Komiteens flertall, medlemmene Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna fra Arbeiderpartiet, lederen, Enoksen og Giil fra Senterpartiet, Fatland og Finstad fra Høyre, Chaffey fra Sosialistisk Venstreparti og Frafjord Johnson fra Kristelig Folkeparti, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til den trussel mot ozonlaget som stoffene halon og klorfluorkarboner (KFK) representerer. Det faktum at haloner og KFK regenereres i atmosfæren og således har betydelige langtidsvirkninger etter utslippstidspunktet, bidrar til at stoffene fra et miljømessig synspunkt er svært skadelige. Flertallet ser derfor positivt på at en fra norsk side har vært en pådriver i arbeidet med å få strenge og forpliktende internasjonale avtaler om vern av ozonlaget og likeledes at Norge var tidlig ute med å etablere mer vidtgående nasjonale utfasingsmål.

       Flertallet vil også vise til det faktum at utslippene av KFK og haloner er blitt betydelig redusert, henholdsvis med 82 % og 85 % i 1993 i forhold til 1986-nivå, og at Norge har oppfylt Montreal-protokollens reduksjonsforpliktelser med god margin. I Miljøverndepartementets svar til komiteen av 18. april 1994, som er vedlagt denne innstilling, påpekes det at Montreal-protokollen regulerer produksjon og forbruk av ozonødeleggende stoffer. Når det gjelder innsamling og destruksjon settes det imidlertid ikke spesifikke krav eller begrensninger.

       Flertallet vil imidlertid fremholde at det foreligger klare vedtak som i sterke ordelag anmoder alle kontraherende parter om å minimalisere ethvert utslipp av regulerte ozonødeleggende stoffer til atmosfæren. Det vises i denne sammenheng til 4. revisjon av Montreal-protokollen av nov. 1992, vedtak IV/23 para c og d. Selv om partene ikke er juridisk forpliktet til dette, har Norge etter flertallets vurdering en politisk forpliktelse og et svært viktig ansvar i å følge opp Montreal-protokollens vedtak også på dette punkt.

       Flertallet vil understreke at dette er av stor betydning ut fra det faktum at KFK-gasser i tillegg har en betydelig drivhuseffekt. KFK har om lag 20.000 ganger så sterk virkning som drivhusgass som CO₂. Samtidig har KFK en indirekte og avkjølende effekt ved at stoffene reduserer konsentrasjonen av en annen drivhusgass, ozon. FNs Klimapanel (IPCC) har derfor tatt ut KFK av listen over gasser som bidrar til økning av temperaturen på jordkloden. Denne indirekte « motsatte » effekten er imidlertid vanskeligere å anslå og har en global fordeling, i motsetning til ozonnedgangen. Denne ulike breddegradsfordelingen innebærer at en ikke uten videre kan se bort ifra KFK-gassenes drivhuseffekt.

       Etter flertallets vurdering bør dette også være en del av motivasjonen for miljøvernmyndighetenes arbeid for å redusere, ikke bare forbruk og produksjon, men også utslipp av KFK i form av lekkasjer fra drift, ombygging av anlegg og/eller destruksjon.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil fremholde at følgende prinsipper må legges til grunn for arbeidet med utfasing og utslippsreduksjoner av både haloner og KFK-gasser:

-	«Forurenser betaler»-prinsippet

-	«Vugge til grav»-prinsippet

-	«Føre var»-prinsippet

-	«Tenke globalt - handle lokalt»

       I Miljøverndepartementets svar til komiteen, brev datert 18. april 1994, fremholdes det at det er opp til bransjen selv å organisere og stå bak innsamlingsordninger for ozonreduserende stoffer, mens miljøvernmyndighetenes oppgave er å sette overordnete miljømål og krav til virksomheten. Dette flertallet vil vise til at Miljøverndepartementet i denne sammenheng selv legger opp til å håndtere haloner og KFK ulikt. Dette gjelder ikke bare deler av regelverket, der en bl.a. krever stans i halonbruken innen år 2000, men også innsamlingsordninger. For haloner tar en sikte på etablering av en innsamlings- og mottaksordning og opprettelse av en egen halonbank, ved hjelp av offentlig finansiering. For KFK overlates ansvaret i stor grad til bransjen selv.

