1. Innledning

Til Stortinget.

       Forslagsstillerne viser i dokumentet til betydningen av tiltak for å sikre innsamling og destruksjon av haloner og klorfluorkarboner (KFK) fra hvitevarer og kjøleanlegg - idet disse to stoffene er blant de som har sterkest nedbrytende effekt på ozonlaget. Det vises til Norges egne vedtak og internasjonale forpliktelser gjennom Montreal-protokollen om utfasing av bruken av haloner og KFK.

       Selv om mye er gjort, mener forslagsstillerne at ytterligere tiltak er nødvendig. Dette gjelder blant annet etablering av et sentralt innsamlingsapparat for brukt halon, slik at avfallet kan tas hånd om på en mest mulig forsvarlig måte. I tillegg til å etablere en sentral mottaksordning mener forslagsstillerne at det er viktig å skjerpe kravene til og kontrollen med slike anlegg, og å arbeide for en raskest mulig utskifting av halon som brannslokkingsmiddel.

       Forslagsstillerne foreslår at takten i ombygging og utskifting av KFK-holdige anlegg økes, og at KFK som tas ut av anleggene, tas hånd om på en mest mulig forsvarlig måte. Dette bør etter deres mening medføre at all KFK som tas ut av anlegg, må leveres til godkjente mottak, og at hovedregelen må være en forsvarlig destruksjon av brukt KFK. Eter forslagsstillernes vurdering innebærer dette at innleveringsplikten for KFK bør gjelde all KFK, uten unntak for gjenbruk og at gjenbruken administreres av en sentral instans, f.eks. en « KFK-bank ».

       Det vises i forslaget til Stortingets uttalelser om behovet for å etablere en landsomfattende innsamlingsordning for KFK fra hvitevarer, og tilsvarende bekymring for at slike hvitevarer i dag havner i bilvrakpresser. Likeledes vises det til miljøvernministerens uttalelser om at en tar sikte på å etablere et landsomfattende retursystem for hvitevarer i 1993. Etter forslagsstillernes vurdering forutsetter et effektivt retursystem for brukte hvitevarer at det ikke blir en økonomisk belastning å levere dem til forsvarlig destruksjon. En foreslår derfor at ulike avgiftsordninger vurderes, slik at dette hensyn blir ivaretatt. Det samme gjelder etablering av henteordninger for kjøleskap og frysere hos den enkelte forbruker.

       For å oppfylle de forpliktelser og målsettinger som er satt, mener forslagsstillerne at arbeidet med å skjerpe de tekniske kravene og å kontrollere brannslokkings- og kjøleanlegg må forseres, og at en snarest får etablert den planlagte returordning for brukte hvitevarer som inneholder ozonnedbrytende stoffer.

       Forslagsstillerne fremmer i tillegg følgende forslag, datert 8. desember 1993:

       « I. Stortinget ber Regjeringen om snarest mulig å etablere en sentral mottaksordning for brukt halon.

       II. Stortinget ber Regjeringen sørge for at KFK som skal gjenbrukes i kjøleanlegg ikke unntas fra den generelle leveringsplikt.

       III. Stortinget ber Regjeringen utforme støtten som gis til bilpressefirma o.l. slik at en unngår utslipp av KFK på grunn av pressing av brukte hvitevarer.

       IV. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer i avgiftssystemet slik at retur av brukte hvitevarer som inneholder ozonnedbrytende stoffer kan skje gratis. »

2. Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna fra Arbeiderpartiet, lederen, Enoksen og Giil fra Senterpartiet, Fatland og Finstad fra Høyre, Chaffey fra Sosialistisk Venstreparti og Frafjord Johnson fra Kristelig Folkeparti, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til den trussel mot ozonlaget som stoffene halon og klorfluorkarboner (KFK) representerer. Det faktum at haloner og KFK regenereres i atmosfæren og således har betydelige langtidsvirkninger etter utslippstidspunktet, bidrar til at stoffene fra et miljømessig synspunkt er svært skadelige. Flertallet ser derfor positivt på at en fra norsk side har vært en pådriver i arbeidet med å få strenge og forpliktende internasjonale avtaler om vern av ozonlaget og likeledes at Norge var tidlig ute med å etablere mer vidtgående nasjonale utfasingsmål.

       Flertallet vil også vise til det faktum at utslippene av KFK og haloner er blitt betydelig redusert, henholdsvis med 82 % og 85 % i 1993 i forhold til 1986-nivå, og at Norge har oppfylt Montreal-protokollens reduksjonsforpliktelser med god margin. I Miljøverndepartementets svar til komiteen av 18. april 1994, som er vedlagt denne innstilling, påpekes det at Montreal-protokollen regulerer produksjon og forbruk av ozonødeleggende stoffer. Når det gjelder innsamling og destruksjon settes det imidlertid ikke spesifikke krav eller begrensninger.

       Flertallet vil imidlertid fremholde at det foreligger klare vedtak som i sterke ordelag anmoder alle kontraherende parter om å minimalisere ethvert utslipp av regulerte ozonødeleggende stoffer til atmosfæren. Det vises i denne sammenheng til 4. revisjon av Montreal-protokollen av nov. 1992, vedtak IV/23 para c og d. Selv om partene ikke er juridisk forpliktet til dette, har Norge etter flertallets vurdering en politisk forpliktelse og et svært viktig ansvar i å følge opp Montreal-protokollens vedtak også på dette punkt.

       Flertallet vil understreke at dette er av stor betydning ut fra det faktum at KFK-gasser i tillegg har en betydelig drivhuseffekt. KFK har om lag 20.000 ganger så sterk virkning som drivhusgass som CO₂. Samtidig har KFK en indirekte og avkjølende effekt ved at stoffene reduserer konsentrasjonen av en annen drivhusgass, ozon. FNs Klimapanel (IPCC) har derfor tatt ut KFK av listen over gasser som bidrar til økning av temperaturen på jordkloden. Denne indirekte « motsatte » effekten er imidlertid vanskeligere å anslå og har en global fordeling, i motsetning til ozonnedgangen. Denne ulike breddegradsfordelingen innebærer at en ikke uten videre kan se bort ifra KFK-gassenes drivhuseffekt.

       Etter flertallets vurdering bør dette også være en del av motivasjonen for miljøvernmyndighetenes arbeid for å redusere, ikke bare forbruk og produksjon, men også utslipp av KFK i form av lekkasjer fra drift, ombygging av anlegg og/eller destruksjon.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil fremholde at følgende prinsipper må legges til grunn for arbeidet med utfasing og utslippsreduksjoner av både haloner og KFK-gasser:

       I Miljøverndepartementets svar til komiteen, brev datert 18. april 1994, fremholdes det at det er opp til bransjen selv å organisere og stå bak innsamlingsordninger for ozonreduserende stoffer, mens miljøvernmyndighetenes oppgave er å sette overordnete miljømål og krav til virksomheten. Dette flertallet vil vise til at Miljøverndepartementet i denne sammenheng selv legger opp til å håndtere haloner og KFK ulikt. Dette gjelder ikke bare deler av regelverket, der en bl.a. krever stans i halonbruken innen år 2000, men også innsamlingsordninger. For haloner tar en sikte på etablering av en innsamlings- og mottaksordning og opprettelse av en egen halonbank, ved hjelp av offentlig finansiering. For KFK overlates ansvaret i stor grad til bransjen selv.

       Dette flertallet mener at et minstekrav må være at miljøvernmyndighetene sikrer at det settes tilfredsstillende rammevilkår for innsamlingsordninger av denne type. Dette innebærer bl.a. at ikke leveranser til bilpressefirmaer blir billigere og mer attraktivt enn miljøvennlig innsamling og gjenvinning eller destruksjon av KFK. Bransjer og kommuner kan ikke forventes å løse slike oppgaver når denne type rammevilkår ikke er tilstede.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at prinsippet om at forurenser skal betale er et viktig prinsipp i miljøvernpolitikken, også på områder som ozonreduserende stoffer.

