Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Bent Høie og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til Regjeringens forslag om lov om endringer i lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Komiteen ser at forslagene vil medføre at det som hovedregel legges til grunn at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag, flyktningstatus eller opphold gjennom regelverket om familieinnvandring, må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge før det skal kunne innvilges familieetablering.

Komiteen registrerer videre Regjeringens bakgrunn og begrunnelse for endringene. Dette er dels ut fra at det etter Regjeringens syn er påkrevet med tiltak for å redusere ankomsten av asylsøkere til Norge som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse. Samtidig mener Regjeringen at endringene også vil bidra til å styrke integreringsmessige incentiver gjennom utdanning og arbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, deler dette synet og mener således det er nødvendig med tiltak for å redusere ankomsten av asylsøkere til Norge som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse, samtidig som integreringsmessige incentiver bør styrkes. Flertallet slutter seg derfor til de endringer av utlendingsloven som foreslås i proposisjonen.

Flertallet viser til at forslagene fremmes i proposisjonen på bakgrunn av en høring vedrørende tilsvarende forslag som ble sendt ut 12. oktober 2006. Flertallet har merket seg at det i forbindelse med spørsmål nr. 2 i høringsbrevet fremkom at det alternativet som ligner mest på herværende forslag hadde bredest støtte blant høringsinstansene.

Flertallet konstaterer at lovendringen ligger godt innenfor de relevante internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet av, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), Flyktningkonvensjonen (som ikke berører familieetablering) og Barnekonvensjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger derfor til grunn at unntak av "særlige grunner", som det refereres til i forslag til ny § 9 a tredje ledd i utlendingsloven av1988 samt forslag til ny § 40 a andre ledd i utlendingsloven av 2008, kun kommer til anvendelse i de tilfeller hvor Norge er forpliktet til å gjøre unntak fra vilkåret om 4 års arbeid eller utdanning for å unngå at et vedtak kommer i strid med våre internasjonale forpliktelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om at det også kan gjøres unntak i visse tilfeller ut over der Norge er internasjonalt forpliktet til å gjøre unntak. I saker hvor det foreligger spesielle omstendigheter, må det alltid foretas en skjønnsmessig vurdering. Disse medlemmer går ikke inn for å avgrense utlendingsmyndighetenes skjønn til bare å skulle omfatte tilfeller hvor Norge er forpliktet til å gjøre unntak. Utlendingsmyndighetene bør også kunne gjøre unntak i andre tilfeller dersom særlige grunner foreligger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, ser at Regjeringen i proposisjonen legger opp til at deltakelse i introduksjonsprogram etter introduksjonsloven skal regnes som fulltidsarbeid og dermed komme til fratrekk for kravet om 4 års arbeid eller utdanning. (Flyktninger, utlendinger med opphold på humanitært grunnlag og familiemedlemmene til disse, har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram, jf. introduksjonsloven.)

