Innhold

1. Sammendrag

1. Innledning

       Det vises innledningsvis i meldingen til at Regjeringens mål er et rettferdig samfunn med trygghet og livskvalitet for den enkelte og sikkerhet for Norge som nasjon, at en sterk og stabil nasjonal økonomi er en forutsetning for sysselsetting og velferd, og at det må skapes vilkår for at vi kan bevare vårt felles miljø og sikre fred og stabilitet og at dette er viktig for å skape tillit til fremtiden i en tid preget av forandring og omstilling.

       Norge har i hele etterkrigstiden deltatt i internasjonalt og europeisk samarbeid for å sikre våre økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Vår deltakelse har gitt oss mulighet til å øve innflytelse på dette samarbeidet. Likevel har politisk styring nasjonalt vært viktigst for å nå målene om sysselsetting, trygghet og velferd. Slik vil det også være i fremtiden.

       Den økende gjensidige avhengighet landene imellom innebærer at nasjonalstaten må suppleres med virkemidler som utformes i samarbeid med andre land. Politikken kan ikke være nasjonal når utfordringene er internasjonale, heter det i meldingen.

2. Norges plass i europeisk samarbeid

       Det heter i meldingen at den enkeltes hverdag i dag i mye større grad enn før påvirkes av utviklingen i det internasjonale samfunn. Dette har sin bakgrunn i internasjonalisering av økonomien og den teknologiske utviklingen. Disse forhold har ført til at behovet for samfunnsmessig styring har økt. Samtidig er det blitt vanskeligere for nasjonale regjeringer å styre økonomien alene. En sterkt avvikende politikk i ett land kan føre til kapitalflukt og tap både av investeringer og arbeidsplasser.

       De politiske omveltningene i Europa stiller alle europeiske land overfor nye og store utfordringer. Siden slutten av 1980-tallet er det skapt nye forutsetninger for europeisk samarbeid på tvers av gamle skillelinjer. Som et direkte resultat av denne nye situasjonen har også de nøytrale landene Østerrike, Finland og Sverige funnet det mulig å delta fullt ut i den europeiske integrasjonsprosess, og de sentral- og østeuropeiske landenes deltakelse i de økonomiske og politiske samarbeidsstrukturene i Europa vil være viktig for utvikling, sikkerhet og stabilitet i hele vår verdensdel, heter det meldingen.

       Det er Regjeringens syn at medlemskap i Den europeiske union vil være en naturlig videreføring av den aktive deltakelse i forpliktende internasjonalt samarbeid. EU-samarbeidet er et samarbeid mellom selvstendige stater. Det er omfattende, og har en særlig forpliktende karakter. Medlemslandenes enerett til å vedta lover og bestemmelser nasjonalt, begrenses der det gis fellesregler, men samtidig får medlemslandene styrkende styringsmuligheter ved at de fatter beslutninger i fellesskap på områder som gjelder dem alle. De deltakende land definerer målene for samarbeidet, hvilke områder man skal samarbeide om, og trekker opp rammene.

       EU-samarbeidet har vært og er i kontinuerlig utvikling. Samarbeidet er også blitt utvidet som følge av at nye medlemsland har sluttet seg til. Traktaten om Den europeiske union er en videreføring av det tidligere samarbeidet, og legger grunnlaget for et styrket samarbeid både på det økonomiske, det utenriks- og sikkerhetspolitiske området og i justissaker. Medlemslandene har besluttet å foreta en ny gjennomgang av samarbeidet på en traktatkonferanse i 1996. Det er den politiske viljen i de medlemsland som da vil delta som vil avgjøre samarbeidets videre omfang og retning. Det er Regjeringens syn at Norge bør være med på å trekke opp linjene for EU-samarbeidet videre, fremholdes det i meldingen.

       Regjeringen legger stor vekt på at både det uformelle samarbeid mellom de nordiske land og det formaliserte nordiske samarbeid skal videreføres dersom Norge, Sverige og Finland blir medlemmer av EU. På mange sentrale områder vil imidlertid den nordiske ramme ikke være tilstrekkelig. På det utenriks- og sikkerhetspolitiske området vil EU-medlemskap bety at de nordiske lands interesser vil kunne bli ivaretatt som en del av EUs felles politikk. Dette er særlig viktig for de nordiske lands forhold til egne nærområder. De nordiske land vil kunne bli knyttet sammen i et tettere, bredere og mer omfattende samarbeid ved EU-medlemskap. Det vil dessuten være både mulig og ønskelig å videreføre det spesielle nordiske samarbeidet der hvor de nordiske land har særlige interesser av et samarbeid seg imellom, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at EØS-avtalen ivaretar viktige økonomiske interesser knyttet til det indre marked. Gjennom EØS-organene har de EFTA-land som i dag deltar, innflytelse på den videre regelutviklingen i EØS-området. Dersom Finland, Sverige og Østerrike blir medlemmer av EU, og Norge blir stående utenfor, vil dette forrykke balansen i EØS-organene, og samtidig svekke EFTA-pilaren. Verdien av avtalen vil bli redusert, fordi våre muligheter til å øve innflytelse og påvirke regelutformingen blir svekket.

       Det heter i meldingen at hvert enkelt land har et selvstendig nasjonalt ansvar for å redusere arbeidsledigheten og legge grunnlaget for økonomisk vekst og sysselsetting. I Vest-Europa er imidlertid økonomiene så tett sammenvevd at nasjonale tiltak ikke vil være tilstrekkelige alene. Dette innebærer at tiltak i ett land for å stimulere den økonomiske aktiviteten, investeringene og sysselsettingen vil ha ringvirkninger på de øvrige vesteuropeiske landene. Det er derfor nødvendig med et utvidet samarbeid om økonomisk politikk. Om hele området betraktes som ett hjemmemarked, økes handlefriheten for en bedre samordnet og mer offensiv økonomisk politikk til bekjempelse av arbeidsledigheten. En slik politikk vil gi grunnlag for økte investeringer, flere arbeidsplasser og bedrede finanser, som vil muliggjøre økt satsing på viktige samfunnsoppgaver som miljøvern, omsorg, helse og kultur. Det er først og fremst EU-samarbeidet som har kraft i seg til å bli det forpliktende internasjonale samarbeidet som er nødvendig for å møte utfordringene i den økonomiske politikken i Europa. Regjeringen støtter derfor den styrking av det felles rammeverk for samordning av den økonomiske politikken som Traktaten om Den europeiske union legger opp til, fremholdes det i meldingen.

       Den norske velferdsmodell bygger på en sterk offentlig sektor med sosiale ordninger som omfatter alle. Regjeringen vil legge vekt på å bevare denne modellen som grunnlag også for framtidens velferdssamfunn, uavhengig av et EU-medlemskap. Det vises til at helse-, trygde- og sosialpolitikken og fordelingspolitikken er et nasjonalt anliggende i EU. Det enkelte land står fritt til å utforme regler for sine velferdssystem. For Regjeringen er det en sammenheng mellom politikken for økt sysselsetting, en sterk offentlig sektor, velferdspolitikken og et relativt høyt skattenivå. Dette vil Regjeringen legge til grunn også internasjonalt med et større engasjement for en mer offensiv europeisk økonomisk politikk.

       Det vises i meldingen til behovet for samordnede tiltak over landegrensen for å løse de grenseoverskridende miljøproblemer. Det tradisjonelle mellomstatlige miljøsamarbeidet lider under vesentlige svakheter. Det er ofte de som vil minst som bestemmer takten. Regjeringen mener at det internasjonale miljøsamarbeidet må være mer forpliktende. Det er nødvendig med felles håndhevelsesmekanismer for å gi miljøpolitikken større tyngde. I dag er det bare EU som har slike virkemidler. EU-samarbeidet gir bedre muligheter for å få til internasjonalt det som i mange år har vært et hovedmål i nasjonal miljøvernpolitikk - integrasjon av miljøhensyn i alle sektorer. Det er Regjeringens oppfatning at Norge bør ta sin del av ansvaret for en offensiv europeisk miljøpolitikk, og at dette best kan skje gjennom å bruke EU-medlemskapet til en aktiv miljøpolitikk, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at sentrale politiske beslutninger ved et EU-medlemskap fortsatt vil bli truffet lokalt og nasjonalt i Norge. EU-samarbeidet er ikke altomfattende. I traktatene har medlemslandene satt rammer og grenser for samarbeidet.

       EU-samarbeidet er et samarbeid mellom demokratiske land. Det er medlemslandene som har den øverste styringen med samarbeidet. Beslutningene som treffes har sitt grunnlag i demokratiske styringsprosesser i hvert enkelt medlemsland. Dermed har samarbeidet full demokratisk forankring og legitimitet. Europaparlamentet utfyller den demokratiske medvirkning som finner sted gjennom medlemslandenes politisk valgte myndigheter.

       Det påpekes i meldingen at verdenssamfunnet står overfor store økonomiske og sosiale utfordringer knyttet til fattigdom og underutvikling, gjeldsproblemer, befolkningseksplosjon og miljøforringelse, og at EU i stadig større grad spiller en sentral rolle i det globale samarbeid for å løse disse spørsmålene.

       Angående sikkerhet og stabilitet i Europa, vises til at dette ikke bare er en militær utfordring. Politiske og økonomiske virkemidler har fått stadig større betydning, og EU disponerer det bredeste spekter av slike virkemidler.

       EU-landene spiller en hovedrolle i arbeidet med å styrke reformprosessen i Sentral- og Øst-Europa. EU-medlemskap er et mål for nesten alle landene i dette området. Sentrale EU-land gir høy prioritet til arbeidet med en utvidelse av EU østover.

       NATO-medlemskapet og samarbeidet mellom Nord-Amerika og Europa er fortsatt avgjørende for Norges sikkerhet. Alliansen har utviklet et omfattende samarbeid østover som stadig videreutvikles. Det er enighet innenfor NATO om at Europa i tiden fremover vil måtte ta større ansvar for sin egen sikkerhet. Dette er bakgrunnen for utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor Alliansen. Dette vil styrke Alliansen. NATO-landene er enige om at Den vesteuropeiske union (VEU) skal være den sentrale rammen for utviklingen av en slik identitet. NATO og VEU skal utfylle hverandre.

       Regjeringen støtter utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet. Det er viktig at Norge kan ta fullt ut del i det europeiske samarbeidet på dette området, og unngå at beslutninger som angår vår egen sikkerhet blir tatt uten norsk deltakelse. Norge er tilknyttet VEU gjennom en assosieringsordning. Regjeringen mener at med medlemskap i EU bør Norge bli fullverdig medlem av VEU. Deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk vil være en videreføring av norsk utenrikspolitikk, og vil bidra til å styrke våre muligheter til å ivareta norske interesser, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Norge er det eneste NATO-land som har felles grense med Russland. Et aktivt og tillitskapende regionalt samarbeid med Russland i nord er viktig. Mulighetene for en stabil og positiv utvikling i denne regionen vil styrkes vesentlig ved at samarbeidet blir integrert i en større europeisk sammenheng. Det er Regjeringens syn at det ligger store positive muligheter i et norsk EU-medlemskap nettopp i forhold til de utfordringene vi står overfor i Barentssamarbeidet. Et EU-medlemskap vil øke vår politiske og økonomiske tyngde, og bidra til å trekke EUs oppmerksomhet i nordlig retning, heter det.

3. Hovedtrekk ved EU-samarbeidet

       Det påpekes at fra 1. november 1993 er det Maastricht-traktaten, det vil si traktaten om Den europeiske union, som er grunnlaget for samarbeidet mellom EU-landene. Det er ikke et nytt samarbeid som står fram. Målene er de samme som de har vært fra begynnelsen: Det skal bringe Europas folk nærmere sammen og sikre fred, økonomisk utvikling, velferd og sysselsetting.

       EU-samarbeidet er et samarbeid mellom uavhengige og selvstendige stater. Fordi medlemslandene ser seg tjent med det, har de innenfor viktige områder besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap for å nå felles mål. Det er medlemslandene selv som til enhver tid avgjør samarbeidets innhold og videre utvikling. Den europeiske union er derfor ingen uavhengig enhet, overordnet medlemslandene. Den europeiske union uttrykker medlemslandenes samlede politiske vilje til et forsterket og utvidet samarbeid.

       Unionsbegrepet må forstås som en betegnelse på summen av det samlede samarbeidet mellom medlemslandene. Begrepet har en språklig og politisk, men ingen egen rettslig betydning. Det er uttrykk for et særlig nært og omfattende samarbeid, og ikke en betegnelse for en statliknende enhet. På enkelte områder er samarbeidet fellesskapelig, med overnasjonal karakter. Innenfor andre saksområder er samarbeidet mellomstatlig, det vil si som tradisjonelt internasjonalt samarbeid, heter det i meldingen.

       I meldingen redegjøres det for de viktigste organene i samarbeidet: Det europeiske råd, Rådet, Kommisjonen, Europaparlamentet og Domstolen.

       Det europeiske råd består av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer samt Kommisjonens president, og møtes vanligvis to ganger i året. I møtene deltar også medlemslandenes utenriksministre samt et medlem av Kommisjonen. Det europeiske råds sentrale oppgave er å trekke opp mål og hovedlinjer og gi de nødvendige politiske impulser til samarbeidet.

       Rådet består av representanter for medlemslandenes regjeringer og er sammensatt av utenriksministrene eller fagministre, avhengig av hvilke saker som skal behandles. I visse tilfeller kan Rådet også sammensettes av medlemslandenes stats- eller regjeringssjef. Rådet er det øverste besluttende organ blant annet når nye regler skal vedtas. Rådets sentrale oppgaver understreker at det er medlemslandene selv som utøver den løpende innflytelse på utformingen av samarbeidets innhold.

       Kommisjonen er det utøvende og saksforberedende organ. De 17 medlemmene av Kommisjonen utpekes ved felles overenskomst mellom medlemslandenes regjeringer. Medlemmene fordeler oppgaver og ansvarsområder seg imellom, men fatter beslutninger og fremlegger forslag som kollegium. Kommisjonen utfører sine oppgaver innenfor rammer som er fastlagt av medlemslandene. Den har en sentral rolle i utformingen av forslag til regler, samt i oppfølgingen og kontrollen av at de gjennomføres og etterleves. Det er Kommisjonen som fremmer forslag til vedtak for Rådet. Kommisjonens arbeid med forslag skjer imidlertid innenfor en politisk prosess med mange aktører. Forslagene utformes i lys av politiske impulser fra bl.a. Det europeiske råd og fra medlemslandene i Rådet.

       Europaparlamentet består i inneværende valgperiode, som utløper i juni 1994, av 518 representanter, valgt ved direkte valg i medlemslandene. Representantene er fordelt mellom medlemslandene med utgangspunkt i deres relative folketallstørrelse, men likevel slik at små land har en langt sterkere representasjon enn de store. En viktig rolle for Europaparlamentet er å medvirke i beslutningsprosessen. Både Rådet og Kommisjonen er pålagt å møte for Parlamentet for å besvare spørsmål fra representantene. Rådet og Kommisjonen deltar også i Parlamentets debatter om ulike saker. Kommisjonen er pålagt å avlegge årlige rapporter til Parlamentet om sin virksomhet.

       Domstolen skal sikre at Fellesskapets regler blir fortolket, gjennomført og anvendt på en enhetlig måte i samsvar med de grunnleggende traktater. Denne oppgaven utøves både overfor medlemslandene og Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet. Domstolen består av 13 dommere som utpekes ved felles overenskomst mellom medlemslandenes regjeringer.

       Den økonomiske og sosiale komité er et organ der arbeidslivets parter og øvrige nærings- og interesseorganisasjoner er representert. Komiteen har 189 medlemmer, fordelt mellom medlemslandene på grunnlag av folketallet. Den skal høres i spørsmål som berører økonomi, nærings- og arbeidsliv.

       Regionkomiteen består av representanter for regionale og lokale myndigheter i medlemslandene, i alt 189 representanter. Den skal høres i spørsmål angående regionalpolitikk og regionalt samarbeid, heter det i meldingen.

       Beslutningsprosessene i det fellesskapelige samarbeidet er et omfattende samspill mellom de ulike organene og medlemslandene imellom.

       Rådet alene, Rådet i samarbeid med Europaparlamentet og Kommisjonen treffer vedtak i ulike former. De viktigste er: Forordninger, direktiver, vedtak, rekommendasjoner og uttalelser.

       Når forslag til regler fremmes, er bakgrunnen ofte oppfordring fra medlemslandene eller som følge av internasjonale avtaler Fellesskapet har inngått. Den formelle beslutningsprosess starter med at Kommisjonen på dette grunnlag legger fram et forslag. Arbeidet i denne fasen skjer i nært samråd både med uavhengige eksperter i medlemslandene og med representanter for medlemslandenes forvaltning. Kommisjonens forslag går deretter til Rådet, Europaparlamentet og eventuelt til Den økonomiske og sosiale komité eller Regionkomiteen for uttalelse.

       Europaparlamentet deltar i beslutningsprosessen etter ulike prosedyrer. Etter den såkalte medbestemmelsesprosedyren kan Parlamentet nedlegge veto mot nye regler, dersom Rådet og Parlamentet ikke kommer til enighet. Dette gjelder bl.a. for enkelte saksområder innenfor det indre marked. Ofte vedtar Europaparlamentet endringer i forslag til nye regler, som Kommisjonen og Rådet tar hensyn til i sine endelige vedtak.

       Medlemslandene har den øverste besluttende myndighet, gjennom Rådets vedtak.

       Avhengig av saksområdet og hjemmelsgrunnlaget i traktatene fatter Rådet beslutninger ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. I Rådet anstrenger medlemslandene seg for å komme fram til løsninger som er akseptable for alle.

       Det europeiske råd, som består av medlemslandenes stats- eller regjeringssjefer samt Kommisjonens president, er det overordnede organ for å bestemme retningen av samarbeidet som helhet. Denne rollen er styrket gjennom Maastricht-traktaten. Traktatens artikkel D fastsetter at Det europeiske råd skal trekke opp de politiske hovedlinjene for samarbeidet.

       Det vises i meldingen til at de folkevalgte organers rolle og innflytelse gjennom flere år har vært et sentralt tema for såvel Europaparlamentet som for medlemslandene. I denne debatten har fokus særlig vært rettet mot at Europaparlamentet ikke har den øverste lovgivende myndighet i samarbeidet, slik tilfelle er for nasjonalforsamlingene i det enkelte medlemsland. Dette forholdet er av enkelte blitt omtalt som et « demokratisk underskudd », fremholdes det i meldingen.

       Dette er bakgrunnen for at det i EU er en løpende debatt om Europaparlamentets myndighet. Tanken er at i tillegg til det demokratiske grunnlag som ligger i kontrollen fra medlemslandenes nasjonalforsamlinger, er det behov for folkevalgt kontroll av Rådet også på europeisk nivå.

       Heller ikke etter Maastricht-traktaten vil Europaparlamentet ha den øverste og lovgivende myndighet som kjennetegner nasjonalforsamlingene i parlamentariske demokratier. Dette må forstås på bakgrunn av EF-samarbeidets karakter. Det dreier seg om et samarbeid mellom stater som gjennom Det europeiske råd og Rådet selv vil beholde den øverste styringen med samarbeidet. Medlemmene i disse organene vil stå til ansvar for sine egne folkevalgte nasjonalforsamlinger. Hadde man gitt Europaparlamentet den øverste myndighet, ville det ha betydd et langt skritt i retning av en føderal statsdannelse og mindre makt til de nasjonale parlamentene, heter det i meldingen.

       Det er hvert enkelt medlemslands ansvar å utvikle hensiktsmessige former for samarbeid og samspill mellom regjering og nasjonalforsamling når standpunkter skal utformes før behandling i Rådet. De fleste medlemslandene har særskilte ordninger for dette, men de varierer naturlig nok fra land til land på bakgrunn av ulike politiske tradisjoner og konstitusjonelle rammer. Både for å sikre at det blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd, understrekes det i meldingen. Selv om Europaparlamentet ikke har den øverste lovgivende myndighet i samarbeidet, er det stadig trukket sterkere inn i beslutningsprosessen, heter det videre.

       Angående partene i arbeidslivet og den sosiale dialog, vises det til at særlig når det gjelder arbeidstakeres rettigheter, arbeidsmiljøspørsmål, opplæring og utdanning m.v., legges det stor vekt på å trekke arbeidslivets parter inn i beslutningsprosessene.

       Mht. regional og lokal forvaltning har EF ingen fellesskaplig politikk når det gjelder lokalt selvstyre og lokal og regional forvaltning. Dette er medlemslandenes eget ansvar. Det er imidlertid av betydning for lokal og regional forvaltning å være informert om og kunne øve innflytelse på de beslutninger som fattes i EF. Det er tre mulige kanaler for dette: For det første gjennom nasjonale sentrale myndigheter, for det andre gjennom deltakelse i internasjonale sammenslutninger av lokale organer fra forskjellige land og for det tredje gjennom direkte kontakt mellom Fellesskapet og lokale myndigheter. I denne kontrakten spiller den nye Regionkomiteen, som er opprettet på grunnlag av Maastricht-traktaten, en viktig rolle.

       Vedrørende Maastricht-traktaten har medlemslandene gjennom denne revidert det tidligere traktatgrunnlag for samarbeidet, fornyet og utvidet målsettingene, utvidet adgangen til å fatte vedtak med kvalifisert flertall i Rådet og utformet nye virkemidler i samarbeidet. Den utvidede adgang til å benytte kvalifisert flertall gjelder særlig på miljøområdet, der kvalifisert flertall nå er hovedregelen.

       Målet for samarbeidet i Den europeiske union er bl.a. å fremme bærekraftig og varig økonomisk og sosial fremgang, et høyt sysselsettingsnivå og sosial trygghet. De sentrale virkemidlene for å oppnå dette, er bl.a. å gjennomføre fullt ut de indre grenser, å styrke den økonomiske og sosiale utjevning mellom medlemslandene og å opprette en økonomisk og monetær union. Medlemslandene vil styrke sitt utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Ved å innføre et såkalt unionsborgerskap, gis medlemslandenes innbyggere rettigheter i tillegg til deres nasjonale statsborgerskap. Utviklingen av et nært samarbeid om justissaker er også med blant de overordnede målsettingene, heter det i meldingen.

       Nærhetsprinsippet introduseres i traktatens innledning og i de bestemmelser som gjelder samarbeidet som helhet. Dette innebærer at avgjørelser skal tas så nær borgerne som mulig. Fellesskapet skal treffe tiltak bare dersom målene for det foreslåtte tiltak ikke i tilstrekkelig grad kan oppnås av medlemslandene og derfor bedre kan oppnås av Fellesskapet. Prinsippet gjelder for alle organer. Kommisjonen er forpliktet til å respektere prinsippet når den legger fram forslag til nye regler for Rådet og når den selv utsteder regler på de områder den har myndighet til. Europaparlamentet er også forpliktet til å vurdere om prinsippet respekteres. Rådet har alltid ansvar for å legge prinsippet til grunn når det vedtar nye regler. Domstolen vil kunne prøve om en ny regel er vedtatt i strid med nærhetsprinsippet. Spørsmålet om avgrensningen av Fellesskapets myndighet i forhold til medlemslandenes egen myndighet har stått sentralt i debatten om utviklingen av samarbeidet de senere år. Dette henger sammen med den styrking av samarbeidet som har funnet sted. Ved å formulere nærhetsprinsippet i EF-traktaten og gi det en fremtredende plass som retningsgivende for samarbeidet, har medlemslandene markert en politisk vilje til å skille skarpere mellom de oppgaver som best løses gjennom Fellesskapet, og de som best løses nasjonalt, fremholdes det i meldingen.

       I forbindelse med medlemslandenes godkjennelse av Maastricht-traktaten, var det i en rekke land en omfattende debatt om den videre utvikling av samarbeidet. Debatten var konsentrert om flere sentrale spørsmål: Samarbeidets demokratiske grunnlag, krav om større åpenhet og innsyn i samarbeidet, diskusjon om integrasjonens omfang, særlig i tilknytning til planene om en økonomisk og monetær union, og den framtidige retning og utvikling i samarbeidet. Danmark, Irland og Frankrike gjennomførte folkeavstemninger om traktaten.

       Som følge av det danske nei til traktaten i folkeavstemningen i juni 1992, måtte en egen avtale utarbeides for Danmark. Denne er utformet for å imøtekomme de danske hensyn og omfatter presiseringer bl.a. om tredje fase i den økonomiske og monetære union, vedrørende unionsborgerskap, justissamarbeidet og forsvarsmessige sider ved det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. De skal gjelde kun for Danmark og ikke for øvrige nåværende eller fremtidige medlemmer, presiseres det i meldingen.

       Også i Tyskland og Storbritannia var traktaten gjenstand for særlig debatt. I Tyskland stod i første rekke spørsmålene om traktatens forhold til den tyske grunnlov, samarbeidets demokratiske grunnlag og forpliktelsene i forhold til tredje fase i den økonomiske og monetære union i fokus. En rekke av disse spørsmålene ble vurdert av den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe på grunnlag av klager brakt inn for domstolen. Forfatningsdomstolen avga sin kjennelse 12. oktober 1993.

       Domstolen fastslo at Den europeiske union vil forbli et samarbeid mellom demokratiske stater. Domstolen trakk et klart skille mellom en forbundsstat og medlemslandenes samarbeid innenfor Den europeiske union. Det er medlemslandene selv som til enhver tid avgjør samarbeidets omfang og omfanget av de fullmakter Fellesskapet har på vegne av medlemslandene. Domstolen fastslo videre at det er befolkningen i medlemslandene, gjennom sine nasjonalforsamlinger, som sikrer det demokratiske grunnlaget og gir legitimitet til samarbeidet.

       Et viktig element i klagernes argumentasjon var at tysk ratifikasjon av traktaten ville forplikte Tyskland til å inngå i en monetær union, som ikke ville garantere borgernes rett til en stabil valuta. På dette punkt fastslo den tyske forfatningsdomstolen at tidspunktet for fastsettelse av tredje fase i den økonomiske og monetære union er å betrakte som en politisk målsetting og ikke en rettslig bindende frist.

       Domstolen fastslo at dersom forutsetningene i traktaten ikke er oppfylt, vil grunnlaget for den monetære union ikke være tilstede. Også på dette området understreker domstolen Forbundsdagens sentrale rolle, idet den fastslo at overgangen til tredje fase forutsetter en fornyet behandling i Forbundsdagen.

       Også den nederlandske nasjonalforsamling har forutsatt at spørsmålet om tredje fase legges fram for dem før saken kommer opp i Rådet. Regjeringen legger til grunn at samme fremgangsmåte vil bli fulgt i Norge, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Maastricht-traktaten forutsetter at en regjeringskonferanse skal sammenkalles i 1996 for å vurdere traktatgrunnlaget med sikte på eventuelle revisjoner, og at bestemmelsene om en regjeringskonferanse med sikte på eventuelle traktatrevisjoner er et uttrykk for medlemslandenes ønske om løpende å drøfte samarbeidets grunnlag, innhold og form.

       Utviklingen i samarbeidet framover vil skje skrittvis. Hvert skritt må ha grunnlag i en målsetting som det er bredt ønske om å nå. Det vil være medlemslandenes regjeringer, med mandat fra sine nasjonalforsamlinger, som i 1996 fastsetter mål og rammer for samarbeidets videre utvikling og innretning. Endringer i traktatene kan bare skje ved enstemmighet mellom medlemslandene, påpekes det i meldingen.

4. Forhandlingsområder under EØS-avtalens virkefelt

       EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Gjennom avtalen er mange viktige prinsipper i EFs traktatgrunnlag som regulerer økonomisk samkvem, gjort gjeldende mellom Norge og EF. Dette gjelder spesielt bestemmelser knyttet til EFs indre marked, dvs. regelverket for det frie varebyttet og fri bevegelighet for tjenester, kapital og personer. Det samme gjelder regelverket for andre samfunnspolitiske spørsmål, dvs. områder som miljøvern, sosial- og arbeidsliv, forbrukervern og statistikk. Avtalen omfatter også EFs programmer og aktiviteter på felter som forskning, utdanning, turisme og små og mellomstore bedrifter. På denne måten ivaretas i stor grad norsk nærings- og arbeidslivs interesser i den nye konkurransesituasjonen som følger av gjennomføringen av EFs indre marked, heter det i meldingen.

       Felles for områder som i sin helhet er dekket av EØS-avtalen, er at norske lover og forskrifter allerede er i samsvar med EFs regelverk. Medlemskap i EU vil dermed ikke medføre behov for ytterligere endringer. På områder der medlemskap i EU i varierende grad vil innebære en utvidelse av samarbeidet, eller der EØS-avtalen inneholder særskilte løsninger som vil endres ved medlemskap, er det spesielt redegjort for dette i meldingen.

       EØS-avtalen har egne bestemmelser som regulerer EFTA-landenes medvirkning i utformingen av de EF-regler som har betydning for EØS-samarbeidet. EFTA-landene kan imidlertid ikke delta i EFs interne beslutningsprosess. Som medlem vil Norge på lik linje med de andre medlemslandene delta direkte i utformingen og vedtak av EFs regelverk. Det vil i forhold til EØS-samarbeidet gi helt andre, og økte muligheter til å påvirke utviklingen av EFs regelverk på områder som dekkes av EØS-avtalen. Samtidig vil et medlemskap innebære felles opptreden overfor tredjeland, særlig på områder som gjelder det indre marked. På viktige områder som f.eks handelspolitikk og skipsfart gir dette norske interesser økt tyngde. EØS-avtalen regulerer ikke forholdet til tredjeland.

       Angående det frie varebytte og tekniske handelshindre, vises det til at fritt varebytte mellom landene forutsetter mest mulig ensartede krav til produktene. Regjeringen legger særlig vekt på krav som kan ivareta hensyn som f.eks miljø, helse, sikkerhet, forbrukerinteresser mv. Dette er en målsetting som deles av EU-landene.

       Om lag 65 % av norsk vareeksport går til de nåværende EU-landene og 80 % til EØS-området samlet. Norsk samhandel er i meget stor grad konsentrert om dette markedet. En utvidelse av EU vil ytterligere øke betydningen av sikker og stabil markedsadgang for norske produkter. Felles produktkrav og gjensidig godkjenningsordninger er et viktig bidrag til dette. Spesielt for mindre bedrifter representerer et ensartet regelverk på dette området store besparelser, og vil i mange tilfeller kunne være avgjørende for konkurranseevnen på det europeiske marked, heter det i meldingen.

       Ulike nasjonale produktkrav, godkjenningsprosedyrer o.l. skaper hindringer for det frie varebytte landene imellom i form av såkalte tekniske handelshindre. For Norge og mange andre land hvor vareeksporten er viktig for økonomien, er det derfor en målsetting å skape mest mulig ensartede produktkrav med internasjonal anvendelse. De ensartede kravene må imidlertid ha et slikt nivå at de effektivt kan fremme de hensyn de skal ivareta. Innføring eller opprettholdelse av krav til produkters utforming, kvalitet og sikkerhet må ivareta reelle hensyn, og ikke ha som formål å beskytte egne markeder. Arbeidet med å fjerne tekniske handelshindre pågår både i GATT, på europeisk nivå og på nordisk nivå.

       Utviklingen av felles regelverk er en prioritert oppgave i EU-samarbeidet, og inngår som et sentralt element i gjennomføringen av det indre marked. Siden 1984 har EU og EFTA-landene løpende samarbeidet om avviklingen av tekniske handelshindre. Denne prosessen har ført til at stadig flere produkter nå er underlagt felles krav.

       Det fremholdes at Norge og EU har felles målsettinger i arbeidet med å fjerne tekniske handelshindre og baserer seg på samme forutsetninger, nemlig et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø. Denne enigheten er nedfelt i en egen felles erklæring (nr. 6) i Sluttakten.

       Innenfor området fritt varebytte og tekniske handelshindre vil forskjellen mellom EØS-avtalen og medlemskap være begrenset. EFs regler for produktkrav og teknisk regelverk er praktisk talt i sin helhet inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i Norge. Disse reglene stiller som oftest ensartede krav. Flertallet av regler i EF for øvrig som skal ivareta miljøhensyn (utslipp, luftforurensning m.v.) setter minimumskrav. Det vil si at medlemslandene på disse områdene kan innføre strengere krav.

       Konsekvenser av betydning for norsk regelverk ved EU-medlemskap er knyttet til spørsmålet om opprettholdelse av produktkrav som er strengere enn dagens standard i EU. Dette gjelder særlig for klassifisering og merking av enkelte kjemikalier.

       Resultatet av forhandlingene gir Norge et grunnlag for å opprettholde dagens standarder på de felter der disse er høyere enn EFs. Resultatet er nedfelt i en 4-års overgangsperiode for nasjonale standarder. I løpet av denne perioden har EU forpliktet seg til å revurdere de fellesskaplige bestemmelsene med sikte på å jevne ut forskjellen mellom de norske reglene og reglene i EU. Som medlem vil Norge delta fullt ut i dette arbeidet.

       Som følge av utviklingen i EFs regelverk de senere årene er de gjenværende forskjellene i forhold til høyere norske standarder blitt vesentlig redusert. Det gir et godt utgangspunkt for at overgangsperioden vil være tilstrekkelig til å fjerne de resterende ulikheter. Norge legger til grunn at nåværende nivå for beskyttelse av helse, sikkerhet og miljø vil bli videreført, heter det i meldingen.

       Dersom det skulle vise seg at EU ved utløpet av overgangsperioden fortsatt ikke har nådd opp til ønsket nivå på felter der det er nødvendig, legger Regjeringen til grunn at overgangsperioden blir forlenget. Norge vil videre kunne anvende den såkalte « miljøgarantien » i Roma-traktatens art. 100 A nr. 4, jf. Tiltredelsesaktens art. 32, nr. 2 annet ledd. Denne gir anledning til å opprettholde nasjonale regler dersom særskilte miljøhensyn gjør dette nødvendig, fremholdes det.

       På andre felter har EU hatt høyere standarder og produktkrav enn hva tilfellet er i Norge. Det gjelder eksempelvis for en del farlige stoffer som pentaklorfenol og kvikksølvforbindelser. På disse områdene er norske bestemmelser allerede hevet opp til EU-nivå gjennom EØS-avtalen. På alle områder der EU har høyere standarder, har Norge endret de nasjonale bestemmelsene slik at forskjellen fjernes.

       Samlet betyr det at norske miljøstandarder heves, fremholdes det i meldingen.

       Innen feltet tjenesteyting og etableringsrett forstås med tjenester, tjenester av industriell eller handelsmessig natur og tjenester som ytes mot betaling i forbindelse med håndverksvirksomhet eller ved utøvelse av såkalte frie yrker. De fleste offentlige tjenester, f.eks alle tjenester som er ledd i det offentlige helse- og velferdstilbud, faller utenfor regelverkets anvendelsesområde. Næringsvirksomhet eller tjenesteyting som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, er unntatt fra friheten til å yte tjenester og den frie etableringsretten. Behovet for internasjonale felles regler om tjenesteutveksling og etableringsrett må ses på bakgrunn av den sterke økningen i handel med tjenester de siste tiår, en utvikling som har bidratt til å knytte nasjonale økonomier nærmere sammen.

       Tjenester utgjør omlag en tredjedel av Norges samlede eksport. Regjeringen anser derfor norske tjenesteeksportørers adgang til det europeiske markedet av stor betydning. Det er også av stor betydning at norske tjenestebrukere får del i de gevinster som følger av felles regler for handel med tjenester, heter det i meldingen.

       Et åpent marked for handel med tjenester medfører skjerpet konkurranse og behov for økt effektivitet i tjenestenæringene. Dette kommer forbrukere og næringsliv til gode. For det enkelte land innebærer lik markedsadgang for tjenester og lik rett til etablering bedrede muligheter på eksportmarkedet. Samtidig vil økt konkurranse på hjemmemarkedet stille tjenesteytere som hittil har vært skjermet, overfor større utfordringer. Dette vil bidra til å redusere kostnadene og dermed styrke konkurransesituasjonen til den delen av næringslivet som er tjenestebrukere, fremholdes det.

       Et grunnprinsipp i EFs regelverk, også på tjenesteområdet, er at økonomisk samkvem skal skje uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Prinsippene om etableringsrett innebærer at enkeltpersoner, og selskaper opprettet i henhold til et medlemslands lovgivning, fritt kan etablere seg som selvstendig næringsdrivende og opprette filialer eller datterselskaper i andre medlemsland. Ved etablering eller tjenesteyting i andre medlemsland må en imidlertid følge reglene for utøvelsen av den pågjeldende næringsvirksomhet eller tjenesteytelse i det landet hvor virksomheten etableres eller tjenesten ytes. En borger som reiser til et annet medlemsland for å yte eller motta tjenester eller å etablere næringsvirksomhet, har rett til å ta med seg ektefelle og barn som er under 21 år eller som er forsørget, samt borgernes eller ektefellens slektninger i oppadstigende linje dersom de forsørges.

       EFs regler om finansielle tjenester bygger på tre hovedprinsipper: En tjenesteyter som har fått konsesjon i sitt hjemland, skal også kunne tilby sine tjenester eller etablere seg i andre EU-land. Tilsynet med finansinstitusjoner og investeringsforetak skal være basert på hjemlandskontroll, slik at hovedansvaret for tilsynet med slike virksomheter tilligger myndighetene i det landet hvor en tjenesteyter har fått tillatelse (konsesjon). En slik ordning er gjort mulig ved at det på viktige områder er innført felles krav til finansinstitusjoner og investeringsforetak, og ved at de ulike land gjensidig har godkjent hverandres regler og kontrollordninger. Reglene sikter mot å sikre soliditet i institusjonene og å ivareta hensynet til forbrukere og investorer.

       Et viktig spørsmål for Norge i forhandlingene var å sikre videreføringen av den norske ordningen med yrkesskadeforsikring. Dette er oppnådd, heter det i meldingen og det påpekes at EF-reglene om frihet til å yte tjenester og etableringsrett med få unntak er gjort gjeldende i Norge som følge av EØS-avtalen.

       Angående transport og kommunikasjoner, vises det til at transport er uløselig knyttet til handel og annet samkvem over landegrensene. EF-reglene om transport, som med få unntak er gjort gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen, utgjør derfor en viktig del av regelverket om det indre marked. EU har hatt som mål å avvikle nasjonale reguleringer som har hindret utvekslingen av transporttjenester mellom medlemslandene. Samtidig har man også utarbeidet felles regler for å harmonisere transportnæringens rammevilkår og ivareta allmenne hensyn som sikkerhet og miljø.

       For norske eksportbedrifter, som på grunn av lang avstand til markedene har høye transportkostnader, er det viktig å få del i gevinstene som et felles transportmarked fører med seg. Siden den norske importen fra kontinentet er stor, vil reduserte transportkostnader også bidra til å redusere kostnadene ved import av ferdigvarer og innsatsfaktorer til Norge. Dette kommer næringsliv og forbrukere til gode. Det fremholdes at det felles transportmarked skaper nye muligheter for norsk transportnæring. Selv om økt markedsadgang motsvares av skjerpet konkurranse på hjemmemarkedet, er det Regjeringens oppfatning at norsk transportnæring på samme måte som i dag vil hevde seg godt i konkurransen. Et felles transportmarked gir gevinster i form av mer effektiv og rimeligere transport og kan gi enkelte miljøgevinster. Avviklingen av nasjonale reguleringer bidrar f.eks til å redusere den store andel tomkjøring i lastebiltrafikken.

       På den annen side er transport også en viktig kilde til miljøproblemer i vid forstand. Veksten i forbruket av transporttjenester fremtvinger avveininger mellom transportbehov, infrastruktur og miljø. Fordi transportkostnader og konkurransevilkår landene imellom henger så nøye sammen, vil internasjonalt samarbeid kunne bety mye for utformingen av en effektiv miljøpolitikk på transportområdene. I en såkalt « Hvitbok » om transport og miljø har EU analysert sammenhengen mellom transport og miljø og de utfordringer som EU står overfor i denne sammenheng. Hvitboken inngår som en del av grunnlaget for den felles transportpolitikken. Et hovedpunkt i hvitboken er å sikre fordeling mellom de ulike transportformer som er mer fordelaktig for miljøet. Dette kan oppnås bl.a. ved at transportbrukerne belastes de reelle kostnader de påfører samfunnet, heter det i meldingen.

       EU er det viktigste marked for norske skipsfartstjenester. EU spiller en stadig viktigere rolle i utformingen av internasjonale skipsfartspolitiske løsninger. EU-medlemskap vil derfor innebære at Norge får delta i beslutningsprosesser som har stor rekkevidde for norsk skipsfartsnæring. EU-landenes flåter vil øke med omlag en tredjedel ved norsk EU-medlemskap. Dette vil gi Norge mulighet til å spille en sentral rolle i utformingen av regelverk på denne sektoren. Ved norsk EU-medlemskap vil skip som fører NOR-flagg få adgang til kystfart i EU-området. Dette åpner et nytt marked som kan være interessant for norsk skipsfart. Økt satsing på kystfarten er blant de virkemidler som diskuteres for å redusere vegtransporten i Europa, fremholdes det.

       Når det gjelder arbeid og opphold, trygd og gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, vises det til at fri bevegelighet i dag er en grunnleggende rettighet i EU-samarbeidet for arbeidstakere og deres familier. Norsk deltakelse i samarbeidet på dette området bidrar til å ivareta følgende interesser:

       Rettighetene knyttet til fri bevegelighet for arbeidstakere innen EU-området kan i hovedsak inndeles i tre kategorier: Retten til å ta arbeid, gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse og trygderettigheter. Regelverket er i sin helhet omfattet av EØS-avtalen, og medlemskap i EU vil således ikke medføre ytterligere endring av norske regler på området. Verken EØS-avtalen eller medlemskap i EU berører stønadsform eller -nivå i de norske trygdeordningene. Det er utelukkende et nasjonalt anliggende som hvert enkelt medlemskap i EU står fritt til å bestemme selv. Erfaring fra felles arbeidsmarked i Norden og mellom EU-landene viser at en meget lav andel av de yrkesaktive benytter retten til å ta arbeid i et annet land enn sitt hjemland (bare mellom 1 og 2 % i gjennomsnitt), heter det i meldingen.

       Angående kapital og betalinger, vises til at et grunnleggende prinsipp både i EØS og EU er at kapitalbevegelser og betalinger skal være frie på tvers av landegrensene. Det betyr at det ikke skal være nasjonale regler som hindrer transaksjoner over landegrensene eller som forskjellsbehandler etter nasjonalitet eller bosted. Et slikt prinsipp er ikke til hinder for å ha eller utvikle andre nasjonale regler som sikrer en forsvarlig skattekontroll eller på ulike måter regulerer næringsdrift, utnyttelse av naturressurser m.v.

       Fri bevegelighet for kapital over landegrensene og fri betalingsadgang er viktige grunnlag for handelen med varer og tjenester. Et enhetlig kapitalmarked vil gi større valgmuligheter for å plassere og investere kapital og styrke grunnlaget for verdiskaping. Et åpent kapitalmarked vil bl.a. bidra til et bredere tilbud av kapital til norsk næringsliv. Det er viktig for næringslivets konkurranseevne at det har samme adgang som internasjonale konkurrenter til å låne og plassere over landegrensene, påpekes det i meldingen.

       Kapitalbevegelsene har gradvis blitt friere bl.a. som følge av at tidligere reguleringer har vist seg stadig mindre effektive. Økt internasjonal handel, økte investeringer på tvers av landegrensene, og ikke minst en økning i internasjonale finansielle transaksjoner påskyndet av den teknologiske utviklingen, har bidratt til dette. Samarbeidet om avvikling av restriksjoner på internasjonale kapitalbevegelser har tradisjonelt skjedd innenfor OECD. Resultatet er at de fleste medlemslandene i OECD har avviklet de fleste av sine valutarestriksjoner. Norge avviklet det meste av gjenværende valutarestriksjoner pr. 1. juli 1990.

       Ubalansen i de ulike lands økonomier eller forventning om fremtidig ubalanse som kan gi grunnlag for valutakursjusteringer kan føre til store, kortsiktige kapitalbevegelser og valutauro slik som mange europeiske land opplevde høsten 1992. Det er lite trolig at valutarestriksjoner for å begrense kapitalstrømmene vil gi vesentlig økt handlefrihet i penge- og valutapolitikken. Til det har tidligere valutarestriksjoner vist seg lite effektive. Hvis ensidige reguleringer skulle være effektive, måtte de utformes så omfattende at de ville gripe sterkt inn i og begrense samhandelen med utlandet og ha negative virkninger på inntekts- og velferdsnivået.

       Etter Regjeringens syn kan styringsspørsmålene knyttet til kapitalbevegelser, håndteres på tre måter:

       Et nærliggende eksempel på det siste er forskjellige former for valutasamarbeid, herunder innføringen av en felles valuta. En valutaunion vil gjøre at grunnlaget for valutauro og valutaspekulasjoner forsvinner mellom deltakerlandene. Et annet eksempel er økt samarbeid mellom skattemyndighetene i ulike land med sikte på å motarbeide ulovlig skatteflukt. Generelt sett vil samarbeidet om å skape likeartede konkurranseforhold påvirke kapitalstrømmene. EFs konkurranseregler tar bl.a. sikte på å motvirke utilsiktede kapitalkonsentrasjoner. Gjennom å fastsette minstestandarder for miljø og for arbeidsforhold, som i EU, forebygger en at kapitalen strømmer til områder som ellers ville hatt lavere standarder, heter det i meldingen.

       Konsesjonsregler er og vil fortsatt være et viktig styringsredskap for næringsvirksomheten. EFs regelverk om kapitalbevegelser og betalinger er i hovedsak i tråd med den politikk Norge har ført de senere årene. Et EU-medlemskap vil derfor ha liten betydning for det norske regelverket om kapitalbevegelser, som gjenspeiler og vil være basert på de forpliktelser som følger av EØS-avtalen og samarbeidet innenfor OECD, fremholdes det, men på to områder vil EFs alminnelige regelverk om fri bevegelighet for kapital være i strid med særskilte bestemmelser Norge har i henhold til EØS-avtalen. Dette gjelder regler om utenlandsboendes kjøp av fritidseiendommer i Norge, og utlendingers adgang til å investere i norske fiskefartøyer. (Det siste området omtales senere.)

       For kjøp av fritidseiendommer kan Norge i en overgangsperiode på fem år fra tiltredelse opprettholde dagens lovgivning vedrørende fritidseiendommer. Muligheten for på varig basis å kunne benytte nasjonale ikke-diskriminerende virkemidler for å regulere omsetningen av fritidseiendommer, er stadfestet i Tiltredelsesakten.

       Norske myndigheter disponerer i dag en rekke slike ikke-diskriminerende virkemidler som vil kunne ivareta allmenne hensyn i forbindelse med utbygging og omsetning av fritidseiendommer. Disse virkemidlene vil kunne sikre utøvelsen av en forsvarlig areal-, miljø- og prispolitikk i områder som er bebygget med fritidseiendommer.

       Før overgangsperioden utløper vil Regjeringen vurdere om det er behov for endringer i noen av de bestemmelsene som regulerer tilgang på, og omsetning av fritidseiendommer. I dag er utlendingers kjøp av fritidseiendommer i Norge på et meget lavt nivå. Nordmenns erverv av fritidsboliger i utlandet er større, vises det til i meldingen.

       Samlet sett vil medlemskap i EU bare innebære mindre endringer i forhold til dagens norske regler for kapitalbevegelser og de forpliktelsene som følger av EØS-avtalen. Samtidig vil et medlemskap underbygge vissheten om stabile rammevilkår for plassering av kapital i Norge, heter det i meldingen.

       Angående konkurranseregler, vises det til at Norge, i likhet med mange andre land, har en nasjonal konkurranselovgivning. Den norske konkurranseloven skal hindre at foretak opptrer slik at konkurransen på det norske markedet begrenses i uønsket grad. Når det er handel mellom landene, vil imidlertid konkurransebegrensende handlinger i ett land ofte ha konsekvenser for foretak og forbrukere i andre land. For å forhindre slik opptreden er det nødvendig med et internasjonalt regelverk.

       EFs konkurranseregler omfatter bestemmelser for foretakenes opptreden i markedet og regler om offentlige støttetiltak som har betydning for konkurranseforholdene. Konkurransereglene skal bidra til at samfunnets ressurser brukes på en effektiv måte. Dette er også et viktig motiv bak den norske konkurranseloven. Både bestemmelsene for foretak og statsstøttereglene kommer til anvendelse bare overfor tiltak som vrir konkurransen slik at handelen mellom medlemslandene påvirkes. Konkurransebegrensninger som ikke har virkning over landegrensene, forblir et nasjonalt ansvar.

       Når det gjelder foretakenes opptreden, retter forbudene seg mot bl.a. avtaler mellom to eller flere foretak som begrenser konkurransen og foretaks misbruk av markedsmakt. Dessuten finnes regler om kontroll med foretakssammenslutninger. Reglene er et viktig redskap for å styre anvendelsen av kapital.

       Norge har en åpen økonomi. Dagens EU-land avtar om lag to tredeler av Norges vareeksport og leverer noe under halvparten av våre importvarer. Hvis EU utvides med de nåværende søkerland fra EFTA, vil EU-området avta om lag 80 % av Norges vareeksport og bli en enda viktigere handelspartner for Norge. På denne bakgrunn er det av stor betydning for norsk næringsliv, både den eksportorienterte delen av næringslivet og hjemmekonkurrerende næringer, at rammevilkårene for konkurransen med bedrifter i EU-land er forutsigbare og stabile. Felles konkurranseregler bidrar vesentlig til dette formål. Ettersom de fleste norske foretak er små og mellomstore, har de en særlig interesse av en effektiv overnasjonal kontroll med at konkurrenter på det europeiske marked ikke inngår konkurransebegrensende samarbeid, eller misbruker sin markedsmakt eller tildeles konkurransevridende statsstøtte som påvirker samhandelen.

       Som ledd i den felles handelspolitikk kan EF treffe beskyttelsestiltak, herunder tiltak mot dumping og subsidieordninger, mot land utenfor Fellesskapet. De felles konkurransereglene er en viktig forutsetning for at EU-landene seg imellom har kunnet gi avkall på retten til å anvende slike beskyttelsestiltak.

       Både konkurransebestemmelsene for foretak og statsstøttereglene er omfattet av EØS-avtalen. Gjennom EØS-avtalen har EFTA-landene og EU derfor allerede et felles regelverk på disse områdene som håndheves på en ensartet måte, heter det i meldingen.

       Vedrørende statlige handelsmonopoler, følger det av Roma-traktatens art. 37 at disse ikke må drive sin virksomhet på en slik måte at de motvirker traktatens generelle regler om det frie varebytte. Disse reglene kan ikke omgås ved at det gjennom statlige handelsmonopoler opprettholdes eller opprettes handelshindringer eller skjer usaklig forskjellsbehandling. Art. 37 setter ikke forbud mot statlige handelsmonopoler, men krever at de om nødvendig må tilpasses.

       Norge har gjennom EØS-avtalen påtatt seg de samme forpliktelsene. På denne bakgrunn ble behovet for tilpasning av de statlige handelsmonopolene i Norge vurdert i forbindelse med EØS-forhandlingene. Vurderingen ledet til endringer i en del av de daværende monopolordningene.

       Gjennomføring av avtaleforpliktelsene er et rent nasjonalt ansvar. Under medlemskapsforhandlingene så man derfor fra norsk side ikke grunn til å ta opp spørsmålet om tilpasning av de statlige handelsmonopolene som omfattes av EØS-avtalen. Sverige og Finland valgte under medlemskapsforhandlingene å ta opp spørsmålet om sine respektive alkoholmonopolers tilpasning med Kommisjonen. Dette initiativet førte til drøftelser om alkoholmonopolenes stilling, og gjennom en brevveksling med Kommisjonen har Sverige og Finland forpliktet seg til å avvikle sine produksjons-, import-, eksport- og engrosmonopoler.

       Norge har ikke inngått noen tilsvarende brevveksling med Kommisjonen. I et brev til Norges forhandlingsleder, gav imidlertid Kommisjonen som sin oppfatning uttrykk for at de norske alkoholmonopolene ikke er i overensstemmelse med gjeldende forpliktelser, verken i EØS-sammenheng eller ved medlemskap. På denne bakgrunn foreslo man at det skulle inngås en likelydende brevveksling mellom Norge og Kommisjonen. For Norge var dette ikke noe aktuelt alternativ. I det norske svarbrevet ble det gjentatt at Norge aksepterer gjeldende EF-rett for statlige handelsmonopoler, samtidig som man forsikret at Norge ville foreta de nødvendige endringer i nasjonal lovgivning for å sikre at denne er i overensstemmelse med gjeldende EF-rett ved tiltredelsen. Brevvekslingen mellom Kommisjonen og Norge skaper ingen nye rettslige forpliktelser for Norge utover det som følger av EØS-avtalen. Den er heller ikke inntatt i eller vist til i tiltredelsesdokumentene.

       Regjeringen og Vinmonopolet vurderer å foreta enkelte andre endringer i dagens ordninger bl.a. for å sikre at man ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet. Forutsetningen er at slike endringer ikke vil berøre de alkoholpolitiske målsetninger som monopolordningene skal ivareta, heter det i meldingen.

       Angående forbrukervern, vises det til at for Regjeringen har målsettingen om et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø stått sentralt i internasjonalt samarbeid om forbrukervern. Gjennomføringen av et enhetlig regelverk med fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester over landegrensene forutsetter at forbrukerne har tillit til nye produkter på markedet. Dette fordrer høye og ensartede krav til produktenes sikkerhet. Ved kjøp av varer og tjenester over landegrensene kreves det videre informasjon om produkttilbudet og trygghet for at forbrukernes rettigheter ivaretas dersom problemer oppstår.

       EFs regelverk på forbrukersektoren omfattes i sin helhet av EØS-avtalen. Medlemskap i EU vil ikke medføre ytterligere endringer av norske lover og forskrifter. For Norges vedkommende innebar gjennomføringen av EØS-avtalen kun mindre endringer i nasjonalt regelverk. Disse endringene gir forbrukerne bedre rettigheter enn det tidligere norske bestemmelser ga, påpekes det i meldingen.

       Innen området forskning, teknologisk utvikling og informasjonstjenester, har ifølge meldingen samarbeid om forskning og utvikling (FoU) fått økende betydning i EU. Grunnene til det er flere: Ønsket om å fremme utviklingen av europeisk næringsliv og industri, bidra til å løse felles miljøproblemer, møte sosiale og medisinske utfordringer, samt øke utveksling av kunnskaper og mobilitet av forskere medlemslandene imellom. Forskningen har også betydning i innsatsen for å skape nye arbeidsplasser.

       Manglende evne til omstilling og til å ta i bruk ny teknologi ble ansett som en av årsakene til den økonomiske stagnasjonen i EU-landene på 1970-tallet. Felles satsing på FoU ble derfor en viktig faktor i EU-landenes innsats for å styrke næringslivets konkurranseevne. De seneste årene har EF spesielt lagt vekt på å styrke det teknologiske grunnlaget for små og mellomstore bedrifter.

       Selv om forskning for å styrke næringslivet fortsatt har høy prioritet, er perspektivet etter hvert blitt utvidet. EF har sett behovet for å satse på forskning som ett viktig element i arbeidet for å løse samfunnsmessige problemer og støtte opp under andre områder av Fellesskapets politikk: Miljøvern, helse og medisin, landbruk og fiskeri, transport og mobilitet.

       Norge deltar gjennom EØS-avtalen fullt ut i EFs tredje rammeprogram for forskning, med unntak av to EURATOM-programmer for nukleær forskning (kjernekraft). EØS-avtalen dekker også deltakelse i programmer for informasjonstjenester utenfor rammeprogrammet. Forskjellen mellom EØS-avtalen og et EU-medlemskap vil derfor være liten på forskningsområdet, heter det i meldingen.

       Deltakelse i EU-landenes forskningssamarbeid bidrar til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne og øke kvaliteten på norsk forskning. Erfaringene fra samarbeidet under EØS-avtalen viser at søknader med norske deltakere har høyere innvilgelsesprosent enn hva tilfellet er for gjennomsnittet for EU-landene, påpekes det.

       Med hensyn til utdanning, vises til at utdanningsspørsmål ikke er et fellesskapelig anliggende. Utdanningspolitikken er et nasjonalt ansvar. Utdanningssamarbeidet EU-landene imellom tar form av tiltak som skal styrke landenes felles interesser på felter som er av betydning for Fellesskapet - både politisk, økonomisk og kulturelt. I Maastricht-traktaten slås det fast at det er de enkelte medlemslandene som har ansvar for innholdet i utdanningen og for organiseringen av utdanningssystemet. Det slås også fast at de fellestiltak som settes i gang på området ikke skal innebære fellesregler i medlemslandene. Fellestiltakene skal støtte opp under og supplere medlemslandenes innsats, spesielt mht. utvikling av kvalitet i utdanningen.

       Motivene for EU-lanandenes samarbeid på utdanningsområdet er flersidige. Dels er det å styrke språkkunnskapene i Fellesskapets ulike språk og å øke kunnskapen om kultur og historie knyttet til de respektive språkområdene. Spesielt innen yrkesmessig utdanning, har EU-landene dessuten felles behov for å styrke det allmenne kunnskapsnivået for derigjennom å øke de menneskelige ressurser og bedre dra nytte av nye industrielle og teknologiske muligheter.

       Utveksling av studenter og lærere er viktig i utdanningssamarbeidet i EU. Gjennom faglig og kulturell kontakt med andre land får studenter, elever og lærere verdifull kunnskap og perspektiver på egen virksomhet, samt større innsikt i og forståelse for de andre medlemslandenes kultur og egenart.

       Utdanning er et av områdene som dekkes av EØS-samarbeidet. Fram til 1. januar 1995 er området bare delvis dekket av EØS-avtalen. Deretter forutsetter avtalen at EFTA-landene skal delta i alle EFs programmer på utdanningsområdet. Full deltakelse vil ikke kreve endringer i eksisterende norsk lovverk på utdanningsområdet.

       Innen EU er det forbud mot differensierte studieavgifter for studenter fra andre EU-land. Dette forholdet er ikke regulert i EØS-avtalen, noe som medfører at norske studenter i enkelte EU-land - eksempelvis Storbritannia - må betale høyere studieavgifter enn studenter fra EU-land. Ved medlemskap vil denne forskjellsbehandlingen opphøre, påpekes det i meldingen.

       Når det gjelder selskapsrett, omfatter EFs regelverk det som i Norge tradisjonelt kalles selskapsrett, foretaksregistreringsrett og regnskaps- og revisjonsrett. Videre omfattes deler av norsk verdipapir- og børsrett. Harmonisering av selskapsretten i EU ses som et ledd i gjennomføringen av etableringsretten: Formålet er å sikre selskaper i ulike medlemsland like konkurransevilkår i det indre marked. Man vil bl.a. unngå at enkelte medlemsland kan trekke til seg etableringer ved å være « selskapsrettsparadiser » uten et betryggende vern om kreditorens interesser mv. Senere er industripolitiske motiver kommet inn som et element i utformingen av reglene. Det har bl.a. vært et ønske om å legge forholdene til rette for økt bedriftssamarbeid på tvers av landegrensene. Selskapsretten kan også brukes til å fremme arbeidstakerens interesser.

       EFs regler for selskapsrett er i sin helhet omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. Et medlemskap i EU vil derfor ikke medføre endring av norsk lovgivning utover det EØS-avtalen medfører, påpekes det i meldingen.

       Angående den sosiale dimensjon - sosial- og arbeidslivsspørsmål, er den sosiale dimensjon en fellesbetegnelse for tiltak innenfor et bredt spekter av samfunnsområder som berører arbeids- og levevilkår. Den omfatter såvel målet om høy sysselsetting som bevaring av det ytre miljø, forbedring av arbeidsmiljøet, sikring av produktstandarder, forbrukerbeskyttelse, likestilling, yrkesopplæring og fordeling og utjamning mellom grupper og regioner. I EU omfatter den sosiale dimensjon tiltak blant annet på områdene arbeidsmarked, arbeidsmiljø, arbeidsrettslige spørsmål, likestilling, trygdespørsmål, utdanning, medbestemmelse i arbeidslivet og tiltak for særlig utsatte samfunnsgrupper. Dialogen med og mellom partene i arbeidslivet er et viktig element både på nasjonalt og europeisk nivå.

       EFs regelverk på felter som helse og sikkerhet på arbeidsplassen, likestilling mellom kjønnene og arbeidsrettslige spørsmål har form av minimumsbestemmelser. De enkelte medlemsland står fritt til å utvikle strengere regler på disse områdene. Som en konsekvens av Maastricht-traktaten (Den sosiale protokoll) gir EU-samarbeidet nå større muligheter for å fatte beslutninger basert på kvalifisert flertall i Rådet, heter det i meldingen.

       Fellesskapet kan ikke utforme bestemmelser innenfor områder som lønnsfastsettelser og tariffavtaler i medlemslandene, organisasjonsfriheten og streike- og konfliktretten, inkludert lock-out.

       Det understrekes at Regjeringen legger stor vekt på videreutviklingen av den sosiale dimensjon ved EU-samarbeidet. Gjennomføringen av det felles indre marked og de økonomiske forutsetningene som samarbeidet er grunnlagt på, forutsetter også felles innsats i sosial- og arbeidslivsspørsmål. Like konkurransevilkår krever felles minimumsstandarder for sosial- og arbeidsrettsforhold bl.a. for å utelukke muligheten for såkalt sosial og miljømessig « dumping ». EU-samarbeidet sikrer at nødvendige minimumsvilkår og -rettigheter kommer alle EU-borgere til gode. Innen EU vil Norge ha muligheten til direkte å påvirke denne prosessen, og derigjennom arbeide for høyere standarder. Samtidig vil et medlemskap ikke berøre Norges mulighet til å føre en aktiv nasjonal politikk for å videreføre norsk lovgivning og tradisjoner på det sosial- og arbeidsrettslige området, bl.a. gjennom kollektive avtaler mellom partene i arbeidslivet, sies det i meldingen.

       Regelverket på disse feltene er i sin helhet omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. For et flertall av rettsaktenes vedkommende har dette ikke skapt behov for endring av norske lover og regler, da disse har tilsvarende eller strengere krav enn EFs minimumsbestemmelser. På enkelte områder har imidlertid EF-reglene gitt sterkere beskyttelse enn norske bestemmelser.

       Angående likestilling, fremholdes det i meldingen at det i Norge er det bred politisk enighet om at likestilling mellom kjønnene må danne grunnlag for den videre utvikling i samfunnet. Et sentralt mål er å øke kvinners innflytelse der beslutninger blir tatt. Kvinners stilling i samfunnet, både i Norge og i resten av Europa er et resultat av nasjonal kultur og det enkelte lands politiske og budsjettmessige prioriteringer. Situasjonen i de enkelte EU-land er derfor svært ulik når det gjelder kvinners deltakelse i politikk, barnehagedekning, yrkesdeltakelse blant kvinner, fødselspermisjon o.l. Det er det enkelte medlemsland som selv avgjør disse spørsmål. Imidlertid har EU minimumsbestemmelser knyttet til kvinner i arbeidslivet som sikrer kvinner enkelte felles grunnleggende rettigheter.

       Prinsippet om lik lønn for likt arbeid mellom kjønnene har i EU vært traktatfestet siden 1957 gjennom Roma-traktatens art. 119. Den norske likestillingslovgivningen trådte i kraft i 1979. EU har de senere år økt sin innsats på dette området gjennom en videreføring av bestemmelser knyttet til likelønn og til likestilling i arbeidslivet i bredere forstand. EFs regelutvikling er på dette området minimumsbestemmelser som ikke hindrer de enkelte medlemsland i å vedta strengere lovgivning. Etter Maastricht-traktatens ikrafttredelse kan minimumsbestemmelser for ytterligere å sikre likebehandling av kvinner og menn i arbeidslivet fattes med kvalifisert flertall, heter det i meldingen.

       På miljøområdet legger Regjeringen vekt på å utforme en politikk for ressurs- og miljøforvaltning som bidrar til bedre ressursbruk generelt i norsk økonomi, og som kan bidra til en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt. De miljøpolitiske utfordringene er av internasjonal og grenseoverskridende karakter. På knapt noe felt er sammenhengen mellom utilstrekkelig regelverk og en dårlig politikk i ett land, og de problemer det skaper for andre land, mer åpenbar enn for miljøvern. Regjeringen legger derfor stor vekt på at disse utfordringene må finne sin løsning innenfor et forpliktende internasjonalt samarbeid, påpekes det i meldingen, og det fremholdes at den felles miljøverninnsatsen skal bidra til å beskytte, bevare og forbedre miljøet, beskytte menneskers helse og sikre en forsvarlig og rasjonell utnyttelse av naturressursene. Regelverket inneholder også prinsipper for hvordan miljøproblemene skal angripes. Forebyggende tiltak skal prioriteres, noe som innebærer at problemene skal unngås, snarere enn å repareres. Miljøskader skal i størst mulig grad utbedres ved kilden, og forurenseren skal betale. Miljøhensyn skal være en integrert del av all EU-politikk.

       Flertallet av reglene om miljøvern er minimumsregler som alle landene må oppfylle. Hvert enkelt land kan så velge å innføre strengere regler. EFs produktkrav på miljøområdet innebærer imidlertid som oftest en harmonisering av regelverk på fellesskapelig nivå der krav til helse, sikkerhet og miljø er innarbeidet i selve regelverket.

       Lovgivning og reguleringer alene er ikke tilstrekkelig til å løse miljøproblemene. Målsettingen om en bærekraftig utvikling aktualiserer også andre virkemidler, særlig slike som skaper motivasjon hos næringsliv og privatpersoner til endret opptreden i forhold til miljøet. EU-landenes samarbeid om miljøvern tar også sikte på å utvikle den type virkemidler som kan mobilisere økt interesse for miljøhensyn på kort og lang sikt. Et eksempel er miljømerking av produkter.

       De senere års utvikling har vist at forskjellen i miljøbestemmelser mellom Norge og EU stadig blir mindre. Det gjelder eksempelvis for felter som kjemikalier og avfall. På andre felter setter EF-reglene strengere krav til miljøet enn tilsvarende norske regler. Et eksempel på dette er kravene til svovelinnhold i olje og bruk av enkelte farlige stoffer.

       EF-rettsakter om forurensning (kjemikalier, avfall, luft- og vannforurensning mv.) er i all hovedsak en del av EØS-avtalen. De endringer som har vært nødvendig i norske lover og forskrifter er omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-1992). Ytterligere endringer som følge av EU-medlemskap vil ikke være nødvendig. Når det gjelder områder hvor EU har strengere regler enn de norske, er disse således allerede gjennom EØS-avtalen innarbeidet i norsk regelverk. I St.prp. nr. 40 (1993-1994) omtales enkelte endringer av EØS-bestemmelsene som vil innebære skjerpede norske regler. EFs miljøregelverk omfatter også natur og fauna, samt miljøavgifter. Disse feltene er ikke dekket av EØS-avtalen. Forhandlingsresultatet vil ikke medføre at norske bestemmelser på disse områdene må endres.

       Den samlede gjennomgang av EFs regelverk på miljøområdet som fant sted i forhandlingene viser at det er stor grad av samsvar mellom de overordnede prinsipper og virkemidler i EU og Norge. Regelverket er i støpeskjeen på flere områder. EU-samarbeidet gir et grunnlag for å fatte forpliktende miljøvedtak som får virkning i et stort geografisk område som omfatter mange land. Et slikt forpliktende samarbeid er nødvendig for å møte vår tids miljøutfordringer, heter det i meldingen.

       Medlemskap i EU vil også innebære deltakelse i Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). EKSF-traktaten fastsetter et sett av særskilte bestemmelser for kull- og stålindustrien, med sikte på å oppnå et felles marked for disse produkter. Bestemmelsene i EKSF-traktaten er i hovedsak innarbeidet i EØS-avtalen. EKSF-traktaten vil utløpe i 2002.

       Angående offentlige innkjøp, defineres disse som offentlig sektors kjøp av varer, bygg og anlegg og tjenester til konsum og investering. Offentlig sektor omfatter stat, fylkeskommuner, kommuner og statlig, fylkeskommunal og kommunal forretningsdrift. Markedene for offentlige innkjøp har gjennomgående vært preget av liten konkurranse. En viktig grunn til dette er at offentlige myndigheter i stor grad har styrt sine innkjøp mot nasjonale leverandører. Samtidig har også nasjonal konkurranse om leveranser til det offentlige vært begrenset. Denne utvikling har blant annet ført til høye kostnader for det offentlige og et mindre konkurransedyktig næringsliv.

       En viktig målsetting med å innføre et felles regelverk er å gjøre innkjøpsmarkedene åpne og vilkårene like og forutsigbare for alle bedrifter som ønsker å konkurrere om offentlige kontrakter. På denne måten legger EFs regelverk om offentlige innkjøp forholdene til rette for konkurranse i dette markedet. For å muliggjøre konkurranse om offentlige innkjøp inneholder regelverket bestemmelser om plikt til å utlyse slike innkjøp over visse terskelverdier på anbud.

       Norge har generelt ført en mer åpen innkjøpspolitikk enn de fleste andre land. Den direkte importandelen i offentlige innkjøp i Norge er anslått til ca 24 %, som er vesentlig høyere enn gjennomsnittet for EU-landene. I offshore sektoren er andelen langt høyere. Norges relativt sett høye importandel tilsier at norsk næringsliv må antas å vinne forholdsvis mer gjennom økt eksport, enn det man risikerer å tape gjennom økt konkurranse på hjemmemarkedet, fremholdes det i meldingen.

       EF-reglene om offentlige innkjøp er allerede gjort gjeldende for Norge som følge av EØS-samarbeidet. Det åpnes dermed for adgang til et betydelig offentlig innkjøpsmarked med årlige kontraktsverdier på omlag 5.000 mrd. kroner. Samtidig medfører reglene skjerpet konkurranse om leveranser til norsk offentlig sektor.

       Immaterielle rettigheter er i stor utstrekning beskyttet internasjonalt gjennom konvensjoner som Norge er medlem av, og EØS-avtalen medfører at EFs regelverk på dette området også får anvendelse i Norge. EFs regelverk om immaterielle rettigheter omfatter både industrielt rettsvern (varemerker, patenter, mønster og rettsbeskyttelse av plantesorter m.v.) og opphavsrett. Felles for de immaterielle rettighetene er at de gir rettighetshaveren en enerett til å utnytte et åndsverk, en oppfinnelse, et varemerke eller annen beskyttet rettighet.

       En stor del av handelen med varer og tjenester inneholder eller baserer seg på immaterielle rettigheter. EFs regelverk skal bl.a. gi sikkerhet for investering i utnyttelsen av rettigheter og sikre innehavere av immaterielle rettigheter like god beskyttelse i alle medlemsland.

       EFs regelverk på området industrielle rettigheter omfatter bl.a. beskyttelse av kretsmønstre, supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler og direktiv om harmonisering av varemerkeregler. EFs regler om beskyttelse av opphavsrett omfatter beskyttelse av dataprogrammer, utleie og utlån av beskyttede verker, bruk av verker og prestasjoner i satelittkringkasting og videresending i kabel, inkl. bestemmelser om beskyttelsestidens lengde. Disse reglene inngår i EØS-avtalen.

       EF-reglene på dette området setter en viktig grense for når rettighetene ikke gjelder: Den som bringer en vare på markedet i et EØS-land kan ikke i kraft av å være innehaver av en immateriell rettighet i et annet medlemsland, motsette seg at varen eksporteres dit. På denne måten kan ikke innehavere av immaterielle rettigheter dele markeder opp i land eller regioner hvor det hersker enerett for én bestemt selger. Erfaringsmessig er en slik enerett til skade for forbrukerne, heter det i meldingen.

       Kulturområdet inngår ikke i EØS-avtalen. Dette skyldes at kulturområdet, på det tidspunkt da EØS-avtalen ble fremforhandlet, ble ansett for å ligge utenfor EFs kompetanseområde. Gjennom Maastricht-traktaten er kultursektoren traktatfestet som et samarbeidsområde. Dette gjør det mulig å innlede forhandlinger om en eventuell utvidelse av EØS-samarbeidet til også å omfatte denne sektoren. EFTA-landene har tatt initiativ til drøftelser på ekspertnivå med sikte på en slik utvidelse.

       Regelverket for norske støtteordninger til kultursektoren er endret slik at de ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet. Regjeringen ser det som viktig at norske støtteordninger fortsatt skal komme norsk kunst og norske kunstnere til gode. Regjeringen legger til grunn at reglene er gjort ikke-diskriminerende, heter det i meldingen.

       Når det gjelder alkoholreklame i fjernsyn, vil Norge benytte sin rett til å treffe nødvendige tiltak dersom en aggressiv reklamekampanje rettet mot det norske markedet, skulle få negative følger for våre anstrengelser for å begrense alkoholkonsumet. Regjeringen legger derfor til grunn at norsk medlemskap i EU ikke skal medføre endringer i nåværende norske bestemmelser på dette punkt.

       Det vises i meldingen til at små og mellomstore bedrifter spiller en sentral rolle i norsk økonomi med hensyn til verdiskaping og sysselsetting. Det samme er tilfelle i EU-landene.

       EU-samarbeidet omfatter et eget handlingsprogram for SMB. Hensikten med programmet er bl.a. å sette SMB bedre i stand til å nyttiggjøre seg mulighetene i det indre marked. Hovedvirksomheten i programmet består av:

       Programkostnadene for perioden 1993-96 er budsjettert til 112 mill. ECU, tilsvarende ca 940 mill. kroner. Som en følge av EØS-avtalen deltar Norge og de andre EFTA-landene i handlingsprogrammet for SMB. Et norsk Euro-Info kontor ble våren 1992 formelt tilknyttet Euro-Info-Centre nettverket. Kontoret gir norske bedrifter informasjon om EU/EØS-relaterte spørsmål. Pågangen av henvendelser fra næringslivet indikerer at det norske Euro-Info kontoret fyller en viktig funksjon i veiledningstjenesten rettet mot SMB. Norge er også tilknyttet Business Cooperation Network (BC-Net). Dette er et databasert nettverk som skal fremme bedriftssamarbeid over landegrensene. Ved hjelp av dette nettverket kan bedrifter søke etter samarbeidspartnere i andre land, heter det i meldingen.

       Angående turisme, har EU ingen felles politikk for dette. Samarbeidet om turisme baseres på prosjekter og programmer på felter av felles betydning for medlemslandenes aktiviteter og lovgivning innenfor turisme.

       Rådet vedtok i 1992 en treårig (1993-95) handlingsplan for turisme med følgende målsettinger:

       Som følge av EØS-samarbeidet deltar Norge i gjennomføringen av denne handlingsplanen.

       EF-samarbeidet om katastrofeberedskap er begrunnet i behovet for effektivisering og forbedring av landenes egen krisehåndtering, samt rasjonell og koordinert håndtering av krisesituasjoner som har et slikt omfang at ett lands hjelpeapparat ikke er tilstrekkelig. EU-landene har siden 1977 samarbeidet om håndtering av alvorlige ulykker forårsaket av jordskjelv, oversvømmelser, ras, brann, snøstorm og flodbølger. Kjemiske og industrielle katastrofer og havforurensning som er forårsaket av ulykker omfattes også av samarbeidet. Katastrofeberedskap er omfattet av EØS-avtalen. Den innebærer at EØS-landene innen 1996 oppretter et felles nødtelefonummer. I Norge tas det sikte på å innføre dette nummeret (112) f.o.m. 1. juli 1994.

5. Andre forhandlingsområder

       Angående andre forhandlingsområder, vises det i meldingen til at forhandlingene om medlemskap fant sted på grunnlag av en samlet gjennomgang av EFs regelverk. Forhandlingsområder som ikke, eller kun i begrenset grad faller inn under EØS-avtalens virkeområde, er omtalt i det påfølgende, jf. meldingens kap. 5. Omtalen tar sikte på å gi en forholdsvis bred framstilling av de aktuelle områdene, med hovedvekt på regelverkets innhold og konsekvenser for Norge ved medlemskap. Det gjelder særlig på områder der EU-samarbeidet omfatter en felles politikk.

       Angående energi, vises det til at verdien av olje- og gassproduksjonen i Norge utgjør omlag 1/7 av BNP. Norge vil på sikt bli Vest-Europas største produsent av olje og gass, samtidig som nesten 90 % av norsk petroleumseksport går til EU-markedet. Omlag halvparten av de gjenværende petroleumsressurser i Vest-Europa finnes på norsk kontinentalsokkel. Eksport fra sektoren var i 1993 på 106 mrd. kroner, eller omlag 33 % av norsk eksport. Dette illustrerer sektorens betydning i norsk økonomi og Norges stilling som leverandør av energi til Vest-Europa.

       EU har ingen felles energipolitikk, men flere sider av samarbeidet har stor betydning for energisektoren. Dette berører Norge. Regjeringen mener derfor at det er av stor betydning å ha medinnflytelse på utformingen av det regelverk som gjelder for energisektoren og for vårt viktigste energimarked. Slik medinnflytelse er særlig viktig for Norge som gasseksportør, fordi gassmarkedet er mer regionalt enn oljemarkedet. Den oppnås best gjennom deltakelse i EFs organer, heter det i meldingen.

       Et EU-medlemskap innebærer ingen endring for kraftsektoren, heter det videre.

       For Regjeringen er det av avgjørende betydning at Norge kan videreføre en politikk også på lengre sikt som bygger på et rettsgrunnlag som respekterer norsk suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene og eiendomsrett til disse. I medlemskapsforhandlingene med EU var det derfor et mål å få bekreftet at de rettigheter EUs medlemsland har over petroleumsressursene, vil gjelde for Norge og bli videreført også i fremtiden. Det var videre avgjørende å få fastslått retten til statsdeltakelse og bruk av Statoil som forretningsfører for statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Det fremholdes at Norge har skaffet seg trygghet for at den nasjonale formue som petroleumsressursene utgjør, skal forvaltes av Norge. Disse rettighetene er nedfelt i en egen protokoll til Tiltredelsestraktaten (protokoll nr. 4 i sluttakten). Det innebærer at Norge har full sikkerhet for at endringer i disse rettigheter bare kan gjennomføres ved en traktatendring. Det krever i så fall enstemmighet i Rådet, og dermed kan Norge hindre vedtak som er i strid med nasjonale interesser.

       En viktig målsetting for EU er å etablere et indre energimarked. Målsettingen omfatter både gjennomføring av det indre marked på energisektoren og inkludering av energi i den øvrige regelutvikling i EU. EU-landenes arbeid med å utforme et konsesjonsdirektiv for å sikre at tildeling av tillatelser for undersøkelse etter og produksjon av petroleum skjer under konkurransemessig like og forutsigbare vilkår, er et ledd i dette arbeidet. Erfaringene fra arbeidet med konsesjonsdirektivet viser at Norge som EU-medlem kan ha betydelig innvirkning på utformingen av det regelverk som vil gjelde vårt viktigste energimarked, påpekes det i meldingen.

       Konsesjonsdirektivet, som ble vedtatt 25. mai 1994, har som utgangspunkt at medlemslandene selv bestemmer hvilke områder som skal gjøres tilgjengelig for undersøkelse, leting etter og utvinning av petroleum. Medlemslandene har videre rett til å fastsette vilkår for petroleumsvirksomheten. Slike vilkår og krav til utøvelse av petroleumsvirksomheten kan etter direktivet bl.a. omfatte nasjonal helse og sikkerhet, transportsikkerhet, miljøvern og beskyttelse av biologiske ressurser, nasjonalskatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi, sikkerhet for installasjoner og arbeidstakere, planmessig ressursforvaltning f.eks mht. utvinningstempo og behovet for å sikre statens skatteinntekter.

       Konsesjonsdirektivet fastslår med dette at ressursforvaltning i vid forstand er et nasjonalt anliggende. Gjennom energiprotokollen vil den nasjonale eneretten til ressursforvaltningen ikke kunne rokkes gjennom endringer i konsesjonsdirektivet. Etter direktivet skal myndighetenes konsesjonstildeling og fastsettelse av vilkår skje på grunnlag av likebehandling. De vilkår som settes skal være relevante for den virksomhet konsesjonen dekker. Kravet til likebehandling gjelder uavhengig av selskapenes nasjonalitet og eierskap. Dette innebærer at Statoil vil konkurrere på lik linje med andre søkere for sin kommersielle deltakelse i den enkelte utvinningstillatelse. Dette betyr likevel at statens samlede engasjement - gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), og gjennom Statoils økonomiske andel - kan opprettholdes, idet norske myndigheter vil stå fritt til selv å bestemme omfanget av SDØEs engasjement, heter det i meldingen.

       Et hovedformål med EU-samarbeidet på energiområdet er å øke forsyningssikkerheten. Beredskapstiltak for å møte oljeforsyningskriser i fredstid, tiltak for energiøkonomisering og omlegging til alternative energikilder er noen av virkemidlene EU har tatt i bruk for å nå dette målet. Samtidig er det en målsetting at det på energisektoren skal tas nødvendige miljøhensyn.

       Viktige miljøutfordringer er nært knyttet til produksjon og forbruk av energi. Energi- og miljøpolitikk er derfor nært sammenknyttet. For Norge vil det være viktig å være med å utforme EUs energisamarbeid slik at hensynet til miljøet blir ivaretatt på en effektiv måte.

       Norges gode tilgang på olje og gass vil også i fremtiden være et sentralt element i norsk næringsvirksomhet og samhandel med det øvrige Vest-Europa, som fortsatt vil være det dominerende marked for norsk energieksport. Også innenfor rammen av EFs regelverk vil Norge ha råderett over ressursene og den måten de utnyttes på. Men produksjonsmulighetene alene er ikke bestemmende for det økonomiske resultat. Elementer som EUs fremtidige energipolitiske kurs og markedsordninger vil også få vesentlig betydning for norsk energiproduksjon og eksport.

       Viktige premisser for denne utviklingen - både innenfor EU-området, i Øst-Europa og i SUS-landene - vil i stor grad legges i EU. Utformingen av fremtidige systemer for energi- og miljøbeskatning innenfor EU er også et område som kan få stor innvirkning på norsk energieksport, både m.h.t. konkurranseevne, de priser energiprodusenten oppnår, og de skatter som tilfaller ressursstaten, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at landbruket har stor betydning i en helhetlig politikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. Dette endres ikke ved et norsk EU-medlemskap. Det vil også i årene fremover være en sterk distriktsprofil i fordelingen av jordbruksstøtten. Den samlede distrikts- og næringspolitikken skal bidra til utvikling av levedyktige distrikter og bygdesamfunn i alle deler av landet. Forutsetningen for dette er at næringsgrunnlaget og verdiskapningen på bygdene blir utviklet.

       Norsk landbruk har etter krigen vært preget av en økning i produksjonen samtidig som sysselsettingen er redusert. Over statsbudsjettet er det gitt betydelig støtte for å sikre landbruket inntekt og gode levekår og samtidig ivareta andre mål knyttet til landbruket. Målsettingene i den norske landbrukspolitikken har hovedsakelig vært å sikre matforsyningen, stabilisere bosettingsmønsteret i distriktene, sikre primærprodusenter trygge økonomiske og sosiale vilkår, sikre miljøet og effektivisere produksjonen. EFs felles landbrukspolitikk bygger i stor grad på tilsvarende målsettinger.

       Betydelige prisforskjeller mellom Norge og våre naboland kan gi økt grensehandel og reduserte avsetningsmuligheter for norsk produksjon. Prisnivået på matvarer i andre land legger derfor indirekte begrensninger på handlefriheten i norsk landbrukspolitikk. Et svensk EU-medlemskap vil øke konkurransen på matvaremarkedet, spesielt for varer som er lette å lagre og transportere. For å unngå store tap av markedsandeler vil det være nødvendig å redusere kostnadsnivået i produksjon og foredling av norske jordbruksprodukter, heter det i meldingen.

       Den nye GATT-avtalen vil legge begrensninger på norsk handlefrihet i landbrukspolitikken. Avtalen, som i større grad legger opp til produksjonsnøytrale virkemidler, tar sikte på å få bukt med den store overskuddsproduksjon og utstrakt bruk av eksportsubsidier. Som følge av denne avtalen er Norge forpliktet til å legge om sitt importvern for landbruksvarer fra et system med importforbud til et tollbasert system. Deretter skal tollsatsene reduseres med gjennomsnittlig 36 % og minimum 15 % for enkeltprodukter i løpet av en seksårsperiode. I tillegg skal Norge i samme periode foreta en 20 % reduksjon i handelsvridende budsjett- og skjermingsstøtte i forhold til basisperioden 1986-88. Det åpnes for bedret markedsadgang gjennom krav til minste import og legges nye begrensninger på bruk av eksportsubsidier.

       Landbruket vil bli stilt overfor nye utfordringer og krav til omstilling uansett tilknytningsform til EU. EFs felles landbrukspolitikk står overfor mange av de samme utfordringene som norsk landbrukspolitikk. Støttenivået er generelt lavere i EU enn i Norge, men ligger betydelig høyere enn det som er vanlig i internasjonal sammenheng, påpekes det i meldingen.

       Det vises videre til at EFs landbrukspolitikk tar sikte på å sikre like og rettferdige konkurransevilkår innenfor et felles marked. Den felles landbrukspolitikk er basert på tre prinsipper, nemlig etablering av et felles marked for jordbruksprodukter, preferanse for jordbruksprodukter fra EF i forhold til importerte varer og felles finansiering av landbrukstiltak.

       I 1992 ble det vedtatt en omfattende reform av landbrukspolitikken i EU. Et viktig element er å redusere overskuddsproduksjonen gjennom en reduksjon i prisene og overgang til mer produksjonsnøytrale støtteformer. Samtidig legges det opp til å styrke miljøinnsatsen og til å sikre levekårene for produsentene i vanskeligstilte områder. Reformen har på mange måter brakt EFs landbrukspolitikk mer på linje med den norske landbrukspolitikken.

       Det sentrale virkemiddelet i EFs landbrukspolitikk er markedsordninger som fastsetter produksjonskvoter for de enkelte medlemsland. Markedsordningene sikrer produsentene minstepriser som ligger høyere enn verdensmarkedets priser. Alle viktige landbruksvarer som meieriprodukter, kjøtt, korn, sukker, vin, frukt og grønnsaker dekkes av markedsordninger.

       Det er etablert et felles importvern overfor land utenfor EU. Importvernet er i dag i hovedsak basert på variable importavgifter og/eller toll. Ved import oppkreves en importavgift som i prinsippet utgjør forskjellen mellom prisen på verdensmarkedet og EFs terskelpris, som er minste importpris. Ved gjennomføring av GATT-avtalen vil importvernet bli basert på tollsatser.

       Betingelsene for landbruksdrift varierer betydelig blant medlemslandene. For å nå målsettingene i den felles landbrukspolitikk i alle medlemsland kreves det derfor virkemidler utover markedstiltakene. For å møte denne utfordringen har EU i økende grad tatt i bruk struktur- og regionalpolitiske tiltak innenfor landbruket. Slike støtteordninger hel- eller delfinansieres gjennom utviklingsdelen av landbruksfondet.

       Konkurransereglene gjelder for produksjon og handel med de fleste landbruksvarer. Medlemslandene kan normalt ikke gi nasjonal støtte som strider mot bestemmelsene i markedsordningene eller som virker konkurransevridende.

       Omfanget av nasjonale støttetiltak til jordbruket i EUs medlemsland er likevel betydelig. Mot slutten av 1980-tallet utgjorde nasjonal støtte minst 180 mrd. kroner, det vil si nær 50 % av total budsjettstøtte til EU-landenes jordbruk. Dette inkluderer blant annet direkte utbetalinger, kostnadsreduserende tiltak, støtte til forskning, veiledning og rådgivning, sosiale ordninger og gunstige skatteordninger, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at forhandlingene med EU på landbruksområdet har vært omfattende, som følge av at omlag 1/3 av EFs bestemmelser gjelder landbrukssektoren. Sentrale forhandlingstemaer har vært etablering av et nytt støttesystem for Nordlig landbruk og gjennomføring av EFs markedsordninger og strukturpolitikk i Norge. Videre har en forhandlet om overgangsordninger både for primærjordbruket og næringsmiddelindustrien, enkelte skogbruksspørsmål og gjennomføring av EFs bestemmelser innenfor det tekniske området, herunder veterinære og plantesanitære spørsmål.

       Avtalen innebærer at det vil bli utformet et nytt støttesystem for norsk jordbruk. I det nye støttesystemet vil det bli etablert tre hovedgrupper av støtteordninger: Tilskudd som fullt ut finansieres av EU, virkemidler som delfinansieres av EU og nasjonale støtteordninger. Bestemmelsene i ordningene som fullt ut finansieres av EU er allerede fastlagt. Viktige ordninger som delfinansieres av EU er miljøstøtte og støtte til vanskeligstilte områder. Støtte vil bli gitt til alle deler av landet.

       Avtalens bestemmelser om nasjonal støtte er nedfelt i artikkel 138142. I tillegg kommer de bestemmelser som EU allerede praktiserer i forhold til nasjonal støtte, som gjør det mulig å videreføre en sterk distriktsprofil i fordelingen av støtten.

       Avtalen innebærer et nytt støttesystem for Nordlig landbruk. Støtteordningen vil omfatte området nord for den 62. breddegrad. I tillegg vil store områder sør for den 62. breddegrad med tilsvarende klimatiske forhold komme inn under ordningen. Ved fastsettelse av området vil det bli lagt vekt på lav befolkningstetthet, jordbruksarealet i forhold til totalarealet og andel av åkerarealet som nyttes til produksjon av matkorn. I det Nordlige støtteområdet kan det gis varig nasjonal støtte til jordbruket utover hva en hittil har kunnet gi etter gjeldende EF-regelverk. Det kan gis støtte opptil dagens samlede støttenivå til et kvantum tilsvarende dagens produksjonsnivå. Støtten skal i hovedsak gis som areal- og dyrestøtte.

       Avtalen åpner for nye nasjonale støtteordninger hvor det er betydelige problemer med å integrere norsk landbruk i den felles landbrukspolitikken. Støtten kan opprettholdes så lenge det er nødvendig for å integrere norsk jordbruk innenfor den felles landbrukspolitikk. Bestemmelsen vil også kunne benyttes for å etablere den nødvendige kombinasjon av støtteformer. Støtteordningene kan anvendes i alle deler av Norge, påpekes det i meldingen.

       Avtalen åpner videre for nasjonal støtte i den generelle overgangsperioden på 5 år. Støtten skal som hovedregel fastsettes ut fra produksjonsspesifikke beregninger. Det skal tas utgangspunkt i de faktiske forskjeller i priser og støttenivå som eksisterer mellom Norge og EU. Støtten skal nedtrappes gradvis og legges om slik at den blir i overensstemmelse med EFs regler i løpet av en femårsperiode. Det er også gitt bestemmelser om støtte som ikke er knyttet til bestemte produksjoner og fastsatt unntaksbestemmelser til investeringsordningen i primærjordbruket m.v.

       EFs statsstøtteregler åpner videre for at det kan gis nasjonal støtte til tiltak som har til formål å fremme kvalitetsproduksjon, sosiale ordninger og andre ordninger av mer allmenn karakter. Enkelte norske ordninger er allerede drøftet med Kommisjonen med sikte på videreføring i samsvar med statsstøttebestemmelsene. Dette gjelder bl.a. velferdsordningene i jordbruket, støtte til avlsarbeid, kvalitetskontroll, forskning m.v.

       De nasjonale støtteordningene vil bli utformet av norske myndigheter og godkjent av Kommisjonen. Regjeringen prioriterer dette arbeidet meget høyt og legger opp til at støtteordninger og geografisk avgrensning avklares i god tid før folkeavstemningen, heter det i meldingen, og det fremholdes at avtalens bestemmelser om støtte således åpner for bruk av et bredt spekter av virkemidler. Regjeringen vil med utgangspunkt i disse bestemmelsene sikre de inntektsmuligheter som det er lagt opp til i St.prp. nr. 8 (1992-1993) om Landbruk i utvikling. Forutsetningen for dette er kostnadseffektive investeringer og en effektiv bruk av arbeidskraft.

       Angående pristilpasning og lagernedskriving vises det i meldingen til at Norge i utgangspunktet krevde gradvis tilpasning til EUs prisnivå. Fra norsk side fant man etter nøye vurdering og samråd med de andre søkerland å kunne godta en direkte pristilpasning. Dette må ses i sammenheng med en bredere forhandlingsløsning for landbruket der det ble oppnådd et eget støttesystem for Nordlig landbruk og andre gode støtteordninger, både EU-finansierte og nasjonalt finansierte, direkte kompensasjon fra EU i størrelsesorden tre mrd. kroner over en fireårsperiode og mulighet for særlig omstillingsstøtte til næringsmiddelindustrien i en overgangsperiode. Det var viktig for Norge at det blir etablert en beskyttelsesmekanisme og et handelsovervåkningssystem for bearbeidede landbruksvarer for å hindre alvorlige markedsforstyrrelser. Disse tiltak vil sikre primærprodusentenes inntekter samt gi næringsmiddelindustrien tid og mulighet til å gjennomføre den nødvendige omstrukturering, og dermed ivareta norske interesser på en tilfredsstillende måte. Det er også grunn til å legge vekt på at denne løsningen vil innebære fordeler for forbrukerne gjennom lavere matvarepriser og for næringsmiddelindustrien i form av konkurransedyktige priser på innsatsvarer, heter det i meldingen.

       Pristilpasning ved tiltredelsen vil innebære et betydelig verdifall for produkter på lager og for levende dyr. Regjeringen vil foreslå at det blir gitt prisnedskriving til primærprodusenter og næringsmiddelindustrien for lagre av råvarer, halvfabrikata, ferdigvarer og levende dyr for å sikre stabile markedsforhold, påpekes det i meldingen.

       Med hensyn til struktur- og regionalpolitikk, vises til at med unntak for de kraftfôrkrevende produksjonene, ligger de norske bestemmelsene for investeringsstøtte til primærjordbruket nær opp til EUs ordninger. Norsk landbruk vil derfor ha gode muligheter for å utnytte disse investeringsordningene. Støtten delfinansieres av EU. Norge kan i en overgangsperiode på 5 år gi nasjonal investeringsstøtte til svinekjøtt-, fjørfekjøtt- og eggproduksjon.

       Det kan gis støtte til fjell- og vanskeligstilte områder (LFA-støtte). Støtten er 1.200 kroner pr. storfeenhet og kan alternativt beregnes pr. dekar. Støttesatsen pr. dekar er 120 kroner. EU betaler 50 % av tilskuddet i de 4 nordligste fylkene og 25 % i de øvrige områder. Omlag 85 % av jordbruksarealet i Norge vil omfattes av ordningen.

       EU har som en integrert del av landbrukspolitikken innført tiltak for å fremme nye aktiviteter både på det enkelte gårdsbruk og i landbruksbasert næringsmiddelindustri. EUs tiltak rettet mot bygdeutvikling er i tråd med norske bygdeutviklingstiltak. Etter forslag fra Norge om støtteberettigede regioner skal Kommisjonen fastsette avgrensningen av virkeområdet for EU-finansierte bygdeutviklingstiltak, heter det i meldingen.

       Vedrørende EFs markedsordninger, vises videre til at melkeproduksjonen er den viktigste enkeltsektor i norsk jordbruk målt både i form av verdiskapning og sysselsetting. Det har derfor vært viktig for Norge å kunne holde melkeproduksjonen på minst dagens nivå. Norge har fått en kvote for kumelk på 1.842 mill. kg. Nivået på den tildelte kvote ligger omlag 3 % over dagens produksjonsmål. I tillegg er det avsatt en kvote på 175.000 tonn for produsenter som etter nasjonalt regelverk har rett til å starte opp med melkeproduksjon etter et avbrudd på inntil fem år. Dagens landsdekkende system for prisutjevning av melk vil bli avviklet. Støttesystemet for Nordlig landbruk vil bli brukt slik at det utjevner forskjellen i lønnsomhetsvilkår mellom distriktene og sentrale strøk. Med nye virkemidler vil derfor de eksisterende distriktspolitiske målsettinger ivaretas, heter det i meldingen.

       Norge vil komme inn under EFs arealstøtteordning for korn, oljefrø og proteinvekster.

       Statkorns monopolfunksjoner skal oppheves fra tiltredelsesdato. Norge er imidlertid gitt en periode på to år for å legge om Statkorns funksjoner i det norske markedet. Statkorns virksomhet i korn og kraftfôrmarkedet vil etter 1. januar 1997 skje på forretningsmessig grunnlag. Gjennomføringen av den nye GATT-avtalen vil også medføre at importmonopolet må avvikles.

       EFs markedsordning for henholdsvis storfe- og sauekjøtt karakteriseres av et mer omfattende støtte- og tiltakssystem enn hva som gjelder for svin, fjærfekjøtt og egg.

       Det har fra norsk side vært viktig å sikre dagens produksjonsomfang og avsetningsmuligheter for kjøtt og egg, og samtidig sikre fleksibilitet mellom de ulike produksjoner og bruk av jordbruksarealer. Det ble derfor lagt stor vekt på å sikre mulighetene for å kunne øke produksjonen av storfekjøtt, fremholdes det i meldingen.

       Grøntsektoren vil bli omfattet av ordningen for Nordlig landbruk og annen nasjonal støtte. Det kan også gis økonomisk støtte til produsentorganisasjoner i grøntsektoren.

       Som EU-medlem vil Norge etablere et miljøprogram der EU medfinansierer gjennomføringen. EFs bidrag til det norske miljøprogrammet for jordbruksvarer forventes å bli 460 mill. kroner årlig. Nasjonale midler kommer i tillegg. Regjeringen vil legge vekt på å prioritere innsatsen i områder der vi har de største miljøbelastningene. Samtidig vil tiltak for å opprettholde og vedlikeholde kulturlandskapet bli prioritert. Det kan gis miljøstøtte i alle deler av landet, påpekes det i meldingen.

       Det vises videre til at store deler av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien i likhet med primærjordbruket har vært skjermet mot konkurranse fra import. For næringsmiddelindustrien betyr et EU-medlemskap en ny konkurransesituasjon. Regjeringen så det derfor som nødvendig å få tilfredsstillende overgangsordninger for å sikre at den norske næringsmiddelindustrien kan bli konkurransedyktig innenfor EU.

       I tillegg til en sikkerhetsklausul for landbrukssektoren for overgangsperioden på 5 år fikk Norge gjennomslag for et eget handelsovervåkingssystem som gjelder i en periode på 3 år og innebærer en gradvis effekt av åpningen av markedet.

       For å sikre stabile markedsforhold vil Regjeringen foreslå at det blir gitt prisnedskriving for næringsmiddelindustrien.

       EU har i sin felles landbrukspolitikk investeringsprogrammer der det gis investeringsstøtte til den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Programmene delfinansieres av EU og det forutsettes egenfinansiering fra støttemottakerne. Programmene inngår i strukturfondstiltakene og gjelder i hele EU. Ordningen omfatter næringsmiddelindustrien som produserer landbruksprodukter slik EU definerer dem. Dette omfatter bl.a. sektorene meieri, frukt og grønt, korn, kjøtt og egg, men ikke produkter som bakervarer, sukkervarer, is, pizza m.v. som har frihandelsstatus i henhold til EØS-avtalen.

       Investeringsprogrammene har vært sentrale virkemidler for EU i utviklingen av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri. Ordningen representerer videre et sentralt virkemiddel i gjennomføringen av EFs landbrukspolitikk. Det er klare begrensninger i adgangen til å gi støtte til sektorer hvor det er overkapasitet i foredlingen.

       I forhandlingsløsningen inngår at vi i en overgangsperiode på 3 år kan gi nasjonal støtte til investeringer som faller utenfor EFs regelverk på området. En forutsetning er at den totale kapasiteten i næringsmiddelindustrien ikke øker. Denne løsningen sikrer at myndighetene kan bidra til investeringer som er nødvendig for å få en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som sikrer arbeidsplassene samtidig som en sikrer avsetning av råvarer fra primærjordbruket, heter det i meldingen.

       Angående skogbruk, vises det til at EU er hovedmarkedet for norske skogprodukter. Skogbruket og skogindustrien er markedsorienterte med lang erfaring i å arbeide internasjonalt. Skogbruket kan øke bearbeidingsverdien av sin produksjon i fremtiden og har et stort potensiale for produktutvikling basert på høykvalitetsvirke. Norge har betydelige unyttede skogressurser. Utviklingen i skogbruket vil få stor betydning for inntektsforholdene for bruk med kombinert jord- og skogbruksdrift.

       Eksportverdien tilsvarer i dag omlag 11 mrd. kroner. Dersom Sverige og Finland blir medlemmer kan EU langt på vei bli selvforsynt med tømmer og skogprodukter. Et norsk EU-medlemskap vil være en klar fordel fordi det sikrer full markedsadgang til EU-markedet og innflytelse på EUs politikk på dette området. Norsk skogpolitikk vil i liten grad bli påvirket av et EU-medlemskap og de nasjonale ordningene kan i hovedsak videreføres, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at EU har et harmonisert regelverk på det veterinære og plantesanitære området for å hindre spredning av dyre- og plantesykdommer samt skadegjørere. Store deler av dette regelverket inngår i EØS-avtalen, i motsetning til EU-medlemskap, forutsetter imidlertid opprettholdelse av grensekontroll. Fra norsk side er det sikret at den gunstige dyre- og plantehelsestatus i Norge kan opprettholdes, heter det i meldingen.

       Det vises til at et EU-medlemskap betyr nye utfordringer for norsk landbruk. Det vil bli større konkurranse på det norske markedet, samtidig som Norge får tilgang til et større marked. Det blir derfor viktig å utforme virkemidler slik at produksjonen innrettes mot den nye situasjonen.

       Et EU-medlemskap vil for Norge innebære en styrking av innsatsen til bygdeutvikling. I tillegg til nasjonale midler til bygdeutviklingstiltak vil EU bidra med midler fra strukturfondene. Regjeringen mener at en slik politikk vil bidra til å utvikle et mer allsidig næringsliv på landsbygden, og gi et godt fundament for sysselsettingen og bosettingen.

       Forhandlingsresultatet innebærer en direkte pristilpasning til EUs prisnivå ved tiltredelsen. Pristilpasningen innebærer at næringsmiddelindustrien får råvarer til konkurransedyktige priser. Samtidig vil et overvåkingssystem for handelen innebære en gradvis effekt av markedsåpningen for næringsmiddelindustrien. Forbrukerne vil kunne nyte godt av billigere matvarer og derved reduserte kostnader til husholdningene. For å sikre normale markedsforhold ved tiltredelse og en mest mulig smidig markedsmessig tilpasning ved selve tiltredelsen vil det bli etablert kompensasjonsordninger for verditap på lager og levende dyr.

       I tillegg vil det bli iverksatt omfattende investeringsprogrammer inklusive tiltak overfor næringsmiddelindustrien. Betydelige midler vil bli stilt til rådighet. Regjeringen legger også stor vekt på å benytte de bestemmelser for importovervåking som avtalen legger opp til slik at det blir en gradvis effekt av åpning av det norske markedet, heter det i meldingen.

       Innen fiskerisektoren, er Regjeringens overordnede mål for fiskeripolitikken å skape en bærekraftig og lønnsom fiskeri- og havbruksnæring. For Regjeringen har de viktigste målene i forhandlingene derfor vært å:

       Bakgrunnen for disse målene er fiskerinæringens store betydning for bosetting og næringsgrunnlaget langs kysten og for norsk økonomi. Fiskerinæringen er Fastlands-Norges nest største eksportnæring. 90 % av produksjonen, til en verdi av 16,6 mrd. kroner ble eksportert i 1993. Eksport for 10,3 mrd. kroner gikk til EU-landene.

       Norge har i en årrekke hatt et omfattende fiskerisamarbeid med EU. Samarbeidet omfatter fastsettelse av nivåene for beskatning av felles bestander i Nordsjøen og bytte av kvoter for bestander som Norge eller EU forvalter (eksklusive bestander). De fleste økonomisk viktige bestander som norske fiskere utnytter, forvalter Norge i fellesskap med enten EU eller Russland. Dette bl.a. fordi bestandene vandrer over store havområder, på tvers av ulike nasjonale økonomiske soner. Totalt tillatte fangstmengder for fellesbestandene, så vel som andre forvaltningstiltak, bl.a. tekniske reguleringer, fastsettes da i samarbeid med EU eller Russland. Samarbeidet bidrar til en effektiv fiskeriforvaltning, heter det i meldingen.

       Det fremholdes at målsettingene i norsk fiskeripolitikk og i EFs felles fiskeripolitikk i stor grad er sammenfallende. EU skal ved utformingen av fiskeripolitikken bl.a. ta hensyn til fiskerinæringens egenart og den nære tilknytning næringen har til samfunnsøkonomien som helhet.

       Den felles fiskeripolitikken har detaljerte bestemmelser om fordelingen av fiskeressursene medlemslandene imellom og regulering av adgang til farvann.

       Medlemslandenes « historiske fiske » er hovedkriteriet for fordelingen av fiskerettigheter. Fordelingen av fiskeressursene kalles « relativ stabilitet ». Fordelingen gir en fast andel av de fiskemulighetene som blir fordelt til de medlemsland som har fiskerettigheter.

       Beslutninger om forvaltningstiltak treffes av Rådet med kvalifisert flertall. Beslutningene omfatter beskatningsnivåene, såvel som en felles politikk for tekniske bestemmelser og kontroll. Disse tiltakene skal fremme en mest mulig effektiv og forsvarlig forvaltningspolitikk.

       Norge har fått tilfredsstillende sikkerhet for at fiske i 12-milssonen også i fremtiden vil bli forbeholdt norske fiskere. Dette fremgår av en felleserklæring til avtalen. Den pålegger EFs organer å ta særlig hensyn til kystbefolkningens interesser når dagens ordning om 12-milssoner skal tas opp til vurdering i år 2002. Den norske holdningen til 12-milssonen deles av EUs medlemsland, heter det i meldingen.

       Det var også viktig å sikre at nåværende fartøyer fra EU-land ikke skulle få adgang til å begynne nye fiskerier i norsk sone på uregulerte bestander, samt at Norge skulle opprettholde sin nåværende adgang til de farvannene i EU-området hvor Norge har kvoter. I Tiltredelsesakten knyttes reglene om adgang til farvann og til uregulerte bestander til et system med fisketillatelse, som nå er under utarbeidelse i EU. De nåværende reglene om adgang til farvann i henholdsvis EU og Norge skal gjelde til dette systemet er iverksatt. Utgangspunktet for det nye systemet med fisketillatelse vil være at det nåværende fiskemønsteret skal legges til grunn. De fartøyer som har fisket i et område, vil få anledning til å fortsette med det fiskeriet som har vært drevet der. Dette er av særlig betydning når det gjelder fiske på uregulerte bestander, fordi kun fartøyer som har tradisjonelle fiskeaktiviteter å vise til da vil få fisketillatelse. Inntil systemet med fisketillatelse er i virksomhet, vil vilkårene for norsk adgang til de nåværende EU-lands farvann i Nordsjøen og Skagerrak være de samme som de betingelser som gjelder i dag.

       Når det gjelder det norske fisket vest av 4° V, fremmet EU i forhandlingene krav om at norske fartøyer måtte omfattes av adgangsordninger som tilsvarer de ordninger som gjelder for spanske og portugisiske fartøyer. EU ønsket ikke å gi fartøyer fra søkerlandene bedre vilkår enn de som gjelder for nåværende medlemsland. EUs syn ville i realiteten ført til at Norge bare i begrenset grad kunne utnytte norske fiskerettigheter i disse farvannene. Fra norsk side ble det understreket at man ikke kunne akseptere adgangsvilkår som ville få slike følger. Adgangsordningen for norske fartøy er derfor utformet slik at Norge fullt ut kan utnytte sine fiskemuligheter i området. Vilkårene for adgangen for nåværende fartøyer fra EU-land til norske farvann vil være de samme som dem som gjelder før medlemskapsavtalen trer i kraft, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at ressursene sto sentralt i forhandlingene. Fra norsk side ønsket man at norske fiskerettigheter i EU-landenes farvann og i norske farvann skulle bli videreført og sikret i avtalen. De norske fiskerettighetene er fastlagt i Tiltredelsesavtalen enten i form av relative andeler eller kvoter i tonn. Avtalen innebærer en videreføring av de fiskemuligheter norske fiskere har hatt de seneste årene. Det er ikke knyttet noen tidsbegrensning til disse juridisk bindende rettighetene, som bare kan endres med norsk samtykke. Varigheten av kvotefordelingen understrekes også i en erklæring i Sluttakten. I erklæringen erkjenner EU den store betydning det har for Norge og nåværende medlemsland at prinsippet om relativ stabilitet videreføres som grunnlag for en permanent ordning for fordeling av fiskemuligheter i fremtiden, også etter år 2002.

       EU fremmet krav om større fleksibilitet med hensyn til hvor partene kunne fiske sine respektive makrellkvoter. Kravet bunnet i et ønske om å få adgang til å fiske makrell i norsk sone i Nordsjøen. Avtalen innebærer økt fleksibilitet i fisket etter makrell ved at hvert enkelt medlemsland kan fiske en tredjedel av sin kvote i de øvrige reguleringsområdene for makrell. Den praktiske konsekvensen av dette vil i dagens situasjon i første rekke være økt adgang for fiskere fra de nåværende medlemslandene til makrellfisket i norsk del av Nordsjøen. Samtidig vil dette kunne bety økte leveranser til norsk foredlingsindustri, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Norge var opptatt av å sikre at norske fiskerettigheter på grunnlag av prinsippet om relativ stabilitet, ikke blir undergravd ved at norske fartøyer med fiskekvote blir kjøpt av utenlandske interesser, såkalt « kvotehopping ».

       Etter avtalen kan Norge opprettholde regler som krever norsk statsborgerskap for kjøp av fiskefartøy. Ordningen gjelder i en overgangsperiode på tre år. I en felleserklæring til avtalen slås det dessuten fast at en av målsettingene med EUs system for fordeling av kvoter, er å ivareta særskilte behov i områder der befolkningen er spesielt avhengig av fiske og tilknyttet virksomhet. Man gjengir også Domstolens syn om at denne målsettingen gir grunnlag for å sette som vilkår at det er en reell økonomisk forbindelse mellom fartøyer som fisker på et lands kvoter, og dette landet.

       Det norske regelverket inneholder allerede i dag bestemmelser som vil legge forholdene til rette for en hensiktsmessig utvikling av eierforholdene i fiskeflåten, og som i praksis vil kunne gi en beskyttelse mot kvotehopping uten å forskjellsbehandle norske og utenlandske statsborgere. Slike regler kan opprettholdes og videreutvikles. Det gjelder bl.a. krav om at fiskefartøy må være eid av aktive fiskere, bruk av det norske konsesjonssystemet og muligheten til å stille krav som skal ivareta ressurs-, distrikts- og regionalpolitiske hensyn.

       Det arbeides med et forslag til ny lov om retten til å delta i fisket, bl.a. for å forhindre kvotehopping, påpekes det i meldingen.

       Avtalen setter videre klare grenser for fartøyer fra de nåværende medlemslandene til å fiske på uregulerte bestander.

       Norge beholder myndigheten til å fastsette totalkvoter og føre forhandlingene med Russland for farvannene nord for 62° N fram til 30. juni 1998. Etter overgangsperioden vil denne myndigheten bli overtatt av EU. I henhold til Tiltredelsesakten skal forvaltningen av ressursene i disse farvannene innenfor Fellesskapets fiskeripolitikk skje på grunnlag av det nåværende forvaltningsregime, slik dette er nedfelt i felleserklæringen om forvaltningen av fiskeressursene i farvannene nord for 62° N. Dette innebærer en rettslig forpliktelse for de nåværende medlemslandene til å videreføre dagens norske forvaltningsregime, heter det i meldingen.

       Det fremholdes at som det mest berørte medlemsland vil Norge dessuten, i henhold til etablert praksis i EU, spille en dominerende rolle i forvaltningen av disse farvannene også etter overgangsperioden. Dette er gjenspeilt i felleserklæringen, der man framhever Norges spesielle stilling som den eneste kyststaten i EU til disse farvannene.

       Kystvaktens og andre norske myndigheters ordinære håndhevelse og kontroll av alle fartøyer i norske farvann vil fortsette.

       Det understrekes i meldingen at Norge ved medlemskap får tollfri adgang for all fisk og fiskeprodukter fra tiltredelsesdatoen. Til sammenligning vil tollsatsene for de bearbeidede fiskeprodukter som fikk tollnedtrappingen i EØS-avtalen, stort sett ligge mellom 6 % og 7,5 %. Nåværende tollsats på røkt laks er 13 %. For produkter av sild og makrell er normaltollsatsene i dag henholdsvis 15 % og 20 %. For pillede reker i lake er tollsatsen 20 %. Dette er produkter som ikke fikk toll-lettelser i EØS-avtalen. Ved medlemskap vil også disse tollsatsene fjernes fra tiltredelsestidspunktet.

       Når det gjelder markedsorganisering, viste forhandlingene at EFs regelverk i hovedsak samsvarer med norske ordninger. Ved et norsk EU-medlemskap vil de norske fiskesalgslagene i hovedsak kunne opprettholde sin virksomhet som i dag.

       Regelverket i EU inneholder bestemmelser om reduksjon av flåtekapasiteten i medlemslandene. Norge fikk bekreftet i forhandlingene at det vil bli tatt hensyn til de reduksjoner som allerede har funnet sted i den norske flåten.

       Det vises i meldingen til at for fangstsektoren, vil medlemskap i EU bety en videreføring av dagens nasjonale kvotefordelingsordninger. Kontroll og håndhevelse vil fortsatt være et nasjonalt anliggende innenfor de rammer som er fastsatt av EU. Det sentrale nye elementet vil være at fremtidige forvaltningstiltak vedtas av Rådet, slik at tiltak på grunnlag av norske reguleringsbehov, formelt vil bli fattet i henhold til gjeldende EU-prosedyrer, jf. meldingens kap. 5.3. Ved medlemskap vil Norge samtidig øve direkte innflytelse og delta med full tyngde i den samlede utforming av Fellesskapets fiskeripolitikk, ikke minst i kraft av Norges kompetanse og betydning som fiskerinasjon.

       Et EU-medlemskap innebærer en videreføring av de fiskerettighetene som norske fiskere har hatt i de senere årene. De norske rettighetene er fastlagt i Tiltredelsesakten, og det er ikke knyttet noen tidsbegrensning til dem. De norske fiskerettigheter er sikret for fremtiden, og kan ikke endres uten Norges samtykke, heter det i meldingen.

       Dagens samarbeid med Russland om felles fiskebestander vil finne sted i nye former, men samarbeidets konkrete innhold forutsettes videreført. Som i dag vil fastsettelsen av totalkvotene skje på grunnlag av anbefalinger fra Det internasjonale rådet for havforskning.

       Etter overgangsperiodene i Tiltredelsesakten vil forvaltningen av ressursene i norsk økonomisk sone skje innenfor fellesskapelige rammer. Norsk forvaltningspolitikk og virkemidler skal overtas av EU i farvannene nord for 62° N. Dette legger grunnlaget for at man også i fremtiden vil få en effektiv og bærekraftig forvaltning av ressursene i disse farvannene, heter det i meldingen. Det vises videre til at norske regler om kontroll og håndhevelse vil bli videreført.

       EU er verdens største importør av fisk og er i økende grad avhengig av import for å dekke etterspørselen til et marked på mer enn 350 mill. mennesker. Verdien av importen var i l992 på 62,6 mrd. kroner. 17,7 % av dette var import fra Norge.

       Selv om norsk fiskeeksport til EU-markedet er økende, er den tradisjonelle delen av eksporten i stor grad i stagnasjon. Økningen skyldes nesten utelukkende veksten i norsk oppdrettsnæring. Over 70 % av norsk fiskeeksport går til EU, Sverige, Finland og Østerrike. På tross av betydelige reduksjoner i tollsatsene som følge av EØS-avtalen, virker den gjenværende tollen på bearbeidede produkter til EU begrensende for eksporten. Begrensningen gjelder særlig de fiskeslag som ikke fikk tollreduksjoner i EØS-avtalen.

       Full tollfrihet på EU-markedet vil gi en årlig toll-lettelse på omlag 410 mill. kroner (1993-tall), eller omlag 190 mill. kroner mer enn toll-lettelsene ved full gjennomføring av EØS-avtalen. Dette er imidlertid et statisk bilde, som ikke tar hensyn til de økte markedsmuligheter som medlemskap med tollfrihet vil gi, særlig for bearbeidede fiskeprodukter, heter det i meldingen.

       Det vises til at medlemskap i EU vil gi fiskerinæringen både økte eksportmuligheter og mer stabile rammevilkår enn de som følger av EØS-avtalen. For norsk fiskeindustri vil dette innebære konkurranse på like fot med annen fiskeindustri i EU. Selv med en EØS-avtale der tollnedtrappingen er gjennomført vil norsk fiskeindustri ha en fortsatt konkurranseulempe for viktige produkter i sitt hovedmarked. Ved et medlemskap vil risikoen for å bli rammet av bl.a. antidumpingtiltak og andre handelsbegrensende tiltak på EU-markedet forsvinne. Fiskerinæringens konkurranseevne vil også bli bedret ved at avgifter til attester, betaling for grensekontroll og forsinkelser som følge av slik kontroll, vil falle bort. Både for den tradisjonelle fiskerinæringen og for oppdrettsnæringen er det avgjørende at markedsadgangen er stabil og forutsigbar. De store investeringer som foretas i næringen understreker behovet for uhindret og sikker adgang til Norges hovedmarked. Et EU-medlemskap vil ivareta dette behovet.

       Det er Regjeringens syn at fri adgang til Norges viktigste eksportmarked for fisk og fiskeprodukter vil innebære at de mange kystsamfunn som er avhengig av fiskerisektoren, kan få en betydelig bedret næringsutvikling. Norsk fiskeindustri har potensiale for vesentlig høyere verdiskaping og sysselsetting gjennom økt videreforedling. Det vil i denne sammenheng være avgjørende at næringen selv utnytter de økte muligheter som et medlemskap i EU gir. Det vil gi nye arbeidsplasser langs kysten. Fiskeforedlingsindustrien sysselsetter et stort antall kvinner, slik at disse arbeidsplassene vil komme kvinnene til gode.

       Som EU-medlem vil Norge få tilgang til betydelige midler fra EFs strukturfond. Dette vil særlig være viktig med tanke på videreutvikling av fiskerinæringen i kystdistriktene. Tiltakene vil bl.a. gjelde støtte til etablering og modernisering i fiskeindustrien, oppdrettsnæringen og fiskeflåten, heter det i meldingen.

       På industrisiden har norsk næringsliv gjennom EØS-avtalen fått likeverdig adgang til de vesteuropeiske markedene på de områdene som omfattes av avtalens virkefelt. På det industripolitiske området ligger forskjellen mellom deltakelse i EØS-samarbeidet og medlemskap i EU i første rekke i muligheten til å delta i de fora hvor industripolitiske retningslinjer og prioriteringer drøftes og vedtas. Dessuten favner EU-samarbeidet om en rekke områder av industripolitisk betydning som ikke er omfattet av EØS-avtalen, slik som felles handelspolitikk, strukturfondene, samarbeid for utvikling av enkeltsektorer som f.eks skipsbygging, samt arbeidet for å sikre stabile, overordnede rammevilkår, i første rekke ved det økonomiske og monetære samarbeidet.

       For å nå Regjeringens målsetting om styrket sysselsetting og verdiskapning må den positive utvikling i næringslivets konkurranseevne og rammevilkår videreføres.

       Norsk økonomi er i dag avhengig av inntektene fra petroleumssektoren. Ser man bort fra petroleumsvirksomheten, ville Norge i dag hatt et underskudd på handelsbalansen med utlandet på over 7 % av bruttonasjonalproduktet og et underskudd på statsbudsjettet på omlag 10 % av bruttonasjonalproduktet. Petroleumsvirksomheten vil avta i fremtiden. For å fortsatt kunne trygge sysselsetting og velferd er det således nødvendig å styrke våre fastlandsbaserte næringer.

       For et lite, utadrettet land som Norge er rammevilkårene i våre viktigste eksportmarkeder av spesielt stor betydning. Få land har så stor eksport og import, målt som andel av BNP, som Norge. I 1992 var eksportandelen av bruttonasjonalproduktet på 44 %, mens tilsvarende importandel var på 37 %. Store deler av norsk industri er avhengig av å få solgt sine produkter på utenlandske markeder, spesielt i Vest-Europa.

       Fordi utviklingen av vår egen industri er så nært knyttet til hva som skjer i markedene og næringslivet hos våre handelspartnere, har vi interesse av å delta i drøftinger av nærings- og industripolitikk i internasjonale samarbeidsfora. Det er viktig å påvirke de vurderinger som gjøres og de beslutninger som tas, heter det i meldingen.

       Formålet med den norske næringspolitikken er å gjøre det attraktivt å investere og produsere i Norge, styrke teknologi- og kompetanseutviklingen, bedre finansieringen og fjerne konkurransehindre, samt styrke lønnsomheten og konkurranseevnen.

       Det industrielle samarbeidet i EU er rettet inn mot å sikre gode rammevilkår for næringsutviklingen og grunnlaget for verdiskapningen, i form av felles regelverk og tiltak for å styrke konkurranseevnen, effektiviteten, omstillingsevnen og nyskapningen i næringslivet.

       De prinsippene som ligger til grunn for EU-landenes samarbeid om industriutvikling, er stort sett i samsvar med norske næringspolitiske målsettinger. Det er først ved Maastricht-traktaten at EU-landenes industripolitiske samarbeid har fått et selvstendig rettslig grunnlag, jf. Roma-traktatens art. 130. Dette er en formalisering og videreføring av det industripolitiske samarbeidet som har funnet sted mellom EU-landene i lengre tid. Industripolitikken vil fremdeles i hovedsak være medlemslandenes eget anliggende. De industripolitiske prinsipper og målsettinger som er fastlagt i Maastricht-traktaten er lagt til grunn i Rådets oppfølging av « Hvitboken om sysselsetting, vekst og konkurranseevne » fra 1993.

       Et medlemskap vil gi Norge anledning til likeverdig deltakelse på de mange områdene i EU-samarbeidet av viktighet for den industrielle utvikling, både i utformingen av nytt regelverk og av særskilte tiltak og programmer. Det er Regjeringens oppfatning at dette vil legge grunnlaget for en styrking av utviklingsmulighetene til norsk industri, heter det i meldingen.

       Angående regionalpolitikk vises det til at Regjeringens overordnede målsetting er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle deler av landet. Den regionalpolitiske innsatsen skjer gjennom vektlegging av regionale hensyn i utformingen av sektorpolitikken og gjennom egne distriktspolitiske virkemidler.

       Ved deltakelse i økt handelspolitisk og økonomisk samarbeid i Europa, bedres grunnlaget for eksport av norske produkter, og derved utviklingsmulighetene for næringslivet i hele landet. Viktige deler av norske eksportnæringer er lokalisert i distriktene, og utgjør flere steder basisvirksomheten i lokalsamfunnene. Arbeidet for å fremme regional utvikling og utjevning i EU skjer dels gjennom den nasjonale regionalpolitikken som medlemslandene fører hver for seg, og dels gjennom felles innsats via EUs strukturfond.

       De fleste EU-lands nasjonale regionalpolitikk har mange likhetstrekk med norsk distriktspolitikk. Lån og tilskudd til investeringer og bedriftsutvikling er viktige støtteformer. EFs regelverk for statsstøtte setter visse rammer for den støtte som kan gis. Statsstøtteregelverket er allerede innarbeidet i EØS-avtalen, og gir mulighet for Norge til å videreføre hovedtrekkene i vår nasjonale distriktspolitikk.

       Den felles regionalpolitiske innsatsen i EU gis høy prioritet. EU består av land og regioner med ulik økonomisk og sosial utvikling, og som derved har ulike forutsetninger for å dra nytte av de velferdsgevinster som den økte integrasjonen i EU gir. Formålet med den felles regionalpolitikken er å styrke samhørigheten i EU og bidra til økonomisk og sosial utjevning. Midlene fra strukturfondene utgjør et tillegg til den nasjonale innsatsen på disse områdene.

       Den regionalpolitiske innsatsen i EU gjennom strukturfondene utgjør omlag 1/3 av EUs budsjett. Det var en fordobling av størrelsen på strukturfondene i perioden 1988-93, og det er lagt opp til en tilsvarende vekst for perioden 1994-99. I perioden 1994-99 er det totalt budsjettert med 1180,7 mrd. kroner (141,4 mrd. ecu) til strukturfondene.

       Strukturfondsmidlene brukes til fem prioriterte formål, såkalte målområder:

       Målområde 1, 2 og 5b er regionalpolitiske mål. Mål 3, 4 og 5a kan brukes uten å skille mellom geografiske områder. Mål 1 er høyest prioritert. Hovedtyngden av mål-1 områder ligger i de minst økonomisk utviklede land i EU, slik som Hellas, Portugal, Irland og Spania. Alle medlemsland unntatt Danmark og Luxembourg har mål-1 områder.

       Den regionalpolitiske støtten gjennom strukturfondene kan gå til støttetiltak innenfor infrastrukturutbygging, kompetanseutvikling og produksjons- og næringsutvikling. Betydelige områder i EU omfattes av den regionalpolitiske støtten.

       Fra norsk side har man forutsatt at ved en utvidelse av EU må særskilte nordiske forhold, slik som lav befolkningstetthet, store avstander, avsides beliggenhet og vanskelige klimatiske forhold, vektlegges både i EUs regionalpolitikk og ved vurdering av medlemslandenes egen anvendelse av regionalstøtte på grunnlag av statsstøttereglene.

       Regjeringen har hatt tre hovedmål i forhandlingene:

       I tilknytning til medlemskapsforhandlingene har Norge hatt drøftelser med Kommisjonen for å avklare enkelte sider av norsk distriktspolitikk ved et medlemskap i EU. Drøftelsene, som ennå ikke er fullt ut avsluttet, har tatt utgangspunkt i at lav befolkningstetthet skal etableres som et nytt kriterium i regelverket i EU for den nasjonale distriktsstøtten. Dette kriteriet, nærmere definert som områder med under 12,5 personer pr.km², skal kunne anvendes i stedet for dagens hovedkriterier som er BNP pr.innbygger og arbeidsledighet.

       Det nye kriteriet vil medføre at Norges nåværende virkeområde for nasjonal distriktspolitikk vil kunne opprettholdes. Samtidig vil det kunne gis støtte som kompenserer for avsides beliggenhet, også driftsstøtte. Dette gir mulighet for å videreføre hovedtrekkene i både den regionale transportstøtten og ordningen med nedsatt arbeidsgiveravgift i prioriterte regioner, heter det i meldingen.

       Forhandlingene resulterte i etablering av et nytt målområde 6, spesielt tilpasset de nordiske søkerlandene. Kriteriet for utpeking av mål-6 områder er lav befolkningstetthet, nærmere definert som under 8 personer pr. km². For Norge førte dette til at de fire nordligste fylkene fikk status som målområde 6.