       Disse medlemmer viser til at om en velger ulike finansieringsordninger i forbindelse med avfallsordninger for KFK og halon, er hovedprinsippene og ansvarsforholdene mellom myndighetene og bransjene imidlertid de samme for KFK og haloner: Myndighetene setter overordnede miljømål, samt krav til virksomheten, mens bransjen selv har ansvar for å følge opp og oppfylle kravene. Disse medlemmer vil understreke at om miljøvernmyndighetene ut fra en miljømessig vurdering ser det som nødvendig å gå inn med offentlige midler for dekning av kostnader ved avfallshåndtering av halon, er ikke det det samme som at bransjens ansvar dermed overtas av myndighetene.

       Disse medlemmer understreker at de nødvendige rammevilkår er satt både for KFK og haloner, og at man således heller ikke her har skilt mellom de aktuelle stoffene. Både KFK- og halon-eieren er etter « KFK-forskriften » forpliktet til å foreta en forsvarlig avtapping av stoffene og å innlevere avtappet KFK eller halon til leverandør/importør eller til annet godkjent mottakssystem, eventuelt til innsamler for spesialavfall. Dette ansvaret vil fortsatt bransjen ha.

       Disse medlemmer vil understreke at miljøvernmyndighetene har et ansvar for at iverksatte tiltak gir tilfredsstillende miljømessig resultat.

Brannslokkingsanlegg

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil understreke behovet for en raskest mulig utskifting av halon som brannslokkingsmiddel idet haloner har en svært ødeleggende virkning på ozonlaget (10 ganger mer enn KFK). Flertallet viser til Miljøverndepartementets svar til komiteen av 18. april 1994 der det fremgår at det planlegges en mottaksordning for haloner med tilknytning til dagens spesialavfallssystem på Flesland. Flertallet ser positivt på etablering av en sentral mottaksordning for haloner som ledd i utfasingen av halonbruken i Norge de nærmeste årene.

       Flertallet konstaterer at det er valgt forskjellige løsninger når det gjelder halon og KFK, og at innsamling av halon ikke forutsettes dekket inn ved prinsippet om at forurenser skal betale. Dette prinsippet bør bare fravikes når spesielle miljøfaglige vurderinger tilsier andre finansieringsløsninger.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i departementets vurdering om at innleveringsordningen for halon bare fungerer godt dersom avfallsbesitter kan levere halon gratis eller til lave kostnader.

       Disse medlemmer påpeker at innsamling av halon er det mest miljømessig effektive og kostnadseffektive tiltaket en kan iverksette for å redusere de norske utslippene av ozonreduserende stoffer til atmosfæren.

       Disse medlemmer mener at ut fra en miljømessig vurdering, hvor det vil være spesielt viktig å holde de atmosfæriske utslippene av halon på et minimum, er det nødvendig å vurdere en offentlig ordning for dekning av kostnader ved avfallshåndtering av halon. Dette fraviker noe fra det generelle prinsippet om at det er forurenser som skal betale. Dette fordi Norge ikke har egenproduksjon av halon og importen av stoffet har stanset. Det er derfor i dag ikke mulig å finansiere en avfallsordning ved at brukeren, dvs. forurenseren, blir pålagt å betale gebyr/avgift ved kjøp av halon, og å øremerke dette gebyr/denne avgiften til avfallsbehandling av stoffet.

Halonbank

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til svaret fra Miljøverndepartementet av 18. april 1994 der det fremgår at en tar sikte på etablering av en nasjonal halonbank for gjenbruk av haloner. Idet etterfylling av haloner er forbudt fra 1. januar 1994, og forbruk og produksjon av haloner er stanset, vil en slik halonbank først og fremst ha et internasjonalt siktemål.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at etableringen av en nasjonal halonbank har vært en av forutsetningene for å få stans i produksjonen av haloner allerede i 1994 for i-landene.

       Dette flertallet er enig med Regjeringen i at det nå skal opprettes en nasjonal bank for halon som kan brukes om igjen, og som kan stilles til disposisjon for andre land.

       Dette flertallet tar det derfor for gitt at når norsk brukt halon eventuelt selges til den internasjonale halonbanken i tråd med Montreal-protokollens oppfordring, er en forutsetning at den norske halonen skal bidra til raskere stans i produksjon og forbruk av haloner.

       Dette flertallet påpeker at opprettelsen av det multilaterale fondet under Montreal-protokollen nettopp er å sørge for finansiering og teknisk kompetanse til u-land, slik at disse landene kan ta i bruk andre og mer miljøvennlige alternativer.

       Dette flertallet viser for øvrig til at Norge bidrar med rundt 7 mill. kroner til det multilaterale fondet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det i første rekke bør være en oppgave for Norge å bidra til rask innsamling og destruksjon av haloner og erstatning av halonholdige anlegg med mer miljøvennlige alternativer nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer er klar over at utviklingslandene gjennom Montreal-protokollen har fått ti års utsettelse på oppfyllelse av alle utfasingsmålsettinger. Mange u-land vil derfor fortsatt produsere haloner i lang tid fremover.

       Etter disse medlemmers vurdering må Norge først og fremst bistå med finansiering og teknologisk kompetanse som gjør at u-land raskere kan destruere sin halon og konvertere til andre og mer miljøvennlige alternativer, bl.a. gjennom Det multilaterale fondet under Montreal-protokollen. Norge bidrar som en del av sine forpliktelser med rundt 7 mill. kroner pr. år til Det multilaterale fondet. Dette vil bidra til tidligere stans i produksjon og forbruk av haloner. Salg av « gjenbrukshalon » fra en internasjonal halonbank kan etter disse medlemmers vurdering bare aksepteres når det bidrar til raskere stans i produksjon og forbruk av haloner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til forslaget om skjerpete krav til og kontroll med halonholdige brannslokkingsanlegg til eksisterende bestemmelser i forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften, samt til departementets svar til komiteen der det fremgår at ytterligere tekniske krav først vil kunne iverksettes på det tidspunkt de fleste brannslokkingsanlegg forventes utskiftet, i perioden 1995-96. På dette grunnlag finner flertallet det ikke nødvendig å innføre skjerpete tekniske krav og kontroll med halonholdige brannslokkingsanlegg.

Kuldeanlegg

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at det er nødvendig å bedre informasjonen til eiere av kuldeanlegg om de forpliktelser en etter lovverket har for å holde anleggene tette og unngå kuldemediumlekkasjer.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til miljøvernministerens svar når det gjelder at tekniske krav til og kontroll av kjøleanlegg må forseres. Dette er også et mål departementet arbeider mot. Aktørene innen de aktuelle bransjene i dag står ikke fritt når det gjelder håndtering av KFK i kuldeanlegg. Den ansvarlige er allerede forpliktet både etter forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften til å unngå forurensning. Det kan være forbundet med straffeansvar å ikke følge opp disse forpliktelsene. Lovene fastsetter visse rammebetingelser som kan suppleres med frivillige ordninger. En slik frivillig godkjenningsordning for kuldeentreprenører er i år etablert, med økonomisk støtte fra Miljøverndepartementet. Det arbeides nå også med å innarbeide tekniske krav til kuldeentreprenører i byggeforskriftene under plan- og bygningsloven.

       Dette flertallet er kjent med at SFT nylig har vurdert nærmere den miljømessige nytten i forhold til kostnadene ved å innføre kvalifikasjonskrav til kuldetekniske bedrifter og driftspersonell som skal håndtere KFK. Ut fra de miljøfaglige vurderinger som her er gjort, finner dette flertallet det ikke hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å innarbeide i KFK-forskriften tekniske krav til kuldetekniske bedrifter og driftspersonell som skal håndtere KFK.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser positivt på forslaget om å skjerpe tekniske krav til kuldeanlegg for å hindre utslipp av KFK. Dette innebærer at miljøvernmyndighetene bør innarbeide tilleggsbestemmelser i KFK-forskriften som innebærer at det settes en tidsfrist for når kuldeanlegg skal være utbedret mot kuldemediumlekkasjer. Slike bestemmelser er for eksempel innført i Nederland og Frankrike. Disse medlemmer vil be departementet sørge for at det innarbeides bestemmelser som innebærer at anleggseiere og kuldeentreprenører pålegges å føre kuldemediumregnskap i henhold til anbefalingene i Norsk Kuldenorm.

