1. Innleiing

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren, Kirsti Kolle Grøndahl, Brit Hoel, Thorbjørn Jagland og Ragna Berget Jørgensen og Høgre, Kaci Kullmann Five, Jan Petersen og Anders Talleraas, viser til at Stortinget den 19. november 1992 drøfta spørsmålet om norsk medlemskap i Dei europeiske fellesskap EF og slutta seg til at Norge skulle søkje om og innleie forhandlingar om medlemskap i EF.

       Fleirtalet konstaterer at forhandlingane er sluttførde og viser til tiltredelsestraktaten av 12. april 1994 (særskilt vedlegg nr. 2 til St.meld. nr. 40). Fleirtalet viser at Odelstinget den 14. juni 1994 vedtok at spørsmålet om norsk medlemskap i Den europeiske Unionen skal avgjerast ved folkerøysting den 27. og 28. november 1994.

       Fleirtalet minner om at Stortinget i juni 1994 avviste eit grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen om å innføre ei ordning med bindande folkerøystingar etter dansk mønster. ( Innst.S.nr.178 (1993-1994), St.tidende side 4360). Fleirtalet viser til at dette forslaget i realiteten ville føre til at 1/3 av Stortingets medlemmer kunne kravd folkerøysting i ein lang rad saker for å overprøve vedtak gjort av Stortinget. Fleirtalet meiner at ein slik brei adgang til mindretallsanke ikkje har noen naturleg plass i vårt representative demokrati. Imidlertid kan det oppstå situasjonar som er slike at det kan vera naturleg og nødvendig at veljarane får anledning til å uttale seg før vedtak blir fatta i Stortinget, men dette må etter fleirtalets meining vere avgrensa til unntakstilfeller og særleg viktige spørsmål.

       Fleirtalet minner om at Stortinget har vedtatt at spørsmålet om norsk EU-medlemskap leggjast fram for folket i ein folkerøysting. Sjølv om ei slik folkerøysting formelt sett er rådgjevande, meiner fleirtalet det er demokratisk viktig, og i tråd med praksis frå folkerøystinga i 1972, at Stortinget følgjer det rådet som fleirtalet i folket gjev. Skal det norske folkestyret ha meining må Stortinget høyre på folkefleirtalet når Stortinget har vedtatt å spørre folket om råd. Stortingsrepresentantane frå Arbeidarpartiet og Høgre vil følgje det rådet folket gjev i folkerøystinga.

       Fleirtalet slår dermed fast at det er fleirtalet i folkerøystinga som skal avgjere om Stortinget skal slutte seg til den framlagde avtale om medlemskap eller ikkje.

       I denne innstillinga legg dei ulike partia og fraksjonane fram sine merknader til ulike sider av spørsmålet om medlemskap med utgangspunkt i St.meld. nr. 40 (1993-1994) Om medlemskap i Den europeiske union. Fleirtalet slutter seg til hovudkonklusjonane i meldinga og er samd med Regjeringa i at

« .... medlemskap i Den europeiske union, på grunnlag av forhandlingsresultatet inntatt i Tiltredelsestraktaten av 12. april 1994, ivaretar norske interesser på en god måte (s. 423). »

       Fleirtalet viser til merknadene i denne innstillinga og viser elles til St.meld. nr. 40 (1993-1994).

       Spørsmål til Regjeringa og Regjeringa sine svar i samband med innstillinga er trykt som eige vedlegg til denne.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Marit Arnstad, John Dale og Anne Enger Lahnstein, fra Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og fra Arbeiderpartiet, Hallvard Bakke, viser til at spørsmålet om medlemskap i EU er lagt ut til en rådgivende folkeavstemning og at Stortinget deretter skal behandle denne saken.

       Disse medlemmer vil understreke at et norsk medlemskap i Den europeiske Union innebærer at Norge blir forpliktet i forhold til hele Den europeiske unions regelverk, både Roma-traktaten, Enhetsakten og traktaten fra Maastricht.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at Norge best kan ivareta sine interesser nasjonalt og fremme internasjonal solidaritet og samarbeid ved å si nei til medlemskap i EU. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til sine respektive merknader i innstillingen som utdyper disse medlemmers syn på ulike sider av spørsmålet om norsk EU-medlemskap.

2. Norge i nytt Europa - utfordringa

Merknader frå fleirtalet, Arbeidarpartiet og Høgre

Innleiing

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, minner om at då folk for første gong fritt kunne gå gjennom Berlinmuren den 9. november 1989, markerte det slutten på den kalde krigen og byrjinga på det som kan bli eit Europa i fredeleg samarbeid. Murens fall opna dermed også for demokratisk styresett i dei landa der folk i lange tider har levd i ufridom. For første gong på uminnelege tider kan vi nå samarbeide på tvers av landegrensene og på tvers av gamle skiller i Europa for å sikre fred og velferd og nedkjempe arbeidsløyse og miljøøydeleggjingar. Oppgåvene i Europa er enorme, og det vil ta lang tid før dei er løyst. Fleirtalet meiner at den historiske prosessen som pågår i heile Europa er ein viktig bakgrunn for folkerøystinga i november.

       Varig fred i Europa var det grunnleggjande målet bak opprettelsen av det Europeiske Fellesskap i 1957. Planane bygde på ruinane av eit Europa herja av krig og fiendskap. EU-samarbeidet har sidan den gongen medverka til å knyte gamle fiender som Tyskland og Frankrike saman i eit forpliktande samarbeid som har bidratt avgjerande til å sikre fred i den frie, vestlige delen av Europa. Denne fredstanken har hele tiden stått sentralt i EUs arbeid.

       Den tidlegare framståande dissident, forfattaren og nå president i Den tsjekkiske republikk, Vaclav Havel, seier det slik:

« Jeg oppfatter unionen som den systematiske opprettelse av et rom som vil gi de selvstendige deler av Europa mulighet til å utfolde seg nettopp fritt og selvstendig i en varig atmosfære av trygghet, dette til fordel for alle, i et samarbeide basert på demokratiske prinsipper, respekt for menneskerettighetene, medborgersamfunnet og en åpen markedsøkonomi. ...

... Europa ble delt med vold - og på kunstig vis. Allerede derfor måtte verdensdelens oppdeling før eller siden falle sammen. Historien har dermed kastet en hanske til oss som vi kan velge å plukke opp eller ikke. Hvis vi ikke tar den opp, kan en stor mulighet for frihet og fred bli spolert for dette kontinentet. Kun den blåøyde, som ikke har lært av Europas tusenårige historie, kan tro at fred og velstand er noe som vil blomstre på én kant av Europa uten hensyn til hva som skjer på den andre. »

       EU-landa legg betydelege økonomiske og politiske ressursar inn i arbeidet med å få det tidlegare kommunistiske Øst- og Sentral-Europa på fote. Arbeidet med å trygge fridom, demokrati, velferd og arbeid til alle er den viktigaste fredsoppgava Europa står framfor.

Nato og EU

       Den europeiske unionen og NATO er dei to berande organisasjonane i den fredsprosessen som no finn stad i Europa. Norge er medlem i NATO. Ettersom det i stor grad er dei same landa og dei same Regjeringane som er med i dei to organisasjonane er det naturleg at dei også utfyller kvarandre.

       NATO-landa støttar utviklinga av eit nærare samarbeid i Europa som forsvars- og tryggjingspolitikken. Dette kom til uttrykk m.a. på NATO-toppmøtet i januar 1994.

« Vi ønsker Maastricht-traktatens ikrafttreden og opprettelsen av Den europeiske union velkommen som vil styrke den europeiske pilar i Alliansen og tillater den å yte et mer sammenhengende bidrag til alle de alliertes sikkerhet. (...) Vi gir vår fulle støtte til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet som - slik det er fremstilt i Maastricht-traktaten - på lengre sikt i forbindelse med en felles forsvarspolitikk innenfor Den europeiske union i sin tid vil kunne føre til et felles forsvar i overensstemmelse med Den atlantiske allianse. »

       Eit nærare europeisk samarbeid på desse områda er ei naturleg vidareføring av det samarbeidet som utviklar seg på andre områder og ein konsekvens av den nye situasjonen i Europa etter 1989.

       Fleirtalet legg stor vekt på at USA stør utviklinga av ein sterk europeisk pilar i NATO. Det atlantiske bandet blir såleis ikkje svekka.

       Fleirtalet strekar under at dei tryggingspolitiske interessene er best tent med at Norge deltek som fullverdig medlem i EU og Vestunionen (VEU). Assosiert medlemskap i VEU slik vi i praksis har nå eller observatørstatus slik Danmark som EU-medlem har valt, dekkjer ikkje dei behova som Norge har.

       Dei tryggingspolitiske interessene knyter seg i aukande grad til forhold utover den direkte faren for militær konfrontasjon. Dei tryggingsspolitiske problema knyter seg også til vilkåra for demokrati og stabilitet, menneskerettar, miljøproblem, grenseoverskridande kriminalitet og arbeidsløyse.

       Fleirtalet strekar under at det tryggingspolitiske samarbeidet innanfor EU og VEU kjem i tillegg til, ikkje i staden for, NATO-medlemskap.

       Fleirtalet viser til at EU og VEU på same måten som NATO arbeider med å knyte band til Aust- og Sentral-Europa og til Russland og det tidlegare Sovjetsamveldet. Dei ulike samarbeidsavtalane har kome etter sterkt ønske frå dei nye demokratia og er eit viktig supplement til Partnerskap for fred i NATO-regi. Fleirtalet legg stor vekt på samspelet mellom dei ulike organisasjonane. Også Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) er ein viktig del av det samspelet som utviklar seg.

Norsk handlefridom

       Norge har i heile etterkrigstida deltatt i internasjonalt og europeisk samarbeid for å sikre landets interesser og handlefridom. Norge er derfor medlem av ei lang rad internasjonale organisasjonar.

       Fleirtalet konstaterer at dei fleste av dei landa som vi normalt samarbeider og samhandlar mest med og som tradisjonelt er våre allierte i tryggingspolitikken nå samarbeider tettare enn nokon gong innanfor rammene Den europeiske unionen. Dette vil bli enda meir markert dersom også grannelanda Sverige og Finland sluttar seg til EU saman med Østerrike. I dag går 66,4 % av eksporten vår til EU, 48,8 % av importen vår kjem frå EU-landa. Dersom Sverige, Finland og Østerrike også blir medlemmar så blir tala: 78,8 % og 68,9 %. Alle våre NATO-allierte i Europa med unnatak for Island og Tyrkia er også medlemmar i EU.

       Fleirtalet minner om at det som hender i EU kjem til å få stor verknad på den økonomiske og politiske handlefridomen vår enten Norge blir med eller ikkje. Slik vil utviklinga i EU uansett gripe inn i og vere med å forme levekåra til folk her i landet. Fleirtalet meiner at vi best kan sikre handlefridomen for Norge dersom vi er med når landa omkring oss kjem saman for å fatte vedtak eller samordne politikken sin.

       Den nasjonale sjølvråderett har etter kvart vorte undergravd av ei utvikling som har gjort nasjonalstaten for liten til å løyse mange av dei problema vi står framfor.

       Fleirtalet meiner vi vil styrke Norges reelle sjølvråderett gjennom medlemskap i EU, og at dette derfor best tener våre nasjonale interesser.

       Fleirtalet er såleis samd med Regjeringa når det i meldinga heiter at:

« Regjeringen legger til grunn at Norge får større handlefrihet ved å være fullverdig deltaker både politisk og økonomisk ved å bli medlem av Den europeiske union (s. 74). »

       Fleirtalet meiner vidare at norsk medlemskap i EU er ei naturleg vidareføring av den aktive rolla som Norge har spelt i internasjonalt samarbeid etter krigen. Denne aktive politikken har gjennomgåande hatt stor oppslutnad i Stortinget.

Samarbeid mellom sjølvstendige demokratiske statar

       EU er eit samarbeid mellom demokratiske og sjølvstendige statar. Dette er eit samarbeid mellom dei landa som står oss nærast og som har eit styresett som liknar mest på det norske. Desse landa har vorte samde om å overføre makt til enkelte fellesorgan fordi ein på enkelte område treng felles handling frå mange land om ein skal nå dei måla ein ønskjer. Miljøproblema er eit døme på det. Miljøtiltaka er mest effektive når fleire land handlar saman og når ein har overordna organ som kan sjå til at børene blir rettvist fordelte og at alle gjer det dei har sagt dei skal gjera. Velferden i eitt land er gjerne avhengig av at grannen ikkje spekulerer i dårlege velferdsordningar eller skuvar problema over på grannen gjennom devalueringar. Flytting av arbeidsplassar på eit slikt grunnlag er ikkje akseptabelt. Mange av dei utfordringane som må løysast i fellesskap er resultat av at kapitalen har vorte meir internasjonal og at den nye tidas miljøproblem ikkje kjenner landegrensene. Arbeidsløysa og miljøproblema kan berre løysast når kvar enkelt nasjonalstat og fellesskapsorgana dreg i same retning.

       Det som gjer EU spesiell og meir effektiv enn alle andre internasjonale organisasjonar er at medlemslanda har godteke at vedtaka som blir fatta av fellesorgana kan gjerast forpliktande og at enkelte av vedtaka verkar direkte for innbyggjarane og staten, dessutan at medlemslanda har vorte samde om at fellesorgana kan følgje opp vedtaka. Dette gjeld på dei avgrensa områda der medlemmane har vorte samde om å leggje makta til felles styringsorgan.

       Fleirtalet vil sterkt understreke at EU ikkje er og aldri vil bli ei ny « statsdanning ». EU er eit forpliktande samarbeid mellom sjølvstendige statar med demokratisk styresett. Samarbeidet er basert på samarbeid mellom nasjonale demokrati.

       Fleirtalet vil minne om at det i avtala om Danmarks forhold til Maastricht-traktaten inngått i Det europeiske råd i desember 1992 i Edinburgh i innleiinga blir streka under at EU omfattar:

« uavhengige og suverene stater som fritt har besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap i overensstemmelse med de eksisterende traktater. »

       Fleirtalet vil vidare minne om at berre 1,2 % av BNP i medlemslanda går gjennom EU sine kasser og at overnasjonal myndighet kun er gjeve til EU på avgrensa område.

       Dei landa som er medlemer i EU har etter kvart vorte samde om å gjere samarbeidet meir forpliktande på stadig fleire områder. Også retten til å bruke fleirtalsvedtak har vorte utvida. Det betyr at ein som medlem risikerer å koma i mindretal når avgjerder blir gjorde slik det er i alle demokratiske system. Det er likevel ikkje slik at stemmetalet åleine viser den innverknaden ein som medlem kan ha på resultata. Fleirtalet meiner at eit system der alle medlemene har vetorett i alle saker vanskeleg kan bli effektivt. Fleirtalet legg stor vekt på den praksisen som EU-landa har i dag, der ein prøver å kome fram til semje eller breie fleirtal før ein fattar vedtak. Det betyr at enkeltmedlemer sjeldan blir nedstemt i Rådet og aldri i saker dei oppfattar som grunnleggjande for sine land.

       Fleirtalet vil understreke at EU-systemet og dei traktatane som det byggjer på i seg sjølve ikkje korkje er sosialdemokratiske eller konservative. Arbeidarpartiet og Høgre vil derfor arbeide for å påverke utforminga av desse ut frå synet til dei respektive partia, med sikte på gjennomslag på den viktige politiske arena som EU utgjer.

       EU er ein felles arbeidsreiskap for dei landa som er med. Kva slags vedtak som blir fatta og kva slag arbeidsform som blir brukt står på den politiske viljen og evnen til dei som er med.

EU - kompromiss og ein arbeidsredskap

       Fordi EU er ei frivillig samanslutning av demokratiske land vil ein i praksis ikkje kunne utfordre heilt grunnleggjande interesser hos ein eller fleire medlemer. Skulle slike situasjonar oppstå, kan spørsmålet om utmelding bli aktuelt. Fleirtalet viser til St.meld. nr. 40 (side 371) der det blir slått fast at dette er ein utveg for medlemene. Dette betyr at dei avgjerdene og standpunkta ein kjem fram til ofte er kompromiss mellom ulike nasjonale og politiske interesser. Dette gjeld både for sjølve traktatgrunnlaget og for samarbeidet om mange av dei vedtak som til kvar tid blir fatta. Alternativet til slike kompromiss kunne vore at kvart enkelt land hadde gått etter eigeninteressene sine på eiga hand eller at ein ikkje hadde fått vedtak i det heile. Særleg små land ville tape på det.

       Politisk organisering gjennom demokratiske beslutningssystem gjev gjerne dei små statane mer innverknad enn den uorganiserte realpolitiske maktutøvinga.

       Historia syner aldri fram alternativa sine. Derfor veit vi heller ikkje korleis Europa hadde sett ut utan EU. Historia har likevel mange døme på resultat av at kvart enkelt land går etter sine eigne interesser. Det er derfor ein fordel for Norge at dei andre landa i Europa er villige til å vere med i eit forpliktande samarbeid seg i mellom.

       Fleirtalet meiner at norsk medlemskap i Den europeiske unionen både gjev store fordelar til Norge og samstundes er eit spørsmål om vilje til å vere med å ta eit solidarisk ansvar for forminga av framtidas Europa med dei rettar og plikter som eit slik samarbeid fører med seg.

       Fleirtalet meiner at spørsmålet om norsk medlemskap i Den europeiske unionen først og fremst er eit spørsmål om Norge skal gå inn i eit forpliktande samarbeid med dei landa som står oss nærast. Det er samarbeid innanfor fastsette reglar og med reglar som skal gje rom for demokratisk debatt og demokratiske avgjerder. Som deltakarar kan vi vere med på å forme både innhald og rammer for samarbeidet. Både innhaldet og rammene for samarbeidet vil uansett vere i konstant endring både som resultat av initiativ frå enkelte fellesorgan og som resultat av initiativ frå medlemslanda. Spørsmålet om Norge skal delta i dette arbeidet kan såleis ikkje avgjerast berre ut frå den politikken som blir ført frå fellesskapsorgana eller medlemsstatane i dag.

       Fleirtalet meiner at dei grunnleggjande norske interessene er sikra gjennom forhandlingane. Den praktiske politikken skal formast gjennom demokratisk debatt og demokratiske vedtak.

EU i stadig endring

       Dagens EU har vakse fram ved at talet på medlemer fleire gonger har vorte auka. Ved kvar endring har også samarbeidet endra karakter. Drivkrafta frå starten var å knyta saman land som tidlegare hadde tydd til våpenmakt for å løyse mellomværet sitt. Med Spania, Portugal, Hellas og Irland kom nokre av dei fattigaste landa i det frie Europa med i samarbeidet. Med desse som medlemer tok dei rikaste landa i samarbeidet på seg å overføra store ressursar til dei fattigaste landa. Med Hellas, Spania og Portugal som medlemer fekk dei landa som hadde levd under politisk ufridom i kortare eller lengre tid eit sikkert ankerfeste i eit samarbeid mellom demokratiske land.

       Med Norge, Sverige, Finland og Østerrike som medlemer vil nesten alle land i Vest- og Sør-Europa vere med. Norge og dei nordiske landa vil bringe med seg andre tradisjonar, utfordringar og ressursar inn i samarbeidet.

Sentral- og Aust-Europa

       Alt nå er det klart at fleire land ønskjer å ta del i samarbeidet. Ei rad land har søkt om medlemskap, andre har debatt om å søkje. Såleis har Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Slovenia enten søkt om medlemskap, har avtaler med medlemskap som mål (Europa-avtaler), har andre avtaler med EU eller har ønskt å bli medlemer. Tyrkia, Kypros, Malta og Sveits har også søkt om medlemskap. Russland og Ukraina har inngått partnerskaps- og samarbeidsavtaler med EU. Fleire land i det tidlegare Sovjetsamveldet forhandler om slike avtaler. Tilsvarande har de sentraleuropeiske og baltiske landa status som assosierte partnarar i Vestunionen. Det er såleis ingen tvil om at EU står i sentrum for alle land i Europa.

       Samarbeidet i EU ser såleis ut til å bli meir og meir omfattande. Ei utviding av samarbeidet austover vil vera i tråd med dei tradisjonane som EU byggjer på og vil vera i norsk interesse. Utfordringane for landa i Sentral- og Aust-Europa er også utfordringar for EU og Vest-Europa.

       Fleirtalet vil peike på at eit breidt politisk og økonomisk samarbeid med landa i Øst- og Sentral-Europa er ein viktig føresetnad for å kunne skape fred og stabilitet i Europa. Her er det særleg EU som sit med verkemidla, og ikkje NATO, Europarådet og KSSE. Det er viktig for heile Europa at dei tidligere diktatura får støtte i arbeidet sitt med å utvikla styresett og økonomi i meir demokratisk retning. I den samanhengen vil fleirtalet vise til at EU-landa bidrar i langt sterkare grad enn Norge til ei slik utvikling. Dei samla overføringane frå EU og medlemslanda i perioden 1990-93 er i forhold til folketalet om lag det dobbelte av det Norge har overført. Dei samla overføringane inklusive eksportgarantiar, for 1990-93:

	Samla bistand	Bistand pr. innbyggjar
	i ECU	i ECU
EU samla	78.600	227,8
Norge	519	120,7

       EUs betydelege økonomiske bidrag er svært viktig for å bygge demokrati og markedsøkonomi. Det aller viktigste bidraget til fred og stabilitet i Europa er likevel at de øst- og sentraleuropeiske landene blir knytt så tett som mogleg saman med det samarbeidet som er utvikla mellom EU-landa. Fleirtalet vil vise til at dei fleste av desse nye demokratia har signalisert ønske om medlemskap i EU. Dei demokratisk valgde regjeringane i desse landa meiner medlemskap i EU vil trygge fred, frihet, demokrati og velferd. Landa i EU har også vore pådrivarar for NATOs og Vestunionens aktive rolle i forhold til Øst- og Sentral-Europa. Som fullt medlem i EU, NATO og Vestunionen vil Norge best kunne bidra til å skape all-europeiske løysingar som sikrar fred og stabilitet.

       Det vil kunne vera ulike interesser mellom medlemsstatane i samband med utviding av samarbeidet austover. Det er oppfatninga til fleirtalet at det nettopp i historiske prosessar som dette er viktig å ha forpliktande samarbeidsordningar der interessene til dei ulike landa kan brytast ved møtebordet heller enn at kvart land går sin veg etter eigne interesser.

       Fleirtalet vil understreke at Konferansen om Samarbeid og Sikkerhet i Europa (KSSE) aldri vil kunne bli eit alternativ til EU. Fleirtalet har hittil ikkje registrert noen tunge aktørar som meiner at det er noen konflikt mellom EU-medlemskap og utvikling av KSSE. Det blir tvert om understreka kor viktig EU er for KSSE. Fleirtalet vil understreke at Norge som EU-medlem både kan og bør halde fram sitt KSSE-engasjement. Som EU-medlem vil vi få større innverknad på utviklinga i KSSE sammenlikna med i dag. Europa treng begge institusjonene. KSSE vil være eit viktig supplement til EU på enkelte områder, men pga. beslutningsstrukturen og det store talet på medlemsland frå det tidlegare Sovjetunionen vil organisasjonen ikkje kunne byggje eit tett og forpliktende samarbeid.

       Fleirtalet vil understreke at norsk sikkerhet også blir påverka av korleis vi klarer å løyse miljøproblema i nærområda våre i nord. Trusselen fra atomforureiniga på Kola er svært stor. Norge har behov for all den assistanse vi kan få for at vi saman med Russland, kan løyse desse utfordringane. EU har t.d sett av betydelege midlar til opprusting av farlege atomkraftverk i sine nærområde. Blir Norge EU-medlem, vil Kola-området bli EUs nærområde. Med EUs økonomiske, teknologiske og politiske tyngde i ryggen, kan vi mykje lettare få gjort noko som monar med trusselen frå atomforureining og andre miljøproblem i nord. Dette er av sentral betydning for tryggleiken for folket og ressursane i nord.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener behovene i Øst- og Sentral-Europa klart viser at Norge burde trappe opp sitt engasjement i forhold til disse landene. En slik opptrapping bør skje uavhengig av medlemskap i EU, men disse medlemmer vil understreke at dette arbeidet vil bli styrket ved norsk medlemskap i EU som gir Norge anledning til å delta i EUs felles programmer overfor disse landene - TACIC og PHARE.

Norden

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at med Norge, Sverige, Finland og Danmark som medlemer av EU, vil dei nordiske landa (evt. med unnatak for Island) for første gong ha ei felles ramme for politikken sin når det gjeld m.a. utanrikssaker, tryggingsspørsmål og økonomisk politikk. Dette kan styrke det nordiske samarbeidet og samstundes gjere det mogleg for desse landa å få større gjennomslag der dei har felles haldningar. Dersom Norge skulle velje å stå utanfor samarbeidet og dei andre blir med så vil tre av dei fem nordiske landa vere knytt til EU som ramme for avgjerder og tiltak. I ein slik situasjon vil også Norge måtte stole på at dei andre nordiske landa tek dei norske interessene i vare når EU-landa samordnar politikken sin.

       Europa ser heilt annleis ut nå enn da Norge sist drøfta medlemskap i EF. EU er også noko langt anna enn det EF var i 1972. Samarbeidet er utvida til nye områder, det er gjort meir forpliktande og det omfattar langt fleire land. Medan ein den gongen stod framfor spørsmålet om eitt eller to av dei nordiske landa skulle vera med så kan resultatet no bli at fire av dei nordiske landa skal bli med.

       Fleirtalet meiner at EFTA ikkje er eit reelt alternativ til EU for Norge. I motsetnad til i 1972 har EFTA i dag få medlemer og dermed mindre betydning i handelspolitikken. Dersom Østerrike, Finland og Sverige går over frå EFTA til EU vil EFTA bli ytterlegare svekka. Den indre handelen i EFTA vil bli uvesentleg.

EØS

       Frihandelsavtala med EF er erstatta ved EØS-avtala. Denne vart gjort gjeldande frå 1. januar 1994. EØS-avtala skal gjere det mogleg for norsk næringsliv å møte utfordringane frå den nye indre marknaden i EU. EØS-avtala gjer det også til ein viss grad mogleg for dei EFTA-landa som er med å innverke på utforminga av nye reglar som skal omfatte heile EØS-området. Gjennom EØS-avtala er Norge ein del av den indre marknaden i EU. Det er dei fire fridomane som ligg i botnen også for EØS. Gjennom EØS er dermed Norge langt på veg integrert i politikken i EU, med unnatak for mellom anna den felles landbrukspolitikken og fiskeripolitikken. Dette betyr at på dei områda som er omfatta av EØS-avtala er regelverket i Norge stort sett tilpassa det som finst i EU.

       Ein viktig del av EØS-avtala er EFTAs overvakingsorgan og EFTA-domstolen. Overvakingsorganet (ESA) og Domstolen er uavhengige og har det felles regelverket for EU- og EFTA-landa (EØS) som grunnlag. Fleirtalet meiner at det er ein svært viktig del av EØS-avtala at EU har godtatt ein slik sjølvstendig EFTA-pilar. Dersom Sverige og Finland skulle gå ut av EØS-systemet saman med Østerrike vil det kunne svekke EFTA-delen av samarbeidet dramatisk. Da ville Norge, Island og eventuelt Liechtenstein stå att på den eine sida i samarbeidet - det er ikkje dei største landa i Europa. På den andre sida vil alle EU-landa inkludert alle dei andre nordiske vera. Fleirtalet slår fast at uvissa om desse spørsmåla i seg sjølv kan bli eit vesentleg problem for mange verksemder og arbeidsplassar. Fleirtalet vil understreke at ei oppseiing av EØS-avtala vil føre til ei klår forverring av vilkåra for norsk økonomisk samkvem med EU-landa. Ei oppseiing av EØS-avtala vil såleis medføre store problem for mange norske verksemder.

Særmerknad fra Senterpartiet

Norge og EU

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Marit Arnstad, John Dale og Anne Enger Lahnstein, viser til at Norge søkte om medlemskap i EEC første gang i 1962. Forhandlingene om medlemskapsavtale ble avbrutt fordi Frankrike la ned veto mot en utvidelse. Det samme skjedde neste gang Norge søkte om medlemskap i EEC i 1967.

       I 1970 søkte Norge på nytt om medlemskap og forhandlet fram en tiltredelsesavtale. Resultatet av folkeavstemningen om medlemskap i EF i 1972 førte til at Regjeringen Bratteli unnlot å fremme forslag om medlemskap overfor Stortinget, og gikk av. I 1973 inngikk Norge en frihandelsavtale med EF som har sikret tollfrihet og bortfall av kvoteordninger for alle industrivarer, med unntak av bearbeidede fiskeprodukter.

       Norges tilknytning til EF ble endret ved at EØS (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) trådte i kraft i 1994. EØS-avtalen gjorde det for første gang nødvendig for Stortinget å ta i bruk bestemmelsene om suverenitetsavståelse i Grunnloven § 93. Senterpartiet krevde at folket skulle få si sin mening om EØS-avtalen ved en rådgivende folkeavstemning. Dette ble avvist av flertallet i Stortinget. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet stemte mot norsk medlemskap i EØS fordi avtalen innebar tilslutning til EFs regelverk for de fire friheter. EØS-avtalen reduserer norske myndigheters handlefrihet på viktige områder. Disse medlemmer vil understreke at stortingsflertallet de senere årene, uavhengig av EØS, har gjennomført en lang rekke enkeltvise tilpasninger til EUs politikk.

       Norge søkte om medlemskap i EU i 1992. Disse medlemmer vil minne om at Senterpartiet stemte mot søknaden. Dersom Norge blir medlem i EU, innebærer det en full tilslutning til EUs eksisterende traktater. Regjeringen har forhandlet fram en tiltredelsesavtale til EU som innebærer overgangsordninger på enkelte områder. I gjeldende traktater finnes ikke prosedyrer for utmeldelse. Disse medlemmer viser til at EU-systemet innebærer sentralisering av makt og større vekt på økonomisk markedsliberalisme. Dette vil svekke vår mulighet til å sikre folkestyre, solidaritet og miljø - både i global, regional og nasjonal sammenheng.

       Disse medlemmer vil understreke forskjellen mellom medlemskap i EØS og medlemskap i EU. I EØS har Norge vetorett når nye regler skal fastsettes. Avtalen kan dessuten sies opp. Dersom dette skjer vil frihandelsavtalen mellom Norge og EU av 1973 tre i kraft igjen. Frihandelsavtalen gir Norge handlefrihet, og er en balansert avtale som sikrer gode handelsforbindelser med EU.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av internasjonalt samarbeid. Flere viktige utfordringer vi står overfor må møtes gjennom et nært og forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette gjelder spesielt arbeidet for å jevne ut økonomisk, sosialt og geografisk betingede ulikheter og kampen for å redde miljøet.

       I Europa har det skjedd viktige forandringer de siste årene. Murens fall i 1989 ga oss en historisk sjanse til all-europeisk samarbeid. Det er av avgjørende betydning at Norge bidrar til å styrke samarbeidet og samhørigheten mellom alle de europeiske landene.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge er medlem av ca 260 internasjonale organisasjoner på regjeringsplan. Disse organiserer samarbeidet på felter som økonomi, handel, utvikling, miljøvern, ressursforvaltning. sikkerhet, kultur, utdanning osv. Norge har i tillegg et omfattende tosidig samarbeid med en rekke land. Norsk økonomi er åpen mot omverdenen. Senterpartiet vil aktivt medvirke til at Norge fortsatt skal ha høy profil i det internasjonale samarbeidet.

Den europeiske union

       Den europeiske union står for en omfattende økonomisk og politisk integrasjon. Unionens virkeområde er meget stort. Med grunnlag i Maastricht-traktaten etableres blant annet felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, felles ytre grenser, felles valuta og sentralbank. Tollunionen har allerede virket lenge.

       Disse medlemmer mener EU for alle praktiske formål framstår som en ny statsdannelse. Ved medlemskap i EU overføres en stor del av den nasjonale suverenitet til unionsorganene. På vesentlige felter, og særlig innen det økonomiske området, har unionen skaffet seg enekompetanse.

       Disse medlemmer har merket seg innholdet i det såkalte subsidiaritetsprinsippet, som handler om oppgavefordelingen mellom medlemslandene og unionen. I artikkel 3B i Maastricht-traktaten slås følgende fast:

« På områder som ikke hører under dets enekompetanse skal Fellesskapet treffe tiltak, i samsvar med nærhetsprinsippet, bare om og så langt målene for det foreslåtte tiltak ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor, på grunn av omfanget eller virkningene av det foreslåtte tiltak, kan nås bedre av Fellesskapet. »

       Disse medlemmer mener det i henhold til dette prinsipp er opp til unionsmyndighetene å bestemme om en handling best kan gjennomføres av medlemslandene eller unionen.

       Disse medlemmer vil også minne om at unionen ønsker å gjennomføre stor grad av felles bestemmelser og politikk, upåaktet av at forholdene i de enkelte land varierer sterkt med hensyn til geografi, klima, historiske tradisjoner og kulturelle forutsetninger. Under medlemskapsforhandlingene viste det seg ikke mulig å vinne respekt for søkerlandenes egenart og vitale interesser. Disse medlemmer viser til at unionen ikke innrømmet varige særordninger, og at den insisterte på full deltakelse i unionspolitikken etter utløpet av overgangsordningene.

       Disse medlemmer vil reservere seg mot å karakterisere EU som et samarbeid mellom selvstendige land. EU står snarere for integrasjon (sammensmelting) enn tradisjonelt samarbeid. EU bryter med det mellomstatlige samarbeidsprinsipp, som medfører at hvert land har full vetorett. I stedet introduseres en overnasjonal beslutningsprosess, og EU-lovene gis forrang fremfor de nasjonale lovene.

Folkestyre

       Forholdet mellom den enkelte borger og de styrende organer er utgangspunktet for utvikling av demokrati. Prinsippet om folkesuverenitet, som forutsetter at makten kommer fra folket, er blitt ivaretatt i alle demokratiske forfatninger, såvel av land innenfor som utenfor Den europeiske union. Det innebærer at borgerne direkte kan velge og stille sine lovgivere til ansvar, og at den utøvende makt (regjeringene) enten velges eller gjøres avhengige av tillit i folkevalgte forsamlinger.

       Disse medlemmer viser til at medlemslandene i unionen overfører lovgivningsmakt fra folkevalgte organer til et råd sammensatt av regjeringsrepresentanter, som ikke velges direkte av folket. Ved at lovgivning legges til den utøvende makt, brytes dermed et grunnleggende folkestyreprinsipp. Unionsrådet som politisk organ stilles ikke til ansvar overfor borgerne. Selv om flertallet i en nasjonalforsamling framtvinger et skifte av regjeringsrepresentant i Unionsrådet, vil en slik handling ha liten betydning for avgjørelse i rådet. Dette henger bl.a. sammen med overgangen til flertallsavgjørelser. Medlemslandene må i økende grad avfinne seg med slike avgjørelser, og det blir vanskelig å ivareta prinsippet om at folket skal styre gjennom sine valgte representanter.

       Disse medlemmer vil også peke på at unionen tiltar seg initiativretten i lovgivningsprosessen. Mens lovene i de enkelte land har sitt utspring i regjeringer som arbeider under folkevalgt kontroll, med rett for den enkelte folkevalgte til selv å ta initiativ i lovsaker på vegne av sine velgere, blir forslag til EU-lover fremmet av eller gjennom Kommisjonen. Medlemmene av Kommisjonen kan ikke motta instruks fra sine hjemlands myndigheter, og de handler således ikke på vegne av nasjonalforsamlinger og regjeringer i medlemslandene. Kommisjonen har dessuten en viss selvstendig lovgivningsmyndighet.

       Disse medlemmer vil sterkt understreke at et folkestyre er avhengig av åpenhet og tillit mellom de styrende og de styrte. Borgerne må til enhver tid ha like god tilgang til informasjon som representantene i besluttende organer. Uten denne mulighet faller mye av grunnlaget for enkeltmenneskets engasjement i politiske saker bort. Disse medlemmer mener derfor det er i strid med ønsket om demokratisk utvikling at Ministerrådet i stor grad vedtar lover bak stengte dører.

       Disse medlemmer viser til at EU ikke har noen tradisjon for åpenhet i beslutningsprosessene. Norge innførte offentlighetsloven i 1970. Den bygger på prinsippet om at alle saksdokumenter i forvaltningen skal være tilgjengelig for publikum. Unntak må være hjemlet i loven, og må begrunnes fra sak til sak. EU har ingen offentlighetslov. Allmennheten har derfor ikke krav på innsyn i EU-myndighetenes dokumenter.

       Disse medlemmer vil også gjøre oppmerksom på at folks påvirkningsmulighet gjøres avhengig av innsats av betydelige materielle ressurser. Lobbyvirksomhet spiller en avgjørende rolle i EU-systemet. Interessegrupper som har mulighet til å være fast til stede i nærheten av EU-organene stiller langt sterkere i konkurransen om innflytelse enn grupperinger som må nøye seg med å sende delegasjoner til Brussel.

       Alt i alt mener disse medlemmer at EU-systemet i demokratisk forstand representerer et tilbakeskritt i forhold til den demokratiske praksis som gjennom mange år har utviklet seg i medlemslandene. Manglende folkevalgt forankring av lovgivning, liten innsynsrett og svært ulike påvirkningsmuligheter bidrar til det såkalte « demokratiske underskudd » i EU. Til dette kommer en traktatfestet tilbaketrekning av politisk styring over markedet, blant annet ved at pengepolitikken legges til en uavhengig sentralbank.

       Disse medlemmer er kjent med at mangel på demokrati i EU-systemet oppfattes som et betydelig problem også innen unionen. Det er bakgrunnen for at det foreligger et grunnlovsforslag om bl.a. å forankre EU-lovgivningen i Europaparlamentet. En utvikling i føderativ retning vil imidlertid heller ikke kunne tilfredsstille kravene til demokrati. I forhold til det å beholde makten i nasjonalforsamlingene, vil et Europaparlament fortone seg fjernt og langt utenfor borgernes rekkevidde.

       Disse medlemmer mener derfor at medlemskap i EU ikke er forenlig med viktige prinsipper som må legges til grunn for utvikling av et levende folkestyre.

Internasjonal solidaritet

       Disse medlemmer viser til at det er viktig mål å utjevne forskjellen mellom fattige og rike i verdenssamfunnet. Verdens ressurser er begrenset og må deles. Senterpartiet mener at u-landenes uakseptable situasjon krever endringer, både i forbruksmønsteret, handelssystemet, og bistandspolitikken.

       Disse medlemmer viser til at ønsket om økonomisk vekst i Vest-Europa og bedret konkurranseevne i forhold til USA og Japan, er den viktigste drivkraften bak EU-samarbeidet. EU-kommisjonen anslår en vekst i BNP på inntil 7 % som følge av innføringen av det indre marked. Forbruksveksten som følger av dette er på mange måter uforenlig med ønsket om en større grad av utjamning i verdenssamfunnet. Disse medlemmer vil understreke at det vil være vanskelig å ta et oppgjør med denne politikken dersom Norge blir medlem i EU.

       Disse medlemmer vil peke på at et eventuelt EU-medlemskap antagelig vil medføre at handelen med u-land svekkes på bekostning av handel med EU-land. Norge vil ikke lenger på egen hånd kunne endre norsk handelspolitikk for å stimulere importen fra fattige land på bekostning av import fra rike land.

       Disse medlemmer vil minne om at Norges innsats for utjevning i verdenssamfunnet kan komme under press som følge av den svekkelsen på statsbudsjettet som et medlemskap vil medføre. Ved et medlemskap må dessuten Norge bidra til den felles EU-bistanden. Sannsynligvis kommer 10-15 % av det norske bistandsbusjettet til å bli brukt av Unionen i tråd med dens bistandspolitiske prioriteringer. Disse medlemmer viser til at Maastricht-traktaten slår fast at EU kan sette i verk tiltak som anses nødvendig for å sikre sammenhengen mellom EUs og medlemslandenes bistandspolitikk.

       Ved EU-medlemskap vil Norge aktivt og uforbeholdent måtte støtte Unionens utenriks- og sikkerhetspolitikk med en holdning preget av lojalitet og solidaritet med de andre medlemslandene. Norge vil måtte avstå fra enhver opptreden som er i strid med Unionens interesser, eller som kan skade dens effektivitet som en sammenbindende kraft i internasjonale forbindelser. Disse medlemmer vil vise til at krefter i den tredje verden frykter en slik utvikling.

       Disse medlemmer vil peke på at EU har satt i verk tiltak som peker i retning av en felles asyl- og flyktningepolitikk, som kan gjøre det vanskeligere for asylsøkere å få opphold i EU-land. EU-organene skal avgjøre hvilke lands borgere som må ha visum når de vil inn i EU. Fram til 1996 skal slike saker avgjøres av Unionsrådet med enstemmighet. Deretter skal slike saker avgjøres med kvalifisert flertall.

Velferdsstaten

       Den norske velferdsstaten er på sentrale områder annerledes enn i de fleste EU-landene. Den gir i større grad de samme rettigheter til alle, er mer rettet inn mot å utjevne forskjeller og den legger større vekt på sysselsetting for kvinner. Ordningene er i tillegg i større grad skattefinansierte.

       Disse medlemmer viser til at den norske velferdsstaten gir norske borgere likeverdige rettigheter og et godt utbygd offentlig velferdstilbud. Senterpartiet vil verne om denne modellen fordi den gir alle grunntrygghet og sosiale rettigheter uavhengig av arbeid, inntekt og bosted. Full sysselsetting er et mål for velferdsstaten.

       Disse medlemmer mener at Norges evne til å opprettholde velferdsstaten vil bli svekket ved et EU-medlemskap, fordi evnen til å finansiere fellesskapsgodene blir redusert. For eksempel vil et EU-medlemskap ha store konsekvenser for statsbudsjettet. I tillegg til økte utgifter på grunn av innbetaling av den såkalte « medlemskontingenten », vil staten miste inntekter som følge av harmonisering av avgifter. Disse medlemmer vil vise til at tilbakeføringen av midler fra EU i svært liten grad vil inntektsføres over statsbudsjettet.

       Disse medlemmer viser til at en ved å benytte opplysninger gitt i St.meld. nr. 40 om medlemskap i Den europeiske union kan konkludere med at budsjettsvekkelsen i løpet av få år vil komme opp i størrelsesorden 15-25 mrd. kroner. Regjeringen forutsetter at budsjettsvekkelsen kompenseres ved at medlemskap gir større inntekter/større vekst i BNP dersom Norge blir medlem. Disse medlemmer kan ikke se at tilgjengelige opplysninger gir belegg for denne antagelsen.

       Arbeidsløsheten i EU har økt jevnt og ligger i 1994 på gjennomsnittlig 12 %. EU-kommisjonen regner med at 18 mill. vil være arbeidsledige i EU-landene ved utgangen av 1994, og at tallet vil stige. Disse medlemmer mener dette tyder på at EU-systemet hverken har evne eller vilje til å løse arbeidsledighetsproblemene.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for å møte problemene på arbeidsmarkedet offensivt ved å stimulere verdiskapningen i både privat og offentlig sektor. Disse medlemmer vil understreke behovet for styring av den økonomiske politikken for å nå målet om full sysselsetting.

       Disse medlemmer minner om at den høye arbeidsledigheten er hovedårsaken til at fattigdommen griper om seg i EU. I 1993 levde 53 millioner EU-borgere under fattigdomsgrensen (inntekt under halvparten av EU-gjennomsnittet). Antallet fattige har økt de siste tiårene, siden 1975 med 40 % Disse medlemmer vil understreke at arbeidsledighet og fattigdom ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Arbeidsledighet er belastende for de som rammes direkte og sløsing med samfunnets ressurser. Samfunnet pådrar seg problemer ved at det skapes mismot og sosial nød.

       Disse medlemmer mener at et EU-medlemskap vil sette norsk rusmiddelpolitikk under press. Konkurranseregelverket truer begrensningene på alkoholomsetningen, og bortfallet av grensekontroll kan føre til at det blir enklere å smugle narkotika til Norge fra andre EU-land. Disse medlemmer vil i tillegg minne om at de kreftene som ønsker legalisering av narkotika står sterkere i EU enn i Norge.

       Disse medlemmer vil vise til Senterpartiets mål om å opprettholde bosettingen i alle deler av Norge. For å kunne gjøre dette er det nødvendig å desentralisere arbeidsplasser, kapital og makt. EU regner med at utviklingen i det indre marked vil føre til større regionale forskjeller. Disse medlemmer vil understreke at EUs markedsliberalistiske politikk gir arbeidet for å utjevne geografiske forskjeller et annet utgangspunkt enn hva som er tilfelle dersom politikken er styrt ut fra ønsket om å skape utjevning i levekår og produksjonsbetingelser.

       Disse medlemmer vil peke på at EUs regelverk knytter den regionalpolitiske innsats til regioner som har problemer av typen høy ledighet eller lav inntekt. Dette er kriterier som passer dårlig i forhold til innretningen på norsk distriktspolitikk. Et annet problem er at regelverket er rettet inn mot strukturproblemer. Dette innebærer bl.a. forbud mot varig driftsstøtte. Dette betyr at Norge må tilpasse seg et regelverk som er lite egnet til møte våre distriktspolitiske utfordringer.

Miljø

       Disse medlemmer viser til at all økonomisk aktivitet bør underordnes økologiske hensyn, og at det derfor er viktig å arbeide for at miljøhensyn blir retningsgivende for den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer konstaterer at fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft er et overordnet mål i EU. Tiltak og lover som virker konkurransevridende er forbudt, med mindre det kan bevises at store miljøskader vil oppstå. Disse medlemmer vil understreke at denne politikken ikke samsvarer med « føre-var-prinsippet ». Disse medlemmer viser til at EU har fastslått at det indre marked vil føre til økt forurensning, større energiforbruk og mer avfall. Disse medlemmer viser til prinsippet om at en vare som er lovlig produsert og omsatt i et land i Det indre marked skal kunne omsettes fritt i andre land som omfattes av det indre markedet. Dette prinsippet kan undergrave nasjonale standarder i forhold til helse, sikkerhet og miljø.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for internasjonalt samarbeid i miljøsaker. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at EU hverken har det omfang eller de målsettinger som er nødvendig for å bli en drivende kraft i det internasjonale miljøarbeidet. Ingen av de viktigste miljøavtalene Norge har inngått, har EU som ramme.

Grunnloven

       Disse medlemmer viser til at det tidligere har vært et omdiskutert spørsmål hvorvidt Grunnloven gir hjemmel for norsk medlemskap i EU. Særlig gjelder dette Grunnlovens § 93 som hjemler overføring av beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner der Norge er medlem, « paa et sagligt begrænset Omraade ».

       Disse medlemmer viser til at disse spørsmål ble utredet av professorene Andenæs, Castberg og Opsahl i 1967, jf. Dok.nr.10 (1966-1967), som konkluderte med at norsk medlemskap i EEC ville være forenlig med Grunnloven § 93. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at professor Torkel Opsahl i sin betenkning uttalte at « det er på den annen side etter mitt skjønn ganske rimelig at tvil om dette syn har vært reist og kan reises. »

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i meldingen konkluderer med at

       « den utvidelse av EF/EU-samarbeidet som har skjedd etter 1967, er altså ikke så stor at det tilsier noen annen konklusjon enn den gang i forhold til vilkåret om at myndighetsoverføringen skal skje på et « sagligt begrænset Omraade ».

       Disse medlemmer viser til at siden 1967 har EU vedtatt Enhetsakten og Unionstraktaten fra Maastricht. Disse medlemmer viser til at EUs myndighetsområde gjennom disse traktater er blitt utvidet betydelig.

       Disse medlemmer viser til at flere grunnlovsforslag ligger til behandling i Stortinget og vil komme nærmere tilbake til disse spørsmål ved Stortingets behandling av forslagene.

Avslutning

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiets politiske alternativ er nedfelt i Senterpartiets program for stortingsperioden 1993-97, og i innstillingen til Regjeringens langtidsprogram for perioden 1994-97, jf. Innst.S.nr.140 (1992-1993).

       Disse medlemmer viser for øvrig til at spørsmålet det norske folk skal ta stilling til ved den rådgivende folkeavstemningen den 28. november 1994 er: « Bør Norge bli medlem av Den europeiske union? »

       Disse medlemmer vil anbefale det norske folk å stemme nei.

Særmerknad fra Høyre

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kaci Kullmann Five, Jan Petersen og Anders Talleraas, minner om at Høyre i 1988 igjen satte spørsmålet om norsk EF-medlemskap på den politiske dagsorden. I Høyres stortingsvalgprogram fra 1989 ble partiets klare ja-standpunkt tatt inn gjennom bl.a. følgende formulering:

« Slik Det Europeiske Fellesskap nå utvikler seg, synes norsk medlemskap å være den tilknytningsform som tjener Norges interesser best. Høyre vil arbeide for å nå dette mål. »

       Disse medlemmer minner også om at Høyre samtidig arbeidet aktivt for en best mulig EØS-avtale der hovedhensikten var å gi norske bedrifter adgang til EFs indre marked med like konkurranseregler. Høyre understreket imidlertid at EØS aldri kunne bli noe annet enn en mellomstasjon på vei mot fullt medlemskap. Den ferdigforhandlede EØS-avtalen fikk Høyres støtte i Stortinget.

       Disse medlemmer understreker at Høyre lenge var det eneste partiet på Stortinget med ønske om å sende en søknad om medlemskap i EF. Etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte i 1992 hadde inntatt en tilsvarende holdning ble det flertall for å søke. Søknaden ble oversendt i november 1992. Under forhandlingene har Høyre aktivt støttet Regjeringens arbeid med å finne best mulig forhandlingsløsning for Norge.

       I Høyres program for perioden 1993-97 slås den prinsipielle støtte til norsk medlemskap fast:

« Høyre ønsker norsk medlemskap i EF, og vil være med i utformingen av det videre felles europeiske samarbeid mellom frie demokratiske stater - alle bygget på folkestyrets grunn. Et slikt medlemskap gir oss en politisk tilknytning til Europa som styrker norsk sikkerhet. Det gir oss også full deltagelse i de europeiske markedene, noe som kan trygge vår levestandard. Dessuten setter medlemskapet en ytre ramme for, og skaper en indre organisering av, et forpliktende samarbeid på sentrale områder som miljø, forskning, m.m. »

       Disse medlemmer mener Norge må sikre seg stemmerett i Europas viktigste politiske forum - EU. Mange EU-beslutninger har direkte virkninger i Norge - enten vi blir medlem eller ikke. Den nasjonale selvråderett har dermed fått et annet innhold og er blitt utilstrekkelig til å løse mange av nasjonalstatens problemer. Disse medlemmer mener derfor et EU-medlemskap vil styrke Norges reelle selvråderett, og at dette derfor best ivaretar våre nasjonale interesser.

       Høyre ønsker en utvikling av EU der nærhetsprinsippet står sentralt. EU skal ikke bli Europas Forenede Stater, men fortsatt være et samarbeid mellom selvstendige nasjoner på avgrensede områder for sammen å kunne løse bl.a. miljø-, sikkerhets- og sysselsettingsproblemene bedre. Disse medlemmer vil minne om at EU-samarbeidet har sitt ankerfeste i det nasjonale demokrati, og at alle medlemsland må stille seg bak en eventuell videre utvikling av samarbeidet. I praksis betyr dette at de store land må ta hensyn til de små lands ønsker og behov, og at EU-samarbeidet ikke kan videreføres uten full aksept fra små medlemsland som f.eks Irland eller Danmark.

       Disse medlemmer understreker at Høyre vil arbeide for et mest mulig demokratisk og åpent EU, og for at byråkrati og reguleringer i EU begrenses.

       Disse medlemmer vil sterkt understreke den viktige fredsskapende oppgave EU har hatt i etterkrigstidens Europa. Opprettelsen av EU hadde til hensikt å knytte gamle fiender sammen i et forpliktende samarbeid som sikret fred. Denne fredstanken er fortsatt sentral i EUs arbeid. EU samarbeider nå nært med de tidligere kommunistiske landene i Øst- og Sentral-Europa om å bygge demokrati og markedsøkonomi. Målet er at disse landene etter hvert skal kunne bli medlemmer av EU, slik de selv ønsker. Høyre vil arbeide for at EU skal være en åpen organisasjon som utvikles i all-europeisk retning. Norge bør ta medansvar og være deltaker i EUs fredsbyggende arbeid - ikke tilskuer til det.

       Disse medlemmer viser til at EU er i ferd med å utvikle en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk som vil være fundamentet i den europeiske pilar i NATO. NATO-toppmøtet i januar 1994 vedtok bl.a.:

« Vi ønsker Maastricht-traktatens ikrafttreden og opprettelsen av Den europeiske union velkommen som vil styrke den europeiske pilar i Alliansen og tillater den å yte et mer sammenhengende bidrag til alle de alliertes sikkerhet. (...) Vi gir vår fulle støtte til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet som - slik det er fremstilt i Maastricht-traktaten - på lengre sikt i forbindelse med en felles forsvarspolitikk innenfor Den europeiske union i sin tid vil kunne føre til et felles forsvar i overensstemmelse med Den atlantiske allianse. »

       For å sikre at norske sikkerhetspolitiske interesser blir ivaretatt best mulig er det viktig at Norge deltar som fullverdig medlem av EU og Vestunionen (VEU). Høyre understreker at dette samarbeidet skal komme i tillegg til, ikke i stedet for, NATO-medlemskap.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at et norsk medlemskap i EU vil styrke vårt og Europas miljøarbeid. Forurensningen stopper ikke ved landegrensene, og løsninger må finnes gjennom overnasjonalt samarbeid. Norge vil som EU-medlem ha større muligheter for å gjøre noe med den katastrofale miljøsituasjonen på Kola.

       I en situasjon der fire nordiske land kan bli EU-medlemmer står det nordiske samarbeidet overfor innflytelsesmuligheter vi aldri tidligere har hatt. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at vi griper denne historiske sjansen.

       Disse medlemmer vil understreke at uansett utfallet av folkeavstemningen står det norske samfunn overfor store endringer i årene som kommer. Status quo eksisterer ikke som alternativ, og et nei til medlemskap i EU er ikke et ja til at Norge blir som nå.

       EU er helt sentralt i forhold til de forandringer som nå foregår i Europa. Norsk medlemskap i EU vil være den beste sikkerhet for at norske interesser blir ivaretatt i denne forandringsprosessen. Norge må si ja til å delta i beslutninger som har virkninger i Norge. Sier vi nei står vi uten stemmerett i forhold til de mange viktige beslutninger som vil bli fattet av EU i fremtiden og som også angår vår fremtid.

       Dersom både Finland og Sverige går inn i EU og Norge velger å stå utenfor, vil vil stå overfor en helt annen virkelighet enn vi gjør i dag såvel politisk som økonomisk. Ikke minst betyr dette at EØS-avtalen står i fare for å bli sterkt svekket over tid. Velger Norge en alenegang i Europa betyr dette derfor et mindre trygt alternativ for velferd og arbeid enn medlemskap.

       Disse medlemmer vil understreke at nei-partiene hittil har unnlatt å fortelle hva slags utvikling av Norge de ønsker utenfor EU. Dermed er det vanskelig å se hva som faktisk er alternativet til norsk medlemskap.

       Disse medlemmer vil vise til at et ja til EU er en naturlig konsekvens av det samfunnssyn som ligger til grunn for den kristeligdemokratiske bevegelse i Europa. Drivkraften bak opprettelsen av EU var ønsket om fred, toleranse og samarbeid på tvers av landegrensene. De kristeligdemokratiske partiene i EU-landene er alle sterke tilhengere av et samlet og integrert Europa. En grunnleggende forutsetning for deltakelse i den kristeligdemokratiske gruppe innen EU-landene er et positivt synspunkt på EU og europeisk integrasjon. Disse medlemmer vil vise til at Høyre allerede samarbeider meget tett med den brede kristeligdemokratiske/konservative gruppen i EU-landene (European People's Party - EPP) og at fullt medlemskap i EPP er et mål ved norsk medlemskap. Partier som ikke går inn for et integrert Europa innefor rammen av EU ansees ikke for å være på linje med den kristeligdemokratiske tradisjon, og er heller ikke ønsket som medlemmer i EPP. Disse medlemmer vil vise til at EPP i sitt prinsipprogram fra november 1992 sier

« Den Europeiske Union alene kan sikre Europas fremtid: en fremtid med frihet og sikkerhet, fremgang og solidaritet. »

       Høyre slutter opp om denne vurderingen.

       Disse medlemmer vil vise til at nettopp innen EU-landene har kristendommen gjennom tusen år utviklet en kultur og en demokratisk samfunnsmodell som er bygget på det livs- og menneskesyn som er grunnlaget for verdikonservative partier som Høyre. Kristendommen kom til Norge fra disse landene, og vår kristne kulturarv er i stor grad utformet gjennom påvirkning fra dem. Derfor finner også Høyre samarbeidspartnere som man kan spille på lag med i disse landene.

       Disse medlemmer kan ikke se at et ja til medlemskap i EU er et ja til konservativ eller sosialdemokratisk politikk. EUs traktater er ikke verken Høyre-politikk eller sosialdemokratisk politikk, men EU er et verktøy som gjør det lettere å nå viktige, overordnede mål for Høyre:

-	fred og sikkerhet

-	løsning av miljøproblemer

-	sikring av velferd og arbeid.

       Uenigheten i norsk politikk handler ikke først og fremst om de overordnede målsetningene, men om hvilke virkemidler vi vil bruke for å nå målene. Slik vil det også være i den politiske prosessen i EU. Om EUs politikk blir sosialdemokratisk, konservativ eller noe annet vil avgjøres av de demokratiske flertall i EUs medlemsland.

       I EU vil Høyre arbeide for gjennomslag på europeisk plan for politiske løsninger i tråd med de prinsipper og den praktiske politikk velgerne kjenner fra Høyres arbeid i Stortinget.

       Hvis politikere stadig lover velgerne å løse problemer de så viser seg ute av stand til å løse, undergraves velgernes respekt for hele det politiske systemet. Dermed trues demokratiet. I dag står vi som nasjon overfor store problemer som nasjonalstaten Norge alene ikke kan løse. Det er derfor viktig for demokratiet å ta i bruk effektive verktøy for å løse f.eks miljøutfordringene. Disse medlemmer vil derfor understreke at et EU-medlemskap ikke utgjør noen trussel mot demokratiet, men vil gi oss et tilleggsdemokrati vi trenger. Et tilleggsdemokrati som innebærer at Regjeringen opptrer på vegne av stortingsflertallet i EUs Ministerråd.

       Gjennom medlemskap i den Europeiske Union er det ikke slik at vi trekkes inn i en utvikling vi ikke har styring med. Unionen har bare kompetanse på de områder der medlemslandene uttrykkelig har gitt EU slik kompetanse. Dersom EU skal få utvidet myndighet vil dette måtte skje enstemmig. Det er derfor medlemslandene som styrer unionen - ikke omvendt.

       Disse medlemmer understreker at EU-samarbeidet er fundert på medlemslandenes nasjonale demokratiske systemer. Det er derfor viktig at Stortinget finner en effektiv og hensiktsmessig struktur for konsultasjon og kontroll med Norges representanter i Ministerrådet. I denne sammenheng viser disse medlemmer til den ordning Danmark har valgt med et eget Markedsutvalg i Folketinget. Disse medlemmer mener Norge må velge en organisasjonsform som likner Markedsutvalget og vil be Stortingets presidentskap starte arbeidet med å utrede hvorledes dette best kan tilpasses det norske parlamentariske system.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag: « Stortinget ber Presidentskapet starte arbeidet med å utrede hvorledes et « markedsutvalg » etter dansk modell best kan tilpasses det norske parlamentariske system. »

       Disse medlemmer vil vise til det unike i at folkevalgte fra 12 ulike nasjoner for første gang i historien arbeider sammen i et direkte valgt politisk organ - Europaparlamentet. Høyst ulike språk, kultur og ulike parlamentariske arbeidsformer blir her smeltet sammen. Dette forteller noe om hvilken nyskapning EU er. Disse medlemmer understreker det positive i å ha et direkte folkevalgt organ på unionsnivå, men ønsker ikke at Europaparlamentet skal overta ytterligere kompetanse fra de nasjonale parlamenter. Det er imidlertid behov for å vurdere om Europaparlamentet bør ha ytterligere kontrollmyndighet i EU-systemet. Disse medlemmer er uenig i de tanker som kommer til uttrykk i forslaget om en « Unionsgrunnlov ».

       Høyre mener det ikke er grunnlag for et tradisjonelt parlamentarisk styresett på europeisk nivå. EU-samarbeidet er fundert på de nasjonale parlamentariske demokratier og må ses som et statsforbund - og ikke en forbundsstat. Skal det europeiske samarbeidet ha demokratisk legitimitet må det være grunnlagt på demokratiske prinsipper og med folkevalgt medvirkning, innsyn og kontroll. Nærhetsprinsippet som er nedfelt i Maastricht-traktaten slår fast at beslutninger skal fattes så nært den enkelte borger som overhode mulig. Disse medlemmer er enig i at dette prinsippet bør gjelde i de ulike nasjonalstatene såvel som i EU.

       Da Høyre gikk inn for å søke om norsk medlemskap i den Europeiske Union var det klart at EUs regelverk og felles politikk ville danne grunnlaget for medlemskapet. For Høyres del var det imidlertid viktig å oppnå gode overgangsordninger for å få til en smidig tilpasning til EUs regler, og at EUs politikk på enkelte områder ble endret for å dekke Norges spesielle forhold.

       Disse medlemmer mener at forhandlingsresultatet som helhet ivaretar vitale norske interesser og dermed kan anbefales. Disse medlemmers holdning til de enkelte deler av forhandlingsresultatet er referert i kapitlene 3 og 4.

       Disse medlemmer minner om at Høyre ønsker at beslutningen om norsk EU-medlemskap skal tas av folket i en folkeavstemning. Høyres stortingsrepresentanter vil følge det råd folket gir i folkeavstemningen.

