følgende generelle retningslinjer for den økonomiske politikken:
Pris- og valutakursstabilitet
Fellesskapet tar sikte på å opprettholde en stabil makroøkonomisk ramme. En inflasjonsrate på høyst 2-3 % bør oppnås i de fleste medlemsstater innen 1996, som et skritt på veien mot prisstabilitet i Fellesskapet.
All politikk og alle handlinger bør være forenlig med dette mål. De medlemsstater som allerede har oppnådd dette inflasjonsnivå, bør sørge for en politikk som opprettholder en slik situasjon. De øvrige medlemsstater må treffe målrettede tiltak slik at det gis et grunnlag for lavere kortsiktig og langsiktig rente, for eksempel tiltak i forbindelse med budsjettkonsolidering, lønnsutvikling og inflasjonsutvikling i tjenestesektoren.
Dersom disse tiltakene gjennomføres tilstrekkelig raskt, vil det være grunnlag for lavere nominell rente og realrente etterhvert som inflasjonsforventningene svekkes. Opprettelsen av EMI vil fremme stabiliteten og samarbeidet ytterligere, da det vil spille en viktig rolle med hensyn til å styrke mekanismene for samordning av medlemsstatenes pengepolitikk og å overvåke Det europeiske valutasystems virkemåte.
En sterk integrasjon og en utnyttelse av fordelene ved det indre marked krever at Fellesskapet fortsatt søker å oppnå valutakursstabilitet på grunnlag av felles bestrebelser, med sikte på å komme nærmere en konvergens og å skape et sunt økonomisk grunnlag i alle Fellesskapets medlemsstater.
Fellesskapet bekrefter sin forpliktelse med hensyn til ØMU-prosessen og dens tidsplan, som fastlagt i traktaten om Den europeiske union. For dette formål vil det intensivere sine bestrebelser for å oppnå økonomisk konvergens.
Sunne offentlige finanser
For å gjenskape tilliten må medlemsstatene i 1994 unngå enhver ytterligere forverring i sin budsjettsituasjon og fortsette sine bestrebelser på å redusere budsjettunderskuddene. I medlemsstater som står overfor mer alvorlige budsjettproblemer, kan tilliten styrkes ved at det umiddelbart treffes omfattende tiltak med sikte på å konsolidere underskuddet. Dette gjelder særlig medlemsstater med svært høy og økende offentlig gjeld. Konsolideringsprosessen bør intensiveres i medlemsstater som har store budsjettunderskudd, og som forventes å få en relativt gunstig økonomisk situasjon i 1994. I de øvrige medlemsstater vil streng kontroll med budsjettet være nødvendig i 1994, men vekten bør først og fremst legges på troverdige mellomlangsiktige konsolideringsstrategier med tiltak som bebudes allerede nå, men som iverksettes først kommende år etter hvert som oppsvinget styrkes. På fellesskapsplan må de utgifts- og inntektsgrenser som ble vedtatt av Det europeiske råd i Edinburgh, overholdes.
Medlemsstatene bør i 1995 fortsette sine bestrebelser på gjøre de offentlige finansers stilling holdbar igjen. Med den vekst som forventes de kommende år, betyr dette tiltak for å redusere budsjettunderskuddene til referanseverdien angitt i traktaten om Den europeiske union (3 % av BNP). De fleste medlemsstater har mulighet til å nå dette målet i 1996, mens andre trenger mer tid. Dette tiltaket vil bidra til å oppfylle det kriterium som er angitt i traktaten med hensyn til offentlig gjeld.
De tiltak som iverksettes for å konsolidere de offentlige budsjetter, må først og fremst ta sikte på å redusere løpende utgifter og gjøre skattesystemet mer effektivt, for eksempel ved å styrke tiltakene mot skatteunndragelser. Alle medlemsstater må legge om sine offentlige utgifter i retning av mer produktive formål, og særlig i retning av økte investeringer.
På lang sikt skal medlemsstatenes budsjettpolitikk i større grad bidra til økt nasjonal sparing og investering. Dette vil innebære betraktelig mindre budsjettunderskudd (og kanskje nær balanse innen år 2000).
Sysselsettingsskaping
Medlemsstatene og Fellesskapet må treffe målrettede tiltak for å bedre økonomiens virkemåte, og særlig med sikte på å forbedre konkurranseevnen og Fellesskapets evne til å skape arbeidsplasser.
Som følge av de ulike institusjonelle, lovgivningsmessige eller kontraktsmessige forhold i den enkelte medlemsstat må Fellesskapets handling begrenses til en definisjon av målene, mens det overlates til medlemsstatene å velge de midler som passer i deres situasjon, innenfor en generell ramme, fastlagt i fellesskap. Rådet mener derfor at medlemsstatene for å styrke den europeiske økonomis evne til å skape arbeidsplasser, bør ta utgangspunkt i forslagene i Kommisjonens « Hvitbok ».
Lønninger, investeringer og sysselsetting
Medlemsstatene setter seg som mål å oppnå en betydelig økning i investeringsandelen i BNP. Å nå dette målet er av avgjørende betydning for å kunne øke potensialet for en bærekraftig, ikke-inflasjonsdrivende vekst i Europas økonomi på mellomlang og lang sikt. Dessuten vil en økning av investeringene i privat sektor på kort sikt bidra til økt etterspørsel.
Oppsving i investeringene er mulig dersom samfunnet er forberedt på å treffe tiltak i dag som vil gi økt velstand og sysselsetting i morgen. Dette krever blant annet en lønnsutvikling som lar seg forene med en forbedring i investeringenes lønnsomhet og europeiske foretaks konkurranseevne på verdensmarkedene. Denne prosessen vil også umiddelbart bidra til sysselsettingsvekst.
På kort sikt vil behovet for økt sysselsetting i de fleste medlemsstater ikke gi rom for økt reallønn, og kan i visse sektorer i økonomien føre til at reallønnen går ned. Lønnsutviklingen vil imidlertid avhenge av situasjonen i de enkelte medlemsstater, næringsgrener og foretak, og av yrkesmessige kvalifikasjoner og arbeidserfaring.
For dette formål vil regjeringene og partene i arbeidslivet ta i bruk alle de virkemidler som stilles til rådighet gjennom nasjonale ordninger, for å sikre at lønnsutviklingen i deres land raskt tilpasses inflasjonsmålet.
Lønnsmoderasjon i offentlig sektor er også viktig, dels for å lette presset på de offentlige finanser og bidra til økningen i investeringene i offentlig sektor, og dels for å sette eksempel for privat sektor.
Det kan gjennom desentraliserte forhandlinger (i den enkelte næring eller det enkelte foretak) innføres metoder som fremmer en annen organisering av arbeidskraften på et økonomisk sunt grunnlag.
Reduksjon i de indirekte arbeidskraftskostnader
Når det er hensiktsmessig, må medlemsstatene øke sine bestrebelser på å gjennomføre en betydelig reduksjon av de indirekte arbeidskraftskostnader. En slik reduksjon vil muliggjøre en bedre balanse mellom kostnadene ved de forskjellige produksjonsfaktorer. Dersom det ikke oppnås en slik likevekt, vil arbeidskraften, og særlig ufaglært arbeidskraft, bli altfor hardt rammet.
Innsatsen på dette området har et dobbelt formål:
| - | den skal bidra til at det skapes flere arbeidsplasser i tilknytning til tjenester som oppfyller nye samfunnsbehov, men hvis utvikling hemmes av høye indirekte arbeidskraftkostnader, |
| - | sammen med lønnsmoderasjon skal den også redde arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor ved å redusere erstatning av arbeidskraften med kapital og ved å redusere omplassering av produksjonen. |
For å få prosessen i gang i riktig retning oppfordres medlemsstatene til å undersøke i hvilken grad en tilpasning av finansieringsordningene for sosiale stønader, sammen med sparetiltak, kan bidra til å fremme sysselsettingsveksten ytterligere. Endrede ordninger bør imidlertid ikke føre til at medlemsstatenes gjeld øker. Spørsmåletvil bli behandlet på nytt på fellesskapsplan på grunnlag av rapporter som medlemsstatene oppfordres til å legge fram. Tiltak i form av skatter og avgifter, blant annet på miljøområdet, kan være et virkemiddel for å utligne nedgangen i sosiale avgifter, i forbindelse med en generell stabilisering av alle lovfestede avgifter og en reduksjon i skattetrykket.
Aktiv arbeidsmarkedspolitikk
For å nå målet må arbeidsmarkedspolitikken også tilpasses endringer i de økonomiske rammevilkår.
Medlemsstatene oppfordres til:
| - | å forbedre sine utdanningssystemer og sine systemer for etter- og videreutdanning slik at de som skal inn på arbeidsmarkedet, får muligheter til faglig utvikling samtidig som de har de ferdigheter foretakene har bruk for, |
| - | å gjøre det lettere for langtidsledige å komme tilbake i arbeidsmarkedet, |
| - | å sørge for at den lokale arbeidsformidlingen fungerer bedre, |
| - | å fjerne unødige stivheter som er til hinder for at arbeidsmarkedet kan virke effektivt, |
| - | å gjøre arbeidskraften mer mobil, |
| - | å fremme liberaliseringstiltak rettet mot skjermede sektorer, herunder tjenestesektoren når det er hensiktsmessig. |
Gjennomføringen av det indre marked
Det store eksportrettede indre marked er et stort aktivum for europeisk økonomi, og må utnyttes fullt ut. Full gjennomføring av Fellesskapets regelverk på nasjonalt plan, forenkling og sanering av lovreglene, en skatte- og avgiftsmessig, administrativ og finansiell ramme som er gunstig for små og mellomstore bedrifter (SMB), anvendelse av konkurransereglene og kontroll med statsstøtten, er vesentlige elementer i gjennomføringen av det indre marked.
I denne sammenheng må kapitalmarkedene bli mer effektive, slik at oppsparte midler kanaliseres mot produktive og sysselsettingsskapende investeringer.
De transeuropeiske nett er også et vesentlig element for at det indre marked skal virke effektivt og konkurranseevnen styrkes. Rådet vil raskt og fullt ut benytte seg av de nye muligheter som traktaten åpner for (artikkel 129 B).
Ovenstående retningslinjer for den økonomiske politikken vil tjene som referanse for all fremtidig multilateral overvåkning. Gjennomføringen av retningslinjene vil bli overvåket i samsvar med de framgangsmåter som er fastsatt i traktaten. Rådet vil også foreta en vurdering av gjennomføringen av disse retningslinjene i forbindelse med sin vurdering av medlemsstatenes konvergensprogrammer.
Vedlegg 12-2: Erklæring fra Stats- og Regjeringssjefene som deltok i Det nordatlantiske råds møte holdt i NATO-hovedkvarteret, Brussel, 10.-11. januar.
| 1. | Vi, stats- og regjeringssjefene i medlemslandene i Den nordatlantiske allianse, har vært samlet i Brussel for å fornye vår Allianse i lys av de historiske omveltninger som påvirker hele det europeiske kontinent. Vi ønsker det nye samarbeidsklima velkommen som er vokst frem i Europa etter avslutningen av den periode med global konfrontasjon som den kalde krigen har i seg. Imidlertid må vi også bemerke at det er kommet til andre kilder til ustabilitet, spenning og konflikt. Vi bekrefter derfor vår Allianses varige gyldighet og uunnværlighet. Den bygger på et sterkt transatlantisk bånd, et uttrykk for en felles skjebne. Den avspeiler en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet som gradvis fremstår som uttrykk for et modent Europa. Den åpner seg for å etablere nye samarbeidsmønstre over hele Europa. Den bygger, slik det også går frem av artikkel 2 i Washington-traktaten, på nært samarbeid på alle områder. |
| På grunnlag av våre beslutninger i London og i Roma samt vårt nye Strategiske konsept er vi i ferd med å sette nye initiativ i verk som har til formål å bidra til varig fred, stabilitet og velferd i hele Europa, noe som alltid har vært vår Allianses grunnleggende mål. Vi er blitt enige om: |
| - | å tilpasse Alliansens politiske og militære strukturer ytterligere med henblikk på å avspeile såvel det fulle spekter av dens roller og utviklingen av den kommende Europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet, samt å godkjenne konseptet om kombinerte felles innsatsstyrker |
| (Combined Joint Task Forces - CJTF); |
| - | å bekrefte på ny at Alliansen er åpen for medlemskap for andre europeiske land; |
| - | å iverksette et omfattende initiativ gjennom et Partnerskap for fred der vi oppfordrer partnere til å slutte seg til oss i nye politiske og militære bestrebelser og arbeid parallelt med Alliansen; |
| - | å intensivere bestrebelsene overfor spredningen av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidlene for slike. |
| 2. | Vi bekrefter på ny vår sterke forpliktelse overfor det transatlantiske bånd som er NATOs grunnvoll. De forente staters fortsatte tilstedeværelse i Europa med betydelige styrker er et grunnleggende viktig aspekt ved dette båndet. Alle våre land ønsker at De forente staters og Canadas direkte engasjement i Europas sikkerhet skal fortsette. Vi merker oss at dette også er et uttrykkelig ønske i de nye demokratiene mot Øst som oppfatter det transatlantiske bånd som en uerstattelig tilkjennegivelse av sikkerhet og stabilitet for Europa som helhet. En videre integrasjon av landene i Sentral- og Østeuropa og av den tidligere Sovjetunionen i et helt og fritt Europa kan ikke være fremgangsrik uten sterk og aktiv deltakelse fra alle allierte på begge sider av Atlanteren. |
| 3. | I dag bekrefter og fornyer vi dette bånd mellom Nordamerika og et Europa som er i ferd med å utvikle en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og påta seg et større ansvar i forsvarsspørsmål. Vi ønsker Maastricht-traktatens ikrafttreden og opprettelsen av Den europeiske union velkommen som vil styrke den europeiske pillar i Alliansen og tillater den å yte et mer sammenhengende bidrag til alle de alliertes sikkerhet. Vi bekrefter på ny at Alliansen er det vesentligste forum for konsultasjoner mellom medlemmene og det sted hvor det inngås avtaler om politiske retningslinjer som angår de alliertes sikkerhets- og forsvarsforpliktelser i henhold til Washington-traktaten. |
| 4. | Vi gir vår fulle støtte til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet som - slik det er fremstilt Maastricht-traktaten - på lengre sikt i forbindelse med en felles forsvarspolitikk innenfor Den europeiske union i sin tid vil kunne føre til et felles forsvar i overensstemmelse med Den atlantiske allianse. Fremveksten av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet vil styrke den europeiske pillar i Alliansen da den forsterker det transatlantiske bånd, og dette vil sette de europeiske allierte i stand til å påta seg et større ansvar for deres felles sikkerhet og forsvar. Alliansen og Den europeiske union har felles strategiske interesser. |
| 5. | Vi støtter styrkingen av den europeiske pillar i Alliansen ved hjelp av Den vesteuropeiske union som er i ferd med å bli utviklet til å være forsvarkomponenten i Den europeiske union. Alliansens organisasjon og ressurser vil bli tilpasset med henblikk på å lette denne prosessen. Vi ser med velvilje på det nære og voksende samarbeid mellom NATO og VEU som er oppnådd på grunnlag av de avtalte prinsipper om komplementaritet og transparens. I fremtidige sikkerhetspolitisk relevante situasjoner vil NATO og VEU konsultere hverandre, herunder om nødvendig gjennom felles rådsmøter, om hvordan en skal gå frem i slike beredskapssituasjoner. |
| 6. | Vi er derfor rede til å stille Alliansens kollektive ressurser til rådighet for VEU-operasjoner som gjennomføres av de europeiske allierte i forbindelse med virkeliggjøringen av deres felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, alt på grunnlag av konsultasjoner i Det nordatlantiske råd. Vi støtter utviklingen av separérbare, men ikke separate, innsatsmuligheter som kan komme de europeiske behov i møte og bidra til Alliansens sikkerhet. Bedre europeisk koordinering og planlegging vil dertil styrke den europeiske pillar og selve Alliansen. Integrerte og multinasjonale europeiske strukturer, slik som de er videreutviklet i sammenheng med den kommende europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet, vil også i stigende grad komme til å spille en vesentlig rolle for å bedre de alliertes evne til å arbeide sammen om fellesforsvaret og andre oppgaver. |