       Dette flertallet mener at et minstekrav må være at miljøvernmyndighetene sikrer at det settes tilfredsstillende rammevilkår for innsamlingsordninger av denne type. Dette innebærer bl.a. at ikke leveranser til bilpressefirmaer blir billigere og mer attraktivt enn miljøvennlig innsamling og gjenvinning eller destruksjon av KFK. Bransjer og kommuner kan ikke forventes å løse slike oppgaver når denne type rammevilkår ikke er tilstede.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at prinsippet om at forurenser skal betale er et viktig prinsipp i miljøvernpolitikken, også på områder som ozonreduserende stoffer.

       Disse medlemmer viser til at om en velger ulike finansieringsordninger i forbindelse med avfallsordninger for KFK og halon, er hovedprinsippene og ansvarsforholdene mellom myndighetene og bransjene imidlertid de samme for KFK og haloner: Myndighetene setter overordnede miljømål, samt krav til virksomheten, mens bransjen selv har ansvar for å følge opp og oppfylle kravene. Disse medlemmer vil understreke at om miljøvernmyndighetene ut fra en miljømessig vurdering ser det som nødvendig å gå inn med offentlige midler for dekning av kostnader ved avfallshåndtering av halon, er ikke det det samme som at bransjens ansvar dermed overtas av myndighetene.

       Disse medlemmer understreker at de nødvendige rammevilkår er satt både for KFK og haloner, og at man således heller ikke her har skilt mellom de aktuelle stoffene. Både KFK- og halon-eieren er etter « KFK-forskriften » forpliktet til å foreta en forsvarlig avtapping av stoffene og å innlevere avtappet KFK eller halon til leverandør/importør eller til annet godkjent mottakssystem, eventuelt til innsamler for spesialavfall. Dette ansvaret vil fortsatt bransjen ha.

       Disse medlemmer vil understreke at miljøvernmyndighetene har et ansvar for at iverksatte tiltak gir tilfredsstillende miljømessig resultat.

Brannslokkingsanlegg

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil understreke behovet for en raskest mulig utskifting av halon som brannslokkingsmiddel idet haloner har en svært ødeleggende virkning på ozonlaget (10 ganger mer enn KFK). Flertallet viser til Miljøverndepartementets svar til komiteen av 18. april 1994 der det fremgår at det planlegges en mottaksordning for haloner med tilknytning til dagens spesialavfallssystem på Flesland. Flertallet ser positivt på etablering av en sentral mottaksordning for haloner som ledd i utfasingen av halonbruken i Norge de nærmeste årene.

       Flertallet konstaterer at det er valgt forskjellige løsninger når det gjelder halon og KFK, og at innsamling av halon ikke forutsettes dekket inn ved prinsippet om at forurenser skal betale. Dette prinsippet bør bare fravikes når spesielle miljøfaglige vurderinger tilsier andre finansieringsløsninger.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i departementets vurdering om at innleveringsordningen for halon bare fungerer godt dersom avfallsbesitter kan levere halon gratis eller til lave kostnader.

       Disse medlemmer påpeker at innsamling av halon er det mest miljømessig effektive og kostnadseffektive tiltaket en kan iverksette for å redusere de norske utslippene av ozonreduserende stoffer til atmosfæren.

       Disse medlemmer mener at ut fra en miljømessig vurdering, hvor det vil være spesielt viktig å holde de atmosfæriske utslippene av halon på et minimum, er det nødvendig å vurdere en offentlig ordning for dekning av kostnader ved avfallshåndtering av halon. Dette fraviker noe fra det generelle prinsippet om at det er forurenser som skal betale. Dette fordi Norge ikke har egenproduksjon av halon og importen av stoffet har stanset. Det er derfor i dag ikke mulig å finansiere en avfallsordning ved at brukeren, dvs. forurenseren, blir pålagt å betale gebyr/avgift ved kjøp av halon, og å øremerke dette gebyr/denne avgiften til avfallsbehandling av stoffet.

Halonbank

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til svaret fra Miljøverndepartementet av 18. april 1994 der det fremgår at en tar sikte på etablering av en nasjonal halonbank for gjenbruk av haloner. Idet etterfylling av haloner er forbudt fra 1. januar 1994, og forbruk og produksjon av haloner er stanset, vil en slik halonbank først og fremst ha et internasjonalt siktemål.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at etableringen av en nasjonal halonbank har vært en av forutsetningene for å få stans i produksjonen av haloner allerede i 1994 for i-landene.

