Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Nærings- og handelsdepartementet legger med dette frem forslag til lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven). Loven gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre markedet (tjenestedirektivet).

Nærings- og handelsdepartementet har, i samarbeid med de andre departementene, i flere omganger fra det første utkastet til tjenestedirektiv forelå i januar 2004, gjennomgått norsk lovgivning med sikte på å avdekke hvilke konsekvenser direktivet vil ha for Norge og eventuelle behov for lovendringer som følge av direktivet. Lovforslaget gjennomfører pliktene som følger av tjenestedirektivet. Plikten til notifisering til EFTAs overvåkingsorgan i direktivet artikkel 15 nr. 7 og artikkel 39 nr. 5 annet ledd, gjennomføres ved endring i lov 17. desember 2004 nr. 101 om europeisk meldeplikt for tekniske regler (EØS-høringsloven).

Proposisjonens del 1 går gjennom bakgrunnen for og innholdet i tjenestedirektivet, prosessen med direktivet i EU og i Norge inkludert arbeidet med lovforslaget.

I del 2 av proposisjonen gjennomgås tjenestedirektivet artikkel for artikkel. Innholdet i hver artikkel er beskrevet, og departementene har vurdert gjennomføringsbehovet for hver artikkel. I den grad innsendte høringssvar er relatert til bestemmelser i direktivet, er disse gjengitt eller omtalt.

Del 3 av proposisjonen inneholder lovforslag og kommentarer til hver enkelt bestemmelse. Lovspeil som viser hvor i lovforslaget de enkelte artiklene i direktivet er foreslått gjennomført, er vedlagt. Foreløpig norsk oversettelse av direktivet, og liste over kartlagte tillatelsesordninger og krav, er også vedlagt proposisjonen.

Det gjøres oppmerksom på at det i utkastet til tjenesteloven § 1 siste punktum er tatt inn en henvisning til tjenestedirektivet slik det er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg X punkt 1.

Lovforslaget gjennomfører Norges forpliktelser i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre markedet (tjenestedirektivet). Gjennomføringsfristen for EUs medlemsstater er 3 år fra dagen etter offentliggjøringen i Den europeiske unions tidende, dvs. 28. desember 2009. Det samme vil gjelde for EØS-EFTA-statene ved innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen.

Tjenestedirektivet ses i sammenheng med EUs strategi for vekst og sysselsetting, der målene er å bedre sysselsetting og sosial utjevning og å oppnå bærekraftig økonomisk vekst for å gjøre EU til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden innen 2010. Strategien har særlig fokus på flere og bedre jobber i Europa.

Lik og ikke-diskriminerende rett til handel med tjenester er et grunnleggende prinsipp i EF-traktaten og i EØS-avtalen. Tjenestedirektivet bygger på dette prinsippet, slik det også er utviklet gjennom rettspraksis fra EF-domstolen og EFTA-domstolen.

Formålet med tjenestedirektivet er å forenkle handelen med tjenester, fjerne unødvendige handelshindringer, gjøre det enklere å etablere virksomhet, øke forbrukerbeskyttelsen ved kjøp av tjenester og skape flere arbeidsplasser. Samtidig legges det vekt på å sikre en avansert europeisk sosial modell.

Formålet med tjenestedirektivet er å bidra til at det indre marked for tjenester fungerer som forutsatt i EF-traktaten og EØS-avtalen.

Direktivet gjelder i utgangspunktet alle tjenester som er omfattet av EØS-avtalen. Tjenester omfatter all økonomisk virksomhet som normalt ytes mot betaling. Produksjon av varer er ikke tjenestevirksomhet, men flere aktiviteter i tilknytning til varer utgjør tjenestevirksomhet. Det er juridiske personer, dvs. foretak og enkeltmannsforetak, som omfattes av reglene om tjenester. Personer som er ansatt i et foretak, er omfattet av EØS-reglene om fri bevegelighet for arbeidstakere. De kan ikke pålegges plikter eller utlede rettigheter etter tjenestedirektivet.

Tjenestedirektivet unntar i artikkel 2 nr. 2 en rekke tjenestesektorer fra direktivets virkeområde, herunder finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon, transporttjenester inkludert havnetjenester, helsetjenester, pengespilltjenester, audiovisuelle tjenester (bl.a. radio, tv og kino), bemanningsforetak, sosiale tjenester og private sikkerhetstjenester.

Videre følger det av artikkel 3 at andre rettsakter, som for eksempel utsendingsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsdirektivet, går foran tjenestedirektivet ved konflikt.

Utøvelse av offentlig myndighet faller utenfor EØS-avtalen og tjenestedirektivet. Når det gjelder offentlige tjenester, herunder offentlig finansierte tjenester, gjelder tjenestedirektivet kun for tjenester som er av økonomisk karakter. Dette følger av tjenestebegrepet. Videre gjelder direktivet kun dersom disse tjenestene er konkurranseutsatte. Det pålegger ikke EUs medlemsstater og EØS-EFTA-statene å liberalisere offentlige tjenester, og hindrer ikke rekommunalisering av offentlige tjenester som er satt ut på anbud. Dette følger av artikkel 1 nr. 2 og nr. 3 første avsnitt. Direktivet presiserer videre i artikkel 1 nr. 3 andre avsnitt at det ikke berører EØS-statenes adgang til å velge hvordan offentlige tjenester skal organiseres og finansieres. Reglene om midlertidig (grenseoverskridende) tjenesteyting gjelder ikke for offentlige tjenester, selv om de er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt. Dette følger av artikkel 17 nr. 1.

Det fremgår uttrykkelig av tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 6 at det ikke berører EØS-statenes arbeidsrett, verken i lov, kontrakt eller i tariffavtaler. Direktivet berører heller ikke forhandling, inngåelse eller anvendelse av tariffavtaler, eller retten til arbeidskamp, jf. artikkel 1 nr. 7. I den grad arbeidsrett er berørt av EØS-avtalen i dag, vil EØS-avtalen fremdeles regulere dette området, men altså ikke tjenestedirektivet.

Tjenestedirektivet fastsetter at tjenesteytere er underlagt reglene i den staten der de er etablert (etableringsstaten). Dette er i samsvar med gjeldende EØS-rett. Tjenestedirektivets regler om rett til etablering i direktivets kapittel 3 gjenspeiler de eksisterende reglene i EØS-avtalen med tilhørende rettspraksis.

Tjenestedirektivets artikkel 16 sier at vertsstaten (den staten der tjenesteyteren utfører tjenester på midlertidig basis) skal respektere tjenesteyteres rett til å yte tjenester på midlertidig basis på deres territorium.

Det er ikke anledning, verken i henhold til EØS-avtalen eller tjenestedirektivet, til å kreve at en tjenesteyter må etablere seg i vertsstaten for å kunne yte tjenester der.

Vertsstaten kan anvende sine regler overfor tjenesteytere fra andre EØS-stater så lenge de er begrunnet ut fra hensynet til offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse eller miljøvern. I tillegg må reglene være forholdsmessige og ikke innebære forskjellsbehandling. Muligheten for regulering av virksomheten til midlertidige tjenesteytere er noe innskrenket sammenlignet med reglene i EØS-avtalen. Mens EØS-avtalen aksepterer at nasjonale krav til midlertidig tjenesteyting kan være begrunnet ut fra alle tvingende allmenne hensyn, er det kun de fire hensynene som er nevnt ovenfor som kan begrunne nasjonale krav etter tjenestedirektivet. Alle unntakene som gjelder for tjenestedirektivet generelt, gjelder også for reglene om midlertidig tjenesteyting.

Det er gjort egne unntak i artikkel 17 fra bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting, som kommer i tillegg til unntakene som gjelder for hele direktivet.

Tjenestedirektivet gir i kapittel 2 regler som pålegger EØS-statene å kartlegge og forenkle administrative prosedyrer for tjenesteytere.

Det skal opprettes felles kontaktpunkter i hver EØS-stat, der tjenesteytere skal få all informasjon som er nødvendig for å starte en virksomhet. Tjenesteyteren skal også kunne fullføre søknadsprosedyrer gjennom kontaktpunktet. I Norge er det besluttet at Altinn skal videreutvikles til å bli et slikt kontaktpunkt. Nærings- og handelsdepartementet har opprettet et samarbeid med Brønnøysundregistrene for å gjennomføre dette. Både norske og utenlandske tjenesteytere vil kunne bruke Altinn til å få informasjon og søke om nødvendige tillatelser.

Myndighetene i etableringsstaten og vertsstaten har plikt til å samarbeide om tilsynet med tjenesteytere. Direktivets plikt til samarbeid om tilsyn vil kunne gi bedre muligheter enn i dag til å føre kontroll med tjenesteytere.

Departementet har, i tillegg til de gjennomførte offentlige høringene og dialog med arbeidslivets parter, arbeidet med tjenestedirektivet i en interdepartemental arbeidsgruppe, i en nordisk/baltisk/polsk arbeidsgruppe og i ekspertgrupper i regi av Kommisjonen. Målsettingen har vært å gå opp grensene til norsk rett og å vurdere behov for eventuelle lov- og/eller forskriftsendringer i tillegg til eventuelle andre konsekvenser av direktivet. Resultatene av kartleggingen fremgår av proposisjonen.

