1. Innledning

       Det vises innledningsvis i meldingen til at Regjeringens mål er et rettferdig samfunn med trygghet og livskvalitet for den enkelte og sikkerhet for Norge som nasjon, at en sterk og stabil nasjonal økonomi er en forutsetning for sysselsetting og velferd, og at det må skapes vilkår for at vi kan bevare vårt felles miljø og sikre fred og stabilitet og at dette er viktig for å skape tillit til fremtiden i en tid preget av forandring og omstilling.

       Norge har i hele etterkrigstiden deltatt i internasjonalt og europeisk samarbeid for å sikre våre økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Vår deltakelse har gitt oss mulighet til å øve innflytelse på dette samarbeidet. Likevel har politisk styring nasjonalt vært viktigst for å nå målene om sysselsetting, trygghet og velferd. Slik vil det også være i fremtiden.

       Den økende gjensidige avhengighet landene imellom innebærer at nasjonalstaten må suppleres med virkemidler som utformes i samarbeid med andre land. Politikken kan ikke være nasjonal når utfordringene er internasjonale, heter det i meldingen.

2. Norges plass i europeisk samarbeid

       Det heter i meldingen at den enkeltes hverdag i dag i mye større grad enn før påvirkes av utviklingen i det internasjonale samfunn. Dette har sin bakgrunn i internasjonalisering av økonomien og den teknologiske utviklingen. Disse forhold har ført til at behovet for samfunnsmessig styring har økt. Samtidig er det blitt vanskeligere for nasjonale regjeringer å styre økonomien alene. En sterkt avvikende politikk i ett land kan føre til kapitalflukt og tap både av investeringer og arbeidsplasser.

       De politiske omveltningene i Europa stiller alle europeiske land overfor nye og store utfordringer. Siden slutten av 1980-tallet er det skapt nye forutsetninger for europeisk samarbeid på tvers av gamle skillelinjer. Som et direkte resultat av denne nye situasjonen har også de nøytrale landene Østerrike, Finland og Sverige funnet det mulig å delta fullt ut i den europeiske integrasjonsprosess, og de sentral- og østeuropeiske landenes deltakelse i de økonomiske og politiske samarbeidsstrukturene i Europa vil være viktig for utvikling, sikkerhet og stabilitet i hele vår verdensdel, heter det meldingen.

       Det er Regjeringens syn at medlemskap i Den europeiske union vil være en naturlig videreføring av den aktive deltakelse i forpliktende internasjonalt samarbeid. EU-samarbeidet er et samarbeid mellom selvstendige stater. Det er omfattende, og har en særlig forpliktende karakter. Medlemslandenes enerett til å vedta lover og bestemmelser nasjonalt, begrenses der det gis fellesregler, men samtidig får medlemslandene styrkende styringsmuligheter ved at de fatter beslutninger i fellesskap på områder som gjelder dem alle. De deltakende land definerer målene for samarbeidet, hvilke områder man skal samarbeide om, og trekker opp rammene.

       EU-samarbeidet har vært og er i kontinuerlig utvikling. Samarbeidet er også blitt utvidet som følge av at nye medlemsland har sluttet seg til. Traktaten om Den europeiske union er en videreføring av det tidligere samarbeidet, og legger grunnlaget for et styrket samarbeid både på det økonomiske, det utenriks- og sikkerhetspolitiske området og i justissaker. Medlemslandene har besluttet å foreta en ny gjennomgang av samarbeidet på en traktatkonferanse i 1996. Det er den politiske viljen i de medlemsland som da vil delta som vil avgjøre samarbeidets videre omfang og retning. Det er Regjeringens syn at Norge bør være med på å trekke opp linjene for EU-samarbeidet videre, fremholdes det i meldingen.

       Regjeringen legger stor vekt på at både det uformelle samarbeid mellom de nordiske land og det formaliserte nordiske samarbeid skal videreføres dersom Norge, Sverige og Finland blir medlemmer av EU. På mange sentrale områder vil imidlertid den nordiske ramme ikke være tilstrekkelig. På det utenriks- og sikkerhetspolitiske området vil EU-medlemskap bety at de nordiske lands interesser vil kunne bli ivaretatt som en del av EUs felles politikk. Dette er særlig viktig for de nordiske lands forhold til egne nærområder. De nordiske land vil kunne bli knyttet sammen i et tettere, bredere og mer omfattende samarbeid ved EU-medlemskap. Det vil dessuten være både mulig og ønskelig å videreføre det spesielle nordiske samarbeidet der hvor de nordiske land har særlige interesser av et samarbeid seg imellom, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at EØS-avtalen ivaretar viktige økonomiske interesser knyttet til det indre marked. Gjennom EØS-organene har de EFTA-land som i dag deltar, innflytelse på den videre regelutviklingen i EØS-området. Dersom Finland, Sverige og Østerrike blir medlemmer av EU, og Norge blir stående utenfor, vil dette forrykke balansen i EØS-organene, og samtidig svekke EFTA-pilaren. Verdien av avtalen vil bli redusert, fordi våre muligheter til å øve innflytelse og påvirke regelutformingen blir svekket.

       Det heter i meldingen at hvert enkelt land har et selvstendig nasjonalt ansvar for å redusere arbeidsledigheten og legge grunnlaget for økonomisk vekst og sysselsetting. I Vest-Europa er imidlertid økonomiene så tett sammenvevd at nasjonale tiltak ikke vil være tilstrekkelige alene. Dette innebærer at tiltak i ett land for å stimulere den økonomiske aktiviteten, investeringene og sysselsettingen vil ha ringvirkninger på de øvrige vesteuropeiske landene. Det er derfor nødvendig med et utvidet samarbeid om økonomisk politikk. Om hele området betraktes som ett hjemmemarked, økes handlefriheten for en bedre samordnet og mer offensiv økonomisk politikk til bekjempelse av arbeidsledigheten. En slik politikk vil gi grunnlag for økte investeringer, flere arbeidsplasser og bedrede finanser, som vil muliggjøre økt satsing på viktige samfunnsoppgaver som miljøvern, omsorg, helse og kultur. Det er først og fremst EU-samarbeidet som har kraft i seg til å bli det forpliktende internasjonale samarbeidet som er nødvendig for å møte utfordringene i den økonomiske politikken i Europa. Regjeringen støtter derfor den styrking av det felles rammeverk for samordning av den økonomiske politikken som Traktaten om Den europeiske union legger opp til, fremholdes det i meldingen.

       Den norske velferdsmodell bygger på en sterk offentlig sektor med sosiale ordninger som omfatter alle. Regjeringen vil legge vekt på å bevare denne modellen som grunnlag også for framtidens velferdssamfunn, uavhengig av et EU-medlemskap. Det vises til at helse-, trygde- og sosialpolitikken og fordelingspolitikken er et nasjonalt anliggende i EU. Det enkelte land står fritt til å utforme regler for sine velferdssystem. For Regjeringen er det en sammenheng mellom politikken for økt sysselsetting, en sterk offentlig sektor, velferdspolitikken og et relativt høyt skattenivå. Dette vil Regjeringen legge til grunn også internasjonalt med et større engasjement for en mer offensiv europeisk økonomisk politikk.

       Det vises i meldingen til behovet for samordnede tiltak over landegrensen for å løse de grenseoverskridende miljøproblemer. Det tradisjonelle mellomstatlige miljøsamarbeidet lider under vesentlige svakheter. Det er ofte de som vil minst som bestemmer takten. Regjeringen mener at det internasjonale miljøsamarbeidet må være mer forpliktende. Det er nødvendig med felles håndhevelsesmekanismer for å gi miljøpolitikken større tyngde. I dag er det bare EU som har slike virkemidler. EU-samarbeidet gir bedre muligheter for å få til internasjonalt det som i mange år har vært et hovedmål i nasjonal miljøvernpolitikk - integrasjon av miljøhensyn i alle sektorer. Det er Regjeringens oppfatning at Norge bør ta sin del av ansvaret for en offensiv europeisk miljøpolitikk, og at dette best kan skje gjennom å bruke EU-medlemskapet til en aktiv miljøpolitikk, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at sentrale politiske beslutninger ved et EU-medlemskap fortsatt vil bli truffet lokalt og nasjonalt i Norge. EU-samarbeidet er ikke altomfattende. I traktatene har medlemslandene satt rammer og grenser for samarbeidet.

       EU-samarbeidet er et samarbeid mellom demokratiske land. Det er medlemslandene som har den øverste styringen med samarbeidet. Beslutningene som treffes har sitt grunnlag i demokratiske styringsprosesser i hvert enkelt medlemsland. Dermed har samarbeidet full demokratisk forankring og legitimitet. Europaparlamentet utfyller den demokratiske medvirkning som finner sted gjennom medlemslandenes politisk valgte myndigheter.

       Det påpekes i meldingen at verdenssamfunnet står overfor store økonomiske og sosiale utfordringer knyttet til fattigdom og underutvikling, gjeldsproblemer, befolkningseksplosjon og miljøforringelse, og at EU i stadig større grad spiller en sentral rolle i det globale samarbeid for å løse disse spørsmålene.

       Angående sikkerhet og stabilitet i Europa, vises til at dette ikke bare er en militær utfordring. Politiske og økonomiske virkemidler har fått stadig større betydning, og EU disponerer det bredeste spekter av slike virkemidler.

       EU-landene spiller en hovedrolle i arbeidet med å styrke reformprosessen i Sentral- og Øst-Europa. EU-medlemskap er et mål for nesten alle landene i dette området. Sentrale EU-land gir høy prioritet til arbeidet med en utvidelse av EU østover.

       NATO-medlemskapet og samarbeidet mellom Nord-Amerika og Europa er fortsatt avgjørende for Norges sikkerhet. Alliansen har utviklet et omfattende samarbeid østover som stadig videreutvikles. Det er enighet innenfor NATO om at Europa i tiden fremover vil måtte ta større ansvar for sin egen sikkerhet. Dette er bakgrunnen for utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor Alliansen. Dette vil styrke Alliansen. NATO-landene er enige om at Den vesteuropeiske union (VEU) skal være den sentrale rammen for utviklingen av en slik identitet. NATO og VEU skal utfylle hverandre.

       Regjeringen støtter utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet. Det er viktig at Norge kan ta fullt ut del i det europeiske samarbeidet på dette området, og unngå at beslutninger som angår vår egen sikkerhet blir tatt uten norsk deltakelse. Norge er tilknyttet VEU gjennom en assosieringsordning. Regjeringen mener at med medlemskap i EU bør Norge bli fullverdig medlem av VEU. Deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk vil være en videreføring av norsk utenrikspolitikk, og vil bidra til å styrke våre muligheter til å ivareta norske interesser, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Norge er det eneste NATO-land som har felles grense med Russland. Et aktivt og tillitskapende regionalt samarbeid med Russland i nord er viktig. Mulighetene for en stabil og positiv utvikling i denne regionen vil styrkes vesentlig ved at samarbeidet blir integrert i en større europeisk sammenheng. Det er Regjeringens syn at det ligger store positive muligheter i et norsk EU-medlemskap nettopp i forhold til de utfordringene vi står overfor i Barentssamarbeidet. Et EU-medlemskap vil øke vår politiske og økonomiske tyngde, og bidra til å trekke EUs oppmerksomhet i nordlig retning, heter det.

3. Hovedtrekk ved EU-samarbeidet

       Det påpekes at fra 1. november 1993 er det Maastricht-traktaten, det vil si traktaten om Den europeiske union, som er grunnlaget for samarbeidet mellom EU-landene. Det er ikke et nytt samarbeid som står fram. Målene er de samme som de har vært fra begynnelsen: Det skal bringe Europas folk nærmere sammen og sikre fred, økonomisk utvikling, velferd og sysselsetting.

       EU-samarbeidet er et samarbeid mellom uavhengige og selvstendige stater. Fordi medlemslandene ser seg tjent med det, har de innenfor viktige områder besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap for å nå felles mål. Det er medlemslandene selv som til enhver tid avgjør samarbeidets innhold og videre utvikling. Den europeiske union er derfor ingen uavhengig enhet, overordnet medlemslandene. Den europeiske union uttrykker medlemslandenes samlede politiske vilje til et forsterket og utvidet samarbeid.

       Unionsbegrepet må forstås som en betegnelse på summen av det samlede samarbeidet mellom medlemslandene. Begrepet har en språklig og politisk, men ingen egen rettslig betydning. Det er uttrykk for et særlig nært og omfattende samarbeid, og ikke en betegnelse for en statliknende enhet. På enkelte områder er samarbeidet fellesskapelig, med overnasjonal karakter. Innenfor andre saksområder er samarbeidet mellomstatlig, det vil si som tradisjonelt internasjonalt samarbeid, heter det i meldingen.

       I meldingen redegjøres det for de viktigste organene i samarbeidet: Det europeiske råd, Rådet, Kommisjonen, Europaparlamentet og Domstolen.

       Det europeiske råd består av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer samt Kommisjonens president, og møtes vanligvis to ganger i året. I møtene deltar også medlemslandenes utenriksministre samt et medlem av Kommisjonen. Det europeiske råds sentrale oppgave er å trekke opp mål og hovedlinjer og gi de nødvendige politiske impulser til samarbeidet.

       Rådet består av representanter for medlemslandenes regjeringer og er sammensatt av utenriksministrene eller fagministre, avhengig av hvilke saker som skal behandles. I visse tilfeller kan Rådet også sammensettes av medlemslandenes stats- eller regjeringssjef. Rådet er det øverste besluttende organ blant annet når nye regler skal vedtas. Rådets sentrale oppgaver understreker at det er medlemslandene selv som utøver den løpende innflytelse på utformingen av samarbeidets innhold.

       Kommisjonen er det utøvende og saksforberedende organ. De 17 medlemmene av Kommisjonen utpekes ved felles overenskomst mellom medlemslandenes regjeringer. Medlemmene fordeler oppgaver og ansvarsområder seg imellom, men fatter beslutninger og fremlegger forslag som kollegium. Kommisjonen utfører sine oppgaver innenfor rammer som er fastlagt av medlemslandene. Den har en sentral rolle i utformingen av forslag til regler, samt i oppfølgingen og kontrollen av at de gjennomføres og etterleves. Det er Kommisjonen som fremmer forslag til vedtak for Rådet. Kommisjonens arbeid med forslag skjer imidlertid innenfor en politisk prosess med mange aktører. Forslagene utformes i lys av politiske impulser fra bl.a. Det europeiske råd og fra medlemslandene i Rådet.

       Europaparlamentet består i inneværende valgperiode, som utløper i juni 1994, av 518 representanter, valgt ved direkte valg i medlemslandene. Representantene er fordelt mellom medlemslandene med utgangspunkt i deres relative folketallstørrelse, men likevel slik at små land har en langt sterkere representasjon enn de store. En viktig rolle for Europaparlamentet er å medvirke i beslutningsprosessen. Både Rådet og Kommisjonen er pålagt å møte for Parlamentet for å besvare spørsmål fra representantene. Rådet og Kommisjonen deltar også i Parlamentets debatter om ulike saker. Kommisjonen er pålagt å avlegge årlige rapporter til Parlamentet om sin virksomhet.

       Domstolen skal sikre at Fellesskapets regler blir fortolket, gjennomført og anvendt på en enhetlig måte i samsvar med de grunnleggende traktater. Denne oppgaven utøves både overfor medlemslandene og Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet. Domstolen består av 13 dommere som utpekes ved felles overenskomst mellom medlemslandenes regjeringer.

       Den økonomiske og sosiale komité er et organ der arbeidslivets parter og øvrige nærings- og interesseorganisasjoner er representert. Komiteen har 189 medlemmer, fordelt mellom medlemslandene på grunnlag av folketallet. Den skal høres i spørsmål som berører økonomi, nærings- og arbeidsliv.

       Regionkomiteen består av representanter for regionale og lokale myndigheter i medlemslandene, i alt 189 representanter. Den skal høres i spørsmål angående regionalpolitikk og regionalt samarbeid, heter det i meldingen.

       Beslutningsprosessene i det fellesskapelige samarbeidet er et omfattende samspill mellom de ulike organene og medlemslandene imellom.

       Rådet alene, Rådet i samarbeid med Europaparlamentet og Kommisjonen treffer vedtak i ulike former. De viktigste er: Forordninger, direktiver, vedtak, rekommendasjoner og uttalelser.

       Når forslag til regler fremmes, er bakgrunnen ofte oppfordring fra medlemslandene eller som følge av internasjonale avtaler Fellesskapet har inngått. Den formelle beslutningsprosess starter med at Kommisjonen på dette grunnlag legger fram et forslag. Arbeidet i denne fasen skjer i nært samråd både med uavhengige eksperter i medlemslandene og med representanter for medlemslandenes forvaltning. Kommisjonens forslag går deretter til Rådet, Europaparlamentet og eventuelt til Den økonomiske og sosiale komité eller Regionkomiteen for uttalelse.

       Europaparlamentet deltar i beslutningsprosessen etter ulike prosedyrer. Etter den såkalte medbestemmelsesprosedyren kan Parlamentet nedlegge veto mot nye regler, dersom Rådet og Parlamentet ikke kommer til enighet. Dette gjelder bl.a. for enkelte saksområder innenfor det indre marked. Ofte vedtar Europaparlamentet endringer i forslag til nye regler, som Kommisjonen og Rådet tar hensyn til i sine endelige vedtak.

       Medlemslandene har den øverste besluttende myndighet, gjennom Rådets vedtak.

       Avhengig av saksområdet og hjemmelsgrunnlaget i traktatene fatter Rådet beslutninger ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. I Rådet anstrenger medlemslandene seg for å komme fram til løsninger som er akseptable for alle.

       Det europeiske råd, som består av medlemslandenes stats- eller regjeringssjefer samt Kommisjonens president, er det overordnede organ for å bestemme retningen av samarbeidet som helhet. Denne rollen er styrket gjennom Maastricht-traktaten. Traktatens artikkel D fastsetter at Det europeiske råd skal trekke opp de politiske hovedlinjene for samarbeidet.

       Det vises i meldingen til at de folkevalgte organers rolle og innflytelse gjennom flere år har vært et sentralt tema for såvel Europaparlamentet som for medlemslandene. I denne debatten har fokus særlig vært rettet mot at Europaparlamentet ikke har den øverste lovgivende myndighet i samarbeidet, slik tilfelle er for nasjonalforsamlingene i det enkelte medlemsland. Dette forholdet er av enkelte blitt omtalt som et « demokratisk underskudd », fremholdes det i meldingen.

       Dette er bakgrunnen for at det i EU er en løpende debatt om Europaparlamentets myndighet. Tanken er at i tillegg til det demokratiske grunnlag som ligger i kontrollen fra medlemslandenes nasjonalforsamlinger, er det behov for folkevalgt kontroll av Rådet også på europeisk nivå.

       Heller ikke etter Maastricht-traktaten vil Europaparlamentet ha den øverste og lovgivende myndighet som kjennetegner nasjonalforsamlingene i parlamentariske demokratier. Dette må forstås på bakgrunn av EF-samarbeidets karakter. Det dreier seg om et samarbeid mellom stater som gjennom Det europeiske råd og Rådet selv vil beholde den øverste styringen med samarbeidet. Medlemmene i disse organene vil stå til ansvar for sine egne folkevalgte nasjonalforsamlinger. Hadde man gitt Europaparlamentet den øverste myndighet, ville det ha betydd et langt skritt i retning av en føderal statsdannelse og mindre makt til de nasjonale parlamentene, heter det i meldingen.

       Det er hvert enkelt medlemslands ansvar å utvikle hensiktsmessige former for samarbeid og samspill mellom regjering og nasjonalforsamling når standpunkter skal utformes før behandling i Rådet. De fleste medlemslandene har særskilte ordninger for dette, men de varierer naturlig nok fra land til land på bakgrunn av ulike politiske tradisjoner og konstitusjonelle rammer. Både for å sikre at det blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette for hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd, understrekes det i meldingen. Selv om Europaparlamentet ikke har den øverste lovgivende myndighet i samarbeidet, er det stadig trukket sterkere inn i beslutningsprosessen, heter det videre.

       Angående partene i arbeidslivet og den sosiale dialog, vises det til at særlig når det gjelder arbeidstakeres rettigheter, arbeidsmiljøspørsmål, opplæring og utdanning m.v., legges det stor vekt på å trekke arbeidslivets parter inn i beslutningsprosessene.

       Mht. regional og lokal forvaltning har EF ingen fellesskaplig politikk når det gjelder lokalt selvstyre og lokal og regional forvaltning. Dette er medlemslandenes eget ansvar. Det er imidlertid av betydning for lokal og regional forvaltning å være informert om og kunne øve innflytelse på de beslutninger som fattes i EF. Det er tre mulige kanaler for dette: For det første gjennom nasjonale sentrale myndigheter, for det andre gjennom deltakelse i internasjonale sammenslutninger av lokale organer fra forskjellige land og for det tredje gjennom direkte kontakt mellom Fellesskapet og lokale myndigheter. I denne kontrakten spiller den nye Regionkomiteen, som er opprettet på grunnlag av Maastricht-traktaten, en viktig rolle.

       Vedrørende Maastricht-traktaten har medlemslandene gjennom denne revidert det tidligere traktatgrunnlag for samarbeidet, fornyet og utvidet målsettingene, utvidet adgangen til å fatte vedtak med kvalifisert flertall i Rådet og utformet nye virkemidler i samarbeidet. Den utvidede adgang til å benytte kvalifisert flertall gjelder særlig på miljøområdet, der kvalifisert flertall nå er hovedregelen.

       Målet for samarbeidet i Den europeiske union er bl.a. å fremme bærekraftig og varig økonomisk og sosial fremgang, et høyt sysselsettingsnivå og sosial trygghet. De sentrale virkemidlene for å oppnå dette, er bl.a. å gjennomføre fullt ut de indre grenser, å styrke den økonomiske og sosiale utjevning mellom medlemslandene og å opprette en økonomisk og monetær union. Medlemslandene vil styrke sitt utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Ved å innføre et såkalt unionsborgerskap, gis medlemslandenes innbyggere rettigheter i tillegg til deres nasjonale statsborgerskap. Utviklingen av et nært samarbeid om justissaker er også med blant de overordnede målsettingene, heter det i meldingen.

       Nærhetsprinsippet introduseres i traktatens innledning og i de bestemmelser som gjelder samarbeidet som helhet. Dette innebærer at avgjørelser skal tas så nær borgerne som mulig. Fellesskapet skal treffe tiltak bare dersom målene for det foreslåtte tiltak ikke i tilstrekkelig grad kan oppnås av medlemslandene og derfor bedre kan oppnås av Fellesskapet. Prinsippet gjelder for alle organer. Kommisjonen er forpliktet til å respektere prinsippet når den legger fram forslag til nye regler for Rådet og når den selv utsteder regler på de områder den har myndighet til. Europaparlamentet er også forpliktet til å vurdere om prinsippet respekteres. Rådet har alltid ansvar for å legge prinsippet til grunn når det vedtar nye regler. Domstolen vil kunne prøve om en ny regel er vedtatt i strid med nærhetsprinsippet. Spørsmålet om avgrensningen av Fellesskapets myndighet i forhold til medlemslandenes egen myndighet har stått sentralt i debatten om utviklingen av samarbeidet de senere år. Dette henger sammen med den styrking av samarbeidet som har funnet sted. Ved å formulere nærhetsprinsippet i EF-traktaten og gi det en fremtredende plass som retningsgivende for samarbeidet, har medlemslandene markert en politisk vilje til å skille skarpere mellom de oppgaver som best løses gjennom Fellesskapet, og de som best løses nasjonalt, fremholdes det i meldingen.

       I forbindelse med medlemslandenes godkjennelse av Maastricht-traktaten, var det i en rekke land en omfattende debatt om den videre utvikling av samarbeidet. Debatten var konsentrert om flere sentrale spørsmål: Samarbeidets demokratiske grunnlag, krav om større åpenhet og innsyn i samarbeidet, diskusjon om integrasjonens omfang, særlig i tilknytning til planene om en økonomisk og monetær union, og den framtidige retning og utvikling i samarbeidet. Danmark, Irland og Frankrike gjennomførte folkeavstemninger om traktaten.

       Som følge av det danske nei til traktaten i folkeavstemningen i juni 1992, måtte en egen avtale utarbeides for Danmark. Denne er utformet for å imøtekomme de danske hensyn og omfatter presiseringer bl.a. om tredje fase i den økonomiske og monetære union, vedrørende unionsborgerskap, justissamarbeidet og forsvarsmessige sider ved det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. De skal gjelde kun for Danmark og ikke for øvrige nåværende eller fremtidige medlemmer, presiseres det i meldingen.

       Også i Tyskland og Storbritannia var traktaten gjenstand for særlig debatt. I Tyskland stod i første rekke spørsmålene om traktatens forhold til den tyske grunnlov, samarbeidets demokratiske grunnlag og forpliktelsene i forhold til tredje fase i den økonomiske og monetære union i fokus. En rekke av disse spørsmålene ble vurdert av den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe på grunnlag av klager brakt inn for domstolen. Forfatningsdomstolen avga sin kjennelse 12. oktober 1993.

       Domstolen fastslo at Den europeiske union vil forbli et samarbeid mellom demokratiske stater. Domstolen trakk et klart skille mellom en forbundsstat og medlemslandenes samarbeid innenfor Den europeiske union. Det er medlemslandene selv som til enhver tid avgjør samarbeidets omfang og omfanget av de fullmakter Fellesskapet har på vegne av medlemslandene. Domstolen fastslo videre at det er befolkningen i medlemslandene, gjennom sine nasjonalforsamlinger, som sikrer det demokratiske grunnlaget og gir legitimitet til samarbeidet.

       Et viktig element i klagernes argumentasjon var at tysk ratifikasjon av traktaten ville forplikte Tyskland til å inngå i en monetær union, som ikke ville garantere borgernes rett til en stabil valuta. På dette punkt fastslo den tyske forfatningsdomstolen at tidspunktet for fastsettelse av tredje fase i den økonomiske og monetære union er å betrakte som en politisk målsetting og ikke en rettslig bindende frist.

       Domstolen fastslo at dersom forutsetningene i traktaten ikke er oppfylt, vil grunnlaget for den monetære union ikke være tilstede. Også på dette området understreker domstolen Forbundsdagens sentrale rolle, idet den fastslo at overgangen til tredje fase forutsetter en fornyet behandling i Forbundsdagen.

       Også den nederlandske nasjonalforsamling har forutsatt at spørsmålet om tredje fase legges fram for dem før saken kommer opp i Rådet. Regjeringen legger til grunn at samme fremgangsmåte vil bli fulgt i Norge, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Maastricht-traktaten forutsetter at en regjeringskonferanse skal sammenkalles i 1996 for å vurdere traktatgrunnlaget med sikte på eventuelle revisjoner, og at bestemmelsene om en regjeringskonferanse med sikte på eventuelle traktatrevisjoner er et uttrykk for medlemslandenes ønske om løpende å drøfte samarbeidets grunnlag, innhold og form.

       Utviklingen i samarbeidet framover vil skje skrittvis. Hvert skritt må ha grunnlag i en målsetting som det er bredt ønske om å nå. Det vil være medlemslandenes regjeringer, med mandat fra sine nasjonalforsamlinger, som i 1996 fastsetter mål og rammer for samarbeidets videre utvikling og innretning. Endringer i traktatene kan bare skje ved enstemmighet mellom medlemslandene, påpekes det i meldingen.

4. Forhandlingsområder under EØS-avtalens virkefelt

       EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Gjennom avtalen er mange viktige prinsipper i EFs traktatgrunnlag som regulerer økonomisk samkvem, gjort gjeldende mellom Norge og EF. Dette gjelder spesielt bestemmelser knyttet til EFs indre marked, dvs. regelverket for det frie varebyttet og fri bevegelighet for tjenester, kapital og personer. Det samme gjelder regelverket for andre samfunnspolitiske spørsmål, dvs. områder som miljøvern, sosial- og arbeidsliv, forbrukervern og statistikk. Avtalen omfatter også EFs programmer og aktiviteter på felter som forskning, utdanning, turisme og små og mellomstore bedrifter. På denne måten ivaretas i stor grad norsk nærings- og arbeidslivs interesser i den nye konkurransesituasjonen som følger av gjennomføringen av EFs indre marked, heter det i meldingen.

