1. Innledning

Sosial- og helsedepartementet legger fram en melding til Stortinget om utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid - innsatsområder og virkemidler. Meldingen bygger på NOU 1991:10 Flere gode leveår for alle - Forebyggingsstrategier og høringsuttalelser til denne utredningen.

       Det understrekes innledningsvis at helse og miljø må sees i sammenheng, helse i betydningen sunnhet og velvære, miljø i betydningen fysiske og sosiale sider ved våre omgivelser.

       Det vises til at det er en økende erkjennelse i vårt samfunn at det ikke er nok å reparere skader når de er oppstått, men at vi også må fremme helse og forebygge sykdom og nød gjennom forebyggende tiltak. Ett argument for dette som ofte er brukt, er at forebygging kan lønne seg rent økonomisk. Det er imidlertid ikke uten videre klart at forebygging og en stadig bedre folkehelse alltid lønner seg. På noen områder kan vi likevel regne med en økonomisk gevinst, f.eks. gjennom et effektivt sykdoms- og ulykkesforebyggende arbeid blant eldre.

       Regjeringen vil med denne meldingen understreke at forebygging likevel ikke først og fremst er et spørsmål om økonomi, men at vi som samfunn har en etisk forpliktelse til å bidra til å hindre lidelse og nød.

       Det vises til at sosialkomiteen ved behandlingen av St.meld. nr. 41 (1987-1988) Helsepolitikken mot år 2000 - Nasjonal helseplan framhevet forebyggende og helsefremmende arbeid spesielt. Komiteen ga uttrykk for at dette området må prioriteres høyt i framtida, og at det må være et satsningsområde for den offentlige politikk i flere sektorer (Innst.S.nr.120 (1988-1989)). På samme måte har Stortinget gjennom ny lov om sosiale tjenester slått fast at forebyggende arbeid skal være et viktig ansvarsområde for sosialtjenesten i kommunene.

       I meldingen om helsepolitikken bebudet departementet at det ville bli utarbeidet et 5-årig tiltaks- og utviklingsprosjekt rettet mot prioriterte innsatsområder. Dette er fulgt opp av departementet i samarbeid med Helsedirektoratet og Kommunenes Sentralforbund gjennom « Samlet plan for utviklingsprosjekter innen det sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeid » for perioden 1989-94. Oppfølging av prosjekter og erfaringer m.v. under Samlet plan vil departementet komme tilbake til når evalueringen foreligger, jf. kap. 6.

       En arbeidsgruppe la i NOU 1991:10 Flere gode leveår for alle - Forebyggingsstrategier fram et forslag til strategi for helsefremmende og forebyggende arbeid. Utredningen omfatter også helsemessige begrunnelser for tiltak på andre departementers eller sektorers ansvarsområder. I alt 135 instanser har i høringsrunden gitt sitt syn på forslagene til kjenne. Med bakgrunn i utredningen og høringsuttalelsene legger departementet i denne meldingen fram sitt syn på forslagene til innsatsområder og strategier i NOU 1991:10 .

       I tråd med at mange høringsinstanser etterlyser en mer konkret beskrivelse av virkemidlene departementet vil bruke i helsefremmende og forebyggende arbeid, er det i denne meldingen lagt vekt på en presentasjon og drøfting av virkemidlene.

       Det er i meldingen lagt stor vekt på å drøfte hvordan helse- og sosialsektoren kan samarbeide med andre sektorer med tanke på at disse i større grad tar hensyn til befolkningens helse og velferd innenfor sine respektive arbeidsområder.

       De spesielle innsatsområdene som framheves, er forebygging av psykososiale problemer, belastningslidelser og skader etter ulykker.

       Meldingen omfatter ikke hele spekteret av helsefremmende og forebyggende oppgaver, og går ikke i detalj om utformingen av helse- og sosialtjenestens forebyggende oppgaver. Dette har sin bakgrunn blant annet i at det fokuseres på den tverretatlige innsatsen. For helsetjenestens del skyldes det også at relativt fyldige beskrivelser ble gitt i St.meld. nr. 41 (1987-1988) og i St.meld. nr. 36 (1989-1990) Røynsler med lova om helsetenesta i kommunane. Departementet viser til disse dokumentene og Stortingets behandling av dem.

       Det påpekes at på sentralt statlig hold blir helsefremmende og forebyggende arbeid ivaretatt av Statens institutt for folkehelse, Statens helseundersøkelser, Kreftregistret, Statens ernæringsråd, Statens næringsmiddeltilsyn, Statens Tobakkskaderåd, Statens strålevern, Rusmiddeldirektoratet og Statens helsetilsyn på ulike spesialområder. Forebygging av belastningslidelser, psykososiale problemer og delvis også skader etter ulykker er ikke ivaretatt på tilsvarende måte av sentrale statlige institusjoner. Selv om departementet ønsker å henlede oppmerksomheten på nevnte tre spesielle innsatsområder, begrunnes ikke dette med at de « klassiske » forebyggingsområdene er mindre viktige, men med at det allerede foregår en aktiv forebyggende virksomhet på disse feltene.

       Enkelte av de « klassiske » forebyggingsområdene er også ivaretatt gjennom egne stortingsdokumenter. F.eks. er rusmiddelarbeidet omtalt i St.meld. nr. 13 (1985-1986), St.meld. nr. 17 (1987-1988) og senest i St.meld. nr. 69 (1991-1992). Det understrekes imidlertid at den primærforebyggende delen av rusmiddelarbeidet har nær tilknytning til bedring av sosiale nettverk, lokalsamfunnsutvikling m.v. som er utførlig omtalt i denne meldingen.

       Når det gjelder tobakkskadearbeidet, vil dette bli ivaretatt ved revisjon av tobakksloven.

       Del III i meldingen omfatter mat- og ernæringspolitikken. Departementet har i noen tid forberedt en oppfølging av St.meld. nr. 32 (1975-1976) Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk , og St.meld. nr. 11 (1981-1982) Om oppfølging av norsk ernæringspolitikk. I meldingen har en derfor valgt også å gi mat- og ernæringspolitikken en framtredende plass, ikke minst fordi viktige elementer i arbeidet med å forebygge hjerte-/karlidelser og kreft er nært knyttet til ernæringspolitikken.

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, har merket seg at bakgrunnen for meldingen er Stortingets tidligere sterke vektlegging av det helsefremmende og forebyggende arbeid som et viktig satsingsområde. Komiteen er enig med Regjeringen i at en målrettet innsats i det helsefremmende og forebyggende arbeid må resultere i at oppmerksomheten også rettes utover helse- og sosialsektoren.

       Komiteen vil understreke at alle har et individuelt ansvar for egen helse og for å forebygge at denne skades.

       Komiteen ser det som helt avgjørende for å lykkes i det forebyggende og helsefremmende arbeidet at alle relevante sektorer og aktører i samfunnet blir ansvarliggjort og definert som aktører. Dette er viktig om sunnhet og velvære, trivsel og velferd skal være bærende begreper i det forebyggende helsearbeid. En slik forståelse av det helsefremmende og forebyggende arbeid må innebære at det miljøet vi omgir oss med, settes i kontinuerlig fokus.

       Ut fra erkjennelsen av at natur- og miljøødeleggelser ofte virker negativt inn på menneskenes sunnhet, trivsel og velvære, fordrer et godt forebyggende og helsefremmende arbeid også en aktiv og god miljøpolitikk.

       Komiteen vil i den sammenheng vise til St.meld. nr. 29 (1992-1993) om nærmiljøpolitikk der videreutvikling av miljøvennlige lokale velferdssamfunn og gode rammebetingelser for lokale miljø- og kulturtiltak står sentralt.

       Komiteen vil understreke at en ren og uforurenset natur har stor betydning for folks mulighet til rekreasjon. Slike egenaktiviteter har stor betydning for den enkeltes helse og velvære. Mye av den forurensing vår natur er utsatt for, kommer i form av sur nedbør som skyldes utslipp i andre land. For å motvirke denne utviklingen er internasjonalt samarbeid helt avgjørende.

       Komiteen vil i likhet med Regjeringen understreke viktigheten av en mest mulig rettferdig fordeling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at et av de viktigste helsepolitiske element vil være å føre en politikk som gir folk mulighet til arbeid og tilhørighet i et miljø. Det er viktig for alle mennesker å kjenne seg verdsatt og føle at de betyr noe, og at de får anledning til å stille opp med sine ressurser. Trivsel er god forebygging.

       Derfor må vi på alle plan sikre at vi har hånd om styringsmekanismene som avgjør hvilket framtidssamfunn vi skal ha, og at vi samtidig greier å beholde de kvaliteter samfunnet vårt allerede har.

       Det er en hovedoppgave å gi folk tilhørighet i sitt lokalsamfunn. Enkeltmennesket må sikres mulighet til å være med å bestemme over sin egen livssituasjon.

       Komiteen har merket seg at det i meldingen foreslås at psykososiale problemer, belastningslidelser og skader etter ulykker blir hovedsatsingsområder. Komiteen slutter seg til dette.

       Ut fra den urovekkende økningen av antall mennesker, særlig barn, med astma- og allergiplager de siste åra ser komiteen nødvendigheten av å styrke det forebyggende arbeid på dette området. Komiteen er derfor av den oppfatning at også astma- og allergiplager bør gjøres til et hovedsatsingsområde.

       Selv om komiteen støtter opp om hovedinnholdet i Regjeringens satsing på det helsefremmende og forebyggende arbeid, er det viktig at en slik satsing ikke forringer tilbudet eller rettighetsbaserte ytelser for mennesker som allerede har opplevd ulik grad av helsesvikt.

       Komiteen ser satsingen på forebyggende og helsefremmende arbeid først og fremst som et ønske om å bedre helsetilstanden og livskvaliteten for den enkelte. At resultatet av en slik satsing på lengre sikt også vil kunne gi økonomiske gevinster, er komiteen innforstått med. Et slikt samfunnsøkonomisk perspektiv innebærer etter komiteens mening at de økonomiske gevinstene som følger av helsefremmende og forebyggende tiltak, først om noen år vil bli synlig i budsjettene.

       Komiteen mener det er nødvendig å skape større økonomisk motivasjon til å forebygge ved å synliggjøre sterkere sammenhengen mellom kostnader til forbygging og kostnader til behandling. Dette medfører også et behov for klarere å definere de forebyggende oppgavene i helse- og sosialvesenet.

       Komiteen vil videre understreke at de statlige myndigheter også i framtida må ha det overordnede ansvaret for en generell god folkehelse. Et slikt ansvar må gå sammen med et utstrakt samarbeid på tvers av sektorene og en aktiv lokal og frivillig deltakelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at det i en overgangsperiode vil kunne bli nødvendig med økt ressurstilgang, om ikke det kurative tilbudet skal forringes.

2. Hva skal vi forebygge? Helse- og sosialpolitiske utfordringer i Norge.

Verdens helseorganisasjon har konkretisert målet om helse for alle ved å beskrive til sammen 38 konkrete resultatmål. I dette kapitlet ser en nærmere på de 12 resultatmålene som er beskrevet i den norske versjonen av Helse for alle-strategien, og relaterer disse til situasjonen her i landet.

       Målet om en gjennomsnittlig forventet levealder på 75 år er nådd i Norge, trass i at det fortsatt eksisterer forskjeller mellom fylker og sosiale grupper. Mødredødeligheten ved nedkomst er nå tilnærmet lik null her i landet. Spedbarnsdødeligheten (dødeligheten det første leveåret) og den perinatale dødeligheten (dødeligheten under fødsel og første leveuke) har gått kraftig tilbake etter 2. verdenskrig. Mer enn halvparten av de spedbarnsdødsfall som inntrer, diagnostiseres som krybbedød.

       Vi nærmer oss i dag utryddelse av smittsomme sykdommer som meslinger, røde hunder, kikhoste, difteri og poliomyelitt, takket være en god oppslutning om vaksinasjonsprogrammer og en høy vaksinasjonsdekning blant barn og unge. Nye vaksinasjonsprogrammer mot ulike typer hjernehinnebetennelse er under oppbygging. HIV/AIDS epidemien har ikke fått det omfang man fryktet på midten av 1980-tallet. Flere smittsomme kjønnssykdommer er i klar nedgang, trolig som et resultat av tiltakene mot spredning av HIV/AIDS.