       Dette flertallet er enig med Regjeringen i at det nå skal opprettes en nasjonal bank for halon som kan brukes om igjen, og som kan stilles til disposisjon for andre land.

       Dette flertallet tar det derfor for gitt at når norsk brukt halon eventuelt selges til den internasjonale halonbanken i tråd med Montreal-protokollens oppfordring, er en forutsetning at den norske halonen skal bidra til raskere stans i produksjon og forbruk av haloner.

       Dette flertallet påpeker at opprettelsen av det multilaterale fondet under Montreal-protokollen nettopp er å sørge for finansiering og teknisk kompetanse til u-land, slik at disse landene kan ta i bruk andre og mer miljøvennlige alternativer.

       Dette flertallet viser for øvrig til at Norge bidrar med rundt 7 mill. kroner til det multilaterale fondet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det i første rekke bør være en oppgave for Norge å bidra til rask innsamling og destruksjon av haloner og erstatning av halonholdige anlegg med mer miljøvennlige alternativer nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer er klar over at utviklingslandene gjennom Montreal-protokollen har fått ti års utsettelse på oppfyllelse av alle utfasingsmålsettinger. Mange u-land vil derfor fortsatt produsere haloner i lang tid fremover.

       Etter disse medlemmers vurdering må Norge først og fremst bistå med finansiering og teknologisk kompetanse som gjør at u-land raskere kan destruere sin halon og konvertere til andre og mer miljøvennlige alternativer, bl.a. gjennom Det multilaterale fondet under Montreal-protokollen. Norge bidrar som en del av sine forpliktelser med rundt 7 mill. kroner pr. år til Det multilaterale fondet. Dette vil bidra til tidligere stans i produksjon og forbruk av haloner. Salg av « gjenbrukshalon » fra en internasjonal halonbank kan etter disse medlemmers vurdering bare aksepteres når det bidrar til raskere stans i produksjon og forbruk av haloner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til forslaget om skjerpete krav til og kontroll med halonholdige brannslokkingsanlegg til eksisterende bestemmelser i forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften, samt til departementets svar til komiteen der det fremgår at ytterligere tekniske krav først vil kunne iverksettes på det tidspunkt de fleste brannslokkingsanlegg forventes utskiftet, i perioden 1995-96. På dette grunnlag finner flertallet det ikke nødvendig å innføre skjerpete tekniske krav og kontroll med halonholdige brannslokkingsanlegg.

Kuldeanlegg

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at det er nødvendig å bedre informasjonen til eiere av kuldeanlegg om de forpliktelser en etter lovverket har for å holde anleggene tette og unngå kuldemediumlekkasjer.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til miljøvernministerens svar når det gjelder at tekniske krav til og kontroll av kjøleanlegg må forseres. Dette er også et mål departementet arbeider mot. Aktørene innen de aktuelle bransjene i dag står ikke fritt når det gjelder håndtering av KFK i kuldeanlegg. Den ansvarlige er allerede forpliktet både etter forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften til å unngå forurensning. Det kan være forbundet med straffeansvar å ikke følge opp disse forpliktelsene. Lovene fastsetter visse rammebetingelser som kan suppleres med frivillige ordninger. En slik frivillig godkjenningsordning for kuldeentreprenører er i år etablert, med økonomisk støtte fra Miljøverndepartementet. Det arbeides nå også med å innarbeide tekniske krav til kuldeentreprenører i byggeforskriftene under plan- og bygningsloven.

       Dette flertallet er kjent med at SFT nylig har vurdert nærmere den miljømessige nytten i forhold til kostnadene ved å innføre kvalifikasjonskrav til kuldetekniske bedrifter og driftspersonell som skal håndtere KFK. Ut fra de miljøfaglige vurderinger som her er gjort, finner dette flertallet det ikke hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å innarbeide i KFK-forskriften tekniske krav til kuldetekniske bedrifter og driftspersonell som skal håndtere KFK.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser positivt på forslaget om å skjerpe tekniske krav til kuldeanlegg for å hindre utslipp av KFK. Dette innebærer at miljøvernmyndighetene bør innarbeide tilleggsbestemmelser i KFK-forskriften som innebærer at det settes en tidsfrist for når kuldeanlegg skal være utbedret mot kuldemediumlekkasjer. Slike bestemmelser er for eksempel innført i Nederland og Frankrike. Disse medlemmer vil be departementet sørge for at det innarbeides bestemmelser som innebærer at anleggseiere og kuldeentreprenører pålegges å føre kuldemediumregnskap i henhold til anbefalingene i Norsk Kuldenorm.