| 7. | NATO vil i forbindelse med oppfyllingen av våre felles transatlantiske sikkerhetsbehov i stigende grad bli oppfordret til å gjennomføre oppgaver ut over den tradisjonelle og grunnleggende oppgave: Å forsvare medlemmene kollektivt, noe som fortsatt er en kjernefunksjon. Vi bekrefter på ny vårt tilbud om på grunnlag av en vurdering sak-for-sak og i henhold til våre egne prosedyrer å støtte fredsbevarende og andre operasjoner under FNs sikkerhetsråds myndighet eller KSSEs ansvar, herunder gjennom å stille tilgjengelige Allianseressurser og ekspertise til rådighet. Deltakelse i enhver slik operasjon eller misjon vil fortsatt være gjenstand for beslutning i medlemsstatene i overensstemmelse med de nasjonale forfatninger. |
| 8. | På denne bakgrunn må NATO fortsette tilpasningen av sin kommando- og styrkestruktur i henhold til kravene om fleksible og hurtige reaksjoner slik det går frem av Alliansens Strategiske konsept. Vi vil også trenge å styrke den europeiske pillar i Alliansen ved å lette anvendelsen av våre militære ressurser for NATO og europeiske/VEU-operasjoner samt bistå ved ikke-NATO-partneres deltakelse i felles fredsbevarende operasjoner og andre situasjoner slik som forutsett i henhold til Partnerskap for fred. |
| 9. | Derfor pålegger vi Det nordatlantiske råd i fast sesjon, med råd fra NATOs militære myndigheter, å undersøke hvordan Alliansens politiske og militære strukturer og prosedyrer kan bli utviklet og tilpasset til å gjennomføre Alliansens oppgaver mer effektivt og fleksibelt, herunder fredsbevarende misjoner, samt å forbedre samarbeidet med VEU og avspeile den fremvoksende europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet. Som en del av denne prosessen vedtar vi konseptet om kombinerte felles innsatsstyrker (CJTF) som et middel til å lette operasjonene i krisesituasjoner, herunder operasjoner med deltakernasjoner utenfor Alliansen. Vi har pålagt Det nordatlantiske råd, etter råd fra NATOs militære myndigheter, å utvikle dette konseptet og etablere de nødvendige ressurser. Rådet vil, etter råd fra NATOs militære myndigheter og i samarbeid med VEU, arbeide med gjennomføringen av dette på en slik måte at det bringes til veie separérbare, men ikke separate, militære innsatsmuligheter som kan anvendes av NATO eller VEU. Det nordatlantiske råd vil i permanent sesjon rapportere om gjennomføringen av disse beslutningene til ministrene på deres neste ordinære møte i juni 1994. |
| 10. | Vår egen sikkerhet er uadskillelig knyttet til alle andre staters sikkerhet i Europa. Konsolidering og opprettholdelse av demokratiske samfunn på hele kontinentet og deres frihet for enhver form for tvang eller press er derfor av direkte og tungtveiende betydning for oss, liksom det er det for alle andre KSSE-stater i henhold til forpliktelsene i Sluttakten fra Helsingfors og Paris-charteret. Vi er fortsatt dypt forpliktet til å styrke KSSE ytterligere da det er den eneste organisasjon som omfatter alle europeiske og nordamerikanske land som et instrument for forebyggende diplomati, konfliktforebygging, samarbeidende sikkerhet og fremme av demokrati og menneskerettigheter. Vi støtter aktivt bestrebelsene for å øke KSSEs operative evner til tidlig varsling, konfliktforebygging og krisestyring. |
| 11. | Som en del av våre samlede bestrebelser på å fremme og forebyggende diplomati ønsker vi velkommen Den europeiske unions forslag om en stabilitetspakt i Europa, vi vil bidra til å utarbeide en slik og vi ser frem til åpningskonferansen som vil finne sted i Paris i vår. |
| 12. | På grunnlag av det nære og langvarige partnerskap mellom de nordamerikanske og europeiske allierte, er vi innstilt på å øke sikkerheten og stabiliteten i hele Europa. Vi ønsker derfor å styrke båndene til de demokratiske stater øst for oss. Vi bekrefter på ny at Alliansen, som forutsatt i artikkel 10 i Washingtontraktaten, forblir åpen for medlemskap for andre europeiske stater, som er i stand til å fremme prinsippene i traktaten og bidra til det nordatlantiske områdes sikkerhet. Vi forventer og vil ønske velkommen en utvidelse av NATO som vil kunne omfatte demokratiske stater øst for oss som en del av en evolusjonær prosess som tar i betraktning den politiske og sikkerhetsmessige utvikling i hele Europa. |
| 13. | Vi har besluttet å iverksette et øyeblikkelig og praktisk program som vil omdanne forholdet mellom NATO og de deltakende stater. Dette nye programmet rekker videre enn til dialog og samarbeid og vil skape et reelt partnerskap - et Partnerskap for fred. Vi oppfordrer de øvrige stater som deltar i NACC, samt andre KSSE-stater som er i stand til og villige til å bidra til dette programmet, å slutte seg til oss i dette partnerskapet. Aktiv deltakelse i Partnerskap for fred vil spille en viktig rolle i den evolusjonære prosess i retning av utvidelse av NATO. |
| 14. | Partnerskap for fred som vil operere under Det nordatlantiske råds myndighet, vil skape nye sikkerhetsrelasjoner mellom Den nordatlantiske allianse og dennes Partnere for fred. Partnerstatene vil av Det nordatlantiske råd bli oppfordret til å delta i slike politiske og militære organer i NATO-hovedkvarteret som har relevans for partnerskapsaktivitetene. Partnerskapet vil utvide og intensivere det politiske og militære samarbeid i hele Europa, øke stabiliteten, minske truslene mot freden og oppbygge sterkere relasjoner gjennom fremme av det praktiske samarbeids ånd og forpliktelsen til demokratiske prinsipper som ligger til grunn for vår Allianse. NATO vil konsultere med enhver aktiv deltaker i Partnerskapet dersom denne partner oppfatter en direkte trussel mot sin territorielle integritet, sin politiske uavhengighet eller sin sikkerhet. Med en hastighet og et omfang som avgjøres av de enkelte deltakende staters evner og ønsker, vil vi arbeide på konkret måte i retning av transparens innenfor forsvarsbudsjettene, fremme av demokratisk kontroll med forsvarsdepartementene, felles planlegging, felles militære øvelser og for å bringe til veie en evne til å operere sammen med NATO-styrker på slike områder som fredsbevarende innsats, søk og redningsarbeid samt humanitære operasjoner, og andre områder etter avtale. |
| 15. | For å fremme et nærmere militært samarbeid og interoperabilitet vil vi innenfor rammene av Partnerskapet foreslå fredsbevarende feltøvelser som begynner i 1994. For å koordinere felles militære aktiviteter innenfor Partnerskapet vil vi oppfordre stater som deltar i Partnerskapet, til å sende permanente forbindelsesoffiserer til NATO-hovedkvarteret samt til en separat Partnerskapskoordineringscelle i Mons (Belgia) som under Det nordatlantiske råds myndighet skal gjennomføre den nødvendige militære planlegging for gjennomføring av Partnerskapsprogrammene. |
| 16. | Siden sin stiftelse for to år siden har Det nordatlantiske samarbeidsråd i stor grad utvidet såvel dybden som bredden i sine aktiviteter. Vi vil fortsette å arbeide sammen med alle våre NACC-partnere med henblikk på å bygge opp relasjoner for samarbeid over hele spekteret av Alliansens aktiviteter. Med utvidelsen av NACCs aktiviteter og etableringen av Partnerskap for fred har vi besluttet å tilby permanent plass i NATO-hovedkvarteret til personell fra NACC-landene og andre deltakere i Partnerskap for fred for å forbedre våre arbeidsbetingelser og lette et nærmere samarbeid. |
| 17. | Spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike utgjør en trussel mot den internasjonale sikkerhet og er en kilde til bekymring for NATO. Vi har besluttet å intensivere og utvide NATOs politiske og forsvarsmessige bestrebelser mot spredning idet vi tar i betraktning det arbeid som allerede er i gang i andre internasjonale fora og institusjoner. I denne sammenheng beslutter vi å påbegynne arbeidet omgående i de relevante fora i Alliansen med henblikk på å utvikle en samlet politisk ramme hvor det kan vurderes hvorledes det allerede igangsatte forebyggingsarbeid kan styrkes, og hvordan spredningstrusselen reduseres, samt hvordan man verner seg mot spredning. |
| 18. | Vi tillegger en helt grunnleggende betydning til full og rask gjennomføring av bestående rustningskontroll og nedrustningsavtaler samt til å oppnå ytterligere fremgang innenfor kjerneområder i rustningskontroll og nedrustning slik som: |
| - | en uendelig og ubetinget forlengelse av ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen samt innsats for å nå frem til et forbedret verifikasjonsregime; |
| - | rask ikrafttreden av Konvensjonen om kjemiske våpen og nye tiltak som kan styrke Konvensjonen om biologiske våpen; |
| - | forhandling av en generell og verifiserbar Omfattende prøvestansavtale; |
| - | spørsmålene på dagsorden i KSSEs Forum for sikkerhetssamarbeid; |
| - | å sikre CFE-avtalens integritet og fulle overholdelse av alle dens bestemmelser. |
| 19. | Vi fordømmer alle internasjonale terrorhandlinger. De utgjør grove krenkelser av menneskeverdet og menneskerettighetene og de er en trussel mot gjennomføringen av normale internasjonale forbindelser. I overensstemmelse med våre nasjonale lovgivninger understreker vi behovet for det mest effektive samarbeid som er mulig med henblikk på å forhindre og undertrykke denne svøpen. |
| 20. | Vi bekrefter på ny vår støtte til politisk og økonomisk reform i Russland og ønsker velkommen vedtakelsen av en ny forfatning og avholdelsen av demokratiske parlamentsvalg for folket i Den russiske føderasjon. Dette er et vesentlig skritt fremover i retning av etablering av en ramme om utviklingen av varige demokratiske institusjoner. Vi ønsker videre velkommen den russiske regjerings faste kurs med demokratiske og markedsøkonomiske reformer samt en reformistisk utenrikspolitikk. Disse faktorene er vesentlige for sikkerhet og stabilitet i Europa. Vi mener at et uavhengig, demokratisk, stabilt og kjernevåpenfritt Ukraina likeledes ville bidra til sikkerhet og stabilitet. Vi vil fortsatt oppmuntre og støtte reformprosessene i begge land og utvikle samarbeidet med dem, liksom med andre land i Sentral- og Østeuropa. |
| 21. | Situasjonen i Sørkaukasus er fortsatt en kilde til særlig bekymring. Vi fordømmer bruken av makt for å oppnå territorielle gevinster. Respekt for territorial integritet, uavhengighet og suverenitet i Armenia, Aserbaidsjan og Georgia er vesentlig for etablering av fred, stabilitet og samarbeid i regionen. Vi oppfordrer alle stater til å slutte seg til de internasjonale bestrebelser under De forente nasjoners og KSSEs ledelse som foregår for å løse de eksisterende problemer. |
| 22. | Vi gjentar vår overbevisning om at sikkerhet i Europa i stor grad påvirkes av sikkerheten i Middelhavsområdet. Vi ønsker velkommen de avtaler som fornylig er inngått i Midtøst-fredsprosessen, og som byr på en historisk mulighet til en fredelig og varig løsning i området. Dette gjennombrudd som vi har ventet så lenge på har hatt en positiv innvirkning på den samlede situasjon i Middelhavsområdet hvoretter det åpnes mulighet for å overveie tiltak som kan fremme dialog, forståelse og tillitsbygging mellom landene i denne regionen. Vi pålegger Rådets i fast sesjon fortsatt å følge den samlede utvikling og vi oppmuntrer alle bestrebelser som kan føre til å styrke den regionale stabilitet. |
| 23. | Som medlemmer av Alliansen beklager vi den fortsatte konflikten i Jugoslavia. Vi mener fortsatt at konflikten i Bosnia må løses ved forhandlingsbordet og ikke på slagmarken. Bare partene kan bringe fred til det tidligere Jugoslavia. Bare de kan avtale å legge ned våpnene og gjøre slutt på den vold som gjennom sa mange måneder kun har tjent til å demonstrere at ingen av sidene kan vinne i dette kappløpet om militær seier. |
| 24. | Vi er enige om å støtte De forente nasjoners og Den europeiske unions bestrebelser for å sikre en forhandlingsløsning av konflikten i Bosnia som kan aksepteres av alle parter, og vi støtter Den europeiske unions handlingsplan av 22. november 1993 om sikring av en slik forhandlingsløsning. Vi bekrefter på ny vår beslutning om å bidra til gjennomføringen av en levedyktig avtale som er inngått i god tro. Vi roser frontlinjestatene for deres nøkkelrolle i forbindelse med gjennomføringen av sanksjonene mot dem som fortsetter å anvende vold og aggresjon. Vi ønsker velkommen samarbeidet mellom NATO og VEU om å opprettholde sanksjonsgjennomføringen i Adriaterhavet. |
| 25. | Vi avviser de krenkelser av avtaler fra de parters side som allerede har undertegnet avtalene om gjennomføring av våpenhvile og om uhindret levering av humanitær bistand til ofrene for denne forferdelige konflikten. Denne situasjonen kan ikke tolereres. Vi oppfordrer alle parter til å respektere sine avtaler. Vi er besluttet på å fjerne hindringene for gjennomføringen av UNPROFOR-mandatet. Vi vil fortsette operasjonene for å gjennomtvinge flyforbudet over Bosnia. Vi oppfordrer til full gjennomføring av FNs Sikkerhetsråds resolusjoner med hensyn til forsterkning av UNPROFOR. Vi bekrefter på ny vår vilje til, under De forente nasjoners sikkerhetsråds myndighet og i overensstemmelse med Alliansens beslutninger 2. og 9. august 1993, å gjennomføre luftangrep med henblikk på å forhindre kvelning av Sarajevo, de sikre områder og andre truede områder i Bosnia-Hercegovina. I denne sammenheng oppfordrer vi UNPROFORs ansvarlige til snarest å forberede planer for å sikre at den blokkerte rotasjon av UNPROFOR-kontingenten i Srebrenica kan finne sted samt til å undersøke hvordan flyplassen i Tuszla kan åpnes for humanitære forsyningsformål. |
| 26. | De siste fem år har brakt historiske muligheter såvel som ny uvisshet og ustabilitet til Europa. Vår Allianse har reagert ved å tilpasse seg til de nye omstendighetene og i dag har vi tatt beslutninger på en rekke nøkkelområder. Vi har gitt vår fulle støtte til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet. Vi har vedtatt konseptet om kombinerte felles innsatsstyrker (CJTF) som et instrument til tilpasningen av Alliansen til de fremtidige oppgaver. Vi har åpnet et nytt perspektiv for progressive, nærmere forbindelser til landene i Sentral- og Østeuropa og i den tidligere Sovjetunionen. Ved å gjøre alt dette har vi fornyet Alliansen vår som et felles verk, skapt av et Nordamerika og et Europa som permanent er forpliktet til deres felles og udelelige sikkerhet. De utfordringer som vi står overfor er mange og alvorlige. De beslutninger vi har tatt i dag vil sette oss i stand til bedre å møte dem.
|
Vedlegg 13: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, datert 21. september 1994 til utenrikskomiteen.
Svar på spørsmål fra stortingsrepresentant Hallvard Bakke
Spørsmål 1:
Hvor mange internasjonale traktater er Norge forpliktet av?
Svar:
Ifølge Utenriksdepartementets register er Norge i dag tilsluttet om lag 3.500 internasjonale avtaler. Dette er dels avtaler som er inngått mellom flere land, og dels avtaler mellom Norge og ett annet land. En del av avtalene er tilleggsavtaler til tidligere inngåtte avtaler. Videre er en del av avtalene av tidsbegrenset karakter, eller av en slik karakter at de forpliktelser som følger av dem i praksis er blitt innholdsløse, uten av avtalene av den grunn er blitt formelt opphevet.
