1. Sammendrag

Senterpartiet fremmer i dokumentet følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å etablere en solidarisk fraktutjevningsordning for dagligvarer, for å sikre at viktige dagligvarer koster tilnærmelsesvis det samme i alle deler av landet. »

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Reidar Sandal, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at bakgrunnen for at forslaget fremmes er at en av de større norske leverandørene av dagligvarer har varslet at de fra 1995 vil gå bort fra ordningen med lik pris på varer levert til grossist overalt i landet. Denne praksis har eksistert i lang tid, og er en frivillig ordning som alle dagligvareleverandører har fulgt. Kostnadene ved transport til områder som ligger langt fra leverandørbedriften er blitt jevnet ut ved at det har vært beregnet samme fraktkostnad uansett avstand til produksjonsstedet.

       Komiteen viser videre til at det har skjedd store endringer i strukturen innenfor dagligvarehandelen de siste årene. Markedet er i løpet av ganske kort tid blitt dominert av noen få store eiere og sammenslutninger, som langt på vei tar hånd om både grossistvirksomhet og butikkutsalg. Virkningene av denne utviklingen er på samme tid et marked som er dominert av få og store aktører og der mindre butikker blir lagt ned, og et sterkere prispress fordi disse kjedene konkurrerer om tilbudene. De fleste forbrukerne har fått fordeler av utviklingen gjennom et generelt lavere prisnivå. Samtidig har mange forbrukere mistet nærbutikken sin. Parallelt med dette er det norske dagligvaremarkedet i større grad blitt åpnet for utenlandske produkter i og med EØS-avtalen.

       Komiteen mener det er den sterke konsentrasjonen om noen få store kjeder og sammenslutninger på grossist- og detaljhandelssiden som har størst betydning for den videre utvikling innenfor dagligvarehandelen. Det er dette, og ikke økt varetilgang fra andre EØS-land i seg selv, som er drivkraften bak strukturendringene i dagligvarehandelen.

       Komiteen viser til B.innst.S.nr.II (1993-1994) hvor dagligvarebransjen omtales spesielt når det gjelder konkurransepolitikken. De betydelige strukturendringer denne bransjen har gjennomgått med stadig færre aktører, tilsier at utviklingen i konkurranseforholdene må overvåkes nøye.

       Komiteen viser til at forslaget i Dok.nr.8:25 er blitt forelagt finansministeren til uttalelse, jf. brev av 12. og 22. april 1994. Brevene følger som trykt vedlegg til denne innstillingen.

       Finansdepartementet går ikke inn for forslaget om en offentlig fraktutjevningsordning som skal omfatte samtlige dagligvarer. Departementet mener en ordning som skissert i forslaget vil være bortimot uhåndterlig i praksis, og helt fjerne den konkurransefordel leverandørbedrifter i distriktene vil ha fordi de ligger nær sine markeder.

       Komiteen viser til at spørsmålet om bruk av andre virkemidler for å oppnå målet om mere like priser på dagligvarer i hele landet er blitt forelagt Finansdepartementet. I departementets brev av 22. april 1994 blir det gjort nærmere rede for bruk av juridiske virkemidler for å regulere markedet. Departementet peker på at et eventuelt forbud mot rabattgivning som er begrunnet med kostnadsbesparelser knyttet til frakt eller annen ressursbruk ved distribusjon av varer vil medføre betydelige inngrep overfor varehandelen. Komiteen er enig i departementets oppfatning, og vurderer bruk av juridiske virkemidler som lite hensiktsmessig eller aktuelt.

       Komiteen viser også til at spørsmålet om bruken av ordningene på statsbudsjettet med særtilskudd til Nord-Norge for enkelte varer er blitt forelagt departementet. Disse ordningene ble i sin tid innført av regjeringen Borten, og eksisterer fortsatt som en del av prissubsidiene. Komiteen mener det er behov for å vurdere om disse ordningene kan brukes enda mer målrettet, og om profilen eventuelt bør endres for å forhindre negative utslag for Nord-Norge, avhengig av hvordan utviklingen på dagligvaremarkedet blir.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, erkjenner at det vil ha uheldige konsekvenser dersom flere dagligvareleverandører går bort fra den frivillige ordningen med fraktutjevning, og begynner å beregne ulik pris ved levering alt etter transportavstanden. Flertallet understreker at det er behov for å sikre gode konkurransevilkår og forhindre for store geografiske forskjeller.