       Disse medlemmer vil understreke nødvendigheten av tiltak mot kuldemediumlekkasjer fra KFK-anlegg. I denne sammenheng bør utbedringer forbeholdes kompetente, godkjente bedrifter, jf. iverksettelse av den ekisisterende KFK-forskriften.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at både forurensningsloven, produktkontrollloven og KFK-forskriften pålegger den ansvarlige generelle plikter for å unngå forurensing og sikre at KFK som tas ut av norske kuldeanlegg tas hånd om på forsvarlig måte. Når alle kuldeanlegg er konvertert og det ikke lenger eksisterer et etterfyllingsbehov, skal all KFK leveres godkjent mottak til forsvarlig destruksjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser det som viktig at all KFK som tas ut av kuldeanlegg leveres til godkjente mottak ved sluttbruk, og at hovedregelen må være en forsvarlig destruksjon av brukt KFK. Det er ikke foreslått noen tidsfrist for innsamling og gjenvinning eller destruksjon. Etter disse medlemmers vurdering innebærer dette først og fremst etablering av fastlagte prosedyrer og prinsipper for håndtering av KFK som kan sikre en tilfredsstillende og rask utfasingstakt, besørge tetning av eksisterende anlegg, offentlig kontroll med eventuell omsetting av KFK, samt sikre at den resterende mengde KFK destrueres på forsvarlig måte når alle kuldeanlegg er konvertert og det ikke lenger eksisterer et etterfyllingsbehov.

Spørsmålet om leveringsplikt

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det med SFTs og Miljøverndepartementets forslag vil være en generell leveringsplikt i henhold til KFK-forskriften.

       Flertallet viser videre til at SFT i forslag til midlertidig forskrift har foreslått et unntak fra den generelle leveringsplikten for KFK som er avtappet fra kuldeanlegg, klimaanlegg og varmepumper som skal gjenbrukes i andre tilsvarende egne anlegg. Flertallet støtter en slik unntaksbestemmelse. Flertallet vil påpeke at en slik unntaksbestemmelse vil bidra til en smidig avvikling av KFK-bruken i Norge og hindre urimelig høye kostnader for brukerne ved uforholdsmessig rask og omfattende utskifting av kuldeanleggene. Det vises i denne sammenheng til at NTH-SINTEF har anslått omstillingskostnadene for kuldebrukerne ved en innleveringsplikt av KFK til å være i størrelsesorden 1-2 milliarder kroner.

       Flertallet viser videre til plan for utskifting av de ca 28.000 gårdsmelketanker som finnes i dag, og de forskrifter som allerede gjelder om levering til godkjent oppsamling. Flertallet registrerer at KFK skal være utfaset i år 2002 og forutsetter at miljøbevisstheten i brukerbransjene vil bidra til å følge forskrifter og planer om utskifting. Det kan være grunn til å nevne at små kuldeanlegg uten KFK først ble tilgjengelig i 1992.

       Flertallet vil også vise til at aktørene innen de aktuelle bransjene ikke står fritt når det gjelder håndtering av KFK i kuldeanlegg. Flertallet viser videre til at de krav som gjelder i dag er i overensstemmelse med Montreal-protokollens anmodning om destruksjon av KFK. Flertallet vil ikke gå inn for for å sette strengere krav til destruksjon av KFK enn gjeldende regler.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ber departementet sette en tidsfrist for når bruk av KFK ikke lenger skal være tillatt. Nyttiggjøring av egen brukt KFK må i så tilfelle skje med assistanse av godkjente/sertifiserte fagpersoner.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med departementet i å oppheve leveringsplikten også for brukt KFK som skal etterfylles kuldeanlegg som eies av annen bruker. Dette vil kunne føre til smidigere og mindre fordyrende mellomledd ved avviklingen av KFK-bruken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil fremholde at gjenbrukt KFK ikke bør unntas fra den generelle leveringsplikten for KFK. Hensynet til behovet for etterfylling etter innføring av importstans fra 1995 bør imidlertid ivaretas. Etter disse medlemmers oppfatning bør tilbakeleveringsplikten derfor justeres for brukt KFK slik at den enkelte bedrift kan nyttiggjøre seg sin egen, brukte KFK innenfor den tidsfristen myndighetene setter for når bruk av KFK ikke lenger skal være tillatt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil være varsomme med å pålegge bedrifter ytterligere utgifter ved innlevering av KFK og kuldemediumregnskap og ønsker ikke å bygge opp unødvendige byråkratiske ordninger for en forholdsvis begrenset tidsperiode.