       Målet om reduksjon i dødeligheten av hjerte-/karsykdommer for personer under 65 år med minst 25 % innen år 2000 ser ut til å kunne nås.

       Dødeligheten av kreftsykdommer har lenge vært økende, men har vist en stagnerende tendens siden begynnelsen av 1980- tallet. Det er usikkert om vi kan nå målet om en 15 % reduksjon for personer under 65 år før år 2000.

       Det forebyggende arbeidet mot enkelte sykdommer som kreft og hjerte-/karlidelser kan ikke sees isolert, men som et resultat av en reduksjon av den totale risikobelastningen. Et allsidig og variert kosthold med lite alkohol, et dagligliv med allsidig fysisk aktivitet, mindre røyking og gode sosiale relasjoner, vil sammen med gode behandlingsprogrammer føre til lavere sykelighet og dødelighet av både hjerte-/karsykdommer og kreft.

       De tolv resultatmålene i Helse for alle-strategien omfattet ikke forebygging av allergi og astma. Forekomsten av allergiske lidelser og astma viser en sterk økning, og utgjør et stort helseproblem. Anstrengelser for å bedre miljøforhold og inneklima i boliger, skoler, barnehager, på arbeidsplasser og i nærmiljøet vil bl.a. være av vesentlig betydning for å redusere forekomsten av disse lidelsene.

       For å redusere forekomsten av psykososiale problemer, belastningslidelser og skader etter ulykker trenges en betydelig innsats. Disse tre gruppene av helseproblemer er de som rammer flest, og som koster mest. Dessuten er de til nå ikke blitt tilstrekkelig høyt prioritert. Dette er bakgrunnen for at departementet går inn for å utpeke disse som spesielle innsatsområder. Departementet vil likevel understreke at hjerte-/karsykdommer, kreft, astma/allergi og infeksjonssykdommer fortsatt utgjør vesentlige utfordringer i det forebyggende helsearbeidet.

       Departementet går inn for å styrke innsatsen i mat- og ernæringspolitiske spørsmål og bygge på det grunnlaget som er lagt i mat- og ernæringsarbeidet siden 1975.

       Med psykososiale problemer menes i denne meldingen bl.a. ensomhets- og isolasjonsproblemer, mobbing, omsorgssvikt og mishandling, rusproblemer, spiseforstyrrelser, selvmord og selvmordsforsøk. Arbeidsledighet og gjeldskrise bidrar til å øke omfanget av psykososiale helseproblemer. Stress og belastninger i skole og arbeidsliv har også stor betydning for de psykososiale helseproblemene. I statistikk knyttet til helse- og sosialsektorens virksomhetsområde framkommer problemene i form av økende antall sosialhjelpsklienter, uføretrygdede og langtidssykmeldte.

       Plager, lidelser og sykdommer i muskel- og skjelettsystemet og bindevevet (også kalt belastningslidelser) er de helseproblemer som angår flest mennesker her i landet. Denne typen helseproblemer opptrer ofte i kombinasjon med psykiske og sosiale problemer.

       Konsekvensene av belastningslidelsene er meget store og kan føre til redusert livskvalitet for enkeltmennesket, kostnader for næringslivet og ha samfunnsmessige virkninger som følge av de mange som faller utenfor.

       Når det gjelder dødelighet ved ulykker, har vi hatt en nedgang på 19 % fra 1956 til 1988 for begge kjønn i Norge. Målet er å oppnå en 25 % reduksjon i ulykkesdødeligheten fra 1980 til år 2000. Til tross for ovennevnte reduksjon totalt sett, har vi høyere ulykkesdødelighet enn Sverige i alle aldersgrupper. Hjemmeulykkene er den største kategorien av ulykker, og den som stadig øker, særlig blant eldre.

       Velferdstap og senvirkninger av ulykkesskader har nær sammenheng med utvikling av kroniske lidelser og redusert funksjonsevne med den følge at deltakelse i arbeidsliv og sosiale aktiviteter m.v. må begrenses eller i verste fall oppgis. Målt i kostnader er de tre store ulykkesarenaene trafikken, arbeidsplassen og hjemmet. Ulykker rammer i stor grad barn og unge.

       Felles for de nevnte spesielle innsatsområdene er at årsaksforholdene er sammensatte, og at innsatser må settes inn på mange sektorer og forvaltningsnivåer dersom problemene skal kunne forebygges. Dette kan illustreres i forholdet mellom inntektsfordeling og helse. Problemer forårsaket av f.eks arbeidsledighet og gjeldskrise kan bli svært alvorlige i tida framover. Engelske undersøkelser har vist at en blant de med lavest inntekt har en sterkt økende sykelighet og dødelighet, en utvikling vi kan risikere også her i landet. Et sentralt punkt i NOU 1991:10 og i denne meldingen er derfor at helse- og sosialsektoren ikke alene kan være ansvarlig for helsefremmende og forebyggende arbeid. Departementet mener derfor at tiltak må settes inn blant annet i nærmiljøet og må involvere andre sektorer som viktige og likeverdige medspillere sammen med helse- og sosialtjenesten.

       Komiteen er enig med Regjeringens mål om flere gode leveår for alle og at dette er et felles ansvar. En viktig strategi for å realisere et slikt mål er en utstrakt satsing på det helsefremmende og forebyggende arbeid. Regjeringens hovedsatsingsområder gir et godt grunnlag for at flere mennesker skal få et kvalitativt bedre og lengre liv.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen legger til grunn at arbeidet for å nå målet om flere gode leveår for alle omfatter:

       Etter komiteens syn innebærer dette en utvidet forståelse av hvilke faktorer som påvirker folks helse og trivsel. En slik tilnærming må etter komiteens mening føre til et omfattende samarbeid på tvers av ulike sektorer og forvaltningsnivåer så vel som mellom offentlige etater, næringslivet og frivillige organisasjoner. Komiteen ser derfor nødvendigheten av at det for å ivareta helheten blir iverksatt konkrete tiltak som kan formalisere slikt samarbeid på tvers av sektorenes egne interesseområder.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette konkrete tiltak for å formalisere samarbeidet på tvers av ulike sektorer og forvaltningsnivåer med sikte på å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid. »

       Komiteen er i likhet med Regjeringen svært bekymret for det økende omfang av psykososiale problemer i vårt samfunn. Utviklingen er foruroligende og krever målrettet innsats med sikte på å forebygge slike problemer.

       Komiteen ser en klar sammenheng mellom økningen av disse lidelsene og samfunnsutviklingen for øvrig. Ensomhet, utstøting, omsorgssvikt, mishandling, arbeidsledighet og gjeldsproblemer er alle problemområder som sammen eller enkeltvis ofte fører til store psykiske påkjenninger. En kan ikke se bort fra at det økende antall selvmord i Norge kan ha sammenheng med dette.

       I stortingsmeldingen blir det slått fast at det er en sammenheng mellom inntekt og helsetilstand. Dette bekreftes ved undersøkelser utført i England som viser at de med lavest inntekt har den største økningen av sykelighet og dødelighet. Når vi samtidig vet at lønnet arbeid er den viktigste fordelingspolitiske faktor i vårt samfunn ser komiteen med bekymring på den høye arbeidsledigheten.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at en slik erkjennelse av sammenhenger må føre til at det settes inn tilstrekkelig med ressurser og tiltak for å løse det som er de grunnleggende årsaker til de psykososiale problemene.

       Komiteen er av den oppfatning at det store flertallet i Norge har det bra gjennom sikker inntekt og bolig, tilhørighet i arbeidslivet, høy materiell levestandard og en trygg tilværelse med et stabilt sosialt nettverk. Men komiteen registrerer samtidig at et økende mindretall er i ferd med å bli skjøvet ut av arbeidsmarkedet og over på trygd og sosialhjelp. Komiteen har i den sammenheng merket seg FAFO-rapporten som omhandler situasjonen på Oslos østkant. Den bekrefter framveksten av « forskjells-Norge » og at nyfattigdommen har fått festet seg også i deler av vårt land.

       Komiteen er bekymret over denne utviklingen og ser ut fra Regjeringens egen definisjon av det helsefremmende og forebyggende arbeid nødvendigheten av å sette inn tiltak for aktivt å kunne forebygge årsakene til psykososiale problemer.

       Endringer i trygdeordninger og nivået på ulike stønader for grupper som fra før av er svært utsatt, må derfor nøye vurderes og analyseres med sikte på å kartlegge utilsiktede konsekvenser/virkninger av endringene. Innstramninger i ordninger som fører til at mennesker blir satt under et sterkt økonomisk press, med påfølgende forringelse av levekårene, kan være medvirkende eller utløsende årsak til omfattende psykososiale problemer.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen selv vektlegger denne sammenhengen i meldingen og deler dens oppfatning når den skriver at « Folketrygden er samfunnets viktigste virkemiddel når det gjelder å forebygge fattigdom og nød ».

       Komiteen har merket seg at det i meldingen er anslått at belastningslidelsene påfører samfunnet 25 mrd. kroner i årlige utgifter. Lidelser og sykdommer i muskel- og skjelettsystemet er et helseproblem som angår folk flest her i landet.

       Komiteen mener det må være mulig å redusere disse utgiftene ved et målbevisst og godt forebyggingsarbeid. Men komiteen mener at det vil være nødvendig å øke kunnskapen om årsakene til belastningslidelser for å kunne utarbeide gode metoder for forebygging. Høyt medisinforbruk er et økende helseproblem i Norge. Dette gjelder både for dem med psykososiale problemer og dem med belastningslidelser. Komiteen forutsetter derfor at forskningen og konkrete tiltak innen dette området blir forsterket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til rette for økt forskning med sikte på å bedre kunnskapen om årsaken til belastningslidelser og iverksette konkrete tiltak for å motvirke slike skader. »

       Komiteen vil vise til Innst.S.nr.11 (1992-1993) (Attføringsmeldingen) der Stortinget sluttet opp om Regjeringens « arbeidslinje ». Komiteen holder fast ved at alle mennesker har rett til å bruke sine krefter og evner i nyttig og skapende arbeid, også de med redusert arbeidsevne. Komiteen er derfor bekymret når bedrifter rasjonaliserer og effektiviserer med det resultat at arbeidsledigheten stiger og antall belastningslidelser øker.

       Komiteen vil understreke at det er Regjeringen i samarbeid med næringslivet, som har et overordnet ansvar for at krav om effektivitet ikke fører til utstøting. Om « arbeidslinja » skal bli reell, mener komiteen at tempo og arbeidsrutiner må tilrettelegges for dem som har svekket helse eller arbeidsevne. Det må legges opp til ordninger som gjør at dette kan gjennomføres uten urimelige belastninger for næringslivet.

       Komiteen mener at en økt innsats innen attføring og rehabilitering i offentlig regi, og en bedre bedriftsintern rådgivning og attføring er nødvendig. Bedriftshelsetjenesten er her en viktig del.

       Komiteen er enig i at konsekvensene av belastningslidelser er store og ofte vil føre til redusert livskvalitet for den enkelte og ha samfunnsmessige virkninger som følge av de mange som faller utenfor. Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om at belastningslidelser må være et av hovedsatsingsområdene. Det er da viktig å bruke den kompetansen som allerede er bygd opp bl.a. gjennom bedriftshelsetjenesten.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår ulykker/skader som et tredje satsingsområde i det forebyggende arbeid og støtter dette. Komiteen har videre merket seg at hjemmeulykker er den kategorien av ulykker som er størst, og som stadig øker, særlig blant eldre. Ulykker i hjemmet, i trafikken og på arbeidsplassene skaper store helsemessige problemer og regnes som ett av barns og unges største helseproblem. Ulykker tar mange liv, fører til mange varige men og har nær sammenheng med utviklingen av kroniske lidelser og redusert sosial funksjonsevne.