       Det nye målområde 6 har samme kjennetegn som målområde 1. Forskjellen ligger i at lav befolkningstetthet er kommet inn som et eget kriterium. De fire nordligste fylkene i Norge kan således motta støttebidrag på linje med det man ville fått i henhold til mål-1 status.

       Det er forhandlet fram økonomiske rammer for bidragene fra strukturfondene til Norge i perioden 1995-99.

       For målområde 6 er rammene 543 mill. kroner i 1995, stigende til 695 mill. kroner i 1999. Til sammen er det avsatt 3.070 mill. kroner for perioden. For de øvrige målområder, altså mål 2, 3, 4, 5a og 5b, er det satt av 1.236 mill. kroner i 1995, stigende til 1.328 mill. kroner i 1999. Samlet er det avsatt 6.420 mill. kroner i perioden 1995-99 (alle summer omregnet fra ECU).

       Det er en forutsetning at Norge bidrar med nasjonale midler til gjennomføring av de utviklingsprogrammer som mottar støtte fra strukturfondene. For mål 6 vil den norske andelen utgjøre 25-50 % mens de andre målområdene fordrer en nasjonal egenandel på 50-75 %. Det er derfor betydelig større beløp som vil bli satt inn som regionalpolitiske virkemidler enn de som kommer fra strukturfondene, påpekes det i meldingen.

       Det vises til at for distriktene er medlemskapsavtalen med EU en god avtale. Løsningen viser at EU har erkjent hvor viktig regional- og distriktspolitikken er for Norge. Som EU-medlem vil vi kunne videreføre hovedtrekkene i den nasjonale distriktspolitikken, og forsterke den regionalpolitiske innsatsen gjennom EFs strukturfond.

       Strukturfondene finansierer programmer som kan dekke en rekke viktige tiltak for den regionale utviklingen i Norge.

       På landbruksområdet kan støtte fra strukturfondene gis til primærjordbruket, og til tiltak rettet mot næringsmiddelindustrien og bygdeutvikling. Dette kan lette tilpasning og utvikling av landbruket.

       I fiskerisektoren kan midler fra strukturfondene bety bedre muligheter til å gjennomføre tiltak og foreta investeringer for å øke næringens konkurranseevne, både i fiskeflåten, fiskeforedlingsindustrien og oppdrettssektoren. Gjennom målområde 2 vil tradisjonelle industriområder i tilbakegang kunne bli tilgodesett.

       Støtte gjennom målområde 3 og 4 gir mulighet til å styrke arbeidsmarkedstiltakene i hele landet. Sentrale målgrupper i norsk arbeidsmarkedspolitikk, som langtidsledige, ungdom og yrkeshemmede, omfattes av støtteordningene. Dette samme gjelder forebygging av arbeidsledighet for personer som er sysselsatt i virksomheter som står overfor betydelige omstillinger eller nedleggelse.

       Når det gjelder Norges egen regionalstøtte, innebærer drøftelsene med Kommisjonen så langt at Norge i all hovedsak vil kunne videreføre den regionalpolitikken som føres i dag.

       Gjennom et EU-medlemskap vil norsk regionalpolitikk få en forankring i det europeiske samarbeid på et område som i økende grad gis prioritet, noe som vil ha positiv virkning for norske distrikter, heter det i meldingen.

       Gjennom traktaten om Den europeiske union trekkes det opp nye perspektiver og rammer for det økonomiske og monetære samarbeidet i EU. Sentralt står planene om å gjennomføre en økonomisk og monetær union (ØMU) med en felles valuta. Dette samarbeidet skal etter TEU gjennomføres i tre faser, der den felles valutaen skal innføres i tredje fase. Denne fasen vil kunne starte 1. januar 1997 eller, ifølge Traktaten, senest 1. januar 1999.

       Bare land som oppfyller nærmere bestemte økonomiske krav, vil kunne tre inn i samarbeidet med en felles valuta. Disse kravene, som ofte omtales som konvergenskravene, er knyttet til:

       En felles valuta krever en felles pengepolitikk og én felles institusjon med ansvaret for pengeutstedelsen. Det skal derfor opprettes et europeisk system av sentralbanker, ESSB, og en ny europeisk sentralbank, ESB. ESSB, som vil bestå av den nye sentralbanken og de nasjonale sentralbankene, skal gis ansvaret for pengepolitikken. ESB skal ha ansvar for å tillate seddelutstedelse. Øverste beslutningsorgan vil være et hovedstyre som består av direksjonen i ESB og de nasjonale sentralbanksjefer. Ansvaret for retningslinjene for valutakurspolitikken vil ligge hos de politiske myndigheter ved Rådet av EUs finansministre.

       Innenfor sitt virkeområde skal ESSB ha til hovedmål å opprettholde prisstabilitet. Dette må ses på bakgrunn av at pengepolitikken innenfor EU best kan bidra til å nå målene for vekst og sysselsetting ved å rettes inn mot prisstabilitet. Prisstabilitet blir gjerne definert som lav årlig inflasjon, f.eks i området 1-3 %.

       For medlemsland som ikke innfører den felles valutaen, vil pengepolitikken forbli under nasjonal myndighet. Tilsvarende gjelder for alle medlemsland før den felles valutaen eventuelt blir innført.

       Danmark og Storbritannia har gjennom egne protokoller til Maastricht-traktaten tatt forbehold vedrørende innføring av den felles valutaen. Disse to landene kan avstå fra å innføre den nye pengeenheten, men de kan også gå inn i valutaunionen om de for øvrig anses å oppfylle vilkårene for deltakelse. På grunnlag av et forslag i den nederlandske nasjonalforsamling, forutsetter den nederlandske ratifikasjonsloven at regjeringen må ha tilslutning fra nasjonalforsamlingen når den i Rådet skal ta stilling til iverksettelse av tredje fase i ØMU. Tilsvarende har den tyske nasjonalforsamling vedtatt en resolusjon som forutsetter vurdering i nasjonalforsamlingen og samtykkende votum før Tyskland i Rådet tar stilling til tredje fase. Regjeringen legger til grunn at den samme fremgangsmåte vil bli brukt for Norge, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at samarbeidet i Fellesskapet har som mål høy sysselsetting og sosial trygghet, stabile priser, bærekraftig vekst som tar hensyn til miljøet, høyning av levestandarden og livskvaliteten og økonomisk og sosial utjevning m.v. Disse mål deles av Regjeringen. Sysselsettingsspørsmålene står sentralt i EU. Målet er å få til varige forbedringer i sysselsettingssituasjonen. Skal dette kunne oppnås, er det en forutsetning at det bl.a. kan skapes ny økonomisk vekst i medlemslandene. Skal den økonomiske veksten kunne opprettholdes, må den imidlertid basere seg på forsvarlige offentlige finanser og lav inflasjon. At et land har orden i sin økonomi, gir best resultater også for sysselsettingen.

       Ved å innføre en felles valuta fjernes all valutakursusikkerhet og derved grunnlaget for spekulative kapitalbevegelser mellom landene som tar del i valutaunionen. En felles valuta vil øke de økonomiske fordelene av det indre markedet. Kostnader og usikkerhet ved valutatransaksjoner knyttet til nåværende valutaer vil opphøre. Rammebetingelsene for næringslivet vil derfor bli mer stabile og forutsigbare.

       Samarbeidet om økonomisk politikk er knyttet til den sterke økonomiske integrasjonen mellom EU-landene. Den økonomiske utviklingen i det enkelte medlemsland har stor betydning for de andre medlemslandene. Derfor skal landene anse sin egen økonomiske politikk som et spørsmål av felles interesse. Formålet med å samordne den økonomiske politikken er å oppnå et bedre samlet resultat. Dette berører ikke medlemslandenes myndighet til å utforme sin økonomiske politikk, heter det i meldingen.

       Når EU-landene holder fast ved målet om å innføre en økonomisk og monetær union, kan det ses i sammenheng med at pengepolitikken i en slik union vil være rettet inn mot målet om prisstabilitet i hele området og ikke være særlig rettet inn mot forholdene i ett enkelt land, som Tyskland, heter det i meldingen.

       Hvorvidt den økonomiske og monetære unionen gjennomføres fullt ut, dvs. med en felles valuta, er det for tidlig å si noe om med sikkerhet. Det er Rådet av stats- eller regjeringssjefene som i sin tid skal treffe avgjørelse om dette. For spørsmålet om etablering av en felles valuta vil det være viktig hvor mange av medlemsstatene som anses å oppfylle konvergenskriteriene. Innen utgangen av 1996 skal Rådet først vurdere om over halvparten av medlemsstatene oppfyller kravene og dernest om det anses hensiktsmessig å gå over til tredje fase. Om disse betingelsene er oppfylt, skal datoen for innledning av denne fasen fastsettes.

       Traktaten sier videre at tredje fase senest skal starte 1. januar 1999 med de landene som da oppfyller konvergenskravene. Traktaten sier imidlertid ikke noe om hva som vil skje om ingen eller bare ett land skulle oppfylle konvergenskravene innen denne tid.

       Regjeringen legger til grunn at en innføring av en felles valuta vil være en så viktig beslutning at de politiske forutsetningene vil bli avgjørende. Valutaunionen vil neppe etableres i 1999 uten at flere av de største landene, herunder Tyskland, kommer med, fremholdes det i meldingen.

       Regjeringen la i forhandlingene vekt på at Norge vil ha fordel av å delta i den økonomiske og monetære unionen om den opprettes etter forutsetningene. Dette vil i tilfelle bidra til stabilitet og økt verdiskaping i norsk økonomi. Regjeringen har gitt sin tilslutning til de mål og framgangsmåter som følger av reglene om den økonomiske og monetære unionen. Dette vil Norge som EU-medlem være forpliktet av, heter det videre. Norges forutsetninger for å delta i valutaunionen er gode. Vi er for tiden et av de få land blant nåværende medlemsland og søkerland som kan sies å oppfylle konvergenskravene.

       Ved å tre inn i valutaunionen vil Norge avstå formell suverenitet i pengepolitikken. Med de mål vi har for den økonomiske utviklingen, er den reelle pengepolitiske handlefrihet allerede i utgangspunktet begrenset. Ønsker vi lav prisstigning og lave renter, bl.a. fordi dette styrker sysselsettingen på varig grunnlag, kan vi ikke samtidig føre en pengepolitikk som strider imot dette. I så måte kan en si at vi ved å slutte oss til en valutaunion, bruker vår handlefrihet til å sikre oss bedre muligheter for å nå de mål vi har satt oss, heter det i meldingen.

       Ved å delta i en valutaunion vil muligheten for nasjonale valutakursjusteringer ikke lenger eksistere. Når Regjeringen likevel finner at vi i fremtiden bør kunne avstå fra mulighetene til å føre en kursjusteringspolitikk, er det basert på følgende betraktninger:

       Det heter videre i meldingen at den fordel som kan ligge i å endre valutakursen ved enkeltstående begivenheter, etter Regjeringens vurdering er mindre enn de permanente kostnadene vi pådrar oss ved å stå utenfor en bred europeisk valutaunion.

       Om myndighetene ut fra en samlet vurdering vil finne at tidspunktet er det rette, vil Norge tre inn i valutaunionen. Om en skulle komme til motsatt konklusjon, dvs. at Norge ut fra en økonomisk vurdering vil være best tjent med å vente med å tiltre, legger Regjeringen til grunn at dette blir resultatet.

       Spørsmålet om å tre inn i en valutaunion er av stor politisk og økonomisk betydning. Ved medlemskap i EU gir Norge sin tilslutning til å være med på de ulike fasene i utviklingen av den økonomiske og monetære unionen. Når spørsmålet om å innføre en felles valuta eventuelt kommer opp, vil Regjeringen legge sin vurdering fram for Stortinget, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at beskatningsretten er nasjonal. Dette endres ikke som følge av et EU-medlemskap. Inntektene fra beskatning i de enkelte medlemsland tilfaller nasjonale myndigheter.

       Samarbeidet om beskatning i EU er konsentrert om avgifter. Det er utarbeidet særskilte regler om merverdiavgift og om særavgifter på alkohol, tobakk og mineraloljer. Det er også regler om avgift på tunge kjøretøyer som benyttes til godstransport. Disse reglene legger føringer på den nærmere utformingen av avgiftene i medlemslandene. For øvrig kan medlemslandene utforme særavgifter på fritt grunnlag, så lenge avgiftene ikke er i strid med generelle prinsipper i EF-regelverket.

       For den direkte beskatningen er det forholdsvis få fellesskapsbestemmelser. De reglene som finnes, er knyttet til beskatning av selskaper som har virksomhet i flere medlemsland. Det er ingen bestemmelser om den alminnelige personbeskatningen.

       Det kreves enstemmighet blant medlemslandene for å vedta regler på skatte- og avgiftsområdet.

       I samarbeidet på avgiftsområdet er det, så langt det lar seg gjøre, lagt opp til at det skal tas hensyn til forskjeller i landenes avgiftsnivå og avgiftstradisjoner, samtidig som det indre markeds virkemåte sikres. I tråd med dette, er avgiftssatsene i det store og hele fastsatt som minimumssatser.

       Ved siden av å fastlegge minstesatser, går EFs avgiftsbestemmelser hovedsakelig ut på å avgrense hva som skal omfattes av avgiftsplikt samt å fastsette nye systemer for oppkreving av avgift ved handel innen EU til erstatning for systemer basert på grensekontroll.

       Når det gjelder merverdiavgiften innebærer EFs regelverk en utvidelse av avgiftsplikten i Norge til å gjelde all omsetning av varer og som hovedregel også alle tjenester. Dette vil bl.a. innebære avgiftsplikt for overnattingstjenester. Virksomhet knyttet til helse, undervisning og kultur vil imidlertid i store trekk være unntatt fra avgiftsplikten. Siden avgiftsplikten er knyttet til omsetning av varer og tjenester, vil dessuten en rekke offentlige tjenester som ikke omsettes i markedet falle utenfor avgiftsområdet.

       Investeringsavgiften er ikke i tråd med EFs regelverk og vil bli avviklet i løpet av en femårsperiode.

       Satsene for de norske særavgiftene for alkoholholdige drikkevarer, tobakk og mineraloljer vil i all hovedsak kunne opprettholdes, mens det blir visse endringer i avgiftsgrunnlag og beregningsmåte. Mulighetene for grensehandel vil uavhengig av EU-medlemskap sette begrensninger ved fastsettelsen av nivået på de nasjonale særavgifter. Medlemskapsavtalen innebærer en viss utvidelse av adgangen for privatpersoner til å medbringe vin, øl og tobakk ved innreise fra EU-land, heter det i meldingen.

       Fellesskapets finansieringssystem skiller seg vesentlig fra de ordninger som gjelder for de fleste internasjonale organisasjoner ved at EF er sikret direkte finansiering gjennom de såkalte egne inntekter:

       EFs samlede budsjettramme fordeles mellom følgende seks hovedområder:

       Fordelingen av EFs budsjett på ulike utgiftskategorier:

1 ECU = ca 8,00 norske kroner i 1992

       I Fellesskapets budsjettregelverk er det innebygget en omfattende kontroll med gjennomføringen av budsjettet. Denne omfatter både en intern kontroll, som ivaretas av de enkelte organer, og en ekstern kontroll, som ivaretas av Europaparlamentet og Revisjonsretten.

       Norge vil ved tiltredelsen betale bruttobidrag i henhold til det ordinære system for beregning av Fellesskapets egne inntekter.

       Det norske bruttobidrag i 1995 er beregnet til om lag 9,6 mrd. kroner (1995-priser). Bidraget vil gradvis bli innfaset de første fire årene etter tiltredelsen. Innfasingsordningen gir en samlet reduksjon av det norske bidraget på om lag 3,4 mrd. kroner. Reduksjonen vil bli størst de første årene med nesten 1,7 mrd. kroner i 1995.

       EF overfører betydelige ressurser til de landene som har lavest levestandard. Norge vil imidlertid også på ulike områder få tilbakeført midler fra EFs fellesbudsjett. Beregningene av hvor mye Norge får tilbake fra EFs felles budsjett er usikre og vil bl.a. avhenge av utviklingen i landbrukssektoren og i hvilken grad Norge utnytter de muligheter som medlemskapet gir, f.eks for tilførsel av midler fra EFs strukturfond. Tilbakeføringene fra EF til Norge anslås til om lag 5,3 mrd. kroner i 1995. Det norske nettobidraget i 1995 blir der med om lag 2,6 mrd. kroner. Dette tilsvarer om lag 600 kroner pr. innbygger, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at en tollunion kjennetegnes ved at alle former for toll mellom medlemslandene er avskaffet, og ved at det anvendes felles tollsatser og handelspolitikk overfor land utenfor området (tredjeland).

       Gjennom frihandelsavtalen Norge/EF har Norge tollfrihet for alle industrivarer som eksporteres til EU og tilsvarende tollfri import fra EU.

       Medlemskap i EU vil medføre at Norge i motsetning til under EØS-avtalen, anvender samme tollsatser og tollregler som EU overfor tredjeland. Dette vil gi norske foretak samme vilkår ved kjøp av innsatsvarer som bedrifter i EU-områdene.

       Tollunionen definerer yttergrensene for det frie varebyttet i EU og er en forutsetning for opphøret av grensekontroll mellom medlemslandene. Det betyr bortfall av kostnadskrevende prosedyrer med opprinnelsesbevis o.l. Dette er med på å redusere næringslivets kostnader og bedre konkurranseevnen.

       Ved tilpasning til av EFs felles tolltariff vil det bli justeringer i tollsatser i forhold til dagens norske satser. Det gjennomsnittlige tollnivået i EU for industrivarer er 5,7 %, mens det i Norge er 3,6 %, når det tas hensyn til handelsomfanget for den enkelte vare. Deltakelse i tollunionen vil derfor medføre økte årlige kostnader for norsk næringsliv på anslagsvis 500 mill. kroner. Denne forskjellen vil bli mindre etter hvert som resultatene av Uruguay-runden vil gjøre seg gjeldende.

       Denne merbelastning må vurderes opp mot gevinsten ved frafall av intern grensekontroll i EU og bortfall av krav om opprinnelsesregler i den interne handelen. Beregninger gjort i Europa-utredningen viser at dette vil medføre store besparelser.

       En tollunion forutsetter ikke bare felles regler om toll, men også felles ytre handelspolitikk overfor tredjeland. Dette innebærer bl.a. at EU-landene opptrer som en felles enhet i internasjonale fora som behandler toll- og handelspolitiske spørsmål, herunder i GATT.

       Det vises i meldingen til at medlemskap i EU innebærer at overenskomster som EF har inngått med tredjeland, internasjonale organisasjoner eller borgere i tredjeland vil være bindende også for Norge i samsvar med de vilkår som er fastsatt i de opprinnelige traktater eller Tiltredelsesakten. Norge har også i Tiltredelsestraktaten forpliktet seg til å tiltre avtaler som EF og medlemslandene i fellesskap har inngått med tredjeland (såkalte blandede avtaler). Bestemmelsene i disse skal anvendes fra tiltredelsestidspunktet.

       Den vesentlige del av EFs avtaleverk med tredjeland gjelder toll- og handelspolitiske forhold. Avtaler for særskilte sektorer behandles under vedkommende kapittel i denne meldingen.

       Toll- og handelspolitikken må ses i nær sammenheng. Dette gjelder bl.a. EFs avtaler når det gjelder eksportpolitikken, handelspolitiske beskyttelsestiltak, antidumpingvedtak, kvantitative restriksjoner m.m.

       Det er også betydelig grad av samsvar mellom Norges og EUs handelspolitikk. Begge baserer seg på GATTs regelverk. Både Norge og EU har vært talsmenn for å styrke og utvikle det åpne og multilaterale handelssystem.

       Ved medlemskap vil Norge bli part i EFs Europa-avtaler med Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria. Europa-avtalene støtter opp om reformprosessene i disse land og har EU-medlemskap som uttalt målsetting.

       Norsk deltakelse i Lomé-konvensjonen med 70 utviklingsland i Afrika, det karibiske området og Stillehavsområdet vil gi disse land bedre markedsadgang i Norge enn det de har i dag. Importregelverket for disse land er mer omfattende og fordelaktig enn den norske GSP-ordningen. Middelhavslandene vil også få bedre markedsadgang i Norge enn i dag. EUs GSP-ordning gjelder i praksis utviklingsland i Latin-Amerika og Asia. En del varer fra disse landene vil få dårligere markedsadgang enn under den norske GSP-ordningen. EUs politikk avspeiler i betydelig grad ønsket om å prioritere de fattigste u-landene, påpekes det i meldingen. EU-landene har ingen felles bistandspolitikk. Samarbeidet tar derfor utgangspunkt i at bistand først og fremst skal være et nasjonalt anliggende.

       EU-landenes samlede bistand utgjør i dag om lag 40 % av verdens totale offentlige bistand. Både i absolutt og relativ forstand er flere medlemsland blant verdens største bidragsytere. Av sin samlede bistand, kanaliserer EU-landene i gjennomsnitt om lag 14 % eller 30 mrd. kroner gjennom Fellesskapet. EU har betydelig innflytelse og tyngde i bistandspolitisk sammenheng.

       Gjennom et omfattende avtaleverk med utviklingsland i alle verdensdeler, søker EU-landene å fremme en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling i u-landene. EU-landene har for øvrig nedfelt i Maastricht-traktaten et såkalt demokratiprinsipp i sitt utviklingssamarbeid. Det innebærer at Fellesskapets politikk på dette området skal bidra til en styrking av folkestyret og rettsstaten samt respekt for menneskerettighetene.

       Medlemskap i EU vil ikke medføre store endringer i norsk bistand og bistandspolitikk. Den viktigste endring ligger i at Norge gjennom EFs budsjetter og fond skal bidra med et beløp til EFs egen bistandsvirksomhet. På sikt vil mellom 5 og 10 % av det norske bistandsbudsjettet gå inn som en del av EUs bistand. Medlemskap gir Norge anledning til å delta i og påvirke EUs omfattende bistandspolitiske samarbeid med utviklingslandene.

       Fattigdomsorientering er innskrevet i traktatgrunnlaget som en felles målsetting for EU-landenes utviklingssamarbeid. Dette vil gi Norge med sine sterke tradisjoner innen bistandspolitikken - et godt utgangspunkt for å spille en aktiv rolle sammen med likesinnede medlemsland. Norsk EU-medlemskap vil gi mulighet til å påvirke utformingen av Fellesskapets bistandsinnsats, heter det i meldingen.

       Norske private organisasjoner vil ha muligheter til å få utvidet sitt virkeområde ved et EU-medlemskap, både gjennom Lomé-konvesjonens budsjett for utviklingssamarbeid, og i tilknytning til EUs omfattende humanitære innsats. Norske bedrifter vil også få adgang til å konkurrere om leveranser til EUs humanitære hjelp og øvrige « bistandsmarked ». Norske konsulentfirmaer vil kunne konkurrere om utredningsoppdrag finansiert av EUs bistandsmidler. Norske forskningsinstitusjoner vil dessuten kunne dra nytte av EUs betydelige avsetninger til utviklingsforskning.

       Det vises i meldingen til at samarbeidet innenfor de ulike områder er bygd opp omkring en felles institusjonell ramme. Det betyr at alle oppgaver som er lagt til Fellesskapet, skal løses av organene i samsvar med den myndighet traktatene gir dem. De viktigste organene i samarbeidet er:

       I tillegg er det opprettet en rekke andre organer som dels har selvstendige funksjoner og dels skal bistå hovedorganene. De viktigste andre organer er Den økonomiske og sosiale komité, Regionkomiteen og Den europeiske investeringsbank.

       Norge vil som medlem i EU bli representert i de ulike organene og sikret innflytelse i samsvar med de prinsipper som er utviklet for medlemslandenes representasjon. Ved utvidelse av EU med de fire land som nå har fullført forhandlingene om medlemskap, blir Norges representasjon og innflytelse i hovedorganene som følger:

       Norge får også ett medlem av Revisjonsretten (EFs «riksrevisjon»).

       I forbindelse med utvidelsen med fire nye medlemsland har det vært reist spørsmål om behovet for institusjonelle reformer. Blant de spørsmål som har vært reist, er Europaparlamentets rolle i beslutningsprossen, antall medlemmer i Kommisjonen og medlemslandenes stemmevekt i Rådet. Disse spørsmålene vil stå på dagsorden ved Traktatkonferansen i 1996. Reformer som dreier seg om organenes sammensetning og funksjoner krever endringer i traktatgrunnlaget. Slike endringer kan bare vedtas ved enstemmighet mellom medlemslandene, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at unionsborgerskap kommer i tillegg til de nasjonale statsborgerskap. Spørsmålet om en borger oppfyller vilkårene for nasjonalt statsborgerskap i et medlemsland, avgjøres i forhold til vedkommende lands lover. Unionsborgerskapet kommer som en tilleggsrett for en person som oppholder seg i et annet medlemsland enn der han er statsborger.

       Innholdet av denne retten innebærer:

       For norske borgere som oppholder seg i Norge, medfører ikke unionsborgerskapet særlige forandringer. Men ved medlemskap får norske borgere rett til å henvende seg til Europaparlamentet og klage til ombudet over uheldige forhold som berører EU. Reglene om unionsborgerskap får som nevnt særlig betydning for nordmenn som reiser eller tar opphold i et annet medlemsland for studier, arbeid eller andre formål.

       Visumpolitikken hører for en stor del under justissamarbeidet. Ett område er likevel et fellesskapsanliggende: Myndigheten til å avgjøre hvilke lands borgere som må ha visum for innreise til medlemslandene. Rådet skal med enstemmig vedtak fastsette hvilke borgere som trenger visum. Disse reglene skal gjelde ved innreise til hvilket som helst medlemsland. Slike regler er ennå ikke fastsatt. Utenlandske borgere må i dag ha visum for innreise til Norge, med mindre det er inngått avtale om visumfrihet med borgernes hjemland. Det er i dag ikke vesentlig avvik mellom visumplikten som gjelder i Norge og de reglene som gjelder i medlemslandene.

       Samarbeidet om folkehelse innebærer ikke noen form for samordning av medlemslandenes lover eller regler på helsesektoren. Det vil mao. fortsatt være opp til de enkelte medlemsland å bestemme organisering, finansiering og nivået på tjenestene som ytes på helsesektoren. Samarbeidet skal sikre et høyt nivå for vern av folkehelsen og retter seg i særlig grad mot forebygging av sykdommer og narkotikaproblemer. Dette gjøres ved å utfylle det arbeid som pågår i det enkelte medlemsland, heter det i meldingen.

       Transeuropeiske nett er fysisk infrastruktur for transport, telekommunikasjoner og energi, f.eks veier, jernbaner, innlands vannveier (elver og kanaler), telenett, kraftlinjer og rørledninger for gass. Siktemålet med samarbeidet på dette området er å fremme gode forbindelser mellom nasjonale transportnett og sikre adgangen til slike nett.

       Retningslinjer og prosjekter av felles interesse som gjelder et medlemslands territorium, må godkjennes av det/de berørte land.

       Fellesskapet kan også bidra til finansieringen av nasjonale prosjekter. Prosjekter innen transport kan finansieres ved hjelp av midler fra det såkalte utjevningsfondet. Prosjekter om transeuropeiske nett generelt kan også (del)finansieres ved midler fra EUs strukturfond, heter det i meldingen.

       Angående samenes situasjon i EU, vises det i meldingen til at samene i Norge har status som urbefolkning. Gjennom nasjonal lovgivning såvel som ved tiltredelse av internasjonale konvensjoner har Norge forpliktet seg til å gjennomføre og opprettholde nødvendige forvaltningsmessige og økonomiske tiltak som beskytter og utvikler samisk kultur og samfunnsliv.

       Ved norsk EU-medlemskap vil den samiske befolkning være den eneste urbefolkning i EU. Avtalen sikrer at Norge vil kunne videreføre og videreutvikle samepolitikken. En særskilt protokoll sikrer på varig basis den samiske særretten til reindrift. Protokollen åpner for utvikling av ytterligere samiske særrettigheter knyttet til samenes tradisjonelle næringsgrunnlag.

       Når det gjelder reindrift, kan Norge videreføre alle nåværende virkemidler, inkludert reindriftsavtalen og forskjellige former for statsstøtte. I tillegg til nasjonale støtteordninger, vil reindriftsnæringen kunne nyte godt av støtte fra Fellesskapet til strukturtiltak på linje med landbruket for øvrig. Næringsvirksomhet i samiske områder vil også kunne oppnå betydelig støtte fra EFs utviklingsfond. For samiske landbruksinteresser er opprettelsen av en ny, varig støtteordning for nordlig landbruk i den felles landbrukspolitikken særlig viktig.

       Dersom import av reinprodukter skaper ubalanse i det norske markedet, f.eks som følge av lavprisimport fra tredjeland, har EU forpliktet seg til å ta i bruk de tilgjengelige handelspolitiske virkemidler.

       For samiske kystsamfunn er det av stor betydning at man har fått tilfredsstillende sikkerhet for at fiske innenfor 12-milsgrensen vil bli forbeholdt norske fiskere.

       Regjeringen vil videreføre det nære samarbeidet med Sametinget og medvirke til faste samarbeids- og kontaktordninger mellom Regjeringen og Sametinget på områder som gjelder samene, understrekes det i meldingen.

       Vedr. norsk språk i EU, regulerer ikke EF medlemslandenes nasjonale språklovgivning og språkpolitikk. EF regulerer heller ikke hvilke språk som kan eller skal brukes medlemsstatene imellom. Imidlertid har Felleskapets egne språkbestemmelser stor praktisk og rettslig betydning for medlemslandene og deres borgere.

       I dag er det ni offisielle språk i Fellesskapet: Dansk, engelsk, fransk, gresk, italiensk, nederlandsk, portugisisk, spansk og tysk. Dette betyr at noen av de 12 medlemslandene har samme offisielle språk. Dersom Norge, Finland, Sverige og Østerrike kommer til, øker antall språk til 12, det vil si at de tre nordiske lands språk blir nye offisielle språk, mens Østerrike vil bruke tysk.

       Medlemslandenes språk er likestilt. Derfor skal alle de grunnleggende traktatene og alle eksisterende forordninger, direktiver, vedtak osv. som har noen aktualitet, foreligge i likeverdige tekster på samtlige språk. Når det utarbeides nye slike dokumenter, skjer dette på alle offisielle språk, og alle versjonene kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende (EF-tidende).

       Når en person eller et medlemsland henvender seg til f.eks Rådet eller Kommisjonen, foregår det på medlemslandets offisielle språk. Det samme gjelder når et av Fellesskapets organer henvender seg til et medlemsland eller en person. Saker behandles også av EF-domstolen på det eller de offisielle språk partene bruker. Videre gjør samme prinsipp seg også gjeldende når det utarbeides informasjonsmateriale av allmenn interesse. Også da skal informasjonen som hovedregel foreligge i medlemslandene på landets språk.

       I møter hvor det deltar representanter fra ulike medlemsland, skal det vanligvis være mulig for alle å følge med i sitt eget språk (simultanoversettelse). Kommisjonens oversettelsestjeneste er verdens største i sitt slag, med over 1.550 ansatte.

       Det norske kravet om likestilling av bokmål og nynorsk i EU er en konsekvens av at vi har to former av det norske språk; bokmål og nynorsk. Det var ikke aktuelt å kreve at de to norske målformene ble behandlet som to ulike språk. Kravet gikk ut på at organene skulle veksle mellom målformene. Dette kan gjøres uten at det fører til økte utgifter, bare man rekrutterer både bokmåls- og nynorskbrukere ved oppbyggingen av det norske oversetterkorpset. EU har akseptert det norske standpunktet og har anmodet oversettelsestjenestene i organene om å føre en rekrutteringspolitikk i samsvar med dette, heter det i meldingen.

       Angående allmennhetens innsynsrett i forvaltningens virksomhet (dokumentinnsyn og møteoffentlighet) i det enkelte medlemsland er denne ikke regulert av EF. Regler om offentlighet hører dermed til de saker som hvert medlemsland avgjør selv ved nasjonale regler.

       I egne erklæringer peker de nordiske land på den store betydning prinsippet om åpenhet i forvaltningen har, og de gir uttrykk for at de som medlemsland vil fortsette å praktisere sine offentlighetsregler. Videre sies at arbeidet for økt åpenhet og innsyn i Fellesskapets beslutningsprosess er viktig og bør fortsette.

       Det er opp til Norge å regulere allmennhetens innsynsadgang hos egne myndigheter. Spørsmålet om offentliggjøring av dokumenter som befinner seg hos norske myndigheter, vil også ved medlemskap i EU måtte avgjøres etter reglene i den norske offentlighetsloven. Dette gjelder også for dokumenter som er avsendt fra et annet medlemsland eller fra EFs organer.

       Norge, Sverige og Finland har i medlemskapsforhandlingene med EU understreket betydningen av det nordiske samarbeidet slik det eksisterer i dag, og gitt uttrykk for at det er viktig at det nordiske samarbeid kan fortsette og videreutvikles ved søkerlandenes medlemskap i EU.

       På denne bakgrunn har partene i en felles erklæring merket seg at det nordiske samarbeidet vil bli videreført, innen rammene av de forpliktelser som følger av EU-medlemskap. Det gjelder både søkerlandene imellom og i forhold til andre land og territorier som berøres av det nordiske samarbeidet. Det siktes her spesielt til at det nordiske samarbeidet ved en utvidelse av EU, kommer til å foregå mellom fire medlemsland samt Island, Færøyene, Åland og Grønland, som ikke deltar i EU-samarbeidet.

       Dette vil gi en europeisk ramme for nordisk samarbeid på de områder som ligger innenfor EU-samarbeidet. På disse områder vil det i de fleste tilfeller være naturlig med løpende nordisk kontakt og samråd i aktuelle spørsmål. Det avgjørende vil her være hvilke felles interesser de nordiske land vil ha innenfor EU i de enkelte saker, og i hvilken grad hvert land ser seg tjent med en nordisk tilnærming. På områder som ikke dekkes av EU-samarbeidet, vil de nordiske regjeringer stå fritt til å videreføre og videreutvikle det nordiske samarbeidet, både formelt og uformelt.

       Ved medlemskap i EU kan Norden realisere målet om et nordisk hjemmemarked ved at Danmark, Sverige, Finland og Norge deltar i tollunionen og den felles handelspolitikk, heter det i meldingen.

       Svalbard vil bli unntatt fra norsk medlemskap i EU, slik at de felles EF-regler ikke skal gjelde der. Dette er samme løsning som i EØS-avtalen.

       Svalbard ligger utenfor norsk tollområde. I dag sikres Norges kulleksport fra Svalbard til Vest-Europa gjennom EFTA-konvensjonen og Norges frihandelsavtaler med EF.

       Løsningen innebærer at denne frihandel med kull og kullprodukter kan videreføres. I tillegg kan forsendelser fra Svalbard til Fastlands-Norge følge samme regler som gjelder i dag.

       Fiskevernsonen er ikke definert som en del av Tiltredelsesaktens virkeområde. Det innebærer at nåværende ordninger for fiske i sonen skal gjelde på samme måte som i dag.

       Vedrørende utenriks- og sikkerhetspolitikk, vises det i meldingen til at EF-landene allerede i 1970 utviklet et utenrikspolitisk samarbeid seg imellom gjennom Det europeiske politiske samarbeid (EPS). Formålet var å øke den gjensidige forståelsen mellom medlemslandene i internasjonale spørsmål og styrke den gjensidige solidariteten ved å samordne synspunkter i utenrikspolitiske spørsmål og opptre mer enhetlig på områder der dette var ønskelig og mulig. Gjennom EPS kom EF-landene gradvis til å spille en betydelig rolle i et stort antall viktige internasjonale samarbeids- og konfliktspørsmål. Dette gjaldt allerede tidlig fra 1970-årene for arbeidet innenfor rammen av Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) og senere i forholdet til den daværende østblokken, i forholdet til ASEAN-landene og i etableringen av det sentralamerikanske samarbeidet.

       Norge har siden 1980 hatt uformelle kontakter og senere, fra 1988, en formalisert bilateral konsultasjonsordning med EPS. Gjennom denne ordningen har norske myndigheter kunnet holde seg orientert om hovedtrekkene ved virksomheten innenfor EPS. Norges muligheter til å påvirke drøftelsene og øve innflytelse på EF-landenes holdninger i utenrikspolitiske spørsmål, har imidlertid vært begrenset, heter det i meldingen.

       Siden medlemskapsforhandlingenes begynnelse har Norge og de andre søkerlandene hatt en utvidet kontakt- og dialogordning med EPS. Etter Maastricht-traktatens ikrafttredelse har denne dialogen skjedd innenfor rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). I tillegg til hyppigere møter mellom utenriksministrene og sjefene for de politiske avdelinger har denne utvidede kontakt- og dialogordning også omfattet kontakter med 10-12 av de henimot 25 arbeidsgrupper som er opprettet i tilknytning til EPS/FUSP. Også ved internasjonale organisasjoner som FN og KSSE er det innenfor denne ordningen gradvis utviklet mer regelmessige kontakter mellom medlemslandene ved troikaen (dvs. det nåværende, det foregående og det påtroppende formannskap) og søkerlandene.

       Med iverksettelsen av Maastricht-traktaten har medlemslandene i Den europeiske union styrket og utvidet grunnlaget for et bredt utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid.

       Et sentralt virkemiddel i dette samarbeidet er mulighetene til å iverksette og gjennomføre felles handlinger på de områdene der medlemslandene har viktige felles interesser. Siktemålet er å fremme stabilitet og bidra til sikkerhet i Europa og Europas nærområder ved å forebygge og medvirke til å bilegge konflikter og sikre mer effektiv internasjonal koordinering i krisesituasjoner.

       Det vises i meldingen til at de områder som så langt er gjort til gjenstand for slike felles handlinger, alle er sentrale interesseområder også for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. De første felles handlinger er besluttet gjennomført på følgende områder:

       Utenriksministrene i EU har i samsvar med dette senere vedtatt nærmere retningslinjer for iverksetting og gjennomføring av handlingene.

       Med basis i Maastricht-traktatens bestemmelser om FUSP vil alle spørsmål av sikkerhetspolitisk betydning, også rent forsvarspolitiske, kunne bli drøftet innen rammen av FUSP. Det kan imidlertid ikke fattes operative beslutninger på forsvarsområdet innen rammen av FUSP. Felles handlinger i EUs regi er utelukket på dette området. Den nærmere utforming og iverksettelse av vedtak med forsvarsmessige implikasjoner skal skje innen rammen av Den vesteuropeiske union (VEU). Det er følgelig ikke forutsatt møter eller andre former for samarbeid mellom medlemslandenes forsvarsministre innen rammen av EU. Dette samarbeidet vil finne sted gjennom VEU. Likeledes skal EU-landenes felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, dersom den har forsvarsmessige implikasjoner, ikke berøre de forpliktelser medlemsland har i henhold til NATO-pakten, og de skal være forenlige med den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk som er fastlagt innenfor denne paktens rammer.

       Maastricht-traktaten fastslår at det i fremtiden eventuelt kan bli aktuelt å utforme en felles forsvarspolitikk innen rammen av FUSP. Den inneholder imidlertid intet om hva det eventuelle innholdet i en slik politikk skal være. I de drøftelser som fant sted mellom medlemslandene under utformingen av traktaten, ble det lagt til grunn at en slik eventuell felles forsvarspolitikk ville kunne innebære utforming av felles målsettinger på det forsvarspolitiske område og felles holdninger i forsvarspolitiske drøftelser i andre fora, som for eksempel innenfor NATO. Det er imidlertid ulike oppfatninger mellom medlemslandene i dette spørsmålet. Traktaten skisserer en målsetting på lang sikt, uten nærmere å definere noe innhold. Spørsmålet vil bli drøftet mellom medlemslandene på den regjeringskonferansen som skal sammenkalles i 1996. De land som deltar i disse drøftelsene, vil avgjøre hvorvidt målsettingen skal følges opp og hva slags innhold den eventuelt skal gis. Endringer i traktatens bestemmelser om FUSP kan bare skje på grunnlag av enstemmighet mellom medlemslandene, heter det i meldingen.

       Som et mulig framtidig mål fastslår Maastricht-traktaten at en eventuell felles forsvarspolitikk med tiden vil kunne føre til et felles forsvar. Denne eventualitet, som det er betydelig uenighet mellom medlemslandene om, vil også kunne bli gjort til gjenstand for videre drøftelser mellom medlemslandene på regjeringskonferansen i 1996.

       Regjeringen anser at det er i norsk interesse å delta fullt ut i det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet som nå er under utvikling mellom medlemslandene i Den europeiske union. Det vil være en naturlig videreføring av den utenrikspolitiske linje Norge har ført i etterkrigstiden, heter det videre.

6. Rettslige spørsmål knyttet til EU-medlemskap

       Samarbeidet om justissaker skal løse problemer som medlemslandene i fellesskap står overfor i tilknytning til alvorlig internasjonal kriminalitet. Tilstrømningen av asylsøkere og flyktninger forutsetter også tettere samarbeid. Justissamarbeidet dekker følgende områder:

       Regjeringen mener det er i norsk interesse å delta i et bredt europeisk samarbeid om disse spørsmål.

       Hvert år passerer flere millioner mennesker den norske grensen. Bare et fåtall blir kontrollert. Ca 6 millioner mennesker passerte grenseovergangene i Halden politidistrikt i 1993. Av disse ble ca 25.700 personer innreisekontrollert. Dette utgjør 0,43 % av de passerende. Kontrollnivået har sammenheng med reglene i Den nordiske passkontrolloverenskomst som fastsetter at det bare skal foretas stikkprøver ved grensepasseringer mellom de nordiske land.

       I EU skal selve grensekontrollen mellom medlemslandene opphøre. Samtidig skal kontrollen mot de ytre grenser skjerpes. Som «ytre grense» regnes både grenser mot land utenfor EU, samt flyplasser og havner for ankomst og anløp fra land som ikke er medlem av EU.

       Medlemslandene har utarbeidet et utkast til en avtale om regelverket for ytre grensekontroll. Dette utkastet slår bl.a. fast at kontrollen skal utføres av de nasjonale myndigheter i hvert enkelt medlemsland med ytre grense.

       Innenfor hvert medlemsland kan kontrollen utføres helt ut til de indre grenser. Eksempelvis vil politiets og tollmyndighetenes kontrollpersonell fortsatt befinne seg der hvor narkotikaen transporteres, også i nærheten av grenseovergangene.

       Selv om bekjempelse av kriminalitet i første rekke er et nasjonalt anliggende, er det et økende behov for politisamarbeid på tvers av landegrensene. På nordisk nivå deltar Norge i et omfattende politi- og tollsamarbeid som særlig er innrettet mot narkotika. Som ledd i dette samarbeidet er det utplassert nordiske politi- og tollsambandsmenn over hele verden. Gjennom Interpol samarbeider norsk politi med politimyndighetene i 173 andre land. Det foregår også et betydelig samarbeid på tosidig basis og gjennom ulike internasjonale organisasjoner. Samtlige av disse samarbeidsformer vil bli videreført ved et EU-medlemskap. I tillegg vil Norge delta i EU-landenes samarbeid om kriminalitetsbekjempelse. Dette samarbeidet, som skjer innenfor Europol, vil innebære en reell styrking og effektivisering av politiets muligheter til å bekjempe internasjonal kriminalitet, som f.eks narkotikatrafikken, i medlemslandene, heter det i meldingen.

       Samarbeidet på tollområdet er basert på en avtale mellom medlemslandene (Napoli-konvensjonen) om gjensidig bistand for å sikre at tollreglene blir overholdt.

       Samarbeidet om strafferettslige spørsmål baserer seg for en stor del på det eksisterende samarbeid i Europarådet, og forutsetter at medlemslandene slutter seg til aktuelle Europarådskonvensjoner. Disse danner grunnlag for eventuell utbygging av samarbeidet i form av nye avtaler mellom medlemslandene. Norge er allerede tilsluttet de aktuelle Europarådskonvensjonene.

       Ansvaret for asylpolitikken ligger fullt ut hos medlemslandene. Samarbeidet EU-landene imellom bygger på felles internasjonale forpliktelser til å respektere menneskerettighetene og flyktningers rettigheter, under henvisning til reglene i den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FNs flyktningekonvensjon.

       Forpliktelsene i FNs flyktningekonvensjon innebærer at det ikke kan settes noe tak for hvor mange flyktninger som skal få beskyttelse i et medlemsland. Medlemslandene har i senere år mottatt et betydelig antall asylsøkere og flyktninger. Av denne grunn fant landene det nødvendig med et tettere samarbeid om viktige sider ved asylpolitikken. Siktemålet med samarbeidet er å gi asylsøkere mest mulig lik behandling og samme rettssikkerhetsgarantier, uansett i hvilket medlemsland en søknad behandles.

       Det første resultat av EU-landenes asylpolitiske samarbeid er Dublin-konvensjonen, som gir regler for hvilket medlemsland som har ansvar for å behandle en asylsøknad.

       EU har ingen felles innvandringspolitikk. I et indre marked uten grensekontroll, er det likevel nødvendig at medlemslandene er enige om viktige innvandringspolitiske spørsmål. Rammene for et slikt samarbeid er nedfelt i reglene om justissamarbeid.

       EU-landenes målsetting er at innvandring skal skje regulert og kontrollert. Medlemslandene utarbeider også virkemidler for å styrke fast bosatte innvandreres rettigheter og integrering i medlemslandene. Felles innsats mot rasisme og fremmedfrykt er erklært som en prioritert oppgave innen justissamarbeidet.

       Medlemslandene har forpliktelser om å slutte seg til en rekke konvensjoner om internasjonal privatrett. Norge er tilsluttet de fleste av disse konvensjonene, heter det i meldingen.

       Degt vises i meldingen til at de fleste rettslige spørsmål knyttet til et EU-medlemskap bare har betydning for samarbeidet i EF - De europeiske fellesskap (søyle 1 i EU). Dette henger sammen med at det bare er innenfor EF at regelverket har en annen karakter enn de vanlige folkerettslige forpliktelsene Norge påtar seg gjennom det internasjonale samarbeidet vi allerede deltar i (FN, EFTA m.v.). Samarbeidet i EU om utenriks- og sikkerhetspolitikk (søyle 2) og justissaker (søyle 3) er tradisjonelt folkerettslig samarbeid.

       Tradisjonelt internasjonalt samarbeid som Norge deltar i, innebærer at regler som gis av internasjonale organer, bare blir bindende for statene som sådanne, se nærmere nedenfor. Bakgrunnen for dette er det tradisjonelle suverenitetsbegrepet, der statens enerett til å bestemme hvilke rettsregler som skal gjelde på statens territorium, er et sentralt element.

       I vårt århundre har det skjedd en omfattende internasjonalisering. Samfunnsutviklingen i det enkelte land er i stigende grad avhengig av hva som skjer utenfor landets grenser. I dette perspektivet blir det tradisjonelle suverenitetsbegrepet stadig mindre dekkende som måleredskap for statens muligheter til å styre samfunnsutviklingen: Den formelle eneretten til å fastsette hvilke regler som skal gjelde innenfor statens grenser, gir ikke de nødvendige styringsredskaper som statene trenger i dag, fremholdes det i meldingen.

       Dersom nasjonale myndigheter setter seg mål for samfunnsutviklingen på områder som påvirkes stadig sterkere av forhold utenfor statens eget territorium, kan disse ikke nås utelukkende ved bruk av nasjonale virkemidler. Ved et samarbeid der statene gir felles regler som gjelder over grensene, slik at de i fellesskap utøver deler av den myndighet de før utøvet hver for seg, gjenvinner de enkelte stater styringsmuligheter som ellers ville gått tapt gjennom den økte internasjonaliseringen. Statene får dermed økt mulighet til å øve innflytelse på samfunnsutviklingen.

       Dette er bakgrunnen for at medlemslandene i EF-samarbeidet på bestemte områder har overført noe av sin myndighet til felles organer. Denne myndighetsoverføringen innebærer for det første at de regler som gis av EFs organer - EF-reglene - kan ha direkte virkning i medlemsstatene, det vil si at personer og bedrifter i statene uten videre kan legge reglene til grunn på samme måte som nasjonale lover og forskrifter. For det annet innebærer myndighetsoverføringen at EFs organer kan inngå avtaler med andre stater og organisasjoner på de områder slik myndighet er overført. De blir da bindende for medlemsstatene som om nasjonale myndigheter hadde inngått dem.

       Det er evnen EF har til å gjøre vedtak som har direkte virkning i medlemsstatene, og til å handle utad på vegne av dem, som i rettslig betydning kalles overnasjonalitet. Det er denne overføringen av myndighet som fører til at norsk medlemskap i EU krever vedtak i Stortinget med 3/4 flertall etter grunnlovens § 93, eller i form av egen grunnlovsbestemmelse etter fremgangsmåten i § 112.

       De overnasjonale trekk ved samarbeidet i EF forklares gjerne ut fra to sentrale prinsipper i EF-retten, nemlig direkte virkning og forrang.

       At en regel har direkte virkning, betyr at den kan anvendes av personer og bedrifter i medlemsstatene direkte, uten at medlemsstatene først må gjennomføre reglene i nasjonal lovgivning. Dette innebærer f.eks at dersom myndighetene i strid med EF-reglene om gjensidig godkjennelse av medisinsk utdanning forbyr en lege fra en annen medlemsstat å praktisere fordi vedkommende er utdannet i utlandet, kan legen kreve at nasjonale domstoler skal kjenne forbudet ugyldig, uten hensyn til om EF-reglene om gjensidig godkjennelse av medisinsk utdanning er gjennomført i den aktuelle medlemsstatens nasjonale lovgivning. Visse EF-regler kan private også anvende i tvister seg imellom. Et grunnlag kan være oppsigelse som følge av usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet.

       Forrangsregelen er en direkte fortsettelse av regelen om direkte virkning og går ut på at dersom en EF-regel som har direkte virkning, står i motstrid med en nasjonal regel, skal EF-regelen anvendes, og ikke den motstridende nasjonale regel. Når man skal vurdere betydningen av forrangsregelen, må man ta i betraktning at det allerede gjelder et alminnelig tolkningsprinsipp i norsk rett om at man ved tolkningstvil skal legge vekt på hvilken løsning som er i samsvar med landets internasjonale forpliktelser.

       EU-samarbeidet bygger på flere traktater inngått mellom medlemsstatene. De viktigste av disse er Traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten), Traktaten om Det europeiske fellesskap (EF-traktaten eller Roma-traktaten), Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF-traktaten) og Traktaten om Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM-traktaten). Disse traktatene oppretter de organer som skal drive samarbeidet fremover; de gir dem myndighet til å utstede felles regler og inneholder de sentrale bestemmelser om reglenes form og innhold.

       Bestemmelser i traktatene som gir personer eller bedrifter rettigheter eller pålegger dem plikter, kan ha direkte virkning i medlemsstatene dersom reglene er så klare at en domstol kan bruke dem til å avgjøre en tvist.

       Traktatene gir organene myndighet (hjemmel) til å utstede felles regler. Disse reglene kalles for det avledede regelverk. Det avledede regelverk består av to typer generelle regler: Forordninger og direktiver.

       Forordninger skal være bindende overfor alle og få direkte anvendelse i medlemsstatene. Forordningene kan sammenlignes med lover og forskrifter i norsk rett.

       Direktiver er rettet til medlemsstatene og forutsetter at regelverket skal gjøres til en del av nasjonal rett etter vedtak av nasjonale myndigheter. Det er opp til medlemsstatene hvordan direktivene skal gjennomføres. Likevel kan direktiver ha direkte virkning i medlemsstatene dersom følgende vilkår er oppfylt:

       Det avledede regelverk består også av vedtak som retter seg til bedrifter eller medlemsstater. Vedtakene er bindende for dem de er rettet til. Vedtak rettet direkte mot bedrifter brukes for å håndheve EFs konkurranseregler. I tillegg finnes regelverk som ikke er bindende, f.eks uttalelser og anbefalinger (rekommandasjoner).

       EFs organer kan bare gi felles regler i de tilfeller der de grunnleggende traktatene tillater det. Medlemsstatene har derfor kontroll med hvilke områder som skal høre under EFs myndighet og hvilke som skal være forbeholdt medlemsstatene. Dersom EFs organer ønsker å gi regler på et felt som ikke er omhandlet i traktatene, kreves en traktatendring som må godkjennes av nasjonalforsamlingene i alle medlemsstater, heter det i meldingen.

       Prinsippet om at EF bare kan handle når det er hjemmel for det i en traktatbestemmelse, kalles legalitetsprinsippet. EFs myndighetsutøvelse begrenses videre av nærhetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet.

       Nærhetsprinsippet går ut på at EFs organer bare skal gi regler dersom dette er nødvendig for å oppnå traktatenes målsettinger, og når det ikke er mulig å nå målet like godt ved at medlemsstatene selv gir regler på området. Nærhetsprinsippet bygger på at beslutninger som berører borgerne, skal tas så nært borgerne som mulig, ut fra et ønske om desentralisering av beslutningsmyndigheten. Disse reglene er nedfelt i Maastricht-traktaten. Nærhetsprinsippet gjelder på områder der både EF og medlemsstatene kan handle. Der det er klart at det bare er EFs organer som har myndighet, f.eks til å fastlegge tollregler, har ikke avveiningen mellom EFs og medlemsstatenes muligheter til å oppfylle målsettingene noen betydning.

       Proporsjonalitetsprinsippet får anvendelse når EFs organer skal utforme regler på et område. Prinsippet innebærer at reglene ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å nå målsettingen for reguleringen, og ikke unødig begrense medlemsstatenes muligheter til å supplere de felles regler på en måte som kan ivareta nasjonale og regionale behov.

       Både Rådet, Europaparlamentet og Kommisjonen skal vurdere om disse prinsippene blir fulgt når det foreslås nye regler.

       Hjemmelsbestemmelsene i traktaten fastsetter også om det kreves enstemmighet for å treffe en avgjørelse, eller om det er tilstrekkelig med kvalifisert flertall.

       EF-domstolen fører kontroll med at de andre EF-organene ikke går utover sin myndighet etter traktatene.

       Angående forholdet til Grunnlovens § 93, vises det i meldingen til at denne ble vedtatt i 1962, samtidig som norsk medlemskap for første gang var aktuelt. Bestemmelsen gir Stortinget anledning til med 3/4 flertall å samtykke i at Norge overfører slik myndighet som etter Grunnloven skal utøves av norske statsorganer, til en internasjonal organisasjon som Norge slutter seg til. Bestemmelsene gir dermed en alternativ fremgangsmåte til § 112. Ettersom medlemskap i EU innebærer at det innenfor rammen av EF-samarbeidet kan treffes avgjørelser som får direkte virkning i Norge, og dessuten at EF i visse tilfeller kan inngå traktater på vegne av Norge, krever norsk EU-medlemskap at Stortinget må treffe vedtak etter § 93.

       § 93 krever at myndighetsoverføringen må gjelde « et sagligt begrænset Omraade » og ikke romme « Beføyelser til at forandre denne Grundlov ».

       Helt fra bestemmelsen ble vedtatt, har det vært diskutert om § 93 egentlig gir tilstrekkelig hjemmel for norsk medlemskap i EF/EU. Professorene Castberg, Andenæs og Opsahl avga i 1967 betenkninger om Grunnloven § 93 og norsk medlemskap i EF. Disse betenkningene har senere vært sentrale i debatten. De konkluderte alle med at et norsk EF-medlemskap ikke ville være i strid med vilkåret om « sagligt begrænset Omraade ».

       Etter Maastricht-traktaten er rammene om myndighetsoverføringen til Det europeiske fellesskap i noen grad utvidet til å omfatte andre saker enn det felles marked og tilnærming av den økonomiske politikk. Noen radikal utvidelse av EFs kompetanseområde er det likevel ikke snakk om. Roma-traktatens art. 235, som gir Rådet myndighet til å vedta med enstemmighet « egnede bestemmelser » om tiltak som synes nødvendig for å virkeliggjøre ett av Fellesskapets mål på det felles markeds virkeområde, har i en viss utstrekning allerede vært brukt til å fatte vedtak på områder som har ligget i grenseområdet for hva som kan anses som økonomiske forhold. Enkelte av endringene i traktatens artikkel 2 og 3 som ble vedtatt med Maastricht-traktaten kan derfor vel så gjerne betraktes som en stadfestelse av tidligere praksis, som egentlige utvidelser av EFs overnasjonale myndighet.

       Den økonomiske og monetære union (ØMU) innebærer ingen myndighetsoverføring før en medlemsstat eventuelt blir omfattet av en felles valuta som ledd i den tredje fase av ØMU. Tiltredelse til EU innebærer at Norge godtar å delta i den tredje fase av ØMU. Når Rådet fatter vedtak om innledning av den tredje fase, vil det være avgjørende at de politiske forutsetninger for å innføre en felles valuta, er til stede i medlemslandene. Fra norsk side har man lagt vekt på at balansen i norsk økonomi må være tilfredsstillende, og hvor mange av våre viktige handelspartnere som vil delta. Når spørsmålet kommer opp, vil det være naturlig at Regjeringen legger sin vurdering fram for Stortinget, påpekes det i meldingen.

       Myndighetsoverføringen i tredje fase av ØMU er i første rekke knyttet til penge- og valutakurspolitikken. Det er naturlig å se innføringen av en økonomisk og monetær union med en felles valuta som en videreutvikling innenfor rammen av det felles (indre) marked og den gradvise tilnærming av medlemslandenes økonomiske politikk, som har vært målsettinger for EF siden vedtakelsen av Roma-traktaten i 1957.

       Maastricht-traktaten etablerer også et samarbeid på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område og et justissamarbeid. På disse områdene skjer det ingen overføring av nasjonal myndighet. På disse områder gjelder bare de tradisjonelle folkerettslige innskrenkninger i statenes handlefrihet. Samarbeidet innenfor disse nye områdene er derfor, som utgangspunkt, ikke relevant ved vurderingen av om EU-medlemskap innebærer overføring av myndighet innenfor et « sagligt begrænset Omraade ». Rett nok kan visse samarbeidsområder overføres fra å være mellomstatlig til å bli en del av EF-samarbeidet, men det må i så fall skje ved enstemmig vedtak og godkjennelse i medlemsstatenes nasjonalforsamlinger i det enkelte tilfelle i henhold til statenes forfatninger.

       Den utvidelse av området for EF/EU-samarbeidet som har skjedd etter 1967, er altså ikke så stor at det tilsier noen annen konklusjon enn den gang i forhold til vilkåret om at myndighetsoverføringen skal skje på et « sagligt begrænset Omraade ».

       Dersom tolkningen av § 93 på dette punktet skulle bli aktuelt i en tvist for norske domstoler, vil Stortingets egen grunnlovsforståelse på dette punkt etter all sannsynlighet bli tillagt avgjørende betydning.

       § 93 tolkes tradisjonelt slik at den ikke bare forhindrer formelle endringer i Grunnloven gjennom en beslutning på overnasjonalt plan, men også slik at den utgjør en sperre mot at norske domstoler på grunnlag av overnasjonale regler treffer avgjørelser i strid med Grunnloven.

       Da spørsmålet om Grunnloven § 93 ble vurdert i 1967, anså man muligheten for en konfliktsituasjon mellom EF-retten og Grunnloven som så teoretisk at det ikke kunne utgjøre noen sperre mot medlemskap. Det er ikke grunnlag for å hevde at muligheten for konflikt er større i dag. Tvert om har EF-retten siden 1967 utviklet et omfattende rettighetsvern gjennom Domstolens praksis, og EF-retten skal etter Maastricht-traktatens art. F nr. 2 respektere menneskerettighetene slik de er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og i medlemsstatenes forfatningstradisjoner. I realiteten gir derfor EF-retten i dag et mer omfattende og moderne rettighetsvern enn Grunnloven.

       Skulle mot formodning en konflikt bli satt på spissen i Norge, er det opp til Høyesterett i siste instans å avgjøre spørsmålet om hva som er gjeldende rett i Norge. Dommer avsagt av nasjonale domstoler kan ikke ankes inn for EF-domstolen, fremholdes det i meldingen.

       Det vises videre til at traktaten om Den europeiske union ikke inneholder egne bestemmelser om opphør av medlemskap. Spørsmålet om et medlemsland har adgang til å bringe medlemskapet til opphør, må derfor besvares på bakgrunn av hva som generelt kan utledes av de foreliggende traktater og prinsipper i den alminnelige folkerett.

       Etter den alminnelige folkerett har statene rett til å si opp traktater dersom en slik rett er en naturlig konsekvens av traktatens art, selv om traktaten ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om oppsigelse.

       EUs traktatgrunnlag kjennetegnes ved at medlemsstatenes forpliktelser er i stadig utvikling. Medlemsstatene kan også i en viss utstrekning pålegges forpliktelser som de ikke enkeltvis samtykker i, dersom en beslutning fattes med kvalifisert flertall i Rådet. Samarbeidet i EU adskiller seg på dette punktet klart fra tradisjonelle traktatforhold, i en retning som tilsier at det foreligger oppsigelsesadgang etter reglene i den alminnelige folkerett.

       Medlemsstatene har selv i flere sammenhenger opptrådt i samsvar med en slik forutsetning. For eksempel avholdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EF i 1975, noe som må forutsette en mulighet til å ta konsekvensen av et flertall mot medlemskap, nemlig at medlemskapet i så fall kan bringes til opphør. Grønland ble med i EF i 1973 som en del av Danmark. Etter en grønlandsk folkeavstemning i 1982 som konkluderte med at et flertall av folket ikke ønsket medlemskapet, ble det forhandlet fram et resultat som innebar uttredelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) og EURATOM og en status som assosiert oversjøisk land etter Roma-traktaten.

       Den tyske Forfatningsdomstolen vurderte i sin dom av 12. oktober 1993 om Maastricht-traktaten hvorvidt Tyskland kan si opp medlemskapet i EU. Forfatningsdomstolen la til grunn at Tyskland kan bringe medlemskapet i EU til opphør dersom tyske myndigheter beslutter seg for det, heter det i meldingen.

7. Samfunnsøkonomiske virkninger

       Det vises videre i meldingen til at full sysselsetting er det overordnede målet i den økonomiske politikken for Regjeringen. En varig økning i sysselsettingen er nødvendig for å bevare en høy velferd og en rettferdig fordeling. Dette overordnede målet i den økonomiske politikken vil for Regjeringen ligge fast, uavhengig av spørsmålet om EU-medlemskap.

       Norges store utenrikshandel og deltakelse i internasjonale markeder har vært en viktig forutsetning for utviklingen av den norske velferdsstaten. Nasjonale virkemidler som tidligere fungerte godt i mer lukkede økonomier, er i senere år gradvis blitt svekket som følge av at økonomiene er blitt mer åpne og internasjonaliserte. En stadig mer sammenvevd internasjonal økonomi har samtidig ført til at de internasjonale politiske styringsinstrumentene er blitt utviklet videre. Der vi tidligere utviklet nasjonale styringsredskaper, er det nå nødvendig med samarbeid om flernasjonale løsninger, f.eks for valuta- og kapitalmarkedene.

       Utviklingen av EU-samarbeidet endrer samarbeidsforholdene i Europa på mange måter. Det må antas at det etter hvert vil være naturlig å utvide EU østover. Dette vil forsterke EUs stilling som den dominerende organisasjonen for økonomisk-politisk samarbeid i Europa, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Regjeringen ser et EU-medlemskap som en videreutvikling av det økonomisk-politiske samarbeidet som er etablert mellom Norge og andre industriland etter krigen. Dersom Norge skal være en likeverdig part i det økonomiske samarbeidet mellom de europeiske landene, foreligger det etter Regjeringens syn ingen gode alternativer til EU-medlemskap. Regjeringen mener et EU-medlemskap er et egnet virkemiddel til å oppnå innflytelse over de beslutninger som i overskuelig framtid vil styre det økonomiske samkvemmet i Europa.

       Målene som er trukket opp for samarbeidet i Fellesskapet, har tradisjonelt stått sentralt også i norsk økonomisk politikk. Hovedlinjene i solidaritetsalternativet og i Regjeringens politikk for å styrke sysselsettingen kan etter Regjeringens syn forsterkes og suppleres gjennom et utvidet europeisk samarbeid. Samtidig vil utformingen av den økonomiske politikken i Norge og utviklingen av velferdsordningene fortsatt være et nasjonalt anliggende.

       Uavhengig av vår framtidige tilknytning til EU står Norge overfor betydelige omstillinger i økonomien i løpet av de nærmeste 10-15 årene. Fordi vi er avhengige av utenrikshandelen, må norsk næringsliv være konkurransedyktig overfor næringslivet i andre land. De omstillingene dette innebærer, kan vi ikke hindre uten at det oppstår kostnader som i det lange løp må betales gjennom lavere levestandard.

       Erfaringene fra land som har gått langt i å skjerme sitt næringsliv fra utenlandsk konkurranse, viser at dette i lengden ikke er en farbar vei. De utfordringer den internasjonale økonomiske integrasjonen reiser, kan best møtes med samordnede internasjonale tiltak. Økt deltakelse i internasjonale markeder og internasjonalt økonomisk samarbeid vil ytterligere styrke grunnlaget for verdiskapingen i næringslivet, heter det i meldingen.

       Alternativet til et EU-medlemskap vil innebære store endringer i forhold til den økonomiske utviklingen og de økonomisk-politiske omgivelser som Norge har hatt fram til i dag. Dette skyldes at verden omkring oss forandres. EU fortsetter integrasjonen. Våre nærmeste handelspartnere i EFTA står på terskelen til medlemskap. En ny GATT-avtale er undertegnet og konkurransen fra land utenfor Europa skjerpes.

       Det kan bli et krevende utgangspunkt å tilpasse oss de nye konkurransevilkårene, særlig dersom flere av våre nærmeste handelspartnere i EFTA også blir EU-medlemmer.

       I prinsippet har Norge to hovedretninger å velge mellom utenfor EU:

       Hvis Norge står utenfor EU, kan veksten i økonomien bli svakere bl.a. fordi investeringene vil kunne bli lavere som følge av at de andre søkerlandene blir medlemmer. Dersom heller ikke de andre nordiske søkerlandene blir medlemmer, vil effekten på investeringene trolig bli mindre, heter det videre i meldingen.

       Hovedlinjene i den økonomiske politikken er:

       Deltakelse i den økonomiske og monetære unionen med en felles valuta vil bety at pengepolitikken utøves av det nye europeiske systemet av sentralbanker, ESSB. Ansvaret for retningslinjene for valutakurspolitikken vil ligge hos de politiske myndigheter ved Rådet av EUs finansministre. Beslutningsmyndigheten i den økonomiske politikken for øvrig vil tilligge de nasjonale myndigheter. Ved å delta i en valutaunion vil muligheten for nasjonale valutakursjusteringer ikke lenger eksistere. Når Regjeringen likevel finner at vi i fremtiden bør kunne oppgi mulighetene til å føre en kursjusteringspolitikk, er det basert på følgende vurderinger:

       Det vises i meldingen til at Norge har i hele perioden fra 1962 oppfylt Maastricht-traktatens krav til budsjettbalanse.

       Målene for den økonomiske politikken i EU er høy sysselsetting og sosial trygghet, prisstabilitet, bærekraftig vekst som tar hensyn til miljøet m.v. ESSB skal innenfor sitt virkeområde ha til hovedmål å opprettholde prisstabilitet. Dette må ses på bakgrunn av at pengepolitikken innenfor EU best kan bidra til å nå målene for vekst og sysselsetting ved å rettes inn mot prisstabilitet. Prisstabilitet blir gjerne definert som lav årlig inflasjon, f.eks i området 1-3 %.

       Det pekes i meldingen på at den klare politiske erkjennelse av at arbeidsledigheten i EU nå er uakseptabelt høy, har ført til at ledighetsproblemene er satt i sentrum for den økonomiske politikken i EU. Det er imidlertid grunn til å understreke at EU på fellesskapsnivå i begrenset utstrekning har egne virkemidler av direkte betydning for sysselsettingen, særlig sammenlignet med de virkemidler medlemslandene har. Sysselsettingspolitikken er et nasjonalt anliggende, hvor myndigheter, næringsliv og organisasjoner i hvert medlemsland må søke etter løsninger.

       Samarbeidet i EU kan likevel bli et viktig tillegg til dette. De fleste vesteuropeiske landene har arbeidsledighetsproblemer, og felles problemer vil ofte kreve felles løsninger. Det er derfor av betydning både for EU og for medlemslandene at samordningen på fellesskapsplan av den økonomiske politikken kan bli effektiv, slik at landene ikke i stor grad skyver problemene over på hverandre. En politikk for økt sysselsetting blir mest effektiv dersom landene gjennomfører en økonomisk politikk som trekker i samme retning.

       Gjennom samarbeidet med de andre landene i Vest-Europa tar Regjeringen sikte på å forsterke kampen mot arbeidsledigheten og styrke mulighetene for nye arbeidsplasser. Regjeringen vil arbeide for å utforme et « solidaritetsalternativ » for Europa, der full sysselsetting blir hovedmålet. Den europeiske fagbevegelsen må trekkes aktivt med i dette arbeidet. De norske erfaringer med og resultatene fra et forpliktende inntektspolitisk samarbeid er et viktig bidrag i arbeidet med en slik sysselsettingsstrategi. Forutsetningen for å få direkte innflytelse over politikken som føres i EU, er at Norge deltar i samarbeidet på lik linje med øvrige land, dvs. som medlem av Den europeiske unionen, heter det i meldingen.

       Det fremholdes at et EU-medlemskap i det store og hele ikke vil begrense den nasjonale friheten til å bestemme omfanget og innretningen av den offentlige sektoren. Det avgjørende for utviklingen i velferdsordningene i Norge i årene fremover vil i første rekke være den økonomiske og budsjettmessige utviklingen, som i stor grad er avhengig av vår egen verdiskaping, samt evne og vilje til å føre en målrettet og ansvarlig økonomiske politikk.

       På grunnlag av en forventet høyere verdiskaping med et norsk EU-medlemskap legger Regjeringen til grunn at mulighetene til å opprettholde og videreutvikle velferdsordningene og øke velferdsnivået i Norge vil være større med et EU-medlemskap enn om Norge blir stående utenfor.

       Et EU-medlemskap vil i seg selv ikke legge spesielle begrensninger på muligheten til å opprettholde det samlede skatte- og avgiftsnivået og derved det finansielle grunnlaget for de offentlige velferdsordningene. En større verdiskaping ved medlemskap vil tvert imot styrke grunnlaget for velferdsstaten herunder folketrygden, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at for Regjeringen er det naturlig å velge en langsiktig innfallsvinkel for å vurdere de økonomiske virkningene av et EU-medlemskap. De økonomiske konsekvensene av et slikt veivalg vil trolig ikke gjøre seg sterkt gjeldende på kort sikt, men det kan få stor betydning for det økonomiske grunnlaget for samfunnet ved inngangen til det neste århundret. Samtidig er det også nødvendig å ta stilling til hvordan de omstillingene i økonomien som er nødvendige på lang sikt, best kan gjennomføres i løpet av 1990-årene.

       Små land som Norge har mest å hente ved å utnytte det internasjonale vare- og tjenestebyttet, fordi vi har et ensidig ressursgrunnlag som gjør det kostbart å produsere enkelte varegrupper innenlands. Med små hjemmemarkeder er det også store gevinster i å utnytte stordriftsfordeler gjennom eksport til verdensmarkedet, slik at vi ved minst mulig bruk av innenlandske ressurser kan finansiere import av varer og tjenester fra utlandet.

       Et EU-medlemskap kan forsterke de direkte langsiktige gevinstene av økt samhandel og trygghet for rammevilkår som er nedfelt i EØS-avtalen bl.a. av følgende grunner:

       Det heter videre i meldingen at et EU-medlemskap i tillegg kan ha viktige indirekte virkninger for de langsiktige rammevilkårene for næringslivet:

       Et medlemskap vil gi gevinster i form av kostnadsreduksjoner i næringslivet. Gjennom ringvirkninger i økonomien vil dette sammen med høyere investeringer få klare positive virkninger for Norges samlede inntekter, sysselsetting og øvrig økonomisk aktivitet på kort og lang sikt.

       Tilsvarende vil en avgjørelse om å stå utenfor EU kunne få en umiddelbar negativ effekt på investeringsaktiviteten. Dersom ingen av de nordiske søkerlandene blir EU-medlemmer, kan de negative virkningene for norsk økonomi av å stå utenfor bli mer begrenset.

       Et EU-medlemskap vil på denne bakgrunn gi grunnlag for høyere verdiskaping og sysselsetting enn dersom Norge blir stående utenfor.

       Et EU-medlemskap vil påvirke den økonomiske utviklingen i 1990-årene gjennom flere forhold:

       Det fremholdes i meldingen at fiskerinæringen vil få bedre konkurransevilkår på EU-markedet på grunn av at toll og andre handelshindringer ved fiskeeksport vil falle bort. Siden EUs tollsatser særlig rammer bearbeidede produkter, vil fiskeforedlingsindustrien få muligheter for økt verdiskaping og sysselsetting. For de viktigste bearbeidede produktene har EU i dag opp til 25 % toll. Den effektive toll, dvs. den tollen som i realiteten legges på bearbeidingsverdien, er langt høyere. Oppdrettsnæringen vil også få bedre muligheter for vekst ved et EU-medlemskap.

       Gjennom deltakelse i EUs landbrukspolitikk vil norske husholdninger få økonomiske fordeler av billigere matvarer og dermed reduserte kostnader i husholdningene. Husholdningenes utgifter til matvarer utgjør i dag i størrelse 50 mrd. kroner eller ca 15 % av husholdningenes konsum i Norge. Lavere matvarepriser vil også bidra til lavere pris- og kostnadsvekst i norsk økonomi. Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukere i Norge anslås til å være i intervallet 10 til 20 %.

       Utviklingen i jordbruket som følge av EU-medlemskap må vurderes i forhold til den utvikling næringen i alle tilfelle vil stå overfor i årene som kommer og som innebærer at:

       Mot denne bakgrunn legger Regjeringen følgende prinsipper til grunn for utviklingen i jordbruket:

       Det tas sikte på å opprettholde sysselsettingen i jordbruket på om lag samme nivå på lengre sikt som det gjennomføringen av fjorårets jordbruksreform, en omlegging av importvernet og en videreføring av den trendmessige utviklingen i sysselsetting og brukstall tilsier, jf. omtalen ovenfor. Produksjonssammensetningen kan bli noe endret og jordbruksprisene noe lavere. Dette vil samtidig bidra til billigere mat og større fordeler for norske konsumenter ved et evt. EU-medlemskap.

       Fordi skjermingsstøtten ved et evt. EU-medlemskap forventes å bli lavere enn om Norge skulle velge å stå utenfor, vil et robust og levedyktig jordbruk ved medlemskap kreve noe høyere budsjettstøtte. Regjeringen er derfor innstilt på at det gis budsjettstøtte inklusive overføringer fra EU ved et EU-medlemskap slik at jordbruksproduksjonen også på lengre sikt kan få en utvikling både i distriktene og sentrale strøk ut fra de prinsipper som er lagt til grunn i St.prp. nr. 8 (1992-1993). Både med og uten medlemskap må en regne med at den samlede budsjettstøtten og skjermingsstøtten på sikt reduseres betydelig i forhold til dagens nivå, men kostnadsreduksjonene i jordbruket vil trolig komme noe raskere med et EU-medlemskap enn uten.

       Jordbruksavtalen innebærer pristilpasning på matvarer til EU-nivå ved tiltredelse. Samtidig er det overgangsordninger slik at primærprodusenter og næringsmiddelindustrien kan gjøre nødvendige tilpasninger. Pristilpasning ved tiltredelse vil likevel kreve spesielle tiltak.

       Følgende områder i forhandlingsresultatet står sentralt for utformingen av de overgangsordninger Regjeringen legger opp til både for primærjordbruket og næringsmiddelindustrien:

       Disse ordningene må ses i sammenheng med utformingen av det framtidige permanente virkemiddelsystem og utfasingen av eksisterende nasjonale støtteordninger. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en samlet framstilling av forhold av betydning for næringsmiddelindustrien ved et EU-medlemskap, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Norges bidrag til Fellesskapets budsjett vil være et bruttobidrag som vil belastes statsbudsjettet. Tilbakeføringene fra EU til Norge vil i det alt vesentlige tilfalle privat sektor, i første rekke landbruksnæringen og distriktene.

       Norges nettobidrag til EU framkommer som differansen mellom overføringer fra Norge til EU og overføringene fra EU til norske sektorer. Regjeringen legger til grunn at den nedgang i landets disponible inntekt som isolert sett følger av nettobidraget til EU, i forhold til en situasjon der Norge står utenfor EU, i løpet av noen år vil motsvares av en forskjell i BNP som mer enn overstiger det som er nødvendig for å finansiere nettobidraget. Norge som nasjon tjener på et EU-medlemskap. Siden Norges disponible inntekt blir større, styrker også et EU-medlemskap grunnlaget for offentlig tjenesteproduksjon, velferdsordningene og statens finanser. Ved utformingen av budsjettpolitikken ved et EU-medlemskap vil Regjeringen legge vekt på følgende:

8. Administrative virkninger

       Det vises videre til at medlemskap i EU vil kreve tilpasninger i administrative ordninger og arbeidsmåter i statsforvaltningen. Det er naturlig at den organisering av EØS-arbeidet som er gjennomført i sentralforvaltningen, danner et utgangspunkt for en nærmere vurdering av hvilke justeringer som må foretas ved et EU-medlemskap.

       Det er flere forhold som må tas i betraktning, som behov for:

       Samlet vil oppfylling av disse målsettinger sikre et godt grunnlag for ivaretakelse av norske interesser i EU, heter det i meldingen.

       Både for å sikre at det blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd, påpekes det.

       Omfanget og kompleksiteten i EU-samarbeidet stiller større krav til Norges evne til å samordne sine standpunkter. Norges muligheter for innflytelse vil øke ved at vi framstår med gjennomarbeidede og enhetlige standpunkter. I tilknytning til EØS-samarbeidet har Regjeringen opprettet særskilte utvalg innenfor departementsstrukturen for å lette samordningen mellom departementene. Ytterligere tilpasninger som følge av medlemskap vil naturlig ta utgangspunkt i denne strukturen.

       Høring vil gi viktige innspill til Regjeringen ved utformingen av norske standpunkter i beslutningsprosessen i EU. Regjeringen foretar nå en vurdering av høringsordningene i forbindelse med EØS-samarbeidet. Regjeringen legger opp til at berørte organisasjoner gis mulighet til å komme med innspill tidlig i beslutningsprosessen, dvs. allerede på forslagsstadiet. Dette vil komme i tillegg til den ordinære høringen i forbindelse med gjennomføringen av EØS-regelverk i norsk rett.

       Medlemskap i EU vil ikke i nevneverdig grad innebære nye forvaltningsoppgaver for kommuner og fylkeskommuner utover det som følger av EØS-avtalen. Lokale myndigheter kan imidlertid bli berørt på andre måter, f.eks i arbeidet med fordeling av støtte fra EUs strukturfond til regionale utviklingstiltak.

       Lokale myndigheter vil være representert i den nyopprettede Regionkomitéen i EU.

9. Konklusjoner

       Meldingen konkluderer med at da Regjeringen i november 1992 fikk Stortingets tilslutning til å søke og innlede forhandlinger om norsk medlemskap i Den europeiske union, var en sentral begrunnelse å ivareta fred og sikkerhet, sysselsetting, velferd og miljø i en ny internasjonal virkelighet. Regjeringen la samtidig vekt på at forhandlingene måtte munne ut i et resultat som den kunne anbefale og få tilslutning til i det norske folk.

       Det var en forutsetning for Regjeringen at forhandlingsresultatet sikret Norge kontrollen over naturressursene og ga gode løsninger for fiskeriene, for landbruket og for distrikts- og regionalpolitikken. Regjeringens utgangspunkt var ikke å kreve varige unntak fra regelverket, men å arbeide for at norske særtrekk ble en del av de felles reglene i EU.

       Etter Regjeringens syn har Norge gjennom forhandlingene oppnådd gode løsninger på alle sentrale områder.

       Tiltredelsestraktaten presiserer Norges suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene. De norske ordninger for bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene skal legges til grunn for EFs fiskeripolitikk i de nordlige farvann. Nye ordninger for nordlig landbruk vil bli en del av den felles landbrukspolitikk. Våre miljøstandarder kan opprettholdes på de områder der de er strengere enn EU-landenes.

       Avtalen sikrer grunnlaget for bosetting, sysselsetting og gode vekstmuligheter i hele landet. Slik kan vi sikre velferden og ta vare på det beste i det norske. Regjeringen anser at dette er en avtale som på en god måte ivaretar norske interesser, heter det avslutningsvis i meldingen.

2. Merknader frå komiteen

1. Innleiing

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren, Kirsti Kolle Grøndahl, Brit Hoel, Thorbjørn Jagland og Ragna Berget Jørgensen og Høgre, Kaci Kullmann Five, Jan Petersen og Anders Talleraas, viser til at Stortinget den 19. november 1992 drøfta spørsmålet om norsk medlemskap i Dei europeiske fellesskap EF og slutta seg til at Norge skulle søkje om og innleie forhandlingar om medlemskap i EF.

       Fleirtalet konstaterer at forhandlingane er sluttførde og viser til tiltredelsestraktaten av 12. april 1994 (særskilt vedlegg nr. 2 til St.meld. nr. 40). Fleirtalet viser at Odelstinget den 14. juni 1994 vedtok at spørsmålet om norsk medlemskap i Den europeiske Unionen skal avgjerast ved folkerøysting den 27. og 28. november 1994.

       Fleirtalet minner om at Stortinget i juni 1994 avviste eit grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen om å innføre ei ordning med bindande folkerøystingar etter dansk mønster. ( Innst.S.nr.178 (1993-1994), St.tidende side 4360). Fleirtalet viser til at dette forslaget i realiteten ville føre til at 1/3 av Stortingets medlemmer kunne kravd folkerøysting i ein lang rad saker for å overprøve vedtak gjort av Stortinget. Fleirtalet meiner at ein slik brei adgang til mindretallsanke ikkje har noen naturleg plass i vårt representative demokrati. Imidlertid kan det oppstå situasjonar som er slike at det kan vera naturleg og nødvendig at veljarane får anledning til å uttale seg før vedtak blir fatta i Stortinget, men dette må etter fleirtalets meining vere avgrensa til unntakstilfeller og særleg viktige spørsmål.

       Fleirtalet minner om at Stortinget har vedtatt at spørsmålet om norsk EU-medlemskap leggjast fram for folket i ein folkerøysting. Sjølv om ei slik folkerøysting formelt sett er rådgjevande, meiner fleirtalet det er demokratisk viktig, og i tråd med praksis frå folkerøystinga i 1972, at Stortinget følgjer det rådet som fleirtalet i folket gjev. Skal det norske folkestyret ha meining må Stortinget høyre på folkefleirtalet når Stortinget har vedtatt å spørre folket om råd. Stortingsrepresentantane frå Arbeidarpartiet og Høgre vil følgje det rådet folket gjev i folkerøystinga.

       Fleirtalet slår dermed fast at det er fleirtalet i folkerøystinga som skal avgjere om Stortinget skal slutte seg til den framlagde avtale om medlemskap eller ikkje.

       I denne innstillinga legg dei ulike partia og fraksjonane fram sine merknader til ulike sider av spørsmålet om medlemskap med utgangspunkt i St.meld. nr. 40 (1993-1994) Om medlemskap i Den europeiske union. Fleirtalet slutter seg til hovudkonklusjonane i meldinga og er samd med Regjeringa i at

       Fleirtalet viser til merknadene i denne innstillinga og viser elles til St.meld. nr. 40 (1993-1994).

       Spørsmål til Regjeringa og Regjeringa sine svar i samband med innstillinga er trykt som eige vedlegg til denne.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Marit Arnstad, John Dale og Anne Enger Lahnstein, fra Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og fra Arbeiderpartiet, Hallvard Bakke, viser til at spørsmålet om medlemskap i EU er lagt ut til en rådgivende folkeavstemning og at Stortinget deretter skal behandle denne saken.

       Disse medlemmer vil understreke at et norsk medlemskap i Den europeiske Union innebærer at Norge blir forpliktet i forhold til hele Den europeiske unions regelverk, både Roma-traktaten, Enhetsakten og traktaten fra Maastricht.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at Norge best kan ivareta sine interesser nasjonalt og fremme internasjonal solidaritet og samarbeid ved å si nei til medlemskap i EU. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til sine respektive merknader i innstillingen som utdyper disse medlemmers syn på ulike sider av spørsmålet om norsk EU-medlemskap.

2. Norge i nytt Europa - utfordringa

Merknader frå fleirtalet, Arbeidarpartiet og Høgre

Innleiing

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, minner om at då folk for første gong fritt kunne gå gjennom Berlinmuren den 9. november 1989, markerte det slutten på den kalde krigen og byrjinga på det som kan bli eit Europa i fredeleg samarbeid. Murens fall opna dermed også for demokratisk styresett i dei landa der folk i lange tider har levd i ufridom. For første gong på uminnelege tider kan vi nå samarbeide på tvers av landegrensene og på tvers av gamle skiller i Europa for å sikre fred og velferd og nedkjempe arbeidsløyse og miljøøydeleggjingar. Oppgåvene i Europa er enorme, og det vil ta lang tid før dei er løyst. Fleirtalet meiner at den historiske prosessen som pågår i heile Europa er ein viktig bakgrunn for folkerøystinga i november.

       Varig fred i Europa var det grunnleggjande målet bak opprettelsen av det Europeiske Fellesskap i 1957. Planane bygde på ruinane av eit Europa herja av krig og fiendskap. EU-samarbeidet har sidan den gongen medverka til å knyte gamle fiender som Tyskland og Frankrike saman i eit forpliktande samarbeid som har bidratt avgjerande til å sikre fred i den frie, vestlige delen av Europa. Denne fredstanken har hele tiden stått sentralt i EUs arbeid.

       Den tidlegare framståande dissident, forfattaren og nå president i Den tsjekkiske republikk, Vaclav Havel, seier det slik:

       EU-landa legg betydelege økonomiske og politiske ressursar inn i arbeidet med å få det tidlegare kommunistiske Øst- og Sentral-Europa på fote. Arbeidet med å trygge fridom, demokrati, velferd og arbeid til alle er den viktigaste fredsoppgava Europa står framfor.

Nato og EU

       Den europeiske unionen og NATO er dei to berande organisasjonane i den fredsprosessen som no finn stad i Europa. Norge er medlem i NATO. Ettersom det i stor grad er dei same landa og dei same Regjeringane som er med i dei to organisasjonane er det naturleg at dei også utfyller kvarandre.

       NATO-landa støttar utviklinga av eit nærare samarbeid i Europa som forsvars- og tryggjingspolitikken. Dette kom til uttrykk m.a. på NATO-toppmøtet i januar 1994.

       Eit nærare europeisk samarbeid på desse områda er ei naturleg vidareføring av det samarbeidet som utviklar seg på andre områder og ein konsekvens av den nye situasjonen i Europa etter 1989.

       Fleirtalet legg stor vekt på at USA stør utviklinga av ein sterk europeisk pilar i NATO. Det atlantiske bandet blir såleis ikkje svekka.

       Fleirtalet strekar under at dei tryggingspolitiske interessene er best tent med at Norge deltek som fullverdig medlem i EU og Vestunionen (VEU). Assosiert medlemskap i VEU slik vi i praksis har nå eller observatørstatus slik Danmark som EU-medlem har valt, dekkjer ikkje dei behova som Norge har.

       Dei tryggingspolitiske interessene knyter seg i aukande grad til forhold utover den direkte faren for militær konfrontasjon. Dei tryggingsspolitiske problema knyter seg også til vilkåra for demokrati og stabilitet, menneskerettar, miljøproblem, grenseoverskridande kriminalitet og arbeidsløyse.

       Fleirtalet strekar under at det tryggingspolitiske samarbeidet innanfor EU og VEU kjem i tillegg til, ikkje i staden for, NATO-medlemskap.

       Fleirtalet viser til at EU og VEU på same måten som NATO arbeider med å knyte band til Aust- og Sentral-Europa og til Russland og det tidlegare Sovjetsamveldet. Dei ulike samarbeidsavtalane har kome etter sterkt ønske frå dei nye demokratia og er eit viktig supplement til Partnerskap for fred i NATO-regi. Fleirtalet legg stor vekt på samspelet mellom dei ulike organisasjonane. Også Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) er ein viktig del av det samspelet som utviklar seg.

Norsk handlefridom

       Norge har i heile etterkrigstida deltatt i internasjonalt og europeisk samarbeid for å sikre landets interesser og handlefridom. Norge er derfor medlem av ei lang rad internasjonale organisasjonar.

       Fleirtalet konstaterer at dei fleste av dei landa som vi normalt samarbeider og samhandlar mest med og som tradisjonelt er våre allierte i tryggingspolitikken nå samarbeider tettare enn nokon gong innanfor rammene Den europeiske unionen. Dette vil bli enda meir markert dersom også grannelanda Sverige og Finland sluttar seg til EU saman med Østerrike. I dag går 66,4 % av eksporten vår til EU, 48,8 % av importen vår kjem frå EU-landa. Dersom Sverige, Finland og Østerrike også blir medlemmar så blir tala: 78,8 % og 68,9 %. Alle våre NATO-allierte i Europa med unnatak for Island og Tyrkia er også medlemmar i EU.

       Fleirtalet minner om at det som hender i EU kjem til å få stor verknad på den økonomiske og politiske handlefridomen vår enten Norge blir med eller ikkje. Slik vil utviklinga i EU uansett gripe inn i og vere med å forme levekåra til folk her i landet. Fleirtalet meiner at vi best kan sikre handlefridomen for Norge dersom vi er med når landa omkring oss kjem saman for å fatte vedtak eller samordne politikken sin.

       Den nasjonale sjølvråderett har etter kvart vorte undergravd av ei utvikling som har gjort nasjonalstaten for liten til å løyse mange av dei problema vi står framfor.

       Fleirtalet meiner vi vil styrke Norges reelle sjølvråderett gjennom medlemskap i EU, og at dette derfor best tener våre nasjonale interesser.

       Fleirtalet er såleis samd med Regjeringa når det i meldinga heiter at:

       Fleirtalet meiner vidare at norsk medlemskap i EU er ei naturleg vidareføring av den aktive rolla som Norge har spelt i internasjonalt samarbeid etter krigen. Denne aktive politikken har gjennomgåande hatt stor oppslutnad i Stortinget.

Samarbeid mellom sjølvstendige demokratiske statar

       EU er eit samarbeid mellom demokratiske og sjølvstendige statar. Dette er eit samarbeid mellom dei landa som står oss nærast og som har eit styresett som liknar mest på det norske. Desse landa har vorte samde om å overføre makt til enkelte fellesorgan fordi ein på enkelte område treng felles handling frå mange land om ein skal nå dei måla ein ønskjer. Miljøproblema er eit døme på det. Miljøtiltaka er mest effektive når fleire land handlar saman og når ein har overordna organ som kan sjå til at børene blir rettvist fordelte og at alle gjer det dei har sagt dei skal gjera. Velferden i eitt land er gjerne avhengig av at grannen ikkje spekulerer i dårlege velferdsordningar eller skuvar problema over på grannen gjennom devalueringar. Flytting av arbeidsplassar på eit slikt grunnlag er ikkje akseptabelt. Mange av dei utfordringane som må løysast i fellesskap er resultat av at kapitalen har vorte meir internasjonal og at den nye tidas miljøproblem ikkje kjenner landegrensene. Arbeidsløysa og miljøproblema kan berre løysast når kvar enkelt nasjonalstat og fellesskapsorgana dreg i same retning.

       Det som gjer EU spesiell og meir effektiv enn alle andre internasjonale organisasjonar er at medlemslanda har godteke at vedtaka som blir fatta av fellesorgana kan gjerast forpliktande og at enkelte av vedtaka verkar direkte for innbyggjarane og staten, dessutan at medlemslanda har vorte samde om at fellesorgana kan følgje opp vedtaka. Dette gjeld på dei avgrensa områda der medlemmane har vorte samde om å leggje makta til felles styringsorgan.

       Fleirtalet vil sterkt understreke at EU ikkje er og aldri vil bli ei ny « statsdanning ». EU er eit forpliktande samarbeid mellom sjølvstendige statar med demokratisk styresett. Samarbeidet er basert på samarbeid mellom nasjonale demokrati.

       Fleirtalet vil minne om at det i avtala om Danmarks forhold til Maastricht-traktaten inngått i Det europeiske råd i desember 1992 i Edinburgh i innleiinga blir streka under at EU omfattar:

       Fleirtalet vil vidare minne om at berre 1,2 % av BNP i medlemslanda går gjennom EU sine kasser og at overnasjonal myndighet kun er gjeve til EU på avgrensa område.

       Dei landa som er medlemer i EU har etter kvart vorte samde om å gjere samarbeidet meir forpliktande på stadig fleire områder. Også retten til å bruke fleirtalsvedtak har vorte utvida. Det betyr at ein som medlem risikerer å koma i mindretal når avgjerder blir gjorde slik det er i alle demokratiske system. Det er likevel ikkje slik at stemmetalet åleine viser den innverknaden ein som medlem kan ha på resultata. Fleirtalet meiner at eit system der alle medlemene har vetorett i alle saker vanskeleg kan bli effektivt. Fleirtalet legg stor vekt på den praksisen som EU-landa har i dag, der ein prøver å kome fram til semje eller breie fleirtal før ein fattar vedtak. Det betyr at enkeltmedlemer sjeldan blir nedstemt i Rådet og aldri i saker dei oppfattar som grunnleggjande for sine land.

       Fleirtalet vil understreke at EU-systemet og dei traktatane som det byggjer på i seg sjølve ikkje korkje er sosialdemokratiske eller konservative. Arbeidarpartiet og Høgre vil derfor arbeide for å påverke utforminga av desse ut frå synet til dei respektive partia, med sikte på gjennomslag på den viktige politiske arena som EU utgjer.

       EU er ein felles arbeidsreiskap for dei landa som er med. Kva slags vedtak som blir fatta og kva slag arbeidsform som blir brukt står på den politiske viljen og evnen til dei som er med.

EU - kompromiss og ein arbeidsredskap

       Fordi EU er ei frivillig samanslutning av demokratiske land vil ein i praksis ikkje kunne utfordre heilt grunnleggjande interesser hos ein eller fleire medlemer. Skulle slike situasjonar oppstå, kan spørsmålet om utmelding bli aktuelt. Fleirtalet viser til St.meld. nr. 40 (side 371) der det blir slått fast at dette er ein utveg for medlemene. Dette betyr at dei avgjerdene og standpunkta ein kjem fram til ofte er kompromiss mellom ulike nasjonale og politiske interesser. Dette gjeld både for sjølve traktatgrunnlaget og for samarbeidet om mange av dei vedtak som til kvar tid blir fatta. Alternativet til slike kompromiss kunne vore at kvart enkelt land hadde gått etter eigeninteressene sine på eiga hand eller at ein ikkje hadde fått vedtak i det heile. Særleg små land ville tape på det.

       Politisk organisering gjennom demokratiske beslutningssystem gjev gjerne dei små statane mer innverknad enn den uorganiserte realpolitiske maktutøvinga.

       Historia syner aldri fram alternativa sine. Derfor veit vi heller ikkje korleis Europa hadde sett ut utan EU. Historia har likevel mange døme på resultat av at kvart enkelt land går etter sine eigne interesser. Det er derfor ein fordel for Norge at dei andre landa i Europa er villige til å vere med i eit forpliktande samarbeid seg i mellom.

       Fleirtalet meiner at norsk medlemskap i Den europeiske unionen både gjev store fordelar til Norge og samstundes er eit spørsmål om vilje til å vere med å ta eit solidarisk ansvar for forminga av framtidas Europa med dei rettar og plikter som eit slik samarbeid fører med seg.

       Fleirtalet meiner at spørsmålet om norsk medlemskap i Den europeiske unionen først og fremst er eit spørsmål om Norge skal gå inn i eit forpliktande samarbeid med dei landa som står oss nærast. Det er samarbeid innanfor fastsette reglar og med reglar som skal gje rom for demokratisk debatt og demokratiske avgjerder. Som deltakarar kan vi vere med på å forme både innhald og rammer for samarbeidet. Både innhaldet og rammene for samarbeidet vil uansett vere i konstant endring både som resultat av initiativ frå enkelte fellesorgan og som resultat av initiativ frå medlemslanda. Spørsmålet om Norge skal delta i dette arbeidet kan såleis ikkje avgjerast berre ut frå den politikken som blir ført frå fellesskapsorgana eller medlemsstatane i dag.

       Fleirtalet meiner at dei grunnleggjande norske interessene er sikra gjennom forhandlingane. Den praktiske politikken skal formast gjennom demokratisk debatt og demokratiske vedtak.

EU i stadig endring

       Dagens EU har vakse fram ved at talet på medlemer fleire gonger har vorte auka. Ved kvar endring har også samarbeidet endra karakter. Drivkrafta frå starten var å knyta saman land som tidlegare hadde tydd til våpenmakt for å løyse mellomværet sitt. Med Spania, Portugal, Hellas og Irland kom nokre av dei fattigaste landa i det frie Europa med i samarbeidet. Med desse som medlemer tok dei rikaste landa i samarbeidet på seg å overføra store ressursar til dei fattigaste landa. Med Hellas, Spania og Portugal som medlemer fekk dei landa som hadde levd under politisk ufridom i kortare eller lengre tid eit sikkert ankerfeste i eit samarbeid mellom demokratiske land.

       Med Norge, Sverige, Finland og Østerrike som medlemer vil nesten alle land i Vest- og Sør-Europa vere med. Norge og dei nordiske landa vil bringe med seg andre tradisjonar, utfordringar og ressursar inn i samarbeidet.

Sentral- og Aust-Europa

       Alt nå er det klart at fleire land ønskjer å ta del i samarbeidet. Ei rad land har søkt om medlemskap, andre har debatt om å søkje. Såleis har Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Slovenia enten søkt om medlemskap, har avtaler med medlemskap som mål (Europa-avtaler), har andre avtaler med EU eller har ønskt å bli medlemer. Tyrkia, Kypros, Malta og Sveits har også søkt om medlemskap. Russland og Ukraina har inngått partnerskaps- og samarbeidsavtaler med EU. Fleire land i det tidlegare Sovjetsamveldet forhandler om slike avtaler. Tilsvarande har de sentraleuropeiske og baltiske landa status som assosierte partnarar i Vestunionen. Det er såleis ingen tvil om at EU står i sentrum for alle land i Europa.

       Samarbeidet i EU ser såleis ut til å bli meir og meir omfattande. Ei utviding av samarbeidet austover vil vera i tråd med dei tradisjonane som EU byggjer på og vil vera i norsk interesse. Utfordringane for landa i Sentral- og Aust-Europa er også utfordringar for EU og Vest-Europa.

       Fleirtalet vil peike på at eit breidt politisk og økonomisk samarbeid med landa i Øst- og Sentral-Europa er ein viktig føresetnad for å kunne skape fred og stabilitet i Europa. Her er det særleg EU som sit med verkemidla, og ikkje NATO, Europarådet og KSSE. Det er viktig for heile Europa at dei tidligere diktatura får støtte i arbeidet sitt med å utvikla styresett og økonomi i meir demokratisk retning. I den samanhengen vil fleirtalet vise til at EU-landa bidrar i langt sterkare grad enn Norge til ei slik utvikling. Dei samla overføringane frå EU og medlemslanda i perioden 1990-93 er i forhold til folketalet om lag det dobbelte av det Norge har overført. Dei samla overføringane inklusive eksportgarantiar, for 1990-93:

       EUs betydelege økonomiske bidrag er svært viktig for å bygge demokrati og markedsøkonomi. Det aller viktigste bidraget til fred og stabilitet i Europa er likevel at de øst- og sentraleuropeiske landene blir knytt så tett som mogleg saman med det samarbeidet som er utvikla mellom EU-landa. Fleirtalet vil vise til at dei fleste av desse nye demokratia har signalisert ønske om medlemskap i EU. Dei demokratisk valgde regjeringane i desse landa meiner medlemskap i EU vil trygge fred, frihet, demokrati og velferd. Landa i EU har også vore pådrivarar for NATOs og Vestunionens aktive rolle i forhold til Øst- og Sentral-Europa. Som fullt medlem i EU, NATO og Vestunionen vil Norge best kunne bidra til å skape all-europeiske løysingar som sikrar fred og stabilitet.

       Det vil kunne vera ulike interesser mellom medlemsstatane i samband med utviding av samarbeidet austover. Det er oppfatninga til fleirtalet at det nettopp i historiske prosessar som dette er viktig å ha forpliktande samarbeidsordningar der interessene til dei ulike landa kan brytast ved møtebordet heller enn at kvart land går sin veg etter eigne interesser.

       Fleirtalet vil understreke at Konferansen om Samarbeid og Sikkerhet i Europa (KSSE) aldri vil kunne bli eit alternativ til EU. Fleirtalet har hittil ikkje registrert noen tunge aktørar som meiner at det er noen konflikt mellom EU-medlemskap og utvikling av KSSE. Det blir tvert om understreka kor viktig EU er for KSSE. Fleirtalet vil understreke at Norge som EU-medlem både kan og bør halde fram sitt KSSE-engasjement. Som EU-medlem vil vi få større innverknad på utviklinga i KSSE sammenlikna med i dag. Europa treng begge institusjonene. KSSE vil være eit viktig supplement til EU på enkelte områder, men pga. beslutningsstrukturen og det store talet på medlemsland frå det tidlegare Sovjetunionen vil organisasjonen ikkje kunne byggje eit tett og forpliktende samarbeid.

       Fleirtalet vil understreke at norsk sikkerhet også blir påverka av korleis vi klarer å løyse miljøproblema i nærområda våre i nord. Trusselen fra atomforureiniga på Kola er svært stor. Norge har behov for all den assistanse vi kan få for at vi saman med Russland, kan løyse desse utfordringane. EU har t.d sett av betydelege midlar til opprusting av farlege atomkraftverk i sine nærområde. Blir Norge EU-medlem, vil Kola-området bli EUs nærområde. Med EUs økonomiske, teknologiske og politiske tyngde i ryggen, kan vi mykje lettare få gjort noko som monar med trusselen frå atomforureining og andre miljøproblem i nord. Dette er av sentral betydning for tryggleiken for folket og ressursane i nord.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener behovene i Øst- og Sentral-Europa klart viser at Norge burde trappe opp sitt engasjement i forhold til disse landene. En slik opptrapping bør skje uavhengig av medlemskap i EU, men disse medlemmer vil understreke at dette arbeidet vil bli styrket ved norsk medlemskap i EU som gir Norge anledning til å delta i EUs felles programmer overfor disse landene - TACIC og PHARE.

Norden

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at med Norge, Sverige, Finland og Danmark som medlemer av EU, vil dei nordiske landa (evt. med unnatak for Island) for første gong ha ei felles ramme for politikken sin når det gjeld m.a. utanrikssaker, tryggingsspørsmål og økonomisk politikk. Dette kan styrke det nordiske samarbeidet og samstundes gjere det mogleg for desse landa å få større gjennomslag der dei har felles haldningar. Dersom Norge skulle velje å stå utanfor samarbeidet og dei andre blir med så vil tre av dei fem nordiske landa vere knytt til EU som ramme for avgjerder og tiltak. I ein slik situasjon vil også Norge måtte stole på at dei andre nordiske landa tek dei norske interessene i vare når EU-landa samordnar politikken sin.

       Europa ser heilt annleis ut nå enn da Norge sist drøfta medlemskap i EF. EU er også noko langt anna enn det EF var i 1972. Samarbeidet er utvida til nye områder, det er gjort meir forpliktande og det omfattar langt fleire land. Medan ein den gongen stod framfor spørsmålet om eitt eller to av dei nordiske landa skulle vera med så kan resultatet no bli at fire av dei nordiske landa skal bli med.

       Fleirtalet meiner at EFTA ikkje er eit reelt alternativ til EU for Norge. I motsetnad til i 1972 har EFTA i dag få medlemer og dermed mindre betydning i handelspolitikken. Dersom Østerrike, Finland og Sverige går over frå EFTA til EU vil EFTA bli ytterlegare svekka. Den indre handelen i EFTA vil bli uvesentleg.

EØS

       Frihandelsavtala med EF er erstatta ved EØS-avtala. Denne vart gjort gjeldande frå 1. januar 1994. EØS-avtala skal gjere det mogleg for norsk næringsliv å møte utfordringane frå den nye indre marknaden i EU. EØS-avtala gjer det også til ein viss grad mogleg for dei EFTA-landa som er med å innverke på utforminga av nye reglar som skal omfatte heile EØS-området. Gjennom EØS-avtala er Norge ein del av den indre marknaden i EU. Det er dei fire fridomane som ligg i botnen også for EØS. Gjennom EØS er dermed Norge langt på veg integrert i politikken i EU, med unnatak for mellom anna den felles landbrukspolitikken og fiskeripolitikken. Dette betyr at på dei områda som er omfatta av EØS-avtala er regelverket i Norge stort sett tilpassa det som finst i EU.

       Ein viktig del av EØS-avtala er EFTAs overvakingsorgan og EFTA-domstolen. Overvakingsorganet (ESA) og Domstolen er uavhengige og har det felles regelverket for EU- og EFTA-landa (EØS) som grunnlag. Fleirtalet meiner at det er ein svært viktig del av EØS-avtala at EU har godtatt ein slik sjølvstendig EFTA-pilar. Dersom Sverige og Finland skulle gå ut av EØS-systemet saman med Østerrike vil det kunne svekke EFTA-delen av samarbeidet dramatisk. Da ville Norge, Island og eventuelt Liechtenstein stå att på den eine sida i samarbeidet - det er ikkje dei største landa i Europa. På den andre sida vil alle EU-landa inkludert alle dei andre nordiske vera. Fleirtalet slår fast at uvissa om desse spørsmåla i seg sjølv kan bli eit vesentleg problem for mange verksemder og arbeidsplassar. Fleirtalet vil understreke at ei oppseiing av EØS-avtala vil føre til ei klår forverring av vilkåra for norsk økonomisk samkvem med EU-landa. Ei oppseiing av EØS-avtala vil såleis medføre store problem for mange norske verksemder.

Særmerknad fra Senterpartiet

Norge og EU

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Marit Arnstad, John Dale og Anne Enger Lahnstein, viser til at Norge søkte om medlemskap i EEC første gang i 1962. Forhandlingene om medlemskapsavtale ble avbrutt fordi Frankrike la ned veto mot en utvidelse. Det samme skjedde neste gang Norge søkte om medlemskap i EEC i 1967.

       I 1970 søkte Norge på nytt om medlemskap og forhandlet fram en tiltredelsesavtale. Resultatet av folkeavstemningen om medlemskap i EF i 1972 førte til at Regjeringen Bratteli unnlot å fremme forslag om medlemskap overfor Stortinget, og gikk av. I 1973 inngikk Norge en frihandelsavtale med EF som har sikret tollfrihet og bortfall av kvoteordninger for alle industrivarer, med unntak av bearbeidede fiskeprodukter.

       Norges tilknytning til EF ble endret ved at EØS (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) trådte i kraft i 1994. EØS-avtalen gjorde det for første gang nødvendig for Stortinget å ta i bruk bestemmelsene om suverenitetsavståelse i Grunnloven § 93. Senterpartiet krevde at folket skulle få si sin mening om EØS-avtalen ved en rådgivende folkeavstemning. Dette ble avvist av flertallet i Stortinget. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet stemte mot norsk medlemskap i EØS fordi avtalen innebar tilslutning til EFs regelverk for de fire friheter. EØS-avtalen reduserer norske myndigheters handlefrihet på viktige områder. Disse medlemmer vil understreke at stortingsflertallet de senere årene, uavhengig av EØS, har gjennomført en lang rekke enkeltvise tilpasninger til EUs politikk.

       Norge søkte om medlemskap i EU i 1992. Disse medlemmer vil minne om at Senterpartiet stemte mot søknaden. Dersom Norge blir medlem i EU, innebærer det en full tilslutning til EUs eksisterende traktater. Regjeringen har forhandlet fram en tiltredelsesavtale til EU som innebærer overgangsordninger på enkelte områder. I gjeldende traktater finnes ikke prosedyrer for utmeldelse. Disse medlemmer viser til at EU-systemet innebærer sentralisering av makt og større vekt på økonomisk markedsliberalisme. Dette vil svekke vår mulighet til å sikre folkestyre, solidaritet og miljø - både i global, regional og nasjonal sammenheng.

       Disse medlemmer vil understreke forskjellen mellom medlemskap i EØS og medlemskap i EU. I EØS har Norge vetorett når nye regler skal fastsettes. Avtalen kan dessuten sies opp. Dersom dette skjer vil frihandelsavtalen mellom Norge og EU av 1973 tre i kraft igjen. Frihandelsavtalen gir Norge handlefrihet, og er en balansert avtale som sikrer gode handelsforbindelser med EU.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av internasjonalt samarbeid. Flere viktige utfordringer vi står overfor må møtes gjennom et nært og forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette gjelder spesielt arbeidet for å jevne ut økonomisk, sosialt og geografisk betingede ulikheter og kampen for å redde miljøet.

       I Europa har det skjedd viktige forandringer de siste årene. Murens fall i 1989 ga oss en historisk sjanse til all-europeisk samarbeid. Det er av avgjørende betydning at Norge bidrar til å styrke samarbeidet og samhørigheten mellom alle de europeiske landene.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge er medlem av ca 260 internasjonale organisasjoner på regjeringsplan. Disse organiserer samarbeidet på felter som økonomi, handel, utvikling, miljøvern, ressursforvaltning. sikkerhet, kultur, utdanning osv. Norge har i tillegg et omfattende tosidig samarbeid med en rekke land. Norsk økonomi er åpen mot omverdenen. Senterpartiet vil aktivt medvirke til at Norge fortsatt skal ha høy profil i det internasjonale samarbeidet.

Den europeiske union

       Den europeiske union står for en omfattende økonomisk og politisk integrasjon. Unionens virkeområde er meget stort. Med grunnlag i Maastricht-traktaten etableres blant annet felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, felles ytre grenser, felles valuta og sentralbank. Tollunionen har allerede virket lenge.

       Disse medlemmer mener EU for alle praktiske formål framstår som en ny statsdannelse. Ved medlemskap i EU overføres en stor del av den nasjonale suverenitet til unionsorganene. På vesentlige felter, og særlig innen det økonomiske området, har unionen skaffet seg enekompetanse.

       Disse medlemmer har merket seg innholdet i det såkalte subsidiaritetsprinsippet, som handler om oppgavefordelingen mellom medlemslandene og unionen. I artikkel 3B i Maastricht-traktaten slås følgende fast:

       Disse medlemmer mener det i henhold til dette prinsipp er opp til unionsmyndighetene å bestemme om en handling best kan gjennomføres av medlemslandene eller unionen.

       Disse medlemmer vil også minne om at unionen ønsker å gjennomføre stor grad av felles bestemmelser og politikk, upåaktet av at forholdene i de enkelte land varierer sterkt med hensyn til geografi, klima, historiske tradisjoner og kulturelle forutsetninger. Under medlemskapsforhandlingene viste det seg ikke mulig å vinne respekt for søkerlandenes egenart og vitale interesser. Disse medlemmer viser til at unionen ikke innrømmet varige særordninger, og at den insisterte på full deltakelse i unionspolitikken etter utløpet av overgangsordningene.

       Disse medlemmer vil reservere seg mot å karakterisere EU som et samarbeid mellom selvstendige land. EU står snarere for integrasjon (sammensmelting) enn tradisjonelt samarbeid. EU bryter med det mellomstatlige samarbeidsprinsipp, som medfører at hvert land har full vetorett. I stedet introduseres en overnasjonal beslutningsprosess, og EU-lovene gis forrang fremfor de nasjonale lovene.

Folkestyre

       Forholdet mellom den enkelte borger og de styrende organer er utgangspunktet for utvikling av demokrati. Prinsippet om folkesuverenitet, som forutsetter at makten kommer fra folket, er blitt ivaretatt i alle demokratiske forfatninger, såvel av land innenfor som utenfor Den europeiske union. Det innebærer at borgerne direkte kan velge og stille sine lovgivere til ansvar, og at den utøvende makt (regjeringene) enten velges eller gjøres avhengige av tillit i folkevalgte forsamlinger.

       Disse medlemmer viser til at medlemslandene i unionen overfører lovgivningsmakt fra folkevalgte organer til et råd sammensatt av regjeringsrepresentanter, som ikke velges direkte av folket. Ved at lovgivning legges til den utøvende makt, brytes dermed et grunnleggende folkestyreprinsipp. Unionsrådet som politisk organ stilles ikke til ansvar overfor borgerne. Selv om flertallet i en nasjonalforsamling framtvinger et skifte av regjeringsrepresentant i Unionsrådet, vil en slik handling ha liten betydning for avgjørelse i rådet. Dette henger bl.a. sammen med overgangen til flertallsavgjørelser. Medlemslandene må i økende grad avfinne seg med slike avgjørelser, og det blir vanskelig å ivareta prinsippet om at folket skal styre gjennom sine valgte representanter.

       Disse medlemmer vil også peke på at unionen tiltar seg initiativretten i lovgivningsprosessen. Mens lovene i de enkelte land har sitt utspring i regjeringer som arbeider under folkevalgt kontroll, med rett for den enkelte folkevalgte til selv å ta initiativ i lovsaker på vegne av sine velgere, blir forslag til EU-lover fremmet av eller gjennom Kommisjonen. Medlemmene av Kommisjonen kan ikke motta instruks fra sine hjemlands myndigheter, og de handler således ikke på vegne av nasjonalforsamlinger og regjeringer i medlemslandene. Kommisjonen har dessuten en viss selvstendig lovgivningsmyndighet.

       Disse medlemmer vil sterkt understreke at et folkestyre er avhengig av åpenhet og tillit mellom de styrende og de styrte. Borgerne må til enhver tid ha like god tilgang til informasjon som representantene i besluttende organer. Uten denne mulighet faller mye av grunnlaget for enkeltmenneskets engasjement i politiske saker bort. Disse medlemmer mener derfor det er i strid med ønsket om demokratisk utvikling at Ministerrådet i stor grad vedtar lover bak stengte dører.

       Disse medlemmer viser til at EU ikke har noen tradisjon for åpenhet i beslutningsprosessene. Norge innførte offentlighetsloven i 1970. Den bygger på prinsippet om at alle saksdokumenter i forvaltningen skal være tilgjengelig for publikum. Unntak må være hjemlet i loven, og må begrunnes fra sak til sak. EU har ingen offentlighetslov. Allmennheten har derfor ikke krav på innsyn i EU-myndighetenes dokumenter.

       Disse medlemmer vil også gjøre oppmerksom på at folks påvirkningsmulighet gjøres avhengig av innsats av betydelige materielle ressurser. Lobbyvirksomhet spiller en avgjørende rolle i EU-systemet. Interessegrupper som har mulighet til å være fast til stede i nærheten av EU-organene stiller langt sterkere i konkurransen om innflytelse enn grupperinger som må nøye seg med å sende delegasjoner til Brussel.

       Alt i alt mener disse medlemmer at EU-systemet i demokratisk forstand representerer et tilbakeskritt i forhold til den demokratiske praksis som gjennom mange år har utviklet seg i medlemslandene. Manglende folkevalgt forankring av lovgivning, liten innsynsrett og svært ulike påvirkningsmuligheter bidrar til det såkalte « demokratiske underskudd » i EU. Til dette kommer en traktatfestet tilbaketrekning av politisk styring over markedet, blant annet ved at pengepolitikken legges til en uavhengig sentralbank.

       Disse medlemmer er kjent med at mangel på demokrati i EU-systemet oppfattes som et betydelig problem også innen unionen. Det er bakgrunnen for at det foreligger et grunnlovsforslag om bl.a. å forankre EU-lovgivningen i Europaparlamentet. En utvikling i føderativ retning vil imidlertid heller ikke kunne tilfredsstille kravene til demokrati. I forhold til det å beholde makten i nasjonalforsamlingene, vil et Europaparlament fortone seg fjernt og langt utenfor borgernes rekkevidde.

       Disse medlemmer mener derfor at medlemskap i EU ikke er forenlig med viktige prinsipper som må legges til grunn for utvikling av et levende folkestyre.

Internasjonal solidaritet

       Disse medlemmer viser til at det er viktig mål å utjevne forskjellen mellom fattige og rike i verdenssamfunnet. Verdens ressurser er begrenset og må deles. Senterpartiet mener at u-landenes uakseptable situasjon krever endringer, både i forbruksmønsteret, handelssystemet, og bistandspolitikken.

       Disse medlemmer viser til at ønsket om økonomisk vekst i Vest-Europa og bedret konkurranseevne i forhold til USA og Japan, er den viktigste drivkraften bak EU-samarbeidet. EU-kommisjonen anslår en vekst i BNP på inntil 7 % som følge av innføringen av det indre marked. Forbruksveksten som følger av dette er på mange måter uforenlig med ønsket om en større grad av utjamning i verdenssamfunnet. Disse medlemmer vil understreke at det vil være vanskelig å ta et oppgjør med denne politikken dersom Norge blir medlem i EU.

       Disse medlemmer vil peke på at et eventuelt EU-medlemskap antagelig vil medføre at handelen med u-land svekkes på bekostning av handel med EU-land. Norge vil ikke lenger på egen hånd kunne endre norsk handelspolitikk for å stimulere importen fra fattige land på bekostning av import fra rike land.

       Disse medlemmer vil minne om at Norges innsats for utjevning i verdenssamfunnet kan komme under press som følge av den svekkelsen på statsbudsjettet som et medlemskap vil medføre. Ved et medlemskap må dessuten Norge bidra til den felles EU-bistanden. Sannsynligvis kommer 10-15 % av det norske bistandsbusjettet til å bli brukt av Unionen i tråd med dens bistandspolitiske prioriteringer. Disse medlemmer viser til at Maastricht-traktaten slår fast at EU kan sette i verk tiltak som anses nødvendig for å sikre sammenhengen mellom EUs og medlemslandenes bistandspolitikk.

       Ved EU-medlemskap vil Norge aktivt og uforbeholdent måtte støtte Unionens utenriks- og sikkerhetspolitikk med en holdning preget av lojalitet og solidaritet med de andre medlemslandene. Norge vil måtte avstå fra enhver opptreden som er i strid med Unionens interesser, eller som kan skade dens effektivitet som en sammenbindende kraft i internasjonale forbindelser. Disse medlemmer vil vise til at krefter i den tredje verden frykter en slik utvikling.

       Disse medlemmer vil peke på at EU har satt i verk tiltak som peker i retning av en felles asyl- og flyktningepolitikk, som kan gjøre det vanskeligere for asylsøkere å få opphold i EU-land. EU-organene skal avgjøre hvilke lands borgere som må ha visum når de vil inn i EU. Fram til 1996 skal slike saker avgjøres av Unionsrådet med enstemmighet. Deretter skal slike saker avgjøres med kvalifisert flertall.

Velferdsstaten

       Den norske velferdsstaten er på sentrale områder annerledes enn i de fleste EU-landene. Den gir i større grad de samme rettigheter til alle, er mer rettet inn mot å utjevne forskjeller og den legger større vekt på sysselsetting for kvinner. Ordningene er i tillegg i større grad skattefinansierte.

       Disse medlemmer viser til at den norske velferdsstaten gir norske borgere likeverdige rettigheter og et godt utbygd offentlig velferdstilbud. Senterpartiet vil verne om denne modellen fordi den gir alle grunntrygghet og sosiale rettigheter uavhengig av arbeid, inntekt og bosted. Full sysselsetting er et mål for velferdsstaten.

       Disse medlemmer mener at Norges evne til å opprettholde velferdsstaten vil bli svekket ved et EU-medlemskap, fordi evnen til å finansiere fellesskapsgodene blir redusert. For eksempel vil et EU-medlemskap ha store konsekvenser for statsbudsjettet. I tillegg til økte utgifter på grunn av innbetaling av den såkalte « medlemskontingenten », vil staten miste inntekter som følge av harmonisering av avgifter. Disse medlemmer vil vise til at tilbakeføringen av midler fra EU i svært liten grad vil inntektsføres over statsbudsjettet.

       Disse medlemmer viser til at en ved å benytte opplysninger gitt i St.meld. nr. 40 om medlemskap i Den europeiske union kan konkludere med at budsjettsvekkelsen i løpet av få år vil komme opp i størrelsesorden 15-25 mrd. kroner. Regjeringen forutsetter at budsjettsvekkelsen kompenseres ved at medlemskap gir større inntekter/større vekst i BNP dersom Norge blir medlem. Disse medlemmer kan ikke se at tilgjengelige opplysninger gir belegg for denne antagelsen.

       Arbeidsløsheten i EU har økt jevnt og ligger i 1994 på gjennomsnittlig 12 %. EU-kommisjonen regner med at 18 mill. vil være arbeidsledige i EU-landene ved utgangen av 1994, og at tallet vil stige. Disse medlemmer mener dette tyder på at EU-systemet hverken har evne eller vilje til å løse arbeidsledighetsproblemene.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for å møte problemene på arbeidsmarkedet offensivt ved å stimulere verdiskapningen i både privat og offentlig sektor. Disse medlemmer vil understreke behovet for styring av den økonomiske politikken for å nå målet om full sysselsetting.

       Disse medlemmer minner om at den høye arbeidsledigheten er hovedårsaken til at fattigdommen griper om seg i EU. I 1993 levde 53 millioner EU-borgere under fattigdomsgrensen (inntekt under halvparten av EU-gjennomsnittet). Antallet fattige har økt de siste tiårene, siden 1975 med 40 % Disse medlemmer vil understreke at arbeidsledighet og fattigdom ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Arbeidsledighet er belastende for de som rammes direkte og sløsing med samfunnets ressurser. Samfunnet pådrar seg problemer ved at det skapes mismot og sosial nød.

       Disse medlemmer mener at et EU-medlemskap vil sette norsk rusmiddelpolitikk under press. Konkurranseregelverket truer begrensningene på alkoholomsetningen, og bortfallet av grensekontroll kan føre til at det blir enklere å smugle narkotika til Norge fra andre EU-land. Disse medlemmer vil i tillegg minne om at de kreftene som ønsker legalisering av narkotika står sterkere i EU enn i Norge.

       Disse medlemmer vil vise til Senterpartiets mål om å opprettholde bosettingen i alle deler av Norge. For å kunne gjøre dette er det nødvendig å desentralisere arbeidsplasser, kapital og makt. EU regner med at utviklingen i det indre marked vil føre til større regionale forskjeller. Disse medlemmer vil understreke at EUs markedsliberalistiske politikk gir arbeidet for å utjevne geografiske forskjeller et annet utgangspunkt enn hva som er tilfelle dersom politikken er styrt ut fra ønsket om å skape utjevning i levekår og produksjonsbetingelser.

       Disse medlemmer vil peke på at EUs regelverk knytter den regionalpolitiske innsats til regioner som har problemer av typen høy ledighet eller lav inntekt. Dette er kriterier som passer dårlig i forhold til innretningen på norsk distriktspolitikk. Et annet problem er at regelverket er rettet inn mot strukturproblemer. Dette innebærer bl.a. forbud mot varig driftsstøtte. Dette betyr at Norge må tilpasse seg et regelverk som er lite egnet til møte våre distriktspolitiske utfordringer.

Miljø

       Disse medlemmer viser til at all økonomisk aktivitet bør underordnes økologiske hensyn, og at det derfor er viktig å arbeide for at miljøhensyn blir retningsgivende for den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer konstaterer at fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft er et overordnet mål i EU. Tiltak og lover som virker konkurransevridende er forbudt, med mindre det kan bevises at store miljøskader vil oppstå. Disse medlemmer vil understreke at denne politikken ikke samsvarer med « føre-var-prinsippet ». Disse medlemmer viser til at EU har fastslått at det indre marked vil føre til økt forurensning, større energiforbruk og mer avfall. Disse medlemmer viser til prinsippet om at en vare som er lovlig produsert og omsatt i et land i Det indre marked skal kunne omsettes fritt i andre land som omfattes av det indre markedet. Dette prinsippet kan undergrave nasjonale standarder i forhold til helse, sikkerhet og miljø.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for internasjonalt samarbeid i miljøsaker. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at EU hverken har det omfang eller de målsettinger som er nødvendig for å bli en drivende kraft i det internasjonale miljøarbeidet. Ingen av de viktigste miljøavtalene Norge har inngått, har EU som ramme.

Grunnloven

       Disse medlemmer viser til at det tidligere har vært et omdiskutert spørsmål hvorvidt Grunnloven gir hjemmel for norsk medlemskap i EU. Særlig gjelder dette Grunnlovens § 93 som hjemler overføring av beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner der Norge er medlem, « paa et sagligt begrænset Omraade ».

       Disse medlemmer viser til at disse spørsmål ble utredet av professorene Andenæs, Castberg og Opsahl i 1967, jf. Dok.nr.10 (1966-1967), som konkluderte med at norsk medlemskap i EEC ville være forenlig med Grunnloven § 93. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at professor Torkel Opsahl i sin betenkning uttalte at « det er på den annen side etter mitt skjønn ganske rimelig at tvil om dette syn har vært reist og kan reises. »

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i meldingen konkluderer med at

       « den utvidelse av EF/EU-samarbeidet som har skjedd etter 1967, er altså ikke så stor at det tilsier noen annen konklusjon enn den gang i forhold til vilkåret om at myndighetsoverføringen skal skje på et « sagligt begrænset Omraade ».

       Disse medlemmer viser til at siden 1967 har EU vedtatt Enhetsakten og Unionstraktaten fra Maastricht. Disse medlemmer viser til at EUs myndighetsområde gjennom disse traktater er blitt utvidet betydelig.

       Disse medlemmer viser til at flere grunnlovsforslag ligger til behandling i Stortinget og vil komme nærmere tilbake til disse spørsmål ved Stortingets behandling av forslagene.

Avslutning

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiets politiske alternativ er nedfelt i Senterpartiets program for stortingsperioden 1993-97, og i innstillingen til Regjeringens langtidsprogram for perioden 1994-97, jf. Innst.S.nr.140 (1992-1993).

       Disse medlemmer viser for øvrig til at spørsmålet det norske folk skal ta stilling til ved den rådgivende folkeavstemningen den 28. november 1994 er: « Bør Norge bli medlem av Den europeiske union? »

       Disse medlemmer vil anbefale det norske folk å stemme nei.

Særmerknad fra Høyre

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kaci Kullmann Five, Jan Petersen og Anders Talleraas, minner om at Høyre i 1988 igjen satte spørsmålet om norsk EF-medlemskap på den politiske dagsorden. I Høyres stortingsvalgprogram fra 1989 ble partiets klare ja-standpunkt tatt inn gjennom bl.a. følgende formulering:

       Disse medlemmer minner også om at Høyre samtidig arbeidet aktivt for en best mulig EØS-avtale der hovedhensikten var å gi norske bedrifter adgang til EFs indre marked med like konkurranseregler. Høyre understreket imidlertid at EØS aldri kunne bli noe annet enn en mellomstasjon på vei mot fullt medlemskap. Den ferdigforhandlede EØS-avtalen fikk Høyres støtte i Stortinget.