Nærings- og handelsdepartementet har innhentet 9 eksterne utredninger om ulike deler av direktivet. Ingen av utrederne konkluderer med at tjenestedirektivet vil ha negative konsekvenser av betydning for Norge dersom det innlemmes i EØS-avtalen. Det er i proposisjonen referert til resultatene fra utredningene der det er relevant. Det vises også til omtalen av utredningene i St.prp. nr. 34 (2008-2009) Om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet).

Nærings- og handelsdepartementet sendte forslag til lov for å gjennomføre tjenestedirektivet på åpen høring 30. juni 2008, med høringsfrist 20. oktober 2008.

Høringsnotatet vurderte et alternativ med en egen gjennomføringslov for bestemte deler av tjenestedirektivet supplert med eventuelle endringer i særlovgivningen som den mest hensiktsmessige løsningen. For visse bestemmelser kan det konstateres at norsk rett er i samsvar med tjenestedirektivet, enten fordi de materielle reglene allerede oppfyller tjenestedirektivets krav, eller fordi direktivets forpliktelser kun er prosessforpliktelser for myndighetene. Vurderingen av behovet for gjennomføring støttet seg i høringsnotatet blant annet på følgende forhold:

Som følge av at virkeområdet er negativt definert er det vanskelig å sikre at en lovendringsprosess fanger opp alle regler som faller inn under direktivets virkeområde. Direktivet inneholder flere generelle saksbehandlingsregler og rettighetsbestemmelser som gjelder for alle tjenester som er omfattet av direktivet. Det må sikres at disse gjelder fullt ut innenfor hele virkeområdet til tjenestedirektivet, og at ikke noen områder overses ved gjennomføringen av direktivet. Dette tilsier en gjennomføring i generell lov. Regler i en lov om tjenester vil derfor stå tilbake for de endringer fagdepartementene måtte foreta i særlovgivningen som følge av endringer i EØS-avtalen. Tjenestedirektivets funksjon i EØS-retten taler for at det gjennomføres i Norge med samme funksjon – et sektorovergripende, utfyllende lovverk.

Dersom tjenestedirektivet, i tillegg til endringer i eksisterende lovverk, gjennomføres i en egen lov, kan endringer i særlovgivningen som følger av tjenestedirektivet inneholde en henvisning til hovedlovens virkeområde. Dette vil kunne gi en lovteknisk bedre løsning enn en gjentakelse av virkeområdet for hver endring. En egen lov for tjenester vil videre gjøre avgrensningene i tjenestedirektivet mer tilgjengelige for brukerne av loven.

Tjenestedirektivet inneholder rettigheter og plikter for tjenesteytere og tjenestemottakere. EF- og EFTA-domstolen stiller bestemte krav til gjennomføring av slike direktivbestemmelser. Disse kravene taler for å gjøre plikt- og rettighetsbestemmelsene synlige i en egen lov.

I høringsnotatet ble det lagt opp til at det på enkelte områder av direktivet kun skulle skje en lovfesting av de generelle prinsippene i direktivet, og at detaljene ble overlatt til forskriftsregulering. Utgangspunktet er at det bør utvises varsomhet ved bruk av forskriftshjemler. Særlig grunn er det til å vise varsomhet med bruken av forskriftshjemler når det gjelder regler som gir rettigheter eller plikter for borgerne. Rettigheter og plikter skal i størst mulig grad fremgå av lov.

Tjenestedirektivet har flere bestemmelser som tilsynelatende kun retter seg mot myndighetene. Konsekvensene av bestemmelsene er imidlertid at de gir motsvarende rettigheter for tjenesteytere, som etter EF-domstolens praksis må kunne håndheves ved nasjonale domstoler.

Det er flere EØS-stater som ennå ikke formelt har bestemt i hvilken form de vil gjennomføre tjenestedirektivet. Men flere stater har i Kommisjonens ekspertgruppe orientert om at de regner med å gjennomføre bestemmelsene i tjenestedirektivet i en horisontal lov.

Kun en av høringsinstansene, Arbeidsgiverforeningen Spekter, mener at det er lite hensiktsmessig å gjennomføre tjenestedirektivets bestemmelser i en egen lov. De øvrige instansene støtter en egen gjennomføringslov, eller de har ikke merknader til dette. Departementet opprettholder derfor sin vurdering i høringsnotatet om at flere av bestemmelsene i tjenestedirektivet bør gjennomføres i en egen lov supplert med eventuelle endringer i særlovgivningen, mens det for enkelte bestemmelser kan konstateres at norsk rett er i samsvar med tjenestedirektivet. Når det gjelder avveiningen mellom lov og forskriftsbestemmelser, har departementet på bakgrunn av høringsinnspillene og særlig innspillet fra Justis- og politidepartementet kommet til at flere av direktivets bestemmelser bør gjennomføres direkte i loven og ikke kun i forskrift.

Etter departementets vurdering omfatter tjenestedirektivets bestemmelser om etablering også rent interne forhold. Reglene er generelt utformet, og retter seg ikke kun mot grenseoverskridende etableringer. Det skilles dermed ikke mellom hvilke krav som kan stilles til norske foretak som etablerer seg i Norge, og utenlandske foretak som etablerer seg i Norge. Som det fremgår av traktatteksten er tjenestereglene negativt avgrenset, de kommer kun til anvendelse på økonomisk virksomhet som ikke er omfattet av de andre reglene om fri bevegelighet. Tjenestebegrepet er et vidt begrep, som omfatter all slags økonomisk virksomhet, som normalt ytes mot betaling.

Tjenestebegrepet har ingen parallell i norsk rettstradisjon. Idet tjenestebegrepet også kan omfatte virksomhet i tilknytning til varer, samsvarer ikke nødvendigvis den naturlige språklige forståelsen av begrepet på norsk med slik begrepet skal forstås etter EØS-avtalen artikkel 37 og dermed tjenestedirektivet. Begrepet er avgjørende for rekkevidden av tjenestebestemmelsene i EØS-avtalen, som er en del av norsk rett, jf. EØS-loven § 1.

Artikkel 4 nr. 2 definerer tjenesteyter som enhver fysisk person som er borger i en EØS-stat, eller enhver juridisk person, slik det er vist til i EØS-avtalen artikkel 34, som er etablert i en EØS-stat, som tilbyr eller yter en tjeneste.

Tjenestemottaker er definert i artikkel 4 nr. 3 som enhver fysisk person som er borger i en EØS-stat eller som nyter godt av rettigheter vedkommende er gitt ved EØS-rettsakter, eller enhver juridisk person, slik det er vist til i EØS-avtalen artikkel 34 og som er etablert i en EØS-stat, og som for yrkesformål eller andre formål benytter, eller ønsker å benytte, en tjeneste.

Departementet legger til grunn at avgrensning av lovens generelle virkeområde må gjøres konkret for hvert tilfelle, der vurderingen må ta hensyn til EØS-avtalens tjenestebegrep, tjenestedirektivets formålsbestemmelse og fortale, samt direktivets kravsbegrep.

Det følger av artikkel 2 nr. 1 jf. artikkel 4 nr. 1 og motsetningsvis av unntaket i artikkel 17 nr. 1. at tjenestedirektivet i utgangspunktet omfatter tjenester av allmenn økonomisk interesse. I henhold til artikkel 2 nr. 2 bokstav a) er ikke-økonomiske tjenester av allmenn interesse ikke omfattet.

Det er flere instanser som generelt utrykker bekymring for tjenestedirektivets betydning for offentlige tjenester. Disse instansene mener at Regjeringen må klargjøre skillet mellom tjenester av allmenn interesse og tjenester av allmenn økonomiske interesse, fordi det er usikkert hvilke offentlige tjenester som vil være omfattet av tjenestedirektivet.

Flere instanser uttrykker særlig bekymring for tjenestedirektivets betydning for utdanningssektoren. Instansene mener også at direktivet vil føre til at offentlig virksomhet blir betraktet som en vare i et marked. Resultatet kan bli økt press for å privatisere offentlig tjenester, svekkelse av det kommunale selvstyret og innskrenking av mulighetene for å rekommunalisere privatiserte offentlige tjenester.

Etter departementets vurdering bygger innspillene som uttrykker bekymring for tjenestedirektivets betydning for offentlig sektor, på feilaktige oppfatninger av hvordan direktivet er bygd opp og hva slags regler det inneholder.

Formålet med EØS-avtalen er å "fremme en vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene..." basert på bl.a. like konkurransevilkår og "de fire friheter". Det ville ligge helt utenfor EØS-avtalens virkeområde om et tjenestedirektiv skulle gripe inn i det offentliges egen myndighetsutøvelse eller styringsmuligheter overfor tjenester som tradisjonelt er drevet av det offentlige og/eller finansiert av offentlige midler. Eventuelle avgrensninger av det offentlige handlingsrom må begrunnes særskilt i EØS-avtalens egne bestemmelser.