       Flertallet mener primært det vil være i norsk leverandørindustris egen interesse å videreføre den frivillige ordningen med utjevning av fraktkostnader.

       Flertallet vil videre be Regjeringen om å følge utviklingen på dagligvaremarkedet nøye, og komme tilbake til Stortinget med en vurdering spesielt når det gjelder fraktkostnadene og eventuelle forslag til tiltak i forbindelse med statsbudsjettet for 1995.

       Situasjonen synes foreløpig uavklart. Dersom utviklingen går i retning av ulike priser i ulike deler av landet på flere dagligvarer, mener flertallet det vil være behov for at det offentlige bidrar til å forhindre negative utslag for forbrukere i distriktene.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen på dagligvaremarkedet, spesielt når det gjelder fraktkostnadene, og komme tilbake med en vurdering og eventuelle forslag til tiltak i forbindelse med statsbudsjettet for 1995. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil likevel understreke at problemet synes å være av mer begrenset omfang enn skissert i begrunnelsen for forslaget i Dok.nr.8:25. Etter alt å dømme er det bare for leverandører av ulike typer tørrmat det eventuelt kan være aktuelt å gå bort fra den frivillige ordningen med utjevning av fraktkostnadene. Samvirkeorganisasjonene i landbruket står for om lag 50 % av alle vareleveranser til dagligvarehandelen (jf. tall innhentet fra Dagligvareleverandørenes forening.) For landbrukssamvirket synes det ikke aktuelt å slutte med utjevning av fraktkostnader. Det er trolig heller ikke aktuelt for bryggerinæringen, som leverer produkter direkte til butikkene overalt i landet.

       Flertallet understreker at det til nå bare er én leverandør som har varslet at den frivillige ordningen med fraktutjevning skal avvikles. Det er derfor usikkert hvor store virkningene vil bli for forbrukerne totalt sett. Flertallet legger også vekt på at det er usikkert hvordan de store kjedene på dagligvaremarkedet vil forholde seg i en situasjon hvor leverandørene beregner transportkostnadene direkte. Flertallet har merket seg at den ene av de dominerende kjedene på dagligvaremarkedet, Norges Kooperative Landsforbund (NKL), har en klart uttalt vilje til å opprettholde like priser i hele landet (jf. uttalelse fra landsmøtet i NKL 1993). Flertallet understreker at det er behov for å ha utviklingen på dagligvaremarkedet under løpende vurdering.

       Flertallet er enig i at en egen fraktutjevningsordning i offentlig regi er en unødig omfattende, kostnadskrevende og svært byråkratisk måte å løse det eventuelle problemet på. Flertallet går derfor mot forslaget i Dok.nr.8:25.

       Flertallet viser til at det er Nord-Norge som vil oppleve de største negative virkningene av et eventuelt høyere prisnivå på enkelte dagligvarer. Flertallet viser til at et flertall i Stortinget har satset på generelle ordninger bl.a. for å kompensere for geografiske ulemper og et høyere prisnivå. Det gjelder bl.a. personskatteletten som er innført i Finnmark og Nord-Troms.

       Flertallet legger til grunn at slike personrettede tiltak opprettholdes.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, legger vekt på at markedet først fungerer godt når ressursene brukes mest mulig effektivt. Et mest mulig rasjonelt transportsystem er viktig i så måte, ikke minst av miljøhensyn. Flertallet understreker også at det ikke må innføres ordninger som i praksis fjerner konkurransefordelen ved lave transportkostnader og nærhet til markedene. Markedet fungerer riktig når fisken er billigst langs kysten og prisen på frukt lavest i Hardanger. Konsekvensen av det skisserte forslaget vil være at denne konkurransefordelen forsvinner.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at Finansdepartementet mener at en omfattende fraktutjevning for dagligvarer vil være uhåndterlig å praktisere. Disse medlemmer vil i likhet med forslagsstillerne uttrykke bekymring over at den innarbeidede praksis fra vareleverandører med å levere til lik pris synes å bli brutt, samtidig med at avhengigheten av få og store butikkjeder vokser.