       Felles for områder som i sin helhet er dekket av EØS-avtalen, er at norske lover og forskrifter allerede er i samsvar med EFs regelverk. Medlemskap i EU vil dermed ikke medføre behov for ytterligere endringer. På områder der medlemskap i EU i varierende grad vil innebære en utvidelse av samarbeidet, eller der EØS-avtalen inneholder særskilte løsninger som vil endres ved medlemskap, er det spesielt redegjort for dette i meldingen.

       EØS-avtalen har egne bestemmelser som regulerer EFTA-landenes medvirkning i utformingen av de EF-regler som har betydning for EØS-samarbeidet. EFTA-landene kan imidlertid ikke delta i EFs interne beslutningsprosess. Som medlem vil Norge på lik linje med de andre medlemslandene delta direkte i utformingen og vedtak av EFs regelverk. Det vil i forhold til EØS-samarbeidet gi helt andre, og økte muligheter til å påvirke utviklingen av EFs regelverk på områder som dekkes av EØS-avtalen. Samtidig vil et medlemskap innebære felles opptreden overfor tredjeland, særlig på områder som gjelder det indre marked. På viktige områder som f.eks handelspolitikk og skipsfart gir dette norske interesser økt tyngde. EØS-avtalen regulerer ikke forholdet til tredjeland.

       Angående det frie varebytte og tekniske handelshindre, vises det til at fritt varebytte mellom landene forutsetter mest mulig ensartede krav til produktene. Regjeringen legger særlig vekt på krav som kan ivareta hensyn som f.eks miljø, helse, sikkerhet, forbrukerinteresser mv. Dette er en målsetting som deles av EU-landene.

       Om lag 65 % av norsk vareeksport går til de nåværende EU-landene og 80 % til EØS-området samlet. Norsk samhandel er i meget stor grad konsentrert om dette markedet. En utvidelse av EU vil ytterligere øke betydningen av sikker og stabil markedsadgang for norske produkter. Felles produktkrav og gjensidig godkjenningsordninger er et viktig bidrag til dette. Spesielt for mindre bedrifter representerer et ensartet regelverk på dette området store besparelser, og vil i mange tilfeller kunne være avgjørende for konkurranseevnen på det europeiske marked, heter det i meldingen.

       Ulike nasjonale produktkrav, godkjenningsprosedyrer o.l. skaper hindringer for det frie varebytte landene imellom i form av såkalte tekniske handelshindre. For Norge og mange andre land hvor vareeksporten er viktig for økonomien, er det derfor en målsetting å skape mest mulig ensartede produktkrav med internasjonal anvendelse. De ensartede kravene må imidlertid ha et slikt nivå at de effektivt kan fremme de hensyn de skal ivareta. Innføring eller opprettholdelse av krav til produkters utforming, kvalitet og sikkerhet må ivareta reelle hensyn, og ikke ha som formål å beskytte egne markeder. Arbeidet med å fjerne tekniske handelshindre pågår både i GATT, på europeisk nivå og på nordisk nivå.

       Utviklingen av felles regelverk er en prioritert oppgave i EU-samarbeidet, og inngår som et sentralt element i gjennomføringen av det indre marked. Siden 1984 har EU og EFTA-landene løpende samarbeidet om avviklingen av tekniske handelshindre. Denne prosessen har ført til at stadig flere produkter nå er underlagt felles krav.

       Det fremholdes at Norge og EU har felles målsettinger i arbeidet med å fjerne tekniske handelshindre og baserer seg på samme forutsetninger, nemlig et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø. Denne enigheten er nedfelt i en egen felles erklæring (nr. 6) i Sluttakten.

       Innenfor området fritt varebytte og tekniske handelshindre vil forskjellen mellom EØS-avtalen og medlemskap være begrenset. EFs regler for produktkrav og teknisk regelverk er praktisk talt i sin helhet inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i Norge. Disse reglene stiller som oftest ensartede krav. Flertallet av regler i EF for øvrig som skal ivareta miljøhensyn (utslipp, luftforurensning m.v.) setter minimumskrav. Det vil si at medlemslandene på disse områdene kan innføre strengere krav.

       Konsekvenser av betydning for norsk regelverk ved EU-medlemskap er knyttet til spørsmålet om opprettholdelse av produktkrav som er strengere enn dagens standard i EU. Dette gjelder særlig for klassifisering og merking av enkelte kjemikalier.

       Resultatet av forhandlingene gir Norge et grunnlag for å opprettholde dagens standarder på de felter der disse er høyere enn EFs. Resultatet er nedfelt i en 4-års overgangsperiode for nasjonale standarder. I løpet av denne perioden har EU forpliktet seg til å revurdere de fellesskaplige bestemmelsene med sikte på å jevne ut forskjellen mellom de norske reglene og reglene i EU. Som medlem vil Norge delta fullt ut i dette arbeidet.

       Som følge av utviklingen i EFs regelverk de senere årene er de gjenværende forskjellene i forhold til høyere norske standarder blitt vesentlig redusert. Det gir et godt utgangspunkt for at overgangsperioden vil være tilstrekkelig til å fjerne de resterende ulikheter. Norge legger til grunn at nåværende nivå for beskyttelse av helse, sikkerhet og miljø vil bli videreført, heter det i meldingen.

       Dersom det skulle vise seg at EU ved utløpet av overgangsperioden fortsatt ikke har nådd opp til ønsket nivå på felter der det er nødvendig, legger Regjeringen til grunn at overgangsperioden blir forlenget. Norge vil videre kunne anvende den såkalte « miljøgarantien » i Roma-traktatens art. 100 A nr. 4, jf. Tiltredelsesaktens art. 32, nr. 2 annet ledd. Denne gir anledning til å opprettholde nasjonale regler dersom særskilte miljøhensyn gjør dette nødvendig, fremholdes det.

       På andre felter har EU hatt høyere standarder og produktkrav enn hva tilfellet er i Norge. Det gjelder eksempelvis for en del farlige stoffer som pentaklorfenol og kvikksølvforbindelser. På disse områdene er norske bestemmelser allerede hevet opp til EU-nivå gjennom EØS-avtalen. På alle områder der EU har høyere standarder, har Norge endret de nasjonale bestemmelsene slik at forskjellen fjernes.

       Samlet betyr det at norske miljøstandarder heves, fremholdes det i meldingen.

       Innen feltet tjenesteyting og etableringsrett forstås med tjenester, tjenester av industriell eller handelsmessig natur og tjenester som ytes mot betaling i forbindelse med håndverksvirksomhet eller ved utøvelse av såkalte frie yrker. De fleste offentlige tjenester, f.eks alle tjenester som er ledd i det offentlige helse- og velferdstilbud, faller utenfor regelverkets anvendelsesområde. Næringsvirksomhet eller tjenesteyting som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, er unntatt fra friheten til å yte tjenester og den frie etableringsretten. Behovet for internasjonale felles regler om tjenesteutveksling og etableringsrett må ses på bakgrunn av den sterke økningen i handel med tjenester de siste tiår, en utvikling som har bidratt til å knytte nasjonale økonomier nærmere sammen.

       Tjenester utgjør omlag en tredjedel av Norges samlede eksport. Regjeringen anser derfor norske tjenesteeksportørers adgang til det europeiske markedet av stor betydning. Det er også av stor betydning at norske tjenestebrukere får del i de gevinster som følger av felles regler for handel med tjenester, heter det i meldingen.

       Et åpent marked for handel med tjenester medfører skjerpet konkurranse og behov for økt effektivitet i tjenestenæringene. Dette kommer forbrukere og næringsliv til gode. For det enkelte land innebærer lik markedsadgang for tjenester og lik rett til etablering bedrede muligheter på eksportmarkedet. Samtidig vil økt konkurranse på hjemmemarkedet stille tjenesteytere som hittil har vært skjermet, overfor større utfordringer. Dette vil bidra til å redusere kostnadene og dermed styrke konkurransesituasjonen til den delen av næringslivet som er tjenestebrukere, fremholdes det.

       Et grunnprinsipp i EFs regelverk, også på tjenesteområdet, er at økonomisk samkvem skal skje uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Prinsippene om etableringsrett innebærer at enkeltpersoner, og selskaper opprettet i henhold til et medlemslands lovgivning, fritt kan etablere seg som selvstendig næringsdrivende og opprette filialer eller datterselskaper i andre medlemsland. Ved etablering eller tjenesteyting i andre medlemsland må en imidlertid følge reglene for utøvelsen av den pågjeldende næringsvirksomhet eller tjenesteytelse i det landet hvor virksomheten etableres eller tjenesten ytes. En borger som reiser til et annet medlemsland for å yte eller motta tjenester eller å etablere næringsvirksomhet, har rett til å ta med seg ektefelle og barn som er under 21 år eller som er forsørget, samt borgernes eller ektefellens slektninger i oppadstigende linje dersom de forsørges.

       EFs regler om finansielle tjenester bygger på tre hovedprinsipper: En tjenesteyter som har fått konsesjon i sitt hjemland, skal også kunne tilby sine tjenester eller etablere seg i andre EU-land. Tilsynet med finansinstitusjoner og investeringsforetak skal være basert på hjemlandskontroll, slik at hovedansvaret for tilsynet med slike virksomheter tilligger myndighetene i det landet hvor en tjenesteyter har fått tillatelse (konsesjon). En slik ordning er gjort mulig ved at det på viktige områder er innført felles krav til finansinstitusjoner og investeringsforetak, og ved at de ulike land gjensidig har godkjent hverandres regler og kontrollordninger. Reglene sikter mot å sikre soliditet i institusjonene og å ivareta hensynet til forbrukere og investorer.

       Et viktig spørsmål for Norge i forhandlingene var å sikre videreføringen av den norske ordningen med yrkesskadeforsikring. Dette er oppnådd, heter det i meldingen og det påpekes at EF-reglene om frihet til å yte tjenester og etableringsrett med få unntak er gjort gjeldende i Norge som følge av EØS-avtalen.

       Angående transport og kommunikasjoner, vises det til at transport er uløselig knyttet til handel og annet samkvem over landegrensene. EF-reglene om transport, som med få unntak er gjort gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen, utgjør derfor en viktig del av regelverket om det indre marked. EU har hatt som mål å avvikle nasjonale reguleringer som har hindret utvekslingen av transporttjenester mellom medlemslandene. Samtidig har man også utarbeidet felles regler for å harmonisere transportnæringens rammevilkår og ivareta allmenne hensyn som sikkerhet og miljø.

       For norske eksportbedrifter, som på grunn av lang avstand til markedene har høye transportkostnader, er det viktig å få del i gevinstene som et felles transportmarked fører med seg. Siden den norske importen fra kontinentet er stor, vil reduserte transportkostnader også bidra til å redusere kostnadene ved import av ferdigvarer og innsatsfaktorer til Norge. Dette kommer næringsliv og forbrukere til gode. Det fremholdes at det felles transportmarked skaper nye muligheter for norsk transportnæring. Selv om økt markedsadgang motsvares av skjerpet konkurranse på hjemmemarkedet, er det Regjeringens oppfatning at norsk transportnæring på samme måte som i dag vil hevde seg godt i konkurransen. Et felles transportmarked gir gevinster i form av mer effektiv og rimeligere transport og kan gi enkelte miljøgevinster. Avviklingen av nasjonale reguleringer bidrar f.eks til å redusere den store andel tomkjøring i lastebiltrafikken.

       På den annen side er transport også en viktig kilde til miljøproblemer i vid forstand. Veksten i forbruket av transporttjenester fremtvinger avveininger mellom transportbehov, infrastruktur og miljø. Fordi transportkostnader og konkurransevilkår landene imellom henger så nøye sammen, vil internasjonalt samarbeid kunne bety mye for utformingen av en effektiv miljøpolitikk på transportområdene. I en såkalt « Hvitbok » om transport og miljø har EU analysert sammenhengen mellom transport og miljø og de utfordringer som EU står overfor i denne sammenheng. Hvitboken inngår som en del av grunnlaget for den felles transportpolitikken. Et hovedpunkt i hvitboken er å sikre fordeling mellom de ulike transportformer som er mer fordelaktig for miljøet. Dette kan oppnås bl.a. ved at transportbrukerne belastes de reelle kostnader de påfører samfunnet, heter det i meldingen.

       EU er det viktigste marked for norske skipsfartstjenester. EU spiller en stadig viktigere rolle i utformingen av internasjonale skipsfartspolitiske løsninger. EU-medlemskap vil derfor innebære at Norge får delta i beslutningsprosesser som har stor rekkevidde for norsk skipsfartsnæring. EU-landenes flåter vil øke med omlag en tredjedel ved norsk EU-medlemskap. Dette vil gi Norge mulighet til å spille en sentral rolle i utformingen av regelverk på denne sektoren. Ved norsk EU-medlemskap vil skip som fører NOR-flagg få adgang til kystfart i EU-området. Dette åpner et nytt marked som kan være interessant for norsk skipsfart. Økt satsing på kystfarten er blant de virkemidler som diskuteres for å redusere vegtransporten i Europa, fremholdes det.

       Når det gjelder arbeid og opphold, trygd og gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, vises det til at fri bevegelighet i dag er en grunnleggende rettighet i EU-samarbeidet for arbeidstakere og deres familier. Norsk deltakelse i samarbeidet på dette området bidrar til å ivareta følgende interesser:

-	Å sikre nordmenn rett til å ta arbeid i andre EU/EØS-land med de samme rettigheter som borgerne i det land de tar arbeid i.

-	Å sikre godkjennelse av norske arbeidssøkeres yrkeskompetanse når de søker arbeid i et annet EU/EØS-land.

-	Å sikre at norske arbeidstakere får de samme trygderettigheter som borgerne i det land de tar arbeid, samt at trygderettigheter opparbeidet i ett EU/EØS-land opprettholdes ved flytting til et annet land.

       Rettighetene knyttet til fri bevegelighet for arbeidstakere innen EU-området kan i hovedsak inndeles i tre kategorier: Retten til å ta arbeid, gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse og trygderettigheter. Regelverket er i sin helhet omfattet av EØS-avtalen, og medlemskap i EU vil således ikke medføre ytterligere endring av norske regler på området. Verken EØS-avtalen eller medlemskap i EU berører stønadsform eller -nivå i de norske trygdeordningene. Det er utelukkende et nasjonalt anliggende som hvert enkelt medlemskap i EU står fritt til å bestemme selv. Erfaring fra felles arbeidsmarked i Norden og mellom EU-landene viser at en meget lav andel av de yrkesaktive benytter retten til å ta arbeid i et annet land enn sitt hjemland (bare mellom 1 og 2 % i gjennomsnitt), heter det i meldingen.

       Angående kapital og betalinger, vises til at et grunnleggende prinsipp både i EØS og EU er at kapitalbevegelser og betalinger skal være frie på tvers av landegrensene. Det betyr at det ikke skal være nasjonale regler som hindrer transaksjoner over landegrensene eller som forskjellsbehandler etter nasjonalitet eller bosted. Et slikt prinsipp er ikke til hinder for å ha eller utvikle andre nasjonale regler som sikrer en forsvarlig skattekontroll eller på ulike måter regulerer næringsdrift, utnyttelse av naturressurser m.v.

       Fri bevegelighet for kapital over landegrensene og fri betalingsadgang er viktige grunnlag for handelen med varer og tjenester. Et enhetlig kapitalmarked vil gi større valgmuligheter for å plassere og investere kapital og styrke grunnlaget for verdiskaping. Et åpent kapitalmarked vil bl.a. bidra til et bredere tilbud av kapital til norsk næringsliv. Det er viktig for næringslivets konkurranseevne at det har samme adgang som internasjonale konkurrenter til å låne og plassere over landegrensene, påpekes det i meldingen.

       Kapitalbevegelsene har gradvis blitt friere bl.a. som følge av at tidligere reguleringer har vist seg stadig mindre effektive. Økt internasjonal handel, økte investeringer på tvers av landegrensene, og ikke minst en økning i internasjonale finansielle transaksjoner påskyndet av den teknologiske utviklingen, har bidratt til dette. Samarbeidet om avvikling av restriksjoner på internasjonale kapitalbevegelser har tradisjonelt skjedd innenfor OECD. Resultatet er at de fleste medlemslandene i OECD har avviklet de fleste av sine valutarestriksjoner. Norge avviklet det meste av gjenværende valutarestriksjoner pr. 1. juli 1990.

       Ubalansen i de ulike lands økonomier eller forventning om fremtidig ubalanse som kan gi grunnlag for valutakursjusteringer kan føre til store, kortsiktige kapitalbevegelser og valutauro slik som mange europeiske land opplevde høsten 1992. Det er lite trolig at valutarestriksjoner for å begrense kapitalstrømmene vil gi vesentlig økt handlefrihet i penge- og valutapolitikken. Til det har tidligere valutarestriksjoner vist seg lite effektive. Hvis ensidige reguleringer skulle være effektive, måtte de utformes så omfattende at de ville gripe sterkt inn i og begrense samhandelen med utlandet og ha negative virkninger på inntekts- og velferdsnivået.

       Etter Regjeringens syn kan styringsspørsmålene knyttet til kapitalbevegelser, håndteres på tre måter:

-	gjennom ulike nasjonale tiltak som har til hensikt å sikre forsvarlig ressursutnyttelse, bedret skattekontroll m.v.

-	gjennom en balansert økonomisk politikk som reduserer grunnlaget for spekulative kapitalbevegelser og valutauro

-	gjennom internasjonalt samarbeid.

       Et nærliggende eksempel på det siste er forskjellige former for valutasamarbeid, herunder innføringen av en felles valuta. En valutaunion vil gjøre at grunnlaget for valutauro og valutaspekulasjoner forsvinner mellom deltakerlandene. Et annet eksempel er økt samarbeid mellom skattemyndighetene i ulike land med sikte på å motarbeide ulovlig skatteflukt. Generelt sett vil samarbeidet om å skape likeartede konkurranseforhold påvirke kapitalstrømmene. EFs konkurranseregler tar bl.a. sikte på å motvirke utilsiktede kapitalkonsentrasjoner. Gjennom å fastsette minstestandarder for miljø og for arbeidsforhold, som i EU, forebygger en at kapitalen strømmer til områder som ellers ville hatt lavere standarder, heter det i meldingen.

       Konsesjonsregler er og vil fortsatt være et viktig styringsredskap for næringsvirksomheten. EFs regelverk om kapitalbevegelser og betalinger er i hovedsak i tråd med den politikk Norge har ført de senere årene. Et EU-medlemskap vil derfor ha liten betydning for det norske regelverket om kapitalbevegelser, som gjenspeiler og vil være basert på de forpliktelser som følger av EØS-avtalen og samarbeidet innenfor OECD, fremholdes det, men på to områder vil EFs alminnelige regelverk om fri bevegelighet for kapital være i strid med særskilte bestemmelser Norge har i henhold til EØS-avtalen. Dette gjelder regler om utenlandsboendes kjøp av fritidseiendommer i Norge, og utlendingers adgang til å investere i norske fiskefartøyer. (Det siste området omtales senere.)

       For kjøp av fritidseiendommer kan Norge i en overgangsperiode på fem år fra tiltredelse opprettholde dagens lovgivning vedrørende fritidseiendommer. Muligheten for på varig basis å kunne benytte nasjonale ikke-diskriminerende virkemidler for å regulere omsetningen av fritidseiendommer, er stadfestet i Tiltredelsesakten.

       Norske myndigheter disponerer i dag en rekke slike ikke-diskriminerende virkemidler som vil kunne ivareta allmenne hensyn i forbindelse med utbygging og omsetning av fritidseiendommer. Disse virkemidlene vil kunne sikre utøvelsen av en forsvarlig areal-, miljø- og prispolitikk i områder som er bebygget med fritidseiendommer.

       Før overgangsperioden utløper vil Regjeringen vurdere om det er behov for endringer i noen av de bestemmelsene som regulerer tilgang på, og omsetning av fritidseiendommer. I dag er utlendingers kjøp av fritidseiendommer i Norge på et meget lavt nivå. Nordmenns erverv av fritidsboliger i utlandet er større, vises det til i meldingen.

       Samlet sett vil medlemskap i EU bare innebære mindre endringer i forhold til dagens norske regler for kapitalbevegelser og de forpliktelsene som følger av EØS-avtalen. Samtidig vil et medlemskap underbygge vissheten om stabile rammevilkår for plassering av kapital i Norge, heter det i meldingen.

       Angående konkurranseregler, vises det til at Norge, i likhet med mange andre land, har en nasjonal konkurranselovgivning. Den norske konkurranseloven skal hindre at foretak opptrer slik at konkurransen på det norske markedet begrenses i uønsket grad. Når det er handel mellom landene, vil imidlertid konkurransebegrensende handlinger i ett land ofte ha konsekvenser for foretak og forbrukere i andre land. For å forhindre slik opptreden er det nødvendig med et internasjonalt regelverk.

       EFs konkurranseregler omfatter bestemmelser for foretakenes opptreden i markedet og regler om offentlige støttetiltak som har betydning for konkurranseforholdene. Konkurransereglene skal bidra til at samfunnets ressurser brukes på en effektiv måte. Dette er også et viktig motiv bak den norske konkurranseloven. Både bestemmelsene for foretak og statsstøttereglene kommer til anvendelse bare overfor tiltak som vrir konkurransen slik at handelen mellom medlemslandene påvirkes. Konkurransebegrensninger som ikke har virkning over landegrensene, forblir et nasjonalt ansvar.

       Når det gjelder foretakenes opptreden, retter forbudene seg mot bl.a. avtaler mellom to eller flere foretak som begrenser konkurransen og foretaks misbruk av markedsmakt. Dessuten finnes regler om kontroll med foretakssammenslutninger. Reglene er et viktig redskap for å styre anvendelsen av kapital.

       Norge har en åpen økonomi. Dagens EU-land avtar om lag to tredeler av Norges vareeksport og leverer noe under halvparten av våre importvarer. Hvis EU utvides med de nåværende søkerland fra EFTA, vil EU-området avta om lag 80 % av Norges vareeksport og bli en enda viktigere handelspartner for Norge. På denne bakgrunn er det av stor betydning for norsk næringsliv, både den eksportorienterte delen av næringslivet og hjemmekonkurrerende næringer, at rammevilkårene for konkurransen med bedrifter i EU-land er forutsigbare og stabile. Felles konkurranseregler bidrar vesentlig til dette formål. Ettersom de fleste norske foretak er små og mellomstore, har de en særlig interesse av en effektiv overnasjonal kontroll med at konkurrenter på det europeiske marked ikke inngår konkurransebegrensende samarbeid, eller misbruker sin markedsmakt eller tildeles konkurransevridende statsstøtte som påvirker samhandelen.

       Som ledd i den felles handelspolitikk kan EF treffe beskyttelsestiltak, herunder tiltak mot dumping og subsidieordninger, mot land utenfor Fellesskapet. De felles konkurransereglene er en viktig forutsetning for at EU-landene seg imellom har kunnet gi avkall på retten til å anvende slike beskyttelsestiltak.

       Både konkurransebestemmelsene for foretak og statsstøttereglene er omfattet av EØS-avtalen. Gjennom EØS-avtalen har EFTA-landene og EU derfor allerede et felles regelverk på disse områdene som håndheves på en ensartet måte, heter det i meldingen.

       Vedrørende statlige handelsmonopoler, følger det av Roma-traktatens art. 37 at disse ikke må drive sin virksomhet på en slik måte at de motvirker traktatens generelle regler om det frie varebytte. Disse reglene kan ikke omgås ved at det gjennom statlige handelsmonopoler opprettholdes eller opprettes handelshindringer eller skjer usaklig forskjellsbehandling. Art. 37 setter ikke forbud mot statlige handelsmonopoler, men krever at de om nødvendig må tilpasses.

       Norge har gjennom EØS-avtalen påtatt seg de samme forpliktelsene. På denne bakgrunn ble behovet for tilpasning av de statlige handelsmonopolene i Norge vurdert i forbindelse med EØS-forhandlingene. Vurderingen ledet til endringer i en del av de daværende monopolordningene.

       Gjennomføring av avtaleforpliktelsene er et rent nasjonalt ansvar. Under medlemskapsforhandlingene så man derfor fra norsk side ikke grunn til å ta opp spørsmålet om tilpasning av de statlige handelsmonopolene som omfattes av EØS-avtalen. Sverige og Finland valgte under medlemskapsforhandlingene å ta opp spørsmålet om sine respektive alkoholmonopolers tilpasning med Kommisjonen. Dette initiativet førte til drøftelser om alkoholmonopolenes stilling, og gjennom en brevveksling med Kommisjonen har Sverige og Finland forpliktet seg til å avvikle sine produksjons-, import-, eksport- og engrosmonopoler.

       Norge har ikke inngått noen tilsvarende brevveksling med Kommisjonen. I et brev til Norges forhandlingsleder, gav imidlertid Kommisjonen som sin oppfatning uttrykk for at de norske alkoholmonopolene ikke er i overensstemmelse med gjeldende forpliktelser, verken i EØS-sammenheng eller ved medlemskap. På denne bakgrunn foreslo man at det skulle inngås en likelydende brevveksling mellom Norge og Kommisjonen. For Norge var dette ikke noe aktuelt alternativ. I det norske svarbrevet ble det gjentatt at Norge aksepterer gjeldende EF-rett for statlige handelsmonopoler, samtidig som man forsikret at Norge ville foreta de nødvendige endringer i nasjonal lovgivning for å sikre at denne er i overensstemmelse med gjeldende EF-rett ved tiltredelsen. Brevvekslingen mellom Kommisjonen og Norge skaper ingen nye rettslige forpliktelser for Norge utover det som følger av EØS-avtalen. Den er heller ikke inntatt i eller vist til i tiltredelsesdokumentene.

       Regjeringen og Vinmonopolet vurderer å foreta enkelte andre endringer i dagens ordninger bl.a. for å sikre at man ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet. Forutsetningen er at slike endringer ikke vil berøre de alkoholpolitiske målsetninger som monopolordningene skal ivareta, heter det i meldingen.

       Angående forbrukervern, vises det til at for Regjeringen har målsettingen om et høyt beskyttelsesnivå for helse, sikkerhet og miljø stått sentralt i internasjonalt samarbeid om forbrukervern. Gjennomføringen av et enhetlig regelverk med fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester over landegrensene forutsetter at forbrukerne har tillit til nye produkter på markedet. Dette fordrer høye og ensartede krav til produktenes sikkerhet. Ved kjøp av varer og tjenester over landegrensene kreves det videre informasjon om produkttilbudet og trygghet for at forbrukernes rettigheter ivaretas dersom problemer oppstår.

       EFs regelverk på forbrukersektoren omfattes i sin helhet av EØS-avtalen. Medlemskap i EU vil ikke medføre ytterligere endringer av norske lover og forskrifter. For Norges vedkommende innebar gjennomføringen av EØS-avtalen kun mindre endringer i nasjonalt regelverk. Disse endringene gir forbrukerne bedre rettigheter enn det tidligere norske bestemmelser ga, påpekes det i meldingen.

       Innen området forskning, teknologisk utvikling og informasjonstjenester, har ifølge meldingen samarbeid om forskning og utvikling (FoU) fått økende betydning i EU. Grunnene til det er flere: Ønsket om å fremme utviklingen av europeisk næringsliv og industri, bidra til å løse felles miljøproblemer, møte sosiale og medisinske utfordringer, samt øke utveksling av kunnskaper og mobilitet av forskere medlemslandene imellom. Forskningen har også betydning i innsatsen for å skape nye arbeidsplasser.

       Manglende evne til omstilling og til å ta i bruk ny teknologi ble ansett som en av årsakene til den økonomiske stagnasjonen i EU-landene på 1970-tallet. Felles satsing på FoU ble derfor en viktig faktor i EU-landenes innsats for å styrke næringslivets konkurranseevne. De seneste årene har EF spesielt lagt vekt på å styrke det teknologiske grunnlaget for små og mellomstore bedrifter.

       Selv om forskning for å styrke næringslivet fortsatt har høy prioritet, er perspektivet etter hvert blitt utvidet. EF har sett behovet for å satse på forskning som ett viktig element i arbeidet for å løse samfunnsmessige problemer og støtte opp under andre områder av Fellesskapets politikk: Miljøvern, helse og medisin, landbruk og fiskeri, transport og mobilitet.