       Disse medlemmer understreker at Høyre lenge var det eneste partiet på Stortinget med ønske om å sende en søknad om medlemskap i EF. Etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte i 1992 hadde inntatt en tilsvarende holdning ble det flertall for å søke. Søknaden ble oversendt i november 1992. Under forhandlingene har Høyre aktivt støttet Regjeringens arbeid med å finne best mulig forhandlingsløsning for Norge.

       I Høyres program for perioden 1993-97 slås den prinsipielle støtte til norsk medlemskap fast:

       Disse medlemmer mener Norge må sikre seg stemmerett i Europas viktigste politiske forum - EU. Mange EU-beslutninger har direkte virkninger i Norge - enten vi blir medlem eller ikke. Den nasjonale selvråderett har dermed fått et annet innhold og er blitt utilstrekkelig til å løse mange av nasjonalstatens problemer. Disse medlemmer mener derfor et EU-medlemskap vil styrke Norges reelle selvråderett, og at dette derfor best ivaretar våre nasjonale interesser.

       Høyre ønsker en utvikling av EU der nærhetsprinsippet står sentralt. EU skal ikke bli Europas Forenede Stater, men fortsatt være et samarbeid mellom selvstendige nasjoner på avgrensede områder for sammen å kunne løse bl.a. miljø-, sikkerhets- og sysselsettingsproblemene bedre. Disse medlemmer vil minne om at EU-samarbeidet har sitt ankerfeste i det nasjonale demokrati, og at alle medlemsland må stille seg bak en eventuell videre utvikling av samarbeidet. I praksis betyr dette at de store land må ta hensyn til de små lands ønsker og behov, og at EU-samarbeidet ikke kan videreføres uten full aksept fra små medlemsland som f.eks Irland eller Danmark.

       Disse medlemmer understreker at Høyre vil arbeide for et mest mulig demokratisk og åpent EU, og for at byråkrati og reguleringer i EU begrenses.

       Disse medlemmer vil sterkt understreke den viktige fredsskapende oppgave EU har hatt i etterkrigstidens Europa. Opprettelsen av EU hadde til hensikt å knytte gamle fiender sammen i et forpliktende samarbeid som sikret fred. Denne fredstanken er fortsatt sentral i EUs arbeid. EU samarbeider nå nært med de tidligere kommunistiske landene i Øst- og Sentral-Europa om å bygge demokrati og markedsøkonomi. Målet er at disse landene etter hvert skal kunne bli medlemmer av EU, slik de selv ønsker. Høyre vil arbeide for at EU skal være en åpen organisasjon som utvikles i all-europeisk retning. Norge bør ta medansvar og være deltaker i EUs fredsbyggende arbeid - ikke tilskuer til det.

       Disse medlemmer viser til at EU er i ferd med å utvikle en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk som vil være fundamentet i den europeiske pilar i NATO. NATO-toppmøtet i januar 1994 vedtok bl.a.:

       For å sikre at norske sikkerhetspolitiske interesser blir ivaretatt best mulig er det viktig at Norge deltar som fullverdig medlem av EU og Vestunionen (VEU). Høyre understreker at dette samarbeidet skal komme i tillegg til, ikke i stedet for, NATO-medlemskap.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at et norsk medlemskap i EU vil styrke vårt og Europas miljøarbeid. Forurensningen stopper ikke ved landegrensene, og løsninger må finnes gjennom overnasjonalt samarbeid. Norge vil som EU-medlem ha større muligheter for å gjøre noe med den katastrofale miljøsituasjonen på Kola.

       I en situasjon der fire nordiske land kan bli EU-medlemmer står det nordiske samarbeidet overfor innflytelsesmuligheter vi aldri tidligere har hatt. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at vi griper denne historiske sjansen.

       Disse medlemmer vil understreke at uansett utfallet av folkeavstemningen står det norske samfunn overfor store endringer i årene som kommer. Status quo eksisterer ikke som alternativ, og et nei til medlemskap i EU er ikke et ja til at Norge blir som nå.

       EU er helt sentralt i forhold til de forandringer som nå foregår i Europa. Norsk medlemskap i EU vil være den beste sikkerhet for at norske interesser blir ivaretatt i denne forandringsprosessen. Norge må si ja til å delta i beslutninger som har virkninger i Norge. Sier vi nei står vi uten stemmerett i forhold til de mange viktige beslutninger som vil bli fattet av EU i fremtiden og som også angår vår fremtid.

       Dersom både Finland og Sverige går inn i EU og Norge velger å stå utenfor, vil vil stå overfor en helt annen virkelighet enn vi gjør i dag såvel politisk som økonomisk. Ikke minst betyr dette at EØS-avtalen står i fare for å bli sterkt svekket over tid. Velger Norge en alenegang i Europa betyr dette derfor et mindre trygt alternativ for velferd og arbeid enn medlemskap.

       Disse medlemmer vil understreke at nei-partiene hittil har unnlatt å fortelle hva slags utvikling av Norge de ønsker utenfor EU. Dermed er det vanskelig å se hva som faktisk er alternativet til norsk medlemskap.

       Disse medlemmer vil vise til at et ja til EU er en naturlig konsekvens av det samfunnssyn som ligger til grunn for den kristeligdemokratiske bevegelse i Europa. Drivkraften bak opprettelsen av EU var ønsket om fred, toleranse og samarbeid på tvers av landegrensene. De kristeligdemokratiske partiene i EU-landene er alle sterke tilhengere av et samlet og integrert Europa. En grunnleggende forutsetning for deltakelse i den kristeligdemokratiske gruppe innen EU-landene er et positivt synspunkt på EU og europeisk integrasjon. Disse medlemmer vil vise til at Høyre allerede samarbeider meget tett med den brede kristeligdemokratiske/konservative gruppen i EU-landene (European People's Party - EPP) og at fullt medlemskap i EPP er et mål ved norsk medlemskap. Partier som ikke går inn for et integrert Europa innefor rammen av EU ansees ikke for å være på linje med den kristeligdemokratiske tradisjon, og er heller ikke ønsket som medlemmer i EPP. Disse medlemmer vil vise til at EPP i sitt prinsipprogram fra november 1992 sier

       Høyre slutter opp om denne vurderingen.

       Disse medlemmer vil vise til at nettopp innen EU-landene har kristendommen gjennom tusen år utviklet en kultur og en demokratisk samfunnsmodell som er bygget på det livs- og menneskesyn som er grunnlaget for verdikonservative partier som Høyre. Kristendommen kom til Norge fra disse landene, og vår kristne kulturarv er i stor grad utformet gjennom påvirkning fra dem. Derfor finner også Høyre samarbeidspartnere som man kan spille på lag med i disse landene.

       Disse medlemmer kan ikke se at et ja til medlemskap i EU er et ja til konservativ eller sosialdemokratisk politikk. EUs traktater er ikke verken Høyre-politikk eller sosialdemokratisk politikk, men EU er et verktøy som gjør det lettere å nå viktige, overordnede mål for Høyre:

       Uenigheten i norsk politikk handler ikke først og fremst om de overordnede målsetningene, men om hvilke virkemidler vi vil bruke for å nå målene. Slik vil det også være i den politiske prosessen i EU. Om EUs politikk blir sosialdemokratisk, konservativ eller noe annet vil avgjøres av de demokratiske flertall i EUs medlemsland.

       I EU vil Høyre arbeide for gjennomslag på europeisk plan for politiske løsninger i tråd med de prinsipper og den praktiske politikk velgerne kjenner fra Høyres arbeid i Stortinget.

       Hvis politikere stadig lover velgerne å løse problemer de så viser seg ute av stand til å løse, undergraves velgernes respekt for hele det politiske systemet. Dermed trues demokratiet. I dag står vi som nasjon overfor store problemer som nasjonalstaten Norge alene ikke kan løse. Det er derfor viktig for demokratiet å ta i bruk effektive verktøy for å løse f.eks miljøutfordringene. Disse medlemmer vil derfor understreke at et EU-medlemskap ikke utgjør noen trussel mot demokratiet, men vil gi oss et tilleggsdemokrati vi trenger. Et tilleggsdemokrati som innebærer at Regjeringen opptrer på vegne av stortingsflertallet i EUs Ministerråd.

       Gjennom medlemskap i den Europeiske Union er det ikke slik at vi trekkes inn i en utvikling vi ikke har styring med. Unionen har bare kompetanse på de områder der medlemslandene uttrykkelig har gitt EU slik kompetanse. Dersom EU skal få utvidet myndighet vil dette måtte skje enstemmig. Det er derfor medlemslandene som styrer unionen - ikke omvendt.

       Disse medlemmer understreker at EU-samarbeidet er fundert på medlemslandenes nasjonale demokratiske systemer. Det er derfor viktig at Stortinget finner en effektiv og hensiktsmessig struktur for konsultasjon og kontroll med Norges representanter i Ministerrådet. I denne sammenheng viser disse medlemmer til den ordning Danmark har valgt med et eget Markedsutvalg i Folketinget. Disse medlemmer mener Norge må velge en organisasjonsform som likner Markedsutvalget og vil be Stortingets presidentskap starte arbeidet med å utrede hvorledes dette best kan tilpasses det norske parlamentariske system.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag: « Stortinget ber Presidentskapet starte arbeidet med å utrede hvorledes et « markedsutvalg » etter dansk modell best kan tilpasses det norske parlamentariske system. »

       Disse medlemmer vil vise til det unike i at folkevalgte fra 12 ulike nasjoner for første gang i historien arbeider sammen i et direkte valgt politisk organ - Europaparlamentet. Høyst ulike språk, kultur og ulike parlamentariske arbeidsformer blir her smeltet sammen. Dette forteller noe om hvilken nyskapning EU er. Disse medlemmer understreker det positive i å ha et direkte folkevalgt organ på unionsnivå, men ønsker ikke at Europaparlamentet skal overta ytterligere kompetanse fra de nasjonale parlamenter. Det er imidlertid behov for å vurdere om Europaparlamentet bør ha ytterligere kontrollmyndighet i EU-systemet. Disse medlemmer er uenig i de tanker som kommer til uttrykk i forslaget om en « Unionsgrunnlov ».

       Høyre mener det ikke er grunnlag for et tradisjonelt parlamentarisk styresett på europeisk nivå. EU-samarbeidet er fundert på de nasjonale parlamentariske demokratier og må ses som et statsforbund - og ikke en forbundsstat. Skal det europeiske samarbeidet ha demokratisk legitimitet må det være grunnlagt på demokratiske prinsipper og med folkevalgt medvirkning, innsyn og kontroll. Nærhetsprinsippet som er nedfelt i Maastricht-traktaten slår fast at beslutninger skal fattes så nært den enkelte borger som overhode mulig. Disse medlemmer er enig i at dette prinsippet bør gjelde i de ulike nasjonalstatene såvel som i EU.

       Da Høyre gikk inn for å søke om norsk medlemskap i den Europeiske Union var det klart at EUs regelverk og felles politikk ville danne grunnlaget for medlemskapet. For Høyres del var det imidlertid viktig å oppnå gode overgangsordninger for å få til en smidig tilpasning til EUs regler, og at EUs politikk på enkelte områder ble endret for å dekke Norges spesielle forhold.

       Disse medlemmer mener at forhandlingsresultatet som helhet ivaretar vitale norske interesser og dermed kan anbefales. Disse medlemmers holdning til de enkelte deler av forhandlingsresultatet er referert i kapitlene 3 og 4.

       Disse medlemmer minner om at Høyre ønsker at beslutningen om norsk EU-medlemskap skal tas av folket i en folkeavstemning. Høyres stortingsrepresentanter vil følge det råd folket gir i folkeavstemningen.

Særmerknad fra Sosialistisk Venstreparti

Innledning

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim , viser til at Sosialistisk Venstrepartis viktigste politiske mål er knyttet til miljø og rettferdig fordeling. Internasjonalt arbeider Sosialistisk Venstreparti for å løse de globale miljøproblemene og for en mer rettferdig fordeling mellom nord og sør. I norsk sammenheng er Sosialistisk Venstrepartis fremste oppgaver kampen for miljøet, for arbeid til alle og for videreutvikling av velferdsstaten.

       Dette medlem mener at arbeidet for disse verdiene er lettere dersom Norge står utenfor EU. EU-systemet er tett knyttet til det gammeldagse målet om uhemmet økonomisk vekst. Utviklingen av EUs indre marked svekker mulighetene for økonomisk styring og dermed full sysselsetting. Oppbyggingen av EU er udemokratisk og fremmer flernasjonale selskaper og sterke pressgrupper på bekostning av miljøorganisasjoner, fagbevegelse og folkelige organisasjoner.

       Dette medlem mener derfor at Norges internasjonale forankring bør være i all-europeiske og internasjonale organisasjoner og at Norge bør bruke handlefriheten utenfor EU til å legge om politikken i retning av langt kraftigere miljøinnsats, mer rettferdig fordeling og sterkere økonomisk styring.

Europa etter murens fall

       Dette medlem mener at de store endringene i Europa etter 1989 åpner muligheten for for et nært og fruktbart samarbeid mellom alle Europas stater. Den kalde krigen delte Europa i to politisk og økonomisk. Europas store sosiale og miljømessige problemer fordrer all-europeiske samarbeidsstrukturer.

       Gjennom markedsliberalismen på EUs indre marked og Maastricht-traktatens tette union har EU i praksis umuliggjort at EU blir forum for det nødvendige all-europeiske samarbeidet. Dette kommer også klart til uttrykk i krav til nye søkerland.

       Dette medlem ønsker et europeisk samarbeid som omfatter hovedtyngden av Europas land og innbyggere. Dette medlem mener at et slikt samarbeid må bygges opp på grunnlag av nasjonalstaten, men med overnasjonalitet på avgrensede områder. Sentrum for samarbeidet må være Europas reelle problemer mht. sikkerhet, miljø og rettferdig fordeling.

       Dette medlem kan ikke se at EU i overskuelig framtid kan utvikle seg i en slik retning. Veien mot et tettere all-europeisk samarbeid går derfor ikke gjennom EU, men gjennom de allerede eksisterende all-europeiske strukturene som KSSE, Europarådet, FN-systemet og NATOs østsamarbeid.

Demokrati

       Dette medlem mener at et aktivt og levende demokrati forutsetter at folk flest engasjerer seg, og har makt og medbestemmelse.

       Dette medlem vil vise til at Norge vil få tre % av stemmene i et utvidet EU, og representasjon på linje med Danmark. Regjeringen vil få innflytelse gjennom representasjon i Ministerrådet og ved at den utpeker et medlem av EU-kommisjonen - som riktignok forplikter seg til å ikke ta nasjonale hensyn. Partiene vil bli representert i Europaparlamentet, men de folkevalgte politikerne som sitter i parlamentet har svært liten reell makt.

       Dette medlem vil imidlertid peke på at det største problemet med EU er at makten flyttes fra folk flest. I en rapport utarbeidet ved Handelshøyskolen i København slås det fast at makten i EU ikke bare er flyttet opp på et overnasjonalt nivå. Makten er i stor grad flyttet fra politiske organer over til markedet. Sosialistisk Venstreparti ønsker at beslutninger skal tas på et så lavt nivå som mulig, så nært borgerne som mulig. Samtidig som det enkelte menneskets makt svekkes ved et EU-medlemskap, svekkes også de folkelige organisasjoners innflytelse. For mange organisasjoner er det vanskelig nok å øve innflytelse på norske politikere og embetsmenn. Denne avstanden forsterkes i Unionen. EU-medlemskapet vil derfor svekke selve ryggraden i det norske demokratiet, det sivile samfunn, med sterke frivillige organisasjoner og sterke folkebevegelser. Slik sett representerer EU-medlemskap et brudd med den lange linje i norsk historie som går fra bonde- og venstrebevegelsen i forrige århundre, via arbeiderbevegelsen og fram til vår tids moderne folkebevegelser, blant andre miljøorganisasjonene og kvinnebevegelsen.

Miljø

       Dette medlem vil peke på at det største globale miljøproblemet er at jorda holder på å bli full. Kombinasjonen av overbefolkning i store deler av den tredje verden og overforbruk i den rike verden beslaglegger en stadig større del av jordas ressurser. For første gang i dette århundre synker nå matproduksjonen pr. innbygger i verden år for år.

       Dette medlem vil vise til at et av EUs hovedmål er tradisjonell økonomisk vekst. Dette er feil medisin mot jordas viktigste sjukdommer. Mindre økonomisk vekst i den rike verden er det viktigste globale enkelttiltak som kan settes i gang. EUs regelverk og overnasjonalitet er ikke et rammeverk for økt innsats for miljøet. Regelverket legger i realiteten sterke begrensninger på den enkelte medlemsstats mulighet til å videreutvikle regelverk og miljøtiltak. Etter forhandlingene i EU kan en konkludere at Norge må svekke sine miljøkrav. Videre har vi akseptert overgangsordninger og ikke fått noen varige unntaksbestemmelser, der vi fra før har hatt bedre ordninger.

       Dette medlem vil peke på at mange av de viktigste miljøfremskritt som er blitt gjort de siste årene, har skjedd som følge av at noen har gått foran og vist vei. Et eksempel i så måte er delstaten California i USA som på 80-tallet satte opp meget strenge krav til avgassutslipp fra biler og dermed bidro til store internasjonale framskritt på dette feltet. Hvis Norge blir medlem av EU vil vi ikke kunne inneha en foregangsrolle på miljø ettersom det vil være EUs felles regler som gjelder.

       Dette medlem vil påpeke at Sosialistisk Venstreparti lenge har innehatt rollen som miljøpartiet i Norge. I vår kritikk av EU får vi støtte fra en samlet, demokratisk miljøbevegelse. Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Fremtiden i Våre hender, har alle anbefalt Norge å ikke gå inn i EU.

Internasjonal solidaritet

       Dette medlem vil peke på at en av de aller viktigste utfordringer vi i dag står overfor er kløften mellom rike og fattige i verden. I dag forbruker de 20 % rikeste i verden nærmere 80 % av alle ressurser. Overforbruk i den rike delen av verden og fattigdom i den sørlige del springer ut av det samme økonomiske verdenssystem. Norsk politikk trenger grunnleggende endringer for at Norge skal vise solidaritet med de fattige. Men innenfor EU vil Norge være bundet opp av regelverk og avtaler som gjør internasjonal solidaritet vanskeligere.

       Dette medlem vil vise til at siden 1972 har tendensen i retning av tre økonomiske handelsblokker i verden blitt forsterket. I denne konkurransen er det de fattigste landene som taper mest. Hvis Norge går med i EU vil det medføre at vår handel med u-land svekkes på bekostning av handel med EU-land. Dette gjelder særlig for tekstiler og tekstilprodukter. I tillegg vil ikke Norge kunne føre en selvstendig handelspolitikk for å stimulere til økt import fra fattige land på bekostning av import fra de rike vesteuropeiske landene.

       Dette medlem vil vise til at størstedelen av EU-landenes bistand i dag kommer fra det enkelte EU-land, mens en mindre del kanaliseres gjennom EU. Ved et EU-medlemskap vil mellom 10 og 15 % av den norske bistanden gå igjennom Unionen og bli brukt i tråd med dens bistandspolitiske prioriteringer. Men i sammenheng med at EUs integrasjon skal økes, vil stadig mer av EU-landenes bistand styres av Unionenes organer. Bistanden vil da lett i større grad enn nå bli knyttet til det rike Vest-Europas politikk og økonomiske interesser. EU-landenes bistand brukes ofte til å sikre markeder for eget næringsliv.

Sosial sikkerhet

       Dette medlem vil minne om at en i Vest-Europa ser en utvikling mot det som kalles <2/3>-samfunnet, altså at et flertall av befolkningen får det materielt bedre, mens et mindretall får det dårligere. Samtidig reduseres livskvaliteten for mange i dette nye forskjellssamfunnet, blant annet gjennom ny sosial nød og økende kriminalitet. Norsk medlemskap i EU vil kunne forsterke denne utviklingen ved å knytte Norge enda tettere til en politikk som har som uttrykt målsetting å skape større forskjeller.

       Dette medlem mener at den nordiske velferdsmodell som vår velferdsstat bygger på er viktig å videreutvikle inn i det neste århundre. Det spesielle med den nordiske velferdsstat er ikke at den gir høyere ytelser på alle områder i forhold til EU, men at den skal gi ytelser til alle innbyggere. Det dreier seg om en universell modell. Denne blir det vanskeligere å videreutvikle innenfor EU fordi velferdsstatens rammer vil bli lagt av EUs økonomiske politikk.

       Dette medlem vil peke på at et høyt sysselsettingsnivå er en forutsetning for velferdsstaten. Skatter og avgifter er den dominerende finansieringsmåte. Harmoniseringen av de indirekte skatter, og på sikt også den direkte beskatningen, vil føre til et inntektstap for staten på flere milliarder kroner. I tillegg kommer Norges direkte « medlemsavgift ». Samlet sett må en regne med at et EU-medlemskap vil koste den norske statskassen mellom 15 og 20 milliarder kroner. Disse pengene vil tas fra norske offentlige budsjetter og det betyr at det offentlige må skjære ned på andre utgifter. Etter all sannsynlighet vil dette bety et dårligere totalt velferdsnivå i Norge.

       I Norge har vi hatt en tradisjon for høy sysselsetting, mens EU som helhet har hatt en mye høyere gjennomsnittsledighet de siste tjue år. Både i de økonomiske retningslinjer som EUs finansministre legger opp til, og de tiltak som følger av EUs « hvitbok » om ledighet vil gi høyere ledighet i Norge. Det samme er konsekvensene av det indre markedets mål om store « slagkraftige » europeiske enheter.

Øst-Europa

       Dette medlem vil vise til at Europas største utfordringer henger sammen med den økonomiske og politiske situasjonen i Øst-Europa.

       Den økonomiske nedturen etter murens fall har i mange land i Øst-Europa ført til en reduksjon av levestandarden som savner historisk sidestykke. Kombinasjonen av nedgang i levestandarden, dramatisk økende kriminalitet og motsetninger mellom folkegrupper, skaper en ustabil situasjon som kan true demokratiet og føre til nye kriger og konflikter.

       Etter dette medlems mening har både EU og Norge sviktet ved en alt for lunken innsats i oppbyggingen av et nytt Europa. EUs krefter er hovedsakelig brukt på et stadig tettere vesteuropeisk samarbeid med en vesteuropeisk union som mål. Både EU og Norge har vist liten vilje til vesentlig økonomisk støtte til reformprosessen i øst.

       EUs « Europa-avtaler » med enkelte utvalgte østeuropeiske land gir meget begrenset markedsadgang på de områder der Øst-Europa virkelig ville kunne konkurrere. EU har et betydelig handelsoverskudd med de fleste land i Øst-Europa.

       De kravene som er stilt for at østeuropeiske land skal kunne bli medlem i EU, gjør det høyst usannsynlig med medlemskap i overskuelig framtid. En større åpning av EU mot Øst-Europa vil medføre at planene om økonomisk og politisk union må stilles i bero. En slik utvidelse vil også kreve betydelige inngrep i EUs fire « friheter ». For Øst-Europas mest folkerike stater er ikke medlemskap engang nevnt som en teoretisk mulighet.

       Dette medlem kan derfor ikke se EU som spiren til et all-europeisk samarbeid. En tett vesteuropeisk union basert på Maastricht-traktaten kan snarere bidra til å holde ved like den kalde krigens skillelinjer i Europa.

Sosialistisk Venstrepartis alternativ

       Dette medlem vil peke på at Sosialistisk Venstrepartis alternativ til EU-medlemskap har to dimensjoner, dels en annen politikk og dels andre institusjoner.

       EU-systemet, slik det er nedfelt i Unionens grunnleggende traktater, og EUs faktiske politikk, uttrykt i en rekke erklæringer og vedtak, innebærer overføring av makt fra folkelige krefter til sterke makteliter i politikk og næringsliv.

       Dette medlems alternativ er en utdypning av folkestyret og en politikk som setter miljø og solidaritet i sentrum. Friheten til å skape et samfunn med mer rettferdig fordeling av godene og hvor alle politiske beslutninger legger miljø til grunn, er størst utenfor EU. Dette medlem vil arbeide for radikale omlegginger av norsk politikk på dette grunnlag, og for at Norge i alle internasjonale fora samarbeider med politiske krefter som drar i rød og grønn retning.

       Internasjonalt må Norges forankring ta utgangspunkt i et utvidet sikkerhetsbegrep, som omfatter økonomi, menneskeretter og miljø, såvel som militær sikkerhet. Dette medlem vil ikke unnlate å påpeke at Sosialistisk Venstreparti i mange år var nokså alene om å forfekte et slikt syn.

       Dette medlem legger særlig vekt på at Norge bør arbeide sterkere gjennom FN for en mer rettferdig verdensordning. Vårt land kan også spille en særegen rolle som mekler i internasjonale konflikter, blant annet fordi vi står utenfor sterke maktblokker og ikke selv har interesser i f.eks Midt-Østen og Mellom-Amerika. Norges frihet både i FN-sammenheng og som internasjonal fredsmekler vil bli vesentlig redusert gjennom medlemskap i EU.

       Dette medlem mener videre at KSSE bør utvikles til det toneangivende samarbeidsorgan i Europa. Sikkerhet i Europa kan ikke lenger bygges som sikkerhet mot andre, men må baseres på ideen om « samarbeidssikkerhet ». NATOs åpning mot øst gjennom Partnerskap for fred (PFP) og Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) er viktige skritt i en slik retning. Sosialistisk Venstreparti mener at det langsiktige målet må være at NATOs østsamarbeid videreutvikles og til slutt går opp i et all-europeisk sikkerhetssystem gjennom KSSE.

       For Europas militære sikkerhet er det særlig viktig at Russland ikke isoleres. Gjennom NATOs østsamarbeid og KSSE kan det skapes sikkerhetspolitiske strukturer som vever hele kontinentet sammen og ikke skaper nye europeiske skiller. Uansett hvilken tilknytning Norge får til EU, vil dette medlem arbeide for forsterket innsats gjennom KSSE. En styrking av KSSE kan blant annet innebære en utvidelse av traktatgrunnlaget, et mer omfattende apparat for konfliktforebygging og mekling og mer effektive beslutningsprosedyrer.

       Dette medlem vil vise til Traktatkonferansen som EU skal avholde i 1996, og hvor EU skal ta stilling til en videre utvikling av EU i en mer føderalistisk retning. Dette er svært omstridt i i EU-landene, på samme måte som Maastricht-traktaten var det. Hadde det blitt avholdt folkeavstemninger om Maastricht-traktaten, ville den antageligvis ha falt i land som Tyskland og England. I Frankrike ble Maastricht vedtatt etter en folkeavstemning hvor hele 49,18 % av befolkningen sa nei. Et norsk ja i folkeavstemningen vil være en klart støtte til unionsutviklingen, mens et norsk nei vil kunne bidra til å stanse den videre føderalistiske utvikling av EU.

Særmerknad fra Kristelig Folkeparti

Det kristen-demokratiske verdigrunnlaget

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik, viser til at Kristelig Folkepartis visjon er et samfunn i pakt med vårt kristen-demokratiske verdigrunnlag. Det kan best oppnås når et folk preget av kristen etikk får utfolde denne gjennom et demokratisk styresett.

       Sentralt i kristen etikk står medmenneskelig ansvar basert på livsrett, menneskeverd og nestekjærlighet sammen med forvalteransvar med vekt på verdiskapende arbeid, økologisk bærekraftig og rettferdig fordeling. Det er Kristelig Folkepartis mål at disse solidariske verdier bygd på medmenneskelig ansvar og forvalteransvar skal gjennomsyre samfunnet - både nasjonalt og internasjonalt.

       Kristelig Folkeparti deltar på dette grunnlag aktivt i den kristen-demokratiske bevegelse som medlem både av Den internasjonale kristen-demokratiske union (CDI) og Den europeiske kristen-demokratiske union (EUCD). Dette samarbeidet gir Kristelig Folkeparti verdifulle internasjonale kontakter og impulser samtidig som partiet formidler synspunkter og verdiprioriteringer ut fra Kristelig Folkepartis ståsted.

       De demokratiske verdier ivaretas etter Kristelig Folkepartis syn best i et levende folkestyre preget av allsidig meningsutveksling som gir sakkunnskap, åpenhet rundt offentlige vedtak og frie valg med høy folkelig deltakelse. Folkestyret fungerer best når styringsmakten knyttes til et fellesskap folk identifiserer seg sterkt med, og det blir mest stabilt når folket deler grunnleggende verdier og erfaringer. I Norge er vi så heldig å ha en slik tilhørighet, som er vokst fram av et historisk, kulturelt og språklig fellesskap.

Verdipolitikk på tvers av landegrenser

       Dette medlem viser til at Norge har et stabilt og godt folkestyre som i internasjonal målestokk er usedvanlig sterkt preget av solidariske verdier. Dette har gitt Norge styrke til å delta i internasjonalt samarbeid med en større tyngde enn vår befolkningsstørrelse skulle tilsi. Nasjonal selvstendighet står ikke i motsetning til forpliktende internasjonalt samarbeid, tvert om har utbyggingen av vårt nasjonale selvstyre og folkestyre etter Kristelig Folkepartis syn vært et viktig utgangspunkt for Norges aktive deltakelse i internasjonalt, folkerettslig samarbeid.

       Kristelig Folkeparti arbeider for at solidariske verdier som medmenneskelig ansvar og forvalteransvar skal prege folkets moral, og at demokratiske verdier skal prege styresett og maktfordeling. Dette samspill mellom solidariske og demokratiske verdier må også være grunnleggende for utenrikspolitiske handlingsvalg.

       Den solidaritet som vi kjemper for i nasjonal sammenheng forplikter også ut over landegrensene, ikke minst i arbeidet for verdens fattigste land, i hjelpen til flyktninger og nødlidende og i arbeidet for å løse de globale miljøproblemene. Like viktig som at vårt nasjonale styre bygger på folkestyret er det at hensynet til vårt levende demokrati også gjenspeiles og trygges i de internasjonale samarbeidsorganisasjoner Norge inngår i.

Internasjonalt samarbeid på folkerettslig grunn

       Med dette utgangspunkt har Kristelig Folkeparti arbeidet aktivt for å bygge ut et internasjonalt samarbeid og et internasjonalt rettssystem i pakt med de solidariske og demokratiske tradisjoner som er bærende for det norske samfunn og vår kultur. Det internasjonale rettssystem - folkeretten - er etter Kristelig Folkepartis syn særlig viktig for små land, fordi det forplikter alle land til å følge felles spilleregler og dermed avskjærer store land fra vilkårlig eller diskriminerende opptreden mot små land. Utbyggingen av den internasjonale folkeretten blir derved et vern om små lands selvstendighet.

       Norge er med i omlag 250 internasjonale organisasjoner og fora. Norge har inngått over to tusen internasjonale avtaler på de forskjelligste områder. Norge deltar aktivt i samarbeidet for å bygge ut dette omfattende internasjonale avtaleverket - både på nordisk, vesteuropeisk, all-europeisk, transatlantisk og globalt plan. I sum er dette et forpliktende samarbeidsgrunnlag som gir Norge en solid plattform for et fredelig og fritt samkvem med andre nasjoner.

       Vår tids utfordringer krever i økende grad brede, internasjonale samarbeidsordninger. Etter at den kalde krigen mellom øst og vest er opphørt, er det etter Kristelig Folkepartis syn svært viktig å utnytte de nye muligheter til all-europeisk og globalt samarbeid gjennom et bredt spekter av folkerettslige samarbeidsordninger og ikke minst ved å styrke FNs rolle og effektivitet.

Mellomstatlig samarbeid eller overnasjonal union

       Dette medlem vil understreke at en bærende pilar i norsk utenrikspolitikk har vært at de internasjonale traktater Norge skal forplikte seg på må godkjennes av vårt folkevalgte Storting før de blir gyldige og bindende i Norge. I vårt parlamentariske demokrati er det Stortinget som er den lovgivende myndighet, mens den utøvende makt - Regjeringen - kan forberede lovutkast og forhandle fram utkast til internasjonale avtaler som så forelegges Stortinget for endelig beslutning. Dette demokratiske kravet er oppfylt i det folkerettslige, mellomstatlige samarbeid ved at ingen traktat - og ingen ny lov - blir rettskraftig i vårt land uten at Stortinget gir sin godkjenning.

       Et medlemskap i Den europeiske union bryter med denne folkerettslige samarbeidstradisjon og det parlamentariske maktfordelingsprinsipp fordi EU bygger på et økende innslag av overnasjonalitet. Det inngås ikke bare mellomstatlige avtaler, det bygges også opp sentrale unionsmyndigheter med økende makt over medlemsstatene. Unionens Råd - som er sammensatt av ministre fra medlemsstatene - har i EU også direkte, lovgivende makt, slik at Unionens lovvedtak blir gjeldende rett i medlemslandene uten at de nasjonale parlamenter behandler saken.

       Unionsmyndighetene kan også treffe bindende beslutninger med kvalifisert flertall, slik at Norge kan bli bundet av direktiver som den norske regjering har stemt mot og som er i strid med Stortingets vilje. Og om den norske regjerings representant blir nedstemt, endrer det intet ved Unionsrådets flertallsmakt om Stortinget senere vedtar mistillit til den aktuelle statsråd eller Regjering. Både vår nasjonale selvbestemmelsesrett og Stortingets makt blir på denne måten sterkt beskåret ved et EU-medlemskap.

       Kristelig Folkeparti støtter en fortsatt utbygging av et forpliktende internasjonalt samarbeid. Et norske medlemskap i Den europeiske union på Maastricht-traktatens grunn er ikke en videreføring av denne linjen, men et linjeskifte fra den folkerettslige samarbeidslinjen til en mer overnasjonal unionslinje.

       EU-saken er helt ekstraordinær, den reiser det grunnleggende spørsmål om Norge på et økende antall samfunnsområder skal avstå suverenitet til en union. Mens normale internasjonale avtaler gir Norge konkrete retter og forpliktelser på et avgrenset saksområde, er det ved EU-medlemskap selve beslutningsmyndigheten - styringsmakten og lovgivningsmakten på viktige områder - som overføres fra norske myndigheter til fellesorganer i Unionen.

Innflytelse

       Medlemskap i EU gir rett til deltakelse i de unionsorganene som overtar makt fra nasjonale organer. Gevinsten er noe innflytelse, men prisen er oppgivelse av suverenitet på de aktuelle saksområder. Oppgivelsen av denne selvbestemmelsesrett gir ingen garanti for at man får stor nok innflytelse til å påvirke den felles politikk når det hersker uenighet. Norge vil utgjøre under to % av Unionens befolkning. Spørsmålet om innflytelse går to veier: Hvem vil påvirke hvem? Det realistiske svar er at Unionen vil prege Norge i sitt bilde - ikke at Norge makter å prege Unionen i sitt bilde.

       Størrelsen på den innflytelse Norge får er i medlemskapsavtalen fastsatt slik i stemmereglene: Norge får 3 av 90 stemmer i Ministerrådet. Hvis alle nordiske søkerland pluss Danmark stemmer likt, vil det til sammen gi 13 stemmer. Det er langt fra det « blokkerende mindretall » på 27 som vil være påkrevet for å stanse forslag som strider mot norske interesser. Norges innflytelse vil med andre ord bli liten og reglene om kvalifiserte flertallsvedtak betyr at Norge kan bli bundet av flertallsvedtak og lover som strider mot Norges interesser og Stortingets vilje.

       Dette medlem mener at den medinnflytelse som vinnes innad i EU også må ses i sammenheng med den innflytelse Norge kan tape i andre og større internasjonale fora, f.eks i globale forhandlinger på miljø- og utviklingsområdet, hvor Norge har hatt en langt større innflytelse enn vår størrelse skulle tilsi. Vinner ikke Norge gjennomslag for sitt syn innad i EU, kan Norge miste muligheten til å fremme sitt syn direkte i internasjonale organer hvor EU har besluttet å tale med « én stemme ». Utviklingen av en felles utenrikspolitikk i EU vil dermed kunne innskrenke Norges handlefrihet på den internasjonale arena.

Norsk suverenitet

       Norges selvbestemmelsesrett er kjempet fram over lang tid og er etter Kristelig Folkepartis syn av umistelig verdi for vår nasjon. Trekk ved unionsplanene peker i retning av en føderal modell, der medlemsstatene mister mye av sin selvbestemmelsesrett når det gjelder penge- og rentepolitikk, utenrikspolitikk og forsvarspolitikk. Som det går fram av forhandlingsresultatet vil Norge som unionsmedlem også miste retten til selv å bestemme handels- og tollpolitikken, forvaltningsmyndigheten over de norske fiskeriressursene overføres til Unionen, landbruket underlegges Unionens felles landbrukspolitikk, skatte- og avgiftspolitikken må samordnes med Unionens rammeregler, osv.

       Dette medlem vil understreke at det ikke er EF av i går, men EUs unionsbyggende prosjekt i samsvar med Maastricht-traktaten de norske velgere skal ta stilling til den 28. november. Allerede på åpningsmøtet for Norges medlemskapsforhandlinger den 5. april 1993 ble det fra EU presisert at « det vil bli krevet av ditt land at det godtar traktaten om Europeisk Union fullt ut ».

       Norge ba ikke om noen unntak fra Unionstraktaten, slik Danmark har fått f.eks når det gjelder valutaunionen, det forsvarspolitiske samarbeid og unionsborgerskapet. Et ja til medlemskap i EU vil derfor traktatforplikte Norge til deltakelse i en union som Danmark på viktige områder har sagt nei til og fått unntak fra.

       I 1996 skal det innen Unionen avholdes en regjeringskonferanse for å revidere EUs institusjonelle oppbygning. EU-parlamentets institusjonelle utvalg har i den forbindelse lagt fram et utkast til forfatning for Den europeiske union, hvor det i første avsnitt står at:

       Det kan i internasjonal politikk være formål så høyverdige at Norge bør oppgi noe av sin suverenitet på klart avgrensede områder, for eksempel i forbindelse med overvåkning av internasjonale avtaler om miljø og sikkerhet. Men et medlemskap i Maastricht-traktatens Union dreier seg om noe langt mer.

       Dette medlem mener at EU-systemets overnasjonalitet, den økende bruk av flertallsbeslutninger og vedtaket av Maastricht-traktatens plan for en økonomisk og monetær union og en felles utenrikspolitikk viser at Den europeiske union nå vil iverksette en enda mer omfattende overføring av makt fra nasjonalstaten til unionsnivået. I takt med at beslutningsmakt overføres fra medlemsstaten til Unionen vil også Norges selvbestemmelsesrett på de berørte områder begrenses eller gå tapt.

       Kristelig Folkeparti støtter internasjonalt forpliktende samarbeid og ønsker at det skal bygges videre ut, men Unionstraktaten fra Maastricht går for langt fordi den innebærer en vidtgående avståelse av suverenitet. Den vil fjerne viktige nasjonale styringsredskaper og beskjære norsk selvbestemmelsesrett på en måte Kristelig Folkeparti ikke vil godta.

       Unionsprosessen kan lede EU-landene inn i problemer og skape motsetninger mellom medlemsstatene, for eksempel ved at de mest unionspositive land vil ønske å gå foran og dermed skape et EU oppdelt i flere samarbeidsnivåer. Ikke minst kan dette skje ved overgangen til den tredje fase av valutaunionen. Storbritannia og Danmark har reservert seg, men settes nå under press ved signalene i Frankrike og Tyskland om vilje til å gå videre uten at alle EU-land blir med, slik at det skapes et « flertrinns-EU ». Dette vil gjøre Storbritannia og Danmark til en slags B-medlemmer, og det innebærer maktforskyvning som spesielt Storbritannia reagerer kraftig på. Kristelig Folkeparti finner det ikke nødvendig at Norge skal vikle seg inn i denne drakampen mellom store EU-land, og foretrekker at vår utenrikspolitiske kapasitet innrettes mot andre og større utfordringer knyttet til miljø, utvikling og fred.

       I stedet for unionsmedlemskap vil Kristelig Folkeparti bygge videre på samarbeidsordninger som sikrer oss større frihet til å føre en aktiv og mer selvstendig utenrikspolitikk og til å utvikle vårt eget nasjonale samfunn i pakt med befolkningens egne ønsker.

Folkestyretanken

       Dette medlem tror ikke det ambisiøse Unionsprosjektet som Maastricht-traktaten legger opp har forutsetninger for å kunne bli vellykket for det store og mangfoldige Europa som Norge er en del av. For Kristelig Folkeparti veier konsekvensene for folkestyret tungt.

       Ikke minst i EU-parlamentet er mange opptatt av Unionens «demokratiske underskudd» og ønsker å øke de folkevalgtes makt på unionsnivået. Men en Europeisk Union basert på Maastricht-avtalen står her i et dilemma så lenge forutsetningene for et levende folkestyre er dårligere på unionsnivået enn i medlemsstatenes politiske systemer. 15 norske av totalt 641 representanter i Unionsparlamentet vil ikke kunne hindre at folk reelt opplever økt politisk fremmedgjøring og større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt. For økt makt til unionsnivået vil uten tvil bety svekket makt til Stortinget og vårt nasjonale demokrati. For Norge vil medlemskap i EU av de nevnte grunner bety et tilbakeslag for folkestyret.

Internasjonal solidaritet

       Dette medlem viser til at Norge internasjonalt framstår som et av de land som sterkest vektlegger solidaritet med svake grupper i det nasjonale samfunn, internasjonal solidaritet med verdens fattigste og solidaritet med våre etterkommere og deres behov for et levelig naturmiljø.

       Ettersom Unionen på stadig flere områder skal opptre utad med « én stemme » vil vår utenrikspolitiske handlefrihet og mulighet til å være pådriver og brobygger i en rekke internasjonale fora bli innskrenket. Ikke minst gjelder det i FNs organer, i globale handelsforhandlinger innen GATT, i forholdet til u-landene og i globale forhandlinger om miljøspørsmål. Vår tid krever globale samarbeidsløsninger:

       Disse store utfordringer krever et bredt internasjonalt samarbeid på tvers av landegrenser og verdensdeler. Nasjonalstatene er hver for seg en for liten ramme til å løse disse påtrengende problemene. Men også EU blir for begrenset til å kunne gi svaret på vår tids internasjonale samarbeidsbehov. Både når det gjelder miljøet, truslene mot freden og fattigdomskrisen ligger hovedutfordringene utenfor det område som er eller vil bli omfattet av EUs overnasjonale system. Både Norge og EU må derfor delta i langt bredere samarbeidsfora for å finne løsninger på de store internasjonale utfordringene.

       Etter Kristelig Folkepartis syn ligger de aller viktigste internasjonale utfordringer i dag på det globale plan, og i Europa ligger de største utfordringene i Øst-Europa - altså utenom EU. Kampen for å gjennomføre den ambisiøse og omstridte Unionstraktaten vil medføre at mye politisk oppmerksomhet og store ressurser rettes innover i en tid hvor Vest-Europa burde bruke mer ressurser på viktigere oppgaver overfor den tredje verden og de globale miljøproblemer. Det er en reell fare for at Vest-Europas land kan bli så opptatt av egen velstandsutvikling og økonomiske rivalisering med andre stormakter at de mest grunnleggende behov for internasjonal solidaritet skyves i bakgrunnen.

       Norsk medlemskap i Maastricht-traktatens « Europeiske Union » vil etter Kristelig Folkepartis syn bety en svekkelse av Norges utenrikspolitiske handlefrihet i forholdet til de store utfordringene - fattigdommen i u-landene og de globale miljøproblemene. Det vil innskrenke vår mulighet til å videreføre en selvstendig solidaritetslinje.

Sikkerhetspolitikken

       Etter Murens fall har den politiske situasjon i Europa blitt kraftig endret. Sovjetunionen er oppløst og dens kommunistiske hegemoni i Øst-Europa er borte. Warszawapakten er oppløst, og de land som var medlemmer utbygger nå sitt samarbeid med NATO-landene gjennom blant annet Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) og « Partnerskap for Fred ».

       Dette medlem vil understreke at Norges sikkerhetspolitiske forankring må ligge fast i NATO, slik at det transatlantiske samarbeid opprettholdes og USA fortsatt kan være en garantist for vår sikkerhet. Den vesteuropeiske union har i det siste begynt å fungere som et samrådsorgan for europeiske NATO-land før de endelige forhandlinger og beslutninger blir tatt i NATO. Kristelig Folkeparti gikk inn for Norges assosierte medlemskap i VEU. Dette gir Norge full innsikt og deltakelse i NATO-relatert samrådning.

       VEU-landenes Petersburg-erklæring av 19. februar 1992 omtaler de assosierte medlemslands status og fastslår at

       Kristelig Folkeparti legger vekt på at vårt medlemskap i NATO, det assosierte VEU-medlemskap og Norges deltakelse i all-europeiske fora som KSSE sammen med nødvendig utvikling av annet sikkerhetsskapende samarbeid på all-europeisk plan gir en betryggende norsk tilknytning til arbeidet for økt sikkerhet i Europa. Kristelig Folkeparti vil også framheve den nye betydning FN generelt og Sikkerhetsrådet spesielt kan få i den nye situasjon etter at den kalde krigen mellom « Øst » og « Vest » er forbi.

Den økonomiske utfordringen fra EUs « indre marked »

       Dette medlem viser til at mens utviklingen i Øst-Europa er preget av oppløsningen av Sovjetunionen og framveksten av flere selvstendige stater, har det i Vest-Europa pågått en integrasjonsprosess både på det økonomiske og det politiske plan. Det er to hovedutfordringer Norge har måttet forholde seg til i Vest-Europa: Gjennomføringen av « det indre marked » i EU og gjennomføringen av det politiske Unionsprosjektet som ble vedtatt i Maastricht.

       Den økonomiske utfordringen som ligger i EUs « indre marked » har EFTA-landene allerede svart på gjennom EØS-avtalen. Den knytter EU-landene og alle EFTA-land unntatt Sveits sammen i et stort vesteuropeisk handelsområde med gjensidig markedsadgang og felles konkurranseregler. Dette sikrer Norge den nødvendige markedsadgang uten at landet må bli medlem i Unionen.

       Norge får gjennom EØS-avtalen både full tollfrihet for alle industrivarer og trygghet mot antidumpingtiltak fra EUs side mot norske bedrifter. Unntatt er bare noen fiskeprodukter. Tollen er for de fleste fiskeslag fjernet eller satsene er i ferd med å bli redusert iht. EØS-avtalen. Avtalen innebærer videre bestemmelser om gjensidig adgang når det gjelder tjenester, kapital og arbeidskraft etter nærmere regler.

       Mens EØS-samarbeidet sikrer norsk næringslivs markedsadgang i Vest-Europa bedre enn noensinne, vil den nye GATT-avtalen sikre norsk næringslivs markedsadgang i verdensøkonomien bedre enn før.

       Etter Kristelig Folkepartis vurdering er EØS-samarbeidet og GATT-avtalen en solid plattform for vårt handelssamkvem med våre viktigste handelspartnere. Kristelig Folkeparti går inn for at samarbeidet med de vesteuropeiske land videreføres på grunnlag av EØS-avtalen mellom EFTA og EU og gjennom andre samarbeidsfora.

       EØS-rådet har i møte 17. mai 1994 slått fast at EØS-avtalen vil bestå, selv om noen EFTA-land blir EU-medlemmer. De institusjonelle ordninger må selvsagt justeres, men dette innebærer ingen slik svekkelse av avtalen som noen har forsøkt å skape inntrykk av.

Den politiske utfordringen - EUs unionsprosjekt

       Etter dette medlems syn gjenstår dermed den politiske utfordringen fra EU-spørsmålet om Norge skal delta i den union EU er i ferd med å skape på grunnlag av Unionstraktaten fra Maastricht, som trådte i kraft 1. november 1993. Kristelig Folkeparti mener et slikt unionsmedlemskap ikke er tilrådelig av hensyn til de demokratiske og solidariske verdier som står så sterkt i det norske samfunn.

       Norge står på en rekke områder for en mer solidarisk politikk en EU-landene, men mye kan også forbedres. Kampen om EU-medlemskap er ikke bare et spørsmål om å forsvare kvaliteter Norge har, men like mye et spørsmål om å sikre nasjonen handlefrihet til å gå lenger, frihet til å forandre og frihet til å gå foran. Det er behov for en mer solidarisk og bærekraftig politikk nasjonalt og internasjonalt. Det dreier seg om utsatte grupper og distrikter i vårt eget samfunn, om vårt ansvar for flyktninger og hva vi gjør i forhold til den fattige verden og kommende generasjoner.

       Det er f.eks liten grunn til å tro at EU vil adoptere det som tradisjonelt har vært norske og nordiske forhandlingsposisjoner i miljø- og utviklingsspørsmål. Når Unionen skal tale med én stemme kan Norges mulighet til å videreføre sin pådriver- og brobyggerrolle derfor bli svekket i disse spørsmål.

       Det er også grunn til å tro at EUs unionsprosjekt vil medføre at utfordringene innad i Vest- og Sentral-Europa blir prioritert på bekostning av mer globale utfordringer på miljø- og utviklingsområdet. Dette henger ikke minst sammen med EUs rivalisering med de andre store handelsblokker - USA og Japan.

       Etter Kristelig Folkepartis syn er det behov for land som retter hovedfokus mot de globale utfordringene. Utenfor EU vil Norge og andre nordiske land ha større mulighet til å spille en slik rolle - i samarbeid med andre likesinnede land og land i den tredje verden.

       Når Kristelig Folkeparti ut fra en helhetsvurdering ikke vil tilrå at Norge går inn i Den europeiske union på Maastricht-traktatens grunn, skjer det av hensyn til de demokratiske og solidariske verdier vi bygger på, det skjer ut fra en vurdering av de utfordringer vi står overfor i verdenssamfunnet og i Europa, og det skjer ut fra en vurdering av konsekvensene for det norske samfunn og forvaltningen av landets ressurser. Vårt Nei til EU er et solidarisk og demokratisk Nei, fordi vi utenfor EU har større frihet til å si Ja til en mer solidarisk og demokratisk politikk - både nasjonalt og internasjonalt.

       Dette medlem viser for øvrig til sine merknader andre steder i innstillingen når det gjelder de mer inngående vurderinger av konsekvensene av EU-medlemskap på de ulike samfunnsområder.

3. EU-samarbeidet: organ, rammer og rettslege spørsmål

Merknad frå Arbeiderpartiet

Organ

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, syner til at EU er ein nyskaping i internasjonalt samarbeid. EU er ei blanding av mellomstatleg samarbeid og overnasjonal styring på dei områda medlemslanda er samde om og overnasjonal styring. Ulike politiske tradisjonar og kulturar har forma organisasjonen. Ingen nordiske land har vore med å forma samarbeidet frå starten og berre eitt nordisk land har vore med i samarbeidet.

       Fleirtalet meiner ut frå dette at styringssystemet i EU ikkje kan samanliknast med styringssystemet i ein nasjonalstat. Det at mange « typisk nordiske » trekk manglar i EU-systemet er naturleg ettersom det nordiske innslaget i EU ikkje har vore spesielt tungt til nå. Eitt døme på det er spørsmålet om offentleg innsyn i arbeidet i dei ulike EU-organa. Fleirtalet meiner at EU-systemet må bli mest mogleg åpent for offentleg innsyn. Fleirtalet meiner at dette kan bli retta på dersom fleire nordiske land er med i samarbeidet. (Jf. erklæring nr. 40 fra Norge til meldingstraktaten.)

Rådet for Den europeiske union og Det europeiske råd

       Etter som EU ikkje er ei statsdanning så er heller ikkje Parlamentet det øvste organet i samarbeidet. Europaparlamentet har ikkje den lovgjevande makta i EU. Den makta ligg til Rådet (Rådet for Den europeiske union) dvs. dei aktuelle ministrane frå medlemslanda. Det europeiske råd, som er sett saman av stats- eller regjeringssjefane frå medlemslanda og presidenten i kommisjonen, skal trekkje opp dei politiske hovudlinene for samarbeidet. Det europeiske råd er det overordna politiske organet for samarbeidet. Fleirtalet meiner at den overordna rolla som desse to organa er tillagt er eit klart uttrykk for at samarbeidet har eit sterkt ankerfeste i dei enkelte medlemslanda.

       Etter som regjeringane på vanleg parlamentarisk måte byggjer på tillit i nasjonalforsamlingane i medlemslanda, så avspeglar det både dei nasjonale vurderingane i medlemslanda og kva som er dei rådande politisk straumdraga i desse landa og fellesskapen som heilskap. På denne måten har avgjerdene i EU eit klart demokratisk ankerfeste. Det er mykje opp til medlemslanda å øve den nødvendige parlamentariske kontrollen med rådsmedlemene. Det er viktig at også fellesskapen utviklar seg slik at rådsmedlemene får tid og høve til politiske vurderingar og reelle konsultasjonar i nasjonalforsamlingane.

       Fleirtalet viser til at Rådet i større grad nå kan gjere vedtak med kvalifisert fleirtal (slik er det t.d for mange miljøspørsmål). Fleirtalet meiner dette kan føre til større handlekraft i organisasjonen. Fleirtalet legg vekt på at sjølv om medlemslanda ved slike avrøystingar i utgangspunktet har røystevekt etter folketal er likevel dei små landa sterkt overrepresentert. Såleis er det 8 millionar innbyggjarar bak kvar av Tysklands røyster mot 1,7 millionar bak kvar av dei røystene som Danmark har. Norge får også tre røyster med noko færre innbyggjarar enn Danmark. Dersom røystetalet hadde vore fordelt berre etter folketal skulle Tyskland hatt om lag 45 røyster mot 10 som dei har slik ordninga er i dag.

       Fleirtalet viser imidlertid til at EU-landa svært ofte prøver å finne fram til resultat som alle eller flest mogleg land kan godta også der det kan gjerast fleirtalsvedtak. Denne grunnhaldninga er viktig for samhaldet mellom medlemslanda. På den andre sida kan den omstendelege avgjerdsprosessen vera eit hinder for offentleg og folkevald oversyn og innsyn.

       Fleirtalet meiner at det er naudsynt å utvikla demokratiet i EU vidare. Fleirtalet minner imidlertid også om at det ikkje finnst andre organisasjonar som kan fylla dei oppgavene som EU har i dag. Det er derfor ikkje eit val mellom meir eller mindre demokratiske internasjonale organisasjonar vi står framfor, men eit val mellom å delta i EU med det samarbeidet, dels av overnasjonal karakter, som foregår der, eller berre å ta til takke med tradisjonelt mellomstatleg samarbeid.

Folkevald kontroll - demokratisk underskot

       Fleirtalet meiner at EU-samarbeidet ikkje gjev grunnlag for eit tradisjonelt parlamentarisk styresett på europeisk nivå. Fleirtalet legg imidlertid avgjerande vekt på å sikre folkevald innverknad, innsyn og kontroll i samarbeidet. Fleirtalet viser til at det også er eit sentralt mål for medlemslanda i EU i dag (jf. Erklæringane 13 og 14 til Maastricht-traktaten).

Dei nasjonale parlamenta

       Ein vesentleg del av den folkevalde innverknaden og kontrollen må skje gjennom nasjonalforsamlingane i dei einskilde medlemslanda. Det er eit ansvar for kvart enkelt medlemsland å utvikle høvelege arbeidsformer i denne samanhengen.

       Fleirtalet meiner at Stortinget må spela ei avgjerande rolle når det gjeld den norske deltakinga i den endelege utforminga av nytt regelverk i EU. Dette omsynet kan takast ivare gjennom alminneleg parlamentarisk kontroll frå Stortinget si side og parlamentarisk ansvar frå Regjeringa. Dette krev imidlertid at det blir utvikla særlege informasjons- og kontaktordningar mellom Regjering og Storting.

       Fleirtalet viser til St.meld. nr. 40 s. 97 der det heiter m.a.:

Europaparlamentet

       Sjølv om Europaparlamentet ikkje har « tradisjonell parlamentarisk makt » vil fleirtalet streke under den viktige rolla som Europaparlamentet har i det samspelet som er mellom dei ulike organa i EU. Europaparlamentet er ein viktig del av maktdelinga i EU. Etter Maastricht-traktaten har Europaparlamentet fått ein meir sentral plass enn før. Fleirtalet vil framheve at Europaparlamentet er det einaste parlamentet som er direkte vald av folk i mange land og at det er ein del av beslutningssystemet i eit overnasjonalt samarbeid.

Traktatramma

       Maastricht-traktaten og dei endringane som den fører til dei opprinnelege traktatane er grunnlaget for samarbeidet mellom medlemslanda. Traktaten vart gjort gjeldande frå 1. november 1993.

       Fleirtalet viser til at Den europeiske unionen er overbygningen over det samla samarbeidet mellom medlemslanda. På den eine sida « Fellesskapen » (søyle 1) der landa har overført makt til fellesskapets organ - det overnasjonale samarbeidet. På den andre sida mellomstatlege samarbeidet som omfattar m.a. felles utanriks- og tryggjingspolitikk og justissamarbeid (søyle 2 og 3). Fellesskapsorgana (som t.d Rådet og kommisjonen) deltek også i dette samarbeidet, men fordi det er eit mellomstatleg samarbeid har ikkje vedtaka direkte verknad for medlemslanda. Vedtaka skal vera samrøystes, så lenge det ikkje er samrøystes bestemt at vedtak på klårt avgrensa område kan gjerast med fleirtalsvedtak.

Traktatkonferanse i 1996 - Det skal kallast saman ei ny regjeringskonferanse i 1996.

       Fleirtalet reknar med at såvel spørsmål om vidare fordjuping av samarbeidet, herunder utviklinga av den økonomiske og monetære unionen, forholdet til Sentral- og Aust-Europa og forsvars- og tryggjingspolitikken vil stå sentralt. Regjeringa skriv i St.meld. nr. 40 s. 108:

       Fleirtalet legg også stor vekt på at Norge bør vere med i førebuingane og gjennomføringa av denne konferansen. Ettersom traktatendringar må skje samrøystes er det spesielt viktig å gjera norske interesser gjeldande i denne samanhengen.

       Fleirtalet meiner at den vekta som blir lagt på Det europeiske råd (stats- eller regjeringssjefane) og traktatkonferansen understrekar behovet for å sjå på EU som ein dynamisk organisasjon. Ikkje berre den løpande politikken, men også dei grunnleggjande traktatane og reglane og lovene blir endra i lys av dei rådande politiske oppfatningane i medlemslanda.

       Fleirtalet har merka seg påstanden om at den norske Grunnlova blir underordna EU sine regler. Fleirtalet er ikkje samd i dette. Fleirtalet vil elles vise til eit notat skreve av lovavdelinga i det danske justisdepartementet, 30. april 1993, der det blir gjort følgjande vurderingar av førerangen:

Utmelding

       Fleirtalet vil understreke at sjølv om traktatane ikkje inneheld noen klausul om utmelding, vil det ikkje bety at utmelding på noen måte er umogleg. Når traktatgrunnlaget ikkje inneheld regler om utmelding, må spørsmålet bli vurdert med utgangspunkt i reglane i den alminnelege folkeretten om oppseiing av traktater. I henhold til den alminnelege folkeretten har alle partar oppseiingsrett av internasjonale traktater, dersom det ikkje går fram at partane har føresett det motsette.

       Fleirtalet vil også vise til at Grønland, som i 1973 vart ein del av EF-området saman med Danmark, i 1985 gjekk ut av EKSF og EURATOM. Det er også verd å vise til at den tyske Forfatningsdomstolen i samband med vurderinga av Maastricht-traktaten i 1993 la til grunn at medlemskap i EU kan opphøyre. Ingen av medlemslanda har bestridt denne vurderinga. Fleirtalet vil også understreke at EU er basert på frivillig samarbeid mellom sjølvstendige nasjonar, og at Unionen ikkje på noen måte vil være tent med å ha medlemsland som sjølve ikke ønsker medlemskap.

Merknad fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti

Institusjoner

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at EU ikke representerer noe tradisjonelt mellomstatlig samarbeid. Viktige beslutninger flyttes bort fra folkevalgte organer i medlemslandene til ikke-folkevalgte organer i EU. Dette medfører et demokratisk underskudd i EU-samarbeidet.

       Disse medlemmer viser til at EU på stadig flere områder etablerer felles regelverk, som har forrang for nasjonale regler. På stadig flere områder fattes dessuten beslutninger med kvalifisert flertall.

       Disse medlemmer vil peke på at EU-samarbeidet har føderale utviklingstrekk. EU mangler et klart prinsipp for fordeling av makt mellom fellesskapsnivået og medlemslandene. Derimot kan EU selv, i henhold til Roma-traktatens art. 235, utvide sitt myndighetsområde på områder knyttet til det indre marked.

       Disse medlemmer vil påpeke at EUs styringssystem er preget av manglende åpenhet og « de lukkede roms beslutninger » i tillegg til at beslutninger fattes av ikke-folkevalgte organer.

       Disse medlemmer vil peke på at erfaringene med Norge som søkerland til EU tyder på at det norske styringssystemet blir mer påvirket av EU, blant annet når det gjelder manglende åpenhet. Et mer demokratisk EU forutsetter at lovgivningsmakt flyttes til folkevalgte organer på unionsnivå. Dette vil imidlertid forsterke de føderale utviklingstrekk i EU.

Det europeiske råd

       Det europeiske råd består av medlemslandenes stats- eller regjeringssjefer samt Kommisjonens president. Det europeiske råd er den øverste unionsmyndigheten og ledes av det medlemsland som innehar formannskapet. Det europeiske råd kan konstituere seg som Unionsråd og vedta eller endre traktater.

       Disse medlemmer vil minne om at endringer av eksisterende traktater krever enstemmighet. Dette legger sterke begrensninger på mulighetene for å endre de retningslinjer og rammer som traktatene legger.

Rådet

       Rådet består av representanter for medlemslandenes regjeringer og er sammensatt av forskjellige statsråder, utfra hvilke saker som behandles. Statsrådene representerer sine hjemlands regjeringer. Rådet er det øverste besluttende organ når nye rettsakter skal vedtas. Rådets vedtak er bindende for medlemslandene.

       Disse medlemmer viser til at medlemslandene overfører lovgivningsmakt fra folkevalgte organer til et råd sammensatt av regjeringsrepresentanter som ikke velges direkte av folket. Rådet som organ står ikke til ansvar overfor velgerne.

       Disse medlemmer vil påpeke at Rådets møter og protokoller i hovedsak er unntatt offentlighet. Dette legger begrensninger på medlemslandenes parlamentariske kontroll av sine respektive regjeringer.

       Noen vedtak i Rådet krever enstemmighet, men stadig flere vedtak fattes med kvalifisert flertall. Dette svekker medlemslandenes mulighet til å blokkere uønskede vedtak, og gjør Rådet i stand til å øke integrasjonen.

       Dersom alle de fire nåværende søkerlandene blir medlem av EU, vil Norge få 3 av totalt 90 stemmer i Rådet. Mange viktige beslutninger for det norske samfunnet vil bli fastlagt i Rådet dersom Norge blir medlem av EU. Disse medlemmer vil minne om at blokkering av vedtak krever 27 stemmer. De nordiske land vil få til sammen 13 stemmer. For å få flertall for vedtak kreves det 64 stemmer. Disse medlemmer mener den medbestemmelse dette gir er meget begrenset og langt mindre enn den nasjonale selvbestemmelsesrett som går tapt ved EU-medlemskap.

Kommisjonen

       Kommisjonen er EUs utøvende organ og skal sørge for at traktatenes bestemmelser og Rådets vedtak iverksettes. Kommisjonen har i tillegg en rekke forvaltningsoppgaver, blant annet innenfor konkurransepolitikken. Det er Kommisjonen som representerer unionen utad på områder der unionen har myndighet på vegne av medlemslandene.

       Kommisjonen har enerett til å ta initiativ til nye rettsakter som skal vedtas i Rådet og har også en viss myndighet til selv å fatte beslutninger. Med økt bruk av flertallsvedtak i Rådet øker også Kommisjonens innflytelse, fordi det blir vanskeligere å hindre at Kommisjonens forslag vedtas.

       Disse medlemmer vil minne om at Kommisjonen representerer unionen, uavhengig av de enkelte medlemslands interesser. Disse medlemmer vil vise til Roma-traktatens art. 157, nr. 2 hvor det heter:

       Kommisjonens medlemmer skal under utførelsen av sine plikter verken be om eller motta instruks fra noen regjering eller noen annen instans. De skal avholde seg fra enhver handling som er uforenlig med deres verv. Enhver medlemsstat forplikter seg til å respektere dette prinsipp og til ikke å forsøke å påvirke Kommisjonens medlemmer under utførelsen av deres oppgaver. »

       Disse medlemmer vil påpeke at Kommisjonen ikke er underlagt demokratisk kontroll slik vi kjenner det i det parlamentariske system. Disse medlemmer vil understreke at traktatene gir Kommisjonen stor myndighet. Kommisjonen framstår som et førende organ i EU. Disse medlemmer mener det er betenkelig at et organ som ikke er underlagt tradisjonell folkevalgt kontroll, på denne måten blir gitt så stor myndighet.

Parlamentet

       Unionens parlament består av direkte folkevalgte representanter, hvor antall representanter fra hvert medlemsland er bestemt utfra innbyggertall. Dersom EU utvides med alle de fire søkerlandene, vil Parlamentet få 641 representanter. Norge vil få 15 av disse.

       Disse medlemmer viser til at representantene opptrer i partigrupper. Dette gjør det lite trolig at de norske representantene vil opptre som en blokk dersom Norge blir medlem.

       Disse medlemmer vil understreke at Parlamentet ikke har samme funksjon og myndighet som medlemslandenes nasjonalforsamlinger. Parlamentet har liten innflytelse innenfor EU-systemet. Parlamentet kan ikke vedta lover og fungerer i mange tilfeller som et høringsorgan for Rådet og Kommisjonen.

Domstolen

       Domstolen har som hovedoppgave å fortolke traktatene og EUs øvrige lov- og regelverk, dømme på grunnlaget av lovverket og kontrollere at vedtak er gyldige. Denne funksjonen utøves både overfor medlemslandene, Rådet, Kommisjonen og Parlamentet. Domstolen avgjør dessuten eventuelle konflikter mellom nasjonal rett og EU-rett.

       Disse medlemmer viser til Unionstraktatens artikkel B, hvor det blant annet heter:

       Begrepet « gjeldende fellesskapsrett » er en oversettelse av EU-begrepet « Acquis Communautaire », som ikke bare omfatter eksisterende EU-lover, men også Domstolens rettspraksis. Disse medlemmer viser til at Domstolens fortolking av traktatene og regelverket har forrang foran nasjonale lover, også Grunnloven, på samme måte som EUs traktater og lovverk.

       Disse medlemmer viser til avgjørelser i EU-domstolen omkring dette. Disse medlemmer viser videre til at utredningen om EU-medlemskap og den svenske grunnloven har tatt konsekvensen av EU-rettens forrang. Her foreslås det er ny paragraf i den svenske grunnloven (sitat):

Den europeiske sentralbank og Det europeiske system av sentralbanker

       Disse medlemmer viser til at Den europeiske sentralbank (ESB) og Det europeiske system av sentralbanker (ESSB), i henhold til Roma-traktatens artikkel 109L, nr. 1, skal utøve sin myndighet fra første dag av tredje fase av Den økonomiske og monetære union.

       Disse medlemmer vil påpeke at også ESB og de nasjonale sentralbankene i ESSB skal utøve sin myndighet uavhengig av politiske myndigheter i medlemslandene. Disse medlemmer viser til at bare Fremskrittspartiet gikk inn for en norsk sentralbank etter denne modellen, da Stortinget vedtok ny lov for Norges Bank i 1985. Dersom Norge blir medlem av EU, må sentralbankloven endres slik at bestemmelser som gir instruksjonsmyndighet til Regjering og Storting blir fjernet.

Rammer

       Disse medlemmer viser til at EUs traktater danner grunnlaget for EU-samarbeidet.

       Unionstraktaten fra Maastricht, som trådte i kraft 1. november 1993, innebærer en sterkere integrasjon enn tidligere. Målsettingene som trekkes opp i Unionstraktaten er mer vidtgående enn hva som var tilfelle med Roma-traktaten. Unionen får utvidet sitt politiske og økonomiske myndighetsområde. I tillegg forsterkes unionens myndighet innenfor de eldre traktaters virkeområde.

Traktatkonferansen i 1996

       Disse medlemmer viser til at Unionstraktaten i art. N, nr. 2 slår fast at det allerede i 1996 skal avholdes en ny traktatkonferanse for å revidere EUs traktatgrunnlag.

       Disse medlemmer viser til at EU formelt sett fortsatt er et statsforbund hvor suvereniteten utgår fra de enkelte medlemslandene. På en rekke områder har imidlertid medlemslandene gitt fra seg beslutningsmyndighet til unionens. Unionens vedtak i mange spørsmål vil etter dette få umiddelbar bindende virkning i medlemslandene. På disse områdene har EU føderale utviklingstrekk.

       Disse medlemmer viser til at Parlamentets institusjonelle utvalg har utarbeidet et forslag til en Unionsgrunnlov. Dette forslaget ble tatt til etterretning « med tilfredshet » av et flertall i Parlamentet 10. februar 1994. Det er ventet at forslaget vil bli tatt opp i forbindelse med traktatkonferansen i 1996. Dersom et slikt forslag skulle bli vedtatt betyr det at EU tar et avgjørende skritt i retning av å bli en føderasjon.

       Grunnlovsforslaget vil være en viktig premiss for debatten fram mot traktatkonferansen i 1996. Det er i tillegg kommet fram flere andre forslag til institusjonelle endringer, blant annet forslag om å redusere de små medlemslandenes innflytelse. Traktatkonferansen skal dessuten drøfte den videre utvikling på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område, blant annet spørsmålet om felles forsvarspolitikk og felles forsvar.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen på tross av en rekke spørsmål fra komiteens side under arbeidet med innstillingen ikke vil gi uttrykk for sitt syn på forslaget til Unionsgrunnlov eller andre forslag om institusjonelle reformer.

Oppsigelse og/eller utmelding

       Disse medlemmer viser til at EUs traktater ikke inneholder bestemmelser om utmeldelse. I Unionstraktatens artikkel Q heter det at « Denne traktat gjelder for ubegrenset tid ». Dette betyr antagelig at eventuell utmeldelse må skje gjennom endring av traktatene, jf. Unionstraktatens artikkel N.

       Disse medlemmer vil minne om at traktatendringer krever enstemmighet og må godkjennes av alle medlemsland.

4. Forhandlingsområder

Det overnasjonale samarbeidet (søyle 1)

Områder som fell inn under EØS-avtala

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, syner til at gjennom EØS-avtala er Norge ein del av den indre marknaden i EU. Grunnlaget for EØS-avtala er dei fire fridomane: fri rørsle for varer, tenester, kapital og personar. Enkelte andre områder er også omfatta av EØS-avtala så som miljøvern, sosial- og arbeidsliv, forsking og forbrukarvern. Om desse delane av forhandlingane seier Regjeringa i St.meld. nr. 40:

       EØS-avtala tek i dag vare på viktige behov som næringslivet har i forhold til EU. Kystskipsfart, eksport av foredla fiskeprodukt, næringslivet sine kostnader knytt til opphavsreglar er døme på problem som ikkje er løyste. Fleirtalet legg svært stor vekt på den skilnaden det vil vera mellom medlemskap og EØS-avtala når det gjeld innverknad på utforming av nye reglar i EU. EFTA-landa kan gjennom EØS-avtala ta del i det førebuande arbeidet med nye reglar i EU på dei områda som er relevante for EØS. EFTA-landa har likevel ikkje plass ved dei borda der dei endelege avgjerdene i EU blir fatta. Det får dei som medlemar.

       I tillegg til St.meld. nr. 40 og merknadene nedanfor viser fleirtalet m.a. til St.prp. nr. 100 (1991-1992) Om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), undertegnet i Oporto 2. mai 1992, og Innst.S.nr.248, i tillegg St.prp. nr. 40 (1993-1994) Om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 av 21. mars 1994 om endring av protokoll 47 og enkelte vedlegg til EØS-avtalen (Tilleggsavtalen) (St.prp. nr. 40, Innst.S.nr.177 (1993-1994)).

Miljø

       I St.meld. nr. 40 seier Regjeringa:

       Miljøpolitikken skal også ta utgangspunkt i dei overordna måla for arbeidet i Fellesskapet. I art. 130 R i Roma-traktaten heiter m.a. i pkt. 2 at Fellesskapets politikk på miljøområdet

       Rådet kan etter art. 130 S vedta minstekrav i miljøpolitikken med kvalifisert fleirtal. Fleirtalet meiner at ein på denne måten kan gjere miljøpolitikken meir effektiv og unngå at sistemann avgjer tempoet. Minstekrav gjev dessutan rom for at dei som ønskjer å gå lengre enn krava kan gjere det.

       Vesentlege område som t.d skatte- og avgiftsspørsmål kan ikkje avgjerast på denne måten, vedtak her skal vera samrøystes - dette gjeld m.a. for evt. CO₂-avgift (jf. EF-traktaten art. 99 og 100 A nr. 2). Fleirtalet vil likevel peike på at ei rad viktige miljøtiltak blir avgjorde etter art. 130 S. Dette gjeld t.d reglar om avgrensing av bruken av ozonnedbrytande stoff, reglar for kontroll med grenseoverskridande transport av farleg avfall og reglar for miljørevisjon for industriverksemder. Ei dansk gransking viser at det dei siste to åra er vedteke tre rettsavgjerder som reduserer danske miljøstandarder og 29 som betrar nivået i det danske miljøvernet (jf. Svend Auken - Arbeiderbladet 20. september 1994).

       Fleirtalet legg dessutan stor vekt på at det er viktigare for det felles miljøet at dei store landa m.a. i EU gjer gradvise framsteg i miljøpolitikken enn at små land som Norge eventuelt gjer store sprang. På enkelte område ligg utviklinga i EU foran Norge.

       Fleirtalet viser for øvrig til den s.k. miljøgarantien (art. 100 A nr. 4 i EF-traktaten) som gjev medlemene rett til å setje i verk nasjonale tiltak av omsyn til arbeidsmiljøet, folkehelse og forbrukaromsyn på område der Rådet har fatta vedtak med kvalifisert fleirtal.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at de viktigste miljøproblemene er grenseoverskridende. Et internasjonalt samarbeid er absolutt nødvendig for å løse disse, og av den grunn må arbeidet for å bygge ut det internasjonale avtaleverk på miljøområdet intensiveres. Samtidig er det viktig at hvert land gjennom nasjonale tiltak bidrar til å forebygge og redusere miljøproblemene. Det gjelder ikke minst i industrilandene, som står for storparten av det globale ressursforbruk og forurensende utslipp fra produksjonsliv og transportvirksomhet.

(Miljø) Globalt miljøsamarbeid

       Disse medlemmer viser til at de globale miljøproblemene krever samarbeid og forpliktende avtaler på globalt plan. I arbeidet med globale miljøproblemer, f.eks klimaspørsmål og bevaring av ozonlaget, viser det seg ofte vanskelig å få med EU, USA og Japan på forpliktende tiltak. I forbindelse med de globale miljøproblemer må disse medlemmer for det første konstatere at en regional union som EU er et utilstrekkelig forum fordi problemene krever globalt samarbeid, og for det andre vil det være uheldig om Norge bindes opp til felles EU-standpunkter siden erfaringen viser at EU gjerne legger mindre vekt på miljøhensyn i sin politikk enn det Norge gjør.

(Miljø) Europeisk miljøsamarbeid

       I arbeidet med miljøproblemer som rammer det europeiske kontinent vil det være nødvendig med avtaler på all-europeisk nivå. På vårt eget kontinent har FNs økonomiske kommisjon for Europa vært en naturlig ramme for flere miljøavtaler, for eksempel avtaler som tar sikte på å begrense sur nedbør. Etter disse medlemmers syn er det viktig at alle ressurssterke industriland støtter tiltak for å få kontroll med miljøproblemene i våre østlige naboland, og i dette arbeidet forutsetter disse medlemmer at Norge samarbeider nært med land både i og utenfor Europa.

(Miljø) Internasjonale miljøavtaler

       Disse medlemmer vil vise til at Norge har inngått en rekke internasjonale avtaler om miljøspørsmål, noen globale og andre for et mer begrenset område.

       Blant globale miljøavtaler kan nevnes:

       Blant miljøavtaler for spesielle geografiske regioner og avtaler om spørsmål som angår et begrenset antall land kan nevnes:

       Disse medlemmer vil peke på det forhold at internasjonale miljøavtaler gjerne følger det prinsipp at de landene som problemene angår er part i avtalene. Ingen av de nevnte miljøavtalene er laget av EU. I alle tilfellene er de slik at land både i og utenfor EU deltar sammen. Det forhold at internasjonale problemer krever internasjonale avtaler er derfor intet argument for at EU er en naturlig ramme, snarere viser oversikten at de faktiske miljøutfordringene krever andre prinsipper for utvelging av deltakerland.

(Miljø) Økonomisk vekst og miljø

       Fra et miljøsynspunkt er det et problem at EU legger svært stor vekt på å fremme økonomisk vekst gjennom stordrift, rasjonalisering og sentralisering, uten at EU samtidig viser tilstrekkelig vilje til å sette i verk tiltak som kan nøytralisere de miljøskadelige virkninger denne vekstpolitikken har i form av forurensende utslipp fra transport og produksjonsvirksomhet, mindre miljøvennlige produksjonsmetoder i landbruket, mindre forsvarlig forvaltning av fiskeriressursene osv.

       I avveiningen mellom vekst og miljø er det mye som må forbedres også i norsk politikk. Men konsekvensen av et EU-medlemskap vil være at våre nasjonale miljøproblemer forsterkes, blant annet på de nevnte områder. Etter disse medlemmers mening vil et unionsmedlemskap derfor være et skritt i feil retning på hjemmebane, samtidig som Norges handlefrihet til å angripe problemene i internasjonale miljøkonferanser blir redusert ved medlemskap i en union som skal tale med én stemme.

(Miljø) Innflytelse på miljøpolitikken

       En realistisk vurdering tilsier etter disse medlemmers syn at Norge som EU-medlem ikke vil få noen vesentlig innflytelse på EUs miljøpolitikk. Et unionsmedlemskap vil tvert imot påvirke Norge mer enn vi klarer å påvirke Unionen.

       En gjennomgang av de grunnleggende trekk ved EU og de konkrete virkningene av EU-medlemskap har ført til at en nesten samlet nordisk miljøbevegelse anbefaler et nei til medlemskap. For miljøbevegelsen er ikke EU svaret på Europas miljøutfordringer. EUs prioritering av økonomisk vekst framfor en økologisk bærekraftig utvikling er snarere et problem.

       Miljøbevegelsen har også understreket den fare som ligger i at den folkevalgte innflytelse på unionsnivået er svakere enn på det nasjonale nivå, og at dette også gjelder miljøpolitikken. Når beslutningsmyndigheten flyttes til unionsnivået blir også miljøbevegelsens mulighet for å påvirke beslutningstakerne svekket i forhold til de ressurssterke næringsinteressers innflytelse gjennom lobbyvirksomhet mot Kommisjonen i Brussel.

       Lange avstander, språkvansker og den lukkede forvaltningen gjør at det krever store ressurser å påvirke beslutningene. Påvirkningen skjer først og fremst gjennom profesjonelle lobbyister. Dette favoriserer pengesterke industrinteresser, på bekostning av folkelige miljøorganisasjoner. Blant de om lag 10.000 ansatte lobbyister som finnes i Brussel er det knapt 20 som arbeider for miljøvern, ifølge en svensk offentlig utredning. (SOU 1994:7 side 205)

       Også Brundtland-rapporten slår fast at folkelig deltakelse er avgjørende for å løse miljøproblemene, og disse medlemmer finner grunn til å legge vekt på at et unionsmedlemskap vil svekke miljøbevegelsens muligheter for å påvirke beslutningene.

(Miljø) Resultatet av medlemskapsforhandlingene

       Resultatet av medlemskapsforhandlingene endrer ikke på disse grunnleggende skjevheter. I medlemskapsforhandlingene synes Norge å ha konsentrert seg om å få lov til å beholde sine strengere miljøkrav inntil EU har kommet opp på samme nivå samt å få unntak for EUs regler for artsvern der disse artene ikke er truet i Norge.

       Ved et EU-medlemskap må Norge etter overgangsordningenes utløp følge EUs regelverk, og vår frihet til å opptre som foregangsland i miljøspørsmål vil bli redusert på flere områder.

(Miljø) Den omstridte miljøgarantien

       EUs såkalte « miljøgaranti » ble innført i 1987, og skulle gi et land rett til å gå enegang med strengere miljøregler enn Fellesskapet. Saken om det tyske forbud mot PCP er den første sak om miljøgarantien, og den ble først godkjent av EU-kommisjonen, så underkjent av EU-domstolen og dernest igjen godkjent av EU-kommisjonen på grunn av en fyldigere tysk dokumentasjon.

       Da EU-kommisjonen for annen gang godkjente saken den 14. september 1994 la den samtidig opp til en beskjæring av miljøgarantien ved å begrunne godkjenningen med at det i Tyskland råder en spesielt vanskelig forurensningssituasjon med hensyn til PCP. Dette har aldri tidligere vært stilt som forutsetning for å få bruke miljøgarantien. Kommisjonens nye begrunnelse har av noen blitt utlagt som at miljøgarantien først kan brukes « når skaden er skjedd ».

       Den danske regjering har tidligere sagt at EU-kommisjonen slett ikke skulle ta stilling til om det var rimelig eller nødvendig å stille de aktuelle miljøkrav. Kommisjonen skulle bare kontrollere at det ikke var tale om en skjult handelshindring.

       Etter disse medlemmers syn viser PCP-saken at miljøgarantiens betydning er usikker og snevrere enn tidligere antatt. EU-domstolens vedtak av 17. mai d.å. uthuler på to punkter den danske fortolkning av garantien: « Et land kan kun bruge miljøgarantien, hvis kommisionen godkjender det, fastslår dommen. For det andet skal der fremlægges en grundig dokumentation. » (Politiken, 15.9.1994)

       Etter disse medlemmers syn kan den såkalte miljøgarantien ikke regnes som noen fullgod forsikring mot å bli bundet av vedtak som svekker norsk miljøpolitikk.

(Miljø) Det bioteknologiske området

       På det bioteknologiske område vil virkningen av EU-medlemskap bli redusert mulighet til å skjerme seg mot nye direktiver som undergraver Norges restriktive praksis. I utredningen « Norge og EU - virkninger av medlemskap i Den Europeiske Union » fra organisasjonen « Nei til EU » trekkes følgende konklusjoner når det gjelder genteknologiloven og patentlovgivningen:

       Norges restriktive politikk når det gjelder patent på liv er under press også i dagens Norge. Konklusjonen på dette punkt er at « Et EU-medlemskap vil forsterke presset mot norsk patentpolitikk, og frata Norge de mulighetene vi har med EØS-avtalen til å føre en restriktiv politikk. » EØS-avtalens mulighet til å nedlegge veto bortfaller ved EU-medlemskap.

       Når det gjelder særreglene for plantevernmidler er konklusjonen denne:

       Norge tillater i dag 120 aktive stoffer i bruk i plantevernmidler, mens 500-600 er tillatt i EU. Norge har ikke fått unntak eller overgangsordninger for krav til godkjenning av plantevernmidler.

(Miljø) Føre-var-prinsippet

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til at det såkalte « føre-var-prinsippet » er et av de punkter som viser forskjellen i miljøpolitikk mellom Norge og EU. Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen viste sin evne til å uttrykke hovedpoenget klart da han i Aftenposten 13. mars 1994 uttalte følgende:

       EUs ministerråd vedtok 16. juni 1994 to « matsminkedirektiver », ett om søtstoffer og ett om fargestoffer som tillates i matproduksjon. Et tredje direktiv om tilsetningsstoffer skal behandles høsten 1994. Disse medlemmer viser til at Danmark ble nedstemt ved vedtaket av de første matsminkedirektivene, men landet blir likevel bundet av flertallsvedtakene. Det vil føre til at mange nye tilsetningsstoffer må tillates og at enda flere stoffer vil få et utvidet anvendelsesområde, noe som ikke minst vil ramme allergikere.

(Miljø) Konklusjon

       Disse medlemmer finner ut fra en helhetsvurdering at miljøhensyn taler mot norsk medlemskap i EU, og legger i den forbindelse blant annet vekt på at:

Den sosiale dimensjon

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, vil streke under at sosial- og velferdspolitikk er eit nasjonalt ansvar i det einskilde medlemslandet.

       EUs sosiale dimensjon omfatter tiltak når det gjelder m.a. arbeidsmarknad, arbeidsmiljø, arbeidsrettslege spørsmål, likestilling, trygdespørsmål, utdanning, medbestemmelser i arbeidslivet og tiltak for særleg utsatte samfunnsgrupper.

       EUs regelverk på desse områda er i hovudsak minstekrav. Det er derfor opp til kvart enkelt medlemsland å utvikle strengare reglar på dei ulike felta. Det er også viktig å understreke at EU ikkje kan utforme reglar om lønnsfastsetting og tariffavtaler, organisasjonsfridom og streike- og konfliktretten.

       Det er viktig å utvikle den sosiale dimensjon vidare gjennom EU-samarbeidet. Like konkurransevilkår gjennom den indre marknaden krev felles minimumsstandarder for m.a. sosial- og arbeidsrettsforhold. Dette er viktig for m.a. å unngå såkalt sosial og miljømessig « dumping ».

       Som medlemmar vil Norge fortsatt kunne føre vidare den norske lovgivinga når det gjeld m.a. sosial- og arbeidsrettslege spørsmål (kollektive avtaler mellom partane i arbeidslivet etc.).

       Regelverket på desse områda er også i sin heilskap omfatta av EØS-avtalen. Endringar av norsk lovgjeving er ikkje nødvendig. Vi har tilsvarande eller strengare krav enn EUs minstekrav. På dei områda der EUs regelverk er strengare enn det norske, med annleis reglar for å verne arbeidstakarar ved overtaking av bedrifter etc., har dette ført til forbetringar i norsk regelverk.

       Den sosiale protokoll inneheld mål med sikte på å fremme sysselsettingen, bedre leve- og arbeidsvilkåra, auke dei sosiale vern etc. Desse måla er i tråd med norsk politikk.

       Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, viser til at etter som tida har gått har kapitalen vorte meir og meir internasjonal. Makta til nasjonalstatane har vorte mindre. Arbeidsplassar og sosial tryggleik i eitt land heng nært saman med det som skjer i verda omkring. Både den politiske og den faglege delen av arbeidarrøysla vil få fleire kanalar for å få gjennomslag for sine syn, dersom Norge blir med i EU.

       Dei overnasjonale organa kan nyttast der forhandlingssystemet ikkje strekk til. Fagrørsla kan få direkte innverknad på avgjerdene i EU ved å utvikle ein sterk internasjonal organisasjon. Den europeiske faglege samorganisasjonen (DEFS) er saman med dei to arbeidsgjevarorganisasjonane UNICE og CEEP (for privat og offentleg verksemd) partar i EF. Den europeiske faglege samorganisasjonen er akseptert som høyringsorgan og partane i arbeidslivet er gjeve reell plass i regelverket i EU, f.eks i sosialprotokollen og Maastricht-traktaten.

       Arbeidsministrane i EU vedtok på rådsmøte den 22. september 1994 eit system for konsernfagleg samarbeid. I eit mellomstatleg samarbeid ville ein vere avhengig av godkjenning i kvart enkelt land. I eit overnasjonalt samarbeid vil vedtaket ha direkte verknad for medlemslanda. Dette er eit døme på korleis ein gjennom overnasjonale organ kan møta utviklinga i økonomi og næringsliv der forhandlingsvegen ikkje fører fram. Minsterreglar for arbeidstakarar vil ikkje erstatte tariffavtalen, men bety ei tilleggsregulering.

       EU kan ikkje bestemme i høve til organisasjonsfridom, streik, lockout og lønn. Europeiske avtaler kan erstatte foreslåtte EU-direktiv og partane i medlemslanda kan fritt avtale strengare krav. Direktiv kan bli sett i verk via nasjonale avtaler, men landa må sikre at alle får nytte av minstekrava - dette kan skje på ulike måtar (allmenngjering etc.).

       Desse medlemene ser på EU som ein mogleg reiskap for å betre levekåra til dei som har det dårlegast og samstundes unngå at arbeidsfolk i ulike land blir spelte ut mot kvarandre i multinasjonale konglomerat, eller ved at sosial naud i enkelte område blir brukt for å undergrave velferden i andre land. Dette kan ein oppnå til dømes gjennom å utvikla det konsernfaglege samarbeide, medverke til økonomisk framgang og tryggleik i medlemslanda og sikring av opparbeide rettar slik det til dømes har skjedd i lov om allmenngjering av tariffavtalar i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at EU-landene i utgangspunktet står fritt til å føre sin egen velferdspolitikk. Likevel er det grunn til å tro at den nordiske velferdsmodellen bli satt under press ved et EU-medlemskap. Medlemsavgiften og reduserte avgiftsinntekter svekker statens samlede inntekter og kan føre til innstramninger i statens utgifter knyttet til offentlig velferd. Et EU-medlemskap vil også føre til så store omstillinger i næringslivet at en må regne med redusert sysselsetting i flere næringer. Videre vil de økonomiske prinsipper knyttet til ØMU begrense offentlig sektors mulighet til å drive aktiv motkonjunkturpolitikk.

       Disse medlemmer vil peke på at medlemslandene i EU har utviklet forskjellige velferdsordninger. Samtidig er det en utvikling i EU mot en mer samordnet sosial- og arbeidsmarkedspolitikk. Dette følger naturlig når det økonomiske samkvem mellom land blir så tett som i EU. De sosialpolitiske utfordringer er relativt like i hele Vest-Europa. Stigende arbeidsløshet, en økende andel eldre, endringer i familiestrukturen, økningen i fattigdommen og en sterk etterspørsel av sosial- og velferdsytelser, er alle faktorer som skaper press på de sosiale velferdssystemene. Men om utviklingstrekkene er de samme, er omfanget av problemer innad i de enkelte medlemsland varierende, spesielt når det gjelder arbeidsløshets- og fattigdomsproblemet.

       Disse medlemmer vil peke på at Europakommisjonen i desember 1993 la frem en hvitbok med tittelen « Vekst, konkurranseevne og sysselsetting - utfordringer og veier inn i det 21. århundre » (heretter kalt hvitboka). Hvitboka bekrefter de mål og virkemidler som ligger i den økonomiske og pengepolitiske union, blant annet målet om reduksjon i offentlige utgifter. I hvitboka foreskrives økt fleksibilitet, større lønnsforskjeller og økt mobilitet som sentrale virkemidler for å redusere ledigheten. Videre sies det at velferdsordningene i medlemslandene må gjennomgås med sikte på reduserte sosiale utgifter.

       Disse medlemmer vil understreke de rammene og premissene for sosiale framskritt EU setter gjennom sin økonomiske politikk. Disse rammene begrenser muligheten for en aktiv sosialpolitikk med sikte på å støtte de som har det vanskeligst og som bærer de tyngste byrdene. I EUs planer for innføring av en økonomisk og pengepolitisk union er det satt opp likhetskrav til medlemslandenes økonomi. Det stilles blant annet krav til medlemslandenes offentlige økonomi. Bestrebelsene for å innfri kravene kan føre til redusert offentlig forbruk i medlemslandene, noe som igjen vil sette velferdsstaten under press.

       Disse medlemmer vil vise til at EU har som mål å utvikle en mer felles sosialpolitikk. I november 1993 la Europakommisjonen frem et debatthefte med tittelen « Europeisk socialpolitikk - unionens valgmuligheter (heretter omtalt som « Grønnboka »). Formålet med denne var « å stimulere en bred debatt i alle medlemsstater om fremtidige linjer i Den Europeiske socialpolitikk ». Debatten om denne ble avsluttet ved utgangen av mars 1994, og er nå av kommisjonen blitt fulgt opp med en hvitbok, kalt « Europeisk Social- og arbeidsmarkedspolitik - En vei frem for unionen » (heretter kalt « hvitbok om sosialpolitikk »).

       I hvitboka om sosialpolitikk diskuteres sosialpolitikken med utgangspunkt i arbeidsmarkedet. Det argumenteres sterkt for at sosialpolitikken må brukes som et virkemiddel for økonomisk utvikling og internasjonal konkurranse. Videre er det et mål å fremme likhet mellom medlemsstatene på det sosialpolitiske området. EU ønsker å legger retningslinjer for fastleggelsen av politikken på det nasjonale nivå. I Hvitboka reises det spørsmål om hvorvidt dagens ordninger er egnet til å bedre sysselsettingen. Videre gjentas hovedbudskapet fra Grønnboka om at « Stadige sosiale framskritt kan kun nås om det er økonomisk grunnlag for det, og kun hvis den Europeiske Union er konkurransedyktig ». Og videre heter det « Økt rikdom er av avgjørende betydning for om det kan skapes sosiale framskritt ».

       Disse medlemmer vil i denne forbindelse understreke at det særegne ved den nordiske velferdsmodellen er omfordeling og utjamning mellom befolkningsgrupper og ulike sosiale lag i samfunnet. Dette har vært svært viktig for å realisere den velferdsstaten vi har i dag. Overføringer mellom grupper, bl.a. gjennom Folketrygden, har vært avgjørende for utviklingen av relativt likeverdige ordninger. Alle skal ha sikkerhet. EUs holdning og forutsetning for videre sosial framgang er ikke preget av denne tenkning. Videre er velferdsordningene i mange EU-land knyttet opp til om en er i arbeid. Dette bryter med det prinsipp en lenge har hatt i Norge om at velferdsordningene skal være universelle og gjelde hele befolkningen og ikke knyttes opp til den enkeltes sysselsettingssituasjon.

       Disse medlemmer vil henvise til side 10 i hvitboka der det heter:

       I den grad rettsakter skal fremmes på området står det at det skal:

       Dette innebærer at sosiale framskritt underordnes målet om økonomisk vekst, og uten å inkludere muligheten for omfordeling innen de eksisterende ressurser.

       Disse medlemmer vil peke på at konsekvensene av et dårligere velferdsnivå og svekkede faglige rettigheter antagelig vil ramme kvinner hardere enn menn. Kvinner er spesielt avhengig av en aktiv offentlig sektor fordi det er her en finner flest kvinnearbeidsplasser, og fordi offentlig sektor avlaster i forhold til omsorgsarbeid som tidligere falt på kvinner. Videre rammer et svakt faglig vern kvinner fordi det i hovedsak er kvinner som jobber i såkalt atypisk arbeid.

       Disse medlemmer vil peke på at de faglige rettighetene i Norge har blitt kjempet frem gjennom mange år og har i dag stor oppslutning. De viktigste faglige rettighetene er retten til arbeid og organisering, samt retten til forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår. Retten til å gå til streik, retten til medinnflytelse og godt arbeidsmiljø, samt retten til faglige velferdsgoder gjennom lover og tariffavtaler er også viktige. EU har en begrenset felles politikk på disse områdene. Større arbeidsledighet i Norge vil være den største trusselen mot de faglige rettighetene.

       Disse medlemmer vil peke på at EU-land har et mer desentralisert forhandlingssystem, med forhandlinger uten innblanding fra staten. I EU ser en nå en tendens til å skyve forhandlingene ned til hver enkelt bedrift for å øke arbeidsmarkedets « fleksibilitet ». Fleksibilisering av arbeidsmarkedet er en av hovedstrategiene EU-kommisjonen foreskriver mot arbeidsledigheten, bl.a. i sin hvitbok om sysselsetting. Alt lønnsarbeid som ikke er fulltid, kalles i EU for atypisk arbeid. Atypisk arbeid kjennetegnes ofte av arbeidsforhold av kort varighet med dårlig lovbeskyttelse og uorganisert arbeidskraft. I årene 1986-89 ble det opprettet 5,5 millioner nye arbeidsplasser i EU. 75 % av disse jobbene defineres som atypiske og dette er i overveiende grad kvinnearbeidsplasser. Dette er en utvikling som i hovedsak svarer på næringslivets ønske om å redusere produksjonsutgiftene. Det er fare for at den nordiske modellen med landsomfattende kollektivavtaler vil komme under et press ved et EU-medlemskap.

       Disse medlemmer vil peke på at Landsorganisasjonen i Norge har anbefalt et nei til norsk medlemskap i EU. I begrunnelsen for å si nei til norsk medlemskap i EU sier LO bl.a.:

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i kapittel 5.

Andre områder.

Energi

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at Norge er svært avhengig av utviklinga på energisektoren i EU. All norsk gass og 80 % av oljen går til EU-land. Det er derfor viktig at Norge har innverknad på utforminga av EU sitt regelverk innan energisektoren.

       Fleirtalet meiner at dette ikkje nødvendigvis er spørsmål om kjøp eller sal av energi i seg sjølv, men like mykje korleis EU og landa i EU utviklar energipolitikken sin med omsyn til bruk av andre energikjelder osb.

       I EU vil Norge kunne føre vidare dagens politikk. Dette betyr m.a. norsk suverenitet over petroleumsressursane. I dette ligg både forvaltninga av petroleumsressursane, nasjonal styring med verksemda på kontinentalsokkelen, skattespørsmål og statleg eigedomsrett over ressursane. Energiprotokollen sikrar dette.

       Fleirtalet legg stor vekt på at det i ein eigen protokoll er stadfesta at Norge har suveren råderett over petroleumsressursane (jf. protokoll 4)

       Når det gjeld kraftsektoren, viser fleirtalet til at Norge i samband med EØS-avtala utvida den nasjonale styringa og kontrollen med kraftressursane. Retten for staten til å bruke forkjøpsrett ved salg av kraftverk er styrka. Dette betyr at kjøp av kraftverk krev konsesjon, og når denne ikkje gjeld så går kraftverket vederlagsfritt til staten ( Ot.prp. nr. 82 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1992-1993)).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine respektive partiers merknader om energisamarbeidet i EØS i Innst.S.nr.248 (1991-1992).

       Disse medlemmer viser til at Roma-traktaten ikke har noe eget energikapittel, men at dette vil bli vurdert på traktatkonferansen i 1996. Vedtak om et slikt kapittel vil kreve enstemmighet fordi det er traktatendring. Men en del bestemmelser med relevans for energiområdet er tatt inn ved Maastricht-traktaten.

       Disse medlemmer viser også til at EØS-avtalen inneholder en del bestemmelser som berører energisektoren, blant annet direktivene om prisinnsyn og transitt av elektrisitet og gass.

       Disse medlemmer har merket seg at EU arbeider med nye direktiver for energiområdet. Det direktivet som berører Norge på en spesiell måte er konsesjonsdirektivet for petroleumssektoren. Men EU arbeider også med et Kraftdirektiv og et Gassdirektiv.

       Disse medlemmer viser til at forslaget til Kraftdirektiv og Gassdirektiv har møtt stor motstand i EU-landene, og at det er vanskelig å vurdere de eksakte virkninger av et slikt direktiv for Norge så lenge det fortsatt er til behandling. Det er imidlertid kjent at et hovedelement i Kraftdirektivet er økt konkurranse på produksjonssiden ved at el-selskaper fra hele EU-området skal kunne bygge, drive, kjøpe og selge produksjons- og overføringsanlegg på basis av objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Forslaget medfører også en begrenset tredjepartsadgang (TPA). Det er spesielt storkunder som vil få nytte av en slik tredjepartsadgang.

       Disse medlemmer viser til at Rådet i EU vedtok, under henvisning til den frie etableringsrett, det såkalte konsesjonsdirektiv 25. mai 1994. Dette direktivet etablerere regler som bl.a. skal sikre konkurransemessig like forhold i forbindelse med tildeling av tillatelser for undersøkelse etter og produksjon av petroleum. Disse reglene skal medlemslandene gjennomføre innen 1. juli 1995.

       Disse medlemmer viser til at Norge er en betydelig produsent av olje og gass til EU-landene, mens EU-markedet avtar omkring 90 % av norsk olje- og gassproduksjon. Som produsent og selger har Norge andre interesser enn kjøperen EU. Norge vil blant annet ha interesse av en høyere pris på olje og gass enn kjøperne som har fordel av lave priser. Norge har på denne bakgrunn større behov for å føre en selvstendig politikk tilpasset Norges behov som eksportør. Samtidig har begge parter nytte av langsiktige og stabile leveranser, basert på god gjensidig forståelse.

       Disse medlemmer har merket seg at både Roma-traktaten, konsesjonsdirektivet og protokoll 4 om energisektoren i Norge slår fast Norges eiendomsrett og råderett over olje- og gassressursene på norsk sokkel.

       Disse medlemmer har også merket seg at medlemslandene har rett til å fastsette vilkår for petroleumsvirksomheten, jf. artikkel 6.2 i konsesjonsdirektivet.

       Disse medlemmer er klar over at den internasjonale utvikling og forventet resultat med hensyn til nye funn, har ført til en svekking av norsk sokkels konkurranseposisjon, men norsk sokkel er fortsatt blant de mest attraktive leteområder i verden. Disse medlemmer ser det som viktig å beholde et mangfold av selskaper på norsk sokkel, og at det er behov for både norske og utenlandske selskaper i virksomheten der. Disse medlemmer vil hevde at konsesjonsdirektivet vil ha begrenset interesse i de fleste EU-land, men det er av vital betydning for et oljeprodusersende land som Norge. Disse medlemmer har merket seg at eiendomsretten over ressursene beholdes av medlemslandet, men disse medlemmer vil peke på at konsesjonsdirektivet legger klare begrensninger på forvaltningen av ressursene.

       Disse medlemmer har merket seg hovedmålsettingen om å sikre åpne, objektive og ikke-diskriminerende regler for tildeling av lisenser. Direktivet skal forhindre at det stilles andre vilkår enn de kommersielle vilkår som fremmer større effektivitet i utvinning av olje- og gassressursene. Direktivet innebærer at det ikke er adgang til å ta særskilt hensyn til norske selskapers interesser ved disse avgjørelsene.

       Disse medlemmer har merket seg at konsesjonsdirektivet forutsetter et skille mellom Statoils interesser som selskap og Statoil som forvalter av statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Dette skillet skal hindre sammenblanding av de økonomiske interessene til Statoil og staten. Disse medlemmer har merket seg at det arbeides med å tilpasse Statoils rolle som forretningsfører for SDØE med hensyn til informasjonstilgang, og at det allerede er foretatt et skille med hensyn til pengestrømmen knyttet til SDØE.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at direktivet inneholder regler om statlig stemmegivning i rettighetshavergruppene. Unntakene fra hovedregelen om at alle rettighetshavere skal gis en stemmetyngde som tilsvarer deltakerandelen, innebærer klare begrensninger for det statlige eierskap.

       Disse medlemmer er uenige i at generalforsamlingsklausulen fjernes som et mulig virkemiddel. Videre mener disse medlemmer det er en stor svakhet at Staten gjennom SDØE alene eller sammen med Statoils økonomiske andel eller i kombinasjon med noen annen « offentlig enhet » (Hydro), ikke skal kunne ha positiv beslutningsmyndighet i en tillatelse. Disse medlemmer mener også at statens eierskap begrenses når SDØE ikke skal kunne motta informasjon om og stemme ved valg av leverandører til virksomheten. Når statens mulighet til å utøve eierskap begrenses på denne måten, mener disse medlemmer at det er en selvfølge at SDØE skal ha vetorett når de øvrige eiere fatter beslutninger som er i strid med konsesjonsvilkår som gjelder utvinningspolitikk eller statens økonomiske interesser.

       Disse medlemmer vil minne om at de retningslinjer som ble slått fast av Stortinget gjennom behandlingen av St.meld. nr. 25 (1972-1973), hadde som hovedprinsipp å sikre nasjonal råderett over petroleumsressursene. Ordningen med SDØE kom inn senere som et resultat av at Statoil ble internasjonalisert og mer ønsket å være et vanlig fullintegrert oljeselskap uten spesielle statsforvaltningsoppgaver. SDØE og den nasjonale styringsrett bør vurderes i lys av dette.

       Disse medlemmer mener det er lite framtidsrettet å oppgi virkemidler som under gitte forutsetninger kan vise seg nødvendige og nyttige i framtida. Disse medlemmer vil understreke at petroleumssektoren er av stor betydning for Norge, og at det er viktig med et aktivt statlig engasjement for å ivareta viktige samfunnsinteresser i forvaltningen av olje- og gassressursene.

       Disse medlemmer mener konsesjonsdirektivet ikke samsvarer med norske tradisjoner i petroleumspolitikken, og at det legger begrensninger på norsk handlefrihet i valg av virkemidler i forvaltningen av ressursene. Disse medlemmer viser til at som medlem i EU vil Norge bli part i EURATOM. EURATOM har i dag til særlig oppgave å fremme atomforskning, investere i atomkraftverk, og å anskaffe og distribuere spaltbart materiale i medlemslandene. Norge vil som EU-medlem måtte gi økonomisk støtte til atomkraft både i Vest- og Øst-Europa gjennom sin medlemskontingent til EU, selv om Norge har valgt å ikke satse på kjernekraft som energikilde. EURATOM-traktaten forplikter imidlertid ikke Norge til bruk av kjernekraft. Over halvparten av EUs totale energiforskningsmidler går til kjernekraft.

       Disse medlemmer viser også til at Norge i tilfelle medlemskap må delta i EUs politikk for å gi lån og støtte til nybygging og ferdigstilling av atomkraftverk i Øst-Europa. Disse medlemmer mener at det er viktig å satse på et bredt internasjonalt samarbeid og å støtte opp om energieffektivisering, utvikling av alternative energikilder, og utvikling av gasskraft og fornybar energi til erstatning for atomkraft.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at den hjemlige energipolitiske debatt er preget av klare partipolitiske skillelinjer på en del viktige områder. Disse medlemmer vil i den forbindelse minne om at Høyre har fremmet en rekke forslag hva angår eierstruktur, organisatoriske spørsmål, skatte- og avgiftsnivå etc. som berører både petroleumssektoren og kraftsektoren. Disse medlemmer konstaterer at medlemskap i EU ikke legger begrensninger på mulighetene for å velge ulike linjer i den nasjonale energipolitikken ut fra ulike politiske grunnholdninger. Det sittende flertall i Stortinget vil til enhver tid bestemme norsk energipolitikk.

Økonomisk politikk - skatter og avgifter

       Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, viser til at utforminga av direkte skattar i all hovudsak er eit nasjonalt ansvar. EU-landa har ingen felles reglar for personskatt. På avgiftsområdet er det i hovudsak minimumsstandarder. Dette innebærer at Norge bestemmer selv skatte- og avgiftsnivået.

       EU-samarbeidet vedrørende indirekte skattar, omfattar m.a. reglar om avgiftsgrunnlag og minimumssatsar for meirverdiavgift og særavgifter på alkohol, tobakk og mineraloljer.

       Norge må ved et eventuelt medlemskap gjera enkelte endringar i avgiftene. Dette er først og fremst knytt til at avgiftsgrunnlaget i EUs regelverk når det gjeld moms gjer at alle varer og tjenester i utgangspunktet er avgiftspliktige. Den alminnelige momssatsen er avgrensa nedover til 15 %. Det er anledning til å ha lågare satsar, ned til 5 % på enkelte område. I Norge har vi ein momssats som ligger over dette. Investeringsavgifta vil måtte bli avvikla i løpet av ei femårs periode og særordninga med lågare satsar for mineraloljeavgifter for treforedlings- og sildemelsindustrien må bli oppheva. Desse medlemer viser til at Regjeringa vil komme tilbake til eit samla opplegg for avgiftsendringer ved et eventuelt medlemskap. Alle avgifter og skatter vil som i dag tilfalle den norske stat og kommunane.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at medlemslandene skal anse sin økonomiske politikk som en sak av felles interesse. Roma-traktatens artikkel 103 (tilføyd ved TEU) gir nærmere bestemmelser for hvordan medlemslandenes økonomiske politikk skal samordnes. Artikkel 103 A-104 C gir ytterligere bestemmelser om den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer viser til at retningslinjene for den økonomiske politikken, etter artikkel 103, første gang ble vedtatt av Rådet med kvalifisert flertall i desember 1993. Disse retningslinjene er blitt sterkt kritisert blant annet av norsk og europeisk fagbevegelse. Flertallet på LOs ekstraordinære kongress 22. september 1994 karakteriserte retningslinjene som « Høyreorienterte retningslinjer ». Den norske regjering har sluttet seg til disse retningslinjene.

       Disse medlemmer vil peke på at retningslinjene fastslår at all politikk og alle tiltak skal være i samsvar med målet om lav prisstigning. Dette er uttrykk for en annen økonomisk filosofi enn den som har vært toneangivende i Norge. I Norge har det vært bred enighet om at hovedmålet for den økonomiske politikken er full sysselsetting, og at lav prisstigning er et virkemiddel i den økonomiske politikken.

       De økonomiske retningslinjene slår videre fast at nye arbeidsplasser skal skapes gjennom sterk og ikke-inflasjonsdrivende vekst, som skal skapes av markedskreftene og dynamikken i det indre marked. Veksten skal ikke skapes « kunstig », gjennom offentlige budsjetter. Videre heter det at skattetrykket bør reduseres, at avkastningen på investeringer må økes, og at offentlige budsjettunderskudd ikke må forverres. Lønnsutviklingen skal tilpasses inflasjonsmålsettingen, noe som indikerer reallønnsnedgang for mange, spesielt de lavtlønte. Når det gjelder arbeidsmarkedene heter det blant annet at disse bør bli mer fleksible, at arbeidskraftens mobilitet bør forbedres og at liberaliseringen i skjermede sektorer bør fremmes.

       Disse medlemmer viser til at EUs finansministre bekreftet og gjentok retningslinjene fra desember 1993 i sitt møte i juli 1994.

       Disse medlemmer mener at disse økonomiske retningslinjene kan sette den norske velferdsmodellen under press. Hensynet til en aktiv fordelingspolitikk og bruk av offentlige midler for å redusere arbeidsledigheten, krever en sterk offentlig sektor. En sterk fellesskapssektor betinger også et relativt høyt skatte- og avgiftsnivå. Desentraliserte lønnsforhandlinger og større lønnsforskjeller kan undergrave likhetstanken, og sammen med høy arbeidsledighet vil dette kunne føre til sosial uro. EUs økonomiske retningslinjer harmonerer dårlig med de mål disse medlemmer har for den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer viser til at medlemslandene i EU fortsatt har beskatningsretten overfor innbyggere og bedrifter. Endringer i EU-reglene på dette området krever enstemmighet. Men EU har som mål å harmonisere skatter og avgifter, jf. artikkel 99, for å kunne realisere det indre marked. For å få dette til, har EU fastsatt minstesatser på flere særavgifter, f.eks alkohol og tobakk. Videre er de avgiftsfrie importkvoter økt for å fremme handel over landegrensene. Dette har spesielt effekt på høyavgiftsgruppene. Den samlede effekt av disse tiltakene tvinger fram en harmonisering av avgiftene i EU-området.

       Disse medlemmer vil peke på at EU er en tollunion. Inntektene fra importtollen vil ikke lenger tilfalle Norge, men tilfalle EU som en del av Norges medlemsbidrag. Samtidig har disse medlemmer merket seg at GATT-avtalen inneholder bestemmelser om at konsesjoner (rettigheter, privilegier) som er forhandlet med andre avtaleland, ikke kan trekkes tilbake uten kompensasjon. Slike forhandlinger kan Norge kreve overfor EU som følge av andre EFTA-lands inntreden i EU. Dette for å kompensere for toll på fiskeslagene laks, makrell, sild, reker og to kamskjellslag, og bearbeidede produkter av disse. Disse medlemmer vil også peke på at andre land kan fremme tilsvarende krav overfor EU ved et norsk medlemskap i EU.

       Disse medlemmer har videre merket seg at det vil bli justeringer i tollsatsene som følge av et EU-medlemskap, og at det gjennomsnittlige tollnivå vil stige. Den økte tollbelastning på import av industrivarer som følge av medlemskap, vil ifølge Regjeringen påføre norske forbrukere og vårt næringsliv økte kostnader på omlag 500 mill. kroner årlig. Deltakelse i EUs tollunion vil videre innebære endringer i det norske preferansesystement for utviklingslands eksport til Norge. Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine merknader nedenfor om dette.

       Disse medlemmer peker på at næringer og tjenester som tidligere har hatt unntak for momsplikten, nå blir momspliktige. Dette gjelder blant andre hoteller og overnattingssteder, husholdningsstrøm i Nord-Norge, og avanse ved salg av bruktbil. Disse medlemmer viser til at slike omlegginger ikke er begrunnet i lokale behov og ordninger i Norge, men er en direkte følge av at Norge slutter seg til et avgiftssystem laget av EU-landene. Disse medlemmer har merket seg at investeringsavgiften og kraftfôravgiften vil forsvinne, og at det åpnes for en harmonisering av merverdiavgiften og avgiftene på alkohol og tobakk. Disse medlemmer mener omleggingen i skatte- og avgiftssystemet som følge av EU-medlemskap, vil redusere statens inntekter. Slike omlegginger kan ha fordelings- og sosialpolitiske uheldige virkninger, og disse medlemmer har merket seg at Regjeringen ikke beskriver eksakt hvordan en slik mindreinntekt skal dekkes inn.

       Disse medlemmer er oppmerksom på at det vil oppstå et press i retning av harmonisering av skatter og avgifter i et internasjonalt varemarked. Norske myndigheter har imidlertid virkemidler til å foreta nødvendige justeringer allerede i dag, uavhengig av EU-medlemskap. Disse medlemmer mener dette gir større fleksibilitet og mulighet til å møte konkurransen i det internasjonale markedet.

       Disse medlemmer finner også grunn til å minne om at avgiftene i Norge har helsepolitiske hensikter (f.eks alkohol og tobakk) og miljøpolitiske målsettinger om et mer bærekraftig forbruksmønster. Disse medlemmer mener slike avgiftsmotiveringer vil være vanskeligere å fremme innenfor EU-systemet, og vil i denne forbindelse vise til den tilbakeholdenhet EU-landene utøver i å bruke miljøavgifter aktivt i arbeidet for en mer bærekraftig utvikling.

       Selv om EUs regler for særavgiftene inneholder minstegrenser, vil disse medlemmer peke på at bortfallet av grensekontrollen vil gjøre det vanskeligere å opprettholde høye avgifter på alkohol og tobakk. Ut fra helsepolitiske vurderinger er dette svært bekymringsfullt. Disse medlemmer vil også peke på at de avgiftsfrie importkvotene på alkohol øker, noe disse medlemmer ikke kan se er alkoholpolitisk ønskelig eller nødvendig. Resultatet kan bli en økning i den avgiftsfrie importen, og at større andeler av alkoholomsetningen faller utenfor avgiftssystemet. Dette vil på sikt undergrave selve avgiftsinstituttet som alkoholpolitisk virkemiddel. Disse medlemmer vil i denne forbindelse peke på at avgiftene er ett av de mest virkningsfulle tiltak for å påvirke alkoholforbruket.

       Komiteens medlemmer fra Høyre minner om at under 1,2 % av medlemslandenes samlede BNP går igjennom EUs budsjetter. Finansiering av EUs felles budsjetter foregår gjennom at medlemslandene betaler et årlig bidrag basert bl.a. på nasjonalt BNP, momsinngang og ytre toll. Det enkelte medlemsland står, med unntak av innbetalingen til EUs felles budsjett, dermed fritt til å disponere sine egne budsjetter i henhold til egne prioriteringer.

       EU-landene har på skatte- og avgiftssiden ingen harmoniserte regler. EU har imidlertid for å hindre « konkurranse » basert på lave indirekte skatter og avgifter, fastlagt enkelte minimumsatser som medlemslandene må rette seg etter. Felles minstesats på moms er med visse unntak f.eks satt til 15 %. Medlemslandene står fritt til å velge høyere satser hvis de ønsker det ut fra nasjonale eller andre prioriteringer. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 5 - Samfunnsøkonomiske virkninger.

Økonomisk og monetær union

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at måla for den økonomiske politikken i EU er høg sysselsetting, sosial tryggleik, stabile prisar og berekraftig utvikling som tek omsyn til miljøet, høgare levestandard og økonomisk og sosial utjamning. Maastricht-traktaten inneheld også eit mål om å opprette ein økonomisk og monetær union. Ein felles valuta skal medverke til å oppnå desse måla. Ein felles valuta vil føre til at problemet med usikre valutakurser og valutaspekulasjon innafor unionen vil forsvinne. Dette vil kunne føre til lågare og stabil rente, og at nasjonale valutakursendringar blir borte.

       Fleirtalet viser til at ein valutaunion vil gjere nasjonale valutakursjusteringar umogleg. Dette vil gje utfordringar for stabiliseringspolitikken under sterke konjunktursvingninger. Det vil da være mest hensiktsmessig å nytte finanspolitikk for å motvirke negative verknader på økonomien.

       Dersom Norge ikkje går inn i eit valutasamarbeid vil vi fortsette med eigen valuta i utkanten av ein europeisk valutaunion. Dette vil gje mindre rom for ein stabil økonomisk utvikling og låg rente gjennom større valutakursrisiko for valutauro, spekulasjonar og press mot norske kroner.

       Det er ikkje sikkert at alle land i EU vil kunne innføre ein felles valuta. Norge er eit av dei få landa i Vest-Europa som oppfyller konvergenskrava slik dei er i dag.

       Ved vurdering av norsk deltaking må Norge, som EU-medlem, ta stilling til om tidspunktet er det rette. I samband med dette må ein vurdere om balansen i norsk økonomi er tilfredsstillande, m.a. om dei offentlige finansane er sterke nok til at finanspolitikken kan brukast aktivt ved eit eventuelt sterkt oljeprisfall.

       For det andre må det blir lagt stor vekt på kor mange av våre viktigste handelspartnarar som vil delta. Desse vilkåra vil sikre at norsk medlemskap i valutaunionen medverkar til stabilitet i ØMU. Om ein etter å ha vurdert disse tilhøva så skulle koma til at Norge er best tent med å stå utanfor valutaunionen, vil dette også være i EUs interesse fordi eit norsk medlemskap i valutaunionen må være basert på å realisere traktatens intensjon om at ØMU skal gje større stabilitet.

       Fleirtalet meiner at norsk deltaking i ØMUs tredje fase og dermed Det europeiske system av sentralbankar (ESSB) og Den europeiske sentralbank (ESB) også vil gjere at Norge kan innverke på pengepolitikken i EU, ein politikk vi uansett må forholde oss til. Om dette heiter det m.a. i St.meld. nr. 40 (1993-1994), s. 262:

       Om den uavhengige rolla til sentralbanken heiter det s. 253 med tilvisning til art. 107:

       Fleirtalet viser til at Regjeringa vil leggje fram vurderinga si av dette spørsmålet for Stortinget når det blir aktuelt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til Roma-traktatens artikkel 3 A (tilføyd ved TEU), hvor det heter at den økonomiske politikken i EU skal bygge

       I henhold til traktatens artikkel 105 (tilføyd ved TEU) skal penge- og valutakurspolitikken ha som sitt hovedmål « å opprettholde prisstabilitet ».

       Disse medlemmer vil peke på at EU prioriterer prisstabilitet foran målene som er nedfelt i Roma-traktatens artikkel 2 (endret ved TEU). I artikkel 2 heter det at EU skal fremme

       EU har ikke noe mål om full sysselsetting.

       Disse medlemmer viser til at andre fase av ØMU startet 1. januar 1994. I denne fasen skal medlemslandene samordne den økonomiske politikken og pengepolitikken gjennom oppfyllelse av konvergenskriteriene, som er fastlagt i egne protokoller til traktaten. EUs monetære institutt (EMI), som er forløperen til EUs sentralbank skal opprettes i denne fasen.

       Konvergenskriteriene stiller strenge krav til budsjettunderskudd, offentlig gjeld, inflasjon, valutastabilitet og rentenivå i medlemslandene. Norge er et av svært få av medlems- og søkerlandene som i dag oppfyller kravene. Disse medlemmer vil påpeke at økonomisk handlefrihet er spesielt viktig i økonomiske nedgangstider og hvis det oppstår økonomiske kriser. For medlemsland med en sterk og solid økonomi trenger ikke konvergenskriteriene være et problem. For medlemsland med anstrengt økonomi vil de kunne oppleves som overstyring av den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer viser til at medlemslandene, i henhold til Roma-traktatens artikkel 103 (tilføyd ved TEU), skal anse sin økonomiske politikk som en sak av felles interesse og samordne den i Rådet. Med kvalifisert flertall skal Rådet vedta retningslinjer for den økonomiske politikken. Disse retningslinjene skal blant annet sikre at konvergenskriteriene tilfredsstilles. Disse medlemmer mener at Roma-traktatens artikkel 3 (endret ved TEU), 102 A (tilføyd ved TEU) og 103 klart viser at de økonomiske retningslinjene er bindende for medlemslandene.

       Disse medlemmer vil understreke at en egen protokoll til Roma-traktaten slår fast at overgangen til tredje fase av ØMU er ugjenkallelig. Alle medlemsland er forpliktet til ikke å hindre overgangen til tredje fase, som innebærer felles valuta og felles og uavhengig sentralbank. Tredje fase skal senest iverksettes 1. januar 1999 med de medlemsland som tilfredsstiller konvergenskriteriene.

       Disse medlemmer vil påpeke følgende: I henhold til artikkel 109 L, nr. 4 skal Rådet, på datoen for iverksettelsen av tredje fase, med enstemmighet vedta ugjenkallelig fastsatte omregningskurser for valutaene i de medlemslandene som tiltrer tredje fase og til hvilken ugjenkallelig fastsatt omregningskurs ECU skal erstatte disse valutaene. ECU vil bli en selvstendig valuta, og skal raskt innføres som felles valuta i disse medlemslandene. Full utøvelse av Den europeiske sentralbank (ESB) og Det europeiske system av sentralbanker (ESSB) sin myndighet skal ta til fra første dag i tredje fase for de medlemsland som tiltrer tredje fase av ØMU. ESSB skal fastlegge og gjennomføre EUs pengepolitikk, styre valutakursene overfor tredjeland og bestyre medlemslandenes internasjonale valutareserver.

       Disse medlemmer viser til sine merknader vedrørende institusjonene ESB og ESSB under kapittel 3.1.

       Disse medlemmer vil understreke at felles valuta vil medføre større ulemper enn fordeler. Eget pengesystem er viktig for land som vil styre sin egen økonomi.

       Disse medlemmer viser til at vekslingskursen mellom valutaer gjenspeiler ulik utvikling i landenes økonomi, og som landene ikke kan justere gjennom pengeoverføringer seg i mellom. Det faktum at de fleste land har sin egen valuta er uttrykk for et ønske om å bestemme egen framtid og forståelse for at det trengs nasjonale virkemidler.

       Disse medlemmer viser til at Norge i dag tilfredsstiller kravene for deltakelse i tredje fase av ØMU. Dersom Norge blir medlem av EU og fortsatt tilfredsstiller disse kravene når tredje fase iverksettes, er vi traktatforpliktet til å bli med i tredje fase av ØMU. Disse medlemmer viser til at Storbritannia og Danmark har fått unntak fra deltakelse i tredje fase av ØMU. Norge har ikke bedt om et slikt unntak.

       Disse medlemmer vil påpeke at felles valuta, felles og uavhengig sentralbank, og sterk samordning av medlemslandenes økonomiske politikk vil innebære sterke begrensninger i Norges økonomiske handlefrihet. Den sikreste virkningen av å innføre en felles sentralbank med prisstabilitet som overordnet hovedmål, vil være at sentrale politiske utfordringer som bekjempelse av arbeidsledighet, blir tillagt mindre vekt og at lav inflasjon blir tillagt større vekt i den økonomiske politikken. Retningslinjene for den økonomiske politikken, som første gang ble vedtatt i desember 1993, underbygger dette.

       Disse medlemmer vil understreke at Norge har en naturressursbasert økonomi som på mange måter skiller seg fra mange av EU-landenes økonomier. Olje, gass, vannkraft, fisk og skog danner et viktig grunnlag for norsk økonomi og norsk eksport. EU-området har underskudd på alle disse ressursene. Hvis prisen på en eller flere av disse ressursene faller, vil andre EU-land få en økonomisk stimulans, mens vi får problemer. Dette kalles regionale ubalanser.

       Disse medlemmer vil påpeke at en kan rette opp slike ubalanser gjennom arbeidsmarkedet og finanspolitikken, når en har felles valuta. EU legger imidlertid sterke begrensninger på medlemslandenes finanspolitikk. EU mangler dessuten politiske organer med reelle finanspolitiske midler og som kan utjevne slike ubalanser gjennom overføringer mellom medlemslandene. Disse medlemmer vil peke på at dette vil kreve harmonisering av medlemslandenes økonomiske politikk. For Norges del vil dette innebære en reduksjon av det offentliges andel av BNP. I tillegg er det store ulikheter når det gjelder medlemslandenes forutsetninger for økonomisk aktivitet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn se det som sannsynlig at ØMU vil måtte følges opp med sterkere politisk myndighet til EU-organer når det gjelder den økonomiske politikken. Dette vil forsterke EUs føderale trekk.

       Disse medlemmer frykter at regionale ubalanser som ikke kan møtes med finanspolitiske virkemidler, kan medføre økonomiske kriser og tvinge gjennom et deregulert og fleksibelt arbeidsmarked med sterk vekt på arbeidskraftens mobilitet. Sammen med det indre marked og prinsippet om åpen markedsøkonomi med fri konkurranse, vil dette forsterke sentraliserende krefter og utgjøre en trussel mot en desentralisert næringslivs- og bosettingsstruktur. Disse medlemmer viser til at fast omregningskurs i forhold til ECU, og etterhvert felles valuta, vil innebære « stabil » kurs i forhold til de andre medlemsvalutaene. Samtidig vil imidlertid kursen i forhold til for eksempel amerikanske dollar kunne bli mer ustabil. Disse medlemmer viser til at en svært stor andel av Norges eksport i dag betales i dollar. Ustabil valutakurs i forhold til amerikanske dollar kan resultere i større usikkerhet og økt rente.

       Det norske rentenivået gjenspeiler de realøkonomiske forhold og ikke minst tilliten og forventningene til vår økonomi. Rentenivået påvirkes av mange forhold, blant annet valg av valutakursregime, oljepris, dollarkurs og vår økonomiske politikk. Rentenivået er samtidig avhengig av hvilken politikk blant annet EU fører.

       Disse medlemmer mener det ikke er grunn for å hevde at rentenivået vil bli lavere dersom Norge blir medlem av EU enn om vi ikke blir medlem. Det er en rekke forhold som påvirker rentenivået. Forholdet mellom realøkonomiske forhold og de finanspolitiske virkemidler som står til rådighet, er i sterk grad avgjørende. Som eksempler kan nevnes at renten gikk ned i Sveits etter at de sa nei til EØS. I Østerrike gikk renten opp etter at det ble flertall for EU-medlemskap i folkeavstemningen. Etter at Norge frikoblet kronen fra ECU i desember 1992, gikk renten ned. Disse medlemmer viser til at rentenivået i Norge er lavere enn i de fleste EU-land.