       Disse medlemmer viser til sin merknad foran og understreker at tilskottsordningen for utkantbutikker også omfatter Nord-Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at de har fremmet forslag om ulike tilskottsordninger for å holde oppe og gi utkantbutikkene utviklingsmuligheter. Disse medlemmer vil vurdere en videreutvikling av disse ordninger med drifts- og investeringstilskott til disse når budsjettet for 1995 behandles til høsten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at de sterke strukturendringene i seg selv utgjør større trusler mot dagligvaretilbudet i distriktene enn en eventuell svekkelse av den frivillige fraktutjevningsordningen. Disse medlemmer viser til at de store kjedene gjennom sentralisering reduserer markedsgrunnlaget for nærbutikkene og at de store kjedene gjennom større kontroll over engros- og distribusjonsleddet medfører uheldig markedskontroll og legger grunnlag for store prisforskjeller fra grossist til detaljhandelen.

       Disse medlemmer understreker at slike tegn til sentralisering og markedsmakt øker behovet for fraktutjevningsordninger. Ved at de store dagligvare- og grossistkjedene selv må bidra til prisutjevning vil incentivene til å utnytte markedsmakten til å innføre prisforskjeller mellom sentrale strøk og distriktene kraftig svekkes. Disse medlemmer mener at det ideelle ville være om næringens egen, frivillige ordning kunne ivareta prisutjevningen gjennom fraktutjevningsordningen. Disse medlemmer legger imidlertid til grunn at kjedene på engros- og detaljnivå allerede er så store at ordningen er truet. Disse medlemmer legger også til grunn at en offentlig fraktutjevningsordning må være selvfinansierende, for på den måten å redusere incentivene til geografiske prisforskjeller.

       Disse medlemmer mener det er en betydelig mulighet for at frafall av et fraktutjevningsprinsipp for en leverandør vil kunne føre til det samme for andre leverandører som har signalisert at de foreløpig vil opprettholde frivillig fraktutjevning og for andre varegrupper som frysevarer, ferskvarer med tidsbegrenset varighet og importerte tørrvarer.

       Disse medlemmer er kjent med at fraktutjevningsordninger kan ha negative effekter der lokale leverandører kan dekke etterspørselen. Det vil imidlertid ikke by på store praktiske vanskeligheter å avgrense en fraktutjevningsordning for varehandelen til produkter som er sentralt distribuerte og som uten noen form for utjevning av fraktkostnadene konsekvent påfører detaljistene i distriktene klart høyere kostnader som må dekkes inn i form av høyere priser til forbrukerne.

       Disse medlemmer viser til at i en situasjon der kjedenes markedsmakt har økt betydelig, vil dette også kunne innebære et betydelig press på leverandørene for å kunne levere varene til lavest mulig pris der hvor salgsvolumet er høyest, altså i sentrale strøk. Dette vil også kunne medføre en utvikling i retning av at flere leverandører også avvikler sine fraktutjevningsordninger.

       Disse medlemmer viser til at det både for frukt og bearbeidet fisk er etablert fraktutjevningsordninger som gir grunnlag for tilnærmet lik pris over hele landet. Disse ordningene er etablert for å styrke den innenlandske omsetningen av norske produkter.

       Disse medlemmer vil peke på at det er etablert liknende fraktutjevningsordninger som forslagsstillerne for Dok.nr.8:25 har foreslått også for andre produktgrupper. De praktiske vanskelighetene med å etablere en eventuell solidarisk fraktutjevningsordning for dagligvarebransjen vil ikke være uoverstigelige, særlig på bakgrunn av den betydelige konsentrasjonen som allerede har skjedd innen denne bransjen. Det bør utredes om en slik ordning bør være selvfinansierende, slik at offenlige budsjetter ikke blir belastet. Videre bør det foretas en gjennomgang av virkningene av fraktutjevning med sikte på å unngå negeative effekter overfor lokale leverandører.

       Disse medlemmer tar opp det fremsatte forslag i dokumentet.

