Gebyr skal helt eller delvis dekke kommunens kostnader til saksbehandlingen,
og således sette kommunen i stand til å foreta en forsvarlig behandling
av sakene. Gebyr skal ikke være en inntektskilde for kommunen, og
det har vært en forutsetning at gebyrene ikke skal gå til annet
enn kommunens behandling av saker etter loven.
Kommunenes bruk av gebyrer er prinsipielt lite omtvistet. Nivåforskjeller
på kommunenes gebyrer har imidlertid medført diskusjoner om gebyrene
alltid er begrenset til selvkost.
Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag til
lovbestemmelse om gebyr i § 38-1, og foreslår kun enkelte egne justeringer
i forslag til ny § 33-1. Dette begrunnes særlig i at prinsippet
om selvkost er innarbeidet, og at det er en forholdsvis fyldig praksis
rundt forståelsen av begrepet. Departementet er enig med utvalget
i at variasjonen i størrelsen på byggesaksgebyrene kan ha en rekke
årsaker, blant annet lokale forhold og kommunens prioriteringer
ved fastsetting av gebyrregulativene.
Departementet mener at gebyr skal kunne kreves for det arbeid
det etter plan- og bygningsloven påhviler kommunen å utføre etter
loven, og som samtidig oppfattes som en tjenesteyting overfor den
private parten. Departementet er enig med Miljøverndepartementet
i at også behandling av private planforslag bør inngå i lovteksten
under oppregningen av oppgaver.
Tilsyn bør fortsatt beregnes inn i byggesaksgebyrenes generelle
del, og ikke belastes det enkelte tiltaket det føres tilsyn med.
Departementet viser videre til at det er en målsetting å styrke
kommunenes arbeid med tilsyn. For å bevisstgjøre kommunene og synliggjøre
arbeidet med tilsyn foreslår departementet at kommunens gebyrregulativ
skal vise hvilken andel av gebyrene som kreves inn for å dekke kommunens
tilsynsvirksomhet.
Komiteen støtter Regjeringens forslag.