       Komiteen har merket seg at datagrunnlaget for personskader er usikkert og mener det er behov for å utvikle et bedre prioriterings- og styringsverktøy. Komiteen mener det er lite tilfredsstillende når samfunnet ikke har oversikt over antall personer som får varig men eller som blir invalidisert hvert år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette konkrete tiltak for bedre ulykkesregistrering. »

       Selv om ulykkesregistreringen i dag er noe mangelfull, er det i meldingen anslått at de samfunnsøkonomiske konsekvensene av ulykker koster ca 24 mrd. kroner årlig. Komiteen mener at årsakene til ulykker er forholdsvis lette å kartlegge, og dermed burde det også være raskt å sette inn nødvendige forebyggende tiltak. Komiteen vil i den sammenheng påpeke at dette er et område hvor effekten av tiltak vil være størst i andre sektorer enn helsesektoren.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at Arbeidstilsynet må få økte ressurser for å drive oppsøkende og kontrollerende virksomhet på arbeidsplassene, og at arbeidsmiljøloven må praktiseres strengt slik at ulykker og skader kan forebygges på den enkelte arbeidsplass.

       Komiteen vil understreke at trygge og gode oppvekstmiljøer for barn er viktig i det ulykkesforebyggende arbeid, og mener at gode og trygge lekeplasser og sikre veier til barnehage og skole er nødvendige tiltak. Komiteen forutsetter at Regjeringen vil komme med konkrete tiltak i tråd med dette i sin satsing på det forebyggende arbeid for å redusere omfanget av ulykker og skader.

       Komiteen har merket seg at astma og allergi er et økende helseproblem som særlig rammer barn og ungdom. Utredning nr. 2/91 fra Helsedirektoratet viser at omtrent 40 % av barn og unge har hatt, har eller vil få overfølsomhet/allergi i en eller annen form og styrke. Komiteen har videre merket seg at sykelighet og dødelighet av astma er tredoblet de siste 30-40 åra.

       Komiteen vil peke på at denne utviklingen må ses i sammenheng med bl.a. inneklima og utemiljø både i skolen, arbeidsplassen og hjemme. Komiteen vil videre vise til at det allerede er nedlagt et omfattende og grundig forarbeid på dette området i henholdsvis handlingsplanen « Godt inneklima i Norge » og « Handlingsplan for barn og unge med allergi/ overfølsomhet, astma og andre kroniske lungesykdommer ». I disse vises det klart at man er inne i en utvikling med en dramatisk økning av allergier og astma, særlig hos barn.

       Allergi og astma innebærer betydelige belastninger både for pasienten og omgivelsene, og fører ofte til andre plager, slik som psykososiale problemer. Komiteen mener derfor at det er nødvendig med tiltak for å motvirke denne utviklingen så raskt som mulig, og vil derfor foreslå at astma og allergi blir et av hovedsatsingsområdene for kommende tiårsperiode på linje med de tre innsatsområdene som Regjeringen har foreslått.

3. Etiske problemstillinger

Prioritering av forebyggende og helsefremmende arbeid bør ifølge meldingen ikke settes opp mot kurativ virksomhet. Målet er helse for alle, ikke behandling for alle. Det framholdes at det er uetisk å fortsette med å la folk bli syke hvis vi kan bidra til å holde dem friske gjennom forebyggende tiltak. Aktører både i offentlig og privat sektor, frivillige organisasjoner, grupper av individer og det enkelte menneske må ta sin del av ansvaret for det forebyggende arbeidet.

       Undersøkelser tyder på at utdanning har mer å si for helsa enn tilgangen på helsetjenester. Data om sykdom og helse må derfor suppleres med opplysninger om ulikheter i levekår for å få et mer fullstendig bilde av helsetilstanden i befolkningen. Det påpekes i meldingen at vi må tilstrebe en mest mulig rettferdig fordeling av alle goder, såvel utdanning og arbeid som helse- og sosialtjenester, for å oppnå god folkehelse.

       I vurdering av virkemidler i forebyggende og helsefremmende arbeid framholder departementet at vi primært må søke å skape bedre folkehelse basert på frivillige tiltak. Virkemidler basert på tvang kan også forsvares hvis en skader andre, og i en del tilfeller også hvis en skader seg selv.

       Komiteen har merket seg at helsetjenesten bare står for 10 % av det som former folks helse. Det å satse på forebyggende arbeid vil bety at en i størst mulig grad unngår at en får behov for behandling. Målet er helse for alle, ikke behandling for alle.

       Komiteen vil allikevel påpeke at det vil være etisk uforsvarlig å ta midler fra de syke og bruke på de friske, og mener derfor at det har liten hensikt å rangere det forebyggende arbeidet i forhold til det kurative. I St.meld. nr. 37 side 37 står det følgende:

       Komiteen er enig i dette og vil videre understreke at det forebyggende helsearbeidet ikke skal opprioriteres på bekostning av den kurative helsetjenesten. Gevinsten av det forebyggende arbeidet viser seg ofte først etter en tid, noen ganger først etter flere år.

       Komiteen vil bemerke at et viktig aspekt i debatten om etikk og prioriteringer er målet om likhet i fordelingen av goder. Det å sikre likhet i tilgjengelighet til ulike goder ut fra behov, uavhengig av bosted, kjønn og økonomi er et viktig etisk anliggende. Dette gjelder alle offentlige tjenester som påvirker helsetilstanden.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at de mål som en har satt seg, så langt som mulig må nås med informasjon, fysisk tilrettelegging og tilgjengelighet til tjenesten. En bedre folkehelse bør primært baseres på frivillige tiltak.

       Komiteen mener at det i gitte situasjoner er behov for restriksjoner i forhold til atferd som kan gå utover andre. F.eks. kan en røykelov som ivaretar retten til røykfrie arealer for barn, unge, astmatikere og andre som ønsker et røykfritt miljø, være nødvendig.

4. Mål- og resultatstyring

For å kunne arbeide målrettet med helseproblemer som i stor grad kan tilbakeføres til samfunnsmessige forhold, framholdes det i meldingen at mål- og resultatstyring kan være en egnet arbeidsmåte.

       I NOU 1991:10 ble det foreslått en mal for felles målstruktur for forebyggende og helsefremmende arbeid. Det understrekes at hver sektor selv må utforme sine konkrete resultatmål og være ansvarlig for måloppfylling når det gjelder datainnhenting, informasjon, overvåking, utdanning, forskning, tverrsektorielt samarbeid, økonomi og lovgivning. Høringsinstansene støtter i hovedsak dette forslaget om felles mal for mål- og resultatstyring. Enkelte går så langt som å ønske en felles målstruktur for helsefremmende og forebyggende arbeid som er forpliktende for alle sektorer.

       Departementet går inn for en felles mal for sektormål for helse og sosial trygghet innen ulike sektorer, bl.a. innen kultur, utdanning og forskning, samferdsel, miljø, teknisk sektor, barne- og familiearbeid foruten helse- og sosialsektoren selv.

       Departementet slutter seg til at mål- og resultatstyring er en arbeidsmetode som kan gi innhold til pådriverrollen som Stortinget i Innst.S.nr.120 (1988-1989) mente helsemyndighetene burde ha overfor andre sektorer.

       Det påpekes at en på de områder der det har vært satset mest, har oppnådd positive resultater, og at denne innsatsen ikke må svekkes, men styrkes. Samtidig er det behov for å sette i gang et helsefremmende og forebyggende arbeid på områder som har vært forsømt, og departementet foreslår felles nasjonale mål for de tre spesielle innsatsområdene for kommende tiårsperiode:

Psykososiale problemer

       Innen år 2002 skal positive levevaner, styrking av sosiale nettverk og reduksjon av helseskadelig atferd bidra til nedgang i sykehusinnleggelser, sykmeldinger, legebesøk og uføretrygding som skyldes mentale lidelser eller psykososiale problemer.

Belastningslidelser

       Innen år 2002 skal helsefremmende atferd, forebyggende tiltak i arbeidslivet, nærmiljøtiltak og tidlig intervensjon overfor de som rammes, føre til nedgang i langtidssykemeldinger og uføretrygding på grunn av muskel-/skjelettlidelser.

Ulykker - skader

       Innen år 2002 skal samordnet planlegging og utvikling av sikkerhetskultur på alle beslutningsnivåer og sektorer føre til nedgang i antall skader som fører til dødsfall, sykehusinnleggelser og legebehandling på grunn av ulykker.

       Ansvarlig sektor kan vurdere eller etterprøve måloppnåelse i lokalsamfunnet, på en arbeidsplass, i en kommune eller fylke m.v. så vel som på nasjonal basis.

Komiteens merknader

       Komiteen vil vise til sine merknader under kap. 2 der komiteen går inn for at astma og allergi blir et hovedsatsingsområde i tillegg til de tre hovedsatsingsområdene som Regjeringen har foreslått. På denne bakgrunn vil komiteen fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen inkludere forebygging av astma, allergi og inneklimasykdommer blant hovedsatsingsområdene i det forebyggende og helsefremmende arbeid med følgende mål:

       Innen år 2002 skal samordnet planlegging og tiltak mot helseskadelig innemiljø sammen med helsefremmende kunnskap og atferd og tidlig intervensjon overfor de som rammes, føre til stopp i økningen av forekomst av astma og allergi hos barn under 7 år og til mindre sykelighet og bedre funksjon i alle aldersgrupper. »

       Komiteen mener videre at det er nødvendig at helsetjenesten i kommunene får tilgang på tverrfaglig kompetanse for å arbeide aktivt mot helseskadelige miljøforhold. Et slikt mål må være nådd innen år 2002.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen bidra til at helsetjenesten i kommunene får tilgang på tverrfaglig kompetanse for å arbeide aktivt mot helseskadelige miljøforhold. Et slikt mål må være nådd innen år 2002. »

       Komiteen støtter forslaget til felles mal for utarbeidelse av resultatmål for helse og sosial trygghet innen ulike sektorer. Det er kun i samarbeid mellom flere sektorer at det vil være mulig å arbeide for det overordnede målet om flere gode leveår for alle.

5. Statistikk og indikatorer for befolkningens helse og velferd

For å kunne arbeide mer målrettet i det helsefremmende og forebyggende arbeidet og for å få et klarere bilde av resultatene en oppnår, er det behov for statistikk som kan si noe om utviklingen i befolkningens helse og velferd.

       I dette kapittelet beskrives en del av de eksisterende informasjonssystemene som finansieres over Sosial- og helsedepartementets budsjett, blant annet « Hjulet », som gir statistikk som er relevant for helse- og sosialtjenesten i kommunene. Videre blir det gjort rede for hvordan forskjellige typer data gir ulik informasjon om helsetilstanden i befolkningen. Ved å legge ensidig vekt på statistikk om dødsårsaker, kan en komme til å neglisjere belastningslidelsene og mentale lidelser samt de psykososiale problemene.

       Sosial- og helsedepartementet arbeider nå med å finne fram til et oversiktlig sett av gode indikatorer som kan måle befolkningens helse og levekår. Indikatorsystemet skal i stor grad baseres på eksisterende survey-undersøkelser, medisinske registre, data-arkiver og andre datakilder. Det er behov for å gjennomgå en del av disse datakildene med tanke på å bedre kvaliteten, forenkle rapporteringen og sikre at en får fram informasjon som er relevant og dekkende.

       Etter planen skal det med jevne mellomrom publiseres folkehelserapporter basert på disse indikatorene. Dette indikatorsystemet skal blant annet gi en pekepinn om hvor andre sektorer bør sette inn innsatsen for å oppnå en best mulig folkehelse. Formålet er først og fremst å kunne beskrive ulikheter i helse og velferd mellom befolkningsgrupper og dessuten vise endringer over tid. Det uttales at folkehelserapporten bør danne grunnlag for en egen orientering fra helseministeren og sosialministeren til Stortinget, tilsvarende de redegjørelsene som f.eks. gis om forsvaret, situasjonen innen miljøvernet og om utenrikspolitikken.