       Disse medlemmer vil understreke nødvendigheten av tiltak mot kuldemediumlekkasjer fra KFK-anlegg. I denne sammenheng bør utbedringer forbeholdes kompetente, godkjente bedrifter, jf. iverksettelse av den ekisisterende KFK-forskriften.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at både forurensningsloven, produktkontrollloven og KFK-forskriften pålegger den ansvarlige generelle plikter for å unngå forurensing og sikre at KFK som tas ut av norske kuldeanlegg tas hånd om på forsvarlig måte. Når alle kuldeanlegg er konvertert og det ikke lenger eksisterer et etterfyllingsbehov, skal all KFK leveres godkjent mottak til forsvarlig destruksjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser det som viktig at all KFK som tas ut av kuldeanlegg leveres til godkjente mottak ved sluttbruk, og at hovedregelen må være en forsvarlig destruksjon av brukt KFK. Det er ikke foreslått noen tidsfrist for innsamling og gjenvinning eller destruksjon. Etter disse medlemmers vurdering innebærer dette først og fremst etablering av fastlagte prosedyrer og prinsipper for håndtering av KFK som kan sikre en tilfredsstillende og rask utfasingstakt, besørge tetning av eksisterende anlegg, offentlig kontroll med eventuell omsetting av KFK, samt sikre at den resterende mengde KFK destrueres på forsvarlig måte når alle kuldeanlegg er konvertert og det ikke lenger eksisterer et etterfyllingsbehov.

Spørsmålet om leveringsplikt

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det med SFTs og Miljøverndepartementets forslag vil være en generell leveringsplikt i henhold til KFK-forskriften.

       Flertallet viser videre til at SFT i forslag til midlertidig forskrift har foreslått et unntak fra den generelle leveringsplikten for KFK som er avtappet fra kuldeanlegg, klimaanlegg og varmepumper som skal gjenbrukes i andre tilsvarende egne anlegg. Flertallet støtter en slik unntaksbestemmelse. Flertallet vil påpeke at en slik unntaksbestemmelse vil bidra til en smidig avvikling av KFK-bruken i Norge og hindre urimelig høye kostnader for brukerne ved uforholdsmessig rask og omfattende utskifting av kuldeanleggene. Det vises i denne sammenheng til at NTH-SINTEF har anslått omstillingskostnadene for kuldebrukerne ved en innleveringsplikt av KFK til å være i størrelsesorden 1-2 milliarder kroner.

       Flertallet viser videre til plan for utskifting av de ca 28.000 gårdsmelketanker som finnes i dag, og de forskrifter som allerede gjelder om levering til godkjent oppsamling. Flertallet registrerer at KFK skal være utfaset i år 2002 og forutsetter at miljøbevisstheten i brukerbransjene vil bidra til å følge forskrifter og planer om utskifting. Det kan være grunn til å nevne at små kuldeanlegg uten KFK først ble tilgjengelig i 1992.

       Flertallet vil også vise til at aktørene innen de aktuelle bransjene ikke står fritt når det gjelder håndtering av KFK i kuldeanlegg. Flertallet viser videre til at de krav som gjelder i dag er i overensstemmelse med Montreal-protokollens anmodning om destruksjon av KFK. Flertallet vil ikke gå inn for for å sette strengere krav til destruksjon av KFK enn gjeldende regler.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ber departementet sette en tidsfrist for når bruk av KFK ikke lenger skal være tillatt. Nyttiggjøring av egen brukt KFK må i så tilfelle skje med assistanse av godkjente/sertifiserte fagpersoner.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med departementet i å oppheve leveringsplikten også for brukt KFK som skal etterfylles kuldeanlegg som eies av annen bruker. Dette vil kunne føre til smidigere og mindre fordyrende mellomledd ved avviklingen av KFK-bruken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil fremholde at gjenbrukt KFK ikke bør unntas fra den generelle leveringsplikten for KFK. Hensynet til behovet for etterfylling etter innføring av importstans fra 1995 bør imidlertid ivaretas. Etter disse medlemmers oppfatning bør tilbakeleveringsplikten derfor justeres for brukt KFK slik at den enkelte bedrift kan nyttiggjøre seg sin egen, brukte KFK innenfor den tidsfristen myndighetene setter for når bruk av KFK ikke lenger skal være tillatt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil være varsomme med å pålegge bedrifter ytterligere utgifter ved innlevering av KFK og kuldemediumregnskap og ønsker ikke å bygge opp unødvendige byråkratiske ordninger for en forholdsvis begrenset tidsperiode.

       Disse medlemmer forutsetter at bedriftene selv vil være interessert i å anstrenge seg for å holde eksisterende anlegg tette i og med at tilgjengeligheten av KFK vil bli begrenset og at prisen på stoffet er ventet å øke betraktelig.

       Disse medlemmer vil anta at økonomiske betraktninger vil føre til at de anlegg som representerer den største miljøfaren vil bli skiftet ut først pga. høye vedlikeholdsutgifter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil vise til at KFK forventes å bli mangelvare i løpet av 1994 og også at det i så måte finnes brukt KFK tilgjengelig gjennom Returprosjektet. I den grad det skulle bli nødvendig med omsetning av brukt KFK må dette skje via et system som sikrer at den KFK som eventuelt skal omsettes, blir behørig kontrollert av sertifisert fagpersonell, f.eks. i samarbeid med Returprosjektet.

       Flertallet vil i denne sammenheng vise til Innst.S.nr.56 (1992-1993) der departementet blir bedt om å etablere et sertifisert mottakssystem som i Danmark.

       Flertallet viser til at KMO-ordningen i Danmark er en frivillig ordning mellom de aktuelle kuldebransjene. Flertallet ser det som positivt om en tilsvarende frivillig ordning blir igangsatt i Norge. Flertallet vil derfor be departementet i samarbeid med bransjen vurdere innført omsetningskontroll på alle ozonreduserende stoffer som skal reguleres etter mønster av den danske KMO-ordningen. Flertallet ber departementet vurdere hvorvidt det er nødvendig med lovendringer for at ordningen skal fungere tilfredsstillende.

Hvitevarer

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til avfallsmeldingens Innst.S.nr.56 (1992-1993) der Stortinget ber departementet utarbeide et landsomfattende system for innsamling av hvitevarer, og likeledes den bekymring som uttrykkes i samme innstilling over den mengde hvitevarer som i dag havner i bilvrakpresser. I sitt svar til komiteen av 18. april 1994 går miljøvernministeren imot sine tidligere uttalelser om etablering av et landsomfattende retursystem for hvitevarer og begrunner dette med høye kostnader og manglende kostnadseffektivitet i forhold til opprettelse av tilsvarende ordninger for haloner.

       Dette flertallet vil påpeke at Norge har svært store mengder haloner relativt sett i forhold til andre land. Dette henger sammen med den store aktiviteten på norsk kontinentalsokkel og tilhørende brannslokkingssystemer. Store mengder halon bidrar til lavere enhetskostnader når det gjelder innsamling og gjenvinning. Det faktum at vi har et større miljøproblem i halonmengdene burde imidlertid ikke medføre mindre engasjement i forhold til et annet stort miljøproblem, KFK. Etter dette flertallets vurdering er det ikke grunn til å sette tiltak i forhold til disse to ozonødeleggende stoffene opp imot hverandre. En vil her vise til at andre land har satt i gang innsamlings- og gjenvinningsordninger for KFK-holdige hvitevarer, både Tyskland, Nederland, Sveits og Sverige (fra 1. januar 1995).

       Dette flertallet viser til at det fra flere hold er påpekt at SFTs beregninger av kostnadene av et retursystem for hvitevarer er for høye. Dette gjelder både beregningsmåte, prisen for gjenvinning av hvitevarer pr. ODP/kg og det endelige tallresultat. Ved Rogalandsforskning har man for eksempel beregnet kostnadene for innsamling og gjenvinning av et gjennomsnittlig årlig volum på 192.000 enheter til 46 mill. kroner i motsetning til SFTs anslag på 85 mill. kroner. Dette flertallet vil dessuten påpeke at SFTs beregninger synes å forutsette at utgiftene til etablering av et landsomfattende innsamlingssystem for hvitevarer skal dekkes over statlige budsjettrammer, slik planen er for opprettelsen av et nasjonalt mottakssystem for haloner.

