Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

4. Vern av folkehelsen og det ytre miljø

Departementets forslag til kapittel 23 i straffeloven 2005 avløser straffeloven 1902 kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser, og inneholder bestemmelser om narkotikaovertredelser, dopingovertredelser, smitteoverføring, allmennfarlig forgiftning og alvorlig miljøkriminalitet. Bestemmelsene verner flere ulike interesser – især vern av helse og miljø.

Kapittel 23 inneholder også en bestemmelse som viderefører straffeloven 1902 sin bestemmelse om grove voldsskildringer.

Straffelovkommisjonen gikk langt i å foreslå endringer av de gjeldende straffebestemmelsene mot narkotikaovertredelser. I sum ville kommisjonens forslag medføre en kraftig omlegging i mildere retning gjennom avkriminalisering og nedkriminalisering. Departementet foreslår på sin side å videreføre hovedtrekkene i dagens rettstilstand. Samtidig går departementet inn for at menneskelige hensyn, og da særlig hensynet til langvarige rusmisbrukere, skal varetas bedre enn i dag ved at det i større grad skal reageres med behandling og samfunnsstraff mot mindre alvorlige narkotikaovertredelser.

Straffenivået for narkotikaovertredelser har jevnt over vært høyt, men er i senere år justert noe ned og antallet straffutmålingsanker har sunket. Det skyldes nok at straffenivået, og da særlig for de mest alvorlige overtredelsene, var blitt uforholdsmessig høyt. Samtidig har kvantumet i de mest alvorlige sakene stadig økt, slik at en ønskelig gradering av straffenivået talte for en viss reduksjon.

Departementet foreslår at de gjeldende strafferammene i straffeloven 1902 videreføres. Det bør på samme måte som i dag gis strenge straffer for de profesjonelt pregede, alvorlige narkotikasakene. Samtidig er departementet enig i den varsomme nedjusteringen som over tid har funnet sted i straffenivået, særlig hva gjelder saker som omhandler narkotikaovertredelse knyttet til eget bruk. Slike tilfeller har en klart lavere straffverdighet enn befatning med narkotika som tar sikte på videresalg av større mengder narkotika. Samlet sett foreslår derfor departementet at den straffutmålingspraksis som nå etter hvert har festnet seg, videreføres, likevel slik at annen straff enn ubetinget fengsel i større grad bør anvendes i saker om videresalg av en liten mengde narkotika for å finansiere eget rusmisbruk.

Alkoholloven setter straff for ulike overtredelser av loven når disse er knyttet til "et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk".

Straffelovkommisjonen foreslår at straffebestemmelsen i alkoholloven overføres til straffeloven med i hovedsak samme innhold. Strafferammen på fengsel inntil 6 år foreslås videreført for forsettlige overtredelser. Kommisjonen foreslår at strafferammen for grovt uaktsomme overtredelser bør være markert lavere enn ved forsettlig overtredelse – dvs. bot eller fengsel inntil 2 år. Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag.

Departementet er enig med kommisjonen i at uaktsomme grove alkoholovertredelser gjennomgående bør bedømmes mildere strafferettslig enn forsettlige overtredelser. Det foreslås derfor en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år for uaktsomme grove alkoholovertredelser.

Straffeloven 1902 sin bestemmelse om dopingforbrytelser rammer "[d]en som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar ... dopingmiddel". Formålet med å innføre bestemmelsen i 1992 var å kunne ramme mer effektivt den som fremskaffer og omsetter dopingmidler. Besittelse og bruk av dopingmidler er ikke straffbart.

Straffelovkommisjonens standpunkt var at bruk av dopingsmidler ikke bør være straffbar. Det vises til at hovedformålet med et forbud om bruk av dopingmidler synes å være å unngå skade på brukeren. Etter kommisjonens syn bør straff først og fremst brukes for å motvirke handlinger som skader andre enn gjerningspersonen selv.

Departementet presiserer at det uten tvil fortsatt er behov for kriminalisering av ulovlig innførsel, tilvirkning, oppbevaring mv. av dopingsmidler, som blir foreslått videreført i lovforslaget. Det foreslås også at gjeldende strafferammer videreføres. Spørsmålet er om det er behov for i tillegg å sette straff for bruk, erverv og besittelse av dopingmidler. Det vil bety en nykriminalisering som bør ha vektige grunner for seg.