Regionalpolitikk

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, syner til at målet for regionalpolitikken er å bevare hovudtrekka i busetjingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle delar av landet, slik skal det vera også frametter.

       EUs statsstøtteregelverk er alt innarbeidd i EØS-avtala.

       Reglane gjev Norge høve til å føre vidare hovudtrekka i distriktspolitikken. Pengar frå strukturfonda vil gå til regional utvikling, til strukturtiltak i landbruket og til arbeidsmarknadstiltak.

       Transportstøtte kan vere direkte transportstøtte, eller indirekte transportstøtte til dømes i form av differensiert arbeidsgivaravgift.

       Fleirtalet legg også vekt på at det blir innført eit nytt, målområde 6, bygd på grisgrendtkrav.

       Fleirtalet meiner at medlemskapsforhandlingene på dette området illustrerer den politiske dynamikk som preger EU-samarbeidet.

       Medlemskapsforhandlingane med Finland, Sverige og Norge har ført til ei utvikling av nye kriterier for regional støtte i EU. På denne måten er EUs strukturfond tilpassa dei behov og utfordringar som ein aktiv distriktspolitikk i dei nordiske landa krev.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at de nordiske EFTA-landene tradisjonelt har hatt en distriktspolitikk som har hatt som formål å gi støtte til ikke-sentrale områder, for å oppveie avstandsulemper og for å utnytte produksjonsmulighetene i disse områdene. Norsk distriktspolitikk har som målsetting å bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret og sikre likeverdige levekår i hele landet. EU og de enkelte medlemslandene har også forskjellige regionalpolitiske programmer. Men ettersom problembildet og målsetninger har vært ulike i EU-landene og Norge, så har de regionalpolitiske virkemidler vært svært forskjellige.

       Disse medlemmer vil peke på at EUs regelverk i hovedsak knytter sine regionalpolitiske virkemidler til høy ledighet og lav inntekt. Profilen på tiltakene rettes videre inn mot strukturpolitiske problemer. Disse medlemmer har merket seg at lav befolkningstetthet har kommet inn som eget støttekriterium, for nasjonal distriktsstøtte.

       Disse medlemmer viser til at regelverket for statsstøtte omfattes av EØS-avtalen, og at de norske støtteordningene nå er til godkjenning i EFTAs overvåkningsorgan ESA. I henhold til EØS-avtalen skal disse støtteordningene bygge på prinsippene i konkurransepolitikken. Det innebærer at økonomisk støtte til næringslivet må utformes på en måte som ikke er konkurransevridende og påvirker samhandelen mellom landene.

       Disse medlemmer vil vise til de overføringsordninger som finnes på EU-nivå. Disse ordningene er etablert i erkjennelse av at den frie markedskonkurranse i seg selv vil føre til en regional polarisering, hvor enkelte regioner stadig vil vokse seg sterkere på bekostning av regioner som svekkes. Støtten gis hovedsakelig gjennom strukturfondene. I tillegg er det reservert beløp til særlige EU-initiativ utenom de ordinære fondsbudsjettene. Videre er det etablert et samhørighetsfond, som er en overføring til de fattigste landene i EU, og som er et ledd i å forberede overgangen til den økonomiske og monetære union.

       Strukturfondet er delt opp i seks målområder, hvorav det sjette ble etablert i forbindelse med medlemskapsforhandlingene med Norge, Sverige, Finland og Østerrike. I målområde 1 gis det støtte til fattige regioner. I målområde 2 er støtten innrettet mot industriområder med omstillingsproblemer. For målområde 3, 4 og 5a gjelder landsdekkende programmer, det vil si at de ikke er regionsavgrensede. De berører dermed ikke den spesifikke regionalpolitikken, og inngår i stedet i den generelle arbeidsmarkeds- og næringspolitikken. For målområde 3 gjelder både langtids- og ungdomsledighet, det vil si generelle tiltak for integrering i arbeidslivet. Målområde 4 er viet industrielle omstillingsprosesser, og målområde 5a gjelder omstillingsprosesser i landbruket. Målområdet 5b er viet støtte til svake landbruksområder.

       Disse medlemmer vil anta at det er fra målområde 2 og 5b at Norge kan regne med å få tilbakeført regionalpolitiske midler. Midlene som blir gitt gjennom formål 3, 4, 5a, er landsdekkende, og inngår i en generell arbeidsmarkeds- og næringspolitikk. En del av midlene som blir tilbakeført fra EU under regionalpolitikken vil være landbruksstøtte. Men støtten gjennom disse målområdene er svært lav i volum. For eksempel utgjorde målområde 5b bare ca 5 mrd. kroner pr. år for hele EU samlet. Så selv om det er mulig å få godkjent noen norske områder her, så vil denne støtten ha liten betydning for Norge. For målområde 2 må en anta at Norge ikke vil få så mange godkjente regioner, siden våre industriproblemer anses som moderate sammenliknet med mange EU-land.

       Disse medlemmer vil peke på at det under medlemskapsforhandlingene ble opprettet et nytt målområde 6, innrettet på områder med lav befolkningstetthet. Kravet er satt til under 8 innbyggere pr. kvadratkilometer på Nuts II-nivå (landsdel). Det geografiske området som dekkes av målområde 6 i Norge er Nord-Trøndelag og Nord-Norge. På samme måte som de andre målområdene, gjelder støtten i målområde 6 bare for 5 år av gangen. Målområdene ble revidert i 1994 og skal således revideres på nytt i 1999. Om den samme politiske vilje som lå bak opprettelsen av målområde 6 i 1994 vil eksistere i 1999 er vanskelig å forutsi.

       Disse medlemmer vil peke på at både strukturfondene og samhørighetsfondene opereres ut fra femårsprogrammer, hvor hele opplegget gjennomgås når en programperiode er over. Inneværende programperiode gjelder for 1994-99. En har derfor aldri noen garanti for at de ordningene som nå gjelder vil fortsette etter programperioden. Dette blir vedtatt på EU-nivå hvor det ikke ligger en vetorett.

       Disse medlemmer vil peke på at det ikke er slik at alle i et utpekt område skal få støtte. Programmene skal peke ut metoder for bruk av midlene som skal bidra til å bedre regionenes samlede utviklingsnivå. En har generelt vært forsiktig med å gi bedriftsrettet støtte, grunnet EUs skepsis mot støtte som kan virke konkurransevridende. Derfor er det gjerne forsøkt å få programmene orientert i retning av støtte til infrastruktur i vid forstand. Ett eksempel på dette er EUs overinvestering i veisektoren. Disse medlemmer vil peke på at det er tvilsomt om en slik vridning av distriktsstøtten vil være noen fordel for Norge. Det vil lett kunne føre til overinvesteringene i infrastruktur, samtidig som den tradisjonelle bedriftsrettede støtten vil komme under press.

       Disse medlemmer vil videre peke på at det er to prinsipper knyttet til strukturfondsmidlene som vil få betydning. Det ene er prinsippet om delfinansiering, som innebærer at EU bare finansierer deler av programutgiftene. EUs finansieringsandel er på maks 50 % for målområde 2-5b og maks 75 % for målområde 1. Selv om avtalen om målområde 6 adopterer regelverket som ellers gjelder for anvendelsen av målområde 1, er det ikke rimelig å tro at EU ville gå noe særlig ut over 50 %-andeler for et såpass rikt land som Norge. Det andre prinsippet er addisjonalitetsprinsippet. Dette skal sikre at de midler som ytes, virkelig kommer som et reelt tillegg. En vil med dette unngå at EU overtar forpliktelser slik at nasjonen selv kan redusere sine anstrengelser tilsvarende.

       Disse medlemmer vil imidlertid peke på at disse midlene ikke kan tas fra den øvrige innsatsen innen det berørte aktivitetsområde, og i tillegg må en bidra med en egen nasjonal andel. Med dette vil EU-kommisjonen og ikke norske politiske myndigheter bestemme hvordan en del av regionalstøtten skal brukes i Norge.

       Disse medlemmer viser til at selv om Norge vil få tilført midler fra strukturfondene, vil vi bli netto bidragsyter ved at vår kontingent vil langt overstige det vi kan vente å få fra strukturfondene. Disse medlemmer vil også påpeke at kommisjonen skal godkjenne alle nasjonale ordninger av distriktspolitisk karakter, både når det gjelder hvilke områder som skal motta støtte, utformingen av støtten og hvilke støttetiltak som skal gjelde i hver region.

Fiskeri

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at gjennom EØS-avtala vart tollen på norske fisk og fiskeprodukt til EU redusert, men ikkje for alle fiskeslag.

       Fleirtalet ser det som svært viktig at tollen vil falle heilt bort for alle fiskeslag og fiskeprodukt om vi blir medlemer i EU. Medlemskap vil gje fiskerinæringa stabile og forutsigbare rammevilkår. Dette gjer det tryggare å investere og skape nye arbeidsplassar. Fleirtalet minner også om at Norge får tilgang til strukturfonda frå EU. Desse kan brukast til etableringar og modernisering i fiskeindustrien, oppdrettsnæringa og fiskeflåten.

       Fleirtalet konstaterer at norske fiskarar kan føre vidare dei fiskerettane dei har hatt dei siste åra. Fleirtalet viser til at desse rettane ikkje er tidsavgrensa. Fiskerettane kan ikkje bli endra utan samtykke frå Norge.

       Fleirtalet meiner det er svært viktig at det er den norske forvaltingspolitikken og dei norske verkemidla som skal gjelde nord for 62° N også etter overgangsordninga. Dette skjer ved at det norske regelverket skal bli integrert i regelverket til EU.

       Resultatet sikrar såleis at våre nåverande rettar til fiskeressursane, både at Norges andelar av dei ulike bestandene blir nedfelt i tilmeldingstraktaten og ved at relativ stabilitet skal vere grunnlaget for den framtidige fordelinga av fiskeressursane. Desse medlemene vil vidare streke under at Norge har fått tilfredsstillande tryggleik for at fisket i 12-milssona skal vere reservert for norske fiskarar.

       Fleirtalet meiner vidare det er viktig at dei norske reglane om kontroll og handheving skal førast vidare.

       Fleirtalet minner om at tilmeldigstraktaten ved medlemskap vil bli ein del av EU sitt traktatgrunnlag og vil såleis gå føre dei rettsaktene som Rådet måtte vedta.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke den avgjørende betydningen de fornybare ressursene i våre havområder har hatt og vil ha for verdiskaping, sysselsetting og bosetting langs kysten. Fisk er dessuten en viktig eksportvare, og er et viktig bidrag for å skaffe mat til den økende befolkningen på kloden. Disse medlemmer mener at utfordringene framover ikke vil være mangel på markeder, men mangel på ressurser. Det er derfor viktig å sikre en forsvarlig nasjonal forvaltning av og kontroll med fiskeressursene.

       Den norske råderetten over fiskeressursene bygger i dag på folkeretten, særlig på FNs Havrettskonvensjon. Dagens lovverk legger vekt på hensyn knyttet til forsvarlig forvaltning av ressursene, bosetting og sysselsetting. Disse medlemmer mener det er viktig at de reguleringer som blir fastsatt oppnår legitimitet hos utøverne i næringen. Dette lar seg best gjøre ved at det er de nasjonale myndigheter som har ansvaret. Også norske fiskebestander har vært overbeskattet i perioder, men gjennom harde reguleringer har bestandene blitt gjenoppbygget. Disse medlemmer mener dette ikke har vært mulig uten at Norge har hatt råderetten over disse viktige havområdene.

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at fiskernes fagorganisasjoner og salgslag i fiskerisektoren har avvist forslaget til fiskeriavtale mellom EU og Norge.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge og EU har to helt ulike fiskeripolitiske systemer og tradisjoner. Norge eksporterer fisk, mens EU er avhengig av import av fisk både i ressurs- og markedssammenheng. EU og Norge kan derfor bli stående mot hverandre i spørsmålet om regulering av internasjonalt fiske på de frie verdenshavene. Fiskeflåten i EU er overdimensjonert. Flere havområder i EU er overbeskattet. Erfaringer viser at EU hittil har løst kapasitetsproblemer i egne områder ved å øke kvotene. EU har svakere kontrollsystem og økende krise i viktige fiskebestander.

       I en delrapport av oktober 1992 til den norske regjeringens Europa-utredning heter det at fiskeripolitikken er:

       Disse medlemmer viser til at fiskerisektoren er av de sektorer i EU hvor forvaltningen i størst grad er overført til Brussel. Regelverket for alle EU-landenes fiskerier utarbeides av EU. Regelverket er svært komplisert. Fiskeriene er blant de områder med mange rettsakter for EU-domstolen. EU-domstolen overtar på denne måten de nasjonale politikernes rolle. Disse medlemmer viser til at EU møter problemene med overfiske og overkapasitet med å sentralisere fiskeripolitikken ytterligere.

       Historien viser at medlemslandene i EU mister reguleringsmyndighet over egne fiskeressurser. På tross av formuleringer i Storbritannias tiltredelsestraktat av 1972, om nasjonal myndighet i 12-milssonen, tapte britene en sak om reguleringsmyndighet i EF-domstolen i 1979. Domstolen fastslo at EF hadde lovgivningsmyndigheten.

       Disse medlemmer viser til at Norge ikke fikk juridisk bindende eller varige unntak på noe område innen fiskerisektoren i medlemskapsavtalen. Norge ble innrømmet overgangsperioder for enkelte områder. Overgangsordningenes betydning er begrenset. Som EU-medlem må Norge tilpasse seg utviklingen av de fiskeripolitiske prosessene som foregår i EU. Ansvaret for forvaltningen av havområdene og ressursene vil bli overført til EU.

       I EU vil Norge ikke få beholde råderetten over ressursene i norske farvann, ut fra prinsippene som er nedfelt i Havrettskonvensjonen. Alt i første posisjonsbrev ga de norske forhandlerne bort råderetten sør for 62. breddegrad. Norge fikk en overgangsperiode på tre og et halv år nord for 62. breddegrad. Også i denne perioden skal det være et nært samarbeid med Kommisjonen. Etter denne perioden skal forvaltningen fullt innlemmes i EUs felles fiskeripolitikk, CFP.

       Om forholdene etter at overgangsordningene er utløpt heter det i tiltredelsesaktens artikkel 49:

       I felleserklæringen til tiltredelsesavtalen heter det bl.a.

       Dette betyr at Norge også på fiskeriområdet må tilpasse seg EUs regelverk og at det for øvrig er opp til EUs organer å avgjøre eventuelle endringer. Felleserklæringen vil baseres på EU-domstolens tolkninger. EU er forpliktet til å undersøke mulighetene for å innarbeide norske regler i framtidig EU-rett, men det er ingen plikt til å innarbeide norske regler i EU-retten.

       Gjennom å akseptere prinsippene i EUs felles fiskeripolitikk har Norge gitt fra seg retten til å fastsette TAC, høyeste tillatte uttak av fiskeressurser. TAC kan fastsettes både høyere og lavere enn hva forskerne tilrår. Dersom EU-kommisjonen setter høyere TAC enn det våre myndigheter mener er forsvarlig, kan Norge protestere. Disse medlemmer viser til at våre muligheter til å få gjennomslag er begrenset, da vi ikke vil få mer enn tre av 90 stemmer i Unionsrådet. For å stoppe endringer må vi ha 27 stemmer, og for å få gjennomslag for endringene vi ønsker å innføre må vi ha et flertall på minst 64 stemmer.

       Dersom Norge blir medlem skal EU fastsette de nasjonale fiskekvotene og EU skal bestemme tilgangen til norske farvann. De fiskemuligheter som tildeles Norge, skal fastsettes etter bestemte regler fastlagt i egen rådsforordning, første gang før 31.12.94 (artikkel 8 nr. 6 i forordning (EØF) nr. 3760/92 ). Unionsrådet fordeler med kvalifisert flertall EUs fiskemuligheter til medlemsstatene. Norge vil da tildeles andeler av « Fellesskapets fiskemuligheter » angitt i prosent. Andelen skal fastsettes i henhold til « relativ stabilitet ». Disse medlemmer viser til at dette gir et bilde av situasjonen i dagens EU.

       Avtalen mellom EU og Norge sikrer ikke at prinsippet om relativ stabilitet binder EU rettslig.

       For øvrig svekkes hele ordningen med nasjonale kvoter i EU ved såkalt kvotehopping og ved innføring av ulike former for EU-regulering av fiskeinnsatsen. Kommisjonen har således nylig foreslått at utøvelsen av fisket skal reguleres ved tildeling av fiskedager til fiskerne. Europadomstolen har for sin del anført at de nasjonale fiskekvotene er et unntak fra hovedregelen i EU om lik adgang til fiskefeltene og må ansees som et steg i utviklingen mot en felles europeisk fiskeripolitikk.

       De nåværende andeler av bestandene kan endres uten norsk samtykke. Prosentkvotene, slik de er angitt i artikkel 44 nr. 1 vil gjelde så lenge Ministerrådet ikke finner å ville fordele bestandene etter andre fordelingsnøkler. Ministerrådet kan med kvalifisert flertall endre prosentene etter artikkel 44, slik det ble gjort ved vedtaket om at Spania og Portugal skulle få tiltre fisket i alle EU-farvann allerede fra 1. januar 1996, mot tidligere vedtak år 2003. Irland stemte mot denne endringen.

       Gjennom Tiltredelsesavtalens artikkel 52, punkt 1, har Norge gitt fra seg retten til å forhandle med andre land om fellesbestandene innenfor 200-milssonen alt fra første dag som medlem. Dette gjelder også forhandlingene med Russland. I en overgangsperiode på tre og et halvt år kan vi fortsette forhandlingene, men det skal skje i nært samarbeid med Kommisjonen. Avtalen presiserer at politikken skal utformes av Unionsrådet med kvalifisert flertall etter forslag fra Kommisjonen.

       Slik disse medlemmer ser det innebærer dette at Norge overfører forvaltningen av fiskeressursene til EU. Disse medlemmene vil peke på at dette ikke kan skje uten at EU også er gitt råderetten over ressursene. Disse medlemmer viser til at i forhandlingene med EU ga Norge også fra seg fiskekvoter. Hvor mye, er avhengig av hvor store kvoter som tildeles fra år til år.

       EU-avtalen bedrer fartøy fra EU-landenes adgang til å fiske på makrell i Nordsjøen. I avtalen ble norsk kvote av makrell fastsatt til vel 31 %. Et mangeårig norsk krav har vært 50 %. Fastsettelse av utnyttelsesgraden av makrell nord for 62 breddegrad skal bestemmes av EU. Overgangsperioden på tre og et halv år nord for 62 breddegrad gjelder ikke for makrell.

       Dersom Norge blir medlem i EU må Norge ifølge medlemskapsavtalens artikkel 35 oppheve de nasjonale restriksjonene mot kvotehopping etter en overgangsperiode på tre år. I EU er retten til å fiske på et lands kvote ikke knyttet til fiskernes nasjonalitet, men til hvilket land fartøyet er registrert i. Oppkjøp av båter reguleres av Roma-traktatens regler om fri flyt av kapital og fri etablering. Dommer fra Europadomstolen fastslår at en del regler som diskriminerer utenlandske eiere av fiskefartøy ikke er tillatt innen EU.

       Disse medlemmer mener at kvotekontrollen blir svekket ved at det etter en overgangsperiode er den enkelte flaggstat som skal registrere fangstene og bestemme når det enkelte fartøy har fisket sin kvote. Norge har fått rett til å opprettholde nasjonale kontrolltiltak i en treårsperiode nord for 62 breddegrader, og i ett år sør for 62 breddegrader. Etter disse periodene vil norske myndigheter bl.a. ikke kunne nekte fartøy som driver underrapportering/overfiske adgang til det som tidligere var norsk økonomisk sone.

       Disse medlemmer viser til at det norske omsetningssystemet for fisk med basis i råfiskloven er tilpasset særegenhetene ved de norske fiskeriene, bl.a. for å sikre distriktspolitiske målsetninger. I avtalen med EU er det ikke gjort unntak som ivaretar norske interesser på disse punktene. Dersom Norge blir medlemmer i EU må de norske salgslagene omdannes til produsentorganisasjoner (PO) etter mønster av EUs markedsordning. Dette betyr bl.a. at forhandlinger med kjøper om fastsetting av minstepris blir forbudt og prisnivået skal fastsettes av EU-kommisjonen. Medlemskapet i en produsentorganisasjon er frivillig. Omsetningsplikten er avgrenset til å gjelde medlemmer. Råfisklovens ordning med obligatorisk førstehåndsomsetning av fisk gjennom salgslagene vil falle bort. Fangster kan fritt landes i et PO-område og ikke-medlemmer kan fritt lande sine fangster i utlandet.

       En viktig del av de norske salgslagenes oppgaver etter råfiskloven er å regulere fangster, stoppe fisket og dirigere fangster for å få en best mulig utnyttelse av ressursene. Etter EUs ordning vil slike reguleringer bare kunne bli gjort gjeldende for PO-medlemmer og for fiskere som omsetter fisken i organisasjonens område. Reguleringene vil altså ikke kunne gjelde for fiskere som lander i utlandet eller som selger sin fangst utenfor den aktuelle PO'ens kystområde.

       De norske salgslagene kan ikke lenger utøve streng forvaltningspolitikk på vegne av myndighetene uten å risikere å miste medlemmer. Oppgaven som distriktspolitisk verktøy svekkes. Disse medlemmer mener det ikke vil være mulig å fortsette med en råfiskordning som båndlegger norske fiskere, mens EUs fiskere får friere vilkår i norske farvann. Råfiskloven forutsetter nasjonal ressursforvaltning.

       Norge er et av få land i verden som er nettoeksportør av fisk. Norsk eksport av fisk til EU har økt fortløpende, slik at EU i dag er vårt viktigste eksportmarked. 18 % av EUs import av fisk kommer fra Norge. Disse medlemmer mener at reduksjonen i tollbelastning som EU medlemskap vil medføre, representerer begrensede forbedringer sett i forhold til de ressursene og den råderetten over ressursene vi må gi fra oss som en følge av avtalen.

       Norskekysten vender ut mot et av verdens mest produktive havområder, og våre kystnære farvann har vist seg å være særlig godt egnet for oppdrett. Disse medlemmer mener at dumpingproblematikk for norske fiskeeksportører først og fremst er et spørsmål om organisering og kontroll med eksporttillatelsene, samt spørsmål om en samlet organisering og styring av næringens produksjonsvolum. Disse medlemmer kan vanskelig se at medlemskap i EU kan løse overproduksjons- og dumpingproblemene i oppdrettsnæringen.

       Norge fikk ikke fullstendig fri markedsadgang til EU fra første dag gjennom forhandlingene. I en overgangsperiode på fire år skal Kommisjonen forvalte et overvåkingssystem som skal fastsette et veiledende tak for importen. Dette gjelder for laks, sild, makrell, kamskjell, sjøkreps, uer og ørret. Dersom handelen overstiger takene, eller det oppstår alvorlige markedsforstyrrelser, kan Kommisjonen sette i verk tiltak som den mener er formålstjenlig i samsvar med etablert praksis i EU. Disse medlemmer viser til at det er usikkerhet om hvor høye disse takene skal være, om hvilke tiltak som skal innføres når taket nås, og over hvor lange tidsrom tiltakene skal innføres for.

       EUs fiskeripolitikk skal opp til ny vurdering i år 2002. EU kan derfor ikke gi forsikringer om hvilke ordninger Norge vil bli underlagt ut over dette tidspunktet. Fra år 2002 skal det i prinsippet bli felles EU-hav. Dette kan bl.a. bety at etter år 2002 vil de nasjonale 12-milssonene kunne falle bort. Disse medlemmer viser til at det må kvalifisert flertall til i Unionsrådet for å opprettholde dagens overgangsordning for kyststatenes 12-milssoner.

       Disse medlemmer mener samlet sett at et medlemskap i EU basert på den fiskeriavtale Norge og EU har inngått ikke ivaretar norske interesser, først og fremst fordi Norge må gi opp forvaltningsmyndigheten over fiskeressursene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vurderer det som svært viktig at Norge har fått gjennomslag for sentrale interesser i ressurs- og forvaltningsspørsmål. Løsningen for fiske etter makrell er imidlertid ikke så god som man burde kunne forventet.

       Disse medlemmer vil også understreke den særdeles positive virkningen et EU-medlemskap vil kunne få for norsk havbruksnæring. I dag står havbruksnæringen for nærmere 40 % av norsk totaleksport innen fiskerisektoren. Med et EU-medlemskap vil vi som en følge av den tollfrie markedsadgangen kunne forvente økt verdiskapning og sysselsetting på denne sektoren i Norge. Potensialet i havbruksnæringen utløses bedre gjennom et EU-medlemskap enn gjennom EØS eller en frihandelsavtale.

Landbruk

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, konstaterer at landbruket i EU-landa strir med til dels store problem. Overproduksjon er ein av grunnane til det. Det er vidare til dels store miljøproblem i enkelte områder. Ein relativt stor del av det felles budsjettet i EF går til landbruket. Landbruksreforma i 1992 førte EF sin landbrukspolitikk nærare den norske. Det vart m.a. lagt større vekt på produksjonsnøytrale støtteformer.

       Fleirtalet viser til at norsk landbruk står framfor nye utfordringar uavhengig av norsk medlemskap (jf. m.a. St.prp. nr. 8 (1992-1993) og Innst.S.nr.92 (1992-1993)). Vidare set den nye GATT-avtala nye grenser for handlefridomen i norsk landbrukspolitikk. Både landbruket og delar av foredlingsindustrien vil likevel møta nye utfordringar med eit medlemskap i EU. I St.meld. nr. 40 heiter det likevel at:

       Fleirtalet meiner at forhandlingsresultatet gjer det mogleg å ta særleg omsyn til distriktsjordbruket. Fleirtalet viser m.a. til støtte for nordleg landbruk og støtte til vanskelegstilte områder og støtte til miljøvenlege produksjonsmåtar. Vidare opnar avtala for nasjonalt finansierte støtteordningar der det er betydelege vanskar med å integrere norsk landbruk i den felles landbrukspolitikken.

       Fleirtalet viser også til behovet for særskilte tiltak for omstilling i næringsmiddelindustrien slik at denne blir i stand til å møte utfordringane med eit EU-medlemskap, men også slik at industrien kan møta dei utfordringane som vil koma uavhengig av medlemskap.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at viktige deler av landbruksavtalen mellom Norge og EU ikke er forhandlet ferdig. Det er uklart om alle deler av medlemskapsavtalen vil være ferdig før folkeavstemningen, til tross for at Regjeringen gjentatte ganger har uttalt at gjenstående uløste elementer i tiltredelsesavtalen skal være på plass i god tid før avstemningsdagen. Disse medlemmer mener dette er en helt uakseptabel situasjon som skaper usikkerhet både for syselsatte i jordbruket og næringsmiddelindustrien, og for velgerne ved folkeavstemningen.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å sikre innbyggerne sikker tilgang på sunne matvarer. Matforsyningen er også en viktig sikkerhetsfaktor. Det må være et mål å øke landets egenproduksjon av mat. Norge produserer i dag ca halvparten av den maten landets innbyggere trenger.

       Disse medlemmer vil peke på den viktige mulighet landbruket har for å forvalte våre naturressurser og for å danne grunnlag for desentralisert næringsliv og bosetting. Landbruket bidrar til å opprettholde et levende kulturlandskap og er viktige strukturpolitiske aktører i arbeidet for å skape aktive og levende lokalsamfunn.

       For å nå disse målsetningene mener disse medlemmer det er viktig at natur- og ressursgrunnlaget nyttes og forvaltes slik at det økologiske mangfoldet blir opprettholdt og den naturgitte produksjonskapasiteten ikke blir forringet for kommende generasjoner. Disse medlemmer vektlegger en landbrukspolitikk som prioriterer bruk av areal og arbeidskraft, og som sikrer at alle bruksstørrelser og brukstyper skal være representert både i distriktene og i sentrale strøk.

       Disse medlemmer viser til den usikre miljø- og matforsyningssituasjonen globalt. I denne situasjonen er det viktig å føre en landbrukspolitikk som trygger matvaresikkerheten og øker sjølforsyninga.

       EUs felles landbrukspolitikk, CAP, bygger på helt andre mål og prinsipper.

       Hovedprinsippene i CAP er

       CAP er uten sammenligning det området der EU har mest omfattende integrasjon. Den norske regjeringen krevde i medlemskapsforhandlingene ingen varige unntak fra hovedprinsippene i CAP. Landbrukspolitikken i EU må sees i sammenheng med Roma-traktatens konkurransepolitikk. CAP består i prinsippet av to hovedelementer: Markedsordninger og strukturpolitikk, der markedsordningene er de dominerende.

       Disse medlemmer viser til at EUs markedsordninger for jordbruket består av beskyttelse av EUs indre marked gjennom variable avgifter og toll slik at importerte jordbruksvarer vanskelig kan selges til EU. Markedsordningene inneholder også garanti for oppkjøp av overskuddsvarer til fastsatte minstepriser. I tillegg har EU areal- og dyrestøtte, som for korn bl.a. er knyttet til brakklegging av jord.

       Disse medlemmer viser til at de naturgitte og klimatiske vilkår for å drive jordbruk i Norge er dårligere enn i de fleste områder lengre sør i Europa. I konkurransemessig sammenheng har derfor det norske jordbruket en varig ulempe basert på geografiske og klimatiske forhold.

       Disse medlemmer viser til at dersom Norge blir medlem i EU må den landbrukspolitikken vi kjenner i dag omlegges. Eksisterende norske støtteordninger må i all hovedsak avvikles i løpet av fem år. Dette gjelder bl.a. grunntilskudd, frakttilskudd og tilskudd til Riksoppgjøret for melk. Grensevernet mot EU blir opphevet.

       Disse medlemmer vil særlig understreke de negative følgene av at prisene for primærprodusentene og næringsmiddelindustrien må reduseres til EU-nivå fra første dag. For mange varer vil dette være en reduksjon på opp til 50 %. Det er første gang at felles marked og priser på jordbruksvarer fra dag en er blitt resultat ved utvidelser i EU. Ikke noe vestlig land har tidligere forsøkt en umiddelbar åpning av et så regulert marked som det norske jordbruksvaremarkedet.

       Disse medlemmer viser til at alle støtteordninger, også de som finansieres nasjonalt, må godkjennes av EU-kommisjonen. EU-avtalen legger dessuten strenge begrensninger på adgangen til å yte produksjonsstøtte.

       Disse medlemmer viser videre til at Norge må betale inn store nettobidrag til EU, som bl.a. vil gå til subsidiering av eksport fra de store jordbrukslandene; spesielt Frankrike, Nederland, Danmark og Irland.

       For å motvirke inntektstapet for jordbruket, krevde Regjeringen et spesielt støttesystem for hele landet, såkalt « nordlig landbruk ». Disse medlemmer viser til at resultatet for « nordlig landbruk » ligger langt fra det som var Regjeringens krav. Bl.a. ble løpende prisstøtte ikke godtatt. Det er ennå ikke avklart hvilke støtteformer og støttesatser Kommisjonen vil godta for denne støtten. « Nordlig landbruk » omfatter 52,7 % av det norske jordbruksarealet. Store deler av jordbruket på Sør-Østlandet og Sør-Vestlandet faller utenfor. Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 40 (1993-1994) s. 195 der det står:

       Disse medlemmer har merket seg at det ikke vil bli klarlagt før etter Norge eventuelt er blitt medlem hvilke områder i Norge som vil være berettiget eventuell slik støtte og hvilke støtteformer og støttenivå som vil bli tillatt. Dette skaper en uakseptabel usikkerhet.

       Disse medlemmer viser til at det er utarbeidet mange analyser for mulige virkninger for norsk landbruk og næringsmiddelindustri ved et EU-medlemskap. Analysene har det til felles at de alle konkluderer med sterk reduksjon i areal, produksjon og sysselsetting. Beregninger i Regjeringens eget posisjonspapir slår fast at en direkte tilpasning til CAP vil medføre dramatiske inntektsreduksjoner i norsk jordbruk. Disse medlemmer vil påpeke at de støtteordningene som skal kompensere for noe av dette inntektsbortfallet fortsatt er uavklarte.

       Disse medlemmer mener at en konsekvens av EU-medlemskap vil være langt færre og større bruk, og over tid en geografisk forskyvning av produksjon fra distrikter til de beste jordbruksområdene i Norge. Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen gjennom å godta en « to-deling » av norsk landbruk har gått fra kravet ang. dette som ble stilt i de norske posisjonspapirene.

       Antall anlegg, anleggsstørrelse og geografisk plassering i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien er i stor grad bestemt av strukturen i primærproduksjonen. Næringsmiddelindustrien er i hovedsak avhengig av norsk råstoff. En levedyktig primærproduksjon er på sin side avhengig av foredlingsindustrien. Norsk næringsmiddelindustri produserer i stor grad for hjemmemarkedet. Jordbruksbasert næringsmiddelindustri vil i hovedsak få tilsvarende reduksjonen i antall sysselsatte og anlegg som reduksjonen i primærproduksjonen.

       Disse medlemmer mener at EUs politikk med fri konkurranse ikke kan kombineres med nasjonal landbruksstøtte på en slik måte at en unngår store og varige skadevirkninger for norsk landbruk, norsk næringsmiddelindustri og for norske bygder.

       Disse medlemmer viser til at primærnæringene danner hovedgrunnlaget for bosettingen i mange lokalsamfunn. Store omlegginger i disse næringene vil derfor ramme andre deler av lokalmiljøene. Beregninger viser at en arbeidsplass i jordbruket danner grunnlag for to arbeidsplasser i tilstøtende næringer. Redusert sysselsetting i jordbruket vil derfor få store ringvirkninger for annen sysselsetting og føre til reduksjoner i skatteinngangen i kommunene.

Skogbruk

       Store deler av skogbruket i Norge blir drevet i kombinasjon med jordbruket. Jord- og skogbruk er derfor i stor utstrekning gjensidig avhengig av hverandre. Disse medlemmer viser til at CAP har svært få bestemmelser som angår skogbruket. Markedene for tømmer og skogindustriprodukter er bl.a. liberalisert gjennom GATT, EFTA og frihandelsavtalen med EU. Tekniske regler blir i stor grad fastsatt utenfor rammen av EU. Disse medlemmer mener at medlemskap i EU hverken vil ha betydelige positive eller negative følger for skogbruket isolert sett.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at Regjeringen har varslet at den vil komme med en nærmere redegjørelse for de betingelser som vil gjelde for norsk landbruksnæring i årene fremover. Disse medlemmer finner det derfor vanskelig å gi en detaljert vurdering av disse nå.

       Disse medlemmer viser imidlertid til Høyres merknader i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993) og understreker at Høyre uavhengig av EU-medlemskap vil søke å følge opp de retningslinjene som der er nedfelt. Etter disse medlemmers vurdering, gir forhandlingsresultatet slik det er beskrevet i meldingen, rom for dette. Disse medlemmer vil understreke sin prinsipielle tilslutning til en markedsorientering og omlegging av strukturen i landbruket i retning av mer robuste, lønnsomme enheter.

       Disse medlemmer vil peke på de positive eksportmuligheter et EU-medlemskap vil gi norsk landbruk som en følge av adgangen til EUs indre marked. Med en annen vekstsesong enn EU-landene og høy kvalitet på produktene, vil et EU-medlemskap kunne utløse et potensial for økt norsk eksport.

       Disse medlemmer ser det videre som meget positivt at forbrukerne gjennom medlemskap vil oppleve reduserte matvarepriser.

Forhold til tredjeland

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, syner til at ved medlemskap i EU, vil dei avtalane eller forlika som EU har med andre land (tredjeland), internasjonale organisasjonar eller borgarar i andre land gjelde også for Norge. Norge har i tilmeldingstraktaten i tillegg forplikta seg til å tiltre dei avtalane som EU og medlemslanda i fellesskap har med tredjeland.

       EUs avtaleverk med tredjeland tar for seg vesentleg toll- og handelspolitiske forhold. Den handelspolitikken EU fører samsvarar i stor grad med den norske. Både EU og Norge baserar seg på GATT sitt regelverk, og har vore talsmenn for å styrke og utvide det opne, multilaterale handelssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke sin tilslutning til prinsippet om frihandel, og at arbeidet i retning av frihandel vil være viktig for Høyre som EU-medlem. På de områder der EU-landene har mer restriksjoner på handel med tredjeland enn Norge, vil Høyre arbeide for å lempe på restriksjoner. EU-samarbeidet må etter Høyres syn basere seg på en stor grad av frihandel med land utenfor EU.

Utviklingssamarbeid

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, konstaterer at EU-landa på same måten som Norge ønskjer å prioritere dei fattigaste u-landa. Det blir ikkje lagt opp til ein felles politikk for utviklingsarbeid, men det heiter i art. 130 X i Maastricht-traktaten at medlemslanda skal freiste å samordne utviklingsarbeidet sitt mot felles mål.

       EU-landa er svært viktige i det samla utviklingsarbeidet i dag. Dette trass i at få av landa har oppfylt det internasjonale målet om overføring av 0,7 % av BNI til u-hjelp. Den delen av u-hjelpa som blir kanalisert gjennom felles bistandsbudsjett og utviklingsfond er til saman om lag 30 mrd. kroner (ca 14 % av samla bistandsinnstats frå medlemslanda). Fleirtalet er samd med Regjeringa i at det er svært viktig å ta del i utforminga av den samordna bistandspolitikken i EU. For mottakarlanda er det viktig korleis dei største pengesummane blir brukt.

       Norge er saman med Sverige og EU-land som Danmark og Nederland mellom dei landa som gjev mest til utviklingshjelp i forhold til BNI. Fleirtalet vil peike på at ein kan føre denne politikken vidare i lys av kva som gjer mest nytte i mottakarlanda. Fleirtalet vil medverke til at fleire land aukar støtta til dei fattigaste landa.

       Også handel med dei fattigaste landa spelar ei vesentleg rolle. I denne samanhengen har det langt større verdi for dei fattigaste landa å få innpass på ein marknad med nærare 350 millionar innbyggjarar enn ein på 4 millionar som den norske. Fleirtalet vil medverke til større handelssamkvem både mellom Norge og dei fattigaste landa og dersom vi blir med i EU også mellom desse landa og EU.

       Fleirtalet minner om at tilgang til marknad i seg sjølv ikkje er tilstrekkeleg for å auka handelen. Såleis har det vore ei negativ utvikling i handelen mellom landa under Lomé-avtala (dei fattigaste landa) og EU. Det same gjeld mellom desse landa og Norge. Fleirtalet viser til at dette heng saman med utviklingsproblema i desse landa og utvikling av effektiv eksportretta verksemd i andre land i t.d Aust- og Søraust-Asia. Fleirtalet meiner derfor at det må setjast i verk tiltak for utvikling i desse landa. Fleirtalet viser til at ein i EU har utvikla slike ordningar.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner grunn til å understreke den avgivelse av suverenitet som et EU-medlemskap innebærer ved at norske myndigheter ikke lenger får rett til å fastsette handels- og tollpolitikken overfor tredjeland, dvs. land utenfor Unionen. Denne beslutningsmyndigheten vil ved et EU-medlemskap bli overført til Unionsorganene. Stortingets makt - og Norges handlefrihet - til å ha en annen toll- og handelspolitikk enn Unionen, vil dermed opphøre.

       Disse medlemmer vil peke på at et EU-medlemskap dermed vil frata Norge friheten til å gå foran f.eks ved å oppheve de siste MFA-restriksjonene på import av tekstil- og konfeksjonsvarer fra u-land, slik Sverige alt har gjort og Stortingets flertall ønsker Norge skal gjøre i løpet av få år. Sverige må ved et EU-medlemskap gjeninnføre restriksjonene til EU-nivå, Norge må endre sine importregler og må vente med den videre avvikling av importrestriksjonene til EU opphever de restriksjoner Unionen opprettholder med hjemmel i Multi-Fiber-Avtalen.

       U-land som er medlem av GATT nyter godt av den såkalte GSP-ordningen som gir dem toll-lettelser for bestemte varer. Den GSP-ordning EU har er ikke ulik den norske, men disse medlemmer vil framheve den forskjell som også påpekes i Regjeringens Europa-utredning, « Norge ved et veivalg »:

       I forbindelse med eksportpolitikken vil disse medlemmer peke på de uheldige virkninger av EUs betydelige dumping av landbruksvarer på verdensmarkedet. Dette gjør det vanskelig for produsenter i de fattige landene å få solgt sine jordbruksprodukter til en regningssvarende pris, og undergraver dermed matproduksjonen i u-landene.

       Disse medlemmer vil når det gjelder bistandspolitikken understreke det forhold at Norge gir en mye høyere andel av brutto nasjonalinntekten til utviklingshjelp enn det som er vanlig i EU-landene. I gjennomsnitt har EU-landenes bistand de siste ti årene ligget på knapt en halv % av BNI, mens Norge har bevilget litt over en % av BNI.

       Norge har også en sterkere fattigdomsorientering i sin bistand enn det som er vanlig i EU-landene. I gjennomsnitt gikk ca 24 % av EU-landenes tosidige bistand i 1993 til de fattigste u-landene (MUL-gruppen), mens over 47 % av Norges bistand gikk til disse fattige u-landene ifølge OECDs bistandsstatistikk.

       Disse medlemmer mener det er en vesentlig forskjell når Norge yter dobbelt så mye av BNI til utviklingshjelp som det EU-landene i gjennomsnitt gir, og når en dobbelt så høy andel av den norske utviklingshjelpen går til de fattigste u-landene.

       Disse medlemmer mener det kan skje en svekkelse av den norske bistandsprofilen om Norge blir medlem av EU, dels fordi et EU-medlemskap vil svekke balansen på statsbudsjettet og dels fordi EU i henhold til art. 130 X i Unionstraktaten skal samordne sin bistandspolitikk. Selv om det fortsatt vil være opp til Stortinget å bestemme hvor mye som skal bevilges til norsk utviklingshjelp, vil EU-medlemskap på grunn av økende samordning av bistandspolitikken og unionens myndighet over den ytre handels- og tollpolitikk legge begrensende føringer også på utformingen av u-landspolitikken.

       Ved et EU-medlemskap må en del av det norske bistandsbudsjettet gå til EUs fellesbistand, og retten til å bestemme bruken av disse midlene overføres til Unionsorganene.

       Disse medlemmer vil for øvrig peke på at et eventuelt medlemskap i den politiske union vil redusere handlefriheten Norge har i internasjonale organer og den brobyggerrolle Norge ofte inntar til fordel for u-landene. Dette vil skje i økende grad ettersom Unionen innfører en felles utenrikspolitikk og beslutter å « tale med en stemme » i stadig flere internasjonale fora og spørsmål.

       Disse medlemmer vil videre peke på at EU har påbegynt en samordningsprosess som kan lede til en felles asyl- og flyktningpolitikk, noe som kan gjøre det vanskeligere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i EU-land. EU-organene skal avgjøre hvilke lands borgere som må ha visum når de vil inn i Unionen. Fram til 1996 skal slike saker avgjøres av Unionsrådet med enstemmighet. Deretter skal slike saker avgjøres med kvalifisert flertall.

Unionsborgarskap

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, vil framheve at unionsborgarskapet ikkje er eit statsborgarskap, men visse rettar som tilkjem alle borgarane i medlemslanda.

       Unionsborgarskapet vil gje norske borgarar nye rettar i tillegg til det nasjonale borgarskapet. Dette vil få særleg betydning for nordmenn som oppheld seg i eit anna medlemsland for arbeid, studier osb.

       Ein vil m.a. ha røysterett og vera valgbar ved kommunevalg i det medlemsland ein bur og til Europaparlamentet. Ein har rett til hjelp frå andre medlemsland sine ambassader og konsulat i land der Norge ikkje er representert.

       Norske borgarar vil også ha rett til å få opp viktige saker med Europaparlamentet og å få ta opp saker med EU-parlamentets ombudsmann dersom ein er misnøgd med EU-organa sine handlemåtar.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at unionsborgerskapet ikke skal erstatte de nasjonale statsborgerskap, men komme som et tillegg. Mye av begrunnelsen for et slikt unionsborgerskap er knyttet til ønsket om å stimulere til et mobilt arbeidsmarked.

       Disse medlemmer viser til at personer som ikke er norske statsborgere har stemmerett ved lokalvalg i Norge etter å ha bodd i Norge i tre år. Disse medlemmer kan ikke se at slike hensyn er noe avgjørende argument for norsk medlemskap i EU. Det er mulig på folkerettslig basis å inngå avtaler som gir slike rettigheter til andre lands statsborgere.

       Disse medlemmer viser til at den videre utvikling av Unionsborgerskapet synes å være nært knyttet til en ytterligere utdypning av EU-samarbeidet i føderal retning.

       Disse medlemmer vil også minne om at Danmark har fått unntak fra bestemmelsene om Unionsborgerskap, mens Norge i forhandlingene ikke har bedt om et slikt unntak.

Det mellomstatlege samarbeidet (søyle 2 og 3)

Utanriks- og tryggjingspolitikk

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at Maastricht-traktaten legg grunnlaget for ein felles utanriks- og tryggjingspolitikk (Jf. avd V art. J 1-11).

       Fleirtalet understreker at dette er eit mellomstatleg samarbeid og at fellesskapsorgana ikkje kan vedta felles bindande reglar i form av forordningar eller direktiv. Dette er eit område for dei politisk valde regjeringsrepresentantantane.

       Fleirtalet viser til at ein sterkare samordna eller felles utanriks- og tryggjingspolitikk mellom EU-landa vil gjera EU til ein enda meir sentral deltakar i det internasjonale samfunnet. I vår del av verda vil EU kunne bli ein dominerande faktor saman med t.d Russland. Dette betyr at mykje av politikken i vår del av verda kan bli forma utan at vi kan delta. Fleirtalet meiner at dette er i strid med den aktive rolla som Norge har spela i dei internasjonale organisasjonane etter krigen. Fleirtalet meiner derfor at det er svært viktig for Norge å bli representert ved utforminga av ein eventuell felles politikk saman med dei fleste av grannelanda våre og dei aller fleste av våre NATO-allierte i Europa.

       Fleirtalet viser til medlemslanda løpande informerer og rådfører seg med kvarandre. Dette skjer på ulike nivå m.a. mellom utanriksministrane. Grunnlaget for felles handlingar og haldningar er at ein til kvar tid kan oppnå semje i dei aktuelle spørsmåla.

       Dersom medlemene ikkje kan bli samde om felles haldningar eller handlingar så blir det heller ikkje felles handlingar eller haldningar. Fleirtalet meiner såleis at samarbeidet ikkje hindrar initiativ eller tiltak frå enkeltland der desse finn det tenleg t.d i internasjonale konferansar eller som mellommenn i konfliktar.

       Fleirtalet ser det som heilt naturleg at Norge freistar å samordne politikken sin med dei næraste grannane og allierte.

       Fleirtalet legg stor vekt på den rolla som Norge, og evt. andre land med direkte grense til Russland, kan spele som brubyggjar mellom dei to mest sentrale aktørane i Europeisk politikk. Dette føreset at Norge er ein fullverdig medlem av EU.

       Fleirtalet konstaterer at NATO og Den vesteuropeiske union legg opp til å utfylle kvarandre. Dette betyr at det er svært viktig at Norge blir knytt til VEU. Ved medlemsskap er det naturleg at Norge søkjer fullt medlemsskap i VEU. Dette vil gje Norge stemmerett i tillegg til talerett i VEU.

       Fleirtalet viser til at fullt medlemskap i VEU ikkje vil føre til endring av norsk tryggjingspolitikk. Også her vil det dreie seg om eit samarbeid med våre NATO-allierte bygd på dei same prinsippa som gjeld for samarbeidet innanfor Alliansen. Det er dessutan nasjonale avgjerder som ligg til grunn for deltaking i VEU-aktiviteter. Fleirtalet viser til at samarbeidet eventuelt kan føre til eit felles forsvar. Fleirtalet understreker at dette ikkje er avgjort. Spørsmålet vil bli avgjort etter vanleg demokratisk debatt i alle medlemslanda.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at Unionstraktaten fra Maastricht traktatfester utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det heter i Art J. i Unionstraktaten at:

       Det heter videre i Art. J. 1

       Disse medlemmer vil vise til at Unionstraktaten slår fast at Den europeiske unions mål er å komme til en felles holdning i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, og at EU skal « tale med en stemme ». Disse medlemmer viser til at det i art. J.2 i Unionstraktaten heter:

       Disse medlemmer vil også peke på at det i en særskilt erklæring i Unionstraktaten heter det at medlemslandene i størst mulig utstrekning skal unngå å hindre enstemmighet når det foreligger et kvalifisert flertall for en beslutning. I erklæringen heter det:

       Disse medlemmer vil peke på at de nordiske land har spilt en aktiv rolle i internasjonal politikk, bl.a. i FN-systemet og som brubygger mellom den rike og fattige del av verden. Disse medlemmer viser til at EUs målsetting om å « tale med en stemme » vil føre til at det blir vanskeligere for Norge og de øvrige nordiske land å spille en slik viktig rolle.

Sikkerhetspolitikk

       Disse medlemmer vil peke på at det sikkerhetspolitiske bildet i Europa er sterkt endret i løpet av bare få år. Den militære trussel er redusert, samtidig som sterk sosial uro vokser fram. Det har blant annet sammenheng med den høye arbeidsledigheten og voksende forskjeller i materielle levekår. Parallelt med økende forskjeller innad i land og mellom land i Europa, vokser gapet mellom « nord » og « sør ». Konflikter av etnisk, religiøs og regional karakter kommer til overflaten. Samtidig utgjør voksende miljøproblemer en betydelig usikkerhet for både livsmiljø og levekår.

       De største sikkerhetspolitiske utfordringene i Europa er knyttet til nettopp slike forhold. Disse medlemmer mener disse utfordringene må tas på alvor og møtes gjennom en politikk som utjevner økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller.

       Disse medlemmer viser til at Berlinmurens fall og opphøret av « den kalde krigen », totalt har endret trusselbildet i Europa. Sovjetunionen og Warszawapakten er oppløst og utgjør ikke lenger noen enhetlig militær trussel. Den store sikkerhetspolitiske utfordringen i dagens Europa er å finne måter å integrere de nye demokratiene i øst, inkludert Russland, i en form for samarbeid som kan sikre fredelige løsninger på konfliktene landene imellom.

       Disse medlemmer viser til at Europa nå har en enestående mulighet til å bygge strukturer som virker inkluderende og trekker hele Europa inn i felles samarbeid. Det all-europeiske samfunnet består av ca 50 stater, og EU vil således ikke kunne fylle denne rollen.

       Disse medlemmer vil peke på at NATO på en konstruktiv måte har besvart de utfordringene som de store politiske omveltningene i Europa har medført. NATO har bygd ut og utviklet all-europeiske strukturer som virker inkluderende på de nye demokratiene i øst. Blant annet er tidligere Warszawapakt-land trukket inn i samarbeidet gjennom opprettelsen av Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) i 1991 og gjennom avtaler om Partnerskap for fred (PFF) i 1994.

       Disse medlemmer mener at Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) bør utgjøre kjernen i et mer effektivt all-europeisk samarbeid. Andre samarbeidsløsninger bør støtte opp om et styrket KSSE. Disse medlemmer viser til at blant annet NATO framhever betydningen av å styrke KSSE, og at NACC og PFF betraktes som ledd i dette.

       Disse medlemmer viser også til Europarådets sentrale funksjon, spesielt når det gjelder arbeidet for å styrke menneskerettighetene i de enkelte land.

       Disse medlemmer mener et aktivt norsk engasjement i ulike europeiske og andre internasjonale organisasjoner til sammen gir en god utenrikspolitisk plattform som et alternativ til EU-medlemskap.

       Politiske omveltninger og nye sikkerhetspolitiske utfordringer i Europa har ikke endret NATOs traktatgrunnlag. NATOs sikkerhetsgaranti ligger fast. Disse medlemmer viser til at Norge er medlem av NATO. Norsk sikkerhet vil derfor på ingen måte bli svekket uten medlemskap i EU.

       Disse medlemmer viser til at Norge har nær kontakt med Den vesteuropeiske union (VEU), og at avtale om assosiert medlemskap i VEU er inngått.

       Disse medlemmer viser til at NATO og VEU bygger på hver sine traktater. En vesentlig traktatmessig forskjell er muligheten til å operere utenfor eget geografisk område. Disse medlemmer viser til Forsvarskommisjonen ( NOU 1992:12 ) hvor det heter:

       Disse medlemmer viser til at NATOs utenriksministermøte i Oslo i juni 1992 fattet en prinsippbeslutning om at NATO skulle kunne bistå KSSE i fredsbevarende operasjoner. Utenriksministermøtet i Brussel i desember 1992 utvidet dette til også å gjelde FN. Betingelsen for at slik assistanse skal kunne ytes er at hver sak vurderes for seg, og at den fredsbevarende virksomheten skjer på anmodning fra og til støtte for FN eller KSSE, og at den er begrenset til KSSE-området.

       VEU har ingen geografisk begrensning for sin aktivitet og krever i prinsippet heller ikke anmodning fra FN eller KSSE for å operere utenfor eget ansvarsområde. Disse medlemmer mener fullt medlemskap i VEU på denne bakgrunn vil innebære en uheldig endring i norsk sikkerhetspolitikk.

       Disse medlemmer viser til at Unionstraktatens artikkel J.4 slår fast at utformingen av en felles forsvarspolitikk er en del av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. På sikt kan dette føre til et felles forsvar. EUs framtidige felles forsvarspolitikk skal i stor grad iverksettes gjennom VEU. Det er stor usikkerhet knyttet til når en felles forsvarspolitikk og et felles forsvar eventuelt kan iverksettes, men Traktatkonferansen i 1996 vil sannsynligvis gi nærmere retningslinjer for dette arbeidet. Disse medlemmer mener det vil være uheldig for Norge om man bindes opp av en slik utvikling.

Justissamarbeid

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at internasjonal kriminalitet i stigende grad utgjør en trussel både mot sikkerhet, velferd og økonomisk stabilitet. Narkotika- og menneskesmugling, terror, økonomisk spekulasjon og svindel og miljøforbrytelser er blant de områder hvor internasjonaliseringen har kommet lengst, og hvor veksten er størst. Smugling av radioaktivt materiale fra Øst-Europa er et nytt eksempel på grenseoverskridende kriminalitet.

       Dette er utviklingstrekk som etter fleirtalet si meining aukar behovet for samarbeid mellom statar. EU-samarbeidet innan justisområdet er et reint mellomstatleg der felles tiltak basert på enstemmig tilslutning fra medlemslanda, gjev større rom til å bekjempe denne forma for kriminalitet.

       Fleirtalet vil peike på at EUROPOL vil vera eit hjelpeorgan for dei nasjonale politistyrkane i medlemslanda, utan at organet sjølv har politimyndighet eller eigne styrker. EUROPOLs hovudoppgaver er utveksling av informasjon, kriminalitetsetterretning og analyse. Kampen mot narkotika er sett i sentrum ved opprettelsen av Europols narkotikaenhet og eit eige senter for narkotikaovervåking i Lisboa. Samstundes vil ein forsterka kontroll av EU-områdets yttergrenser gjere det lettare å stoppe narkotikasmugling. Fleirtalet vil understreke at kampen mot narkotikaproblemene står heilt sentralt i EU-samarbeidet. Berre gjennom eit tett og effektivt politisamarbeid over landegrensene kan vi ha håp om å koma nærare ei løysing av disse problema. Det er etter fleirtalet si meining i Norges interesse å delta aktivt i dette samarbeidet. Fleirtalet vil samtidig understreke dei vanskane som vil oppstå dersom Norge, som eneste skandinaviske land, blir stående utanfor EU. I ein slik situasjon vil Norge raskt kunne fremstå som et attraktivt transittland for import av kriminalitet i EU-området. Faren for dette forsterkes ved vår geografiske plassering, og vår lange, felles grense med Sverige.

       Fleirtalet vil understreke at kontroll på indikasjonar ved grensepassering kan oppretthaldast også i EU.

       Fleirtalet vil også peike på det arbeidet som pågår for ein betre samordna og helhetlig flyktningepolitikk innan EU-landene. Regional harmonisering av flyktningepolitikken på basis av FNs Menneskerettighetsereklæring vil kunne gje ein meir rettvis behandling, samtidig som ein styrker rettstryggleiken til flyktningar og asylsøkjarar. Fleirtalet viser til at FNs Høykommisær for Flyktninger i sin årsrapport for 1993 nettopp peiker på at den regionale harmonseringa som EU-landa arbeider mot, gjev rom for ein meir rettvis og framtidsretta politikk på dette området.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at bortfallet av grensekontroll mellom medlemslandene i EU medfører økt fare for internasjonal kriminalitet, som for eksempel narkotikasmugling. Dette skaper behov for et sterkere justis- og politisamarbeid EU-landene i mellom.

       Disse medlemmer viser til at samarbeidet om justis- og innenrikssaker beskrives i en egen avdeling i Unionstraktaten. I artikkel K.1 heter det at sterkere integrasjon på dette området er nødvendig for å virkeliggjøre Unionens mål, særlig fri bevegelighet for personer.

       Disse medlemmer vil peke på at tradisjonell grensekontroll er et sentralt tiltak i arbeidet for å motvirke og hindre handel med narkotika. I tillegg utvikles det internasjonale politisamarbeidet. Dette omfatter land både i og utenfor EU, noe som er nødvendig for at det skal være virkelig effektivt. EU-landenes oppbygging av EUROPOL må i stor grad betraktes som et forsøk på å møte de nye utfordringene bortfallet av indre grensekontroll i EU fører med seg.

       Disse medlemmer viser til at EU er iferd med å skape en felles asyl- og flyktningepolitikk. Ved økt dataregistrering, strengere visumkrav og begrensning av asylretten, ønsker EU å bygge opp grensene mot tredjeland. En slik utvikling kan først og fremst ramme personer fra utviklingsland. Disse medlemmer viser til at Rådet skal peke ut de tredjeland som pålegges visumplikt. Fram til 1996 må slike vedtak fattes med enstemmighet, men etter dette skal Rådet fatte slike vedtak med kvalifisert flertall.

5. Samfunnsøkonomiske verknader - velferd og arbeid

Merknader frå Arbeiderpartiet

       Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, viser til at Norge vil yte eit nettobidrag til EU-budsjetta. Desse byggjer på at landa gjev etter evne. Desse medlemene reknar likevel med fordelar for norsk økonomi med eit norsk medlemskap, som etter kvart vil overstige nettobidraget.

       Eit EU-medlemskap vil gjere vilkåra for sysselsetting og velferd betre. Dette heng saman med at Norge blir meir attraktivt å investere i som EU-medlem og at vi kan nyte godt av gevinstar frå auka handel som følgje av redusert toll og andre importreguleringar. Det er også viktig at Norge vil få ein betre valutaposisjon. Dersom Norge vel å stå utanfor EU vil Norge - hvis EUs valutasamarbeid blir fullt utbygd - vere eit av dei få land i Vest-Europa der det ikkje er full trygghet for at valutakursane ligg fast. Dette kan få konsekvensar for rentenivået i Norge.

       Skal vi klare å auke sysselsettinga er det avgjerande å sikre investeringane i Norge. Dette kan bli vanskelegare dersom EØS-avtalen blir svekka.

       Eit lågare rentenivå som følgje av EU-medlemskap vil auke avkastningane av investeringar i Norge og dermed gje eit avgjerande bidrag til auka investeringsaktivitet.

       Medlemskap i tollunionen og sterkare handelspolitisk posisjon i forhold til tredje land kan bety at fleire verksemder vel å etablere seg i Norge og at norske bedrifter ikkje flagger ut.

       Dette betyr at norsk økonomi blir styrka, noko som er heilt avgjerande for om vi klarer å føre vidare eit høyt nivå på offentlege utgifter. Fundamentet for velferdsstaten er at vi har ein økonomi som kan bere dei utgiftene som velferdsstaten krev.

       EU-medlemskapet betyr ikkje at det blir sett grenser på kor store dei offentlege utgiftene kan vere. Det er grunn til å understreke at avgjerder om nivået på skatte- og avgiftsinntektene er eit nasjonalt ansvar.

       Ved innføring av felles valuta i EU vil ansvaret for pengepolitikken bli overført til det nye europeiske system av sentralbankar, ESSB. Budsjettpolitikken, skatte- og avgiftspolitikken, inntektspolitikken og velferdspolitikken vil forbli eit ansvar for dei nasjonale styresmaktene.

       Arbeidsløysa er eit dominerande problem også i Europa. Dette gjeld for mest alle land både innanfor og utanfor EU. Desse medlemene legg vekt på at kvart enkelt land må føra ein politikk for å få folk i arbeid. Den økonomiske situasjonen og problema varierar frå land til land. Derfor vil også tiltaka variere. Det er likevel heilt avgjerande at ein får til ein samordna politikk på tvers av landegrensene.

       Felles retningslinjer for den økonomiske politikken er et viktig element i Det Europeiske råds handlingsplan for redusert arbeidsløyse - bygd på Kommisjonens Kvitbok for større vekst, konkurransedyktighet og sysselsetting.

       Hovedelementa i handlingsplanen er m.a. retningsliner for den økonomiske politikken, ein rad tiltak for å gjera veksten meir sysselsettingsintensiv, gjera arbeidsmarkedets funksjonsmåte betre og en ny utviklingsmodell for felleskapet med vekt på bærekraftig utvikling.

       Det at dei ulike landa har vorte meir avhengige av kvarandre fører til at vanskar i eitt land i stor grad kan påvirke utviklinga i andre land. Et eksempel er valutauroa hausten 1992. Dette understreker behovet for ein samordna økonomisk politikk. Ein betre samordning vil betre grunnlaget for verdiskaping, sysselsetting og en bærekraftig utvikling.

       Tiltak på fellesskapsnivå vil aldri kunne bli avgjerande, men kan bli eit viktig supplement for å få igang økonomisk aktivitet.

       Desse medlemene meiner derfor som Regjeringa at det er viktig å støtte

       Desse medlemene viser til at Roma-traktatens artikkel 193, 103 A og 103 C gjev nærare bestemmelser til korleis medlemslanda skal samordna den økonomiske politikken. Disse generelle retningslinene vart vedtekne av Rådet i desember 1993.

       Desse medlemene meiner det er eit vesentlig politisk framsteg at sysselsettingsspørsmåla nå har komme så høgt opp på EUs dagsorden m.a. gjennom vedtaket av desse økonomiske retningslinene. Vedtaket medfører ein større internasjonal forpliktelse til å fortsette og forsterke samarbeidet i Europa for å bekjempe arbeidsledigheten. Dei vedtekne retningslinene er sjølvsagt prega av at det er eit fellesdokument for regjeringer av ulik politisk farge. Desse medlemene vil derfor understreke at retningslinene har form av tilrådingar som ikkje er juridisk bindande for medlemslanda.

       Desse medlemene legg stor vekt på at det er opp til dei enkelte landa kor stor den offentlege sektoren skal vere. Både i Norden og elles er den offentlege sektoren pressa. Desse medlemene er imidlertid samd med Regjeringa når det i meldinga heiter:

       Desse medlemene viser til den store variasjonen som det er mellom medlemslanda når det gjeld velferdsordningar både i kvalitet og form. Dette avspeglar kulturelle og politiske variasjonar. Helse-, trygde- og sosialpolitikken er på same måten som fordelingspolitikken eit nasjonalt ansvar. Det er på grunnlag av dette at desse medlemene meiner at norsk medlemskap er eit godt bidrag til å sikre den norske velferdsstaten. Vi kan forme den etter norske tradisjonar og behov på same måten som andre land formar sine samfunn.

       Desse medlemene viser elles til Arbeidarpartiet sitt program. Desse medlemene rår til medlemskap i Den europeiske unionen fordi det vil gjere det mogleg å arbeide for sosialdemokratisk politikk i eit større område og fordi det gjev rom for å finna løysingar på utfordringar som ikkje kan møtast innanfor landegrensene. Desse medlemene vil framheve at dei sosialdemokratiske partia har vore mellom dei sterkaste drivkraftene bak det europeiske samarbeidet som har ført fram til Den europeiske unionen slik den er i dag. Desse medlemene ser på medlemskap i Den europeiske unionen som ei vilje til å dele ansvar med andre for vår felles framtid.

Merknader fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristlig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at den norske velferdsstaten gir norske borgere likeverdige rettigheter og et godt utbygd offentlig velferdstilbud. Denne modellen er det verdt å verne fordi den gir alle en grunnleggende trygghet og sosiale rettigheter uavhengig av arbeid, inntekt og bosted. Full sysselsetting er et viktig mål for velferdsstaten.

       Den norske velferdsstaten er på flere sentrale områder annerledes enn i de fleste EU-landene:

       Disse medlemmer mener at Norges evne til å opprettholde velferdsstaten vil bli svekket ved et EU-medlemskap, blant annet fordi evnen til å finansiere fellesskapsgodene blir redusert, og fordi målet om full sysselsetting blir nedprioritert.

Virkninger for statsbudsjettet

       Disse medlemmer vil understreke at medlemskap i EU vil ha store konsekvenser for statsbudsjettet. I tillegg til økte utgifter på grunn av innbetaling av den såkalte «medlemskontingenten» vil staten miste inntekter som følge av harmonisering av avgifter.

       Disse medlemmer vil vise til at tilbakeføringen av midler fra EU i liten grad vil inntektsføres over statsbudsjettet. Det er derfor bruttobidraget til EU, ikke nettobidraget, som er av størst interesse for budsjettvirkningene.

       Disse medlemmer viser til at professor Atle Seierstad har anslått at statsbudsjettet i 1995 vil bli svekket med 14 mrd. kroner som følge av et EU-medlemskap, og at budsjettsvekkelsen etter overgangsperioden på fire år blir på 16,5 mrd. kroner.

       Disse medlemmer viser til Senterpartiet ved å benytte opplysninger gitt i St.meld. nr. 40 om medlemskap i Den europeiske union har kommet fram til at statsbudsjettet i 1995 vil bli svekket med 19,7 mrd. kroner, og at svekkelsen etter overgangsperiodens utløp i 1999 vil bli på 25,3 mrd. kroner, dersom Norge blir medlem.

       Disse medlemmer vil understreke at det er knyttet usikkerhet til disse beregningene, blant annet fordi forhold omkring støttenivået for landbruket fortsatt er uavklart. Disse medlemmer mener allikevel det er rimelig å konkludere med at svekkelsen på statsbudsjettet vil kunne komme opp i 15-25 mrd. kroner i løpet av få år. Disse medlemmer viser imidlertid til at den samlede virkning for statsbudsjettet uansett vil være betydelig, og at dette vil føre til et økt underskudd på statsbudsjettet. Regjeringen har i meldingen ikke gjort rede for hvorvidt denne svekkelsen av budsjettet skal slå ut i økt budsjettunderskudd eller skal dekkes inn gjennom budsjettkutt.

       Disse medlemmer vil minne om Stortingets og Regjeringens uttrykte målsetting om å redusere det eksisterende budsjettunderskuddet. Ved et EU-medlemskap må de årlige innsparingene av den grunn bli enda større. Disse medlemmer understreker at dette vil gjøre det enda vanskeligere å finansiere fellesgodene.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen hevder at kontingenten alene vil kunne finansieres uten skatteøkninger og svekkelse av budsjettbalansen ved en vekst på 0,15 % årlig. Hvis alle de relevante kostnadene skal finansieres uten skatteøkninger eller svekkelse av budsjettbalansen, kreves et langt større tillegg i den økonomiske veksten.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke presenterer noen tall eller beregninger som viser at et EU-medlemskap vil gi noe tillegg i veksten. Disse medlemmer vil for øvrig vise til at Regjeringen så langt ikke har lagt fram konkrete tall for hvordan økte utgifter og reduserte inntekter skal kompenseres. Disse opplysningene bør være tilgjengelige før folkeavstemningen.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gjort klart at reduserte avgiftsinntekter på enkelte områder skal dekkes inn gjennom avgiftsøkninger på andre områder. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen på spørsmål har svart:

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke kan angi på hvilke områder avgiftsinntektene skal økes for å finansiere bortfall av avgiftsinntekter på andre områder. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen til nå ikke har informert om hvilke grupper av befolkningen som skal dekke inn store deler av kostnadene for et EU-medlemskap.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader om økonomisk politikk - skatter og avgifter.

Sysselsetting

       Disse medlemmer viser til at Norge i hele etterkrigstiden frem til 70-tallet har hatt tilnærmet full sysselsetting. Ledigheten har også i perioden fra 70-tallet til i dag vært langt lavere enn i de fleste andre land, både innenfor og utenfor EU. I perioden fra den forrige folkeavstemningen i Norge og frem til i dag har ledigheten steget mer markert i de fleste EU-landene enn i Norge og de øvrige EFTA-landene. Disse medlemmer mener det er en klart sammenheng mellom målsetninger om full sysselsetting, prioriteringer innen politikken og ledighetsutviklingen.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til at ledigheten i EU i 1994 i gjennomsnitt ligger på 12 %, det vil si dobbelt så høyt som i Norge. Den gjennomsnittlige ledigheten blant kvinner og ungdom er spesielt høy i EU, med henholdsvis 12,5 % og 21 %. Antallet ledige i EU vil ved utgangen av 1994 være ca 18 mill., det vil si fire mill. flere enn ved gjennomføringen av det indre marked. Disse medlemmer mener dette er utslag av gjennomgående lavere prioritering av arbeidsledigheten som problem og av manglende eller feilaktige virkemidler mot ledigheten.

       Disse medlemmer viser til at ledighetsproblemene må møtes offensivt, om ikke problemene skal bli varige ved at ledigheten forblir høy og mange av de arbeidsledige blir langtidsledige. For at ledigheten skal kunne reduseres raskt og effektivt kreves derfor at alle effektive tiltak mot ledigheten kan tas i bruk.

       Disse medlemmer peker i den forbindelse på at EUs finansministre i desember 1993 vedtok de overordnede økonomiske retningslinjene for den økonomiske politikken i EU. Disse retningslinjene representerer den praktiske oppfølgingen av hovedmålene som er nedfelt i EUs traktatgrunnlag og er et ledd i arbeidet med å etablere en økonomisk og monetær union. Det overordnede mål i retningslinjene er i første omgang å få prisstigningen ned til 2-3 % i alle medlemsland, som et skritt på veien til null prisstigning. Disse medlemmer viser til at dette er en konkret oppfølging av prioriteringen av prisstigningen i Maastricht-traktaten. Finansministrenes vedtak innebærer at andre tiltak skal være underordnet målet om å få ned inflasjonen.

       Disse medlemmer vil peke på at dette står i kontrast til tradisjonelle norske prioriteringer, som gir full sysselsetting høy prioritet, og som har gitt Norge en lavere ledighet enn i EU.

       Disse medlemmer viser til at LO-kongressen i sitt EU-vedtak sier at disse retningslinjene på helt sentrale områder er i strid med LOs program. I vedtaket heter det blant annet at:

       I finansministervedtaket understrekes videre at veksten må skapes av dynamikken i et fritt marked og at vekst skapt i offentlig sektor er kunstig vekst. Disse medlemmer viser til at aktiv bruk av offentlig sektor er sentralt for å skape sysselsetting og for å stimulere til privat virksomhet. Retningslinjene understreker videre målene om at kapitalens avkastning må økes, at reallønningene må kunne senkes og at større lønnsforskjeller må aksepteres. Disse medlemmer mener dette må ses i sammenheng med EUs målsetninger om mer desentraliserte lønnsforhandlinger. Mer desentraliserte lønnsforhandlinger vil særlig kunne svekke arbeidstakernes organisasjoner og dermed underbygge EU-målsetningene om reallønnsnedgang og økte lønnsforskjeller. Disse medlemmer vil påpeke at dette er i strid med målet om å utjevne inntektsforskjeller og om å sikre faglige rettigheter.

       Disse medlemmer understreker betydningen av en pengepolitikk som kan sikre økt sysselsetting. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at en sentralbank som er forpliktet til å føre en pengepolitikk for lavest mulig inflasjon vil føre en stram pengepolitikk også i perioder hvor ledigheten stiger, hvis inflasjonen samtidig er for høy etter sentralbankenes oppfatning.

       Disse medlemmer viser til at EUs sentralbank og systemet av de nasjonale sentralbanker skal være frikoblet fra demokratisk styring og kontroll. Dette understrekes bl.a. av meldingens side 253, hvor det bl.a. heter:

       Disse medlemmer mener dette viser klart at Rådet og Parlamentet, verken enkeltvis eller sammen, kan ta initiativ til eller vedta en annen kurspolitikk, med mindre ESB eller Kommisjonen tar initiativ til dette. Selv da kan det kun vedtas endringer som er i overensstemmelse med målet om prisstabilitet. Disse medlemmer mener dette innebærer at EUs sentralbank vil være frikoblet fra demokratisk styring og kontroll, og at EUs sentralbank derfor må forventes å føre en konsekvent politikk for lavest mulig inflasjon, uavhengig av bl.a. ledighetsutvikling.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i stortingsmeldingen om EU-medlemskapet antyder 9000 nye arbeidsplasser som følge av økte investeringer ved et eventuelt medlemskap. Disse medlemmer viser til at dette er basert på beregninger utført i Sverige (SOU 1994:6). Disse beregninger er blitt utsatt for meget sterk kritikk i økonomiske fagmiljøer i Sverige.

       Disse medlemmer vil også peke på at det fra regjeringshold har kommet løfter om tusenvis av arbeidsplasser innen oppdrettsnæringen ved et eventuelt EU-medlemskap. Disse medlemmer konstaterer at Utenriksdepartementet i brev til komiteen opplyser at man ikke har foretatt nærmere beregninger om eventuell sysselsettingsvekst.

       Disse medlemmer viser til at det i 1993 var 53 mill. innbyggere under fattigdomsgrensen i EU, det vil si med inntekter under halvparten av gjennomsnittsinntekten. Utviklingen i antallet fattige må sees i sammenheng med utviklingen i antall arbeidsledige og med sosiale og trygdemessige rettigheter. I flere av EU-landene finnes ikke universelle trygderettigheter uavhengig av egen arbeidstilknytning og inntekt. Dette gjelder bl.a. i Tyskland, hvor det ikke finnes noen minstepensjon. I andre land er minstesatsene så lave at de ikke innebærer noen reell inntektssikring. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at ca 1/3 av minstepensjonistene i Storbritannia må motta sosialhjelp i tillegg for å klare seg, mens det tilsvarende tallet i Norge er ca 1 % Disse medlemmer mener dette er elementer av en forklaring på det store antallet fattige i EU-landene og på de store sosiale og inntektsmessige forskjellene. Disse medlemmer understreker at arbeidsledighet og fattigdom ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt, ved at det innebærer sløsing med samfunnets ressurser og unødig usikkerhet.

       Disse medlemmer vil peke på at et eventuelt norsk EU-medlemskap ikke vil medføre direktiver eller EU-vedtak som direkte vil pålegge Norge å endre norske trygde- og sosialordninger men at disse ordningene vil settes under press om ledigheten stiger. Disse medlemmer viser igjen til virkningene på fellesskapets inntekter av et EU-medlemskap, og understreker at reduserte offentlige inntekter og/eller økte offentlige utgifter knyttet til et medlemskap vil svekke grunnlaget for velferdsstaten.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader om økonomisk politikk - skatter og avgifter, økonomisk og monetær union, regionalpolitikk, landbrukspolitikk og fiskeripolitikk.

Merknad fra Høyre

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at norsk medlemskap i EU vil bidra til økt verdiskapning og vekst i Norge sammenlignet med situasjonen ved et nei. Norge har en åpen økonomi, og er derfor svært avhengig av de politiske rammebetingelser for næringsvirksomhet som legges i den Europeiske Union. Både offentlig og privat velferd nå og i fremtiden vil være avhengig av at verdiskapningen i privat sektor sikres. EØS-avtalen sikrer i dag fri flyt av de fleste varer og tjenester, samt av kapital og personer, men dette samarbeidet gir ikke stemmerett i den videre utvikling av det indre marked i EU. Det er dessuten reist betydelig tvil om EØS-avtalens fremtid og holdbarhet dersom bare Norge og Island er gjenværende avtalepartnere.

       For næringslivet vil stabile rammebetingelser og adgang til EU-markedet være viktig, og en usikkerhet om EØS-avtalens fremtid vil bidra til å svekke investeringsklimaet i Norge.

       En annen viktig faktor for å opprettholde verdiskapningen i Norge er investeringene i privat sektor. Regjeringens økonomiske politikk har ikke greid å skape et investeringsklima som har gjort det attraktivt for utenlandske og norske investorer å investere i bedrifter i Fastlands-Norge. Bl.a. er investeringene i den konkurranseutsatte delen av fastlandsindustrien forventet å falle ytterligere i 1994. Disse medlemmer vil vise til at Høyre gjentatte ganger har forslått å redusere investeringsavgiften med sikte på avvikling, og ser med glede på at dette vil bli gjennomført som en del av avtalen om medlemskap i EU. Disse medlemmer ser imidlertid ingen grunn til å benytte den maksimale overgangstid på 5 år, slik det er gitt anledning til.

       Disse medlemmer viser til at en nærmere tilknytning til et europeisk valutasamarbeide vil bidra til en stabil og forutsigbar økonomisk utvikling og gi økt sikkerhet for investeringer i Norge. En slik politikk vil også bidra til å senke rentenivået i forhold til en situasjon der vi står utenfor et etablert europeisk valutasamarbeid. Et lavere rentenivå vil være avgjørende for å skape den vekst som er nødvendig for å opprettholde velferdssamfunnet over tid. Disse medlemmer vil også peke på de betydelige økonomiske gevinstene som ligger i en nærmere samordning av de europeiske valutaene og vil i den sammenheng vise til anslag fra Europakommisjonen som viser at kostnader ved valutaveksling kan utgjøre så mye som 1 % av BNP i europeiske land, mest i små land med stor internasjonal handel. Disse medlemmer vil vise til at dette for Norges del illustrasjonsmessig kan utgjøre 7-8 mrd. kroner i reduserte kostnader.

       Disse medlemmer vil også understreke at målsettingen for opprettelsen av ØMU er samsvarende med målsettinger det er bred enighet om i Norge. Målene om lav prisstigning og begrenset underskudd er i tråd med de økonomiske retningslinjer et bredt flertall i Stortinget har stilt seg bak.

       Disse medlemmer vil vise til at et medlemskap i tollunionen vil gi Norge en sterkere posisjon i handelskonflikter med tredje land. På enkelte områder vil tollunionen føre til en mer liberal handelspolitikk for Norge. Disse medlemmer vil imidlertid også vise til at enkelte elementer i tollunionen vil være i strid med Norges tradisjoner og behov for mest mulig åpen handel, og vil derfor som medlemmer i den Europeiske Union jobbe for en større åpning av handelen med tredje land.

       Disse medlemmer vil vise til at Norge vil være netto bidragsyter til det felles EU-budsjett. Disse medlemmer viser til at norsk medlemskap i EU vil gi bedre vilkår for vekst og verdiskapning. EU-kontigenten vil derfor være en utgift til inntekts ervervelse for det norske samfunn, og Norge vil komme bedre ut ved medlemskap enn uten. Disse medlemmer viser til at Norges nettobidrag vil øke fra 2,6 mrd. til 6,5 mrd. kroner fra 1999 og at dette går parallelt med at de økonomiske fordelene ved medlemskap også vil øke gradvis.

       Hele Europa sliter i dag med høy arbeidsledighet. Disse medlemmer konstaterer at ledigheten i Norge er vesentlig høyere i dag enn da Brundtland-regjeringen overtok i 1990, og at Regjeringens politikk ikke kan sies å ha vært effektiv i å redusere ledigheten. Disse medlemmer viser til at nivået på arbeidsledigheten i Norge fremdeles er på et uakseptabelt høyt nivå, og at det gjennomsnittlig har vært ca 190.000 uten arbeid så langt i 1994, inkludert de på tiltak og attføring. Dette tilsvarer ca 8,5 % av arbeidsstyrken. Samtidig ligger ledigheten i f.eks Tyskland på noe over 6 % inkludert de østlige delstatene. Gjennomsnittlig ledighet for EU er ca 11 %, som er omlag på nivå med gjennomsnittlig arbeidsledigheten i Norden. Fordi norsk medlemskap i EU vil bidra til å øke verdiskapningen for norsk næringsliv vil et norsk medlemskap også kunne bidra til å redusere de ledighetsproblemene vi har i Norge.

       Disse medlemmer vil vise til at de fremtidige utfordringene i den offentlige økonomi er formidable. Spørsmålet om pensjonsforpliktelser og folketrygdens fremtid er et eksempel på utfordringene vi står ovenfor. Et norsk EU-medlemskap gir bedre muligheter for å sikre økonomisk vekst enn hvis Norge skulle bli stående utenfor. Et EU-medlemskap gjør det dermed lettere å møte disse utfordringene. En fremtidig økonomisk vekst må imidlertid være bærekraftig både i forhold til miljø og fremtidige generasjoner.

6. Merknad fra komiteens medlem fra Fremskrittspartiet

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Fridtjof Frank Gundersen, vil i det følgende trekke frem endel interessante opplysninger i meldingen som han ikke har spesiell grunn til å betvile riktigheten av, og i enkelte tilfeller supplere og kommentere dem.

       Fremstillingen er delt opp i følgende avsnitt:

1. Forskjell mellom EU og EØS

       Dette medlem har merket seg at debatten om EU-medlemskap ofte dreier seg om rettigheter og plikter Norge allerede har påtatt seg gjennom EØS-avtalen og vil bemerke følgende: Norge er allerede gjennom EØS-avtalen blitt en del av EFs indre marked med fri bevegelighet av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Også EFs konkurranseregler, hvorav reglene som begrenser adgangen til å gi statsstøtte, er blitt en del av norsk rett gjennom EØS-avtalen. En vurdering av fordeler og ulemper ved de fire friheter er derfor lite relevant i en diskusjon om norsk medlemskap i EU.

       Når det gjelder varer, vil et EU-medlemskap føre til en utvidelse av friheten i forhold til EØS, siden det i EU ikke er nødvendig å bevise at en vare har sin opprinnelse i EU for at den skal være frihandelsvare. Det som EU-medlemskap medfører i tillegg til EØS-avtalen er først og fremst en felles landbruks- og fiskeripolitikk, en felles tolltariff mot utenforstående land, en felles handelspolitikk, en viss harmonisering av avgifter gjennom minimumsavgifter og regionalpolitikken. I tillegg kommer Maastricht-traktatens regler om økonomisk og monetær union, politisk union, justissamarbeid og reglene om EU-statsborgerrett.

       En annen forskjell er at regler som vedtas i EØS ikke blir norsk rett før de også er vedtatt av norske konstitusjonelle organer, mens mange av de regler som vedtas i EF blir gjeldende rett i medlemsstatene med en gang. Denne forskjell har liten praktisk betydning, siden Stortinget vil være folkerettslig forpliktet til å følge opp det Regjeringen har stemt for i EFTA og EØS.

       Viktigere er det at Norge har liten innflytelse på utformingen av nye EØS-regler fordi disse regler først og fremst vil innebære en lojal tilpasning til det som vedtas i EF. Denne innflytelse blir sannsynligvis enda mindre dersom EØSs EFTA-pilar reduseres ved at ett eller flere EFTA-land blir medlem av EU. Som medlem av EU vil Norge kunne delta i utformingen av nye regler helt fra grunnen av, og vil derfor kunne influere på vedtak på områder av særlig interesse for vårt land.

       Mens EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel, inneholder EU-retten ingen regler om oppsigelse eller utmeldelse. Dette innebærer strengt juridisk at et land bare kan melde seg ut av EU og bli kvitt sine forpliktelser dersom de andre medlemsstatene gir sitt samtykke. På den annen side er det lite tenkelig at de andre medlemsstatene vil se seg tjent med å nekte et slikt samtykke til uttreden av EU. En stat som ønsker å melde seg ut av EU vil sannsynligvis være en vanskelig samarbeidspartner. En slik partner vil f.eks være tilbøyelig til å bruke sin vetorett i viktige spørsmål og dessuten stadig gjøre det vanskelig å oppnå kvalifisert flertall i EF-rådet. Dertil kommer at EU-retten heller ikke inneholder regler om tiltak mot en stat som trer ut.

2. Unionsbegrepet

       Dette medlem har merket seg følgende: Unionsbegrepet må forstås som en betegnelse på summen av samarbeidet mellom medlemslandene. Begrepet har ingen rettslig betydning og er ikke betegnelsen på en statslignende enhet. Maastricht-traktaten samler de forskjellige sidene ved EF-samarbeidet og medlemsstatenes mellom statlige samarbeide i en struktur, under betegnelsen Den europeiske union. EU har det fellesskapelige samarbeidet (EF-samarbeidet) som én av sine tre « søyler ». De to andre søylene er den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (søyle 2) og samarbeidet om justissektor (søyle 3). Dette er fastlagt i Maastricht-traktatens art. A.

       Den første søylen omfatter det fellesskapelige, overnasjonale samarbeidet. Det er innenfor dette samarbeidet, EF-samarbeidet, at medlemslandene har besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap ved å gi institusjonene myndighet til å treffe beslutninger som har direkte virkning i medlemslandene.

       De to øvrige søylene i Maastricht-traktaten omfatter mål og bestemmelser for det mellomstatlige samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk og justissaker. På disse områder har medlemsstatene ikke myndighet til å fatte beslutninger med direkte virkning i medlemsstatene. EU er intet eget rettssubjekt som kan pådra seg selv eller medlemsstatene plikter. Det er derimot EF.

       I avtalen om Danmarks forhold til Maastricht-traktaten inngått i Det europeiske råd i desember 1992 i Edinburgh understrekes det innledningsvis at EU omfatter

       Den tyske forfatningsdomstolen fastslo i en avgjørelse av 12. oktober 1993 at EU vil forbli et samarbeide mellom demokratiske stater. Domstolen trakk et klart skille mellom en forbundsstat og medlemsstatenes samarbeide innenfor EU. Domstolen fastslo videre at det er befolkningen i medlemslandene, gjennom sine nasjonalforsamlinger som sikrer det demokratiske grunnlaget og gir legitimitet til samarbeidet.

       Den tyske forfatningsdomstolen la i sin avgjørelse av 12. oktober 1993 til grunn at Tyskland kan bringe medlemskapet til opphør dersom tyske myndigheter beslutter seg for det.

       Professor Tore FÅrland har i sin bok « Europeisk fellesskap? » foretatt en sammenligning av hva fellesskapsbudsjettet (unionsbudsjettet) utgjør i andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) for henholdsvis EU, Tyskland og USA og har kommet frem til følgende tall: EU 1,2 %, Tyskland 20 % og USA 20 %. En sammenligning mellom ansatte gir for EU ca 24.000 og for USA 2.900 000 føderalt ansatte.

       I den danske boken « Europa-Nation-Union » foretar Bjerke Møller en sammenligning mellom hva fellesskapsbudsjettet (det Føderale budsjett) utgjør i andel av de totale offentlige utgifter i henholdsvis EU, USA og Sveits, og kommer frem til følgende tall: EU 3 %, USA 54 % og Sveits 30 %. De ovennevnte tall viser at begrepene union og føderalisme kan dekke over vidt forskjellige realiteter og derfor gir liten saklig veiledning.

       Det er tvert imot villedende å vise til at USA, Sveits og Tyskland er unioner og føderale stater og dermed har vesentlige trekk felles med EU.

3. EFs « demokratiske underskudd »

       Dette medlem vil bemerke følgende: Mange mener at beslutningsprosessen i EF er lite demokratisk fordi den ikke folkevalgte kommisjonen har en sentral nøkkelrolle, og fordi det folkevalgte EU-parlamentet verken har den posisjon som lovgiver eller bevilgende myndighet som nasjonale parlamenter har i vanlige demokratier. I denne forbindelse er det grunn til å legge merke til at Kommisjonens forslag til regler i liten grad er basert på initiativ fra Kommisjonen selv, - bare 6 % - se Stortingsmeldingen s. 17. De øvrige forslag er fremmet av Kommisjonen etter initiativ fra andre.

       Maastricht-traktaten fastsetter at det er Det europeiske råd som skal trekke opp hovedlinjene for samarbeidet. Medlemmene i Det europeiske råd og Ministerrådet vil stå ansvarlig overfor sine egne folkevalgte nasjonalforsamlinger. Hadde man i stedet gitt Europaparlamentet den øverste myndighet, ville det ha betydd et langt skritt i retning av en føderal statsdannelse og mindre makt til de nasjonale parlamentene.

       Det er hvert enkelt medlemslands ansvar å utvikle hensiktsmessige former for samspill mellom regjering og nasjonalforsamling når standpunkter skal utformes før behandling i Rådet.

       I denne forbindelse er det interessant å legge merke til at det danske parlament har etablert et eget markedsutvalg med parlamentsmedlemmer fra de forskjellige politiske partier. Den danske statsråd som skal delta i viktige beslutninger i EU-rådet i Brüssel, må først klarere sin holdning i møter i nevnte markedsutvalg. Når det gjelder EU og byråkrati se under 23.

4. Norges innflytelse i EU

       Dette medlem har merket seg at mange nordmenn frykter at Norge som medlem av EU vil få liten innflytelse på beslutningene og vil bemerke følgende: Når det gjelder beslutninger som krever enstemmighet, vil Norges stemme være like avgjørende som stemmen til Tyskland, EUs folkerikeste stat. Også når det gjelder beslutninger i Rådet som krever kvalifisert flertall, dvs. vel totredjedelsflertall, er det vanlig at man forhandler seg frem til enighet, slik at beslutningene blir enstemmige. I de tilfeller der beslutningene likevel treffes med kvalifisert flertall, vil Norge få 3 av 90 stemmer i Rådet, der EUs viktigste avgjørelser treffes. Det kan synes som om dette gir små muligheter for å utøve innflytelse. Men det samme kan vel sies om Danmark, Finland, Norge og Sverige som med sine ca 23 ½ millioner innbyggere tilsammen vil få 13 av 90 stemmer. I enda større grad gjelder dette Tyskland som med sine nesten 80 millioner innbyggere vil få 10 av 90 stemmer, dvs. at det vil stå 6 ganger så mange tyskere som nordmenn bak hver stemme i EU-rådet. Resonnementet leder i retning av den umulige konklusjon at ingen har noen vesentlig innflytelse på et EU-råd som treffer meget viktige avgjørelser.

       Det fremholdes undertiden at norsk innflytelse vil bli liten fordi de store statene i EU vil samarbeide og dermed diktere avgjørelsene. Det er imidlertid grunn til å peke på at dette resonnement ikke lar seg forene med et annet - nemlig at sterk institusjonell integrasjon skaper større motsetninger, slik at EU vil komme til å oppleve økende rivalisering og konflikter mellom de store medlemmene.

       Det er i dag de folkerikeste statene som har mest grunn til å frykte tap av innflytelse. Ikke minst Tyskland, er bekymret over å overlate stor myndighet til et EU som består av stadig flere mindre stater som er overrepresentert i det viktigste beslutningsorgan, nemlig Rådet.

       Norge vil som medlem av EU få relativt større innflytelse på de geografisk omfattende beslutninger enn f.eks Tyskland. Vi står her overfor en parallell til det norske Storting, der distriktene er sterkt overrepresentert og derfor har relativt stor innflytelse.

       Når det gjelder norsk innflytelse, er det grunn til å skille mellom på den ene side saker som bæres oppe av opplagt omforente nasjonale norske interesser, som f.eks fiskeressurser, og på den annen side spørsmål av mer generell politisk karakter, f.eks når det gjelder arbeidsrettslig og sosial lovgivning samt andre typiske velferdspolitiske spørsmål. Når det gjelder den første type saker, er det viktig for Fremskrittspartiet at den norske regjering vinner frem med sine synspunkter i EUs organer. Når det derimot gjelder nasjonalt omstridte politiske spørsmål, vil Fremskrittspartiet (og sannsynligvis andre politiske partier) undertiden forsøke å motarbeide den norske regjering også innenfor EU-systemet, og vil da ha felles interesser med partier med tilsvarende oppfatninger i andre land. Det vil derfor neppe være generell enighet i Stortinget om at det er ønskelig at den norske regjering skal ha størst mulig innflytelse i EU. Det er for øvrig grunn til å minne om at i EU-parlamentet er medlemmene ikke plassert nasjonsvis men tverrnasjonalt etter partipolitisk tilhørighet, og det samarbeides også lagt mer aktivt basert på tverrnasjonal partitilhørighet enn nasjonalisme.

       Efaringen synes å vise at både regioner i f.eks Frankrike og Spania og små land i EU har styrket sin identitet gjennom EU-samarbeidet. BENELUX-statene har støttet en ytterligere integrasjon, og i Irland stemte en overveldende del av folket for at landet skulle slutte seg til Maastricht-avtalen.

5. Demokrati og åpenhet

       Det fremholdes undertiden at EUs beslutningssystem bryter med et viktig folkestyringsprinsipp, fordi innbyggerne i et medlemsland omfattes av beslutninger vedtatt av politikere de ikke har valgt og dermed ikke her innflytelse på. Dette medlem vil bemerke følgende: Det er korrekt at denne omstendighet, isolert sett, begrenser folkestyret. På den annen side innebærer EU at innbyggerne i et medlemsland oppnår innflytelse på beslutninger i andre medlemsland på områder som berører dette medlemsland og dets borgere. Spørsmålet om det dreier seg om et netto tap eller en netto gevinst av innflytelse, kan neppe avgjøres entydig og objektivt, siden det ikke er enighet om hva slags typer avgjørelser det er viktig å influere.

       Det hevdes ofte at beslutninger på EU-nivå skaper større avstand mellom dem som fatter beslutningene og dem beslutningene gjelder. Dette gjelder både i forhold til de folkevalgte organer i medlemslandene og i forhold til innbyggerne. Det pekes på at det er lettere å øve innflytelse på Stortinget enn på EU-rådet, hvor Norge bare vil få 3 av 90 stemmer når beslutningene krever kvalifisert flertall.

       Også dette er korrekt, men på den annen side vil de som beslutningene gjelder oppnå innflytelse på beslutninger de ikke tidligere kunne influere på i det hele tatt. Dette skaper større nærhet til områder utenfor Norges grenser.

       Det er fremholdt at den manglende åpenhet i EUs beslutningsprosess er et problem for demokratiet. For det første er det på det rene at den interne saksbehandling i Kommisjonen før den fremsetter sitt forslag er hemmelig. Det samme gjelder imidlertid de interne drøftelsene i norske regjeringsoppnevnte utvalg og mellom departementer og statsråder før den norske regjering fremmer et forslag for Stortinget eller vedtar en forskrift. Både EU-kommisjonen og den norske regjering vil, før viktige lovforslag fremmes eller viktige forskrifter vedtas, sende disse på høring til berørte parter. Norske regjeringer setter ofte så korte høringsfrister at de berørte i realiteten ikke får tid til å behandle saken.

       Det er videre på det rene at drøftelsene i EU-rådet ikke er offentlige. Men i denne forbindelse bør man for det første være oppmerksom på at hovedmassen av norsk lovgivning er avledet fullmaktslovgivning i form av forskrifter, og at disse ikke behandles av Stortinget. Bare en liten del av forskriftene blir forelagt Stortinget. For det annet bør man være oppmerksom på at de lovforslag som fremmes i Stortinget i realiteten blir avgjort i fagkomiteene hvor forhandlingene ikke er offentlige. Det er bare forhandlingene i plenum og i Odelsting og Lagting som er offentlige, og der strøs det normalt bare sand på den innstilling som kommer fra fagkomiteen.

       Åpenhet i Rådets arbeide er et sentralt demokratisk spørsmål. Før i tiden kunne man med en viss rett tale om « lovgivning bak lukkede dører ». Kommisjonens forslag ble først tilgjengelige, når de var formelt fremsatt. Dokumentene var som utgangspunkt fortrolige. Rådets møter var lukkede. Det var ikke offentlig hvem som hadde stemt hva.

       Det europeiske råds møte i Edinburgh fastla rammene for åpne møter i Rådet.

       I følge Det europeiske råds konklusjoner skal det for det første være åpne orienterende debatter om arbeidsprogrammer under hvert formannskap. Det gjelder både i Rådet av utenriksministre og Rådet av økonomi og finansministre.

       For det annet bør det regelmessig føres åpne debatter om vesentlige spørsmål av fellesskapsinteresse. Avgjørelse om slike åpne debatter treffes av Rådet med enstemmighet i hvert enkelt tilfelle.

       For det tredje skal betydningsfulle nye forslag, når det er hensiktsmessig, gjøres til gjenstand for en innledende åpen debatt. Også her treffer Rådet avgjørelsen med enstemmighet. Disse retningslinjer er siden blitt formalisert i Rådets nye forretningsorden, som ble vedtatt 6. desember 1993.

       Et annet viktig spørsmål er offentliggjørelse av avstemningsresultater i Rådet. Rådsforhandlinger om dette spørsmål munnet ut i en avgjørelse i Rådet i oktober 1993. Avgjørelsen innebar at offentliggjørelse krever forutgående initiativ fra en medlemsstat. Fra dansk side foretrakk man en løsning hvor hovedregelen var automatisk offentliggjørelse. Danmark og fire andre land stemte derfor mot avgjørelsen i Rådet. Det lyktes å få Rådet til å treffe en ny avgjørelse på møtet 6.-7. desember 1993. Som reglene er nå, skjer det automatisk offentliggjørelse, når Rådet opptrer som lovgivende myndighet, dvs. når det vedtas forordninger, direktiver eller enkeltvedtak. Offentliggjørelsen skjer i pressemeddelser fra Ministerrådets sekretariat og omfatter også hvilke land som har stemt mot. Det er altså ikke lenger slik at det er hemmelig hvordan et lands medlem i Rådet har stemt. Disse opplysninger har dette medlem fått ved henvendelse til det danske utenriksdepartement. Innenfor den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og samarbeidet om rettslige og indre forhold skjer offentliggjørelse etter enstemmig avgjørelse etter initiativ fra et medlemsland. I alle andre tilfeller skjer offentliggjørelse etter en rådsbeslutning med simpelt flertall på anmodning fra et medlemsland.

       Et tredje viktig moment er adgangen til dokumentinnsyn.

       Rådet vedtok 20. desember 1993 at hovedregelen skal være offentlighet. Den tidligere hovedregel var fortrolighet. Til hovedregelen er knyttet en rekke unntakelser. Dette kjenner vi også fra norsk rett. I EU dreier unntakelsene seg for eksempel om beskyttelse av privatlivets fred og av kommersielle interesser. Men det dreier seg også om for eksempel « beskyttelsen av offentlighetens interesser » og « hensynet til taushetsplikten om Rådets avgjørelser ». Et avslag på dokumentinnsyn kan innklages først for Rådet og dernest for ombudsmannen og EF-domstolen.

       Det er ellers grunn til å merke seg at statuttene for EU-ombudsmannen ble vedtatt i januar 1994. Det innebærer at EU, etter nordisk mønster, har fått en sivilombudsmann som skal bidra til at enkeltindivider ikke blir utsatt for urett fra EU-forvaltningens side.

Konklusjon

       Demokrati og åpenhet i EU er utilstrekkelig hvis man sammenligner med det ideelle. Men heller ikke i Norge fungerer slike ting fullkomment. I denne forbindelse er det grunn til å minne om at Roma-traktaten ble vedtatt så tidlig som i 1957, og at Norge fikk sin forvaltningslov først i 1967, sin offentlighetslov i 1970 og sin ombudsmann i 1962. Som i Norge, har det i EU foregått en utvikling i retning av større åpenhet. Det er tydelig at Danmark har vært en pådriver i så måte. Med de øvrige nordiske land som medlemmer, vil det være lettere å fortsette den positive utviklingen fram mot regjeringskonferansen 1996, da det bør overveies endringer i Traktaten.

       Dette medlem har merket seg at næringsorganisasjoner og partier som går mot norsk medlemskap i EU på det nasjonale plan er tilhengere av høye skatter og går inn for sterk sentral styring og regulering og derav følgende offentlig byråkrati. Disse partier har derimot minimal tillit til den enkelte forbruker som uttrykker sine ønsker på markedet og på denne måte styrer produksjon av varer og tjenester. Dette medlem vil uttrykke sin undring over at slike partier går mot norsk medlemskap bl.a. under henvisning til sentralstyring og byråkrati i EU. Dette medlem anser disse partiers holdning som et argument for norsk medlemskap i EU.

6. Helse og miljø

       Dette medlem har merket seg følgende: Felles produktkrav og gjensidige godkjennelsesordninger er viktige, særlig for mindre bedrifter i små land. Et ensartet regelverk betyr store besparelser og vil i mange tilfeller kunne være avgjørende for konkurranseevnen på det europeiske marked.

       Etter Domstolens fortolkning av EF-traktatens art. 30 begrenses den frie omsetning av nasjonale tiltak som et land kan iverksette for å beskytte helse, sikkerhet, miljø og andre viktige samfunnshensyn. Slike tiltak må imidlertid ikke være skjulte handelshindre som skal beskytte det nasjonale marked eller være av en slik karakter at de innebærer en vilkårlig forskjellsbehandling.

       Medlemslandenes rett til å regulere omsetningen av visse typer varer når det er nødvendig ut fra viktige samfunnshensyn - selv om dette kan virke begrensende på det frie varebytte - ble for første gang fastslått av EF-domstolen i Cassis de Dijon-saken. Både utgangspunktet om at enhver vare som er lovlig omsatt i ett land skal kunne eksporteres fritt til et annet medlemsland og medlemslandenes rett til å begrense omsetningen ut fra viktige samfunnshensyn, omtales ofte som « Cassis de Dijon-prinsippet ».

       Domstolen har ikke tatt stilling til om et medlemsland bare kan gjøre bruk av art. 100 A nr. 4 i forhold til eksisterende nasjonale regler, eller om bestemmelsen også gir mulighet for å utstede nye nasjonale regler etter at EF-regler på området er trådt i kraft. Det er ikke enighet om fortolkninger av dette spørsmålet i EU. Direktiver som er vedtatt med hjemmel i art. 100 A (kvalifisert flertall) skal i henhold til artikkelens nr. 5 på relevante områder inneholde egne beskyttelsesklausuler. Det vil på grunnlag av disse være mulig å stanse omsetningen av det aktuelle produktet med øyeblikkelig virkning. Kommisjonen må informeres om tiltaket og har anledning til å overprøve det.

       Forhandlingene gir Norge anledning til å opprettholde dagens standarder på de felter disse er høyere enn EUs. Resultatet er nedfelt i en fireårs overgangsperiode for nasjonale standarder. I løpet av denne perioden har EU forpliktet seg til å revurdere de fellesskapelige bestemmelsene med sikte på å jevne ut forskjellene mellom de norske reglene og reglene i EU.

       Som følge av utviklingen i EFs regelverk de senere årene er de gjenværende forskjellene i forhold til høyere norske standarder blitt vesentlig redusert. Det gir et godt utgangspunkt for å anta at overgangsperioden vil være tilstrekkelig til å fjerne de resterende ulikheter. Norge legger til grunn at det nåværende nivå for beskyttelse av helse, sikkerhet og miljø vil bli videreført.

       Dersom det skulle vise seg at EU ved utløpet av overgangsperioden fortsatt ikke har nådd opp til ønsket nivå på felter der det er nødvendig, legger Regjeringen til grunn at overgangsperioden vil bli forlenget. Norge vil videre kunne anvende den såkalte miljøgarantien i Roma-traktatens art. 100 A nr. 4. Denne regelen gir som nevnt anledning til å opprettholde nasjonale regler dersom særskilte miljøhensyn gjør det nødvendig.

Vurdering

       Dette medlem vil understreke at fri sirkulasjon av varer forutsetter at statene ikke har fri adgang til å stille krav som i realiteten tar sikte på å vanskeliggjøre importkonkurranse, men som kamufleres som krav til sikkerhet, helse eller miljø. Det er derfor nødvendig med et utenforstående, nøytralt kontrollorgan som har til oppgave å undersøke om slike krav virkelig er begrunnet i sikkerhet, helse eller miljø, og om disse hensyn eventuelt kan ivaretas av krav som er mindre handelshindrende. Denne kontrollerende oppgave er i EF gitt til Kommisjonen. Dette medlem finner EF-systemet på dette felt betryggende og har liten forståelse for den kritikk som undertiden fremkommer.

7. Alkoholomsetningen

A. Generelt

       Dette medlem fastslår at Norge gjennom EØS-avtalens art. 16, som i hovedsak tilsvarer EØS-traktatens art. 37 nr. 1, har påtatt seg å gjennomføre de forpliktelsene som gjelder statlige handelsmonopoler, og viser til følgende:

       Under medlemskapsforhandlingene fant man fra norsk side ikke grunn til å ta opp spørsmålet om tilpasning av de statlige handelsmonopoler som omfattes av EØS-avtalen. Sverige og Finland valgte under medlemskapsforhandlingene å ta opp spørsmålet om sine alkoholmonopolers tilpasning med Kommisjonen. Dette initiativ førte til drøftelser om alkoholmonopolenes stilling, og gjennom en brevveksling med Kommisjonen har Sverige og Finland forpliktet seg til å avvikle sine produksjons-, import-, eksport- og engrosmonopoler. De to land viser til disse brevvekslingene i erklæring nr. 5 vedlagt slutteksten.

       Norge har ikke inngått noen tilsvarende brevveksling med Kommisjonen. I et brev til Norges forhandlingsleder ga imidlertid Kommisjonen uttrykk for at de norske alkoholmonopolene ikke er i overensstemmelse med EF-retten, verken i medlemskaps- eller EØS-sammenheng. På denne bakgrunn foreslo man at det skulle inngås en likelydende brevveksling mellom Kommisjonen og Norge. Dette ønsket ikke Norge. I det norske brevet ble det gjentatt at Norge aksepterer gjeldende EF-rett vedrørende statlig handelsmonopoler, samtidig som man forsikret at Norge ville foreta de nødvendige endringer i nasjonal lovgivning for å sikre at denne er i overensstemmelse med EF-retten ved tiltredelsen.

       Når det gjelder forholdet til EØS, vil dette medlem fastslå følgende: I brev av 25. juli 1994, går det frem at ESA (EFTAs overvåkningsorgan) mener at de tilpasninger som Norge har foreslått, ikke er tilstrekkelige. ESA mener at Vinmonopolet bør omorganiseres slik at det i hovedsak opprettholdes som et detaljistmonopol. ESA mener at de øvrige monopolrettighetene er i strid med EØS-avtalen.

       Dette medlem fastslår at ESA alt i brev til den norske regjering av 30. mai 1994 varslet at detaljistmonopolet i alle fall må gjennomgå tilpasninger for å kunne tilfredsstille EØS-avtalens krav. Det listes opp 8 spørsmål som må være besvart for at detaljistmonopolet skal kunne bestå. Blant disse er: « Hvordan kan det garanteres at det ikke vil finne sted direkte eller indirekte forskjellsbehandling til gunst for nasjonale produkter? »

B. Diskriminering mot vin

       Dette medlem vil bemerke at en slik garanti i alle fall forutsetter en vesentlig endring i norsk alkohollovgivning og vil peke på følgende forhold:

       A/S Vinmonopolet er gitt enerett til salg av vin, jf. alkoholloven § 3-1, første ledd. Salg av øl i skatteklasse 2 er derimot ikke underlagt Vinmonopolets enerett, og kan selges i detalj på basis av kommunal bevilling. Det dreier seg her om en omsetningsmessig diskriminering av utenlandsproduserte vin til fordel for et konkurrerende produkt, nemlig øl som stort sett er produsert i Norge. Denne diskriminering er i strid med EØS-avtalen.

       I sak 170/78 avsa EF-domstolen 12. juli 1983 en dom som fastslo at Storbritannia ved å pålegge lett vin en relativt høyere avgift enn den som ble pålagt øl, unnlot å oppfylle sin forpliktelse etter EØF-traktatens art. 95 (2). Domstolen la til grunn at vin og øl konkurrerer på det samme marked, og at beskyttelsen av ølet er mest merkbar for de alminneligste viner. Det britiske avgiftssystem førte til at vinen, etter domstolens mening, fikk preg av luksusvare slik at den ikke fremsto som et reelt alternativ til øl. Det dreide seg her om øl med en lavere alkoholstyrke enn det norske pilsnerølet.

       Vinmonopolets enerett til salg av vin innebærer en diskriminering i forhold til ølet. Dette fremgår klart av Ot.prp. nr. 19 (1992-1993) hvor Sosialdepartementet, i sin begrunnelse for å la Vinmonopolets enerett omfatte øl med høyere alkoholprosent enn 4,75, understreker at både høy pris og begrenset tilgjengelighet er viktige virkemidler for å begrense omsetningen. Departementet

       Overføringen vil bety at antall utsalgssteder blir redusert med omkring 95 %. Den drastiske nedgang i omsetningen av sterkøl viser at departementets forventninger ble oppfylt til overmål.

       En oversikt laget av Mineralvannindustriens Servicekontor viser at øl i skatteklasse 3 i januar 1993 utgjorde 2,4 % av totalomsetningen. Etter at salget av ølet 1. mars 1993 ble overført til Vinmonopolet, sank omsetningen i mars måned til 0,4 % og i mars, mai og juni 1993 utgjorde den 1,2 %, se vedlegg 1.

       Den ovennevnte forskjellsbehandling er i strid med det generelle diskrimineringsforbud i EF-traktatens art. 7 og EØS-avtalens art. 4. Den er også i strid med EF-traktatens art. 30 og EØS-avtalens art. 11 som forbyr kvantitative importrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning. Den kommersielle diskriminering av vin har en virkning som tilsvarer en importrestriksjon siden den begrenser omsetningen av vin. Ordningen er også i strid med EF-traktatens art. 37 og EØS-avtalens art. 16, i det Vinmonopolet her blir benyttet til å diskriminere varer fra EUs medlemsstater og EFTA-statene når det gjelder vilkårene for salg. Diskriminering kan ikke rettferdiggjøres ved de hensyn som er nevnt i EF-traktatens art. 36 og EØS-avtalens art. 13.

C. Vurdering

       Dette medlem fastslår at Norge hittil verken har godtatt Kommisjonens eller ESAs oppfatning av at alle Vinmonopolets eneretter bortsett fra detaljmonopolet i seg selv er uforenlig med henholdsvis EF-traktaten og EØS-avtalen. Dette vil sannsynligvis innebære at saken vil bli brakt inn for EF-domstolen eller EFTA-domstolen.

       Dette medlem vil minne om at Regjeringen på s. 16 i St.prp. nr. 100 (1991-1992), dvs. EØS-proposisjonen, skriver:

       Dette medlem vil videre minne om at Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis medlemmer i utenrikskomiteen uttalte følgende i Innst.S.nr.248 (1991-1992) s. 49:

       Dette medlem fastslår at både garantien og den avgjørende vektlegging henger i en tynn tråd både i EØS og i EU. Dette medlem finner imidlertid slett ingen grunn til å beklage dette, da Vinmonopolets avskaffelse innebærer mindre offentlig styring og større individuell frihet og ansvar. Når det gjelder alkoholavgiftene og importkvoten se 14B.

8. Fri flyt av kapital

       Dette medlem har merket seg følgende: Et norsk EU-medlemskap betyr svært lite i tillegg til de regler som følger av EØS-avtalen, og at temaet derfor er av liten reell interesse i en debatt om EU-medlemskap.

       Kapitalbevegelser mellom de mer utviklede land er blitt friere bl.a. som følge av at tidligere reguleringer har vist seg stadig mindre effektive. Også økt internasjonal handel, økte investeringer på tvers av landegrensene, og ikke minst en økning av internasjonale transaksjoner, påskyndet av den teknologiske utvikling, har bidratt til frigjøringen.

       Maastricht-traktatens art. 73 A-G erstatter Roma-traktatens artikler om kapitalbevegelser og at en tilsvarende forpliktelse til å fjerne alle restriksjoner på kapitalbevegelser mellom medlemslandene også gjelder innenfor EØS. I tillegg er EU-statene ifølge art. 3 B forpliktet til å fjerne restriksjoner på kapitalbevegelser overfor tredjeland. Etter art. 73 G kan Rådet med kvalifisert flertall vedta sanksjoner i form av restriksjoner på kapitalbevegelsen overfor tredjeland som et ledd i den felles utenrikspolitikk.

       Norge har oppnådd særskilte bestemmelser på to områder. Det gjelder regler for utenlandsboende EU-borgeres kjøp av fritidseiendommer i Norge, og EU-borgeres adgang til å investere i norske fiskefartøyer. Når det gjelder kjøp av fritidseiendommer ble resultatet at Norge i en overgangsperiode på fem år kan opprettholde dagens diskriminerende lovgivning. Muligheten for på varig basis å benytte nasjonale ikke-diskriminerende regler - regler for å kunne regulere omsetningen av slike eiendommer er stadfestet i felleserklæring nr. 5 i sluttakten til Tiltredelsestraktaten.

       Dette medlem anser det som et fremskritt at våre nåværende diskriminerende konsesjonsregler blir avskaffet. Det innebærer en styrkelse av privat eiendomsrett uten at dette på noen måte kan sees å skade norske interesser.

       Dette medlem vil understreke at reglene i EØS og EF om frie kapitalbevegelser gjør det umulig for Norge å føre en uavhengig rentepolitikk samtidig som offentlige restriksjoner på næringsvirksomhet og hard beskatning av kapital vil føre til kapitalflukt ut av Norge. Samtidig vil dette medlem peke på at det i dag synes helt urealistisk at Norge skulle bryte ut av det omfattende internasjonale samarbeide som vi alt deltar i på dette område og gjeninnføre restriksjoner på kapitalbevegelsen. Dette faktum medfører etter dette medlems oppfatning at meget av suverenitetsdebatten omkring norske EU-medlemskap virker urealistisk siden den nettopp synes å forutsette at Norge igjen skal begynne å regulere kapitalbevegelsene.

9. Olje og gass

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Konsesjonsdirektivet, som ble vedtatt 25. mai 1994, har som utgangspunkt at medlemslandene selv bestemmer hvilke områder som skal gjøres tilgjengelig for undersøkelser, leting og utvinning av olje. Medlemslandene har videre rett til å fastsette vilkår for oljevirksomheten. Ressursforvaltningen er således helt klart et nasjonalt anliggende.

       Statens samlede direkte engasjement i oljevirksomheten - gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), og gjennom Statoils økonomiske andel - kan opprettholdes.

       Det står Norge fritt selv å bestemme omfanget av SDØEs engasjement, oljebeskatningssystem og nivå, royaltysystem og andeler, bruk av glideskala, konsesjonsvilkår for leting og utvinning, utvinningstempo, ilandføringssted og system, m.m. Den eneste virkning av oljedirektivet er at Norge må likebehandle alle selskaper og arbeidskraft innen EU som ønsker å delta i konkurransen om arbeidsoppdrag, leveranser og konsesjoner på norsk sokkel. Den økte konkurranse dette medfører, vil kunne øke effektiviteten og dermed den fortjeneste som skattlegges, slik at de offentlige inntekter av virksomheten økes.

10. Landbruk

A. GATT-reglene

       Dette medlem har merket seg at GATT forutsetter at Norge legger om sitt importvern for landbruksprodukter til tollbeskyttelse. Deretter skal tollsatsene reduseres med 36 % og minimum 15 % for enkeltprodukter innenfor en 6-årsperiode. I tillegg skal Norge i samme periode foreta en 20 % reduksjon i handelsvridende budsjett- og skjermingsstøtte i forhold til basisperioden 1986-88. Det åpnes for bedret markedsadgang gjennom krav til minsteimport, og det legges nye begrensninger på bruk av eksportsubsidier.

B. Landbruksstøtten

       Dette medlem har merket seg at støttesystemet inneholder tre hovedgrupper av støtteendringer.

C. Nasjonal støtte

       Dette medlem har merket seg følgende: Ved fastsettelsen av området for nasjonal støtte blir det lagt vekt på lav befolkningstetthet, jordbruksarealet i forhold til totalarealet og andel av åkerarealet som benyttes til produksjon av matkorn. I det Nordlige støtteområdet kan det gis varig nasjonal støtte til jordbruket utover hva en hittil har kunnet gi etter dagens EF-regler. Det kan gis støtte opp til dagens samlede støttenivå. Støtten skal i hovedsak gis som areal- og dyrestøtte.

       Avtalen åpner for nye nasjonale støtteordninger hvor det er betydelige problemer med å integrere norsk landbruk i den felles landbrukspolitikk. Støtteordningene er ikke tidsbegrensede og gjelder hele landet.

       Avtalen åpner videre for nasjonal støtte i den generelle overgangsperiode på 5 år. Støtten skal som hovedregel fastsettes ut fra produksjonsspesifikke beregninger. De nasjonale støtteordningene vil bli utformet av norske myndigheter og godkjent av Kommisjonen.

D. Struktur og regionalpolitikk

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Med unntak for de kraftforkrevende produksjoner ligger de norske bestemmelsene for investeringsstøtte til primærjordbruket nær opp til EU-ordningen. Norge kan derfor i stor grad nyttegjøre seg disse, som delvis finansieres av EU.

       Norge kan i en overgangsperiode på 5 år gi nasjonal investeringsstøtte til svinekjøtt-, fjørfe-, kjøtt- og eggproduksjon.

       Det kan gis støtte til fjell- og vanskeligstilte områder (LFA-støtte). Støtten er 1.200 kroner pr. storfeenhet og kan alternativt beregnes pr. dekar. Støttesatsen pr. dekar er 120 kroner. EU betaler 50 % av tilskuddet i de fire nordligste fylker og 25 % i de øvrige områder. (ca 85 % av landbruksarealet i Norge omfattes av ordningen).

E. EUs markedsordninger

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Norge har fått en kvote for kumelk på 1.842 mill. kg, dvs. 3 % over dagens produksjon. Det er ingen kvote for geitemelk.

       Støtten til kornproduksjonen vil bli ca 150 kroner pr. dekar. Innenfor arealstøtteordningen forplikter brukerne seg til å brakklegge 15 % av arealet mot en støtte på ca 200 kroner pr. dekar brakklagt areal. Brakkleggingen gjelder ikke bruk som produserer under 92 tonn korn pr. år, dvs. at mindre enn 10 % av dagens norske kornprodusenter vil være omfattet av brakkleggingskravet.

       Norge har fått støttekvoter på 50.000 ammekyr, 175.000 hanndyr av storfe og 1.040 000 sauer.

F. Næringsmiddelindustrien

       Dette medlem har merket seg at Norge i en overgangsperiode kan gi nasjonal støtte til investeringer i næringsmiddelindustrien som ligger utenfor EUs regelverk på området, forutsatt at den totale kapasiteten ikke økes.

G. Vurdering

       Dette medlem vil bemerke følgende:

       EFs landbrukspolitikk er lite vellykket, først og fremst fordi garanterte priser på viktige produkter har ført til en sterk overproduksjon som man bare kan kvitte seg med ved å eksportere den på verdensmarkedet til priser langt under produksjonsomkostningene. Slik eksport er bare mulig ved hjelp av store eksportsubsidier. Denne eksporten fører til kunstig lave priser på landbruksprodukter på verdensmarkedet - noe som igjen fører til at land, ikke minst fattige u-land, som må leve av usubsidiert landbrukseksport, får ødelagt sine markeder og dermed inntektsmuligheter. Dette medlem vil imidlertid understreke at den norske støtten til landbruksproduksjonen er langt større enn EU-landenes, og viser til en oversikt på s. 195 i meldingen der det fremgår at den samlede støtte fra forbrukere og det offentlige i 1992 var 63 % høyere i Norge enn i EU. En fordel ved det norske støttesystemet i forhold til EUs er at det ikke i samme grad stimulerer til overproduksjon og subsidiert eksport. Likevel eksporteres norsk ost og tørrmelk som tilsvarer ca 15,7 % av vår samlede melkeproduksjon.

       EUs felles landbrukspolitikk er alt for kostbar, byråkratisk og uoversiktlig. Dersom EU får etablert en felles valuta, blir systemet noe enklere å administrere. Norge vil som medlem av EU ikke lenger kunne importere viktige produkter som korn, sukker og frukt til verdensmarkedets lave priser, men vil være henvist til å kjøpe EU-produkter, som for sukker og korns vedkommende stort sett har vært dobbelt så dyre. Siden Norge er en stor importør av slike produkter, er dette en klar ulempe ved norsk medlemskap i EU.

       Det er en fordel for norske skattebetalere dersom norsk EU-medlemskap vil medføre at den store nasjonale støtten til norsk landbruk må reduseres. Det er også en fordel for norske forbrukere at endel matvarepriser blir lavere.

       I denne forbindelse vises det til en totalkalkyle for jordbruket (PSE-beregninger) fremgår at norsk jordbruks kostnader (eksklusive vederlag til arbeide og kapital) i 1993, utgjorde 19,64 mrd. kroner. En skjermingsstøtte beregnet til 9,48 mrd. kroner er her inkludert. Vederlaget til arbeide og kapital utgjorde 11,37 mrd. kroner, mens den samlede offentlige støtte beløp seg til 19,68 mrd. kroner. Den offentlige støtte til norsk jordbruk dekker mao. alt vederlag til arbeide og kapital pluss 43 % av jordbrukets øvrige utgifter. « Verdiskapningen » utgjør altså 57 % av jordbrukets utgifter eksklusive godtgjørelse for arbeide og kapital.

       Norsk landbruk har i motsetning til de fleste andre næringer aldri måttet tilpasse produksjonen og kjempe om markeder under press fra konkurransen. Det har f.eks tvert imot vært ansett som en viktig oppgave å begrense eksporten. Det bør derfor ikke forbause at landbruket bare ser problemer og ingen muligheter i de utfordringer som ligger innenfor EUs landbrukspolitikk. På den annen side hevdes det fra landbrukshold at norske produkter har unik renhet i motsetning til gift-, medisin- og hormonbelastede EU-produkter. Dertil kommer den lange norske vekstsesongen som skaper spesielle egenskaper og smakskvaliteter. En naturlig konklusjon på dette er at mange av EUs kjøpesterke og mer og mer miljøbevisste forbrukere vil foretrekke norske EU-tilpassede produkter selv om disse faller noe dyrere. Slike nye markedsmuligheter tillegges liten vekt på norsk landbruksforhold som åpenbart finner det tryggest å fortsette som før i forvissning om at staten og forbrukerne vil komme til å dekke underskuddet uansett. Dette medlem ser den ekstremt store støtten til norsk landbruk som et resultat av utkantdistriktenes overrepresentasjon i landets bevilgende myndighet, Stortinget, noe som skyldes valgordningen. Dette medlem hilser med glede internasjonale rammebetingelser i GATT og EU som begrenser norske myndigheters adgang til å overføre penger fra staten og den enkelte borger til landbruket.

       Dette medlem ser det som negativt at Norge ved et EU-medlemskap skal måtte subsidiere også EU-bønder.

       Alt i alt anser dette medlem EUs landbrukspolitikk som et moment som taler mot norsk medlemskap.

11. Fiskerinæringen

A. Adgangen til farvann

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Innføring av den 200-mils økonomiske sonen i 1977 førte til et nært forvaltningsmessig samarbeid mellom Norge og EF. Bestander i Nordsjøen som vandrer i begge parters fiskerisoner, måtte fordeles og forvaltes på en forsvarlig måte. Begge parter har dessuten et omfattende fiske i det som tidligere hadde vært internasjonalt farvann, men som fra 1977 ble en del av den andre partens eksklusive fiskerisone. Det var derfor interesse for å kunne bytte kvoter.

       Adgangen til å fiske innenfor 12-milsgrensen forbeholdes norske fiskere. Dette fremgår av en felleserklæring til avtalen. Den pålegger EFs organer å ta særlig hensyn til kystbefolkningens interesser når dagens ordning om 12-milssonen skal vurderes i år 2002. Den norske holdningen til 12-milssonen deles av EUs medlemsland.

       I Tiltredelsesakten knyttes reglene om adgang til farvann og uregulerte bestander til et system med fisketillatelse, som er under utarbeidelse i EU. Utgangspunktet for det nye systemet med fisketillatelse vil være at det nåværende fiskemønsteret legges til grunn. Inntil systemet med fisketillatelse er i virksomhet, vil vilkårene for norsk adgang til de nåværende EU-lands farvann i Nordsjøen være de samme som i dag.

B. Ressursene

       Dette medlem har merket seg følgende:

       De norske fiskerettighetene i EU-landenes og Norges farvann er fastlagt i Tiltredelsesavtalen enten i form av relative andeler eller kvoter i tonn. Avtalen innebærer en videreføring av de fiskemuligheter norske fiskere har hatt de senere årene. Det er ikke knyttet noen tidsbegrensning til disse juridiske bindende rettigheter, som bare kan endres med norsk samtykke, dvs. ikke med kvalifisert flertall.

       Norges tiltredelsestraktat har nemlig samme rettslige status som EUs andre konstituerende traktater. Skulle det oppstå motstrid mellom Roma-traktaten og den norske tiltredelseserklæringen, vil sistnevnte gå foran, siden dette er nyere EF-rett, ratifisert av medlemsstatene.

       Varigheten av kvotefordelingen understrekes også i en erklæring i sluttakten. I erklæringen erkjenner EU den store betydning det har for Norge og nåværende medlemsland at prinsippet om relativ stabilitet videreføres som grunnlag for en permanent ordning for fordeling av fiskemulighetene i fremtiden, også etter år 2002.

C. Eierforhold i flåten

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Norge kan opprettholde regler som krever norsk statsborgerskap for kjøp av fiskefartøy. Ordningen gjelder i en overgangsperiode på 3 år. I en felleserklæring til avtalen slås det fast at et målene for EUs system for fordeling av kvoter, er å ivareta særskilt behov i områder der befolkningen er spesielt avhengig av fiske og tilknyttet virksomhet. Man gjengir også Domstolens syn om at denne målsettingen gir grunnlag for å sette som vilkår at det er en reell økonomisk forbindelse mellom fartøyer som fisker på et lands kvote og dette landet.

D. Forvaltningen

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Norge beholder myndigheten til å fastsette totalkvoter og føre forhandlingene med Russland for farvannene nord for 62° N frem til 30. juni 1998. Etter denne dato vil myndigheten bli overtatt av EU.

       I henhold til Tiltredelsesakten skal forvaltningen av ressursene i disse farvannene innenfor EUs fiskeripolitikk skje på grunnlag av det nåværende forvaltningsregime, slik at dette er nedfelt i felleserklæringen om forvaltningen av fiskeressursene i farvannene nord for 62° N. Dette innebærer en rettslig plikt for de nåværende medlemslandene til å videreføre dagens norske forvaltningsregler også etter år 2002.

       Som det mest berørte medlemsland vil Norge dessuten, i henhold til etablert praksis i EU, spille en dominerende rolle i forvaltningen av disse farvannene også etter overgangsperioden. Dette er gjenspeilet i felleserklæringen, der man fremhever Norges spesielle stilling som den eneste kyststaten i EU i disse farvann.