       I motsetning til det forebyggende arbeid er resultatene av det kurative arbeid lett synlig. Virkningene av det forebyggende arbeid leses først og fremst ut av statistikk. Ved at forebyggende og helsefremmende arbeid nå skal ytterligere prioriteres, mener komiteen dette fordrer et godt, omfattende og lett tilgjengelig datamateriale.

       Det er viktig at de tiltak som blir satt i verk, regelmessig evalueres, og at relevante data innhentes for å vurdere effekten av tiltakene. I likhet med Regjeringen mener komiteen at en slik vurdering gjør det nødvendig å satse på å utvikle indikatorer som kan belyse den nasjonale oppfølgingen av « Helse for alle år 2000 ». Det samme gjelder oppfølgingen av de satsingsområder som er foreslått i denne innstillingen.

       Komiteen støtter derfor de tiltak som er skissert i stortingsmeldingen, på dette området.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til de innskjerpelsene som er foretatt i folketrygdens regelverk. Flertallet er oppmerksom på at Regjeringen har igangsatt evaluering av endringene, og flertallet forutsetter at denne vil bli tatt inn i den bebudede proposisjonen om velferdsordningene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at de innskjerpelsene som er foretatt i folketrygdens regelverk de to siste årene, særlig har fått konsekvenser for pasienter som har psykiske og/eller psykososiale problemer, eller som har belastningslidelser som det er vanskelig å diagnostisere. Når tilgangen på antall uføretrygdede går ned, kan dette feilaktig oppfattes som om det forebyggende arbeid har gitt resultater.

       Komiteen er derfor av den oppfatning at man må tilstrebe å finne indikatorer og målesystemer som fanger opp hva som er den faktiske årsaken til en eventuell nedgang i antall uføretrygdede.

       Komiteen vil i den sammenheng minne om B.innst.S.nr.11 (1993-1994) der en samlet komité ba om en gjennomgang av de foretatte regelendringer i lov om folketrygd de siste åra for å kartlegge eventuelle utilsiktede konsekvenser.

       Komiteen er fornøyd med at Regjeringen nå ønsker å framlegge en folkehelserapport hvert annet år der statistikk og prognoser om utviklingen på hovedsatsingsområdene, og vurderinger av forskjellige samfunnsforholds betydning i den sammenheng, blir presentert.

       Komiteen slutter videre opp om Regjeringens forslag om at en slik rapport skal danne grunnlag for en egen orientering fra helseministeren og sosialministeren til Stortinget. En slik redegjørelse med påfølgende debatt vil på en konkret måte synliggjøre Stortingets sterke vektlegging av det forebyggende og helsefremmende arbeid.

       I likhet med en rekke høringsinstanser til NOU 1991:10 vil komiteen sterkt understreke at helsefremmende og forebyggende arbeid ikke må utsettes i påvente av bedre informasjons- og målesystemer.

6. Helse-, sosial- og trygdesektorens innsats og muligheter

Sykdomsforebyggende arbeid og arbeid for å hindre at sosiale problemer oppstår, er i dette kapitlet omtalt i et livsløpsperspektiv, m.a.o. i forhold til barn, unge, voksne og eldre. Helse-, sosial- og trygdesektorene må finne sin plass og rolle i nærmiljøet og andre arenaer for livsutfoldelse. Hovedarenaene er hjemmet, barnehagen, skolen, arbeidsplassen, bomiljøet og nærmiljøet for øvrig.

       Utgangspunktet for helse- og sosialsektorens innsats i forebyggende helsearbeid er kunnskapen om personer som allerede har fått et problem eller en sykdom, og oppgaven vil være å finne hvordan det kunne vært unngått, og prøve å hindre at andre kommer i samme situasjon. Helse- og sosialsektoren har et spesielt ansvar overfor barn og unge. Ved å oppdage helseskadelige forhold og helseproblemer på et tidlig tidspunkt, kan en sette inn ekstra tiltak og hindre at mer alvorlige problemer får utvikle seg. Folketrygden er samfunnets viktigste virkemiddel når det gjelder å forebygge fattigdom og nød.

       Helse- og sosialsektoren må yte en innsats overfor både barn og unge, voksne og eldre. Forebyggende arbeid overfor barn og unge er organisert som helsestasjonsvirksomhet, skolehelsetjeneste og sosialtjeneste. For voksne har vi bedriftshelsetjeneste, omsorgstjeneste og sosialtjeneste i tillegg til svangerskapsomsorgen på helsestasjonen.

       Helse- og sosialtjenesten har et habiliterings- og rehabiliteringsansvar som også omfatter forebygging. Enhver behandlingssituasjon gir muligheter for forebyggende arbeid, bl.a. i form av veiledning og helseopplysning.

       Helsestasjonsvirksomhet og skolehelsetjeneste omfatter i hovedsak ulike helse- og miljøkontroller og vaksinasjonsprogrammer. For å kunne forebygge vår tids sammensatte helseproblemer, er det nødvendig å utvide virksomheten i samarbeid med barnehage og skole, sosialtjeneste og pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste. Dette kan gjøres ved å samarbeide innenfor mindre, definerte geografiske områder. Departementet mener det er viktig å spre erfaringene fra tverrsektorielle prosjekter som er blitt utprøvd og som har fungert godt.

       Flere av folketrygdens stønadsordninger har en forebyggende karakter, f.eks. overgangsstønad og utdanningsstønad til enslige foreldre, sykelønnsordningen og attføringsstønaden. Det understrekes at disse ordningene vil fungere mer forebyggende dersom det gis tilbud som sikrer aktivitet hos trygdemottakerne. Økt satsing på en slik « arbeidslinje » er foreslått i St.meld. nr. 39 (1991-1992) Attføringsmeldinga. Det påpekes at trygdeetaten må få et økt ansvar for forebygging i form av tidlig intervensjon og oppfølging av langtidssykmeldte for å hindre utstøting og overgang til varige stønadsordninger. For å få til dette er det behov for å styrke samarbeidet mellom trygdeetaten, helse- og sosialtjenesten, bedriftshelsetjenesten og arbeidsmarkedsetaten.

       Bedriftshelsetjenesten er et arbeidsmiljøtiltak. Utbygging av slik tjeneste vil i tillegg til forebyggingsaspektet øke muligheten for et aktivt rehabiliterings- og attføringsarbeid av langtidssykmeldte.

       Samfunnsrettet helsevern er helsesektorens verktøy i arbeidet for et godt bo- og nærmiljø. Dette kan ikke være helsesektorens ansvar alene, og departementet går derfor inn for at rådmannen må få en samordningsfunksjon slik som i miljøvernet med kommunens medisinskfaglige ansvarlige lege i stabsposisjon.

       Den nye loven om sosiale tjenester legger vekt på helhetssyn, nedbygging av særomsorg og nedbryting av sektorgrenser. Forebygging er slått fast som et overordnet prinsipp. I praksis betyr dette et pålegg om å gripe inn i prosesser som fører til at sosiale problemer oppstår, eller å bidra til at andre sektorer griper inn.

       Oppsøkende virksomhet overfor utsatte grupper er blitt en viktig del av arbeidet for forebyggende rusmiddelmisbruk. Departementet legger vekt på at denne arbeidsmåten bør oppgraderes, og gis en bredere plass i sosialtjenesten. Departementet vil bidra til forsøksvirksomhet og metodeutvikling når det gjelder oppsøkende arbeid.

       Omsorgstjenesten utøver sin virksomhet der brukeren bor, i nær kontakt med nærmiljøet. Forebygging vil ha som mål å gjøre vedkommende mest mulig selvhjulpen. For å lykkes med dette kreves nært samarbeid mellom de ulike deltjenestene. Omsorgstjenestene har betydelig kunnskap om behov i lokalbefolkningen. I forebyggende sammenheng er det avgjørende å sette inn tiltakene på et tidlig tidspunkt. Dette krever en omlegging av organisering og arbeidsmåter i omsorgstjenestene.

       Det understrekes avslutningsvis i kapitlet at også forebyggende arbeid blant eldre først og fremst må ha som mål å gjøre vedkommende mest mulig selvhjulpen. En tradisjonell pasientrolletenking må unngås fordi dette skaper avhengighet. Dette fordrer en aktiv innsats fra omsorgstjenestens side, og en omlegging av arbeidsmåter og oppfatninger om ansvar og funksjoner. Videre må det forebyggende arbeidet stimulere uformell omsorg. Et styrket nærmiljø og et styrket nettverk vil også redusere vold og trusler om vold. Det vises til NOU 1992:1 Trygghet - Verdighet - Omsorg som departementet arbeider med oppfølgingen av.

       Komiteen vil påpeke at et aktivt og målrettet forebyggende og helsefremmende arbeid fordrer en utstrakt grad av tverrsektorielt og tverrfaglig samarbeid. Selv om dette arbeidet berører de fleste samfunnsområder, vil helse-, sosial- og trygdesektoren ha en sentral plass gjennom de oppgaver de i dag er pålagt.

       Komiteen vil også understreke viktigheten av tverrfaglig samarbeid om vi skal nå de mål vi har satt for det helsefremmende og forebyggende arbeid. Foruten skolemedisinen og de tradisjonelle profesjonene i helsevesenet ser komiteen det som ønskelig at alternativ medisin får sin plass i dette arbeidet. Etter komiteens oppfatning er det i denne sammenheng viktig å videreføre arbeidet med hvordan man kan skille de seriøse fra de useriøse utøverne på dette feltet.

       Komiteen er kjent med at mange benytter seg av alternativ medisin i dag med vellykket resultat. Erfaringer viser at alternativ medisin har noe å tilby ved både fysiske og psykiske lidelser. Komiteen ser det derfor som naturlig at seriøse utøvere av alternativ medisin inviteres med på forsøksprosjekter lokalt med sikte på å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid.

       Siden hjemmet, skolen, barnehagen, arbeidsplassen, bomiljøet og institusjonen er viktige hovedarenaer for å realisere målene i stortingsmeldingen, vil komiteen framheve helsesektorens rolle i dette arbeidet. Gjennom helsestasjonsvirksomheten, skolehelsetjenesten, miljørettet helsevern og bedriftshelsetjenesten når denne tjenesten mange av disse viktige arenaene.

       Komiteen har merket seg at stortingsmeldingen vektlegger betydningen av å spre erfaringer fra prosjekter som har fungert godt. Komiteen deler et slikt synspunkt. Det foreligger nå konkrete modeller for en videreføring av dette arbeidet bl.a. innen miljørettet helsevern. Kommunale innemiljø- og allergigrupper og kommunal inneklimatelefon er eksempler på gode og konstruktive tiltak.

       Røyking, forbrenningsgasser i inne- og uteluft, fukt- og råteskader i hus er alle viktige faktorer som må tas i betraktning ved forebygging av astma- og allergiplager. Komiteen viser i den forbindelse til sine merknader og forslag under kap. 4.

       I forbindelse med et mobilt arbeidsmarked, foreldre som er yrkesaktive og et økende antall barn uten søsken er barnehagen en viktig sosial arena for de yngste i vårt samfunn.

       I likhet med barnehager er også skolen en viktig arena for barn og ungdom. Til tross for tidligere innsats mot mobbing mener komiteen dette fremdeles utgjør et stort problem i skolen, og at det er et alvorlig helsemessig problem for dem som blir offer for mobbingens grusomheter. Komiteen støtter Regjeringens vektlegging av dette problemet og ser fram til en forsterket innsats mot denne form for psykisk og fysisk terror i skolemiljøet.