I lys av den politiske målsettingen om å bekjempe bruk av dopingmidler mer effektivt enn i dag, blant annet ved å påvirke folks holdninger, vil ikke departementet utelukke at det kan være aktuelt å foreslå å oppstille straff også for bruk, erverv og besittelse av enkelte dopingmidler. Et eventuelt forbud hører hjemme i legemiddelloven. Pr. i dag foreligger det imidlertid ikke et tilstrekkelig godt grunnlag til å slå fast at det foreligger en så klar årsakssammenheng mellom bruk av testosteron og anabole steroider og vold og aggressiv atferd at det kan begrunne en kriminalisering. Regjeringen går likevel inn for å vurdere å innta et forbud i legemiddelloven, og vil komme tilbake til spørsmålet ved en passende anledning.

Vegtrafikkloven setter straff for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand. Bestemmelsen omfatter både alkoholpåvirket kjøring og påvirkning av "annet berusende og bedøvende middel". Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Straffen er bøter eller fengsel inntil 1 år. Loven rammer også etterfølgende inntak av rusmidler. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år. Straffelovkommisjonen foreslår at promillegrensen heves fra 0,2 til 0,5 promille og fra 0,1 til 0,25 milligram pr. liter luft i henholdsvis blod og utåndingsluft.

Departementet kan ikke se at det er kommet til noen vesentlige nye momenter etter lovendringen i 2001. Departementet følger ikke opp Straffelovkommisjonens forslag om å heve promillegrensen.

Etter vegtrafikkloven er medvirkning til promillekjøring som hovedregel ikke straffbar. Straffelovkommisjonen foreslår ikke at slik medvirkning til overtredelse av vegtrafikkloven skal unntas fra den generelle medvirkningsbestemmelsen i ny straffelov.

Departementet slutter seg til forslaget, slik at den generelle medvirkningsregelen i straffeloven 2005 vil gjelde for kjøring i påvirket tilstand. Eksempelvis vil den som oppfordrer en påvirket person til å kjøre, kunne rammes som medvirker til promillekjøring.

Etter vegtrafikkloven er forsøk på promillekjøring likestilt med fullbyrdet overtredelse. Straffelovkommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Departementet går i samråd med Samferdselsdepartementet inn for at vegtrafikklovens alminnelige straffbestemmelse endres slik at forsøk på overtredelse normalt ikke straffes.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke noen endring i strafferammen på bot eller fengsel inntil 1 år. Departementet er enig i dette.

Vegtrafikkloven rammer inntak av rusmidler de første seks timer etter kjøringen, når føreren "forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning pågrunn av kjøringen". Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år.

Det foreslås ingen endring i gjeldende rett bortsett fra at departementet er enig med kommisjonen at det heller ikke her bør gjøres unntak fra den generelle medvirkningsregelen.

I 1982 ble bestemmelsen om grove voldsskildringer gjeninnført i straffeloven. Bestemmelsen setter straff for ulike former for befatning med film, videogram eller liknende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer. Etter en lovendring i 1998 omfatter den alle medier som kan formidle levende bilder, typisk film, videogram, fjernsynssendinger og dataspill. Enkeltbilder omfattes derimot ikke.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen med enkelte endringer. Kommisjonen mener at det er tilstrekkelig at bestemmelsen rammer grov uaktsomhet. Videre foreslås det at kriteriet "underholdningsøyemed" gis en annen utforming.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag. Bestemmelsen har som formål å beskytte barn og ungdom. Det er tilnærmet enighet om at grove voldskildringer kan ha skadelige virkninger på disse gruppene. Hovedformålet med bestemmelsen er å ha en mulighet til å gripe inn mot virkelig grove og spekulative voldsskildringer.

Straffeloven 1902 setter straff for den som har skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, og som forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år for forsettlig overtredelse, og 3 år ved uaktsom overtredelse.

Kommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen med enkelte endringer. Det foreslås en oppdeling i vanlig, grov og grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte.

Departementet er enig med kommisjonen i at det foretas en oppdeling i særskilte bestemmelser om vanlig og grov overføring av smitte. Kommisjonen foreslår – i tråd med sitt generelle standpunkt – at uaktsomhetsansvaret bare skal omfatte grov uaktsomhet. Etter departementets vurdering er det innenfor smittevernområdet og det vern som gis mot overføring og utbredelse av allmennfarlige sykdommer, nødvendig av effektivitetshensyn at også vanlig uaktsomhet rammes. Dette er den løsning som loven i dag har, og det er den løsningen som departementet foreslår videreført for øvrige allmennfarlige lovbrudd.