       Kystvaktens og andre norske myndigheters ordinære håndhevelse og kontroll av alle fartøyer i norsk farvann vil fortsette. Effektiviteten av den norske forvaltningen nord for 62° N vil bero på hvor meget norske myndigheter vil satse av ressurser på å kontrollere at regelverket etterleves.

E. Norsk fiskeeksport

       Dette medlem har merket seg følgende:

       For norsk tradisjonell fiskeeksport var tiåret 1980-90 preget av stagnasjon. Eksportverdien i faste priser avtok og har først begynt å øke etter at russiske fiskefartøyer har omsatt deler av sitt torskekvantum gjennom norske kjøpere. I 1993 og 1994 har også kvoten av bl.a. norsk-arktisk torsk kommet opp på et normalt nivå.

       Justeres eksporttallene for den russiske fisken, er den reelle økningen av norsk tradisjonell fiskeeksport i sin alminnelighet fra 1972 til 1993 beskjeden.

       Til tross for liberalisering i verdenshandelen, gjøres det utstrakt bruk av handelspolitiske instrumenter som antidumpingtoll, utjevningsavgifter, minsteimportpriser o.l.

F. Markedsadgang ved medlemskap

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Ved medlemskap får Norge tollfri adgang for all fisk og fiskeprodukter fra tiltredelsesdatoen. Avtalen innebærer likevel at det blir etablert en overvåkningsordning for laks, sild, makrell, reker, kamskjell, sjøkreps, uer og ørret fra Norge ved salg til EU-land. Systemet er tidsbegrenset til 4 år og skal administreres av Kommisjonen.

G. Vurdering

       Dette medlem legger vekt på følgende:

       Nye fiskeredskaper og fangstmetoder gjør at fisken kan bli fanget nær sagt hvor som helst i havet. Denne utvikling vil sannsynligvis fortsette. Dette fører til at de nuværende 200-milssoner vil få mindre betydning som fangstområder. På den annen side vil det bli viktigere å regulere fisket i internasjonalt farvann for å forhindre at havet fiskes tomt. For Norge som fiskerinasjon er dette særlig viktig.

       I kommende internasjonale forhandlinger om regulering av fiske i internasjonalt farvann vil det være av vesentlig betydning for Norge å ha EUs forhandlingstyngde og goodwill i ryggen. Dette forutsetter at Norge blir medlem. Konflikten med Island i havområdet rundt Svalbard aktualiserer problemet.

       EU hadde store vanskeligheter med å bli enig om en felles fikeripolitikk. Man kunne derfor ikke forvente at EU ville gi rettslige garantier til Norge når det gjelder en fiskeripolitikk som er forutsatt revidert først innen utgangen av år 2002. Men Norge er sikret en viss prosentvis andel av de totale fiskekvoter og at EU legger norsk forvaltningsregime til grunn. Disse rettigheter kan ikke endres uten norsk samtykke. Alt i alt synes imidlertid de politiske formuleringer som er valgt å være så forpliktende at de gir Norge rimelig sikkerhet for at systemet ikke vil bli endret til vesentlig ugunst for norske fiskere. Dette, sammenholdt med den reduserte betydning av dagens rettigheter innenfor eksisterende fiskerigrenser, gir et tilfredsstillende forhandlingsresultat.

       Det må også tas i betraktning at Norge får bedret markedsadgang for viktige fiskeprodukter dersom landet blir med i EU. I denne forbindelse bør det minnes om at den viktigste vekstnæringen, nemlig fiskeoppdrett ikke berøres av fiskerigrenser, og vil ha store fordeler av fri og tollfri eksport til EU.

12. Regionalpolitikk i Norge

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Medlemskapsforhandlingene har tatt utgangspunkt i at lav befolkningstetthet skal etableres som nytt kriterium i EU for den nasjonale distriktsstøtten. Dette kriterium, nærmere definert som områder med under 12,5 personer pr. km² skal kunne anvendes i stedet for dagens hovedkriterier i EU, som er BNP pr. innbygger og arbeidsledighet.

       Det nye kriteriet vil medføre at Norges nåværende virkeområde for nasjonal distriktspolitikk vil kunne opprettholdes. Samtidig vil det kunne gis støtte som kompenserer for avsides beliggenhet, også driftsstøtte. Dette gir mulighet for å videreføre hovedtrekkene i både den regionale transportstøtten og ordningen med nedsatt arbeidsgiveravgift i prioriterte regioner.

       Det er forutsatt et nytt målområde 6 for strukturfondene, spesielt tilpasset de nordiske søkerlandene. Kriteriet for utpeking av mål-6 områder er lav befolkningstetthet, nærmere definert som under 8 personer pr. km². For Norge førte dette til at de fire nordligste fylkene fikk status som målområde 6.

13. EFs strukturfond

       Dette medlem har merket seg at EFs interne distriktspolitiske virkemiddel, strukturfondet, for 1995 er budsjettert med 196 mrd. kroner og 250 mrd. kroner i 1999. Portugal, Hellas, Irland og Spania mottar relativt mest.

       Dette medlem har liten tro på at de økende uttellingene fra strukturfondet vil bidra vesentlig til en varig og bærekraftig økonomisk utvikling. Tvert imot antar dette medlem at slike overføringer fører til mer byråkrati, stimulerer til lobbyvirksomhet og korrupsjon, virker passiviserende og fører til at EU-bedrifter blir utsatt for enda hårdere priskonkurranse fra land utenfor EU - noe som kan komme til å øke arbeidsledigheten i EU ytterligere. Dette medlem anser strukturfondet som et negativt trekk som taler mot norsk medlemskap.

14. Skatter og avgifter

A. Generelt

       Dette medlem har merket seg at samarbeidet om beskatning i EU er konsentrert om avgifter, og har for øvrig merket seg følgende:

       Det er utarbeidet særskilte regler om merverdiavgift og om særavgifter på alkohol, tobakk og mineraloljer. Det kreves enstemmighet når det gjelder regler på dette område.

       Avgiftene er i det store og det hele fastsatt som minimumssatser.

       Ved siden av å fastsette minstesatser, går EUs avgiftsbestemmelser hovedsakelig ut på å avgrense hva som skal omfattes av avgiftsplikt samt å fastsette nye systemer for oppkreving av avgift ved handel innen EU til erstatning for grensekontroll.

       Noe forenklet kan en si at prosedyrene for oppkreving og kontroll av avgifter er flyttet fra grensen til den enkelte bedrift, og er innordnet i de prosedyrer som gjelder i det enkelte medlemsland for oppkreving og kontroll av merverdiavgiften ved intern handel. Ved handel mellom avgiftspliktige næringsdrivende i forskjellige medlemsland blir merverdiavgiften ikke innbetalt til statskassen i forbindelse med grensepasseringen. Avgift blir beregnet av kjøper, som bokfører beløpet som inngående merverdiavgift. Beløpet føres på avgiftsoppgaven for vedkommende avgiftstermin. Når kjøper har fradragsrett for inngående avgift, kan det kreves fradrag for avgiftsbeløpet på samme avgiftsoppgave.

       Som hovedregel omfatter avgiftene også tjenester, inkludert overnattingstjenester. Virksomhet knyttet til helse, undervisning og kultur er i store trekk unntatt. Siden avgiftsplikten er knyttet til omsetning, er en rekke offentlige tjenester som ikke omsettes i markedet unntatt fra omsetningsavgift. Forhandlingsresultatet gir Norge adgang til å videreføre gjeldende nullsatser på aviser, bøker og tidsskrifter.

B. Særlig om avgifter på alkoholholdige drikkevarer, tobakk og mineraloljeprodukter

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Som ledd i etableringen av det indre marked, herunder fjerning av den fiskale grensekontroll, har EF vedtatt harmonisering av særavgiftene på alkoholholdige drikkevarer, tobakksvarer og mineraloljeprodukter.

       For hvert av disse tre områdene er vedtatt et strukturdirektiv som nærmere angir hvilke produkter som skal avgiftsbelegges og hvilket grunnlag avgiftene skal beregnes på grunnlag av, og et satsdirektiv som i hovedsak fastsetter minimumssatser. Etter Stortingets vedtak om avgift på brennevin og vin m.m. er verdiavgiftsandelen for 1994 fastsatt til 19 % av utsalgsprisen inkludert merverdiavgift. EFs regler medfører at avgiften på vin og brennevin ikke skal inneholde noe verdielement.

       For ervervsmessig kjøp/salg innebærer EFs regler at avgiften skal oppkreves i forbrukslandet. Avgiftsplikten oppstår først når varen går ut fra de avgiftsfrie lagrene, dvs. når varer tas ut til forbruk.

       For privates kjøp av varer til eget bruk og som de selv transporterer, fastsetter sirkulasjonsdirektivet at avgiften skal oppkreves i anskaffelseslandet (opprinnelseslandet) og ikke i forbrukslandet. For postordresalg til private skal imidlertid avgiften oppkreves i forbrukslandet.

       For å skille mellom særavgiftsbelagte varer som er beregnet til ervervsmessige formål og varer som er beregnet til privat bruk, kan de enkelte land fastsette veiledende grenser for hvor store kvanta alkohol som skal kunne medbringes av private reisende mellom EU-land, uten at varene skal anses å være anskaffet i ervervsmessig øyemed. Disse veiledende mengdegrenser må ikke være lavere enn:

  10 liter brennevin

  20 liter sterkvin

  90 liter svakvin

110 liter øl

800 sigaretter

    1 kg røyketobakk.

       Forhandlingene førte til at Norge kan innføre følgende kvoter:

    1 liter brennevin eller 3 liter svakvin

    5 liter svakvin

  15 liter øl

300 sigaretter

       Den ovennevnte særordning for Norge og de andre nordiske søkerland skal gjelde inntil 31. desember 1996 for deretter å være gjenstand for revisjon. Dette tilsvarer det opplegg som gjelder for Danmark. Unntaksklausulen er slik at den forlenges dersom det ikke oppnås enighet om den skal opphøre eller endres. Et slikt vedtak krever som alle skatte- og avgiftsvedtak i EU, enstemmighet.

       Rutinemessig stikkprøvekontroll av trafikken mellom medlemslandene ved grensepassering vil ikke lenger være tillatt. Deklarering av varer ved valg av rød eller grønn sone vil blir fjernet for reisende fra EU. Etter som importkvoten beholdes for alkohol og tobakk, vil det måtte etableres andre kontrollordninger for å håndheve dette.

C. Vurdering

       Dette medlem fastslår at det ikke er noe rettslig i veien for at nivået på de norske særavgiftene blir opprettholdt i EU.

       Økt importkvote uten betaling av norsk avgift når det gjelder alkohol og tobakk samt mindre grensekontroll vil likevel sannsynligvis presse det norske avgiftsnivå en del ned, noe dette medlem anser som en fordel.

       Dette medlem anser det som en ulempe ved norsk medlemskap at merverdiavgift som hovedregel også skal omfatte tjenester.

       Dette medlem misliker også systemet med minimumsatser for avgifter. Denne regulering tar sikte på at landenes regjeringer ikke skal kunne konkurrere om å tiltrekke seg kapital, arbeidskraft, turister og etableringer ved å redusere avgiftsnivået. Dette medlem mener at regjeringene fritt bør kunne konkurrere om EU-borgernes gunst på denne måten.

15. EFs tolltariff

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Ved tilpasning til EFs felles tolltariff vil det bli justeringer i tollsatsen i forhold til dagens norske tollsatser. Det gjennomsnittlige tollnivået i EU for industrivarer er 5,7 %, mens det i Norge er 3,6 % når det tas hensyn til handelsomfanget av den enkelte vare. Deltakelse i tollunionen vil derfor medføre økte årlige omkostninger for norsk næringsliv med 500 mill. kroner. Denne forskjellen vil bli mindre etter hvert som Uruguay-runden gjør seg gjeldende. Denne merbelastning må vurderes opp mot gevinsten ved frafall av intern grensekontroll i EU og bortfall av opprinnelsesregler i den interne handel.

       Det er grunn til å merke seg at EUs tolltariff av en eller annen grunn ofte omtales som tollmur, mens man aldri hører den norske tolltariffen omtalt på denne måten. Det hevdes også at EUs handelspolitikk bygger på en utstrakt forskjellsbehandling av handelspartnerne, og at EU er en dobbelt diskriminerende tollunion, i det den ikke bare diskriminerer mellom land innenfor og utenfor, men også i betydelig grad mellom grupper av land utenfor. Det samme kan imidlertid sies om den norske tolltariffen. For øvrig er diskriminering et merkverdig ord å bruke når man skal få frem at EU gir tollfordeler til de fattigste land i verden, f.eks i det sydlige Afrika.

       Norge vil lide et betydelig tap ved at landet som medlem av EU ikke lenger kan importere landbruksprodukter som f.eks korn og sukker til verdensmarkedets priser. Dette medlem kjenner ikke størrelsen av denne norske merutgift, men Atle Seierstad har beregnet den til 1,5 mrd. kroner, « Norge og EU », s. 65.

16. Forholdet til tredjeland (handelspolitikk)

A. Generelt

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Medlemskap i EU innebærer at avtaler som EF har inngått med tredjeland eller internasjonale organisasjoner vil være bindende også for nye medlemsland.

       Den vesentligste del av EFs avtaleverk med tredjeland gjelder toll- og handelspolitiske forhold. Toll- og handelspolitikk må ses i nær sammenheng. Det gjelder bl.a. toll- og handelsavtaler, eksportpolitikk og handelspolitiske beskyttelsestiltak, antidumpingtiltak, kvantitative restriksjoner m.m. Siden handelspolitikken i EF, som en logisk konsekvens av tollunionen, må være felles, er det EF som representerer medlemslandene i internasjonale forhandlinger og inngår avtaler på deres vegne.

B. Forholdet til u-land

       Dette medlem har merket seg følgende:

       EF har tre typer ordninger som gir forskjellige grupper u-land ulik grad av preferansebehandling, nemlig Lomé-konvensjonen for ACP-landene (70 utviklingsland i Afrika, det karibiske området og Stillehavsregionen), samarbeidsavtalen med Middelhavslandene og en generell tollpreferanseordning (GSP) - (også Norge har gjennom GSP-ordningen en særordning for handelen med u-landene). Formålet med EUs preferanseordninger er å gi u-land handelsfordeler.

       EU-landenes historiske bånd med u-landene gjenspeiles i omfattende handel og samarbeide med disse landene. Det hevdes under tiden at EUs handelspolitikk er preget av næringsinteressene i de store EU-land og av disses fortid som kolonimakter. Det er neppe belegg for å anta at de store EU-land gjør seg relativt mer gjeldende enn de små. Stemmevekten i Rådet tyder på det motsatte. Det er for øvrig liten grunn til å tro at næringslivet i de store EU-land stort sett har felles interesser og ikke konkurrerende. Uttrykket « fortid som kolonimakter » brukes ofte i nedsettende betydning. Det er grunn til å minne om at kolonimakter har historiske bånd med sine tidligere kolonier. Dette gjelder både økonomisk, kulturelt og språklig. Dette fører til at disse europeiske land føler et betydelig ansvar for utviklingen, og er en opplagt positiv side av kolonitiden, som for øvrig, på bakgrunn av dagens tilstander i f.eks Afrika, fortoner seg mindre mørk.

       EU er u-landenes største marked. I 1991 kom 17,3 % av EUs import fra u-land (ekskl. skip og borerigger). Over 30 % av u-landenens eksport går til EU.

       EU foretar i større grad enn Norge forskjellsbehandling mellom fattige og mindre fattige u-land, og det er særlig de fattige som gis omfattende preferanser og særordninger i EU.

       Ved EU-medlemskap blir norsk landbrukspolitikk underlagt EU. Vi blir delaktige i EUs system med omfattende eksportsubsidier på matvarer. Gjennom våre bidrag til EU-budsjettene vil vi være med på å betale disse subsidiene. I nødsituasjoner kan selvsagt billig mat fra EU hjelpe matvareimporterende u-land, men ellers kan den subsidierte eksporten slå ut u-landenes egen produksjon og ødelegge motivasjonen for nasjonal matvareproduksjon. I denne forbindelse bør vi likevel ikke glemme at Norge har en betydelig subsidiert eksport av melkeprodukter. Det sterke norske importvernet når det gjelder matvarer bidrar også til å vanskeliggjøre matvareproduksjon i endel u-land. Det er under enhver omstendighet problematisk å rette kritikk mot EUs u-hjelpprofil på dette område uten å ta med den norske.

       EU har ingen felles bistandspolitikk, men i Maastricht-traktatens art. 130 U heter det at fellesskapets u-landspolitikk skal være et supplement til medlemsstatenes politikk på området. Maastricht-traktaten innfører ikke en felles bistandspolitikk, slik tilfellet er med den felles landbrukspolitikken eller handelspolitikken.

       Art. 130X innebærer at EU og medlemslandene skal samordne sin politikk for utviklingssamarbeid og skal konferere med hverandre om bistandsprogrammer. De kan treffe felles tiltak og Kommisjonen kan ta initiativ for å fremme samordning. Art. 189B åpner adgang til å treffe vedtak med kvalifisert flertall, selv om dette neppe er særlig aktuelt i praksis. EU-landenes samlede bistand utgjør ca 40 % av verdens totale offentlige bistand. Av EFs bilaterale bistand går 67 % til Afrika syd for Sahara, og 95 % av bistanden gis på gavevilkår.

       Den delen av bistanden som medlemslandene kanaliserer gjennom det felles bistandsbudsjett svarer i gjennomsnitt til ca 14 % av medlemslandenes samlede bistandsvirksomhet. På sikt vil mellom 5 og 10 % av det norske bistandsbudsjettet gå inn som en del av EFs bistand.

C. Vurdering

       Dette medlem ser det som en klar fordel for Norge at landet som medlem av EU kan støtte seg til EUs forhandlingstyngde når norske interesser står på spill, f.eks når det gjelder antidumpingtiltak rettet mot norsk eksport til tredjeland.

       Dette medlem har generelt liten tro på positive virkninger av u-hjelp i offentlig regi, men anser det som en fordel at slik hjelp blir koordinert på EU-nivå, slik at hjelpen ikke blir et kamuflert virkemiddel i medlemsstatenes innbyrdes konkurranse om markeder og innflytelse i u-land.

       Dette medlem er tilfreds med at EU stiller større krav til effektivitet og kontroll fra mottakerlandenes side. Det stilles større krav til mottakerlandet og EU ønsker at utbetalinger av bidrag til bistandsprosjekter gjøres betinget av tilfredsstillende oppfølging fra mottakerlandets side. EU legger også vekt på respekt for menneskerettigheter, demokrati og rettsstatens prinsipper.

17. Miljøvern

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Miljøproblemene demonstrerer vår gjensidige avhengighet. Det tradisjonelle internasjonale samarbeidet er sjelden tilstrekkelig forpliktende og de fleste internasjonale samarbeidsorganisasjoner mangler både kontrollordninger og sanksjonsmuligheter. Felles håndhevelsesmekanismer er nødvendig for å gi miljøpolitikken større tyngde. I dag er det bare EU som har slike virkemidler.

       I Roma-traktaten (fra 1957) var hovedvekten lagt på økonomisk vekst, økt stabilitet og forbedring av levestandarden. Dette var også norsk politikk på den tiden. I den nye EF-traktaten (supplert med bestemmelser fra Maastricht-traktaten) er hensynet til miljøet og en bærekraftig utvikling tatt inn som en ny hovedoppgave for fellesskapet. Videre er et høyt sysselsettingsnivå, høyning av livskvaliteten, økonomisk og sosial utjevning og solidaritet mellom medlemslandene sentrale mål for fellesskapets arbeide. Selv om disse målene også var formulert i Roma-traktaten, er de i den nye traktaten gitt en mer samlet og klar form.

       Adgangen for Rådet til å benytte flertallsavgjørelser på miljøområdet er etter Maastricht-traktaten utvidet. Flertallsbestemmelser skal benyttes på områder som det nye miljøkapittel dekker: Vern av menneskers helse, en forsiktig og fornuftig utnyttelse av naturressursene samt løsning av globale miljøproblemer. Vedtak som i hovedsak angår skatter og avgifter, fysisk planlegging og arealbruk, bortsett fra avfallshåndtering, samt tiltak som angår medlemslandenes valg av energikilder, vil fortsatt bli avgjort med enstemmighet.

       Dette medlem vil peke på at nettopp miljøvernspørsmålene er gode eksempler på at oppgivelse av nasjonal selvråderett til fordel for flertallsavgjørelser i en overnasjonal organisasjon er den metode som mest effektivt kan gi de ønskede resultater. Et vanlig internasjonalt samarbeide på regjeringsplan, vil neppe strekke til.

       Dette medlem anser det for klart at EU er den eneste av de europeiske organisasjonene som har politisk tyngde, økonomiske virkemidler og tilstrekkelige ressurser til å ta tak i de økonomiske, miljømessige og politiske utfordringene Europa står overfor.

18. Økonomisk og monetær union

       Dette medlem har merket seg at vilkåret for å kunne delta i den økonomiske union er at konvergenskravene er oppfylt, nemlig lav inflasjon, balanse i de offentlige budsjetter, lavt rentenivå, lite offentlig gjeld og valutakursstabilitet.

       Dette medlem har videre merket seg at en felles valuta krever en felles pengepolitikk og en felles institusjon med ansvaret for pengeutstedelsen. Det skal derfor opprettes et europeisk system av sentralbanker ESSB og en ny europeisk sentralbank ESB. ESSB, som vil bestå av den nye sentralbanken og de nasjonale sentralbankene, skal gis ansvaret for pengepolitikken. ESB skal ha ansvaret for å tillate pengeutstedelse. Øverste beslutningsorgan vil være et hovedstyre som består av direksjonen i ESB og de nasjonale sentralbanksjefene. Ansvaret for retningslinjene for valutakurspolitikken overfor tredjeland vil ligge hos de politiske myndighetene ved Rådet av EUs finansministre.

       Innenfor sitt virkeområde skal ESSB ha til hovedmål å opprettholde prisstabilitet. Dette må ses på bakgrunn av at pengepolitikken innenfor EU best kan bidra til å nå målene for vekst og sysselsetting ved å rettes inn mot prisstabilitet, dvs. en årlig inflasjon i området 1-3 %.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Utover penge- og valutasamarbeidet bygger samarbeidet om den økonomiske politikken i EU på gjensidige konsultasjoner. Det enkelte medlemsland skal unngå for stort offentlig budsjettunderskudd og for stor offentlig gjeld. Videre skal det i fellesskap gis generelle retningslinjer for den økonomiske politikken i medlemslandene. Det skal ikke på disse områdene være noen overføring av myndighet til fellesskapet. De generelle retningslinjene for den økonomiske politikken vil ikke være rettslig bindende. Finanspolitikken og øvrig generell økonomisk politikk vil derfor også når unionen er opprettet, være nasjonalstatens myndighet og ansvar.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Øket sysselsetting er et viktig mål i EU, men det forutsetter bl.a. økonomisk vekst. Men varig økonomisk vekst forutsetter forsvarlige offentlige finanser og lav inflasjon. Økonomisk vekst må også foregå under hensynet til miljøet.

       Ved å innføre en felles valuta fjernes all valutakursusikkerhet og dermed grunnlaget for spekulative kapitalbevegelser mellom medlemslandene i unionen. Omkostninger og usikkerhet ved valutatransaksjoner knyttet til nåværende valutaer vil opphøre. Rammebetingelsene for næringslivet innenfor EU-området blir derfor mer stabile og forutsigbare. Dette anses som så viktig at landene som deltar er villige til å avgi formell suverenitet i pengepolitikken.

       I praksis har mange av landene ført en pengepolitikk som har tatt sikte på stabil valutakurs i forhold til tyske mark. Indirekte har derfor pengepolitikken dermed også vært rettet inn mot prisstabilitet, siden den tyske sentralbanken har hatt dette som rettesnor for sin politikk. Dermed har mange land allerede i dag bundet sin pengepolitikk nært opp mot de avgjørelser som blir tatt i den tyske sentralbanken.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Art. 104 sier at etter 1. januar 1994 er det forbudt for sentralbankene å yte kreditt til fellesskapets organer og institusjoner eller til nasjonal offentlig sektor.

       Art. 104 A sier at landene ikke skal ha regler som gjør at offentlige institusjoner får lettere adgang til lån fra finansinstitusjoner enn det som gjelder for private låntakere.

       Formålet med art. 104 og 104 A er å sikre at offentlig sektor blir underlagt den samme vurdering vedrørende kredittrisiko som andre låntakere.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       I art. 104 C heter det at landene er forpliktet til å unngå for store underskudd. Underskuddet defineres ved offentlig forvaltnings netto lånebehov. Dette betyr at kravet gjelder det samlede underskuddet i statskassen, fylkes- og primærkommunene med tilknyttede fonds og annen forvaltning. Forretningsdrift i stat og kommune holdes utenfor.

       Hensikten med å unngå store underskudd er for det første å hindre at et medlemsland ved ha et for stort budsjettunderskudd skal bidra til å øke det felles rentenivået innenfor valutaunionen. For det annet skal gjeldskravet forhindre at betalingsproblemer i et medlemsland skaper uro omkring den felles valutaen. Et høyt gjeldsnivå bidrar også til å gjøre det vanskelig å overholde budsjettkravet.

       Vurderingen skal være skjønnsmessig. I tillegg til referanseverdiene og om en overskridelse er midlertidig og unntaksvis, skal det også tas hensyn til nivået på offentlige investeringer og de mellomlangsiktige utsiktene for budsjettsituasjonen.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       I henhold til art. 104 C nr. 9 kan Rådet, dersom Rådets rekommandasjoner ikke etterkommes, pålegge vedkommende medlemsstat, innen en fastsatt frist, å ta skritt til den reduksjon av underskuddet som Rådet finner nødvendig for å rette opp situasjonen.

       Dersom vedkommende medlemsstat ikke følger opp et vedtak etter art. 104 C nr. 9 kan Rådet:

       Dette medlem har merket seg at den tyske forfatningsdomstolen i en avgjørelse av 12. oktober 1993 fastslo også at tredje fase av Den økonomiske monetære union er å betrakte som en politiske målsetting og ikke en rettslig bindende frist.

       Domstolen fastslo at dersom forutsetningene i traktaten ikke er oppfylt, vil grunnlaget for den økonomiske og monetære union ikke være tilstede. Også på dette området understreket domstolen Forbundsdagens sentrale rolle, idet den fastslo at overgangen til tredje fase forutsetter en fornyet behandling i Forbundsdagen.

       Også den nederlandske nasjonalforsamling har forutsatt at spørsmålet om tredje fase legges frem for den før saken kommer opp i Rådet.

       Dette medlem er kjent med at det er den norske regjerings oppfatning at norsk deltagelse i den økonomiske og monetære unions tredje og siste fase forutsetter et samtykke av Stortinget. Dette medlem vil gå inn for at spørsmålet også blir forelagt folket ved en rådgivende folkeavstemning og tar opp følgende forslag:

       « Stortinget forutsetter at det avholdes rådgivende folkeavstemning om Norge bør delta i den økonomiske og monetære unions tredje og siste fase dersom Norge er medlem i EU på det tidspunkt en slik avgjørelse måtte bli aktuell. »

Vurdering

       Dette medlem vil bemerke følgende:

       Det er delte meninger om planen om den felles sentralbank og den felles valuta i det hele tatt lar seg realisere. Hva man enn måtte mene om dette, synes liten skade å være skjedd ved at flest mulig EU-land prøver å tilpasse seg de fem nevnte kriteriene, slik at de er kvalifisert til å delta i Unionen. Det synes i alle fall ganske usannsynlig at et flertall av EUs medlemsland vil kunne beslutte seg for å delta så tidlig som i 1996. Dersom det skulle ta noe lenger tid, er vel ingen stor skade skjedd. Under enhver omstendighet bør vi i Norge gå ut fra at hvert enkelt lands myndigheter er de mest kompetente når det gjelder å vurdere ønskelighet og de økonomiske muligheter for å delta i pengeunionen. Foreløpig må vi slå oss til ro med at 10 av 12 EU-land har sagt seg interessert i å delta og at Østerrike også ønsker dette. Det må derfor antas at de for sine lands vedkommende anser pengeunionen som et realistisk og ønskelig fremtidsmål.

       Det er blitt hevdet at pengeunionen vil være særlig problematisk for Norge fordi landet er så avhengig av råvarepriser, først og fremst oljepriser. Det hevdes at hvis oljeprisen faller kraftig, vil Norge være avhengig av å styrke sitt øvrige næringsliv, ved å sørge for bedre konkurranseevne. Utenfor EU kan dette oppnås ved en devaluering som både vil styrke eksportnæringene og næringer som konkurrerer med importerte varer.

       Det ovennevnte resonnement som forutsetter at eksportsvikt kan avhjelpes ved devaluering, bør ikke vinne fram. Et land som Norge, som for tiden har store inntekter av olje og sannsynligvis vil få høye gassinntekter, bør sørge for i gode tider å bygge opp så solide reserver at en konjunkturbestemt nedgang i eksportinntektene ikke fører til finanskrise.

       Dette medlem ser med tilfredshet at Regjeringen i stortingsmeldingen erklærer at den for fremtiden ikke tar sikte på å avhjelpe arbeidsledighet og eventuell eksportsvikt ved hjelp av devaluering, budsjettunderskudd og annen inflasjonspolitikk, og at den vil satse på å virkeliggjøre de nevnte konvergenskriterier, som jo er god Fremskrittspartipolitikk.

       Siden det synes klart at norsk deltakelse i pengeunionen ikke er en automatisk konsekvens av EU-medlemskapet, men at den senere skal avgjøres av Stortinget, eventuelt etter en folkeavstemning, finner dette medlem at EF-reglene slik de her er fortolket ikke taler mot EU-medlemskap.

19. Utenriks- og sikkerhetspolitikk

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er også etter Maastricht-traktaten et samarbeide av mellomstatlig karakter. Bestemmelsen er nedfelt i en egen avdeling utenfor EF-traktatens bestemmelser. Selv om Maastricht-traktaten etablerer en enhetlig institusjonell ramme for EF-samarbeidet og det mellomstatlige samarbeidet som helhet, er det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidets mellomstatlige karakter understreket ved at Fellesskapets organ på dette området ikke har myndighet til å utforme felles, bindende regler i form av direktiver eller forordninger. Domstolen har ingen myndighet på dette området.

       Felles holdninger, felles tiltak og felles handlinger innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet fastlegges av utenriksministrene i Rådet på grunnlag av enstemmighet mellom medlemslandene og på basis av overordnede politiske retningslinjer trukket opp av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer i Det europeiske råd. Visse sider ved gjennomføringen av en felles handling som er vedtatt ved enstemmighet, kan likevel avgjøres med kvalifisert flertall.

       Målene for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk var bl.a. å verne om Unionens felles verdier, grunnleggende interesser og uavhengighet, å styrke Unionens og medlemslandenes sikkerhet i alle henseender samt bevare freden og styrke den internasjonale sikkerhet i overensstemmelse med prinsippene i FN-pakten, samt sluttakten i Helsingfors-konferansen fra 1975 og målene i Paris-erklæringen fra 1990, som begge ble utformet innenfor rammen av KSSE.

       Disse målene skal oppnås ved å innføre et systematisk samarbeide mellom medlemslandene, dels gjennom utforming av felles holdninger, dels gjennom samordnet opptreden i internasjonale organisasjoner og konferanser, og dels ved gradvis å iverksette og gjennomføre felles handlinger på de områder der medlemslandene har viktige felles interesser.

       På det europeiske råds møte i Maastricht i desember 1991 ble det pekt på endel viktige samarbeidsområder. De generelle mål som ble trukket opp for felles handlinger var blant annet å fremme regional politisk stabilitet, å bidra til å forhindre og belyse konflikter, å bidra til en mer effektiv internasjonal koordinering i krisesituasjoner samt å styrke det internasjonale samarbeidet om tiltak mot våpenspredning, terrorisme og narkotikahandel.

       Kommisjonen deltar fullt ut i dette samarbeidet, men har ikke rett til å delta i utenriksministrenes beslutninger i Rådet. Kommisjonen har rett til på lik linje med medlemsstatene, å fremme forslag i Rådet. Innenfor EF-samarbeidet derimot, har Kommisjonen enerett til å fremlegge formelle forslag til vedtak i Rådet. Maastricht-traktaten innebærer likevel en begrenset styrkelse av det fellesskaplige element også når det gjelder det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet. Bakgrunnen for dette er behovet for en større grad av samordning mellom bl.a. handelspolitiske tiltak, som hører inn under EF-samarbeidet, og de tiltak som settes i verk innenfor rammen av det utenrikspolitiske samarbeidet.

       Dette medlem ser det slik at Norges sikkerhet er intimt knyttet til utviklingen i Europa. Det er av vital betydning at de europeiske land samarbeider tettest mulig slik at de ikke opptrer som rivaler og motspillere med forskjellige alliansepartnere. Dette medlem mener at også det europeiske kulturfellesskap gjør et slikt samarbeide naturlig.

20. Den vesteuropeiske union (VEU)

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Den vesteuropeiske union ble dannet ved Bruxelles-avtalen 17. mars 1948. VEU er på en måte en forløper for NATO som ble grunnlagt gjennom Washington-avtalen av 8. september 1949.

       USA krever at europeerne nå, etter at supermaktkonfrontasjonen med det tidligere Sovjet er opphevet, i større grad tar ansvaret for egen sikkerhet. Samtidig vokser USAs handelsinteresser i Asia og avhengigheten av olje fra Midt-Østen stiger. Amerikanernes følelsesmessige tilknytning til Europa er svekket både pga. de sterke konfrontasjonene i GATT om landbrukspolitikken, og fordi en stadig mindre del av USAs befolkning har sine røtter i Europa. Dertil kommer at de som har sine røtter i Europa med tiden får dette på stadig større avstand.

       USA reduserer sine militære styrker og trekker dem gradvis ut at Europa. Selvsagt forsikrer USAs politikere at landet vil stå ved sine NATO-forpliktelser også i fremtiden, men man kommer ikke bort fra at de reelle grunner som har ligget bak USAs NATO-garanti, er vesentlig svekket, og at dette på litt lengre sikt kan få negative konsekvenser for Norges sikkerhet. Samtidig er det blitt stadig flere aktuelle og potensielle konflikter i Europa og Europas nærområder.

       På denne bakgrunn gav NATOs toppmøte i Roma i november 1991 sin støtte til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet, slik den utviklet seg gjennom det daværende EF og VEU på den ene side, og gjennom NATO på den annen. En styrkelse av VEU ble hilst velkommen, både som forsvarskomponenten i den europeiske integrasjonsprosess og som et middel til å styrke den europeiske pilaren i NATO.

       Det kan ikke fattes operative beslutninger på forsvarsområdet innenfor rammen av Den Felles Utenriks- og Sikkerhetspolitikk (FUSP). Felles handlinger i EUs regi er utelukket på dette området. Dette må skje innenfor VEU.

       Maastricht-traktaten fastslår at det kan bli aktuelt å utforme en felles forsvarspolitikk innen rammen av EU. Den inneholder imidlertid intet om hva det eventuelle innholdet i en slik politikk skal være. Det er imidlertid forutsatt at Maastricht-traktaten skal revurderes i 1996. Hvis Norge blir medlem av EU, kan landet delta i denne revurdering slik at Norges forsvarsinteresser kan bli bedre ivaretatt.

       Dette medlem mener at Norge må unngå at beslutninger som angår vår egen sikkerhet blir tatt uten norsk deltagelse. I økende grad vil europeiske standpunkter i NATO-samarbeidet bli utformet innenfor rammen av VEU. Norge er knyttet til VEU gjennom en assosieringsordning. Det er imidlertid bare gjennom fullt medlemsskap at vi kan sikre en fullverdig deltagelse i disse prosessene.

       Dette medlem viser til at NATOs forpliktelser om solidarisk opptreden i tilfelle angrep på ett medlemsland i henhold til art. 5 i Atlanterhavspakten, skal behandles av NATO-rådet etter art. 9. Det må antas at før Rådet vil gi sin tilslutning til en eventuell anmodning om militær assistanse i en vanskelig og spent situasjon, vil saken bli behandlet av medlemslandenes regjeringer i konsultasjon med de respektive nasjonalforsamlinger. Spørsmålet vil sannsynligvis også etterhvert bli behandlet i VEU før det formelle møtet i NATOs Råd. Hvis Norge ikke er et fullverdig medlem i VEU, vil det både kunne tjene som et argument for å avvise en norsk anmodning om militær bistand, og redusere Norges innflytelse i det organ som muligens treffer den reelle om ikke formelle beslutning. Det vil sannsynligvis også ha betydning for det enkelte NATO-lands vilje til å stille tropper til disposisjon.

       Dette medlem vil anse det for sannsynlig at et fullt medlemskap i VEU vil styrke forpliktelsene og villigheten til de øvrige VEU land om å yte Norge assistanse i en spent situasjon. Norges geografi og befolkningsstruktur gjør at et troverdig forsvar bare kan baseres på alliert unnsetning. De nasjonale ressurser er ikke tilstrekkelige. NATO har hittil tilfredsstilt vårt sikkerhetsbehov, men NATO har gjennomgått en radikal endring og denne endring vil fortsette. NATO har inngått et intimt samarbeide med VEU de siste årene, og VEUs administrasjon er flyttet til Bruxelles og ligger dermed vegg i vegg med NATOs. Dessuten har NATO og VEU inngått en rekke avtaler, bl.a. vedrørende disponering av felles styrker. Avtalene innebærer dessuten en rolledeling slik at dobbeltstruktur skal unngås.

       Dette medlem er ikke fremmed for den tanke at Norges sikkerhet er relativt godt ivaretatt selv om bare Sverige og Finland og ikke Norge blir medlemmer av EU. I så fall vil nemlig Norge være omgitt av EU-land. Disse vil være meget opptatt av norsk sikkerhet, både pga Norges viktige strategiske stilling og landets oljeressurser. Likevel finner dette medlem det moralsk sett utilfredsstillende ikke å delta i EUs forsvarssamarbeid all den tid han er overbevist om at Norge vil komme til å dele skjebne med Europa. I en slik situasjon finner dette medlem det mest tilfredsstillende å dele ansvar og bidra til å påvirke utviklingen innenfra.

       Dette medlem legger for øvrig en viss vekt på at den norske forsvarssjefen, Torolf Rein, har uttalt at norsk sikkerhet er best tjent med medlemskap i VEU og dermed EU. Forsvarssjefen antas å ha bedre innsikt i dette spørsmål enn politikere som ofte har sideblikk til andre hensyn enn forsvaret.

21. Justissamarbeidet

A. Generelt

       Dette medlem har merket seg følgende:

       EU-landene har gjennom flere år samarbeidet på uformell basis bl.a. om bekjempelse av internasjonal kriminalitet gjennom toll- og politisamarbeide, samt om enkelte sivil- og strafferettslige spørsmål. Det samme gjelder asyl- og innvandringspolitikken. Samarbeidet foregikk utenom Fellesskapets institusjonelle ramme etter som EFs traktatgrunnlag ikke ga fellesskapets organer myndighet på disse områdene. Medlemslandene fant det imidlertid hensiktsmessig å utforme nærmere bestemmelser for dette samarbeidet i Maastricht-traktaten.

       Justissamarbeidet har likevel bare en tradisjonell folkerettslig karakter, slik Norge kjenner fra andre internasjonale organisasjoner. De beslutninger som Rådet kan treffe er bare bindende for medlemsstatene. For at de skal bli bindende i medlemsstatene, må de gis som lov i de enkelte medlemslands lovgivende organer.

       Innen justissamarbeidet skal alle beslutninger som utgangspunkt være enstemmige, jf. Maastricht-traktatens art. K 3. Rådet kan likevel enstemmig vedta at gjennomføringstiltak innenfor en bestemt felles handling skal kunne vedtas med kvalifisert flertall.

B. Grensekontroll av personer

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Hvert år passerer flere millioner mennesker den norske grense. Bare et fåtall blir kontrollert. Dette kan illustreres ved tall fra Halden politikammer. Ca. 6 millioner mennesker passerte grenseovergangen i Halden politidistrikt i 1993. Av disse ble bare 25.700 personer eller 0,43 % kontrollert. Kontrollnivået har sammenheng med reglene i Den nordiske passoverenskomst som fastsetter at det bare skal foretas stikkprøver ved grensepasseringene mellom de nordiske land.

       I EU skal grensekontrollen mellom medlemslandene bygges ned. Samtidig skal kontrollen mot EUs ytre grenser skjerpes. Som « ytre grense » synes både grensen mot land utenfor EU, samt flyplasser og havner for så vidt gjelder ankomst og anløp fra land som ikke er medlem av EU.

       Det er åpenbart at det er mer rasjonelt at EU reduserer kontrollen ved de indre grenser for å kunne styrke og effektivisere den ved de ytre grenser. Kontrollressursene vil alltid være begrenset.

       Det rettes under tiden kritikk mot EU fordi området blir stadig mer lukket mot mennesker utenfor Vest-Europa, især mot mennesker fra den tredje verden. Når man på den ene side har f.eks Frankrike med en fødselsrate på 1,7 og Tyskland 1,2 og på den annen side muslimske land som Iran med 6,6 og Pakistan med 6,1, Nigeria med 6,5 og nordafrikanske land med noe lignende, er det lett å forstå at de vesteuropeiske land (inkludert Norge) bør konsentrere kontrollen om sine yttergrenser.

       Innenfor hvert medlemsland kan kontrollen utføres helt ut til de indre grensene. Ved et EU-medlemskap vil politiets og tollmyndighetenes kontrollpersonell fortsatt befinne seg der hvor f.eks narkotika transporteres, også i nærheten av grenseovergangene. En forutsetning for å kunne realisere målsettingen om et indre marked uten kontroll på grensene mellom medlemslandene, er at det etableres effektive metoder for å ivareta de samme hensyn som ligger bak grensekontrollen.

       Dette medlem vil understreke at det ikke er avgjørende hvor mange narkotikabeslag som foretas, men at de store smuglerne blir tatt. Disse vil først og fremst bli avslørt gjennom internasjonalt politisamarbeide med vekt på etterretningsvirksomhet og ikke gjennom stikkprøver. Dette medlem legger vekt på at en erfaren fagmann som Oslos politimester, Willy Haugli, slutter seg til Regjeringens syn på dette punkt.

22. Det sosiale charter

       Roma-traktaten inneholder målsettinger og bestemmelser bl.a. om sysselsetting og levevilkår, trygderettigheter, arbeidsrett og arbeidsvilkår, organisasjonsrett og retten til kollektive forhandlinger, forholdet mellom arbeidslivets parter, beskyttelse mot arbeidsulykker, lik lønn for likt arbeide og om et sosialfond for sysselsettingstiltak, se Roma-traktatens art. 117, 118, 119 og 123.

       Som følge av Enhetsakten ble det i 1987 innlemmet en ny art. 118 A i Roma-traktaten. Artikkelen fastsetter at direktiver om forbedring av arbeidsmiljø kan vedtas med kvalifisert flertall. I 1988 tok Kommisjonen etter ønske fra Euro-LO og Parlamentet initiativet til et sosialt charter.

       Maastricht-traktaten innebærer at 11 av de 12 medlemslandene - alle utenom Storbritannia - aktivt vil følge opp Det sosiale charter. For å innfri målsettingene ble de 11 enige om at Rådet med kvalifisert flertall kan vedta minimumsbestemmelser innenfor følgende områder:

       På en rekke andre områder opprettholdes enstemmighetsprinsippet.

       Fellesskapet kan ikke utforme bestemmelser innenfor områder som berører lønnsfastsettelse og tariffavtaler i medlemslandene, organisasjonsfriheten og streike- og konfliktretten.

       Som et ledd i arbeidet for å videreføre EU-samarbeidet om sosial- og arbeidslivsspørsmål, la Kommisjonen høsten 1993 frem en såkalt « Grønn bok » som er ment å være et diskusjonsgrunnlag for videre tiltak på dette området.

       Grønnboken beskriver en lang rekke mulige tiltak som svar på utfordringene, men uten å fremme konkrete forslag.

       Tiltakene berører bl.a. sysselsettingen, kampen mot fattigdom, rett til eldreomsorg, like muligheter for kvinner og menn, sosial og økonomisk integrasjon av uføre, kampen mot rasisme og fremmedhat, sikring av minsteinntekt og nødvendig helsetjeneste, standarder for sikkerhet og helse på arbeidsplassen, arbeidsrett og styrking av den sosiale dialog.

       Dette medlem vil fremholde Det sosiale charter som et eksempel på at EU ikke respekterer det såkalte nærhetsprinsippet (subsidiaritetsprinsippet). Detaljerte bestemmelser på dette område er ikke nødvendige for å sikre de fire friheter og det indre marked. Slike regler bør derfor fortsatt fastsettes etter den enkelte medlemsstats nasjonale behov. Ensartethet på de nevnte områder innebærer i virkeligheten en konkurransebegrensning som bidrar til å undergrave frihandelen og gjør det vanskeligere for de fattigere land å bedre sin økonomiske situasjon ved å produsere billige varer og tjenester. Det sosiale charter og Grønnboken kan ses som forsøk fra de rikere land i EU på å beskytte seg mot lavprisimport fra fattigere EU-land ved å påtvinge bedriftene i disse land høyere produksjonsomkostninger enn de ellers ville ha hatt.

23. Er EU byråkratisk og sentralistisk?

       Dette medlem finner det logisk at et internasjonalt samarbeide basert på bl.a. en felles handelspolitikk, en felles landbruks- og fiskeripolitikk, felles konkurranseregler og felles eller harmoniserte regler om utdannelseskrav, tekniske standarder, sikkerhetsforskrifter og tilsetningsstoffer nødvendigvis må føre til at de mange felles regler og vedtak må utformes sentralt, og at saksforberedelsen må kreve byråkrati.

       Spørsmålet er om EF er gått for detaljert fram og har regulert for mange områder. På dette vil dette medlem svare bekreftende. På den ene siden ønsker EF konkurranse på et felles marked og på den annen side ønsker man å begrense konkurransen ved å hindre at det enkelte medlemsland benytter billig arbeidskraft og mindre økonomisk belastede arbeidsmiljøregler som konkurransemiddel, såkalt sosial dumping. Som en kompensasjon for at de fattigste medlemsland mister dette konkurransemiddel og dermed inntektsmulighet, skal EU bl.a. gjennom strukturfondene overføre penger fra de rike til de fattige land. En slik politikk bidrar til sentralisme og byråkrati. Det samme gjelder tendensen til å vedta minstesatser for avgifter, noe som også begrenser konkurransen medlemslandene imellom. Også den felles landbrukspolitikk har ført til detaljstyring og kostbart byråkrati.

       På den annen side er det på det rene at meget av EUs virksomhet bidrar til redusert nasjonalt byråkrati. Dette gjelder f.eks den felles toll- og handelspolitikk. Det samme gjelder redusert intern grensekontroll og etableringer av felles produktstandarder, sikkerhets- og helseforskrifter og regler for tilsetningsstoffer i matvarer i stedet for opp til 12 forskjellige regelsett, behøver produsenter og handlende bare å ta hensyn til ett regelsett som utarbeides og tilpasses sentralt i Brüssel.

       Dette medlem har inntrykk av at manges forestillinger om byråkratiet i EU er sterkt overdrevne. Dette illustreres best ved EUs samlede budsjett bare legger beslag på ca 1,15 % av medlemsstatenes samlede brutto nasjonalprodukt. Av EUs samlede budsjett for 1995 er ikke mer enn 4,9 % avsatt til administrasjon, i følge Bergens Tidende 2. september 1994. Dette skal finansiere Kommisjonen, Parlamentet, Rådet, Domstolen og Revisjonsretten.

       Dette medlem har inntrykk av at betydelige grupperinger innenfor EU nå er mer på vakt mot byråkrati og sentralisme og viser til at både det vedtatte nærhetsprinsipp og proporsjonalitetsprinsipp er et utslag av en slik reaksjon. Det er på det rene at flere regioner innenfor de enkelte medlemsland anser EU som en støttespiller i forholdet til deres egne nasjonale myndigheter. EU har nylig opprettet en egen regionkomité som skal gi råd til Kommisjonen og Rådet.

24. Europeisk kultur

       Europa omtales undertiden med avsky og fientlighet. Det skapes inntrykk av at det dreier seg om gamle, undertrykkende kolonimakter som domineres av kyniske kapitalkrefter og multinasjonale selskaper. Dette innebærer en uheldig måte å styrke norsk nasjonalfølelse på.

       Når det gjelder EU og europeisk kultur vil dette medlem bemerke følgende: EU-landene er i likhet med Norge preget av den kristne kulturarv som gir mennesket en egenverdi. Kulturen er dessuten preget av gresk filosofi og romerske rettstanker. EU-landene er alle demokratier og de har i mange tilfeller stått i spissen for Europarådets arbeide for å styrke menneskerettighetene med en egen menneskerettskommisjon og menneskerettsdomstol. Norsk kunst og kultur har først og fremst sine røtter i EU-landene. Det samme gjelder vår fremmedspråklige undervisning. Norge har stått sammen med disse land i NATO for å forsvare seg mot diktaturet.

       På denne bakgrunn er det vanskelig å forstå den skepsis og uvilje som endel nordmenn viser overfor Europa. Europa er i virkeligheten et lite skjell på den vestlige del av de asiatiske kontinent, omgitt av en urolig verden preget av befolkningseksplosjon, religiøs fanatisme, brudd på menneskerettighetene, etnisk fiendskap og totalitære regimer. Europa har en raskt minkende del av verdens befolkning. Dersom Europa rennes over ende, er det ute også med Norge. Derfor hører Norge hjemme i Europa, ikke bare kulturelt, men også rettslig, økonomisk og politisk.

       Det kulturelle fellesskap med et Europa i en urolig verden taler for norsk medlemskap i EU.

25. Folkeavstemningen

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Stortinget har fastsatt at det skal avholdes en rådgivende folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. De fleste politiske partier har erklært at de ønsker at deres representanter i Stortinget skal stemme ja dersom det er et flertall for medlemskap ved folkeavstemningen. (Det vil neppe bli aktuelt å stemme nei ved et nei-flertall, siden Regjeringen da ikke vil legge frem forslag om medlemskap i Stortinget.) Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har på sin side erklært at de ikke uten videre vil følge folkeavstemningsflertallet i Stortinget, slik at norsk medlemsskap i EU ikke oppnår det nødvendige 3/4 flertall selv om folkeavstemningen gir et ja-flertall.

       Dette medlem mener at når politikerne først forelegger et spørsmål for folket, er det ut fra et demokratisk synspunkt riktig å la folkeavstemningen være avgjørende. De valgte politikere er jo nettopp valgt for å representere folkeviljen. På den annen side vil dette medlem bemerke følgende. Det er en vesentlig forskjell på en rådgivende og en bindende folkeavstemning. En rådgivende folkeavstemning kan vedtas som vanlig lov i Stortinget, mens en bindende folkeavstemning forutsetter at Stortinget først endrer grunnloven med det nåværende to tredjedels flertall.

       Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått at vi skal endre grunnloven, slik at det, som f.eks i Danmark, skal være mulig å avholde bindende folkeavstemninger. Dette har alle andre partier, inklusive Arbeiderpartiet og Høyre, stemt imot. Det er ikke lett å forstå med hvilken rett Arbeiderpartiet og Høyre kan bebreide andre partier for ikke å la seg binde av en folkeavstemning, kort tid etter at de har stemt ned et forslag fra Fremskrittspartiet som ville ha gjort det mulig å avholde en bindende folkeavstemning. Man kan ikke godt forlange at andre partier frivillig skal la seg binde av en folkeavstemning i et meget viktig spørsmål, samtidig som man er prinsipielt imot at det skal kunne vedtas at folkeavstemninger skal være bindende. Det kan selvsagt innvendes fra Høyre og Arbeiderpartiet at de ikke var imot prinsippet om bindende folkeavstemninger i Fremskrittspartiets grunnlovsforslag, men at de ikke var tilfreds med den nærmere utforming av forslaget. Disse partier kunne likevel, hvis de var enige i prinsippet, ha fremmet egne grunnlovsforslag om bindende folkeavstemninger. Siste frist for å fremme slike forslag utløp i juni 1992. På dette tidspunkt var det klart for begge partier at det kunne bli aktuelt å søke om medlemskap i EU. Sentrale politikere fra begge partier hadde alt kommet med forslag til grunnlovsendringer som tok sikte på norsk medlemskap i EU. Ingen av disse inneholdt noe om bindende folkeavstemninger. Man nøyde seg med å stemme imot Fremskrittspartiets forslag.

       Dette medlem konstaterer at Fremskrittspartiet har opptrådt ryddig ved å foreslå en grunnlovsendring som vil gjøre det mulig å avholde bindende folkeavstemninger samtidig som partiet har erklært at det vil følge folkeflertallets vilje i EU-saken. Fremskrittspartiet finner det bemerkelsesverdig at partier som hevder at EU er udemokratisk ikke selv er villig til å innrette seg etter folkets vilje i en folkeavstemming.

26. Oppsummering og konklusjon

       Dette medlem finner det utilfredsstillende at Norge, som selvstendig nasjon, i EØS skal være underkastet beslutninger som treffes i EU, uten at Norge har anledning til å delta der avgjørelsene i realiteten treffes. Når man ser på det området som EØS-avtalen og EU har felles, nemlig de fire friheter og konkurransereglene, er et EU-medlemskap klart å foretrekke fremfor EØS-avtalen. Dette inntrykk vil forsterkes, ved at EFTA-pilaren i EØS reduseres fordi EFTA-land slutter seg til den andre og dominerende pilaren, EU.

       Dette medlem tillegger ikke ordet « union » noen spesielt negativ eller positiv betydning, og foretrekker å konsentrere seg om de konkrete rettigheter og plikter et EU-medlemskap innebærer.

       Dette medlem kan ikke se at det har vesentlig reell betydning om lovvedtak, slik som i EU, blir gjeldende rett i Norge uten at lovene etterpå også er vedtatt i Stortinget, eller om vedtakene, slik som i EØS, blir norsk lov først etter at de er vedtatt som lov i Stortinget, all den tid Stortinget er folkerettslig forpliktet til å treffe slike vedtak.

       Når både EU-rett og EØS-rett går foran også nyere norsk rett, anser dette medlem at dette er en nødvendig konsekvens av at man oppretter et felles marked med felles regler.

       Dette medlem tillegger det liten reell betydning at Roma-traktaten, i motsetning til EØS-avtalen ikke inneholder noen oppsigelsesklausul. De øvrige medlemmer i EU vil neppe ha interesse av å beholde en stat som medlem hvis denne ikke ønsker dette.

       Dette medlem er enig i at EU innebærer et visst « demokratisk underskudd », men vil understreke at dette er en konsekvens av at man ikke ønsker å opprette en føderal stat med et vanlig lovgivende parlament. Dette medlem vil likevel understreke at det ligger en vesentlig demokratisk sikring i at den enkelte medlemsstats medlem i EU-rådet representerer sin nasjonale regjering som står ansvarlig overfor dets nasjonale parlament.

       Dette medlem er enig i at Norges eventuelle tre stemmer av 90 i EU-rådet gir beskjeden innflytelse. På den annen side gis Norge innflytelse på utviklingen i andre europeiske land som har stor betydning for Norge pga. den økende internasjonalisering og arbeidsdeling. Dette medlem vil minne om at hver norsk borger har like stor innflytelse i Rådet som seks tyskere.

       Dette medlem finner at beslutningsprosessen i EU burde være mer åpen, men vil understreke at utviklingen de senere år har gått i retning av større åpenhet. Spesielt positivt er det at Ministerrådets sekretariat nå automatisk offentliggjør hvilke land som har stemt mot når det dreier seg om avstemninger over rettsektor, dvs. vedtak som endrer rettstilstanden i medlemsstatene. De nordiske land, vil hvis de blir medlemmer, i likhet med Danmark, kunne påskynde denne utviklingen i retning av åpenhet.

       Dette medlem mener at det taler for norsk medlemskap at politiske grupperinger i Norge som tradisjonelt har gått inn for høyere skatter, flere regelendringer og subsidier og dermed sterkere sentralisering, går sterkt imot norsk medlemskap i EU.

       Dette medlem vil understreke at den miljømessige utvikling i Norge i stor grad er avhengig av det som skjer i andre land, ikke minst i EU. Derfor er forpliktende og solid institusjonelt forankret internasjonalt samarbeide av vital betydning. EU representerer nettopp en slik organisasjon, og Norge vil som medlem kunne bidra til at miljøhensyn blir tillagt større betydning.

       Dette medlem ser det som positivt at den tollfrie importen av alkoholholdige drikker blir noe større ved norsk EU-medlemskap og at det er utsikt til at den vil bli enda større etterhvert.

       Dette medlem vil understreke at fri bevegelse av arbeidskraft følger alt av EØS-avtalen. Det innebærer at EU ikke har noen betydning når det gjelder EU-borgeres adgang til Norge.

       Dette medlem vil gjøre oppmerksom på at Norge alt 1. juli 1990 avviklet sine viktigste valutareguleringer, og at hverken EØS eller EU innebærer noe vesentlig nytt bortsett fra at de hindrer gjeninnføring av slike reguleringer. Dette medlem finner at reglene i EØS og EU om fri bevegelse av arbeidskraft og kapital er svært positive fordi de innebærer at de forskjellige lands regjeringer er nødt til å la være å skattlegge og regulere arbeidskraft og kapital så sterkt at de flykter til et annet land. Det vil si at regjeringene vil måtte konkurrere om å tilby arbeidskraft og kapital gode betingelser. Dette hensyn vil legge bånd på skattegriske og reguleringsglade politikere.

       Dette medlem stiller seg kritisk til EUs landbrukspolitikk som er basert på faste priser, overproduksjon og subsidiert eksport kombinert med høye importavgifter. Norsk medlemskap vil føre til at Norge ikke lenger kan importere matvarer fra verdensmarkedet hvis det finnes dyre alternativer i EU. Et positivt trekk er at medlemskap sannsynligvis vil føre til at norske skatteborgere og forbrukere slipper å støtte landbruket med så høye beløp som i dag. Et negativt trekk er at vi må betale endel subsidier også til EU-bønder.

       Dette medlem har forståelse for at norske fiskere ikke er tilfreds med utfallet av forhandlingene om fisk. Dette har sammenheng med at Norge ikke har fått noen sikre garantier når det gjelder situasjonen etter 31. desember 2002. På den annen side er det forståelig at EU ikke ville ta opp til ny vurdering en felles fiskeripolitikk alt nå. Dette medlem har inntrykk av at norske fiskeres motstand i stor grad skyldes mistillit til andre EU-land og deres fremtidige politikk. Dette medlem mener imidlertid at det i den foreliggende avtale ligger så mange positive intensjonserklæringer fra EUs side at Norge bør kunne stole på at EU vil ta vesentlig hensyn til norske interesser.

       Dette medlem legger stor vekt på at fremtidens kamp om fiskeressursene sannsynligvis i stor grad vil foregå utenfor 200-milssonene, og at en regulering av fiske i åpent hav vil tvinge seg frem. I en slik situasjon vil Norge være sterkt avhengig av EUs forhandlingsstøtte.

       Dette medlem legger også vekt på at oppdrettsnæringen synes å ha en stor fremtid i Norge, og at denne næring vil ha særlig stor fordel av lett adgang til EU-markedet.

       Dette medlem gjør oppmerksom på at distriktspolitiske virkemidler i form av statsstøtte ikke er tillatt uten begrensninger, men at det her gjelder de samme regler i EØS og EU.

       Dette medlem antar at EU-medlemskap har relativt liten betydning for norsk industri og tjenesteytende næringer, og at eventuelle fordeler sannsynligvis vil bli oppveiet av den belastning det norske nettobidraget til EU innebærer. En fordel ved medlemskap er at frihandelen omfatter alle produkter, og ikke bare de som har sin opprinnelse innenfor EØS. Dette medlem finner det ikke sannsynlig at et EU-medlemskap sett i forhold til EØS vil få noen vesentlig betydning for opprettholdelse av velferdsstaten og sysselsettingen. Dette har sammenheng med at det først og fremst er våre store olje- og gassinntekter som vil gjøre det mulig å opprettholde en relativt høy sysselsetting ved hjelp av en stor offentlig sektor.

       Dette medlem har merket seg at det undertiden uttales bekymring over at avgiftene i Norge vil bli presset nedover ved et EU-medlemskap. Dette medlem anser i så fall dette som positivt, men vil peke på at avgiftsharmoniseringen i EU i stor grad går ut på å fastsette minimumssatser, slik at statenes mulighet for å konkurrere om å gi sine varer lavere avgiftsbelastning vanskeliggjøres.

       Dette medlem har merket seg de fem tilpasningskriteriene til den økonomiske og monetære union, nemlig lav inflasjon, rente, budsjettunderskudd og statsgjeld samt to år uten deregulering, og finner disse i god overensstemmelse med Fremskrittspartiets politikk. Dette medlem tar avstand fra dem som synes å tro at man løser arbeidsløshetsproblemet ved hjelp av store budsjettunderskudd og inflasjon. Dette medlem har merket seg at overgangen til en felles sentralbank og en felles valuta først vil finne sted etter at den norske regjering har forelagt saken for Stortinget. Dette medlem finner det dessuten ønskelig at folket får si sin mening gjennom en folkeavstemning før Norge eventuelt går inn i den økonomiske unions sluttfase.

       Dette medlem viser til at EU på endel områder har vedtatt direktiver på arbeidsrettens område og at 11 av medlemslandene har vedtatt et sosialt charter. Dette medlem er oppmerksom på at det fremholdes at dette engasjementet fra EUs side tar sikte på å hindre sosial dumping, men synes likevel det er uheldig at rike land i EU på denne måten innskrenker konkurransen ved å hindre lavprisimport fra land med lavere lønninger og dårligere arbeidsmiljø. Når så det tap disse land påføres søkes kompensert ved hjelp av regionalpolitiske pengeoverføringer, synes dette medlem at utviklingen går for langt i retning av reguleringer som i realiteten undergraver frihandelen. Denne utvikling er etter dette medlems mening heller ikke i overensstemmelse med EUs erklærte næringsprinsipp som innebærer at EU ikke skal regulere der hvor den enkelte medlemsstat kan gjøre dette bedre eller like godt.

       Dette medlem vil understreke at spørsmålet om norsk EU-medlemskap må vurderes i et langt tidsperspektiv. Det synes da sannsynlig at USA i stadig større grad vil overlate forsvaret av Europa og de europeiske nærområder til EU. I en slik situasjon vil det innebære en sikkerhetsrisiko for Norge ikke å være med i EU og denne organisasjonens forsvarssamarbeide. At talsmenn for USA i dag forsikrer at USA vil stå ved sine NATO-forpliktelser rokker ikke ved denne fremtidsvurdering.

       Det er dette medlems oppfatning at Norges nasjonale sikkerhet vil være nøye knyttet til sikkerheten i EU. Av dette følger at dette medlem ser det som noe i retning av en moralsk plikt å delta i EUs utvikling. Å ikke delta et sted hvor ens fremtidige skjebne høyst sannsynlig blir avgjort, er følelsesmessig lite tilfredsstillende.

       Dette medlem mener at det kulturelle fellesskap med et Europa i en urolig verden taler for norsk medlemskap i EU.

       Dette medlem mener at Norge bør slutte seg til EU, og legger hovedvekten på utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken.

7. Merknad fra komiteens medlem Hallvard Bakke

1. Innledning

       Komiteens medlem Hallvard Bakke stemte i mot at Norge skulle søke om medlemskap i De europeiske fellesskap EF ved Stortingets behandling 19.11.1992. Det er argumenter både for og mot at Norge skal bli medlem i EU. Argumentet for vil først og fremst være at EU er der som en organisasjon som omfatter de fleste vesteuropeiske land og at Norge som medlem vil delta i EUs besluttende organer. Et medlemskap vil også kunne være fordelaktig for deler av fiskeforedlingsindustrien og fiskeoppdrettsnæringen.

       Dette må vurderes mot at vi ved medlemskap vil få mindre innflytelse på vår egen samfunnsutvikling, det blir vanskeligere å føre en økonomisk politikk med kamp mot arbeidsledighet og for full sysselsetting som overordnet mål, det blir vanskeligere å opprettholde velferdsstaten etter vår egen modell, det blir mindre demokrati og folkelig innflytelse i den politiske prosess, og Norge vil ikke lenger kunne tale med sin egen stemme utad og i internasjonale organisasjoner. Også hensynet til å kunne gå foran i miljøspørsmål, råderett over naturressursene, bevare bosetting, og muligheter til å kunne føre en handels- og bistandspolitikk til beste for de fattige landene taler mot medlemskap.

       Jeg ser det som svært positivt at europeiske land som tidligere har kriget mot hverandre nå er inngått i et nært samarbeid med sikte på å løse sine og Europas oppgaver på fredelig vis. Etter min mening hadde det vært en fordel for Europas utvikling om man etter endringene i 1989 og fremover i stedet for en fordypning av samarbeidet gjennom Maastricht-traktaten, hadde satset på et løsere samarbeid som kunne trukket alle av de nye demokratiene med. I et slikt samarbeid ville Norge også hatt sin naturlige plass. Det vil selvsagt være opp til medlemslandene selv å velge hvordan de vil samarbeide. EU vil bestå helt uavhengig av norsk medlemskap eller ei. Skulle EU-samarbeidet bryte sammen ville det skape usikkerhet og utrygghet som ikke ville tjene Europas utvikling.

       Et samarbeid hen imot en stadig tettere union slik Maastricht-traktaten foreskriver, som vil bli mer og mer lik en de facto statsdannelse, er etter min mening ikke en gunstig utvikling. Det vil føre til mindre folkelig deltakelse og innflytelse i den politiske beslutningsprosessen. Innenfor en slik stor enhet vil det bli mye vanskeligere å ta hensyn til ulike samfunnsinteresser og behov, og å styre samfunnsutviklingen i samsvar med folkevalgte organers ønsker og prioriteringer.

       Etter min oppfatning er det fullt mulig å ha et effektivt forpliktende internasjonalt samarbeid for å løse de oppgavene vi står overfor når det gjelder miljø, fattigdom, sysselsetting og fred uten å gå veien om en union. Norge er i dag forpliktet av om lag 3.500 internasjonale avtaler ifølge Utenriksdepartementet og vi er medlem av om lag 260 internasjonale organisasjoner på regjeringsplan. Jeg mener også at en sterk integrasjon som ikke har en klar forankring i den europeisk opinionen, snarere vil forsterke problemene i stedet for å løse dem. I likhet med andre land har vi et ansvar for verden rundt oss og Norge kan og skal ha et sterkt internasjonalt engasjement. Men vårt bidrag kan være minst like konstruktivt utenfor EU som om vi blir medlem.

       En gjennomgangstone i Maastricht-traktaten er « en åpen markedsøkonomi med fri konkurranse ». I de overordnede retningslinjene for samordning av medlemslandenes økonomiske politikk heter det at oppgaven er å gi markedskreftene mulighet til å utfolde seg « fullt ut ». Ut fra et sosialdemokratisk syn er det ikke ved å la markedskreftene utfolde seg « fullt ut » at vi kan bevare og videreutvikle samfunnet slik vi ønsker det, med stor grad av likhet, samfunnssolidaritet, trygghet for den enkelte, full sysselsetting, mest mulig demokratisk innflytelse på samfunnsutviklingen og ansvar for verden rundt oss.

       Mest mulig konkurranse er ikke svaret på verken Norges, Europas eller verdens problemer, der bl.a. kløften mellom rike og fattige land blir større både innad i de enkelte land og mellom den fattige og rike del av verden. Økt konkurranse er ikke nøkkelen til å løse de stadig økende globale problemene, økonomisk, sosialt, når det gjelder miljøet eller befolkningsutviklingen. I stedet må vi etablere et globalt samarbeid med det mål å bevare naturressursene og dermed menneskehetens muligheter til å overleve, og som kan fordele disse ressursene på en rettferdig måte mellom jordens folk.

       Ut fra en total avveining er min konklusjon at Norge fortsatt ikke bør bli medlem av Den europeiske union. I samsvar med Arbeiderpartiets program vil jeg ved den endelige behandlingen i Stortinget følge det råd som blir resultatet av folkeavstemningen 28. november 1994.

       Det vil i denne merknaden ikke være mulig å gå grundig inn på alle de viktige sider medlemskapsspørsmålet berører eller som er behandlet i St.meld. nr. 40. Jeg vil derfor i hovedsak konsentrere meg om enkelte områder som er sentrale i debatten frem mot folkeavstemningen, mens andre sentrale områder ikke er behandlet.

       Regjeringen kommer i meldingen i liten grad inn på de negative virkninger et medlemskap kan få og gir ikke en vurdering og avveining av disse sammenholdt med de fordeler medlemskap etter Regjeringens mening innebærer. Regjeringen synes i meldingen å legge avgjørende vekt på to hovedpilarer for sin konklusjon om at Norge bør bli medlem av EU. Norge vil delta i EUs organer og der kunne gjøre norske synspunkter og norske interesser gjeldende. Dette mener Regjeringen er av helt avgjørende betydning for vår sikkerhet og for norsk næringsliv. Videre mener Regjeringen at medlemskap vil bety økt økonomisk vekst som igjen vil sikre velferdsstaten.

       Isolert sett er det riktig at det vil være fordel for Norge å kunne delta i flest mulig forsamlinger der spørsmål som på noen måte kan ha betydning for Norge behandles. Men når det fremstilles som om manglende deltakelse på EUs utenriks- og toppmøter vil svekke vår sikkerhet og ha andre dramatiske konsekvenser, er dette etter min oppfatning å gi slik deltakelse en betydning langt utover alle rimelige proporsjoner. Det finnes intet grunnlag for å hevde at hensynet til vår sikkerhet er et avgjørende argument for norsk EU-medlemskap.

       Regjeringen gjør i meldingen intet forsøk på å belegge at medlemskap i EU gir høyere økonomisk vekst. Forutsetningen om høyere økonomisk vekst bygger på rene gjetninger, og der det på tilsvarende måte kan gjøres antakelser om den motsatte konklusjon.

       Samtidig som Regjeringen legger avgjørende vekt på betydningen av EU som en overnasjonalt forpliktende samarbeidsordning, nedtoner Regjeringen dette forpliktende samarbeidet sterkt i meldingen. Samordningen av den økonomiske politikken slik den kommer til uttrykk i de overordnede økonomiske retningslinjene, er etter Regjeringens mening ikke bindende. Felles utenrikspolitikk gjelder bare der det likevel er enstemmighet. Og på områder der det treffes avgjørelser ved flertallsvedtak, kan Norge alltid gjøre gjeldende at vitale norske interesser er truet dersom flertallet går oss imot og derved likevel hindre vedtak. Vi kan også melde oss ut dersom det skjer noe vi ikke liker. De samme rettighetene må da selvsagt gjelde også for andre land. Jeg er helt uenig med de synspunkter Regjeringen her legger til grunn og mener de er i strid med unionstraktaten og EU-samarbeidets karakter. Men om de hadde vært riktige ville det vært lite igjen av EU som et overnasjonalt forpliktende samarbeid som skal ta fatt på ledighetsproblemet, styre kapitalkreftene og dra med seg miljøsinkene.

2. Det prinsipielle utgangspunkt

       Mitt prinsipielle utgangspunkt er et sosialdemokratisk samfunnssyn der målet er å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn, en fredelig verden med arbeid til alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Mange trekk ved dagens samfunnsutvikling går i feil retning. Stadig flere mennesker lever i sult og nød. Vårt livsgrunnlag trues av klimaendringer, giftutslipp og forurensning. Den mer liberalistiske politikk som EU bygger på, vil føre til et hardere samfunn, med mer konkurranse og arbeidsløshet, mer utrygghet og dårligere livskvalitet.

       Den norske og nordiske samfunnsmodell er et alternativ til liberalismen, med det mål å skape et samfunn uten klasseskiller, et samfunn med trygghet og demokrati. Alle må være sikret et meningsfylt arbeid. Alle skal ha like rettigheter til utdanning, helse, til å være med å bestemme og delta. Vi må føre en politikk som er innenfor naturens tåleevne, med lavere ressursforbruk og mindre forurensning.

       Demokrati og folkelig deltakelse er en forutsetning for at folk skal få et meningsfylt liv, og for at vi skal få en politikk for rettferdighet og miljø. Derfor må beslutninger og makt være desentralisert og vi må føre en politikk som sikrer levende distrikter og opprettholder bosettingsmønsteret. Samtidig må vi videreutvikle den norske velferdsmodellen der rettigheter og sosial trygghet er lik for alle, uavhengig av kjønn, sosial status, arbeidsplass og bosted.

       EU er i ferd med å bli en politisk, økonomisk, utenrikspolitisk og militær union, og medlemsstatene har forpliktet seg til at utviklingen mot en stadig tettere union skal fortsette. Jeg mener Norge fortsatt skal ha muligheten til å ta egne utenrikspolitiske standpunkt og i visse sammenhenger være en brobygger internasjonalt. Bare en liten selvstendig stat utenfor de store enhetene kan spille en slik rolle. Norge må arbeide for en virkelig internasjonal utjevning og en verden der de fattige landene får en reell mulighet til å utvikle seg uten å bli hindret av de rike landenes interesser. Målet må være at utviklingslandene kan skape levedyktige samfunn uten sult og nød. Jeg ønsker en verden med en rettferdig regulert handel hvor den rike verden er villig til å dele på jordens ressurser. Internasjonale avtaler og organisasjoner må ha utjevning og rettferdighet som mål.

       Hvis Norge blir medlem i EU vil EUs innflytelse på det norske samfunnet utvilsomt bli større enn vår innflytelse på EU. Mange ser opp til den nordiske samfunnsmodellen med dens vekt på samfunnssolidaritet, rettferdighet, likhet, trygghet for den enkelte, full sysselsetting, mest mulig demokratisk innflytelse på samfunnsutviklingen og ansvar for verden rundt oss. Det er vanskelig å se at det kan tjene utviklingen i Europa eller vårt eget land hvis vi nå risikerer å måtte demontere viktige deler av denne modellen.

       Sosialdemokratiet er en internasjonal bevegelse med fredelig samarbeid med land og folk i hele verden på sitt program. Denne internasjonalismen sprang opprinnelig ut av en kamp for solidaritet mellom arbeidere i alle land, en lengsel etter fred og avsky for krig. Denne internasjonalismen er en levende del i alle sosialdemokraters felles idéarv. Mitt syn er at det er fullt i samsvar med denne tradisjon å arbeide aktivt innenfor det store antall internasjonale organisasjoner Norge allerede er medlem av, som et lite land kunne stå for det vi mener er riktig og galt og av og til kunne ta initiativ og være brobygger.

3. De globale utfordringene

       Miljø- og fattigdomsproblemene i verden er vår tids største utfordring. Store endringer er både nødvendige og uunngåelige fordi den nåværende økningen i folketall og forbruk undergraver selve grunnlaget for å overleve.

       På flere områder ser vi allerede tydelige tegn på krise i naturen. Matjorda forsvinner samtidig som vi får flere munner å mette. Regnskogene hugges ned i et skremmende tempo. Det livsviktige ozonlaget, som beskytter oss og andre arter mot solas ultrafiolette stråler, uttynnes. Samtidig fører utslippene av CO₂ og andre klimagasser til at atmosfæren kan bli varmere, med konsekvenser vi ennå ikke har full oversikt over. Dyre- og plantearter utryddes og mangfoldet i naturen blir mindre.

       Produksjon og forbruk må skje i pakt med naturens tålegrense og bygge på en forsvarlig forvaltning av jordens ressurser. Bare en rettferdig fordeling av verdens goder kan stanse miljøtrusselen og sikre en fredelig utvikling. Likevel styrer vi fortsatt etter et mål om stadig større materielt forbruk i den rike verden. Vi står i fare for å ødelegge livsgrunnlaget for dem som kommer etter oss hvis ikke utviklingen kommer inn på en ny kurs.

       Også i vår del av verden ser vi at samfunnsutviklingen på noen områder går i feil retning. Massearbeidsløshet skaper stadig flere som faller utenfor samfunnet. De sosiale bånd svekkes og erstattes av markedskrefter. Et mer menneskevennlig samfunn trenger mer fellesskap og samarbeid, ikke økt konkurranse og konflikt.

4a. Omveltningene i Europa

       De store omveltningene i Europa etter 1989 har åpnet muligheter for et samarbeid mellom nasjoner som tidligere var en fjern drøm. Den kalde krigen er avsluttet og jernteppet som delte vårt kontinent er borte. Med kommunismens sammenbrudd i Sentral- og Øst-Europa fikk vi en historisk sjanse til å skape ordninger som integrerer de nye demokratiene i et forpliktende samarbeid.

       Arbeidet med Maastricht-traktaten ble startet før de store endringene i Europa, med det formål å gjøre Vest-Europa mer konkurransedyktig i forhold til USA og Japan.

       Da muren falt, Warszawapakten brøt sammen og det tidligere Sovjetunionen ble oppløst, sto EF foran valget mellom å ta hensyn til den totalt nye situasjonen i Europa eller fortsette langs det opprinnelige spor. EF valgte det siste. Endringene i 1989 og deretter merker man lite til i Maastricht-traktaten. Den er på mange måter et svar på gårsdagens problemer og innebærer en fordypning av et eksisterende samarbeid som gjør det vanskeligere for nye land å komme med. Det store flertall av de sentral- og østeuropeiske landene vil derfor i overskuelig fremtid ikke kunne bli medlemmer av EU slik den er tegnet opp i Maastricht-traktaten. Land som Russland, Ukraina, Hviterussland som det er avgjørende å ha med i et all-europeisk samarbeid vil trolig ikke kunne bli med selv i et endret EU.

       Det er derfor svært lite sannsynlig at EU kan danne den institusjonelle ramme rundt et all-europeisk samarbeid og et stabilt Europa fra Atlanterhavet til Ural, slik drømmen har vært i hele etterkrigstiden, men at NATO med sitt « Partnerskap for fred » og KSSE vil være mer naturlige utgangspunkt for en all-europeisk sikkerhetsordning som også omfatter USA. Det er viktig å inkludere de nye europeiske demokratiene i et nært sikkerhetspolitisk samarbeid så raskt som mulig og ikke legge hovedvekten på organisasjoner der de ikke kan være med.

       En annen hovedoppgave er å støtte og befeste det til dels skjøre demokrati i mange av disse landene, noe som igjen vil avhenge av at de får en økonomisk framgang. Dette er også den beste sikkerhetspolitiske garanti, fordi demokratiske land ikke kriger mot hverandre, men løser sine konflikter på annen måte. Overgangen fra den kommunistiske kommandoøkonomien må ikke føre til at Sentral- og Øst-Europa blir pålagt en liberalistisk markedsøkonomi som betingelse for hjelp og støtte. Ansvaret for å lette overgangen til demokrati påligger alle europeiske land både i og utenfor EU. Store sosiale problemer kan gi grunnlag for skepsis mot demokratiet som styreform og sosial uro gir grobunn for nasjonalisme og høyreekstremisme.

       Også i Vest-Europa er det grunn til å frykte konsekvensene av massearbeidsløsheten og de økende sosiale ulikhetene. Vi ser allerede en høyreside på frammarsj. Alle krefter må derfor mobiliseres for et Europa vekk fra massearbeidsledigheten og store klasseskiller og et Europa som står for demokrati og sosial fordeling. Å bevare og videreutvikle den nordiske velferdsmodellen er et bidrag Norge kan gi til en slik utvikling. Det må utvikles en strategi sammen med dem som deler vårt samfunnssyn i alle europeiske land, både innenfor og utenfor EU. Hvordan Europa og verden skal organiseres er noe vi skal samarbeide om fordi landene har mange felles utfordringer og felles mål, uavhengig av om de er med i den europeiske union eller ei.

4b. Nordens rolle

       Norden har spilt en viktig internasjonal rolle. Vi har tatt de fattige lands side og vært en pådriver for fred og miljø. Kanskje den viktigste betydningen vi har hatt internasjonalt er gjennom den samfunnsmodellen vi har skapt. Vi har vist at det er mulig å skape et samfunn med jevnere fordeling, mindre ledighet og mer trygghet enn markedsliberalismen gir oss, et samfunn som har tjent som modell for mange som kjemper for det samme som oss.

       Det nordiske samarbeidet må bevares og styrkes uavhengig av de enkelte lands tilknytning til EU. I 1972 skrev Johan Jørgen Holst og John Sannes i boken « Hvorfor ja til EF » at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom utbygging av det nordiske samarbeidet på den ene side og norsk medlemskap i EF på den annen. I tillegg til Norge søkte også Danmark dengang om medlemskap og Danmark ble medlem.

       Hvis en situasjon med to nordiske land som medlem av EF og tre utenfor slik Holst og Sannes forutsatte i 1972, ikke ble vurdert å være til hinder for en utbygging av det nordiske samarbeidet, er det vanskelig å se hvordan dette samarbeidet nå skulle behøve å svekkes hvis tre nordiske land blir medlem av EU og to fortsetter som ikke-medlem. Tvert imot kan det være viktig at noen nordiske land står utenfor EU og fritt kan hevde det som tradisjonelt har vært nordisk syn i internasjonale organer. Hvis man mener at det kan ha en positiv betydning at enkelte små nasjoner kan tale med en mer uavhengig stemme i internasjonale organisasjoner, vil Norges rolle i en slik sammenheng bli ekstra viktig dersom Finland og Sverige blir medlem i EU.

       Som ikke-medlem vil Norge ha et nært samarbeid med EU, blant annet gjennom EØS-avtalen og det utenrikspolitiske samarbeidet. Et slikt samarbeid vil neppe bli vanskeligere om vi i tillegg til Danmark også har to andre av våre naboer og venner i Norden som medlem.

5. Fred og sikkerhet

       Norges sikkerhetspolitiske situasjon er i dag bedre enn noen gang etter den annen verdenskrig. Den tidligere mulige militære trussel mot Norge fra Sovjetunionen er borte. Den største sikkerhetspolitiske utfordring nå er å få etablert en all-europeisk sikkerhetsordning som inkluderer også USA og å få stabilisert de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa. Den militære avspenningen har gjort at de fleste NATO-land reduserer sine militærutgifter, noe som må anses som svært positivt. Det gir mulighet til større innsats når det gjelder de ikke militære trusler mot sikkerhet og stabilitet som miljøkatastrofer og forurensninger, fattigdom, arbeidsledigheten og sosial uro, foruten regionale konflikter, som igjen kan gi flyktningestrømmer og ustabile politiske forhold.

       NATO skal fortsatt bestå og innebærer under det endrede trusselbildet en større militær sikkerhet for medlemslandene enn noen gang før. Det er fra Regjeringens side lagt vekt på at Den vesteuropeiske union (VEU) skal utvikles som EUs forsvarselement og at man på NATOs toppmøte i januar 1994 hilste denne utviklingen velkommen. Regjeringen mener derfor at stadig flere sikkerhetspolitiske beslutninger som berører Norge vil bli truffet i EU og VEU og at det derfor er « viktig at Norge kan ta fullt ut del i det europeiske samarbeidet på dette området. Vi må unngå at beslutninger som angår vår egen sikkerhet blir tatt uten norsk deltakelse. » I svar på et av mine spørsmål (spm. 57) heter det at:

       Statsministeren har også uttalt at vår sikkerhet både i snever militær betydning og i utvidet forstand blir svekket dersom vi ikke blir medlem av EU og VEU og at Norge kan bli en « annenrangs sikkerhetspolitisk nasjon i Europa » dersom vi ikke blir med i EU. Forsvarsministeren har uttalt at dersom vi ikke blir med i EU må vi enten « bruke svært mye penger og store ressurser på å bygge opp et større forsvar, eller så må vi gi opp det invasjonsforsvaret vi har i dag. I det siste tilfellet må vi basere oss på et slags geriljaforsvar, som kan bekjempe en fiende som allerede står på norsk jord. »

       Dette er etter min mening en lite seriøs fremstilling av Norges militære sikkerhetssituasjon, dersom vi velger fortsatt ikke å bli medlem av EU. Norge er medlem av NATO. NATO skal bestå. NATO-paktens artikkel 5 innebærer en gjensidig sikkerhetsgaranti en for alle, alle for en. Hvis NATO har vært en tilfredsstillende sikkerhetsgaranti i hele den kalde krigens periode, vil det i langt høyere grad være tilfellet nå med et sterkt endret militært trusselbilde. Det finnes derfor intet grunnlag for å spre tvil og frykt om vår militære sikkerhet og mulighet til å avverge et væpnet overfall på norsk territorium om vi ikke er med i EU.

       I den så ofte omtalte erklæring fra NATOs toppmøte 10. og 11. januar 1994 heter det i et mindre sitert avsnitt:

       Hele erklæringen fra NATO-toppmøtet vedlegges.

       Her sier også departementet i svar på et av mine spørsmål (spm. 61) at dette innebærer at « NATOs overordnede ansvar for forsvar av medlemmenes territorium opprettholdes og at Alliansen skal være det sentrale forum for drøftelse av de forpliktelser som følger av Washington-traktaten ». Departementet skriver også at:

       Det er overhodet ikke slik at noen av NATOs kjernefunksjoner skal overføres til VEU. Dette skal drøftes og behandles i NATOs organer akkurat som før. Norge vil være et fullverdig medlem i NATO og ikke et « mindre utenforstående land » slik departementet skriver i et svar til meg (spm. 62).

       VEU har ingen egne styrker som ikke er en del av NATOs styrker. Det vil si at et medlemskap i VEU ikke gir noen økt militær kapasitet som eventuelt kunne settes inn i et forsvar av Norge eller som kunne bidra til økt avskrekking for en potensiell angriper. Hvis VEU skal ivareta fredsbevarende eller humanitære aksjoner under overordnet ansvar av FN eller KSSE vil dette måtte skje i samforstand med NATO, siden VEU er avhengig av å bruke NATOs installasjoner og kommandostruktur. I NATO-erklæringens punkt 10 heter det:

       Den sikkerhetspolitiske tenkning i NATO og EU er at hvert enkelt lands sikkerhet er av betydning for alle landenes sikkerhet. Det er derfor en helt urimelig insinuasjon mot våre allierte og mot EUs medlemsland at de skulle være interessert i å føre en politikk i strid med Norges sikkerhetsinteresser fordi vi ikke er med i EU.

       Dette blir også understreket i VEU-landenes Kirchberg-erklæring av 9. mai 1994 som ikke er omtalt i meldingen, der de ni VEU-landene understreker sin forpliktelse til fullt ut å ta hensyn til (« commitment fully to take into consideration ») assosierte medlemmers sikkerhetsinteresser (dvs. Island, Norge, Tyrkia). Det blir vist til at sikkerhetsgarantiene og forsvarsforpliktelsene innenfor NATO og VEU forsterker hverandre gjensidig og understreket at de assosierte medlemmene « fullt ut » er dekket av sikkerhetsgarantiene i NATO-paktens artikkel 5.

       Det er også verdt å merke seg NATO-erklæringens understrekning av den betydning KSSE har som et forum som omfatter alle europeiske land pluss USA og Canada og den uttrykte vilje til å styrke KSSE. Dette står i sterk kontrast til den beskjedne betydning KSSE blir tillagt i vår hjemlige sikkerhetsdebatt.

       I en erklæring i tilknytning til Maastricht-traktaten uttrykker de ni VEU-landene at assosierte medlemmer av VEU « fullt ut » skal kunne delta i VEUs aktiviteter. Dette er igjen understreket i VEU-landenes Petersbergerklæring av 19. juni 1992 som ikke er omtalt i meldingen (departementet opplyser også at den ikke foreligger på norsk). Det eneste assosierte medlemmer ikke kan gjøre er å nedlegge veto mot aksjoner de fulle medlemmer er enige om. De assosierte landene kan naturlig nok heller ikke delta i vedtakelsen av endring av VEUs prosedyrer og det er fra departementets side lagt vekt på at vi dermed ikke fikk være med å bestemme rammene for de ni sentraleuropeiske og baltiske landenes utvidede deltakelse i VEUs aktiviteter. Jeg går ut fra at det også er i Norges interesse med en slikt utvidet deltakelse fra disse landene og at det ikke ville vært aktuelt for Norge på noen måte å hindre eller blokkere det.

       Det er ingen grunn til ikke å ta alvorlig den uttrykte vilje VEU har gitt uttrykk for om at assosierte land « fullt ut » skal kunne delta i VEUs aktiviteter. Dersom vi deltar i noen aksjoner vil vi stille helt på linje med de fulle medlemmer. Det samme vil gjelde for oppgaver som eventuelt måtte bli overført fra NATO. Norge kan delta i VEUs militære plancelle. Endelig er det i Kirchberg-erklæringen slått fast at endringer i bestemmelsene vedrørende de assosierte landene ikke kan endres uten at disse landene selv er enige.

       Departementet skriver i svar til meg (spm. 59) at Norge ved ikke å delta i EU « signaliserer at Norge ikke er villig til å påta seg et felles ansvar sammen med sine europeiske allierte ». VEU-landene har her en helt annen oppfatning. I Kirchberg-erklæringen heter det at:

       Som det går frem understreker VEU-landene her det verdifulle bidrag de assosierte landene gir til VEU og at dette styrker VEUs rolle som forsvarskomponenten i EU og at det også styrker den europeiske pilar i NATO. Dette er helt andre synspunkter enn det inntrykk som gis i meldingen og i den sikkerhetspolitiske debatten i tilknytning til EU-spørsmålet.

       Det vil for øvrig være helt urimelig å hevde at Norge ikke tar sin del av ansvaret gjennom vår deltakelse i FN-operasjoner og vårt aktive internasjonale engasjement ellers. Jeg er heller ikke kjent med at det fra EUs side er kommet slike anklager mot Norge.

       Hvis EU-landene samordner sin utenriks- og forsvarspolitikk som Regjeringen i denne sammenhengen går ut fra (men som man i andre sammenhenger ikke går ut fra) og følgelig de facto opptrer som en stat, vil det selvsagt være en enhet med meget stor betydning og innflytelse i Europa og det internasjonale samfunn for øvrig. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at vår innflytelse eller mulighet til å ivareta våre interesser er mindre dersom vi ikke deltar i en slik stor enhet. Det vil i så fall være et argument mot små land til alle tider, og slike land burde da ha søkt innlemmelse i større stater. Historien viser få eksempler på at små land har vurdert sine interesser slik.

       Det er vanskelig å se at ved møter i EU vil de andre landene lytte og ta hensyn til Norges interesser, mens ved møter i NATO der de samme landene er tilstede pluss USA og Canada vil man ikke lytte til eller ta hensyn til Norges interesser, ganske særlig når man har erklært at i Europa er hvert enkelt lands sikkerhet avhengig av de andres. Det er også vanskelig å se at Norge ikke skulle ha muligheter til å få fremført sitt syn også overfor EU-landene gjennom alle de internasjonale fora som eksisterer, gjennom de tosidige kontakter som er etablert med EU og gjennom løpende kontakter med hvert av EUs medlemsland.

       Min konklusjon må derfor bli den samme som USAs tidligere NATO-ambassadør William H. Taft: sikkerhet er et unødvendig tema i norsk EU-kamp.

       Det er min vurdering at det kan ha betydning også i den fremtidige utvikling i Europa og i verden for øvrig at noen små land står utenfor de store politiske enhetene og i kraft av dette i visse sammenhenger kan spille en brobyggerrolle eller ta initiativ. Norge har gjennom sin innsats i Midt-Østen forhandlingene vist hvilken betydning dette kan ha.

6. Handel med andre land

       Vårt handelssamkvem med EU er regulert gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen gir full markedsadgang for alle industrivarer utenom visse fiskeprodukter, samt for tjenester og offentlige innkjøp over et visst nivå. Konkurransereglene er like. Antidumpingtiltak er ikke tillatt. Landbruksprodukter er ikke dekket av EØS. I stortingsmeldingen heter det at EØS-avtalen « er i hovedsak svaret på de utfordringer norsk næringsliv ble stilt overfor som følge av det indre marked ». Det heter også: « Avtalen bidrar dessuten til en nødvendig forutsigbarhet om næringslivets rammebetingelser. Dette er av stor betydning for viljen til å investere, som igjen er en forutsetning for å sikre varige arbeidsplasser. »

       Regjeringen skriver at det materielle innholdet i EØS-avtalen vil kunne bestå selv om Finland og Sverige i tillegg til Østerrike blir medlem av EU. Dette er i samsvar med uttalelser fra EUs formann i EØS-rådet etter rådsmøtet 17. mai 1994, der det ble bekreftet at EØS-avtalen vil bli gjennomført selv om bare Island blir eneste ikke-medlem i EU. Regjeringen mener imidlertid at den innflytelse vi i dag har på regelutformingen f.eks når det gjelder helse, sikkerhet og miljø vil bli vesentlig svekket og verdien av avtalen dermed redusert.

       I svar på spørsmål til meg (spm. 26) skriver departementet:

       I sitt foredrag i Høyanger 6. september sa handelsministeren bl.a.:

       Også andre ledende politikere har pekt på at EU ikke vil akseptere EFTAs overvåkingsorgan dersom Norge sammen med Island og eventuelt Liechtenstein blir de gjenværende EFTA-land i EØS siden « vi ikke kan overvåke oss selv ». Dette er den avgjørende begrunnelse fra LO-leder Yngve Hågensen og fem andre medlemmer i LO-sekretariatet for å gå inn for norsk medlemskap dersom Finland og Sverige blir medlem:

       EFTA-landenes innflytelse på utforming av regelverk for det indre marked ligger i to forhold. EFTA skal høres under det forberedende arbeid og hvert EFTA-land må godkjenne de endelige bestemmelser hvis det skal omfattes av EØS-avtalen. Regjeringen og andre har gitt uttrykk for at de anser denne prosedyren for tilfredsstillende i dag. Dersom Finland og Sverige i tillegg til Østerrike blir medlem i EU deltar de fortsatt i EØS-samarbeidet. EØS vil omfatte nøyaktig de samme landene som før. De tre nye medlemslandenes interesser i forhold til regelverksutformingen for det indre marked ut fra hensynet til eget næringsliv eller f.eks miljø vil ikke bli forandret fordi de går fra EFTA til EU.

       I EØS-samarbeidet må EU tale med en stemme. Der EFTA-landene har ulike interesser må man finne et kompromiss eller det eller de land som er i mindretall må bøye seg. Hvis de nåværende EFTA-landene er enige vil ikke mulighetene til å få gjennomslag for dette syn bli mindre fordi om « EFTA-pilaren » er blitt såkalt svekket. De tre tidligere EFTA-landene vil delta i EUs behandling og selvsagt der hevde det felles syn som er i samsvar med deres egne interesser. Om noe må dette styrke muligheten til å få gjennomslag, siden det er argument for medlemskap at et land da vil få større innflytelse på EUs beslutninger.

       Dersom man i en slik situasjon skulle få mindre mulighet til gjennomslag for norske interesser og prioriteringer når det gjelder « helse, sikkerhet og miljø » som Regjeringen refererer til, må det derfor bety at Regjeringen tar som utgangspunkt at de andre nordiske landene ikke har de samme prioriteringer på disse områdene. Dette strider mot det som vanligvis fremheves om at de nordiske landene sammen vil kunne øve et påtrykk for å ivareta disse interessene i EU. Men om det skulle være slik, vil Norge være i mindretall i EFTA også i dag og dermed ha liten sjanse til å nå frem til EU i det hele tatt. I en situasjon med færre EFTA-land vil Norges syn i slike situasjoner faktisk ha større mulighet til å nå frem til EU og bli vurdert av EUs organer, selv om det selvsagt er umulig å si i hvilken grad det vil bli tatt hensyn til. Under ingen omstendighet finnes det noen saklig grunn for å hevde at muligheten til å få gjennomslag for Norges interesser og prioriteringer i EØS-samarbeidet skulle bli mindre selv om noen EØS-land flytter over fra EFTA til EU.

       Reglene for overvåkning av konkurransereglene er nedfelt i artikkel 56 i EØS-avtalen. Der heter det at enkeltsaker som påvirker handel bare mellom EFTA-statene, skal behandles av EFTAs overvåkningsorgan. Det samme gjelder også saker der de berørte foretaks omsetning innen EFTA-statenes territorium utgjør 33 % eller mer av foretakenes omsetning innen EØS-området. For bedrifter som selger innenfor store deler av EØS-området innebærer dette at EU-kommisjonen skal være overvåkningsorgan. Dersom et eller et par EU-land er involvert vil omsetningen i EFTA kunne utgjøre minst 33 % og EFTAs overvåkingsorgan dermed være rette vedkommende.

       Men artikkelen har en tilleggsbestemmelse som sier at selv om minst 33 % av omsetningen foregår innenfor EFTAs område skal EU-kommisjonen likevel være rette vedkommende hvis « handelen mellom EF-stater påvirkes ». Om dette skriver Anneke Biesheulvel Borgli ved Senter for fellesskapsrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, i boken « Institusjoner og rettskildelære i EF og EØS - en introduksjon » utgitt på Universitetsforlaget 1993, side 59:

       Som det går frem av ovenstående vil EU-kommisjonen overvåke alle forhold vedrørende konkurransereglene under EØS-avtalen der EU-land er involvert. Unntaket er hvis virkningen på handelen mellom EFs medlemsstater eller på konkurransen innen Fellesskapet ikke er « nevneverdig » (artikkel 56.3.).

       Når det gjelder overvåkning av regler for statsstøtte er det etablert en samordningsprosedyre (artikkel 64) som fullt ut ivaretar EUs behov for å sikre at ikke EFTA-landene bryter disse reglene. EU vil derfor ikke ha noen foranledning til å kreve endringer i bestemmelsene om overvåkingsorganene slik mange synes å tro, fordi EUs interesser fullt ut er ivaretatt slik som det er. I alle saker skal det andre overvåkingsorganet holdes løpende orientert og gis mulighet til å uttale seg.

       Norges muligheter til å påvirke beslutningsprosessen blir ikke svekket og det vil ikke være noen foranledning til endringer i EØS-institusjonene utenom de som rent formelt følger av at noen EFTA-land blir medlem av EU, dersom Finland og Sverige i tillegg til Østerrike blir medlem av EU. EØS-avtalen vil derfor ivareta norsk næringslivs interesser på samme måte som tidligere. Den eneste forskjell vil bli at Norge må dekke hoveddelen av EFTAs utgifter til deltakelse i EØS-arbeidet. Dette vil imidlertid bli bagatellmessig i forhold til kostnadene ved medlemskap. Departementets svar (spm.26) kan tyde på at de som har utformet svaret ikke helt er orientert om hvordan arbeidsfordelingen etter EØS-avtalen skal være mellom EFTAs overvåkingsorgan og EU-kommisjonen og derfor også trekker gale konklusjoner.

       Som medlem av EU vil Norge bli medlem av en tollunion og underlagt EUs handelsavtaler. Det innebærer en økning av tollen ved importen av varer fra tredjeland etter opplysning i meldingen på ca 500 mill. kroner, som må bæres av norske forbrukere og bedrifter. Regjeringen legger vekt på at Norge som medlem av EU vil stå sterkere overfor tredjeland f.eks ved anklager om dumping. Det kan naturligvis ikke utelukkes. På den annen side kan det heller ikke utelukkes at Norge som medlem av EU kan bli trukket inn i handelskonflikter med andre land, som vil svekke norske eksportmuligheter. Utenfor EU vil Norge selv kunne inngå handelsavtaler med andre land, med gunstigere vilkår for utviklingsland eller land i Sentral- og Øst-Europa enn EUs avtaler, eller foreta en raskere tollnedtrapping enn EU, dersom vi ønsker det.

7. Høyere vekst?

       Regjeringen mener at Norge vil få høyere vekst ved å bli med i EU. På side 395 i meldingen heter det bl.a.:

       Som påvist foran vil EØS-avtalen gi næringslivet samme rammebetingelser og markedsadgang som i dag selv om de andre søkerlandene blir medlem av EU, og som Regjeringen selv på side 77 i meldingen uttaler « i hovedsak (er) svaret på de utfordringer norsk næringsliv ble stilt overfor som følge av det indre marked ».

       Regjeringen gjør ingen forsøk på å beregne eller anslå størrelsen på den antatte økningen i nasjonalproduktet, men den årlige økte veksten forutsettes både å dekke netto medlemskontingent på ca 0,75 % av BNP samt sikre velferdsstatens fremtid, uten at det er spesifisert hva dette vil koste. I 1972 ble det fremlagt « beregninger » som skulle vise at Norge ved EF-medlemskap ville få en årlig økt økonomisk vekst på 0,5 %. Ingen ting i utviklingen de siste vel tyve årene verken i vårt land eller de andre EFTA-landene sammenlignet med utviklingen i EU-området tyder på noen slik effekt av medlemskap.

       Slike beregninger fremskaffes som regel ved at det gjøres visse forutsetninger om antatt investeringsvekst. Disse forutsetninger mates så inn i en økonomisk modell som kommer ut med den « beregnede » vekst. Som man vil forstå avhenger resultatet her sterkt av kvaliteten av de innmatede forutsetninger og selve modellens evne til å beregne en fremtidig økonomisk vekst som følge av dem. Det er samme resonnement som ligger til grunn for den siterte uttalelse i meldingen selv om det der ikke er gjort forsøk på noen nøyaktig beregning av økningen.

       På side 397 i meldingen refereres det til beregninger i et vedlegg til utredningen « Sverige og Europa » (SOU 1994:6) om mulige virkninger på investeringene i Sverige og dermed på den økonomiske veksten av et medlemskap. Ut fra de forutsetninger som der gjøres kommer man frem til at veksten vil øke med 0,45 % mer pr. år ved EU-medlemskap i forhold til EØS-avtalen. Disse « beregningene » har vært sterkt kritisert på faglig grunnlag i Sverige. I stortingsmeldingen skriver Regjeringen:

       Næringslivet i Sverige er svært forskjellig fra det norske, bl.a. ved en langt større andel av store foretak. Det har betydning i denne typen resonnement, siden små og mellomstore bedrifter knapt kan vurdere alternative investeringer innen- og utenlands. Det viktige er likevel de forutsetninger den svenske utredningen bygger på.

       Det hevdes at det er « en betydande skilnad » mellom å delta i det indre marked på basis av EØS-avtalen i forhold til EU-medlemskap av fire grunner. Den første og viktigste er at EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel. De aller fleste bedrifters investeringsanalyser vil trolig være opptatt av helt andre forhold enn at EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel og at dette dermed skaper en viss usikkerhet om fremtidige rammeforhold. Det er svært usannsynlig at dette skal ha nevneverdig innflytelse på størrelsen av de totale investeringer. Men dersom bedriftene skulle legge vekt på en slik usikkerhet gjelder den også ved medlemskap.

       Regjeringen har understreket at medlemskapet når som helst kan sies opp ensidig. Dermed vil det også her foreligge en tilsvarende usikkerhet. I tillegg kommer at hvis EØS-avtalen blir oppsagt faller en tilbake til handelsavtalen, mens en ved oppsigelse av medlemskapet verken har EØS eller handelsavtalen å falle tilbake på. Departementet erkjenner også dette problemet i svar på mitt spørsmål 98:

       Regjeringen har i meldingen varslet at den løpende vil vurdere dette og usikkerheten i forhold til rammebetingelsene blir derfor vel så store som ved fortsatt å basere oss på EØS-avtalen. I tillegg kommer at Norge ved ensidig utmelding i strid med de andre medlemslandenes ønsker vil komme i en svært vanskelig situasjon, som også kan gi en negativ situasjon for næringslivet. Departementet sier selv (svar på sp. 98) at det da kan kan oppstå « krevende situasjoner ».

       Det andre momentet den svenske utredningen trekker frem er at EØS-avtalen kan uthules ved at hvert enkelt EFTA-land kan nedlegge veto mot nye bestemmelser som igjen kan føre til at deler av avtalen faller bort. Hvis Norge og Island (og eventuelt Liechtenstein) blir de eneste EFTA-land innenfor EØS vil dette mulige problemet bli mindre enn i dag, fordi det da vil være færre land som eventuelt kan benytte seg av denne retten til å nedlegge veto. Det gir derfor tryggere rammebetingelser for norske bedrifter enn i dag.

       Det tredje punktet er at de andre søkerlandene blir medlem i EU slik at bare Sverige og Island (!) blir igjen og at EØS-avtalen derfor svekkes. Som jeg har påvist tidligere har et slikt resonnement ingen ting for seg. Og endelig heter det at EØS-avtalen ikke gir innflytelse over beslutninger som gjelder standarder og normer som utformes av EU-landene. Dette er galt. EFTA-landene har innflytelse. Det man kan si er at denne innflytelsen er større ved medlemskap fordi man da også deltar i beslutningene i EUs organer. Hvor mye det betyr i praksis er vanskelig å si. I tilfeller der Norge eller Sverige eller begge har interesser som ikke deles av de andre landene, kan vi bli nedstemt, idet alle avgjørelser vedrørende det indre marked gjøres ved flertallsvedtak, og selv de fire nordiske landene samlet vil bare ha 13 av de 27 stemmene som trengs for å blokkere et vedtak.

       Ved nærmere gjennomgang viser det seg derfor at ingen av argumentene den svenske utredningen her bruker for å begrunne høyere investeringsaktivitet i Sverige ved et EU-medlemskap, kan brukes for å begrunne en økning av investeringene i Norge. Regjeringen har pekt på enkelte andre forhold den mener trekker i retning av høyere investeringer: opprinnelsesreglene faller bort, grensekontrollen avvikles, kostnadene ved omveksling av valuta reduseres og risikoen knyttet til bevegelser i valutakursene faller bort.

       Bortfall av opprinnelsesregler og enklere grensepassering vil også gjelde motsatt vei og følgelig innebære økt konkurranse for den hjemmekonkurrerende industrien som sysselsetter fire ganger så mange som den eksportkonkurrerende. Dette er også bekreftet av departementet i svar av 21. september på mitt sp. 14 av 19. september der det heter:

       Bortfall av grensekontroll og opprinnelsesregler kan derfor tenkes heller å ha en negativ innflytelse på de totale investeringer. Besparelsene ved å slippe omvekslingskostnader når og hvis det blir en felles valuta er for betalingstransaksjoner for næringslivet helt minimale. Risikoen knyttet til bevegelser i valutakursene vil bare falle bort i noen grad, mens den kan bli større i forhold til valutaer som dollar og yen. Bortfall av muligheten til å regulere konkurranseevnen gjennom endring av valutakursen ved « økonomiske sjokk » eller vesentlige endringer i rammebetingelsene, kan for deler av det konkurranseutsatte næringslivet innebære en ekstra risiko og umuliggjør en bedring av konkurransevilkårene gjennom endring av valutakursen f.eks ved lav oljepris, og kan redusere investeringer.

       Som jeg skal komme nærmere tilbake til er mulighetene til å føre en politikk som gir større sysselsetting bedre utenfor EU. Høyere sysselsetting gir bedre utnyttelse av produksjonsressursene og dermed høyere produksjon og vekst. En kan derfor med vel så stor grunn hevde at det er ved fortsatt ikke å være medlem av EU at vi får størst vekst, uten at det heller på noen måte lar seg beregne.

       Når det gjelder mulighetene til utenlandsinvesteringer i norsk næringsliv er det gjort en interessant undersøkelse for perioden 1982-91 basert på data fra OECD. De investeringer som inngår i undersøkelsen er såkalte direkteinvesteringer der de utenlandske kjøperne eier mer enn 10 % i et selskap. Den viser at Sverige og Norge i denne perioden har hatt omtrent like store utenlandsinvesteringer pr. innbygger, henholdsvis nr. 6 og 7 på listen. Det land som havner øverst er Belgia/ Luxemburg. Deretter kommer Sveits, Storbritannia, Nederland og Spania foran de to skandinaviske landene. Utenlandsinvesteringene i Danmark er bare 2/3 av Norges. Også EU-landene Frankrike, Portugal, Irland, Italia, Tyskland og Hellas kommer tildels langt bak Norge på listen. Denne undersøkelsen underbygger ikke at EU-medlemskap i seg selv skulle virke attraktivt på utenlandsinvesteringer og spesielt når man tenker på Sveriges og Norges geografiske plassering i forhold til de sentrale markedene i Europa. I år er investeringene i Norge for sterkt oppadgående selv med usikkerhet om medlemskap.

       Jeg har ovenfor bare gått inn på en vurdering av hvilken betydning medlemskap kontra en EØS-avtale vil kunne ha på veksten i nasjonalproduktet isolert sett. Jeg har ikke her foretatt en vurdering av mulighetene for å påvirke vekstens innhold og produksjonens sammensetning ut fra hensynet til miljø og bruk av ikke fornybare ressurser. Dette er selvsagt helt sentrale forhold, og jeg mener at mulighetene til å tilpasse produksjonen til disse hensyn vil være bedre hvis vi ikke blir medlem av EU og den økonomiske og monetære union.

8. Arbeidsledighet

       For Arbeiderpartiet er full sysselsetting et overordnet mål i den økonomiske politikken. Alle andre i og for seg prisverdige delmål skal derfor underordnes hensynet til at alle som ønsker det skal kunne få seg arbeid innen rimelig tid. Selv om ledigheten i Norge de senere årene har vært langt høyere enn vi anser akseptabelt, er vår ledighet likevel helt på bunnen i Europa.

       Hvis man sammenligner ledighetsutviklingen i EU og EFTA-landene de siste 20 år vil man finne at ledigheten innen EU har ligget vesentlig høyere slik som kurven nedenfor viser.

Arbeidsledighet i EU og EFTA.

% av arbeidsstyrken¹

(Figur utelatt.)

Kilde: OECD

       Departementet sier at man ikke kan sammenligne ledigheten i Norge med EU, fordi det ikke finnes noen spesifikk EU-ledighet og ledigheten varierer fra et par % i Luxemburg til over 20 % i Spania. Ser man bort fra Luxemburg og det tidligere EFTA-landet Portugal som til sammen utgjør ca 3 % av EUs befolkning har imidlertid alle EU-landene en ledighet godt over det norske nivået og ligger i nærheten av EU-gjennomsnittet. Irland og særlig Spania ligger vesentlig over.

       Ser man på de enkelte EFTA-landenes ledighet ligger den vesentlig under EU-landene med unntak av Luxemburg og Portugal. Når EFTA-ledigheten de siste årene har steget sterkt har det særlig sammenheng med Finlands høye ledighet som skyldes bortfallet av det sovjetiske markedet som tok 25 % av Finlands eksport. Også den svenske ledigheten er gått sterkt opp, men er likevel fortsatt en av de laveste i Europa.

       Den vedvarende høye ledigheten innenfor hoveddelen av EU-området skyldes den økonomiske politikken som har vært ført, der hovedvekten har vært lagt på kamp mot inflasjonen. Dette skulle også føre til lavere ledighet, ble det sagt. Det man kan konstatere etter at denne politikken har vært prøvd i snart 20 år er at prisstigningen er gått ned og ledigheten har bitt seg fast på et nivå som ut fra et sosialdemokratisk samfunnssyn er helt uakseptabelt.

       Det blir i den norske debatten av og til forsøkt bestridt at ledigheten har noe med den ensidige satsingen på å bekjempe prisstigningen å gjøre og endog forsøkt bevist at landene med den laveste prisstigning også har den laveste ledighet. Det er mange forhold som påvirker ledigheten i et land og det finnes derfor ingen entydig sammenheng mellom omfanget av ledigheten og prisstigningen. Land med samme ledighetsrate kan ha forskjellig prisstigning. Det som derimot er klart er at hvis politikken er ensidig innrettet mot å få prisstigningstakten nedover vil det bety høyere ledighet enn man ellers ville hatt.

       Kreiskyskommisjonen som i 1989 utarbeidet et « Program for full sysselsetting i Europa » uttalte følgende om den politikken som var blitt ført:

       Denne kommisjonen besto av omkring 100 medlemmer - forskere, økonomer, journalister, industriledere og fagforeningsfolk fra en rekke land. Bakgrunnen for kommisjonen var den høye og vedvarende arbeidsledigheten i Vest-Europa fra slutten av 70-tallet. I rapporten understreket kommisjonen at arbeidsledigheten er Europas nøkkelproblem og at dens høye nivå er både moralsk og politisk uakseptabelt. Kommisjonens svar var en strategi som innebar en vesentlig økt langsiktig « kvalitativ » økonomisk vekst, koordinert på europeisk nivå og utformet slik at innholdet i den økonomiske veksten ble « vridd » for å minimalisere miljøskadene og maksimere skapingen av « høykvalitetsjobber. »

       Målet var å redusere den gjennomsnittlige arbeidsledigheten i Vest-Europa med ett prosentpoeng i året slik at den i 1995 igjen ville ha kommet ned i 5 %. Kommisjonens forslag ble ikke fulgt opp og ledigheten steg i stedet til rekordhøye 11 % i EU-området tidligere i år. Det er derfor ikke mangel på planer for å bekjempe ledigheten som har manglet, men politisk vilje til å gjennomføre dem.

       Også i Unionstraktaten er hensynet til sysselsettingen underordnet målet om å bekjempe prisstigningen, selv om prisstigningen nå er svært lav i de fleste land. Kamp mot arbeidsledigheten er ikke nevnt med et ord i traktaten. Etter traktaten skal det skje en nær samordning av den økonomiske politikken i medlemslandene gjennom overordnede økonomiske retningslinjer som landene skal følge (jeg diskuterer senere Regjeringens påstand om at disse retningslinjene ikke er forpliktende). Disse retningslinjene ble vedtatt av EUs Råd første gang 22. desember 1994. De vedlegges i norsk oversettelse.

       Retningslinjene er preget av den samme monetaristiske og nyliberale tenkning som har preget medlemslandenes økonomiske politikk og strider på en rekke sentrale områder mot arbeiderbevegelsens prinsipper og politikk. De har med all grunn av den tidligere svenske finansminister Allan Larsson vært karakterisert som

       Retningslinjene sier mye vakkert om å gjøre noe med arbeidsledigheten, men politikken som blir anbefalt er lik den tidligere politikken og de overordnede prinsippene for den økonomiske politikken slik de er nedfelt i traktaten.

       Et hovedpoeng er at de som står for utformingen av den økonomiske politikken skal gi markedskreftene mulighet til å virke « fullt ut ». Ut fra et sosialdemokratisk syn er det ikke ved å la markedskreftene utfolde seg « fullt ut » vi kan videreutvikle samfunnet slik vi ønsker det med stor grad av likhet, samfunnssolidaritet, trygghet for den enkelte, full sysselsetting, mest mulig demokratisk innflytelse på samfunnsutviklingen og ansvar for verden rundt oss. Det er bare ved å holde markedskreftene i tømme at vi kan bekjempe ledigheten og ta vare på andre sentrale sosialdemokratiske verdier som trygghet for alle og sosial likhet.

       Den økonomiske og monetære union innebærer at felles mynt og felles sentralbank skal innføres senest fra 1. januar 1999. Jeg kommer senere inn på om Norge vil være forpliktet til å delta i denne fase. Sentralbanken skal ikke være underlagt styring fra folkevalgte organer og har prisstabilitet som sitt overordnede mål. Da Stortinget behandlet loven om Norges Bank i 1985 var alle partier unntatt Fremskrittspartiet enige om at en slik ordning ville være i strid med grunnleggende demokratiske prinsipper. Hvis Norge blir medlem av EU vil noe av det første vi må gjøre være å endre vår lovgivning i samsvar med Fremskrittspartiets forslag fra dengang.

       I det enkelte land vil en slik fullmakt til sentralbanken når som helst kunne trekkes tilbake av nasjonalforsamlingen. I EU vil dette ikke være mulig. Der kan bare sentralbankens uavhengige stilling endres ved enstemmighet. Tilslutning til en uavhengig sentralbank i EU er derfor langt mer vidtrekkende enn en tilsvarende beslutning i et land. Den tyske forfatningsdomstolen har da også i sin dom sagt at et vesentlig politisk område dermed er unndratt de valgte representanters instrukser og at denne begrensning av den demokratiske legitimering som utgår fra medlemsstatenes velgere innvirker på det demokratiske prinsipp. Når forfatningsdomstolen likevel kan forsvare dette er det på grunn av « pengestabilitetens prioriterte stilling » som det heter og fordi den best kan forsvares av en bank som ikke krever godkjennelse av politiske krefter som tenker mer kortsiktig.

       Hvis full sysselsetting er prioritert vil imidlertid en slik uavhengig sentralbank både være i strid med grunnleggende demokratiske prinsipper og stå i veien for en effektiv sysselsettingspolitikk.

       De europeiske sosialdemokratiske partiene har lagt frem en sysselsettingsplan « Sett Europa i arbeid », også kalt Allan Larsson-planen. Et sentralt element i denne planen er å øke investeringene, dvs. etterspørselen, for å få flere i arbeid. En slik plan vil imidlertid støte an mot kravet om prisstabilitet. Dersom den ble forsøkt gjennomført ville sentralbanken gjennom sin pengepolitikk søke å motvirke den etterspørselsvirkning som skulle gi økt sysselsetting for å unngå press på prisene. Larsson har da også sagt at den ville kreve en annen pengepolitikk. Men for å få det til må Maastricht-traktaten endres, noe som igjen krever enstemmighet av de samme landene som for under tre år siden vedtok nettopp prinsippene for den uavhengige sentralbanken også med enstemmighet.

       Senest fra 1. januar 1999 skal det opprettes en felles mynt med deltakelse av de landene som fyller de såkalte konvergenskravene. Fra Regjeringens side er det fremholdt at fordelen ved en felles valuta er større sikkerhet for næringslivet og at en hindrer valutaspekulasjon. En felles valuta innebærer at justering av valutakursen ikke lenger kan brukes til å korrigere for ulikheter i den økonomiske utvikling landene imellom. I stedet må slike ulikheter korrigeres gjennom større « fleksibilitet » i lønningene og ved større mobilitet, dvs. at lønnstakerne flytter mer. Det siste viser seg lite aktuelt selv innad i det enkelte land, slik at man står igjen med lønnsnedslag som det eneste virkemiddelet for å motvirke en en negativ økonomisk utvikling eller såkalte økonomiske sjokk, som for Norges vedkommende f.eks kan være fallende oljepris.

       Fordi EU ikke har noe eget budsjett av betydning (ca 1,3 % av medlemslandenes nasjonalprodukt) vil EU heller ikke i motsetning til forbundsstater som USA og Tyskland kunne delvis motvirke virkningen av slike « sjokk » gjennom andre økonomiske tiltak. Også EUs egne utredninger viser derfor at en felles valuta kan øke arbeidsledigheten.

       Utredninger viser også at Norge er det land som er minst egnet til å inngå i et slikt stort valutaområde bl.a. på grunn av vår produksjon av olje og gass. Endringer i oljeprisen vil ha ulik virkning i Norge og de energiimporterende land, men den økonomiske politikken som skal tilpasse seg dette inklusive pengepolitikken, vil måtte være lik i hele området. En felles EU-valuta vil derfor kunne skape betydelige problemer for Norge og gi økt arbeidsledighet.

       Over halvparten av Norges eksport gjøres opp i andre valutaer enn de valutaer som vil inngå i EU-valutaen. For denne del av eksporten vil kursusikkerheten bli større ved en slik felles valuta. Det problem som kan oppstå ved flere valutaer er plutselige og store valutakursendringer som følge av at man i lengre tid har forsøkt å holde en fast kurs som det ikke har vært økonomisk grunnlag for. På den annen side vil andre tiltak for å rette opp en økonomisk ubalanse som sterke lønnsnedslag ha den samme virkning for konkurrenter i andre land. Kostnadene ved valutatransaksjoner for næringslivet er helt minimale.

       Etter at de europeiske valutaene har fått en svingningsmargin på 15 % på hver side av en normalkurs, som i realiteten betyr flytende kurser, har det heller ikke vært stor uro mellom de europeiske valutaene innbyrdes. I boken « Et sosialdemokratisk ja til EU » skriver tidligere finansminister og formann i sysselsettingsutvalget Per Kleppe at

       Kleppe skriver også at

       Og videre:

9. Blir rentene lavere i EU?

       Regjeringen hevder at vi får et varig lavere rentenivå dersom Norge blir med i EU. Det er det intet grunnlag for å hevde. Det sannsynlige er at vi får en viss renteuro før og rundt folkeavstemningen blant annet som følge av uttalelsene fra ledende politikere og sentralbanksjefen om at vi vil få høyere rente. Men ellers vil det være vår realøkonomiske situasjon som vil være avgjørende for rentenivået. Det er også vurderingen til utenlandske analytikere at EU-medlemskapet ikke har noen betydning for den langsiktige renteutvikling.

       Norge har i dag en av Europas sterkeste økonomier med bl.a. store overskudd i betalingsbalansen med utlandet. Norge er derfor en kapitaleksportør og ikke en kapitalimportør. Overskuddene ventes å vare ved dersom det ikke skjer dramatiske fall i oljeprisen og Norge som nasjon vil være uten utenlandsgjeld i løpet av 1995. I en slik situasjon er det naturligvis ingen grunn til at vi skulle ha høyere nominell rente enn andre land. Det motsatte skulle heller være tilfellet. Norge har fortsatt en høy realrente som følge av den svært lave prisstigningen.

       Også tidligere har det vært spådd rentenedgang som da Syse-regjeringen knyttet kronen til ecu høsten 1990. Det viste seg i stedet å gi en høyere rente enn vi ville hatt med den tidligere kurvindeksen. Under den valutauro vi fikk i 1992 ble det hevdet at dersom vi ble tvunget til å oppgi kronekursen ville det gi høyere rente. I stedet falt renten når vi gikk ove til flytende kurs. Om dette skriver Per Kleppe:

       Tilknytningen til ecu var uten tvil et feilgrep som har betydd både lavere investeringer og høyere arbeidsledighet enn vi ellers ville hatt. En lærdom man også kan trekke er at et valutakurssystem med en smal svingningsmargin på hver side, 2,25 %, er som skreddersydd for valutaspekulasjon. Dette synes også å være oppfatningen til de europeiske sentralbanksjefene som har gitt uttrykk for at en felles valuta bør innføres uten først å ha gått veien om en slik smal svingningsmargin, nettopp fordi det inviterer til valutaspekulasjon. Det bør derfor ikke komme på tale å knytte norske kroner til en tilsvarende ordning igjen.

       Regjeringen vil øke underskuddet på statsbudsjettet med nettokontingenten til EU som utgjør ca 6.500 mill. kroner etter en overgangsperiode. Normalt argumenteres det for at en økning av budsjettunderskuddet gir økning i rente fordi det øker statens lånebehov. Regjeringen mener at medlemskap vil gi økt økonomisk vekst som etter noen år vil betale medlemskontingenten og mer til. Det er imidlertid en svært spekulativ forutsetning som jeg har kommentert annet sted i merknaden. Hvis den ikke slår til kan vi risikere å ha opparbeidet et betydelig økt oppsamlet underskudd som følge av medlemskapet som igjen kan gi høyere rente foruten at vi kan bli tvunget til å gjennomføre andre tiltak på statsbudsjettet som vil kunne gå utover sysselsettingen og velferdstilbudet.

10. Narkotika

       Medlemskap i EU vil medføre opphevelse av grensekontrollen mot andre EU-land, noe som kan medføre større innførsel av narkotika til Norge. Det er hevdet fra myndighetenes side at tradisjonell grensekontroll ikke er noe egnet middel til å begrense smugling fordi man bare kan kontrollere et lite antall reisende. Fra tollpersonalets side og fra svenske tollmyndigheter er dette bestridt, fordi kontrollen ikke skjer på rent tilfeldig grunnlag, men ut fra lang erfaring og tollbeslaget av narkotika er betydelig. Myndighetene mener en effektiv narkotikakontroll må skje på grunnlag av et internasjonalt politisamarbeid som vil bli lettere i EU.

       Det er viktig å utvikle politisamarbeidet videre og et slikt samarbeid vil selvsagt kunne foregå med andre land helt uavhengig av om vi er medlem av EU eller ikke. Et område som ikke vil bli dekket av et slikt samarbeid er imidlertid innførsel av cannabis, og der besittelse og bruk i mange europeiske land ikke blir vurdert som straffbart. Det er derfor utenkelig at man skulle kunne hindre innførsel av cannabis iallfall i mindre kvanta gjennom politisamarbeid.

       I virkeligheten vil innførsel av slike stoffer fra andre EU-land være helt risikofritt. Det må derfor anses som overveiende sannsynlig at denne importen vil øke. Når man vet at cannabis er innfallsporten til hardere narkotiske stoffer, vil resultatet lett bli større etterspørsel etter også slike stoffer etter hvert med økende kriminalitet som følger i kjølvannet. Europaparlamentet behandlet tidligere i år en resolusjon som tok til orde for lempning av narkotikalovgivningen og at dette skulle tas opp også i FN sammenheng. Forslaget ble forkastet med 117 mot 111 stemmer, men vitner om en helt annet forhold til narkotikamisbruk i andre europeiske land enn i Norge og Sverige.

       Det kan etter min mening være liten tvil om at et EU-medlemskap vil føre til økt innførsel og bruk av narkotika, med de følger det har både medisinsk, sosialt og kriminelt.

11. Merknader til enkelte av svarene

       Under arbeidet med meldingen har jeg stilt 114 spørsmål til departementet. Spørsmål og svar er gjengitt i vedlegg til innstillingen. Nedenfor er kommentarer til enkelte av svarene vedrørende spørsmål som er sentrale i EU-debatten.

a) Er de økonomiske retningslinjene bindende?

       Ut fra svarene på en rekke spørsmål går det frem at departementet mener at de økonomiske retningslinjene EUs Råd vedtar med hjemmel i Traktaten om den Europeiske Union (TEU) « først og fremst er ment som et referansepunkt for den økonomiske politikken. » Det vises også til at retningslinjene har form av en rekommandasjon som etter TEU artikkel 189 ikke er bindende.

       Jeg er uenig i en slik vurdering og mener den åpenbart ikke er riktig. I punkt 1 i artikkel 3 i TEU heter det bl.a.:

       I punkt 1 i artikkel 103 heter det

       I artikkel 102 A heter det bl.a.

       Endelig heter det i artikkel 103, nr. 3:

       Av disse sitatene fra TEU går det klart frem at medlemsstatene har forpliktet seg til en nær samordning av den økonomiske politikk med sikte på å « virkeliggjøre Felleskapets mål » og denne samordning skjer i form av overordnede retningslinjer. At dette skjer i form av en rekommandasjon (og nødvendigvis må gjøre det) og at medlemslandene selv må treffe de nødvendige tiltak endrer ikke dette. Denne rekommandasjon har ikke sin hjemmel i TEU artikkel 189 slik Regjeringen mener, men i de konkrete bestemmelser om samordning av den økonomiske politikken som står i traktaten.

       Det kan derfor ikke være noen tvil om at landene har forpliktet seg til å samordne sin økonomiske politikk, at samordningen skjer gjennom flertallsvedtak av overordnede retningslinjer og at landene er forpliktet til å følge dem selv om de er uenige. At EU ikke kan sette iverk umiddelbare straffetiltak mot land som ikke følger retningslinjene kan ikke ha betydning, selv om de ifølge medlem av Kommisjonen Henning Christophersen kan miste overføringer fra strukturfondene. Det er vel ikke slik at land bare er forpliktet av internasjonale traktater der det kan iverksettes direkte straffetiltak ved brudd? Det følger også av uttalelser fra formannskapet i EU i desember da de første retningslinjene ble lagt frem at Hellas var bundet av dem også på det ene punkt der de hadde stemt mot.