       Norge deltar gjennom EØS-avtalen fullt ut i EFs tredje rammeprogram for forskning, med unntak av to EURATOM-programmer for nukleær forskning (kjernekraft). EØS-avtalen dekker også deltakelse i programmer for informasjonstjenester utenfor rammeprogrammet. Forskjellen mellom EØS-avtalen og et EU-medlemskap vil derfor være liten på forskningsområdet, heter det i meldingen.

       Deltakelse i EU-landenes forskningssamarbeid bidrar til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne og øke kvaliteten på norsk forskning. Erfaringene fra samarbeidet under EØS-avtalen viser at søknader med norske deltakere har høyere innvilgelsesprosent enn hva tilfellet er for gjennomsnittet for EU-landene, påpekes det.

       Med hensyn til utdanning, vises til at utdanningsspørsmål ikke er et fellesskapelig anliggende. Utdanningspolitikken er et nasjonalt ansvar. Utdanningssamarbeidet EU-landene imellom tar form av tiltak som skal styrke landenes felles interesser på felter som er av betydning for Fellesskapet - både politisk, økonomisk og kulturelt. I Maastricht-traktaten slås det fast at det er de enkelte medlemslandene som har ansvar for innholdet i utdanningen og for organiseringen av utdanningssystemet. Det slås også fast at de fellestiltak som settes i gang på området ikke skal innebære fellesregler i medlemslandene. Fellestiltakene skal støtte opp under og supplere medlemslandenes innsats, spesielt mht. utvikling av kvalitet i utdanningen.

       Motivene for EU-lanandenes samarbeid på utdanningsområdet er flersidige. Dels er det å styrke språkkunnskapene i Fellesskapets ulike språk og å øke kunnskapen om kultur og historie knyttet til de respektive språkområdene. Spesielt innen yrkesmessig utdanning, har EU-landene dessuten felles behov for å styrke det allmenne kunnskapsnivået for derigjennom å øke de menneskelige ressurser og bedre dra nytte av nye industrielle og teknologiske muligheter.

       Utveksling av studenter og lærere er viktig i utdanningssamarbeidet i EU. Gjennom faglig og kulturell kontakt med andre land får studenter, elever og lærere verdifull kunnskap og perspektiver på egen virksomhet, samt større innsikt i og forståelse for de andre medlemslandenes kultur og egenart.

       Utdanning er et av områdene som dekkes av EØS-samarbeidet. Fram til 1. januar 1995 er området bare delvis dekket av EØS-avtalen. Deretter forutsetter avtalen at EFTA-landene skal delta i alle EFs programmer på utdanningsområdet. Full deltakelse vil ikke kreve endringer i eksisterende norsk lovverk på utdanningsområdet.

       Innen EU er det forbud mot differensierte studieavgifter for studenter fra andre EU-land. Dette forholdet er ikke regulert i EØS-avtalen, noe som medfører at norske studenter i enkelte EU-land - eksempelvis Storbritannia - må betale høyere studieavgifter enn studenter fra EU-land. Ved medlemskap vil denne forskjellsbehandlingen opphøre, påpekes det i meldingen.

       Når det gjelder selskapsrett, omfatter EFs regelverk det som i Norge tradisjonelt kalles selskapsrett, foretaksregistreringsrett og regnskaps- og revisjonsrett. Videre omfattes deler av norsk verdipapir- og børsrett. Harmonisering av selskapsretten i EU ses som et ledd i gjennomføringen av etableringsretten: Formålet er å sikre selskaper i ulike medlemsland like konkurransevilkår i det indre marked. Man vil bl.a. unngå at enkelte medlemsland kan trekke til seg etableringer ved å være « selskapsrettsparadiser » uten et betryggende vern om kreditorens interesser mv. Senere er industripolitiske motiver kommet inn som et element i utformingen av reglene. Det har bl.a. vært et ønske om å legge forholdene til rette for økt bedriftssamarbeid på tvers av landegrensene. Selskapsretten kan også brukes til å fremme arbeidstakerens interesser.

       EFs regler for selskapsrett er i sin helhet omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. Et medlemskap i EU vil derfor ikke medføre endring av norsk lovgivning utover det EØS-avtalen medfører, påpekes det i meldingen.

       Angående den sosiale dimensjon - sosial- og arbeidslivsspørsmål, er den sosiale dimensjon en fellesbetegnelse for tiltak innenfor et bredt spekter av samfunnsområder som berører arbeids- og levevilkår. Den omfatter såvel målet om høy sysselsetting som bevaring av det ytre miljø, forbedring av arbeidsmiljøet, sikring av produktstandarder, forbrukerbeskyttelse, likestilling, yrkesopplæring og fordeling og utjamning mellom grupper og regioner. I EU omfatter den sosiale dimensjon tiltak blant annet på områdene arbeidsmarked, arbeidsmiljø, arbeidsrettslige spørsmål, likestilling, trygdespørsmål, utdanning, medbestemmelse i arbeidslivet og tiltak for særlig utsatte samfunnsgrupper. Dialogen med og mellom partene i arbeidslivet er et viktig element både på nasjonalt og europeisk nivå.

       EFs regelverk på felter som helse og sikkerhet på arbeidsplassen, likestilling mellom kjønnene og arbeidsrettslige spørsmål har form av minimumsbestemmelser. De enkelte medlemsland står fritt til å utvikle strengere regler på disse områdene. Som en konsekvens av Maastricht-traktaten (Den sosiale protokoll) gir EU-samarbeidet nå større muligheter for å fatte beslutninger basert på kvalifisert flertall i Rådet, heter det i meldingen.

       Fellesskapet kan ikke utforme bestemmelser innenfor områder som lønnsfastsettelser og tariffavtaler i medlemslandene, organisasjonsfriheten og streike- og konfliktretten, inkludert lock-out.

       Det understrekes at Regjeringen legger stor vekt på videreutviklingen av den sosiale dimensjon ved EU-samarbeidet. Gjennomføringen av det felles indre marked og de økonomiske forutsetningene som samarbeidet er grunnlagt på, forutsetter også felles innsats i sosial- og arbeidslivsspørsmål. Like konkurransevilkår krever felles minimumsstandarder for sosial- og arbeidsrettsforhold bl.a. for å utelukke muligheten for såkalt sosial og miljømessig « dumping ». EU-samarbeidet sikrer at nødvendige minimumsvilkår og -rettigheter kommer alle EU-borgere til gode. Innen EU vil Norge ha muligheten til direkte å påvirke denne prosessen, og derigjennom arbeide for høyere standarder. Samtidig vil et medlemskap ikke berøre Norges mulighet til å føre en aktiv nasjonal politikk for å videreføre norsk lovgivning og tradisjoner på det sosial- og arbeidsrettslige området, bl.a. gjennom kollektive avtaler mellom partene i arbeidslivet, sies det i meldingen.

       Regelverket på disse feltene er i sin helhet omfattet av EØS-avtalens bestemmelser. For et flertall av rettsaktenes vedkommende har dette ikke skapt behov for endring av norske lover og regler, da disse har tilsvarende eller strengere krav enn EFs minimumsbestemmelser. På enkelte områder har imidlertid EF-reglene gitt sterkere beskyttelse enn norske bestemmelser.

       Angående likestilling, fremholdes det i meldingen at det i Norge er det bred politisk enighet om at likestilling mellom kjønnene må danne grunnlag for den videre utvikling i samfunnet. Et sentralt mål er å øke kvinners innflytelse der beslutninger blir tatt. Kvinners stilling i samfunnet, både i Norge og i resten av Europa er et resultat av nasjonal kultur og det enkelte lands politiske og budsjettmessige prioriteringer. Situasjonen i de enkelte EU-land er derfor svært ulik når det gjelder kvinners deltakelse i politikk, barnehagedekning, yrkesdeltakelse blant kvinner, fødselspermisjon o.l. Det er det enkelte medlemsland som selv avgjør disse spørsmål. Imidlertid har EU minimumsbestemmelser knyttet til kvinner i arbeidslivet som sikrer kvinner enkelte felles grunnleggende rettigheter.

       Prinsippet om lik lønn for likt arbeid mellom kjønnene har i EU vært traktatfestet siden 1957 gjennom Roma-traktatens art. 119. Den norske likestillingslovgivningen trådte i kraft i 1979. EU har de senere år økt sin innsats på dette området gjennom en videreføring av bestemmelser knyttet til likelønn og til likestilling i arbeidslivet i bredere forstand. EFs regelutvikling er på dette området minimumsbestemmelser som ikke hindrer de enkelte medlemsland i å vedta strengere lovgivning. Etter Maastricht-traktatens ikrafttredelse kan minimumsbestemmelser for ytterligere å sikre likebehandling av kvinner og menn i arbeidslivet fattes med kvalifisert flertall, heter det i meldingen.

       På miljøområdet legger Regjeringen vekt på å utforme en politikk for ressurs- og miljøforvaltning som bidrar til bedre ressursbruk generelt i norsk økonomi, og som kan bidra til en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt. De miljøpolitiske utfordringene er av internasjonal og grenseoverskridende karakter. På knapt noe felt er sammenhengen mellom utilstrekkelig regelverk og en dårlig politikk i ett land, og de problemer det skaper for andre land, mer åpenbar enn for miljøvern. Regjeringen legger derfor stor vekt på at disse utfordringene må finne sin løsning innenfor et forpliktende internasjonalt samarbeid, påpekes det i meldingen, og det fremholdes at den felles miljøverninnsatsen skal bidra til å beskytte, bevare og forbedre miljøet, beskytte menneskers helse og sikre en forsvarlig og rasjonell utnyttelse av naturressursene. Regelverket inneholder også prinsipper for hvordan miljøproblemene skal angripes. Forebyggende tiltak skal prioriteres, noe som innebærer at problemene skal unngås, snarere enn å repareres. Miljøskader skal i størst mulig grad utbedres ved kilden, og forurenseren skal betale. Miljøhensyn skal være en integrert del av all EU-politikk.

       Flertallet av reglene om miljøvern er minimumsregler som alle landene må oppfylle. Hvert enkelt land kan så velge å innføre strengere regler. EFs produktkrav på miljøområdet innebærer imidlertid som oftest en harmonisering av regelverk på fellesskapelig nivå der krav til helse, sikkerhet og miljø er innarbeidet i selve regelverket.

       Lovgivning og reguleringer alene er ikke tilstrekkelig til å løse miljøproblemene. Målsettingen om en bærekraftig utvikling aktualiserer også andre virkemidler, særlig slike som skaper motivasjon hos næringsliv og privatpersoner til endret opptreden i forhold til miljøet. EU-landenes samarbeid om miljøvern tar også sikte på å utvikle den type virkemidler som kan mobilisere økt interesse for miljøhensyn på kort og lang sikt. Et eksempel er miljømerking av produkter.

       De senere års utvikling har vist at forskjellen i miljøbestemmelser mellom Norge og EU stadig blir mindre. Det gjelder eksempelvis for felter som kjemikalier og avfall. På andre felter setter EF-reglene strengere krav til miljøet enn tilsvarende norske regler. Et eksempel på dette er kravene til svovelinnhold i olje og bruk av enkelte farlige stoffer.

       EF-rettsakter om forurensning (kjemikalier, avfall, luft- og vannforurensning mv.) er i all hovedsak en del av EØS-avtalen. De endringer som har vært nødvendig i norske lover og forskrifter er omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-1992). Ytterligere endringer som følge av EU-medlemskap vil ikke være nødvendig. Når det gjelder områder hvor EU har strengere regler enn de norske, er disse således allerede gjennom EØS-avtalen innarbeidet i norsk regelverk. I St.prp. nr. 40 (1993-1994) omtales enkelte endringer av EØS-bestemmelsene som vil innebære skjerpede norske regler. EFs miljøregelverk omfatter også natur og fauna, samt miljøavgifter. Disse feltene er ikke dekket av EØS-avtalen. Forhandlingsresultatet vil ikke medføre at norske bestemmelser på disse områdene må endres.

       Den samlede gjennomgang av EFs regelverk på miljøområdet som fant sted i forhandlingene viser at det er stor grad av samsvar mellom de overordnede prinsipper og virkemidler i EU og Norge. Regelverket er i støpeskjeen på flere områder. EU-samarbeidet gir et grunnlag for å fatte forpliktende miljøvedtak som får virkning i et stort geografisk område som omfatter mange land. Et slikt forpliktende samarbeid er nødvendig for å møte vår tids miljøutfordringer, heter det i meldingen.

       Medlemskap i EU vil også innebære deltakelse i Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). EKSF-traktaten fastsetter et sett av særskilte bestemmelser for kull- og stålindustrien, med sikte på å oppnå et felles marked for disse produkter. Bestemmelsene i EKSF-traktaten er i hovedsak innarbeidet i EØS-avtalen. EKSF-traktaten vil utløpe i 2002.

       Angående offentlige innkjøp, defineres disse som offentlig sektors kjøp av varer, bygg og anlegg og tjenester til konsum og investering. Offentlig sektor omfatter stat, fylkeskommuner, kommuner og statlig, fylkeskommunal og kommunal forretningsdrift. Markedene for offentlige innkjøp har gjennomgående vært preget av liten konkurranse. En viktig grunn til dette er at offentlige myndigheter i stor grad har styrt sine innkjøp mot nasjonale leverandører. Samtidig har også nasjonal konkurranse om leveranser til det offentlige vært begrenset. Denne utvikling har blant annet ført til høye kostnader for det offentlige og et mindre konkurransedyktig næringsliv.

       En viktig målsetting med å innføre et felles regelverk er å gjøre innkjøpsmarkedene åpne og vilkårene like og forutsigbare for alle bedrifter som ønsker å konkurrere om offentlige kontrakter. På denne måten legger EFs regelverk om offentlige innkjøp forholdene til rette for konkurranse i dette markedet. For å muliggjøre konkurranse om offentlige innkjøp inneholder regelverket bestemmelser om plikt til å utlyse slike innkjøp over visse terskelverdier på anbud.

       Norge har generelt ført en mer åpen innkjøpspolitikk enn de fleste andre land. Den direkte importandelen i offentlige innkjøp i Norge er anslått til ca 24 %, som er vesentlig høyere enn gjennomsnittet for EU-landene. I offshore sektoren er andelen langt høyere. Norges relativt sett høye importandel tilsier at norsk næringsliv må antas å vinne forholdsvis mer gjennom økt eksport, enn det man risikerer å tape gjennom økt konkurranse på hjemmemarkedet, fremholdes det i meldingen.

       EF-reglene om offentlige innkjøp er allerede gjort gjeldende for Norge som følge av EØS-samarbeidet. Det åpnes dermed for adgang til et betydelig offentlig innkjøpsmarked med årlige kontraktsverdier på omlag 5.000 mrd. kroner. Samtidig medfører reglene skjerpet konkurranse om leveranser til norsk offentlig sektor.

       Immaterielle rettigheter er i stor utstrekning beskyttet internasjonalt gjennom konvensjoner som Norge er medlem av, og EØS-avtalen medfører at EFs regelverk på dette området også får anvendelse i Norge. EFs regelverk om immaterielle rettigheter omfatter både industrielt rettsvern (varemerker, patenter, mønster og rettsbeskyttelse av plantesorter m.v.) og opphavsrett. Felles for de immaterielle rettighetene er at de gir rettighetshaveren en enerett til å utnytte et åndsverk, en oppfinnelse, et varemerke eller annen beskyttet rettighet.

       En stor del av handelen med varer og tjenester inneholder eller baserer seg på immaterielle rettigheter. EFs regelverk skal bl.a. gi sikkerhet for investering i utnyttelsen av rettigheter og sikre innehavere av immaterielle rettigheter like god beskyttelse i alle medlemsland.

       EFs regelverk på området industrielle rettigheter omfatter bl.a. beskyttelse av kretsmønstre, supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler og direktiv om harmonisering av varemerkeregler. EFs regler om beskyttelse av opphavsrett omfatter beskyttelse av dataprogrammer, utleie og utlån av beskyttede verker, bruk av verker og prestasjoner i satelittkringkasting og videresending i kabel, inkl. bestemmelser om beskyttelsestidens lengde. Disse reglene inngår i EØS-avtalen.

       EF-reglene på dette området setter en viktig grense for når rettighetene ikke gjelder: Den som bringer en vare på markedet i et EØS-land kan ikke i kraft av å være innehaver av en immateriell rettighet i et annet medlemsland, motsette seg at varen eksporteres dit. På denne måten kan ikke innehavere av immaterielle rettigheter dele markeder opp i land eller regioner hvor det hersker enerett for én bestemt selger. Erfaringsmessig er en slik enerett til skade for forbrukerne, heter det i meldingen.

       Kulturområdet inngår ikke i EØS-avtalen. Dette skyldes at kulturområdet, på det tidspunkt da EØS-avtalen ble fremforhandlet, ble ansett for å ligge utenfor EFs kompetanseområde. Gjennom Maastricht-traktaten er kultursektoren traktatfestet som et samarbeidsområde. Dette gjør det mulig å innlede forhandlinger om en eventuell utvidelse av EØS-samarbeidet til også å omfatte denne sektoren. EFTA-landene har tatt initiativ til drøftelser på ekspertnivå med sikte på en slik utvidelse.

       Regelverket for norske støtteordninger til kultursektoren er endret slik at de ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet. Regjeringen ser det som viktig at norske støtteordninger fortsatt skal komme norsk kunst og norske kunstnere til gode. Regjeringen legger til grunn at reglene er gjort ikke-diskriminerende, heter det i meldingen.

       Når det gjelder alkoholreklame i fjernsyn, vil Norge benytte sin rett til å treffe nødvendige tiltak dersom en aggressiv reklamekampanje rettet mot det norske markedet, skulle få negative følger for våre anstrengelser for å begrense alkoholkonsumet. Regjeringen legger derfor til grunn at norsk medlemskap i EU ikke skal medføre endringer i nåværende norske bestemmelser på dette punkt.

       Det vises i meldingen til at små og mellomstore bedrifter spiller en sentral rolle i norsk økonomi med hensyn til verdiskaping og sysselsetting. Det samme er tilfelle i EU-landene.

       EU-samarbeidet omfatter et eget handlingsprogram for SMB. Hensikten med programmet er bl.a. å sette SMB bedre i stand til å nyttiggjøre seg mulighetene i det indre marked. Hovedvirksomheten i programmet består av:

-	informasjon til bedrifter gjennom Euro-Info systemet,

-	stimulering til samarbeid og partnerskap mellom bedrifter i ulike land og regioner bl.a. gjennom databaserte nettverk,

-	forenkling av lover og regler,

-	arbeid med sikte på å gjøre bedriftene mer internasjonalt orienterte.

       Programkostnadene for perioden 1993-96 er budsjettert til 112 mill. ECU, tilsvarende ca 940 mill. kroner. Som en følge av EØS-avtalen deltar Norge og de andre EFTA-landene i handlingsprogrammet for SMB. Et norsk Euro-Info kontor ble våren 1992 formelt tilknyttet Euro-Info-Centre nettverket. Kontoret gir norske bedrifter informasjon om EU/EØS-relaterte spørsmål. Pågangen av henvendelser fra næringslivet indikerer at det norske Euro-Info kontoret fyller en viktig funksjon i veiledningstjenesten rettet mot SMB. Norge er også tilknyttet Business Cooperation Network (BC-Net). Dette er et databasert nettverk som skal fremme bedriftssamarbeid over landegrensene. Ved hjelp av dette nettverket kan bedrifter søke etter samarbeidspartnere i andre land, heter det i meldingen.

       Angående turisme, har EU ingen felles politikk for dette. Samarbeidet om turisme baseres på prosjekter og programmer på felter av felles betydning for medlemslandenes aktiviteter og lovgivning innenfor turisme.

       Rådet vedtok i 1992 en treårig (1993-95) handlingsplan for turisme med følgende målsettinger:

-	utvikle turismen ved å sørge for informasjon og felles utveksling mellom de ulike delene av turistnæringen,

-	koordinere turistaktivitetene i Kommisjonen med medlemslandenes aktivitet, oppmuntre til, og i spesielle tilfeller, støtte prosjekter.

       Som følge av EØS-samarbeidet deltar Norge i gjennomføringen av denne handlingsplanen.

       EF-samarbeidet om katastrofeberedskap er begrunnet i behovet for effektivisering og forbedring av landenes egen krisehåndtering, samt rasjonell og koordinert håndtering av krisesituasjoner som har et slikt omfang at ett lands hjelpeapparat ikke er tilstrekkelig. EU-landene har siden 1977 samarbeidet om håndtering av alvorlige ulykker forårsaket av jordskjelv, oversvømmelser, ras, brann, snøstorm og flodbølger. Kjemiske og industrielle katastrofer og havforurensning som er forårsaket av ulykker omfattes også av samarbeidet. Katastrofeberedskap er omfattet av EØS-avtalen. Den innebærer at EØS-landene innen 1996 oppretter et felles nødtelefonummer. I Norge tas det sikte på å innføre dette nummeret (112) f.o.m. 1. juli 1994.

5. Andre forhandlingsområder

       Angående andre forhandlingsområder, vises det i meldingen til at forhandlingene om medlemskap fant sted på grunnlag av en samlet gjennomgang av EFs regelverk. Forhandlingsområder som ikke, eller kun i begrenset grad faller inn under EØS-avtalens virkeområde, er omtalt i det påfølgende, jf. meldingens kap. 5. Omtalen tar sikte på å gi en forholdsvis bred framstilling av de aktuelle områdene, med hovedvekt på regelverkets innhold og konsekvenser for Norge ved medlemskap. Det gjelder særlig på områder der EU-samarbeidet omfatter en felles politikk.

       Angående energi, vises det til at verdien av olje- og gassproduksjonen i Norge utgjør omlag 1/7 av BNP. Norge vil på sikt bli Vest-Europas største produsent av olje og gass, samtidig som nesten 90 % av norsk petroleumseksport går til EU-markedet. Omlag halvparten av de gjenværende petroleumsressurser i Vest-Europa finnes på norsk kontinentalsokkel. Eksport fra sektoren var i 1993 på 106 mrd. kroner, eller omlag 33 % av norsk eksport. Dette illustrerer sektorens betydning i norsk økonomi og Norges stilling som leverandør av energi til Vest-Europa.

       EU har ingen felles energipolitikk, men flere sider av samarbeidet har stor betydning for energisektoren. Dette berører Norge. Regjeringen mener derfor at det er av stor betydning å ha medinnflytelse på utformingen av det regelverk som gjelder for energisektoren og for vårt viktigste energimarked. Slik medinnflytelse er særlig viktig for Norge som gasseksportør, fordi gassmarkedet er mer regionalt enn oljemarkedet. Den oppnås best gjennom deltakelse i EFs organer, heter det i meldingen.

       Et EU-medlemskap innebærer ingen endring for kraftsektoren, heter det videre.

       For Regjeringen er det av avgjørende betydning at Norge kan videreføre en politikk også på lengre sikt som bygger på et rettsgrunnlag som respekterer norsk suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene og eiendomsrett til disse. I medlemskapsforhandlingene med EU var det derfor et mål å få bekreftet at de rettigheter EUs medlemsland har over petroleumsressursene, vil gjelde for Norge og bli videreført også i fremtiden. Det var videre avgjørende å få fastslått retten til statsdeltakelse og bruk av Statoil som forretningsfører for statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Det fremholdes at Norge har skaffet seg trygghet for at den nasjonale formue som petroleumsressursene utgjør, skal forvaltes av Norge. Disse rettighetene er nedfelt i en egen protokoll til Tiltredelsestraktaten (protokoll nr. 4 i sluttakten). Det innebærer at Norge har full sikkerhet for at endringer i disse rettigheter bare kan gjennomføres ved en traktatendring. Det krever i så fall enstemmighet i Rådet, og dermed kan Norge hindre vedtak som er i strid med nasjonale interesser.

       En viktig målsetting for EU er å etablere et indre energimarked. Målsettingen omfatter både gjennomføring av det indre marked på energisektoren og inkludering av energi i den øvrige regelutvikling i EU. EU-landenes arbeid med å utforme et konsesjonsdirektiv for å sikre at tildeling av tillatelser for undersøkelse etter og produksjon av petroleum skjer under konkurransemessig like og forutsigbare vilkår, er et ledd i dette arbeidet. Erfaringene fra arbeidet med konsesjonsdirektivet viser at Norge som EU-medlem kan ha betydelig innvirkning på utformingen av det regelverk som vil gjelde vårt viktigste energimarked, påpekes det i meldingen.

       Konsesjonsdirektivet, som ble vedtatt 25. mai 1994, har som utgangspunkt at medlemslandene selv bestemmer hvilke områder som skal gjøres tilgjengelig for undersøkelse, leting etter og utvinning av petroleum. Medlemslandene har videre rett til å fastsette vilkår for petroleumsvirksomheten. Slike vilkår og krav til utøvelse av petroleumsvirksomheten kan etter direktivet bl.a. omfatte nasjonal helse og sikkerhet, transportsikkerhet, miljøvern og beskyttelse av biologiske ressurser, nasjonalskatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi, sikkerhet for installasjoner og arbeidstakere, planmessig ressursforvaltning f.eks mht. utvinningstempo og behovet for å sikre statens skatteinntekter.

       Konsesjonsdirektivet fastslår med dette at ressursforvaltning i vid forstand er et nasjonalt anliggende. Gjennom energiprotokollen vil den nasjonale eneretten til ressursforvaltningen ikke kunne rokkes gjennom endringer i konsesjonsdirektivet. Etter direktivet skal myndighetenes konsesjonstildeling og fastsettelse av vilkår skje på grunnlag av likebehandling. De vilkår som settes skal være relevante for den virksomhet konsesjonen dekker. Kravet til likebehandling gjelder uavhengig av selskapenes nasjonalitet og eierskap. Dette innebærer at Statoil vil konkurrere på lik linje med andre søkere for sin kommersielle deltakelse i den enkelte utvinningstillatelse. Dette betyr likevel at statens samlede engasjement - gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), og gjennom Statoils økonomiske andel - kan opprettholdes, idet norske myndigheter vil stå fritt til selv å bestemme omfanget av SDØEs engasjement, heter det i meldingen.

       Et hovedformål med EU-samarbeidet på energiområdet er å øke forsyningssikkerheten. Beredskapstiltak for å møte oljeforsyningskriser i fredstid, tiltak for energiøkonomisering og omlegging til alternative energikilder er noen av virkemidlene EU har tatt i bruk for å nå dette målet. Samtidig er det en målsetting at det på energisektoren skal tas nødvendige miljøhensyn.

       Viktige miljøutfordringer er nært knyttet til produksjon og forbruk av energi. Energi- og miljøpolitikk er derfor nært sammenknyttet. For Norge vil det være viktig å være med å utforme EUs energisamarbeid slik at hensynet til miljøet blir ivaretatt på en effektiv måte.

       Norges gode tilgang på olje og gass vil også i fremtiden være et sentralt element i norsk næringsvirksomhet og samhandel med det øvrige Vest-Europa, som fortsatt vil være det dominerende marked for norsk energieksport. Også innenfor rammen av EFs regelverk vil Norge ha råderett over ressursene og den måten de utnyttes på. Men produksjonsmulighetene alene er ikke bestemmende for det økonomiske resultat. Elementer som EUs fremtidige energipolitiske kurs og markedsordninger vil også få vesentlig betydning for norsk energiproduksjon og eksport.

       Viktige premisser for denne utviklingen - både innenfor EU-området, i Øst-Europa og i SUS-landene - vil i stor grad legges i EU. Utformingen av fremtidige systemer for energi- og miljøbeskatning innenfor EU er også et område som kan få stor innvirkning på norsk energieksport, både m.h.t. konkurranseevne, de priser energiprodusenten oppnår, og de skatter som tilfaller ressursstaten, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at landbruket har stor betydning i en helhetlig politikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. Dette endres ikke ved et norsk EU-medlemskap. Det vil også i årene fremover være en sterk distriktsprofil i fordelingen av jordbruksstøtten. Den samlede distrikts- og næringspolitikken skal bidra til utvikling av levedyktige distrikter og bygdesamfunn i alle deler av landet. Forutsetningen for dette er at næringsgrunnlaget og verdiskapningen på bygdene blir utviklet.

       Norsk landbruk har etter krigen vært preget av en økning i produksjonen samtidig som sysselsettingen er redusert. Over statsbudsjettet er det gitt betydelig støtte for å sikre landbruket inntekt og gode levekår og samtidig ivareta andre mål knyttet til landbruket. Målsettingene i den norske landbrukspolitikken har hovedsakelig vært å sikre matforsyningen, stabilisere bosettingsmønsteret i distriktene, sikre primærprodusenter trygge økonomiske og sosiale vilkår, sikre miljøet og effektivisere produksjonen. EFs felles landbrukspolitikk bygger i stor grad på tilsvarende målsettinger.