       Dette flertallet vil imidlertid understreke at det må være prinsippet om at det er forurenser som skal betale som må gjelde. Dette innebærer at hovedtyngden av den økonomiske belastningen bæres av de enkelte kommuner - og i denne sammenheng den enkelte forbruker. For de kommuner som i dag på frivillig basis knytter seg til et mottaks- og gjenvinningssystem innebærer det en årlig avgift på i størrelsesorden 40 til 100 kroner pr. husstand, enten som tillegg til renovasjonsavgiften, som egen KFK-avgift eller ved andre ordninger. Beregninger viser at et mottaks- og gjenvinningssystem kan drives selvfinansierende gjennom slik bruk av avgiftssystemet.

       Dette flertallet vil imidlertid understreke at manglende statlige direktiver for innsamling og gjenvinning av hvitevarer og den statlige støtten til bilpressefirmaenes innsamling og pressing av hvitevarer virker demotiverende i forhold til etablering av slike frivillige ordninger. Støtten til pressing av hvitevarer virker dessuten konkurransevridende og forhindrer etablering av miljøvennlige løsninger.

       Dette flertallet vil særlig vise til at Sverige fra 1. januar 1995 innfører obligatoriske regler om innsamling og miljøriktig håndtering og gjenvinning av kuldemøbler. Dette begrunnes både i KFK-gassenes ødeleggende virkning på ozonlaget og stoffenes drivhuseffekt. Ansvaret for innsamling og gjenvinning tillegges kommunene og det etableres samarbeidsordninger med sikte på et landsomfattende innsamlingssystem for hvitevarer. I andre land finnes tilsvarende ordninger. Dette flertallet vil be Regjeringen arbeide med et tilsvarende konsept med sikte på innføring av et liknende påbud overfor norske kommuner. Et slikt innsamlings- og gjenvinningssystem kan finansieres ved hjelp av avgiftssystemet, enten over de kommunale avgiftene eller generelt. I denne sammenheng må « forurenser betaler »-prinsippet gjelde. En vil be Regjeringen arbeide videre med alternative avgiftsordninger i denne sammenheng. Et siktemål for en slik avgiftsordning bør være at innleveringen av hvitevarer kan skje uten avgift/gebyr ved selve innleveringen. Avgiftsnivået pr. husstand må i denne sammenheng ikke overstige de reelle kostnader for innsamling og gjenvinning av hvitevarer.

       Dette flertallet mener det er riktig å bevisstgjøre den enkelte forbruker ved at den ekstra avgift som innkreves til å ta hånd om kuldemøbler kommer til syne i innkrevingen av renovasjonsavgift. Dermed vil også avgiften nødvendigvis falle bort når nye generasjoner kjøleskap uten KFK-gasser er innført og KFK kuldemøblene er destruert.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at i 1993 ble ca 90 % av de kasserte hvitevarene samlet inn og gjenvunnet, enten direkte eller via biloppsamlingsplass, kommunal fyllplass eller skraphandler. Disse medlemmer er meget fornøyd med dette og viser til at vi allerede har et landsomfattende innsamlingssystem.

       Disse medlemmer er enig i Regjeringens vurdering når det gjelder å ikke bruke pålegg for å sikre at det etableres et landsomfattende system for utvinning av KFK fra hvitevarer. Begrunnelsen er at tiltaket er svært kostbart i forhold til de utslippsbegrensninger som oppnås. Beregninger SFT har utført viser at systemet ville koste ca 1,3 mrd. kroner over en 15-årsperiode, samtidig som utslippene totalt ville reduseres med 5 % av de totale mengdene med ozonreduserende stoffer. I forhold til andre aktuelle tiltak som vil ha en langt større effekt mht. reduksjon av utslippene av ozonreduserende stoffer, er dette systemet derfor svært lite kostnadseffektivt.

       Disse medlemmer vil imidlertid berømme enkelte kommuner som har etablert egne ordninger for innsamling av hvitevarer og fraktet disse til innsamlings- og gjenvinningsanlegg.

       Disse medlemmer vil imidlertid ikke pålegge kommunene å innføre slike ordninger. Prisen på tapping er ca kr 450 pr. kjøleskap, og en avgift på 40-100 kroner over en 15-årsperiode vil derfor påføre hver husstand store utgifter som kommunene selv må ta stilling til, vurdert opp mot andre miljøtiltak kommunen ønsker å prioritere - f.eks. med avgiftspåleggelse.

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det i oppfølgingen overfor hvitevarebransjen tas sikte på å etablere en landsomfattende innsamlingsordning for hvitevarer, blir et sentralt punkt hvordan innsamlings- og gjenvinningssystem skal finansieres.

       Disse medlemmer vil påpeke at i den grad det er et konkurransevridende forhold i støtten til pressing av hvitevarer, da i disfavør av andre innsamlings- og behandlingsløsninger, vil det fra departementets side under forhandlingene med hvitevarebransjen tilstrebes å komme fram til nøytrale løsninger. Disse medlemmer er imidlertid kjent med at etter utvinning av KFK og evt. annen utsortering av gjenvinnbare fraksjoner ved Norsk Kjøleindustris anlegg, blir restfraksjonen av kuldemøblene levert til innsamler som også nyter godt av den samme pressestøtten. Det må også nevnes at Norsk Kjøleindustri har fått betydelig investeringsstøtte til etablering av sitt anlegg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen utforme støtten til bilpressefirmaer o.l. slik at konkurransevridning unngås når det gjelder løsninger for KFK inntil en landsomfattende innsamlings- og gjenvinningsordning er etablert.

       Komiteens medlem Hillgaar vil vise til at KFK er meget nyttige kjemikalier som bl.a. nyttes i kjøleteknologi. En utvidet adgang til kjøleskap m.v. i u-land vil ha en betydelig virkning for matforsyningssituasjonen. Kjøleteknikk er nødvendig for å kunne lagre medisiner og drive blod-banker. Utfasing av KFK må derfor bygge på meget sterke indisier om at stoffene virkelig bidrar til øket ultrafiolett stråling på jordoverflaten. Norge er forpliktet gjennom internasjonale avtaler til å gjennomføre tiltak mot bruk av antatte ozonnedbrytende stoffer. Dette medlem tar dette til etterretning, men vil peke på at en bør begrense tiltakene til problemets faktiske omfang.

       Dette medlem viser videre til at internasjonale, private konsern vil kunne sikre seg betydelige inntekter gjennom produksjon og salg av ny og mer kostbar teknologi til erstatning av KFK-baserte produkter. For u-land vil en slik kostbar prosess forsinke og fordyre evnen til å kunne brødfø befolkningene. For i-landene, herunder Norge, vil kostnadene kunne bæres, men for fattige land vil presset på utfasing av KFK - selv med den vedtatte overgangstid - kunne virke urimelig dersom KFK ikke kan dokumenteres å ha den negative effekt som påstås.

       Dette medlem vil peke på at dokumentasjon ikke er lik gjentagelse av påstander. I Afrika redder kjøleteknologi liv. Alt som gjør kjøleteknologi mer kostbar eller mindre tilgjengelig vil koste liv og øke fattigdommen. Alt som øker fattigdommen i Afrika fører i neste omgang til miljø-ødeleggelser. Mange KFK'er er lette å lage og vel tilrettelagt for u-landsproduksjon. Erstatninger krever lisens fra store i-lands konsern og er dyrere.