       Hvis det skulle vært slik som Regjeringen hevder at landene ikke er bundet, vil man ikke ha noen « nær samordning av medlemsstatenes økonomiske politikk » slik traktaten foreskriver. Drøftingen av den økonomiske politikken i EU vil da ha samme karakter som drøftingene om økonomisk politikk i f.eks OECD, som landene i større eller mindre grad kan la være å følge. Det vil ikke ha karakter av et « forpliktende internasjonalt samarbeid » og vil f.eks ikke kunne brukes til å skape en felles strategi mot arbeidsløshet. Det er også utenkelig å ha felles valuta og felles sentralbank uten at det skjer en slik nær samordning av den økonomiske politikken i medlemslandene.

       Det ligger nær å tro at Regjeringens påstand om at retningslinjene ikke er bindende har sammenheng med debatten om innholdet i disse retningslinjene som jeg har kommentert tidligere.

b) Er vi bundet av en felles utenrikspolitikk?

       Regjeringen har i meldingen hevdet at i EUs utenrikspolitiske samarbeid treffes beslutningene « som hovedregel (min utheving) ved enstemmighet. » Formelt er dette riktig. Men Regjeringen har ikke gjengitt « Erklæring om avstemning i forbindelse med den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk » og som også er en del av traktatgrunnlaget, der det heter:

       Det innebærer at selv om landene rent formelt har en rett til å legge ned veto skal dette benyttes bare rent unntaksvis. Det er derfor ikke en riktig generell beskrivelse å si at beslutningene som hovedregel skal gjøres ved enstemmighet, og der unntaket er de tilfeller der Rådet gjør vedtak om å kunne treffe beslutninger ved flertallsvedtak. Hovedregelen er at i saker der det er kvalifisert flertall for et standpunkt skal de andre landene underordne seg dette.

       I sitt svar på spørsmål 54 viser departementet til at Norge har deltatt som observatør i det løpende utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet og at flertallsavgjørelser eller voteringer ikke er benyttet i noen sak. Det går ikke frem hvor mange saker det her er snakk om, men det forhold departementet påpeker kan nettopp være et uttrykk for at land bare unntaksvis skal benytte sin rett til veto. Det sier seg også selv at dersom man bare skal ha et utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid når alle land likevel er enige, så ville det vært helt unødvendig å ta omfattende og detaljerte bestemmelser om dette samarbeidet inn i TEU.

       I artikkel J 2 heter det bl.a. at medlemsstatene skal rådføre seg med hverandre i Rådet i alle saker som er

       I punkt 3 heter det:

       Svar på spørsmål 23 heter det at dette etter Regjeringens oppfatning ikke vil

       Og erklæringen om avstemningen heter det:

       Om opptreden i internasjonale organisasjoner heter det:

c) Hvor « dramatisk » er det ikke å bli medlem?

       På mitt spørsmål hvilke helt konkrete virkninger det er som etter Regjeringens mening gjør det så dramatisk ikke å bli medlem av EU nå i forhold til den situasjon vi har hatt i over tredve år, svarer departementet med å vise til Berlinmurens fall og de endringer det har medført som har gjort det mulig for såvel de fleste landene i Sentral- og Øst-Europa samt Finland, Sverige og Østerrike å søke medlemskap. Landene er også blitt mer avhengige av hverandre og alt dette gjør at den situasjon vi har hatt de siste tredve år ikke samsvarer med den virkelighet vi nå lever i. Regjeringen mener vi i denne situasjonen bør bli medlem av EU og sammen med våre nordiske naboer kan utøve « betydelig innflytelse på den videreutvikling av EU-samarbeidet. » Videre mener Regjeringen at Norge får større handlefrihet ved å være fullverdig deltaker både politisk og økonomisk ved å bli medlem av EU.

       Jeg konstaterer at Regjeringen ikke har kunnet peke på en eneste konkret dramatisk virkning av ikke å bli medlem av EU nå. Til utsagnet om at det er dramatisk ikke å benytte seg av muligheten til å bli medlem vil jeg vise til statsministerens uttalelse om at hun uansett utfallet av folkeavstemningen tror Norge vil være medlem av EU om 10-15 år. Det går følgelig an å bli medlem senere om vi skulle ønske det.

d) Handelslekkasje

       Departementets svar på spørsmål 31 bekrefter at

       Dette bekrefter følgelig at vi kan motvirke eventuell uheldig handelslekkasje gjennom vår egen avgiftspolitikk og at mulighet for handelslekkasje derfor ikke er noe argument for medlemskap. Departementet skriver at vi ikke kan treffe andre tiltak som restriksjoner på det frie varebytte fordi det vil være i strid med EØS-avtalen. Her tar departementet feil idet landbruksvarer ikke omfattes av EØS-avtalen. Det er også restriksjoner på omfanget av innførsel av visse slike varer (kjøtt) og på den totale verdi på varer reisende kan bringe med seg. Det er også restriksjoner på innførsel av alkohol og tobakk. Vi kan også om vi ønsker det føre en landbrukspolitikk som påvirker forbruksprisene på landbruksvarer. Fortsatt grensekontroll gjør det lettere å kontrollere at kvoter for innførsel av alkohol og tobakk overholdes.

       Departementet skriver at om vi skulle stå utenfor EU og tilpasse våre avgifter til utviklingen i EU,

       Mener departementet virkelig at prisene på landbruksvarer, alkohol og tobakk vil bli vesentlig høyere i Sverige dersom Norge også blir med i EU?

e) EUs sysselsettingsplan

       Jamfør spørsmål 37 og 38. Ifølge opplysninger i internasjonal presse er den totale investeringsramme for infrastrukturtiltak Rådet har vedtatt ca 150 mrd. ECU i løpet av 6 år frem til år 2.000 eller tilsvarende ca 1.200 mrd. kroner. Av dette er 1/3 eller ca 50 mrd. ECU såkalte « friske » penger. Fordelt over 6 år blir dette ca 8 mrd. ECU pr. år eller tilsvarende ca 50 mrd. kroner. Hvor mange arbeidsplasser dette vil skape av henger av kostnadene pr. arbeidsplass. Hvis en regner kr 250.000 pr. arbeidsplass pr. år (langt under det en i Norge regner for denne type investeringer) innebærer planen 200.000 nye jobber. Programmet er så vidt vites ennå ikke finansiert. Rådet aksepterte ikke en målsetting om å halvere arbeidsledigheten innen år 2.000 slik Kommisjonen foreslo. I stedet satses det antakelig på en viss nedgang i arbeidsledigheten fra dagens rekordhøye nivå på nesten 11 % ned mot et « likevektsnivå » som ligger på 8-9 %.

f) EU-rett overordnet norsk rett

       Departementets svar på spørsmål 45 og 46 bekrefter at Stortinget er traktatforpliktet til å gjennomføre ethvert direktiv vedtatt av EU også om et flertall i Stortinget måtte være uenig eller om Regjeringen måtte ha bidratt til et slikt vedtak i EU i strid med synspunktene til et flertall i Stortinget. Det samme gjelder for forordninger. Nylige meningsmålinger viser at et stort antall norske velgere ikke er klar over dette forhold. Departementet skriver at det vanligvis ikke er avstemning om direktiv. Jeg vet ikke hva departementet her bygger på siden opplysninger om slike avstemninger er hemmelige. Ifølge informasjon avisen Financial Times på tross av dette har fått fram har det vært avstemninger ved behandlingen av 91 av 233 saker over en viss periode.

g) Reduksjon i politisk innflytelse

       I spørsmål 49 har jeg bedt om kommentar til den undersøkelse som er gjort ved Center for Offentlig Styring ved Handelshøyskolen i København og som konkluderer med at embetsmenn og forretningsinteressenter har skaffet seg massiv innflytelse i EU-systemet på bekostning av valgte politikere. Ifølge denne analysen har embetsmenn og teknokrater fått sin stilling kraftig styrket i forhold til de politisk valgte ministre. Det heter også at snevre forretningsinteresser har fått sterk innflytelse på EUs lovverk og at næringslivet har fått sin stilling radikalt styrket i forhold til politikerne.

       Departementet har ingen kommentar til disse forhold, men siterer forskningsleder Owe K. Pedersen som mener at dansk medlemskap i EU er viktig fordi Danmark ellers ville miste innflytelse på fremtidens regler om miljø, arbeidsmiljø, forbrukerbeskyttelse og sunnhetspolitikk. Han bekrefter at næringslivet i kraft av økonomiske ressurser og embedsverket pga. prosedyren for utarbeidelse av direktiver har fått styrket innflytelse.

       Jeg er overrasket over at departementet ikke ser noen betenkeligheter ved eller ikke er bekymret for at en tilsvarende utvikling vil finne sted også hos oss ved et medlemskap og den svekkede demokratiske innflytelse på samfunnsutviklingen det gir. Danmark er tross alt det EU-land der prosedyrer for demokratisk innflytelse i EU-prosessen er mest utviklet.

       I spørsmål 50 ber jeg om få en oversikt over hvilke beslutninger helt konkret det er Regjeringen mener norske politiske organ i dag ikke har reell innflytelse på og der et EU-medlemskap derfor eventuelt kan gi « tilleggsdemokrati », og hvilke beslutninger eventuelt det er de har innflytelse på og som derfor også innebærer avståelse av reell suverenitet.

       Jeg konstaterer ut fra svaret at det ikke er på noe område Regjeringen mener vi ved et medlemskap avgir reell suverenitet, dvs. der norske politiske organ i dag har reell innflytelse. Dette må være en åpenbar feilvurdering og kan tyde på at Regjeringen ikke har lagt spesiell vekt på en analyse av disse spørsmålene.

       De områder Regjeringen nevner der den mener norske politiske organ ikke har har noen reell innflytelse på er internasjonale pengetransaksjoner, prisutviklingen i våre eksportmarkeder og den valutapolitikk våre handelspartnere fører. Regjeringen nevner videre miljøforurensninger som ikke stopper ved landegrensene og nevner konkret at norske myndigheter alene ikke kan iverksette effektive tiltak for å redusere svovelutslipp fra en bedrift i utlandet. Endelig peker Regjeringen på utviklingen i Øst-Europa der norske politiske organ etter Regjeringens oppfatning vil ha mindre mulighet til å påvirke prosessen utenfor EU. Det vises også til meldingen der det står:

       Til dette må jeg peke på at kapitalbevegelsene over landegrensene er frigitt gjennom politiske vedtak, ikke som følge av en teknologisk utvikling. Maastricht-traktaten setter konkret forbud mot å iverksette restriksjoner på kapitalbevegelser over landegrensene, også i forhold til tredjeland. Endringer må derfor skje ved enstemmighet. De forsøk som har vært gjort på å begrense de spekulative kapitalstrømmene ved å innføre en internasjonal avgift på slike transaksjoner har ikke fått støtte i EU. Norge er i dag deltaker i en rekke internasjonale miljøavtaler som bl.a. tar sikte på å begrense forurensning uten å være medlem i EU. Ingen av disse avtalene har for øvrig sitt utspring i EU. Norge har en rekke muligheter til å bidra positivt til utviklingen i Øst- og Sentral-Europa uten å være med i EU, gjennom bilaterale avtaler og kontakter, kontakter i samarbeid med andre nordiske land, i NATO, Europarådet, KSSE, FNs komite for Europa, FN, OECD, assosiert medlemskap i Vestunionen, våre samarbeidsordninger med EU og tosidige kontakter med EU-landene.

       Jeg forstår at Regjeringen mener et EU-medlemskap vil gi oss enda større muligheter til å påvirke fordi EU vil stå sentralt i den videre utvikling i Europa, men det er vanskelig å se hvordan Regjeringen kan mene at vi her vil « gjenvinne styringsmuligheter » som ellers er gått tapt. Vår innflytelse i EU må også ses i forhold til vårt folketall og stemmevekt. Dessuten vil vi i visse sammenhenger på grunn av større frihet utenfor EU kunne ta initiativ eller innta holdninger som kan bidra til en positiv utvikling.

h) Importen fra utviklingsland

       Departementet har i sitt svar på sp. 51 ikke kunnet gi oppgave over oljeimporten fra utviklingsland til EU, men skriver at denne importen er « betydelig. » Dermed er det etter all sannsynlighet slik at norsk vareimport pr. innbygger fra utviklingsland er større enn tilsvarende import pr. innbygger i EU.

i) Felles forsvar

       Som svar på sp. 64 og 65 om felles forsvar viser departementet til at det ikke er noen planer om å opprette et felles forsvar i EU, og at de enkelte lands regjeringer er øverste ansvarlige for sine respektive styrker. Dette er riktig. I artikkel J 4. i TEU heter det imidlertid at man « på lang sikt » skal ha en felles forsvarspolitikk, « som med tiden vil kunne føre til et felles forsvar. » Hvis traktatens målsetting på dette punkt blir virkeliggjort vil det innebære et felles forsvar som da også må antas å måtte stå under en felles kommando.

       Departementet har ikke svart på mitt spørsmål om det finnes eksempler på at uavhengige stater har felles forsvar, felles mynt, felles sentralbank, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk osv. og i stedet vist til Edinburgh-erklæringen av desember 1992 der EU-landenes stats- og regjeringssjefer erklærte at TEU omfatter

j) Tredje fase av den økonomiske og monetære union

       Nedenfor gjengis vedtak i den nederlandske nasjonalforsamlingen i engelsk oversettelse mottatt fra Utenriksdepartementet og vedtak i den tyske forbundsdagen i dansk oversettelse vedrørende overgangen til den 3. fase i den økonomiske og monetære union:

       (Departementet opplyser at denne erklæringen ikke foreligger i norsk oversettelse).

       Nedenfor følger de sentrale deler av det tyske vedtaket:

       Som det fremgår av disse vedtakene har verken den tyske eller nederlandske nasjonalforsamlingen gjort vedtak om at de selvstendig kan avgjøre om deres respektive valuta skal gå inn i en felles EU-valuta. Det nasjonalforsamlingene har gjort vedtak om er at de skal drøfte overgangen til en felles valuta før regjeringer deltar i EUs Råd som skal behandle dette i samsvar med traktatens bestemmelser, og der det med flertallsvedtak bestemmes hvilke land som skal delta.

       Dette er tilsvarende den prosedyre man har i Danmark der Regjeringen må konsultere markedsutvalget i Folketinget i alle saker som skal opp for EUs råd. Dersom Norge blir medlem i EU går jeg ut fra at det vil bli etablert tilsvarende konsultasjonsprosedyrer mellom Stortinget og Regjeringen. Det er naturligvis heller intet i veien for at Stortinget i likhet med nasjonalforsamlingene i Tyskland og Nederland kan drøfte overgangen til tredje fase. Dette innebærer imidlertid ikke at Stortinget kan avgjøre om Norge skal delta eller ikke.

       Norge er etter traktaten forpliktet til å delta i tredje fase hvis den blir iverksatt og etter oppfatningen til et kvalifisert flertall i Rådet oppfyller betingelsene. Under forberedelsene til Maastricht ble det drøftet om det enkelte land skulle kunne stå fritt til å delta eller ikke. Dette ble forkastet. I stedet fikk Danmark og Storbritannia egne protokoller som gir dem unntak. Norge ba ikke om noe unntak i sine forhandlinger med EU. Dersom Norge skulle nekte å gå med i tredje fase vil det derfor være traktatbrudd.

       Departementet har også på spørsmål fra meg svar av 21. september på sp. 9 av 19. september bekreftet at det ikke vil bli holdt noen senere folkeavstemning om den tredje fase og at velgerne derfor skal ta prinsipielt standpunkt til dette den 28. november.

       Dette er i denne sammenheng det viktigste.

       I fremstillingen av den tyske forfatningsdomstolens avgjørelse som er gjengitt på side 257 i meldingen heter det bl.a.

       Departementet mener (svar på sp. 71) dette sitatet « er nøyaktig i samsvar med dommens innhold ». Det fullstendige sitatet lyder imidlertid som følger:

       Ved å unnlate å ta med formuleringen om

       skapes inntrykk av at det må en ny beslutning i forbundsdagen til. Bestemmelsene i Maastricht-traktaten kan jo forutses « på det nåværende tidspunkt ».

k) Definisjon av prisstabilitet

       Departementet bruker i sitt svar på sp. 72 Canada, New Zealand, Storbritannia, Sverige og Finland som sannhetsvitne på at EU med « prisstabilitet » mener en årlig prisstigning « i området 1-3 % » Ingen av disse landene er med i EU og har dermed ikke vært med å utforme bestemmelsene i de overordnede retningslinjene for medlemslandenes og Felleskapets økonomiske politikk av 22. desember 1993, der det heter:

l) Valutakurser og stabilitet

       Departementet bekrefter i svaret på sp. 82 at ca halvdelen av norsk utenrikshandel gjøres opp i amerikanske dollar, 20 % i EU-valutaer, 20 % i norske kroner og 10 % i andre valutaer. Det bekreftes også at ved en eventuell felles EU-valuta vil valutakurssvingningene i forhold til dollar (og yen) kunne bli større enn ved en handelsveiet kurv der disse valutaene inngår. Departementet bekrefter videre (svar på sp. 83) at en valutaunion vil kunne

       og impliserte erkjennes at slike utfordringer da i først rekke må møtes ved lønnsnedslag og høyere ledighet.

       Departementet er også enig i (sp. 84) at det

       I begge tilfeller vil det følgelig være snakk om å « velte problemene over på andre » hvis man velger å bruke en slik uttrykksform.

       Ved en devaluering må belastningen deles av hele samfunnet gjennom reduksjon av verdien både av lønninger og finansielle formuer, mens en indre devaluering gjennom lønnsnedslag må bæres av lønnstakerne alene og andre som har sine inntekter knyttet til lønnsnivået, i første rekke pensjonistene.

m) Avgiftsendringer

       Departementet skriver at et samlet opplegg for de avgiftsomlegginger som vil bli nødvendige ved et eventuelt medlemskap først vil bli presentert etter folkeavstemningen (svar på sp. 94). Da Regjeringen foreslo folkeavstemningen 2 uker etter Sverige ble dette begrunnet med at det var viktig for velgerne å ha best mulig informasjon før en slik avstemning. Beregninger viser at økte utgifter/bortfall av inntekter på statsbudsjettet som følge av EU-medlemskap kan bli 15-20 mrd. kroner årlig. Det vil derfor være av stor betydning for velgerne å få vite hvordan dette beløpet skal inndekkes gjennom økte skatter/avgifter eller nedskjæringer. Når Regjeringen nå ikke er villig til å gi slike opplysninger er det i strid med prinsippet om at velgerne skal ha et best mulig beslutningsgrunnlag. Det gir også grunnlag for spekulasjon om at disse opplysningene vil virke negativt på oppslutningen om medlemskap og at Regjeringen derfor holder dem tilbake.

n) Kan medlemskapet sies opp?

       Regjeringen mener at norsk medlemskap i EU etter folkeretten ensidig kan sies opp av Norge hvis vi ønsker det. Dette er en meget tvilsom konklusjon. Regjeringen påberoper seg Wien-konvensjonen artikkel 56 nr.1:

       Norge har ikke ratifisert denne konvensjonen men Regjeringen mener den gir utrykk for gjeldende folkerett. TEU har ingen bestemmelser om oppsigelse. Det er heller ikke slått fast at partene har ønsket å ha en slik mulighet. Tvert imot sies det at den er et skritt i retning av en stadig tettere union. Unntaket under a) kommer derfor ikke på tale. Spørsmålet blir så om unntaksbestemmelse b) kan gjøres gjeldende. Traktaten kan bare endres og gjøres mer omfattende gjennom enstemmige vedtak. Derfor kan ikke en eventuell utvidelse av samarbeidet påberopes som grunn til utmeldelse. Det er derfor særdeles vanskelig å se at det etter folkeretten skulle være adgang til ensidig utmeldelse.

       Departementet sier i svar til meg (sp. 96) at konsekvensen av et nei-flertall i den britiske folkeavstemningen i 1975 om fortsatt EF-medlemskap ville vært at Storbritannia meldte seg ut. Et nei ved folkeavstemningen kunne like gjerne ført til at Storbritannia tok opp forhandlinger om utmeldelse som er noe ganske annet. Regjeringen sier i meldingen at etter at den første danske folkeavstemningen om Maastricht-traktaten var gjennomført ble « det hevdet fra flere hold at Danmark måtte si opp medlemskapet i EF dersom man ikke nådde enighet om de utestående spørsmål ». Det sies ikke hvilke hold som skal ha hevdet dette, men situasjonen etter den danske folkeavstemningen var at etter Roma-traktaten hadde forslaget til ny traktat falt og samarbeidet skulle derfor fortsatt på grunnlag av Roma-traktaten og Enhetsakten. Danmark ønsket ikke å tre ut av dette samarbeidet, slik at Regjeringen her har misforstått. Endelig vises det til den tyske forfatningsdomstolen som skal ha forutsatt at en medlemsstat ensidig kan bringe medlemskapet i EU til opphør. Heller ikke dette er det dekning for. Det den tyske forfatningsdomstolen sier er at « traktatens fedre » gjennom vedtak « i motsatt retning » kan opphøre denne tilhørigheten. Det vil si at EU kan oppløse sitt samarbeid, ikke at Tyskland ensidig kan melde seg ut.

       Regjeringens holdepunkt må derfor være at EU ikke vil motsette seg en ensidig norsk utmeldelse fordi det bare kan bety vansker for samarbeidet. Det sier seg selv at virkningene av en slik ensidig utmelding fra norsk side kan bli svært negative for vårt fremtidige samarbeid med EU og for vårt internasjonale samarbeid overhodet. Som jeg også har påpekt tidligere ligger det en usikkerhet for næringslivets rammebetingelser ved å holde muligheten for en slik ensidig utmeldelse åpen, og vi vil da heller ikke da ha noen EØS-avtale eller handelsavtale å falle tilbake på.

3. Forslag frå mindretal

Forslag fra Høyre:

Forslag 1

       Stortinget ber Presidentskapet starte arbeidet med å utrede hvorledes et « markedsutvalg » etter dansk modell best kan tilpasses det norske parlamentariske system.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 2

       Stortinget forutsetter at det avholdes rådgivende folkeavstemning om Norge bør delta i den økonomiske og monetære unions tredje og siste fase dersom Norge er medlem i EU på det tidspunkt en slik avgjørelse måtte bli aktuell.

4. Komiteen sin tilrådning

Komiteen har elles ingen merknader, viser til meldinga, og rår Stortinget til å gjere følgjande

       St.meld. nr. 40 (1993-1994) - Om medlemskap i Den europeiske union - vert lagt ved protokollen.

Haakon Blankenborg, Anne Enger Lahnstein,

leiar og ordførar. sekretær.

Rettelser til St.meld. nr. 40

1. Brev fra Handelsministeren av 30. august 1994 til Stortingets presidentskap.

       Jeg vil få orientere Stortinget om følgende korreksjoner til St.meld. nr. 40 (1993-1994):

       Det viktigste meningsinnholdet i artikkel 109 J nr. 4 er korrekt gjengitt i meldingen, men opplistingen av de prosedyrer som skal gjentas innen 1. juli 1998 er blitt feil.

       I innledningen på annen periode i det siterte avsnittet fra meldingen skulle det stått:

       Dette er en feilskrift. Det skal stå:

2. Brev fra Handelsministeren av 12. september 1994 til Stortingets presidentskap.

       I kapittel 5.10.5 (s. 307) er det ved en feil skrevet at Norge selv må forhandle om tiltredelse til olivenoljeavtalen.

       Også når det gjelder Den internasjonale olivenoljeavtalen er det EU, og ikke medlemslandene, som er part. Følgelig vil det ikke være nødvendig for Norge å forhandle om tiltredelse til denne avtalen. Olivenoljeavtalen er, som den internasjonale sukkeravtalen, en s.k. administrativ avtale, dvs. uten markedsregulerende virkemidler. Det viktigste formålet ved disse avtalene er at det etableres et konsultasjonsforum mellom partslandene, samt å utarbeide og utgi markedsinformasjon. Tilslutning til avtalene vil ikke innebære restriksjoner eller legge føringer på norsk handel med de aktuelle varene.

3. Brev fra Handelsministeren av 21. september 1994 til Stortingets presidentskap.

       Teksten på side 105, annet avsnitt under kapitteloverskriften skal lyde:

       På side 129, venstre spalte, 2. avsnitt, 7. linje skal det stå 1998», ikke 1988.

       På side 210, høyre spalte, første avsnitt under punktet om « Forhandlingsresultatet », er det skjedd en delvis feilgruppering mht. overgangstidene. Avsnittet skal lyde som følger:

       På side 273, høyre spalte, kap. 5.7.1.4, 2. avsnitt, 2. linje, vises det til artikkel 150 i Tiltredelsesakten. Dette er feilskrift. Henvisningen skal være til artikkel 151. Samme feilskrift fremkommer på side 281, venstre spalte, siste avsnitt, 2. linje.

       Side 284, venstre spalte, 3. avsnitt, 3. strekpunkt skal lyde som følger:

       På side 296, venstre spalte, 2. avsnitt, heter det i fjerde setning at «Deltakelse i tollunionen vil derfor medføre økte årlige kostnader for norsk industri på anslagsvis 500 mill. kroner ». Det riktige skal være:

       På side 324, første avsnitt under kapitteloverskriften, er ordet «besluttet» falt ut. Det skal hete: «... at grensekontrollen er besluttet opphevet medlemslandene imellom.»

       På side 345, høyre spalte, 5. avsnitt, siste setning, er det falt ut tre ord. Setningen skal lyde:

       I Særskilt vedlegg nr. 1 til stortingsmeldingen er det på side 20 feil i et årstall. I fotnote (3) til artikkel 47 til tiltredelsesakten skal det i 4. linje stå 1. januar 1998, ikke 1994.

Vedlegg

Vedlegget til Innst.S.nr.209 (1993-1994) medlemskap i Den europeiske union (St.meld. nr. 40 (1993-1994))

INNHOLD

Vedlegg 1: Brev fra Statsministeren, datert 30. august 1994, til Anne Enger Lahnstein, leder i Senterpartiet.

       I St.meld. nr. 40 (1993-1994) Om medlemskap i Den europeiske union, hevder Regjeringen at det vil få « store konsekvenser » dersom Sverige og Finland skulle bli medlemmer av EU og ikke Norge. Regjeringen konkretiserer imidlertid ikke hva disse « store konsekvensene » består i.

       På denne bakgrunn vil Senterpartiet be Statsministeren om konkrete svar på følgende spørsmål:

       Av hensyn til den videre debatt ber vi om et snarlig svar.

Svar:

       Det vises til brev fra Senterpartiet av 4. august 1994 og til vedlagte notat (Vedlegg I) som i større detalj går inn på de konkrete spørsmål som er reist.

       Regjeringen mener at det vil få store konsekvenser dersom Sverige og Finland blir medlem av EU, og Norge blir stående utenfor. Dette bygger på en oppfatning som deles av mange: Samarbeid og samhold med de andre landene i Norden er viktig for Norge. Og muligheten til samarbeid påvirkes av hvordan hvert av de nordiske landene velger å delta i det europeiske samarbeidet.

       Betydningen av at Norge skulle bli stående utenfor, mens Sverige, Finland og Danmark er med i EU, berører direkte vår opplevelse av nærhet til de andre nordiske land.

       Et historisk, kulturelt og språklig fellesskap har sammen lagt grunnlag for en nordisk identitet. Det er nære økonomiske bånd mellom landene. Sverige er vår viktigste handelspartner. De nordiske landene har utviklet en tradisjon med bredt samarbeid om politiske spørsmål, såvel i Norden som i internasjonale organer.

       I 1992 foretok de nordiske lands regjeringer en felles vurdering av hvordan det nordiske samarbeidet ville bli berørt av forholdet til EU. Denne er oppsummert i Bornholm-erklæringen fra de nordiske statsministre, 17.8.92, som er vedlagt i vedlegg II. Vurderingene som framkom der fikk bred støtte i samtlige lands nasjonalforsamlinger.

       En hovedvurdering var at mange av de oppgaver som tidligere var gjenstand for samarbeid i Norden, gradvis har fått sin naturlige plass i bredere fora som EFTA, EØS, EU og GATT. Dette er et uttrykk for hvordan de nordiske landene med årene er blitt nært politisk og økonomisk knyttet sammen også med de andre landene i Europa.

       I dag er det i første rekke i europeiske organer som EU og EØS at felleseuropeiske regler blir utarbeidet og vedtatt. Derfor er det gjennom deltakelse her, at de nordiske landene kan påvirke beslutninger som uansett får betydning for dem.

       Et nordisk hjemmemarked - med fri bevegelse av personer, varer, tjenster og kapital - var lenge et mål for nordisk samarbeid, men det ble først gjennomført da EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.94. Denne avtalen, som omfatter 17 europeiske land, er med rette blitt omtalt som den viktigste nordiske samarbeidsavtalen siden 1950-tallet. Det nordiske samarbeid alene har aldri hatt en innretning som kunne gi oss det vi nå får i Norden ved deltakelse i det europeiske indre marked.

       Om Norge hadde blitt stående utenfor EØS, ville norske bedrifter i dag ikke hatt den samme adgang som svenske og finske bedrifter til det indre marked av 340 millioner innbyggere. Bedriftene hadde ikke hatt sikkerhet i det samme regelverk som konkurrentene i Sverige, Finland og EU-landene, og de ville manglet den trygghet som følger av at en domstol og øvrige organer påser at reglene følges likt av alle.

       Regjeringen mener at en situasjon med Norge utenfor EØS ville gitt negative konsekvenser med fare for sviktende investeringer og kapitalflukt, med dertil svekket grunnlag for sysselsetting og velferd. Det må regnes med at en rekke norske bedrifter ville valgt å legge sine investeringer innenfor EØS-området - og i mange tilfelle ville investeringer i de andre nordiske land vært nærliggende.

       Regjeringen mener at EØS-avtalen slik den fungerer i dag, er en viktig medvirkende årsak til den positive økonomiske utvikling vi nå opplever, og at norsk deltakelse i EØS har bidratt til den tillit norsk økonomi nyter i utlandet og den optimismen som råder i norsk nærings- og arbeidsliv.

       Det er grunn til å regne med at regelverket i EØS vil bestå dersom Norge, Island og Liechtenstein blir alene igjen i EFTA og Sverige og Finland følger Østerrike inn i EU. Men det er større usikkerhet til om samarbeidet vil fungere slik vi kunne ønske. Dette gjelder vår mulighet til å påvirke utviklingen av nytt regelverk, og EU-landenes vurdering av EFTA-pilarens troverdighet, bl.a. når det gjelder overvåking av at det felles regelverket overholdes.

       Det er verdt å merke seg resultatet av de vurderingene ledelse og ansatte ved en lang rekke små og mellomstore bedrifter har gjort av konsekvensen av et medlemskap i EU. Det er særlig påfallende at så mange bedrifter mener at det vil få negative konsekvenser for investeringer og sysselsetting dersom Sverige blir med i EU og Norge står utenfor.

       Regjeringen mener at et svensk ja og et norsk nei vil øke nordmenns innkjøp av forbruksvarer i Sverige. I det man kan kalle grensehandelutsatte områder på norsk side av grensen bor det 2 millioner innbyggere. Det tilsvarende tallet på svensk side av grensen er 340.000. Mange nordmenn handler i Sverige. Ansporet av lavere priser på særlig enkelte matvarer, alkohol og bilrekvisita reiser mange norske familier på handletur til Sverige og foretar innkjøp av en lang rekke varer.

       Regjeringen mener en slik utvikling vil kunne forsterkes om Sverige sier ja og Norge nei til EU-medlemskap. Dette vil ytterligere ramme norske arbeidsplasser, særlig i grensetraktene.

       Om Sverige sier ja og Norge sier nei til å være med i EU, vil EU-landenes yttergrense gå ved Sveriges grense mot Norge. En følge av åpnere ferdsel over grensene mellom EU-landene, er at kontrollen skjerpes ved yttergrensene. Dette vil i så fall også skje langs Sveriges grense mot Norge, bl.a. for å sikre tilstrekkelig kontroll med transitt av varer og personer fra andre tredjeland.

       Grensehandelen kan begrenses ved ensidig norsk tilpasning til svenske priser, eller ved at man setter strenge restriksjoner på import fra Sverige. Men det ville igjen kreve en betydelig opptrapping av grensekontrollen langs Kjølen - Europas lengste landegrense.

       Det er Regjeringens syn at slike tiltak ville stride mot nordmenns ønske om en mest mulig åpen grense mellom Norge og Sverige.

       Samarbeid i EU dekker en lang rekke samfunnsområder. Dagsorden for europeisk samarbeid settes i overveiende grad i EU - av de landene som er medlem. Om Sverige og Finland følger Danmark inn i EU, vil over 80 % av Nordens folk samtidig bo i land som er medlem av EU. Da er det sannsynlig at også det ledende nordiske samarbeidet vil finne sted innen rammen av fellesskapet.

       Om Norge står utenfor, vil vi over tid utvikle et annerledes forhold til landene i Vest-Europa enn våre nordiske naboer Sverige og Finland. Vår mulighet til å fremme våre saker, vinne oppmerksomhet om det vi er opptatt av og påvirke de beslutninger som fattes på viktige områder som handel, miljø og sikkerhetspolitikk, blir svekket. Etter Regjeringens vurdering vil dette få betydelige politiske konsekvenser med årene som følge av begrenset norsk innflytelse og svekket mulighet til å ivareta norske interesser.

       Landene i Norden har nå, for første gang på meget lang tid, muligheten til å få den samme plattform for sin tilknytning til samarbeidet i Europa. Det har vært bred oppslutning i Nordisk Råd og i nasjonalforsamlingene i Danmark, Sverige, Finland og Norge om at dette vil gi Norden en helt ny mulighet til å øve innflytelse på utviklingen av europeisk samarbeid. Og økt innflytelse på europeisk samarbeid gir bedre muligheter til å ta vare på norske interesser.

       Dette gjelder ikke minst på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område. Regjeringen mener det er særlig viktig å sikre økt oppmerksomhet omkring de utfordringene vi møter i Nord, ikke minst på miljøområdet. Utviklingen av Barentssamarbeidet vil bli styrket gjennom å gjøre dette til et prioritert satsingsområde i EU. Om Norge står utenfor EU vil tyngdepunktet i samarbeidet på nordisk side kunne forflytte seg i retning Sverige og Finland.

       De nordiske land vil ikke ha felles interesser i ett og alt. På de områdene der våre interesser ikke er sammenfallende, mener Regjeringen at Norge har en særlig interesse i å delta i europeisk samarbeid for å fremme og ivareta norske interesser. Vi kan ikke legge til grunn at noen alltid vil være rede til å ivareta våre interesser for oss.

       Det råder en grunnleggende enighet i synet på viktige samfunnspolitiske spørsmål i Norden. Regjeringen mener at europeisk samarbeid trenger aktiv deltakelse fra de nordiske landene. Samlet vil de fire nordiske land, med sine 25 millioner innbyggere, ha en betydelig større stemmevekt i EU enn folketallet skulle tilsi.

       Noen år fram i tid kan man se for seg et EU-samarbeid av over 20 land, der også de nye demokratiene i Sentral-Europa er deltakere. Det vil være unaturlig om Norge skulle stå utenfor et slikt all-europeisk samarbeid. Det er nå Norge har mulighet til å bli med og påvirke utviklingen i de viktige år som ligger foran oss. Regjeringen mener det ikke er naturlig at land i Øst-Europa har et nærmere forhold til Vest-Europa enn Norge, noe som kan bli tilfelle om Norge ikke deltar i samarbeidet i EU.

       Regjeringen deler ikke det syn at Norge utenfor EU vil stå friere til å føre en annen politikk for et annerledes samfunn. Regjeringen mener at medlemskap vil være positivt for norsk økonomi. Det øker vår handlefrihet til å videreutvikle vårt velferdssamfunn. Utenfor EU vil Norge kunne få begrenset handlefrihet fordi de mange utfordringene knyttet til oppgaver som sysselsetting, helse, utdanning og trygd krever et grunnlag i en sunn økonomi som har tillit i utlandet.

       Med den omfattende samhandel som finner sted mellom de nordiske land, vil et norsk nei til EU kunne øke presset for ensidig norsk tilpasning til de markedsbeslutninger våre nordiske naboer og resten av EU-landene foretar seg. Den ekstra usikkerheten som vil knytte seg til utviklingen i norsk økonomi, vil kunne medvirke til økt rentenivå og svekket investeringstakt i Norge. Dette vil kunne øke behovet for innstramninger og redusere handlefriheten i den økonomiske politikken.

       Regjeringen mener ut fra en samlet vurdering at etter et svensk og finsk ja, vil et norsk nei være en større kursendring for Norge enn å si ja. Et norsk nei vil bety større usikkerhet for Norge inn i et nytt århundre.

Vedlegg I: Vurdering av ulike konsekvenser ved et eventuelt svensk og finsk medlemskap i EU.

Hvilke negative konsekvenser har det danske medlemskap i EF/EU hatt for handelen og samarbeidet mellom Norge og Danmark i perioden 1973 til 1994?

       Regjeringen har ikke hevdet at det danske medlemskapet i EU har hatt negative konsekvenser for Norge. Den rette innfallsvinkelen er å si at ulikt forhold til EF/EU har påvirket og lagt begrensninger på utviklingen av handel og samarbeid mellom våre land.

       Det danske medlemskapet i EU har hatt begrenset betydning for det nordiske samarbeidet, selv om man fra dansk side har prioritert samarbeidet i EU. Fram til tidlig på 90-tallet opplevde vi likevel at regjeringssamarbeidet i Norden stagnerte, bl.a. i lys av at landene deltok mer aktivt i samarbeidet innen rammen av EFTA og EU og etter hvert EØS.

       Vurderingen av det nordiske samarbeidet i perioden må sees i lys av at det store flertallet av de nordiske land har stått utenfor. Situasjonen vil endre seg vesentlig dersom det store flertall vil delta i EU.

       Danmark har gjennom medlemskap i EU kunnet øve større innflytelse på en lang rekke europeiske samarbeidsspørsmål enn de nordiske landene utenfor EU. Danmark har prioritert å utvikle nære kontakter med de øvrige EU-landene. Samarbeidet med Norge er ikke nevneverdig endret siden 1972. De politiske forbindelsene mellom Norge og Sverige er derimot blitt mer intensivert enn Norges forhold til Danmark som følge av utviklingen av samarbeidet i EFTA i forbindelse med EØS-forhandlingene fra slutten av 1980-tallet.

       Danmark har som medlem av EU hatt fordeler Norge ikke har hatt. Som medlem har Danmark vært en del av en tollunion med de andre medlemslandene, mens Norge har basert sin handel med EU-landene på en frihandelsavtale inntil EØS-avtalen trådte i kraft. Frihandelsavtalen dekket industriprodukter, men viktige produkter som landbruksvarer og fisk ble ikke dekket av avtalen.

       Følgene av dette kan illustreres ved noen eksempler:

       De høye tollsatsene som norske fiskeprodukter møtte, og møter - på EU-markedet har bidratt til at Norge for en stor del eksporterer uforedlet fisk til EU. I 1993 solgte Norge fersk laks til Danmark for NOK 729 mill., mens total eksport av fersk laks til EU-landene utgjorde NOK 3,3 mrd.

       Verdien av eksporten av røkt laks til Danmark utgjorde imidlertid kun NOK 3 mill. Tollen for fersk laks er 3 % mens den er 13 % for røkelaks. Dette forklarer hvorfor Danmark, med tollfri adgang til dette markedet, har kunnet etablere en stor og konkurransedyktig fiskeforedlingsindustri med mange tusen arbeidsplasser basert på norsk råstofftilgang.

       I tillegg har Danmark ikke vært utsatt for antidumpingtiltak fra EUs side, mens norske produsenter, særlig av laks, har måtte akseptere pålagte minstepriser for å opprettholde retten til å selge til EU-markedet.

       I Danmark er det fire arbeidsplasser på land for hver fisker. I Norge er forholdet 1:1. Sysselsettingen i dansk fiskeforedlingsindustri økte i perioden 1977-88 med 2500 arbeidstakere, mens den ble tilsvarende redusert i Norge i samme tidsrom. FAFO mener at det totalt sett er etablert 10-12.000 arbeidsplasser i EU-land basert på norsk råstoff.

       Norske fettprodusenter hadde tidligere et viktig marked i Danmark og Storbritannia. Da Danmark ble med i EU, ble tollsatsene for norske fettprodukter økt kraftig. Dette førte til at dette markedet falt bort. For etanol er EUs tollsatser i dag så høye at norske produsenter ikke kan komme inn. Det svenske markedet er derimot av vesentlig betydning. Hvis Sverige går med i tollunionen vil EU-satsene gjelde for norske eksportører også her.

       Hvert år reiser titusener av nordmenn på handleturer til Danmark. Tildels betydelig lavere priser på mange varer i Danmark gjør det forlokkende å handle der, med de konsekvenser dette får for aktivitet og sysselsetting i norsk handelsnæring. Dansk industri har arbeidet i EF/EU i over 20 år og er på mange områder blitt svært konkurransedyktig innenfor sektorer som i Norge har vært skjermet. En utjevning av prisforskjellen mellom Norge og Danmark ville etter alt å dømme redusere nordmenns ønske om å legge sine innkjøp til Danmark heller enn til hjemlandet.

For hvilke varer vil grensehandelen med Sverige representere økte problemer ved et eventuelt svensk ja og norsk nei?

       Dersom Sverige sier ja og Norge sier nei til EU, vil EUs yttergrense i Nord-Vest-Europa gå langs Kjølen.

       Dersom prisnivået utvikler seg forskjellig mellom Norge og Sverige, vil dette kunne føre til økt grensehandel. Avgjørende for prisforskjeller mellom Norge og Sverige, og derved for grensehandelen er bl.a. forskjeller i særavgifter, valutakurser og merverdiavgifter. I tillegg virker reisegodsbestemmelsene direkte inn på nivået for grensehandelen.

       På grunn av høyere avgifter, er prisene på alkohol, tobakk og bensin høyere i Norge enn i Sverige. Høye norske kraftfôrpriser gjør kjøtt, spesielt svine- og fjørfekjøtt, dyrt i Norge. Kjøtt utgjorde over 50 % av nordmenns innkjøp av dagligvarer i Sverige i 1992. Disse varegruppene er de fremste såkalte lokkevarene som trekker med seg andre varekjøp når nordmenn først tar turen over grensen til Sverige.

       Sammen med den svake svenske kronekursen gjør dette at disse varene, samt bilrekvisita, er spesielt utsatt for grensehandel i dag. Mange nordmenn som er bosatt i nærheten av svenskegrensen er kjent med hvilke innkjøp som er særlig gunstige i Sverige, og det kan legges til grunn at det gjøres mer omfattende innkjøp enn de som er den direkte motivasjon til at det gjøres innkjøpsturer til Sverige. Norsk grensehandel i Sverige i 1992 utgjorde over NOK 2 mrd. Nyere tall foreligger ikke, men ettersom den svenske kronen siden da er svekket med over 20 % i forhold til den norske, tyder alt på at denne handelen idag er mer omfattende.

       Et viktig forhold som gjør at Norge er eksponert for en betydelig grensehandelslekkasje til Sverige, er bosettingsstrukturen på begge sider av grensen. I grensehandelsutsatte områder på norsk side bor nærmere 2 mill. innbyggere, mens den tilsvarende svenske bosetting er knapt 340.000 innbyggere.

Hvilke av disse eventuelle problemer kan ikke møtes gjennom nasjonale tiltak i skatte- og avgiftspolitikken?

       Ved norske statsborgeres innførsel av avgiftsbelagte varer fra Sverige til Norge ved innreise gjelder i dag bl.a.:

       Toll- og avgiftsfritaket er bl.a. betinget av at de innførte varene er til egen eller egen families personlige bruk og ikke bestemt for salg eller ervervsmessig bruk.

       Videre gjelder at:

       I prinsippet vil Norge utenfor EU kunne videreføre eller skjerpe disse bestemmelsene. Vektgrensen for import av kjøtt ble således vedtatt senket og et importforbud for kjøtt for reisende under 12 år ble vedtatt innført i 1983 bl.a. på grunn av økt grensehandel og avsetningsproblem for innenlandske produsenter.

       Ved svensk medlemskap vil dagens ressursbesparelse med delt grensekontroll ved riksgrensen legges om. Det er i dag en rekke tollsteder ved grensen mot Sverige som ikke er fast bemannet. Ved et redusert prisnivå i Sverige vil det måtte vurderes å øke kontrollressursene også her, for å motvirke økt grensehandel.

       I tillegg kommer det at ved et eventuelt svensk medlemskap, vil en strekning på 1.600 km utgjøre grensen mot EU. En slik grense vil ikke bare innebære økte kostnader for norske myndigheter og bedrifter. Sverige vil som EU-medlem kontrollere EUs yttergrense også mot Norge. Dette innebærer at Sverige må gjennomføre grensekontroll (toll- og opprinnelseskontroll m.v.) fra tredjeland, herunder Norge. Istedenfor et nærmere samarbeid vil det dermed oppstå en unaturlig barriere mellom de nordiske land.

       Det må vurderes nærmere om EØS-avtalens protokoll 10 og 11 danner grunnlag for samarbeidsutvikling til erstatning for dagens bilaterale avtaler. Grenseboerforskriften og forskrift om grensetollsamarbeidet mellom Norge og Sverige må reforhandles. EUs generelle lovgivning på området vil få betydning for omleggingen, uavhengig av norske tilstrammingstiltak i grensehandelen.

       Kombinert med en intensivert håndhevelse av gjeldende regelverk, hvor nye ressurser tilføres tollvesenet, vil en ytterligere innstramming av bestemmelsene om tillatt innførsel eller totalforbud kunne bidra til å motvirke økt grensehandel.

       Men man må legge til grunn at en skjerpet grensekontroll langs svenskegrensen vil stride mot nordmenns oppfatning om et åpent naboforhold til Sverige.

       I EU-meldingen pekes det særlig på to varegrupper - matvarer og alkohol - som kan bli gjenstand for økt grensehandel, med dagens bestemmelse for innførsel, hvis Sverige går inn i EU og Norge blir stående utenfor:

       På meldingens s. 77 heter det:

       « Sverige og Europa » (SOU 1994:6) er det anslått at produsentprisene for matvarer i Sverige vil synke 6-10 % som følge av et eventuelt EU-medlemskap. I tillegg kommer virkninger av GATT-avtalen og virkningene av den pågående svenske landbruksreformen. På enkeltvarer vil det kunne skje en prisøkning i Sverige ved et EU-medlemskap. At enkeltvarer blir dyrere i Sverige forhindrer imidlertid ikke etter Regjeringens vurdering økt handel med andre varer.

       Om prisutviklingen på matvarer i Norge ved EU-medlemskap heter det på side 403 i Stortingsmeldingen at « Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukere i Norge anslås å være i intervallet 10-20 % ». Det heter videre at « Det må forventes prisreduksjoner også uten medlemskap, men de vil skje langsommere enn ved EU-medlemskap. »

       Også Finland vil gjennomføre full pristilpasning på matvarer hvis landet blir medlem av EU.

       På meldingens side 416 heter det at « Generelt vil det være press på avgiftsnivået på varer som er utsatt for grensehandel når avgiftene ligger betydelig over nivået i nabolandene. Dette gjelder enten Norge blir medlem av EU eller ikke ». Det kan i denne sammenheng vises til de reduksjoner/endringer som er blitt vedtatt i kosmetikk- og alkoholavgiftene de siste årene.

       På side 417 i meldingen heter det at « Tabell 7.5 skisserer prisnivået for alkoholholdige drikkevarer i Norge sammenlignet med prisnivået i Sverige, Danmark og Tyskland høsten 1993. Dersom Sverige opprettholder sitt avgiftsnivå framover, vil Norge kunne videreføre et noe høyere avgiftsnivå enn Sverige uten at problemene med grensehandel blir for store. Dersom Sverige skulle senke sine alkoholavgifter bl.a. som følge av økt grensehandel mot andre EU-land, vil presset på det norske avgiftsnivået forsterkes ».

       Sitatet fra side 417 er hentet fra en omtale av utviklingen i norske særavgifter hvis vi blir medlem av EU, men de sammenhengene som er omtalt er relevante også om Norge skulle bli stående utenfor mens Sverige går inn i EU. Som omtalt under spørsmål 2, regnes alkohol, tobakk, bensin, kjøtt (spesielt svine- og fjørfekjøtt) og bilrekvisita som såkalte lokkevarer som medfører innkjøp også av andre varer.

       Prisnivået på matvarer og alkohol i Norge kan i prinsippet reduseres til samme nivå som i Sverige om Norge blir stående utenfor EU, ved hjelp av omlegging av jordbrukspolitikken med sikte på større effektivitet, ved økte subsidier og/eller avgiftsreduksjoner. Ved et EU-medlemskap vil inntektene fra bl.a. enkelte avgifter gå ned. Men Regjeringen legger til grunn at grunnlaget for statens finanser, offentlig tjenesteproduksjon og velferdsordningene styrkes ved at verdiskapningen blir større ved medlemskap.

Omtale av enkelte øvrige problemer ved et eventuelt svensk og finsk ja og norsk nei.

       I det etterfølgende omtales nærmere hvordan Norges forhold til et utvidet EU vil kunne bli påvirket.

       EØS-avtalen er idag det sentrale redskap for å ivareta norske arbeids- og næringslivsinteresser i forhold til EU og Norden. Gjennom avtalen er det etablert et nytt felles regelverk for handel mellom de nordiske land. Norge vil, som lite land med stor utenrikshandel, også i fremtiden være helt avhengig av klare regler for vårt handelssamkvem med utlandet. Idag sikrer EØS-avtalen dette for store deler av vår handel med andre land i Europa, også i forhold til Sverige og Finland.

       Et hovedformål med EØS-avtalen er å sikre like konkurransevilkår også ved å skape trygghet for at de felles regler etterleves på samme måte innenfor hele EØS-området. Uavhengig overvåkning av avtalepartene er en forutsetning for å oppnå dette. Sikkerhet for enhetlig praktisering av EØS-avtalens konkurransergeler er også grunnlaget for at partene har forpliktet seg til avstå fra bruk av antidumping tiltak seg i mellom.

       EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen skal sikre overvåking og håndhevelse av disse reglene for EFTA-landene i EØS-samarbeidet. Om Norge, Island og Liechtenstein blir igjen på EFTA-siden av samarbeidet, legges det til grunn at det formelle regelverket vil bestå. Det antas også at den videre regleverksutvikling vil skje etter prosedyrene som er nedfelt i EØS-avtalen.

       Men man kan ikke se bort fra at samarbeidets virkemåte vil endre karakter, med de følger det kan få for norske bedrifter og arbeidsplasser.

       ESA vil i en slik situasjon kunne framstå som svekket og kan stå overfor et troverdighetsproblem hos EU-landene når det gjelder å skape sikkerhet for at overvåking og håndheving skjer av uavhengige organer. Andre land kan i dette tilfelle trekke i tvil sin forpliktelse til å avstå fra antidumpingtiltak.

       Sammenliknet med dagens situasjon, kan en slik utvikling føre til at EØS-avtalen ikke gir den samme forutsigbarhet for vårt næringsliv i forhold til konkurrentene hos våre viktigste handelspartnere. Det kan få negative konsekvenser for norske eksportnæringer. Sektorer som vil være spesielt utsatt i Norge er treforedling og metaller som alle er næringer med betydelig sysselsetting i distriktene. Dette er næringer hvor EU utgjør et viktig marked, tildels i skarp konkurranse med svensk og finsk industri.

       Dersom Norge blir stående utenfor EU, kan geografiske hensyn, særlig i nord, gjøre det attraktivt å benytte norsk fisk for bearbeiding i Sverige og Finland, ettersom de som medlemmer vil ha tollfri adgang til andre EU-land, jf. erfaringene med forholdet til Danmark etter 1972. Det betyr at eksisterende og mulig nye arbeidsplasser langs norskekysten kan bli etablert i Sverige og Finland istedenfor i Norge.

       Selv om EØS-avtalen gir forbedringer i markedsadgangen for fisk, er de gjenstående tollhindringer av stor betydning, særlig for bearbeidingsindustrien. For viktige fiskeslag som laks, makrell og sild gir avtalen ingen toll-lettelser. Fordelene ved et EU-medlemskap for norsk fiskeforedlingsindustri ligger i full markedsadgang for alle produkter.

       I EFTA er det tollfri handel med fisk og fiskeprodukter. Norge eksporterte i 1993 fisk og fiskeprodukter til Sverige for 1.075 mill. kr, og til Finland 265 mill. kr. Det svenske markedet er viktig for bearbeidede produkter som i EU er belagt med høye tollsatser. Over halvparten av eksporten til Sverige består av ferdigprodukter, mel, olje og tørket, røkt og saltet fisk. Andelen av eksporten for disse produktene til Finland var på over 60 %.

       EUs tollsatser fungerer effektivt for å beskytte egen fiskeindustri. Sveriges andel av norsk salg av sukkersaltet rogn var hele 99 % og av tilberedte reker 82 %. EUs andel av eksporten av tilberedte reker var bare 15 %. Tollen på tilberedte reker til EU-markedet er på 20 %.

       Det er følgelig grunn til å vente merkbar nedgang i norsk eksport av berabeidete fiskeprodukter til Sverige og Finland dersom disse landene blir med i EU og Norge står utenfor, med de følger dette vil ha for arbeidsplassene og utviklingsmulighetene i industrien.

       Generelt kan det ventes at svenske og finske bedrifter vil bedre sin konkurranseposisjon på EU-markedene i forhold til norske bedrifter. Dette vil følge av deres medlemskap i tollunionen (jf. St.meld. nr. 40). Av betydning i denne sammenheng er også de administrative besparelser som vil oppnås ved bortfall av grensekontroll EU-statene i mellom.

       I dag er det betydelige omkostninger som følger med grensekontroll, opprinnelsesregler, sertifikater og attester ved handel med fisk, dyr og planter hver gang en varelast krysser grensen til Danmark/EU. Summen av dette vil være en permanent meromkostning for eksporten til EU i forhold til konkurrentene der. Slik vil bedrifter fra nåværende og nye EU-land styrke sin konkurranse på det svenske og finske markedet i forhold til norske bedrifter. Resultatet er at norske bedrifter vil kunne bli mindre konkurransedyktige både på det tradisjonelle EU-markedet og på de svensk-finske markeder.

       I St.meld. nr. 40 gir Regjeringen sin vurdering av hvorfor Sverige og Finland som medlemmer vil kunne være mer attraktive for investorer enn et Norge utenfor EU. Dette gjelder ikke bare investorer i utlandet. Også norske og utenlandske foretak i Norge som produserer for det europeiske markedet, vil kunne finne det lønnsomt å investere i Sverige og Finland fremfor Norge. En indikasjon på dette er at Norge i 1992 foretok direkteinvesteringer i Danmark for NOK 12,7 mrd., mens Danmark samme år bare investerte NOK 2,9 mrd. i Norge.

       I Barentssamarbeidet vil Finland og Sverige som medlemmer av EU, få fordeler som ikke Norge vil ha. EUs støtteordninger for grenseregionalt samarbeid kan bli viktige for å finansiere utviklingen av dette samarbeidet. Midler fra disse ordningene vil ikke kunne brukes i Norge. Finner og svensker kan bli langt mer attraktive samarbeidspartnere i nord for russerne enn nordmenn.

       Barentssamarbeidets norske del vil kunne komme i en politisk og økonomisk skygge fordi samarbeidet med EU-land vil bli prioritert fra russisk side. Det kan få virkninger for regionens rolle som transittområde mellom nordvest Russland og EU-området ved at bygging av infrastruktur som veier og jernbane skjer mot Østersjøområdet snarere enn gjennom Finnmark.

       Også utenrikspolitisk vil Norge stå overfor en ny situasjon dersom vi blir stående utenfor mens Sverige og Finland går inn. Norge og Danmark har vært de nordiske land som i etterkrigstida har vært mest integrert i det vestlige samarbeidet.

       Sikkerhetspolitikk omhandler i dag en lang rekke politiske områder i tillegg til de militære. Det brede samarbeidet i EU om bl.a. økonomi, handel og miljø - må også sees i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Om Sverige og Finland, og ikke Norge, blir medlemmer vil det føre til at vi får en svekket stilling i dette samarbeidet også i forhold til øvrige nordiske land. Vår sikkerhet vil i stadig økende grad bli bestemt av våre muligheter til å utvikle et bredest mulig samarbeid over tidligere skillelinjer i Europa, ikke minst i våre egne nærområder i nord. EU vil være den viktigste rammen for dette.

       Dette gjelder ikke minst på bakgrunn av at Europa nå er i ferd med å overta mer ansvar for sin egen sikkerhet. Innenfor NATO er det bred enighet om at dette skal skje gjennom en sterkere utbygging av det sikkerhetspolitiske samarbeid i EU og innenfor Vestunionen (VEU), som vil være rammen for utviklingen av NATOs europeiske pilar.

       Norge utenfor EU vil ha svakere muligheter til å få oppmerksomhet om og gjennomslag for egne prioriteringer. Dette vil ikke bare svekke våre muligheter til å ivareta norske sikkerhetspolitiske interesser, men også innebære at en ny mulighet til å styrke det nordiske samarbeidet på dette og andre områder forspilles.

       Alle de nordiske land har gjennom flere år og i en rekke internasjonale fora tjent på nært samarbeid gjennom felles innlegg og felles kandidater. Dette skyldes at de har identifisert klare felles interesser, opptrådt samlet og slik etablert en felles nordisk profil.

       Dersom Sverige og Finland men ikke Norge blir med i EU er det uvisst hvordan dette samarbeidet vil utvikle seg. Men det er høyst tvilsomt om et « rest-Norden » bestående av Island og Norge vil kunne opprettholde faste nordiske plasser.

       Regjeringen legger gjennomgående til grunn at EU-medlemskap vil gi Norge og Norden økt mulighet til å påvirke de øvrige EU-landenes politikk i internasjonale fora.

Vedlegg II: Bornholmerklæringen

Erklæringen om det framtidige nordiske samarbeide

       De nordiske lands statsministre har på sitt møte på Bornholm 17. august 1992 drøftet det fremtidige nordiske samarbeide på grunnlag av rapporten fra gruppen av personlige representanter som ble oppnevnt etter statsministrenes møte i Mariehavn i november 1991. De har på denne bakgrunn avgitt følgende erklæring:

       De europeiske landene strir i dag overfor utfordringer som stiller særlig store krav til et sterkt utbygget samarbeid dersom man skal klare å sikre en fredelig og stabil utvikling i Europa.

Forpliktende samarbeide mellom landene er en forutsetning for en økonomisk utvikling som kan få ned arbeidsledigheten og sikre en bærekraftig utvikling. Det er også en forutsetning for å løse de nasjonale, sosiale og politiske konfliktene i Sentral- og Øst-Europa.

       I denne situasjonen har de nordiske landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige for første gang på svært lenge felles interesser i å delta i et utbygget utenrikspolitisk, sikkerhetpolitisk og økonomisk samarbeide i Europa.

       De nordiske lands regjeringer mener at det er på denne måten at landene best kan forme sin egen samfunnsutvikling. Det er gjennom samarbeid med det øvrige Europa at de nordiske landene kan ta sitt ansvar for å bidra til sikringen av en freds- og samarbeidsordning i Europa. De nordiske land er bærere av demokratiske og sosiale tradisjoner som er av betydning for utviklingen i Europa, ikke minst når det gjelder bestrebelsene med å bilegge konflikter og å sikre overgangen til demokrati og markedsøkonomi i Sentral- og Øst-Europa.

       Norden må velge åpenhet mot det øvrige Europa, og ikke lukke seg inne i sin egen krets. Norden må gripe den historiske muligheten som nå åpner seg til å påvirke den europeiske utviklingen.

       EØS-avtalen, som trer i kraft fra 1993, er et viktig bidrag til samarbeid i Europa, og leder til økt integrasjon i Norden. EØS-avtalen er den viktigste nordiske samarbeidsavtalen på mange år.

       Sverige og Finland har søkt medlemskap i EF, mens Norge kan komme til å gjøre det innen utgangen av 1992. Med flere nordiske land innenfor EF øker muligheten til å ivareta nordiske interesser på europeisk plan.

       Det er en styrke for de nordiske land at mange tradisjonelle nordiske samarbeidsområder gjennom de nordiske lands deltakelse i EØS og EF-samarbeidet får en bredere europeisk forankring. Samtidig skapes det nye muligheter til å fordype og utvikle det nordiske samarbeidet innenfor en europeisk ramme. Norden er ikke et alternativ til Europa - nordisk samarbeid er en naturlig del av europeisk samarbeid.

       I årene som kommer bør det nordiske samarbeid innrettes slik at det i størst mulig grad kan svare på de behov landene står overfor, i Norden og Europa. Det kreves en gjennomgang av de samarbeidsformer og institusjoner som er utviklet under andre historiske omstendigheter, og det krever en forsterkning av samarbeidet på områder av særlig betydning for nordisk identitet og fellesskap.

       De nordiske lands regjeringer vil på denne bakgrunn arbeide for å møte den todelte utfordring som det nordiske samarbeidet står overfor i årene som kommer:

       Statsministrene slutter seg til hovedlinjene i rapporten fra sine personlige representanter (se vedlagte sammendrag). Gruppens forslag vil vitalisere det nordiske samarbeidet i en fase der samtlige land inngår i EØS-samarbeidet. Forslagene åpner også for det nordiske samarbeide når de fleste nordiske land er medlemmer av EF. Det kan være naturlig med en ny gjennomgang av samarbeidsordningene når det er avklart hvor mange nordiske land som blir medlemmer av EF.

       Rapporten vil bli drøftet med parlamentene i de nordiske land, og oversendt Nordisk Råd. Etter diskusjoner på Nordisk Råds sesjon i Århus 9.-11. november, vil Regjeringen legge frem et forslag til endringer i Helsingfors-avtalen.

       For å sikre fremdriften i arbeidet med å fornye det nordiske samarbeidet, nedsetter Statsministrene en gruppe av sine personlige representanter for å forberede oppfølging av rapporten frem mot Nordisk Råds sesjon i Århus, og gjennomføringen av endringer i Helsingfors-avtalen.

       Med sikte på å vitalisere det politiske samarbeidet mellom de nordiske land, vil Statsministrene særlig gå inn for å:

       De nordiske land var representert ved:

       Statsminister Poul Schlüter, Danmark, Statsminister Esko Aho, Finland, Statsminister David Oddsson, Island, Statsminister Gro Harlem Brundtland, Norge, Statsminister Carl Bildt, Sverige.

Vedlegg 2: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren,datert 12. september 1994, til utenrikskomiteen.

Svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe

Spørsmål 1:

       I kapittel 2.2, side 74, første spalte, sies det: « Regjeringen mener at Norge er best tjent med å bli medlem av EU. Dette vil videreføre vår faste forankring i det vestlige samarbeidet ». Mener Regjeringen at Norges faste forankring i det vestlige samarbeidet blir svekket dersom Norge ikke blir EU-medlem?

Svar:

       Ja. Når våre europeiske samarbeidspartnere og allierte nå har styrket og utvidet sitt økonomiske og politiske samarbeid, vil det etter Regjeringens syn innebære en styrking av vår forankring i dette samarbeidet, i forhold til om Norge ikke skulle bli medlem.

Spørsmål 2:

       I kapittel 2.2, side 74, annen spalte, sies det: « Hvis Norge som det eneste landet ved siden av Island skulle stå utenfor et EU som også kan komme til å omfatte de sentral- og østeuropeiske landene, ville vi slå inn på en helt ny utenrikspolitisk linje ». Mener Regjeringen at det vil bli vanskeligere å samarbeide med land i EU i framtiden, dersom ikke Norge velger medlemskap?

Svar:

       Ja. EU-samarbeidet er i dag den dominerende samarbeidsramme i Europa. Samarbeidet omfatter også et utstrakt samarbeid med grupper av land, såvel i Europa som utenfor kontinentet.

Spørsmål 3:

       I kapittel 2.2.3, side 76, første spalte, sies det: « Det er Regjeringens syn at medlemskap i Den europeiske union vil være en naturlig videreføring av denne aktive deltakelse i forpliktende internajonalt samarbeid ». Erkjenner Regjeringen at EU-samarbeidet i kraft av sterk integrasjon og utstrakt bruk av flertallsvedtak, vil være en fundamental ny type internasjonalt samarbeid for Norge dersom vi blir medlem?

Svar:

       Det at samarbeidet er bredt, og det at flertallsvedtak anvendes er bl.a. en funksjon av den økende internasjonaliseringen har bidratt til at samfunnsutviklingen i det enkelte land i stigende grad er avhengig av hva som skjer utenfor landets grenser. Evnen til å fatte forpliktende vedtak som gjelder direkte i medlemslandene og myndigheten til å handle utad på vegne av dem, er det som skiller EU-samarbeidet fra øvrig tradisjonelt internasjonalt samarbeid. Gjennom dette forpliktende samarbeidet søker medlemslandene å møte felles politiske og økonomiske utfordringer. Det er nettopp erkjennelsen av behovet for felles anstrengelser og tiltak for å møte grenseoverskridende utfordringer, som er grunnlaget for EU-landenes samarbeid. Det er Regjeringens vurdering at deltakelse i dette forpliktende samarbeidet, med den bredde og det sett av virkemidler det er basert på, er av avgjørende betydning også for våre muligheter til å møte utfordringer knyttet til økonomi og sysselsetting, miljø, fred og sikkerhet.

Spørsmål 4:

       I kapittel 2.3, side 77, første spalte, sies det: « Dersom Sverige og Finland skulle bli medlemmer av EU og Norge skulle velge å stå utenfor, ville dette etter Regjeringens oppfatning få store konsekvenser for Norge ». Kan Regjeringen konkretisere hvilke problemer som skulle oppstå i en slik situasjon?

Svar:

       Dette spørsmålet er også tatt opp i brev til statsministeren av 4. august fra Senterpartiets leder. Det vises derfor til statsministerens svar, jf. brev av 29. august.

Spørsmål 5:

       I kapittel 2.3, side 77, første spalte, sies det: « På litt lengre sikt åpner det seg dessuten muligheter for at også de sentral- og østeuropeiske land vil slutte seg til EU ». Kan Regjeringen konkretisere hva som skal til for at disse landene skal kvalifisere seg for et medlemskap på grunnlag av gjeldende traktater? Kan Regjeringen si noe om hvor lang tid den tror det vil ta før de blir kvalifisert?

Svar:

       Det vises til spørsmål nr. 35 og svar sendt Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe med kopi til utenrikskomiteen. Jf. også svarene på spørsmål 23 og 24.

Spørsmål 6:

       I kapittel 2.4, side 77, annen spalte, sies det: « Gjennom EØS-organene har de EFTA-land som i dag deltar, innflytelse på den videre regelutviklingen i EØS-området ». Kan Regjeringen utarbeide en oversikt over EØS-beslutninger hvor EFTA-land har fått endret eller avvist regler?

Svar:

       EØS-prosessen har i hovedsak konsentrert seg om regler som allerede er vedtatt i EU. Dette gjelder både selve EØS-avtalen og tilleggsavtalen som begge omfatter regler vedtatt i EU før avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994. Forhandlingene med EU har derfor hittil i det vesentligste dreiet seg om unntak og overgangsordninger der EFTA-landene har hatt behov for det. EØS-avtalen har vært i kraft i relativt kort tid. De forslag til EØS-regler som har vært drøftet etter ikrafttredelsen, gjelder regler som i realiteten allerede var ferdigbehandlet i EU, eller som er kommet meget langt i EUs egen beslutningsprosess.

Spørsmål 7:

       I kapittel 2.4, side 77, annen spalte, sies det: « Det materielle innholdet i EØS-avtalen vil kunne bestå, men de etablerte institusjonene vil måtte tilpasses den nye situasjonen. Verdien av avtalen vil på denne måten bli redusert, fordi våre muligheter til å øve innflytelse og påvirke regelutformingen blir redusert ». Hvilke konkrete formelle endringer vil skje med EØS dersom ett eller flere av EFTA-landene blir EU-medlem?

Svar:

       Dette spørsmålet er også tatt opp i brev til statsministeren av 4. august til Senterpartiets leder. Det vises derfor til statsministerens svar, jf. brev av 29. august.

Spørsmål 8:

       I kapittel 2.4, side 77, annen spalte sies det: « Likevel vil det kunne ha negative økonomiske konsekvenser for Norge dersom Sverige og Finland går inn i EU og vi blir stående utenfor ». Hvilke konkrete negative økonomiske konsekvenser mener Regjeringen at en slik situasjon vil føre med seg for Norge utover handelslekkasje? Hva mener Regjeringen om en situasjon hvor Sverige sier nei til medlemskap i motsetning til Norge og Finland, en situasjon hvor Finland sier nei i motsetning til Norge og Sverige, en situasjon hvor Sverige og Finland sier nei i motsetning til Norge, og Norge og Sverige sier nei i motsetning til Finland?

Svar:

       En vil vise til drøftingen av de økonomiske virkningene av et EU-medlemskap i kap. 7 i meldingen. Det heter generelt:

       I tillegg kan et EU-medlemskap ha viktige indirekte virkninger for de langsiktige rammevilkårene for næringslivet:

       En bedre konkurranseposisjon i EU-markedet vil være særlig viktig for Norge sett på bakgrunn av at Norges utenrikshandel i stor utstrekning retter seg mot landene i Vest-Europa. 1993 gikk om lag 65 % av den norske vareeksporten til EU, mens nær halvparten av vår import kom fra samme område. I tillegg sto de andre EFTA-landene som nå søker EU-medlemskap, for hhv. 12 % av norsk eksport og 19 % av importen. Samlet står dermed søkerlandene og de nåværende EU-landene for om lag 3/4 av Norges utenrikshandel med varer.

       Næringslivet i Norge vil nyte godt av lavere transaksjonskostnader i handelen med EU-landene som følge av at

       Dette er virkninger som vil gjøre seg sterkere gjeldende dess flere land som blir medlem.

       Norges samhandel med varer med Sverige utgjorde i 1993 om lag 13 % av all norsk utenrikshandel med varer. Tilsvarende tall for handelen med Finland er om lag 3 %.

       Svenske produsentpriser for matvarer er anslått å synke med 6-10 % som følge av et evt. EU-medlemskap (tabell 11.6, s. 315, SOU 1994:6). Derfor heter det på side 403 i meldingen:

       Også fiskerinæringen vil bli berørt. På side 403 i meldingen heter det:

       Det vil, dersom Sverige og Finland blir medlem og Norge står utenfor, kunne bli lønnsomt å etablere fiskeforedlingsbedrifter på svensk og finsk side basert på norsk råstoff. Også eksisterende norske fiskefordelingsbedrifter vil i så fall kunne få svært vanskelige konkurranseforhold. Det har bl.a. sammenheng med at den effektive tollen på bearbeiding er meget høy i EU. Forholdet mellom størrelsen på den effektive tollsatsen og tollen på det bearbeidede produktet kan vises ved et eksempel: Tollen på fersk laks til EU er 2 % og tollen på røkelaks er 13 %. Råstoffkostnaden anslås å utgjøre om lag 60 % av eksportverdien av røkelaks (våren 1994), dvs. at bearbeidingsverdien utgjør om lag 40 % av eksportverdien. I dette tilfellet er den effektive tollsatsen på bearbeiding om lag 30 %, eller mer enn dobbelt så høy som tollen på det bearbeidede produktet. Det understrekes at råstoffkostnadens andel av eksportverdien varierer over tid. Dermed varierer også den effektive tollsatsen.

       Under forutsetning av at Sverige og Finland blir medlemmer av EU opprettholdes de nåværende transaksjonskostnader i handelen med EØS-området (EØS-området endres ikke som følge av svensk og finsk medlemskap, derimot vil EU-området innen EØS bli større). Det vil ved grensepassering til Sverige og Finland fortsatt bli foretatt grensekontroll og opprinnelsesreglene vil fortsatt gjelde for norske produkter. Det betyr at norske bedrifter ikke oppnår noen rasjonaliseringsgevinst ved eksport til EU-landene, i motsetning til svenske og finske bedrifter.

       Hvis ikke Norge blir medlem av EU, vil Norge heller ikke kunne delta i ØMU. Dermed kan risikopremien knyttet til norske kroner slå ut i et høyere rentenivå for Norge, mens Sverige og Finland kan få lavere rentenivå som følge av redusert kursrisiko. Videre vil svenske og finske bedrifter få en ytterligere fordel ved bortfall av vekslingskostnader om disse innfører den felles valuta, mens norske bedrifter vil måtte betale vekslingskostnader i forbindelse med omveksling til den felles valuta. Svenske og finske bedrifter vil få stabile og mer forutsigbare rammevilkår og full adgang til EU-markedet, hvilket innebærer en konkurranseforbedring for svenske og finske bedrifter på bekostning av norske bedrifter. Særlig på områder hvor en konkurrerer med samme produkter som f.eks innenfor prosessindustrien, vil svenske og finske bedrifter få et overtak.

       Konsern som selger på det europeiske markedet eller som mener at de vil være tjent med å ha EUs handelpolitiske styrke bak seg, vil i større grad enn nå velge å lokalisere seg i våre nordiske naboland. Det finner i dag sted en rasjonalisering av distribusjon, delelager og salgsplanlegging i internasjonale konserner. Ved et nei til EU kan Norge svekke sine muligheter for å beholde eller trekke til seg slike virksomheter.

       Samlet sett vil dette på sikt gi et svakere grunnlag for norsk økonomi.

       På grunn av nærheten og det omfattende økonomiske samkvem Norge har med Finland og Sverige, vil norsk økonomi være best tjent med at våre naboland sier ja til EU fordi det vil fremme vekst og sysselsetting også i disse landene. For enkeltnæringer vil situasjonen være noe mer sammensatt. Enkelte bedrifter og næringer vil kunne styrke sin relative konkurranseposisjon dersom Norge sier ja og Sverige og /eller Finland sier nei til EU-medlemskap.

Spørsmål 9:

       I kapittel 2.4, side 77, annen spalte, sies det: « Blant annet vil det, særlig som følge av et forventet lavere prisnivå i Sverige, kunne oppstå store handelslekkasjer ». På hvilket grunnlag antar Regjeringen at det svenske prisnivået vil synke utover dagens nivå? Forventer Regjeringen at prisnivået vil synke for alle varetyper?

Svar:

       Vi vil innledningsvis peke på at det på side 77 i meldingen står « (...) et forventet lavere prisnivå på matvarer i Sverige (...) » (vår understreking). Det vil kunne ha betydning for tolkningen av spørsmålet.

       I « Sverige och Europa » (SOU 1994:6) er det anslått at produsentprisene for matvarer i Sverige vil reduseres med 6-10 % som følge av svensk EU-medlemskap. I separat bilag nr. 3 til ovennevnte utredning anslås at den svenske landbruksreformen uavhengig av EU vil føre til et fall i konsumentprisene på matvarer på 13,6 %, fra 1990-nivå. Uavhengig av EU-medlemskap må det derfor forventes reduserte matvarepriser i Sverige. Effekten vil videre bli større med Sverige innenfor enn utenfor EU. Et anslått fall på opp mot 20 % må anses å gi store virkninger mht. grensehandelen mot Norge, hvis ikke norske priser også reduseres betydelig.

       I tillegg til matvarer, er det i St.meld. nr. 40 pekt på at det spesielt for alkohol og tobakk kan forventes en prisnedgang på sikt ved et svensk EU-medlemskap.

       På side 416 i EU-meldingen står følgende tabell:

Tabell 7.5 Priser høsten 1993 for et utvalg drikkevarer. Norge, Sverige, Danmark og Tyskland (Norsk pris = 100)

       Som tabellen viser er prisene på alkoholholdige drikkevarer i Sverige høyere enn i Danmark og Tyskland (med unntak for brennevin, som er dyrere i Danmark). Dersom Sverige skulle senke sine alkoholavgifter bl.a. som følge av økt grensehandel mot andre EU-land, som Danmark og Tyskland, vil dette kunne legge økt press på det norske avgiftssystemet. Uavhengig av norsk medlemskap i EU vil avgiftsnivået i Sverige ha stor betydning for fastsettelse av de norske alkoholavgiftene.

       I « Sverige och Europa » (SOU 1994:6) er tapte avgiftsinntekter som følge av økt grensehandel med alkohol anslått til å utgjøre 3-4 milliarder svenske kroner, i forhold til et samlet proveny på snaut 12 milliarder. Det blir i utredningen ikke tatt stilling til hvorvidt dette tapet vil komme som følge av reduserte avgifter eller, hvis så ikke er tilfelle, økt handelslekkasje. Det er ikke urimelig å anta at man i Sverige vil redusere avgiftsnivået, fremfor å akseptere en handelslekkasje av en slik størrelse. En avgiftsreduksjon vil bidra til reduserte priser på alkoholholdige drikkevarer. Tilsvarende effekter vil kunne forventes for tobakk. Dette vil igjen kunne forplante seg til økt handelslekkasje fra Norge til Sverige, hvis norsk prisnivå holdes konstant.

       Økt konkurranse og økt produktivitetsvekst som følge av et medlemskap vil i seg selv kunne føre til lavere priser på lengre sikt.

       På bakgrunn av de momenter som er nevnt over er det rimelig å anta at det svenske prisnivået generelt på lang sikt vil bli påvirket av et EU-medlemskap. På kort sikt vil det spesielt kunne være prisnedgang på matvarer og alkoholholdige drikkevarer som bidrar til lavere prisnivå i Sverige.

Spørsmål 10:

       I kapittel 2.4, side 77, annen spalte, sies det: « Konsekvensene for sysselsettingen innenfor handelsnæringen i store deler av Norge kan bli betydelige. » Hvor omfattende er problemet med handelslekkasje til Sverige i dag (i kroner og arbeidsplasser) - og hvor stort er Sveriges problem med handelslekkasje til Norge? Hvilke konkrete geografiske områder i Norge berøres i dag av handelslekkasjen?

Svar:

       Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjons forskningsinstitutt presenterer i sin prosjektrapport nr. 58, « Grensehandelen med Sverige 1979-92 », anslag for omfanget av grensehandelen.

       I rapporten anslås det at grensehandelen med Sverige i 1992 utgjorde 2.085 millioner kroner. Dette tilsvarer 1,1 % av detaljomsetningen i Norge samme år. De siste ti årene har grensehandelen med Sverige, i følge HSH-instituttet, utgjort 1,1 til 1,9 % av detaljomsetningen i Norge. Svingningene har i stor grad fulgt prisutviklingen på spesielt grensehandelsutsatte varer. I rapporten blir det vist til at metoden som benyttes for å beregne omfang av grensehandelen vil gi minimumsanslag. I de grensehandelsutsatte områder vil andelene være vesentlig større.

       I rapporten anslås det videre at grensehandelen i 1992 førte til 1335 tapte arbeidsplasser. Det er store metodiske problemer knyttet til å beregne effekter på sysselsettingen basert på instituttets tall. Det angitte tallet bør derfor kun ses som en grov indikasjon på i hvilken størrelsesorden et mulig sysselsettingstap ligger på. Tapet i sysselsetting vil blant annet avhenge av hvor permanent handelslekkasjen er. Et svensk EU-medlemskap og de følger det kan forventes å få for priser på blant annet matvarer og alkohol vil på permanent basis kunne bidra til økt handelslekkasje hvis ikke norsk politikk, blant annet på landbruks- og avgiftsområdet, endres. I tilfelle norsk politikk videreføres som i dag, kan sysselsettingsvirkningene i en slik situasjon over tid bli betydelige.

       Det synes ikke å være grunn til å tro at Sverige i dag har noe problem med handelslekkasje til Norge. Priser og avgifter i Norge er, for de fleste varer, høyere enn i Sverige, noe som gir liten grunn for svensker til å dra til Norge for å handle. Samtidig er det forskjeller i folketettheten på norsk og svensk side av grensen. HSH-instituttet anslår i ovennevnte rapport at det på norsk side av grensen bor om lag 2 millioner mennesker i « grensehandelsutsatte » områder. Tilsvarende anslag for den svenske siden av grensen er 340.000. HSH-instituttet konkluderer derfor med at: « ...x vil det alltid være flere nordmenn som drar over til Sverige på handleturer når dette anses som gunstig, enn svensker til Norge når forholdet er omvendt. » I en spørreundersøkelse foretatt av HSH-instituttet blant grensehandlende nordmenn i Sverige i 1987, kom det frem at gjennomsnittlig reiseavstand for de grensehandlende var 100 kilometer (en vei). Nesten 45 % av de grensehandlende reiste mellom 120 og 140 kilometer (en vei). Det er grunn til å tro at det er de områder/kommuner som ligger nærmest grensen mot Sverige som er mest utsatt for handelslekkasjer, men som tallene for reiseavstand viser, er områder et godt stykke fra svenskegrensen berørt av handelslekkasjer. Eksempelvis vil Oslo-området være berørt.

Spørsmål 11:

       I kapittel 2.4, side 77 annen spalte, sies det: « Også i andre næringer vil arbeidsplasser komme under press for lokalisering i Sverige ». Hvilke andre næringer tenker Regjeringen på? Hvilke konkrete problemer vil føre til at disse arbeidsplassene blir satt under press?

Svar:

       Bedrifter innen alle bransjer, i og utenfor Norge, vil legge vekt på avkastning ved lokalisering eller relokalisering av produksjon og investeringer. Avkastningen er avhengig av de rammevilkår som til en hver tid gjelder. EØS-avtalen gir bedriftene sikrere rammevilkår på det europeiske markedet.

       Om Norge, Island og Liechtenstein blir igjen på EFTA-siden av EØS-samarbeidet, legges det til grunn at det materielle regelverk vil kunne bestå. Men balansen i EØS-organene vil bli forrykket og EFTA-pilaren vil bli svekket med de følger det kan få for norske bedrifter og arbeidsplasser. Sammenliknet med dagens situasjon, kan en slik utvikling føre til at EØS-avtalen ikke gir den samme forutsigbarhet for vårt næringsliv i forhold til konkurrentene hos våre viktigste handelspartnere. Det er på denne bakgrunnen også usikkert hvilken vekt bedriftene vil tillegge denne avtalen i en slik situasjon.

       Virksomheter som en frykter kan se seg tjent med å flytte eller la være å etablere seg i Norge er bl.a. innen fiskefordeling, hvor EUs effektive toll på foredlingen til dels er meget høy, jf. svar på spørsmål 8. Vi viser også til den rasjonalisering av distribusjon, delelager og salgsplanlegging som nå finner sted i internasjonale konserner. Som ledd i denne rasjonaliseringen velger flere konsern å oppfatte Skandinavia som én region med ett hovedkontor for slik virksomhet. Ved et nei til EU kan Norge svekke sine muligheter til å beholde eller trekke til seg slike virksomheter.

       Også internasjonale konsern som i dag har hovedkontor i Norge vil kunne legge vekt på om Norge er medlem i EU ved framtidig lokalisering av sine produksjons- og forskningsvirksomheter og administrative funksjoner.

       Ved etablering av en felles valuta i EU vil kursrisikoen ved transaksjoner innenfor valutaunionen bli fjernet. Dersom Norge står utenfor dette samarbeidet vil det over tid knyttes en ekstra risikopremie til å holde norske kroner, som kan gi utslag i et høyere rentenivå i Norge enn om Norge blir medlem. Dette vil kunne gi utslag i mindre investeringer i Norge. Det vises forøvrig til svar på spørsmål 8.

Spørsmål 12:

       I kapittel 2.5.1, side 79, første spalte, sies det: « Regjeringen vil legge vekt på å utfylle planene for penge- og valutapolitikken med en mer aktiv sysselsettingsstrategi. » Kan Regjeringen konkretisere innholdet i denne strategien?

Svar:

       Generelt vil Regjeringen legge til grunn de linjer for sysselsettingspolitikken som er trukket i Langtidsprogrammet for 1993-97. Dette gjelder også vårt internasjonale engasjement for økt sysselsetting. Dette spørsmålet er omtalt i kapittel 7.2.3, sidene 388-391, hvor også de initiativer Regjeringen har tatt for internasjonalt økonomisk samarbeid for økt sysselsetting er beskrevet. Initiativene gjelder både styrket samarbeid gjennom OECD og i Europa. Nedenfor konkretiseres strategien for økt vekst, konkurransedyktighet og sysselsetting i Europa.

       Utgangspunktet er Hvitboken som Europakommisjonen la fram i desember 1993 med et mål om å halvere arbeidsledigheten i løpet av 1990-årene. EFTA-landenes finans- og økonomiministre bidro etter invitasjon fra EU med skriftlige forslag til arbeidet med Hvitboken og drøftet denne på et fellesmøte i desember 1993.

       Hovedelementene i strategien er:

       Det europeiske Råd vedtok en aksjonsplan for å oppnå en vesentlig reduksjon av arbeidsledigheten innen år 2000 i desember 1993. EFTAs finans- og økonomiministre sluttet seg til hovedtrekkene i aksjonsplanen på det nevnte fellesmøte i desember i fjor og vedtok å fortsette samarbeidet for økt sysselsetting i Europa.

       Den politiske oppfølgingsmekanismen forutsetter at Europakommisjonen rapporterer om framdriften av aksjonsplanene hvert år til Det europeiske Råd i desember. Dette arbeidet er i full gang gjennom de ulike råd og egne grupper, f.eks en gruppe som skal rapportere om gjennomføringen av programmet for transeuropeiske transport og energinettverk.

       Oppfølging av aksjonsplanen vil bli behandlet på Det europeiske Råds møte i Essen i desember 1994. Norske innspill til denne prosessen tar utgangspunkt i solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-97. Det er mange likhetstrekk mellom solidaritetsalternativet og hovedtrekkene i EUs aksjonsplan.

Spørsmål 13:

       I kapittel 2.5.2, side 79, første spalte, sies det: « Norge er et land med større likhet i fordeling av inntekt, formue og velferd enn de fleste andre land. Det er lik rett til utdanning, et godt utbygd offentlig helsevesen, gode almene pensjonsordninger og en rekke ordninger for å trygge stillingen for de svakeste i samfunnet. » Kan Regjeringen legge fram sammenlignbare og oppdaterte statistikker for de europeiske landene som underbygger at Norge har en slik « lederstilling » i vår verdensdel?

Svar:

       Norge rangerer høyt på spørsmål som « andel av befolkningen som har tilgang til helsetjenester og velferdsgoder ». Årsaken er at Norge har et offentlig helse- og folketrygdsystem som dekker hele befolkningen. De norske tiltak har generelt en universell karakter, selv om det også finnes tiltak for særskilte behov.

       Norge fører tradisjonelt en politikk til fordeling og styring av helseressurser med sikte på å oppnå et mest mulig likeverdig tilbud for befolkningen i alle deler av landet. Spørsmålet om ressursinnsats og resultater kan belyses ved hjelp av statistiske data. En statistisk sammenligning mellom land vanskeliggjøres ved at det er få områder som kan analyseres ved bruk av sammenlignbare tall. Dette skyldes at tjeneste og velferdssystemene er ulikt bygd opp i de forskjellige landene og at de statistiske systemer dermed fanger opp ulike forhold. Følgende indikatorer blir imidlertid ofte lagt til grunn for sammenligningen av ulike lands velferdsnivå:

       Norge bruker ca 30 % av BNP til sosiale utgifter. Dette tallet omfatter utgifter til helseformål, pensjoner og andre sosiale stønader og arbeidsmarkedsformål.I 1990 var det bare Nederland som brukte en større andel av BNP til sosiale formål enn Norge. Danmark holdt omtrent samme nivå som Norge. Av de nordiske land var det bare i Sverige at utgiftene utgjorde en større andel av BNP enn i Norge.

       Norge bruker noe mindre til totale helseformål enn mange andre europeiske land. Den statistiske indikator er « totale helseutgifters andel av innenlands bruk av varer og tjenester (BNP) » for 1992. Av de 17 land vi har tall for, bruker Norge mindre enn 7 land, omtrent likt med 5 land og mer enn 5 land.

       Kvaliteten på produksjonen i helsesektoren kan beskrives ved bruk av indikatorer som bl.a. legetetthet. Det er bare to av 14 europeiske land (som vi har tall for) som har flere praktiserende leger pr. 1000 innbyggere enn oss. 5 land har omtrent samme legedekning, mens de resterende 7 har dårligere legedekning.

       En annen indikator er sykesenger. Det er 5 av 13 europeiske land (som vi har tall for) som har flere sykesenger pr. innbygger enn Norge. Danmark har omtrent like mange som oss, mens 6 land har færre.

       Alle som bor i Norge har rett til trygdedekning i folketrygden. Rettighetene er individuelle og det er likestilling mellom kjønn. Dette innebærer bl.a. at alle innbyggere er sikret alderspensjon når de når pensjonsalderen, uavhengig av om de har hatt inntekt eller betalt inn premie. Utenfor Norden er slike universelle ordninger sjeldne. Minstepensjon for enslig er nå kr 61.116 pr. år. Unge og fødte uføre har en garantert minste tilleggspensjon som gir en samlet pensjon på kr 90.852,-.

       Pensjonsdekninga for yrkesaktive på høyere og mellominntektsnivåer er høyere i flere av EU/EØS-landene i forhold til i Norge, men lavere i andre.

       Pensjonsalderen i folketrygden (67 år) er totalt sett blant de høyeste i verden.

       De norske egenandelene for medisinsk behandling er relativt høye i vesteuropeisk sammenheng. I mange land har man betydelig lavere egenandel eller bedre refusjonsordninger enn i Norge, spesielt når det gjelder medisiner, briller og tannbehandling. På den annen side vil man i utlandet ofte finne egenandeler også for behandling ved innleggelse på sykehus, som er gratis her hjemme.

       25 % av den norske befolkning i aldersgruppen 25-64 år har fullført høyere utdanning (universitet eller høyskole). Ingen land i Europa har en høyere andel av universitets- og høyskoleutdannede personer. Sverige og Tyskland følger nærmest med henholdsvis 23 % og 22 %. Vedrørende videregående skole har 54 % av den norske befolkning fullført skolen. Innen EU er det kun Tyskland som har en høyere andel.

       I Norge har 30,8 % kortere universitets- eller høyskolegrad. Dette er en betydelig høyere andel enn i de øvrige europeiske landene. Storbritannnia følger nærmest med en andel på 18,4 %. Vi kan også merke oss at i Norge er andelen kvinner med høyere utdanning i denne aldersgruppen hele 39,7 %.

       Ser man alle utdanningsnivåer samlet, er Norge det land i Europa som bruker størst andel av BNP til utdanning, 6,8 %. Dette er offentlig finansiert utdanning. Finland følger nærmest med 6,6 %, hvorav 0,5 % kommer fra private kilder. Av EU-landene har Danmark den høyeste andelen, med 6,1 %, fulgt av Frankrike med 6,0 %.

Spørsmål 14:

       I kapittel 2.5.2, side 79, annen spalte, sies det: « Vi ønsker ikke et Europa der land og bedrifter underbyr hverandre i sosiale vilkår for å trekke til seg investeringer og arbeidsplasser. Derfor er det viktig at det fastsettes felles minste standarder ». Mener Regjeringen med dette at fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft i et flernasjonalt marked bidrar til å styrke konkurranseposisjonen til de landene som har de dårligste standardene?

       Erkjenner Regjeringen at land som har høyere standarder enn gjennomsnittet i et slikt marked, vil være under et vedvarende press for å senke sine standarder ned til minstestandarden av frykt for å sakke akterut med de landene som kun oppfyller minstestandarden?

Svar:

       Nei, det vises i spørsmålet til regelverk som allerede er inntatt i norsk lovgivning gjennom EØS-avtalen.

       EUs arbeid med å fastsette minstestandarder på stadig flere områder og på stadig høyere nivå vil utjevne forskjeller i produksjonskostnader mellom medlemslandene. Dermed bidrar EU til å motvirke et eventuelt press for å senke nasjonale standarder for å forhindre at bedrifter f.eks flytter produksjonen til land med billigere arbeidskraft.

       På s. 137 i meldingen sies det:

       Norsk produksjon vil enten vi er medlem av EU eller ikke i overskuelig fremtid måtte konkurrere med produkter fra EU. Det er i norsk interesse at minstestandarder blir etablert og at nivået på disse standarder generelt heves til et høyt nivå.

       De norske erfaringene med EU-regelverket tilsier at det entydig og jevnt over bidrar til å øke kravene til f.eks produktsikkerhet. Utviklingen av felles regelverk innebærer en kontinuerlig og systematisk tilnærming til skjerpede krav og harmonisering på et stadig høyere sikkerhetsnivå.

       Norge har i europeisk sammenheng hatt et strengt og omfattende lovverk for sikkerhetsstandarder. De lov- og forskriftsendringer som er foretatt som følge av EØS-avtalen og evt. medlemskap har entydig gått i retning av mer spesifiserte og skjerpede krav; ikke minst gjelder dette krav til kontrollapparatet. Det har ikke vært - og er heller ikke - en aktuell problemstilling at Norge skal redusere sine standarder.

Spørsmål 15:

       I kapittel 2.5.2, side 70, annen spalte, sies det: « Helse, trygde- og sosialpolitikken og fordelingspolitikken er et nasjonalt anliggende i EU ». Bestrider Regjeringen at en lang rekke beslutninger EU fatter påvirker medlemslandenes innsats på disse områdene (avgiftsharmonisering, « medlemskontingent » og lignende)?

Svar:

       Velferdspolitikken i EU er et nasjonalt ansvar. Medlemskap vil ikke begrense den nasjonale friheten til å bestemme omfanget og innretningen av den nasjonale velferdspolitikken. Regjeringen forventer en høyere norsk verdiskaping ved et medlemskap enn om Norge blir stående utenfor. Mulighetene til å opprettholde og videreutvikle velferdsordningene vil derfor etter Regjeringens syn være bedre som medlem enn om Norge blir stående utenfor.

Spørsmål 16:

       I kapittel 2.5.3, side 80, første spalte, sies det: « Det tradisjonelle mellomstatlige miljøsamarbeidet lider under vesentlige svakheter. Det er ofte de som vil minst som bestemmer takten. « Erkjenner Regjeringen at det tradisjonelle mellomstatlige samarbeidet også har sterke sider, for eksempel at foregangsland ikke kan stemmes ned eller nektes å være i forkant?

Svar:

       I meldingen s. 165 sies det: « De miljøpolitiske utfordringene er av internasjonal og grenseoverskridende karakter. På knapt noe felt er sammenhengen mellom utilstrekkelig regelverk og dårlig politikk i ett land, og de problemer det skaper for andre land, mer åpenbar enn for miljøvern. Regjeringen legger derfor stor vekt på at disse utfordringene må finne sin løsning innenfor et forpliktende internasjonalt samarbeid ».

       I meldingen på s.166 sies det videre:

       Som det tydelig fremgår av ovenstående kan Norge innenfor EU i miljøpolitikken fritt, dersom ønskelig, arbeide som et foregangsland. Mellomstatlig samarbeid er også nødvendig, særlig der det ikke finnes et mer forpliktende internasjonalt samarbeid.

Spørsmål 17:

       I kapittel 2.5.3, side 80, annen spalte sies det: « For den samlede miljøsituasjonen i Europa vil en forbedring av EU-landenes politikk bety langt mer enn det Norge kan gjøre alene ». Ser Regjeringen muligheten for at en forverring av EU-landenes miljøpolitikk vil få langt alvorligere konsekvenser for Europa enn forverring av et enkelt lands miljøpolitikk?

Svar:

       I begge tilfeller vil EUs politikk være langt mer avgjørende for den internasjonale miljøsituasjonen enn de beslutninger Norge tar alene.

       EU-samarbeidets beslutninger er et rammeverktøy som gir muligheter til å arbeide for miljøvern sammen med andre land som i likhet med Norge tar miljøproblemene på alvor. Miljøvernsamarbeidet innenfor EU er langtfra perfekt; mye gjenstår og prosessene kan til tider gå langsomt. Samtidig er miljøarbeidet i EU det mest forpliktende og resultatorienterte samarbeidet som foregår i Europa i dag.

Spørsmål 18:

       I kapittel 2.5.3, side 80, annen spalte, sies det: « I EU, som i Norge, er det motsetninger mellom langsiktige og kortsiktige interesser ». Kan Regjeringen komme med konkrete eksempler på slike konflikter, hvor miljøhensyn har vunnet fram? Er det Regjeringens inntrykk at miljøhensyn totalt sett vinner fram i konflikter med økonomiske interesser i EU.

Svar:

       I den såkalte « Wallonia-saken » stevnet Kommisjonen Belgia for EU-domstolen for at regionen Wallonia hadde nedlagt forbud mot import av avfall, bl.a. farlig avfall fra Tyskland og Nederland. I EU-domstolens dom av 9. juli 1992 fastslås det at regionen Wallonia hadde handlet i strid med notifiseringsprosedyrene for overvåkning og kontroll av transport innenfor Fellesskapet av farlig avfall over landegrensene. Videre fremholdt Domstolen at avfall i utgangspunktet må anses som en vare slik at fri omsetning, i samsvar med Roma-traktatens art. 30, i prinsippet ikke skal hindres. Det understrekes likevel at avfall er en vare av en spesiell karakter, hvilket innebærer at det i en konkret vurdering kan tas spesielle hensyn. Belgia fikk i denne saken medhold i at miljøhensynene tilsa at unntaksregelen i Roma-traktatens art. 36 kommer til anvendelse.

       Kommisjonen reiste i 1989 sak mot Tyskland angående byggingen av et kystvernanlegg i et område som tyske myndigheter hadde klassifisert som et spesielt verneområde som falt inn under Direktivet om bevaring av ville fugler (dir. 79/409 ). Kommisjonen mente byggearbeidene stred mot direktivet og krevde det stanset. Domstolen fant etter en avveining mellom hensynet til vern av fugler og hensynet til vern mot oversvømmelse og til landets forsvar at det ikke forelå presserende grunner til å stanse byggeprosjektet. Dommen bekreftet imidlertid en tidligere dom og slo fast at hensyn av økonomisk art eller til turisme ikke hadde forrang for det økologiske. For å kunne gripe inn i fredningen måtte det foreligge tungtveiende hensyn av ikke-økonomisk karakter.

       Miljøet kom inn i EUs traktatsgrunnlag ikke minst under utfordringen fra markedsintegrasjonen. Miljøet er nå inkludert i Roma-traktatens velferdsbegrep, og står som et helt sentralt premiss for den økonomiske utviklingen i EU. Derfor er det desto viktigere for Norge å delta fullt ut i diskusjonene i EU som utformer rammebetingelsene for vekstens innhold.

       Regjeringen anser at integrasjon av miljøpolitikk i viktige områder av næringspolitikken er helt sentralt.

Spørsmål 19:

       I kapittel 2.5.4, side 81, første spalte, refererer Regjeringen til « nærhetsprinsippet ». Kan Regjeringen legge fram en klar og utvetydig definisjon på innholdet i det såkalte nærhetsprinsippet? Hvilken fordeling av kompetanse mellom EU og medlemslandene legges det opp til?

Svar:

       Nærhetsprinsippet er nærmere omtalt på sidene 99 og 360 i stortingsmeldingen om medlemskap i Den europeiske union. Ihht. definisjonen i EF-traktatens artikkel 3 B, gjengitt på side 99, innebærer nærhetsprinsippet at Fellesskapet, på områder som ikke hører under dets enekompetanse, bare skal handle dersom, og i den utstrekning, det målet som skal oppnås ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemslandene, og derfor kan nås bedre av Fellesskapet.

       På mange områder har medlemslandene funnet at beslutninger må fattes på fellesskapsplan. De har derfor gjennom traktatene pålagt Fellesskapet en plikt til å handle for å løse bestemte oppgaver på vegne av medlemslandene, eller forutsatt innføring av en felles politikk på disse områdene, og dermed tildelt EF såkalt enekompetanse. I så fall treffer medlemslandene vanligvis beslutninger om nye bestemmelser på disse områdene i fellesskap i Rådet, og det vil ikke være rom for noen parallell nasjonal regulering. Derimot står det medlemslandene fritt å velge den form - og det virkemiddel - som anses mest hensiktsmessig, når det gjelder å gjennomføre direktivene i nasjonal rett. Som eksempel på områder hvor EF har enekompetanse kan nevnes det indre marked, handelspolitikk og konkurransereglene. På disse områdene er regelverket i mange tilfelle detaljert. EF er gitt slik enekompetanse fordi den anses nødvendig for å oppnå de fastsatte målene.

       På traktatgrunnlagets øvrige områder åpnes det for handling både av Fellesskapet og det enkelte medlemsland. Fordelingen mellom disse vil her måtte skje etter de retningslinjer som følger av nærhetsprinsippet som definert ovenfor, og av det handlingsrom som er angitt i de relevante traktatbestemmelser. Det forventes en ytterligere avklaring av nærhetsprinsippets innhold og rekkevidde på EUs Regjeringskonferanse i 1996.

Spørsmål 20:

       « I kapittel 2.5.4, side 81, annen spalte, sies det: « Den parlamentariske kontroll som utøves gjennom nasjonalforsamlingene retter seg nødvendigvis mot den enkelte regjeringen, dvs. hvert enkelt medlem av Rådet, og ikke mot Rådet som organ. Det er blitt hevdet at det i tillegg er behov for en sterkere kontroll med Rådet som helhet ». Støtter Regjeringen dette synet, og hvor langt ønsker i så fall Regjeringen å gå i retning av å gi EU-parlamentet mulighet til å kontrollere Rådet som helhet? »

Svar:

       Som nevnt på side 81 i St.meld. nr. 40 (1993-1994) har debatten i EU om institusjonelle reformer for å styrke den demokratiske medvirkning i stor grad dreiet seg om Europaparlamentets rolle og dets mulighet til å øve politisk innflytelse på Rådets og Kommisjonens arbeid. I forbindelse med utformingen av Maastricht-traktaten formulerte Parlamentet krav om omfattende styrking av sin egen myndighet. Medlemslandene imøtekom disse kravene bare i noen grad. De valgte å beholde den øverste styring med samarbeidet. Dette er uttrykk for en grunnleggende holdning til samarbeidets karakter. Medlemslandene fastholder at EU-samarbeidet er et samarbeid mellom selvstendige stater. Europaparlamentet utfyller den demokratiske medvirkning som finner sted gjennom medlemslandenes politisk valgte myndigheter.

       Ved norsk medlemskap i EU vil regjeringen delta i de organer som har den avgjørende styring i EU. Stortinget vil på vanlig måte øve parlamentarisk kontroll med Regjeringen, og vil dessuten øve direkte innflytelse i de enkelte saker gjennom ordninger man måtte velge å etablere. Regjeringen ønsker nær kontakt med Stortinget når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet.

Spørsmål 21:

       I kapittel 2.5.4, side 82, første spalte, sies det: « Mye kan fortsatt gjøres for å sikre større åpenhet og bedre offentlig innsyn i beslutningsprosessene innenfor EU, og Regjeringen vil være en pådriver for større åpenhet ». Hva mener Regjeringen konkret bør gjøres for å skape større åpenhet og bedre offentlig innsyn i beslutningsprosessene, og hvilken strategi vil Regjeringen følge når den skal søke å få gjennomslag for dette?

Svar:

       I meldingen s. 332 sies det:

       I EU-samarbeidet har hensynet til åpenhet gradvis vunnet større terreng. I en felleserklæring til Traktaten om Den europeiske union fremheves åpenhet som en viktig forutsetning for en demokratisk beslutningsprosess. Rådet har derfor bedt Kommisjonen om å fremlegge en rapport til Rådet om tiltak som kan bedre allmennhetens innsynsrett hos EFs organer. Et viktig resultat av Kommisjonens arbeid er de felles retningslinjer for allmenhetens innsynsrett i Rådets og Kommisjonens dokumenter som ble vedtatt i desember i 1993. Hovedregelen i disse retningslinjene er at allmenheten skal ha størst mulig innsynsrett, bortsett fra i særskilt angitte tilfeller hvor viktige hensyn likevel tilsier unntak fra offentlighet ».

       Mange av dokumentene som Rådet og Kommisjonen besitter vil også befinne seg hos norske myndigheter. Spørsmålet om innsyn i disse dokumentene vil måtte bedømmes etter den norske offentlighetsloven. Regjeringen vil selvsagt fortsatt praktisere denne med sikte på størst mulig åpenhet.

       I Rådets forretningsorden av 6. desember 1993 er det fastlagt at resultatet av avstemningen om rettsakter skal offentliggjøres med mindre Rådet treffer annen avgjørelse. Også i avstemningen om andre saker åpnes det for å vedta offentliggjøring av avstemningsresultatet. Regjeringen vil arbeide for at avstemningsresultatene offentliggjøres i størst mulig grad.

       Som nevnt i svaret på spørsmål 20 ønsker Regjeringen nær kontakt med Stortinget når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet. Det tas også sikte på å åpne for høring av berørte parter i Norge av forslag til nye rettsakter. På denne måten vil også allmennheten få innsyn i beslutningsprosessene i EU-saker.

Spørsmål 22:

       I kapittel 2.6, side 82, første spalte, sies det: « I en rekke internasjonale fora går nå utviklingen i retning av at EU-landene opptrer samlet, og på den måten øker sin innflytelse ». Brasils tidligere miljøvernminister José Luzenberger sa følgende på FNs miljøkonferanse i Rio i 1992: « Det er en katastrofe om Norge og Sverige blir medlemmer i EF. Det er uheldig for den tredje verden om Europa begynner å snakke med en stemme. Det blir umulig for land i den tredje verden å spille på flere europeiske land i internasjonale forhandlinger - til nå har det vært viktig for den tredje verden ». Har Regjeringen forståelse for at krefter i den tredje verden er bekymret for dette?

Svar:

       Spørsmålet bygger på den feilaktige premiss at Norge som medlem av EU ikke kan gi uttrykk for egne holdninger til internasjonale spørsmål, f.eks i FN. Dette er ikke riktig. Under Den internasjonale befolkningskonferanse i Cairo ble det holdt innlegg fra flere EU-lands side som ga uttrykk for nasjonale synspunkter og prioriteringer. Det samme skjedde under Rio-konferansen om miljø og utvikling der bl.a. den franske president ga uttrykk for franske synspunkter på behovet for økt utviklingsbistand. Dette var synspunkter som gikk ut over det EU-landene samlet kunne stille seg bak. Slik vil det være også i fremtiden.

       Norges erfaring fra FN er at utviklingslandene i økende grad henvender seg direkte til EU-landene når det skal forhandles. Dette gjenspeiler at EU-landene er en dominerende aktør i det internasjonale samfunn. Norge og de øvrige nordiske land opplever at vår innflytelse er mer begrenset enn før. Det er derfor regjeringens syn at medlemskap i EU vil øke Norges innflytelse i FN ved at vi både kan påvirke EU-landenes holdninger og samtidig gi uttrykk for norske eller nordiske syn når det er hensiktsmessig og nødvendig.

Spørsmål 23:

       I kapittel 2.7.1, side 82, annen spalte, sies det: « Landene vil kunne bli medlemmer så snart de er i stand til å oppfylle de politiske og økonomiske forpliktelser medlemskap medfører ». Hvilke politiske og økonomiske forpliktelser tenker Regjeringen på? Kan Regjeringen antyde når de antar at de nevnte landene vil kunne oppfylle disse forpliktelsene?

Svar:

       Det europeiske råd vedtok på sitt møte i København i juni 1993 at land i Sentral- og Øst-Europa som har oppnådd Europa-avtaler med EU, og som selv ønsker det, kan bli medlemmer av EU. Tiltredelse vil finne sted så snart disse land er i stand til å påta seg de forpliktelser som et medlemskap krever.

       Jf. også svarene på spørsmål 5 og 24.

Spørsmål 24:

       I kapittel 2.7.1, side 83, første spalte, sies det: « Over tid vil EU ikke bare kunne omfatte praktisk talt alle nasjoner i Vest-Europa, men også flere nasjoner i Sentral- og Øst-Europa. Ved norsk medlemskap vil Regjeringen arbeide for at EU utvikles til et bredt europeisk samarbeidsforum ». Hvilke konkrete land i Sentral- og Øst-Europa ønsker Regjeringen å åpne for? Mener Regjeringen at Hvite-Russland, Ukraina og Russland noensinne vil være aktuelle som EU-medlemmer? Hvilke konkrete initiativ vil Regjeringen ta for at EU utvikles til et bredt europeisk forum?

Svar:

       I meldingen s. 309 sies det:

       EUs forhold til de tidligere jugoslaviske republikkene utenom Slovenia er stilt i bero som følge av konfliktene i området.

       Når det gjelder de tidligere sovjetiske republikkene utenom de baltiske stater, har EU til hensikt å inngå partnerskaps- og samarbeidsavtaler med disse landene. Slike avtaler er allerede klare med Russland, Ukraina, Kasakhstan og Kirgisistan. Avtalene er omfattende avtaleverk som inneholder viktige elementer fra Europa-avtalene.

       Som påpekt i St.meld. nr. 40, har man fra norsk side overfor EU gitt uttrykk for at man ønsker partnerskaps- og samarbeidsavtalene velkommen. Avtalene ventes å bidra til å trekke Russland og øvrige SUS-republikker aktivt med i det bredere samarbeidet som utvikles i Europa.

       Tanken om å integrere SUS-landene i et senere bredere europeisk frihandelssystem kommer eksempelvis klart til uttrykk ved at det i partnerskaps- og samarbeidsavtalen med Russland er fastsatt at det allerede i 1998 skal vurderes om man skal gå videre og igangsette forhandlinger om en frihandelsavtale. Dette er en nødvendig forutsetning for eventuelt senere å inngå en Europa-avtale med Russland.

       De sentral- og østeuropeiske land har ulike økonomiske og politiske forutsetninger for EU-medlemskap. Dette innebærer at landene vil oppfylle medlemskapsbetingelsene til ulik tid. EUs utvidelse østover vil derfor i første rekke omfatte Visegrad-landene samt Bulgaria og Romania. Dernest de fire øvrige land som i neste rekke vil forhandle Europa-avtaler (de baltiske land og Slovenia). Hvorvidt tidligere sovjetrepublikker utover de baltiske land med tiden også vil kunne bli medlemmer av EU, er det ikke mulig å fastslå i dag.

       Når det gjelder spørsmålet om hvilke konkrete initiativ Regjeringen vil ta for at EU utvikles til et bredt europeisk forum, vises til at spesielt Tyskland og Danmark blant EU-landene har gått i bresjen for en størst mulig åpning av EU østover. I denne forbindelse er anstrengelsene med å videreutvikle og fordype arbeidet under Europa-avtalene særlig viktige med sikte på å berede grunnlaget for senere medlemskap. De tre nordiske søkerlandene vil som medlemmer sterkt slutte opp om disse anstrengelser.

       De nordiske land vil få en naturlig pådriverrolle i EUs integrasjon østover, slik at man så langt som overhodet mulig får en all-europeisk ramme for EU-samarbeidet. EU-medlemskap for flest mulig av de nordiske land vil klart styrke en slik nordisk pådriverrolle.

       Jf. også svarene på spørsmål 5 og 23.

Spørsmål 25:

       I kapittel 2.7.2, side 84, annen spalte, sies det: « EU-landenes utenrikspolitiske samarbeid er fortsatt et mellomstatlig samarbeid der beslutningene som hovedregel treffes ved enstemmighet ». Når kan man vike fra hovedregelen om enstemmighet?

Svar:

       På side 338 i meldingen sies det: « Felles holdninger, felles tiltak og felles handlinger innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske området fastlegges av utenriksministrene i Rådet på grunnlag av enstemmighet mellom medlemlandene og på basis av overordnede politiske retningslinjer trukket opp av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer i Det europeiske råd ».

       Det framgår av traktatgrunnlaget at det vil kunne være mindre prinsipielt viktige spørsmål knyttet til gjennomføringen av en felles handling som kan avgjøres med kvalifisert flertall. Rådet har imidlertid så langt ikke i noe konkret tilfelle benyttet seg av denne adgangen.

Spørsmål 26:

       I kapittel 4.1.1., s. 109 heter det: « En utvidelse av EU vil ytterligere øke betydningen av sikker og stabil markedsadgang for norske produkter ». Hvilke deler av norsk vareeksport utenom foredlede fiskevarer har i dag ikke markedsadgang på EU- eller EFTA-landenes marked?

Svar:

       Sikkerheten for markedsadgang i fremtiden er ikke bare knyttet til tall, men også til regelverksutviklingen i EU og vår evne til å ta del i denne gjennom et eventuelt redusert EØS-samarbeid.

       I tillegg til bearbeidede fiskeprodukter er det frie varebytte under EØS-avtalen begrenset for visse sensitive fiskeslag. Dessuten er eksporten til EU av nesten alle jordbruksprodukter begrenset enten av kvantitative restriksjoner eller høye tollmurer. Det har heller ikke lykkes å få skipsbygging og maritim kabotasje med i EØS.

Spørsmål 27:

       Videre sies det: « Felles produktkrav og gjensidige godkjenningsordninger er et viktig bidrag til dette ». Hvilke hindre finnes det for at Norge uansett medlemskap i EU på selvstendig grunnlag kan tilpasse seg produktkrav og godkjenningsordninger på det europeiske marked?

Svar:

       Det står norske eksportører fritt å tilpasse seg de internasjonale produktkrav og godkjenningsordninger man måtte ønske. I praksis vil Norges mulighet til å opprettholde nasjonale særordninger begrenses av det store omfang av varehandelen med EU. Nettopp på grunn av den betydning EU-regelverket har for Norge, er det avgjørende at fulle rettigheter til å medvirke i regelutformingen sikres gjennom medlemskap.

Spørsmål 28:

       Hvilke forpliktelser står Norge overfor dersom EU ved overgangsperiodens utløp ikke har hevet sine standarder innen helse, miljø og sikkerhet opp på det norske nivået og man ikke er kommet til enighet mellom Norge og EU om slike bestemmelser?

Svar:

       I meldingen s. 113 sies det:

Spørsmål 29:

       Regjeringen viser til at « Norge vil videre kunne anvende den såkalte miljøgarantien i Roma-traktatens art. 100 A nr. 4. » Hvor ofte har denne miljøgarantien vært anvendt? Finnes det eksempler på at denne bestemmelsen har gitt enkeltland rett til å opprettholde nasjonale regler når miljøhensyn tilsier det?

Svar:

       Kommisjonen har hittil bare truffet ett vedtak på grunnlag av art. 100 A nr. 4. I dette vedtaket godtok Kommisjonen Tysklands anvendelse av strengere standarder for bruk av stoffet pentaklorfenol. Saken viser at Kommisjonen gjennom sin godkjenning av det tyske regelverk har vært innstilt på å imøtekomme ønske om å anvende nasjonale miljøkrav etter art. 100 A nr. 4.

       Som kjent ble Kommisjonens vedtak senere angrepet av Frankrike for Domstolen fordi de tyske reglene hindret import av franske produkter inneholdende pentaklorfenol. Domstolen kjente Kommisjonens vedtak ugyldig i dom av 17. mai 1994 på rent formelt grunnlag, fordi vedtaket ikke var godt nok begrunnet i forhold til de krav som gjelder for slike vedtak etter art. 100 A nr. 4. Godkjennelsen skal imidlertid fortsette å gjelde inntil Kommisjonen har truffet nytt vedtak i saken.

       Kommisjonen vil ventelig treffe nytt vedtak i saken i begynnelsen av september 1994. Regjeringen har ikke mottatt signaler som tyder på at Kommisjonen skulle ha til hensikt å endre sitt standpunkt til realiteten i saken, dvs. godkjennelsen av Tysklands anvendelse av nasjonalt regelverk. Også Nederland har varslet at de ønsker å anvende strengere nasjonale standarder for bruk av pentaklorfenol. Den nederlandske saken er ennå ikke behandlet av Kommisjonen.

Spørsmål 30:

       Betyr innføring av et felles sentralt godkjenningssystem for legemidler at Norge må godta import og omsetting av legemidler slik dette systemet foreskriver?

Svar:

       Godkjennelse av legemidler er et nasjonalt ansvar i EU. EU-landene har utviklet et system som skal lette prosedyren for tildeling av markedsføringstillatelser i flere EU-land for samme preparat. Dersom myndighetene i ett land har godkjent et legemiddel, kan produsenten søke andre lands myndigheter om at de anerkjenner denne godkjennelsen. Dersom disse landenes myndigheter ikke ønsker å anerkjenne denne godkjennelsen, må de innen en viss frist melde fra om dette. Spørsmålet vil i så fall bli forelagt en legemiddelfaglig komité, og den videre behandling blir som for høyteknologiske legemidler.

       For høyteknologiske legemidler, som utgjør en liten del av det totale antall legemidler, vil det fra 1. januar 1995 være mulig å søke markedsføringstillatelse på EU-nivå etter den såkalte sentraliserte prosedyre. Denne prosedyren skal benyttes for bioteknologiske legemidler. Søknader om godkjennelse sendes til det europeiske kontor for legemiddelvurdering, og vurderes av en legemiddelfaglig komite bestående av eksperter fra medlemslandene, som gir sin tilråding til Kommisjonen.

Spørsmål 31:

       Det heter i meldingen på side 114 at: « Ved medlemskap vil norske bedrifter kunne markesføre sine produkter i Norge og deretter få automatisk adgang til resten av EU-markedet. » Betyr dette også at utenlandsk legemiddelindustri kan markedsføre sine produkter og få automatisk adgang til det norske marked?

Svar:

       De regler som gjelder for norske bedrifters adgang til EU-markedet, vil også gjelde for bedrifter fra EU-land som ønsker adgang til det norske markedet. Det vil som hovedregel være norske myndigheters ansvar å godkjenne legemidler som skal selges i Norge. Produsenter kan søke norske myndigheter om at de anerkjenner en tillatelse gitt av myndighetene i et annet EU-land. Dersom norske myndigheter ikke har motsatt seg dette innen en fastsatt frist, vil den utenlandske godkjennelsen automatisk gjelde også for markedsføring i Norge. Motsetter norske myndigheter seg slik anerkjennelse, vil spørsmålet måtte avgjøres i henhold til den sentraliserte prosedyren på EU-nivå.

Spørsmål 32:

       På side 116 i meldingen heter det: « Det legges til grunn at det ikke blir aktuelt å tillate stoffer som i dag er forbudt i Norge. Norge legger til grunn en videreføring av overgangsperioden dersom det innen periodens utløp ikke er oppnådd ønskede resultater. » Hvilke forpliktelser må Norge innrette seg etter dersom direktivet om antall tillatte stoffer blir vedtatt og overgangsperioden ikke blir videreført?

Svar:

       Utsagnet om videreføring av overgangsperioden gjelder direktivet om klassifisering og merking av plantevernmidler, som er omtalt lenger ned på samme side i meldingen. Siden direktivet om godkjenning av plantevernmidler ikke ennå er gjennomført, slik det er redegjort for i St.meld. nr. 40 (1993-1994), s. 116, og området derfor fremdeles overlatt hvert enkelt medlemsland, var det ikke aktuelt med overgangsperiode, siden Norge som medlemsland ville delta på like fot i de beslutninger som er nødvendige for å godkjenne enkeltstoffer. Det er allerede vedtatt at det felles godkjenningssystem skal være basert på strenge kriterier. Dette innebærer at vi må regne med at mange av de stoffer som i dag finnes på markedet i EU-land, ikke vil bli godkjent innenfor det felles godkjenningssystemet i EU. Dessuten gir direktivet medlemsland rett til, slik det er redegjort for i meldingen, s. 116, ut fra tvingende hensyn å stoppe et produkt som allerede er godkjent for fri sirkulasjon av et annet medlemsland, f.eks at det ikke er testet under tilsvarende forhold.

Spørsmål 33:

       På side 121 i meldingen heter det: « Pensjons- og forsikringsordninger organisert gjennom Kommunal Landspensjonskasse (KLP) kan videreføres. » Senere i meldingen omtales anbud på offentlige tjenester. I svar til Senterpartiet i forbindelse med behandlingen av EØS-II sa Handelsministeren at det ikke var avklart hvilke konsekvenser et fritt marked og anbud på offentlige tjenester ville få for KLP. Kan regjeringen i dag si noe mer KLPs stilling både i forhold til et fritt marked og i forhold til direktivet om anbud på offentlige tjenester?

Svar:

       Det vises til brev fra Handelsministeren av 3. juni 1994 med svar på Senterpartiets brev av 25. mai 1994, sendt Senterpartiets Stortingsgruppe med kopi til Utenrikskomiteen, der det bl.a. heter:

Spørsmål 34:

       « Postsektoren har ikke vært trukket inn i forhandlingene ettersom det ikke foreligger bindende EU-regler på området. På side 128 heter det at den rådsresolusjon om posttjenester som foreligger forventes å bli fulgt opp av bindende regelverk. Hva kan man forvente av regelverk på dette området?

Svar:

       Det vises til omtale av postsektoren i St.meld. nr. 40 s. 128 hvor det heter blant annet:

       Rådsresolusjonen er i samsvar med norsk postpolitikk.

Spørsmål 35:

       I meldingen sies det at et EU-medlemskap ikke vil ha noen « umiddelbare virkninger » for regulering av telesektoren i Norge. Hvilke virkninger kan man forvente på noe lengre sikt?

Svar:

       EU har i en Rådsresolusjon av 22. juli 1993 « om undersøkelse av forholdene innenfor telekommunikasjonssektoren og av behovet for ytterligere utvikling på telekommunikasjonsmarkedet » oppstilt de viktigste målene for Fellesskapets telekommunikasjonspolitikk. Blant de viktigste målene på lengre sikt er å deregulere offentlige telefontjenester samtidig som de landsdekkende tjenester opprettholdes. Kommisjonen blir i resolusjonen bedt om å utarbeide utkast til en fremtidig politikk for telekommunikasjonsinfrastrukturen. Som EU-medlem vil Norge være med på å utforme det konkrete regelverket, og aktivt kunne påvirke den fremtidige utviklingen av telesektoren. De forslag Kommisjonen eventuelt vil legge frem, vil måtte behandles på fritt grunnlag innenfor rammene for beslutningsprosessen i EU. Det vises for øvrig til omtale av telesektoren i St.meld. nr. 40 s. 128-129.

Spørsmål 36:

       Det vises til at Norge har sagt at man vil nytte seg av nødvendige tiltak for å stoppe aggressiv alkoholreklame rettet mot det norske markedet. Hva menes med en « aggresiv » reklame og hva legger man konkret i « nødvendige tiltak »?

Svar:

       Fjernsynsdirektivets artikkel 15, som i det vesentlige tilsvarer artikkel 15 i europarådskonvensjonen om fjernsyn over landegrensene, stiller opp følgende kriterier som fjernsynsreklame for alkoholholdige drikker må oppfylle:

       Alkoholreklame som overholder disse kriteriene vil vanskelig kunne karakteriseres som « aggressiv ». Det påligger medlemslandene å påse at de fjernsynsselskapene som er underlagt deres myndighet overholder direktivets regler. Kommisjonen skal overvåke at medlemslandene griper inn ved brudd på reglene, eventuelt etter anmodning fra et annet medlemsland. Om nødvendig kan Kommisjonen bringe saken inn for Domstolen. Etter omstendighetene kan også et medlemsland gå direkte til Domstolen dersom det mener at et annet medlemsland bryter det felles regelverket.

Spørsmål 37:

       Det vises til at to av de forskningsprogram Norge skal delta i, angår atomenergi. Hvor mye penger skal Norge bidra med til disse programmene?

Svar:

       I meldingen side 415 sies det: « ... dagens direkte bevilgninger til deltagelse i EUs programmer faller bort og ..kostnadene dekkes av Norges generelle bruttobidrag til EUs budsjett ».

Spørsmål 38:

       På side 167 i meldingen heter det: « Uten spesielle klimatiltak forventes en vekst i EU-landenes samlede CO₂-utslipp på rundt 11 % fra 1990 til år 2000. Tiltakspakken er utformet for å unngå denne utslippsøkningen. » Vil de tiltak som skisseres føre til reduserte CO₂-utslipp med 11 % før år 2000? Har EU satt klare mål for hvor store utslippsreduksjonene skal være i løpet av dette tidsrommet?

Svar:

       I meldingen s. 167 sies det: « På fellesskapsnivå har EU et mål om å stabilisere de samlede utslipp av CO₂ innen år 2000 på 1990-nivå. I tillegg har medlemslandene fastsatt egne nasjonale mål (...). Uten spesielle klimatiltak forventes en vekst i EU-landenes samlede CO₂-utslipp på omlag 11 % fra 1990 til år 2000. Tiltakspakken er utformet for å unngå denne utslippsøkningen. Alle virkemidlene som inngår i pakken utenom CO_{2/energiskatten} er vedtatt ».

       Det tyske formannskapet har understreket at Tyskland og Frankrike vil arbeide for å få vedtatt en avgift for å redusere veksten i CO₂-utslipp i løpet av høsten 1994. Hvorvidt de vil klare dette er imidlertid usikkert. En forsinket innføring av en avgift vil bidra til at EU kommer nærmere oppfyllelse av stabiliseringsmålet i år 2000. Det bør legges til at en rekke land utenfor EU også vil ha problemer med å nå sine CO₂-mål. Disse landene vil trolig i likhet med EU vurdere ytterligere tiltak i forbindelse med fremleggelse av handlingsplaner på det første partsmøtet under Klimakonvensjonen våren 1995.

Spørsmål 39:

       Den norske genteknologiloven skal sikre at utsetting av genmodifiserte organismer bare skjer dersom dette også er etisk og samfunnsmessig forsvarlig. Regjeringen viser til at det er forenlig med EUs regler å vektlegge dette dersom det ikke skjer på en slik måte at det strider mot generelle prinsipper. Kan Norge utifra slike hensyn nekte import og markedsføring av genmodifiserte organismer som er godkjent i et annet EU-land? Hvem vil ha bevisbyrden i en eventuell sak om bruken av de norske reglene på dette området.

Svar:

       Spørsmålet referer seg til regelverk som i hovedsak også er EØS-forpliktelser. I meldingen s. 173 sies det:

       Videre sies det på s. 173:

       Videre sies det på s. 173:

       Videre sies det på s. 173:

       Konklusjonen er at Norge kan nekte et produkt markedsført utifra etiske og/eller samfunnsmessige hensyn selv om det er lovlig markedsført ellers i EU/EØS-området. Nektingsgrunnlaget må kunne begrunnes saklig slik at det ikke kan avvises som et skjult handelshinder. Skulle Norge likevel bli anklaget for å etablere utilbørlige handelshindringer, ligger bevisbyrden på det land eller selskap som ønsker å markedsføre produktet i Norge.