Når det gjelder innholdet i uaktsomhetsansvaret, er det ikke tilstrekkelig for å bedømmes som uaktsom at man har hatt ubeskyttet sex uten å teste seg. For at man skal kunne bli bedømt som uaktsom, må man ha hatt en konkret foranledning som gjør at det fremstår som klanderverdig ikke å teste seg.

Når det gjelder strafferammer, går departementet i lovforslaget om vanlig overføring av smitte eller fare for smitte inn for en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år for forsettlige overtredelser. Det foreslås å videreføre en øvre strafferamme på fengsel inntil 1 år for uaktsomme overtredelser. For grov forsettlig overtredelse foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år. Dette viderefører den øvre strafferammen i straffeloven 1902, og er tilstrekkelig etter departementets oppfatning.

Straffeloven 1902 setter straff for den som volder allmenn forgiftning eller fare for slik forgiftning.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 1902 og departementet er i hovedsak enig i dette. Som kommisjonen mener departementet at bestemmelsen er nokså vanskelig tilgjengelig, og departementet har i forslaget søkt å forenkle bestemmelsen.

Departementet foreslår en øvre strafferamme på fengsel inntil 15 år for forsettlige overtredelser. Dette er en nedjustering av gjeldende øvre strafferamme på 21 år, men departementet tar ikke sikte på å endre straffenivået For uaktsomme overtredelser foreslår departementet en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år. Dette er en vesentlig heving av gjeldende strafferamme på fengsel inntil 1 år i straffeloven 1902, men departementet mener at det er nødvendig med en slik strafferamme for å kunne oppnå den ønskede gradering i straffutmålingen i de aller groveste tilfellene.

Departementet foreslår videre en bestemmelse om forbund om spredning av gift mv.

Bestemmelsen om straff for de alvorligste formene for miljøkriminalitet fra 1993 innebærer en vesentlig straffskjerping for slike lovbrudd. Generalklausulen om miljøkriminalitet er et supplement til straffebestemmelser i spesiallovgivningen, og signaliserer en opprioritering av innsatsen mot miljøkriminalitet.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse om alvorlig miljøkriminalitet som svarer til den i straffeloven 1902.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag. Det foreslås imidlertid at kulturminnekriminalitet tas ut av generalklausulen om miljøkriminalitet og i stedet reguleres i en egen straffebestemmelse. Departementet foreslår å heve den øvre strafferammen fra fengsel inntil 10 år til fengsel inntil 15 år. Begrunnelsen er todelt: For det første kan det i enkelte tilfeller være behov for en høyere strafferamme for å kunne utmåle en riktig straff for de mest alvorlige overtredelsene. For det andre peker departementet på at særlig alvorlige miljøskader kan oppstå som en følge av at det i dagens moderne samfunn utøves aktiviteter som kan ha uoverskuelige følger for miljøet. Derfor mener departementet at strafferammene for alvorlig miljøkriminalitet bør være så vide at det lar seg gjøre å utmåle en straff som gir et riktig uttrykk for handlingens straffverdighet.

Departementet foreslår videre en bestemmelse om forbund om alvorlig miljøkriminalitet. Straffeloven 1902 har ingen tilsvarende forbundsbestemmelse. Departementet mener det er gode grunner for å ha en forbundsbestemmelse på dette området. Særlig antas det at bestemmelsen vil kunne ha et nedslagsfelt ved ulike former for alvorlig faunakriminalitet. Det foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år.

Departementet foreslår at kulturminnekriminalitet reguleres i et eget straffebud. Det er særlig hensynet til gjennomføring av internasjonale forpliktelser og lovtekniske hensyn som begrunner departementets forslag. Når det gjelder utformingen av et straffebud om alvorlig kulturminnekriminalitet, foreslår departementet at gjeldende rett videreføres.

Kapittel 14 i straffeloven 1902 inneholder til sammen 25 paragrafer. Selv om lovforslaget til kapittel 23 viderefører mange av straffebestemmelsene, er det en rekke av bestemmelsene som foreslås ikke videreført eller overført til spesiallovgivningen. Det vises til proposisjonen for en oversikt over disse.

