Økonomiske konsekvenser

       Psykososiale problemer, belastningslidelser og ulykker foreslås som de tre viktigste innsatsområdene for helsefremmende og forebyggende arbeid. De samfunnsøkonomiske konsekvenser av ulykker er kostnadsberegnet til 24 mrd. kroner årlig. Belastningslidelsene påfører samfunnet anslagsvis 25 mrd. kroner i året, mens kostnadene ved psykososiale lidelser er anslått å være 12 mrd. kroner i året. Det er grunn til å tro at dersom vi klarer å redusere forekomsten av disse samfunnsproblemene gjennom effektive forebyggingstiltak, vil dette på lang sikt gi en samfunnsøkonomisk gevinst. Sykdoms- og ulykkesforebyggende arbeid blant barn og eldre vil særlig være lønnsomt. Det reduserer deres behov for kostbar institusjonsbehandling og pleie. I et slikt perspektiv er forebygging enda viktigere enn før, særlig fordi det er utgiftene til omsorg som for tiden øker mest. Når det gjelder ulykker og skader, kan resultatene av forebyggende tiltak vise seg på noe kortere sikt.

       Hovedvekten av forslagene i meldingen forutsettes gjennomført ved omprioriteringer innenfor eksisterende budsjetter.

Administrative konsekvenser

       I meldingen fremmes en rekke forslag som innebærer administrative konsekvenser på kommunenivå og til en viss grad i fylkeskommunene. Men forslagene vil i særlig grad influere på utformingen av den sentrale helseforvaltningen på bakgrunn av et ønske om et mer effektivt forebyggende arbeid.

       Departementet vektlegger mål- og resultatstyring som virkemiddel. Dette er utgangspunktet for forslagene i kapitlet, og det slås fast at helseaspektet må ivaretas rutinemessig i planleggingen i alle sektorer som har et ansvar for levekår og miljø i vid betydning.

       For primærkommunene betyr dette bl.a. at de må ta sikte på i større grad å organisere sin virksomhet med utgangspunkt i områder, og følgelig legge mindre vekt på sektortenkning. Det finnes neppe noen felles oppskrift for framgangsmåten i dette arbeidet, men departementet vil ta opp formidlingsoppgavene i forbindelse med erfaringer og resultater som er oppnådd i enkelte kommuner som har organisert forsøksprosjekter. Departementene vil ha en viktig oppgave i forbindelse med å fjerne hindringer for områdetenking.

       Det må legges enda større vekt på primærkommunenes oppgaver som tjenesteytere. Dette betyr ordninger som innebærer at kommunene helt eller delvis må dekke utgiftene til institusjonsopphold, enten det er tale om psykiatriske sykehus eller spesialsykehjem. Dette prinsippet vil bli gjennomført i forbindelse med tilbud for rusmiddelmisbrukere og i forbindelse med barnevernsinstitusjoner. Administrativt betyr dette økt omfang i kommunale oppgaver og tilsvarende reduksjon for fylkeskommunene. Det må følgelig skje en omfordeling av ressurser fra fylkeskommunale rammer til kommunale.

       Ut over det som er nevnt ovenfor, hevdes det at forslagene i meldingen ikke vil innebære administrative konsekvenser for fylkeskommunene, men det understrekes at disse må bli mer målrettet i sitt informasjons- og dataarbeid, og mer bevisst sin rolle som kompetanseorgan som kan bistå kommunene i forebyggende arbeid.

       På sentralt nivå må det legges større vekt på mål- og resultatstyring, særlig i forbindelse med utvikling av bedre tverrdepartementale samarbeidsformer.

       Også andre former for tverrdepartementalt samarbeid er viktige, og i dette kapitlet utdypes arbeidet med handlingsplaner vedrørende det ulykkesforebyggende arbeidet, psykososiale problemer og belastningslidelser.

       Virksomheten til organisasjonene må samordnes bedre med innsatsen i offentlig sektor, og det foreslås bl.a. at sekretariatet for Samarbeidsorganet for helsefremmende oppgaver (SOHO) knyttes til departementet.