       Betydelige prisforskjeller mellom Norge og våre naboland kan gi økt grensehandel og reduserte avsetningsmuligheter for norsk produksjon. Prisnivået på matvarer i andre land legger derfor indirekte begrensninger på handlefriheten i norsk landbrukspolitikk. Et svensk EU-medlemskap vil øke konkurransen på matvaremarkedet, spesielt for varer som er lette å lagre og transportere. For å unngå store tap av markedsandeler vil det være nødvendig å redusere kostnadsnivået i produksjon og foredling av norske jordbruksprodukter, heter det i meldingen.

       Den nye GATT-avtalen vil legge begrensninger på norsk handlefrihet i landbrukspolitikken. Avtalen, som i større grad legger opp til produksjonsnøytrale virkemidler, tar sikte på å få bukt med den store overskuddsproduksjon og utstrakt bruk av eksportsubsidier. Som følge av denne avtalen er Norge forpliktet til å legge om sitt importvern for landbruksvarer fra et system med importforbud til et tollbasert system. Deretter skal tollsatsene reduseres med gjennomsnittlig 36 % og minimum 15 % for enkeltprodukter i løpet av en seksårsperiode. I tillegg skal Norge i samme periode foreta en 20 % reduksjon i handelsvridende budsjett- og skjermingsstøtte i forhold til basisperioden 1986-88. Det åpnes for bedret markedsadgang gjennom krav til minste import og legges nye begrensninger på bruk av eksportsubsidier.

       Landbruket vil bli stilt overfor nye utfordringer og krav til omstilling uansett tilknytningsform til EU. EFs felles landbrukspolitikk står overfor mange av de samme utfordringene som norsk landbrukspolitikk. Støttenivået er generelt lavere i EU enn i Norge, men ligger betydelig høyere enn det som er vanlig i internasjonal sammenheng, påpekes det i meldingen.

       Det vises videre til at EFs landbrukspolitikk tar sikte på å sikre like og rettferdige konkurransevilkår innenfor et felles marked. Den felles landbrukspolitikk er basert på tre prinsipper, nemlig etablering av et felles marked for jordbruksprodukter, preferanse for jordbruksprodukter fra EF i forhold til importerte varer og felles finansiering av landbrukstiltak.

       I 1992 ble det vedtatt en omfattende reform av landbrukspolitikken i EU. Et viktig element er å redusere overskuddsproduksjonen gjennom en reduksjon i prisene og overgang til mer produksjonsnøytrale støtteformer. Samtidig legges det opp til å styrke miljøinnsatsen og til å sikre levekårene for produsentene i vanskeligstilte områder. Reformen har på mange måter brakt EFs landbrukspolitikk mer på linje med den norske landbrukspolitikken.

       Det sentrale virkemiddelet i EFs landbrukspolitikk er markedsordninger som fastsetter produksjonskvoter for de enkelte medlemsland. Markedsordningene sikrer produsentene minstepriser som ligger høyere enn verdensmarkedets priser. Alle viktige landbruksvarer som meieriprodukter, kjøtt, korn, sukker, vin, frukt og grønnsaker dekkes av markedsordninger.

       Det er etablert et felles importvern overfor land utenfor EU. Importvernet er i dag i hovedsak basert på variable importavgifter og/eller toll. Ved import oppkreves en importavgift som i prinsippet utgjør forskjellen mellom prisen på verdensmarkedet og EFs terskelpris, som er minste importpris. Ved gjennomføring av GATT-avtalen vil importvernet bli basert på tollsatser.

       Betingelsene for landbruksdrift varierer betydelig blant medlemslandene. For å nå målsettingene i den felles landbrukspolitikk i alle medlemsland kreves det derfor virkemidler utover markedstiltakene. For å møte denne utfordringen har EU i økende grad tatt i bruk struktur- og regionalpolitiske tiltak innenfor landbruket. Slike støtteordninger hel- eller delfinansieres gjennom utviklingsdelen av landbruksfondet.

       Konkurransereglene gjelder for produksjon og handel med de fleste landbruksvarer. Medlemslandene kan normalt ikke gi nasjonal støtte som strider mot bestemmelsene i markedsordningene eller som virker konkurransevridende.

       Omfanget av nasjonale støttetiltak til jordbruket i EUs medlemsland er likevel betydelig. Mot slutten av 1980-tallet utgjorde nasjonal støtte minst 180 mrd. kroner, det vil si nær 50 % av total budsjettstøtte til EU-landenes jordbruk. Dette inkluderer blant annet direkte utbetalinger, kostnadsreduserende tiltak, støtte til forskning, veiledning og rådgivning, sosiale ordninger og gunstige skatteordninger, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at forhandlingene med EU på landbruksområdet har vært omfattende, som følge av at omlag 1/3 av EFs bestemmelser gjelder landbrukssektoren. Sentrale forhandlingstemaer har vært etablering av et nytt støttesystem for Nordlig landbruk og gjennomføring av EFs markedsordninger og strukturpolitikk i Norge. Videre har en forhandlet om overgangsordninger både for primærjordbruket og næringsmiddelindustrien, enkelte skogbruksspørsmål og gjennomføring av EFs bestemmelser innenfor det tekniske området, herunder veterinære og plantesanitære spørsmål.

       Avtalen innebærer at det vil bli utformet et nytt støttesystem for norsk jordbruk. I det nye støttesystemet vil det bli etablert tre hovedgrupper av støtteordninger: Tilskudd som fullt ut finansieres av EU, virkemidler som delfinansieres av EU og nasjonale støtteordninger. Bestemmelsene i ordningene som fullt ut finansieres av EU er allerede fastlagt. Viktige ordninger som delfinansieres av EU er miljøstøtte og støtte til vanskeligstilte områder. Støtte vil bli gitt til alle deler av landet.

       Avtalens bestemmelser om nasjonal støtte er nedfelt i artikkel 138142. I tillegg kommer de bestemmelser som EU allerede praktiserer i forhold til nasjonal støtte, som gjør det mulig å videreføre en sterk distriktsprofil i fordelingen av støtten.

       Avtalen innebærer et nytt støttesystem for Nordlig landbruk. Støtteordningen vil omfatte området nord for den 62. breddegrad. I tillegg vil store områder sør for den 62. breddegrad med tilsvarende klimatiske forhold komme inn under ordningen. Ved fastsettelse av området vil det bli lagt vekt på lav befolkningstetthet, jordbruksarealet i forhold til totalarealet og andel av åkerarealet som nyttes til produksjon av matkorn. I det Nordlige støtteområdet kan det gis varig nasjonal støtte til jordbruket utover hva en hittil har kunnet gi etter gjeldende EF-regelverk. Det kan gis støtte opptil dagens samlede støttenivå til et kvantum tilsvarende dagens produksjonsnivå. Støtten skal i hovedsak gis som areal- og dyrestøtte.

       Avtalen åpner for nye nasjonale støtteordninger hvor det er betydelige problemer med å integrere norsk landbruk i den felles landbrukspolitikken. Støtten kan opprettholdes så lenge det er nødvendig for å integrere norsk jordbruk innenfor den felles landbrukspolitikk. Bestemmelsen vil også kunne benyttes for å etablere den nødvendige kombinasjon av støtteformer. Støtteordningene kan anvendes i alle deler av Norge, påpekes det i meldingen.

       Avtalen åpner videre for nasjonal støtte i den generelle overgangsperioden på 5 år. Støtten skal som hovedregel fastsettes ut fra produksjonsspesifikke beregninger. Det skal tas utgangspunkt i de faktiske forskjeller i priser og støttenivå som eksisterer mellom Norge og EU. Støtten skal nedtrappes gradvis og legges om slik at den blir i overensstemmelse med EFs regler i løpet av en femårsperiode. Det er også gitt bestemmelser om støtte som ikke er knyttet til bestemte produksjoner og fastsatt unntaksbestemmelser til investeringsordningen i primærjordbruket m.v.

       EFs statsstøtteregler åpner videre for at det kan gis nasjonal støtte til tiltak som har til formål å fremme kvalitetsproduksjon, sosiale ordninger og andre ordninger av mer allmenn karakter. Enkelte norske ordninger er allerede drøftet med Kommisjonen med sikte på videreføring i samsvar med statsstøttebestemmelsene. Dette gjelder bl.a. velferdsordningene i jordbruket, støtte til avlsarbeid, kvalitetskontroll, forskning m.v.

       De nasjonale støtteordningene vil bli utformet av norske myndigheter og godkjent av Kommisjonen. Regjeringen prioriterer dette arbeidet meget høyt og legger opp til at støtteordninger og geografisk avgrensning avklares i god tid før folkeavstemningen, heter det i meldingen, og det fremholdes at avtalens bestemmelser om støtte således åpner for bruk av et bredt spekter av virkemidler. Regjeringen vil med utgangspunkt i disse bestemmelsene sikre de inntektsmuligheter som det er lagt opp til i St.prp. nr. 8 (1992-1993) om Landbruk i utvikling. Forutsetningen for dette er kostnadseffektive investeringer og en effektiv bruk av arbeidskraft.

       Angående pristilpasning og lagernedskriving vises det i meldingen til at Norge i utgangspunktet krevde gradvis tilpasning til EUs prisnivå. Fra norsk side fant man etter nøye vurdering og samråd med de andre søkerland å kunne godta en direkte pristilpasning. Dette må ses i sammenheng med en bredere forhandlingsløsning for landbruket der det ble oppnådd et eget støttesystem for Nordlig landbruk og andre gode støtteordninger, både EU-finansierte og nasjonalt finansierte, direkte kompensasjon fra EU i størrelsesorden tre mrd. kroner over en fireårsperiode og mulighet for særlig omstillingsstøtte til næringsmiddelindustrien i en overgangsperiode. Det var viktig for Norge at det blir etablert en beskyttelsesmekanisme og et handelsovervåkningssystem for bearbeidede landbruksvarer for å hindre alvorlige markedsforstyrrelser. Disse tiltak vil sikre primærprodusentenes inntekter samt gi næringsmiddelindustrien tid og mulighet til å gjennomføre den nødvendige omstrukturering, og dermed ivareta norske interesser på en tilfredsstillende måte. Det er også grunn til å legge vekt på at denne løsningen vil innebære fordeler for forbrukerne gjennom lavere matvarepriser og for næringsmiddelindustrien i form av konkurransedyktige priser på innsatsvarer, heter det i meldingen.

       Pristilpasning ved tiltredelsen vil innebære et betydelig verdifall for produkter på lager og for levende dyr. Regjeringen vil foreslå at det blir gitt prisnedskriving til primærprodusenter og næringsmiddelindustrien for lagre av råvarer, halvfabrikata, ferdigvarer og levende dyr for å sikre stabile markedsforhold, påpekes det i meldingen.

       Med hensyn til struktur- og regionalpolitikk, vises til at med unntak for de kraftfôrkrevende produksjonene, ligger de norske bestemmelsene for investeringsstøtte til primærjordbruket nær opp til EUs ordninger. Norsk landbruk vil derfor ha gode muligheter for å utnytte disse investeringsordningene. Støtten delfinansieres av EU. Norge kan i en overgangsperiode på 5 år gi nasjonal investeringsstøtte til svinekjøtt-, fjørfekjøtt- og eggproduksjon.

       Det kan gis støtte til fjell- og vanskeligstilte områder (LFA-støtte). Støtten er 1.200 kroner pr. storfeenhet og kan alternativt beregnes pr. dekar. Støttesatsen pr. dekar er 120 kroner. EU betaler 50 % av tilskuddet i de 4 nordligste fylkene og 25 % i de øvrige områder. Omlag 85 % av jordbruksarealet i Norge vil omfattes av ordningen.

       EU har som en integrert del av landbrukspolitikken innført tiltak for å fremme nye aktiviteter både på det enkelte gårdsbruk og i landbruksbasert næringsmiddelindustri. EUs tiltak rettet mot bygdeutvikling er i tråd med norske bygdeutviklingstiltak. Etter forslag fra Norge om støtteberettigede regioner skal Kommisjonen fastsette avgrensningen av virkeområdet for EU-finansierte bygdeutviklingstiltak, heter det i meldingen.

       Vedrørende EFs markedsordninger, vises videre til at melkeproduksjonen er den viktigste enkeltsektor i norsk jordbruk målt både i form av verdiskapning og sysselsetting. Det har derfor vært viktig for Norge å kunne holde melkeproduksjonen på minst dagens nivå. Norge har fått en kvote for kumelk på 1.842 mill. kg. Nivået på den tildelte kvote ligger omlag 3 % over dagens produksjonsmål. I tillegg er det avsatt en kvote på 175.000 tonn for produsenter som etter nasjonalt regelverk har rett til å starte opp med melkeproduksjon etter et avbrudd på inntil fem år. Dagens landsdekkende system for prisutjevning av melk vil bli avviklet. Støttesystemet for Nordlig landbruk vil bli brukt slik at det utjevner forskjellen i lønnsomhetsvilkår mellom distriktene og sentrale strøk. Med nye virkemidler vil derfor de eksisterende distriktspolitiske målsettinger ivaretas, heter det i meldingen.

       Norge vil komme inn under EFs arealstøtteordning for korn, oljefrø og proteinvekster.

       Statkorns monopolfunksjoner skal oppheves fra tiltredelsesdato. Norge er imidlertid gitt en periode på to år for å legge om Statkorns funksjoner i det norske markedet. Statkorns virksomhet i korn og kraftfôrmarkedet vil etter 1. januar 1997 skje på forretningsmessig grunnlag. Gjennomføringen av den nye GATT-avtalen vil også medføre at importmonopolet må avvikles.

       EFs markedsordning for henholdsvis storfe- og sauekjøtt karakteriseres av et mer omfattende støtte- og tiltakssystem enn hva som gjelder for svin, fjærfekjøtt og egg.

       Det har fra norsk side vært viktig å sikre dagens produksjonsomfang og avsetningsmuligheter for kjøtt og egg, og samtidig sikre fleksibilitet mellom de ulike produksjoner og bruk av jordbruksarealer. Det ble derfor lagt stor vekt på å sikre mulighetene for å kunne øke produksjonen av storfekjøtt, fremholdes det i meldingen.

       Grøntsektoren vil bli omfattet av ordningen for Nordlig landbruk og annen nasjonal støtte. Det kan også gis økonomisk støtte til produsentorganisasjoner i grøntsektoren.

       Som EU-medlem vil Norge etablere et miljøprogram der EU medfinansierer gjennomføringen. EFs bidrag til det norske miljøprogrammet for jordbruksvarer forventes å bli 460 mill. kroner årlig. Nasjonale midler kommer i tillegg. Regjeringen vil legge vekt på å prioritere innsatsen i områder der vi har de største miljøbelastningene. Samtidig vil tiltak for å opprettholde og vedlikeholde kulturlandskapet bli prioritert. Det kan gis miljøstøtte i alle deler av landet, påpekes det i meldingen.

       Det vises videre til at store deler av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien i likhet med primærjordbruket har vært skjermet mot konkurranse fra import. For næringsmiddelindustrien betyr et EU-medlemskap en ny konkurransesituasjon. Regjeringen så det derfor som nødvendig å få tilfredsstillende overgangsordninger for å sikre at den norske næringsmiddelindustrien kan bli konkurransedyktig innenfor EU.

       I tillegg til en sikkerhetsklausul for landbrukssektoren for overgangsperioden på 5 år fikk Norge gjennomslag for et eget handelsovervåkingssystem som gjelder i en periode på 3 år og innebærer en gradvis effekt av åpningen av markedet.

       For å sikre stabile markedsforhold vil Regjeringen foreslå at det blir gitt prisnedskriving for næringsmiddelindustrien.

       EU har i sin felles landbrukspolitikk investeringsprogrammer der det gis investeringsstøtte til den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Programmene delfinansieres av EU og det forutsettes egenfinansiering fra støttemottakerne. Programmene inngår i strukturfondstiltakene og gjelder i hele EU. Ordningen omfatter næringsmiddelindustrien som produserer landbruksprodukter slik EU definerer dem. Dette omfatter bl.a. sektorene meieri, frukt og grønt, korn, kjøtt og egg, men ikke produkter som bakervarer, sukkervarer, is, pizza m.v. som har frihandelsstatus i henhold til EØS-avtalen.

       Investeringsprogrammene har vært sentrale virkemidler for EU i utviklingen av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri. Ordningen representerer videre et sentralt virkemiddel i gjennomføringen av EFs landbrukspolitikk. Det er klare begrensninger i adgangen til å gi støtte til sektorer hvor det er overkapasitet i foredlingen.

       I forhandlingsløsningen inngår at vi i en overgangsperiode på 3 år kan gi nasjonal støtte til investeringer som faller utenfor EFs regelverk på området. En forutsetning er at den totale kapasiteten i næringsmiddelindustrien ikke øker. Denne løsningen sikrer at myndighetene kan bidra til investeringer som er nødvendig for å få en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som sikrer arbeidsplassene samtidig som en sikrer avsetning av råvarer fra primærjordbruket, heter det i meldingen.

       Angående skogbruk, vises det til at EU er hovedmarkedet for norske skogprodukter. Skogbruket og skogindustrien er markedsorienterte med lang erfaring i å arbeide internasjonalt. Skogbruket kan øke bearbeidingsverdien av sin produksjon i fremtiden og har et stort potensiale for produktutvikling basert på høykvalitetsvirke. Norge har betydelige unyttede skogressurser. Utviklingen i skogbruket vil få stor betydning for inntektsforholdene for bruk med kombinert jord- og skogbruksdrift.

       Eksportverdien tilsvarer i dag omlag 11 mrd. kroner. Dersom Sverige og Finland blir medlemmer kan EU langt på vei bli selvforsynt med tømmer og skogprodukter. Et norsk EU-medlemskap vil være en klar fordel fordi det sikrer full markedsadgang til EU-markedet og innflytelse på EUs politikk på dette området. Norsk skogpolitikk vil i liten grad bli påvirket av et EU-medlemskap og de nasjonale ordningene kan i hovedsak videreføres, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at EU har et harmonisert regelverk på det veterinære og plantesanitære området for å hindre spredning av dyre- og plantesykdommer samt skadegjørere. Store deler av dette regelverket inngår i EØS-avtalen, i motsetning til EU-medlemskap, forutsetter imidlertid opprettholdelse av grensekontroll. Fra norsk side er det sikret at den gunstige dyre- og plantehelsestatus i Norge kan opprettholdes, heter det i meldingen.

       Det vises til at et EU-medlemskap betyr nye utfordringer for norsk landbruk. Det vil bli større konkurranse på det norske markedet, samtidig som Norge får tilgang til et større marked. Det blir derfor viktig å utforme virkemidler slik at produksjonen innrettes mot den nye situasjonen.

       Et EU-medlemskap vil for Norge innebære en styrking av innsatsen til bygdeutvikling. I tillegg til nasjonale midler til bygdeutviklingstiltak vil EU bidra med midler fra strukturfondene. Regjeringen mener at en slik politikk vil bidra til å utvikle et mer allsidig næringsliv på landsbygden, og gi et godt fundament for sysselsettingen og bosettingen.

       Forhandlingsresultatet innebærer en direkte pristilpasning til EUs prisnivå ved tiltredelsen. Pristilpasningen innebærer at næringsmiddelindustrien får råvarer til konkurransedyktige priser. Samtidig vil et overvåkingssystem for handelen innebære en gradvis effekt av markedsåpningen for næringsmiddelindustrien. Forbrukerne vil kunne nyte godt av billigere matvarer og derved reduserte kostnader til husholdningene. For å sikre normale markedsforhold ved tiltredelse og en mest mulig smidig markedsmessig tilpasning ved selve tiltredelsen vil det bli etablert kompensasjonsordninger for verditap på lager og levende dyr.

       I tillegg vil det bli iverksatt omfattende investeringsprogrammer inklusive tiltak overfor næringsmiddelindustrien. Betydelige midler vil bli stilt til rådighet. Regjeringen legger også stor vekt på å benytte de bestemmelser for importovervåking som avtalen legger opp til slik at det blir en gradvis effekt av åpning av det norske markedet, heter det i meldingen.

       Innen fiskerisektoren, er Regjeringens overordnede mål for fiskeripolitikken å skape en bærekraftig og lønnsom fiskeri- og havbruksnæring. For Regjeringen har de viktigste målene i forhandlingene derfor vært å:

-	sikre norske fiskerettigheter for fremtiden

-	sikre en fortsatt bærekraftig forvaltning av fiskeressursene i norske farvann, herunder videreføre dagens forvaltningsregime nord for 62° N

-	sikre at fisket innenfor 12-milsgrensen også i fremtiden forbeholdes norske fiskere

-	oppnå full markedsadgang for fisk og fiskeprodukter fra tiltredelsen

-	videreføre virksomheten til de norske fiskesalgslagene.

       Bakgrunnen for disse målene er fiskerinæringens store betydning for bosetting og næringsgrunnlaget langs kysten og for norsk økonomi. Fiskerinæringen er Fastlands-Norges nest største eksportnæring. 90 % av produksjonen, til en verdi av 16,6 mrd. kroner ble eksportert i 1993. Eksport for 10,3 mrd. kroner gikk til EU-landene.

       Norge har i en årrekke hatt et omfattende fiskerisamarbeid med EU. Samarbeidet omfatter fastsettelse av nivåene for beskatning av felles bestander i Nordsjøen og bytte av kvoter for bestander som Norge eller EU forvalter (eksklusive bestander). De fleste økonomisk viktige bestander som norske fiskere utnytter, forvalter Norge i fellesskap med enten EU eller Russland. Dette bl.a. fordi bestandene vandrer over store havområder, på tvers av ulike nasjonale økonomiske soner. Totalt tillatte fangstmengder for fellesbestandene, så vel som andre forvaltningstiltak, bl.a. tekniske reguleringer, fastsettes da i samarbeid med EU eller Russland. Samarbeidet bidrar til en effektiv fiskeriforvaltning, heter det i meldingen.

       Det fremholdes at målsettingene i norsk fiskeripolitikk og i EFs felles fiskeripolitikk i stor grad er sammenfallende. EU skal ved utformingen av fiskeripolitikken bl.a. ta hensyn til fiskerinæringens egenart og den nære tilknytning næringen har til samfunnsøkonomien som helhet.

       Den felles fiskeripolitikken har detaljerte bestemmelser om fordelingen av fiskeressursene medlemslandene imellom og regulering av adgang til farvann.

       Medlemslandenes « historiske fiske » er hovedkriteriet for fordelingen av fiskerettigheter. Fordelingen av fiskeressursene kalles « relativ stabilitet ». Fordelingen gir en fast andel av de fiskemulighetene som blir fordelt til de medlemsland som har fiskerettigheter.

       Beslutninger om forvaltningstiltak treffes av Rådet med kvalifisert flertall. Beslutningene omfatter beskatningsnivåene, såvel som en felles politikk for tekniske bestemmelser og kontroll. Disse tiltakene skal fremme en mest mulig effektiv og forsvarlig forvaltningspolitikk.

       Norge har fått tilfredsstillende sikkerhet for at fiske i 12-milssonen også i fremtiden vil bli forbeholdt norske fiskere. Dette fremgår av en felleserklæring til avtalen. Den pålegger EFs organer å ta særlig hensyn til kystbefolkningens interesser når dagens ordning om 12-milssoner skal tas opp til vurdering i år 2002. Den norske holdningen til 12-milssonen deles av EUs medlemsland, heter det i meldingen.

       Det var også viktig å sikre at nåværende fartøyer fra EU-land ikke skulle få adgang til å begynne nye fiskerier i norsk sone på uregulerte bestander, samt at Norge skulle opprettholde sin nåværende adgang til de farvannene i EU-området hvor Norge har kvoter. I Tiltredelsesakten knyttes reglene om adgang til farvann og til uregulerte bestander til et system med fisketillatelse, som nå er under utarbeidelse i EU. De nåværende reglene om adgang til farvann i henholdsvis EU og Norge skal gjelde til dette systemet er iverksatt. Utgangspunktet for det nye systemet med fisketillatelse vil være at det nåværende fiskemønsteret skal legges til grunn. De fartøyer som har fisket i et område, vil få anledning til å fortsette med det fiskeriet som har vært drevet der. Dette er av særlig betydning når det gjelder fiske på uregulerte bestander, fordi kun fartøyer som har tradisjonelle fiskeaktiviteter å vise til da vil få fisketillatelse. Inntil systemet med fisketillatelse er i virksomhet, vil vilkårene for norsk adgang til de nåværende EU-lands farvann i Nordsjøen og Skagerrak være de samme som de betingelser som gjelder i dag.

       Når det gjelder det norske fisket vest av 4° V, fremmet EU i forhandlingene krav om at norske fartøyer måtte omfattes av adgangsordninger som tilsvarer de ordninger som gjelder for spanske og portugisiske fartøyer. EU ønsket ikke å gi fartøyer fra søkerlandene bedre vilkår enn de som gjelder for nåværende medlemsland. EUs syn ville i realiteten ført til at Norge bare i begrenset grad kunne utnytte norske fiskerettigheter i disse farvannene. Fra norsk side ble det understreket at man ikke kunne akseptere adgangsvilkår som ville få slike følger. Adgangsordningen for norske fartøy er derfor utformet slik at Norge fullt ut kan utnytte sine fiskemuligheter i området. Vilkårene for adgangen for nåværende fartøyer fra EU-land til norske farvann vil være de samme som dem som gjelder før medlemskapsavtalen trer i kraft, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at ressursene sto sentralt i forhandlingene. Fra norsk side ønsket man at norske fiskerettigheter i EU-landenes farvann og i norske farvann skulle bli videreført og sikret i avtalen. De norske fiskerettighetene er fastlagt i Tiltredelsesavtalen enten i form av relative andeler eller kvoter i tonn. Avtalen innebærer en videreføring av de fiskemuligheter norske fiskere har hatt de seneste årene. Det er ikke knyttet noen tidsbegrensning til disse juridisk bindende rettighetene, som bare kan endres med norsk samtykke. Varigheten av kvotefordelingen understrekes også i en erklæring i Sluttakten. I erklæringen erkjenner EU den store betydning det har for Norge og nåværende medlemsland at prinsippet om relativ stabilitet videreføres som grunnlag for en permanent ordning for fordeling av fiskemuligheter i fremtiden, også etter år 2002.

       EU fremmet krav om større fleksibilitet med hensyn til hvor partene kunne fiske sine respektive makrellkvoter. Kravet bunnet i et ønske om å få adgang til å fiske makrell i norsk sone i Nordsjøen. Avtalen innebærer økt fleksibilitet i fisket etter makrell ved at hvert enkelt medlemsland kan fiske en tredjedel av sin kvote i de øvrige reguleringsområdene for makrell. Den praktiske konsekvensen av dette vil i dagens situasjon i første rekke være økt adgang for fiskere fra de nåværende medlemslandene til makrellfisket i norsk del av Nordsjøen. Samtidig vil dette kunne bety økte leveranser til norsk foredlingsindustri, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Norge var opptatt av å sikre at norske fiskerettigheter på grunnlag av prinsippet om relativ stabilitet, ikke blir undergravd ved at norske fartøyer med fiskekvote blir kjøpt av utenlandske interesser, såkalt « kvotehopping ».

       Etter avtalen kan Norge opprettholde regler som krever norsk statsborgerskap for kjøp av fiskefartøy. Ordningen gjelder i en overgangsperiode på tre år. I en felleserklæring til avtalen slås det dessuten fast at en av målsettingene med EUs system for fordeling av kvoter, er å ivareta særskilte behov i områder der befolkningen er spesielt avhengig av fiske og tilknyttet virksomhet. Man gjengir også Domstolens syn om at denne målsettingen gir grunnlag for å sette som vilkår at det er en reell økonomisk forbindelse mellom fartøyer som fisker på et lands kvoter, og dette landet.

       Det norske regelverket inneholder allerede i dag bestemmelser som vil legge forholdene til rette for en hensiktsmessig utvikling av eierforholdene i fiskeflåten, og som i praksis vil kunne gi en beskyttelse mot kvotehopping uten å forskjellsbehandle norske og utenlandske statsborgere. Slike regler kan opprettholdes og videreutvikles. Det gjelder bl.a. krav om at fiskefartøy må være eid av aktive fiskere, bruk av det norske konsesjonssystemet og muligheten til å stille krav som skal ivareta ressurs-, distrikts- og regionalpolitiske hensyn.

