4.1 Sammendrag

I proposisjonen peker departementet på ulike og sammensatte årsaker til at kvaliteten i norske byggverk ikke er god nok. Det vises til at ansvarssystemet er basert på tillit og at det kan være lett å jukse med egenerklæringer og egenkontroll. Det er samtidig vanskelig å få oversikt over virkningen av de forskjellige byggemetoder og produkter som er utviklet, og kontrollfunksjonen og dokumentasjonen blir lett uoversiktlig. Det er derfor viktig å påpeke at det er byggevirksomhetens aktører selv som i første rekke må ta ansvar for en bedre kvalitetsutvikling.

Plan- og bygningslovgivningen er sentralt som styringsredskap i det offentliges påvirkning av kvalitet i byggeprosesser og kvalitet, selv om bygningsdelen av loven i utgangspunktet er en forvaltningslov som gir føringer for kommunens behandling av byggesaker. Det ligger imidlertid mange kvalitetsvurderinger i denne saksbehandlingen, der kommunen har en viss plikt til å påse at sentrale kvalitetskrav er ivaretatt. Det tekniske regelverket i teknisk forskrift (TEK), som ligger til grunn for byggevirksomheten, er også en sentral del av plan- og bygningslovgivningen. Forskriften legger samtidig grunnleggende kvalitetskrav for annet regelverk som har med bygninger å gjøre, som arbeidsmiljølovgivning, helselovgivning, brannlovgivning med videre.

Noen sentrale virkemidler for å forbedre kvalitetsutviklingen i dagens situasjon, er behov for sterkere kontroll i byggesaker, mer uavhengig kontroll, offentlig tilsyn, sterkere fokus på ferdigattest og oppfølging av ulovligheter i byggesaker, og bedre oppfølging av foretakene, særlig i den sentrale godkjenningsordningen. Mange peker også på at den sentrale godkjenningsordningen må tilpasses behovene for kommuner, tiltakshavere og foretak på en bedre måte. En del instanser peker også på behovet for bedre sammenheng mellom plan- og bygningslovgivningen og andre virkemidler. Det siste er et mer langsiktig arbeid, men de andre virkemidlene danner grunnlaget for at departementet nå foreslår nye regler om kontroll, tilsyn og kvalifikasjoner. Se nærmere omtale under de respektive kapitler i innstillingen.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen er enig med departementet i at det er ulike og sammensatte årsaker til at kvaliteten i norske byggverk ikke er god nok. De siste årene har det vært stor oppmerksomhet rundt kvaliteten på byggverk og kostnader ved feil. Komiteen vil vise til at en del av denne statistikken skaper et inntrykk av at det er lovverket som ikke virker. Det er da viktig å understreke at en betydelig del av disse feilene er knyttet til tiltak som ikke behandles av bygningsmyndighetene, f.eks. oppussing av baderom og mindre ombygningsarbeider. Det er imidlertid alvorlig at enkelte aktører i bransjen ikke holder seg til lovens bestemmelser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret for det store antallet byggfeil i byggenæringa. Av et samlet byggemarked på 180 mrd. kroner årlig, gjelder 50 mrd. kroner en omsetning som ikke er søknadspliktige tiltak. Dette markedet og disse tiltakene er det ingen kompetansekrav eller kontrolltiltak innen. Disse medlemmer registrerer at bransjen selv ønsker kompetansekrav.

Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:

"Stortinget ber Regjeringen utrede om det er mulig å innføre kompetansekrav og et minimumskrav til små foretak innen byggfagene."

Disse medlemmer mener det er viktig å presisere at dette ikke skal gå ut over muligheten til å gjøre arbeid på egen eiendom.

Komiteen mener at kontroll etter at tiltaket er igangsatt er siste instans for å hindre feil og mangler. Denne type kontroll kan bare avdekke en liten del av feilene når kostnaden ved å rette det opp er betydelig. Arbeidet med å forebygge feil starter allerede i kvaliteten på utdannelsen av fagarbeidere i bransjen. Det viktigste er imidlertid at bransjen preges av seriøse aktører som i den enkelte bedrift har systemer for å hindre feil og rette dem opp før det er for sent.