       Komiteen er enig med Regjeringen når den skriver at « Helsestasjonsarbeid og skolehelsetjenesten er hjørnestenene i helsetjenestens forebyggende arbeid overfor barn ». Komiteen er derfor bekymret når det nå viser seg at det i mange større kommuner i årene 1986-1991 har vært en mindre vekst i antall årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten enn i kommunehelsetjenesten for øvrig. Det er grunn til å anta at dette bl.a. skyldes en stram kommuneøkonomi.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil på denne bakgrunn be om at Regjeringen framlegger konkrete forslag til tiltak allerede i forbindelse med Stortingets behandling av budsjettet for 1995, for å snu denne negative utviklingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen framlegge konkrete forslag til tiltak allerede i forbindelse med Stortingets behandling av budsjettet for 1995 med sikte på å styrke antall årsverk ved helsestasjonene og i skolehelsetjenesten. »

       Komiteen mener det er helt nødvendig at helsestasjonene og skolehelsetjenesten får dekket sitt behov for faglig ekspertise, så som legetjeneste, fysioterapitjeneste og jordmortjeneste ved siden av helsesøsters kompetanse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det ifølge opplysninger fra Statens institutt for folkehelse hvert år oppdages ca 12.000 tilfeller med chlamydia. 2-400 kvinner blir av denne grunn ufruktbare hvert år. Disse medlemmer mener at det er viktig med forebyggende arbeid i forhold til kjønnssykdommer for å forhindre ufruktbarhet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen mener at områdeorganisering vil være det beste utgangspunktet for å få til en god samordning og oppbygging av kompetanse. Videre at en slik organisering er nært knyttet til avlønningsformen for leger og fysioterapeuter. Det er lettere å få samordnet fastlønnet personell enn avtalepersonell. Flertallet er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet kan for sin del ikke se noen sammenheng mellom områdeorganisering av forebyggende helsetjeneste og hvilken avlønning og tilsettingsforhold legene i en slik samordning måtte ha.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil snarere tvert om påpeke at stortingsflertallet, med sitt tidligere vedtak om ikke å gi refusjon fra folketrygden til privatpraktiserende leger, har svekket - ikke bare det kurative legearbeidet i enkelte distrikter - men også i stor grad mulighetene for forebyggende arbeid. Disse medlemmer vil underbygge dette videre med at enhver legekonsultasjon og enhver konsultasjon hos fysioterapeut også vil ha et islett av forebyggende helsetjeneste ved at det gis relevant informasjon i forbindelse med lidelsens utvikling og forebygging.

       Komiteen mener at holdninger med sikte på sunne livsvaner må påvirkes i skolen. Skal skolen lykkes i dette arbeidet, må elevene gis anledning til å oppleve effektene av en positiv livsform. Et helhetlig helseprogram i skolen bør derfor gis nødvendig tid både til kunnskapsformidling og til opplevelser.

       Komiteen mener at kroppsøvingsfaget er viktig for utviklingen av elevers sosiale helse. I en tid der store grupper av barn og unge har problem med kontakt inn i positive miljøer, og hvor mange av dem søker omgang og aktiviteter som er skadelige både for dem selv og samfunnet, kan skolens helsebetingede fysiske fostring være en døråpner til bedre valg og et bedre liv. Komiteen mener derfor at skolens arbeid med helse og fysisk aktivitet bør styrkes, og ber om at Regjeringen legger fram forslag om hvordan dette kan gjøres.

       Komiteen vil som Regjeringen understreke at folketrygdens stønadsordninger i forbindelse med svangerskap og fødsel, foruten å gi inntektssikring, har en viktig forebyggende rolle.

       Komiteen vil bemerke at selv om forbruket av alkohol og andre rusmidler i Norge er lavt i europeisk sammenheng, er dette et av samfunnets største helse- og sosialproblemer. Komiteen mener derfor at det også i framtiden er helt nødvendig at Norge kan opprettholde viktige alkoholpolitiske virkemidler. Komiteen vil understreke at dette er viktig om en skal nå målet om en reduksjon av totalkonsumet av alkohol med 25 % innen år 2000 og for å redusere alkoholens skadevirkninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at EU-medlemskap vil åpne for større tilgjengelighet av alkohol, og er derfor bekymret for at dette vil føre til større forbruk og mindre kontrollmuligheter. En slik utvikling vil kunne vanskeliggjøre oppnåelsen av de politiske mål Stortinget har sluttet seg til.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at et langsiktig arbeid for å begrense alkoholbruken er av betydning også i et narkotikaforebyggende perspektiv. Komiteen støtter Regjeringens syn i at utbyggingen av ulike tiltak i kommunene, som f.eks. oppsøkende virksomhet og alternative fritidstilbud, er viktig og bør styrkes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at nærhet mellom arbeidsplass og hjemsted er av stor betydning for den enkeltes mulighet til kontakt med familie og nærmiljø. Utstrakt pendling og stor mobilitet er derfor uheldig i flere sammenhenger.

       Komiteen vil understreke at arbeidsplassen er en viktig arena for forebyggende innsats. De aller fleste får der et sosialt nettverk som innebærer økt livskvalitet. Derfor er arbeidsledighet en klar risikofaktor for sykdom og dårlig helse. Komiteen mener derfor at et godt forebyggende tiltak er å føre en politikk som gir folk en meningsfylt jobb å gå til, men vil samtidig understreke at de som av en eller annen grunn blir skjøvet ut av arbeidslivet, må sikres en rimelig inntekt å leve av.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet har merket seg at Oslo kommune er i ferd med å sette i gang forsøk med 6-timers dag i helse- og omsorgssektoren. I denne sektoren er sykefraværet på flere arbeidsplasser stort. Disse medlemmer mener at i en tid med stor arbeidsledighet og med stort sykefravær i noen sektorer vil det være riktig å prøve ut nye arbeidstidsmodeller.

       Disse medlemmer vil understreke at økt trivsel og større mulighet til sosialt samkvem har stor betydning i det forebyggende arbeid, og vil dermed også kunne redusere sykefraværet.

       Disse medlemmer mener derfor at det også vil være aktuelt med forsøk i andre kommuner, og at staten må bidra til at slike prosjekter kan bli realisert.

       Komiteen mener det er viktig at bedriftshelsetjenestens virksomhet er brukerorientert. Det er videre viktig at personalet er innstilt på og trenet i tverrfaglig samarbeid. Komiteen er derfor enig med Regjeringen i at flerfaglige etter- og videreutdanningstilbud bør prioriteres.

       Komiteen vil vise til alle de prosjektene som er etablert gjennom Samlet plan, del 1 og 2. Samlet plan er et samarbeidstiltak mellom departementet, KS og Helsedirektoratet og startet opp i 1989. Pr. i dag er over 200 prosjekter i gang.

       Komiteen har merket seg at erfaringene fra kommuner som har fått midler til miljørettede helsevernprosjekter i Samlet plan, viser at miljørettet helsevern er betydelig styrket, og at interkommunale ordninger gir god effekt. Dette er prosjekter som lar seg videreføre til andre kommuner.

       Videre har komiteen merket seg at meldingen påpeker at « kommunene som ikke har midler fra Samlet plan, ikke prioriterer helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid i forventet grad ». Komiteen antar at de gode prosjektene vi nå ser, ikke hadde blitt etablert uten midler fra Samlet plan.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener derfor det vil være nødvendig å sikre dette viktige arbeidet ved at de statlige overføringene til dette formål fortsatt blir øremerket.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sikre at de miljørettede helsevernprosjektene i Samlet plan kan videreføres ved at de statlige overføringene til dette formål fortsatt blir øremerket. »

       Komiteen vil understreke at navnet « miljørettet helsevern » gjennom de senere åra er blitt et begrep som bl.a. dekker enn tverrfaglig arbeidsform, noe komiteen mener bør videreføres.

       Komiteen vil også peke på at sosialtjenesten har en viktig funksjon i det forebyggende arbeid, og dette er også slått fast i den nye loven om sosiale tjenester. Sosialtjenesten har sammen med helsetjenesten et ansvar for at det settes i gang generelle forebyggende tiltak når det er nødvendig. Oppsøkende virksomhet, informasjon og veiledning er viktig i det forebyggende arbeid.

       Komiteen har merket seg departementets merknad på side 73 i meldingen, der det bl.a. står følgende:

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil i den sammenheng be om at Regjeringen gjennom bemanningsnormer legger til rette for at kapasiteten ved sosialkontorene styrkes for å dekke opp nødvendig behov.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide bemanningsnormer ved sosialkontorene slik at de blir satt i stand til å løse de oppgaver og tjenester de er pålagt. »

7. Tverrsektorielle arbeidsformer

dette kapitlet skisseres en politikk for utvikling av gode lokalsamfunn. Et godt lokalmiljø basert på tverrsektorielt samarbeid forutsetter desentralisering av tiltak til nærmiljøene, samordning og samarbeid.

       Som sentralt i arbeidet med å desentralisere tiltak i helse- og sosialsektoren nevnes:

       Etter disse reformene gjenstår en desentralisering av tjenestetilbud for personer med mentale lidelser og psykososiale problemer. Som et problem i dagens situasjon framholdes at det lønner seg for kommunene å ha pasienter i fylkeskommunale institusjoner, med derav følgende feilplassering. I 1989 ble det registrert at ca 1/3 av pasientene i sykehusavdelinger var feilplasserte. De fleste kunne vært utskrevet til tiltak og tjenester i pasientenes lokalmiljø.

       Dette er bakgrunnen for at det skisseres en prøveordning som tar sikte på å belyse hva som skjer når kommunene får hånd om en del av ressursene i denne sektoren, og bruker dem enten til å utvikle tilbud som f.eks. bolig, arbeid, utdanning, fritidsbeskjeftigelse i tillegg til helse- og omsorgstjenester for denne gruppen, eller til delbetaling for opphold i fylkeskommunale institusjoner. På denne måten blir det til en viss grad omkostningsnøytralt for kommunene om det satses på kommunens egne tilbud eller opphold i fylkeskommunale institusjoner. Det presiseres at det ikke er tale om å endre det fylkeskommunale ansvaret for spesialiserte tjenester for denne gruppen. En viktig gevinst ved å innføre slike ordninger vil være at kommunene og dermed lokalmiljøene innenfor gitte rammer vil få bedre tilgang på personell som kan komme til nytte i arbeidet med å forebygge psykososiale problemer.

       Desentraliserte tilbud i sosialsektoren, så som eldresentre, dagsentre for funksjonshemmede og frivillighetssentraler omtales. Videre omtales desentralisering i andre sektorer, og andre departementers arbeidsområder. Det understrekes at det er viktig å samordne de desentraliserte tiltakene slik at de gir mening og sammenheng for befolkningen.

       Helse- og sosialsektoren har viktige oppgaver i utviklingen av nærmiljø og lokalsamfunn, og det vises til kommunehelsetjenestelovens og sosialtjenestelovens bestemmelser om at helsetjenesten og sosialtjenesten skal medvirke til at helsemessige og sosiale hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer.

       Det er i gang en rekke utviklingsprosjekter for bedre samordning, og enkelte av disse omtales kort.

       Sammenfattende heter det bl.a. at overføringen av ansvar fra stat til kommunesektor må fortsette, og at offentlige og private tjenester må flyttes ut i lokalsamfunnet.

       Det påpekes at det er viktig at kommunene får en likeverdig økonomisk plattform for sin aktivitet, jf. at grunnlaget for helse legges for den største delen i sektorer utenfor helse- og sosialsektoren. Det vises i denne sammenheng til St.meld. nr. 23 (1992-1993) Om forholdet mellom staten og kommunane, der det er skissert en omlegging av overføringssystemet fra stat til kommune.

       Også fylkeskommunene står foran et viktig utviklingsarbeid i forbindelse med tverrsektorielle samarbeidsformer, og i tillegg har disse utfordringene med å samarbeide med de kommunale sektorene lokalt og de respektive fagdepartementer sentralt. Felles virkemidler for å kunne gjennomføre dette samarbeidet er målstyringsprosesser med felles målstruktur. I praksis vil dette bl.a. bety tilsvarende styrings- og informasjonssystem som er under utvikling for primærkommunene.

       Departementet går inn for samarbeid med organisasjonene med utgangspunkt i bl.a. at organisasjonslivet har en pådriverrolle, og dette arbeidet vil være knyttet til gråsonen mellom offentlig og privat sektor. Organisasjonenes funksjon som skaper av nettverk og tilhørighet framheves som sentral. Samarbeidsorganet for helsefremmende oppgaver (SOHO) bør ifølge meldingen utvides. Sekretariatet bør få plass i departementet, fordi dette er det beste utgangspunkt for gjensidig å kunne influere på målutforming i felles arbeidsoppgaver.