       Dette medlem viser til at en observasjon man kan gjøre er at miljøvernere fra Greenpeace og bortover er rike. De fleste ofre for de foreslåtte, globale miljøtiltak bor i den 3. verden og er fattige. På samme måte som med den påståtte « drivhuseffekten » er det stadig mer som tyder på at « ozonhull »-debatten styres av andre krefter og argumenter enn de miljømessige. Ozonnivået i den høyere atmosfære varierer enormt på naturlig vis mellom natt og dag, mellom sommer og vinter og ikke minst gjennom variabel solflekk-aktivitet. Bortsett fra det misbrukte « føre-var »-prinsippet er det ikke ført dokumentasjon som underbygger skremslene om ozonhullenes livsutslettende virksomhet. Det synes derfor heller ikke å være reelt grunnlag for ytterligere tiltak i tråd med forslagene i Dok.nr.8:18.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en løsning for et landsomfattende innsamlings- og gjenvinningssystem for utrangerte hvitevarer, som må skje på frivillig basis og i samarbeid med hvitevarebransjen.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen utforme støtten som gis til bilpressefirma o.l. slik at en unngår utslipp av KFK på grunn av pressing av brukte hvitevarer inntil en landsomfattende innsamlings- og gjenvinningsordning er etablert.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at KFK som skal gjenbrukes i kjøleanlegg ikke unntas fra den generelle leveringsplikten. Leveringsplikten må justeres slik at brukernes etterfyllingsbehov av egen brukt KFK kan ivaretas inntil den tidsfrist som settes for når bruk av KFK i norske kjøleanlegg ikke lenger skal være tillatt.

4. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Dok.nr.8:18 (1993-1994), om forslag fra stortingsrepresentantene Paul Chaffey og Eilef A Meland om innsamling og destruksjon av haloner og av KFK i hvitevarer og kjøleanlegg, vedlegges protokollen.

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en løsning for et landsomfattende innsamlings- og gjenvinningssystem for KFK-holdige brukte hvitevarer. En forutsetning for etablering av et slikt system er at norske kommuner påbys å gjennomføre innsamling av hvitevarer for gjenvinning alene eller i samarbeid med andre kommuner.

       Stortinget ber Regjeringen utrede ulike finansieringsløsninger over avgiftssystemet i samarbeid med kommunene. Et siktemål bør være at selve innleveringen av brukte hvitevarer som inneholder ozonnedbrytende stoffer kan skje uten avgift/gebyr ved selve innleveringen.

Vedlegg

Brev fra Miljøverndepartementet, statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 18. april 1994.

       Jeg viser til komiteens brev av 25. januar 1994, der Miljøverndepartementet blir bedt om en nærmere utredning og uttalelse til Dok.nr.8:18 (1993-1994), med forslag om innsamling og destruksjon av haloner og av klorfluorkarboner (KFK) i hvitevarer og kjøleanlegg.

       Jeg vil innledningsvis understreke at Norge har vært en pådriver i arbeidet med å få strenge og forpliktende internasjonale avtaler om vern av ozonlaget. Samtidig har vi vært blant de første som har etablert nasjonale utfasingsmål, mål som på etableringstidspunktet har vært mer ambisiøse enn de internasjonale forpliktelsene. Siden Norge var tidlig ute med å regulere bruken av de viktigste ozonreduserende stoffene, er vi også blant de landene som har foretatt størst reduksjon i det nasjonale forbruket av disse stoffene. Regjeringen vil i det videre arbeidet fortsatt ta sikte på å ligge i forkant av den internasjonale utviklingen mhp. utfasing av ozonreduserende stoffer.

       Ny vitenskapelig kunnskap om faren for og konsekvensen av et svekket ozonlag har ført til at de internasjonale forpliktelsene de senere årene er blitt stadig skjerpet og gradvis har nærmet seg de norske utfasingsmålene for stoffer som KFK og halon. I tillegg har stadig nye stoffer blitt innarbeidet og regulert i Montreal-protokollen. Innføring av forpliktelser for nye ozonreduserende stoffer og ny kunnskap om stoffenes relative betydning nødvendiggjør en løpende vurdering av totaliteten i vårt nasjonale arbeid.

       Norge er internasjonalt forpliktet til å gradvis redusere, for så å stanse produksjonen og forbruket av bl.a. KFK og halon. Forbruket er definert som produksjon + import - eksport av de aktuelle stoffene. I tillegg til å oppfylle Montreal-protokollens reduksjonsforpliktelser, legger man fra norsk side opp til å ha minst like strenge reguleringer som det EU legger opp til. Vi har i Norge valgt forskrift som hovedvirkemiddel for at vi skal oppfylle reduksjonskravene og nå vår nasjonale målsetning for KFK og haloner.

       Norge har ingen produksjon selv av ozonreduserende stoffer. Det norske forbruket av KFK og halon var i 1993 redusert med henholdsvis 82 % og 85 % i forhold til 1986-nivået. Dette viser at forskriften om KFK og haloner virker etter hensikten og har gitt gode resultater. Norge har med dette oppfylt Montreal-protokollens reduksjonskrav med god margin, og er på dette området en av de fremste i verden. Importen av halon til Norge ble stanset fra 1994 og importen av KFK stanses fra samme tidspunkt som i EU og ett år tidligere enn hva vi er forpliktet til etter Montreal-protokollen, dvs. fra 1995.

       Når det gjelder krav til innsamling og destruksjon av ozonreduserende stoffer, som det blir spesielt fokusert på i Dok.nr.8:18 (1993-1994), vil jeg imidlertid understreke at de internasjonale bestemmelsene ikke setter noen spesifikke krav eller begrensninger. Partene blir i Montreal-protokollen kun anmodet om å ta praktiske forhåndsregler for å hindre utslipp av regulerte stoffer til atmosfæren.

       I tillegg til å overholde produksjons- og forbruksforpliktelsene ser Regjeringen det likevel som viktig å arbeide aktivt for å holde de nasjonale utslippene av ozonreduserende stoffer på et lavest mulig nivå. I det videre arbeidet på dette området vil Regjeringen legge økt vekt på en effektiv ressursutnyttelse for å sikre at innsatsen settes inn der miljønytten er størst i forhold til kostnadene ved de aktuelle tiltakene.

       Når det gjelder innsamling av ozonreduserende stoffer i Norge er miljøvernmyndighetenes primære oppgave å sette overordnede miljømål og krav til virksomheten. Det er opp til bransjen selv å organisere og stå bak innsamlingsordninger for ozonreduserende stoffer. Departementet foretar imidlertid en løpende vurdering av dagens ordninger. Dersom vi finner at disse ordningene ikke fører fram til et tilfredsstillende resultat, er departementet innstilt på å sette i verk de tiltak som vi anser som nødvendig for at ozonreduserende stoffer blir tatt hånd om på en miljømessig forsvarlig måte.

       Jeg vil i det følgende ta opp og kommentere hovedpunktene i Chaffey og Melands forslag vedrørende innsamling og destruksjon av haloner og KFK.

1) Håndtering av brukt KFK i hvitevarer

a) Returordning for brukte hvitevarer

       Avfall fra kasserte hvitevarer utgjør årlig vel 30.000 tonn. Foreløpige anslag viser at ca 90 % av hvitevarene ble samlet inn og gjenvunnet i 1993. De kasserte hvitevarene blir enten levert direkte eller via forhandler til biloppsamlingsplass, kommunal fyllplass eller skraphandler. I tilknytning til disse innsamlingsordningene gjenvinnes pr. idag kun jern og metaller av materialfraksjonene i hvitevarene, og det foretas normalt ikke avtapping av KFK fra de innleverte hvitevarene. I dagens regelverk har eieren ikke plikt til å avtappe og innlevere KFK fra hvitevarer til godkjent mottakssystem. Enkelte kommuner har imidlertid etablert egne ordninger for innsamling av hvitevarer og frakt av disse til Norsk Kjøleindustris innsamlings- og gjenvinningsanlegg, som er en privat oppsamlingsplass for hvitevarer nær Stavanger. Ved dette innsamlings- og gjenvinningsanlegget blir bl.a. KFK tatt ut av hvitevarene i tillegg til at andre materialfraksjoner blir gjenvunnet. Det er positivt at kommunene selv etablerer slike ordninger som åpner for en større gjenvinning av hvitevarenes ulike komponenter.

       Dagens system må sies å fungere tilfredsstillende mhp. innsamlet andel hvitevarer. Ut fra miljøhensyn har miljøvernmyndighetene vurdert nærmere hensiktsmessigheten av å etablere landsomfattende ordninger for innsamling/gjenvinning også av andre avfallsfraksjoner enn jern og stål fra hvitevarene, herunder avtapping av KFK.