Spørsmål 2:
I svaret på mitt tidligere spørsmål 1 vises det til at den offisielle norske betegnelsen på de økonomiske retningslinjene, kfr. TEU artikkel 103, nr. 2. I « Traktater om de europeiske fellesskap og den europeiske union » utgitt av utenriksdepartementet i februar 1994 heter det i artikkel 103, nr. 2: « Rådet skal med kvalifisert flertall og etter rekommandasjon fra Kommisjonen utarbeide utkast til de overordnede retningslinjer (min utheving) om den økonomiske politikk i medlemsstatene og i Fellesskapet og skal meddele Det europeiske råd sine resultater. » Dette er også i samsvar med den offisielle danske versjon som bruker betegnelsen « overordnede retningslinjer. » Hva er grunnen til at departementet her har endret oversettelsen? Har det sammenheng med den debatt som senere har vært om disse retningslinjene?
Svar:
I forbindelse med medlemskapsforhandlingene ble de foreløpige norske versjonene av traktattekstene gjennomgått med sikte på å utarbeide de offisielle versjonene. I den forbindelse ble begrepet « overordnede retningslinjer », som var det uttrykket som var brukt i den foreløpige oversettelsen, datert februar 1994, erstattet med « generelle retningslinjer ». Dette ble gjort fordi en mente at dette var en bedre oversettelse og et mer korrekt uttrykk for retningslinjenes karakter enn det tidligere begrepet, som var hentet fra den danske oversettelsen. På engelsk er uttrykket « broad guidelines ». På fransk er det « grandes orientations ». Begrepet « overordnede » kan ikke sies å være en særlig dekkende norsk betegnelse siden retningslinjene skal ha form av en rekommandasjon som ikke er bindende. Endringen av oversettelsen, som er omforent med de øvrige forhandlingsparter, har ingen sammenheng med debatten om disse retningslinjene.
Spørsmål 3:
I den offisielle danske oversettelsen av TEU heter det i artikkel J.1.4.: « Medlemsstaterne støtter aktivt og uforbeholdent Unionens udenrigs- og sikkerhedspolitik med grundlag i en holdning præget av loyalitet og gensidig solidaritet. De afstår fra enhver handling, som strider imod Unionens interesser, eller som kan skade dens effektivitet som en sammenhængende enhed (min uthevning) i internationale forbindelser. Rådet påser, at disse principper overholdes ». I den norske oversettelsen heter det « sammenbindende kraft ». Dette gir en helt annen mening. Hva er grunnen til at departementet her har endret teksten i forhold til den offisielle danske versjonen?
Svar:
Som omtalt i svar av 14. september på spørsmål nr. 54 av 25. august fra stortingsrepresentant Hallvard Bakke, reflekterer traktatens bestemmelser om FUSP et felles ønske fra medlemslandene om å øke sin samlede politiske tyngde i internasjonale spørsmål. I såvel den engelske, tyske som den franske offisielle språkversjonen av traktaten, kommer dette til uttrykk i artikkel J.1.4, der det i den engelske offisielle versjonen heter « .... or likely to impair its effectiveness as a cohesive force in international relations. » I den tyske offisielle versjonen heter det samme sted « .... oder ihrer Wirksamkeit als kohärente Kraft in den internationalen Beziehungen .... », mens det i den franske offisielle versjonen heter « ... ou susceptible de nuire à son efficacité en tant que force cohérente dans les relations internationales ».
Regjeringen kan ikke se at uttrykket « sammenbindende kraft » i den norske oversettelsen « gir en helt annen mening » enn det som uttrykkes i andre offisielle språkversjoner og som reflekterer samtlige medlemslands holdning til samarbeidet innenfor rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det vises forøvrig til TEU, artikkel S.
Spørsmål 4:
I svar på spørsmål 62 heter det at statsministeren i et intervju med NTB ikke har sagt at vår sikkerhet både i snever militær betydning så vel som i utvidet forstand blir svekket dersom Norge blir med i EU. Istedet har hun uttalt: « Både i snever militær betydning, så vel som i utvidet forstand vil norsk sikkerhet være bedre tjent med Norge innenfor enn utenfor EU. » Det gis ikke noe annet svar på spørsmålene.
Statsministeren sa imidlertid også følgende i intervjuet gjengitt i Bergens Tidende 13.8.94: « Statsministeren avviser overfor NTB at regjeringen og ja-siden er avhengig av å bruke et utvidet sikkerhetsbegrep som blant annet inkluderer miljøtrusselen for å sannsynliggjøre at norsk sikkerhet vil svekkes om vi velger å stå utenfor EU. Resonnementet gjelder, ifølge statsministeren, selv om vi legger en tradisjonell, militær betraktning til grunn for det sikkerhetspolitiske begrep. »
Jeg går ut fra at også denne delen av intervjuet er gjennomlest og godkjent av statsministeren og dermed korrekt gjengitt. Innholdet i mitt spørsmål er derfor korrekt gjengitt i forhold til statsministerens uttalelser. Jeg gjentar spørsmålene: Hvordan begrunner regjeringen at vår militære sikkerhet blir svekket dersom vi ikke blir medlem av EU. Hvordan begrunner regjeringen at vår sikkerhet i « utvidet forstand » blir svekket dersom vi ikke blir med i EU?
Svar:
Regjeringen antar at det nå ikke lenger bør være noen rimelig tvil om hvorfor den mener at vår sikkerhet vil være bedre tjent med Norge innenfor enn utenfor EU. Det vises forøvrig til svarene på de øvrige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål i Handelsministerens brev av 14. september til Stortingets utenrikskomité vedrørende spørsmål fra stortingsrepresentant Hallvard Bakke og spesielt til spørsmål nr. 53, 55 og 63.
Det er på denne bakgrunn at regjeringen har pekt på faren for at Norge kan bli en annenrangs sikkerhetspolitisk nasjon om vi blir stående utenfor EU.
Spørsmål 5:
I et intervju med Dagsrevyen 30.8.94 uttalte statsministeren: « Det har med bedrifter å gjøre, f.eks i treforedling, som, hvor det er Norge, Sverige og Finland som er de største konkurrentene i Europa, og hvis Sverige og Finland er inne, og norske bedrifter er utenfor, så risikerer vi å bli svekket av det. Du har antidumping regler og andre indirekte metoder, som gjør at du ikke er inne på markedet på samme måten når du ikke er medlem. » Hvordan begrunner regjeringen at EU kan iverksette antidumping tiltak mot norsk treforedlingsindustrien etter EØS-avtalen, slik som statsministeren hevder?
Svar:
Norske treforedlingsbedrifter vil kunne bli svekket i en situasjon der Sverige og Finland går inn og norske bedrifter står utenfor. EU-landene vil i det store og hele være selvforsynt med treforedlingsprodukter ved svensk og finsk medlemskap. Industrien i Norge oppfatter det som ufordelaktig at Norge da står utenfor. Markedsadgangen er ikke i seg selv nok dersom de viktigste konkurrentene sitter sentralt i regelverksutviklingen på innsiden.
Med hensyn til spørsmålet om mulig framtidig bruk av antidumping, er dette knyttet til den overvåkningsmekanisme som vil gjelde. EF gikk med på å legge til side antidumping som virkemiddel først helt til slutt i EØS-forhandlingene, etter at det var godtgjort at EFTA-pilarens overvåking og håndhevelse av konkurransereglene ville være like effektiv, og like uavhengig av de enkelte land, som EF-delen av EØS. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) er etablert etter art. 108 i EØS-avtalen, der det også understrekes at organet skal være uavhengig. Dette er en forutsetning bak plikten i EØS-avtalens art. 26 til å avstå fra antidumpingtiltak. Med en endring hvor bare Norge og Island (og Liechtenstein) blir tilbake i EFTA-pilaren, må i henhold til art. 50 i avtalen som oppretter ESA og EFTA-domstolen, denne avtalen reforhandles. Spørsmålet om disse organenes uavhengighet og troverdighet med bare to land i EFTA-pilaren, vil da bli aktualisert.
Spørsmål 6:
I et intervju i Dagsnytt 18 30.8.94 sa statsministeren: « Nei, da vil de blant annet skulle opp..., altså kreve toll av varer som passerer Norge til Sverige som i dag ikke er tollbelagt fordi det er toll mellom tredjeland, de som er utenfor EU og de som er innenfor EU. Tollregler som ikke angår oss som EØS-land. De skal altså da for eksempel ha 20 % på foredlede produkter fra fiskeindustrien inn i Sverige. Det gjelder ikke i dag og det er en av grunnene til at vi kan risikere å få flytting av arbeidsplasser over grensen. » Hvilke andre industrivarer er det som vil få toll ved innførsel inn i Sverige som ikke har det i dag dersom Sverige blir medlem av EU og Norge fortsatt baserer sitt forhold til EU på EØS-avtalen? Hvor stor er eksporten av disse varene og hvor stor blir tollbelastningen? I stortingsmeldingen har regjeringen skrevet at « Ifølge GATT-reglene skal utvidelse av en tollunion ikke føre til økte handelshindringer fra EU-land. » Er regjeringen enig i at det derfor etter GATT-avtalen skal føres forhandlinger om kompensasjon ved eventuell innføring av toll på fiskeprodukter og at en naturlig løsning kan være tollfrie kvoter tilsvarende vår tidligere eksport?
Svar:
Det er korrekt å si at det vil bli oppkrevet toll av varer som passerer fra Norge til Sverige. For norske varer vil dette handle om bearbeidede fiskeprodukter og landbruksprodukter. Men det vil også gjelde varer basert på innsatsvarer fra tredjeland (utenfor EØS) og bearbeidet i Norge, men ikke i tilstrekkelig grad til å oppnå norsk opprinnelse, såvel som fra tredjeland som sender varer transitt gjennom Norge. Det er videre korrekt å si at det vil gjelde tollsatser helt opp til 20 % ved salg av norske, bearbeidede fiskeprodukter til Sverige.
Ved svensk « ja » og norsk « nei » vil kontrollvirksomheten ved svenskegrensen bli mer omstendelig enn ved grensepasseringer internt i EU. Dette vil frata norske bedrifter den gevinst svenske bedrifter vil ha ved å kunne passere grensen til øvrige EU-land uten grenseformaliteter.
I 1993 eksporterte Norge fisk og fiskeprodukter til Sverige for 1.075 mill. kr og til Finland for 265 mill. kr. Over halvparten av eksporten til Sverige består av ferdigprodukter, mel, olje og tørket, røkt og saltet fisk. Andelen av eksporten for disse produktene til Finland var på over 60 %.
Norges handel med Sverige, dersom Sverige blir medlem og Norge står utenfor, er forøvrig utførlig omtalt i Statministerens brev til Senterpartiets leder av 30.8.94, som også er sendt som vedlegg til brev fra Handelsministeren av 14. september 1994, med svar på 100 spørsmål til St.meld. nr. 40 (1993-1994).
Ved svensk medlemskap vil EUs tolltariffer gjelde ved svenskegrensen, også for bearbeidede fiskeprodukter.
Det er riktig at GATT-forpliktelsene (art. XXIV) tilsier at inntreden i en tollunion ikke skal føre til økte hindringer for handelen med tredjeland. Normalt vil partene i en slik situasjon innlede såkalte kompensasjonsforhandlinger, der økt tollbelastning søkes kompensert gjennom tollreduksjoner på andre varer.
I det aktuelle tilfelle skulle Norge i såfall forhandle med EU om kompensasjon i form av lavere toll på andre varer som følge av høyere tollbelastning på eksport til Finland, Sverige og Østerrike. EØS-avtalen sikrer imidlertid tollfrihet på alle varer utenom fisk og landbruksprodukter. Det er vanskelig å se for seg på hvilken måte EU kan kompensere Norge i en slik situasjon.
Pga. at handelsavtalesystemet mellom de europeiske land har vært mer omfattende enn GATT-forpliktelsene, er det sannsynlig at partene vil bli enige om å « kompensere » på annen måte. Da Danmark og Storbritannia ble medlem av EF i 1973, sto norske fett- og fiskeprodusenter overfor høyere tollsatser med negativ handelsvirkning. Norge fremforhandlet da (bilateralt med Danmark og Storbritannia) overgangsordninger, hvor Norge frem til 1978 fikk såkalte tollkvoter (med fri og redusert toll) for disse produktene.
Utviklingen har som kjent resultert i en betydelig nedgang i salget av bearbeidede fiskeprodukter til Danmark. EUs tolltariffer er såvidt effektive at Norge i dag har et meget begrenset salg av bearbeidede fiskeprodukter sammenliknet med de store leveransene av fersk, ubearbeidet fisk til EU-landenes foredlingsindustri.
Spørsmål 7:
I et foredrag i Høyanger 6.9.94 uttalte handelsministeren følgende: « Men dersom industrien taper på at vi står utenfor, kan dette få følger også her i Høyanger. Fundo har fått signal fra kundene. Det blir ikke nye kontrakter før Norges forhold til Europa er avklart. Det er verdt å merke seg at tyske kunder tror EØS-avtalen blir verdiløs. Det viser at vi har verken tid eller råd til å dyrke misnøye eller egen selvgodhet. » Det siktes her såvidt jeg forstår til levering av bildeler til japansk bilproduksjon i Europa, fordi EU angivelig krever at 80 % av leveransene skal komme fra EU-land. En slik diskriminering vil være i strid med EØS-avtalen. Vil handelsministeren sørge for å ta dette opp med EU-Kommisjonen slik at enhver form for ulovlig diskriminering av norske bedrifter i henhold til EØS-avtalen, eller trusler om slik diskriminering, snarest kan bringes til opphør?
Svar:
Norsk bildelindustri har fått signaler fra kjøpere i EU om at man ikke anses for å være konkurransedyktige dersom Norge velger å stå utenfor EU-samarbeidet. Det kan i denne sammenheng vises til bl.a. oppslag i Bergens Tidende 1. ds. Den manglende konkurransedyktigheten begrunnes med at EØS-avtalen vil bli klart svekket dersom bare Norge og Island blir igjen på EFTA-siden. Resultatene er bl.a. at tyske bedrifter utsetter inngåelse av samarbeidsavtaler med norske bedrifter inntil EU-spørsmålet er avklart. EU-bedrifter velger fritt sine leverandører på bedriftsøkonomisk grunnlag.
I en analyse av framtidsmulighetene i og utenfor EU peker FUNDO A/S i Høyanger på at japansk bilproduksjon i EU forventes å bli tredoblet innen år 2000, mens produksjonen av europeiske bilmerker vil stagnere. Visse japanske EU-produsenter ønsker selv høy andel bildeler fra EU i sin produksjon idet dette gir goodwill og kan utnyttes i markedsføringen på EU-markedet. Japanske bilprodusenter i USA benytter på tilsvarende måte amerikanske bildeler.
Regjeringen er ikke kjent med at det skulle eksistere fellesskapelige krav om at 80 % av bildelleveransene skal komme fra EU-land.
Det vises for øvrig til at det er etablert et regelverk og prosedyrer for hvordan en bedrift som mener seg diskriminert på EØS-markedet, kan fremme sin sak overfor EFTAs overvåkingsorgan og Kommisjonen.
Spørsmål 8:
Det går frem av svaret på sp. 12 at departementet har misforstått spørsmålet. Det gjentas derfor: Mener regjeringen at man kan ha en felles valuta og felles sentralbank i EU uten en nær samordning av den økonomiske politikken i medlemslandene, slik at alle hovedlinjer i den økonomiske politikken reelt blir bestemt på unionsnivå?
Svar:
Om departementets svar skulle være misforstått, gjentas det her: Ved innføring av felles valuta i EU vil ansvaret for pengepolitikken bli overført til det nye europeiske systemet av sentralbanker, ESSB. Budsjettpolitikken, skattepolitikken, inntektspolitikken og sysselsettings- og velferdspolitikken vil forbli de nasjonale myndighetenes ansvar (uthevet denne gang).