       Til slutt i dette kapitlet omtales samordning av departementenes innsats. Her omtales i første rekke mål- og resultatstyring som utgangspunkt for dette samarbeidet, og eksempler på helse som sektormål i andre departementer. Enkelte viktige innsatsområder er beskrevet nærmere som eksempler på tverrdepartementalt samarbeid. Det konkluderes bl.a. med at den tverrdepartementale innsatsen for å bedre befolkningens helse kan forbedres betraktelig. Dette kan bl.a. skje ved at Sosial- og helsedepartementets samordningsfunksjon i forbindelse med helsefremmende og forebyggende arbeid utformes klarere.

       Komiteen er enig med departementet i at tverrsektorielt samarbeid i kommunene er nødvendig som virkemiddel for å få til et godt nærmiljø, og dermed styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid. I den sammenheng vil komiteen vise til de prosjektene som har blitt etablert i en rekke kommuner i forbindelse med midler fra « Samlet plan ».

       Komiteen mener at en aktiv bruk av nærmiljøer og lokalsamfunn vil bidra til å fjerne risikofaktorer som fører til sykdom, skader og sosiale problemer. Ved å gi kommunene og lokalmiljøet, og dermed befolkningen, et større ansvar vil mange av dagens helseproblemer kunne reduseres vesentlig.

       Komiteen er enig i at kommunene bør ha ansvaret for å utvikle sunne nærmiljøer. Det er et faktum at staten gjennom sin virksomhet legger en rekke forutsetninger og rammer som vil være bestemmende for utviklingen. Likedan vet vi at det er store lokale variasjoner i tjenestetilbudet til befolkningen, slik at det vil være nødvendig å rette søkelyset mot forholdet mellom behovet for regulering på den ene siden og ønsket om desentralisering på den andre siden. Når, hvordan og i hvilken grad staten benytter ulike styringsmidler overfor kommunene, vil etter komiteens mening være avgjørende for hvor vellykket det helsefremmende og forebyggende arbeidet blir.

       Komiteen er i den forbindelse enig med departementet som i sin oppsummering til kap. 7 uttaler bl.a. følgende:

       Komiteen vil videre peke på at helsetjenesten i kommunene til enhver tid skal ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på denne, og at helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunen. Derfor er det viktig at helsetjenesten sørger for nødvendig kunnskapsoverføring til og ansvarliggjøring av andre sektorer slik at ønskede forebyggende tiltak blir iverksatt.

       Komiteen har gjennom høringer og befaringer blitt kjent med at mange av de kommunene som har fått tildelt midler gjennom « Samlet plan » til miljørettet helsevern i stor grad har maktet å mobilisere tiltak i andre sektorer slik at miljørettet helsevern har blitt styrket. Teknisk hygienisk personell i helsetjenesten har i denne sammenhengen hatt en viktig rolle, både i forhold til tekniske fagmyndigheter, skolesektoren og miljøvernsektoren. Komiteen mener derfor at det er en nødvendig forutsetning at helsetjenesten i alle kommuner får tilgang på tverrfaglig kompetanse innen miljørettet helsevern.

       Komiteen vil understreke at det er viktig at en nå videreutvikler det tverretatlige samarbeidet som er utprøvd gjennom « Samlet plan » prosjekter. Videre må samarbeidet med de frivillige organisasjonene og næringslivet styrkes.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig at dette samarbeidet formaliseres. På denne bakgrunn vil dette medlem foreslå at det settes ned et utvalg bestående av representanter fra staten, kommunesektoren, de frivillige organisasjonene og næringslivet for å utarbeide retningslinjer for hvordan samarbeidet på tvers av sektorene og mellom offentlige og frivillige organisasjoner og næringslivet kan formaliseres i det videre arbeidet med helsefremmende og forebyggende arbeid.

       Når det gjelder den forebyggende innsatsen innenfor andre sektorer enn helse- og sosialsektoren, vil komiteen også peke på betydningen av dette for å forebygge funksjonshemning. I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede defineres funksjonshemning som « et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon ». Dette innebærer at en gjennom tiltak på ulike samfunnsområder som arbeidsliv, boligmiljø, nærmiljø, kommunikasjonsmidler m.v. kan forebygge funksjonshemning, ofte gjennom enkle tiltak.

       Komiteen finner særlig grunn til å peke på den forebyggende betydning det kan ha at boligmiljøet er tilpasset også andre enn de mest funksjonsfriske. Bl.a. har Gjærevoll- utvalget i utredningen Trygghet - Verdighet - Omsorg ( NOU 1992:1 ) påpekt at bygging av boliger med såkalt livsløpsstandard kan forebygge institusjonsinnleggelser og på annen måte bidra til selvhjulpenhet blant eldre og funksjonshemmede.

       Komiteen mener også det er nødvendig at en får til et bedre samarbeid mellom departementene i det videre arbeidet med helsefremmende og forebyggende arbeid.

       I den forbindelse mener komiteen at forslaget om en « trapp » for interdepartemental samordning kan være et viktig hjelpemiddel, men vil likevel påpeke at dette virker lite forpliktende.

       Komiteen vil understreke at når det legges så stor vekt på tverrsektorielt samarbeid i kommunene, må dette også forplikte på departementsnivå til samarbeid for å nå viktige politiske mål. Sosial- og helsedepartementet må ha en pådriverrolle i denne sammenheng.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil derfor be om at Regjeringen utformer klare retningslinjer for hvordan dette samarbeidet skal formaliseres og utøves.

       Komiteen er enig i at departementene setter sektormål for helsefremmende og forebyggende arbeid, og at det utarbeides handlingsplaner for å nå disse målene. Dermed kan det bli mulig å drive en effektiv mål- og resultatstyring på tvers av departementene. Resultatene av dette bør legges fram for Stortinget i forbindelse med Regjeringens varslede redegjørelse om helsefremmende og forebyggende arbeid. Videre mener komiteen at det ville være et godt hjelpemiddel om det årlig ble utarbeidet en oversikt over forebyggingsbevilgningene på statsbudsjettet.

8. Utdanning, kompetanseheving og forskning

Helse- og sosialsektorens personellgrupper representerer bare en liten del av den kompetansen som er nødvendig i helsefremmende og forebyggende arbeid. Lærere, ernæringsfysiologer, samfunnspsykologer, planleggere, ingeniører, administratorer, politi, journalister og ansatte og tillitsvalgte i frivillige organisasjoner nevnes som eksempler på grupper som vil være viktige medarbeidere.

       Det understrekes at folkehelseperspektivet må løftes fram i alle relevante utdanninger. Mange yrkesgrupper har i dag et innslag om helsefremmende og forebyggende arbeid i sin grunn-, etter- og videreutdanning, men det er behov for å styrke undervisningen på dette feltet.

       Departementet mener det er nødvendig med en systematisk gjennomgang av grunnutdanningstilbudene, både de helse- og sosialfaglige og andre, med tanke på å sikre et tilstrekkelig innslag av pensum og undervisning i forebyggende helsearbeid.

       Det framholdes at tverrfaglige etterutdanningskurs hvor det fokuseres på virkemidlene i det forebyggende arbeidet, kan bidra til å gi en felles plattform for de ulike profesjonene. Spesielt må det utvikles utdanningstilbud for de yrkesgruppene som i dag ikke har et tilfredsstillende tilbud.

       Forskerutdanningen, spesielt i medisin, men også for samfunnsvitere og andre faggrupper, må ifølge meldingen i sterkere grad enn hittil rettes mot folkehelseproblemene. Helse- og sosialprofesjonenes utdanninger bygger i stor grad på behandlingsideologien. Dette fører til for ensidig vekt på individorientert forebygging.

       Det er stort behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget for det forebyggende helsearbeidet. Særlig er dette viktig på de tre nye hovedinnsatsområdene som beskrives i denne meldingen: Mental helse og psykososiale problemer, belastningslidelser og ulykker. På disse feltene er det særlig stort behov for forskning som kan gi innsikt i de risikoforhold og prosesser som har sammenheng med sykdom og helse.

       Videre pekes det på behovet for forskning om virkemidlene i det forebyggende arbeidet. Det må satses på langsiktig oppbygging av kompetente, flerfaglige forskningsgrupper på dette området.

       Satsingen på forskning om Helse, miljø og levekår (HEMIL) har vært av stor betydning for det forebyggende helsearbeidet. Departementet går inn for at utvalgte deler av denne forskningen må videreføres og videreutvikles.

       Komiteen vil understreke at det er viktig at folkehelseperspektivet blir løftet fram i alle relevante utdanninger, og vil spesielt påpeke betydningen av tverrfaglige etterutdanningstilbud med fokus på helsefremmende og forebyggende arbeid. Komiteen mener dette kan bidra til kompetansehevning på relativt kort sikt.

       Videre vil komiteen påpeke at det er nødvendig med en systematisk gjennomgang av alle grunn- og videreutdanninger for å få kartlagt hvordan forebyggingsperspektivet er ivaretatt. Det samme bør gjelde for universitets- og høgskoleutdanningene. Komiteen mener at en slik gjennomgang må resultere i konkrete forslag til hvordan det forebyggende perspektivet kan ivaretas bedre i utdanningstilbudet.

       Komiteen er klar over at endringer i det formelle utdanningsopplegget først vil få virkninger på sikt, og at det nettopp derfor er viktig å få gjennomført dette så snart som mulig.

       Komiteen er enig med departementet i at under oppfølgingen av Samlet plan er det viktig at dette mangfoldet av initiativ og ideer fortsatt får gode vilkår, og at Samlet plan utgjør starten på en prosess som fortsetter. Komiteen mener at forsøks- og utviklingsarbeid på lokalt plan fortsatt må få muligheter slik at initiativ og gode ideer kan bli prøvd, og ny innsikt om praksis vokse fram.

       Komiteen mener i likhet med departementet at det må satses langt sterkere på forskning som kan gi økt kunnskap om forhold som skaper helse- og sosialproblemer i dagens samfunn. Videre at det er et stort behov for forskning om virkemidlene i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Arbeidet med å klargjøre sammenhengene mellom miljøkvalitet og helsetilstand må videreføres. Komiteen vil understreke at økt kunnskap om sammenhengene mellom forurensning og helse vil være viktig for å stimulere til en mer miljøvennlig utvikling.

       Komiteen ser det som nødvendig at det bygges opp flerfaglige forskningsgrupper og miljøer med høy kompetanse innen de områder som er relevante i forhold til helsefremmende og forebyggende arbeid. I den sammenhengen vil det være naturlig å trekke inn alternative terapiformer.

9. Lovgiving for helsefremmende og forebyggende arbeid

I et forebyggingsperspektiv er det særlig tre sider ved rettsreglene som framholdes som interessante: atferdsregler, regler rettet mot produsenter, distributører eller andre aktører innen det økonomiske liv, og kompetanseregler. De første tar sikte på å regulere folks atferd direkte og de sistnevnte øker eller begrenser muligheten til å drive helsefremmende og forebyggende arbeid. Eksempler på forebyggingslover er veitrafikkloven, deler av straffelovgivningen, forurensningsloven, arbeidsmiljøloven, alkohollovgivningen og tobakkskadeloven.

       Departementet mener at lovgivningen generelt ikke er til hinder for økt forebyggende og helsefremmende innsats. Det bør utredes nærmere hvorvidt dagens lovgivning fremmer eller hemmer tverrsektorielt helsefremmende nærmiljøarbeid. Departementet vil komme nærmere tilbake til taushetsplikt- og personvernbestemmelser ved tverrsektorielt samarbeid direkte knyttet til klienter/pasienter. Departementet mener videre at den enkelte virksomhet selv på en systematisk måte må dokumentere og kontrollere at det tas helse-, miljø- og sikkerhetshensyn.

       Komiteen er enig med departementet i at dagens lovgivning generelt sett ikke er til hinder for økt forebyggende og helsefremmende innsats. Komiteen vil likevel bemerke at dagens lovgivning, f.eks. Kommunehelsetjenesteloven, ikke stiller krav til kvantitet eller kvalitet på den tjenesten kommunene skal ha. Bl.a. derfor er det store forskjeller fra kommune til kommune.