       Statens forurensningstilsyn (SFT) har gjennomført en analyse av mulige tiltak for å redusere utslipp av ozonreduserende stoffer, herunder også utvinning av KFK fra kasserte hvitevarer. Analysen viser at utvinning av KFK vil bli svært kostbart og lite kostnadseffektivt i forhold til andre aktuelle tiltak mot utslipp av ozon-reduserende stoffer.

       I tabell 1 er de ulike typene KFK og haloner som produktene inneholder omregnet til fellesenheten ODP-tonn, som viser produktenes relative betydning m.h.t. ozonnedbrytingen. ODP står for « ozonnedbrytende potensiale ». Som det går frem av tabellen, utgjør KFK i kuldekretsen og i isolasjonen i alle hvitevarer henholdsvis 3 % og 7 % av det som totalt finnes av ozonreduserende stoffer i eksisterende produkter i Norge idag. I praksis vil det neppe være mulig å samle opp vesentlig mer enn 50 % av den KFK som er i hvitevarene, først og fremst fordi mye av KFK-gassene allerede vil ha lekket ut før hvitevarene kommer til et utvinningsanlegg. Relativt sett vil således selv en landsomfattende ordning i Norge for innsamling av hvitevarer og avtapping av all gjenværende KFK fra disse ha en begrenset effekt som tiltak for å bevare ozonlaget.

       I løpet av kort tid vil det ikke lenger være KFK i de nye hvitevarene som selges. Utfasingen i bruken av eksisterende hvitevarer antas å skje i løpet av de nærmeste 15 årene. Kostnadene ved å opprette et innsamlingssystem for kasserte hvitevarer med sikte på utvinning av KFK er av SFT anslått til ca 85 mill. kroner pr. år. I løpet av en 15-års periode skulle de totale kostnadene for et slikt system dermed komme opp i nærmere 1,3 milliarder kroner. Dette tilsvarer en kostnad pr. enhet hvitevare på ca 450 kroner. Av dette beløpet antas i overkant av 400 kroner å være knyttet til selve avtappingsprosessen for KFK.

       Tabell 2 viser SFTs anslag over kostnadene ved innsamling, transport og destruksjon av KFK og haloner fra eksisterende produkter pr. ODP-kg.

KFK/halon i eksisterende Kostnader ved

produkter innsamling og destruksjon

Halon 1301 i faste brannslokkeanlegg 8 kr/ODP-kg

Halon 1211 i håndslokkere 10 kr/ODP-kg

KFK i kuldekrets i store kuldeanlegg 100 kr/ODP-kg

KFK i hvitevarer 2040 kr/ODP-kg

       Som det går frem av tabellen vil utvinning av KFK fra hvitevarer i henhold til SFTs analyse være fra omlag 20 til 250 ganger så kostbart pr. ODP-kilo som de andre vurderte tiltakene. Analysen viser at i forhold til effekten på ozonlaget vil utvinning av KFK fra hvitevarer være et svært lite kostnadseffektivt tiltak i forhold til andre aktuelle tiltak. En slik utvinning vil også totalt sett bli svært kostbar.

       Komiteen har tidligere i Innst.S.nr.56 (1993-1994) (om avfallsmeldinga) bedt departementet utarbeide et landsomfattende system for innsamling av hvitevarer. Ut fra kravet til en effektiv ressursutnyttelse finner jeg med henvisning til ovennevnte, på det nåværende tidspunkt og innenfor de eksisterende budsjettrammer, ikke å kunne prioritere bruk av statlige midler til etablering av et landsomfattende system for utvinning av KFK fra hvitevarer. Gjennom et slikt system ville man som tidligere nevnt heller ikke fått tatt hånd om mer enn ca 5 % av det ozonreduserende potensialet i de gassene som i dag finnes i ulike produkter i Norge.

       Utfra et bredere miljøvernhensyn tar vi imidlertid fra miljøvernmyndighetenes side nå sikte på å gå inn i forhandlinger med representanter for hvitevarebransjen for å komme frem til enighet om et ambisjonsnivå for innsamling og gjenvinning av hvitevarer. Det vil her være naturlig å vurdere om det er samfunnsøkonomisk fornuftig å gjenvinne andre materialfraksjoner enn jern og metaller, og om det skal etableres systemer for innsamling og destruksjon av kompressoroljen i hvitevarene.

b) Forslag om gratis retur av hvitevarer

       I dag er det kommunene og bilvraksystemet som bærer den økonomiske belastningen med å få samlet inn og gjenvunnet hvitevarene. Husholdningene har ikke noen direkte kostnader knyttet til det å levere de kasserte hvitevarene til innsamling og gjenvinning, men blir eventuelt belastet disse kostnadene gjennom de årlige kommunale renovasjonsgebyrene. Jeg synes det er positivt at flere kommuner nå på frivillig basis selv innfører betalingsordninger for levering av hvitevarer til Norsk kjøleindustris innsamlingssystem.

       I en oppfølging overfor hvitevarebransjen vedrørende en eventuell landsomfattende innsamlingsordning for hvitevarer vil det også være et sentralt punkt å se på hvordan innsamlings- og gjenvinningssystem for hvitevarene skal finansieres. Innføring av en pante- og returordning som sikrer at hvitevarene kan leveres gratis for avfallsbesitter vil være en av de finansieringsmodeller som vil bli vurdert.

c) Forslag om å utforme støtten til bilpressefirma o.l. slik at en unngår unødige utslipp av KFK ved pressing av brukte hvitevarer

       Miljøvernmyndighetene gir idag økonomisk støtte til pressing av bilvrak for å redusere transportkostnadene frem til gjenvinningsanleggene. Biloppsamlingsplassene har plikt til å motta hvitevarer og støtten til pressing av bilvrak omfatter derfor også hvitevarene. Plikten til å motta hvitevarer har biloppsamlingsplassene fått for å sikre at hvitevarene blir samlet inn og gjenvunnet, slik at disse ikke havner på kommunale fyllinger eller forbrenningsanlegg.

       I Dok.nr.8:18 foreslås det at det utformes andre støtteordninger til bilpressefirmaer o.l. for å unngå utslipp av KFK på grunn av pressing av brukte hvitevarer. Til dette er det grunn til å understreke at presseordningen i seg selv ikke fører til økt utslipp av KFK så lenge alternativet er at hvitevarene deponeres på en fyllplass, men vil kun fremskynde tidspunktet for når gassene frigjøres.

       Jeg er imidlertid klar over at støtten til pressing av hvitevarer kan føre til en vridning av konkurranseforholdet i disfavør av andre innsamlings- og behandlingsløsninger. I den grad dette er et reelt problem vil Miljøverndepartementet, i de forhandlinger som nå skal innledes med hvitevarebransjen, tilstrebe å komme fram til mer konkurransenøytrale løsninger.

2) Håndtering av brukt KFK i kjøleanlegg

a) Forslag om krav til destruksjon av brukt KFK

       I Dok.nr.8:18 blir det pekt på at en for å hindre utslipp må sørge for at KFK som tas ut av norske kuldeanlegg tas hånd om på en mest mulig forsvarlig måte. Dette bør medføre at all KFK som tas ut av anlegg leveres til godkjent mottak, og at hovedregelen må være forsvarlig destruksjon av brukt KFK.

       Å sørge for at KFK som tas ut av norske kuldeanlegg tas hånd om på en mest mulig forsvarlig måte er idag dekket ved både forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften som pålegger den ansvarlige generelle plikter om å unngå forurensning.

       Montreal-protokollen anmoder om at partene destruerer overflødige ozonreduserende stoffer når det er økonomisk rimelig og miljømessig forsvarlig å foreta slik destruksjon.

