1. Innledning

Til Stortinget.

       Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremsatt av representantene Paul Chaffey, Kåre Gjønnes, Carl I Hagen og Anne Enger Lahnstein, tar ifølge forslagsstillerne sikte på å rette opp svakheter ved gjeldende valgordning når det gjelder utjevningsmandatene.

       For det første mener forslagsstillerne at det er for få utjevningsmandater til å sikre forholdsmessig representasjon for de partiene som når sperregrensen.

       For det andre mener forslagsstillerne at utjevningsmandatene blir fordelt geografisk på en slik måte at fylkenes totale mandattall blir bestemt av nokså tilfeldige faktorer, og et fylkes representasjon kan variere fra valg til valg. Forslagsstillerne mener dette er uheldig, og at det bør være klart før valget hvor mange representanter hvert fylke skal få.

       Forslaget er i hovedsak det samme som ble fremmet i 1988 av Johan Buttedahl, Carl I Hagen, Theo Koritzinsky og Harald Synnes, jf. Dok.nr.12 (1987-1988), forslag nr. 8. Forslaget ble behandlet av utenriks- og konstitusjonskomiteen i Innst.S.nr.132 (1991-1992). Forslaget ble ikke bifalt da det ble behandlet av Stortinget våren 1992.

       Forslaget bygger på følgende kriterier for en god valgordning:

       Det er imidlertid ikke mulig å oppfylle alle punktene 1-6 fullt og helt. Målsettingen er derfor å oppfylle punkt 4 så langt det er mulig, tatt i betraktning de andre punktene.

       Forslaget bygger på at det fortsatt skal være 165 stortingsrepresentanter.

       Forslag A gjelder fordelingen av mandatene mellom fylkene (§ 58). I forslaget er mandatfordelingen mellom fylkene og fordelingen mellom faste distriktsmandater og utjevningsmandater (både på landsbasis og i hvert fylke) fastsatt i Grunnloven, se § 58 annet-fjerde ledd.

       Forslag B gjelder § 59 i Grunnloven, som inneholder reglene om fordelingen av de faste distriktsmandatene mellom partier og lister, og om fordelingen av utjevningsmandatene.

       Alternativ B.1 innebærer at man tar med i Grunnloven noe færre detaljer om fordelingen av utjevningsmandatene enn i dag.

       I alternativ B.2 er det utformet et forslag der Grunnloven inneholder detaljerte regler om alle ledd i mandatfordelingen.

       I alternativ B.3 er alle konkrete regler om mandatfordelingen tatt ut av Grunnloven. Det tas inn en prinsippbestemmelse om at valget skal foregå som forholdstallsvalg, og regler om på hvilket grunnlag fordelingen skal skje. For øvrig fastsettes reglene ved vanlig lov.

       I alternativene B.4 - B.6 er sperregrensen satt til tre prosent. For øvrig tilsvarer de alternativene B.1 - B.3.

2. Prinsipalt grunnlovsforslag om valgordningen

Forslag A

       I Grunnloven gjøres følgende endringer:

§ 58 andre-fjerde ledd skal lyde:

       Af Storthingets Mandater ere 140 Distriktsmandater og 25 Udjævningsmandater.

       Storthingets samlede Mandattal fordeles paa Rigets Valgdistrikter saaledes: Fra Østfold Fylke vælges 8, fra Oslo 15, fra Akershus Fylke 14, fra Hedmark Fylke 8, fra Oppland Fylke 8, fra Buskerud Fylke 8, fra Vestfold Fylke 7, fra Telemark Fylke 6, fra Aust-Agder Fylke 5, fra Vest-Agder Fylke 5, fra Rogaland Fylke 11, fra Hordaland Fylke 15, fra Sogn og Fjordane Fylke 5, fra Møre og Romsdal Fylke 10, fra Sør-Trøndelag Fylke 10, fra Nord-Trøndelag Fylke 6, fra Nordland Fylke 12, fra Troms Fylke 7 og fra Finnmark Fylke 5.

       Distriktsmandaterne fordeles saaledes: Fra Østfold Fylke vælges 7, fra Oslo 13, fra Akershus Fylke 12, fra Hedmark Fylke 7, fra Oppland Fylke 7, fra Buskerud Fylke 7, fra Vestfold Fylke 6, fra Telemark Fylke 5, fra Aust-Agder Fylke 4, fra Vest-Agder Fylke 4, fra Rogaland Fylke 9, fra Hordaland Fylke 13, fra Sogn og Fjordane Fylke 4, fra Møre og Romsdal Fylke 8, fra Sør-Trøndelag Fylke 9, fra Nord-Trøndelag Fylke 5, fra Nordland Fylke 10, fra Troms Fylke 6 og fra Finnmark Fylke 4. De øvrige Mandater i hvert Valgdistrikt ere Udjævningsmandater.