       Komiteen mener at det å kunne være trygg for at en får nødvendig hjelp, omsorg og pleie ved sykdom, alderdom og uførhet, har en stor forebyggende effekt. Komiteen vil derfor be om at departementet følger utviklingen nøye innenfor de forskjellige områdene, og om nødvendig komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til lovendringer for å sikre alle et godt og likeverdig tjenestetilbud.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil i den forbindelse vise til Stortingets behandling av Innst.S.nr.88 (1993-1994) fra sosialkomiteen der det ble gjort følgende vedtak:

       Komiteen har merket seg at det i St.meld. nr. 37 (1992-1993) sies at den kommunale helse- og sosialtjenesten oftest kommer for sent inn i en plan- og byggeprosess, og at Helsedirektoratet har fremmet forslag til endringer i kommunehelsetjenesteloven kap. 4a for å gjøre noe med dette. Komiteen vil be om at departementet vurderer dette, og eventuelt komme med forslag til en slik endring. Komiteen mener at kommunehelsetjenesten bør ta et større ansvar for å påpeke negative forhold mellom utbygging, trafikk, miljø og helse.

10. Økonomiske virkemidler

Departementet mener at kommunal handlefrihet må ivaretas gjennom fortsatt rammefinansiering. Det kan likevel være aktuelt å bruke øremerkede midler innenfor avgrensede områder for å prioritere virksomheten i en begrenset periode.

       Erfaringene med kommunal delbetaling av fylkeskommunale sosialinstitusjoner kan gjøre det aktuelt å utprøve lignende ordninger i institusjoner innenfor psykisk helsevern. Departementet vurderer planer for å gjennomføre forsøk med kommunalt delansvar for sykepengeutbetalinger i samarbeid med Rikstrygdeverket. Det framholdes som viktig at forebyggende tiltak i sosialtjenesten blir prioritert.

       En utvidet arbeidsgiverperiode i sykelønnsordningen vil kunne stimulere virksomheten til å drive fraværsforebyggende arbeid. Dette vil imidlertid kunne føre til en forsterket siling av arbeidstakere for å unngå folk med helseproblemer, og det er derfor sterke motargumenter til en slik utvikling. Departementet vil komme tilbake til utformingen av sykelønnsordningen, jf. innstillingen fra Kleppe-II-utvalget.

       Viktige sentrale virkemidler er avgifts- og subsidiepolitikken. Departementet går inn for fortsatt høyt avgiftsnivå på tobakk og alkohol. Pris framholdes som et viktig virkemiddel for å holde ungdommen røyk- og rusfri.

       Komiteen mener at en mer forpliktende, langsiktig og målrettet innsats for å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid fordrer en aktiv bruk av ulike økonomiske virkemidler.

       Selv om kommunenes inntekter i det vesentlige er basert på rammefinansiering, ser komiteen nødvendigheten av å videreføre ordningen med enkelte øremerkede tilskudd til forsøksprosjekter. Dette er spesielt viktig i en tid der mange kommuner opplever at kommunenes disponible inntekter i stor grad går med til å løse lovpålagte oppgaver. Siden nivået på det helsefremmende og forebyggende arbeid i hovedsak baserer seg på den enkelte kommunes vilje og evne til å følge opp de mål Stortinget har satt, mener komiteen det er viktig, om man skal oppnå gode resultater på dette området, at de sentrale myndigheter gjennom fastlegging av de økonomiske rammebetingelsene legger til rette for en slik satsing lokalt.

       Komiteen mener dette også er en viktig forutsetning om Regjeringens ønske om at « det ikke skal lønne seg for kommunene å forskyve problemene til de kurative tjenestene » skal la seg gjennomføre i praksis.

       I forbindelse med Regjeringens årlige redegjørelse for Stortinget om statusen i det helsefremmende og forebyggende arbeid ser komiteen det som naturlig at virkemidlene i dette arbeidet blir satt i fokus. En vurdering av de ulike økonomiske virkemidlene og effekten av disse bør sammen med de konkrete resultatene gi et godt grunnlag for en påfølgende behandling i Stortinget.

       Komiteen er innforstått med viktigheten av at mennesker tidlig i et sykdomsforløp tar kontakt med behandlingsapparatet. Skal man hindre en forverring av sykdomstilstanden og dermed forebygge sykefravær, attføring og uføretrygd, er det ofte nødvendig med profesjonell behandling på et tidlig tidspunkt.

       Komiteen er i den sammenheng opptatt av at egenandeler på nødvendige helsetjenester og nivået på disse ikke blir så stort at pasienter utsetter eller avstår fra kontakt med helsetjenesten. I et forebyggingsperspektiv er det derfor viktig med en fortløpende vurdering av effekten av egenandeler på nødvendige helsetjenester og hvordan disse påvirker det helsefremmende og forebyggende arbeid.

       Foruten de endringer Stortinget har vedtatt når det gjelder refusjon fra folketrygden, har komiteen merket seg at Regjeringen arbeider videre med problemstillinger knyttet til finansieringsordningene for legetjenesten og fysioterapitjenesten.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i den sammenheng minne om at flertallet i B.innst.S.nr.11 (1992-1993) uttalte:

       Flertallet ser ansettelse av flere faste leger og fysioterapeuter som et viktig tiltak for også å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid.

       Komiteen har videre merket seg at departementet planlegger et forsøk med kommunalt delansvar for sykepengeutbetalinger i samarbeid med Rikstrygdeverket. Foruten de budsjettmessige konsekvenser et slikt prosjekt har, er dette et område som berører viktige helsepolitiske prinsipper.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti forutsetter at et eventuelt forslag om et slikt prosjekt blir framlagt Stortinget før iverksetting.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet mener det er viktig å sikre de prosjektene som ble iverksatt gjennom « Samlet plan », og som skal videreføres, fortsatt økonomisk støtte fra staten. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen i forbindelse med budsjettbehandlingen fremmer konkret forslag med sikte på å videreføre disse prosjektene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter Regjeringen når den tar til orde for å videreføre et høyt avgiftsnivå på alkohol og tobakk. Alkoholpolitikken har vært en viktig del av norsk helse- og sosialpolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at Norge i internasjonal sammenheng bør videreføre et relativt høyt avgiftsnivå på alkohol og tobakk. Alkoholpolitikken har vært en viktig del av norsk helse- og sosialpolitikk. Det er likevel et mål at avgiftsnivået i Norge kommer mer på linje med våre viktigste handelspartnere.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet kan ikke si seg enig i at de høye avgiftene på alkohol har hatt noen særlig betydning for det totale alkoholkonsum i Norge. Dette medlem mener snarere tvert imot; at de høye avgiftene på alkohol de seneste år har medført at vi har fått en økning av hjemmebrenning og økt innførsel av smuglersprit. Mørketallene når det gjelder totalkonsum av alkohol, er i dag, på grunn av de høye alkoholavgiftene, langt vanskeligere å forutse enn tidligere, men svært mye taler for at alkoholkonsumet i realiteten har gått opp takket være lett tilgjengelighet på billig sprit fra det illegale markedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er bekymret når Regjeringen nå gjennom medlemskapsforhandlingene i EU har akseptert at dette i første rekke dreier seg om handelspolitikk. Dette er et klart brudd med dagens politikk og vil på sikt kunne hindre et godt forebyggingsarbeid på dette området. Det er i første rekke økte importkvoter og manglende garantier for fortsatt å kunne videreføre vår monopolordning som vil kunne hindre dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er kjent med at flere land, deriblant Finland, har et system der en øremerker en del av tobakksavgiften til forebyggende arbeid. Disse medlemmer vil i den forbindelse minne om at Verdens helseorganisasjon anbefaler en slik øremerking til helseformål.

       Disse medlemmer vil understreke at det f.eks. er en klar sammenheng mellom røyking/passiv røyking og forekomsten av astma- og allergilidelser, spesielt hos barn. Disse medlemmer mener at en slik øremerket avgift bl.a kunne brukes til en forsterket satsing på forebygging og forskning omkring disse forholdene. Det finnes for øvrig mange andre viktige formål.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere konsekvensene ved å øremerke en del av tobakksavgiften til forebyggende arbeid, og eventuelt legge fram konkrete forslag om dette for Stortinget. »

       Komiteen mener det er viktig at en ser på det totale avgiftssystemet med den hensikt å fremme større sikkerhet og forebygging av skader og lidelser i tillegg til miljøhensyn. I noen tilfeller vil det være naturlig å se på effekten av å redusere avgifter, f.eks. avgiften på sikkerhetsutstyr i kjøretøy.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere reduserte avgifter på sikkerhetsutstyr i kjøretøy. »

11. Mat og ernæring

Kostholdet påvirker kanskje mer enn noen annen miljøfaktor befolkningens helsetilstand, bl.a. hjerte-/karlidelser og kreft.

       Innsatsen må settes inn der den helsemessige gevinsten blir størst. Hovedmålene innen mat- og ernæringspolitikken er å:

       Av tiltak nevnes spesielt bedring av barn og ungdoms kostvaner. Herunder omtales arbeidet for å fremme amming. Forebygging av spiseforstyrrelser er også prioritert. Generelt er det viktig å utvikle gode indikatorer for overvåkning av kostholdet spesielt for utsatte grupper hvor overforbruk eller mangel på næringsstoffer øker risikoen for sykdom.

       Departementet vil arbeide for en utjevning av kostholdsrelaterte helseforskjeller i befolkningen. Dette innebærer bl.a. å gi høy prioritet til tiltak som gjør det lettere å velge de helsemessig gunstigste alternativene. Dette omfatter bruk av målrettet informasjon til utsatte grupper, sikring av at lovverket ivaretar forbruker- og ernæringsmessige hensyn, og prispolitiske virkemidler.

       Departementet går inn for en helhetlig politikk i mat- og ernæringsarbeidet. Dette betyr bruk av et bredt spekter av virkemidler, og et nært samarbeid på tvers av sektorer og nivåer. Ansvaret for en samordning må ifølge meldingen ligge i Sosial- og helsedepartementet med Statens ernæringsråd som sekretariat.

       Departementet mener at nåværende system for overvåking av kostholdet bør styrkes. Ansvaret for dette systemet legges til Statens ernæringsråd og Statens næringsmiddeltilsyn.

       For å bidra til et mer helsegunstig kosthold foreslår departementet at en utreder mulighetene for å bruke prispolitiske virkemidler, slik at det sunneste blir billigst. Departementet mener at prispolitiske virkemidler i langt sterkere grad bør benyttes for å få et mer helsegunstig kosthold.

       Departementet vil vurdere om ernæringsmessige hensyn tilsier en annen utforming av avgiftene på alkoholfrie drikkevarer, sjokolade, sukkervarer og sukker.

       Ernæringsinteressene må ifølge meldingen inn i den politiske beslutningsprosessen på linje med næringsinteressene.

       God ernæring har avgjørende betydning for menneskets vekst, utvikling og trivsel. En fortsatt satsing innen området kosthold og ernæring mener komiteen er en viktig del av den samlende samfunnsinnsatsen for helsefremmende og forebyggende arbeid.

       Et sunt kosthold med et lavt nivå av helseskadelige stoffer og mikroorganismer er en viktig forutsetning for et godt resultat i ernæringspolitikken. Komiteen støtter Regjeringen i vektleggingen av disse forhold, og er for øvrig enig i hovedtrekkene i Regjeringens strategier i mat- og ernæringspolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at naturgitte forhold, små besetninger med god geografisk spredning og omfattende, effektive tiltak ved påvisning av alvorlige husdyrsykdommer har gitt Norge en høy dyrehelsestatus internasjonalt. Norge er kjent for å bruke lite sprøytemidler i matvareproduksjonen. Dette gir norske matvarer et særlig konkurransefortrinn og har lagt grunnlaget for satsing på konkurransestrategien « Godt norsk ».