Offentlige tjenester er i utgangspunktet omfattet av tjenestedirektivet hvis tjenestene er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt. Slike tjenester omtales i direktivet som tjenester av allmenn økonomisk interesse. For denne typen offentlige tjenester gjelder ikke direktivets artikkel 16 om midlertidig tjenesteyting. Reglene i direktivet om frihet til å etablere virksomhet vil imidlertid gjelde. Offentlige tjenester som ikke er konkurranseutsatte, berøres ikke av tjenestedirektivet i noen henseende.

Departementet legger til grunn at gjennomføring av tjenestedirektivet i norsk rett ikke har betydning for organisering og finansiering av offentlige tjenester og for mulighetene til å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor. Dette er foreslått gjennomført i utkastet til tjenesteloven § 2 annet ledd.

Tjenestedirektivet har flere bredt formulerte unntaksbestemmelser for arbeidsrettsområdet. Det følger av artikkel 1 nr. 6 at direktivet ikke omfatter arbeidsretten. Bestemmelsen lister opp hva som ligger i begrepet. I opplistingen nevnes alle juridiske eller kontraktsmessige bestemmelser vedrørende ansettelsesvilkår, arbeidsvilkår, herunder helse og sikkerhet på arbeidsplassen og forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det legges til grunn at unntaket omfatter alle offentligrettslige og privatrettslige regler som regulerer arbeidsforhold, herunder arbeidskontrakter.

Det følger videre av artikkel 1 nr. 7 at tjenestedirektivet ikke omfatter utøvelsen av grunnleggende rettigheter som retten til å forhandle om, inngå og håndheve tariffavtaler og retten til arbeidskamp i samsvar med nasjonal rett og rettspraksis. Hva som i tjenestedirektivet menes med grunnleggende rettigheter er presisert i fortalen punkt 15. Det sentrale med tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 7 første punktum er å avgrense nedslagsfeltet til direktivet slik at det ikke påvirker rettighetene som er omtalt.

Videre gjøres det i tjenestedirektivets artikkel 3 nr. 1 bokstav a, unntak for spørsmål som omfattes av utsendingsdirektivet (europaparlaments- og rådsdirektiv 96/71/EF) gjennom en bestemmelse som gir dette direktivet forrang fremfor tjenestedirektivets bestemmelser. Utsendingsdirektivet angir i hvilken grad en vertsstat har plikt og rett til å sørge for at nasjonale regler om arbeidsforhold gis anvendelse også for utsendte arbeidstakere. I Norge er utsendingsdirektivet gjennomført ved arbeidsmiljøloven § 1-7 og tilhørende forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere.

Formålet med tjenestedirektivet er å påvirke nasjonal lovgivning slik at det blir lettere å yte tjenester i andre EØS-stater. Målet er at dette fører til flere arbeidsplasser i tjenestesektoren. Det ligger derfor implisitt i direktivet at det vil ha innvirkning på arbeidsmarkedet, fordi det skal skapes flere arbeidsplasser, og det også er en viss mulighet for økt konkurranse i noen sektorer.

Når det i direktivet refereres til at arbeidsretten og bruken av kollektive kampmidler skal være i samsvar med EF/EØS-retten, er det en henvisning til at de generelle reglene som allerede følger av EF-traktatens/EØS-avtalens hovedbestemmelser om fri bevegelse av tjenester mv. fortsatt får anvendelse, og innebærer som sådan ikke nye begrensninger som følge av tjenestedirektivet. Det er ikke omtvistet at nasjonal arbeidsrett må respektere EØS-retten. Flere høringsuttalelser legger til grunn at den nevnte formuleringen innebærer at arbeidsretten faktisk er underlagt tjenestedirektivet, med den begrunnelse at tjenestedirektivet er en del av EØS-retten. Departementet kan ikke se at dette kan være riktig. Formuleringen i artikkel 1 nr. 6 er en påminnelse om at arbeidsretten er underlagt den generelle EØS-retten, ikke sekundær EØS-rett som tjenestedirektivet.

Flere av høringsinstansene refererer til de nye dommene fra EF-domstolen på arbeidsrettens område. Avgjørelsene er truffet på grunnlag av EF-traktatens bestemmelser om rett til å etablere seg og yte tjenester i andre EØS-stater og utsendingsdirektivet. Avgjørelsene har derfor ikke betydning verken for rekkevidden av eller innholdet i tjenestedirektivet. Selv om det skulle komme opp tilsvarende saker fremover etter at tjenestedirektivet er trådt i kraft i EU, vil slike saker måtte avgjøres etter reglene i EF-traktaten og utsendingsdirektivet. Tjenestedirektivet gjør ingen endring i dette.

Etter departementets vurdering følger det av ovennevnte at tjenestedirektivet ikke endrer mulighetene til å iverksette tiltak mot sosial dumping, sammenlignet med i dag. Direktivet er ikke til hinder for de allerede gjennomførte tiltakene i regjeringens første handlingsplan eller de nye tiltakene som er foreslått i handlingsplan 2. Tjenestedirektivet er heller ikke til hinder for et solidaransvar og en forbedring og effektivisering av dagens allmenngjøringsordning, som er begrunnet i arbeidsrettslige hensyn. Tjenestedirektivet vil uansett ikke være til hinder for gjeldende allmenngjøringsordning og vil heller ikke hindre at det eventuelt gjennomføres endringer i ordningen.

Det har etter departementets vurdering ikke kommet frem opplysninger eller analyser av tjenestedirektivets avgrensning mot arbeidsretten, som tilsier at den forståelse som er lagt til grunn i høringen endres. Departementet peker på at ingen offentlige etater har gitt innspill som sier at tjenestedirektivet vil nødvendiggjøre lov- eller praksisendringer på deres ansvarsområde på dette punktet. Unntaket for arbeidsretten som i høringsnotatet var foreslått tatt inn i loven § 2 annet ledd bokstav c og bokstav f, foreslås videreført i lovforslaget § 3 bokstav a.

Artikkel 3 nr. 3 bestemmer at EØS-statene skal anvende bestemmelsene i tjenestedirektivet i henhold til traktatens regler om etableringsretten og fri bevegelighet av tjenester. Denne bestemmelsen innebærer at tjenestedirektivet skal tolkes i tråd med gjeldende EØS-rett for tjenesteyting og etablering, bortsett fra på de områder der direktivet tydelig endrer gjeldende rett. Det må etter dette legges til grunn at tjenestedirektivet bygger på og utfyller gjeldende rett på området, men at det er sekundært til andre EØS-rettsakter der disse gir anvisning på andre løsninger enn det det er lagt opp til i tjenestedirektivet.

Artikkel 3 nr. 1 sier at dersom bestemmelser i tjenestedirektivet kommer i motstrid med en bestemmelse i en annen EØS-rettsakt som omhandler særlige sider av adgang til eller utøvelse av en tjenestevirksomhet på bestemte sektorer eller for bestemte yrker, skal bestemmelsen i den andre EØS-rettsakten gjelde og komme til anvendelse på de berørte sektorene eller yrkene.

En allerede betydelig del av sekundær EØS-rett omhandler tjenestevirksomhet. Tjenestedirektivet utfyller denne. Artikkel 3 nr. 1 innebærer imidlertid ikke at alle sektorer som er regulert i direktiver og forordninger, og som ikke er eksplisitt unntatt tjenestedirektivet, ikke berøres av direktivets innhold. Tjenestedirektivet gjelder for all tjenestevirksomhet som ikke er unntatt så langt det ikke oppstår en konflikt mellom bestemmelser i direktivet og bestemmelser i annen sekundær lovgivning.

For de områder som er unntatt fra tjenestedirektivets virkeområde, eller enkelte bestemmelser i tjenestedirektivet, gjelder den generelle eller spesielle EF-retten.

Departementet viser til tjenestedirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav e) og beskrivelsen av unntaket for bemanningsforetak i høringsnotatet, der det går frem at tjenestedirektivet ikke omfatter tjenester av bemanningsforetak. I lys av høringsuttalelsen fra Fellesforbundet er det grunn til å påpeke at det er et skille mellom innleie av arbeidskraft fra et bemanningsforetak, og en avtale om et tidsavgrenset tjenesteoppdrag fra en tjenesteyter, som vil være et foretak, jf. tjenestebegrepet. Det første tilfellet er ikke omfattet av tjenestedirektivet. Det andre tilfellet er omfattet.

Tjenestedirektivet gjelder ikke helsetjenester. Ordlyden i selve direktivteksten er svært vid, mens en avgrensning som beskrevet i fortalen ville gjøre unntaket betydelig snevrere. Dette kan skape uklarhet med hensyn til hvordan man skal trekke grensene for direktivets virkeområde. Det ville være uhensiktsmessig med en fortolkning av direktivet dit hen at unntaket kun gjelder tjenester som strengt tatt er forbeholdt («reservert») helsepersonell i den forstand at det er forbudt for andre å yte slike tjenester, og departementet finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på fortalen på dette punkt. Direktivets ordlyd gir rom for en videre tolkning og reelle hensyn taler for denne.