I departementets svar er det også vist til svar på det opprinnelige spørsmål nr. 9, hvor det siteres fra EU-meldingens side 247. For ordens skyld gjentas dette sitatet her:
| « Utover penge- og valutasamarbeid bygger samarbeidet om den økonomiske politikken i EU på gjensidige konsultasjoner og nær samordning. Det enkelte medlemsland skal unngå for stort offentlig budsjettunderskudd og for stor offentlig gjeld. Videre skal det i fellesskap gis generelle retningslinjer for den økonomiske politikken i medlemslandene. Det skal imidlertid på disse områdene ikke være noen overføring av myndighet til Fellesskapet. De generelle retningslinjene for den økonomiske politikken vil ikke være rettslig bindende. Finanspolitikken og øvrig generell økonomisk politikk vil derfor også i fase 3 være nasjonalstatens myndighet og ansvar, jf. boks 5.2. Fellesskapets samordningsfunksjon skal bidra til at medlemslandenes økonomiske politikk kan få bedre samlede virkninger, bl.a. ved å unngå at tiltak i ett land motvirkes av tiltak i andre land. » |
Konklusjonen på spørsmålet blir den samme som sist: Regjeringen kan på denne bakgrunn ikke slutte seg til påstanden om at « alle hovedlinjer i den økonomiske politikken reelt blir bestemt på unionsnivå. »
Spørsmål 9:
Regjeringen mener så vidt jeg oppfatter det at Norge etter traktaten har rett til på selvstendig grunnlag å avgjøre når det er aktuelt om Norge ønsker å slutte seg til 3. fase av den økonomiske og monetære union med felles mynt og sentralbank. Mener regjeringen at det senere skal holdes en folkeavstemning om dette spørsmålet, eller er det fortsatt regjeringens oppfatning slik utenriksministeren tidligere har gitt uttrykk for i Stortinget, at velgerne ved avstemningen 28.11. også skal ta prinsipielt standpunkt til 3. fase og at et ja til medlemskap også er et prinsipielt ja til felles mynt og sentralbank?
Svar:
Grunnlaget for folkeavstemningen 28. november vil være Tiltredelsestraktaten. Regjeringen har gjennom Tiltredelsestraktaten gitt sin tilslutning til prinsippene og fremgangsmåten for etableringen av den økonomiske og monetære unionen. Et ja ved folkeavstemningen vil således være et ja til disse prinsippene og til fremgangsmåten. Regjeringen ser således ikke noen grunn til å avholde en ny folkeavstemning om spørsmålet om eventuelt å gå inn i fase 3 av ØMU.
Det vises for øvrig til side 263 i EU-meldingen:
| « Når spørsmålet om å gå inn i valutaunionen eventuelt blir aktuelt, er det viktig at forutsetningene for norsk deltakelse er til stede. Ved siden av at konvergenskravene må oppfylles, er det også andre faktorer som må vektlegges, jf. bl.a. hva Norge understreket i forhandlingene. Disse forholdene vil kunne ha avgjørende betydning for når det vil kunne være aktuelt å tre inn i valutaunionen. » |
Det vises videre til meldingens side 264 hvor det sies:
| « Når spørsmålet om å innføre en felles valuta eventuelt kommer opp, vil Regjeringen fremlegge sine vurderinger for Stortinget. » |
Spørsmål 10:
Departementet svarer ikke på første del av dette spørsmålet. Statsministeren uttalte bl.a. på Arbeiderpartiets landsstyremøte at nettokontingenten til EU ville bli 4-5 mrd. kr pr. år etter en overgangsperiode. I meldingen er dette beløpet angitt til 6,5 mrd. kr. Jeg gjentar spørsmålet: Hva er årsaken til at forhandlingsresultatet har vist seg å være vesentlig dårligere for Norge på dette punkt enn det regjeringen trodde ved avslutningen av forhandlingene? »
Svar:
Vi antar at spørsmålet refererer seg til spørsmål nr. 94 i den opprinnelige spørsmålslisten. Som det går fram av svaret på dette spørsmålet vil nettobidraget være påvirket av en rekke ulike faktorer. I seg selv er ikke nettobidraget noe det forhandles om.
Umiddelbart etter at forhandlingene var avsluttet ble det på et meget foreløpig grunnlag, og uten å henvise til et spesielt år, anslått at nettobidraget kunne bli i størrelsesorden 4-5 mrd. kr senere på nittitallet. Dette anslaget var uttrykt i 1993-kroner.
Etter innfasingen av budsjettbidraget - dvs. fra 1999 og videre fremover - anslås nettobidraget i St.meld. nr. 40 (1993-1994) på usikkert grunnlag til å være i størrelsesorden 6 1/2 mrd. kr. Dette anslaget er i 1995-kroner. Beregningene som ligger til grunn, er gjort på basis av oppdaterte forutsetninger om den økonomiske utviklingen i Norge og EU.
Spørsmål 11:
Da datoen for folkavstemningen ble fastlagt til 28.11. ble dette oppgitt å være absolutt siste mulige dato for at medlemskapet eventuelt kan iverksettes fra 1.1.95. Vil alle de øvrige landene ratifisere traktaten i tide slik at et eventuelt medlemskap trer i kraft fra denne dato?
Svar:
På grunnlag av de opplysninger en pr. i dag har, synes det som om ratifikasjonsprosessen i de øvrige land vil kunne gjennomføres i løpet av 1994.
Spørsmål 12:
I sitt svar på mitt spørsmål 100 om hvordan regjeringen begrunner statsministerens utsagn « Derfor er et ja til EU et nei til prisstigning og dyrtid », sier departementet at « Dersom Norge velger å iverksette skjermingstiltak for å beskytte norske bedrifter, kan resultatet bli utestengelse fra internasjonale handelsavtaler. Dette vil svekke muligheten for å opprettholde dagens importvolum, dvs. at en på sikt ikke kan opprettholde det høye avlønningsnivået som arbeidtakerne har i dag. Bytteforholdet mellom Norge og utlandet svekkes, slik at importvarer relativt sett blir dyrere. Samtidig vil nasjonale skjermingstiltak føre til økte priser på enkelte importvarer. Dette vil samlet sett svekke kjøpekraften til den norske forbruker. En vil da kunne oppleve en tilstand med et noe knappere varetilbud, og et høyere prisnivå, med andre ord 'dyrtid' ». Er det virkelig regjeringens politikk å iverksette skjermingstiltak etter et eventuelt nei til EU-medlemskap som vil innebære « utestengelse fra internasjonale handelsavtaler »? Mener regjeringen dette er i samsvar med Arbeiderpartiets program og tidligere utsagn om at vi ved et nei fortsatt skal basere vårt økonomiske samkvem med EU på EØS-avtalen? Mener regjeringen at utsagnet « Et ja til EU er et nei til prisstigning og dyrtid » er en saklig korrekt beskrivelse av situasjonen hvis det blir nei-flertall ved folkeavstemningen? Er det regjeringens oppfatning at situasjonen i Norge idag kan beskrives som « dyrtid »?
Svar:
I svar på spørsmål 100 viser Regjeringen til noen av de alternativer man kan se for seg dersom Norge blir stående igjen alene i Norden utenfor EU. Enkelte argumenterer for en politikk med aktiv bruk av skjermingstiltak av norske bedrifter. Det vises til svar på spørsmål 100 der det framgår hvordan en slik politikk vil bidra til et høyere prisnivå.
Hvilken politikk dagens regjering vil føre i tiden etter et eventuelt nei, er ikke her det sentrale. Poenget er at et framtidsperspektiv med Norge utenfor EU gir større usikkerhet for den videre økonomiske utviklingen, herunder med fare for prisstigning. Sett i sammenheng med fordragets øvrige resonnement, gir således utsagnet « Et ja til EU er et nei til pristigning og dyrtid » et dekkende bilde av ett av de forhold velgerne bør ha med seg før folkeavstemningen.
Det er forøvrig ikke Regjeringens oppfatning at situasjonen i Norge i dag kan beskrives som « dyrtid ».
Spørsmål 13:
Hvor stor gjennomsnittlig kjøpekraftforbedring regner regjeringen med at forbrukerne vil få neste år og årene fremover ved et medlemskap når hensyn tas til medlemskontingent, nedgang i priser, oppgang i priser og avgiftsendringer, hvis en ser bort fra eventuell antatt økt vekst i nasjonalproduktet som følge av medlemskap, og hvordan er denne kjøpekraftforbedringen beregnet?
Svar:
Det er ikke utarbeidet noe samlet anslag over utviklingen i forbrukernes kjøpekraft som følge av et EU-medlemskap. Regjeringen legger til grunn at forbrukerne totalt sett skal komme bedre ut.
Spørsmål 14:
Blant de fordeler ved et medlemskap regjeringen regner med vil øke investeringslysten i norsk næringsliv er at opprinnelsesreglene faller bort og grensekontrollen avvikles. Vil dette på tilsvarende måte gjelde for utenlandske bedrifter som selger på det norske marked og vil det i så fall bety økt konkurranse for den importkonkurrerende delen av næringslivet som sysselsetter om lag fire ganger så mange som den eksportkonkurrerende? Når grensekontrollen faller bort, hvordan skal avgiftsinnkreving og kontroll da foretas? Regner regjeringen med at det kan skje uten noen kostnader for næringslivet, siden det ikke er tatt med i oversikten over mulige virkninger for næringslivet ved et medlemskap? Mener regjeringen det er noen risiko for at avgiftsinnkrevingen blir mindre effektiv når grensekontrollen faller bort og at dette kan medføre mindre inntekter for staten?
Svar:
Ved norsk EU-medlemskap vil bortfall av opprinnelsesregler i samhandelen mellom Norge og øvrige EU-land innebære økonomiske fordeler for eksportbedrifter både i Norge og EU. Dette skyldes dels administrative besparelser ved at opprinnelsesdokumentasjon bortfaller og dels at det blir økte muligheter for å bruke innsatsvarer fra tredjeland i den tollfrie handelen mellom Norge og EU-landene. Med dagens regelverk blir varer som bearbeides i Norge eller i EU på grunnlag av innsatsvarer fra tredjeland, men som ikke oppnår opprinnelsesstatus, tollbelagt i handelen mellom EU og Norge. Ved et EU-medlemskap må norske bedrifter betale EU-toll på innsatsvarer fra tredjeland, men vil til gjengjeld få tollfri adgang til hele EU-markedet uten bestemte krav til bearbeiding i henhold til opprinnelsesregelverket. Eksportbedrifter i EU vil få tilsvarende tollfri adgang til det norske markedet. EU har i det store og hele høyere tollsatser på bearbeidete varer enn Norge, og bortfall av toll på slike varer, som ikke har opprinnelsesstatus, vil slik sett innebære større fordeler for norske bedrifter enn for EU-bedrifter.
Grensekontrollen mellom Norge og EU vil bli avviklet ved medlemskap. Dette vil slå positivt ut for norske bedrifter som selger på EU-markedet og for bedrifter i EU som selger på det norske markedet. Hvorvidt fordelen av avvikling av grensekontrollen vil være i samme størrelsesorden for EU-bedrifter som for norske bedrifter, avhenger bl.a. av om dagens grensekontroll mellom Norge og EU medfører lik administrativ belastning for bedriftene i EU og i Norge. Det elektroniske tolldeklareringssystemet TVINN har forenklet tolldeklareringen i Norge de siste årene.
Bortfall av opprinnelsesregler og grensekontroll vil bety økt konkurranse på det norske markedet for den importkonkurrerende del av næringslivet.
Når det gjelder handel med særavgiftspliktige varer innen EU, vises det til St.meld. nr. 40 (1993-1994) pkt. 5.7.2.3. (iv). Det fremgår bl.a. at EFs regelverk for oppkreving ved ervervsmessig handel i noen grad tilsvarer de regler som gjelder i Norge i dag. Større importører og innenlandske tilvirkere har i dag på nærmere vilkår anledning til å bli registrert hos tollvesenet. Dette innebærer adgang til å legge varene inn på såkalte avgiftsfrie lagre. For registrerte tilvirkere eller importører inntrer avgiftsplikten derfor også etter gjeldende regelverk først ved uttak fra slike lagre og ikke direkte ved innførselen.
EUs system for oppkreving av de harmoniserte avgifter på alkohol, tobakk og mineraloljer bygger i stor grad på nasjonal registrering av importører og tilvirkere av særavgiftsbelagte varer fordi avgiftsoppkrevingen ikke skal medføre grenseformaliteter i det indre marked. Dette vil være en videreføring og utvidelse av de ordninger som allerede er innarbeidet i Norge. Prosedyrene for avgiftsinnkreving og kontroll hos næringsdrivende vil derfor i stor grad være de samme som vi allerede har. Det er derfor ikke grunn til å anta at avgiftsinnkrevingen blir mindre effektiv ved et EU-medlemskap og at kostnadene for næringslivet i denne sammenheng vil bli nevneverdig endret.
Når det gjelder merverdiavgift ved handel innen EU vises til St.meld. nr. 40 punkt 5.7.1.4 (ii).
Den vesentligste endringen som vil finne sted på merverdiavgiftsområdet er at innførselsmerverdiavgiften forsvinner ved varehandel med EU-landene.
Ved varehandel mellom avgiftspliktige næringsdrivende i Norge og EU-land kan en noe forenklet si at prosedyrene for oppkreving og kontroll av merverdiavgiften vil flyttes fra grensen til den enkelte bedrift. Ved handel mellom EU-land skal varene ikke ledsages av tolldokumenter. I stedet skal det foreligge vanlig kommersiell dokumentasjon, som f.eks faktura, som skal bevise av varene er ført ut av landet, og dermed ikke skal avgiftsbelastes i salgslandet.
For at merverdiavgiftssystemet innen EU skal fungere tilfredsstillende i forhold til kontrollbehov, er de næringsdrivende pålagt en utvidet informasjonsplikt. Denne er kombinert med en utvidet informasjonsutveksling mellom avgiftsmyndighetene i medlemslandene.
Det er ikke grunnlag for å hevde at merverdiavgiftsinnkrevingen vil bli mindre effektiv ved et EU-medlemskap.
Ved utformingen av bl.a. terminlengdene gir EUs regelverk medlemstatene en viss frihet. Regjeringen vil vurdere dette spørsmålet nærmere.
Vedlegg 14: Brev fra Venstres stortingsgruppe, datert 23. september 1994, til utenrikskomiteen.
Herved oversendes Regjeringens svar på spørsmål fra Venstre Stortingsgruppe angående St.meld. nr. 40 - Om medlemskap i Den europeiske union.
Spørsmål 1:
Hva er kostnadene ved det administrative apparat knyttet til EØS-avtalen:
| - | i norsk forvaltning |
| - | i norsk bidrag til EFTA |
Svar:
i) Norsk forvaltning har ingen særskilte institusjoner som er opprettet for å administrere EØS-avtalen. Det arbeid som skjer i forvaltningen i tilknytning til forberedelse og gjennomføring av de saker som har tilknytning til EØS-samarbeidet, er en integrert del av forvaltningens totale virksomhet. Det er derfor vanskelig å tallfeste kostnadene.
ii) Det « administrative apparat knyttet til EØS-avtalen » består i hovedsak av EFTAs overvåkingsorgan (ESA), EFTA-domstolen og EFTA-sekretariatet. I tillegg arbeider noen få personer ved EFTAs statistikkkontor i Luxembourg med EØS-relatert statistikk. EØS-organene ESA og Domstolen har sitt eget budsjett atskilt fra EFTA-sekretariatets budsjett.
EFTA-sekretariatet ble før iverksettelsen av EØS-avtalen restrukturert i to avdelinger; Brussel-avdelingen med hovedoppgave å betjene medlemslandenes gjennomføring av EØS-avtalen, og Geneve-avdelingen for å videreføre EFTA-arbeidet basert på Stockholm-konvensjonen og EFTA-landenes bilaterale samarbeidsavtaler med tredjeland.
Det har i budsjettsammenheng ikke vært mulig å skille skarpt mellom driftskostnader i de to avdelinger, da begge betjener både EØS-arbeidet og de øvrige EFTA-aktiviteter. Et anslag tilsier en 60-40 fordeling av kostnadene på hhv EØS-samarbeidet og « EFTA-Stockholm-konvensjonen ». Det beregnede norske tilskudd til det administrative apparat knyttet til EØS-avtalen i 1994 er ca 42 mill. kroner.