       Disse medlemmer forutsetter at bedriftene selv vil være interessert i å anstrenge seg for å holde eksisterende anlegg tette i og med at tilgjengeligheten av KFK vil bli begrenset og at prisen på stoffet er ventet å øke betraktelig.

       Disse medlemmer vil anta at økonomiske betraktninger vil føre til at de anlegg som representerer den største miljøfaren vil bli skiftet ut først pga. høye vedlikeholdsutgifter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil vise til at KFK forventes å bli mangelvare i løpet av 1994 og også at det i så måte finnes brukt KFK tilgjengelig gjennom Returprosjektet. I den grad det skulle bli nødvendig med omsetning av brukt KFK må dette skje via et system som sikrer at den KFK som eventuelt skal omsettes, blir behørig kontrollert av sertifisert fagpersonell, f.eks. i samarbeid med Returprosjektet.

       Flertallet vil i denne sammenheng vise til Innst.S.nr.56 (1992-1993) der departementet blir bedt om å etablere et sertifisert mottakssystem som i Danmark.

       Flertallet viser til at KMO-ordningen i Danmark er en frivillig ordning mellom de aktuelle kuldebransjene. Flertallet ser det som positivt om en tilsvarende frivillig ordning blir igangsatt i Norge. Flertallet vil derfor be departementet i samarbeid med bransjen vurdere innført omsetningskontroll på alle ozonreduserende stoffer som skal reguleres etter mønster av den danske KMO-ordningen. Flertallet ber departementet vurdere hvorvidt det er nødvendig med lovendringer for at ordningen skal fungere tilfredsstillende.

Hvitevarer

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til avfallsmeldingens Innst.S.nr.56 (1992-1993) der Stortinget ber departementet utarbeide et landsomfattende system for innsamling av hvitevarer, og likeledes den bekymring som uttrykkes i samme innstilling over den mengde hvitevarer som i dag havner i bilvrakpresser. I sitt svar til komiteen av 18. april 1994 går miljøvernministeren imot sine tidligere uttalelser om etablering av et landsomfattende retursystem for hvitevarer og begrunner dette med høye kostnader og manglende kostnadseffektivitet i forhold til opprettelse av tilsvarende ordninger for haloner.

       Dette flertallet vil påpeke at Norge har svært store mengder haloner relativt sett i forhold til andre land. Dette henger sammen med den store aktiviteten på norsk kontinentalsokkel og tilhørende brannslokkingssystemer. Store mengder halon bidrar til lavere enhetskostnader når det gjelder innsamling og gjenvinning. Det faktum at vi har et større miljøproblem i halonmengdene burde imidlertid ikke medføre mindre engasjement i forhold til et annet stort miljøproblem, KFK. Etter dette flertallets vurdering er det ikke grunn til å sette tiltak i forhold til disse to ozonødeleggende stoffene opp imot hverandre. En vil her vise til at andre land har satt i gang innsamlings- og gjenvinningsordninger for KFK-holdige hvitevarer, både Tyskland, Nederland, Sveits og Sverige (fra 1. januar 1995).

       Dette flertallet viser til at det fra flere hold er påpekt at SFTs beregninger av kostnadene av et retursystem for hvitevarer er for høye. Dette gjelder både beregningsmåte, prisen for gjenvinning av hvitevarer pr. ODP/kg og det endelige tallresultat. Ved Rogalandsforskning har man for eksempel beregnet kostnadene for innsamling og gjenvinning av et gjennomsnittlig årlig volum på 192.000 enheter til 46 mill. kroner i motsetning til SFTs anslag på 85 mill. kroner. Dette flertallet vil dessuten påpeke at SFTs beregninger synes å forutsette at utgiftene til etablering av et landsomfattende innsamlingssystem for hvitevarer skal dekkes over statlige budsjettrammer, slik planen er for opprettelsen av et nasjonalt mottakssystem for haloner.