       Det arbeides med et forslag til ny lov om retten til å delta i fisket, bl.a. for å forhindre kvotehopping, påpekes det i meldingen.

       Avtalen setter videre klare grenser for fartøyer fra de nåværende medlemslandene til å fiske på uregulerte bestander.

       Norge beholder myndigheten til å fastsette totalkvoter og føre forhandlingene med Russland for farvannene nord for 62° N fram til 30. juni 1998. Etter overgangsperioden vil denne myndigheten bli overtatt av EU. I henhold til Tiltredelsesakten skal forvaltningen av ressursene i disse farvannene innenfor Fellesskapets fiskeripolitikk skje på grunnlag av det nåværende forvaltningsregime, slik dette er nedfelt i felleserklæringen om forvaltningen av fiskeressursene i farvannene nord for 62° N. Dette innebærer en rettslig forpliktelse for de nåværende medlemslandene til å videreføre dagens norske forvaltningsregime, heter det i meldingen.

       Det fremholdes at som det mest berørte medlemsland vil Norge dessuten, i henhold til etablert praksis i EU, spille en dominerende rolle i forvaltningen av disse farvannene også etter overgangsperioden. Dette er gjenspeilt i felleserklæringen, der man framhever Norges spesielle stilling som den eneste kyststaten i EU til disse farvannene.

       Kystvaktens og andre norske myndigheters ordinære håndhevelse og kontroll av alle fartøyer i norske farvann vil fortsette.

       Det understrekes i meldingen at Norge ved medlemskap får tollfri adgang for all fisk og fiskeprodukter fra tiltredelsesdatoen. Til sammenligning vil tollsatsene for de bearbeidede fiskeprodukter som fikk tollnedtrappingen i EØS-avtalen, stort sett ligge mellom 6 % og 7,5 %. Nåværende tollsats på røkt laks er 13 %. For produkter av sild og makrell er normaltollsatsene i dag henholdsvis 15 % og 20 %. For pillede reker i lake er tollsatsen 20 %. Dette er produkter som ikke fikk toll-lettelser i EØS-avtalen. Ved medlemskap vil også disse tollsatsene fjernes fra tiltredelsestidspunktet.

       Når det gjelder markedsorganisering, viste forhandlingene at EFs regelverk i hovedsak samsvarer med norske ordninger. Ved et norsk EU-medlemskap vil de norske fiskesalgslagene i hovedsak kunne opprettholde sin virksomhet som i dag.

       Regelverket i EU inneholder bestemmelser om reduksjon av flåtekapasiteten i medlemslandene. Norge fikk bekreftet i forhandlingene at det vil bli tatt hensyn til de reduksjoner som allerede har funnet sted i den norske flåten.

       Det vises i meldingen til at for fangstsektoren, vil medlemskap i EU bety en videreføring av dagens nasjonale kvotefordelingsordninger. Kontroll og håndhevelse vil fortsatt være et nasjonalt anliggende innenfor de rammer som er fastsatt av EU. Det sentrale nye elementet vil være at fremtidige forvaltningstiltak vedtas av Rådet, slik at tiltak på grunnlag av norske reguleringsbehov, formelt vil bli fattet i henhold til gjeldende EU-prosedyrer, jf. meldingens kap. 5.3. Ved medlemskap vil Norge samtidig øve direkte innflytelse og delta med full tyngde i den samlede utforming av Fellesskapets fiskeripolitikk, ikke minst i kraft av Norges kompetanse og betydning som fiskerinasjon.

       Et EU-medlemskap innebærer en videreføring av de fiskerettighetene som norske fiskere har hatt i de senere årene. De norske rettighetene er fastlagt i Tiltredelsesakten, og det er ikke knyttet noen tidsbegrensning til dem. De norske fiskerettigheter er sikret for fremtiden, og kan ikke endres uten Norges samtykke, heter det i meldingen.

       Dagens samarbeid med Russland om felles fiskebestander vil finne sted i nye former, men samarbeidets konkrete innhold forutsettes videreført. Som i dag vil fastsettelsen av totalkvotene skje på grunnlag av anbefalinger fra Det internasjonale rådet for havforskning.

       Etter overgangsperiodene i Tiltredelsesakten vil forvaltningen av ressursene i norsk økonomisk sone skje innenfor fellesskapelige rammer. Norsk forvaltningspolitikk og virkemidler skal overtas av EU i farvannene nord for 62° N. Dette legger grunnlaget for at man også i fremtiden vil få en effektiv og bærekraftig forvaltning av ressursene i disse farvannene, heter det i meldingen. Det vises videre til at norske regler om kontroll og håndhevelse vil bli videreført.

       EU er verdens største importør av fisk og er i økende grad avhengig av import for å dekke etterspørselen til et marked på mer enn 350 mill. mennesker. Verdien av importen var i l992 på 62,6 mrd. kroner. 17,7 % av dette var import fra Norge.

       Selv om norsk fiskeeksport til EU-markedet er økende, er den tradisjonelle delen av eksporten i stor grad i stagnasjon. Økningen skyldes nesten utelukkende veksten i norsk oppdrettsnæring. Over 70 % av norsk fiskeeksport går til EU, Sverige, Finland og Østerrike. På tross av betydelige reduksjoner i tollsatsene som følge av EØS-avtalen, virker den gjenværende tollen på bearbeidede produkter til EU begrensende for eksporten. Begrensningen gjelder særlig de fiskeslag som ikke fikk tollreduksjoner i EØS-avtalen.

       Full tollfrihet på EU-markedet vil gi en årlig toll-lettelse på omlag 410 mill. kroner (1993-tall), eller omlag 190 mill. kroner mer enn toll-lettelsene ved full gjennomføring av EØS-avtalen. Dette er imidlertid et statisk bilde, som ikke tar hensyn til de økte markedsmuligheter som medlemskap med tollfrihet vil gi, særlig for bearbeidede fiskeprodukter, heter det i meldingen.

       Det vises til at medlemskap i EU vil gi fiskerinæringen både økte eksportmuligheter og mer stabile rammevilkår enn de som følger av EØS-avtalen. For norsk fiskeindustri vil dette innebære konkurranse på like fot med annen fiskeindustri i EU. Selv med en EØS-avtale der tollnedtrappingen er gjennomført vil norsk fiskeindustri ha en fortsatt konkurranseulempe for viktige produkter i sitt hovedmarked. Ved et medlemskap vil risikoen for å bli rammet av bl.a. antidumpingtiltak og andre handelsbegrensende tiltak på EU-markedet forsvinne. Fiskerinæringens konkurranseevne vil også bli bedret ved at avgifter til attester, betaling for grensekontroll og forsinkelser som følge av slik kontroll, vil falle bort. Både for den tradisjonelle fiskerinæringen og for oppdrettsnæringen er det avgjørende at markedsadgangen er stabil og forutsigbar. De store investeringer som foretas i næringen understreker behovet for uhindret og sikker adgang til Norges hovedmarked. Et EU-medlemskap vil ivareta dette behovet.

       Det er Regjeringens syn at fri adgang til Norges viktigste eksportmarked for fisk og fiskeprodukter vil innebære at de mange kystsamfunn som er avhengig av fiskerisektoren, kan få en betydelig bedret næringsutvikling. Norsk fiskeindustri har potensiale for vesentlig høyere verdiskaping og sysselsetting gjennom økt videreforedling. Det vil i denne sammenheng være avgjørende at næringen selv utnytter de økte muligheter som et medlemskap i EU gir. Det vil gi nye arbeidsplasser langs kysten. Fiskeforedlingsindustrien sysselsetter et stort antall kvinner, slik at disse arbeidsplassene vil komme kvinnene til gode.

       Som EU-medlem vil Norge få tilgang til betydelige midler fra EFs strukturfond. Dette vil særlig være viktig med tanke på videreutvikling av fiskerinæringen i kystdistriktene. Tiltakene vil bl.a. gjelde støtte til etablering og modernisering i fiskeindustrien, oppdrettsnæringen og fiskeflåten, heter det i meldingen.

       På industrisiden har norsk næringsliv gjennom EØS-avtalen fått likeverdig adgang til de vesteuropeiske markedene på de områdene som omfattes av avtalens virkefelt. På det industripolitiske området ligger forskjellen mellom deltakelse i EØS-samarbeidet og medlemskap i EU i første rekke i muligheten til å delta i de fora hvor industripolitiske retningslinjer og prioriteringer drøftes og vedtas. Dessuten favner EU-samarbeidet om en rekke områder av industripolitisk betydning som ikke er omfattet av EØS-avtalen, slik som felles handelspolitikk, strukturfondene, samarbeid for utvikling av enkeltsektorer som f.eks skipsbygging, samt arbeidet for å sikre stabile, overordnede rammevilkår, i første rekke ved det økonomiske og monetære samarbeidet.

       For å nå Regjeringens målsetting om styrket sysselsetting og verdiskapning må den positive utvikling i næringslivets konkurranseevne og rammevilkår videreføres.

       Norsk økonomi er i dag avhengig av inntektene fra petroleumssektoren. Ser man bort fra petroleumsvirksomheten, ville Norge i dag hatt et underskudd på handelsbalansen med utlandet på over 7 % av bruttonasjonalproduktet og et underskudd på statsbudsjettet på omlag 10 % av bruttonasjonalproduktet. Petroleumsvirksomheten vil avta i fremtiden. For å fortsatt kunne trygge sysselsetting og velferd er det således nødvendig å styrke våre fastlandsbaserte næringer.

       For et lite, utadrettet land som Norge er rammevilkårene i våre viktigste eksportmarkeder av spesielt stor betydning. Få land har så stor eksport og import, målt som andel av BNP, som Norge. I 1992 var eksportandelen av bruttonasjonalproduktet på 44 %, mens tilsvarende importandel var på 37 %. Store deler av norsk industri er avhengig av å få solgt sine produkter på utenlandske markeder, spesielt i Vest-Europa.

       Fordi utviklingen av vår egen industri er så nært knyttet til hva som skjer i markedene og næringslivet hos våre handelspartnere, har vi interesse av å delta i drøftinger av nærings- og industripolitikk i internasjonale samarbeidsfora. Det er viktig å påvirke de vurderinger som gjøres og de beslutninger som tas, heter det i meldingen.

       Formålet med den norske næringspolitikken er å gjøre det attraktivt å investere og produsere i Norge, styrke teknologi- og kompetanseutviklingen, bedre finansieringen og fjerne konkurransehindre, samt styrke lønnsomheten og konkurranseevnen.

       Det industrielle samarbeidet i EU er rettet inn mot å sikre gode rammevilkår for næringsutviklingen og grunnlaget for verdiskapningen, i form av felles regelverk og tiltak for å styrke konkurranseevnen, effektiviteten, omstillingsevnen og nyskapningen i næringslivet.

       De prinsippene som ligger til grunn for EU-landenes samarbeid om industriutvikling, er stort sett i samsvar med norske næringspolitiske målsettinger. Det er først ved Maastricht-traktaten at EU-landenes industripolitiske samarbeid har fått et selvstendig rettslig grunnlag, jf. Roma-traktatens art. 130. Dette er en formalisering og videreføring av det industripolitiske samarbeidet som har funnet sted mellom EU-landene i lengre tid. Industripolitikken vil fremdeles i hovedsak være medlemslandenes eget anliggende. De industripolitiske prinsipper og målsettinger som er fastlagt i Maastricht-traktaten er lagt til grunn i Rådets oppfølging av « Hvitboken om sysselsetting, vekst og konkurranseevne » fra 1993.

       Et medlemskap vil gi Norge anledning til likeverdig deltakelse på de mange områdene i EU-samarbeidet av viktighet for den industrielle utvikling, både i utformingen av nytt regelverk og av særskilte tiltak og programmer. Det er Regjeringens oppfatning at dette vil legge grunnlaget for en styrking av utviklingsmulighetene til norsk industri, heter det i meldingen.

       Angående regionalpolitikk vises det til at Regjeringens overordnede målsetting er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle deler av landet. Den regionalpolitiske innsatsen skjer gjennom vektlegging av regionale hensyn i utformingen av sektorpolitikken og gjennom egne distriktspolitiske virkemidler.

       Ved deltakelse i økt handelspolitisk og økonomisk samarbeid i Europa, bedres grunnlaget for eksport av norske produkter, og derved utviklingsmulighetene for næringslivet i hele landet. Viktige deler av norske eksportnæringer er lokalisert i distriktene, og utgjør flere steder basisvirksomheten i lokalsamfunnene. Arbeidet for å fremme regional utvikling og utjevning i EU skjer dels gjennom den nasjonale regionalpolitikken som medlemslandene fører hver for seg, og dels gjennom felles innsats via EUs strukturfond.

       De fleste EU-lands nasjonale regionalpolitikk har mange likhetstrekk med norsk distriktspolitikk. Lån og tilskudd til investeringer og bedriftsutvikling er viktige støtteformer. EFs regelverk for statsstøtte setter visse rammer for den støtte som kan gis. Statsstøtteregelverket er allerede innarbeidet i EØS-avtalen, og gir mulighet for Norge til å videreføre hovedtrekkene i vår nasjonale distriktspolitikk.

       Den felles regionalpolitiske innsatsen i EU gis høy prioritet. EU består av land og regioner med ulik økonomisk og sosial utvikling, og som derved har ulike forutsetninger for å dra nytte av de velferdsgevinster som den økte integrasjonen i EU gir. Formålet med den felles regionalpolitikken er å styrke samhørigheten i EU og bidra til økonomisk og sosial utjevning. Midlene fra strukturfondene utgjør et tillegg til den nasjonale innsatsen på disse områdene.

       Den regionalpolitiske innsatsen i EU gjennom strukturfondene utgjør omlag 1/3 av EUs budsjett. Det var en fordobling av størrelsen på strukturfondene i perioden 1988-93, og det er lagt opp til en tilsvarende vekst for perioden 1994-99. I perioden 1994-99 er det totalt budsjettert med 1180,7 mrd. kroner (141,4 mrd. ecu) til strukturfondene.

       Strukturfondsmidlene brukes til fem prioriterte formål, såkalte målområder:

Mål 1:

Fremme utvikling i svakt utviklede regioner.

Mål 2:

Fremme omstilling i regioner med industriell tilbakegang.

Mål 3:

Bekjempe langtidsledighet og fremme integrering av unge i arbeidsmarkedet.

Mål 4:

Lette tilpasningen for arbeidstakere ved omstillinger i næringslivet og endringer i næringsstrukturen

Mål 5:

Fremme utvikling av landdistriktene gjennom å:

a)

fremme tilpasningen av produksjons- og avsetningsstrukturer innenfor jordbruk og skogbruk.

b)

lette de strukturelle tilpasningene i landdistriktene.

       Målområde 1, 2 og 5b er regionalpolitiske mål. Mål 3, 4 og 5a kan brukes uten å skille mellom geografiske områder. Mål 1 er høyest prioritert. Hovedtyngden av mål-1 områder ligger i de minst økonomisk utviklede land i EU, slik som Hellas, Portugal, Irland og Spania. Alle medlemsland unntatt Danmark og Luxembourg har mål-1 områder.

       Den regionalpolitiske støtten gjennom strukturfondene kan gå til støttetiltak innenfor infrastrukturutbygging, kompetanseutvikling og produksjons- og næringsutvikling. Betydelige områder i EU omfattes av den regionalpolitiske støtten.

       Fra norsk side har man forutsatt at ved en utvidelse av EU må særskilte nordiske forhold, slik som lav befolkningstetthet, store avstander, avsides beliggenhet og vanskelige klimatiske forhold, vektlegges både i EUs regionalpolitikk og ved vurdering av medlemslandenes egen anvendelse av regionalstøtte på grunnlag av statsstøttereglene.

       Regjeringen har hatt tre hovedmål i forhandlingene:

-	Norge må få mulighet til å videreføre og videreutvikle en aktiv nasjonal regionalpolitikk.

-	Norge må få en rimelig andel av midlene fra strukturfondene.

-	Det må fortsatt være mulig å ivareta regionalpolitiske hensyn innenfor sektorpolitikken, spesielt fiskeri- og landbrukspolitikken.

       I tilknytning til medlemskapsforhandlingene har Norge hatt drøftelser med Kommisjonen for å avklare enkelte sider av norsk distriktspolitikk ved et medlemskap i EU. Drøftelsene, som ennå ikke er fullt ut avsluttet, har tatt utgangspunkt i at lav befolkningstetthet skal etableres som et nytt kriterium i regelverket i EU for den nasjonale distriktsstøtten. Dette kriteriet, nærmere definert som områder med under 12,5 personer pr.km², skal kunne anvendes i stedet for dagens hovedkriterier som er BNP pr.innbygger og arbeidsledighet.

       Det nye kriteriet vil medføre at Norges nåværende virkeområde for nasjonal distriktspolitikk vil kunne opprettholdes. Samtidig vil det kunne gis støtte som kompenserer for avsides beliggenhet, også driftsstøtte. Dette gir mulighet for å videreføre hovedtrekkene i både den regionale transportstøtten og ordningen med nedsatt arbeidsgiveravgift i prioriterte regioner, heter det i meldingen.

       Forhandlingene resulterte i etablering av et nytt målområde 6, spesielt tilpasset de nordiske søkerlandene. Kriteriet for utpeking av mål-6 områder er lav befolkningstetthet, nærmere definert som under 8 personer pr. km². For Norge førte dette til at de fire nordligste fylkene fikk status som målområde 6.

       Det nye målområde 6 har samme kjennetegn som målområde 1. Forskjellen ligger i at lav befolkningstetthet er kommet inn som et eget kriterium. De fire nordligste fylkene i Norge kan således motta støttebidrag på linje med det man ville fått i henhold til mål-1 status.

       Det er forhandlet fram økonomiske rammer for bidragene fra strukturfondene til Norge i perioden 1995-99.

       For målområde 6 er rammene 543 mill. kroner i 1995, stigende til 695 mill. kroner i 1999. Til sammen er det avsatt 3.070 mill. kroner for perioden. For de øvrige målområder, altså mål 2, 3, 4, 5a og 5b, er det satt av 1.236 mill. kroner i 1995, stigende til 1.328 mill. kroner i 1999. Samlet er det avsatt 6.420 mill. kroner i perioden 1995-99 (alle summer omregnet fra ECU).

       Det er en forutsetning at Norge bidrar med nasjonale midler til gjennomføring av de utviklingsprogrammer som mottar støtte fra strukturfondene. For mål 6 vil den norske andelen utgjøre 25-50 % mens de andre målområdene fordrer en nasjonal egenandel på 50-75 %. Det er derfor betydelig større beløp som vil bli satt inn som regionalpolitiske virkemidler enn de som kommer fra strukturfondene, påpekes det i meldingen.

       Det vises til at for distriktene er medlemskapsavtalen med EU en god avtale. Løsningen viser at EU har erkjent hvor viktig regional- og distriktspolitikken er for Norge. Som EU-medlem vil vi kunne videreføre hovedtrekkene i den nasjonale distriktspolitikken, og forsterke den regionalpolitiske innsatsen gjennom EFs strukturfond.

       Strukturfondene finansierer programmer som kan dekke en rekke viktige tiltak for den regionale utviklingen i Norge.

       På landbruksområdet kan støtte fra strukturfondene gis til primærjordbruket, og til tiltak rettet mot næringsmiddelindustrien og bygdeutvikling. Dette kan lette tilpasning og utvikling av landbruket.

       I fiskerisektoren kan midler fra strukturfondene bety bedre muligheter til å gjennomføre tiltak og foreta investeringer for å øke næringens konkurranseevne, både i fiskeflåten, fiskeforedlingsindustrien og oppdrettssektoren. Gjennom målområde 2 vil tradisjonelle industriområder i tilbakegang kunne bli tilgodesett.

       Støtte gjennom målområde 3 og 4 gir mulighet til å styrke arbeidsmarkedstiltakene i hele landet. Sentrale målgrupper i norsk arbeidsmarkedspolitikk, som langtidsledige, ungdom og yrkeshemmede, omfattes av støtteordningene. Dette samme gjelder forebygging av arbeidsledighet for personer som er sysselsatt i virksomheter som står overfor betydelige omstillinger eller nedleggelse.

       Når det gjelder Norges egen regionalstøtte, innebærer drøftelsene med Kommisjonen så langt at Norge i all hovedsak vil kunne videreføre den regionalpolitikken som føres i dag.

       Gjennom et EU-medlemskap vil norsk regionalpolitikk få en forankring i det europeiske samarbeid på et område som i økende grad gis prioritet, noe som vil ha positiv virkning for norske distrikter, heter det i meldingen.

       Gjennom traktaten om Den europeiske union trekkes det opp nye perspektiver og rammer for det økonomiske og monetære samarbeidet i EU. Sentralt står planene om å gjennomføre en økonomisk og monetær union (ØMU) med en felles valuta. Dette samarbeidet skal etter TEU gjennomføres i tre faser, der den felles valutaen skal innføres i tredje fase. Denne fasen vil kunne starte 1. januar 1997 eller, ifølge Traktaten, senest 1. januar 1999.

       Bare land som oppfyller nærmere bestemte økonomiske krav, vil kunne tre inn i samarbeidet med en felles valuta. Disse kravene, som ofte omtales som konvergenskravene, er knyttet til:

-	balansen på offentlige budsjetter

-	størrelsen på offentlig bruttogjeld

-	lav inflasjon

-	lavt rentenivå

-	valutakursstabilitet

       En felles valuta krever en felles pengepolitikk og én felles institusjon med ansvaret for pengeutstedelsen. Det skal derfor opprettes et europeisk system av sentralbanker, ESSB, og en ny europeisk sentralbank, ESB. ESSB, som vil bestå av den nye sentralbanken og de nasjonale sentralbankene, skal gis ansvaret for pengepolitikken. ESB skal ha ansvar for å tillate seddelutstedelse. Øverste beslutningsorgan vil være et hovedstyre som består av direksjonen i ESB og de nasjonale sentralbanksjefer. Ansvaret for retningslinjene for valutakurspolitikken vil ligge hos de politiske myndigheter ved Rådet av EUs finansministre.

       Innenfor sitt virkeområde skal ESSB ha til hovedmål å opprettholde prisstabilitet. Dette må ses på bakgrunn av at pengepolitikken innenfor EU best kan bidra til å nå målene for vekst og sysselsetting ved å rettes inn mot prisstabilitet. Prisstabilitet blir gjerne definert som lav årlig inflasjon, f.eks i området 1-3 %.

       For medlemsland som ikke innfører den felles valutaen, vil pengepolitikken forbli under nasjonal myndighet. Tilsvarende gjelder for alle medlemsland før den felles valutaen eventuelt blir innført.

       Danmark og Storbritannia har gjennom egne protokoller til Maastricht-traktaten tatt forbehold vedrørende innføring av den felles valutaen. Disse to landene kan avstå fra å innføre den nye pengeenheten, men de kan også gå inn i valutaunionen om de for øvrig anses å oppfylle vilkårene for deltakelse. På grunnlag av et forslag i den nederlandske nasjonalforsamling, forutsetter den nederlandske ratifikasjonsloven at regjeringen må ha tilslutning fra nasjonalforsamlingen når den i Rådet skal ta stilling til iverksettelse av tredje fase i ØMU. Tilsvarende har den tyske nasjonalforsamling vedtatt en resolusjon som forutsetter vurdering i nasjonalforsamlingen og samtykkende votum før Tyskland i Rådet tar stilling til tredje fase. Regjeringen legger til grunn at den samme fremgangsmåte vil bli brukt for Norge, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at samarbeidet i Fellesskapet har som mål høy sysselsetting og sosial trygghet, stabile priser, bærekraftig vekst som tar hensyn til miljøet, høyning av levestandarden og livskvaliteten og økonomisk og sosial utjevning m.v. Disse mål deles av Regjeringen. Sysselsettingsspørsmålene står sentralt i EU. Målet er å få til varige forbedringer i sysselsettingssituasjonen. Skal dette kunne oppnås, er det en forutsetning at det bl.a. kan skapes ny økonomisk vekst i medlemslandene. Skal den økonomiske veksten kunne opprettholdes, må den imidlertid basere seg på forsvarlige offentlige finanser og lav inflasjon. At et land har orden i sin økonomi, gir best resultater også for sysselsettingen.

       Ved å innføre en felles valuta fjernes all valutakursusikkerhet og derved grunnlaget for spekulative kapitalbevegelser mellom landene som tar del i valutaunionen. En felles valuta vil øke de økonomiske fordelene av det indre markedet. Kostnader og usikkerhet ved valutatransaksjoner knyttet til nåværende valutaer vil opphøre. Rammebetingelsene for næringslivet vil derfor bli mer stabile og forutsigbare.

       Samarbeidet om økonomisk politikk er knyttet til den sterke økonomiske integrasjonen mellom EU-landene. Den økonomiske utviklingen i det enkelte medlemsland har stor betydning for de andre medlemslandene. Derfor skal landene anse sin egen økonomiske politikk som et spørsmål av felles interesse. Formålet med å samordne den økonomiske politikken er å oppnå et bedre samlet resultat. Dette berører ikke medlemslandenes myndighet til å utforme sin økonomiske politikk, heter det i meldingen.

       Når EU-landene holder fast ved målet om å innføre en økonomisk og monetær union, kan det ses i sammenheng med at pengepolitikken i en slik union vil være rettet inn mot målet om prisstabilitet i hele området og ikke være særlig rettet inn mot forholdene i ett enkelt land, som Tyskland, heter det i meldingen.

       Hvorvidt den økonomiske og monetære unionen gjennomføres fullt ut, dvs. med en felles valuta, er det for tidlig å si noe om med sikkerhet. Det er Rådet av stats- eller regjeringssjefene som i sin tid skal treffe avgjørelse om dette. For spørsmålet om etablering av en felles valuta vil det være viktig hvor mange av medlemsstatene som anses å oppfylle konvergenskriteriene. Innen utgangen av 1996 skal Rådet først vurdere om over halvparten av medlemsstatene oppfyller kravene og dernest om det anses hensiktsmessig å gå over til tredje fase. Om disse betingelsene er oppfylt, skal datoen for innledning av denne fasen fastsettes.

       Traktaten sier videre at tredje fase senest skal starte 1. januar 1999 med de landene som da oppfyller konvergenskravene. Traktaten sier imidlertid ikke noe om hva som vil skje om ingen eller bare ett land skulle oppfylle konvergenskravene innen denne tid.

       Regjeringen legger til grunn at en innføring av en felles valuta vil være en så viktig beslutning at de politiske forutsetningene vil bli avgjørende. Valutaunionen vil neppe etableres i 1999 uten at flere av de største landene, herunder Tyskland, kommer med, fremholdes det i meldingen.

       Regjeringen la i forhandlingene vekt på at Norge vil ha fordel av å delta i den økonomiske og monetære unionen om den opprettes etter forutsetningene. Dette vil i tilfelle bidra til stabilitet og økt verdiskaping i norsk økonomi. Regjeringen har gitt sin tilslutning til de mål og framgangsmåter som følger av reglene om den økonomiske og monetære unionen. Dette vil Norge som EU-medlem være forpliktet av, heter det videre. Norges forutsetninger for å delta i valutaunionen er gode. Vi er for tiden et av de få land blant nåværende medlemsland og søkerland som kan sies å oppfylle konvergenskravene.

       Ved å tre inn i valutaunionen vil Norge avstå formell suverenitet i pengepolitikken. Med de mål vi har for den økonomiske utviklingen, er den reelle pengepolitiske handlefrihet allerede i utgangspunktet begrenset. Ønsker vi lav prisstigning og lave renter, bl.a. fordi dette styrker sysselsettingen på varig grunnlag, kan vi ikke samtidig føre en pengepolitikk som strider imot dette. I så måte kan en si at vi ved å slutte oss til en valutaunion, bruker vår handlefrihet til å sikre oss bedre muligheter for å nå de mål vi har satt oss, heter det i meldingen.

       Ved å delta i en valutaunion vil muligheten for nasjonale valutakursjusteringer ikke lenger eksistere. Når Regjeringen likevel finner at vi i fremtiden bør kunne avstå fra mulighetene til å føre en kursjusteringspolitikk, er det basert på følgende betraktninger:

-	Det forutsettes at ØMU etableres etter forutsetningene og på bred basis.

