Til Stortinget.

       Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremsatt av representantene Paul Chaffey, Kåre Gjønnes, Carl I Hagen og Anne Enger Lahnstein innebærer ifølge forslagsstillerne mindre vidtgående endringer i valgordningen.

       Forslagsstillerne viser til at de i et separat forslag (grunnlovsforslag nr. 5), med overskriftene Forholdstallsvalg for partiene og fast representasjon for fylkene, har foreslått grunnlovsendringer som etter deres mening vil innebære en vesentlig forbedring av valgordningen. Forslagsstillerne viser til at dersom det skulle være umulig å samle tilstrekkelig støtte for dette forslaget, bør Stortinget i perioden 1993-94 ha anledning til å vedta mindre vidtgående endringer i valgordningen.

       Nedenfor fremmer de en del forslag av denne typen. De tilsvarer i hovedsak forslag fremmet i Dok.nr.12:09 (1987-1988).

       Det dreier seg om fire ulike forslag A-D, hvorav noen er utformet i flere alternativer. Forslagsstillerne viser til at alle forslagene som er nevnt nedenfor, er subsidiære i forhold til forslaget nevnt ovenfor, grunnlovsforslag nr. 5. Innbyrdes er de uavhengige, dvs. det er mulig å vedta eller forkaste dem i en hvilken som helst kombinasjon. (Alternativene under samme forslag er gjensidig utelukkende.)

A. Antall utjevningsmandater

       Forslagsstillerne hevder at valgordningen av 1988 har for få utjevningsmandater til å garantere forholdsmessig representasjon for de partier som når sperregrensen.

       Derfor fremmes forslag i fire alternativer om at antall utjevningsmandater økes fra 8 til henholdsvis 14, 16, 18 eller 20. I alle alternativene er det 157 distriktsmandater, som i dag, og fordelingen av disse mellom fylkene er uendret.

B. Sperregrensen

       I forslag B foreslås sperregrensen for å få utjevningsmandater satt ned til tre prosent, mot nå fire prosent.

C. Fordelingen av utjevningsmandatene mellom fylkene

       I gjeldende valgordning bruker man i realiteten samme metode når man fordeler distriktsmandatene i et fylke mellom partiene, og når man for hvert parti fordeler utjevningsmandatene mellom fylkene, se Grunnloven § 59 siste ledd. Man bruker den modifiserte oddetallsmetoden med deletallsserien 1,4 - 3 - 5 - 7 osv. Den rene oddetallsmetoden, med deletallene 1 - 2 - 5 - 7 osv, er det nærmeste man kan komme til rent proporsjonal fordeling. Ifølge forslagsstillerne innebærer modifiseringen av første deletall til 1,4 en viss diskriminering av små enheter, i og med at det er noe vanskeligere å vinne første mandat enn om den rene oddetallsmetoden var i bruk.

       Forslagsstillerne hevder videre at når metoden blir brukt til å fordele et partis utjevningsmandater mellom fylkene, fører første deletall til diskriminering av fylker med lave folketall. Dette er ubegrunnet.

       I alternativ C 1 foreslås innført den rene oddetallsmetoden i § 59, siste ledd, med 1 i stedet for 1,4 som første deletall. Dette vil medføre at fylker med store og små folketall i gjennomsnitt blir behandlet likt.

       Imidlertid er det et prinsipp i norsk valgordning at utkantstrøk, som stort sett er det samme som fylker med lave folketall, skal være sterkere representert enn folketallet isolert skulle tilsi. Dette oppnår man ved å velge en deletallsrekke i § 59 siste ledd som vokser raskere enn oddetallene. I alternativ C.2 er valgt 1 - 4 - 7 - 10 osv.

D. Forenkling av grunnlovsteksten

       Det foreslås følgende forenklinger av grunnlovsteksten, som ikke innebærer realitetsendringer:

       I alternativ D.1 foreslås at reglene om hvordan man skal gå fram dersom to eller flere kvotienter er like, tas ut av Grunnloven.

       Reglene om hvordan man fordeler utjevningsmandatene mellom partiene (§ 59 femte ledd), er usedvanlig innviklet formulert. I alternativ D.2 foreslås en formulering som er noe mindre komplisert, og som i visse tilfeller vil føre til enklere regning.

       Alternativ D.3 er en kombinasjon av D.1 og D.2 og det er dette forslagsstillerne anbefaler.