Særmerknad fra Sosialistisk Venstreparti

Innledning

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim , viser til at Sosialistisk Venstrepartis viktigste politiske mål er knyttet til miljø og rettferdig fordeling. Internasjonalt arbeider Sosialistisk Venstreparti for å løse de globale miljøproblemene og for en mer rettferdig fordeling mellom nord og sør. I norsk sammenheng er Sosialistisk Venstrepartis fremste oppgaver kampen for miljøet, for arbeid til alle og for videreutvikling av velferdsstaten.

       Dette medlem mener at arbeidet for disse verdiene er lettere dersom Norge står utenfor EU. EU-systemet er tett knyttet til det gammeldagse målet om uhemmet økonomisk vekst. Utviklingen av EUs indre marked svekker mulighetene for økonomisk styring og dermed full sysselsetting. Oppbyggingen av EU er udemokratisk og fremmer flernasjonale selskaper og sterke pressgrupper på bekostning av miljøorganisasjoner, fagbevegelse og folkelige organisasjoner.

       Dette medlem mener derfor at Norges internasjonale forankring bør være i all-europeiske og internasjonale organisasjoner og at Norge bør bruke handlefriheten utenfor EU til å legge om politikken i retning av langt kraftigere miljøinnsats, mer rettferdig fordeling og sterkere økonomisk styring.

Europa etter murens fall

       Dette medlem mener at de store endringene i Europa etter 1989 åpner muligheten for for et nært og fruktbart samarbeid mellom alle Europas stater. Den kalde krigen delte Europa i to politisk og økonomisk. Europas store sosiale og miljømessige problemer fordrer all-europeiske samarbeidsstrukturer.

       Gjennom markedsliberalismen på EUs indre marked og Maastricht-traktatens tette union har EU i praksis umuliggjort at EU blir forum for det nødvendige all-europeiske samarbeidet. Dette kommer også klart til uttrykk i krav til nye søkerland.

       Dette medlem ønsker et europeisk samarbeid som omfatter hovedtyngden av Europas land og innbyggere. Dette medlem mener at et slikt samarbeid må bygges opp på grunnlag av nasjonalstaten, men med overnasjonalitet på avgrensede områder. Sentrum for samarbeidet må være Europas reelle problemer mht. sikkerhet, miljø og rettferdig fordeling.

       Dette medlem kan ikke se at EU i overskuelig framtid kan utvikle seg i en slik retning. Veien mot et tettere all-europeisk samarbeid går derfor ikke gjennom EU, men gjennom de allerede eksisterende all-europeiske strukturene som KSSE, Europarådet, FN-systemet og NATOs østsamarbeid.

Demokrati

       Dette medlem mener at et aktivt og levende demokrati forutsetter at folk flest engasjerer seg, og har makt og medbestemmelse.

       Dette medlem vil vise til at Norge vil få tre % av stemmene i et utvidet EU, og representasjon på linje med Danmark. Regjeringen vil få innflytelse gjennom representasjon i Ministerrådet og ved at den utpeker et medlem av EU-kommisjonen - som riktignok forplikter seg til å ikke ta nasjonale hensyn. Partiene vil bli representert i Europaparlamentet, men de folkevalgte politikerne som sitter i parlamentet har svært liten reell makt.

       Dette medlem vil imidlertid peke på at det største problemet med EU er at makten flyttes fra folk flest. I en rapport utarbeidet ved Handelshøyskolen i København slås det fast at makten i EU ikke bare er flyttet opp på et overnasjonalt nivå. Makten er i stor grad flyttet fra politiske organer over til markedet. Sosialistisk Venstreparti ønsker at beslutninger skal tas på et så lavt nivå som mulig, så nært borgerne som mulig. Samtidig som det enkelte menneskets makt svekkes ved et EU-medlemskap, svekkes også de folkelige organisasjoners innflytelse. For mange organisasjoner er det vanskelig nok å øve innflytelse på norske politikere og embetsmenn. Denne avstanden forsterkes i Unionen. EU-medlemskapet vil derfor svekke selve ryggraden i det norske demokratiet, det sivile samfunn, med sterke frivillige organisasjoner og sterke folkebevegelser. Slik sett representerer EU-medlemskap et brudd med den lange linje i norsk historie som går fra bonde- og venstrebevegelsen i forrige århundre, via arbeiderbevegelsen og fram til vår tids moderne folkebevegelser, blant andre miljøorganisasjonene og kvinnebevegelsen.

Miljø

       Dette medlem vil peke på at det største globale miljøproblemet er at jorda holder på å bli full. Kombinasjonen av overbefolkning i store deler av den tredje verden og overforbruk i den rike verden beslaglegger en stadig større del av jordas ressurser. For første gang i dette århundre synker nå matproduksjonen pr. innbygger i verden år for år.

       Dette medlem vil vise til at et av EUs hovedmål er tradisjonell økonomisk vekst. Dette er feil medisin mot jordas viktigste sjukdommer. Mindre økonomisk vekst i den rike verden er det viktigste globale enkelttiltak som kan settes i gang. EUs regelverk og overnasjonalitet er ikke et rammeverk for økt innsats for miljøet. Regelverket legger i realiteten sterke begrensninger på den enkelte medlemsstats mulighet til å videreutvikle regelverk og miljøtiltak. Etter forhandlingene i EU kan en konkludere at Norge må svekke sine miljøkrav. Videre har vi akseptert overgangsordninger og ikke fått noen varige unntaksbestemmelser, der vi fra før har hatt bedre ordninger.

       Dette medlem vil peke på at mange av de viktigste miljøfremskritt som er blitt gjort de siste årene, har skjedd som følge av at noen har gått foran og vist vei. Et eksempel i så måte er delstaten California i USA som på 80-tallet satte opp meget strenge krav til avgassutslipp fra biler og dermed bidro til store internasjonale framskritt på dette feltet. Hvis Norge blir medlem av EU vil vi ikke kunne inneha en foregangsrolle på miljø ettersom det vil være EUs felles regler som gjelder.

       Dette medlem vil påpeke at Sosialistisk Venstreparti lenge har innehatt rollen som miljøpartiet i Norge. I vår kritikk av EU får vi støtte fra en samlet, demokratisk miljøbevegelse. Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Fremtiden i Våre hender, har alle anbefalt Norge å ikke gå inn i EU.

Internasjonal solidaritet

       Dette medlem vil peke på at en av de aller viktigste utfordringer vi i dag står overfor er kløften mellom rike og fattige i verden. I dag forbruker de 20 % rikeste i verden nærmere 80 % av alle ressurser. Overforbruk i den rike delen av verden og fattigdom i den sørlige del springer ut av det samme økonomiske verdenssystem. Norsk politikk trenger grunnleggende endringer for at Norge skal vise solidaritet med de fattige. Men innenfor EU vil Norge være bundet opp av regelverk og avtaler som gjør internasjonal solidaritet vanskeligere.

       Dette medlem vil vise til at siden 1972 har tendensen i retning av tre økonomiske handelsblokker i verden blitt forsterket. I denne konkurransen er det de fattigste landene som taper mest. Hvis Norge går med i EU vil det medføre at vår handel med u-land svekkes på bekostning av handel med EU-land. Dette gjelder særlig for tekstiler og tekstilprodukter. I tillegg vil ikke Norge kunne føre en selvstendig handelspolitikk for å stimulere til økt import fra fattige land på bekostning av import fra de rike vesteuropeiske landene.

       Dette medlem vil vise til at størstedelen av EU-landenes bistand i dag kommer fra det enkelte EU-land, mens en mindre del kanaliseres gjennom EU. Ved et EU-medlemskap vil mellom 10 og 15 % av den norske bistanden gå igjennom Unionen og bli brukt i tråd med dens bistandspolitiske prioriteringer. Men i sammenheng med at EUs integrasjon skal økes, vil stadig mer av EU-landenes bistand styres av Unionenes organer. Bistanden vil da lett i større grad enn nå bli knyttet til det rike Vest-Europas politikk og økonomiske interesser. EU-landenes bistand brukes ofte til å sikre markeder for eget næringsliv.

Sosial sikkerhet

       Dette medlem vil minne om at en i Vest-Europa ser en utvikling mot det som kalles <2/3>-samfunnet, altså at et flertall av befolkningen får det materielt bedre, mens et mindretall får det dårligere. Samtidig reduseres livskvaliteten for mange i dette nye forskjellssamfunnet, blant annet gjennom ny sosial nød og økende kriminalitet. Norsk medlemskap i EU vil kunne forsterke denne utviklingen ved å knytte Norge enda tettere til en politikk som har som uttrykt målsetting å skape større forskjeller.

       Dette medlem mener at den nordiske velferdsmodell som vår velferdsstat bygger på er viktig å videreutvikle inn i det neste århundre. Det spesielle med den nordiske velferdsstat er ikke at den gir høyere ytelser på alle områder i forhold til EU, men at den skal gi ytelser til alle innbyggere. Det dreier seg om en universell modell. Denne blir det vanskeligere å videreutvikle innenfor EU fordi velferdsstatens rammer vil bli lagt av EUs økonomiske politikk.

       Dette medlem vil peke på at et høyt sysselsettingsnivå er en forutsetning for velferdsstaten. Skatter og avgifter er den dominerende finansieringsmåte. Harmoniseringen av de indirekte skatter, og på sikt også den direkte beskatningen, vil føre til et inntektstap for staten på flere milliarder kroner. I tillegg kommer Norges direkte « medlemsavgift ». Samlet sett må en regne med at et EU-medlemskap vil koste den norske statskassen mellom 15 og 20 milliarder kroner. Disse pengene vil tas fra norske offentlige budsjetter og det betyr at det offentlige må skjære ned på andre utgifter. Etter all sannsynlighet vil dette bety et dårligere totalt velferdsnivå i Norge.

       I Norge har vi hatt en tradisjon for høy sysselsetting, mens EU som helhet har hatt en mye høyere gjennomsnittsledighet de siste tjue år. Både i de økonomiske retningslinjer som EUs finansministre legger opp til, og de tiltak som følger av EUs « hvitbok » om ledighet vil gi høyere ledighet i Norge. Det samme er konsekvensene av det indre markedets mål om store « slagkraftige » europeiske enheter.

Øst-Europa

       Dette medlem vil vise til at Europas største utfordringer henger sammen med den økonomiske og politiske situasjonen i Øst-Europa.

       Den økonomiske nedturen etter murens fall har i mange land i Øst-Europa ført til en reduksjon av levestandarden som savner historisk sidestykke. Kombinasjonen av nedgang i levestandarden, dramatisk økende kriminalitet og motsetninger mellom folkegrupper, skaper en ustabil situasjon som kan true demokratiet og føre til nye kriger og konflikter.

       Etter dette medlems mening har både EU og Norge sviktet ved en alt for lunken innsats i oppbyggingen av et nytt Europa. EUs krefter er hovedsakelig brukt på et stadig tettere vesteuropeisk samarbeid med en vesteuropeisk union som mål. Både EU og Norge har vist liten vilje til vesentlig økonomisk støtte til reformprosessen i øst.

       EUs « Europa-avtaler » med enkelte utvalgte østeuropeiske land gir meget begrenset markedsadgang på de områder der Øst-Europa virkelig ville kunne konkurrere. EU har et betydelig handelsoverskudd med de fleste land i Øst-Europa.

       De kravene som er stilt for at østeuropeiske land skal kunne bli medlem i EU, gjør det høyst usannsynlig med medlemskap i overskuelig framtid. En større åpning av EU mot Øst-Europa vil medføre at planene om økonomisk og politisk union må stilles i bero. En slik utvidelse vil også kreve betydelige inngrep i EUs fire « friheter ». For Øst-Europas mest folkerike stater er ikke medlemskap engang nevnt som en teoretisk mulighet.

       Dette medlem kan derfor ikke se EU som spiren til et all-europeisk samarbeid. En tett vesteuropeisk union basert på Maastricht-traktaten kan snarere bidra til å holde ved like den kalde krigens skillelinjer i Europa.

Sosialistisk Venstrepartis alternativ

       Dette medlem vil peke på at Sosialistisk Venstrepartis alternativ til EU-medlemskap har to dimensjoner, dels en annen politikk og dels andre institusjoner.

       EU-systemet, slik det er nedfelt i Unionens grunnleggende traktater, og EUs faktiske politikk, uttrykt i en rekke erklæringer og vedtak, innebærer overføring av makt fra folkelige krefter til sterke makteliter i politikk og næringsliv.

       Dette medlems alternativ er en utdypning av folkestyret og en politikk som setter miljø og solidaritet i sentrum. Friheten til å skape et samfunn med mer rettferdig fordeling av godene og hvor alle politiske beslutninger legger miljø til grunn, er størst utenfor EU. Dette medlem vil arbeide for radikale omlegginger av norsk politikk på dette grunnlag, og for at Norge i alle internasjonale fora samarbeider med politiske krefter som drar i rød og grønn retning.

       Internasjonalt må Norges forankring ta utgangspunkt i et utvidet sikkerhetsbegrep, som omfatter økonomi, menneskeretter og miljø, såvel som militær sikkerhet. Dette medlem vil ikke unnlate å påpeke at Sosialistisk Venstreparti i mange år var nokså alene om å forfekte et slikt syn.

       Dette medlem legger særlig vekt på at Norge bør arbeide sterkere gjennom FN for en mer rettferdig verdensordning. Vårt land kan også spille en særegen rolle som mekler i internasjonale konflikter, blant annet fordi vi står utenfor sterke maktblokker og ikke selv har interesser i f.eks Midt-Østen og Mellom-Amerika. Norges frihet både i FN-sammenheng og som internasjonal fredsmekler vil bli vesentlig redusert gjennom medlemskap i EU.

       Dette medlem mener videre at KSSE bør utvikles til det toneangivende samarbeidsorgan i Europa. Sikkerhet i Europa kan ikke lenger bygges som sikkerhet mot andre, men må baseres på ideen om « samarbeidssikkerhet ». NATOs åpning mot øst gjennom Partnerskap for fred (PFP) og Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) er viktige skritt i en slik retning. Sosialistisk Venstreparti mener at det langsiktige målet må være at NATOs østsamarbeid videreutvikles og til slutt går opp i et all-europeisk sikkerhetssystem gjennom KSSE.

       For Europas militære sikkerhet er det særlig viktig at Russland ikke isoleres. Gjennom NATOs østsamarbeid og KSSE kan det skapes sikkerhetspolitiske strukturer som vever hele kontinentet sammen og ikke skaper nye europeiske skiller. Uansett hvilken tilknytning Norge får til EU, vil dette medlem arbeide for forsterket innsats gjennom KSSE. En styrking av KSSE kan blant annet innebære en utvidelse av traktatgrunnlaget, et mer omfattende apparat for konfliktforebygging og mekling og mer effektive beslutningsprosedyrer.

       Dette medlem vil vise til Traktatkonferansen som EU skal avholde i 1996, og hvor EU skal ta stilling til en videre utvikling av EU i en mer føderalistisk retning. Dette er svært omstridt i i EU-landene, på samme måte som Maastricht-traktaten var det. Hadde det blitt avholdt folkeavstemninger om Maastricht-traktaten, ville den antageligvis ha falt i land som Tyskland og England. I Frankrike ble Maastricht vedtatt etter en folkeavstemning hvor hele 49,18 % av befolkningen sa nei. Et norsk ja i folkeavstemningen vil være en klart støtte til unionsutviklingen, mens et norsk nei vil kunne bidra til å stanse den videre føderalistiske utvikling av EU.

Særmerknad fra Kristelig Folkeparti

Det kristen-demokratiske verdigrunnlaget

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik, viser til at Kristelig Folkepartis visjon er et samfunn i pakt med vårt kristen-demokratiske verdigrunnlag. Det kan best oppnås når et folk preget av kristen etikk får utfolde denne gjennom et demokratisk styresett.

       Sentralt i kristen etikk står medmenneskelig ansvar basert på livsrett, menneskeverd og nestekjærlighet sammen med forvalteransvar med vekt på verdiskapende arbeid, økologisk bærekraftig og rettferdig fordeling. Det er Kristelig Folkepartis mål at disse solidariske verdier bygd på medmenneskelig ansvar og forvalteransvar skal gjennomsyre samfunnet - både nasjonalt og internasjonalt.

       Kristelig Folkeparti deltar på dette grunnlag aktivt i den kristen-demokratiske bevegelse som medlem både av Den internasjonale kristen-demokratiske union (CDI) og Den europeiske kristen-demokratiske union (EUCD). Dette samarbeidet gir Kristelig Folkeparti verdifulle internasjonale kontakter og impulser samtidig som partiet formidler synspunkter og verdiprioriteringer ut fra Kristelig Folkepartis ståsted.

       De demokratiske verdier ivaretas etter Kristelig Folkepartis syn best i et levende folkestyre preget av allsidig meningsutveksling som gir sakkunnskap, åpenhet rundt offentlige vedtak og frie valg med høy folkelig deltakelse. Folkestyret fungerer best når styringsmakten knyttes til et fellesskap folk identifiserer seg sterkt med, og det blir mest stabilt når folket deler grunnleggende verdier og erfaringer. I Norge er vi så heldig å ha en slik tilhørighet, som er vokst fram av et historisk, kulturelt og språklig fellesskap.

Verdipolitikk på tvers av landegrenser

       Dette medlem viser til at Norge har et stabilt og godt folkestyre som i internasjonal målestokk er usedvanlig sterkt preget av solidariske verdier. Dette har gitt Norge styrke til å delta i internasjonalt samarbeid med en større tyngde enn vår befolkningsstørrelse skulle tilsi. Nasjonal selvstendighet står ikke i motsetning til forpliktende internasjonalt samarbeid, tvert om har utbyggingen av vårt nasjonale selvstyre og folkestyre etter Kristelig Folkepartis syn vært et viktig utgangspunkt for Norges aktive deltakelse i internasjonalt, folkerettslig samarbeid.

       Kristelig Folkeparti arbeider for at solidariske verdier som medmenneskelig ansvar og forvalteransvar skal prege folkets moral, og at demokratiske verdier skal prege styresett og maktfordeling. Dette samspill mellom solidariske og demokratiske verdier må også være grunnleggende for utenrikspolitiske handlingsvalg.

       Den solidaritet som vi kjemper for i nasjonal sammenheng forplikter også ut over landegrensene, ikke minst i arbeidet for verdens fattigste land, i hjelpen til flyktninger og nødlidende og i arbeidet for å løse de globale miljøproblemene. Like viktig som at vårt nasjonale styre bygger på folkestyret er det at hensynet til vårt levende demokrati også gjenspeiles og trygges i de internasjonale samarbeidsorganisasjoner Norge inngår i.

Internasjonalt samarbeid på folkerettslig grunn

       Med dette utgangspunkt har Kristelig Folkeparti arbeidet aktivt for å bygge ut et internasjonalt samarbeid og et internasjonalt rettssystem i pakt med de solidariske og demokratiske tradisjoner som er bærende for det norske samfunn og vår kultur. Det internasjonale rettssystem - folkeretten - er etter Kristelig Folkepartis syn særlig viktig for små land, fordi det forplikter alle land til å følge felles spilleregler og dermed avskjærer store land fra vilkårlig eller diskriminerende opptreden mot små land. Utbyggingen av den internasjonale folkeretten blir derved et vern om små lands selvstendighet.

       Norge er med i omlag 250 internasjonale organisasjoner og fora. Norge har inngått over to tusen internasjonale avtaler på de forskjelligste områder. Norge deltar aktivt i samarbeidet for å bygge ut dette omfattende internasjonale avtaleverket - både på nordisk, vesteuropeisk, all-europeisk, transatlantisk og globalt plan. I sum er dette et forpliktende samarbeidsgrunnlag som gir Norge en solid plattform for et fredelig og fritt samkvem med andre nasjoner.

       Vår tids utfordringer krever i økende grad brede, internasjonale samarbeidsordninger. Etter at den kalde krigen mellom øst og vest er opphørt, er det etter Kristelig Folkepartis syn svært viktig å utnytte de nye muligheter til all-europeisk og globalt samarbeid gjennom et bredt spekter av folkerettslige samarbeidsordninger og ikke minst ved å styrke FNs rolle og effektivitet.

Mellomstatlig samarbeid eller overnasjonal union

       Dette medlem vil understreke at en bærende pilar i norsk utenrikspolitikk har vært at de internasjonale traktater Norge skal forplikte seg på må godkjennes av vårt folkevalgte Storting før de blir gyldige og bindende i Norge. I vårt parlamentariske demokrati er det Stortinget som er den lovgivende myndighet, mens den utøvende makt - Regjeringen - kan forberede lovutkast og forhandle fram utkast til internasjonale avtaler som så forelegges Stortinget for endelig beslutning. Dette demokratiske kravet er oppfylt i det folkerettslige, mellomstatlige samarbeid ved at ingen traktat - og ingen ny lov - blir rettskraftig i vårt land uten at Stortinget gir sin godkjenning.

       Et medlemskap i Den europeiske union bryter med denne folkerettslige samarbeidstradisjon og det parlamentariske maktfordelingsprinsipp fordi EU bygger på et økende innslag av overnasjonalitet. Det inngås ikke bare mellomstatlige avtaler, det bygges også opp sentrale unionsmyndigheter med økende makt over medlemsstatene. Unionens Råd - som er sammensatt av ministre fra medlemsstatene - har i EU også direkte, lovgivende makt, slik at Unionens lovvedtak blir gjeldende rett i medlemslandene uten at de nasjonale parlamenter behandler saken.

       Unionsmyndighetene kan også treffe bindende beslutninger med kvalifisert flertall, slik at Norge kan bli bundet av direktiver som den norske regjering har stemt mot og som er i strid med Stortingets vilje. Og om den norske regjerings representant blir nedstemt, endrer det intet ved Unionsrådets flertallsmakt om Stortinget senere vedtar mistillit til den aktuelle statsråd eller Regjering. Både vår nasjonale selvbestemmelsesrett og Stortingets makt blir på denne måten sterkt beskåret ved et EU-medlemskap.

       Kristelig Folkeparti støtter en fortsatt utbygging av et forpliktende internasjonalt samarbeid. Et norske medlemskap i Den europeiske union på Maastricht-traktatens grunn er ikke en videreføring av denne linjen, men et linjeskifte fra den folkerettslige samarbeidslinjen til en mer overnasjonal unionslinje.

       EU-saken er helt ekstraordinær, den reiser det grunnleggende spørsmål om Norge på et økende antall samfunnsområder skal avstå suverenitet til en union. Mens normale internasjonale avtaler gir Norge konkrete retter og forpliktelser på et avgrenset saksområde, er det ved EU-medlemskap selve beslutningsmyndigheten - styringsmakten og lovgivningsmakten på viktige områder - som overføres fra norske myndigheter til fellesorganer i Unionen.

Innflytelse

       Medlemskap i EU gir rett til deltakelse i de unionsorganene som overtar makt fra nasjonale organer. Gevinsten er noe innflytelse, men prisen er oppgivelse av suverenitet på de aktuelle saksområder. Oppgivelsen av denne selvbestemmelsesrett gir ingen garanti for at man får stor nok innflytelse til å påvirke den felles politikk når det hersker uenighet. Norge vil utgjøre under to % av Unionens befolkning. Spørsmålet om innflytelse går to veier: Hvem vil påvirke hvem? Det realistiske svar er at Unionen vil prege Norge i sitt bilde - ikke at Norge makter å prege Unionen i sitt bilde.

       Størrelsen på den innflytelse Norge får er i medlemskapsavtalen fastsatt slik i stemmereglene: Norge får 3 av 90 stemmer i Ministerrådet. Hvis alle nordiske søkerland pluss Danmark stemmer likt, vil det til sammen gi 13 stemmer. Det er langt fra det « blokkerende mindretall » på 27 som vil være påkrevet for å stanse forslag som strider mot norske interesser. Norges innflytelse vil med andre ord bli liten og reglene om kvalifiserte flertallsvedtak betyr at Norge kan bli bundet av flertallsvedtak og lover som strider mot Norges interesser og Stortingets vilje.

       Dette medlem mener at den medinnflytelse som vinnes innad i EU også må ses i sammenheng med den innflytelse Norge kan tape i andre og større internasjonale fora, f.eks i globale forhandlinger på miljø- og utviklingsområdet, hvor Norge har hatt en langt større innflytelse enn vår størrelse skulle tilsi. Vinner ikke Norge gjennomslag for sitt syn innad i EU, kan Norge miste muligheten til å fremme sitt syn direkte i internasjonale organer hvor EU har besluttet å tale med « én stemme ». Utviklingen av en felles utenrikspolitikk i EU vil dermed kunne innskrenke Norges handlefrihet på den internasjonale arena.

Norsk suverenitet

       Norges selvbestemmelsesrett er kjempet fram over lang tid og er etter Kristelig Folkepartis syn av umistelig verdi for vår nasjon. Trekk ved unionsplanene peker i retning av en føderal modell, der medlemsstatene mister mye av sin selvbestemmelsesrett når det gjelder penge- og rentepolitikk, utenrikspolitikk og forsvarspolitikk. Som det går fram av forhandlingsresultatet vil Norge som unionsmedlem også miste retten til selv å bestemme handels- og tollpolitikken, forvaltningsmyndigheten over de norske fiskeriressursene overføres til Unionen, landbruket underlegges Unionens felles landbrukspolitikk, skatte- og avgiftspolitikken må samordnes med Unionens rammeregler, osv.

       Dette medlem vil understreke at det ikke er EF av i går, men EUs unionsbyggende prosjekt i samsvar med Maastricht-traktaten de norske velgere skal ta stilling til den 28. november. Allerede på åpningsmøtet for Norges medlemskapsforhandlinger den 5. april 1993 ble det fra EU presisert at « det vil bli krevet av ditt land at det godtar traktaten om Europeisk Union fullt ut ».

       Norge ba ikke om noen unntak fra Unionstraktaten, slik Danmark har fått f.eks når det gjelder valutaunionen, det forsvarspolitiske samarbeid og unionsborgerskapet. Et ja til medlemskap i EU vil derfor traktatforplikte Norge til deltakelse i en union som Danmark på viktige områder har sagt nei til og fått unntak fra.

       I 1996 skal det innen Unionen avholdes en regjeringskonferanse for å revidere EUs institusjonelle oppbygning. EU-parlamentets institusjonelle utvalg har i den forbindelse lagt fram et utkast til forfatning for Den europeiske union, hvor det i første avsnitt står at:

« en stadig snævrere union mellem de europæiske folk og en fremspirende europæisk politisk identitet er et ledd i den fortsatte integrationsproces, der blev innledt med de første traktater, og skal ses i sammenheng med en udvikling af føderal karakter. »

       Det kan i internasjonal politikk være formål så høyverdige at Norge bør oppgi noe av sin suverenitet på klart avgrensede områder, for eksempel i forbindelse med overvåkning av internasjonale avtaler om miljø og sikkerhet. Men et medlemskap i Maastricht-traktatens Union dreier seg om noe langt mer.

       Dette medlem mener at EU-systemets overnasjonalitet, den økende bruk av flertallsbeslutninger og vedtaket av Maastricht-traktatens plan for en økonomisk og monetær union og en felles utenrikspolitikk viser at Den europeiske union nå vil iverksette en enda mer omfattende overføring av makt fra nasjonalstaten til unionsnivået. I takt med at beslutningsmakt overføres fra medlemsstaten til Unionen vil også Norges selvbestemmelsesrett på de berørte områder begrenses eller gå tapt.

       Kristelig Folkeparti støtter internasjonalt forpliktende samarbeid og ønsker at det skal bygges videre ut, men Unionstraktaten fra Maastricht går for langt fordi den innebærer en vidtgående avståelse av suverenitet. Den vil fjerne viktige nasjonale styringsredskaper og beskjære norsk selvbestemmelsesrett på en måte Kristelig Folkeparti ikke vil godta.

       Unionsprosessen kan lede EU-landene inn i problemer og skape motsetninger mellom medlemsstatene, for eksempel ved at de mest unionspositive land vil ønske å gå foran og dermed skape et EU oppdelt i flere samarbeidsnivåer. Ikke minst kan dette skje ved overgangen til den tredje fase av valutaunionen. Storbritannia og Danmark har reservert seg, men settes nå under press ved signalene i Frankrike og Tyskland om vilje til å gå videre uten at alle EU-land blir med, slik at det skapes et « flertrinns-EU ». Dette vil gjøre Storbritannia og Danmark til en slags B-medlemmer, og det innebærer maktforskyvning som spesielt Storbritannia reagerer kraftig på. Kristelig Folkeparti finner det ikke nødvendig at Norge skal vikle seg inn i denne drakampen mellom store EU-land, og foretrekker at vår utenrikspolitiske kapasitet innrettes mot andre og større utfordringer knyttet til miljø, utvikling og fred.

       I stedet for unionsmedlemskap vil Kristelig Folkeparti bygge videre på samarbeidsordninger som sikrer oss større frihet til å føre en aktiv og mer selvstendig utenrikspolitikk og til å utvikle vårt eget nasjonale samfunn i pakt med befolkningens egne ønsker.

Folkestyretanken

       Dette medlem tror ikke det ambisiøse Unionsprosjektet som Maastricht-traktaten legger opp har forutsetninger for å kunne bli vellykket for det store og mangfoldige Europa som Norge er en del av. For Kristelig Folkeparti veier konsekvensene for folkestyret tungt.

1.	Innføringen av en felles politikk fra Sør-Italia til Nordkapp vil ha sin pris i en redusert mulighet til å føre en nasjonal politikk tilpasset de særegne forutsetninger og folkeviljen i hvert land.

2.

Overføring av makt fra vel fungerende nasjonale demokratier til unionsorganer uten normal parlamentarisk kontroll og styring representerer en maktforskyvning som svekker folkestyret. Det folkevalgte Stortingets makt blir begrenset når betydelig beslutnings- og lovgivningsmyndighet flyttes til Unionens kommisjonsbyråkrati og Ministerrådets regjeringsrepresentanter.

3.	Overføringen av lovgivende og annen makt fra Stortinget til Unionens Råd vil bety redusert åpenhet og et tilbakeslag for offentlighetsprinsippet. Mens avstemningene i Stortinget er offentlige er stemmegivningen i Ministerrådet hemmelig. Redusert åpenhet er svekket demokrati.

4.

Når beslutningsmakten føres ut av vårt eget oversiktlige samfunn og legges til unionsorganer i Brussel og andre steder på kontinentet, øker avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt. Det kan være langt til Oslo, men det er enda lenger til Brussel. Det gjelder ikke bare fysisk avstand målt i kilometer. Også kulturell og språklig distanse gjør det til en mer uoversiktlig oppgave for den vanlige borger å forsøke å komme i tale med de som forbereder beslutningene i EU. Den jevne borgers avmaktsfølelse og fremmedgjøring vil øke, og folkelige og ideelle organisasjoners synspunkter vil lett bli svekket i beslutningsprosessen i forhold til de etablerte og pengesterke interessegruppenes lobbyvirksomhet.

5.

Overføring av makt fra det nasjonale nivå til unionsnivået vil dessuten føre til en svekket folkelig deltakelse i beslutningsprosessen. Dette gjenspeiles klart ved valgene til EU-parlamentet. De preges av lav og stadig synkende valgdeltakelse, og ligger langt lavere enn ved nasjonale valg. Deltakelsen er blitt dårligere for hvert EU-valg som er avholdt, og ved valget sommeren 1994 var det bare halvparten av de stemmeberettigede som deltok.

6.

Folkestyret har gode vilkår når det forankres i et fellesskap som borgerne identifiserer seg med og finner det naturlig å bli styrt av, slik tilfellet er i små, oversiktlige og relativt enhetlige nasjoner som f.eks de nordiske land. Unionen mangler et slikt fellesskap som vi kjenner på nasjonalt plan. Dermed blir det vanskeligere å skape et levende og godt demokrati.

7.

Når beslutningsmakten i EU på flere viktige områder føres fra det nasjonale nivå til unionsnivået, blir det stadig mer alvorlig at de folkevalgte har så svak innflytelse i Unionens beslutningsprosess. Når beslutningsmakten flyttes til forvaltningsnivåer med svakere folkevalgt innflytelse og mindre folkelig deltakelse, svekkes også det levende folkestyret.

       Ikke minst i EU-parlamentet er mange opptatt av Unionens «demokratiske underskudd» og ønsker å øke de folkevalgtes makt på unionsnivået. Men en Europeisk Union basert på Maastricht-avtalen står her i et dilemma så lenge forutsetningene for et levende folkestyre er dårligere på unionsnivået enn i medlemsstatenes politiske systemer. 15 norske av totalt 641 representanter i Unionsparlamentet vil ikke kunne hindre at folk reelt opplever økt politisk fremmedgjøring og større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt. For økt makt til unionsnivået vil uten tvil bety svekket makt til Stortinget og vårt nasjonale demokrati. For Norge vil medlemskap i EU av de nevnte grunner bety et tilbakeslag for folkestyret.

Internasjonal solidaritet

       Dette medlem viser til at Norge internasjonalt framstår som et av de land som sterkest vektlegger solidaritet med svake grupper i det nasjonale samfunn, internasjonal solidaritet med verdens fattigste og solidaritet med våre etterkommere og deres behov for et levelig naturmiljø.

       Ettersom Unionen på stadig flere områder skal opptre utad med « én stemme » vil vår utenrikspolitiske handlefrihet og mulighet til å være pådriver og brobygger i en rekke internasjonale fora bli innskrenket. Ikke minst gjelder det i FNs organer, i globale handelsforhandlinger innen GATT, i forholdet til u-landene og i globale forhandlinger om miljøspørsmål. Vår tid krever globale samarbeidsløsninger:

-

Dette gjelder miljøet. Vår tids rovdrift på naturressursene og forurensningen av vårt livsmiljø krever kraftig korrigering, og Norge er i dag med i en rekke internasjonale miljøavtaler, f.eks for å begrense utslipp av klimagasser, hindre nedbrytning av ozonlaget, redde det biologiske mangfold og sikre kommende generasjoner levelige livsvilkår på vår klode.

-

Det gjelder freden. Norge har i etterkrigstiden hatt sin sikkerhetspolitiske forankring i det transatlantiske samarbeid. NATO er fortsatt vår trygghetsgaranti. Etter den kalde krigens slutt må vi styrke innsatsen for å løse andre sikkerhetsproblemer og lokale konflikter også andre steder i verden. I denne sammenheng er det viktig å bygge ut virkemidler på all-europeisk og globalt plan i fredsarbeidet, ikke minst gjennom KSSE og FN-systemet.

-

Og det gjelder ikke minst fattigdommen som daglig dreper og driver mennesker på flukt i den tredje verden. Klasseskiller og nød skaper også grobunn for konflikt og fare for krig. Gjennom aktiv innsats i Nord-Sør-forhandlinger og utviklingssamarbeid såvel som gjennom en human flyktninge- og asylpolitikk - har Norge vist internasjonal solidaritet med våre fattigste medmennesker.

       Disse store utfordringer krever et bredt internasjonalt samarbeid på tvers av landegrenser og verdensdeler. Nasjonalstatene er hver for seg en for liten ramme til å løse disse påtrengende problemene. Men også EU blir for begrenset til å kunne gi svaret på vår tids internasjonale samarbeidsbehov. Både når det gjelder miljøet, truslene mot freden og fattigdomskrisen ligger hovedutfordringene utenfor det område som er eller vil bli omfattet av EUs overnasjonale system. Både Norge og EU må derfor delta i langt bredere samarbeidsfora for å finne løsninger på de store internasjonale utfordringene.

       Etter Kristelig Folkepartis syn ligger de aller viktigste internasjonale utfordringer i dag på det globale plan, og i Europa ligger de største utfordringene i Øst-Europa - altså utenom EU. Kampen for å gjennomføre den ambisiøse og omstridte Unionstraktaten vil medføre at mye politisk oppmerksomhet og store ressurser rettes innover i en tid hvor Vest-Europa burde bruke mer ressurser på viktigere oppgaver overfor den tredje verden og de globale miljøproblemer. Det er en reell fare for at Vest-Europas land kan bli så opptatt av egen velstandsutvikling og økonomiske rivalisering med andre stormakter at de mest grunnleggende behov for internasjonal solidaritet skyves i bakgrunnen.

       Norsk medlemskap i Maastricht-traktatens « Europeiske Union » vil etter Kristelig Folkepartis syn bety en svekkelse av Norges utenrikspolitiske handlefrihet i forholdet til de store utfordringene - fattigdommen i u-landene og de globale miljøproblemene. Det vil innskrenke vår mulighet til å videreføre en selvstendig solidaritetslinje.

Sikkerhetspolitikken

       Etter Murens fall har den politiske situasjon i Europa blitt kraftig endret. Sovjetunionen er oppløst og dens kommunistiske hegemoni i Øst-Europa er borte. Warszawapakten er oppløst, og de land som var medlemmer utbygger nå sitt samarbeid med NATO-landene gjennom blant annet Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) og « Partnerskap for Fred ».

       Dette medlem vil understreke at Norges sikkerhetspolitiske forankring må ligge fast i NATO, slik at det transatlantiske samarbeid opprettholdes og USA fortsatt kan være en garantist for vår sikkerhet. Den vesteuropeiske union har i det siste begynt å fungere som et samrådsorgan for europeiske NATO-land før de endelige forhandlinger og beslutninger blir tatt i NATO. Kristelig Folkeparti gikk inn for Norges assosierte medlemskap i VEU. Dette gir Norge full innsikt og deltakelse i NATO-relatert samrådning.

       VEU-landenes Petersburg-erklæring av 19. februar 1992 omtaler de assosierte medlemslands status og fastslår at

« de vil ha de samme rettigheter og plikter som fullt tilsluttede medlemmer for vår funksjoner overført til VEU fra andre fora og institusjoner der de allerede er medlemmer ».

       Kristelig Folkeparti legger vekt på at vårt medlemskap i NATO, det assosierte VEU-medlemskap og Norges deltakelse i all-europeiske fora som KSSE sammen med nødvendig utvikling av annet sikkerhetsskapende samarbeid på all-europeisk plan gir en betryggende norsk tilknytning til arbeidet for økt sikkerhet i Europa. Kristelig Folkeparti vil også framheve den nye betydning FN generelt og Sikkerhetsrådet spesielt kan få i den nye situasjon etter at den kalde krigen mellom « Øst » og « Vest » er forbi.

Den økonomiske utfordringen fra EUs « indre marked »

       Dette medlem viser til at mens utviklingen i Øst-Europa er preget av oppløsningen av Sovjetunionen og framveksten av flere selvstendige stater, har det i Vest-Europa pågått en integrasjonsprosess både på det økonomiske og det politiske plan. Det er to hovedutfordringer Norge har måttet forholde seg til i Vest-Europa: Gjennomføringen av « det indre marked » i EU og gjennomføringen av det politiske Unionsprosjektet som ble vedtatt i Maastricht.

       Den økonomiske utfordringen som ligger i EUs « indre marked » har EFTA-landene allerede svart på gjennom EØS-avtalen. Den knytter EU-landene og alle EFTA-land unntatt Sveits sammen i et stort vesteuropeisk handelsområde med gjensidig markedsadgang og felles konkurranseregler. Dette sikrer Norge den nødvendige markedsadgang uten at landet må bli medlem i Unionen.

       Norge får gjennom EØS-avtalen både full tollfrihet for alle industrivarer og trygghet mot antidumpingtiltak fra EUs side mot norske bedrifter. Unntatt er bare noen fiskeprodukter. Tollen er for de fleste fiskeslag fjernet eller satsene er i ferd med å bli redusert iht. EØS-avtalen. Avtalen innebærer videre bestemmelser om gjensidig adgang når det gjelder tjenester, kapital og arbeidskraft etter nærmere regler.

       Mens EØS-samarbeidet sikrer norsk næringslivs markedsadgang i Vest-Europa bedre enn noensinne, vil den nye GATT-avtalen sikre norsk næringslivs markedsadgang i verdensøkonomien bedre enn før.

       Etter Kristelig Folkepartis vurdering er EØS-samarbeidet og GATT-avtalen en solid plattform for vårt handelssamkvem med våre viktigste handelspartnere. Kristelig Folkeparti går inn for at samarbeidet med de vesteuropeiske land videreføres på grunnlag av EØS-avtalen mellom EFTA og EU og gjennom andre samarbeidsfora.

       EØS-rådet har i møte 17. mai 1994 slått fast at EØS-avtalen vil bestå, selv om noen EFTA-land blir EU-medlemmer. De institusjonelle ordninger må selvsagt justeres, men dette innebærer ingen slik svekkelse av avtalen som noen har forsøkt å skape inntrykk av.

Den politiske utfordringen - EUs unionsprosjekt

       Etter dette medlems syn gjenstår dermed den politiske utfordringen fra EU-spørsmålet om Norge skal delta i den union EU er i ferd med å skape på grunnlag av Unionstraktaten fra Maastricht, som trådte i kraft 1. november 1993. Kristelig Folkeparti mener et slikt unionsmedlemskap ikke er tilrådelig av hensyn til de demokratiske og solidariske verdier som står så sterkt i det norske samfunn.

       Norge står på en rekke områder for en mer solidarisk politikk en EU-landene, men mye kan også forbedres. Kampen om EU-medlemskap er ikke bare et spørsmål om å forsvare kvaliteter Norge har, men like mye et spørsmål om å sikre nasjonen handlefrihet til å gå lenger, frihet til å forandre og frihet til å gå foran. Det er behov for en mer solidarisk og bærekraftig politikk nasjonalt og internasjonalt. Det dreier seg om utsatte grupper og distrikter i vårt eget samfunn, om vårt ansvar for flyktninger og hva vi gjør i forhold til den fattige verden og kommende generasjoner.

       Det er f.eks liten grunn til å tro at EU vil adoptere det som tradisjonelt har vært norske og nordiske forhandlingsposisjoner i miljø- og utviklingsspørsmål. Når Unionen skal tale med én stemme kan Norges mulighet til å videreføre sin pådriver- og brobyggerrolle derfor bli svekket i disse spørsmål.

       Det er også grunn til å tro at EUs unionsprosjekt vil medføre at utfordringene innad i Vest- og Sentral-Europa blir prioritert på bekostning av mer globale utfordringer på miljø- og utviklingsområdet. Dette henger ikke minst sammen med EUs rivalisering med de andre store handelsblokker - USA og Japan.

       Etter Kristelig Folkepartis syn er det behov for land som retter hovedfokus mot de globale utfordringene. Utenfor EU vil Norge og andre nordiske land ha større mulighet til å spille en slik rolle - i samarbeid med andre likesinnede land og land i den tredje verden.

       Når Kristelig Folkeparti ut fra en helhetsvurdering ikke vil tilrå at Norge går inn i Den europeiske union på Maastricht-traktatens grunn, skjer det av hensyn til de demokratiske og solidariske verdier vi bygger på, det skjer ut fra en vurdering av de utfordringer vi står overfor i verdenssamfunnet og i Europa, og det skjer ut fra en vurdering av konsekvensene for det norske samfunn og forvaltningen av landets ressurser. Vårt Nei til EU er et solidarisk og demokratisk Nei, fordi vi utenfor EU har større frihet til å si Ja til en mer solidarisk og demokratisk politikk - både nasjonalt og internasjonalt.

       Dette medlem viser for øvrig til sine merknader andre steder i innstillingen når det gjelder de mer inngående vurderinger av konsekvensene av EU-medlemskap på de ulike samfunnsområder.

3. EU-samarbeidet: organ, rammer og rettslege spørsmål

Merknad frå Arbeiderpartiet

Organ

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, syner til at EU er ein nyskaping i internasjonalt samarbeid. EU er ei blanding av mellomstatleg samarbeid og overnasjonal styring på dei områda medlemslanda er samde om og overnasjonal styring. Ulike politiske tradisjonar og kulturar har forma organisasjonen. Ingen nordiske land har vore med å forma samarbeidet frå starten og berre eitt nordisk land har vore med i samarbeidet.

       Fleirtalet meiner ut frå dette at styringssystemet i EU ikkje kan samanliknast med styringssystemet i ein nasjonalstat. Det at mange « typisk nordiske » trekk manglar i EU-systemet er naturleg ettersom det nordiske innslaget i EU ikkje har vore spesielt tungt til nå. Eitt døme på det er spørsmålet om offentleg innsyn i arbeidet i dei ulike EU-organa. Fleirtalet meiner at EU-systemet må bli mest mogleg åpent for offentleg innsyn. Fleirtalet meiner at dette kan bli retta på dersom fleire nordiske land er med i samarbeidet. (Jf. erklæring nr. 40 fra Norge til meldingstraktaten.)

Rådet for Den europeiske union og Det europeiske råd

       Etter som EU ikkje er ei statsdanning så er heller ikkje Parlamentet det øvste organet i samarbeidet. Europaparlamentet har ikkje den lovgjevande makta i EU. Den makta ligg til Rådet (Rådet for Den europeiske union) dvs. dei aktuelle ministrane frå medlemslanda. Det europeiske råd, som er sett saman av stats- eller regjeringssjefane frå medlemslanda og presidenten i kommisjonen, skal trekkje opp dei politiske hovudlinene for samarbeidet. Det europeiske råd er det overordna politiske organet for samarbeidet. Fleirtalet meiner at den overordna rolla som desse to organa er tillagt er eit klart uttrykk for at samarbeidet har eit sterkt ankerfeste i dei enkelte medlemslanda.

       Etter som regjeringane på vanleg parlamentarisk måte byggjer på tillit i nasjonalforsamlingane i medlemslanda, så avspeglar det både dei nasjonale vurderingane i medlemslanda og kva som er dei rådande politisk straumdraga i desse landa og fellesskapen som heilskap. På denne måten har avgjerdene i EU eit klart demokratisk ankerfeste. Det er mykje opp til medlemslanda å øve den nødvendige parlamentariske kontrollen med rådsmedlemene. Det er viktig at også fellesskapen utviklar seg slik at rådsmedlemene får tid og høve til politiske vurderingar og reelle konsultasjonar i nasjonalforsamlingane.

       Fleirtalet viser til at Rådet i større grad nå kan gjere vedtak med kvalifisert fleirtal (slik er det t.d for mange miljøspørsmål). Fleirtalet meiner dette kan føre til større handlekraft i organisasjonen. Fleirtalet legg vekt på at sjølv om medlemslanda ved slike avrøystingar i utgangspunktet har røystevekt etter folketal er likevel dei små landa sterkt overrepresentert. Såleis er det 8 millionar innbyggjarar bak kvar av Tysklands røyster mot 1,7 millionar bak kvar av dei røystene som Danmark har. Norge får også tre røyster med noko færre innbyggjarar enn Danmark. Dersom røystetalet hadde vore fordelt berre etter folketal skulle Tyskland hatt om lag 45 røyster mot 10 som dei har slik ordninga er i dag.

       Fleirtalet viser imidlertid til at EU-landa svært ofte prøver å finne fram til resultat som alle eller flest mogleg land kan godta også der det kan gjerast fleirtalsvedtak. Denne grunnhaldninga er viktig for samhaldet mellom medlemslanda. På den andre sida kan den omstendelege avgjerdsprosessen vera eit hinder for offentleg og folkevald oversyn og innsyn.

       Fleirtalet meiner at det er naudsynt å utvikla demokratiet i EU vidare. Fleirtalet minner imidlertid også om at det ikkje finnst andre organisasjonar som kan fylla dei oppgavene som EU har i dag. Det er derfor ikkje eit val mellom meir eller mindre demokratiske internasjonale organisasjonar vi står framfor, men eit val mellom å delta i EU med det samarbeidet, dels av overnasjonal karakter, som foregår der, eller berre å ta til takke med tradisjonelt mellomstatleg samarbeid.

Folkevald kontroll - demokratisk underskot

       Fleirtalet meiner at EU-samarbeidet ikkje gjev grunnlag for eit tradisjonelt parlamentarisk styresett på europeisk nivå. Fleirtalet legg imidlertid avgjerande vekt på å sikre folkevald innverknad, innsyn og kontroll i samarbeidet. Fleirtalet viser til at det også er eit sentralt mål for medlemslanda i EU i dag (jf. Erklæringane 13 og 14 til Maastricht-traktaten).

Dei nasjonale parlamenta

       Ein vesentleg del av den folkevalde innverknaden og kontrollen må skje gjennom nasjonalforsamlingane i dei einskilde medlemslanda. Det er eit ansvar for kvart enkelt medlemsland å utvikle høvelege arbeidsformer i denne samanhengen.

       Fleirtalet meiner at Stortinget må spela ei avgjerande rolle når det gjeld den norske deltakinga i den endelege utforminga av nytt regelverk i EU. Dette omsynet kan takast ivare gjennom alminneleg parlamentarisk kontroll frå Stortinget si side og parlamentarisk ansvar frå Regjeringa. Dette krev imidlertid at det blir utvikla særlege informasjons- og kontaktordningar mellom Regjering og Storting.

       Fleirtalet viser til St.meld. nr. 40 s. 97 der det heiter m.a.:

« Både for å sikre at det blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd. »

Europaparlamentet

       Sjølv om Europaparlamentet ikkje har « tradisjonell parlamentarisk makt » vil fleirtalet streke under den viktige rolla som Europaparlamentet har i det samspelet som er mellom dei ulike organa i EU. Europaparlamentet er ein viktig del av maktdelinga i EU. Etter Maastricht-traktaten har Europaparlamentet fått ein meir sentral plass enn før. Fleirtalet vil framheve at Europaparlamentet er det einaste parlamentet som er direkte vald av folk i mange land og at det er ein del av beslutningssystemet i eit overnasjonalt samarbeid.

Traktatramma

       Maastricht-traktaten og dei endringane som den fører til dei opprinnelege traktatane er grunnlaget for samarbeidet mellom medlemslanda. Traktaten vart gjort gjeldande frå 1. november 1993.

       Fleirtalet viser til at Den europeiske unionen er overbygningen over det samla samarbeidet mellom medlemslanda. På den eine sida « Fellesskapen » (søyle 1) der landa har overført makt til fellesskapets organ - det overnasjonale samarbeidet. På den andre sida mellomstatlege samarbeidet som omfattar m.a. felles utanriks- og tryggjingspolitikk og justissamarbeid (søyle 2 og 3). Fellesskapsorgana (som t.d Rådet og kommisjonen) deltek også i dette samarbeidet, men fordi det er eit mellomstatleg samarbeid har ikkje vedtaka direkte verknad for medlemslanda. Vedtaka skal vera samrøystes, så lenge det ikkje er samrøystes bestemt at vedtak på klårt avgrensa område kan gjerast med fleirtalsvedtak.

Traktatkonferanse i 1996 - Det skal kallast saman ei ny regjeringskonferanse i 1996.

       Fleirtalet reknar med at såvel spørsmål om vidare fordjuping av samarbeidet, herunder utviklinga av den økonomiske og monetære unionen, forholdet til Sentral- og Aust-Europa og forsvars- og tryggjingspolitikken vil stå sentralt. Regjeringa skriv i St.meld. nr. 40 s. 108:

« Bestemmelsene om en regjeringskonferanse med sikte på eventuelle traktatrevisjoner i 1996, må forstås som et uttrykk for medlemslandenes ønske om løpende å drøfte samarbeidets grunnlag, innhold og form i lys av nye oppgaver og utfordringer. Det er derfor de land som deltar i 1996 som vil avgjøre den videre utvikling og innhold i samarbeidet. »

       Fleirtalet legg også stor vekt på at Norge bør vere med i førebuingane og gjennomføringa av denne konferansen. Ettersom traktatendringar må skje samrøystes er det spesielt viktig å gjera norske interesser gjeldande i denne samanhengen.

       Fleirtalet meiner at den vekta som blir lagt på Det europeiske råd (stats- eller regjeringssjefane) og traktatkonferansen understrekar behovet for å sjå på EU som ein dynamisk organisasjon. Ikkje berre den løpande politikken, men også dei grunnleggjande traktatane og reglane og lovene blir endra i lys av dei rådande politiske oppfatningane i medlemslanda.

       Fleirtalet har merka seg påstanden om at den norske Grunnlova blir underordna EU sine regler. Fleirtalet er ikkje samd i dette. Fleirtalet vil elles vise til eit notat skreve av lovavdelinga i det danske justisdepartementet, 30. april 1993, der det blir gjort følgjande vurderingar av førerangen:

« Denne forrangsproblematik blev drøftet allerede i forbindelse med Danmarks tiltrædelse af EF, jf. afsnit V3 (side 116 ff) i Justitsministeriets Redegjørelse af juli 1972 for visse statsretslige spørgsmål i forbindelse med en dansk tiltrædelse av De Europæiske Fællesskaber, offentliggjort i Nordisk Tidsskrift for International Ret, Vol. 41, side 65 ff.

Grundlovens § 20 gir ikke adgang til at overlade EFs institusjoner beføjelser til at fravige de materielle bestemmelser i Grundloven, herunder specielt bestemmelserne om frihedsrettighetderne. Da Grundloven heller ikke inneholder andre regler, som giver muligheder for en sådan fravigelse til fordel for traktatmæssige forpligtelser, vil ingen dansk myndighed kunne anvende en fællesskapsregel, der strider mod Grundlovens materielle bestemmelser, uden selv at begå et grundlovsbrud, jf. Justisminiseriets Redegørelse, a.st. side 119.

Da Danmarks grundlov kun kan ændres ved folkeafstemning, følger det heraf, at ingen del af EF-retten, heller ikke EØFT eller forordninger efter dansk ret, kan kræve forrang for Grundloven.

Danske domstole er bundet av den danske Grundlov. Da Danmark ikke har overladt kompetencen til at ændre Grundloven til EF, vil danske domstole statsretsligt kun kunne følge EF-retten, således som denne f.eks fastlægges gennem afgørelse fra EF-domstolen i det omfang dette vil kunne ske under at handle i strid med Grundloven. Med Maastricht-traktaten ændres der ikke ved det gældende rangforhold mellom EF-retten og Grundloven. Risikoen for at der skulle oppstå konflikt mellom EF-retslige bestemmelser og den danske Grundlov, er ikke nærliggende. I de 20 år, Danmark har været medlem af EF, har en sådan konflikt ikke foreligget.

Envidere kan der henvises til, at præsidenten for EF-domstolen, Ole Due, om dette spørgsmål har udtalt, at det (...) ikke er tænkeligt, at en EF-regel, der klart strider imod en national grundlovsbestemmelse, vil blive accepteret som gyldig af EF-domstolen (...). »

Utmelding

       Fleirtalet vil understreke at sjølv om traktatane ikkje inneheld noen klausul om utmelding, vil det ikkje bety at utmelding på noen måte er umogleg. Når traktatgrunnlaget ikkje inneheld regler om utmelding, må spørsmålet bli vurdert med utgangspunkt i reglane i den alminnelege folkeretten om oppseiing av traktater. I henhold til den alminnelege folkeretten har alle partar oppseiingsrett av internasjonale traktater, dersom det ikkje går fram at partane har føresett det motsette.

       Fleirtalet vil også vise til at Grønland, som i 1973 vart ein del av EF-området saman med Danmark, i 1985 gjekk ut av EKSF og EURATOM. Det er også verd å vise til at den tyske Forfatningsdomstolen i samband med vurderinga av Maastricht-traktaten i 1993 la til grunn at medlemskap i EU kan opphøyre. Ingen av medlemslanda har bestridt denne vurderinga. Fleirtalet vil også understreke at EU er basert på frivillig samarbeid mellom sjølvstendige nasjonar, og at Unionen ikkje på noen måte vil være tent med å ha medlemsland som sjølve ikke ønsker medlemskap.

Merknad fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti

Institusjoner

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at EU ikke representerer noe tradisjonelt mellomstatlig samarbeid. Viktige beslutninger flyttes bort fra folkevalgte organer i medlemslandene til ikke-folkevalgte organer i EU. Dette medfører et demokratisk underskudd i EU-samarbeidet.

       Disse medlemmer viser til at EU på stadig flere områder etablerer felles regelverk, som har forrang for nasjonale regler. På stadig flere områder fattes dessuten beslutninger med kvalifisert flertall.

       Disse medlemmer vil peke på at EU-samarbeidet har føderale utviklingstrekk. EU mangler et klart prinsipp for fordeling av makt mellom fellesskapsnivået og medlemslandene. Derimot kan EU selv, i henhold til Roma-traktatens art. 235, utvide sitt myndighetsområde på områder knyttet til det indre marked.

       Disse medlemmer vil påpeke at EUs styringssystem er preget av manglende åpenhet og « de lukkede roms beslutninger » i tillegg til at beslutninger fattes av ikke-folkevalgte organer.

       Disse medlemmer vil peke på at erfaringene med Norge som søkerland til EU tyder på at det norske styringssystemet blir mer påvirket av EU, blant annet når det gjelder manglende åpenhet. Et mer demokratisk EU forutsetter at lovgivningsmakt flyttes til folkevalgte organer på unionsnivå. Dette vil imidlertid forsterke de føderale utviklingstrekk i EU.

Det europeiske råd

       Det europeiske råd består av medlemslandenes stats- eller regjeringssjefer samt Kommisjonens president. Det europeiske råd er den øverste unionsmyndigheten og ledes av det medlemsland som innehar formannskapet. Det europeiske råd kan konstituere seg som Unionsråd og vedta eller endre traktater.

       Disse medlemmer vil minne om at endringer av eksisterende traktater krever enstemmighet. Dette legger sterke begrensninger på mulighetene for å endre de retningslinjer og rammer som traktatene legger.

Rådet

       Rådet består av representanter for medlemslandenes regjeringer og er sammensatt av forskjellige statsråder, utfra hvilke saker som behandles. Statsrådene representerer sine hjemlands regjeringer. Rådet er det øverste besluttende organ når nye rettsakter skal vedtas. Rådets vedtak er bindende for medlemslandene.

       Disse medlemmer viser til at medlemslandene overfører lovgivningsmakt fra folkevalgte organer til et råd sammensatt av regjeringsrepresentanter som ikke velges direkte av folket. Rådet som organ står ikke til ansvar overfor velgerne.

       Disse medlemmer vil påpeke at Rådets møter og protokoller i hovedsak er unntatt offentlighet. Dette legger begrensninger på medlemslandenes parlamentariske kontroll av sine respektive regjeringer.

       Noen vedtak i Rådet krever enstemmighet, men stadig flere vedtak fattes med kvalifisert flertall. Dette svekker medlemslandenes mulighet til å blokkere uønskede vedtak, og gjør Rådet i stand til å øke integrasjonen.

       Dersom alle de fire nåværende søkerlandene blir medlem av EU, vil Norge få 3 av totalt 90 stemmer i Rådet. Mange viktige beslutninger for det norske samfunnet vil bli fastlagt i Rådet dersom Norge blir medlem av EU. Disse medlemmer vil minne om at blokkering av vedtak krever 27 stemmer. De nordiske land vil få til sammen 13 stemmer. For å få flertall for vedtak kreves det 64 stemmer. Disse medlemmer mener den medbestemmelse dette gir er meget begrenset og langt mindre enn den nasjonale selvbestemmelsesrett som går tapt ved EU-medlemskap.

Kommisjonen

       Kommisjonen er EUs utøvende organ og skal sørge for at traktatenes bestemmelser og Rådets vedtak iverksettes. Kommisjonen har i tillegg en rekke forvaltningsoppgaver, blant annet innenfor konkurransepolitikken. Det er Kommisjonen som representerer unionen utad på områder der unionen har myndighet på vegne av medlemslandene.

       Kommisjonen har enerett til å ta initiativ til nye rettsakter som skal vedtas i Rådet og har også en viss myndighet til selv å fatte beslutninger. Med økt bruk av flertallsvedtak i Rådet øker også Kommisjonens innflytelse, fordi det blir vanskeligere å hindre at Kommisjonens forslag vedtas.

       Disse medlemmer vil minne om at Kommisjonen representerer unionen, uavhengig av de enkelte medlemslands interesser. Disse medlemmer vil vise til Roma-traktatens art. 157, nr. 2 hvor det heter:

« Kommisjonens medlemmer skal utføre sitt verv i full uavhengighet og i Fellesskapets alminnelige interesse.

       Kommisjonens medlemmer skal under utførelsen av sine plikter verken be om eller motta instruks fra noen regjering eller noen annen instans. De skal avholde seg fra enhver handling som er uforenlig med deres verv. Enhver medlemsstat forplikter seg til å respektere dette prinsipp og til ikke å forsøke å påvirke Kommisjonens medlemmer under utførelsen av deres oppgaver. »

       Disse medlemmer vil påpeke at Kommisjonen ikke er underlagt demokratisk kontroll slik vi kjenner det i det parlamentariske system. Disse medlemmer vil understreke at traktatene gir Kommisjonen stor myndighet. Kommisjonen framstår som et førende organ i EU. Disse medlemmer mener det er betenkelig at et organ som ikke er underlagt tradisjonell folkevalgt kontroll, på denne måten blir gitt så stor myndighet.

Parlamentet

       Unionens parlament består av direkte folkevalgte representanter, hvor antall representanter fra hvert medlemsland er bestemt utfra innbyggertall. Dersom EU utvides med alle de fire søkerlandene, vil Parlamentet få 641 representanter. Norge vil få 15 av disse.

       Disse medlemmer viser til at representantene opptrer i partigrupper. Dette gjør det lite trolig at de norske representantene vil opptre som en blokk dersom Norge blir medlem.

       Disse medlemmer vil understreke at Parlamentet ikke har samme funksjon og myndighet som medlemslandenes nasjonalforsamlinger. Parlamentet har liten innflytelse innenfor EU-systemet. Parlamentet kan ikke vedta lover og fungerer i mange tilfeller som et høringsorgan for Rådet og Kommisjonen.

Domstolen

       Domstolen har som hovedoppgave å fortolke traktatene og EUs øvrige lov- og regelverk, dømme på grunnlaget av lovverket og kontrollere at vedtak er gyldige. Denne funksjonen utøves både overfor medlemslandene, Rådet, Kommisjonen og Parlamentet. Domstolen avgjør dessuten eventuelle konflikter mellom nasjonal rett og EU-rett.