       Disse medlemmer vil i tillegg påpeke at det vil være av sentral betydning å få nærmere kartlagt prisforskjeller innen dagligvarebransjen i ulike deler av landet for å vurdere det faktiske behovet for fraktutjevningsordninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at konkurransetilsynet foretar prisundersøkelser på dagligvarer gjennom en tidsperiode for å få klarlagt prisforskjeller i ulike deler av landet. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er enig med departementet i at ulike ordninger for å utjevne fraktomkostninger ved subsidier eller reguleringer kan være beheftet med betydelige svakheter. Disse medlemmer viser til at det bl.a. kan svekke presset i retning av å rasjonalisere frakt- og distribusjonskostnadene. Disse medlemmer er også enig i at f.eks. pålegg om fraktfri levering kan ha skadevirkninger ved at leverandørene kan se seg tjent med å unngå leveranser til områder hvor fraktomkostningene er høye. Disse medlemmer viser videre til departementets påpeking av at en omfattende subsidieordning vil være bortimot uhåndterlig å praktisere, samtidig som den vil belaste statsbudsjettet på en måte som vil gå på bekostning av mer prioriterte offentlige oppgaver. Disse medlemmer vil påpeke at det heller ikke kan være myndighetenes oppgave å avgjøre hvilke leveringsbetingelser produsenter og importører skal ha.

       Disse medlemmer har også merket seg at en offentlig fraktutjevningsordning vil kunne ta bort den naturlige transportskjermingen ulike norske leverandører, på grunn av beliggenheten, har mot importerte varer. Dersom en slik subsidieordning skal finansieres ved særavgifter på leverandørene vil etter disse medlemmers syn norske produsenter og leverandører bli ytterligere skadelidende. Disse medlemmer vil videre bemerke at nye subsidie- eller reguleringsordninger for å motvirke prisforskjeller mellom ulike deler av landet krever en analyse som omfatter levekårsforskjeller i en større sammenheng, bl.a. prisforskjeller på boligmarkedet. Disse medlemmer er enig med forslagsstillerne i at det er ønskelig å få redusert prisnivået på matvarer som i Norge er høyt, men mener forbrukerne både i tettsteder og i distrikts-Norge bør nyte godt av lavere priser ved en mer effektiv konkurranse, og ikke gjennom nye reguleringer eller subsidier som vil ramme forbrukerne både i byer og distrikter bl.a. i form av økte skatter eller avgifter. Disse medlemmer viser til at avtalen om norsk EU-medlemskap, dersom den blir vedtatt, vil sikre at også norske forbrukere får fordelen av lavere matvarepriser gjennom den pristilpasning som er forutsatt. Disse medlemmer mener dette både samfunnsøkonomisk og for forbrukerne er en bedre, mer rettferdig og mindre konkurransevridende måte å redusere matvareprisene på enn å innføre nye reguleringer eller subsidieordninger.

       Disse medlemmene vil samtidig understreke betydningen av at konkurransemyndighetene nøye følger utviklingen når det gjelder distribusjon og omsetning av dagligvarer, for å sikre at konkurransen er reell og hindre at det oppstår konkurransebegrensninger som vil være til skade for forbrukerne ikke minst i distrikts-Norge.

       Disse medlemmer vil understreke at en åpen og reell konkurranse ved omsetning av dagligvarer, og gode kommunikasjoner er viktige virkemidler for å oppnå lavest mulig priser over hele landet.

       Disse medlemmer vil stemme imot II i forslaget til vedtak i denne innstilling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at mange distriktsvirkemiddelordninger f.eks. personskattelette, forhøyet barnetrygd, nedskriving av studielån m.v. kan videreføres ved et eventuelt EU-medlemskap.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at Nord-Norge vil bli sterkest rammet hvis fraktutjevning forlates for dagligvarehandelen. Disse medlemmer vil understreke at norsk distriktspolitikk har tatt sikte på å utjevne levekår mellom landsdeler, gjennom både generelle og selektive ordninger. Både EØS-avtalen og EU-medlemskap vil pålegge Norge å avvikle etablerte distriktspolitiske ordninger og dessuten føre til press i retning av en rent markedsøkonomisk prissetting. Å utligne samme fraktkostnad uansett transportavstand står i motstrid til markedsprinsipper. Derfor vil EU-medlemskap representere en trussel mot fraktutjevning som en distriktspolitisk ordning.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at et eventuelt norsk medlemskap i Europaunionen vil umuliggjøre ordninger som merverdiavgiftsfritak på elektrisk kraft i de tre nordligste fylkene og andre etablerte distriktspolitiske ordninger.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at konkurransetilsynet foretar prisundersøkelser gjennom en tidsperiode for å få klarlagt prisforskjeller i ulike deler av landet.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å etablere en solidarisk fraktutjevningsordning for dagligvarer, for å sikre at viktige dagligvarer koster tilnærmelsesvis det samme i alle deler av landet.