Tjenestedirektivet må forstås slik at det ikke omfatter det som etter en alminnelig forståelse av helselovgivningen oppfattes som helsetjenester. Det samme gjelder tjenester som utføres av helsepersonell og rettslig sett i hovedsak likestilles med vanlige helsetjenester, jf. ovenfor. Helserelaterte tjenester utført av tjenesteytere som ikke er helsepersonell, for eksempel alternativ behandling, faller ikke inn under unntaket for helsetjenester. Slike tjenester omfattes derfor av tjenestedirektivet. Det er ikke identifisert behov for lovendringer som følge av dette.

Det har ikke kommet inn noen høringsuttalelser som tilsier at departementets forståelse av unntaket for helsetjenester i tjenestedirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f) bør endres. Unntaket for helsetjenester ble i høringsnotatet foreslått gjennomført i lovutkastet § 2 tredje ledd bokstav e.

Tjenestedirektivet kapittel II inneholder bestemmelser som skal fremme administrativ forenkling og modernisering. Gjennom forenkling av fremgangsmåter og regelverk, og opprettelse av felles kontaktpunkt, skal det bli lettere for tjenesteytere å drive grenseoverskridende tjenesteyting og å etablere seg i en EØS-stat.

Bestemmelsene i kapittelet kommer imidlertid til anvendelse på alle fremgangsmåter som gjelder adgang til eller utøvelse av tjenestevirksomhet, og skiller derfor ikke mellom nasjonale og utenlandske tjenestetilbydere. Tjenestedirektivet artikkel 5 nr. 1 pålegger EØS-statene en plikt til å gjennomgå fremgangsmåter knyttet til adgangen til og utøvelsen av en tjenestevirksomhet. Dersom disse ikke er tilstrekkelig enkle, skal EØS-statene forenkle dem.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav a) og b) og artikkel 8 pålegger EØS-statene en plikt til å opprette eller inneha et eller flere felles kontaktpunkter, på engelsk "point of single contact". Kontaktpunktet skal være elektronisk tilgjengelig. Artikkel 6 og 8 innebærer ikke at søknader og lignende må behandles av selve kontaktpunktet. Det er opp til den enkelte EØS-stat å bestemme hvem som skal operere som kontaktpunkt i staten.

EØS-statene er ikke forpliktet til å opprette ett kontaktpunkt for alle typer tjenestevirksomhet, men dersom en tjenesteyter må søke om tillatelse til å utøve en tjenestevirksomhet, skal alle nødvendige fremgangsmåter kunne gjennomføres ved ett kontaktpunkt. Det er mulig å ha forskjellige kontaktpunkter for forskjellige kommuner, fylkeskommuner eller tjenestevirksomheter.

Artikkel 7 nr. 6 sier at ansvarlige myndigheters plikt til å bistå tjenesteytere og -mottakere ikke krever at disse myndighetene gir juridisk rådgivning i enkeltsaker, men gi generelle opplysninger om hvordan krav vanligvis blir tolket eller anvendt.

I Regjeringens handlingsplan for elektroniske tjenester til næringslivet fremgår det at elektroniske tjenester rettet mot næringslivet skal gjøres tilgjengelige i Altinn-portalen, som drives av Brønnøysundregistrene. Mye relevant informasjon og en rekke søknadsprosesser med toveis kommunikasjon finnes allerede tilgjengelig i Altinn-portalen. Portalen er dermed et kontaktpunkt i dag, og et godt utgangspunkt som kontaktpunkt i henhold til tjenestedirektivet artikkel 6 og 8. Etter en kartlegging høsten 2006, ble det konkludert med at Altinn er den portalen som har mest av den infrastrukturen og funksjonaliteten som kreves for å kunne etterleve kravene i tjenestedirektivet, og som derfor skal være kontaktpunkt også i henhold til tjenestedirektivet.

Det er imidlertid få av tjenestene som omfattes av tjenestedirektivet som per i dag er tilgjengelig i Altinn-portalen. Det må derfor påregnes noe arbeid for å oppgradere Altinn i tråd med virkeområdet for tjenestedirektivet.

Tjenestedirektivet kapittel V har overskriften "Tjenestenes kvalitet". Bestemmelsene i kapittelet nedfeller et sett av tiltak for å fremme kvalitet på tjenesteytelsen, og informasjon og åpenhet knyttet til tjenesteyterne og deres tjenester.

Artikkel 22 stiller krav til hvilke opplysninger tjenesteyterne skal gjøre tilgjengelig for tjenestemottakerne. Direktivet skiller mellom opplysninger som skal gjøres tilgjengelig uoppfordret, og opplysninger som skal gjøres tilgjengelig etter anmodning fra tjenestemottaker. Hvilke opplysninger dette gjelder er listet opp i proposisjonen.

Det følger av tjenestedirektivet artikkel 22 nr. 5 at direktivets opplysningsregler gjelder i tillegg til det som følger av annen sekundærrett, og at nasjonal rett kan stille andre krav til etablerte tjenesteytere. Siden virkeområdet til tjenestedirektivets regler ikke er sammenfallende med de andre direktivene eller øvrig nasjonalt regelverk, er det vanskelig å unngå at innlemmelse av tjenestedirektivet i norsk rett kan føre til et noe mer uoversiktlig regelverk.

Departementet vil kun gjennomføre tjenestedirektivets krav i tjenesteloven, og vil derfor ikke i loven stille strengere krav verken til etablerte eller midlertidige tjenesteytere, enn det som følger av tjenestedirektivet.

Artikkel 24 nr. 1 bestemmer at EØS-statene skal fjerne alle forbud mot kommersiell kommunikasjon (markedsføring) av lovregulerte yrker.

Det er ikke avdekket noen totale forbud mot kommersiell kommunikasjon i norsk rett eller behov for å gjøre endringer i eksisterende regelverk. EØS-statene må, der hvor det er relevant, ikke bare sørge for at lovgivningen tilpasses kravet i direktivet på dette punket, men også reglene til bransjeorganer, yrkessammenslutninger og andre yrkesorganisasjoner som er definert som krav i artikkel 4 nr. 7. Dette sikres ved at reglene om retten til markedsføring samt innholdet av denne gjennomføres i loven.

Ifølge artikkel 25 nr. 1 skal ikke tjenesteytere bli pålagt utelukkende å utøve en bestemt virksomhet. Muligheten til å utøve virksomheten sammen med andre tjenesteytere, eller til å utøve flere former for virksomhet samtidig, skal heller ikke kunne begrenses. Restriksjoner i denne adgangen begrenses til det som er nødvendig for å sikre de lovregulerte yrkenes upartiskhet, uavhengighet og integritet.

Artikkel 25 nr. 2 er ikke egnet til å gjennomføres direkte i loven. Imidlertid vil det være slik at der hvor det er en fare for interessekonflikter, yrkets uavhengighet eller upartiskhet, eller at de yrkesetiske reglene og særlig reglene om taushetsplikt ikke er forenlige, så vil det også være behov for regulering. Departementet har gjennomført en kartlegging fra de øvrige departementene, Disse har vurdert at krav i norsk rett oppfyller vilkårene i tjenestedirektivet, slik at det ikke er nødvendig å endre disse som følge av tjenestedirektivet.

Det følger av artikkel 26 nr. 3 at EØS-statene, i samarbeid med Kommisjonen, skal oppfordre bransjeorganer, handelskamre, håndverksforeninger og forbrukerorganisasjoner på deres territorium, til å samarbeide på EØS-nivå for å fremme kvaliteten på de tjenester som ytes, særlig ved å gjøre det enklere å vurdere en tjenesteyters faglige dyktighet. Disse forpliktelsene er ikke nødvendig å gjennomføre i lov, og anses heller ikke egnet til dette.

I henhold til tjenestedirektivet artikkel 27 nr. 1 skal EØS-statene treffe de generelle tiltak som er nødvendige for å sikre at tjenesteyterne oppgir kontaktopplysninger, og da særlig postadresse, telefaksnummer eller e-postadresse samt telefonnummer som alle tjenestemottakere kan anvende for å sende inn en klage eller en anmodning om informasjon om tjenesten som ytes. Bestemmelsen i artikkel 27 nr. 1 samsvarer i stor grad med opplysninger som kreves etter artikkel 22 nr. 1 bokstav a). Etter departementets vurdering kan disse bestemmelsene gjennomføres samlet i loven, se § 20 første ledd bokstav a i lovforslaget.

Et eventuelt behov for gjennomføringslovgivning vurderes i tilknytning til sektorlovgivningen.

Ifølge artikkel 4 nr. 5 menes med etablering tjenesteyterens faktiske utøvelse av økonomisk virksomhet, slik det er vist til i EØS-avtalen artikkel 31, i et ubestemt tidsrom, ved bruk av fast infrastruktur der tjenesten faktisk utføres.

EØS-retten skiller mellom midlertidig tjenesteyting, som faller inn under EØS-avtalen artikkel 36 og 37, og etablering av økonomisk aktivitet, som faller inn under EØS-avtalen artikkel 31.

