St.meld. nr. 7 (1989-1990) viste til den verdien som lå i bruken av styrer, råd og utvalg, men også til den kritikken som har vært reist mot at tallet på organer var for høyt.

       Det fremgår av oversiktene at utviklingen har gått mot stadig færre utvalg. Mens det i 1989 var til sammen 762 registrerte utvalg, sank dette til 632 i 1993.

       Oppmerksomheten i de senere år har særlig vært rettet mot bruken av styrer. Mellom de tre typene styrer, råd og utvalg er styrene de som direkte påvirker hvorledes forvaltningsoppgavene blir utført. Etter Regjeringens vurdering vil derfor en effektivisering av bruken av styrer gi den beste gevinsten. Dette arbeidet vil også bli fulgt opp når det gjelder utvalg og råd.

       Et viktig trekk ved utviklingen har vært de mer ad hoc-pregede ekspert-utvalgene som innenfor et kort tidsrom blir brukt til å vurdere avgrensede problemstillinger. Disse bryter på mange måter med det mer langsiktige arbeidet som blir gjort i bredere sammensatte utvalg. En har likevel grunn til å tro at denne arbeidsformen har medvirket til å øke tempoet i saksbehandlingstiden i forvaltningen. Det er også grunn til å tro at disse utvalgene sikrer at flere synspunkt kommer fram enn hva som ellers er tilfelle i den tradisjonelle saksbehandlingen.

       Når det gjelder spørsmålet om bruk av styrer i statlige virksomheter, ble det i 1990 på initiativ av daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet satt ned et offentlig utvalg som hadde til oppgave å se nærmere på bruken av styrer i staten. Utvalget la i 1991 fram NOU 1991:26 Om bruk av styrer i statlige virksomheter. Utgangspunktet for utvalget var å se på hvorledes bruken av styrer i statlig virksomheter kunne føre til at staten løste oppgavene sine bedre. Konklusjonen var at styrene måtte ha et statuttfestet ansvar for å utvikle langsiktig og overordnet strategi for virksomheten. Utvalget mente videre at styret skulle ha ansvaret for drift og strategi for virksomheten. Utvalget la også stor vekt på at departementet måtte instruere styret innenfor fastlagte former.

       Spørsmålet om bruk av styre ble også fulgt opp i St.meld. nr. 35 (1991-1992) om Statens forvaltning og personalpolitikk. Regjeringen la her vekt på at forutsetningen for å bruke styrer måtte være at de fikk vide nok fullmakter til å øve kontroll med den daglige ledelsen.

       Målsettingene i St.meld. nr. 35 (1991-1992) ble fulgt opp av Administrasjonsdepartementet som har utarbeidet en egen rettledning i form av råd for styrebruk i staten. Det grunnleggende prinsipp er at det er regjeringen og de enkelte departementer som med utgangspunkt i sine ansvarsområder avgjør på hvilken måte den statlige forvaltningen velger å bruke styrene.

       Statlig virksomhet er kjennetegnet av mangfold. Dette innebærer at bruken av styrer må tilpasses egenarten ved den enkelte virksomhet. Dette har vært utgangspunktet for administrasjonsdepartementets rådgivende retningslinjer. Det legges også vekt på at før et styre blir oppnevnt, må departementet gjennomføre en systematisk analyse av hva slags situasjon og hva slags utfordringer styret står overfor. Så langt det er mulig bør denne analysen resultere i en « kravspesifikasjon » for det enkelte styre som skal oppnevnes. I tillegg til dette legger retningslinjene vekt på at prinsippet om at de ansatte skal ta del i styret, skal praktiseres så langt det er mulig.

       Når det gjelder oppfølgingen av arbeidet med kollegiale organ, vil Regjeringen i det videre arbeidet se styrene i sammenheng med andre typer kollegiale organ, som f.eks. utvalg og råd. Administrasjonsdepartementet har så langt fulgt opp prinsippene for bruk av styrer ved at en har innbudt alle departementer til en gjennomgang av deres respektive bruk av styrer. Denne gjennomgangen har avdekket store variasjoner i bruken av styrer. Det er derfor en oppgave for Regjeringen å arbeide for en mer likeartet bruk av styrer i forvaltningen.

       Gjennom retningslinjer er det nå satt rådgivende grenser for hvor lenge et styre bør fungere. Ellers har Regjeringen ikke funnet grunn til å fastsette en generell avgrensning i funksjonstid for kollegiale organ. Dette må ses i sammenheng med hva slags oppgaver det enkelte organ har. Som tidligere nevnt er det en utvikling i retning av flere korttidsfungerende ad hoc-utvalg. Regjeringen ønsker derfor å se nærmere på forholdet mellom slike organ og de organer som meldingen omfatter.

       Regjeringen ønsker også å se nærmere på geografisk spredning og kjønnsfordeling i styrer, råd og utvalg. Det er stadig en stor overvekt av medlemmer fra det sentrale Østlandsområdet. Regjeringen ønsker også å arbeide for at tallet på kvinner øker, selv om tallet nå ligger tett opp til 40 %.

       Når det gjelder hovedmålene for arbeidet med omstilling og fornyelse av forvaltningen, er god politisk styring, brukerrettede virksomheter og effektiv ressursbruk nevnt som de viktigste områdene. Regjeringen legger stor vekt på at den i arbeidet med å nå disse målene tar hensyn til grunnleggende forvaltningsverdier som rettssikkerhet, demokrati, deltagelse og innsyn.

       Styrer, råd og utvalg har stor verdi i styringsverket når det gjelder å sikre innsyn, deltagelse og medinnflytelse og tjener som et viktig og nyttig supplement og korrektiv til den faglige kompetansen i forvaltningen. Regjeringen vil arbeide videre for å sikre dette demokratiserende innslaget i forvaltningens arbeid.