Vedlegg 1
Brev fra Finansdepartementet til Venstres stortingsgruppe, datert 12. april 1994
« Eg viser til vedlagte dokument, og bed om å få departementet si vurdering av forslaget. Eg bed også departementet gjere greie for korleis omsynet til utjamning av fraktkostnadene blir ivaretatt i dag, og kva for ulike løysingar departementet ser som kan oppfylle intensjonene om mest mogleg like prisar på daglegvarer i heile landet. »
Svar:
Finansdepartementet har forelagt spørsmålet for Administrasjonsdepartementet, som gir følgende vurdering:
« Omsetningen i dagligvaremarkedet utgjør omlag 1/5 av det private forbruket. En offentlig ordning som skulle dekke fraktkostnadene mellom produsent/importør og grossist/detaljistledd for dagligvarer ville bli svært omfattende. Vi tror et slikt system vil være bort imot uhåndterlig i praksis. Kostnadene ved å dekke alle fraktkostnader for dagligvarer ville være store. På usikkert grunnlag har fraktutgiftene for dagligvarer vært anslått til 2 prosent av gjennomsnittlig vareverdi. Dersom en ville finansiere en slik ordning utenfor statsbudsjettet ville en i tillegg måtte bruke et eget apparat for å administrere inntektssiden i systemet.
En alvorlig ulempe ved en slik ordning er at det vil være svært vanskelig å konstruere et regelverk som i tilstrekkelig grad motiverer leverandørene til å velge lokalisering, emballasje og fraktformer som gjør fraktkostnadene så lave som mulig. Så lenge leverandørene dekker slike utgifter selv vil de bruke sine ressurser på å rasjonalisere frakt- og andre distribusjonskostnader. Det er ikke grunn til å tro at et offentlig system med tilskudd/nedskriving av kostnader kan erstatte dette.
En offentlig fraktutjevningsordning ville ta bort den naturlige transportskjerming ulike norske leverandører, på grunn av sin beliggenhet, har mot importerte varer.
Utjevning av fraktkostnader er i dag utbredt i dagligvaresektoren gjennom de leveringsvilkår de enkelte leverandørene benytter. Kvantumsrabatter, årsbonuser, servicegrad ved leveringer mv. medfører at inntakskostnadene i de ulike handelsledd likevel kan variere en del. I andre deler av varehandelen kreves det ofte frakttillegg ved levering.
På Administrasjonsdepartementets budsjett blir det over kap. 1580 gjennomført en nedskrivingsordning for frakt for bensin og autodiesel mv. Ved å dekke normerte kostnader ut over et visst nivå for slik frakt blir prisforskjellene mellom de områder som ligger nært eller fjernt fra engroslagre for disse produktene redusert. Videre blir det gitt særtilskudd til Nord-Norge på enkelte brenselsprodukter på tilsvarende vilkår som fraktutjevningsordningen for bensin og autodiesel. I Nord-Norge blir det videre gitt særtilskudd til frukt av visse slag og til melk i Nord-Troms og Finnmark. De sistnevnte ordningene er ikke knyttet direkte til fraktkostnader, men har som virkning at prisnivået i landsdelen blir lavere enn det ellers vill ha vært.
Det er videre ordninger for fraktutjevning på Landbruksdepartementets ansvarsområde.
Tidligere undersøkelser, se NOU 1976:49 og Pristidende nr. 14 for 1983, har påvist forskjeller i prisnivået mellom ulike deler av landet. De distriktspolitiske virkemidlene har likevel i hovedsak vært innrettet mot mer generelle tiltak, og ikke mot tiltak for å utjevne prisene på de enkelte vareslag.
Et mål om likere priser vil i noen grad kunne fremmes gjennom juridiske virkemidler, og gjennom regionale tilskudd til enkelte varer. Eksisterende ordninger kan utvides eller få endret profil for å påvirke prisforskjeller mellom landsdelene Skadevirkningene ved f.eks. pålegg til leverandører om fraktfri levering vil være at de vil kunne se seg tjent med å unngå leveranser til områder hvor fraktkostnadene er høye. På lengre sikt vil det kunne være en ulempe for forsyningssituasjonen i slike områder. Fraktfri levering kan også ses som en tilleggsytelse mottakere nær leverandøren ikke nødvendigvis er interessert i. »
Finansdepartementet slutter seg til Administrasjonsdepartementets vurdering.