       Det framholdes at et ønske om en sterkere vektlegging av forebyggende arbeid må få betydning for utformingen av den sentrale helseforvaltningen. Det vises i denne sammenheng til Innst.O.nr.88 (1991-1992) om lov om endringer i tilsynsloven og enkelte andre lover der Stortinget har gått inn for en såkalt to-nivåmodell.

       Som grunnlag for en helsefremmende og forebyggende politikk må departementet ha innspill fra mange hold, og de faglige innspill må komme fra bl.a. de institusjonene som heretter skal ligge på nivå 2, herunder Statens helsetilsyn.

       De faglige innspill må departementet sy sammen med økonomiske og administrative hensyn til en helsefremmende og forebyggende politikk. Målene for denne politikken må utformes av departementet, med utgangspunkt i kvalitetsmessig sett best mulige råd. Derfor må departementet langt mer bevisst styre disse institusjonene i framtida med utgangspunkt i den felles målstrukturen for helsefremmende og forebyggende arbeid.

Komiteens merknader

       Komiteen støtter departementets hovedstrategi i det helsefremmende og forebyggende arbeid innenfor alle samfunnssektorer. Men komiteen vil i tillegg til departementets forslag til tre innsatsområder foreslå at også astma/allergi blir et slikt satsingsområde.

       Komiteen er enig med departementet i at det vil være økonomiske besparelser som følge av satsing på forebygging.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Fremskrittspartiet mener at det i en overgangsperiode vil kunne bli nødvendig med tilførsel av flere ressurser. På kort sikt er det mindre sannsynlig at forebyggende tiltak kan redusere forbruket av kurative tjenester innen helsesektoren. Derfor vil det ikke være tilstrekkelig med omprioriteringer innenfor eksisterende budsjetter.

       Videre mener komiteen at det er nødvendig å utarbeide finansieringsordninger og avgifts- og prisopplegg som gir kommunesektoren og enkeltpersoner økonomisk motivasjon til forebygging. Med dagens ordninger vil det først og fremst være staten og fylkeskommunene som høster den økonomiske hovedgevinsten gjennom redusert kurativ behandling. Komiteen forutsetter at departementet legger fram konkrete forslag i tråd med dette.

       Komiteen vil bemerke at det for å sikre at det helsefremmende og forebyggende arbeidet skal bli prioritert, må innføres ordninger som ikke skaper konkurranseforhold mellom disse to tjenester. Komiteen vil også understreke at det er nødvendig at staten sammen med kommunene sikrer videreføring av de mange gode erfaringene fra Samlet plan for miljørettet helsevern og fra utviklingsprosjekter innen det helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid.

       Komiteen vil legge vekt på at hovedinnsatsen i det forebyggende arbeid vil ligge på kommunalt nivå i form av brede sektorovergripende tiltak. Videre mener komiteen at det er nødvendig med god nasjonal og lokal statistikk og talldokumentasjon slik at årsak/virkning og nytte/kostnad klarere kan presenteres.

       Komiteen mener at et opplegg for aktivisering av helsefremmende og forebyggende arbeid er sammensatt av en rekke faktorer som det er avgjørende viktig å få systematisert av den sentrale helseforvaltningen. Komiteen vil derfor understreke at det er viktig at departementet får gjennomført nødvendige tverrdepartementale samarbeidsrutiner og at Statens helsetilsyn får en klart definert rolle.

       Komiteen mener at både primærkommuner og fylkeskommuner må medvirke til at helseaspektet kommer med i konsekvensanalysene for alle nye prosjekter av betydning for lokalsamfunnet. Dette vil kunne fange opp konsekvenser for helsefremmende og forebyggende arbeid i forkant i stedet for når eventuelle skader allerede er inntruffet. Kommunene må i større grad organisere sin virksomhet med utgangspunkt i områder, og derfor legge mindre vekt på sektortenkning.