-	Erfaringene med bruk av devalueringsvirkemidlet på 70- og 80-tallet viste at det i stor grad bidro til å øke inflasjonen uten i særlig grad å løse de underliggende realøkonomiske problemene.

-	Gjennom deltagelse i ØMU understøttes en stabil økonomisk utvikling som i seg selv reduserer behovet for valutakursjusteringer.

-

Opprettholder vi muligheten for å devaluere, dvs. fortsetter vi med egen valuta i randen av en europeisk valutaunion, vil muligheten for en stabil økonomisk utvikling kunne bli svekket. Risikoen for valutauro, spekulasjoner og press mot den norske kronen vil i en slik situasjon øke. Det er mest sannsynlig at vi i så tilfelle må betale for en slik mulighet gjennom større usikkerhet og høyere rentenivå enn om vi går med i det felles valutasamarbeidet.

       Det heter videre i meldingen at den fordel som kan ligge i å endre valutakursen ved enkeltstående begivenheter, etter Regjeringens vurdering er mindre enn de permanente kostnadene vi pådrar oss ved å stå utenfor en bred europeisk valutaunion.

       Om myndighetene ut fra en samlet vurdering vil finne at tidspunktet er det rette, vil Norge tre inn i valutaunionen. Om en skulle komme til motsatt konklusjon, dvs. at Norge ut fra en økonomisk vurdering vil være best tjent med å vente med å tiltre, legger Regjeringen til grunn at dette blir resultatet.

       Spørsmålet om å tre inn i en valutaunion er av stor politisk og økonomisk betydning. Ved medlemskap i EU gir Norge sin tilslutning til å være med på de ulike fasene i utviklingen av den økonomiske og monetære unionen. Når spørsmålet om å innføre en felles valuta eventuelt kommer opp, vil Regjeringen legge sin vurdering fram for Stortinget, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at beskatningsretten er nasjonal. Dette endres ikke som følge av et EU-medlemskap. Inntektene fra beskatning i de enkelte medlemsland tilfaller nasjonale myndigheter.

       Samarbeidet om beskatning i EU er konsentrert om avgifter. Det er utarbeidet særskilte regler om merverdiavgift og om særavgifter på alkohol, tobakk og mineraloljer. Det er også regler om avgift på tunge kjøretøyer som benyttes til godstransport. Disse reglene legger føringer på den nærmere utformingen av avgiftene i medlemslandene. For øvrig kan medlemslandene utforme særavgifter på fritt grunnlag, så lenge avgiftene ikke er i strid med generelle prinsipper i EF-regelverket.

       For den direkte beskatningen er det forholdsvis få fellesskapsbestemmelser. De reglene som finnes, er knyttet til beskatning av selskaper som har virksomhet i flere medlemsland. Det er ingen bestemmelser om den alminnelige personbeskatningen.

       Det kreves enstemmighet blant medlemslandene for å vedta regler på skatte- og avgiftsområdet.

       I samarbeidet på avgiftsområdet er det, så langt det lar seg gjøre, lagt opp til at det skal tas hensyn til forskjeller i landenes avgiftsnivå og avgiftstradisjoner, samtidig som det indre markeds virkemåte sikres. I tråd med dette, er avgiftssatsene i det store og hele fastsatt som minimumssatser.

       Ved siden av å fastlegge minstesatser, går EFs avgiftsbestemmelser hovedsakelig ut på å avgrense hva som skal omfattes av avgiftsplikt samt å fastsette nye systemer for oppkreving av avgift ved handel innen EU til erstatning for systemer basert på grensekontroll.

       Når det gjelder merverdiavgiften innebærer EFs regelverk en utvidelse av avgiftsplikten i Norge til å gjelde all omsetning av varer og som hovedregel også alle tjenester. Dette vil bl.a. innebære avgiftsplikt for overnattingstjenester. Virksomhet knyttet til helse, undervisning og kultur vil imidlertid i store trekk være unntatt fra avgiftsplikten. Siden avgiftsplikten er knyttet til omsetning av varer og tjenester, vil dessuten en rekke offentlige tjenester som ikke omsettes i markedet falle utenfor avgiftsområdet.

       Investeringsavgiften er ikke i tråd med EFs regelverk og vil bli avviklet i løpet av en femårsperiode.

       Satsene for de norske særavgiftene for alkoholholdige drikkevarer, tobakk og mineraloljer vil i all hovedsak kunne opprettholdes, mens det blir visse endringer i avgiftsgrunnlag og beregningsmåte. Mulighetene for grensehandel vil uavhengig av EU-medlemskap sette begrensninger ved fastsettelsen av nivået på de nasjonale særavgifter. Medlemskapsavtalen innebærer en viss utvidelse av adgangen for privatpersoner til å medbringe vin, øl og tobakk ved innreise fra EU-land, heter det i meldingen.

       Fellesskapets finansieringssystem skiller seg vesentlig fra de ordninger som gjelder for de fleste internasjonale organisasjoner ved at EF er sikret direkte finansiering gjennom de såkalte egne inntekter:

-	Toll som oppkreves etter EFs felles tolltariff på import fra tredjeland tilfaller Fellesskapet (med unntak av EKSF-toll).

-	Avgifter m.v. som pålegges handel med land utenfor EU som ledd i den felles landbrukspolitikk, samt avgifter og andre rettigheter som følger av den felles markedsordning for sukker, tilfaller Fellesskapet.

-	Alle medlemslandene innbetaler et bidrag på inntil 1,4 % av merverdiavgiftsgrunnlaget. Merverdiavgiftsgrunnlag som overstiger 55 % av landets bruttonasjonalinntekt (BNI) skal ikke tas med i beregningen av bidraget.

-	Siden 1988 har medlemslandene også betalt et bidrag fastsatt som en prosentandel av BNI. Satsen fastsettes slik at budsjettet balanseres, innenfor det samlede utgiftstak fastsatt for det gjeldende budsjettår.

       EFs samlede budsjettramme fordeles mellom følgende seks hovedområder:

-	EFs felles landbrukspolitikk.

-	Strukturfond.

-	Interne tiltak: Tiltak for å sikre videreutvikling av det indre marked. Bevilgningene brukes bl.a. til programmer for forskning og utvikling, transport, utdanning, kultur, energi, miljøvern, forbrukervern, små og mellomstore bedrifter, statistikk og transeuropeiske nett (infrastruktur).

-	Eksterne tiltak: Tiltak overfor land utenfor EU. Det gis støtte til utviklingsland og land i Sentral- og Øst-Europa.

-	Administrative utgifter.

-

Reserver.

       Fordelingen av EFs budsjett på ulike utgiftskategorier:

Mill. ECU i 1992-priser	1995	1999
Felles landbrukspolitikk	35.722	38.389
Strukturfond	23.480	30.000
Interne tiltak	4.323	5.100
Eksterne tiltak	4.280	5.600
Administrative utgifter	3.580	3.900
Reserver	1.100	1.100
Sum tilsagn	72.485	84.089

1 ECU = ca 8,00 norske kroner i 1992

       I Fellesskapets budsjettregelverk er det innebygget en omfattende kontroll med gjennomføringen av budsjettet. Denne omfatter både en intern kontroll, som ivaretas av de enkelte organer, og en ekstern kontroll, som ivaretas av Europaparlamentet og Revisjonsretten.

       Norge vil ved tiltredelsen betale bruttobidrag i henhold til det ordinære system for beregning av Fellesskapets egne inntekter.

       Det norske bruttobidrag i 1995 er beregnet til om lag 9,6 mrd. kroner (1995-priser). Bidraget vil gradvis bli innfaset de første fire årene etter tiltredelsen. Innfasingsordningen gir en samlet reduksjon av det norske bidraget på om lag 3,4 mrd. kroner. Reduksjonen vil bli størst de første årene med nesten 1,7 mrd. kroner i 1995.

       EF overfører betydelige ressurser til de landene som har lavest levestandard. Norge vil imidlertid også på ulike områder få tilbakeført midler fra EFs fellesbudsjett. Beregningene av hvor mye Norge får tilbake fra EFs felles budsjett er usikre og vil bl.a. avhenge av utviklingen i landbrukssektoren og i hvilken grad Norge utnytter de muligheter som medlemskapet gir, f.eks for tilførsel av midler fra EFs strukturfond. Tilbakeføringene fra EF til Norge anslås til om lag 5,3 mrd. kroner i 1995. Det norske nettobidraget i 1995 blir der med om lag 2,6 mrd. kroner. Dette tilsvarer om lag 600 kroner pr. innbygger, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at en tollunion kjennetegnes ved at alle former for toll mellom medlemslandene er avskaffet, og ved at det anvendes felles tollsatser og handelspolitikk overfor land utenfor området (tredjeland).

       Gjennom frihandelsavtalen Norge/EF har Norge tollfrihet for alle industrivarer som eksporteres til EU og tilsvarende tollfri import fra EU.

       Medlemskap i EU vil medføre at Norge i motsetning til under EØS-avtalen, anvender samme tollsatser og tollregler som EU overfor tredjeland. Dette vil gi norske foretak samme vilkår ved kjøp av innsatsvarer som bedrifter i EU-områdene.

       Tollunionen definerer yttergrensene for det frie varebyttet i EU og er en forutsetning for opphøret av grensekontroll mellom medlemslandene. Det betyr bortfall av kostnadskrevende prosedyrer med opprinnelsesbevis o.l. Dette er med på å redusere næringslivets kostnader og bedre konkurranseevnen.

       Ved tilpasning til av EFs felles tolltariff vil det bli justeringer i tollsatser i forhold til dagens norske satser. Det gjennomsnittlige tollnivået i EU for industrivarer er 5,7 %, mens det i Norge er 3,6 %, når det tas hensyn til handelsomfanget for den enkelte vare. Deltakelse i tollunionen vil derfor medføre økte årlige kostnader for norsk næringsliv på anslagsvis 500 mill. kroner. Denne forskjellen vil bli mindre etter hvert som resultatene av Uruguay-runden vil gjøre seg gjeldende.

       Denne merbelastning må vurderes opp mot gevinsten ved frafall av intern grensekontroll i EU og bortfall av krav om opprinnelsesregler i den interne handelen. Beregninger gjort i Europa-utredningen viser at dette vil medføre store besparelser.

       En tollunion forutsetter ikke bare felles regler om toll, men også felles ytre handelspolitikk overfor tredjeland. Dette innebærer bl.a. at EU-landene opptrer som en felles enhet i internasjonale fora som behandler toll- og handelspolitiske spørsmål, herunder i GATT.

       Det vises i meldingen til at medlemskap i EU innebærer at overenskomster som EF har inngått med tredjeland, internasjonale organisasjoner eller borgere i tredjeland vil være bindende også for Norge i samsvar med de vilkår som er fastsatt i de opprinnelige traktater eller Tiltredelsesakten. Norge har også i Tiltredelsestraktaten forpliktet seg til å tiltre avtaler som EF og medlemslandene i fellesskap har inngått med tredjeland (såkalte blandede avtaler). Bestemmelsene i disse skal anvendes fra tiltredelsestidspunktet.

       Den vesentlige del av EFs avtaleverk med tredjeland gjelder toll- og handelspolitiske forhold. Avtaler for særskilte sektorer behandles under vedkommende kapittel i denne meldingen.

       Toll- og handelspolitikken må ses i nær sammenheng. Dette gjelder bl.a. EFs avtaler når det gjelder eksportpolitikken, handelspolitiske beskyttelsestiltak, antidumpingvedtak, kvantitative restriksjoner m.m.

       Det er også betydelig grad av samsvar mellom Norges og EUs handelspolitikk. Begge baserer seg på GATTs regelverk. Både Norge og EU har vært talsmenn for å styrke og utvikle det åpne og multilaterale handelssystem.

       Ved medlemskap vil Norge bli part i EFs Europa-avtaler med Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria. Europa-avtalene støtter opp om reformprosessene i disse land og har EU-medlemskap som uttalt målsetting.

       Norsk deltakelse i Lomé-konvensjonen med 70 utviklingsland i Afrika, det karibiske området og Stillehavsområdet vil gi disse land bedre markedsadgang i Norge enn det de har i dag. Importregelverket for disse land er mer omfattende og fordelaktig enn den norske GSP-ordningen. Middelhavslandene vil også få bedre markedsadgang i Norge enn i dag. EUs GSP-ordning gjelder i praksis utviklingsland i Latin-Amerika og Asia. En del varer fra disse landene vil få dårligere markedsadgang enn under den norske GSP-ordningen. EUs politikk avspeiler i betydelig grad ønsket om å prioritere de fattigste u-landene, påpekes det i meldingen. EU-landene har ingen felles bistandspolitikk. Samarbeidet tar derfor utgangspunkt i at bistand først og fremst skal være et nasjonalt anliggende.

       EU-landenes samlede bistand utgjør i dag om lag 40 % av verdens totale offentlige bistand. Både i absolutt og relativ forstand er flere medlemsland blant verdens største bidragsytere. Av sin samlede bistand, kanaliserer EU-landene i gjennomsnitt om lag 14 % eller 30 mrd. kroner gjennom Fellesskapet. EU har betydelig innflytelse og tyngde i bistandspolitisk sammenheng.

       Gjennom et omfattende avtaleverk med utviklingsland i alle verdensdeler, søker EU-landene å fremme en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling i u-landene. EU-landene har for øvrig nedfelt i Maastricht-traktaten et såkalt demokratiprinsipp i sitt utviklingssamarbeid. Det innebærer at Fellesskapets politikk på dette området skal bidra til en styrking av folkestyret og rettsstaten samt respekt for menneskerettighetene.

       Medlemskap i EU vil ikke medføre store endringer i norsk bistand og bistandspolitikk. Den viktigste endring ligger i at Norge gjennom EFs budsjetter og fond skal bidra med et beløp til EFs egen bistandsvirksomhet. På sikt vil mellom 5 og 10 % av det norske bistandsbudsjettet gå inn som en del av EUs bistand. Medlemskap gir Norge anledning til å delta i og påvirke EUs omfattende bistandspolitiske samarbeid med utviklingslandene.

       Fattigdomsorientering er innskrevet i traktatgrunnlaget som en felles målsetting for EU-landenes utviklingssamarbeid. Dette vil gi Norge med sine sterke tradisjoner innen bistandspolitikken - et godt utgangspunkt for å spille en aktiv rolle sammen med likesinnede medlemsland. Norsk EU-medlemskap vil gi mulighet til å påvirke utformingen av Fellesskapets bistandsinnsats, heter det i meldingen.

       Norske private organisasjoner vil ha muligheter til å få utvidet sitt virkeområde ved et EU-medlemskap, både gjennom Lomé-konvesjonens budsjett for utviklingssamarbeid, og i tilknytning til EUs omfattende humanitære innsats. Norske bedrifter vil også få adgang til å konkurrere om leveranser til EUs humanitære hjelp og øvrige « bistandsmarked ». Norske konsulentfirmaer vil kunne konkurrere om utredningsoppdrag finansiert av EUs bistandsmidler. Norske forskningsinstitusjoner vil dessuten kunne dra nytte av EUs betydelige avsetninger til utviklingsforskning.

       Det vises i meldingen til at samarbeidet innenfor de ulike områder er bygd opp omkring en felles institusjonell ramme. Det betyr at alle oppgaver som er lagt til Fellesskapet, skal løses av organene i samsvar med den myndighet traktatene gir dem. De viktigste organene i samarbeidet er:

-

Rådet

-	Kommisjonen

-	Europaparlamentet

-

Domstolen

-	Revisjonsretten

       I tillegg er det opprettet en rekke andre organer som dels har selvstendige funksjoner og dels skal bistå hovedorganene. De viktigste andre organer er Den økonomiske og sosiale komité, Regionkomiteen og Den europeiske investeringsbank.

       Norge vil som medlem i EU bli representert i de ulike organene og sikret innflytelse i samsvar med de prinsipper som er utviklet for medlemslandenes representasjon. Ved utvidelse av EU med de fire land som nå har fullført forhandlingene om medlemskap, blir Norges representasjon og innflytelse i hovedorganene som følger:

-

Rådet: Norge får 1 representant (det samme som alle andre medlemsland ). I de tilfeller Rådet kan gjøre vedtak ved flertall, vil Norge ha 3 av totalt 90 stemmer. Det samme vil Danmark, Irland og Finland ha, mens Sverige og Østerrike vil ha 4 stemmer hver. Dette tallet er utledet av landenes folketall, men likevel slik at de små land i forhold til folketallet får en relativt større stemmevekt enn de store. Det kreves 27 av 90 stemmer for å blokkere et forslag som kan vedtas med kvalifisert flertall (blokkerende mindretall). Dersom medlemsland med totalt mellom 23 og 26 stemmer i Rådet går imot et forslag som kan avgjøres med kvalifisert flertall, skal det innledes særskilte framgangsmåter i Rådet for å nå fram til enighet.

-	Kommisjonen: Norge vil få 1 av totalt 21 medlemmer, på linje med de fleste øvrige medlemsland. De fem store land beholder sine to medlemmer hver.

-	Europaparlamentet: Norge vil få 15 av 641 representanter. Dette er på linje med Irland. Finland vil få 16 representanter, det samme som Danmark. Videre får Sverige 22 og Østerrike 21 representanter.

-	Domstolen: Norge vil få 1 dommer i henholdsvis Domstolen og Førsteinstansdomstolen, på linje med de øvrige medlemsland. I Domstolen beholder de fem store land én ekstra dommer på rotasjonsbasis slik at det av hensyn til avstemningen unngås et likt antall dommere.

       Norge får også ett medlem av Revisjonsretten (EFs «riksrevisjon»).

       I forbindelse med utvidelsen med fire nye medlemsland har det vært reist spørsmål om behovet for institusjonelle reformer. Blant de spørsmål som har vært reist, er Europaparlamentets rolle i beslutningsprossen, antall medlemmer i Kommisjonen og medlemslandenes stemmevekt i Rådet. Disse spørsmålene vil stå på dagsorden ved Traktatkonferansen i 1996. Reformer som dreier seg om organenes sammensetning og funksjoner krever endringer i traktatgrunnlaget. Slike endringer kan bare vedtas ved enstemmighet mellom medlemslandene, heter det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at unionsborgerskap kommer i tillegg til de nasjonale statsborgerskap. Spørsmålet om en borger oppfyller vilkårene for nasjonalt statsborgerskap i et medlemsland, avgjøres i forhold til vedkommende lands lover. Unionsborgerskapet kommer som en tilleggsrett for en person som oppholder seg i et annet medlemsland enn der han er statsborger.

       Innholdet av denne retten innebærer:

-	Valgrett og valgbarhet ved kommunalvalg i det medlemsland man bor,

-	valgrett og valgbarhet ved valg til Europaparlamentet i det medlemsland man bor,

-	rett til å få hjelp av ambassader og konsulater i hvilket som helst land, dersom ens eget land ikke har ambassade eller konsulat der man befinner seg,

-	rett til å gjøre Europaparlamentet oppmerksom på uheldige forhold knyttet til EU som berører vedkommende og

-	rett til å henvende seg til Parlamentets ombud dersom man er misfornøyd med organenes handlemåte,

-	rett til å ferdes og oppholde seg i alle medlemsland, etter reglene i Roma-traktaten og tilhørende regler (uten at disse rettighetene er nye i forhold til tidligere regler).

       For norske borgere som oppholder seg i Norge, medfører ikke unionsborgerskapet særlige forandringer. Men ved medlemskap får norske borgere rett til å henvende seg til Europaparlamentet og klage til ombudet over uheldige forhold som berører EU. Reglene om unionsborgerskap får som nevnt særlig betydning for nordmenn som reiser eller tar opphold i et annet medlemsland for studier, arbeid eller andre formål.

       Visumpolitikken hører for en stor del under justissamarbeidet. Ett område er likevel et fellesskapsanliggende: Myndigheten til å avgjøre hvilke lands borgere som må ha visum for innreise til medlemslandene. Rådet skal med enstemmig vedtak fastsette hvilke borgere som trenger visum. Disse reglene skal gjelde ved innreise til hvilket som helst medlemsland. Slike regler er ennå ikke fastsatt. Utenlandske borgere må i dag ha visum for innreise til Norge, med mindre det er inngått avtale om visumfrihet med borgernes hjemland. Det er i dag ikke vesentlig avvik mellom visumplikten som gjelder i Norge og de reglene som gjelder i medlemslandene.

       Samarbeidet om folkehelse innebærer ikke noen form for samordning av medlemslandenes lover eller regler på helsesektoren. Det vil mao. fortsatt være opp til de enkelte medlemsland å bestemme organisering, finansiering og nivået på tjenestene som ytes på helsesektoren. Samarbeidet skal sikre et høyt nivå for vern av folkehelsen og retter seg i særlig grad mot forebygging av sykdommer og narkotikaproblemer. Dette gjøres ved å utfylle det arbeid som pågår i det enkelte medlemsland, heter det i meldingen.

       Transeuropeiske nett er fysisk infrastruktur for transport, telekommunikasjoner og energi, f.eks veier, jernbaner, innlands vannveier (elver og kanaler), telenett, kraftlinjer og rørledninger for gass. Siktemålet med samarbeidet på dette området er å fremme gode forbindelser mellom nasjonale transportnett og sikre adgangen til slike nett.

       Retningslinjer og prosjekter av felles interesse som gjelder et medlemslands territorium, må godkjennes av det/de berørte land.

       Fellesskapet kan også bidra til finansieringen av nasjonale prosjekter. Prosjekter innen transport kan finansieres ved hjelp av midler fra det såkalte utjevningsfondet. Prosjekter om transeuropeiske nett generelt kan også (del)finansieres ved midler fra EUs strukturfond, heter det i meldingen.

       Angående samenes situasjon i EU, vises det i meldingen til at samene i Norge har status som urbefolkning. Gjennom nasjonal lovgivning såvel som ved tiltredelse av internasjonale konvensjoner har Norge forpliktet seg til å gjennomføre og opprettholde nødvendige forvaltningsmessige og økonomiske tiltak som beskytter og utvikler samisk kultur og samfunnsliv.

       Ved norsk EU-medlemskap vil den samiske befolkning være den eneste urbefolkning i EU. Avtalen sikrer at Norge vil kunne videreføre og videreutvikle samepolitikken. En særskilt protokoll sikrer på varig basis den samiske særretten til reindrift. Protokollen åpner for utvikling av ytterligere samiske særrettigheter knyttet til samenes tradisjonelle næringsgrunnlag.

       Når det gjelder reindrift, kan Norge videreføre alle nåværende virkemidler, inkludert reindriftsavtalen og forskjellige former for statsstøtte. I tillegg til nasjonale støtteordninger, vil reindriftsnæringen kunne nyte godt av støtte fra Fellesskapet til strukturtiltak på linje med landbruket for øvrig. Næringsvirksomhet i samiske områder vil også kunne oppnå betydelig støtte fra EFs utviklingsfond. For samiske landbruksinteresser er opprettelsen av en ny, varig støtteordning for nordlig landbruk i den felles landbrukspolitikken særlig viktig.

       Dersom import av reinprodukter skaper ubalanse i det norske markedet, f.eks som følge av lavprisimport fra tredjeland, har EU forpliktet seg til å ta i bruk de tilgjengelige handelspolitiske virkemidler.

       For samiske kystsamfunn er det av stor betydning at man har fått tilfredsstillende sikkerhet for at fiske innenfor 12-milsgrensen vil bli forbeholdt norske fiskere.

       Regjeringen vil videreføre det nære samarbeidet med Sametinget og medvirke til faste samarbeids- og kontaktordninger mellom Regjeringen og Sametinget på områder som gjelder samene, understrekes det i meldingen.

       Vedr. norsk språk i EU, regulerer ikke EF medlemslandenes nasjonale språklovgivning og språkpolitikk. EF regulerer heller ikke hvilke språk som kan eller skal brukes medlemsstatene imellom. Imidlertid har Felleskapets egne språkbestemmelser stor praktisk og rettslig betydning for medlemslandene og deres borgere.

       I dag er det ni offisielle språk i Fellesskapet: Dansk, engelsk, fransk, gresk, italiensk, nederlandsk, portugisisk, spansk og tysk. Dette betyr at noen av de 12 medlemslandene har samme offisielle språk. Dersom Norge, Finland, Sverige og Østerrike kommer til, øker antall språk til 12, det vil si at de tre nordiske lands språk blir nye offisielle språk, mens Østerrike vil bruke tysk.

       Medlemslandenes språk er likestilt. Derfor skal alle de grunnleggende traktatene og alle eksisterende forordninger, direktiver, vedtak osv. som har noen aktualitet, foreligge i likeverdige tekster på samtlige språk. Når det utarbeides nye slike dokumenter, skjer dette på alle offisielle språk, og alle versjonene kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende (EF-tidende).

       Når en person eller et medlemsland henvender seg til f.eks Rådet eller Kommisjonen, foregår det på medlemslandets offisielle språk. Det samme gjelder når et av Fellesskapets organer henvender seg til et medlemsland eller en person. Saker behandles også av EF-domstolen på det eller de offisielle språk partene bruker. Videre gjør samme prinsipp seg også gjeldende når det utarbeides informasjonsmateriale av allmenn interesse. Også da skal informasjonen som hovedregel foreligge i medlemslandene på landets språk.

       I møter hvor det deltar representanter fra ulike medlemsland, skal det vanligvis være mulig for alle å følge med i sitt eget språk (simultanoversettelse). Kommisjonens oversettelsestjeneste er verdens største i sitt slag, med over 1.550 ansatte.

       Det norske kravet om likestilling av bokmål og nynorsk i EU er en konsekvens av at vi har to former av det norske språk; bokmål og nynorsk. Det var ikke aktuelt å kreve at de to norske målformene ble behandlet som to ulike språk. Kravet gikk ut på at organene skulle veksle mellom målformene. Dette kan gjøres uten at det fører til økte utgifter, bare man rekrutterer både bokmåls- og nynorskbrukere ved oppbyggingen av det norske oversetterkorpset. EU har akseptert det norske standpunktet og har anmodet oversettelsestjenestene i organene om å føre en rekrutteringspolitikk i samsvar med dette, heter det i meldingen.

       Angående allmennhetens innsynsrett i forvaltningens virksomhet (dokumentinnsyn og møteoffentlighet) i det enkelte medlemsland er denne ikke regulert av EF. Regler om offentlighet hører dermed til de saker som hvert medlemsland avgjør selv ved nasjonale regler.

       I egne erklæringer peker de nordiske land på den store betydning prinsippet om åpenhet i forvaltningen har, og de gir uttrykk for at de som medlemsland vil fortsette å praktisere sine offentlighetsregler. Videre sies at arbeidet for økt åpenhet og innsyn i Fellesskapets beslutningsprosess er viktig og bør fortsette.

       Det er opp til Norge å regulere allmennhetens innsynsadgang hos egne myndigheter. Spørsmålet om offentliggjøring av dokumenter som befinner seg hos norske myndigheter, vil også ved medlemskap i EU måtte avgjøres etter reglene i den norske offentlighetsloven. Dette gjelder også for dokumenter som er avsendt fra et annet medlemsland eller fra EFs organer.

       Norge, Sverige og Finland har i medlemskapsforhandlingene med EU understreket betydningen av det nordiske samarbeidet slik det eksisterer i dag, og gitt uttrykk for at det er viktig at det nordiske samarbeid kan fortsette og videreutvikles ved søkerlandenes medlemskap i EU.

       På denne bakgrunn har partene i en felles erklæring merket seg at det nordiske samarbeidet vil bli videreført, innen rammene av de forpliktelser som følger av EU-medlemskap. Det gjelder både søkerlandene imellom og i forhold til andre land og territorier som berøres av det nordiske samarbeidet. Det siktes her spesielt til at det nordiske samarbeidet ved en utvidelse av EU, kommer til å foregå mellom fire medlemsland samt Island, Færøyene, Åland og Grønland, som ikke deltar i EU-samarbeidet.

       Dette vil gi en europeisk ramme for nordisk samarbeid på de områder som ligger innenfor EU-samarbeidet. På disse områder vil det i de fleste tilfeller være naturlig med løpende nordisk kontakt og samråd i aktuelle spørsmål. Det avgjørende vil her være hvilke felles interesser de nordiske land vil ha innenfor EU i de enkelte saker, og i hvilken grad hvert land ser seg tjent med en nordisk tilnærming. På områder som ikke dekkes av EU-samarbeidet, vil de nordiske regjeringer stå fritt til å videreføre og videreutvikle det nordiske samarbeidet, både formelt og uformelt.