Komiteen viser til at på hele revisjonsområdet er det skjedd en endring fra kontroll og ettersyn av resultatene av virksomheters aktivitet, til systemrevisjon og kontroll av at virksomhetenes kvalitetssystemer og oppfølgingen av disse fungerer. Denne omleggingen har sin bakgrunn i målsettingen om å hindre feil før de oppstår, istedenfor å ha en kultur som bygger opp under å hindre at feil oppdages.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at departementets forslag til å i større grad bruke uavhengig kontroll på tiltakene bryter med dette og vil komme tilbake til merknader og forslag om dette under de enkelte kapitler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det trengs et samarbeid mellom forbrukermyndighetene, organisasjoner innen byggebransjen og ulike offentlige myndigheter for å få bukt med useriøse aktører. For mange tiltakshavere som mangler erfaring med dette, vil det være til god hjelp at det blir kjent hvilke byggefirma det klages mest på. For byggebransjen må det være tilsvarende viktig å få økt oppmerksomhet om sammenhengen mellom kvalitet, økonomi og bruk av anerkjente firma. Det finnes to klageordninger på dette området i dag der Forbrukerrådet er med: Boligtvistnemnda og Klagenemnd for håndverkertjenester på fast eiendom. Felles for begge er at verken klage eller avgjørelse blir offentlig kjent. Flertallet ber Regjeringen ta initiativ til at klageordningen for sentral godkjenning også viser omfanget av reaksjoner mot sentralt godkjente foretak. For å forhindre at foretak opplever å bli hengt ut urettmessig, bør offentliggjøring av advarsler og tilbaketrekkinger vente til eventuelle klager er avgjort, eller klagefristen har gått ut.

Flertallet erkjenner at det trengs strengere lovpålagt kontroll i byggesaker slik Regjeringen foreslår med uavhengig kontroll, offentlig tilsyn, skjerpet vurdering ved utstedelse av midlertidig brukstillatelse og ferdigattest og oppfølging av ulovligheter.

Komiteen viser at Bygningslovutvalget ut fra et tilleggsmandat har utredet om det bør innføres garanti- eller forsikringsordninger for byggefeil. Komiteen har merket seg at utvalget ikke gikk inn for å innføre nye ordninger av denne type, men har påpekt at det er behov for å forbedre eksisterende virkemidler som skal bidra til høyere kvalitet på alle typer bygg og bygningsarbeider. Utvalget har særlig pekt på at bustadoppføringslova og avhendingslova har slike bestemmelser. Komiteen har merket seg at departementet slutter seg til utvalgets konklusjon, og er kjent med at Justisdepartementet nettopp har sendt forslag om endringer i de nevnte lovene på høring. Forbrukerrådet har i den forbindelse påpekt at dagens garantitid i bustadoppføringslova er den samme som ved kjøp av kapitalvarer som vaskemaskin eller fjernsyn – fem år – og har bedt om at en lengre reklamasjonstid ved kjøp av bolig blir vurdert. Komiteen støtter dette, og viser til at en stor del av byggeskadene først oppdages mer enn fem år etter at bygningen er ferdig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at for eksempel i Sverige og Danmark har forbrukerne 10-års reklamasjonsfrist for nye boliger.

Komiteen viser til at det å bruke anerkjente fagfolk, godkjente materialer og gjennomføre kontroll ved boliger har både en økonomisk og sikkerhetsmessig betydning. Det sikrer verdien på boligen, men det sikres også mot vann- og brannskader. Derfor er dette forhold som både tjener huseier, byggebransjen, forsikringsbransjen og samfunnet. Det at en har god dokumentasjon på disse forholdene bør også gi større trygghet ved kjøp og salg av bolig.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at de fleste har servicehefte til bilen som dokumenterer bruk av verksted og overholdelse av service og kontroller. Disse medlemmer mener at et tilsvarende frivillig system bør etableres for hus og leiligheter. Ordningen bør være et samarbeid blant annet mellom byggenæringen, finansnæringen, huseierne og staten. Disse medlemmer ber derfor om at Regjeringen er positiv til å bidra til å etablere en slik ordning i samarbeid med de nevnte partene. Disse medlemmer viser til at det er nedsatt et utvalg som vurderer krav om tilstandsrapport i forbindelse med eierskifte og at Ot.prp. nr. 24 (2008–2009) innbærer krav til energimerking av alle boliger. Disse medlemmer mener dette er forhold som bør inngå i et slikt servicehefte for bolig.