For ordens skyld skal nevnes at i tillegg til de administrative utgiftene, kommer Norges bidrag til låne- og tilskuddsordningen som etableres i EØS-avtalens art. 115-117, se omtalen i St.prp. nr. 100 (1991-1992) side 354f. Som følge av at Sveits ikke ble part i EØS-avtalen, økte Norges andel av de finansielle forpliktelsene knyttet til låne- og tilskuddsordningen, se omtalen i St.prp. nr. 53 (1992-1993).
Spørsmål 2:
Hvilket anslag har Regjeringen på Norges merkostnader til administrasjon av EØS-avtalen i en situasjon der tre av de nåværende medlemsstater i EFTA eventuelt går inn i EU mens Norge blir værende i EFTA?
Svar:
Anslag for Norges kostnader ved å delta i videreføring av et sterkt redusert EØS-samarbeid vil måtte bygge på ulike forutsetninger og et antall ukjente faktorer.
Under forutsetning av bl.a.:
| - | at det oppnås enighet blant de gjenstående EØS-avtaleland om å videreføre det administrative apparat på internasjonalt nivå knyttet til avtalen, |
| - | at EØS-avtalen videreføres med Norge, Island (og Liechtenstein, forutsetningsvis fra årsskiftet 1994/95) på EFTA-siden, en situasjon som vil medføre at Norge vil måtte dekke den alt overveiende del av driftskostnadene, |
| - | at det for dette formål må opprettholdes et kompetent administrativt og faglig apparat (nåværende strukturer vil ikke kunne nedbygges/reduseres i samme forhold som de uttredende medlemslands «vekt» skulle tilsi), |
| - | at et anslag kan gå ut på at både EØS-apparatet i Brussel og EFTA-samarbeidet i Geneve blir nedbygget til 50 % av dagens omfang, |
vil Norges merkostnader til administrasjon av EØS-avtalen (økte kostnader i 1995 i forhold til 1994) kunne utgjøre anslagsvis 83,5 mill. kroner.
Spørsmål 3:
Hva er EFTAs samlede årlige kostnader til aktiviteten ved EØS-organene, og spesielt EFTAs overvåkingsorgan ESA og EFTA-domstolen?
Svar:
I anslaget nedenfor er det som forutsetning lagt inn at 60 % av driftskostnadene for EFTA-sekretariatet er knyttet til gjennomføring av EØS-avtalen.
Driftskostnadene for EØS-samarbeidet i 1994 er ca 53,7 mill. sveitsiske francs (284 mill. kroner), hvorav ca 29 mill francs (153 mill. kroner) går til drift av ESA og Domstolen. I tillegg kommer utgifter til møter, reiser, samarbeidprosjekter, ekspertmøter innen forskning og utvikling m.v.
Ved uttreden av EFTA-land fra ESA og EFTA-domstolen må avtalen som oppretter disse organene reforhandles i henhold til samme avtales art. 50.
Spørsmål 4:
Hvilke tilpasninger mener Regjeringen må gjøres i henholdsvis ESA, EFTA-domstolen og EØS-komiteen i en situasjon der flere av EFTAs nåværende medlemsstater går inn i EU (jf. St.meld. nr. 40, s. 77), og på hvilken måte vil det forandre Norges situasjon?
Svar:
På det nåværende tidspunkt vil det ikke være mulig å gi en nøyaktig vurdering av hvordan EØS-avtalens institusjonelle oppbygning vil se ut dersom Østerrike, Finland og Sverige går inn i EU og Norge blir stående utenfor. Dette må under enhver omstendighet bli gjenstand for forhandlinger. Disse landene trer imidlertid da ut 1. januar 1995, slik at forhandlinger må være gjennomført før dette tidspunkt. EFTA-landenes overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vil måtte tilpasses den nye situasjonen. Man vil måtte foreta en reduksjon av antall medlemmer i ESA-kollegiet. Det samme gjelder antall dommere ved EFTA-domstolen. Antall ansatte i de to institusjonene vil også måtte reduseres som følge av redusert arbeidsmengde. Videre vil antall EFTA-land representert i EØS-komiteen bli redusert.
Som det blir fremhevet på s. 77 i meldingen vil en svekket EFTA-pilar føre til at Norges muligheter til å øve innflytelse og påvirke regelutformingen svekkes.
EØS-avtalens art. 108 forutsetter opprettelse av et uavhengig overvåkingsorgan i EFTA, og art. 109 forutsetter lik overvåking i hele EØS. Grunnlaget for bortfall av plikten til å avstå fra antidumpingtiltak (EØS-avtalens art. 26), er nettopp en like effektiv og uavhengig overvåking og håndhevelse av konkurransereglene i hele EØS-området. Ved et kollegium i ESA og EFTA-domstolen bestående bare av nordmenn og islendinger aktualiseres spørsmålet om dette grunnlaget holder.
Spørsmål 5:
Mener Regjeringen EØS-avtalens materielle innhold på noen måte vil forandres i en situasjon der flere av de nåværende EFTA-landene går inn i EU mens Norge blir værende i EFTA?
Svar:
Som det følger av St.meld. nr. 40 side 77, antar Regjeringen at det materielle innholdet i EØS-avtalen vil kunne bestå selv om Finland, Sverige og Østerrike blir medlemmer av EU, og Norge blir stående utenfor. Beslutningsprosesser i EØS over tid vil imidlertid kunne bli påvirket av at EFTA-pilaren ikke har samme politiske og økonomiske tyngde som før, noe som kan få betydning for ivaretakelsen av norske interesser i den videre regelutvikling.
Spørsmål 6, 7 og 8:
Hvordan tenker Regjeringen seg at arbeidet i norsk forvaltning skal organiseres i forbindelse med deltakelse i saksforberedelsen og beslutningsprosessen i EU ved et eventuelt medlemskap? Hvilke rutiner legges det opp til når det gjelder bruk av departementale utvalg, deltakelse i utvalg og arbeidsgrupper bestående av representanter fra ulike EU-stater og mer uformelle kontaktformer?
Hvilken rolle er Norges EU-ambassadør tenkt å ha i prosessen med saksforberedelse, saksbehandling og beslutninger i forholdet mellom Norge og EU?
Hvilken oppgave- og ansvarsfordeling tenker Regjeringen seg konkret mellom Utenriksdepartementet og de andre departementene i arbeidet med EU-saker?
Svar:
Når det gjelder spørsmål 6, 7 og 8 vises det til kap 8.3 i meldingen, s. 418 ff. Den nærmere organiseringen av forvaltningens arbeid med EU-sakene er fortsatt til vurdering.
Spørsmål 9:
Vil EU-saker etter Regjeringens oppfatning være å betrakte som utenrikspolitiske saker i relasjon til § 26 i Grunnloven? Hvilken betydning vil dette eventuelt få for de omfattende innenrikspolitiske konsekvenser av beslutninger fattet i EUs fora?
Svar:
Som omtalt på s. 368 i meldingen betyr medlemskap i Den europeiske union at Norge på nærmere bestemte områder innenfor samarbeidet i « søyle 1 » overfører myndighet i henhold til Grunnlovens § 93.
I så fall er forutsetningen på disse områdene at medlemslandenes representanter i Rådet kan fatte vedtak som binder madlemslandene uten at parlamentene må fatte formelt vedtak om samtykke. Regjeringen vil være parlamentarisk ansvarlig for sin deltakelse.
På side 97 i meldingen er det angitt at for å sikre at det også ved medlemskap blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd.
Spørsmål 10:
Forhandlinger i ministerrådet er lukkede om ikke annet er bestemt. Samtidig er EU-systemet basert på at det enkelte lands representant skal handle ut i fra mandat gitt fra sitt nasjonale parlament. Hvordan ser Regjeringen at parlamentarisk kontroll skal kunne utføres i den nye situasjon som oppstår ved et eventuelt norsk EU-medlemskap?
Svar:
Det vises til sidene 81-82 i St.meld. nr. 40 (1993-1994), hvor det sies følgende:
| « Stortinget vil på vanlig måte øve parlamentarisk kontroll med Regjeringen, og vil dessuten øve direkte innflytelse i de enkelte saker gjennom ordninger man måtte velge å etablere. Regjeringen ønsker nær kontakt med Stortingets organer når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet. » |
Regjeringen er med andre ord parlamentarisk ansvarlig for de vedtak den er med på å treffe i EFs organer.
På side 97 i meldingen er også Stortingets rolle omtalt som følger:
| « Både for å sikre at det blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd. » |
Spørsmål 11:
Hvordan vurderer Regjeringen sin informasjonsplikt overfor Stortinget i tilfelle av et medlemskap? Hvilke informasjonsrutiner ønsker Regjeringen å iverksette?
Svar:
Det vises til svar på foregående spørsmål, hvorav det fremgår at Regjeringen i samarbeid med Stortinget ønsker å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd, for å sikre at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag. Den nærmere utforming kan først skje etter folkeavstemningen om medlemskap.
Spørsmål 12:
I hvilken grad vil EUs krav om unntak fra offentlighet få konsekvenser for Regjeringens mulighet til å informere Stortinget? I hvilke konkrete spørsmål kan dette bli aktuelt?
Svar:
Det vises til svar på spørsmål 10 og 11, hvorav det fremgår at Regjeringen i samarbeid med Stortinget ønsker å legge til rette for utveksling av informasjon og samråd, for å sikre at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag. Regjeringens informasjon til Stortinget gjennom slike rutiner vil i første rekke følge av de særlige regler om Stortingets krav på informasjon fra Regjeringen. Når det gjelder forholdet mellom EUs regler om offentlighet og virkninger for norsk offentlighet av norsk medlemskap i EU, vises det til omtalen på side 334 i St.meld. nr. 40 (1993-1994):
| « Det er opp til de nasjonale myndigheter å regulere allmennhetens innsynsadgang hos dem selv. Spørsmålet om offentliggjøring av dokumenter som befinner seg hos norske myndigheter, vil dermed også ved medlemskap i EU måtte avgjøres etter reglene i den norske offentlighetsloven. Prinsippet gjelder også for dokumenter som er avsendt fra et annet medlemsland eller fra EFs organer. Lovens regler om offentlighet anvendes likevel i lys av våre internasjonale forpliktelser. » |
På side 332-333 i meldingen omtales innsynsretten i Rådets og Kommisjonens dokumenter:
| « På fellesskapsplan er allmennhetens innsynsrett i Rådets og Kommisjonens dokumenter regulert i de vedtatte retningslinjene fra desember i fjor. I følge retningslinjene skal allmennheten ha størst mulig adgang til dokumenter som befinner seg hos disse organene. Det er fastlagt noen unntak fra denne hovedregelen ut fra hensynet til offentlige interesser, enkeltpersoner, EFs finansielle interesser, drifts- og forretningshemmeligheter. ... Det er også adgang til å unnta dokumenter ut fra hensynet til den taushetsplikten som gjelder for organenes forhandlinger (møter i Rådet og Kommisjonen). » |
Alle forslag til nye rettsakter er offentlige. Det gjelder også forslagenes utvikling på ulike stadier i beslutningsprosessen i EF, f.eks felles holdninger fra Rådet og endrede forslag fra Kommisjonen. Regjeringen vil verken være forhindret fra å informere Stortinget om forslagene på de ulike stadier, eller hvilken holdning den vil innta til forslagene under behandlingen i EFs organer. Den vil imidlertid måtte være tilbakeholden med detaljer om de øvrige medlemslandenes posisjoner dersom disse ikke ønskes offentliggjort.
Spørsmål 13:
I St.meld. nr. 40 (1993-1994) står det (side 97):
| « Derfor var det også viktig for mange av medlemslandene i arbeidet med Maastricht-traktaten å understreke at en styrket demokratisk medvirkning og kontroll ikke bare kunne skje gjennom en styrket rolle for Europaparlamentet. Også medlemslandenes egne nasjonalforsamlinger burde bringes sterkere inn i samarbeidet. (...) I to erklæringer til Maastricht-traktaten tok derfor medlemslandene til orde for at nasjonalforsamlingene burde delta sterkere i samarbeidet. » |
Hvordan vil Regjeringen følge opp dette, og hvordan kan dette praktisk la seg gjennomføre?
Svar:
Lenger ned på side 97 i meldingen står det:
| « I den ene erklæringen fremhever medlemslandene at dette kan skje ved bedre informasjonsutveksling og kontakt mellom nasjonalforsamlingene og Europaparlamentet. Samtidig understrekes betydningen av at nasjonalforsamlingene fra sine respektive regjeringer får oversendt alle forslag til fellesskapsregler i god tid for informasjon og eventuell vurdering. |
| I den andre erklæringen oppfordrer medlemslandene til at Europaparlamentet og de nasjonale parlamentene møtes i form av en parlamentskonferanse, som skal kunne uttale seg om hovedlinjene i samarbeidet. |
| Det er hvert enkelt medlemslands ansvar å utvikle hensiktsmessige former for samarbeid og samspill mellom regjering og nasjonalforsamling når standpunkter skal utformes for behandling i Rådet. » |
Og videre:
| « Både for å sikre at det blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og samråd. » |
Spørsmål 14:
Hvordan og på hvilke tidspunkt i prosessen vil Regjeringen gi Stortinget informasjon om saker som er under forberedelse eller til behandling i EU?
Svar:
På sidene 81-82 i St.meld. nr. 40 (1993-1994) står det:
| « Stortinget vil ....øve direkte innflytelse i de enkelte saker gjennom ordninger man måtte velge å etablere. Regjeringen ønsker nær kontakt med Stortingets organer når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet. » |
I dette ligger at Regjeringen vil informere Stortinget om saker i EU på tidspunkter som gir Stortinget mulighet til å øve innflytelse. Hvordan dette nærmere skal skje vil, som nevnt på side 97 i meldingen, måtte avklares i samarbeid med Stortinget etter folkeavstemningen.
Spørsmål 15:
Av stortingsmeldingen går det fram at Norge ved evt. tilslutning til EUs tollunion må godta reduserte importkvoter fra tredjeland for en rekke produkter. Hvordan vil de konkrete endringene fra 1994 til 1995 bli for følgende vareslag: fisk og fiskeprodukter, tekstilvarer, biler, elektroniske produkter, så som datamaskiner, stereoutstyr og videospillere, fotoutstyr m.m.?
Svar:
Det antas at spørsmålet gjelder mengdekvoter. Pr i dag har EU ingen mengdekvoter på import av fisk og fiskeprodukter, datamaskiner, stereoutstyr, videospillere og fotoutstyr. Norge vil dermed, ved et eventuelt EU-medlemskap, ikke stå overfor mengdemessige importbegrensninger for disse varene.
Vedrørende tekstiler fremgår det av St.meld. nr. 40 (1993-1994) kapittel 5.10.6 at « EF har i dag avtaler med 52 land om eksportbegrensninger av tekstiler. Disse er hjemlet i Multifiberavtalen (MFA), tekstilprotokollene i Europa-avtalene eller beskyttelsesregler i handelsavtaler.
Varespekteret som er underlagt begrensninger varierer sterkt fra land til land. For store eksportører som f.eks Kina, omfatter begrensningene en lang rekke varer, mens mindre betydningsfulle eksportører har relativt få vareslag under begrensning.
Norge har MFA-avtaler med 19 land om at disse skal begrense sin eksport av jakker og bukser (vevet stoff) og sengelinnet, samt nettstoffer og ferdigmonterte fiskegarn fra enkelte land. ... EFs kvoter vil bli økt for å ta hensyn til den faktiske handel/kvotenivå søkerlandene har med de respektive eksportland. Kvotejusteringene vil bli gjennomført før tiltredelsen i samråd med søkerlandene, jf. Tiltredelsesakten art. 57.
Kvoteøkningene vil komme i form av økte fellesskapskvoter og ikke som nasjonale kvoter for søkerlandene. » Regjeringen har i samarbeid med Kommisjonen nå igangsatt arbeidet med å oppjustere disse kvotene. Det legges til grunn at EUs økte kvoter reflekterer norsk tekstilhandel.