Komiteen viser til at rusmisbruk er et alvorlig samfunnsproblem som kun kan bekjempes gjennom et bredt spekter av virkemidler. Gode og trygge oppvekstvilkår, et skole- og helsevesen som favner alle og myndigheter som har et godt apparat til å fange opp problemer på et tidlig tidspunkt, er helt nødvendig for å forebygge rusmisbruk. Politi og rettsapparat har også en viktig funksjon når det gjelder bekjempelse av narkotika. Straffebud som rammer alt fra besittelse til eget bruk til innførsel av store kvanta narkotiske stoffer, gir viktige signaler om at samfunnet vil bekjempe narkotikabruk. Komiteen ser det som viktig at også straffeloven 2005 tydelig signaliserer at samfunnet slår ned på narkotikakriminalitet.

Komiteen vil vise til diskusjonen i Straffelovkommisjonen og den generelle samfunnsdebatten rundt legalisering av bruk, besittelse og erverv av narkotiske stoffer. Straffelovkommisjonens flertall argumenterer for legalisering med at skadevirkningene kun rammer brukerne og fordi hensynet til langtkomne narkomane taler for legalisering.

Komiteen er av den oppfatning at straff ikke er det eneste virkemiddelet for å få bukt med narkotikaproblemene. Forebyggende arbeid i videste forstand er viktigst for å hindre flere i å bli rusavhengige.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at bruk, erverv og besittelse av narkotika fortsatt skal være straffbart. Å skulle legalisere i en tid hvor en ser økende misbruk, vil være et galt signal å gi unge mennesker i en valgsituasjon og vil kunne bidra til ufarliggjøring av narkotiske stoffer. Dertil kommer at narkotikamisbruk er et stort samfunnsproblem, og ikke bare påvirker den enkelte bruker. Også familie og venner, samfunnsøkonomien og den generelle tryggheten i samfunnet, bl.a. gjennom økt narkotikatrafikk og vinningskriminalitet, blir påvirket av narkotikamisbruk.

Komiteen viser til at Straffelovkommisjonen går inn for en vesentlig nedjustering i straffenivået for narkotikaovertredelser. De peker på at slike lovbrudd i dag straffes uforholdsmessig strengt i forhold til andre lovbrudd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å opprettholde dagens straffutmålingspraksis.

Komiteen mener grove narkotikaovertredelser er virksomhet som skader samfunnet og enkeltmennesker i stor grad. Komiteen vil understreke at politiet i narkotikabekjempelsen må ha hovedfokus på å ta bakmenn og sentrale aktører i leveranseleddene. Det er også her de strengeste straffene er nødvendige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen i tråd med Soria Moria-erklæringen, foreslår å heve straffenivået på drap, grov vold, vold i nære relasjoner og sedelighetsforbrytelser, mens straffenivået for narkotikaforbrytelser og en rekke andre forbrytelser opprettholdes som i dag. Sett i sammenheng vil forholdet i straffenivået mellom de ulike forbrytelseskategoriene derfor uansett justeres noe med straffeloven 2005.

Flertallet vil vise til St.meld. nr. 37 (2007–2008) Kriminalomsorgsmeldingen og behandlingen av Ot.prp. nr. 31 (2006–2007) om endringer i straffegjennomføringsloven som begge legger opp til økt bruk av samfunnsstraff som straffereaksjon. Flertallet vil understreke at for de minst alvorlige narkotikaovertredelsene, som typisk gjelder bruk/besittelse og overtredelser som typisk begås av gjengangere med et tungt rusmiddelmisbruk, i all hovedsak bør møtes med samfunnsstraff eller rusprogram/behandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er feil å bruke samfunnsstraff som reaksjon mot straffbare handlinger der gjerningsmannen har rusproblemer. Disse medlemmer viser til sitt forslag fremmet i Dokument nr. 8:73 (2008–2009) og forslag 14 i Innst. S. nr. 169 (2007–2008) om innføring av tvungen rusbehandling som egen straffereaksjon. Etter disse medlemmers oppfatning vil samfunnsstraff ikke gjøre noe med problemet, og de rusavhengige vil starte kriminalitet igjen for å skaffe penger til narkotika med en gang straffegjennomføringen er over. Av den grunn mener disse medlemmer man hjelper de rusavhengige ved å ilegge tvungen behandling. Dette har for øvrig vært foreslått av de rusavhengige selv, fordi de ikke klarer å gjennomføre frivillig behandling når abstinenser setter inn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til politiets straffesaksstatistikk for 2008, STRASAK 2008. Her fremkommer det klart at antallet anmeldte narkotikaforbrytelser har falt markant fra 2006 til 2008, og antallet for 2008 er blant de laveste på ti år. Disse medlemmer er sterkt kritiske til denne utviklingen. Det er bekymringsfullt at Regjeringen ikke er i stand til å iverksette tiltak for å håndheve narkotikalovgivningen. Oppklaringsprosenten faller tilsvarende. I media meldes det om narkotikaomsetning i boligstrøk som er ute av politiets kontroll, samtidig som hjelpetilbud til rusmiddelmisbrukere nedbygges. Dette gir etter disse medlemmers oppfatning svært negative signaleffekter til samfunnet.