       Dette flertallet vil imidlertid understreke at det må være prinsippet om at det er forurenser som skal betale som må gjelde. Dette innebærer at hovedtyngden av den økonomiske belastningen bæres av de enkelte kommuner - og i denne sammenheng den enkelte forbruker. For de kommuner som i dag på frivillig basis knytter seg til et mottaks- og gjenvinningssystem innebærer det en årlig avgift på i størrelsesorden 40 til 100 kroner pr. husstand, enten som tillegg til renovasjonsavgiften, som egen KFK-avgift eller ved andre ordninger. Beregninger viser at et mottaks- og gjenvinningssystem kan drives selvfinansierende gjennom slik bruk av avgiftssystemet.

       Dette flertallet vil imidlertid understreke at manglende statlige direktiver for innsamling og gjenvinning av hvitevarer og den statlige støtten til bilpressefirmaenes innsamling og pressing av hvitevarer virker demotiverende i forhold til etablering av slike frivillige ordninger. Støtten til pressing av hvitevarer virker dessuten konkurransevridende og forhindrer etablering av miljøvennlige løsninger.

       Dette flertallet vil særlig vise til at Sverige fra 1. januar 1995 innfører obligatoriske regler om innsamling og miljøriktig håndtering og gjenvinning av kuldemøbler. Dette begrunnes både i KFK-gassenes ødeleggende virkning på ozonlaget og stoffenes drivhuseffekt. Ansvaret for innsamling og gjenvinning tillegges kommunene og det etableres samarbeidsordninger med sikte på et landsomfattende innsamlingssystem for hvitevarer. I andre land finnes tilsvarende ordninger. Dette flertallet vil be Regjeringen arbeide med et tilsvarende konsept med sikte på innføring av et liknende påbud overfor norske kommuner. Et slikt innsamlings- og gjenvinningssystem kan finansieres ved hjelp av avgiftssystemet, enten over de kommunale avgiftene eller generelt. I denne sammenheng må « forurenser betaler »-prinsippet gjelde. En vil be Regjeringen arbeide videre med alternative avgiftsordninger i denne sammenheng. Et siktemål for en slik avgiftsordning bør være at innleveringen av hvitevarer kan skje uten avgift/gebyr ved selve innleveringen. Avgiftsnivået pr. husstand må i denne sammenheng ikke overstige de reelle kostnader for innsamling og gjenvinning av hvitevarer.

       Dette flertallet mener det er riktig å bevisstgjøre den enkelte forbruker ved at den ekstra avgift som innkreves til å ta hånd om kuldemøbler kommer til syne i innkrevingen av renovasjonsavgift. Dermed vil også avgiften nødvendigvis falle bort når nye generasjoner kjøleskap uten KFK-gasser er innført og KFK kuldemøblene er destruert.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at i 1993 ble ca 90 % av de kasserte hvitevarene samlet inn og gjenvunnet, enten direkte eller via biloppsamlingsplass, kommunal fyllplass eller skraphandler. Disse medlemmer er meget fornøyd med dette og viser til at vi allerede har et landsomfattende innsamlingssystem.

       Disse medlemmer er enig i Regjeringens vurdering når det gjelder å ikke bruke pålegg for å sikre at det etableres et landsomfattende system for utvinning av KFK fra hvitevarer. Begrunnelsen er at tiltaket er svært kostbart i forhold til de utslippsbegrensninger som oppnås. Beregninger SFT har utført viser at systemet ville koste ca 1,3 mrd. kroner over en 15-årsperiode, samtidig som utslippene totalt ville reduseres med 5 % av de totale mengdene med ozonreduserende stoffer. I forhold til andre aktuelle tiltak som vil ha en langt større effekt mht. reduksjon av utslippene av ozonreduserende stoffer, er dette systemet derfor svært lite kostnadseffektivt.

       Disse medlemmer vil imidlertid berømme enkelte kommuner som har etablert egne ordninger for innsamling av hvitevarer og fraktet disse til innsamlings- og gjenvinningsanlegg.