Det følger av praksis fra EF-domstolen at hvorvidt tjenesteytelsen er midlertidig eller innebærer en etablering, må avgjøres konkret på bakgrunn av ytelsens varighet, hyppighet, periodiske karakter og kontinuitet. Det kan ikke stilles opp noen tidsgrense for når utøvelse av økonomisk aktivitet går over fra å være midlertidig til å innebære etablering. Det fremgår av fortalen at i samsvar med denne definisjonen, som krever at det faktisk utøves en økonomisk virksomhet på tjenesteyterens etableringssted, utgjør bare en postkasse ingen etablering. Etter EØS-avtalen artikkel 31 omfatter begrepet etablering både primær og sekundær etablering.

EØS-avtalen artikkel 31 forbyr restriksjoner på retten til å etablere seg. I tjenestedirektivet kapittel 3 gis det regler som i stor grad samler og stadfester rettspraksis. Kapittelet omfatter tillatelsesordninger, både vilkår for å ha slike ordninger og saksbehandlingsregler ved tildeling av tillatelser, og hvilke krav til tjenesteytere som er forbudt eller kan være forbudt og som derfor må vurderes av EØS-statene. Reglene gjelder både der hvor tjenesteytere ønsker å etablere seg i annen EØS-stat og der hvor etablering skjer i egen stat

Ifølge artikkel 9 nr. 1 skal ikke EØS-statene gjøre adgangen til eller utøvelsen av en tjenestevirksomhet avhengig av en tillatelsesordning med mindre følgende vilkår er oppfylt:

  • a) tillatelsesordningen innebærer ikke forskjellsbehandling av vedkommende tjenesteyter,

  • b) behovet for en tillatelsesordning er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn,

  • c) den målsetningen som ønskes oppnådd kan ikke nås gjennom et mindre restriktivt tiltak, særlig fordi en etterfølgende kontroll vil finne sted for sent til å ha noen faktisk virkning.

En tillatelsesordning må begrunnes ut fra tvingende allmenne hensyn. Økonomiske hensyn, herunder proteksjonistiske hensyn og styrking av nasjonal økonomi, vil ikke kunne anerkjennes som tvingende allmenne hensyn. Det samme gjelder rene forvaltningsmessige hensyn. Under enhver omstendighet må ikke slike tillatelsesordninger eller restriksjoner innebære forskjellsbehandling på grunnlag av EØS-borgeres nasjonalitet eller foretaks etableringsstat. Videre må proporsjonalitetsprinsippet alltid respekteres.

Det følger av artikkel 10 nr. 1 at EØS-statenes tillatelsesordninger skal være basert på kriterier som utelukker at den ansvarlige myndigheten utøver sin kompetanse på en vilkårlig måte. Selv om vilkårene i artikkel 9 for å ha en tillatelsesordning er oppfylt, setter artikkel 10 vilkår for utformingen av tillatelsesordningene.

Disse kravene til tillatelsesordningen og kriteriene for å få tillatelse gir rettigheter for tjenesteytere som må gjennomføres i lov, og i loven her foreslås det å samle disse kravene i én bestemmelse, se loven § 10.

Forvaltningsloven gir regler om begrunnelse av enkeltvedtak og klageadgang i samsvar med kravene i direktivet. Enkeltvedtak vil også kunne bringes inn for domstolene. Forvaltningsloven oppfyller derfor kravene i tjenestedirektivet artikkel 10 nr. 6. Det fremgår også av forvaltningsloven § 11a at forvaltningen plikter å forberede og avgjøre saker «uten ugrunnet opphold». Etter departementets vurdering oppfyller forvaltningsloven på dette punktet kravet i tjenestedirektivet artikkel 10 nr. 5, om at tillatelse skal gis så snart det er slått fast at vilkårene for tillatelsen er oppfylt. Det er derfor ikke nødvendig å gjennomføre artikkel 10 nr. 5 og nr. 6 i loven her.

Det er et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp i norsk rett at myndighetene kan tilbakekalle tillatelser, dersom vilkårene for tillatelse ikke lenger er tilstede eller forutsetningene for tillatelsen ikke lenger er oppfylt. Tjenestedirektivet vil ikke medføre endringer i dette.

Artikkel 12 nr. 1 omtaler tilfeller der antallet tillatelser som er tilgjengelige for en gitt virksomhet er begrenset, på grunn av knapphet på naturressurser eller teknisk kapasitet. I slike tilfeller skal EØS-statene anvende en fremgangsmåte for utvelging blant mulige kandidater som gir full garanti for upartiskhet og åpenhet. Dette inkluderer tilstrekkelig offentlighet om at saksbehandling vil bli innledet samt offentlighet om gjennomføring og fullføring av saksbehandlingen.

Artikkel 12 nr. 2 bestemmer at i de tilfeller det er vist til i nr. 1, skal tillatelse gis for et passende begrenset tidsrom. Tillatelsen kan ikke bli automatisk fornyet.

Ifølge fortalen punkt 62 bør tillatelsene som gis ikke ha en uforholdsmessig lang varighet. Særlig må varigheten på tillatelsen som gis, fastsettes slik at den ikke innskrenker eller begrenser fri konkurranse ut over det som er nødvendig for at tjenesteyteren kan få tilbake sine investeringskostnader og få en rimelig avkastning på investert kapital.

Bestemmelsen gir rettigheter for tjenesteytere, som foreslås gjennomført i loven her.

Artikkel 13 gir ulike bestemmelser vedrørende saksbehandlingen knyttet til tillatelser og andre bestemmelser av forvaltningsrettslig art.

I loven her legges det opp til at gjennomføring av tjenestedirektivets krav til saksbehandlingsfrist gjøres i særlovgivningen, slik at fristen kan tilpasses etter behovene i den enkelte tillatelsesordning.

Etter tjenestedirektivet artikkel 13 nr. 4 skal en søknad anses innvilget dersom den ikke er avgjort innen tidsfristen, med mindre en annen ordning kan begrunnes ut fra tvingende allmenne hensyn. En slik automatisk innvilgelse som tjenestedirektivet legger opp til, er ikke vanlig i norsk rett. Departementet forslår i loven her å gjennomføre direktivets hovedregel, men slik at unntak i samsvar med direktivets unntaksvilkår kan fastsettes i særlovgivningen, enten i lov eller forskrift. Det foreslås i proposisjonen endringer i flere særlover, for å ta inn hjemmel til å gi forskrift om blant annet unntak fra automatisk innvilgelse, og også om saksbehandlingsfrist.

Artikkel 14 setter forbud mot at EØS-statene stiller nærmere bestemte krav til tjenesteytere som ønsker å etablere seg i EØS-staten, som betingelse for å starte eller utøve tjenestevirksomhet.

Regler fastsatt i tariffavtaler fremforhandlet av partene i arbeidslivet regnes ikke som et krav i henhold til direktivet.

Artikkel 14 nr. 1 forbyr krav som innebærer forskjellsbehandling, og som direkte eller indirekte er begrunnet i statsborgerskap, eller, når det gjelder selskaper, i etableringssted. Fortalen punkt 65 sier også at en EØS-stat heller ikke kan gi noen fordeler til tjenesteytere som har en særlig nasjonal eller lokal sosioøkonomisk tilknytning.

Som det fremgår av fortalen punkt 64 vil de krav som oppregnes i artikkel 14 som forbudte krav, allerede være i strid med EF-traktaten artikkel 43. Artikkel 14 systematiserer, samler og stadfester derfor i stor grad den praksis som har vært fra EF-domstolen, med hensyn til hva slags krav som er i strid med EF-traktatens regler om etableringsretten. Tjenestedirektivet gjør dermed ikke endringer i gjeldende rett på dette punktet. Ved å tydeliggjøre innholdet av rettspraksis vil det imidlertid være enklere for EØS-statene, andre pliktsubjekter og rettighetssubjektene for etableringsreglene å vite hvilke krav som utgjør forbudte begrensninger, og dermed vil det også kunne være enklere å håndheve rettighetene.

Alle departementene har foretatt en kartlegging av regelverket på sine ansvarsområder, og ikke avdekket noen krav som nevnt i artikkel 14. Det er derfor ikke behov for endringer i eksisterende lover som følge av tjenestedirektivets krav. For å sikre tjenesteyters rettigheter til ikke å bli utsatt for slike krav i fremtiden, eller for krav som er blitt oversett i kartleggingen, er det etter departementets vurdering likevel nødvendig å gjennomføre bestemmelsen i artikkel 14 i lovs form.

Tjenestedirektivet gjør ingen endringer i gjeldende rett med hensyn til hvilke krav som kan være forbudt, men pålegger EØS-statene en vurderings-, rapporterings- og meldeplikt. Rapporteringsplikten følger av tjenestedirektivet artikkel 39.

I henhold til tjenestedirektivet artikkel 9 nr. 2 må EØS-EFTA-statene, i en rapport som skal gis til EFTAs overvåkingsorgan etter artikkel 39 nr. 1 senest 28. desember 2009, identifisere hvilke tillatelsesordninger staten har. EUs medlemsstater skal rapportere sine tillatelsesordninger til Kommisjonen. For øvrig er rapporteringsplikten den samme for alle EØS-statene. EØS-statene må begrunne på hvilken måte hver enkelt tillatelsesordning oppfyller vilkårene i artikkel 9 nr. 1. Dette innebærer at EØS-statene må lage en oversikt over alle tillatelsesordninger som eksisterer i den enkelte staten, og som faller inn under tjenestedirektivets virkeområde. Rapporteringsplikten omfatter kun eksistensen av tillatelsesordninger og ikke kriteriene og vilkårene for å gi slik tillatelse.