Forslag B

Alternativ B.1

       I Grunnloven gjøres følgende endringer:

§ 59 tredje - sjuende ledd skal lyde:

       Valget foregaar som Forholdstalsvalg efter nedenstaaende Regler. Nærmere Regler om Fremgangsmaaden fastsættes ved Lov, under Iagttagelse af Grundlovens Bestemmelser.

       Inden hvert Valgdistrikt fordeles Distriktsmandaterne mellem Partierne paa følgende Maade: Ethvert Partis Stemmetal divideres med Tallene 1,4 - 3 - 5 - 7 og saaledes videre. Første Mandat tildeles det Parti som har den største Kvotient. Andet Mandat tildeles det Parti som har den næst største Kvotient, og saaledes videre indtil alle Mandater ere fordelede. Listeforbund er ikke tilladt.

       Intet Parti kan deltage i Fordelingen af Udjævningsmandaterne medmindre det har faaet mindst fire Procent af det samlede Stemmetal i det hele Rige.

       Udjævningsmandaterne fordeles mellem de i Udjævningen deltagende Partier paa Grundlag af deres Stemmetal i det hele Rige, i det Øiemed at opnaa størst mulig Forholdsmessighet Partierne imellem.

       De Udjævningsmandater Partierne have vundet, fordeles paa deres Lister ved Distriktsvalget, saaledes at det totale Mandattal i hvert Valgdistrikt bliver som i § 58 bestemt, og Mandatfordelingen i hvert Distrikt bliver best muligt i Samsvar med Partiernes Stemmetal i Distriktet.

Alternativ B.2

       I Grunnloven gjøres følgende endringer:

§ 59 tredje-femte ledd, som i alternativ B.1.

§ 59 sjette og sjuende ledd skal lyde:

       Udjævningsmandaterne fordeles mellem de i Udjævningen deltagende Partier paa følgende Maade: Ethvert Partis samlede Stemmetal i det hele Rige divideres med Tallene 1,4 - 3 - 5 - 7 og saaledes videre. For hvert Parti udelader man saa mange af de største Kvotienter som det Antal Distriktsmandater Partiet har vundet i det hele Rige. Første Udjævningsmandat tildeles det Parti som derefter har den største Kvotient. Andet Udjævningsmandat tildeles det Parti som har den næst største Kvotient, og saaledes videre indtil alle Udjævningsmandater ere fordelede.

       For ethvert Parti som har vunnet Udjævningsmandater og for ethvert Valgdistrikt divideres Partiets Stemmetal i Valgdistriktet med Tallene 1 - 4 - 7 - 10 og saaledes videre. Man udelader saa mange af de største Kvotienter som det Antal Distriktsmandater Partiet har vundet i Distriktet. Første Udjævningsmandat tildeles det Parti og det Valgdistrikt som derefter har den største Kvotient. Andet Udjævningsmandat tildeles det Parti og det Valgdistrikt som har den næst største Kvotient, og saaledes videre indtil alle Udjævningsmandater ere fordelede. Naar et Parti eller et Valgditrikt har faaet det Antal Udjævningsmandater som Partiet eller Distriktet skal have, kommer dette Parti eller dette Distrikt ikke videre i Betragtning. Fordelingen fortsætter for de øvrige Partier og Distrikter efter Reglerne ovenfor. Det fastsættes ved Lov hvorledes man skal gaa frem i det Tilfælde at det ikke er muligt at fordele alle Udjævningsmandater paa denne Maade.

Alternativ B.3

       I Grunnloven gjøres følgende endringer:

§ 59 tredje ledd, og femte - sjuende ledd, som i alternativ B.1.

§ 59 fjerde ledd skal lyde:

       I ethvert Valgdistrikt fordeles Distriktsmandaterne mellem Partierne paa Grundlag af deres Stemmetal i Valgdistriktet. Listeforbund er ikke tilladt.

Alternativ B.4 - B.6

       Som henholdsvis alternativ B.1 - B.3, men i § 59 femte ledd endres « fire Procent » til « tre Procent ».

3. Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny Gärtner Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, og fra Høyre, lederen og Jan P Syse, viser til at Stortinget så sent som våren 1992 avviste et nesten likelydende forslag, under henvisning til den korte tiden som er gått siden den omfattende valgordningsendringen våren 1988.

       Etter flertallets mening må dette gjelde fremdeles. Det har kun vært avholdt to stortingsvalg etter den nye ordningen med utjevningsmandater. Flertallet ser ingen grunn til å forandre en omfattende og prinsippiell reform ytterligere etter så kort tid, dersom det ikke er erfart utilsiktede virkninger eller andre negative konsekvenser.

       Det har det etter flertallets mening ikke.

       Flertallet vil likevel knytte noen bemerkninger til forslaget:

       Forslaget reiser viktige prinsipielle spørsmål omkring vår valgordning. Grunnprinsippet har vært, og er, at fylkene skal være valgdistriktsenhet. Innføring av utjevningsmandater fra og med stortingsvalget 1989 representerte et brudd med dette prinsippet. Ordningen imøtekom en urimelig situasjon som kunne oppstå for partier som til tross for en viss oppslutning ikke fikk mandat på vanlig måte, men uten å svekke distriktene (fylkene) som enhet.

       Øking av antallet utjevningsmandater på bekostning av vanlige distriktsrepresentanter uthuler og svekker dette. Det gjelder også selv om det på forhånd blir bestemt at hvert valgdistrikt skal ha et fast antall utjevningsmandater.

       I forslaget settes det opp 6 kriterier for en god valgordning. Disse medlemmer konstaterer at enkelte av disse er innbyrdes motstridende, for ikke å si uforenlige, slik forslagsstillerne selv erkjenner.

       Ved at antall utjevningsmandater på forhånd er bestemt for det enkelte valgdistrikt, er det ikke til å unngå at endel fylker vil få mandater som det ikke er grunnlag for utfra stemmetallene i distriktet. Dette står i motsetning til dagens system for fordeling av utjevningsmandatene. Forslagsstillerne erkjenner dette, men mener at målsettingen om mest mulig samsvar mellom distriktets stemmetall og mandatfordeling må vike for andre hensyn.

       Disse medlemmer viser til at det helt perfekte, rettferdige valgsystem er vanskelig å oppnå. Det er derfor nødvendig å velge ut visse kriterier og hensyn som overordnet andre, slik det er gjort i vårt valgsystem.

       Det foreliggende forslaget vil etter disse medlemmers mening bety en vesentlig og uønsket svekkelse av et vesentlig prinsipp i vårt valgsystem.

       Flertallet vil derfor på denne bakgrunn avvise forslaget.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, og fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, vil peke på at en god valgordning bør ivareta følgende hensyn:

       Mindretallet viser til at dagens valgordning ikke i tilstrekkelig grad ivaretar disse hensyn. Mindretallet viser i denne sammenheng til at det både ved stortingsvalgene i 1989 og 1993 ville vært nødvendig med ca 20 utjevningsmandater for å få fullt samsvar mellom folkets stemmegivning i valg og representasjonen på Stortinget.

       Mindretallet viser til at det prinsipale forslag (Forslag nr. 5 i Dok.nr.12 (1991-1992)) i større grad enn dagens valgordning ivaretar de hensyn til en god valgordning som er gjengitt ovenfor.

       Mindretallet har fått utarbeidet en tabell som viser mandatfordelingen ved 25 utjamningsmandater og en sperregrense på 3 prosent. (Fylkesfordelingen er gjort med dansk ordning.) Tabellen viser at dagens valgordning gir en overrepresentasjon på Stortinget for Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

       Mindretallet vil derfor fremme forslag om at Dok.nr.12:05 (1991-1992) forslag A og forslag B.4 - bifalles. Mindretallet viser i denne sammenheng også til at disse forslag ivaretar ønsket om ikke å øke antallet representanter i Stortinget.

       Mindretallet fremmer følgende forslag:

       « Forslag nr. 5 i Dok.nr.12 (1991-1992) om endringer i Grunnlovens paragraf 58 og 59, forslag A og forslag B.4 - bifalles. »

4. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

       Forslag nr. 5 i Dok.nr.12 (1991-1992) om endringer i Grunnlovens paragraf 58 og 59, forslag A og forslag B.4 - bifalles.

5. Komiteens tilrådning

Komiteen viser til det som er uttalt foran og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Dok.nr.12:05 (1991-1992) om endringer i Grunnlovens §§ 58 og 59, forslag A og forslag B, alternativ B.1, B.2, B.3 og B.4-B.6, - bifalles ikke.