       Disse medlemmer vil imidlertid ikke pålegge kommunene å innføre slike ordninger. Prisen på tapping er ca kr 450 pr. kjøleskap, og en avgift på 40-100 kroner over en 15-årsperiode vil derfor påføre hver husstand store utgifter som kommunene selv må ta stilling til, vurdert opp mot andre miljøtiltak kommunen ønsker å prioritere - f.eks. med avgiftspåleggelse.

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det i oppfølgingen overfor hvitevarebransjen tas sikte på å etablere en landsomfattende innsamlingsordning for hvitevarer, blir et sentralt punkt hvordan innsamlings- og gjenvinningssystem skal finansieres.

       Disse medlemmer vil påpeke at i den grad det er et konkurransevridende forhold i støtten til pressing av hvitevarer, da i disfavør av andre innsamlings- og behandlingsløsninger, vil det fra departementets side under forhandlingene med hvitevarebransjen tilstrebes å komme fram til nøytrale løsninger. Disse medlemmer er imidlertid kjent med at etter utvinning av KFK og evt. annen utsortering av gjenvinnbare fraksjoner ved Norsk Kjøleindustris anlegg, blir restfraksjonen av kuldemøblene levert til innsamler som også nyter godt av den samme pressestøtten. Det må også nevnes at Norsk Kjøleindustri har fått betydelig investeringsstøtte til etablering av sitt anlegg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen utforme støtten til bilpressefirmaer o.l. slik at konkurransevridning unngås når det gjelder løsninger for KFK inntil en landsomfattende innsamlings- og gjenvinningsordning er etablert.

       Komiteens medlem Hillgaar vil vise til at KFK er meget nyttige kjemikalier som bl.a. nyttes i kjøleteknologi. En utvidet adgang til kjøleskap m.v. i u-land vil ha en betydelig virkning for matforsyningssituasjonen. Kjøleteknikk er nødvendig for å kunne lagre medisiner og drive blod-banker. Utfasing av KFK må derfor bygge på meget sterke indisier om at stoffene virkelig bidrar til øket ultrafiolett stråling på jordoverflaten. Norge er forpliktet gjennom internasjonale avtaler til å gjennomføre tiltak mot bruk av antatte ozonnedbrytende stoffer. Dette medlem tar dette til etterretning, men vil peke på at en bør begrense tiltakene til problemets faktiske omfang.

       Dette medlem viser videre til at internasjonale, private konsern vil kunne sikre seg betydelige inntekter gjennom produksjon og salg av ny og mer kostbar teknologi til erstatning av KFK-baserte produkter. For u-land vil en slik kostbar prosess forsinke og fordyre evnen til å kunne brødfø befolkningene. For i-landene, herunder Norge, vil kostnadene kunne bæres, men for fattige land vil presset på utfasing av KFK - selv med den vedtatte overgangstid - kunne virke urimelig dersom KFK ikke kan dokumenteres å ha den negative effekt som påstås.

       Dette medlem vil peke på at dokumentasjon ikke er lik gjentagelse av påstander. I Afrika redder kjøleteknologi liv. Alt som gjør kjøleteknologi mer kostbar eller mindre tilgjengelig vil koste liv og øke fattigdommen. Alt som øker fattigdommen i Afrika fører i neste omgang til miljø-ødeleggelser. Mange KFK'er er lette å lage og vel tilrettelagt for u-landsproduksjon. Erstatninger krever lisens fra store i-lands konsern og er dyrere.

       Dette medlem viser til at en observasjon man kan gjøre er at miljøvernere fra Greenpeace og bortover er rike. De fleste ofre for de foreslåtte, globale miljøtiltak bor i den 3. verden og er fattige. På samme måte som med den påståtte « drivhuseffekten » er det stadig mer som tyder på at « ozonhull »-debatten styres av andre krefter og argumenter enn de miljømessige. Ozonnivået i den høyere atmosfære varierer enormt på naturlig vis mellom natt og dag, mellom sommer og vinter og ikke minst gjennom variabel solflekk-aktivitet. Bortsett fra det misbrukte « føre-var »-prinsippet er det ikke ført dokumentasjon som underbygger skremslene om ozonhullenes livsutslettende virksomhet. Det synes derfor heller ikke å være reelt grunnlag for ytterligere tiltak i tråd med forslagene i Dok.nr.8:18.