Hvert departement har kartlagt hvilke tillatelsesordninger i norsk rett som faller inn under tjenestedirektivet artikkel 9, og om disse oppfyller vilkårene i tjenestedirektivet artikkel 9. Departementene har også kartlagt krav som faller inn under artikkel 15 nr. 2 og artikkel 25. Det er i forbindelse med denne kartleggingen ikke identifisert behov for noen endringer i eksisterende tillatelsesordninger eller krav som følge av tjenestedirektivet.

Oppbyggingen av tjenestedirektivet bygger på EØS-avtalens system med skille mellom regler om etablering og regler om grenseoverskridende tjenesteytelser, også kalt midlertidige tjenesteytelser. Skillet mellom etableringssituasjoner og tilfeller av grenseoverskridende tjenesteyting har betydning for hvilken EØS-stats rett som kommer til anvendelse på tjenesteyteren. Dersom tjenesteyteren ikke kan regnes som etablert i den EØS-staten der tjenesten ytes, kommer reglene om midlertidige tjenester til anvendelse. Med etableringsstat menes den staten der tjenesteyteren er registrert som foretak. Med vertsstat menes den staten der tjenesteyteren tilbyr sine tjenester, men hvor vedkommende ikke er etablert.

Reglene om grenseoverskridende tjenesteyting i EØS-avtalen får anvendelse på tre forskjellig forhold. Det første er der ytelsen i seg selv er grensekryssende. Det andre forholdet er der tjenesteyteren fysisk begir seg til en annen medlemsstat for å yte tjenesten i det som da kalles vertsstaten. I henhold til praksis fra EF- og EFTA-domstolen omfatter EØS-avtalen også en tredje situasjon, der tjenestemottakeren begir seg til tjenesteyterens etableringsstat for å motta tjenesten der.

Utgangspunktet for artikkel 16 nr. 1 første og annet ledd er at en tjenesteyter har rett til å yte tjenester i andre EØS-stater enn etableringsstaten. Første og annet ledd sammenholdt ser ut til å stadfeste prinsippet i EØS-avtalen 36, som forbyr restriksjoner på friheten til å yte tjenester i en annen EØS-stat enn etableringsstaten.

Krav til tjenesteytere må for det første tilfredsstille prinsippet om likebehandling. Sammenlignet med gjeldende EØS-rett innebærer kravet om likebehandling en formell innskrenkning av hva slags krav som kan gjøres gjeldende overfor tjenesteytere fra andre EØS-stater. Likebehandlingskravet i artikkel 16 innebærer altså et absolutt forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet.

I tjenestedirektivet artikkel 16 er hensynene som kan begrunne en restriksjon begrenset til offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelsen og miljøvern. Sammenlignet med gjeldende EØS-rett innebærer derfor artikkel 16 nr. 1 tredje ledd bokstav b) en innskrenkning av de hensyn det er tillatt å legge vekt på for å begrunne en restriksjon på grenseoverskridende tjenesteyting. Det må likevel kunne legges til grunn at EØS-statene har et visst handlingsrom til å avgjøre hva som utgjør offentlig orden i lys av nasjonale behov og verdier.

Begrepet offentlig sikkerhet tilsvarer det engelske public security. Også her kreves det at tiltaket gjelder en reell og alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse. Innholdet i begrepet folkehelsen er ikke spesifikt definert av EF-domstolen, men relevant rettspraksis tyder på at også her må det foreligge en reell og alvorlig trussel.

Artikkel 16 nr. 1 tredje ledd bokstav c) sier at krav som gjøres gjeldende overfor en tjenesteyter fra en annen EØS-stat må respektere proporsjonalitetsprinsippet. Prinsippet innebærer et krav om forholdsmessighet mellom restriksjonene og det formålet som skal oppnås. Proporsjonalitetsprinsippet anvendes i enhver vurdering av om et nasjonalt tiltak er i overensstemmelse med EØS-rettens regler om fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer. Det finnes derfor en stor mengde rettspraksis som omhandler proporsjonalitetsprinsippet og hvordan dette skal forstås.

Artikkel 16 nr. 2 bokstav a) sier at EØS-statene ikke kan pålegge tjenesteytere å etablere seg i den EØS-staten der tjenesten ytes. Det foreligger altså en presumpsjon for at et pålegg om etablering er en restriksjon på tjenesteyterens rett til fri bevegelighet i det indre marked, i strid med tjenestedirektivet artikkel 16 nr. 1.

Artikkel 16 nr. 2 bokstav b) sier at vertsstaten ikke kan kreve at en tjenesteyter fra en annen EØS-stat må ha tillatelse fra ansvarlig myndighet i vertsstaten for å yte den bestemte tjenesten. Det foreligger altså en presumpsjon for at et krav om tillatelse er en restriksjon på tjenesteyterens rett til fri bevegelighet i det indre marked, i strid med tjenestedirektivet artikkel 16 nr. 1.

Artikkel 16 nr. 2 bokstav g) inneholder en presumpsjon for at restriksjoner på adgangen til å yte tjenester som er omtalt i artikkel 19, er i strid med prinsippet om rett til å yte tjenester i tjenestedirektivet artikkel 16 nr 1. Artikkel 19 forbyr begrensninger på adgangen til å motta tjenester.

Tjenestedirektivet artikkel 16 nr 1. første og andre ledd slår fast retten for tjenesteytere til å yte tjenester i en annen EØS-stat enn den de er etablert i. Retten til å yte tjenester på midlertidig basis følger av EØS-avtalen artikkel 36, og gjelder derfor som norsk lov, jf. EØS-loven § 1. Etter departementets vurdering er det derfor ikke strengt nødvendig å duplisere denne retten i en egen lovbestemmelse. I høringsnotatet ble det foreslått at loven kun gjenspeiler tjenestedirektivets bestemmelser om hvilke restriksjoner som kan oppstilles på denne retten samt unntaket fra dette, siden dette er de reelle endringene i forhold til EØS-avtalens generelle bestemmelser.

Departementet mener at høringsnotatets utkast til gjennomføring av tjenestedirektivet artikkel 16 i all hovedsak bør videreføres i forslaget til tjenesteloven. Av hensyn til en helhetlig utforming av paragrafen og informasjon til brukerne, foreslår departementet at det tas inn en bestemmelse som uttrykkelig gjenspeiler retten til å yte tjenester i Norge for tjenesteytere som er etablert i en annen EØS-stat.

Artikkel 17 nr. 1 bestemmer at artikkel 16 ikke kommer til anvendelse på tjenester av allmenn økonomisk interesse som ytes midlertidig i en annen EØS-stat enn etableringsstaten. Unntaket for tjenester av allmenn økonomisk interesse innebærer i praksis at artikkel 16 ikke kommer til anvendelse for de offentlige eller offentlig finansierte tjenestene som omfattes av tjenestedirektivet. I Norge vil dette innebære at regulering av tjenester av allmenn økonomisk interesse ikke påvirkes av tjenestedirektivet artikkel 16. Slik regulering kan i henhold til unntaket gjøres gjeldende overfor en tjenesteyter fra en annen EØS-stat, uavhengig av hvordan samme tjenesteytelse er regulert eller definert i tjenesteyterens etableringsstat.

Samferdselsdepartementets vurdering tilsier at posttjenester fullt ut er unntatt fra virkeområdet til tjenestedirektivet, se avsnitt 4.3.10.

Unntakene innebærer videre at tjenestedirektivets regler om midlertidig tjenesteyting ikke kommer til anvendelse på tjenester av allmenn økonomisk interesse som faller inn under eldirektiv II og gassmarkedsdirektiv II. Det er dermed ikke sagt at de øvrige bestemmelsene i tjenestedirektivet får anvendelse på energisektoren. Etter forrangsbestemmelsen i tjenestedirektivets artikkel 3 nr. 1, jf. artikkel 9 nr. 3, vil særskilt sektorregulering i el- og gassdirektivene gå foran tjenestedirektivet ved eventuell motstrid.

I henhold til artikkel 17 nr. 1 bokstav d) kommer artikkel 16 ikke til anvendelse på tjenester som gjelder distribuering og levering av vann, samt tjenester som gjelder spillvann. Unntaket gjelder for alle forhold ved de tjenestene som er nevnt, forutsatt at tjenesten anses som en tjeneste av allmenn økonomisk interesse.

I henhold til artikkel 17 nr. 1 bokstav d) kommer artikkel 16 heller ikke til anvendelse på avfallsbehandlingstjenester.

I henhold til artikkel 17 nr. 2 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse på saker som omfattes av europaparlaments- og rådsdirektiv 96/71/EF om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting (utsendingsdirektivet). Utendingsdirektivet har forrang foran tjenestedirektivet, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav a).