4. Komiteens tilråding

Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Dok.nr.8:25 (1993-1994) - Forslag fra stortingsrepresentantene Odd Roger Enoksen, Tor Nymo, Eli Sollied Øveraas og Johanne Gaup om å etablere en solidarisk fraktutjevningsordning for dagligvarer - vedlegges protokollen.

       Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen på dagligvaremarkedet, spesielt når det gjelder fraktkostnadene, og komme tilbake med en vurdering og eventuelle forslag til tiltak i forbindelse med statsbudsjettet for 1995.

Vedlegg 1

Brev fra Finansdepartementet til Venstres stortingsgruppe, datert 12. april 1994

       « Eg viser til vedlagte dokument, og bed om å få departementet si vurdering av forslaget. Eg bed også departementet gjere greie for korleis omsynet til utjamning av fraktkostnadene blir ivaretatt i dag, og kva for ulike løysingar departementet ser som kan oppfylle intensjonene om mest mogleg like prisar på daglegvarer i heile landet. »

Svar:

       Finansdepartementet har forelagt spørsmålet for Administrasjonsdepartementet, som gir følgende vurdering:

       « Omsetningen i dagligvaremarkedet utgjør omlag 1/5 av det private forbruket. En offentlig ordning som skulle dekke fraktkostnadene mellom produsent/importør og grossist/detaljistledd for dagligvarer ville bli svært omfattende. Vi tror et slikt system vil være bort imot uhåndterlig i praksis. Kostnadene ved å dekke alle fraktkostnader for dagligvarer ville være store. På usikkert grunnlag har fraktutgiftene for dagligvarer vært anslått til 2 prosent av gjennomsnittlig vareverdi. Dersom en ville finansiere en slik ordning utenfor statsbudsjettet ville en i tillegg måtte bruke et eget apparat for å administrere inntektssiden i systemet.

       En alvorlig ulempe ved en slik ordning er at det vil være svært vanskelig å konstruere et regelverk som i tilstrekkelig grad motiverer leverandørene til å velge lokalisering, emballasje og fraktformer som gjør fraktkostnadene så lave som mulig. Så lenge leverandørene dekker slike utgifter selv vil de bruke sine ressurser på å rasjonalisere frakt- og andre distribusjonskostnader. Det er ikke grunn til å tro at et offentlig system med tilskudd/nedskriving av kostnader kan erstatte dette.

       En offentlig fraktutjevningsordning ville ta bort den naturlige transportskjerming ulike norske leverandører, på grunn av sin beliggenhet, har mot importerte varer.

       Utjevning av fraktkostnader er i dag utbredt i dagligvaresektoren gjennom de leveringsvilkår de enkelte leverandørene benytter. Kvantumsrabatter, årsbonuser, servicegrad ved leveringer mv. medfører at inntakskostnadene i de ulike handelsledd likevel kan variere en del. I andre deler av varehandelen kreves det ofte frakttillegg ved levering.

       På Administrasjonsdepartementets budsjett blir det over kap. 1580 gjennomført en nedskrivingsordning for frakt for bensin og autodiesel mv. Ved å dekke normerte kostnader ut over et visst nivå for slik frakt blir prisforskjellene mellom de områder som ligger nært eller fjernt fra engroslagre for disse produktene redusert. Videre blir det gitt særtilskudd til Nord-Norge på enkelte brenselsprodukter på tilsvarende vilkår som fraktutjevningsordningen for bensin og autodiesel. I Nord-Norge blir det videre gitt særtilskudd til frukt av visse slag og til melk i Nord-Troms og Finnmark. De sistnevnte ordningene er ikke knyttet direkte til fraktkostnader, men har som virkning at prisnivået i landsdelen blir lavere enn det ellers vill ha vært.

       Det er videre ordninger for fraktutjevning på Landbruksdepartementets ansvarsområde.

       Tidligere undersøkelser, se NOU 1976:49 og Pristidende nr. 14 for 1983, har påvist forskjeller i prisnivået mellom ulike deler av landet. De distriktspolitiske virkemidlene har likevel i hovedsak vært innrettet mot mer generelle tiltak, og ikke mot tiltak for å utjevne prisene på de enkelte vareslag.

