Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny Gärtner Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, og fra Høyre, lederen og Jan P Syse, viser til at Stortinget så sent som våren 1992 avviste et nesten likelydende forslag, under henvisning til den korte tiden som er gått siden den omfattende valgordningsendringen våren 1988.

       Etter flertallets mening må dette gjelde fremdeles. Det har kun vært avholdt to stortingsvalg etter den nye ordningen med utjevningsmandater. Flertallet ser ingen grunn til å forandre en omfattende og prinsippiell reform ytterligere etter så kort tid, dersom det ikke er erfart utilsiktede virkninger eller andre negative konsekvenser.

       Det har det etter flertallets mening ikke.

       Flertallet vil likevel knytte noen bemerkninger til forslaget:

       Forslaget reiser viktige prinsipielle spørsmål omkring vår valgordning. Grunnprinsippet har vært, og er, at fylkene skal være valgdistriktsenhet. Innføring av utjevningsmandater fra og med stortingsvalget 1989 representerte et brudd med dette prinsippet. Ordningen imøtekom en urimelig situasjon som kunne oppstå for partier som til tross for en viss oppslutning ikke fikk mandat på vanlig måte, men uten å svekke distriktene (fylkene) som enhet.

       Øking av antallet utjevningsmandater på bekostning av vanlige distriktsrepresentanter uthuler og svekker dette. Det gjelder også selv om det på forhånd blir bestemt at hvert valgdistrikt skal ha et fast antall utjevningsmandater.

       I forslaget settes det opp 6 kriterier for en god valgordning. Disse medlemmer konstaterer at enkelte av disse er innbyrdes motstridende, for ikke å si uforenlige, slik forslagsstillerne selv erkjenner.

       Ved at antall utjevningsmandater på forhånd er bestemt for det enkelte valgdistrikt, er det ikke til å unngå at endel fylker vil få mandater som det ikke er grunnlag for utfra stemmetallene i distriktet. Dette står i motsetning til dagens system for fordeling av utjevningsmandatene. Forslagsstillerne erkjenner dette, men mener at målsettingen om mest mulig samsvar mellom distriktets stemmetall og mandatfordeling må vike for andre hensyn.

       Disse medlemmer viser til at det helt perfekte, rettferdige valgsystem er vanskelig å oppnå. Det er derfor nødvendig å velge ut visse kriterier og hensyn som overordnet andre, slik det er gjort i vårt valgsystem.

       Det foreliggende forslaget vil etter disse medlemmers mening bety en vesentlig og uønsket svekkelse av et vesentlig prinsipp i vårt valgsystem.

       Flertallet vil derfor på denne bakgrunn avvise forslaget.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, og fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, vil peke på at en god valgordning bør ivareta følgende hensyn:

1.	Valgordningen bør garantere at partier som oppfyller en fastsatt sperregrense sikres proporsjonal representasjon på Stortinget, basert på landsomfattende stemmetall.

2.	Det bør være en sperregrense som hindrer en for sterk oppsplitting i småpartier.

3.	Sterke lokale bevegelser må ha mulighet for å bli representert, selv om deres tilslutning på landsbasis ikke når opp til sperregrensen.

4.	Fordelingen av mandatene i hvert fylke bør være mest mulig i samsvar med partienes stemmetall i fylket.

5.	Hvert fylke skal ha et fast antall stortingsrepresentanter.

       Mindretallet viser til at dagens valgordning ikke i tilstrekkelig grad ivaretar disse hensyn. Mindretallet viser i denne sammenheng til at det både ved stortingsvalgene i 1989 og 1993 ville vært nødvendig med ca 20 utjevningsmandater for å få fullt samsvar mellom folkets stemmegivning i valg og representasjonen på Stortinget.

       Mindretallet viser til at det prinsipale forslag (Forslag nr. 5 i Dok.nr.12 (1991-1992)) i større grad enn dagens valgordning ivaretar de hensyn til en god valgordning som er gjengitt ovenfor.

       Mindretallet har fått utarbeidet en tabell som viser mandatfordelingen ved 25 utjamningsmandater og en sperregrense på 3 prosent. (Fylkesfordelingen er gjort med dansk ordning.) Tabellen viser at dagens valgordning gir en overrepresentasjon på Stortinget for Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Fylke:	SV	A	Pp	V	Sp	KrF	H	FrP	RV	Sum

Østfold	0	4	0	0	1	1	1	1	0	8
Akershus	1	5	0	1	1	1	4	1	0	14
Oslo	1	6	0	1	0	1	4	1	1	15
Hedmark	1	4	0	0	2	0	1	0	0	8
Oppland	1	4	0	0	2	0	1	0	0	8
Buskerud	0	4	0	0	1	0	2	1	0	8
Vestfold	0	2	0	0	1	1	2	1	0	7
Telemark	0	3	0	0	1	1	1	0	0	6
Aust-Agder	0	2	0	0	1	1	1	0	0	5
Vest-Agder	0	1	0	0	1	1	1	1	0	5
Rogaland	1	3	0	1	2	1	2	1	0	11
Hordaland	2	5	0	1	2	1	3	1	0	15
Sogn og Fjordane	0	2	0	0	2	1	0	0	0	5
Møre og Romsdal	1	3	0	0	3	1	1	1	0	10
Sør-Trøndelag	1	4	0	0	2	1	2	0	0	10
Nord-Trøndelag	1	3	0	0	2	0	0	0	0	6
Nordland	1	4	0	1	3	1	1	1	0	12
Troms	1	2	0	1	2	0	1	0	0	7
Finnmark	1	2	0	0	1	0	1	0	0	5
Hele landet	13	63	0	6	30	13	29	10	1	165

       Mindretallet vil derfor fremme forslag om at Dok.nr.12:05 (1991-1992) forslag A og forslag B.4 - bifalles. Mindretallet viser i denne sammenheng også til at disse forslag ivaretar ønsket om ikke å øke antallet representanter i Stortinget.

       Mindretallet fremmer følgende forslag:

       « Forslag nr. 5 i Dok.nr.12 (1991-1992) om endringer i Grunnlovens paragraf 58 og 59, forslag A og forslag B.4 - bifalles. »