       Disse medlemmer viser til Unionstraktatens artikkel B, hvor det blant annet heter:

« Unionen har som mål å opprettholde gjeldende fellesskapsrett fullt ut og utbygge den... »

       Begrepet « gjeldende fellesskapsrett » er en oversettelse av EU-begrepet « Acquis Communautaire », som ikke bare omfatter eksisterende EU-lover, men også Domstolens rettspraksis. Disse medlemmer viser til at Domstolens fortolking av traktatene og regelverket har forrang foran nasjonale lover, også Grunnloven, på samme måte som EUs traktater og lovverk.

       Disse medlemmer viser til avgjørelser i EU-domstolen omkring dette. Disse medlemmer viser videre til at utredningen om EU-medlemskap og den svenske grunnloven har tatt konsekvensen av EU-rettens forrang. Her foreslås det er ny paragraf i den svenske grunnloven (sitat):

« Har överenskommelse träffats om Sveriges anslutning till (Europiska gemenskaperna) och Riksdagen beslutat överlåta beslutsbefogenhet till (gemenskaperna), gäller de forpliktelser som följer av anslutningen utan hinder av vad som föreskrivs i grundlag eller annan lag. »

Den europeiske sentralbank og Det europeiske system av sentralbanker

       Disse medlemmer viser til at Den europeiske sentralbank (ESB) og Det europeiske system av sentralbanker (ESSB), i henhold til Roma-traktatens artikkel 109L, nr. 1, skal utøve sin myndighet fra første dag av tredje fase av Den økonomiske og monetære union.

       Disse medlemmer vil påpeke at også ESB og de nasjonale sentralbankene i ESSB skal utøve sin myndighet uavhengig av politiske myndigheter i medlemslandene. Disse medlemmer viser til at bare Fremskrittspartiet gikk inn for en norsk sentralbank etter denne modellen, da Stortinget vedtok ny lov for Norges Bank i 1985. Dersom Norge blir medlem av EU, må sentralbankloven endres slik at bestemmelser som gir instruksjonsmyndighet til Regjering og Storting blir fjernet.

Rammer

       Disse medlemmer viser til at EUs traktater danner grunnlaget for EU-samarbeidet.

       Unionstraktaten fra Maastricht, som trådte i kraft 1. november 1993, innebærer en sterkere integrasjon enn tidligere. Målsettingene som trekkes opp i Unionstraktaten er mer vidtgående enn hva som var tilfelle med Roma-traktaten. Unionen får utvidet sitt politiske og økonomiske myndighetsområde. I tillegg forsterkes unionens myndighet innenfor de eldre traktaters virkeområde.

Traktatkonferansen i 1996

       Disse medlemmer viser til at Unionstraktaten i art. N, nr. 2 slår fast at det allerede i 1996 skal avholdes en ny traktatkonferanse for å revidere EUs traktatgrunnlag.

       Disse medlemmer viser til at EU formelt sett fortsatt er et statsforbund hvor suvereniteten utgår fra de enkelte medlemslandene. På en rekke områder har imidlertid medlemslandene gitt fra seg beslutningsmyndighet til unionens. Unionens vedtak i mange spørsmål vil etter dette få umiddelbar bindende virkning i medlemslandene. På disse områdene har EU føderale utviklingstrekk.

       Disse medlemmer viser til at Parlamentets institusjonelle utvalg har utarbeidet et forslag til en Unionsgrunnlov. Dette forslaget ble tatt til etterretning « med tilfredshet » av et flertall i Parlamentet 10. februar 1994. Det er ventet at forslaget vil bli tatt opp i forbindelse med traktatkonferansen i 1996. Dersom et slikt forslag skulle bli vedtatt betyr det at EU tar et avgjørende skritt i retning av å bli en føderasjon.

       Grunnlovsforslaget vil være en viktig premiss for debatten fram mot traktatkonferansen i 1996. Det er i tillegg kommet fram flere andre forslag til institusjonelle endringer, blant annet forslag om å redusere de små medlemslandenes innflytelse. Traktatkonferansen skal dessuten drøfte den videre utvikling på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område, blant annet spørsmålet om felles forsvarspolitikk og felles forsvar.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen på tross av en rekke spørsmål fra komiteens side under arbeidet med innstillingen ikke vil gi uttrykk for sitt syn på forslaget til Unionsgrunnlov eller andre forslag om institusjonelle reformer.

Oppsigelse og/eller utmelding

       Disse medlemmer viser til at EUs traktater ikke inneholder bestemmelser om utmeldelse. I Unionstraktatens artikkel Q heter det at « Denne traktat gjelder for ubegrenset tid ». Dette betyr antagelig at eventuell utmeldelse må skje gjennom endring av traktatene, jf. Unionstraktatens artikkel N.

       Disse medlemmer vil minne om at traktatendringer krever enstemmighet og må godkjennes av alle medlemsland.

4. Forhandlingsområder

Det overnasjonale samarbeidet (søyle 1)

Områder som fell inn under EØS-avtala

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, syner til at gjennom EØS-avtala er Norge ein del av den indre marknaden i EU. Grunnlaget for EØS-avtala er dei fire fridomane: fri rørsle for varer, tenester, kapital og personar. Enkelte andre områder er også omfatta av EØS-avtala så som miljøvern, sosial- og arbeidsliv, forsking og forbrukarvern. Om desse delane av forhandlingane seier Regjeringa i St.meld. nr. 40:

« På disse områdene innebar forhandlingene i hovedsak en gjennomgang og bekreftelse av dette regelverk også som grunnlag for EU-medlemskap. » (s. 109).

       EØS-avtala tek i dag vare på viktige behov som næringslivet har i forhold til EU. Kystskipsfart, eksport av foredla fiskeprodukt, næringslivet sine kostnader knytt til opphavsreglar er døme på problem som ikkje er løyste. Fleirtalet legg svært stor vekt på den skilnaden det vil vera mellom medlemskap og EØS-avtala når det gjeld innverknad på utforming av nye reglar i EU. EFTA-landa kan gjennom EØS-avtala ta del i det førebuande arbeidet med nye reglar i EU på dei områda som er relevante for EØS. EFTA-landa har likevel ikkje plass ved dei borda der dei endelege avgjerdene i EU blir fatta. Det får dei som medlemar.

       I tillegg til St.meld. nr. 40 og merknadene nedanfor viser fleirtalet m.a. til St.prp. nr. 100 (1991-1992) Om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), undertegnet i Oporto 2. mai 1992, og Innst.S.nr.248, i tillegg St.prp. nr. 40 (1993-1994) Om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 av 21. mars 1994 om endring av protokoll 47 og enkelte vedlegg til EØS-avtalen (Tilleggsavtalen) (St.prp. nr. 40, Innst.S.nr.177 (1993-1994)).

Miljø

       I St.meld. nr. 40 seier Regjeringa:

« Den samlede gjennomgang av EFs regelverk på miljøområdet som fant sted i forhandlingene viser at det er stor grad av samsvar mellom dei overordna prinsipper og virkemidler i EU og i Norge. » (s. 166).

       Miljøpolitikken skal også ta utgangspunkt i dei overordna måla for arbeidet i Fellesskapet. I art. 130 R i Roma-traktaten heiter m.a. i pkt. 2 at Fellesskapets politikk på miljøområdet

« skal bygge på føre var prinsippet, prinsippet om forebyggende tiltak, prinsippet om at skade på miljøet fortrinnsvis rettes opp ved kilden og prinsippet om at forurenseren betaler. »

       Rådet kan etter art. 130 S vedta minstekrav i miljøpolitikken med kvalifisert fleirtal. Fleirtalet meiner at ein på denne måten kan gjere miljøpolitikken meir effektiv og unngå at sistemann avgjer tempoet. Minstekrav gjev dessutan rom for at dei som ønskjer å gå lengre enn krava kan gjere det.

       Vesentlege område som t.d skatte- og avgiftsspørsmål kan ikkje avgjerast på denne måten, vedtak her skal vera samrøystes - dette gjeld m.a. for evt. CO₂-avgift (jf. EF-traktaten art. 99 og 100 A nr. 2). Fleirtalet vil likevel peike på at ei rad viktige miljøtiltak blir avgjorde etter art. 130 S. Dette gjeld t.d reglar om avgrensing av bruken av ozonnedbrytande stoff, reglar for kontroll med grenseoverskridande transport av farleg avfall og reglar for miljørevisjon for industriverksemder. Ei dansk gransking viser at det dei siste to åra er vedteke tre rettsavgjerder som reduserer danske miljøstandarder og 29 som betrar nivået i det danske miljøvernet (jf. Svend Auken - Arbeiderbladet 20. september 1994).

       Fleirtalet legg dessutan stor vekt på at det er viktigare for det felles miljøet at dei store landa m.a. i EU gjer gradvise framsteg i miljøpolitikken enn at små land som Norge eventuelt gjer store sprang. På enkelte område ligg utviklinga i EU foran Norge.

       Fleirtalet viser for øvrig til den s.k. miljøgarantien (art. 100 A nr. 4 i EF-traktaten) som gjev medlemene rett til å setje i verk nasjonale tiltak av omsyn til arbeidsmiljøet, folkehelse og forbrukaromsyn på område der Rådet har fatta vedtak med kvalifisert fleirtal.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at de viktigste miljøproblemene er grenseoverskridende. Et internasjonalt samarbeid er absolutt nødvendig for å løse disse, og av den grunn må arbeidet for å bygge ut det internasjonale avtaleverk på miljøområdet intensiveres. Samtidig er det viktig at hvert land gjennom nasjonale tiltak bidrar til å forebygge og redusere miljøproblemene. Det gjelder ikke minst i industrilandene, som står for storparten av det globale ressursforbruk og forurensende utslipp fra produksjonsliv og transportvirksomhet.

(Miljø) Globalt miljøsamarbeid

       Disse medlemmer viser til at de globale miljøproblemene krever samarbeid og forpliktende avtaler på globalt plan. I arbeidet med globale miljøproblemer, f.eks klimaspørsmål og bevaring av ozonlaget, viser det seg ofte vanskelig å få med EU, USA og Japan på forpliktende tiltak. I forbindelse med de globale miljøproblemer må disse medlemmer for det første konstatere at en regional union som EU er et utilstrekkelig forum fordi problemene krever globalt samarbeid, og for det andre vil det være uheldig om Norge bindes opp til felles EU-standpunkter siden erfaringen viser at EU gjerne legger mindre vekt på miljøhensyn i sin politikk enn det Norge gjør.

(Miljø) Europeisk miljøsamarbeid

       I arbeidet med miljøproblemer som rammer det europeiske kontinent vil det være nødvendig med avtaler på all-europeisk nivå. På vårt eget kontinent har FNs økonomiske kommisjon for Europa vært en naturlig ramme for flere miljøavtaler, for eksempel avtaler som tar sikte på å begrense sur nedbør. Etter disse medlemmers syn er det viktig at alle ressurssterke industriland støtter tiltak for å få kontroll med miljøproblemene i våre østlige naboland, og i dette arbeidet forutsetter disse medlemmer at Norge samarbeider nært med land både i og utenfor Europa.

(Miljø) Internasjonale miljøavtaler

       Disse medlemmer vil vise til at Norge har inngått en rekke internasjonale avtaler om miljøspørsmål, noen globale og andre for et mer begrenset område.

       Blant globale miljøavtaler kan nevnes:

-	UNESCO-konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og miljøarv,

-	Rio-konvensjonen om biologisk mangfold,

-	CITES-avtalen om handel med truede dyre- og plantearter,

-	Ramsar-konvensjonen om våtmarker,

-	ITTO-avtalen om tropisk tømmer,

-	Rammekonvensjonen om klimaendringer,

-	Wien-konvensjonen om ozonlaget,

-	Montreal-protokollen om reduksjon av utslipp som ødelegger ozonlaget,

-	London-konvensjonen om dumping av avfall til havs,

-	MARPOL-avtalene om begrensning av utslipp av olje og kjemikalier fra skip,

-	Konvensjonen om erstatninger ved oljeutslipp,

-	Havrettskonvensjonen om bruk av havet og havets ressurser og

-	Basel-konvensjonen om handel med farlig avfall.

       Blant miljøavtaler for spesielle geografiske regioner og avtaler om spørsmål som angår et begrenset antall land kan nevnes:

-	Antarktistraktaten om vern av det sårbare miljøet i Antarktis,

-	ACE-konvensjonen om langtransportert luftforurensning,

-	Helsinki-konvensjonen om havmiljøet i Østersjøen,

-	Oslo-konvensjonen om dumping av avfall i Nordsjøen og Nordøst-Atlanteren og

-	Hvalfangstkonvensjonen.

       Disse medlemmer vil peke på det forhold at internasjonale miljøavtaler gjerne følger det prinsipp at de landene som problemene angår er part i avtalene. Ingen av de nevnte miljøavtalene er laget av EU. I alle tilfellene er de slik at land både i og utenfor EU deltar sammen. Det forhold at internasjonale problemer krever internasjonale avtaler er derfor intet argument for at EU er en naturlig ramme, snarere viser oversikten at de faktiske miljøutfordringene krever andre prinsipper for utvelging av deltakerland.

(Miljø) Økonomisk vekst og miljø

       Fra et miljøsynspunkt er det et problem at EU legger svært stor vekt på å fremme økonomisk vekst gjennom stordrift, rasjonalisering og sentralisering, uten at EU samtidig viser tilstrekkelig vilje til å sette i verk tiltak som kan nøytralisere de miljøskadelige virkninger denne vekstpolitikken har i form av forurensende utslipp fra transport og produksjonsvirksomhet, mindre miljøvennlige produksjonsmetoder i landbruket, mindre forsvarlig forvaltning av fiskeriressursene osv.

       I avveiningen mellom vekst og miljø er det mye som må forbedres også i norsk politikk. Men konsekvensen av et EU-medlemskap vil være at våre nasjonale miljøproblemer forsterkes, blant annet på de nevnte områder. Etter disse medlemmers mening vil et unionsmedlemskap derfor være et skritt i feil retning på hjemmebane, samtidig som Norges handlefrihet til å angripe problemene i internasjonale miljøkonferanser blir redusert ved medlemskap i en union som skal tale med én stemme.

(Miljø) Innflytelse på miljøpolitikken

       En realistisk vurdering tilsier etter disse medlemmers syn at Norge som EU-medlem ikke vil få noen vesentlig innflytelse på EUs miljøpolitikk. Et unionsmedlemskap vil tvert imot påvirke Norge mer enn vi klarer å påvirke Unionen.

       En gjennomgang av de grunnleggende trekk ved EU og de konkrete virkningene av EU-medlemskap har ført til at en nesten samlet nordisk miljøbevegelse anbefaler et nei til medlemskap. For miljøbevegelsen er ikke EU svaret på Europas miljøutfordringer. EUs prioritering av økonomisk vekst framfor en økologisk bærekraftig utvikling er snarere et problem.

       Miljøbevegelsen har også understreket den fare som ligger i at den folkevalgte innflytelse på unionsnivået er svakere enn på det nasjonale nivå, og at dette også gjelder miljøpolitikken. Når beslutningsmyndigheten flyttes til unionsnivået blir også miljøbevegelsens mulighet for å påvirke beslutningstakerne svekket i forhold til de ressurssterke næringsinteressers innflytelse gjennom lobbyvirksomhet mot Kommisjonen i Brussel.

       Lange avstander, språkvansker og den lukkede forvaltningen gjør at det krever store ressurser å påvirke beslutningene. Påvirkningen skjer først og fremst gjennom profesjonelle lobbyister. Dette favoriserer pengesterke industrinteresser, på bekostning av folkelige miljøorganisasjoner. Blant de om lag 10.000 ansatte lobbyister som finnes i Brussel er det knapt 20 som arbeider for miljøvern, ifølge en svensk offentlig utredning. (SOU 1994:7 side 205)

       Også Brundtland-rapporten slår fast at folkelig deltakelse er avgjørende for å løse miljøproblemene, og disse medlemmer finner grunn til å legge vekt på at et unionsmedlemskap vil svekke miljøbevegelsens muligheter for å påvirke beslutningene.

(Miljø) Resultatet av medlemskapsforhandlingene

       Resultatet av medlemskapsforhandlingene endrer ikke på disse grunnleggende skjevheter. I medlemskapsforhandlingene synes Norge å ha konsentrert seg om å få lov til å beholde sine strengere miljøkrav inntil EU har kommet opp på samme nivå samt å få unntak for EUs regler for artsvern der disse artene ikke er truet i Norge.

       Ved et EU-medlemskap må Norge etter overgangsordningenes utløp følge EUs regelverk, og vår frihet til å opptre som foregangsland i miljøspørsmål vil bli redusert på flere områder.

(Miljø) Den omstridte miljøgarantien

       EUs såkalte « miljøgaranti » ble innført i 1987, og skulle gi et land rett til å gå enegang med strengere miljøregler enn Fellesskapet. Saken om det tyske forbud mot PCP er den første sak om miljøgarantien, og den ble først godkjent av EU-kommisjonen, så underkjent av EU-domstolen og dernest igjen godkjent av EU-kommisjonen på grunn av en fyldigere tysk dokumentasjon.

       Da EU-kommisjonen for annen gang godkjente saken den 14. september 1994 la den samtidig opp til en beskjæring av miljøgarantien ved å begrunne godkjenningen med at det i Tyskland råder en spesielt vanskelig forurensningssituasjon med hensyn til PCP. Dette har aldri tidligere vært stilt som forutsetning for å få bruke miljøgarantien. Kommisjonens nye begrunnelse har av noen blitt utlagt som at miljøgarantien først kan brukes « når skaden er skjedd ».

       Den danske regjering har tidligere sagt at EU-kommisjonen slett ikke skulle ta stilling til om det var rimelig eller nødvendig å stille de aktuelle miljøkrav. Kommisjonen skulle bare kontrollere at det ikke var tale om en skjult handelshindring.

       Etter disse medlemmers syn viser PCP-saken at miljøgarantiens betydning er usikker og snevrere enn tidligere antatt. EU-domstolens vedtak av 17. mai d.å. uthuler på to punkter den danske fortolkning av garantien: « Et land kan kun bruge miljøgarantien, hvis kommisionen godkjender det, fastslår dommen. For det andet skal der fremlægges en grundig dokumentation. » (Politiken, 15.9.1994)

       Etter disse medlemmers syn kan den såkalte miljøgarantien ikke regnes som noen fullgod forsikring mot å bli bundet av vedtak som svekker norsk miljøpolitikk.

(Miljø) Det bioteknologiske området

       På det bioteknologiske område vil virkningen av EU-medlemskap bli redusert mulighet til å skjerme seg mot nye direktiver som undergraver Norges restriktive praksis. I utredningen « Norge og EU - virkninger av medlemskap i Den Europeiske Union » fra organisasjonen « Nei til EU » trekkes følgende konklusjoner når det gjelder genteknologiloven og patentlovgivningen:

« Med EØS-avtalen har vi mulighet til å si nei til import av genendrede organismer, men må være forberedt på å møte mottiltak. Ved et EU-medlemskap bortfaller denne muligheten. »

       Norges restriktive politikk når det gjelder patent på liv er under press også i dagens Norge. Konklusjonen på dette punkt er at « Et EU-medlemskap vil forsterke presset mot norsk patentpolitikk, og frata Norge de mulighetene vi har med EØS-avtalen til å føre en restriktiv politikk. » EØS-avtalens mulighet til å nedlegge veto bortfaller ved EU-medlemskap.

       Når det gjelder særreglene for plantevernmidler er konklusjonen denne:

« I EØS har Norge sikret seg retten fritt å kunne begrense adgangen av plantevernmidler til sine markeder i henhold til Norges lovgivning. Med et EU-medlemskap vil ikke disse unntakene gjelde. »

       Norge tillater i dag 120 aktive stoffer i bruk i plantevernmidler, mens 500-600 er tillatt i EU. Norge har ikke fått unntak eller overgangsordninger for krav til godkjenning av plantevernmidler.

(Miljø) Føre-var-prinsippet

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til at det såkalte « føre-var-prinsippet » er et av de punkter som viser forskjellen i miljøpolitikk mellom Norge og EU. Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen viste sin evne til å uttrykke hovedpoenget klart da han i Aftenposten 13. mars 1994 uttalte følgende:

« For å sette det på spissen: Det norske systemet er mer føre-var-basert, mens EU liksom forlanger liket på bordet før de varemerker et stoff. »

       EUs ministerråd vedtok 16. juni 1994 to « matsminkedirektiver », ett om søtstoffer og ett om fargestoffer som tillates i matproduksjon. Et tredje direktiv om tilsetningsstoffer skal behandles høsten 1994. Disse medlemmer viser til at Danmark ble nedstemt ved vedtaket av de første matsminkedirektivene, men landet blir likevel bundet av flertallsvedtakene. Det vil føre til at mange nye tilsetningsstoffer må tillates og at enda flere stoffer vil få et utvidet anvendelsesområde, noe som ikke minst vil ramme allergikere.

(Miljø) Konklusjon

       Disse medlemmer finner ut fra en helhetsvurdering at miljøhensyn taler mot norsk medlemskap i EU, og legger i den forbindelse blant annet vekt på at:

-	De store miljøutfordringene krever forpliktende miljøavtaler med bred internasjonal deltakelse, eller de krever forpliktende avtaler mellom land som særskilt berøres av spesielle miljøproblemer. EU er ingen egnet ramme for å noen av de viktigste internasjonale miljøavtaler.

-	Norge må aktivt arbeide for å styrke det internasjonale miljøsamarbeid, og vi vil ha større handlefrihet til å være pådriver og brobygger i forhandlingene om viktige internasjonale miljøavtaler hvis Norge ikke er medlem av en union som skal tale med én stemme.

-	EUs politikk for økonomisk vekst er ikke så godt avveid mot miljøhensyn som norsk politikk, og medlemskap vil på flere områder svekke miljøhensyn i Norge.

-	EUs vedtak av matsminkedirektivene mot Danmarks vilje viser at miljøvennlige EU-land kan bli nedstemt og påtvunget lover som svekker miljø- og helsehensyn.

-	Folkelig innflytelse er avgjørende for å forbedre miljøpolitikken, men ved å flytte flere miljøbeslutninger til Unionsnivået svekkes de folkevalgtes og miljøorganisasjonenes innflytelse mens den pengesterke industrilobbyen får økt makt.

Den sosiale dimensjon

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, vil streke under at sosial- og velferdspolitikk er eit nasjonalt ansvar i det einskilde medlemslandet.

       EUs sosiale dimensjon omfatter tiltak når det gjelder m.a. arbeidsmarknad, arbeidsmiljø, arbeidsrettslege spørsmål, likestilling, trygdespørsmål, utdanning, medbestemmelser i arbeidslivet og tiltak for særleg utsatte samfunnsgrupper.

       EUs regelverk på desse områda er i hovudsak minstekrav. Det er derfor opp til kvart enkelt medlemsland å utvikle strengare reglar på dei ulike felta. Det er også viktig å understreke at EU ikkje kan utforme reglar om lønnsfastsetting og tariffavtaler, organisasjonsfridom og streike- og konfliktretten.

       Det er viktig å utvikle den sosiale dimensjon vidare gjennom EU-samarbeidet. Like konkurransevilkår gjennom den indre marknaden krev felles minimumsstandarder for m.a. sosial- og arbeidsrettsforhold. Dette er viktig for m.a. å unngå såkalt sosial og miljømessig « dumping ».

       Som medlemmar vil Norge fortsatt kunne føre vidare den norske lovgivinga når det gjeld m.a. sosial- og arbeidsrettslege spørsmål (kollektive avtaler mellom partane i arbeidslivet etc.).

       Regelverket på desse områda er også i sin heilskap omfatta av EØS-avtalen. Endringar av norsk lovgjeving er ikkje nødvendig. Vi har tilsvarande eller strengare krav enn EUs minstekrav. På dei områda der EUs regelverk er strengare enn det norske, med annleis reglar for å verne arbeidstakarar ved overtaking av bedrifter etc., har dette ført til forbetringar i norsk regelverk.

       Den sosiale protokoll inneheld mål med sikte på å fremme sysselsettingen, bedre leve- og arbeidsvilkåra, auke dei sosiale vern etc. Desse måla er i tråd med norsk politikk.

       Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, viser til at etter som tida har gått har kapitalen vorte meir og meir internasjonal. Makta til nasjonalstatane har vorte mindre. Arbeidsplassar og sosial tryggleik i eitt land heng nært saman med det som skjer i verda omkring. Både den politiske og den faglege delen av arbeidarrøysla vil få fleire kanalar for å få gjennomslag for sine syn, dersom Norge blir med i EU.

       Dei overnasjonale organa kan nyttast der forhandlingssystemet ikkje strekk til. Fagrørsla kan få direkte innverknad på avgjerdene i EU ved å utvikle ein sterk internasjonal organisasjon. Den europeiske faglege samorganisasjonen (DEFS) er saman med dei to arbeidsgjevarorganisasjonane UNICE og CEEP (for privat og offentleg verksemd) partar i EF. Den europeiske faglege samorganisasjonen er akseptert som høyringsorgan og partane i arbeidslivet er gjeve reell plass i regelverket i EU, f.eks i sosialprotokollen og Maastricht-traktaten.

       Arbeidsministrane i EU vedtok på rådsmøte den 22. september 1994 eit system for konsernfagleg samarbeid. I eit mellomstatleg samarbeid ville ein vere avhengig av godkjenning i kvart enkelt land. I eit overnasjonalt samarbeid vil vedtaket ha direkte verknad for medlemslanda. Dette er eit døme på korleis ein gjennom overnasjonale organ kan møta utviklinga i økonomi og næringsliv der forhandlingsvegen ikkje fører fram. Minsterreglar for arbeidstakarar vil ikkje erstatte tariffavtalen, men bety ei tilleggsregulering.

       EU kan ikkje bestemme i høve til organisasjonsfridom, streik, lockout og lønn. Europeiske avtaler kan erstatte foreslåtte EU-direktiv og partane i medlemslanda kan fritt avtale strengare krav. Direktiv kan bli sett i verk via nasjonale avtaler, men landa må sikre at alle får nytte av minstekrava - dette kan skje på ulike måtar (allmenngjering etc.).

       Desse medlemene ser på EU som ein mogleg reiskap for å betre levekåra til dei som har det dårlegast og samstundes unngå at arbeidsfolk i ulike land blir spelte ut mot kvarandre i multinasjonale konglomerat, eller ved at sosial naud i enkelte område blir brukt for å undergrave velferden i andre land. Dette kan ein oppnå til dømes gjennom å utvikla det konsernfaglege samarbeide, medverke til økonomisk framgang og tryggleik i medlemslanda og sikring av opparbeide rettar slik det til dømes har skjedd i lov om allmenngjering av tariffavtalar i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at EU-landene i utgangspunktet står fritt til å føre sin egen velferdspolitikk. Likevel er det grunn til å tro at den nordiske velferdsmodellen bli satt under press ved et EU-medlemskap. Medlemsavgiften og reduserte avgiftsinntekter svekker statens samlede inntekter og kan føre til innstramninger i statens utgifter knyttet til offentlig velferd. Et EU-medlemskap vil også føre til så store omstillinger i næringslivet at en må regne med redusert sysselsetting i flere næringer. Videre vil de økonomiske prinsipper knyttet til ØMU begrense offentlig sektors mulighet til å drive aktiv motkonjunkturpolitikk.

       Disse medlemmer vil peke på at medlemslandene i EU har utviklet forskjellige velferdsordninger. Samtidig er det en utvikling i EU mot en mer samordnet sosial- og arbeidsmarkedspolitikk. Dette følger naturlig når det økonomiske samkvem mellom land blir så tett som i EU. De sosialpolitiske utfordringer er relativt like i hele Vest-Europa. Stigende arbeidsløshet, en økende andel eldre, endringer i familiestrukturen, økningen i fattigdommen og en sterk etterspørsel av sosial- og velferdsytelser, er alle faktorer som skaper press på de sosiale velferdssystemene. Men om utviklingstrekkene er de samme, er omfanget av problemer innad i de enkelte medlemsland varierende, spesielt når det gjelder arbeidsløshets- og fattigdomsproblemet.

       Disse medlemmer vil peke på at Europakommisjonen i desember 1993 la frem en hvitbok med tittelen « Vekst, konkurranseevne og sysselsetting - utfordringer og veier inn i det 21. århundre » (heretter kalt hvitboka). Hvitboka bekrefter de mål og virkemidler som ligger i den økonomiske og pengepolitiske union, blant annet målet om reduksjon i offentlige utgifter. I hvitboka foreskrives økt fleksibilitet, større lønnsforskjeller og økt mobilitet som sentrale virkemidler for å redusere ledigheten. Videre sies det at velferdsordningene i medlemslandene må gjennomgås med sikte på reduserte sosiale utgifter.

       Disse medlemmer vil understreke de rammene og premissene for sosiale framskritt EU setter gjennom sin økonomiske politikk. Disse rammene begrenser muligheten for en aktiv sosialpolitikk med sikte på å støtte de som har det vanskeligst og som bærer de tyngste byrdene. I EUs planer for innføring av en økonomisk og pengepolitisk union er det satt opp likhetskrav til medlemslandenes økonomi. Det stilles blant annet krav til medlemslandenes offentlige økonomi. Bestrebelsene for å innfri kravene kan føre til redusert offentlig forbruk i medlemslandene, noe som igjen vil sette velferdsstaten under press.

       Disse medlemmer vil vise til at EU har som mål å utvikle en mer felles sosialpolitikk. I november 1993 la Europakommisjonen frem et debatthefte med tittelen « Europeisk socialpolitikk - unionens valgmuligheter (heretter omtalt som « Grønnboka »). Formålet med denne var « å stimulere en bred debatt i alle medlemsstater om fremtidige linjer i Den Europeiske socialpolitikk ». Debatten om denne ble avsluttet ved utgangen av mars 1994, og er nå av kommisjonen blitt fulgt opp med en hvitbok, kalt « Europeisk Social- og arbeidsmarkedspolitik - En vei frem for unionen » (heretter kalt « hvitbok om sosialpolitikk »).

       I hvitboka om sosialpolitikk diskuteres sosialpolitikken med utgangspunkt i arbeidsmarkedet. Det argumenteres sterkt for at sosialpolitikken må brukes som et virkemiddel for økonomisk utvikling og internasjonal konkurranse. Videre er det et mål å fremme likhet mellom medlemsstatene på det sosialpolitiske området. EU ønsker å legger retningslinjer for fastleggelsen av politikken på det nasjonale nivå. I Hvitboka reises det spørsmål om hvorvidt dagens ordninger er egnet til å bedre sysselsettingen. Videre gjentas hovedbudskapet fra Grønnboka om at « Stadige sosiale framskritt kan kun nås om det er økonomisk grunnlag for det, og kun hvis den Europeiske Union er konkurransedyktig ». Og videre heter det « Økt rikdom er av avgjørende betydning for om det kan skapes sosiale framskritt ».

       Disse medlemmer vil i denne forbindelse understreke at det særegne ved den nordiske velferdsmodellen er omfordeling og utjamning mellom befolkningsgrupper og ulike sosiale lag i samfunnet. Dette har vært svært viktig for å realisere den velferdsstaten vi har i dag. Overføringer mellom grupper, bl.a. gjennom Folketrygden, har vært avgjørende for utviklingen av relativt likeverdige ordninger. Alle skal ha sikkerhet. EUs holdning og forutsetning for videre sosial framgang er ikke preget av denne tenkning. Videre er velferdsordningene i mange EU-land knyttet opp til om en er i arbeid. Dette bryter med det prinsipp en lenge har hatt i Norge om at velferdsordningene skal være universelle og gjelde hele befolkningen og ikke knyttes opp til den enkeltes sysselsettingssituasjon.

       Disse medlemmer vil henvise til side 10 i hvitboka der det heter:

« I betraktning av det sosiale rettsgrunnlag, som allerede er oppnådd i EU på sosial- og arbeidsmarkedsområdet, mener kommisjonen, at det ikke er behov for større lovendringsprogram i den kommende periode. »

       I den grad rettsakter skal fremmes på området står det at det skal:

« tages hensyn til de eventuelle konsekvenser for erhvervslivets konkuranceevne med særligt henblik på de små og mellomstore virksomheders behov. »

       Dette innebærer at sosiale framskritt underordnes målet om økonomisk vekst, og uten å inkludere muligheten for omfordeling innen de eksisterende ressurser.

       Disse medlemmer vil peke på at konsekvensene av et dårligere velferdsnivå og svekkede faglige rettigheter antagelig vil ramme kvinner hardere enn menn. Kvinner er spesielt avhengig av en aktiv offentlig sektor fordi det er her en finner flest kvinnearbeidsplasser, og fordi offentlig sektor avlaster i forhold til omsorgsarbeid som tidligere falt på kvinner. Videre rammer et svakt faglig vern kvinner fordi det i hovedsak er kvinner som jobber i såkalt atypisk arbeid.

       Disse medlemmer vil peke på at de faglige rettighetene i Norge har blitt kjempet frem gjennom mange år og har i dag stor oppslutning. De viktigste faglige rettighetene er retten til arbeid og organisering, samt retten til forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår. Retten til å gå til streik, retten til medinnflytelse og godt arbeidsmiljø, samt retten til faglige velferdsgoder gjennom lover og tariffavtaler er også viktige. EU har en begrenset felles politikk på disse områdene. Større arbeidsledighet i Norge vil være den største trusselen mot de faglige rettighetene.

       Disse medlemmer vil peke på at EU-land har et mer desentralisert forhandlingssystem, med forhandlinger uten innblanding fra staten. I EU ser en nå en tendens til å skyve forhandlingene ned til hver enkelt bedrift for å øke arbeidsmarkedets « fleksibilitet ». Fleksibilisering av arbeidsmarkedet er en av hovedstrategiene EU-kommisjonen foreskriver mot arbeidsledigheten, bl.a. i sin hvitbok om sysselsetting. Alt lønnsarbeid som ikke er fulltid, kalles i EU for atypisk arbeid. Atypisk arbeid kjennetegnes ofte av arbeidsforhold av kort varighet med dårlig lovbeskyttelse og uorganisert arbeidskraft. I årene 1986-89 ble det opprettet 5,5 millioner nye arbeidsplasser i EU. 75 % av disse jobbene defineres som atypiske og dette er i overveiende grad kvinnearbeidsplasser. Dette er en utvikling som i hovedsak svarer på næringslivets ønske om å redusere produksjonsutgiftene. Det er fare for at den nordiske modellen med landsomfattende kollektivavtaler vil komme under et press ved et EU-medlemskap.

       Disse medlemmer vil peke på at Landsorganisasjonen i Norge har anbefalt et nei til norsk medlemskap i EU. I begrunnelsen for å si nei til norsk medlemskap i EU sier LO bl.a.:

« Landsorganisasjonen frykter at et EU-medlemskap vil tvinge fram svekkelser i de faglige rettighetene. Utviklingen av de faglige rettighetene er tett knyttet til den generelle samfunnsutviklingen. Hvis Norge blir med i EU, vil arbeidsgiverne stå sterkere. »

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i kapittel 5.

Andre områder.

Energi

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at Norge er svært avhengig av utviklinga på energisektoren i EU. All norsk gass og 80 % av oljen går til EU-land. Det er derfor viktig at Norge har innverknad på utforminga av EU sitt regelverk innan energisektoren.

       Fleirtalet meiner at dette ikkje nødvendigvis er spørsmål om kjøp eller sal av energi i seg sjølv, men like mykje korleis EU og landa i EU utviklar energipolitikken sin med omsyn til bruk av andre energikjelder osb.

       I EU vil Norge kunne føre vidare dagens politikk. Dette betyr m.a. norsk suverenitet over petroleumsressursane. I dette ligg både forvaltninga av petroleumsressursane, nasjonal styring med verksemda på kontinentalsokkelen, skattespørsmål og statleg eigedomsrett over ressursane. Energiprotokollen sikrar dette.

       Fleirtalet legg stor vekt på at det i ein eigen protokoll er stadfesta at Norge har suveren råderett over petroleumsressursane (jf. protokoll 4)

       Når det gjeld kraftsektoren, viser fleirtalet til at Norge i samband med EØS-avtala utvida den nasjonale styringa og kontrollen med kraftressursane. Retten for staten til å bruke forkjøpsrett ved salg av kraftverk er styrka. Dette betyr at kjøp av kraftverk krev konsesjon, og når denne ikkje gjeld så går kraftverket vederlagsfritt til staten ( Ot.prp. nr. 82 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1992-1993)).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine respektive partiers merknader om energisamarbeidet i EØS i Innst.S.nr.248 (1991-1992).

       Disse medlemmer viser til at Roma-traktaten ikke har noe eget energikapittel, men at dette vil bli vurdert på traktatkonferansen i 1996. Vedtak om et slikt kapittel vil kreve enstemmighet fordi det er traktatendring. Men en del bestemmelser med relevans for energiområdet er tatt inn ved Maastricht-traktaten.

       Disse medlemmer viser også til at EØS-avtalen inneholder en del bestemmelser som berører energisektoren, blant annet direktivene om prisinnsyn og transitt av elektrisitet og gass.

       Disse medlemmer har merket seg at EU arbeider med nye direktiver for energiområdet. Det direktivet som berører Norge på en spesiell måte er konsesjonsdirektivet for petroleumssektoren. Men EU arbeider også med et Kraftdirektiv og et Gassdirektiv.

       Disse medlemmer viser til at forslaget til Kraftdirektiv og Gassdirektiv har møtt stor motstand i EU-landene, og at det er vanskelig å vurdere de eksakte virkninger av et slikt direktiv for Norge så lenge det fortsatt er til behandling. Det er imidlertid kjent at et hovedelement i Kraftdirektivet er økt konkurranse på produksjonssiden ved at el-selskaper fra hele EU-området skal kunne bygge, drive, kjøpe og selge produksjons- og overføringsanlegg på basis av objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Forslaget medfører også en begrenset tredjepartsadgang (TPA). Det er spesielt storkunder som vil få nytte av en slik tredjepartsadgang.

       Disse medlemmer viser til at Rådet i EU vedtok, under henvisning til den frie etableringsrett, det såkalte konsesjonsdirektiv 25. mai 1994. Dette direktivet etablerere regler som bl.a. skal sikre konkurransemessig like forhold i forbindelse med tildeling av tillatelser for undersøkelse etter og produksjon av petroleum. Disse reglene skal medlemslandene gjennomføre innen 1. juli 1995.

       Disse medlemmer viser til at Norge er en betydelig produsent av olje og gass til EU-landene, mens EU-markedet avtar omkring 90 % av norsk olje- og gassproduksjon. Som produsent og selger har Norge andre interesser enn kjøperen EU. Norge vil blant annet ha interesse av en høyere pris på olje og gass enn kjøperne som har fordel av lave priser. Norge har på denne bakgrunn større behov for å føre en selvstendig politikk tilpasset Norges behov som eksportør. Samtidig har begge parter nytte av langsiktige og stabile leveranser, basert på god gjensidig forståelse.

       Disse medlemmer har merket seg at både Roma-traktaten, konsesjonsdirektivet og protokoll 4 om energisektoren i Norge slår fast Norges eiendomsrett og råderett over olje- og gassressursene på norsk sokkel.

       Disse medlemmer har også merket seg at medlemslandene har rett til å fastsette vilkår for petroleumsvirksomheten, jf. artikkel 6.2 i konsesjonsdirektivet.

       Disse medlemmer er klar over at den internasjonale utvikling og forventet resultat med hensyn til nye funn, har ført til en svekking av norsk sokkels konkurranseposisjon, men norsk sokkel er fortsatt blant de mest attraktive leteområder i verden. Disse medlemmer ser det som viktig å beholde et mangfold av selskaper på norsk sokkel, og at det er behov for både norske og utenlandske selskaper i virksomheten der. Disse medlemmer vil hevde at konsesjonsdirektivet vil ha begrenset interesse i de fleste EU-land, men det er av vital betydning for et oljeprodusersende land som Norge. Disse medlemmer har merket seg at eiendomsretten over ressursene beholdes av medlemslandet, men disse medlemmer vil peke på at konsesjonsdirektivet legger klare begrensninger på forvaltningen av ressursene.

       Disse medlemmer har merket seg hovedmålsettingen om å sikre åpne, objektive og ikke-diskriminerende regler for tildeling av lisenser. Direktivet skal forhindre at det stilles andre vilkår enn de kommersielle vilkår som fremmer større effektivitet i utvinning av olje- og gassressursene. Direktivet innebærer at det ikke er adgang til å ta særskilt hensyn til norske selskapers interesser ved disse avgjørelsene.

       Disse medlemmer har merket seg at konsesjonsdirektivet forutsetter et skille mellom Statoils interesser som selskap og Statoil som forvalter av statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Dette skillet skal hindre sammenblanding av de økonomiske interessene til Statoil og staten. Disse medlemmer har merket seg at det arbeides med å tilpasse Statoils rolle som forretningsfører for SDØE med hensyn til informasjonstilgang, og at det allerede er foretatt et skille med hensyn til pengestrømmen knyttet til SDØE.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at direktivet inneholder regler om statlig stemmegivning i rettighetshavergruppene. Unntakene fra hovedregelen om at alle rettighetshavere skal gis en stemmetyngde som tilsvarer deltakerandelen, innebærer klare begrensninger for det statlige eierskap.

       Disse medlemmer er uenige i at generalforsamlingsklausulen fjernes som et mulig virkemiddel. Videre mener disse medlemmer det er en stor svakhet at Staten gjennom SDØE alene eller sammen med Statoils økonomiske andel eller i kombinasjon med noen annen « offentlig enhet » (Hydro), ikke skal kunne ha positiv beslutningsmyndighet i en tillatelse. Disse medlemmer mener også at statens eierskap begrenses når SDØE ikke skal kunne motta informasjon om og stemme ved valg av leverandører til virksomheten. Når statens mulighet til å utøve eierskap begrenses på denne måten, mener disse medlemmer at det er en selvfølge at SDØE skal ha vetorett når de øvrige eiere fatter beslutninger som er i strid med konsesjonsvilkår som gjelder utvinningspolitikk eller statens økonomiske interesser.

       Disse medlemmer vil minne om at de retningslinjer som ble slått fast av Stortinget gjennom behandlingen av St.meld. nr. 25 (1972-1973), hadde som hovedprinsipp å sikre nasjonal råderett over petroleumsressursene. Ordningen med SDØE kom inn senere som et resultat av at Statoil ble internasjonalisert og mer ønsket å være et vanlig fullintegrert oljeselskap uten spesielle statsforvaltningsoppgaver. SDØE og den nasjonale styringsrett bør vurderes i lys av dette.

       Disse medlemmer mener det er lite framtidsrettet å oppgi virkemidler som under gitte forutsetninger kan vise seg nødvendige og nyttige i framtida. Disse medlemmer vil understreke at petroleumssektoren er av stor betydning for Norge, og at det er viktig med et aktivt statlig engasjement for å ivareta viktige samfunnsinteresser i forvaltningen av olje- og gassressursene.

       Disse medlemmer mener konsesjonsdirektivet ikke samsvarer med norske tradisjoner i petroleumspolitikken, og at det legger begrensninger på norsk handlefrihet i valg av virkemidler i forvaltningen av ressursene. Disse medlemmer viser til at som medlem i EU vil Norge bli part i EURATOM. EURATOM har i dag til særlig oppgave å fremme atomforskning, investere i atomkraftverk, og å anskaffe og distribuere spaltbart materiale i medlemslandene. Norge vil som EU-medlem måtte gi økonomisk støtte til atomkraft både i Vest- og Øst-Europa gjennom sin medlemskontingent til EU, selv om Norge har valgt å ikke satse på kjernekraft som energikilde. EURATOM-traktaten forplikter imidlertid ikke Norge til bruk av kjernekraft. Over halvparten av EUs totale energiforskningsmidler går til kjernekraft.

       Disse medlemmer viser også til at Norge i tilfelle medlemskap må delta i EUs politikk for å gi lån og støtte til nybygging og ferdigstilling av atomkraftverk i Øst-Europa. Disse medlemmer mener at det er viktig å satse på et bredt internasjonalt samarbeid og å støtte opp om energieffektivisering, utvikling av alternative energikilder, og utvikling av gasskraft og fornybar energi til erstatning for atomkraft.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at den hjemlige energipolitiske debatt er preget av klare partipolitiske skillelinjer på en del viktige områder. Disse medlemmer vil i den forbindelse minne om at Høyre har fremmet en rekke forslag hva angår eierstruktur, organisatoriske spørsmål, skatte- og avgiftsnivå etc. som berører både petroleumssektoren og kraftsektoren. Disse medlemmer konstaterer at medlemskap i EU ikke legger begrensninger på mulighetene for å velge ulike linjer i den nasjonale energipolitikken ut fra ulike politiske grunnholdninger. Det sittende flertall i Stortinget vil til enhver tid bestemme norsk energipolitikk.

Økonomisk politikk - skatter og avgifter

       Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, viser til at utforminga av direkte skattar i all hovudsak er eit nasjonalt ansvar. EU-landa har ingen felles reglar for personskatt. På avgiftsområdet er det i hovudsak minimumsstandarder. Dette innebærer at Norge bestemmer selv skatte- og avgiftsnivået.

       EU-samarbeidet vedrørende indirekte skattar, omfattar m.a. reglar om avgiftsgrunnlag og minimumssatsar for meirverdiavgift og særavgifter på alkohol, tobakk og mineraloljer.

       Norge må ved et eventuelt medlemskap gjera enkelte endringar i avgiftene. Dette er først og fremst knytt til at avgiftsgrunnlaget i EUs regelverk når det gjeld moms gjer at alle varer og tjenester i utgangspunktet er avgiftspliktige. Den alminnelige momssatsen er avgrensa nedover til 15 %. Det er anledning til å ha lågare satsar, ned til 5 % på enkelte område. I Norge har vi ein momssats som ligger over dette. Investeringsavgifta vil måtte bli avvikla i løpet av ei femårs periode og særordninga med lågare satsar for mineraloljeavgifter for treforedlings- og sildemelsindustrien må bli oppheva. Desse medlemer viser til at Regjeringa vil komme tilbake til eit samla opplegg for avgiftsendringer ved et eventuelt medlemskap. Alle avgifter og skatter vil som i dag tilfalle den norske stat og kommunane.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at medlemslandene skal anse sin økonomiske politikk som en sak av felles interesse. Roma-traktatens artikkel 103 (tilføyd ved TEU) gir nærmere bestemmelser for hvordan medlemslandenes økonomiske politikk skal samordnes. Artikkel 103 A-104 C gir ytterligere bestemmelser om den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer viser til at retningslinjene for den økonomiske politikken, etter artikkel 103, første gang ble vedtatt av Rådet med kvalifisert flertall i desember 1993. Disse retningslinjene er blitt sterkt kritisert blant annet av norsk og europeisk fagbevegelse. Flertallet på LOs ekstraordinære kongress 22. september 1994 karakteriserte retningslinjene som « Høyreorienterte retningslinjer ». Den norske regjering har sluttet seg til disse retningslinjene.

       Disse medlemmer vil peke på at retningslinjene fastslår at all politikk og alle tiltak skal være i samsvar med målet om lav prisstigning. Dette er uttrykk for en annen økonomisk filosofi enn den som har vært toneangivende i Norge. I Norge har det vært bred enighet om at hovedmålet for den økonomiske politikken er full sysselsetting, og at lav prisstigning er et virkemiddel i den økonomiske politikken.

       De økonomiske retningslinjene slår videre fast at nye arbeidsplasser skal skapes gjennom sterk og ikke-inflasjonsdrivende vekst, som skal skapes av markedskreftene og dynamikken i det indre marked. Veksten skal ikke skapes « kunstig », gjennom offentlige budsjetter. Videre heter det at skattetrykket bør reduseres, at avkastningen på investeringer må økes, og at offentlige budsjettunderskudd ikke må forverres. Lønnsutviklingen skal tilpasses inflasjonsmålsettingen, noe som indikerer reallønnsnedgang for mange, spesielt de lavtlønte. Når det gjelder arbeidsmarkedene heter det blant annet at disse bør bli mer fleksible, at arbeidskraftens mobilitet bør forbedres og at liberaliseringen i skjermede sektorer bør fremmes.

       Disse medlemmer viser til at EUs finansministre bekreftet og gjentok retningslinjene fra desember 1993 i sitt møte i juli 1994.

       Disse medlemmer mener at disse økonomiske retningslinjene kan sette den norske velferdsmodellen under press. Hensynet til en aktiv fordelingspolitikk og bruk av offentlige midler for å redusere arbeidsledigheten, krever en sterk offentlig sektor. En sterk fellesskapssektor betinger også et relativt høyt skatte- og avgiftsnivå. Desentraliserte lønnsforhandlinger og større lønnsforskjeller kan undergrave likhetstanken, og sammen med høy arbeidsledighet vil dette kunne føre til sosial uro. EUs økonomiske retningslinjer harmonerer dårlig med de mål disse medlemmer har for den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer viser til at medlemslandene i EU fortsatt har beskatningsretten overfor innbyggere og bedrifter. Endringer i EU-reglene på dette området krever enstemmighet. Men EU har som mål å harmonisere skatter og avgifter, jf. artikkel 99, for å kunne realisere det indre marked. For å få dette til, har EU fastsatt minstesatser på flere særavgifter, f.eks alkohol og tobakk. Videre er de avgiftsfrie importkvoter økt for å fremme handel over landegrensene. Dette har spesielt effekt på høyavgiftsgruppene. Den samlede effekt av disse tiltakene tvinger fram en harmonisering av avgiftene i EU-området.

       Disse medlemmer vil peke på at EU er en tollunion. Inntektene fra importtollen vil ikke lenger tilfalle Norge, men tilfalle EU som en del av Norges medlemsbidrag. Samtidig har disse medlemmer merket seg at GATT-avtalen inneholder bestemmelser om at konsesjoner (rettigheter, privilegier) som er forhandlet med andre avtaleland, ikke kan trekkes tilbake uten kompensasjon. Slike forhandlinger kan Norge kreve overfor EU som følge av andre EFTA-lands inntreden i EU. Dette for å kompensere for toll på fiskeslagene laks, makrell, sild, reker og to kamskjellslag, og bearbeidede produkter av disse. Disse medlemmer vil også peke på at andre land kan fremme tilsvarende krav overfor EU ved et norsk medlemskap i EU.

       Disse medlemmer har videre merket seg at det vil bli justeringer i tollsatsene som følge av et EU-medlemskap, og at det gjennomsnittlige tollnivå vil stige. Den økte tollbelastning på import av industrivarer som følge av medlemskap, vil ifølge Regjeringen påføre norske forbrukere og vårt næringsliv økte kostnader på omlag 500 mill. kroner årlig. Deltakelse i EUs tollunion vil videre innebære endringer i det norske preferansesystement for utviklingslands eksport til Norge. Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine merknader nedenfor om dette.

       Disse medlemmer peker på at næringer og tjenester som tidligere har hatt unntak for momsplikten, nå blir momspliktige. Dette gjelder blant andre hoteller og overnattingssteder, husholdningsstrøm i Nord-Norge, og avanse ved salg av bruktbil. Disse medlemmer viser til at slike omlegginger ikke er begrunnet i lokale behov og ordninger i Norge, men er en direkte følge av at Norge slutter seg til et avgiftssystem laget av EU-landene. Disse medlemmer har merket seg at investeringsavgiften og kraftfôravgiften vil forsvinne, og at det åpnes for en harmonisering av merverdiavgiften og avgiftene på alkohol og tobakk. Disse medlemmer mener omleggingen i skatte- og avgiftssystemet som følge av EU-medlemskap, vil redusere statens inntekter. Slike omlegginger kan ha fordelings- og sosialpolitiske uheldige virkninger, og disse medlemmer har merket seg at Regjeringen ikke beskriver eksakt hvordan en slik mindreinntekt skal dekkes inn.

       Disse medlemmer er oppmerksom på at det vil oppstå et press i retning av harmonisering av skatter og avgifter i et internasjonalt varemarked. Norske myndigheter har imidlertid virkemidler til å foreta nødvendige justeringer allerede i dag, uavhengig av EU-medlemskap. Disse medlemmer mener dette gir større fleksibilitet og mulighet til å møte konkurransen i det internasjonale markedet.

       Disse medlemmer finner også grunn til å minne om at avgiftene i Norge har helsepolitiske hensikter (f.eks alkohol og tobakk) og miljøpolitiske målsettinger om et mer bærekraftig forbruksmønster. Disse medlemmer mener slike avgiftsmotiveringer vil være vanskeligere å fremme innenfor EU-systemet, og vil i denne forbindelse vise til den tilbakeholdenhet EU-landene utøver i å bruke miljøavgifter aktivt i arbeidet for en mer bærekraftig utvikling.

       Selv om EUs regler for særavgiftene inneholder minstegrenser, vil disse medlemmer peke på at bortfallet av grensekontrollen vil gjøre det vanskeligere å opprettholde høye avgifter på alkohol og tobakk. Ut fra helsepolitiske vurderinger er dette svært bekymringsfullt. Disse medlemmer vil også peke på at de avgiftsfrie importkvotene på alkohol øker, noe disse medlemmer ikke kan se er alkoholpolitisk ønskelig eller nødvendig. Resultatet kan bli en økning i den avgiftsfrie importen, og at større andeler av alkoholomsetningen faller utenfor avgiftssystemet. Dette vil på sikt undergrave selve avgiftsinstituttet som alkoholpolitisk virkemiddel. Disse medlemmer vil i denne forbindelse peke på at avgiftene er ett av de mest virkningsfulle tiltak for å påvirke alkoholforbruket.

       Komiteens medlemmer fra Høyre minner om at under 1,2 % av medlemslandenes samlede BNP går igjennom EUs budsjetter. Finansiering av EUs felles budsjetter foregår gjennom at medlemslandene betaler et årlig bidrag basert bl.a. på nasjonalt BNP, momsinngang og ytre toll. Det enkelte medlemsland står, med unntak av innbetalingen til EUs felles budsjett, dermed fritt til å disponere sine egne budsjetter i henhold til egne prioriteringer.

       EU-landene har på skatte- og avgiftssiden ingen harmoniserte regler. EU har imidlertid for å hindre « konkurranse » basert på lave indirekte skatter og avgifter, fastlagt enkelte minimumsatser som medlemslandene må rette seg etter. Felles minstesats på moms er med visse unntak f.eks satt til 15 %. Medlemslandene står fritt til å velge høyere satser hvis de ønsker det ut fra nasjonale eller andre prioriteringer. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 5 - Samfunnsøkonomiske virkninger.

Økonomisk og monetær union

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at måla for den økonomiske politikken i EU er høg sysselsetting, sosial tryggleik, stabile prisar og berekraftig utvikling som tek omsyn til miljøet, høgare levestandard og økonomisk og sosial utjamning. Maastricht-traktaten inneheld også eit mål om å opprette ein økonomisk og monetær union. Ein felles valuta skal medverke til å oppnå desse måla. Ein felles valuta vil føre til at problemet med usikre valutakurser og valutaspekulasjon innafor unionen vil forsvinne. Dette vil kunne føre til lågare og stabil rente, og at nasjonale valutakursendringar blir borte.

       Fleirtalet viser til at ein valutaunion vil gjere nasjonale valutakursjusteringar umogleg. Dette vil gje utfordringar for stabiliseringspolitikken under sterke konjunktursvingninger. Det vil da være mest hensiktsmessig å nytte finanspolitikk for å motvirke negative verknader på økonomien.

       Dersom Norge ikkje går inn i eit valutasamarbeid vil vi fortsette med eigen valuta i utkanten av ein europeisk valutaunion. Dette vil gje mindre rom for ein stabil økonomisk utvikling og låg rente gjennom større valutakursrisiko for valutauro, spekulasjonar og press mot norske kroner.

       Det er ikkje sikkert at alle land i EU vil kunne innføre ein felles valuta. Norge er eit av dei få landa i Vest-Europa som oppfyller konvergenskrava slik dei er i dag.

       Ved vurdering av norsk deltaking må Norge, som EU-medlem, ta stilling til om tidspunktet er det rette. I samband med dette må ein vurdere om balansen i norsk økonomi er tilfredsstillande, m.a. om dei offentlige finansane er sterke nok til at finanspolitikken kan brukast aktivt ved eit eventuelt sterkt oljeprisfall.

       For det andre må det blir lagt stor vekt på kor mange av våre viktigste handelspartnarar som vil delta. Desse vilkåra vil sikre at norsk medlemskap i valutaunionen medverkar til stabilitet i ØMU. Om ein etter å ha vurdert disse tilhøva så skulle koma til at Norge er best tent med å stå utanfor valutaunionen, vil dette også være i EUs interesse fordi eit norsk medlemskap i valutaunionen må være basert på å realisere traktatens intensjon om at ØMU skal gje større stabilitet.

       Fleirtalet meiner at norsk deltaking i ØMUs tredje fase og dermed Det europeiske system av sentralbankar (ESSB) og Den europeiske sentralbank (ESB) også vil gjere at Norge kan innverke på pengepolitikken i EU, ein politikk vi uansett må forholde oss til. Om dette heiter det m.a. i St.meld. nr. 40 (1993-1994), s. 262:

« Ved å tre inn i valutaunionen vil Norge avstå formell suverenitet i pengepolitikken. Dette må imidlertid ses i lys av at med de mål og ønsker vi har for den økonomiske utviklingen er den reelle pengepolitiske myndighet allerede i utgangspunktet begrenset. Etableres det en bred valutaunion i Europa, hvor de fleste av våre viktigste handelspartnere deltar, vil dette forholdet bli enda mer markert. »

       Om den uavhengige rolla til sentralbanken heiter det s. 253 med tilvisning til art. 107:

« Det fremgår at kravet om uavhengighet kun gjelder når sentralbanken utøver de funksjoner de er tillagt i henhold til traktaten for ESSB og ESB. Det er dermed en uavhengighet innenfor politiske fastlagte rammer. »

       Fleirtalet viser til at Regjeringa vil leggje fram vurderinga si av dette spørsmålet for Stortinget når det blir aktuelt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til Roma-traktatens artikkel 3 A (tilføyd ved TEU), hvor det heter at den økonomiske politikken i EU skal bygge

« på en nær samordning av medlemsstatenes økonomiske politikk, på det indre marked og på fastsettelsen av felles mål, og som føres i samsvar med prinsippet om en åpen markedsøkonomi med fri konkurranse ».

       I henhold til traktatens artikkel 105 (tilføyd ved TEU) skal penge- og valutakurspolitikken ha som sitt hovedmål « å opprettholde prisstabilitet ».

       Disse medlemmer vil peke på at EU prioriterer prisstabilitet foran målene som er nedfelt i Roma-traktatens artikkel 2 (endret ved TEU). I artikkel 2 heter det at EU skal fremme

« en harmonisk og likevektig utvikling av økonomisk virksomhet i Fellesskapet som helhet, en bærekraftig og ikke-inflasjonsdrivende vekst som tar hensyn til miljøet, en høy grad av tilnærming mellom de økonomiske resultater, et høyt nivå for sysselsetting og sosial trygghet, en høyning av levestandarden og livskvaliteten, og økonomisk og sosial utjevning og solidaritet mellom medlemsstatene ».

       EU har ikke noe mål om full sysselsetting.

       Disse medlemmer viser til at andre fase av ØMU startet 1. januar 1994. I denne fasen skal medlemslandene samordne den økonomiske politikken og pengepolitikken gjennom oppfyllelse av konvergenskriteriene, som er fastlagt i egne protokoller til traktaten. EUs monetære institutt (EMI), som er forløperen til EUs sentralbank skal opprettes i denne fasen.

       Konvergenskriteriene stiller strenge krav til budsjettunderskudd, offentlig gjeld, inflasjon, valutastabilitet og rentenivå i medlemslandene. Norge er et av svært få av medlems- og søkerlandene som i dag oppfyller kravene. Disse medlemmer vil påpeke at økonomisk handlefrihet er spesielt viktig i økonomiske nedgangstider og hvis det oppstår økonomiske kriser. For medlemsland med en sterk og solid økonomi trenger ikke konvergenskriteriene være et problem. For medlemsland med anstrengt økonomi vil de kunne oppleves som overstyring av den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer viser til at medlemslandene, i henhold til Roma-traktatens artikkel 103 (tilføyd ved TEU), skal anse sin økonomiske politikk som en sak av felles interesse og samordne den i Rådet. Med kvalifisert flertall skal Rådet vedta retningslinjer for den økonomiske politikken. Disse retningslinjene skal blant annet sikre at konvergenskriteriene tilfredsstilles. Disse medlemmer mener at Roma-traktatens artikkel 3 (endret ved TEU), 102 A (tilføyd ved TEU) og 103 klart viser at de økonomiske retningslinjene er bindende for medlemslandene.

       Disse medlemmer vil understreke at en egen protokoll til Roma-traktaten slår fast at overgangen til tredje fase av ØMU er ugjenkallelig. Alle medlemsland er forpliktet til ikke å hindre overgangen til tredje fase, som innebærer felles valuta og felles og uavhengig sentralbank. Tredje fase skal senest iverksettes 1. januar 1999 med de medlemsland som tilfredsstiller konvergenskriteriene.

       Disse medlemmer vil påpeke følgende: I henhold til artikkel 109 L, nr. 4 skal Rådet, på datoen for iverksettelsen av tredje fase, med enstemmighet vedta ugjenkallelig fastsatte omregningskurser for valutaene i de medlemslandene som tiltrer tredje fase og til hvilken ugjenkallelig fastsatt omregningskurs ECU skal erstatte disse valutaene. ECU vil bli en selvstendig valuta, og skal raskt innføres som felles valuta i disse medlemslandene. Full utøvelse av Den europeiske sentralbank (ESB) og Det europeiske system av sentralbanker (ESSB) sin myndighet skal ta til fra første dag i tredje fase for de medlemsland som tiltrer tredje fase av ØMU. ESSB skal fastlegge og gjennomføre EUs pengepolitikk, styre valutakursene overfor tredjeland og bestyre medlemslandenes internasjonale valutareserver.

       Disse medlemmer viser til sine merknader vedrørende institusjonene ESB og ESSB under kapittel 3.1.

       Disse medlemmer vil understreke at felles valuta vil medføre større ulemper enn fordeler. Eget pengesystem er viktig for land som vil styre sin egen økonomi.