I henhold til artikkel 17 nr. 3 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse på saker som omfattes av europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Artikkel 16 får dermed ikke anvendelse på tjenester som krever advokat- eller rettshjelpsbevilling, såfremt forholdet reguleres av direktiv 77/249/EØF.

I henhold til artikkel 17 nr. 5 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse på rettslig inkasso, altså virksomhet som innebærer innkreving av gjeld gjennom domstolene.

I henhold til artikkel 17 nr. 6 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse på saker som omfattes av del II i europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, samt krav i EØS-staten der tjenesten ytes som reserverer en virksomhet for et bestemt yrke.

I henhold til artikkel 17 nr. 9 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse på EØS-statenes mulighet til å kreve visum eller oppholdstillatelse for ikke-EØS-borgere som flytter fra en EØS-stat til en annen i sammenheng med tjenesteytingen. Bestemmelsen medfører at krav til visum, oppholdstillatelse eller meldeplikt for tjenesteytere som er statsborgere i land utenfor EØS, som følger av Norges forpliktelser etter Schengen-konvensjonen, kan opprettholdes. Unntaket innebærer også at tilsvarende krav kan gjøres gjeldende overfor tredjelandsborgere som ikke omfattes av Schengen-konvensjonen, herunder tredjelandsborgere som flytter direkte fra en stat som ikke er part i Schengen-konvensjonen.

I henhold til artikkel 17 nr. 10 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse på forhold innen avfallstransporttjenester som reguleres av rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innenfor, inn i og ut av Det europeiske fellesskap.

I henhold til artikkel 17 nr. 11 kommer artikkel 16 ikke til anvendelse på opphavsrett og beslektede rettigheter eller industriell eiendomsrett. Artikkel 16 kommer heller ikke til anvendelse på rettigheter som omfattes av rådsdirektiv 87/54/EØF av 16. desember 1986 om rettslig vern av halvlederprodukters kretsmønstre og av europaparlaments- og rådsdirektiv 96/9/EF av 11. mars 1996 om rettslig vern av databaser. Begrunnelsen for unntaket er at nasjonale regler knyttet til beskyttelse av immaterielle rettigheter skal kunne gjøres gjeldende overfor grenseoverskridende tjenesteytere.

Det legges til grunn at unntaket i artikkel 17 nr. 11 om immaterielle rettigheter ikke kan forstås utelukkende som eksistensen av rettigheten ettersom det ikke dekker noe tjenesteelement, men at unntaket derfor også må forstås slik at administrering av rettighetene omfattes.

I henhold til artikkel 17 nr. 13 kommer ikke artikkel 16 til anvendelse på forhold regulert av europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/43/EF av 17. mai 2006 om lovfestet revisjon av årsregnskap og konsernregnskap (revisjonsdirektivet). Unntaket gjelder kun for revisjonstjenester, og ikke for revisjonsvirksomhet som sådan. Det nærmere innholdet i revisjonstjenestebegrepet er imidlertid uavklart.

Finansdepartementet er kjent med at det internt i EU søkes å avklare forholdet mellom revisjonsdirektivet, yrkeskvalifikasjonsdirektivet (direktiv 2005/36/EF) og tjenestedirektivet. Finansdepartementet har vist til at det er behov for en nærmere vurdering av dette forholdet. En slik vurdering vil bli foretatt av Finansdepartementet i forbindelse med gjennomføringen av yrkeskvalifikasjonsdirektivet for revisorer.

I henhold til artikkel 17 nr. 14 kommer ikke artikkel 16 til anvendelse på krav om registrering av kjøretøy som er leaset i en annen EØS-stat. Unntaket har bakgrunn i store forkjeller mellom EØS-statene når det gjelder bilavgifter, og skal sikre at EØS-statene kan kreve at biler som normalt befinner seg på deres territorium, skal registreres der. Direktivet anerkjenner altså utgangspunktet om at hver stat har en rett til å kreve registrering av kjøretøy som vanligvis benyttes der.

I henhold til artikkel 18 nr. 1 kan en EØS-stat gjøre unntak fra artikkel 16 i enkeltsaker når tiltaket er knyttet til tjenestesikkerhet.

Unntaksadgangen skal kun benyttes i særlige tilfeller. Tiltak må rettes mot en konkret tjenesteyter i en bestemt situasjon. Det kan ikke vedtas generelle bestemmelser for en bestemt type tjeneste eller for en kategori av tjenesteytere i medhold av artikkel 18.

Tjenestedirektivet kapittel IV avsnitt 2 omhandler tjenestemottakers rettigheter. Rettighetene etter kapittel IV avsnitt 2 kan bare påberopes av en fysisk eller juridisk person som mottar eller har til hensikt å motta en tjeneste. Kapittel IV avsnitt 2 retter seg mot myndighetene i EØS-statene, med det er like fullt klart at tjenestemottaker utleder rettigheter fra bestemmelsene. Tjenesteytere som får plikter etter bestemmelsen kan være både et offentlig organ som yter en tjeneste og en privat tjenesteyter.

I henhold til artikkel 19 kan ikke EØS-statene pålegge en tjenestemottaker krav som begrenser bruken av en tjeneste fra en tjenesteyter som er etablert i en annen EØS-stat. Artikkel 19 må etter dette forstås som et forbud mot forskjellsbehandling, slik at generelle begrensninger som ikke forskjellsbehandler, som hovedregel vil være tillatt.

Det er i utgangspunktet logisk at de samme unntakene gjelder for avledede rettigheter som for hovedrettigheten, og at unntakene i artiklene 16 og 17 derfor får anvendelse også på artikkel 19. Inndelingen av kapittel IV i tjenestedirektivet taler imidlertid mot dette. Inndelingen og ordlyden i overskriftene tilsier at unntakene som gjelder for adgangen til å yte tjenester ikke får anvendelse på retten til å motta tjenester. På denne bakgrunn legges det til grunn at unntakene fra retten til å yte tjenester i direktivet artikkel 16, og unntakene i artikkel 17, ikke gjelder for retten til å motta tjenester i artikkel 19.

I henhold til artikkel 20 nr. 1 skal EØS-statene påse at tjenestemottakeren ikke underlegges krav som innbærer forskjellsbehandling. Bestemmelsen regulerer situasjonen der en tjenestemottaker fra annen EØS-stat ønsker å motta en tjeneste i tjenesteyterens etableringsstat, både ved å reise dit, og ved å kjøpe en tjenesteytelse som i seg selv er grensekryssende. Det er i slike tilfeller ikke tillatt å stille krav som forskjellsbehandler basert på mottakerens statsborgerskap, bosted eller etableringsstat.

Tjenestedirektivet artikkel 39 nr. 5 annet ledd forplikter EØS-statene til å melde iverksetting av nye krav som kan gjøres gjeldende i henhold til artikkel 16 nr. 1. Meldeplikten for nye regler er en løpende plikt. Departementet foreslår å gjennomføre meldeplikten ved en endring i EØS-høringsloven.

Godt administrativt samarbeid mellom myndighetene i de 30 EØS-statene er en av forutsetningene for et velfungerende indre marked, noe som også understrekes i tjenestedirektivets fortale punkt 105. Regler om tilsyn med tjenesteytere forvaltes i EØS-statene av myndigheter på både lokalt, regionalt og nasjonalt plan. Forvaltningen er ulikt organisert i de forskjellige statene og det er behov for et felles system som sikrer effektivt samarbeid over statsgrensene, mellom de ansvarlige myndighetene. En viktig del av tjenestedirektivet er derfor bestemmelsene i kapittel VI om administrativt samarbeid mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene. Det viktigste er at tjenestedirektivet artikkel 28 nr. 1 slår fast at EØS-statene har plikt til å samarbeide om tilsyn med tjenesteytere. Det har frem til nå ikke eksistert formelle samarbeidskanaler eller formelle plikter til samarbeid i samme utstrekning som under tjenestedirektivet.

Artikkel 28 nr. 1 bestemmer at EØS-statene skal gi hverandre gjensidig bistand, og skal iverksette tiltak for effektivt samarbeid med hverandre for å sikre tilsyn med tjenesteyterne og de tjenestene de yter. Resten av artikkel 28 og de øvrige bestemmelsene i kapittel VI presiserer hva samarbeidsplikten innebærer og hvordan samarbeidet skal gjennomføres. Det fremgår av fortalen punkt 106 at begrepet "tilsyn" i kapittelet om administrativt samarbeid, dekker aktiviteter som kontroll, innhenting av informasjon, problemløsing, håndheving og ilegging av sanksjoner samt etterfølgende oppfølgningstiltak.

Hvilke plikter ansvarlige myndigheter har vil være avhengig av om de opptrer som etableringsstatens tilsynsmyndighet eller vertsstatens tilsynsmyndighet. Med etableringsstaten menes den EØS-staten der tjenesteyteren er etablert. Med vertsstaten menes den EØS-staten der tjenesten ytes på midlertidig basis.