Spørsmål 40:

       I kapittel 5.1.1, s. 184, første spalte, sies det: « Verdien av olje- og gassproduksjonen i Norge utgjør omlag 1/7 av BNP. Norge vil på sikt bli Vest-Europas største produsent av olje og gass, samtidig som nesten 90 % av norsk petroleumseksport går til disse markedene. Omlag halvparten av de gjenværende petroleumsressurser i det samme området finnes på norsk kontinentalsokkel. Eksporten fra sektoren var i 1992 106 mrd. kroner, eller om lag 33 % av norsk eksport. Dette illustrerer sektorens betydning i norsk økonomi og Norges stilling i dag og i fremtiden ». Dette viser at Norge er i en særstilling i Vest-Europa, ved at vi er en stor eksportør av kraft, mens andre land i langt større grad er importører. Hvilke ulike energipolitiske interesser betyr dette at Norge vil ha i forhold til andre EU-land?

Svar:

       Gitt EU-landenes behov for import av energi og forsyningssikkerhet, og Norges stilling som energieksportør, har Norge og EU sterke felles interesser på energisektoren. En viktig energipolitisk målsetting for Norge er å fortsette en effektiv ressursforvaltning og sikre avsetning av norsk energi. Også innenfor rammen av EUs regelverk vil Norge ha råderett over energiressursene og den måten de utnyttes på. Utformingen av fremtidige eksportmarkeder innenfor EU er et område av stor betydning for Norge. I Stortingsmeldingen (kapittel 5.1.1. s. 184), fremholdes det således at: « Norge ønsker derfor å ha medinnflytelse på utformingen av det regelverk som gjelder for vårt viktigste energimarked. Slik medinnflytelse er særlig viktig for Norge som gasseksportør, fordi gassmarkedet er mer regionalt enn oljemarkedet. Medinnflytelse oppnås best gjennom deltakelse i EFs planleggings- og beslutningsprosess ».

Spørsmål 41:

       I kapittel 5.1.1, s.184, første spalte sies det: « Et EU-medlemskap innebærer ingen endring for kraftsektoren ». Kan denne påstanden utdypes nærmere?

Svar:

       For kraftsektoren innebærer ikke et EU-medlemskap noe nytt utover det vi allerede har sluttet oss til gjennom EØS-avtalen og innføringen av et indre marked. Det vises til Ot.prp. nr. 82 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1991-1992).

Spørsmål 42:

       I kapittel 5.1.1, s. 185, første spalte, sies det: « I arbeider med det indre energimarked tas det sikte på nedbygging av handelshindre, åpning av offentlige innkjøpsmarkeder, bedret transittadgang og nedbygging av monopolordninger. I de enkelte medlemsland er det imidlertid sterke politiske og økonomiske interesser knyttet til organiseringen av energisektoren ». Hvilke politiske og økonomiske interesser knyttet til organiseringen av energisektoren er viktigst for Norge. Hvilke av disse vil bli sterkest berørt dersom vi blir medlemmer i EU og det indre energimarkedet blir opprettet? På hvilken måte vil de ulike interessene bli berørt?

Svar:

       Organiseringen av vannkraftsektoren i Norge skal ivareta hensynene til miljøforhold, forsyningssikkerhet samt en forsvarlig forvaltning av kraftressursene. For å ivareta disse hensynene har myndighetene den overordnede kontroll over sentrale elementer i kraftforsyningen, blant annet gjennom energilovens bestemmelser og omfattende konsesjonsordninger. Norsk energipolitikk og forvaltning av vannkraftressursene kan videreføres ved medlemsskap i EU. Det vises i den forbindelse til spørsmål 41 og 48.

       Siktemålet med organiseringen av petroleumsvirksomheten er å legge grunnlaget for en effektiv ressursforvaltning og forsvarlig ressursutnyttelse. Dette kan videreføres også under et indre energimarked. Det vises også til svarene på spørsmål 45 og 47.

Spørsmål 43:

       I kapittel 5.1.1, s. 185, første spalte, sies det: « Under EØS-forhandlingene ble den delen av EFs regelverk som var relevant for det indre marked innarbeidet i EØS-avtalen. Dette gjelder innkjøpsregelen, direktivene om prisinnsyn og transitt for elektrisitet og gass, om enøk, det generelle ikke-diskrimineringsprinsipp og konkurransereglene. For petroleumssektoren innebærer dette eksempelvis at spørsmål om bruk av norske varer og tjenester, bruk av norsk arbeidskraft, ilandføring i Norge, levering til nasjonalt behov, rett til å godkjenne transportvalg for olje og gass, bruk av baser, opplæring til nasjonalt personell og bruk av norsk språk er omhandlet av EØS-avtalen. Det vises til St.prp. nr. 100 (1991-1992). EØS-avtalen har medført visse lovendringer i industrikonsesjonslovene, petroleumsloven og forvaltningspraksis bl.a som en følge av dens forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet ». Hvilke norske erfaringer er det gjort med disse ulike endringene så langt?

Svar:

       Erfaringsgrunnlaget for virkningene av de endringene som ble gjennomført er av naturlige grunner begrenset, fordi EØS-avtalen hittil har virket i kort tid.

       Prinsippet om likebehandling av leverandører fra alle EØS-land av varer og tjenester til virksomheten ble innført 1. 1. 94, selv om direktivet for offentlige innkjøp ikke vil gjelde for energisektoren før 1. 1. 95. Det er ikke grunn til å anta at andelen av norske leveranser av varer og tjenester til virksomheten er blitt mindre enn den ville ha vært uten nevnte lov- og forskriftsendringer. Dette er i samsvar med de forventningene Regjeringen hadde med hensyn til norske leverandørers konkurranseevne.

       Ilandførings- og transportvalgsaker avgjøres på grunnlag av hva som totalt tjener landets interesser best. EØS-avtalen medfører ingen endring i dette.

       Med hensyn til opplæring av personell og språkbruk er det ikke registrert endringer i tidligere praksis.

       Lovhjemlede inngrep i ordinær petroleumshandel for å sikre levering til dekning av nasjonalt behov er en uaktuell problemstilling. Norge eksporterer imidlertid over 90 % av petroleumsproduksjonen og statens eierandel alene utgjør flere ganger det samlede norske forbruk.

Spørsmål 44:

       I kapittel 5.1.1, s. 185, første spalte, sies det: « Ved inngåelsen av EØS-avtalen utvidet myndighetene den nasjonale styring og kontroll med kraftressursene ». Er denne påstanden riktig, sett ut i fra at en med EØS-avtalen måtte fjerne regelverket som skiller mellom nordmenn og utlendinger, som f.eks hindrer oss i å avslå utenlandske konsesjonssøknader og grunngi dette med at ressursene fremdeles bør være under nasjonal kontroll? På samme måte kan en heller ikke lengre sette vilkår som er egnet til å verne om norske interesser ved innvilgning av utenlandske konsesjonssøknader.

Svar:

       Spørsmålet bygger på en feilaktig premiss. Vår tidligere konsesjonslovgivning på vannkraftsektoren diskriminerte ikke mellom nordmenn og utlendinger. I forbindelse med ikrafttredelsen av EØS-avtalen styrket likevel myndighetene den nasjonale styring og kontroll av vannkraftsektoren. Dette er nærmere omtalt i Stortingsmeldingen, kapittel 5.1.1. s. 185: « Adgangen for staten til å bruke forkjøpsrett ved salg av kraftverk er styrket. Uansett krever kjøp av kraftverk konsesjon, og ved konsesjonstidens utløp hjemfaller kraftverket vederlagsfritt til staten. Endringene fremgår av Ot.prp. nr. 82 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1991-1992) ». I sum står Norge bedre rustet til å utøve nasjonal styring av vannkraftsektoren enn før EØS-avtalen trådte i kraft. Et EU-medlemskap vil ikke medføre endringer i dette regelverket.

Spørsmål 45:

       I kapittel 5.3.1, s. 187, første spalte, sies det: « Det var derfor et hovedmål i medlemskapsforhandlingene å skape sikkerhet på traktatnivå for at Norge har suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene samt eiendomsrett til disse, og at forvaltning av ressursene og beskatning er et nasjonalt ansvar. Det var videre avgjørende å få fastslått retten til statsdeltakelse og bruk av Statoil som forretningsfører for Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten ». Hva mer betyr denne protokollen enn at det blir slått fast at oljedirektivet og annet EU-regelverk også skal gjelde i Norge? I artikkel 222 i Roma-traktaten er det f.eks allerede nedfelt at eiendomsretten er et nasjonalt ansvar.

Svar:

       Energiprotokollen til Tiltredelsestraktaten har ingen relevans til spørsmålet om hvorvidt konsesjonsdirektivet og annet EU-regelverk skal gjelde i Norge. Det fremgår av andre deler av EU-reglene. Protokollen er derimot av stor viktighet når det gjelder eventuelle fremtidige endringsforslag til konsesjonsdirektivet eller utvikling av ny rett av vital interesse for Norge innenfor energisektoren. Protokollen er gitt på traktatnivå. Ved å gjøre dette på traktatnivå skapes full sikkerhet for at endringer i disse rettighetene bare kan gjennomføres ved en traktatendring. Det krever i såfall enstemmighet blant medlemslandene, og dermed kan Norge hindre vedtak som er i strid med nasjonale interesser, jf. Stortingsmeldingen, kapittel 5.1.3, s.187.

Spørsmål 46:

       I kapittel 5.1.3.3, side 188, første spalte, sies det: « Et medlemskap vil innebære at Norge også blir part i traktatene om opprettelsen av Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) og kull og stålfellesskapet (EKSF).... EURATOM-traktaten regulerer fredelig utnyttelse av kjernekraft og bakgrunnen er ønsket om energisikring og derav følgende høyning av levestandarden i EU ». Det har vært klar motstand mot bruk av kjernekraftverk i Norge. Norge har også arbeidet for å redusere bruk av kjernekraft i andre land. Hvordan rimer dette med at vi ved et eventuelt medlemskap i EU blir part i en traktat som arbeider for bruk av kjernekraft? Hvilke forpliktelser eller praktiske følger vil dette ha for Norge?

Svar:

       I samme avsnitt i meldingen opplyses det at norsk tilslutning til EURATOM ikke forplikter Norge til bruk av kjernekraft. Hvert land avgjør selv hvilke energiformer som skal tillates. Prinsippet om valgfrihet er presisert i en egen felleserklæring om anvendelsen av EURATOM-traktaten.

Spørsmål 47:

       Kapittel 5.1.3.4 Konsesjonsdirektivet s. 188-190 omhandler EUs konsesjonsdirektiv. Dette direktivet vil virke inn på norsk politikk på flere områder, bl.a vil staten få begrenset adgang til å nytte sine retter over oljen til å ta vare på nasjonale interesser. Fri konkurranse blir dominerende, mange nasjonale prioriteringer må bort. Hvilke positive og negative konsekvenser mener Regjeringen dette direktivet vil få i Norge dersom vi blir medlemmer, bl.a for norske arbeidsplasser, leverandørindustrien, norsk kompetanse, norske FoU-tjenester og levering til nasjonalt behov?

Svar:

       Konsesjonsdirektivet gjelder kun tildeling og bruk av lisenser for leting etter og utvinning av petroleum. Det regulerer således ikke forholdet til norske arbeidsplasser, leverandørindustrien, norsk kompetanse, FoU-tjenester og levering til nasjonalt behov. Disse forholdene reguleres ut fra EUs generelle regler om ikke diskriminering og konkurranse, som ble gjort gjeldende for Norge ved EØS-avtalens ikrafttredelse.

       Bruk av norsk arbeidskraft og norske varer og tjenester er regulert ved det indre marked og er en del av EØS-avtalen. Vare- og tjenestepolitikken i Norge har i en årrekke vært basert på internasjonal konkurranse, og norsk industri har en betydelig markedsandel. Både de norske oljeselskapene og den petroleumsindustri som er bygget opp i Norge må derfor anses konkurransedyktige, også i internasjonal målestokk. Med det nye utvidede hjemmemarked for varer og tjenester vi har fått gjennom EØS-avtalen, står norsk industri meget godt rustet i den internasjonale konkurransen.

       Den nasjonale rett til ressursforvaltning består både innenfor og utenfor et norsk EU-medlemskap.

Spørsmål 48:

       I kap. 5.1.4, s. 190. første spalte, sies det: « Norges gode tilgang på energi vil også i fremtiden være en grunnstein i norsk næringsvirksomhet og samhandel med Vest-Europa ». Hvordan mener Regjeringen at et medlemskap i EU, samlet sett, vil virke inn på Norges mulighet til å utnytte energiressursene til å støtte opp om og utvikle eget næringsliv?

Svar:

       Norsk energipolitikk og forvaltning av vannkraftressursene kan videreføres ved medlemskap i EU. Dette gjelder bl.a for Statskrafts energikontrakter med kraftintensiv industri og treforedlingsindustri som behandlet i St.prp. nr. 104 (1990-1991), og det generelle elavgiftsfritaket for industrien. Konsesjonsbestemmelsene for vannfall, herunder bestemmelser knyttet til konsesjonskraft, vil ikke berøres. EU har i dag ikke regler som er i strid med måten den norske utenlandshandelen er organisert på. Energiloven som legger til rette for en best mulig samfunnsøkonomisk utnyttelse av energiressursene, og som har vist seg å gi fordeler for norsk næringsliv, kan videreføres. Et norsk medlemskap i EU vil derfor ikke redusere Norges muligheter til en effektiv utnyttelse av vannkraftressursene som støtter opp under og utvikler eget næringsliv.

       Ressursforvaltningen på norsk sokkel kan videreføres ved et EU-medlemskap. Grunnleggende rettigheter for medlemsstatene som eiendomsrett til petroleumsressursene, ressursforvaltning, rett til beskatning og statsdeltakelse er stadfestet eksplisitt som en del av Tiltredelsestraktaten med EU. De viktigste virkemidlene for statens utøvelse av disse rettighetene er sikret i petroleumsloven. På vare- og tjenestesiden forventes et EU-medlemskap å bidra til og videreutvikle en norsk leverandørindustri som er vant til å operere i et internasjonalt konkurranseklima på hjemmemarkedet. Norsk leverandørindustri er internasjonalt konkurransedyktig innenfor mange delmarkeder. Etableringen av like rammebetingelser innefor hele EØS-området vil gi norsk leverandørindustri økte muligheter for eksport og internasjonalisering.

Spørsmål 49:

       I kap. 5.1.4, s. 190, andre spalte, sies det: « I tillegg er energisamarbeidet et av temaene som vil bli drøftet på EUs traktatkonferanse i 1996 med sikte på å vurdere om det skal være et eget energikapittel i Roma-traktaten. Som medlem vil Norge kunne oppnå stor innflytelse på utformingen av den fremtdige energipolitikken i EU ». Kan det sies noe om hvilke krav om målsettinger den norske Regjeringen ønsker å sette til EUs fremtidige energipolitikk?

Svar:

       EU er og vil fortsette å være vårt viktigste marked for eksport av olje og gass. Utformingen av EUs energipolitikk vil således være av sentral betydning for Norge enten vi står innenfor eller utenfor EU. Det energikapittel som eventuelt blir resultatet av Regjeringskonferansen i 1996, forutsetter enighet mellom medlemslandene. Norge vil ha stor tyngde i utformingen av et slikt nytt regelverk.

Spørsmål 50:

       På side 241 i meldingen sies det at den regionalpolitiske innsatsen i EU gjennom strukturfondene er omfattende og utgjør omlag 1/3 av EUs budsjett. Det var en dobling av midlene over strukturfondene i perioden 1988-93 og det er bevilget midler til en tilsvarende vekst for perioden 1994-99. Til tross for denne sterke satsingen så øker forskjellene mellom fattige og rike regioner. Denne utviklingen er forutsatt av EU som en konsekvens av opprettelsen av det indre marked. EUs regionalpolitikk blir dermed et mottrekk mot de negative effektene av et fritt marked, og regionalpolitikken særpreges av å reparere de verste skadene. Dette skiller seg dramatisk fra tradisjonell norsk distriktspolitikk som er kjennetegnet ved å utjevne ulikheter slik at tilnærmelsesvis samme forutsetninger ligger til grunn for sysselsetting og velferd uansett hvor i landet en bor. På side 245, spalte en, sies det også at « For Regjeringen er det en overordnet målsetting å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle deler av landet ». Er Regjeringen enig i at EUs regionalpolitikk og tradisjonell norsk distriktspolitikk har svært forskjellig målsetting og karakter?

Svar:

       Hensikten med EUs regionalpolitikk er, på samme måte som både dagens og tidligere tiders regional- og distriktspolitikk i Norge å « fremme regional utvikling og utjamning » (St.meld. nr. 40 s. 239) slik at tilnærmelsesvis samme forutsetninger ligger til grunn for sysselsetting og velferd i alle regioner. Den største forskjellen mellom norsk distriktspolitikk og EUs regionalpolitikk skyldes at de regionale problemene arter seg annerledes. « Lav befolkningstetthet, store avstander, avsides beliggenhet og vanskelige klimatiske forhold » (s. 243 i St.meld. nr. 40) er særskilt for Norden. I et land med ekstremt lav befolkningstetthet må innsatsen hele tiden rettes inn for å hindre at områder blir avfolket. Områder som er tettere befolket risikerer ikke på samme måte avfolkning. Men i begge typer områder må målsettingen være å skape nye muligheter for sysselsetting og å øke verdiskapningen i området.

       Den kraftige økningen i EUs regionalpolitikk har først og fremst sin bakgrunn i at forskjellene i EU har økt ved at land med store regionalpolitiske problemer har kommet med. I St.meld.nr. 40 s. 240 fremgår det at « Gjennom den felles regionalpolitikk har de mer velstående, nordlige EU-land påtatt seg et ansvar for at de mindre velstående og industrielt mindre utviklede sørlige land blir gjort delaktig i velferdsutviklingen i fellesskapet. »

       For å få det indre marked til å fungere etter forutsetningene, og å sikre at alle deler av EU kan nyttiggjøre seg de muligheter som det indre marked skaper, er det nødvendig å sette inn en særlig innsats i de mindre utviklede regionene.

       Når det hevdes at forskjellene i fellesskapet øker på tross av den regionalpolitiske innsatsen, og at dette er forutsatt av EU som en konsekvens av det indre marked, er dette feilaktig. Det har vært forutsatt at de regionale forskjellene kunne øke dersom man ikke hadde en særskilt regionalpolitisk innsats. Hensikten med denne innsatsen er selvsagt å minske de regionale forskjeller. Nye data tyder også på at politikken virker etter hensikten. I EU-kommisjonens femte periodiske rapport om utviklingen i fellesskapets regioner framgår det at mål-1 regionene, de høyest prioriterte regionene i EU's regionalpolitikk, har hatt en mer positiv utvikling målt i BNP pr. innbygger enn EU totalt. I 1986 lå BNP pr. innbygger i mål-1 regionene sett under ett på 61 % av BNP pr. innbygger i EU totalt. I 1991 var mål-1 regionene kommet opp på 64 prosent. Irland og Portugal, som begge har mål-1 status for hele landet, økte fra henholdsvis 60 og 52 % til 70 og 59 %. Hellas, som også i sin helhet har mål-1 status, hadde imidlertid en negativ utvikling da landets BNP pr. innbygger sank fra 51 % til 48 % i forhold til EU's gjennomsnitt. Det siste av de viktige mål-I landene, Spania, økte fra 70 til 77 %. En spansk mål-1 region hadde samme nivå i 1991 som i 1986, alle de andre hadde økt.

Spørsmål 51:

       På side 240 står det: « Medlemslandene har gitt Kommisjonen myndighet til å påse at landenes statsstøtteordninger er i samsvar med de prinsippper som er fastlagt i art. 92 i Roma-traktaten. Således er det Kommisjonen som nærmere fastsetter bestemmelser om bruk av regionalpolitiske støttetiltak, slik som hvilken type støtte som kan gis og hvor stor den kan være. Også kontrollen med at medlemslandene overholder regelverket foretas av Kommisjonen ». Vil Regjering og Stortinget ved et EU-medlemskap miste handlefrihet til å føre den distriktspolitikken som vi selv mener landet vårt til enhver tid er best tjent med?

Svar:

       Det er Norges Regjering og Storting som også i fremtiden vil utforme norsk distriktspolitikk. EUs regelverk fastslår imidlertid at den delen av distriktspolitikken som omfatter økonomisk støtte til næringslivet må utformes slik at støtten ikke er konkurransevridende « på en slik måte at den påvirker samhandelen mellom landene » (s. 240 i St.meld.nr. 40). De samme forpliktelser påhviler oss gjennom EØS-avtalen. Som et lite land med stor utenrikshandel er « vilkårene for norsk næringsliv på våre viktigste eksportmarkeder av stor betydning » (s. 239 i St.meld. nr. 40). Det fremgår også i St.meld. nr. 40 at « det er i norsk interesse, som følge av vår utadvendte økonomi, at statsstøtte ytes innenfor rammer som sikrer rettferdig konkurranse » (s. 239). Videre sies det i St.meld. nr. 40 at statsstøtte-« regelverket gir mulighet for Norge til å videreføre hovedtrekkene i vår nasjonale distriktspolitikk » (s. 239/240). Det er også rom for en videreutvikling av denne politikken i framtiden. Det kan her nevnes at Kommisjonen i sommer har vedtatt nye regler for regionalstøtte som i større grad enn de tidligere reglene ivaretar Nordens regionale problemer. Det fastslås der at regioner med en befolkningstetthet lavere enn 12,5 innbyggere pr. kvadratkilometer skal ansees som støtteberettiget på linje med regioner med lav BNP pr. innbygger og høy arbeidsledighet. Det fastslås også at man i regioner som er støtteberettigete på grunn av lav befolkningstetthet også kan yte støtte som kompenserer bedrifter for høye transportutgifter på grunn av usentral beliggenhet. Dette utdypes nærmere under neste spørsmål.

Spørsmål 52:

       Den differensierte arbeidsgiveravgiften utgjør i dag ca 2,8 milliarder kroner. Det har hersket uklarhet om Norge får lov å beholde en slik ordning ved et EU-medlemskap. På side 243 i meldingen står det at « Samtidig vil Norge kunne videreføre hovedtrekkene i både den regionale transportstøtten og ordningen med nedsatt arbeidsgiveravgift i prioriterte regioner ». Kan Regjeringen legge fram dokumentasjon på dette? Vil ordningen med nedsatt arbeidsgiveravgift kunne ha samme økonomiske omfang som i dag? Vil nedsatt arbeidsgiveravgift og regional transportstøtte være permanente ordninger, eller ha begrenset varighet?

Svar:

       Som nevnt ovenfor har Kommisjonen nå vedtatt nytt regelverk for regionalstøtte, der det bl.a. åpnes for at det kan gis transportstøtte som kompenserer for ulemper knyttet til avsides beliggenhet. En utdypning av hva det nye regelverket vil innebære for norsk regionalpolitikk vil skje gjennom en brevveksling mellom Kommisjonen og Norge. Denne brevvekslingen er ikke sluttført men vil bli fremlagt for Stortinget straks den foreligger. Brevet foreligger fra den ansvarlige kommisjonærs side, men skal formelt endelig godkjennes av samlet Kommisjon. Dette ventes å skje i nær fremtid. Brevet fastslår at Norge har to former for transportstøtte: en direkte, som er den regionale transportstøtten, og en indirekte, som er differensiert arbeidsgiveravgift.

       Uavhengig av de begrensninger statsstøtteregelverket setter vil vi kunne la nedsatt arbeidsgiveravgift omfatte kommunene som arbeidsgiver. En betydelig del av dagens avgiftsnedsettelse gjelder sysselsetting i offentlig sektor. Statsstøtteregelverket har som utgangspunkt å hindre konkurransevridende støtte til næringslivet i et slikt omfang at det påvirker samhandelen mellom landene. Det er derfor bare den delen av den nedsatte arbeidsgiveravgiften som tilfaller næringslivet som berøres.

       Det stilles en del vilkår som direkte og indirekte transportstøtte må oppfylle. Det gis en overgangsperiode på to år for å gjøre tilpasninger slik at disse vilkårene oppfylles. Det er ikke noe vilkår at det økonomiske omfanget av ordningen skal reduseres. Norge må vise at avgiftsnedsettelsen virkelig kompenserer for ulemper næringslivet i distriktene har.

       Etter at eventuelle endringer i ordningene er foretatt, slik at de tilfredsstiller de vilkår som er satt, vil ordningene kunne videreføres uten tidsbegrensning. Dersom Norge eller et annet land skulle ønske å innføre nye transportstøtteordninger andre enn de vi har, vil disse nye ordningene være tidsbegrenset. Det forutsettes også at disse ordningene ikke er mer gunstige enn dagens ordninger.

Spørsmål 53:

       Etter det vi er kjent med har Norge fått avslag på sitt krav om å fortsette med nullsats på merverdiavgift for elektrisitet i Nord-Norge. dersom det må betales full merverdiavgift på 22 % utgjør dette etter det vi kjenner til over 700 millioner årlig. Dette er et høyere beløp enn det som i meldingen på side 244 er oppgitt som ramme for tilskudd fra EU til målområde 6 i 1995. Er det avklart hvilken merverdiavgiftprosentsats som Nord-Norge må betale for elektrisitet? Vi ber om at svaret blir dokumentert. Finnes det andre tilsvarende uavklarte forhold som vil bety merutgifter for områder i landet vårt ved et EU-medlemskap?

Svar:

       Ved et eventuelt EU-medlemskap vil Norge måtte fjerne 0-satsen for merverdiavgift på elektrisk kraft til husholdningsbruk i de tre nordligste fylkene. Dette vil, som redegjort for på side 416 i EU-meldingen, utgjøre omlag 400 mill. kroner på årsbasis dersom dagens avgiftssats legges til grunn. Beløpet er beregnet på grunnlag av forbruket i de angjeldende sektorer. En kjenner ikke til hvor tallet på over 700 millioner kroner stammer fra. For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at nåværende ordninger for fritak av el-avgift kan videreføres. Regjeringen vil etter folkeavstemmingen komme tilbake med forslag til et samlet opplegg for avgiftene ved et eventuelt EU-medlemskap.

Spørsmål 54:

       I kapittel 5.9.2.4, side 298, annen spalte, sies det: « I den grad tollsatser på varer økes utover det nivået som er bundet i søkerlandene, kan berørte tredjeland kreve kompensasjonsforhandlinger. En tollsats som er bundet, kan ikke økes uten forhandlinger med og eventuell kompensasjon til berørte handelspartnere ». Hvilke land kan komme til å kreve kompensasjonsforhandlinger med EU som følge av eventuell norsk inntreden i tollunionen. Hvilke kompensasjonsordninger kan være aktuelle i slike saker?

Svar:

       I prinsippet kan samtlige land Norge har bundne tollsatser overfor, de tre største leverandørland og land hvis eksport av vedkommende vare utgjør en vesentlig del av landets eksport, kreve kompensasjonsforhandlinger. I praksis vil det være hovedleverandørland som vil kreve kompensasjon, i all hovedsak USA, Japan og s.k. NICs (nylig industrialiserte land). Kompensasjon vil gis i form av reduserte tollsatser i EU. Da det norske markedet er svært lite sammenliknet med Fellesskapet, må det forventes at eventuell kompensasjon under enhver omstendighet vil medføre kun marginal senkning i Fellesskapets tollsatser.

Spørsmål 55:

       I kapittel 5.9.2.5, side 298-299, behandles tollsuspensjoner. Hvilke nåværende norske tollordninger som medfører helt eller delvis fritak for toll ved import vil ikke være i samsvar med EUs krav for å få innvilget tollsuspensjon? Hvilke frister vil de som sender søknad om tollsuspensjoner måtte forholde seg til? Hvor lang tid vil det kunne gå fra søknad blir innvilget/avslått? Hvor lang tid tar tilsvarende behandling i Norge i dag?

Svar:

       De fleste tollfritaksordninger for innførsel til Norge gis på grunnlag av de ulike preferanseavtaler Norge har inngått med andre land. For varer innført til EU gis det tollfritak på samme grunnlag. Enkelte spesielle fritaksordninger er bundet i GATT. Det gjelder innførsel til flyindustrien og oljeindustrien. Ordningene i Norge og EU er i hovedsak sammenfallende.

       I tillegg har Norge og EU fritaksordninger gitt som tollsuspensjoner og tollkvoter. Det norske systemet er basert på toll-lettelser på bakgrunn av søknader. Forslag til selektive toll-lettelser blir fremlagt for Stortinget i forbindelse med vedtak om tollavgifter (St.prp. nr. 1 Om tollavgifter).

       EUs suspensjonsordning omfatter i det alt vesentlig innførsel av råvarer/halvfabrikata som skal bearbeides videre i virksomheter i EU. Norge har imidlertid gjennom den såkalte « Maskintollanmerkningen » gitt et generelt tollfritak for innførsel av maskiner mv. som ikke fremstilles i Norge. Denne generelle fritaksordningen vil ikke kunne bli opprettholdt, jf. St.meld. nr. 40 kap. 5.9.4. Ordningen med selektive tollfritak har hatt mindre betydning de senere år bl.a. som følge av at Norge har inngått en rekke frihandelsavtaler.

       I EU er det mulighet for innsendelse av søknader om tollsuspensjon 2 ganger i året, henholdsvis 15. mars og 15. september. Kommisjonen beregner seg ca 9 mnd. behandlingstid og vedtak i Rådet skjer med virkning fra 1.januar og 1. juli. For søknader som avslås kan behandling skje raskere.

       I Norge i dag må en rekke søknader om toll-lettelser legges frem for Stortinget. Før det fremmes forslag til vedtak har søknadene vært gjennom en behandling i Toll- og avgiftsdirektoratet og vært sendt på høring hos berørte næringer, organisasjoner og departementer. Denne prosessen er såpass omstendelig at behandlingstiden i praksis er like lang som behandlingstiden i EU.

Spørsmål 56:

       I kapittel 5.9.2.6, side 299, annen spalte, sies det: « Kvotene fastsettes av Rådet for et år av gangen ». Står noen av de nåværende kvoteordningene i fare for ikke å bli videreført som EU-kvoter ved et eventuelt medlemskap? »

Svar:

       Kvotene det siktes til er EUs omfattende åpninger for tollfrie kvoter og ikke rene importbegrensningskvoter. Norge har i dag svært få tollkvoter. I de nye norske preferanseavtalene med de baltiske stater og de Østeuropeiske stater ble det innført tollkvoter som det enkelte firma må søke om å få tildelt. Norske kvoteordninger vil i utgangspunktet ikke kunne videreføres ved et EU-medlemskap. Imidlertid er det lagt til grunn at EUs kvoter skal justeres for å ta hensyn til Norges kvoter, f.eks på tekoområdet. Kvoteordninger for de baltiske stater er det imidlertid for tidlig å uttale seg presist om da EU nå også er i ferd med å inngå handelsavtaler med disse landene.

Spørsmål 57:

       I kapittel 5.9.2.8, side 300, første spalte, behandles EUs GSP-system. Kan Regjeringen legge fram en liste over likheter og forskjeller mellom EUs og Norges GSP-system?

Svar:

       Oversikten som følger nedenfor tar utgangspunkt i EUs nåværende GSP-ordning. Denne ordningen er nå under omarbeiding, og en revidert ordning forventes å foreligge mot slutten av året, jf. for øvrig enkelte forslag til endringer av ordningen som beskrives i St.meld. nr. 40 (1993-1994), s 313.

       Både EFs og Norges ordninger for tollpreferanser for import fra u-land bygger på hovedprinsippene i Det generelle tollpreferansesystem (GSP) som ble vedtatt i UNCTAD i 1971. Begge ordningene er således ensidige, ikke-bindende og inneholder sikkerhetsklausuler. Dette betyr at ordningene kan trekkes tilbake når giverlandene måtte ønske det, uten å gå inn i kompensasjonsforhandlinger e.l.

       Både Norges og EFs GSP gjelder i prinsippet alle u-land (EF har imidlertid andre og mer fordelaktige preferanseordninger overfor landene i Afrika, Karibien og Stillehavet (ACP), samt Middelhavslandene, slik at GSP ikke kommer til anvendelse overfor disse landene).

       Både Norge og EF gir de minst utviklede land (MUL) bedre importbetingelser enn andre u-land. På den annen side har begge begrensede preferansetilbud overfor enkelte mer utviklede u-land. Videre gir både EFs og Norges GSP full tollfrihet for de industrivarer som dekkes av GSP.

       Dekningen av varer på industrivaresiden, med unntak for teko-varer, er nokså lik i de to ordningene. Og verken Norge eller EF gir GSP-behandling for viktige landbruksvarer som produseres internt. Videre har Norge og EF i hovedsak samme krav til opprinnelse, dvs. de regler som avgjør hvorvidt en vare er berettiget til preferansebehandling.

       Norges GSP-ordning er enklere enn EFs. EFs GSP er imidlertid under omarbeiding og ett av hovedmålene med omleggingen er nettopp å gjøre ordningen enklere og lettere å bruke (bl.a. er det foreslått å avskaffe alle tollkvoter og -tak).

       EF gir også GSP, men med et mer begrenset vareomfang, til de tidligere sovjetrepublikker (SUS) og de baltiske stater.

       EF foretar i større grad enn Norge forskjellsbehandling mellom u-land ved oftere å unnta preferansebehandling for sensitive GSP-produkter importert fra de mest utviklede og konkurransedyktige u-landene, og ved å gi Andes-landene og landene i Mellom-Amerika utvidede preferanser i forhold til andre u-land mht. en del landbruksprodukter (bl.a. tropiske produkter).

       Norge gir full tollfrihet for de landbruksvarer som dekkes av ordningen, men også GSP-importen er underlagt de mengdereguleringer som gjelder for landbruksvareimporten. EF gir på den annen side ikke full tollfrihet, men tollreduksjoner. EF har imidlertid ingen mengdereguleringer på landbruksvareimporten, med unntak for 3 produkter (tobakk, ananas og kaffeekstrakt).

       EF har mer begrenset dekning for tropiske landbruksvarer enn Norge under sitt GSP. F.eks er bananer og kaffe ikke inkludert for ordinære GSP-mottakere. MUL, Andeslandene og de sentralamerikanske land gis imidlertid GSP-behandling for flere tropiske varer enn de øvrige GSP-mottakere, med unntak for bananer. (I tillegg har ACP-landene tollfri adgang for alle tropiske varer i EU).

       EF gir GSP-behandling (nulltoll) til en rekke teko-produkter, mens de fleste teko-varer er unntatt preferansebehandling i Norge.

       EFs GSP har såkalte tollkvoter/tak som fastsetter mengder det gis tollfrihet for når det gjelder sensitive industrivarer, herunder teko-varer, mens Norge ikke har slike mengdebegrensninger på tollfri GSP-import, men har som nevnt svært få teko-varer inkludert i sitt GSP.

Spørsmål 58:

       I kapittel 5.9.3.1, side 301, behandles regler om dumping og subsidier. Kan Regjeringen legge fram en liste over forholdet mellom EU og Norge når det gjelder klager, igangsatte undersøkelser, inngåtte minsteprisavtaler og antidumpingtoll som har blitt innført i perioden fra frihandelsavtalen med EF trådte i kraft (1973) til i dag?

Svar:

       Et fåtall dumpingklager vedr. produsenter i EF-land er behandlet av norske myndigheter, men det har ikke vært iverksatt antidumpingtiltak eller pålagt antidumping- eller utgjevningstoll overfor vareimport fra EF-land i perioden 1973 til 1994. GATTs saksbehandlingsregler slår fast at antidumpingsaker skal behandles i fortrolighet. Norske myndigheter er bundet av disse reglene. Det er derfor ikke mulig å offentliggjøre en liste over bedrifter som har innmeldt klager til norske myndigheter.

       Nedenfor følger den oversikt Utenriksdepartementet sitter inne med når det gjelder anklager fra EF mot Norge i tidsrommet 1973 til 1994.

       Fiskegarn: Spesialtilfelle, liten bedrift i Nord-Norge. Prisavtale inngått i 1979 som følge av Kommisjonens antidumpingundersøkelse. Avtalen er opphørt.

       Trefiberplater: Prisavtale ble inngått i 1982 som følge av kommisjonens antidumpingundersøkelse. Avtalen opphørte i 1987.

       Aluminium: antidumpingundersøkelse foretatt i 1982/83, henlagt uten tiltak mot Norge.

       Ferrosilicium: Minsteprisavtale inngått i 1983. Ny minsteprisavtale inngått i 1990, antidumpingtoll vedtatt i desember 1993. Både antidumpingtollen og minsteprisordningen opphørte 01.01.94 som følge av EØS-avtalen.

       Siliciumkarbid: Minsteprisavtale inngått i 1986. Ny undersøkelse 1991, som er avsluttet i 1994. Ingen tiltak mot Norge pga EØS-avtalen.

       Jern: Klage fra Danmark ble oversendt til Kommisjonen i 1990, ingen undersøkelse iverksatt.

       Laks: Kommisjonen innledet undersøkelse i 1990. Minstepriser innført første gang november 1991. Siste gang innført november 1993 med varighet til 31.01.94.

       Trelast: Fransk klage mot skandinavisk (svensk, finsk, norsk) trelast oversendt Kommisjonen i 1993. Det er iverksatt undersøkelser mot Sverige og Finland.

Spørsmål 59:

       I kapittel 5.9.3.1, side 301, annen spalte, sies det: « Antidumpingtoll vil påløpe for import fra tredjeland til nye medlemsland fra tiltredelsen. Det dreier seg for tiden om ca 70 produkter ». Kan Regjeringen spesifisere hvilke produkter det er snakk om, og redegjøre for om disse produktene, i den grad de i dag innføres i Norge, er underlagt slike ordninger?

Svar:

       EF pålegger antidumpingtoll ved import fra enkelte tredjeland for varene nevnt under. Norge har for tiden ingen antidumpingtiltak, import til Norge påføres således ikke antidumpingtoll.

       Akrylfibre, kunstig korund, rør asbestsement, aspartam, lydbåndkasetter, kulelager, bariumklorid, sykler, bilradioer, vinkelutstyr til containere (containere corner fittings), bomullsgarn, dicumylperoksid (dicumyl peroxide), dieselmotorer, dihydrostreptomycin (dihydrostreptomycin), elektrolyttkatalysator, elektroniske vekter, slettbare leselagre, sko med flette såle (av espartogress), etanolamin, ferrobor, ferrokrom (med lavt karboninnhold), ferrosilicium (ferrosilion), flusspat, glutamatsyre mononatriumglutamat, isobutanol, sigarettenner (for engangsbruk), lineær wolfram halogenlamper (linear tungsten, halogen lamps), magnesia (dødbrent), magnesiumoksid (kaustisk magnesitt), metenamin (heksametylentetramin), mikrodisketter (microdisks), ytre ring i TRBs (outer rings of TRBs), oksalsyre, fotoalbumer, alminnelig papir fotokopimaskiner, polyesterfibre og garn, polyestergarn, polyolefinvevde poser, kaliumklorid, kaliumpermanganat, heltrukkede stålrør, halvfabrikata i stållegeringer, tynne og tykke plater av jern og stål, siliciumkarbid, siliciummetall, sisaltvinning (sisal twine), flatvalset, ulegert stål, syntetiske tekstilfibre av polyester, fjernsyn (liten skjerm, farger), fjernsynskamerasystemer, termisk papir (thermal paper), wolframkarbid og smeltet wolframkarbid (tungsten carbide and fused tungsten carbide), wolframoksid og -syre (tungsten oxide), skrivemaskinbånd, urea, videokasettbånd, sveisede jern eller stålrør, sveiset netting.

Spørsmål 60:

       I kapittel 5.9.4, side 302, annen spalte, sies det: « Det ble fra norsk side også arbeidet for å få til overgangsordninger for enkelte kjemikalier og for visse typer maskiner, men EU avviste dette ut fra det grunnsyn at dette ville gi berørte norske bedrifter en uakseptable fordel i forhold til konkurrerende bedrifter i EU ». Kan Regjeringen si noe om de konkrete konsekvensene av at Regjeringen ikke fikk gjennomslag for sitt krav?

Svar:

       I St.meld. nr. 40 (1993-1994) kapittel 5.9.1 fremgår at « Ved tilpasning til EUs felles tolltariff vil det bli justeringer i tollsatser i forhold til dagens norske satser. Enkelte tollsatser, bl.a. på tekstiler, vil bli redusert. Det gjennomsnittlige tollnivået i EU for industrivarer er 5,7 %, mens det i Norge er 3,5 %, når det tas hensyn til handelsomfanget for den enkelte vare. »

       Samlet sett ventes en netto økning i tollsatsene. Dette vil berøre den del av vår import som kommer fra land utenom EU, EFTA og andre land med frihandelsavtaler. 67 % av norsk import kommer imidlertid fra EU og EFTA, og importeres tollfritt. Dette vil også fortsette ved et norsk EU-medlemskap.

       Ser en imidlertid på enkeltvarer og sektorer kan tollsatsene variere mer. For norsk import vil dette føre til at enkelte varer blir billigere å importere, mens andre blir dyrere. Dette gjelder med små og store variasjoner innenfor alle varegrupper (industrivarer, Hs.nr. 25-97 i tollnomenklaturet), både forbruksvarer/ferdigvarer og varer som importeres for å brukes som innsatsvarer i norsk industri.

       Således vil noen produsenter stå overfor redusert tollbeskyttelse, men andre får økt sin beskyttelse. Noen produsenter vil få økte kostnader ved import av innsatsvarer, mens andre vil få reduserte tollsatser.

       Tolløkningen ved overtakelse av EUs felles tolltariff vil i første rekke komme innenfor varegruppene kjemiske produkter, elektriske- og mekansike maskiner, elektroniske produkter, metaller og biler. Tollsatsene vil reduseres noe for bl.a. enkelte tekstilprodukter, kjemiske produkter og elektroniske produkter. En tolltilpasning vil altså slå ulikt ut mellom forskjellige varegrupper og innen samme varegruppe. Slik er det også innenfor bransjer.

       De bedrifter som blir stilt overfor økt toll på import, kan søke om tollsuspensjoner innenfor EUs system for dette. Som for den norske tollsuspensjonsordningen gjelder det i EU at det ikke skapes konkurransevridninger internt ved innrømmelser av slike suspensjoner. Der det finnes EU-produksjon av varen, men i utilfredstillende kvantum eller kvalitet, kan det søkes tollfrie kvoter for import, som gir en mer begrenset adgang til tollfri import. Gjennom forhandlingene ble det oppnådd muligheter for at norske bedrifter kan søke om tollsuspensjoner eller tollkvoter i interimsperioden, slik at de kan slippe økte tollsatser fra tidspunktet for tiltredelse. Det vises forøvrig til St.meld. nr. 40 om forhandlingsresultatet.

       Det hører med til det helhetlige bildet at eventuelle økte kostnader for importører som følger av høyere toll på enkeltvarer ved et EU-medlemskap, vil reduseres som følge av implementering av tollreduksjoner i den nye GATT-avtalen. Både EU og Norge har forpliktet seg til å redusere tollsatsene med opp mot 40 % fra dagens nivå, noe som vil bringe tollsatsene ned på et relativt lavere nivå for industrivarer samlet sett.

Spørsmål 61:

       I Kapittel 5.9.3.2, side 303, behandles spørsmål knyttet til grensekontroll. Kan Regjeringen legge fram en oppdatert oversikt over hvor stor andel av narkotikabeslag i Norge som er knyttet til grensekontroll?

Svar:

       Toll- og avgiftsdirektoratets beslagstall for 1993 viser tollvesenets totale beslag inkludert beslag utført i samarbeid med politiet. Statistikken skiller ikke mellom hva som beslaglegges ved såkalt stikkprøvekontroll og hva som er resultatet av kontroll som oppfølging av etterretningsopplysninger.

       Beslaglagt mengde narkotika i Norge 1993 med mengde oppgitt i gram:

       Det er vanskelig å gi presise tall for beslag da det nyttes forskjellig utgangspunkt for vektangivelse fra henholdsvis politi- og tollvesenet.

       Finansdepartementet legger til grunn at det er vanskelig å få dokumentert nøyaktig hvor stor mengde narkotika som beslaglegges ved grensepassering. Flere av de store beslagene som er gjennomført ved grensepassering bygger på etterretningsopplysninger fra nasjonale og internasjonale politi- og tollmyndigheter.

       Tollvesenets kontrollstrategi er basert på økt bruk av etterretningsopplysninger som indikerer hvilke personer, persongrupper eller gjenstander kontrollen bør rette seg mot. Stikkprøvekontroll av grenseoverskridende trafikk uten forutgående indikasjoner anses som mindre effektivt og nyttes i stadig mindre grad.

Spørsmål 62:

       I kapittel 5.10.1, side 305, første spalte, sies det: « Et nytt medlemsland kan etter dette ikke kreve at tredjeland skal fortsette å praktisere eldre bilaterale handelsavtaler som medfører lavere tollsatser enn det som følger av EFs handelsavtaler med de samme landene ». Kan Regjeringen legge fram en oversikt som viser hvor Norges bilaterale avtaler medfører lavere tollsatser enn EUs handelsavtaler med de samme landene? Kan Regjeringen si noe om konsekvensene av disse innstrammingene i gjeldende handelspolitikk:

Svar:

       Norge har bilaterale frihandelsavtaler med Latvia, Litauen, Estland og Færøyene. I avtalene med de baltiske land er det gitt nulltoll på alle industri- og tekstilvarer samt fisk og andre maritime produkter fra dag 1. I EFs frihandelsavtale med Estland er det gitt nulltoll på industrivarer fra dag 1. I de tilsvarende avtaler med Litauen og Latvia er det overgangsordninger (fra 2 til 6 år) for et begrenset antall industrivarer og ellers nulltoll fra dag 1. For tekstiler og fisk og andre maritime produkter er det gitt tollkvoter, dvs null eller redusert toll for gitte mengder. På landbruksvareområdet har Norge gitt ensidige tollinnrømmelser for et begrenset antall varer. I EFs avtaler har begge parter gitt hverandre tollinnrømmelser. Når man sammenligner Norges og EFs avtaletollsatser på landbruksområdet er det viktig å huske på forskjellene i de to partenes importregimer. Norge opererer i dag med et kvantitativt importvern og relative lave tollsatser for mange landbruksvarer. EF har derimot et importregime som er basert på variable avgifter.

       I både Norges og EFs avtaler med Færøyene er det nulltoll på industri- (med enkelte unntak) og tekstilvarer. For fisk og andre maritime produkter gir Norges avtale full frihandel, mens EFs avtale er begrenset til å gjelde enkelte varer. Hva gjelder landbruksprodukter har Norge innrømmet Færøyene tollreduksjoner for varer hvor de har reelle eksportinteresser. Færøyene har på sin side har innrømmet Norge de samme vilkår som de har gitt EF.

       Nærmere informasjon om hvor Norges bilaterale avtaler medfører lavere tollsatser enn EFs handelsavtaler med de samme landene får man ved å sammenligne Norges og EFs avtaler vare for vare, hvilket er en meget omfattende oppgave. Forøvrig vil en sammenligning kunne gi et misvisende bilde for landenes importbetingelser, spesielt for landbruksvarer pga ulike importregimer mht toller/avgifter og kvoter.

       Handelen med Baltikum er meget begrenset. EFs noe strengere importvilkår på enkelte områder er forventet å ha liten betydning for norsk samhandel med de baltiske stater.

       Norge og EF har gjennom Felleserklæring nr. 13 i Tiltredelsestraktaten om forsyning av råvarer til fiskeforedlingsindustrien, oppnådd enighet om at EF skal justere sine autonome tollkvoter for import av fisk fra bl a Færøyene. Den norske samhandelen med Færøyene vil derfor i praksis ikke bli berørt av et norsk medlemskap i EF.

Spørsmål 63:

       I kapittel 5.10.2, side 306, første spalte, sies det: « Kun Portugal og Spania har med hjemmel i sine tiltredelsesavtaler rett til i en begrenset periode å beholde visse nasjonale kvoter ». Kan Regjeringen spesifisere hvilke kvoter det er snakk om, og hvor lenge Portugal og Spania kan få beholde dem?

Svar:

       Spania og Portugal kan, i hht. sine respektive tiltredelsestraktater, beholde nasjonale kvoter inntil 31. desember 1995. Under listes opp de vareområder for hvilke dette gjelder. Det gjøres oppmerksom på at de nasjonale kvotene gjelder kun enkelte varer under disse områdene.

Spørsmål 64:

       I kapittel 5.10.3, side 306, annen spalte, sies det: « I påvente av dette vil norsk medlemskap derfor føre til en midlertid tilstramming av handelspolitikken på enkelte områder ». Kan Regjeringen legge fram en oversikt over på hvilke områder, i hvilken grad og hvor lenge denne midlertidige tilstramningen vil være aktuell?

Svar:

       Dette punkt gjelder Norges tilslutning til EFs handelspolitiske avtaler. Avtaler som EF har inngått med tredjestater vil være bindende for de nye medlemsland i samsvar med de vilkår som er fastsatt i de opprinnelige traktater eller Tiltredelsesakten. Norge forplikter seg til å anvende bestemmelsene i EFs avtaler med tredjeland fra 1.1.1995. Det forutsettes at justeringer foretas i de blandete avtalene gjennom egne tilleggsprotokoller som skal ivareta norske interesser.

       Implementeringen av WTO vil føre til liberalisering av handelen på en rekke områder. På enkelte områder har imidlertid EF ført en mer restriktiv politikk enn Norge. Når det gjelder hvilke områder som vil se en midlertidig tilstramming av handelspolitikken, omfatter dette i første rekke tekstiler. Det vises her til spørsmål 68 og 69 som tar for seg tekstiler. Det forutsettes at teko-restriksjonene utfases ti år etter etablering av WTO.

       Utover disse generelle aspekter er de enkelte sektorer som berøres både av GATT/WTOavtaleverket og et eventuelt EF-medlemskap gitt bred omtale i de øvrige punkter. Til enkelte av disse punkter skal det likevel knyttes generelle kommentarer som flg.:

       EFs antidumpingpolitikk er rettet mot tredjeland, og anvendes ikke mellom medlemsstatene. Dette handelspolitiske virkemiddel vil således ved et EU-medlemskap ikke kunne brukes mot import fra Norge, men samtidig vil antidumpingtoll påløpe for import fra tredjeland til nye medlemsland fra tiltredelsen. Det vises her til spørsmål 58 og 59.

       EF har inngått en s.k. VER-avtale med Japan (Voluntary Export Restraint / Frivillige eksportrestriksjoner). Denne avtale setter tak på bilimporten fra Japan. Det er imidlertid oppnådd enighet om at det norske markedet oppfattes som en del av EFs frie importmarked, slik at EFs VER-avtale med Japan ikke forventes å få noen praktiske konsekvenser for Norge.

       Når det gjelder EFs s.k. autonome importkvoteregime på Kina er dette omhandlet i spørsmål 74.

       Mht. Sentral og Øst-Europa vises til spørsmål 62, 63 og 71 og EU-meldingen der det heter at EFs Europa-avtaler med de østeuropeiske landene med visse unntak er tilnærmet like Norges nåværende frihandelsavtale med disse landene.

       Angående forskjeller mellom EFs og Norges GSP-ordning vises det til spørsmål 77.

Spørsmål 65:

       I kapittel 5.10.3, side 306, annen spalte, sies det: « Norge og EU er enige om at de norske ønsker skal tas opp når Norge er blitt medlem med sikte på å oppnå en enhetlig handelsordning etter norsk mønster for all fisk fra EU-området til de berørte land ». Kan Regjeringen presisere hvilke konkrete norske ønsker som er blitt/vil bli fremmet? Kan Regjeringen legge fram en oversikt over hva som skal til for at EUs handelsordning med de berørte land når det gjelder fisk skal samsvare med « norsk mønster »? Kan Regjeringen presisere hvilke land man regner som « berørte »?

Svar:

       Norges/EFTAs frihandelsavtaler med Polen, Bulgaria, Ungarn, Den Tsjekkiske Republikk og Den Slovakiske Republikk omfatter, i motsetning til EFs avtaler med de samme land, full frihandel for fisk og andre maritime produkter. I forhandlingene reiste Norge spørsmålet om utvidelse av EFs avtaler til også å gjelde fiskeområdet. EU gjorde da oppmerksom på at dette er et forhandlingsspørsmål overfor de berørte tredjeland og at det derfor ikke kunne forhandles om dette i medlemskapsforhandlingene. EU uttrykte imidlertid vilje til å se nærmere på dette etter eventuell norsk tiltredelse. Ved et eventuelt EU-medlemskap vil Norge arbeide for at EFs frihandelsavtaler utvides til også å inkludere full frihandel for fisk og andre maritime produkter.

Spørsmål 66:

       I kapittel 5.10.4, side 307, første spalte, sies det: « Som for varer gjelder spørsmålet om eventuelle kompensasjonskrav ». Hvilke land kan komme til å kreve kompensasjonsforhandlinger i forbindelse med tjenestehandel ved norsk EU-medlemskap? Hvilke kompensasjonsordninger kan være aktuelle?

Svar:

       I GATT-avtalens art. V, som tilsvarer GATT-avtalens art. XXIV, heter det at det kan opprettes regionale avtaler som liberaliserer handel med tjenester, med bestemmelser om kompensasjon i art. XXI.

       EF har generelt, bortsett fra for kystfart, ikke strengere restriksjoner på import av tjenester enn Norge. Da svært lite av norsk kystfart forestås av utenlandske selskaper kan en vanskelig se at Fellesskapet skulle motta krav om kompensasjonsforhandlinger som følge av eventuelt norsk medlemskap.

Spørsmål 67:

       I kapittel 5.10.5, side 307 omhandles råvareavtaler. Hvilke konsekvenser vil en tilslutning til Olivenoljeavtalen ha for Norge? Hvilke konsekvenser vil den automatiske tilslutningen til Sukkeravtalen få for Norge?

Svar:

       Begge avtalene er s.k. administrative avtaler, dvs. uten markedsregulerende virkemidler. Det viktigste formålet ved avtalene er at det etableres et konsultasjonsforum mellom partslandene, samt å utarbeide og utgi markedsinformasjon. Tilslutning til avtalene vil ikke innebære restriksjoner eller legge føringer på norsk handel med de aktuelle varene. I og med at det er EF som sådan som er part i avtalene, blir EFs medlemsbidrag til Det internasjonale olivenoljerådet og Den internasjonale sukkerorganisasjonen, som administrerer avtalene, betalt av EF. Den « norske delen » av dette bidraget er innbefattet i vår medlemskontingent til EU.

       I kapittel 5.10.5 er det dessverre ved en feiltagelse blitt skrevet at Norge selv må forhandle om tiltredelse til Olivenoljeavtalen. Denne opplysning er ved en feil kommet inn i teksten, og er også meddelt Stortingets presidentskap i brev av 12. september 1994.

       Både hva gjelder Den internasjonale olivenoljeavtalen og Den internasjonale sukkeravtalen er det EF, og ikke medlemslandene, som er part. Følgelig vil det ikke være nødvendig for Norge å forhandle om tiltredelse til disse avtalene.

Spørsmål 68:

       I kapittel 5.10.6, side 307, omhandles tekstiler. Kan Regjeringen legge fram en sammenlignende oversikt over hvor raskt begrensningene på handel med teko-varer (hjemlet i Multifiberavtalen) vil bli avviklet dersom Norge blir medlem i EU, og dersom vi ikke blir det?

Svar:

       I St.meld. nr. 40 fremgår at, « Utfallet av Uruguay-runden vil også påvirke EFs vilkår for tekstilimport. Alle teko-varer skal i løpet av en 10-års periode underlegges GATTs ordinære regelverk, dvs. alle kvotebegrensninger etter reglene i Multifiberavtalen skal avvikles. Det er imidlertid adgang til raskere avviklingsperiode ettersom 10 år er en maksimalperiode. »

       I St.meld. nr. 51 (1991-1992) om utviklingstrekk i Nord/Sør-forholdet og Norges samarbeid med utviklingslandene, heter det at: « En videre avvikling av norske begrensninger på tekoområdet overfor u-landene, vil finne sted i oppfølgningen av forhandlingsresultatet fra Uruguayrunden, med sikte på en raskest mulig avvikling. » I Innst.S.nr.195 (1992-1993) fra Utenriks- og konstitusjonskomiteen om Nord/Sør-meldingen, ser flertallet (A, SV, KrF, Sp) « det som ønskelig at et 5-års perspektiv legges til grunn for nedbyggingen av det resterende importvernet ».

       På vegne av Handelsministeren sa Bistandsministeren under Stortingsbehandlingen 3.6.1993: « Regjeringen har merket seg at Utenrikskomiteens flertall ser det som ønskelig at et 5-års perspektiv legges til grunn for nedbygging av det som er igjen av importvernet. En slik gradvis avvikling vil gjøre industrien i Norge og i mange av de eksporterende utviklingsland, i stand til å foreta de nødvendige omstillinger. Regjeringen tar sikte på en avvikling i tråd med dette, samtidig som vi vil følge utviklingen i andre europeiske land. »

       Vurderingen av behovet for handelsrestriksjoner er også i EU en kontinuerlig prosess. Maksimumsperioden for å avvikle alle restriksjoner hjemlet i Multifiberavtalen, vil også for EU være 10 år.

Spørsmål 69:

       I kapittel 5.10.6, side 308, første spalte, sies det: « Under forhandlingene gikk både Norge og andre søkerland inn for å beholde kvotefri import av de varer som i dag ikke er underlagt importbegrensninger i søkerlandene ». Kan Regjeringen legge fram en detaljert oversikt over hvilke vareslag kravet gjaldt, og si noe om konsekvensene at at kravet ikke ble oppfylt?

Svar:

       Ved tilslutning til EU, vil importen av tekstilvarer bli underlagt mer omfattende mengdebegrensninger enn tilfellet er i Norge i dag. I utgangspunktet søkte søkerlandene å beholde kvotefri import som en overgangsordning inntil EUs bilaterale kvotebegrensninger blir avviklet som følge av UR-forpliktelsene. I og med at prinsippet ikke kunne aksepteres av EU, grunnet kravet om konkurranselikhet i forhold til andre EU-medlemmer og tekniske kontrollspørsmål ble det ikke utarbeidet noen detaljert oversikt over hvilke varer dette skulle gjelde. Konsekvensene av økte importrestriksjoner vil naturlig nok være positive for norske produsenter av tilsvarende varer og negative for handelsstanden og forbrukerne. Priseffekten vil avhenge av hvor stramme de økte kvotene vil bli, noe som EU og eksportlandene skal forhandle om i høst, og også i hvilken grad norske importører får tilstrekkelige leveranser under de økte kvotene. EUs importordning for tekstilvarer finnes i Rfo 3030/93 (OJ L 275/93) og ajourført i Rfo 195/94 (OJ L 29/94).

Spørsmål 70:

       I kapittel 5.10.9.1, side 308, annen spalte, sies det: « Ved medlemskap vil avtalen (EØS-avtalen, vår anmerkning) dekke det norsk/islandske samhandelsmønster på en tilfredsstillende måte ». Kan Regjeringen utdype denne påstanden, og samtidig gi svar på om ulik tilknytningsform til EU vil bli et problem i handelsforholdet mellom Norge og Island?

Svar:

       Et norsk medlemskap i EU ventes i hovedsak ikke å påvirke samhandelen mellom Norge og Island.

       Dersom Norge blir med i EU og Island blir stående utenfor vil norske bedrifter bedre sin konkurranseposisjon på EF-markedene i forhold til islandske bedrifter. Dette som følge av at Norge som EU-medlem får tollfri adgang til EF-markedene, mens Island etter all sannsynlighet vil beholde det nåværende tollregime. Norge vil f.eks kunne eksportere fisk og fiskevarer tollfritt til EF, noe som vil gi store konkurransefordeler bl.a. for den norske fiskeforedlingsindustrien.

       EØS-avtalen ivaretar idag Norges økonomiske og handelsmessige forbindelser med Island. Avtalen gir ikke full frihandel for fisk/fiskeprodukter, men dette ventes ikke i vesentlig grad å påvirke norsk fiskeimport fra Island. Norge og EU har i forhandlingene oppnådd enighet om at EF skal justere sine autonome tollkvoter for import av fisk fra tredjeland, slik at Norge fortsatt kan importere råstoff med lav eller ingen toll til fiskeforedlingsindustrien i Nord-Norge dersom Norge blir med i EU (jf. Felleserklæring 13 i Tiltredelsetraktaten).

       EØS-avtalen sikrer klare regler for Norges og Islands handelssamkvem. Dersom Norge blir medlem i EU sammen med Østerrike, Sverige og Finland, kan det imidlertid være fare for at EØS-avtalen blir svekket. Fra islandsk side har man tatt opp spørsmålet om å bilateralisere EØS-avtalen, dersom Island blir det eneste EØS-land utenfor EU.

Spørsmål 71:

       I kapittel 5.10.9.6, side 309, annen spalte, sies det: « Med unntak for landbruk, fisk og EKSF-produkter, er dette tilnærmet likt Norges nåværende frihandelsavtaler med disse landene ». Kan Regjeringen legge utdype forskjellene mellom Norges nåværende frihandelsavtaler med disse landene, og EUs assosieringsavtaler?

Svar:

       Av St.meld. nr. 40 (1993-1994) kapittel 5.10.9.6 fremgår at « EF har inngått assosieringsavtaler (« Europa-avtaler ») med Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovenia, Romania og Bulgaria. Hovedmålsettingene med avtalene er å støtte opp om de økonomiske og politiske reformer i de nye demokratier i øst, og legge det nødvendige grunnlaget for deres integrasjon i et forpliktende all-europeisk samarbeid. Europa-avtalene har EU-medlemskap for de berørte stater som endelig mål. Dette kommer til uttrykk i avtalenes innledning. Avtalene åpner for politisk dialog på alle plan og legger grunnlaget for nærmere økonomisk, finansielt og kulturelt samarbeid. »

       EFs avtaler kan derfor karakteriseres som brede samarbeids- og integrasjonsinstrumenter som er langt mer omfattende enn Norges/EFTAs frihandelsavtaler med de samme land.

Spørsmål 72:

       I kapittel 5.10.9.6, side 309, annen spalte, sies det: « Norsk tilslutning til Europa-avtalene vil på grunn av avtalenes bredde og omfang skape et bedre grunnlag for våre politiske, økonomiske, finansielle og kulturelle forbindelser med disse land enn dagens frihandelsavtaler ». Kan Regjeringen spesifisere hvilke av disse forbindelsene Norge ikke ville kunne opprettholde eller etablere uten et EU-medlemskap, dersom norske myndigheter og styresmaktene i østeuropeiske land ønsket å inngå et slikt samarbeid?

Svar:

       I teorien er det fullt mulig for Norge å opprettholde eller etablere politiske, økonomiske, finansielle eller kulturelle forbindelser med land i Sentral- og Øst-Europa uten EU-medlemskap. Imidlertid vil slike bilaterale avtaler ikke kunne bli like omfattende som EFs avtaler, dels fordi Norge bilateralt ikke har tilstrekkelig forhandlings- og oppfølgingskapasitet, dels fordi Norge ikke har nok samarbeidspotensiale for alle feltene som er nevnt i EFs avtaler. Dette vil dermed kunne medføre at Norges forbindelser med tredjeland blir mindre omfattende enn dersom vi tilslutter oss EU og utnytter de mange samarbeidsmuligheter som Europa-avtalene gir.

Spørsmål 73:

       I kapittel 5.10.9.9, side 310, annen spalte (Tyrkia), sies det: « Innen 1. januar 1996 skal det etter planen etableres en tollunion mellom EU og Tyrkia ». Kan Regjeringen gjøre nærmere rede for hvordan det går med dette arbeidet, og hvordan Regjeringen vurderer en slik tilknytning?

Svar:

       Det siste møtet i rådet for assosieringsavtalen mellom EU og Tyrkia fant sted i november i fjor. Den gang uttrykte begge parter vilje til å følge tidsskjema om tyrkisk medlemskap i tollunionen fra 1. januar 1995. Den 13. juli i år gikk imidlertid EU-kommisjonen ut med et formelt forslag om utsettelse til 1. januar 1996. Dette forslaget ble begrunnet med tilbakeslag i tyrkisk økonomi og forsinkelser på tyrkisk side hva gjelder harmonisering av lovgivning.

       Regjeringen ser positivt på at det etableres en tollunion mellom EU og Tyrkia. Gjennom en slik tilknytning gis EU mulighet til å påvirke Tyrkias demokratiske utvikling.

Spørsmål 74:

       I kapittel 5.10.9.11, side 312, første spalte, sies det: « EFs handelsrestriksjoner overfor Kina vil medføre dårligere importvilkår for enkelte varer ». Kan Regjeringen konkretisere hvilke importvilkår som blir dårligere, og hvilke konsekvenser dette vil få?

Svar:

       Det vises til EUs bakgrunn for den generelle liberaliseringen av importkvoter, jf. Stortingsmeldingens kap. 5.10.2, s. 306, første spalte:

       « Det nye regelverket innebærer at alle nasjonale kvoter (mer enn 4.000 til sammen) utgår ».

       « Hovedregelen er at all import er fri for kvantitative begrensninger. Det er to viktige unntak: tekstilsektoren og import av 7 ulike varegrupper fra Kina ».

       I kap. 5.10.9.11 s. 311 om Kina heter det videre:

       På bakgrunn av ovennevnte, er det innført 7 importkvoter overfor Kina. Dette gjelder hansker, fottøy, glass, bordservice av porselen, annet bordservice, bilradioer og leketøy med opprinnelse i Kina. Det er i dag ingen kvoterestriksjoner på import av disse varene fra Kina til Norge. Ved et EU-medlemskap vil norske importører få endrede importbetingelser.

       Regjeringen arbeider nå for at de 7 Kina-kvotene blir utvidet for å ta hensyn til behovene i et utvidet EU. EU har bekreftet at det vil bli sørget for at Norges handel blir reflektert i økte fellesskapskvoter for de aktuelle varegrupper fra tiltredelsestidspunktet. EUkommisjonen har signalisert at de vil foreslå at importører fra kandidatlandene blir likestilt med importører fra medlemsland når det gjelder fordelingen av fellesskapskvotene. I den grad de kvotene norske importører blir tildelt ikke dekker dagens behov, må disse vurdere andre leverandører.

       Det er i dag begrenset produksjon i Norge av noen av de aktuelle produktene. Denne innenlandske produksjonen vil ved importrestriksjonene mot Kina få økt beskyttelse.

Spørsmål 75:

       I kapittel 5.10.10, side 312, annen spalte, omhandles handel med utviklingsland. Kan Regjeringen legge fram statistikk som sammenligner Norges og EUs importandel fra uland, hvor handel mellom EU-land også regnes som import. Vi ber om at statistikken omfatter all handel med u-land (også statshandelsland), inkludert handel med olje, skip, borerigger osv. Vi ber imidlertid om at disse varetypene blir spesifisert i statistikken.

Svar:

       Tabellen viser prosentvis andel av Norges og EFs import fra u-land i forhold til total import, medregnet EFs internhandel og import fra u-land som er statshandelsland. For Norges vedkommende gis i a) og b) importtall hvor skip og borerigger er utelatt, mens c) inkluderer import av skip og borerigger.

       a) u-landenes andel av total import

       b) u-landenes, ekskl. OPECs, andel av total import

Spørsmål 76:

       I kapittel 5.10.10.1, side 312, annen spalte, sies det: «Hovedprinsippet i den handelsrelaterte delen av Lomé-konvensjonen er tollfri adgang uten kvotebegrensninger for alle varer, med unntak av enkelte landbruksvarer ». Kan Regjeringen legge fram statistikk for handelen mellom EU og ACP-landene etter 1975, og knytte kommentarer til utviklingen i handelsforholdet?

Svar:

       Under gis en oversikt over:

       ACP-landenes andel av EFs import har vært synkende siden 1980. Dette er imidlertid en generell tendens; også i f.eks Norge, USA og Japan har ACP-landenes andel av importen falt. I 1992 var ACP-landenes andel av total norsk import 1.5 %, som i EF.

       Når EFs import fra ACP-landene har sunket skyldes det ikke forverrede importbetingelser i EF i forhold til andre u-land. ACP-landenes reduserte andel, også i andre vestlige lands import, skyldes disse landenes generelle utviklingsproblemer, fall i prisene på råvarer og andre u-lands kraftige vekst. De fattige landene i Afrika har dessverre få produkter å tilby og har videre store problemer med å tilfredsstille vestlige markeders krav til kvalitet og stabile leveranser. Dette er forhold EF lenge har søkt å gjøre noe med, bl.a. ved å gi faglig bistand og veiledning m.h.t. produktutvikling m.v. For å forsterke innsatsen på dette området har EF nylig igangsatt konkrete prosjekter i enkeltland med sikte på å bidra til økt eksport fra disse landene.

       Selv om ACP-landens andel av Norges import er like høy som for EFs, hører det med til bildet at EFs import fra ACP-landene er langt mer differensiert enn Norges, både hva gjelder varer og land. Hele 93 % av den norske importen i perioden 1988-92 bestod av mineraler. Tilsvarende tall for EF er 50 %. Andelen av ferdigvarer i Norges og EFs ACP-import i 1992 var hhv. 0,7 % og 19,0 %. Hva gjelder EFs import har ferdigvareandelen steget kraftig siden 1985, mens Norges import hele denne perioden har vært svært råvarekonsentrert. Videre kom 78,4 % av den norske ACP-importen i 1988-92 fra kun tre land (Surinam, Jamaica og Botswana). Når det gjelder EFs import må man summere importen fra de 17 viktigste land for å nå samme prosentsats.

Spørsmål 77:

       I kapittel 5.10.10.2, side 313, omhandles EUs GSP-system. Kan Regjeringen legge fram en oversikt over forskjellene mellom Norges og EUs GSP-ordning, og hvilke praktiske konsekvenser for handelen med u-land utenom ACP-landene norsk inntreden i EU vil få?

Svar:

       En oversikt over forskjellene og likhetene mellom Norge og EFs nåværende GSP-ordninger er gitt under spørsmål 57 ovenfor.

       Tilslutning til EFs GSP vil for de land som i praksis dekkes av ordningen, nemlig ulandene i Asia og Latin-Amerika, kunne få følgende praktiske konsekvenser, gitt de betingelser som gjelder under EFs og Norges nåværende ordninger:

Spørsmål 78:

       I kapittel 5.11, side 314-319 omhandles utviklingssamarbeid. Kan Regjeringen gjøre rede for EUs holdning til Verdensbankens krav om « strukturtilpasning » i debitorland?

Svar:

       Under Lomé IV-konvensjonen er det opprettet et eget fond på 1.15 mrd ECU (omlag 9.6. mrd kroner) for perioden 1991-95 for støtte til ACP-land som gjennomfører strukturtilpasningsprogram, særlig sosiale støttetiltak Givernes bistand til strukturtilpasningsprogrammer er i betydelig grad koordinert og støtter i all hovedsak opp om Verdensbankens krav/kondisjonalitet til u-landene om gjennomføring av programmene. I sine prinsipper for slik bistand legger EU spesielt vekt på at programmene skal være langsiktig orienterte og tilpasset lokale forhold. EU har sammen med de nordiske land også vært særlig opptatt av de sosiale konsekvenser av strukturtilpasning og har vært en viktig bidragsyter til programmet « Social Dimensions of Adjustment ».

Spørsmål 79:

       I kapittel 5.11.1, side 314, annen spalte, sies det: « Et norsk EU-medlemskap vil ikke legge direkte føringer på norsk bistandspolitikk som fortsatt i all hovedsak vil være et norsk anliggende ». Kan Regjeringen gjøre rede for hvilke indirekte føringer på norsk bistandspolitikk den mener et EU-medlemskap vil innebære?

Svar:

       Stortingets rolle som øverste myndighet for norsk bistandspolitikk blir ikke endret ved et medlemskap i EU. Som medlem vil Norge delta aktivt i de organer EU har etablert for håndtering av EUs samarbeid med utviklingslandene. Det åpner for en utvidet dialog på politisk nivå med EU-landene om bistandspolitiske spørsmål. Deltakelse i EUs felles bistandsprogrammer innebærer dialog med et bredere spekter av utviklingsland enn det Norge har i sin bilaterale bistand. Medlemskap innebærer således en ny dimensjon i norsk utviklingssamarbeid, som vil være et element i den løpende vurdering av norsk bistandspolitikk. Dialog innebærer gjensidig påvirkning, men samtidig kan det også bety indirekte føringer for vår egen politikk på visse områder (se forøvrig sp. 80, avsnitt 2).

Spørsmål 80:

       I kapittel 5.11.1, side 314, annen spalte, sies det: « Maastricht-traktaten innfører ikke en felles bistandspolitikk, men i Maastricht-traktatens art. 130 U, heter det at Fellesskapets politikk for utviklingssamarbeid skal være et supplement til medlemslandenes politikk på området ». I kapittel 5.11.2, side 317, første spalte sies det: « Maastricht-traktaten åpner for ytterligere samordning av bistandspolitikken ». Bestrider Regjeringen at Rådet, med kvalifisert flertall, kan flytte kompetanse i bistandsspørsmål fra medlemslandene til EU i den grad de finner det nødvendig for å samordne bistandsinnsatsen?

Svar:

       I St.meld. nr. 40 s. 317 sies følgende: « Maastricht-traktaten innfører ikke en felles bistandspolitikk (...). Art. 130 X innebærer at Fellesskapet og medlemslandene skal samordne sin politikk for utviklingssamarbeid og skal samrå seg med hverandre om bistandsprogrammer. »

       Bistandspolitikken er altså et nasjonalt ansvar. Maastricht-traktaten innebar en endring av EF-traktaten ved at det eksisterende bistandssamarbeidet mellom medlemslandene ble traktatfestet. Rådets myndighet går ikke lenger enn det som følger av EF-traktatens art. 130 W, dvs. vedtagelse av tiltak som skal utfylle medlemslandenes politikk. Tiltakene kan være flerårige programmer. Traktatbestemmelsene om utviklingssamarbeidet gir ikke Rådet myndighet til å flytte kompetanse i bistandsspørsmål fra medlemsstatene til EU. En utvidelse av fellesskapets kompetanse innen bistandspolitikk må i tilfelle skje ved endring av EF-traktaten.

Spørsmål 81:

       I kapittel 5.11.3, side 317, annen spalte, sies det: « I praksis har det imidlertid vist seg umulig å fatte vedtak annet enn ved enstemmighet ». Kan Regjeringen utdype dette?

Svar:

       På det første møtet i Utviklingsrådet etter ikrafttredelse av Maastricht-avtalen, drøftet EUs bistandsministre EUs framtidige bistandspolitikk. Her ble det klart at bruken av flertallsvedtak i utformingen av bistandspolitikken lett kunne bli politisk belastende for samarbeidet innad i EU, og at videreutviklingen av politikken på dette området ville være best tjent med at vedtak ble fattet med enstemmighet. Senere møter på politisk nivå bekrefter denne holdningen. Det betyr at det i nåværende situasjon ikke vil være aktuelt å ta i bruk artikkel 189 C på bistandsområdet. I en resolusjon vedtatt i Rådet 2. desember 1993 om prosedyrene for samordning, legges vekten i stedet på samordning i de enkelte mottakerland gjennom bedre utnyttelse av eksisterende mekansimer og instrumenter.

Spørsmål 82:

       I kapittel 5.11.3.5, side 318, behandles likheter og forskjeller mellom Norges og EUs bistand. Kan Regjeringen gjøre rede for likheter og forskjeller mellom Norge og EUlandene når det gjelder bistand bundet til eget næringsliv?

Svar:

       Det er vanskelig å beregne andel bundet bistand for de enkelte giverlandene, pga forskjellige rapporteringssystem. I Norge er den såkalte gjenkjøpsprosenten for 1993 beregnet til 43 %, men ikke alt kan regnes som bundet bistand. Norsk næringsliv vinner også kontrakter i konkurranse med andre lands næringsliv, og dette rapporteres ikke som bundet bistand.

       OECDs årsrapport for utviklingshjelp for 1993 viser en oversikt over bundet bilateral bistand i perioden 1989-91. Denne varierer svært meget for de enkelte EU-landene fra 68,2 % for Italia, 52,9 % for Finland, 41,6 % for Frankrike, 31,4 % for Storbritannia, til Nederlands 19,8 %. Til sammenligning var Sveriges andel beregnet til 30,5 % mens Norge hadde 23,2 %. For Finland og Italia var således over halvparten av bistanden bundet, mens for Nederland og Norge var denne andelen bare ca 1/5. Andelen bundet bistand har de senere år vært synkende. Innføringen av de nye OECD-reglene, den såkalte Helsinki-pakken i 1992, som medførte at man ikke lenger skulle benytte bistand til kommersielt lønnsomme prosjekter, har bl.a. medført en reduksjon i bundet bistand i form av blandete kreditter.

Spørsmål 83:

       I kapittel 5.11.4, side 319, første spalte, sies det: « Den viktigste endring ligger i at Norge gjennom EFs budsjetter og fond skal bidra med et beløp til EFs egen bistandsvirksomhet. På sikt vil mellom 5 og 10 % av det norske bistandsbudsjettet gå inn som en del av EFs bistand ». Hvilke norske bistandsaktiviteter skal fjernes, reduseres eller overføres til EU som konsekvens av at disse pengene skal overføres til EU-systemet?

Svar:

       Den norske bistandsbudsjettet vil ikke bli redusert som følge av medlemskap i EU. Regjeringen betrakter EUs bistandsvirksomhet som en ny multilateral kanal hvor overførte midler stort sett vil gå til de samme formål som i dag finansieres gjennom de bilaterale og multilaterale kanaler. Ved en omfordeling av midler til EU, vil Regjeringen ta utgangspunkt i de budsjettposter som i dag finansierer virksomheter som samsvarer med EUs bistandsvirksomhet.

Spørsmål 84:

       Sametingsrådet har behandlet forhandlingsresultatet mellom Norge og EU når det gjelder samiske rettigheter og er svært kritiske til flere av punktene i protokollen. Sametingsrådet er urolige bl.a over:

       I stortingsmeldingen virker det som om samenes interesser vil bli ivaretatt på en svært god måte ved et EU-medlemskap. Mener Regjeringen at Sametingsrådet har misforstått forhandlingsresultatet, og hva er det i såfall Sametingsrådet har misforstått.

Svar:

       En felles protokoll med Sverige og Finland innebærer ikke at det blir en felles minimumsstandard for samepolitikken i EU. Det vises til side 329, annen spalte i St.meld. nr. 40 der det heter at « I forhandlingene er det oppnådd sikkerhet for at Norges politikk overfor samene kan videreføres og videreutvikles. »

       På side 329 i meldingens annen spalte heter det videre: « En særskilt protokoll sikrer på varig basis den samiske særretten til reindrift. Protokollen åpner for utvikling av ytterligere samiske særretter knyttet til samenes tradisjonelle næringsgrunnlag. En utvidelse av protokollens virkeområde vil kreve enstemmighet i Rådet. Denne beslutningsprosedyren gjelder kun med hensyn til samiske særretter knyttet til samenes tradisjonelle næringsgrunnlag. Dette innebærer ikke at utviklingen av samiske rettigheter generelt skal overlates til EFs organer. Opprettholdelse og videreutvikling av rettigheter som ikke diskriminerer på etnisk grunnlag, men som gjelder for alle innbyggere i samiske områder, vil fortsatt være nasjonalt anliggende og krever ingen godkjenning fra EU. »

       Ved et norsk EU-medlemskap vil Norge, som idag, oppfylle de forpliktelser landet har påtatt seg i henhold til bl.a. ILO-konvensjon nr. 169. Det vises her til meldingens side 329 der det heter: « I protokollen presiseres det også at Norge har påtatt seg forpliktelser både i henhold til folkeretten og norsk lovgivning om samenes rettigheter som urbefolkning i Norge. I tillegg til protokollen har Norge i en særskilt erklæring understreket det spesielle nasjonale ansvar som påhviler Norge i forholdet til samene med hjemmel i både nasjonal lovgivning og Norges folkerettslige forpliktelser. »

Spørsmål 85:

       Vi viser til erklæring nr. 39 vedlagt Sluttakten til Tiltredelsetratktaten ang. likestilling mellom nynorsk og bokmål i almengyldige dokumenter, korrespondanse og informasjonsmateriale som utarbeides for behandling/etter behandling i Fellesskapets organer. Utenriksdepartementets terminologibase, som er bygd ut med utgangspunkt i EFrettsakter og oversatt i forbindelse med EØS-avtalen og medlemskapssøknaden, inneholder allerede ca 20.000 fagtermer på bokmål, engelsk og fransk. Dersom likestillingen mellom nynorsk og bokmål skal få en reell betydning er det viktig at basen oversettes til nynorsk. Når vil dette bli gjort?

Svar:

       Oversettelsesenheten i Utenriksdepartementet har fullført de omfattende arbeidet med klargjøring av den eksisterende terminologibasen slik at nynorsk kommer inn ved siden av bokmål, engelsk og fransk. Det er også lagt inn nynorske termer i den oppdatering av databasen som skjedde 29. august 1994. Arbeidet med utvidelse av den nynorske delen av databasen vil gå løpende, dels som et ledd i den pågående oversettelse av rettsakter til nynorsk og dels ved en systematisk utvidelse.

Spørsmål 86:

       « Innebærer visumordningen som blir etablert i EU at borgere fra alle tredjeland blir pliktige til å søke visum? I tilfelle nei hvilke kriterier blir stilt for at borgere fra et land skal få visumplikt? »

Svar:

       EU-landenes samarbeid om visumpolitikk innebærer ikke at borgere fra alle tredjeland blir visumpliktige.

       Anvendelse av visuminstituttet overfor et tredjeland vil være et resultat av en konkret vurdering. I diskusjonen om hvilke kriterier som skal tillegges vekt i denne vurdering, er følgende bl.a. trukket frem:

Spørsmål 87:

       Det sies i meldingen at: « Ved plutselig tilstrømning fra et tredjeland, kan Rådet med kvalifisert flertall også beslutte at det skal innføres visumplikt i seks måneder for borgere fra dette landet. « Hvilke situasjoner siktes det her til? Innebærer dette at folk på flukt p.g.a feks politisk forfølgelse i sitt hjemland kan bli nektet innreise til EU?

Svar:

       Rådets adgang til å fatte et slikt vedtak er en sikkerhetsklausul beregnet på helt spesielle situasjoner. Hovedregelen i internasjonal rett er at det gjelder visumplikt i forholdet mellom to stater med mindre det er inngått avtale om visumfrihet. I vurdering av visumforholdet til et land vil utenrikspolitiske-, innvandringspolitiske- og sikkerhetsmessige forhold være av vesentlig betydning (jf. svar på spm. nr. 86 og Ot.prp. nr. 46 (1986-1987) om Utlendingsloven). Det er således ikke uvanlig at visuminstituttet anvendes når det internasjonale samfunn f.eks ønsker å markere avstand til et regime som er ansvarlig for alvorlige menneskerettsbrudd eller er flyktningeproduserende.

       Det ville imidlertid være i strid med flyktningekonvensjonen å sende en flyktning tilbake til hjemlandet fordi vedkommende mangler et evt visum. Dette vil man fra norsk side derfor verken kunne gjøre i dag, eller ved medlemskap i EU.

       I henhold til utlendingsloven har en flyktning som befinner seg på grensen eller i riket etter søknad rett til asyl. Dette vil fortsatt gjelde ved medlemskap i EU. Det vises forøvrig til Dublin-konvensjonens artikkel 3.1., som sier at (gjengis på dansk, da ikke oversatt til norsk)

       Som nevnt på side 345 i St.meld. nr. 40 (1993-1994) slås det i utkastet til grensekontrollkonvensjonen fast at anvendelsen av konvensjonen skal skje i samsvar med reglene i menneskerettighetskonvensjonen, FNs flyktningekonvensjon og eventuelle gunstigere forfatningsmessige bestemmelser om asyl i medlemslandene. En utlending som påberoper seg å være flyktning kan dermed ikke returneres til sitt hjemland uten at beskyttelsesbehovet er blitt prøvet i ett av medlemslandene.

Spørsmål 88:

       « Stortingsmeldingen omtaler de retningslinjene som er vedtatt i EU om innsyn i Rådet og Kommisjonens dokumenter. Videre heter det; « I følge retningslinjene skal almenheten ha størst mulig adgang til dokumenter som befinner seg hos disse organene ». Hva legger man i « størst mulig adgang » til innsyn? Hvem vil avgjøre om det skal gis innsyn i EUs dokumenter? »

Svar:

       Formålet med retningslinjene er å sikre almenheten innsyn i dokumenter som Rådet og Kommisjonen besitter, i tråd med erklæringen til Maastricht-traktaten om retten til å få opplysninger. Hensynet til almenheten må imidlertid balanseres mot behovet for å kunne drøfte saker i fortrolighet i en forberedende fase. Almenheten skal derfor gis innsyn i dokumenter når det ikke er behov for å benytte noen av de unntaksmulighetene som angis i retningslinjene.

       Som nevnt på side 333 i St.meld. nr. 40 (1993-1994), skal anmodning om innsyn i dokumenter som Rådet eller Kommisjonen besitter avgjøres av den ansvarlige avdeling i Rådet eller Kommisjonen. Dersom disse avslår å gi innsyn, kan den som har bedt om dette innen en måned kreve at spørsmålet forelegges for Rådet eller Kommisjonen. Endelig avgjørelse skal treffes innen en måned etter mottakelsen av et slikt krav. Avslag skal begrunnes, og det skal opplyses om adgangen til å klage til Europaparlamentets ombud eller å bringe saken inn for EF-domstolen. Rådet og Kommisjonen tar bare stilling til de anmodningene som gjelder dokumenter som de selv har utferdiget. For å få innsyn i dokumenter som skriver seg fra andre EF-organer eller fra myndighetene i et medlemsland, må man henvende seg til disse.

       Norske myndigheter vil ved medlemskap i EU i mange tilfelle ha mottatt kopi av dokumenter som Rådet eller Kommisjonen besitter. Anmodning om innsyn i slike dokumenter kan rettes til norske myndigheter og vil da avgjøres ihht. offentlighetsloven.

Spørsmål 89:

       Stortinget behandlet våren 1994 et forslag om å gjennomgå den norske offentlighetsloven med sikte på endringer som kan sikre større innsyn. Hvordan ser regjeringen på behovet for justeringer i offentlighetsloven som kan sikre økt innsyn i saker som angår internasjonel forhold? Når vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om slike justeringer slik det ble forutsatt under stortingsbehandlingen?

Svar:

       Forslaget i Dok.nr.8:33 (1993-1994), som justiskomitéen sluttet seg til i Innst.S.nr.155 (1993-1994), gjaldt endringer i offentlighetsloven for å motvirke konsekvensene av at stadig flere forvaltningsoppgaver legges til fristilte selskaper, som bare omfattes av offentlighetsloven forsåvidt de fatter enkeltvedtak eller gir forskrifter, og av at tilpasningen av særlovgivningen til kommuneloven har medført at unntaket for interne dokumenter kan benyttes i større grad enn før. Det er dette forslaget som den 31. mai i år ble vedtatt oversendt Regjeringen til vurdering og uttalelse. Regjeringen vil fremlegge en stortingsmelding om dette og andre Dok.nr.8-forslag i september/oktober i år.

       Et forslag om en innstramming av unntaksadgangen for dokumenter i saker som angår internasjonale forhold ble fremmet sammen med endel andre endringsforslag til offentlighetsloven i Ot.prp. nr. 100 (1991-1992) . Forslaget vant ikke frem i Stortinget. Det er ikke aktuelt å fremme et forslag om tilsvarende justering nå.

Spørsmål 90:

       På side 334 i meldingen sies det; « (offentlighets)loven regler om offentlighet anvendes likevel i lys av våre internasjonale forpliktelser. » Det bes om en utdypning og konkretisering av hva som ligger i dette utsagnet utover taushetsplikt, forholdet til fremmede makter og rikets sikkerhet.

Svar:

       Når norske myndigheter mottar anmodning om innsyn i dokumenter som er avsendt fra et annet medlemsland eller fra EFs organer, må de vurdere om offentlighetslovens unntaksbestemmelser skal eller bør anvendes. I denne vurderingen kommer våre internasjonale forpliktelser inn. Noe annet ligger ikke i formuleringen på side 334.

Spørsmål 91:

       På side 334 i meldingen sies det at Norge vil delta aktivt i EUs beslutningsprosess og at; « Norske borgere vil kunne følge denne prosessen etter de regler som gjelder for dokumentinnsyn og adgang til møter hos norske myndigheter ». Hva menes med dette?

Svar:

       Som nevnt i svaret på spørsmålene 88 og 90 ovenfor, vil norske myndigheter ved EU-medlemskap i mange tilfelle ha mottatt kopi av dokumenter som Rådet eller Kommisjonen besitter. Anmodning om innsyn i slike dokumenter kan rettes til norske myndigheter og vil da avgjøres ihht. offentlighetsloven.

       I tillegg vil norske myndigheter ved medlemskap i EU utarbeide dokumenter og avholde møter i tilknytning til EUs beslutningsprosess. Som nevnt i svar på spørsmålene 20 og 21 ønsker Regjeringen nær kontakt med Stortingets organer når det gjelder forberedelse av saker innenfor EU-samarbeidet. Det tas også sikte på at berørte parter i Norge skal kunne uttale seg om forslag til nye rettsakter. Innsyn i dokumenter og adgang til møter i denne forbindelse vil måtte avgjøres etter offentlighetslovens bestemmelser og de regler som gjelder for møteadgang.

Spørsmål 92:

       På sidene 368 og 369 i meldingen drøftes forholdet mellom bestemmelsen i Grunnloven § 93 om adgangen til å overføre myndighet til internasjonale organer « paa et sagligt begrænset Omraade ». Det vises i denne sammenheng til utredningen fra professorene Castberg, Andenæs og Opsahl i 1967. Professorene Andenæs og Opsahl (sammen med professor Torstein Eckhoff) ga i et intervju i avisen Vårt Land 17. august 1991 uttrykk for at det var tvil om at denne konklusjonen fortsatt var gjeldende. Har departementet i forbindelse med sin vurdering innhentet eksterne vurderinger av problemstillingen som er nevnt ovenfor, og hva var i så tilfelle konklusjonen i disse eksterne vurderinger?

Svar:

       Departementet har ikke innhentet ytterligere eksterne vurderinger av vilkåret i Grunnloven § 93 om at myndighetsoverføringen må være på et « sagligt begrænset Omraade ». Som det fremgår av meldingen på side 369, er Regjeringens vurdering at den utvidelse av området for EF/EU-samarbeidet som har skjedd etter 1967, ikke så stor at det tilsier noen annen konklusjon enn den gang i forhold til vilkåret om at myndighetsoverføringen skal skje på et « sagligt begrænset Omraade ».

Spørsmål 93:

       Stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen og Carl I Hagen har fremmet et grunnlovsforslag der uttrykket « sagligt begrænset Omraade » fjernes. I begrunnelsen for forslaget (Forslag nr. ... i Dok.nr.12 (1991-1992)) heter det at Grunnloven § 93 bør endres « for å sikre at Stortinget med ¾ flertall, eventuelt etter en positiv folkeavstemning, kan slutte seg til EF på en trygg forfatningsmessig grunn ». Hvordan vurderer departementet denne begrunnelsen, og er departementet enig i at en tilslutning til EU vil skje på et forfatningsmessig utrygt grunnlag dersom ikke Grunnlovens § 93 endres?

Svar:

       Som det fremgår av meldingen på side 368-369 og svaret under spørsmål 92, er Regjeringens vurdering at en eventuell tilslutning til EU kan skje med grunnlag i Grunnlovens § 93.

Spørsmål 94:

       Også daværende stortingsrepresentant Helen Bøsterud fremmet grunnlovsforslag om endring av Grunnlovens § 93, der bestemmelsen « sagligt begrænset Omraade » fjernes (Dok.nr.12:14 (1991-1992)). Det heter om forslaget at det er reist « for å sikre framtidig juridisk frihet til å beslutte det som er politisk ønskelig, og for å sikre at dette kan skje på et forfatningsmessig grunnlag det ikke kan reises tvil om ». Hvordan vurderer departementet denne begrunnelsen?

Svar:

       Som det fremgår av meldingen side 368-369 og svaret under spm. 92 og 93 er Regjeringens vurdering at Grunnlovens § 93, med den ordlyd den har i dag, gir hjemmel til norsk tiltredelse til EU.

Spørsmål 95:

       På side 370 i meldingen heter det om forrangsprinsippet og ordinære lover at ved motstrid mellom EU-rett og nyere nasjonal lovgivning, gir ikke ordlyden i § 93 holdepunktet for løsningen. Det vises til at professor Opsahl i sin betenkning fra 1967 mener at tilslutning til EF vil gjøre forrangsprinsippet til norsk rett. Hva er departementets vurdering av dette spørsmål? Vil regjeringen fremme forslag om en særskilt lov som bestemmer at eksisterende EF-rett gjelder som intern rett i den grad EF-bestemmelsene har direkte virkning, dersom Norge tiltrer EU?

Svar:

       Et EU-medlemskap innebærer at man med hjemmel i Grunnlovens § 93 overfører beslutningsmyndighet til EUs organer på et nærmere bestemt område. Det følger av dette at man er forpliktet til ikke å gi nasjonal lovgivning i strid med EF-rett som dekkes av den myndighetsoverføring som har funnet sted. Det følger av Traktaten om tiltredelse til EU, Tiltredelsesaktens artikkel 2, at bestemmelser i de opprinnelige traktater og i de rettsakter som er vedtatt av EUs organer før tiltredelsen, skal være bindende for de nye medlemsstater og få anvendelse i disse stater fra tiltredelsestidspunktet. Dette innebærer at også EF-domstolens tolkning av disse traktatene blir bindende for Norge, bl.a. det domstolsskapte forrangsprinsippet slik dette gjelder i EU i dag.

       Regjeringen vil fremme de forslag som måtte være nødvendig for å gjennomføre disse forpliktelser på de vilkår som er fastsatt i de nevnte traktater og Tiltredelsesakten.

       Når det gjelder spørsmålet om gjennomføringen av EF-regler som har direkte virkning, har Regjeringen i lys av den debatt omkring spørsmålet som er omtalt i meldingen på s. 370-71, vurdert det som mest hensiktsmessig at det fremmes lovforslag hvor det følger at de EF-regler som allerede finnes ved tiltredelsen til EU og som har såkalt direkte virkning, skal gjelde som intern rett.

Spørsmål 96:

       Det heter på side 371 i meldingen at « for øvrig vil et medlemskap neppe medføre særlig omfattende lovendringer ». Har departementet oversikt over hvilke lovendringer som kreves?

Svar:

       De fleste lovendringer som er nødvendige for å gjennomføre EF-regelverk i norsk rett er allerede foretatt som følge av EØS-avtalen. I St.meld. nr. 40 (1993-1994), side 371, heter det at

Spørsmål 97:

       I Innst.S.nr.277 (1971-1972) om Norges tilslutning til De Europeiske Fellesskap, skriver flertallet at Norge etter Roma-traktatens art. 240 supplert med vanlige folkerettslige regler « vil ha rett til å gå ut av EF, dersom medlemskapet, mot forutsetning, totalt sett skulle medføre alvorlige skadevirkninger for norske interesser ». Hva er departementets vurdering av denne begrunnelsen? Må det kunne påvises « alvorlige skadevirkninger » for at Norge skal kunne tre ut av EU?

Svar:

       Det vises til sidene 371-372 i St.meld. nr. 40 (1993-1994), hvor spørsmålet om opphør av medlemskap er grundig behandlet. Når traktatgrunnlaget ikke inneholder regler om utmeldelse, må spørsmålet vurderes med utgangspunkt i reglene i den alminnelige folkerett om oppsigelse av traktater. Etter den alminnelige folkerett har man oppsigelsesrett dersom en slik rett er en naturlig konsekvens av traktatens art. Avtaler om allianser og handel har vært nevnt som eksempler på avtaler som etter sin art må gi rett til oppsigelse. Forskjellen mellom samarbeidet i EU og tradisjonelle traktatforhold tilsier at det foreligger oppsigelsesadgang etter reglene i den alminnelige folkerett. Medlemsstatenes opptreden og den tyske Forfatningsdomstolens holdning i spørsmålet om utmelding av fellesskapet gir også klare holdepunkter for at det eksisterer en slik rett for det enkelte medlem. Det vises til gjennomgangen på side 371 i St.meld. nr. 40.

       Slik samarbeidet har tatt form, fremstår det derfor etter Regjeringens syn både som rettslig og politisk utenkelig at EU skulle motsette seg et medlems ønske om å tre ut av samarbeidet, eller kreve at dette skulle begrunnes i « alvorlige skadevirkninger » ved fortsatt medlemskap.

Spørsmål 98:

       I meldingen vises det til et vedlegg til den svenske konsekvensutredningen om « Sverige och Europa » (SOU 1994:6), der det er regnet ut at de inngående direkte investeringene i Sverige øker med 1 prosentenhet målt som andel av BNP. I meldingen heter det at « selv om næringslivet i Sverige på enkelte punkter skiller seg fra det norske, må det antas at tilsvarende virkninger også vil gjøre seg gjeldende i Norge ». Det konkluderes derfor med at « gjennom ringvirkninger i økonomien vil en økning i verdiskapningen og investeringsnivået få klare virkninger for Norges samlede inntekter og sysselsetting på kort og lang sikt. « På side 399 i meldingen konkretiseres dette til at - gjennom beregninger på MODAG - en økning i sysselsettingen på fem års sikt på 9.000 personer. I hvilke næringer regner departementet med at denne sysselsettingsveksten på 9.000 personer vil komme? I hvilke deler av landet/regioner regner departementet med at sysselsettingsveksten på 9.000 personer vil komme?

Svar:

       De sysselsettingseffektene det vises til i spørsmålet er et resultat av beregninger gjennomført på den makroøkonomiske modellen (MODAG), og er i EU-meldingen beskrevet som « en beregningsmessig illustrasjon og ikke et anslag for virkningene på investeringene ». Beregningene er ment å gi en indikasjon på hva slags sysselsettingseffekter vi kan vente ved en gitt investeringsøkning tilsvarende 1 % av BNP. En slik investeringsøkning vil innebære økt etterspørsel etter investeringsvarer. Dette vil i første omgang øke produksjonen av investeringsvarer, og i neste omgang også for sektorer som leverer innsatsvarer til investeringsvareprodusentene. I tillegg vil det bli effekter på den øvrige økonomien av den generelt høyere etterspørselen. Med den sammensetningen av investeringsøkningen som ble forutsatt i beregningene til EUmeldingen, ble den samlede sysselsettingseffekten målt i antall personer etter fem år fordelt på følgende måte:

       Slike beregninger tjener utelukkende et illustrasjonsmessig formål, ettersom arts- og sektorsammensetningen av investeringene kan ha betydelige virkninger for hvordan den etterspørselen som følger av økte investeringer fordeler seg mellom import og hjemmeproduksjon og mellom innenlandske sektorer.

       MODAG foretar ingen fordeling av produksjon og sysselsetting på regioner, og modellen gir dermed heller ikke anslag for den regionale fordelingen av ovennevnte sysselsettingseffekter.

Spørsmål 99:

       I svensk økonomisk debatt er beregningene i den svenske konsekvensutredningen kritisert. Dosent Johan Torstensson ved Universitetet i Uppsala har bl.a. i tidsskriftet Ekonomisk Debatt påpekt det ikke finnes en så vel utviklet teori for økonomisk vekst at det er mulig å beregne de presise effekter av verken EØS-avtalen eller et EU-medlemskap (se bl.a. Ekonomisk Debatt 1994:4). Hvordan vurderer departementet den kritikk som er rettet mot den svenske konsekvensutredningen bl.a. på dette punkt?

Svar:

       Departementet vil vise til hva som er uttalt i EU-meldingen om usikkerheten ved slike beregninger. På side 379 i EU-meldingen omtales de beregningene som er gjort når det gjelder effektene av norsk EU-medlemskap:

       På s. 378 er usikkerheten rundt beregninger av effekter av alternative utfall av EUavstemmingene i Norge og i de øvrige søkerlandene omtalt nærmere:

       På s. 398 er mulige langsiktige effekter på investeringene drøftet, og det konkluderes med:

       Finansdepartementet har ikke vurdert nærmere de beregningsmetoder som er anvendt i den svenske konsekvensutredningen og den kritikk som er reist.

Vedlegg 3: Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, datert 16. september 1994til utenrikskomiteen.

Svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe

Spørsmål 1:

       I meldingen understrekes det at EU er et samarbeid mellom uavhengige og suverene stater. EU fremstår imidlertid som en enhet med felles politikk på stadig flere områder. Hva må endres i EUs traktatgrunnlag for at Regjeringen mener en kan betrakte EU som en statsdannelse?

Svar:

       EU er ikke en statsdannelse og spørsmålet er uaktuelt. Regjeringen vil derfor ikke gå inn på hvordan en traktat til opprettelse av en statsdannelse burde se ut sålenge hverken Norge eller noe annet land ønsker en slik utvikling.

       I St.meld. nr. 40 (side 91) understrekes videre at « ... unionsbegrepet må forstås som en betegnelse på summen av det samlede samarbeidet mellom medlemslandene. Begrepet har en språklig og politisk, men ingen rettslig betydning. Det er uttrykk for et særlig nært og omfattende samarbeid, og ikke en betegnelse for en statslignende enhet. »

       Det vises videre til meldingen s. 15: « På enkelte områder er samarbeidet fellesskapelig, med overnasjonal karakter. Innenfor andre saksområder er samarbeidet mellomstatlig, det vil si som tradisjonelt internasjonalt samarbeid. »

Spørsmål 2:

       Rådet kan fatte sine beslutninger med enstemmighet, med simpelt flertall og med kvalifisert flertall. I hvilke saker kreves det enstemmighet (innenfor « den første søylen »), og i hvilke saker kan Rådet fatte sine beslutninger med simpelt flertall?

Svar:

       Det vises til vedlagte kopi av liste over bruk av henholdsvis kvalifisert flertall og enstemmighet i vedlegg til brosjyre om Maastricht-traktaten. (Se vedlegg 3-1).

Spørsmål 3:

       I kapittel 3.3.2.2, side 92, heter det: « Når Rådet fatter vedtak om nye regler, skal avstemningsresultatet som hovedregel offentliggjøres. » For hvilke typer Rådsvedtak gjelder denne regelen, og i hvilke tilfelle kan det gjøres unntak fra regelen? Har denne regelen tilbakevirkende kraft, slik at det åpnes for innsyn i tidligere voteringer?

Svar:

       Av artikkel 7 nr. 5 i Rådets forretningsorden av 6. desember 1993 (publisert i EF-Tidende Nr. L 304 av 10.12.93) fremgår det at resultatet av avstemninger om forslag til rettsakter (forordninger, direktiver eller beslutninger) skal offentliggjøres med mindre Rådet fatter flertallsvedtak om det motsatte. Det samme gjelder vedtak om felles holdning i de tilfelle hvor Europaparlamentet skal høres to ganger.

       Videre skal rådsmedlemmenes eller disses representanters stemmegivning i forliksutvalget (medbestemmelsesprosedyren i Roma-traktatens artikkel 189 B) uten videre offentliggjøres.

       Ved vedtak fattet innenfor Maastricht-traktatens søyle 2 og 3 (utenriks- og sikkerhetspolitikk og justissamarbeid) skal avstemningsresultatet offentliggjøres dersom Rådet enstemmig beslutter dette.

       I andre tilfelle skal avstemningsresultatet ved vedtak offentliggjøres når Rådet fatter flertallsvedtak om dette.

       Bestemmelsen om offentliggjøring av avstemningsresultatet vil gjelde for vedtak fattet etter 6. desember 1993, da Rådets nye forretningsorden ble vedtatt. De nye retningslinjene om om almenhetens innsyn i Rådets og Kommisjonens dokumenter åpner for innsyn også i tidligere møtereferater, avhengig av Rådets praktisering av unntaksmulighetene. Hittil har disse vært praktisert restriktivt i forhold til rådsmøtereferatene, men Danmark og Nederland arbeider for større åpenhet også i forhold til disse. Norge, Sverige og Finland vil både i interimsperioden og ved medlemskap støtte aktivt opp om dette arbeidet.

Spørsmål 4:

       I kapittel 3.4.2.1, side 96-97, beskrives samarbeidsprosedyren og medbestemmelsesprosedyren. I hvilke type saker brukes de ulike prosedyrene? Brukes konsultasjonsprosedyren fortsatt, og i hvilke typer saker?

Svar:

       Samarbeidsprosedyren gjelder for:

       Medbestemmelsesprosedyren gjelder for:

       Konsultasjonprosedyren benyttes innenfor:

Spørsmål 5:

       I kapittel 3.4.3, side 98, heter det: «De tre organisasjonene DEFS (den europeiske faglige samorganisasjon - Euro-LO), UNICE (Den europeiske industri- og arbeidsgiverorganisasjon) er de tre representative sosiale parter i EF.» Her omtales imidlertid bare to organisasjoner. Hva heter den tredje organisasjonen?

Svar:

       Den tredje organisasjonen heter CEEP (Arbeidsgiverforening for offentlig eide virksomheter).

       Avsnittet som spørsmålet refererer seg til skal lyde: « De tre organisasjonene DEFS (Den europeiske faglige samorganisasjon), UNICE (Den europeiske industri- og arbeidsgiverorganisasjon) og CEEP (Arbeidsgiverforening for offentlig eide virksomheter) er de tre representative parter i EF ».

Spørsmål 6:

       I kapittel 3.6.2, side 104, omtales Dublin-konvensjonen, Grensekontrollkonvensjonen og Schengen-samarbeidet. Hva er Regjeringens holdning til de nevnte konvensjonene, til Schengen-samarbeidet, og til eventuell norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet?

Svar:

       Dublin-konvensjonen vil av flere grunner bli en sentral konvensjon på asylområdet i årene fremover.

       På side 346 i Stortingsmeldingen er konvensjonen omtalt som følger:

       Videre står det på side 347:

       I en erklæring fra EF-landenes innvandringsministre av 15. desember 1989 understrekes dette (gjengitt på dansk, da ikke oversatt til norsk):

       Norge vil ved EU-medlemskap tiltre Dublin-konvensjonen. Som det fremgår på s. 348 i St.meld. nr. 40 hadde Norge under forhandlingene ikke behov for å stille særskilte krav verken i forhold til denne konvensjonen eller de øvrige deler av justissamarbeidet.

       I Stortingsmeldingen er Grensekontrollkonvensjonen omtalt på side 345 som følger:

       Og videre:

       Og avslutningsvis:

       Mange land, bl.a. i Europa, har en lovgivning som i stor grad er sammenfallende med de prinsippene for grensekontroll som konvensjonen legger til grunn. I de fleste tilfelle vil mao. ikke iverksettelse av konvensjonen føre til noe vesentlig nytt i forhold til de regler som allerede gjelder.

       Formålet med samarbeidet mellom de såkalte « Schengen-landene » i EU, er å legge til rette for en raskest mulig nedbygging av kontrollen ved de indre grenser. Dette fremgår av innledningen til Schengen-avtalen av 1985. I Schengen-konvensjonen (tilpasningskonvensjonen) av 1990 angis de tiltak som anses nødvendig for å kunne nå dette formålet. Det vises til side 349 i Stortingsmeldingen, hvor følgende sies om konvensjonen:

       Og videre på side 350:

       Når det gjelder Regjeringens holdning til Schengen-samarbeidet, vises det til følgende uttalelse på side 350 i Stortingsmeldingen:

Spørsmål 7:

       Vi ber om en detaljert oversikt over de strukturfondsmidler som kan gis til landbruket og landbruksbasert næringsmiddelindustri ved EU-medlemskap. Hva er kriteriene for tildeling av de ulike midlene? Regnes miljøstøtte inn under regionalpolitikken?

Svar:

       Følgende strukturfondsordningen er sentrale innenfor landbruksområdet:

       I tillegg kommer enkelte ordningen som bl.a. innenfor skogsektoren og etablering av produsentsammenslutninger innen frukt og grønt m.v.

       Strukturtiltakene kjennetegnes ved at de skal gi en varig effekt, også når støtten opphører. Driftsstøtte vil derfor normalt ikke omfattes av EUs strukturfondstiltak.

       LFA støtten er et unntak i forhold til dette.

1. LFA-støtte

       LFA støtten gis som en støtte pr. da eller pr. storfeenhet til områder som er definert som LFA-områder i henhold til EUs regelverk, Rfo 2328/91 . Formålet med støtten er å sikre opprettholdelsen av landbruksdrift i disse områdene. Støtteordningen skal kompensere for naturgitte driftsulemper.

       LFA området i Norge er ikke endelig fastsatt, men forhandlingsresultatet fra mars legger til grunn at inntil 85 % av landbruksarealet kan klassifiseres som LFA-område. Støttesatsen er ca 1.200 kr pr. storfeenhet eller inntil 121 kr pr. da. Regjeringen har i St.meld. nr. 40 (1993-1994) sagt at de maksimale støttesatsene skal legges til grunn.

       Støtten finansieres med en andel på 50 % fra EUs strukturfond i mål 6 området (dvs. de fire nordligste fylkene) og 25 % i øvrige områder. Restbeløpet finansieres av nasjonale, offentlige midler.

2. Investeringsstøtte til jordbruket

       Investeringsstøtte til jordbruket omfatter støtte til ulike typer investeringer og har som formål å styrke brukenes konkurransekraft. Ordningen er basert på Rfo. 2328/91 . Støtten gis i hovedsak til bygninger, men det kan også gis støtte til andre investeringer som maskiner samt etableringsstøtte til unge brukere. Investeringsstøtte kan videre gis til alternativ næringsutvikling med tilknytning til jordbruket, og til investeringer i miljøtiltak.

       Det er fastsatt visse begrensninger i investeringsordningen, bl.a. spesielt i forhold til kraftforkrevende produksjoner.

       Samlet støtte (EU-midler - nasjonale, offentlige midler) kan være inntil 45 % til bygninger og inntil 30 % til øvrige investeringer. I mål 6 området vil EU dekke inntil 50 % av den samlete støtten, og i øvrige områder inntil 25 %.

       Ordningen vil gjelde i hele Norge. Ordningen vil administreres av norske myndigheter, og tildeling av midler vil skje basert på norske vurdering av søknader fra den enkelte produsent.

       Norge har i forhandlingene fått en overgangsordning slik at man i en 5-års periode fra tiltredelsesdato kan gi nasjonal støtte til investeringer i kraftforkrevende produksjoner.

3. Investeringsstøtte i næringsmiddelindustrien

       Investeringsordningen for næringsmiddelindustrien er hjemlet i Rfo 866/90 og er en sentral del i EUs landbrukspolitikk.

       Ordningen tar sikte på å øker industriens lønnsomhet og konkurranseevne og derigjennom sikre avsetningen av landbruksproduktene. Ordningen er avgrenset til landbruksprodukter i EU-forstand, dvs. produkter som er listet i Annex II til Roma Traktaten. Såkalte RÅK-varer omfattes dermed ikke.

       Det er fastsatt visse begrensninger i investeringsordningen, slik at det ikke kan gis støtte til f.eks tiltak som innebærer økt belastning på EUs intervensjonsordninger.

       Støttesatsen (EU-støtte og nasjonal, offentlig støtte) kan være inntil 75 % i mål 6 området og inntil 55 % i øvrige deler av Norge. Det resterende må dekkes av den enkelte bedrift.

       Ordningen vil gjelde i hele landet. Ordningen vil administreres av norske myndigheter, og tildelingen av midler vil skje på basis av vurdering av de enkelte søknader.

       Norge fikk i forhandlingene en overgangsordning slik at man i en 3-års periode kan gi nasjonal støtte til investeringer som faller utenfor EUs investeringsordning.

4. Bygdeutviklingstiltak

       Bygdeutviklingstiltak tilhører de regionalt avgrensede strukturfondstiltakene, og vil i Norge kunne iverksettes i områder som er klassifisert som mål 6 områder eller mål 5b områder i henhold til Rfo. 2081/93 .

       Bygdeutviklingstiltakene i EUs regionalpolitikk har mye til felles med de norske bygdeutviklingstiltak både når det gjelder målsettinger og strategier, og omfatter tiltak såvel innen landbruket som tiltak i næringsutvikling i tilknytning til landbruket.

       Bygdeutviklingtiltakene inngår i regionplaner for mål 5b eller mål 6 områdene. Disse planene er basert på en lokal forankring der bl.a. lokale og regionale myndigherter og organisasjoner inngår i et partnerskap som utformer planen.

       Satsene for samlet støtte for bygdeutviklingstiltak vil variere avhengig av tiltakets karakter, og avhengig av om området er mål 6 område eller mål 5b område. Programmet vil administeres av en styringsgruppe der både Kommisjonen, sentrale og lokale parter inngår. Utvelging av støtteberettigede tiltak vil delegeres til et hensiktsmessig nivå, og vil skje på basis av vurderingen av de enkelte søknader.

5. Fellesskapsinitiativ

       Fellesskapsinitiativ er en type strukturfondstiltak som skal supplere de øvrige tiltakene. For landbrukssektoren er det særlig LEADER og INTERREG som er sentrale. LEADER er et program som sikter spesielt mot situasjonen i rurale områder, mens INTERREG er rettet mot situasjonen i grenseområder.

       Fellesskapsinitiativene har mye til felles med regionaltiltakene, men er mer nettverksorientert.

       Det er ennå ikke fastsatt noen avgrensing av områder for de enkelte fellesskapsinitiativer, slike områder er normalt små i utstrekning i forhold til EUs øvrige strukturfondstiltak.

       Miljøstøtte i form av støtte pr. da. (driftsstøtte) omfattes ikke av EUs strukturfondstiltak. Ordningen dekkes over den andre delen av Landbruksfondet, dvs. garantidelen.

Spørsmål 8:

       Hvilke tiltak regnes inn under miljøstøtten? Hvor store summer vil bli gitt til de enkelte tiltak?

Svar:

       Som en del av forhandlingsresultatet ble det fastsatt en ramme fra EU på 460 mill. kroner som skal nyttes til miljøprogram. Nasjonale midler av en tilsvarende størrelse kommer i tillegg. Det vil dessuten bli etablert miljøordninger som utelukkende finansieres med nasjonale midler. Det antas at opp imot 2 mrd. norske kroner kan avsettes til miljøtiltak. Ulike arealstøtteordninger vil bidra til å sikre en miljøvennlig drift samtidig som de styrker inntektsgrunnlaget i jordbruket.

       Regjeringen tar sikte på å nytte miljøvirkemidler for å videreføre og videreutvikle de miljøpolitiske målsettingene for landbruket i samsvar med nasjonale målsettinger og internasjonale prioriteringer.

       Ved utformingen av miljøtiltakene, vil Regjeringen legge vekt på å prioritere de områdene av landet der vi har de største miljøbelastningene. Det vil også bli lagt vekt på tiltak som skal sikre opprettholdelse av et variert og levende kulturlandskap, økologisk landbruk og tiltak for å redusere avrenningen.

Spørsmål 9:

       I meldingen heter det at det særlig for produksjon av korn og lyse kjøttslag er behov for store strukturendringer. Hva slags bruksstørrelser mener Regjeringen er nødvendig for at disse næringene skal være levedyktige?

Svar:

       Høye kraftfôrpriser og en utpreget småskalastruktur har resultert i at produksjonen av lyse kjøttslag skjer med vesentlig høyere kostnader i Norge sammenliknet med andre land. Kostnadsnivået i kornproduksjonen er også høy. I de senere år er kornprisene redusert. Det er i St.prp. nr. 8 forutsatt en fortsatt reduksjon i korn- og kraftfôrprisene. Det vil også være behov for større enheter. Dette er en utvikling som vil finne sted uavhengig av tilknytningsform til EU.

       Ulikheter i klima og jordsmonn vil ha stor innvirkning på resultatet i kornproduksjonen. Kvaliteten av anlegg for husdyrhold varierer og produsentene har ulike kvalifikasjoner. Det vil således være store forskjeller i produksjonsvilkår fra bruk til bruk som gjør at man ikke kan fastsette en særskilt bruksstørrelse som vil gi levedyktig drift.

       Regjeringen legger opp til at det skal drives en betydelig kornproduksjon i de beste områdene på Østlandet og Trøndelag også ved et medlemskap. Det vil bli brukt ulike arealstøtteordninger for å sikre dette. Betydelige strukturtilpasninger vil likevel være nødvendig.

       I de kraftfôrkrevende produksjoner mener Regjeringen at familieforetak som en del av ordinær jordbruksdrift vil være en konkurransedyktig enhet ved et EU-medlemskap. Investeringsstøtteordningene i de kraftfôrkrevende produksjoner som avtalen åpner for i 5 års perioden etter tiltredelsen, vil bli brukt aktivt. Forskjell i produksjonsvilkår og regionale hensyn gjør det imidlertid riktig å akseptere mindre enheter i det nordlige området jamført med det sørlige området.

Spørsmål 10:

       I kapittel 5.2.3.7, s. 207, første spalte sies det: « Opphør av grensekontroll medfører behov for andre kontrollordninger i Norge enn de vi har i dag ». Vi ber om en nærmere beskrivelse av hvordan disse nye ordningene skal bygges opp og fungere. Hva er de beregnede kostnadene ved de nye ordningene?

Svar:

       I EUs regelverk, som i det aller vesentligste omfattes av EØS-avtalen, finnes det en rekke direktiver som regulerer handelen med levende dyr med sikte på å hindre sjukdomsspredning. Her skal kort nevnes:

       I EØS har det offentlige i tillegg anledning til full grensekontroll og anvendelse av karantene i den utstrekning en finner dette nødvendig eller ønskelig.

       Når det gjelder animalske næringsmidler, er det aller meste av EU's regelverk vurdert å være godt nok, bortsett fra salmonellakontrollen på ferskt kjøtt. I forhandlingene om medlemskap, fikk de nordiske land en god løsning på dette problemet som må følges opp med kontroll og dokumentasjon. I en medlemskapssituasjon vil retten til grensekontroll og en uavgrenset karantenebruk bortfalle. Dette vil imidlertid bli kompensert med andre ordninger. For levende storfe og svin kan vi utføre salmonellakontroll på bestemmelsesstedet. For levende fjørfe, ferskt kjøtt og egg til konsum, kan vi forlange at de er testet på avsenderstedet med negativt resultat. Dyr som kommer fra besteninger hvor det er påvist salmonella, kan avvises.

       Ved etableringen av det indre marked, vedtok EU to kontrolldirektiver, h.h.v. for levende dyr og animalske produkter (særlig kjøtt). Disse er ikke med i EØS-avtalen. I dette systemet ligger tilgang til EU's databaser over helsestatusen både i EU og tredjeland, samt deltakelse i EU's organer.

       Vi er gjennom dette sikret en bedre sjukdomsoversikt enn i EØS, og vi vil få en styrking av kontrollen på opprinnelsesstedet. Denne kontrollen stiller strenge krav både til selger og til avsenderlandets myndigheter, og fastlegger prosedyrer for oppfølging dersom disse kravene ikke overholdes. I tillegg vil vi sammen med andre land kunne påvirke EU's regelverk og praksis i den retning vi ønsker.

       I tillegg til det som er sagt foran, vil vi på rent nasjonalt grunnlag kunne iverksette en rekke tiltak. Kort skal nevnes:

       Kostnadene ved en omlegging av våre strategier for sjukdomskontroll er ennå ikke beregnet i detalj. I de samfunnsmessige vurderingene vil en på plussiden kunne påregne besparelser ved økt forebyggende arbeid og ved en styrket eksportposisjon. En del av kostnadene vil kunne dekkes ved omprioriteringer på de offentliges budsjetter.

       De nye strategiene for sykdomskontroll er ikke å betrakte som EU-tilpasninger. Som det framgår av Stortingsmelding nr. 8, legger Regjeringen til grunn at uavhengig av spørsmålet om EU-medlemskap vil handelen øke, og disse tiltakene vil derfor være nødvendige uansett. Med et i hovedsak felles regelverk i EØS og bortfall av kvantitativt importvern som følge av GATT-avtalen vil vi allerede neste år få en situasjon med økte importmuligheter. Regjeringen har derfor i St.prp. nr. 1 for i år sagt at økt handel vil kunne bety økt smittepress og har iverksatt tiltak for å kunne møte dette. Denne politikken vil bli videreført ved en medlemskapssituasjon.

Spørsmål 11:

       I kapittel 5.3 s 214, andre spalte omtales norsk eksport av fisk. Hvor stor del av EU-landenes forbruk av fisk er importert? På hvilke områder skiller norske interesser seg, som eksportør av fisk, i forhold til EUs interesser, som importør av fisk?

Svar:

       En nylig utarbeidet rapport fra EU om krisen i fiskerinæringen viser at EU-landene i dag importerer i overkant av halvparten av sitt totale forbruk av fisk, målt i verdi. Norge bidrar med 18 % av EU-landenes import av fisk. I dagens situasjon hvor Norge ikke er medlem knytter våre interesser som eksportør seg til tollfri markedsadgang og fravær av andre ikke-tariffære begrensninger. Deler av EUs fiskerinæring ønsker en viss beskyttelse mot import fra tredjeland som også kan ramme Norge. Vi har idag ikke full tollfrihet på EU-markedet. Som EU-medlem vil imidlertid dette stille seg anderledes hvor vi vil ha full tollfrihet og fri adgang (med unntak av en overgangsperiode på 4 år med markedsovervåking for 6 fiskeslag) til vårt viktigste marked.

Spørsmål 12:

       På hvilke områder har Norge sammenfallende syn med EU når det gjelder reguleringer i internasjonal fiske, og på hvilke områder har EU og Norge ulike syn?

Svar:

       Her siktes til aktiviteter utenfor 200 n. mil grensene.

       I regi av De Forente Nasjoner har verdens fiskerinasjoner siden juli 1993 arbeidet med å finne frem til et regime som skal gjelde for fiskeriforvaltningen i de frie havområder. Konferansen har nettopp avsluttet sin fjerde sesjon. Fordi Norge og EU-landene er viktige fiskerinasjoner, har det vært naturlig å samarbeide på konferansen. Det foreligger nå et utkast til en internasjonal konvensjon. Norge og EU er blant det store flertall på konferansen som ønsker at resultatet skal nettopp være en bindende folkerettslig avtale.

       Konferansens hovedmålsetting - som Norge og EU-landene deler er å sørge for at også fiskebestandene i internasjonalt farvann blir forvaltet på en bærekraftig måte.

       Det er naturlig at det også i forholdet mellom Norge og EU på FN-konferansen i New York er ulike tilnærminger til hvordan enkelte utfordringer best kan løses. Dette dreier seg bl.a. om på hvilken måte man best kan sikre respekt for og etterlevelse av fiskeribestemmelsene på det frie hav.

       Det vises forøvrig til St.meld. nr. 40 s. 231 hvor det heter: « Et viktig område av en annen karakter er tiltak for å forhindre ukontrollerte fangster fra bestander som Norge eller EU har forvaltningsansvaret for. Spesielt skal partene vurdere tiltak som kan forhindre landinger av fangster som ikke har grunnlag i kvotetildelinger eller fiskeriavtaler i EU-landenes havner. Dette kan bli viktige virkemidler for å forhindre det ukontrollerte fisket som idag finner sted i « Smutthullet », og som i fremtiden vil kunne bre seg til andre områder. »

Spørsmål 13:

       I kapittel 5.3. s.216, første spalte, sies det: « Kommisjonen slår i en rapport fast at overkapasitet i fiskeflåten er et hovedproblem på fiskeriområdet, og at en reduksjon av kapasiteten er en nødvendig forutsetning for en forsvarlig ressurspolitikk. Til tross for stadig tiltakende reguleringer av fisket, har overkapasiteten ført til et for stort beskatningspress, nedfiskete bestander og påfølgende råstoffmangel ». Kan det settes opp en oversikt over størrelsen på fiskeflåten i ulike EU-land de siste 10 år og en oversikt over de ulike landenes fiskeressurser i de samme år.? Hva er grunnen til at det har blitt så stor overkapasitet i fiskeriflåten i enkelte EU-land? Hva er grunnene til at enkelte EU-land har hatt et så stort beskatningspress, nedfiskete bestander og påfølgende råstoffmangel?

Svar:

       For å nå målsettingen om å tilpasse fiskeinnsatsen til ressursgrunnlaget har EU laget flerårige utviklingsprogrammer for fiskeflåten der det settes forpliktelser til hvert enkelt medlemslands nedbygging av kapasiteten i egen fiskeflåte. Forrige programperiode gikk fra 1987-91, og ble så forlenget ut 1992 før man satte nye mål for perioden 1993-96.

       Tabell 1 gir en oppsummering av utviklingen i tonnasje i de ulike EU-landene i perioden 1987-92, samt målsettingen for reduksjonen fram til 1996.

Tabell 1

Kilde: COM (94) 208 final, Annual Report to the Council and to the Parliament on the progress of the multi-annual guidance programmes for the fishing fleet at the end of 1993

       Erfaringen med den første programperioden viste at medlemslandene ikke oppfylte de fastsatte reduksjonsmålene. En revisjonsrapport fra Revisjonsretten i EU med Kommisjonens merknader dannet grunnlaget for forordning 3699/93 som gir retningslinjer for bruken av midler fra EUs Finansielle Instrument til Utvikling av Fiskeriene (FIUF).

       Ved utgangen av 1993 var de fleste EU-landene i rute med kapasitetsnedbyggingen i forhold til målsettingen fram til 1993.

       Det vil være et særdeles omfattende arbeid å sette opp en samlet oversikt over tilgjengelige fiskeressurser i EU. For de kvoteregulerte bestandene fastsetter EU årlig en fordeling mellom de ulike landene og de ulike fiskeslagene. For 1993 er denne gitt i vedlegg til Rådsforordning 3919/92 (EF-tidende No I: 397/1). I tillegg fisker EU-flåten på ikkekvoteregulerte bestander i EU-farvann. Totalnivået på kvotene for 1994 ligger generelt på et lavere nivå for viktige bestander i forhold til nivået i 1986.

       Mangelfull reduksjon i fangstkapasitet og ny teknologi på fangstsiden har, sammen med en reduksjon av total tillatt fangstmengde for flere bestander, bidratt til dagens overkapasitet i EU.

Spørsmål 14:

       Hvilke krav stilte Regjeringen i forhandlingene for forvaltningen sør for 62 grader N? Hvorfor er dette i så liten grad omtalt i meldingen?

Svar:

       De norske bestemmelsene er i stor grad lik EU-bestemmelsene i Nordsjøen mht. minstemål og maskevidde. En viktig forskjell er bestemmelsene om utkast av fisk.