       Disse medlemmer viser til at vekslingskursen mellom valutaer gjenspeiler ulik utvikling i landenes økonomi, og som landene ikke kan justere gjennom pengeoverføringer seg i mellom. Det faktum at de fleste land har sin egen valuta er uttrykk for et ønske om å bestemme egen framtid og forståelse for at det trengs nasjonale virkemidler.

       Disse medlemmer viser til at Norge i dag tilfredsstiller kravene for deltakelse i tredje fase av ØMU. Dersom Norge blir medlem av EU og fortsatt tilfredsstiller disse kravene når tredje fase iverksettes, er vi traktatforpliktet til å bli med i tredje fase av ØMU. Disse medlemmer viser til at Storbritannia og Danmark har fått unntak fra deltakelse i tredje fase av ØMU. Norge har ikke bedt om et slikt unntak.

       Disse medlemmer vil påpeke at felles valuta, felles og uavhengig sentralbank, og sterk samordning av medlemslandenes økonomiske politikk vil innebære sterke begrensninger i Norges økonomiske handlefrihet. Den sikreste virkningen av å innføre en felles sentralbank med prisstabilitet som overordnet hovedmål, vil være at sentrale politiske utfordringer som bekjempelse av arbeidsledighet, blir tillagt mindre vekt og at lav inflasjon blir tillagt større vekt i den økonomiske politikken. Retningslinjene for den økonomiske politikken, som første gang ble vedtatt i desember 1993, underbygger dette.

       Disse medlemmer vil understreke at Norge har en naturressursbasert økonomi som på mange måter skiller seg fra mange av EU-landenes økonomier. Olje, gass, vannkraft, fisk og skog danner et viktig grunnlag for norsk økonomi og norsk eksport. EU-området har underskudd på alle disse ressursene. Hvis prisen på en eller flere av disse ressursene faller, vil andre EU-land få en økonomisk stimulans, mens vi får problemer. Dette kalles regionale ubalanser.

       Disse medlemmer vil påpeke at en kan rette opp slike ubalanser gjennom arbeidsmarkedet og finanspolitikken, når en har felles valuta. EU legger imidlertid sterke begrensninger på medlemslandenes finanspolitikk. EU mangler dessuten politiske organer med reelle finanspolitiske midler og som kan utjevne slike ubalanser gjennom overføringer mellom medlemslandene. Disse medlemmer vil peke på at dette vil kreve harmonisering av medlemslandenes økonomiske politikk. For Norges del vil dette innebære en reduksjon av det offentliges andel av BNP. I tillegg er det store ulikheter når det gjelder medlemslandenes forutsetninger for økonomisk aktivitet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn se det som sannsynlig at ØMU vil måtte følges opp med sterkere politisk myndighet til EU-organer når det gjelder den økonomiske politikken. Dette vil forsterke EUs føderale trekk.

       Disse medlemmer frykter at regionale ubalanser som ikke kan møtes med finanspolitiske virkemidler, kan medføre økonomiske kriser og tvinge gjennom et deregulert og fleksibelt arbeidsmarked med sterk vekt på arbeidskraftens mobilitet. Sammen med det indre marked og prinsippet om åpen markedsøkonomi med fri konkurranse, vil dette forsterke sentraliserende krefter og utgjøre en trussel mot en desentralisert næringslivs- og bosettingsstruktur. Disse medlemmer viser til at fast omregningskurs i forhold til ECU, og etterhvert felles valuta, vil innebære « stabil » kurs i forhold til de andre medlemsvalutaene. Samtidig vil imidlertid kursen i forhold til for eksempel amerikanske dollar kunne bli mer ustabil. Disse medlemmer viser til at en svært stor andel av Norges eksport i dag betales i dollar. Ustabil valutakurs i forhold til amerikanske dollar kan resultere i større usikkerhet og økt rente.

       Det norske rentenivået gjenspeiler de realøkonomiske forhold og ikke minst tilliten og forventningene til vår økonomi. Rentenivået påvirkes av mange forhold, blant annet valg av valutakursregime, oljepris, dollarkurs og vår økonomiske politikk. Rentenivået er samtidig avhengig av hvilken politikk blant annet EU fører.

       Disse medlemmer mener det ikke er grunn for å hevde at rentenivået vil bli lavere dersom Norge blir medlem av EU enn om vi ikke blir medlem. Det er en rekke forhold som påvirker rentenivået. Forholdet mellom realøkonomiske forhold og de finanspolitiske virkemidler som står til rådighet, er i sterk grad avgjørende. Som eksempler kan nevnes at renten gikk ned i Sveits etter at de sa nei til EØS. I Østerrike gikk renten opp etter at det ble flertall for EU-medlemskap i folkeavstemningen. Etter at Norge frikoblet kronen fra ECU i desember 1992, gikk renten ned. Disse medlemmer viser til at rentenivået i Norge er lavere enn i de fleste EU-land.

Regionalpolitikk

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, syner til at målet for regionalpolitikken er å bevare hovudtrekka i busetjingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle delar av landet, slik skal det vera også frametter.

       EUs statsstøtteregelverk er alt innarbeidd i EØS-avtala.

       Reglane gjev Norge høve til å føre vidare hovudtrekka i distriktspolitikken. Pengar frå strukturfonda vil gå til regional utvikling, til strukturtiltak i landbruket og til arbeidsmarknadstiltak.

       Transportstøtte kan vere direkte transportstøtte, eller indirekte transportstøtte til dømes i form av differensiert arbeidsgivaravgift.

       Fleirtalet legg også vekt på at det blir innført eit nytt, målområde 6, bygd på grisgrendtkrav.

       Fleirtalet meiner at medlemskapsforhandlingene på dette området illustrerer den politiske dynamikk som preger EU-samarbeidet.

       Medlemskapsforhandlingane med Finland, Sverige og Norge har ført til ei utvikling av nye kriterier for regional støtte i EU. På denne måten er EUs strukturfond tilpassa dei behov og utfordringar som ein aktiv distriktspolitikk i dei nordiske landa krev.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at de nordiske EFTA-landene tradisjonelt har hatt en distriktspolitikk som har hatt som formål å gi støtte til ikke-sentrale områder, for å oppveie avstandsulemper og for å utnytte produksjonsmulighetene i disse områdene. Norsk distriktspolitikk har som målsetting å bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret og sikre likeverdige levekår i hele landet. EU og de enkelte medlemslandene har også forskjellige regionalpolitiske programmer. Men ettersom problembildet og målsetninger har vært ulike i EU-landene og Norge, så har de regionalpolitiske virkemidler vært svært forskjellige.

       Disse medlemmer vil peke på at EUs regelverk i hovedsak knytter sine regionalpolitiske virkemidler til høy ledighet og lav inntekt. Profilen på tiltakene rettes videre inn mot strukturpolitiske problemer. Disse medlemmer har merket seg at lav befolkningstetthet har kommet inn som eget støttekriterium, for nasjonal distriktsstøtte.

       Disse medlemmer viser til at regelverket for statsstøtte omfattes av EØS-avtalen, og at de norske støtteordningene nå er til godkjenning i EFTAs overvåkningsorgan ESA. I henhold til EØS-avtalen skal disse støtteordningene bygge på prinsippene i konkurransepolitikken. Det innebærer at økonomisk støtte til næringslivet må utformes på en måte som ikke er konkurransevridende og påvirker samhandelen mellom landene.

       Disse medlemmer vil vise til de overføringsordninger som finnes på EU-nivå. Disse ordningene er etablert i erkjennelse av at den frie markedskonkurranse i seg selv vil føre til en regional polarisering, hvor enkelte regioner stadig vil vokse seg sterkere på bekostning av regioner som svekkes. Støtten gis hovedsakelig gjennom strukturfondene. I tillegg er det reservert beløp til særlige EU-initiativ utenom de ordinære fondsbudsjettene. Videre er det etablert et samhørighetsfond, som er en overføring til de fattigste landene i EU, og som er et ledd i å forberede overgangen til den økonomiske og monetære union.

       Strukturfondet er delt opp i seks målområder, hvorav det sjette ble etablert i forbindelse med medlemskapsforhandlingene med Norge, Sverige, Finland og Østerrike. I målområde 1 gis det støtte til fattige regioner. I målområde 2 er støtten innrettet mot industriområder med omstillingsproblemer. For målområde 3, 4 og 5a gjelder landsdekkende programmer, det vil si at de ikke er regionsavgrensede. De berører dermed ikke den spesifikke regionalpolitikken, og inngår i stedet i den generelle arbeidsmarkeds- og næringspolitikken. For målområde 3 gjelder både langtids- og ungdomsledighet, det vil si generelle tiltak for integrering i arbeidslivet. Målområde 4 er viet industrielle omstillingsprosesser, og målområde 5a gjelder omstillingsprosesser i landbruket. Målområdet 5b er viet støtte til svake landbruksområder.

       Disse medlemmer vil anta at det er fra målområde 2 og 5b at Norge kan regne med å få tilbakeført regionalpolitiske midler. Midlene som blir gitt gjennom formål 3, 4, 5a, er landsdekkende, og inngår i en generell arbeidsmarkeds- og næringspolitikk. En del av midlene som blir tilbakeført fra EU under regionalpolitikken vil være landbruksstøtte. Men støtten gjennom disse målområdene er svært lav i volum. For eksempel utgjorde målområde 5b bare ca 5 mrd. kroner pr. år for hele EU samlet. Så selv om det er mulig å få godkjent noen norske områder her, så vil denne støtten ha liten betydning for Norge. For målområde 2 må en anta at Norge ikke vil få så mange godkjente regioner, siden våre industriproblemer anses som moderate sammenliknet med mange EU-land.

       Disse medlemmer vil peke på at det under medlemskapsforhandlingene ble opprettet et nytt målområde 6, innrettet på områder med lav befolkningstetthet. Kravet er satt til under 8 innbyggere pr. kvadratkilometer på Nuts II-nivå (landsdel). Det geografiske området som dekkes av målområde 6 i Norge er Nord-Trøndelag og Nord-Norge. På samme måte som de andre målområdene, gjelder støtten i målområde 6 bare for 5 år av gangen. Målområdene ble revidert i 1994 og skal således revideres på nytt i 1999. Om den samme politiske vilje som lå bak opprettelsen av målområde 6 i 1994 vil eksistere i 1999 er vanskelig å forutsi.

       Disse medlemmer vil peke på at både strukturfondene og samhørighetsfondene opereres ut fra femårsprogrammer, hvor hele opplegget gjennomgås når en programperiode er over. Inneværende programperiode gjelder for 1994-99. En har derfor aldri noen garanti for at de ordningene som nå gjelder vil fortsette etter programperioden. Dette blir vedtatt på EU-nivå hvor det ikke ligger en vetorett.

       Disse medlemmer vil peke på at det ikke er slik at alle i et utpekt område skal få støtte. Programmene skal peke ut metoder for bruk av midlene som skal bidra til å bedre regionenes samlede utviklingsnivå. En har generelt vært forsiktig med å gi bedriftsrettet støtte, grunnet EUs skepsis mot støtte som kan virke konkurransevridende. Derfor er det gjerne forsøkt å få programmene orientert i retning av støtte til infrastruktur i vid forstand. Ett eksempel på dette er EUs overinvestering i veisektoren. Disse medlemmer vil peke på at det er tvilsomt om en slik vridning av distriktsstøtten vil være noen fordel for Norge. Det vil lett kunne føre til overinvesteringene i infrastruktur, samtidig som den tradisjonelle bedriftsrettede støtten vil komme under press.

       Disse medlemmer vil videre peke på at det er to prinsipper knyttet til strukturfondsmidlene som vil få betydning. Det ene er prinsippet om delfinansiering, som innebærer at EU bare finansierer deler av programutgiftene. EUs finansieringsandel er på maks 50 % for målområde 2-5b og maks 75 % for målområde 1. Selv om avtalen om målområde 6 adopterer regelverket som ellers gjelder for anvendelsen av målområde 1, er det ikke rimelig å tro at EU ville gå noe særlig ut over 50 %-andeler for et såpass rikt land som Norge. Det andre prinsippet er addisjonalitetsprinsippet. Dette skal sikre at de midler som ytes, virkelig kommer som et reelt tillegg. En vil med dette unngå at EU overtar forpliktelser slik at nasjonen selv kan redusere sine anstrengelser tilsvarende.

       Disse medlemmer vil imidlertid peke på at disse midlene ikke kan tas fra den øvrige innsatsen innen det berørte aktivitetsområde, og i tillegg må en bidra med en egen nasjonal andel. Med dette vil EU-kommisjonen og ikke norske politiske myndigheter bestemme hvordan en del av regionalstøtten skal brukes i Norge.

       Disse medlemmer viser til at selv om Norge vil få tilført midler fra strukturfondene, vil vi bli netto bidragsyter ved at vår kontingent vil langt overstige det vi kan vente å få fra strukturfondene. Disse medlemmer vil også påpeke at kommisjonen skal godkjenne alle nasjonale ordninger av distriktspolitisk karakter, både når det gjelder hvilke områder som skal motta støtte, utformingen av støtten og hvilke støttetiltak som skal gjelde i hver region.

Fiskeri

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at gjennom EØS-avtala vart tollen på norske fisk og fiskeprodukt til EU redusert, men ikkje for alle fiskeslag.

       Fleirtalet ser det som svært viktig at tollen vil falle heilt bort for alle fiskeslag og fiskeprodukt om vi blir medlemer i EU. Medlemskap vil gje fiskerinæringa stabile og forutsigbare rammevilkår. Dette gjer det tryggare å investere og skape nye arbeidsplassar. Fleirtalet minner også om at Norge får tilgang til strukturfonda frå EU. Desse kan brukast til etableringar og modernisering i fiskeindustrien, oppdrettsnæringa og fiskeflåten.

       Fleirtalet konstaterer at norske fiskarar kan føre vidare dei fiskerettane dei har hatt dei siste åra. Fleirtalet viser til at desse rettane ikkje er tidsavgrensa. Fiskerettane kan ikkje bli endra utan samtykke frå Norge.

       Fleirtalet meiner det er svært viktig at det er den norske forvaltingspolitikken og dei norske verkemidla som skal gjelde nord for 62° N også etter overgangsordninga. Dette skjer ved at det norske regelverket skal bli integrert i regelverket til EU.

       Resultatet sikrar såleis at våre nåverande rettar til fiskeressursane, både at Norges andelar av dei ulike bestandene blir nedfelt i tilmeldingstraktaten og ved at relativ stabilitet skal vere grunnlaget for den framtidige fordelinga av fiskeressursane. Desse medlemene vil vidare streke under at Norge har fått tilfredsstillande tryggleik for at fisket i 12-milssona skal vere reservert for norske fiskarar.

       Fleirtalet meiner vidare det er viktig at dei norske reglane om kontroll og handheving skal førast vidare.

       Fleirtalet minner om at tilmeldigstraktaten ved medlemskap vil bli ein del av EU sitt traktatgrunnlag og vil såleis gå føre dei rettsaktene som Rådet måtte vedta.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke den avgjørende betydningen de fornybare ressursene i våre havområder har hatt og vil ha for verdiskaping, sysselsetting og bosetting langs kysten. Fisk er dessuten en viktig eksportvare, og er et viktig bidrag for å skaffe mat til den økende befolkningen på kloden. Disse medlemmer mener at utfordringene framover ikke vil være mangel på markeder, men mangel på ressurser. Det er derfor viktig å sikre en forsvarlig nasjonal forvaltning av og kontroll med fiskeressursene.

       Den norske råderetten over fiskeressursene bygger i dag på folkeretten, særlig på FNs Havrettskonvensjon. Dagens lovverk legger vekt på hensyn knyttet til forsvarlig forvaltning av ressursene, bosetting og sysselsetting. Disse medlemmer mener det er viktig at de reguleringer som blir fastsatt oppnår legitimitet hos utøverne i næringen. Dette lar seg best gjøre ved at det er de nasjonale myndigheter som har ansvaret. Også norske fiskebestander har vært overbeskattet i perioder, men gjennom harde reguleringer har bestandene blitt gjenoppbygget. Disse medlemmer mener dette ikke har vært mulig uten at Norge har hatt råderetten over disse viktige havområdene.

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at fiskernes fagorganisasjoner og salgslag i fiskerisektoren har avvist forslaget til fiskeriavtale mellom EU og Norge.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge og EU har to helt ulike fiskeripolitiske systemer og tradisjoner. Norge eksporterer fisk, mens EU er avhengig av import av fisk både i ressurs- og markedssammenheng. EU og Norge kan derfor bli stående mot hverandre i spørsmålet om regulering av internasjonalt fiske på de frie verdenshavene. Fiskeflåten i EU er overdimensjonert. Flere havområder i EU er overbeskattet. Erfaringer viser at EU hittil har løst kapasitetsproblemer i egne områder ved å øke kvotene. EU har svakere kontrollsystem og økende krise i viktige fiskebestander.

       I en delrapport av oktober 1992 til den norske regjeringens Europa-utredning heter det at fiskeripolitikken er:

« ....det mest integrerte beslutningsområdet i EF. Av den totale politiske styringen overfor fiskerinæringen har medlemslandene hver for seg ytterst lite restkompetanse på det fiskeripolitiske området. »

       Disse medlemmer viser til at fiskerisektoren er av de sektorer i EU hvor forvaltningen i størst grad er overført til Brussel. Regelverket for alle EU-landenes fiskerier utarbeides av EU. Regelverket er svært komplisert. Fiskeriene er blant de områder med mange rettsakter for EU-domstolen. EU-domstolen overtar på denne måten de nasjonale politikernes rolle. Disse medlemmer viser til at EU møter problemene med overfiske og overkapasitet med å sentralisere fiskeripolitikken ytterligere.

       Historien viser at medlemslandene i EU mister reguleringsmyndighet over egne fiskeressurser. På tross av formuleringer i Storbritannias tiltredelsestraktat av 1972, om nasjonal myndighet i 12-milssonen, tapte britene en sak om reguleringsmyndighet i EF-domstolen i 1979. Domstolen fastslo at EF hadde lovgivningsmyndigheten.

       Disse medlemmer viser til at Norge ikke fikk juridisk bindende eller varige unntak på noe område innen fiskerisektoren i medlemskapsavtalen. Norge ble innrømmet overgangsperioder for enkelte områder. Overgangsordningenes betydning er begrenset. Som EU-medlem må Norge tilpasse seg utviklingen av de fiskeripolitiske prosessene som foregår i EU. Ansvaret for forvaltningen av havområdene og ressursene vil bli overført til EU.

       I EU vil Norge ikke få beholde råderetten over ressursene i norske farvann, ut fra prinsippene som er nedfelt i Havrettskonvensjonen. Alt i første posisjonsbrev ga de norske forhandlerne bort råderetten sør for 62. breddegrad. Norge fikk en overgangsperiode på tre og et halv år nord for 62. breddegrad. Også i denne perioden skal det være et nært samarbeid med Kommisjonen. Etter denne perioden skal forvaltningen fullt innlemmes i EUs felles fiskeripolitikk, CFP.

       Om forholdene etter at overgangsordningene er utløpt heter det i tiltredelsesaktens artikkel 49:

« Inntil 30. juni 1998 skal Norge ha myndighet til å fastsette utnyttelsesgraden i form av fangstbegrensninger for ressurser som finnes i farvann under norsk statshøyhet eller jurisdiksjon nord for 62 grader Nord, med unntak av makrell.

Den fulle innlemmelse av forvaltningen av de nevnte ressurser i den felles fiskeripolitikk etter den nevnte dato skal skje på grunnlag av det nåværende forvaltningsregime slik det er nedfelt i felleserklæringen om forvaltningen av fiskeressursene i farvannene nord for 62 grader Nord. »

       I felleserklæringen til tiltredelsesavtalen heter det bl.a.

« ...når disse farvann innlemmes i den felles fiskeripolitikk, skal det skje på grunnlag av de nåværende forvaltningsregime for å videreføre og forbedre nåværende reguleringer, kontroll og håndhevelse....

....I løpet av overgangsperiodene vil Unionen undersøke hvordan man på best mulig måte kan innarbeide disse reguleringsbestemmelsene i den felles fiskeripolitikk. »

       Dette betyr at Norge også på fiskeriområdet må tilpasse seg EUs regelverk og at det for øvrig er opp til EUs organer å avgjøre eventuelle endringer. Felleserklæringen vil baseres på EU-domstolens tolkninger. EU er forpliktet til å undersøke mulighetene for å innarbeide norske regler i framtidig EU-rett, men det er ingen plikt til å innarbeide norske regler i EU-retten.

       Gjennom å akseptere prinsippene i EUs felles fiskeripolitikk har Norge gitt fra seg retten til å fastsette TAC, høyeste tillatte uttak av fiskeressurser. TAC kan fastsettes både høyere og lavere enn hva forskerne tilrår. Dersom EU-kommisjonen setter høyere TAC enn det våre myndigheter mener er forsvarlig, kan Norge protestere. Disse medlemmer viser til at våre muligheter til å få gjennomslag er begrenset, da vi ikke vil få mer enn tre av 90 stemmer i Unionsrådet. For å stoppe endringer må vi ha 27 stemmer, og for å få gjennomslag for endringene vi ønsker å innføre må vi ha et flertall på minst 64 stemmer.

       Dersom Norge blir medlem skal EU fastsette de nasjonale fiskekvotene og EU skal bestemme tilgangen til norske farvann. De fiskemuligheter som tildeles Norge, skal fastsettes etter bestemte regler fastlagt i egen rådsforordning, første gang før 31.12.94 (artikkel 8 nr. 6 i forordning (EØF) nr. 3760/92 ). Unionsrådet fordeler med kvalifisert flertall EUs fiskemuligheter til medlemsstatene. Norge vil da tildeles andeler av « Fellesskapets fiskemuligheter » angitt i prosent. Andelen skal fastsettes i henhold til « relativ stabilitet ». Disse medlemmer viser til at dette gir et bilde av situasjonen i dagens EU.

       Avtalen mellom EU og Norge sikrer ikke at prinsippet om relativ stabilitet binder EU rettslig.

       For øvrig svekkes hele ordningen med nasjonale kvoter i EU ved såkalt kvotehopping og ved innføring av ulike former for EU-regulering av fiskeinnsatsen. Kommisjonen har således nylig foreslått at utøvelsen av fisket skal reguleres ved tildeling av fiskedager til fiskerne. Europadomstolen har for sin del anført at de nasjonale fiskekvotene er et unntak fra hovedregelen i EU om lik adgang til fiskefeltene og må ansees som et steg i utviklingen mot en felles europeisk fiskeripolitikk.

       De nåværende andeler av bestandene kan endres uten norsk samtykke. Prosentkvotene, slik de er angitt i artikkel 44 nr. 1 vil gjelde så lenge Ministerrådet ikke finner å ville fordele bestandene etter andre fordelingsnøkler. Ministerrådet kan med kvalifisert flertall endre prosentene etter artikkel 44, slik det ble gjort ved vedtaket om at Spania og Portugal skulle få tiltre fisket i alle EU-farvann allerede fra 1. januar 1996, mot tidligere vedtak år 2003. Irland stemte mot denne endringen.

       Gjennom Tiltredelsesavtalens artikkel 52, punkt 1, har Norge gitt fra seg retten til å forhandle med andre land om fellesbestandene innenfor 200-milssonen alt fra første dag som medlem. Dette gjelder også forhandlingene med Russland. I en overgangsperiode på tre og et halvt år kan vi fortsette forhandlingene, men det skal skje i nært samarbeid med Kommisjonen. Avtalen presiserer at politikken skal utformes av Unionsrådet med kvalifisert flertall etter forslag fra Kommisjonen.

       Slik disse medlemmer ser det innebærer dette at Norge overfører forvaltningen av fiskeressursene til EU. Disse medlemmene vil peke på at dette ikke kan skje uten at EU også er gitt råderetten over ressursene. Disse medlemmer viser til at i forhandlingene med EU ga Norge også fra seg fiskekvoter. Hvor mye, er avhengig av hvor store kvoter som tildeles fra år til år.

       EU-avtalen bedrer fartøy fra EU-landenes adgang til å fiske på makrell i Nordsjøen. I avtalen ble norsk kvote av makrell fastsatt til vel 31 %. Et mangeårig norsk krav har vært 50 %. Fastsettelse av utnyttelsesgraden av makrell nord for 62 breddegrad skal bestemmes av EU. Overgangsperioden på tre og et halv år nord for 62 breddegrad gjelder ikke for makrell.

       Dersom Norge blir medlem i EU må Norge ifølge medlemskapsavtalens artikkel 35 oppheve de nasjonale restriksjonene mot kvotehopping etter en overgangsperiode på tre år. I EU er retten til å fiske på et lands kvote ikke knyttet til fiskernes nasjonalitet, men til hvilket land fartøyet er registrert i. Oppkjøp av båter reguleres av Roma-traktatens regler om fri flyt av kapital og fri etablering. Dommer fra Europadomstolen fastslår at en del regler som diskriminerer utenlandske eiere av fiskefartøy ikke er tillatt innen EU.

       Disse medlemmer mener at kvotekontrollen blir svekket ved at det etter en overgangsperiode er den enkelte flaggstat som skal registrere fangstene og bestemme når det enkelte fartøy har fisket sin kvote. Norge har fått rett til å opprettholde nasjonale kontrolltiltak i en treårsperiode nord for 62 breddegrader, og i ett år sør for 62 breddegrader. Etter disse periodene vil norske myndigheter bl.a. ikke kunne nekte fartøy som driver underrapportering/overfiske adgang til det som tidligere var norsk økonomisk sone.

       Disse medlemmer viser til at det norske omsetningssystemet for fisk med basis i råfiskloven er tilpasset særegenhetene ved de norske fiskeriene, bl.a. for å sikre distriktspolitiske målsetninger. I avtalen med EU er det ikke gjort unntak som ivaretar norske interesser på disse punktene. Dersom Norge blir medlemmer i EU må de norske salgslagene omdannes til produsentorganisasjoner (PO) etter mønster av EUs markedsordning. Dette betyr bl.a. at forhandlinger med kjøper om fastsetting av minstepris blir forbudt og prisnivået skal fastsettes av EU-kommisjonen. Medlemskapet i en produsentorganisasjon er frivillig. Omsetningsplikten er avgrenset til å gjelde medlemmer. Råfisklovens ordning med obligatorisk førstehåndsomsetning av fisk gjennom salgslagene vil falle bort. Fangster kan fritt landes i et PO-område og ikke-medlemmer kan fritt lande sine fangster i utlandet.

       En viktig del av de norske salgslagenes oppgaver etter råfiskloven er å regulere fangster, stoppe fisket og dirigere fangster for å få en best mulig utnyttelse av ressursene. Etter EUs ordning vil slike reguleringer bare kunne bli gjort gjeldende for PO-medlemmer og for fiskere som omsetter fisken i organisasjonens område. Reguleringene vil altså ikke kunne gjelde for fiskere som lander i utlandet eller som selger sin fangst utenfor den aktuelle PO'ens kystområde.

       De norske salgslagene kan ikke lenger utøve streng forvaltningspolitikk på vegne av myndighetene uten å risikere å miste medlemmer. Oppgaven som distriktspolitisk verktøy svekkes. Disse medlemmer mener det ikke vil være mulig å fortsette med en råfiskordning som båndlegger norske fiskere, mens EUs fiskere får friere vilkår i norske farvann. Råfiskloven forutsetter nasjonal ressursforvaltning.

       Norge er et av få land i verden som er nettoeksportør av fisk. Norsk eksport av fisk til EU har økt fortløpende, slik at EU i dag er vårt viktigste eksportmarked. 18 % av EUs import av fisk kommer fra Norge. Disse medlemmer mener at reduksjonen i tollbelastning som EU medlemskap vil medføre, representerer begrensede forbedringer sett i forhold til de ressursene og den råderetten over ressursene vi må gi fra oss som en følge av avtalen.

       Norskekysten vender ut mot et av verdens mest produktive havområder, og våre kystnære farvann har vist seg å være særlig godt egnet for oppdrett. Disse medlemmer mener at dumpingproblematikk for norske fiskeeksportører først og fremst er et spørsmål om organisering og kontroll med eksporttillatelsene, samt spørsmål om en samlet organisering og styring av næringens produksjonsvolum. Disse medlemmer kan vanskelig se at medlemskap i EU kan løse overproduksjons- og dumpingproblemene i oppdrettsnæringen.

       Norge fikk ikke fullstendig fri markedsadgang til EU fra første dag gjennom forhandlingene. I en overgangsperiode på fire år skal Kommisjonen forvalte et overvåkingssystem som skal fastsette et veiledende tak for importen. Dette gjelder for laks, sild, makrell, kamskjell, sjøkreps, uer og ørret. Dersom handelen overstiger takene, eller det oppstår alvorlige markedsforstyrrelser, kan Kommisjonen sette i verk tiltak som den mener er formålstjenlig i samsvar med etablert praksis i EU. Disse medlemmer viser til at det er usikkerhet om hvor høye disse takene skal være, om hvilke tiltak som skal innføres når taket nås, og over hvor lange tidsrom tiltakene skal innføres for.

       EUs fiskeripolitikk skal opp til ny vurdering i år 2002. EU kan derfor ikke gi forsikringer om hvilke ordninger Norge vil bli underlagt ut over dette tidspunktet. Fra år 2002 skal det i prinsippet bli felles EU-hav. Dette kan bl.a. bety at etter år 2002 vil de nasjonale 12-milssonene kunne falle bort. Disse medlemmer viser til at det må kvalifisert flertall til i Unionsrådet for å opprettholde dagens overgangsordning for kyststatenes 12-milssoner.

       Disse medlemmer mener samlet sett at et medlemskap i EU basert på den fiskeriavtale Norge og EU har inngått ikke ivaretar norske interesser, først og fremst fordi Norge må gi opp forvaltningsmyndigheten over fiskeressursene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vurderer det som svært viktig at Norge har fått gjennomslag for sentrale interesser i ressurs- og forvaltningsspørsmål. Løsningen for fiske etter makrell er imidlertid ikke så god som man burde kunne forventet.

       Disse medlemmer vil også understreke den særdeles positive virkningen et EU-medlemskap vil kunne få for norsk havbruksnæring. I dag står havbruksnæringen for nærmere 40 % av norsk totaleksport innen fiskerisektoren. Med et EU-medlemskap vil vi som en følge av den tollfrie markedsadgangen kunne forvente økt verdiskapning og sysselsetting på denne sektoren i Norge. Potensialet i havbruksnæringen utløses bedre gjennom et EU-medlemskap enn gjennom EØS eller en frihandelsavtale.

Landbruk

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, konstaterer at landbruket i EU-landa strir med til dels store problem. Overproduksjon er ein av grunnane til det. Det er vidare til dels store miljøproblem i enkelte områder. Ein relativt stor del av det felles budsjettet i EF går til landbruket. Landbruksreforma i 1992 førte EF sin landbrukspolitikk nærare den norske. Det vart m.a. lagt større vekt på produksjonsnøytrale støtteformer.

       Fleirtalet viser til at norsk landbruk står framfor nye utfordringar uavhengig av norsk medlemskap (jf. m.a. St.prp. nr. 8 (1992-1993) og Innst.S.nr.92 (1992-1993)). Vidare set den nye GATT-avtala nye grenser for handlefridomen i norsk landbrukspolitikk. Både landbruket og delar av foredlingsindustrien vil likevel møta nye utfordringar med eit medlemskap i EU. I St.meld. nr. 40 heiter det likevel at:

« Regjeringen legger til grunn at Stortingets målsettinger for landbrukspolitikken skal følges opp også innenfor rammen av et EU-medlemskap (s. 212). »

       Fleirtalet meiner at forhandlingsresultatet gjer det mogleg å ta særleg omsyn til distriktsjordbruket. Fleirtalet viser m.a. til støtte for nordleg landbruk og støtte til vanskelegstilte områder og støtte til miljøvenlege produksjonsmåtar. Vidare opnar avtala for nasjonalt finansierte støtteordningar der det er betydelege vanskar med å integrere norsk landbruk i den felles landbrukspolitikken.

       Fleirtalet viser også til behovet for særskilte tiltak for omstilling i næringsmiddelindustrien slik at denne blir i stand til å møte utfordringane med eit EU-medlemskap, men også slik at industrien kan møta dei utfordringane som vil koma uavhengig av medlemskap.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at viktige deler av landbruksavtalen mellom Norge og EU ikke er forhandlet ferdig. Det er uklart om alle deler av medlemskapsavtalen vil være ferdig før folkeavstemningen, til tross for at Regjeringen gjentatte ganger har uttalt at gjenstående uløste elementer i tiltredelsesavtalen skal være på plass i god tid før avstemningsdagen. Disse medlemmer mener dette er en helt uakseptabel situasjon som skaper usikkerhet både for syselsatte i jordbruket og næringsmiddelindustrien, og for velgerne ved folkeavstemningen.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å sikre innbyggerne sikker tilgang på sunne matvarer. Matforsyningen er også en viktig sikkerhetsfaktor. Det må være et mål å øke landets egenproduksjon av mat. Norge produserer i dag ca halvparten av den maten landets innbyggere trenger.

       Disse medlemmer vil peke på den viktige mulighet landbruket har for å forvalte våre naturressurser og for å danne grunnlag for desentralisert næringsliv og bosetting. Landbruket bidrar til å opprettholde et levende kulturlandskap og er viktige strukturpolitiske aktører i arbeidet for å skape aktive og levende lokalsamfunn.

       For å nå disse målsetningene mener disse medlemmer det er viktig at natur- og ressursgrunnlaget nyttes og forvaltes slik at det økologiske mangfoldet blir opprettholdt og den naturgitte produksjonskapasiteten ikke blir forringet for kommende generasjoner. Disse medlemmer vektlegger en landbrukspolitikk som prioriterer bruk av areal og arbeidskraft, og som sikrer at alle bruksstørrelser og brukstyper skal være representert både i distriktene og i sentrale strøk.

       Disse medlemmer viser til den usikre miljø- og matforsyningssituasjonen globalt. I denne situasjonen er det viktig å føre en landbrukspolitikk som trygger matvaresikkerheten og øker sjølforsyninga.

       EUs felles landbrukspolitikk, CAP, bygger på helt andre mål og prinsipper.

       Hovedprinsippene i CAP er

-	felles indre marked med felles priser, regelverk og støtteordninger,

-	preferanse for EU-produkter i markedet ved grensevern mot ikke-EU-land,

-	felles finansiering av utgiftene til landbrukspolitikken,

-	felles regler for strukturpolitiske tiltak.

       CAP er uten sammenligning det området der EU har mest omfattende integrasjon. Den norske regjeringen krevde i medlemskapsforhandlingene ingen varige unntak fra hovedprinsippene i CAP. Landbrukspolitikken i EU må sees i sammenheng med Roma-traktatens konkurransepolitikk. CAP består i prinsippet av to hovedelementer: Markedsordninger og strukturpolitikk, der markedsordningene er de dominerende.

       Disse medlemmer viser til at EUs markedsordninger for jordbruket består av beskyttelse av EUs indre marked gjennom variable avgifter og toll slik at importerte jordbruksvarer vanskelig kan selges til EU. Markedsordningene inneholder også garanti for oppkjøp av overskuddsvarer til fastsatte minstepriser. I tillegg har EU areal- og dyrestøtte, som for korn bl.a. er knyttet til brakklegging av jord.

       Disse medlemmer viser til at de naturgitte og klimatiske vilkår for å drive jordbruk i Norge er dårligere enn i de fleste områder lengre sør i Europa. I konkurransemessig sammenheng har derfor det norske jordbruket en varig ulempe basert på geografiske og klimatiske forhold.

       Disse medlemmer viser til at dersom Norge blir medlem i EU må den landbrukspolitikken vi kjenner i dag omlegges. Eksisterende norske støtteordninger må i all hovedsak avvikles i løpet av fem år. Dette gjelder bl.a. grunntilskudd, frakttilskudd og tilskudd til Riksoppgjøret for melk. Grensevernet mot EU blir opphevet.

       Disse medlemmer vil særlig understreke de negative følgene av at prisene for primærprodusentene og næringsmiddelindustrien må reduseres til EU-nivå fra første dag. For mange varer vil dette være en reduksjon på opp til 50 %. Det er første gang at felles marked og priser på jordbruksvarer fra dag en er blitt resultat ved utvidelser i EU. Ikke noe vestlig land har tidligere forsøkt en umiddelbar åpning av et så regulert marked som det norske jordbruksvaremarkedet.

       Disse medlemmer viser til at alle støtteordninger, også de som finansieres nasjonalt, må godkjennes av EU-kommisjonen. EU-avtalen legger dessuten strenge begrensninger på adgangen til å yte produksjonsstøtte.

       Disse medlemmer viser videre til at Norge må betale inn store nettobidrag til EU, som bl.a. vil gå til subsidiering av eksport fra de store jordbrukslandene; spesielt Frankrike, Nederland, Danmark og Irland.

       For å motvirke inntektstapet for jordbruket, krevde Regjeringen et spesielt støttesystem for hele landet, såkalt « nordlig landbruk ». Disse medlemmer viser til at resultatet for « nordlig landbruk » ligger langt fra det som var Regjeringens krav. Bl.a. ble løpende prisstøtte ikke godtatt. Det er ennå ikke avklart hvilke støtteformer og støttesatser Kommisjonen vil godta for denne støtten. « Nordlig landbruk » omfatter 52,7 % av det norske jordbruksarealet. Store deler av jordbruket på Sør-Østlandet og Sør-Vestlandet faller utenfor. Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 40 (1993-1994) s. 195 der det står:

« I henhold til art. 141 i Tiltredelsesakten kan det gis nasjonal støtte i områdene både i og utenom Nordlig landbruk hvor det er betydelige vanskeligheter med å integrere norsk landbruk i EFs landbrukspolitikk. Tiltakene er ikke knyttet til noen fastsatt overgangsperiode, og de kan omfatte ulike støtteformer såvel som støttetiltak. »

       Disse medlemmer har merket seg at det ikke vil bli klarlagt før etter Norge eventuelt er blitt medlem hvilke områder i Norge som vil være berettiget eventuell slik støtte og hvilke støtteformer og støttenivå som vil bli tillatt. Dette skaper en uakseptabel usikkerhet.

       Disse medlemmer viser til at det er utarbeidet mange analyser for mulige virkninger for norsk landbruk og næringsmiddelindustri ved et EU-medlemskap. Analysene har det til felles at de alle konkluderer med sterk reduksjon i areal, produksjon og sysselsetting. Beregninger i Regjeringens eget posisjonspapir slår fast at en direkte tilpasning til CAP vil medføre dramatiske inntektsreduksjoner i norsk jordbruk. Disse medlemmer vil påpeke at de støtteordningene som skal kompensere for noe av dette inntektsbortfallet fortsatt er uavklarte.

       Disse medlemmer mener at en konsekvens av EU-medlemskap vil være langt færre og større bruk, og over tid en geografisk forskyvning av produksjon fra distrikter til de beste jordbruksområdene i Norge. Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen gjennom å godta en « to-deling » av norsk landbruk har gått fra kravet ang. dette som ble stilt i de norske posisjonspapirene.

       Antall anlegg, anleggsstørrelse og geografisk plassering i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien er i stor grad bestemt av strukturen i primærproduksjonen. Næringsmiddelindustrien er i hovedsak avhengig av norsk råstoff. En levedyktig primærproduksjon er på sin side avhengig av foredlingsindustrien. Norsk næringsmiddelindustri produserer i stor grad for hjemmemarkedet. Jordbruksbasert næringsmiddelindustri vil i hovedsak få tilsvarende reduksjonen i antall sysselsatte og anlegg som reduksjonen i primærproduksjonen.

       Disse medlemmer mener at EUs politikk med fri konkurranse ikke kan kombineres med nasjonal landbruksstøtte på en slik måte at en unngår store og varige skadevirkninger for norsk landbruk, norsk næringsmiddelindustri og for norske bygder.

       Disse medlemmer viser til at primærnæringene danner hovedgrunnlaget for bosettingen i mange lokalsamfunn. Store omlegginger i disse næringene vil derfor ramme andre deler av lokalmiljøene. Beregninger viser at en arbeidsplass i jordbruket danner grunnlag for to arbeidsplasser i tilstøtende næringer. Redusert sysselsetting i jordbruket vil derfor få store ringvirkninger for annen sysselsetting og føre til reduksjoner i skatteinngangen i kommunene.

Skogbruk

       Store deler av skogbruket i Norge blir drevet i kombinasjon med jordbruket. Jord- og skogbruk er derfor i stor utstrekning gjensidig avhengig av hverandre. Disse medlemmer viser til at CAP har svært få bestemmelser som angår skogbruket. Markedene for tømmer og skogindustriprodukter er bl.a. liberalisert gjennom GATT, EFTA og frihandelsavtalen med EU. Tekniske regler blir i stor grad fastsatt utenfor rammen av EU. Disse medlemmer mener at medlemskap i EU hverken vil ha betydelige positive eller negative følger for skogbruket isolert sett.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at Regjeringen har varslet at den vil komme med en nærmere redegjørelse for de betingelser som vil gjelde for norsk landbruksnæring i årene fremover. Disse medlemmer finner det derfor vanskelig å gi en detaljert vurdering av disse nå.

       Disse medlemmer viser imidlertid til Høyres merknader i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993) og understreker at Høyre uavhengig av EU-medlemskap vil søke å følge opp de retningslinjene som der er nedfelt. Etter disse medlemmers vurdering, gir forhandlingsresultatet slik det er beskrevet i meldingen, rom for dette. Disse medlemmer vil understreke sin prinsipielle tilslutning til en markedsorientering og omlegging av strukturen i landbruket i retning av mer robuste, lønnsomme enheter.

       Disse medlemmer vil peke på de positive eksportmuligheter et EU-medlemskap vil gi norsk landbruk som en følge av adgangen til EUs indre marked. Med en annen vekstsesong enn EU-landene og høy kvalitet på produktene, vil et EU-medlemskap kunne utløse et potensial for økt norsk eksport.

       Disse medlemmer ser det videre som meget positivt at forbrukerne gjennom medlemskap vil oppleve reduserte matvarepriser.

Forhold til tredjeland

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, syner til at ved medlemskap i EU, vil dei avtalane eller forlika som EU har med andre land (tredjeland), internasjonale organisasjonar eller borgarar i andre land gjelde også for Norge. Norge har i tilmeldingstraktaten i tillegg forplikta seg til å tiltre dei avtalane som EU og medlemslanda i fellesskap har med tredjeland.

       EUs avtaleverk med tredjeland tar for seg vesentleg toll- og handelspolitiske forhold. Den handelspolitikken EU fører samsvarar i stor grad med den norske. Både EU og Norge baserar seg på GATT sitt regelverk, og har vore talsmenn for å styrke og utvide det opne, multilaterale handelssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke sin tilslutning til prinsippet om frihandel, og at arbeidet i retning av frihandel vil være viktig for Høyre som EU-medlem. På de områder der EU-landene har mer restriksjoner på handel med tredjeland enn Norge, vil Høyre arbeide for å lempe på restriksjoner. EU-samarbeidet må etter Høyres syn basere seg på en stor grad av frihandel med land utenfor EU.

Utviklingssamarbeid

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, konstaterer at EU-landa på same måten som Norge ønskjer å prioritere dei fattigaste u-landa. Det blir ikkje lagt opp til ein felles politikk for utviklingsarbeid, men det heiter i art. 130 X i Maastricht-traktaten at medlemslanda skal freiste å samordne utviklingsarbeidet sitt mot felles mål.

       EU-landa er svært viktige i det samla utviklingsarbeidet i dag. Dette trass i at få av landa har oppfylt det internasjonale målet om overføring av 0,7 % av BNI til u-hjelp. Den delen av u-hjelpa som blir kanalisert gjennom felles bistandsbudsjett og utviklingsfond er til saman om lag 30 mrd. kroner (ca 14 % av samla bistandsinnstats frå medlemslanda). Fleirtalet er samd med Regjeringa i at det er svært viktig å ta del i utforminga av den samordna bistandspolitikken i EU. For mottakarlanda er det viktig korleis dei største pengesummane blir brukt.

       Norge er saman med Sverige og EU-land som Danmark og Nederland mellom dei landa som gjev mest til utviklingshjelp i forhold til BNI. Fleirtalet vil peike på at ein kan føre denne politikken vidare i lys av kva som gjer mest nytte i mottakarlanda. Fleirtalet vil medverke til at fleire land aukar støtta til dei fattigaste landa.

       Også handel med dei fattigaste landa spelar ei vesentleg rolle. I denne samanhengen har det langt større verdi for dei fattigaste landa å få innpass på ein marknad med nærare 350 millionar innbyggjarar enn ein på 4 millionar som den norske. Fleirtalet vil medverke til større handelssamkvem både mellom Norge og dei fattigaste landa og dersom vi blir med i EU også mellom desse landa og EU.

       Fleirtalet minner om at tilgang til marknad i seg sjølv ikkje er tilstrekkeleg for å auka handelen. Såleis har det vore ei negativ utvikling i handelen mellom landa under Lomé-avtala (dei fattigaste landa) og EU. Det same gjeld mellom desse landa og Norge. Fleirtalet viser til at dette heng saman med utviklingsproblema i desse landa og utvikling av effektiv eksportretta verksemd i andre land i t.d Aust- og Søraust-Asia. Fleirtalet meiner derfor at det må setjast i verk tiltak for utvikling i desse landa. Fleirtalet viser til at ein i EU har utvikla slike ordningar.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner grunn til å understreke den avgivelse av suverenitet som et EU-medlemskap innebærer ved at norske myndigheter ikke lenger får rett til å fastsette handels- og tollpolitikken overfor tredjeland, dvs. land utenfor Unionen. Denne beslutningsmyndigheten vil ved et EU-medlemskap bli overført til Unionsorganene. Stortingets makt - og Norges handlefrihet - til å ha en annen toll- og handelspolitikk enn Unionen, vil dermed opphøre.

       Disse medlemmer vil peke på at et EU-medlemskap dermed vil frata Norge friheten til å gå foran f.eks ved å oppheve de siste MFA-restriksjonene på import av tekstil- og konfeksjonsvarer fra u-land, slik Sverige alt har gjort og Stortingets flertall ønsker Norge skal gjøre i løpet av få år. Sverige må ved et EU-medlemskap gjeninnføre restriksjonene til EU-nivå, Norge må endre sine importregler og må vente med den videre avvikling av importrestriksjonene til EU opphever de restriksjoner Unionen opprettholder med hjemmel i Multi-Fiber-Avtalen.

       U-land som er medlem av GATT nyter godt av den såkalte GSP-ordningen som gir dem toll-lettelser for bestemte varer. Den GSP-ordning EU har er ikke ulik den norske, men disse medlemmer vil framheve den forskjell som også påpekes i Regjeringens Europa-utredning, « Norge ved et veivalg »:

« Det norske tollpreferansesystemet (GSP) overfor utviklingsland gir større toll-lettelser enn EFs. Dette skyldes bl.a. at det norske systemet ikke inneholder tak eller prisbestemmelser. »

       I forbindelse med eksportpolitikken vil disse medlemmer peke på de uheldige virkninger av EUs betydelige dumping av landbruksvarer på verdensmarkedet. Dette gjør det vanskelig for produsenter i de fattige landene å få solgt sine jordbruksprodukter til en regningssvarende pris, og undergraver dermed matproduksjonen i u-landene.

       Disse medlemmer vil når det gjelder bistandspolitikken understreke det forhold at Norge gir en mye høyere andel av brutto nasjonalinntekten til utviklingshjelp enn det som er vanlig i EU-landene. I gjennomsnitt har EU-landenes bistand de siste ti årene ligget på knapt en halv % av BNI, mens Norge har bevilget litt over en % av BNI.

       Norge har også en sterkere fattigdomsorientering i sin bistand enn det som er vanlig i EU-landene. I gjennomsnitt gikk ca 24 % av EU-landenes tosidige bistand i 1993 til de fattigste u-landene (MUL-gruppen), mens over 47 % av Norges bistand gikk til disse fattige u-landene ifølge OECDs bistandsstatistikk.

       Disse medlemmer mener det er en vesentlig forskjell når Norge yter dobbelt så mye av BNI til utviklingshjelp som det EU-landene i gjennomsnitt gir, og når en dobbelt så høy andel av den norske utviklingshjelpen går til de fattigste u-landene.

       Disse medlemmer mener det kan skje en svekkelse av den norske bistandsprofilen om Norge blir medlem av EU, dels fordi et EU-medlemskap vil svekke balansen på statsbudsjettet og dels fordi EU i henhold til art. 130 X i Unionstraktaten skal samordne sin bistandspolitikk. Selv om det fortsatt vil være opp til Stortinget å bestemme hvor mye som skal bevilges til norsk utviklingshjelp, vil EU-medlemskap på grunn av økende samordning av bistandspolitikken og unionens myndighet over den ytre handels- og tollpolitikk legge begrensende føringer også på utformingen av u-landspolitikken.

       Ved et EU-medlemskap må en del av det norske bistandsbudsjettet gå til EUs fellesbistand, og retten til å bestemme bruken av disse midlene overføres til Unionsorganene.

       Disse medlemmer vil for øvrig peke på at et eventuelt medlemskap i den politiske union vil redusere handlefriheten Norge har i internasjonale organer og den brobyggerrolle Norge ofte inntar til fordel for u-landene. Dette vil skje i økende grad ettersom Unionen innfører en felles utenrikspolitikk og beslutter å « tale med en stemme » i stadig flere internasjonale fora og spørsmål.

       Disse medlemmer vil videre peke på at EU har påbegynt en samordningsprosess som kan lede til en felles asyl- og flyktningpolitikk, noe som kan gjøre det vanskeligere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i EU-land. EU-organene skal avgjøre hvilke lands borgere som må ha visum når de vil inn i Unionen. Fram til 1996 skal slike saker avgjøres av Unionsrådet med enstemmighet. Deretter skal slike saker avgjøres med kvalifisert flertall.

Unionsborgarskap

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, vil framheve at unionsborgarskapet ikkje er eit statsborgarskap, men visse rettar som tilkjem alle borgarane i medlemslanda.

       Unionsborgarskapet vil gje norske borgarar nye rettar i tillegg til det nasjonale borgarskapet. Dette vil få særleg betydning for nordmenn som oppheld seg i eit anna medlemsland for arbeid, studier osb.

       Ein vil m.a. ha røysterett og vera valgbar ved kommunevalg i det medlemsland ein bur og til Europaparlamentet. Ein har rett til hjelp frå andre medlemsland sine ambassader og konsulat i land der Norge ikkje er representert.

       Norske borgarar vil også ha rett til å få opp viktige saker med Europaparlamentet og å få ta opp saker med EU-parlamentets ombudsmann dersom ein er misnøgd med EU-organa sine handlemåtar.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at unionsborgerskapet ikke skal erstatte de nasjonale statsborgerskap, men komme som et tillegg. Mye av begrunnelsen for et slikt unionsborgerskap er knyttet til ønsket om å stimulere til et mobilt arbeidsmarked.

       Disse medlemmer viser til at personer som ikke er norske statsborgere har stemmerett ved lokalvalg i Norge etter å ha bodd i Norge i tre år. Disse medlemmer kan ikke se at slike hensyn er noe avgjørende argument for norsk medlemskap i EU. Det er mulig på folkerettslig basis å inngå avtaler som gir slike rettigheter til andre lands statsborgere.

       Disse medlemmer viser til at den videre utvikling av Unionsborgerskapet synes å være nært knyttet til en ytterligere utdypning av EU-samarbeidet i føderal retning.

       Disse medlemmer vil også minne om at Danmark har fått unntak fra bestemmelsene om Unionsborgerskap, mens Norge i forhandlingene ikke har bedt om et slikt unntak.

Det mellomstatlege samarbeidet (søyle 2 og 3)

Utanriks- og tryggjingspolitikk

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at Maastricht-traktaten legg grunnlaget for ein felles utanriks- og tryggjingspolitikk (Jf. avd V art. J 1-11).

       Fleirtalet understreker at dette er eit mellomstatleg samarbeid og at fellesskapsorgana ikkje kan vedta felles bindande reglar i form av forordningar eller direktiv. Dette er eit område for dei politisk valde regjeringsrepresentantantane.

       Fleirtalet viser til at ein sterkare samordna eller felles utanriks- og tryggjingspolitikk mellom EU-landa vil gjera EU til ein enda meir sentral deltakar i det internasjonale samfunnet. I vår del av verda vil EU kunne bli ein dominerande faktor saman med t.d Russland. Dette betyr at mykje av politikken i vår del av verda kan bli forma utan at vi kan delta. Fleirtalet meiner at dette er i strid med den aktive rolla som Norge har spela i dei internasjonale organisasjonane etter krigen. Fleirtalet meiner derfor at det er svært viktig for Norge å bli representert ved utforminga av ein eventuell felles politikk saman med dei fleste av grannelanda våre og dei aller fleste av våre NATO-allierte i Europa.

       Fleirtalet viser til medlemslanda løpande informerer og rådfører seg med kvarandre. Dette skjer på ulike nivå m.a. mellom utanriksministrane. Grunnlaget for felles handlingar og haldningar er at ein til kvar tid kan oppnå semje i dei aktuelle spørsmåla.

       Dersom medlemene ikkje kan bli samde om felles haldningar eller handlingar så blir det heller ikkje felles handlingar eller haldningar. Fleirtalet meiner såleis at samarbeidet ikkje hindrar initiativ eller tiltak frå enkeltland der desse finn det tenleg t.d i internasjonale konferansar eller som mellommenn i konfliktar.

       Fleirtalet ser det som heilt naturleg at Norge freistar å samordne politikken sin med dei næraste grannane og allierte.

       Fleirtalet legg stor vekt på den rolla som Norge, og evt. andre land med direkte grense til Russland, kan spele som brubyggjar mellom dei to mest sentrale aktørane i Europeisk politikk. Dette føreset at Norge er ein fullverdig medlem av EU.

       Fleirtalet konstaterer at NATO og Den vesteuropeiske union legg opp til å utfylle kvarandre. Dette betyr at det er svært viktig at Norge blir knytt til VEU. Ved medlemsskap er det naturleg at Norge søkjer fullt medlemsskap i VEU. Dette vil gje Norge stemmerett i tillegg til talerett i VEU.

       Fleirtalet viser til at fullt medlemskap i VEU ikkje vil føre til endring av norsk tryggjingspolitikk. Også her vil det dreie seg om eit samarbeid med våre NATO-allierte bygd på dei same prinsippa som gjeld for samarbeidet innanfor Alliansen. Det er dessutan nasjonale avgjerder som ligg til grunn for deltaking i VEU-aktiviteter. Fleirtalet viser til at samarbeidet eventuelt kan føre til eit felles forsvar. Fleirtalet understreker at dette ikkje er avgjort. Spørsmålet vil bli avgjort etter vanleg demokratisk debatt i alle medlemslanda.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at Unionstraktaten fra Maastricht traktatfester utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det heter i Art J. i Unionstraktaten at:

« det innføres herved en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, som er underlagt bestemmelsene nedenfor. »

       Det heter videre i Art. J. 1

« 1. Unionen og dens medlemsstater skal fastlegge og gjennomføre en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk som er underlagt bestemmelsene i denne avdeling og dekker alle områder av utenriks- og sikkerhetspolitikken.

2. Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk har følgende mål:

-	å verne om Unionens felles verdier, grunnleggende interesser og uavhengighet,

-	å styrke Unionens og medlemsstatenes sikkerhet i enhver henseende,

-	å opprettholde freden og styrke den internasjonale sikkerhet i samsvar med prinsippene i De Forente Nasjoners pakt samt prinsippene i sluttakten fra Helsingfors og Paris-erklæringens mål,

-	å fremme internasjonalt samarbeid,

-	å utvikle og befeste folkestyret og rettsstaten, samt å respektere menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.

3. Unionen fremmer disse mål ved

-	å innføre et systematisk samarbeid mellom medlemsstatene om utøvelsen av deres politikk, i samsvar med artikkel J.2.

-	gradvis å iverksette, i samsvar med artikkel J.3, felles handling på de områder der medlemsstatene har felles interesser.

4. Medlemsstatene skal aktivt og uforbeholdent støtte Unionens utenriks- og sikkerhetspolitikk med en holdning preget av lojalitet og gjensidig solidaritet. De skal avstå fra enhver opptreden som er i strid med Unionens interesser, eller som kan skade dens effektivitet som en sammenbindende kraft i internasjonale forbindelser. Rådet skal påse at disse prinsipper overholdes. »

       Disse medlemmer vil vise til at Unionstraktaten slår fast at Den europeiske unions mål er å komme til en felles holdning i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, og at EU skal « tale med en stemme ». Disse medlemmer viser til at det i art. J.2 i Unionstraktaten heter:

« 1. Medlemsstatene skal orientere hverandre og rådføre seg med hverandre i Rådet om alle utenriks- og sikkerhetspolitiske saker som er av alminnelig interesse, for å sikre at de utøver sin samlede innflytelse så effektivt som mulig gjennom en samordnet og sammenfallende opptreden.

2. Når Rådet finner det nødvendig, skal det fastlegge en felles holdning. Medlemsstatene skal påse at deres nasjonale politikk er i samsvar med de felles holdninger.

3. Medlemsstatene skal samordne sin opptreden i internasjonale organisasjoner og på internasjonale konferanser. De skal gå inn for de felles holdninger i disse fora.

I internasjonale organisasjoner og på internasjonale konferanser der ikke alle medlemsstater deltar, skal de medlemsstater som deltar, gå inn for de felles holdninger. »

       Disse medlemmer vil også peke på at det i en særskilt erklæring i Unionstraktaten heter det at medlemslandene i størst mulig utstrekning skal unngå å hindre enstemmighet når det foreligger et kvalifisert flertall for en beslutning. I erklæringen heter det:

« Konferansen er enig om at medlemsstatene, for beslutninger som krever enstemmighet, i størst mulig utstrekning unngår å hindre en enstemmig beslutning når det foreligger et kvalifisert flertall for beslutningen. »

       Disse medlemmer vil peke på at de nordiske land har spilt en aktiv rolle i internasjonal politikk, bl.a. i FN-systemet og som brubygger mellom den rike og fattige del av verden. Disse medlemmer viser til at EUs målsetting om å « tale med en stemme » vil føre til at det blir vanskeligere for Norge og de øvrige nordiske land å spille en slik viktig rolle.

Sikkerhetspolitikk

       Disse medlemmer vil peke på at det sikkerhetspolitiske bildet i Europa er sterkt endret i løpet av bare få år. Den militære trussel er redusert, samtidig som sterk sosial uro vokser fram. Det har blant annet sammenheng med den høye arbeidsledigheten og voksende forskjeller i materielle levekår. Parallelt med økende forskjeller innad i land og mellom land i Europa, vokser gapet mellom « nord » og « sør ». Konflikter av etnisk, religiøs og regional karakter kommer til overflaten. Samtidig utgjør voksende miljøproblemer en betydelig usikkerhet for både livsmiljø og levekår.

       De største sikkerhetspolitiske utfordringene i Europa er knyttet til nettopp slike forhold. Disse medlemmer mener disse utfordringene må tas på alvor og møtes gjennom en politikk som utjevner økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller.

       Disse medlemmer viser til at Berlinmurens fall og opphøret av « den kalde krigen », totalt har endret trusselbildet i Europa. Sovjetunionen og Warszawapakten er oppløst og utgjør ikke lenger noen enhetlig militær trussel. Den store sikkerhetspolitiske utfordringen i dagens Europa er å finne måter å integrere de nye demokratiene i øst, inkludert Russland, i en form for samarbeid som kan sikre fredelige løsninger på konfliktene landene imellom.

       Disse medlemmer viser til at Europa nå har en enestående mulighet til å bygge strukturer som virker inkluderende og trekker hele Europa inn i felles samarbeid. Det all-europeiske samfunnet består av ca 50 stater, og EU vil således ikke kunne fylle denne rollen.

       Disse medlemmer vil peke på at NATO på en konstruktiv måte har besvart de utfordringene som de store politiske omveltningene i Europa har medført. NATO har bygd ut og utviklet all-europeiske strukturer som virker inkluderende på de nye demokratiene i øst. Blant annet er tidligere Warszawapakt-land trukket inn i samarbeidet gjennom opprettelsen av Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) i 1991 og gjennom avtaler om Partnerskap for fred (PFF) i 1994.

       Disse medlemmer mener at Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) bør utgjøre kjernen i et mer effektivt all-europeisk samarbeid. Andre samarbeidsløsninger bør støtte opp om et styrket KSSE. Disse medlemmer viser til at blant annet NATO framhever betydningen av å styrke KSSE, og at NACC og PFF betraktes som ledd i dette.

       Disse medlemmer viser også til Europarådets sentrale funksjon, spesielt når det gjelder arbeidet for å styrke menneskerettighetene i de enkelte land.

       Disse medlemmer mener et aktivt norsk engasjement i ulike europeiske og andre internasjonale organisasjoner til sammen gir en god utenrikspolitisk plattform som et alternativ til EU-medlemskap.

       Politiske omveltninger og nye sikkerhetspolitiske utfordringer i Europa har ikke endret NATOs traktatgrunnlag. NATOs sikkerhetsgaranti ligger fast. Disse medlemmer viser til at Norge er medlem av NATO. Norsk sikkerhet vil derfor på ingen måte bli svekket uten medlemskap i EU.

       Disse medlemmer viser til at Norge har nær kontakt med Den vesteuropeiske union (VEU), og at avtale om assosiert medlemskap i VEU er inngått.

       Disse medlemmer viser til at NATO og VEU bygger på hver sine traktater. En vesentlig traktatmessig forskjell er muligheten til å operere utenfor eget geografisk område. Disse medlemmer viser til Forsvarskommisjonen ( NOU 1992:12 ) hvor det heter:

« Det eksisterer en traktatmessig forskjell på NATO og VEU mht. out-of-area spørsmål, dvs. spørsmål knyttet til områdene utenfor NATOs ansvarsområde. NATO har et slikt veldefinert område, mens VEU som organisasjon kan engasjere seg hvor som helst dersom medlemslandenes sikkerhet anses truet og medlemslandene er enige om å aksjonere. Aktuelle utfordringer i 1990-årene vil kunne komme fra områder i det østlige Europa eller i områder utenfor Europa, og ikke fra en ideologisk og militær hovedmotstander representert ved Sovjetunionen. »

       Disse medlemmer viser til at NATOs utenriksministermøte i Oslo i juni 1992 fattet en prinsippbeslutning om at NATO skulle kunne bistå KSSE i fredsbevarende operasjoner. Utenriksministermøtet i Brussel i desember 1992 utvidet dette til også å gjelde FN. Betingelsen for at slik assistanse skal kunne ytes er at hver sak vurderes for seg, og at den fredsbevarende virksomheten skjer på anmodning fra og til støtte for FN eller KSSE, og at den er begrenset til KSSE-området.