Komiteen viser til at dagens straffebestemmelser rammer grove dopinglovbrudd som innførsel og overdragelse, mens bruk og erverv, samt besittelse av små mengder dopingmidler ikke er straffbart. Bruk og besittelse av små kvanta narkotika reguleres i legemiddelloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at spørsmålet om kriminalisering av bruk og besittelse av dopingmidler har vært gjenstand for diskusjon i lengre tid og under skiftende regjeringer. Flertallet viser bl.a. til Justisdepartementets høringsnotat 10. oktober 2001 samt Dokument nr. 8:104 (1997–1998) fra stortingsrepresentantene Grethe Fossli, Vidar Bjørnstad og Jon Olav Alstad, Dokument nr. 8:89 (2003–2004) fra stortingsrepresentantene Magnar Lund Bergo, May Hansen, Sigbjørn Molvik og Siri Hall Arnøy, og Dokument nr. 8:75 (2005–2006) fra stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Olemic Thommessen, Gunnar Gundersen og Elisabeth Aspaker som alle omhandler den samme tematikken. Temaet ble også berørt under høringen til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Høringsuttalelsene ved begge høringene sprikte, og temaet som var mest berørt var hvorvidt det er årsakssammenheng mellom doping og aggressiv adferd.

Flertallet understreker at det hevdes fra flere hold at det er en sammenheng mellom bruk av visse dopingmidler og voldelig adferd. Flertallet mener derfor at det å kriminalisere bruk, samt besittelse også av enkle brukerdoser av dopingmidler, kan ha en god holdningsskapende og skadereduserende effekt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at et forbud mot bruk og besittelse av dopingmidler hører hjemme i legemiddelloven og er glad for at Regjeringen i den angjeldende saken går inn for å vurdere å ta inn et slikt forbud her.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at regjeringspartiene har snudd også i spørsmålet om kriminalisering av dopingbruk og besittelse. Disse medlemmer er ikke overasket over dette, men vil påpeke at det hadde vært en fordel å ha standpunktene klare til behandlingen av straffeloven, slik at man fikk en mer avklart tilnærming til problemstillingene.

Disse medlemmer vil avvente Regjeringens utredning og eventuelle nye forslag før man tar stilling til dette spørsmål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre påpeker det faktum at Regjeringen har sviktet i å hindre dopingmiddeltilstrømming til landet. Doping medfører etter disse medlemmers oppfatning svært negative konsekvenser for samfunnet rundt de som misbruker preparatene, sannsynligvis voldsforekomst og aggresjon. Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har fremlagt forslag til nasjonal dopinglovgivning. Dette har vært etterlyst av Stortinget, og Høyre fremla forslag om dette så tidlig som i 2006. Slik lovgivning er viktig for å forebygge dopingmisbruk utenfor den organiserte idretten. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 39 (2006–2007).