Fortalen punkt 108 utdyper forholdet mellom den generelle bistandsplikten og mer konkrete bistandsplikter i kapittel 6. Det fremgår at visse plikter til gjensidig bistand kommer til anvendelse både ved midlertidig tjenesteyting og ved etablering, mens andre plikter til gjensidig bistand kun bør komme til anvendelse i saker om midlertidig tjenesteyting.

Fortalen punkt 108 sier også at andre plikter igjen bør komme til anvendelse i alle saker knyttet til midlertidig tjenesteyting, herunder områder som ikke omfattes av bestemmelsen om fri bevegelighet av tjenester. Det fremstår av ordlyden som noe uklart hva som menes med denne uttalelsen. Referansen til bestemmelsen om fri bevegelighet av tjenester gjelder artikkel 16 om rett til å yte tjenester. Trolig viser uttalelsen til at fordelingen av plikter mellom etableringsstaten og vertsstaten i artiklene 30 og 31, omfatter tilsyn med krav som kan ilegges i medhold av tjenestedirektivet artikkel 16. For tjenester som er omfattet av direktivet, men unntatt fra artikkel 16 gjennom artikkel 17, understreker fortalen punkt 108 at reglene om bistandsplikt i kapittel VI vil komme til anvendelse også for disse, i den utstrekning de passer.

Kommisjonen har allerede utviklet et elektronisk informasjonssystem for samarbeid mellom ansvarlige myndigheter under yrkeskvalifikasjonsdirektivet, som heter Internal Market Information System (IMI). Sammen med EØS-statene er det besluttet at dette systemet skal videreutvikles og tilpasses det administrative samarbeidet under tjenestedirektivet. Kommisjonen tar sikte på å vedta utfyllende regelverk om bruken av IMI i samsvar med fullmakten i artikkel 36. En beslutning fra Kommisjonen med utfyllende regelverk vil måtte innlemmes i EØS-avtalen på vanlig måte.

I artikkel 4 nr. 4 er etableringsstat definert som den EØS-staten der yteren av den aktuelle tjenesten er etablert. Av tjenestedirektivet fortalen punkt 37 går det frem at tjenesteyterens etableringsstat skal fastsettes i samsvar med rettspraksis fra EF- og EFTA-domstolen. Tjenestedirektivet gjør ingen endringer i gjeldende rett på dette punktet. Hvilken EØS-stat som er etableringsstaten, har betydning for å fastsette EØS-statenes tilsyns- og bistandsplikter. Etableringsstaten har blant annet plikt til, på oppfordring fra andre EØS-stater, å foreta kontroller, inspeksjoner og undersøkelser samt å gi opplysninger om tjenesteyteren.

Artikkel 29 nr. 1 slår fast at når det gjelder tjenesteytere som midlertidig utfører tjenester i en annen EØS-stat enn der de er etablert, skal etableringsstaten på forespørsel fra en annen EØS-stat gi informasjon om tjenesteytere som er etablert der. Dette omfatter særlig bekreftelse på at tjenesteyteren er etablert i EØS-staten og, så langt det er kjent, ikke utøver sin virksomhet på ulovlig måte.

Ifølge artikkel 29 nr. 2 skal etableringsstaten utføre de kontroller, inspeksjoner og undersøkelser som vertsstaten anmoder om. Etableringsstaten skal deretter informere om resultatene og eventuelt hvilke tiltak som er truffet. I denne sammenheng skal ansvarlig myndighet opptre så langt de har fullmakt til det i sitt respektive lovverk. Ansvarlig myndighet i etableringsstaten fastsetter hvilke tiltak som er mest egnet i den enkelte sak for å oppfylle anmodningen fra vertsstaten.

Artikkel 32 nr. 1 bestemmer at når en EØS-stat blir oppmerksom på alvorlige spesifikke handlinger eller omstendigheter knyttet til en tjenestevirksomhet som vil kunne føre til alvorlig skade for personers helse eller sikkerhet, eller på miljøet, på eget eller andre EØS-staters territorium, skal EØS-staten underrette etableringsstaten, andre berørte EØS-stater og henholdsvis EFTAs overvåkingsorgan (for EØS-EFTA-statene) eller Kommisjonen (for medlemsstatene) innen kortest mulig tid. Bakgrunnen for bestemmelsen er å sørge for effektivt tilsyn med tjenesteyteren, og spesielt å beskytte tjenestemottakerne.

I henhold til artikkel 33 nr. 1 skal EØS-statene, på anmodning fra ansvarlig myndighet i en annen EØS-stat og i overensstemmelse med nasjonal lovgivning, gi opplysninger om disiplinære eller administrative tiltak eller strafferettslige sanksjoner og beslutninger, samt avgjørelser vedrørende insolvens eller konkurs som involverer bedrageri, som ansvarlig myndighet har ilagt tjenesteyteren og som er direkte relevant for tjenesteyterens kompetanse eller faglige troverdighet. EØS-staten som gir slike opplysninger, skal underrette tjenesteyteren om dette.

Opplysninger om en persons vandel utleveres i dag etter regler i strafferegistreringsloven og ‑forskriften. Det fremgår av forskriften § 13 at opplysninger normalt utstedes direkte til den attesten gjelder. Vedkommende legger selv attesten frem for kompetent myndighet. Fornyings- og administrasjonsdepartementet legger til grunn at denne typen ordninger, som ivaretar den registrertes personvern, vil kunne videreføres ved gjennomføring av tjenestedirektivet.

Fullmakten til å gi utfyllende regler til tjenestedirektivet tilligger Kommisjonen i samsvar med de prosedyreregler som er redegjort for i proposisjonen. Det er kun Kommisjonen som gis fullmakt til å gi slike utfyllende regler. EFTAs overvåkingsorgan vil ikke ha fullmakt til å utfylle tjenestedirektivet. Siden Norge ikke er medlem i EU, vil Norge ikke kunne delta fullt ut i komitologiprosedyren som Kommisjonen må iverksette for å utarbeide reglene. Gjennom EØS-avtalen artikkel 100 vil Norge ha innpass i komiteene og delta i de uformelle drøftelsene, men vil ikke ha stemmerett og kan heller ikke overvære stemmegivningen.

Eventuelle utfyllende regler til tjenestedirektivet, som blir fastsatt av Kommisjonen i samsvar med komitologiprosedyrene, vil måtte innlemmes i EØS-avtalen på vanlig måte. Dersom Norge skal kunne delta i nettverket av myndigheter som nevnt i tjenestedirektivet artikkel 32 nr. 2, må eventuelle utfyllende regler innlemmes i EØS-avtalen.

Tjenestedirektivet pålegger EØS-statene en plikt til å opprette eller inneha et eller flere felles kontaktpunkter. Kontaktpunktet skal være elektronisk tilgjengelig. Alle søknadsprosedyrer eller andre formaliteter som er nødvendige for å kunne starte og utøve tjenestevirksomhet, skal være elektronisk tilgjengelig og skal enkelt kunne fullføres elektronisk ved det relevante kontaktpunktet, overfor den ansvarlige myndighet.

Norge har allerede et kontaktpunkt i Altinn-portalen, som drives av Brønnøysundregistrene. Altinn har den infrastrukturen og funksjonaliteten som kreves for å kunne etterleve kravene i tjenestedirektivet. Det er imidlertid få av tjenestene som omfattes av tjenestedirektivet, som per i dag er tilgjengelig i Altinn-portalen. Det må derfor påregnes noe arbeid for å oppgradere Altinn i tråd med virkeområdet for tjenestedirektivet.

Altinn må tilrettelegges slik at nødvendig informasjon og elektroniske skjemaer fra ansvarlige myndigheter er lett tilgjengelig for norske og utenlandske næringsaktører. Brønnøysundregistrene får et redaktør- og samordningsansvar, tilsvarende det de har i dag på områder som ikke dekkes av tjenestedirektivet, men der Altinn er et kontaktpunkt. Ansvaret for oppdatering av informasjonen og de elektroniske søknadsprosessene vil som i dag ligge hos den enkelte ansvarlige myndighet. Brønnøysundregistrene overtar med andre ord ikke ansvaret for verken informasjon, registreringer eller saksbehandling.

Departementet forventer behov for ressurser i form av personell og kompetanse ved Brønnøysundregistrene for at Altinn skal kunne operere som kontaktpunkt i tråd med tjenestedirektivet. Det understrekes at Stortinget ikke med dette forventes å ta stilling til finansieringen. Eventuelle bevilgningsbehov vil bli forelagt Stortinget i de ordinære budsjettprosessene. Brønnøysundregistrene vil dele arbeidet med å utvikle Altinn som kontaktpunkt i henhold til tjenestedirektivet i to faser. I første fase opprettes et forenklet kontaktpunkt innenfor dagens Altinn-løsning og parallelt utvikles et fullverdig kontaktpunkt som en del av Altinn II, som kan forventes å være klar i overgangen 2010-2011.

For myndighetene som har ansvar for de ulike registrerings- og tillatelsesordninger, vil det i større eller mindre grad måtte settes av ressurser for å tilrettelegge nødvendig informasjon og nødvendige søknadsprosesser elektronisk slik at brukerne kan fylle dem ut via Altinn-portalen.

Neste kapittel