       VEU har ingen geografisk begrensning for sin aktivitet og krever i prinsippet heller ikke anmodning fra FN eller KSSE for å operere utenfor eget ansvarsområde. Disse medlemmer mener fullt medlemskap i VEU på denne bakgrunn vil innebære en uheldig endring i norsk sikkerhetspolitikk.

       Disse medlemmer viser til at Unionstraktatens artikkel J.4 slår fast at utformingen av en felles forsvarspolitikk er en del av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. På sikt kan dette føre til et felles forsvar. EUs framtidige felles forsvarspolitikk skal i stor grad iverksettes gjennom VEU. Det er stor usikkerhet knyttet til når en felles forsvarspolitikk og et felles forsvar eventuelt kan iverksettes, men Traktatkonferansen i 1996 vil sannsynligvis gi nærmere retningslinjer for dette arbeidet. Disse medlemmer mener det vil være uheldig for Norge om man bindes opp av en slik utvikling.

Justissamarbeid

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, og Høgre, viser til at internasjonal kriminalitet i stigende grad utgjør en trussel både mot sikkerhet, velferd og økonomisk stabilitet. Narkotika- og menneskesmugling, terror, økonomisk spekulasjon og svindel og miljøforbrytelser er blant de områder hvor internasjonaliseringen har kommet lengst, og hvor veksten er størst. Smugling av radioaktivt materiale fra Øst-Europa er et nytt eksempel på grenseoverskridende kriminalitet.

       Dette er utviklingstrekk som etter fleirtalet si meining aukar behovet for samarbeid mellom statar. EU-samarbeidet innan justisområdet er et reint mellomstatleg der felles tiltak basert på enstemmig tilslutning fra medlemslanda, gjev større rom til å bekjempe denne forma for kriminalitet.

       Fleirtalet vil peike på at EUROPOL vil vera eit hjelpeorgan for dei nasjonale politistyrkane i medlemslanda, utan at organet sjølv har politimyndighet eller eigne styrker. EUROPOLs hovudoppgaver er utveksling av informasjon, kriminalitetsetterretning og analyse. Kampen mot narkotika er sett i sentrum ved opprettelsen av Europols narkotikaenhet og eit eige senter for narkotikaovervåking i Lisboa. Samstundes vil ein forsterka kontroll av EU-områdets yttergrenser gjere det lettare å stoppe narkotikasmugling. Fleirtalet vil understreke at kampen mot narkotikaproblemene står heilt sentralt i EU-samarbeidet. Berre gjennom eit tett og effektivt politisamarbeid over landegrensene kan vi ha håp om å koma nærare ei løysing av disse problema. Det er etter fleirtalet si meining i Norges interesse å delta aktivt i dette samarbeidet. Fleirtalet vil samtidig understreke dei vanskane som vil oppstå dersom Norge, som eneste skandinaviske land, blir stående utanfor EU. I ein slik situasjon vil Norge raskt kunne fremstå som et attraktivt transittland for import av kriminalitet i EU-området. Faren for dette forsterkes ved vår geografiske plassering, og vår lange, felles grense med Sverige.

       Fleirtalet vil understreke at kontroll på indikasjonar ved grensepassering kan oppretthaldast også i EU.

       Fleirtalet vil også peike på det arbeidet som pågår for ein betre samordna og helhetlig flyktningepolitikk innan EU-landene. Regional harmonisering av flyktningepolitikken på basis av FNs Menneskerettighetsereklæring vil kunne gje ein meir rettvis behandling, samtidig som ein styrker rettstryggleiken til flyktningar og asylsøkjarar. Fleirtalet viser til at FNs Høykommisær for Flyktninger i sin årsrapport for 1993 nettopp peiker på at den regionale harmonseringa som EU-landa arbeider mot, gjev rom for ein meir rettvis og framtidsretta politikk på dette området.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at bortfallet av grensekontroll mellom medlemslandene i EU medfører økt fare for internasjonal kriminalitet, som for eksempel narkotikasmugling. Dette skaper behov for et sterkere justis- og politisamarbeid EU-landene i mellom.

       Disse medlemmer viser til at samarbeidet om justis- og innenrikssaker beskrives i en egen avdeling i Unionstraktaten. I artikkel K.1 heter det at sterkere integrasjon på dette området er nødvendig for å virkeliggjøre Unionens mål, særlig fri bevegelighet for personer.

       Disse medlemmer vil peke på at tradisjonell grensekontroll er et sentralt tiltak i arbeidet for å motvirke og hindre handel med narkotika. I tillegg utvikles det internasjonale politisamarbeidet. Dette omfatter land både i og utenfor EU, noe som er nødvendig for at det skal være virkelig effektivt. EU-landenes oppbygging av EUROPOL må i stor grad betraktes som et forsøk på å møte de nye utfordringene bortfallet av indre grensekontroll i EU fører med seg.

       Disse medlemmer viser til at EU er iferd med å skape en felles asyl- og flyktningepolitikk. Ved økt dataregistrering, strengere visumkrav og begrensning av asylretten, ønsker EU å bygge opp grensene mot tredjeland. En slik utvikling kan først og fremst ramme personer fra utviklingsland. Disse medlemmer viser til at Rådet skal peke ut de tredjeland som pålegges visumplikt. Fram til 1996 må slike vedtak fattes med enstemmighet, men etter dette skal Rådet fatte slike vedtak med kvalifisert flertall.

5. Samfunnsøkonomiske verknader - velferd og arbeid

Merknader frå Arbeiderpartiet

       Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, alle utanom Bakke, viser til at Norge vil yte eit nettobidrag til EU-budsjetta. Desse byggjer på at landa gjev etter evne. Desse medlemene reknar likevel med fordelar for norsk økonomi med eit norsk medlemskap, som etter kvart vil overstige nettobidraget.

       Eit EU-medlemskap vil gjere vilkåra for sysselsetting og velferd betre. Dette heng saman med at Norge blir meir attraktivt å investere i som EU-medlem og at vi kan nyte godt av gevinstar frå auka handel som følgje av redusert toll og andre importreguleringar. Det er også viktig at Norge vil få ein betre valutaposisjon. Dersom Norge vel å stå utanfor EU vil Norge - hvis EUs valutasamarbeid blir fullt utbygd - vere eit av dei få land i Vest-Europa der det ikkje er full trygghet for at valutakursane ligg fast. Dette kan få konsekvensar for rentenivået i Norge.

       Skal vi klare å auke sysselsettinga er det avgjerande å sikre investeringane i Norge. Dette kan bli vanskelegare dersom EØS-avtalen blir svekka.

       Eit lågare rentenivå som følgje av EU-medlemskap vil auke avkastningane av investeringar i Norge og dermed gje eit avgjerande bidrag til auka investeringsaktivitet.

       Medlemskap i tollunionen og sterkare handelspolitisk posisjon i forhold til tredje land kan bety at fleire verksemder vel å etablere seg i Norge og at norske bedrifter ikkje flagger ut.

       Dette betyr at norsk økonomi blir styrka, noko som er heilt avgjerande for om vi klarer å føre vidare eit høyt nivå på offentlege utgifter. Fundamentet for velferdsstaten er at vi har ein økonomi som kan bere dei utgiftene som velferdsstaten krev.

       EU-medlemskapet betyr ikkje at det blir sett grenser på kor store dei offentlege utgiftene kan vere. Det er grunn til å understreke at avgjerder om nivået på skatte- og avgiftsinntektene er eit nasjonalt ansvar.

       Ved innføring av felles valuta i EU vil ansvaret for pengepolitikken bli overført til det nye europeiske system av sentralbankar, ESSB. Budsjettpolitikken, skatte- og avgiftspolitikken, inntektspolitikken og velferdspolitikken vil forbli eit ansvar for dei nasjonale styresmaktene.

       Arbeidsløysa er eit dominerande problem også i Europa. Dette gjeld for mest alle land både innanfor og utanfor EU. Desse medlemene legg vekt på at kvart enkelt land må føra ein politikk for å få folk i arbeid. Den økonomiske situasjonen og problema varierar frå land til land. Derfor vil også tiltaka variere. Det er likevel heilt avgjerande at ein får til ein samordna politikk på tvers av landegrensene.

       Felles retningslinjer for den økonomiske politikken er et viktig element i Det Europeiske råds handlingsplan for redusert arbeidsløyse - bygd på Kommisjonens Kvitbok for større vekst, konkurransedyktighet og sysselsetting.

       Hovedelementa i handlingsplanen er m.a. retningsliner for den økonomiske politikken, ein rad tiltak for å gjera veksten meir sysselsettingsintensiv, gjera arbeidsmarkedets funksjonsmåte betre og en ny utviklingsmodell for felleskapet med vekt på bærekraftig utvikling.

       Det at dei ulike landa har vorte meir avhengige av kvarandre fører til at vanskar i eitt land i stor grad kan påvirke utviklinga i andre land. Et eksempel er valutauroa hausten 1992. Dette understreker behovet for ein samordna økonomisk politikk. Ein betre samordning vil betre grunnlaget for verdiskaping, sysselsetting og en bærekraftig utvikling.

       Tiltak på fellesskapsnivå vil aldri kunne bli avgjerande, men kan bli eit viktig supplement for å få igang økonomisk aktivitet.

       Desse medlemene meiner derfor som Regjeringa at det er viktig å støtte

« den styrking av det felles rammeverk for samordning av den økonomiske politikken som Traktaten om den økonomiske Union legger opp til (s. 75). »

       Desse medlemene viser til at Roma-traktatens artikkel 193, 103 A og 103 C gjev nærare bestemmelser til korleis medlemslanda skal samordna den økonomiske politikken. Disse generelle retningslinene vart vedtekne av Rådet i desember 1993.

       Desse medlemene meiner det er eit vesentlig politisk framsteg at sysselsettingsspørsmåla nå har komme så høgt opp på EUs dagsorden m.a. gjennom vedtaket av desse økonomiske retningslinene. Vedtaket medfører ein større internasjonal forpliktelse til å fortsette og forsterke samarbeidet i Europa for å bekjempe arbeidsledigheten. Dei vedtekne retningslinene er sjølvsagt prega av at det er eit fellesdokument for regjeringer av ulik politisk farge. Desse medlemene vil derfor understreke at retningslinene har form av tilrådingar som ikkje er juridisk bindande for medlemslanda.

       Desse medlemene legg stor vekt på at det er opp til dei enkelte landa kor stor den offentlege sektoren skal vere. Både i Norden og elles er den offentlege sektoren pressa. Desse medlemene er imidlertid samd med Regjeringa når det i meldinga heiter:

« For Regjeringen er det som en sammenheng mellom politikken for økt sysselsetting, en sterk offentlig sektor, velferdspolitikken og et relativt høyt skattenivå. Det vil Regjeringen legge til grunn også internasjonalt med et større engasjement for en mer offensiv europeisk økonomisk politikk (s. 80). »

       Desse medlemene viser til den store variasjonen som det er mellom medlemslanda når det gjeld velferdsordningar både i kvalitet og form. Dette avspeglar kulturelle og politiske variasjonar. Helse-, trygde- og sosialpolitikken er på same måten som fordelingspolitikken eit nasjonalt ansvar. Det er på grunnlag av dette at desse medlemene meiner at norsk medlemskap er eit godt bidrag til å sikre den norske velferdsstaten. Vi kan forme den etter norske tradisjonar og behov på same måten som andre land formar sine samfunn.

       Desse medlemene viser elles til Arbeidarpartiet sitt program. Desse medlemene rår til medlemskap i Den europeiske unionen fordi det vil gjere det mogleg å arbeide for sosialdemokratisk politikk i eit større område og fordi det gjev rom for å finna løysingar på utfordringar som ikkje kan møtast innanfor landegrensene. Desse medlemene vil framheve at dei sosialdemokratiske partia har vore mellom dei sterkaste drivkraftene bak det europeiske samarbeidet som har ført fram til Den europeiske unionen slik den er i dag. Desse medlemene ser på medlemskap i Den europeiske unionen som ei vilje til å dele ansvar med andre for vår felles framtid.

Merknader fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristlig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at den norske velferdsstaten gir norske borgere likeverdige rettigheter og et godt utbygd offentlig velferdstilbud. Denne modellen er det verdt å verne fordi den gir alle en grunnleggende trygghet og sosiale rettigheter uavhengig av arbeid, inntekt og bosted. Full sysselsetting er et viktig mål for velferdsstaten.

       Den norske velferdsstaten er på flere sentrale områder annerledes enn i de fleste EU-landene:

-	Den er mer universell og gir trygghet for en større andel av befolkningen.

-	Den bygger på en mer egalitær ideologi, utjevner forskjellene mer og har ikke så store forskjeller innebygd i trygdesystemet.

-	Den legger større vekt på sysselsetting for kvinner. Velferdsstaten skaper selv sysselsetting for kvinnene og tilbyr flere sosiale tjenester enn i de fleste EU-landene, der familien har et større ansvar.

-	Den har tradisjonelt lagt større vekt på å integrere arbeidsmarkedspolitikk og sosialpolitikk, og har brukt flere og mer aktive virkemidler i arbeidsmarkedspolitikken enn i de fleste EU-landene, der markedet har fått spille en større rolle.

-	Den er i høyere grad finansiert gjennom skattene og i mindre grad basert på avgifter på lønnen.

       Disse medlemmer mener at Norges evne til å opprettholde velferdsstaten vil bli svekket ved et EU-medlemskap, blant annet fordi evnen til å finansiere fellesskapsgodene blir redusert, og fordi målet om full sysselsetting blir nedprioritert.

Virkninger for statsbudsjettet

       Disse medlemmer vil understreke at medlemskap i EU vil ha store konsekvenser for statsbudsjettet. I tillegg til økte utgifter på grunn av innbetaling av den såkalte «medlemskontingenten» vil staten miste inntekter som følge av harmonisering av avgifter.

       Disse medlemmer vil vise til at tilbakeføringen av midler fra EU i liten grad vil inntektsføres over statsbudsjettet. Det er derfor bruttobidraget til EU, ikke nettobidraget, som er av størst interesse for budsjettvirkningene.

       Disse medlemmer viser til at professor Atle Seierstad har anslått at statsbudsjettet i 1995 vil bli svekket med 14 mrd. kroner som følge av et EU-medlemskap, og at budsjettsvekkelsen etter overgangsperioden på fire år blir på 16,5 mrd. kroner.

       Disse medlemmer viser til Senterpartiet ved å benytte opplysninger gitt i St.meld. nr. 40 om medlemskap i Den europeiske union har kommet fram til at statsbudsjettet i 1995 vil bli svekket med 19,7 mrd. kroner, og at svekkelsen etter overgangsperiodens utløp i 1999 vil bli på 25,3 mrd. kroner, dersom Norge blir medlem.

       Disse medlemmer vil understreke at det er knyttet usikkerhet til disse beregningene, blant annet fordi forhold omkring støttenivået for landbruket fortsatt er uavklart. Disse medlemmer mener allikevel det er rimelig å konkludere med at svekkelsen på statsbudsjettet vil kunne komme opp i 15-25 mrd. kroner i løpet av få år. Disse medlemmer viser imidlertid til at den samlede virkning for statsbudsjettet uansett vil være betydelig, og at dette vil føre til et økt underskudd på statsbudsjettet. Regjeringen har i meldingen ikke gjort rede for hvorvidt denne svekkelsen av budsjettet skal slå ut i økt budsjettunderskudd eller skal dekkes inn gjennom budsjettkutt.

       Disse medlemmer vil minne om Stortingets og Regjeringens uttrykte målsetting om å redusere det eksisterende budsjettunderskuddet. Ved et EU-medlemskap må de årlige innsparingene av den grunn bli enda større. Disse medlemmer understreker at dette vil gjøre det enda vanskeligere å finansiere fellesgodene.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen hevder at kontingenten alene vil kunne finansieres uten skatteøkninger og svekkelse av budsjettbalansen ved en vekst på 0,15 % årlig. Hvis alle de relevante kostnadene skal finansieres uten skatteøkninger eller svekkelse av budsjettbalansen, kreves et langt større tillegg i den økonomiske veksten.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke presenterer noen tall eller beregninger som viser at et EU-medlemskap vil gi noe tillegg i veksten. Disse medlemmer vil for øvrig vise til at Regjeringen så langt ikke har lagt fram konkrete tall for hvordan økte utgifter og reduserte inntekter skal kompenseres. Disse opplysningene bør være tilgjengelige før folkeavstemningen.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gjort klart at reduserte avgiftsinntekter på enkelte områder skal dekkes inn gjennom avgiftsøkninger på andre områder. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen på spørsmål har svart:

« Det gjøres også oppmerksom på at den aktør som i siste instans må betale avgiften ikke nødvendigvis er identisk med den som avgiften pålegges. For eksempel kan det være avgifter på produkter som brukes som innsatsfaktor i bedriftene som i hovedsak vil bli betalt av husholdningene. »

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke kan angi på hvilke områder avgiftsinntektene skal økes for å finansiere bortfall av avgiftsinntekter på andre områder. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen til nå ikke har informert om hvilke grupper av befolkningen som skal dekke inn store deler av kostnadene for et EU-medlemskap.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader om økonomisk politikk - skatter og avgifter.

Sysselsetting

       Disse medlemmer viser til at Norge i hele etterkrigstiden frem til 70-tallet har hatt tilnærmet full sysselsetting. Ledigheten har også i perioden fra 70-tallet til i dag vært langt lavere enn i de fleste andre land, både innenfor og utenfor EU. I perioden fra den forrige folkeavstemningen i Norge og frem til i dag har ledigheten steget mer markert i de fleste EU-landene enn i Norge og de øvrige EFTA-landene. Disse medlemmer mener det er en klart sammenheng mellom målsetninger om full sysselsetting, prioriteringer innen politikken og ledighetsutviklingen.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til at ledigheten i EU i 1994 i gjennomsnitt ligger på 12 %, det vil si dobbelt så høyt som i Norge. Den gjennomsnittlige ledigheten blant kvinner og ungdom er spesielt høy i EU, med henholdsvis 12,5 % og 21 %. Antallet ledige i EU vil ved utgangen av 1994 være ca 18 mill., det vil si fire mill. flere enn ved gjennomføringen av det indre marked. Disse medlemmer mener dette er utslag av gjennomgående lavere prioritering av arbeidsledigheten som problem og av manglende eller feilaktige virkemidler mot ledigheten.

       Disse medlemmer viser til at ledighetsproblemene må møtes offensivt, om ikke problemene skal bli varige ved at ledigheten forblir høy og mange av de arbeidsledige blir langtidsledige. For at ledigheten skal kunne reduseres raskt og effektivt kreves derfor at alle effektive tiltak mot ledigheten kan tas i bruk.

       Disse medlemmer peker i den forbindelse på at EUs finansministre i desember 1993 vedtok de overordnede økonomiske retningslinjene for den økonomiske politikken i EU. Disse retningslinjene representerer den praktiske oppfølgingen av hovedmålene som er nedfelt i EUs traktatgrunnlag og er et ledd i arbeidet med å etablere en økonomisk og monetær union. Det overordnede mål i retningslinjene er i første omgang å få prisstigningen ned til 2-3 % i alle medlemsland, som et skritt på veien til null prisstigning. Disse medlemmer viser til at dette er en konkret oppfølging av prioriteringen av prisstigningen i Maastricht-traktaten. Finansministrenes vedtak innebærer at andre tiltak skal være underordnet målet om å få ned inflasjonen.

       Disse medlemmer vil peke på at dette står i kontrast til tradisjonelle norske prioriteringer, som gir full sysselsetting høy prioritet, og som har gitt Norge en lavere ledighet enn i EU.

       Disse medlemmer viser til at LO-kongressen i sitt EU-vedtak sier at disse retningslinjene på helt sentrale områder er i strid med LOs program. I vedtaket heter det blant annet at:

« Den liberalistiske politikken som har vært ført i EU-området har ført til stadig økende ledighet. Det er denne politikken som nå er nedfelt i Maastricht-traktaten og i retningslinjene for den økonomiske politikken. »

       I finansministervedtaket understrekes videre at veksten må skapes av dynamikken i et fritt marked og at vekst skapt i offentlig sektor er kunstig vekst. Disse medlemmer viser til at aktiv bruk av offentlig sektor er sentralt for å skape sysselsetting og for å stimulere til privat virksomhet. Retningslinjene understreker videre målene om at kapitalens avkastning må økes, at reallønningene må kunne senkes og at større lønnsforskjeller må aksepteres. Disse medlemmer mener dette må ses i sammenheng med EUs målsetninger om mer desentraliserte lønnsforhandlinger. Mer desentraliserte lønnsforhandlinger vil særlig kunne svekke arbeidstakernes organisasjoner og dermed underbygge EU-målsetningene om reallønnsnedgang og økte lønnsforskjeller. Disse medlemmer vil påpeke at dette er i strid med målet om å utjevne inntektsforskjeller og om å sikre faglige rettigheter.

       Disse medlemmer understreker betydningen av en pengepolitikk som kan sikre økt sysselsetting. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at en sentralbank som er forpliktet til å føre en pengepolitikk for lavest mulig inflasjon vil føre en stram pengepolitikk også i perioder hvor ledigheten stiger, hvis inflasjonen samtidig er for høy etter sentralbankenes oppfatning.

       Disse medlemmer viser til at EUs sentralbank og systemet av de nasjonale sentralbanker skal være frikoblet fra demokratisk styring og kontroll. Dette understrekes bl.a. av meldingens side 253, hvor det bl.a. heter:

« Artikkel 109 sier at Rådet, etter anbefaling fra ESB eller Kommisjonen og etter å ha rådspurt ESB med sikte på å oppnå enighet i samsvar med målet om prispolitikken og etter å ha rådspurt Europaparlamentet, ved enstemmighet kan vedta formelle kursordninger. Med kvalifisert flertall kan Rådet vedta å endre eller suspendere kursordningen eller å fastlegge generelle retningslinjer for kurspolitikken i tilfeller der det ikke er vedtatt en formell kursordning. Kursordningen skal ikke være i strid med målet om prisstabilitet. »

       Disse medlemmer mener dette viser klart at Rådet og Parlamentet, verken enkeltvis eller sammen, kan ta initiativ til eller vedta en annen kurspolitikk, med mindre ESB eller Kommisjonen tar initiativ til dette. Selv da kan det kun vedtas endringer som er i overensstemmelse med målet om prisstabilitet. Disse medlemmer mener dette innebærer at EUs sentralbank vil være frikoblet fra demokratisk styring og kontroll, og at EUs sentralbank derfor må forventes å føre en konsekvent politikk for lavest mulig inflasjon, uavhengig av bl.a. ledighetsutvikling.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i stortingsmeldingen om EU-medlemskapet antyder 9000 nye arbeidsplasser som følge av økte investeringer ved et eventuelt medlemskap. Disse medlemmer viser til at dette er basert på beregninger utført i Sverige (SOU 1994:6). Disse beregninger er blitt utsatt for meget sterk kritikk i økonomiske fagmiljøer i Sverige.

       Disse medlemmer vil også peke på at det fra regjeringshold har kommet løfter om tusenvis av arbeidsplasser innen oppdrettsnæringen ved et eventuelt EU-medlemskap. Disse medlemmer konstaterer at Utenriksdepartementet i brev til komiteen opplyser at man ikke har foretatt nærmere beregninger om eventuell sysselsettingsvekst.

       Disse medlemmer viser til at det i 1993 var 53 mill. innbyggere under fattigdomsgrensen i EU, det vil si med inntekter under halvparten av gjennomsnittsinntekten. Utviklingen i antallet fattige må sees i sammenheng med utviklingen i antall arbeidsledige og med sosiale og trygdemessige rettigheter. I flere av EU-landene finnes ikke universelle trygderettigheter uavhengig av egen arbeidstilknytning og inntekt. Dette gjelder bl.a. i Tyskland, hvor det ikke finnes noen minstepensjon. I andre land er minstesatsene så lave at de ikke innebærer noen reell inntektssikring. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at ca 1/3 av minstepensjonistene i Storbritannia må motta sosialhjelp i tillegg for å klare seg, mens det tilsvarende tallet i Norge er ca 1 % Disse medlemmer mener dette er elementer av en forklaring på det store antallet fattige i EU-landene og på de store sosiale og inntektsmessige forskjellene. Disse medlemmer understreker at arbeidsledighet og fattigdom ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt, ved at det innebærer sløsing med samfunnets ressurser og unødig usikkerhet.

       Disse medlemmer vil peke på at et eventuelt norsk EU-medlemskap ikke vil medføre direktiver eller EU-vedtak som direkte vil pålegge Norge å endre norske trygde- og sosialordninger men at disse ordningene vil settes under press om ledigheten stiger. Disse medlemmer viser igjen til virkningene på fellesskapets inntekter av et EU-medlemskap, og understreker at reduserte offentlige inntekter og/eller økte offentlige utgifter knyttet til et medlemskap vil svekke grunnlaget for velferdsstaten.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader om økonomisk politikk - skatter og avgifter, økonomisk og monetær union, regionalpolitikk, landbrukspolitikk og fiskeripolitikk.

Merknad fra Høyre

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at norsk medlemskap i EU vil bidra til økt verdiskapning og vekst i Norge sammenlignet med situasjonen ved et nei. Norge har en åpen økonomi, og er derfor svært avhengig av de politiske rammebetingelser for næringsvirksomhet som legges i den Europeiske Union. Både offentlig og privat velferd nå og i fremtiden vil være avhengig av at verdiskapningen i privat sektor sikres. EØS-avtalen sikrer i dag fri flyt av de fleste varer og tjenester, samt av kapital og personer, men dette samarbeidet gir ikke stemmerett i den videre utvikling av det indre marked i EU. Det er dessuten reist betydelig tvil om EØS-avtalens fremtid og holdbarhet dersom bare Norge og Island er gjenværende avtalepartnere.

       For næringslivet vil stabile rammebetingelser og adgang til EU-markedet være viktig, og en usikkerhet om EØS-avtalens fremtid vil bidra til å svekke investeringsklimaet i Norge.

       En annen viktig faktor for å opprettholde verdiskapningen i Norge er investeringene i privat sektor. Regjeringens økonomiske politikk har ikke greid å skape et investeringsklima som har gjort det attraktivt for utenlandske og norske investorer å investere i bedrifter i Fastlands-Norge. Bl.a. er investeringene i den konkurranseutsatte delen av fastlandsindustrien forventet å falle ytterligere i 1994. Disse medlemmer vil vise til at Høyre gjentatte ganger har forslått å redusere investeringsavgiften med sikte på avvikling, og ser med glede på at dette vil bli gjennomført som en del av avtalen om medlemskap i EU. Disse medlemmer ser imidlertid ingen grunn til å benytte den maksimale overgangstid på 5 år, slik det er gitt anledning til.

       Disse medlemmer viser til at en nærmere tilknytning til et europeisk valutasamarbeide vil bidra til en stabil og forutsigbar økonomisk utvikling og gi økt sikkerhet for investeringer i Norge. En slik politikk vil også bidra til å senke rentenivået i forhold til en situasjon der vi står utenfor et etablert europeisk valutasamarbeid. Et lavere rentenivå vil være avgjørende for å skape den vekst som er nødvendig for å opprettholde velferdssamfunnet over tid. Disse medlemmer vil også peke på de betydelige økonomiske gevinstene som ligger i en nærmere samordning av de europeiske valutaene og vil i den sammenheng vise til anslag fra Europakommisjonen som viser at kostnader ved valutaveksling kan utgjøre så mye som 1 % av BNP i europeiske land, mest i små land med stor internasjonal handel. Disse medlemmer vil vise til at dette for Norges del illustrasjonsmessig kan utgjøre 7-8 mrd. kroner i reduserte kostnader.

       Disse medlemmer vil også understreke at målsettingen for opprettelsen av ØMU er samsvarende med målsettinger det er bred enighet om i Norge. Målene om lav prisstigning og begrenset underskudd er i tråd med de økonomiske retningslinjer et bredt flertall i Stortinget har stilt seg bak.

       Disse medlemmer vil vise til at et medlemskap i tollunionen vil gi Norge en sterkere posisjon i handelskonflikter med tredje land. På enkelte områder vil tollunionen føre til en mer liberal handelspolitikk for Norge. Disse medlemmer vil imidlertid også vise til at enkelte elementer i tollunionen vil være i strid med Norges tradisjoner og behov for mest mulig åpen handel, og vil derfor som medlemmer i den Europeiske Union jobbe for en større åpning av handelen med tredje land.

       Disse medlemmer vil vise til at Norge vil være netto bidragsyter til det felles EU-budsjett. Disse medlemmer viser til at norsk medlemskap i EU vil gi bedre vilkår for vekst og verdiskapning. EU-kontigenten vil derfor være en utgift til inntekts ervervelse for det norske samfunn, og Norge vil komme bedre ut ved medlemskap enn uten. Disse medlemmer viser til at Norges nettobidrag vil øke fra 2,6 mrd. til 6,5 mrd. kroner fra 1999 og at dette går parallelt med at de økonomiske fordelene ved medlemskap også vil øke gradvis.

       Hele Europa sliter i dag med høy arbeidsledighet. Disse medlemmer konstaterer at ledigheten i Norge er vesentlig høyere i dag enn da Brundtland-regjeringen overtok i 1990, og at Regjeringens politikk ikke kan sies å ha vært effektiv i å redusere ledigheten. Disse medlemmer viser til at nivået på arbeidsledigheten i Norge fremdeles er på et uakseptabelt høyt nivå, og at det gjennomsnittlig har vært ca 190.000 uten arbeid så langt i 1994, inkludert de på tiltak og attføring. Dette tilsvarer ca 8,5 % av arbeidsstyrken. Samtidig ligger ledigheten i f.eks Tyskland på noe over 6 % inkludert de østlige delstatene. Gjennomsnittlig ledighet for EU er ca 11 %, som er omlag på nivå med gjennomsnittlig arbeidsledigheten i Norden. Fordi norsk medlemskap i EU vil bidra til å øke verdiskapningen for norsk næringsliv vil et norsk medlemskap også kunne bidra til å redusere de ledighetsproblemene vi har i Norge.

       Disse medlemmer vil vise til at de fremtidige utfordringene i den offentlige økonomi er formidable. Spørsmålet om pensjonsforpliktelser og folketrygdens fremtid er et eksempel på utfordringene vi står ovenfor. Et norsk EU-medlemskap gir bedre muligheter for å sikre økonomisk vekst enn hvis Norge skulle bli stående utenfor. Et EU-medlemskap gjør det dermed lettere å møte disse utfordringene. En fremtidig økonomisk vekst må imidlertid være bærekraftig både i forhold til miljø og fremtidige generasjoner.

6. Merknad fra komiteens medlem fra Fremskrittspartiet

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Fridtjof Frank Gundersen, vil i det følgende trekke frem endel interessante opplysninger i meldingen som han ikke har spesiell grunn til å betvile riktigheten av, og i enkelte tilfeller supplere og kommentere dem.

       Fremstillingen er delt opp i følgende avsnitt:

1.	Forskjell mellom EU og EØS.

2.	Unionsbegrepet

3.	EFs «demokratiske underskudd»

4.	Norges innflytelse i EU

5.	Demokrati og åpenhet

6.	Helse og miljø

7.	Alkoholomsetningen.

A.

Generelt.

B.	Diskriminering mot vin

C.	Vurdering.

8.	Fri flyt av kapital

9.	Olje og gass

10.

Landbruk

A.	GATT-reglene

B.	Landbruksstøtten

C.	Nasjonal støtte.

D.	Struktur og regionalpolitikk

E.	EUs markedsordninger

F.	Næringsmiddelindustrien

G.

Vurdering

11.	Fiskerinæringen

A.	Adgangen til farvann

B.	Ressursene

C.	Eierforhold i flåten

D.	Forvaltningen

E.	Norsk fiskeeksport

F.	Markedsadgang ved medlemskap

G.

Vurdering

12.	Regionalpolitikk i Norge

13.	EFs strukturfond

14.	Skatter og avgifter

A.

Generelt

B.	Særlig om avgifter på alkoholholdig drikkevarer, tobakk og mineraloljeprodukter

C.

Vurdering

15.	EFs tolltariff

16.	Forholdet til tredjeland (handelspolitikken)

A.  Generelt

B.  Forholdet

til u-land

C.  Vurdering

17.

Miljøvern

18.	Økonomisk og monetær union

19.	Utenriks- og sikkerhetspolitikk

20.	Den vesteuropeiske union (VEU)

21.	Justissamarbeidet

A.  Generelt

B.  Grensekontroll

av personer

22.	Det sosiale charter

23.	Er EU byråkratisk og sentralistisk?

24.	Europeisk kultur

25.	Folkeavstemningen

26.	Oppsummering og konklusjon

1. Forskjell mellom EU og EØS

       Dette medlem har merket seg at debatten om EU-medlemskap ofte dreier seg om rettigheter og plikter Norge allerede har påtatt seg gjennom EØS-avtalen og vil bemerke følgende: Norge er allerede gjennom EØS-avtalen blitt en del av EFs indre marked med fri bevegelighet av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Også EFs konkurranseregler, hvorav reglene som begrenser adgangen til å gi statsstøtte, er blitt en del av norsk rett gjennom EØS-avtalen. En vurdering av fordeler og ulemper ved de fire friheter er derfor lite relevant i en diskusjon om norsk medlemskap i EU.

       Når det gjelder varer, vil et EU-medlemskap føre til en utvidelse av friheten i forhold til EØS, siden det i EU ikke er nødvendig å bevise at en vare har sin opprinnelse i EU for at den skal være frihandelsvare. Det som EU-medlemskap medfører i tillegg til EØS-avtalen er først og fremst en felles landbruks- og fiskeripolitikk, en felles tolltariff mot utenforstående land, en felles handelspolitikk, en viss harmonisering av avgifter gjennom minimumsavgifter og regionalpolitikken. I tillegg kommer Maastricht-traktatens regler om økonomisk og monetær union, politisk union, justissamarbeid og reglene om EU-statsborgerrett.

       En annen forskjell er at regler som vedtas i EØS ikke blir norsk rett før de også er vedtatt av norske konstitusjonelle organer, mens mange av de regler som vedtas i EF blir gjeldende rett i medlemsstatene med en gang. Denne forskjell har liten praktisk betydning, siden Stortinget vil være folkerettslig forpliktet til å følge opp det Regjeringen har stemt for i EFTA og EØS.

       Viktigere er det at Norge har liten innflytelse på utformingen av nye EØS-regler fordi disse regler først og fremst vil innebære en lojal tilpasning til det som vedtas i EF. Denne innflytelse blir sannsynligvis enda mindre dersom EØSs EFTA-pilar reduseres ved at ett eller flere EFTA-land blir medlem av EU. Som medlem av EU vil Norge kunne delta i utformingen av nye regler helt fra grunnen av, og vil derfor kunne influere på vedtak på områder av særlig interesse for vårt land.

       Mens EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel, inneholder EU-retten ingen regler om oppsigelse eller utmeldelse. Dette innebærer strengt juridisk at et land bare kan melde seg ut av EU og bli kvitt sine forpliktelser dersom de andre medlemsstatene gir sitt samtykke. På den annen side er det lite tenkelig at de andre medlemsstatene vil se seg tjent med å nekte et slikt samtykke til uttreden av EU. En stat som ønsker å melde seg ut av EU vil sannsynligvis være en vanskelig samarbeidspartner. En slik partner vil f.eks være tilbøyelig til å bruke sin vetorett i viktige spørsmål og dessuten stadig gjøre det vanskelig å oppnå kvalifisert flertall i EF-rådet. Dertil kommer at EU-retten heller ikke inneholder regler om tiltak mot en stat som trer ut.

2. Unionsbegrepet

       Dette medlem har merket seg følgende: Unionsbegrepet må forstås som en betegnelse på summen av samarbeidet mellom medlemslandene. Begrepet har ingen rettslig betydning og er ikke betegnelsen på en statslignende enhet. Maastricht-traktaten samler de forskjellige sidene ved EF-samarbeidet og medlemsstatenes mellom statlige samarbeide i en struktur, under betegnelsen Den europeiske union. EU har det fellesskapelige samarbeidet (EF-samarbeidet) som én av sine tre « søyler ». De to andre søylene er den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (søyle 2) og samarbeidet om justissektor (søyle 3). Dette er fastlagt i Maastricht-traktatens art. A.

       Den første søylen omfatter det fellesskapelige, overnasjonale samarbeidet. Det er innenfor dette samarbeidet, EF-samarbeidet, at medlemslandene har besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap ved å gi institusjonene myndighet til å treffe beslutninger som har direkte virkning i medlemslandene.

       De to øvrige søylene i Maastricht-traktaten omfatter mål og bestemmelser for det mellomstatlige samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk og justissaker. På disse områder har medlemsstatene ikke myndighet til å fatte beslutninger med direkte virkning i medlemsstatene. EU er intet eget rettssubjekt som kan pådra seg selv eller medlemsstatene plikter. Det er derimot EF.

       I avtalen om Danmarks forhold til Maastricht-traktaten inngått i Det europeiske råd i desember 1992 i Edinburgh understrekes det innledningsvis at EU omfatter

« uavhengige og suverene stater som fritt har besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap i overensstemmelse med de eksisterende traktater ».

       Den tyske forfatningsdomstolen fastslo i en avgjørelse av 12. oktober 1993 at EU vil forbli et samarbeide mellom demokratiske stater. Domstolen trakk et klart skille mellom en forbundsstat og medlemsstatenes samarbeide innenfor EU. Domstolen fastslo videre at det er befolkningen i medlemslandene, gjennom sine nasjonalforsamlinger som sikrer det demokratiske grunnlaget og gir legitimitet til samarbeidet.

       Den tyske forfatningsdomstolen la i sin avgjørelse av 12. oktober 1993 til grunn at Tyskland kan bringe medlemskapet til opphør dersom tyske myndigheter beslutter seg for det.

       Professor Tore FÅrland har i sin bok « Europeisk fellesskap? » foretatt en sammenligning av hva fellesskapsbudsjettet (unionsbudsjettet) utgjør i andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) for henholdsvis EU, Tyskland og USA og har kommet frem til følgende tall: EU 1,2 %, Tyskland 20 % og USA 20 %. En sammenligning mellom ansatte gir for EU ca 24.000 og for USA 2.900 000 føderalt ansatte.

       I den danske boken « Europa-Nation-Union » foretar Bjerke Møller en sammenligning mellom hva fellesskapsbudsjettet (det Føderale budsjett) utgjør i andel av de totale offentlige utgifter i henholdsvis EU, USA og Sveits, og kommer frem til følgende tall: EU 3 %, USA 54 % og Sveits 30 %. De ovennevnte tall viser at begrepene union og føderalisme kan dekke over vidt forskjellige realiteter og derfor gir liten saklig veiledning.

       Det er tvert imot villedende å vise til at USA, Sveits og Tyskland er unioner og føderale stater og dermed har vesentlige trekk felles med EU.

3. EFs « demokratiske underskudd »

       Dette medlem vil bemerke følgende: Mange mener at beslutningsprosessen i EF er lite demokratisk fordi den ikke folkevalgte kommisjonen har en sentral nøkkelrolle, og fordi det folkevalgte EU-parlamentet verken har den posisjon som lovgiver eller bevilgende myndighet som nasjonale parlamenter har i vanlige demokratier. I denne forbindelse er det grunn til å legge merke til at Kommisjonens forslag til regler i liten grad er basert på initiativ fra Kommisjonen selv, - bare 6 % - se Stortingsmeldingen s. 17. De øvrige forslag er fremmet av Kommisjonen etter initiativ fra andre.

       Maastricht-traktaten fastsetter at det er Det europeiske råd som skal trekke opp hovedlinjene for samarbeidet. Medlemmene i Det europeiske råd og Ministerrådet vil stå ansvarlig overfor sine egne folkevalgte nasjonalforsamlinger. Hadde man i stedet gitt Europaparlamentet den øverste myndighet, ville det ha betydd et langt skritt i retning av en føderal statsdannelse og mindre makt til de nasjonale parlamentene.

       Det er hvert enkelt medlemslands ansvar å utvikle hensiktsmessige former for samspill mellom regjering og nasjonalforsamling når standpunkter skal utformes før behandling i Rådet.

       I denne forbindelse er det interessant å legge merke til at det danske parlament har etablert et eget markedsutvalg med parlamentsmedlemmer fra de forskjellige politiske partier. Den danske statsråd som skal delta i viktige beslutninger i EU-rådet i Brüssel, må først klarere sin holdning i møter i nevnte markedsutvalg. Når det gjelder EU og byråkrati se under 23.

4. Norges innflytelse i EU

       Dette medlem har merket seg at mange nordmenn frykter at Norge som medlem av EU vil få liten innflytelse på beslutningene og vil bemerke følgende: Når det gjelder beslutninger som krever enstemmighet, vil Norges stemme være like avgjørende som stemmen til Tyskland, EUs folkerikeste stat. Også når det gjelder beslutninger i Rådet som krever kvalifisert flertall, dvs. vel totredjedelsflertall, er det vanlig at man forhandler seg frem til enighet, slik at beslutningene blir enstemmige. I de tilfeller der beslutningene likevel treffes med kvalifisert flertall, vil Norge få 3 av 90 stemmer i Rådet, der EUs viktigste avgjørelser treffes. Det kan synes som om dette gir små muligheter for å utøve innflytelse. Men det samme kan vel sies om Danmark, Finland, Norge og Sverige som med sine ca 23 ½ millioner innbyggere tilsammen vil få 13 av 90 stemmer. I enda større grad gjelder dette Tyskland som med sine nesten 80 millioner innbyggere vil få 10 av 90 stemmer, dvs. at det vil stå 6 ganger så mange tyskere som nordmenn bak hver stemme i EU-rådet. Resonnementet leder i retning av den umulige konklusjon at ingen har noen vesentlig innflytelse på et EU-råd som treffer meget viktige avgjørelser.

       Det fremholdes undertiden at norsk innflytelse vil bli liten fordi de store statene i EU vil samarbeide og dermed diktere avgjørelsene. Det er imidlertid grunn til å peke på at dette resonnement ikke lar seg forene med et annet - nemlig at sterk institusjonell integrasjon skaper større motsetninger, slik at EU vil komme til å oppleve økende rivalisering og konflikter mellom de store medlemmene.

       Det er i dag de folkerikeste statene som har mest grunn til å frykte tap av innflytelse. Ikke minst Tyskland, er bekymret over å overlate stor myndighet til et EU som består av stadig flere mindre stater som er overrepresentert i det viktigste beslutningsorgan, nemlig Rådet.

       Norge vil som medlem av EU få relativt større innflytelse på de geografisk omfattende beslutninger enn f.eks Tyskland. Vi står her overfor en parallell til det norske Storting, der distriktene er sterkt overrepresentert og derfor har relativt stor innflytelse.

       Når det gjelder norsk innflytelse, er det grunn til å skille mellom på den ene side saker som bæres oppe av opplagt omforente nasjonale norske interesser, som f.eks fiskeressurser, og på den annen side spørsmål av mer generell politisk karakter, f.eks når det gjelder arbeidsrettslig og sosial lovgivning samt andre typiske velferdspolitiske spørsmål. Når det gjelder den første type saker, er det viktig for Fremskrittspartiet at den norske regjering vinner frem med sine synspunkter i EUs organer. Når det derimot gjelder nasjonalt omstridte politiske spørsmål, vil Fremskrittspartiet (og sannsynligvis andre politiske partier) undertiden forsøke å motarbeide den norske regjering også innenfor EU-systemet, og vil da ha felles interesser med partier med tilsvarende oppfatninger i andre land. Det vil derfor neppe være generell enighet i Stortinget om at det er ønskelig at den norske regjering skal ha størst mulig innflytelse i EU. Det er for øvrig grunn til å minne om at i EU-parlamentet er medlemmene ikke plassert nasjonsvis men tverrnasjonalt etter partipolitisk tilhørighet, og det samarbeides også lagt mer aktivt basert på tverrnasjonal partitilhørighet enn nasjonalisme.

       Efaringen synes å vise at både regioner i f.eks Frankrike og Spania og små land i EU har styrket sin identitet gjennom EU-samarbeidet. BENELUX-statene har støttet en ytterligere integrasjon, og i Irland stemte en overveldende del av folket for at landet skulle slutte seg til Maastricht-avtalen.

5. Demokrati og åpenhet

       Det fremholdes undertiden at EUs beslutningssystem bryter med et viktig folkestyringsprinsipp, fordi innbyggerne i et medlemsland omfattes av beslutninger vedtatt av politikere de ikke har valgt og dermed ikke her innflytelse på. Dette medlem vil bemerke følgende: Det er korrekt at denne omstendighet, isolert sett, begrenser folkestyret. På den annen side innebærer EU at innbyggerne i et medlemsland oppnår innflytelse på beslutninger i andre medlemsland på områder som berører dette medlemsland og dets borgere. Spørsmålet om det dreier seg om et netto tap eller en netto gevinst av innflytelse, kan neppe avgjøres entydig og objektivt, siden det ikke er enighet om hva slags typer avgjørelser det er viktig å influere.

       Det hevdes ofte at beslutninger på EU-nivå skaper større avstand mellom dem som fatter beslutningene og dem beslutningene gjelder. Dette gjelder både i forhold til de folkevalgte organer i medlemslandene og i forhold til innbyggerne. Det pekes på at det er lettere å øve innflytelse på Stortinget enn på EU-rådet, hvor Norge bare vil få 3 av 90 stemmer når beslutningene krever kvalifisert flertall.

       Også dette er korrekt, men på den annen side vil de som beslutningene gjelder oppnå innflytelse på beslutninger de ikke tidligere kunne influere på i det hele tatt. Dette skaper større nærhet til områder utenfor Norges grenser.

       Det er fremholdt at den manglende åpenhet i EUs beslutningsprosess er et problem for demokratiet. For det første er det på det rene at den interne saksbehandling i Kommisjonen før den fremsetter sitt forslag er hemmelig. Det samme gjelder imidlertid de interne drøftelsene i norske regjeringsoppnevnte utvalg og mellom departementer og statsråder før den norske regjering fremmer et forslag for Stortinget eller vedtar en forskrift. Både EU-kommisjonen og den norske regjering vil, før viktige lovforslag fremmes eller viktige forskrifter vedtas, sende disse på høring til berørte parter. Norske regjeringer setter ofte så korte høringsfrister at de berørte i realiteten ikke får tid til å behandle saken.

       Det er videre på det rene at drøftelsene i EU-rådet ikke er offentlige. Men i denne forbindelse bør man for det første være oppmerksom på at hovedmassen av norsk lovgivning er avledet fullmaktslovgivning i form av forskrifter, og at disse ikke behandles av Stortinget. Bare en liten del av forskriftene blir forelagt Stortinget. For det annet bør man være oppmerksom på at de lovforslag som fremmes i Stortinget i realiteten blir avgjort i fagkomiteene hvor forhandlingene ikke er offentlige. Det er bare forhandlingene i plenum og i Odelsting og Lagting som er offentlige, og der strøs det normalt bare sand på den innstilling som kommer fra fagkomiteen.

       Åpenhet i Rådets arbeide er et sentralt demokratisk spørsmål. Før i tiden kunne man med en viss rett tale om « lovgivning bak lukkede dører ». Kommisjonens forslag ble først tilgjengelige, når de var formelt fremsatt. Dokumentene var som utgangspunkt fortrolige. Rådets møter var lukkede. Det var ikke offentlig hvem som hadde stemt hva.

       Det europeiske råds møte i Edinburgh fastla rammene for åpne møter i Rådet.

       I følge Det europeiske råds konklusjoner skal det for det første være åpne orienterende debatter om arbeidsprogrammer under hvert formannskap. Det gjelder både i Rådet av utenriksministre og Rådet av økonomi og finansministre.

       For det annet bør det regelmessig føres åpne debatter om vesentlige spørsmål av fellesskapsinteresse. Avgjørelse om slike åpne debatter treffes av Rådet med enstemmighet i hvert enkelt tilfelle.

       For det tredje skal betydningsfulle nye forslag, når det er hensiktsmessig, gjøres til gjenstand for en innledende åpen debatt. Også her treffer Rådet avgjørelsen med enstemmighet. Disse retningslinjer er siden blitt formalisert i Rådets nye forretningsorden, som ble vedtatt 6. desember 1993.

       Et annet viktig spørsmål er offentliggjørelse av avstemningsresultater i Rådet. Rådsforhandlinger om dette spørsmål munnet ut i en avgjørelse i Rådet i oktober 1993. Avgjørelsen innebar at offentliggjørelse krever forutgående initiativ fra en medlemsstat. Fra dansk side foretrakk man en løsning hvor hovedregelen var automatisk offentliggjørelse. Danmark og fire andre land stemte derfor mot avgjørelsen i Rådet. Det lyktes å få Rådet til å treffe en ny avgjørelse på møtet 6.-7. desember 1993. Som reglene er nå, skjer det automatisk offentliggjørelse, når Rådet opptrer som lovgivende myndighet, dvs. når det vedtas forordninger, direktiver eller enkeltvedtak. Offentliggjørelsen skjer i pressemeddelser fra Ministerrådets sekretariat og omfatter også hvilke land som har stemt mot. Det er altså ikke lenger slik at det er hemmelig hvordan et lands medlem i Rådet har stemt. Disse opplysninger har dette medlem fått ved henvendelse til det danske utenriksdepartement. Innenfor den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og samarbeidet om rettslige og indre forhold skjer offentliggjørelse etter enstemmig avgjørelse etter initiativ fra et medlemsland. I alle andre tilfeller skjer offentliggjørelse etter en rådsbeslutning med simpelt flertall på anmodning fra et medlemsland.

       Et tredje viktig moment er adgangen til dokumentinnsyn.

       Rådet vedtok 20. desember 1993 at hovedregelen skal være offentlighet. Den tidligere hovedregel var fortrolighet. Til hovedregelen er knyttet en rekke unntakelser. Dette kjenner vi også fra norsk rett. I EU dreier unntakelsene seg for eksempel om beskyttelse av privatlivets fred og av kommersielle interesser. Men det dreier seg også om for eksempel « beskyttelsen av offentlighetens interesser » og « hensynet til taushetsplikten om Rådets avgjørelser ». Et avslag på dokumentinnsyn kan innklages først for Rådet og dernest for ombudsmannen og EF-domstolen.

       Det er ellers grunn til å merke seg at statuttene for EU-ombudsmannen ble vedtatt i januar 1994. Det innebærer at EU, etter nordisk mønster, har fått en sivilombudsmann som skal bidra til at enkeltindivider ikke blir utsatt for urett fra EU-forvaltningens side.

Konklusjon

       Demokrati og åpenhet i EU er utilstrekkelig hvis man sammenligner med det ideelle. Men heller ikke i Norge fungerer slike ting fullkomment. I denne forbindelse er det grunn til å minne om at Roma-traktaten ble vedtatt så tidlig som i 1957, og at Norge fikk sin forvaltningslov først i 1967, sin offentlighetslov i 1970 og sin ombudsmann i 1962. Som i Norge, har det i EU foregått en utvikling i retning av større åpenhet. Det er tydelig at Danmark har vært en pådriver i så måte. Med de øvrige nordiske land som medlemmer, vil det være lettere å fortsette den positive utviklingen fram mot regjeringskonferansen 1996, da det bør overveies endringer i Traktaten.

       Dette medlem har merket seg at næringsorganisasjoner og partier som går mot norsk medlemskap i EU på det nasjonale plan er tilhengere av høye skatter og går inn for sterk sentral styring og regulering og derav følgende offentlig byråkrati. Disse partier har derimot minimal tillit til den enkelte forbruker som uttrykker sine ønsker på markedet og på denne måte styrer produksjon av varer og tjenester. Dette medlem vil uttrykke sin undring over at slike partier går mot norsk medlemskap bl.a. under henvisning til sentralstyring og byråkrati i EU. Dette medlem anser disse partiers holdning som et argument for norsk medlemskap i EU.

6. Helse og miljø

       Dette medlem har merket seg følgende: Felles produktkrav og gjensidige godkjennelsesordninger er viktige, særlig for mindre bedrifter i små land. Et ensartet regelverk betyr store besparelser og vil i mange tilfeller kunne være avgjørende for konkurranseevnen på det europeiske marked.

       Etter Domstolens fortolkning av EF-traktatens art. 30 begrenses den frie omsetning av nasjonale tiltak som et land kan iverksette for å beskytte helse, sikkerhet, miljø og andre viktige samfunnshensyn. Slike tiltak må imidlertid ikke være skjulte handelshindre som skal beskytte det nasjonale marked eller være av en slik karakter at de innebærer en vilkårlig forskjellsbehandling.

       Medlemslandenes rett til å regulere omsetningen av visse typer varer når det er nødvendig ut fra viktige samfunnshensyn - selv om dette kan virke begrensende på det frie varebytte - ble for første gang fastslått av EF-domstolen i Cassis de Dijon-saken. Både utgangspunktet om at enhver vare som er lovlig omsatt i ett land skal kunne eksporteres fritt til et annet medlemsland og medlemslandenes rett til å begrense omsetningen ut fra viktige samfunnshensyn, omtales ofte som « Cassis de Dijon-prinsippet ».

       Domstolen har ikke tatt stilling til om et medlemsland bare kan gjøre bruk av art. 100 A nr. 4 i forhold til eksisterende nasjonale regler, eller om bestemmelsen også gir mulighet for å utstede nye nasjonale regler etter at EF-regler på området er trådt i kraft. Det er ikke enighet om fortolkninger av dette spørsmålet i EU. Direktiver som er vedtatt med hjemmel i art. 100 A (kvalifisert flertall) skal i henhold til artikkelens nr. 5 på relevante områder inneholde egne beskyttelsesklausuler. Det vil på grunnlag av disse være mulig å stanse omsetningen av det aktuelle produktet med øyeblikkelig virkning. Kommisjonen må informeres om tiltaket og har anledning til å overprøve det.

       Forhandlingene gir Norge anledning til å opprettholde dagens standarder på de felter disse er høyere enn EUs. Resultatet er nedfelt i en fireårs overgangsperiode for nasjonale standarder. I løpet av denne perioden har EU forpliktet seg til å revurdere de fellesskapelige bestemmelsene med sikte på å jevne ut forskjellene mellom de norske reglene og reglene i EU.

       Som følge av utviklingen i EFs regelverk de senere årene er de gjenværende forskjellene i forhold til høyere norske standarder blitt vesentlig redusert. Det gir et godt utgangspunkt for å anta at overgangsperioden vil være tilstrekkelig til å fjerne de resterende ulikheter. Norge legger til grunn at det nåværende nivå for beskyttelse av helse, sikkerhet og miljø vil bli videreført.

       Dersom det skulle vise seg at EU ved utløpet av overgangsperioden fortsatt ikke har nådd opp til ønsket nivå på felter der det er nødvendig, legger Regjeringen til grunn at overgangsperioden vil bli forlenget. Norge vil videre kunne anvende den såkalte miljøgarantien i Roma-traktatens art. 100 A nr. 4. Denne regelen gir som nevnt anledning til å opprettholde nasjonale regler dersom særskilte miljøhensyn gjør det nødvendig.

Vurdering

       Dette medlem vil understreke at fri sirkulasjon av varer forutsetter at statene ikke har fri adgang til å stille krav som i realiteten tar sikte på å vanskeliggjøre importkonkurranse, men som kamufleres som krav til sikkerhet, helse eller miljø. Det er derfor nødvendig med et utenforstående, nøytralt kontrollorgan som har til oppgave å undersøke om slike krav virkelig er begrunnet i sikkerhet, helse eller miljø, og om disse hensyn eventuelt kan ivaretas av krav som er mindre handelshindrende. Denne kontrollerende oppgave er i EF gitt til Kommisjonen. Dette medlem finner EF-systemet på dette felt betryggende og har liten forståelse for den kritikk som undertiden fremkommer.

7. Alkoholomsetningen

A. Generelt

       Dette medlem fastslår at Norge gjennom EØS-avtalens art. 16, som i hovedsak tilsvarer EØS-traktatens art. 37 nr. 1, har påtatt seg å gjennomføre de forpliktelsene som gjelder statlige handelsmonopoler, og viser til følgende:

       Under medlemskapsforhandlingene fant man fra norsk side ikke grunn til å ta opp spørsmålet om tilpasning av de statlige handelsmonopoler som omfattes av EØS-avtalen. Sverige og Finland valgte under medlemskapsforhandlingene å ta opp spørsmålet om sine alkoholmonopolers tilpasning med Kommisjonen. Dette initiativ førte til drøftelser om alkoholmonopolenes stilling, og gjennom en brevveksling med Kommisjonen har Sverige og Finland forpliktet seg til å avvikle sine produksjons-, import-, eksport- og engrosmonopoler. De to land viser til disse brevvekslingene i erklæring nr. 5 vedlagt slutteksten.

       Norge har ikke inngått noen tilsvarende brevveksling med Kommisjonen. I et brev til Norges forhandlingsleder ga imidlertid Kommisjonen uttrykk for at de norske alkoholmonopolene ikke er i overensstemmelse med EF-retten, verken i medlemskaps- eller EØS-sammenheng. På denne bakgrunn foreslo man at det skulle inngås en likelydende brevveksling mellom Kommisjonen og Norge. Dette ønsket ikke Norge. I det norske brevet ble det gjentatt at Norge aksepterer gjeldende EF-rett vedrørende statlig handelsmonopoler, samtidig som man forsikret at Norge ville foreta de nødvendige endringer i nasjonal lovgivning for å sikre at denne er i overensstemmelse med EF-retten ved tiltredelsen.

       Når det gjelder forholdet til EØS, vil dette medlem fastslå følgende: I brev av 25. juli 1994, går det frem at ESA (EFTAs overvåkningsorgan) mener at de tilpasninger som Norge har foreslått, ikke er tilstrekkelige. ESA mener at Vinmonopolet bør omorganiseres slik at det i hovedsak opprettholdes som et detaljistmonopol. ESA mener at de øvrige monopolrettighetene er i strid med EØS-avtalen.

       Dette medlem fastslår at ESA alt i brev til den norske regjering av 30. mai 1994 varslet at detaljistmonopolet i alle fall må gjennomgå tilpasninger for å kunne tilfredsstille EØS-avtalens krav. Det listes opp 8 spørsmål som må være besvart for at detaljistmonopolet skal kunne bestå. Blant disse er: « Hvordan kan det garanteres at det ikke vil finne sted direkte eller indirekte forskjellsbehandling til gunst for nasjonale produkter? »

B. Diskriminering mot vin

       Dette medlem vil bemerke at en slik garanti i alle fall forutsetter en vesentlig endring i norsk alkohollovgivning og vil peke på følgende forhold:

       A/S Vinmonopolet er gitt enerett til salg av vin, jf. alkoholloven § 3-1, første ledd. Salg av øl i skatteklasse 2 er derimot ikke underlagt Vinmonopolets enerett, og kan selges i detalj på basis av kommunal bevilling. Det dreier seg her om en omsetningsmessig diskriminering av utenlandsproduserte vin til fordel for et konkurrerende produkt, nemlig øl som stort sett er produsert i Norge. Denne diskriminering er i strid med EØS-avtalen.

       I sak 170/78 avsa EF-domstolen 12. juli 1983 en dom som fastslo at Storbritannia ved å pålegge lett vin en relativt høyere avgift enn den som ble pålagt øl, unnlot å oppfylle sin forpliktelse etter EØF-traktatens art. 95 (2). Domstolen la til grunn at vin og øl konkurrerer på det samme marked, og at beskyttelsen av ølet er mest merkbar for de alminneligste viner. Det britiske avgiftssystem førte til at vinen, etter domstolens mening, fikk preg av luksusvare slik at den ikke fremsto som et reelt alternativ til øl. Det dreide seg her om øl med en lavere alkoholstyrke enn det norske pilsnerølet.

       Vinmonopolets enerett til salg av vin innebærer en diskriminering i forhold til ølet. Dette fremgår klart av Ot.prp. nr. 19 (1992-1993) hvor Sosialdepartementet, i sin begrunnelse for å la Vinmonopolets enerett omfatte øl med høyere alkoholprosent enn 4,75, understreker at både høy pris og begrenset tilgjengelighet er viktige virkemidler for å begrense omsetningen. Departementet

« anser det derfor som overveiende sannsynlig at overføringen til Vinmonopolet vil føre til en ytterligere reduksjon i omsetningen av øl i skatteklasse 3 ».

       Overføringen vil bety at antall utsalgssteder blir redusert med omkring 95 %. Den drastiske nedgang i omsetningen av sterkøl viser at departementets forventninger ble oppfylt til overmål.

       En oversikt laget av Mineralvannindustriens Servicekontor viser at øl i skatteklasse 3 i januar 1993 utgjorde 2,4 % av totalomsetningen. Etter at salget av ølet 1. mars 1993 ble overført til Vinmonopolet, sank omsetningen i mars måned til 0,4 % og i mars, mai og juni 1993 utgjorde den 1,2 %, se vedlegg 1.

       Den ovennevnte forskjellsbehandling er i strid med det generelle diskrimineringsforbud i EF-traktatens art. 7 og EØS-avtalens art. 4. Den er også i strid med EF-traktatens art. 30 og EØS-avtalens art. 11 som forbyr kvantitative importrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning. Den kommersielle diskriminering av vin har en virkning som tilsvarer en importrestriksjon siden den begrenser omsetningen av vin. Ordningen er også i strid med EF-traktatens art. 37 og EØS-avtalens art. 16, i det Vinmonopolet her blir benyttet til å diskriminere varer fra EUs medlemsstater og EFTA-statene når det gjelder vilkårene for salg. Diskriminering kan ikke rettferdiggjøres ved de hensyn som er nevnt i EF-traktatens art. 36 og EØS-avtalens art. 13.