Disse medlemmer viser også til at det er behov for å legge frem en egen handlingsplan for å bekjempe et tiltagende negativt kroppspress samt økende forekomst av spiseforstyrrelser blant gutter. Disse medlemmer finner det videre besynderlig at representanter for regjeringspartiene umiddelbart etter fremleggelsen av straffeloven, hvor kriminalisering ikke foreslås, offentlig varsler utredning av spørsmålet, noe man altså har hatt 3,5 år på seg å gjøre. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen snarest om å fremlegge en egen sak for Stortinget som redegjør for positive og negative sider ved kriminalisering av doping, samt inneholder prinsipielle betraktninger vedrørende kriminalisering av preparater som legevitenskapen ikke har tilstrekkelig kunnskap om virkningene av. I tillegg anmodes det om å fremlegge en nasjonal dopinglov og at det utarbeides en handlingsplan for å bekjempe et tiltagende negativt kroppspress samt økende forekomst av spiseforstyrrelser blant gutter.

På denne bakgrunn fremme disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge en sak for Stortinget som drøfter konsekvensene av økt dopingbruk i samfunnet, herunder en bred gjennomgang knyttet til spørsmålet om eventuell kriminalisering av bruk av doping."

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til nasjonal dopinglovgivning."

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en egen handlingsplan for å bekjempe et tiltagende negativt kroppspress samt økende forekomst av spiseforstyrrelser blant gutter."

Komiteen viser til at promillegrensen ble senket fra 0,5 til 0,2 i år 2000. Komiteen registrerer at Straffelovkommisjonen foreslår å reversere dette med bakgrunn i at det ikke er grunn til å hevde at en promille på mellom 0,2 og 0,5 påvirker evnen til å kjøre motorvogn. Komiteen slutter seg likevel til Regjeringens forslag om å videreføre dagens grense. Det vil gi et svært uheldig signal å reversere senkningen av promillegrensen som har blitt allment akseptert som en tydelig "nulltoleranse-regel". Mye tyder på at grensen på 0,2 har virket normskapende, og flere andre europeiske land følger nå etter og senker sine promillegrenser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget om å videreføre en straffebestemmelse mot spredning av allmennfarlige smittsomme sykdommer. Bestemmelsen har et generelt anvendelsesområde, men har de seneste år i praksis vært anvendt i HIV-smittetilfellene. Flertallet er tilfreds med at rettstilstanden nå foreslås endret slik at det utelukker straff om den som har blitt smittet eller utsatt for smittefare er en ektefelle, registrert partner eller samboer, og vedkommende har samtykket i å bli utsatt for faren. Dette vil forhindre en uheldig rettsforfølgning mellom nærstående, i tillegg til at sterke menneskelige hensyn taler for å frita for straff i slike tilfeller.

Flertallet viser til at det i flere av rettsavgjørelsene hvor dagens bestemmelse er anvendt, er snakk om overføring eller fare for overføring av smitte ved ubeskyttet seksuelt samkvem. Flertallet viser til at vurderingen av fare må foretas konkret av det enkelte tilfellet, og at for eksempel bruk av kondom fritar for straffansvar. Flertallet viser videre til at det i dag finnes medisiner som betydelig reduserer smittefaren, og at det er grunn til å tro at denne utviklingen fortsetter. Bruk av slik medisin vil ikke automatisk frita for straff, men for framtiden må det i disse tilfellene vurderes konkret om en person utgjør en smitterisiko i et slikt omfang at lovens vilkår er oppfylt.

Flertallet viser til forslaget om at det ikke lenger skal være et krav om at gjerningspersonen selv må være smittet, da et slikt krav vil kunne medføre at enkelte straffverdige handlinger faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Et krav om at gjerningspersonen selv må være smittet vil for eksempel medføre at spredning av legionella-bakterier fra kjøletårn ikke er omfattet av bestemmelsens virkeområde. Det er primært de sistnevnte tilfeller av smittespredning det er tilsiktet å ramme ved at det ikke lenger er krav om at man selv er smittet, og ikke for eksempel tilfeller av HIV-smitte.

Flertallet viser videre til at uaktsomhetsansvaret knyttes til tilfeller der det er utvist vanlig uaktsomhet, men understreker at det ikke er tilstrekkelig for å pådra seg strafferettslig ansvar at man har hatt ubeskyttet sex uten å teste seg. Uaktsomhetsterskelen må ligge i det øvre sjiktet av den ordinære uaktsomhetsnormen.

Når det gjelder overføring av smitte ved deling av sprøyter og lignende, antar flertallet det bare unntaksvis vil være aktuelt å påtale forholdet. Flertallet antar påtalemyndigheten vil utvise forsiktighet med å påtale slike tilfeller.