       De norske kravene er gjengitt i det norske posisjonspapiret om fiskeriene av 12. november 1993. Omtalen i Stortingsmeldingen av forhandlingsløsningen sør for 62° N er fullstendig. Det vises til s. 230 i meldingen hvor det står: « I art. 50 i Tiltredelsesakten fastsettes en generell overgangsordning for alle tekniske regler. De regler som gjelder i norske farvann umiddelbart forut for Aktens ikrafttredelse, skal fortette å gjelde i ett år for alle fartøyer fra EU-land. » Det heter videre: « Art. 50 viderefører også norske bestemmelser om forbud mot utkast av fisk i alle norske farvann i en overgangsperiode på tre år. » Videre står det at « Før utløpet av overgangsperiodene skal Rådet treffe beslutning om de tekniske reguleringer som får anvendelse i farvann under Norges statshøyhet eller juridiksjon for alle Unionens fartøyer med sikte på å opprettholde eller videreutvikle gjeldende bestemmelser. » Kontrolltiltak omhandles også på samme side: « Art. 51 inneholder overgangsordninger for kontrolltiltak. I henhold til artikkelen skal de norske regler om kontroll som gjelder ved Tiltredelsesaktens ikrafttredelse, videreføres i tre år nord for 62° N og i ett år i de sørlige farvann. Reglene skal gjelde for fartøyer fra alle medlemsland, også norske. » Før utløpet av overgangsperiodene skal det treffes beslutninger om de reglene som skal gjelde « med sikte på å opprettholde eller videreutvikle gjeldende bestemmelser » (jf. art. 50-51 i tiltredelsestraktaten). Dette meget viktige prinsipp gjelder således sør for 62° N.

Spørsmål 15:

       Den norske råderetten over fiskeriressursene bygger på folkeretten, på Havrettstraktaten fra 70-åra. Hvilke prinsipper i Havrettstraktaten mener Regjeringen er viktigst ? Hvordan vurderer Regjeringen forhandlingsresultatet sett ut i fra Havrettstraktaten?

Svar:

       FNs havrettskonvensjon av 1982 med vedlegg er et meget omfattende traktatverk med prinsipper og bestemmelser av svært stor betydning for kyststater som Norge. Konvensjonen vil først i november i år formelt tre i kraft, men den gjenspeiler på mange områder i stor grad allerede gjeldende havrett. På norsk side har man innledet forberedelsene til ratifikasjon. Havrettens regler om kyststatens suverene rettigheter i den økonomiske sone og på kontinentalsokkelen er av de mest sentrale for Norge. Disse folkerettsregler hjemler den nasjonale lovgivning som danner det rettslige grunnlag for den omfattende næringsvirksomhet på norsk sokkel og i norske 200-milssoner.

       På fiskerisektoren innebærer forhandlingsresultatet en videreføring av de fiskemuligheter norske fiskere har hatt de senere år. Når det gjelder forvaltningsmyndigheten fremgår det av St.meld. nr. 40 s.230 at « etter overgangsperiodens utløp vil forvaltningsmyndigheten nord for 62. breddegrad, herunder ansvaret for forhandlingene med Russland, bli overtatt av EU. Art. 49 i Akten fastslår at den fulle innlemmelse av forvaltningen av ressursene i disse farvannene i FFP (felles fiskeripolitikk) skal skje på grunnlag av det nåværende forvaltningsregime slik dette er nedfelt i felleserklæringen om forvaltningen av fiskeressursene i farvannene nord for 62. breddegrad, jf. felleserklæring nr. 10 i Sluttakten. »

       De sterke føringer som her er fastlagt, samt Norges posisjon som ledende fiskerinasjon i EU, vil gi Norge stor innflytelse på forvaltningen i de aktuelle havområder. Havrettskonvensjonen har bestemmelser som forutsetter slik overføring av kompetanse fra stater til en internasjonal organisasjon de er medlem av. Ikke bare stater, men også internasjonale organisasjoner kan bli part i konvensjonen (jf. art 305-307). Etter konvensjonens vedlegg IX må vedkommende internasjonal organisasjon ved undertegning avgi en erklæring med angivelse av sin kompetanse. Den internasjonale organsiasjon blir part kun i den utstrekning den er gitt kompetanse av medlemsstatene. EF undertegnet Havrettskonvensjonen den 7.12.1984, og avga da en erklæring hvor det bl.a. heter at « dens medlemsstater har overført kompetanse til den (EF) mht. bevaring og forvaltning av sjøfiskressurser ».

Spørsmål 16:

       I kapittel 5.3.1.3 s. 218, første spalte, sies det: « Flaggstaten forestår kontrollen av vedkommende medlemslands totalkvoter av de ulike artene, og har plikt til å stanse fisket når totalkvoten er tatt ». Mener Regjeringen at kvotekontrollen er styrket eller svekket ved at det er den enkelte flaggstat som skal registrere fangstene og bestemme når det enkelte fartøy har fisket sin kvote? Hvordan vil dette virke inn på norske myndigheters anledning til å nekte fartøy som driver undertapping/overfiske adgang til det som tidligere var norsk økonomisk sone?

Svar:

       Etter EUs regelverk har både kyststat og flaggstat viktige oppgaver i kontrollen av fiskeriene. Kyststaten har bl.a. ansvar for å kontrollere at de ulike regler for utøvelsen av fisket overholdes både av egne fartøy og fartøy fra andre medlemsland. Kyststaten kontrollerer at fangstdagboken er korrekt ført og at det er samsvar mellom denne og de faktiske fangster ombord. Flaggstaten har ifølge EUs regelverk ansvaret for å holde rede på når landets kvote av de ulike arter er oppfisket, og å stanse fisket når kvoten er tatt. Det er flaggstaten som skal ha rapporter om fangster og landinger og som videreformidler disse til Kommisjonen.

       EU-kommisjonen kan, på grunnlag av de rapporter om fangster som medlemsstatene oversender, på eget initiativ stanse fisket til et medlemsland dersom denne staten ikke selv reagerer i tide. I dag rapporterer EU-flåten sine fangster i norsk sone til Norge. Norge legger til grunn at slik rapportering kan videreføres etter overgangsperiodens utløp (jf art 51 i tiltredelsestraktaten). Ved hjelp av denne rapporteringen vil Norge kunne få Kommisjonen til å gripe inn dersom fisket ikke skulle bli stoppet når det enkelte lands kvote er tatt. Det vil være den norske kystvakt som vil påse at vedtak om stans i fisket blir fulgt opp.

       Det kan opplyses at EUs regelverk også inneholder bestemmelser om sanksjoner i forbindelse med overfiske av kvoter. Overfiske kan føre til fratrekk i kvotene som tildeles medlemsstaten det påfølgende år, og dette fratrekket skal stå i et visst forhold til overfiskets omfang.

       I Nordsjøen alene er det 7 nasjonale fiskerisoner. EU opererer med kvoter på større fiskeområder som ikke følger de nasjonale fiskerisonene. Ansvaret for kvotekontroll og fiskestopp er av denne grunn tillagt den enkelte flaggstat, fordi dette er mest hensiktsmessig.

       En har derfor kommet frem til at fiskefartøyene rapporterer til egne myndigheter som da vil ha totaloversikten over fangstene. Det er regler og sanksjonsmuligheter for manglende stopp og overfiske i EUs regelverk. Kommisjonen har full adgang til de nasjonale databaser i kontrolløyemed.

       En kan med utgangspunkt i ovennevnte forhold ikke se at kvotekontrollen svekkes ved et norsk medlemskap i EU.

       Norges økonomiske sone vil bestå som i dag ved norsk EU-medlemskap.

       De aktuelle norske reglene, som dermed fortsatt vil gjelde, inkluderer adgang til å nekte et fartøy lisens dersom fartøyet har fisket i strid med fastsatte reguleringer mv. og en tilsvarende adgang til å trekke en gitt lisens tilbake.

       Kvotekontroll og lisensiering i norske områder vil bli foretatt av norske myndigheter på samme måte som i dag i overgangsperioden. Tiltredelsestraktatens artikler 45 og 46 sier at fartøy som fører en nåværende medlemsstats flagg skal være underlagt de samme bestemmelsene som gjelder umiddelbart før tiltredelsestraktatens ikrafttredelse. Fiskerikontrollen er også regulert gjennom artikkel 51.

Spørsmål 17:

       I kapittel 5.3.1.4. s. 218 og s. 219 omtales produsentorganisasjonene. Dersom Norge blir medlem i EU må de norske salgslagene omdannes til produsentorganisasjoner. På side 218 sies det: « Formålene med produsentorganisasjonene er i hovedsak de samme som de formål som legges til grunn for de nåværende salgslagene ». På hvilke områder skiller produsentorganisasjonene seg fra de nåværende salgslagene, og hvilke følger får denne omleggingen, f.eks for forhandlinger med kjøper om fastsetting av minstepris, fastsetting av prisnivå, prisforhandlinger, landing, omsetting av fangster, omsetningsplikten, og salg? Hva blir følgene av at et medlemskap i PO-ene er frivillig? Hvilke fordeler og ulemper er det å være medlem i en PO, og hvilke fordeler og ulemper er det ikke å være medlem i en PO?

Svar:

       I spørsmålet slås det fast at norske salgslag må omdannes til produsentorganisasjoner. Dette er ikke helt presist. Salgslagene vil måtte søke om godkjenning som PO'er hos norske myndigheter. For å oppnå godkjenning må enkelte tilpasninger foretas. Godkjenningen er nødvendig for at organisasjonene skal kunne fungere som unntak fra de ordinære konkurransereglene.

       Produsentorganisasjonene regulerer omsetningen, fastsetter minstepriser (tilbaketrekkingspriser) , jf. nedenfor, og kan foreta forskjellige former for markedsstabiliserende tiltak, som tilbaketrekking, stabilisering av priser, gi finansiell støtte til fiskerne når fisk trekkes ut av eller holdes tilbake fra markedet i tilfelle av prisfall o.l. Dette er former for tiltak norske salgslag i stor grad gjennomfører i dag. En del av organisasjonenes utgifter til slike tiltak gir EU kompensasjon for.

       De norske salgslag vil kunne videreføres som produsentorganisasjoner. Det dreier seg ikke om noen organisatorisk omdanning, men om visse formelle tilpasninger til regelverket i EU. De eksisterende norske salgslagene vil kunne tilpasse seg EU-regelverket der dette måtte være nødvendig, og kan fortsette som før, under samme navn, og f.eks kalle seg for Norges Råfisklag (PO), Norges Sildesalgslag (PO) eller liknende.

       Hvilke bindinger som ligger på POenes/salgslagenes fastsetting av minstepris vil variere ettersom de benytter seg av en tilbaketrekkingsordning eller ikke, ettersom de ønsker EUstøtte til slik tilbaketrekking eller ikke, og om produsentorganisasjonenes regler er bindende for fiskere som ikke er medlemmer av organisasjonen eller ikke.

       Innledningsvis må det påpekes at det er en utbredt misforståelse at det har vært ført reelle prisforhandlinger mellom salgslag og kjøpergrupper i Norge. Det har utviklet seg en ordning der representanter for kjøpergrupper og salgslagene har kommet sammen for å drøfte nivået på minsteprisene for fisk. Derimot har det ikke vært reist tvil om at det er salgslagene som ensidig kan fastsette minsteprisene i fall partene ikke har kommet til enighet under drøftelsene.

       Produsentorganisasjonenes adgang til ensidig å fastsette minstepriser - innenfor gitte rammer - vil kunne videreføres dersom dette er ønskelig. En slik praksis er ikke i strid med regelverk og praksis i EU.

       Nivået for de minsteprisene som salgslagene fastsetter vil alltid avspeile hva markedet kan gi for den fisk som bringes ut i markedet. I markedsordningen i EU er det regler om orienteringspriser, som blir fastsatt av Rådet hvert år for de viktigste artene. Disse orienteringsprisene er beregningsgrunnlaget for de tilbaketrekkingsprisene som blir fastsatt, og for andre prisbestemmelser, som f.eks referansepriser for importert fisk.

       Dersom en produsentorganisasjon velger ikke å benytte seg av ordningen med tilbaketrekking av fisk det ikke oppnås en nærmere fastsatt pris for, kan organisasjonen fritt fastsette sin minstepris. Dette gjelder både fisk som det er fastsatt orienteringspriser for, og fisk av andre arter. Dette gjelder også dersom organisasjonen har etablert sin egen tilbaketrekkingsordning for enkelte fiskeslag, så lenge det ikke søkes om offentlig støtte fra EU til å finansiere ordningen.

       Når produsentorganisasjonene velger å benytte seg av tilbaketrekkingsordningene i EU, eller de har fått godkjent at organisasjonens regler også skal gjelde for fiskere som ikke er medlemmer av organisasjonen, er friheten til å fastsette egne minstepriser begrenset.

       Når det gjelder minsteprisnivået, viser sammenlikninger mellom de norske minsteprisene og de prisene som er fastsatt i EU at det er stort sett sammenfallende priser, med unntak for enkelte arter (sei og sild), der de norske minsteprisene ligger adskillig lavere enn tilbaketrekkingsprisene i EU.

       All den tid fastsettingen av minstepris må ta hensyn til hva markedet kan forventes å gi for det enkelte fiskeproduktet, vil det vanskelig kunne tenkes at det vil være vesentlige avvik i minsteprisnivået.

       Det systemet som har utviklet seg i Norge med råfiskloven som juridisk grunnlag samsvarer med det systemet som har utviklet seg i EU med nasjonale markedsordninger og med den felles markedsordningen i EU som juridisk grunnlag.

       I debatten blir det ofte hevdet at det er en forskjell mellom det norske omsetningssystemet og det som praktiseres i EU idet medlemskap i produsentorgansiasjonene må være frivillig. Norske myndigheter har akseptert at enkelte salgslag i fiskerinæringen har hatt vedtektsbestemmelser om at alle som leverer fisk over en viss minsteverdi til et salgslag og er bosatt i salgslagets distrikt, automatisk var medlemmer av laget.

       Ordningen med automatisk medlemskap er ikke gjort gjeldende for alle salgslag. For eksempel er medlemskap i det viktigste salgslaget i torskesektoren - Norges Råfisklag - frivillig.

       Et vesentlig trekk med det norske omsetningssystemet er at all fisk skal omsettes gjennom eller med godkjenning av et salgslag, uansett om fiskeren er medlem av salgslaget eller ikke. Et vilkår er at salgslagets vedtekter skal være godkjent av Fiskeridepartementet.

       Etter markedsordningen i EU kan en medlemsstat bestemme at alle som omsetter fisk i det geografiske området til en produsentorganisasjon, skal være forpliktet til å følge organisasjonens regler om priser og omsetning. Dette vil sikre at de norske salgsorganisasjonene fortsatt vil være enerådende når det gjelder organiseringen av omsetningen av fisk innenfor organisasjonens distrikt. Dette gjelder fisk som omsettes av medlemmer av organisasjonen, og det gjelder fisk som omsettes av fiskere som ikke er medlemmer av organisasjonen. Organisasjonens vedtekter kan også pålegge fiskere som er medlemmer av organisasjonen, å omsette sine fangster ved landing. Et slikt pålegg kan ikke gjøres gjeldende overfor fiskere som ikke er medlemmer.

       Det er vanskelig å gå inn i detaljer når det gjelder å liste opp hvilke fordeler og ulemper det er å være medlem av en produsentorganisasjon, og hvilke fordeler og ulemper det vil medføre ikke å være medlem av en slik organisasjon. Mye vil avhenge av hvor dyktig organisasjonen er til å ta vare på medlemmenes interesser. I 1989 ble 60 % av alle fangster omsatt via produsentorganisasjoner i EU. I Belgia ble all fisk omsatt på denne måten, i Spania 91 %, i Storbritannia 77 %. I Danmark, Tyskland, Frankrike og Irland ble henholdsvis 64, 62, 63 og 64 % omsatt gjennom organisasjonene. Det dreier seg her om land med ulike tradisjoner når det gjelder organisert omsetning av fisk. Selv med frivillige ordninger kan det derfor konstateres at organisert omsetning dominerer i de viktigste fiskerinasjonene i EU.

       En fordel som medlemmene av produsentorganisasjoner har framfor de som ikke er medlemmer, er at de førstnevnte får godtgjørelse for fisk som trekkes tilbake når markedsprisen for fisken i første hånd faller under tilbaketrekkingsnivået. Det økonomiske sikkerhetsnettet som tilbaketrekkingsgodtgjørelsen representerer er derfor forbeholdt medlemmene av produsentorganisasjonene. Det gjelder også opplagringsstøtteordningene etter markedsordningen. Ordninger som er etablert av produsentorganisasjonene på egen hånd er også forbeholdt for medlemmene av organisasjonene.

       Produsentorganisasjonene kan regulere fiskeinnsatsen, men bare overfor medlemmer, hvis ikke medlemsstaten har bestemt at slike reguleringer også skal gjøres bindende for fiskere som ikke er medlemmer. For medlemmene kan det framstå som en ulempe å måtte finne seg i begrensninger i utøvelsen av sin virksomhet, mens de som ikke er medlemmer slipper å finne seg i slike begrensninger. Produsentorganisasjonene berører 80 % av alle fiskerne i EU.

       Produsentorganisasjonene har bl.a. til formål å sikre en rimelig levestandard for fiskeribefolkningen, særlig gjennom å øke de individuelle inntektene og å stabilisere markedene. Dette tilsvarer salgslagenes formål som er å sikre fiskerne gode og stabile priser og leveringsvilkår for sine fangster.

Spørsmål 18:

       I kapittel 5.3.4.2. s. 222, andre spalte, bli det vist til at Spania og Portugal blir en del av EUs felles fiskeripolitikk i 1996. Spania og Portugal har stor overkapasitet i sine fiskeflåter. Vi ber om nærmere redegjørelse for EUs felles fiskeripolitikk.

Svar:

       EUs felles fiskeripolitikk bygger på tre elementer; ressurs- og bevaringspolitikken, markedspolitikken og strukturpolitikken.

       For generelle beskrivelser av den felles fiskeripolitikken vises det til Europa-utredningen av 1992 og St.meld. nr. 40 (1993-1994).

       Spania og Portugal vil være fullt ut integrert i den felles fiskeripolitikken fra 1. januar 1996. Dette har sammenheng med at det spesielle adgangsregimet som gjelder for spanske og portugisiske fartøy, som bl a innebærer et fast tak på antall deltakende fartøy i fiskeriene vest av 4-graden, vil omgjøres slik at det blir formell likebehandling mellom Spania og Portugal og de øvrige medlemslandene. Denne integrasjonen skal være basert på at kapasitet og fiskeinnsats ikke skal økes, og innebærer ingen endringer i henhold til de fastsatte kvoteandelene medlemslandene har i henhold til relativ stabilitet.

Spørsmål 19:

       Vi ber om at det settes opp en nærmere oversikt over de saker der EU har gjennomført antidumping tiltak mot norsk fiskerinæring de siste årene.

Svar:

       EF-kommisjonen mottok i desember 1989 en klage fra skotske og irske lakseoppdrettere hvorpå det ble igangsatt en antidumpingprosedyre mot norsk eksport av fersk atlantisk laks. Dumpingundersøkelsene ble gjennomført på bakgrunn av perioden 1.1.89 til 31.12.89 og konkluderte med at norsk laks var solgt til underpriser, og at EF-produsentene var blitt påført skade. På bakgrunn av gjennomføringen av norske tiltak valgte Kommisjonen å avslutte denne antidumpingprosedyren i mars 1991 uten å innføre beskyttelsesforanstaltninger.

       Trusselen om antidumping tiltak har eksistert med varierende intensitet siden 1989. Dette har medført at den norske oppdrettsnæringa lever i usikkerhet med tanke på markedsadgangen til sitt største marked. Dette har selvsagt negative konsekvenser for næringas evne til å tiltrekke seg investeringer og dermed også for mulighetene til langsiktig planlegging.

       EU har dessuten i en rekke tilfeller innført minsteimportpriser på fersk laks, samt at importen av laks har vært gjenstand for overvåking.

Spørsmål 20:

       Til et eventuelt norsk medlemskap i EU føre til endringer for norsk fiskeeksport til land utenfor EU? I tilfelle hvilke?

Svar:

       Dette spørsmålet er behandlet i St.meld. nr. 40 på side 234 hvor det heter:

       Selv om Norge som ikke-medlem av EU vil oppnå tollfrihet med Polen, det viktigste av de nevnte markedene, etter en nedtrappingsperiode som avsluttes 1.1.1999, vil vi sannsynligvis også ha oppnådd gode tollbetingelser som EU-medlem på dette tidspunkt, jf. siste avsnitt i utdraget fra Stortingsmeldingen ovenfor.

Spørsmål 21:

       Vi ber om at det settes opp en samlet liste over økte fiskekvoter som ble gitt til EU i forbindelse med forhandlingene med Norge.

Svar:

       Den gode bestandsutviklingen i nord tillot oss å vise fleksibilitet i sluttfasen av forhandlingene gjennom å forskuttere 1997-nivået allerede fra 1995 for den ekstrakvote av torsk som ble gitt EU i en brevveksling i 1992. EU har således fått en tilleggskvote på 1,57 % av TAC, og som i årene 1995-97 vil utgjøre 11.000 tonn. Denne prosentandelen representerer med dagens TAC-nivå et tillegg på ca 2.000 tonn i forhold til det som ville vært situasjonen med en gjennomføring av brevvekslingen fra 1992.

       Med EU's tilleggskvote av torsk vil det følge en bifangstkvote på 10 % av andre arter for å sikre den praktiske gjennomføringen av fisket på tilleggskvoten av torsk. Norge vil videre overføre 1.000 tonn av sin torskekvote i NAFO-området 3M utenfor Canadas 200 milssone i det nordvestlige Atlanterhav. Dette er en kvote norske fiskere ikke utnytter.

Spørsmål 22:

       I kapittel 5.3.6.1 s. 228, andre spalte, sies det: « For makrell er 1994 referanseår. Den samlede total andel dette året er den høyeste Norge noen gang har hatt i de tre områdene hvor makrellen forvaltes. » Hva har det norske kravet for kvote av makrell vært de siste årene?

Svar:

       Selv om EU har hatt motforestillinger mot formelt å anerkjenne den vestlige makrellbestanden som en fellesbestand mellom Norge og EU, har partene i mange år sammen forvaltet bestanden gjennnom sin bilaterale fiskeriavtale. Spørsmålet om hvilke andeler partene skal ha av bestanden har vært drøftet i en årrekke uten at det er oppnådd enighet om en permanent fordeling mellom Norge og EU.

       Som andre bestander endrer vestlig makrell sitt utbredelsesområde i sykluser, uten at det kan slås fast hvor lange disse syklusene er. Fra en tidligere vestlig utbredelse har vestlig makrell nå et utbredelsesmønster hvor bestanden befinner seg i norske farvann en stor del av året, herav flere måneder i eksklusiv norsk sone. Dette har fra fiskerhold gitt opphav til krav om en betydelig høyere norsk andel. I de årlige kvoteforhandlingene med EU har Norge derfor stilt krav om større makrellkvoter til norske fiskere. I løpet av de siste fem årene har man i de årlige kvoteforhandlingene fått den samlede norske prosenten opp fra ca 28 % til 31,13 %, som altså utgjør den høyeste norske totalandelen av makrell vi har hatt.

Spørsmål 23:

       I kapittel 5.3.6.1 s. 229, andre spalte, sies det: « Den praktiske konsekvens av denne økte fleksibiliteten vil i dagens situasjon primært være økt adgang til makrellfisket i norsk del av Nordsjøen. » Kan Regjeringen utdype nærmere hva dette vil kunne bety for norske fiskeriinteresser?

Svar:

       Den vestlige makrellbestanden har nå et utbredelsesmønster hvor makrellen befinner seg flere måneder eksklusivt i norsk sone. Det makrellarrangementet Norge har inngått med EU innebærer ikke at Norge har avstått noen kvote til EU, men at det gis adgang til å ta 1/3 av makrellkvoten i norsk sone.

       Det er på det rene at denne økte fleksibiliteten innebærer bedret mulighet for EU til å utnytte sine kvoter. Det er ikke usannsynlig at deler av EU-fiskernes fangster vil bli landet i Norge. Utenlandske eksportørers tilgang til råstoff i høstsesongen vil kunne føre til endringer i norske eksportørers monopolsituasjon på Japan-markedet. Fra norsk fiskeindustri er det imidlertid hevdet at Norge stadig bør kunne ha et konkurransefortrinn på kvalitet.

       Økt fleksibilitet i fiskemulighetene vil være til fordel for norske fiskere dersom makrellbestanden igjen skulle endre vandringsmønster mot en mer vestlig utbredelse, og mindre deler av den fiskbare bestanden blir tilgjengelig i norsk sone.

Spørsmål 24:

       På s. 231 omtales « kvotehopping ». Dette prinsippet har vært oppe i EF-domstolen. Bl.a. i forbindelse med at britene hadde problemer med at spanske skip registrerte seg som britiske og fisket på britisk kvote. I denne saken godtok EF-retten Spanias krav, og i dag har spanske og nederlandske redere ca 10 % av Storbritannias fartøy. S.231, andre spalte, sies det: « I tillegg til de muligheter som ligger i EF-domstolens dommer om en reell økonomisk forbindelse, er det viktig å understreke at et hovedkrav i regelverket i EU, er at man ikke skal diskriminere borgere av andre medlemsland i forhold til egne statsborgere ». Kan Regjeringen utdype nærmere hvilke endringer et EU-medlemskap vil føre til for Norge når det gjelder fare for kvotehopping?

Svar:

       Etter Regjeringens vurdering er det lite relevant å gjøre en sammeligning med den situasjonen som har vært i Storbritannia, idet våre regelverk på området ikke er sammenlignbare. Det vises til meldingen s. 231 hvor det fastslås at: « Saklig forskjellsbehandling når det gjelder adgangen til å etablere seg i norsk fiskeflåte, som bygger på andre kriterier enn nasjonalitet, vil i utgangspunktet ikke være i strid med Fellesskapets regelverk. Det norske regelverket inneholder allerede i dag bestemmelser som vil legge forholdene til rette for en hensiktsmessig utvikling ev eierforholdene i fiskeflåten, og som i praksis vil kunne gi en beskyttelse mot kvotehopping, uten å diskriminere mellom norske og utenlandske statsborgere. »

       Etter en overgangsperiode på 3 år har Norge forpliktet seg til å oppheve bestemmelser i fiskerilovgivningen som diskriminerer mellom norske og andre EU-borgere. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at det åpnes for en fri etablering innen fiskeflåten.

       « Det norske regelverket, det vil si hovedsaklig deltagerloven av 16. juni 1972 nr 57 med tilhørende konsesjonsforskrifter, etablerer et system som for de i denne sammenheng antatt viktigste fartøytypene (trålfartøy og ringnotfartøy) er et lukket system hvor det bare i helt spesielle tilfeller deles ut nye konsesjoner.

       Videre kreves det en såkalt ervervstillatelse etter deltagerloven for å registrere et fartøy i merkeregisteret over norske fiskefartøy. Ervervstillatelse gis som hovedregel kun til aktive fiskere.

       Dette systemet vil kunne utvikles videre, og man vil uten å komme i konflikt med prinsippet om ikke-diskriminering kunne etablere et regelverk som vil kunne motvirke slike etableringer som har funnet sted i Storbritannia.

Spørsmål 25:

       Vi ber Regjeringen konkretisere det øvre taket for overvåkningsordningen, som er omtalt på s. 232.

Svar:

       Det framgår av St.meld. nr. 40 på s. 232 at Kommisjonen før utgangen av 1994 skal fastsette nærmere regler om hvordan overvåkningsordningen for handelen med sild, makrell, laks, ørret, reker, uer, kamskjell og sjøkreps skal settes ut i livet. Utarbeidelsen av reglene skal skje i nært samarbeid med Norge. Nærmere konsultasjoner vil finne sted i september/oktober. Det kan bemerkes at det ikke er snakk om et spesifikt nivå som automatisk vil utløse en importbegrensning. Takene vil være indikative og lede til at man følger markedet nøye for å vurdere om en unormal høy eksport fra Norge til EU leder til forstyrrelser i EU-markedet.

Spørsmål 26:

       I kapittel 5.3.6.11 s. 235, første spalte, sies det: « De høyeste satsene gjelder kondemneringsstøtte, og støtte til varig reduksjon av flåtekapasiteten ». Hvordan mener Regjeringen dette rimer med målsettinger i norsk fiskeri- og næringspolitikk?

       (Se svar under spm. 27)

Spørsmål 27:

       I kapittel 5.3.6.11 s. 235, første spalte, sies det: « For norsk fiskerinæring vil deltakelse i disse strukturprogrammene bety nye muligheter for å gjennomføre tiltak og investeringer som kan bedre konkurranseevnen. Det vil bidra til å sette næringen bedre i stand til å utnytte markedsmulighetene internasjonalt, såvel som de nye mulighetene som følger av et EU-medlemskap. Ved å benytte disse ordningene kan man gjennom bidrag fra Fellesskapet øke satsingen for å fremme nødvendige omstillinger i fiskeindustrien og fiskerinæringen forøvrig ». Hva mener Regjeringen med dette? Vil dette bety færre eller flere fiskebåter og sysselsatte i den norske fiskeflåten?

Svar:

       Et delsvar på ovennevnte spørsmål er å finne under samme kapittel som spørsmålene er hentet fra i St.meld. nr. 40. Nederst i første spalte side 235 står følgende:

       Selv om det gjennom flere kapasitetsreduserende tiltak over en rekke år er gjennomført en kapasitetsreduksjon i den norske fiskeflåten, er det i Strukturmeldingen (St.meld. nr. 58 (1991-1992)) konkludert med at det i flere flåtegrupper fortsatt er for høy kapasitet sett i forhold til en normal ressurssituasjon. Overkapasiteten fører til at kostnadene i fiske er for stor i forhold til inntektene (økonomisk overkapasitet) og til at faktisk fangstevne er større enn tilgjengelige ressurser (teknisk overkapasitet).

       Reduserte kostnader, i hovedsak pga. fallende renter, og økte kvoter i de viktigste fiskerier har redusert det akutte behovet for kapasitetsreduksjon. På sikt bør imidlertid kapasiteten i noen flåtegrupper reduseres. Dette behøver ikke bety noen vesentlig reduksjon i sysselsettingen totalt i fiske dersom reduksjonen kommer i de mest kapitalintensive delene av flåten. Bedret tilpasning av flåten med bedret økonomi i fiske og mulighet for høyere utbytte av fiskebestandene, vil bidra i retning av økt sysselsetting og dermed kunne oppveie den reduksjon som minsket flåtekapasitet vil medføre.

       Ved deltakelse i EUs strukturprogrammer vil det fra norsk side bli lagt vekt på å benytte de delene av programmene som samsvarer med norske målsettinger for kapasitets- og strukturtilpasning. Strukturprogrammene vil sammen med bortfall av toll legge til rette for økt videreforedling av fisk og fiskeprodukter. De kan også bidra til å vedlikeholde og utvikle betingelser som gjør det mulig å utnytte stadig mer av produksjonspotensialet innen havbrukssektoren.

Spørsmål 28:

       I kapittel 5.4, s. 237, andre spalte, omtales industrien. Det sies: « Store deler av norsk industri er avhengig av å få solgt sine produkter på utenlandske markeder, spesielt i VestEuropa ». Vi ber om å få en oversikt over hvilke fora og organisasjoner som Norge er medlem i idag, som arbeider for å bedre samhandelen med utlandet. Hvilke fora av denne type vil Norge kunne bli med i dersom vi ble EU-medlem, som vi ikke kan være med i dag?

Svar:

       Norge har som et land med en utadvendt økonomi med stor utenrikshandel interesse av å delta i fora hvor rammebetingelsene for handel mellom land drøftes. De viktigste fora og organisasjoner Norge deltar i denne sammenheng er i dag følgende:

       Som EU-medlem vil Norge delta fullt ut i bl.a følgende fora hvor premisser legges og beslutninger fattes som er av betydning for industriens samhandels- og vekstmuligheter:

       I tillegg vil deltakelse i Miljø-, Landbruk-, Transport-, Telekommunikasjon- og Finansministrenes råd fatte beslutninger i spørsmål av betydning for industriens markeds- og utviklingsmuligheter.

Spørsmål 29:

       Adm.dir. i NHO Karl Glad uttalte i Dagens Næringsliv 26. mai 1994 følgende: «Jeg tror det har betydning at store deler av norsk næringsliv har sin øverste ledelse i Norge, at hovedkontorene ligger her, og at strategien legges opp herfra». Hva er Regjeringens kommentar til dette synspunktet?

Svar:

       Regjeringen er opptatt av betydningen for det norske samfunn av å ha norske eiere, og hovedseter for større internasjonalt orienterte selskaper lokalisert i Norge. Det finnes imidlertid ingen enkle metoder for å gjøre det attraktivt å investere, produsere og lokalisere hovedseter både for norske og utenlandske selskaper i Norge. Et vellykket resultat på dette området krever at en fortsetter det brede arbeidet som er i gang for å styrke næringslivets konkurranseevne og Norges attraktivitet.

       En rekke tiltak for å styrke kapitaltilgangen, og derigjennom eiermiljøene er i tillegg gjennomført. Eksempler på tiltak som vil virke positivt på kapitaltilgangen er endinger i finansieringsselskapenes, forsikringsselskapene, kredittforetakenes og Statoils plasseringsadgang i aksjer, Folketrygdfondets plasseringsadgang i aksjer og tillatte engasjement i enkeltselskaper, overgangsregler for negative saldi i skattereformen, redusert formuesverdi på børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer, opprettelsen av Statens næringsog distriktsutviklingsfond (SND) og gjennomføringen av AMS.

       Regjeringens arbeid for å styrke konkurranseevnen og de gjennomførte tiltak for å bedre kapitaltilgangen, i kombinasjon med den positive utviklingen i kapitalmarkedet, har bidtratt til at det har blitt langt mer attraktivt å lokalisere hovedseter og beslutningsmiljøer i Norge.

Spørsmål 30:

       På side 256, 2. spalte, i meldingen vises det til vedtak i Tysklands og Nederlands nasjonalforsamlinger vedrørende behandling av spørsmålet om etablering av fase 3. Vedtakene bes oversendt, fortrinnsvis i norsk oversettelse.

Svar:

       Ingen av de utbedte tekstene er oversatt til norsk. Den nederlandske loven vedlegges i nederlandsk språkdrakt. Vedtaket i den tyske nasjonalforsamlingen er sitert i den tyske forfatningsdomstolens dom av 12. oktober 1993. Sitatet finnes på side 11-13 i den danske oversettelsen av dommen. Disse sidene vedlegges.

Spørsmål 31:

       På sidene 261 og 262 i meldingen omtales forhandlingene om norsk deltagelse i ØMU. Det vises bl.a. til at det fra norsk side ble pekt på at statens finanser må være tilstrekkelig sterke til å kunne håndtere et mulig kraftig oljeprisfall, at det offentlige budsjettunderskuddet kunne øke kraftig som følge av et sterkt fall i energiprisene og det ble også pekt på spesielle trekk ved offentlig gjeld og fordringer i Norge. Det heter om disse momentene at de « ble tatt til etterretning ». Hva innebærer dette?

Svar:

       Norge fremmet under forhandlingene sine synspunkter og klargjorde sine premisser som angitt i meldingen. Norge tok ikke opp krav om formelle unntak eller reservasjoner, men pekte på trekk ved norsk økonomi som vil være av betydning når spørsmålet om vurdering av den felles valutaen for Norges del eventuelt blir aktuell, jf. meldingens side 261. Etter å ha hørt de norske synspunktene, slo EU fast at det var grunnlag for å lukke forhandlingskapitlet om ØMU.

Spørsmål 32:

       På side 262, 1. spalte, i meldingen heter det at « vekslingskostnader vil falle bort innenfor valutaunionen. Den felles valuta vil fjerne usikkerhet i form av valutakursrisiko overfor våre viktigste handelspartnere ». I et av vedleggene til den svenske konsekvensutredningen (SOU 1994:6, vedlegg 4) heter det på side 55 at « inverkan av vGkselkursfluktuasjoner och valutarisk Gr troligen den mest overdrivna aspekten på en monetGrunion ». Departementet har i meldingen lagt vekt på svenske BNP-beregninger og har antatt « at tilsvarende virkninger vil også gjøre seg gjeldende i Norge ». Hva er departementets vurdering av de konklusjoner som er trukket i vedlegg 4 til SOU 1994:6, og antar departementet at denne konklusjon også har gyldighet for Norge?

Svar:

       Regjeringen har ikke beregnet den mulige reduksjonen i vekslingskostnader ved innføring av den felles valuta i Norge. En slik beregning ville kreve et omfattende arbeid. Det vises her til metoden som er brukt ved beregningen i « One market, one money »(European Economy no. 44).

       Generelt vil det være grunn til å anta at virkningene av redusert valutakursrisiko og bortfall av vekslingskostnader skulle være i samme størrelsesorden for norsk og svensk økonomi.

       Konklusjonen i den svenske konsekvensutredningen bygger bl.a. på en delutredning av Claes Wihlborg (bilag 4 til SOU 1994:6). Wihlborg ser ut til å utelate vesentlig deler av de kostnader som følger av at Sverige og EU-landene har egne valutaer. Delutredningen gir ingen grundig fremstilling av metoden som er brukt i beregningen, og det er vanskelig å vurdere kvaliteten på anslaget. Derimot er metoden som er brukt i European Economy no. 44, grundig dokumentert. I denne utredningen er bortfallet av vekslingskostnader beregnet til 0,4 % av BNP for alle EU-landene samlet hvis de alle deltar i valutaunionen, jf. omtalen på meldingens side 395.

       Regjeringen har ikke laget eller gjengitt noen anslag for virkninger i Norge av bortfall av valutakursrisiko. I EU-meldingen drøftes slike virkninger kvalitativt.

Spørsmål 33:

       På side 264, under pkt. 5.6.6. krav til endringer i lover og forskrifter, heter det at Lov om Norges Bank må endres senest ved inngangen til fase 3. Kan departementet redegjøre nærmere for hvilke lovendringer som vil være nødvendige?

Svar:

       Sentralbankloven § 2 tredje ledd gir Kongen i statsråd instruksjonsmyndighet over Norges Bank. Instruksjonsmyndigheten kan utøves både som generelle regler og som pålegg i enkeltsaker. Den har ikke vært anvendt.

       Traktaten om den Europeiske Union (TEU) art 107 omhandler sentralbankenes selvstendige stilling. Det bestemmes her at ved utøvelsen av den myndighet og gjennomføringen av de oppgaver og plikter som er lagt på dem etter denne traktat og Den Europeiske Sentralbanks (ESB) statutter, skal verken ESB eller de nasjonale sentralbanker eller medlemmene av deres beslutningsorganer, anmode om eller motta instrukser fra Fellesskapets instanser eller organer, fra Medlemsstatenes regjeringer eller fra noe annet organ. Fellesskapets instanser og organer og regjeringene i Medlemsstatene påtar seg å overholde dette prinsipp og ikke å søke å påvirke medlemmene av beslutningsorganene i ESB eller i de nasjonale sentralbanker i utøvelsen av deres oppgaver.

       Disse reglene innebærer at sentralbankloven § 2 må endres.

       Det vises for øvrig til omtale om saksforholdet i avsnitt 5.6.6 på side 264 i meldingen.

       Rådet har bl.a. som oppgave å vedta formelle kursordninger, eller - i fravær av slike - å fastlegge generelle retningslinjer for kurspolitikken, jf. meldingen s. 253.

       Sentralbankloven § 18 første og annet ledd har regler om Norges Bank som kredittyter til Staten. Slik kreditt kan etter loven bare ytes innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget. Bestemmelsene i sentralbankloven § 18 første og annet ledd har imidlertid ikke hatt praktisk betydning. Etter TEU art 104 første ledd, er det forbudt for de nasjonale sentralbanker å yte kreditt til Staten. Dette innebærer at sentralbankloven § 18 første og annet ledd må endres. Det vises for øvrig til omtale av saksforholdet i avsnitt 5.6.6 på side 264 i meldingen.

Spørsmål 34:

       Gradert merverdiavgift har vært et sentralt tema i debatten om det norske avgiftssystemet. Regjeringen har tidligere gått mot innføring av graderte satser. I revidert nasjonalbudsjett 1993 avvises graderte satser under henvisning til NOU 1993:8 . Så sent som ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1994 skriver Finansdepartementet i svar på spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe: « Regjeringen har under medlemsskapsforhandlingene med den Europeiske Union ikke støtt på problemer fordi vi har et system uten differensierte satser. Regjeringen har ikke endret sitt syn på dette punkt i forhold til det som ble beskrevet i Revidert nasjonalbudsjett 1993. »

       I kapittel 5.7.1.5, side 276, heter det: « Regjeringen vil imidlertid foreslå en lavere merverdiavgiftssats enn den generelle for romutleie i hoteller, hytter, campingplasser o.l. når denne tjenesten kommer inn under avgiftsområdet. »

       Hvordan harmonerer dette sitatet fra meldingen med Regjeringens tidligere uttalte politikk? Er det foretatt beregninger om hvordan innføring av merverdiavgift på overnattingstjenester vil slå ut for etterspørsel og lønnsomhet i hotell- og reiselivsbransjen?

Svar:

       I svaret til Senterpartiets stortingsgruppe i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1994 stod det:

       Regjeringen fastholder dette syn. Det er etter EUs regelverk ingen ting i veien for å ha én merverdiavgiftsats. Med passusen « et system uten differensierte satser » må forstås det systemet som i dag gjelder for varer og tjenester som befinner seg innenfor merverdiavgiftsområdet. For disse produktene har Norge ikke støtt på problemer fordi vi har et mva-system uten differensierte satser (med unntak av enkelte 0-satser). Romutleie befinner seg i dag som kjent utenfor merverdiavgiftsområdet.

       Ved et EU-medlemskap vil Norge måtte innføre merverdiavgift på overnattingstjenester, slike tjenester er avgiftsbelagt i alle EU-land. For å unngå problemer i denne næringen, varslet Finansdepartementet i pressemeldingen i forbindelse med forhandlingsresultatet med EU at det vil bli benyttet en redusert mva-sats på overnattingstjenester. Dette må betraktes som et unntak fra et system med en generell merverdiavgiftssats.

       Det gjøres for øvrig oppmerksom på at innføring av merverdiavgift på overnattingstjenester ikke bare innebærer at det beregnes utgående avgift ved salg av disse tjenestene. Det gis også fradrag for inngående merverdiavgift på innkjøp til bruk i slik næringsvirksomhet. Dette demper kostnadsoverføringen for slike tjenester.

       Vridninger mellom næringer som følge av merverdiavgiftssystemet oppstår ikke bare fordi ulike varer og tjenester og varer har forskjellige mva-satser, men også fordi enkelte varer og tjenester befinner seg utenfor merverdiavgiftssystemet, mens andre befinner seg innenfor. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) Skattereformen 1992 hvor det står:

       En utvidelse av avgiftsområdet til å omfatte flere tjenester vil dermed bidra til en mindre vridning i avgiftssystemet.

       For tiden utfører SNF et forskningsprosjekt for Finansdepartementet med formål bl.a. å kartlegge hvordan innføring av merverdiavgift vil påvirke etterspørsel og lønnsomhet i overnattingssektoren.

Spørsmål 35:

       Regjeringen har foreslått å fjerne investeringsavgiften fordi denne avgiften ikke harmoniserer med EUs avgiftssystemer. Hvordan mener departementet dette vil påvirke kostnadene i næringslivet ved bruk av arbeidskraft i forhold til investeringer som har som målsetting å spare bruk av arbeidskraft? Har sysselsettingseffekten ved en fjerning av investeringsavgiften blitt vurdert, evt. beregnet?

Svar:

       Fjerning av investeringsavgiften vil gi administrative besparelser for staten, og bidra til høyere driftsresultater i de deler av næringslivet som er berørt av investeringsavgiften.

       Pr. i dag er fabrikkmessig produksjon og bergverk, som er relativt sett kapitalintensive, unntatt fra investeringsavgift. En stor del av innberettet investeringsavgift stammer fra næringsvirksomhet som må regnes for å være relativt arbeidsintensiv, som engros- og detaljhandel, eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting, hotell- og retaurantdrift, og post og tele. Disse næringene må ansees å ha relativt begrensede muligheter for å foreta investeringer i kapitalutstyr som erstatter arbeidsplasser, og en kan derfor gå ut fra at i disse næringene er substitusjonseffekten mellom arbeid og kapital lav. På denne bakgrunn vil en ikke kunne vente nedgang i sysselsettingen i disse næringene ved at kapital erstatter arbeidskraft ved fjerning av investeringsavgiften.

       Økt disponibel inntekt i privat sektor som følge av fjerning av investeringsavgiften vil bli anvendt til privat forbruk eller investeringer. Økte investeringer vil på sikt gi utslag i økt sysselsetting, og det vises her til eksempel på side 399 i meldingen. Det er ikke gjort beregninger av sysselsettingseffekten ved en fjerning av investeringsavgiften. Endringen i denne avgiften må ses i sammenheng med andre avgiftsendringer som kan være aktuelle ved et EU-medlemskap, se f.eks omtale i avsnitt 7.5.1 i meldingen.

Spørsmål 36:

       I Stortingsmeldingen er det flere steder omtalt at det forberedes et system der varene belegges med merverdiavgift i tilvirkerlandet og at denne avgiften følger varen innad i EU. En slik politikk vil kunne svekke norske varers konkurranseevne dersom vi opprettholder et høyere nivå på merverdiavgiften enn andre land i unionen. Hvordan mener departementet en slik utvikling vil påvirke norsk avgiftsnivå?

Svar:

       Et fremtidig merverdiavgiftssystem vil kunne innebære at avgiftsoppkrevingen vil skje i opprinnelseslandet (salgslandet) med opprinnelseslandets satser ved samhandel mellom EU-land. Systemet befinner seg fremdeles på forslagsstadiet og en overgang fra nåværende system krever enstemmighet i Rådet. Av den grunn vil det være vanskelig å angi hvilke konsekvenser en eventuell omlegging vil ha på norsk avgiftsnivå og konkurranseevne. Basert på ulike antakelser om hvordan det endelige merverdiavgiftssystmet vil bli, kan likevel noen vurderinger trekkes fram.

       Handel mellom næringsdrivende med fradragsrett for inngående merverdiavgift fungerer etter gjeldende EU-regelverk på følgende måte: Selger vil ved salg av en vare til en kjøper i et annet EU-land 0-satse denne varen, dvs. at det ikke beregnes utgående merverdiavgift på denne varen. Dette er samme prosedyre som i dag ved eksportsalg fra Norge hvor eksportøren 0-satser vedkommende vare. Ved det foreslåtte « endelige » merverdiavgiftssystemet vil selgeren beregne full merverdiavgift også når kjøperen er næringsdrivende fra et annet EU-land med fradragsrett for inngående merverdiavgift. Kjøperen på sin side kan trekke fra hele denne merverdiavgiften i sitt hjemland som er oppkrevet etter selgerlandets (og ikke kjøperlandets) sats. Dette betyr at det vil skje en overføring av avgiftsproveny fra kjøper til selgerlandet. Siden merverdiavgiften er en skattlegging av endelig forbruk, er det forutsatt at det skal skje en overføring av avgiftsproveny fra selger til kjøperlandet som om lag nøytraliserer ovennevnte overføring av avgiftsproveny. Det er derfor grunn til å forvente at overgangen til det « endelige » merverdiavgiftssystemet ikke vil ha noen økonomisk betydning for salg mellom næringsdrivende med fradragsrett for inngående merverdiavgift. På dette punktet vil det endelige merverdiavgiftssystemet ikke påvirke norske produsenters konkurransesituasjon eller muligheten til å opprettholde ett høyere norsk avgiftsnivå.

       Ved omsetning til private eller andre uten fradragsrett for inngående avgift, f.eks enkelte offentlige institusjoner, vil ulike merverdiavgiftssatser kunne ha en konkurransevridende effekt. I dag eksisterer særordninger innen EU for å motvirke dette. Ved distansesalg til private hvor kjøp foretas av juridiske personer uten fradragsrett for inngående avgift, skal avgiften oppkreves i kjøperlandet og etter kjøperlandets sats dersom salgene/anskaffelsene overstiger visse beløpsgrenser. Det er ennå uklart hvorvidt disse særordningene vil bli opprettholdt. I den grad disse vil bli opprettholdt, vil en overgang til det « endelige » merverdiavgiftssystemet i liten grad påvirke norske produsenter konkurransesituasjon eller muligheten til å opprettholde et høyere norsk avgiftsnivå. Dersom det skulle skje en overgang til det « endelige » merverdiavgiftssystemet uten at disse særordningene videreføres, vil det kunne være problemer å opprettholde et vesentlig høyere merverdiavgiftsnivå enn våre naboland. Det skyldes at juridiske personer utenfor avgiftsområde, som f.eks kommuner, vil kunne kjøpe varer direkte fra et annet EU-land med selgerlandets merverdiavgift. På samme måte vil privatpersoner kunne kjøpe varer på postordre fra utlandet og betale selgerlandets merverdiavgift. For tiden er merverdiavgiften høyere i Sverige og Danmark enn i Norge.

       Ovennevnte konklusjoner er trukket på bakgrunn av ulike antakelser om hvordan det « endelige » merverdiavgiftssystemet her vil kunne bli. Dette systemet er som tidligere nevnt bare på forsøkssstadiet, og forslaget har møtt til dels hard mostand fra enkelte av medlemslandene. Det vil derfor være høyst usikkert hvordan dette systemet til slutt vil se ut. Det gjøres forøvrig oppmerksom på at en overgang til det « endelige » merverdiavgiftssystemet, som vedtak om indirekte beskatning for øvrig, krever enstemmighet i Rådet.

Spørsmål 37:

       En tilsvarende politikk er foreslått for transporttjenester ved at disse i prinsippet skal avgiftsbelegges i avgangslandet. Vil Norge på sikt kunne opprettholde 22 % merverdiavgift på transporttjenester og norske særavgifter og opprettholde konkurransekraft?

Svar:

       En vil presisere at gjeldende regelverk for transporttjenester innen EU allerede i en viss grad er basert på prinsippet om avgiftsbelegging i transportens avgangsland. Dette gjelder når transporten utføres for kunder som ikke er registreringspliktige i noe EU-land. Når transporten utføres for kunder som er registrert for merverdiavgift i andre EU-land enn avgangslandet, skal transporttjenesten avgiftsbelegges i det landet hvor kunden er registrert. Det vises for øvrig til at forhandlingsresultatet innebærer at Norge fortsatt kan unnta persontransport fra avgiftsplikt. Det legges derfor til grunn at spørsmålet gjelder varetransport.

       Overgangsordningen for varehandelen mellom EU-landene, som ble innført ved etableringen av det indre marked i 1993, omfatter også enkelte tjenester som ytes i tilknytning til leveranser og anskaffelser av varer. Dette gjelder bl.a. transporttjenester.

       For registreringspliktige næringsdrivende med fradragsrett for inngående avgift vil ulik merverdiavgiftssats ikke ha noen økonomisk betydning. Dette gjelder både når transporttjenesten avgiftsbelegges i avgangslandet og i landet hvor kunden er registrert.

       Ved omsetning til privatpersoner eller andre uten fradragsrett for inngående avgift, f.eks enkelte offentlige institusjoner, vil ulike merverdiavgiftssatser kunne ha en konkurransevridende effekt. Det er vanskelig å se at kjøp av transporttjenester fra andre EU-land av norske privatpersoner eller juridiske personer uten fradragsrett for inngående avgift, vil kunne få et betydelig omfang, selv om vi i dag ikke har tall for dette. Gjeldende regler på dette området skulle derfor ikke være til hinder for at Norge kan opprettholde en avgiftssats på 22 % ved et EU-medlemskap. Det vises i denne forbindelse til at Danmark, som nabo til lavsatslandet Tyskland, har en merverdiavgiftssats på 25 % på transporttjenester.

       Forslaget til det « endelige » system befinner seg fremdeles på planleggingsstadiet og det er usikkert hvordan systemet vil komme til å se ut og når det eventuelt vil bli iverksatt. Hvilke løsninger som vil bli foreslått for transporttjenester i det fremtidige « endelige » merverdiavgiftssystemet er heller ikke avklart. Overgang til det « endelige » merverdiavgiftssystem krever enstemmighet i Rådet.

Spørsmål 38:

       I henhold til sjette avgiftsdirektiv skal også tjenester avgiftsbelegges i det land hvor selger har sitt forretningssted. Vil Norge kunne opprettholde en klart høyere merverdiavgiftssats på tjenester enn andre EU-land med denne ordningen?

Svar:

       Som nevnt i spørsmålet er utgangspunktet innen EU at tjenester avgiftsbelegges i det land hvor selger har sitt forretningssted. Som det fremgår av Stortingsmeldingen er det imidlertid gjort unntak fra denne regelen for en rekke viktige tjenesteområder. Det kan f.eks nevnes at tjenester som gjelder fast eiendom skal avgiftsbelegges i det land hvor eiendommen ligger. Tjenester som gjelder bl.a. kultur, sport, underholdning og arbeid på løsøregjenstander skal avgiftsbelegges i det land hvor tjenestene blir utført. Videre skal advokattjenester, reklametjenester, konsulenttjenester, utleie av løsøre og tjenester innen bank og forsikring avgiftsbelegges i det land hvor kunden er etablert.

       Reglene om leveringsstedet for ovennevnte tjenester er ikke en del av det « overgangssystemet » for merverdiavgift som ble innført ved opprettelsen av det indre marked i 1993. Reglene vil derfor ikke automatisk opphøre ved en eventuell innføring av et « endelig » merverdiavgiftssystem.

       Ved omsetning mellom næringsdrivende med fradragsrett for inngående avgift, antas ulike satser på tjenester å ha liten økonomisk betydning. Dette gjelder uansett hvor avgiftsplikten oppstår.

       Ved omsetning av tjenester som skal avgiftsbelegges i salgslandet til private personer og andre uten fradragsrett for inngående avgift, vil en høyere sats i Norge kunne ha en konkurransevridende effekt. Det er vanskelig å se at kjøp av tjenester fra andre EU-land av norske privatpersoner eller juridiske personer uten fradragsrett vil kunne få et betydelig omfang, selv om vi i dag ikke har tall for dette. Dette henger sammen med at tjenester som oftest forbrukes i nær tilknytning til det stedet der den produseres. Gjeldende regler på dette området skulle derfor ikke være til hinder for at Norge kan opprettholde en høy merverdiavgiftssats. Det vises i denne forbindelse til Danmark, som har en merverdiavgiftssats på 25 % på alle merverdiavgiftspliktige tjenester.

Spørsmål 39:

       I kapittel 5.12.2, side 320-321, omtales Storbritannias og Spanias motstand mot å heve grensen for det blokkerende mindretall fra 23 til 27 stemmer i Rådet. Denne uenigheten førte til en foreløpig kompromissløsning; at vedtak skal utsettes med sikte på å nå fram til enighet, dersom mellom 23 og 26 stemmer i Rådet går mot et vedtak. Har EU-landene blitt enige om prosedyrer for det arbeidet som skal skje etter en slik utsettelse, og hva går disse prosedyrene i tilfelle ut på?

Svar:

       Virkningen av at vedtakelsen av et forslag blir utsatt og fremgangsmåten for senere å fatte vedtak i saken er omtalt på side 321 i Stortingsmeldingen:

Spørsmål 40:

       I kapittel 5.12.2, side 322, heter det at Regjeringskonferansen i 1996 blant annet « skal vurdere antallet medlemmer av Kommisjonen og medlemslandenes stemmevekt i Rådet, samt ethvert tiltak som anses nødvendig for å lette organenes arbeid og sikre at de virker effektivt ». I tillegg skal EU-parlamentets rolle i beslutningsprosessen drøftes. Hva er Regjeringens holdning til disse spørsmålene?

Svar:

       Sammenkallingen av en regjeringskonferanse i 1996 for å vurdere EUs traktatgrunnlag med sikte på eventuelle revisjoner, er hjemlet i Maastricht-traktatens artikkel N annet ledd. I St.meld. nr. 40 (side 108) vises det til at « Bestemmelsene om en regjeringskonferanse ... må forstås som et uttrykk for medlemslandenes ønske om løpende å drøfte samarbeidets grunnlag, innhold og form i lys av nye oppgaver og utfordringer. Det er derfor de land som deltar i 1996 som vil avgjøre den videre utvikling og innhold i samarbeidet. »

       Regjeringskonferansen ventes å foreta en gjennomgang av alle vesentlige sider ved EU-samarbeidet, både spørsmål om mulig økt fordypning av samarbeidet og en videre utvidelse av EU.

       I St.meld. nr. 40 (side 322) er anført at « Utfallet av konferansens vurdering av disse spørsmålene er åpent. Som medlem av Den europeiske union vil Norge - og de øvrige nordiske medlemsland - kunne utøve avgjørende innflytelse på resultatet av konferansen, ettersom traktatendringer vil kreve tilslutning fra alle medlemsland. »

       I St.meld. nr. 40 (side 76) har Regjeringen videre understreket at « Det er den politiske viljen i de medlemsland som da vil delta som vil avgjøre samarbeidets videre omfang og retning. Det er Regjeringens syn at Norge bør være med på å trekke opp de videre linjene for EUsamarbeidet. Norge vil slik kunne være med på å forme den politiske og økonomiske utviklingen i Europa og dermed også viktige rammevilkår for samfunnsutviklingen i Norge. »

       Regjeringen legger i lys av det som er nevnt ovenfor stor vekt på at Norge som medlem deltar aktivt i forberedelsene til og gjennomføringen av denne konferansen.

       Regjeringskonferansen ligger fortsatt to år frem i tid. Noen nærmere dato er foreløpig ikke fastsatt. Ved medlemskap anser Regjeringen det naturlig at man forut for konferansen konsulterer Stortinget eller Stortingets organer på hensiktsmessig måte.

Spørsmål 41:

       I kapittel 5.13.1, side 324, heter det: « Ved norsk medlemskap i EU må et første valg til Europaparlamentet avholdes innen to år etter tiltredelsen. Inntil valget er avholdt, vil representanter utpekt av Stortinget representere Norge i Europaparlamentet. Valg til Europaparlamentet bør, så langt mulig, avvikles i samsvar med reglene om stortingsvalg i valgloven av 1. mars 1985. » Når mener Regjeringen det eventuelt første valget til Europaparlamentet bør avholdes, og hvilke prinsipper mht. stemmekretser vil Regjeringen foreslå?

Svar:

       Regjeringen finner det naturlig å avvente resultatet av folkeavstemningen den 28. november før det tas stilling til tidspunktet for et evt. valg til Europaparlamentet og hvilke prinsipper som bør gjelde for et slikt valg.

Spørsmål 42:

       I kapittel 5.17, side 334, heter det at Åland ikke vil omfattes av et EU-medlemskap. Betyr det at Åland har vedtatt å ikke bli med i EU, selv om Finland blir EU-medlem?

Svar:

       For at tiltredelsestraktaten mellom EU og Finland skal kunne få anvendelse også for Åland, må Finland innhente samtykke fra Ålands lagting. Dette følger av Ålands selvstyre, som har sitt grunnlag i beslutning av Nasjonenes Forbund i 1921. Siden et slikt samtykke ikke kan tas for gitt, har Finland forhandlet frem en særskilt tilslutningsmekanisme for Åland som muliggjør at Finland kan bli medlem uten at Åland blir det. Dette er nedfelt i art. 28 i Finlands tiltredelsestraktat med EU. Finlands regjering må, ved eventuell ratifisering av tiltredelsestraktaten, uttrykkelig tilkjennegi at EU-medlemskap, på visse betingelser, også skal gjelde for Åland, selvfølgelig etter at Ålands lagting har gitt sitt samtykke til det. Dersom Ålands lagting sier nei, reguleres forholdet mellom Finland og Åland av selvstyreloven.

Spørsmål 43:

       Regjeringen hevder at det norske samarbeidet vil bli styrket ved norsk, svensk og finsk medlemskap i EU. Samtidig heter det i kapittel 5.17, side 334, at « det avgjørende vil her være hvilke felles interesser de nordiske land vil ha innefor EU i de enkelte saker, og i hvilken grad hvert land ser seg tjent med en nordisk tilnærming ». Mener Regjeringen at de nordiske land vil ha flere felles interesser som medlemmer av EU enn de har i dag? Kan Regjeringen i tilfelle konkretisere hvilke områder dette gjelder?

Svar:

       Ved EU-medlemskap vil de nordiske land bli knyttet sammen i et tettere og mer omfattende samarbeid. De nordiske land vil bl.a. måtte forholde seg til langt flere saksområder i forhold til den nye utviklingen i Europa. På miljøområdet - vil de nordiske land som EU-medlemmer kunne utdype og få større bredde i sitt samarbeid.

       Sikkerhetspolitikken er et annet eksempel på hvor de nordiske land vil ha felles interesser som EU-medlemmer. Finland og Sveriges endrede sikkerhetspolitikk vil best kunne utnyttes til de nordiske lands felles beste innenfor en europeisk ramme. For at dette skal skje må imidlertid de nordiske land selv bidra til at EUs sikkerhetspolitiske orienteringer tar opp i seg de nordiske lands egne interesser. Det er f.eks ikke noe automatikk i at EU vil engasjere seg i de spesielle problemene i nord.

       Også på det regionalpolitiske området vil de nordiske land ha felles interesser. I lys av de nordiske landenes særskilte bosettingsstruktur og mange felles regionalpolitiske interesser, vil de nordiske landene som EU-medlemmer sammen få større gjennomslagskraft for nordiske interesser når det gjelder bruken av EUs regionalpolitiske virkemidler.

Spørsmål 44:

       I kapittel 5.18, side 335, heter det at Svalbardtraktaten etter sin ordlyd ikke omfatter fiskevernsonen. Samtidig heter det at fiskevernsonen ikke er definert inn i virkeområdet for norsk medlemskap i EU og at dagens ordninger for fisket i sonen føres videre. Videre heter det at « Norge beholder forvaltningsmyndigheten i fiskevernsonen ».

       I artikkel 1 i Protokoll 7 til Tiltredelsestraktaten heter det: « Traktatene som er Den europeiske unions grunnlag, får ikke anvendelse for Svalbard. Norges tiltredelse til Den europeiske union medfører likevel at tildelingen av de ressurser som medlemsstatenes, herunder Norges, fartøyer har adgang til i farvannene innenfor 200 nautiske mil ved Svalbard, og forvaltningen av denne tildelingen vil bli fastsatt av Unionen på grunnlag av nåværende praksis i samsvar med Fellesskapets regelverk, særlig reglene om den felles fiskeripolitikk ».

       Dersom fiskevernsonen ikke er definert inn i virkeområdet for EU, betyr det at det er enighet om at fiskevernsonen skal omfattes av Svalbardtraktaten? Dersom det er slik at fiskevernsonen ikke omfattes av Svalbardtraktaten, betyr det at den er en del av norsk økonomisk sone, og at EU overtar forvaltningsmyndigheten i fiskevernsonen etter 30. juni 1998?

Svar:

       Det vises til St.meld. nr. 40 (1993-1994), s. 334-5, hvor det gis en redegjørelse for den uenighet som hersker internasjonalt om tolkning av Svalbardtraktatens geografiske rekkevidde. Det fremgår også at det var enighet om at tiltredelsestraktaten ikke skulle prejudisere partenes ulike oppfatninger, og dette ble uttrykkelig fastslått i Svalbard-protokollens artikkel 3.

       Når det heter i protokollens artikkel 1 første ledd, at: « Traktatene som er Den europeiske unions grunnlag, får ikke anvendelse for Svalbard », er dette en formulering som er valgt med sikte på å avspeile denne enighet. Protokollens artikkel 1 annet ledd, angir uttømmende og klart hvilke deler av EFs regelverk som skal komme til anvendelse i fiskevernsonen, nemlig myndigheten til å fordele EU-landenes kvote i sonen.

       Bestemmelsen i Svalbardprotokollen er ikke tidsbegrenset, og omfattes ikke av den overgangsordning som gjelder frem til 30. juni 1998 for forvaltningen i norsk økonomisk sone nord for 62. breddegrad.

       Vernesonen er opprettet med hjemmel i lov om Norges økonomiske sone. Det fremgår også klart av felleserklæringen om Svalbard at det er Norge som har forvaltningsmyndighet i vernesonen.

Spørsmål 45:

       I kapittel 5.19.1, side 336, sies det: « Våre nordiske naboland anser ikke lenger sin nøytralitetspolitikk som et hinder for å delta fullt ut i EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid ». Kan Regjeringen gjøre nærmere rede for dette?

Svar:

       Sverige og Finland har såvel under medlemskapsforhandlingene som i sine tiltredelsesavtaler lagt til grunn fullverdig og aktiv deltakelse i den felles utenriks- og sikerhetspolitik, slik denne er utformet på grunnlag av traktatens bestemmelser om FUSP. Det vises i den forbindelse til Felleserklæring nr. 1 i Sluttakten, der samtlige fire søkerland er enige om « at de nye statene fra tiltredelsestidspunktet vil og kan delta fullt ut og aktivt i den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk fastlagt i traktaten om Den europeiske union ».

Spørsmål 46:

       I kapittel 5.19.2.1, side 337, beskrives Norges samarbeid med EPS-formannskapet og FUSP. Vil denne formaliserte kontakten om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål opphøre dersom Norge ikke blir medlem av EU?

Svar:

       Det er ikke grunn til å anta at den bilaterale konsultasjonsordning mellom Norge og formannskapet, som ble formalisert i 1988, vil opphøre dersom Norge ikke blir medlem av EU. Som kjent omfatter denne ordningen et møte pr. halvår på hhv. utenriksministernivå og embedsnivå.

       Derimot har den utvidede kontakt- og dialogordning Norge har hatt med EPS og fra 1. november 1993 med FUSP, og som har omfattet løpende kontakter og møter på såvel ministernivå, polsjefnivå, arbeidsgruppenivå samt innenfor internasjonale organisasjoner, vært nært knyttet til medlemskapsforhandlingsperioden. Forutsetningene for å videreføre en slik ordning dersom Norge ikke blir medlem, vil følgelig ikke være tilstede. Som påpekt i St.meld. nr. 40 har den formaliserte, bilaterale konsultasjonsordningen gitt informasjon og mulighet til å tilkjennegi synspunkter og vurderinger. Norges muligheter til å påvirke drøftelsene og øve innflytelse på medlemslandenes holdninger i utenrikspolitiske spørsmål, har imidlertid vært begrenset.

Spørsmål 47:

       I meldingen presiseres det gjentatte ganger at beslutninger innenfor den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk som hovedregel krever enstemmighet mellom medlemslandene. En erklæring til Unionstraktaten om avstemning i forbindelse med den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, nevnes imidlertid ikke. I denne erklæringen heter det « at medlemsstatene, for beslutninger som krever enstemmighet, i størst mulig utstrekning unngår å hindre en enstemmig beslutning når det foreligger et kvalifisert flertall for beslutningen ». Hva er årsaken til at denne erklæringen ikke er nevnt under omtalen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og hvilken betydning og hvilke konsekvenser mener Regjeringen at denne erklæringen vil få på dette området?

Svar:

       EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid har sin forankring i en løpende informasjonsutveksling og konsultasjonsvirksomhet landene imellom. Denne virksomheten skjer gjennom kontakt mellom utenriksministeriene og i jevnlige drøftelser i Den politiske komite og i arbeidsgrupper. Grunnlaget for utformingen av en felles politikk i form av felles opptreden, felles holdninger eller felles handlinger, er til enhver tid konsensus mellom medlemslandene. Dette grunnlaget er fullt ut reflektert i det nye traktatgrunnlaget, idet felles holdninger skal fastlegges i den grad Rådet finner det nødvendig og felles handlinger iverksettes på de områder der medlemslandene anser at de har viktige felles interesser.

       Samtidig reflekterer traktatens bestemmelser om FUSP et felles ønske fra medlemslandene om å øke sin samlede politiske tyngde i internasjonale spørsmål. I de drøftelser som førte fram til de nåværende traktatbestemmelser, var dette hensynet sentralt for de medlemsland som ønsket større åpning for flertallsavgjørelser på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Dette var det imidlertid ikke enighet om. Som nevnt ovenfor, er enstemmighet derfor grunnlaget for det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet. Den erklæring spørsmålet refererer til, gir i lys av dette uttrykk for det felles ønskemål at samarbeidet skal bidra til å øke medemslandenes samlede politiske tyngde og at medlemslandene derfor skal tilstrebe å nå fram til enighet dersom det foreligger et kvalifisert flertall.

       Hvorvidt erklæringen vil være av betydning for samarbeidet framover, vil være opp til medlemslandene selv. Endringer i traktatgrunnlaget krever som kjent enstemmighet.

Spørsmål 48:

       I kapittel 5.19.3.2, side 338, sies det: « Visse sider ved gjennomføringen av en felles handling som er vedtatt ved enstemmighet, kan avgjøres ved kvalifisert flertall ». Kan Regjeringen forklare nærmere hvilke typer saker som kan avgjøres med kvalifisert flertall?

Svar:

       Det vises til svaret på spørsmål 25 fra Senterpartiets stortingsgruppe i brev av 12. september 1994 til Utenrikskomitéen.

Spørsmål 49:

       I kapittel 5.19.3.4, side 338, sies det: « Kvalifisert flertall innebærer at minst 54 av de 76 stemmene i Rådet og at minst 8 av de 12 medlemslandene stemmer for. Ved en utvidelse med de fire søkerlandene må et kvalifisert flertall utgjøre minst 67 av 90 stemmer ». Kan Regjeringen gjøre rede for om det fortsatt vil bli stilt krav til det antall land som må stemme for i slike saker, dersom de fire søkerlandene blir medlem? Hvilke krav vil i tilfelle bli stilt?

Svar:

       I det sitat fra meldingen som spørsmålet refererer til, gjøres det oppmerksom på at meldingen beklageligvis inneholder en trykkfeil, idet det i andre setning i sitatet skal stå .... « må et kvalifisert flertall utgjøre minst 64 av 90 stemmer ». Det vises i den forbindelse til meldingens kapittel 3.3.2.2, side 92, første spalte, der det samme forhold er korrekt omtalt. Dette er tidligere meddelt i eget brev til Stortingets Presidentskap.

       Når det gjelder spørsmålet om krav til antall land som må stemme for i en avstemning etter reglene om kvalifisert flertall, er dette forholdet regulert i Traktat om Kongeriket Norges, Republikken Østerrikes, Republikken Finlands og Kongeriket Sveriges tiltredelse til Den europeiske union (Særskilt vedlegg nr. 1 til St.meld. nr. 40 (1993-1994) ). I henhold til denne traktatens annen del, Tilpasning til traktatene, skal Artikkel J.3 post 2 annet ledd i EU-traktaten lyde:

Spørsmål 50:

       I kapittel 5.19.3.5, side 339, sies det: « I det omfang Rådet har besluttet å iverksette en felles handling, er medlemslandene forpliktet overfor hverandre til å respektere og etterleve de retningslinjer og tiltak som inngår i den felles handling ». Senere står det: « I motsetning til hva som er tilfelle for EF-samarbeidet, kan imidlertid denne forpliktelsen bare underkastes politisk kontroll ». Kan Regjeringen si noe om hvilke situasjoner som kan gjøre det aktuelt for et medlemsland å nekte å respektere og etterleve de retningslinjer og tiltak som inngår i en felles handling? Kan Regjeringen konkretisere hvordan landene i EU, eller EU, kan utøve « politisk kontroll » med land som nekter å følge opp en felles handling?

Svar:

       Utgangspunktet for beslutninger om iverksettelse og gjennomføring av felles handlinger, er at medlemslandene anser at de har viktige felles interesser å ivareta på det aktuelle området. Sannsynligheten for at et medlemsland skulle « nekte å respektere og etterleve de retningslinjer og tiltak som inngår i en felles handling », og som er vedtatt på grunnlag av enstemmighet, er således neppe tilstede. Å utøve politisk kontroll i en slik sammenheng vil følgelig heller ikke være en aktuell problemstilling.

       Når medlemslandene, på grunnlag av viktige felles interesser, har iverksatt en felles handling, vil det naturlig nok være i deres interesse at handlingen gjennomføres på en mest mulig effektiv måte ved at medlemslandene hver for seg oppfyller de forpliktelser som følger av handlingen. Det er denne gjensidige forpliktelsen til å følge opp den felles handling som i det løpende samarbeid vil være underkastet en gjensidig politisk kontroll.

Spørsmål 51:

       I kapittel 5.19.3.5, side 339, sies det: « Dersom iverksettelsen av en felles handling vil skape alvorlige problemer for et medlemsland, vil dette kunne bli fritatt for å delta i iverksettelsen. Kan Regjeringen forklare hva som konkret kan tenkes å ligge i begrepet « alvorlige problemer » og hvem skal endelig avgjøre om en felles handling innebærer alvorlige problemer for et medlemsland, dersom det skulle oppstå uenighet om dette i fellesskapet?

Svar:

       Grunnlaget for iverksettelse og gjennomføring av felles handlinger er enstemmige beslutninger i Det europeiske råd og i Rådet av utenriksministre. Dersom et medlemsland anser at en felles handling ikke tjener deres interesser, vil det følgelig heller ikke grunnlaget for å vedta en felles handling være tilstede.

       Art. J. 3, punkt 7, åpner for at et medlemsland, etter at en felles handling er vedtatt iverksatt, dersom gjennnomføringen skulle volde alvorlige vanskeligheter for landet, kan bli fritatt for de forpliktelser den felles handling innebærer. Dette har fram til i dag, selv om seks saksområder så langt er gjort til gjenstand for felles handlinger, ikke vært noen aktuell problemstilling. Hva som kan antas å være alvorlige vanskeligheter har derfor heller ikke vært gjort til gjenstand for drøftelser mellom medlemslandene.

       Det er Rådet, det vil si utenriksministrene, som i.ht. Art. J.3 skal drøfte situasjonen dersom et medlemsland skulle få alvorlige problemer med gjennomføringen av en felles handling samt finne fram til hensiktsmessige løsninger. Fordi slike løsninger ikke vil være gjenstand for voteringer, ligger det i sakens natur at en vil søke å oppnå løsninger som er tilfredsstillende for alle parter.

Spørsmål 52:

       I kapittel 5.19.3.8, side 341, heter det at VEU « skal utforme og iverksette de av EUs vedtak og tiltak som har forsvarsmessige implikasjoner. Måten dette skal skje på skulle avtales nærmere mellom EUs utenriksministre i Rådet og VEUs organer ». Er disse prosedyrene vedtatt, og hva går de i tilfelle ut på?

Svar:

       Utviklingen av VEU som EUs forsvarskomponent forutsettes å være en gradvis prosess. Likeledes er samarbeidsprosedyrene mellom EU og VEU under gradvis utvikling. Målsettingen med disse prosedyrene vil være å etablere nære samarbeidsrelasjoner mellom de to organisasjoner. Hittil er det nådd enighet om å harmonisere de to organisasjoners formannskapsperioder og gjensidig deltakelse i møter i EU og VEU av VEUs sekretariat og Rådets sekretariat i EU.

Spørsmål 53:

       Hvilken vesentlig del av NATO-samarbeidet vil Norge bli utestengt fra dersom Norge sier nei til norsk EU-medlemskap?

Svar:

       NATOs toppmøte i januar 1994 uttrykte sin støtte til en styrking av den europeiske søyle i Alliansen gjennom VEU. EU-medlemskap er en forutsetning for fullverdig medlemskap i VEU. Dette innebærer at Norge uten et EU-medlemskap ikke kan delta fullt ut i arbeidet innenfor Alliansens europeiske søyle, som gradvis vil styrke sin rolle som forum for NATOs europeiske medlemmer. Det vises forøvrig til svar på spørsmål nr. 26 fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, oversendt fra Stortingets utenrikskomite 18. august samt til svar på spørsmål nr. 6 fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe, oversendt fra Stortingets utenrikskomite 12. august 1994.

Spørsmål 54:

       NATO og VEU bygger på forskjellig traktatrunnlag. Hva mener Regjeringen er de viktigste traktatmessige forskjellene på NATO og VEU?

Svar:

       Washington-traktaten (NATO) og Brussel-traktaten (VEU) er utformet i noe forskjellig politiske og geografiske sammenhenger, men begge bærer preg av å være skåret over samme lest i samme historiske kontekst.

       En forskjell mellom de to traktater er at mens NATO-pakten er inngått mellom land i det nordatlantiske område, og bistandsplikten for de øvrige traktatparter utløses ved et væpnet angrep mot en parts territorium i Europa eller Nord-Amerika og visse andre geografisk angitt eller avgrensede områder, er VEU-traktaten inngått kun mellom land i Europa, og bistandsplikten utløses ifølge traktatens artikkel V ved et væpnet angrep på en traktatpart i Europa.

       En annen forskjell ligger i den ulike styrken i den militære bistandsplikten under de to traktater. Ifølge VEU-traktatens artikkel V skal de øvrige parter yte den angrepne part all den militære og annen hjelp og bistand som står i deres makt. Etter NATO-paktens artikkel 5 skal hver av partene bistå den eller de angrepne ved straks å ta slike skritt, derunder bruk av væpnet makt, som er nødvendig for å gjenopprette det nordatlantiske områdes sikkerhet. Det er følgelig i NATO-pakten åpnet for at den enkelte part skal vurdere hvilke tiltak denne part anser nødvendig for å bistå den angrepne part. Den militære bistandsplikten er således sterkere etter VEU-traktaten enn etter NATO-pakten.

       I NATO-pakten fastslås i artikkel 5 at et væpnet angrep mot en eller flere av partene skal betraktes som et angrep mot alle parter. Artikkel 6 i NATO-pakten definerer hva som skal forstås med et væpnet angrep mot en traktatpart. I VEU-traktaten er det imidlertid ikke definert hva som skal forstås med væpnet angrep, eller presisert at et angrep på en part er å anse som et angrep på alle. Det kan således sies å fremtre som noe mer uklart under VEU-traktaten enn under NATO-pakten om bistandsplikten utløses automatisk, og om det kreves noen form for konsitusjonell klarering av bistandspliktens inntreden og dens art og omfang for en avtalepart som ikke selv er utsatt for angrep.

       En ytterligere forskjell mellom traktatene er at VEUtraktatens art. VIII. 3 åpner adgang for enhver part til å sammenkalle VEUs råd for at partene skal kunne konsultere hverandre om situasjonen i et hvilket som helst område som kan utgjøre en trussel mot freden eller den økonomiske stabilitet. Det framgår imidlertid klart av traktaten at eventuelle tiltak bare kan iverksettes dersom alle fullverdige medlemmer er enig. Det er også opp til hvert enkelt medlem selv å avgjøre om det vil delta i de tiltak som iverksettes.

       VEU-traktaten inneholder en uttrykkelig henvisning til NATO-pakten, ved at det i art. IV, 1. ledd fastslås at partene skal samarbeide nært med NATO, og i art. IV, 2. ledd at ut fra et ønske om å unngå dublisering av militærstabene i NATO-organene, vil VEUs råd og organisasjon benytte NATOs militære myndigheter for informasjon og råd i militære saker. Noen henvisning til VEU-traktaten finnes ikke i NATO-pakten.

       Både i NATO-pakten og i VEU-traktaten gjør partene det klart at forpliktelsene til kollektivt selvforsvar er basert på formålene og grunnsetningene i FN-pakten. Videre fastslår begge traktater partenes beslutning om å bygge på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettsstaten. Traktatpartene påtar seg i begge traktater en forpliktelse til i samsvar med FN-paktens bestemmelser å søke enhver internasjonal tvist som de måtte bli innblandet i løst med fredelige midler, og opptre i sine internasjonale forhold i samsvar med formålene for FN-pakten. Det framgår også av traktatene at dersom en eller flere av partene utsettes for et væpnet angrep, slik at traktatenes bistandsplikt for de øvrige traktatparter utløses, vil både individuelt og kollektivt selvforsvar utøves som anerkjent i art. 51 i FN-pakten. Det er verken i NATO-pakten eller i VEU-traktaten angitt geografiske eller territorielle skranker for partenes individuelle eller kollektive respons ved et slikt angrep. De tiltak og forholdsregler som i en slik situasjon blir truffet, skal etter traktatene umiddelbart meldes til Sikkerhetsrådet, og skal bringes til opphør når Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er nødvendige for å gjenopprette og opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

       NATOs toppmøte i januar 1994 fastla hovedlinjene for forholdet mellom NATO og VEU basert på åpenhet og komplementaritet. I samsvar med dette utgjør VEU Alliansens europeiske pilar som innebærer at de europeiske allierte påtar seg et større ansvar for fellesforsvaret innen NATO. De to organisasjonene skal således utfylle hverandre og være nært sammenknyttet.

Spørsmål 55:

       Kan VEU operere utenfor VEUs geografiske område uten anmodning fra FN eller KSSE, og i tilfelle; hvilke forhold kan kvalifisere for slike aksjoner?

Svar:

       VEU-traktaten setter ingen formelle, geografiske begrensninger på hvilke spørsmål VEUs råd kan konsultere om. Den gjensidige bistandsforpliktelsen i traktaten gjelder imidlertid bare i forhold til et væpnet angrep på et medlemslands territorium i Europa.

       I Petersberg-erklæringen av 19. juni 1992 slås det innledningsvis fast at når VEU utvikler sin operasjonelle evne, er man innstilt på å benytte denne til å støtte en effektiv iverksettelse av KSSEs og FNs Sikkerhetsråds tiltak av konfliktforebyggende og krisehåndterende art, derunder fredsbevarende aktiviteter.

       Enhver VEU-operasjon forutsetter konsensus, dvs. enighet blant alle fullverdige medlemsland om å iverksette operasjonen. Enhver VEU-operasjon vil være basert på mandat fra FN eller KSSE, eller finne sted i overensstemmelse med folkeretten, herunder prinsippene i FN-pakten eller KSSEs Sluttakt.

Spørsmål 56:

       I kapittel 5.19.3.9, side 342, vises det til at det kan bli aktuelt å utforme en felles forsvarspolitikk, og et felles forsvar innen rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og at dette vil bli drøftet på en regjeringskonferanse i 1996. Hva er Regjeringens holdning til en felles forsvarspolitikk og et felles forsvar i EU?

Svar:

       Det nåværende traktatgrunnlaget inneholder intet om innholdet i en eventuell framtidig felles forsvarspolitikk. Utforming av en slik politikk er i traktaten skissert som en målsetting på lang sikt. I de drøftelser som fant sted mellom medlemslandene under utformingen av den nåværende traktat, ble det lagt tilgrunn at en slik eventuell felles forsvarspolitikk ville kunne innebære utforming av felles målsettinger på det forsvarspolitiske område og felles holdninger i forsvarspolitiske drøftelser i andre fora, som for eksempel NATO.

       Regjeringen ser positivt på en utvikling i retning av større grad av felles målsettinger og holdninger på det forsvarspolitiske område mellom europeiske land. Dette er også i samsvar med siste NATO-toppmøtes vurderinger og Norges ønske om å bidra til å styrke den europeiske pillar i NATO. Det vil imidlertid være de land som fullt ut deltar i forberedelsene til og gjennomføringen av drøftelsene i 1996, som vil øve innflytelse på og delta i utformingen av disse spørsmålene.

       Når det gjelder spørsmålet om et eventuelt felles forsvar innenfor rammen av EU, er dette skissert som en eventualitet i traktatens bestemmelser om den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, dersom samtlige medlemmer er enig. Det foreligger pr. idag ingen planer eller intiativer med det siktemål å erstatte NATOs rolle på dette området.

Spørsmål 57:

       På side 356, 2. spalte, omtales Rådets rekommandasjon av 22. desember om de « overordnede retningslinjene for økonomisk politikk i Fellesskapet og i de enkelte medlemsstater ». Bl.a. på side 249 kalles rådets rekommandasjon for « generelle retningslinjer ». Hvorfor er det her brukt forskjellige betegnelser?

Svar:

       Det er ingen tilsiktet meningsforskjell mellom « generelle retningslinjer » og « overordnede retningslinjer » slik disse to uttrykkene er brukt i omtalen av rekommandasjon 94/77/EØF på hhv. side 249 og 356 i meldingen. Som det fremgår av første avsnitt på side 249, er rekommandasjonen gitt i henhold til Roma-traktatens artikkel 103 annet ledd. I den norske tekst til denne artikkel brukes uttrykket « generelle retningslinjer ».

Spørsmål 58:

       På side 393, 2. spalte, heter det bl.a. « de krav som må settes til utviklingen i næringslivets konkurranseevne for å oppnå full sysselsetting, vil trolig være forskjellig innenfor og utenfor EU ». Kan departementet utdype dette?

Svar:

       Et norsk EU-medlemskap vil virke positivt inn på rammevilkårene for norsk næringsliv, og gi en bedret konkurranseposisjon i EU-markedet, jf. svar gitt på spørsmål 11. Videre vil innføring av en felles valuta medføre bortfall av kursrisko. Dette vil føre til et lavere rentenivå i Norge.

       På denne bakgrunn vil et EU-medlemskap få positive virkninger for lokalisering av produksjon og investeringer til Norge. Høyere investeringer vil bidra til større verdiskaping.

       Hvis Norge ikke blir medlem av EU, vil det bli stilt andre krav til den økonomiske politikken. Det vil bli stilt større krav til budsjettpolitikken for å opprettholde tillit i finansmarkedene, og dermed unngå et vesentlig høyere rentenivå enn i andre vesteuropeiske land. Vi må likeledes føre en politikk som viser at vi varig kan holde prisstigningen nede. Også kravene til bedring av norsk konkurranseevne vil kunne bli større dersom Norge ikke blir medlem av EU.

Spørsmål 59:

       På side 399, 1. og 2. spalte i meldingen heter det « Regjeringen legger til grunn at den nedgang i landets disponible inntekt som isolert sett følger av nettobidraget til EU i løpet av noen år vil motsvares av en forsjell i BNP som mer enn overstiger det som er nødvendig for å finansiere nettobidraget ». Kan departementet utdype dette nærmere? Hva legges i uttrykket « i løpet av noen år?

Svar:

       Regjeringen har valgt en langsiktig innfallsvinkel for å vurdere de økonomiske virkningene av EU-medlemskap. For Norge vil EU-medlemskap gi positive virkninger for den økonomiske veksten. På side 412 i meldingen er det gitt en tallmessig illustrasjon: Talleksemplet viser at selv med en begrenset virkning på verdiskapingen, vil et EU-medlemskap bidra til å styrke grunnlaget for offentlig tjenesteproduksjon og for velferdsordninger. Eksemplet viser også at tidsaspektet ikke nødvendigvis behøver å bli så langt. Legger en til grunn at nettobidraget skal være selvfinansierende etter en tiårs periode, slik det er skissert i eksemplet, innebærer det at en må ha om lag 0,15 % høyere årlig vekst i perioden. Blir veksten som følge av EU-medlemskap høyere, vil tidsaspektet bli kortere.

       En har i meldingen valgt ikke å gi tallmessige anslag på de positive virkninger av et EU-medlemskap eller innføringen av disse virkningene. Det vises imidlertid til at de kvalitative vurderingene gir en klar konklusjon som referert i spørsmålet. Talleksemplet viser at selv med en svært moderat årlig virkning på BNP vil virkningen på statsbudsjettet av mervekst i løpet av få år overstige nettobidraget.

       Det legges således til grunn at økningen i underskuddet på statsbudsjettet vil være av midlertidig karakter. Det er ellers Regjeringens syn at medlemskontingenten må anses som en investering, fordi forskjellen i BNP som følge av medlemskap ventelig vil mer enn overstige det som er nødvendig for å finansiere nettobidraget.

Spørsmål 60:

       På side 402, 2. spalte i meldingen heter det om oppdrettsnæringen at « Norges geografiske og oceanografiske forhold gir muligheter for sterk vekst i næringen ». Statsministeren gav i forbindelse med et møte i Måløy tirsdag 16. august uttrykk for at et norsk EU-medlemskap vil legge grunnlag for titusenvis av nye arbeidsplasser innen oppdrettsnæringen de kommende år. Kan departementet foreta en nærmere tallfesting av sysselsettingsvirkningen for oppdrettsnæringen i tilfelle et norsk EU-medlemskap?

Svar:

       Statsministeren viste under sitt foredrag i Måløy til en FAFO-rapport, som mener at norsk fisk har skapt grunnlag for 10-20.000 arbeidsplasser i EU-landene. I den forbindelse uttalte statsministeren:

       De handelsrestriksjoner som fiskerinæringen møter i dag er omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-1992), avsnitt 4.6.5. Fiskerinæringen vil få klart bedre konkurransevilkår på EU-markedet på grunn av at tollen på fisk til EU-landene faller bort. For oppdrettsnæringen gjelder dette spesielt for laks og ørret, fileter og røkte produkter av disse artene. På side 400 i meldingen heter det:

       Fiskeriforedlingsindustrien vil dersom Norge blir medlem av EU, få bedre muligheter for økt verdiskaping og sysselsetting. Myndighetene har ikke gjort forsøk på å tallfeste sysselsettingseffekten for oppdrettsnæringen i tilfelle et norsk EU-medlemskap.

Spørsmål 61:

       I kapittel 7.4.1, s. 403, første spalte, sies det: « Dersom Norge ikke skulle bli medlem, mens Østerrike, Sverige og Finland går inn i EU, vil Norge få dårligere markedsadgang til disse landene ». Vil dette tapet i markedsadgang bli kompensert, j.fr. GATT-avtalen?

Svar:

       Dersom Finland, Sverige og Østerrike blir med i EU vil de bli del av EUs tollunion, og EUs felles tolltariff vil bli gjort gjeldende for all import fra tredjeland. I en situasjon der Norge blir stående utenfor, vil imidlertid EØS-avtalen fortsatt sikre tollfri handel mellom Norge, Finland, Sverige og Østerrike for de områder som er dekket av avtalen. Denne omfatter alle varer utenom fisk, fiskeprodukter og landbruksvarer.

       Dersom Norge blir stående utenfor vil derfor eksport av norske fiskeprodukter til Finland, Sverige og Østerrike bli ilagt samme toll som til dagens EU-medlemmer. Ettersom det idag er frihandel med fisk mellom EFTA-landene vil følgelig tollsatsen på fiskeprodukter vil øke til Finland, Sverige og Østerrike.

       Det er riktig at GATT-forpliktelsene (art. XXIV) tilsier at inntreden i en tollunion ikke skal føre til økte hindringer for handelen med tredjeland. Normalt vil partene i en slik situasjon innlede såkalte kompensasjonsforhandlinger, der økt tollbelastning søkes kompensert gjennom tollreduksjoner på andre varer.

       I det aktuelle tilfelle skulle Norge i såfall forhandle med EU om kompensasjon i form av lavere toll på andre varer som følge av høyere tollbelastning på eksport til Finland, Sverige og Østerrike. EØS-avtalen sikrer imidlertid tollfrihet på alle varer utenom fisk og landbruksprodukter Det er vanskelig å se for seg på hvilken måte EU kan kompensere Norge i en slik situasjon.

       Pga. at handelsavtalesystemet mellom de europeiske land har vært mer omfattende enn GATT-forpliktelsene, er det sannsynlig at partene vil bli enige om å « kompensere » på annen måte. Da Danmark og Storbritannia ble medlem av EF i 1973, sto norske fett- og fiskeprodusenter overfor høyere tollsatser med negativ handelsvirkning. Norge fremforhandlet da (bilateralt med DK og Storbritannia) overgangsordninger, hvor Norge frem til 1978 fikk såkalte tollkvoter (med fri og redusert toll) for disse produktene.

       Pga. EØS-avtalen er det vanskelig å si idag hvordan Norge kan kompenseres for negative handelsbetingelser ved svensk og finsk EU-medlemskap. Det er imidlertid ingen tvil om at EUs tolltariff vil gjelde ved yttergrensen. Skulle EU endre denne, måtte det pga. GATT-forpliktelsene gjøres overfor alle land (dvs. på MFN-basis). EUs holdning multilateralt (i Uruguay-runden) mht. lavere tollsatser på fiskeprodukter utelukker imidlertid denne muligheten.

       Det beste utfall Norge kan håpe på er derfor å få en overgangsordning et par år med tollkvoter på de mest berørte produkter. Etter denne perioden vil imidlertid EUs felles toll gjelde uavkortet også ved grensen til Finland, Sverige og Østerrike. Fastettelse av slike tollkvoter vil dessuten skje på grunnlag av dagens eksportvolum. Sammenlignet med en situasjon der Norge er medlem av EU innebærer også dette begrensninger på norsk fiskeeksport, som uten slike skranker har et stort vekstpotensiale.

Spørsmål 62:

       Vi ber Regjeringen begrunne og konkretisere hvorfor et svensk medlemskap i EU vil bety større utfordringer for norsk jordbruk og næringsmiddelindustri enn dersom Sverige ikke blir medlem.

Svar:

       Det at norsk jordbruk og næringsmiddelindustri får større utfordringer dersom Sverige blir medlem i EU enn de får dersom Sverige ikke blir medlem bygger bl.a. på den svenske EU-utredningen, SOU 1994:6 « Sverige och Europa ». I utredningens vedlegg 3, kapittel 3.3 anslås 6-10 % lavere produsentpriser på landbruksprodukter i Sverige ved medlemskap. Den nevnte utredning gir ikke like gode muligheter til å beregne forbrukerpriser. Det er imidlertid sannsynlig at forbrukerprisene vil reduseres tilsvarende fordi de vil presses nedover som følge av mulighetene for at utenlandske detaljister kan etablere seg i svensk dagligvarehandel.

       En slik ytterligere økning i forskjellene i forbrukerpriser mellom Norge og Sverige hvis Sverige blir medlem og Norge ikke, vil føre til økt grensehandel. Dette vil legge press på primærproduksjonen og foredlingsindustrien i retning av lavere priser i Norge.

Spørsmål 63:

       Vi ber om en oversikt over alle støtteordninger til landbruket som vil bli gitt ved et EU-medlemskap. Vi ber om at denne oversikten inneholder:

Svar:

       Ved et EU-medlemskap vil støttesystemet overfor jordbruket bestå av følgende:

       Regjeringen har overfor Kommisjonen lagt fram et forslag til virkemiddelprogrammet for norsk primærjordbruk. Forslaget til et slikt virkemiddelprogram inneholder maksimalt tillatte støttesatser, og den norske implementeringen av det fremtidige støttesystemet vil på vanlig måte vurderes i tilknytning til den ordinære statsbudsjettprosessen. Regjeringen tar sikte på avklaringer i forhold til Kommisjonen slik at virkemiddelapparatet for primærjordbruket vil bli offentliggjort i god tid før folkeavstemmingen.

       En vil på denne bakgrunn komme tilbake med nærmere opplysninger om tillatte støtteformer og støttesatser innenfor rammene av artiklene 138-142 i avtalen.

       Nedenfor følger en oversikt over ulike støtteformer:

       Kommisjonen vil bidra med 460 mill. kroner til miljøprogrammet. Det forutsettes at Norge bidrar med et tilsvarende beløp. I tillegg kommer miljøstøtteordninger som utelukkende finansieres av nasjonale midler. En vil komme nærmere tilbake med konkretisering av støtteformer og støttesatser.

       Inntil 85 % av vårt jordbruksområde vil komme inn under den såkalte LFA-ordningen. Støttesatsen er inntil kr 1210 pr. storfeenhet og inntil kr 121 pr. dekar. EUs støttesats er inntil 50 % i målområde 6 og 25 % i andre deler av landet. Støtten utbetales direkte til produsent. Støtten finansieres av strukturfondsmidlene.

       Det er regnet med en støttesats pr. dyr ut fra en lik fordeling mellom ekstensiv og intensiv drift for ammekyr (1.200 - 1.500 kr pr. dyr) for 50.000 dyr. Støtten pr. slaktet hanndyr er beregnet til 900 kr for 175.000 dyr. Det er regnet med et nasjonalt tillegg på 250 kr pr. ammeku. Støtten utbetales direkte til produsent.

       Denne støtten varierer med markedsprisene. Det er regnet med en ordinær støtte på ca 270 kr pr. dyr og et LFA-tillegg på 50 kr pr. dyr. Støtten betales direkte til produsent.

       Arealstøtten er foreløpig beregnet til kr 150 pr. da. For de delene av arealet som kommer inn under brakkleggingsordningen vil satsen være om lag kr 200 pr. da. Bevilgningen er beregnet ut fra at 3,85 mill. da utnyttes. Støtten utbetales direkte til produsent.

       Det er forutsatt at 800 mill. kr av EUs strukturfondsmidler vil nyttes innenfor landbruk, bygdeutvikling og næringsmiddelindustri. Den nasjonale medfinansiering er beregnet til om lag 1,6 mrd. kroner.

       Ved et EU-medlemskap vil EUs budsjett dekke bevilgninger til markedsordningene (hovedsakelig til intervensjon og eksportstøtte). Bevilgninger fra EU til markedsregulering er foreløpig anslått til 1,4 mrd. kroner. Det må presiseres at dette anslaget er usikkert.

       Det er foreløpig anslått at et beløp tilsvarende om lag 2 mrd. kroner av dagens ordninger over jordbruksavtalen kan videreføres ved et EU-medlemskap, jf. svar på spørsmål 72.

Spørsmål 64:

       Viser til kapittel 7.4.2.1, s. 403, andre spalte. Her sies at: « Potensialet for nedgangen i matvareprisene for forbrukerne i Norge anslås å være i intervallet 10 til 20 % ». Vi ber om å få bakgunnsmateriale og beregninger for dette resultatet.

Svar:

       Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukere i Norge er anslått på bakgrunn av prissammenligninger foretatt av OECD. Et stort utvalg representantvarer er sammenlignet, og det regnes på gjennomsnittskurver, det vil si at Norges og de respektive EU-lands representative varer tillegges like stor vekt. Prisene er inklusive merverdiavgift. Materialet finnes i publikasjonen « Purchasing Power Parities and Real Expenditures », vol. 1 EKS Results 1990, OECD Paris 1993, tabell 1.6 og 2.6. Sammenligninger av tall for Norge og de nærmeste EU-landene samt EU-gjennomsnittet er vist i tabellen nedenfor.

       På bakgrunn av materialet fra OECD er det skjønnsmessig anslått at prisene på kjøttvarer, meieriprodukter og egg kan reduseres med 17 til 35 %, at prisene på olje og fett og gruppen andre matvarer kan reduseres med 7 til 14 %, og at prisene på brød, kornprodukter, fisk og frukt, grønnsaker og poteter ikke vil endres nevneverdig. Anslaget er gjort på bakgrunn av sammeligning med prisene i de nærmeste landene: Danmark, Tyskland og Nederland, men det er lagt størst vekt på prisnivået i Danmark. Disse landene har alle betydelig jordbruksproduksjon og til dels betydelige eksportoverskudd. Det er tatt hensyn til transportkostnader (Konsekvensvurderinger av ny landbrukspolitikk, Forskningsmelding B-017-92 fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning), forskjeller i merverdiavgift og til omfanget av dagens handelshindringer. Det er også antatt at preferanser for nasjonale produktvarianter isolert sett kan bidra til å opprettholde noe prisforskjell.

       Anslagene på prisreduksjoner er multiplisert med de ulike varegruppenes andel av total matvareutgift i 1991-92 (kilde: Statistisk sentralbyrå). Beregningen gir etter en samlet vurdering et anslag på samlet nedgang i matvareprisene på om lag 10 til 20 %.

Prisnivået i Danmark, Tyskland, Nederland og gjennomsnittet for EU i 1990. Prosent under det norske nivået.

Minus betyr at en ligger over det norske prisnivået

Kilde: OECD

Spørsmål 65:

       I meldingen s. 404 omtales prisnedskriving for tap på lager. Gjelder dette også for dyr som slaktes i 1994, men som normalt vil bli slaktet i 1995? Dersom dette er tilfelle, hvor stort vil dette behovet være?

Svar:

       En vil presisere at ordningen med prisnedskriving for tap på lager vil være knyttet til næringsmiddelindustriens lagre av varer pr. 31.12.1994 og som vil falle i verdi ved EU-tiltredelse. Dette vil i enkelte tilfeller kunne inkludere dyr som er slaktet i 1994, men som normalt ville blitt slaktet i 1995. En vil imidlertid henvise til at målet med de kompensasjonstiltak som er omtalt i Stortingsmeldingen på s. 410, dvs. prisnedskriving for tap på lager, nedskriving av dyrekapital og kompensasjon for primærprodusenters skjermingstap, er å sikre normale markedsforhold både før og etter en evt. EU-tiltredelse. Målet med disse ordningene er nettopp å unngå at det skal foreligge incitamenter til for tidlig slakting av dyr, og beregning av bevilgningsbehov er basert på dette.

Spørsmål 66:

       I meldingen s. 404 omtales et femårig investeringsstøtteprogram for den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Vi ber om å få oversendt programforslaget som blir oversendt Kommisjonen.

Svar:

       Programforslaget vil bli oversendt Kommisjonen i september. Landbruksdepartementet vil gå ut med informasjon om investeringsprogrammet når planen er oversendt til Kommisjonen. En tar sikte på avklaringer i forhold til Kommisjonen så raskt som mulig slik at investeringsprogrammet kan offentliggjøres i god tid før folkeavstemmingen.

Spørsmål 67:

       På s. 404 sies det: « En vil vurdere hensiktsmessige tiltak som kan legge grunnlag for en fremtidig lønnsom og konkurransedyktig næringsmiddelindustri. Hvilke tiltak anser Regjeringen som hensiktsmessige i denne sammenheng?

Svar:

       Regjeringens strategi for å legge grunnlaget for en fremtidig lønnsom og konkurransedyktig næringsmiddelindustri består av omstillingstiltak som kan iverksettes allerede i 1994 og av mer langsiktig karakter.

       På kort sikt vil Regjeringen stimulere til iverksetting av omstillingstiltak allerede i 1994. Forslagene til omstillingstiltak må ses på bakgrunn av store endringer i den landbruksbaserte næringsmiddelindustriens rammebetingelser. Endringer vil følge av EØS-avtalen, det nye avtaleverket i GATT, forventet økt grensehandel dersom Sverige blir EU-medlem og Norge ikke, utviklingen i dagligvarehandelen og et evt. medlemskap i EU. Den statlige støtten vil være innrettet mot offensive tiltak som kan være både fysiske investeringer og bedriftsutviklingstiltak. Fysiske investeringer kan omfatte tiltak som må gjennomføres særlig med sikte på å forbedre kostnadseffektiviteten i bransjer og enkeltbedrifter. Tiltak på dette området vil også kunne omfatte tekniske tilpasninger som følge av endrede krav til kvalitet, miljø og FoU. Eksempler på bedriftsutviklingstiltak er produktutvikling og kompetanseheving. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 60 (1993-1994) Omstillingstiltak for den landbruksbaserte næringsmiddelindustri - Tiltak i 1994.

       Tiltakene av mer langsiktig karakter vil være knyttet til det femårige investeringsstøtteprogrammet etter Rfo 866/90 og det treårige støtteprogrammet i henhold til forhandlingsresultatet og støtteprogrammer for område 6. De langsiktige programmene vil i stor grad være konsentrert om fysiske investeringer, produktutvikling og kompetansehevende tiltak.

Spørsmål 68:

       Hva er årsaken til at jordbruksarealet i Norge har økt fra 1989 til 1994?

Svar:

       Det registrerte jordbruksareal er det høyeste etter krigen, og arealet har økt de siste årene. Den sterke økningen i arealtilleggene må antas å være en viktig årsak til at det registreres økning i arealene. Økningen i jordbruksareal gjelder hele landet.

Spørsmål 69:

       På s. 405 omtales nedgangen i sysselsatte i næringsmiddelindustrien. Hvilke innsparingspotensiale i sysselsettingen i næringsmiddelindustrien regner Regjeringen med?

Svar:

       Hoveddelen av næringsmiddelindustrien har i ly av landbrukspolitikken vært skjermet for utenlandsk konkurranse. Dette har medført at næringen ikke har blitt stilt overfor de samme krav til omstilling som den mer konkurranseutsatte delen av industrien. Uansett tilknytning til EU vil denne næringen bli stilt overfor endrede rammebetingelser.

       Formålet med omstillingstiltakene er å sikre og videreutvikle en lønnsom og internasjonal konkurransedyktig næringsmiddelindustri som også ivaretar sysselsettings- og distriktshensyn. Uansett EU-medlemskap vil det bli nødvendig med omstillinger i denne næringen. Det følger av EØS-avtalen, det nye avtaleverket i GATT, økt grensehandel dersom Sverige blir EU-medlem og Norge ikke, og økt konsentrasjon i dagligvarehandelen. Regjeringens målsetting er en lønnsom og konkurransedyktig næringsmiddelindustri, som vil bidra til å sikre avsetning for primærprodusentenes produksjon og trygge sysselsettingen i denne industrien i alle landsdeler. I medlemskapsavtalen med EU har Regjeringen nettopp oppnådd betingelser som gjør det mulig å gjennomføre nødvendige omstillinger for å sikre en slik utvikling.

Spørsmål 70:

       Hva mener Regjeringen med en « mer solidarisk internasjonal arbeidsdeling » som er omtalt på s. 406?

Svar:

       Den samlede støtte, dvs. budsjett- og skjermingstøtte, til jordbrukssektoren i OECD-landene er i dag større enn det industrilandene samlet yter i utviklingshjelp. Bl.a. gjennom GATT-avtalen vil skjermingstøtten til jordbruket i industrilandene - herunder Norge - gradvis bygges ned, og det vil etter hvert bidra til friere handel med jordbruksvarer. Det vil gi økte muligheter for land utenfor OECD-området, herunder utviklingsland, til å utnytte sine komparative fortrinn for produksjon av jordbruksvarer og dermed bidra til en mer solidarisk internasjonal arbeidsdeling.

Spørsmål 71:

       Hvor stor sysselsetting i jordbruket tar Regjeringen sikte på å opprettholde på lengre sikt?

Svar:

       Regjeringens legger stor vekt på at landbruket fortsatt skal ha en stor betydning i en helhetlig bygdepolitikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. I EUmeldingen er det vist til at sysselsettingen har avtatt med om lag 2 ½ til 3 % pr. år i løpet av de siste 35 årene. Det vises for øvrig til retningslinjer som er trukket opp i St.prp. nr. 8 (1992-1993) og Stortingets behandling av denne som innebærer at disse utviklingstendenser i norsk jordbruk vil fortsette i årene framover, EU-medlemskap eller ikke.

Spørsmål 72:

       Hvilke av dagens støtteordninger for jordbruket kan videreføres ved EU-medlemskap?

Svar:

       Normal prosedyre ved søknad om EU-medlemskap er at søkerlandene legger fram en oversikt over nasjonale støtteordninger som søkerlandene ønsker opprettholdt som EU-medlem. Notifiseringsprosessen er ikke sluttført. Ut i fra de diskusjoner en har hatt så langt vil følgende støtteordninger over jordbruksavtalens kap. 1150 kunne videreføres:

Spørsmål 73:

       Hva bli prisene i Norge på de viktigste jordbruksproduktene hvis en tar utgangspunkt i dansk prisnivå, med tillegg av transportkostnader?

Svar:

       En har ikke foretatt omfattende beregninger av prisvirkninger sammenlignet med Danmark. Meldingen har lagt til grunn at prisene i Norge for husholdninger vil bli redusert med ca 10-20 %. Det vil være forskjell mellom ulike varegrupper.

Spørsmål 74:

       I kapittel 7.5.1, side 411,er det gjengitt en beregning om at etter innfasingen anslås nettobidraget til omlag 6,5 mrd. kroner, eller vel ¾ % av BNP. Det heter videre: « Det er nettobidraget som vil være den direkte kostnaden for landet av å delta i EU ». Når det gjelder den direkte virkningen for statsbudsjettet, antar vi at departementet er enig i at vi må ta utgangspunkt i budsjettbidraget. Senterpartiets stortingsgruppe har bl.a. under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett (gjengitt i B.innst.S.nr.IV) beregnet budsjettvirkningen av et EU-medlemskap etter innfasingen til å ligge i størrelsesorden 25 mrd. kroner. Er departementet enig i disse beregningene?

Svar:

       Beregningene som er presentert i merknaden fra Senterpartiets stortingsgruppe i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1994, inneholder en sammenblanding av ulike komponenter, som det er lite meningsfylt å summere. Beregningene inneholder bl.a. beløp som føres ut av landet, og rene omdisponeringer på statsbudsjettet, f.eks på avgiftsområdet. I tillegg er det trukket inn en rekke komponenter på landbrukssiden, som ikke følger direkte av et EU-medlemskap, men som besluttes på nasjonalt plan. Departementet er således ikke enig i beregningene.

Spørsmål 75:

       Provenytapet ved fjerning av investeringsavgiften skal dekkes inn av andre avgifter. Hvilke avgifter skal økes/innføres for å dekke dette provenytapet?

Svar:

       Ved et eventuelt EU-medlemskap vil investeringsavgiften måtte avvikles i løpet av en femårsperiode. Regjeringen har i St.meld. nr. 40 lagt til grunn at dette vil bli motsvart av økninger i andre avgifter. Utfasingen av investeringsavgiften må imidlertid inngå i en omlegging av det samlede avgiftssystemet. Det nye avgiftssystemet vil måtte betraktes som et samlet opplegg, og vil inngå som en del av de årlige avgiftsopplegg som legges fram for Stortinget.

Spørsmål 76:

       Tabell 7.5 på side 416 viser relative priser på drikkevarer i Norge sammenlignet med enkelte andre land. Hva vil provenytapet bli når det gjelder alkoholavgiften dersom Norge skulle ha alkoholavgiftssatser på henholdsvis svensk, dansk eller tysk nivå?

Svar:

       Med utgangspunkt i priselastisiteter på alkohol beregnet av Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA), er det anslått at full tilpasning til svenske priser ville medføre et tap på mellom 2 og 2,5 mrd. kroner, mens et tilsvarende tap ved full tilpasning til danske priser ville ligge rundt 3,5 mrd. kroner. Det gjøres oppmerksom på at anslagene er svært usikre, da en ikke har erfaring med hvilke virkninger avgiftsendringer av en slik størrelsesorden ville ha. Blant annet er det usikkert hva som er en riktig priselastisitet, det vil si hvor mye forbruket øker ved en prisreduksjon, og om legalt og illegalt avgiftsfritt forbruk ville bli redusert utover det som dekkes av priselastisiteten. Videre er det usikkerhet knyttet til valutakursutviklingen, noe som gir usikkerhet om spesielt svensk avgiftsnivå i fremtiden. Det er også grunn til å anta at budsjettsituasjonen i Sverige også vil ha innflytelse på hva som faktisk blir framtidig avgiftsnivå i Sverige.

       Det legges imidlertid til grunn at Norge vil kunne opprettholde et høyere avgiftsnivå enn nabolandene, uten at problemene med grensehandel blir for store, jf. meldingens side 417. Siden en full tilpasning til svenske eller danske priser ikke er påkrevet, er tallene ovenfor ikke uttrykk for faktiske reduksjoner i avgiftsinntektene.

Spørsmål 77:

       I pressen er det kommet fram at det vil bli etablert et slags « landbruksdirektorat » ved et eventuelt norsk EU-medlemskap. Hvorfor er ikke dette omtalt i meldingen? Kan departementet redegjøre nærmere for planene om et slikt direktorat?

Svar:

       Den nasjonale organisering på dette området vurderes med utgangspunkt i eventuelle administrative behov. Det er ikke truffet beslutning om endringer.

Spørsmål 78:

       På s. 421 omtales rekruttering av norske borgere til EU's organer. Hvorfor er prosessen med rekruttering av norske borgere innledet før det er klarlagt om Norge blir medlem av Den europeiske union?

Svar:

       EU-institusjonene har hver for seg og på et tidlig tidspunkt åpnet for en prosess med klargjøring av rekruttering fra kandidatlandene, inkludert arbeidsbetingelser og arbeidsforhold. Dette er en naturlig utvikling bl.a. fordi de eventuelle nye medlemsland skal kunne delta aktivt fra første dag som medlem.

       På norsk side ser vi denne prosessen som meget viktig, og nettopp fordi vi har startet opp på et tidlig tidspunkt sikrer vi oss en best mulig utnyttelse av de mulighetene som foreligger. Regjeringen legger vekt på at rekrutteringsbasen blir så bred som mulig. Det er derfor viktig at interesserte personer får god anledning til å dyktiggjøre seg for mulige stillinger ved et eventuelt medlemskap gjennom de ulike kompetansekurs som er igangsatt. Den kunnskap som norske borgere tilegner seg, bl.a. gjennom denne kursdeltakelsen, vil uansett komme til nytte.

Spørsmål 79:

       I et intervju i avisen Verdens Gang 31. juli 1994 uttaler nærings- og energiminister Jens Stoltenberg om norsk gasspolitikk i tilfelle et medlemskap: « Medlemskap åpner for større leveranser og bedre priser ». Hvor stor økning i gassleveranser forventer departementet som følge av et norsk EU-medlemskap? Hvor stor økning i prisene forventer departementet som følge av norsk EU-medlemskap?

Svar:

       EU er og vil forbli det langt viktigste markedet for norsk gass. Rammebetingelsene for gasseksport til EU vil være avgjørende både for mulighetene for salg av norsk gass og den pris som kan oppnås. Et norsk EU-medlemskap vil bidra til at Norge kan være med å utforme energipolitikken inklusive miljø- og energiavgifter for vårt hovedmarked.

Spørsmål 80:

       Hvor mange avtaler har EU inngått med tredjeland som vil bli gjeldende for Norge i tilfelle medlemskap?

Svar:

       Ved et EU-medlemskap vil søkerlandene i henhold til tiltredelsesavtalene bli omfattet av EU's avtaler med tredjeland. En oversikt fra juni 1994 viser at EU på dette tidspunkt hadde inngått 450 avtaler med tredjeland. Av disse er 90 avtaler inngått med søkerlandene Østerrike (28), Finland (19), Sverige (22) og Norge (21). Dersom alle fire søkerlandene går inn i EU, vil Norge således slutte seg til 360 avtaler. Mange av disse avtalene vil være knyttet til økonomisk og handelsmessig samarbeid.

Spørsmål 81:

       Hva er departementets vurdering av det såkalte « matsminkedirektivet »? Vil departementet gå inn for at enkelte stoffer tas ut av direktivforslaget? I tilfelle, hvilke?

Svar:

       Det direktivforslag som nå er til behandling (COM (92) 255-SYN 424), gjelder diverse tilsettingsstoffer (to EU direktiver om søtstoffer og fargestoffer ble vedtatt i juni i år). Norge har gjennom EFTAs ekspertgruppe for matvarer gjort EU kjent med forskjellige faglige vurderinger. Norge er bl.a. opptatt av at EU i dette direktivet ikke skal begrense bruk av konserveringsmidler i syltetøy slik at Norge vil få problemer med dagens norske syltetøy.

Spørsmål 82:

       I meldingen heter det på side 361: « EF-domstolen har lagt til grunn at på de områder der EF har myndighet til å gi regler som binder medlemsstatene, har EF forutsetningsvis også adgang til å inngå traktater med tredjeland for å nå de målsettinger som gjelder for det interne myndighetsområdet. Dette gjelder også på de områder hvor EF ikke har utnyttet sin tildelte myndighet til å vedta regler internt. » Hvilke områder er det her tale om der « EF ikke har utnyttet sin tildelte myndighet?

Svar:

       På områder hvor EF har eksklusiv kompetanse til å vedta regler, f.eks innenfor landbrukspolitikken, vil medlemsstatene i prinsippet være avskåret fra både intern lovgivning og å inngå avtaler med andre land. EF-domstolens uttalelse vil derfor bare gjelde på områder som ligger utenfor EFs eksklusive kompetanse, f.eks innenfor transportsektoren og miljøvernområdet. Dersom ikke EF fullt ut har benyttet sin myndighet til å vedta regler på disse områdene, kan medlemslandene i prinsippet fritt gi lover og inngå avtaler med andre land som ikke er i strid med EFs øvrige regelverk. Da det ikke er noen klar grense for hvor langt man kan gå i å lovregulere de enkelte områder, vil det her i prinsippet alltid være åpent for nasjonal lovgivning.

Spørsmål 83:

       På side 401 i meldingen heter det om utviklingen i dansk fiskeforedlingsindustri: « Fra 1977 til 1988 økte sysselsettingen med om lag 2.500 arbeidstakere. I samme periode ble sysselsettingen i norsk foredlingsindustri tilsvarende redusert. De ulike utviklingstrekkene i norsk og dansk foredlingsindustri kan ikke tilskrives ulike tollregimer alene, men tollregimene har vært en medvirkende faktor ». Hvilke andre faktorer enn ulike tollregimer kan dette tilskrives?

Svar:

       I tillegg til ulike tollregimer kan den ulike utviklingen tilskrives problemer med råvaretilgang til norsk fiskeforedlingsindustri. Sysselsetting i norsk fiskeindustri har tradisjonelt vært betydelig basert på foredling av hvitfisk. Fra 1977 til 1988 var det lange perioder med manglende tilførsel av hvitfisk (særlig torsk). Dette medførte tap av arbeidsplasser i norsk fiskeindustri.

       Norsk oppdrettsnæring og lakseproduksjon kom i gang for alvor fra midten av åttitallet. En overveiende andel av fersk og fryst laks eksporteres til EU-land, deriblant til Danmark. I 1991 utgjorde fersk og fryst laks 14 % av Danmarks totale fiskeimport i verdi. Denne importen kom i all hovedsak fra Norge. Økt sysselsetting i dansk fiskeindustri har hovedsakelig funnet sted i røke- og salteindustrien, og kan bl.a. tilskrives røking av importert laks fra Norge.

       Ved et EU-medlemskap får Norge tollfri adgang for fisk til øvrige EU-land. Dette vil kunne stimulere til økt bearbeiding av bl.a. laks i Norge. I perioder med manglende råvaretilgang av f.eks hvitfisk vil økt bearbeiding av laks innebære et stabiliserende element for sysselsettingen i norsk fiskeindustri.

Spørsmål 84:

       Det vises til side 403 i meldingen. Hvor mye vil prisen på sukker og sukkerholdige produkter øke?

Svar:

       Når det gjelder sukkerprisen er denne på verdensmarkedet idag ca 2,50 kr/kg. Det er denne prisen næringsmiddelindustrien idag kan importere sukker til. For sukker til forbrukerne pålegges det i tillegg en sukkeravgift på 3,50 kr/kg. EUs intervensjonspris på sukker er ca 54 ECU/100 kg, dvs. ca 5,40 kr pr. kg. Markedsprisene antas å ligge noe i overkant av dette.

Spørsmål 85:

       En ber om å få oversendt brev fra norske myndigheter til ESA med oversikt over norske statsstøtteordninger som skal notifiseres. Dersom brevet inneholder opplysninger som er unntatt offentlighet etter Offentlighetsloven § 5a, ber en om at de deler av dokumentet som ikke inneholder opplysninger som er unntatt offentlighet, likevel blir oversendt.

Svar:

       Når det gjelder spørsmålet om frigivelse vises det til handelsministerens brev av 8. juni 1994 til Stortingets utenrikskomité, og til at materialet allerede er framlagt.

Spørsmål 86:

       På side 412 i meldingen heter det: « Investeringsavgiften og andre avgiftsinntekter vil bli redusert. Dette er imidlertid forutsatt å bli motsvart av økninger i andre avgifter, se nedenfor, og vil derfor inngå i en omlegging av det samlede avgiftssystemet. Hvilke avgifter skal økes?

Svar:

       Et samlet opplegg for avgiftsomlegginger vil først bli presentert som en del av budsjettomleggingen etter folkeavstemningen. Se forøvrig svar på spørsmål 75.

Spørsmål 87:

       Det vises til side 416 i meldingen. Hvilke poster i bistandsbudsjettet er tenkt redusert for å dekke Norges utgifter til deltakelse i Det europeiske utviklingsfondet (EDF)?

Svar:

       Det norske bistandsbudsjettet vil ikke bli redusert som følge av medlemskap i EU. Regjeringen betrakter EUs bistandsvirksomhet som en ny multilateral kanal hvor overførte midler stort sett vil gå til de samme formål som idag finansieres gjennom de bilaterale og multilaterale kanaler. Ved en omfordeling av midler til EU, vil Regjeringen ta utgangspunkt i de budsjettposter som i dag finansierer virksomheter som samsvarer med EUs bistandsvirksomhet.

Spørsmål 88:

       På side 55 i meldingen heter det: « Særavgiftene vil forøvrig kunne videreføres, men i noen sammenhenger vil det kreves tekniske omlegginger for å gjøre grensekontroll overflødig. Dette gjelder eksempelvis for bilavgiftene ». Hvilke andre avgifter gjelder dette og hvilke tekniske omlegginger er det her tale om.

Svar:

       EU har vedtatt tilpasning av særavgiftene på alkohol, tobakk og mineralolje. For hver av disse avgiftene er det vedtatt et strukturdirektiv som nærmere angir hvilke objekter som avgiftsbelegges og hvilket grunnlag avgiftene skal beregnes av. Det er imidlertid også vedtatt et felles sirkulasjonsdirektiv som angir hvordan avgiftsoppkrevingen skal skje ved handel av disse særavgiftsbelagte varene innen EU.

       Ut over de avgiftene som omfattes av avgiftsgrunnlaget i EU står medlemslandene fritt til å beholde eller innføre andre avgifter. Disse avgiftene må imidlertid ikke gi grunnlag for formaliteter i forbindelse med grensepassering.

       De fleste vareavgiftene (jf. f.eks avgift på båtmotorer, kull og koks, sjokolade- og sukkervarer, alkoholfrie drikkevarer, radio- og fjernsynsmateriell) oppstår idag enten ved innførsel eller ved tilvirkning. Norge har for disse avgiftene praktisert en ordning som innebærer at større importører har anledning til å la seg registrere hos tollvesenet med den følge at avgiftsplikten utsettes noe. For registrerte importører oppstår avgiftsplikten når varer tas ut fra virksomhetens lager. Avgiften skal da for de fleste avgifter betales innen den 18. i påfølgende måned.

       For importører som ikke er registrert, herunder privatpersoner, oppstår derimot idag avgiftsplikten ved innførselen, og avgiften beregnes på grunnlag av innførselsdeklarasjoner. Ved et medlemskap vil det ikke lenger være anledning til å kreve opp avgifter for varer fra annet EU-land på grunnlag av slike innførselsdeklarasjoner. En aktuell løsning er i stedet å utvide registreringsordningen for importører slik at de som innfører varer regelmessig fra EU, må registreres på linje med norske tilvirkere. Dagens norske system kan således videreføres, men med den forskjell at det vil bli en registreringsplikt for virksomheter som regelmessig mottar varer fra EU.

       Det vurderes også innført registreringsordninger for importører som tilfeldig importerer varer som er avgiftspliktige til Norge fra EU-land. I så fall må importen på forhånd være klarert med tollvesenet.

       Ved import direkte fra tredjeland, kan avgiftene kreves opp på grunnlag av innførselsdeklarasjoner som idag.

Spørsmål 89:

       I en artikkel i tidsskriftet Lov og Rett 1994: vurderer dr.juris Dag Wiese Schartum EF's utkast til personverndirektiv. Wiese Schartum konkuderer bl.a. med at konsesjonsplikt for personregistre i offentlig forvaltning ikke kan opprettholdes, noe som bl.a. gir økt adgang til samkjøring av registre. Videre er direktivet ikke i særlig grad til hinder for kommersiell utnytting av det offentliges personregistre. Hvordan vurderer departementet EF's utkast til personverndirektiv i forhold til norsk lovgivning?

Svar:

       EU har i dag ingen felles regler for personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger. Forskjeller i beskyttelsesnivå medlemslandene imellom utgjør et problem. Moderne informasjonsteknologi gjør det umulig å sette effektive hindre mot overføring av informasjon til andre land. Det kan i denne sammenheng stilles spørsmålstegn ved effektiviteten i dagens ordning med meldeplikt til Datatilsynet ved overføring til utlandet av personopplysninger og registre. Overføring av opplysninger til utlandet kan dessuten i mange sammenhenger være nødvendig, f.eks for å oppnå et effektivt samarbeid mellom nasjonale myndigheter, eller for å legge forholdene til rette for norsk næringslivs muligheter til å samarbeide eller handle over landegrensene. Slikt samarbeid, både mellom myndigheter og bedrifter, er ofte en praktisk forutsetning for at borgere som flytter seg fra et medlemsland til et annet, skal kunne « ta med seg » opparbeidede rettigheter, f.eks i forhold til trygd og pensjon. Den eneste virksomme måten å møte disse utfordringene på er gjennom felles personvernregler landene imellom. Regjeringen er derfor positiv til at EU arbeider med å utforme slike regler.

       Dette arbeidet innebærer viktige prinsipielle avveininger hvor Regjeringen vil medvirke aktivt.

       Direktivutkastet er også relevant i forhold til EØS-avtalen.

       Som observatør deltar Norge derfor aktivt i den arbeidsgruppen under Rådet som for tiden behandler direktivutkastet. Det er på flere punkter ennå for tidlig å si hva det endelige resultatet vil bli. Dette gjelder bl.a. spørsmålet registerførers informasjons- og varslingsplikt overfor den registrerte, der utkastet går lenger enn gjeldende norsk lovgivning i å pålegge slike plikter. Det synes imidlertid som om dagens norske konsesjonsordning i noen grad vil måtte legges om til en ordning med meldeplikt til Datatilsynet. En omlegging av dagens konsesjonsystem vil ha konsekvenser for den måten vi regulerer samkjøring av registre på, ettersom dette i dag skjer gjennom konsesjonsvilkår. Det er imidlertid klart at direktivutkastet åpner for at medlemslandene i nokså vid utstrekning kan lovregulere samkjøring av registre. Direktivet vil heller ikke begrense Regjeringens rett til i kraft av sin alminnelige instruksjons- og organisasjonsmyndighet til å gi de interne regler den måtte ønske om ytterligere innskrenkning av adgangen til å opprette eller samkjøre statlige registre. Det kan heller ikke ses at direktivutkastet hindrer en restriktiv holdning til overføring av opplysninger fra offentlige registre til private databaser. En rekke vilkår skal være oppfylt for at en slik overføring til private overhodet kan komme på tale, og det offentlige har ingen plikt til slik overføring selv om vilkårene skulle være oppfylt.

Spørsmål 90:

       I kapittel 2.3, s. 77, heter det at « ved å stå utenfor reduserer vi våre muligheter til å styre vår egen framtid ». Mener Regjeringen at norsk EU-medlemskap vil innebære redusert nasjonal handlefrihet på noen områder? Kan Regjeringen i så fall presisere hvilke områder dette dreier seg om?

Svar:

       Nei. Tvert imot bidrar EU-medlemskap gjennom økt innflytelse til at Regjeringen får bedre muligheter til å realisere sine mål for samfunnsutviklingen. I St.meld. nr. 40 sier Regjeringen (jf. kap. 6, s. 351): « Ved et samarbeid der statene gir felles regler som gjelder over grensene, slik at de i felleskap utøver deler av den formelle myndighet de før utøvet hver for seg, gjenvinner de enkelte stater styringsmuligheter som ellers ville gått tapt gjennom den økte internasjonaliseringen. Statene får dermed økt mulighet til å øve innflytelse på samfunnsutviklingen. » Videre heter det: « Alle stater er i dag bundet opp i et stadig mer omfattende nettverk av internasjonale forpliktelser som fra et rettslig synspunkt innebærer begrensninger i statenes handlefrihet - både innad og utad. Disse forpliktelsene har sitt motstykke i de rettigheter og muligheter som internasjonalt samarbeid gir. »