       Å destruere hovedmengden av den KFK som blir tappet av anlegg vil innebære at det vil bli svært små, om noen, mengder til etterfylling av anlegg i Norge etter at importen av stoffet stanses fra 1995. Etter SFTs vurdering vil de fleste norske anlegg ha behov for etterfylling av KFK etter importstansen av stoffet. En konsekvens av nevnte forslag vil derfor kunne bli at de fleste norske kuldeanlegg på grunn av mangel på tilgjengelig KFK vil måtte ombygges i løpet av meget kort tid. En slik omfattende og påtvunget ombygging i løpet av en antatt periode på 1-2 år er av NTH-SINTEF vurdert som teknisk og praktisk umulig å gjennomføre pga. en begrenset entreprenør- og servicekapasitet i Norge. Mangel på entreprenør- og servicetilgang kan også føre til økt bruk av ufaglært arbeidskraft, med de farene dette innebærer for dårlig utført arbeid, lekkasjer og anleggsstopp som resultat.

       På bakgrunn av ovennevnte er det etter min vurdering ikke hensiktsmessig å sette strengere krav til destruksjon av KFK enn de krav som er gjeldende idag. Dette vil ikke være i motstrid til Montreal-protokollens anmodning om destruksjon av KFK.

b) Forslag om innleveringsplikt for all brukt KFK

       I Dok.nr.8:18 vises det til et forslag til midlertidig forskrift fra SFT om unntak fra den generelle leveringsplikten for KFK som er avtappet kuldeanlegg, klimaanlegg og varmepumper og som skal gjenbrukes i andre tilsvarende anlegg. Chaffey og Meland hevder at slik gjenbruk av KFK er et problem fordi det forsinker takten i utskiftingen av anlegg, og foreslår at leveringsplikten for KFK som skal gjenbrukes i kjøleanlegg ikke blir opphevet.

       La meg innledningsvis forsøke å oppklare eventuelle misforståelser angående utskiftingstakten for anlegg med KFK:

       Som det fremgår av det som er sagt under 2a vil det etter importstansen for KFK fra 1995 fortsatt være tillatt med etterfylling av kuldeanlegg, kjøleanlegg og varmepumper som var ferdig installert før 01.07.91 (KFK-forskriften § 7). Dette vil også være tilfelle ved opprettholdelse av dagens leveringsplikt. Allerede i 1994 er tilbudet av KFK på det norske markedet ventet å være mindre enn etterspørselen for etterfylling av ovennevnte type anlegg. Også med en leveringsplikt for kuldebransjen vil den mengden KFK som blir levert inn til mottakssystemene og som kan brukes om igjen derfor høyst sannsynlig bli videresolgt til tillatt etterfylling av kuldeanlegg. En eventuell opphevelse av leveringsplikten for KFK som kan brukes om igjen vil derfor neppe ha vesentlig innvirkning på selve utskiftingstakten for kuldeanlegg i Norge.

       Hensikten med SFTs forslag om midlertidig unntak fra den generelle leveringsplikten for KFK fra kuldebransjen har vært å legge forholdene til rette for en smidig avvikling av KFK-bruken i Norge, samtidig med at de nødvendige miljøhensyn tas og våre internasjonale forpliktelser oppfylles.

       Siden KFK ventes å bli en mangelvare på det norske markedet allerede i 1994, vil det raskt kunne bli problemer med å fremskaffe KFK til tillatte etterfyllinger i eksisterende kuldeanlegg etter importstansen fra 1995. Dette vil gjøre det nødvendig for store deler av kuldebransjen å konvertere til andre kuldemedier og skifte ut anleggene før anleggenes naturlige « levetid » er omme. Omstillingskostnadene for kuldebransjen ved en slik konvertering ventes å bli betydelige og er av NTH-SINTEF anslått til å være i størrelsesorden 1-2 milliarder kroner.

       Ved opprettholdelse av leveringsplikten vil kuldebransjen måtte levere inn KFK for så å kjøpe stoffet tilbake igjen for tillatt etterfylling. En slik innleveringsplikt vil representere et fordyrende mellomledd som vil påføre kuldebransjen ytterligere kostnader ved avviklingen av KFK-bruken, uten at miljøgevinsten av dette synes å være særlig stor. Siden dagens eneste mottakssystem er i Oslo-regionen, bør det også pekes på at leveringsplikten vil medføre lang og unødig transport av KFK fra andre landsdeler med den utslippsrisiko dette medfører, før resirkulerbar KFK igjen kan selges på det norske markedet.

       Utfra de vurderinger miljøvernmyndighetene har gjort, antas det at forslaget om å midlertidig oppheve leveringsplikten for kuldebransjen vil ha svært liten miljømessig betydning, og vil trolig ikke innebære en mer uforsiktig håndtering av KFK og økt utslipp av stoffet. Dette har bl.a. sammenheng med følgende:

       Det bør i denne anledning påpekes at den foreslåtte midlertidige forskriften ikke tillater utslipp av KFK, og at den ikke bryter med det øvrige regelverk på dette punkt. Det bør også påpekes at den foreslåtte forskriften ikke unntar leveringsplikt for KFK som tappes av anlegg og som ikke kan brukes om igjen.

       Etter miljøvernmyndighetenes vurdering er det også tvilsomt om unntaksforslaget innebærer videre sikkerhetsrisiko eller ytterligere fare for havari av anlegg fordi:

       En utilsiktet konsekvens er at Returprosjektets rolle vil kunne bli svekket ved en eventuell oppheving av leveringsplikten ved at prosjektet får inn mindre mengder KFK som kan regenereres. Prosjektet vil imidlertid fortsatt kunne fungere som et frivillig mottaksapparat for KFK som skal destrueres.

       Jeg har i min vurdering lagt særlig vekt på at avviklingsforløpet for KFK bør gjennomføres på en måte som gir minst mulige skadevirkninger for samfunnet og moderate økonomiske konsekvenser for anleggseierne, i tillegg til at det tas de nødvendige miljøhensyn. Ut fra en totalvurdering av de samfunnsmessige konsekvensene opp mot de miljømessige, vil jeg gå inn for å iverksette SFTs forskriftsforslag om å midlertidig oppheve kuldebransjens leveringsplikt for KFK.

c) Tekniske krav til og kontroll av kjøleanlegg

       I Dok.nr.8:18 pekes det på at arbeidet med tekniske krav til og kontroll av kjøleanlegg må forseres. Dette er også et mål Miljøverndepartementet arbeider mot. Jeg vil imidlertid minne om at aktørene innen de aktuelle bransjene idag ikke står fritt når det gjelder håndtering av KFK i kuldeanlegg. Den ansvarlige er allerede forpliktet både etter forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften til å unngå forurensning. Det kan være forbundet med straffeansvar å ikke følge opp disse forpliktelsene. Lovene fastsetter visse rammebetingelser som kan suppleres med frivillige ordninger. En slik frivillig godkjenningsordning for kuldeentreprenører er i år etablert, med økonomisk støtte fra Miljøverndepartementet. Det arbeides nå også med å innarbeide tekniske krav til kuldeentreprenører i byggeforskriftene under plan- og bygningsloven.

       Et annet tiltak som vil være med å redusere utslippene av ozonreduserende stoffer og sørge for at anleggene blir tettere er selve importstansen av KFK. Som tidligere omtalt vil tilgjengeligheten av KFK i tiden fremover bli svært begrenset og prisen på stoffet er ventet å øke betraktelig. Dette vil etter miljøvernmyndighetenes vurdering stimulere til at brukerne vil gjøre vesentlig større anstrengelser for å holde de gamle anleggene tette. Det er også grunn til å tro at de anlegg som representerer den største miljøfaren vil bli skiftet ut først grunnet høye vedlikeholdsutgifter.

       Miljøverndepartementet foretar en løpende vurdering av om dagens tiltak på dette området virker etter hensikten. Dersom disse tiltakene ikke er tilstrekkelig for å redusere utslippene av KFK ned til et miljømessig forsvarlig nivå, vil jeg vurdere å ta i bruk andre virkemidler for å sikre en forsvarlig håndtering av kuldeanlegg med ozonreduserende stoffer.