Ved et medlemskap vil Norge bli omfattet av EFs tekstilavtaler. Dette innebærer altså noe mer omfattende mengdebegrensninger enn det vi har i dag. Regjeringen har ikke utarbeidet en oversikt over konkrete endringer fra 1994 til 1995 på tekstilområdet som følge av norsk tilslutning til EU. Imidlertid vises det til Rådsforordning (EØF) nr. 3030/93 av 12. oktober 1993 om den felles ordning for innførsel av visse tekstilvarer med opprinnelse i tredjeland..., som oppgir varer som omfattes av EUs MFA-avtaler.
Vedrørende biler fremgår det av St.meld. nr. 40 at « EF og Japan har i en felles forståelse blitt enige om frivillige eksportrestriksjoner av japansk bileksport til 5 EU-land (Frankrike, Italia, Spania Portugal og Storbritannia). Japan har i tillegg påtatt seg å sette et totalt tak for hele bileksporten til EU. Dette innebærer at de 7 øvrige EU-landene i praksis har en slags fellesskapskvote for import av biler fra Japan. EU har gitt tilsagn om avvikling av alle restriksjoner innen 31. desember 1999... Det forventes ikke at avtalen vil få noen praktiske konsekvenser for Norge... Totalkvoten for japansk bileksport til EU vil bli justert på grunnlag av innspill fra søkerlandene, slik at totaltallene vil omfatte Norge. »
Det fastsatte totaltaket av japansk bileksport til EU er hittil ikke nådd. Dette faktum samt at totalkvoten vil øke ved medlemsskapsutvidelse tilsier at medlemskap neppe vil medføre nevneverdige problemer for Norge mht. bilimport fra Japan. Regjeringen har igangsatt arbeidet med å oppjustere totalkvoten for japansk bilimport til EU.
Spørsmål 16:
Hvilke anslag har Regjeringen for de økte kostnadene dette vil medføre?
Svar:
Det vises til svar på spørsmål 15 ovenfor.
Spørsmål 17:
I meldingen (side 304) heter det at innsparingene ved norsk tilslutning til tollunionen kan bli 1,5 milliarder kr. Hva er Regjeringens anslag for innsparing av de forenklinger i grenseformaliteter og -kontroll som alt er oppnådd gjennom EØS-avtalen? »
Svar:
EØS-avtalen innebærer ikke avvikling av tollkontroll ved grensen. EØS-avtalens protokoll 10 inneholder imidlertid bestemmelser om forenkling av kontroll og formaliteter i forbindelse med godstransport over landegrensene. Hensikten er å sikre en mest mulig smidig og rasjonell trafikkavvikling ved grensepasseringer i EØS-området samtidig som grensekontrollen opprettholdes.
Det er ikke utarbeidet anslag for hvilken innsparing ovennenvte forenklinger representerer, og det er vanskelig å tallfeste verdien av disse. Det er heller ikke kjent at andre har forsøkt å gi konkrete anslag på verdien av disse forenklingene. Det er imidlertid avvikling av grensekontroll og andre forhold knyttet til deltagelse i tollunionen som vil innebære betydelige innsparelser. Besparelsene som følge av EØS-avtalen er begrenset.
Spørsmål 18:
Ved et evt. medlemskap vil også norsk eksport til tredjeland bli underlagt bestemmelsene i EUs tollunion. Hvilke endringer vil dette føre til når det gjelder bl.a. kvoter?
Svar:
EFs tollovgivning inneholder enkelte bestemmelser som muliggjør eksportbegrensninger. De nevnte bestemmelser blir ikke anvendt. Unntatt herfra er eksportrestriksjoner for spesielle varer som f.eks våpen og kulturskatter.
EUs avtaler med tredjeland inneholder heller ikke bestemmelser som legger kvantitative tak på eksporten. Derimot er det i avtalene fastsatt tollkvoter, dvs at EUs eksport til avtalelandene gis tollpreferansebehandling i disse landene innenfor visse volum- eller verdigrenser. Når grensene er nådd pålegges ordinære tollsatser. I dette ligger altså at EUs eksport, innen fastsatte grenser, gis en tollfordel ved import til avtalelandene.
Spørsmål 19:
Av meldingen (s. 313-314) går det fram at adgangen til det norske markedet blir forverret for en lang rekke land i Asia og Latin-Amerika ved et evt. norsk EU-medlemskap på grunn av forskjellen mellom Norges og EUs GSP-ordning. Hvilke konkrete endringer i bl.a. tollsatser og -kvoter er det tale om ?
Svar:
På s. 313 i meldingen sies bl.a. følgende om virkningene for handelen med u-landene under EFs preferanseordninger:
| « EFs omfattende preferanseordninger overfor u-landene gir et godt grunnlag for å viderutvikle vår handel med u-landene. Dette gjelder spesielt vår import fra de fattigste u-landene. Lomé-landene, hvor de fleste minst utviklede land (MUL) samt alle våre samarbeidsland i Afrika inngår, vil ved EU-medlemskap få bedre markedsadgang i Norge enn det de har i dag. Middelhavslandene vil også få bedre markedsadgang til Norge ved EU-medlemskap. På den andre siden vil de landene som kun nyter godt av EFs GSP-ordning, dvs. de fleste u-land i Asia og Latin-Amerika, få dårligere importvilkår for en del produkter sammenlignet med det de idag har i Norge. Dette gjelder særlig for noe mer utviklede u-land. » |
Videre sies det at « Det felles indre marked med bl.a. harmonisering av produkts- og kvalitetskrav for hele EU-området, samt felles handelsregler overfor u-landene, vil gjøre det enklere for u-landene å satse på dette markedet. Norge vil, som en del av dette EU-markedet uten interne grenser, kunne virke mer attraktivt som eksportmarked for u-landene enn idag. »
På s. 314 sies det at « EFs handelspolitiske virkemidler overfor u-land differensierer og favoriserer fattige u-land i større grad enn den nåværende norske handelspolitikk. »
Når det gjelder importen fra de fleste u-land i Asia og Latin-Amerika som nyter godt av EFs generelle tollpreferansesystemordning (GSP), vil en del produkter få dårligere importvilkår. Likevel vil en rekke varer vi importerer fra disse landene ved et EU-medlemskap fortsatt kunne innføres til Norge på samme fordelaktige vilkår som i dag. Andre varer igjen vil få bedre markedsadgang. Det er ikke snakk om at markedsadgangen vil bli dårligere for all import fra disse landene.
Overgang til EFs nåværende GSP-ordning vil bl.a. føre til at de fleste teko-varer får nulltoll innenfor fastlagte tollkvoter/tak, mens de i dag tollbelegges med opptil 25 % i Norge. På den annen side vil teko-varer fra en del land i Asia, i første rekke varer fra de større tekstileksportørene som Hong Kong og Kina, bli underlagt mer omfattende mengdebegrensninger under EFs MFA-avtaler (Multifiberavtaler) enn under de norske avtalene.
Enkelte industrivarer som under den norske GSP-ordningen gis tollfrihet, blir i EU gitt tollfrihet innenfor fastlagte tollkvoter eller -tak eller pålagt en viss toll. De viktigste varene vi importerer fra u-landene i Asia og som i EU gis tollfrihet opp til en viss mengde, er lærvarer og diverse elektriske artikler. Import utover tollkvotene pålegges ordinær MFN-toll (5,1-12 % for lærvarer og 4,9-14 % for de viktigste elektriske artiklene). De viktigste varene som pålegges ordinær toll (og m.a.o ikke gis tollfrihet under fastsatte kvoter) er diverse aluminiumsprodukter, som får en toll på 5,5-10 %.
Enkelte tropiske landbruksvarer som Norge gir tollfri markedsadgang for, er ikke inkludert i EFs GSP-ordning. Varer fra de minst utviklede land (MUL) samt Andes-landene og de mellomamerikanske land er imidlertid omfattet. (Lomé-landene gis også tollfrihet for slike varer). Dette medfører f.eks at kaffe fra Brasil pålegges en toll på 4 %, mens bananer fra hele dette området pålegges en toll på 20 % samt kvotebegrensninger.
Hva angår import av en del tempererte landbruksvarer (f.eks kjøtt og fôrstoffer) fra u-land, og da i første rekke fra Lomé-landene, men også fra landene i Asia og Latin-Amerika, gir EU bedre markedsadgang enn Norge. I Norge gjelder det generelle importforbudet også for u-landsimporten, og kun suppleringsimport tillates, mens en rekke slike varer importeres tollfritt i EU fra Lomé-landene og gis varierende tollbelastning for GSP-landene.
For asiatiske MUL vil en overgang til EFs GSP-ordning ha liten betydning. Det meste av det vi importerer fra disse landene er teko-varer (fra Bangladesh), og disse kommer inn toll- og kvotefritt både i EU og i Norge. Enkelte tempererte landbruksprodukter kan imidlertid få bedre markedsadgang ettersom landbruksvareimporten fra disse landene også underlegges de mengdebegrensninger som gjelder for landbruksvareimporten i Norge generelt.
Det gjøres oppmerksom på at opplysningene som er gitt ovenfor forholder seg til EFs nåværende GSP-ordning. Denne ordningen er nå under omarbeiding, og en revidert ordning forventes å foreligge mot slutten av året, jf. forøvrig enkelte forslag til endringer som beskrives i stortingsmeldingen.
Spørsmål 20:
Hva er begrunnelsen for Regjeringens praksis når det gjelder bruk av offentlighetslovens unntaksbestemmelser i forbindelse med håndtering av EU-saker?
Svar:
Regjeringens praksis bygger på offentlighetslovens bestemmelser. Lovens hovedregel er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige så langt det ikke er gjort unntak i lov. Lovens § 5 og § 6 første ledd nr. 1 gir adgang til unntak fra offentlighet av interne dokumenter og dokument som inneholder opplysninger som om de ble kjent, ville kunne skade forholdet til fremmede makter eller internasjonale organisasjoner. Ved vurderingen av om disse bestemmelsene skal brukes, må det foretas en avveining mellom hensynet til almenhetens behov for innsyn og de legitime behov for unntak fra offentlighet som unntaksbestemmelsene bygger på.
Spørsmål 21:
Vil saker som er stemplet « unntatt offentlig » av EUs organer automatisk bli hemmeligholdt overfor norske borgere av Regjeringen, eller vil også papirer fra EU bli gjenstand for en individuell vurdering, slik som det ellers er praksis for etter offentlighetsloven?
Svar:
Det vises til side 334 i St.meld. nr. 40 (1993-1994), hvor det står følgende:
| « Det er opp til de nasjonale myndigheter å regulere allmennhetens innsynsadgang hos dem selv. Spørsmålet om offentliggjøring av dokumenter som befinner seg hos norske myndigheter, vil dermed også ved medlemskap i EU måtte avgjøres etter reglene i den norske offentlighetsloven. Prinsippet gjelder også for dokumenter som er avsendt fra et annet medlemsland eller fra EFs organer. » |
Spørsmål 22:
Norge er blant de land i Europa som har gode tradisjoner med hensyn til innsyn og offentlighet i papirer og dokumenter. Slik har vi skapt en kultur for åpenhet som muliggjør deltakelse fra flere. I EU-systemet mangler offentlighetsprinsippet. Det internasjonale journalistforbundet har stilt følgende krav om større offentlighet i EU:
| - | Tilgang til sakskartene til Ministerrådet |
| - | Publisering av stemmetall og uttalelser fra medlemslandene til alle beslutninger i Ministerrådet. |
| - | Tilgang til alle dokumenter fra medlemslandenes permanente representasjon i EU til Ministerrådet, om mulig slik at de blir gjort tilgjengelige før møtene i Ministerrådet. |
| - | Publisering av dokumentoversikter i Ministerrådet. |
| - | Publisering av navn på medlemmer i alle viktige komitéer. |
| - | Tilgang til sakslistene til alle de viktige komitéene. |
Hvordan stiller Regjeringen seg til disse kravene? Anser Regjeringen det som naturlig å arbeide for å innfri disse kravene ved et eventuelt EU-medlemskap.
Svar:
Når det gjelder de krav som er framsatt av Den internasjonale journalistføderasjonen om større åpenhet og informasjonsfrihet i EU, vises til vedlagte kopi av brev av 12. august fra utenriksministeren til Norsk Journalistlag. (Trykkes ikke som vedlegg.)
For øvrig vises det til side 82 i meldingen, hvor det står følgende:
| « Mye kan fortsatt gjøres for å sikre større åpenhet og bedre offentlig innsyn i beslutningsprosessene innenfor EU, og Regjeringen vil være en pådriver for større åpenhet. » |
Det vises også til side 333:
| « De nordiske søkerland deler synet på at offentlighet er viktig, også ved EU-medlemskap. I forhandlingene ble det derfor understreket at offentlighet i forvaltningen anses som et grunnleggende prinsipp som må videreføres ved medlemskap, og at arbeidet for økt åpenhet og innsyn i Fellesskapets beslutningsprosess også er av stor betydning. » |
Spørsmål 23:
Hvilke tiltak mener Regjeringen det er nødvendig å iverksette for å sikre seg at allmenheten får de beste muligheter til å holde seg informert om hva som skjer både i den norske Brüssel-delegasjonen og i EU-systemet ellers?
Svar:
Allmennheten vil ha tilgang på informasjon om EU-samarbeidet gjennom norske aviser og diverse EF-publikasjoner og databaser som er tilgjengelig på en rekke bibliotek og dokumentasjonssentre rundt om i Norge. Ved norsk medlemskap i EU vil bl.a. EF-tidende, som inneholder forslag til og endelige vedtatte rettsakter, bli utgitt på norsk. I tillegg vil man kunne henvende seg både til Rådet, Kommisjonen og norske myndigheter med anmodning om innsyn i dokumenter vedr. EU-samarbeidet.
Spørsmål 24:
I en dansk fremstilling av den danske offentlighetslov står som følger: « I tilfelde, hvor tafshetsplikten følger av en fellesskapsforordning, der er umiddelbart anvendelig, vil denne som følge av rangforholdet mellom fellesskapsretten og nationalrett under alle omstendigheder gå forud for offentlighetsloven.. » (Vogter, Offentlighetsloven, København 1992). Dersom Norge blir EU-medlemmer, er det ikke da rimelig å tro at denne praksis også vil gjelde foran den norske offentlighetslov - dvs. at EUs regler om ikke-offentlighet får direkte gjennomslag? Hvordan stiller Regjeringen seg til en slik praksis?
Svar:
Det finnes ingen generell taushetspliktsbestemmelse i EF-retten som innebærer et totalforbud mot å offentliggjøre den informasjon som EFs organer besitter, men - i likhet med i norsk rett - finnes bestemmelser som i konkurransesaker tar sikte på å beskytte forretningshemmeligheter m.v.
I desember i fjor vedtok Rådet og Kommisjonen dessuten felles retningslinjer for allmennhetens innsynsrett i disse organers dokumenter. Det vises til side 332 i meldingen, hvor det sies følgende:
| « Hovedregelen i disse retningslinjene er at allmennheten skal ha størst mulig innsynsrett, bortsett fra i særskilt angitte tilfeller hvor viktige hensyn likevel tilsier unntak fra offentlighet. |
| Et viktig unntak er opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Roma-traktatens arikkel 214 pålegger både medlemmene av Fellesskapets organer og ansatte i Fellesskapet en yrkesmessig taushetsplikt som særlig omfatter opplysninger om foretak, deres forretningsforbindelser eller produksjonskostnader. Dokumenter som inneholder opplysninger om slike forretningshemmeligheter, vil derfor måtte unntas dokumentoffentlighet. Dette tilsvarer utgangspunktet for forvaltningslovens regler om taushetsplikt. » |
Og videre på side 334:
| « Det er opp til nasjonale myndigheter å regulere allmennhetens innsynsadgang hos dem selv. Spørsmålet om offentliggjøring av dokumenter som befinner seg hos norske myndigheter, vil dermed også ved medlemskap i EU måtte avgjøres etter reglene i den norske offentlighetsloven. Prinsippet gjelder også for dokumenter som er avsendt fra et annet medlemsland eller fra EFs organer. » |
Spørsmål 25:
Maastricht-traktaten inneholder intensjoner om en sterkere samording av justisarbeidet i EU-landene. Et mål er utarbeiding av felles holdninger (St.meld. nr. 40 s. 105). Hvilken innvirkning kan dette få for norsk asylpraksis?