C. Vurdering

       Dette medlem fastslår at Norge hittil verken har godtatt Kommisjonens eller ESAs oppfatning av at alle Vinmonopolets eneretter bortsett fra detaljmonopolet i seg selv er uforenlig med henholdsvis EF-traktaten og EØS-avtalen. Dette vil sannsynligvis innebære at saken vil bli brakt inn for EF-domstolen eller EFTA-domstolen.

       Dette medlem vil minne om at Regjeringen på s. 16 i St.prp. nr. 100 (1991-1992), dvs. EØS-proposisjonen, skriver:

« Også Vinmonopolets enerett til import- og engrossalg av vin og brennevin vil bli opprettholdt. »

       Dette medlem vil videre minne om at Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis medlemmer i utenrikskomiteen uttalte følgende i Innst.S.nr.248 (1991-1992) s. 49:

« Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at Regjeringen i proposisjonen slår fast at Vinmonopolet kan og vil bli opprettholdt innenfor EØS. Dette gjelder både for import og salg av vin og brennevin. »

       Dette medlem fastslår at både garantien og den avgjørende vektlegging henger i en tynn tråd både i EØS og i EU. Dette medlem finner imidlertid slett ingen grunn til å beklage dette, da Vinmonopolets avskaffelse innebærer mindre offentlig styring og større individuell frihet og ansvar. Når det gjelder alkoholavgiftene og importkvoten se 14B.

8. Fri flyt av kapital

       Dette medlem har merket seg følgende: Et norsk EU-medlemskap betyr svært lite i tillegg til de regler som følger av EØS-avtalen, og at temaet derfor er av liten reell interesse i en debatt om EU-medlemskap.

       Kapitalbevegelser mellom de mer utviklede land er blitt friere bl.a. som følge av at tidligere reguleringer har vist seg stadig mindre effektive. Også økt internasjonal handel, økte investeringer på tvers av landegrensene, og ikke minst en økning av internasjonale transaksjoner, påskyndet av den teknologiske utvikling, har bidratt til frigjøringen.

       Maastricht-traktatens art. 73 A-G erstatter Roma-traktatens artikler om kapitalbevegelser og at en tilsvarende forpliktelse til å fjerne alle restriksjoner på kapitalbevegelser mellom medlemslandene også gjelder innenfor EØS. I tillegg er EU-statene ifølge art. 3 B forpliktet til å fjerne restriksjoner på kapitalbevegelser overfor tredjeland. Etter art. 73 G kan Rådet med kvalifisert flertall vedta sanksjoner i form av restriksjoner på kapitalbevegelsen overfor tredjeland som et ledd i den felles utenrikspolitikk.

       Norge har oppnådd særskilte bestemmelser på to områder. Det gjelder regler for utenlandsboende EU-borgeres kjøp av fritidseiendommer i Norge, og EU-borgeres adgang til å investere i norske fiskefartøyer. Når det gjelder kjøp av fritidseiendommer ble resultatet at Norge i en overgangsperiode på fem år kan opprettholde dagens diskriminerende lovgivning. Muligheten for på varig basis å benytte nasjonale ikke-diskriminerende regler - regler for å kunne regulere omsetningen av slike eiendommer er stadfestet i felleserklæring nr. 5 i sluttakten til Tiltredelsestraktaten.

       Dette medlem anser det som et fremskritt at våre nåværende diskriminerende konsesjonsregler blir avskaffet. Det innebærer en styrkelse av privat eiendomsrett uten at dette på noen måte kan sees å skade norske interesser.

       Dette medlem vil understreke at reglene i EØS og EF om frie kapitalbevegelser gjør det umulig for Norge å føre en uavhengig rentepolitikk samtidig som offentlige restriksjoner på næringsvirksomhet og hard beskatning av kapital vil føre til kapitalflukt ut av Norge. Samtidig vil dette medlem peke på at det i dag synes helt urealistisk at Norge skulle bryte ut av det omfattende internasjonale samarbeide som vi alt deltar i på dette område og gjeninnføre restriksjoner på kapitalbevegelsen. Dette faktum medfører etter dette medlems oppfatning at meget av suverenitetsdebatten omkring norske EU-medlemskap virker urealistisk siden den nettopp synes å forutsette at Norge igjen skal begynne å regulere kapitalbevegelsene.

9. Olje og gass

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Konsesjonsdirektivet, som ble vedtatt 25. mai 1994, har som utgangspunkt at medlemslandene selv bestemmer hvilke områder som skal gjøres tilgjengelig for undersøkelser, leting og utvinning av olje. Medlemslandene har videre rett til å fastsette vilkår for oljevirksomheten. Ressursforvaltningen er således helt klart et nasjonalt anliggende.

       Statens samlede direkte engasjement i oljevirksomheten - gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), og gjennom Statoils økonomiske andel - kan opprettholdes.

       Det står Norge fritt selv å bestemme omfanget av SDØEs engasjement, oljebeskatningssystem og nivå, royaltysystem og andeler, bruk av glideskala, konsesjonsvilkår for leting og utvinning, utvinningstempo, ilandføringssted og system, m.m. Den eneste virkning av oljedirektivet er at Norge må likebehandle alle selskaper og arbeidskraft innen EU som ønsker å delta i konkurransen om arbeidsoppdrag, leveranser og konsesjoner på norsk sokkel. Den økte konkurranse dette medfører, vil kunne øke effektiviteten og dermed den fortjeneste som skattlegges, slik at de offentlige inntekter av virksomheten økes.

10. Landbruk

A. GATT-reglene

       Dette medlem har merket seg at GATT forutsetter at Norge legger om sitt importvern for landbruksprodukter til tollbeskyttelse. Deretter skal tollsatsene reduseres med 36 % og minimum 15 % for enkeltprodukter innenfor en 6-årsperiode. I tillegg skal Norge i samme periode foreta en 20 % reduksjon i handelsvridende budsjett- og skjermingsstøtte i forhold til basisperioden 1986-88. Det åpnes for bedret markedsadgang gjennom krav til minsteimport, og det legges nye begrensninger på bruk av eksportsubsidier.

B. Landbruksstøtten

       Dette medlem har merket seg at støttesystemet inneholder tre hovedgrupper av støtteendringer.

1)	Tilskudd som fullt ut finansieres av EU,

2)	delfinansierte virkemidler,

3)	rent nasjonalfinansierte ordninger.

C. Nasjonal støtte

       Dette medlem har merket seg følgende: Ved fastsettelsen av området for nasjonal støtte blir det lagt vekt på lav befolkningstetthet, jordbruksarealet i forhold til totalarealet og andel av åkerarealet som benyttes til produksjon av matkorn. I det Nordlige støtteområdet kan det gis varig nasjonal støtte til jordbruket utover hva en hittil har kunnet gi etter dagens EF-regler. Det kan gis støtte opp til dagens samlede støttenivå. Støtten skal i hovedsak gis som areal- og dyrestøtte.

       Avtalen åpner for nye nasjonale støtteordninger hvor det er betydelige problemer med å integrere norsk landbruk i den felles landbrukspolitikk. Støtteordningene er ikke tidsbegrensede og gjelder hele landet.

       Avtalen åpner videre for nasjonal støtte i den generelle overgangsperiode på 5 år. Støtten skal som hovedregel fastsettes ut fra produksjonsspesifikke beregninger. De nasjonale støtteordningene vil bli utformet av norske myndigheter og godkjent av Kommisjonen.

D. Struktur og regionalpolitikk

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Med unntak for de kraftforkrevende produksjoner ligger de norske bestemmelsene for investeringsstøtte til primærjordbruket nær opp til EU-ordningen. Norge kan derfor i stor grad nyttegjøre seg disse, som delvis finansieres av EU.

       Norge kan i en overgangsperiode på 5 år gi nasjonal investeringsstøtte til svinekjøtt-, fjørfe-, kjøtt- og eggproduksjon.

       Det kan gis støtte til fjell- og vanskeligstilte områder (LFA-støtte). Støtten er 1.200 kroner pr. storfeenhet og kan alternativt beregnes pr. dekar. Støttesatsen pr. dekar er 120 kroner. EU betaler 50 % av tilskuddet i de fire nordligste fylker og 25 % i de øvrige områder. (ca 85 % av landbruksarealet i Norge omfattes av ordningen).

E. EUs markedsordninger

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Norge har fått en kvote for kumelk på 1.842 mill. kg, dvs. 3 % over dagens produksjon. Det er ingen kvote for geitemelk.

       Støtten til kornproduksjonen vil bli ca 150 kroner pr. dekar. Innenfor arealstøtteordningen forplikter brukerne seg til å brakklegge 15 % av arealet mot en støtte på ca 200 kroner pr. dekar brakklagt areal. Brakkleggingen gjelder ikke bruk som produserer under 92 tonn korn pr. år, dvs. at mindre enn 10 % av dagens norske kornprodusenter vil være omfattet av brakkleggingskravet.

       Norge har fått støttekvoter på 50.000 ammekyr, 175.000 hanndyr av storfe og 1.040 000 sauer.

F. Næringsmiddelindustrien

       Dette medlem har merket seg at Norge i en overgangsperiode kan gi nasjonal støtte til investeringer i næringsmiddelindustrien som ligger utenfor EUs regelverk på området, forutsatt at den totale kapasiteten ikke økes.

G. Vurdering

       Dette medlem vil bemerke følgende:

       EFs landbrukspolitikk er lite vellykket, først og fremst fordi garanterte priser på viktige produkter har ført til en sterk overproduksjon som man bare kan kvitte seg med ved å eksportere den på verdensmarkedet til priser langt under produksjonsomkostningene. Slik eksport er bare mulig ved hjelp av store eksportsubsidier. Denne eksporten fører til kunstig lave priser på landbruksprodukter på verdensmarkedet - noe som igjen fører til at land, ikke minst fattige u-land, som må leve av usubsidiert landbrukseksport, får ødelagt sine markeder og dermed inntektsmuligheter. Dette medlem vil imidlertid understreke at den norske støtten til landbruksproduksjonen er langt større enn EU-landenes, og viser til en oversikt på s. 195 i meldingen der det fremgår at den samlede støtte fra forbrukere og det offentlige i 1992 var 63 % høyere i Norge enn i EU. En fordel ved det norske støttesystemet i forhold til EUs er at det ikke i samme grad stimulerer til overproduksjon og subsidiert eksport. Likevel eksporteres norsk ost og tørrmelk som tilsvarer ca 15,7 % av vår samlede melkeproduksjon.

       EUs felles landbrukspolitikk er alt for kostbar, byråkratisk og uoversiktlig. Dersom EU får etablert en felles valuta, blir systemet noe enklere å administrere. Norge vil som medlem av EU ikke lenger kunne importere viktige produkter som korn, sukker og frukt til verdensmarkedets lave priser, men vil være henvist til å kjøpe EU-produkter, som for sukker og korns vedkommende stort sett har vært dobbelt så dyre. Siden Norge er en stor importør av slike produkter, er dette en klar ulempe ved norsk medlemskap i EU.

       Det er en fordel for norske skattebetalere dersom norsk EU-medlemskap vil medføre at den store nasjonale støtten til norsk landbruk må reduseres. Det er også en fordel for norske forbrukere at endel matvarepriser blir lavere.

       I denne forbindelse vises det til en totalkalkyle for jordbruket (PSE-beregninger) fremgår at norsk jordbruks kostnader (eksklusive vederlag til arbeide og kapital) i 1993, utgjorde 19,64 mrd. kroner. En skjermingsstøtte beregnet til 9,48 mrd. kroner er her inkludert. Vederlaget til arbeide og kapital utgjorde 11,37 mrd. kroner, mens den samlede offentlige støtte beløp seg til 19,68 mrd. kroner. Den offentlige støtte til norsk jordbruk dekker mao. alt vederlag til arbeide og kapital pluss 43 % av jordbrukets øvrige utgifter. « Verdiskapningen » utgjør altså 57 % av jordbrukets utgifter eksklusive godtgjørelse for arbeide og kapital.

       Norsk landbruk har i motsetning til de fleste andre næringer aldri måttet tilpasse produksjonen og kjempe om markeder under press fra konkurransen. Det har f.eks tvert imot vært ansett som en viktig oppgave å begrense eksporten. Det bør derfor ikke forbause at landbruket bare ser problemer og ingen muligheter i de utfordringer som ligger innenfor EUs landbrukspolitikk. På den annen side hevdes det fra landbrukshold at norske produkter har unik renhet i motsetning til gift-, medisin- og hormonbelastede EU-produkter. Dertil kommer den lange norske vekstsesongen som skaper spesielle egenskaper og smakskvaliteter. En naturlig konklusjon på dette er at mange av EUs kjøpesterke og mer og mer miljøbevisste forbrukere vil foretrekke norske EU-tilpassede produkter selv om disse faller noe dyrere. Slike nye markedsmuligheter tillegges liten vekt på norsk landbruksforhold som åpenbart finner det tryggest å fortsette som før i forvissning om at staten og forbrukerne vil komme til å dekke underskuddet uansett. Dette medlem ser den ekstremt store støtten til norsk landbruk som et resultat av utkantdistriktenes overrepresentasjon i landets bevilgende myndighet, Stortinget, noe som skyldes valgordningen. Dette medlem hilser med glede internasjonale rammebetingelser i GATT og EU som begrenser norske myndigheters adgang til å overføre penger fra staten og den enkelte borger til landbruket.

       Dette medlem ser det som negativt at Norge ved et EU-medlemskap skal måtte subsidiere også EU-bønder.

       Alt i alt anser dette medlem EUs landbrukspolitikk som et moment som taler mot norsk medlemskap.

11. Fiskerinæringen

A. Adgangen til farvann

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Innføring av den 200-mils økonomiske sonen i 1977 førte til et nært forvaltningsmessig samarbeid mellom Norge og EF. Bestander i Nordsjøen som vandrer i begge parters fiskerisoner, måtte fordeles og forvaltes på en forsvarlig måte. Begge parter har dessuten et omfattende fiske i det som tidligere hadde vært internasjonalt farvann, men som fra 1977 ble en del av den andre partens eksklusive fiskerisone. Det var derfor interesse for å kunne bytte kvoter.

       Adgangen til å fiske innenfor 12-milsgrensen forbeholdes norske fiskere. Dette fremgår av en felleserklæring til avtalen. Den pålegger EFs organer å ta særlig hensyn til kystbefolkningens interesser når dagens ordning om 12-milssonen skal vurderes i år 2002. Den norske holdningen til 12-milssonen deles av EUs medlemsland.

       I Tiltredelsesakten knyttes reglene om adgang til farvann og uregulerte bestander til et system med fisketillatelse, som er under utarbeidelse i EU. Utgangspunktet for det nye systemet med fisketillatelse vil være at det nåværende fiskemønsteret legges til grunn. Inntil systemet med fisketillatelse er i virksomhet, vil vilkårene for norsk adgang til de nåværende EU-lands farvann i Nordsjøen være de samme som i dag.

B. Ressursene

       Dette medlem har merket seg følgende:

       De norske fiskerettighetene i EU-landenes og Norges farvann er fastlagt i Tiltredelsesavtalen enten i form av relative andeler eller kvoter i tonn. Avtalen innebærer en videreføring av de fiskemuligheter norske fiskere har hatt de senere årene. Det er ikke knyttet noen tidsbegrensning til disse juridiske bindende rettigheter, som bare kan endres med norsk samtykke, dvs. ikke med kvalifisert flertall.

       Norges tiltredelsestraktat har nemlig samme rettslige status som EUs andre konstituerende traktater. Skulle det oppstå motstrid mellom Roma-traktaten og den norske tiltredelseserklæringen, vil sistnevnte gå foran, siden dette er nyere EF-rett, ratifisert av medlemsstatene.

       Varigheten av kvotefordelingen understrekes også i en erklæring i sluttakten. I erklæringen erkjenner EU den store betydning det har for Norge og nåværende medlemsland at prinsippet om relativ stabilitet videreføres som grunnlag for en permanent ordning for fordeling av fiskemulighetene i fremtiden, også etter år 2002.

C. Eierforhold i flåten

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Norge kan opprettholde regler som krever norsk statsborgerskap for kjøp av fiskefartøy. Ordningen gjelder i en overgangsperiode på 3 år. I en felleserklæring til avtalen slås det fast at et målene for EUs system for fordeling av kvoter, er å ivareta særskilt behov i områder der befolkningen er spesielt avhengig av fiske og tilknyttet virksomhet. Man gjengir også Domstolens syn om at denne målsettingen gir grunnlag for å sette som vilkår at det er en reell økonomisk forbindelse mellom fartøyer som fisker på et lands kvote og dette landet.

D. Forvaltningen

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Norge beholder myndigheten til å fastsette totalkvoter og føre forhandlingene med Russland for farvannene nord for 62° N frem til 30. juni 1998. Etter denne dato vil myndigheten bli overtatt av EU.

       I henhold til Tiltredelsesakten skal forvaltningen av ressursene i disse farvannene innenfor EUs fiskeripolitikk skje på grunnlag av det nåværende forvaltningsregime, slik at dette er nedfelt i felleserklæringen om forvaltningen av fiskeressursene i farvannene nord for 62° N. Dette innebærer en rettslig plikt for de nåværende medlemslandene til å videreføre dagens norske forvaltningsregler også etter år 2002.

       Som det mest berørte medlemsland vil Norge dessuten, i henhold til etablert praksis i EU, spille en dominerende rolle i forvaltningen av disse farvannene også etter overgangsperioden. Dette er gjenspeilet i felleserklæringen, der man fremhever Norges spesielle stilling som den eneste kyststaten i EU i disse farvann.

       Kystvaktens og andre norske myndigheters ordinære håndhevelse og kontroll av alle fartøyer i norsk farvann vil fortsette. Effektiviteten av den norske forvaltningen nord for 62° N vil bero på hvor meget norske myndigheter vil satse av ressurser på å kontrollere at regelverket etterleves.

E. Norsk fiskeeksport

       Dette medlem har merket seg følgende:

       For norsk tradisjonell fiskeeksport var tiåret 1980-90 preget av stagnasjon. Eksportverdien i faste priser avtok og har først begynt å øke etter at russiske fiskefartøyer har omsatt deler av sitt torskekvantum gjennom norske kjøpere. I 1993 og 1994 har også kvoten av bl.a. norsk-arktisk torsk kommet opp på et normalt nivå.

       Justeres eksporttallene for den russiske fisken, er den reelle økningen av norsk tradisjonell fiskeeksport i sin alminnelighet fra 1972 til 1993 beskjeden.

       Til tross for liberalisering i verdenshandelen, gjøres det utstrakt bruk av handelspolitiske instrumenter som antidumpingtoll, utjevningsavgifter, minsteimportpriser o.l.

F. Markedsadgang ved medlemskap

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Ved medlemskap får Norge tollfri adgang for all fisk og fiskeprodukter fra tiltredelsesdatoen. Avtalen innebærer likevel at det blir etablert en overvåkningsordning for laks, sild, makrell, reker, kamskjell, sjøkreps, uer og ørret fra Norge ved salg til EU-land. Systemet er tidsbegrenset til 4 år og skal administreres av Kommisjonen.

G. Vurdering

       Dette medlem legger vekt på følgende:

       Nye fiskeredskaper og fangstmetoder gjør at fisken kan bli fanget nær sagt hvor som helst i havet. Denne utvikling vil sannsynligvis fortsette. Dette fører til at de nuværende 200-milssoner vil få mindre betydning som fangstområder. På den annen side vil det bli viktigere å regulere fisket i internasjonalt farvann for å forhindre at havet fiskes tomt. For Norge som fiskerinasjon er dette særlig viktig.

       I kommende internasjonale forhandlinger om regulering av fiske i internasjonalt farvann vil det være av vesentlig betydning for Norge å ha EUs forhandlingstyngde og goodwill i ryggen. Dette forutsetter at Norge blir medlem. Konflikten med Island i havområdet rundt Svalbard aktualiserer problemet.

       EU hadde store vanskeligheter med å bli enig om en felles fikeripolitikk. Man kunne derfor ikke forvente at EU ville gi rettslige garantier til Norge når det gjelder en fiskeripolitikk som er forutsatt revidert først innen utgangen av år 2002. Men Norge er sikret en viss prosentvis andel av de totale fiskekvoter og at EU legger norsk forvaltningsregime til grunn. Disse rettigheter kan ikke endres uten norsk samtykke. Alt i alt synes imidlertid de politiske formuleringer som er valgt å være så forpliktende at de gir Norge rimelig sikkerhet for at systemet ikke vil bli endret til vesentlig ugunst for norske fiskere. Dette, sammenholdt med den reduserte betydning av dagens rettigheter innenfor eksisterende fiskerigrenser, gir et tilfredsstillende forhandlingsresultat.

       Det må også tas i betraktning at Norge får bedret markedsadgang for viktige fiskeprodukter dersom landet blir med i EU. I denne forbindelse bør det minnes om at den viktigste vekstnæringen, nemlig fiskeoppdrett ikke berøres av fiskerigrenser, og vil ha store fordeler av fri og tollfri eksport til EU.

12. Regionalpolitikk i Norge

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Medlemskapsforhandlingene har tatt utgangspunkt i at lav befolkningstetthet skal etableres som nytt kriterium i EU for den nasjonale distriktsstøtten. Dette kriterium, nærmere definert som områder med under 12,5 personer pr. km² skal kunne anvendes i stedet for dagens hovedkriterier i EU, som er BNP pr. innbygger og arbeidsledighet.

       Det nye kriteriet vil medføre at Norges nåværende virkeområde for nasjonal distriktspolitikk vil kunne opprettholdes. Samtidig vil det kunne gis støtte som kompenserer for avsides beliggenhet, også driftsstøtte. Dette gir mulighet for å videreføre hovedtrekkene i både den regionale transportstøtten og ordningen med nedsatt arbeidsgiveravgift i prioriterte regioner.

       Det er forutsatt et nytt målområde 6 for strukturfondene, spesielt tilpasset de nordiske søkerlandene. Kriteriet for utpeking av mål-6 områder er lav befolkningstetthet, nærmere definert som under 8 personer pr. km². For Norge førte dette til at de fire nordligste fylkene fikk status som målområde 6.

13. EFs strukturfond

       Dette medlem har merket seg at EFs interne distriktspolitiske virkemiddel, strukturfondet, for 1995 er budsjettert med 196 mrd. kroner og 250 mrd. kroner i 1999. Portugal, Hellas, Irland og Spania mottar relativt mest.

       Dette medlem har liten tro på at de økende uttellingene fra strukturfondet vil bidra vesentlig til en varig og bærekraftig økonomisk utvikling. Tvert imot antar dette medlem at slike overføringer fører til mer byråkrati, stimulerer til lobbyvirksomhet og korrupsjon, virker passiviserende og fører til at EU-bedrifter blir utsatt for enda hårdere priskonkurranse fra land utenfor EU - noe som kan komme til å øke arbeidsledigheten i EU ytterligere. Dette medlem anser strukturfondet som et negativt trekk som taler mot norsk medlemskap.

14. Skatter og avgifter

A. Generelt

       Dette medlem har merket seg at samarbeidet om beskatning i EU er konsentrert om avgifter, og har for øvrig merket seg følgende:

       Det er utarbeidet særskilte regler om merverdiavgift og om særavgifter på alkohol, tobakk og mineraloljer. Det kreves enstemmighet når det gjelder regler på dette område.

       Avgiftene er i det store og det hele fastsatt som minimumssatser.

       Ved siden av å fastsette minstesatser, går EUs avgiftsbestemmelser hovedsakelig ut på å avgrense hva som skal omfattes av avgiftsplikt samt å fastsette nye systemer for oppkreving av avgift ved handel innen EU til erstatning for grensekontroll.

       Noe forenklet kan en si at prosedyrene for oppkreving og kontroll av avgifter er flyttet fra grensen til den enkelte bedrift, og er innordnet i de prosedyrer som gjelder i det enkelte medlemsland for oppkreving og kontroll av merverdiavgiften ved intern handel. Ved handel mellom avgiftspliktige næringsdrivende i forskjellige medlemsland blir merverdiavgiften ikke innbetalt til statskassen i forbindelse med grensepasseringen. Avgift blir beregnet av kjøper, som bokfører beløpet som inngående merverdiavgift. Beløpet føres på avgiftsoppgaven for vedkommende avgiftstermin. Når kjøper har fradragsrett for inngående avgift, kan det kreves fradrag for avgiftsbeløpet på samme avgiftsoppgave.

       Som hovedregel omfatter avgiftene også tjenester, inkludert overnattingstjenester. Virksomhet knyttet til helse, undervisning og kultur er i store trekk unntatt. Siden avgiftsplikten er knyttet til omsetning, er en rekke offentlige tjenester som ikke omsettes i markedet unntatt fra omsetningsavgift. Forhandlingsresultatet gir Norge adgang til å videreføre gjeldende nullsatser på aviser, bøker og tidsskrifter.

B. Særlig om avgifter på alkoholholdige drikkevarer, tobakk og mineraloljeprodukter

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Som ledd i etableringen av det indre marked, herunder fjerning av den fiskale grensekontroll, har EF vedtatt harmonisering av særavgiftene på alkoholholdige drikkevarer, tobakksvarer og mineraloljeprodukter.

       For hvert av disse tre områdene er vedtatt et strukturdirektiv som nærmere angir hvilke produkter som skal avgiftsbelegges og hvilket grunnlag avgiftene skal beregnes på grunnlag av, og et satsdirektiv som i hovedsak fastsetter minimumssatser. Etter Stortingets vedtak om avgift på brennevin og vin m.m. er verdiavgiftsandelen for 1994 fastsatt til 19 % av utsalgsprisen inkludert merverdiavgift. EFs regler medfører at avgiften på vin og brennevin ikke skal inneholde noe verdielement.

       For ervervsmessig kjøp/salg innebærer EFs regler at avgiften skal oppkreves i forbrukslandet. Avgiftsplikten oppstår først når varen går ut fra de avgiftsfrie lagrene, dvs. når varer tas ut til forbruk.

       For privates kjøp av varer til eget bruk og som de selv transporterer, fastsetter sirkulasjonsdirektivet at avgiften skal oppkreves i anskaffelseslandet (opprinnelseslandet) og ikke i forbrukslandet. For postordresalg til private skal imidlertid avgiften oppkreves i forbrukslandet.

       For å skille mellom særavgiftsbelagte varer som er beregnet til ervervsmessige formål og varer som er beregnet til privat bruk, kan de enkelte land fastsette veiledende grenser for hvor store kvanta alkohol som skal kunne medbringes av private reisende mellom EU-land, uten at varene skal anses å være anskaffet i ervervsmessig øyemed. Disse veiledende mengdegrenser må ikke være lavere enn:

  10 liter brennevin

  20 liter sterkvin

  90 liter svakvin

110 liter øl

800 sigaretter

    1 kg røyketobakk.

       Forhandlingene førte til at Norge kan innføre følgende kvoter:

    1 liter brennevin eller 3 liter svakvin

    5 liter svakvin

  15 liter øl

300 sigaretter

       Den ovennevnte særordning for Norge og de andre nordiske søkerland skal gjelde inntil 31. desember 1996 for deretter å være gjenstand for revisjon. Dette tilsvarer det opplegg som gjelder for Danmark. Unntaksklausulen er slik at den forlenges dersom det ikke oppnås enighet om den skal opphøre eller endres. Et slikt vedtak krever som alle skatte- og avgiftsvedtak i EU, enstemmighet.

       Rutinemessig stikkprøvekontroll av trafikken mellom medlemslandene ved grensepassering vil ikke lenger være tillatt. Deklarering av varer ved valg av rød eller grønn sone vil blir fjernet for reisende fra EU. Etter som importkvoten beholdes for alkohol og tobakk, vil det måtte etableres andre kontrollordninger for å håndheve dette.

C. Vurdering

       Dette medlem fastslår at det ikke er noe rettslig i veien for at nivået på de norske særavgiftene blir opprettholdt i EU.

       Økt importkvote uten betaling av norsk avgift når det gjelder alkohol og tobakk samt mindre grensekontroll vil likevel sannsynligvis presse det norske avgiftsnivå en del ned, noe dette medlem anser som en fordel.

       Dette medlem anser det som en ulempe ved norsk medlemskap at merverdiavgift som hovedregel også skal omfatte tjenester.

       Dette medlem misliker også systemet med minimumsatser for avgifter. Denne regulering tar sikte på at landenes regjeringer ikke skal kunne konkurrere om å tiltrekke seg kapital, arbeidskraft, turister og etableringer ved å redusere avgiftsnivået. Dette medlem mener at regjeringene fritt bør kunne konkurrere om EU-borgernes gunst på denne måten.

15. EFs tolltariff

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Ved tilpasning til EFs felles tolltariff vil det bli justeringer i tollsatsen i forhold til dagens norske tollsatser. Det gjennomsnittlige tollnivået i EU for industrivarer er 5,7 %, mens det i Norge er 3,6 % når det tas hensyn til handelsomfanget av den enkelte vare. Deltakelse i tollunionen vil derfor medføre økte årlige omkostninger for norsk næringsliv med 500 mill. kroner. Denne forskjellen vil bli mindre etter hvert som Uruguay-runden gjør seg gjeldende. Denne merbelastning må vurderes opp mot gevinsten ved frafall av intern grensekontroll i EU og bortfall av opprinnelsesregler i den interne handel.

       Det er grunn til å merke seg at EUs tolltariff av en eller annen grunn ofte omtales som tollmur, mens man aldri hører den norske tolltariffen omtalt på denne måten. Det hevdes også at EUs handelspolitikk bygger på en utstrakt forskjellsbehandling av handelspartnerne, og at EU er en dobbelt diskriminerende tollunion, i det den ikke bare diskriminerer mellom land innenfor og utenfor, men også i betydelig grad mellom grupper av land utenfor. Det samme kan imidlertid sies om den norske tolltariffen. For øvrig er diskriminering et merkverdig ord å bruke når man skal få frem at EU gir tollfordeler til de fattigste land i verden, f.eks i det sydlige Afrika.

       Norge vil lide et betydelig tap ved at landet som medlem av EU ikke lenger kan importere landbruksprodukter som f.eks korn og sukker til verdensmarkedets priser. Dette medlem kjenner ikke størrelsen av denne norske merutgift, men Atle Seierstad har beregnet den til 1,5 mrd. kroner, « Norge og EU », s. 65.

16. Forholdet til tredjeland (handelspolitikk)

A. Generelt

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Medlemskap i EU innebærer at avtaler som EF har inngått med tredjeland eller internasjonale organisasjoner vil være bindende også for nye medlemsland.

       Den vesentligste del av EFs avtaleverk med tredjeland gjelder toll- og handelspolitiske forhold. Toll- og handelspolitikk må ses i nær sammenheng. Det gjelder bl.a. toll- og handelsavtaler, eksportpolitikk og handelspolitiske beskyttelsestiltak, antidumpingtiltak, kvantitative restriksjoner m.m. Siden handelspolitikken i EF, som en logisk konsekvens av tollunionen, må være felles, er det EF som representerer medlemslandene i internasjonale forhandlinger og inngår avtaler på deres vegne.

B. Forholdet til u-land

       Dette medlem har merket seg følgende:

       EF har tre typer ordninger som gir forskjellige grupper u-land ulik grad av preferansebehandling, nemlig Lomé-konvensjonen for ACP-landene (70 utviklingsland i Afrika, det karibiske området og Stillehavsregionen), samarbeidsavtalen med Middelhavslandene og en generell tollpreferanseordning (GSP) - (også Norge har gjennom GSP-ordningen en særordning for handelen med u-landene). Formålet med EUs preferanseordninger er å gi u-land handelsfordeler.

       EU-landenes historiske bånd med u-landene gjenspeiles i omfattende handel og samarbeide med disse landene. Det hevdes under tiden at EUs handelspolitikk er preget av næringsinteressene i de store EU-land og av disses fortid som kolonimakter. Det er neppe belegg for å anta at de store EU-land gjør seg relativt mer gjeldende enn de små. Stemmevekten i Rådet tyder på det motsatte. Det er for øvrig liten grunn til å tro at næringslivet i de store EU-land stort sett har felles interesser og ikke konkurrerende. Uttrykket « fortid som kolonimakter » brukes ofte i nedsettende betydning. Det er grunn til å minne om at kolonimakter har historiske bånd med sine tidligere kolonier. Dette gjelder både økonomisk, kulturelt og språklig. Dette fører til at disse europeiske land føler et betydelig ansvar for utviklingen, og er en opplagt positiv side av kolonitiden, som for øvrig, på bakgrunn av dagens tilstander i f.eks Afrika, fortoner seg mindre mørk.

       EU er u-landenes største marked. I 1991 kom 17,3 % av EUs import fra u-land (ekskl. skip og borerigger). Over 30 % av u-landenens eksport går til EU.

       EU foretar i større grad enn Norge forskjellsbehandling mellom fattige og mindre fattige u-land, og det er særlig de fattige som gis omfattende preferanser og særordninger i EU.

       Ved EU-medlemskap blir norsk landbrukspolitikk underlagt EU. Vi blir delaktige i EUs system med omfattende eksportsubsidier på matvarer. Gjennom våre bidrag til EU-budsjettene vil vi være med på å betale disse subsidiene. I nødsituasjoner kan selvsagt billig mat fra EU hjelpe matvareimporterende u-land, men ellers kan den subsidierte eksporten slå ut u-landenes egen produksjon og ødelegge motivasjonen for nasjonal matvareproduksjon. I denne forbindelse bør vi likevel ikke glemme at Norge har en betydelig subsidiert eksport av melkeprodukter. Det sterke norske importvernet når det gjelder matvarer bidrar også til å vanskeliggjøre matvareproduksjon i endel u-land. Det er under enhver omstendighet problematisk å rette kritikk mot EUs u-hjelpprofil på dette område uten å ta med den norske.

       EU har ingen felles bistandspolitikk, men i Maastricht-traktatens art. 130 U heter det at fellesskapets u-landspolitikk skal være et supplement til medlemsstatenes politikk på området. Maastricht-traktaten innfører ikke en felles bistandspolitikk, slik tilfellet er med den felles landbrukspolitikken eller handelspolitikken.

       Art. 130X innebærer at EU og medlemslandene skal samordne sin politikk for utviklingssamarbeid og skal konferere med hverandre om bistandsprogrammer. De kan treffe felles tiltak og Kommisjonen kan ta initiativ for å fremme samordning. Art. 189B åpner adgang til å treffe vedtak med kvalifisert flertall, selv om dette neppe er særlig aktuelt i praksis. EU-landenes samlede bistand utgjør ca 40 % av verdens totale offentlige bistand. Av EFs bilaterale bistand går 67 % til Afrika syd for Sahara, og 95 % av bistanden gis på gavevilkår.

       Den delen av bistanden som medlemslandene kanaliserer gjennom det felles bistandsbudsjett svarer i gjennomsnitt til ca 14 % av medlemslandenes samlede bistandsvirksomhet. På sikt vil mellom 5 og 10 % av det norske bistandsbudsjettet gå inn som en del av EFs bistand.

C. Vurdering

       Dette medlem ser det som en klar fordel for Norge at landet som medlem av EU kan støtte seg til EUs forhandlingstyngde når norske interesser står på spill, f.eks når det gjelder antidumpingtiltak rettet mot norsk eksport til tredjeland.

       Dette medlem har generelt liten tro på positive virkninger av u-hjelp i offentlig regi, men anser det som en fordel at slik hjelp blir koordinert på EU-nivå, slik at hjelpen ikke blir et kamuflert virkemiddel i medlemsstatenes innbyrdes konkurranse om markeder og innflytelse i u-land.

       Dette medlem er tilfreds med at EU stiller større krav til effektivitet og kontroll fra mottakerlandenes side. Det stilles større krav til mottakerlandet og EU ønsker at utbetalinger av bidrag til bistandsprosjekter gjøres betinget av tilfredsstillende oppfølging fra mottakerlandets side. EU legger også vekt på respekt for menneskerettigheter, demokrati og rettsstatens prinsipper.

17. Miljøvern

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Miljøproblemene demonstrerer vår gjensidige avhengighet. Det tradisjonelle internasjonale samarbeidet er sjelden tilstrekkelig forpliktende og de fleste internasjonale samarbeidsorganisasjoner mangler både kontrollordninger og sanksjonsmuligheter. Felles håndhevelsesmekanismer er nødvendig for å gi miljøpolitikken større tyngde. I dag er det bare EU som har slike virkemidler.

       I Roma-traktaten (fra 1957) var hovedvekten lagt på økonomisk vekst, økt stabilitet og forbedring av levestandarden. Dette var også norsk politikk på den tiden. I den nye EF-traktaten (supplert med bestemmelser fra Maastricht-traktaten) er hensynet til miljøet og en bærekraftig utvikling tatt inn som en ny hovedoppgave for fellesskapet. Videre er et høyt sysselsettingsnivå, høyning av livskvaliteten, økonomisk og sosial utjevning og solidaritet mellom medlemslandene sentrale mål for fellesskapets arbeide. Selv om disse målene også var formulert i Roma-traktaten, er de i den nye traktaten gitt en mer samlet og klar form.

       Adgangen for Rådet til å benytte flertallsavgjørelser på miljøområdet er etter Maastricht-traktaten utvidet. Flertallsbestemmelser skal benyttes på områder som det nye miljøkapittel dekker: Vern av menneskers helse, en forsiktig og fornuftig utnyttelse av naturressursene samt løsning av globale miljøproblemer. Vedtak som i hovedsak angår skatter og avgifter, fysisk planlegging og arealbruk, bortsett fra avfallshåndtering, samt tiltak som angår medlemslandenes valg av energikilder, vil fortsatt bli avgjort med enstemmighet.

       Dette medlem vil peke på at nettopp miljøvernspørsmålene er gode eksempler på at oppgivelse av nasjonal selvråderett til fordel for flertallsavgjørelser i en overnasjonal organisasjon er den metode som mest effektivt kan gi de ønskede resultater. Et vanlig internasjonalt samarbeide på regjeringsplan, vil neppe strekke til.

       Dette medlem anser det for klart at EU er den eneste av de europeiske organisasjonene som har politisk tyngde, økonomiske virkemidler og tilstrekkelige ressurser til å ta tak i de økonomiske, miljømessige og politiske utfordringene Europa står overfor.

18. Økonomisk og monetær union

       Dette medlem har merket seg at vilkåret for å kunne delta i den økonomiske union er at konvergenskravene er oppfylt, nemlig lav inflasjon, balanse i de offentlige budsjetter, lavt rentenivå, lite offentlig gjeld og valutakursstabilitet.

       Dette medlem har videre merket seg at en felles valuta krever en felles pengepolitikk og en felles institusjon med ansvaret for pengeutstedelsen. Det skal derfor opprettes et europeisk system av sentralbanker ESSB og en ny europeisk sentralbank ESB. ESSB, som vil bestå av den nye sentralbanken og de nasjonale sentralbankene, skal gis ansvaret for pengepolitikken. ESB skal ha ansvaret for å tillate pengeutstedelse. Øverste beslutningsorgan vil være et hovedstyre som består av direksjonen i ESB og de nasjonale sentralbanksjefene. Ansvaret for retningslinjene for valutakurspolitikken overfor tredjeland vil ligge hos de politiske myndighetene ved Rådet av EUs finansministre.

       Innenfor sitt virkeområde skal ESSB ha til hovedmål å opprettholde prisstabilitet. Dette må ses på bakgrunn av at pengepolitikken innenfor EU best kan bidra til å nå målene for vekst og sysselsetting ved å rettes inn mot prisstabilitet, dvs. en årlig inflasjon i området 1-3 %.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Utover penge- og valutasamarbeidet bygger samarbeidet om den økonomiske politikken i EU på gjensidige konsultasjoner. Det enkelte medlemsland skal unngå for stort offentlig budsjettunderskudd og for stor offentlig gjeld. Videre skal det i fellesskap gis generelle retningslinjer for den økonomiske politikken i medlemslandene. Det skal ikke på disse områdene være noen overføring av myndighet til fellesskapet. De generelle retningslinjene for den økonomiske politikken vil ikke være rettslig bindende. Finanspolitikken og øvrig generell økonomisk politikk vil derfor også når unionen er opprettet, være nasjonalstatens myndighet og ansvar.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Øket sysselsetting er et viktig mål i EU, men det forutsetter bl.a. økonomisk vekst. Men varig økonomisk vekst forutsetter forsvarlige offentlige finanser og lav inflasjon. Økonomisk vekst må også foregå under hensynet til miljøet.

       Ved å innføre en felles valuta fjernes all valutakursusikkerhet og dermed grunnlaget for spekulative kapitalbevegelser mellom medlemslandene i unionen. Omkostninger og usikkerhet ved valutatransaksjoner knyttet til nåværende valutaer vil opphøre. Rammebetingelsene for næringslivet innenfor EU-området blir derfor mer stabile og forutsigbare. Dette anses som så viktig at landene som deltar er villige til å avgi formell suverenitet i pengepolitikken.

       I praksis har mange av landene ført en pengepolitikk som har tatt sikte på stabil valutakurs i forhold til tyske mark. Indirekte har derfor pengepolitikken dermed også vært rettet inn mot prisstabilitet, siden den tyske sentralbanken har hatt dette som rettesnor for sin politikk. Dermed har mange land allerede i dag bundet sin pengepolitikk nært opp mot de avgjørelser som blir tatt i den tyske sentralbanken.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Art. 104 sier at etter 1. januar 1994 er det forbudt for sentralbankene å yte kreditt til fellesskapets organer og institusjoner eller til nasjonal offentlig sektor.

       Art. 104 A sier at landene ikke skal ha regler som gjør at offentlige institusjoner får lettere adgang til lån fra finansinstitusjoner enn det som gjelder for private låntakere.

       Formålet med art. 104 og 104 A er å sikre at offentlig sektor blir underlagt den samme vurdering vedrørende kredittrisiko som andre låntakere.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       I art. 104 C heter det at landene er forpliktet til å unngå for store underskudd. Underskuddet defineres ved offentlig forvaltnings netto lånebehov. Dette betyr at kravet gjelder det samlede underskuddet i statskassen, fylkes- og primærkommunene med tilknyttede fonds og annen forvaltning. Forretningsdrift i stat og kommune holdes utenfor.

       Hensikten med å unngå store underskudd er for det første å hindre at et medlemsland ved ha et for stort budsjettunderskudd skal bidra til å øke det felles rentenivået innenfor valutaunionen. For det annet skal gjeldskravet forhindre at betalingsproblemer i et medlemsland skaper uro omkring den felles valutaen. Et høyt gjeldsnivå bidrar også til å gjøre det vanskelig å overholde budsjettkravet.

       Vurderingen skal være skjønnsmessig. I tillegg til referanseverdiene og om en overskridelse er midlertidig og unntaksvis, skal det også tas hensyn til nivået på offentlige investeringer og de mellomlangsiktige utsiktene for budsjettsituasjonen.

       Dette medlem har merket seg følgende:

       I henhold til art. 104 C nr. 9 kan Rådet, dersom Rådets rekommandasjoner ikke etterkommes, pålegge vedkommende medlemsstat, innen en fastsatt frist, å ta skritt til den reduksjon av underskuddet som Rådet finner nødvendig for å rette opp situasjonen.

       Dersom vedkommende medlemsstat ikke følger opp et vedtak etter art. 104 C nr. 9 kan Rådet:

1.	Kreve offentliggjort ytterligere opplysninger som skal nærmere angis av Rådet, før vedkommende stat utsteder obligasjoner og andre verdipapirer.

2.	Oppfordre Den europeiske investeringsbank til å vurdere sin utlånspolitikk overfor vedkommende medlemsstat.

3.	Kreve at vedkommende medlemsstat deponerer et ikke-rentebærende beløp av en passende størrelse hos Fellesskapet, inntil det for store underskuddet etter Rådets oppfatning er rettet opp.

4.	Ilegge bøter av passende størrelse.

       Dette medlem har merket seg at den tyske forfatningsdomstolen i en avgjørelse av 12. oktober 1993 fastslo også at tredje fase av Den økonomiske monetære union er å betrakte som en politiske målsetting og ikke en rettslig bindende frist.

       Domstolen fastslo at dersom forutsetningene i traktaten ikke er oppfylt, vil grunnlaget for den økonomiske og monetære union ikke være tilstede. Også på dette området understreket domstolen Forbundsdagens sentrale rolle, idet den fastslo at overgangen til tredje fase forutsetter en fornyet behandling i Forbundsdagen.

       Også den nederlandske nasjonalforsamling har forutsatt at spørsmålet om tredje fase legges frem for den før saken kommer opp i Rådet.

       Dette medlem er kjent med at det er den norske regjerings oppfatning at norsk deltagelse i den økonomiske og monetære unions tredje og siste fase forutsetter et samtykke av Stortinget. Dette medlem vil gå inn for at spørsmålet også blir forelagt folket ved en rådgivende folkeavstemning og tar opp følgende forslag:

       « Stortinget forutsetter at det avholdes rådgivende folkeavstemning om Norge bør delta i den økonomiske og monetære unions tredje og siste fase dersom Norge er medlem i EU på det tidspunkt en slik avgjørelse måtte bli aktuell. »

Vurdering

       Dette medlem vil bemerke følgende:

       Det er delte meninger om planen om den felles sentralbank og den felles valuta i det hele tatt lar seg realisere. Hva man enn måtte mene om dette, synes liten skade å være skjedd ved at flest mulig EU-land prøver å tilpasse seg de fem nevnte kriteriene, slik at de er kvalifisert til å delta i Unionen. Det synes i alle fall ganske usannsynlig at et flertall av EUs medlemsland vil kunne beslutte seg for å delta så tidlig som i 1996. Dersom det skulle ta noe lenger tid, er vel ingen stor skade skjedd. Under enhver omstendighet bør vi i Norge gå ut fra at hvert enkelt lands myndigheter er de mest kompetente når det gjelder å vurdere ønskelighet og de økonomiske muligheter for å delta i pengeunionen. Foreløpig må vi slå oss til ro med at 10 av 12 EU-land har sagt seg interessert i å delta og at Østerrike også ønsker dette. Det må derfor antas at de for sine lands vedkommende anser pengeunionen som et realistisk og ønskelig fremtidsmål.

       Det er blitt hevdet at pengeunionen vil være særlig problematisk for Norge fordi landet er så avhengig av råvarepriser, først og fremst oljepriser. Det hevdes at hvis oljeprisen faller kraftig, vil Norge være avhengig av å styrke sitt øvrige næringsliv, ved å sørge for bedre konkurranseevne. Utenfor EU kan dette oppnås ved en devaluering som både vil styrke eksportnæringene og næringer som konkurrerer med importerte varer.

       Det ovennevnte resonnement som forutsetter at eksportsvikt kan avhjelpes ved devaluering, bør ikke vinne fram. Et land som Norge, som for tiden har store inntekter av olje og sannsynligvis vil få høye gassinntekter, bør sørge for i gode tider å bygge opp så solide reserver at en konjunkturbestemt nedgang i eksportinntektene ikke fører til finanskrise.

       Dette medlem ser med tilfredshet at Regjeringen i stortingsmeldingen erklærer at den for fremtiden ikke tar sikte på å avhjelpe arbeidsledighet og eventuell eksportsvikt ved hjelp av devaluering, budsjettunderskudd og annen inflasjonspolitikk, og at den vil satse på å virkeliggjøre de nevnte konvergenskriterier, som jo er god Fremskrittspartipolitikk.

       Siden det synes klart at norsk deltakelse i pengeunionen ikke er en automatisk konsekvens av EU-medlemskapet, men at den senere skal avgjøres av Stortinget, eventuelt etter en folkeavstemning, finner dette medlem at EF-reglene slik de her er fortolket ikke taler mot EU-medlemskap.

19. Utenriks- og sikkerhetspolitikk

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er også etter Maastricht-traktaten et samarbeide av mellomstatlig karakter. Bestemmelsen er nedfelt i en egen avdeling utenfor EF-traktatens bestemmelser. Selv om Maastricht-traktaten etablerer en enhetlig institusjonell ramme for EF-samarbeidet og det mellomstatlige samarbeidet som helhet, er det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidets mellomstatlige karakter understreket ved at Fellesskapets organ på dette området ikke har myndighet til å utforme felles, bindende regler i form av direktiver eller forordninger. Domstolen har ingen myndighet på dette området.

       Felles holdninger, felles tiltak og felles handlinger innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet fastlegges av utenriksministrene i Rådet på grunnlag av enstemmighet mellom medlemslandene og på basis av overordnede politiske retningslinjer trukket opp av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer i Det europeiske råd. Visse sider ved gjennomføringen av en felles handling som er vedtatt ved enstemmighet, kan likevel avgjøres med kvalifisert flertall.

       Målene for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk var bl.a. å verne om Unionens felles verdier, grunnleggende interesser og uavhengighet, å styrke Unionens og medlemslandenes sikkerhet i alle henseender samt bevare freden og styrke den internasjonale sikkerhet i overensstemmelse med prinsippene i FN-pakten, samt sluttakten i Helsingfors-konferansen fra 1975 og målene i Paris-erklæringen fra 1990, som begge ble utformet innenfor rammen av KSSE.

       Disse målene skal oppnås ved å innføre et systematisk samarbeide mellom medlemslandene, dels gjennom utforming av felles holdninger, dels gjennom samordnet opptreden i internasjonale organisasjoner og konferanser, og dels ved gradvis å iverksette og gjennomføre felles handlinger på de områder der medlemslandene har viktige felles interesser.

       På det europeiske råds møte i Maastricht i desember 1991 ble det pekt på endel viktige samarbeidsområder. De generelle mål som ble trukket opp for felles handlinger var blant annet å fremme regional politisk stabilitet, å bidra til å forhindre og belyse konflikter, å bidra til en mer effektiv internasjonal koordinering i krisesituasjoner samt å styrke det internasjonale samarbeidet om tiltak mot våpenspredning, terrorisme og narkotikahandel.

       Kommisjonen deltar fullt ut i dette samarbeidet, men har ikke rett til å delta i utenriksministrenes beslutninger i Rådet. Kommisjonen har rett til på lik linje med medlemsstatene, å fremme forslag i Rådet. Innenfor EF-samarbeidet derimot, har Kommisjonen enerett til å fremlegge formelle forslag til vedtak i Rådet. Maastricht-traktaten innebærer likevel en begrenset styrkelse av det fellesskaplige element også når det gjelder det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet. Bakgrunnen for dette er behovet for en større grad av samordning mellom bl.a. handelspolitiske tiltak, som hører inn under EF-samarbeidet, og de tiltak som settes i verk innenfor rammen av det utenrikspolitiske samarbeidet.

       Dette medlem ser det slik at Norges sikkerhet er intimt knyttet til utviklingen i Europa. Det er av vital betydning at de europeiske land samarbeider tettest mulig slik at de ikke opptrer som rivaler og motspillere med forskjellige alliansepartnere. Dette medlem mener at også det europeiske kulturfellesskap gjør et slikt samarbeide naturlig.

20. Den vesteuropeiske union (VEU)

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Den vesteuropeiske union ble dannet ved Bruxelles-avtalen 17. mars 1948. VEU er på en måte en forløper for NATO som ble grunnlagt gjennom Washington-avtalen av 8. september 1949.

       USA krever at europeerne nå, etter at supermaktkonfrontasjonen med det tidligere Sovjet er opphevet, i større grad tar ansvaret for egen sikkerhet. Samtidig vokser USAs handelsinteresser i Asia og avhengigheten av olje fra Midt-Østen stiger. Amerikanernes følelsesmessige tilknytning til Europa er svekket både pga. de sterke konfrontasjonene i GATT om landbrukspolitikken, og fordi en stadig mindre del av USAs befolkning har sine røtter i Europa. Dertil kommer at de som har sine røtter i Europa med tiden får dette på stadig større avstand.

       USA reduserer sine militære styrker og trekker dem gradvis ut at Europa. Selvsagt forsikrer USAs politikere at landet vil stå ved sine NATO-forpliktelser også i fremtiden, men man kommer ikke bort fra at de reelle grunner som har ligget bak USAs NATO-garanti, er vesentlig svekket, og at dette på litt lengre sikt kan få negative konsekvenser for Norges sikkerhet. Samtidig er det blitt stadig flere aktuelle og potensielle konflikter i Europa og Europas nærområder.

       På denne bakgrunn gav NATOs toppmøte i Roma i november 1991 sin støtte til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet, slik den utviklet seg gjennom det daværende EF og VEU på den ene side, og gjennom NATO på den annen. En styrkelse av VEU ble hilst velkommen, både som forsvarskomponenten i den europeiske integrasjonsprosess og som et middel til å styrke den europeiske pilaren i NATO.

       Det kan ikke fattes operative beslutninger på forsvarsområdet innenfor rammen av Den Felles Utenriks- og Sikkerhetspolitikk (FUSP). Felles handlinger i EUs regi er utelukket på dette området. Dette må skje innenfor VEU.

       Maastricht-traktaten fastslår at det kan bli aktuelt å utforme en felles forsvarspolitikk innen rammen av EU. Den inneholder imidlertid intet om hva det eventuelle innholdet i en slik politikk skal være. Det er imidlertid forutsatt at Maastricht-traktaten skal revurderes i 1996. Hvis Norge blir medlem av EU, kan landet delta i denne revurdering slik at Norges forsvarsinteresser kan bli bedre ivaretatt.

       Dette medlem mener at Norge må unngå at beslutninger som angår vår egen sikkerhet blir tatt uten norsk deltagelse. I økende grad vil europeiske standpunkter i NATO-samarbeidet bli utformet innenfor rammen av VEU. Norge er knyttet til VEU gjennom en assosieringsordning. Det er imidlertid bare gjennom fullt medlemsskap at vi kan sikre en fullverdig deltagelse i disse prosessene.

       Dette medlem viser til at NATOs forpliktelser om solidarisk opptreden i tilfelle angrep på ett medlemsland i henhold til art. 5 i Atlanterhavspakten, skal behandles av NATO-rådet etter art. 9. Det må antas at før Rådet vil gi sin tilslutning til en eventuell anmodning om militær assistanse i en vanskelig og spent situasjon, vil saken bli behandlet av medlemslandenes regjeringer i konsultasjon med de respektive nasjonalforsamlinger. Spørsmålet vil sannsynligvis også etterhvert bli behandlet i VEU før det formelle møtet i NATOs Råd. Hvis Norge ikke er et fullverdig medlem i VEU, vil det både kunne tjene som et argument for å avvise en norsk anmodning om militær bistand, og redusere Norges innflytelse i det organ som muligens treffer den reelle om ikke formelle beslutning. Det vil sannsynligvis også ha betydning for det enkelte NATO-lands vilje til å stille tropper til disposisjon.

       Dette medlem vil anse det for sannsynlig at et fullt medlemskap i VEU vil styrke forpliktelsene og villigheten til de øvrige VEU land om å yte Norge assistanse i en spent situasjon. Norges geografi og befolkningsstruktur gjør at et troverdig forsvar bare kan baseres på alliert unnsetning. De nasjonale ressurser er ikke tilstrekkelige. NATO har hittil tilfredsstilt vårt sikkerhetsbehov, men NATO har gjennomgått en radikal endring og denne endring vil fortsette. NATO har inngått et intimt samarbeide med VEU de siste årene, og VEUs administrasjon er flyttet til Bruxelles og ligger dermed vegg i vegg med NATOs. Dessuten har NATO og VEU inngått en rekke avtaler, bl.a. vedrørende disponering av felles styrker. Avtalene innebærer dessuten en rolledeling slik at dobbeltstruktur skal unngås.

       Dette medlem er ikke fremmed for den tanke at Norges sikkerhet er relativt godt ivaretatt selv om bare Sverige og Finland og ikke Norge blir medlemmer av EU. I så fall vil nemlig Norge være omgitt av EU-land. Disse vil være meget opptatt av norsk sikkerhet, både pga Norges viktige strategiske stilling og landets oljeressurser. Likevel finner dette medlem det moralsk sett utilfredsstillende ikke å delta i EUs forsvarssamarbeid all den tid han er overbevist om at Norge vil komme til å dele skjebne med Europa. I en slik situasjon finner dette medlem det mest tilfredsstillende å dele ansvar og bidra til å påvirke utviklingen innenfra.

       Dette medlem legger for øvrig en viss vekt på at den norske forsvarssjefen, Torolf Rein, har uttalt at norsk sikkerhet er best tjent med medlemskap i VEU og dermed EU. Forsvarssjefen antas å ha bedre innsikt i dette spørsmål enn politikere som ofte har sideblikk til andre hensyn enn forsvaret.

21. Justissamarbeidet

A. Generelt

       Dette medlem har merket seg følgende:

       EU-landene har gjennom flere år samarbeidet på uformell basis bl.a. om bekjempelse av internasjonal kriminalitet gjennom toll- og politisamarbeide, samt om enkelte sivil- og strafferettslige spørsmål. Det samme gjelder asyl- og innvandringspolitikken. Samarbeidet foregikk utenom Fellesskapets institusjonelle ramme etter som EFs traktatgrunnlag ikke ga fellesskapets organer myndighet på disse områdene. Medlemslandene fant det imidlertid hensiktsmessig å utforme nærmere bestemmelser for dette samarbeidet i Maastricht-traktaten.

       Justissamarbeidet har likevel bare en tradisjonell folkerettslig karakter, slik Norge kjenner fra andre internasjonale organisasjoner. De beslutninger som Rådet kan treffe er bare bindende for medlemsstatene. For at de skal bli bindende i medlemsstatene, må de gis som lov i de enkelte medlemslands lovgivende organer.

       Innen justissamarbeidet skal alle beslutninger som utgangspunkt være enstemmige, jf. Maastricht-traktatens art. K 3. Rådet kan likevel enstemmig vedta at gjennomføringstiltak innenfor en bestemt felles handling skal kunne vedtas med kvalifisert flertall.

B. Grensekontroll av personer

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Hvert år passerer flere millioner mennesker den norske grense. Bare et fåtall blir kontrollert. Dette kan illustreres ved tall fra Halden politikammer. Ca. 6 millioner mennesker passerte grenseovergangen i Halden politidistrikt i 1993. Av disse ble bare 25.700 personer eller 0,43 % kontrollert. Kontrollnivået har sammenheng med reglene i Den nordiske passoverenskomst som fastsetter at det bare skal foretas stikkprøver ved grensepasseringene mellom de nordiske land.

       I EU skal grensekontrollen mellom medlemslandene bygges ned. Samtidig skal kontrollen mot EUs ytre grenser skjerpes. Som « ytre grense » synes både grensen mot land utenfor EU, samt flyplasser og havner for så vidt gjelder ankomst og anløp fra land som ikke er medlem av EU.

       Det er åpenbart at det er mer rasjonelt at EU reduserer kontrollen ved de indre grenser for å kunne styrke og effektivisere den ved de ytre grenser. Kontrollressursene vil alltid være begrenset.

       Det rettes under tiden kritikk mot EU fordi området blir stadig mer lukket mot mennesker utenfor Vest-Europa, især mot mennesker fra den tredje verden. Når man på den ene side har f.eks Frankrike med en fødselsrate på 1,7 og Tyskland 1,2 og på den annen side muslimske land som Iran med 6,6 og Pakistan med 6,1, Nigeria med 6,5 og nordafrikanske land med noe lignende, er det lett å forstå at de vesteuropeiske land (inkludert Norge) bør konsentrere kontrollen om sine yttergrenser.

       Innenfor hvert medlemsland kan kontrollen utføres helt ut til de indre grensene. Ved et EU-medlemskap vil politiets og tollmyndighetenes kontrollpersonell fortsatt befinne seg der hvor f.eks narkotika transporteres, også i nærheten av grenseovergangene. En forutsetning for å kunne realisere målsettingen om et indre marked uten kontroll på grensene mellom medlemslandene, er at det etableres effektive metoder for å ivareta de samme hensyn som ligger bak grensekontrollen.

       Dette medlem vil understreke at det ikke er avgjørende hvor mange narkotikabeslag som foretas, men at de store smuglerne blir tatt. Disse vil først og fremst bli avslørt gjennom internasjonalt politisamarbeide med vekt på etterretningsvirksomhet og ikke gjennom stikkprøver. Dette medlem legger vekt på at en erfaren fagmann som Oslos politimester, Willy Haugli, slutter seg til Regjeringens syn på dette punkt.

22. Det sosiale charter

       Roma-traktaten inneholder målsettinger og bestemmelser bl.a. om sysselsetting og levevilkår, trygderettigheter, arbeidsrett og arbeidsvilkår, organisasjonsrett og retten til kollektive forhandlinger, forholdet mellom arbeidslivets parter, beskyttelse mot arbeidsulykker, lik lønn for likt arbeide og om et sosialfond for sysselsettingstiltak, se Roma-traktatens art. 117, 118, 119 og 123.

       Som følge av Enhetsakten ble det i 1987 innlemmet en ny art. 118 A i Roma-traktaten. Artikkelen fastsetter at direktiver om forbedring av arbeidsmiljø kan vedtas med kvalifisert flertall. I 1988 tok Kommisjonen etter ønske fra Euro-LO og Parlamentet initiativet til et sosialt charter.

       Maastricht-traktaten innebærer at 11 av de 12 medlemslandene - alle utenom Storbritannia - aktivt vil følge opp Det sosiale charter. For å innfri målsettingene ble de 11 enige om at Rådet med kvalifisert flertall kan vedta minimumsbestemmelser innenfor følgende områder:

-	forbedring av arbeidsmiljøet for å beskytte de ansattes helse og sikkerhet,

-	arbeidsvilkårene,

-	informasjon til og konsultasjon med arbeidstakerne,

-	likebehandling av kvinner og menn i arbeidslivet og deres muligheter for å få arbeide,

-	integrasjon av personer som er utelukket fra arbeidsmarkedet.

       På en rekke andre områder opprettholdes enstemmighetsprinsippet.

       Fellesskapet kan ikke utforme bestemmelser innenfor områder som berører lønnsfastsettelse og tariffavtaler i medlemslandene, organisasjonsfriheten og streike- og konfliktretten.