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det er vanskelig å se at dette er særlig velbegrunnet all den tid introduksjonsordningen er en obligatorisk ordning som ikke stiller krav til den enkeltes vilje til integrering. Selv om dette ikke kan sies å være i konflikt med målsettingen om å redusere ankomsten av asylsøkere som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse, kan disse medlemmer ikke se at dette vil skape bedre integreringsmessige incentiver, da man i denne sammenhengen i realiteten reduserer kravet om arbeid og utdanning til to år. Det er derfor disse medlemmers syn at deltakelse i introduksjonsprogram etter introduksjonsloven ikke skal regnes som fulltidsarbeid i forbindelse med kravet om fire års arbeid eller utdanning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om at introduksjonsprogram etter introduksjonsloven skal regnes som fulltidsarbeid etter bestemmelsen. Dersom introduksjonsprogram ikke skal regnes som fulltidsarbeid, vil det for mange i målgruppen innebære at fireårskravet i realiteten blir et seksårskrav, siden de ikke kan begynne å oppfylle fireårskravet før de har gjennomført det inntil toårige introduksjonsprogrammet. Disse medlemmer mener dette ville være urimelig strengt å innføre som en hovedregel. Disse medlemmer mener videre at introduksjonsprogrammet har et innhold som gjør det helt naturlig å likestille med arbeid eller utdanning i forhold til fireårskravet. Videre er formålet med introduksjonsprogrammet, jf. introduksjonsloven § 1, sammenfallende med fireårskravets formål om deltakelse i arbeidslivet, og introduksjonsprogrammet bør også av denne grunn regnes som arbeid etter bestemmelsen. Disse medlemmer mener også det blir urimelig å se bort fra introduksjonsprogrammet, med den begrunnelse at programmet "ikke stiller krav til den enkeltes vilje til integrering". Som nevnt, vil en slik forståelse i realiteten innebære at referansepersoner som har plikt til deltakelse i introduksjonsprogram, må være i en arbeidsliknende situasjon (introduksjonsprogrammet) i inntil to år lenger enn personer som ikke har plikt til å delta. En slik tilleggstid ville måtte bygge på en forutsetning om at personer som deltar i introduksjonsprogram, ikke har en vilje til integrering. Det er ikke grunnlag for å påstå dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til unntaket fra fireårskravet i ny § 9 a annet ledd bokstav d i utlendingsloven av 1988, samt § 42 annet ledd bokstav c i utlendingsloven av 2008, når søkeren er barn født i riket og søknaden er fremmet innen ett år etter fødselen. Flertallet legger til grunn at hensynet til barnets beste i praksis vil bety at barnet følger moren dersom ikke sterke grunner taler mot det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at selv om regelen ikke gjør forskjell på kvinnen eller mannen, må det ansees å være i barnets interesse at det blir hos moren, også i de tilfeller hvor far er referansepersonen og mor ikke har lovlig opphold i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om unntak fra fireårskravet når søkeren er barn født i riket og søknaden er fremmet innen ett år etter fødselen. Flertallet mener foreldrene er nærmest og best skikket til å avgjøre hvor barnet skal bo.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen i proposisjonen varsler at den vil komme tilbake til Stortinget med forslag om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening, og legger til grunn at Stortinget gis mulighet til å behandle en slik proposisjon i inneværende periode.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har registrert at ankomsten av asylsøkere som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse så langt ikke har blitt påviselig påvirket av de 13 tiltakene Regjeringen fremmet 3. september 2008 for å stramme inn asylpolitikken. Tvert om ser antallet asylsøkere ut til å holde seg stabilt høyt. Disse medlemmer viser videre til proposisjonens vurdering av lovendringenes økonomiske og administrative konsekvenser (kap. 8) hvor det fremkommer følgende:

"Forslaget vil sannsynligvis medføre en viss reduksjon i antall innvilgelser av søknader om familieetablering, men det er vanskelig å si noe om omfanget av reduksjonen. Det er imidlertid nærliggende å tro at reduksjonen vil bli så liten at det ikke vil gi grunnlag for å endre noen budsjettrammer som følge av dette."

Etter disse medlemmers syn er det derfor åpenbart at tiltakene ikke er tilstrekkelige for å møte det høye antallet asylsøkere som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse, noe som i realiteten også vedgås fra Regjeringens side. Disse medlemmer ser derfor behov for ytterligere innstramninger på området og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med flere tiltak så snart det lar seg gjøre.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det foreslåtte tiltaket er en urimelig innstramming. Det er mange som får oppholdstillatelse fordi de har behov for beskyttelse, men som ikke oppfyller vilkårene i flyktningekonvensjonen. Disse medlemmer mener også at det er urimelig for de som får en "vanlig" humanitær tillatelse på grunn av sykdom o.l. De er ikke blant de som står sterkest på arbeidsmarkedet og har større problemer enn andre med å skaffe seg en jobb eller studieplass. Disse medlemmer viser til at tiltaket sannsynligvis er strengere enn EUs familiegjenforeningsdirektiv, noe som betyr at Norge legger seg på en strengere og mindre liberal linje enn resten av Europa. Tiltaket vil i praksis innebære minst 6 års atskillelse fra familie, når man tar saksbehandlingstid for søknader om asyl og familiegjenforening med i betraktning.