3) Håndtering av brukt halon

a) Forslag om raskest mulig utskifting av halon som brannslokkemiddel

       Norge har ingen egenproduksjon av halon og importen av stoffet stanset 1. januar 1994. Fram til 1995 vil det være tillatt å etterfylle brannslokkeanleggene med halon som eksisterer på det norske markedet. Etter dette tidspunktet vil slik etterfylling være forbudt. Alle brannslokkeanlegg med halon skal være tatt ut av bruk innen år 2000 (jf. § 10 i KFK-forskriften). Dersom man skal ha en intakt brannslokningsberedskap, vil ovennevnte reguleringer innebære at man i praksis må skifte ut anleggene kort tid etter at etterfyllingsforbudet trer i kraft. Det er derfor ventet at de fleste brannslokningsapparat med halon blir skiftet ut i perioden 1995-96.

       Forslaget i Dok.nr.8:18 om en raskest mulig utskifting av halon som brannslokkemiddel er etter min vurdering derfor ivaretatt gjennom ovennevnte bestemmelse i KFK-forskriften. Det kan også opplyses om at Norge er et av de få landene som regulerer bruken av halon og som setter krav til tidspunkt for når slike brannslokkeanlegg skal være tatt ut av bruk.

b) Forslag om etablering av en sentral mottaksordning for halon

       Halon i brannslokkeanlegg dekker hele 50 % av det totale ozonreduserende potensialet i ozonreduserende stoffer i Norge. Både de antatte halon-molekylenes sterke ozonnedbrytende egenskaper og gassens samlede bidrag til ozon-nedbrytingen tilsier at det er viktig å etablere et system for håndtering av halon, slik Chaffey og Meland foreslår. Som det fremgår av tabell 2 er innsamling av halon fra brannslokkeanlegg i tillegg sannsynligvis det mest kostnadseffektive tiltaket m.h.p. miljønytten på området ozonreduserende stoffer.

       Det er i Norge idag leveringsplikt for avtappet halon til leverandør/importør, godkjent mottak eller til innsamler for spesialavfall (KFK-forskriften § 12). Slik innlevert halon skal destrueres, eller det kan regenereres for gjenbruk i brannslokkeanlegg fram til 1995. Det eksisterer idag ingen innenlandske ordninger i Norge hverken for destruksjon eller gjenvinning av halon. Det regnes med at mengden halon som blir avtappet fra eksisterende anlegg i Norge er større enn behovet for etterfylling av anleggene. Jeg anser det derfor som viktig med et system for håndtering av den halonen som vil være « overflødig » på det norske markedet, enten denne kan gå til gjenbruk eller den må destrueres.

       Bakgrunnen for vedtaket i Montreal-protokollen om å stanse produksjonen og forbruket av halon allerede innen 1994 var at den mengde halon som var tilgjengelig på det internasjonale markedet ble ansett som tilstrekkelig til å dekke behovet for medlemslandene. Det ble derfor vedtatt å tillate import og eksport av resirkulert materiale til medlemsland under protokollen, og medlemslandene er oppfordret til å stille brukt halon de ikke selv har behov for til disposisjon for andre land.

       Under reforhandlingene av Montreal-protokollen arbeidet Norge aktivt for at ovennevnte forslag om utfasingstidspunkter og tillatelse til å forhandle brukt halon over landegrensene ble innarbeidet i protokollen. Etter min vurdering er det viktig å følge opp intensjonene bak bestemmelsen om produksjons- og forbruksstans av halon og legge forholdene til rette for at brukt halon blir stilt til disposisjon for andre medlemsland. Miljøvernmyndighetene arbeider derfor nå med å opprette en nasjonal halonbank for halon som kan brukes om igjen, og som kan stilles til disposisjon for andre land. I tillegg til at dette vil gjøre det lettere for andre land som er medparter under protokollen å gjennomføre produksjonsstans for halon, vil denne ordningen med gjenbruk av halon også kunne bidra til å redusere produksjonen av ny halon i u-land. Ordningen vil derfor kunne bidra til å redusere det samlede globale omfanget av halonutslipp til stratosfæren og dermed redusere den negative miljøeffekten av halonbruken.

       En internasjonal halonbank som skal sette selgere av halon i kontakt med aktuelle kjøpere i tråd med Montreal-protokollens bestemmelser er nå under opprettelse i regi av UNEP. Den nasjonale halonbanken er tenkt å være en videreformidler til den internasjonale halonbanken som setter selger av halon i kontakt med aktuelle kjøpere. Ved salg av norsk halon på det internasjonale markedet, vil det være aktuelt at norske myndigheter etablerer visse kriterier og forutsetninger, bl.a. at andre internasjonale avtaler om handel med avfall for gjenvinning overholdes.

       Etter 1995 vil det være lite etterspørsel etter halon på det norske markedet pga. etterfyllingsforbudet, men med mulighet for enkelte dispensasjoner. Ved opprettelse av en nasjonal halonbank vil forholdene bli lagt til rette for salg av norsk halon på det internasjonale markedet også etter dette tidspunkt. Dette vil gjøre at etterspørselen etter norsk halon øker og at stoffet blir mer verdifullt som vare. Dette gir økte incentiver til å ta vare på halonen på en sikker måte inntil denne selges eller eventuelt innleveres for destruksjon.

       En mangel ved en slik ordning vil imidlertid være at den ikke vil kunne håndtere halon som skal destrueres. For å opprette en mottaksordning for slik halon, arbeides det derfor med en løsning i tilknytning til dagens spesialavfallssystem på Flesland som kan sørge for at halonen blir destruert dersom det ikke finnes anvendelse for den. Jeg ser klare fordeler ved å knytte en slik mottaksordning for halon til spesialavfallssystemet på Flesland:

       En forutsetning for at en slik ordning skal fungere godt er at avfallsbesitteren ikke blir direkte belastet med kostnadene ved innsamling, transport og destruksjon av stoffet (på inntil 8 kr/kg). I utgangspunktet kan det virke uheldig å fravike prinsippet om at forurenseren betaler ved avfallshåndteringen av halon. På en annen side er det svært viktig at innsamlingsordningen for halon fungerer etter intensjonene, siden den miljømessige effekten ved tiltaket vil være spesielt stor. Jeg anser det derfor som viktig å legge forholdene til rette for at avfallsbesitter kan levere halon gratis eller til lave kostnader, og ser i denne forbindelse behov for å vurdere nærmere en offentlig ordning for dekning av kostnader ved slik avfallshåndtering. Dette er spørsmål en vil måtte komme tilbake til i forbindelse med budsjettbehandlingen.

c) Forslag om tekniske krav til og kontroll av brannslokkingsanlegg

       Stortingsrepresentantene Chaffey og Meland går i sitt forslag inn for at det blir stilt tekniske krav til og kontroll av brannslokkingsanlegg. For håndtering av halon gjelder de samme kravene som for KFK i forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften: Aktørene er forpliktet til å unngå forurensning som det kan være forbundet med straffeansvar å ikke følge opp. I tillegg setter forsikringsselskapene krav til kontroll av brannslokkingsanlegg.

       Ved en anleggslekkasje slippes halongassen ut til atmosfæren i løpet av svært kort tid (i løpet av noen få sekunder). Dette betyr at brannslokningsanlegget må være 100 % tett og ha bra teknisk standard dersom det skal fungere etter hensikten. Det vil også være i eierens egeninteresse å holde brannslokningsanlegg tette og funksjonsdyktige. Ved eventuell brann kan eieren få redusert brannforsikringen dersom brannslokningsanlegget ikke er fullt funksjonsdyktig. I forhold til eksisterende anlegg vil det miljømessig sett således være lite å vinne på å innføre ytterligere tekniske krav til selve anlegget.

       Som nevnt ovenfor er de fleste anlegg ventet utskiftet i løpet av perioden 1995-96. En eventuell ordning som setter krav til selve anlegget eller til driften av anlegget vil først kunne være operativ etter dette tidspunkt. Utfra miljøvernhensyn mener jeg også av denne grunn at det nå ikke vil være nødvendig å utarbeide videre krav til drift av brannslokningsanlegg.

       Ovennevnte gjennomgang når det gjelder innsamling og destruksjon av haloner og av KFK i hvitevarer og kuldeanlegg, med spesiell fokus på tiltak for å begrense utslippene av halon, viser at Regjeringen legger opp til en miljømessig forsvarlig og kostnadseffektiv politikk på dette området. »