       Som et ledd i arbeidet for å videreføre EU-samarbeidet om sosial- og arbeidslivsspørsmål, la Kommisjonen høsten 1993 frem en såkalt « Grønn bok » som er ment å være et diskusjonsgrunnlag for videre tiltak på dette området.

       Grønnboken beskriver en lang rekke mulige tiltak som svar på utfordringene, men uten å fremme konkrete forslag.

       Tiltakene berører bl.a. sysselsettingen, kampen mot fattigdom, rett til eldreomsorg, like muligheter for kvinner og menn, sosial og økonomisk integrasjon av uføre, kampen mot rasisme og fremmedhat, sikring av minsteinntekt og nødvendig helsetjeneste, standarder for sikkerhet og helse på arbeidsplassen, arbeidsrett og styrking av den sosiale dialog.

       Dette medlem vil fremholde Det sosiale charter som et eksempel på at EU ikke respekterer det såkalte nærhetsprinsippet (subsidiaritetsprinsippet). Detaljerte bestemmelser på dette område er ikke nødvendige for å sikre de fire friheter og det indre marked. Slike regler bør derfor fortsatt fastsettes etter den enkelte medlemsstats nasjonale behov. Ensartethet på de nevnte områder innebærer i virkeligheten en konkurransebegrensning som bidrar til å undergrave frihandelen og gjør det vanskeligere for de fattigere land å bedre sin økonomiske situasjon ved å produsere billige varer og tjenester. Det sosiale charter og Grønnboken kan ses som forsøk fra de rikere land i EU på å beskytte seg mot lavprisimport fra fattigere EU-land ved å påtvinge bedriftene i disse land høyere produksjonsomkostninger enn de ellers ville ha hatt.

23. Er EU byråkratisk og sentralistisk?

       Dette medlem finner det logisk at et internasjonalt samarbeide basert på bl.a. en felles handelspolitikk, en felles landbruks- og fiskeripolitikk, felles konkurranseregler og felles eller harmoniserte regler om utdannelseskrav, tekniske standarder, sikkerhetsforskrifter og tilsetningsstoffer nødvendigvis må føre til at de mange felles regler og vedtak må utformes sentralt, og at saksforberedelsen må kreve byråkrati.

       Spørsmålet er om EF er gått for detaljert fram og har regulert for mange områder. På dette vil dette medlem svare bekreftende. På den ene siden ønsker EF konkurranse på et felles marked og på den annen side ønsker man å begrense konkurransen ved å hindre at det enkelte medlemsland benytter billig arbeidskraft og mindre økonomisk belastede arbeidsmiljøregler som konkurransemiddel, såkalt sosial dumping. Som en kompensasjon for at de fattigste medlemsland mister dette konkurransemiddel og dermed inntektsmulighet, skal EU bl.a. gjennom strukturfondene overføre penger fra de rike til de fattige land. En slik politikk bidrar til sentralisme og byråkrati. Det samme gjelder tendensen til å vedta minstesatser for avgifter, noe som også begrenser konkurransen medlemslandene imellom. Også den felles landbrukspolitikk har ført til detaljstyring og kostbart byråkrati.

       På den annen side er det på det rene at meget av EUs virksomhet bidrar til redusert nasjonalt byråkrati. Dette gjelder f.eks den felles toll- og handelspolitikk. Det samme gjelder redusert intern grensekontroll og etableringer av felles produktstandarder, sikkerhets- og helseforskrifter og regler for tilsetningsstoffer i matvarer i stedet for opp til 12 forskjellige regelsett, behøver produsenter og handlende bare å ta hensyn til ett regelsett som utarbeides og tilpasses sentralt i Brüssel.

       Dette medlem har inntrykk av at manges forestillinger om byråkratiet i EU er sterkt overdrevne. Dette illustreres best ved EUs samlede budsjett bare legger beslag på ca 1,15 % av medlemsstatenes samlede brutto nasjonalprodukt. Av EUs samlede budsjett for 1995 er ikke mer enn 4,9 % avsatt til administrasjon, i følge Bergens Tidende 2. september 1994. Dette skal finansiere Kommisjonen, Parlamentet, Rådet, Domstolen og Revisjonsretten.

       Dette medlem har inntrykk av at betydelige grupperinger innenfor EU nå er mer på vakt mot byråkrati og sentralisme og viser til at både det vedtatte nærhetsprinsipp og proporsjonalitetsprinsipp er et utslag av en slik reaksjon. Det er på det rene at flere regioner innenfor de enkelte medlemsland anser EU som en støttespiller i forholdet til deres egne nasjonale myndigheter. EU har nylig opprettet en egen regionkomité som skal gi råd til Kommisjonen og Rådet.

24. Europeisk kultur

       Europa omtales undertiden med avsky og fientlighet. Det skapes inntrykk av at det dreier seg om gamle, undertrykkende kolonimakter som domineres av kyniske kapitalkrefter og multinasjonale selskaper. Dette innebærer en uheldig måte å styrke norsk nasjonalfølelse på.

       Når det gjelder EU og europeisk kultur vil dette medlem bemerke følgende: EU-landene er i likhet med Norge preget av den kristne kulturarv som gir mennesket en egenverdi. Kulturen er dessuten preget av gresk filosofi og romerske rettstanker. EU-landene er alle demokratier og de har i mange tilfeller stått i spissen for Europarådets arbeide for å styrke menneskerettighetene med en egen menneskerettskommisjon og menneskerettsdomstol. Norsk kunst og kultur har først og fremst sine røtter i EU-landene. Det samme gjelder vår fremmedspråklige undervisning. Norge har stått sammen med disse land i NATO for å forsvare seg mot diktaturet.

       På denne bakgrunn er det vanskelig å forstå den skepsis og uvilje som endel nordmenn viser overfor Europa. Europa er i virkeligheten et lite skjell på den vestlige del av de asiatiske kontinent, omgitt av en urolig verden preget av befolkningseksplosjon, religiøs fanatisme, brudd på menneskerettighetene, etnisk fiendskap og totalitære regimer. Europa har en raskt minkende del av verdens befolkning. Dersom Europa rennes over ende, er det ute også med Norge. Derfor hører Norge hjemme i Europa, ikke bare kulturelt, men også rettslig, økonomisk og politisk.

       Det kulturelle fellesskap med et Europa i en urolig verden taler for norsk medlemskap i EU.

25. Folkeavstemningen

       Dette medlem har merket seg følgende:

       Stortinget har fastsatt at det skal avholdes en rådgivende folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. De fleste politiske partier har erklært at de ønsker at deres representanter i Stortinget skal stemme ja dersom det er et flertall for medlemskap ved folkeavstemningen. (Det vil neppe bli aktuelt å stemme nei ved et nei-flertall, siden Regjeringen da ikke vil legge frem forslag om medlemskap i Stortinget.) Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har på sin side erklært at de ikke uten videre vil følge folkeavstemningsflertallet i Stortinget, slik at norsk medlemsskap i EU ikke oppnår det nødvendige 3/4 flertall selv om folkeavstemningen gir et ja-flertall.

       Dette medlem mener at når politikerne først forelegger et spørsmål for folket, er det ut fra et demokratisk synspunkt riktig å la folkeavstemningen være avgjørende. De valgte politikere er jo nettopp valgt for å representere folkeviljen. På den annen side vil dette medlem bemerke følgende. Det er en vesentlig forskjell på en rådgivende og en bindende folkeavstemning. En rådgivende folkeavstemning kan vedtas som vanlig lov i Stortinget, mens en bindende folkeavstemning forutsetter at Stortinget først endrer grunnloven med det nåværende to tredjedels flertall.

       Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått at vi skal endre grunnloven, slik at det, som f.eks i Danmark, skal være mulig å avholde bindende folkeavstemninger. Dette har alle andre partier, inklusive Arbeiderpartiet og Høyre, stemt imot. Det er ikke lett å forstå med hvilken rett Arbeiderpartiet og Høyre kan bebreide andre partier for ikke å la seg binde av en folkeavstemning, kort tid etter at de har stemt ned et forslag fra Fremskrittspartiet som ville ha gjort det mulig å avholde en bindende folkeavstemning. Man kan ikke godt forlange at andre partier frivillig skal la seg binde av en folkeavstemning i et meget viktig spørsmål, samtidig som man er prinsipielt imot at det skal kunne vedtas at folkeavstemninger skal være bindende. Det kan selvsagt innvendes fra Høyre og Arbeiderpartiet at de ikke var imot prinsippet om bindende folkeavstemninger i Fremskrittspartiets grunnlovsforslag, men at de ikke var tilfreds med den nærmere utforming av forslaget. Disse partier kunne likevel, hvis de var enige i prinsippet, ha fremmet egne grunnlovsforslag om bindende folkeavstemninger. Siste frist for å fremme slike forslag utløp i juni 1992. På dette tidspunkt var det klart for begge partier at det kunne bli aktuelt å søke om medlemskap i EU. Sentrale politikere fra begge partier hadde alt kommet med forslag til grunnlovsendringer som tok sikte på norsk medlemskap i EU. Ingen av disse inneholdt noe om bindende folkeavstemninger. Man nøyde seg med å stemme imot Fremskrittspartiets forslag.

       Dette medlem konstaterer at Fremskrittspartiet har opptrådt ryddig ved å foreslå en grunnlovsendring som vil gjøre det mulig å avholde bindende folkeavstemninger samtidig som partiet har erklært at det vil følge folkeflertallets vilje i EU-saken. Fremskrittspartiet finner det bemerkelsesverdig at partier som hevder at EU er udemokratisk ikke selv er villig til å innrette seg etter folkets vilje i en folkeavstemming.

26. Oppsummering og konklusjon

       Dette medlem finner det utilfredsstillende at Norge, som selvstendig nasjon, i EØS skal være underkastet beslutninger som treffes i EU, uten at Norge har anledning til å delta der avgjørelsene i realiteten treffes. Når man ser på det området som EØS-avtalen og EU har felles, nemlig de fire friheter og konkurransereglene, er et EU-medlemskap klart å foretrekke fremfor EØS-avtalen. Dette inntrykk vil forsterkes, ved at EFTA-pilaren i EØS reduseres fordi EFTA-land slutter seg til den andre og dominerende pilaren, EU.

       Dette medlem tillegger ikke ordet « union » noen spesielt negativ eller positiv betydning, og foretrekker å konsentrere seg om de konkrete rettigheter og plikter et EU-medlemskap innebærer.

       Dette medlem kan ikke se at det har vesentlig reell betydning om lovvedtak, slik som i EU, blir gjeldende rett i Norge uten at lovene etterpå også er vedtatt i Stortinget, eller om vedtakene, slik som i EØS, blir norsk lov først etter at de er vedtatt som lov i Stortinget, all den tid Stortinget er folkerettslig forpliktet til å treffe slike vedtak.

       Når både EU-rett og EØS-rett går foran også nyere norsk rett, anser dette medlem at dette er en nødvendig konsekvens av at man oppretter et felles marked med felles regler.

       Dette medlem tillegger det liten reell betydning at Roma-traktaten, i motsetning til EØS-avtalen ikke inneholder noen oppsigelsesklausul. De øvrige medlemmer i EU vil neppe ha interesse av å beholde en stat som medlem hvis denne ikke ønsker dette.

       Dette medlem er enig i at EU innebærer et visst « demokratisk underskudd », men vil understreke at dette er en konsekvens av at man ikke ønsker å opprette en føderal stat med et vanlig lovgivende parlament. Dette medlem vil likevel understreke at det ligger en vesentlig demokratisk sikring i at den enkelte medlemsstats medlem i EU-rådet representerer sin nasjonale regjering som står ansvarlig overfor dets nasjonale parlament.

       Dette medlem er enig i at Norges eventuelle tre stemmer av 90 i EU-rådet gir beskjeden innflytelse. På den annen side gis Norge innflytelse på utviklingen i andre europeiske land som har stor betydning for Norge pga. den økende internasjonalisering og arbeidsdeling. Dette medlem vil minne om at hver norsk borger har like stor innflytelse i Rådet som seks tyskere.

       Dette medlem finner at beslutningsprosessen i EU burde være mer åpen, men vil understreke at utviklingen de senere år har gått i retning av større åpenhet. Spesielt positivt er det at Ministerrådets sekretariat nå automatisk offentliggjør hvilke land som har stemt mot når det dreier seg om avstemninger over rettsektor, dvs. vedtak som endrer rettstilstanden i medlemsstatene. De nordiske land, vil hvis de blir medlemmer, i likhet med Danmark, kunne påskynde denne utviklingen i retning av åpenhet.

       Dette medlem mener at det taler for norsk medlemskap at politiske grupperinger i Norge som tradisjonelt har gått inn for høyere skatter, flere regelendringer og subsidier og dermed sterkere sentralisering, går sterkt imot norsk medlemskap i EU.

       Dette medlem vil understreke at den miljømessige utvikling i Norge i stor grad er avhengig av det som skjer i andre land, ikke minst i EU. Derfor er forpliktende og solid institusjonelt forankret internasjonalt samarbeide av vital betydning. EU representerer nettopp en slik organisasjon, og Norge vil som medlem kunne bidra til at miljøhensyn blir tillagt større betydning.

       Dette medlem ser det som positivt at den tollfrie importen av alkoholholdige drikker blir noe større ved norsk EU-medlemskap og at det er utsikt til at den vil bli enda større etterhvert.

       Dette medlem vil understreke at fri bevegelse av arbeidskraft følger alt av EØS-avtalen. Det innebærer at EU ikke har noen betydning når det gjelder EU-borgeres adgang til Norge.

       Dette medlem vil gjøre oppmerksom på at Norge alt 1. juli 1990 avviklet sine viktigste valutareguleringer, og at hverken EØS eller EU innebærer noe vesentlig nytt bortsett fra at de hindrer gjeninnføring av slike reguleringer. Dette medlem finner at reglene i EØS og EU om fri bevegelse av arbeidskraft og kapital er svært positive fordi de innebærer at de forskjellige lands regjeringer er nødt til å la være å skattlegge og regulere arbeidskraft og kapital så sterkt at de flykter til et annet land. Det vil si at regjeringene vil måtte konkurrere om å tilby arbeidskraft og kapital gode betingelser. Dette hensyn vil legge bånd på skattegriske og reguleringsglade politikere.

       Dette medlem stiller seg kritisk til EUs landbrukspolitikk som er basert på faste priser, overproduksjon og subsidiert eksport kombinert med høye importavgifter. Norsk medlemskap vil føre til at Norge ikke lenger kan importere matvarer fra verdensmarkedet hvis det finnes dyre alternativer i EU. Et positivt trekk er at medlemskap sannsynligvis vil føre til at norske skatteborgere og forbrukere slipper å støtte landbruket med så høye beløp som i dag. Et negativt trekk er at vi må betale endel subsidier også til EU-bønder.

       Dette medlem har forståelse for at norske fiskere ikke er tilfreds med utfallet av forhandlingene om fisk. Dette har sammenheng med at Norge ikke har fått noen sikre garantier når det gjelder situasjonen etter 31. desember 2002. På den annen side er det forståelig at EU ikke ville ta opp til ny vurdering en felles fiskeripolitikk alt nå. Dette medlem har inntrykk av at norske fiskeres motstand i stor grad skyldes mistillit til andre EU-land og deres fremtidige politikk. Dette medlem mener imidlertid at det i den foreliggende avtale ligger så mange positive intensjonserklæringer fra EUs side at Norge bør kunne stole på at EU vil ta vesentlig hensyn til norske interesser.

       Dette medlem legger stor vekt på at fremtidens kamp om fiskeressursene sannsynligvis i stor grad vil foregå utenfor 200-milssonene, og at en regulering av fiske i åpent hav vil tvinge seg frem. I en slik situasjon vil Norge være sterkt avhengig av EUs forhandlingsstøtte.

       Dette medlem legger også vekt på at oppdrettsnæringen synes å ha en stor fremtid i Norge, og at denne næring vil ha særlig stor fordel av lett adgang til EU-markedet.

       Dette medlem gjør oppmerksom på at distriktspolitiske virkemidler i form av statsstøtte ikke er tillatt uten begrensninger, men at det her gjelder de samme regler i EØS og EU.

       Dette medlem antar at EU-medlemskap har relativt liten betydning for norsk industri og tjenesteytende næringer, og at eventuelle fordeler sannsynligvis vil bli oppveiet av den belastning det norske nettobidraget til EU innebærer. En fordel ved medlemskap er at frihandelen omfatter alle produkter, og ikke bare de som har sin opprinnelse innenfor EØS. Dette medlem finner det ikke sannsynlig at et EU-medlemskap sett i forhold til EØS vil få noen vesentlig betydning for opprettholdelse av velferdsstaten og sysselsettingen. Dette har sammenheng med at det først og fremst er våre store olje- og gassinntekter som vil gjøre det mulig å opprettholde en relativt høy sysselsetting ved hjelp av en stor offentlig sektor.

       Dette medlem har merket seg at det undertiden uttales bekymring over at avgiftene i Norge vil bli presset nedover ved et EU-medlemskap. Dette medlem anser i så fall dette som positivt, men vil peke på at avgiftsharmoniseringen i EU i stor grad går ut på å fastsette minimumssatser, slik at statenes mulighet for å konkurrere om å gi sine varer lavere avgiftsbelastning vanskeliggjøres.

       Dette medlem har merket seg de fem tilpasningskriteriene til den økonomiske og monetære union, nemlig lav inflasjon, rente, budsjettunderskudd og statsgjeld samt to år uten deregulering, og finner disse i god overensstemmelse med Fremskrittspartiets politikk. Dette medlem tar avstand fra dem som synes å tro at man løser arbeidsløshetsproblemet ved hjelp av store budsjettunderskudd og inflasjon. Dette medlem har merket seg at overgangen til en felles sentralbank og en felles valuta først vil finne sted etter at den norske regjering har forelagt saken for Stortinget. Dette medlem finner det dessuten ønskelig at folket får si sin mening gjennom en folkeavstemning før Norge eventuelt går inn i den økonomiske unions sluttfase.

       Dette medlem viser til at EU på endel områder har vedtatt direktiver på arbeidsrettens område og at 11 av medlemslandene har vedtatt et sosialt charter. Dette medlem er oppmerksom på at det fremholdes at dette engasjementet fra EUs side tar sikte på å hindre sosial dumping, men synes likevel det er uheldig at rike land i EU på denne måten innskrenker konkurransen ved å hindre lavprisimport fra land med lavere lønninger og dårligere arbeidsmiljø. Når så det tap disse land påføres søkes kompensert ved hjelp av regionalpolitiske pengeoverføringer, synes dette medlem at utviklingen går for langt i retning av reguleringer som i realiteten undergraver frihandelen. Denne utvikling er etter dette medlems mening heller ikke i overensstemmelse med EUs erklærte næringsprinsipp som innebærer at EU ikke skal regulere der hvor den enkelte medlemsstat kan gjøre dette bedre eller like godt.

       Dette medlem vil understreke at spørsmålet om norsk EU-medlemskap må vurderes i et langt tidsperspektiv. Det synes da sannsynlig at USA i stadig større grad vil overlate forsvaret av Europa og de europeiske nærområder til EU. I en slik situasjon vil det innebære en sikkerhetsrisiko for Norge ikke å være med i EU og denne organisasjonens forsvarssamarbeide. At talsmenn for USA i dag forsikrer at USA vil stå ved sine NATO-forpliktelser rokker ikke ved denne fremtidsvurdering.

       Det er dette medlems oppfatning at Norges nasjonale sikkerhet vil være nøye knyttet til sikkerheten i EU. Av dette følger at dette medlem ser det som noe i retning av en moralsk plikt å delta i EUs utvikling. Å ikke delta et sted hvor ens fremtidige skjebne høyst sannsynlig blir avgjort, er følelsesmessig lite tilfredsstillende.

       Dette medlem mener at det kulturelle fellesskap med et Europa i en urolig verden taler for norsk medlemskap i EU.

       Dette medlem mener at Norge bør slutte seg til EU, og legger hovedvekten på utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken.

7. Merknad fra komiteens medlem Hallvard Bakke

1. Innledning

       Komiteens medlem Hallvard Bakke stemte i mot at Norge skulle søke om medlemskap i De europeiske fellesskap EF ved Stortingets behandling 19.11.1992. Det er argumenter både for og mot at Norge skal bli medlem i EU. Argumentet for vil først og fremst være at EU er der som en organisasjon som omfatter de fleste vesteuropeiske land og at Norge som medlem vil delta i EUs besluttende organer. Et medlemskap vil også kunne være fordelaktig for deler av fiskeforedlingsindustrien og fiskeoppdrettsnæringen.

       Dette må vurderes mot at vi ved medlemskap vil få mindre innflytelse på vår egen samfunnsutvikling, det blir vanskeligere å føre en økonomisk politikk med kamp mot arbeidsledighet og for full sysselsetting som overordnet mål, det blir vanskeligere å opprettholde velferdsstaten etter vår egen modell, det blir mindre demokrati og folkelig innflytelse i den politiske prosess, og Norge vil ikke lenger kunne tale med sin egen stemme utad og i internasjonale organisasjoner. Også hensynet til å kunne gå foran i miljøspørsmål, råderett over naturressursene, bevare bosetting, og muligheter til å kunne føre en handels- og bistandspolitikk til beste for de fattige landene taler mot medlemskap.

       Jeg ser det som svært positivt at europeiske land som tidligere har kriget mot hverandre nå er inngått i et nært samarbeid med sikte på å løse sine og Europas oppgaver på fredelig vis. Etter min mening hadde det vært en fordel for Europas utvikling om man etter endringene i 1989 og fremover i stedet for en fordypning av samarbeidet gjennom Maastricht-traktaten, hadde satset på et løsere samarbeid som kunne trukket alle av de nye demokratiene med. I et slikt samarbeid ville Norge også hatt sin naturlige plass. Det vil selvsagt være opp til medlemslandene selv å velge hvordan de vil samarbeide. EU vil bestå helt uavhengig av norsk medlemskap eller ei. Skulle EU-samarbeidet bryte sammen ville det skape usikkerhet og utrygghet som ikke ville tjene Europas utvikling.

       Et samarbeid hen imot en stadig tettere union slik Maastricht-traktaten foreskriver, som vil bli mer og mer lik en de facto statsdannelse, er etter min mening ikke en gunstig utvikling. Det vil føre til mindre folkelig deltakelse og innflytelse i den politiske beslutningsprosessen. Innenfor en slik stor enhet vil det bli mye vanskeligere å ta hensyn til ulike samfunnsinteresser og behov, og å styre samfunnsutviklingen i samsvar med folkevalgte organers ønsker og prioriteringer.

       Etter min oppfatning er det fullt mulig å ha et effektivt forpliktende internasjonalt samarbeid for å løse de oppgavene vi står overfor når det gjelder miljø, fattigdom, sysselsetting og fred uten å gå veien om en union. Norge er i dag forpliktet av om lag 3.500 internasjonale avtaler ifølge Utenriksdepartementet og vi er medlem av om lag 260 internasjonale organisasjoner på regjeringsplan. Jeg mener også at en sterk integrasjon som ikke har en klar forankring i den europeisk opinionen, snarere vil forsterke problemene i stedet for å løse dem. I likhet med andre land har vi et ansvar for verden rundt oss og Norge kan og skal ha et sterkt internasjonalt engasjement. Men vårt bidrag kan være minst like konstruktivt utenfor EU som om vi blir medlem.

       En gjennomgangstone i Maastricht-traktaten er « en åpen markedsøkonomi med fri konkurranse ». I de overordnede retningslinjene for samordning av medlemslandenes økonomiske politikk heter det at oppgaven er å gi markedskreftene mulighet til å utfolde seg « fullt ut ». Ut fra et sosialdemokratisk syn er det ikke ved å la markedskreftene utfolde seg « fullt ut » at vi kan bevare og videreutvikle samfunnet slik vi ønsker det, med stor grad av likhet, samfunnssolidaritet, trygghet for den enkelte, full sysselsetting, mest mulig demokratisk innflytelse på samfunnsutviklingen og ansvar for verden rundt oss.

       Mest mulig konkurranse er ikke svaret på verken Norges, Europas eller verdens problemer, der bl.a. kløften mellom rike og fattige land blir større både innad i de enkelte land og mellom den fattige og rike del av verden. Økt konkurranse er ikke nøkkelen til å løse de stadig økende globale problemene, økonomisk, sosialt, når det gjelder miljøet eller befolkningsutviklingen. I stedet må vi etablere et globalt samarbeid med det mål å bevare naturressursene og dermed menneskehetens muligheter til å overleve, og som kan fordele disse ressursene på en rettferdig måte mellom jordens folk.

       Ut fra en total avveining er min konklusjon at Norge fortsatt ikke bør bli medlem av Den europeiske union. I samsvar med Arbeiderpartiets program vil jeg ved den endelige behandlingen i Stortinget følge det råd som blir resultatet av folkeavstemningen 28. november 1994.

       Det vil i denne merknaden ikke være mulig å gå grundig inn på alle de viktige sider medlemskapsspørsmålet berører eller som er behandlet i St.meld. nr. 40. Jeg vil derfor i hovedsak konsentrere meg om enkelte områder som er sentrale i debatten frem mot folkeavstemningen, mens andre sentrale områder ikke er behandlet.

       Regjeringen kommer i meldingen i liten grad inn på de negative virkninger et medlemskap kan få og gir ikke en vurdering og avveining av disse sammenholdt med de fordeler medlemskap etter Regjeringens mening innebærer. Regjeringen synes i meldingen å legge avgjørende vekt på to hovedpilarer for sin konklusjon om at Norge bør bli medlem av EU. Norge vil delta i EUs organer og der kunne gjøre norske synspunkter og norske interesser gjeldende. Dette mener Regjeringen er av helt avgjørende betydning for vår sikkerhet og for norsk næringsliv. Videre mener Regjeringen at medlemskap vil bety økt økonomisk vekst som igjen vil sikre velferdsstaten.

       Isolert sett er det riktig at det vil være fordel for Norge å kunne delta i flest mulig forsamlinger der spørsmål som på noen måte kan ha betydning for Norge behandles. Men når det fremstilles som om manglende deltakelse på EUs utenriks- og toppmøter vil svekke vår sikkerhet og ha andre dramatiske konsekvenser, er dette etter min oppfatning å gi slik deltakelse en betydning langt utover alle rimelige proporsjoner. Det finnes intet grunnlag for å hevde at hensynet til vår sikkerhet er et avgjørende argument for norsk EU-medlemskap.

       Regjeringen gjør i meldingen intet forsøk på å belegge at medlemskap i EU gir høyere økonomisk vekst. Forutsetningen om høyere økonomisk vekst bygger på rene gjetninger, og der det på tilsvarende måte kan gjøres antakelser om den motsatte konklusjon.

       Samtidig som Regjeringen legger avgjørende vekt på betydningen av EU som en overnasjonalt forpliktende samarbeidsordning, nedtoner Regjeringen dette forpliktende samarbeidet sterkt i meldingen. Samordningen av den økonomiske politikken slik den kommer til uttrykk i de overordnede økonomiske retningslinjene, er etter Regjeringens mening ikke bindende. Felles utenrikspolitikk gjelder bare der det likevel er enstemmighet. Og på områder der det treffes avgjørelser ved flertallsvedtak, kan Norge alltid gjøre gjeldende at vitale norske interesser er truet dersom flertallet går oss imot og derved likevel hindre vedtak. Vi kan også melde oss ut dersom det skjer noe vi ikke liker. De samme rettighetene må da selvsagt gjelde også for andre land. Jeg er helt uenig med de synspunkter Regjeringen her legger til grunn og mener de er i strid med unionstraktaten og EU-samarbeidets karakter. Men om de hadde vært riktige ville det vært lite igjen av EU som et overnasjonalt forpliktende samarbeid som skal ta fatt på ledighetsproblemet, styre kapitalkreftene og dra med seg miljøsinkene.

2. Det prinsipielle utgangspunkt

       Mitt prinsipielle utgangspunkt er et sosialdemokratisk samfunnssyn der målet er å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn, en fredelig verden med arbeid til alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Mange trekk ved dagens samfunnsutvikling går i feil retning. Stadig flere mennesker lever i sult og nød. Vårt livsgrunnlag trues av klimaendringer, giftutslipp og forurensning. Den mer liberalistiske politikk som EU bygger på, vil føre til et hardere samfunn, med mer konkurranse og arbeidsløshet, mer utrygghet og dårligere livskvalitet.

       Den norske og nordiske samfunnsmodell er et alternativ til liberalismen, med det mål å skape et samfunn uten klasseskiller, et samfunn med trygghet og demokrati. Alle må være sikret et meningsfylt arbeid. Alle skal ha like rettigheter til utdanning, helse, til å være med å bestemme og delta. Vi må føre en politikk som er innenfor naturens tåleevne, med lavere ressursforbruk og mindre forurensning.

       Demokrati og folkelig deltakelse er en forutsetning for at folk skal få et meningsfylt liv, og for at vi skal få en politikk for rettferdighet og miljø. Derfor må beslutninger og makt være desentralisert og vi må føre en politikk som sikrer levende distrikter og opprettholder bosettingsmønsteret. Samtidig må vi videreutvikle den norske velferdsmodellen der rettigheter og sosial trygghet er lik for alle, uavhengig av kjønn, sosial status, arbeidsplass og bosted.

       EU er i ferd med å bli en politisk, økonomisk, utenrikspolitisk og militær union, og medlemsstatene har forpliktet seg til at utviklingen mot en stadig tettere union skal fortsette. Jeg mener Norge fortsatt skal ha muligheten til å ta egne utenrikspolitiske standpunkt og i visse sammenhenger være en brobygger internasjonalt. Bare en liten selvstendig stat utenfor de store enhetene kan spille en slik rolle. Norge må arbeide for en virkelig internasjonal utjevning og en verden der de fattige landene får en reell mulighet til å utvikle seg uten å bli hindret av de rike landenes interesser. Målet må være at utviklingslandene kan skape levedyktige samfunn uten sult og nød. Jeg ønsker en verden med en rettferdig regulert handel hvor den rike verden er villig til å dele på jordens ressurser. Internasjonale avtaler og organisasjoner må ha utjevning og rettferdighet som mål.

       Hvis Norge blir medlem i EU vil EUs innflytelse på det norske samfunnet utvilsomt bli større enn vår innflytelse på EU. Mange ser opp til den nordiske samfunnsmodellen med dens vekt på samfunnssolidaritet, rettferdighet, likhet, trygghet for den enkelte, full sysselsetting, mest mulig demokratisk innflytelse på samfunnsutviklingen og ansvar for verden rundt oss. Det er vanskelig å se at det kan tjene utviklingen i Europa eller vårt eget land hvis vi nå risikerer å måtte demontere viktige deler av denne modellen.

       Sosialdemokratiet er en internasjonal bevegelse med fredelig samarbeid med land og folk i hele verden på sitt program. Denne internasjonalismen sprang opprinnelig ut av en kamp for solidaritet mellom arbeidere i alle land, en lengsel etter fred og avsky for krig. Denne internasjonalismen er en levende del i alle sosialdemokraters felles idéarv. Mitt syn er at det er fullt i samsvar med denne tradisjon å arbeide aktivt innenfor det store antall internasjonale organisasjoner Norge allerede er medlem av, som et lite land kunne stå for det vi mener er riktig og galt og av og til kunne ta initiativ og være brobygger.

3. De globale utfordringene

       Miljø- og fattigdomsproblemene i verden er vår tids største utfordring. Store endringer er både nødvendige og uunngåelige fordi den nåværende økningen i folketall og forbruk undergraver selve grunnlaget for å overleve.

       På flere områder ser vi allerede tydelige tegn på krise i naturen. Matjorda forsvinner samtidig som vi får flere munner å mette. Regnskogene hugges ned i et skremmende tempo. Det livsviktige ozonlaget, som beskytter oss og andre arter mot solas ultrafiolette stråler, uttynnes. Samtidig fører utslippene av CO₂ og andre klimagasser til at atmosfæren kan bli varmere, med konsekvenser vi ennå ikke har full oversikt over. Dyre- og plantearter utryddes og mangfoldet i naturen blir mindre.

       Produksjon og forbruk må skje i pakt med naturens tålegrense og bygge på en forsvarlig forvaltning av jordens ressurser. Bare en rettferdig fordeling av verdens goder kan stanse miljøtrusselen og sikre en fredelig utvikling. Likevel styrer vi fortsatt etter et mål om stadig større materielt forbruk i den rike verden. Vi står i fare for å ødelegge livsgrunnlaget for dem som kommer etter oss hvis ikke utviklingen kommer inn på en ny kurs.

       Også i vår del av verden ser vi at samfunnsutviklingen på noen områder går i feil retning. Massearbeidsløshet skaper stadig flere som faller utenfor samfunnet. De sosiale bånd svekkes og erstattes av markedskrefter. Et mer menneskevennlig samfunn trenger mer fellesskap og samarbeid, ikke økt konkurranse og konflikt.

4a. Omveltningene i Europa

       De store omveltningene i Europa etter 1989 har åpnet muligheter for et samarbeid mellom nasjoner som tidligere var en fjern drøm. Den kalde krigen er avsluttet og jernteppet som delte vårt kontinent er borte. Med kommunismens sammenbrudd i Sentral- og Øst-Europa fikk vi en historisk sjanse til å skape ordninger som integrerer de nye demokratiene i et forpliktende samarbeid.

       Arbeidet med Maastricht-traktaten ble startet før de store endringene i Europa, med det formål å gjøre Vest-Europa mer konkurransedyktig i forhold til USA og Japan.

       Da muren falt, Warszawapakten brøt sammen og det tidligere Sovjetunionen ble oppløst, sto EF foran valget mellom å ta hensyn til den totalt nye situasjonen i Europa eller fortsette langs det opprinnelige spor. EF valgte det siste. Endringene i 1989 og deretter merker man lite til i Maastricht-traktaten. Den er på mange måter et svar på gårsdagens problemer og innebærer en fordypning av et eksisterende samarbeid som gjør det vanskeligere for nye land å komme med. Det store flertall av de sentral- og østeuropeiske landene vil derfor i overskuelig fremtid ikke kunne bli medlemmer av EU slik den er tegnet opp i Maastricht-traktaten. Land som Russland, Ukraina, Hviterussland som det er avgjørende å ha med i et all-europeisk samarbeid vil trolig ikke kunne bli med selv i et endret EU.

       Det er derfor svært lite sannsynlig at EU kan danne den institusjonelle ramme rundt et all-europeisk samarbeid og et stabilt Europa fra Atlanterhavet til Ural, slik drømmen har vært i hele etterkrigstiden, men at NATO med sitt « Partnerskap for fred » og KSSE vil være mer naturlige utgangspunkt for en all-europeisk sikkerhetsordning som også omfatter USA. Det er viktig å inkludere de nye europeiske demokratiene i et nært sikkerhetspolitisk samarbeid så raskt som mulig og ikke legge hovedvekten på organisasjoner der de ikke kan være med.

       En annen hovedoppgave er å støtte og befeste det til dels skjøre demokrati i mange av disse landene, noe som igjen vil avhenge av at de får en økonomisk framgang. Dette er også den beste sikkerhetspolitiske garanti, fordi demokratiske land ikke kriger mot hverandre, men løser sine konflikter på annen måte. Overgangen fra den kommunistiske kommandoøkonomien må ikke føre til at Sentral- og Øst-Europa blir pålagt en liberalistisk markedsøkonomi som betingelse for hjelp og støtte. Ansvaret for å lette overgangen til demokrati påligger alle europeiske land både i og utenfor EU. Store sosiale problemer kan gi grunnlag for skepsis mot demokratiet som styreform og sosial uro gir grobunn for nasjonalisme og høyreekstremisme.

       Også i Vest-Europa er det grunn til å frykte konsekvensene av massearbeidsløsheten og de økende sosiale ulikhetene. Vi ser allerede en høyreside på frammarsj. Alle krefter må derfor mobiliseres for et Europa vekk fra massearbeidsledigheten og store klasseskiller og et Europa som står for demokrati og sosial fordeling. Å bevare og videreutvikle den nordiske velferdsmodellen er et bidrag Norge kan gi til en slik utvikling. Det må utvikles en strategi sammen med dem som deler vårt samfunnssyn i alle europeiske land, både innenfor og utenfor EU. Hvordan Europa og verden skal organiseres er noe vi skal samarbeide om fordi landene har mange felles utfordringer og felles mål, uavhengig av om de er med i den europeiske union eller ei.

4b. Nordens rolle

       Norden har spilt en viktig internasjonal rolle. Vi har tatt de fattige lands side og vært en pådriver for fred og miljø. Kanskje den viktigste betydningen vi har hatt internasjonalt er gjennom den samfunnsmodellen vi har skapt. Vi har vist at det er mulig å skape et samfunn med jevnere fordeling, mindre ledighet og mer trygghet enn markedsliberalismen gir oss, et samfunn som har tjent som modell for mange som kjemper for det samme som oss.

       Det nordiske samarbeidet må bevares og styrkes uavhengig av de enkelte lands tilknytning til EU. I 1972 skrev Johan Jørgen Holst og John Sannes i boken « Hvorfor ja til EF » at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom utbygging av det nordiske samarbeidet på den ene side og norsk medlemskap i EF på den annen. I tillegg til Norge søkte også Danmark dengang om medlemskap og Danmark ble medlem.

       Hvis en situasjon med to nordiske land som medlem av EF og tre utenfor slik Holst og Sannes forutsatte i 1972, ikke ble vurdert å være til hinder for en utbygging av det nordiske samarbeidet, er det vanskelig å se hvordan dette samarbeidet nå skulle behøve å svekkes hvis tre nordiske land blir medlem av EU og to fortsetter som ikke-medlem. Tvert imot kan det være viktig at noen nordiske land står utenfor EU og fritt kan hevde det som tradisjonelt har vært nordisk syn i internasjonale organer. Hvis man mener at det kan ha en positiv betydning at enkelte små nasjoner kan tale med en mer uavhengig stemme i internasjonale organisasjoner, vil Norges rolle i en slik sammenheng bli ekstra viktig dersom Finland og Sverige blir medlem i EU.

       Som ikke-medlem vil Norge ha et nært samarbeid med EU, blant annet gjennom EØS-avtalen og det utenrikspolitiske samarbeidet. Et slikt samarbeid vil neppe bli vanskeligere om vi i tillegg til Danmark også har to andre av våre naboer og venner i Norden som medlem.

5. Fred og sikkerhet

       Norges sikkerhetspolitiske situasjon er i dag bedre enn noen gang etter den annen verdenskrig. Den tidligere mulige militære trussel mot Norge fra Sovjetunionen er borte. Den største sikkerhetspolitiske utfordring nå er å få etablert en all-europeisk sikkerhetsordning som inkluderer også USA og å få stabilisert de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa. Den militære avspenningen har gjort at de fleste NATO-land reduserer sine militærutgifter, noe som må anses som svært positivt. Det gir mulighet til større innsats når det gjelder de ikke militære trusler mot sikkerhet og stabilitet som miljøkatastrofer og forurensninger, fattigdom, arbeidsledigheten og sosial uro, foruten regionale konflikter, som igjen kan gi flyktningestrømmer og ustabile politiske forhold.

       NATO skal fortsatt bestå og innebærer under det endrede trusselbildet en større militær sikkerhet for medlemslandene enn noen gang før. Det er fra Regjeringens side lagt vekt på at Den vesteuropeiske union (VEU) skal utvikles som EUs forsvarselement og at man på NATOs toppmøte i januar 1994 hilste denne utviklingen velkommen. Regjeringen mener derfor at stadig flere sikkerhetspolitiske beslutninger som berører Norge vil bli truffet i EU og VEU og at det derfor er « viktig at Norge kan ta fullt ut del i det europeiske samarbeidet på dette området. Vi må unngå at beslutninger som angår vår egen sikkerhet blir tatt uten norsk deltakelse. » I svar på et av mine spørsmål (spm. 57) heter det at:

« Det (er) Regjeringens vurdering at Norge ikke har råd til å sette seg i en situasjon der Norge ikke har fulle rettigheter i alle disse fora (NATO, EU, VEU eller andre fora, min anmerkning). »

       Statsministeren har også uttalt at vår sikkerhet både i snever militær betydning og i utvidet forstand blir svekket dersom vi ikke blir medlem av EU og VEU og at Norge kan bli en « annenrangs sikkerhetspolitisk nasjon i Europa » dersom vi ikke blir med i EU. Forsvarsministeren har uttalt at dersom vi ikke blir med i EU må vi enten « bruke svært mye penger og store ressurser på å bygge opp et større forsvar, eller så må vi gi opp det invasjonsforsvaret vi har i dag. I det siste tilfellet må vi basere oss på et slags geriljaforsvar, som kan bekjempe en fiende som allerede står på norsk jord. »

       Dette er etter min mening en lite seriøs fremstilling av Norges militære sikkerhetssituasjon, dersom vi velger fortsatt ikke å bli medlem av EU. Norge er medlem av NATO. NATO skal bestå. NATO-paktens artikkel 5 innebærer en gjensidig sikkerhetsgaranti en for alle, alle for en. Hvis NATO har vært en tilfredsstillende sikkerhetsgaranti i hele den kalde krigens periode, vil det i langt høyere grad være tilfellet nå med et sterkt endret militært trusselbilde. Det finnes derfor intet grunnlag for å spre tvil og frykt om vår militære sikkerhet og mulighet til å avverge et væpnet overfall på norsk territorium om vi ikke er med i EU.

       I den så ofte omtalte erklæring fra NATOs toppmøte 10. og 11. januar 1994 heter det i et mindre sitert avsnitt:

« Vi bekrefter på ny at Alliansen er det vesentligste forum for konsultasjoner mellom medlemmene og det sted hvor det inngås avtaler om politiske retningslinjer som angår de alliertes sikkerhets- og forsvarsforpliktelser i henhold til Washington-traktaten. »

       Hele erklæringen fra NATO-toppmøtet vedlegges.

       Her sier også departementet i svar på et av mine spørsmål (spm. 61) at dette innebærer at « NATOs overordnede ansvar for forsvar av medlemmenes territorium opprettholdes og at Alliansen skal være det sentrale forum for drøftelse av de forpliktelser som følger av Washington-traktaten ». Departementet skriver også at:

« De primære forsvarsoppgaver vil således fortsatt ligge i NATO. VEU kan få ansvar for oppdrag som NATO ikke vil eller kan påta seg. Slike oppgaver er bl.a. krisehåndtering, fredsbevarende operasjoner og humanitære aksjoner under overordnet ansvar av FN eller KSSE. »

       Det er overhodet ikke slik at noen av NATOs kjernefunksjoner skal overføres til VEU. Dette skal drøftes og behandles i NATOs organer akkurat som før. Norge vil være et fullverdig medlem i NATO og ikke et « mindre utenforstående land » slik departementet skriver i et svar til meg (spm. 62).

       VEU har ingen egne styrker som ikke er en del av NATOs styrker. Det vil si at et medlemskap i VEU ikke gir noen økt militær kapasitet som eventuelt kunne settes inn i et forsvar av Norge eller som kunne bidra til økt avskrekking for en potensiell angriper. Hvis VEU skal ivareta fredsbevarende eller humanitære aksjoner under overordnet ansvar av FN eller KSSE vil dette måtte skje i samforstand med NATO, siden VEU er avhengig av å bruke NATOs installasjoner og kommandostruktur. I NATO-erklæringens punkt 10 heter det:

« Vår egen sikkerhet er uadskillelig knyttet til alle andre staters sikkerhet i Europa. Konsolidering og opprettholdelse av demokratiske samfunn på hele kontinentet og deres frihet for enhver form for tvang eller press er derfor av direkte og tungtveiende betydning for oss, likesom det er det for alle andre KSSE-stater i henhold til forpliktelsene i Sluttakten fra Helsingfors og Paris-charteret. Vi er fortsatt dypt forpliktet til å styrke KSSE ytterligere da det er den eneste organisasjon som omfatter alle europeiske og nordamerikanske land som et instrument for forebyggende diplomati, konfliktforebygging, samarbeidende sikkerhet og fremme av demokrati og menneskerettigheter. Vi støtter aktivt bestrebelsene for å øke KSSEs operative evner til tidlig varsling, konfliktforebygging og krisestyring ».

       Den sikkerhetspolitiske tenkning i NATO og EU er at hvert enkelt lands sikkerhet er av betydning for alle landenes sikkerhet. Det er derfor en helt urimelig insinuasjon mot våre allierte og mot EUs medlemsland at de skulle være interessert i å føre en politikk i strid med Norges sikkerhetsinteresser fordi vi ikke er med i EU.

       Dette blir også understreket i VEU-landenes Kirchberg-erklæring av 9. mai 1994 som ikke er omtalt i meldingen, der de ni VEU-landene understreker sin forpliktelse til fullt ut å ta hensyn til (« commitment fully to take into consideration ») assosierte medlemmers sikkerhetsinteresser (dvs. Island, Norge, Tyrkia). Det blir vist til at sikkerhetsgarantiene og forsvarsforpliktelsene innenfor NATO og VEU forsterker hverandre gjensidig og understreket at de assosierte medlemmene « fullt ut » er dekket av sikkerhetsgarantiene i NATO-paktens artikkel 5.

       Det er også verdt å merke seg NATO-erklæringens understrekning av den betydning KSSE har som et forum som omfatter alle europeiske land pluss USA og Canada og den uttrykte vilje til å styrke KSSE. Dette står i sterk kontrast til den beskjedne betydning KSSE blir tillagt i vår hjemlige sikkerhetsdebatt.

       I en erklæring i tilknytning til Maastricht-traktaten uttrykker de ni VEU-landene at assosierte medlemmer av VEU « fullt ut » skal kunne delta i VEUs aktiviteter. Dette er igjen understreket i VEU-landenes Petersbergerklæring av 19. juni 1992 som ikke er omtalt i meldingen (departementet opplyser også at den ikke foreligger på norsk). Det eneste assosierte medlemmer ikke kan gjøre er å nedlegge veto mot aksjoner de fulle medlemmer er enige om. De assosierte landene kan naturlig nok heller ikke delta i vedtakelsen av endring av VEUs prosedyrer og det er fra departementets side lagt vekt på at vi dermed ikke fikk være med å bestemme rammene for de ni sentraleuropeiske og baltiske landenes utvidede deltakelse i VEUs aktiviteter. Jeg går ut fra at det også er i Norges interesse med en slikt utvidet deltakelse fra disse landene og at det ikke ville vært aktuelt for Norge på noen måte å hindre eller blokkere det.

       Det er ingen grunn til ikke å ta alvorlig den uttrykte vilje VEU har gitt uttrykk for om at assosierte land « fullt ut » skal kunne delta i VEUs aktiviteter. Dersom vi deltar i noen aksjoner vil vi stille helt på linje med de fulle medlemmer. Det samme vil gjelde for oppgaver som eventuelt måtte bli overført fra NATO. Norge kan delta i VEUs militære plancelle. Endelig er det i Kirchberg-erklæringen slått fast at endringer i bestemmelsene vedrørende de assosierte landene ikke kan endres uten at disse landene selv er enige.

       Departementet skriver i svar til meg (spm. 59) at Norge ved ikke å delta i EU « signaliserer at Norge ikke er villig til å påta seg et felles ansvar sammen med sine europeiske allierte ». VEU-landene har her en helt annen oppfatning. I Kirchberg-erklæringen heter det at:

« Recognising the highly valuable contribution that the Republic of Island, The Kingdom of Norway and the Republic of Turkey are already making to WEU's activities as future Associate Members, Ministers agreed on a Declaration which figures in Part III of the present document. By enabling WEU to draw fully on these countries' expertise and resources, this package of measures will enhance WEU's role as the defence component of the European Union and as the means to strengthen the European pillar of the Atlantic Alliance. » (Min uthevning.)

       Som det går frem understreker VEU-landene her det verdifulle bidrag de assosierte landene gir til VEU og at dette styrker VEUs rolle som forsvarskomponenten i EU og at det også styrker den europeiske pilar i NATO. Dette er helt andre synspunkter enn det inntrykk som gis i meldingen og i den sikkerhetspolitiske debatten i tilknytning til EU-spørsmålet.

       Det vil for øvrig være helt urimelig å hevde at Norge ikke tar sin del av ansvaret gjennom vår deltakelse i FN-operasjoner og vårt aktive internasjonale engasjement ellers. Jeg er heller ikke kjent med at det fra EUs side er kommet slike anklager mot Norge.

       Hvis EU-landene samordner sin utenriks- og forsvarspolitikk som Regjeringen i denne sammenhengen går ut fra (men som man i andre sammenhenger ikke går ut fra) og følgelig de facto opptrer som en stat, vil det selvsagt være en enhet med meget stor betydning og innflytelse i Europa og det internasjonale samfunn for øvrig. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at vår innflytelse eller mulighet til å ivareta våre interesser er mindre dersom vi ikke deltar i en slik stor enhet. Det vil i så fall være et argument mot små land til alle tider, og slike land burde da ha søkt innlemmelse i større stater. Historien viser få eksempler på at små land har vurdert sine interesser slik.

       Det er vanskelig å se at ved møter i EU vil de andre landene lytte og ta hensyn til Norges interesser, mens ved møter i NATO der de samme landene er tilstede pluss USA og Canada vil man ikke lytte til eller ta hensyn til Norges interesser, ganske særlig når man har erklært at i Europa er hvert enkelt lands sikkerhet avhengig av de andres. Det er også vanskelig å se at Norge ikke skulle ha muligheter til å få fremført sitt syn også overfor EU-landene gjennom alle de internasjonale fora som eksisterer, gjennom de tosidige kontakter som er etablert med EU og gjennom løpende kontakter med hvert av EUs medlemsland.

       Min konklusjon må derfor bli den samme som USAs tidligere NATO-ambassadør William H. Taft: sikkerhet er et unødvendig tema i norsk EU-kamp.

       Det er min vurdering at det kan ha betydning også i den fremtidige utvikling i Europa og i verden for øvrig at noen små land står utenfor de store politiske enhetene og i kraft av dette i visse sammenhenger kan spille en brobyggerrolle eller ta initiativ. Norge har gjennom sin innsats i Midt-Østen forhandlingene vist hvilken betydning dette kan ha.

6. Handel med andre land

       Vårt handelssamkvem med EU er regulert gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen gir full markedsadgang for alle industrivarer utenom visse fiskeprodukter, samt for tjenester og offentlige innkjøp over et visst nivå. Konkurransereglene er like. Antidumpingtiltak er ikke tillatt. Landbruksprodukter er ikke dekket av EØS. I stortingsmeldingen heter det at EØS-avtalen « er i hovedsak svaret på de utfordringer norsk næringsliv ble stilt overfor som følge av det indre marked ». Det heter også: « Avtalen bidrar dessuten til en nødvendig forutsigbarhet om næringslivets rammebetingelser. Dette er av stor betydning for viljen til å investere, som igjen er en forutsetning for å sikre varige arbeidsplasser. »

       Regjeringen skriver at det materielle innholdet i EØS-avtalen vil kunne bestå selv om Finland og Sverige i tillegg til Østerrike blir medlem av EU. Dette er i samsvar med uttalelser fra EUs formann i EØS-rådet etter rådsmøtet 17. mai 1994, der det ble bekreftet at EØS-avtalen vil bli gjennomført selv om bare Island blir eneste ikke-medlem i EU. Regjeringen mener imidlertid at den innflytelse vi i dag har på regelutformingen f.eks når det gjelder helse, sikkerhet og miljø vil bli vesentlig svekket og verdien av avtalen dermed redusert.

       I svar på spørsmål til meg (spm. 26) skriver departementet:

« Med bare to gjenværende EFTA-land i EØS, vil en likeledes måtte regne med at det fra EU-siden vil bli stilt spørsmål om EFTAs overvåkningsorgan, ESA, fortsatt kan sies å ha den samme troverdighet som før når det gjelder krav til upartiskhet. Det kan bli reist krav om reduksjon eller bortfall av ESAs kompetanse og funksjoner, noe som vil skade samarbeidets forutsetning om like konkurransevilkår. Dette kan igjen gå ut over norsk industri og næringsliv. »

       I sitt foredrag i Høyanger 6. september sa handelsministeren bl.a.:

« En forutsetning for at vi fikk dette til (garanti mot antidumpingtiltak fra EU, min merknad) var at det ikke måtte herske noen tvil om at EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen ville håndheve konkurranseregelverket i EØS helt upartisk i forhold til EFTA-medlemmene. Dersom EFTA-delen i EØS-samarbeidet svekkes, kan denne grunnleggende forutsetningen bli borte. Vår situasjon kan lett bli som musens forhold til elefanten. »

       Også andre ledende politikere har pekt på at EU ikke vil akseptere EFTAs overvåkingsorgan dersom Norge sammen med Island og eventuelt Liechtenstein blir de gjenværende EFTA-land i EØS siden « vi ikke kan overvåke oss selv ». Dette er den avgjørende begrunnelse fra LO-leder Yngve Hågensen og fem andre medlemmer i LO-sekretariatet for å gå inn for norsk medlemskap dersom Finland og Sverige blir medlem:

« Dersom Norge og Island blir de eneste EØS-land utenfor EU må man regne med at det blir nødvendig med en omlegging av beslutningssystemet, overvåkingsorganet og EFTA-domstolen. Norske myndigheters og norsk fagbevegelses muligheter til å påvirke beslutningsprosessen vil da framstå som sterkt redusert. Dette innebærer at resultatet av folkeavstemningene i Finland og Sverige vil være av avgjørende betydning for om EØS-avtalen fortsatt vil kunne være et selvstendig alternativ for Norge. »

       EFTA-landenes innflytelse på utforming av regelverk for det indre marked ligger i to forhold. EFTA skal høres under det forberedende arbeid og hvert EFTA-land må godkjenne de endelige bestemmelser hvis det skal omfattes av EØS-avtalen. Regjeringen og andre har gitt uttrykk for at de anser denne prosedyren for tilfredsstillende i dag. Dersom Finland og Sverige i tillegg til Østerrike blir medlem i EU deltar de fortsatt i EØS-samarbeidet. EØS vil omfatte nøyaktig de samme landene som før. De tre nye medlemslandenes interesser i forhold til regelverksutformingen for det indre marked ut fra hensynet til eget næringsliv eller f.eks miljø vil ikke bli forandret fordi de går fra EFTA til EU.

       I EØS-samarbeidet må EU tale med en stemme. Der EFTA-landene har ulike interesser må man finne et kompromiss eller det eller de land som er i mindretall må bøye seg. Hvis de nåværende EFTA-landene er enige vil ikke mulighetene til å få gjennomslag for dette syn bli mindre fordi om « EFTA-pilaren » er blitt såkalt svekket. De tre tidligere EFTA-landene vil delta i EUs behandling og selvsagt der hevde det felles syn som er i samsvar med deres egne interesser. Om noe må dette styrke muligheten til å få gjennomslag, siden det er argument for medlemskap at et land da vil få større innflytelse på EUs beslutninger.

       Dersom man i en slik situasjon skulle få mindre mulighet til gjennomslag for norske interesser og prioriteringer når det gjelder « helse, sikkerhet og miljø » som Regjeringen refererer til, må det derfor bety at Regjeringen tar som utgangspunkt at de andre nordiske landene ikke har de samme prioriteringer på disse områdene. Dette strider mot det som vanligvis fremheves om at de nordiske landene sammen vil kunne øve et påtrykk for å ivareta disse interessene i EU. Men om det skulle være slik, vil Norge være i mindretall i EFTA også i dag og dermed ha liten sjanse til å nå frem til EU i det hele tatt. I en situasjon med færre EFTA-land vil Norges syn i slike situasjoner faktisk ha større mulighet til å nå frem til EU og bli vurdert av EUs organer, selv om det selvsagt er umulig å si i hvilken grad det vil bli tatt hensyn til. Under ingen omstendighet finnes det noen saklig grunn for å hevde at muligheten til å få gjennomslag for Norges interesser og prioriteringer i EØS-samarbeidet skulle bli mindre selv om noen EØS-land flytter over fra EFTA til EU.

       Reglene for overvåkning av konkurransereglene er nedfelt i artikkel 56 i EØS-avtalen. Der heter det at enkeltsaker som påvirker handel bare mellom EFTA-statene, skal behandles av EFTAs overvåkningsorgan. Det samme gjelder også saker der de berørte foretaks omsetning innen EFTA-statenes territorium utgjør 33 % eller mer av foretakenes omsetning innen EØS-området. For bedrifter som selger innenfor store deler av EØS-området innebærer dette at EU-kommisjonen skal være overvåkningsorgan. Dersom et eller et par EU-land er involvert vil omsetningen i EFTA kunne utgjøre minst 33 % og EFTAs overvåkingsorgan dermed være rette vedkommende.

       Men artikkelen har en tilleggsbestemmelse som sier at selv om minst 33 % av omsetningen foregår innenfor EFTAs område skal EU-kommisjonen likevel være rette vedkommende hvis « handelen mellom EF-stater påvirkes ». Om dette skriver Anneke Biesheulvel Borgli ved Senter for fellesskapsrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, i boken « Institusjoner og rettskildelære i EF og EØS - en introduksjon » utgitt på Universitetsforlaget 1993, side 59:

« Det som spesielt vil øke Kommisjonens kompetanse til å gripe inn overfor EFTAs overvåkningsorgan er at EF tradisjonelt tolker 'å berøre samhandelen mellom EFs medlemsland' svært vidt. I det økonomisk integrerte Fellesmarkedet skal det ikke mye til før konkurransevridning innenfor ett medlemslands marked får virkning for de andre medlemslandenes markeder. Med andre ord skal det ikke mye til for at EF betrakter en avtale, selv om den bare involverer ett EF-land, som 'å berøre samhandelen medlemslandene seg imellom'. Antageligvis vil EFTAs overvåkningsorgan derfor nærmest bare ha kompetanse hvis en konkurransevridende avtale utelukkende berører EFTAs marked, mens EF-kommisjonen i praksis vil ta seg av alle øvrige konkurransevridende avtaler der EF-land på en eller annen måte er involvert. »

       Som det går frem av ovenstående vil EU-kommisjonen overvåke alle forhold vedrørende konkurransereglene under EØS-avtalen der EU-land er involvert. Unntaket er hvis virkningen på handelen mellom EFs medlemsstater eller på konkurransen innen Fellesskapet ikke er « nevneverdig » (artikkel 56.3.).

       Når det gjelder overvåkning av regler for statsstøtte er det etablert en samordningsprosedyre (artikkel 64) som fullt ut ivaretar EUs behov for å sikre at ikke EFTA-landene bryter disse reglene. EU vil derfor ikke ha noen foranledning til å kreve endringer i bestemmelsene om overvåkingsorganene slik mange synes å tro, fordi EUs interesser fullt ut er ivaretatt slik som det er. I alle saker skal det andre overvåkingsorganet holdes løpende orientert og gis mulighet til å uttale seg.

       Norges muligheter til å påvirke beslutningsprosessen blir ikke svekket og det vil ikke være noen foranledning til endringer i EØS-institusjonene utenom de som rent formelt følger av at noen EFTA-land blir medlem av EU, dersom Finland og Sverige i tillegg til Østerrike blir medlem av EU. EØS-avtalen vil derfor ivareta norsk næringslivs interesser på samme måte som tidligere. Den eneste forskjell vil bli at Norge må dekke hoveddelen av EFTAs utgifter til deltakelse i EØS-arbeidet. Dette vil imidlertid bli bagatellmessig i forhold til kostnadene ved medlemskap. Departementets svar (spm.26) kan tyde på at de som har utformet svaret ikke helt er orientert om hvordan arbeidsfordelingen etter EØS-avtalen skal være mellom EFTAs overvåkingsorgan og EU-kommisjonen og derfor også trekker gale konklusjoner.

       Som medlem av EU vil Norge bli medlem av en tollunion og underlagt EUs handelsavtaler. Det innebærer en økning av tollen ved importen av varer fra tredjeland etter opplysning i meldingen på ca 500 mill. kroner, som må bæres av norske forbrukere og bedrifter. Regjeringen legger vekt på at Norge som medlem av EU vil stå sterkere overfor tredjeland f.eks ved anklager om dumping. Det kan naturligvis ikke utelukkes. På den annen side kan det heller ikke utelukkes at Norge som medlem av EU kan bli trukket inn i handelskonflikter med andre land, som vil svekke norske eksportmuligheter. Utenfor EU vil Norge selv kunne inngå handelsavtaler med andre land, med gunstigere vilkår for utviklingsland eller land i Sentral- og Øst-Europa enn EUs avtaler, eller foreta en raskere tollnedtrapping enn EU, dersom vi ønsker det.

7. Høyere vekst?

       Regjeringen mener at Norge vil få høyere vekst ved å bli med i EU. På side 395 i meldingen heter det bl.a.:

« Gjennom mer stabile rammevilkår og sikrere markedsadgang legges grunnlaget for at flere bedrifter i den konkurranseutsatte sektor vil velge å lokalisere sin virksomhet til Norge. Dette kan bety at investeringsnivået i norsk konkurranseutsatt virksomhet blir større, noe som vil skape grunnlag for høyere produksjons- og inntektsvekst på lengre sikt. »

       Som påvist foran vil EØS-avtalen gi næringslivet samme rammebetingelser og markedsadgang som i dag selv om de andre søkerlandene blir medlem av EU, og som Regjeringen selv på side 77 i meldingen uttaler « i hovedsak (er) svaret på de utfordringer norsk næringsliv ble stilt overfor som følge av det indre marked ».

       Regjeringen gjør ingen forsøk på å beregne eller anslå størrelsen på den antatte økningen i nasjonalproduktet, men den årlige økte veksten forutsettes både å dekke netto medlemskontingent på ca 0,75 % av BNP samt sikre velferdsstatens fremtid, uten at det er spesifisert hva dette vil koste. I 1972 ble det fremlagt « beregninger » som skulle vise at Norge ved EF-medlemskap ville få en årlig økt økonomisk vekst på 0,5 %. Ingen ting i utviklingen de siste vel tyve årene verken i vårt land eller de andre EFTA-landene sammenlignet med utviklingen i EU-området tyder på noen slik effekt av medlemskap.