Flertallet viser til at det internasjonalt er reist spørsmål ved lovgivning som kriminaliserer den som overfører eller utsetter en annen for HIV-smitte, slik en finner det i mange industrialiserte land og i et raskt voksende antall utviklingsland. Med henvisning til å beskytte folkehelsen argumenteres det både for og imot slik lovgivning. Det er likevel i dag, med noen små enkeltunntak, svært lite uavhengig og systematisert kunnskap om hvordan slike lover anvendes i praksis og de konsekvenser de har for folkehelse og vern mot overgrep. Begge sider argumenterer for beskyttelse mot smitte, kvinners særlige sårbarhet og samfunnets holdninger til likeverdig inkludering av HIV-positive.

Flertallet viser til at UNAIDS sammen med UN Inter-regional Crime and Justice Research Institute har tatt initiativ til å kartlegge lovgivning på området, for å kunne gi forskningsbasert veiledning når det gjelder anvendelse av lovgivning som kriminaliserer overføring av HIV. Flertallet mener at når en slik kartlegging foreligger, bør det foretas en gjennomgang av den norske rettstilstanden.

Flertallet viser til at Regjeringen arbeider med en HIV-strategi. Flertallet vil framheve at det i dette arbeidet er viktig med tiltak for å styrke forskning om forebygging og behandling av HIV. Flertallet viser til at det i debatten rundt smittevernbestemmelsen blant annet har vært påpekt at en slik bestemmelse kan ha negativ betydning for den enkeltes adferd, beskyttelsesstrategier og villighet til testing. Det er derfor etter flertallets syn, behov for bedre kunnskap om utilsiktede effekter av gjeldende regulering, i tillegg til å systematisere og initiere ny forskningsbasert kunnskap om risiko for smitteoverføring fra personer under effektiv behandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at den såkalte "HIV-paragrafen" er omstridt og ikke nødvendigvis har vært gjenstand for oppdaterte helsefaglige vurderinger, internasjonale erfaringer og synspunkter hevdet av blant annet UNAIDS. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det råder berettiget tvil hvorvidt trussel om straff er et egnet virkemiddel til å forebygge spredning av HIV. Disse medlemmer har merket seg HIV Norges påpekning av at det er samfunnets behov for beskyttelse, og ikke den enkelte som søkes vernet og at det ikke er noen forutsetning om at denne parten rent faktisk har blitt smittet. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i sin lovrevisjon har lagt til grunn at såkalt informert samtykke mellom ektefeller eller samboere kan frita for straff. Disse medlemmer ser på dette som en helt nødvendig justering, men viser til at det finnes en hel rekke andre eksempler hvor en sexpartner samtykker til ubeskyttet sex, og hvor de samme prinsipielle hensynene også vil kunne gjøre seg gjeldende. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen i sitt svar til Høyres stortingsgruppe datert den 17. mars 2009, imidlertid ikke er i stand til å redegjøre nærmere for de grensedragningene. Disse medlemmer støtter på det nåværende tidspunkt Regjeringens forslag i mangel på en bred nok evaluering av någjeldende § 155 i straffeloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener imidlertid i sum at det er behov for en ny gjennomgang av ny §§ 237–238 hvor det foretas en bred, helsefaglig vurdering basert på oppdatert kunnskap, analyse av rettspraksis, og ber Regjeringen innen rimelig tid legge frem for Stortinget denne gjennomgangen og eventuelle forslag til lovendringer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å foreta en bred, helsefaglig vurdering av hvilke tiltak som effektivt virker forebyggende mot HIV-smitte, med spesielt fokus på hvorvidt oppdatert kunnskap tilsier at straffeloven 2005 §§ 237–238 rent faktisk virker forebyggende og at eventuelle forslag til lovendringer fremlegges for Stortinget innen rimelig tid."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enige i de reduksjoner Regjeringen foreslår i strafferammer for å tilpasse disse til straffenivået. Disse medlemmer mener det faktum at strafferammene ikke benyttes fullt ut heller tyder på at straffenivået er for lavt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 239 første ledd første punktum skal lyde:

Med fengsel inntil 21 år straffes den som tilsetter gift eller stoffer med tilsvarende virkning i næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg, eller ved salg eller annen utbredelse av slike gjenstander volder allmenn fare for liv eller helse."

Forrige kapittelNeste kapittel