       I dag produserer Norge 50 prosent av eget kaloriinntak. Gjennom en ratifisering av Uruguay-runden i GATT vil importen av matvarer øke. Dette sammen med et eventuelt medlemskap i EU bidrar til at disse medlemmer er bekymret for en utvikling der hverdagen for forbrukerne vil innebære flere fremmedstoffer i matvarene, dårligere merking og redusert vektlegging av « føre var » prinsippet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil i den forbindelse vise til miljøvernminister Torbjørn Berntsen som i Aftenposten så sent som 13. mars i år uttalte følgende: « For å sette det på spissen: Det norske systemet er mer føre-var-basert, mens EU liksom forlanger liket på bordet før de faremerker et stoff. »

       Disse medlemmer har også merket seg at Danmark har blitt nedstemt i EUs ministerråd når det gjelder retten til å forby farvestoffer og andre tilsetningsstoffer i mat, det såkalte « matsminke-direktivet ». For Norge som EU-medlem vil det være ulovlig med obligatorisk merking av farlige stoffer så lenge produktet er godkjent i et EU-land eller av et EU-direktiv. Disse medlemmer frykter en slik utvikling, og ser at dette vil kunne hindre oss i å føre en god ernæringspolitikk til beste for folks helse.

       På grunn av den alarmerende økningen av spiseforstyrrelser, spesielt blant barn og unge, mener komiteen det bl.a. er nødvendig å se på sammenhengen mellom dagens ernæringspolitikk og den økende forekomsten av spiseforstyrrelser.

       Komiteen er opptatt av å finne en forsvarlig balanse mellom et sunt og godt kosthold som innebærer mindre mettet fett, sukker og salt, uten samtidig å legge til rette for holdninger som forskere og behandlere advarer mot som utløsende faktorer for diagnosene anorexia og bulimia.

       Komiteen vil minne om at reduksjon av fettkonsumet til ca 35 prosent av energiopptaket ble nådd allerede i 1989. På bakgrunn av bl.a. undersøkelser gjort i Sverige angående hvilke negative effekter flerumettede fettsyrer kan ha på hjerte-kar-systemet, mener komiteen det er nødvendig at Statens ernæringsråd bruker mer tid på å belyse hvilken innvirkning fortsatt senking at fettforbruket vil kunne få. Det er videre viktig at Statens ernæringsråd initierer økt forskningsinnsats for ytterligere å belyse hvilke konsekvenser tilsetningsstoffer, kjemikalier og bestrålt mat har for næringsemnene i matvarer.

12. Økonomiske og administrative konsekvenser

Økonomiske konsekvenser

       Psykososiale problemer, belastningslidelser og ulykker foreslås som de tre viktigste innsatsområdene for helsefremmende og forebyggende arbeid. De samfunnsøkonomiske konsekvenser av ulykker er kostnadsberegnet til 24 mrd. kroner årlig. Belastningslidelsene påfører samfunnet anslagsvis 25 mrd. kroner i året, mens kostnadene ved psykososiale lidelser er anslått å være 12 mrd. kroner i året. Det er grunn til å tro at dersom vi klarer å redusere forekomsten av disse samfunnsproblemene gjennom effektive forebyggingstiltak, vil dette på lang sikt gi en samfunnsøkonomisk gevinst. Sykdoms- og ulykkesforebyggende arbeid blant barn og eldre vil særlig være lønnsomt. Det reduserer deres behov for kostbar institusjonsbehandling og pleie. I et slikt perspektiv er forebygging enda viktigere enn før, særlig fordi det er utgiftene til omsorg som for tiden øker mest. Når det gjelder ulykker og skader, kan resultatene av forebyggende tiltak vise seg på noe kortere sikt.

       Hovedvekten av forslagene i meldingen forutsettes gjennomført ved omprioriteringer innenfor eksisterende budsjetter.

Administrative konsekvenser

       I meldingen fremmes en rekke forslag som innebærer administrative konsekvenser på kommunenivå og til en viss grad i fylkeskommunene. Men forslagene vil i særlig grad influere på utformingen av den sentrale helseforvaltningen på bakgrunn av et ønske om et mer effektivt forebyggende arbeid.

       Departementet vektlegger mål- og resultatstyring som virkemiddel. Dette er utgangspunktet for forslagene i kapitlet, og det slås fast at helseaspektet må ivaretas rutinemessig i planleggingen i alle sektorer som har et ansvar for levekår og miljø i vid betydning.

       For primærkommunene betyr dette bl.a. at de må ta sikte på i større grad å organisere sin virksomhet med utgangspunkt i områder, og følgelig legge mindre vekt på sektortenkning. Det finnes neppe noen felles oppskrift for framgangsmåten i dette arbeidet, men departementet vil ta opp formidlingsoppgavene i forbindelse med erfaringer og resultater som er oppnådd i enkelte kommuner som har organisert forsøksprosjekter. Departementene vil ha en viktig oppgave i forbindelse med å fjerne hindringer for områdetenking.

       Det må legges enda større vekt på primærkommunenes oppgaver som tjenesteytere. Dette betyr ordninger som innebærer at kommunene helt eller delvis må dekke utgiftene til institusjonsopphold, enten det er tale om psykiatriske sykehus eller spesialsykehjem. Dette prinsippet vil bli gjennomført i forbindelse med tilbud for rusmiddelmisbrukere og i forbindelse med barnevernsinstitusjoner. Administrativt betyr dette økt omfang i kommunale oppgaver og tilsvarende reduksjon for fylkeskommunene. Det må følgelig skje en omfordeling av ressurser fra fylkeskommunale rammer til kommunale.

       Ut over det som er nevnt ovenfor, hevdes det at forslagene i meldingen ikke vil innebære administrative konsekvenser for fylkeskommunene, men det understrekes at disse må bli mer målrettet i sitt informasjons- og dataarbeid, og mer bevisst sin rolle som kompetanseorgan som kan bistå kommunene i forebyggende arbeid.

       På sentralt nivå må det legges større vekt på mål- og resultatstyring, særlig i forbindelse med utvikling av bedre tverrdepartementale samarbeidsformer.

       Også andre former for tverrdepartementalt samarbeid er viktige, og i dette kapitlet utdypes arbeidet med handlingsplaner vedrørende det ulykkesforebyggende arbeidet, psykososiale problemer og belastningslidelser.

       Virksomheten til organisasjonene må samordnes bedre med innsatsen i offentlig sektor, og det foreslås bl.a. at sekretariatet for Samarbeidsorganet for helsefremmende oppgaver (SOHO) knyttes til departementet.

       Det framholdes at et ønske om en sterkere vektlegging av forebyggende arbeid må få betydning for utformingen av den sentrale helseforvaltningen. Det vises i denne sammenheng til Innst.O.nr.88 (1991-1992) om lov om endringer i tilsynsloven og enkelte andre lover der Stortinget har gått inn for en såkalt to-nivåmodell.

       Som grunnlag for en helsefremmende og forebyggende politikk må departementet ha innspill fra mange hold, og de faglige innspill må komme fra bl.a. de institusjonene som heretter skal ligge på nivå 2, herunder Statens helsetilsyn.

       De faglige innspill må departementet sy sammen med økonomiske og administrative hensyn til en helsefremmende og forebyggende politikk. Målene for denne politikken må utformes av departementet, med utgangspunkt i kvalitetsmessig sett best mulige råd. Derfor må departementet langt mer bevisst styre disse institusjonene i framtida med utgangspunkt i den felles målstrukturen for helsefremmende og forebyggende arbeid.

Komiteens merknader

       Komiteen støtter departementets hovedstrategi i det helsefremmende og forebyggende arbeid innenfor alle samfunnssektorer. Men komiteen vil i tillegg til departementets forslag til tre innsatsområder foreslå at også astma/allergi blir et slikt satsingsområde.

       Komiteen er enig med departementet i at det vil være økonomiske besparelser som følge av satsing på forebygging.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Fremskrittspartiet mener at det i en overgangsperiode vil kunne bli nødvendig med tilførsel av flere ressurser. På kort sikt er det mindre sannsynlig at forebyggende tiltak kan redusere forbruket av kurative tjenester innen helsesektoren. Derfor vil det ikke være tilstrekkelig med omprioriteringer innenfor eksisterende budsjetter.

       Videre mener komiteen at det er nødvendig å utarbeide finansieringsordninger og avgifts- og prisopplegg som gir kommunesektoren og enkeltpersoner økonomisk motivasjon til forebygging. Med dagens ordninger vil det først og fremst være staten og fylkeskommunene som høster den økonomiske hovedgevinsten gjennom redusert kurativ behandling. Komiteen forutsetter at departementet legger fram konkrete forslag i tråd med dette.

       Komiteen vil bemerke at det for å sikre at det helsefremmende og forebyggende arbeidet skal bli prioritert, må innføres ordninger som ikke skaper konkurranseforhold mellom disse to tjenester. Komiteen vil også understreke at det er nødvendig at staten sammen med kommunene sikrer videreføring av de mange gode erfaringene fra Samlet plan for miljørettet helsevern og fra utviklingsprosjekter innen det helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid.

       Komiteen vil legge vekt på at hovedinnsatsen i det forebyggende arbeid vil ligge på kommunalt nivå i form av brede sektorovergripende tiltak. Videre mener komiteen at det er nødvendig med god nasjonal og lokal statistikk og talldokumentasjon slik at årsak/virkning og nytte/kostnad klarere kan presenteres.

       Komiteen mener at et opplegg for aktivisering av helsefremmende og forebyggende arbeid er sammensatt av en rekke faktorer som det er avgjørende viktig å få systematisert av den sentrale helseforvaltningen. Komiteen vil derfor understreke at det er viktig at departementet får gjennomført nødvendige tverrdepartementale samarbeidsrutiner og at Statens helsetilsyn får en klart definert rolle.

       Komiteen mener at både primærkommuner og fylkeskommuner må medvirke til at helseaspektet kommer med i konsekvensanalysene for alle nye prosjekter av betydning for lokalsamfunnet. Dette vil kunne fange opp konsekvenser for helsefremmende og forebyggende arbeid i forkant i stedet for når eventuelle skader allerede er inntruffet. Kommunene må i større grad organisere sin virksomhet med utgangspunkt i områder, og derfor legge mindre vekt på sektortenkning.

13. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen vurdere konsekvensene ved å øremerke en del av tobakksavgiften til forebyggende arbeid, og eventuelt legge fram konkrete forslag om dette for Stortinget.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen framlegge konkrete forslag til tiltak allerede i forbindelse med Stortingets behandling av budsjettet for 1995 med sikte på å styrke antall årsverk ved helsestasjonene og i skolehelsetjenesten.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen legge til rette for økt forskning med sikte på å bedre kunnskapen om årsaken til belastningslidelser og iverksette konkrete tiltak for å motvirke slike skader.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen iverksette konkrete tiltak for bedre ulykkesregistrering.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen sikre at de miljørettede helsevernprosjektene i Samlet plan kan videreføres ved at de statlige overføringene til dette formål fortsatt blir øremerket.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen iverksette konkrete tiltak for å formalisere samarbeidet på tvers av ulike sektorer og forvaltningsnivåer med sikte på å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid.

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen bidra til at helsetjenesten i kommunene får tilgang på tverrfaglig kompetanse for å arbeide aktivt mot helseskadelige miljøforhold. Et slikt mål må være nådd innen år 2002.

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide bemanningsnormer ved sosialkontorene slik at de blir satt i stand til å løse de oppgaver og tjenester de er pålagt.

14. Komiteens tilråding

Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget ber Regjeringen inkludere forebygging av astma, allergi og inneklimasykdommer blant hovedsatsingsområdene i det forebyggende og helsefremmende arbeid med følgende mål:

       Innen år 2002 skal samordnet planlegging og tiltak mot helseskadelige innemiljø sammen med helsefremmende kunnskap og atferd og tidlig intervensjon overfor de som rammes, føre til stopp i økningen av forekomst av astma og allergi hos barn under 7 år og til mindre sykelighet og bedre funksjon i alle aldersgrupper.

       Stortinget ber Regjeringen vurdere reduserte avgifter på sikkerhetsutstyr i kjøretøy.

       St.meld. nr. 37 (1992-1993) - Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid - vedlegges protokollen.