       Slike beregninger fremskaffes som regel ved at det gjøres visse forutsetninger om antatt investeringsvekst. Disse forutsetninger mates så inn i en økonomisk modell som kommer ut med den « beregnede » vekst. Som man vil forstå avhenger resultatet her sterkt av kvaliteten av de innmatede forutsetninger og selve modellens evne til å beregne en fremtidig økonomisk vekst som følge av dem. Det er samme resonnement som ligger til grunn for den siterte uttalelse i meldingen selv om det der ikke er gjort forsøk på noen nøyaktig beregning av økningen.

       På side 397 i meldingen refereres det til beregninger i et vedlegg til utredningen « Sverige og Europa » (SOU 1994:6) om mulige virkninger på investeringene i Sverige og dermed på den økonomiske veksten av et medlemskap. Ut fra de forutsetninger som der gjøres kommer man frem til at veksten vil øke med 0,45 % mer pr. år ved EU-medlemskap i forhold til EØS-avtalen. Disse « beregningene » har vært sterkt kritisert på faglig grunnlag i Sverige. I stortingsmeldingen skriver Regjeringen:

« Selv om næringslivet i Sverige på enkelte punkter skiller seg fra det norske, må det antas at tilsvarende virkninger også vil gjøre seg gjeldende i Norge. Det foreligger imidlertid ikke materiale som gjør det mulig å tallfeste disse virkningene mer presist for Norges del. »

       Næringslivet i Sverige er svært forskjellig fra det norske, bl.a. ved en langt større andel av store foretak. Det har betydning i denne typen resonnement, siden små og mellomstore bedrifter knapt kan vurdere alternative investeringer innen- og utenlands. Det viktige er likevel de forutsetninger den svenske utredningen bygger på.

       Det hevdes at det er « en betydande skilnad » mellom å delta i det indre marked på basis av EØS-avtalen i forhold til EU-medlemskap av fire grunner. Den første og viktigste er at EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel. De aller fleste bedrifters investeringsanalyser vil trolig være opptatt av helt andre forhold enn at EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel og at dette dermed skaper en viss usikkerhet om fremtidige rammeforhold. Det er svært usannsynlig at dette skal ha nevneverdig innflytelse på størrelsen av de totale investeringer. Men dersom bedriftene skulle legge vekt på en slik usikkerhet gjelder den også ved medlemskap.

       Regjeringen har understreket at medlemskapet når som helst kan sies opp ensidig. Dermed vil det også her foreligge en tilsvarende usikkerhet. I tillegg kommer at hvis EØS-avtalen blir oppsagt faller en tilbake til handelsavtalen, mens en ved oppsigelse av medlemskapet verken har EØS eller handelsavtalen å falle tilbake på. Departementet erkjenner også dette problemet i svar på mitt spørsmål 98:

« Hvis Norge går inn i EU, vil noe av de økonomiske fordelene ved dette gå tapt hvis det skulle danne seg oppfatning om at vi ville vurdere å trekke oss ut igjen. En eventuell oppsigelse av medlemskapet ville skape større usikkerhet om rammebetingelsene for næringslivet i Norge, og da særlig i forhold til betingelsene i andre EU-land. »

       Regjeringen har i meldingen varslet at den løpende vil vurdere dette og usikkerheten i forhold til rammebetingelsene blir derfor vel så store som ved fortsatt å basere oss på EØS-avtalen. I tillegg kommer at Norge ved ensidig utmelding i strid med de andre medlemslandenes ønsker vil komme i en svært vanskelig situasjon, som også kan gi en negativ situasjon for næringslivet. Departementet sier selv (svar på sp. 98) at det da kan kan oppstå « krevende situasjoner ».

       Det andre momentet den svenske utredningen trekker frem er at EØS-avtalen kan uthules ved at hvert enkelt EFTA-land kan nedlegge veto mot nye bestemmelser som igjen kan føre til at deler av avtalen faller bort. Hvis Norge og Island (og eventuelt Liechtenstein) blir de eneste EFTA-land innenfor EØS vil dette mulige problemet bli mindre enn i dag, fordi det da vil være færre land som eventuelt kan benytte seg av denne retten til å nedlegge veto. Det gir derfor tryggere rammebetingelser for norske bedrifter enn i dag.

       Det tredje punktet er at de andre søkerlandene blir medlem i EU slik at bare Sverige og Island (!) blir igjen og at EØS-avtalen derfor svekkes. Som jeg har påvist tidligere har et slikt resonnement ingen ting for seg. Og endelig heter det at EØS-avtalen ikke gir innflytelse over beslutninger som gjelder standarder og normer som utformes av EU-landene. Dette er galt. EFTA-landene har innflytelse. Det man kan si er at denne innflytelsen er større ved medlemskap fordi man da også deltar i beslutningene i EUs organer. Hvor mye det betyr i praksis er vanskelig å si. I tilfeller der Norge eller Sverige eller begge har interesser som ikke deles av de andre landene, kan vi bli nedstemt, idet alle avgjørelser vedrørende det indre marked gjøres ved flertallsvedtak, og selv de fire nordiske landene samlet vil bare ha 13 av de 27 stemmene som trengs for å blokkere et vedtak.

       Ved nærmere gjennomgang viser det seg derfor at ingen av argumentene den svenske utredningen her bruker for å begrunne høyere investeringsaktivitet i Sverige ved et EU-medlemskap, kan brukes for å begrunne en økning av investeringene i Norge. Regjeringen har pekt på enkelte andre forhold den mener trekker i retning av høyere investeringer: opprinnelsesreglene faller bort, grensekontrollen avvikles, kostnadene ved omveksling av valuta reduseres og risikoen knyttet til bevegelser i valutakursene faller bort.

       Bortfall av opprinnelsesregler og enklere grensepassering vil også gjelde motsatt vei og følgelig innebære økt konkurranse for den hjemmekonkurrerende industrien som sysselsetter fire ganger så mange som den eksportkonkurrerende. Dette er også bekreftet av departementet i svar av 21. september på mitt sp. 14 av 19. september der det heter:

« Bortfall av opprinnelsesregler og grensekontroll vil bety økt konkurranse på det norske markedet for den importkonkurrerende del av næringslivet. »

       Bortfall av grensekontroll og opprinnelsesregler kan derfor tenkes heller å ha en negativ innflytelse på de totale investeringer. Besparelsene ved å slippe omvekslingskostnader når og hvis det blir en felles valuta er for betalingstransaksjoner for næringslivet helt minimale. Risikoen knyttet til bevegelser i valutakursene vil bare falle bort i noen grad, mens den kan bli større i forhold til valutaer som dollar og yen. Bortfall av muligheten til å regulere konkurranseevnen gjennom endring av valutakursen ved « økonomiske sjokk » eller vesentlige endringer i rammebetingelsene, kan for deler av det konkurranseutsatte næringslivet innebære en ekstra risiko og umuliggjør en bedring av konkurransevilkårene gjennom endring av valutakursen f.eks ved lav oljepris, og kan redusere investeringer.

       Som jeg skal komme nærmere tilbake til er mulighetene til å føre en politikk som gir større sysselsetting bedre utenfor EU. Høyere sysselsetting gir bedre utnyttelse av produksjonsressursene og dermed høyere produksjon og vekst. En kan derfor med vel så stor grunn hevde at det er ved fortsatt ikke å være medlem av EU at vi får størst vekst, uten at det heller på noen måte lar seg beregne.

       Når det gjelder mulighetene til utenlandsinvesteringer i norsk næringsliv er det gjort en interessant undersøkelse for perioden 1982-91 basert på data fra OECD. De investeringer som inngår i undersøkelsen er såkalte direkteinvesteringer der de utenlandske kjøperne eier mer enn 10 % i et selskap. Den viser at Sverige og Norge i denne perioden har hatt omtrent like store utenlandsinvesteringer pr. innbygger, henholdsvis nr. 6 og 7 på listen. Det land som havner øverst er Belgia/ Luxemburg. Deretter kommer Sveits, Storbritannia, Nederland og Spania foran de to skandinaviske landene. Utenlandsinvesteringene i Danmark er bare 2/3 av Norges. Også EU-landene Frankrike, Portugal, Irland, Italia, Tyskland og Hellas kommer tildels langt bak Norge på listen. Denne undersøkelsen underbygger ikke at EU-medlemskap i seg selv skulle virke attraktivt på utenlandsinvesteringer og spesielt når man tenker på Sveriges og Norges geografiske plassering i forhold til de sentrale markedene i Europa. I år er investeringene i Norge for sterkt oppadgående selv med usikkerhet om medlemskap.

       Jeg har ovenfor bare gått inn på en vurdering av hvilken betydning medlemskap kontra en EØS-avtale vil kunne ha på veksten i nasjonalproduktet isolert sett. Jeg har ikke her foretatt en vurdering av mulighetene for å påvirke vekstens innhold og produksjonens sammensetning ut fra hensynet til miljø og bruk av ikke fornybare ressurser. Dette er selvsagt helt sentrale forhold, og jeg mener at mulighetene til å tilpasse produksjonen til disse hensyn vil være bedre hvis vi ikke blir medlem av EU og den økonomiske og monetære union.

8. Arbeidsledighet

       For Arbeiderpartiet er full sysselsetting et overordnet mål i den økonomiske politikken. Alle andre i og for seg prisverdige delmål skal derfor underordnes hensynet til at alle som ønsker det skal kunne få seg arbeid innen rimelig tid. Selv om ledigheten i Norge de senere årene har vært langt høyere enn vi anser akseptabelt, er vår ledighet likevel helt på bunnen i Europa.

       Hvis man sammenligner ledighetsutviklingen i EU og EFTA-landene de siste 20 år vil man finne at ledigheten innen EU har ligget vesentlig høyere slik som kurven nedenfor viser.

Arbeidsledighet i EU og EFTA.

% av arbeidsstyrken¹

(Figur utelatt.)

1	Standardiserte arbeidsledighetsrater for de land dette fins.

Kilde: OECD

       Departementet sier at man ikke kan sammenligne ledigheten i Norge med EU, fordi det ikke finnes noen spesifikk EU-ledighet og ledigheten varierer fra et par % i Luxemburg til over 20 % i Spania. Ser man bort fra Luxemburg og det tidligere EFTA-landet Portugal som til sammen utgjør ca 3 % av EUs befolkning har imidlertid alle EU-landene en ledighet godt over det norske nivået og ligger i nærheten av EU-gjennomsnittet. Irland og særlig Spania ligger vesentlig over.

       Ser man på de enkelte EFTA-landenes ledighet ligger den vesentlig under EU-landene med unntak av Luxemburg og Portugal. Når EFTA-ledigheten de siste årene har steget sterkt har det særlig sammenheng med Finlands høye ledighet som skyldes bortfallet av det sovjetiske markedet som tok 25 % av Finlands eksport. Også den svenske ledigheten er gått sterkt opp, men er likevel fortsatt en av de laveste i Europa.

       Den vedvarende høye ledigheten innenfor hoveddelen av EU-området skyldes den økonomiske politikken som har vært ført, der hovedvekten har vært lagt på kamp mot inflasjonen. Dette skulle også føre til lavere ledighet, ble det sagt. Det man kan konstatere etter at denne politikken har vært prøvd i snart 20 år er at prisstigningen er gått ned og ledigheten har bitt seg fast på et nivå som ut fra et sosialdemokratisk samfunnssyn er helt uakseptabelt.

       Det blir i den norske debatten av og til forsøkt bestridt at ledigheten har noe med den ensidige satsingen på å bekjempe prisstigningen å gjøre og endog forsøkt bevist at landene med den laveste prisstigning også har den laveste ledighet. Det er mange forhold som påvirker ledigheten i et land og det finnes derfor ingen entydig sammenheng mellom omfanget av ledigheten og prisstigningen. Land med samme ledighetsrate kan ha forskjellig prisstigning. Det som derimot er klart er at hvis politikken er ensidig innrettet mot å få prisstigningstakten nedover vil det bety høyere ledighet enn man ellers ville hatt.

       Kreiskyskommisjonen som i 1989 utarbeidet et « Program for full sysselsetting i Europa » uttalte følgende om den politikken som var blitt ført:

« Høy arbeidsledighet i Europa i 1980-årene er resultat av regjeringenes reaksjon på den strukturelle krisen som rammet økonomiene deres på 1970-tallet. En restriktiv økonomisk politikk, med det primære formål å avgrense inflasjonen og lære fagforeningene en lekse, reduserte den økonomiske veksten og økte arbeidsledigheten. »

       Denne kommisjonen besto av omkring 100 medlemmer - forskere, økonomer, journalister, industriledere og fagforeningsfolk fra en rekke land. Bakgrunnen for kommisjonen var den høye og vedvarende arbeidsledigheten i Vest-Europa fra slutten av 70-tallet. I rapporten understreket kommisjonen at arbeidsledigheten er Europas nøkkelproblem og at dens høye nivå er både moralsk og politisk uakseptabelt. Kommisjonens svar var en strategi som innebar en vesentlig økt langsiktig « kvalitativ » økonomisk vekst, koordinert på europeisk nivå og utformet slik at innholdet i den økonomiske veksten ble « vridd » for å minimalisere miljøskadene og maksimere skapingen av « høykvalitetsjobber. »

       Målet var å redusere den gjennomsnittlige arbeidsledigheten i Vest-Europa med ett prosentpoeng i året slik at den i 1995 igjen ville ha kommet ned i 5 %. Kommisjonens forslag ble ikke fulgt opp og ledigheten steg i stedet til rekordhøye 11 % i EU-området tidligere i år. Det er derfor ikke mangel på planer for å bekjempe ledigheten som har manglet, men politisk vilje til å gjennomføre dem.

       Også i Unionstraktaten er hensynet til sysselsettingen underordnet målet om å bekjempe prisstigningen, selv om prisstigningen nå er svært lav i de fleste land. Kamp mot arbeidsledigheten er ikke nevnt med et ord i traktaten. Etter traktaten skal det skje en nær samordning av den økonomiske politikken i medlemslandene gjennom overordnede økonomiske retningslinjer som landene skal følge (jeg diskuterer senere Regjeringens påstand om at disse retningslinjene ikke er forpliktende). Disse retningslinjene ble vedtatt av EUs Råd første gang 22. desember 1994. De vedlegges i norsk oversettelse.

       Retningslinjene er preget av den samme monetaristiske og nyliberale tenkning som har preget medlemslandenes økonomiske politikk og strider på en rekke sentrale områder mot arbeiderbevegelsens prinsipper og politikk. De har med all grunn av den tidligere svenske finansminister Allan Larsson vært karakterisert som

« videreføring av en nyliberalistisk politikk som har ført til massearbeidsledighet og sosial utstøting ».

       Retningslinjene sier mye vakkert om å gjøre noe med arbeidsledigheten, men politikken som blir anbefalt er lik den tidligere politikken og de overordnede prinsippene for den økonomiske politikken slik de er nedfelt i traktaten.

       Et hovedpoeng er at de som står for utformingen av den økonomiske politikken skal gi markedskreftene mulighet til å virke « fullt ut ». Ut fra et sosialdemokratisk syn er det ikke ved å la markedskreftene utfolde seg « fullt ut » vi kan videreutvikle samfunnet slik vi ønsker det med stor grad av likhet, samfunnssolidaritet, trygghet for den enkelte, full sysselsetting, mest mulig demokratisk innflytelse på samfunnsutviklingen og ansvar for verden rundt oss. Det er bare ved å holde markedskreftene i tømme at vi kan bekjempe ledigheten og ta vare på andre sentrale sosialdemokratiske verdier som trygghet for alle og sosial likhet.

       Den økonomiske og monetære union innebærer at felles mynt og felles sentralbank skal innføres senest fra 1. januar 1999. Jeg kommer senere inn på om Norge vil være forpliktet til å delta i denne fase. Sentralbanken skal ikke være underlagt styring fra folkevalgte organer og har prisstabilitet som sitt overordnede mål. Da Stortinget behandlet loven om Norges Bank i 1985 var alle partier unntatt Fremskrittspartiet enige om at en slik ordning ville være i strid med grunnleggende demokratiske prinsipper. Hvis Norge blir medlem av EU vil noe av det første vi må gjøre være å endre vår lovgivning i samsvar med Fremskrittspartiets forslag fra dengang.

       I det enkelte land vil en slik fullmakt til sentralbanken når som helst kunne trekkes tilbake av nasjonalforsamlingen. I EU vil dette ikke være mulig. Der kan bare sentralbankens uavhengige stilling endres ved enstemmighet. Tilslutning til en uavhengig sentralbank i EU er derfor langt mer vidtrekkende enn en tilsvarende beslutning i et land. Den tyske forfatningsdomstolen har da også i sin dom sagt at et vesentlig politisk område dermed er unndratt de valgte representanters instrukser og at denne begrensning av den demokratiske legitimering som utgår fra medlemsstatenes velgere innvirker på det demokratiske prinsipp. Når forfatningsdomstolen likevel kan forsvare dette er det på grunn av « pengestabilitetens prioriterte stilling » som det heter og fordi den best kan forsvares av en bank som ikke krever godkjennelse av politiske krefter som tenker mer kortsiktig.

       Hvis full sysselsetting er prioritert vil imidlertid en slik uavhengig sentralbank både være i strid med grunnleggende demokratiske prinsipper og stå i veien for en effektiv sysselsettingspolitikk.

       De europeiske sosialdemokratiske partiene har lagt frem en sysselsettingsplan « Sett Europa i arbeid », også kalt Allan Larsson-planen. Et sentralt element i denne planen er å øke investeringene, dvs. etterspørselen, for å få flere i arbeid. En slik plan vil imidlertid støte an mot kravet om prisstabilitet. Dersom den ble forsøkt gjennomført ville sentralbanken gjennom sin pengepolitikk søke å motvirke den etterspørselsvirkning som skulle gi økt sysselsetting for å unngå press på prisene. Larsson har da også sagt at den ville kreve en annen pengepolitikk. Men for å få det til må Maastricht-traktaten endres, noe som igjen krever enstemmighet av de samme landene som for under tre år siden vedtok nettopp prinsippene for den uavhengige sentralbanken også med enstemmighet.

       Senest fra 1. januar 1999 skal det opprettes en felles mynt med deltakelse av de landene som fyller de såkalte konvergenskravene. Fra Regjeringens side er det fremholdt at fordelen ved en felles valuta er større sikkerhet for næringslivet og at en hindrer valutaspekulasjon. En felles valuta innebærer at justering av valutakursen ikke lenger kan brukes til å korrigere for ulikheter i den økonomiske utvikling landene imellom. I stedet må slike ulikheter korrigeres gjennom større « fleksibilitet » i lønningene og ved større mobilitet, dvs. at lønnstakerne flytter mer. Det siste viser seg lite aktuelt selv innad i det enkelte land, slik at man står igjen med lønnsnedslag som det eneste virkemiddelet for å motvirke en en negativ økonomisk utvikling eller såkalte økonomiske sjokk, som for Norges vedkommende f.eks kan være fallende oljepris.

       Fordi EU ikke har noe eget budsjett av betydning (ca 1,3 % av medlemslandenes nasjonalprodukt) vil EU heller ikke i motsetning til forbundsstater som USA og Tyskland kunne delvis motvirke virkningen av slike « sjokk » gjennom andre økonomiske tiltak. Også EUs egne utredninger viser derfor at en felles valuta kan øke arbeidsledigheten.

       Utredninger viser også at Norge er det land som er minst egnet til å inngå i et slikt stort valutaområde bl.a. på grunn av vår produksjon av olje og gass. Endringer i oljeprisen vil ha ulik virkning i Norge og de energiimporterende land, men den økonomiske politikken som skal tilpasse seg dette inklusive pengepolitikken, vil måtte være lik i hele området. En felles EU-valuta vil derfor kunne skape betydelige problemer for Norge og gi økt arbeidsledighet.

       Over halvparten av Norges eksport gjøres opp i andre valutaer enn de valutaer som vil inngå i EU-valutaen. For denne del av eksporten vil kursusikkerheten bli større ved en slik felles valuta. Det problem som kan oppstå ved flere valutaer er plutselige og store valutakursendringer som følge av at man i lengre tid har forsøkt å holde en fast kurs som det ikke har vært økonomisk grunnlag for. På den annen side vil andre tiltak for å rette opp en økonomisk ubalanse som sterke lønnsnedslag ha den samme virkning for konkurrenter i andre land. Kostnadene ved valutatransaksjoner for næringslivet er helt minimale.

       Etter at de europeiske valutaene har fått en svingningsmargin på 15 % på hver side av en normalkurs, som i realiteten betyr flytende kurser, har det heller ikke vært stor uro mellom de europeiske valutaene innbyrdes. I boken « Et sosialdemokratisk ja til EU » skriver tidligere finansminister og formann i sysselsettingsutvalget Per Kleppe at

« den nye, vide svingningsmarginen i EMS - sammen med flyten av andre valutaer - har gjort valutaspekulasjon uinteressant og for så vidt gjort det lettere å få konvergens i den økonomiske politikken. »

       Kleppe skriver også at

« så lenge de europeiske valutaene var bundet sammen i EMS - eller frivillig knyttet til myntenheten ecu (EFTA-landene) - ble hele Vest-Europa knyttet til en rentepolitikk som de i liten grad kunne påvirke. Ved at disse bindingene i stor utstrekning falt bort høsten 1992, kunne rentene senkes. »

       Og videre:

« Det viste seg at mangelen på endringer i de relative kursforhold inne ERM (valutakursmekanismen i EMS) siden januar 1987 etter hvert hadde skapt en indre spenning i systemet som « eksploderte » i 1992 og som fortsatte - med mellomrom - fram til sommeren 1993, da ERM i realiteten brøt sammen. En sterkt negativ virkning av denne politikken har vært at landene har måttet holde et altfor høyt rentenivå for å kunne forsvare sine valutaer. Det gjaldt også norske og svenske kroner og finske mark som ensidig var blitt bundet til ecu i 1990-91. »

9. Blir rentene lavere i EU?

       Regjeringen hevder at vi får et varig lavere rentenivå dersom Norge blir med i EU. Det er det intet grunnlag for å hevde. Det sannsynlige er at vi får en viss renteuro før og rundt folkeavstemningen blant annet som følge av uttalelsene fra ledende politikere og sentralbanksjefen om at vi vil få høyere rente. Men ellers vil det være vår realøkonomiske situasjon som vil være avgjørende for rentenivået. Det er også vurderingen til utenlandske analytikere at EU-medlemskapet ikke har noen betydning for den langsiktige renteutvikling.

       Norge har i dag en av Europas sterkeste økonomier med bl.a. store overskudd i betalingsbalansen med utlandet. Norge er derfor en kapitaleksportør og ikke en kapitalimportør. Overskuddene ventes å vare ved dersom det ikke skjer dramatiske fall i oljeprisen og Norge som nasjon vil være uten utenlandsgjeld i løpet av 1995. I en slik situasjon er det naturligvis ingen grunn til at vi skulle ha høyere nominell rente enn andre land. Det motsatte skulle heller være tilfellet. Norge har fortsatt en høy realrente som følge av den svært lave prisstigningen.

       Også tidligere har det vært spådd rentenedgang som da Syse-regjeringen knyttet kronen til ecu høsten 1990. Det viste seg i stedet å gi en høyere rente enn vi ville hatt med den tidligere kurvindeksen. Under den valutauro vi fikk i 1992 ble det hevdet at dersom vi ble tvunget til å oppgi kronekursen ville det gi høyere rente. I stedet falt renten når vi gikk ove til flytende kurs. Om dette skriver Per Kleppe:

« Den norske kronens tilknytning til ecu fra 1990 bandt Norge i betydelig grad til den europeiske renteutviklingen, noe som bidro til å dempe investeringsaktiviteten og dermed sysselsettingsveksten. Sammenbruddet i ERM og den frie flyt av mange valutaer har åpnet veien for en lavere rente, noe som har vært sterkt ønskelig med det nåværende lave investeringsnivået. »

       Tilknytningen til ecu var uten tvil et feilgrep som har betydd både lavere investeringer og høyere arbeidsledighet enn vi ellers ville hatt. En lærdom man også kan trekke er at et valutakurssystem med en smal svingningsmargin på hver side, 2,25 %, er som skreddersydd for valutaspekulasjon. Dette synes også å være oppfatningen til de europeiske sentralbanksjefene som har gitt uttrykk for at en felles valuta bør innføres uten først å ha gått veien om en slik smal svingningsmargin, nettopp fordi det inviterer til valutaspekulasjon. Det bør derfor ikke komme på tale å knytte norske kroner til en tilsvarende ordning igjen.

       Regjeringen vil øke underskuddet på statsbudsjettet med nettokontingenten til EU som utgjør ca 6.500 mill. kroner etter en overgangsperiode. Normalt argumenteres det for at en økning av budsjettunderskuddet gir økning i rente fordi det øker statens lånebehov. Regjeringen mener at medlemskap vil gi økt økonomisk vekst som etter noen år vil betale medlemskontingenten og mer til. Det er imidlertid en svært spekulativ forutsetning som jeg har kommentert annet sted i merknaden. Hvis den ikke slår til kan vi risikere å ha opparbeidet et betydelig økt oppsamlet underskudd som følge av medlemskapet som igjen kan gi høyere rente foruten at vi kan bli tvunget til å gjennomføre andre tiltak på statsbudsjettet som vil kunne gå utover sysselsettingen og velferdstilbudet.

10. Narkotika

       Medlemskap i EU vil medføre opphevelse av grensekontrollen mot andre EU-land, noe som kan medføre større innførsel av narkotika til Norge. Det er hevdet fra myndighetenes side at tradisjonell grensekontroll ikke er noe egnet middel til å begrense smugling fordi man bare kan kontrollere et lite antall reisende. Fra tollpersonalets side og fra svenske tollmyndigheter er dette bestridt, fordi kontrollen ikke skjer på rent tilfeldig grunnlag, men ut fra lang erfaring og tollbeslaget av narkotika er betydelig. Myndighetene mener en effektiv narkotikakontroll må skje på grunnlag av et internasjonalt politisamarbeid som vil bli lettere i EU.

       Det er viktig å utvikle politisamarbeidet videre og et slikt samarbeid vil selvsagt kunne foregå med andre land helt uavhengig av om vi er medlem av EU eller ikke. Et område som ikke vil bli dekket av et slikt samarbeid er imidlertid innførsel av cannabis, og der besittelse og bruk i mange europeiske land ikke blir vurdert som straffbart. Det er derfor utenkelig at man skulle kunne hindre innførsel av cannabis iallfall i mindre kvanta gjennom politisamarbeid.

       I virkeligheten vil innførsel av slike stoffer fra andre EU-land være helt risikofritt. Det må derfor anses som overveiende sannsynlig at denne importen vil øke. Når man vet at cannabis er innfallsporten til hardere narkotiske stoffer, vil resultatet lett bli større etterspørsel etter også slike stoffer etter hvert med økende kriminalitet som følger i kjølvannet. Europaparlamentet behandlet tidligere i år en resolusjon som tok til orde for lempning av narkotikalovgivningen og at dette skulle tas opp også i FN sammenheng. Forslaget ble forkastet med 117 mot 111 stemmer, men vitner om en helt annet forhold til narkotikamisbruk i andre europeiske land enn i Norge og Sverige.

       Det kan etter min mening være liten tvil om at et EU-medlemskap vil føre til økt innførsel og bruk av narkotika, med de følger det har både medisinsk, sosialt og kriminelt.

11. Merknader til enkelte av svarene

       Under arbeidet med meldingen har jeg stilt 114 spørsmål til departementet. Spørsmål og svar er gjengitt i vedlegg til innstillingen. Nedenfor er kommentarer til enkelte av svarene vedrørende spørsmål som er sentrale i EU-debatten.

a) Er de økonomiske retningslinjene bindende?

       Ut fra svarene på en rekke spørsmål går det frem at departementet mener at de økonomiske retningslinjene EUs Råd vedtar med hjemmel i Traktaten om den Europeiske Union (TEU) « først og fremst er ment som et referansepunkt for den økonomiske politikken. » Det vises også til at retningslinjene har form av en rekommandasjon som etter TEU artikkel 189 ikke er bindende.

       Jeg er uenig i en slik vurdering og mener den åpenbart ikke er riktig. I punkt 1 i artikkel 3 i TEU heter det bl.a.:

« For å nå de mål som er satt i artikkel 2, skal medlemsstatenes og Felleskapets tiltak, i samsvar med de vilkår og det tidsskjema som er fastsatt i traktaten, omfatte iverksettelsen av en økonomisk politikk som bygger på en nær samordning av medlemsstatenes økonomiske politikk » (min utheving).

       I punkt 1 i artikkel 103 heter det

« Medlemsstatene skal anse sin økonomiske politikk som en sak av felles interesse og skal samordne den i Rådet i samsvar med artikkel 102 A. »

       I artikkel 102 A heter det bl.a.

« Medlemsstatene skal føre sin økonomiske politikk med sikte på å virkeliggjøre Fellesskapets mål, slik de er nedfelt i artikkel 2, og innen rammen av de overordnede retningslinjer omhandlet i artikkel 103 nr.  2 » (min utheving).

       Endelig heter det i artikkel 103, nr. 3:

« For å sikre en nærmere samordning av den økonomiske politikk og en varig tilnærming mellom de økonomiske resultater i medlemsstatene skal Rådet på grunnlag av meldinger fremlagt av Kommisjonen overvåke den økonomiske utvikling i hver av medlemsstatene og i Fellesskapet samt samsvaret mellom den økonomiske politikk og de overordnede retningslinjer omhandlet i nr. 2, og regelmessig foreta en samlet vurdering » (min utheving).

       Av disse sitatene fra TEU går det klart frem at medlemsstatene har forpliktet seg til en nær samordning av den økonomiske politikk med sikte på å « virkeliggjøre Felleskapets mål » og denne samordning skjer i form av overordnede retningslinjer. At dette skjer i form av en rekommandasjon (og nødvendigvis må gjøre det) og at medlemslandene selv må treffe de nødvendige tiltak endrer ikke dette. Denne rekommandasjon har ikke sin hjemmel i TEU artikkel 189 slik Regjeringen mener, men i de konkrete bestemmelser om samordning av den økonomiske politikken som står i traktaten.

       Det kan derfor ikke være noen tvil om at landene har forpliktet seg til å samordne sin økonomiske politikk, at samordningen skjer gjennom flertallsvedtak av overordnede retningslinjer og at landene er forpliktet til å følge dem selv om de er uenige. At EU ikke kan sette iverk umiddelbare straffetiltak mot land som ikke følger retningslinjene kan ikke ha betydning, selv om de ifølge medlem av Kommisjonen Henning Christophersen kan miste overføringer fra strukturfondene. Det er vel ikke slik at land bare er forpliktet av internasjonale traktater der det kan iverksettes direkte straffetiltak ved brudd? Det følger også av uttalelser fra formannskapet i EU i desember da de første retningslinjene ble lagt frem at Hellas var bundet av dem også på det ene punkt der de hadde stemt mot.

       Hvis det skulle vært slik som Regjeringen hevder at landene ikke er bundet, vil man ikke ha noen « nær samordning av medlemsstatenes økonomiske politikk » slik traktaten foreskriver. Drøftingen av den økonomiske politikken i EU vil da ha samme karakter som drøftingene om økonomisk politikk i f.eks OECD, som landene i større eller mindre grad kan la være å følge. Det vil ikke ha karakter av et « forpliktende internasjonalt samarbeid » og vil f.eks ikke kunne brukes til å skape en felles strategi mot arbeidsløshet. Det er også utenkelig å ha felles valuta og felles sentralbank uten at det skjer en slik nær samordning av den økonomiske politikken i medlemslandene.

       Det ligger nær å tro at Regjeringens påstand om at retningslinjene ikke er bindende har sammenheng med debatten om innholdet i disse retningslinjene som jeg har kommentert tidligere.

b) Er vi bundet av en felles utenrikspolitikk?

       Regjeringen har i meldingen hevdet at i EUs utenrikspolitiske samarbeid treffes beslutningene « som hovedregel (min utheving) ved enstemmighet. » Formelt er dette riktig. Men Regjeringen har ikke gjengitt « Erklæring om avstemning i forbindelse med den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk » og som også er en del av traktatgrunnlaget, der det heter:

« Konferansen (traktatkonferansen, min anmerkning) er enig om at medlemsstatene, for beslutninger som krever enstemmighet, i størst mulig utstrekning unngår å hindre en enstemmig beslutning når det foreligger et kvalifisert flertall for beslutningen. »

       Det innebærer at selv om landene rent formelt har en rett til å legge ned veto skal dette benyttes bare rent unntaksvis. Det er derfor ikke en riktig generell beskrivelse å si at beslutningene som hovedregel skal gjøres ved enstemmighet, og der unntaket er de tilfeller der Rådet gjør vedtak om å kunne treffe beslutninger ved flertallsvedtak. Hovedregelen er at i saker der det er kvalifisert flertall for et standpunkt skal de andre landene underordne seg dette.

       I sitt svar på spørsmål 54 viser departementet til at Norge har deltatt som observatør i det løpende utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet og at flertallsavgjørelser eller voteringer ikke er benyttet i noen sak. Det går ikke frem hvor mange saker det her er snakk om, men det forhold departementet påpeker kan nettopp være et uttrykk for at land bare unntaksvis skal benytte sin rett til veto. Det sier seg også selv at dersom man bare skal ha et utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid når alle land likevel er enige, så ville det vært helt unødvendig å ta omfattende og detaljerte bestemmelser om dette samarbeidet inn i TEU.

       I artikkel J 2 heter det bl.a. at medlemsstatene skal rådføre seg med hverandre i Rådet i alle saker som er

« av alminnelig interesse, for å sikre at de utøver sin samlede innflytelse så effektivt som mulig gjennom en samordnet og sammenfallende opptreden. » Hvert land « påser at deres nasjonale politikk er i samsvar med de felles holdninger. »

       I punkt 3 heter det:

« Medlemsstatene skal samordne sin opptreden i internasjonale organisasjoner og på internasjonale konferanser. De skal gå inn for de felles holdninger i disse fora. I internasjonale organisasjoner og på internasjonale konferanser der ikke alle medlemsstater deltar, skal de medlemsstater som deltar, gå inn for de felles holdninger. »

       Svar på spørsmål 23 heter det at dette etter Regjeringens oppfatning ikke vil

« være til hinder for eller begrense de initiativ og funksjoner et enkelt medlemsland ønsker å fremme eller utøve innenfor rammen av øvrige internasjonale fora » som FN, FNs organer, NATO, OECD, Europarådet, etc.

Dette må da bygge på den oppfatning at på tross av bestemmelsene under dette kapittel i traktaten skal landene bare opptre samlet hvis de i utgangspunktet likevel er enige eller i hvert fall ikke legger vekt på eventuelt avvikende syn. Etter min oppfatning er dette ikke i samsvar med traktaten og heller ikke i samsvar med erfaringene fra det utenrikspolitiske samarbeidet.

Denne oppfatning er også fundamentalt forskjellig fra den som kommer til uttrykk i kommentarutgaven til Maastricht-traktaten skrevet av Steen Clausen og Peter Vesterdorf, Forlaget Fremad 1992, (en motstander og en tilhenger av dansk tilslutning til TEU) som skriver om traktatens bestemmelser på dette området:

« Det hittidige utenrikspolitiske samarbeidet (EPS) bygger på en særlig avtale i EF-pakken fra 1986. Den vesentligste forpliktelse har bestått i gjensidig informasjon og konsultasjon, hvorunder det er skjedd samordning av medlemslandenes utenrikspolitikk. De nye bestemmelsene (Maastricht-traktaten, min merknad) endrer avgjørende på dette forholdet. Medlemsstatenes utenrikspolitikk erstattes gradvis av Unionens utenriks- og sikkerhetspolitikk, og Unionens politikk kan på dette område utvides til alle deler av utenriks- og sikkerhetspolitikken » (min utheving).

       Og erklæringen om avstemningen heter det:

« Ifølge en erklæring som knytter seg til traktaten, er det politisk enighet mellom medlemslandene om at de i videst mulig omfang skal unngå å hindre en enstemmig avgjørelse hvis det foreligger et kvalifisert flertall for denne avgjørelse. Hensikten med denne protokollen er at medlemmene skal la være å bruke den vetoretten som ligger i enstemmigheten » (min utheving).

       Om opptreden i internasjonale organisasjoner heter det:

« Ifølge artikkel J 1.4. forplikter medlemslandene seg til aktivt og uforbeholdent å støtte Unionens utenriks- og sikkerhetspolitikk, og etter artikkel J 2.3. samordner medlemslandene sin opptreden i internasjonale organisasjoner og forsvarer Unionens felles holdninger. I de organisasjoner der ikke alle landene er representert, forsvarer de deltakende medlemsland Unionens felles holdninger. Dette kan bli aktuelt for Danmark i forbindelse med møter i Nordisk råd » (min utheving).

c) Hvor « dramatisk » er det ikke å bli medlem?

       På mitt spørsmål hvilke helt konkrete virkninger det er som etter Regjeringens mening gjør det så dramatisk ikke å bli medlem av EU nå i forhold til den situasjon vi har hatt i over tredve år, svarer departementet med å vise til Berlinmurens fall og de endringer det har medført som har gjort det mulig for såvel de fleste landene i Sentral- og Øst-Europa samt Finland, Sverige og Østerrike å søke medlemskap. Landene er også blitt mer avhengige av hverandre og alt dette gjør at den situasjon vi har hatt de siste tredve år ikke samsvarer med den virkelighet vi nå lever i. Regjeringen mener vi i denne situasjonen bør bli medlem av EU og sammen med våre nordiske naboer kan utøve « betydelig innflytelse på den videreutvikling av EU-samarbeidet. » Videre mener Regjeringen at Norge får større handlefrihet ved å være fullverdig deltaker både politisk og økonomisk ved å bli medlem av EU.

« Ikke å benytte seg av denne muligheten er dramatisk. »

       Jeg konstaterer at Regjeringen ikke har kunnet peke på en eneste konkret dramatisk virkning av ikke å bli medlem av EU nå. Til utsagnet om at det er dramatisk ikke å benytte seg av muligheten til å bli medlem vil jeg vise til statsministerens uttalelse om at hun uansett utfallet av folkeavstemningen tror Norge vil være medlem av EU om 10-15 år. Det går følgelig an å bli medlem senere om vi skulle ønske det.

d) Handelslekkasje

       Departementets svar på spørsmål 31 bekrefter at

« nivået på norske avgifter bestemmes i Norge, enten Norge er med i eller står utenfor EU. »

       Dette bekrefter følgelig at vi kan motvirke eventuell uheldig handelslekkasje gjennom vår egen avgiftspolitikk og at mulighet for handelslekkasje derfor ikke er noe argument for medlemskap. Departementet skriver at vi ikke kan treffe andre tiltak som restriksjoner på det frie varebytte fordi det vil være i strid med EØS-avtalen. Her tar departementet feil idet landbruksvarer ikke omfattes av EØS-avtalen. Det er også restriksjoner på omfanget av innførsel av visse slike varer (kjøtt) og på den totale verdi på varer reisende kan bringe med seg. Det er også restriksjoner på innførsel av alkohol og tobakk. Vi kan også om vi ønsker det føre en landbrukspolitikk som påvirker forbruksprisene på landbruksvarer. Fortsatt grensekontroll gjør det lettere å kontrollere at kvoter for innførsel av alkohol og tobakk overholdes.

       Departementet skriver at om vi skulle stå utenfor EU og tilpasse våre avgifter til utviklingen i EU,

« ville dette være en tilpasning til en utvikling andre bestemmer. »

       Mener departementet virkelig at prisene på landbruksvarer, alkohol og tobakk vil bli vesentlig høyere i Sverige dersom Norge også blir med i EU?

e) EUs sysselsettingsplan

       Jamfør spørsmål 37 og 38. Ifølge opplysninger i internasjonal presse er den totale investeringsramme for infrastrukturtiltak Rådet har vedtatt ca 150 mrd. ECU i løpet av 6 år frem til år 2.000 eller tilsvarende ca 1.200 mrd. kroner. Av dette er 1/3 eller ca 50 mrd. ECU såkalte « friske » penger. Fordelt over 6 år blir dette ca 8 mrd. ECU pr. år eller tilsvarende ca 50 mrd. kroner. Hvor mange arbeidsplasser dette vil skape av henger av kostnadene pr. arbeidsplass. Hvis en regner kr 250.000 pr. arbeidsplass pr. år (langt under det en i Norge regner for denne type investeringer) innebærer planen 200.000 nye jobber. Programmet er så vidt vites ennå ikke finansiert. Rådet aksepterte ikke en målsetting om å halvere arbeidsledigheten innen år 2.000 slik Kommisjonen foreslo. I stedet satses det antakelig på en viss nedgang i arbeidsledigheten fra dagens rekordhøye nivå på nesten 11 % ned mot et « likevektsnivå » som ligger på 8-9 %.

f) EU-rett overordnet norsk rett

       Departementets svar på spørsmål 45 og 46 bekrefter at Stortinget er traktatforpliktet til å gjennomføre ethvert direktiv vedtatt av EU også om et flertall i Stortinget måtte være uenig eller om Regjeringen måtte ha bidratt til et slikt vedtak i EU i strid med synspunktene til et flertall i Stortinget. Det samme gjelder for forordninger. Nylige meningsmålinger viser at et stort antall norske velgere ikke er klar over dette forhold. Departementet skriver at det vanligvis ikke er avstemning om direktiv. Jeg vet ikke hva departementet her bygger på siden opplysninger om slike avstemninger er hemmelige. Ifølge informasjon avisen Financial Times på tross av dette har fått fram har det vært avstemninger ved behandlingen av 91 av 233 saker over en viss periode.

g) Reduksjon i politisk innflytelse

       I spørsmål 49 har jeg bedt om kommentar til den undersøkelse som er gjort ved Center for Offentlig Styring ved Handelshøyskolen i København og som konkluderer med at embetsmenn og forretningsinteressenter har skaffet seg massiv innflytelse i EU-systemet på bekostning av valgte politikere. Ifølge denne analysen har embetsmenn og teknokrater fått sin stilling kraftig styrket i forhold til de politisk valgte ministre. Det heter også at snevre forretningsinteresser har fått sterk innflytelse på EUs lovverk og at næringslivet har fått sin stilling radikalt styrket i forhold til politikerne.

       Departementet har ingen kommentar til disse forhold, men siterer forskningsleder Owe K. Pedersen som mener at dansk medlemskap i EU er viktig fordi Danmark ellers ville miste innflytelse på fremtidens regler om miljø, arbeidsmiljø, forbrukerbeskyttelse og sunnhetspolitikk. Han bekrefter at næringslivet i kraft av økonomiske ressurser og embedsverket pga. prosedyren for utarbeidelse av direktiver har fått styrket innflytelse.

       Jeg er overrasket over at departementet ikke ser noen betenkeligheter ved eller ikke er bekymret for at en tilsvarende utvikling vil finne sted også hos oss ved et medlemskap og den svekkede demokratiske innflytelse på samfunnsutviklingen det gir. Danmark er tross alt det EU-land der prosedyrer for demokratisk innflytelse i EU-prosessen er mest utviklet.

       I spørsmål 50 ber jeg om få en oversikt over hvilke beslutninger helt konkret det er Regjeringen mener norske politiske organ i dag ikke har reell innflytelse på og der et EU-medlemskap derfor eventuelt kan gi « tilleggsdemokrati », og hvilke beslutninger eventuelt det er de har innflytelse på og som derfor også innebærer avståelse av reell suverenitet.

       Jeg konstaterer ut fra svaret at det ikke er på noe område Regjeringen mener vi ved et medlemskap avgir reell suverenitet, dvs. der norske politiske organ i dag har reell innflytelse. Dette må være en åpenbar feilvurdering og kan tyde på at Regjeringen ikke har lagt spesiell vekt på en analyse av disse spørsmålene.

       De områder Regjeringen nevner der den mener norske politiske organ ikke har har noen reell innflytelse på er internasjonale pengetransaksjoner, prisutviklingen i våre eksportmarkeder og den valutapolitikk våre handelspartnere fører. Regjeringen nevner videre miljøforurensninger som ikke stopper ved landegrensene og nevner konkret at norske myndigheter alene ikke kan iverksette effektive tiltak for å redusere svovelutslipp fra en bedrift i utlandet. Endelig peker Regjeringen på utviklingen i Øst-Europa der norske politiske organ etter Regjeringens oppfatning vil ha mindre mulighet til å påvirke prosessen utenfor EU. Det vises også til meldingen der det står:

« Ved et samarbeid der statene gir felles regler over grensene, slik at de i fellesskap utøver deler av den formelle myndighet de før utøvet hver for seg, gjenvinner de enkelte stater styringsmuligheter som ellers ville gått tapt gjennom den økte internasjonaliseringen. Statene får dermed økt mulighet til å øve innflytelse på samfunnsutviklingen. »

       Til dette må jeg peke på at kapitalbevegelsene over landegrensene er frigitt gjennom politiske vedtak, ikke som følge av en teknologisk utvikling. Maastricht-traktaten setter konkret forbud mot å iverksette restriksjoner på kapitalbevegelser over landegrensene, også i forhold til tredjeland. Endringer må derfor skje ved enstemmighet. De forsøk som har vært gjort på å begrense de spekulative kapitalstrømmene ved å innføre en internasjonal avgift på slike transaksjoner har ikke fått støtte i EU. Norge er i dag deltaker i en rekke internasjonale miljøavtaler som bl.a. tar sikte på å begrense forurensning uten å være medlem i EU. Ingen av disse avtalene har for øvrig sitt utspring i EU. Norge har en rekke muligheter til å bidra positivt til utviklingen i Øst- og Sentral-Europa uten å være med i EU, gjennom bilaterale avtaler og kontakter, kontakter i samarbeid med andre nordiske land, i NATO, Europarådet, KSSE, FNs komite for Europa, FN, OECD, assosiert medlemskap i Vestunionen, våre samarbeidsordninger med EU og tosidige kontakter med EU-landene.

       Jeg forstår at Regjeringen mener et EU-medlemskap vil gi oss enda større muligheter til å påvirke fordi EU vil stå sentralt i den videre utvikling i Europa, men det er vanskelig å se hvordan Regjeringen kan mene at vi her vil « gjenvinne styringsmuligheter » som ellers er gått tapt. Vår innflytelse i EU må også ses i forhold til vårt folketall og stemmevekt. Dessuten vil vi i visse sammenhenger på grunn av større frihet utenfor EU kunne ta initiativ eller innta holdninger som kan bidra til en positiv utvikling.

h) Importen fra utviklingsland

       Departementet har i sitt svar på sp. 51 ikke kunnet gi oppgave over oljeimporten fra utviklingsland til EU, men skriver at denne importen er « betydelig. » Dermed er det etter all sannsynlighet slik at norsk vareimport pr. innbygger fra utviklingsland er større enn tilsvarende import pr. innbygger i EU.

i) Felles forsvar

       Som svar på sp. 64 og 65 om felles forsvar viser departementet til at det ikke er noen planer om å opprette et felles forsvar i EU, og at de enkelte lands regjeringer er øverste ansvarlige for sine respektive styrker. Dette er riktig. I artikkel J 4. i TEU heter det imidlertid at man « på lang sikt » skal ha en felles forsvarspolitikk, « som med tiden vil kunne føre til et felles forsvar. » Hvis traktatens målsetting på dette punkt blir virkeliggjort vil det innebære et felles forsvar som da også må antas å måtte stå under en felles kommando.

       Departementet har ikke svart på mitt spørsmål om det finnes eksempler på at uavhengige stater har felles forsvar, felles mynt, felles sentralbank, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk osv. og i stedet vist til Edinburgh-erklæringen av desember 1992 der EU-landenes stats- og regjeringssjefer erklærte at TEU omfatter

« uavhengige og suverene stater som fritt har besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap i overensstemmelse med de eksisterende traktater. »

j) Tredje fase av den økonomiske og monetære union

       Nedenfor gjengis vedtak i den nederlandske nasjonalforsamlingen i engelsk oversettelse mottatt fra Utenriksdepartementet og vedtak i den tyske forbundsdagen i dansk oversettelse vedrørende overgangen til den 3. fase i den økonomiske og monetære union:

« ARTICLE 5 (of the Act ratifying in the Netherlands the Maastricht Treaty)

The position that the Government takes with regard to the assessment of the criteria in the Treaty article 109 J paragraph 1, which forms the basis for the decision-making mentioned in article 109 J paragraphs 2, 3 og 4, needs to have recieved the prior consent of the Parliament.

Explanation (to the bill)

Article 109 J in the Treaty mentioned in article (5) regulates the decision-making that will result in the Community entering the « third phase » of the EMU. This decision-making (by qualified majority) implies first of all the assessment of whether the Member States fulfill the criteria mentioned in article 109 J paragraph 1, and thereafter the decision to begin the third phase, at the latest on 1 January 1999. The position that the Government takes first in the Council (paragraphs 2 and 4) and subsequently in the « Council meeting in the composition of Heads of State or of Government » (paragraphs 3 and 4) is of such a great importance that it can only be decided in common accord with the Parliament. For, in fact, it concerns the decision-making with regard to the question of whether an essential part of the Treaty will or will not, in a way to be stipulated later on, enter into force, a decision just as important as the consent of the Treaty. Thus, the intention of the Government with regard to the decision-making shall be presented to the Chambers. The way in wich one will or will not agree can be further stipulated by the Chambers, taking into account a possible procedure suggested by the Government with regard to the matter.

It speaks for itself for the undersigned, based on the consent to the Treaty given by the Parliament, that only the resting of the criteria mentioned in article 109 J paragraph 1 is relevant for the position to be taken by common accord. In consequence, this restricted to the communication between the Government and the Parliament in the Netherlands, it will have no external effect on the procedure fixed in the Treaty and the protocol on the transition to the third phase of the economic and monetary union, which has their consent. »

       (Departementet opplyser at denne erklæringen ikke foreligger i norsk oversettelse).

       Nedenfor følger de sentrale deler av det tyske vedtaket:

« ...3. Den tyske Forbundsdag anerkender, at traktaten om Den Europæiske Union danner grundlag for en fremtidig stabil europæisk valuta, navnlig gennem sikring af Den Europæiske Centralbanks uafhængighed og aftalen om stabilitetskriterier for de deltagende medlemsstater.

I den forbindelse skal stabilitetskriteriene fortolkes snævert og strengt ved overgangen til tredje fase af Den Økonomiske og Monetære Union. Afgørelsen om overgangen til tredje fase kan kun træffes på grundlag af dokumentert stabilitet, parallell udvikling i de økonomiske nøgletal og dokumentert holdbar budget- og finanspolitisk soliditet i de deltagende medlemsstater. Afgørelsen må ikke baseres på opportunitetsbetragtninger, men skal baseres på økonomiske kendsgerninger. Kriterierne er af en sådan art, at de ikke blot kan opfyldes ved henvisning til statistiske data. Det skal tillige fremgå klart af konvergensprocessens forløb, at kriterierne er opfyldt på et holdbart grundlag. Den kommende europæiske valuta skal være og forblive lige så stabil som den tyske mark.

Den tyske Forbundsdag vil modsætte sig ethvert forsøg på at opbløde de stabilitetskriterier, der blev aftalt i Maastricht. Den vil kontrollere, at overgangen til tredje fase af Den Økonomiske og Monetære Union nøje baseres på disse kriterier.

Den tyske Forbundsdag skal også tage stilling til overgangen til tredje fase af Den Økonomiske og Monetære Union. Forbundsregeringen skal derfor have den tyske Forbundsdags tilslutning, før den medvirker til at vedtage rådsafgørelser i henhold til artikel 109 J, stk. 3 og 4, i traktaten om oprettelse af den Europæiske Union. Afstemningen i den tyske Forbundsdag skal vedrøre samme sagsforhold som det, Rådets økonomi- og finansministre tager stilling til, og som Rådet i sin sammensætning af stats- og regeringschefer træffer afgørelse om.

4. Den tyske Forbundsdag opfordrer Forbundsregeringen til at erklære, at den vil respektere denne afstemning i den tyske Forbundsdag.

5. Den opfordrer Forbundsregeringen til at underrette de kontraherende parter samt Europa-Kommissionen og Europaparlamentet om denne fremgangsmåde.

6. Den tyske Forbundsdag opfordrer Forbundsregeringen til fra 1994 hvert år at forelægge den beretning om udviklingen med hensyn til konvergens i Den Europæiske Union. »

       Som det fremgår av disse vedtakene har verken den tyske eller nederlandske nasjonalforsamlingen gjort vedtak om at de selvstendig kan avgjøre om deres respektive valuta skal gå inn i en felles EU-valuta. Det nasjonalforsamlingene har gjort vedtak om er at de skal drøfte overgangen til en felles valuta før regjeringer deltar i EUs Råd som skal behandle dette i samsvar med traktatens bestemmelser, og der det med flertallsvedtak bestemmes hvilke land som skal delta.

       Dette er tilsvarende den prosedyre man har i Danmark der Regjeringen må konsultere markedsutvalget i Folketinget i alle saker som skal opp for EUs råd. Dersom Norge blir medlem i EU går jeg ut fra at det vil bli etablert tilsvarende konsultasjonsprosedyrer mellom Stortinget og Regjeringen. Det er naturligvis heller intet i veien for at Stortinget i likhet med nasjonalforsamlingene i Tyskland og Nederland kan drøfte overgangen til tredje fase. Dette innebærer imidlertid ikke at Stortinget kan avgjøre om Norge skal delta eller ikke.

       Norge er etter traktaten forpliktet til å delta i tredje fase hvis den blir iverksatt og etter oppfatningen til et kvalifisert flertall i Rådet oppfyller betingelsene. Under forberedelsene til Maastricht ble det drøftet om det enkelte land skulle kunne stå fritt til å delta eller ikke. Dette ble forkastet. I stedet fikk Danmark og Storbritannia egne protokoller som gir dem unntak. Norge ba ikke om noe unntak i sine forhandlinger med EU. Dersom Norge skulle nekte å gå med i tredje fase vil det derfor være traktatbrudd.

       Departementet har også på spørsmål fra meg svar av 21. september på sp. 9 av 19. september bekreftet at det ikke vil bli holdt noen senere folkeavstemning om den tredje fase og at velgerne derfor skal ta prinsipielt standpunkt til dette den 28. november.

       Dette er i denne sammenheng det viktigste.

       I fremstillingen av den tyske forfatningsdomstolens avgjørelse som er gjengitt på side 257 i meldingen heter det bl.a.

« Det er imidlertid ikke tale om noen automatikk i gjennomføringen av den felles valuta. »

       Departementet mener (svar på sp. 71) dette sitatet « er nøyaktig i samsvar med dommens innhold ». Det fullstendige sitatet lyder imidlertid som følger:

« Forbundsrepublikken Tyskland underkaster seg med ratifikasjonen av Unionstraktaten ikke en uoverskuelig og ukontrollerbar « automatisk » utvikling hen imot en monetær Union; traktaten åpner mulighet for en trinnvis videre integrasjon av det europeiske rettsfellesskap, som for hvert ytterligere skritts vedkommende er avhengig enten av forutsetninger som parlamentet på det nåværende tidspunkt kan forutse, eller av et fornyet samtykke fra forbundsregjeringen som det kan øves innflytelse på fra parlamentarisk hold. » (Min utheving.)

       Ved å unnlate å ta med formuleringen om

« forutsetninger som parlamentet på det nåværende tidspunkt kan forutse »

       skapes inntrykk av at det må en ny beslutning i forbundsdagen til. Bestemmelsene i Maastricht-traktaten kan jo forutses « på det nåværende tidspunkt ».

k) Definisjon av prisstabilitet

       Departementet bruker i sitt svar på sp. 72 Canada, New Zealand, Storbritannia, Sverige og Finland som sannhetsvitne på at EU med « prisstabilitet » mener en årlig prisstigning « i området 1-3 % » Ingen av disse landene er med i EU og har dermed ikke vært med å utforme bestemmelsene i de overordnede retningslinjene for medlemslandenes og Felleskapets økonomiske politikk av 22. desember 1993, der det heter:

« En inflasjonsrate på 2-3 % bør oppnås i de fleste medlemsstater innen 1996, som et skritt på veien mot prisstabilitet i Fellesskapet. (Min utheving.)

l) Valutakurser og stabilitet

       Departementet bekrefter i svaret på sp. 82 at ca halvdelen av norsk utenrikshandel gjøres opp i amerikanske dollar, 20 % i EU-valutaer, 20 % i norske kroner og 10 % i andre valutaer. Det bekreftes også at ved en eventuell felles EU-valuta vil valutakurssvingningene i forhold til dollar (og yen) kunne bli større enn ved en handelsveiet kurv der disse valutaene inngår. Departementet bekrefter videre (svar på sp. 83) at en valutaunion vil kunne

« gi utfordringer i stabiliseringspolitikken når et land blir utsatt for særlige konjunkturforstyrrelser. For Norge er dette særlig knyttet til store endringer i oljeprisen, »

       og impliserte erkjennes at slike utfordringer da i først rekke må møtes ved lønnsnedslag og høyere ledighet.

       Departementet er også enig i (sp. 84) at det

« i utgangspunktet vil være liten forskjell for et annet, konkurrerende land om de møter lavere varepriser som følge av lavere lønninger eller som følge av en kursjustering. »

       I begge tilfeller vil det følgelig være snakk om å « velte problemene over på andre » hvis man velger å bruke en slik uttrykksform.

       Ved en devaluering må belastningen deles av hele samfunnet gjennom reduksjon av verdien både av lønninger og finansielle formuer, mens en indre devaluering gjennom lønnsnedslag må bæres av lønnstakerne alene og andre som har sine inntekter knyttet til lønnsnivået, i første rekke pensjonistene.

m) Avgiftsendringer

       Departementet skriver at et samlet opplegg for de avgiftsomlegginger som vil bli nødvendige ved et eventuelt medlemskap først vil bli presentert etter folkeavstemningen (svar på sp. 94). Da Regjeringen foreslo folkeavstemningen 2 uker etter Sverige ble dette begrunnet med at det var viktig for velgerne å ha best mulig informasjon før en slik avstemning. Beregninger viser at økte utgifter/bortfall av inntekter på statsbudsjettet som følge av EU-medlemskap kan bli 15-20 mrd. kroner årlig. Det vil derfor være av stor betydning for velgerne å få vite hvordan dette beløpet skal inndekkes gjennom økte skatter/avgifter eller nedskjæringer. Når Regjeringen nå ikke er villig til å gi slike opplysninger er det i strid med prinsippet om at velgerne skal ha et best mulig beslutningsgrunnlag. Det gir også grunnlag for spekulasjon om at disse opplysningene vil virke negativt på oppslutningen om medlemskap og at Regjeringen derfor holder dem tilbake.

n) Kan medlemskapet sies opp?

       Regjeringen mener at norsk medlemskap i EU etter folkeretten ensidig kan sies opp av Norge hvis vi ønsker det. Dette er en meget tvilsom konklusjon. Regjeringen påberoper seg Wien-konvensjonen artikkel 56 nr.1:

« A treaty which contains no provision regarding its determination and which does not provide for denunciation or withdrawal is not subject to denunciation or withdrawal unless:

a)	it is established that the parties intended to admit the possibility of denunciation or withdral; or

b)	a right of denunciation or withdrawal may be implied by nature of the treaty. »

       Norge har ikke ratifisert denne konvensjonen men Regjeringen mener den gir utrykk for gjeldende folkerett. TEU har ingen bestemmelser om oppsigelse. Det er heller ikke slått fast at partene har ønsket å ha en slik mulighet. Tvert imot sies det at den er et skritt i retning av en stadig tettere union. Unntaket under a) kommer derfor ikke på tale. Spørsmålet blir så om unntaksbestemmelse b) kan gjøres gjeldende. Traktaten kan bare endres og gjøres mer omfattende gjennom enstemmige vedtak. Derfor kan ikke en eventuell utvidelse av samarbeidet påberopes som grunn til utmeldelse. Det er derfor særdeles vanskelig å se at det etter folkeretten skulle være adgang til ensidig utmeldelse.

       Departementet sier i svar til meg (sp. 96) at konsekvensen av et nei-flertall i den britiske folkeavstemningen i 1975 om fortsatt EF-medlemskap ville vært at Storbritannia meldte seg ut. Et nei ved folkeavstemningen kunne like gjerne ført til at Storbritannia tok opp forhandlinger om utmeldelse som er noe ganske annet. Regjeringen sier i meldingen at etter at den første danske folkeavstemningen om Maastricht-traktaten var gjennomført ble « det hevdet fra flere hold at Danmark måtte si opp medlemskapet i EF dersom man ikke nådde enighet om de utestående spørsmål ». Det sies ikke hvilke hold som skal ha hevdet dette, men situasjonen etter den danske folkeavstemningen var at etter Roma-traktaten hadde forslaget til ny traktat falt og samarbeidet skulle derfor fortsatt på grunnlag av Roma-traktaten og Enhetsakten. Danmark ønsket ikke å tre ut av dette samarbeidet, slik at Regjeringen her har misforstått. Endelig vises det til den tyske forfatningsdomstolen som skal ha forutsatt at en medlemsstat ensidig kan bringe medlemskapet i EU til opphør. Heller ikke dette er det dekning for. Det den tyske forfatningsdomstolen sier er at « traktatens fedre » gjennom vedtak « i motsatt retning » kan opphøre denne tilhørigheten. Det vil si at EU kan oppløse sitt samarbeid, ikke at Tyskland ensidig kan melde seg ut.

       Regjeringens holdepunkt må derfor være at EU ikke vil motsette seg en ensidig norsk utmeldelse fordi det bare kan bety vansker for samarbeidet. Det sier seg selv at virkningene av en slik ensidig utmelding fra norsk side kan bli svært negative for vårt fremtidige samarbeid med EU og for vårt internasjonale samarbeid overhodet. Som jeg også har påpekt tidligere ligger det en usikkerhet for næringslivets rammebetingelser ved å holde muligheten for en slik ensidig utmeldelse åpen, og vi vil da heller ikke da ha noen EØS-avtale eller handelsavtale å falle tilbake på.