       Ved medlemskap i EU kan Norden realisere målet om et nordisk hjemmemarked ved at Danmark, Sverige, Finland og Norge deltar i tollunionen og den felles handelspolitikk, heter det i meldingen.

       Svalbard vil bli unntatt fra norsk medlemskap i EU, slik at de felles EF-regler ikke skal gjelde der. Dette er samme løsning som i EØS-avtalen.

       Svalbard ligger utenfor norsk tollområde. I dag sikres Norges kulleksport fra Svalbard til Vest-Europa gjennom EFTA-konvensjonen og Norges frihandelsavtaler med EF.

       Løsningen innebærer at denne frihandel med kull og kullprodukter kan videreføres. I tillegg kan forsendelser fra Svalbard til Fastlands-Norge følge samme regler som gjelder i dag.

       Fiskevernsonen er ikke definert som en del av Tiltredelsesaktens virkeområde. Det innebærer at nåværende ordninger for fiske i sonen skal gjelde på samme måte som i dag.

       Vedrørende utenriks- og sikkerhetspolitikk, vises det i meldingen til at EF-landene allerede i 1970 utviklet et utenrikspolitisk samarbeid seg imellom gjennom Det europeiske politiske samarbeid (EPS). Formålet var å øke den gjensidige forståelsen mellom medlemslandene i internasjonale spørsmål og styrke den gjensidige solidariteten ved å samordne synspunkter i utenrikspolitiske spørsmål og opptre mer enhetlig på områder der dette var ønskelig og mulig. Gjennom EPS kom EF-landene gradvis til å spille en betydelig rolle i et stort antall viktige internasjonale samarbeids- og konfliktspørsmål. Dette gjaldt allerede tidlig fra 1970-årene for arbeidet innenfor rammen av Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) og senere i forholdet til den daværende østblokken, i forholdet til ASEAN-landene og i etableringen av det sentralamerikanske samarbeidet.

       Norge har siden 1980 hatt uformelle kontakter og senere, fra 1988, en formalisert bilateral konsultasjonsordning med EPS. Gjennom denne ordningen har norske myndigheter kunnet holde seg orientert om hovedtrekkene ved virksomheten innenfor EPS. Norges muligheter til å påvirke drøftelsene og øve innflytelse på EF-landenes holdninger i utenrikspolitiske spørsmål, har imidlertid vært begrenset, heter det i meldingen.

       Siden medlemskapsforhandlingenes begynnelse har Norge og de andre søkerlandene hatt en utvidet kontakt- og dialogordning med EPS. Etter Maastricht-traktatens ikrafttredelse har denne dialogen skjedd innenfor rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). I tillegg til hyppigere møter mellom utenriksministrene og sjefene for de politiske avdelinger har denne utvidede kontakt- og dialogordning også omfattet kontakter med 10-12 av de henimot 25 arbeidsgrupper som er opprettet i tilknytning til EPS/FUSP. Også ved internasjonale organisasjoner som FN og KSSE er det innenfor denne ordningen gradvis utviklet mer regelmessige kontakter mellom medlemslandene ved troikaen (dvs. det nåværende, det foregående og det påtroppende formannskap) og søkerlandene.

       Med iverksettelsen av Maastricht-traktaten har medlemslandene i Den europeiske union styrket og utvidet grunnlaget for et bredt utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid.

       Et sentralt virkemiddel i dette samarbeidet er mulighetene til å iverksette og gjennomføre felles handlinger på de områdene der medlemslandene har viktige felles interesser. Siktemålet er å fremme stabilitet og bidra til sikkerhet i Europa og Europas nærområder ved å forebygge og medvirke til å bilegge konflikter og sikre mer effektiv internasjonal koordinering i krisesituasjoner.

       Det vises i meldingen til at de områder som så langt er gjort til gjenstand for slike felles handlinger, alle er sentrale interesseområder også for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. De første felles handlinger er besluttet gjennomført på følgende områder:

1.	Fremme av stabilitet og fred i Europa ved å understøtte demokratiseringsprosessen og styrke det regionale samarbeidet i Sentral- og Øst-Europa, herunder å arbeide for utarbeidelsen av en stabilitetspakt for Europa med sikte på å bekrefte grensenes ukrenkelighet og løse minoritetskonflikter.

2.	Støtte til fredsarbeidet i Midt-Østen og oppfølging av Oslo-avtalen om palestinsk selvstyre.

3.	Støtte til utviklingen mot demokrati og flertallsstyre i Sør-Afrika, bl.a. i form av valgobservasjoner ved det første frie valg.

4.	Støtte til fredsbestrebelsene i det tidligere Jugoslavia og støtte til den humanitære bistand.

5.	Understøttelse av demokratiseringsprosessen i Russland, bl.a. i form av valgobservasjoner ved de russiske parlamentsvalgene.

       Utenriksministrene i EU har i samsvar med dette senere vedtatt nærmere retningslinjer for iverksetting og gjennomføring av handlingene.

       Med basis i Maastricht-traktatens bestemmelser om FUSP vil alle spørsmål av sikkerhetspolitisk betydning, også rent forsvarspolitiske, kunne bli drøftet innen rammen av FUSP. Det kan imidlertid ikke fattes operative beslutninger på forsvarsområdet innen rammen av FUSP. Felles handlinger i EUs regi er utelukket på dette området. Den nærmere utforming og iverksettelse av vedtak med forsvarsmessige implikasjoner skal skje innen rammen av Den vesteuropeiske union (VEU). Det er følgelig ikke forutsatt møter eller andre former for samarbeid mellom medlemslandenes forsvarsministre innen rammen av EU. Dette samarbeidet vil finne sted gjennom VEU. Likeledes skal EU-landenes felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, dersom den har forsvarsmessige implikasjoner, ikke berøre de forpliktelser medlemsland har i henhold til NATO-pakten, og de skal være forenlige med den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk som er fastlagt innenfor denne paktens rammer.

       Maastricht-traktaten fastslår at det i fremtiden eventuelt kan bli aktuelt å utforme en felles forsvarspolitikk innen rammen av FUSP. Den inneholder imidlertid intet om hva det eventuelle innholdet i en slik politikk skal være. I de drøftelser som fant sted mellom medlemslandene under utformingen av traktaten, ble det lagt til grunn at en slik eventuell felles forsvarspolitikk ville kunne innebære utforming av felles målsettinger på det forsvarspolitiske område og felles holdninger i forsvarspolitiske drøftelser i andre fora, som for eksempel innenfor NATO. Det er imidlertid ulike oppfatninger mellom medlemslandene i dette spørsmålet. Traktaten skisserer en målsetting på lang sikt, uten nærmere å definere noe innhold. Spørsmålet vil bli drøftet mellom medlemslandene på den regjeringskonferansen som skal sammenkalles i 1996. De land som deltar i disse drøftelsene, vil avgjøre hvorvidt målsettingen skal følges opp og hva slags innhold den eventuelt skal gis. Endringer i traktatens bestemmelser om FUSP kan bare skje på grunnlag av enstemmighet mellom medlemslandene, heter det i meldingen.

       Som et mulig framtidig mål fastslår Maastricht-traktaten at en eventuell felles forsvarspolitikk med tiden vil kunne føre til et felles forsvar. Denne eventualitet, som det er betydelig uenighet mellom medlemslandene om, vil også kunne bli gjort til gjenstand for videre drøftelser mellom medlemslandene på regjeringskonferansen i 1996.

       Regjeringen anser at det er i norsk interesse å delta fullt ut i det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet som nå er under utvikling mellom medlemslandene i Den europeiske union. Det vil være en naturlig videreføring av den utenrikspolitiske linje Norge har ført i etterkrigstiden, heter det videre.

6. Rettslige spørsmål knyttet til EU-medlemskap

       Samarbeidet om justissaker skal løse problemer som medlemslandene i fellesskap står overfor i tilknytning til alvorlig internasjonal kriminalitet. Tilstrømningen av asylsøkere og flyktninger forutsetter også tettere samarbeid. Justissamarbeidet dekker følgende områder:

-	Asylpolitikken,

-	grensekontroll,

-	innvandringspolitikken,

-	bekjempelse av narkotikamisbruk,

-	bekjempelse av internasjonalt bedrageri,

-	sivilrettslig samarbeid,

-	strafferettslig samarbeid,

-	tollsamarbeid,

-	politisamarbeid.

       Regjeringen mener det er i norsk interesse å delta i et bredt europeisk samarbeid om disse spørsmål.

       Hvert år passerer flere millioner mennesker den norske grensen. Bare et fåtall blir kontrollert. Ca 6 millioner mennesker passerte grenseovergangene i Halden politidistrikt i 1993. Av disse ble ca 25.700 personer innreisekontrollert. Dette utgjør 0,43 % av de passerende. Kontrollnivået har sammenheng med reglene i Den nordiske passkontrolloverenskomst som fastsetter at det bare skal foretas stikkprøver ved grensepasseringer mellom de nordiske land.

       I EU skal selve grensekontrollen mellom medlemslandene opphøre. Samtidig skal kontrollen mot de ytre grenser skjerpes. Som «ytre grense» regnes både grenser mot land utenfor EU, samt flyplasser og havner for ankomst og anløp fra land som ikke er medlem av EU.

       Medlemslandene har utarbeidet et utkast til en avtale om regelverket for ytre grensekontroll. Dette utkastet slår bl.a. fast at kontrollen skal utføres av de nasjonale myndigheter i hvert enkelt medlemsland med ytre grense.

       Innenfor hvert medlemsland kan kontrollen utføres helt ut til de indre grenser. Eksempelvis vil politiets og tollmyndighetenes kontrollpersonell fortsatt befinne seg der hvor narkotikaen transporteres, også i nærheten av grenseovergangene.

       Selv om bekjempelse av kriminalitet i første rekke er et nasjonalt anliggende, er det et økende behov for politisamarbeid på tvers av landegrensene. På nordisk nivå deltar Norge i et omfattende politi- og tollsamarbeid som særlig er innrettet mot narkotika. Som ledd i dette samarbeidet er det utplassert nordiske politi- og tollsambandsmenn over hele verden. Gjennom Interpol samarbeider norsk politi med politimyndighetene i 173 andre land. Det foregår også et betydelig samarbeid på tosidig basis og gjennom ulike internasjonale organisasjoner. Samtlige av disse samarbeidsformer vil bli videreført ved et EU-medlemskap. I tillegg vil Norge delta i EU-landenes samarbeid om kriminalitetsbekjempelse. Dette samarbeidet, som skjer innenfor Europol, vil innebære en reell styrking og effektivisering av politiets muligheter til å bekjempe internasjonal kriminalitet, som f.eks narkotikatrafikken, i medlemslandene, heter det i meldingen.

       Samarbeidet på tollområdet er basert på en avtale mellom medlemslandene (Napoli-konvensjonen) om gjensidig bistand for å sikre at tollreglene blir overholdt.

       Samarbeidet om strafferettslige spørsmål baserer seg for en stor del på det eksisterende samarbeid i Europarådet, og forutsetter at medlemslandene slutter seg til aktuelle Europarådskonvensjoner. Disse danner grunnlag for eventuell utbygging av samarbeidet i form av nye avtaler mellom medlemslandene. Norge er allerede tilsluttet de aktuelle Europarådskonvensjonene.

       Ansvaret for asylpolitikken ligger fullt ut hos medlemslandene. Samarbeidet EU-landene imellom bygger på felles internasjonale forpliktelser til å respektere menneskerettighetene og flyktningers rettigheter, under henvisning til reglene i den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FNs flyktningekonvensjon.

       Forpliktelsene i FNs flyktningekonvensjon innebærer at det ikke kan settes noe tak for hvor mange flyktninger som skal få beskyttelse i et medlemsland. Medlemslandene har i senere år mottatt et betydelig antall asylsøkere og flyktninger. Av denne grunn fant landene det nødvendig med et tettere samarbeid om viktige sider ved asylpolitikken. Siktemålet med samarbeidet er å gi asylsøkere mest mulig lik behandling og samme rettssikkerhetsgarantier, uansett i hvilket medlemsland en søknad behandles.

       Det første resultat av EU-landenes asylpolitiske samarbeid er Dublin-konvensjonen, som gir regler for hvilket medlemsland som har ansvar for å behandle en asylsøknad.

       EU har ingen felles innvandringspolitikk. I et indre marked uten grensekontroll, er det likevel nødvendig at medlemslandene er enige om viktige innvandringspolitiske spørsmål. Rammene for et slikt samarbeid er nedfelt i reglene om justissamarbeid.

       EU-landenes målsetting er at innvandring skal skje regulert og kontrollert. Medlemslandene utarbeider også virkemidler for å styrke fast bosatte innvandreres rettigheter og integrering i medlemslandene. Felles innsats mot rasisme og fremmedfrykt er erklært som en prioritert oppgave innen justissamarbeidet.

       Medlemslandene har forpliktelser om å slutte seg til en rekke konvensjoner om internasjonal privatrett. Norge er tilsluttet de fleste av disse konvensjonene, heter det i meldingen.

       Degt vises i meldingen til at de fleste rettslige spørsmål knyttet til et EU-medlemskap bare har betydning for samarbeidet i EF - De europeiske fellesskap (søyle 1 i EU). Dette henger sammen med at det bare er innenfor EF at regelverket har en annen karakter enn de vanlige folkerettslige forpliktelsene Norge påtar seg gjennom det internasjonale samarbeidet vi allerede deltar i (FN, EFTA m.v.). Samarbeidet i EU om utenriks- og sikkerhetspolitikk (søyle 2) og justissaker (søyle 3) er tradisjonelt folkerettslig samarbeid.

       Tradisjonelt internasjonalt samarbeid som Norge deltar i, innebærer at regler som gis av internasjonale organer, bare blir bindende for statene som sådanne, se nærmere nedenfor. Bakgrunnen for dette er det tradisjonelle suverenitetsbegrepet, der statens enerett til å bestemme hvilke rettsregler som skal gjelde på statens territorium, er et sentralt element.

       I vårt århundre har det skjedd en omfattende internasjonalisering. Samfunnsutviklingen i det enkelte land er i stigende grad avhengig av hva som skjer utenfor landets grenser. I dette perspektivet blir det tradisjonelle suverenitetsbegrepet stadig mindre dekkende som måleredskap for statens muligheter til å styre samfunnsutviklingen: Den formelle eneretten til å fastsette hvilke regler som skal gjelde innenfor statens grenser, gir ikke de nødvendige styringsredskaper som statene trenger i dag, fremholdes det i meldingen.

       Dersom nasjonale myndigheter setter seg mål for samfunnsutviklingen på områder som påvirkes stadig sterkere av forhold utenfor statens eget territorium, kan disse ikke nås utelukkende ved bruk av nasjonale virkemidler. Ved et samarbeid der statene gir felles regler som gjelder over grensene, slik at de i fellesskap utøver deler av den myndighet de før utøvet hver for seg, gjenvinner de enkelte stater styringsmuligheter som ellers ville gått tapt gjennom den økte internasjonaliseringen. Statene får dermed økt mulighet til å øve innflytelse på samfunnsutviklingen.

       Dette er bakgrunnen for at medlemslandene i EF-samarbeidet på bestemte områder har overført noe av sin myndighet til felles organer. Denne myndighetsoverføringen innebærer for det første at de regler som gis av EFs organer - EF-reglene - kan ha direkte virkning i medlemsstatene, det vil si at personer og bedrifter i statene uten videre kan legge reglene til grunn på samme måte som nasjonale lover og forskrifter. For det annet innebærer myndighetsoverføringen at EFs organer kan inngå avtaler med andre stater og organisasjoner på de områder slik myndighet er overført. De blir da bindende for medlemsstatene som om nasjonale myndigheter hadde inngått dem.

       Det er evnen EF har til å gjøre vedtak som har direkte virkning i medlemsstatene, og til å handle utad på vegne av dem, som i rettslig betydning kalles overnasjonalitet. Det er denne overføringen av myndighet som fører til at norsk medlemskap i EU krever vedtak i Stortinget med 3/4 flertall etter grunnlovens § 93, eller i form av egen grunnlovsbestemmelse etter fremgangsmåten i § 112.

       De overnasjonale trekk ved samarbeidet i EF forklares gjerne ut fra to sentrale prinsipper i EF-retten, nemlig direkte virkning og forrang.

       At en regel har direkte virkning, betyr at den kan anvendes av personer og bedrifter i medlemsstatene direkte, uten at medlemsstatene først må gjennomføre reglene i nasjonal lovgivning. Dette innebærer f.eks at dersom myndighetene i strid med EF-reglene om gjensidig godkjennelse av medisinsk utdanning forbyr en lege fra en annen medlemsstat å praktisere fordi vedkommende er utdannet i utlandet, kan legen kreve at nasjonale domstoler skal kjenne forbudet ugyldig, uten hensyn til om EF-reglene om gjensidig godkjennelse av medisinsk utdanning er gjennomført i den aktuelle medlemsstatens nasjonale lovgivning. Visse EF-regler kan private også anvende i tvister seg imellom. Et grunnlag kan være oppsigelse som følge av usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet.

       Forrangsregelen er en direkte fortsettelse av regelen om direkte virkning og går ut på at dersom en EF-regel som har direkte virkning, står i motstrid med en nasjonal regel, skal EF-regelen anvendes, og ikke den motstridende nasjonale regel. Når man skal vurdere betydningen av forrangsregelen, må man ta i betraktning at det allerede gjelder et alminnelig tolkningsprinsipp i norsk rett om at man ved tolkningstvil skal legge vekt på hvilken løsning som er i samsvar med landets internasjonale forpliktelser.

       EU-samarbeidet bygger på flere traktater inngått mellom medlemsstatene. De viktigste av disse er Traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten), Traktaten om Det europeiske fellesskap (EF-traktaten eller Roma-traktaten), Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF-traktaten) og Traktaten om Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM-traktaten). Disse traktatene oppretter de organer som skal drive samarbeidet fremover; de gir dem myndighet til å utstede felles regler og inneholder de sentrale bestemmelser om reglenes form og innhold.

       Bestemmelser i traktatene som gir personer eller bedrifter rettigheter eller pålegger dem plikter, kan ha direkte virkning i medlemsstatene dersom reglene er så klare at en domstol kan bruke dem til å avgjøre en tvist.

       Traktatene gir organene myndighet (hjemmel) til å utstede felles regler. Disse reglene kalles for det avledede regelverk. Det avledede regelverk består av to typer generelle regler: Forordninger og direktiver.

       Forordninger skal være bindende overfor alle og få direkte anvendelse i medlemsstatene. Forordningene kan sammenlignes med lover og forskrifter i norsk rett.

       Direktiver er rettet til medlemsstatene og forutsetter at regelverket skal gjøres til en del av nasjonal rett etter vedtak av nasjonale myndigheter. Det er opp til medlemsstatene hvordan direktivene skal gjennomføres. Likevel kan direktiver ha direkte virkning i medlemsstatene dersom følgende vilkår er oppfylt:

-	Direktivet gir privatpersoner eller bedrifter klare og utvetydige rettigheter overfor nasjonale myndigheter,

-	medlemsstaten har ikke gjennomført direktivet innen den fristen som direktivet selv setter, eller gjennomføringen er skjedd på feil måte slik at nasjonal rett ikke stemmer med EF-retten.

       Det avledede regelverk består også av vedtak som retter seg til bedrifter eller medlemsstater. Vedtakene er bindende for dem de er rettet til. Vedtak rettet direkte mot bedrifter brukes for å håndheve EFs konkurranseregler. I tillegg finnes regelverk som ikke er bindende, f.eks uttalelser og anbefalinger (rekommandasjoner).

       EFs organer kan bare gi felles regler i de tilfeller der de grunnleggende traktatene tillater det. Medlemsstatene har derfor kontroll med hvilke områder som skal høre under EFs myndighet og hvilke som skal være forbeholdt medlemsstatene. Dersom EFs organer ønsker å gi regler på et felt som ikke er omhandlet i traktatene, kreves en traktatendring som må godkjennes av nasjonalforsamlingene i alle medlemsstater, heter det i meldingen.

       Prinsippet om at EF bare kan handle når det er hjemmel for det i en traktatbestemmelse, kalles legalitetsprinsippet. EFs myndighetsutøvelse begrenses videre av nærhetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet.

       Nærhetsprinsippet går ut på at EFs organer bare skal gi regler dersom dette er nødvendig for å oppnå traktatenes målsettinger, og når det ikke er mulig å nå målet like godt ved at medlemsstatene selv gir regler på området. Nærhetsprinsippet bygger på at beslutninger som berører borgerne, skal tas så nært borgerne som mulig, ut fra et ønske om desentralisering av beslutningsmyndigheten. Disse reglene er nedfelt i Maastricht-traktaten. Nærhetsprinsippet gjelder på områder der både EF og medlemsstatene kan handle. Der det er klart at det bare er EFs organer som har myndighet, f.eks til å fastlegge tollregler, har ikke avveiningen mellom EFs og medlemsstatenes muligheter til å oppfylle målsettingene noen betydning.

       Proporsjonalitetsprinsippet får anvendelse når EFs organer skal utforme regler på et område. Prinsippet innebærer at reglene ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å nå målsettingen for reguleringen, og ikke unødig begrense medlemsstatenes muligheter til å supplere de felles regler på en måte som kan ivareta nasjonale og regionale behov.

       Både Rådet, Europaparlamentet og Kommisjonen skal vurdere om disse prinsippene blir fulgt når det foreslås nye regler.

       Hjemmelsbestemmelsene i traktaten fastsetter også om det kreves enstemmighet for å treffe en avgjørelse, eller om det er tilstrekkelig med kvalifisert flertall.

       EF-domstolen fører kontroll med at de andre EF-organene ikke går utover sin myndighet etter traktatene.

       Angående forholdet til Grunnlovens § 93, vises det i meldingen til at denne ble vedtatt i 1962, samtidig som norsk medlemskap for første gang var aktuelt. Bestemmelsen gir Stortinget anledning til med 3/4 flertall å samtykke i at Norge overfører slik myndighet som etter Grunnloven skal utøves av norske statsorganer, til en internasjonal organisasjon som Norge slutter seg til. Bestemmelsene gir dermed en alternativ fremgangsmåte til § 112. Ettersom medlemskap i EU innebærer at det innenfor rammen av EF-samarbeidet kan treffes avgjørelser som får direkte virkning i Norge, og dessuten at EF i visse tilfeller kan inngå traktater på vegne av Norge, krever norsk EU-medlemskap at Stortinget må treffe vedtak etter § 93.

       § 93 krever at myndighetsoverføringen må gjelde « et sagligt begrænset Omraade » og ikke romme « Beføyelser til at forandre denne Grundlov ».

       Helt fra bestemmelsen ble vedtatt, har det vært diskutert om § 93 egentlig gir tilstrekkelig hjemmel for norsk medlemskap i EF/EU. Professorene Castberg, Andenæs og Opsahl avga i 1967 betenkninger om Grunnloven § 93 og norsk medlemskap i EF. Disse betenkningene har senere vært sentrale i debatten. De konkluderte alle med at et norsk EF-medlemskap ikke ville være i strid med vilkåret om « sagligt begrænset Omraade ».

       Etter Maastricht-traktaten er rammene om myndighetsoverføringen til Det europeiske fellesskap i noen grad utvidet til å omfatte andre saker enn det felles marked og tilnærming av den økonomiske politikk. Noen radikal utvidelse av EFs kompetanseområde er det likevel ikke snakk om. Roma-traktatens art. 235, som gir Rådet myndighet til å vedta med enstemmighet « egnede bestemmelser » om tiltak som synes nødvendig for å virkeliggjøre ett av Fellesskapets mål på det felles markeds virkeområde, har i en viss utstrekning allerede vært brukt til å fatte vedtak på områder som har ligget i grenseområdet for hva som kan anses som økonomiske forhold. Enkelte av endringene i traktatens artikkel 2 og 3 som ble vedtatt med Maastricht-traktaten kan derfor vel så gjerne betraktes som en stadfestelse av tidligere praksis, som egentlige utvidelser av EFs overnasjonale myndighet.

       Den økonomiske og monetære union (ØMU) innebærer ingen myndighetsoverføring før en medlemsstat eventuelt blir omfattet av en felles valuta som ledd i den tredje fase av ØMU. Tiltredelse til EU innebærer at Norge godtar å delta i den tredje fase av ØMU. Når Rådet fatter vedtak om innledning av den tredje fase, vil det være avgjørende at de politiske forutsetninger for å innføre en felles valuta, er til stede i medlemslandene. Fra norsk side har man lagt vekt på at balansen i norsk økonomi må være tilfredsstillende, og hvor mange av våre viktige handelspartnere som vil delta. Når spørsmålet kommer opp, vil det være naturlig at Regjeringen legger sin vurdering fram for Stortinget, påpekes det i meldingen.

       Myndighetsoverføringen i tredje fase av ØMU er i første rekke knyttet til penge- og valutakurspolitikken. Det er naturlig å se innføringen av en økonomisk og monetær union med en felles valuta som en videreutvikling innenfor rammen av det felles (indre) marked og den gradvise tilnærming av medlemslandenes økonomiske politikk, som har vært målsettinger for EF siden vedtakelsen av Roma-traktaten i 1957.

       Maastricht-traktaten etablerer også et samarbeid på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område og et justissamarbeid. På disse områdene skjer det ingen overføring av nasjonal myndighet. På disse områder gjelder bare de tradisjonelle folkerettslige innskrenkninger i statenes handlefrihet. Samarbeidet innenfor disse nye områdene er derfor, som utgangspunkt, ikke relevant ved vurderingen av om EU-medlemskap innebærer overføring av myndighet innenfor et « sagligt begrænset Omraade ». Rett nok kan visse samarbeidsområder overføres fra å være mellomstatlig til å bli en del av EF-samarbeidet, men det må i så fall skje ved enstemmig vedtak og godkjennelse i medlemsstatenes nasjonalforsamlinger i det enkelte tilfelle i henhold til statenes forfatninger.

       Den utvidelse av området for EF/EU-samarbeidet som har skjedd etter 1967, er altså ikke så stor at det tilsier noen annen konklusjon enn den gang i forhold til vilkåret om at myndighetsoverføringen skal skje på et « sagligt begrænset Omraade ».

       Dersom tolkningen av § 93 på dette punktet skulle bli aktuelt i en tvist for norske domstoler, vil Stortingets egen grunnlovsforståelse på dette punkt etter all sannsynlighet bli tillagt avgjørende betydning.

       § 93 tolkes tradisjonelt slik at den ikke bare forhindrer formelle endringer i Grunnloven gjennom en beslutning på overnasjonalt plan, men også slik at den utgjør en sperre mot at norske domstoler på grunnlag av overnasjonale regler treffer avgjørelser i strid med Grunnloven.

       Da spørsmålet om Grunnloven § 93 ble vurdert i 1967, anså man muligheten for en konfliktsituasjon mellom EF-retten og Grunnloven som så teoretisk at det ikke kunne utgjøre noen sperre mot medlemskap. Det er ikke grunnlag for å hevde at muligheten for konflikt er større i dag. Tvert om har EF-retten siden 1967 utviklet et omfattende rettighetsvern gjennom Domstolens praksis, og EF-retten skal etter Maastricht-traktatens art. F nr. 2 respektere menneskerettighetene slik de er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og i medlemsstatenes forfatningstradisjoner. I realiteten gir derfor EF-retten i dag et mer omfattende og moderne rettighetsvern enn Grunnloven.

       Skulle mot formodning en konflikt bli satt på spissen i Norge, er det opp til Høyesterett i siste instans å avgjøre spørsmålet om hva som er gjeldende rett i Norge. Dommer avsagt av nasjonale domstoler kan ikke ankes inn for EF-domstolen, fremholdes det i meldingen.

       Det vises videre til at traktaten om Den europeiske union ikke inneholder egne bestemmelser om opphør av medlemskap. Spørsmålet om et medlemsland har adgang til å bringe medlemskapet til opphør, må derfor besvares på bakgrunn av hva som generelt kan utledes av de foreliggende traktater og prinsipper i den alminnelige folkerett.

       Etter den alminnelige folkerett har statene rett til å si opp traktater dersom en slik rett er en naturlig konsekvens av traktatens art, selv om traktaten ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om oppsigelse.