       Et mål om likere priser vil i noen grad kunne fremmes gjennom juridiske virkemidler, og gjennom regionale tilskudd til enkelte varer. Eksisterende ordninger kan utvides eller få endret profil for å påvirke prisforskjeller mellom landsdelene Skadevirkningene ved f.eks. pålegg til leverandører om fraktfri levering vil være at de vil kunne se seg tjent med å unngå leveranser til områder hvor fraktkostnadene er høye. På lengre sikt vil det kunne være en ulempe for forsyningssituasjonen i slike områder. Fraktfri levering kan også ses som en tilleggsytelse mottakere nær leverandøren ikke nødvendigvis er interessert i. »

       Finansdepartementet slutter seg til Administrasjonsdepartementets vurdering.

Vedlegg 2

Brev m/vedlegg fra Finansdepartementet v/finansministeren til Venstres stortingsgruppe v/stortingsrepresentant Lars Sponheim, datert 22. april 1994

       « Eg bed departementet utdjupe kva for juridiske verkemiddel det her vil vere tale om, og korleis desse kan brukast for å oppnå målet om likare prisar på daglegvarer i heile landet.

       Vidare bed eg departementet gjere nærare greie for dei ulike ordningane med særtilskot for enkelte varer i Nord-Norge, m.a. når desse ordningane vart innført og kva som då var det uttalte formålet med desse.

       Kva ligg i formuleringa om at desse ordningane evt. kan få endre profil for å påverke prisforskjellane? »

Svar:

       Finansdepartementet har forelagt spørsmålet for Administrasjonsdepartementet, som gir følgende vurdering:

       « Med juridiske virkemidler i denne sammenheng menes rettsregler rettet mot leverandører eller videreforhandlere av dagligvarer med påbud om eller forbud mot visse handlinger. Det kan være bl.a. ulike typer påbud om hvordan ervervsdrivende skal regne sine priser eller avanser, eller hvilke leveringsvilkår de forøvrig skal bruke. Videre kan det være forbud mot eller inngrep i avtaler mellom næringsdrivende om hvordan de skal regne sine priser eller avanser, eller hvilke leveringsvilkår de skal bruke. Påbud kunne ha form av maksimalpriser eller faste priser med forbud mot rabatter, og ha varierende grad av strenghet. Hjemmel for dette måtte være Pristiltaksloven eller ny særlov. Konkurranselovens forbud om prissamarbeid mellom ervervsdrivende antas ikke å ramme avtaler om typer av leveringsvilkår, men vil forby avtaler om hva dette konkret går ut på, f.eks. felles fraktpåslag. En har imidlertid hjemmel til i forskrift å forby slike avtaler dersom en finner at de er i strid med lovens formål om å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.

       Når det gjelder konsekvensene av påbud som nevnt ovenfor, viser vi til uttalelse i brev om samme sak av 11. april 1994, og vil legge til at det ville medføre betydelige inngrep overfor varehandelen f.eks. å innføre og håndheve forbud mot rabattgivning som er begrunnet med kostnadsbesparelser knyttet til f.eks. frakt eller annen ressursbruk ved distribusjon av varer.

       Vedlagt oversendes kopi av St.prp. nr. 1 (1993-1994) Administrasjonsdepartementet, side 107 og 108 som omhandler kap. 1580 Pristilskudd. Når det gjelder opphavet til særtilskuddene nevnes at ved Lønns- og prisdepartementets forskrifter av 16. desember 1969 ble gjeldende tilskuddsordning for nedskrivning av transport og kjørekostnadene for bilbensin og autodiesel utvidet, idet det ved leveranser i Nord-Norge ble gitt tilskudd slik at utsalgsprisene for disse varer i de tre fylker ble det samme som i 0-sonen, dvs. på steder der det ikke regnes tillegg for transport og kjørekostnader. Denne ordningen har variert i omfang, og er opphevet fra 1. januar 1994 slik at i Nord-Norge dekkes nå fraktkostnader ut over 7 øre pr. liter på samme måte som i Sør-Norge. Ved forskrifter av 18. mars 1974 ble det gitt regler om tilskudd til nedskrivning av bilbensin levert på fat i Nord-Norge. Ved Forbruker- og administrasjonsdepartementets forskrifter av 3. juli 1980 ble fyringsolje nr. 1 og 2 samt parafin underlagt samme fraktutjevningssystem som bensin og autodiesel i Nord-Norge. Ved Prisdirektoratets forskrifter av 23. desember 1969 ble det gitt regler for tilskudd til nedskrivning av priser for sitrusfrukt levert til Nord-Norge. Forskriften er senere utvidet til å gjelde flere sorter frukt. Det har tidligere vært ytterligere ordninger, bl.a. for margarin.