Komiteens medlem fra Venstre mener det er påkrevd å styrke det nasjonale standardiseringsarbeidet og foreta en opprydding av standarder i byggebransjen spesielt. Hvert år tilkommer det langt flere standarder enn det som fases ut. Standarder i byggebransjen skal ideelt sett være med på å forenkle prosjektering, anbudsberegning og byggeprosesser, heve kvalitet, hindre byggefeil, redusere kostnader og styrke forbrukernes interesser. De har med andre ord en sentral rolle, både for kvalitet, økonomi og byråkrati. Standard Norge er en privat stiftelse hvor staten ikke har noen aktiv rolle. Nærings- og handelsdepartementet yter årlig et tilskudd til Standard Norge. Dette medlem mener det er naturlig å stille spørsmål ved hvorfor ikke staten har en mer aktiv standardiseringspolitikk og hvorfor for eksempel Kommunal- og regionaldepartementet, som bygningsmyndighet, ikke har en tydeligere rolle i dette. Et eksempel på tilfeldighetene i standardiseringsarbeidet er at Husbanken i 2007 og 2008 har bidratt med tilskudd til Standard Norge for å utvikle en norsk standard for passivhus. Dette medlem mener det er behov for å debattere begrepet (nasjonal) standard, hva som skal ligge til grunn for å utvikle en standard og hvilken prosess som skal ligge til grunn for å bekrefte en standard. I dag kan det like gjerne være oppdragsgivere med sterke økonomiske interesser som bidrar til standardisering mer enn forbrukerinteresser og samfunnsinteresser mer generelt. Dette medlem er skeptisk til en slik utvikling. Dette medlem er også forundret over at staten i så liten grad involverer seg i arbeidet både med utvikling av internasjonale standarder og tilpasninger til norske forhold. Spesielt for byggebransjen og det norske klimaet er det ikke gitt at alle internasjonale standarder dekker norske behov.

Dette medlem fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sette i gang et arbeid med en nasjonal standardiseringsstrategi."

Dette medlem vil videre henlede oppmerksomheten på FoU innen byggenæringen. Sintef Byggforsk er en av få nasjonale aktører i dag, men heller ikke her har staten noen aktiv rolle. Også her er det med andre ord behov for en politisk og strategisk debatt om hvordan staten skal engasjere seg i FoU i byggenæringa. Det bør for øvrig nevnes at Sintef Byggforsk gjennom sin utgivelse av trykte og digitale publikasjoner trolig står for en unik form for veiledning i Europa til den nasjonale byggebransje. Dette kan være verdt en større nasjonal og statlig oppmerksomhet i det videre arbeidet med kvalitetsutvikling i bransjen.

Dette medlem vil også peke på prosessen med dokumentasjon av byggevarer. Statens bygningstekniske etat (BE) styrer dette gjennom en søknadsprosess i dag og har også en overvåkingsfunksjon. Dette medlem viser til at andre land, f.eks. Sverige, har satt inn betydelige nasjonale ressurser på en slik overvåking, mens dette er lavt prioritert i Norge. Med en stadig økende import av byggevarer, løper vi en økende risiko i at byggevarene ikke er underlagt god nok kontroll og dermed, særlig på sikt, kan svekke kvaliteten på bygg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enige i at det må fokuseres på utvikling av standarder, og viser til at det ytes en betydelig støtte til standardiseringsarbeidet. Blant annet gir bolig- og bygningsmyndighetene gjennom Husbanken og Statens bygningstekniske etat årlig støtte til standardiseringsarbeidet, ved siden av å delta ved utviklingen av standarder.