dette kapitlet skisseres en politikk for utvikling av gode lokalsamfunn. Et godt lokalmiljø basert på tverrsektorielt samarbeid forutsetter desentralisering av tiltak til nærmiljøene, samordning og samarbeid.

       Som sentralt i arbeidet med å desentralisere tiltak i helse- og sosialsektoren nevnes:

-	Gjennomføringen av kommunehelsetjenesteloven

-	Sykehjemsreformen

-	Ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede

-	Ny sosiallov

       Etter disse reformene gjenstår en desentralisering av tjenestetilbud for personer med mentale lidelser og psykososiale problemer. Som et problem i dagens situasjon framholdes at det lønner seg for kommunene å ha pasienter i fylkeskommunale institusjoner, med derav følgende feilplassering. I 1989 ble det registrert at ca 1/3 av pasientene i sykehusavdelinger var feilplasserte. De fleste kunne vært utskrevet til tiltak og tjenester i pasientenes lokalmiljø.

       Dette er bakgrunnen for at det skisseres en prøveordning som tar sikte på å belyse hva som skjer når kommunene får hånd om en del av ressursene i denne sektoren, og bruker dem enten til å utvikle tilbud som f.eks. bolig, arbeid, utdanning, fritidsbeskjeftigelse i tillegg til helse- og omsorgstjenester for denne gruppen, eller til delbetaling for opphold i fylkeskommunale institusjoner. På denne måten blir det til en viss grad omkostningsnøytralt for kommunene om det satses på kommunens egne tilbud eller opphold i fylkeskommunale institusjoner. Det presiseres at det ikke er tale om å endre det fylkeskommunale ansvaret for spesialiserte tjenester for denne gruppen. En viktig gevinst ved å innføre slike ordninger vil være at kommunene og dermed lokalmiljøene innenfor gitte rammer vil få bedre tilgang på personell som kan komme til nytte i arbeidet med å forebygge psykososiale problemer.

       Desentraliserte tilbud i sosialsektoren, så som eldresentre, dagsentre for funksjonshemmede og frivillighetssentraler omtales. Videre omtales desentralisering i andre sektorer, og andre departementers arbeidsområder. Det understrekes at det er viktig å samordne de desentraliserte tiltakene slik at de gir mening og sammenheng for befolkningen.

       Helse- og sosialsektoren har viktige oppgaver i utviklingen av nærmiljø og lokalsamfunn, og det vises til kommunehelsetjenestelovens og sosialtjenestelovens bestemmelser om at helsetjenesten og sosialtjenesten skal medvirke til at helsemessige og sosiale hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer.

       Det er i gang en rekke utviklingsprosjekter for bedre samordning, og enkelte av disse omtales kort.

       Sammenfattende heter det bl.a. at overføringen av ansvar fra stat til kommunesektor må fortsette, og at offentlige og private tjenester må flyttes ut i lokalsamfunnet.

       Det påpekes at det er viktig at kommunene får en likeverdig økonomisk plattform for sin aktivitet, jf. at grunnlaget for helse legges for den største delen i sektorer utenfor helse- og sosialsektoren. Det vises i denne sammenheng til St.meld. nr. 23 (1992-1993) Om forholdet mellom staten og kommunane, der det er skissert en omlegging av overføringssystemet fra stat til kommune.

       Også fylkeskommunene står foran et viktig utviklingsarbeid i forbindelse med tverrsektorielle samarbeidsformer, og i tillegg har disse utfordringene med å samarbeide med de kommunale sektorene lokalt og de respektive fagdepartementer sentralt. Felles virkemidler for å kunne gjennomføre dette samarbeidet er målstyringsprosesser med felles målstruktur. I praksis vil dette bl.a. bety tilsvarende styrings- og informasjonssystem som er under utvikling for primærkommunene.

       Departementet går inn for samarbeid med organisasjonene med utgangspunkt i bl.a. at organisasjonslivet har en pådriverrolle, og dette arbeidet vil være knyttet til gråsonen mellom offentlig og privat sektor. Organisasjonenes funksjon som skaper av nettverk og tilhørighet framheves som sentral. Samarbeidsorganet for helsefremmende oppgaver (SOHO) bør ifølge meldingen utvides. Sekretariatet bør få plass i departementet, fordi dette er det beste utgangspunkt for gjensidig å kunne influere på målutforming i felles arbeidsoppgaver.

       Til slutt i dette kapitlet omtales samordning av departementenes innsats. Her omtales i første rekke mål- og resultatstyring som utgangspunkt for dette samarbeidet, og eksempler på helse som sektormål i andre departementer. Enkelte viktige innsatsområder er beskrevet nærmere som eksempler på tverrdepartementalt samarbeid. Det konkluderes bl.a. med at den tverrdepartementale innsatsen for å bedre befolkningens helse kan forbedres betraktelig. Dette kan bl.a. skje ved at Sosial- og helsedepartementets samordningsfunksjon i forbindelse med helsefremmende og forebyggende arbeid utformes klarere.

       Komiteen er enig med departementet i at tverrsektorielt samarbeid i kommunene er nødvendig som virkemiddel for å få til et godt nærmiljø, og dermed styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid. I den sammenheng vil komiteen vise til de prosjektene som har blitt etablert i en rekke kommuner i forbindelse med midler fra « Samlet plan ».