       Med profil menes i denne sammenheng fordeling av midlene på kap. 1580 på landsdeler eller distrikter innenfor en gitt økonomisk ramme, f.eks. å øke egenandelene i fraktutjevningsordningen for bensin og autodiesel i Sør-Norge for å finansiere lavere egenandeler i Nord-Norge. »

       Finansdepartementet slutter seg til Administrasjonsdepartementets vurdering.

VEDLEGG: Side 107 og 108 fra St.prp. nr. 1 (1993-1994)

Kap. 1580 Pristilskudd

1. Allmenn omtale

       Det utbetales nå pristilskudd til fraktutjevning for bensin og autodiesel og særtilskudd til Nord-Norge. Forbrukersubsidier til melk og ost bortfalt fra 1. juli 1993. Fra samme tidsrom ble ordningen med merverdiavgiftskompensasjon for melk, ost og kjøtt opprettet, jf. kap. 1581.

2. Rapport 1992

       Det ble utbetalt 600,9 mill. kroner i pristilskudd til melk. Satsene var 21 øre pr. liter for helmelk, 110 øre pr. liter for lettmelk og 142 øre pr. liter for magermelk.

       Det ble utbetalt 133 mill. kroner i pristilskudd til fraktutjevning for bensin og autodiesel som dekker fraktkostnader utover 6 øre pr. liter (inkl. mva.) for bensin og utover 7 øre pr. liter (inkl. mva.) for autodiesel. I tillegg ytes særtilskudd til Nord-Norge slik at fraktkostnadene der dekkes med det som overstiger 3 øre pr. liter (inkl. mva.) både for bensin og autodiesel, dvs. egenandelen er 3 øre pr. liter.

       Det ble utbetalt 33,2 mill. kroner i øvrige særtilskudd til Nord-Norge.

       Prisdirektoratet og Statens pristilsyn brukte om lag ett årsverk til utbetaling og kontroll av pristilskudd over kap. 1580.

3. Budsjett 1994

(i 1.000 kr)

       Med det forventede salg av subsidierte varer er utgiftene i 1994 under kap. 1580, post 70, anslått slik:

Mill. kr

       De beregnede fraktkostnader for bensin og autodiesel økte i begynnelsen av 1993. For å unngå sterk vekst i utbetalingene bør egenandelen samlet sett økes på bakgrunn av kostnadsutviklingen. Det foreslås at egenandelen i Nord-Norge økes fra 3 til 7 øre pr. liter (inkl. mva.). Dette gjelder både for bensin, autodiesel, fyringsolje og parafin. I Sør-Norge økes egenandelen for bensin fra 6 til 7 øre pr. liter (inkl. mva.), mens egenandelen for autodiesel holdes uendret. Forslagene innebærer at utbetalingene til fraktutjevning holdes på omtrent samme nivå som ble lagt til grunn i S. III 1993.

       I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 11 (1992-1993) ble det signalisert at departementet ville vurdere tilskuddet til kull og koks i forbindelse med budsjettet for 1994. Det utbetales i dag tilskudd for kull levert av Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS til handelsimportørene i Nord-Norge. Tilskuddet har siden 1981 vært 20 øre pr. kilo. Utbetalingene har de siste årene reelt sett blitt stadig mindre og var i 1992 om lag 1 mill.kroner. Det bør også tas med i betraktning at det fra 1. juli 1992 ble innført en avgift på kull og koks til energiformål. Avgiften er nå på 40 øre pr. kilo. Ut fra disse forholdene foreslås det at tilskuddet til kull og koks oppheves med virkning fra 1. januar 1994.

       Bevilgningen under kap. 1580 foreslås, som tidligere år, gitt som en samlet sum uten spesifikasjoner på tilskuddsordninger.