Svar:
Når man skal vurdere innvirkningen av EU-landenes justissamarbeid på norsk asylpraksis, er det viktig å ta i betraktning at innen dette samarbeidet skal alle beslutninger som utgangspunkt være enstemmige, jf. Maastricht-traktatens art. K 3 og stortingsmeldingen s. 344. Det kreves altså at alle medlemsland er enige i de initiativ som fremsettes.
Prinsippet om enstemmighet gjelder både tiltak som ikke er juridisk bindende, så som fastlegging av felles holdninger, og utarbeiding av konvensjoner, som er juridisk forpliktende. Konvensjoner må i tillegg vedtas av medlemslandene i samsvar med deres forfatningsregler. I Norge vil konvensjoner måtte forelegges Stortinget dersom bestemmelsene i Grunnlovens § 26, 2. ledd tilsier det.
Det vises også til s. 346 i stortingsmeldingen, hvor følgende fremgår om samarbeidet om asylpolitikken:
| « Samarbeidet på dette området skal foregå i samsvar med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 og FNs flyktningekonvensjon av 1951, med protokoll av 1967. Det sies også at det skal tas hensyn til den beskyttelse medlemslandene gir personer som er ofre for politisk forfølgelse. » |
Dette fremgår også av Maastricht-traktatens artikkel K 2.
Også norsk asylpraksis bygger på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Flyktningekonvensjonen. En omlegging av denne praksis slik at den blir i strid med konvensjonene vil derfor verken kunne skje om vi blir medlemmer eller ikke.
Spørsmål 26:
Innen EU-arbeides det nå for en samordning som innebærer at avslag på asylsøknaden i ett land innebærer avslag i alle medlemsland. Ønsker den norske Regjering å delta i et slikt samarbeid? Hvordan vil en slik praksis harmonere med FNs menneskerettigheter?
Svar:
Det vises til svaret på forrige spørsmål, samt til s. 347 i stortingsmeldingen, hvor det står følgende om EU-landenes samarbeid om asylpolitikken:
| « Dublin-konvensjonen vil forhindre at asylsøkere blir « kasteballer » mellom forskjellige medlemsland. Konvensjonen gir en asylsøker rett til å få søknaden behandlet i ett av EU-landene. Vanligvis skal det første medlemslandet asylsøkeren kommer til ta ansvar for saken. |
| Når en søknad først er avgjort i ett land, har ikke andre medlemsland plikt til å behandle den samme saken. Medlemslandene vil på denne måten forhindre dobbeltbehandling av asylsøknader, noe som ellers kan bli følgen av at utlendinger passerer indre EU-grenser og fremmer asylsøknader i flere land. Et medlemsland kan likevel velge å behandle en søknad fra en asylsøker som har fått avslag i et annet medlemsland, f.eks av humanitære hensyn, uten at dette vil stride mot Dublin-konvensjonen. » |
De sentrale prinsippene for det asylpolitiske samarbeidet innenfor EU kommer til uttrykk i en erklæring fra ministrene med ansvar for innvandring fra 1989. Denne erklæringen er fortsatt retningsgivende. I erklæringen sies det bl.a.:
| « Vi mener derfor, at kun én medlemsstat skal have ansvaret for at behandle den enkelte asylsansøging ud fra fastlagte objektive kriterier ». |
| « Vi mener dog, at disse kriterier fortsatt skal give enhver stat uindskrænket ret til at behandle en asylansøgning i overensstemmelse med statens nationale lovgivning og internationale forpligtelser. Man må undgå, at kriteriene anvendes med overdreven stivhed, samt i fuld udstrækning bevare den nationale lovgivnings grundlæggende garantier på asylområdet ». |
For øvrig vises det til vedlagte kopi av et notat (engelsk versjon) til det kommende styremøte (Executive Committee) i UNHCR, hvor regional harmonisering på det asylpolitiske området omtales som følger (uoffisiell norsk oversettelse):
| « Regionale harmoniseringsforsøk, som Den europeiske union er det sterkeste eksemplet på, er kanskje det mest lovende alternativ for styrket beskyttelse. Etterhvert som arbeidet med å fjerne interregionale hindringer for personers frie bevegelighet og koordinering av den regionale innreisepolitikken overfor utlendinger, herunder asylsøkere, skrider frem, er det uunngåelig at også nasjonal politikk vedr. innreisetillatelse for personer som har behov for internasjonal beskyttelse, harmoniseres. I den utstrekning anbefalinger fra regionale organer medfører vedtakelse av nasjonal lovgivning i overensstemmelse med dem, kan den praktiske effekt så å si bli den samme som en regional konvensjon. » |
Norge vil ved medlemskap i EU delta i det asylpolitiske samarbeidet som er traktatfestet i Maastricht-traktaten og Dublin-konvensjonen på lik linje med de øvrige medlemsland.
Spørsmål 27:
Målet for EU-systemet er en felles grense utad. Kan vi risikere ved et medlemskap at Norge må innføre visumplikt for alle borgere fra tredjeland? I tilfelle nei hvilke kriterier vil det være naturlig at stilles for at borgere fra et land blir underlagt visumplikt?
Svar:
EU-landenes samarbeid om visumpolitikk innebærer ikke at borgere fra alle tredjeland blir visumpliktige.
Eventuell anvendelse av visuminstituttet overfor et tredjeland vil være et resultat av en konkret vurdering. I diskusjonen om hvilke kriterier som skal tillegges vekt i vurdering av visumforholdet til et tredjeland, er de følgende særlig trukket frem:
| - | Innvandringspolitiske hensyn, |
| - | hensynet til indre sikkehet, |
| - | gjensidighet |
| - | evt. avtale om tilbaketagelse av personer med ulovlig opphold, |
| - | særlige nasjonale forhold (historiske bånd mellom land, omfattende handelssamkvem etc.), |
| - | internasjonale politiske forhold, og |
| - | mest mulig sammenfallende politikk overfor land i samme geografiske område, der dette ikke er i konflikt med andre kriterier. |
Spørsmål 28:
Vil det ved et EU-medlemskap være et mål for den norske Regjering at asylpolitikken skal bli et fellesskapsanliggende? (St.meld. nr. 40, s. 346)
Svar:
Da Maastricht-traktaten ble utformet, valgte medlemslandene å la samarbeidet om asylpolitikk (og de øvrige saksområder som er definert i Maastricht-traktatens art. K 1, nr. 1-9) være av mellomstatlig karakter. Det var enighet om at de ulike hensyn på området ble best ivaretatt gjennom et tradisjonelt internasjonalt samarbeid. Regjeringen deler her medlemslandenes syn.
Det er ikke kommet forslag, eller signaler på annen måte, som kan tolkes slik at dette synet står svakere i dag. Det vises til s. 347 i stortingsmeldingen, hvor det står følgende:
| « Maastricht-traktaten åpner for at Rådet ved enstemmighet kan vedta at deler av samarbeidet om asylpolitikken skal være et fellesskapelig samarbeid. Rådet besluttet i desember 1993 at tiden ikke er moden for dette, og at spørsmålet skal vurderes på ny innen utgangen av 1995. Det synes imidlertid lite sannsynlig at det i overskuelig fremtid vil bli fattet et enstemmig vedtak om å overføre sider av asylpolitikken til å bli et fellesskapsanliggende. » |
Spørsmål 29:
CIREFI omtales som et senter for innsamling og formidling av informasjon mellom medlemslandene. Hva slags informasjon samler senteret inn. Hvordan skaffes denne informasjonen til veie? Hvilke aktører deltar i arbeidet? Hva brukes informasjonen til? Er det tillatt å kople informasjon fra flere registre ved senteret? Vil personene som er registrert ha mulighet til å finne ut at de er registrert? (St.meld. nr. 40 s. 347)
Svar:
Det vises til s. 347 i stortingsmeldingen, hvor det står følgende om CIREFI:
| « Her kan nevnes etableringen av CIREFI, som er et senter for innsamling og formidling av informasjon mellom medlemslandene bl.a. om reiseruter, falske reisedokumenter, organisert menneskesmugling og statistikk. » |
Informasjonsinnsamlingen skjer ved at myndighetene i de enkelte medlemsland besvarer generelle spørreskjemaer eller utarbeider statistiske oversikter eller generelle rapporter som oversendes CIREFI. Informasjonen samordnes så og formidles videre til medlemslandenes myndigheter. Slik informasjon er av betydning for myndighetene f.eks når tiltak for bekjemping av ulovlig innvandring og organisert menneskesmugling skal utformes.
Det er ikke opprettet noen registre i regi av CIREFI. Det utveksles heller ikke personopplysninger.
Arbeidet innenfor CIREFI foregår i store trekke på samme måte som arbeidet innenfor de andre arbeidsgruppene på justisområdet. Representanter for de ulike medlemslandene møtes med visse mellomrom for å diskutere spørsmål i tilknytning til informasjonsutveksling.
Spørsmål 30:
EU arbeider nå med et personverndirektiv. Hvordan vurderer Regjeringen EUs utkast til personverndirektiv i forhold til norsk lovgivning?
Svar:
EU har i dag ingen felles regler for personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger. Forskjeller i beskyttelsesnivå medlemslandene imellom utgjør et problem. Moderne informasjonsteknologi gjør det umulig å sette effektive hindre mot overføring av informasjon til andre land. Det kan i denne sammenheng stilles spørsmålstegn ved effektiviteten i dagens ordning med meldeplikt til Datatilsynet ved overføring til utlandet av personopplysninger og registre. Overføring av opplysninger til utlandet kan dessuten i mange sammenhenger være nødvendig, f.eks for å oppnå et effektivt samarbeid mellom nasjonale myndigheter, eller for å legge forholdene til rette for norsk næringslivs muligheter til å samarbeide eller handle over landegrensene. Slikt samarbeid, både mellom myndigheter og bedrifter, er ofte en praktisk forutsetning for at borgere som flytter seg fra et medlemsland til et annet, skal kunne « ta med seg » opparbeidede rettigheter, f.eks i forhold til trygd og pensjon. Den enneste virksomme måten å møte disse utfordringene på er gjennom felles personvernregler landene imellom. Regjeringen er derfor positiv til at EU arbeider med å utforme slike regler.
Dette arbeidet innebærer viktige prinsipielle avveininger hvor Regjeringen vil medvirke aktivt.
Direktivutkastet er også relevant i forhold til EØS-avtalen.
Som observatør deltar Norge derfor aktivt i den arbeidsgruppen under Rådet som for tiden behandler direktivutkastet. Det er på flere punkter ennå for tidlig å si hva det endelige resultatet vil bli. Dette gjelder bl.a. spørsmålet om registerførers informasjons- og varslingsplikt overfor den registrerte, der utkastet går lenger enn gjeldende norsk lovgivning i å pålegge slike plikter. Det synes imidlertid som om dagens norske konsesjonsordning i noen grad vil måtte legges om til en ordning med meldeplikt til Datatilsynet. En omlegging av dagens konsesjonsystem vil ha konsekvenser for den måten vi regulerer samkjøring av registre på, ettersom dette i dag skjer gjennom konsesjonsvilkår. Det er imidlertid klart at direktivutkastet åpner for at medlemslandene i nokså vid utstrekning kan lovregulere samkjøring av registre. Direktivet vil heller ikke begrense Regjeringens rett til i kraft av sin alminnelige instruksjons- og organisasjonsmyndighet til å gi de interne regler den måtte ønske om yytterligere innskrenkning av adgangen til å opprette eller samkjøre statlige registre. Det kan heller ikke ses at direktivutkastet hindrer en restriktiv holdning til overføring av opplysninger fra offentlige registre til private databaser. En rekke vilkår skal være oppfylt for at en slik overføring til private overhodet kan komme på tale, og det offentlige har ingen plikt til slik overføring selv om vilkårene skulle være oppfylt.
Spørsmål 31:
I St.meld. nr. 40 (1993-1994) side 397 framheves det at man forventer økt investeringsnivå i Norge som følge av et EU-medlemskap. Bakgrunnstallene man viser til er fra 1991. Etter den tid er Norge blitt EØS-medlem. Finnes det undersøkelser som kan si noe konkret om sannsynligheten for at investeringsnivået vil bli høyere ved et EU-medlemskap enn ved dagens EØS-tilknytning?
Svar:
I utredningen « Sverige och Europa » (SOU 1994:6) drøftes bl.a. spørsmålet om EU, EØS og investeringene i kap. 6.4. Her fremheves betydningen av stabilitet som vilkår for økte investeringer.
Det vises i dette kapitlet til en undersøkelse foretatt blant amerikanske og japanske bedrifter av Ernst & Young Europe i 1992. Undersøkelsen viste at det var av positiv betydning for japanske og amerikanske investorer at et land har søkt medlemskap i EU.
På side 166 i « Sverige och Europa » heter det:
| « Störst blir dock skillnaderna när det gäller inngående direktinvesteringar, dvs. utlänska företags beslut att satsa i Sverige. Vid ett medlemskap bedöms de inngående direktinvesteringarna öka kraftigt jämfört med EES-avtalet - med uppemot 1 procent av BNP årligen ». |
Etter henvisning til den svenske utredningen heter det i EU-meldingen på s. 397 bl.a. følgende:
| « Selv om næringslivet i Sverige på enkelte punkter skiller seg fra det norske, må det antas at tilsvarende virkninger også vil gjøre seg gjeldende i Norge. Det foreligger imidlertid ikke materiale som gjør det mulig å tallfeste disse virkningene mer presist for Norges del. |
| Det er på denne bakgrunn rimelig å legge til grunn at et EU-medlemskap vil få positive virkninger på lokaliseringen av produksjon og investeringer i Norge. |
| Gjennom ringvirkninger i økonomien vil en økning i verdiskapningen og investeringsnivået få klare virkninger for Norges samlede inntekter og sysselsetting på kort og lang sikt. Dette betyr at et EU-medlemskap vil være lønnsomt for Norge. |
| Tilsvarende vil en avgjørelse om å stå utenfor EU kunne få en negativ effekt på investeringsaktiviteten og verdiskapningen. Dersom ingen av de nordiske søkerlandene blir EU-medlemmer, kan de negative virkningene av å stå utenfor bli noe mindre bl.a. fordi EFTA-pilaren i EØS da vil stå sterkere enn med Norge og Island som eneste medlemmer. » |
Spørsmål 32:
Regjeringen slutter seg til at et EU-medlemskap vil være lønnsomt for landet, og at Norge vil stå overfor mer krevende omstillinger i deler av økonomien dersom vi velger å stå utenfor, på bakgrunn av en svensk analyse. Foreligger det ingen beregninger basert på norsk datamateriale for å analysere eventuelle forskjeller i investeringsnivå osv. ved deltakelse i henholdsvis EØS og EU?
Svar:
Det vises til svar på spørsmål 31. Det foreligger ikke tallmessige beregninger basert på norsk datamateriale for å analysere virkningene på investeringsnivået ut fra hvilken tilknytningsform Norge får til resten av Europa. Det vises forøvrig til de kvalitative vurderingene i St.meld. nr. 40 (1993-1994) om virkningene på investeringene ved et norsk EU-medlemskap.
Spørsmål 33:
Det vises til den skisserte ordningen med verdinedskrivning av varelager for næringsmiddelindustrien og av dyrekapital i primærjordbruket. Hva er de samlede kostnadene med konsekvenser for inneværende års statsbudsjett og statsbudsjettet for 1995?
Svar:
Samlede kostnader for ordningen med verdinedskriving på lager i næringsmiddelindustrien og dyrekapital beregnes til vel 2 milliarder kroner. Beregningene er gjort med utgangspunkt i historiske data for lagermengder og ved en prissammenligning av norske og danske produsentpriser. Det er derfor usikkerhet om lagermengder og prisforutsetninger. Kostnadene ved verdinedskrivingen er en engangskostnad som vil komme til utbetaling i 1995.
Spørsmål 34:
Hvilke anslag har Regjeringen for kostnadene når det gjelder verdinedskrivning av dyrekapital hos primærprodusentene? Hvilken kompensasjonsgrad legges det opp til?