Disse medlemmer støtter ikke lovforslaget.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at departementet ikke ser behov for å sende forslaget om kravene knyttet til familieetablering på alminnelig høring. Dette begrunnes med at et "lignende forslag" ble sendt på høring 12. oktober 2006. Disse medlemmer vil påpeke at daværende forslag handlet om tiltak mot tvangsekteskap. Daværende forslag gjaldt dessuten tre års botid, studie eller arbeidstid. Nåværende forslag gjelder fire år, hele formålet med forslaget er endret og det innebærer også strengere vilkår. Disse medlemmer mener det er vesentlige endringer i forslaget siden det var ute på høring i 2006. Disse medlemmer mener derfor at forslaget skulle vært sendt ut på ny høring, og mener det er meget kritikkverdig at så ikke har skjedd.

Disse medlemmer viser til at Advokatforeningen i brev til komiteen, datert 2. februar 2009, har uttalt følgende:

"Av rettsikkerhetsmessige grunner beklager Advokatforeningen at loveendringen ikke er utredet nærmere og sendt på ordinær høring. Lovendringen reiser problemstillinger som etter loven bør sendes på høring."

Disse medlemmer viser til departementets vurdering under kapittel 7 i proposisjonen om at endringene hovedsakelig innebærer oppmykninger av det såkalte 2006-forslaget. Det henvises til at fireårsperioden er mer fleksibel fordi det ikke stilles krav om at arbeidet/utdanningen må ha pågått sammenhengende og umiddelbart før søknaden om familieetablering behandles. Så lenge underholdskravet kommer i tillegg fremstår en slik "oppmykning" svært irrelevant. Det innebærer blant annet at referanseperson må ha hatt en årsinntekt på 215 000 kroner det siste året. Altså ikke særlig fleksibelt.

Disse medlemmer har merket seg at formålet med tiltakene er å redusere ankomsten av asylsøkere til Norge som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse, og å virke som et incentiv til å ta arbeid og utdanning. Et bedre incentiv til arbeid og utdanning må være å gi familiegjenforente og etablerte rett, og eventuelt plikt til en form for introduksjonsordning.

Disse medlemmer setter spørsmålstegn ved formålet om å redusere ankomsten av asylsøkere til Norge. Under kapittel 8 i proposisjonen, om økonomiske og administrative konsekvenser, står det at:

"Det er nærliggende å tro at reduksjonen vil bli så liten at det ikke vil gi grunnlag for å endre noen budsjettrammer som følge av dette."

Disse medlemmer er svært kritisk til den dramatiske innskrenkingen av retten til familieliv for mennesker som har allerede har fått opphold i landet på ulike grunnlag, og at dette brukes som et middel for å hindre at asylsøkere med ubegrunnede søknader kommer til Norge. Dessuten regner Regjeringen ikke en gang med at forslaget vil få økonomisk konsekvenser. Det kan ikke tolkes på annen måte enn at man ikke regner med å få reduserte tallet på slike asylsøkere. Det fremstår uforståelig at det innføres tiltak som man på forhånd regner med ikke vil oppfylle hovedformålet med innføringen.

Disse medlemmer viser til at det i økonomiske nedgangstider ofte er innvandrere som mister jobben sin først. Med det foreliggende forslaget vil vedkommende bli straffet dobbelt. I tilegg til å miste jobben, som er et økonomisk tap, vil vedkommende fratas muligheten til å etablere familieliv som krever at vilkår for familieetablering (eller gjenforening) er oppfylt.