       EUs traktatgrunnlag kjennetegnes ved at medlemsstatenes forpliktelser er i stadig utvikling. Medlemsstatene kan også i en viss utstrekning pålegges forpliktelser som de ikke enkeltvis samtykker i, dersom en beslutning fattes med kvalifisert flertall i Rådet. Samarbeidet i EU adskiller seg på dette punktet klart fra tradisjonelle traktatforhold, i en retning som tilsier at det foreligger oppsigelsesadgang etter reglene i den alminnelige folkerett.

       Medlemsstatene har selv i flere sammenhenger opptrådt i samsvar med en slik forutsetning. For eksempel avholdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EF i 1975, noe som må forutsette en mulighet til å ta konsekvensen av et flertall mot medlemskap, nemlig at medlemskapet i så fall kan bringes til opphør. Grønland ble med i EF i 1973 som en del av Danmark. Etter en grønlandsk folkeavstemning i 1982 som konkluderte med at et flertall av folket ikke ønsket medlemskapet, ble det forhandlet fram et resultat som innebar uttredelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) og EURATOM og en status som assosiert oversjøisk land etter Roma-traktaten.

       Den tyske Forfatningsdomstolen vurderte i sin dom av 12. oktober 1993 om Maastricht-traktaten hvorvidt Tyskland kan si opp medlemskapet i EU. Forfatningsdomstolen la til grunn at Tyskland kan bringe medlemskapet i EU til opphør dersom tyske myndigheter beslutter seg for det, heter det i meldingen.

7. Samfunnsøkonomiske virkninger

       Det vises videre i meldingen til at full sysselsetting er det overordnede målet i den økonomiske politikken for Regjeringen. En varig økning i sysselsettingen er nødvendig for å bevare en høy velferd og en rettferdig fordeling. Dette overordnede målet i den økonomiske politikken vil for Regjeringen ligge fast, uavhengig av spørsmålet om EU-medlemskap.

       Norges store utenrikshandel og deltakelse i internasjonale markeder har vært en viktig forutsetning for utviklingen av den norske velferdsstaten. Nasjonale virkemidler som tidligere fungerte godt i mer lukkede økonomier, er i senere år gradvis blitt svekket som følge av at økonomiene er blitt mer åpne og internasjonaliserte. En stadig mer sammenvevd internasjonal økonomi har samtidig ført til at de internasjonale politiske styringsinstrumentene er blitt utviklet videre. Der vi tidligere utviklet nasjonale styringsredskaper, er det nå nødvendig med samarbeid om flernasjonale løsninger, f.eks for valuta- og kapitalmarkedene.

       Utviklingen av EU-samarbeidet endrer samarbeidsforholdene i Europa på mange måter. Det må antas at det etter hvert vil være naturlig å utvide EU østover. Dette vil forsterke EUs stilling som den dominerende organisasjonen for økonomisk-politisk samarbeid i Europa, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Regjeringen ser et EU-medlemskap som en videreutvikling av det økonomisk-politiske samarbeidet som er etablert mellom Norge og andre industriland etter krigen. Dersom Norge skal være en likeverdig part i det økonomiske samarbeidet mellom de europeiske landene, foreligger det etter Regjeringens syn ingen gode alternativer til EU-medlemskap. Regjeringen mener et EU-medlemskap er et egnet virkemiddel til å oppnå innflytelse over de beslutninger som i overskuelig framtid vil styre det økonomiske samkvemmet i Europa.

       Målene som er trukket opp for samarbeidet i Fellesskapet, har tradisjonelt stått sentralt også i norsk økonomisk politikk. Hovedlinjene i solidaritetsalternativet og i Regjeringens politikk for å styrke sysselsettingen kan etter Regjeringens syn forsterkes og suppleres gjennom et utvidet europeisk samarbeid. Samtidig vil utformingen av den økonomiske politikken i Norge og utviklingen av velferdsordningene fortsatt være et nasjonalt anliggende.

       Uavhengig av vår framtidige tilknytning til EU står Norge overfor betydelige omstillinger i økonomien i løpet av de nærmeste 10-15 årene. Fordi vi er avhengige av utenrikshandelen, må norsk næringsliv være konkurransedyktig overfor næringslivet i andre land. De omstillingene dette innebærer, kan vi ikke hindre uten at det oppstår kostnader som i det lange løp må betales gjennom lavere levestandard.

       Erfaringene fra land som har gått langt i å skjerme sitt næringsliv fra utenlandsk konkurranse, viser at dette i lengden ikke er en farbar vei. De utfordringer den internasjonale økonomiske integrasjonen reiser, kan best møtes med samordnede internasjonale tiltak. Økt deltakelse i internasjonale markeder og internasjonalt økonomisk samarbeid vil ytterligere styrke grunnlaget for verdiskapingen i næringslivet, heter det i meldingen.

       Alternativet til et EU-medlemskap vil innebære store endringer i forhold til den økonomiske utviklingen og de økonomisk-politiske omgivelser som Norge har hatt fram til i dag. Dette skyldes at verden omkring oss forandres. EU fortsetter integrasjonen. Våre nærmeste handelspartnere i EFTA står på terskelen til medlemskap. En ny GATT-avtale er undertegnet og konkurransen fra land utenfor Europa skjerpes.

       Det kan bli et krevende utgangspunkt å tilpasse oss de nye konkurransevilkårene, særlig dersom flere av våre nærmeste handelspartnere i EFTA også blir EU-medlemmer.

       I prinsippet har Norge to hovedretninger å velge mellom utenfor EU:

-

Vi kan skjerme oss fra utenlandsk konkurranse ved å opprette ensidige støtteordninger eller handelshindre, men må da regne med tilsvarende mottiltak i andre land og eventuell utestengelse fra internasjonale handelsavtaler. Erfaringene som er gjort med en slik politikk i bl.a. Øst-Europa og Latin-Amerika, er som nevnt ikke gode. Dette alternativet er i praksis ikke aktuelt.

-

Næringslivet i Norge må alternativt tilpasse seg situasjonen på verdensmarkedet, og lover og regler for næringsvirksomhet må langt på vei tilpasses det lovverk som følger av internasjonale avtaler eller er allment akseptert av våre handelspartnere. Dette omfatter bl.a. fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De bestemmelser som fattes av EU, vil Norge i en slik situasjon i stor grad måtte følge, uten at vi har direkte innflytelse over dem.

       Hvis Norge står utenfor EU, kan veksten i økonomien bli svakere bl.a. fordi investeringene vil kunne bli lavere som følge av at de andre søkerlandene blir medlemmer. Dersom heller ikke de andre nordiske søkerlandene blir medlemmer, vil effekten på investeringene trolig bli mindre, heter det videre i meldingen.

       Hovedlinjene i den økonomiske politikken er:

-	Budsjettpolitikken brukes aktivt for å jevne ut svingningene i økonomien og styrke sysselsettingen. Budsjettutviklingen må være forsvarlig i et flerårig perspektiv.

-	Penge- og valutapolitikken rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Pengepolitikken skal, sammen med de andre virkemidlene i den økonomiske politikken, bidra til en stabil økonomisk utvikling.

-	Hovedtrekkene i skattesystemet føres videre.

-	For å styrke den kostnadsmessige konkurranseevnen også i årene framover er Regjeringen innstilt på et inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet.

-	Sysselsettingspolitikken innrettes mot å bedre virkemåten i arbeidsmarkedet og øke mulighetene for at de ledige kommer i arbeid.

-	Nærings-, distrikts- og den øvrige strukturpolitikken skal bidra til at landets ressurser utnyttes best mulig for å sikre sysselsettingen og bevare hovedtrekkene i bosettingsmønstret.

       Deltakelse i den økonomiske og monetære unionen med en felles valuta vil bety at pengepolitikken utøves av det nye europeiske systemet av sentralbanker, ESSB. Ansvaret for retningslinjene for valutakurspolitikken vil ligge hos de politiske myndigheter ved Rådet av EUs finansministre. Beslutningsmyndigheten i den økonomiske politikken for øvrig vil tilligge de nasjonale myndigheter. Ved å delta i en valutaunion vil muligheten for nasjonale valutakursjusteringer ikke lenger eksistere. Når Regjeringen likevel finner at vi i fremtiden bør kunne oppgi mulighetene til å føre en kursjusteringspolitikk, er det basert på følgende vurderinger:

-	Det forutsettes at ØMU etableres etter forutsetningene og på bred basis.

-	Erfaringene med bruk av devalueringsvirkemidlet på 1970- og 1980-tallet viste at det i stor grad bidro til å øke inflasjonen uten i særlig grad å løse de underliggende realøkonomiske problemene.

-	Gjennom deltakelse i ØMU understøttes en stabil økonomisk utvikling som i seg selv reduserer behovet for valutakursjusteringer.

-

Opprettholder vi muligheten for å devaluere, dvs. fortsetter vi med egen valuta i randen av en europeisk valutaunion, vil muligheten for en stabil økonomisk utvikling kunne bli svekket. Risikoen for valutauro, spekulasjoner og press mot den norske kronen vil i en slik situasjon øke. Det er mest sannsynlig at vi i så fall må betale for en slik mulighet gjennom større usikkerhet og høyere rentenivå enn om vi går med i det felles valutasamarbeidet.

       Det vises i meldingen til at Norge har i hele perioden fra 1962 oppfylt Maastricht-traktatens krav til budsjettbalanse.

       Målene for den økonomiske politikken i EU er høy sysselsetting og sosial trygghet, prisstabilitet, bærekraftig vekst som tar hensyn til miljøet m.v. ESSB skal innenfor sitt virkeområde ha til hovedmål å opprettholde prisstabilitet. Dette må ses på bakgrunn av at pengepolitikken innenfor EU best kan bidra til å nå målene for vekst og sysselsetting ved å rettes inn mot prisstabilitet. Prisstabilitet blir gjerne definert som lav årlig inflasjon, f.eks i området 1-3 %.

       Det pekes i meldingen på at den klare politiske erkjennelse av at arbeidsledigheten i EU nå er uakseptabelt høy, har ført til at ledighetsproblemene er satt i sentrum for den økonomiske politikken i EU. Det er imidlertid grunn til å understreke at EU på fellesskapsnivå i begrenset utstrekning har egne virkemidler av direkte betydning for sysselsettingen, særlig sammenlignet med de virkemidler medlemslandene har. Sysselsettingspolitikken er et nasjonalt anliggende, hvor myndigheter, næringsliv og organisasjoner i hvert medlemsland må søke etter løsninger.

       Samarbeidet i EU kan likevel bli et viktig tillegg til dette. De fleste vesteuropeiske landene har arbeidsledighetsproblemer, og felles problemer vil ofte kreve felles løsninger. Det er derfor av betydning både for EU og for medlemslandene at samordningen på fellesskapsplan av den økonomiske politikken kan bli effektiv, slik at landene ikke i stor grad skyver problemene over på hverandre. En politikk for økt sysselsetting blir mest effektiv dersom landene gjennomfører en økonomisk politikk som trekker i samme retning.

       Gjennom samarbeidet med de andre landene i Vest-Europa tar Regjeringen sikte på å forsterke kampen mot arbeidsledigheten og styrke mulighetene for nye arbeidsplasser. Regjeringen vil arbeide for å utforme et « solidaritetsalternativ » for Europa, der full sysselsetting blir hovedmålet. Den europeiske fagbevegelsen må trekkes aktivt med i dette arbeidet. De norske erfaringer med og resultatene fra et forpliktende inntektspolitisk samarbeid er et viktig bidrag i arbeidet med en slik sysselsettingsstrategi. Forutsetningen for å få direkte innflytelse over politikken som føres i EU, er at Norge deltar i samarbeidet på lik linje med øvrige land, dvs. som medlem av Den europeiske unionen, heter det i meldingen.

       Det fremholdes at et EU-medlemskap i det store og hele ikke vil begrense den nasjonale friheten til å bestemme omfanget og innretningen av den offentlige sektoren. Det avgjørende for utviklingen i velferdsordningene i Norge i årene fremover vil i første rekke være den økonomiske og budsjettmessige utviklingen, som i stor grad er avhengig av vår egen verdiskaping, samt evne og vilje til å føre en målrettet og ansvarlig økonomiske politikk.

       På grunnlag av en forventet høyere verdiskaping med et norsk EU-medlemskap legger Regjeringen til grunn at mulighetene til å opprettholde og videreutvikle velferdsordningene og øke velferdsnivået i Norge vil være større med et EU-medlemskap enn om Norge blir stående utenfor.

       Et EU-medlemskap vil i seg selv ikke legge spesielle begrensninger på muligheten til å opprettholde det samlede skatte- og avgiftsnivået og derved det finansielle grunnlaget for de offentlige velferdsordningene. En større verdiskaping ved medlemskap vil tvert imot styrke grunnlaget for velferdsstaten herunder folketrygden, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at for Regjeringen er det naturlig å velge en langsiktig innfallsvinkel for å vurdere de økonomiske virkningene av et EU-medlemskap. De økonomiske konsekvensene av et slikt veivalg vil trolig ikke gjøre seg sterkt gjeldende på kort sikt, men det kan få stor betydning for det økonomiske grunnlaget for samfunnet ved inngangen til det neste århundret. Samtidig er det også nødvendig å ta stilling til hvordan de omstillingene i økonomien som er nødvendige på lang sikt, best kan gjennomføres i løpet av 1990-årene.

       Små land som Norge har mest å hente ved å utnytte det internasjonale vare- og tjenestebyttet, fordi vi har et ensidig ressursgrunnlag som gjør det kostbart å produsere enkelte varegrupper innenlands. Med små hjemmemarkeder er det også store gevinster i å utnytte stordriftsfordeler gjennom eksport til verdensmarkedet, slik at vi ved minst mulig bruk av innenlandske ressurser kan finansiere import av varer og tjenester fra utlandet.

       Et EU-medlemskap kan forsterke de direkte langsiktige gevinstene av økt samhandel og trygghet for rammevilkår som er nedfelt i EØS-avtalen bl.a. av følgende grunner:

-	Bedret konkurranseposisjon for næringslivet som følge av lavere prisnivå på innsatsvarer og reduserte kostnader knyttet til grensepasseringer og pengetransaksjoner med andre land.

-	Sikrere markedsadgang til Vest-Europa gjennom deltakelse i tollunionen og sterkere handelspolitisk posisjon overfor tredjeland.

-	Et lavere rentenivå i det lange løp enn dersom vi blir stående utenfor, som følge av at «risikopremien» for plasseringer i Norge kan bli redusert ved å delta i det europeiske valutasamarbeidet.

-	Redusert prisnivå og økt kjøpekraft for forbrukerne som følge av ytterligere nedbygging av handelshindre og økt utenlandsk konkurranse, bl.a. for matvarer.

       Det heter videre i meldingen at et EU-medlemskap i tillegg kan ha viktige indirekte virkninger for de langsiktige rammevilkårene for næringslivet:

-

Et medlemskap kan over tid bidra til å bedre bedriftenes tilpasning og omstillingsevne, både som følge av at norske bedrifter vil møte sterkere konkurranse som på lang sikt øker produktiviteten, og som følge av mer stabile og forutsigbare rammevilkår for bl.a. valutakursutviklingen og adgangen til det europeiske markedet. Dermed er også forutsetningene for en mer permanent økning i verdiskapningen til stede.

-

Gjennom mer stabile rammevilkår og sikrere markedsadgang legges grunnlaget for at flere bedrifter i den konkurranseutsatte sektoren i lengden vil velge å lokalisere sin virksomhet til Norge. Dette må antas å få stor betydning for investeringsnivået i norsk konkurranseutsatt virksomhet og skape grunnlag for høyere produksjons- og inntektsvekst på lengre sikt. Et permanent lavere rentenivå enn dersom vi blir stående utenfor, trekker i samme retning.

       Et medlemskap vil gi gevinster i form av kostnadsreduksjoner i næringslivet. Gjennom ringvirkninger i økonomien vil dette sammen med høyere investeringer få klare positive virkninger for Norges samlede inntekter, sysselsetting og øvrig økonomisk aktivitet på kort og lang sikt.

       Tilsvarende vil en avgjørelse om å stå utenfor EU kunne få en umiddelbar negativ effekt på investeringsaktiviteten. Dersom ingen av de nordiske søkerlandene blir EU-medlemmer, kan de negative virkningene for norsk økonomi av å stå utenfor bli mer begrenset.

       Et EU-medlemskap vil på denne bakgrunn gi grunnlag for høyere verdiskaping og sysselsetting enn dersom Norge blir stående utenfor.

       Et EU-medlemskap vil påvirke den økonomiske utviklingen i 1990-årene gjennom flere forhold:

-	Utslag på prisnivået, konkurranseevnen i næringslivet og husholdningenes forbruk som følge av lavere priser i tollunionen, særlig på matvarer.

-	Hvor raskt omstillingene skjer i virksomheter som møter økt internasjonal konkurranse;

-	Hvor raskt nye investeringer og utvidelser av eksisterende virksomheter kommer i gang i de bedriftene som får bedre muligheter til å utnytte sine konkurransefortrinn;

-	Utformingen av den økonomiske politikken i overgangsfasen.

       Det fremholdes i meldingen at fiskerinæringen vil få bedre konkurransevilkår på EU-markedet på grunn av at toll og andre handelshindringer ved fiskeeksport vil falle bort. Siden EUs tollsatser særlig rammer bearbeidede produkter, vil fiskeforedlingsindustrien få muligheter for økt verdiskaping og sysselsetting. For de viktigste bearbeidede produktene har EU i dag opp til 25 % toll. Den effektive toll, dvs. den tollen som i realiteten legges på bearbeidingsverdien, er langt høyere. Oppdrettsnæringen vil også få bedre muligheter for vekst ved et EU-medlemskap.

       Gjennom deltakelse i EUs landbrukspolitikk vil norske husholdninger få økonomiske fordeler av billigere matvarer og dermed reduserte kostnader i husholdningene. Husholdningenes utgifter til matvarer utgjør i dag i størrelse 50 mrd. kroner eller ca 15 % av husholdningenes konsum i Norge. Lavere matvarepriser vil også bidra til lavere pris- og kostnadsvekst i norsk økonomi. Potensialet for nedgang i matvareprisene for forbrukere i Norge anslås til å være i intervallet 10 til 20 %.

       Utviklingen i jordbruket som følge av EU-medlemskap må vurderes i forhold til den utvikling næringen i alle tilfelle vil stå overfor i årene som kommer og som innebærer at:

-	Sysselsetting og brukstall vil gå ned, jf. den trendmessige utvikling en har hatt over en lang periode. Fortsatt sterk produktivitetsvekst vil bidra til at produksjonen av sentrale jordbruksprodukter kan opprettholdes på et høyt nivå.

-	Både produsentpriser og forbrukerpriser på viktige jordbruksvarer, spesielt melk, kjøtt og korn, må reduseres ytterligere for å komme nærmere nivået i våre naboland.

-	Et robust og levedyktig jordbruk krever fortsatt effektivisering i jordbruksproduksjonen. Dette vil bli kombinert med en fortsatt sterk satsing på miljø og bygdeutvikling for å sikre et bærekraftig landbruk og stimulere til omstilling og nyskaping.

       Mot denne bakgrunn legger Regjeringen følgende prinsipper til grunn for utviklingen i jordbruket:

       Det tas sikte på å opprettholde sysselsettingen i jordbruket på om lag samme nivå på lengre sikt som det gjennomføringen av fjorårets jordbruksreform, en omlegging av importvernet og en videreføring av den trendmessige utviklingen i sysselsetting og brukstall tilsier, jf. omtalen ovenfor. Produksjonssammensetningen kan bli noe endret og jordbruksprisene noe lavere. Dette vil samtidig bidra til billigere mat og større fordeler for norske konsumenter ved et evt. EU-medlemskap.

       Fordi skjermingsstøtten ved et evt. EU-medlemskap forventes å bli lavere enn om Norge skulle velge å stå utenfor, vil et robust og levedyktig jordbruk ved medlemskap kreve noe høyere budsjettstøtte. Regjeringen er derfor innstilt på at det gis budsjettstøtte inklusive overføringer fra EU ved et EU-medlemskap slik at jordbruksproduksjonen også på lengre sikt kan få en utvikling både i distriktene og sentrale strøk ut fra de prinsipper som er lagt til grunn i St.prp. nr. 8 (1992-1993). Både med og uten medlemskap må en regne med at den samlede budsjettstøtten og skjermingsstøtten på sikt reduseres betydelig i forhold til dagens nivå, men kostnadsreduksjonene i jordbruket vil trolig komme noe raskere med et EU-medlemskap enn uten.

       Jordbruksavtalen innebærer pristilpasning på matvarer til EU-nivå ved tiltredelse. Samtidig er det overgangsordninger slik at primærprodusenter og næringsmiddelindustrien kan gjøre nødvendige tilpasninger. Pristilpasning ved tiltredelse vil likevel kreve spesielle tiltak.

       Følgende områder i forhandlingsresultatet står sentralt for utformingen av de overgangsordninger Regjeringen legger opp til både for primærjordbruket og næringsmiddelindustrien:

-	Verdinedskriving av lagerbeholdninger i næringsmiddelindustrien og av «dyrekapital» i primærjordbruket.

-	Kompensasjon for primærprodusenters inntektstap som følge av en pristilpasning til EU.

-	Støtte til investeringer, omstilling, produktutvikling og kompetanseheving i perioden fram til tiltredelsestidspunktet og etter tiltredelsen i EU.

-	Et system for importovervåking og fastsettelse av importbegrensning som er nødvendig for å hindre alvorlige markedsforstyrrelser.

       Disse ordningene må ses i sammenheng med utformingen av det framtidige permanente virkemiddelsystem og utfasingen av eksisterende nasjonale støtteordninger. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en samlet framstilling av forhold av betydning for næringsmiddelindustrien ved et EU-medlemskap, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Norges bidrag til Fellesskapets budsjett vil være et bruttobidrag som vil belastes statsbudsjettet. Tilbakeføringene fra EU til Norge vil i det alt vesentlige tilfalle privat sektor, i første rekke landbruksnæringen og distriktene.

       Norges nettobidrag til EU framkommer som differansen mellom overføringer fra Norge til EU og overføringene fra EU til norske sektorer. Regjeringen legger til grunn at den nedgang i landets disponible inntekt som isolert sett følger av nettobidraget til EU, i forhold til en situasjon der Norge står utenfor EU, i løpet av noen år vil motsvares av en forskjell i BNP som mer enn overstiger det som er nødvendig for å finansiere nettobidraget. Norge som nasjon tjener på et EU-medlemskap. Siden Norges disponible inntekt blir større, styrker også et EU-medlemskap grunnlaget for offentlig tjenesteproduksjon, velferdsordningene og statens finanser. Ved utformingen av budsjettpolitikken ved et EU-medlemskap vil Regjeringen legge vekt på følgende:

-

Husholdningenes kjøpekraft vil isolert sett øke vesentlig i startfasen ved et EU-medlemskap. Endret investeringsavgift m.v. gir en tilsvarende virkning for foretakssektoren. Som nevnt vil budsjettpolitikken bli anvendt til å jevne ut svingningene i den innenlandske økonomien. Den andel av Norges bidrag til EU som ikke tilbakeføres til norske sektorer, vil ikke påvirke innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. De stabiliseringspolitiske hensynene tilsier derfor at nettobidraget ikke dekkes inn ved budsjettiltak. Regjeringen legger derfor til grunn at EU-medlemskap vil medføre at underskuddet i statsbudsjettet til å begynne med isolert sett øker med om lag tilsvarende beløp som nettobidraget.

-

Når en vurderer utviklingen på noe lengre sikt, vil virkningene av at den samlede verdiskapingen blir større ved et EU-medlemskap, være avgjørende. Norges nettobidrag til EU vil kunne utgjøre i størrelse 3/4 % av BNP fra år 2000. Dersom en beregningsmessig legger til grunn et skatte- og avgiftsnivå på i størrelse 50 %, kreves det at BNP ved et EU-medlemskap blir om lag 1 1/2 % høyere enn utenfor EU for at økningen i skatte- og avgiftsinntektene som følger av høyere verdiskaping, skal finansiere nettobidraget. Over en 10 års periode krever dette at den gjennomsnittlige årlige veksten blir om lag 0,15 % høyere i EU enn utenfor, heter det i meldingen.

8. Administrative virkninger

       Det vises videre til at medlemskap i EU vil kreve tilpasninger i administrative ordninger og arbeidsmåter i statsforvaltningen. Det er naturlig at den organisering av EØS-arbeidet som er gjennomført i sentralforvaltningen, danner et utgangspunkt for en nærmere vurdering av hvilke justeringer som må foretas ved et EU-medlemskap.

       Det er flere forhold som må tas i betraktning, som behov for:

-	et best mulig samvirke mellom Regjeringen og Stortinget.

-	en effektiv forberedelse og gjennomføring av Regjeringens politikk i et faglig og organisatorisk omfattende og krevende samarbeid.

-	gode informasjons- og høringsprosedyrer.

       Samlet vil oppfylling av disse målsettinger sikre et godt grunnlag for ivaretakelse av norske interesser i EU, heter det i meldingen.

       Både for å sikre at det blir nærhet mellom beslutningene i EU og norske folkevalgte organer, og at Stortinget kan utøve sine funksjoner i henhold til norsk praksis i dag, ønsker Regjeringen i samarbeid med Stortinget å legge til rette hensiktsmessige mekanismer for utveksling av informasjon og for samråd, påpekes det.

       Omfanget og kompleksiteten i EU-samarbeidet stiller større krav til Norges evne til å samordne sine standpunkter. Norges muligheter for innflytelse vil øke ved at vi framstår med gjennomarbeidede og enhetlige standpunkter. I tilknytning til EØS-samarbeidet har Regjeringen opprettet særskilte utvalg innenfor departementsstrukturen for å lette samordningen mellom departementene. Ytterligere tilpasninger som følge av medlemskap vil naturlig ta utgangspunkt i denne strukturen.

       Høring vil gi viktige innspill til Regjeringen ved utformingen av norske standpunkter i beslutningsprosessen i EU. Regjeringen foretar nå en vurdering av høringsordningene i forbindelse med EØS-samarbeidet. Regjeringen legger opp til at berørte organisasjoner gis mulighet til å komme med innspill tidlig i beslutningsprosessen, dvs. allerede på forslagsstadiet. Dette vil komme i tillegg til den ordinære høringen i forbindelse med gjennomføringen av EØS-regelverk i norsk rett.

       Medlemskap i EU vil ikke i nevneverdig grad innebære nye forvaltningsoppgaver for kommuner og fylkeskommuner utover det som følger av EØS-avtalen. Lokale myndigheter kan imidlertid bli berørt på andre måter, f.eks i arbeidet med fordeling av støtte fra EUs strukturfond til regionale utviklingstiltak.

       Lokale myndigheter vil være representert i den nyopprettede Regionkomitéen i EU.

9. Konklusjoner

       Meldingen konkluderer med at da Regjeringen i november 1992 fikk Stortingets tilslutning til å søke og innlede forhandlinger om norsk medlemskap i Den europeiske union, var en sentral begrunnelse å ivareta fred og sikkerhet, sysselsetting, velferd og miljø i en ny internasjonal virkelighet. Regjeringen la samtidig vekt på at forhandlingene måtte munne ut i et resultat som den kunne anbefale og få tilslutning til i det norske folk.

       Det var en forutsetning for Regjeringen at forhandlingsresultatet sikret Norge kontrollen over naturressursene og ga gode løsninger for fiskeriene, for landbruket og for distrikts- og regionalpolitikken. Regjeringens utgangspunkt var ikke å kreve varige unntak fra regelverket, men å arbeide for at norske særtrekk ble en del av de felles reglene i EU.

       Etter Regjeringens syn har Norge gjennom forhandlingene oppnådd gode løsninger på alle sentrale områder.

       Tiltredelsestraktaten presiserer Norges suverenitet og suverene rettigheter over petroleumsressursene. De norske ordninger for bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene skal legges til grunn for EFs fiskeripolitikk i de nordlige farvann. Nye ordninger for nordlig landbruk vil bli en del av den felles landbrukspolitikk. Våre miljøstandarder kan opprettholdes på de områder der de er strengere enn EU-landenes.

       Avtalen sikrer grunnlaget for bosetting, sysselsetting og gode vekstmuligheter i hele landet. Slik kan vi sikre velferden og ta vare på det beste i det norske. Regjeringen anser at dette er en avtale som på en god måte ivaretar norske interesser, heter det avslutningsvis i meldingen.