       Komiteen mener at en aktiv bruk av nærmiljøer og lokalsamfunn vil bidra til å fjerne risikofaktorer som fører til sykdom, skader og sosiale problemer. Ved å gi kommunene og lokalmiljøet, og dermed befolkningen, et større ansvar vil mange av dagens helseproblemer kunne reduseres vesentlig.

       Komiteen er enig i at kommunene bør ha ansvaret for å utvikle sunne nærmiljøer. Det er et faktum at staten gjennom sin virksomhet legger en rekke forutsetninger og rammer som vil være bestemmende for utviklingen. Likedan vet vi at det er store lokale variasjoner i tjenestetilbudet til befolkningen, slik at det vil være nødvendig å rette søkelyset mot forholdet mellom behovet for regulering på den ene siden og ønsket om desentralisering på den andre siden. Når, hvordan og i hvilken grad staten benytter ulike styringsmidler overfor kommunene, vil etter komiteens mening være avgjørende for hvor vellykket det helsefremmende og forebyggende arbeidet blir.

       Komiteen er i den forbindelse enig med departementet som i sin oppsummering til kap. 7 uttaler bl.a. følgende:

« Inntektssystemet må gjøres bedre for å sikre en likeverdig økonomisk plattform for utviklingen i alle kommuner, og i arbeidet med dette er det viktig at øremerkede overføringer og styring i form av normer vurderes på nytt. »

       Komiteen vil videre peke på at helsetjenesten i kommunene til enhver tid skal ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på denne, og at helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunen. Derfor er det viktig at helsetjenesten sørger for nødvendig kunnskapsoverføring til og ansvarliggjøring av andre sektorer slik at ønskede forebyggende tiltak blir iverksatt.

       Komiteen har gjennom høringer og befaringer blitt kjent med at mange av de kommunene som har fått tildelt midler gjennom « Samlet plan » til miljørettet helsevern i stor grad har maktet å mobilisere tiltak i andre sektorer slik at miljørettet helsevern har blitt styrket. Teknisk hygienisk personell i helsetjenesten har i denne sammenhengen hatt en viktig rolle, både i forhold til tekniske fagmyndigheter, skolesektoren og miljøvernsektoren. Komiteen mener derfor at det er en nødvendig forutsetning at helsetjenesten i alle kommuner får tilgang på tverrfaglig kompetanse innen miljørettet helsevern.

       Komiteen vil understreke at det er viktig at en nå videreutvikler det tverretatlige samarbeidet som er utprøvd gjennom « Samlet plan » prosjekter. Videre må samarbeidet med de frivillige organisasjonene og næringslivet styrkes.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig at dette samarbeidet formaliseres. På denne bakgrunn vil dette medlem foreslå at det settes ned et utvalg bestående av representanter fra staten, kommunesektoren, de frivillige organisasjonene og næringslivet for å utarbeide retningslinjer for hvordan samarbeidet på tvers av sektorene og mellom offentlige og frivillige organisasjoner og næringslivet kan formaliseres i det videre arbeidet med helsefremmende og forebyggende arbeid.

       Når det gjelder den forebyggende innsatsen innenfor andre sektorer enn helse- og sosialsektoren, vil komiteen også peke på betydningen av dette for å forebygge funksjonshemning. I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede defineres funksjonshemning som « et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon ». Dette innebærer at en gjennom tiltak på ulike samfunnsområder som arbeidsliv, boligmiljø, nærmiljø, kommunikasjonsmidler m.v. kan forebygge funksjonshemning, ofte gjennom enkle tiltak.

       Komiteen finner særlig grunn til å peke på den forebyggende betydning det kan ha at boligmiljøet er tilpasset også andre enn de mest funksjonsfriske. Bl.a. har Gjærevoll- utvalget i utredningen Trygghet - Verdighet - Omsorg ( NOU 1992:1 ) påpekt at bygging av boliger med såkalt livsløpsstandard kan forebygge institusjonsinnleggelser og på annen måte bidra til selvhjulpenhet blant eldre og funksjonshemmede.

       Komiteen mener også det er nødvendig at en får til et bedre samarbeid mellom departementene i det videre arbeidet med helsefremmende og forebyggende arbeid.

       I den forbindelse mener komiteen at forslaget om en « trapp » for interdepartemental samordning kan være et viktig hjelpemiddel, men vil likevel påpeke at dette virker lite forpliktende.

       Komiteen vil understreke at når det legges så stor vekt på tverrsektorielt samarbeid i kommunene, må dette også forplikte på departementsnivå til samarbeid for å nå viktige politiske mål. Sosial- og helsedepartementet må ha en pådriverrolle i denne sammenheng.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil derfor be om at Regjeringen utformer klare retningslinjer for hvordan dette samarbeidet skal formaliseres og utøves.

       Komiteen er enig i at departementene setter sektormål for helsefremmende og forebyggende arbeid, og at det utarbeides handlingsplaner for å nå disse målene. Dermed kan det bli mulig å drive en effektiv mål- og resultatstyring på tvers av departementene. Resultatene av dette bør legges fram for Stortinget i forbindelse med Regjeringens varslede redegjørelse om helsefremmende og forebyggende arbeid. Videre mener komiteen at det ville være et godt hjelpemiddel om det årlig ble utarbeidet en oversikt over forebyggingsbevilgningene på statsbudsjettet.