Svar:
Verditap på dyrekapital foreslås knyttet til produsentenes tap ved at de har kjøpt kraftfor til norsk pris og selger produktene til EU-priser som er basert på at produsentene har vesentlig lavere kraftforkostnader. Det er forutsatt at disse kostnadene kompenseres for svinekjøtt, fjørfekjøtt, egg og storfekjøtt, i takt med normal produksjonssyklus etter tiltredelse. Kostnadene ved ordningen er beregnet til å være ca 500 mill. kroner.
Spørsmål 35:
Har Regjeringen anslag for hvor mye lagerkostnadene vil øke i desember 1994 som følge av ekstraordinær avhendelse av dyr og avling fra primærprodusenter og inntaksstopp til detaljistledd før årsskiftet?
Svar:
Regjeringen vil, gjennom de skisserte kompensasjonsordningene, legge til rette for normale markedsforhold frem til tiltredelse til EU 1.1.95 og i perioden etterpå. Det tas sikte på å utforme disse ordningene sammen med de øvrige virkemidlene slik at det er økonomisk lønnsomt for produsentene å innrette seg etter en normal produksjonssyklus. Det skulle med dette ikke være noe økonomisk grunnlag for vesentlig økte lagerkostnader.
Spørsmål 36:
I meldingen (s. 410) blir det vist til at verdinedskrivning av lagerbeholdningen skal gis som en garanti fra statens side i 1994 og utbetales i 1995. Hvordan skal dette spørsmålet behandles, og når vil Regjeringen fremme konkret forslag om ordningen? Hva skal omfattes av denne ordningen? Vil dyr og avling som blir avhendet ekstraordinært i perioden fra folkeavstemningen og fram til en eventuell norsk tiltredelse i EU omfattes av ordningen?
Svar:
Ordningen med verdinedskriving av lagerbeholdningene vil omfatte råvarer og råvarekomponenten i råvare-, halvfabrikata- og ferdigvarelagre i næringsmiddelindustrien pr. 1.1. 1995. Ordningen vil gjelde for driftslagre i foredlingsindustrien. Som nevnt i svar til spm. 33 forutsettes det at Stortinget gjør de nødvendige vedtakene om ordningene i 1994 før eventuell tiltredelse til EU. Det tas sikte på å bekjentgjøre bestemmelsene i ordningen senest i begynnelsen av oktober.
Ordningen har til hensikt å opprettholde normale markedsforhold frem til tiltredelse til EU 1.1. 1995, og vil være knyttet til den faktiske situasjonen ved tiltredelse.
Spørsmål 37:
Hvordan vil Regjeringen gjennomføre den skisserte kompensasjonsordning for primærprodusentenes skjermingstap (jf. meldingen side 410), og når vil Regjeringen legge fram de spesifikke forslag til tiltak som er varslet i meldingen?
Svar:
Som nevnt i EU-meldingen tar Regjeringen sikte på å kompensere for tap av skjermingsstøtte i de produksjoner som vil stå overfor de største utfordringene med sikte på å unngå at det skal oppstå store inntektsendringer for noen produsentgrupper som følge av tiltredelse til EU. Det endelige virkemiddelapparatet vil bli avklart i samarbeid med Kommisjonen. Regjeringen vil komme tilbake til dette etter at det er avklart med Kommisjonen.
Spørsmål 38:
Hvilke anslag har Regjeringen for kostnadene ved denne kompensasjonsordningen?
Svar:
Regjeringen vil komme tilbake til denne ordningen.
Spørsmål 39:
Ved bruksutbygging har staten sørget for å tilby brukerne stabile økonomiske rammebetingelser. Først ved finansiering gjennom Statens Landbruksbank, så ved inngåing av en forpliktende driftsplan over en periode på 5-10 år. Den sterke reduksjonen av produsentenes inntekter som følge av innføring av EU-prisnivå vil føre til at brukere med stor gjeld opplever en dramatisk forandring i rammebetingelsene. Hvordan vurderer Regjeringen problemene som denne situasjonen skaper? Hvilke virkemidler, bl.a. etter artikkel 141 i medlemskapsavtalen, vil norske myndigheter ha i forhold til gjeldsreduksjon eller andre ekstraordinære tiltak?
Svar:
I forbindelse med forhandlingene om medlemskap i EU har Regjeringen lagt vekt på at primærjordbruket skal stå best mulig rustet til å møte de utfordringene et EU-medlemskap vil medføre. Forhandlingsresultatet gir Norge gode muligheter til å gjennomføre tiltak for å møte den nye situasjonen.
Regjeringen vil kompensere for prisreduksjoner for sentrale jordbruksprodukter til primærprodusenter på en slik måte at det ikke blir betydelige inntektsendringer som følge av pristilpasning fra 1.1. 1995. Videre vil forhandlingsresultatet innebære at dagens støttesystem over det norske statsbudsjettet gradvis vil bli erstattet av et nytt støttesystem. Mulighetene for å videreføre dagens nasjonale støtteordninger vil bli utnyttet i henhold til de overgangsbestemmelser som er nedfelt i avtalen. I henhold til forhandlingsresultatet er det åpnet for en generell overgangsperiode for nasjonal støtte i en femårsperiode. Innenfor det nordlige området innebærer avtalen at det på langsiktig basis kan gis støtte opp til dagens nivå. Også utenfor dette området vil medlemsavtalen gjøre det mulig å gi ekstra støtte til norsk jordbruk så lenge det er behov for dette, for å sikre integreringen i EUs felles landbrukspolitikk. De tiltak som vil bli satt inn, forutsettes å legge grunnlag for et robusst og konkurransedyktig primærjordbruk.
Når det gjelder spørsmålet om gjeldsreduksjon og tilsvarende tiltak, er det ikke vurdert aktuelt å innføre nye ordninger. Gjennom Statens landbruksbank er det idag etablert oppfølgingsordninger for bruk med betydelige økonomiske problemer.
Spørsmål 40:
Hva er Regjeringens anslag for summen av økte kostnader over statsbudsjettet for norsk landbruk og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien, inkludert omstillingstiltakene som er foreslått i St.prp. nr. 60 (1993-1994), som følge av et eventuelt norsk EU-medlemskap
| - | for statsbudsjettet for 1994 |
| - | for statsbudsjettet for 1995 |
| - | som statsbudsjettene som følger deretter? |
Svar:
For 1994 er det ikke ventet at EU-medlemskap vil innebære noen endringer på statsbudsjettet.
For 1995 regner en med at utgiftene knyttet til verdinedskriving på lager og dyrekapital vil være ca 2 mrd. kroner. Bortfallet av kraftforavgiften er anslått til i underkant av 1 mrd. kroner. Når det gjelder det øvrige virkemiddelapparatet, vil Regjeringen komme tilbake til dette når programmet er endelig avklart med Kommisjonen.
Utgiftene knyttet til verdinedskriving av lager er engangsutgift. Kompensasjon for skjermingsstøtte vil bli avtrappet i løpet av overgangsperioden. Samtidig vil en avtrappe og avvikle de eksisterende støtteordninger som ikke kan videreføres under EUs landbrukspolitikk og trappe opp de varige støtteordninger som avtalen åpner for.
Spørsmål 41:
Når det gjelder omstillingstiltak for den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien vises det forøvrig til egne spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 60 (1993-1994).
Svar:
Regjeringen har merket seg henvisningen til egne spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 60 (1993-1994).
Spørsmål 42:
Vil Regjeringen foreslå å dekke inn det økte underskuddet på statsbudsjettet for 1995 som følge av kostnadene knyttet til et evt. norsk EU-medlemskap, også inkludert det økte støttebehovet til landbruket og næringsmiddelindustrien?
Svar:
Det fremgår av EU-meldingen at Regjeringen ved utforming av statsbudsjettet vil legge vekt på de samlede virkninger på etterspørsel og produksjon. Det innebærer at utgifter til landbruket og næringsmiddelindustrien må innpasses i et forsvarlig samlet opplegg.
Spørsmål 43:
Hva er Regjeringens linje når det gjelder inndekning av de økte utgifter som et EU-medlemskap vil innebære for de kommende års budsjetter?
Svar:
I EU-meldingen heter det på side 44:
| « Regjeringen legger til grunn at den nedgang i landets disponible inntekt som isolert sett følger av nettobidraget til EU, i forhold til en situasjon der Norge står utenfor EU, i løpet av noen år vil motsvares av en forskjell i BNP som mer enn overstiger det som er nødvendig for å finansiere nettobidraget. Norge som nasjon tjener på et EU-medlemskap. » |
og videre på side 412:
| « Når en vurderer utviklingen på noe lengre sikt, vil virkningene av at den samlede verdiskapningen blir større ved et EU-medlemskap, være avgjørende. Norges nettobidrag til EU vil kunne utgjøre i størrelse 3/4 % av BNP fra år 2000. Dersom en beregningsmessig legger til grunn at skatte- og avgiftsnivå på i størrelse 50 %, kreves det at BNP ved et EU-medlemskap blir om lag 1 ½ % høyere enn utenfor EU for at den økning i skatte- og avgiftsinntektene som følger av høyere verdiskapning, skal finansiere nettobidraget. Over en 10 års periode krever dette at den gjennomsnittlige årlige veksten blir om lag 0,15 % høyere i EU enn utenfor. »
|
Vedlegg 15: Brev fra Rød Valgalianse, stortingsgruppa,datert 23. september 1994, til utenrikskomiteen.
1. Brev fra utenriksdepartementet, handelsministeren, datert 21. september 1994.
St.meld. nr. 40 om medlemskap i Den Europeiske Union.
Krav om nyskriving av kapitlene som omhandler norges og Eus handel med u-landa.
Det vises til brev av 30. august 1994 fra Rød Valgallianses stortingsgruppe med anmodning om at de kapitlene i St.meld. nr. 40 (1993-1994) som omhandler Norges og EUs handel med u-landene skrives om og legges fram som en ny melding for Stortinget. Det vises bl.a. til tallfeil i stortingsmeldingen. Videre refereres det til en artikkel i Klassekampen av 30. august 1994 og en utredning fra Nord/Sør-seksjonen i Utenriksdepartementet, som hevdes å være i dårlig samsvar med det bildet som gis i meldingen.
Regjeringen viser til følgende:
Den utredning/rapport som Rød Valgallianse refererer til, er et notat fra en avdeling i departementet til en annen. Notatet var et ledd i den interne saksforberedelsen som foregikk i forbindelse med medlemskapsforhandlingene.
Hovedkonklusjonene i notatet er således reflektert i meldingen. Det vises i denne sammenheng særlig til s. 313-314 hvor det sies at « Lomé-landene, hvor de fleste minst utviklede land (MUL) samt alle våre samarbeidsland i Afrika inngår, vil ved EU-medlemskap få bedre markedsadgang i Norge enn det de har i dag. Middelhavslandene vil også få bedre markedsadgang ved EU-medlemskap. På den andre siden vil de landene som kun nyter godt av EUs GSP, dvs. de fleste u-land i Asia og Latin-Amerika, få dårligere importvilkår for en del produkter sammenlignet med det de i dag har i Norge. »
Hovedkonklusjonen i notatet vedrørende vår import fra Asia og Latin-Amerika er for øvrig feil gjengitt i Klassekampen. Det korrekte forhold er at u-landene i Asia og Latin-Amerika, som står for ca 60 % av norsk u-landsimport, vil få dårligere vilkår for en del produkter. Det er altså ikke slik som Klassekampen skrev at 60 % av norsk u-landsimport fra Asia og Latin-Amerika vil få dårligere importvilkår ved et EU-medlemskap.
En annen konklusjon fra samme notat er at ACP-landene (70 land i Afrika, Stillehavsområdet og Karibien), som omfatter de fleste minst utviklede land (MUL) samt alle våre samarbeidsland i Afrika, vil få bedre importvilkår med toll- og kvotefri adgang for alle varer med unntak for enkelte landbruksvarer.
Det kan ofte være vanskelig å fastslå med sikkerhet hvordan endrede importbetingelser for en enkelt vare vil slå ut. Dette gjelder f.eks når det dreier seg om tollkvoter for enkelte industrivarer, eller i tilfeller hvor Norge har høyere tollbeskyttelse, mens EU gjør større bruk av mengdebeskyttelse, slik tilfellet er med teko-varer fra Asia. I meldingen heter det således på s. 308, første spalte at « Det er vanskelig å anslå nettoeffekten av norsk EU-medlemskap når det gjelder tredjelandseksport (av teko-varer) til Norge » og at « De mer omfattende mengdebegrensninger Norge får ved EU-medlemskap kompenseres delvis av at EFs tollsatser for de fleste teko-varer er lavere enn Norges. »
Når det gjelder de tallfeilene RV påpeker i meldingen, er disse allerede korrigert, jf. vedlagte kopi av brev til Stortingets presidentskap av 30. august 1994. (Trykkes ikke som vedlegg.)
2. Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, datert 21. september 1994.
Det vises til brev av 1. ds. med spørsmål knyttet til St.meld. nr. 40 (1993-1994). Nedenfor følger departementets svar.
| 1) | I «Konsekvenser av EG-medlemskapet for jordbruket och livsmedelsektoren» (separat bilag 3 til EG-konsekvensutredningen, SOU 1994:6) anslås det at den pågående landbruksreformen i Sverige vil føre til et fall i konsumentprisene på matvarer på 13,6 % fra 1990-nivået (s. 43). I tillegg kommer virkninger av GATT-avtalen (ikke kvantifisert) og EU-medlemskap. I «Sverige og Europa» (SOU 1994:6) er det anslått at produsentprisene for matvarer i Sverige vil synke med 6-10 % som følge av et eventuelt EU-medlemskap (tabell 11.6, s. 315). |
| I St.meld. nr. 40, s. 403, står det om prisene på landbruksprodukter i Norge ved EU-medlemskap at « Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukere i Norge anslås å være i intervallet 10-20 % » Det heter videre at: « Det må forventes prisreduksjoner også uten EU-medlemskap, men de vil skje langsommere enn ved EU-medlemskap. » Dessuten sies det at « Det er vanskelig å anslå den langsiktige prisutviklingen nøyaktig både innenfor og utenfor EU. » |
| Verken omfanget av grensehandelen mot Sverige eller virkninger for grensehandelen av endringer i relative matvarepriser er nøyaktig kartlagt. Man har derfor ikke grunnlag for å si noe nøyaktig om graden av handelslekkasje til Sverige dersom Sverige går inn og Norge blir stående utenfor EU. I en rapport fra Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon « Grensehandel med Sverige 1979-92 » (prosjektrapport nr. 58) er det anslått at nordmenns handel i Sverige utgjorde vel 2 mrd. kr i 1992 etter et betydelig fall fra toppåret i 1989. |
| Ved en alternativ metode kommer instituttet til et høyere anslag. Rapporten inneholder også anslag for størrelsesordenen på sysselsettingsvirkningen. Ved en skjematisk metode er det anslått at uten denne grensehandelen ville det vært 1.335 flere sysselsatte i varehandelen i Norge. Det gjengis også hovedkonklusjoner fra instituttets tidligere undersøkelser av hva som påvirker grensehandelen. Undersøkelsene tyder på at for 90 % av de handlende er det prisforskjellene som motiverer grensehandelen. Også prisforskjellene på andre varer enn mat påvirker grensehandelen og vil få betydning. |
| 2) | De økonomiske mekanismer som vil gjøre seg gjeldende for Sveriges vedkommende ved et EU-medlemskap, herunder prisvirkninger, tilsvarer de økonomiske mekanismer som vil gjøre seg gjeldende for Norges del. Disse er det redegjort for i Meldingen. Det vises bl.a. til oppsummeringen av Økonomiske virkninger i avsnitt 1.7, s. 70 - 71. |
| 3) | Nivået på norske avgifter bestemmes i Norge, enten Norge er med i eller står utenfor EU. Men om vi skulle stå utenfor EU og tilpasser våre avgifter til utviklingen i EU, ville dette være en tilpasning til en utvikling andre bestemmer. |
| Når det gjelder andre tiltak, vil det være i strid med EØS-avtalen å gjeninnføre restriksjoner på det frie varebytte og den frie bevegelighet av personer, tjenester og kapital. |
| Forøvrig vises det til statsministerens brev m/vedlegg av 30. august d.å. til Senterpartiets leder. Kopi av brevet m/vedlegg følger som vedlegg. |